Hvem tar ansvaret for fagterminologien? - Språkrådet

Prosjektet har et solid teoretisk fundament, og arbeidet hittil har ført til et gjennombrudd når
det gjelder automatisk termekstraksjon for norsk. Samtidig har kunnskapsbanken konkrete
praktiske anvendelser. Den vil, når den er ferdig utviklet, kunne benyttes for eksempel av
eksperter som søker faguttrykk, av lekmenn som søker definisjoner, språkstudenter som søker
språkbrukseksempel, av forfattere som søker bruksomfang, og av oversettere som søker
ekvivalenter og kontekster. KB-N, som en tekst- og termbasert kunnskapsbank, vil bli en
nasjonal ressurs, tilgjengelig og søkbar over Internett, og kan ses som et viktig steg i retning
av en norsk språkbank.
I så henseende forener dette prosjektet de ypperste tradisjonene ved instituttet når det gjelder
praktisk ordboksarbeid og teoretiske terminologistudier, samtidig som det tar i bruk og
videreutvikler avansert språkteknologi for anvendelse på større tekstkorpora.
Den type langsiktig forsknings- og utviklingsarbeid som prosjektet KB-N representerer, er
imidlertid helt avhengig av eksterne finansieringskilder. Det er ikke til å stikke under en stol
at det var de språkteknologiske utfordringene snarere enn prosjektets bidrag til norsk
terminologi som var avgjørende for støtten fra NFR. Terminologiarbeid som sådan synes å
være lite anerkjent som forskningsområde.
Departementets krav til forskningsresultater og publisering av disse i de riktige kanalene, les
internasjonale vitenskapelige tidsskrifter, fører også til dårlige kår for praktisk
terminologiarbeid. Ordboksarbeid er lite meritterende og kan anses som en blindvei for
personer som satser på en vitenskapelig karriere. Gitt dagens rammevilkår kan ikke
universitets- og høyskolesektoren forventes å være den mest sentrale aktøren i arbeidet med
norsk terminologi.
Samtidig er alle fra denne sektoren som har engasjert seg i terminologiarbeid, svært opptatt av
at det arbeidet som hittil er blitt gjort, ikke skusles bort. Et av hovedproblemene når det
gjelder norsk fagspråk, er den manglende koordineringen av det terminologiske arbeidet som
allerede foreligger. Får man en samlet oppdatert oversikt over de konkrete
terminologiressursene som de ulike aktørene på feltet besitter, vil veien mot den
terminologiske hovedkomponenten i en norsk språkbank være atskillig kortere enn mange
ville tro.
Det kan heller ikke forventes at forskningsmiljøer som driver med oppdragsforskning, som for
eksempel Aksis ved Universitetet i Bergen, skal prioritere terminologiarbeid med mindre der
er oppdragsgivere som er villige til å betale for tjenestene. Gitt Norges status som marginalt
språksamfunn og de tendenser til domenetap som allerede har gjort seg gjeldende på mange
områder, ville det være naturlig at staten etterspurte slike tjenester.
Ut fra det ovennevnte synes konklusjonen å gi seg selv. Det er opplagt at det nye Språkrådet
må ta det formelle koordinerende ansvar når det gjelder norsk terminologi. Like viktig er det
at Språkrådet bidrar til en holdningsendring blant sentrale beslutningstagere, slik at
forståelsen for betydningen og verdien av denne type virksomhet økes. Den politiske
forståelsen for terminologiarbeid synes å være betraktelig større i de andre nordiske landene.
Tilretteleggingen av aktivt terminologiarbeid i disse landene bør derfor kunne brukes som
eksempel til etterfølgelse. Videre må det arbeides for å heve bevisstheten om at kvalitetssikret
terminologiarbeid krever spesialkompetanse, noe som vil kunne gjøre terminologi mer
attraktivt som forskningsfelt.
36