Preken av biskop Halvor Nordhaug

For det er slik vi møter ham i evangeliene.
Unntatt i dagens tekst.
Denne teksten står nesten helt alene i evangeliene. Den viser oss en annerledes,
provoserende annerledes Jesus som her gjør forskjell på folk, på en barsk og nesten brutal
måte. Her bedriver Jesus faktisk diskriminering – forskjellsbehandling. Og det går ut over en
av de små og vanskeligstilte i samfunnet. Dette er en Jesus som det er vanskelig å kjenne
igjen.
II
Scenen er følgende: Jesus oppsøkes av en kvinne som kommer fra et område i det som i
dag er Libanon, der forholdet mellom hennes folk, som jo var hedninger, og jødene var svært
konfliktfylt. En jødisk historiker fra Jesu tid skrev om hennes folkegruppe at ”de er våre
bitreste fiender”.
Dessuten er hun en kvinne. Det var sterke grenser mellom kvinner og menn den gang.
Dermed har hun et veldig dårlig utgangspunkt for å ta kontakt med Jesus. Det passer seg
ikke for henne å snakke med Jesus, og langt mindre for Jesus å snakke med henne.
Så når hun nå nærmer seg Jesus bryter hun grensen. Og hun vet det. Hun burde være redd.
Og er det trolig også.
Men hun gjør det likevel. For denne kvinne kjemper ikke for seg selv, men en kamp for
barnet sitt, en datter som er ”plaget av en ond ånd”. Og hun har hørt ryktet som går om
Jesus, menneskevennen, og at han hjelper dem som har det vondt.
Hun er fortvilet. En fortvilelse som alle foreldre av plagede barn, kan forstå.
Finnes det noe som gjør mer vondt enn å se ens eget barn lide?
Hun gjør hva alle gode foreldre ville ha gjort, hun bryter alle grenser, tar alle virkemidler i
bruk, og roper til Jesus: ”Kyrie eleison! Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg!”
Men Jesus gjør som en hver jødisk mann ville gjort, han svarer henne ikke.
Da går hun enda lenger – hun underkaster seg helt, kaster seg ned for hans føtter og roper:
”Herre hjelp meg!”
Hun lar all stolthet fare. Hun kryper for barnet sitt.
Men Jesus avslår hennes bønn. Og enda verre: Han holder henne på en måte fast i hennes
fornedring: ” Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene,” sier Jesus.
Brødet tilhører barna – det vil si Guds folk, jødene.
Det er ikke for hundene, for dere hedninger.
Ikke noe annet sted i evangeliene møter vi en Jesus som så sterkt avviser et menneske i
nød, og attpåtil med en slik ydmykelse; indirekte sammenligner han henne med hundene.
Men hun kjemper videre, lar de sårende ordene passere, sender dem tilbake til Jesus og
sier: Det er sant, Herre, men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne
deres.»
Det er som om hun sier: ”Ja vel Herre, så la meg være en hund – men har du ikke noen
smuler også til en underdog som meg?”
Hun kjemper med Jesus – for hun har ingen andre å gå til!
Hun kjemper med Jesus – og hun vinner, Jesus gir seg:
”Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil” Og datteren ble frisk fra samme stund.
2
2