LARposten - LAR-Nett Norge

16
sider tok kvelden var det nesten befriende,
hadde det ikke vært for at vi sto
parkert midt ute i ingenmannsland uten
noen vei å flykte. Alt som kunne gått galt
hadde vel omtrent gått galt, men som enhver
kriminell måtte jeg jo gjøre plikta
mi og prøve å løpe. Så vi la på sprang i
retning et jorde. Det virka logisk for meg
der og da å ta en annen vei enn de andre,
som også fløy i hver sin retning. Trafikken
stansa opp foran beina mine idet jeg suste
over asfalten. Slo meg sjøl i brystkassa ,
nakken bakover, tok feste i et nedgrodd
jorde, og fortsatte uten å se meg bak. Den
store sprinteren. Jeg tror jeg kom fem
hundre meter før brekningene begynte å
skyte oppover halsen, og felte meg bak ei
rekke med rundballer.
Mens blodsmaken først ble sterkere og
deretter svakere, gikk det opp for meg at
snuten, til alt overmål ikke hadde snøring
på oss enda. egentlig var det det samme
om de kom eller ikke på det tidspunktet,
utbyttet var tapt, øyeblikket var over, men
jeg kunne jo ikke like gjerne stille meg
midt i hovedveien med arma i været heller.
Jeg begynte å rusle i en grov retning
hjemover, et bein foran det andre.
Speeden må ha numma utmattelsesfunksjonen
i kroppen min temmelig kraftig,
for mens kveld gikk over til natt, og varmegrader
krøyp ned mot minus, rakk jeg
å komme meg temmelig langt ut i ødemarka
før jeg begynte å bekymre meg for
hvor jeg var, hvor sinnsykt svetten klødde
og frøys, og hvor dødens gåen jeg var. Den
som har gått seg bort i skogen veit hvordan
det er å betvile hvert eneste skritt fordi
du veit at du må spare krefter. Jeg fant
ut at det fint lar seg gjøre å få den følelsen
på en bortgjemt landevei midt i svarteste
natta også. Prøvde å ringe en kompis etter
skyss. Desperat, en søyle batteri i displayet.
Han virka å få kalde føtter av det jeg
forklarte, og takka nei. Beina verket helt
fra fotsålene og opp til hoftene. For ikke
å snakke om nedturen som kom sigende
i rekordfart. Jeg skal ikke gå inn i detaljer
om åssen amfetaminbakrusen fungerer,
men la meg si at du ikke verken gidder,
har lyst til eller klarer å lee en muskel.
Folk flest rir av marerittet i senga bak lukka
gardiner. Jeg hadde fortsatt langt igjen
for å komme dit. Prøvde å se etter kjennemerker,
men det var ingenting. Jorder,
jorder, skog, og asfalt så langt øyet kunne
se, både øst, vest, nord og sør. Jo, når jeg
tenker meg om så var det vel stjerner en
plass over meg, men hvem faen navigerer
vel etter stjernene i det tjueførste århundre.
Tenkte på gutta som sikkert satt i en
varm glattcelle, mette på varetektsgrandis
og fri tilgang på vann fra hølet i veggen.
Helt til jeg kom til et gårdsbruk.Bingo.
Vurderte å gå inn, spørre etter hjelp, men
skjønte at ikke engang jeg ville slippi meg
inn i den tilstanden en gang. Plutselig
fikk jeg øye på en sykkel lent inn mot en
mørklagt husvegg , og med ett kjente jeg
håpet stige et par hakk. Den rustne tregirs
damesykkelen hadde nok aldri følt seg så
vakker i hele sitt liv, for den glitra som
en blankpolert lexus i mine øyne, og om
noen fortjente å ta plassen bak styret så
måtte det være meg. Jeg stabba bortover
så fort jeg greide, grusen spraka under
skoene, det var et svakt lys bak gardinene,
men det er da vel ingen som driver og
glaner ut vinduet midt i skogen for noen
lyder.
Men så feil kan man ta, for jeg rakk såvidt
å sette meg på setet før ytterdøra smalt
opp bak meg. Fomlende med pedalene
for andre gang dette døgnet sparka jeg
fart mot grusen og så til min store lettelse
en lang, slakk nedoverbakke like forut, da
lyden av en bilmotor freste igang i bakgrunnen.
Hikstende av hjertebank og sure
brekninger tråkka jeg så den gode gamle
blodsmaken meldte seg. Jeg kunne godt
ha spart meg de kreftene, for i samme
sekund som bakken satte fart på oss, så
jeg langlysa skinne i krommen fra styret.
Turtallet hylte i ørene, jeg kunne nesten
kjenne bondens raserianfall slippes løs på
den mørbanka kroppen min. i siste sekund
rakk jeg å velte ut i grøfta og sette
fart til fots nedover et fullmodent jorde,
vadende opp til brystet i grønt korn. Alle
deler av kroppen min skreik etter å legge
seg ned, bare gi opp, men så var det denne
kjeltringmentaliteten da. Til syvende og
sist hadde jeg jo slippi unna.
Over vasstrukken åkerjord, pløyende
gjennom kornet med albuene, kom jeg
til en bekk og slengte meg over. For første
gang dette døgnet hadde jeg tur, og
unngikk vannet med noen tommer. Labba
mot asfalten igjen med små hikst for
hvert skritt, sutrende og forlatt av min
skaper der i mørket. Men akkurat da jeg
hadde gitt opp håpet, når natta begynte
å bli lysere igjen , noen timer med sub-
bende gange og gjennomslitte flate såler
senere, så jeg endelig lysa fra byen min i
det fjerne. Røde og hvite prikker, hvilende
i løse lufta der framme i den svarte natta.
Det var magisk, rett og slett. et bein foran
det andre, snart har du jaggu greid det.
Seinere fikk jeg vite at det var omtrent
5 mil fra A til Å. Tanken på å kollapse i
sin egen seng fikk turen delvis til å virke
verdt det, og jeg misunte ikke lenger gutta
på glattcella.
Byen lå stille og forlatt mens jeg tok de
første stegene inn mot sentrumsgatene,
sjanglende og svaiende som en levende
død. ingen lukt av eksos, ingen bildur,
ingen lys i vinduene, folk hadde spist
kveldsmaten sin og tatt kvelden for å dra
på jobb neste morgen. Stakkars slitere, de
har ikke skjønt hva det dreier seg om, var
det ikke sånn?
Da jeg runda siste trappesving opp til
tredje etasje måtte jeg slepe meg opp med
arma. Nøkkelen forble stående i låsen
mens jeg vakla innover mot den velkjente
rammemadrassen innerst i rommet. Og
mens jeg velta om for å gli inn i det etterlengtede
koma ble jeg umiddelbart var på
èn ting. Smertene fra beina ble bare sterkere
og sterkere, og speeden hadde ikke
tenkt å la huet mitt sove selv om kroppen
ville det aldri så mye. Selv om jeg følte for
å vri meg og kny aldri så mye ble jeg liggende
urørlig frem til neste dag. Timene
passerte og sola gikk opp for å grille mot
de heldekkende vinduene i hybelen. Så
fort jeg fikk igjen følelsen i føttene bestemte
jeg meg for å få i meg noe mer
stoff, noe for å sovne søtt og på en måte
kunne nyte målpasseringen alt til tross.
Men ble arrestert så fort jeg satte foten
utendørs...
«Hvor har du gjemt deg hen da?»
Sa snuten, håndjerna stramt opp bak
ryggen, dytta meg frem mellom folka i
gågata mot svartemarja. Jeg skjønte av
kroppspråket at han mente jeg hadde
funni på noe skikkelig sleipt for å slippe
unna.
Jeg visste ikke engang hva jeg skulle si til
akkurat det. De ga meg heldigvis god tid
til å tenke.