Årbok 2005 - Samnanger historielag
Årbok 2005 - Samnanger historielag
Årbok 2005 - Samnanger historielag
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Gamle Gamle dagar dagar i<br />
i<br />
SAMNANGER<br />
<strong>Årbok</strong> <strong>2005</strong><br />
<strong>Samnanger</strong> <strong>historielag</strong>
<strong>2005</strong><br />
Bokutforming: Svein O. Aadland<br />
Trykk: Øystese trykkeri A/S, 5610 Øystese<br />
Framsidebiletet:<br />
Utsnitt av bilete som viser<br />
folketoget på Tysse i<br />
samband med folkeavrøystinga<br />
om unionsoppløysinga<br />
13. august<br />
1905. Heile biletet er vist<br />
på midtsidene.
Gamle Gamle dagar dagar i<br />
i<br />
SAMNANGER<br />
<strong>2005</strong><br />
<strong>2005</strong><br />
Redaktør: Magda Haugen
Innhald<br />
Dagleglivet på Tysse på 1930-talet.<br />
Av Odd Tveiterås side 5<br />
Vonheim fortel.<br />
Av Anna Holmefjord side 14<br />
Snarefangst - big business for små karar<br />
Av Svein O. Aadland side 17<br />
Litt om Filen eller Filialen<br />
Av Ågot Hadeland side 20<br />
Vi som vokste opp under Gråfjellet<br />
Av Arthur Grønsdal side 22<br />
<strong>Samnanger</strong> husmorlag<br />
Av Solveig Røen side 27<br />
Minneord 17.mai <strong>2005</strong><br />
Av Ivar Bård Aadland side 34<br />
Minne frå 1930 til 1945<br />
Av Kristina Røen Dale side 37<br />
Gamle oppskrifter<br />
Av Magda Haugen side 45<br />
Ous prestegjeld 1837 - 1937<br />
Av Nils Lauvskard side 48
Dagleglivet på Tysse<br />
på 1930-talet<br />
Av Odd Tveiterås<br />
Når eg i dag skal prøva å skriva om korleis det var for oss gutane å<br />
veksa opp på Tysse for 70 år sidan, må det sjølvsagt verta ut i frå dei<br />
minne eg har og korleis eg opplevde det.<br />
Me veit at <strong>Samnanger</strong> Uldvarefabrikk, som hadde 250 arbeidarar, brann<br />
til grunnen 6.mars 1931. Eg var då eit år gammal og hugsar ikkje noko<br />
av det.<br />
Men det er ikkje vanskeleg å forstå at det måtte verta smalhans for<br />
mange når det i tillegg var dårleg økonomiske tider i landet. Mange<br />
vart gåande arbeids lause. Somme reiste på anlegg, somme fekk arbeid<br />
i Ålvik, Odda, Sauda og Arne Fabrikker. Andre måtte ta tilfeldige jobbar<br />
til dømes i samband med vintersildfisket o.s.v.<br />
I samband med at <strong>Samnanger</strong> Uldvarefabrikk vart bygd og seinare utvida<br />
og at Frøyland Kraftstasjon vart bygd, grodde det opp mange<br />
einmannsverksamder på Tysse. Dei fleste heldt det gåande også etter<br />
fabrikkbrannen. Altså i min barndom. Her var meieri, fleire bakeri,<br />
kolonialbutikkar, kjøttbutikkar, klede- og leiketøybutikk, kafear og<br />
hotell, skomakarar, sydamer, skreddar, mekanisk verkstad, snikkarverkstad,<br />
post, bank, bil- og båtekspedisjon, lege og tannlege, to<br />
bensinstasjonar, frisørar, telefonsentral, drosje og lastebileigarar.<br />
Alle hadde utedo. I det huset eg budde var det ikkje verken vatn eller<br />
avløp. Vatnet måtte me hentast frå ei pumpe utanfor huset. I kjellaren<br />
vart det vaska klede og bakt kaker. Der var det ein vedomn med gryte<br />
og bakstehelle. Om sommaren når det var fint og tørt ver, hende det at<br />
eg var i skogen å samla ”trøsaved” til denne ovnen. I dei fleste hus var<br />
det både vatn og avløp.<br />
5
Dei få møblane me hadde heime var laga av far min på sløydskulen.<br />
Det var vanleg å gå på sløydkurs etter at ein var ferdig med den sjuårige<br />
folkeskulen.<br />
Somme budde trongt. Det hende visst at den minste i ungeflokken måtte<br />
liggja i kommodeskuffa.<br />
Dokaggane vart tømde i fjæra. Anna avfall vart kasta på bossfyllingar.<br />
Der var det skikkeleg med makk som me brukte til fiskeagn.<br />
Mange av mannfolka brukte snus og skråtobakk. På butikkane var det<br />
spyttebakkar og plakatar der det stod: ”Sputta ikkje på golvet”. Somme<br />
brukte ovnen til å spytte i og på. Eg minnes enno korleis det freste, når<br />
ovnen var varm.<br />
Det var eit yrande liv i Tyssegatene, med mange ungar. Dei fleste hadde<br />
god tid til leik, kanskje bortsett frå dei som kom frå småbruk. Me gjekk<br />
på skulen berre annankvar dag. Det var lite med organiserte tiltak for<br />
ungar, når ein ser bort i frå søndagsskulen og avholdslosjen, så me<br />
måtte finna på noko sjølv. Eg kan ikkje minnast at dette var noko prblem.<br />
Me hadde leikar av mange slag. Felles for dei var at dei ikkje kosta så<br />
6
mykje. Pengar var mangelvare. Likevel hende det at me spela<br />
”peng”med ein og toøringar. Det var somme vaksne som ikkje lika<br />
dette. Dei lika heller ikkje at me spela med ”styggemannskort” (vanlege<br />
spelekort), eller at me plystra. Dei sa at dette var synd.<br />
Eit av dei kjekkaste leiketøya våre var snellebilane. Dei vart laga av ei<br />
fjøl, to trådsneller og litt hesjestreng. Nedanfor Storeboligen var det ei<br />
leirhole der me laga vegar, bensinstasjonar o.s.v. Somme køyrde drosje<br />
eller lastebil, men dei fleste var tilsette hos blåbilane (Bergen Hardanger<br />
Billag), eller ”polet” som det og vart kalla.<br />
Eit spel som vart mykje brukt var noko som me kalla for ”jipp”. Til<br />
dette trong me ein kort og ein lang pinne og to steinar. Elles leika me<br />
gøymespel, trilla ring og mangt anna.<br />
Om vinteren gjekk me på snøskeiser, isskeiser og ski. Det var ofte eit<br />
problem å få desse til å hanga fast på føtene. Me hadde og kjelkar og<br />
krubber. Det mest avanserte køyretøyet var ”Bobbyen”. Den var laga<br />
av to krubber, slik at den fremste krubba kunne svingast med eit ratt.<br />
Mange av desse leiketøya var heimelaga og gjekk på omgang i søskenflokken.<br />
Det var ofte tjukk is på fjorden. Dersom det kom sterk vind og reiv opp<br />
isflata, fann me oss flak og sigla på desse. Ein livsfarleg leik. Me hadde<br />
ikkje redningsvestar den gongen.<br />
Om sommaren vart det mykje bading i sjøen og fisking frå robåt eller<br />
med lange bambustrover frå land. Store størjestimar kom inn fjorden.<br />
Det var som om sjøen koka når størjene gjekk til angrep på sild og pir.<br />
Nokre få av mannfolka hadde harpunar som dei fanga storfisken med.<br />
Dersom nokon ville selja fiskefangsten sin vart det ropt: ”Fisk i fjæro!”<br />
Folk kom då springande og somme pruta på prisen.<br />
Det trongst mykje ved i bakeria og me gutane fekk ofte jobben med å<br />
bera veden fram til ovnane. For dette fekk me skalkane (endane av<br />
tebrødstengene).<br />
7
Når det hadde vore dans i Vonheim om laurdagskveldane, var me tidleg<br />
oppe om sundagane og samla tomflasker. Me kunne få 2 øre for ei<br />
ølflaske, 3 øre for ei fuskebotn og 5øre for ei vinflaske.<br />
Eit vanleg syn på Tysse var hest og kjerre. Bøndene skulle levera mjølk<br />
og andre jordbruksprodukt. Heimatt hadde dei med seg tomspann og<br />
div. varer. På kaien var det hestestall der bøndne kunne setja hestane<br />
frå seg medan dei var og handla osb. Me ba gjerne bøndene om å få litt<br />
tagl frå rumpene til hestane. Dette taglet brukte me til å laga løkker av<br />
til snarene våre. Me fanga trast og brukte raunebær som lokkemat.<br />
<strong>Samnanger</strong> hadde lensmann med Os, og annankvar torsdag kom han<br />
til Tysse med bilen sin, som hadde ein stor koffert bak. Dersom me<br />
hadde gjort noko gale, det hende nok, heldt me oss langt vekke frå<br />
denne bilen, me trudde at han kunne ta os med til ”Olsnesøynæ” i kofferten<br />
sin.<br />
Ved Tysse-kaien. Huset til Harald og Gro Røsseland kjenner me att.<br />
8
I samband med kraftstasjonen på Frøyland var det mykje transport på<br />
Kvittingsvegen, som gjekk forbi Haga. Det var ikkje veg mellom Totland<br />
og Langeland vart bygd. Det var minst 15 grinder på denne vegen.<br />
Gutane på Tysse var ofte med bilane for å opne grindene. Dersom dei<br />
var plasserte i bratte bakkar, hoppa gutane av i fart, sprang framfor<br />
bilen, opna grinda, venta til bilen hadde passert, let att grinda, sprang<br />
etter og hoppa på att. Det var ikkje snakk om bøter for overlast den<br />
gongen.<br />
Når fjordabåtane låg ved Tyssekaien , var det som oftast mykje folk<br />
samla og praten gjekk. Somme av mannfolka tok seg gjerne ein liten<br />
tur ombord. Og dei måtte visst like seg der for dei var ofte i godt humør<br />
når dei kom på land att.<br />
Om sommaren kom det av og til store turistbåtar til Tysse. Dei la seg til<br />
ute på fjorden og passasjerane vart frakta i land med småbåtar. Somme<br />
av mannskapet var svarte. Eg hadde ikkje sett negrar før. Turistane<br />
skulle frå Tysse over Kvamskogen, til Norheimsund. Difor møtte bøndene<br />
både frå <strong>Samnanger</strong> og Kvam opp med stasvognene sine. Hestane<br />
sto på rekke langs heile Tyssegata. Dersom eg ikkje hugsar feil,<br />
hadde somme av vognene nummerskilt, som på bilane , der det stod:<br />
”Søndre Bergens Amt.”<br />
Karane på plass når dampen kom.<br />
9
Sundagar og andre helgedagar tok både vaksne og ungar på seg bestekleda.<br />
Dei litt eldre mannfolka samlast då gjerne utanfor butikken til<br />
bakar Totland og gjekk ein tur til Hagamulen. Praten handla visst for<br />
det meste om pengar og politikk. Me gutane hadde ikkje side bukser<br />
før konfirmasjonsdagen.<br />
Nokon av gutane prøvde seg som Grundarar. Ein dag var det to av oss<br />
som hadde produ sert karamellar, som dei ville selja på den frie marknaden.<br />
Ein annan gut som truleg var misunneleg fordi han ikkje fekk<br />
vera med på dette, kunne då fortelja at det ikkje var lovleg å handla<br />
varer utan handelsbrev. Det hadde far hans sagt. So det vart til at<br />
produsentane åt karamellane sjølve.<br />
Ein annan gong var det ein som hadde konstruert eit lysbileteapparat.<br />
Me kunne få sjå lysbilete heime i kjellaren hans mot å betala 2 øre i<br />
inngangspengar. Men midt under framsyninga tok lyset til å vippa. Det<br />
synte seg at mora hans hadde teke til å koka middag og då vart det for<br />
lite straum. Me fekk ei ny gratis framsyning etter at middagen var ferdig.<br />
Me hadde alle respekt for autoritetar som: Lensmann, prest, lærar osv.<br />
Det var også skilnad på folk elles. Til dømes vart nokon av kvinnene<br />
omtala som Fru andre som Madam. Dei fleste vart omtala med førenamn<br />
som Knuta-Lino, Sannes-Petro osv. Dei som hadde aller høgast status<br />
hos oss gutane var vel kanskje brettvaktene og maskinvaktene som<br />
arbeidde på kraftstasjonen på Frøyland. Eg gløymer ikkje når desse<br />
kom køyrande til Tysse på motorsyklane sine med sidevogn. Mennene<br />
som køyrde doningane, var utstyrt med lange hanskar, briller, skinnhue<br />
og skinnklær. Fruene som satt i sidevogna, hadde briller og skinnhue<br />
men var godt inntulla i ulltepper. Når desse fruene kom inn på<br />
butikkane for å handle, kunne ein nok merka at dei fekk ekstra god<br />
service.<br />
Dei to store dagane i året var julekveld og 17.mai, som me såg fram til<br />
i vekevis på førehand.<br />
10
Stiligt kjøretøy, med sidevogn - og imponert dame.<br />
Første desember vart gardinene i utstillings vindaugene i butikkane<br />
trekt føre og me ungane var spente på kva me ville få sjå når gardinene<br />
vart trekt til side att. Særleg var det eine vindauget hos ”Rakel<br />
Svendsdals Eftf” populært. Det var der leikane var. Me lurte på om me<br />
kom til å få noko av dette til jul. Første juledag fekk me ikkje lov til å<br />
gå ut, men me vakna om morgonen til tonar frå Tysse musikklag, som<br />
gjekk i gatene og spela julesongar. Laget spela og i gatene første på-<br />
11
skedag og eg minnes enno kor fint det lydde når dei spela ”Påskemorgen<br />
slukker sorgen”.<br />
Ja dette var nokon glimt frå livet på Tysse, sett med mine auge, no i<br />
ettertid.<br />
(Eg vil gjera merksam på at skulehuset og skuleplassen var der rådhuset<br />
no står).<br />
Dans. Knut Haga spelar, står det på plakaten på neste side.<br />
12
17.mai-plakat frå 1939.<br />
13
Vonheim fortel<br />
Av Anna Holmefjord<br />
Prolog skrive i høve 80-årsjubileet for Vonheim 1993<br />
Ein gong for lenge sidan,<br />
så var det nokre menn – dei ville byggja hus,<br />
eit ungdomshus.<br />
Og så bygde dei meg!!<br />
Dei kalla meg for ”Vonheim”.<br />
Kanskje bak namnet låg låg ei von,<br />
ei von om betre tider for folk og land.<br />
Så stod eg her ferdig i all min glans.<br />
Med opne dører og open favn<br />
for slekt etter slekt eg var som ei samlingshavn.<br />
14
17. mai, bryllup, festar – alt vart feira hos meg.<br />
Ungdomslag, losje, musikk, fagforeningspolitikk,<br />
og innimellom litt romantikk.<br />
Ei soge eg er, men alle løyndommane mine vil eg ikkje fortelja deg her.<br />
Nye menn, nye tider, nye ting:<br />
Kinoen kom i salen inn.<br />
År etter år – eg mange filmar såg.<br />
Den første: ”Flukten frå Dakar” –<br />
den siste – trist – eg kan ikkje ein gomg hugsa kva namnet var.<br />
Så vart eg mest alltid åleina –<br />
fjernsynet kom.<br />
Og folket sat heima og såg inn i kvar si krå.<br />
Når eg såg dei att, var dei blitt både gamle og grå.<br />
Og eg tenkte med meg:<br />
Det er fordi de ikkje lenger til ungdomshuset vil gå!<br />
Få var dei som brydde seg om meg!<br />
Malinga flassa tå meg både ute og inne.<br />
Taket lek, regnet sila – og eg var heilt fortvila.<br />
Men tenk – igjen kom nye kvinner og menn –<br />
ein dugnadsgjeng.<br />
Med kostar, klutar, stegar og spann –<br />
Ein arbeidsflokk hand i hand.<br />
Dei vaska, skrapa, pussa og mala –<br />
Nye gardiner fekk og mine slitne salar.<br />
Og no vart det liv i gamle meg:<br />
søndagskafe med kaker og brus<br />
julatrefest<br />
ungar og vaksne i ring –<br />
Tenk det var hos meg dei gjekk i kring!<br />
15
Og no ser eg nye slekter:<br />
Ungar som dansar, leikar og syng.<br />
Velkomne til meg skal de vera,<br />
gamal som ung!<br />
Sjå berre her kor fin eg er blitt,<br />
igjen er eg heilt på topp.<br />
Takk til alle dåke som var med og pussa meg opp!<br />
80 år eg feirar i dag – og i slik eit festleg lag!<br />
Gamal av år, men ung i sinn, eg elskar dine lette dansetrinn!<br />
I nye 80 år vil eg på same grunnen stå<br />
Med opne dører og open favn –<br />
For komande slekter<br />
eg vonar eg framleis vil vera ei samlingshavn!<br />
16
Snarefangst<br />
- big business for små karar<br />
Av Svein O. Aadland<br />
Går me ein 70-80 år tilbake i tid var snarefangst av trast vanleg her i<br />
<strong>Samnanger</strong>. Eg har snakka med tre karar med solid erfaring frå denne<br />
jakta.<br />
Det heile starta ein gong for over eitt år sidan, då eg var heime hos<br />
Sigmund Myrvang for å snakka med han om noko heilt anna. Då kom<br />
dette på snakk. Eg skreiv ned det han fortalde. Neste gong det vart<br />
snakk om snarefangst av småfugl var ved kveldsbordet på <strong>Samnanger</strong>heimen<br />
i fjor vinter. Leif Drevsjø hadde fått eit krus med bilete av<br />
nokre småfuglar på. - Da e visst noken jona, detta, humra han. Og så<br />
måtte eg spørja kva jona var for noko. Dermed var me i gong. Ved<br />
same kveldsbordet sat også Hermann Røsseland. Eg spurde om han<br />
også hadde drive med snarefangst. Det hadde han.<br />
Men først Sigmund Myrvang:<br />
Går me rundt 80 år tilbake i tid kunne du gå på dei finaste hotell i<br />
Bergen og mellom anna finna trast på menyen. Ein del av desse trastene<br />
kom frå <strong>Samnanger</strong>. Og ein av leverandørane i <strong>Samnanger</strong> heitte<br />
Sigmund Myrvang. Nokre gutungar i 8-10-12-årsalderen på Lauvskar<br />
dreiv stort med trastefangst kvar haust.<br />
Trastene vart fanga med snarer, snarer som gutane laga sjølv. Då var<br />
det om og gjera å ha gode forbindelsar til bønder med hest. For sjølve<br />
snarene laga dei av hestaharg, hår frå hesterumpene. Kvart harg vart<br />
tvinna dobbelt. Då var det så sterkt at det var uråd å slita det med hendene.<br />
Dei hengde snarene i tre, med raunebær som åte.<br />
I byrjinga av fangst-sesongen, medan det enno var eitt og anna bær på<br />
bærbuskane rundt husa, hengde dei snarene der. Men den gong gjekk<br />
det ikkje lang tid før folk hadde petla kvart einaste bær på bærbuskane<br />
17
sine. Då kom ikkje trasta dit lenger. Gutane måtte flytta snarene sine<br />
lenger og lenger bort, til dei enda oppi marka. Sesongen vara i fleire<br />
veker. Dei petla raunebær og lagra, slik at dei hadde åte også etter at<br />
det minka med raunebær på trea.<br />
Når gutane kom frå skulen, var det å ta ut for å sjå etter snarene. Ofte<br />
kunne det vera nesten mørkt før dei kom heim att. Som oftast var trastene<br />
daude når dei fann dei i snarene. Men av og til hang dei berre fast<br />
etter ein fot. Då måtte gutane avliva fuglen. Det gjorde dei med å trykkja<br />
inn hovudskallen med tommelen. Då døydde fuglen momentant.<br />
Dei opna nebbet på fuglane og putta eit par saltkorn inn i munnen på<br />
dei. Deretter stakk dei ein liten pinne gjennom dei to hola som trastene<br />
har i nebbet. Pinnen brukte dei til å surra trastene saman, slik at dei<br />
fekk ein hank med fugl.<br />
Far til Sigmund var matros på Midthordlandsbåtane, og det var han<br />
som tok traste-hankane til Bergen. Betalinga varierte etter storleiken<br />
på fuglane, men låg på mellom 5 og 10 øre fuglen. Og sidan det kunne<br />
vera snakk om nokre få titals fuglar kvar gong, vart det nokre kroner av<br />
det.<br />
Kva gutane brukte pengane til? Bångbång (bonbon=drops) og karamellar,<br />
fortel Sigmund Myrvang og ler.<br />
Så til samtalen rundt kveldsbordet på <strong>Samnanger</strong>heimen:<br />
Leif Drevsjø var ein av fleire gutar på Steinsland og Haga som dreiv<br />
med snarefangst av trast. Gutane hadde kvar sine område dei fanga<br />
trast i. Sjølv hadde Leif Drevsjø eit område oppe ved Tømmerløypet.<br />
Snarene laga også dei av hår frå hesterumper, hestetagl, som dei kalla<br />
det. Men det var ikkje heilt enkelt å skaffa nok av det. Difor hende det<br />
at dei var innom meieristallen på Tysse og stal seg nokre tagl frå hesterumpene<br />
der. Til «agn» brukte dei raunebær.<br />
Gutane tok seg ein runde kvar dag og såg etter snarene. Det var<br />
spennande. Ofte kunne dei høyra skrika frå trastene lang veg. Når dei<br />
hadde fanga nok fuglar samla dei dei i knippe. Dei minste fuglane dytta<br />
dei inn i knippet, og håpte at kjøparen ikkje ville leggja merke til kor<br />
småe dei var. Det var desse minste fuglane dei kalla for jonar, eit namn<br />
som kan ha vore lokalt berre for Steinslandsområdet.<br />
18
Kundane var på Totland. Vanlege <strong>Samnanger</strong>-koner ville ikkje finna<br />
på å kjøpa trast. Men på Totland budde det fine ingeniør-fruer. Og dei<br />
kjøpte. Og betalte 5 øre for kvar fugl. Men jonane ville dei ikkje ha.<br />
Hermann Røsseland fanga også trast, på same måten som dei andre.<br />
Han og dei andre gutane på Tysse selde fuglane til Mathiessen. Gutane<br />
forlanga 5 øre for kvar trast. - Men Mathiessen va fæl te å pruta, humrar<br />
Hermann Røsseland.<br />
Både Leif Drevsjø og Hermann Røsseland fortel at dei har smakt<br />
trast sjølv. Det smakte riktig så godt, det. Men vanlege <strong>Samnanger</strong>koner<br />
ville likevel ikkje ha dei, det var altfor mykje arbeid med dei<br />
små fuglane. Det trongs mange fuglar om ein skulle laga middag til<br />
heile familien. Dermed var den lokale marknaden heller liten. Stort<br />
fleire enn fruene på Totland og Mathiessen-familien på Tysse var det<br />
vel ikkje som åt slik mat her i bygda.<br />
19
Litt om Filen eller Filialen<br />
Frå Ågot Hadeland,<br />
som no bur i Avesta i Sverige, har me fått ein artikkel som<br />
omhandlar historien om forretningsverksemda<br />
H. Hadeland på Tysse:<br />
Anders Tvedterås bygget et hus på Bakken og flyttet inn der med sin<br />
familie i år 1900. Ikke så lenge etter, kanskje 1903, begynte han med<br />
en butikk. Handelsbrev var nødvendig den gang, og han endte sin datter<br />
Anna på et handelskurs. Hun lærte da bokføring, og fikk handelsbrev.<br />
Begynnelsen har nok vært beskjeden. Kanskje var det en kommisjonshandel<br />
til å begynne med, derav da navnet Filialen, eller Filen, men<br />
derom vet man ikke noe i dag. Likesom på andre butikker, var det<br />
familiemedlemmer som jobbet. Det fantes døtre. I 1933 ble firmanavnet<br />
forandret til H. Hadeland, uten at dette hadde noen betydning for<br />
den daglige handel.<br />
Virksomheten har altså hele tiden foregått i samme lokaler, men med<br />
ulike generasjoner innkoblet.<br />
Med snille kunder og fornuftige butikkfolk har forretningen holdt i<br />
gang nu over 100 år. Jeg behøver vel ikke beskrive dagens forretning,<br />
som er et stykke fra Anders Tvedterås start, men la oss ta et lite tilbakeblikk<br />
for eksempel tyveårene. Da var <strong>Samnanger</strong> Uldvarefabrik i gang,<br />
mange folk i arbeide, deriblandt mange unge damer. Fra begynelsen<br />
var det jo kolonialvare og andre nødvendighetsvarer, parafin for eksempel,<br />
ingen elektrisitet den gang. Om vi nå ser på tyveårene, så fantes<br />
der jo til og med luksus, som parfyme (inget stort utvalg), ukeblader,<br />
sjokolade, tobakk. Til jul var det hvert år en liten, men koselig<br />
juleutstilling, litt leketøy etc. Filen solgte mye julekort med GLANS,<br />
men de kostet litt mer. En rulle med julepapir fulgte med fra år til år, i<br />
20
flere år.Ingen hauger med papir den gang. Margarin var et nytt produkt<br />
som dukket opp etter første verdenskrig, det ble en virkelig nødvendighetsartikkel,<br />
billig og bra.<br />
Folk var både nevenyttige og flinke. De var jo nødt til det den gang. De<br />
kjøpte lær og lappet sko selv, ja dette mest ute i bygden. Vi hadde jo så<br />
mange dyktige skomakere på stedet. Folk tilberedte sin egen maling,<br />
kjøpte linolje, terpentin, zinkhvitt, malerkoster osv. Alt dette var å få i<br />
butikken. Spiker og skruer. Det var mye jobb for dem som stod i butikken.<br />
Varene kom ikke ferdigpakket. Det var å veie opp i små poser, en<br />
mark 250 gram, et halvt kilo osv.. Sjelden ett kilo eller mer. Mel kom i<br />
fine lerrets-sekker, sukker i litt grovere sekker. Salt i tykke strisekker.<br />
En del på bygden hadde høns, de kjøpte hel mais og knust mais, som<br />
kom i sekker. De som handlet hadde da samme sekk med, det var gjenvinning.<br />
Til slutt kan nevnes at Filen også hadde tøy, tresko, ljåer, bryne osv.<br />
Filen hadde også godt utvalg i stentøy. Varene kom fra Bergen med<br />
”Dampen” eller Avance.<br />
21
Vi som vokste opp<br />
under Gråfjellet<br />
Av Arthur Grønsdal, Stanghelle<br />
I denne fortellingen har jeg har valgt å ikke tidfeste noe da det hadde<br />
medført gransking av bygdebok og lignende.<br />
En kan tenke seg tilbake til hine hårde ”dager” når bosettingen begynte<br />
fra fjorden og oppover dalen mot Kvitingen. Ser en terrenget uberørt<br />
med juv og dal, så måtte vilje og mot vært ufattelig stort hos de som<br />
søkte en tilværelse langt ute i ødet. Redskap og utstyr var nok primitivt<br />
når skog og kratt skulle fjernes sånn at hus kunne bygges. Tømmer til<br />
husbygging ble hentet i skogen og siden ”laftet” sammen. En byggemåte<br />
som krevde innsikt og øvelse. Hver stokk ble naglet sammen med<br />
trenagler kalt ”dymblinger”. Mellom hver stokk ble det lagt myrmose<br />
som isolasjon. På taket ble det lagt never av bjørk slik at taket ble tett.<br />
Oppå dette ble det lagt torv. Til laftearbeidet ble det brukt en spesiell<br />
øks kalt ”bila”. Til kledning på løevegger ble brukt brake (einer) som<br />
ble tredd mellom tynne stokker.<br />
For å få det aller mest nødvendige å leve av måtte noe jord dyrkes.<br />
Myrer måtte grøftes og ryddes. Bratte bakker var det mange av. Her<br />
måtte skog, kratt og stein ryddes, alt med enkelt redskap.<br />
Når et bosted skulle velges var det nok flere hensyn å ta. Muligheter<br />
for dyrking og jordsmonnet, en bekk eller elv var nok med i vurderingen<br />
av stedet.<br />
Vassdraget hadde sine vann og elver som var viktige for å skaffe fisk til<br />
husholdningen. Husene ble ofte plassert slik at snødrev ble minst mulig.<br />
Å unngå rasfare var også viktig.<br />
Låvebygningen kunne plasseres slik at den skjermet huset, til dels ble<br />
22
de bygd sammen.<br />
Potetkjellere skulle være frostsikre og kunne være plassert midt under<br />
huset med tilgang gjennom en luke i gulvet. Det ble også laget potetkjellere<br />
i bakken med en mur med en tredør foran.<br />
En kan tenke seg hvordan folk ernærte seg den tiden. Ved siden av å<br />
holde husdyr som ku og geit samt dyrking av poteter, var nok jakt og<br />
fiske helt nødvendig for å overleve. Lokale navn som Dyrhovden, Dyrelia,<br />
Hareskogen, Bjørnstona og andre navn med hentydning til dyreslag<br />
forteller hva som kunne være jaktvilt. Hjort og rein, hare og fugl<br />
ble nok jaktet på. Elg var kanskje en art som hadde tilhold andre steder<br />
i landet. Bestefar fortalte at min oldefar skjøt en jerv i Fuglefjellet, den<br />
siste jerven på lange tider. Bjørn, jerv, og ulv var rovdyr som måtte<br />
utryddes. Jaktvåpen var på den tiden ”munlader”, før det pil og bue.<br />
Folk hadde små krav, så kjøpte varer var det lite av. Bare nødvendige<br />
ting som mel, salt og liknende. Vann til folk og dyr ble hentet i brønner<br />
eller bekker. Her ble brukt et nyttig redskap kalt ”vassele”. Dette var<br />
en tilskåren bjelke som en la over skuldrene. Den hadde stropper med<br />
kroker til å henge en bøtte på hver side.<br />
Før det kom skolehus i Grønsdal, vart det brukt omgangsskole. Det vil<br />
si at undervisningen foregikk på rundgang i private heimer, sikkert en<br />
strabasiøs sak om vinteren.<br />
Det største som hendte var nok veien som ble laget mellom Haga og<br />
Kvittingen. Selv om biler var sjeldne, så gav det muligheter. Hestekløv<br />
som tidligere ble brukt, ble erstattet med hestevogn og slede om vinteren.<br />
Sykkel ble det også mulig å bruke.<br />
Videre vil jeg gå tilbake så langt som jeg selv husker om dagliglivet før<br />
krigen.<br />
Alle i en husholdning måtte ta sin tørn i arbeidet på gården både ute og<br />
inne. Med skolegang og arbeide ble det lite fritid. Når du var stor nok<br />
23
til å holde en ljå, øks eller annet verktøy, måtte du delta. Alt hadde sin<br />
tid, og onner slåtten om sommeren, poteter og grønnsaker om høsten<br />
og ved- og skogshogst om vinteren. Ingen nevnte barnearbeid da- -.<br />
Ved siden av heimeslåtten hadde de fleste markeslåtter med utløer som<br />
måtte fylles. Mange av slåttene lå ofte oppover mot fjellet. Høyet ble<br />
hentet om vinteren og det ble brukt løypestreng eller kjelke til jobben.<br />
En annen måte å lagre høyet på var å lage ”høystakk”. Her ble tørrhøyet<br />
lagt rundt en trestang og siden raket nedover sånn at regn og snø<br />
rant nedover. Under høyet ble det lagt tregreiner på bakken. Høystakken<br />
skulle være kjegleformet. På toppen ble det tredd næver som tak.<br />
Det var helst slik at folk var selvhjulpne. Det meste ble laget i heimen.<br />
Det gjaldt både tøy, og andre ting. Ski og verktøy ble også laget. Til ski<br />
ble brukt tresorter som bjørk, alm og raun. Selvlaget skismøring måtte<br />
også til, her ble det eksperimentert med tjære, smeltet grammofonplate<br />
og talg.<br />
Fritiden ble brukt til fiske. Utstyret var enkelt; en tøm til 25 øre og en<br />
liten sene med angel ble festet til en rognetrove. Fangsten var ofte bra,<br />
men var auren større den tiden? Husker at bestefar hadde fisketøm av<br />
harg fra hesterumpe.<br />
Pløying av veien ble utført med en treplog som hang etter en lastebil.<br />
Bak plogen gikk en mann som styrte plogen med en trestang. På noen<br />
strekninger hendte det at det gikk snøras. Dette klarte ikke plogen, da<br />
måtte folk møte opp og spa veien open.<br />
En stor begivenhet var når ”Brødperen” kom 2 ganger for veka. Bilen<br />
han hadde var en gammel personbil som bråket veldig. Vi ungene tigget<br />
oss en 5-øre. Det var dette en skillingsbolle kostet den tiden. Ellers<br />
var det fiskebil en gang i uka.. Melkebilen hentet melkespann som ble<br />
kjørt til meieriet på Tysse. Melkebilen hadde melkespann bak, og foran<br />
var det seter for folk. Bussen ble også benyttet til en skoletur vi hadde<br />
til Fyksesundbrua som da var ny. Andre skoleturer var fottur over Bogaskaret<br />
for å se Vaksdal mølle. En annen tur gikk til Svartavatnet. Det<br />
24
var en skoleklasse i Grønsdal på den tiden, siden ble den 2-delt.<br />
Om vinteren med lange kvelder var det lite å ta seg til, men etter hvert<br />
ble det kjøpt radioer. En billig og mye kjøpt radio var ”Folkemottakeren”.<br />
Nå hadde vi nyheter og musikk i huset.<br />
Kvinnfolka brukte ofte kveldene til karding og spinning av garn som<br />
ble strikket votter og labber av. Det var kvelder de hadde kvinneforening<br />
der det ble strikket og brodert til basarer til inntekt for misjonen.<br />
For eksempel Santal- og Samemisjonen. Litt salmesang hørte også til.<br />
Å vaske tøy den tiden var ganske tøft. Tøyet ble skurt på et skurebrett,<br />
et riflet brett over en balje med grønnsåpe og vann og siden ble tøyet<br />
båret til bekken. På en høvelig rund stein i bekken ble tøyet banket<br />
med et ”banketre” og skylt før det ble hengt til tørk. E kald jobb om<br />
vinteren.<br />
Mellom Kvitingen og Småbrekke i Bergsdalen bygde militæret en kjerrevei.<br />
Veien ble bygd fra begge sider, men ble aldri ferdig. Det manglet<br />
en del på midten. Militæret hadde en øvelse der styrker fra Ulven møtte<br />
styrker fra Voss. All transport foregikk med hest. Det var nok mange av<br />
oss småguttene som manglet på slåtteteigen de dagene øvelsen varte..<br />
Det var vanlig i den tiden at mannfolka i dalen dro til kysten for å delta<br />
i sildefisket om vinteren like over jul.. Dette gav bra inntekt Det var<br />
helst lite arbeid å få. Senere ble det bedre når kraftutbyggingen startet.<br />
Enkelte år kom det ”fantefølge” oppover dalen. De kom med hestevogner<br />
og ville gjerne overnatte i løer og lignende. De hadde visper og<br />
andre ting som de solgte. Tigging var og normalt. Ellers kom det<br />
”skreppekarer” som hadde mye rart som blonder, synåler, knapper og<br />
lignende. Kvinnfolka kjøpte ofte sånt. Om høsten, etter slaktingen, kom<br />
karer som kjøpte skinn som de solgte videre til skinnforhandlere i Bergen.<br />
I Grønsdal var det brevhus og her ble det levert inn post som ble hentet<br />
av postmannen et par ganger i uka.<br />
25
Så kom krigen til Norge og det ble mobilisering. Det kom mange karer<br />
som skulle møte på Voss. Da det var kamper i gang på Vossebanen,<br />
måtte de gå over fjellet til Hamlagrø. Mange hadde ikke ski, men folk<br />
ga gladelig bort sine ski til karene. Pussig nok dukket nok noen av<br />
skiene pluss ski fra Vossetraktene opp da kampene på Voss var over og<br />
karene returnerte tilbake på samme måten. En del hadde uniform som<br />
de ville bytte i sivilt tøy. Uniformene ble gjemt og senere omsydd. Jeg<br />
hadde selv en omsydd offisersuniform i gabardin da jeg gikk for presten.<br />
Da nesten alt var på rasjon, måtte folk prøve å skaffe seg nødvendige<br />
ting. ”Matauk” var viktig. Det gamle kvernhuset i fossen ble satt i stand<br />
og her ble selvdyrket korn malt til mel. I skogen ble det hentet bær og<br />
det ble sådd mest mulig av poteter og grønnsaker.<br />
Om vinteren var det storsild å få kjøpt. Jeg husker det kom sildeskøyte<br />
til Tysse. Da stilte folk i dalen med lastebil og fikk sild i jutesekker. På<br />
toppen av sildelasta satt folka, det var helst litt kaldt i vinterkulda.<br />
”Vernemakta” bestemte at alle radioer skulle leveres inn. Det var ikke<br />
bra at vi skulle høre nytt fra London. Noen radioer ble gjemt bort..<br />
Dette var farlig, men Øksnevad i London måtte høres. Likeens måtte<br />
alle våpen leveres inn, men dette ble lite respektert. Våpnene, helst<br />
haglegevær, ble båret ut i skogen og gjemt. Jakten ble som før, problemet<br />
ble å skaffe ammunisjon. Vi hadde en del farlige hendelser når<br />
tyskerne ferdedes i dalen. Snarefangst etter rype var det også en del av.<br />
Endelig var krigen slutt. Vi deltok i feiringen av et fritt Norge. Vi syklet<br />
til Tysse og her var det fest og stas som om det var 17.mai i flere<br />
dager.<br />
I den nyere tid er de fleste småbruk nedlagt, mange hus har ikke fastboende<br />
og blir brukt til feriehus av den nyere generasjon. Litt trist!<br />
26
<strong>Samnanger</strong> husmorlag<br />
Av Solveig Røen<br />
<strong>Samnanger</strong> husmorlag var i gong frå 1951 til 1984. Det er såleis over<br />
21 år sidan det vart lagt ned. Eg vil her fortelja litt om laget, kva oppgåver<br />
det hadde og kva det arbeidde med.<br />
Me les frå styreprotokollen frå skipingsmøtet:<br />
”År 1951, den 2. februar, vart det etter innkalling frå fru Marta Isene,<br />
halde møte i<br />
Vonheim til skiping av husmorlag.<br />
Kvinneforeiningane på Tysse hadde ved eit festleg samver fått heim<br />
gruppeleiaren i<br />
Midthordland krins, fru Lavik, til å gjera greie for laget sine arbeidsmål.<br />
På skipingsmøtet den 2. febr. møtte 15 interesserte. Det vart fyrst<br />
fyreteke val – skriftleg på formann og vara-formann. Marta Isene og<br />
Elisabet Gjesdal fekk likt røyster. Etter lutdrag vart Marta Isene valgt.<br />
I styre elles vart valgt Nanna Tveit, Bergit Langeland og Liv Aarsand.<br />
Varamenn: Borghild Berge, Marta Tveiten og Borghild Tveiterås.<br />
Det vart vedteke å setja medlemskontingenten til kr. 5,- for året.<br />
Neste møte vart sett til stiftelsesdagen (-for Nordens Husmorforbund)<br />
10. mars. Styret hadde so møte og valte Liv Aarsand til kasserar<br />
og Bergit Langeland til sekretær.”<br />
Dei som melde seg inn i laget denne dagen, var: Elisabet Gjesdal, Marta<br />
Isene, Jenny Tømmerbakk, Bergit Langeland, Borghild Berge, Nanna<br />
Tveit, Sigrid Totland, Ingrid Kvale, Marta Tveiten, Astrid Abotnes,<br />
Agnes Reigstad, Liv Aarsand, Borghild Tveiterås.<br />
Dette var altså dei 13 første medlemmene i laget. Medlemstalet auka<br />
for kvart år, og på 70-talet var det kome opp i 88.<br />
<strong>Samnanger</strong> Husmorlag var tilslutta Norges Husmorforbund (NH) som<br />
27
vart stifta i 1915. NH var vidare tilslutta Nordens Husmorforbund (NHF)<br />
og The Associated Country Women of the World (ACWW).<br />
NH hadde sine lover og føreskrifter der det var nedfelt kva dei stod for.<br />
I §1 står det:<br />
”NH er en yrkesorganisasjon som skal samle Norges husmødre i arbeid<br />
for hjemmene -, etisk, sosialt, kulturelt, økonomisk og hygienisk.”<br />
I §2 kan me lesa:<br />
”NH vil arbeide etter kristne prinsipper.<br />
NH er ikke partipolitisk.<br />
NH arbeider for:<br />
a) å spre kunnskap og opplysning blant husmødrene om kulturelle,<br />
faglige, økonomiske, familierettslige og mellomfolkelige spørsmål<br />
b) å oppdra barne til gode samfunnsmennesker<br />
c) riktig kosthold og forebyggende helsetiltak<br />
d) at det for alle elever på ale trinn i skolen blir avsatt rommelig<br />
plass for undervisning i husstell, håndarbeid og familiekunnskap<br />
e) tekniske og sosiale tiltak som kan bedre arbeidsforholdene for<br />
husmødre i bygd og by<br />
f) hjemmenes oppgaver, ved å være talerør overfor våre<br />
myndigheterog kreve større representasjon for kvinner i offentlig utvalg<br />
og institusjoner<br />
g) å trygge familiens økonomiske stilling”<br />
Desse lovene vart vedtekne på landsmøtet i 1961 og fekk små justeringar<br />
seinare. Mykje av det som står i desse føremålsparagrafane, kan det<br />
verka rart å ha med i dag, men ein må hugsa at dei vart til i ei tid då<br />
husmødrene stort sett var heimeverande, og samfunnet var eit heilt anna<br />
enn i dag.<br />
<strong>Samnanger</strong> Husmorlag (SH) hadde møte ein gong i månaden. Laget<br />
hadde ikkje eige hus, men hadde møta rundt om i dei ulike forsamlingshusa<br />
i kommunen, - ungdomshusa, Kvamshaug i Eikedalen, KNA si<br />
hytte. Men ”Vonheim” på Tysse var vel likevel den staden der det var<br />
flest møte.<br />
Den første formannen i laget var Marta Isene. Seinare var det mange<br />
som fekk prøva seg som formenn. Den som hadde lengst tid som for<br />
28
mann, var nok Ada Haugen, som sat i 6 år.<br />
SH skipa til mange ulike kurs fram gjennom åra. Dei hadde mest den<br />
same funksjonen som Friundervisninga fekk seinare. Det var klipping<br />
og buksesaum, smørbrødkurs og lampeskjermkurs, blomestell og barnestell.<br />
SH hadde eigen studiering der Engelina Kvamme var leiar. Underteikna<br />
var med i ringen då me fekk læra om møteleiing og møtekultur.<br />
SH starta også opp og dreiv Arbeidsstover for born. Det var 4 slike i<br />
kommunen. Dei samla 150 – 160 born. Her fekk dei læra ymse handarbeid<br />
og laga små ting av ulike materialar, t.d. stoff, tråd, skinn, peddik.<br />
Dei vanlege møta vart alltid opna med ”Ord for dagen”. I dei første åra<br />
var det oftast prestefrua vår, Elisabet Gjesdal som hadde andakt. Det<br />
kunne elles vera mange gode program på desse møta.<br />
Me hadde niste med, og så var det dei som høyrde til på den plassen me<br />
hadde møte, som stod for kaffikoking.<br />
10. mars, som var skipingsmøtet for Nordens Husmorforbund, vart alltid<br />
feira med fest, enten på Ådlands Hotell, Bjørkheim eller Gullbotn.<br />
Det var også fast å ha eit adventsmøte. Dette var alltid i bedehuset på<br />
Nesodden.<br />
Til desse festsamvera fekk me alltid vitjing frå krinsen eller forbundet.<br />
Eg hugsar til dømes Frida Borge frå Osterøy som heldt eit interessant<br />
foredrag der ho fortalde m ei reise til Polen. Ho hadde vore utsending<br />
for NH til eit stort møte i ACWW der kvinner frå svært mage land var<br />
samla.<br />
Guri Bonsaksen frå Voss hadde også eit svært interessant foredrag.. Ho<br />
var med og starta husmorvikar-skulen på Voss.<br />
Ingrid Espelid Hovig var også på vitjing ein gong.<br />
Elles var det mange gode og byggjande foredrag og taler av tilreisande<br />
frå bygd og by.<br />
Men også lokale krefter tok del med foredrag. Det kunne til dømes<br />
vera lege eller helsesøster som tala om helse, hygiene, sjukdoms-førebygging<br />
osv.<br />
29
SH var òg på fleira turar for å vitja verksemder som laget var innbedne<br />
til. Her kan eg nemna Bergensmeieriet, Martens bakeri, Schøtt<br />
manufakturfabrikk på Laksevåg. Me var også til det som den gongen<br />
heitte Dale Ullvarefabrikk. Der fekk me sjå korleis dei ymse varene<br />
vart laga. I spinneriet var det eit sværa bråk av maskinene. Etter besøket<br />
i fabrikken var me i den nye kyrkja på Dale der me fekk fin, dempa<br />
orgelmusikk. Det var litt av ein kontrast til bråket i fabrikken,- nesten<br />
som å koma til himmelen!<br />
Me var også ein tur til Bergsdalen der me fekk sjå korleis ein kraftstasjon<br />
fungerer.<br />
Laget hadde også turar til Festspela i Bergen.<br />
I mange år vart det skipa til julefestar der også ektemennene vart<br />
innbedne. Her var det mange morosame bordtaler av mennene. Eg<br />
hugsar ein gong Sigurd Reigstad tala varmt om å skipa eit husfarlag<br />
også, men ideen vart aldri røyndom.<br />
I dei seinare åra laga Husmorlaget til julefest i Tysse bedehus der alle<br />
eldre over 70 år i bygda vart innbedne. Eit av dei morosame innslaga<br />
på denne festen var utdeling av blomar etter ulike kriteria. Det kunne<br />
til dømes vera til den som sist fylte år, den som hadde minst hår, hadde<br />
kjøpt nye sko og så vidare.<br />
Som tidlegare nemnt vart det aldri til at SH fekk sitt eige hus, men då<br />
laget hadde møte 1. april eit år, las Johanna Spartveit opp eit brev frå<br />
<strong>Samnanger</strong> Kommune. Der stod det at dei ville gje Husmorlaget eit<br />
eige hus. Det var ikkje måte på kor velutstyrt det skulle vera. Eg hugsar<br />
ikkje alt, men mellom anna skulle det vera ”solveranda mot nord”. Ja,<br />
dette var ein god aprilspøk!<br />
Så lenge Husmorlaget var til, var det alltid representantar derifrå med i<br />
17. mai-komiteen på Tysse.<br />
Etter kvart vart det små ”spor” etter arbeidet til SH.<br />
Dei kjøpte til dømes inn dåpskjolar som dei leigde ut og som mange<br />
fekk glede av.<br />
Nokre av medlemmene meinte at ein burde kjøpa inn brudestolar til<br />
kyrkja. Alise Solberg og Ada Haugen var to av dei ivrigaste for dette,<br />
30
og i 1964 fekk dei laget si tilslutting til denne idéen. Dei reiste til Kinsarvik<br />
og såg på stolar og valde dei ut dei finaste stolane i gyllenlér dei<br />
kunne finna. Biskopen og Riksantikvaren måtte sjølvsagt også ha eit<br />
ord med i laget. Såleis vart stolar som passa inn i kyrkja, tekne ut.<br />
Husmorlaget kjøpte stolane som no har vore i bruk i kyrkja i over 40 år.<br />
Alterduken i kyrkja var gamal og sliten og ein var redd for at han kunne<br />
ramla sund i vask. Laget gjekk då inn for å sy ein ny duk i hardangersaum<br />
til altaret. Det var fleire som arbeidde på han, men Klara Sandvik var<br />
vel den som gjorde mest.<br />
Då kyrkja på Ådland skulle få nytt orgel, var også SH med og gav<br />
pengar til dette.<br />
Først på 80-talet gjekk medlemstalet sterkt ned. Det kan vel vera mange<br />
årsaker til dette.<br />
Tidene og samfunnet hadde endra seg, og mange av dei sakene Husmorlaget<br />
hadde kjempa for, var no sjølvsagde. All opplysninga og alle dei<br />
tekniske hjelpemidla hadde på ein måte gjort mange av kampsakene<br />
uaktuelle.<br />
Ein annan faktor kan vera at det vart vanskelegare å engasjera folk i<br />
friviljuge organisasjonar,- kanskje TV må ta noko av skulda?<br />
Husmora sin status har vel også minka. Me har vorte tuta øyrene fulle<br />
om at ho må ”ut og realisera seg”. Husmora sitt arbeid vert ikkje verdsett<br />
i samfunnet i dag.<br />
Dessutan var mange av dei som hadde vore med frå starten, eldsjelene,<br />
borte. Det var mange flinke og ivrige kvinner som la ned mykje arbeid<br />
i laget. Me minnest dei med stor takk.<br />
No vert alle referat- og styreprotokollar lagde på Folkebiblioteket på<br />
Tysse. Dersom einkvan er interesserte i å få vita meir om arbeidet til<br />
laget, kan dei gå der og lesa meir.<br />
Olderbakken, den 7. nov. 05<br />
Biletet på dei neste to sidene viser folketoget på Tysse<br />
i samband med folkerøystinga 13. august 1905.<br />
31
I år var det Ivar Bård Aadland som la ned krans og sa minneord ved<br />
minnesteinen på kyrkjegarden 17.mai. Me har fått lov å trykkja det han<br />
sa her.<br />
Minneord 17. mai <strong>2005</strong><br />
Av Ivar Bård Aadland<br />
Så er me då atter samla på nasjonaldagen her ved minnesteinen på<br />
kyrkjegarden. Og sidan me i år markerer 100-årsjubileet for eit fritt<br />
Noreg ved oppløysinga av unionen med Sverige, kan det vera på sin å<br />
plass å ta eit lite attersyn til ein augustdag i 1905 her i <strong>Samnanger</strong>. 13.<br />
august skulle det vera folkerøysting om oppløysinga av unionen. På<br />
Nytveit sat den gråhåra bygdehøvdingen Bård J. Tvedt – indremisjonsmann,<br />
bankmann og tidlegare ordførar – og skreiv ei oppmoding til<br />
folket i fjellagardane. Han skreiv:<br />
I anledning af afstemningen nu paa søndag er mand blevet enige om ,<br />
at de stemmeberettige her i kredsen samler seg i veien ved Nytvedt<br />
senest kl. 11 form og derpaa gaar i prossession nedover til Hage hvor<br />
mand møder sammen med dem der kommer fra Nordbygden o. fl. steder<br />
og saa gaar sammen udover til bedehuset, hvor Haldorsen holder et<br />
kort foredrag for anledningen. Derpaa fortsættes til afstemningslokalet<br />
hos N. Røsseland, hvor vi alle afgiver vor stemme med et ”Ja”. Efterat<br />
afstemningen er sluttet samles vi i bedehuset hvor Haldorsen m. fl.<br />
holder foredrag. Saavel i prossessionen som i festen kan ikke bare<br />
stemmeberettige men alle som vil, mænd og kvinder deltage. Lad det<br />
bare bli rigtig mange, et særsyn paa denne store høitidsdag.<br />
Og han fekk det som han ville. Det vart prosesjon med musikk, trommer<br />
og bunader, flagg og fest. Og i <strong>Samnanger</strong> var det ikkje ei einaste<br />
nei-røyst. At Noreg skulle vera eit fritt og sjølvstendig rike utan noka<br />
binding til storebror Sverige, kjendest så sjølvsagt den gongen.<br />
Like sjølvsagt var det ikkje for alle då landet vårt vart hærteke av<br />
framande styrkar i 1940. Men også frå vår bygd melde ungdomar seg<br />
34
til kamp mot okkupasjonsmakta. Og heile den norske handelsflåten<br />
vart sett inn i striden på alliert side. Sjøfolka vart verande på sin post –<br />
trass i at dei visste vel at dei risikerte livet. Kva kvar og ein av dei som<br />
tok opp kampen, tenkte, veit eg lite om. Men mellom dei fanst det nok<br />
også idealistar som meinte at fridomen er meir verd enn deira eige liv.<br />
Eg trur knapt dei rekna seg som heltar. Dei gjorde berre si plikt og det<br />
dei meinte var rett då fedrelandet vart hærteke.<br />
I dag minner desse fire namna på denne bautaen oss om at fridom og<br />
fedreland er meir enn fine ord i festtalar:<br />
”Fall for fedrelandet 1940-45”<br />
Even L. Fagerlid<br />
var sjømann, kystskippar og mest ferdig med styrmannsskulen då krigen<br />
kom til Noreg. I februar 1941 drog han til Skottland og melde seg<br />
til teneste i Den norske marinen. Han kom med i trafikken med skøyter<br />
frå det okkuperte Noreg til Shetland og førte flyktningar og ungdom<br />
som ville melda seg til kamp ”ute”. 11. november 1941 var han mannskap<br />
på M/B ”Blia” då ho gjekk ut frå Bremnes med kurs for Shetland.<br />
Båten kom ut for sterk storm og vart aldri meir spurd. Truleg omkom<br />
42 personar ved dette forliset – det største i soga om Shetlandsfarten.<br />
Even Fagerlid var ein av dei. Han vart 27 år.<br />
Nils Høysæter<br />
var møbelsnikkar og som vaksen busett med kone og eit barn i Laksevåg.<br />
Han kom tidleg med i motstandsarbeidet og var knytt til den såkalla<br />
Stein-organisasjonen i Bergen. Nils var ein av mange frå denne organisasjonen<br />
som vart arrestert i oktober 1941. I mai 1942 vart han sendt i<br />
fangenskap i Tyskland. Etter harde fangeår døydde han på tysk sjukehus<br />
i februar 1945 vel 30 år gamal.<br />
Tomas Johan Røen<br />
sigla i alliert fart som lettmatros etter krigen braut ut. Han var mannskap<br />
på motortankaren ”Buesten” då skipet vart bomba og søkkt i Den<br />
engelske kanalen 9. april 1941. Tomas Johan var ein av dei som om<br />
35
kom, 26 år gamal.<br />
Johan Sandvik<br />
var også sjømann og tok både kystskipparskule og sjømannskule. Han<br />
sigla utanriks då krigen kom til landet, og heldt fram i alliert fart som<br />
båtsmann på D/S ”Diana”. Skipet forsvann på veg til Plymouth i England<br />
i september 1940, og Johan omkom då 23 år gamal.<br />
Med takk og vørdnad legg me ned denne kransen til minne om kva<br />
fridomskamp har kosta - og enno kostar mange stader kringom i verda.<br />
36
Minne frå 1930 til 1945<br />
Med helsing til alle kjende frå Kristina Røen Dale<br />
Foreldra mine<br />
Eg vart fødd i 1925 på ein farm i Saskatchewan i Canada. Foreldra<br />
mine var Vilhelm Røen og Kristina Tveit Røen.<br />
Far utvandra frå <strong>Samnanger</strong> til Amerika i 1905, 18 år gamal. Han<br />
arbeidde fyrst på ein farm hjå syskenbarnet sitt, Nils Tysseland, i Nord-<br />
Dakota. Seinare prøvde han seg på forskjellige jobbar.<br />
Då han var 21 år tok han ´homesteadª (fekk seg farm) i Sør-Dakota.<br />
Han selde denne farmen og tok so ´homesteadª i Saskatchewan i Canada.<br />
Hausten 1912 reiste Vilhelm tilbake til Norge og vart der forlova<br />
med Kristina Tveit, men han drog tilbake til Canada att i 1913. Ikkje<br />
før i 1916 vende han tilbake til Norge og gifta seg med Kristina. Dei<br />
vart buande i <strong>Samnanger</strong> i tre år, og fekk to born – ei jente og ein gut.<br />
I 1919 drog so heile den vesle familien til Canada. Men det var ikkje<br />
lettvint å reisa på den tida, og vesle Harald vart sjuk og døydde.<br />
I Canada fekk mor og far tre born til. Alle var jenter og vart fødde<br />
med to års mellomrom. Mor døydde åtte dagar etter at eg vart fødd.<br />
Ny heim<br />
Då eg var 5–6 månader gamal, drog far heim til Norge med dei fire<br />
jentene sine. Far si syster, Secelia Vaksdal, som også var farmar i Canada,<br />
reiste saman med han for å hjelpa han med oss småjentene.<br />
Farmen i Canada hadde far leiga ut, og han vart verande i Norge tre<br />
år.<br />
I 1928 reiste far tilbake til Canada med dei tre eldste jentene. Eg vart<br />
att i Norge.<br />
Dei fyrste to åra var eg i Samnøy. Det gjekk ikkje so bra, og såleis<br />
gjekk det til at eg vart Nordbygda-jente og vaks opp på Olderbakken<br />
hjå onkel Andreas og tante Anna (Røen).<br />
Dei var so snille mot meg. Der fekk eg også tre eldre søsken: Hans,<br />
37
Knut og Anna. Eg har alltid rekna dei som familien min, og når me<br />
(etter at eg flytta til Amerika) har reist til Norge, so har det å reisa til<br />
Olderbakken vore å reisa heim.<br />
Det tok ikkje lang tid før eg kalla tante og onkel for «mammo» og<br />
«papen».<br />
Skulejente<br />
I 1932 begynte eg på skulen. Det var få born i Nordbygda på den tida.<br />
Me var berre fire jenter som begynte det året: Annemor Eikestad, Olga<br />
Lauvskard, Solveig Aadland og eg. Året etter var det ingen som begynte<br />
på skulen.<br />
Skulen var todelt. Hugsar eg rett, so var fyrste, andre og tredje klasse<br />
saman og gjekk på skulen tre dagar for veka. Fjerde, femte, sjette og<br />
sjuande klasse hadde fire skuledagar for veka.<br />
Dei fyrste tre åra var det papen, Andreas Røen, som var læraren vår.<br />
Dei siste fire åra på barneskulen var onkelen min, Mons Tveit, læraren<br />
vår.<br />
Eg var glad i å gå på skulen og har mange gode minne frå den tida.<br />
Eg trur at me alle brukte tresko, og om vinteren når det var is eller snø,<br />
var dei gode å skreia på.<br />
Dei som budde i Bjørnåsen og Haugen hadde lang skuleveg, og om<br />
vinteren laut dei ofte gå i djup snø. Eg hugsar dei fekk tørka sokkane<br />
og skoa attmed omnen og hadde varme vedskier under pulten for å<br />
verma føtene på.<br />
Det var ingen leikeapparat på leikeplassen utanfor skulehuset, men<br />
eg kan ikkje hugsa at me hadde problem med å finna på noko å gjera i<br />
friminuttane. Om våren leika me med ball og hoppa paradis. Tikken<br />
leika me ofte, og me jippa. Alt me trong (til det siste) var to steinar og<br />
ein liten og ein litt lengre pinne. Om vinteren hadde me ofte snøballkrig<br />
og skreia på skarva attmed skulen.<br />
Sidan me gjekk så få dagar på skulen, hadde me mykje heimearbeid.<br />
Me lærte utanåt Katekisma, Luthers forklaring, bibelsoga og salmer.<br />
Me pugga og ein del i naturkunna, geografi og soga. Og så måtte me<br />
skriva stil. Der fekk me som regel berre ei oppgåve. Rekning og var<br />
heimearbeid<br />
38
Arbeid og leik<br />
Elles var det vanleg at borna begynte å hjelpa til med arbeid. Det var<br />
ikkje ofte me gjekk nokon stad for å leika med andre born, men om<br />
søndagane var me ofte saman.<br />
I Stemhaugen hadde dei mange born, og der var dei vaksne so tålige<br />
og let oss leika so fritt. Det var den einaste plassen der me fekk lov til<br />
å hoppa i høyet.<br />
Om vinteren var det moro å skreia på kjelke eller å gå på ski. Eg<br />
eigde aldri ski sjølv, eg brukte skiene til brørne mine eller Mons Røen<br />
sine hoppski. Me hadde beksaumstøvlar og brukte nikkers. Det var<br />
ikkje i tankane å få noko flott utstyr.<br />
Turane til fjells var svært kjekke. Ofte stoppa me i Haugen og fekk<br />
rømmekolle hjå Olav og Anna Hildersmark. Rømmekolla vart servert i<br />
eit djupt fat laga av tre. Me var gjerne 3–4 stykke med kvar vår skei og<br />
åt frå kvar vår side. Sidan gjekk me over Fitjavatnet og ofte heilt inn på<br />
Boganipo. Det tok lang tid å koma seg oppover, men so gjekk det fort<br />
nedover.<br />
På stølen<br />
Alle gardane hadde kyr og sauer. På Rødne hadde dei sæter i lag. I 13–<br />
14-års-alderen begynte eg å ´gå på stølenª, fyrst i heimemarka og seinare<br />
til fjells.<br />
Eg var alltid glad i dyra og syntest det var kjekt å stella med dei.<br />
Fyrste dagen kyrne fekk koma ut etter å ha stått på båsen heile vinteren,<br />
so måtte me passe på dei. Dei var nokså viltre og ville slåst.<br />
Me hadde fleire kyr med horn, og dei hadde messingknappar på horna<br />
so dei ikkje skulle skada kvarandre. Dei hadde bruk for å finna ut kven<br />
som var leiar i flokken. Seinare kan eg ikkje hugsa at dei hadde noko<br />
problem.<br />
Dei fyrste vekene gjekk kyrne i heimemarka, og me gjekk morgon<br />
og kveld for å malka dei.<br />
So tok me dei til fjells og me gjekk på sætra. Det var som regel fem<br />
jenter på Røss-sætra. Seselia og Brita Røen byttest om å gå på stølen.<br />
Dei var døtrene til Knut og Anna Røen. Hjå Sivert Røen var det enten<br />
Klara eller Anna som var stølejente. Dei hadde sæter for seg sjølv.<br />
39
Artikkelforfattar Kristina (tv) saman med Seselia K. Røen<br />
Hjå Johannes Røen hadde dei ofte tenestejente om sumaren. Dei åra<br />
eg gjekk på stølen, var det Malmfrid Ådland, dotter til Ingjell Ådland,<br />
som var hjå dei. Også hjå Hans Røen hadde dei tenestejenter etter at<br />
døtrene deira gifte seg og flytta heimanfrå. Eg malka kyrne deira ein<br />
sumar.<br />
Når me skulle på sætra, møttest me som regel på Rødne klokka 16.30<br />
og gjekk i lag oppover. Alle bar me stølebytter på ryggen og eit spann<br />
i handa med sildesalt som kyrne likte å sleikja på.<br />
40
Maten me hadde med oss på stølen var vanlegvis brødskiver med<br />
pålegg. Av og til hadde me egg og flesk med oss og riktig koste oss.<br />
Det hende og at me kokte semulegraut.<br />
I allslags ver<br />
Veret var skiftande. Var det varmt, so brukte me shorts og solblusar.<br />
Regna det, so brukte me oljekæpe og sydvest. Som regel gjekk me med<br />
enten gummisko eller gummistøvlar.<br />
Frå Rødne var det bratt til å begynna med, til me kom opp på Bårdstigen.<br />
Derifrå og inn til Fitjavatnet var det lettare å gå. Me rodde 20–<br />
30 minuttar innover til me kom til Røss-sætra. Det var berre eit kort<br />
stykke frå vatnet og opp til Røss-sætra.<br />
Stundom var me heldige med at kyrne var nære ved sætra, men som<br />
oftast var dei langt innpå fjellet. Liene var bratte og det var tungvint å<br />
gå med stølebytte på ryggen, spesielt etter at me hadde malka.<br />
Når det var regn og vind, var det ikkje alltid so lett å finna kyrne. Dei<br />
stod gjerne stille slik at me ikkje kunne høyra bjølleklangen.<br />
Var veret fint, og kyrne var langt innover fjellet, so lokka me på dei,<br />
og ofte kunne me høyra bjølleklangen, og me kunne sitja og venta på<br />
dei.<br />
Når me kom tilbake til sætra, silte me mjølka i eit spann og sette det<br />
i ei oppkome som alltid hadde kaldt vatn. So var det å vaska stølbytter<br />
og mjølkespann.<br />
Med arbeidet unnagjort, kunne me kosa oss med kveldsmat og ein<br />
god prat. Eg kan ikkje hugsa at det nokosinne var problem oss i mellom.<br />
Torever<br />
Med helgene hadde me ofte besøk av folk frå Vaksdal og Boga. Ostringane<br />
kalla me dei. Dei låg i telt nede ved Fitjavatnet.<br />
Dette var i dei fyrste krigsåra, og det var ikkje mykje godt å få kjøpt,<br />
men ostringane hadde som regel fått tak i noko godt til å ha med seg til<br />
budeiene.<br />
Det vart ofte lite søvn slike helger, men me kom oss av garde tidleg<br />
for å malka kyrne og var nede i bygda i ni–halvti-tida.<br />
41
Då me kom heim måndagsmorgonen, var det å arbeida med slåtten –<br />
brøya i fint ver og hesja i styggever.<br />
Eg hugsar godt ei helg det var slikt fælt torever. Det var stemne på<br />
Nordvik-sætra og mykje folk som låg i telt rundt vatnet.<br />
Langt innpå fjellet der eg sat og mjølka, slo lynet ned i ei fure eit par<br />
meter frå oss. Kua tok av, og eg fekk ikkje tak i henne den kvelden.<br />
Då me sat og malka regna det så hardt at vatnet stridrann av ryggen<br />
på kua so det vart halvdelen mjølk og halvdelen vatn – det måtte berre<br />
tømast vekk.<br />
Uveret held fram til seint på kveld. Lynet slo også ned i ei fure rett<br />
utafor vindauga i sætre. Det reiv barken frå toppen og ned i jorda. Me<br />
kunne kjenna elektrisiteten like inn i sætra.<br />
Det hende og at det var tett skodde. Då var det endå vanskelegare å<br />
finna kyrne. Me visste ikkje alltid om me var på rett veg. På Fitjavatnet<br />
var det og vanskeleg å vita om me hadde rett kurs. Eg veit me rodde<br />
krokete slik at det tok oss lengre tid. Men me kom oss alltid heim.<br />
Å bera mjølka på ryggen røynde knea både oppover og like mykje<br />
nedover liene. Men det var eit sunt liv og helst sutlaust for oss unge.<br />
Det var ikkje so lett for foreldra våre gjennom desse krigsåra, det var<br />
vanskeleg å få det som trongst av både mat og klede.<br />
I jenteforeining<br />
Eg vil gjerne nemna jenteforeininga som Nanna Tveit begynte og dreiv<br />
i mange år. Me var ikkje store då me fekk begynna i den. Ho lærte oss<br />
å strikka, hekla og brodera.<br />
Det fyrste eg laga var grytelappar. Dei skulle ha vore firkanta, men<br />
vart ikkje akkurat det. Då hekla tante Nanna ein kant rundt dei, og eg<br />
syntest dei vart so fine!<br />
Så hadde me basar, og pengane gjekk til sjømannsmisjonen. Kven<br />
det var som fekk grytelappane, kan eg ikkje hugsa.<br />
Eg har alltid likt handarbeid.<br />
Bryllaup<br />
I mars 1945 vart eg gift med Ingvald Dale frå Ådland i Fusa.<br />
Dette var rett før krigen var slutt, og me laut verta vigde av ein<br />
nazibyfut. Prestane som ikkje var nazistar, hadde ikkje fullmakt til å<br />
42
vigsla folk. Dette var noko me berre måtte finna oss i, sjølv om me<br />
ikkje likte det. Alle som vart gifte på den tida, måtte gjera det slik.<br />
Ingvald og Trygve Lægland gjekk på ´teknikkenª i Bergen og hadde<br />
hybel i lag. Me trong to vitne med oss til byfuten, so Ingvald fekk med<br />
seg Trygve og dama dei leigde hybelen av.<br />
Eg tok ein buss inn til Bergen og møtte dei der hjå byfuten.<br />
Det var eit retteleg uver den dagen, og etter fem år utan nye klede,<br />
vart det ikkje noko bilete av eit vakkert brudepar. No når me ser tilbake<br />
kunne det vore moro å hatt bilete frå den dagen og.<br />
Dette var ein vanleg kvardag, torsdag 22. mars, og etter at me var<br />
vigde gjekk Ingvald tilbake på skulen. Sjølv tok eg fyrste buss heim til<br />
Olderbakken.<br />
Men onsdagen før påske, den 28. mars, hadde me bryllaupsfest på<br />
Olderbakken, og presten, Knut Gjesdal, vigde oss i kyrkja på Ådland.<br />
Eg hadde på meg den kvite konfirmasjonskjolen min og hadde lånt<br />
slør hjå tante Nanna. Ingvald låne smoking hjå bror min, Hans.<br />
Det var ikkje råd å få tak i blomar til brudebukett, for tyskarane let<br />
ikkje nokon driva drivhus. Me fekk nokre kunstige papirblomar, men<br />
dei var ikkje så fine som silkeblomane ein kan få i dag.<br />
Familiane våre hjelpte oss med å få tak i mat, og bakar Røsseland let<br />
oss få kveitemjøl til kaker. Me feira bryllaup i to dagar. Andre dagen<br />
brukte me bunad.<br />
Harry Hope som skulle køyrt oss til kyrkja, og som skulle ha spela<br />
trekkspel for oss i bryllaupsfesten, vart teken av Gestapo. Men Trond<br />
Nordvik kom og spela for oss, og så spela Johannes Aadland fela den<br />
andre dagen.<br />
Onklane mine, Mons og Ingjald Tveit, var kjøkemeistrar. Me hadde<br />
det kjekt, men der var også tårer på grunn av det som hende med Harry<br />
og andre som var i fare på den tida.<br />
Sidan dette var påskehelga reiste me til fjells og var på ´Gamlasætreª<br />
i trefire dagar. Alle ungdomane reiste til fjells og gjekk på ski i påskehelga,<br />
og det var folk på alle sætrene. Heile påskehelga var det fint ver.<br />
Utvandring<br />
Ingvald begynte i arbeid i Oslo, men det var umogeleg å få leiga hus<br />
der. Sidan me ikkje var frå Oslo, kom me ikkje ein gong på ventelista.<br />
43
Eg budde på Ådland og leiga to rom hjå Dora og Johannes.<br />
I 1949 emigrerte me til USA. Då hadde me to døtre, Kjersti på tre år<br />
og Irene på tre månader.<br />
Eg snakkar enno gamal ´samningadialektª. Eg likte svært godt då<br />
´Vriompeisenª skreiv ´baksioª i Samningen på dialekt..<br />
Me har halde fast på tradisjonar frå den tida me vaks opp i Norge.<br />
Det er til dømes ikkje jul utan lutefisk og lefser. Kransekake og bløtekake<br />
er framleis festmat.<br />
Me er medlemar i Sønner av Norge og Nordlandslaget. Der har ein<br />
juletrefest og går rundt juletreet og syng norske julesongar, og der kosar<br />
me oss med god, norsk mat.<br />
Syttandemai feirar me med godt, norsk program, smørbrød, tebrød,<br />
lefser og rømmegraut. Eg lagar rauddravle eit par gonger for året, og<br />
alltid til Ingvald sin fødselsdag – det er det beste han veit.<br />
Eg driv med rosemaling og er medlem i Western Rosemaling Association.<br />
Dei har hatt kurs kvart år sidan 1970. Elsa Sjøvaag, Sigmund<br />
Aarseth, Nils Ellingsgaard og mange andre gode rosemalarar kjem frå<br />
Norge og har kurs.<br />
Me har likt oss godt i Amerika, men Norge og alt norsk er kjært for<br />
oss – og for meg spesielt <strong>Samnanger</strong>.<br />
Helsing frå <strong>Samnanger</strong>-jenta Kristina Roen Dale<br />
44
Gamle oppskrifter<br />
Av Magda Haugen<br />
Dei fleste av oss brukar nok litt ekstra tid og krefter på å gjera julehøgtida<br />
koseleg, og då høyrer det med litt julebakst. I våre dagar treng<br />
me vel ikkje kava så veldig mykje, for det meste kan me få på boksar<br />
på butikken. Men det er nok slik for mange at det me lagar sjølv smakar<br />
best. Me har snakka litt med ei dame som verkeleg kan kunsten å baka,<br />
og fått ho til å røpa nokre oppskrifter for oss. Så kan du sjølv prøva<br />
deg!<br />
Bergit Tømmerbakk er fødd i 1922 og i oppveksten var far hennar Bernhard<br />
Røsseland (f. 1890- d. 1972) bakar på Ådland. Han leigde bakeri<br />
på Ådland frå 1917 til 1956. Han baka både brød, bollar og tebrød. Til<br />
jula høyrde det sjøvsagt også med å laga ”julamanna”. Det er sikkert<br />
mange i <strong>Samnanger</strong> som hugsar desse kakene som så avgjort høyrde<br />
med om jula skulle verta vellukka. Her er oppskrifta som Bernhard<br />
hadde med seg frå si tid som bakar i Bergen:<br />
Julamanna<br />
2,5 kg kveitemjøl<br />
0,5 kg rug<br />
1,5 kg sukker<br />
1 liter vatn<br />
1 kopp olja eller 300 gr. smør<br />
90 gr. hjortesalt<br />
Deigen bør stå nokre timar i kjøleskapet slik at den vert god å kjevla ut.<br />
Steikjetemperatur 200gr. C i ca 5 min. Kakene skal vera mjuke. Mal<br />
dei gjerne med konditorfarge når dei er kalde. Noko som kan vera ein<br />
kjekk aktivitet både for born og vaksne i lag. Denne oppskrifta vert det<br />
enormt mange kaker av, så det er sikkert lurt å halvera oppskrifta.<br />
Bergit fortel også om korleis far hennar laga hjortebakkels, eller<br />
smultringar som mange seier no til dags. Oppskrifta er slik:<br />
45
Bernhard Røsseland utanfor bakeriet<br />
på Ådland.<br />
Hjortebakkels (smultringar)<br />
1 kg mjøl<br />
250 gr. mjukt smør<br />
500 gr. sukker<br />
6-7 egg<br />
15 gr. hjortesalt<br />
15 gr. kardemomme<br />
Bernhard bakar blanda alt det tørre på bakebordet først. Deretter til<br />
46
sette han egg og smør og knadde det heile saman. Når deigen er ferdig<br />
knadd, skal den stå kaldt over natta for så å verta forma til ringar og<br />
steikt i smultgryta.<br />
Kanskje nokon lurer på korleis Bergit lagar dei gode klapsekakene som<br />
har vore til salgs på julemessene i Nordbygda grendahus gjennom mange<br />
år. Når me spør henne etter oppskrifta, får me til svar at noko slikt har<br />
ho ikkje. Det vert å laga deig på rus. Me får i alle fall ut av henne at<br />
følgjande ingrediensar må til dersom ein skal laga klapsekaker:<br />
Klapsekaker<br />
Kveitemjøl<br />
Surmjølk<br />
Grov kveite<br />
Smør / margarin<br />
Sirup<br />
Sukker<br />
Natron / hjortesalt.<br />
Bergit fortel også at før i gamle dagar var klapsekaker fattigmannskost,<br />
og det var ikkje vanleg å ha noko anna enn mjøl, mjølk og hevingsmiddel<br />
i deigen. Det vart rekna som luksus å ha sirup, smør og sukker<br />
i desse kakene.<br />
Deigen skal vera laus og litt klissete å arbeida med. Kakene kan steikjast<br />
på bakstehelle og nytast (helst varme) med godt smør, sukker, sirup<br />
eller brunost. God appetitt!<br />
47
Ous Prestegjeld<br />
OS, SAMNANGER, FUSA,<br />
STRANDVIK OG HÅLANDSDALEN<br />
HERADER<br />
1837 – 1937<br />
Dette er tittelen på ei bok utgjeve i 1937 med Nils Tveit frå Os som<br />
skriftstyrar. Boka inneheld mange historiske skildringar som alle truleg<br />
er baserte på opplysningar frå skrivne protokollar eller sjølvopplevde<br />
hendingar. I tillegg til Nils Tveit frå Os finn me fleire forfattarar, mellom<br />
dei Nils Lauvskard. Den same mannen som er forfattar av bygdesogene<br />
våre <strong>Samnanger</strong> I og II. I dei utdraga som me presenterer her i <strong>Årbok</strong>a<br />
er det meste ført i pennen av Nils Lauvskard. Noko av stoffet er det<br />
nok Nils Tveit som har skrive. ( I nokre av kapitla er ikkje forfattar<br />
nemnd).<br />
Me har i denne boka valt å presentera dei kapitla som i hovudsak<br />
omhandlar <strong>Samnanger</strong>. Språket er noko normalisert.<br />
Dei første artiklane stod i årboka i fjor. Her kjem dei to siste.<br />
Magda Haugen<br />
48
<strong>Samnanger</strong> herad 1907-1937<br />
Ved Nils Lauvskard<br />
”Bergen kommune kjøpte fleire fossar og ymse vassrettar i Storelvvassdraget<br />
i <strong>Samnanger</strong> i 1909. Dette fossekjøpet sette folket her i bygda<br />
store voner til. Her ville verta godt om arbeid og pengar, bygda ville<br />
snart skina med elektrisk lys, den billege elektriske straumen ville verta<br />
nytta i arbeidslivet rundt om i heimane og kommunemennene rekna<br />
med gode skatteobjekt.<br />
Anleggsarbeidet med vassregulering og kraftstasjon skulle ta til i 1910;<br />
men først laut konsesjonsvilkåra vedtakast. Heradstyret sette då opp<br />
slike vilkår:<br />
1. Bergens kraftanlegg skal bera alle dei fattigutlegg, som kan koma<br />
på grunn av anleggsarbeidet.<br />
2. Kraftanlegget skal halda nødvendig politi i anleggstida.<br />
3. Heradet held unna rett til å bruka inntil 5 % av den elektriske<br />
straum som kraftanlegget kan gje til produksjonspris på kraftstasjonen<br />
på Frøland.<br />
4. Om så vert, at kraftanlegget vert pålagd å svara ei årleg avgift<br />
for kvar hestekraft, må <strong>Samnanger</strong> herad få sin del av denne avgifta.<br />
5. Heradet held unna rett til fritt bruk av alle vegar som anlegget<br />
kjem til å byggja.<br />
6. Kraftleidningane må ikkje koma nærare kyrkjegarden enn 10<br />
meter.<br />
7. Heradet held unna førerett for sine eigne folk til å få arbeid på<br />
anlegget.<br />
8. Om så vert, om køyringsarbeidet til kraftanlegget vert utført av<br />
andre enn heradet sine folk, skal kraftanlegget godtgjera for alt slit og<br />
all skade på vegane i heradet.<br />
Anleggsarbeidet tok til i 1910, og første byggjebolken var ferdig og<br />
elektrisitetsverket sett i drift i 1912. No var den kraftprosenten å få<br />
som heradet hadde hadde rett å krevja, og no var spørsmålet: Korleis<br />
49
skulle heradet nytta denne krafta? Mange kom til det, at det burde<br />
byggjast kommunalt lysverk. Saka kom føre i heradsstyret i 1913, og<br />
det vart vald ei førebuingsnemnd. Nemnda ba om sakkyndig hjelp til<br />
planlegging av det tekniske arbeidet, og heradstyret oppmoda ingeniør<br />
Hertzberg om å laga ein byggjeplan. I 1914 kom lysverknemnda med<br />
ferdig plan for bygging av leidningsnett til ymse grender i bygda; men<br />
så braut verdskrigen ut, og det vart stogg i arbeidet. Fram på vårparten<br />
året etter gjorde formannskapet framlegg om at lysverket skulle<br />
byggjast, og heradstyret vedtok dette med 9 mot 2 røyster. Dette vedtaket<br />
vart dessverre ikkje sett i verk, og den laglegaste tida vart ikkje<br />
nytta. Men så kom oljekrisa i 1917, og no vart kravet om lysverk så<br />
sterkt, at det ikkje var til å halda nede. Det kom først søknad frå huseigarane<br />
på Tysse om å få elektrisk kraft, og no kom det liv i lysverksnemnda<br />
att. Sommaren 1917 vedtok heradstyret å byggja kraftline frå<br />
Totland til Tysse. Dette arbeidet var ferdig til jul same året og Tysse<br />
stråla i elektrisk lys med helga. Rundt i bygda elles sat dei halvt i<br />
mørket og tigla (?) og spara på dei knappe oljerasjonane sine. Det var<br />
då ikkje meining skapt i slikt, tykte dei, og så kom krava om elektrisk<br />
lys frå grend etter grend. Sommaren 1918 vedtok heradstyret å ta opp<br />
eit lån på kr. 150.000 til bygging av linjenett. Vedtaket vart godkjent av<br />
departementet og no vart det skunda på med byggjearbeidet. Den eine<br />
kraftlina vart bygd etter den andre, så i 1920 hadde desse grendene fått<br />
elektrisk kraft og lys: Tveitakrinsen, Gjerdsbygda, Nordbygda, Frøylandsdalen<br />
og Gaupholmsstranda. Men no vart det verande med dette,<br />
for arbeidet vart skræmeleg dyrt. Alt materiell vart dyrare, og daglønene<br />
var store, så anleggskapitalen no var komen opp i kr. 273.000,-. Alt<br />
saman var lån i <strong>Samnanger</strong> Sparebank mot heradstrygd.<br />
Det synte seg snart, at dei lyse vonene om den billege elektriske krafta<br />
helst var eit vonbrot. Anleggskapitalen vart så altfor stor, og straumprisen<br />
vart annaleis enn ein først tenkte seg. Då heradstyret i 1910 tok inn i<br />
konsesjonsvilkåra, at <strong>Samnanger</strong> skulle ha krafta til produksjonspris,<br />
tykte dei det var eit godt kjøp, - men no veit me, at dette vilkåret vert<br />
nytta på ein smart forretningsvoren måte av Bergen kraftanlegg, så straumen<br />
alltid vil verta toppris.<br />
Det var nett i verste jobbeåra at lysverket i <strong>Samnanger</strong> var bygt. På dei<br />
tider var mange folk heilt oppifrå jorda, og drøymde om ein gullalder<br />
50
utan ende. Noko av dette bjartsynet fekk makta i <strong>Samnanger</strong> formannskap<br />
og heradstyre. Dei trudde på ein veldig framgang i bruk av elektrisk<br />
kraft i bygda, og ottast at den krafta som heradet, etter konsesjonsvilkåra,<br />
skulle ha hjå Bergen Kraftanlegg, ville verta for lite, og at<br />
heradet difor laut vera om seg etter meir elektrisk kraft. Då vart Bergenshalvøens<br />
Kommunale Kraftselskap (BKK) skipa, og no laut <strong>Samnanger</strong><br />
gripa det høvet som baud seg og vera med der, meinte dei bjartsynte.<br />
Saka kom føre i <strong>Samnanger</strong> heradstyre i 1918, og det vart gjort<br />
samrøystes vedtak om, at <strong>Samnanger</strong> skal vera med å ta eit prøveskjønn<br />
til oreigning av Bergsdalsvassdraget. I samband med dette vedtok<br />
heradstyret sommaren 1919 at heradet skal vera med å bera utlegga<br />
med å planleggja overføring og fordeling av kraft til<br />
Midthordlandsbygdene frå BKK. Etter nyttår låg atter denne saka føre<br />
i heradstyret, som gjorde slikt vedtak: <strong>Samnanger</strong> herad skal vera med<br />
i BKK etter dei framlagde utkast til semja mellom Bergen og herada på<br />
Bergenshalvøya om å skaffa elektrisk kraft. Halvparten av medlemmene<br />
såg ikkje lenger så lyst på dette og røysta mot vedtaket. Saka laut<br />
difor takast opp att til ny avrøysting i eit møte frampå vårparten. Då<br />
var både Fylkesmannen og ingeniør Lægreid med på møtet. Dei skulle<br />
truleg hjelpa til med å berga vedtaket igjennom, og det hjelpte; det vart<br />
vedteke andre gongen mot 2 røyster at <strong>Samnanger</strong> herad skulle vera<br />
med i BKK.<br />
Gleda over sigeren vart ikkje langvarig. Styret i BKK kom med julegåve<br />
til heradet same året, og gåvebrevet låg føre i herdstyremøte sjølve<br />
nyttårsafta 1920. Det var eit kravbrev på <strong>Samnanger</strong> herad, og det lydde<br />
på kr. 186.000,-. Desse pengane skulle vera heradet sin del av grunnfondet<br />
til BKK. Heradstyret nekta å godta dette store kravet; men styret<br />
i BKK heldt fast på sitt, og i 1923 var kravet auka til 197.160,-.<br />
Heradet nekta å yta desse pengane, fordi heradet ikkje makta eit så<br />
stort utlegg, og vedtok å søkja om å sleppa ut or BKK. I 1924 kom det<br />
krav frå BKK på kr. 3.410,- som var <strong>Samnanger</strong> sin part av utlegga til<br />
prøveoreigning, og desse pengane laut heradet ut med. Styret i BKK<br />
gjekk til slutt med på å sleppa <strong>Samnanger</strong> ut or klemma; men krov kor<br />
som er kr. 9.686,- som heradet skulle svara. Dette kravet vart avvist, og<br />
til dessar har heradet sloppe lett i frå jobbevedtaka frå 1918-20.”<br />
51
—————————————<br />
”Bilane ja, dei har ikkje alltid vore så velsedde her. Dei første av dei<br />
synte seg på vegane her i 1909, og folk hadde reint ei utru på desse<br />
kjøregreiene. Dette synet kom til orde i ein søknad frå busitjarane langs<br />
hovudvegen Trengereid-Eikedal om at all bilferdsla må verta forbode<br />
på denne vegen. Søknaden låg føre i heradstyremøte 6.september 1909,<br />
der det vart gjort slikt vedtak: Herdstyret vil på det sterkaste telja til at<br />
søknaden vert stetta. Saka om bilferdsla kom att frå departementet med<br />
spørsmål om kva grunnar herdstyret hadde for for vedtaket sitt av 6.september.<br />
I heradstyremøte 25.oktober vart vedtaket grunngjeve med at<br />
vegen er så smal og har så snøgge svingar, at heradstyret meiner, at<br />
bilane ikkje kan ferdast der utan stor fare, - og dessutan vil dei vitskræma<br />
hestane. Heradstyret strita lenge mot køyreløyve for bilane, men laut<br />
gje etter, for det synte seg, at den nye ferdslemåten var både trygg, god<br />
og billeg.”<br />
——————————————<br />
” Det vart tredelt skule i Nordbygda og då vart skulehuset på Reistad<br />
for lite, og det vart bygt til eit nytt klasserom i 1927. Likeins kunne<br />
skulen på Tveit verta tredelt, men skulehuset var for lite, og det stod på<br />
ein ulageleg stad i krinsen. Det hadde difor lenge vore tale om å flytta<br />
skulehuset til ein høvelegare stad.<br />
Denne saka vekte ein hard strid i heradstyret. Arbeiderpartiet sette seg<br />
med nebb og klo i mot at skulehuset skulle flyttast. Dei fekk så mange<br />
av bygdefolket med seg på dette, at røystetalet var 8 røyster mot og 7<br />
for flytting. Saka gjekk no att og fram mellom heradstyret, skuledirektøren<br />
og kyrkjedepartementet fleire gonger. Etter at departementet<br />
til slutt hadde varsla om, at det ville halda att statstilskotet til<br />
lærarlønene i <strong>Samnanger</strong>, så framt ikkje skulehuset på Tveit no vart<br />
flytta til den vedtekne staden, laut fleirtalet endeleg fira segla og røysta<br />
for at huset vart flytta. Arbeidet med flytting og ombygging tok til om<br />
våren 1929. Huset har to klasserom og sløydkjellar, og kostnaden var<br />
kr. 10.703.<br />
52
Eit lovkrav hevdar, at der skal vera minst ein lærar eller klokkargard i<br />
kvart herad, og då <strong>Samnanger</strong> vart eige herad i 1907, laut dette lovkravet<br />
stettast. I 1908 gjorde skulestyret framlegg om at heradet burde<br />
kjøpa Skottebakken av gardsnr. 17, bruksnr. 11 til klokkargard. Dette<br />
framlegget møtte motbør i heradstyret, som vedtok å søkja om å få<br />
svara søknadsgodtgjersle. Søknad om dette vart avslege av kyrkjedepartementet,<br />
som krov gardskjøp. Nett før jul same året vedtok<br />
heradstyret å kjøpa garden for 5.500. Heradet har sidan hatt kostnad<br />
med vøla av stovehusa, og nybygg av uthus.”<br />
———————————————<br />
Som nemnt før var det ein fast skipnad med kommunelækjar på Tysse<br />
før hundreårsskiftet. Over nyttår 1907 kom det oppsigelse på<br />
lækjarposten frå dr. A. Nilsen, som no hadde vore på Tysse i 3 år. Posten<br />
vart lyst ledig, og om våren vart dr. S. Gjestland frå Voss tilsett som<br />
lækjar her. Han var misnøgd med bustaden sin, og sa opp før jul 1908.<br />
Heradstyret bad han vent om å ta oppsigelsen attende, så skulle dei sjå<br />
til å få eit betre husvære til han. Då baud landhandlar N.S. Røsseland<br />
seg til å byggja eit nytt hus på Indre-Tysse og innreida dette til doktorbustad<br />
mot at heradet gav han byggjelån på kr. 6.000 mot pant i gardsbruket<br />
hans på Indre-Tysse. Dette vedtok heradstyret og spørsmålet<br />
om doktorbustad var førebels løyst. Dr. Gjestland sa opp posten om<br />
hausten 1911, og same året før jul vart dr. Johan Ås tilsett som lækjar<br />
her. Han flytte att i 1914, og etter han kom dr. Eilertsen, som var her til<br />
sommaren 1916. Posten vart lyst ledig, men det melde seg ikkje søkjarar.<br />
Ordføraren skreiv då til medisinaldirektøren og spurde korleis dette<br />
kunne ha seg. Svaret lydde, at ingen hadde gjort noko for at ikkje posten<br />
vart søkt; men det hadde vore klaga på at lækjarbustaden på Tysse<br />
var lite tenleg. For å skaffa eit betre husvære til doktoren, kjøpte<br />
heradstyret eit mest nytt hus hjå Johan R. Lindgren på Ytre-Tysse for<br />
kr. 15.000,-. Kommunelækjarposten vart no lyst ledig gong på gong og<br />
år etter år, og kvar gong vart også dokterløna pålagd; men søkjarar<br />
kom ikkje.<br />
Då det leid fram på sommaren 1918 søkte heradstyret ved ordføraren<br />
53
om at distriktslækjaren måtte halda ein kontordag for veka på Tysse.<br />
Dette ynskjet vart stetta, og annan lækjar var ikkje å få. Etter at<br />
heradstyret hadde sett opp doktorløna til kr. 3.000,- årleg og fritt hus,<br />
vart endeleg dr. Fretheim tilsett som kommunelækjar i 1921, og var<br />
her til våren 1924. No vart posten lyst ledig att med kr. 4.000,- i årsløn<br />
og dr. Kari Øpstad vart doktor på Tysse. Av alle kommunelækjarane<br />
her har dr. Øpstad hatt posten den lengste tida nemleg 7 år, då ho sa opp<br />
hausten 1931. Etter skriftleg oppmoding frå både heradstyret og bygdefolket<br />
om å ta oppseiinga attende, vart dette gjort. Men i mellomtida<br />
hadde doktoren bydd seg til med lækjarpraksis i Sarpsborg og laut fara<br />
dertil, og ho bad difor om å få permisjon eit år mot å syta for vikar.<br />
Dette gjekk heradstyret med på; men før året var ute, kom det ny oppseiing.<br />
Posten vart lyst ledig att og dr. Edvard Mørk vart tilsett som<br />
doktor på Tysse i desember 1932. Bygda har vore heppi<br />
(?) og fått dugande lækjarar, som dessutan har vore gilde og greie menneske.”<br />
———————————<br />
”Livet gjekk no sin vante gang i bygda vår, det var nok inga jobbetid<br />
lenger; men her var arbeid og rørsla, og heradet stod seg etter<br />
måten godt. Men så var ulukka ute, - natta til den 6.mars 1931 gol den<br />
raude hane over bygda, - det var Samanger ullvarefabrikk som gjekk<br />
opp i logar. Dette var den største ulukka som har råka bygda. Med ein<br />
gong var halvtanna hundre (150) arbeidarar utan arbeid. Kva skulle dei<br />
ta seg til med no? Dei håpa så smått på at fabrikken ville verta bygd<br />
oppatt, men etter at ordføraren skriftleg hadde spurt fabrikkstyret om<br />
dette, kom det slikt svar: ”Som forholdene ligger an, må man være<br />
forberedt på at gjenoppbygning ikke vil finde sted.”<br />
———————<br />
”Kommunane rundt ikring stengde meir og meir av for framand<br />
arbeidskraft, utanbygds arbeidarar vart oppsagde og heimjagde, og i<br />
heimbygda var ikkje arbeid å få. For mange var det slik, at dei tykte<br />
nauda stakk sitt steinharde kalde åsyn fram kvar dei snudde seg.”<br />
54
—————————————<br />
”Folket er seigt, og freistar å greia seg så godt og så lenge dei på<br />
sett og vis berre kan. Difor er ikkje heradet si stoda heller så heilt vonlaus,<br />
endå ho er mykje vanskeleg”<br />
Skreiv altså Nils Lauvskard i 1937, og korleis det sidan har vore<br />
er det nok mange som veit mykje om. Men Lauvskard si soge sluttar<br />
altså med desse orda.<br />
Nils Lauvskard<br />
55
Ordførarar 1837-1937<br />
I dette kapittelet er alle ordførarane i perioden omtala. Me tek med dei<br />
som er frå <strong>Samnanger</strong>.<br />
———————————————<br />
”Lars Hansson Nordvik, ordførar i Os 1868-71 og 1876-79, var<br />
fødd på Nordvik i <strong>Samnanger</strong> 1835. Foreldre bonde Hans Knutson<br />
Nordvik og kona Barbra Knutsdtr. Tysse. Vart i 1855 lærar i<br />
omgangsskulen, gjekk så første kurset ved Stord seminar og fekk 1860<br />
lærar- og klokkarposten i <strong>Samnanger</strong>, der han seinare vart buande på<br />
farsgarden i Nordvik. I 1881 fekk han klokkarpost i Selja, Nordfjord,<br />
og flytta dertil. Gift med Marta Pedersdtr. Jarland frå <strong>Samnanger</strong>. Nordvik<br />
hadde lett for å greia med sakene. I fylkestinget var han heile tida,<br />
med unnatak av første året, med i skulenemnda. Han døydde i Selja<br />
ikring 1895.<br />
Baard Johannesson Tvedt var ordførar i Os 1872-75 og 1880-<br />
81. Fødd 1830 på Tveit i <strong>Samnanger</strong> av foreldra bonde Johannes<br />
Baardson Tveit og kona Sigrid Knutsdtr. Tysse. I sine unge år var han<br />
lærar i <strong>Samnanger</strong>, men overtok sidan farsgarden på Tveit. Han selde<br />
garden i 1882 og tok opp eit nytt bruk som han rydja og bygde, og der<br />
han vart buande til ikr. 1912 då han flytta til Bergen. Gift 1858 med<br />
Marta Nils dtr. Tysseland frå <strong>Samnanger</strong>. Baard Tvedt var ein mann<br />
med mykje kunnskaper og gode talegåver, og reiste jamt som talar for<br />
indremisjonen. I fylkestinget var han alle åra i skulenemnda. I <strong>Samnanger</strong><br />
hadde han mange tillitsyrke og stod i mange år som styresmann<br />
i <strong>Samnanger</strong> Sparebank. Han døydde i Bergen i 1917.”<br />
—————————————————<br />
”Nils S. Røsseland var ordførar i det gamle Os herad 1884-85,<br />
og i det nye <strong>Samnanger</strong> herad etter skilnaden frå Os 1907-16. Fødd på<br />
Røsseland i Kvam 1853 av foreldra bonde Svein Larsson Røsseland og<br />
kona Herborg Arnes dtr. Røsseland. I 1862 kom han saman med foreldra<br />
til Tysse i <strong>Samnanger</strong> og fekk seinare faren sin landhandel der,<br />
likeeins som han også vart landhandlar på Tysse. Gift I 1876 med<br />
Magdela Torgils dtr. Jarland frå <strong>Samnanger</strong>, gift II med Berta<br />
56
Guttormsdtr Fjærestad frå Sogn. I <strong>Samnanger</strong> fekk han mange<br />
ombud og vart kasserar i <strong>Samnanger</strong> sparebank, det han enno er. I fylkestinget<br />
sat han dei første to åra i budsjettnemnda, seinare i helsenemnda.<br />
Røsseland var med på hundreårsfesten den 2.dre oktober i<br />
år.(1937)”<br />
Nils S. Røsseland<br />
57
Knut Tvedt<br />
—————————————————-<br />
”Knut Tvedt var ordførar i det nye <strong>Samnanger</strong> herad 1917-28. Fødd<br />
1867 på Tveit i Samanger av foreldra bonde Engjel Knutson Tveit og<br />
kona Kristi Torbjørns dtr. Jarland. Gjekk Stord lærarskule, var 4 år<br />
lærar i Lindås og kom i 1892 att som lærar til <strong>Samnanger</strong>, der han i<br />
1897 også vart klokkar og overtok farsgarden. Gift i 1891 med Ragnhild<br />
Mons dtr. Kleppe frå <strong>Samnanger</strong>. Han har hatt ei rekkje tillitsyrke<br />
i bygda og utanfor. I fylkestinget var han heile tida med i helsenemnda<br />
og var varaformann i nemnda.<br />
58
Johannes Gaupholm<br />
Johannes Gaupholm, ordførar i <strong>Samnanger</strong> 1929-37, er fødd på<br />
Gaupholm i <strong>Samnanger</strong> 1875. Foreldra var bonde Johannes Johannesson<br />
Gaupholm og kona Marta Nils dtr. Børdal. Gaupholm gjekk folkehøgskule<br />
og overtok seinare farsgarden. Gift med Pernilla Johannes<br />
dtr. Jarland. Han har hatt dei fleste tillitsyrke i bygda, har vore<br />
varaordførarar heilt sidan 1916, og møtte for Knut Tvedt som var sjuk,<br />
på fylkestinget 1927 og 1928. I fylkestinget sat han dei første åra i<br />
helsenemnda, men frå 1932 har han vore med i jordbruksnemnda. Han<br />
har også vore med i valnemnda.”<br />
59
Tillegg om sørafisket<br />
Somme vil kanskje hugsa artikkelen om sørafisket som stod i årsboka<br />
i fjor. Der var siste del av artikkelen diverre falle ut, nokre<br />
ordforklaringar og Sigmund Myrvang sine kommentarar. Me tek dei<br />
med her:<br />
Koffinaglar – 30-40 cm lange trepinnar som var tynnare i eine enden.<br />
Koffinaglane vart slægne gjennom hol på ripa, slik at den tynne enden<br />
av pinnen stakk nedom ripa, og den tjukke stakk oppom. Når ein så<br />
skulle låsa lastebom eller seglbom vart tauet slæge rundt koffinaglen –<br />
vekselsvis oppom og nedom.<br />
Notøyra – enden av nota<br />
Bøy på meg! – sving!<br />
Ferstadvågen – nede ved Tysnes<br />
sunda – dei omtalte sunda er ved Huglo, søraust om Tysnes<br />
Suggavågen – ved Bømlo<br />
Sigmund Myrvang er ein av få nolevande samningar som har vore på<br />
Sørafiske. Det var sist på 1920-talet Sigmund var med Ådland notlag<br />
sørover. Han nikkar gjennkjennande til det meste som står i skildringa<br />
over, men ristar på hovudet av skildringa av sjølve hovudkastet. Sigmund<br />
fortel at dei gjerne var 8-10 notalag som gjekk saman om å kasta.<br />
Dei skøytte rett og slett nøtene saman når dei kasta. På førehand var<br />
rekkefølgje og andre detaljar bestemt. Dermed var det slett ikkje snakk<br />
om eit slikt kaos som ein får inntrykk av at det var i artikkelforfattaren<br />
si tid.<br />
Sigmund Myrvang fortel at det i hans tid var i alle fall fem notalag i<br />
<strong>Samnanger</strong>. I tillegg til Ådland notalag, som han sjølv reiste med, var<br />
det Nygårdane sitt lag, Vetle-Sveid´n i Inste-Barmen sitt, Jan´n på Steinsland<br />
sitt og Johan Litangen sitt. Ådland notalag, med Kristi-Tomas´n<br />
som bas, skilde seg ut med at dei hadde svært store båtar og store nøter.<br />
Når notalaga frå ulike stader gjekk saman for å kasta var Ådland notalag<br />
alltid på midten, nærast silda, sidan dei hadde største og djupaste nota.<br />
60
Årsmelding for<br />
<strong>Samnanger</strong> <strong>historielag</strong> <strong>2005</strong><br />
Styret<br />
På årsmøtet 24. februar vart Helge Hisdal vald til ny leiar etter Anna<br />
Holmefjord som sa frå seg attval. Både Helge Hisdal, Marita Haugen<br />
og Ivar Bård Aadland vart attvalde for 2 år som styremedlemer. Varamedlem<br />
Tor Wold vart attvald for 1 år, og Karin Waage Knutsen kom<br />
inn som ny varamedlem.<br />
Styret var i <strong>2005</strong> samansett slik:<br />
Helge Hisdal, leiar<br />
Kirsten Dalane Kleivane, nestleiar<br />
Marita Haugen, kasserar<br />
Ivar Bård Aadland, skrivar<br />
Anna Holmefjord<br />
Styret har hatt 5 styremøte og handsama 21 saker.<br />
Medlemer og arbeidsgrupper<br />
Talet på medlemer var 66. Arbeidsgruppene laget hadde i 2004, har<br />
halde fram også i <strong>2005</strong> (kontaktperson i parentes):<br />
Kraftutbygginga i <strong>Samnanger</strong> (Solveig Tveit Nygård)<br />
Skulehistorie (Ada L. Haugen)<br />
Tysse i gamle dagar (Anna Holmefjord)<br />
Gamle kjøretøy (Helge Hisdal)<br />
Gamle frakteskuter på <strong>Samnanger</strong>fjorden (Erling Våge)<br />
Gamle fotografi (Tor Wold)<br />
<strong>Årbok</strong> (redaksjonsnemnd: Magda Haugen, Svein O. Aadland,<br />
Nils Gåsdal)<br />
Aktivitetar<br />
Opne møte. 21. april hadde <strong>historielag</strong>et eit fellesmøte med <strong>Samnanger</strong><br />
mållag og <strong>Samnanger</strong> kommune om vegnamn i <strong>Samnanger</strong>.<br />
61
Sakshandsamar Magda Haugen orienterte om retningslinjer for<br />
vegnamn og om arbeidet i den kommunalt oppnemnde namnenemnda.<br />
Den 5. oktober var det grønlandskveld i kommunehuset. Harald<br />
Røsseland fortalde om jakt og fiske og om kraftverket han arbeidde på.<br />
Tor Wold fortalde om det halve året han var lege på Grønland, om<br />
friluftsliv og grønlandsk historie. Begge illustrerte forteljingane med<br />
mange lysbilete. Det var stort frammøte på begge dei opne møta, og<br />
som vanleg spanderte <strong>historielag</strong>et kaffi og litt å bita i. Historielaget<br />
skal også ha eit ope møte den 7. desember der Jørgen Christian Meyer<br />
held foredrag om kvifor me skal halda på med historie.<br />
Fellesmøte. Den 27. april hadde styret fellesmøte med kontaktpersonar<br />
i arbeidsgruppene. Einskilde grupper er svært aktive, andre er godt i<br />
gang med arbeidet medan atter andre slit med å halda aktiviteten oppe.<br />
Møtet var nyttig både for styret og kontaktpersonane, og det var semje<br />
om at slike fellesmøte bør det vera årleg – helst i september – og då<br />
gjerne med alle gruppemedlemene til stades.<br />
<strong>Årbok</strong>a <strong>2005</strong>. <strong>Årbok</strong>a vart ferdig i november. Som før får medlemene<br />
årboka gratis.<br />
Samarbeid med andre. Utanom fellesmøtet om vegnamn markerte laget<br />
seg med ei stor utstilling av historiske bilete ved 100-årsmarkeringa<br />
for unionsoppløysinga og opning av kulturstien på Ytre Tysse den 4.<br />
juni. Utstillinga har seinare ”vandra” til kommunehuset og fleire kommunale<br />
institusjonar.<br />
62
<strong>Samnanger</strong> <strong>historielag</strong>