last ned hele artikkelen som pdf - Strek

22 Retreatgård og kommunitet
utenfor Linköping i Sverige, ledet av
Peter Halldorf.
strek | tankestrek
dag uten morgengry og uten kveld, den åttende
dagen i Guds skaperverk. Når kirken gjør søndagen
til gudstjenestedag, er det ikke som en
erstatning for sabbaten. Søndagen er noe ut
over og mer langtrekkende enn sabbaten. Den
kaller oss til hvile. Søndagen byr oss opp til fest,
den er på samme tid den første og den åttende
i Guds skapergjerning.
Til denne visjonen av Herrens dag føyde
så kirkefedrene bildet av kirken som «det nye
Eden». Hun er det paradiset vi er kommet fra
og som vi er på vei mot. På den andre siden av
oppstandelsen feires hver eneste søndag den
himmelske festen, eukaristien, som foregriper
dagen uten begynnelse og slutt. Kirkens tro kan
avleses av gudstjenesten. Når vi feirer nattverden,
blir vi det vi tror på.
For meg har fornyelsen av gudstjenesten blitt
den viktigste følgen av møtet med den udelte
kirkes tro. Når vi på Bjärka-Säby 22 hver uke feirer
eukaristien i Den øvre sal etter den tidlige kirkes
skikk, puster vi paradiset inn. Eukaristien
feires på den andre siden av oppstandelsen, i en
ny eon der evigheten krysser tiden. Vår ventetid
har nådd sitt mål. Sammen med alle de hellige,
gjennom alle tider og over hele jorden, deltar vi
i lovsangen innenfor Guds trone.
Det dufter av forsoningens aroma og de helliges
bønner når røkelseskarene svinges. Gjennom
ikonenes himmelvinduer ser de på oss,
de som har nådd fram, og vi møter deres blikk.
Peter og Paulus, Maria og Antonius; de er til
stede alle sammen. I Kristus er alle skillemurer
revet ned. Himmel og jord er forent, synlig og
usynlig møtes, den himmelske og den jordiske
menigheten priser Gud i fellesskap!
Framtiden er nærværende helt konkret gjennom
brød og vin. For noen få øyeblikk er vi som
englene i himmelen, vi befinner oss foran Guds
trone. Øyenvitner til hendelser som ennå ikke
har funnet sted: alle kristnes enhet ved det dekkede
bordet! Når vi får del i Kristi sanne legeme
og blod, gjør Den hellige ånd alt dette levende
for våre hjerter.
Etter noen timer, når alt brød og all vin er
fortært, kalk og disk omsorgsfullt tørket rene
og kledet som omsluttet Kristi kropp varsomt
brettet sammen, er vi stille noen minutter og
grunner på det ufattelige som er blitt oss forunt.
En bærer fram et budskap i tunger, en annen
en profeti. En deler en sang, en annen ber en
takkebønn. Så mottar vi velsignelsen og synger
den siste lovsangen før vi forlater Den øvre sal.
Når vi vender tilbake til hverdagen, fornemmer
vi hvordan den verden vi er kalt til å leve i,
på en forunderlig måte er opplyst av en annen
verden.
Det er denne andre verden vi rørte ved da
vi feiret mysteriet, det måltidet som er de troendes
egen hemmelighet. Ikke som en flukt
fra hverdagen. Måltidet gir blikket et lys og
en glede som fyller hverdagen med mening. I
hvert eneste menneske venter nå Kristus på at
vi skal elske og tjene ham. Alt det skapte vekker
vår ærbødighet, for der aner vi bildet av ham
vi tilber.
Når vi vender tilbake til hverdagen,
fornemmer vi hvordan den verden vi er
kalt til å leve i, på en forunderlig måte
er opplyst av en annen verden.
side 50 | 2007 | nr 2 | strek
Koptisk Kristus-ikon, malt ca. år 2000 i verdens eldste kloster, Antoniusklosteret ved Rødehavet.