Analyse av barnevernsavdelinga. - Hardanger og Voss Museum

BARNEVERNSAVDELINGA VED HARDANGER FARTØYVERNSENTER
- EI ANALYSE.
Trude H. Letnes, 12.11.12
BAKGRUNN
Hardanger fartøyvernsenter starta i 1984 som eit ungdomsprosjekt for å sysselsetja
arbeidslause ungdommar. Prosjektet kjøpe ei gamal ombygd hardangerjakt (Kari Olise) som
skulle settast tilbake til seglfartøy av ungdommane. Etterkvart som senteret fekk nye
restaureringsoppdrag, utvikla arbeidet på verftet seg til å blir meir og meir profesjonelt på
båtbyggjarsida. Ungdomsarbeidet blei organisert i ei eigen avdeling med andre faglege mål i
høve det terapeutiske arbeidet. I dag er Hardanger fartøyvernsenter del av det konsoliderte
Hardanger og Voss museum, og senteret er organisert i dei tre avdelingane fartøyvernavdeling,
museumsavdeling og ungdomsavdeling.
Barnevernsfeltet har i åra sidan 1984 gått gjennom mange reformer og er blitt profesjonalisert i
alle ledd. Hardanger fartøyvernsenter har tilpassa seg dei til ein kvar tid eksisterande
rammevilkåra. Sjølv med endra rammevilkår, har ungdomsarbeidet ved fartøyvernsenteret
halde på grunnideen om ein relasjonsbasert metodikk med ein tredelt kvardag der dagtilbod,
kveldstilbod og bufamiliar er hjørnesteinane. Avdelinga har ein stab av til saman 12,6 årsverk. I
tillegg er den administrative fellesstaben som til saman består av 5,8 årsverk.
Ungdomsavdelinga betalar 35 % av kostnadane knytt til fellesstaben og andre felles kostnadar
på fartøyvernsenteret knytt til bygg og lån. Dette dreier seg om i overkant av 2,5 millionar koner
i året, av eit avdelingsbudsjett på nær 15 millionar.
For å drive ein barnevernsinstitusjon i Noreg må ein i dag tilfredstille krava i Lov om
barneverntenester med tilhøyrande forskrifter. Hardanger fartøyvernsenter plasserer barn etter
Barnevernslovens §4-24, §4-26, §4-4,5Ledd og §4-12. Fylkesmannen er godkjenningsmynde
og han fører tilsyn med drifta. Hardanger fartøyvernsenter har i dag godkjenning for 7
institusjonsplasseringar, og me har godkjenning for å drive fosterheimsplasseringar. Me har
ingen avtale om faste plassar, men tilbyr tenester på bakgrunn av ei rammeavtale med Bufdir

som blei forhandla i 2009, men som ikkje hadde verknad før 2011. Rammeavtala som gjer oss
høve til driva fosterheimstenester blei underskriven i februar 2012.
Ved Ungdomsavdelinga har ein budsjettert med 6,5 plass i snitt gjennom året. Dette for å ta
høgd for at ein har overgangsperiodar der ein ikkje har fullt belegg. Etter å ha hatt problem med
å fylle opp plassane over fleire år, budsjetterte ein ned til 6 plassar i 2012. I april 2011 blei det
sendt ut permitteringsvarslar til heile staben ved avdelinga etter at ein over ein lengre periode
gjekk med eit svært lågt belegg. Etter myke jobbing fekk ein inn ungdommar nok til å halde
hovudet over vatn. Dei fyrste månadene av 2012 hadde ein eit godt belegg, men i dag er me
oppe i same situasjonen som i april 2011. Me har berre 2 institusjonsplasseringar og det er
ingen ungdommar som er på veg inn. Ein del av forklaringa til dette er det fokuset Bufetat no
har om å plassere barn og ungdom i fosterheimar. Dette er målsettingar det ser ut som dei
lykkes i å nå. Dette er i seg sjølv bra, og blir støtta frå Hfs, men det medfører samstundes at
etterspurnaden etter institusjonsplassar blir lågare og dette er utfordrande for vår institusjon.
ANALYSE AV NÅSITUSAJONEN OG MOGLEGHEITANE I FOSTERHEIMSMARKNADEN
Institusjonens levedyktighet:
I 2008 hadde Hfs fastplassavtale med Bufetat region vest og fekk av den grunn ikkje leggje inn
anbod på nye fastplassavtaler med Bufdir. I dag driftar me på ei rammeavtale med Bufdir
(2009). Systemet er slik at når eit barn kjem inn i Barnevernet skal ein finne ei omsorgsordning
for etter fylgjande prioritering
1. forsterkning i eigen heim med avlasting
2. fosterheimsplassering (kommunal eller statleg)
3. statlege institusjonsplassar
4. fastplassavtalar (ideelle)
5. rammeavtale
Rammeavtalane blei etablert av Bufetat for å unngå dyre «enkeltkjøp», og for å få desse i inn i
et forutsigbart system. Rammeavtaleplassane skal vere tilgjengelege for å kunne ta svingingar i
behov. Dei er ikkje tenkt inn i eit stabilt plasseringssystem. Rammeavtalane er eit nasjonalt
register over godkjende og tilgjengelege institusjonsplassar. Her finn me private og ideelle
institusjonar, og me finn institusjonar som har nokre faste plassar kombinert med rammeavtala.
Lista over tilgjengelege rammeavtaleplassar er i prioritert rekkefylgje etter ein modell der pris
teller 40% og kvalitet 60%. Hfs ligg om lag midt på denne lista.
Barnevernstenestene skal altså forsøke mange alternativ før dei henvender seg til oss. Dette
avtaleverket har medført at Hfs har slitt med dekningsgraden over fleire år.

Målgruppe
Sjølv om me ligg langt nede på rangeringslista over rammeavtaleplassar, skal likevel
nærleiksprinsippet vere gjeldande når eit barn skal plasserast. I tillegg kan ein plassere på
institusjonar nede på lista dersom det er fagleg grunngjeving. Dette gjer at me fram til no til ein
viss grad har halde hovudet over vatn og fått plasseringar. Dei to siste åra har me likevel merka
ei endring. Dette skyldas fyrste og fremst det endra fokuset til Bufetat mot
fosterheimsplasseringar.
Bufetat har dei siste åra auka fosterheimsplasseringane til fordel for institusjonsplasseringar.
Det er fagleg mål som ligg bak denne dreiinga. Dette har medført at behovet for
institusjonsplassar er blitt mindre. Eit resultat av dette igjen er at dei ungdommane som framleis
må institusjonsplasserast er vanskelegare enn dei har vore tidlegare. Det har vore
åtferdsvanskar av tyngre karakter, kriminalitet og rus. Dette er også ei endring me har merka på
Hfs. Denne endringa har over år slite på bemanninga. Me har i fleire år tatt inn ungdommar som
er for tunge for vår modell, og dette har over tid tappa organisasjonen for krefter.
Målgruppa til Hfs er eldre ungdommar (16-18 år) med mindre åtferdsvanskar. Den faglege
modellen byggjer på at me kan nå inn til dei på eit kognitivt nivå. Modellen med bufamiliar kviler
også på at me ikkje tek inn dei tyngste ungdommane. Bufetat seier i dag at vår målgruppe ikkje
skal institusjonsplasserast, men at dei fyrst og fremst skal fosterheimsplasserast. Bufetat
konkluderte med dette i eit brevet av 28.9.12, og trur på denne bakgrunn at me også vil ha små
sjansar til å kunne få avtale om faste institusjonsplassar i det varsla konkurransen med ideelle
aktørar i 2013 eller 2014.
FOSTERHEIMSARBEIDET
I styremøte 2.10.12 fekk administrasjonen i oppdrag å utgreie moglegheitene for å satsa på
fosterheimsplasseringar til fordel for institusjonsplasseringar. Som eit utgangspunkt skulle
marknaden for fosterheimar prøvast ut og så skulle ein analysera avtala for å sjå kva for
moglegheiter som ligg i den.
Marknaden for fosterheimar
Erfaringsmessig er det vanskeleg å skaffe fosterheimar. Det er også noko av bakgrunnen til at
Bufetat har inngått avtale med ideelle aktørar for å få hjelp til å skaffe fleire heimar. Dei siste
vekene har me hatt rekrutteringsmøte i heile Hardanger. I tillegg til informasjonsmøte på Hfs,
hadde me møte i Ulvik, Eidfjord, Kinsarvik og Granvin. Møta blei halde om bord på Mathilde i
forbindelse med museumstokt i fjorden. Det var berre på møta i Kinsarvik og i Granvin det møtte

interessentar. Etter fem møte hadde me altså fire namn på blokka. I ettertid har det kome til ein
interessent frå Evanger, ein frå Samnanger og to i Norheimsund. Til saman har me åtte namn
på lista. Erfaringstala frå Bufetat tilseier at nær ¼ av dei som viser interesse blir med hele
vegen fram til plassering. Det vil sei at me no har eit plasseringsgrunnlag på mellom to og tre i
tillegg til den plasseringa me allereie har.
Rammeavtala for kjøp av fosterheimstenester
Me har vore i tett dialog med Bufetat for å analysera avtala og kva for moglegheiter som ligg i
denne. Avtala er utforma slik at den har ein del som skal vere fast gjennom heile plasseringa.
Det gjeld frikjøpet av familien (opp mot 100 %), beredskap og administrasjon. Vidare har avtala
ein del som skal reforhandlast kvar tredje månad. Her ligg mengda med avlasting, miljøarbeid,
konsulent og rettleiing. Denne delen er fosterheimens støtteapparat som skal tilpassast behovet
til det einskilde barnet.
Fosterheimsavtala inneber at familien skal overta omsorgsansvaret for barnet, i motsetnad til
dagens ordning der det er institusjonen (Hfs) som har ansvaret. Hfs skal i ein
fosterheimsteneste, støtte og hjelpe fosterforeldra. I avtala ligg det derfor svært lite midlar til
miljøarbeid og anna tenesteyting. Dette er i utgangspunktet noko familien sjølv må handtera.
Bufetat er svært interessert i vår måte å arbeide med familiar på, og har vore med for å drøfte
korleis me kan konvertera institusjonstanken over i fosterheimsarbeidet (idedugnad med besøk
frå Bufetat 26.10.12). Me kan velja å ta inn dei tyngste fosterbarna og berre frikjøpe familien 50
%, mot det normale 100 % frikjøpet. Dette inneber at Hfs går inn med fleire støttefunksjonar enn
i ein vanleg fosterfamilie. På denne måten kan me skapa oss eit eiget konsistent tilbod, og me
kan oppretthalda eit fagmiljø.
Problemet med denne ordninga er at dimensjoneringa av tilbodet skal reforhandlast kvar tredje
månad. Dette er så ofte at det er vanskeleg å sjå føre seg ei stabil tilgang til arbeid til
medarbeidarane og inntening til verksemda når den er så lita som vår. Sjølv om Bufetat seier at
dette ikkje vil fungera på denne måten i praksis (ein merkeleg haldning i utgangspunktet) så
legg avtaleverket opp til denne variasjonen i tenestetilbodet. Slik me ser det vil altså systemet
måtte byggje på utstrakt bruk av midlertidig arbeidskraft som igjen vil undergrave det faglege
arbeidet i verksemda. Ei anna utfordring med ei satsing på dei tyngste ungdommane, der me
bygger eit sterkt rammeverk av miljøarbeidarar og konsulentar rundt fosterfamilien, er at dei
geografiske avstandane vil kome til å bety mykje. Det vil bli vanskelegare å tilby intensiv hjelp
og støtte til ein fosterfamilie i Kinsarvik eller Granvin enn i Kvam.
Avtala har også eit anna kritisk punkt, og det dreier seg om dei endra føresetnadane frå 2011
då tilbodet til Bufetat blei utforma. Når Hfs utarbeida tilbodet sitt, blei det utforma med den

føresetnaden at institusjonen skulle vere den drivande krafta i verksemda. Tilbodet var dermed
tenkt som ei tenesteutviding ved institusjonen, og ein hadde ikkje vurdert moglegheita for at
fosterheimsavtala skulle fungera aleine. Dette gjer at økonomien i avtale ikkje er solid nok til å
gje ei stabil drift.
ANDRE TENESTETILBOD
I styrevedtaket av 2.10.12 blei administrasjonen oppmoda om å utgreie om me kunne innretta
tilbodet vårt inn mot nye tenesttilbod. Det har vore lufta moglegheitene for andre typar tilbod,
mellom anna tilbod om miljøterapi og avlasting til fosterheimane i det kommunale barnevernet.
Det har dessverre vist seg at det ikkje er ein marknad for dette. Årsaka er todelt; for det fyrste er
det viktig for dei kommunale fosterheimane at ungane ikkje kjem inn i ein institusjonalisert
omsorg. Barnevernstenesta ynskjer seg avlasting og miljøterapi med faste folk som kan leggje
tilbodet så nært opp mot ein ordinær heim som mogleg. I tillegg vil eit tilbod med profesjonelle
aktørar koste meir enn barnevernstenestene har ramme for til slike tenester. Av denne grunn vil
eit slikt innretning vere for usikker for Hfs.
ØKONOMI OG RISIKO
Hfs har som nemnt slitt med dekningsgraden dei siste åra. Pr. november 2012 har me to
plasseringar, medan me har budsjettert med seks. Dette gjer at ungdomsavdelinga slit med eit
akkumulert underskot pt. på kr.1,5 millionar kroner. Utfordringa ligg i at avtalane med Bufetat er
utforma slik at all risiko ligg hjå tilbydar. Bufetat betalar til ein kvar tid berre for dei plassane dei
nyttar, medan me på vår side må bemanne opp og rigge verksemda for å takla eit fullt belegg.
Av denne grunn har me no måtte gå til permitteringar og innkjøpsstopp for å forsøke å hindra
større tap.
I fosterheimsavtala kjem ikkje betalinga før ungdommane er plassert. Det vil sei at all
rekruttering og opplæring av fosterfamiliar må skje før ein kan starta å fakturera Bufetat og sjå
verknad på inntektssida i rekneskapen. Når ein då kjenner fråfallsprosenten i
rekrutteringsprosessen ser ein at det vil vera ein økonomisk vanskeleg situasjon.
Til slutt er det ein svært krevjande å skulle omorganisere og utvikla nye tenesttilbod i ein
situasjon der ein samtidig må stramme inn økonomien. Ei av dei viktigaste suksessfaktorane for
ein vellukka endringsprosess er at det er tilgang på tid og ressursar til å gjennomføra prosessen
på ein god måte. I vår situasjon er ingen av desse føresetnadane til stades. Me skal framleis
handtera dei ungdommane som er på institusjonen, me skal ta inn eit stort underskot og me
skal samstundes utvikle organisasjonen. Dette viser seg vanskeleg å gjennomføra i praksis.

OPPSUMMERING
Hardanger fartøyvernsenter sitt ungdomstilbod har tradisjonelt vore tett vove saman med resten
av verksemda på senteret. Grunntanken bak det pedagogiske og terapeutiske arbeidet har vore
at ungdommane skal integrerst i ei verksemd der arbeid er viktig. Dei skal få delta på sine
premiss men samtidig måtte forholde seg til et normalt arbeidsliv. Dersom Hardanger
fartøyvernsenter skal drive fosterheimar vil denne grunnideen måtte vika til fordel for noko anna.
Fosterheimsbarna skal ikkje integrerast på Hardanger fartøyvernsenter, dei skal leve sine liv i
familien med venner på skule og i fritidsaktivitetar. Motivasjonen for Hardanger fartøyvernsenter
for å investera i ei slik satsing vil derfor ikkje ligge i den gamle grunnideen, men vere knytt til
andre barnevernsfageleg styrkar og då særleg ungdomsavdelinga sin lange erfaring med
familiearbeid. Ein kan sjå at dette er erfaringar som kan vere viktig å ta vidare, men risikoen og
kostnaden ved å bygge opp denne nye verksemda er for resten av senteret for stor til at ein kan
tilrå at ein går vidare med det. Motivasjonen for ein slik prosessen kunne vore større dersom me
var garantert god inntening i andre enden, men slik avtaleverket og systemet er utforma, er
usikkerheita og risikoen for ikkje å lukkast svært stor.