Haiforskning på Svalbard - Norsk Polarinstitutt

Haiforskning på Svalbard
Av Christian Lydersen og Kit M. Kovacs
Forskerparet Christian Lydersen og
Kit Kovacs jobber begge ved Norsk
Polarinstitutt og har studert marine
pattedyr i arktiske og antarktiske
områder i over 30 år.
Håkjerring er en haiart med utbredelse
langs hele norskekysten og langt inn i de
arktiske områder. Den foretrekker lave
temperaturer og finnes derfor på dypt
vann i sørlige deler av sitt utbredelsesområde,
mens den er påvist helt oppe i
overflaten i Arktis. Håkjerringene vokser
sent og man antar de blir veldig gamle
selv om det ikke finnes noen gode metoder
til å aldersbestemme haier på. Dette
er store dyr, og det er rapportert individer
på hele 8 meters lengde. Håkjerringa er
en glupsk altetende rovfisk som er rapportert
å spise en rekke ting som fisk,
ulike marine pattedyr, reinsdyr, isbjørn,
og malingsspann blant annet i tillegg til
at de spiser artsfrender hvis disse sitter
fast i fiskeredskaper. Fiske etter håkjerring
har pågått i norske farvann i hvert
fall siden 1600 tallet. Det var leveren
man var ute etter og oljen fra denne ble
brukt til bl. a. belysning, som tran og
til utvinning av vitamin A. Legger man
sammen fiskeristatistikk fra Norge og
Grønland viser disse at minst 100.000
håkjerringer ble fisket opp årlig i mange
tiår på 1900 tallet frem til rundt 1950
uten noen merkbar nedadgående trend i
fangsttallet. Så ble markedet for leverpro-
5
duktene mer eller mindre borte og i dag
er det ikke noen store fiskerier etter denne
haiarten. Inuitter i ulike land fisker en del
til hundemat; islendingene fisker noe til
sin lokale gravet hai delikatesse; og det
er sportsfiske etter håkjerring i Norge, på
Grønland og en del andre steder. Til tross
for mange hundre år med fiskerier finnes
det lite tilgjengelig biologisk informasjon
om denne haiarten. En god del kunnskap
sitter nok inne i hodene til eldre fiskere
som deltok i disse fiskeriene, mens det
for eksempel er overraskende lite å finne
i den vitenskapelige litteraturen.
Vår interesse for håkjerringa på Svalbard
er et resultat av mange års undersøkelser
av steinkobbebestanden i området.
Dette er en egen genetisk isolert bestand
som er verdens klart nordligste. En ting
som har slått oss ved disse undersøkelsene
er den lave levealderen disse selene
oppnår. Sørligere bestander av steinkobber
har gjerne individer eldre enn 30 år
og mange i 20 årene. Vi har fanget og
aldersbestemt godt over 600 steinkobber
på Svalbard og det eldste individet var
kun 21 år og de aller fleste under 15. Dette
synes vi var merkelig siden isbjørn ikke
tar mange av disse selene, de er fredet fra
jakt, det er ingen drukning i fiskeredskaper
og påvirkningene fra miljøgifter er
svært lave sammenliknet med sørligere
steinkobbebestander. En mulig forklaring
på den observerte aldersfordelingen
kunne være at steinkobbene var byttedyr

Fig. 1. Det skal være stålfortom og skikkelig
størrelse på kroken når man fisker etter
håkjerring. Her agnes med skinn og spekk
fra storkobbe.
for et rovdyr vi ikke hadde tatt høyde for.
Dette måtte i tilfelle være et dyr som tok
sel av ulike aldergrupper, ikke bare unger.
Tankene våre gikk til håkjerringa som vi
hadde masse fragmentarisk informasjon
om og som ofte kunne ha sel i magen.
Vi startet derfor opp et lite prosjekt for å
studere mer i detalj håkjerringas potensielle
rolle som predator på sel på Svalbard.
Dette ville vi gjøre ved å studere dietten til
en del håkjerringer, samt at vi ville sette
ulike instrumenter på noen haier for å få
mer kunnskap om deres svømmeferdigheter
og vandringer.
Feltarbeidet ble utført i Kongsfjordenog
Krossfjorden-området på vestkysten
av Spitsbergen med en fiskebåt som base
første turen, og Norsk Polarinstitutts
6
forskningsskip Lance som base på den
andre turen. Vi hadde med oss den erfarne
fiskeren og fangstmannen Hans Lund fra
Longyearbyen som uvurderlig hjelper.
Han hadde snakket med flere eldre håkjerringfiskere
om hva slags liner og agn
som var best å bruke og hvordan linene
burde settes. Vi endte opp med å bruke
store haikroker (figur 1) med to meter lang
stålfortom og omtrent 50 m mellom hver
krok på ei vanlig kveiteline. Krokene ble
agnet med biter av storkobbeskinn med
spekk, og lina ble satt i skråninger helt
ned til 300 meters dyp. Allerede på krok
nummer to på den første dragningen fikk
vi fast fisk, og da den første lina på 28
kroker var oppe hadde vi 9 store haier på
dekk (figur 2). Det viste seg med andre
ord å være lett å fange disse dyrene, samt
at det måtte være mange av dem siden
det var ei håkjerring på hver tredje krok.
Så problemet var ikke å få fisk, men at vi
fikk så mye materiale at vi måtte stoppe
å fiske etter kortere tid enn vi hadde tenkt
da fryseboksene ble fulle av prøver. Totalt
fanget vi 45 håkjerringer som vi avlivet.
Fra disse tok vi en mengde prøver til ulike
undersøkelser som diett, forurensing,
genetikk og annet. I tillegg til de som
ble avlivet fanget vi 21 individer som
ble utstyrt med ulike instrumenter som
vi kommer tilbake til nedenfor, samt at
ytterligere 10 håkjerringer var mer eller
mindre spist opp av artsfrender mens de
hang på lina (figur 3).
En moderne måte å studere dietten på
er ved å studere stabile isotoper av karbon
og nitrogen i ulike vev av forsøksdyret.
Nitrogenisotopene oppkonsentreres i
næringskjeden og vil da kunne fortelle på
hvilket nivå i næringskjeden haien spiser

Fig. 2. Etter at første lina på 28 kroker var halt inn var dekket fullt med fisk
Fig. 3. Her er det bare hodet av håkjerringen tilbake etter at artsfrender hadde spist opp kroppen
mens den uheldige haien hang fast i linen. Vi ser de relativt små, men svært skarpe tennene
denne haien er utstyrt med, samt hvor fint storkobbe-åtet holder seg.
7

på. Høye verdier her vil for håkjerring-
enes vedkommende indikere at de spiser
marine pattedyr. Denne metoden hadde
vi i bakhånd i tilfelle magene til håkjerringene
vi undersøkte skulle være tomme
eller eventuelt kun inneholde fisk. Mageinnhold
gir oss jo et slags øyeblikksbilde
av hva som er fortært, mens de stabile
isotopene reflekter hva som er spist over
et lengre tidsrom. Vår hovedhensikt med
disse mageinnholdsundersøkelsene var
som nevnt å studere potensielt inntak av
sel, og sel fant vi. Det var totalt 33 mager
med innhold, og i 36% av disse fant vi
sel og i 18% fant vi hvalrester. Ringsel
var det vanligste byttedyret, men også
storkobbe og klappmyss ble funnet. Her
var alt fra hele kvitunger av ringsel (figur
4) til rester av andre ringsel som, basert på
vekstsoner i selklør vi fant i haimagene,
var eldre enn 9 år. Hvalrestene vi fant var
8
spekk fra vågehval, og ved hjelp av Havforskningsinstituttets
vågehval-register
hvor man har genetisk informasjon om
hver lovlig innfanget vågehval, kunne vi
spore disse spekkbitene tilbake til denne
fangsten. Under parteringen av hvalene
kaster fangerne spekket på havet fordi
det ikke er noe marked for dette i Norge.
Flere av de håkjerringene vi fanget må
derfor ha vært i overflaten og forsynt seg
av denne matkilden. I tillegg til marine
pattedyr var det også mye fisk å finne i
magene til de undersøkte håkjerringene,
særlig torsk, steinbit og hyse. Disse var
ofte svelget hele som torsk på over 4 kg
og steinbit på over 8 kg.
Håkjerringene vi fisket opp var store
fisker med vekter på fra 136 til 700 kg.
Hunnfiskene var gjennomgående større
enn hannene, og interessant nok var selv
ikke den største håkjerringa på 700 kg
Fig. 4. Mageinnhold fra håkjerring som hadde spist en ringsel kvitunge og noen fisk.

Fig. 5. Her veies en håkjerring på 620 kg
kjønnsmoden (figur 5). Fra gamle beskriv-
elser ser det ut til at de blir kjønnsmodne
ved omtrent 5 meters lengde, og basert på
vekt-lengde forhold fra våre individer vil
dette være fisk på rundt ett tonn.
Vi fant altså at både unge og gamle
sel av ulike arter var vanlige i magene
til håkjerringene. Det er kjent at håkjerringa
spiser åtsler, men vi mener også at
den tar levende sel, altså at den i tillegg
til å være en åtseleter også aktivt fanger
levende byttedyr. Det er mange grunner
til at vi tror dette. En er at når en sel dør
i områdene rundt Svalbard og synker til
bunns blir den umiddelbart angrepet av
små kjøttetende krepsdyr som kryper inn
i alle mulig åpninger i selkadaveret og
begynner å fortære den døde selen. En
slik sel vil da i løpet av kort tid være full
av disse krepsdyrene. Hvis den av haien
9
fortærte sel var et åtsel ville man kunne
forvente å finne en del krepsdyr i magen
til håkjerringene sammen med selbitene.
Kun i et tilfelle fant vi dette. Videre finnes
mange registreringer på kanadisk side av
Atlanterhavet av nylig døde steinkobber
som skylles opp på strendene med bittskader
som tyder på angrep fra håkjerring.
Tilsvarende bittmerker fra en haiart i
samme familie som håkjerringa er funnet
på levende sel i antarktiske områder.
Et annet moment er at dersom alle de
funnene av sel og fisk som vi har gjort
i håkjerringene ved Spitsbergen skulle
forklares ut fra åtsler så måtte havbunnen
rundt Svalbard værer dekket med døde sel
og fisker. Dette ville vært sensasjonelt, så
vi tror det er mer sannsynlig at håkjerringa
kan ta levende sel.
For å studere svømmeegenskapene til
håkjerringa i mer detalj instrumenterte vi
sju hai, som ble vurdert å være i fin form
etter at de ble fanget, med akselerometere
som var utviklet av japanske samarbeidspartnere
(figur 6). Disse instrumentene
måler fart og akselerasjon både fremover
og i sideretningen (for å se på hvordan den
bruker halefinnen) samt svømmedyp og
temperatur. Vi lot akselerometerne sitte
på i 24 timer før de utløste seg selv og
fløt til overflaten. Ved hjelp av en VHF
radiosender på instrumentboksen kunne
vi finne tilbake akselerometerne og lese ut
den innsamlede informasjonen. Det viste
seg ikke uventet at disse haiene svømmer
svært sent og fremviser svært lave akselerasjonsverdier.
I forhold til størrelsen
er det faktisk ingen fiskeart man har målt
som svømmer så sakte. Gjennomsnittlig
svømmehastighet var på 0.34 m/s som er
en tidel av hva man kunne forvente fra en

Fig. 6. Håkjerring med påsatt akselerometer til å måle svømmeferdigheter med. Alle haiene vi
fanget hadde en parasittisk hoppekreps i hvert øye som tydelig sees her.
fisk på denne størrelsen. Den registrerte
toppfarten var på 0,73 m/s og maksimal
målt akselerasjon på latterlige 0,008 m/s 2 .
Sideveis akselerometeret viste at haiene
gjennomsnittlig brukte 6 sekunder på å
slå halen fra en side, over til den andre
siden, og så tilbake igjen. Altså helt ekstreme
verdier for alt som har med fart å
gjøre. Tilsvarende målinger gjort på ulike
selarter viser at disse svømmer betydelig
raskere enn håkjerringene, så spørsmålet
som reiser seg er jo da hvordan haiene
skulle kunne klare å ta levende sel.
Vi tror haien fanger selene mens
disse sover. Nyere forskning viser at sel
ofte sover i vannet, både på overflaten,
i vannsøylen og på bunnen. Når selen
sover neddykket kommer den rolig til
overflaten og puster innimellom før den
sakte synker ned i dypet igjen. De såkalte
ekte selartene, som omfatter sel omtalt
her (ringsel, steinkobbe, storkobbe og
klappmyss) sover på samme måte som
landpattedyr; rolig, med øynene lukket
10
og såkalt bilateral symmetrisk søvn,
hvilket betyr at begge hjernehalvdelene
”sover”. En håkjerring vil da rolig kunne
svømme innpå en slik sel og ta den. Vi har
ved flere anledninger under feltarbeid på
Svalbard sett storkobber, både unge og
voksne, sove i vannoverflata. Vi har da
kunnet kjøre innpå disse med båt med
påhengsmotor og ta på selen før denne
våkner og stikker av gårde i full fart.
En annen interessant sak i denne sammenheng
var en undersøkelse utført på
håkjerring i nordøstlige Stillehavet. Her
fanget de haiene rett utenfor en koloni
av sjøløver. Dette var i en periode hvor
de unge sjøløvene var ute på sine første
svømmeturer og man kunne kanskje forvente
at de var lette byttedyr for haiene.
Man fant ingen sjøløver i magene til disse
håkjerringene, men derimot steinkobber.
Russiske søvnforskere har funnet ut at
sjøløver, i motsetning til de ekte selene,
sover kun med en hjernehalvdel av gangen.
Dette gjør at haiene ikke klarer å

Fig. 7. Håkjerring med påsatt satelittsender og akselerometer på vei ned i dypet for å samle
inn informasjon.
fange sovende sjøløver i vannet, mens
steinkobber som er en ekte selart og sover
med ”hele hjernen” blir tatt. Sel, som
andre pattedyr, trenger regelmessig søvn,
og på Svalbard kunne et alternativ være å
legge seg opp på isen og sove for å unngå
håkjerringa. Problemet er at da utsetter
selene seg for angrep fra isbjørnen. Det
er nok relativt sett mindre sjanse for å
bli tatt av ei håkjerring når man sover i
en nesten uendelig stor tredimensjonal
vannmasse enn i de små todimensjonale
is-områdene som er tilgjengelige og hvor
isbjørnene jakter.
I samarbeid med en kanadisk kollega
instrumenterte vi også 20 håkjerringer
med satelittsendere (figur 7) Dette er
instrumenter som måler dybde og temperatur
der haiene svømmer, og sender
posisjoner hvis haiene kommer i overflata.
Vi bestemmer på forhånd hvor
lenge instrumentene skal være på og en
automatisk utløsermekanisme løsner så
senderen fra haien. Senderen flyter opp
11
til overflaten og sender de innsamlede
data via satellitt til oss. Fordi håkjerringene
sjelden er i overflata får vi stort
sett bare posisjonen der hvor senderen
løsner fra haien. Alle senderne ble satt på
i Kongsfjorden-området (figur 8) og de
med lengste varighet satt på i underkant
av 200 dager. De fleste av håkjerringene
gikk nordover fra merkeområdet og en
del sendere utløstes i iskanten mellom
Svalbard og Grønland. Noen sendere
hørte vi aldri noe fra, noe som antakelig
skyldes at de løstes ut på steder som var
dekket av is. Den som hadde vandret
lengst var en som hadde gått inn i russiske
farvann sør i Barentshavet og da vandret
rundt 1000 km på 59 dager. Vi hadde
ellers en som var nord for Frans Josef
Land på godt over 82 grader nord. Disse
senderne viste oss også at haiene stort
sett oppholder seg på mellom 50 til 200
m dyp, med den dypeste registreringen på
1560 m som tilsvarer det dypeste instrumentet
kunne registrere. Håkjerringene

Fig. 8. Her ser vi hvor alle håkjerringene som fikk påsatt satelittsendere ble merket og hvor
senderne løste ut. Perioden hvor senderne var aktive er angitt i antall dager.
holdt seg ellers i relativt kaldt vann med
mange registreringer under null grader.
Gjennomsnittstemperaturen de oppholder
seg i var 3,8° C med ekstremverdier på
-1,5 og 7,4°C. Disse resultatene viser at
denne kaldtvannshaien vandrer langt nord
inn i Nordishavet, og det er derfor mulig
at det er utveksling av individer mellom
Atlanterhavet og Stillehavet.
Hovedformålet med disse undersøkelsene
var å kartlegge om håkjerringene spiser
steinkobber. Vi fant ingen steinkobber
i magene til disse haiene, men det skyldes
nok at mesteparten av haifisket ble foretatt
inn i Kongsfjorden og Krossfjorden
hvor ringsel og storkobbe er de vanligste
selartene. Steinkobbene holder seg mer
utenfor vestkysten av Spitsbergen, og
værforholdene gjorde at vi holdt oss inne i
fjordene. Det er ingen grunn til å tro at håkjerringene
skulle ha mer problemer med
12
å ta steinkobber enn ringsel. Håkjerring
og steinkobber har ellers tilsynelatende
likt utbredelsesområde på sørligere breddegrader
som f. eks langs norskekysten.
På grunn av temperaturen holder haiene
seg her trolig på mye dypere vann enn det
steinkobbene dykker til, slik at det ikke
er noen særlig risiko for at steinkobbene
her blir tatt av håkjerring.
Konklusjon fra undersøkelsene så
langt er at vi har funnet en høy forekomst
av sel i magene til håkjerringene på Svalbard,
og mye tyder på at mange av disse
tas levende. Størrelsen på tidligere tiders
fangster kombinert med et minimalt fiske
de siste 60 årene gjør at det er rimelig å
anta at det er svært mange håkjerringer i
våre arktiske områder. Det understøttes
av hvor lett det var for oss å fange et stort
antall håkjerringer til dette studiet. Det er
derfor grunn til å anta at håkjerringene tar

etydelige mengder med arktiske seler,
noe som generelt overses i arktiske marin-
biologiske studier. Denne haiarten kan
godt være årsaken til den lave levealderen
vi ser hos steinkobbene på Svalbard.
For mer detaljert informasjon fra dette
prosjektet, se:
Fisk, A. T., Lydersen, C. and Kovacs, K.
M. 2012. Satellite tracking of Greenland
sharks (Somniosus microcephalus)
in the high Arctic waters of Svalbard,
Norway. Mar. Ecol. Prog. Ser. 468:
255-265.
Leclerc, L.-M., Lydersen, C., Haug, T.,
Bachmann, L., Fisk. A. T. and Kovacs,
K. M. 2012. A missing piece in the
Arctic food web puzzle? Stomach
contents of Greenland sharks sampled
in Svalbard, Norway. Polar Biology
35:1197–1208.
Leclerc, L.-M., Lydersen, C., Haug, T.,
Glover, K. A., Fisk, A. T. and Kovacs,
K. M. 2011. Greenland sharks (Somniosus
microcephalus) scavenge offal
from minke (Balaenoptera acutorostrata)
whaling operations in Svalbard
(Norway). Polar Res. 30, 7342,
doi: 10.3402/polar.v30i0.7342.
13
MacNeil, M. A., McMeans, B. C., Hussey,
N. E., Vecsei, P., Svavarsson, J., Kovacs,
K. M., Lydersen, C., Treble, M.,
Skomal, G. B., Ramsey, M. and Fisk,
A. T. 2012. Biology of the Greenland
shark Somniosus microcephalus Bloch
& Schneider 1801. J. Fish. Biol. 80:
991–1018.
McMeans, B. C., Arts, M. T., Lydersen,
C., Kovacs, K. M., Hop, H., Falk-
Petersen, S. and Fisk, A. T. 2012. The
role of Greenland sharks (Somniosus
microcephalus) in an arctic ecosystem
assessed via stable isotopes and fatty
acids. Mar. Biol. In press.
Molde, K., Ciesielski, T., Fisk, A. T.,
Lydersen, C., Kovacs, K. M., Sørmo,
E.G. and Jenssen, B. M. 2013. Associations
between vitamins A and E and
legacy POP levels in highy contaminated
Greenland sharks (Somniosus
microcephalus). Sci. Total Environ.
442:445–454.
Watanabe, Y. Y., Lydersen, C., Fisk, A.
T. and Kovacs, K. M. 2012. The slowest
fish: swim speed and tail-beat frequency
of Greenland sharks. J. Exp.
Mar. Biol. Ecol. 426–427:5–11.