Finansielt Utsyn 2013 - Finanstilsynet

FiNANSiELT UTSYN 

2013 

Rapporten gir en framstilling av situasjonen i finansinstitusjonene sett i lys av 

utviklingen i økonomi og markeder. Det gis vurderinger av utviklingstrekk 

som kan skape stabilitetsproblemer i det norske finansielle systemet.

FINANSIELT UTSYN 2013 

OPPSUMMERING OG VURDERINGER 3 

Økonomi og verdipapirmarkeder 3 

Risikofaktorer 3 

Bankene 4 

Livsforsikringsselskapene 6 

Forbrukervern 6 

1 KONJUNKTURER OG MARKEDER 7 

Internasjonal økonomi 7 

Norsk økonomi 8 

Kredittmarkedet 9 

Eiendomsmarkedene 10 

Skipsfarts‐ og offshoremarkedene 14 

Verdipapir‐ og valutamarkedene 15 

Oljemarkedet 16 

Risikofaktorer 17 

2 SITUASJONEN I BANKENE 19 

Inntjening 19 

Kredittrisiko og utlånstap 20 

Soliditet og bankenes tapsbærende evne 24 

Likviditetsrisiko 27 

3 SITUASJONEN FOR FORSIKRING OG PENSJON 32 

Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser 32 

Skadeforsikring 37 

TEMA I REGULERING 38 

CRD IV – Nytt soliditetsregelverk for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak 38 

Forslag til krisehåndteringsdirektiv 41 

Begrensninger i bankenes utstedelser av OMF 42 

Fastsettelse av Nibor 42 

Solvens II – Nytt soliditetsregelverk for forsikring 43 

EMIR – Regulering av derivatmarkeder 44 

Regnskapsregler 44 

TEMA II VERDIPAPIRMARKEDENE 45 

Aksjemarkedene 45 

Penge‐ og obligasjonsmarkedene 48 

Credit Default Swap CDS‐markedene 51 

TEMA III FINANSIELL SÅRBARHET I HUSHOLDNINGENE 54 

Husholdningenes gjelds‐ og rentebelastning 54 

Husholdningenes finansielle buffere 54 

Sensitivitetsanalyse av husholdningenes rentebelastning 56 

Startlån 58 

Forbrukslån og inkassoutvikling 59 

TEMA IV FINANSIELL SÅRBARHET I IKKE-FINANSIELLE FORETAK 62 

Gjeldsbetjeningsevne og soliditet 62 

Analyse av selskapenes kredittrisiko basert på SEBRA‐modellen 66 

Utviklingen i de største norske bankenes utlån til ikke‐finansielle foretak 68 

Analyser basert på andre datakilder 68 

INNHOLD 

FINANSTILSYNET FINANSIELT UTSYN 2013 1

2 

TEMA V STRUKTUREN I KREDITTMARKEDET OG INTERNASJONALE REFORMER 70 

Strukturen i kredittmarkedet – internasjonalt og i Norge 70 

Finansieringsstrukturen i ikke‐finansielle foretak 75 

Strukturreformer internasjonalt 77 

TEMA VI TJENESTEPENSJON I ENDRING 82 

Risikodelingen endres 82 

Husholdningers ansvar for egen pensjon 84 

Effekter for finansmarkedet 84 

Redaksjon avsluttet 19. april 2013. 

Korreksjoner 29. april 2013: Nye versjoner av figurene 1.7, 1.9 og 1.10, og 

endringer i omtalen s. 11, venstre spalte. 

FINANSTILSYNET FINANSIELT UTSYN 2013

OPPSUMMERING OG 

VURDERINGER 

Ubalanser i offentlige finanser, med høy gjeld og store 

underskudd, preger fortsatt industrilandenes økonomi og 

internasjonale finansmarkeder. I Norge er imidlertid 

kapasitetsutnyttelsen og veksten i fastlandsøkonomien høy, 

blant annet drevet av stor etterspørsel fra 

petroleumsvirksomheten og husholdningene. I en 

høykonjunktur med høy oljepris, internasjonal usikkerhet og 

lav rente er det særlig viktig at både myndigheter og banker 

har et langsiktig perspektiv i sine risikovurderinger. 

ØKONOMI OG VERDIPAPIRMARKEDER 

Veksten i verdensøkonomien avtok mot slutten av 2012. 

IMF har justert vekstanslaget noe ned det siste kvartalet. 

Fortsatt er det store forskjeller mellom de ulike regionene. 

BNP i framvoksende økonomier ventes å øke betydelig mer 

enn i industrilandene. Vekstmønsteret er preget av at den 

internasjonale finanskrisen utviklet seg til en statsgjelds‐ 

krise med kraftige realøkonomiske konsekvenser i mange 

OECD‐land. Utviklingen er særlig negativ for euroområdet, 

der produksjonen samlet sett falt i 2012. Arbeidsledigheten 

er svært høy og økende. Også i flere av de framvoksende 

økonomiene har det i etterkant av finanskrisen vært en 

betydelig oppbremsing i veksten. 

Veksten i BNP for Fastlands‐Norge var i 2012 den høyeste 

siden 2007. Oppbremsingen i internasjonal økonomi påvir‐ 

ket imidlertid norsk økonomi, og veksten avtok mot slutten 

av året. Norges Bank og Statistisk sentralbyrå venter at 

konjunkturoppgangen fortsetter de nærmeste årene, men 

prognosene er noe nedjustert som følge av svekkelsen 

internasjonalt. Norsk økonomi preges av en todeling. 

Veksten i BNP for Fastlands‐Norge forventes trukket ned av 

eksportrettet virksomhet, som i stor grad møter 

stagnerende markeder og har svekket kostnadsmessig 

konkurranseevne. Innenlandsk etterspørsel vil bidra 

positivt. 

De makroøkonomiske forholdene påvirker utviklingen i 

verdipapirmarkedene. Markedsuroen avtok noe i 2012 som 

følge av sterke stimulanser fra sentralbankene i USA, 

euroområdet og Storbritannia. Aksjemarkedene har steget 

betydelig det siste året. Rentene på statsobligasjoner er 

svært lave for land med antatt sterke statsfinanser, men 

fortsatt høye for de gjeldstyngede eurolandene. 

Risikopremiene i penge‐ og obligasjonsmarkedene er 

redusert, selv om usikkerheten knyttet til sammenbruddet i 

kypriotiske banker skapte uro. 

OPPSUMMERING OG VURDERINGER 

RISIKOFAKTORER 

Norsk økonomi er solid og utsiktene er gode. Dersom 

verdensøkonomien utvikler seg svakere enn ventet, vil 

imidlertid norsk økonomi bli påvirket. Den gunstige 

utviklingen i Norge de siste årene skyldes blant annet en 

kraftig bedring i bytteforholdet med utlandet. Norsk 

råvarebasert eksport, spesielt olje, er solgt til høye priser på 

verdensmarkedet. Importprisene har falt i takt med nye 

produsentlands inntog i markedene for konsumvarer. 

Norsk økonomi er sårbar for en svekkelse i bytteforholdet. 

Mange bedrifter sliter allerede med høyt kostnadsnivå og 

sterk kronekurs i stagnerende markeder, mens 

petroleumssektoren og underleverandører til denne 

sektoren har god inntjening. Oljeprisen har særlig stor 

betydning. En varig nedgang i oljeprisen vil gi lavere 

aktivitet i petroleumssektoren, og vil ramme norske 

bedrifter som leverer varer og tjenester til 

petroleumsvirksomhet både på norsk sokkel og utenlands. 

Lavere internasjonal etterspørsel og lavere oljepris vil 

svekke inntjeningen i foretakene og øke bankenes utlånstap. 

Svekket inntjening kan igjen føre til økt arbeidsledighet og 

redusert konsum, som vil forsterke nedgangen i foretakenes 

inntjening ytterligere. En markert nedgangskonjunktur vil 

føre til sterkt svekket gjeldsbetjeningsevne i foretakene og 

en betydelig økning i bankenes utlånstap. 

Siden finanskrisen i 2008 har det internasjonale rentenivået 

vært svært lavt. Det er ventet at de internasjonale rentene 

vil forbli lave lenge, og dette er reflektert i det norske 

rentenivået. Lav arbeidsledighet, sterk inntektsvekst og lave 

renter har bidratt til rekordhøye boligpriser og gjeld hos 

husholdningene. Fortsatt vokser boligpriser og gjeld mer 

enn husholdningenes inntekter. En ikke ubetydelig del av 

gjelden er avdragsfri, og det aller meste av utlånene gis med 

flytende rente. Disse forholdene gjør husholdningene 

sårbare både for økt ledighet og høyere renter. En 

renteoppgang vil føre til en vesentlig økning i 

husholdningenes rentebelastning. Svært mange hushold‐ 

ninger vil måtte bruke en stor del av inntekten til å betale 

renter og avdrag. 

Forventninger i husholdningene om vedvarende lave renter, 

høy sysselsetting, høy oljepris og sterk inntektsvekst kan 

lett snu til pessimisme og økonomisk tilbakeslag. Svekket 

tillit til norsk økonomi kan føre til et fall i boligprisene eller 

forsterke en påbegynt nedgang, og utløse en betydelig 

finansiell konsolidering i husholdningssektoren. Ringvirk‐ 

ningene til resten av økonomien kan bli store, og bankenes 

tap på utlån vil øke. I de senere årene har betydelig 

arbeidsinnvandring økt etterspørselen etter boliger. 

Utviklingen i andre europeiske land viser at store deler av 

arbeidsinnvandrerne er mobile og flytter med endringer i 

økonomiske forhold. En slik utvikling i Norge kan utløse 

eller forsterke en negativ utvikling i boligmarkedet. 


4 


I mange land er det en bekymring for at bankene, blant 

annet som følge av økte kapitalkrav og utlånstap, strammer 

inn på kredittvurderinger og dermed forsterker den økono‐ 

miske nedgangen. Samtidig er det betydelig risiko knyttet til 

investeringer i verdipapirmarkedene. Svingningene i 

aksjemarkedene er store, og det generelle rentenivået er 

svært lavt. Internasjonalt er lønnsomheten til banker, 

pensjonsforvaltere og andre institusjonelle investorer under 

press. Lav avkastning i penge‐ og obligasjonsmarkedene kan 

føre til at disse institusjonene, men også husholdninger, 

øker risikoen på plasseringene for å oppnå høyere 

avkastning. Risikopremiene på mange pengemarkedsinstru‐ 

menter og obligasjoner kan ha gått mer ned enn 

usikkerheten i økonomien tilsier. På sikt kan søken etter økt 

avkastning øke faren for at avkastningen ikke står i forhold 

til risikoen. Dersom en slik utvikling fortsetter over flere år, 

vil risikoen for tilbakeslag og prisnedgang i verdi‐ 

papirmarkedene øke. 

Det er stor usikkerhet i verdensøkonomien generelt, og 

spesielt stor er usikkerheten knyttet til banksektoren i flere 

land. Økt uro internasjonalt og forsterket usikkerhet om 

bankenes økonomiske situasjon, kan føre til likviditetsprob‐ 

lemer i internasjonale banker. En slik utvikling vil 

umiddelbart øke likviditetsrisikoen for norske banker, som 

vi erfarte høsten 2008. 

BANKENE 

INNTJENING, SOLIDITET OG FINANSIERING 

De norske bankene oppnådde gode resultater også i 2012. 

Netto renteinntekter var stabile, kostnadsnivået ble 

redusert og tap på utlån var lavere enn i 2011. Store deler av 

overskuddet ble holdt tilbake, som sammen med emisjoner 

bidro til å styrke bankenes soliditet i 2012. Alle norske 

banker oppfyller målet om minimum 9 prosent ren 

kjernekapitaldekning, og et fåtall hadde under 10 prosent. 

Norske banker har i liten grad blitt påvirket av uroen i de 

europeiske lånemarkedene i tiden etter finanskrisen. Etter 

sammenbruddet i internasjonale penge‐ og kapitalmarkeder 

høsten 2008 har norske banker hatt tilgang på 

markedsfinansiering, selv om risikopåslagene i renten tidvis 

har vært høye. Løpetiden på bankenes gjeld har økt. 

Obligasjoner med fortrinnsrett er blitt en svært viktig 

finansieringskilde for norske banker. 

Norske banker har hittil ikke opplevd problemer av 

betydning. Høy aktivitet i norsk økonomi og lav rente bidrar 

til lave utlånstap. I en høykonjunktur med høy oljepris, 

internasjonal usikkerhet og lav rente er det særlig viktig at 

både myndigheter og banker har et langsiktig perspektiv i 

sine risikovurderinger. Bankenes kredittvurderinger må ta 

høyde for framtidig konjunkturomslag og renteoppgang. 

Finanstilsynet gjennomførte et stort antall stedlige tilsyn i 

banker og finansieringsforetak i 2012. Det ble lagt særlig 

FINANSTILSYNET FINANSIELT UTSYN 2013 

vekt på kreditt‐ og likviditetsrisiko i disse tilsynene, og det 

ble sett spesielt på segmenter og porteføljer som påvirkes 

av finanskrisen. Norske banker har betydelig eksponering 

mot shipping og næringseiendom. Både disse segmentene 

og oppkjøpsfinansiering ble viet særlig oppmerksomhet. 

UTLÅNSPRAKSIS FOR BOLIGLÅN 

Tilsynets retningslinjer for utlån til boligformål, som ble 

innført i 2010, ble strammet inn i 2011. Formålet med 

retningslinjene er tredelt. De skal verne den enkelte 

forbruker, beskytte den enkelte institusjon og bidra til 

finansiell stabilitet. Retningslinjene forutsetter helhetlige og 

grundige kredittvurderinger. Utlån til boligformål skal som 

hovedregel ikke gis med mindre låntakeren har midler til 

normale utgifter til livsopphold selv etter en renteøkning på 

fem prosentpoeng, og lånet skal normalt ikke overstige 85 

prosent av boligens verdi. Avdrag bør betales når belånings‐ 

graden er større enn 70 prosent. Finanstilsynet fulgte opp 

retningslinjene i 2012 gjennom stedlige tematilsyn og 

undersøkelser, og bankene har i stor grad tilpasset seg 

retningslinjene. Det er imidlertid fortsatt rom for forbed‐ 

ring, og Finanstilsynet vil framover følge opp bankenes 

etterlevelse av retningslinjene for forsvarlig utlånspraksis. 

YTTERLIGERE STYRKING AV SOLIDITETEN FOR Å 

GJØRE BANKENE MER ROBUSTE 

Låne‐ og eiendomsboblen på midten av 1980‐tallet og den 

påfølgende bankkrisen understreket hvor viktig det er å se 

banktilsyn og makroøkonomien i sammenheng. En lærdom 

var at det er nødvendig å bygge buffere i gode tider. Etter 

den internasjonale finanskrisen har både myndigheter og 

bankenes långivere økt kravene til bankenes soliditet. Dette 

er krevende for land som er i lavkonjunktur, da det kan føre 

til at bankene strammer inn sine kredittvurderinger for å 

redusere balansen og dermed forsterker den økonomiske 

nedgangen. I land med høykonjunktur og høy kredittvekst, 

som Norge, vil derimot økte kapitalkrav bidra til økonomisk 

stabilitet. 

Bankreguleringene er i stor grad harmonisert innenfor EØS, 

og vil øke ytterligere når de nye kapital‐ og 

likviditetskravene vedtas i EU. Det er oppnådd enighet i EU 

om de nye kapitaldekningsreglene CRD IV. Finansdeparte‐ 

mentet har på dette grunnlag foreslått nye lovregler om 

kapitalkrav for norske banker med sikte på at reglene skal 

tre i kraft 1. juli 2013 med gradvis opptrapping til 2016. Det 

vil være rom for nasjonale tilpasninger for å ivareta 

nasjonale særtrekk og konjunkturforhold. Dette gjelder 

både krav til systemrisikobuffer, som kan settes for grupper 

av institusjoner, særlige kapitalkrav for systemviktige 

banker, tiltak for å øke risikovektene i bankenes modeller og 

tilsynsmyndighetenes fastsetting av kapitalkrav gjennom 

pilar 2. Dette rommet vil Finanstilsynet benytte for å bidra 

til at norske banker er solide og likvide.

Tilsynet har lagt stor vekt på at bankene tidlig tilpasser 

virksomheten til kapital‐ og likviditetskravene i CRD IV, 

blant annet for at overgangen til nye regler ikke skulle bli 

for brå når disse trer i kraft. I Finanstilsynets vurderinger av 

kapitalbehovet i bankene pilar 2‐prosessen blir risikoen i 

den enkelte bank og risikoen i økonomien som helhet lagt til 

grunn. Det vurderes om bankenes kapitaldekning og 

framtidige kapitalplaner sikrer tilstrekkelig soliditet til å 

opprettholde normal utlånsvirksomhet også gjennom en 

nedgangskonjunktur som varer over flere år. Den framtidige 

makroøkonomiske utviklingen og usikkerheten knyttet til 

denne er derfor sentral i disse vurderingene. I 2012 ba 

Finanstilsynet en rekke banker om å øke ren 

kjernekapitaldekning. I flere av disse bankene ble styret 

bedt om å redusere utbyttet for 2012. Videre ble en rekke 

banker bedt om fastsette minimumsmål for ren 

kjernekapitaldekning. 

Det har internasjonalt vært en omfattende drøfting av såkalt 

makrotilsyn og egnede virkemidler, herunder motsyklisk 

kapitalbuffer. Det primære formålet med en motsyklisk 

buffer er å styrke bankenes soliditet i perioder med sterk 

kredittvekst, slik at de er bedre rustet til å tåle en 

påfølgende nedgangsperiode med økte utlånstap uten å 

måtte redusere utlånene. Systemrisiko bygges ofte opp over 

lengre tidsperioder. Finanstilsynet har i sin praktisering av 

pilar 2 i lang tid tatt hensyn til de risikofaktorene som ligger 

til grunn for innføring av motsyklisk buffer. Det har vært 

nødvendig i en samlet vurdering av bankenes kapitalbehov 

å ta hensyn til risikoen som følger av sterk kredittvekst. 

Banknæringen er opptatt av like konkurranseforhold i EØS, 

særlig innenfor Norden, og at det ikke må stilles strengere 

krav til soliditet og likviditet i Norge enn i andre nordiske 

land. Relative konkurranseforhold er et viktig spørsmål ved 

vurderingen av reguleringer og tilsynspraksis. Det betyr 

likevel ikke at ethvert enkeltelement i rammebetingelsene 

skal være like. Behovene og forutsetningene kan variere 

mellom land. Robust soliditet og likviditet vil i lengden være 

en konkurransefordel, og ikke en ulempe. 

LAVE RISIKOVEKTER PÅ BOLIGLÅN OG KRAV TIL 

UVEKTET EGENKAPITALANDEL 

Bankene bruker i økende grad interne modeller for å anslå 

risikovektet beregningsgrunnlag, som benyttes i 

beregninger av bankens kapitaldekning. I tilsynets 

godkjenning av de interne modellene forutsettes et bredt 

datagrunnlag og robuste estimater av modellparametere. 

Risikovektene for boliglån er lave for banker som benytter 

interne modeller. Det har sammenheng med at dataene som 

modellene baseres på, gjenspeiler den gode utviklingen i 

norsk økonomi. Finanstilsynet forutsetter imidlertid at 

bankkrisen på tidlig 1990‐tall skal reflekteres i modellene. 

Den gang var de direkte tapene på utlån til husholdninger 

betydelig lavere enn tapene på utlån til foretak. Det er ikke 


opplagt at dette vil være tilfellet i framtidige kriser. Tapene 

kan bli høyere dersom framtidige kriser blir mer langvarige 

enn bankkrisen på 1990‐tallet. Da vil også de negative 

effektene på økonomien resultere i høyere arbeidsledighet 

og større inntektsfall for husholdningene. 

Risikovektene kan vanskelig fange opp systemrisiko. Selv 

om estimeringsmetodene er gode og robuste, vil heller ikke 

modellene kunne ta høyde for strukturelle endringer eller 

framtidige hendelser som ikke er reflektert i historien. Etter 

en gjennomgang av modellene i 2012, finner Finanstilsynet 

det nødvendig å kreve justeringer av bankenes 

risikomodeller. Risikovektene vil som en konsekvens av 

dette øke. Finanstilsynet har også gitt Finansdepartementet 

vurderinger av mulige framgangsmåter for å øke 

risikovektene innenfor CRD IV. 

Tilsynet legger vekt på å videreføre det såkalte "gulvet" i det 

risikovektede grunnlaget for beregning av minstekrav til 

kapital, som innebærer at beregningsgrunnlaget ikke kan 

settes lavere enn 80 prosent av hva det ville ha vært med de 

standardiserte risikovektene i Basel I 50 prosent på godt 

sikrede boliglån og 100 prosent på foretakslån. Det 

arbeides internasjonalt med mulige tiltak for å hindre at 

systemet for beregning av kapitalkrav skal føre til svekket 

reell soliditet. Et slikt tiltak er innføring av et krav til minste 

egenkapitalandel "leverage ratio". Bankenes uvektede 

egenkapitalandel inngår i Finanstilsynets løpende 

vurderinger av bankenes soliditet. 

ROBUST FINANSIERING OG OBLIGASJONER MED 

FORTRINNSRETT 

Norske banker har finansiert betydelige deler av sin 

virksomhet i penge‐ og obligasjonsmarkedene. Kortsiktig 

del av denne finansieringen består hovedsakelig av 

banksertifikater og innlån i interbank‐markedene, mens det 

meste av langsiktig finansiering er hentet inn ved å utstede 

obligasjoner. En betydelig del av samlet markeds‐ 

finansiering er fra utlandet. Da de internasjonale 

lånemarkedene brøt sammen høsten 2008, smittet uroen 

umiddelbart over på norske bankers markedsfinansiering, 

som viste seg sårbar. Det var også en lærdom til norske 

banker og myndigheter om betydningen av å ha robust 

finansiering og god likviditet. God soliditet bidrar også til å 

redusere bankenes likviditetsrisiko og gjør tilgang til robust, 

langsiktig finansiering lettere. 

Finanstilsynet har innført krav om rapportering av den nye 

likviditetsindikatoren Liquidity Coverage Ratio og den nye 

finansieringsindikatoren Net Stable Funding Ratio fra 

2011. Finanstilsynets langsiktige likviditetsindikator, som 

har store likhetstrekk med den nye finansierings‐ 

indikatoren, har vært benyttet i oppfølgingen av bankenes 

likviditetsrisiko siden 2002. I forbindelse med stedlige 

tilsyn, risikovurderinger av bankene og i tilsynets 


6 


publikasjoner understrekes behovet for økte likviditets‐ 

buffere og langsiktig, stabil finansiering. 

Obligasjoner med fortrinnsrett OMF har gitt norske 

banker en mer stabil markedsfinansiering. OMF‐markedet 

vil være viktig også framover. Det er imidlertid en risiko for 

at stor avhengighet av OMF kan bidra til å forsterke 

kredittkontraksjon i dårlige tider. Det er også en fare for at 

kombinasjonen av lave risikovekter på boliglån, tilgang til 

gunstig finansiering i OMF‐markedet og sterk prisvekst i 

boligmarkedet kan forsterke kreditt‐ og boligprisveksten 

ytterligere i gode tider. Finanstilsynet forventer at norske 

finansinstitusjoner vurderer forsvarlig overføringsgrad av 

boliglån til OMF‐foretak. Dersom overføringsgraden etter 

tilsynets vurdering er for høy, kan det bli aktuelt å pålegge 

enkeltinstitusjoner begrenset adgang til overføring av 

boliglån til boligkredittforetak eller eventuelt økte 

kapitalkrav. Slike vurderinger vil bli basert på både 

institusjonsspesifikk risiko og systemrisiko. 

LIVSFORSIKRINGSSELSKAPENE 

Den positive utviklingen i de internasjonale 

finansmarkedene førte til en bedring i resultatene for 

norske livsforsikringsselskaper og pensjonskasser i 2012. 

Avkastningen på produkter med årlig garantert 

minsteavkastning var høyere enn avkastningsgarantien, og 

kursreguleringsfond og annen bufferkapital ble styrket. En 

stor andel av overskuddet i 2012 ble benyttet til å styrke 

reservene, slik at selskapene blir bedre rustet til å dekke 

økte forsikringsforpliktelser som følge av økt levealder. 

Selv om bufferkapitalen økte i livsforsikringsselskapene og 

pensjonskassene i 2012, står selskapene overfor store 

utfordringer knyttet til lavt rentenivå, økende levealder og 

en høy andel pensjonsprodukter med årlig garantert 

minsteavkastning og livsvarige ytelser. 

Finanstilsynet følger risikoen i livsforsikringsselskapene og 

pensjonskassene tett gjennom stedlig og dokumentbasert 

tilsyn. Selskapene må regelmessig utarbeide stresstester 

som belyser evnen til å oppfylle gjeldende soliditetskrav. 

Innføringen av internasjonalt soliditetsregelverk Solvens 

II trekker noe ut i tid, og kan tidligst bli gjennomført i 2015. 

Finanstilsynet følger selskapenes tilpasning til det nye 

regelverket, blant annet gjennom stresstester tilpasset nytt 

regelverk. 

For å sikre at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har 

tilstrekkelige reserver til å møte økte forpliktelser som følge 

av økt levealder, fastsatte Finanstilsynet i mars 2013 nye 

dødelighetstariffer. Regelverket tillater at oppbyggingen av 

reserver kan skje over tid, men oppbyggingen bør ikke ha 

varighet utover fem år. Avkastningsoverskudd på kundenes 

forsikringsmidler kan anvendes til å øke forsikringsreser‐ 


vene, men minimum 20 prosent av behovet bør dekkes av 

pensjonsinnretningene. 

FORBRUKERVERN 

Forbrukervern står sentralt i lovreguleringen av finans‐ 

markedet og i tilsynet med ulike tilbydere av finansielle 

tjenester, som banker, forsikringsselskaper og verdipapir‐ 

foretak. Solide og likvide finansinstitusjoner og velfunger‐ 

ende finansmarkeder er avgjørende både for samfunnet og 

den enkelte forbruker. Samtidig er det viktig at forbrukere 

har et godt vern ved kjøp og salg av finansprodukter og 

eiendom, og at de kan basere sine beslutninger på god 

opplysning og uhildet råd. Konsekvensene av ulike investe‐ 

ringsvalg kan være uklare og ha stor økonomisk betydning 

for den enkelte forbruker. Investeringsrådgiving er derfor 

lovregulert og konsesjonsbelagt virksomhet under tilsyn. 

Den internasjonale finanskrisen understreker behovet for 

forbrukervern. Lånebobler og bankkriser har påført sam‐ 

funn og enkeltmennesker store tap. I tillegg har mange 

privatpersoner tapt på investeringer i kompliserte 

finansprodukter etter å ha fått dårlige investeringsråd og 

mangelfull opplysning om kostnader, risiko og avkastning. 

Finanstilsynets boliglånsretningslinjer skal beskytte den 

enkelte låntaker. Dette innebærer at husholdningene ikke 

skal ta opp større lån enn de kan betjene også i situasjoner 

med en kraftig renteøkning. Tilsynet følger opp bankenes 

praktisering og etterlevelse av retningslinjene gjennom 

tematilsyn, ordinære stedlige tilsyn, og omfattende 

rapportering knyttet til bankenes innvilgelse av boliglån. 

I en situasjon med lave innskuddsrenter og lav rente på 

pengemarkedsinstrumenter og obligasjoner, er det en risiko 

for at vanlige forbrukere i søken etter høyere avkastning tar 

for stor risiko. Det er også en fare for at finansinstitusjonene 

markedsfører mer risikable produkter. Finanstilsynet følger 

utviklingen på dette området tett, blant annet etterlevelsen 

av informasjons‐ og rådgivingsregelverket. 

På livsforsikringsområdet skjer det nå en gradvis overgang 

til innskuddsbaserte ordninger. I ordningene bærer 

forsikringstakeren risikoen knyttet til investeringene. 

Ordninger med høy aksjeandel kan gi høy langsiktig 

avkastning, men er også risikable. Finanstilsynet forutsetter 

at forsikringstakerne informeres om forventet avkastning, 

risiko, sammenhengen mellom aksjeandel, risiko og alder, 

og forvaltningskostnader. Rådgiving skal være uhildet, og 

den skal være basert på forsikringstakers inntekts‐ og 

formuesposisjon generelt og antall år til pensjonsalderen 

nås. Det er særlig viktig at disse kravene til informasjon og 

rådgiving følges når det åpnes for å omdanne eksisterende 

fripoliser til nye produkter med investeringsvalg.

1 KONJUNKTUURER 

OOG 

MARKE M EDER 

Ve eksten i verdennsøkonomien 

avtok a mot sluttten 

av 2012, men 

de en forventes å ta seg oppp 

igjen i 2013. 

Veksten i 

ind dustrilandene er fortsatt lavv. 

Euroområdeet 

eri resesjo on. 

Blaant 

annetsomm følgeavfortssatt høy vekst i framvoksende 

økkonomier 

holdder 

oljeprisen seg høy. Det 

internasjonaale 

ren ntenivået er svvært 

lavt på ggrunn 

av sterke 

pengepolitiske 

stiimulanseri 

inddustrilandene. 

Norsk økonommi 

er i litengrad på åvirket av den 

svake uttviklingen 

i industrilandenne. 

Ka apasitetsutnytttelsen 

er høyy 

og det forrventes 

fortsaatt 

be etydelig vekst i fastlandsøkonnomien. 

Høy oljepris, 

lav rennte 

ogg 

fortsatt stor oopplåning 

i huusholdningssekktoren 

er viktige 

dr rivkrefter i norssk 

økonomi. 

IN NTERNASJOONAL 

ØKON NOMI 

Ve eksten i verdeensøkonomien 

n avtokmotslutten av 20112. 

Iføølge 

april‐rappporten 

fra IMF F ventesdengllobale vekstenn 

å 

øk ke i 2013, menn 

anslagene eer 

svakt nedjustert 

fra forrige 

rapport. 

IMF leggger 

til grunn en e global vekstt 

på 3,3 prosen nt i 

inn neværende årr, 

se figur 1. .1. Fortsatt er 

det betydel lig 

for rskjell mellom 

de ulike regionene. Mens BNP i 

fra amvoksende øøkonomier 

sammlet 

sett ventes 

å øke med 55,3 

pr rosent, ligger ddet 

an til at vek ksten i industrrilandene 

blir på p 

sv vake 1,2 proseent 

i 2013. Utvviklingen 

er ppreget 

av at de en 

int ternasjonale finanskrisen har utvikleet 

seg til en 

sta atsgjeldskrise med kraftige realøkonomisk 

r 

ke konsekvensser 

i mange m OECD‐ ‐land. Store offentlige o budssjettunderskuddd 

før rer til innstrammminger 

i finaanspolitikken. 

Pengepolitikke en 

er svært ekspannsiv, 

men gjenn nomslagskraften 

begrenses av 

hø øy sparing og nedbetaliing 

av gjeldd 

hos mange 

hu usholdninger og overkapas sitetinæringgslivet. Høy og 

øk kende arbeidsleedighet 

dempeer 

også forbrukket. 

I flere av de d 

fra amvoksende økonomiene har det værrt 

en betydel lig 

op ppbremsing i vveksten 

i etterk kant av finanskkrisen. 

Fo oreløpige nasjoonalregnskapsstallviseratBBNPi 

USAøkkte me ed 2,2 prosennt 

i 2012. Det var i første rrekke 

oppgangg 

i 

pr rivat forbruk, pprivate 

investe eringer og ekssport 

sombid dro 

til oppgangen, mmens 

offentligg 

forbruktrakkkvekstenneed. IM MF forventer att 

veksten går nnoe 

ned i 20133, 

men at den ttar 

seg 

opp i 2014, , se tabell 1.1. . Tidligereveddtatte innstram m‐ 

mi inger i budsjetttet, 

kombinert t med framtidige 

kutt, vil biddra 

til å svekke ettterspørselen. 

Arbeidsmarkeedet 

er fortsa att 

sv vakt, og det er rundt tre milllioner 

færre ssysselsatte 

ennn 

i 

20 007. Arbeidsleddigheten 

har aavtatt 

de siste to årene og var v 

7,6 6 prosentimaars, se figur 1. .2. Myeav neddgangen 

skylddes 

sv vekkelse i arbeidsstyrken 

sidden 

mangeharr gitt opp å finn ne 

seg 

en jobb. Bolligmarkedet 

vviste 

tegn til bbedring 

gjennoom 

20 012, og både saalget 

av bruktte 

og nye boligger 

økte. Det hhar 

og gså vært oppgaang 

i boligpriseene 

det siste årret. 

1.1 BNP-vekst 

for verdden, 

industrilannd 

og framvokssende 

økonomier 

Kilde: IMFF 

World Economic Outlook, April 2013 

1.2 Arbeeidsledighet 

i uutvalgte 

land 

Kilde: Thoomson 

Reuters Daatastream 


OG MAARKEDER 

IMF har 

nedjuster rt utsiktene for euroommrådet 

i 

inneværrende 

år, og fo orventer en needgang 

i samlet 

BNP på 

0,3 prossent, 

se tabell 1.1. I 2012 fallt 

produksjoneen 

med 0,6 

prosent, , og det vaar 

fall i bådde 

privat foorbruk 

og 

investerringer. 

Deterr tatt politiskke 

grep for å redusere 

budsjetttunderskudden 

ne i de mestt 

utsatte landdene, 

men 

innstrammmingene 

bidr rar tilat opps svinget lar vennte 

på seg. 

Samlet BBNP 

for euroso onen har falt i fem kvartaler på rad, og 

fra treddje 

tilfjerdekvartal 2012 var nedgangen 

på 0,6 

prosent. . Produksjonsf fallet var særlig 

stortiPortuugal, Italia 

og Spannia, 

men aktiviteten 

ble også å redusert i Tyyskland 

og 

Frankrikke. 

Dette gjennspeiles 

i den høye arbeidsledigheten 

som for hele euroomrrådet 

var 12 pprosent 

i februuar. 

Det er 

stor sppredning 

mellom 

landene, , se figur 11.2. 

Mens 

arbeidslledigheten 

i Hellas 

og Spania 

er over 26 pprosent, 

er 

den drøøyt 

5 prosent i Tyskland. Un ngdomsledigheeten 

er på 

55‐60 prosent 

i Spaniia 

og Hellas. OOgså 

EU‐landenne 

utenfor 

eurosonnen 

utvikler seg 

svakt. Det t varfalliBNNP i både 

Storbritaannia 

og Danmmark 

i 2012, mens det var en kraftig 

oppbremmsing 

i aktiviteeten 

i Sverige mmot 

slutten av året. 

FINANSTILSSYNET 


7

8 

1 KONJUUNKTURER 

OG O MARKEDEER 

Tabell 1.1 Makroøkonommiske 

hovedstøørrelser. 

Progn noser for 2013 oog 

2014. 

BNP 

Inflasjonn 

Arbeidsledighet* 

Prosentvis eendring 

fra året før, 

der ikke annet fframgår. 

* Nivå .Kilde: 

IMF World Economic 

Outlook, April 2013 

1.3 Arbeiddsstyrke, 

sysse elsetting og arbeidsledighet 

Kilde: Statisstisk 

sentralbyrå 

1.4 Inflasjon 

og styringssrente 

2012 


sentralbyrå og g Norges Bank 

De framvoksende 

økonnomiene 

vokseer 

fortsatt sterkere 

enn 

industrilaandene, 

se figuur 

1.1, men utvviklingen 

skylddes 

i stor 

grad den høye vekstenn 

i Kina. Etterren 

oppbrem msing ved 

inngangenn 

av 2012 tok veksten i kineesisk 

økonomii 

segopp mot slutten 

av året. I fførste 

kvartal 2013 avtok im midlertid 

veksten nnoe 

igjen. Forts satt er det i stor 

grad invest teringene 

som driveer 

BNP‐vekstenn, 

og det gjensstår 

å se om til ltak for å 

øke vekstten 

i konsumet t vil virke. I maange 

av de anddre 

store 

framvoksende 

økonomiiene 

avtok vekksten 

betydelig g i 2012. 

IMF ventter 

oppgang i aktiviteten fram mot 2014, 

men 

2,2 

2,1 

8,1 


FINANSIELT T UTSYN 2013 

USA 


1,9 

1,8 

7,7 

2014 

3,0 

1,7 

7,5 

Euroområdet 

2012 2013 2 2014 

2012 

-0,6 -0,3 - 

1,1 7,8 

2,5 1,7 1,55 

2,6 

11,4 12,3 1 12,33 

4,1 

Kina 

2013 2014 

8,0 8,2 2 

3,0 3,0 0 

4,1 4,1 1 

veekstratene 

i Brasil, B Russlandd 

og Sør‐Afrikkaantas 

å bli 33‐4 

prosent. 

For Inddia 

ventes en vvekst 

i overkannt 

av 6 prosent t. 

NNORSK 

ØKOONOMI 

DDen 

svake utvikklingen 

i indusstrilandenes 

økkonomi 

forvenntes 

å bidra til lav eetterspørsel 

frra 

utlandet de neste par åre ene. 

Saamtidig 

forvenntes 

det interrnasjonale 

renntenivåetåforrbli 

laavt 

i lang tid. DDette 

vil bidra ttil 

å holde norsske 

renter lavee 

og 

opprettholde 

innnenlandsk 

etterspørsel. 

I 2012 økte BNNP 

for Fastlandds‐Norge 

med 3,5 prosent, som 

err 

det høyeste siden s 2007. Peetroleumsutvinnningen 

holdt seg 

oppe 

og bidro til at BNP totalt 

økte medd 

3,2prosent. De 

viiktigste 

vekstk komponentenee 

på etterspørsselssiden 

kom fra 

privat 

forbruk og boliginves steringer samt 

investeringeer 

i 

petroleumssekt 

toren, som blee 

understøttettavhøyoljepris. 

Innvesteringer 

i fastlandsøkonnomien 

og ekspporten 

bidro ttil 

å 

dempe 

veksteen. 

Et strammt 

arbeidsmmarked 

og ggod 

løønnsomhet 

i deler av no orsk næringssliv 

førte til at 

løønnsveksten 

ble høy også 

i 2012, se tabell 1.2. 1 

AArbeidsledighet 

ten økte mot slutten av årret, 

se figur 1.3. 1 

VVeksteninors 

sk økonomi avtok 

markert i fjerde kvar rtal 

2012. 

Utvikling geni industrip produksjonen var særlig svvak, 

noe 

som he enger sammeen 

med opppbremsingen 

i 

innternasjonal 

økkonomi. 

Prisstigningen 

hhar 

vært megeet 

lav det siste året, se figur 11.4. 

DDette 

skyldessæ ærlig nedganggen 

i strømprisser, 

men også nnår 

det 

justeres forr 

endringeriav vgifter og enerrgipriser, 

er prris‐ 

veeksten 

stabilt lav. Lavkonjunktur 

ute og ssterk 

kronefø ørte 

tiil 

at Norges Bank 

senket rentten 

til 1,5 prosent 

i mars 20112. 

Både 

Norges Bank og Statistisk 

sentraalbyrå 

venter at 

konjunkturoppg 

gangen fortsetter 

de nærmmeste 

årene, men m 

prognosene 

er noe nedjuste ert som følge av svekkelsen 

i 

innternasjonal 

øøkonomi. 

Vekst ten i BNPforFastlands‐Norge foorventes 

å bli redusert, særrlig 

i inneværeende 

år, se tabbell 

1.2, 

men den vil v fortsatt ligge 

over trenddveksten, 

som er 

beregnet 

til rundt2,5proosent. 

Det err 

i førsterek kke 

innnenlandsk 

eetterspørsel 

som vil biddra 

til høyere 

produksjon. 

Eksportrettet 

virksomhet mmå 

kjempe om 

mmarkedsandeleer 

i stort sett stagnerende s 

mmarkeder 

og med m 

svvekket 

norsk kkostnadsmessig 

konkurranseeevne.

Ta abell 1.2 Makroøkonomiske 

hovedstørrelserr 

for norsk økoonomi. 

Prognosser 

2013-2016. 

Privat P konsum 

Bruttoinvestering 

B 

ger i fast 

re ealkapital, Fastlands-Norge 

Boliginvesteeringer 

Eksport E – Trad. vvarer 

BNP B Fastlands-NNorge 

Arbeidsledighet A 

– AKU * 

Årslønn Å 

Konsumprisinde 

K 

ksen (KPI) 

Boligpris B 

2012 

Regnskap SSSB 

NB 

Husholdningene 

H 

s sparerate 

Pro osentvis endring 

Pengepolitisk 

rappor 

* 

8,7 9,4 

9,3 

8,4 

7,7 

fra året før, der ikke annet framgår. 

*Nivå. Kilder: 

Statistisk sentrralbyrå, 

Økonomiiske 

analyser 1/22013 

(SSB) og NNorges 

Bank, 

rt med vurdering av a finansiell stabilitet 

1/2013 (NB) 

Pe etroleumsvirkssomheten 

ha ar vært en særlig vikttig 

ve ekstdriver de siste par åre ene. Statistisk sentralbyrå og 

No orges Bank veenter 

at investeringene 

vil holde seg høye 

fra amover, men veksten vil bbli 

lavere. Ettterspørselen 

ffra 

pe etroleumsnæringen 

vil likeevel 

være tilsstrekkelig 

til å 

op pprettholde oppgangen 

i norsk økonommi. 

Prognosen ne 

pe eker mot opppgang 

i næriingsinvesteringene 

framoveer. 

Us sikkerhet runddt 

framtidig ma arkedsutviklingg, 

som gir lave ere 

ett terspørsel, kkombinert 

meed 

økte rissikopremier 

på p 

for retakslån og nnoe 

mindre tilggang 

på finanssiering 

medførrer 

at investeringenne 

i fastlandsnæringene 

ikkee 

ventes å ta seg 

op pp i samme graad 

som i tidligeere 

konjunkturroppganger. 

No orske husholdnninger 

hadde en høy inntekttsøkning 

i 20112. 

Lik kevel vokste pprivat 

forbruk relativt svakt. Det er ventet at 

realinntekten 

viil 

vokse ytterli igere i innevæærende 

år, og at 

de ettevilbidraatil høyere vekst i forbrruket 

framoveer. 

Op ppgangen forveentes 

imidlertid 

å bli dempeet 

av fortsatt høy 

sp paring, se tema III for omtale av husholdninngenes 

sparing g. 

Go od inntektsvekkst, 

lave rentter, 

større seentralisering 

og 

for rventinger til videre prisopppgang, 

har førrt 

til en markeert 

øk kning i boligpprisene. 

Dettee 

harigjensstimulert boliig‐ 

inv vesteringene ssom 

økte medd 

22 prosent i 2011. I 20112 

av vtok veksten til 7,4 prosent, 

og Statisttisk 

sentralby yrå 

ve enter ytterligeere 

nedgangiveksten de neste årene, se 

tab bell 1.1. Også vveksten 

i boliggprisene 

antass 

å avtagjennoom pr rognoseperiodeen. 

Til tross for god veekst 

i BNP ffor 

Fa astlands‐Norgee, 

antas arbeeidsledighetenn 

å holde seg 

relativt 

stabil dee 

nestetre åreene. 

Dette må sses 

på bakgrunnn 

av v at forholdenee 

i norskog intternasjonal 

økkonomi 

bidrar til 

sto or arbeidsinnnvandring 

også framoover 

slik at 

sy ysselsettingen vvokser 

i takt med m arbeidsstyrken. 

2,9 

3,9 

7,4 

2,6 

3,5 

3,2 

4,0 

0,8 

6,7 


3,3 3 ¼ 4,2 

5,2 4 

6,5 

-0,2 ½ 

SSB 

5,1 

4,7 

1,8 

2,6 2 ¾ 3,1 

3,4 3 ¼ 3,4 

3,8 4 3,9 

1,5 1 ½ 1,4 

6,0 

6,1 

20014 

NB 

3 ½ 

6 

¼ 

3 

3 ¼ 

4 ¼ 

1 ½ 

1.5 Tolvmmånedersveks 

st i kreditt og nominelt 

BNP FFastlands 

Norge 

Kilder: Staatistisk 

sentralbyråå 

og Finanstilsyneet 


OG MAARKEDER 

2015 

SSB NB 

3,7 3 ½ 3,3 

4,1 .. 

3,5 

SSB 

2,6 

3,8 

2,8 2 ½ 2,8 

3,4 3 ½ 3,3 

4,1 4 ½ 4,5 

1,8 2 2,4 

5,1 

4,7 

20016 

KREDITTMARKEDDET 

Den sammlede 

kredittveeksten 

økte nooe 

i siste halvåår 

2012, og 

er fortssatt 

høyere ennn 

veksten i fastlandsøkonnomien, 

se 

figur 1. 5. Detervekksteniinnenllandske kilderr 

somhar bidratt ttil 

oppgangen, 

mens gjelden 

til utenlanddske 

kilder 

har trukkket 

ned. Hoveddelen 

av utennlandsgjelden 

er tatt opp 

av ikke‐ finansielle fore etak, mens hussholdningene 

står for 58 

prosent avdeninne enlandske gjeelden. 

Gjeldsoopptak 

fra 

utenlanddske 

kilder sviinger 

mer enn fra innenlandsske 

kilder. 

Det sistee 

halvåret har veksten i oppllåning 

i foretakkssektoren 

avtatt betydelig. 

Hushholdningenes 

ggjeldsvekst 

har 

i samme 

periode ligget i overka ant av 7 prosennt 

på tolvmåneedersbasis, 

mens kommunenes 

kkredittvekst 

hhar 

vært litt hhøyere, 

se 

figur 1.66. 

3,1 

1,6 

NB 



3 

.. 

2 ¾ 

3 ¾ 

4 ¼ 

2 

2 

9

10 



1.6 Utvikliing 

i innenlanddsk 

kreditt til fooretak, 

husholddninger 

og kommuuner 

Kilder: Statisstisk 

sentralbyrå oog 

Finanstilsynet 


i boligpriseer 

med ulike deeflatorer 

Kilder: NEF/ /EFF/Pöyry/Finn.nno, 

Statistisk sentrralbyrå 

og Finanst tilsynet 


i boligpriseer, 

tolvmåneders 

vekst 

Kilder: NEF/ /EFF/Pöyry/Finn.nno 

og Statistisk seentralbyrå 



DDe 

siste proggnosene 

fra Norges Bannk 

og Statisttisk 

seentralbyrå 

pek ker mot noe hhøyere 

vekst i investeringenne 

i 

Fastlands‐Norgge 

denestepaarårene. Dettte 

fører troligg 

til 

foortsatt 

vekst i kredittenn 

til foretakkene. 

Selv om 

boligprisveksteen 

er ventet å gå g noe ned mott 

2016, vil boligger 

frremdeles 

omssettes 

til høyere 

priser, som bidrar til 

veedvarende 

gjjeldsvekst 

i husholdningeene. 

Strammere 

praksisforinnvilgelse 

av boliglån trekkker 

imidlertidd 

i 

mmotsatt 

retningg. 

Samlet sett ligger det an til at publikuums 

gjjeldsoppbyggin 

ng fortsetter, men m oppgangeen 

ventes å væ ære 

noe 

lavere enn ggjennomsnitteet 

for de siste ti 

årene. 

EEIENDOMSMMARKEDENE 

E 

BBOLIGMARKEEDET 

Boligprisene 

err 

rekordhøye oghardesisste 25 årene økt 

dobbelt 

så myee 

som konsumpprisene 

og 20 prosent mer eenn 

løønningene, 

se figur 1.7. Fraa 

forrigepristtopp i 2007 hhar 

boligprisene 

økkt 

med 31 prrosent. 

Gjennoom 

såå sihhele fjoråret 

og in nn i 2013 har tolvmånnedersvekstenn 

i 

boligprisene 

ligget nooe 

over gjennomsnitttlig 

toolvmånedersveekst 

i perioden 

2003‐2013 7,4 prosent, , se 

figur 

1.8. PPrisveksten 

har h vært ssterk 

for aalle 

boligsegmenten 

ne de siste åren ne. Siden 20111 

har prisveksten 

foor 

leiligheter vvært 

noe høyeere 

ennforeneboliger og deelte 

boliger. 

UUtviklingen 

i om msetning av boliger 

og boliggpriser 

faller oofte 

saammen. 

Med unntak u av 200 08 har omsetningen 

vokst årrlig 

siiden 

2002. I 22012 

stoppet omsetningsveeksten 

opp meens 

prisveksten 

fortsatte. 

Dettee 

harimidlerrtid også skjeedd 

tiidligere 

i perioden 

fra 2002. 

I første kvartal 2013 er 

omsetningen 

lavere 

enn i sam mme periode i ffjor. 

Boligbygging 

og g befolkningsuutvikling 

har ovver 

tid betydning 

foor 

utviklingen n i boligprisenne. 

Før 1990 var det en la ang 

periode 

hvor antallet nye 

boliger vaar 

høyere eenn 

befolkningsveksten. 

I 1987 bbegynte 

boligpprisene 

å falle og 

bidrotiltilbakkeslaget 

i noorsk 

økonomii. 

Fra 1993 ttok 

boligprisene 

seg opp igjen samttidig 

med at 

befolkningsveksten 

ble høyerre 

enn antallett 

fullførteboligger, see 

figur1.9. Utvviklingen 

med d sterkere vekkst 

i befolkning gen 

ennn 

i antallet bboliger 

kombiinert 

med boliigprisvekst 

vaarte 

sttort 

sett gjennnom 

hele 20000‐tallet. 

De korte 

periodene på 

2000‐tallet 

da boligprisene ikke vokste, ssammenfalt 

med m 

perioder 

der av vviket mellom vekst i befolkkningen 

og antall 

nye 

boliger var lite. 

DDen 

sterke befoolkningsøkninggen 

de siste årene 

er i stor grrad 

drevet 

av høy nettoinnvanddring 

innvanndring 

fratruk kket 

utvandring. 

Deette 

henger saammen 

med EEU‐utvidelsen, 

da 

flere 

øst‐ og mellomeuropeis 

m 

ske land ble iinkluderti2004. 

Etter 

utvidelsen n harhøynet ttoinnvandringg 

fradenyeEEU‐ laandene 

stått fo or store deler aav 

befolkningsvveksten 

i Norgge. 

I 

ovverkant 

av 60 prosent av beffolkningsvekstten 

i perioden

1.9 9 Boligpriser, bbefolkning 

og boligbygging 

b 

* BBoligpriser 

deflateert 

med konsumprrisindeksen. 

Kildeer: 

Statistisk sentrral 

byr rå og Norges Eienndomsmeglerforbu 

und 

20 000 ‐ 2012 skyyldes 

nettoinnv vandring. Gitt at innvandrern ne 

er mobile over landegrensenee, 

vil økonomisk 

tilbakeslagg 

i 

No orge eller stterk 

oppgang g i utlandet ha betydelige 

koonsekvenser 

foor 

befolkning gsutviklingen. Stor nedgangg 

i 

ne ettoinnvandrinngen 

kan innebære et potensieelt 

bo oligoverskudd i Norge. Se temmaboks 

for nærrmere 

omtale av 

inn nvandring og bboligmarked. 

Ut tviklingen i aantall 


kan vvære 

en beddre 

for rklaringsfaktor 

for priisutviklingen 

enn samllet 

be efolkningsvekst. 

Det er hushholdninger, 

og ikke individer r i 

seg 

selv, som i stor grad utgjør ettersppørselssiden 

på p 

bo oligmarkedet. I perioden 2006 

‐ 2012 hhar 

utviklingen n i 

an ntall husholdninger 

væ ært noe fforskjellig 

ffra 

be efolkningsutvikklingen, 

se ffigur 

1.10. I 2007 begyn nte 

ve eksten i antalleet 

husholdninger 

å avta. 

Sa ammenligning av antall hushholdninger 

og bboliger 

alene ggir 

ikk ke et fullstenndig 

bilde av etterspørsels‐ ‐ ogtilbudsfo or‐ 

ho oldene på boligmarkedet. 

Betalingsevneen 

og viljen til 

hu usholdningene, , utbyggerness 

kostnaderoogtilgangen på p 

tom mter har avgjøørende 

betydn ning for boligpprisene. 

Faktorrer 

som 

rente, innteekt 

og demograafi 

påvirker beetalingsviljen 

ffor 

bo olig. Demograffi 

spiller inn ved at preferranser 

for bollig 

va arierer med aldder, 

utdanningg 

og opprinnelssesland. 

Veksten 

i boligprisene b 

dee 

sisteårenehhar skjedd overr 

en periodedder ve eksten i antall hhusholdningerr 

har vært veseentlig 

lavere ennn 

be efolkningsveksten. 

De reelle byggekostnaddene 

kan ha økt ø 

me er enn i byggeekostnadsstatiistikken. 

En foorklaring 

på de en 

relativt 

begrensede 

økningen i byggekostnaadene 

kan væære 

at tomtekostnadene, 

som ut tgjør en betyydelig 

andel av 

by yggekostnadenne, 

ikke gjensspeilesibygggekostnadsstaati‐ 

sti ikken. En betydelig økning ø i toomteprisene 

i 

pr ressområdene kan bidra til t å forklareede 

regionaale 

pr risvariasjonenee. 

På etterspørrselssiden 

er ddet 

relativt sikkre 

teg gn på øktbetalingsevne og dermed poteensiell 

betalinggs‐ 

vil lje. Høy inntekktsvekst, 

lav booligbeskatning 

og lave låne‐ 

1.10 Hussholdninger, 

beefolkning 

og nye 

boliger 

Kilde: Stattistisk 

sentralbyrå 


OG MAARKEDER 

kostnadersomfølgeavlave 

renter 

har bidraatt 

til høy 

etterspøørsel. 

|||||||||||| |||||||||||||||||||||| |||||||||||||||||||||| ||||||||||||||||||||| |||||| 

Innvanddring 

og boliggmarked 

Forholdet 

mellom follkevekst 

og anntall 

nye boligger 

endres 

betydeliig 

dersom nettoinnvan ndring trekkkes 

fra 

folkevekksten. 

Mens follkeveksten 

sam mlet har vært hhøyere 

enn 

tilgangen 

pånyeboli iger de siste årene, harfollkeveksten fratrukkket 

innvandrinng 

vært laveree 

enn tilgangeen 

på nye 

boliger, se figur 1.11. AAkkumulert 

ovver 

perioden 11997‐2012 

er forskkjellene 

store. Mensdetharblitt ferdigstillt 

300 000 

færre booliger 

enn befo olkningsveksteen 

fra 1997 till 

2012, har 

det bliitt 

bygd ovver 

100 000 

flere bolliger 

enn 

befolkniingsveksten 

uten nett toinnvandring. 

Antall 


kan bli betydelig redusert 

ved reveersering 

av 

nettoinnnvandringen. 

Dette kan mmedføre 

mannge 

ledige 

boliger pådetnorskkemarkedet. TTil 

tross for rekordhøy 

samlet befolkningsve ekst har anttall 

husholdninger 

økt 

mindre enn antall nye 

boliger. Uten 

nettoinnvvandringen 

ville hussholdningsveks 

sten sannsynliigvis 

vært endaa 

lavere og 

betydeliig 

lavere enn vveksten 

i nye booliger. 

Norsk økonomi 

er spe esiell med sin store petroleuumssektor. 

Ved en særnorsk neddgangskonjunkktur 

vil nettoinnnvandrin‐ 

gen kuunne 

endres raskt. Und der finanskrisen 

sank 

nettoinnnvandringen 

tiil 

Norge til trross 

for at utvviklingen 

i 

norsk øøkonomi 

var bbedre 

enn i de d fleste andre 

land. At 

innvanddringsstrømmeene 

snur raskkt 

når de økkonomiske 

utsiktenne 

snur, er observert 

i flere e land. Irland hadde før 

finanskrrisen 

stor nnettoinnvandring. 

Etter å ha hatt 

nettoutvvandring 

før 1995 

bidro netttoinnvandringg 

til nesten 

60 prossent 

av samleet 

folkevekst i perioden 11995‐2007. 

Befolkniingsveksten 

vvar 

meget høyy 

i denneperrioden. På 

samme tid var uttviklingen 

i befolkningenn 

utenom 

innvanddrere 

ganske sttabil. 

Veksten i antall husholddninger 



11

12 



1.11 Befollkning 

og nye bboliger 

i Norgee 


sentralbyrå 

var betydelig 

lavere ennn 

befolkningsvveksten. 

Dette ligner på 

befolkningsutviklingen 

i Norge i dagg. 

En forskjelll 

mellom 

Irland ogg 

Norgeeratveksten i nyye 

boliger i Irrland 

var 

betydelig høyere enn veeksten 

i antalleet 

husholdningger. 

Utviklingeen 

i Irland etteer 

finanskrisenn 

viseratnetttoinnvan‐ dringen kkan 

endres dr ramatisk på kkort 

tid ved konjunk‐ 

turomslagg, 

sefigur1.1 12. Etter finannskrisen 

fortssatte 

den 

stabile utviklingen 

i befolkningen utenom innv vandrere, 

mens netttoinnvandringen 

endret seg bbetydelig. 

Fra å utgjøre 

nesten tree 

fjerdedeler over 

100 000 

av samletfolkevekst i 

Irlandi 2007, 

begynte nnettoinnvandrringen 

å falle sterkt. s På 

ett år var nettoinnvand dringen halvertt 

og etter to år r var den 

lik null. FFra 

2010 har det vært nettoo 

utvandring, som har 

bidratt till 

en kraftigop ppbremsing i foolkeveksten. 

På P fem år 

bidro enddret 

nettoinnvvandring 

sterkkt 

til å redusere 

årlig 

folkevekst 

fra 140 000 til 10 000. Nyye 

fullførte boliger 

økte 

betydelig mer enn folkkeveksten 

uten 

innvandringg 

ognoe mindre ennn 

samlet folke evekst før finannskrisen. 

Det er åppenbare 

og ves sentlige forskjeller 

mellom norsk og 

irsk situasjon. 

I Irland vvar 

veksten i nnye 

boligerneesten like 

høy somm 

samlet folk kevekst. I Noorge 

er boligveksten 

betydelig lavere enn samllet 

folkeveekst. 

I 

gjennomggjennomsnitt 

bble 

deti Irlandd 

byggetrundt60000 nye boliger 

perårfra1997 til 20077, 

mens befolk kningen i 

samme peeriode 

økte med m rundt 70 000. I Norge har h det i 

perioden 1997 til 2012 i gjennomsnittt 

blitt bygget oom 

lag 25 

000 boligger 

per år, me ens folkevekstten 

i gjennomsnitt 

har 

vært på rrundt 

40 000 pper 

år i samme 

periode. Beggge 

de to 

landene hhar 

om lag femm 

millionerinnbyggere. I til llegg fikk 

Irland en alvorlig bankkkrise 

som ble etterfulgt av een 

kraftig 

resesjon. 



1. .12 Befolkning og nye boliger 

i Irland 

Kilder: 

Central Stattistics 

Office Irelannd 

og Department 

of the Environmment, 

Community 

and Local 

Government 

Etter 

finanskriisen 

har veksst 

i boligprisser 

i forholdtil 

byyggekostnadenne 

medvirket til høy vekst i igangsetting av 

nye 

boligeriNo orge. Men anta all igangsatte boliger i 2012 2 er 

frremdeles 

undeer 

nivået i 20077, 

se figur 1.133. 

Sterkere vekkst 

i 

boligprisene 

ennn 

i byggekosstnadene 

trekkker 

i retning av 

foortsatt 

høy booligbygging. 

Oggså 

ordretalleene 

tyder på hhøy 

boligbygging 

den 

nærmeste tiden. Igangseetting 

av boligger 

føølger 

ordreresserve 

og ordrretilgang 

med et tidsettersl lep. 

Både 

ordrereseerve 

og ordreetilgang 

er påå 

historiskhøøye nivåer. 

Iggangsettingen, 

målt i forholdd 

til nivåene i 22000, 

har de si iste 

årrene 

vokst mest m i Oslo, påå 

Vestlandet oog 

i Midt‐Norrge. 

NNord‐Norge 

haar 

hatt lavest igangsettingsvvekst. 

I 2012 var v 

det 

ganske flat utvikling på ØØst‐ 

og Sørlanddet, 

mens det vvar 

veekst 

i Midt‐NNorge 

og Vesttlandet. 

Til trross 

for et fall 

i 

iggangsettingen 

i 2012 i Oslo, 

har det ssiden 

2000 væært 

mmarkant 

høyere 

vekst i iganggsettingsnivåeet 

i Oslo enn i de 

anndre 

regionenne. 

Det absolut tte nivået på iigangsettingenn 

er 

frremdeles 

høye est på Vest‐ og Østlandet, meens 

det er laveest 

i 

den 

nordligste ddelen 

av landeet. 

Boligprisvekste 

en desisteåre eneharværtbredt geograf fisk 

basert, 

se figur 1.14. Av storbyene 

har Stavaanger 

hatt høy yest 

prisvekst, 

og TTromsø 

har hhatt 

lavest vekst. 

Forskjelle ene 

mmellom 

byene vokste fram ttil 

2007. Da faalt 

boligprisenne 

i 

sttorbyene 

utennom 

Stavangerr. 

At boligprissene 

i Stavangger 

ikkke 

falt, skylde es byens tilknyytning 

til oljennæringen, 

somm 

er 

mmindre 

sensitivv 

for endringerr 

i fastlandsøkoonomien. 

De si iste 

par 

åreneharbboligprisvekstten vært ganskke 

likt geograf fisk 

foordelt. 

Den geoografiske 

fordelingen 

av bolligprisutvikling 

gen 

føølger 

tilenviss grad befolk kningsveksten. 

Storbyene med m 

høyest 

befolkningsvekst 

har også o hatt høyesst 

boligprisvek kst.

1.1 13 Igangsatte bboliger 

og boliggpris 

i forhold til 

by yggekostnader ekskl. tomteko ostnader 

Kildde: 

Statistisk senttralbyrå 

1.1 14 Utvikling i reegionale 

boligppriser 

Kildder: 

NEF, EFF, Pööyry, 

Finn.no og Statistisk S sentralbyyrå 

NÆ ÆRINGSEIENNDOM 

De et har værtt 

en stabil utvikling i markedet ffor 

næ æringseiendomm 

det siste året. Forbrruksveksten 

og 

for rbrukertillitenn 

blant norsske 

husholdnninger 

tok seg 

ytt terligere opp i 2012, og dettte 

ga goderammebetingelsser for r handelsstandden 

og handelseiendommerr. 

Også innenffor 

ho otellsegmentett 

tok etters spørselen frra 

norske og 

utenlandske 

kuundersegop 

pp. Sysselsettiingsveksten 

var v 

ste erk og dette økkte 

arealbehov vet innenfor koontorsegmenteet 

i 

Os slo/Akershus‐rregionen. 

Are ealledigheten for kontorby ygg 

øk kte imidlertid litt som følgge 

av markertt 

vekstiantall fer rdigstilte nybyyggsprosjekterr, 

sefigur1.15. Økningen bble 

de elvis dempet av større aarealbehov 

i kjølvannet av 

ter rrorangrepet 222. 

juli 2011 ogg 

delvis gjennoom 

konverterin ng 

av v eksisterendeekontorareall 

tilboligprosjekter. Det er 

ve entet en betydeelig 

reduksjon i ferdigstilte aarealer 

fram mmot 

20 015, som sammmen 

med fortsatt 

god sysselsettingsvekst 

vil v 

før re til laveree 

arealledigheetforutsatt 

at nybygginggs‐ 

ak ktiviteten ikke tar seg kraftig g opp. Leieprissnivået 

steg i de 

fle este større bbyene, 

men ggikk 

noe nedd 

i Bergen og 

Krristiansand, 


1.15 Konntorbygg 

i Oslo o, Asker og Bæærum. 

Ferdigsttilte 

arealer ( (inkl. større reh habiliteringer) oog 

arealledigheet 

Kilde: Eienndomsspar, 

Oslosstudiet 

våren 20133 


OG MAARKEDER 

1.16 Leieepriser 

på konttorlokaler 

i de seks største bbyene 

Kilder: Dagens 

Næringsliv, Statistisk sentralbbyrå 

og Finanstilsyynet 

Ifølge SStatistisk 

sentralbyrå 

har antall eienddomstrans‐ 

aksjonerr 

holdtetrela ativt stabilt nivvå 

de sisteåreene. Det er 

imidlerttid 

grunn til å tro at det ble gjennomført flere store 

transakssjoner 

over 550 

mill. kroner r enn tidligerre, 

se figur 

1.17. Deette 

henger troolig 

sammen mmed 

at ettersppørselen 

er 

sterkestt 

etter eiendomm 

medlangeogsikreleiekkontrakter, som ogsså 

er de eiendo ommene som pprises 

høyest. Interessen 

for uttviklingseiendoom 

og nææringsbygg 

eegnet 

for 

boligkonnvertering 

harr 

også økt. Dettte 

må ses i lyss 

av at den 

kraftige boligprisoppg gangen de sisste 

åreneharrgjortdet lønnsommt 

å bygge om m umodernenæringsbygg n 

i attraktive 

boligstrøøk 

til bolig. 

Etterspøørselen 

etter kkontor, 

handeelseiendom 

og boligrela‐ 

tert eienndom 

holder sseg 

oppe, se fiigur 

1.17. Det var særlig 

investorrer 

i eiendom mssyndikater, eiendomsselskkapene 

og 

livsforsiikringsselskapene 

som vaar 

aktive kjøpere 

av 

næringsseiendom 

i Norge N i 20112, 

mens uttenlandske 

investorrer 

solgte segg 

videreut uforandret 

fra 2011. 

av markedet. Dette er 



13

14 



1.17 Eienddomstransaksj 

joner over 50 mmill. 

kroner * 

* 

Det vil allttid 

være transakssjoner 

som ikke blir registert, fordi 

enkelte 

aktører ikkee 

ønsker å offentliggjøre 

kjøpspris. Tallene bør derffor 

sees på 

som minimuumstall. 

Kilde: UNIION 

Markedsrappport 

Vinter 2012 

1.18 Akersshus 

Eiendoms 

Reelle verrdier 

* 

s verdiindeks ffor 

næringseieendom. 

* 

Basis for indeksene er eet 

rullerende utvvalg 

av eiendommmer 

som 

verdivurderees 

årlig eller kvarta alsvis. Kilde: Akerrshus 

Eiendom 

1.19 Frakttrater 

i tank-, tø ørrbulk - og kontainermarked 

det 

Kilde: Clarksson 

Research Serrvices 

Ltd., Clarkssea-indeksen 



1. .20 Salgsverdie er i andrehånddsmarkedet. 

Feem 

år gamle skkip 

Kilde: 

: Clarkson Reesearch 

Services Ltd., Clarksea-inddeksen 

Bankene 

har strammet innn 

kredittprakssisen 

på lån til 

næringseiendomm. 

Bankmargiineneharøktogflerebank 

ker 

ønsker 

å stabbilisere 

eller redusere eksponeringen 

mmot 

næringseiendomm. 

Selv om flere 

større eiendomsaktører 

hhar 

fåått 

bedre finannsieringsbetinggelser 

i obligassjonsmarkedett, 

er 

sttadig 

tradisjonnell 

bankfinanssiering 

det klaart 

mest utbredte 

allternativet. 

Rentenedgangen 

og høy ettterspørsel 

ettter 

kvvalitetseiendommer 

bidro ttil 

at prisene på eiendommmer 

mmed 

lav risiko toksegraskktopp igjen eetter 

det krafttige 

prisfallet 

i 20008 

og 2009. LLignende 

prisuutvikling 

er ik kke 

obbservert 

for mer umodern ne kontoreienndom 

med ko orte 

leeiekontrakter. 

Innenfor dett te segmentet er verdsetting gen 

frremdeles 

betyd delig lavere ennn 

ved forrigee 

pristoppi2008. Sttrammere 

kre edittpraksis i bankene kan ha bidratt tiil 

å 

dempe 

verdiutv viklingen på næringseiendom 

n 

m de sisteåreene, see 

figur 1.18. 

SSKIPSFARTSS- 

OG OFFSSHOREMARKEDENE 

2012 

var nok eet 

krevende årr 

for tradisjoneell 

skipsfart, med m 

faallende 

kapasittetsutnyttelse 

og generelt laavere 

nivåer på 

frraktratene. 

Detteskyldesprrimært 

en sammlet 

flåtevekst på 

ovver 

7 prosentt, 

som førte til 

sterk økningg 

i tilbudet. Sv vak 

økonomisk 

vekkst 

og lav etterrspørsel 

bidroo 

ogsåtilåholde raatene 

innenforr 

flere segmentter 

lave, se figuur 

1.19. 

DDagens 

frakttrater 

dekkker 

knapt nok løpennde 

driftskostnader 

r. Rederiene har i sttor 

utstrekn ning 

gjjennomført 

sååkalt 

"slow steaming", s somm 

innebærer at 

skkipene 

kjører med lavere hastighet, h for å redusere bå åde 

kapasitet 

og driftskostnade 

d 

r. Fallende rater 

i de fle este 

seegmentene 

haar, 

sammen mmed 

tilvekstenn 

avnyeogmmer ennergieffektive 

skip, bidratt til t å redusere sskipsverdiene 

for 

elldre 

tonnasje yytterligere, 

se figur 1.20. Dette 

gjelder særrlig 

foor 

tank og bu ulk. Ordrebøke ene for de mmest 

risikoutsa atte 

seegmentene 

tøørrbulk, 

tank og kontaineer 

er ytterligere 

reedusert, 

men utgjør fortsaatt 

henholdsviis 

11, 16 og 21 

prosent 

av eksi isterende flåtee. 

Mange av diisse 

skipene sskal 

leeveres 

i løpet av a 2013 og 2014. 

Markedsakktørene 

venter r at

ma arkedsutviklinngen 

vil være svak, med rrater 

på dagens 

niv våer også frammover. 

Ratene har steget littt 

gjennom førs ste 

kvvartal 

2013 innnenfor 

både ko ontainer og buulk, 

mens de hhar 

fal lt noe innenforr 

tank. 

Olj jerelatert skippsfart 

offshorre 

beveget seeg 

langs to ulike 

sp por gjennom2012. Mens rigggsegmentet 

foortsatt 

er pregget 

av v optimisme, mmed 

relativt høøy 

utnyttelsesggrad 

og genereelt 

hø øye rater, svvekket 

forsyn ningsmarkedet seg betydel lig 

gje ennom året. Dersom dden 

svake inntjeningen i 

for rsyningsmarkeedet 

fortsetteer, 

kanenkeltteselskaper få 

va ansker med å bbetjene 

sin gjeld. 

Høy kontraaheringsaktivit 

tet 

for r bådeforsyniingsskip og rig gger har de seenere 

årene økt ø 

kaapasiteten 

bettydelig. 

Flåtet tilveksten er ventetåvæære for rholdsvis høy også i de kommende 

årenne, 

og dette ka an 

leggge 

press bååde 

på utnyttelsesgrader 

og ratenivåeer. 

Br ransjen selv foorventer 

at ra atene i 2013 vvil 

være relatiivt 

vo olatile, med gjennomsnittsra 

ater på nivå mmed 

2012, me en 

ris sikoen for laavere 

rater er e høy. Etterspørselen 

ettter 

olj jerelatert skkipsfart 

påvir rkes av invvesteringer 

og 

olj jeselskapenes budsjetter for leting etter oljje. 

VE ERDIPAPIR- 

OG VALUTTAMARKEDENE 

Gje eldskrisen i eeuroområdet 

og stor usikkkerhet 

om de en 

øk konomiske utvviklingen 

har bbidratt 

til uroliige 

markeder de 

sis ste årene. Renntene 

har værtt 

lavemensakksjekursene hhar 

ste eget. Uroen har avtatt grradvis, 

særligg 

etter at Den 

eu uropeiske sentrralbanken 

i au ugust 2012 la ffram 

et prograam 

for r direktekjøppavstatsobliigasjoner Outtright 

Moneta ary 

Tr ransactions; OMT som ledd i de pengepolitiske 

op perasjoner. Maarkedene 

viseer 

imidlertid ffortsatt 

tydelige 

teg gn til uro vedd 

negativemaarkedshendelser, og det varr 

i 

ma ars ny spenniing 

i markedeene 

knyttet till 

bankkrisenpå p 

Kyypros. 

Etter 

en oppganng 

i januar 20113, 

har de langge 

statsrentene e i 

bå åde USA, Tyskland 

og Norge igjen trukket nnoe 

ned, se figgur 

1.2 21. Nedgangeen 

i statsobbligasjonsrenteene 

i USA og 

Ty yskland siden februar skylddes 

både utsikkter 

til svake ere 

øk konomisk veksst 

og høy etter rspørsel etter sikre og likvide 

pla asseringer. 

To odelingenidett europeiskerrentemarkedett fortsetter, men 

er noe mer demppet 

enn i de mest m urolige perriodene 

av 20111 

og g 2012, se figuurene 

1.22 og 1.23. OMT‐prrogrammet 

harr 

i 

sto or grad bidrattt 

til dette. Bååde 

korte og laange 

eurorentter 

ha ar trukket ned gjennom de siste 

månedenee. 

Imidlertid hhar 

eth hvert tegn til økt usikkerhet 

om gjeldstynngede 

eurolands 

ev vne til å overhoolde 

gjeldsforppliktelsene 

gitt umiddelbare og 

til dels kraftige utslagirenttemarkedene. Et eksempel er 

op ppgangen i de korte statsrenntene 

i Italia som 

følgeavde en 

ua avklarte situassjonen 

etter parlamentsval 

p 

get i februar. . I 

ma ars ble ny uro i markedeneutløst 

av kriseen 

på Kypros, og 

kyypriotiske 

mynndigheters 

ogg 

EUshåndteering av dennne. 

Re enten på ameriikanske 

statsse ertifikater holdder 

seg lav. 

1.21 Rennte 

på 10-årige statsobligasjo oner i USA, Tysskland, 

Japan ogg 

Norge (synte etisk) 



1.22 Rennte 

på 10-årige statsobligasjo oner i utvalgte euroland 



1.23 Rennte 

på 3-måned ders statssertiffikater 




OG MAARKEDER 



15

16 



1.24 Utvikklingen 

i kursen n på norske krooner 

Kilde: Thommson 

Reuters Data astream 

1.25 Aksjeeavkastning 

US SA (S&P 500), euroområdet(EEuro 

STOXX), JJapan 

(Topix 500), 

Norge (OSSEBX) 

og globaalt 

(MSCI 

Verdensinndeks) 



1.26 Meravvkastning 

på ffinans- 

og bankkaksjer 

i forholld 

til 

aksjemarkkedet 

generelt siden 31. deseember 

2011 





DDen 

amerikansk ke dollaren svvekket 

seg mott 

euro gjennomm 

2. 

halvår 

2012 ogg 

inn i 2013, men har igjenn 

styrketsegfra feebruar. 

Utvikklingen 

gjen nspeiler både 

de relattive 

veekstutsiktene 

i USA og euuroområdet, 

oog 

utviklingenn 

i 

mmarkedsaktørenes 

uro knytttet 

tileuroenogutsiktene for 

euurosamarbeidet 

i denne perioden. 

Ønske oom 

sikkerhet kkan 

ligge 

bak styrkingen 

av den norske kronenn 

gjennom 2012, 

see 

figur 1.24. 

OOppgangen 

i akksjemarkedenee 

internasjonallt 

har fortsatt inn 

i 2013, se figuur 

1.25. Siden årsskiftet har 

avkastningeen 

i 

akksjemarkedene 

internasjon nalt i gjennoomsnitt 

vært 9 

prosent. 

Marke edsutviklingenn 

fremstårsommsterk sett opp o 

mmot 

fundamenttale 

forhold. Seelskapenes 

ressultater 

er om lag 

på 

linje med invvestorenes 

forrventninger, 

mmen 

vekstbildett 

er 

svvakt. 

Samtidig kan myndigheetenes 

signaler 

om vedvarennde 

ekkspansiv 

peng gepolitikk ogsså 

bidra til å forklare noe av 

utviklingen. 

De ette gjør seg særlig 

gjeldendde 

for Japan, dder 

oppgangen 

i akksjemarkedet 

har vært på 334 

prosent sidden 

årrsskiftet. 

Utvikklingen 

i hoved dindeksen på OOslo 

Børs følgeer 

i 

sttore 

trekk aksjekursutvviklingen 

intternasjonalt 

og 

enndringer 

i oljeprisen. 

AAvkastningen 

ppå 

norske nottertebank‐ 

ogg 

finansaksjerfra 

2012 

til mar rs 2013 er bedre ennn 

utviklingen n i 

hovedindeksen, 

, se figur 1.26. 1 Avkastningen 

på tysske 

bankaksjer 

i forhold til ggenerell 

aksjeeavkastning 

økte 

mmarkant 

etter aannonseringen 

n av OMT‐progrrammet, 

noe som 

tyydet 

på forrbedring 

av markedsaktøørenes 

tillit til 

sttabiliteten 

i deet 

tyske bankssystemet. 

I førrste 

kvartal 20013 

vaar 

imidlertid utviklingen u neg gativ. 

OOLJEMARKE 

EDET 

UUtviklingen 

i olljeprisen 

er avv 

vesentlig bettydning 

for norsk 

økonomi. 

Prisen n harstortset tt holdt seg påå 

nivåerover1100 dollar 

per fat siden utganggen 

av 2010. Da oppsto det 

usikkerhet 

etter 

politisk uro i flere oljeproduserende 

lannd 

i 

NNord‐Afrika, 

se figur1.27. USSAs, 

EUs og anndre 

lands vedtak 

om 

forbud mot oljeimport fraa 

Iran bidro til at oljeprisen steg 

tiil 

128 dollar peer 

fat i mars 20012. 

I mai og juuni 

falt oljeprissen 

under 

100 doollar 

per fatt 

som følge av utsikter til 

oppbremsing 

i den økonnomiske 

vekssten 

og lavere 

ettterspørsel 

ettter 

olje i OEECD 

og Kina. 

Ny oppgangg 

i 

oljeprisen 

kom m etter sammmenbrudd 

i forhandlinge ene 

mmellom 

Iran ogg 

flereinterna asjonale aktørrer, 

og forsterket 

sppenning 

melloom 

Iran og Isr rael/USA. Dettte, 

i kombinasjon 

mmed 

blantanne et produksjonssnedgang 

i Sauudi‐Arabia, 

biddro 

tiil 

en oljepris påå 

mellom 110 og 120 dollar per fat fra auggust 

2012 

til mars 22013. 

I april bbidro 

svakearbbeidsmarkedstall frra 

USA og lavere 

vekst i Kinaa 

til at oljepriseen 

falt under 1100 

dollar 

per fat. Prognosene fra IMF pekeer 

mot en svvak 

nedgang 

i oljepr risen fram mot t 2014.

1.2 27 Prisutviklingg 

råolje (Nordssjøen) 

Kildde: 

Thomson Reuuters 

Datastream 

RI ISIKOFAKTOORER 

Risikoen 

i innternasjonal 

økonomi er fortsatt stoor, 

pr rognosene neddjusteres 

og opppgangen 

skyvves 

utover i ti id. 

De e store kuttenne 

i USA på grrunn 

av mangglende 

enighet t i 

koongressen, 

vil rredusere 

BNP i 2013 og bidrra 

negativt til en 

all lerede svak gloobal 

vekst. Gje eldssituasjonenn 

i euroområd det 

og g i enkelteanddre store indusstriland 

anses fortsatt som det d 

stø ørste usikkerrhetsmomente 

et. I finansmmarkedene 

bble 

ris sikopremiene redusert gjennom 

20122. 

Samtidig er 

utv viklingen i reaaløkonomien 

i de hardest raammede 

landen ne 

bli itt svakere ennn 

antatt. Høyy 

ogstigendearbeidsledigh het 

bid drar til sosial uuro, 

og det er ppolitisk 

ustabilitet 

i flere land d. 

De e europeiske bankene err 

i ferd meed 

å øke ssin 

kaapitaldekning 

for å bli mer robustee. 

Samtidig er 

løn nnsomheten uunder 

press somm 

følge av svaakere 

økonomisk 

ve ekst og økende 

tap. Dette 

kan bidra til stramme ere 

kredittvurderingger 

og reduseerte 

utlån, som 

vil forsterke 

ne edgangen. EU og IMF innvvilget 

i midteen 

av mars en e 

krisepakke 

til KKypros, 

sominnebar at innnskyterne 

måt tte 

be etale inntil 9,9 prosent av innnskuddene 

i een 

engangsskaatt. 

Pa akken ble immidlertid 

forrkastet 

av ddet 

kypriotiske 

pa arlamentet. I slutten av mars ble een 

reforhandllet 

stø øttepakke veddtatt. 

Denne pakken inneebærer 

at allle 

inn nskudd underr 

100 000 eu uro, som er ggrensenforEUUs 

inn nskuddsgarantti, 

dekkes i sin n helhet, menss 

innskudd ov ver 

de ette beløpet bllir 

betydeligavkortet. Løsniingen 

forhindrret 

ur ro for at garaanterte 

bankiinnskudd 

i dee 

gjeldstyngede 

eu urolandene skuulle 

kunne ileg gges en tilsvarende 

avgift, og 

usikkerheten 

i mmarkedene 

avttok. 

Det er likeevel 

sådd tvil oom 

inn nskuddsgaranttiordningen 

krisesituasjon. 

kan bli endret i en 

I etterkant e av deen 

internasjonnale 

finanskrissen 

hardetvæ ært 

be etydelige endrringer 

i kapiitalstrømmenee 

mellom lannd. 

Inv vestorenes ønnske 

om sikre investeringer har ført til hø øy 

ett terspørsel etteer 

statsobligassjoner 

utstedt av antatt solide 

sta ater, noe som harpressetrrentene ned ttil 

historisk lave 


OG MAARKEDER 

nivåer. Det lave rent tenivået har fførttilatinsttitusjonelle 

investorrer 

og privatpeersoner 

søker etter høyere aavkastning. 

Flere hhar 

investert i mer usikrre 

foretaksobbligasjoner. 

Samtidigg 

har kapital sstrømmet 

til fframvoksende 

markeder 

der risiikoen 

tradisjo onelt er høyeere 

enn i mer 

modne 

markedeer. 

Utviklingenn 

kanhagittbobletendensser i noen 

markedeer, 

med fare fo or betydelige kurstap k dersomm 

renter og 

risikoprremier 

igjen økker. 

Kapitalstrø ømmer mellomm 

landhar historiskk 

vist seg å væære 

volatile. Deersom 

kapitalstrømmene 

snur og kapital flyter ut av de frammvoksende 

økkonomiene, 

kan konsekvensene 

for 

verdensøkon nomien være nnegative. 

Den svaake 

veksten i mange land 

og ubalansser 

i den 

internassjonale 

handelen 

har bidrattt 

til at myndighhetene 

har 

forsøkt å bedre konkurransekraftenn 

gjennomåssvekke sin 

valuta. SSiden 

ikke allee 

kansvekkesin valuta sammtidig, 

har 

det opppstått 

frykt forr 

"valutakrig". . Dette førte ttil 

at G20‐ 

landene i februar koom 

med en felles erklæring 

om at 

valutakuursen 

ikke sk kal brukes som m etvirkemidddel i den 

økonommiske 

politikkeen. 

Detkanlik kevel ikke uteelukkes 

at 

enkelte land vil iverkssette 

tiltak for å svekke valuttaen. 

Dette 

øker risiikoen 

for prote eksjonisme og lavere global vvekst. 

Resesjonnen 

i kjølvann net av finanskr risenharførttil at flere 

av senttralbankene 

hhar 

iverksatt ekstraordinæære 

tiltak. 

Rentenee 

holdessværrtlave, og maarkedene 

tilføøres 

svært 

store likkvide 

midler. OOmfanget 

gjør at det ikke kaan 

trekkes 

på tidliggere 

erfaringer r for å skissere e hva som skjerr 

når disse 

tiltakenee 

reverseres. BBåde 

størrelse en på og tidsppunktet 

for 

reverserringen 

er usikkker. 

Framvokksende 

økonom mier har de siiste 

årene spiltt 

en stadig 

mer sentral 

rolle i inteernasjonal 

økonomi. 

Norge har 

med sin 

eksportsstruktur 

nytt godt av høyy 

vekstiframmvoksende økonommier, 

særlig Kin na. Dersom vekksten 

i disse lanndene 

ikke 

oppretthholdes, 

vil de et få negativ effekt på oljeeprisen 

og 

andre rråvarepriser 

ssom 

er viktigge 

for vekstenn 

i norsk 

økonommi. 

Norsk øøkonomi 

er soolid, 

og progno osene peker mmot 

videre 

oppgangg. 

Det er imiddlertid 

betyde elig usikkerheet. 

Dersom 

verdensøkonomien 

uutvikler 

seg ssvakere 

enn vventet, 

vil 

norsk økkonomi 

også ssvekkes, 

i førstte 

rekke gjennnom 

lavere 

etterspøørsel 

etter og pris på norsske 

varer. Denn 

gunstige 

utviklinggen 

i Norge de d siste årene skyldes blantt 

annet en 

kraftig bedring i bbytteforholdet 

med utlanddet. 

Norsk 

råvarebaasert 

eksport, spesielt olje, eer 

solgt til høyee 

priser på 

verdensmarkedet. 

Im mportprisene hhar 

falt i taktt 

mednye produseentlands 

inntogg 

i markedene for konsumvaarer. 

Norsk 

økonommi 

er sårbar foor 

en svekkelsse 

i bytteforholdet 

med 

utlandett. 

Mange beedrifter 

sliter r allerede mmed 

høyt 

kostnadsnivå 

og sterkk 

kronekurs, og g norskøkonoomi preges 

av en toodeling. 

Petroleumssektoren 

n ogunderlevverandører til dennee 

sektoren harr 

god inntjeninng. 

Oljeprisen har særlig 

stor bettydning, 

og utv viklingen i noorsk 

økonomi blir stadig 



17

18 

1 KONJUNKTURER OG MARKEDER 

mer avhengig av petroleumsvirksomheten. En varig 

nedgang i oljeprisen vil gi lavere aktivitet i 

petroleumssektoren, og vil ramme norske bedrifter som 

leverer varer og tjenester til petroleumsvirksomhet både på 

norsk sokkel og utenlands. Ringvirkningene i 

fastlandsøkonomien kan bli store. Lavere etterspørsel vil 

svekke inntjeningen i foretakene. Svekket inntjening i 

foretakene kan igjen føre til økt arbeidsledighet og redusert 

konsum, som vil forsterke nedgangen i foretakenes 

inntjening ytterligere. 

Av innenlandske forhold utgjør de høye boligprisene og den 

historisk høye gjeldsbelastningen hos norske husholdninger 

den største risikoen. Prognosene tyder på videre økning i 

både boligpriser og gjeld de neste årene, og gjelden vokser 

mer enn inntekten. Utviklingen må ses med bakgrunn i 

husholdningenes forventninger om lave renter, høy 

sysselsetting, høy oljepris og sterk inntektsvekst. 

Optimismen kan føre til at husholdningene undervurderer 

faren for et økonomisk tilbakeslag. Et tilbakeslag kan utløse 

en tillitssvikt, som kan føre til et fall i boligprisene. Den høye 

og voksende gjelden øker husholdningenes sårbarhet for 

høyere rente. 

Norge har de senere årene hatt betydelig arbeidsinn‐ 

vandring. Dette har dempet presset i økonomien, men 

samtidig ført til økt etterspørsel etter blant annet boliger. I 

pressområdene har nybyggingen i perioder ikke holdt tritt 

med befolkningsveksten og bidratt til å øke boligprisene 

ytterligere. Den høye etterspørselen og økningen i 

boligpriser kan føre til at boligbyggingen vil stige mye. Dette 

kan være risikofylt når rundt 60 prosent av 

befolkningsøkningen skyldes innvandring. Erfaringer fra 

andre europeiske land viser at store deler av 

arbeidsinnvandrerne flytter når de økonomiske forholdene 

endres. Reversering av nettoinnvandring vil kunne bidra til 

et boligoverskudd og boligprisnedgang i Norge. 

Næringseiendom utgjør hoveddelen av utlånene til foretak i 

norske banker. Vedvarende god forbruks‐ og sysselsettings‐ 

vekst gir gode rammevilkår for næringseiendom. Skulle 

veksten internasjonalt bli betydelig svakere enn forventet, 

vil etterspørselen etter norskproduserte varer reduseres, 

sysselsettingsveksten gå ned og arbeidsledigheten kan stige. 

Dette kan bidra til lavere forbruk, som vil redusere 

aktiviteten hos konsumvare‐ og tjenesteprodusenter og gi 

negative impulser til næringseiendomssektoren. 

De to største bankene i Norge har store utlån til norske og 

utenlandske foretak innenfor skipsfart. Enkelte av de største 

sparebankene har også eksponeringer mot denne bransjen. 

Markedssituasjonen innenfor tradisjonell skipsfart har vært 

svært krevende de siste fire årene, med fallende 

kapasitetsutnyttelse og fraktrater. Selv om prognosene 

peker mot oppgang i verdenshandelen framover, er 


markedet fundamentalt svakt som følge av flere år med høy 

tonnasjetilvekst. Også for oljerelatert skipsfart offshore er 

det vesentlig risiko. Høy kontraheringsaktivitet for både 

forsyningsskip og rigger har de senere årene økt kapasiteten 

i markedet betydelig. Flåtetilveksten er ventet å være 

relativt høy også i de kommende årene. Dette kan presse 

både utnyttelsesgrader og ratenivåer. Varig lavere oljepris 

kan bidra til at oljeselskapene reduseres sine investeringer 

på norsk kontinentalsokkel. Dette vil redusere 

etterspørselen og gi svakere inntjening i oljerelatert 

skipsfart. 

For norske banker og forsikringsselskaper er utviklingen i 

verdipapirmarkedene av vesentlig betydning. De største 

bankene har en betydelig markedsfinansiering, og 

forsikringsselskapene har investert store deler av sin 

portefølje i verdipapirer. Den store usikkerheten i 

verdensøkonomien bidrar til nervøsitet i 

verdipapirmarkedene, sist da Kypros måtte søke finansiell 

støtte fra EU og IMF. Markedsuro og økt usikkerhet fører 

ofte til økte risikopremier i penge‐ og obligasjonsmarkedene 

og fall i aksjemarkedene. Dette kan bidra til svekket tilgang 

til og dyrere finansiering for bankene, og nedgang i 

forsikringsselskapenes inntjening.

2 SITUAASJONEN 

I 

BANKE B NE 

Ba ankenes kjerneevirksomhet 

beestår 

av å ta i mmot 

innskudd, yyte 

lånn 

og formidllebetalinger. 

I formidlinggen 

av kredditt 

ommdanner 

bankeene 

innskudd mmed 

kort løpetid 

til utlån med 

lanng 

løpetid. Innnskuddene 

er 

likvide, meens 

utlånene er 

bu undet opp for laang 

tid. Kjernev virksomheten påfører bankene 

kreditt‐, 

likvidditets‐, 

rentee‐ 

og operaasjonell 

risikko. 

Vir rksomheten mmedfører 

at bannksektoren 

er ttett 

sammenvevvd 

me ed økonomien for øvrig. Utvikklingen 

i bankeenes 

lønnsomhhet 

ogg 

tapsbærendeevne 

må derfo or vurderes i lyys 

av utviklingen 

i konjunkturer k 

og 

markeder dr røftet i kapittell 

1. Kapittel 2 gir g 

en n kort omtale av bankenes resultater r og kapitaldekningg 

i 

20 012. Videre drrøftes 

ulike rissikofaktorer 

som 

kan påvirke 

utv viklingen i innttjening 

og solidditet. 

IN NNTJENING 

Fo or den europeiske 

banksek ktoren ble 2012 

nok et år 

på åvirket av den internasjonale e finanskrisen. Tap på utlån og 

ve erdipapirer, presset innttjening 

og en vanskel lig 

lik kviditetssituasjjon 

preget maange 

av bankkene. 

Etter fle ere 

ruunder 

med omfattende myndighetsttiltak 

begyn nte 

sit tuasjonen å bbedresegian 

ndre halvår avv 

2012. Norske 

ba anker ble i litenn 

grad påvirkeet 

av internasjoonale 

forhold, og 

op pprettholdt godde 

resultater mmed 

begrensedde 

utlånstap. 

No orske banker konsoliderte 

konserntall k 

ooppnådde 

i 20112 

et resultat før sskatt 

på 37 mmrd. 

kroner, en 

økning på 113 

pr rosent i forholdd 

til året før. Resultat R etter sskatt 

ble 28 mrrd. 

kroner, 

mot 224 

mrd. kroner 

i 2011. I forhold til 

gje ennomsnittlig forvaltningska apital GFK vvar 

resultatet ffør 

sk katt 0,92 prosennt, 

se figur 2.1. 

Resultat i proosent 

av GFK hhar 

væ ært relativt uenndret 

de siste ttre 

årene, derssom 

det justerres 

for r engangseffekkter. 

Egenkapittalavkastningeen 

etter skatt bble 

11 1 prosent, som er om lag 1 prrosentpoeng 

bedre 

enn i 20111, 

se figur 2.2. I fforholdtilrisikofri 

rente, mmålt 

ved 10‐årrig 

sta atsrente, har rresultatene 

for 

egenkapitaleeiere 

i periode en 

20 000‐2012 gitt en gjennomsnnittlig 

årlig meeravkastning 

på p 

7,7 7 prosentpoeng. 

Avkastnningen 

i 22012 

var 99,3 

pr rosentpoeng ovver 

risikofri rente. 

Ne etto renteinnttekter 

utgjord de 69 prosennt 

av bankennes 

samlede 

inntektter 

i 2012. Gjennnomsnittlig 

uutlånsrente 

sannk 

sv vakt, menutlånnsmarginen mmålt 

som diffeeransen 

melloom 

gje ennomsnittlig utlånsrente fr ra bankene og pengemarkedds‐ 

renten 

økte nooe 

i 2012, somm 

følgeavatpengemarkedds‐ renten 

falt gjennnom 

året. Ster rk konkurransse 

om innskuddd 

fra a kunder bbidro 

til pre ess på innsskuddsmarginen 

d differansen mellom 

pengem markedsrentenn 

og gjennom m‐ 

sn nittlig innskudddsrente, 

som var negativ gjjennom 

deler av 

året, 

se figur 2.3. 

Total rentemargin 

endret seeg 

dermed lite e i 

2.1 Tap ppå 

utlån og ressultat 

før skatt 

Kilde: Finaanstilsynet 

2.2 Egennkapitalavkastnning 


2.3 Renttemarginer 

mållt 

mot 3-mnd. NNibor 


2 SITUUASJONEN 

I BBANKENE 



19

20 

2 SITUASSJONEN 

I BANKENE 

2.4 Netto rrenteinntekter 

og driftskostnnader 

Kilde: Finanstilsynet 

2.5 Utlånssvekst 

til privat te innenlandskke 

foretak 


2.6 Utlånssvekst 

til persoonkunder 




2012. 

Bankenee 

finansierer seg kun dellvis 

i det ko orte 

pengemarkedet 

t, og faktisk innlånskostnnad 

kan avvvike 

betydelig 

og variere v i forhhold 

til penggemarkedsrentten. 

UUtlåns‐ 

og inns skuddsmargin nen målt som differansen mmot 

pengemarkedsrrenten 

gir derrfor 

ikke et deekkende 

bilde av 

løønnsomheten 

på innskudd oog 

utlån. Netto 

renteinntektter, 

soom 

er differaansen 

mellom m faktiske reenteinntekter 

og 

‐uutgifter, 

har oover 

lang tid vokst sakterre 

enn bankennes 

foorvaltningskappital. 

Målt mott 

GFKfaltnetttorenteinntek kter 

svvakt, 

fra 1,49 prosent p i 2011 til 1,48 prosennt 

i 2012, se figgur 

2.4. 

For 

å motvirkkenedgangen 

n i netto reenteinntekter 

og 

opprettholde 

tilfredsstillendee 

resultater, reeduserte 

banke ene 

kostnadsnivået 

betydelig framm 

til 2008. Koostnadene 

vokkste 

deretter 

noe mer 

enn forvaltnningskapitalenn, 

men i 2012 vvar 

iggjen 

veksten i ddriftskostnade 

ene lavere enn veksten i forva alt‐ 

ningskapital 

ogg 

inntekter. Kostnads‐/inntekktsforholdet 

ble 

i 

2012 

redusert mmed 

3 prosenttpoeng, 

til 53 pprosent. 

TTap 

på utlån hhar 

stor betyd dning for bankkenes 

resultatter. 

UUtlånstapene 

økkte 

noe etter den d internasjonale 

finanskrissen 

i 2008, men fallt 

deretter tilbbake. 

Dettebiddro tilå oppreett‐ 

holde 

god inntjjening, 

og egenkapitalavkasttningen 

falt alldri 

under 

8 prosennt. 

Fraet allerede 

lavt nivå bble 

bankenes tap 

på 

utlån ytterligere 

redusert i 2012, og nåddde 

0,16 prosent 

avv 

GFK. Misligholdte 

lån falt oogså, 

og utgjorde 

1,5 prosentt 

av 

utlånene. 

For 

en detaljert 

gjennomgang 

av bankeness 

resultater vises 

tiil 

Resultatrapp port for finansiinstitusjoner, 

ssom 

hvert kvar rtal 

publiseres 

på Fi inanstilsynets nettsted. 

KKREDITTRISSIKO 

OG UTLÅNSTAP 

KKredittrisiko 

err 

risikoen for at kredittinstiitusjoner 

ikke får 

tiilbakebetalt 

ut tlån og andre fordringer elller 

må ta tap på 

kredittgarantier 

r. Dersom kundene ikkke 

overholdder 

lååneforpliktelseene, 

vil tapene som følger reedusere 

bankennes 

løønnsomhet 

og svekke soliditeeten. 

Tap på uttlån 

er i stor grrad 

påvirket 

av utv viklingen i arbbeidsledighetenn, 

boligmarkedet 

og 

lønnsomhetten 

i ikke‐finnansielle 

forettak. 

Kredittrisiko 

utgjør 

den størs ste risikofaktoren 

for norskee 

banker samleet. 

VVed 

utgangen av a 2012 utgjor rde utlåntilkuunder 74 prosent 

avv 

bankenes samlede fo orvaltningskappital 

inkluddert 

bankenes 

kreddittforetak. 

Ettter 

sterk øknning 

i 2011, ble 

veeksten 

i bankeenes 

samlede uutlån 

nær halvvert 

i 2012, til en 

årrsvekst 

på 4 prosent. p Fallet skyldes i hoveedsak 

nedgangg 

på 

4 prosent i utlån 

til private foretak. Utvikklingenkomsom 

føølge 

av redusserte 

utlån til l utenlandskeebedriftskund 

der, 

mmens 

utlån til innenlandske e bedriftskundder 

økte rundt 

2 

prosent, 

se figgur 

2.5. Vekstt 

i utlåntilppersonkunder fra 

norske 

banker har over flere år vært stabillt 

høy, og var 8,3 

prosent 

i 20122, 


Utlånsvekstten 

fradeuten‐ laandske 

filialenne 

har derimot 

avtatt de sisste 

årene, fra 27 

prosent 

i 2007 til t 2 prosent i 22012.

HU USHOLDNINGGSSEKTORE 

Hø øy inntektsvekkst, 

lave renter 

til god gjeldsbeetjeningsevne 

tal llet har gjeldden 

til hush 

raskere 

enn innntektene 

og 

Gje eldsbelastninggen 

dis sponibel innte 

int ternasjonalt p 

sees 

i sammenhe 

bid dratt til lav re 

Øk kningen i gj 

hu usholdningene 

hu usholdninger u 

inn ntekt, har gått 

20 011. På samme 

stø ørreenn3 gan 

pr rosent. Høy g 

hu usholdningene 

renteøkninger 

k 

be etydelig, se 

rentebelastning 

føl lge av reduse 

inn ntjeningen i fo 

for retakenes gje 

ba ankene øker. 

1, 

EN 

r og lav arbeiddsledighet 

bidrrar 

i husholdningene. 

På 20000‐ 

oldningene immidlertid 

vok kst 

g bidratt til økt sårbarhet. 

definert ssom 

forholdet mellom gjeld og 

ekt, er rekord dhøy, både hiistorisk 

og i et 

perspektiv, se figur 2.7. Gjeldsveksten 

mmå 

eng med høy bboligprisvekst. 

Lave renter hhar 

entebelastningg 

til tross for høyt gjeldsnivvå. 

jeldsbelastninggen 

gjelder et flertall av 

ifølge SSB. Deres tall viiser 

at andele en 

uten gjeld eller r gjeldmindree ellerliksamllet t nedfra56 prosent 

i 2004 til51 prosenti 

e tidharandeelen husholdninger 

med gjeeld 

nger samlet in nntekt økt fra 9 prosent til 115 

gjeld kombineert 

med flyteende 

rente gjør 

sårbare for rrenteøkninger. 

Selv moderaate 

kan redusere husholdningeenes 

kjøpekraaft 

sensitivitetsannalyse 

av hhusholdningennes 

under Tema III. Lavere ettterspørsel 

soom 

ert kjøpekraftt 

i husholdninngene, 

påvirkker 

oretakene. Meed 

en slik utviikling 

reduserres 

eldsbetjeningseevne, 

og risikkoen 

for tap i 

Hø øy sparing i likvide finansielle f 

foordringer 

soom 

ba ankinnskudd kkan 

fungere soom 

buffer vedd 

renteøkning ger 

ell ler inntektsboortfall. 

De si iste årene haar 

sparingen i 

hu usholdningene vært høy uten at hhusholdningennes 

fin nansielle buffeer 

har blitt sty yrket. Årsaken er at det mes ste 

av v husholdningeenes 

sparing har h vært i boligg. 

Bankinnskuddd 

som 

andel av gjeeld 

har vært stabil 

de siste årrene. 

Se Tema III 

for r nærmere omtale av husholdningeenes 

finansiellle 

sårbarhet. 

FO ORETAKSSEKTOREN 

No orsk økonomi 

går godt. BNP‐veksten ble imidlert tid 

be etydelig dempeet 

mot slutten aav 

2012, blant annet som følge 

av v lavere vekst i husholdninge enes konsum oog 

lavere ekspo ort 

av v varer og tjenester. Dette gjensppeiles 

både i 

løn nnsomhetsutvviklingen 

i fore etakssektoren og i markedsaak‐ 

tør renes vurderiing 

av tilstanden 

i økonommien. 

Lønnsom m‐ 

he etsveksten flattet 

ut, ogaktø ørenebleminndre positive til 

fra amtidig utvikliing 

mot slutte en av året, se figurene 2.8 og 

2.9 9. Fortsatt er det klare forsskjeller 

mellomm 

aktøreneide uli ike næringenne 

om gjeld dende markeedsituasjon 

og 

fra amtidige inntjeeningsmuligheeter. 

1 I 

beregning av gjeldsbelastning 

bennytter 

Norges Bank 

disponibel innteekt, 

me ens SSB benytterr 

samlet inntekt. I disponibel innteekt 

trekkes skatt og 

ren nteutgifter fra brutttoinntekten. 

Forskkjellig 

inntektsbegrep 

gjør at SSBs tall 

for gjeldsbelastning ikke er sammenliggnbare 

med Norgees 

Banks tall. 

2.7 Hushholdningenes 

gjeldsbelastnin 

g 

ng og gjeld 

Kilder: Norges 

Bank og Statistisk 

sentralbyrå 

2.8 Veksst 

i foretakenes s lønnsomhet. Endring i driftssmargin 

siste 3 mmåneder 

i forho old til samme pperiode 

året før 

1) 

Kilder: Norges 

Bank Regionnale 

nettverk, marrs 


2.9 NHOOs 

markedsinde eks. Vurdering 

markedsssituasjonen 

i øøyeblikket. 

1 

av den genereelle 

1 Indekse 


I BBANKENE 

n går fra -5 til +55, 

der -5 indikere er stort fall mens +5 indikerer 

kraftig vekkst.1) 

Differanse mellom andelen bedrifter som err 

positive og 

negative. * Bedrifter som har minst 25 prosent 

av omsettning 

til hhv. 

petroleummsnæringen 

eller eeksport. 

Kilde: NHHO, 

Næringslivetss 

konjunkturbarometerr, 

mars 2013 



21

22 


I BANKENE 

Tabell 2.1 De 18 største bankene i Norge, 

eksponerin nger mot nærinngseiendom 

per p 3. kvartal 20012 

18 største 

- 6 størsste 

- 12 resttende 

Kilde: FInannstilsynet 

Gjeldsvekksten 

i foretaksssektoren 

avtook 

markant mo ot slutten 

av året, slik at samlet 

gjeld kun øøkte 

moderat i 2012. 

Gjeldsoppptak 

har, sammmen 

med sterrk 

vekst i for retakenes 

lønnskosttnader, 

isolertt 

sett bidrattt 

tilåsvekkeegjelds‐ betjeningssevnen 

i forettakssektoren. 

Høyere driftsiinntekter 

og noe lavere 

utlånsrrenter 

trekkerr 

imidlertidimotsatt retning. AAndelen 

av misligholdte 

nærringslån 

i bankene 

har 

vært relattivt 

stabil gjennnom 

året, meens 

nedgangen n i antall 

konkurserr 

har flatet ut. 

De siste pprognosene 

for 

norsk økonoomi 

peker mot t fortsatt 

god, men avdempet vekkst 

i årene somm 

kommer. Vurderingen 

av norsk øøkonomi 

frammover 

er imidleertid 

todelt. De ermed vil 

også denn 

økonomiskeestillingen 

til 

bankenes llåntakere 

kunne uttvikle 

seg ulikkt. 

Store deleer 

av næringeene 

som 

produsereer 

for hjemmmemarkedet 

skjermet 

sekttor, 

har 

gode mmarkedsutsikte 

er, som ffølge 

av vvekst 

i 

boliginvessteringer 

og i privat oog 

offentlig forbruk. 

Oljeleveraandør‐industriien 

vil fortsattt 

nyte godt av høye 

oljeinvestteringer 

på norsk 

sokkel og i oljenæringen n globalt, 

men ogsså 

her møteer 

norsk inndustri 

stadigg 

større 

konkurrannse 

internassjonalt. 

Sammtidig 

er mmarkeds‐ 

situasjoneen 

for en stor del aav 

den trad disjonelle 

eksportinndustrien 

kreevende, 

som følge av ssviktende 

etterspørssel 

på kontinentet 

og lavere eksportpriser. 

Svekket 

kostnadsmmessig 

konkurranseevne 

på grunn av høy 

lønnsveksst 

og sterk kroonekurs 

vil leggge 

ytterligere press på 

eksportbeedriftenes 

tiden frammover. 

ma arginer og løønnsomhetsutvvikling 

i 

Risikoen ffor 

svekket inn ntjening i forettakssektoren 

er 

fortsatt 

betydelig som følge av v denstoreussikkerheten ruundt 

den 

internasjoonale 

konjunkturutviklingeen. 

Skulle deenne 

bli 

vesentlig svakere enn ventet, vilddette få en bbetydelig 

negativ eeffekt 

også på å inntjeningenntilforetakinnenfor 

skjermet sektor. Utviklingen 

i egenkapitalandelen 

i norske 

fastlandsfforetak 

de siiste 

årene tyyder 

imidlertid 

på at 

soliditetenn 

i norske fore etak samlet settt 

er god, og bi idrar til å 

redusere sårbarheten ve ed nedgang i innntjeningen, 

see 

analyse 

av ikke‐finnansielle 

forettak 

i Tema IV. 



Bevilgeet 

engasjementt 

Volum 

(mill.) 

12mndd 

vekst 

(% %) 

2011, 3. kkv. 

2012, 3. kv. 20012, 

3. kv. 

524 6322 

2 % 4444 

494 

441 2122 

1 % 3366 

609 

83 4200 

11 % 

Trukket engassjement 

Volum 

(mill) 

77 884 

2. .10 Næringseieendom. 

Bevilgeet 

engasjemennt 

fordelt på 

risikokategorierr 

Kilde: 

Finanstilsyne et 

12mnd vekst 

(%) 

2012, 3. kv. 

4 % 

3 % 

9 % 

Bevilget eengasjement 

Prosent av rren 

kjernekapita al 

20122, 

3. kv. 

2559 

% 

2662 

% 

2448 

% 

BBANKENES 

EKSPONERINGER 

MOT 

NNÆRINGSEIENDOM 

OG SK KIPSFART 

NNæringseiendom 

og skipsfaart 

utgjør oveer 

halvparten av 

norske 

bankerss 

utlåntilbeddriftsmarkedeet, og vil ha sstor 

påvirkning 

ppå 

bankenees 

framtidiige 

tapsrisi iko. 


har h bedt de 188 

største bankeene 

i Norgeomm å 

oppgi 

sine kre editteksponerinnger 

mot nærringseiendom 

og 

skkipsfartsnærinngen 

fordelt 

på dellsegmenter 

og 

riisikokategorier 

per 3. kvarttal 

2012. I tillegg 

har banke ene 

oppgitt 

nedskrrivinger 

på enngasjementenee. 

Engasjemennter 

soom 

inngåri kaategoriene 

lav, middelog høyy 

risikoer bassert 

på 

bankenes interne risiikoklassifiserinngssystemer 

og 

vuurderinger. 

Engasjementer 

E 

r som har en mislighollds‐ 

saannsynlighet 

mmellom 

0 og 0,75 0 prosent, vvurderes 

som lav 

riisiko, 

misligho oldsannsynlighhet 

mellom 0, 75 og 3 prosent 

vuurderes 

som m middels risiko, menns 

mislighollds‐ 

saannsynlighet 

oover 

3 prosent vurderes som høy risiko. 

NNæringseiendomm 

Bankenes 

bevillgede 

engasjementtilnæriingseiendom 

var v 

525 

mrd. krone er ved utgang gen av 3. kvarrtal 

2012, hvorav 

444 

mrd. kroneer 

var trukket volum, se tabell 

2.1. Bankennes 

bevilgede 

engaasjement 

utgjoorde 

259 prosent 

av bankennes 

reene 

kjernekap pital. De seks største bankkene 

samlet eer 

i

elative 

termer noe mer ekssponert 

mot nnæringseiendoom 

en nn de resterennde 

tolv bankkene 

som innngikki 

utvalget. 

Ba ankene er særrlig 

eksponertt 

mothandel‐ ‐ ogkontorseeg‐ me entet som ssamlet 

utgjor rde rundt 445 

prosent av 

næ æringseiendommsporteføljen. 

Eksponeringeene 

mot boliig‐ 

relatert 

eiendomm 

borrettslagg, 

boligbyggelaag 

og utviklinggs‐ 

pr rosjekter innenn 

boligeroggså betydelige og utgjorde litt 

ov ver 20 prosent av porteføljenn. 

To olvmånedersveeksten 

i utllånene 

til nnæringseiendoom 

bevilget 

engasjementvar2, 

3 prosent vedd 

utgangen av 3. 

kvvartal 

2012, mens 

tilsvarendde 

vekst i trukkket 

engasjeme ent 

va ar 4,0 prosent. . Detersærligg utlåntilhanndel‐ og konto or‐ 

eie endommer, saamt 

boligutvik klingsprosjekteer, 

sombidrotil ve eksten. Det er stor variasjon 

mellom utlåånsveksten 

i de 

en nkelte bankene. 

Tre banker 

hadde negaativ 

utlånsvekkst 

bevilget 

engasjement, 

mens syvbankerhhadde en utlånns‐ 

ve ekst på over 100 

prosent. Dette 

kan være en indikasjon på at 

de e mindre bankkene 

delvis ersstatter 

tilbudeet 

fra enkelte av 

de e storebankeenesomharsignalisert aat 

de ønsker å 

sta abilisere ellerr 

redusere eeksponeringen 

mot næringgs‐ 

eie endom. 

Ba ankenes rappoortering 

viser at risikoen i eiendomsport te‐ 

føl ljen samlet seett 

har blitt redusert 

det sisste 

året, se figgur 

2.1 10. Engasjemeenter 

vurdert som lav risikko 

har økt nooe, 

me ens det har væært 

en nedgangg 

i engasjemennter 

vurdert soom 

mi iddels risiko. AAndelen 

høyrissikoengasjemeenter 

er uendret. 

Re eduksjonen i pporteføljerisikooen 

må tolkess 

i lysavutviik‐ lin ngen i norsk økkonomi, 

samt een 

strengere krredittpraksis 

ffor 

å bevilge b nye lånn. 

Utlånsmargin nene og krav tiil 

egenkapital 

ha ar økt, og nye lån gis med kortere løpetiid 

enn tidligerre. 

De ette gjør at ffærre 

høyrisikkable 

eiendommsprosjekter 

ffår 

fin nansiering i bankene. 

Det eer 

imidlertid kklare 

forskjell ler 

me ellom banker. Mens porteføøljekvaliteten 

bedret seg i de 

seks 

største bankene, 

ble den noe n svekket i dde 

resterende 112 

ba ankene samlet 

sett. Sa amtidig gikk volumet av 

pr roblemengasjemmenter 

tappsutsatte 

ogg 

mislighold dte 

en ngasjementer ned med 6 pprosent, 

mens de individuellle 

ne edskrivningenee 

øktemed177 prosent, se ffigur 

2.11. Det tte 

ind dikerer at ennkelte 

større problemengasjementer 

hvvor 

ne edskrivningenee 

harværtlaave, har blitt friskmeldte. Se 

kaapittel 

1 for 

nærmere omtale av utviklingen i 

næ æringseiendommsmarkedet. 

Sk kipsfart 

De et er særlig dee 

to størsteba ankene i Norge 

som har stoore 

utl lån til skipsffartsnæringen, 

men enkeltte 

mellomstoore 

ba ankerharogså betydelige e eksponeringger. 

Samlet var v 

ba ankenes bevilggede 

engasjementer 

på 276 mmrd. 

kroner ved 

utg gangen av 3. kvartal 2012, hvorav 200 mmrd. 

kroner var v 

truukket 

volum, sse 

tabell 2.2. I forholdtilreenkjernekapittal utg gjorde bevilgede 

engasjemen nt 136 prosentt. 

2.11 Næringseiendom. 

. Problemengasjementer 

og 

individuelle 

nedskrivinnger 


2.12 Skippsfart. 

Bevilge et engasjement 

fordelt på 

risikokattegorier 


2.13 Skippsfart. 

Problemmengasjementeer 

og individueelle 

nedskrivvinger 



I BBANKENE 



23

24 


I BANKENE 

Tabell 2.2 De 18 største bankene i Norge 

sine eksponneringer 

mot sskipsfart 

fordelt 

på delsegmenter 

per 3. kvaartal 

2012 

Tørrbulkk 

Tank 

Kontaineer 

Kjemikaaler 

og produkt 

Gass 

Annen sskipsfart 

Trad. Skkipsfart 

Rigg 

Supply 

Annen ooffshore 

Offshorre 

Skipsfaart 

i alt 


2.14 Ren kkjernekapitalde 

ekning og uvekktet 

kapitalanddel 


Bankene er særlig ekspponert 

mot off ffshore‐segmenntet, 

som 

utgjorde 30 prosent av totalt bevvilget 

engasjeement 

til 

skipsfartssnæringen. 

Offfshore‐segmenntet 

består blaant 

annet 

av rigg‐ og forsyningssfartøyer 

til plattformer. Ekspone‐ E 

ringene mmot 

de mer tradisjonelle 

skippsfartssegmenttene 

som 

tørrbulk, råoljetank, ko ontainer, kjemikalie‐ 

og produkttank 

og gass llå 

rundt 10 pprosent 

mot hvert av segmmentene. 

Utlånene til skipsfart faalt 

med 7 prosent 

fra 3. kvarrtal 

2011 

til 3. kvaartal 

2012. Veekstraten 

er ppåvirket 

av kr ronestyr‐ 

kelsen ogg 

det reelle faalletiutlånsvveksten 

er deerfor 

noe 

mindre, ettersom skipsfartslån 

hovedsakelig gis i 

amerikanske 

dollar. De store skkipsfartsbankeene 

har 

signaliserrt 

at de framovver 

ønsker å reedusere 

eksponeringen 

mot skipssfart 

generelt, , ogvriporteeføljenfratraadisjonell FINANSTILSSYNET 


Bevilget engassjement 

Volum 

(mill) 

2011 

3. kv.l 

30 499 

24 766 

26 977 

25 095 

31 653 

53 964 

192 955 

26 646 

27 001 

29 447 

83 093 

276 048 

12mnd 

vekst (%) 

2012 

3. kv. 

-8 % 

-6 % 

-7 % 

-6 % 

6 % 

-7 % 

-5 % 

49 % 

4 % 

-44 % 

-14 % 

-8 % 

Trukket engasjement 

e 

Volum 

(mill) 

2012 

3. kv. 

24 423 

20 765 

20 262 

21 070 

21 076 

34 831 

142 427 

19 309 

20 905 

16 943 

57 157 

199 584 

12mnd 

vekst (% %) 

2012 

3. kv. 

-4 % 

5 % 

-6 % 

1 % 

-1 % 

-15 % 

-5 % 

62 % 

10 % 

-51 % 

-13 % 

-7 % 

Bevilgeet 

engasjement 

PProsent 

av 

ren kjernekapital 

2012 

3. kv. 

15 % 

12 % 

13 % 

12 % 

16 % 

27 % 

95 % 

13 % 

13 % 

15 % 

41 % 

136 % 

skkipsfart 

mot riigg‐ 

og forsyninngssegmentet 

spesielt. 

Bankenes 

rappportering 

viser 

at risikoeen 

i skipsfarrts‐ 

porteføljen 

sam mlet sett har økt ø detsisteårret, se figur 2. 12. 

DDet 

har vært en e klar økning g i engasjemennter 

vurdert som 

høy 

risiko, men ns det har værrt 

en nedgangg 

i engasjemennter 

vuurdert 

som miiddels 

risiko. Andelen A lavrisikkoengasjemennter 

err 

om lag uendrret. 

Økningen i porteføljerisikoen 

må tolkees 

i 

lyys 

av utviklinggen 

i detinterrnasjonale skiipsfartsmarkeddet, 

der 

særlig traddisjonell 

skipsfart 

er fundammentalt 

svakt og 

preges 

av lav v kapasitetsut tnyttelse, lavve 

fraktrater og 

skkipsverdier. 

Volumet V av prroblemengasjeementer 

taps sut‐ 

saatte 

og misliggholdte 

engasjjementer 

harr 

øktkraftigdet siiste 

året, men en tilsvarendee 

økningharikke funnet steed 

i 

de 

individuell le nedskrivinngene, 

se ffigur 

2.13. De 

inndividuellened 

dskrivingene utgjorde 144 

prosent av 

problemengasje 

ementene ved d utgangenav3. kvartal 2012, 

mmot 

37 prosent t på samme tid d året før. Dettte 

indikerer at t de 

inndividuelle 

neddskrivingene 

i bankene kan komme til å øke ø 

yttterligere 

fram mover. Se kapiittel 

1 for nærmere 

omtale av 

utviklingen 

i skipsfartsmarkedene. 

SSOLIDITET 

OG O BANKEN NES TAPSBÆÆRENDE 

EEVNE 

Innnhenting 

av kapital i fø ørste halvår og tilbakehooldt 

ovverskudd 

vedd 

årsskiftet bi idro til å styrke 

soliditeten 

i 

norske 

bankeer 

i 2012. Finanstilsyneet 

har i sine 

tiilsynsprosesseer 

også i 2012 ppekt 

på behovvet 

for styrkingg 

av 

sooliditeten. 

Tottal 

kapitaldekkning 

for bankkene 

samlet var v 

13,3 

prosent ve ed utgangen avv 

2012, mot 12, ,3 prosent ett åår

Ta abell 2.3 Antall standardmetodebanker 

og IRRB-banker 

etteer 

niv vå på ren kjernnekapitaldekninng 

per 31.12.20012 

< 10 10-11 

prosent 

prosent 

Standard- S 

metode m 

3 6 

IR RB 

1 6 

Kildde: 

Finanstilsynett 

11-12 

prosent 

9 

12-13 

>13 

prrosent 

prosennt 

16 84 

tilb bake. Samtligee 

norskebankker tilfredsstilte 

minstekravvet 

til kapitaldekninng. 

I vurderingen v 

aav 

bankenes soliditet s er støørrelsen 

på re en 

kje ernekapital vikktigst. 

Denne er e beregnet soom 

kjernekapittal 

fra atrukket all hybridkapital, 

og tilsvareer 

i stor graad 

eg genkapital minnus 

regulatoris ske fradrag. Veed 

beregning av 

ren 

kjernekapitaldekning 

måles 

den rene kjernekapitalen 

mo ot et beregniingsgrunnlag 

som i hoveddsak 

reflekterrer 

kredittrisikoen 

på eiendelerr 

og utenommbalanse‐posteer. 

Fin nanstilsynet hhar 

lagt til gr runn at alle norske kreditt‐ 

ins stitusjoner skkal 

ha en ren kjernekapitaldekning 

over 9 

pr rosent. Norske bankersgjennomsnittlige rrene 

kjernekap pi‐ 

tal ldekning var 11,1 

prosent veed 

utgangen avv 

året, som er 11,2 

pr rosentpoeng høyere 

enn vedd 

utgangenavv2011, se figgur 

2.1 12. Endringen var størst i dee 

store bankenne, 

som hadde en 

øk kning på 1,5 pprosentpoeng 

sammenlignet 

med 2011, se 

fig gur2.15. Tilbaakehold 

oversskudd 

og emissjoner 

økte den 

rene 

kjernekapittalen 

med om lag 24 mrd. kroner 

i 2012, og 

for rklarer omtrennt 

hele økninggen 

i kjernekaapitaldekningeen. 

Re en kjernekapitaaldekning 

i norske 

banker vaarierte 

fra 9,7 til 

31 1,3 prosent vedd 


Re en kjernekapiitaldekning 

øøker 

også veed 

reduksjon i 

ris sikovektet berregningsgrunnnlag. 

Kredittrissiko 

utgjør den 

stø ørste risikofaktoren 

til bannkene, 

men 

be eregningsgrunnnlaget 

avhengger 

også av størrelsen på p 

ba ankens markeddsrisiko 

og opeerasjonelle 

risiiko, 

se figur 2.116 

og g 2.17. Bereggningsgrunnlagget 

er normmalt 

lavere ennn 

for rvaltningskapiitalen, 

se figur 

2.18. Med BBasel 

II ble det d 

åp pnet for at banker, 

etter tilsyynsmyndigheteens 

godkjenninng, 

kaan 

bruke interrne 

modeller IRB‐modellerr 

til å beregn ne 

ris sikovekter. Gjjennomsnittligge 

risikovekteer 

er vesentl lig 

lav vere for bankeer 

som benytter 

IRB‐modeller 

enn for bankker 

som 

benytter standardmetooden, 

hvor riisikovektene 

er 

sja ablongmessig fastsatt, se fi igur 2.19. Dettte 

er en vikttig 

årsak 

til at forsskjellen 

mellomm 

det aggregeerte 

beregninggs‐ 

grunnlaget 

og foorvaltningskapitalen 

har økt eetter 

2007. 

Ba ankene øker noormalt 

sine ekksponeringer 

gjjennom 

året sllik 

at beregningsgruunnlaget 

øker. Selv om forvaaltningskapitalen 

i bbankene 

øktee 

med5pros sent i 2012, falt likevel det d 

ris sikovektede bberegningsgrunnnlaget 

med 0,5 prosent, se 

fig gur 2.18. Forskkjellen 

mellomm 

bankenesforrvaltningskapittal og g beregningsggrunnlag 

økte e derfor ytterrligere 

i 20112. 

Ut tviklingen kann 

væreenindikasjon på at bankene dreiier 

ek ksponeringer mmot 

engasjementskategorier 

med lavere 

0 

0 1 

2.15 Renn 

kjernekapitalddekning 

i norsske 

banker (konnsoliderte 

konserntall) 


2.16 Risikofaktorer 

bakk 

kapitalkravett, 

banker med iinterne 

risikomoodeller 

(IRB) 

2.17 Risikofaktorer 

bakk 

kapitalkravett, 

banker med sstandard 

risikovekter 



I BBANKENE 

Note: Guulvtillegget 

knytteer 

seg nesten 


utelukkende til kredittrisiko 



25

26 


I BANKENE 

2.18 Utvikkling 

i forvaltninngskapital 

og bberegningsgruunnlag 


risikovektt 

og/eller at risikovektenee 

reduseres. Når N flere 

banker innfører IRB‐modeller, 

vil isolerrt 

sett 

beregninggsgrunnlaget 

i banksektoren reduseres. 

Da Basel IIåpnetforratbankeneekunnebenyytte IRB‐ 

modeller for beregning av kapital, varr 

det samtidiget 

mål at 

soliditetenn 

i banksystemet 

ikke skkulle 

svekkes. 

For at 

interne mmodeller 

ikke skulle gi forr 

storeredukksjoner i 

kapitalkraavet, 

ble det innført overggangsregler 

i form av 

gulvkrav. Gulvkravet beestår 

i at kapitalkravet 

under r Basel II 

ikke kan vvære 

mindre eenn 

80 prosennt 

av hva kapittalkravet 

med regleene 

fra Basel I. Norske myndiigheter 

har laggt 

vekt på 

å videreføre 

gulvkravvet 

for bereegningsgrunnlaaget, 

og 

gulvtilleggget 

utgjorde 110 

prosent avv 

totalt kapital lkrav for 

IRB‐bankeene 

ved utganggen 

av 2012, se 

figur 2.16. 

I nytt kappitaldekningsregelverk, 

CRDD 

IV, er detforreslått at 

risikovekttet 

minstekrav v tilkapitalsskal suppleres s medet minstekraav 

til uvektet t egenkapitalaandel 

leverag ge ratio. 

Uvektet eegenkapitaland 

del er definert som forholdet t mellom 

institusjonnens 

kjernekaapital 

og et ekksponeringsmåål, 

somi tillegg til forvaltningskapitalenn, 

også omfatter 

risikoekspponeringer 

uutenfor 

balannsen. 

Formållet 

med 

uvektet egenkapitalanndel 

er å uunngå 

et fall 

i ren 

kjernekappitaldekning 

ssom 

følgeavøkt eksponer ring mot 

segmenteer 

med lave ris sikovekter. Kraavet 

vil bidra til t å gjøre 

kapitaldekkningen 

i ban nkene mindre sårbarforsvakheter knyttet tiil 

de interne risikomodellenne. 

Det er forreslått 

at 

minstekraavet 

til uvek ktet egenkapittalandel 

skal være 3 

prosent, mmen 

etter for rslaget til CRDD 

IVskalkravvet først 

gjøres gjeeldendefra2018. 

Uvektet egenkapitalan ndel skal 

imidlertidd 

inngå somm 

en del avv 

institusjone enes og 

tilsynsmyyndighetenes 

vvurdering 

av kkapitalbehov 

pilar 2 

fra 2013, og skal offenttliggjøres 

av innstitusjonene 

fra 2015 

pilar 3. . Uvektetegeenkapitalandell var6,0proosent for 

norske baanker 

samlet vved 

utgangen av 2012, en økning 

på 

0,3 proseentpoeng 

sistee 

år. Finanstiilsynetharilang 

tid 

vurdert uvektet ege enkapitalandell 

som en del av 

tilsynsproosessen. 



2. .19 Risikovekteer 

for ulike typer 

lån med ulikk 

regulering 

Kilde: 


NNÆRMERE 

OMM 

RISIKOVEKKTER 

FOR BEEREGNING 

AAV 

KKAPITALKRAVV 

Bankene 

kan brruke 

interne mmodeller 

IRB til estimering g av 

riisikovektene, 

som benyttes 

til å fastseette 

beregninngs‐ 

grrunnlaget 

forr 

kapitaldekniingen. 

I moddellene 

beregnnes 

riisikovekten 

ut t fraen formel l der de viktiggste 

parameterrne 

err 

bankensegnneestimater for sannsynliggheten 

for at en 

kunde 

mislighoolder 

sine forpliktelser 

PPD 

og forvenntet 

taapsgrad 

derso om engasjementet 

misligholldes 

LGD. IRRB‐ 

mmodeller 

må vvære 

godkjent t avtilsynsmyyndighetene. Ved V 

utgangen 

av 20 012 hadde åtte 

norske bankker 

tillatelse ti il å 

benytte 

IRB‐moodeller. 

Flertalllet 

av norske banker benyttter 

sttandardmetoden 

for bereegning 

av kaapitalkrav. 

IRRB‐ 

mmodeller 

anvendes 

primæært 

av størrre 

banker, og 

foorvaltningskappitalentilIRB‐bankene 

utgjjorde 

om lag 74 

prosent 

av tottal 

forvaltninggskapital 

i norrske 

banker vved 

utgangen 

av 2012. 

For om lagg 

70 prosent avv 

norske boligglån 

err 

risikovektene e basert på IRBB‐metoden. 

DDeler 

av kapit talkravet for kredittrisikoen 

k 

n i IRB‐banke ene 

beregnes 

ved bruk 

av standarrdmetoden. 

Deette 

omfatter ofte o 

enngasjementer 

med institusjjoner, 

sentralbanker, 

offentlig 

seektor 

og mmindre 

porte eføljer hvor det ikke er 

hensiktsmessigg 

å utvikleinteerne modeller. Videre må an ndel 

avv 

kapitalkrav rapportert eetter 

standarddmetoden 

i IRRB‐ 

bankene 

seess 

i sammeenheng 

med at flere av 

bankkonsernen 

ne 

sttandardmetoden. 

har dattterselskaper 

som benyttter 

SSKJERPEDE 

BBOLIGLÅNSVVEKTER 

Bruk 

av empiriiske 

modeller som grunnlag for risikostyr ring 

og 

kapitalkrav fforutsetter 

at hhistoriske 

tall eer 

representattive 

foor 

framtidig uutvikling. 


kreever 

at bankennes 

IRRB‐modeller 

tarhøydeforen 

nedgangskkonjunktur 

miinst 

like 

kraftig som under bankkrisen rundt 1990. 

HHusholdningenes 

gjeldsbelasttning 

er imidleertid 

enda høyere 

i dag enn den ggang. 

I tillegg vviser 

erfaringenne 

fra andre laand 

att 

nedgangstideerog 

fall i booligprisene 

kann 

væreavlenggre vaarighet 

enn under u dennorrske bankkriseen. 

Deterder rfor

nødvendig at bankene tar høyde for en slik utvikling ved 

estimering av misligholdsannsynligheter PD og tapsgrad 

LGD. Etter en gjennomgang av bankenes IRB‐modeller 

foretatt i 2012 vil Finanstilsynet kreve justeringer av 

bankenes modeller for estimering av PD og LGD. 

Gjennomsnittlige risikovekter for boliglån i de norske 

bankene som benytter interne risikomodeller, ligger i dag på 

10‐13 prosent. Fordi Basel I‐gulvet er effektivt for nesten 

alle IRB‐bankene, vil selv en betydelig høyere risikovekt ha 

begrenset betydning for kapitalkravet. Basel I‐gulvet 

innebærer at kapitalbindingen for nye boliglån er like stor 

som den ville vært med 40 prosent risikovekt, dvs. 80 

prosent av Basel I‐vekten på 50 prosent. Gulvtillegget 

gjelder hele beregningsgrunnlaget og kan ikke presist 

tilordnes de ulike engasjementstypene og omregnes til en 

"effektiv risikovekt" for boliglån. Dersom boliglånsvektene 

øker, vil effekten av gulvtillegget reduseres og ved et visst 

nivå forsvinne. Dette nivået avhenger blant annet av 

foretaksvektene og andel boliglån i porteføljen. Ved 20‐25 

prosent risikovekt for boliglån vil gulvet ikke lenger ha noen 

effekt for de fleste IRB‐bankene, men for enkelte banker 

med lave foretaksvekter eller høyt innslag av boliglån vil 

gulvet fortsatt være effektivt ved 35 prosent risikovekt. 

Finansdepartementet la 22. mars fram et høringsnotat med 

forslag til skjerpede risikovekter for boliglån for IRB‐ 

bankene. Fire alternative løsninger ble skissert: 

1. Standardmetodevekt på 35 prosent også for IRB‐ 

bankene 

2. Nedre grense for gjennomsnittlig LGD på 20 prosent 

3. Multiplikator på risikovektene beregnet etter IRB‐ 

metoden 

4. Nedre grense for risikovekt på 25 prosent 

Finanstilsynets modellinnstramminger vil bli sett i 

sammenheng med utfallet av departementets høringsrunde. 

Skjerpede risikovekter på boliglån innebærer at norske 

myndigheter utnytter det nasjonale handlingsrommet i CRD 

IV, se omtale i Tema I Regulering, for spesifikke tiltak til å 

dempe risikoen i boligmarkedet spesielt og system‐ og 

makrorisiko mer generelt. I tillegg har tilsynsmyndighetene 

ansvar for å vurdere om modellene gir forsvarlige estimater, 

for eksempel vurdere om sikkerhetsmarginene er 

tilstrekkelige i forhold til usikkerhet knyttet til det 

historiske datagrunnlaget og modellene. Dersom tilsyns‐ 

myndighetene finner vesentlige mangler ved modellene 

eller bruk av modellene, skal de kreve at svakhetene rettes 

opp eller iverksette tiltak for å begrense konsekvensene av 

svakhetene. Det siste kan oppnås blant annet ved å stille 

strengere krav til kapitaldekning. 

2 SITUASJONEN I BANKENE 

LIKVIDITETSRISIKO 

Likviditetsrisiko er risikoen for at en bank ikke kan innfri 

sine forpliktelser overfor innskytere eller andre kreditorer 

etter hvert som finansieringen forfaller. Løpetiden på 

bankenes finansiering har økt etter finanskrisen, men 

bankenes utlån har normalt betydelig lenger løpetid enn 

finansieringen. Løpetidstransformasjon er en viktig 

funksjon ved bankenes virksomhet, men gjør bankene 

sårbare dersom innskudd og innlån ikke kan fornyes. I 

første rekke er likviditetsrisiko knyttet til det løpende 

refinansieringsbehovet i penge‐ og kapitalmarkedene 

nasjonalt og internasjonalt. Høy innskuddsdekning, 

langsiktig markedsfinansiering og likvide eiendeler bidrar 

til at bankene er mindre sårbare for uro i markedene. 

SITUASJONEN I PENGE- OG KAPITALMARKEDENE 

Forholdene i de internasjonale penge‐ og kapitalmarkedene 

ble bedret de siste månedene i 2012, og den positive 

utviklingen fortsatte inn i 2013. Situasjonen i markedene er 

så langt i år bedre enn ett år tidligere. Markedet for 

seniorobligasjoner var tilgjengelig for flere banker, og flere 

europeiske banker innfridde i desember 2012 og februar 

2013 førtidig lån som ble opptatt i lånepakken Long‐Term 

Refinancing Operations LTRO fra ECB. Situasjonen i 

Europa er imidlertid usikker, noe som fortsatt kan medføre 

at de internasjonale finansmarkedene raskt endres og 

utløser ny uro som kan påvirke bankenes 

finansieringsmuligheter. 

For de norske institusjonene fungerte førstehåndsmarkedet 

for obligasjoner med fortrinnsrett OMF, både i NOK og 

valuta, bra gjennom 2012 og inn i 2013. Dette gjaldt også 

det norske markedet for seniorobligasjoner. Tilgangen på 

kortsiktig finansiering var også god, og differansen mellom 

styringsrenten og pengemarkedsrenten sank, se figur 2.20. 

Både på grunn av investorpreferanser for sikre obligasjoner 

og lavere risikopåslag har det vært fordelaktig for bankene å 

benytte OMF til lang finansiering. Variasjonen i effektiv 

rente har også vært mindre for OMF enn for 

seniorobligasjoner. Risikopremiene falt relativt mye de siste 

månedene av 2012 og lå tidlig i 2013 på et lavere nivå enn 

før uroen høsten 2011, se figur 2.21. Renten på 

seniorobligasjoner og OMF med 5 års løpetid og flytende 

rente har gått ned med henholdsvis om lag 100 og 45 

basispunkter siden begynnelsen av 2012. 

De siste årene har bankene utstedt betydelig høyere beløp i 

OMF enn i seniorobligasjoner, se figur 2.22. Det meste av 

OMF‐utstedelsene fra norske banker gjøres i det 

internasjonale kapitalmarkedet. Emisjonsvolumet av 

seniorobligasjoner var i 2012 det høyeste siden 2009, mens 

emisjoner av OMF var lavere enn de foregående årene. I 

2013 forfaller verdipapirgjeld for nærmere 400 mrd. 

kroner. Hoveddelen av bankenes obligasjonsgjeld forfaller 

mellom 2014 og 2018, se figur 2.23. 


28 


I BANKENE 

2.20 Styrinngsrente, 

Niboor 

og OMF-rentte 


Reuters, DNB B Markets 

2.21 DNB Markets indikaative 

påslag for 

seniorobligassjoner 

og OMF mmot 

3mnd.-Nibo or, 5 år 

Kilde: DNB Markets 

BANKENNES 

FINANSIE ERING 

Bankeness 

finansieringbestårihoveedsak 

av innskudd 

fra 

kunder oog 

innlån fraa 

penge‐ ogverdipapirmaarkedene. 

Kundeinnnskudd 

har vær rt en stabil kildde 

til finansier ring, også 

gjennom perioder medd 

finansuro, som blant an nnet kan 

tilskrives innskuddsgarantiordninggen 

til BBankenes 

Sikringsfoond. 

Garantior rdningen dekker 

inntil2mil ll. kroner 

per innskkyter 

per bankk, 

og garanterrte 

innskudd utgjør u 55 

prosent aav 

totale innskkudd 

fra kundeer 

i norske banker 

ved 

utgangen av 2012. I et leengre 

perspekktiv 

har kundei innskudd 

som andeel 

av total finnansiering 

sunnket. 

I 2004 utgjorde 

kundeinnskudd 

56 prosent 

av samleet 

finansieringg, 

mot 47 

prosent i 2012, se figur 

2.24. Nedgangen 

i kundei innskudd 

stoppet i 2012, og innskuddene 

økte med 7 prosen nt i løpet 

av året. DDet 

var særligde 

mellomstorre 

bankene soom 

hadde 

sterk innskuddsvek kst. Norskee 

bankers totale 

innskuddssdekning 

innsskudd 

som anddel 

av utlån har h økt de 

seneste årene, se figgur 

2.25. Innnskuddsdekninngen 

på 

konsernnivå, 

som inkluderer overførte uttlån 

til 

kredittforretakene, 

var 556 

prosent ved utgangen av 22012, 



2. .22 Obligasjonsutstedelser 

pper 

år 

Note: 

Kredittforetakk 

utsteder i all hovvedsak 

OMF. Kildee: 

Stat. sentralbyrå å 

2. .23 Gjenværennde 

løpetid, oblligasjonslån 

till 

forfall etter 20013 

Kilde: 


soom 

tilsvarer een 

økning på 2 prosentpoenng 

det siste årret. 

Innnskuddsdeknningen 

i morbankene 

var 88 pprosent. 

Bankenes 

markkedsfinansierin 

ng har økt marrkant 

etter at det 

ble 

mulig fo or bankene å utstede OMF gjennom 

kredittforetak 

i 2007. Mar rkedsfinansieriing 

utgjorde 45 

prosent 

av tota al finansiering ved utgangen av 2012, mot 35 

prosent 

i 2004. De storebankkene har betyddelig 

større an ndel 

mmarkedsfinansi 

iering enn min ndre banker, ssom 

i størregrrad baserer 

seg på iinnskuddsfinansiering. 

Bankkene 

har blitt mmer 

avvhengig 

av maarkedsfinansie 

ering, men løppetiden 

på dennne 

finansieringen 

har økt. Andelen 

finansierring 

med løpe etid 

ovver 

ett åår 

utgjorde 65 proseent 

av to otal 


iering, og hove eddelen av dettte 

var OMF. 

En 

betydelig andel av ma arkedsfinansierringen 

i norsske 

banker 

består aav 

innlån fra uutlandet, 

se figgur 

2.26. Deter e i 

hovedsak 

de største bannkene 

som benytter dennne 

mmuligheten 

etteersom 

størrelsse 

og kredittvuurdering 

er vik ktig 

foor 

tilgangen till 

finansiering ffra 

utenlandskke 

kilder. Gjeldd 

til 

utlandet 

utgjo orde nærmeere 

60 proosent 

av tootal 


iering inkl. alll 

interbankgjeld 

ved utgange en

2.2 24 Utvikling i fiinansieringskil 

lder, banker ogg 

OMF-foretak, 

jus stert for valutaainnskudd 

i senntralbanker 

Kildde: 


2.2 25 Innskuddsddekning 

Kildde: 


av v 2012. Sammmenliknet 

me ed året før hhar 

andelen av 

ma arkedsfinansieering 

fra utlan ndet med løpettider 

over ett år 

øk kt, i hovedsakppå bekostning av utenlandsffinansiering 

me ed 

koortere 

løpetid. 

De e største norskke 

bankene haar 

også betydeelig 

finansierin ng 

me ed løpetid undder 

3 måneder i penge‐ og kapitalmarkeden 

ne. 

Av v totalmarkeddsfinansiering utgjorde dettee 

29 prosent, og 

ho oveddelen var innlån fra utla andet. Når bankkene 

har en st tor 

an ndel kortsiktigg 

markedsfinannsiering, 

gjør dette dem mer m 

sårbare 

for enn 

forverretsiituasjon i dee 

internasjonaale 

kaapitalmarkedenne. 

Norske baanker 

hadde vved 

utgangen av 

20 012 betydeligee 

innskuddiut tenlandske senntralbanker, 

noe 

som 

bidrar tiil 

å reduserre 

sårbarheten 

knyttet til 

refinansieringsbbehovet. 

Fin nanstilsynets langsiktige likviditetsindikkator 

har væ ært 

be enyttet i oppføølgingen 

av ba ankenes likvidiitetsrisiko 

siden 

20 002. Indikatoreen 

viser forho oldet mellom bbankenes 

finaan‐ 

sie eringmedløppetid over ettt 

årherunderrobligasjonslå ån 

ink kl. OMF, gjeld ttil 

kredittinstittusjoner, 

ansvaarlig 

lånekapittal 

2.26 Marrkedsfinansieriing 

(ikke fratruukket 

innskuddd 

i 

sentralbbanker), 

banker r og OMF-foret tak 


2.27 Finaansiering 

med løpetid over ett 

år som andeel 

av 

illikvide eiendeler 



I BBANKENE 

og egenkapital, 

samt kundeinnskud 

k 

dd uavhengig aav 

løpetid 

som anddel 

av illikvid de eiendeler. Indikatoren hhar 

øktde senere årene, og utg gjorde 102 prrosent 

ved utggangen 

av 

2012, see 

figur 2.27. Deenne 

indikator ren har likhetsstrekk 

med 

Net Stabble 

FundingRaatio NSFR, som 

i CRD IV eer 

foreslått 

innført med et minsttekrav 

på 100 

prosent fraa 

2018, se 

definisjoon 

i Tema I. FFram 

til kravett 

tilNSFRinnfføres i det 

norske regelverket, , vil Finannstilsynets 

llangsiktige 

likviditeetsindikator 

benyttes 

i opppfølgingen 

av 

likviditeetsrisiko. 

bankenes 

BANKEENES 

LIKVIDIITETSBUFFER 

Bankenee 

skalha tilstrrekkelige 

likvidditetsbuffere 

tiil 

å tåle en 

periode med begrense et tilgang på liikviditet. 

I CRDD 

IV er det 

nye minnstekravet 

til likviditetsbufffer, 

Liquidity Coverage 

Ratio LCR, 

foreslå ått innført fra 

2015. Finaanstilsynet 

vurderer 

det som viktig at bbankene 

tidliig 

starter 

tilpasninngen 

til det koommende 

likviiditetskravet 

oog 

innførte 

kvartalsvis 

rapportering 

av LCR for aalle 

norsker baanker 

fra 



29

30 


I BANKENE 

2..28 Utvikkling 

i LCR, vektet 

gjennomsnitt 


septembeer 

2011. Indik katoren benytttes 

i oppfølgi ingen av 

bankenes likviditetsrisik ko. 

LCR måleer 

størrelsen på foretakets likvide aktivaa 

somi hovedsakk 

beståravkoontanter, innsskudd 

i sentraalbanker, 

statspapirrer, 

samt foret taksobligasjonner 

og OMF ettter 

visse 

kriterier i forhold til ne etto likviditetssutgang 

30 dagger 

fram i 

tid, gitt enn 

stressituasjon 

i penge‐ og kkapitalmarkeddene. 

LCR 

for norskee 

banker var 95 9 prosent ved utgangen av 22012. 

Det 

er store vvariasjoner 

meellom 

bankenee, 

se figur2.288. Se også 

egen omtaale 

av LCR i Te ema I. 

Norske bbankers 

likvidditetsbuffer 

bbestår 

i hoveedsak 

av 

innskudd i sentralbankker, 

OMF og aandre 

verdipappirer. 

En 

stor andeel 

av disseverddipapirene anttas 

å være noee 

mindre 

likvide ogg 

kvalifiserer ikkeforLCR, , menkansti illes som 

sikkerhet i sentralbankeen. 

I oppfølginngen 

av norskee 

bankers 

likviditetssrisiko 

beny yttes derfor også en utvidet 

likviditetssbufferindikato 

or LBI inntiil 

regelverket for LCR 

trerikraaft. Her inkludderes 

mindre likvide aktiva a somer deponerbbare 

i sentra albanken, uaavhengig 

av om de 

kvalifisereer 

for LCR. 

Ved utganngen 

av 20012 

var 

gjennomssnittet 

for LBI 127 prosent, sse 

figur 2.29, og o norske 

banker hhar 

dermed en 

betydelig aandel 

aktiva ssom 

kan 

benyttes ssom 

likviditets sbuffer i periodder 

med stresss. 

OBLIGASSJONER 

MED D FORTRINNSSRETT 

Bankeness 

finansieringsstruktur 

har eendret 

seg betyydelig 

de 

senere årene. 

Den økte betydningen aav 

sikret finannsiering, 

i 

hovedsakk 

gjennom uutstedelse 

avv 

OMF, er sterkest 

framtredeende. 

Økt andeel 

sikret finanssiering 

har bla ant annet 

bakgrunnn 

i investor renes risikoaaversjon 

undder 

den 

finansiellee 

uroen fra 20007. 

Innføringgen 

av CRD IVV 

og nytt 

solvensreegelverk 

for forsikringsselskaper 

Solv vens II 

forventes å bidratilyttterligere økt eetterspørsel 

ettter 

OMF. 

Ved utganngen 

av 2012 hadde h norske bbanker 

utstedtt 

OMF for 

om lag 8000 

mrd. kroner. 

I denstatllige tiltakspakkken 

som 

tillot baankene 

å bytte OMFF 

mot stattspapirer 

bytteorddningen 

underr 

den internasjjonale 

finanskr risen, ble 



2. .29 Utvikling i LBI, vektet gjennomsnitt 

Kilde: 


tootalt 

OMF for 230 2 mrd. kron ner utstedt. OMMF 

for om lag 1130 

mmrd. 

kroner inn ngår fortsatt i bytteordninggen, 

se figur 2. .30, 

og 

en stor andel 

av dette forfaaller 

mellom desember 

20133 

og 

juuni 

2014. 

OOMF‐finansierinngen 

har bidratt til lavere 

finansieringskoostnader, 

redu usert likviditettsrisiko 

og til en 

mmer 

diversifiseert 

finansieringsstruktur 

i tilnærmet alle a 

norske 

banker. Imidlertid kan 

overføring oog 

pantsettingg 

av 

utlånsporteføljeer 

også ha uheeldige 

sider. Økt 

pantsettingg 

av 

bankkonsernen 

nes eiendelerr 

reduserer fleksibilitetenn 

i 

balansestyringeen. 

Jo størree 

andel av eiendelene som 

pantsettes, 

dest to lavere andeel 

eiendeler err 

tilgjengelig som 

siikkerhet 

for fr ramtidig finannsiering, 

og kvvaliteten 

på disse 

blir 

i gjennoms snitt dårligeree. 

Dette innebæærer 

at usikre ede 

kreditorer 

og innnskytere 

må bære en større 

del av risikooen. 

DDette 

kan beg grense tilganngen 

på usikkret 

finansieri ing, 

sppesieltienkrrisesituasjon, 

og dermed økke 

risikoen i det 

finansielle 

systeemet. 

Siiden 

OMF storrt 

sett utstedees 

med boliglåån 

som sikkerhhet, 

err 

det også fare e for at relativt gunstig prisinng 

av OMF og laave 

riisikovekter 

på boliglån kan bbidra 

til å vri baankenes 

utlån fra 

fooretakslån 

til 

boliglån og forsterkee 

oppgangen i 

husholdningsgjeld 

og boligprriser. 

I en neddgangskonjunkktur 

mmed 

stort booligprisfall 

kaan 

bankene måtte overfø øre 

yttterligere 

boliiglånforåinnnfri 

sine forplliktelser. 

I tilleegg 

kan 

ratingbyrååene 

kreve støørre 

grad av overpantsettelse. 

RRisikoen 

for en kraftig innstraamming 

i utlånn 

fra bankene kkan 

øke 

og forsterkee 

nedgangen. 

I Norge er de et krav om at a OMF utsteedes 

av et eeget 

kredittforetak 

og ikke av baanken 

selv. DDet 

er 23 norsske 

OOMF‐foretak. 

Hoveddelen H er heleid av morrbank, 

mens fem f 

err 

sameid av fleere 

banker. Tilnnærmet 

alle baanker 

i Norge hhar 

i dag tilgang til hel‐ eller deleeide 

OMF‐forettak, 

og om lag 60 

prosent 

av allee 

boliglån ligger 

nå i OMF‐fforetak. 

De sto ore 

bankene 

har i ggjennomsnitt 

overført 

en høyyere 

andel av sine 

utlån 

enn de mi indre bankene, 

se figur 2.31. Overføring avv

2.3 30 Utestående OMF 

Kildde: 


bo oliglån til OMF‐ ‐foretaket øker r gjennomsnitttlig 

kredittrisik ko 

i morbanken, oog 

øker likvi iditetsrisikoenn 

som følge av 

redusert 

fleksibiilitet 

i en krisesituasjon. 

De et er betydeligee 

økonomiske bånd mellom banker og OMMF‐ 

for retak, blant annnet 

i form av garantier og kkredittfasilitetter 

til kredittforetaaket. 

Slike forrpliktelser 

ekksisterer 

i sto ort 

om mfang og er vviktig 

for at kkredittforetakeene 

kanutstede OM MF med høy kvalitet. Kraavenefrarattingbyråene 

oom 

ga arantier fra moorbank 

synligggjør 

eksisterennde 

forpliktelsser 

og g tettebåndmmellom bankenne 

og de heleiide 

og felleseide 

OM MF‐foretakenee. 

På å grunn av muulige 

negativee 

effekter av bbruken 

av OMMF 

an nbefaler Finannstilsynet 

begrrensninger 

påå 

utstedelser og 

øk kte informasjonnskrav. 

Tilsynnet 

vil i pilar22‐prosessen med 

ba ankene følge opp bankeness 

risikovurderringer 

på det tte 

om mrådet, se omttale 

i Tema I. 

2.31 Boliglån 

overført ttil 

OMF-foretakk 



I BBANKENE 


FINANSIELT UTSYN 2013 31

32 


FORR 

FORSIKRINGG 

OG PENSJON 

3 SITTUASJO 

ONEN FOR 

FORRSIKRIN 

NG OG 

PENSJON 

Forsikringgsselskaper 

ogg 

pensjonskasseer 

spiller en viktig 

rolle 

i å sikre finansiell tryygghet 

på tverrs 

av livsfaser r ogved uforutsettte 

hendelser. De er samtidig 

blant de e største 

tilbydernee 

av langsiktigg 

kapital til bannker 

og ikke‐fiinansielle 

foretak. Betydelige veerdipapirbeholldninger 

bidro 

til at 

livsforsikrringsselskaper 

og pennsjonskasser 

bedret 

resultatenne 

i 2012, men det innnebærer 

sammtidig 

en 

omfattendde 

markedsrissiko. 

Risikoenn 

må sees oopp 

mot 

tilgjengeliig 

bufferkapiital 

som skkal 

dekke eventuell 

manglendde 

avkastning på produkterr 

medårligggarantert minsteavkkastning 

og øvrige risikoofaktorer. 

Stoor 

andel 

pensjonskkontrakter 

meed 

livsvarige garanterte yytelser 

i 

kombinassjon 

med lavt rentenivå r og økkende 

levealdeer 

skaper 

behov forr 

å styrkede en risikobæreende 

evnen. SSkadefor‐ 

sikringsseelskapene 

er i mindregraddeksponertmot m disse 

langsiktigge 

utfordringenne 

og fikk et 

2012. 

svært godt rresultat 

i 

LIVSFORSIKRINGS 

SSELSKAPEER 

OG 

PENSJOONSKASSER 

R 

INNTJENNING 

Livsforsikkringsselskapene 

og pensjjonskassene 

heretter 

omtalt saamlet 

som pe ensjonsforvalteere 

tjente i 2012 på 

positiv utvikling i finansmarkkedene. 

De globale 

aksjemarkkedene 

steg ffor 

året som helhet. Samttidig 

fikk 

pensjonsfforvalterne 

kursgevinster 

k 

på obligasjoonsporte‐ 

føljene, hoovedsakelig 

soom 

følge av redduserte 

risikop påslag for 

obligasjonner. 

På denan nnen side sannk 

de langere entene til 

svært lavve 

nivåer i løppet 

av året. Laangvarig 

lavt rentenivå r 

skaper ovver 

tid en utforrdring 

for selskapene 

med å oppfylle 

den årlige 

rentegarrantien. 

Nær 

90 pros sent av 

forsikringgsforpliktelsen 

ne har en garrantert 

rente. 10‐årige 

statsobliggasjonsrenter 

i Norge hadde i begynnelsenn 

av 2013 

steget nooe, 

men niv vået var forttsatt 

betydelig g under 

gjennomssnittlig 

garantir rente. 

Resultat ffør 

skatt i livsfforsikringsselskapene 

ble 0,5 5 prosent 

av gjennoomsnittlig 

forvaltningskapitaal 

GFK i 20122, 

som er 

en svak økning 

fra 20111. 

Høyere avkaastning 

på selsskapenes 

egne inveesteringsmidleer, 

selskapspoorteføljen, 

varr 

største 

bidragsyter 

til bedring gen, mens innttjening 

på forrsikrings‐ 

driften tteknisk 

resulta atvarrelativvtstabil, se ffigur 

3.1. 

Premieinnntektene 

eksskl. 

flytteregnnskap 

steg med 14 

prosent fr fra 2011. Ersta atningskostnaddene, 

som bla ant annet 

inkludereer 

pensjonsutb betalingene, øøkte 

med om m lag 8 

prosent. 



3. .1 Resultat før skatt, livsforsiikringsselskapper 

Kilde: 

Finantilsynet 

3. .2 Resultat før skatt, pensjonnskasser 

Kilde: 

Finantilsynet 

3. .3 Netto investteringsinntekteer 

i kollektivporrteføljen, 

livvsforsikringsselskaper 

Kilde: 

Finantilsynet

Pe ensjonskassenee 

fikksamletensterkøkninngiresultat ffør 

sk katt, fra 0,3 proosent 

av GFK i 2011, til 2,5 pprosent 

av GFK K i 

20 012. Særlig økkt 

inntjening ffra 

forsikringsdriften 

bidro til 

resultatforbedrinngen, 

se figur 3.2 merk ulikk 

skala samme en‐ 

lik knet med figur 3.1. 

Po ositiv utviklingg 

i finansmarkkedene 

gjordee 

at kursregulle‐ 

rin ngsfondet, somm 

skal benyttess 

til å utjevneat 

avkastningen 

fra a investeringene 

kan variere 

over tid, blee 

styrketmed d 8 

mr rd. kroner for livsforsikringsselskapene 

og 

5 mrd. kronner 

for r pensjonskasssene 

i 2012 2. Til sammeenlikning 

måt tte 

pe ensjonsforvalteerne 

benytte henholdsvis 

9 oog 


fra a kursregulerringsfondet 

i 2011 til å dekke opp ffor 

ma anglende avkaastning 

på kont trakter med reentegaranti. 

KA APITALAVKAASTNING 

PÅ KUNDEMIDLLER 

Om m lag 88 prosent 

av kunndemidlene 

i livsforsikringgs‐ 

selskapene 

var vved 

utgangen av 2012 tilknyttet 

kontraktter 

de er kunden er garantert en årlig minsteavvkastning. 

Dissse 

pr roduktene omffatter 

blant an nnet ytelsespeensjon, 

fripolisser 

og g gamleindiviiduelle kontraakter. 

De tilhøørende 

midlen ne 

for rvaltes i kollekktivporteføljen 

ne. Pensjonskaassene 

hadde 997 

pr rosent av kundemidlene 

i kolllektivporteføljjen. 

Ut tviklingen i fiinansmarkedenne 

i 2012 førte 

til at nettto 

fin nansinntekter i kollektivporteføljene 

blee 

nærtredobllet sammenliknet 

mmed 

2011. Økningen 

skyldes i første rekke at 

fal llet i aksjemarkedene 

høsten n 2011 ble snuudd 

til oppgang g i 

20 012. Videre førte reduksj jonen i risikkopåslagene 

ffor 

for retaksobligasjooner 

til noe verdiøkning på obligasjonns‐ 

po orteføljene. Løøpende 

rente einntekter, soom 

utgjør den 

stø ørstedelenavvfinansinntekktene, ble noe 

redusert soom 

føl lge av videree 

nedgangiddet generelle 

fig gurene 3.3 og 33.4. 

rentenivået, se 

Be edringen i ffinansinntekteene 

gjorde at verdijusteert 

kaapitalavkastninng 

i livsforsiikringsselskappenes 

kollektiiv‐ 

po orteføljer steg med over 3 prosentpoeng, 

til 6 prosent t i 

20 012. Blant annnet 

på grunnn 

av høyere aksjeandel var v 

øk kningen større for pensjonskkassene, 

fra 0 til 8 prosent, se 

fig gur 3.5. Bokføørt 

kapitalavkaastning, 

som ikke inkluderrer 

ur realiserte gevinnster, 

ble ogsåå 

bedretog enddte 

på 5 prose ent 

for r bådelivsforsikringsselskaaper og pensjoonskasser. 

Det tte 

inn nebærer at aavkastningen 

var høyere enn den årlige 

rentegarantien 

ffor 

de fleste kkontrakter. 

En betydelig anddel 

av v meravkastniingen 

i 20122 

ble benytteettilåstyrke 

reservene 

for å møteframti idige utbetalinnger 

knyttet til 

øk kende levealder, 

se egen omtale 

mot sluttenn 

av kapittelet. . 

Inv vesteringsvalggporteføljen 

bbestår 

av mmidler 

tilknytt tet 

koontrakter 

der kunden vel lger investeringssammense 

et‐ 

nin ngen og selv bbærer 

risikoenn 

for avkastninngen. 

Porteføljen 

øk keri omfangog 

utgjorde 12 1 prosent avv 

livsforsikringgs‐ 

selskapenes 

kunndemidler 

vedd 

utgangenavv2012. I likh het 

me ed utviklingen i øvrige porteføljer 

ble finannsinntektene 

i 

3 SSITUASJONEN 

FOR FORSSIKRING 

OG PPENSJON 

3.4 Nettoo 

investeringsiinntekter 

i kolleektivporteføljen, 

pensjonskasser 

Kilde: Finaantilsynet 

3.5 Verdijustert 

avkasttning 

i kollektivvporteføljen 


3.6 Avkaastning 

for kolllektivportefølje 

en og investeringsvalg 




33

34 


FORR 

FORSIKRINGG 

OG PENSJON 

3.7 Utvikliingen 

utvalgte balanseposterr, 

livsforsikrringsselskaperr, 

årstall 

Kilde: Finantilsynet 

3.8 Utvikliingen 

i utvalgtee 

balanseposteer, 

pensjonska asser, 

årstall 

Kilde: Finantilsynet 

3.9 Livsforsikringsselskkapenes 

investeeringer 

i obliga asjoner 

utstedt i NNorge 

fordelt på 

sektor 

*Hovedsakeelig 

OMF. Kilde: Finantilsynet 



innvesteringsvalgporteføljen 

kraftig k forbedrret, 

og førte till 

at 

kapitalavkastningen 

på dissee 

kundemidlenneberegnes 

tiil 

8 

prosentfor20012, 

mot ‐3pprosent året ffør, 

se figur 3.6. 3 

HHøyere 

aksjean ndel i investe eringsvalgportteføljen 

forklaarer 

mmye 

av forskjeellen 

i avkastnning 

mot kolleektivporteføljeene. 

Sttørre 

andel avv 

aksjer i porteeføljen 

bidrar imidlertid 

også å til 

sttørre 

verdisvinngninger. 

For 

en detaaljert 

gjennoomgang 

av resultatene i 

livvsforsikringsselskapene 

ogg 

pensjonskaassene 

vises til 

RResultatrapportt 

forfinansinstitusjoner, soom 

hvert kvarrtal 

publiseres 

på Fi inanstilsynets nettsted. 

MMARKEDSRISSIKO 

Sttore 

deler av 

livsforsikrin ngsselskapenees 

og pensjons‐ 

kassenes 

midler 

investeress 

i verdipapiirmarkedene, 

og 

veerdien 

på inve esteringene er påvirket av utviklingen 

i disse 

mmarkedene. 

Påå 

trossavataksjeandelen i livsforsikrinngs‐ 

seelskapene 

er redusert de ssenere 

årene, er aksjerisikooen 

foortsatt 

betydel lig som følge av v muligheten ffor 

raske og sto ore 

kurssvingninger 

som får umidddelbare 

effektter 

på avkastning 

og 

soliditet. Aksjeandelen n i kollekttivporteføljen 

i 


varr 

11 prosent vved 

utgangen av 

2012, 

mens denn 

ved utgangenn 

av førstekvaartal 2008 var 20 

prosent, 

se figur 3.7. En betydeelig 

andel av 

livvsforsikringsselskapenes 

aaksjebeholdninnger 

består av 

utenlandske 

akksjer, 

slik at utviklingen bååde 

i norskeog 

innternasjonale 

aaksjemarkeder 

påvirker finaansinntektene 

og 

veerdien 

av aksjebeholdningen. 

AAksjeandelen 

i 

pensjonskassenne 

ligger påå 

et høyereenivå 

enn i 

livvsforsikringsselskapene, 

og 

utgjorde 31 prosent av 

kollektivportefø 

øljen ved utgan ngen av 2012, se figur 3.8. 

OObligasjoner 

utgjorde tottalt 

nær 70 

prosent av 

livvsforsikringsselskapenes 

kkollektivportefø 

følje. Obligasjon‐ 

enne 

gir samlet ssett 

relativt forutsigbare 

rennteinntekter, 

men m 

mmarkedsverdien 

n vil svinge e i takt meed 

endringer r i 

mmarkedsrenten. 

Obligasjon ner som verdsettes til 

mmarkedsverdi 

og fritt kan omsetttes, 

behand dles 

reegnskapsmessig 

annerledees 

enn obbligasjoner 

som 

seelskapet 

har intensjon i om å holde til foorfall, 

eller anddre 

obbligasjoner 

som 

verdsettes til t amortisert kkost 

ofte minddre 

likvide 

rentepa apirer. Den regnskapsmesssige 

verdien av 

obbligasjoner 

til l markedsverddipåvirkes 

avv 

renteendringger. 

OObligasjoner 

hholdttilforfaall, 

og andre obligasjoner til 

ammortisert 

kost, 

bidrar til sstabile 

renteinnntekter, 

og dden 

reegnskapsmessige 

verdien påå 

obligasjonennefluktuerer 

ik kke 

mmed 

endringer r i markedsrenten. 

Et vikktig 

motiv for r å 

kllassifisere 

reentepapirer 

ssom 

"hold ttil 

forfall" elller 

ammortisert 

kosst 

er nettoppp 

å unngå reegnskapsmesssige 

svvingninger 

soom 

kan få negative n følgeer 

for pensjons‐ 

foorvalternes 

eegenkapital 

og solvenskkapital. 

Andeelen 

obbligasjoner 

til 

virkelig ver rdi i livsforsikkringsselskape 

ene 

økte 

fra 29 til 331 

prosent av kkollektivportefføljen 

fra 20111 

til 

2012, 

mens aandelen 

obliggasjoner 

til amortisert kkost

in nkludert hold til forfall‐obliigasjoner 

var i underkant av 

40 0 prosentvedutgangen av 22012. 

Andelenn 

obligasjoner til 

vir rkelig verdi i pensjonskasssene 

utgjorde 48 prosent av 

koollektivporteføljen, 

mens andelen obligasjoner 

til 

am mortisert kost utgjorde 13 prrosent. 

Den reegnskapsmessige 

ve erdien på oblligasjonsporteføljenipenssjonskassene 

de ermed mer volaatil 

enn i livsfoorsikringsselskkapene. 

er 

Re enteinstrumenter 

innehar en n vissgradavv reinvestering gs‐ 

ris siko, som øker med fallende rentenivå. r Enddringen 

i effekttiv 

rente 

ved reinvvestering 

er mmest 

tydelig for renteinstr ru‐ 

me enter som holldes 

til forfall. 

Storedeleraavdenne rent te‐ 

po orteføljen er innvestert 

på ett 

høyere renteenivå 

enn i daag, 

sto ort sett over 5 prosent, og viil 

med dagens rentescenariooer 

må åtte reinvesteeres 

på et lanngt 

lavere reentenivå 

når de 

koommer 

til forrfall. 

Over 700 

prosentavlivsforsikringgs‐ selskapenes 

obligasjoner 

til amortisert a kosst 

har imidlert tid 

gje enstående løppetid 

på over r fire år, slik 

be egrenset på korrt 

sikt. 

at risikoen er 

Om m lag halvparrten 

av livsforrsikringsselskaapenes 

samlede 

ob bligasjonsporteefølje 

består aav 

norske obliigasjoner. 

Bannk‐ 

ob bligasjoner utggjør 

den størsste 

andelen avv 

norske obligga‐ 

sjo oner, men andelen 

ble i 20100 

og 2011 reduusert, 

mens obbli‐ 

ga asjoner fra kreedittforetak 

i i hovedsakobbligasjoner med 

for rtrinnsrett OMMF 

økte betyydelig, 

se figurr 

3.9. Utviklingen 

kaan 

ha sammenhheng 

med at OMF O vil få laveere 

risikovektin ng 

en nn bankobligassjoner 

i det koommende 

solvvensregelverket, 

So olvens II. Det siste året harr 

imidlertidfoordelingen væ ært 

sta abil. 

Sa ammensetningeen 

av aktivaklasser 

i innvesteringsvallg‐ 

po orteføljen i livssforsikringssellskapene 

avvikker 

vesentlig ffra 

koollektivporteføljen, 

se figur 3.10. I gjennnomsnitt 

er 550 

pr rosent av porteeføljen 

investe ert i aksjer. Saammensetningen 

va arierer med hhvilken 

risikop profil kunden velger, og høy 

ris sikoprofil innebærer 

normalt 

høyere aksjeandel. 

I Tema VI 

gis s en nærmere omtale av mullige 

konsekvennser 

av økt anddel 

pe ensjonsforsikriinger 

med inveesteringsvalg. 

SO OLIDITET OGG 

STRESSTES STER 

Se elskapenes kappitalforvaltning 

eri storgrrad avhengig av 

de en bufferkapitaalen 

de til enhver 

tid har ttilgjengelig. 

Høy 

bu ufferkapital, heer 

definert soom 

tilgjengeligg 

kapitalutov ver 

lov vbestemte mminstekrav 

overskytende 

 

kjernekapittal, 

till leggsavsetningger, 

kursregul leringsfond, rrisikoutjevninggs‐ 

fon nd og fond for urealiserte geevinster, 

gir seelskapene 

størrre 

ha andlingsrom i kapitalforvvaltningen, 

oog 

porteføljens 

for rventede langssiktige 

avkastnning 

kan økess 

vedå ta størrre 

ris siko. For livsfforsikringsselsskapene 

utgjoorde 

bufferkap pi‐ 

tal len 54 mrd. kroner 

ved utgan ngen av 2012. Dette tilsvarerr 

7 

pr rosent av forssikringsforplik 

ktelsene, mot 6 prosent ved 

utg gangen av 20011, 


Pensjonsskassene 

har en 

be etydelig høyeree 

bufferkapitall 

enn livsforsikkringsselskap‐ 



OG PPENSJON 

3.10 Sammmensetning 

av a investerings svalgporteføljeen 

i 

livsforsikringsselskapeer 

per 31.12.20012 


3.11 Buffferkapital 

i livssforsikringssellskapene 

*Begrenseet 

oppad til ett års rentegaranti. Kildde: 

Finantilsynet 

3.12 Buffferkapital 

i pen nsjonskassene e 

*Begrenseet 

oppad til ett års rentegaranti. Kildde: 

Finantilsynet 



35

36 


FORR 

FORSIKRINGG 

OG PENSJON 

ene. Ved utgangen av 2012 utgjorde 

bufferkapitalen 

14 

prosent av forsikringgsforpliktelsenne, 

en økning 

på 3 

prosentpooeng 

fra 2011, se figur 3.12. 

Forvaltninngen 

av nors ske pensjonsmmidlereristtor 

grad 

basert påå 

såkalt dynammisk 

risikostyrring, 

sominnebærer at 

risikoen ttilpasses 

den risikobærende 

r 

evnen. I prakksis 

betyr 

dette at pensjonsforvvalterne 

oftee 

velger å redusere 

aksjeandeelen 

når aksjjemarkedene 

faller. Når markedet m 

stiger, kan 

aksjeandelen 

økes. Disse medsykliske eeffektene 

er sterkerre 

nårbufferk kapitalen er laav 

i forhold ttil 

samlet 

risiko. LLavt 

rentenivvå 

gjør det krevende fo or både 

livsforsikrringsselskaperr 

og pensjonskasser 

å opprrettholde 

en avkasstning 

som overstiger den 

årlige ga aranterte 

avkastninngen. 

Utfordrinngen 

forsterkess 

av at lav buffferkapital 

begrenserr 

pensjonsforrvalternes 

evvne 

til å holde 

en 

investerinngsprofil 

som aantas 

å oppnå meravkastningg. 

Forsikringgsselskapene 

rrapporterer 

kvvartalsvise 

stresstester 

til Finansttilsynet. 

Formålet 

er å analyysere 

virkningeen 

av det 

kommendde 

solvensregeelverket, 

Solveens 

II. Innføringen 

av 

det nye reegelverket 

er utsattogviltiidligst innførees 

i 2015, 

slik at sselskapene 

viil 

få noe mer 

tid til tilpasning. 

Stresstesttene 

er lagt te ett opp til dett 

nye regelverket, 

men 

med noenn 

forenklinger. . SolvensII‐regelverket er im midlertid 

ikke endeelig 

fastlagt, og o stresstestenne 

endres i ttråd 

med 

løpende eendringer 

i reggelverksforslagget. 

Se for øvri ig omtale 

av utvikkling 

i Solvvens 

II i Tema I Re egulering. 

Stresstesttscenariene 

dekker d alle ddeler 

av forrsikrings‐ 

selskapennes 

virksomheet, 

herunder markedsrisikoo, 

forsik‐ 

ringsrisikko, 

motpartsris siko og operasjonell 

risiko. 

||||||||||||||| |||||||||||||||||||||| ||||||||||||||||||||| |||||||||||||||||||||| |||| 

Stresstesstscenarier 

fo or markedsrissiko: 

Spesifissert 

relativ endring i reentekurven 

fo or både 

renteøkkning 

og renteenedgang, 

derr 

endringen avvtar 

med 

økende løpetid 

Fall i akksjekursene 

på å 39 prosent ffor 

børsnotertee 

aksjeri OECD‐laand 

og 49 prosent forr 

øvrig egenkapital‐ 

eksponering. 

Basert på utviklingeen 

i verdensindeksen 

MSCI WWorld 

sistetre e år, justeressjokket 

opp eeller 

ned 

med oppp 

til 10 prosen ntpoeng 

Fall i eieendomsmarke 

edene på 25 prosent 

Både sstyrking 

og svvekkelse 

av kkursen 

på utenlandsk 

valuta mmed 

25 prosen nt 

Spesifissert 

økning i krredittspreaderr 

med sterkeree 

stigning 

for laveere 

ratingklasser 

Stresstesttene 

vurdererr 

selskapenes samlede risiiko, 

målt 

som poteensial 

for tap p, opp mot bbufferkapitalenn, 

såkalt 

bufferkappitalutnyttelse. 

Bufferkapitaalutnyttelse 

over 

100 

prosent indikerer at selskapets samlede 

tapsppotensial, 

under oveennevnte 

scenaarier, 

er høyerre 

enn tilgjengeelig 



3. .13 Bufferkapit talutnyttelse st tresstest I – 

livvsforsikringsselskaper 

Kilde: 

Finantilsynet 

bufferkapital 

og g at solvenskapitalkravet 

i Solvens 

II derm med 

ikkke 

er oppfylt t. Ved utgangeen 

av 2012 haadde 

flertallet av 


enn 

bufferkapitaalutnyttelse 

ov ver 

100 

prosent i sstresstesten, 

eenkelte 

vesenttlig 

over, se figgur 

3.13. 

Blantannet stort omfang 

av proddukter 

med årrlig 

reentegaranti 

bi idrar til at fllere 

selskaperr 

vilståover rfor 

betydelige 

utfordringer 

knytttet 

tilkapitalkkravene i Solveens 

III. 

Dette er også vektla agt i Bankllovkommisjoneens 

utredninger 

om o nye pe ensjonslover, se Tema VI 

TTjenestepensjon 

nssystemet i endring. 

NNYE 

DØDELIG GHETSTARIFFER 

– OPPRESERVERINGG 

FFOR 

LANGT LLIV 

En 

vesentlig andel av v livsforsikkringsselskapennes 

foorpliktelser 

be estår av kollekttive 

tjenestepeensjonsordninger 

soom 

gir livsvarige 

ytelser. AAntatt 

levealdder 

er derfor en 

viiktig 

parameteer 

når livsfors sikringsselskapper 

og pensjons‐ 

kasser 

skal fastsette 

premier r ogforsikringsmessige avsset‐ 

ninger. 

Finanst tilsynet fastsaatte 

i mars 20013 

nyekravtil pensjonsforvaltternes 

dødeligghetsgrunnlag 

som innebæærer 

behov 

for en vvesentlig 

styrkking 

av avsettningene 

og økte 

premier 

for ny opptjening. Dødelighetsgrunnnlaget 

skal taas 

i 

bruk 

fra 1. jannuar 

2014. GGrunnlaget 

tarr 

utgangspunkkti 

Sttatistisk 

senttralbyrås 

framskrivinger 

av utvikling g i 

dødeligheten, 

tiillagt 

marginerr 

blant annet ffor 

å ta høyde for 

att 

forsikretbesstand har laverre 

dødelighet eenn 

befolkning gen 

geenerelt. 

DDet 

legges opp til et dynamisk 

grunnlagsoom innebærerr 

at 

dødeligheten 

foor 

hver årsklaasse 

endres ovver 

tid. Tidligere 

ble 

detlagttilgrunn at døde eligheten for hhver 

enkelt aldder 

viille 

være ko onstant i hele 

forsikringstiden 

stattisk 

dødelighetsgrunnnlag, 

mens det nå forutsettes 

at dødelig‐ 

heten 

endres ssynker 

over tid. 

AAvsetningsbehoovet 

for premiiebetalende 

peensjonsordninger 

og 

fripoliser vi il øke betydelig 

meddennye dødeligheets‐

tar riffen. Foreløppige 

beregningger 

anslår sammlet 

oppreservve‐ 

rin ngsbehov for livsforsikringgsselskapene 

til 45‐50 mr rd. 

kroner. 

Av det ssamlede 

oppreserveringsbehhovet 

har livsfo or‐ 

sik kringsselskapeene 

allerede styrket avseetningene 

me ed 

ne esten 15 mrd. kroner, hvor rav om lag 111 

mrd. kroner r i 

20 012. Også pennsjonskassene 

benyttet en vvesentlig 

del av 

av vkastningsoverrskuddene 

i 20012 

til å styrke avsetningene. . 

Fo orsikringsvirkssomhetsloven 

åpner for at pensjonsforvaal‐ 

ter rne kan få noee 

tid på å styrk ke avsetningene. 

Finanstilsyn net 

ha ar i brev av 8. mars 2013 sig gnalisert at selskapene 

likevvel 

ikk ke bør bruke mer enn femm 

årfra1. jannuar 

2014 påå 

å 

fulllføre 

oppreseerveringen. 

I ttråd 

med en unntaksbestem m‐ 

me else i forsikrinngsvirksomhet 

tsloven, åpness 

detogsåforat selskapene 

kan bbruke 

avkastnningsoverskuddd 

til å finansie ere 

op ppreserveringssbehovet. 

Finaanstilsynet 

haar 

samtidig ggitt 

utt trykkfor at deet 

vil bli stilt vilkår v om at seelskapskapitalen 

bø ør dekke mminimum 

20 prosent av det samlede 

op ppreserveringssbehovet. 

Finaanstilsynet 

annser 

situasjonen 

som 

utfordrende, 

men hå åndterbar. Avvkastningen 

på p 

for rsikringsmidleene 

i årenefraamover vil haa 

stor betydnin ng 

for r pensjonsforvvalternes 

evne e tilå styrkeaavsetningene og 

solvenskapitalenn. 

SKKADEFORSSIKRING 

De e norske skadeeforsikringssellskapene 

utenn 

captiveshaad‐ de e i 2012etsamlet resultat før skatt på 77,1 

mrd. kroneer, 

som 

er om lag 4 mrd. kroner bedre 

enn i 20111. 

Både inntje en‐ 

ing gen fra den forrsikringsmessiige 

driften og aavkastningen 

på p 

selskapenes 

investeringer 

ble b bedret, se figur 3.114. 

Fin nansinntektenne 

utgjorde 4,6 mrd. i 2012, ssom 

var mer ennn 

en n doblingsammmenlignet meed 

2011. Rennteinntekter 

var v 

de en største finannsinntekten. 

Nedgangen N i riisikopåslag 

førrte 

til betydelig vverdistigning 

på obligasjonsporteføljenne, 

samtidig 

som verdistigning på eiendommsinvesteringen 

ne 

bid dro til avkastnningsforbedring 

gen, se figur 3. .15. 

Re esultat av forsiikringsdriften 

ble 3,4 mrd. kkroner 

i 2012, en 

øk kning på 38 prrosent 

fra 2011. 

Detgodereesultatet skylddes 

at premieinntekktene 

økte mmed 

7 prosenttsamtidigsoom 

erstatningskostnnadene 

ble svvakt 

redusertt. 

Veksten i de 

for rsikringsrelateerte 

driftskosttnadene 

var oogså 

lavere ennn 

ve eksten i premiieinntektene. 

En E andel av aavkastningen 

på p 

inv vesteringene sskal 

i henholdd 

tilregelverkeetbenyttes till 

å 

de ekke forsikrinngskostnader 

allokert inveesteringsavkasst‐ 

nin ng. Justert ffor 

disse inn ntektene vistee 

resultatet av 

for rsikringsdrifteen 

en økning ffra 

0,9 mrd. krroner 

i 2011, til 

2,6 6 mrd. kroner i 2012. 

Co ombined ratio er en indikato or som uttrykkker 

lønnsomhe et i 

for rsikringsvirksoomheten, 

og vi iser hvilken anndel 

av utgiften ne 

til erstatninger og driftforsikkringsselskapeene dekker gjeen‐ 

no om premiene. Er combined ratio r høyere enn 

100 prosennt, 

må å selskapethaaandre innte ekterforåopppnå overskuddd. 

Vin nteren 2012 var 

svært mild og o uten ekstreemvær. 

Dette 



OG PPENSJON 

3.14 Ressultater 

i skade eforsikring (ute en captives) 

* Fratrukket 

allokert investeeringsavkastning. 

KKilde: 

Finantilsyneet 

3.15 Finaansinntekter 

i sskadeforsikrinng 

(uten captivees) 


3.16 Skaade- 

og kostnaddsprosent 

(commbined 

ratio) 


førte til lavere erstatn ningskostnadeer 

i 2012 enn i 2011, og 

bidro till 

en bedringicombined ratiio 

på 6 prosenntpoeng, 

til 

90 proseent 

i 2012, se ffigur 

3.16. 



37

38 

TEMA I REGULERING 


En rekke regelverksendringer er under arbeid på 

finansområdet. I EUs forslag til nytt kapitaldekningsregel‐ 

verk, CRD IV, er det lagt opp til strengere kapitalkrav for 

kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Nye soliditets‐ 

regler for forsikringsselskaper, Solvens II, skal erstatte 

dagens solvensmarginkrav. Finanskrisen har ført til 

betydelig oppmerksomhet om systemviktige banker og 

krisehåndteringssystemer. Det er utarbeidet forslag til nye 

regler på begge disse områdene. Det er også forslag om 

regler for å bidra til et sikrere og mer gjennomsiktig marked 

for derivater som ikke handles gjennom børs/regulert 

marked, såkalte OTC‐derivater. På regnskapsområdet vil 

nye regler for vurdering av tap på utlån og den 

regnskapsmessige behandlingen av forsikringskontrakter 

være av stor betydning for finansinstitusjonene. 

CRD IV – NYTT SOLIDITETSREGELVERK FOR 

KREDITTINSTITUSJONER OG 

VERDIPAPIRFORETAK 

CRD IV, som blant annet skal gjennomføre de nye 

standardene fra Baselkomitéen, Basel III, ble vedtatt av EU‐ 

parlamentet 16. april. Regelverket skal godkjennes av Rådet 

før sommeren, og gjøres gjeldende fra 1. januar 2014. 

CRD IV består av en forordning med minstekrav til ulike 

former for kapital, kvantitative likviditetskrav, 

bestemmelser om store engasjementer og offentliggjøring 

av finansiell informasjon, og et direktiv med 

konsesjonsbestemmelser, bestemmelser om tilsynsmyndig‐ 

hetenes virksomhet, om virksomhets‐ og risikostyring i 

institusjonene og krav om kapitalbuffere over minste‐ 

kravene. 

De nye kapitalkravene som følger av Basel III og effekten for 

norske institusjoner ble blant annet omtalt i Finanstilsynets 

rapport: Finansielle Utviklingstrekk, i oktober 2012. 

Nedenfor gis en oppdatering av områder hvor det har 

kommet viktige avklaringer. 

SYSTEMRISIKO 

Medlemsland skal identifisere globalt systemviktige 

institusjoner G‐SII, og pålegge disse en buffer i form av ren 

kjernekapital. Identifiseringen av systemviktige insti‐ 

tusjoner skal baseres på vurderingskriterier fastsatt av 

Baselkomitéen. Det er fastsatt fem klasser med stigende 

buffernivåer, fra 1 til 3,5 prosent av beregningsgrunnlaget 

for kapitalkrav. G‐SII‐bufferen innføres gradvis fra 2016 til 

2019. 

Medlemsland kan identifisere andre systemviktige 

institusjoner O‐SII, og pålegge disse en buffer. 


Vurderingskriteriene ligner på G‐SII‐kriteriene, men er 

tilpasset grad av systemviktighet på medlemsland‐ og EU‐ 

nivå. Bufferen kan settes mellom 0 og 2 prosent av 

beregningsgrunnlaget. EU‐kommisjonen, det europeiske 

rådet for systemrisiko ESRB og den europeiske 

banktilsynsmyndigheten EBA, og berørte medlemsland 

skal orienteres ved innføring og endring av bufferen. Et 

bankkonsern som kvalifiserer for både O‐SII‐ og G‐SII‐ 

buffer, skal bare ta hensyn til den høyeste bufferen. En 

datterbank av en G‐SII eller annen O‐SII skal pålegges en 

buffer på det høyeste av 1 prosent og nivået på konsernets 

samlede bufferkrav. 

Medlemsland kan også innføre en systemrisikobuffer for å 

forhindre og dempe "langsiktig ikke‐syklisk system‐ eller 

makrorisiko" som kan føre til alvorlige negative 

konsekvenser for det finansielle systemet og 

realøkonomien. Bufferen kan kun innføres dersom denne 

risikoen ikke allerede er dekket av de ordinære soliditets‐ 

kravene. Systemrisikobufferen kan pålegges institusjoner, 

eller grupper av institusjoner, som har relativt like 

sektoreksponeringer eller risikoprofiler. De nevnte EU‐ 

organer og berørte medlemsland skal orienteres ved 

innføring og endring av bufferen. Medlemsland kan sette 

buffernivåer fra 1 til 3 prosent av risikovektet 

beregningsgrunnlag. Fra 2015 kan medlemsland sette buffer 

på inntil 5 prosent for eksponeringer i hjemland og land 

utenfor EØS. Høyere buffernivåer må godkjennes av EU‐ 

kommisjonen. Myndighetene skal revurdere bufferkravet 

hvert annet år. Krav om systemrisikobuffer skal i 

utgangspunktet bare gjelde for hjemlandets institusjoner, 

men andre lands myndigheter kan velge å pålegge 

systemrisikobuffer for deres institusjoners virksomhet i 

landet "frivillig resiprositet". 

For banker som kvalifiserer for både SII‐ og 

systemrisikobuffer, skiller direktivet mellom systemrisiko‐ 

buffere som i bare gjelder eksponeringer lokalisert i hjem‐ 

landet, og ii systemrisikobuffere som gjelder eksponer‐ 

inger lokalisert både i hjemland og utland. I situasjon i 

skal bankene oppfylle begge kravene. I situasjon ii skal 

bankene derimot bare ta hensyn til den største bufferen. En 

institusjon som ikke oppfyller det samlede bufferkravet, vil 

bli pålagt restriksjoner på disponeringen av overskuddet. 

Innføring og endring av bufferkravene skal offentliggjøres. 

NASJONALT HANDLINGSROM 

I tillegg til systemrisikobuffer og bufferkrav for nasjonalt 

systemviktige institusjoner, skal nasjonale myndigheter 

også fastsette motsyklisk kapitalbuffer. Nasjonale 

tilsynsmyndigheter har videre anledning til å pålegge 

enkeltinstitusjoner eller grupper av institusjoner ekstra 

kapitalkrav basert på individuelle eller systemmessige 

forhold pilar 2.

Ettersom eiendomsmarkedet har nasjonale særpreg, kan 

myndighetene stille strengere krav til risikovekting av 

boliglån og lån med pant i næringseiendom: 

Standardmetoden: Tilsynsmyndighetene skal minst årlig 

vurdere om kriteriene og risikovektene for boliglån og lån 

med pant i næringseiendom på hhv. 35 og 50 prosent er 

berettigede, og kan sette høyere risikovekt eller lavere tak 

på belåningsgraden enn hhv. 80 og 60 prosent for å 

kvalifisere for disse vektene. 

IRB‐metode: Tilsynsmyndighetene skal minst årlig 

vurdere om en nedre grense for gjennomsnittlig tapsgrad 

gitt mislighold LGD for boliglån på 10 prosent er 

berettiget, og kan sette en høyere nedre grense. 

Vurderingene skal være basert på tapshistorikk, 

markedsutsiktene framover og hensynet til finansiell 

stabilitet. Disse tiltakene vil gjelde alle lån med pant i 

eiendom i landet, uavhengig av långivers hjemland. 

CRD IV åpner også for at nasjonale myndigheter kan treffe 

særlige tiltak ved økt makro‐ eller systemrisiko som kan ha 

store negative konsekvenser for finansiell stabilitet og 

realøkonomien. Blant tiltakene er høyere kapital‐ 

/bufferkrav, skjerpede likviditetskrav og høyere 

risikovekter for å motvirke bobler i eiendomsmarkedet. 

Slike tiltak skal bare benyttes dersom andre muligheter i 

regelverket er uttømt. Tiltakene må vurderes av EBA, ESRB 

og EU‐kommisjonen, og godkjennes av Rådet, men det er 

mulig å gjøre enkelte innstramminger uten godkjenning. 

Tiltakene kan gjelde for opp til to år, og kan videreføres for 

ett år av gangen. 

EGENKAPITALBEVIS 

Det har tidligere vært usikkerhet om egenkapitalbevis ville 

oppfylle kravet om at ren kjernekapital skal dekke det første 

tapet og den proporsjonalt største delen av tap 

sammenlignet med alle andre kapitalinstrumenter utstedt 

av institusjonen. Det har vært en utbredt oppfatning blant 

europeiske tilsynsmyndigheter at slike kapitalinstrumenter 

i kooperative og gjensidige institusjoner, spareinstitusjoner 

og lignende institusjoner oppfyller dette kravet selv om 

innskyterne av kapitalen ikke eier eller bare eier deler av 

den opptjente kapitalen i institusjonen. 

En annen forutsetning for at egenkapitalbevis skal kunne 

medregnes som ren kjernekapital, er at sparebanker kan 

regnes som "spareinstitusjoner" etter de utfyllende 

bestemmelsene som skal fastsettes om institusjoner som 

ikke er organisert som aksjeselskap. Den foreslåtte 

forordningsteksten presiserer imidlertid at 

spareinstitusjoner og kooperative‐ og gjensidige selskaper 

som har konsesjon i henhold til nasjonal lovgiving fra før 31. 

desember 2012 kan inngå i gruppen som har unntak fra 

enkelte av kravene til ren kjernekapital. 


Finanstilsynet antar dermed at egenkapitalbevis vil oppfylle 

kravene til ren kjernekapital når det tas hensyn til 

unntakene for institusjoner som ikke er organisert som 

aksjeselskap. 

BONUSORDNINGER 

Reglene om godtgjøring ble skjerpet i CRD III. Forskrift om 

godtgjørelse i finansinstitusjoner trådte i kraft 1. januar 

2011. Av forskriften følger det at for ledende ansatte skal 

sammensetningen av fast og variabel godtgjørelse være 

balansert. Den faste delen av godtgjørelsen skal være 

tilstrekkelig høy til at foretaket kan unnlate å utbetale den 

variable delen av godtgjørelsen. Det samme gjelder for 

ansatte med arbeidsoppgaver av vesentlig betydning for 

foretakets risikoeksponering, ansatte med kontrolloppgaver 

samt tillitsvalgte. For daglig leder og medlemmene av 

ledergruppen i en bank, kan variabel godtgjørelse ikke 

utgjøre mer enn halvparten av den faste godtgjørelsen. 

Sistnevnte bestemmelse er særnorsk. CRD IV innfører et tak 

på variabel godtgjørelse på 100 prosent av fast godtgjørelse. 

Dette taket kan heves til 200 prosent med kvalifisert flertall 

i institusjonens generalforsamling. 

GJENNOMFØRING I NORSK REGELVERK 

Finansdepartementet la 22. mars 2013 fram forslag til 

endringer i finansieringsvirksomhetsloven og verdipapir‐ 

handelloven for å kunne gjennomføre CRD IV i norsk rett. De 

foreslåtte endringene innebærer at kapital‐ og bufferkra‐ 

vene i CRD IV vil tre i kraft i Norge fra 1. juli 2013. 

Departementet foreslår en permanent systemrisikobuffer på 

minst 3 prosent og en buffer på 2 prosent for systemviktige 

institusjoner med hjemmel til å endre nivåene i forskrift. 

Overgangsordninger innebærer at systemrisikobufferen vil 

være minst 2 prosent det første året, slik at kravet om 9 

prosent ren kjernekapitaldekning videreføres summen av 

minstekrav på 4,5 prosent 2,5 prosent bevaringsbuffer 

2 prosent systemrisikobuffer. Bufferen for systemviktige 

institusjoner innføres fra 1. juli 2015 og vil være på 1 

prosent det første året. Lovforslaget gir også hjemler for å 

gjennomføre de mer detaljerte bestemmelsene i CRD IV i 

forskrift. Forordningen vil bli oversatt og gjennomført ved 

en forskrift som sier at forordningen gjelder, mens 

direktivet gjennomføres i en eller flere forskrifter. Finans‐ 

tilsynet vil foreslå forskriftsendringer i september 2013. 

CRD IV vil bli tatt inn i EØS‐avtalen med en tilpasningstekst 

som blant annet avklarer hvilke prosedyrer som vil være 

aktuelle for Norge i de tilfeller hvor nasjonale tiltak krever 

godkjenning fra EUs organer. 

NÆRMERE OM LIKVIDITETSREGULERING 

Robust finansiering og god likviditet er av stor betydning for 

finansiell stabilitet, og i Basel III og CRD IV er det foreslått 

strengere krav til likviditetsregulering, blant annet innføring 

av kvantitative minimumskrav til likviditetsbuffer og 

langsiktig finansiering. 


40 

TEMA I RREGULERING 

G 

Liquidity Coverage Rati io LCR er ett 

målpå instittusjonens 

likviditetssbuffer. 

Likvidditetsreservene 

av høyeste kvalitet 

skal væree 

størreennforventede nnetto 

utbetaliinger 

fra 

institusjonnen 

i en stressituasjon 

i penge‐ og kapital‐ 

markedenne 

over en 30‐ ‐dagers periodde. 

Kravet skal l sikreat bankene har betydeliige 

likvide eiendeler 

til å dekke 

forventedde 

utbetalingerr. 

Net Stable Funding Ratio o NSFR 

viser gradden 

av langsikttig 

finansierinng 

ved å måle forholdet f 

mellom tiilgjengelig 

stab bil finansieringg 

og kravtil nøødvendig 

stabil finansiering 

ove er en ettårspeeriode. 

Formåålet 

er å 

hindre att 

bankeneifoorstor grad ffinansierer 

lite 

likvide 

eiendeler med kortsiktig g finansiering. 

Norske bbanker 

vil ha utfordringer med å møte e denye internasjoonale 

likvidiitetskravene. 

Strenge krav k til 

verdipapiirer 

som vurdeeres 

som likviide 

eiendeler er e særlig 

utfordrennde. 

Omsetninggskrav 

fører bblant 

annet til at store 

deler av OOMF‐markedet 

t i Norge ikke kkvalifiserer 

somm 

likvide 

eiendeler. 

I tillegg er de et lite omfang aav 

rentepapireer 

utstedt 

av offenntlig 

sektor og få forettaksobligasjon 

ner med 

tilfredsstiillende 

kreditttvurdering. 

Dee 

høyestressf faktorene 

på visse uutbetalinger 

er også utfordreende 

for norskee 

banker. 

De fleste norske bank ker ligger nærrmeredetkoommende 

kravet forr 

NSFR enn LCRR. 

FORESLÅÅTTE 

ENDRINGER 

I LIQUUIDITY 

COVER RAGE 

RATIO (LLCR) 

CRD IV byygger 

i hovedsaak 

på anbefalinnger 

fra Baselkkomitéen 

fra desemmber 

2010. Basselkomitéen 

puubliserte 

i januuar 


endringerr 

i LCR, der det t legges opp tiil 

at flere eienddeler 

kan 

inngå i likkviditetsbuffer 

ren, samt at eenkelte 

stressf faktorene 

som er laagt 

på utbetaliinger 

er redussert. 

Det er forreslått 

at 

kravet til LCR skal væree 

60 prosent 11. 

januar 2015, 

og økes 

til 100 prosent 

fra 1. jannuar 

2019. Det 

er ikke avkla art hvilke 

av Baselkkomitéens 

enddringer 

som viil 

bli tatt inn i endelig 

CRD IV, mmen 

det er lagt t opptil en innnfasing 

av LCRR‐kravet. 

Det er ikkke 

foreslått enddringer 

i NSFR. 

Utvidelsenn 

avlikvideaktiva a i LCR inkluderer 

blaant 

annet 

residentiaal 

mortgage baacked 

securitiees 

RMBS, forretaksob‐ 

ligasjonerr 

med lavereerating 

og enkelte aksje er. Disse 

endringenne 

har liten betydning, 

både som følge av aat 

norske 

banker i liten grad har r investertiRRMBS og fordii 

lovkrav 

begrenserr 

aksjeinveste eringer til å utgjøre maksimalt 

4 

prosent aav 

balansen. De et er også høyye 

avkortningsssatser 

på 

disse papirene. 

Endringgene 

i stressfakktorene 

som er e lagt på 

utbetalinggene 

vil få større effekkt. 

Stressfakto orer for 

innskudd dekket av inn nskuddsgaranttien, 

ikke‐operrasjonelle 

innskudd og enkelte kreditt‐ og llikviditetsfasiliiteter 

er 

redusert i Baselkomitée ens nye forslagg. 

For norskke 

banker er LLCR 

beregnet ttil 

122 prosent t med de 

nye stresssfaktorene 

ppå 

utbetalingeer, 

en økningg 

fra95 prosent eetter 

det oppriinnelige 

forslaaget. 

De store bankene 

vil oppfylle 

kravet til LCCR 

på 100 prosent, 

mens de mellom‐ 

store og mmindre 

bankenne 

fortsatt vil liigge 

under kravet, 

se 



I.11 

Oppfyllelse aav 

LCR kravet etter e gammel oog 

ny definisjon 

Kilde: 


I.22 

Bedring i LCR 

i prosentpoe eng 

Kilde: 


figurI.1. 

I følgee 

Baselkomitéen 

vil gjennommsnittlig 

LCR for 

veerdens 

200 største 

bankerr 

øke fra 105 prosent til 125 1 

prosent 

med nye 

uttaksfaktoorene 

og utviddelsen 

av likvvide 

eiiendeler. 

HHoveddelen 

av de norske baankene 

får en økning i LCR på 

mmellom 

30 og 50 5 prosentpoenng 

med de nyee 

stressfaktoreene, 

see 

figurI.2. Støørst 

betydningg 

harlaveresstressfaktorer på 

ikkke‐operasjoneelle 

innskuddd. 

For de stoore 

bankene får 

kreditt‐ 

og likviditetsfasiilitetene 

også 

stor effe ekt. 

RReduksjonen 

av stressfaktoren 

for innskudd fra 

husholdninger 

dekket av in nnskuddsgaranntiordningen 

hhar 

sttor 

betydning for de melloomstore 

og miindre 

bankenee. 

I 

føølge 

analyser utført av J. P Morgan er det 

reduksjone en i 

sttressfaktorenee 

for ikke‐operrasjonelle 

innsskudd 

og kredditt‐ 

og 

likviditetsfa asiliteter som m også får sstørst 

effekt for 

innternasjonale 

bbanker. 

FigurI.3visernorske 

bank kers oppfyllelse 

av LCR‐kraavet 

ettter 

den foreeslåtte 

innfasiingsplanen. 

MMed 

opprinnel lige 

sttressfaktorer 

lagttilgrunnoppfyller kunn 

20prosentav bankene 

LCR‐krravet 

på 100 pprosent. 

Nye stressfaktorer

I.3 3 Oppfyllelse avv 

LCR-kravet etter e innfasingssplanen 

Kildde: 


I.4 4 Underskudd/ooverskudd 

av likvide 

eiendeleer 

for å oppfyllle 

LC CR-kravet på 1000 

prosent 

Kildde: 


før rer til at halvpparten 

av bank kene får LCR ovver 

100 prosennt. 

Ov ver halvpartenn 

avbankenehar en LCR oover 

60 prose ent 

be eregnet etterr 

opprinneligg 

forslag. MMed 

reduserrte 

str ressfaktorer økker 

andelen till 

74 prosent. 

De et underskudddet 

av likvide eiendeler somm 

norskebankker ha ar for å oppfylle 

kravet til 100 

prosent påå 

LCR, reduserres 

kraftig 

etter det 

nye forslage et fra Baselkoomitéen. 

Norske 

ba anker vil gå fraa 

et underskudd 

av likvide eiendeler på 227 

mr rd. kroner til et overskudd på 92 mrd. kkroner. 

Deterr i 

ho ovedsak de storre 

bankene somm 

bidrar til deette, 

se figur I.44. 

Se elvmedlaverestressfaktorrer på utbetaalinger 

må fle ere 

no orske banker fortsatt økke 

likviditetsbbufferne 

for å 

tilf fredsstille kraavet 

på 100 prosent. Bannkenekanøke 

be eholdningene aav 

likvide eienndeler 

som er godkjent i LC CR, 

ell lergjøretilppasninger i innn‐ 

og utbetalinger. 

Det er 

im midlertid begreenset 

hvor stoore 

tilpasningeer 

bankene ka an 

gjø øre i sine inn‐ og utbetalingeer. 

For å sikre at bankeneikke kuun 

er avhengigg 

av inngåend de kontantstrøømmer, 

men til 

en nhver tid haar 

et minimuum 

av likvidde 

aktiva, ka an 


innbetallingene 

utbetalinngene. 

makksimalt 

utgjøøre 

75 proosent 

av 

FORSLLAG 

TIL KRISEHÅNDTEERINGSDIREEKTIV 

EU‐kommmisjonen 

la i juni 2012 fram direktivforslaget 

"Framewwork 

for the recovery an nd resolution of credit 

institutions 

and invest tment firms". FFormålet 

med direktivet 

eråsikre finansielll 

stabilitet, viidereføre 

systtemviktige 

funksjonner 

i banker under avviklling, 

beskytte offentlige 

midler under finaanskriser 

og g beskytte kundenes 

bankinnnskudd. 

Direkttivforslaget 

err 

i trådmedFinancial Stabilityy 

Boards "Key y Attributes ffor 

Effective RResolution 

Regimess 

for Financi ial Institutionns" 

og Baselkomiteens 

forslag til verktøy for f å løsekr riser i grenseekryssende 

banker. EU‐kommisjoonen 

anser diirektivet 

for å være en 

viktig foorutsetning 

for en felles bankkunion 

i Europaa. 

Rådet behandlet 

forsl lagetijuli20112 og vilforhaandle med 

EU‐parlaamentet 

med sikte på å veddta 

et omforennt 

direktiv 

ved førsstegangs 

behan ndling. Det er forventet at ddirektivfor‐ 

slaget skkal 

behandles i ECON‐komiiteeniEU‐parrlamentet 

i 

april 20013, 

mens plennumsbehandlinng 

er planlagtt 

i septem‐ 

ber. I uutkast 

til rappport 

fra komit teen er det frramsatt 

en 

langrekkke 

endringsfoorslag 

som er r avvesentliggmateriell karakterr. 

Direktivvforslaget 

krev ver at hvert ennkelt 

medlemslland 

peker 

ut en krisehåndteringsmyndighet. 

Dette kkan 

være 

tilsynsmmyndigheten, 

sentralbanken, 

departemment 

eller 

annen ooffentlig 

adminnistrativ 

mynd dighet. Alle baanker 

skal 

utarbeidde 

beredskapspplaner 

for gjennoppretting 

avv 

bankenes 

finansielle 

stilling i en n stresset situuasjon. 

Planenn 

skal ikke 

forutsettte 

ekstraordin nær offentlig st tøtte. Kravet ggjelder 

alle 

banker, men skal stå i forhold til insttitusjonenes 

sttørrelse 

og 

komplekksitet. 

Krisehånndteringsmynddighetene 

skal l eventuelt i samarbeid 

med tilssynsmyndighet 

tene utarbeidde 

avviklingspplaner 

som 

tar høydde 

for at bankken 

skal kunnne 

avvikles på en ryddig 

måte i pperioder 

med finansiell ustaabilitet. 

Direktivforslaget 

inneholdder 

forskjellig ge avviklingsverktøy 

som skal 

kunne 

brukes eenkeltvis 

eller i kombinasjonn. 

I parlamenttskomitéen 

er det frremmet 

forslag g om en ny kat tegori avviklinngsverktøy, 

"Governnment 

financia al stabilisationn 

tools", somm 

omfatter 

adgang til å stille garantier g og ttil 

midlertidigg 

offentlig 

eierskapp. 

Disse verktøyene 

skal føørst 

kunne bennyttes 

når 

nærmerre 

angitte kapitalinstrumen 

nter er nedskrevet 

og 

finansdeepartementet, 

sentralbankenn 

og tilsynsmyyndigheten 

vurderer 

at de øvvrige 

avviklinngsverktøyene 

ikke er 

tilstrekkkelige 

til å unn ngå vesentlig negativ virkniing 

på den 

finansielle 

stabilitet. 

Det er oogså 

ventet at EU‐kommisjonnen 

vil foreslåå 

regelverk 

som ommhandler 

"Rec covery and RResolution 

for Financial 

Market Infrastructure es". Krisehånddtering 

av systtemviktige 

infrastruukturforetak 

er 

høyt politisk k prioritert i EUU. 



41

42 

TEMA I RREGULERING 

G 

I.5 3mnd ppengemarkedssrenter 

endringger 

fra dagen føør 

4. jan 2010-221. 

mars 2012 

Kilde: Norgees 

Bank 

BEGRENNSNINGER 

I BANKENEES 

UTSTEDEELSER 

AV OMFF 

Regelverkket 

for obligasj joner med forttrinnsrett 

OMF 

trådte 

i kraft 11. 

juni 2007. OMF er, i motsetning ttil 

andre 

obligasjonnslån, 

sikret i lån med pant som er overføørt 

fra en 

bank elleer 

som kreditttforetaket 

haar 

gitt selv. OMF gir 

obligasjonnseierne 

rettt 

til dekninggi 

kredittfooretakets 

sikkerhetsmasse 

foran andre a kreditorrer. 

Hovedform målet har 

vært å sikre obligaasjonseiernes 

rettigheter til den 

underligggende 

sikkerheetsmassen. 

I ttillegg 

til regel lfastsatte 

krav till 

sikkerhetsm massen, stillles 

det krrav 

fra 

ratingselsskapene 

om bl lant annet oveerpantsettelse 

verdien 

av aktivaaene 

i sikker rhetsmassen sskal 

være stø ørre enn 

verdien av utstedte OMF og liikviditetsgaran 

ntier fra 

morbankeen. 

Hensikten bakdissekkravene er å gi OMF‐ 

investorenne 

ytterligere beskyttelse. 

OMF uttgjør 

nå brorparten b 

aav 

norske bankers 

markedsffinansiering. 

St tort omfang aav 

OMF har im midlertid 

også uheeldige 

sider, se nærmere omtale i ka apittel 2. 

Finanstilssynet 

vurdere er derfor omm 

det bør innføres 

begrensniinger 

på ande elen av bankeens 

eiendeler som kan 

stilles somm 

sikkerhetfor 

utstedelseer 

av OMF. NNivået 

på 

overføringg 

av boliglåner 

høyt, og deet 

bør stilles strengere s 

krav til eenkeltbankerss 

brukavOMMF. Finanstilsyynet 

har 

vurdert een 

kvalitativ regel 

for overfføring 

av boligglån 

som 

har til hennsikt 

å begrennse 

utstedelserr 

av OMF til ett 

omfang 

som er forsvarlig 

for deen 

enkelte bannk 

og for det finansielle 

systemet. Finanstilsyneets 

tilrådingerr i tråd med an nbefaling 

fra ESRBB 

fra februaar2013 

omm 

finansinstit tusjoners 

finansiering, 

herunder pantsetting p av bankenes eienndeler. 


anbefaler r at det settes kravtil bankeene 

om å 

utarbeidee 

egneretninggslinjer for forrsvarlig 

håndt tering av 

pantsettinng 

av eiende eler, herundeer 

for overføøring 

av 

boliglån ttil 

boligkredittforetak. 

Bankkkonsernene 

må 

selv ha 



ett 

aktivtforhol ld til risiko knnyttet 

til panttsettelse 

av eg gne 

akktiva. 

Finanstiilsynet 

vil gje ennom pilar 22‐prosessen 

føølge 

opp 

bankenes rrisikovurderinger 

på dette oområdet, 

og sørge 

foor 

at disse tilfredsstiller 

forsvvarlighetskravvet. 

For 

å styrke investors infformasjonsgrunnlag, 

anbefaaler 


at det ogsåinnføres 

krav til hviilke 

opplysninger 

bbankkonsernene 

og kreditttforetakene 

bbør 

offentliggjøre. 

Informasjonen n skalgjøredet enklere for 

OOMF‐kreditorer 

r å vurderekvvalitet på sikkeerhetsmassen, 

og 

ennklere 

for usiikrede 

kreditoorer 

å vurderee 

kvalitet på, og 

omfang 

av, ikkee‐pantsatte 

eiendeler. 

FFASTSETTELSE 

AV NIBBOR 

NNibor 

Norwe egian Interbank 

Offered Rate uttrykk ker 

hvilken 

rente NNibor‐bankene 

e i gjennomsniitt 

ville kreve for 

usikrede 

utlån i norske krooner 

til andree 

bankersomer akktive 

i pengem markedet. Nibo or kvoteres av seks banker som 

utgjør 

det såkaalte 

Nibor‐pannelet: 

DNB Baank 

ASA, Dansske 

Bank, 

Handelsbbanken, 

Norde ea Bank Norgee 

ASA, SEBAB og 

Swwedbank. 

Nibor 

kvoteres daglig 

og publiseres 

for ti ullike 

løøpetider 

klokkken 

12. Rentenne 

er å betraktte 

som estimatter, 

og 

panelbanke ene er ikke forpliktet til å stille priser 

tiilsvarende 

eg gen Nibor‐kvo otering. Nibor 

er en vik ktig 

reeferanserente 

og brukes bblant 

annet soom 

grunnlag for 

prising 

av finansielle f 

derivater, 

somm 

referanse i 

obbligasjonsmarkedet 

og som m grunnlag forr 

bankers prising 

avv 

utlån til næri ingslivskunderr. 

DDet 

handlesiliten grad på Nibor. 

Med unnntak 

av helt koorte 

låån 

dagslån, er e det et megeet 

begrenset innterbankmarke 

ed i 

norske 

kroner. 

I mangel på p transaksjonner 

i interban nk‐ 

mmarkedet, 

har panelbankene 

p 

etablert en prraksis 

hvor Nibbor 

kvvoteres 

medd 

utgangspunnkt 

i en ddollarrente 

som 

konverteres 

til norske kronerr 

via valutaswaapmarkedet.

Etter Finanskrisen har Nibor vært svært volatil sammen‐ 

liknet med andre referanserenter som Libor, Euribor, Stibor 

og Cibor, se figur I.5. Dette kan ha bidratt til å redusere 

tilliten til Nibor. Volatiliteten i Nibor skyldes i hovedsak 

daglige svingninger i valutaterminmarkedet. Store sving‐ 

ninger er ikke uvanlig i et lite marked slik som 

kronemarkedet, og kan til dels forklares av underliggende 

markedsforhold. For eksempel vil innbetalinger på større 

lån swappet til norske kroner kunne bevege terminpriser. 

Høy volatilitet kan imidlertid gjøre det lettere å skjule 

eventuell manipulasjon av Nibor, og kan føre til redusert 

tillit til rentefastsettelsen. 

Finanstilsynet mener det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å 

si at Nibor er manipulert eller forsøkt manipulert, men kan 

heller ikke avkrefte dette. Det foreligger ikke noe klart 

alternativ til en markedsbasert Nibor‐fastsettelse. Det er 

derfor nødvendig å styrke systemet for fastsettelsen av 

Nibor slik at Nibor blir mer transparent og robust mot 

eventuell manipulasjon. Finanstilsynet mener Nibor bør 

være en privat ordning, der bankene selv har ansvar for 

fastsettelse av referanserenten. Finanstilsynet har foreslått 

flere tiltak for å styrke Nibor, deriblant: 

Panelbankenes selvstendige ansvar for kvotering av Nibor 

bør framgå tydeligere av regelverket. 

I tråd med internasjonale tiltak vil også Finanstilsynet 

peke på nødvendigheten av at det stilles krav til 

panelbankenes dokumentasjon, loggføring og kontroll av 

egne kvoteringer, og vurderinger som er lagt til grunn for 

disse. 

Panelbankene bør gjennomføre sensitivitetsanalyser hvor 

det framkommer hvilken effekt Nibor har på bankens 

resultat. 

Det bør stilles klarere krav til panelbankenes interne 

organisering av Nibor‐kvoteringen for å forebygge og 

håndtere eventuelle interessekonflikter. 

Det bør opprettes et eget organ for overvåking og kontroll 

slik at disse funksjonene er adskilt fra styringsgruppen 

som fastsetter rammer og regelverk for kvotering av 

Nibor. 

Det bør etableres et eget organ uavhengig av 

styringsgruppen, som vurderer henvendelser og tips om 

manipulasjon eller uregelmessigheter i kvoteringen. 

Styringsgruppen og organet som vurderer henvendelser 

og tips om uregelmessigheter eller manipulasjon bør ha 

en bredere sammensetning enn i dag og inkludere 

medlemmer som ikke representerer panelbanker. 

I følge Finans Norge vil også bransjen selv iverksette tiltak 

for å styrke robusthet og tillit til Nibor. 

Finanstilsynet har påpekt at den enkelte bank har et 

selvstendig ansvar for forsvarlig organisering og tilbørlig 

markedsadferd. Panelbankene er underlagt tilsyn fra 


Finanstilsynet. Eventuelle mistanker om markedsmisbruk 

eller brudd på virksomhets‐ og organisatoriske regler blir 

fulgt opp. Finanstilsynet vil gjennomføre tilsyn i alle 

panelbankene i løpet av andre kvartal 2013. Tilsynet vil 

blant annet omfatte bankenes håndtering av interesse‐ 

konflikter og informasjon. 

I samarbeid med ESMA har EBA gitt anbefalinger for 

hvordan fastsettelsen av Euribor kan styrkes. Videre har 

EBA nylig avsluttet en offentlig høring av forslag om 

prinsipper som skal gjelde for finansielle referanserenter‐ 

og indekser i Europa. Finanstilsynet vil vurdere behovet for 

offentlig regulering basert på internasjonale anbefalinger, 

som er under arbeid, tilsyn i panelbankene og forslag til 

styrking av systemet for fastsettelse av Nibor, som vil bli 

utarbeidet av Finans Norge. 

SOLVENS II – NYTT SOLIDITETSREGELVERK 

FOR FORSIKRING 

Risikobaserte solvensregler for forsikringsselskaper, 

Solvens II‐direktivet, ble vedtatt i 2009. Det har i lengre tid 

pågått forhandlinger om endringer i Solvens II‐direktivet 

gjennom det såkalte Omnibus II‐direktivet. Som følge av 

forsinkelser i disse forhandlingene vil Solvens II‐regelverket 

ikke tre i kraft 1. januar 2014, som tidligere antatt. Det er 

foreløpig ikke fastsatt en revidert tidsplan. Etter 

Finanstilsynets vurdering vil full ikrafttredelse av Solvens II 

finne sted tidligst 1. januar 2015. En ytterligere utsettelse 

kan ikke utelukkes. Solvens II‐direktivet vil suppleres av 

gjennomføringsbestemmelser samt tekniske standarder og 

anbefalinger. Forslag til disse utfyllende bestemmelsene vil 

ikke bli publisert før det er oppnådd enighet om Omnibus II. 

Dette kan tidligst skje i andre halvår 2013. 

Den europeiske forsikringstilsynsmyndigheten EIOPA peker 

på at gjeldende regelverk er lite risikosensitivt og ikke gir 

tilstrekkelig grunnlag for harmonisering mellom landene. 

EIOPA planlegger derfor midlertidige tiltak som legger til 

rette for at deler av Solvens II‐regelverket kan anvendes fra 

2014. Dette vil kunne omfatte krav til selskapenes 

risikostyring og internkontroll, herunder egenvurdering av 

risiko og solvens ORSA, krav til tilsynsmessig oppfølging, 

krav til forhåndsdialogen for interne modeller samt krav til 

innrapportering. EIOPA publiserte forslag til anbefalinger 

for offentlig høring 27. mars 2013. Finanstilsynet deltar som 

observatør i EIOPA, og legger i utgangspunktet opp til å 

følge EIOPAs anbefalinger vedrørende midlertidige tiltak før 

ikrafttredelsen av Solvens II. Dette vil imidlertid måtte 

vurderes nærmere når de konkrete anbefalingene 

foreligger. EIOPA legger vekt på at tilsynsmyndighetene skal 

følge en framoverskuende og risikobasert tilnærming. Etter 

Finanstilsynets vurdering vil slike midlertidige tiltak kunne 

gjennomføres i Norge ved tilpasninger i tilsynsprosesser, 

uten at det må gjennomføres endringer i gjeldende 

regelverk. 


44 


Etter Solvens II kan selskapene søke om å få godkjent en 

intern modell for beregning av hele eller deler av 

kapitalkravet. Finanstilsynet vil fortsette forhåndsdialogen 

om interne modeller med selskaper som har utviklet en 

intern modell. 

I første halvår 2013 gjennomfører EIOPA konsekvens‐ 

beregninger av en del av forslagene som diskuteres i 

Omnibus II‐prosessen. Dette gjelder de sentrale forslagene 

knyttet til langsiktige garantier, som hovedsakelig omfatter 

ulike forslag til justeringer av rentekurven for diskontering 

av forpliktelsene, med sikte på å redusere svingningene i 

selskapenes kapital og kapitalkrav. Resultatene av 

beregningene skal oppsummeres i en rapport som etter 

planen skal foreligge ved utgangen av juni 2013. Resultatene 

vil utgjøre et sentralt grunnlag for de videre forhandlingene 

og endelig vedtak av Omnibus II. 

De ulike forslagene knyttet til langsiktige garantier må ses i 

lys av de senere års utvikling i rentemarkedene. Nedgangen 

i nivået på lange renter har bidratt til å svekke soliditeten til 

livsforsikringsselskaper som har avgitt langsiktige 

rentegarantier, noe som vil synliggjøres under Solvens II. 

For mange livsforsikringsselskaper vil derfor kapitalkravet 

etter Solvens II kunne bli vesentlig høyere enn under dagens 

regelverk. Noen av forslagene knyttet til langsiktige 

garantier innebærer at det foretas justeringer i 

diskonteringsrenten for forpliktelsene for å utjevne 

svingninger som følge av verdiendringer på renteavhengige 

eiendeler, som statsobligasjoner. Forslagene omfatter også 

ekstrapoleringsmetoder for å oppnå større stabilitet i 

fastsettelsen av rentekurven for lengre løpetider. I tillegg 

foreligger det forslag om gradvis overgang fra eksisterende 

diskonteringsrente grunnlagsrente til diskontering med 

Solvens II‐rentekurven. 

EMIR – REGULERING AV DERIVATMARKEDER 

EU‐parlamentet og ‐rådet vedtok en forordning om 

derivater som ikke er børsnoterte, sentrale motparter og 

transaksjonsregistre EMIR i juli 2012. Forordningen stiller 

krav om clearing av standardiserte OTC‐derivatkontrakter 

og risikoreduserende tiltak som skal iverksettes der clearing 

ikke er tilgjengelig. Alle standardiserte OTC‐ 

derivatkontrakter underlegges clearingplikt gjennom 

sentral motpart. EMIR regulerer sentrale motparter etablert 

i EU, samt European Security Markets Authoritys ESMA 

adgang til å anerkjenne sentrale motparter etablert i 

tredjeland. EMIR stiller krav om rapportering til 

transaksjonsregistre, og gir regler om ESMAs registrering 

av, og tilsyn med, dette transaksjonsregisteret. ESMA skal 

også anerkjenne transaksjonsregistre fra tredjeland. 

EMIR innebærer at finansinstitusjoner og private aktører 

blir underlagt clearingplikt for derivatkontrakter som i dag 

gjøres opp bilateralt, eksempelvis ulike valuta‐ og 


varederivatkontrakter. For OTC‐derivater som ikke cleares 

av sentral motpart, er det krav om utveksling av sikkerhet 

mellom partene i transaksjonen samt effektive prosesser for 

bekreftelse av gjennomførte handler. Transaksjonsregi‐ 

steret skal offentliggjøre aggregert informasjon, og gjøre 

informasjon tilgjengelig for blant annet tilsynsmyndigheter 

og sentralbanker. Forordningen inneholder også regler om 

autorisasjon av og tilsyn med sentrale motparter ettersom 

det er behov for å sikre at disse er solide og velfungerende. 

Andre regelverksinitiativer på verdipapirområdet i EU er 

nytt legalt rammeverk for verdipapirregistre og revisjon av 

MiFID, samt nytt "Securities Law"‐regelverk. Sammen med 

EMIR vil disse initiativene inngå som en viktig del av EUs 

arbeid for å bedre sikkerheten og robustheten i det 

finansielle systemet og gi felles europeiske regler for alle 

systemviktige infrastrukturforetak på verdipapirområdet. 

REGNSKAPSREGLER 

International Accounting Standards Board IASB har 

igangsatt en rekke prosjekter for å se nærmere på endringer 

i de internasjonale regnskapsreglene IFRS. IASB publiserte 

i mars 2013 et forslag til nye tapsregler for finansielle 

instrumenter det tredje i rekken. Forslaget innebærer 

blant annet at det skal foretas nedskrivning for forventet tap 

det nærmeste året fra første tidspunktet et lån føres i 

balansen, noe som er svært forskjellig fra gjeldende 

regelverk. Dersom IASBs forslag blir vedtatt innen rimelig 

tid etter offentlig høring, synes ikrafttredelse fra 2017 å 

være realistisk. Det er EU som vil bestemme om de nye 

reglene skal gjelde europeiske selskaper, samt fra hvilket 

tidspunkt standarden eventuelt skal gjelde. 

IASB har et pågående prosjekt om forsikringskontrakter 

IFRS 4 fase 2. Formålet er å utforme en enhetlig og 

prinsippbasert regnskapsstandard for alle typer forsikrings‐ 

kontrakter. Nåværende IFRS 4 er en midlertidig standard 

som tillater selskapene å videreføre eksisterende praksis. 

IASB publiserte et høringsnotat i juli 2010 som skulle fjerne 

inkonsistens og svakheter i nåværende praksis ved å 

erstatte den midlertidige standarden. Det er foreslått en 

beregningsmodell for måling av forsikringsforpliktelser 

basert på diskontering av framtidige kontantstrømmer fra 

forsikringskontraktene, justert for risiko med tillegg av en 

residualmargin. Denne beregningsmodellen synes å ligge 

nokså fast, men IASB har sett det nødvendig å publisere et 

revidert høringsutkast der det åpnes for høringskommen‐ 

tarer knyttet til enkelte sider av forslaget. Tidspunktet for 

publisering av høringsnotatet er angitt å være i løpet av 

første halvår 2013. Dersom IASBs forslag blir vedtatt innen 

rimelig tid etter gjennomført høring, synes ikrafttredelse fra 

2017 realistisk. Forutsatt EU‐godkjennelse vil den nye 

standarden være pliktig for konsernregnskapet til 

børsnoterte forsikringsselskaper.

TEMA T III 

VERDIP V PAPIRMMARKEEDENE 

Fin nansielle og ikkke‐finansielle 

foretak finansierer 

store del ler 

av v sinvirksommhet i penge‐ og kapitalmaarkedene. 

Dissse 

for retakene invessterer 

også betydelige 

midler 

i de samm me 

ma arkedene. Norsske 

husholdnin nger investererr 

direkte i aksjeer, 

obbligasjoner 

ogg 

pengemarkeedsinstrumentter. 

De direkkte 

inv vesteringene er imidlertidd 

mindre ennn 

de indirekkte 

inv vesteringene som går gjen nnom livsforsiikringsselskapeer, 

pe ensjonskasser og verdipapirfond. 

Medinnvesteringer og 

fin nansiering følgeer 

markeds‐, kreditt 

og likvidditetsrisiko. 

De e direkte efffektene 

på hhusholdningennes 

formue og 

ba ankenes kapiitaldekning 

av a verdifall i aksje‐ og 

obbligasjonsmarkkedene 

er forholdsvis 

begrennsede. 

Det følgger 

av v at dissesektoorene har beg grenset eksponnering 

mot dissse 

ma arkedene. Efffekten 

på resultatene 

i livsforsikringgs‐ 

selskapene 

vil vvære 

vesentlig større. De inddirekte 

effektene 

er vanskelige å estimere. Kraaftige 

verdifall øker aktørennes 

ris sikoaversjon, fø førertilrevurdderinger av den 

underliggende 

usikkerheten 

i økonomien og svekker tilliten til ddet 

økkonomiske 

sysstemet. 

Verdifa all i aksjemarrkedene 

og økkte 

ris sikopremier i aksje‐ og ob bligasjonsmarkkedene 

påvirk ker 

tilg gangen og pprisen 

på fina ansiering for ikke‐finansielle 

for retak, banker oog 

livsforsikrin ngsselskaper. I enkeltetilfelller gå år reprisingen lengre enn underliggende 

fundamentaale 

for rholdgirgrunnnlag for. Det skjer ofte etteer 

perioder med 

ste erkvekstimmarkedene. Et E krakk i akksje‐ 

og oblig ga‐ 

sjo onsmarkedene kanværebååde et resultatt 

avubalanserri rea aløkonomien oog 

i seg selv gen nerere en konjunkturnedgang. 

AK KSJEMARKKEDENE 

Risikoeniaksjeemarkedene 

er r høybådepåå kort og leng gre 

sik kt. Perioder mmed 

verdifall på om lag 550 

prosent hhar 

inn ntruffet flerre 

ganger siden 19700. 

Derfor er 

ak ksjeinvesteringger 

risikable også på lanng 

sikt. Det er 

va anskelig å vurdere omm 

aksjeprisene 

reflekterrer 

un nderliggende ffundamentale 

forhold. Enkkle 

verdsettinggs‐ 

ind dikatorer tydeer 

ikke på at mmarkedene 

var overvurdert ved 

inn ngangen til 2013. 

Dette betyyr 

imidlertid ikkke 

at det ikke er 

ris siko for verdifaall. 

Avkastninggen 

på Oslo Børrs 

har vært næ ært 

knnyttet 

til avkaastningen 

i europeiske e ogg 

framvoksende 

ak ksjemarkeder oog 

utviklingen i oljeprisen. Beeregninger 

visser 

at samvariasjonnen 

i avkastninngmellom 

selskaper 

på Osslo 

Bø ørs og mellom internasjonale e børserhar økt 

over tid og er 

sp pesielt høy i kriisetider. 

Diversifikasjonsgevvinstene 

er minnst 

nå år det er mest bbruk 

for dem. Det er stor usikkerhet 

knytt tet 

til modellering aav 

risikoen i akksjemarkedet. 

Fig gur II.1 viser utviklingen i årlige geometriske 

avkasst‐ 

nin ngsrater i de nnorske 

og amerrikanske 

aksjemmarkedene 

fra a 

II.1 Avkaastning 

i norskke 

og amerikanske 

aksjemarkkeder 



og Fina anstilsynet 

II.2:Aksjeindekser, 

utvvalgte 

land 




januar 1970 og fram 

utviklinggen 

i aksjeind 

Japan ogg 

Europa. 

og for N 

50 pros 

amerika 

det nors 

30 pros 

markede 

markede 

avkastni 

beregne 

femårs p 

tall hen 

geometr 

aksjema 

siste fem 

2 m tilidag, mens figur II.2 viser 

deksene for hhenholdsvis 

Noorge, 

USA, 

Dett 

er storvariassjon i avkastniingsratene, 

Norge varierer avkastningennfrapluss1800tilminus 

sent. Utfallsroommet 

er bettydelig 

mindrre 

for det 

anske markedeet. 

De månedllige 

avkastninngsratene 

i 

ske markedet svinger fra ne esten pluss 300 

til minus 

sent. I 17 av 43 4 årharavkkastningen i ddet 

norske 

et vært negat tiv. Tilsvarend de for det ammerikanske 

et er 9 år. Denn 

gjennomsnitttlige 

årlige geeometriske 

ingenidetnoorske marked detforhelepeerioden er 

et til 11 prosent, 

mens årllig 

avkastningg 

forsiste periode er minnus 

3,9 prosent. 

For USA er ttilsvarende 

nholdsvis 9,6 oog 

0,5 prosennt. 

Årliggjennnomsnittlig risk avkastnin ng desiste20 0 åreneidettjapanske arkedet er berregnet 

til minu us 1,2 prosentt 

og forde m årene til minnus 

13 prosent. 

2 Tidsseri 

TEMA II VERRDIPAPIRMARRKEDENE 

ene er hentet fra a Thomson Reuteers 

Datastream oog 

basert på 

MSCI-indeekser 

(total returnn, 

som innebærer r at utbytte inngår 

som del av 

avkastninggskomponenten). 

1979 var et spesielt år i det norske 

aksjemarkkedet. 

Indeksene eer 

på log-form somm 

innebærer at endringer 

som 

er like storre 

i figuren, repressenterer 

samme pprosentvise 

endrinng. 



45

46 

TEMA II VVERDIPAPIRMMARKEDENEE 

II.3 og II.4: 

Verdsetting i aksjemarkedeet, 

Norge 

Forholdett 

mellom pris oog 

inntjening 


Reuters Data astream og Finansstilsynet 

Forholdett 

mellom utbytt te og pris 



Det er fleere 

perioder der 

aksjemarkeedene 

faller svvært 

mye 

over forhholdsvis 

kort ttid. 

I et lengrre 

historisk pe erspektiv 

inntrefferr 

akkumulerte verdifall på 50 

prosent rela ativt ofte. 

Under deen 

siste finan nskrisen falt aaksjeindeksen 

fordet norske mmarkedet 

fra mai m 2008 til sluutten 

av februuar 

2009 

med 57 pprosent. 

Fra oktober o 20077 

tilfebruar2009 2 var 

verdinedggangen 

i det am merikanske markedet 

på om mtrent 50 

prosent. 

Det er eet 

viktig poen ng at aksjemaarkedet 

ikke bare er 

risikabelt på kort siktt, 

men også ppå 

lang sikt, som for 

eksempel illustrert vved 

utviklinggen 

i det japanske 

aksjemarkkedet. 

Selv om o sannsynliigheten 

for å oppnå 

forventet avkastning økker 

med lengdden 

på tidshorisonten, 

erdetfoortsatt en betyydelig 

sjanse for at avkasttningen 

i 

aksjemarkkedene 

blir laavere 

enn i oobligasjonsmaarkedene. 

Dette er for eksemppel 

relevant for sparing i ulike 

livsforsikrringsprodukteer. 

Høye aaksjeandeler 

påfører 

forsikringgstakerne 

høy risiko på kortt 

sikt, mendett er også 

en ikke ubbetydelig 

risikoo 

på lengre sikkt. 



DDet 

er vanskeligg 

å vurdereomm prisingeniaaksjemarkedet t er 

konsistent 

me ed markedsaaktørenes 

foorventninger 

til 

seelskapenes 

frramtidige 

innttjening 

og mmarkedsaktørennes 

avvkastningskravv. 

Den viktigste 

grunnenn 

er at verkken 

foorventninger 

eeller 

avkastnin ngskrav kan oobserveres. 

Flere 

inndikatorer 

nytttes 

i vurderinnger 

av om aaksjemarkedet 

er 

riimelig 

priset i forhold ti il underliggennde 

økonomisske 

foorhold. 

En av ddisse 

er forholdet 

mellom prrisen 

på aksjerr 

og 

innntjeningen 

til 

selskapene P/E. Når prrisene 

er høyye 

i 

foorhold 

til selsskapenes 

innttjening, 

betegnnes 

aksjenesom dyre 

fordi invvestorene 

må betale mye for hver kroone 

innntjening. 

Figu ur II.3 viser uttviklingen 

i P/ /E for det norsske 

akksjemarkedet, 

mensfigurII.4viserutvikllingen i forholdet 

mmellom 

selskap penes utbytteb betalinger og markedsverd dien 

avv 

selskapene DY. 

Et histor risk høyt forhooldstall 

DY kkan 

inndikere 

at aks sjemarkedet er 

lavtprisetffordi investore ene 

mmå 

betale rellativt 

lite forr 

å motta fforholdsvis 

hø øye 

utbyttebetalingger. 

AAksjekurser 

beeveger 

seg my ye ogofte, ogg 

medenannnen sttørrelse 

og frekvens ennn 

selskapeness 

underliggennde 

innntjening. 

Noe en endringer i aksjekursenne 

kan tilskriv ves 

sttøy, 

mens and dre endringer skyldes s ny infoormasjon 

somm 

er 

reelevant 

i vurderinger 

v 

av framtidigg 

inntjening i 

fooretakssektore 

en eller usikkeerheten 

knyttett 

til inntjening gen. 

Forholdet 

mellom 

pris og foorventet 

inntjeening 

og mellom 

foorventet 

utbyttte 

og pris vil variere over tid, menpåla ang 

siikt 

er det grunnn 

til å vente att 

forholdstallene 

vil trekke mmot 

enn 

langsiktigli ikevekt. Med mindre det sskjer 

struktureelle 

enndringer 

i fforetakenes 

iinntjening 

elller 

i aktørennes 

riisikoaversjon, 

vil prisen på eet 

selskap måttte 

stå i forholdd 

til 

seelskapets 

forrventede 

innttjening 

og uutbyttebetalingger. 

Sttandardavvikeet 

til forholdsttallenegiret 

mmål 

på ”normaale” 

vaariasjoner. 

Et forholdstall som 

avviker fra 

gjennomsnitttet 

mmed 

mer enn ett standardavvvik 

røde hoorisontale 

linjeer 

i 

figurene, 

kan vvære 

en indikaasjon 

på at prisene 

har beveeget 

seeg 

mye i forhhold 

til unde erliggende innntjening/utbyttter. 

NNivåene 

på P/E 

og DY inndikerer 

ikkee 

atdetnorsske akksjemarkedet 

var overprisett 

ved inngangeen 

til 2013. De ette 

gjjelder 

også for r aksjemarkedeene 

i Europa, UUSA 

og for man nge 

frramvoksende 

markeder. m Flerre 

aksjemarkedder 

har ennå ik kke 

nådd 

tilbake til nivåene fra før 

finanskrisen. 

Dette betyr ik kke 

att 

det ikke er risiko 

for verdiffall. 

DDet 

er en tendeens 

til at høyerre 

lavere ennn 

gjennomsnittlig 

avvkastning 

i en måned følges av hhøyere 

laveere 

gjjennomsnittligg 

avkastning i måneden m etterr, 

se figur II.5. DDet 

err 

ogsåenvisstendens til at lavere ennn 

gjennomsnittlig 

avvkastning 

ett år følges avv 

høyere enn gjennomsnittlig 

avvkastning 

årett 

etter, men sam mmenhengenee 

basert på årstall 

err 

ikke statis stisk signifik kante. Empiriske 

studier av 


i flere land 

indikerer at det er en 

mmomentum‐effeekt 

på kort sikkt 

og en reverrserings‐effekt 

på 

leengre 

sikt. Denn 

første effekteen 

innebærer aat 

aksjekurser hhar 

enn 

tendens til å bevege seg i samme 

retning på kort sikt,

II.5 5 Seriekorrelassjon, 

månedsavvkastning, 

Norrge 

Kildde: 




II.6 6: Volatilitet, Norge 

og USA 

Kildde: 




me ens den andree 

effektentyde er på at de bevveger 

seg tilbake 

til en langsiktig ttrend 

når horissonten 

går oveer 

flere år. 

De et norske aksjemarkedet 

er kjent for å væ 

en nn mange anddre 

aksjemarkkeder 

i utvikl 

Vo olatiliteten rissiko 

som mållt 

ved standar 

am merikanske mmarkedet 

er bberegnet 

til 1 

pe erioden 1970 ‐ 2012, men ns volatiliteten 

ma arkedet kan anslås til 255 

prosent. 

ma arkedet er immplikasjonen 

pr rosent er relatiivt 

normalt inn 

koort 

sikt er akksjemarkedet 

pe erioder er marrkedene 

vesen 

Fig gur II.6 viser hvordan risi 

pe erioden fra dessember 

1970 

de et norske markkedet 

har i de f 

3 ære mervolat ede økonomie 

rdavviket i d 

16 prosent f 

n i detnors FFor 

det nors 

at kursendriinger 

på 2 

nenfor en horissont 

på ett år. 

svært risikabbelt, 

og i no 

ntlig mer risikkabelt 

enn dett 

koen utviklerr 

segovertid til oktober 20012. 

fleste delperiod 

4 tilt 

er. 

det 

for 

ke 

ke 

25 

På 

en 

te. 

d i 

Risikoenn 

i 

dene vært betyy‐ 

3 

Volatilitet er et mål på risiko o her målt ved standardavviket til 

avk kastningen. Standdardavviket 

er et symmetrisk risikomål, 

som ikke skiller 

me ellom oppgang og nedgang. 

4 

Volatiliteter V (og seenere 

korrelasjoneer) 

er estimert i een 

såkalt multivarriat 

GA ARCH-modell, somm 

er mye brukt statistisk metodee 

for estimering av 

dennne 

typen størrelsser. 


II.7 Histoogram, 

avkastnning, 

utvalgte mmarkeder 




II.8 Kumulativ 

fordelingg, 

norske aksjeemarkedet 




delig høøyere 

enn i ddet 

amerikansske 

markedet. I enkelte 

perioderr 

er volatilitet ten så høy som m 40 prosent. I perioder 

der utviiklingen 

er neggativ, 

kan inveestorene 

tape betydelige 

finansielle 

formuer, som s det kan ta tiår å gjennoppbygge 

Volatiliteten 

drives i stor grad av v endringer i aktørenes 

risikotolleranse, 

psykoologiske 

mekannismer 

og oppbbygging 

av 

makroøkkonomiske 

iboendee 

usikkerhet. 

uubalanser 

somm 

endrer økkonomiens 

Figur II. 7 viser histogr rammet til avkastningsratenee 

i verdens 

aksjemaarkeder. 

Det røde histoggrammet 

i fiiguren 

er 

normalffordelingen. 

Figuren F indike erer at den empiriske 

fordelingen 

er skjev til l venstre og at den har feteree 

haler enn 

normalffordelingen. 

DDette 

bekrefte es av statistisske 

tester. 

Tilsvareende 

resultater 

gjelder for de ffleste 

av 

aksjemaarkedene 

i verdden, 

herunder det norske. 

Figur II.8viserdenkkumulative 

emmpiriske 

sannssynlighets‐ 

fordelingen 

til avkastnningsratene 

i det d norske aksjemar‐ 



47

48 


II.9 Samvaariasjon, 

avkasstning, 

utvalgtee 

markeder 



kedet og den kumulativve 

normalfordeelingen. 

fordelingeen 

er sannsy ynligheten for 

prosent i løpet av en måned 

omtrent 

figuren, mens tilsvarennde 

sannsynlig 

fordelingeen 

er 1,16 proosent. 

Forskjell 

nesten 7. En finner lign nende resultate 

keder. Læærdommen 

fraa 

dette er at n 

går det mmye 

verreennenvillevente normalforrdelt. 

En impliikasjon 

av dett 

normalforrdeling, 

som i mangetilfell risikomoddellering 

og prisin 

sannsynligheten 

for store 

kursbevege 

forhold ttil 

vurderingger 

av om 

bufferkappital 

er tilstreekkelig 

stor. D 

vurderingger 

avomVaalue at Risk‐m 

banker bruker til å beregne 

handelsbooken, 

gir robu uste risikoesti 

Basel‐regelverket 

er basert på 

kredittinsstrumenter 

ha ar normalford 

Videre er dette viktig innformasjon 

for 

vurderer å inngå innskuuddsbaserte 

fo 

5 Etter r normal‐ 

å tape mer enn 20 

0,17 prosent 0,0017 

i 

ghet for den empiriske 

len utgjør en ffaktor 

på 

er for andre aaksjemar‐ 

år detførstgåår dårlig, 

t om avkastningen 

var 

te er at antake elsen om 

ler ligger til ggrunn 

for 

ng, undervurderer 

lser. Dette er rrelevant 

i 

forsikringsselsskapenes 

Det er også vviktig 

for 

modellene som m mange 

kapitaldekningen 

i 

imat. Viktige deler av 

at både akksje‐ 

og 

delte avkastningsrater. 

r forsikringstakkere 

som 

rsikringskontr rakter. 

De internnasjonale 

aksjjemarkedene 

er tett sammmenvevd. 

Informasjon 

flyter fritt t overlandegrrensene og er normalt 

umiddelbart 

tilgjengeligg 

foralleaktøører i markedene. 

Høy 

positiv korrelasjon 

me ellom avkastnningen 

i to mmarkeder 

innebærer 

at høyere enn e gjennomsnittlig 

avkastnning 

i et 

marked i gjennoms snitt ledsagees 

av høye ere enn 


avkasstning 

i deet 

andre markedet. m 

Tilsvarende 

følges laveere 

enn gjennoomsnittlig 

avk kastning i 

det ene markedet i gjennomsnnitt 

av laveere 

enn 


avkastnning 

i det anddre 

markedet. Dersom 

korrelasjoonen 

er lik 1,00, 

samvariererr 

avkastningennideto 

markedenne 

perfekt. Dett 

er aldri slik i praksis at to mmarkeder 

er perfektt 

positivt eller negativt korreelert. 

I figur II.99 

vises 

5 

Den kummulative 

fordelinggen 

(figur 2.7) opp 

til et gitt punkt langs den 

horisontale aksen er teknisk sett arealet undeer 

sannsynlighetsfordelingen 

(figur 2.6) oppp 

til dette punkteet. 



II. .10 Samvariasjjon, 

avkastning g, utvalgte marrkeder 

Kilde: 

Thomson Reeuters 

Datastreamm 

og Finanstilsynett 

utviklingen 

i samvariasjonnen 

korrelasjoner 

mellom 

avvkastningen 

i det norske ma arkedet og avkkastningen 

i hen‐ 

holdsvis 

det ammerikanske 

og de d europeiske aksjemarkede ene. 

KKorrelasjonskoeffisientene 

err 

høyere nå ennn 

ved inngang gen 

tiil 

1970‐tallet. DDet 

tyder på at a det norske aaksjemarkedett 

nå 

err 

tetterebunndet sammen med utviklinngen 

i aksjemmar‐ 

kedene 

i USA og g Europa enn tidligere. t Figurr 

II.10 viser utv vik‐ 

lingen 

i korrelasjonen 

mellom m det amerikannske 

markedett 

og 

henholdsvis 

dett 

japanske og dde 

europeiske markedene. Og gså 

foor 

disse marke edene har samv variasjonen økkt. 

DDet 

er empirissk 

belegg for at korrelasjonen 

er høyerre 

i 

kriseperioder 

enn e i periodeer 

med normaale 

svingningeer 

i 

akksjekursene. 

DDette 

innebære er at diversifikkasjonsgevinste 

ene 

knyttet 

til globaale 

aksjeporteføljer 

er minstt 

når det er mest m 

bruk 

for dem. FFor 

globale inv vestorer ville det 

være en forrdel 

om 

avkastninggen 

var posit tiv i et marrked 

på sammme 

tiidspunkt 

som den var negattiv 

i et annet mmarked. 

Det vville 

reedusere 

svinggningene 

i porrteføljens 

avkaastning 

over tid. 

NNår 

denne ddiversifiseringssmuligheten 

reduseres, øk ker 

saamtidig 

sårbaarhetenidetglobale 

finannsielle 

system met. 

DDetteharimpplikasjoner 

for r norskeinveestorer, som for 

ekksempel 

livsfo orsikringsselskkaper 

og penssjonskasser, 

som 

plasserer 

bettydelige 

middler 

i de internasjonnale 


for å bedre den samlede aksjeporteføljeens 

avvkastnings‐ 

ogg 

risikoprofil. 

NNorge 

eren litten 

åpen økonnomi. 

Det er dderfor 

naturlig g å 

veente 

at endrinngen 

i prisen på norske akksjer 

påvirkes av 

enndringer 

i akssjeprisene 

inte ernasjonalt. Utvviklingen 

i norsk 

økonomi 

er ste erkt knyttet ti il utviklingen i Europa. Norsk 

økonomi 

motta ar også viktigge 

impulser frra 

framvoksennde 

laand 

som India, Kina og Russla and. 

PPENGE- 

OG OBLIGASJOONSMARKEEDENE 

Både 

korte og lange renter eer 

lave, og meed 

unntak for de 

gjjeldstyngede 

eeurolandene 

er 

statsrentenee 

historisklave. I 

disse 

landene eer 

imidlertid sstatsrentene 

reedusert 

betyde elig

fra a toppnivåene. 

Risikopremieene 

harværthhøye, men er nå n 

ne esten tilbake på nivåene som var føør 

finanskriseen. 

Vo olatiliteten i reenter 

og risikop premier i periooden 

2007‐20112 

ha ar vært betyddelig 

høyere eenn 

normalt. Korrelasjonen n i 

renter 

og risikoppremier 

mellomm 

land har øktt 

etter 2008. 

ST TATSPAPIREER 

Sta atspapirer er av stor interesse 

for invesstorer 

med høy 

ris sikoaversjon, eller for inveestorer 

som øønsker 

å ta ned 

ris sikoen i en rissikabel 

porteffølje. 

Renten ppå 

solide stateers 

gje eldsinstrumennter 

er ansettt 

å væreforbbundet med lav 

ris siko. Derfor anvendes renten på solide stateers 

rentepapirer 

oftte 

som referaansepunkt 

for beregninger av 

ris sikopremier i andre reenter. 

Statsppapirer 

dekkker 

sta atssertifikater med løpetidd 

opp til 12 

måneder og 

sta atsobligasjoner 

med løpetid utover 12 månneder. 

Fa all i prisvekst oog 

forventningeer 

om fortsatt lav inflasjon hhar 

bid dratt til fall i statsrentene dde 

siste 25 årene, 

se figuren ne 

II. 11 og II.12. . Siden finannskrisen 

i 22008 

har lave 

sty yringsrenter og høy etterrspørsel 

etterr 

solidestateers sta atspapirer biddratt 

til ytterlig gere reduksjonn 

i statsrentenne. 

Re entenivåene eer 

lavere en nn gjennomsnnittsrentene 

ffor 

pe eriodenfra19986‐2012. Norskekortereenterharliggget 

be etydelig høyeree 

enn amerika anske og britisske 

renter siden 

20 008. Dette hennger 

sammen mmed 

at norsk styringsrente er 

hø øyere enn ammerikanske 

ogg 

britiske styyringsrenter. 

At 

rentenivåene 

påå 

lange statspappirer 

statsoblligasjoner 

i st tor 

grad 

har fulgtt 

utviklingen i de kortee 

statspapiren ne 

st tatssertifikaterr, 

indikerer at det forventes 

at de korrte 

rentene 

vil holdee 

seg lave også å i årene framoover. 

I etterkant e av finnanskrisen 

opppstod 

det økt uusikkerhet 

runndt 

fle ere av eurolanndenes 

gjeldsbbetjeningsevnee. 

Rentenivåen ne 

øk kte betydelig. Dette gjaldt hhovedsakelig 

dde 

gjeldstyngede 

eu urolandene Poortugal, 

Italia a, Irland, Helllas 

og Spania. 

Na asjonale innstrramminger 

og hjelp fra EU, ECB og IMF hhar 

bid dratt til å brinnge 

rentenivået t ned igjen. Koonsekvensene 

av 

de en økte likviditteten 

på sikt err 

usikker. 

So om i aksjemarkkedene 

slår peerioder 

med økkonomisk 

streess 

og gså ut statspappirmarkedene. 

Usikkerhetennimarkedetffor 

sta atspapirer kkan 

uttrykk kes ved voolatiliteten 

til 

renteendringenee. 

Periodene frra 

1998 til år 2000 med Asiia‐ 

krisen 

og dot.coom–boblen, 

nedgangskonjunkturenfra20001 

til og med 20033 

og finanskris sen frahøsten2008 utmerkker 

seg 

som spesielt 

volatile. Historisk lavtt 

rentenivå på p 

sta atspapirer og rredusert 

usikkkerhet 

knyttet til statspapiren ne 

bid dro til at vvolatiliteten 

ggikk 

ned i 2012. For de 

gje eldstyngede eurolandene har volaatiliteten 

væ ært 

gje ennomgående høy siden 200 08, men falt nooe 

mot utgangen 

av v 2012. 

På å langsiktbeestemmes ren ntenivåetistoorgrad av fuun‐ 

da amentale økonomiske 

forholdd 

og inflasjonssforventninger. 

II.11 Renntenivå 

3 mnd. statssertifikat ter, utvalgte lannd 



II.12 Rennter 

på utvalgtee 

lands statsobbligasjoner, 

5 åårs 

løpetid 

Kilde:Thommson 

Reuters og Finanstilsynet 


At finannskrisen 

var en fundamen ntal systemkrisevisesi 

korrelassjonene 

for statsrenteend dringer mellom 

land. 

Korrelassjonen 

var høøyere 

de 5 siste 

årene avv 

perioden 

1993‐20012 

enn for per rioden samlet. . 

INTERBBANKMARKEEDENE 

Låneforhholdene 

i interrbankmarkedeet 

har stor bettydning 

for 

bedriftenes 

og hu usholdningenees 

lånekostnnader 

og 

muligheeter 

for å få banklån. 

Bankennes 

innlånskosttnader 

er i 

stor grad 

bestemmendde 

for bankenes 

utlånsrenteer. 

Endring 

i bankennes 

lånevilkårr 

i pengemarkkedetvilderfoorpåvirke 

investerringene 

i økonoomien 

direkte. . En stor del avv 

bankenes 

finansiering 

er marked dsfinansiering gjennom andrre 

banker. 

Libor dollar 

og Euribor eurro 

er eksempler 

på 

pengemarkedsrenter 

som noteres 

daglig i interbank‐ 

markedeet 

i henholdsv vis Storbritannnia 

og euroommrådet. 

For 

de flestee 

valutaereksisterer det et interbankmarked 

der et 

utvalg avv 

banker oppggir 

indikative renter r for usikrrede 

lån til 

andre bbanker. 

Løpetidden 

varier fraa 

over natten og opp til 

tolv månneder. 

Disse reentene 

brukes som referanseerenter 

for 

prising aav 

andre lån ogg 

finansielle in nstrumenter. I ddet 

norske 



49

50 


II.13 Spreaad 

Interbank mmot 

stat, 3 mnd. 


Reuters og Finanstilsynet 

F 

interbank 

imidlertid 

utledes m 

tet. Nibor 

en dollar 

dollar6. kmarkedet noteres n Niboor‐renter. 

Dette 

er 

d ingenren kroonerente, 

menn 

en swaprentee. 

Renten 

med utgangspuunkt 

i teorien oom 

udekket reentepari‐ 

r–renten for en n gitt periode avhenger av nnivået 

på 

rrente og termmintillegget 

påå 

kronerifoorhold til 

DDette 

tillegget er grovt sett llik 

differansenn 

mellom 

termin‐ oog 

spotpris påå 

NOK/USDreelativttilspottprisen. I 

Norge stiiller 

seks ban nker priser i dette markedet. 

Den 

noterte Nibor‐renten 

err 

et snitt av disse 

rentene. 

Fordi intterbankrentenne 

er usikredde 

lån, er dde 

svært 

følsommee 

foruroifinnansmarkedene. Nibor‐rente en nådde 

sitt hittil høyeste nivå under bankkrrisen 

på 1990‐ ‐tallet og 

oversteg da 27 prosennt. 

Som følge avøktkreditttrisiko i 

banksektooren 

og stor etterspørsel etter likvidittet, 

økte 

interbankk‐rentene 

ogs så betydelig høsten 20088. 

Store 

reduksjonner 

i sentralbaankenes 

styrinngsrenter 

somm 

respons 

på finansuuroen 

i 2008 bidro etter hvvert 

til reduserrte 

inter‐ 

bankrenteer. 

Rentenivåeet 

i interbankkmarkedene 

i 2013 er 

lavt bådee 

i Norgeog i andrelandsom det er naturlig 

å 

sammenliignemed. 

No ormalt er penngemarkedsrenntene 

lik 

sentralbannkenes 

styring gsrente foliorrenten 

pluss eet 

påslag. 

Foliorenteen 

er renten ba anker får på innnskudd 

i Norgges 

Bank. 

Nibor‐rennten 

er kun uunntaksvis 

lavvere 

enn den n norske 

styringsreenten. 

Det vil nnaturlig 

nok ikkke 

være lønnnsomt 

for 

norske baanker 

å låneuut penger til aandre 

banker til t lavere 

rente ennn 

denne renten. 

Rentediffeeransen 

mellom m interbankreenter 

og statsp papirer er 

et uttrykkk 

forrisikoprremien i markkedet. 

Økt far re for at 

låntaker iikke 

vil overhoolde 

sine forplliktelser 

kredittrisiko 

vil øke spreaden mmellom 

interbbank‐ 

og staatsrenter. 

Preferansser 

forløpetidoglikviditeterandrefakto orer som 

kan påvirkke 

renteforskjellen. 

Etter å hha 

ligget relativ vt stabilt 

6 Dollarrente 

en i beregningen av Nibor har fremm 

til 2008 hovedsaakelig 

vært 

basert på Libor. 

Fra 2008 finnes 

det indikasjoner 

på at dollarreenten 

notert 

av meglerhuuset 

Kliem benytt tes (Hellum og Kåårvik, 

Norges Ban nk , Aktuell 

Kommentar 5/2012). 



II. .14 Spread eurrobanker 

mot sstatsobligasjonner 

Kilde: 


Datastreamm, 

Iboxx 

i fflere 

år, økte ddifferansen 

mo ot statspapirer betydelig i 2007, 

see 

figurene II.13 3 og II.14. Spreeadene 

var speesielt 

høye høstten 

2008 

på grunn n av usikkerheeten 

knyttet till 

kredittrisiko og 

mmuligheten 

for finansiering likviditetsrisiko. 

Statspapiirer 

ble 

også ansett for å være meer 

likvide. Dettee 

bidro til høyere 

ettterspørsel 

ogg 

redusertlikv viditetspremiee 

på statspapiirer 

reelativttilusikkrede 

bankobl ligasjoner, somm 

øktespreadden yttterligere. 

Forr 

obligasjonerr 

utstedt av eurobanker var v 

sppreaden 

over statsobligasjooner 

ved inngangentil20 

013 

foortsatt 

over gjeennomsnittet 

ffor 

perioden 19999 

til 2012. 

UUsikkerheten 

i interbankmark 

i 

kedet er fortsaatt 

høyere enn før 

finanskrisen. 

Volatiliteten V 

till 

spreadenhaarholdt seg hhøy 

siiden 

2007. Dette 

henger sam mmen med at det fremdeles s er 

usikkerhet 

rundt 

bankenes ssoliditet 

og likkviditet. 

Banke ene 

err 

sårbare foor 

videre sv vekkelser i øøkonomien. 

SStor 

usikkerhet 

om m den makrroøkonomiskee 

situasjonenni 

veerdensøkonom 

mien 

bankobligasjoner. 

bidrar også til volatile 

renter på 

Landrelaterte 

risikopremie er gjør at det genere elle 

reentenivået 

ppå 

kort sik kt varierer mellom laand. 

Innternasjonale 

vvaluta‐ 

og kap pitalmarkeder er imidlertid ttett 

knyttet 

sammenn. 

Norske bankker 

er avhengiig 

av finansier ring 

i utenlandsk valuta. Rentteendringer 

oog 

endringer r i 

riisikopremier 

i pengemarkkedet 

synes å ha blitt mmer 

korrelerte, 

sppesielt 

i etterkant avv 

finanskrissen. 

KKorrelasjonen 

i renteendrin ngene mellomm 

pengemarkeeds‐ 

reentene 

Nibor, Libor, Euribo or og Interbank 

UK har væært 

høyere 

for perioden 

2007‐2012 

enn periooden 

1986‐2012. 

OOgså 

risikopremmiene 

har blittt 

mer korrelertte. 

FFINANSIERINGG 

AV IKKE-FINANSIELLE 

FORETAK 

Ikkke‐finansielle 

e foretak kan fi inansiere virkssomheten 

direkte 

i penge‐ ogg 

kapitalmarkedene. 

Fooretak 

utstedder 

gjjeldspapirer 

med både kort og lang løpetid. 

RRenteutviklingeen 

i disse ma arkedene er bbestemmende 

for 

fooretakenes 

finaansieringskosttnader.

II.1 15 CP-spread UUSA, 

ikke-finannsielle 

foretak 

Kildde: 




Co ommercial Pappers 

CP er bbetegnelsen 

i ddet 

amerikanske 

ma arkedet for seertifikater 

med 

løpetid undder 

12 månedder 

utstedt 

av ikke‐finansielle 

foretak. f Diffeeransen 

melloom 

eff fektiv rente påå 

CP og statspaapirer 

CP‐spreead 

er et mål på p 

ris sikopåslaget i markedet for korte selskappslån. 

Som vist 

i 

fig gurII.15, økerrCP‐spreaden 

n forikke‐finnansielle foretak 

ste erkt i periodeer 

forbundet med m økonomiiske 

kriser. Ved 

krisen 

i 2001 var 

CP‐spreadenn 

høyere enn sppreaden 

melloom 

int terbankrenter og renter på korte statspapirer 

på sammme 

tid d. Etter krisenn 

i 2008 har CP‐spreaden stort sett væ ært 

lav vere enn interrbank 

over staat. 

Dette kan fforklares 

med at 

krisen 

rundt åårtusenskiftet 

i hovedsak rammet ikkke‐ 

fin nansielle selskaaper, 

mens finnansielle 

foretaak 

var i sentru um 

for r krisen i 20088. 

Siden tredje kvartal 2008 hhar 

CP‐spreaden 

lig gget på om llag 

samme nnivå 

som på 2000‐tallet ffør 

fin nanskrisen. 

Sp preaden for lengre gjeldsspapirer 

for ikke‐finansiellle 

for retakharikkkegått ned liike 

myesomfor de korte ere 

pa apirene. Figur II.16 viser at 

risikopremieen 

på selskapps‐ 

ob bligasjoner i bååde 

USA, Storbbritannia 

og Euuroområdet 

økkte 

i pperioden 

fra 22007 

til 2009. Gjennom 20112 

falt spreadeen. 

La avt rentenivåå, 

søken ettter 

avkastning 

og lave ere 

ett terspørsel ettersikrestatsspapirer 

kan ha bidratt til å 

redusere 

spreaden. 

Nivået ved utgangenn 

av 2012 var v 

im midlertid fortsaatt 

høyere ennn 

gjennomsnitttetforperioden 

20 002 til 2012. Dette kan være 

et tegn på at aktørenne 

vu urderer risikoen 

knyttet till 

å låneutppenger til ikkke‐ 

fin nansielle foretaak 

som høyeree 

enn på midtenn 

av 2000‐talleet. 

CR REDIT DEFAAULT 

SWAPP 

(CDS)-MARRKEDENE 

CD DS‐markedene er relativt nyye, 

men viktigge, 

markeder ffor 

ha andel i kredittrrisiko. 

Kredittrrisiko 

er vanskkelig 

både å mååle 

og g prise. Deter stor variasjonn 

i "forsikringsspremiene" 

ov ver 

tid d, og det er 

vanskelig å estimere sannsynlighetts‐ 

for rdelingene til sslike 

kontrakteer. 

Begge dissee 

forholdene gjør 

de et vanskelig å pprise 

og modellere 

risikoen i kontraktene 


II.16 Sprread 

selskapso obligasjoner (bbb) 

mot 

statsobligasjoner, 

5 år rs løpetid 




presist. Det samme gjjelder 

i stor grad 

for interbankrenter, 

commerrcial 

papers og kredittoobligasjoner 

herunder 

statsobligasjoner. 

MMange 

av ko onklusjonene nedenfor 

gjelder derfor mer generelt g for rentepapirer 

dder 

det er 

risiko foor 

at utsteder mmisligholder 

sine 

forpliktelseer. 

En CDS Credit Defauult 

Swapkannsammenligneesmed en 

forsikrinngskontrakt 

deer 

kjøper forsi ikrer seg mot mislighold 

fra obbligasjonsutsteder. 

En CDDS 

er en finansiell 

byttekonntrakt 

der selggeren 

av kontrrakten 

forpliktter 

seg til å 

kompennsere 

kjøperenn 

nårenreferranseobligasjon utstedt 

av en tredjepart 

miisligholdes 

elleer 

det inntrefffer 

en på 

forhånd bestemtkreeditthendelse. Kjøper av kkontrakten 

forplikteer 

seg til å betale regelmessig gjennom 

kontrakttsperioden 

et beløp til selgeren 

"fee", "spread". 

Noen CDDS‐kontrakter 

kan være bas sert på at underliggende 

referansseobligasjon 

overføres o til selger ved mmislighold, 

mens i aandre 

kontraktter 

gjennomførres 

et kontantooppgjør. 

Prisen eeller 

spreaden på en CDS‐kontrakt 

er en fuunksjon 

av 

sannsynnligheten 

for mislighold på å referanseobbligasjonen 

gjennomm 

kontrakten ns løpetid ogg 

forventet verdi på 

referansseobligasjonen 

n gitt misligho old. Lave prisser 

reflek‐ 

terer laave 

mislighold dsannsynlighetter 

eller høy forventet 

verdi påå 

referanseoblligasjonen 

gittt 

mislighold, mmens 

høye 

priser gjjenspeiler 

høyyere 

sannsynlighet 

for misligghold 

eller 

lav verddi 

på referanseoobligasjonen 

ggitt 

mislighold. 

Det hanndles 

CDS‐konntrakter 

der uunderliggende 

lån er en 

statsobligasjon, 

obliigasjoner 

utsstedt 

av baanker 

og 

obligasjooner 

utstedt aav 

ikke‐finansieelle 

foretak. Det 

handles 

i tillegg CDS på portefføljer 

av lån in ndekser. Løpeetiden 

kan 

variere fra måneder ttil 

flereår. Alt t annetliktskkal effektiv 

rente påå 

referanseobl ligasjonene ommtrent 

tilsvaree 

summen 

av den effektive rente en på en statssobligasjon 

med 

samme 

løpetid oog 

CDS‐spreadden. 

Markederr 

forCDS‐konttrakter har 

eksistert 

siden tidlig ppå 

1990‐tallet. Markedet voksste 

sterkt 



51

52 


II.17 CDS--kontrakter, 

1 åår, 

utvalgte land 



II.18 CDS--kontrakter, 

1 åår, 

Norge 



fra sluttenn 

av 1990‐talleet. 

Under finanskrisen 

ppådro 

en rekkke 

selgere av CDS‐ 

kontrakteer 

seg store tap p etter hvert soom 

misligholdene 

økte. 

Enkelte finansielle 

aktører 

hadde innggått 

store vedddemål 

på 

det ameriikanske 

boligm markedet ved å selgeellerutstede u et 

svært høyt 

antall CDS S‐kontrakter dder 

underliggeende 

var 

strukturerte 

kredittproddukter 

CDO. 

Figur II.177 

og II.18 viser r utviklingeni priser eller sppreads 

på 

CDS‐kontrrakter 

med løpetid 

på ett år, 

derreferanseobliga‐ sjonene er 

utstedt av naasjonalstater. 

FFram 

til langt uut 

i 2008 

kostet dett 

sværtliteåfforsikre seg mmot 

mislighold på disse 

referanseobligasjonene. 

Etter hverrt 

som finaanskrisen 

utviklet sseg 

tilellerførrte til et statssfinansielt 

problem 

for 

blant annnet 

mange europeiske e lannd, 

økte CDSS‐prisene 

markant, se figur II.17. 

Utviklingeen 

i prise en på forsikring 

på norske 

statsobliggasjoner 

med tilsvarende 

løppetid 

er vist i figur 

II.18. 

Også forssikringspremieen 

på norske statsobligasjoner 

øker 

når uroenn 

internasjonallt 

tiltar, men veesentlig 

mindr re enn for 



II. .19 CDS-kontra akter, 1 år, Irlannd 

Kilde: 


Datastreamm 


II. .20 Histogram, , CDS spread, DDNB 

senioroblligasjoner 

Kilde: 


Datastreamm 


de 

fleste andre land. CDS‐spreadene 

er gennerelt 

sett veseent‐ 

lig 

lavere nå enn 

for ett år sidden, 

som gjenspeilerøkt 

tillitt 

til 

utviklingen 

frammover, 

men dee 

er markant høøyere 

enn i 2007. 

MMarkedsaktørene 

vurderer foortsatt 

risikoeen 

for økt uro og 

mmislighold 

som betydelig. 

Figur 

II.19 viseer 

at volatiliteeten 

til spreadene 

på CDS på 

irrske 

statsobligasjoner 

varierrer 

svært mye over tid. En CDDS‐ 

kontrakt 

er et kkredittinstrume 

ent, og denne ttypen 

instrument 

har 

spesielle fo ordelingsegensskaper, 

jamførr 

figur II.20, som 

viiser 

den empiriske e 

"sa annsynlighetsffordelingen" 

til 

sppreaden 

på CD DS på DNBsenniorobliasjoner. Fordelingenn 

er 

ikkke 

symmetris sk, og avvikerr 

sterkt fra noormalfordeling 

gen. 

Empiriske 

saannsynlighetsf 

fordelinger varierer, som 

voolatiliteten, 

mye 

over tid ogg 

periodelengddensomligger 

r til 

grrunn 

for estim meringen. 

Figurene 

II.17, II.19 og II.20 illustrerer tree 

forholdsom m er 

svvært 

viktig i diskusjonen om risikovekktet 

beregninngs‐ 

grrunnlag 

og interne i risikoomodeller 

forr 

fastsetting av 

bankenes 

kapitalkrav. 

Mark kedet for omssetning 

av CDDS‐ 

kontrakter, 

som m giren prisppå kredittrisiko, 

er relativt ssett

svært ungt. I 2010 var prishistorikken enda kortere enn nå. 

Beregninger basert på de tre årene fra 2007 til 2010 ville 

gitt lave risikoanslag og lave kapitalkrav på denne typen 

kontrakter. Stor variasjon i risiko, se figur II.19, øker 

usikkerheten knyttet til modellering av risiko og gjør det 

vanskeligere å vurdere om kapitalbufferne i det finansielle 

systemet er tilstrekkelig store. Antakelsen om normalfor‐ 

delte risikofaktorer er ofte brukt og legges blant annet til 

grunn for modellering av både kreditt‐ og markedsrisiko i 

Basel III / CRD IV. Figur II.20 viser at denne forutsetningen 

ikke vil være like treffende for alle typer instrumenter. 

Denne type problemstillinger gjør seg gjeldende i ulik grad 

for alle finansielle instrumenter. En mer generell innvending 

er at det er former for usikkerhet som ikke lar seg modellere 

fordi historiske data ikke spenner ut hele utfallsrommet. Det 

er også usikkerhet knyttet til pris‐ og risikomodeller, som 

representerer en forenkling og er basert på et sett forut‐ 

setninger. Kapitaldekningssystemet kan gjøres mer robust 

for slik usikkerhet ved å kreve en buffer i forhold til 

minstekravene. 

TEMA II VERDIPAPIRMARKEDENE 


54 

TEMA III FINANSIELL SÅRBARHET I HUSHOLDNINGENE 

TEMA III FINANSIELL 

SÅRBARHET I 

HUSHOLDNINGENE 

Gjelden i husholdningene er rekordhøy og vokser fremdeles 

raskere enn inntektene. Andelen husholdninger med høy 

gjeldsbelastning øker. Rentebelastningen vokser, men er 

fortsatt betydelig lavere enn før finanskrisen. Til tross for 

høy sparing har ikke finansielle buffere økt i forhold til 

gjelden. Høy sparing har blitt motsvart av 

boliginvesteringer. Gjennomsnittsinntekten til personer 

med startlån har økt betydelig de siste årene. 

Utlån til husholdningene hovedsakelig boliglån utgjør godt 

over halvparten av bankenes samlede utlånseksponering. 

Bankenes tap på lån til husholdningene er historisk sett 

lave. Endringer i husholdningenes etterspørsel kan likevel 

ha vesentlig betydning for bankenes soliditet og den 

finansielle stabiliteten. Erfaringer fra de siste tiårene har 

vist at dersom et økonomisk tilbakeslag gjør at 

husholdningene må stramme inn forbruket betydelig, blir 

ringvirkningene til resten av økonomien store. Lavere 

etterspørsel etter varer og tjenester bidrar til at 

gjeldsbetjeningsevnen i foretakene svekkes, og i neste 

omgang til at tapene på utlån til foretak stiger. Dermed øker 

arbeidsledigheten, husholdningenes inntekter svekkes, 

forbruket strammes ytterligere inn, og økonomien kan gå 

inn i en nedadgående spiral. 

HUSHOLDNINGENES GJELDS- OG 

RENTEBELASTNING 

Fra årtusenskiftet fram til den internasjonale finanskrisen i 

2008 vokste husholdningenes gjeld betydelig raskere enn 

deres disponible inntekter. Etter en kort periode hvor 

gjelden utviklet seg i takt med inntektene, har 

gjeldsbelastningen gjeld i forhold til inntekt fortsatt å øke. 

Veksten i gjeldsbelastning er imidlertid lavere nå enn før 

finanskrisen. I fjerde kvartal 2012 var gjelden om lag 

dobbelt så høy som inntektene, se figur III.1. Økningen i 

gjeldsbelastningen gjelder et flertall av husholdningene. 

Gjeldsbelastning målt som gjeld i forhold til samlet inntekt 

viser at en stadig større andel av husholdningene har høy 

gjeldsbelastning 7, se figur III.2. Den økte andelen hushold‐ 

7 Norges Bank benytter disponibel inntekt (figur III.1), mens Statistisk 

sentralbyrå benytter samlet inntekt (figur III.2). Samlet inntekt er et 

bruttobegrep som inkluderer yrkesinntekter, kapitalinntekter og private og 

offentlige trygdeytelser. Disponibel inntekt er et nettobegrep som er lik alle 

inntekter fratrukket skatt, renteutgifter og andre utgifter. Andre utgifter 

består blant annet av overføringer til andre innenlandske sektorer og 

utlandet. Videre korrigeres det for reinvestert aksjeutbytte i 2000-2005 og 

innløsing/nedsettelse av egenkapital 2006-2015. Forskjellig inntektsbegrep 

gjør at Statistisk sentralbyrås tall for gjeldsbelastning ikke er 

sammenlignbare med Norges Banks tall. 


ninger med høy gjeldsbelastning innebærer at flere 

husholdninger er mer sårbare for inntektstap og 

renteøkning. Andelen husholdninger med gjeld mellom tre 

og fem ganger samlet inntekt har økt på bekostning av 

andelen uten gjeld eller gjeld mindre eller lik samlet inntekt. 

Andelen husholdninger med gjeld større enn tre ganger 

samlet inntekt økte fra 9 til 15 prosent fra 2004 til 2011. Det 

er flere faktorer som har bidratt til økningen i husholdnin‐ 

genes gjeld. Økt bruk av avdragsfrie lån som reduserer 

likviditetsbelastningen de første årene, rammelån som gir 

grunnlag for økt konsum spesielt blant de eldre, lav rente 

og lav boligbeskatning er noen av faktorene som kan bidra 

til at gjelden øker mer enn inntekten. Finanstilsynets 

boliglånsretningslinjer har bidratt til strammere kreditt‐ 

praksis i bankene, slik at gjeldsveksten er lavere enn den 

ville vært uten retningslinjene. En undersøkelse gjort av 

Finanstilsynet viste at alle bankene i utvalget hadde lagt til 

grunn maksimal belåningsgrad på 85 prosent i egne 

retningslinjer. 

Renteøkninger fra midten av 2000‐tallet og fram mot 

finanskrisen medførte en markant vekst i husholdningenes 

rentebelastning renteutgifter / disponibel inntekt. 

Kraftige reduksjoner i styringsrentene etter starten av 

finanskrisen resulterte i at nesten hele økningen i 

rentebelastningen fra midten av 2000‐tallet ble reversert på 

ett år, se figur III.1. De siste årene har rentebelastningen økt 

noe. Likevel er nivået på rentebelastningen fortsatt lavt 

sammenlignet med før finanskrisen. Dette henger sammen 

med at rentenivået er lavere nå. Lav rentebelastning har gitt 

husholdningene bedre gjeldsbetjeningsevne. På sikt må 

imidlertid husholdningene påregne høyere rentebelastning. 

Ifølge Norges Banks prognoser vil rentebelastningen øke 

framover. Rentebelastningen ved utgangen av 2016 vil 

ifølge prognosene likevel fortsatt være lavere enn det høye 

nivået før finanskrisen. I prognosene er det lagt til grunn en 

moderat økning fra et lavt rentenivå. En framtidig rente på 

linje med nivået før finanskrisen vil imidlertid føre til en 

kraftig økning i rentebelastningen. 

HUSHOLDNINGENES FINANSIELLE BUFFERE 

Finansielle fordringer bankinnskudd og kontanter, 

forsikringskrav og andre verdipapirer kan fungere som 

buffere for husholdningene ved økonomiske tilbakeslag. 

Både gjeldsbetjeningsevnen og konsumviljen til 

husholdningene kan i større grad opprettholdes når 

bufferne er gode. Utviklingen i husholdningenes finansielle 

fordringer indikerer at husholdningenes finansielle stilling 

kan være bedre enn utviklingen i gjeldsbelastningene alene 

tilsier. De finansielle fordringene har i stor grad holdt følge 

med gjeldsveksten over perioden 1996‐2012, se figur III.3. 

Utviklingen i samlede finansielle fordringer i forhold til gjeld 

gir imidlertid et ufullstendig bilde av størrelsen på 

husholdningenes finansielle støtpute. Ulike typer finansielle

III. 1 Husholdninggenes 

gjelds- oog 

rentebelastnning 

Fra amskrivinger for 1. 

kvartal 2013 til 44. 

kvartal 2014 Kildde: 

Norges Bank 

III. 2 Husholdningger 

fordelt etter 

gjeldsbelastnning 

Kildde: 

Statistisk senttralbyrå 

for rdringer haar 

forskjellige 

buffereggenskaper, 

og 

sammensetningeen 

av de finansielle ffordringene 

er 

av vgjørende for hhvor 

gode bufffere 

husholdnningene 

har. Good 

lik kviditet er nødvvendig 

for at een 

fordring skaal 

kunne funge ere 

som 

bufferikrrisetider. Lite likvide fordringer 

kan væære 

va anskelige elleer 

umulige å få solgt raskt til en 

tilf fredsstillende pris. Fravær av 

prisvolatiliteet 

i de finansiellle 

for rdringene er en svært vik ktig bufferegeenskap. 

Enkellte 

for rdringstyper, for eksempel aksjer, kan raaskt 

reduseress 

i 

pr ris ved økonommisk 

tilbakeganng. 

Slike fordrringer 

er minddre 

eg gnet som bufffer 

forhusholdningene vedd 

uroligetiderri øk konomien. 

Ba ankinnskudd og 

kontanter i f 

bil lde av hushooldningenes 

fi 

typ per finansiellle 

fordringer 

for rdringstypene har bankin 

bu ufferegenskapeer. 

Bankinnsku 

for r nominell prissvolatilitet8 

forhold til gjeldd 

kan gi et beddre 

nansielle bufffere 

enn anddre 

r i forhold til gjeld. AAv 

nnskudd og kontanter beest 

udd og kontantter 

er ikke utsa att 

og er den mest liikvide 

fordring gs‐ 

8 D 

Den reelle verdien av bankinnskudd d og kontanter er imidlertid 

påvirket av 

TEMA III FINANSIELL SÅRBARHETT 

I HUSHOLDNINGENE 

III.3 Husholdningenes 

finansielle forddringer, 

gjeld oog 

inntekt 


sentralbyrå. 

Finansielle sektoorregnskaper 

III.4 Husholdningenes 

finansielle forddringer 


sentralbyrå. 

Finansielle sektoorregnskaper 

typen. Forsikringskraav 

er en lite 

likvid forddringstype. 

Aksjer, oobligasjoner 

ogg 

verdipapirfon nd er mindre llikvide 

enn 

bankinnnskudd. 

Prisenne 

på disse verdipapirene, 

v 

særlig på 

aksjer, kkan 

endresegraskt. Bank kinnskudd og kontanter 

utgjør oom 

lag 30 prosentavdefinnansielle 

fordrringene, 

se 

figur III. 4. Utviklingen i bankinnskuddd 

og kontanteer 

i forhold 

til gjeldd 

indikerer at den finannsielle 

bufferrevnen 

til 

husholddningene 

har suunket 

betydeliig 

i perioden 11996‐2012. 

Gjelden har vokst mer r enn bankinns skuddene og kontantene. 

Fra å uttgjøre 

over 500 

prosentavggjelden ved uttgangen 

av 

1995, uutgjorde 

bankkinnskudd 

og g kontanter under 40 

prosent av gjeldenve ed utgangen avv 

2012. Siden midten av 

2000‐tallet 

har andeleen 

vært stabil, se figur III.5. Av figuren 

framgårr 

detogsåatbbankinnskudd og kontanter som andel 

av gjeld har sunket og gså i perioderhvor h samlede finansielle 

fordringger 

harøktiforhold til gjelden. 

Det err 

betydelig 

forskjelll 

i forholdetmellom m bankinnskudd 

og ggjeld 

blant 

husholddningene. 

Særlig 

de yngste hhar 

lave bankiinnskudd 

i 

forhold ttil 

gjeld. 

generelle prisendringer. VVed 

inflasjon i prrisnivået 

som er høyere enn 

innskuddssrenten, 

reduseres s kjøpekraften til bbankinnskuddene 



55

56 



III.5 Fordringer, 

bankinnnskudd 

og konttanter 

som anddel 

av 

gjeld 


sentralbyrå, Finansielle F sektorrregnskaper 

III.6 Hushooldningenes 

spparerate 


sentralbyrå 

Husholdnningenes 

diirekte 

risikkoeksponering 

g mot 

verdipapiirmarkedene 

er lav. Akssjer, 

obligasjooner 

og 

verdipapiirfond 

utgjør en 

relativt litenn 

andel av de finansielle 

fordringene 

til husholdningene 

h 

e. Husholdningenes 

forsikringgstekniske 

reserver 

er imidllertid 

sterkt eksponert 

for utvikliingen 

i aksje‐, obligasjons‐ ogg 

eiendomsmaarkedene. 

De siste årene 

har det i tillegg t skjedd een 

strukturell endring i 

forsikringgsmønsteret. 

I innskuddsbasserte 

ordningeer 

bærer 

forsikringgstakerne 

selvv 

risikoen. Dettte 

betyr at aallerede 

i 

dag, og ennda 

mer i frammtiden, 

kan et tiilbakeslag 

i ma arkedene 

føre til enn 

betydelig red duksjon i verdien 

av husholdningenes 

sparemidler. 

Forådekke d opp for 

en slik needgang 

i 

framtidigee 

forbruksmuuligheter, 

vil hhusholdningen 

ne måtte 

øke sparinngen. 

Det vil iigjen 

reduseree 

konsumetogg bidratil en ytterliggere 

svekkelse e i økonomien. 

Høy sparring 

i bolig hhar 

bidratt tiil 

at husholdningenes 

spareratee 

sparing / dis sponibel innteekt 

har vært hhøy 

etter 

finanskrissen, 

til tross foor 

at nettofinansielle fordri inger har 

vært på eet 

stabilt laveree 

nivå, se figurr 

III.6. Boligkaapital 

har 

betydelig svakere buffeeregenskaper 

enn finansiell l kapital, 



soom 

bankinnskkudd 

og konttanter. 

Boligkaapital 

er minddre 

likvid, 

og i økonomiske ø 

nedgangstider 

n 

reduseres ofte o 

likviditeten 

yttterligere 

ved at boligprissene 

faller. Ved V 

faallende 

bolig gpriser vil hhusholdningenne 

oppleve en 

reeduksjon 

i mmarkedsverdienn 

avsinforrmue, som iggjen 

påvirker 

deres adferd negativvt. 

På den andrre 

siden fungeerer 

boligkapital 

soom 

sikkerhett 

for husholddningenes 

gjeeld. 

KKredittrisikoen 

tilbankenereduseres ved 

bruk av paant. 

Siiden 

årtusenskkiftet 

og fram til 2010 har husholdningennes 

bruttogjeld 

som m andelavsaamlet boligverrdi 

vært stabiil. 

I 

gjjennomsnitt 

har h økningen i boligkapitallverdien 

derm med 

ikkke 

ført til en bbedring 

i bankeenes 

sikkerhett. 

SSENSITIVITEETSANALYSSE 

AV 

HHUSHOLDNINGENES 

REENTEBELASSTNING 

DDet 

høye gjelddsnivået 

i husholdningssekktoren 

utgjør en 

riisiko 

for denn 

finansielle stabiliteten. Spredningen av 

husholdningenees 

gjeld og fformue 

er oggså 

av vesenttlig 

betydning. 

Store 

grupper kan n ha betydeligssvakere finanssiell 

sttilling 

enn hussholdningssekttoren 

samlet ssett. 

Ved hjelp av 

enn 

modellharrStatistisk ssentralbyrå 

i samarbeid med m 


framskrevet f 

reentebelastninggen 

renteutgif fter 

/ inntekt etter skatt s til hush holdningene forr 

perioden2011‐ 2014. 

Framskri ivingene er i hovedsak h baseert 

på anslag fra 

Finanstilsynet, 

som for en stoor 

del bygger på prognoser fra 

Sttatistisk 

sentra albyrå. Videre er det utført stresstester hv vor 

det 

er antatt at a renten ved utgangen av 2014 øker med m 

henholdsvis 

2 oog 

5 prosentpoengfranivåeet 

lagt til grunnn 

i 

frramskrivingen. 

Se boks for informasjon om modellen og 

anntagelsene 

gjoort 

i forbindelse e med framskrrivingene. 

|| |||||||||||||||||||||| |||||||||||||||||||||| ||||||||||||||||||||| |||||||||||||||| 

FForutsetningeer 

i beregning gene 

Sttatistisk 

sentr ralbyrå har på p oppdrag frra 


siiden 

høsten 2003 benytttet 

mikrosimuuleringsmodelllen 

LOTTE‐Skatt 

fo or å framskrivve 

husholdninngenes 

gjelds‐ og 

reentebelastning 

g. Gjeldsbelasttning 

er hushooldningenes 

gjeld 

soom 

andel av in nntekt, mens rrentebelastningg 

er renteutgif fter 

soom 

andel av a inntekt. Husholdningeenes 

inntektt 

i 

beregningene 

eer 

inntekt etterr 

skatt, der rennteutgifter 

ikke e er 

trrukket 

fra. Moodellens 

datagrrunnlag 

er et utvalg på om lag 

10 

prosent avv 

husholdning gene om lagg 

230000fra Sttatistisk 

senttralbyrås 

"Innntektsstatistikkk 

for hushoold‐ 

ninger" 

for20111. Inntektssttatistikken 

gir informasjon om 

husholdningenees 

gjeld, reentebetalingerr 

og formuuer. 

Beregningene 

gir g en indikassjon 

på hvor ssårbare 

hushoold‐ 

ningene 

er for renteøkningerr. 

Modellen taar 

ikke hensynn 

til 

enndringer 

i husholdningeness 

adferd som kan følge av en 

reenteøkning. 

VVekstanslag 

soom 

er lagt til grunn for frramskrivingen 

er 

basert 

på historriske 

tall per uutgangen 

av 2012, 

der dissee 

er 

tiilgjengelige. 

Lååne‐ 

og innsku uddsrente i 20111 

er anslått som 

gjjennomsnittligge 

renteinntekkter 

og ‐utgiffter 

i forhold til

inn nskudd og gjelld 

i modellens datagrunnlag. . Prognoseneffor inn ntektsvekst oog 

utviklingenn 

i bankenesutlånsrente 

er 

he entetfraStatisstisk sentralby yrås prognoserr 

i “Økonomiske 

an nalyser: Økonoomisk 

utsynovver året 2012” ” framars20113. Ut tlånsrenten som 


benytteer 

til å ansslå 

renteutgiftene 

i modellenfo or årene 20122‐2014, 

antas å 

en ndres med saamme 

faktor som utlånsreenten 

endres i 

Sta atistisk sentrallbyrås 

prognoser. 

Innskuddssrenten 

er anta att 

å eendres 

som utlånsrenten. 

Veeksten 

i husholldningenes 

gjeeld 

og g innskudd er satttil6,1prosent i 2013 oog 

5,3 prosent 

i 

20 014, som tilsvaarer 

prognosen n for veksti noominell 

dispon ni‐ 

be el inntekt. Dettte 

innebærer en antakelse om at hushol ld‐ 

nin ngenes gjeldssbelastning 

saamletikkeøkker 

i framskriiv‐ 

ing gsperioden. Skkatteopplegget 

t i modellen err 

skatteregler ffor 

hh hv. 2011, 20122 

og 2013, og gjeldende 20113‐regler 

er soom 

en n teknisk forutssetning 

videreført 

for 2014. 

I resultatene r fraa 

Statistisk sen ntralbyrås moodellberegning 

ger 

er det små enddringerihush 

holdningenes rentebelastninng. 

An ndelen hushooldninger 

med 

rentebelasttning 

over 220 

pr rosent avtar svvakt 

i 2013, forr 

så å øke igjenn 

i 2014, se figgur 

III.7. 

I 2014 har 6 prosent 

av hushholdningene 

en e 


på over 20 pr rosent, mens 3 prosentharen rentebelastning 

på over 30 prrosent. 

Tabell III.1 viser anta all 

hu usholdninger i deulikereentebelastningssgruppene. Den 

sta abile utviklinggen 

henger sam mmen med att 

rentensomer laggt 

til grunn forr 

Finanstilsyne ets anslag på reenteutgifter, 

kuun 

øk ker med 0,5 proosentpoeng 

fraa 

2011 til 20144. 

I 2011 2 var det husholdninger 

med mellom 110 

og 30 prose ent 

i rentebelastnin 

r 

ng som hadde høyest gjennomsnittsinntek 

kt. 

Hu usholdninger med høyest rrentebelastninng 

hadde laveest 

gje ennomsnittsinntekt, 

se tabelll 

III.1. Det er ssærlig 

den yng gre 

de elen av befolknningen 

som har r høy gjeld i forhold 

til inntek kt. 

Hu usholdningsgruupper 

med høøy 

gjeld har ssannsynligvis 

en e 


svært nær 20 prosent. Dermmed 

vil trolig se elv 

en n beskjeden økning i rrenten 

bidra til vesentlige 

for rskyvinger av gjeldsandelenn 

mellom de ullike 

rentebelasst‐ 

nin ngsgruppene. For eksempe el fører en lliten 

oppgangg 

i 

renten 

i referanssebanen 

til at ggjeldsandelen 

til gruppen me ed 

ov ver 20 prosent 

rentebelastnning 

stiger fraa 

24prosentav samlet 

gjeld i 20013 

til 29 proseent 

i 2014, se ffigur 

III.8. 

Sim muleringene vviser 

at husholldningenes 

renntebelastning 

er 

me eget følsom ffor 

renteøkninnger 

utover ddet 

somliggerri referansebanen. 

En utlånsrent te på 6,6prossent i 2014, soom 

er 2 prosentpoenng 

høyere enn i referansebannen, 

medfører at 

an ndelen husholddninger 

med mmellom 

20 og 30 

prosent rent te‐ 

be elastning øker fra 6 til 12 prosent. 

Andelenn 

husholdning ger 

me ed over 30 prrosent 

rentebeelastning 

økerr 

fra3 prosenti 

referansebanen 

til 8 prosennt. 

Dette tilsvvarer 

193 00 00 

hu usholdninger. En utlånsrente 

på 6,6 prosent 

er lavtt 

i 

his storisk sammeenheng, 

og om lag på samme nivå som i 20008 

6,7 

prosent. 



III.7 Antaall 

husholdninnger 

i rentebelaastningsgruppeer 

som 

andel avv 

totalt antall husholdninger 


sentralbyrå og Finanstilsynet t 

III.8 Andel 

av samlet gjjeld 

for husholldninger 

i ulikee 

rentebelastningsgrupp 

per 


sentralbyrå og Finanstilsynet t 

Skulle uutlånsrenten 

øke ø til 6,6 pprosent 

i 2014, 

vil det 

medføree 

enkraftigøkning i gjeldsandelen 

till 

gruppen 


med over 20 prrosent 

rentebbelastning. 

Gjeldsanndelen 

til grupppen 

med renntebelastning 

mmellom 

20 

og 30 pprosent 

øker fr ra 17 prosent t i framskrivinngen 

til 27 

prosent etter renteøkn ningen. En utl lånsrente på 66,6 

prosent 

innebærrer 

ifølge bereegningen 

at ru undt en fjerdeedel 

av all 

husholddningsgjeld 

vi il holdes avv 

husholdninnger 

hvor 

renteutggiftene 

utgjør r minst 30 prosent av disponibel 

inntekt. Renteøkningeen 

fører dermmed 

til at dennne 

andelen 

dobles fr fra 12 prosent. 

En utlåånsrente 

på 9,6 9 prosent, dvs. en øknning 

på 5 

prosentppoengfrarefferansebanen, 

vil føre til aat 

hele 18 

prosent av husholdningene 

får en rentebelastninng 

på over 

30 prossent, 

se figur III.7. I dette scenariet s holddes 

nesten 

halvpartten 

av all husholdningsg 

h 

jeld av grupppen 

med 

rentebellastning 

over 330 

prosent, se figur III.8. 



57

58 



Tabell III.11: 

Gjennomsnitttsinntekt 

i hussholdningene 

fordelt f på renteebelastning 

i 2011. 

Antall hus sholdninger foordelt 

på 

rentebelasstningsgruppeer, 

avrundet til hele tusen, 20111-2014. 

Rentebee- 

2011, rente 

4,1 prosent 

lastning 

0-

III. 11 Andel av veerdi 

av nye startlån 

for inntekktsgrupper 

Kildde 

Husbanken 

De et har vært stoore 

endringer i inntektssammmensetningen 

til 

mo ottakere av staartlån 

de siste årene. Mottakkere 

med årsinnn‐ 

tek kt over 400 0000 

kroner haar 

økt fra runndt 

en tredel av 

ve erdien av samllede 

startlån gitt g i 2008, til over halvparte en 

av v verdienavnyye startlån gittt 

i 2012, se figur 

III.11. Veksst 

i 

sta artlånverdi for 

mottakere med m over 400 

000 kronerr 

i 

årsinntekt 

utgjorde 

over 80 prrosent 

av vekssten 

i verdien av 

ny ye startlån i 2011 

og 2012, see 

figur III.12. 

An ndelen av totaalt 

antall startllån 

der startlåånet 

benyttes til 

fulllfinansiering 

hhar 

falt i perioden 

2008‐20112, 

fra i overka ant 

av v 50 prosent till 

i underkant avv 

40 prosent. 

Etter 

å ha ligget rundt 60 prossent 

i periodenn 

2008‐2011, faalt 

an ndelen av sammlet 

nye starttlånbeløp 

gitt til førsteganngs 

bo oligetablerere ttil 

53 prosent i 2012. Andelen 

av førsteganngs 

bo oligetablerere dder 

startlånet virker som fulllfinansiering, 

er 

be etydelig laverre 

enn for aalle 

startlånggrupper 

samlet. 

An ndelen har nesten 

blitt halver rt fra 2008 til 22012. 

I 2012 var v 

an ndelen 23 prosent. 

FO ORBRUKSLLÅN 

OG INKA ASSOUTVIKKLING 

No orske bankers lån til husholdningereri 

ovverveiende 

gra ad 

knnyttet 

til boligglån, 

mens ommfanget 

av foorbrukslån 

uten 

sik kkerhet er forhholdsvis 

begrenset. 

Forbruksslån 

tilbys i forrm 

av v ulikeprodukkter og omfattter 

både kortbbaserte 

utlån og 

an ndre forbrukslåån 

uten sikkerrhet 

i størrelsesorden 

10 00 00 

til 400 000 kronner. 

Den effekttive 

renten påå 

disselåneneer gje ennomgående høy, og vil vaariere 

mye avvhengig 

av lån ne‐ 

be eløp og nedbeetalingstid. 

Sellskapene 

har strenge kredittt‐ 

vu urderinger knyyttet 

til forbru ukslån, og avslår 

en høy anddel 

av v søknadene. BBåde 

banker og o finansieringgsselskaper 

ytter 

for rbrukslån. Finanstilsynet 

ka artlegger jevnliig 

virksomheten 

til et utvalg selskkaper 

som driiver 

med forbrruksfinansierin 

ng. 

Ut tvalget består av 22 selskapper 

13 bankeer 

og 9 finansiie‐ 

rin ngsselskaper, og både norsske 

selskaper og utenlandske 

fili ialer inngår. 



III.12 Vekkst 

startlån forr 

inntektsgruppper 

Kilde Husbbanken 

Forbrukkslån 

utgjorde 

i underkaant 

av 3 prrosent 

av 

husholddningenes 

sammlede 

lån veed 


Veksten i forbrukslånvar 

høy i åren ne fram mot finnanskrisen 

i 2008, mmen 

falt betyd delig året etter. 

De siste tre årene har 

det igjenn 

vært en stigeende 

vekst. Veed 

utgangen avv 

2012 var 

tolvmånnedersveksten 

7,5 prose ent, se tabbell 

III.2. 

Utlånsveeksten 

var noe e lavere enn fo or finansieringsselskaper 

genereltt 

og lavere enn veksten i bankenes utlån til 

personkkunder. 

Netto reenteinntekter 

ppå 

forbrukslånn 

ligger på et sttabilt 

høyt, 

nivå. Bookførte 

tap uutgjorde 

1,4 prosent p av foorbrukslån, 

marginaalt 

lavere enn i 2011. Det har vært en nedgang i 

mislighooldte 

lån, men n nivåetpåmislighold m og tap ligger 

høyere eenn 

for banker r og finansierinngsselskaper 

generelt. 

Det er innhentet tilleeggsopplysnin 

nger for de toolv 

største 

selskapeene 

i utvalget, somsamlethhar en markeddsandel 

på 

nesten 90 prosent. Opplysningene 

O 

e viseratforbbrukslån i 

liten graad 

er gitt til yn ngre låntakeree. 

Ved utgangeen 

av 2012 

utgjordee 

forbrukslån ttil 

låntakere un nder 30 år 7,6 prosent av 

porteføljen, 

somermarginalt m høyere 

enn året føør, 

se figur 

III.13. Lååntakere 

i aldeersgruppen 

40 0‐49 år hadde den størst 

andelen av forbrukslånene 

med i overkant 

av 30 pprosent. 

Til 

sammenn 

55 prosent avv 

lånene er gittt 

til låntakere mmellom 

40 

og 60 årr. 

Målt i forhold til samlede s forbbrukslån 

innenfor 

hver 

aldersgrruppe, 

var deet 

høyest misslighold 

blant låntakere 

under 30 

år. Mislighooldet 

avtarmedøkende aldeer. 

Det har 

vært noe 

økning i missligholdet 

for aldersgruppenn 

18‐29 år 

fra 20111 

til2012, meens 

det er min ndre utslag forr 

de andre 

aldersgrruppene, 

se figgur 

III.14. 



59

60 



Tabell III.22 

Utviklingen i forbrukslån i eet 

utvalg selska aper* 

Forbruksllån 

(mill. kr) 

311 

057 36 9225 

43 352 43 936 48 913 58 118 62 4533 

Årsvekst % 

118,2 

18,99 

17,4 1,4 3,0 55,1 

7,5 

Tap i % aav 

forbrukslån (aannualisert) 

0,8 0 0,9 2,2 3,1 2,7 1,5 

1,4 

Nettorentte 

i % av GFK (a annualisert) 

111,2 

9,8 8,8 11,8 12,0 111,3 

11,2 

Resultat oord. 

drift i % av GFK (annualiseert) 

7,6 7 5,5 3,3 5,4 5,7 66,5 

6,7 

Brutto misslighold, 

90 dg, i % av forbruksslån 

4,9 4 5,0 6,5 6,1 5,9 55,0 

4,7 

Brutto misslighold, 

30 dg, i % av forbruksslån 

10,0 88,4 

8,0 

*Utvalget ble 

utvidet i 2012. Tallene for 2011 er supplert for å omfatte de sammme 

22 selskapenee. 

Årsvekst er beregnet 

på grunnlag 

av sammenlignbart 

utvalg. Kildee: 


III.13 Forbbrukslån 

fordelt 

på aldersgrupper 


III.14 Misliighold 

(30 dageer) 

av forbruksslån 

i hver grupppe 




2006 

20077 

2008 

2009 

2010 20011 

2012 


fforetar 

årlig en n undersøkelsee 

blant de stør rste 

innkassoforetakeene 

for å avvdekke 

hvilkee 

kravstyper og 

alldersgrupper 

inkassosakenee 

er fordelt ppå. 

Foretaken ne i 

undersøkelsen 

hadde per 31. desember 20112 

til sammen n en 

mmarkedsandel 

på 67 proosent, 

målt etter hovedsstol 

oopprinnelig 

gjeeld 

til inndrivvelse. 

VVed 

utgangen av 

2012 var 13 prosent av inkkassosaker 

undder 

arrbeid 

knyttet ttil 

forbrukslån n, som er noe laavere 

enn i 2011, 

see 

figur III.155. 

Inkassosakker 

på boliglån 

utgjorde en 

mmarginal 

andel, , kun to prosennt. 

Hoveddelenn 

av inkassosak ker 

under 

arbeid vvar 

knyttet til kjøp av telecoomtjenester 

som 

innkluderer 

breddbånd 

og tv‐ab bonnement og 

andre småkrav 

bblant 

annet postordresalg 

ogg 

parkeringsbøøter. 

AAldersfordelinggen 

av inkassoosaker 

knytteet 

til forbrukslån 

viiste 

at de flestee 

sakene ved utgangen u av 20012 

var knyttett 

til 

skkyldnere 

mello om 30 og 50 åår, 

se figur III.116. 

Sett opp i mmot 

alldersfordelingen 

av samle ede forbrukslåån 

var derimmot 

hyppigheten 

avv 

inkassosakerr 

høyestialdersgruppen 18‐ ‐29 

årr. 

GGenerelt 

har deet 

vært en sterrk 

økning i anntall 

inkassosak ker 

de 

siste årene. DDet 

er flere årssaker 

til dette. Bedrifter sendder 

ubetalte 

krav raskere til inkasso, ogg 

utkontrakteerer 

innnkrevingsarbeidet 

i størree 

grad enn ttidligere. 

En sslik 

grradvis 

endrinng 

i inndrivvingsprosessenn 

medfører at 

mmisligholdte 

forpliktelser 

f 

og saker rapporteres til 


som en del av inkkassoforetakennes 

raapporteringsplikt. 

Dette var 

tidligere til inndrivelse hhos 

bedriftene 

selv egeninkasso, 

som ikke err 

underlagttilssyn og 

rapporterinngsplikt 

til Fiinanstilsynet. 

Den registreerte 

økningen 

i antaall 

inkassosakeer 

og størrelsenn 

på misligholdte 

foorpliktelser 

giir 

derfor ikkee 

nødvendigvissuttrykk 

for 

reeell 

økning. 

en 

Seelv 

om inkassoforetakene 

mottar m flere inkkassosaker, 

viser 

den 

halvårlige rapporteringgen 

tilFinanstilsynet også en 

stterk 

økning i aantall 

avslutted de inkassosaker. 

Betaling skkjer 

på 

et tidlig stadium 

i inndrivin ngsprosessen i mange

III. 15 Inkassosakker 

fordelt på kravstype* 

per 331.12.2012 

* TTelecom: 

Mobil- oog 

fasttelefon, breedbånd 

og tv-aboonnement. 

Småkra av: 

Bomavgifter, 

Fin nanstilsynet 

parkkeringsbøter, 

poostordre 

og innternettsalg 

Kildde: 

III. 16 Inkassosakker 

forbrukslånn 

fordelt på aldeersgrupper 

Kildde: 


ink kassosaker. RRapporteringenn 

viser at één 

av tre nye 

ink kassosaker i 2012 ble avsluttet a før utsendelse av 

be etalingsoppforddring. 

At betaling 

skjer etteer 

utsendelse av 

pu urring/inkassoovarsel, 

indikerrer 

at låntakerr 

i et stort antall 

saker 

ikke har allvorlige 

betalinngsproblemer. 

Må ålt mot samledde 

inkassosakeer 

knyttet til foorbrukslån 

innen 

hv ver aldersgrupppe, 

har grupppen 

18‐29 år lavest andel av 

ink kassosaker somm 

har vært til inndrivelse i i mmer 

enn 18 



III.17 Andel 

inkassosakker 

forbrukslån n (per 31.12.2012) 

til 

inndriveelse 

i mer enn 118 

måneder 


III.18 Andel 

inkassosakker 

til inndrivelse 

mer enn 188 

måneder 


måneder, 

se figur III.1 17. Aldersgrupppen 

over 60 åår 

har flest 

inkassossaker 

som foortsatt 

er till 

inndrivelse etter 18 

måneder. 

Ved utgange en av 2012 varr 

det inkassokrrav 

knyttet 

til forbrukslånsom 

haadde 

høyest an ndel av saker ssom 

hadde 

vært til iinndrivelse 

i mer m enn 18 mån neder, se figurr 

III.18. 



61

62 

TEMA IV FINANSIELL SÅRBARHETT 

I IKKE-FINAANSIELLE 

FORETAK 

TEMMA 

IV FI INANSIELL 

SÅRRBARHE 

ET I IKKKE- 

FINAANSIEL 

LLE FOORETAKK 

Analysen indikerer at de ikke‐finanssielle 

aksjesels skapenes 

samlede gjeldsbetjenin ngsevne ikke er spesielt ggod 

i et 

historisk perspektiv. I stressbannen 

vil sels skapenes 

gjeldsbetjeningsevne 

ved v utgangen av 2016 haa 

falt til 

bunnivåett 

under bankkrisen. 

SSelskapenes 

bokførte 

egenkapittalandel 

er immidlertid 

høy samlet sett, og langt 

mindre svvak 

blantdeminst m solide seelskapene 

ennn 

denvar ved inngaangen 

til bankkkrisen. 

Egenkaapitalandelen 

vvil 

samlet 

sett holdee 

seg høy også i stressbanen. Beregninger utført u ved 

hjelp av kkredittrisikommodellen 

SEBRAA 

viseratsels skapenes 

samlede rrisikovektede 

gjeld er lav bbåde 

i forhold til disse 

selskapennes 

totale renntebærende 

ggjeld 

og i forhold 

til 

bankenes egenkapital. Den vil imiidlertid 

øke kraftig i 

stressbanen, 

og vil vved 

utgangen av 2016 lig gge over 

toppnivåeet 

under bankkkrisen. 

Andelenn 

risikovektet bankgjeld b 

i forhold ttil 

totalbankgjjeldøkte i sammtlige 

av i de 118 

største 

norske bankene 

fra 22011 

til 20122. 

I stressbannen 

øker 

risikovekttet 

bankgjeld i forholdtiltootal bankgjeld kraftig i 

alle dissee 

bankene. Dee 

ikke‐finansieelle 

foretakenes 

totale 

gjeld har de siste 20 åreene 

økt i forhoold 

til ulike inddikatorer 

for verdisskaping 

og konnsum. 

Nivåenee 

på disseindiikatorene er nå høyyere 

enn de vaar 

ved innganggen 

tilbankkrrisen. Det 

indikerer at foretakeness 

finansielle utssatthet 

har økt. . 

GJELDSSBETJENINGGSEVNE 

OGG 

SOLIDITET 

Mange fakktorer 

har de siste 20 årenee 

utviklet seg gunstig i 

norsk økoonomi. 

Selv oom 

finanskriseen, 

og til en vviss 

grad 

Asia‐/Russsland‐krisen 

i 1997‐99 ogg 

dot.com bobblen 

som 

sprakk i pperioden 

2000 0‐02, påvirket dden 

norske økkonomien 

negativt, kkom 

veksten rraskt 

tilbake ttil 

relativt høyye 

nivåer. 

Husholdnningenes 

disponible 

inntekt hhar 

økt kraftig, noe som 

har bidratt 

tilhøyinneenlandsk etterspørsel. 

Nærin ngslivet i 

Norge haar 

nytt godt av en genereell 

sterk inter rnasjonal 

etterspørssel 

etter norskke 

eksportvarer 

og relativt laave 

priser 

på mangee 

innsatsfaktorrer 

og importvvarer. 

Renteniivået 

har 

også værtt 

sværtlavti fflere 

år. Oljeprisen 

har de sis ste årene 

holdt seg 

på et hø øyt nivå, somm 

har ført til stor 

investerinngsaktivitet 

i oljeindustrien. 

o 

Dette har igjen 

bidratt 

til sterk inntjening i sselskap 

som er direkte inv volvert i 

oljeindusttrien 

og i mange 

selskap somm 

er indirektepåvirket 

av utvikliingen 

i oljesek ktoren. Den poositive 

utviklinngen 

har 

dessuten bidratt til høye skatteinnntekter 

og gunstige 

offentlige finanser. Dett 

er usikkert oom 

utviklingenn 

i norsk 

økonomi dde 

neste 20 årene 

vil bli like positiv. 



IVV.1 

Inntjening, rentebærende gjeld og gjeldsbetjeningsevne. 

NNorske 

ikke-fina ansielle aksjesselskap 

Kilde: 


SSELSKAPENEES 

GJELDSB 

Et 

selskap må oover 

tid genere 

betjene 

sine gjeldsforplikt 

kredittrisikosammmenheng 

er 

dividert 

på gjeeldsforpliktelse 

betjeningsevnen 

n. Inntjeninge 

reegnskapsmessige 

årsresulta 

og 

ekstraordinæ ære poster. 

alll 

rentebærend 

9 ETJENINGSEEVNE 

ere tilstrekkelig 

inntjening til t å 

telser. Et rrelevant 

mål i 

r derforselskkapets inntjenning 

ene. Dette måålet 

kalles gjellds‐ 

en er definertt 

somselskappets at pluss av‐ ogg 

nedskrivningger 

GGjeldsforplikteelsene 

inkludeerer 

de gjeld. 

DDen 

gode økonomiske 

utvikli ingen i næringgslivet 

bidroti seelskapenes 

samlede 

inntjen ning, målt i faaste 

kroner, ø 

kraftigfrabegyynnelsen 

av 1990‐tallet 

og ffram 

til 2007, 

figur 

IV.1. Uttvalget 

inklud derer norske ikke‐finansie 

akksjeselskap 

so om har renteb bærende gjeldd. 

deres 

om lag 885 

prosent av den samlede 

finansielle 

forettakene 

K3. Erfaringene E ind 

avv 

de utelatte foretakene villle 

trukket opp 

hvisdevarme 

ed i utvalget, mens andre v 

taallene. 

Det eer 

lite trolig at hovedko 

annalysene 

ville endres hvis allle 

foretakene h 

10 l at 

kte 

, se 

elle 

Samletinkklu‐ gjelden til ik kke‐ 

dikerer at enkeelte 

p forholdstalle ene 

ville trukket nned 

onklusjonene fra 

hadde vært meed. 

Etter 

å ha sve ekket seg de første årene av finanskris 

foorbedret 

inntje eningen seg i 2011 og 2012. 

vaar 

likevel lave ere målt i fastte 

kroner enn 

Seelskapenes 

ren ntebærende gjeld 

økte kraft 

1990‐tallet 

og framtil2008 8. Deretter avt 

Seelskapenes 

innntjening 

er nå langt l lavere i f 

ennn 

den var før finanskr risen. Det in 

gjjeldsbetjeningsevne. 

Gjeldsbbetjeningsevne 

såå 

mye bedrennå enn den varr 

vedinngang på 

slutten av 19980‐tallet. 

11 sen, 

Inntjening gen 

før finanskrissen. 

tig fra midten av 

tok veksten nnoe. 

forhold til gjeldden 

ndikerer svek kket 

en er heller ik kke 

en til bankkrissen 

Endringene 

i gjjeldsbetjeninggsevnen 

har i hovedtrekk væært 

lik 

i de fleste hovednæringene 

i Norge siden slutten av 

9 

Av- og nedskrivvninger 

legges til resultatet fordi de er såkalte "ikkke 

beetalbare 

kostnadeer" 

(dvs. regnskaps smessige disposissjoner). 

10 

Hovedsakelig gjeld til kreedittinstitusjoner 

og sertifikatog obbligasjonsgjeld. 

11 

Tallene for 2012 er basert på framskrevne 

årsregnskaper, 

se boks.

1980‐tallet. Nivåene varierer imidlertid mye mellom 

næringene. Innenfor enkelte næringer, som for eksempel 

eiendomsnæringen, er det normalt med relativt lang levetid 

på eiendelene. Gjeldsforpliktelsen kan derfor spres over 

flere år. I andre næringer, for eksempel innenfor varehandel 

og forretningsmessig tjenesteyting, er levetiden på 

eiendelene ofte kortere. 

Det er utviklet en empirisk basert metode for å framskrive 

selskapenes årsregnskaper på individnivå basert på anslag 

for utviklingen i sentrale makrotall blant annet BNP, 

lønnsvekst, rentenivå, eiendomspriser og utlånsvekst. 

Metoden er nærmere forklart i en egen boks. 

|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||| 

KORT OM STRESSTESTENE 

Innledning 

Stresstestene av de norske ikke‐finansielle aksjeselskapene 

er basert på antagelser om framtidig utvikling i sentrale 

makroøkonomiske variable. Disse makroøkonomiske 

variablene linkes videre til selskapenes årsregnskaper i en 

modul i SEBRA‐modellen. 12 SEBRA‐modellen predikerer 

sannsynligheten for mislighold ett år fram i tid basert på 

informasjon fra selskapenes årsregnskap. Misligholdsann‐ 

synlighetene multipliseres så med selskapenes 

rentebærende gjeld for å komme fram til risikovektet gjeld. 

Nærmere om overgangen fra makrovariable til 

regnskapsvariable 

Effekten av ulike framtidsscenarioer på selskapenes 

økonomiske stilling er kvantifisert ved hjelp av estimerte 

sammenhenger mellom makroøkonomiske størrelser og 

selskapenes årsregnskap. Empiriske analyser indikerer at 

utviklingen i makroøkonomiske størrelser i relativt stor 

grad gjenspeiles i de ikke‐finansielle selskapenes aggregerte 

årsregnskap. 13 Det er for eksempel relativt nær 

sammenheng mellom utviklingen i selskapenes samlede 

driftsinntekter og utviklingen i BNP, og mellom samlede 

lønnskostnader og samlet faktisk lønnsvekst i Norge. 

Sammenhengene gjelder på aggregert nivå. Det vil være 

forskjeller mellom ulike selskaper og næringer. For 

eksempel kan driftsinntektene til noen selskap vokse i takt 

med BNP, mens andre vil vokse mer eller mindre enn BNP. 

Forskjellene slår imidlertid begge veier, og i gjennomsnitt 

12 SEBRA står for System for Edb Basert RegnskapsAnalyse. Se 

Bernhardsen, E. og K. Larsen. 2007. "Modellering av kredittrisiko i 

foretakssektoren – Videreutvikling av SEBRA-modellen." Penger og Kreditt 

(Norges Bank), 2/2007. Eklund, T., K. Larsen og E. Bernhardsen. 2001 

"Modell for analyse av kredittrisiko i foretakssektoren." Penger og Kreditt 

(Norges Bank), 2/2001. For framskrivings- og stresstestmetodikken se 

Bernhardsen, E. og Syversten, B.D. 2009. "Stress testing the Enterprise 

Sector's Bank Debt: A Micro Approach." International Journal of Central 

Banking, September 2009. Se fotnote 10 for referanser til SEBRAmodellen. 

13 Se Bernhardsen og Syversten (2009). 

TEMA IV FINANSIELL SÅRBARHET I IKKE-FINANSIELLE FORETAK 

synes metoden å være velegnet for stresstestformål. 

Utvalget i SEBRA‐databasen 

Utvalget består av alle norske ikke‐finansielle aksjeselskap 

som har levert årsregnskap til Brønnøysundregistrene, og 

det er tilstrekkelige opplysninger i regnskapet til å beregne 

misligholdsannsynlighet i SEBRA‐modellen. Andre 

selskapstyper enn aksjeselskap for eksempel personlig 

næringsdrivende og enkeltmannsforetak og selskap 

registrert i utlandet er ikke inkludert. Totalt inngår om lag 

2/3 av bankenes utlån til ikke‐finansielle foretak i utvalget. 

Nærmere om framskrivingene 

Teknisk sett foregår framskrivningene som følger: i valg 

av referanse‐ og stressbane, ii transformering av 

referanse‐ og stressbanen til selskapenes årsregnskaper og 

iii estimering av nye misligholdsannsynligheter og 

risikovektet gjeld basert på de framskrevne årsregnskapene. 

Det er også mulig å gå ett skritt videre ved å gjøre anslag for 

bankenes utlånstap og innvirkningen på bankenes 

kapitaldekning. I denne analysen har vi imidlertid 

konsentrert oss om utviklingen i de ikke‐finansielle 

selskapenes kredittrisiko. Nedenfor følger en nærmere 

beskrivelse av i‐iii. 

i Valg av referanse‐ og stressbane 

De makroøkonomiske anslagene til SSB legges til grunn som 

referansebane. Som stressbane legges utviklingen i et 

nedgangsscenario til grunn. Nedgangsscenarioet skal være 

"alvorlig men ikke utenkelig". Det brukes ofte flere 

stressbaner for å illustrere effekten av ulike 

nedgangsscenarioer. I stresstestene i denne analysen er 

utviklingen i de relevante makroøkonomiske variablene 

under bankkrisen på slutten av 1980‐ og begynnelsen av 

1990‐tallet lagt til grunn. 

ii Transformering av referanse‐ og stressbanen til 

selskapenes årsregnskaper 

De mest sentrale postene i selskapenes årsregnskap 

framskrives med de relevante makroøkonomiske 

variablene. Som nevnt over indikerer empiriske analyser at 

det er relativt nær sammenheng mellom de relevante 

makroøkonomiske variablene og de relevante postene i 

selskapenes aggregerte årsregnskap. Den samme 

prosentvise endringen i de makroøkonomiske variablene 

forutsettes for alle selskap. De framskrevne regnskapene er 

konsistente ut fra et regnskapsmessig ståsted. 14 Et nytt 

årsregnskap lages for hvert enkelt selskap for hvert av årene 

i referanse‐ og stressbanen. 

14 For eksempel at det er korrekt sammenheng mellom resultat- og 

balanseregnskapet, at balansen "balanserer", osv. 


64 


Tabell IV.1 Referanse- og stressbane. Prosentvis endring fra foregående år 

Realøkonomi 

BNP for Fastlands‐Norge i faste 

priser 

Renter og valutakurs 

Tremåneders pengemarkedsrente 

(NIBOR) 

Bankens gj.sn. utlånsrenter 

(Foretak) 

iii Beregning av misligholdsannsynligheter og risikovektet 

gjeld 

Nøkkeltall fra de framskrevne årsregnskapene brukes på 

samme måte som for de historiske regnskapene til å 

beregne misligholdsannsynligheter i SEBRA‐modellen. En 

ny misligholdsannsynlighet beregnes for hvert enkelt 

selskap i referanse‐ og stressbanen. Risikovektet gjeld 

beregnes ved å multiplisere misligholdsannsynlighetene 

med framskrevet rentebærende gjeld. 

Det er viktig å påpeke at utvalget holdes konstant gjennom 

hele framskrivingsperioden. Det betyr blant annet at det 

forutsettes at ingen selskap går konkurs eller avvikles 

uansett hvor svake nøkkel‐tallene i årsregnskapene er. 

Enkelte selskap vil derfor bli liggende i utvalget med en 

"urealistisk" høy misligholdsannsynlighet, og dermed trekke 

opp anslaget for risikovektet gjeld. På den annen side vil en 

konkurs eller avvikling føre til at hele eller deler av 

kreditorenes utlån ville måtte avskrives. 15 Et uendret utvalg 

innebærer også at ingen nye selskap kommer til i løpet av 

framskrivingsperioden. Nystartede selskap har i 

gjennomsnitt større sannsynlighet for å gå i mislighold eller 

15 Dette vil avhenge av realisasjonsverdien av eventuelle pantesikkerheter. 


Referansebane Stressbane 

2012 2013 2014 2015 2016 2013 2014 2015 2016 

3,5 2,6 3,1 2,8 2,8 1,4 ‐1,1 ‐1,5 0,9 

2,2 1,9 2,5 3,5 4,0 1,3 1,5 1,5 1,8 

4,8 4,8 5,4 6,4 6,9 4,3 4,5 4,5 4,8 

Nominell valutakurs (I‐44) ‐1,2 ‐3,2 ‐1,1 0,5 1,7 2,9 0,6 0,6 ‐1,0 

Priser og lønninger 

Årslønn 4,0 3,8 3,9 4,1 4,5 1,9 1,0 2,1 2,3 

Konsumpriser, KPI 0,8 1,5 1,4 1,8 2,4 0,5 0,5 0,5 0,5 

Næringseiendomspriser 1,0 3,6 3,7 3,1 2,8 ‐2,5 ‐27,5 ‐4,3 ‐15,7 

Kreditt 

Kreditt til husholdninger 7,1 7,8 8,5 8,3 8,0 5,6 2,5 ‐1,8 ‐2,3 

Kreditt til ikke‐finansielle foretak 6,7 7,8 7,5 6,8 6,5 3,4 ‐1,3 ‐3,7 ‐2,3 

Kilder: SSB og Finanstilsynet 

konkurs enn etablerte selskap. 16 Det er vanskelig å 

kvantifisere effekten av denne "avgangs‐ og 

tilgangsproblematikken". 

I figur IV.1 og i etterfølgende analyser er SSBs anslag for 

utviklingen i makrotallene lagt til grunn som referansebane. 

Som stressbane er utviklingen gjennom den norske 

bankkrisen på slutten av 1980‐ og begynnelsen av 1990‐ 

tallet lagt til grunn, se tabell IV.1. 

I følge referansebanen vil selskapenes samlede inntjening og 

gjeld øke om lag i samme takt fram mot 2016 figur IV.1. 

Det betyr at den samlede gjeldsbetjeningsevnen vil holde 

seg om lag uendret denne perioden. I stressbanen vil 

inntjeningen svekke seg betydelig, samtidig som gjelden vil 

holde seg på om lag samme nivå. En slik utvikling vil 

innebære at selskapenes samlede gjeldsbetjeningsevne ved 

utgangen av 2016 vil ha falt ned til bunnivået under 

bankkrisen. 

Både medianselskapet og de svakeste selskapene målt ved 

gjeldsbetjeningsevnen svekket sin gjeldsbetjeningsevne de 

første årene av finanskrisen, se tabell IV.2. Det var deretter 

en marginal forbedring. Men gjeldsbetjeningsevnen var 

16 En av forklaringsvariablene i SEBRA-modellen er selskapet alder.

Ta abell IV.2 Gjeldssbetjeningsevnnen 

i norske ikkke-finansielle 

aksjeselskap. 1988-1993 (ban nkkrisen) og 2007-2011 

(finannskrisen). 

Pr rosent 

Medianselskape 

M 

t 

75% 

svakeste seelskap 

90% 


95% 


Bankkrisenn 

1988 

2007 

2008 

2009 

2010 

2011 

Medianselskape 

M 

t 

12 

10 

9 

9 

10 

75% 


1 

-1 

-1 

--1 

0 

90% 


-14 

-19 

-200 

-1 19 

-17 

95% 


-36 

-43 

-455 

-4 44 

-41 

Me edianen viser gjelddsbetjeningsevnen 

til selskapet soom 

ligger midt i enn 

rangering fra beest 

til svakest gjeldsbetjeningsevnee. 

Persentilene i ttabellen 

viser 

gje eldsbetjeningsevneen 

til selskapene i den svakeste haalvdelen 

av ranger ringen. Antall selsskap 

i utvalget varrierer 

fra 43 000 i 1988 til 138 000 i 2011. Kilde: 

Fin nanstilsynet 

for rtsatt svakere 

for media anforetaket og 

de svakesste 

selskapene 

ved utgangen av 2011 enn veed 

inngangen til 

fin nanskrisen. Viddere 

hadde de e svakeste selskapene 

om lag 

samme 

gjeldsbbetjeningsevnee 

som ved inngangen til 

ba ankkrisen. De hhar 

derfor ikkke 

noe bedre uutgangspunkt 

nå n 

til å takle en periode med svekket innttjening 

enn ffør 

ba ankkrisen. 

SO OLIDITET 

So olide selskap viil, 

andre forhold 

likt, være i bbedre 

stand til 

å 

tål le en periodee 

mednegativvutviklingennnselskap med 

då årlig soliditett. 

Soliditeten måles oftee 

ved bokfø ørt 

eg genkapitalandeel, 

dvs. bokfø ørt egenkapittal 

dividert på p 

bo okført verdi aav 

eiendelene. Bokførtverddikanvære en 

mi isvisende indikkator 

for fakti isk verdi, spessielt 

i tider med 

sto or aktivitet og betydelige enddringer 

i prisnnivået. 

De norske 

regnskapsreglenne 

er relativt konservative k 

i den forstand at 

de e tar utgangspunkt 

i eiendelens 

anskafffelseskost 

med 

på åfølgende årligge 

av‐ og nedsk krivninger. Dett 

er normalt ikke 

till latt å skrive oopp 

verdien av v en eiendel i regnskapet. DDet 

be etyr at mulighhetene 

for "oppblåste" 

verdieribalansen 

be egrenses. Oppbblåste 

eiendommsverdier 

kan llikevel 

avleires 

i 

regnskapene 

vved 

at selsk kapene kjøper 

eiendom til 

ov vervurderte prriser 

rett før eiendomsprisene 

begynnerr 

å 

fal lle. Det er oggså 

viktig å hu uske at eienddom 

eller anddre 

eie endeler som hhar 

liten eller r ingenalternnativ anvendellse 

kaan 

være oveervurdert 

i balansen. I motsetning til 

gje eldsbetjeningsevnen 

se oveer, 

som i hovvedsak 

er baseert 

på å reelle størrellser, 

er det derfor 

større usiikkerhet 

knytt tet 

til selskapenes bbokførte 

egenk kapitalandel. 

5 

-4 

-20 

-38 

Finanskrissen 

TEMA IV FINANSIEELL 

SÅRBARH HET I IKKE-FINANSIELLE 

FFORETAK 

1989 

5 

-4 

-21 

-39 

1990 

4 

-6 

1991 

5 

--5 

-288 

-2 27 

-566 

-5 54 

1992 

19933 

IV.2 Bokkført 

egenkapitalandel* 

i nors ske ikke-finansielle 

aksjeselskap 

*Bokført egenkapital i prrosent 

av bokførrt 

verdi av totalle 

eiendeler. 

Kilde: Finnanstilsynet 

Selskapeenes 

samlede 

bokførte egenkapitalanndel 

nær 

fordobleet 

seg på 1990‐tallet, 

se figur r IV.2. Siden beegynnelsen 

av 2000‐tallet 

har imidlertid egenkapitalandeelen 

ligget 

relativt sstabilt 

på mellom 

35 og 40 pprosent. 

Utvikliingen 

har i 

grove trekk 

vært lik innnenfor 

de ulikke 

hovednærinngene, 

men 

nivåene varierer. Ingen 

av hovednæringene 

haddee 

en samlet 

egenkappitalandel 

lave ere enn 30 prrosent 

ved utggangen 

av 

2012. Taallene 

indikerer 

at selskapeenes 

samlede ssoliditet 

er 

god. Solliditeten 

er og gså langtbedreenn ved innngangen 

til 

bankkrissen. 

Selskapen nes samledeeggenkapitalanddel svekker 

seg baree 

marginaltisstressbanen. Det D skyldes hovedsakelig 

at mangge 

selskap vil ha positivt rresultat, 

og deermed 

kan 

tilbakehholde 

overskud dd, også i en nnedgangskonjuunktur. 

Det 

vil bidraa 

til å bygge opp 

egenkapitaleen. 

6 

-3 

-25 

-53 



7 

-1 

-20 

-50 

65

66 



FORETAK 

Tabell IV.33 

Spredning i soliditeten s i noorske 

ikke-finannsielle 

aksjeselskap. 

1988-19993 

(bankkrisenn) 

og 2007-2011 

(finanskrisen n). 

Prosent 

Medianseelskapet 

75% svakkeste 

selskap 

90% svakkeste 

selskap 

95% svakkeste 

selskap 

Medianseelskapet 

75% svakkeste 

selskap 

90% svakkeste 

selskap 

95% svakkeste 

selskap 


Den bokføørte 

egenkapittalandelen 

sveekket 

seg noe blant de 

minst soliide 

selskapenee 

i første del avv 

finanskrisen, , men tok 

seg dereetter 

litt oppp 

igjen i 2011, 

se tabell 

IV.3. 

Egenkapittalandelen 

styyrket 

segi meddianselskapet 

og blant 

de mer soolide 

selskapenne 

gjennom hele 

denne perio oden. Ved 

utgangen av 2011 var eegenkapitalanddelen 

betydelig 

høyere 

enn ved inngangen ttil 

bankkrisenn 

bådeforsolide og 

mindresolide 

selskaperr. 

Utviklingen er om lag dee 

samme 

innenfor deulikehoveednæringene, men nivåene varierer. 

For eksemmpel 

hadde medianselskape 

m 

et og de mindre 

solide 

selskapenne 

innenfor eie endomsnæringgen 

ikkesærlighøyere egenkapittalandel 

ved utgangen 

av 20011 

enn ved innngangen 

til bankkrrisen. 

LIKVIDITTET 

Det første 

tegnet på øøkonomiske 

problemeriettselskap 

kommer ofte i formm 

av en sveekkelse 

i likvviditeten. 

Likviditetten 

er derfor d en viktig fak ktor i 

kredittrisikosammenheng. 

Det er immidlertid 

vannskelig 

å 

måle selsskapenes 

likviditet, 

siden likviditetsindikatorene 

varierer mye gjennomm 

åretogårssregnskapet kun k viser 

situasjoneen 

per 31.12. De ulikelikvidditetsindikator rene kan 

også enddre 

segogså selskapsstrukturer 

mv. 

overtidsomfølgeavenddringer i 

ANALYSSE 

AV SELSSKAPENES 

KREDITTRISIKO 

BASERTT 

PÅ SEBRAA-MODELLEEN 

SEBRA‐modellen 

predikkerer 


for mmislighold 

i norske ikke‐finansieelle 

aksjeselskkap. 

Som forrklarings‐ 

variabler bruker modelllen 

nøkkeltalll 

beregnet me ed basis i 

informasjon 

fra seelskapenes 

årsregnskaper r samt 

selskapennes 

bransjetilhørighet 

ogg 

alder. Selsskapenes 

gjeldsbetjeningsevne 

ogg 

bokførte egennkapitalandel 

se 

over 



Baankkrisen 

1988 

16 

1 

-30 

-73 

Finnanskrisen 

2007 

24 

10 

-9 

-48 

1989 

16 

0 

-40 

-95 

2008 

25 

10 

-10 

-50 

1990 

14 

-3 

-50 

-120 

2009 

26 

10 

-14 

-60 

IVV.3 

Risikovekteet 

gjeld i prosent 

av total renttebærende 

gjeld 

og 

i prosent av bankenes egen nkapital 

Kilde: 


1991 

15 

-2 

-54 

-135 

2010 

27 

10 

-14 

-64 

1992 

err 

sentrale forkklaringsvariabler 

i modellen. SEBRA‐modelllen 

err 

estimertpådatafrasluttten av 1980‐ttallet 

og fram til 

2006. 

Omfatte ende testing og validerinng 

indikerer at 

mmodellen 

er reelativtgodtilåpredikere 

mmislighold 

ettt 

år 

frram 

i tid. SEBRRA‐modellen 

haar 

vært i bruk i Norges Bankk 

og 


i mange år. 

RRISIKOVEKTEET 

GJELD OGG 

GJELDSVEKTET 

MMISLIGHOLDSSANNSYNLIGGHET 

Seelskapenes 

samlede 

risikovektede 

gjeld hhar 

siden midtten 

avv 

1990‐tallet vært relativ vt lav og stabbil 

i forholdtil 

bankenes 

egenk kapital, se figu ur IV.3. Ved utgangen 

av 20012 

utgjorde 

den ris sikovektede gj jelden anslagsvvis 

21 prosentt 

av 

bankenes 

egennkapital, 

mot 

28 prosennt 

i 2008. Til 

saammenligningg 

utgjordedeen151 proseent 

av bankennes 

eggenkapital 

i 1991. 

Det var en e kraftig øknning 

i den risiko‐ 

18 

1 

-49 

-138 

2011 

28 

10 

-10 

-53 

1993 

20 

3 

-45 

-130

ve ektede gjeldenn 

sett i forrhold 

til selsskapenes 

totaale 

rentebærende 

ggjeldibegynnnelsen 

av finaans‐krisen. 

Men 

ve eksten i norskk 

økonomitok k segrasktopppigjen, og de en 

relativt 

sterrke 

veksten 

bidro til lave ere 

mi isligholdsannssynligheter. 

Risikovektet 

gjeld 

øker kraftigg 

i forholdtilttotal gjeldi både 

referanse‐ 

og sstressbanen 

f figur IV.3. I referansebanen 

sk kyldes økningen 

i stor grad aat 

selskapeness 

rentekostnadder 

øk ker som følge av relativt hø øy gjeldsvekst og en økningg 

i 

rentenivået. 

Dett 

er forutsatt aat 

selskapeness 

samledeårlige gje eldsvekst vil være mellomm 

6,5og7,8prosent i heele 

pe erioden, mens bankenes gjeennomsnittligee 

utlånsrente til 

ikk ke‐finansielle foretak foruttsettes 

å øke fra 4,8 til 66,9 

pr rosent i løpet av perioden tabell IV.1. Dette har st tor 

inn nvirkning på sselskap 

med høy h gjeldsbyrdde. 

I stressbanen 

vil l selskapenes inntjening relaativt 

sett svekkke 

seg mer ennn 

gje eldenvilredduseres. Ved utgangen av 2016 vil den 

ris sikovektede gjjelden 

være hhøyere 

sett i forhold til den 

tot tale gjelden ennn 

tilfellet var uunder 

bankkriisen. 

Selv om det d 

er stor usikkerheet 

knyttet til fr ramskrivningene, 

spesielt fle ere 

år fram i tid, illuustrerer 

de at selskapene s er ssårbare 

for både 

en n nedgangskonnjunktur 

og øktte 

renter. 

Ut tviklingen i risiikovektet 

gjeldd 

har vært omttrent 

den sammme 

for r de fleste av hhovednæringenne 

siden slutten 

av 1980‐tallet, 

me en nivåene err 

forskjellige. Ved V utgangen av 2011 hadde 

eie endomsnæringgen 

mest risik kovektet gjeld måltiløpende kroner. 

Men dennne 

næringen hadde samtiddig 

lavest risik ko‐ 

ve ektetgjeldifforholdtilnæ æringens totalee 

rentebærende 

gje eld. 

RISIKOMIGRERRING 

Fo or å få et mer detalje ert bilde av utviklingen i 

kredittrisikoen 

eer 

det relevantt 

å analyserehhvordan selskaap‐ 

en nes gjeldfordeeler seg mellomm 

ulike risikokklasser 

og i hv vil‐ 

keen 

grad gjeldenn 

migrerer melllom 

risikoklasssene 

over tid. 

I ffigurIV.4aogberdenren 

ntebærende gj 

ris sikoklasser baasert 

på selsk kapenes mislig 

he eter. Risikoklasse 

1 er laveste risik 

ris sikoklasse 10 erhøyesteriisikoklasse. Se 

fak ktisk mislighhold 

er ikke inkludert i 

ris sikoklassen. VVed 

utgangen av 2011 var 

selskapenes 

gjeeld 

i detrehøyeste risiko 

pr rosent i den høøyeste 

risikokklassen. 

un nder bankkriseen 

var tilsvare 

pr rosent. Andelenn 

gjeldi de hø 

fal lt betydelig i forhold til 

fin nanskrisen. Deen 

gjennomsn 

he eten blant selskapeneirisik 

20 010 til 2011. DDet 

er ofte de s 

me erker effektene 

av vanskelig 

17 elden delt inn n i 

gholdsannsynliig‐ 

koklasse, mens 

elskap som er r i 

i den høyesste 

r 8 prosentav 

oklassene og 2 

I dee 

svakesteåren ne 

nde tall henhooldsvis 

35 og 119 

øyeste risikokllassene 

har oggså 

l det svakesste 

året undder 

nittlige misliggholdsannsynliig‐ 

oklasse 10 økkte 

imidlertid ffra 

svakeste selskapene 

som før rst 

ere økonomiskke 

tider. 

17 M 

Misligholdsannsynnlighet 

større enn henholdsvis 3 og 8 prosent. 

TEMA IV FINANSIEELL 

SÅRBARH HET I IKKE-FINANSIELLE 

FFORETAK 

IV.4a og b Rentebæren nde gjeld i ulikee 

risikoklasserr. 

Norske 

ikke-finaansielle 

aksjeseelskap 

ekskl. utvinning u av oljje 

og gass 


FORBEEHOLD 

KNYTTTET 

TIL SEBRA-PREDIKSSJONENE 

Det er vviktig 

å ta hen nsyn til at misligholdsannsynlighetene 

slik de er beregnet i SEBRA‐moodellenogide 

fleste 

tradisjonnelle 

kredittri isikomodeller estimerersannsynlig‐ heten for at et selskap skkal 

mislighoolde 

sine 

gjeldsforrpliktelser 

bbasert 

på historisk oobserverte 

forklarinngsvariabler. 

Hvis det ko ommer en kkraftig 

og 

vedvarende 

nedgangskkonjunktur, 

vil 

selskapenes iinntjening, 

egenkappital 

og likvidittet 

generelt sv vekkes. Dette vvil 

bidratil å øke mmisligholdsannnsynlighetene 

og dermed till 

atstadig flere sellskap 

vilmigre ere tilhøyerissikoklasser. Seelskapenes 

gjeld vil ikke automatisk reduseres i en 

nedganggskonjunktur. 

Videre vil ttrolig 

eiendomsprisene 

svekke seg og derm medbidratilåredusere vverdien 

på 

bankenees 

pantesikker rheter. Resulttatet 

kan bli en kraftig 

økning i bankenesutlånstap. Dette i kombinasjonn 

med økte 

risikoveekter 

for IRRB‐bankene 

vvil 

derfor biidra 

til å 

reduseree 

bankeneska apitaldekning. Bankene kan derfor bli 

"tvungett" 

til å reduserre 

sin utlånsveekst, 

elleri verrste 

fall bli 

nødt till 

å selgeunn na utlån og andre eiendeeler 

for å 

oppretthholde 

kapitaldekningen. 

Når r mange bankeer 

må gjøre 

dette sammtidig, 

vil likvviditeten 

og priisene 

presses 



67

68 



FORETAK 

IV.5 Risikoovektet 

bankgjjeld 

i prosent aav 

bankenes to otale 

utlån til dee 

samme lånek kundene. De 188 

største norsk ke 

bankenes utlånsporteføljer 


IV.6 Andel 

bankgjeld i dee 

tre høyeste rrisikoklassene 

(misligholldsannsynligheet 

> 3 prosent) 


IV.7 Bruttoo 

gjeld (K3) i ik kke-finansielle foretak i Fastla ands- 

Norge i foorhold 

til ulike mmål 

for verdiskkaping 


sentralbyrå 



yttterligere. 

Stra ammere kredit ttpraksis kan ddermed 

forster rke 

den 

økonomisk ke nedgangen. 

UUTVIKLINGEEN 

I DE STØØRSTE 

NORSSKE 

BBANKENES 

UTLÅN TIL IKKE-FINANNSIELLE 

FFORETAK 


uutfører 

hvert åår 

en SEBRA‐bbasert 

analysee 

av 

de 

18 største noorske 

bankenees 

utlånsportefføljer. 

Det utføres 

også 

analyser avenkeltean ndre banker på ad‐hoc baasis. 

AAnalysene 

omfatter 

blant annet bankennes 

næringsvvise 

ekksponeringer, 

store kunder og risikomigrrering. 

Detgjøres også 

sammenli igninger med utviklingenregionalt 

og på 

laandsbasis, 

saamt 

med utviklingen 

i bankenes eg gne 

kredittrisikomoodeller. 

SEBRRA‐analysene 

blir normmalt 

presentert 

for banken på stedlige tilsynn, 

og gir nytttig 

innformasjon 

bådde 

for Finanstiilsynet 

og bankkene. 

I figur IV.5 vise 

den 

enkelte an 

bankens 

total 

Beregningene 

i 

tiil 

bankenes tot 

tiil 

2012. 

ik 

st 

lø 

18 es den risikov vektede bankgjjelden 

relatertt 

til 

nonymiserte banks lånekuunder 

dividert på 

le utlån till 

de sammelånekundeene. 

indikerer at riisikovektet 

bankgjeld 

i forhold 

tale utlån økte e forsamtligebankerfra20 011 

Det indikerer 

at baankenes 

kreditttrisiko 

relatertt 

til 

kke‐finansielle selskap øktte 

i løpet avv 

2012. I føølge 

tressbanen vil denrisikovek ktede bankgjellden 

øke krafttig 

i 

øpet av framskkrivingsperiodeen 

i samtlige banker. 

Bankenes 

anddel 

utlån til selskap i dde 

tre høyeeste 

riisikoklassene 

vvar 

betydelig høyereveduttgangen av 20012 

ennn 

ett år tidligere, se figur IV.6. Her er 

riisikoklassifiserringen 

for 2012 basertt 

på bankennes 

utlånseksponerring 

per 31.12.2012 

og selskkapenes 

årsregn‐ 

skkap 

for 2011 1, mens risikooklassifiseringgen 

for 2011 er 

basert 

på eks sponeringen per 31.12.2011 

og årsregn‐ 

skkapene 

for 2010. 

Blant de 18 

største bankkene 

hadde 14 en 

økning 

i ande elen utlån til 

høyrisikoselskap, 

mens de 

reesterende 

4 ba ankene haddee 

uendret andeel. 

Det er relattivt 

sttore 

forskjellerr 

mellom bankkene. 

AANALYSER 

BBASERT 

PÅÅ 

ANDRE DAATAKILDER 

R 

Soom 

nevnt over 

er selskap penes gjeldsbeetjeningsevne 

nå 

nesten 

på sammme 

nivå som ved 

inngangen til bankkrisenn 

og 

laangt 

lavere ennn 

den var før finanskrisen. f 

DDette 

indikerer r at 

kravet 

til selskkapenes 

framtiidige 

inntjeninng 

er høyt, ogg 

at 

seelskapene 

er såårbare 

for et tiilbakeslag 

i økonomien. 

AAndre 

datakildder 

viser at dde 

ikke‐finansielle 

foretakennes 

tootale 

gjeldhar økt langtmerr enn for eksemmpel 

foretakennes 

18 

Tallet for 2011 err 

basert på bankenes 

utlånseksponnering 

per 31.12.2 2011 

ogg 

selskapenes faaktiske 

årsregnskaap 

for 2011, mens 

tallet for 2012 2 er 

baasert 

på utlånseksponeringen 

per 31.12.20122 

og selskapeenes 

fraamskrevne 

årsregnskaper 

for 20112. 

Tallet for 20015 

er basert på å de 

fraamskrevne 

regnskapene 

i stresssbanen 

(se tabell 

IV.1). Utvaalget 

inkluderer 

kun lånnekunder 

som er r aksjeselskap oog 

har fått bereggnet 

mmisligholdsannsynlighet 

i SEBRA-moodellen. 

Andelen aav 

den enkelte ba anks 

tootale 

næringslivspoortefølje 

som er ddekket 

av analysenn 

varierer fra 47 ti il 80 

prrosent.

uttoprodukt, brutto investeringer i fast realkapital og BNP 

Fastlands‐Norge de siste 20 årene, 19 se figur IV.7. Gjelden 

har også økt mye i forhold til husholdningenes samlede 

konsum. Nivåene på disse forholdstallene nå høyere enn de 

var ved inngangen til både bankkrisen og finanskrisen. Dette 

indikerer også at de ikke‐finansielle foretakene er sårbare 

for svakere økonomisk vekst. 

En internasjonal analyse av effekten av gjeld på økonomisk 

vekst indikerer at dersom de ikke‐finansielle foretakenes 

gjeld utgjør mer enn om lag 90 prosent av BNP, vil dette ha 

en negativ innvirkning på den økonomiske veksten. 20 I følge 

analysen utgjorde de norske ikke‐finansielle foretakenes 

gjeld 174 prosent av BNP ved utgangen av 2010. Det 

vektede gjennomsnittet for de 18 landene var 113 prosent. 

Det var kun Sverige 196 prosent, Spania 193 prosent og 

Belgia 185 prosent som hadde høyere verdi på 

forholdstallet enn Norge. Den "samlede gjeldsbyrden" i 

Norge, dvs. gjeld i ikke‐finansielle foretak, husholdninger og 

offentlig sektor, utgjorde 334 prosent. Det var høyere enn 

det vektede gjennomsnittet på 306 prosent. Norge har 

relativt sett lite statsgjeld, og det er derfor gjelden i de ikke‐ 

finansielle foretakene og husholdningene som trekker opp. 

19 Bruttoproduktet viser verdien av selskapenes produksjon minus 

produktinnsats. Bruttoinvestering i fast realkapital viser anskaffelser av ny 

fast realkapital, pluss kjøp minus salg av eksisterende fast realkapital. Fast 

realkapital omfatter bl.a. bygninger, anlegg, transportmidler, maskiner og 

annet produksjonsutstyr. 

20 Se Cecchetti, S.G., M.S. Mohanty og F. Zampolli. September 2011. "The 

real effects of debt". Bank for International Settlements (BIS). Analysen 

inkluderer 18 land, herunder de største landene i verden og Norge. Tallene 

som er brukt i analysen er ikke direkte sammenlignbare med tallene i figur 

IV.7, da det er brukt et annet utvalg og andre definisjoner på foretakenes 

gjeld. 



70 

TEMA V SSTRUKTURE 

EN I KREDITTMARKEDET 

OOG 

INTERNAASJONALE 

RE EFORMER 

TEMMA 

V ST TRUKTUREN 

I 

KREDITTM 

MARKEDDET 

OGG 

INTEERNASJONALLE 

REFORMER 

Strukturen 

i finansmark kedene har blaant 

annet betyddning 

for 

hvor sårbbar 

et lands økonomi 

er meed 

hensyn til finansiell 

ustabilitett. 

Størrelsen og 

konsentrasjoonen 

i sektoreen 

kan ha 

stor betyydning 

for hvoor 

alvorlig ustabiliteten 

kann 

blifor realøkonoomien. 

Dette teemakapittelet 

gir en gjennom mgang av 

strukturenn 

i kredittmarkkedet, 

både i NNorge 

og internnasjonalt. 

Deretter følger en drøøfting 

av ikke‐ ‐finansielle forretak 

sin 

finansierinng 

i obligasjonnsmarkedet 

ogg 

gjennom bannkene. 

Til 

slutt gjennnomgås 

viktigge 

forslag til sstrukturelle 

reeformer 

i 

banksektooren 

internasjoonalt. 

STRUKTTUREN 

I KRREDITTMARKKEDET 

– 

INTERNASJONALT 

T OG I NORGGE 

Bank– ogg 

kredittmarkeedene 

internassjonalt 

og i Norge 

har 

over tid vvært 

gjennomm 

store struktuurelle 

endringer. 

I den 

senere tidd 

erdetspesiieltfinanskrisen som har bbidratt 

til 

endringerr, 

og da særlig i banksektoren. 

En viktig årsak 

til de 

strukturendringene 

som m har funnet stted 

etter 2008, 

er store 

nedskrivinnger 

på finannsielle 

eiendeeler 

i amerika anske og 

europeiskke 

banker. Deette 

harførtttilsvakeresultater og 

behov forr 

statlig kapitaal 

eller fusjonspartnere. 

Finaanskrisen 

har hatt særlig stor beetydning 

for bbankstrukture 

en i USA, 

men ogsåå 

flereavdestore europeiiske 

finanskonnsernene 

mottok sttatlig 

kapital og o foretok resttruktureringerr. 

Enkelte 

gikk konnkurs. 

Myndiggheter 

i flerre 

land har sett på 

muligheteene 

for å reedusere 

størrrelsen 

på dee 

største 

bankene, blant annet ve ed å skille denn 

ordinæreban nkdriften 

fra investteringsbankvirrksomhet 

somm 

omfatter blaant 

annet 

verdipapiirhandel, 

finaansiering 

av bedriftsoppkkjøp 

og 

rådgiving. 

I Norge utgjjør 

investeringgsbankvirksommhet 

kun 

en liten deel 

av bankeness 

virksomhet. 

Figur V.1 og V.2 viser uutvikling 

i egeenkapitalavkasstning 

og 

misligholddte 

lån i banksektoren 

b 

i et utval lg land. 

Banksektooren 

i Norge hhar 

i hele periooden 

etter 2008 

hatt en 

egenkapittalavkastning 

på p over 10 proosent. 

Mislighooldte 

lån i 

forhold tiil 

utlån har liggget 

på et lavtt 

nivå. Utviklinngen 

har 

vært betyydelig 

svakere i land som ble 

særlig hardtt 

rammet 

av finanskkrisen, 

som Irland 

og Italia. AAv 

de nordiske e landene 

erdetspesielt banksekktoren 

i Danmmark 

hvor egenkapital‐ 

avkastninngen 

har vært lav over tid oog 

misligholdtee 

lånhar ligget på eet 

høyt nivå. Sttrukturen 

i Sveerige, 

Finland og Norge 

har kun i begrenset grad blitt eendret 

i etterrkant 

av 

finanskrissen. 



VV.1 

Egenkapitalavkastning 

*I Irland var egenkaapitalavkastningen 

i banksektoren - 66 prosent i 20010. 

Kilde: 

IMF, FSI-Indicators 

VV.2 

Misligholdtee 

utlån 

Kilde: 

IMF, FSI Indiicators 

På 

Island ble dde 

tre største bankene overtatt 

av mynddig‐ 

hetene 

i 2008. I Danmarker een 

rekke bankker 

enten overttatt 

avv 

et statlig etabblert 

avvikling gsselskap eller fusjonerte. 

DDet 

europeiske finansmarkeddet 

er et bankddominert 

markked. 

DDet 

er banker oog 

finansieringsforetak 

som sstår 

for det me este 

avv 

finansieringgen 

til husholdninger 

og ikke‐finansie elle 

fooretak. 

ECB visser 

til at bankeer 

står for om lag 

70‐75 prosent 

avv 

all kredittgivvingen 

i Europa a, mens tilsvarrende 

andel i USA U 

err 

mellom 20 – 30 prosent. 

FigurV.3viserrmarkedskonssentrasjonen 

mmålt 

ved de ffem 

sttørste 

institus sjonenes forvaltningskapitaal 

som andel av 

tootal 

forvaltninngskapital 

i krredittmarkedett 

i utvalgtelaand. Saammenlignet 

med før finanskrisen har markeeds‐ 

konsentrasjone 

en faltnoe i bååde 

Sverige, Finnland 

og Norgge. 

I 

DDanmark 

har mmarkedskonsentrasjonen 

økkt 

svakt. Det eer 

i 

hovedsak 

melloomstore 

og min ndre banker i Danmark somm 

er 

avvviklet 

eller fuusjonert. 

Dette har ført til at sstørre 

banker hhar 

økt 

sine markeddsandeler.

V.3 3 Markedsandeel, 

fem største kredittinstitussjoner 

Kildder: 

ECB og Finannstilsynet 

V.4 4 Forvaltningskapital, 

størstee 

nordiske finaanskonsern 

Kildder: 

Kvartalsrappoorter 

V.5 5 Markedsverddi, 

største norddiske 

finanskonnsern 

Kildde: 

JP Morgan (peer 

april 2013) 

DE ET NORDISKE 

FINANSMA ARKEDET 

No ordeavardetstørste finanskonsernet 

i NNorden 

med en e 

for rvaltningskapiital 

på nær5 000 mrd. norrske 

kroner ved 

utg gangen av 20112. 

Det største norske finanskonsernet, 

DNNB, 

va ar tredje størsst 

med en fo orvaltningskappital 

på om lag 

2 300 3 mrd. kroner, 

se figur V.44. 

Figur V.5 viseer 

at DNB er deet 

TEMA V SSTRUKTUREN 

I KREDITTMMARKEDET 

OOG 

INTERNASSJONALE 

REEFORMER 

V.6 Egennkapitalavkastning, 

største nnordiske 

finansskonsern 

Kilder: Årssrapporter 

V.7 Utvikkling 

i tap på uutlån, 

største nordiske 

finanskonsern 

Kilder: Årssrapporter 

fjerde sttørste 

konsern net i Nordenmmålt etter marrkedsverdi. 

Per aprril 

2013varmarkedsverdien 19,3 mrd. euro. De 

største ffinanskonserne 

ene i Norden eer 

bankdomineerte. 

De storee 

nordiskefina anskonsernene 

definerer Noorden 

som 

sitt hjemmmemarked, 

og har etableert 

virksomhett 

i allede nordiskee 

landene, ennten 

i form aav 

datterselskkaper 

eller 

filialer. DDen 

største no orske banken, DNB, har ogsåå 

betydelig 

aktivitett 

utenforNorg ge. DNBharffilialer i øvrigee 

nordiske 

land, og datterbanker i blant annet Baltikum og PPolen. 

Også 

de øvrigge 

store norddiske 

konsern nene har etabblert 

seg i 

nabolanndene. 

I tillegg g erdestoreeaktøreriBaaltikum og 

andre laand 

i Øst‐Europa, 

hvor mark kedsandelene eetter 

hvert 

har blittt 

store. Flere e avdebalti iske landene ble hardt 

rammet av finanskrise en, noe som føørte 

til store taap 

på utlån 

for fleree 

av konsernenne. 

ForDanskeBank bidro også store 

utlånstaap 

på engasjementeriIrlaand 

og i hjemmlandet 

til 

svekket lønnsomhet, sse 

figur V.6 og VV.7. 

DET NOORSKE 

FINANNSMARKEDEET 

De syv sstore 

finanskoonsernene/gru 

uppene hadde samlet en 

markedssandel 

på 68 pprosent 

av totalt 

forvaltet kappital 

i det 



71

72 



OOG 


RE EFORMER 

Tabell V.1: 

Strukturen i ddet 

norske finaansmarkedet 

målt m i prosent aav 

total forvalte et kapital* i finaansmarkedet 

ved 

utgangen aav 

2012 

DNB 

SpBank 11/samarb. 

Spb 

Nordea 

KLP 

Storebrannd 

Terra-gruuppen 

Gjensidigge 

Sum finannskonsern/gruppper 

Øvrige seelskaper 

Totalt maarked 

For kredittinnstitusjoner 

som in nngår i bankkonseern 

er sum forvalt tningskapital for bbankkonsern 

benyyttet. 

Med unntak av dette er sum fforvaltningskapita 

al for 

finansgrupper 

basert på sum m forvaltningskapittal 

i de ulike bran nsjene og vil avvikke 

fra konsernene es egne konsernrregnskap. 

I totalmmarkedet 

inngår også o 

utenlandskee 

institusjoners filialer 

i Norge. Kreedittinstitusjoner 

omfatter o banker, kredittforetak og finansierings-selsskaper. 

For Spareebank 

1-alliansen n og 

Terra-Grupppen 

er eierbankenne 

inkludert i markkedsandelene. 

I totalt 

marked inngår 

utenlandske insttitusjoners 

filialer i Norge Kilde: Finaanstilsynet 

V.8 Utvikliing 

i markedsaandel 

for utenlaandske 

filialer, banker 


norske finnansmarkedet 

ved utgangenn 

av 2012, se taabell 

V.1. 

Virksomhheten 

er størst innen livsforsikring 

og utlån n. DNB er 

det størstte 

finanskonseernet, 

med en aandel 

på 32 prrosent 

av 

total forvaaltningskapital. 

Markedsaandelene 

til de størstefinansskonsernene/g gruppene 

har økt beetydelig 

de sistte 

20 årene. Frra 

å utgjøre 25 5 prosent 

av forvalttet 

kapital i ffinansmarkedeet 

i 1995, har andelen 

steget til 68 prosent ved 

utgangen aav 

2012, se taabell 

V.2. 

Motivene for å danne finnanskonsern 

hhar 

først og fremst 

vært 

basert på stordrifttsfordeler 

innnenfor 

IT‐u utvikling, 

produktuttvikling, 

salg og markeddsføring. 

I tiillegg 

til 

etableringg 

av finanskonnsern, 

har en rekke bankerr 

inngått 

strategiskke 

allianser der bankenne 

i fellesskkap 

eier 



Kreddittinstitusjoner 

36 

14 

10 

1 

1 

5 

0 

67 

33 

100 

Verdipapirfoond 

Skadefoorsikring 

Livvsforsikring 

TTotalt 

konsern 

18 

4 

10 

12 

10 

1 

0 

56 

44 

100 

1 

7 

0 

2 

1 

2 

27 

40 

60 

1100 

produktselskapper. 

Dette gj jelder blant annet innennfor 

foorsikring 

og vverdipapirforvaaltning. 

Det er 

også oppretttet 

feelleseide 

boligkredittforetak 

k somharførttil at nesten aalle 

bankene 

har tillgangtilfinannsiering 

gjennoom 

utstedelse av 

obbligasjoner 

mmed 

fortrinnsr rett OMF. DDet 

er to store 

alllianser/gruppper 

i detnorrskemarkedeet; SpareBank k 1 

GGruppen 

med 117 

banker og TTerra‐Gruppenn 

med 75 bank ker. 

TTerra‐Gruppen 

skiftet navn tiil 

Eika‐Gruppenn 

i mars 2013. 

I det norske fin nansmarkedet har utenlandsske 

finansinstiitu‐ 

sjjoner 

en betyddelig 

markedsa andel, særlig iinnenfor 

bank k og 

skkadeforsikringg. 

I banksekto orenertreavv defemstør rste 

bankene 

eid avv 

utenlandskebbanker, enten i form av å væære 

datterselskap 

eeller 

filial. Støørst 

av disse erdetsvens ske 

finanskonserne 

et Nordea, so om er repressentert 

i Norge 

gjjennom 

blant annet datterbbanken 

Nordeaa 

BankNorgeog NNordea 

Liv. 

DDe 

nordiske ba ankenes filialeer 

har over ttid 

hatt en sterk 

utlånsvekst 

i ddet 

norske maarkedet. 

Dettee 

bidrotilåøke ø 

mmarkedsandeleene 

fram til 2009, 

se figur V.8. Andelen av 

tootal 

forvaltninngskapital 

varr 

påover15prosent på sitt 

høyeste. 

Dette har bidratt till 

å forsterkeddeninnenlandsske konkurransen. 

Fra 2009 falt uutlånsveksten 

i de utenlandsske 

filialene 

sterkeere 

enn i norsske 

banker. Seelv 

om filialennes 

utlån 

igjen har økt, er veksten n fortsatt laverre 

enn for norsske 

kredittinstitusjooner. 

Dette har h bidratt til at forvaltninngs‐ 

kapitalen 

i filiaalene 

fortsatt er synkende. Andelen av to otal 

foorvaltningskappital 

utgjorde 13 prosent vved 

utgangen av 

2012. 

I tillegg 

til filialer opererer oggså 

utenlandsske 

datterbanker 

i det norske mmarkedet, 

hvorr 

Nordeaerdden sttørste. 

Datterb bankene har i sstørre 

grad hattt 

utlånsvekst ppå 

27 

3 

6 

30 

24 

0 

1 

92 

8 

100 

32 

12 

10 

5 

5 

4 

1 

68 

32 

100

Ta abell V.2 Utvikliingen 

i markeddsandeler 

til finnanskonsern/ggrupper 

målt i ttotalt 

forvaltet kapital k i finanssmarkedet 

1995 

CBK C 

Spb S NOR 

Gjensidige G 

Kildde: 


2002 

12 DnB 

8 Gjenssidige 

NOR 

5 Norde ea/Vesta 

25 

SpareeB.1 

Gruppen 

Storebbrand 

samme 

nivå som 

de norske bankene. Figgur 

V.9 viser at 

ma arkedsandelenn 

til de utenlan ndskeide krediittinstitusjonenne 

va ar 12 prosent ved utgangenn 

av 2012. I skkadeforsikringgs‐ 

ma arkedet utgjorrde 

forvaltnin ngskapitalen i de utenlandske 

fili ialene hele 30 prosent av maarkedet 

på sammme 

tidspunkt. . 

Næ ærmere om maarkedskonsentrrasjon 

i det norrske 

utlåns‐ ogg 

inn nskuddsmarkeedet 

De e siste20‐30årene har bbankene 

og krredittforetaken 

ne 

sty yrket sin mmarkedsposisjon 

i utlånsmarkedet, 

på p 

be ekostning aav 

særlig statlige foretak og 

for rsikringsselskaaper. 

Bankene stod for nær 880 

prosent av all a 

inn nenlandsk kreeditt 

til næringgslivet 

vedutggangen av 20112, 

me ens tilsvarendde 

andel til hu usholdningene var 87 prosennt. 

Ob bligasjons‐ og sertfikatgjeldeens 

andel av tootal 

innenlandsk 

kreditt 

til ikke‐fiinansielle 

foret tak har blitt nooe 

redusert ov ver 

tid d, og utgjorde kun 13 proseent 

ved utganggen 

av 2012. DDe 

stø ørste foretaakene 

låner også i internasjonaale 

ve erdipapirmarkeeder. 

Den lave e andelenmarkkedsfinansierin ng 

av vviker noe fraa 

andreeurop peiske land, dder 

finansierin ng 

gje ennom verdippapirmarkedett 

har større betydning ffor 

for retakenes finansiering. 

I ddet 

norske baankmarkedet 

kkan 

personkunnder 

i stor graad 

he envendeseg till 

et nasjonalt mmarked 

med mmange 

aktører og 

ste erk konkurrannse. 

De lokale ssparebankene 

bidrar til å sikkre 

pe ersonkunder eet 

lokalt tilbuud 

som kommmer 

i tillegg til 

tilb budet fra de rregionale 

og na asjonale aktørene. 

Utviklingen 

av v informasjons‐ 

og kommunikasjonsteknologi 

har ggitt 

stø ørre muligheteer 

til å nå kundden 

uten lokal tilstedeværelsse. 

Koonsentrasjonenn 

i markedetffor boliglån ogg 

innskudd, måålt 

me ed de tre og de fem størstte 

bankenes aandel 

inkludeert 

ov verførte lån till 

boligkredittf foretak av totale 

boliglån og 

inn nskudd har væært 

relativt sta abil over tid, se figurV.10og V.1 11. Markedskoonsentrasjonenn 

økte noe i 20002 

som følge av 

fussjonen 

mellomm 

DnBogGjeensidige NOR. Denerlikevvel lav vere enn i andrre 

nordiske lannd, 

som vist i fiigur 

V.3. Det 



OOG 


REEFORMER 

22007 

19 DDnB 

NOR 

15 NNordea 

11 SSpareB.1 

Gruppen 

8 

10 SStorebrand 

6 TTerra-Gruppen 

61 

32 

10 

6 

3 

59 

2012 

DNB 

SpareB. 1 Gruppen 

Nordea 

KLP 

Storebrand 

Terra-Gruppen n 

Gjensidige 

V.9 Markkedsandel, 

utenlandskeide 

daatterselskaper 

og filialer 

per 31.122.2012 

* Grensekkryssende 

virksommhet 

er ikke inkluudert 

** Som anddel 

av brutto 

premieinntekter 

har utenlandske 

filialer en markedsandel påå 

42 prosent 

innenfor skadeforsikring. 

Kilde: 


V.10 Konnsentrasjon 

måålt 

med tre/femm 

største på booliglån* 

*Inkludert utenlandske filialeer 

i Norge. Kilde: FFinanstilsynet 

32 

12 

10 



5 

5 

4 

1 

68 

73

74 



OOG 


RE EFORMER 

V.11 Konssentrasjon 

målt 

med tre/fem sstørste 

på innsskudd* 

*Inkludert uttenlandske 

filialer i Norge. Kilde: Finnanstilsynet 

V.12 Utlånn 

Morbanktall fram til 2008, bannkkonsern 

deretteer. 

Kilde: Finanstilssynet 

V.13 Innskkudd 

Ikke inkludeert 

utlån i felleseidee 

boligkredittforetaak. 

Kilde: Finanstiilsynet 



norske 

bankmaarkedet 

er pre eget av stor ggjennomsiktighhet, 

hvilkethar 

betyydning 

for kon nkurransen. Baankprodukter 

eer 

i 

sttor 

grad homoogene, 

spesieltt 

i personkunddemarkedet, 

men m 

også 

i deler av bbedriftsmarkeddet. 

NNORSKE 

BANNKERS 

INNTEEKTSSTRUKTTUR 

For 

norske bannker 

er utlån til og innskuddd 

fra kunder de 

viiktigste 

delenee 

av virksomhe eten. Utlån utggjorde 

74 prosent 

avv 

bankeneseie endeler, mens innskudd utggjorde 

47 prosent 

avv 

gjelden ved utgangenav2012. Over ttid 

harveksteeni utlån 

vært høyeere 

enn veksten 

i innskudd, ssom 

har ført til 

at 

innnskudd 

i prossent 

av utlån hhar 

sunket fra nær 90 i 19944 

til 

56 

ved utgangeen 

av 2012, se figurene VI.122 

og V.13. Pen nge‐ 

og 

kapitalmarkkedene 

har bl litt en viktigeere 

finansierinngs‐ 

kilde 

for norskee 

banker, og st tod for 32 prossent 

av total gjeld 

veed 

utgangen av a 2012. I figuurene 

V.12 og V.13 er det sk kilt 

mmellom 

de sekss 

største bankkene 

målti forrvaltningskapiital, 

øvvrige 

store/m mellomstore baanker 

med foorvaltningskapital 

ovver 

10 mrd. kroner og dde 

minste baankene 

som hhar 

foorvaltningskappital 

under 10 mrd. m kroner. 

Betydningen 

avv 

tradisjonellbbankvirksomheet i form av ut tlån 

og 

innskudd ggjenspeiles 

i bbankenes 

innttektsstruktur, 

se 

figur 

V.14. Nettto 

renteinnte ekter, dvs. forrskjellen 

mellom 

innntekter 

og kostnader på bankeness 

rentebærennde 

eiiendeler 

og gjeld, g utgjorde 

nær 70 prrosent 

av tottale 

driftsinntekter 

i 2012. Enkelt te år har andeelen 

blitt påvirket 

avv 

engangseffek kter, men for dde 

siste 15 åreene 

sett under ett 

har 

renteinntekktenes 

andel av a samlede driftsinntekter 

kkun 

viist 

en svak reeduksjon. 

Nett to renteinntekkter 

i forhold til 

foorvaltningskappitalen, 

og bankenes 

rentemaargin 

forskjelllen 

mmellom 

gjennoomsnittlig 

utllånsrente 

og gjennomsnittlig 

innnskuddsrente 

e har derimmot 

vist en tyydelig 

synkennde 

teendens, 

se figuur 

V.15. 

NNorske 

banker er underlagt begrensninger 

b 

r på størrelsenn 

av 

eggne 

invessteringer 

i aksjer og anddre 

eggenkapitalinst 

trumenter. Det tte reduserer sannsynlighetten 

foor 

store kursstap 

og gevin nster. Sammmen 

med tap på 

reentebærende 

ppapirer 

og derrivater, 

vil likeevel 

investeringger 

i finansielle in nstrumenter kkunne 

medførre 

svingninger 

i 

bankenes 

result tater. Dette var 

særlig tydeligg 

i årene 20088 

og 

2009, 

hvor norsske 

banker sammlet 

gikk fra netto 

kurstap ppå 

1 

mmrd. 

kroner til l en netto gev vinst på 9 mrdd. 

kroner. Det t er 

sppesielt 

stor var riasjon i kursg gevinster for dee 

mellomstore e og 

de 

mindre bankkene, 

se figur VV.16. 

DDe 

større bankene har iinntekter 

fra 

innvesteringbankkvirksomhet 

gjennom vverdipapirforettak. 

Innntektene 

er særlig høye i tider med stor volatilitet. 

Innntektene 

fra market makin ng / egenhanndel 

øktei2012, mmens 

inntekte er fra handeel 

og annenhhåndsomsetnin 

ng/ 

mmegling 

med andre finnansielle 

instrumenter 

eenn 

eggenkapital‐ 

og g gjeldsinstrummenter 

falt sammmenlignet 

med m 

2011. 

Samlet blle 

bankenes inn ntekter fra invvesteringsbankk‐

V.1 14 Fordeling avv 

driftsinntekteer, 

2012 

Kildde: 


V.1 15 Nettorente oog 

rentemarginn 

Kildde: 


vir rksomhet 8,5 mrd. krone er i 2012. DDette 

utgjør en 

be eskjeden andel av samlede in nntekter i norskke 

banker. 

Ne etto renteinnttekter, 

og andre 

inntekterr 

utenom nettto 

kuursgevinster 

påå 

finansiellein nstrumenter, eer 

betydelig mer m 

sta abile over tid enn inntekter fra investerinngsbanktjenestter 

og g egneinvesteeringer i finannsielle 

instrummenter, 

se figgur 

V.1 17. Dersom disse 

inntektenne 

holdes utennfor, 

harlikev vel 

inn ntekter utoveer 

netto renteeinntekter 

øktt 

somandelav dr riftsinntekter dde 

senere årenne. 

Særlig de mmindre 

banken ne 

ha ar hatt en jevn økning i andel l andre inntektter 

over tid. Noe 

av v forklaringenner 

betydeliige 

overføringger 

av sikrede 

bo oliglån til deleiide 

boligkredit ttforetak. Så leenge 

boliglånen ne 

sto od på bannkens 

egen balanse, mmottok 

banken 

renteinntekter 

på lånene. 

Nå føress 

disse soom 

pr rovisjonsinntekkter 

fra OMF‐fooretakene. 

Derrsom 

en ser bo ort 

fra a denne endriingen, 

har bannkenes 

inntekktsstruktur 

væ ært 

sta abil de siste årene. Noe av årsaken ttil 

økningen av 

inn ntekter utoverr 

nettorenten er e at bankene i større grad ennn 

på å 1990‐tallet mmå 

vise prising gen av banktjeenester 

bruk av 

mi inibank, betaalingstjenester 

mv., istedeenfor 

å dekke 

koostnadene 

inn ggjennom 

renteesatsen 

på utlåån. 



OOG 


REEFORMER 

V.16 Nettto 

kursgevinstter 


V.17 Netttorentens 

andel 

av driftsinnttekter* 

* Til høyree 

for stiplet linje i figuren 

vises nettoorentens 

andel av 

driftsinntekter 

justert for effe ekten av OMF-oveerføringer, 

for 2011 

og 2012. 


FINANSIERINGSSSTRUKTUREEN 

I IKKE- 

FINANSIELLE 

FORRETAK 

For ikkee‐finansielle 

fo oretak er bannkfinansiering 

den klart 

viktigstee 

finansieringsskilden. 

De sisste 

halvåret avv 

2012 har 

det immidlertid 

væært 

en meeget 

sterk vekst i 

obligasjoonsgjelden. 

Til 

tross for dden 

sterke veeksten, 

er 

endringeene 

i finan nsieringsstruk ktur forholdssvis 

små. 

Simuleriinger 

viser imidlertid 

at finansieringssstrukturen 

raskt vil 

endre seg ddersom 

veksteen 

i finansierinngskildene 

fortsetteer 

som i det sisste 

halve året. 

Bankgjeldvardenkl 

lart dominereende 

finansierringskilden 

for ikke‐finansielle 

foretak i peerioden 

1987‐ ‐2012, og 

betydninngen 

som finaansieringskildee 

harøktoverr tid. Fraå utgjøre en andel av ikkke‐finansielle 

foretaks gjeldd 

på under 

50 prossent 

mot slutt ten av 1987, har andelen bankgjeld 

vokst till 

nesten 70 prosent 

ved innggangen 

til 20113, 

se figur 

V.18. 



75

76 



OOG 


RE EFORMER 

V.18 Innennlandsk 

foretaksgjeld 

fordeltt 

på kilde 




V.19 Forholdet 

mellom bank b og obligaasjonsgjeld, 

forretak 




Bankfinannsiering 

har reelativt 

til obligaasjonsfinansieering 

blitt 

viktigere for ikke‐finansielle 

foretak i perioden 1987‐2013. 

Forholdett 

mellombannk‐ og obligassjonsgjeld 

øktte 

fra en 

faktor på 5 i 1987 til i ooverkant 

av 6 i februar 20133, 

se figur 

V.19. Forrholdstallet 

i begynnelsen av 2013 er bbetydelig 

lavere ennn 

i rekordåret 2008. 

Obligasjonnsgjelden 

har siden januar 22011 

relativt ssett 

vokst 

mest av finansieringskkildenetilikkke‐finansielle 

foretak. 

Obligasjonnsgjeldenijaanuar 

2013 vvar 

nesten 20 prosent 

høyere ennn 

ett år tidligeere. 

Omtrent hele 

veksten skkjedde 

fra 

sommerenn 

2012, se figu ur V.20. Figur V.21 viser at ddet 

i stor 

grad er veeksten 

i obligaasjoner 

som haar 

drevet gjelddsveksten 

i ikke‐finaansielle 

foretakk 

siden sommeeren 

2012. 

Også pålyydende 

verdi av obligasjonssemisjoner 

foretatt 

av 

ikke‐finannsielle 

foretak k i Norgeøkkte i 2012. Emisjons‐ E 

volumet vvar 

imidlertid noe lavere ennn 

før finanskkrisen, 

se 

figur V.222. 

Både bankennes 

utlånsprakksis 

og økt etteerspørsel 

fra investorer 

kan bidra a til å forklare ddenne 

utviklingen. 



VV.20 

Innenlandssk 

foretaksgjeld 

fordelt på killde 

Kilde: 

Statistisk senntralbyrå 

VV.21 

Endring inn nenlandsk bruttogjeld 

ikke-fiinansielle 

foret tak 

frra 

juni 2012 til januar j 2013 

Kilde: 

Statistisk senntralbyrå 

Flere 

banker hhar 

uttalt at utlån til perssonmarkedet 

bblir 

prioritert 

frammfor 

utlån ttil 

foretaksseektoren. 

Guns stig 

finansiering 

ggjennom 

OMFF‐markedet, 

kombinert med m 

foorholdsvis 

lave e risikovekterpå 

boliglån ogg 

foretakslån, kkan 

foorklare 

noe av den økte satsi ingen på persoonmarkedet. 

Laave 

reentenivåer 

og søken etter aavkastning 

kann 

ha bidratt till 

at 

innvestorer 

i stør rre grad etters spør selskapsoobligasjoner. 

UUtviklingen 

gjennom 

20122 

gir ikke ggrunnlag 

for å 

konkludere 

me ed at det har skjedd et skkift 

i foretakennes 

finansieringsstrruktur. 

Figur VV.18 

viser at sstrukturen 

er lite 

påvirket 

av veksten i obligasjonssgjelden. 

An ndel 

obbligasjonsgjeld 

d ligger fremddeles 

rundt sammme 

nivå runndt 

10 

prosent av ssamlet 

gjeld i ikke‐finansielle 

i 

e foretak. 

DDersom 

utviklinngen 

som starrtet 

sommerenn 

2012 fortsettter, 

kan 

finansieringsstrukturenn 

til ikke‐finnansielle 

foretak 

immidlertid 

endrres 

raskt. Skulle 

veksteniobbligasjonsgjeldden foortsette, 

vil obligasjonsgjeldsandelen 

øke ytterligeere. 

ØØkningen 

sidenn 

sommeren 20012 

er historisk 

sett høy og

utenfor 

grensenn 

forhistoriskkevariasjonerr innenfor et så 

be egrenset tidsrom. 

Over syv vmåneders‐periodenfraju 

uni 

20 012 til januar 2013 økte obbligasjonsgjeldssandelen 

med d 2 

pr rosentpoeng. Gjennomsnit ttlig vekst i tilsvarende 

sy yvmåneders‐peerioder 

juni‐januar 

fra 19988 

til 2013 

nu ull, og standarddavviket 

er 1 prosentpoeng. 

p 

er 

Fig gur V.23 viser 

resultater fra f en simulerring 

der det er 

an ntatt at finansieeringspostene 

hver månedfframover voksser 

tils svarende gjennnomsnittlig 

prosentvis mmånedsvekst 

ffra 

pe erioden juni 2012 til jan nuar 2013. Gjennomsnittl lig 

må ånedsvekst i denne perioden 

var 0, ,1 prosent ffor 

kredittkilder 

i aalt, 

‐0,2 prosen nt for bankgjeeld, 

‐1,2 prose ent 

for r kredittforetaaksgjeld, 

‐0,2 prosent for sertifikatgjeld 

og 

2,3 3 prosentforobligasjonsgjeeld. Allerede veed 

inngangen til 

20 014vilobligassjonsgjeldsand delen i simulerringen 

ha vokkst 

me ed 4 prosentpooeng, 

til 15 prosent 

av samleet 

gjeld. Dette er 

ikk ke historisk hhøyt, 

mennivååetnåspåhisstorisk kort tid. 

Øk kningen i simulert 

obligasjonsgjeldsanndel 

over toolv 

må åneder er lanngt 

høyere eenn 

historisk gjennomsnittl lig 

øk kning og vaariasjon 

i tolvmånederse 

t 

endringer ovver 

tils svarende periioder 

januar r tiljanuar. Gjennomsnittl lig 

tol lvmånedersenndring 

fra januar tiil 

januar i 

ob bligasjonsgjeldsandelen 

i perioden 

1988‐22013 

er lik nuull 

og g standardavviiket 

er lik 1 prosentpoeng. 

p 

Tolvmåneder rs‐ 

ve eksten i obligasjonsgjeldsanddelen 

fra januaar 

til januar hhar 

alddri 

tidligereiperioden19 988‐2013 værtt 

såhøysom m i 

sim muleringen. DDen 

høyeste årlige å vekstenn 

frajanuartil jannuar 

i periodeen 

1988‐2013 er 2 prosentpoeng. 

Bildet blir 

ga anske likt ddersom 

det i simuleringgene 

antas at 

må ånedsveksten i finansieringsspostene 

framover 

blir lik de en 

gje ennomsnittligee 

absolutte månedsveksten 

m 

n mrd. kroneer 

fra a juni 2012 til jjanuar 

2013. 

Sim muleringene eer 

ikke ment som prognoseer, 

og kan væære 

ur realistiske. Dett 

er usikkert om foretakenne 

kan fortset tte 

reduksjonen 

av bbankgjeld 

frammover 

i tilsvareende 

tempo soom 

an ntatt i simulleringene. 

Ko ontrakter med 

ulik løpet tid 

be egrenser hvor mye bankgjellden 

kan reduuseres. 

De flesste 

no orske foretak er for små ttil 

å kunne ffinansiere 

segg 

i 

ob bligasjonsmarkkedet. 

Dette kommer av at obligasjonns‐ 

em misjoner må væære 

av en viss 

størrelse forr 

at investoren ne 

sk kal vurdere disse 

som et interressant 

investeeringsalternattiv. 

Of fte forutsettees 

også at utsteder elller 

utstedelsen 

kredittvurderes 

av anerkjen nte kredittvuurderingsbyråeer. 

Tr ransaksjonskosstnadene 

knytttet 

til små oobligasjonsseri 

ier 

kaan 

også være en 

begrensendee 

faktor. Den vviktigste 

årsaken 

til at bankfinanssiering 

for de aaller 

fleste norske 

foretak og gså 

i framtiden f vil vvære 

det viktiigste 

finansieringsalternativet, 

er trolig bankeenes 

informaasjonsfortrinn 

og nærhet til 

lånnekundene. 

Næærheten 

i relassjoner 

bygget oopp 

over flere år 

kaan 

bidra til å redusere pro oblemene knytttet 

til uheldige 

utv valg "adversee 

selection". 



OOG 


REEFORMER 

V.22 Bruuttoemisjoner 

obligasjoner o 

i Norge, N ikke-finnansielle 

foretak, pålydende ver rdi 


sentralbyrå 

V.23 Anddeler 

foretaksg gjeld fordelt på å kilde 


sentralbyrå 

STRUKKTURREFOR 

RMER INTERNASJONAALT 

Bankenee 

ståriensærstilling i økonomien, 

og deet 

er store 

samfunnnsøkonomiske 

kostnader knyttet k til finnanskriser. 

Internassjonalt 

og ogs så i Norge haar 

det vært steerk 

veksti forholdeet 

mellom ban nkenes forvalltningskapital 

og brutto 

nasjonallprodukt. 

Sa amtidig harr 

konsentraasjon 

og 

komplekksitet 

i finanssnæringen 

økt t betydelig. UUtviklingen 

kan ha fforsterket 

ban nkenes insentiv ver tilå ta høyyere 

risiko 

enn sammfunnsøkonommisk 

optimalt. Målet med forreslåtte 

og 

vedtattee 

strukturrefo ormer internaasjonalt 

er pprimært 

å 

reduseree 


for frammtidige 

finansielle 

kriser 

og svekkke 

bankenes innsentiver 

til å tta 

for stor risikko. 

Som del 

av dennne 

diskusjonen n inngår etablering 

av et syystem 

som 

gjør deet 

enklere å avvikle enke eltinstitusjonerr 

uten at 

konsekvvensene 

blir for store. Et t forbedretsyystem for 

kriseløsningsmekanismmer 

vilkunnnebidra til å redusere 

insentivvene 

til å ta for r stor risiko. Diskusjonen D omm 

rammer 

for bankkenes 

virksommhet 

er ikke av a ny dato og går minst 

tilbake ttil 

1930‐tallet. De grunnlegg gende problemmstillingene 

som drøøftes 

er stort seett 

de samme nnå 

som da. 



77

78 

TEMA V STRUKTUREN I KREDITTMARKEDET OG INTERNASJONALE REFORMER 

FINANSKRISER OG MOTIVASJON FOR REGULERING 

Bankene har en helt spesiell posisjon i samfunnsøkonomien. 

Dersom banksystemet bryter sammen bremser den 

økonomiske aktiviteten opp. Den finansielle infrastrukturen 

er blodomløpet i økonomien. Derfor er bankene også 

underlagt et omfattende regulerings‐ og tilsynssystem. 

Regulering og tilsyn skal sikre at institusjoner og markeder 

fordeler kapital og risiko effektivt. Det er et mål at 

markedene skal fungere tilfredsstillende i normale perioder, 

men det er spesielt viktig å unngå finansiell ustabilitet og 

systemsammenbrudd med "bank runs" og kredittkon‐ 

traksjon. Finanskriser er svært kostbare og har store 

negative langsiktige virkninger på økonomien. Regulering 

og tilsyn reduserer sannsynligheten for finanskriser, 

demper svingningene i økonomien, beskytter innskytere og 

låntakere, og bidrar til å opprettholde tilliten til det 

økonomiske systemet. 

FINANSKRISEN, FINANSIELL STRUKTUR OG 

BANKVIRKSOMHET 

Bankvirksomhet kan deles inn i tradisjonell bankvirksomhet 

og investeringsbankvirksomhet. Førstnevnte er prinsipielt å 

ta i mot innskudd, yte lån og formidle betalinger. 

Investeringsbanker driver blant annet markedspleie 

"market making" i ulike finansielle instrumenter, handel 

for egen regning i finansielle instrumenter, aktiv og passiv 

verdipapirforvaltning for kunder samt tilrettelegging og 

garantistillelser i førsthåndsmarkedene for aksjer og 

obligasjoner. 

Banker som både driver tradisjonell bankvirksomhet og yter 

investeringstjenester, benevnes ofte universalbanker eller 

fullsortimentbanker. Kredittformidling utenfor det regulære 

banksystemet benevnes skyggebankvirksomhet. I 

formidlingen av kreditt transformerer bankene innskudd 

med kort løpetid til utlån med lang løpetid. Innskuddene er 

likvide, mens utlånene er bundet opp for lang tid. 

Kjernevirksomheten påfører bankene kreditt‐, likviditets‐, 

rente‐ og operasjonell risiko. Renterisikoen for norske 

banker er imidlertid normalt begrenset, siden det i stor grad 

er flytende rente på både innskudd, markedsfinansiering og 

utlån. 

En viktig årsak til at den internasjonale finanskrisen i 2008 

fikk et så stort omfang, var økende kompleksitet og redusert 

transparens i selskapsstrukturer og bruk av instrumenter. I 

Norge har ikke dette vært framtredende. En viktig grunn er 

det norske regelverket som regulerer konsernforhold og 

institusjonenes virksomhet. I Norge skal for eksempel 

finanskonsern organiseres etter holdingmodellen. Dette 

forebygger at problemer i bank‐ og finansdelen av et 

konsern smitter over på forsikringsdelen i samme konsern. 

Transaksjoner mellom konsernselskaper er regulert. I Norge 

sikrer lovverket også at virksomheten i finanskonsern 

avgrenses til finans‐ og forsikringsvirksomhet. Et 


skyggebanksystem vokste aldri fram, blant annet fordi all 

utlånsvirksomhet er underlagt konsesjonsplikt. I tillegg har 

myndighetene hatt en restriktiv holdning til 

verdipapirisering. 

En annen årsak til at konsekvensene av finanskrisen ble så 

store er den sterke veksten i finanssektoren relativt til 

realøkonomien. Over flere år fram til finanskrisen vokste 

bankenes forvaltningskapital vesentlig raskere enn 

bruttonasjonalproduktet i flere land. Dette falt i tid sammen 

med økt konsentrasjon innenfor banknæringen og med 

framvekst av store finansinstitusjoner som tilbyr et bredt 

spekter av finansielle tjenester og instrumenter. De 

gjensidige bindingene mellom finansinstitusjonene ble 

sterkere, og likviditetsrisikoen i systemet økte fram mot 

finanskrisen. Flere enkeltinstitusjoner ble så store at 

konsekvensene av konkurs i en institusjon ville fått 

betydelige negative realøkonomiske virkninger. 

Forholdet mellom bankenes forvaltningskapital og 

bruttonasjonalproduktet i viktige industriland har vokst fra 

70 prosent til mer enn 200 prosent i gjennomsnitt for 

landene i løpet av de siste 50 årene. IMF‐studier 

konkluderer med at økt finansiell "dybde" påvirker 

økonomisk vekst positivt, men bare innenfor gitte grenser. 

Når forholdet mellom kreditt til private og BNP når 80‐100 

prosent, er ytterligere vekst negativt for den økonomiske 

utviklingen i følge disse studiene. Dette er konsistent med 

tidligere studier som konkluderer med at når forholdstallet 

overstiger 100 prosent, øker svingningene i BNP. 21 

Kompleksitet og størrelse er viktige grunner til å regulere 

strukturen i bankvesenet. Regulering av finansmarkeds‐ 

strukturen påvirker systemrisikoen direkte og ikke 

indirekte, som for eksempel er tilfelle når regulator søker å 

begrense systemrisiko gjennom økte kapitalkrav. 

Norske banker har sin kjernevirksomhet innen tradisjonell 

bankvirksomhet. I bankenes resultatregnskap er inntekter 

fra denne virksomheten, uansett størrelse på banken, det 

klart viktigste elementet. De største norske bankene har i 

tillegg betydelige inntekter fra investeringsbankvirksomhet. 

Samlet for norsk banksektor utgjør likevel denne delen av 

inntektene en liten andel av de totale inntektene, jf. del 1 av 

temakapittelet. 

RAMMER FOR BANKENES VIRKSOMHET 

I flere land har kriser ført til lovgiving som har innført et 

skille mellom tradisjonell bankvirksomhet, som det er viktig 

å beskytte, og annen virksomhet som lovgiver ikke har 

ønsket å legge inn under et sikringssystem. Glass‐Steagall‐ 

21 Panizza, U,& Arcand, J-L, Berkes E: Too much finance?, IMF working 

paper 12/161 (2012); Easterly, W, Islam, R, Stiglitz J: Shaken and stirred, 

explaining growth volatility, Annual Bank Conference on Development 

Economics, Verdensbanken (2000); Haldane A: On being the right size, 

Bank of England tale (2012).

lovgivingen i USA er et eksempel. På dette området endret 

reguleringen seg mye i årene fram til den siste finanskrisen. 

Banker i mange land fikk, i tillegg til kredittformidling, også 

adgang til å ta stor risiko i verdipapir‐ og valutamarkedene. 

Skillet mellom tradisjonell bankvirksomhet og investerings‐ 

bankvirksomhet ble opphevet. 

Nå drøfter nasjonale tilsynsmyndigheter og internasjonale 

organer igjen om det er hensiktsmessig å fastsette rammer 

for hvilke aktiviteter banker kan drive med. En ekstrem 

variant er å innføre smale banker "narrow banking". 22 

Dette er institusjoner som kan ta i mot, som de eneste, 

innskudd, og som må plassere midlene videre i likvide 

aktiva eller utlån med lav kredittrisiko. Betalingsformidling 

ville vært en integrert del av smalbankenes virksomhet. 

Diskusjonen om hvilke rammer som skal gjelde for 

bankvirksomhet er gammel. Etter krisen på 1930‐tallet ble 

det påpekt av enkelte at myndighetene ikke hadde kontroll 

med pengemengden og at bankenes kredittvekst bidro til å 

forsterke svingningene i økonomien. Det opprinnelige 

smalbankforslaget på 1930‐tallet innebar at banker som 

hadde rett til å ta i mot innskudd fra publikum måtte 

plassere alt i statspapirer, som er det samme som et 

reservekrav på 100 prosent. I et slikt system kan ikke 

bankene skape penger eller kreditt. Risikoen for bank run er 

fjernet, og behovet for innskuddsgarantiordninger faller 

bort. I tillegg reduseres risikoen for at tap knyttet til 

investeringsbankaktiviteter skal smitte over på 

kjernevirksomheten. En annen type institusjoner enn 

banker ville ytt lån til husholdninger og ikke‐finansielle 

foretak. Finansiering av denne virksomheten ville skjedd 

gjennom kapitalmarkedene ved utstedelser av aksjer, 

obligasjoner eller fondsandeler. 23 

Det var ikke tilstrekkelig oppslutning om et 

smalbanksystem i USA på 1930‐tallet. Den nye 

banklovgivingen førte imidlertid til etablering av et system 

for innskuddsgarantier og til at tradisjonelle banker ikke 

kunne drive handel for egen regning i verdipapirer eller 

tilrettelegge og garantere for emisjoner av aksjer og 

obligasjoner. Den amerikanske sentralbanken fikk nye 

hjemler knyttet til markedsoperasjoner og 

likviditetsreservekrav. Sentralbanken kunne imidlertid ikke 

innføre et reservekrav på 100 prosent. 

INSENTIVER OG RISIKOTAKING 

Aksjonærer generelt har begrenset ansvar, som innebærer 

at de kan overlate selskapet til kreditorene når det går 

22 I engelskspråklig litteratur benyttes ofte betegnelsen "utility banking". 

Her trekkes en direkte kobling til utilities som for eksempel strøm- og 

vannforsyning. 

23 Det er påpekt at for sterk kredittvekst og vekst i eiendomspriser også 

kan finne sted under en slik struktur. Så det er usikkert om selv et så 

radikalt forslag ville hindret den siste finanskrisen. Se for eksempel: What 

do banks do, what should they do and what public policies are needed to 

ensure best results for the real economy?, Adair Turner, mars 2010. 


dårlig. Aksjonærer kan ikke tape mer enn verdien av 

aksjene, mens muligheten for gevinst i teorien er 

ubegrenset. 24 Aksjonærer kan øke selskapets risiko ved å 

gjøre selve driften mer risikabel eller ved å øke selskapets 

gjeldsgrad. 25 Kreditorene beskytter seg ved å legge inn 

restriksjoner i lånekontraktene som hindrer aksjonærer og 

ledelse fra å ta for stor risiko. Typisk vil lånekontraktene 

kunne inneholde krav til egenkapitalandel, type 

investeringer som kan gjennomføres, restriksjoner på 

pantsetting, rammer for utbyttebetalinger mv. I tillegg 

inneholder kreditorenes avkastningskrav en risikopremie, 

som varierer over tid, og som demper insentivene til å ta for 

høy risiko. 26 

Det er forhold ved finansinstitusjonene som forsterker 

eiernes insentiver til å ta for stor risiko. Fordi banknæringen 

er blitt så stor, enkeltbanker så betydningsfulle og bankenes 

viktighet i økonomien så sentral, har det dannet seg 

forventninger om statlig støtte i krisesituasjoner. En 

virkning av dette er at det blir mindre viktig for kreditorer å 

overvåke finansinstitusjonene og ta betalt for risikoen 

knyttet til finansiering av bankene. De fleste land har i 

tillegg etablert ordninger som garanterer innskyternes 

penger opp til gitte beløp. Garanterte innskytere har 

begrensede insentiver til å overvåke bankene, og rentene på 

innskudd er normalt svært lave. 27 

Bankene kan øke risikoen ved for eksempel å låne ut mer til 

risikable prosjekter der avtalt rente er høyere enn på mer 

sikre prosjekter eller ved å øke gjeldsgraden. Gjennom 

investeringsbankvirksomheten kan bankene handle i 

finansielle instrumenter for egen regning og risiko. 

Enkeltinstitusjoner har også begrensede insentiver til å ta 

hensyn til risikoen som genereres av banksystemet som 

helhet. Et eksempel er den sterke økningen i bankenes 

finansiering av boliger og den gjensidig forsterkende 

virkningen mellom kredittvekst og vekst i boligpriser. 

Innskuddsgarantiordninger kan føre til at bankene tar for 

høy likviditetsrisiko. Det samme kan skje som konsekvens 

av sentralbankenes "lender of last resort"‐rolle. Både 

bankene og de som finansierer bankene, kan legge til grunn 

24 I økonomisk forstand er dette analogt med at aksjonærene har en 

kjøpsopsjon på selskapet. Verdien av denne opsjonen er en funksjon av 

selskapets risiko. Når risikoen øker, stiger verdien av opsjonen fordi 

aksjonærenes gevinstmuligheter blir større og kreditorene bærer risikoen 

for at det går galt. 

25 Ledelsen har ofte de samme insentivene som aksjonærene. Bonuser 

kan være basert på utviklingen i aksjekurser, enten fordi ledelsen er tildelt 

kjøpsopsjoner på selskapets aksjer eller fordi de eier aksjer i selskapet. 

26 Det er vanskelig å fjerne insentivene til å ta for høy risiko helt. Det 

henger sammen med at det er vanskelig å regulere alle forhold i 

lånekontraktene og med at det er problematisk å overvåke tilpasningene til 

aksjonærer og ledelse. Det er heller ikke mulig for kreditorene å 

kontinuerlig reprise lånene til selskapet. 

27 Det er ikke vanlig med garantiordninger der bankenes innbetalinger til 

ordningene avhenger av bankens risiko. Et slikt system ville redusert eller 

fjernet insentivene til å ta for høy risiko. Dvs. høyere risiko enn det som 

ville vært resultatet under perfekt konkurranse med full informasjon, fravær 

av eksplisitte og implisitte uprisede garantier og rasjonelle aktører. 


80 


eller forvente at sentralbanken forsyner systemet med 

likviditet. Likviditetsrisikoen i tradisjonell bankvirksomhet 

generelt og i investeringsbankvirksomhet og skyggebank‐ 

systemet spesielt, er høy fordi løpetiden på en stor del av 

markedsfinansieringen er svært kort. Også på dette området 

er det slik at den enkelte bank har begrensede insentiver til 

å ta hensyn til systemrisiko. For eksempel øker 

sannsynligheten for at finansinstitusjonene må selge 

eiendeler på "billigsalg" dersom likviditeten er svak. Det 

bidrar til å ytterligere forsterke en nedgang og kan føre til 

en svært skadelig negativ prisspiral. 

Finansieringsfordelen knyttet til implisitte og eksplisitte 

kreditt‐ og likviditetsgarantier er stor. Ratingselskapene 

oppgir kredittvurderinger for banker både med og uten 

antatt statsstøtte. Forskjellen i kredittvurdering gir en 

forskjell i gjennomsnittlig finansieringskostnad, som kan 

benyttes til å anslå størrelsen på finansieringsfordelen. Bank 

of England har utarbeidet slike analyser og estimerer 

kostnadsbesparelsen til om lag 50 prosent av 

gjennomsnittlig overskudd før skatt for verdens største 

banker i perioden 2002‐2007. Størrelsen på subsidiene har 

økt vesentlig etter finanskrisen, da statene skjøt inn 

betydelige midler i flere banker for å unngå 

bankkonkurser. 28 

Separasjon mellom tradisjonell bankvirksomhet og 

investeringsbankaktiviteter kan svekke bankenes insentiver 

og/eller mulighetene til å ta for høy risiko. Strukturelle 

reformer, herunder regulering av skyggebankvirksomhet, 

kan også redusere risikoen for at runs i pengemarkedet 

smitter over på tradisjonell bankvirksomhet. I tillegg bidrar 

økte kapitalkrav til å redusere insentivene til å ta for høy 

risiko. Egenkapital i et foretak har samme effekt som 

egenandel i forsikring. 29 Høy egenkapital og egenandel 

innebærer at aksjonærene eller forsikringstakerne må bære 

en vesentlig del av tapene, og at kreditorenes og 

forsikringsselskapenes risiko reduseres. Når aksjonærene 

kan tape betydelige beløp, svekkes viljen til å ta risiko på 

kreditorenes bekostning. 

Både enkeltbanker og banksystemer generelt kan bli for 

store og risikable. Av dette følger at tiltak som begrenser 

vekst og kompleksitet, og som underbygger større 

strukturell enkelhet, kan være fordelaktig for 

samfunnsøkonomien. 

NY REGULERING AV STRUKTUREN I 

FINANSMARKEDET 

I november 2011 ble EU‐parlamentets beslutning om å 

nedsette en ekspertgruppe på høyt nivå for å vurdere 

strukturelle reformer av banksektoren i EU offentliggjort. 

28 Haldane, A: On being the right size (2012). 

29 Dette er en vanlig måte å redusere problemet med moralsk hasard, dvs. 

endring i atferd etter kontraktsinngåelse, som skader den ene parten. 


Gruppen ble ledet av Finlands sentralbanksjef Erkki 

Liikanen. Rapporten ble avlevert i 2012. 

Liikaanen‐gruppen konkluderer med at det er nødvendig å 

skille ut visse risikable aktiviteter fra den delen av 

bankgruppen som mottar innskudd fra kunder 

innskuddsbanken i egne juridiske enheter, i tillegg til å 

innføre ny og forbedret lovgiving for kapital og likviditet mv. 

Separasjon skal omfatte egenhandel i finansielle 

instrumenter og andre aktiviteter som har nær 

sammenheng med verdipapir‐ og derivatmarkedene. 

Gruppen anbefaler at lån, kredittlinjer og usikret 

kreditteksponering mot spesialfond hedgefond, 

strukturerte investeringsenheter mv. og investeringer i 

ikke‐børsnoterte aksjer, skal inngå i investeringsbank‐ 

enheten handelsenheten. Obligatorisk separasjon 

anbefales for aktiviteter som utgjør en betydelig andel av 

virksomheten, eller dersom det er slik at aktivitetene 

vurderes som vesentlige for finansiell stabilitet. I tillegg 

anbefaler gruppen at bare innskuddsbanken skal kunne 

tilby betalingsformidling og finansiere aktiviteter med 

sikrede innskudd. Videre anbefales at sikringstjenester til 

ikke‐bankkunder må begrenses av stramme risikorammer 

relativt til egenkapitalen, for at slik virksomhet ikke skal 

måtte foregå i handelsenheten. Garantistillelser knyttet til 

verdipapirutstedelser må imidlertid ikke skilles ut. De 

separate innskudds‐ og handelsenhetene kan virke innenfor 

en felles holdingselskapsstruktur. Gruppens vurdering er at 

dette sikrer at bankene fortsatt kan tilby et bredt sett av 

tjenester til kundene, at samme markedsførings‐ 

organisasjon kan benyttes og at kundenes fordeler knyttet 

til tilgang til ulike forretningsområder kan opprettholdes. 

Liikanen‐gruppen oppgir at det viktigste målet med 

forslagene er å gjøre de samfunnsmessig viktigste 

bankfunksjonene tryggere, mindre sammenbundet med 

bankenes handelsaktiviteter og å begrense statens implisitte 

og eksplisitte interesse i investeringsbankdelen av 

bankgruppene. Separasjon i ulike juridiske enheter er ment 

å gjøre strukturen i bankgruppene enklere og mer 

gjennomsiktig. Dette gir et bedre grunnlag for 

markedsdisiplin og overvåking, gjenvinning og løsning/ 

oppløsning "recovery and resolution". Ifølge gruppen vil 

tvungen separasjon i tillegg begrense insentivene til og 

muligheten for å ta overdreven risiko med sikrede 

innskudd, isolere tap i handelsenheten fra innskuddsbanken 

og begrense statens og innskuddsgarantiordningenes 

betingede forpliktelser. Videre kan separasjon dempe 

overdreven kredittgiving fra innskuddsbanken til andre 

finansielle aktiviteter, begrense bindingene mellom 

tradisjonell bankvirksomhet og skyggebankvirksomhet og 

sikre like konkurransevilkår for investeringsbank‐ 

aktiviteter, uavhengig av om de inngår i en større 

bankgruppe eller utføres i en uavhengig investeringsbank.

I tillegg til separasjon som beskrevet over, antyder gruppen 

at ytterligere separasjon av aktiviteter, som gjøres betinget 

av planer for gjenvinning og løsning/oppløsning, vil måtte 

vurderes. Videre at det kan bli nødvendig å gjøre 

tilpasninger i bruken av "bail in"‐instrumenter, å gjennomgå 

kapitalkrav på handelsporteføljen og eiendomslån, og å 

styrke styring og kontroll av bankvirksomhet. 

EU‐kommisjonen vurderer for tiden rapporten og har 

gjennomført en konsultasjon høring om gruppens 

anbefalinger fra særlig markedsaktører, regjeringer og 

tilsynsmyndigheter. Det er fortsatt usikkert om Liikanen‐ 

rapporten vil føre til regulatoriske endringer i EU. 

I USA vil ny lovgiving Dodd‐Frank Act basert på den 

såkalte Volcker‐regelen etter en tidligere sentralbanksjef 

medføre at banker som opererer i USA ikke kan drive 

egenhandel og kun ha begrenset aktivitet eller eksponering 

mot oppkjøps‐ og spesialfond. I Storbritannia foreslår 

Vickers‐rapporten å gjerde inn "retail banking". 

I Tyskland er det foreslått lovgiving som vil føre til at flere 

innskuddsbanker må skille ut egenhandel, utlån og garantier 

til hedgefond og høyfrekvent handel. Etter planen skal ny 

lov vedtas i 2014. Bankene må innen juli 2015 ha tilpasset 

virksomheten til separasjonskravet. Det tyske forslaget 

følges av et tilsvarende fransk forslag. Disse forslagene er 

basert på Liikanen‐gruppens anbefalinger. 

Fellesmotivasjonen for forslagene og lovgivingen på dette 

området er å innføre et skille mellom tradisjonell 

bankvirksomhet og investeringsbankvirksomhet. Dermed 

reduseres muligheten for kryss‐subsidiering, og risikoen for 

spredning av problemer fra investeringsbankvirksomheten 

til den tradisjonelle bankvirksomheten reduseres. En 

begrunnelse for denne typen strukturelle reguleringer er at 

de bidrar til å redusere usikkerheten i systemet gjennom 

"enkel" regulering av systemet som helhet. I debatten om 

slik regulering er det reist spørsmål om stordriftsfordeler 

knyttet til bankvirksomhet kan bli mindre. Det er et åpent 

spørsmål hvor store disse egentlig er. Det vil også være 

stordriftsulemper knyttet til informasjon og ledelse. I flere 

studier som konkluderer med stordriftsfordeler, er det 

heller ikke justert for implisitte subsidier knyttet til store og 

systemviktige institusjoner. 



82 

TEMA VI TJENESTEPENSJON I ENDRING 

TEMA VI 

TJENESTEPENSJON I 

ENDRING 

Pensjonssystemet i Norge er basert på tre pilarer: 

alderspensjon fra folketrygden, tjenestepensjon og eventuell 

privat pensjonssparing. Tjenestepensjon i offentlig sektor er 

utformet som en bruttoordning som innebærer at 

medlemmet ved full opptjening er garantert at den samlede 

ytelsen fra tjenestepensjonsordningen og folketrygden er på 

minimum 66 prosent av tidligere lønn. Tjenestepensjon i 

privat sektor kan være innskuddsbasert eller ytelsesbasert, 

der sistnevnte historisk har vært dominerende. 

Ytelsesordninger i privat sektor er utformet som 

nettoordninger i form av et påslag til folketrygden og med et 

siktemål om et samlet ytelsesnivå fra tjenestepensjon og 

folketrygden på en viss prosent normalt 50‐70 prosent av 

tidligere lønn. 

I 2011 ble det innført alleårs‐opptjening og åpnet for 

fleksibel pensjonsalder i folketrygdens alderspensjon. 

Samtidig ble det innført en ordning med levealdersjustering 

av pensjonene som innebærer at ytelsen reduseres når 

levealderen i befolkningen øker, alternativt at den enkelte 

må arbeide lenger for å oppnå samme pensjon. Endringene 

ble gjennomført for å redusere veksten i folketrygdens 

utgifter til alderspensjon og stimulere den enkelte til å stå 

lenger i arbeid. Offentlig tjenestepensjon ble delvis tilpasset 

folketrygden ved at det ble innført levealdersjustering. 

Private tjenestepensjonsordninger ble i første omgang 

tilpasset ved at det ble åpnet for fleksibelt uttak av pensjon. 

Banklovkommisjonen fikk i oppdrag å vurdere behovet for 

ytterligere tilpasninger i regelverket for tjenestepensjons‐ 

ordninger i privat sektor. 

Tilpasninger til folketrygden har vært hovedbegrunnelsen 

for arbeidet med endringer i tjenestepensjonslovgivingen. 

Samtidig har ytelsesbaserte ordninger i privat sektor i de 

senere årene vært under press fra arbeidsgiversiden. 

Premien som er nødvendig for å finansiere en gitt livsvarig 

ytelse i framtiden er uforutsigbar, og har i tillegg økt som 

følge av svakere avkastningsutsikter og økende levealder. 

Regnskapsreglene krever at foretakene synliggjør pensjons‐ 

forpliktelsene i regnskapet, og dette kan utgjøre betydelige 

beløp. Flere arbeidsgivere har derfor valgt å lukke den 

ytelsesbaserte pensjonsordningen og i stedet etablert 

innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger. I perioden 

2006‐2012 ble 3700 ytelsesbaserte ordninger lukket, og 

104 000 arbeidstakere har blitt overført til innskudds‐ 

pensjon. 


For livsforsikringsselskapene og pensjonskassene har 

risikoen knyttet til de ytelsesbaserte ordningene blitt 

vesentlig høyere enn det selskapene la til grunn ved 

inngåelse av avtalene, da rentenivået var høyere og 

levealderen lavere. Det vises til særskilt omtale av 

oppreserveringsbehovet for langt liv i kapittel 3. 

Selskapene har tilpasset seg utfordringene ved å redusere 

markedsrisikoen i porteføljen. Fra enkelte hold er det pekt 

på at aktivaallokeringen i ytelsesordningene ikke er optimal 

for pensjonssparing med lang tidshorisont. Ved utgangen av 

2012 var aksjeandelen i livsforsikringsselskapenes kollek‐ 

tivportefølje på 11 prosent, mens obligasjoner og 

sertifikater utgjorde 70 prosent. Livsforsikringsselskapene 

har akkumulert betydelig avkastningsrisiko knyttet til sine 

produkter. I dagens situasjon vil økt investering i risikable 

aktiva forutsette høyere buffere for å møte år med svak 

avkastning. Utfordringen er å finne andre måter å fordele 

risikoen i pensjonssystemet som kan gi en mer hensikts‐ 

messig aktivasammensetning og gjøre bedriftene og 

pensjonsforvalterne mindre sårbare, samtidig som den 

enkelte får en viss trygghet for et akseptabelt pensjonsnivå. 

Banklovkommisjonen har i løpet av det siste året lagt fram 

to nye utredninger med forslag til endringer i regelverket 

for tjenestepensjonsordninger i privat sektor. Et viktig 

formål med forslagene har vært å tilpasse tjenestepensjons‐ 

regelverket til endringene i folketrygdens alderspensjon 

etter pensjonsreformen. Samtidig har Banklovkommisjonen 

gjennom forslagene forsøkt å redusere arbeidsgivernes og 

pensjonsforetakenes utfordringer knyttet til ytelsesbaserte 

ordninger. 

Arbeidstakerorganisasjonene har gitt uttrykk for at de i 

tillegg til forslagene som nå foreligger, ønsker å videreføre 

ytelsespensjoner som et alternativ. Finansdepartementet ba 

derfor i mars 2013 Banklovkommisjonen også å utrede 

muligheten for å etablere en form for ytelsesbasert 

pensjonsordning tilpasset ny folketrygd. 

Finanstilsynet vil avgi sin høringsuttalelse til Banklov‐ 

kommisjonens forslag i april 2013. I det følgende gis en 

overordnet beskrivelse av forslaget og mulige konsekvenser 

av dette. 

RISIKODELINGEN ENDRES 

Nye regler for livsforsikringskontrakter trådte i kraft i 2008, 

noe som blant annet medførte at det gamle systemet med 

overskuddsdeling mellom kunde og selskap ble erstattet av 

et system med forskuddsvis betaling for avkastningsgaranti 

og forsikringsrisiko. Adgangen til å ta en premie for 

rentegarantien kompenserer noe for økt avkastningsrisiko 

som følger av blant annet lavere rentenivå. Høye premier 

kan imidlertid medføre at flere ytelsespensjonsordninger 

lukkes. Dersom arbeidsgiver lukker ordningen slik at det

utstedes 

fripoliiser 

uten pre emiebetaling, vil forsikring gs‐ 

selskapet 

sitte mmed 

avkastninggsrisikoen 

uten 

mulighet forr 

å 

he ente inn rentegarantipremie 

e. I dagens situuasjon 

med laavt 

rentenivå 

relativvt 

til avkastningsgarantienee 

somergitt, vil v 

en n betydelig uutstedelse 

av fripoliser kuunne 

bli svæ ært 

utfordrende 

for selskapene. 

Ba anklovkommisjonen 

har i NNOU 

2012: 113 

foreslått nye 

tje enestepensjonssprodukter 

som er enn 

hybrid av 

inn nskuddsordninnger 

og ytelseesbaserte 

ordninger. 

Produuk‐ 

ten ne vil være preemiebaserte, 

mmed 

en garanti mot verdifall på p 

pe ensjonsbeholdnningen. 

Samt tidig åpnes også for at 

arb beidsgiver kann 

påtaseget aansvar 

for å siikre 

reguleringg 

i 

samsvar 

med llønnsveksten. 

Årlig pensjonnsutbetaling 

vil v 

be estemmes av bblant 

annet pre emieinnbetalinng 

og avkastnin ng 

i oppsparingspe 

o 

rioden, samt foorventet 

levetid 

på uttakstidds‐ 

pu unktet. Sammeenliknet 

med dde 

tradisjonelle 

ytelsesbaserrte 

ordningene, 

innnebærer 

forslaaget 

fra Bankllovkommisjonen 

en n vesentlig redduksjon 

i penssjonsforvalternnes 

avkastninggs‐ 

og g levealdersrisiiko. 

Ba anklovkommisjonen 

har i NO OU 2013: 3 foreeslått 

regler soom 

inn nebærer at oppptjente 

rettiggheter 

fra daggens 

ytelsesor rd‐ 

nin nger kan koblles 

sammen og g videreføres inn i ny hybri id‐ 

ordning, 

slik at enunngårluukking med uttstedelse 

av ffri‐ 

po oliser. For allerede 

opptjentte 

rettigheter fforeslås 

det nye 

regler 

for årlig overskuddsdeeling 

og finanssiering 

av eve en‐ 

tuelt 

framtidig oppreserverin ngsbehov. Nærrmere 

konkreeti‐ 

sering 

av forslaaget, 

herunderr 

kombinasjonnen 

av eksisteer‐ 

en nde og nye kuundefond, 

vil avgjøre om ddette 

vilpåvirke selskapenes 

risiko 

foralleredeopptjente reettigheter. 

Lan ng‐ 

sik ktig risiko knyyttet 

til vedvaarende 

lavt reentenivå 

og økt ø 

levvealder 

reduseeres 

imidlertidd 

ikke. Selskappene 

er for oppp‐ 

tje ente rettigheteer 

fortsatt forppliktet 

tilå leveere 

en framtiddig 

årlig 

ytelse i trådd 

med det somm 

er opptjent påå 

tidspunktet ffor 

lov vens ikrafttreddelse. 

Sammen nliknet med enn 

videreføring av 

da agens ordning, 

vil en viktig g effektavforslaget være at 

selskapene 

kan unngå en masssiv 

lukking avv 

ytelsesbaserrte 

pe ensjonsordningger 

og dermed stor utstedelsse 

av fripoliser. 

I forslaget f leggees 

det opp til l atarbeidsgivverfortsatt kaan 

ve elge å lukke ytelsesbaser rte ordningerr 

og omdann ne 

ordningen 

til innnskuddspensjoonsordning. 

Deet 

vil da utsteddes 

pe ensjonsbevis ssom 

erstatning 

for fripoliseer. 

Ytelsersoom føl lger av oppttjente 

rettigheter, 

har gruunnlovsvern 

og 

inn nebærer at ppensjonsforval 

lterne, som ttidligere, 

vil ha h 

av vkastningsrisikko 

og levealde ersrisiko for aallerede 

utsted dte 

fri ipoliser og nnye 

pensjons sbevis basertt 

på opptjen nte 

ret ttigheter før llovens 

ikrafttr redelse. Bankllovkommisjonen 

for reslår imidlerttid 

at dagens regler om deliing 

av eventueelt 

årlig 

avkastninggsoverskudd 

mmellom 

pensjonsforvalter 

og 

fri ipoliseinnehavver 

erstattes aav 

en ordningg 

derpensjonns‐ for rvalteren kan ta et eksplissitt 

vederlag ffor 

avkastninggs‐ 

ga arantien. Vedeerlaget 

komme er til fradrag 

som 

tilføres kunden. 

i avkastningen 

VI.1 Tjennestepensjonsoordninger 

i privat 

sektor (eksskl. 

pensjonskasser), 

innskuddsbaserte 

ordningers andel 

Kilde: FNOO 

VI.2 Livssforsikringsselskapenes 

forssikringsforplikttelser 

fordelt ppå 

kontraktstyp per per 31.12.2012 


TEMA VI V TJENESTEEPENSJON 

I EENDRING 

På bakggrunn 

av forsslag 

fra Bankl lovkommisjonen 

vedtok 

Stortingget 

i desember r 2012 endrin nger i lov omm 

foretaks‐ 

pensjon som åpner for at fripolisseinnehaverenn 

selvkan velge å konvertere po olisen slik at ddet 

blir et proodukt 

med 

investerringsvalg. 

Loveen 

har ikke tråddt 

i kraft. Det eer 

usikkert 

hvor maange 

som faktis sk velger å kon nvertere til invvesterings‐ 

valg. Veed 

utgangen avv 

2012 var liv vsforsikringsseelskapenes 

fripoliseeportefølje 

på om lag 160 mmrd. 

kroner ogg 

haddeen gjennommsnittlig 

renteggaranti 

på om lag 3,7 prosent. 

Dersom Banklovkommmisjonens 

forslagtilnytjeenestepen‐ 

sjonslovv 

blir vedtatt, vvil 

dettefornyy pensjonsoppptjening 

og 

framtidiige 

pensjonsbe evis, somerstaatter fripoliserr, 

medføre 

vesentligge 

endringer i risiko‐ og koostnadsfordelinng 

mellom 

pensjonsforvalter, 

arb beidsgiver og arbeidstaker. Endelav risikoenn 

somtradisjon nelt har liggett 

i forsikringssselskapene 

og hos arbeidsgiverr, 

flyttes over 

til medlemmmene 

av 

pensjonsordningene. 

DDette 

er en utvvikling 

en ogsåå 

har sett i 



83

84 


mange andre land. 

Selv om Banklovkommisjonens forslag blir vedtatt, vil 

livsforsikringsselskapene og pensjonskassene i flere år 

framover ha betydelige forpliktelser knyttet til produkter 

med garantert rente og livsvarige ytelser. Over tid vil 

imidlertid andelen produkter uten avkastningsgaranti og 

med begrenset levealdersrisiko øke, og pensjonsforval‐ 

ternes virksomhet vil endre karakter. Endret risikodeling 

kan få konsekvenser for finansmarkedet ved at det påvirker 

dynamikken i markedet og etterspørselen etter ulike typer 

aktiva. 

HUSHOLDNINGERS ANSVAR FOR EGEN 

PENSJON 

Historisk har folketrygden og tjenestepensjonssystemet 

vært bygget opp slik at den enkelte opparbeider seg rett til 

en fast årlig ytelse fra 67 år. Derfor har det store flertallet av 

pensjonskundene ikke hatt behov for å fatte individuelle 

beslutninger for egen pensjon. Gjennom endringene i 

folketrygden må alle pensjonskunder ta et mer aktivt valg 

om pensjonsuttak og tidspunkt for pensjonering som kan 

være forskjellig. Samtidig har en større andel av 

arbeidstakerne fått innskuddsbaserte tjenestepensjons‐ 

ordninger der det skal treffes valg om innskuddenes 

størrelse innenfor regulerte maksimalsatser, plassering og 

utbetaling. Ordningenes medlemmer kan i prinsippet være 

med på å påvirke utformingen av pensjonsordningen. 

Ny "hybrid" tjenestepensjon innebærer at arbeidsgiver og 

arbeidstaker må foreta valg om framtidig pensjonsordning. 

Samtidig må den enkelte arbeidstaker ha et mer aktivt 

forhold til hvilke faktorer som påvirker framtidig pensjons‐ 

nivå og vurdere behovet for individuell pensjonssparing. 

Fripoliseinnehavere må ta stilling til adgangen til å bytte 

årlig garantert minsteavkastning mot muligheten til selv å 

bestemme investeringssammensetningen og eventuelt opp‐ 

nå høyere avkastning på pensjonsmidlene. 

Omleggingen til nye pensjonsprodukter innebærer også at 

arbeidstakerne i større grad må bære risikoen for at 

avkastningen på deres pensjonssparing kan bli lavere enn 

forventet. Høyere avkastning forventes å kunne oppnås ved 

å ha høyere aksjeandel i investeringsvalgporteføljen, men 

aksjer innebærer også større risiko. Selv om aksjer over 

meget lange tidsperioder historisk sett har gitt høyere 

avkastning enn obligasjoner, har det også vært nokså lange 

delperioder hvor dette ikke har vært tilfelle. Videre er det 

viktig å veie forvaltningskostnadene opp mot økt forventet 

avkastning. 

Om lag halvparten av arbeidstakerne som hadde innskudds‐ 

baserte tjenestepensjonsordninger ved utgangen av 2012, 


hadde ifølge FNO den lovpålagte minimumsordningen med 

innskudd på 2 prosent av lønn. Banklovkommisjonen har i 

NOU 2012: 13 presentert regneeksempler som viser at 

dersom en ønsker en samlet pensjonsdekning på 2/3 av 

lønn, som har vært vanlig i de ytelsesbaserte ordningene, 

forutsetter dette vesentlig høyere innskudd eller 

supplerende privat sparing. Det forventes i framtiden økt 

markedsføring av individuelle pensjonssparingsprodukter 

som tilskudd til kollektive ordninger. 

Endringene i pensjonssystemet, både i folketrygden og 

tjenestepensjon, vil stille større krav til at husholdningene 

aktivt forholder seg til pensjonssparingen. Kunden skal i 

framtidens pensjonssystem kunne overskue konsekvensene 

av de ulike valgene. Dette gir stort veiledningsbehov fordi 

beslutninger som treffes, har lang tidshorisont og ofte er 

ugjenkallelige. I tillegg til strengere krav til informasjon og 

rådgiving, vil det trolig være behov for nye 

pensjonsprodukter, styrket konkurranse og sikring av 

tilstrekkelige flyttemuligheter. Finanstilsynet er opptatt av 

at kundenes rettigheter ivaretas på en god måte, og 

gjennomførte i 2012 en kartlegging av livsforsikrings‐ 

selskapenes informasjon og veiledning ved salg av 

individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg 

der kunden tar investeringsbeslutningene. Hovedinntrykket 

er at livsforsikringsselskapene sørger for tilstrekkelig 

informasjon og rådgiving før salg. Enkelte selskaper kan 

imidlertid bedre informasjonen om kostnader, historisk 

avkastning, produktets struktur og hvem som er motpart. 

Kravene til personlig rådgiving øker for produkter med 

kompleks struktur, lav likviditet, innebygd giring eller andre 

risikofylte investeringsvalg. 

For at valgfrihet skal fungere etter intensjonen, er det en 

forutsetning at kundene ønsker å velge og er i stand til å 

treffe kvalifiserte valg. For arbeidstakere som fortsatt 

ønsker et mer passivt forhold til investeringsvalg i pensjons‐ 

ordningen, har pensjonsforvalterne et særskilt ansvar for å 

sette sammen forhåndsdefinerte løsninger med et rimelig 

kostnadsnivå og som ivaretar den enkeltes behov på en god 

måte. 

EFFEKTER FOR FINANSMARKEDET 

Livsforsikringsselskapene har de senere årene redusert 

beholdningen av aksjer i de porteføljene som dekker kunder 

med en årlig garantert minsteavkastning kollektiv‐ 

porteføljen. Like før finanskrisen i 2008 utgjorde aksjer 21 

prosent av denne porteføljen, mens andelen var sunket til 

11 prosent ved utgangen av 2012. Flere faktorer indikerer 

at nedsalget av aksjer i større grad har vært relatert til 

behov for å redusere risiko enn et resultat av endrede 

forventninger til avkastningen på aksjer på lang sikt. Blant 

annet har økende utfordringer med fallende langsiktig 

rentenivå bidratt til at selskapene har hatt behov for å 

redusere øvrig risiko.

VI. .3 Utvikling på Oslo Børs og livsforsikringssselskapenes 

ak ksjeandel 

Kildde: 

Oslo Børs og Finanstilsynet 

I tillegg t har livsforsikringsselsskapene 

oppreettholdt 

en rella‐ 

tiv vt høy aksjeandel 

i standaardprofilene 

foor 

kunder med 

inv vesteringsvalgg. 

Selskapeness 

foreslåtteinnvesteringssam m‐ 

me ensetninger foor 

disse kundeene 

inneholdeer 

ofte en aksjje‐ 

an ndel på 20‐30 prosent for foorsiktige 

profiller, 

mens bala an‐ 

serte 

profiler noormalt 

har en aksjeandel a på 550 

prosent. Fle ere 

av v kundenevelgger enda høyerre 

aksjeandel. VVed 

utgangen av 

20 012haddekunnder med invvesteringsvalg 

plassertigje en‐ 

no omsnitt rundt 50 prosent avv 

pensjonsmiddlene 

i aksjer. Se 

og gså omtale av aaktivaallokerinng 

i kapittel 3, , og figurene 33.7 

og g 3.10. 

Ve erdien av porteføljene til kunder 

med egget 

inv vesteringsvalgg 

er økende, fraa 


i 2009 til 1005 

mr rd. kroner i 20012. 

Som andell 

av livsforsikrringsselskapennes 

samlede 

balansee 

utgjør dette dderimot 

en relativt 

liten andel, 

kuun 

11 proseent 

i 2012. Den høye aksjeandelen i 

inv vesteringsvalggporteføljene 

har derfor hatt begrensset 

eff fekt for aksjeemarkedet 

såå 

langt. Frammoverviltrol 

lig 

ov vergangtilnyeepensjonsproodukter føre ttil 

at langt fle ere 

kuunder 

enn tidligere får pensjonnsavtaler 

med 

inv vesteringsvalgg. 

Dersom dissse 

velger en innvesteringspro 

ofil 

tils svarende dageens 

kunder mmed 

investeringgsvalg, 

vildet tte 

be ety en betydelig 

reallokerring 

til aksjeer. 

Effekten vil v 

im midlertid kommme 

gradvis mens 

denne deleen 

av porteføljen 

by ygges opp oveer 

flere år. Midlene M som aallerede 

liggerr 

i 

da agens kollektivvportefølje, 

ve entes derimot å inneholde en 

relativt 

liten anddel 

aksjer. 

Me ed høyere akksjeandel 

økerr 


for størrre 

sv vingninger i kkapitalavkastningen 

for kunder 

med egget 

inv vesteringsvalgg 

enn for kunde er med garanttert 

årlig minst te‐ 

av vkastning. Derssom 

en stor an ndel av kundene 

ønsker å øke 

ak ksjeandelen ved 

oppgang i ak ksjemarkedet og redusere den 

ve ed nedgang, kann 

dette virke mmedsyklisk 

og fforsterke 

TEMA VI V TJENESTEEPENSJON 

I EENDRING 

VI.4 Enddring 

Oslo Børs s og privatkundders 

nettotegnning 

av 

aksjefonnd 

Kilde: Verdipapirfondenes 

foorening 

og Oslo BBørs 

svingninnger. 

På den annen a side ha ar pensjonskuunder 

med 

investerringsvalg 

muliighettilåsittte 

gjennom nnedturer 

i 

finansmmarkedet 

uten å måtteredusere risikoen vved 

salg av 

aksjer, sslik 

livsforsikrringsselskapen 

ne kan bli tvuunget 

tilå gjøre soom 

følge av blant 

annet den 

årlige renteegarantien. 

Livsforsikringsselskappenes 

dynammiske 

risikosttyring 

og 

begrensede 

bufferkapital 

har de sennere 

årene til ddels 

bidratt 

til medsyklisk 

invest teringsatferd, se figur VI.33. 

Som en 

kontrastt 

viser tall fra Verdipapirfond 

V 

denes foreningg 

at norske 

personkkunder 

i liten grad har solgtt 

aksjefondunnder de to 

børsfalleene 

de senere årene, se figurr 

VI.4. Dette er tall basert 

på kundder 

somallerrede har valggt 

å spare i aksjefond. 

Flertalleet 

av pensjonnskundene 

vil kanskje ha et mindre 

aktivt foorhold 

til pensjonssparingenn 

og i endasttørre grad 

holde investeringspprofilen 

uen ndret uavheengig 

av 

børsutviiklingen. 

Den sammlede 

betydnningen 

for aksjemarkedet 

aav 

omleg‐ 

gingene innenfor penssjonsområdet 

avhenger blannt 

annet av 

hvor maange 

av pensjoonskundene 

so om ønsker å taa 

stilling til 

egen pennsjon. 

Sverige la i 2000 om pensjonssyste 

p 

met slik at 

alle kunder 

fikk muligghet 

til å bestem mme plasserinngen 

for en 

liten andel 

av sin pennsjonssparing. 

. I 2012 haddde 

4 av 10 

kunder ikke foretatt etsliktvalgg, og deres mmidler 

blir 

forvaltett 

i et statliginvvesteringsfondd. Det er derfoor 

grunn til 

å anta at 

en betydelig andel av norsske 

pensjonskuunder 

også 

vil akseeptere 

automa atisk innplasse eringienstandardisert profil. DDisse 

kundenee 

vilsannsynnligvis få en aaksjeandel 

betydeliig 

høyere ennn 

kunder mmed 

avkastninngsgaranti, 

samtidigg 

somautomaatisk rebalansering 

av portteføljen 

vil 

bidra till 

delsmotsykl lisk, ved at deet 

kjøpes mer aksjer når 

aksjemaarkedene 

har faalt 

og omvendtt. 

For peensjonskunderr 

som tar et aktivt valg om 

investerringssammense 

etning, vil beslutningen 

b 

trolig ha 

sammennheng 

med de eres øvrige sp paring. Dersomm 

kunden 



85

86 


vurderer pensjonssparingen i lys av all formue for øvrig, 

inkludert bolig og eventuelle fritidseiendommer, vil 

pensjonssparingen utgjøre en mindre andel. En stabilt høy 

aksjeandel kan da fremstå som mindre risikofylt. Utgjør 

derimot pensjonssparingen en stor andel av samlet formue 

eller av andre grunner vurderes separat fra øvrig formue, 

kan ønske om sikkerhet for framtidig pensjon innebære at 

kunden velger en lavere aksjeandel og hyppigere endringer i 

plasseringsprofilen etter markedsforholdene. 

I et større perspektiv kan endringene i pensjonssystemet ha 

ringvirkninger ut over finansmarkedet. Mindre forutsigbar 

framtidig pensjon og antatt større svingninger i 

pensjonsbeholdningen som følge av økt aksjeandel, kan 

påvirke husholdningenes forventninger og konsum‐ 

beslutninger. Flere kan velge å se hen til utviklingen i 

finansmarkedene og øke sparingen ved nedgang, for å 

kompensere for redusert pensjonsbeholdning. Dette kan 

føre til at privat konsum reduseres mer enn vanlig ved en 

nedgangskonjunktur, og på den måten bidra til å forsterke 

svingningene i økonomien. Stor usikkerhet rundt mange 

variabler vanskeliggjør imidlertid beregninger av de 

samlede effektene av at en større andel av pensjonsmidlene 

trolig vil plasseres i aksjemarkedet i årene som kommer. 

FINANSTILSYNET FINANSIELT UTSYN 2013

Foto omslag: Luca Kleve-Ruud/Samfoto 

Design omslag: Miksmaster Creative 

Trykkeri: RK Grafisk 

04.2013/2000

Finansielt utsyn 2013 

Finanstilsynet har siden 1994 regelmessig analysert og vurdert risikoen for finansielle stabilitetsproblemer i det norske finansmarkedet på 

bakgrunn av utviklingen i norsk og internasjonal økonomi. Dette har vært og er en nødvendig del av den løpende tilsynsvirksomheten. 

Vesentlige deler av vurderingen av lønnsomhets-, soliditets- og risikoutviklingen i enkeltforetak må gjennomføres på bakgrunn av den 

generelle tilstanden i finansmarkedet. Fra og med 2003 har Finanstilsynet publisert sitt syn på tilstanden i finansmarkedet i en egen 

rapport, som også gir en samlet framstilling av resultatene for finansinstitusjonene i foregående år. Det blir gjort vurderinger av den risikoen 

banker og andre aktører i finansmarkedet står overfor, og av mulige kilder til framtidige stabilitetsproblemer i det norske finansielle systemet. 

Rapporten Finansielt utsyn blir publisert om våren, mens rapporten Finansielle utviklingstrekk blir publisert om høsten. 

Rapporten er tilgjengelig i papirversjon fra Finanstilsynet, 

og i elektronisk form på www.finanstilsynet.no.

Finansielt Utsyn 2013 - Finanstilsynet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?