Vassdragsundersøkelser i nedbørfeltene til vannverkene på ...

SAMMENDRAG
Johnsen, G.H., A. E. Bjørklund, O. Soldal (ICG), V. Valen (ICG), E. Brekke & B.A. Hellen 2001.
Vassdragsundersøkelser i nedbørfeltene til vannverkene på Byfjellene i Bergen sommeren 2000
Rådgivende Biologer AS Rapport nr 482, 81 sider.
Bergen kommune ønsker å basere arbeidet med klausulering for nedbørfeltene til vannverkene på
Byfjellene på grundig kjennskap til forurensningssituasjonen i vassdragene, en vurdering av årsakene til
forurensningen og en samlet vurdering av nedbørfeltene for øvrig. Sommeren 2000 gjennomførte derfor
Rådgivende Biologer AS og InterConsult Group ASA et omfattende undersøkelsesopplegg av tre vassdrag
på Byfjellene.
De undersøkte vassdragene med sine nedbørfelt, omfatter det aller meste av Byfjellene i Bergen. Fra
Mulenvassdraget i nord via Møllendalsvassdraget til Sædalsvassdraget i sør, er både Fløien, Rundemanen,
Blåmanen, selve Vidden, Ulriken og Natlandsfjellet dekket. Vassdragene her har mange fellestrekk når
det gjelder vannkvalitet, og de sentrale brukskonfliktene mellom friluftsliv og beite på den ene siden og
drikkevannsforsyning på den andre omfatter hele det undersøkte fjellområdet.
Vassdragene på Byfjellene er generelt næringsfattige og og kunne klassifiseres i de to beste
tilstandklassene i SFT sitt klassifiseringssystem (klasse I og II). Alle de undersøkte har sine tilførsler fra
naturlige høytliggende nedbørfelt uten for mye vegetasjon eller løsmasser i nedbørfeltet. Næringsinnhlldet
i Tarlebøvatnet avvek fra de øvrige ved at denne innsjøen har et relativt høyere innhold av fosfor i forhold
til nitrogen, hvilket tyder på fosforrike tilførselskilder som for eksempel gjødsel fra dyr.
Partikkelinnholdet var også tilsvarende lavt, men vassdragene var imidlertid relativt sure med laveste
registrerte pH rundt 5,0 og en gjennomsnittlig pH rundt 5,4 i undersøkelsesperioden. Alle innsjøene hadde
stabil temperatursjiktning og gode oksygenforhold i bunnvannet. Algemengdene var lave og
dyreplanktonsamfunnet relativt likt.
Vassdragene var generelt sett mer forurenset av tarmbakterier, og de høyeste konsentrasjonene ble funnet
i de øverste og minste bekkene i perioder med mye nedbør. Nedbøren vasker med seg tarmbakterier fra
etterlatenskaper/gjødsel/feces fra bekkenes lokale felt, og er lite fortynnet i de øverste og minste bekkene
i et vassdrag (figur 1). Dette er også områder der en har mest beiting fra sauer, relativt sett minst ferdsel,
men samtidig også tynnest jordsmonn som “renser”/”forsinker” avrennings-vannet i feltet. Særlig er dette
tydelig i området ved Tarlebø, der etterlatenskaper fra beitende sauer sammen med tynt og sparsomt
jordsmonn i nedbørfeltet gir en sanitærbakteriologisk lite tilfredsstillende vannskvalitet.
Samtlige prøvetakingssteder tilfredsstilte imidlertid EU sine veiledende krav (Sosial- og helsedept. 1995)
til vannkvalitet i råvannskilder i kategori A2, som er den midterste av tre kategorier(A1-A3). Kategori A2
omfatter vann som trenger vanlig fysisk og kjemisk behandling og desinfisering.
I Mulelvvassdraget hadde innløpselva til Storediket fra sør samt elven nedstrøms Nedrediket høyest
innhold av organisk stoff (klasse III-V). Tindevatnene og Storediket hadde lavere innhold (klasse II-III).
Tarmbakteriekonsentrasjonene var høyest i bekken fra Tindevatnene og i de nedre deler av vassdraget.
I oktober var tarmbakterieforurensningen størst i de nedre deler, ellers var den størst i de øvre deler. I
Rådgivende Biologer AS -3-
Rapport 482