last ned hele artikkelen som pdf - Strek

side 40 | 2007 | nr 2 | strek strek | nr 2 | 2007 | side 41
Strek | Tankestrek
Mange kristne har begynt å snakke om min tro
i stedet for vår tro.
Men når alt er avhengig av min overgivelse,
min tro, mine bønner, åpner det seg en avgrunn
av fortvilelse den dagen jeg stilles overfor min
egen svakhet og utilstrekkelighet.
Peter Halldorf

Peter Halldorf er forfatter, pastor og leder ved retreatsenteret Nya Slottet Bjärka-Säby ved Linköping i Sverige | oversettelse Knut Grønvik
Strek | Tankestrek
peter halldorf om bærebjelkene i
den udelte kirkens tro
Landskapet bak blindgatene
Finnes det en klassisk kristen tro?
Hva er kjernestoffet kirken livnærte seg på gjennom sine
første 1000 år – før den sprakk opp i et Vest og et Øst?
På bestilling fra strek blinker Peter Halldorf her ut det
han mener er syv definerende kjennetegn ved den udelte
kirkens tro.
Etter over 20 års oppdagelsesferd lar den svenske forfatteren
seg fortsatt fascinere av «høyden og lengden, bredden
og dybden» i dette landskapet: Her spennes det ut, sier
Halldorf, en visjon av så kolossale dimensjoner at den er i
stand til å «føre oss ut av våre blindgater».
– jeg tror, jeg tror, jeg tror og bekjenner til mitt
siste åndedrag …
Ordene fyller den lille grotten under Paulusklosteret
der jeg sammen med munkene feirer
eukaristien før solen ennå har gått opp i ørkenen
mellom Nildalen og Rødehavet. Det er morgengry
en novemberdag ved paradisets port.
– Jeg tror at alt dette er sant! stemmer hele forsamlingen
i når vi nærmer oss høydepunktet i den
guddommelige liturgien: å ta imot det brød og
den vin som er oppstandelsens næring.
I skinnet fra vokslysene betrakter jeg ikonenes
hellige kvinner og menn som deltar i
lovsangen sammen med oss. Kjenner duften
fra paradiset når røkelsen fyller rommet. Ser
presten ved alteret, Abouna Boulos, der han i
ekstase fortaper seg i Gud. Når jeg står her og
lener meg mot grotteveggen i det lille, trange
Pauluskapellet, fornemmer jeg den troen som
en gang for alle er blitt gitt videre til de hellige.
Når solskiva løfter seg ved horisonten og får
ørkenlandskapet til å rødme, har jeg tatt imot
troens gave. For troen er ikke noe man eier, den
gis som gave, fra øyeblikk til øyeblikk.
«Troen er møtet med den Andre.» Slik lyder
den udelte kirkes 1 enkle definisjon. Men hvordan
ser den nå ut, «den tro som de hellige én
gang for alle har fått overlevert»? 2 Den tro som
kristne har bekjent, levd og hentet næring fra
gjennom det meste av historien?
«Det finnes bare to bevis for den kristne
tro,» sier Joseph Ratzinger. «Helgnenes liv og
den skjønnhet som har vokst fram av kirkens
skjød.»
Dermed er det sagt: Kristendommen kan bare
forstås som kroppslig virkelighet, aldri som idé
uten bånd til et liv i fellesskap. Troen gjøres
synlig i alle dem som huser følgene av møtet
med den oppstandne Kristus i sine liv. Den får
sitt viktigste uttrykk i helgnene, det fullmodne
side 42 | 2007 | nr 2 | strek
tegnet på troens sannhet, og den framtrer med
sin største klarhet i kirkens gudstjeneste.
Derfor står vi i takknemlighetsgjeld til alle
som har gitt troen videre ved å leve den og feire
den. Helgnene og liturgien er de viktigste bærere
av den kristne trostradisjonen.
1
Tradisjonen
«Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal
du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til
å undervise andre.»
St. Paulus
Hva mener vi med tradisjon? Dette har avgjørende
betydning for hvordan vi oppfatter troens
foryngelse og dermed kirkens fornyelse. Hvis
vi forstår tradisjon som at alt var bedre før, vil
tradisjonen mest sannsynlig føre til at vi eldes
i vårt åndelige liv. Forakter vi tradisjonen som
noe stumt og musealt, blir vi snart kasteballer
for samtidens mange nykker og påfunn, avskåret
fra våre røtter.
For vitnene fra den udelte kirke er tradisjonen
uttrykk for «foryngelsens Ånd», Spiritus juvenescens,
som Ireneus av Lyon formulerer det.
Tradisjonen er selve forutsetningen for en tro
som bevarer forbindelsen med sine kilder, sin
opprinnelse, og dermed kan gi liv og vitalitet.
Tradisjonen er ikke noe annet enn Den hellige
ånds uopphørlige nærvær i kirkens liv, hemmeligheten
som gjør at Den hellige skrift kan
bli et levende Ord.
strek | nr 2 | 2007 | side 43
Forholdet mellom Skriften og tradisjonen
tilsvarer forholdet mellom Kristus og Ånden.
Til sammen garanterer dette tofold – Ordet som
ble menneske og Den hellige ånd utøst i kirken
– fylden av Guds åpenbaring i verden. Gjennom
Sønnen og Ånden tar Faderen verden i favn.
Gjennom helgnene kjenner vi Guds favntak på
bare kroppen.
Reformasjonens reaksjon mot en uttært kirke
var forståelig og helt på sin plass. Det ulykkelige
var det motsetningsforholdet mellom skrift og
tradisjon som oppsto tidlig på 1500-tallet. Med
parolen Sola Scriptura, Skriften alene, formulerte
man en holdning som løsrev Bibelen fra tradisjonen.
Det skrevne Ordet ble skilt fra Åndens
fortsatte gjerning i Kirkens liv.
Dermed var det fritt fram. Enhver kunne
bli sin egen bibelguide. «Du leser kanskje slik,
men jeg leser sånn.» En holdning som passet
den moderne tids individualisme fortreffelig.
Kristne begynte å tale om min tro i stedet for
vår tro.
Det førte ikke bare til at den enkelte kristne
ble mer sårbar i sin tro. Når alt er avhengig av
min overgivelse, min tro, mine bønner, åpner det
seg en avgrunn av fortvilelse den dagen jeg stilles
overfor min egen svakhet og utilstrekkelighet.
Snart lå veien åpen for en utvikling som
skulle vise seg å føre til stadig nye forgreininger.
Den som mente seg å lese Bibelen med større
troskap mot opprinnelig kristendom enn andre,
oppfattet dette som mandat til å danne egen
kirke. Det protestantiske hjerte, plaget av ensidighetens
defekt, var født.
Vi trenger mennesker som har lidenskap for
det ene, som hengir seg til det lyset de har sett.
Profetene hører til her, de som ser hva som er
satt over styr, og rusker liv i kirken. Alle autentiske
vekkelsesbevegelser i kristenhetens historie
har vært drevet av profetens karisma. Uten
1 Uttrykket «den udelte kirke»
henspiller på den tiden da øst
og vest ennå var ett, det vil si de
første tusen årene. Århundrer med
spenninger førte i 1054 til et endelig
brudd mellom østkirken og vestkirken.
Når de første tusen årene kalles
den utdelte kirkes tid, er det likevel
en sannhet med modifikasjoner.
I forbindelse med kirkemøtet i
Kalkedon i 451 oppsto det et skisma
som førte til at de orientalske
kirkene (den syriske, egyptiske,
etiopiske og armenske kirke) sluttet
å ha fellesskap med resten av
kristenheten. Dette skismaet innen
den ortodokse kirkefamilien har vart
helt inn i vår tid.
2 Judas’ brev v. 3

strek | tankestrek
profeter bukker kirken under når det kommer
barske tider for troen. Men den kristne kirke
kan ikke bygges utelukkende på profetenes
grunn; da blir hun protestantisk. Hun bygger
en protest inn i selve fundamentet, og består
bare så lenge protesten er på sin plass.
Kirken er i sitt vesen katolsk og i sin tro er
hun ortodoks.
2
Kirken
«Kristus har grunnlagt bare én kirke, som er utbredt
over hele verden og delt i flere lemmer.»
Cyprian (Kyprian)
Uttrykket katolsk, chatolicos (vi snakker ikke nå
om romersk-katolsk), kom i bruk i kristenheten
allerede på 100-tallet. Det betyr universell. Kirkens
katolisitet beskriver hennes verdensomspennende
karakter. Hun strekker seg over hele
jorden og samler alle som tror, under en felles
bekjennelse. Kirken består av mange menigheter,
men er likevel «en eneste» kirke.
I den tidlige kristenhet ble hver enkelt menighet
betraktet som et fullverdig uttrykk for
Kristi kropp. Men samtidig kunne man umulig
tenke seg en menighet ved siden av summen av
menigheter. Kristus er én og ikke delt. Embetets
primære oppgave var å verne om enheten,
både i og mellom menighetene, og slik bevare
kirkens katolisitet.
Kirken er katolsk også i den forstand at hun
holder sammen tilsynelatende motsetningsfulle
uttrykk. I likehet med en kropp består hun
av mange deler, og øyet kan ikke si til hånden:
«Jeg har ikke bruk for deg.»
Den protestantiske tradisjonen har gitt oss
en mengde kirker som kjennetegnes ved at de
alle har sin styrke i en eller annen av de oppgaver
kroppen har fått. Dermed tydeliggjør de
hver sine spesielle nådegaver. Men en kirke som
bare er hånd, blir ingen hel kirke, uansett hvor
viktig hånden er. Og en kirke som kun er øye,
motsvarer ikke fylden i Kristi liv, samme hvor
viktig øyet er.
I sin bønn i Efeserbrevets tredje kapittel setter
Paulus ord på kirkens katolisitet som en
forutsetning for å få del i Kristi fylde: «Da kan
dere sammen med alle de hellige bli i stand til å
fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja,
kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn
noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde.» 3
Slik sett hadde Cyprian, kirkefader i Kartago
på 200-tallet, rett: Vi kan ikke bli frelst utenfor
kirken.
For å være katolsk må kirken bygges på både
apostlenes og profetenes grunnvoll. Apostlene
og deres arvtakere – kirkens biskoper – bevarer
enheten ved å verne troens liv. Det er sistnevntes
ansvar å opprettholde en ubrutt forbindelse
som strekker seg like ned til apostlenes dager.
Slik bevares kirkens ortodoksi.
Ordet ortodoks betyr egentlig «rett tilbedelse»,
og slik ble det brukt i den udelte kirkes tid.
Senere, ikke minst i de protestantiske kirker
etter reformasjonen, ble betydningen fordreid
til «rett lære», gjerne forstått som et antall korrekte
læresetninger. Men i den tidlige kristne
tradisjonen knyttes læren til det hellige rommet,
ikke til klasserommet. Det er i gudstjenesten og
tilbedelsen man lærer å tro, ja, mer enn som så:
Man blir det man tror. Dette fanges inn av det
klassiske uttrykket lex orandi, lex credendi: troens
språk kan ikke skilles fra bønnens språk, som
igjen aldri kan skilles fra handlingens språk.
Kirkens ortodoksi viser seg i hennes ortopraksi:
et liv som leves i harmoni med sannheten; et liv
som er en gudstjeneste her i verden. I Det nye
testamentet beskrives omsorgen for de nederste
i samfunnet som gudstjenestehandlinger 4 . Liturgien
med dens hellige handlinger forvandler
mennesker slik at de helliger verden. Hvis dette
ikke skjer, blir liturgien ond.
Å bli døpt, og dermed få delta i gudstjenestens
nattverdfeiring, var i den tidlige kirke
uforenlig med alt som innebar en krenking av
skaperverket og menneskelivet. Hvordan kunne
det være annerledes? Eukaristien er jo paradisets
måltid! 5
side 44 | 2007 | nr 2 | strek
3
Den bibelske visjonen
«Den hellige skrift ufordrer de sterke med sine dunkleste
ord og tilfredsstiller de enkle med sitt konkrete
språk. En uskolert leser kan forstå den, og de velutdannede
gjenoppdager den ustanselig. Likevel overgår
den gjennom sine uttrykksmåter all viten og all lære,
ettersom den med ett og samme språk og alle sine
beretninger åpenbarer mysteriet.»
strek | nr 2 | 2007 | side 45
Gregor den store
Det jeg verdsetter aller mest fra vekkelsestradisjonen
jeg vokste opp i, er den kjærligheten
til Bibelen jeg fikk med meg. Blant min
barndoms pinsevenner ble Bibelen lest daglig.
Forkynnelsen var gjennomsyret av Skriften.
Tolv år gammel hadde jeg selv lest igjennom
min første bibel, fra perm til perm.
Pinsevennene lærte meg å elske Bibelen. Men
det var kirkefedrene som hjalp meg å forstå den.
I en periode da mange av de store kristne ordene
var i ferd med å krympe, ble min kjærlighet til
Guds ord fornyet i møte med den tidlige kirkes
åndelige lærere. Her møtte jeg en forkynnelse
som var like innvevd i Bibelens verden som den
jeg hørte i oppveksten. Men det var noe mer.
Det som kjennetegner kirkefedrenes skrifter,
er nettopp den dype forankringen i de bibelske
tekstene. «Det som har gjort størst inntrykk på
meg,» sier Rober Louis Wilken om sin lesning
av fedrene, «er hvordan Bibelen er nærværende
på hver eneste side i den tidligkristne litteraturen.»
Wilken, som er en av vår tids ledende forskere
innen patristikk, studiet av den unge kirkens
tro, skriver: «Den tidlige kirkes tankeverden er
bibelsk, og et varig bidrag fra den patristiske
perioden var uformingen av en måte å tenke
på – skrifttro både i språk og inspirasjon – som
ga kirken og den vestlige sivilisasjonen en en-
hetlig og sammenhengende tolkning av hele
Bibelen.»
Kan man forstå Bibelen uten å lytte til dem
som var dens første lesere? Rykker vi Bibelens
tekster opp fra den jorda de spirte og fikk sin
næring i, vil våre oppfatninger om hva Bibelen
lærer, sprike i alle mulige retninger. Så står vi
der med bruddstykker og vilkårlige tolkninger,
avhengig av vår tids forutsetninger og vår egen
grupperings smak og behag. Den boken vi sier
at vi tror på, er ikke lenger den unge kirkes bibel,
kilden til inspirasjon og veiledning for de
første kristne.
Hos fedrene ventet det meg en lesning av Bibelen
som utvidet horisonten dramatisk. Ikke
rart at tanken svimlet og hjertet hamret. Uten å
forakte eller fornekte det som sto skrevet, lettet
de på bokstavenes slør og viste vei mot dybdene
som åpnet seg under dem.
Plutselig begynte sammenhengen å klarne.
Frelse dreier seg om så mye mer enn å berge
min egen sjel. Det gjelder hele skaperverkets
recapitulatio, alle tings gjenopprettelse. Ved
hjelp av dette begrepet tegner Ireneus av Lyon
evangeliets radikalitet i hele dets dybde og
bredde: Gud ble menneske – for at mennesket
skulle bli gud! Ja, for at alt det skapte en dag
skal forsones med Gud og delta i menneskenes
eukaristi, takksigelsen til Guds ære. 6
Det mysteriet Skriften åpenbarer, trer i fedrenes
skrifter fram som en svimlende kosmisk
visjon: Gud er skaperen som i Sønnen er blitt
ett med hele sitt skaperverk for at alt det skapte
gjennom Åndens energier skal forvandles til et
bilde av Gud. Kirken er den nye menneskeheten,
der mennesker som skaperverkets prest har fått
kall og fullmakt til å gi alle ting liv.
Når det heter at Gud «i Kristus forsonte verden
med seg selv» 7 , er intet utelatt, verken
mennesker eller dyr, himmel eller jord, synlig
eller usynlig, verken det som lever i havet,
vokser på marken eller beveger seg i luften. Nei,
sier Isak Syreren på 600-tallet, en av østkirkens
fremste lærere, ikke engang demonen er utelatt.
Kristus steg ned i dødsriket og sto opp igjen.
Hans seier omfattet alt og skal en dag munne
ut i nye himler og en ny jord.
3 Ef 3,18–19
4 Se Jakob 1,27
5 I boken «Den apostoliske
tradisjon» kommer Hippolyt, en av
Romas menighetsledere på 200tallet,
med en liste over de yrkene
som nyomvendte måtte gi opp før
de kunne døpes. Til disse regnet
man alt som kunne forbindes med
militærtjeneste og dermed å måtte
drepe, fullbyrdelse av dødsstraff,
ulike former for gladiatoroppdrag,
bordellvirksomhet, samt læreryrket
dersom dette medførte at barna ble
opplært i keiserdyrkelsen.
6 Rom 8,19–21
7 2 Kor 5,19

strek | tankestrek
4
Den hellige Treenighet
«Selv om Gud, som er bortenfor alt, feires av oss både
som Treenighet og Enhet, er han verken tre eller en
slik vi kjenner dem som sifre.»
Maksimus Bekjenneren
Hvem er vi mennesker? Hvorfor er vi til?
Hvem er Gud? Hva vil han oss?
På disse store eksistensielle og åndelige
spørsmålene gir den udelte kirke et konsekvent
svar. Svaret består i en kristosentrisk antropologi og
en trinitarisk teologi.
Gud er communio. Dermed berører vi noe fundamentalt
i den udelte kirkes tro: overbevisningen
om at den guddommelige natur består i et
dynamisk samspill mellom Faderen, Sønnen og
Ånden. Guds treenighet er selve hjertet i den
tidligkristne teologien. Troens gnistrende diamant.
Frelsens dype kilde.
All logikk slår knute på seg selv når den forsøker
å få tak på Guds hemmelighet. Tallet tre
i Treenigheten er ikke et antall. De guddommelige
personene kan ikke adderes. Faderen er i
Sønnen og Sønnen i Faderen og Ånden beveger
seg sammen med Faderen og Sønnen i en svimlende
kosmisk dans!
Kjernen i bekjennelsen til den hellige Treenighet,
er at Gud i selve sitt innerste vesen er
kjærlighet. Kjærligheten forutsetter den andre.
Om Gud bare var Faderen, hvordan skulle han
da kunne være kjærlighet? Og om Gud bare var
Sønnen, hvem skulle han da ha delt sin kjærlighet
med fra tidenes morgen? Det var ikke
nødvendig for Gud å skape mennesket for å ha
noen å gi sin kjærlighet til. Han trengte oss
ikke. Han er jo i seg selv den fullkomne kjærlighet
– i det evige vennskapet mellom Fader,
Sønn og Ånd.
Allerede på dette punktet skilte den kristne
tro seg på en radikal og utfordrende måte både
fra jødisk monoteisme og platonsk monisme.
Ikke slik at kirkens fedre talte om flere guder.
De bekjente seg til den ene Gud, men denne
Gud er ikke et fjernt, uoppnåelig vesen. Han
er Faderen som elsket Sønnen og frydet seg i
Ånden – og innbød menneskene til å delta i den
communio som er fra evighet.
Den store gåten, Guds treenighet, blir i virkeligheten
det som får Gud til å framstå som
person, ikke bare som et uutgrunnelig vesen. I
Det nye testamentet lyser den trinitariske hemmeligheten
aller klarest i Johannesevangeliets
referat fra Jesu avskjedstale: «Jeg vil be Faderen,
og han skal gi dere en annen talsmann, som
skal være hos dere for alltid.» 8 Sønnen ber, Faderen
sender, Ånden kommer.
Hos Johannes blir det tydelig at Fader, Sønn
og Ånd er langt mer enn samme Gud i tre skikkelser.
Det er tre personer. Vår tids individualisme,
der vi ikke nødvendigvis betrakter våre
liv i relasjon til hverandre, men ofte snakker
om oss selv som «individer», har endret innholdet
i ordet person. Når vi bruker dette ordet
innenfor Treenigheten, skal det først og fremst
forstås som et relasjonsbegrep. Fader, Sønn og
Ånd er personer i den forstand at de eksisterer i
forhold til hverandre. Relasjonen er avgjørende
for identiteten. Gud er én, men ikke enslig. Den
Evige åpenbarer seg i en overstrømmende kjærlighetsbevegelse
der Faderen, Sønnen og Ånden
er det de er gjennom sitt forhold til hverandre.
5
Gud ble menneske
«Også jeg vil forkynne denne dagens storhet: Det ikkematerielle
inkarnerer seg. Ordet blir kjøtt og blod, det
usynlige blir synlig, det uoppnåelige blir påtakelig, det
tidløse får en begynnelse, Guds sønn blir menneskesønn.
Det er Jesus Kristus, han som er den samme i
går, i dag og i evighet.»
Gregor av Nasianz
side 46 | 2007 | nr 2 | strek
Det har hendt at jeg har fått samme spørsmål
som Johannes av Damaskus på 700-tallet: Er det
ikke avgudsdyrkelse når dere anvender ikoner
i gudstjenesten? Johannes levde i et århundre
som ble herjet av en opprivende strid om ikonenes
være eller ikke være i kirken. Innen islam
avviste man all bruk av hellige bilder, akkurat
som i jødisk tro. Da kirken etter hvert befant seg
i land med muslimsk styre, farget aversjonen
mot ikonene av på atskillige kristne, noe som
førte til en økende kritikk mot bruk av bilder.
I forbindelse med bildestriden på 700-tallet
trådte noen av den udelte kirkes fremste teologer
fram, blant dem Johannes av Damaskus.
Hans kamp for ikonene handlet, som han selv
uttrykte det, om å «strekke ut en hånd til en
truet sannhet». Forsvaret av ikonene dreide seg
om langt mer enn kunst, estetikk og pedagogikk.
Det var et spørsmål om teologi. For ikonvennene
var kritikken av ikonene et angrep på
selve hjertet i den kristne tro: Var Gud virkelig
blitt menneske, eller var all tale om dette bare
en illusjon?
Ordet ikon kommer fra det greske eikon, som
forekommer flere ganger i Det nye testamentet
og i den gamle greske oversettelsen av Det
gamle testamentet, Septuaginta. Mennesket sies
å være skapt som Guds ikon. Jesus beskrives
som «den usynlige Guds eikon». 9 Ordet ikon
oversettes i vår bibel med bilde.
I Jesus Kristus oppheves det gammeltestamentlige
bildeforbudet. I Jesus er Gud avbildet.
«Den som har sett meg, har sett Faderen.» 10
Den tidlige kirkens ikonteologer nøyer seg ikke
bare med å understreke bildeforbudet fra Mosebøkene.
De mener at de hellige bildene er en
følge av dette forbudet. Nettopp fordi Gud er
usynlig og ikke kan avbildes, er det inkarnasjonen,
det at han ble menneske, som gjør det
mulig å avbilde ham!
Ikonet krenker ikke bildeforbudet. Det viser
tvert imot til forbudets eneste mulige
konsekvens, i den grad det er sant at Gud ble
et virkelig menneske. «Uten bildene er ikke
kristendommen kristendom lenger,» sier den
ortodokse teologen Leonid Ouspensky.
Først ga Gud mennesket sitt Ord, Loven. Siden
ga Gud mennesket sitt bilde, Jesus.
strek | nr 2 | 2007 | side 47
Den Usynlige er blitt synlig! Den skjulte
har vist sitt ansikt. Gud, som er ånd og uten
form, har ikledt seg en kropp og forent seg med
materien. Den som ser inn i Jesu ansikt, ser et
menneske. Og ser samtidig inn i den levende
Guds ansikt. I Jesus er de to naturene forent
Ingen av de store religionene er så
fysiske som den kristne tro.
uten at noen av dem mister sin egenart. Med
ordene fra Paulus: «I hans kropp bor hele guddomsfylden.»
11
Troen på inkarnasjonen – at Gud virkelig er blitt
menneske – danner utgangspunktet for alt i
kirkens tro og bønn. Dette er ikonene symboler
på. Men ikke idoler (avguder). Fra første stund
snudde denne bekjennelsen alt på ende. Sjokkerende
for en jøde. Latterlig for en greker. Ingen
av de store religionene er så fysiske som
den kristne tro. Atskillige religioner gir mennesker
guddommelig status, men ingen annen
religion bekjenner at en Gud er blitt menneske.
«Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,»
vitner Johannes Teologen. 12
Spørsmålet om relasjonen mellom det menneskelige
og det guddommelige i Jesu person
skulle bli gjenstand for lang og inngående
bearbeiding i den tidlige kirke. Iveren etter å
forklare det uforklarlige, etter å trekke Kristushemmeligheten
ned på et forklarlig plan, ble
gjentatte ganger opphav til forvanskninger av
troen. Bak de fleste heresier lå det en tendens
til rasjonalisering. Disse vranglærene kunne
lyde svært så sympatiske og fikk derfor til tider
mange tilhengere. De lot jo til å gi en rimelig
forklaring på Jesu forhold til Gud.
Den store arianske striden, som på 300-tallet
truet med å kløyve hele kirken, oppstod ved at
Jesu guddom ble fornektet. Bak Arius’ tankegang
om at det fantes en tid da Faderen eksisterte,
men ikke Sønnen, lå et ønske om å stå
8 Joh 14,16
9 Kol 1,15
10 Joh 14,9
11 Kol 2,9
12 Joh 1,14

strek | tankestrek
vakt om Guds opphøydhet. Det skjebnesvangre
var at han dermed frarøvet mennesket Gud. For
hvis Sønnen ikke var Gud, «av samme vesen
som Faderen», 13 hvordan skulle han da kunne gi
oss alle ting sammen med ham? Andre ganger
måtte fedrene ta opp kampen for Jesu menneskelighet,
når den ble truet av tendenser til åndeliggjøring.
For hvis Sønnen ikke var menneske,
«på alle måter lik sine søsken», 14 hvordan skulle
da alt menneskelig kunne bli frelst?
De sju store kirkemøtene, fra Nikea i 325 til
Nikea i 787, kjemper alle på ulike måter med
spørsmålet om Jesu identitet. Hvordan kan
alt det Gud er og alt det mennesker er forenes
i en og samme person? Når troen i oldkirken
ble utmeislet i noen presise definisjoner og
sammenfattet i den store trosbekjennelsen fra
300-tallet som alle kristne kirker har felles, var
ikke hensikten å forstå hemmeligheten med
Kristus en gang for alle. Mysteriet lar seg ikke
forklare. Bekjennelsens oppgave er å forklare
våre liv. Kristen tro sikter mot transfigurering, en
dåp i lys. Av den grunn må troen beskyttes mot
klåfingrethet.
Jeg er, derfor elsker jeg
«Ikke noe av det som eksisterer, kan jamføres med din
storhet. Gud kan måle himmelens utstrekning. Jorden
og havet rommes i hans hule hånd. Og likevel kan du
i ditt indre romme ham som er så veldig og holder alt
det skapte i sin hånd. Han bor i deg og finner plass til
å bevege seg i ditt innerste vesen – han som har sagt:
Jeg vil bo og ferdes blant dem.» Gregor av Nyssa
Vi mennesker vender oss mot uendeligheten fra
det øyeblikk vi blir til. Vi har et utrolig potensial:
evnen til å romme himmelens og jordens
skaper. «Mennesket er et dyr som er kalt til å
bli Gud,» skriver Basileus av Cesarea.
I Johannesevangeliet siterer Jesus Salmenes
bok: «Jeg har sagt: Dere er guder.» 15 Dermed
løfter han fram gudslikheten som det som gir
mennesket identitet. Det er blant annet dette
ordet fra Jesu munn kirkefedrene støtter seg til
når de formulerer den tidlige kirkes viktigste
teologiske aksiom: «Gud ble menneske for at
mennesket skulle bli Gud.» Dette sammenfattes
i begrepet theosis: den guddommeliggjøring
som er forutsetningen for å bli menneske. Her
siterer den tidligkristne litteraturen ofte Peters
andre brev: «Slik har vi fått de største og mest
dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig
natur.» 16
Lekne teologer pleide å snakke om «fedrenes
dumphuske»: Når Gud senker seg ned ved å ikle
seg menneskelighet, løftes mennesket opp og
får del i guddommelighet.
Inkarnasjonen åpenbarer ikke bare Gud.
Den avdekker også noe ved mennesket som ingen
tidligere har satt ord på. Dersom han som
skapte alt, ble et menneske, «på alle måter lik
sine søsken», må mennesket være skapt med
muligheten til å ligne Gud. I Kristus ser vi Guds
evige tanke med mennesket.
Her åpner det seg en dimensjon i antropologien,
forståelsen av mennesket, som overgår
både den de jødiske rabbinerne og de greske
filosofene står for. Guddommeliggjøringen av
mennesket forutsetter at det bygges bro over
den uoverstigelige kløften mellom Guds verden
og menneskenes verden. Denne broen er
Kristus.
«For Gud er én, og én mellommann er det
mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus
Jesus,» skriver Paulus. 17 Jesus bygger bro
over avgrunnen når han forener det guddommelige
og det menneskelige i sin egen person.
Slik blir han mellommann, den som forsoner det
guddommelige og det menneskelige i alle andre
personer.
Vår delaktighet i Gud, som er kjærlighet, utgjør
selve fundamentet i bibelsk antropologi.
Dette er grunnen til at vi mennesker er til, og
målet for alt vi mennesker strekker oss etter.
Enhver bevegelse som distanserer mennesket
fra Gud, er unaturlig. Alle forsøk på uavhengighet
gjør menneskers ansikt lukket. Først når
side 48 | 2007 | nr 2 | strek
vi får del i guddommelig natur, fullendes vårt
menneskelige potensial. Menneskets ansikt
åpner seg.
Ordet delaktighet er viktig for å forstå hva det
ligger i menneskets «guddommeliggjøring».
Med setningen «Gud ble menneske for at mennesket
skulle bli Gud» sikter ikke fedrene til at
mennesket blir guddommelig etter sin natur. Vi
mennesker er ikke av samme vesen som Gud. Vi
er skapt ex nihilo, av intet.
Dermed avgrenser kirkefedrene seg skarpt
fra den greske filosofien som taler om det skapte
som en emanasjon, noe som strømmer ut fra det
guddommelige. Menneskets likhet med Gud fra
skapelsen av er en bildelikhet. Vårt mål – å «bli
lik ham» 18 – gjøres mulig ved at Ånden tar bolig
i oss. Ireneus beskriver det han kaller «ordningen,
rytmen og bevegelsen som fører til at det
skapte og formede mennesket blir et avbilde av
den uskapte Gud og lik ham: Faderen beslutter
og befaler, Sønnen utfører og former, Ånden
nærer og gir vekst, og mennesket går langsomt
framover.»
Med begrepene avbilde og likhet forankres frelsen
i skapelsen. «La oss skape mennesker i vårt
bilde, som et avbilde av oss!» 19 Å være et avbilde
av Gud er vår gave, vår dypeste identitet. Likheten
er vårt oppdrag, det hellige kallet som fullføres
ved vårt frie valg. Et valg som innbærer en livslang
tilvenning i kjærlighet.
Det kristne kallet, som er hvert eneste menneskes
kall, forutsetter menneskets frihet, som
igjen er en avgjørende side ved vår likhet med
Gud. «Mennesket er fra begynnelsen fritt,» sier
Ireneus av Lyon og legger til: «Gud er frihet, og
mennesket er skapt til å ligne Gud.»
Når vi mennesker ikke fullbyrder det vi er
kalt til, skyldes det at vår vilje svikter. Tregheten
i den menneskelige natur tar overhånd slik
at menneskets naturlige trang til å strekke seg
mot Gud og et liv i kjærlighet forvrenges til sin
motsetning: egenkjærligheten.
Avbildet av Gud i oss blir ikke tilintetgjort av
synden, men det blir alvorlig skadd. Her vises
forskjellen mellom avbildet av Gud i mennesket
Jesus og avbildet av Gud i alle andre mennesker.
I Jesus er dette bildet uskadd. Han utstråler likheten
med Gud på en fullkommen måte. I og
6 7
strek | nr 2 | 2007 | side 49
med at han bevarer sin frihet blir avbilde og
likhet ett og samme i ham.
Hos oss må bildet helbredes og renses. Når
Paulus oppfordrer oss til å arbeide på vår egen
frelse, 20 kaller han oss til å gå kjærlighetens vei.
Dette er vårt viktigste valg, ettersom «Gud kan
alt unntatt å tvinge mennesker til å elske», som
teologen Paul Evdokimov uttrykker det. Bare
Ånden kan sørge for at Guds bilde i oss restaureres,
men vi må medvirke til det ved å overgi
oss på en slik måte at det åpnes en sprekk der
nåden kan trenge inn.
Når fedrene taler om at målet med det kristne
livet er å bli fylt av Den hellige ånd, er det
ikke opplevelsen de sikter til. Pinsen fullbyrder
påsken. Ånden blir gitt oss for at den frigjøringen
Jesus vant ved sin død og oppstandelse, skal
åpne vårt ansikt. «Vi, som uten slør for ansiktet
ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle
forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet,
og dette skjer ved Herrens Ånd.» 21
Når avbildet får tilbake sin likhet med urbildet,
trer Kristus fram i mennesket. Og mennesket
framtrer i verden som person, ikke som
individ, på sporet av sin dypeste hemmelighet:
Jeg er, derfor elsker jeg!
Den åttende dag
«Vår tro er i samklang med eukaristien, og eukaristien
bekrefter vår tro.» Ireneus av Lyon
Fra den jødiske tradisjonen hentet den unge
kirken visjonen av søndagen som den åttende dag.
I et avsnitt i Andre Henoks bok heter det: «Jeg
har også skapt den åttende dagen, for at den
åttende skulle være den første … en tid uten år,
måneder, uker, dager og timer.»
Gud skaper verden på seks dager, den sjuende
gjør han til sin og menneskenes hviledag.
Men bortenfor skapelsens sju dager venter en
13 Sitat fra Nikenum, eller som
det fullstendige navnet lyder:
Den nikenokonstantinopolitanske
trosbekjennelsen.
14 Hebr 2,17
15 Joh 10,34; Sal 82,6
16 2 Pet 1,4
17 1 Tim 2,5
18 1 Joh 3,2
19 1 Mos 1,26
20 Fil 2,12
21 2 Kor 3,18

22 Retreatgård og kommunitet
utenfor Linköping i Sverige, ledet av
Peter Halldorf.
strek | tankestrek
dag uten morgengry og uten kveld, den åttende
dagen i Guds skaperverk. Når kirken gjør søndagen
til gudstjenestedag, er det ikke som en
erstatning for sabbaten. Søndagen er noe ut
over og mer langtrekkende enn sabbaten. Den
kaller oss til hvile. Søndagen byr oss opp til fest,
den er på samme tid den første og den åttende
i Guds skapergjerning.
Til denne visjonen av Herrens dag føyde
så kirkefedrene bildet av kirken som «det nye
Eden». Hun er det paradiset vi er kommet fra
og som vi er på vei mot. På den andre siden av
oppstandelsen feires hver eneste søndag den
himmelske festen, eukaristien, som foregriper
dagen uten begynnelse og slutt. Kirkens tro kan
avleses av gudstjenesten. Når vi feirer nattverden,
blir vi det vi tror på.
For meg har fornyelsen av gudstjenesten blitt
den viktigste følgen av møtet med den udelte
kirkes tro. Når vi på Bjärka-Säby 22 hver uke feirer
eukaristien i Den øvre sal etter den tidlige kirkes
skikk, puster vi paradiset inn. Eukaristien
feires på den andre siden av oppstandelsen, i en
ny eon der evigheten krysser tiden. Vår ventetid
har nådd sitt mål. Sammen med alle de hellige,
gjennom alle tider og over hele jorden, deltar vi
i lovsangen innenfor Guds trone.
Det dufter av forsoningens aroma og de helliges
bønner når røkelseskarene svinges. Gjennom
ikonenes himmelvinduer ser de på oss,
de som har nådd fram, og vi møter deres blikk.
Peter og Paulus, Maria og Antonius; de er til
stede alle sammen. I Kristus er alle skillemurer
revet ned. Himmel og jord er forent, synlig og
usynlig møtes, den himmelske og den jordiske
menigheten priser Gud i fellesskap!
Framtiden er nærværende helt konkret gjennom
brød og vin. For noen få øyeblikk er vi som
englene i himmelen, vi befinner oss foran Guds
trone. Øyenvitner til hendelser som ennå ikke
har funnet sted: alle kristnes enhet ved det dekkede
bordet! Når vi får del i Kristi sanne legeme
og blod, gjør Den hellige ånd alt dette levende
for våre hjerter.
Etter noen timer, når alt brød og all vin er
fortært, kalk og disk omsorgsfullt tørket rene
og kledet som omsluttet Kristi kropp varsomt
brettet sammen, er vi stille noen minutter og
grunner på det ufattelige som er blitt oss forunt.
En bærer fram et budskap i tunger, en annen
en profeti. En deler en sang, en annen ber en
takkebønn. Så mottar vi velsignelsen og synger
den siste lovsangen før vi forlater Den øvre sal.
Når vi vender tilbake til hverdagen, fornemmer
vi hvordan den verden vi er kalt til å leve i,
på en forunderlig måte er opplyst av en annen
verden.
Det er denne andre verden vi rørte ved da
vi feiret mysteriet, det måltidet som er de troendes
egen hemmelighet. Ikke som en flukt
fra hverdagen. Måltidet gir blikket et lys og
en glede som fyller hverdagen med mening. I
hvert eneste menneske venter nå Kristus på at
vi skal elske og tjene ham. Alt det skapte vekker
vår ærbødighet, for der aner vi bildet av ham
vi tilber.
Når vi vender tilbake til hverdagen,
fornemmer vi hvordan den verden vi er
kalt til å leve i, på en forunderlig måte
er opplyst av en annen verden.
side 50 | 2007 | nr 2 | strek
Koptisk Kristus-ikon, malt ca. år 2000 i verdens eldste kloster, Antoniusklosteret ved Rødehavet.