Stikkmygg - Nasjonalt folkehelseinstitutt

Stikkmygg (Culicidae )
Stikkmygg er blodsugende insekter som kan gjøre sommeren utrivelig for oss når de surrer rundt
hodene våre og blodtørstig angriper med kvasse våpen. I Norge er stikkene ufarlige, men de kan være
ubehagelige med opphovning og kløe. I en rekke land kan myggen overføre farlige sykdommer.
Malaria er best kjent. Da er beskyttelsestiltak mot myggen ekstra viktig.
Utseende og levevis
Stikkmyggene er slanke insekter med lange, tynne
bein og en smekker kropp på 5-8 mm lengde (figur
1). Hodet har en lang stikkesugesnabel. Bare hunnmyggen
suger blod. Hannen lever av nektar fra
blomster og dør snart etter parringen. Den kjennes
på de store, buskete følehornene og lange palpene
som ligger langs sugesnabelen. Hunnen må ha blod
for å kunne legge egg, men suger også sukkerholdig
nektar som gir energi for flyvingen.
Stikkmygglarvene utvikler seg i stillestående vann.
De fleste arter foretrekker små dammer, men noen
finnes også i større, grunne dammer, i sumper eller
myrer, og på oversvømte marker langs de store
elvene på Østlandet. De vanlige artene som plager
oss mennesker er av slekten Aedes. De utvikler seg i
temporære dammer som fylles med vann under
snøsmeltingen og som tørker ut om sommeren.
Larvene har en langstrakt, karakteristisk form med
et ånderør og en halevifte i bakkroppsspissen. De
blir opptil 1 cm lange og har en mørk gråbrun
farge. Larvene henger skrått ned fra overflatehinnen
med ånderøret gjennom vannflaten når de
suger inn luft. I denne stillingen kan de bli hengende
lenge mens de filtrerer alger, bakterier og
organiske næringspartikler fra vannet med sine
spesielle munndeler. Ved den minste forstyrrelse
spreller de ned mot bunnen og gjemmer seg.
Larvene får også mye av sin næring ved å beite på
bunnen av dammen på råtnende blad og gresstrå.
Larveutviklingen kan begynne tidlig om våren
under snøsmeltingen, mens is og snø ennå fyller
dammen. Så lenge dammen bare holder noen få
varmegrader, går utviklingen sakte, men skyter fart
når sol og varme begynner å virke utover i mai.
Larvene forvandler seg til noen tykke, kommaformete
pupper som ikke tar næring til seg, men
svømmer raskt omkring ved å slå salto i vannet når
de forstyrres.
Arter og utbredelse
Stikkmygg er i beretninger fra tropiske strøk ofte
omtalt under det engelske navnet mosquitos, som
om det var et spesielt farlig, tropisk insekt. Det er
Figur 1. Stikkmyggene er slanke insekter med lange, tynne
bein. Figuren viser en hunn av arten Aedes communis
(Illustrasjon: Hallvard Elven).
ikke tilfelle. Mosquitos er den samme type stikkmygg
som i Norden.
Det er påvist 38 arter stikkmygg i Norge. Aedesartene
er de tallrike, plagsomme myggene. De
overvintrer på eggstadiet. Eggene legges om sommeren
på tørr mark i kanten av dammer eller i de
fordypninger i terrenget som om våren fylles med
smeltevann. De ekstra store myggene som viser seg
først om våren tilhører slekten Culiseta. De overvintrer
som voksne mygg i store gress- og lyngtuer,
og legger eggene om sommeren direkte på vannoverflaten
av mer permanente dammer. Det
samme gjør de små Culex-artene, men disse suger
sjelden blod fra mennesker, de suger blod fra
fugler. Stikkmygglarver som vi finner i dammer
utpå sommeren tilhører oftest arter av slektene
Culex og Culiseta.
To eller tre arter malariamygg, slekten Anopheles,
finnes i Sør-Norge. Den ene er en skogsart. Den
Reidar Mehl, Preben Ottesen Tlf. 21 07 77 00 Stikkmygg
Avdeling for skadedyrkontroll Faks 21 07 65 31 Side 1 av 3
Nasjonalt folkehelseinstitutt E-post: skadedyr@fhi.no Sist oppdatert: jun -07

stikker gjerne mennesker, men er sjelden. Den
andre finnes i mer åpent terreng og angriper særlig
fugler.
De enkelte stikkmygg-arter dominerer på sine
spesielle tilholdssteder som på høyfjellet, i skogen, i
deltaområder ved store vassdrag og på strandenger.
Tilgangen på utviklingsdammer til riktig tid er
avgjørende for myggproduksjonen på disse steder.
Dersom dammene tørker inn for tidlig, vil larvene
dø. Myggarter som lever i åpent terreng, sprer seg
over større avstander enn skogmyggene.
Forekomst av noen vanlige, biotopkarakteristiske
arter er følgende:
Aedes nigripes og Aedes impiger er utbredt i
arktiske og høyalpine strøk.
Aedes hexodontus forekommer på fjellvidder i
Sør-Norge og på myrer og åpne bjørkeskoger i
Nord-Norge.
Aedes communis er en meget vanlig art i skog
over hele landet fra lavlandet til bjørkebeltet.
Aedes cantans er en vanlig skogmygg i de
sørligste landsdeler.
Aedes intrudens er vanlig i granskogsområder på
Østlandet med store myrområder.
Aedes dorsalis og Aedes detritus er brakkvannsmygg
langs kysten i de sørligste landsdeler,
hovedsakelig. Larvene finnes i dammer på
strandenger eller strandsumper.
Aedes vexans og Aedes sticticus er tallrike ved de
store elveløp i Sørøst-Norge med oversvømte
deltaområder ved elver og innsjøer. De
svermer over åpne marker med kratt, gjerne i
solskinn.
Anopheles maculipennis-gruppen er vanlig på
Østlandet ved vassdrag og åpen mark. Stikker
ikke mennesker, men helst fugler og andefugl.
Anopheles claviger kan være tallrik i skog på visse
lokaliteter på Østlandet. Stikker ivrig mennesker.
Culex pipiens er meget vanlig nordover til
Trøndelag. De stikker fugler. Selekterte stammer
som stikker folk forekommer bl.a. i Oslo
og Kristiansand. Disse har formert seg «innendørs»
i T-banene, heissjakt, kloakknett og
kjeller i sykehjem.
Hvordan finner myggen sit t offer?
Det er en kjent sak at noen personer har såkalt
myggtekke og tiltrekker seg langt flere mygg enn
andre. Sannsynligvis skyldes dette visse luktstoffer
som myggen flyr etter, men hvilke er ikke helt
klarlagt, tross mye forskning.
Stikkmyggene orienterer seg både ved synet, ved
luktesansene og ved at de oppfatter varme-
utstråling fra vertsdyret og vanndamp fra pusten.
Karbondioksid fra pusten aktiverer myggene til å
fly søkende omkring, mens andre lukter fra huden,
bl.a. melkesyre, virker tiltrekkende.
Stikkeredskapene
Stikkmyggens snabel består av seks tynne, stive,
stikkende munndeler som ligger beskyttet inne i en
tykk, bløt, rørformet underleppe. Når myggen
stikker, føres bare de stive delene inn i huden,
mens underleppa blir bøyd bakover og får fasong
som en hårnål. Munndelene føres ikke inn med
muskelkraft, men de trekkes bakover av muskler
som samtidig spenner festeplatene for munndelene
som små fjærer. Når fjærene vekselvis spennes og
utløses, skytes munndelene som piler innover i små
rykk. Blodet suges direkte fra en liten blodåre.
Medisinsk betydning
Stikkmygg er kjent som overfører, vektor, av
mange farlige tropesykdommer, som malaria, gul
feber og mange virussykdommer. Lignende mikroorganismer
blir også i Norge overført mellom dyr,
men de har sjelden betydning som sykdommsfremkallere
hos mennesker. Virus av Californiaencephalitis-gruppen
er vanlig i våre mygg, og
Sindbis virus kan forekomme. I vårt land er
reaksjonen på stikket og den psykiske plagen av
størst betydning. Hudreaksjonene på stikket, som
blemmer og kløe, er en allergisk reaksjon som
skyldes at insektene sprøyter spytt inn i såret. Både
mennesker og dyr reagerer meget individuelt på de
fremmede stoffer som sprøytes inn. Noen får
sterke reaksjoner som i sjeldne tilfeller kan gi
sjokktilstand.
Bekjempelse
Stikkmyggene bekjempes lettest og mest effektivt
på larve- og puppestadiet, men forsøk på slik
bekjempelse må ikke settes i gang uten at en har de
nødvendige kunnskaper om myggen. En må kunne
finne utviklingsdammene og påvise larvene til de
virkelig plagsomme Aedes-myggene og kunne skille
disse fra Culex-larvene. Når myggplagen har startet,
er det vanligvis for sent å starte bekjempelsen. Da
er de fleste utviklingsdammer for mygg tørket inn.
Bekjempelsesmidler må ikke brukes hvor det ikke
utvikler seg plagsom mygg, for eksempel i rennende
vann, i sjøer og større dammer eller i hagebasseng.
De må heller ikke brukes på andres
eiendom uten tillatelse.
Luktsvak white spirit (=lampeolje eller tennvæske
for grillkull) som sprøytes på vannet, 0,5-2 liter per
100m 2, gjør minst skade på andre vanndyr.
Vannets overflatehinne svekkes og vanninsekter
som henter luft fra overflaten drukner. Larver av
Reidar Mehl, Preben Ottesen Tlf. 21 07 77 00 Stikkmygg
Avdeling for skadedyrkontroll Faks 21 07 65 31 Side 2 av 3
Nasjonalt folkehelseinstitutt E-post: skadedyr@fhi.no Sist oppdatert: jun -07

døgnfluer, vårfluer, steinfluer, fjærmygg, øyenstikkere
m.m. puster med gjeller og blir ikke drept.
I områder hvor myggen er viktig sykdomsoverfører
eller er meget plagsom, kan det også brukes
insekticider. Selv om det brukes lavgiftige og lett
nedbrytbare insekticider, så drepes en stor del av
de andre insektene i dammen. Permanent virkning
har oppfylling eller drenering av dammen, men
slike tiltak har også den sterkeste virkningen på
annet dyreliv og på planter i dette miljøet. Før
bekjempelse settes i gang må området kartlegges
nøye for oppvekstdammer, og nytten av bekjempelsen
må vurderes. Dersom det finnes rikelig med
formeringssteder i området, har det ingen hensikt å
bekjempe mygglarvene i noen få dammer. Myggplagen
i skogsområder strekker seg minst i en
omkrets av 500 meter fra utviklingsstedet. På fjellet
vil myggen spres vidt omkring, og vil fra viddene
føres ned i dalene.
Beskyttelsestiltak
Repellenter
Forskjellige stoffer som mer eller mindre
virkningsfullt holder myggen borte har vært i bruk i
flere hundre år. Røk fra bål er også et slikt middel.
I dag er myggrepellenter til å smøre på huden
vanlig. De finnes som olje, stift, servietter, spray og
roll-on. Mange av midlene inneholder dietyltoluamid.
De har god effekt og kan være
virksomme opptil 6 timer, men har ingen fjernvirkning.
Stoffet er lite giftig, men kan irritere øyne,
nese og munnslimhinner. Det skal heller ikke
brukes til barn under 3 år.
Hvitløk og B-vitaminer er ofte nevnt som myggrepellenter
som skal spises og dunste ut gjennom
huden. De har ingen praktisk betydning. Helt uten
noen virkning er de elektriske apparatene som lager
ultralyd, og selges til bruk mot mygg.
Mygg i hytter og telt kan bekjempes med
pyrethrum fra en sprayboks eller fra en myggspiral
som gir fra seg røyk. Enkelte personer får
luftveisreaksjoner av å puste inn disse stoffene og
en bør derfor mest mulig unngå å puste inn
aerosoler og røyk fra slike midler.
Myggnett
Finmasket nett over hodet og i åpne vinduer er
effektiv beskyttelse mot mygg.
I land der det forekommer malaria og andre
myggoverførte sykdommer er det fornuftig å
benytte myggnett over senga. Nettet monteres slik
at det blir så høyt som mulig, men beregn ca. 20
cm nederst som kan brettes inn under madrassen.
De færreste hotellrom har kroker for opphenging
av nett. For å henge opp et nett med fire snorer
kreves god oppfinnsomhet. Godt utstyr å ha med
seg er meget lange snorer (4 m på hvert hjørne + et
ekstra nøste), små stifter, krokskruer formet som
spørsmålstegn og kanskje noen plastkroker til å
klistre på glatt vegg. Snorer kan på hotellrommet
festes i skaphåndtak, i billedkroker, i dørhengsler,
en stift kan settes på toppen av en dør- eller
vinduskarm, på sengestolper, i lampefester etc. Det
meste går om man bare har lange nok snorer. Om
alt annet feiler, kan en prøve å få tak i noen høye
stenger som bindes fast til sengebeina. Noen av de
nett som kan fås fra utlandet har stenger som
følger med nettet. Nett av pyramide-typen, med ett
oppheng i taket, kan festes i en snor som er spent
tvers over rommet.
Om dagen er det vanlig å folde myggnettes vegger
oppå dets tak, slik at sengen er fri med nettet som
et horisontalt seil over seg. Om natten brettes
veggene inn under madrassen, slik at insekter og
andre dyr ikke kan krabbe opp på innsiden av
nettet fra gulvet.
Hvis man om natten får armer, ben eller andre
kroppsdeler inn til nettveggen, vil myggen med
letthet kunne suge blod gjennom duken. Et godt
tiltak er å impregnere nettet med permetrin. Vanlig
dose er 0,5 g aktivt stoff pr m 2. Med aktivt stoff
menes det rene produkt. En behandling holder
noen måneder, kortere hvis nettet står i sola.
Permetrin til impregnering følger ofte med når
man kjøper myggnett. Hvis man ikke har dette
tilgjengelig kan man spraye nettet med en
myggspray.
Reidar Mehl, Preben Ottesen Tlf. 21 07 77 00 Stikkmygg
Avdeling for skadedyrkontroll Faks 21 07 65 31 Side 3 av 3
Nasjonalt folkehelseinstitutt E-post: skadedyr@fhi.no Sist oppdatert: jun -07