LARposten - LAR-Nett Norge

More documents

Recommendations

Info

18 Hei, jeg er... To år rusfri, tolv år rusavhengig. Hva slags definisjon gir det av meg som person nå i dag? TiL Å BeGyNNe MeD var det enkelt. Jeg var en rusmisbruker, og fortsatte å være det hele det første året av tiden min på institusjon. etterhvert begynte jeg å oppdage nye sider ved meg selv. Jeg var glad i å lage mat, likte å spille fotball. Ble etterhvert en løper, styrketrener. Far, bror, sønn. Det fikk meg til å tenke annerledes om meg selv, noe som ble oppmuntret i gruppeterapien, og som aldri mer burde være noen utfordring – trodde jeg. Det var en enorm befrielse, da jeg hadde såpass mange kvaliteter som person at jeg slapp å presentere meg med diagnosene mine. Da jeg hadde så mange nye erfaringer å prate om, og et så oppegående og normalt liv, at jeg kunne prate om situasjonen min uten engang å behøve nevne rusbakgrunnen min. Det er ikke til å skyve under en stol at det finnes fordommer mot rusmisbrukere. Dette er dessverre fordommer som ikke automa- tisk slipper taket så fort du har en viss tid med tilfriskning bak deg. Det er som om du hele tiden må bevise avstanden din til fortiden, hele tiden må forholde deg til at andre mennesker kanskje bærer disse fordommene – bevisst eller ubevisst – og gjør det til din oppgave å enten gi dem rett, eller hjelpe til å bryte dem ned. Nå i dag har jeg lagt så mye avstand som mulig, både til det mennesket jeg var, og det livet jeg levde. Jeg klarer ikke helt å se meg selv i sammenheng med de handlin-
gene jeg har gjort, og føler heller ikke at jeg skal behøve å gjøre det. Jeg vet med meg selv at den jeg er i dag, aldri ville gjort slike ting, og heller aldri ville falt tilbake til en slik livsførsel, og latt dette gått utover de jeg omgås nå i dag. Dette er selvfølgelig ingen bombesikker garanti, men det er denne tankegangen jeg forholder meg til, og trenger for å kunne fungere som et rusfritt medlem av samfunnet. Så hva sier jeg når jeg møter nye mennesker? Og hvor går grensen for hva jeg er forpliktet til å fortelle, gjennom de mer uskrevne reglene vi lever med? Den filosofien om at de tingene jeg gjør per i dag skal definere meg, har nemlig vist seg å kun fungere opp til et visst punkt. Jeg kan presentere meg, jeg kan fortelle hvor jeg bor, hva jeg bruker fritiden til, hva jeg jobber med, hva slags forhold jeg har til familien min, og hva slags ambisjoner jeg har for resten av livet. Dette fungerer, sånn på overflaten. Men det finnes også sider ved meg som person som er definert av det livet jeg har levd. Årsaken til at jeg mangler formell utdanning. At jeg ikke er kredittverdig. At jeg i enkelte situasjoner er nødt til å ta hensyn til en angstdiagnose, som i sin tid ble fremprovosert av langvarig misbruk. At jeg èn gang i uka er nødt til å reise innom fastlegen, for å levere urin, og hente medisiner. At jeg kanskje ikke er så flink med andre mennesker som jeg burde ha vært, og at jeg har en livserfaring basert på trange kår, selvdestruktiv adferd, og en uendelig rekke negative opplevelser. Så når jeg beslutter å hilse på en ny person, sier jeg hei, dette er meg, slik er jeg nå i dag. Men jeg vet med meg selv, at hvis forholdet skal utvikle seg, er jeg nødt til å prate om ting som går mer enn to år tilbake i tid. Før eller siden vil spørsmålene komme, og om ikke, vil de sannsynligvis legge merke til at jeg hele tiden refererer til «de siste to årene har jeg...» Det er et vanskelig tema. For mange har fordommer. Jeg skammer meg ikke over det livet jeg har levd. Jeg mener rusavhengighet er en dødelig sinnsykdom som styrer deg i forskjellige retninger. Jeg mener at jeg som LAR pasient, er for fullverdig rusfri å regne, og jeg er stolt over den jobben jeg har gjort med å stable livet mitt på beina – men det er likevel ikke den jeg ønsker å presentere meg som – for jeg er så mye mer enn det. Det er to løsninger. Den ene er å presentere seg som tidligere rusavhengig. Nesten unnskylde alt som vil komme senere i samtalen, og forholdet for den saks skyld, med dette som bakgrunn. Jeg mener det blir feil, og jeg nekter å gjøre det. For det første er fordommer et negativt ladet ord, nettopp på grunn av all skaden det volder. Jeg ønsker dermed å la de jeg omgås, få bli kjent med meg som person, og jeg ser på fortiden min som et dypt personlig anliggende, på linje med andre menneskers historier, om vond barndom, død innen familien, psykiske lidelser, osv. ingen andre forventes å presentere seg med denne informasjonen, men hva med meg? Jeg hadde som sagt ingen problemer med dette da jeg var innlagt. Jeg gikk med hevet hode, rak rygg, og kalte meg rusfri. Problemene møtte meg første gang da jeg skulle ha samvær med sønnen min, og fikk slengt i trynet at jeg fortsatt var narkoman, og ikke skikket til å ha omsorg for ham – av barnemoren. Dette var selvfølgelig et dypt sårende utspill, men det som sjokkerte meg mest av alt, og fikk meg til å åpne øynene, var det som kom etterpå. Du løy. Du burde ha sagt at du var LAR pasient. Jeg fungerer helt optimalt. Bedre enn jeg noen gang har gjort uten Subutex. Jeg er klar, våken, og hadde en lederstilling på jobben – til jeg gikk videre med studier. Jeg løper ti kilometer annenhver dag. Jobber med å bli forfatter. Altså mente jeg selv at jeg hadde god grunn til å kalle meg rusfri, og så heller ingen grunn til å skamme meg, eller på andre måter å la dette være et anliggende for noen andre enn meg selv. Men jeg tok det opp med henne da vi kom inn i en slik del av forholdet, at jeg ville fortelle om de mer personlige sidene ved livet mitt. Jeg hadde en formening om at hun visste det på forhånd, og antok i min uvitenhet, at hun aksepterte det, og derfor ikke bragte det på bane, fordi det var for personlig enda. Dette var den første av flere åpenbaringer. På jobben kom jeg inn i en lignende intim samtale med sjefen min, hvorpå han spurte om jeg ble ruset av å gå på Subutex. Dette fra en mann som hadde gitt meg lederansvar, og som jeg inntil nylig trodde ikke hadde tenkt mer over saken. Men det viste seg at han hadde gått rundt og gjort seg opp meninger om oppførselen min, og hvilke sider av den som skyldtes meg som person, og hvilke som muligens kunne være symptomer på rus. Det dreide seg hovedsaklig om at jeg var stille av meg, og tenkte meg om før jeg svarte på spørsmål. Dette kan jeg med hånden på hjertet si at er meg som person, men det sier mye om hva folk tenker. Nå har jeg begynt på skole, og igjen blir jeg møtt med det samme dilemmaet. Hvordan skal jeg presentere meg? Hvem er jeg? Jeg går i en klasse med 15 andre forfatterspirer. en del av skolens filosofi, er åpenhet og inkludering. Så langt har jeg ikke sagt noe om verken fortiden min eller medisinene jeg går på til noen i klassen, men jeg vet at temaet vil komme på bane. Det har vært et par anledninger, hvor jeg har gått rundt grøten, og generalisert ting til det meningsløse. Jeg vil la dem bli kjent med meg. ikke fortiden min. Jeg vil gi dem sjansen til å se forbi fordommene sine, men det er en farlig lek å spille. Resultatet kan være at halvparten av dem føler seg snytt, lurt, eller på andre måter bedratt. enkelte kan svartmale alt det positive vi hadde til felles. Noen kan avfeie hele forholdet, og tenke; han var ruset hele tiden. For det er ikke bare fordommene mot narkomani jeg skal møte. Det er også et samfunn som mye på grunn av feilene LAR systemet selv har gjort, mye på grunn av valgene mange før meg har gjort, har et syn på LAR medisinering som i svært liten grad er positivt. Folk skiller ikke mellom Subutex og Metadon. Den gjengse oppfatning er at man holder misbruket i live. Min oppfatning er at man gis et svakere, langtidsvirkende medikament som lurer kroppen til å tro at den får stoffet den trenger. Jeg ser meg selv som det mennesket jeg er i dag, men lurer på om verden noen gang vil gjøre det samme. Og jeg tror aldri jeg kommer til å finne et godt svar på hvordan jeg skal presentere meg. Leser brev uten navn. 19
Page 1 and 2: Medlemsblad av og for oss i Norges
Page 3 and 4: Pasient- og brukerombudene Finnmark
Page 5 and 6: Innsatte som bruker narkotika deler
Page 7 and 8: Men Loretta P. Finnegan avviser at
Page 9 and 10: Problemene med LAR sine medisinutde
Page 11 and 12: ANTALL overdosedødsfall er stabilt
Page 13 and 14: Hei alle sammen som dere kanskje hu
Page 15 and 16: oppdraget overhode. Jeg ymta fremp
Page 17: Rusomsorgen - et koldtbord fylt av
Page 21 and 22: Årsmøte i BRLNN Onsdag 20.3.13 er
Page 23 and 24: Innmeldingsskjema for Brukerforenin

LARposten - LAR-Nett Norge

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?