Valgspesial_2013

Tidsskrift for 

Norsk 

psykolog 

forening 

journal of the norwegian psychological association 

Valgspesial 2013 

Et særtrykk om 

psykisk helse og 

politikk 

SÆR- 

TRYKK 

Psykisk helsepolitikk s. 1 • Mobbing s. 53 • Arbeidsliv s. 97

Valg 2013 

Psykisk 

helse - 

politikk 

Mobbing 

Arbeidsliv

 

Valgspesial 2013: Psykisk helsepolitikk 

Ingen vinnersak 

Lederartikkel publisert første gang november 2012 Psykisk helse 

er ingen politisk vinnersak. Knapt et ord er ytret 

om dette i statsbudsjettet, og ingen i opposisjonen 

har påpekt mangelen. Det betyr at vi nok en gang 

kan få en valgkamp hvor psykisk helse glimrer med 

sitt fravær. For årets statsbudsjett er et valgbudsjett 

hvor regjeringen gir midler til de sakene den antar 

kan avgjøre valget i 2013, mens opposisjonen reagerer 

med misnøye og sinne på de sakene de tror kan 

vinne stemmer. Når begge leire tier, betyr det at ingen 

av partiene tror på psykisk helse som en sak som 

kan gi regjeringsmakt. 

Det er heller ikke slik at psykisk helse inngår i en 

mer overordnet helsepolitikk. På lederplass i Aftenposten 

kan vi lese at «i Statsbudsjettet for 2013 er 

psykisk helse merkelig nok fremdeles holdt utenfor 

finansieringsordningen til samhandlingsreformen. 

Det rammer kommunenes evne til å bygge opp 

gode lokale psykiske helsetilbud». Det samme påpekes 

av interesseorganisasjoner som Mental Helse og 

Rådet for psykisk hele, og av fagforeninger som Psykologforeningen 

og Sykepleierforbundet. Ellers er 

det taust. Skriv inn «statsbudsjett» og «psykisk helse» 

på nettet, og det er skuffelsen over den manglende 

satsningen på så vel forebygging som psykisk helse 

som dominerer trefflisten. 

Ingen av partiene tror på psykisk 

helse som en sak som kan vinne 

stemmer og makt 

I septemberutgaven av Tidsskriftet skriver imidlertid 

ungdomspolitikerne på et vis som bør forplikte 

partiene til å gjøre psykisk helse til en del av 

valgkampen: Når Unge Høyre skriver at den rødgrønne 

regjeringen ofte nedprioriterer de psykiske 

problemene, forventer vi at Høyre prioriterer psykiske 

lidelser i valgkampen. Når Fremskrittspartiets 

Ungdom sier at samfunnet tjener på å investere 

i psykologtjenester, bør dette selvsagt gjenspeiles i 

moderpartiets alternative statsbudsjett. Og når ungdommen 

i Kristelig Folkeparti mener at vi må bygge 

ut et hjelpeapparat som kan møte den dramatiske 

økningen i psykiske lidelser, vet vi hvor KrF 

legger helsedebatten det kommende året. AUFs Eskil 

Pedersen er mer tilbakeholden, men ønsker å gripe 

tidlig inn i forhold til psykiske lidelser, blant annet 

gjennom å satse på skolehelsetjenester og styrke 

samarbeidet mellom PPT, BUP og skolen. En slik 

satsning vil dempe Sykepleierforbundets kritikk av 

årets statsbudsjett for manglende satsing på forebygging 

og skolehelsetjeneste. 

Valgkampstrategene tror også denne gangen at valget 

vinnes på skole, formuesskatt, bensinpris, eldreomsorg 

og vei. Dette skjer samtidig med at Nav forteller 

at mens sykefraværet ellers går ned, øker antall sykemeldte 

på grunn av psykiske lidelser. Og det skjer 

samtidig med at forskere peker på at psykiske lidelser 

er en hovedårsak til sykefravær og uførepensjonering. 

Politikere som ønsker å ta befolkningens utfordringer 

på alvor, kan derfor ikke unngå å gi psykisk 

helse en sentral plass i den kommende valgkampen. 

bjornar@psykologtidsskriftet.no 

2 

Særtrykk fra tidsskrift for norsk psykologforening

Debatt 

Truet: Våren 2011 fortalte vi om den gode behandlingen ved Reinsvoll psykiatriske sykehus, der de praktiserer hesteassistert terapi 

og har kommet langt i å avskaffe bruken av tvangsmidler. I sommer kom det frem at det skal kuttes 157 millioner kroner i psykiatrien 

ved Sykehuset Innlandet alene, skriver Karine Skaret (FpU). Det kan bety nedlagte avdelinger og lengre behandlingskøer ved Reinsvoll. 

Foto: Nils Henrik Huset 

De rødgrønne har glemt psykisk helse 

Regjeringen svikter. Fastpsykolog er en god løsning, men kall det folkepsykolog. 

Karine Skaret 

Sentralstyrevara FpU, Psykologstudent UiO 

DEBATT: Fastpsykolog 

Publisert første gang september 2012 I juni tok 

Erna Solberg til orde for et prøveprosjekt 

med fastpsykologer. FrP mener at dette er 

et interessant forslag. Det er flott at Solberg 

setter psykisk helse på dagsordenen, 

for det virker som om regjeringen har 

glemt at dette er et viktig område. Antallet 

unge uføre øker raskt i Norge, og det 

er alarmerende å se at psykiske lidelser er 

den hyppigst forekommende diagnosegruppen 

blant unge. Dette gjør meg, som 

fremtidig psykolog, bekymret for utviklingen 

i samfunnet. 

Kutt 

I sommer kom det frem at det skal kuttes 

157 millioner kroner i psykiatrien ved 

Sykehuset Innlandet alene. Dette til tross 

for at det allerede er et halvt års ventetid 

på behandling. Både ansatte og pasienter 

frykter at liv kan gå tapt, som en følge av 

disse kuttene. FrP fremmet, blant annet 

i forbindelse med Samhandlingsreformen, 

forslag om en ny opptrappingsplan 

for psykisk helse, men dette ble nedstemt 

på Stortinget. For meg virker det som om 

regjeringen ikke er klar over hvor mange 

som venter på behandling i det norske 

helsevesenet. 

Omlegging 

Når vi vet at det er så viktig med tidlig 

hjelp for mange psykiske lidelser, må vi 

få gjort noe slik at de som trenger det, får 

hjelp raskt. I dag, med Arbeiderpartiets 

og de rødgrønnes politikk, er det kun de 

Særtrykk fra tidsskrift for norsk psykologforening 

3

Debatt 


Antallet unge uføre 

øker raskt i Norge, og 

det er alarmerende å se 

at psykiske lidelser er 

den hyppigst forekommende 

diagnosegruppen 

blant unge 

rike og ressurssterke som har mulighet 

til å kjøpe seg ut av helsekøene. Med en 

fastpsykologordning slik Høyre skisserer, 

vil pasientene selv ha mulighet til å 

velge psykolog uavhengig av om den er 

privatpraktiserende eller tilknyttet det 

offentlige. Det er viktig for FrP å presisere 

at en slik ordning ikke kan innebære 

at alle skal ha en fast psykolog, men at 

alle skal ha mulighet til å få hjelp når de 

trenger det, uavhengig av størrelsen på 

lommeboken. 

Det er klart at en omlegging av finansieringsmodellen 

for psykologtjenester 

koster penger, men i det lange løp vil 

samfunnet tjene på dette. Ved at folk 

står i helsekø og mottar stønader, er de 

en utgift for samfunnet. Dersom man får 

hjelp når man trenger det, kan man kanskje 

fortsette å jobbe, eller komme fortere 

ut i arbeidslivet igjen og bli en ressurs 

i samfunnet. 

Folkepsykolog 

Det er jo ikke slik at alle kommer til å 

ha behov for å gå til en psykolog i løpet 

av livet. Det er derfor mulig at begrepet 

fastpsykolog ikke er så heldig, fordi det 

kan gi inntrykk av at alle burde gå til en 

psykolog. Kanskje man heller burde kalle 

ordningen folkepsykologen – psykologen 

som er der for deg. Dette er helt i 

tråd med intensjonen i forslaget om at 

det skal bli lettere å komme seg til psykolog 

dersom man trenger det. 

Det blir mange spennende utfordringer 

for meg som psykologstudent fremover. 

Jeg håper på et regjeringsskifte ved 

neste valg, slik at vi som er fremtidens 

psykologer, kan gå en lysere fremtid i 

møte. En fremtid der vi kan hjelpe folk 

tidligere, uavhengig av personlig økonomi, 

slik at de får et rikt og meningsfylt liv. 

karine@fpu.no 

Livsviktig med endring 

Vi aksepterer at flere og flere blir satt utenfor 

arbeidslivet, uten å stille kritiske spørsmål om 

hvorfor, og hvordan vi kan forhindre det. 

Lina Bringsli, 

Ungdomspolitiker i KrF 


Publisert første gang september 2012 Etter at 

Samhandlingsreformen trådte i kraft i januar 

i år, skal alle kommuner gi tilbud om 

psykolog. Likevel opplever mange at tilgangen 

er svært begrenset. Spesielt ungdom 

rammes av dette, og risikerer å havne 

utenfor arbeid hele livet hvis de ikke 

får hjelp når det er kritisk. Som ungdom, 

medmenneske og kristendemokrat ønsker 

jeg en høyere standard for ungdom i Norge. 

Luftslott 

Norge har ni ganger blitt kåret av FN som 

verdens beste land å bo i, men likevel går 

over 4600 unge på trygd. Det har vært en 

økning på 47 prosent de siste seks årene i 

aldersgruppen 20–24 år. Vi aksepterer at 

flere og flere blir satt utenfor arbeidslivet, 

uten å stille kritiske spørsmål til hvorfor, 

og hvordan vi kan forhindre det. 

Selv opplevde jeg å være sykemeldt i 

flere måneder i forbindelse med svangerskap. 

Da fikk jeg en slags forståelse, et lite 

innblikk, i livet til de mange som må stå 

utenfor arbeidslivet. Det er en alvorlig situasjon 

som det er vanskelig å forstå. Arbeidslivet 

er inkluderende på så mange 

måter, å ikke få ta del i det kan gjøre hvem 

som helst trist og deprimert. 

Problemet er at vi (samfunnet) gir disse 

ungdommene trygd, og føler oss «snille 

nok». Men det er ikke nok. Hvis vi tror 

det, gjør vi oss selv og hele samfunnet en 

bjørnetjeneste. Ingen blir friskere av ikke 

å jobbe, det kreves behandling. Har man 

en psykisk lidelse som ikke har blitt «for 

alvorlig», kan den behandles med få timer 

hos en psykolog. Det er dessverre få ungdommer 

i faresonen som får tilbud om slik 

kort behandling. 

Ny i systemet 

Mange unge opplever helsesystemet i Norge 

som veldig forvirrende og komplisert. Henvisninger 

er forvirrende, tilgjengeligheten 

er dårlig, og det er ikke alltid enkelt å finne 

fram i systemet når man er syk. Vi kan 

ikke akseptere et system som gjør deg sykere 

av å bli sendt hit og dit, eller et system som 

ikke sørger for den hjelpen man har behov 

for. Psykologer vegg i vegg med fastlegene vil 

gjøre tilgangen til psykolog lettere. 

Psykiske barrierer 

Det er for mange som sliter med psykiske 

vansker. Kunnskapen om dette er lav, og det 

trengs mer informasjon om ulike psykiske 

sykdommer og muligheten for behandling. 

Det er vanskelig å forklare hva man trenger 

hjelp til, når man ikke vet hva som feiler en 

selv. Det er også derfor mange unngår å fortelle 

fastlegen sin om det de sliter med. Man 

burde enkelt kunne henvende seg til en psykolog 

uten henvisning fra fastlege. 

Skolehelsetjenesten 

Mange unge sliter med psykiske problemer, 

men de får ikke hjelp til å løse problemene 

når de fortsatt bare er små, slik 

som kjærlighetssorg eller mobbing på skolen. 

Vi lever i en tid da popularitet måles 

i antall venner på facebook. Skolehelsetjenesten 

bør forbedres med både lege 

og psykolog, i tillegg til helsesøster. Det 

er viktig med informasjon og forebygging 

tidlig; dette viser all forskning, men likevel 

prioriteres det ikke. Vi bør investere i 

lavterskeltilbud hvor ungdom fanges opp 

før problemene blir alvorlige. 

Vi må ta vare på ungdommene, det betyr 

å hjelpe alle de som trenger det. Psykiske 

lidelser har økt dramatisk i de siste årene, 

da må hjelpeapparatet øke tilsvarende. 

lina.bringsli@gmail.com 

4 Særtrykk fra tidsskrift for norsk psykologforening


Debatt 

Foreslår 

psykologer: Partileder 

Erna Solberg (H) på 

talerstolen under partiets 

landsmøte i mai. På Unge 

Høyres landsmøte i juni 

foreslo hun en ordning 

med fastpsykologer. 

Foto: Høyre 

Psykisk syke fortjener en fastpsykolog 

Psykiske lidelser er sykdommer som må behandles, på samme måte som 

når du må sy igjen et åpent sår eller gipse en brukket legg. 

Serine Jonassen 

2. nestleder Unge Høyre 


Partileder Erna Solberg (H) mener at for 

mange må vente på samtaleterapi. Partiet 

vil gjøre det enklere for unge å få time 

hos psykolog, og foreslår en ordning med 

«fastpsykolog». Arnstein Mykletun ved Nasjonalt 

folkehelseinstitutt kommenterte i 

augustutgaven utspillet om fastpsykolog, i 

spalten Psykologi og samfunn. Hva mener 

sentrale ungdomspolitikere? På de følgende 

sidene kommenterer Serine Jonassen 

(Unge Høyre), Lina Bringsli (KrFU), Karine 

Skaret (FpU) og Eskil Pedersen (AUF). 

Med den rødgrønne 

regjeringen ser vi ofte at 

de psykiske problemene 

blir nedprioritert 

Publisert første gang september 2012 Som et 

helhetlig forslag for å forbedre fastlegeordningen 

har Høyre foreslått å få flere 

psykologer på allmennlegekontorene. 

Det forslaget støtter Unge Høyre, først 

og fremst fordi psykiske lidelser må tas 

på alvor. 

Det finnes fortsatt mange av det slaget 

som mener at de med psykiske lidelser 

er pingler, at det går over, og at legene 

ikke burde bruke tiden sin på folk med 

helt frisk kropp. De tar grundig feil. Vi 

må innse at psykiske lidelser er en sykdom 

som må behandles, på samme måte 

som når du må sy igjen et åpent sår eller 

gipse en brukket legg. Det nytter ikke alltid 

å si til en anorektiker at han må spise, 

eller gi en deprimert kvinne en pille. Psykisk 

syke fortjener et fullverdig behandlingstilbud. 

Nedprioritert 

Med den rødgrønne regjeringen ser vi ofte 

at de psykiske problemene blir nedprioritert. 

Det haster mer å gi medisin til en 

med lungebetennelse enn at legen setter 

seg ned for å prate med en pasient som har 

det vanskelig. Både fastleger, spesialister 

og psykologer har ofte sprengt kapasitet 

og lange ventelister. For de med psykiske 

problemer kan det gå mange måneder før 

behandling, og skaden av å vente kan bli 


5

Debatt 


stor. En fastpsykolog vil kunne lette 

arbeidsmengden til fastlegen, og sørge 

for at de med psykiske problemer 

får hjelp når de trenger det, og ikke 

fire måneder senere. 

Minst like viktig som å sikre at alle 

får hjelp, er det å sikre kvalitet i behandlingen. 

2 av 3 allmennleger oppgir 

at de kan for lite om psykiske lidelser. 

Det er et problem for legene, 

for samfunnet, og først og fremst for 

pasientene. Når den psykiske helsen 

er dårlig, kan det gå ut over mange av 

kroppens funksjoner. Pasientene må 

kunne stole på at legen finner roten til 

problemet, og evner å løse det. For å 

behandle psykiske lidelser må vi sørge 

for at de får god og riktig behandling, 

og kompetanse på legesenteret, det 

kan fastpsykologer bidra til. 

Nye løsninger 

Problemer med den psykiske helsen 

er den vanligste årsaken til at unge 

og voksne besøker legen. Det betyr 

at vi må gjøre noen grep i forhold til 

hvordan vi behandler, prioriterer og 

snakker om psykiske lidelser i Norge. 

Før var det kun de med tunge psykiske 

problemer som ble innlagt, man 

tok tak i. Nå ser vi at stadig flere lider 

av depresjoner, spiseforstyrrelser og 

lettere psykose. Vi må tørre å satse 

og å prøve nye løsninger for å sørge 

for bedre helse. 

Å øke livskvaliteten handler ikke 

bare om å behandle kreft, eller få folk 

til å spise grønnsaker og hoppe tau en 

gang om dagen, det handler også om 

å være psykisk til stede og å føle seg 

bra. Det handler om å klare seg selv og 

å vite at dersom du kommer på legekontoret, 

kan du få god og riktig hjelp 

uansett hvilken sykdom du har. 

Unge Høyre vil ikke ha en fastpsykolog 

fordi alle er psykisk syke, men 

fordi alle psykisk syke fortjener en 

psykolog. Det kan føre til kortere behandlingstid, 

økt kvalitet og lavere 

terskel for å be om hjelp. En god helse 

er avgjørende for et godt liv, uansett 

om man har vondt i kroppen eller i 

sitt eget hode. 

serine@ungehoyre.no 

Er fastpsykolog svaret? 

Fastpsykologordning er et godt initiativ, men det er en del 

utfordringer med forslaget. 

Eskil Pedersen 

Leder, AUF 


Publisert første gang september 2012 I sommer 

har Høyre startet en debatt om etableringen 

av en fastpsykologordning etter fastlegemodellen. 

Dagens modell er vellykket, 

og alle har rett til en fastlege som kan 

følge opp hver enkelt. Er du ikke fornøyd 

med fastlegen, kan du lett få bytte. Fastlegen 

behandler enkle plager, skriver ut medisiner 

og videresender deg til spesialister 

om nødvendig. 

I utgangspunktet virker dette overførbart 

til en psykologordning. For mange 

venter i kø for å få hjelp av en terapeut. 

Lange køer bidrar til å forverre situasjonen 

til de som allerede sliter, med de negative 

følger det kan få for enkeltmennesket og 

samfunnet. 

Vi har en lang vei å gå før vi kan si at 

vi har et tilfredsstillende tilbud innenfor 

psykiatrien i Norge. Vi har også mange 

tabuer å få bukt med. Vi trenger mer 

åpenhet om psykisk helse, og behovet for 

å anerkjenne hjelpen vi mennesker kan få 

av det psykiske helsevernet. 

Fastpsykologordning er et godt initiativ, 

men det er en del utfordringer med 

forslaget. 

Utfordringene 

Det er psykologmangel i Norge, noe som 

er én grunn til at mange står i kø. Erna 

Solberg uttaler i Aftenposten 25. juni i år: 

«i dag er det mange psykologer som ikke 

arbeider med pasientbehandling, som kan 

hentes til disse jobbene». Uten å ha sett 

noen statistikk over antallet psykologer 

som arbeider utenfor pasientbehandling, 

er jeg usikker på om det er så enkelt som 

Erna Solberg beskriver det. I tillegg til at 

det må finnes nok psykologer, må disse 

psykologene ønske å arbeide med pasientbehandling 

i stedet for det de nå gjør. 



Debatt 

USIKKER: AUF-leder Eskil Pedersen har ikke bestemt seg for om han vil støtte Høyre-leder Erna Solbergs forslag om en ordning med 

fastpsykolog. Foto: AUF 

Psykologer jobber innenfor mange områder, 

og ikke alle vil bli terapeuter. 

En annen utfordring er at en fastpsykologordning 

kan skape en form for sykeliggjøring 

av normale livsepoker. Sorg og 

samlivsbrudd er eksempler på hendelser i 

et liv som ikke alle behøver hjelp fra psykolog 

for å takle. Det er ikke et mål at alle 

besøker psykolog. 

Samtidig er de nevnte eksemplene tunge 

hendelser i menneskers liv som kan 

være vanskelige å bære uten samtalepartnere. 

En fastpsykologordning vil senke 

terskelen for å søke hjelp, og kan gjøre at 

slike vanlige, men tunge hendelser i livet 

ikke utvikler seg til tyngre lidelser. 

Fastpsykologordningen kan virke som 

en særlig støtte for dem som ikke har det 

samme nettverket rundt seg, og som gjennom 

ordningen får et nytt naturlig sted å 

henvende seg for hjelp. Sånn sett er det en 

ordning som vil kunne komme de svakere 

stilte i samfunnet særlig til gode. 

Men det må tas i betraktning at fastpsykologer 

vil være mye i kontakt med 

«hverdagsproblemer», og dette fører til 

problemstillinger knyttet til prioritering. 

Det er uheldig om spesialiserte psykologer 

bruker tid på vanlige samtaler når de burde 

brukt tiden på behandling av pasienter 

med reelle psykiske lidelser. 

Fastpsykologordningen kan også gå på 

bekostning av det faglige. I dag blir pasienter 

henvist fra fastlege til psykolog, og 

da ofte til psykologer som er spesialisert 

innenfor feltet der pasienten trenger hjelp. 

Om psykologer må arbeide med flere felt, 

kan dette gå på bekostning av det faglige 

nivået. 

Forebygge 

AUF har ennå ikke noe politisk vedtak om 

fastpsykologordning, men det er et spennende 

forslag som vi vil vurdere nærmere. 

Det kan være et godt tiltak for å få ned køene, 

men samtidig må det huskes at forebygging 

er viktigst. Da kan køene kuttes, fordi 

færre blir syke, i stedet for å behandle flere. 

Det er uheldig om spesialiserte 

psykologer bruker tid 

på vanlige samtaler når de 

burde brukt tiden på behandling 

av pasienter med 

reelle psykiske lidelser 

Til å begynne med må vi være oppmerksomme 

på tidlige psykiske lidelser, 

øke satsning på skolehelsetjeneste, styrke 

samarbeidet mellom PPT, BUP og skolen, 

og få mer kunnskap om psykisk helse 

i barnevernet for å forebygge. AUF ønsker 

en klar ventelistegaranti for barn og unge 

som trenger hjelp, og at regionsykehusene 

skal ha barne- og ungdomspsykiatrisentre. 

auf@auf.no 


7

Debatt 


Riktig hjelp når jeg trenger det 

Helseministeren sitter rolig og ser på at alt det flotte vi greide å 

bygge opp, nå smuldrer bort mellom hendene våre. 

Kari Kjønaas Kjos 

Stortingsrepresentant (FrP) 

Helse- og omsorgskomiteen 

DEBATT: STORTINGSVALGET 2013 

Publisert første gang november 2012 I rapporten 

«Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv» 

fra Folkehelseinstituttet, ser vi 

at ca. en fjerdedel av befolkningen vil rammes 

av en angstlidelse i løpet av livet, og at 

depresjon vil ramme én av fem. I tillegg har 

vi rusrelaterte lidelser, personlighetsforstyrrelser, 

spiseforstyrrelser og schizofreni. 

Tidlig hjelp 

Nøkkelen til et godt psykisk helsevern er 

å komme tidlig inn med hjelp. Mange forteller 

meg at det er krevende å finne ut av 

hvor de kan få hjelp. Etterpå blir de stående 

i en kø. Ofte får jeg høre at man må 

vente for lenge, og at plagene blir mer alvorlige 

under ventetiden, i tillegg til at behovet 

for medisinering blir større enn det 

de selv mener er bra. 

Psykiske problemer i tidlig alder vil, om 

de ikke blir sett og gjort noe med, føre til 

rusproblemer, spiseforstyrrelser og selvskading. 

Eller de kan utvikle seg til alvorlige 

psykiske lidelser. Personer som ruser 

seg, opplever at de ikke får hjelp til det 

som førte til at de begynte å ruse seg. Det 

samme sier de som driver med selvskading 

eller sliter med spiseforstyrrelser. 

Personer med alvorlige tvangslidelser 

er en gruppe som i årevis er blitt oversett. 

Noen av disse hadde jeg gleden av å møte 

etter et TV-program om eksponeringsterapi. 

De hadde utrolig sterke historier å 

fortelle. År etter år med ødelagte liv både 

for den som stod midt oppe i det, og for 

vedkommendes nære. Kunnskapen lå der, 

men tilbudet var så å si fraværende. 

Lang vei 

Alt i alt er det grunn til å konkludere med 

at vi har en lang vei å gå. Vi vet at lavterskeltilbud 

er viktige og kan forebygge, 

men ikke alle har tilgang til dette. 

Vi vet at ventetiden på behandling er 

lang, og at dette dermed kan bli et tilbud 

kun for de som kan kjøpe seg ut av køen. 

Lange ventetider øker faren for eskalering 

av sykdom, og kan føre til økt bruk av tvang. 

Vi vet at bruk av tvang oppfattes krenkende 

og skremmende, og det er med på å svekke 

tilliten til behandlingstilbudene. 

Og vi vet at det er vondt og vanskelig 

å leve med psykiske lidelser, både for den 

som er rammet, og for alle de som står vedkommende 

nær. 

Vi vet at «de lærde strides», og at feil tilbud 

har tilnærmet null verdi. Vi må slutte 

å gi et tilbud bare for å kunne «krysse 

av» for at tilbudet har blitt gitt. Dette er 

utmattende for den det gjelder, og er en 

svært dårlig bruk av ressurser. 

Vi vet også at noen nesten gjennom et 

helt liv går ut og inn av behandlingsopp- 



Debatt 

Sitter rolig: Helseminister Jonas Gahr Støre ser på at det FrP var med på å bygge opp, nå smuldrer bort, mener Kari Kjønaas Kjos i 

helse- og omsorgskomiteen (FrP). Her er Støre i Stortingets spørretime i 2010. Foto: NTB Scanpix 

legg. Noen fordi de kom for sent i gang. 

Noen fordi det ikke ble gitt riktig behandling, 

og noen fordi de ble skrevet ut for tidlig. 

Altfor mange orker rett og slett ikke 

mer, og avslutter sitt liv. 

Viktigst nå 

Den viktigste saken innenfor psykisk helse 

akkurat nå er at vi må få på plass et helhetlig 

og mangfoldig tilbud uten lange 

ventetider. Dette er ekstra viktig nå, nettopp 

fordi vi faktisk oppnådde mange av 

målene i opptrappingsplanen for psykisk 

helse, og fordi mye av det vi oppnådde, rives 

ned dag for dag etter at de øremerkede 

midlene forsvant. 

Fremskrittspartiet har alltid vært spesielt 

opptatt av rus og psykiatri i sine alternative 

budsjetter. Hvert eneste år har vi 

bevilget mange hundre millioner ekstra i 

øremerkede midler til dette, både på nasjonalt 

nivå og på kommunenivå. 

Psykiske lidelser rammer både gammel 

og ung, samtidig som det i stor grad 

rammer pårørende. Og det rammer mange. 

Personlig har jeg ofte truffet på folk 

som er skuffet over at enda en valgkamp 

har gått, uten at dette er blitt en del av debatten. 

Jeg vil derfor, i likhet med alle de 

valgkamper jeg har deltatt i, igjen forsøke 

å løfte temaet inn i stortingsvalgkampen 

for 2013. 

Den viktigste saken innenfor 

psykisk helse akkurat 

nå er at vi må få på plass 

et helhetlig og mangfoldig 

tilbud uten lange ventetider 

Utfordring 

Min utfordring går til helseministeren, 

som har lagt frem et budsjett uten føringer 

for økning innen rus og psykiatri 

i spesialisthelsetjenesten, og hvor enda 

mer av de øremerkede midlene til dette 

er gjort om til frie inntekter til kommunene. 

Hvorfor i all verden vil du, Jonas Gahr 

Støre, sitte rolig og se på at alt det flotte vi 

greide å bygge opp, nå smuldrer bort mellom 

hendene våre? 

kari-kjonaas.kjos@stortinget.no 


9

Psykologi og samfunn 


Professor Arne Holte, Assisterende direktør, Nasjonalt folkehelseinstitutt 

◗◗Psykologi og samfunn 

Barnehager – mest for barn 

Noen har kalt den norske barnehageutbyggingen et gedigent eksperiment. Ny 

og solid forskning tyder imidlertid på at det er vår tids mest omfattende direkte 

psykisk helseløft for små barn. 

Fakta: Barnehager 

• Det beste vi har av forskning på feltet, 

viser at tidspunkt for oppstart i barnepassordning 

utenfor hjemmet ikke ser 

ut til å ha noen betydning verken for senere 

adferdsutvikling eller skoleprestasjoner 

– verken i USA eller i Norge 

• 

Høy kvalitet hjemme fremmer selvregulering 

blant barn som ikke er i 

barnehage. Høy kvalitet på barnehagen 

fremmer selvregulering blant 

barn med dårlig læringsmiljø hjemme. 

Det ene miljøet kan kompensere for 

det andre. Begge miljøer gir – hvis de 

har god kvalitet – positive langtidseffekter 

på både kognitiv og sosial 

utvikling opp til 11 år 

• De mest kostnadsintensive programmene 

i USA, som gir topp kvalitet på 

barnepassordningen fra tre års alder, 

gir en samfunnsøkonomisk avkastning 

tilsvarende ca. 1,8 millioner 

kroner per barn 

• En viktig oppgave for barnehagene 

er å beskytte utsatte barn mot de nevroutviklingsmessige 

konsekvensene 

av «toksisk stress» 

Publisert første gang november 2012 Barnehagene 

ble ikke bygget for barnas skyld, men 

for å øke sysselsettingen og fremme likestilling 

mellom kjønnene. Men kan det 

hende at de likevel forebygger vanlige 

psykiske lidelser senere i livet, som angst, 

depresjon, alkoholmisbruk, søvnproblemer 

og forstyrrelser i spisemønstret? Det 

vet vi ikke sikkert. På samme måte visste 

vi heller ikke nøyaktig hvilke positive effekter 

vi ville få da vi innførte niårig skole, 

sunnere kosthold, høyere skatter på tobakk 

og alkohol, betongskiller på veiene, 

rundkjøringer i veikryss, fluor i tannpastaen 

og spedbarn som sover på ryggen. Nå 

er det nok ikke bare slike forebyggende 

tiltak som har ført til redusert dødelighet 

og bedre fysisk folkehelse. Men noe gjorde 

vi riktig. Felles for alle tiltakene var at vi 

handlet ut fra usikker kunnskap. 

Hvilken forskning? 

Effekten av barnehager på barn er undersøkt 

i en rekke studier, men litteraturen er 

krevende å lese. En årsak er at det meste av 

forskningen er utført i USA. Både barnehagesituasjonen 

og oppvekstvilkårene for små 

barn er svært ulike i Norge og USA (se f.eks. 

Zachrisson, Dearing, Lekhal & Toppelberg, 

2012). I USA er barnehagene gjerne så dyre 

at folk flest ikke kan ha barna sine der daglig 

på fulltid. De har også svært varierende 

kvalitet sammenlignet med norske barnehager 

som er tilgjengelige for alle, nokså 

ensartete og av høy kvalitet (Winsvold & 

Guldbrandsen, 2009). Også kvaliteten på 

undersøkelsene varierer betydelig. Man må 

altså velge sine undersøkelser med omhu. 

To undersøkelser fra de siste årene går 

utenpå det meste i både omfang, kvalitet 

og relevans for norske forhold. Resultatene 

fra disse bør derfor tillegges betydelig 

mer vekt enn tidligere undersøkelser. Utgangspunktet 

for begge undersøkelsene 

er at tidligere studier fra USA tydet på at 

barn som begynner i barnehagen før de 

er 2–3 år, og særlig de under 1–2 år, kunne 

utvikle usikker tilknytning, uro, irritabilitet 

og aggressivitet. Dette passet godt med 

gammel psykologisk «teori» som predikerer 

uheldig sosioemosjonell langtidsvirkning 

av tidlig barnehagestart. 

10



Byggende: Kan det hende at 

barnehagene forebygger vanlige psykiske 

lidelser senere i livet, som angst, 

depresjon, alkoholmisbruk, søvnproblemer 

og forstyrrelser i spisemønstret? spør 

assisterende direktør i Folkehelsa, Arne 

Holte. Illustrasjon: Marie Rundereim 

Metodisk utfordring 

En metodisk utfordring for disse undersøkelsene 

var å håndtere skillet mellom effekter 

av tidlig barnehagestart og seleksjonseffekter 

– altså at det er ulike barn 

som begynner i barnehagen ved henholdsvis 

ett, to og tre års alder. Jaffe, van Hulle 

& Rogers (2011) kom i fjor rundt denne utfordringen 

ved å benytte et søskendesign 

der de sammenlignet utviklingen av søsken 

som hadde begynt i barnehage/barnepass 

av relativt høy kvalitet (NIHCD-studien, 

USA) på ulike alderstrinn. I tillegg 

kontrollerte de for hvert barns temperament 

før 12 md., fødselsvekt, rekkefølge 

i søskenrekken, mors intelligens, mors alder 

ved første fødsel, mors ekteskapelige 

status og familiens inntekt. Slik kunne de 

ved kontroll for bakgrunnsfaktorer praktisk 

talt isolere effekten av alder ved barnehagestart. 

I alt 9000 barn som begynte i 

barnehage/barnepass ved henholdsvis 1, 2 

og 3 år, deltok. Utfallsmål var bl.a. adferdsproblemer, 

ADHD-symptomer, trass, regne- 

og leseferdigheter ved henholdsvis 5–7 

år og 11–13 år. 

Dette fant de 

Resultatene viser betydelige seleksjonseffekter: 

Barna som startet før de var tre år, 

var oftere eldste søsken/enebarn, hadde 

høyere fødselsvekt, lettere temperament, 

og bedre oppvekstkår i form av familieinntekt 

og mors IQ, alder ved førstefødsel 

og ekteskapelige status. Barn som 

startet i første leveår, var bedre stilt enn 

dem som ventet til 2 og 3 år. Forskerne 

slår fast at: 

1. Sprikende resultater fra tidligere undersøkelser 

skyldes sprikende seleksjonseffekter. 

2. Ulikt tidspunkt mellom søsken for 

oppstart av barnepassordning utenfor 

hjemmet gir ingen forskjell i senere adferd 

eller akademiske ferdigheter. 

3. God kontroll for seleksjonseffekter visker 

bort alle effekter av tidspunkt for 

barnepass utenfor hjemmet. 

4. Dersom det finnes effekter av å få omsorg 

utenfor hjemmet før tre års alder, 

er de svært små og ikke konsistente 

over tid. 

I Norge viser en rapport fra Folkehelseinstituttet 

liknende resultater (Schjølberg 

et al., 2011). 

Er tidlig start skadelig? Nei, tidspunkt 

for oppstart i barnepassordning utenfor 

hjemmet ser ikke ut til å ha noen betydning 

verken for senere adferdsutvikling 

eller skoleprestasjoner – verken i USA eller 

i Norge. Dette er det ypperste vi i dag 

kan si om langtidseffekter av alder ved 

oppstart i barnehage etter ett års alder. 

Det er «state-of-the-art». 

Det som teller, er kvalitet 

Hvilke barnehageformer og hvilket innhold 

fremmer mest effektivt barns psykiske 

helse og trivsel? I den beste undersøkelsen 

som er gjennomført, gir Sylva et 

al. (2011) svar. De undersøkte et representativt 

utvalg på mer enn 3000 barn i Storbritannia. 

Barna hadde gått i barnehage 

eller fått hjemmeomsorg siden de var 3 år. 

Ved 3 år og 11 år testet de barnas kognisjon, 

sosiale kompetanse, selvregulering, positiv 

sosial adferd, hyperaktivitet og antisosial 

adferd. Utfallet ved 11 år ble så sammenholdt 

med kvaliteten på barnehagene. 

I tillegg intervjuet Sylva og medarbeidere 

foreldrene om læringsmiljøet i hjemmet 

da barnet var 3–4 år, herunder lesning, maling/tegning, 

bibliotekbesøk, lek/undervisning 

med tall/form, læring av alfabet/ 

bokstaver, sang/barnerim. Undersøkelsen 

er den første som vurderer både barnehagekvalitet 

og læringsmiljø hjemme. 

Resultatene viser at det er kun en ting 

som teller. Det er kvalitet. Kvalitet i hjem 

og barnehage virker både hver for seg og 

sammen. Høy kvalitet hjemme fremmer 

selvregulering (SDQ) blant barn som 


11



Det er kun en ting som teller. Det er kvalitet. Kvalitet i hjem 

og barnehage virker både hver for seg og sammen 

Utsatte barn 

Vi har etter hvert ganske god kunnskap 

om hvordan vedvarende påkjenninger 

kan gi omfattende aktivering av kroppens 

stress–respons-systemer, herunder konstant 

høyt nivå av stresshormon, som kan 

hemme utviklingen av hjernen. Gjentatte 

eksponeringer for påkjenninger i tidlig 

barndom kan føre til emosjonelle problemer, 

men også forstyrre arbeidshukommelsen, 

kognitiv fleksibilitet og inhibitorisk 

kontroll. Små barn som vokser opp 

med mange økonomiske og sosiale stressfaktorer, 

vil derfor oftere når de begynner 

i barnehagen, ha emosjonelle vansker 

knyttet til frykt og angst og negativ adferd, 

nedsatte eksekutivfunksjoner og selvregulering, 

adferdsproblemer, lærevansker og 

ADHD-liknende problematikk. På den 

andre siden har sårbare barn som gjør det 

bra på skolen, oftere mer velutviklete eksekutivfunksjoner 

og emosjonell regulering. 

Det hjelper dem til å mestre negative 

belastninger mer effektivt og danner et 

solid grunnlag for akademiske prestasjoner 

og sosial kompetanse. En viktig oppgave 

for barnehagene er å beskytte små 

barn mot de nevroutviklingsmessige konsekvensene 

av «toksisk stress». En måte å 

gjøre dette på er å kombinere kognitivlingvistisk 

stimulering med samhandling 

som beskytter mot negative belastninger. 

Dette bør begynne så tidlig som mulig, 

og det bør fortsette ut hele barnehageperioden. 

ikke er i barnehage. Høy kvalitet på barnehagen 

fremmer selvregulering (SDQ) 

blant barn med dårlig læringsmiljø hjemme. 

Det ene miljøet kan kompensere for 

det andre. Begge miljøer gir – hvis de har 

god kvalitet – positive langtidseffekter på 

både kognitiv og sosial utvikling opp til 11 

år. Lav barnehagekvalitet gir færre langtidseffekter 

på både kognitiv og sosial utvikling. 

Middels og god barnehagekvalitet 

gir langt større gevinst enn svak barnehage 

kvalitet. Kathy Sylva og medarbeidere 

konkluderer at betydelig forbedring av læringsmiljøet 

til førskolebarn – særlig for 

dem som kommer fra vanskelige levekår 

– vil gi dem sterk posisjon ved skolestart 

og ha langtidseffekt. 

God samfunnsøkonomi 

Den mest omfattende studien av lønnsomheten 

av barnehager kommer fra 

USA, og kan ikke enkelt generaliseres til 

norske forhold. Men en pekepinn kan den 

gi. Pianta, Barnett, Burchinal & Thornburg 

(2009) konkluderer at barnehage/førskoleprogrammer 

er en fornuftig offentlig 

investering fordi de gir mindre fremtidige 

skolekostnader, mindre spesialundervisning 

og mindre av at barn må gå skoletrinn 

om igjen, økte foreldreinntekter, 

mindre kriminalitet, mindre risikoadferd 

som ubeskyttet sex og tobak ksrøyking, 

og økte langtidsinntekter for mødre. 

Det vanlige er 10–20 prosent forskjell 

i skoleprestasjon. Mer intensive og varige 

programmer gir mye sterkere effekter og 

viser svært høy kostnadseffektivitet. De 

mest kostnadsintensive programmene i 

USA, som gir topp kvalitet fra tre års alder, 

gir en avkastning tilsvarende ca. 1,8 

millioner kroner per barn. De billigere 

programmene gir ca. 360 000 kroner per 

barn. Den økonomiske fordelen for foreldrene 

kommer i tillegg. Effekten er størst 

på barn fra familier med lav utdanning/ 

inntekt. Men barn fra familier med høy 

utdanning/inntekt har også god effekt, 

ca. 75 prosent av effekten på barn fra lavinntektsfamilier. 

Mindre velstående lærer 

mer når de går sammen med mer velstående. 

De får også bedre «kamerateffekt» når 

de går på skole med barn fra høykvalitetsbarnehager. 

Tradisjonelle barnehager har 

mye svakere både korttids- og langtidsSeffekt 

enn barnehager med fokuserte pedagogiske 

programmer av høy kvalitet (0–1 

standardavvik). 

Oppsummert 

Velkontrollerte undersøkelser viser ingen 

effekt av tidspunkt for barnehagestart. 

Barnehager av høy kvalitet gir varige positive 

virkninger på småbarns kognitive, 

emosjonelle, sosiale og adferdsmessige 

utvikling. Funnene er replisert i en rekke 

land. Investering i høykvalitetsbarnehager 

er økonomisk lønnsomt og gir høy avkastning 

i form av skoleprestasjoner, mindre 

spesialundervisning, høyere utdanning, 

høyere familieinntekt, bedre økt mental 

kapital og muligens høyere sysselsetting 

(Havnes & Mogstad, 2011). Mulige negative 

effekter har ikke latt seg replisere i eksperimentelle 

studier. l 

Referanser 

Havnes T. & Mogstad M. (2011). No child left 

behind: Subsidized child care and children’s 

long-run outcomes. American Economic Journal: 

Economic Policy 3, 97–129. 

Jaffe, S. R., van Hulle, C. Van & Rogers J. L. 

(2011). Effects of nonmaternal care in the 

first years on children’s academic skills and 

behavioral functioning in childhood and early 

adolescence: A sibling comparison study. Child 

Development 82, 1076–1091. 

Pianta R. C., Barnett, S., Burchinal, M., Thronburg, 

K. R. (2009). The effect of preschool education: 

What we know, how public policy is or is 

not aligned with the evidence base, and what 

we need to know. Psychological Science in the 

Public Interest 10, 49–88. 

Schjølberg, S., Lekhal, R., Vartun, M., Helland, M. 

S., Mathiesen, K. S. (2011). Barnepass fram 

til 18 måneder. Sammenhenger mellom barnepass 

fram til 18 måneder, språklige ferdigheter 

og psykisk fungering ved 5 år. Rapport 2011:5. 

Oslo: Folkehelseinstituttet. 

Sylva, K., Melhuish, E., Sammons, P., Siraj- 

Blatchford, I., Taggart, B. (2011). Pre-school 

quality and educational outcomes at age 11: 

Low quality has little benefit. Journal of Early 

Childhood Research 9, 109–124. 

Winsvold, A. & Guldbrandsen, L. (2009). Kvalitet 

og kvantitet – kvalitet i en barnehagesektor i 

sterk vekst. Forskningsrapport 2/2009. Oslo: 

NOVA. 

Zachrisson, H. D., Dearing, E., Lekhal, R., Toppelberg, 

C. O. (2012). Little evidence that time 

in child care causes externalizing problems 

during early childhood in Norway. Child Development. 

I trykk. 




Ap bør følge Høyre 

Lederartikkel publisert første gang november 2012 Politikken 

har sviktet, mener Høyres Bent Høie i november 2012, 

se side 17 i denne utgaven, og skriver at «innenfor 

psykisk helse er det et slående gap mellom hva vi er 

villige til å betale for å hjelpe, og hva vi er villige til å 

betale for at vi ikke hjelper». Høyre ønsker tydeligvis 

å endre på dette. I sommer ønsket partileder Erna Solberg 

seg fastpsykologer, og Høie mener jeg tok feil da 

jeg på lederplass i november hevdet at psykisk helse 

ikke er noen politisk vinnersak: 

Fra Høyres side slår vi fast at dette er en hovedsak. En 

sak for valgkampen, fordi det sier noe om hvilket samfunn 

vi skal leve i. 

Dette forplikter og representerer noe nytt i den 

kommende valgkampen – hvis det følges opp. For 

både politikere og journalister synes det er lettest å 

snakke om det akutte og det synlige, skriver valgforsker 

Svein Tore Marthinsen på side 17. Det betyr 

en debatt om sykehus, køer og ressurser, ikke om 

psykiske helse. Men som 18 år gamle Kari skriver i 

Aftenpostens Si;D den 15. november: 

Istedenfor å ha fokus på psykisk syke, legges det lokk 

på problemet og det tabulegges. Hvorfor er det slik? 

Bare fordi du ikke kan se sykdommen, betyr ikke det 

at den ikke er der. 

Skal psykisk helse synliggjøres, må det gjøres til et offentlig 

anliggende. Ansvaret for dette ligger ikke hos 

politikere og journalister alene, men også hos brukere, 

pårørende og fagfolk – ikke minst psykologer. 

Psykisk helse er samtidig mer enn helsevesen, behandling 

og institusjoner; det handler også om familiepolitikk, 

arbeidsliv, skolepolitikk og livskvalitet. 

Det gjør det lett å følge KrFs Line Henriette Hjemdal 

når skriver at familie, skole, tryg ge fritidsarenaer og 

forebyggende tiltak for barn og unges psykiske helse 

er helt grunnleggende (se side 18). Men dette er 

ikke nok. Vi trenger også et hjelpeapparat som kan 

intervenere når barnehage eller skole melder fra om 

bekymring, eller når arbeidstakere trenger tettere 

oppfølging av yrkeshjelpere i psykisk helsevern. 

Ap bør følge Høyre og gjøre 

psykisk lidelse til en vinnersak i 

valg kampen 

Dessverre meldes det om at tilbud knyttet til psykisk 

helse står lagelig til for hugg i norske kommuner. For 

det som ikke er lovpålagt, kan kuttes av de samme 

kommunene som er ment å ta en større del av ansvaret 

for psykisk helsevern. Slik forsvinner mye av 

det som ble oppnådd gjennom opptrappingsplanen, 

skriver FrPs Kari Kjønaas Kjos på side 8. 

Arbeiderpartiet avviste før valget i 2009 å lovfeste at 

alle har rett til psykisk helsetjenester i kommunen. 

Men noe bevegelse er det kanskje å spore? I sommer 

uttalte Arbeiderpartiets velferdsutvalg at psykisk 

helse er like viktig som den fysiske helsen. Hvis 

de mener dette, bør de følge Høyre og gjøre psykisk 

helse til en vinnersak i den kommende valgkampen. 



13

Debatt 

Psykisk åpenhet 

Nye medier bidrar til at vi åpner oss mer enn før. Det vil føre psykisk helse 

høyere opp på den politiske agendaen. 

Svein Tore Marthinsen 

Analytiker, statsviter og blogger 


Publisert første gang november 2012 «Viktige 

saker for velgerne ved stortingsvalgene 

1993–2009» er overskriften på en tabell i 

boken «Det politiske landskap» av Bernt 

Aardal (red.). En bok der mye kunnskap 

om norske velgere er samlet. I tabellen 

skjuler det seg interessante tall om hva 

norske velgere har vært opptatt av de fem 

siste stortingsvalgene. Ved valget i 1993 

var EU-saken dominerende. 65 prosent 

mente saken var viktig. Senere har ingen 

enkeltsak dominert, men i 1997 ble eldreomsorg 

vurdert som viktigst. Ved valgene 

i 2001, 2005 og 2009 var skole på topp. 

Helse og eldreomsorg 

Hva med helse? Skarve tre prosent mente 

helsesaken var viktig i 1993. Andelen økte 

til hele 30 prosent i 1997. Så falt tallet til 

22 i 2001 og videre ned til 15 i 2005, før det 

økte til 19 i 2009. Helse har ikke vært aller 

viktigst for velgerne i noe valg, men 

er ofte blant topp tre–fire. I sum forteller 

tallene at helse er noe mange velgere ofte 

er opptatt av, når de skal avgi sin stemme. 

Hvorfor ble helse og eldreomsorg ekstra 

viktig i 1997? Aps slagord den gang 

var «Helse og eldre først!» Verken før eller 

siden har Norges største parti funnet 

plass til helse i sitt hovedslagord. Også de 

fremste opponentene til Ap den gang, KrF 

og Frp, hadde helse og eldreomsorg høyt 

oppe på sin liste over viktige saker. Helse 

ble viktig i 1997 fordi politikere og partier 

selv løftet saken høyt opp på agendaen. 

Men helse ble viktig også av en annen 

årsak. For å finne den skal vi skru klokken 

tilbake til januar 2002. Da leverte Therese 

Evensen sin hovedoppgave i statsvitenskap 

om hvordan valgkampen 1997 

framstod i mediene. Evensen foretok en 

innholdsanalyse av seks aviser i perioden 1. 

august til 15. september 1997, samt av partilederdebatten 

på NRK. På basis av sine 

funn konkluderte hun med at «medieagendaen 

var sterkt dominert av meningsmålinger, 

regjeringsspørsmålet og «spillet», 

mens velgerne derimot var mest opptatt 

av eldre- og helsespørsmål». Samsvaret 

mellom velgernes dagsorden og medienes 

dagsorden var heller svak. Velgerne var 

opptatt av saker, mediene av spill. Det var 

velgerne og politikerne som sammen gjorde 

helse til en hovedsak i 1997, ikke mediene. 

Dette gir oss grunnlag for å hevde at 

både velgere og politikere har dagsordensmakt. 

Drahjelp fra mediene hjelper, men 

det er ikke avgjørende. 

Dagsordensmakt 

Politikere og velgere har i dag enda bedre 

muligheter til selv å sette agendaen enn 

de hadde i 1997. Tradisjonelle medier er 

fortsatt viktige informasjonskilder for velgerne, 

med TV på topp, men nye medier 

som Facebook, Twitter og blogger utfyller 

og supplerer de tradisjonelle mediene 

i økende grad. Den politiske agendaen blir 

dermed mer fragmentert. Ingen av oss er 

lenger prisgitt hva tradisjonelle portvoktere 

i debattredaksjonene bestemmer seg 

for når det gjelder hvem og hva som skal 

trykkes. Mange politikere og velgere er i 

stedet blitt egne redaktører på nett. Vi kan 

oftere selv sette agendaen. 

Vil vi bruke vår dagsordensmakt til å 

få psykisk helse lenger fram i velgernes 

bevissthet når vi går og stemmer ved stortingsvalget 

9. september 2013? Det finnes 

argumenter mot det. Psykiske helseproblemer 

er noe mange av oss ikke gjerne tar 



Debatt 

Illustrasjon: Simen August Askeland 


15

Debatt 


Vil vi bruke vår dagsordensmakt 

til å få 

psykisk helse lenger 

fram i velgernes bevissthet 

når vi går og stemmer 

ved stortingsvalget 

9. september 2013? 

opp, fordi det ofte er litt vanskelig å snakke 

om. Og det er noe som politikere og 

journalister heller ikke gjerne tar opp. Fordi 

det, også for dem, er langt lettere å snakke 

om det akutte og det synlige. Derfor er 

norsk helsedebatt gjerne synonymt med 

sykehus, køer, ressurser, bevilgninger og 

organisering. Dette er viktige temaer, men 

helsedebattene mangler dermed en sentral 

dimensjon. 

Ba om innspill 

På min Facebook-side ba jeg om innspill til 

denne kronikken. En av dem som velvillig 

delte av sine erfaringer, var Turid Kristensen, 

gruppeleder i Lørenskog Høyre. Hun 

sa det slik: 

«Psykisk helse kommer ofte langt bak 

i en valgkamp fordi de psykisk syke er en 

gruppe som ikke roper høyt. Tilbudene 

til dem står ofte også laglig til for hogg i 

en presset budsjettsituasjon, fordi de ikke 

er lovpålagte. Å ta vare på de som trenger 

det mest, er noe politikere bør utfordres 

på. Jeg synes egentlig akkurat det er en 

god lakmustest på om kommunen ivaretar 

noen av sine mest grunnleggende oppgaver 

på en god måte.» 

Noen refleksjoner 

Utsagnet ga rom for noen refleksjoner. Refleksjoner 

som jeg egentlig aldri har gjort 

meg før, men som er vel verdt for flere enn 

meg å gruble litt over. Roper ikke mennesker 

med psykiske lidelser? Må man rope 

høyt for å bli hørt? Blir psykisk syke systematisk 

nedprioritert fordi det ikke finnes 

lovpålagte oppgaver? Er ivaretakelse av folk 

med psykiske problemer en politisk kjerneoppgave? 

Jeg har ikke alle svarene, men 

jeg vet at svaret på det siste er ja. Det skjer 

mye bra innenfor psykisk helse, men mer 

oppmerksomhet kan føre til at det skjer 

noe som er enda bedre. En opptrappingsplan 

over ti år ga mer behandlingskvantitet, 

men et hovedspørsmål er om gjennomføringen 

har ført til bedre kvalitet. Regjeringsplattformen 

til de rødgrønne partiene, 

Soria Moria 1, var konkret på psykisk 

helse. Soria Moria 2 var langt vagere. 

For meg, som ser det hele utenfra, er 

det et tankekors at de få gangene psykisk 

helse debatteres, så er det ofte behandling 

det snakkes om. Behandling er vesentlig 

og noe samfunnet vårt må tilby av solid 

kvalitet, men det aller viktigste er at flere 

folk klarer å håndtere sine utfordringer før 

de blir til problemer som bør behandles. 

Det hjelper å snakke om det, sies det. Det 

er ikke dumt sagt. Psykologer kan sikkert 

være utmerkete folk å gå til i så henseende, 

men enda viktigere er de nærmeste folkene 

vi har rundt oss. Kjæresten, familie, 

venner og kolleger. Man trenger ikke være 

psykolog for å skjønne at mer åpenhet kan 

være den aller beste forebyggingen. 

Åpner oss mer 

Nylig leverte kollega Cecilie Staude og 

jeg manus til en bok som får tittelen «Sosial 

kommunikasjon». Den dreier seg om 

hvordan vi bruker sosiale medier, og hvordan 

bruken påvirker oss som individer og 

samfunnet rundt oss. I arbeidet med boken 

stod det bare klarere og klarere for oss 

at flere snakker åpnere om seg selv enn 

de gjorde før. Vi deler mer med hverandre. 

De nye mediekanalene har gjort det 

lettere å åpne seg for andre. Mange glanser 

livet sitt i sosiale medier, slik mennesker 

har glanset livet sitt til alle tider. Men 

ser du litt nærmere på Facebook-vennene 

dine, følgerne på Twitter og bloggerne du 

leser, så vil du trolig se at flere nå også tør 

dele informasjon som bryter med glansbildet. 

Slett ikke alle, men noen flere enn 

før. Å pynte seg til fest er en god idé og noe 

mange trives med, men å være stivpyntet 

hele tiden er neppe behagelig. Å være seg 

selv er et ideal som kommer til å bli bare 

sterkere. Å være syk er en del av oss, fordi 

det er en naturlig del av livet. Livet er 

ikke noe å skamme seg over. Halvparten 

av oss får psykiske problemer i løpet av livet. 

Halvparten av velgermassen – det er 

mange velgere det, politikere! Stadig flere 

kommer til å fortelle andre om at vi har 

slike utfordringer i hverdagen. Fordi det 

ikke er så farlig lenger. Tvert imot, ved å 

vise svakhet og sårbarhet viser vi styrke. I 

et samfunn som er åpnere og rausere, får 

sårbarheten og svakhetene mer rom. 

Kontakt Støre 

«Skulle ønske #Ap og @jonasgahrstore ville 

fokusere på #psykiskhelse i valgkampen. 

Blir gjerne med som frivillig fremover, har 

mange ideer», tvitret Hanne Heggheim (@ 

hanne444) nylig. «Enig! Tror vi er mange 

med gode ideer som har jobbet eller brukt 

psykiatri. Spør oss da», supplerte Bente Sørensen 

(@pysbenzo). «Herved gjort. Jeg vil 

gjerne lytte til råd om psykisk helse og andre 

erfaringer. Send mail eller brev eller 

link», svarte Jonas Gahr Støre. 

Den nye åpenheten i nye medier kommer 

til å påvirke tradisjonelle medier, politikere 

og den politiske agendaen, både inn 

mot valget i 2013, ved påfølgende valg og 

ikke minst: mellom valgene. Jeg kan yte 

min lille skjerv til at påvirkningskraften 

blir større. Det samme kan du. 

Skal vi gripe de nye mulighetene og se 

hva som skjer? 

svein_tore_marthinsen@yahoo.no 

Du kan kommentere dette inn legget på 

bloggen http://sveintoremarthinsen. 

blogspot.com 



Debatt 

Valgløfte: Å styrke 

rekrutteringen av psykologer 

til kommunene kommer til å bli en 

sak for Høyre i valgkampen, lover partiets 

nestleder Bent Høie (til høyre). Her sammen med 

Jan Tore Sanner og partileder Erna Solberg på 

landsmøtet tidligere i år. Foto: NTB Scanpix 

Styrk lavterskeltilbudet 

Blant de store utfordringene Norge står ovenfor, er den økende andelen unge 

som blir uføre grunnet psykiske problemer. Vi kunne hjulpet dem bedre. 

Bent Høie 

Nestleder i Høyre og leder av Stortingets helse- og omsorgskomité 


Publisert første gang november 2012 Hva er den 

viktigste saken innenfor psykisk helse akkurat 

nå? Behovene på feltet er store, så 

det vanskelige er å velge. Temaet er viktig 

av flere grunner: 1) ut vik lingen er negativ, 

2) kostnadene er enorme og 3) politikken 

må endres om vi vil snu trenden. 

I novemberutgaven av Tidsskriftet skriver 

redaktøren i lederen at «psykisk helse er 

ingen politisk vinnersak». Jeg tror han tar 

feil. For selv om feltet har slitt med stemoderlig 

behandling, er utslagene av svikten 

blitt utålelige for samfunnet som helhet. 

Unge uføre 

Saken er veksten i antall unge uføre. Økningen 

i antall var på 10 prosent bare fra andre 

halvår i 2011 til andre halvår i 2012. Hadde det 

vært en varig vekstrate, for tankens skyld, 

ville det bety nær en dobling på bare syv år. 

Økningen skyldes i stor grad psykiske 

lidelser. Tallene viser at uføre med psykiske 

lidelser uføretrygdes tidligere, og 

er uføre lenger, enn de med andre lidelser. 

Mange av dem fikk aldri, eller for sent, 

hjelp. De varig uføre er det mest slående, 

men sykefraværet knyttet til disse lidelsene 

er også betydelig. 

Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å 

sikre et tilbud om psykologhjelp, som er 

der for dem som trenger det, så fort de 

trenger det. Det må være geografisk nært, 

billig å bruke og lett å ta kontakt med. Tidlig 

intervensjon fungerer, slår Helsedirektoratet 

fast. 

Har sviktet 

Man skal vokte seg med å rope «politikken 

har sviktet» ved hver negativ trend i 

samfunnet. Men her er det utvetydig: vi 

vet hva som virker, og vi har ikke satset 

nok på det. 

Dagens system fungerer ikke godt nok. 

Psykiske problemer står for nær 10 prosent 

av besøk hos fastlegene (Godager og Iversen 

2010). 80 prosent av psykisk syke opp- 


17

Debatt 


Innenfor psykisk helse er det et slående gap mellom 

hva vi er villige til å betale for å hjelpe, og hva 

vi er villige til å betale for at vi ikke hjelper 

søker fastlegene først (Dagens Medisin 

19/10). Men 40 prosent av fastlegene opplever 

at standen deres har for lite kompetanse 

på dette området (Mykletun mfl. 

2010). Det er anslått stor grad av underdiagnostisering 

av psykiske problemer hos 

fastlegene (Olssøn 2007). 

Ja til fastpsykologer 

Derfor har Høyre foreslått en ordning 

med fastpsykologer i kommunene. Vi vil 

ha en bedre psykologtjeneste i kommunene, 

med flere allmennpsykologer og 

bedre tilrettelegging, også gjennom refusjonssystemet, 

for samordning med 

fastlegekontorer. 

Dette er en av de konkrete tingene 

som foreslås i et representantforslag fra 

Høyre som helsekomiteen nå behandler 

på Stortinget. Regjeringspartiene har 

avvist det uten engang å drøfte tiltaket 

konkret. 

En fastpsykologordning vil ikke være 

gratis, men fraværet av den har også sine 

kostnader - både økonomiske og menneskelige. 

Ifølge Arne Holte, divisjonsdirektør 

i Folkehelseinstituttet, koster 

psykiske lidelser «mer enn alle andre enkeltsykdommer». 

Innenfor psykisk helse er det et slående 

gap mellom hva vi er villige til å betale 

for å hjelpe, og hva vi er villige til å 

betale for at vi ikke hjelper. Svikt koster. 

Det snakkes stadig om å prioritere i helsevesenet. 

Det er nødvendig. Men det er 

frustrerende at vi ikke klarer å prioritere 

tiltak som er langt billigere enn kostnadene 

de vil medføre i fremtiden. 

Arnstein Mykletun (2012) har også her 

i Tidsskriftet tidligere uttrykt støtte til 

en ordning med fastpsykologer, der han 

gjør et annet glimrende poeng: fraværet 

av psykologtilbud leder ikke alltid til 

at psykisk syke havner uten behandling, 

men at behandlingen dreies over mot 

psykofarmaka – til tross for at denne behandlingen 

er mer egnet for tung psykisk 

sykdom. Det er de lettere lidelsene tilbudet 

svikter for. 

Helsevesenet må prioritere. Men det 

store paradokset er at frasen «X er prioritert» 

i praksis ofte opptrer i fravær av 

konkrete tiltak som viser at noe faktisk 

er prioritert. Så er også følelsen når helseministeren 

i et brev til Stortinget skriver: 

«Å styrke rekrutteringen av psykologer til 

kommunene har lenge vært en prioritert 

oppgave for regjeringen.» 

Mon det – å gjøre noe er ikke det samme 

som å gjøre nok. Fra Høyres side slår 

vi fast at dette er en hovedsak. En sak for 

valgkampen, fordi det sier noe om hvilket 

samfunn vi skal leve i. 

Å prioritere handler om å tørre å si hva 

vi som samfunn ikke har råd til. Høyres 

svar er blant annet dette: Vi har ikke råd 

til å være et samfunn som ikke hjelper 

syk ungdom. Ungdom som risikerer aldri 

å komme i arbeid fordi vi svikter i de 

tidlige fasene. 

bent.hoie@stortinget.no 

Referanser 

Dokument 8:108 S (2011–2012). Representantforslag 

fra stortingsrepresentantene Bent 

Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg om å 

sikre kvalitet og tilgjengelighet i fastlege- og 

kommune helsetjenesten. 

Godager, Geir og Iversen, Tor (2010). Brukernes 

erfaringer med fastlegeordningen 2001–2008: 

Trender i bruk, tilgjengelighet og fornøydhet. 

Helseøkonomisk forsk nings program ved 

Universitetet i Oslo, HERO. 

Lunde, Elin Skretting (2007): Hva slags problemer 

går vi til fastlegen med? Samfunnsspeilet 

(3). SSB. 

Melberg, Hans Olav (2012): Eldrebølgen: Bedre 

enn sitt rykte? I Melberg, Hans Olav og Lars 

Erik Kjekshus (red.), Fremtidens Helse-Norge, 

s. 57–66. Bergen: Fagbokforlaget. 

Mykletun, Arnstein, Knudsen, Ann Kristin, Tangen, 

Tone & Øverland, Simon (2010). General 

practi tioners’ opinions on how to improve 

treat ment of mental disorders in primary 

health care. Interviews with one hundred 

Norwegian general practitioners, i BMC Health 

Services Research, 10(35). 

Olssøn, Ingrid (2007): Angst og depresjon 

underdiagnostiseres. Tidsskrift for Den norske 

lægeforening, 127(4). 

Friske barn 

er KrFs mål 

Norge trenger en ny regjering 

som setter menneskeverdet 

i sentrum, gjennom aktiv 

forebyggingspolitikk. 

Line Henriette Hjemdal 

Stortingsrepresentant og 

helsepolitisk talskvinne i KrF 


Publisert første gang november 2012 Det blir ofte 

sagt at det er lettere å bygge friske barn 

enn å reparere syke voksne. Det tror jeg 

det er mye rett i. Tilrettelegging av gode 

oppvekstmiljøer både i familien, på skolen 

og på fritidsarenaer er blant KrFs hjertesaker. 

Forebyggende psykisk helsetiltak for 

barn og unge er helt grunnleggende. Derfor 

satser KrF på å øke ressursene i skolehelsetjenesten 

og ved helsestasjoner, nettopp 

med dette som siktemål. Vi ønsker 

ikke bare flere helsesøstre og leger, men 

vi mener at kommunene også trenger flere 

yrkesgrupper i det forebyggende arbeidet. 

Skolen 

Skolen tar mye av barns våkne tid. Ikke 

bare faglig lærdom blir tilegnet den unge 

på skolebenken, men også sosiale ferdigheter. 

Ofte henger dette sammen, slik at 

barn og unge som er dyktige sosialt sett, 

også oppnår gode skoleresultater. Man 

yter ikke maksimalt faglig om man blir 

mobbet eller frykter hva som venter neste 

skoledag eller friminutt. Mental Helse 

Ungdom mener at et trygt og godt læringsmiljø 

skal være det høyeste prioriterte mål 

i norsk skolepolitikk. Samtidig må vi ikke 

glemme at skolen bare er én av flere are- 



Debatt 

SKOLE: Forebyggende psykisk helsetiltak for barn og unge er helt grunnleggende. Derfor satser KrF på å øke ressursene i 

skolehelsetjenesten, skriver Line H. Hjemdal, partiets helsepolitisk talskvinne. Illustrasjonsfoto: YAY Micro 

naer barn og unge møtes på. Det er også 

viktig at de som står på for idretts-, kultur-, 

og fritidstilbudene i Norge, er seg bevisste 

sitt ansvar for å bekjempe mobbing, 

og forebygging. 

Mobbing 

For å forebygge psykiske lidelser er mobbeforebyggende 

tiltak helt grunnleggende. 

I en undersøkelse av 160 voksne polikliniske 

pasienter i Sør-Trøndelag hadde nesten 

halvparten opplevd mobbing i barndommen. 

De samme resultatene er blitt funnet 

i flere studier. En studie som ble publisert 

5. november i år fra Nordlandsforskning, 

viser at ensomhet og mobbing er gjennomgående 

i de kvalitative intervjuene, 

både fra grunnskolen og opp til deres nåværende 

livssituasjon. I intervjumaterialet 

er frafallet på videregående oppgitt å 

være utslag av tidligere vanskelige erfaringer 

fra oppvekst og grunnskole. Slike erfaringer 

drar de med seg videre, i møte med 

videregående, helsetjenesten, Nav og arbeidslivet. 

Studien viser en sammenheng 

mellom tidligere erfaringer som mobbing, 

ensomhet og utrygghet og vansker med å 

finne en trygg forankring som unge. 

For meg som politiker bekrefter disse 

funnene at KrF er på rett vei når vi i vår 

skolepolitikk mener at skolens fremste 

oppgave er å gjøre alle barn og unge til vinnere 

i sitt eget liv. Regjeringen Bondevik 

lanserte i 2002 «Manifest mot mobbing». 

Skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer. 

Det sterke fokuset og de ambisiøse målene 

ga resultater. Mens mobbingen økte med 

gjennomsnittlig 10 prosent per år i perioden 

1995 til 2001, var mobbingen i 2004 

redusert med hele 30 prosent. Det viser at 

det går an å redusere mobbingen i skolen. 

Trygge barn og unge er også mer robuste 

til å ta egne valg. Dermed er de mindre utsatte 

for å forsøke rusmidler. 

KrF er fornøyde med at ventetidsgarantien 

trådte i kraft i 2007, slik at unge under 

23 år får behandling raskere. Når man er 

ung og sårbar, mener vi likevel at opp mot 

65 dager er lang tid å vente før man får 

hjelp. KrF vil arbeide for å redusere ventetiden 

til 20 dager. Dette er et tall som både 

Mental Helse Ungdom og Rådet for psykisk 

helse sier seg fornøyd med. 

For å forebygge psykiske 

lidelser er mobbeforebyggende 

tiltak helt grunnleggende 

«Menneskeverd i sentrum» er slagordet 

til KrF. Vi mener at Norge trenger en ny 

regjering etter valget 9. september neste 

år, som nettopp setter menneskeverdet 

i sentrum gjennom aktiv forebyggingspolitikk. 

line.hjemdal@stortinget.no 


19

Debatt 


Helhetlig helse 

Lederartikkel publisert første gang januar 2013 I et åpent 

brev til helseministeren (se side 21) utfordrer en 

gruppe kliniske helsepsykologer helseminister Jonas 

Gahr Støre. Et helse vesen som jobber for enten fysisk 

eller psykisk helse, spenner ben under Samhandlingsreformens 

mål om å forebygge mer, behandle 

tidligere og samhandle mer, mener helsepsykologene. 

De ser helst at helse ministeren inviterer til en dugnad 

for helhetlig helse. 

Helsepsykologene kan hente ytterligere støtte til 

sitt ønske om et helsevesen hvor kropp og sjel er integrert, 

hos en gruppe britiske forskere med Chris 

Naylor i spissen. Britene viser hvordan dagens splitt 

mellom psyke og soma både gir dårligere resultat for 

pasienten, og langt høyere kostnader for samfunnet. 

Rapporten – utgitt av The King’s Fund – forteller 

at pasienter som har både kronisk lungesykdom 

og psykisk lidelse, er dobbelt så lenge på sykehuset 

som andre pasienter med lungesykdom. De finner at 

diabetespasienter med psykiske plager bruker helsetjenesten 

dobbelt så mye som andre diabetespasienter. 

Mens pasienter med både langvarige somatiske 

komplikasjoner og psykiske lidelser ikke følger opp 

den medikamentelle behandlingen og i mindre grad 

tar vare på sin egen fysisk helse. Dødeligheten etter 

hjerteinfarkt er da også tre til fem ganger større hvis 

pasienten i tillegg har depresjon. 

Dagens organisering i ett psykisk 

og ett somatisk helsevesen 

betyr lavere livskvalitet for 

pasienten og høyere kostnader for 

helsetjenestene 

En million nordmenn har en sykdom som ikke kan 

helbredes, men som må leves med, kan vi lese i helsepsykologenes 

innlegg. Disse får hjelp så de overlever, 

men de får ikke hjelp til å leve godt med sykdommen. 

Eller ta pasienter med somatiske lidelser og komorbid 

depresjon. Også her kreves en helhetlig forståelse 

av mennesket, og et samarbeid mellom førstelinjetjenesten 

og spesialisthelsetjenesten, som Henrik 

Børsting Jacobsen og Tore Stiles skrev her i Tidsskriftet 

for nøyaktig ett år siden. Men hvordan realisere 

et slikt samarbeid når hovedvekten av depresjonsbehandlingen 

skjer i spesialisthelsetjenesten? 

Dagens organisering i ett psykisk og ett somatisk 

helsevesen betyr lavere livskvalitet for pasienten 

og høyere kostnader for helsetjenestene. Kropp og 

sjel er uløselig knyttet sammen, og behandlingens 

hovedanliggende bør være pasienten fremfor tilstanden. 

Det bør også reflekteres i helsevesenets organisering. 

bjornar@psykologforeningen.no 

20 



Debatt 

Kjære helseminister 

Vi har jobbet i mange år innenfor både somatisk og psykisk 

helsevern, og vi har en oppfordring til deg: Inviter til en dugnad 

for helhetlig helse – ikke enten fysisk eller psykisk. Enten–ellerperspektivet 

spenner nemlig ben på Samhandlingsreformens 

mål om å forebygge mer, behandle tidligere og samhandle bedre! 

Debatt: Helhetlig helse? 

Publisert første gang januar 2013 Sykdom handler om 

hva slags sykdom en har, og hvordan en forholder 

seg til den. Det siste er ikke minst viktig når sykdom 

ikke kan helbredes, men må leves med, noe 

som gjelder for over en million mennesker i Norge. 

Kronisk sykdom er vår tids epidemi og trolig enhver 

helseministers hodepine. 

Vi er flinke til å diagnostisere og behandle sykdom 

slik at vi overlever, men desto dårligere til å hjelpe 

folk å leve godt med sykdom. Vi har rett og slett 

ikke forstått hvor mentalt krevende det er å leve 

med sykdom. Kronisk syke presterer på nivå med 

Petter Northug. Hver dag. Det står ikke om edle 

metaller, men om å unngå å utvikle angst og depresjon, 

og ikke å miste arbeidstilknytning, funksjon, 

verdighet og livskvalitet. 

Kropp og sjel henger sammen. Dette vet vi jo, og 

især den som har en syk, svak, sliten eller smertefull 

kropp. Alle gode helsearbeidere vet det også 

og forsøker å ta det med i sitt arbeid. Likevel er 

det langt igjen til at helsevesenet har omsatt det i 

praktisk handling. 

Det somatiske helsevernet mangler kompetanse og 

ressurser til å forebygge, oppdage og behandle de 

psykiske plagene som kan komme med en somatisk 

sykdom. La oss ta et eksempel: Alle vet at risikoen 

for å dø av hjerte- og karsykdom øker hvis du samtidig 

røyker. De færreste vet at risikoen for å dø av slike 

sykdommer øker like mye hvis du er deprimert. 

Likevel har ikke sykehusene rutiner for å kartlegge 

eller behandle depresjon hos somatisk syke. 

Det psykiske helsevernet har på sin side lite kompetanse 

på psykologiske utfordringer knyttet til 

somatisk sykdom. Det er for eksempel lettere å få 

hjelp av psykolog hvis du har angst for en sykdom 

du ikke har, altså helseangst, enn om du har angst 

for en sykdom du faktisk har. Den som er syk, føler 

seg dessuten som en stor nok belastning som det er, 

om en ikke også skulle trenge den delen av helsevesenet. 

De færreste har råd til å betale for timer hos 

privatpraktiserende psykologer, og raskere tilbakeordningene 

er ikke for de mange som blir uføre på 

grunn av somatisk sykdom. Selv om uføre ikke har 

en jobb å vende tilbake til, har de et liv det er helsefremmende 

å komme raskt tilbake til. Kronisk syke 

faller dermed mellom to stoler, bokstavelig talt mellom 

det somatiske og det psykiske helsevernet. 

Vi har rett og slett ikke forstått hvor mentalt 

krevende det er å leve med sykdom. Kronisk syke 

presterer på nivå med Petter Northug. Hver dag 

Vi er selv del av et pilotprosjekt hvor somatisk og 

psykisk helse sees mer i sammenheng. På Diakonhjemmet 

Sykehus brukes nå psykologens kompetanse 

for å styrke behandlingstilbudet til pasienter 

med både akutte og kroniske sykdommer – Prosjekt 

Klinisk helsepsykologi. Det er et psykologisk 

lavterskeltilbud for somatisk syke, og skal vi nå 

Samhandlingsreformens gode målsettinger, er slike 

tilbud helt nødvendige. 

Så kjære helseminister, vi håper du vil være med 

på å bidra til at ulike helseprofesjoner jobber 

sammen for å fremme helse, og ikke hver for seg 

med enten somatisk eller psykisk helse. 

Vennlig hilsen 

Nina Lang, Elin Fjerstad, Ingrid Hyldmo, Torkil Berge, Petter Ekern 

Prosjekt Klinisk Helsepsykologi. Kontakt elin.fjerstad@diakonsyk.no 


21

Debatt 


Åpenhet, forebygging, 

ressurser og omstilling 

Regjeringen satser på forebygging. Det viktigste vi gjør, er å bygge 

opp et samfunn der barn og unge blir sett og inkludert. 

Jonas Gahr Støre 

Helseminister (Ap) 

DEBATT: 

STORTINGS VALGET 2013 

Høyre lovet i desemberutgaven å gjøre 

psykisk helse til hovedsak i valgkampen. 

Psykisk helse vil komme høyere opp på 

den politiske agendaen, skrev valganalytiker 

Svein Tore Marthinsen i samme 

utgave, der FrP kritiserte helseministeren 

for å sitte rolig og se på «at alt det flotte 

vi greide å bygge opp, nå smuldrer bort 

mellom hendene våre». I denne utgaven 

svarer helseminister Jonas Gahr Støre. 

Publisert første gang januar 2013 Fortsatt er psykisk 

helse myteomspunnet og preget av 

stigmatisering. La meg derfor starte med 

å sitere stortingsrepresentant Karin Yrvin: 

Det å bli syk er det mest skremmende jeg har 

vært med på, men det har gjort meg sterkere, 

modnere og mer fokusert på de viktige 

tingene i livet. Som å få fjernet et av samfunnets 

mest urettferdige og ressurssløsende 

stigma. 

Jeg mener hun har helt rett. 

Åpenhet 

Åpenhet om psykiske lidelser er et av 

samfunnets viktigste bidrag, enten vi 

skal forebygge sykdom eller hjelpe den 

som allerede er syk. Åpenhet og et godt 

behandlingstilbud gjør at flere får hjelp 

og behandling nå enn før. Det er en bra 

og villet utvikling. Ikke minst må vi våge 

åpenheten. Som helseminister møtte jeg 

høsten 2012 1700 russ i Stavanger, der en 

hel dag var satt av til åpenhet om psykisk 

helse. Det var et godt møte. Noe slikt ville 

vært uaktuelt da jeg var russ, i 1979. Så 

noen ganger går virkelig verden fremover. 

Forebygging 

Regjeringen satser på forebygging, også for 

å ivareta en god psykisk helse. Det viktigste 

vi gjør, er å bygge opp et samfunn der 

barn og unge blir sett og inkludert. Det 

handler om å utvikle nærmiljø slik at nettverkene 

rundt oss ser, lytter og handler når 

det er nødvendig. 

Regjeringen har siden 2005 systematisk 

videreutviklet tilbud – fra spesialisthelsetjenesten 

til kommunenivå. Det er fortsatt 

viktige skritt å gå for å ha kapasitet til å se 

og møte mennesker tidlig. Mange flere får 

nå mer og bedre hjelp enn for få år siden. 

Det offentlige tjenestetilbudet innenfor 

viktige områder som helse, skole og barnehager 

er bygget ut og videreutviklet. Men 

kanskje vel så viktig er regjeringens satsing 

på kultur, frivillighet og idrett. Mange 

nye møteplasser mellom mennesker er 

skapt. Møteplasser der mennesker blir sett 

og inkludert. 

Forebygging står også sentralt i den nye 

folkehelseloven, som kom 1. januar. Her 

slås det fast at kommunene skal ha oversikt 

over psykisk helse og forhold som påvirker 

den. Negativ ut vik ling skal møtes 

med tiltak. Når regjeringen legger frem en 

egen stortingsmelding om folkehelse til 

våren, vil også psykisk helse være et viktig 

tema. 

Ressurser 

Regjeringen har etablert en ordning med 

tilskudd til utprøving og rekruttering av 

psykologer i kommunene. Siden 2009 er 

ordningen gradvis styrket, og i år er 40 

millioner kroner fordelt til 99 kommuner 

og bydeler. Det har resultert i rundt 



Debatt 

FOREBYGGING: Regjeringen satser på kultur, frivillighet og idrett, skriver helseminister Jonas Gahr Støre. Illustrasjonsbildet er fra 

festivalen Skjærgårds i 2011. Foto: Flickr.com 

Åpenhet og et godt behandlingstilbud 

gjør at flere får 

hjelp og behandling nå enn 

før 

130 psykologstillinger over hele landet. 

Jeg har selv sett gode eksempler på hvordan 

kommunen bruker denne kompetansen, 

jeg har sett at det virker. Rammen for 

tilskuddet er foreslått økt til 60 millioner 

kroner til neste år, og dersom den positive 

trenden fortsetter, må vi vurdere å 

videreutvikle tiltaket. Psykologer har en 

unik kompetanse, og kommer de inn i en 

tidlig fase i en persons sykdomsutvikling, 

vet vi at kortvarig terapi utført av en psykolog 

kan forebygge ut vik ling av mer alvorlige 

lidelser. 

Omstilling 

Omstillingen i psykisk helsevern innebærer 

at brukerne får riktigere og bedre hjelp 

enn før. Vi kan også slå fast at både kapasitet 

og kvalitet har økt. Det har skjedd ved 

etablering av omtrent 150 ambulante team 

siden 2005, ved etablering av brukerstyrte 

plasser ved de distriktspsykiatriske senterne, 

og ved en kraftig økning i polikliniske 

tilbud og ved ut vik ling av et tettere samarbeid 

mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. 

Psykisk helsevern gir hjelp til ca. 

55 000 barn og unge. Da opptrappingsplanen 

startet i 1998, var det bare 20 000 som 

fikk slik hjelp. Målt i antall konsultasjoner 

og tiltak har psykisk helsevern for voksne 

økt omtrent tilsvarende. 

Regjeringen har videreført betydelige 

statlige stimuleringsmidler fra opptrappingsplanen. 

For 2013 er det om lag 

800 millioner kroner, med hovedvekt på 

tiltak i kommunene. 50 millioner går til 

å utvikle samarbeidsmodeller. Blant annet 

har oppsøkende ACT-team1 vist seg å 

treffe godt blant personer som i liten grad 

selv tar kontakt med hjelpeapparatet. 

Jeg ønsker å gjøre tilbudet ved distriktspsykiatriske 

sentre mer tilgjenge- 

1. Aktivt oppsøkende behandling, engelsk «Assertive 

community treatment» (ACT). 

lig og mer kompetent. Mitt styringskrav 

er at alle DPS-ene, eventuelt i samarbeid 

med andre enheter, må etablere akuttberedskap 

på døgnbasis. Alle DPS-ene må 

etablere ambulante funksjoner og rekruttere 

lege- og psykologspesialister til denne 

tjenesten. Lengre åpningstider og økt 

kapasitet til å arbeide mer intensivt med 

den enkelte pasient ved behov er sentrale 

punkter. 

På vei 

Vi skal fortsatt satse store økonomiske ressurser 

på å utvikle feltet. Men selv med 

mer bruk av penger må vi hele tiden spørre 

oss om vi bruker pengene riktig. Vi må 

derfor være opptatt av kvalitet, omstilling 

og brukermedvirkning. Det er klare tilrådninger, 

nasjonalt så vel som internasjonalt, 

om at langvarig behandling i psykiatriske 

sykehus bør erstattes med lokalbaserte bolig- 

og støttetiltak, eventuelt i kombinasjon 

med korttidsopphold i sykehus. Vi er 

ikke i mål, men vi er på vei. 

Twitter: @jonasgahrstore 


23

Debatt 


Realpolitikk 

Publisert første gang februar 2013 I desember mer enn antydet 

vi her på lederplass at Høyre sitter i det politiske 

førersetet når det gjelder psykisk helse. I februar ut gaven 

skriver president Tor Levin Hofgaard at Høyre vinner 

debatten på «walk over», mens den sittende regjering 

mangler engasjement og konkrete grep på feltet. 

Dessverre skaper ett parti alene ingen politisk debatt. 

Og uten debatt, ingen valgkampsak. Den politiske 

tausheten er uforståelig. Forstår ikke politikerne 

hvilken betydning psykisk helse har for 

befolkningens livskvalitet? Klarer de ikke å lese helseøkonomiske 

nøkkeltall? 

Folkehelseinstituttets rapport «Psykiske lidelser i 

Norge: Et folkehelseperspektiv» fra 2009 forteller at 

ingen annen lidelse reduserer produktiv arbeidstid 

mer enn depresjon; at flere – ikke minst flere unge 

– blir uføretrygdede på grunn av psykiske lidelser; at 

det er en kraftig økning i sykefraværet for lettere psykiske 

lidelser. Psykiske lidelser koster Norge 60–70 

milliarder i året. Da burde «temaet psykisk helse være 

en gavepakke til politikere som skal sanke stemmer», 

skriver psykolog Heidi Tessand i Klassekampen den 

7. januar, og spør hvorfor de andre partiene lar Høyre 

få monopol på psykisk helse i valgkampen. 

All honnør til Høyre. Men når debatten uteblir, får vi 

heller ikke vite all verden om hvordan en satsing på 

psykisk helse faktisk vil se ut. Som Brita Strømme og 

Kjersti Hildonen også skriver i februarutgaven, er det 

vel og bra at Høyre ønsker seg fastpsykologer. Men 

er det sikkert at dette er den beste måten å forme 

en kommunepsykologrolle på? Og når Aslak Bonde 

i Morgenbladet 20. desember skriver at Høyre og FrP 

legger opp til en valgkampstrategi hvor «de rødgrønne 

skal angripes på hjemmebane – for å svikte samfunnets 

svakeste», viser det også faren for at fattigdom, 

rus og psykisk helse kan bli mer symbolpolitikk enn 

realpolitikk. 

Politikkens vesen er å snakke om 

ting. Men når alt er sagt og alt er 

gjort, er gjerne mer sagt enn gjort 

Politikkens vesen er å snakke om ting. Men når alt 

er sagt og alt er gjort, er gjerne mer sagt enn gjort. 

Partiene må derfor også vise hvilke tiltak de faktisk 

vil gi bevilgninger til; for å bevilge midler er viktig i 

realpolitikken. Som når politikerne ser TV2s dokumentar 

«Psyk forvandling» og gir midler til behandling 

av tvangslidelser. Eller da norske myndigheter 

gjennomførte opptrappingsplanen for psykisk helse. 

Det betyr at psykologstanden – gjerne i samarbeid 

med brukere og andre – må konkretisere de tiltakene 

som bedrer befolkningens psykiske helse. Kanskje 

handler det om anti-mobbeprogram i skolen eller 

flere psykologer i kommunen; kanskje handler det 

om flere ansatte med kompetanse på psykisk helse 

i barnehager og skoler; eller kanskje handler det om 

tiltak som hindrer at personer med lettere psykiske 

lidelser faller ut av arbeidslivet. Først da ser vi hvilke 

partier som ikke bare snakker om, men faktisk gjør 

noe for den psykiske helsen. 


24 



Debatt 

Svar til helseministeren 

Ikke alt kan forebygges. Skal vi hjelpe de som alt har fått en sykdom til å holde 

seg så friske som mulig, må fysisk og psykisk helse ses i sammenheng. 

Elin Fjerstad, Torkil Berge, Petter Ekern, Ingrid Hyldmo og Nina Lang 

Prosjekt Klinisk Helsepsykologi 

Debatt: Helhetlig helse 

«Vi må ikke bare bli bare bli flinkere til å 

behandle syke mennesker. Vi må også 

bli flinkere til å hindre at folk blir syke», 

skrev helseminister Jonas Gahr Støre i 

forrige utgave av Tidsskriftet. Anledningen 

var Prosjekt Klinisk Helsepsykologi sin 

invitasjon til en dugnad for helhetlig helse 

i januarutgaven. 

Publisert første gang mars 2013 Takk til helseminister 

Jonas Gahr Støre for svar på 

brevet vårt. Vi gleder oss stort over ditt 

engasjement for folkehelse, lavterskel og 

forebygging. Dette er et perspektiv på helse 

som ingen helseminister har klart å holde 

fast på før! 

Vi må i langt større grad 

bruke psykologisk kunnskap 

i sammen heng med 

det som i utgangs punktet 

er medisinske problemstillinger 

Ikke all sykdom lar 

seg forebygge 

Vi er hjertens enig i at vi må bli flinkere 

til å hindre at friske folk blir syke, men 

den samme gode forebyggingstanken må 

gjelde for dem som allerede er syke. De 

har fortsatt en helse å ta vare på! Uansett 

hvor sunt vi lever, noen av oss vil få kreft, 

revmatisk sykdom, hjerte- og karsykdom, 

lungesykdom, diabetes, og vil måtte leve 

med funksjonsnedsettelser. Ikke all sykdom 

og skade lar seg forebygge, men lav 

selvfølelse, angst, depresjon, med tap av 

verdighet og funksjon i kjølvannet, kan 

forebygges. Å hjelpe de som allerede har 

fått en sykdom eller skade til å holde seg 

så friske som mulig, kalles tertiærforebygging, 

og poenget vårt er: Det lykkes vi best 

med dersom vi ser fysisk og psykisk helse 

i sammenheng. 

Mental kondisjon 

Det betyr at vi i langt større grad enn i dag 

må bruke psykologisk kunnskap i sammenheng 

med det som i utgangspunktet 

er medisinske problemstillinger. At den 

som lever med kroniske smerter, utmattelse, 

funksjonsnedsettelse eller andre utfordringer 

som følge av sykdom eller skade, 

også kan få hjelp til å trene opp den 

«mentale kondisjonen» slik at han eller 

hun unngår psykisk sykdom. Psykologiske 

intervensjoner som for eksempel kognitiv 

terapi er et godt verktøy for det, men 

slik vi har innrettet oss med et vesen for 

den fysiske og et annet for den psykiske 

helsen, er det «et høyterskeltilbud» for somatisk 

syke. 

Et klokt grep for folkehelsa 

Lærings- og mestringskurs er viktige for 

somatisk syke, men vår erfaring er at 

mange trenger psykologisk hjelp ut over 

dette. Ved de distriktpsykiatriske sentrene 

vurderes de ofte enten som for psykisk 

friske til å ha rett til hjelp, eller som 

for somatisk syke til å dra nytte av hjelpen. 

Hvem skal hjelpe disse pasientene til 

å holde seg så friske som mulig så lenge 

som mulig? 

Sant nok, ikke alle helseproblemer kan 

løses i helsevesenet, men å bygge opp lavterskeltilbud 

mellom lærings- og mestringskursene 

og de distriktpsykiatriske 

sentrene vil være et klokt bidrag i en dugnad 

for helhetlig helse. 

elin.fjerstad@diakonsyk.no 


25

Debatt 


Dugnad for hele mennesker 

Jeg får en viktig utfordring i siste utgave av Tidsskriftet. En gruppe 

psykologer ber meg invitere til en dugnad der man ikke deler helsa 

inn i psykisk eller fysisk – men tenker helhetlig. 


Helseminister (AP) 

Debatt: Helhetlig helse 

Inviter til en dugnad for helhetlig helse, 

skrev Nina Lang, Elin Fjerstad, Ingrid 

Hylmo, Torkil Berge og Petter Ekern i 

januar i et åpent brev til helseministeren. 

Publisert første gang februar 2013 Jeg er glad for 

å kunne melde at vi allerede er i gang. 

Psykologene har kloke innspill til hvordan 

vi skal gi bedre behandling til mennesker 

med både fysisk og psykisk sykdom. 

De er opptatt av at vi må ruste oss 

for de store helseutfordringene. Det er jeg 

også. Men vi må ikke bare blir flinkere til å 

behandle syke mennesker. Vi må også bli 

flinkere til å hindre at folk blir syke. 

Ny stortingsmelding 

I departementet mitt jobber vi nå for fullt 

med en ny stortingsmelding om folkehelse. 

I dette arbeidet har vi gått bredt ut og 

bedt om innspill fra ulike fagmiljøer og 

organisasjoner. Norsk Psykologforening 

er blant dem som har gitt viktige innspill. 

Foreningen skriver blant annet at utfordringer 

i folkehelsen ikke kan løses i helsevesenet, 

og at andre arenaer som regel er 

viktigere. Det er jeg helt enig i. 

Lokalsamfunnet 

Et godt liv i lokalsamfunnet er viktig for å 

forebygge fysisk og psykisk sykdom. 

Jo mer integrert vi er i lokalsamfunnet, 

desto mindre risiko har vi for alt fra 

forkjølelse til hjerteinfarkt, fra kreft til 

depresjon. Å bli sett, hørt og tatt vare på 

gir motstandskraft! Det er faktisk slik at 

sosiale nettverk har stor betydning for 

helsen. Det finnes dem som hevder at 

mangel på nettverk og isolasjon kommer 

på nivå med risikofaktorer som røyking, 

overvekt, høyt blodtrykk eller mangel på 

mosjon. 

Folkehelse 

Folkehelse handler om å sørge for at barn 

og unge får en god start i livet. Dette er 

viktigst av alt. En god barndom varer livet 

ut. Folkehelse handler om å skape et rettferdig 

arbeidsmarked og gode arbeidsforhold 

for alle. 

Det handler om å utvikle sunne og bærekraftige 

lokalsamfunn. Det handler om 

hva vi kan gjøre for å inkludere minoriteter 

og mennesker fra andre kulturer. 

Alt dette er faktisk like viktig for helsa 

som sykehus og spesialister. 

Kommunene 

I folkehelseloven som trådte i kraft for 

et år siden, fikk kommunene ansvar for å 

tenke folkehelse på alle områder. Det er 

ikke lenger slik at det bare er helsesjefen i 

kommunen som skal tenke på innbyggernes 

helse. Det skal også plan- og bygningssjefen, 

næringssjefen og ordføreren gjøre. 

Kommunene skal tenke helse i alt de gjør. 

De skal finne ut hva som er de største helseutfordringene 

blant innbyggerne sine 

– og gjøre noe for å møte dem. Forebygging 

og tidlig behandling der folk bor, er 

selve grunnlaget i Samhandlingsreformen. 

Dugnaden er altså i gang. Mange kommuner 

har blitt flinkere til å tenke folkehelse. 

Vi er i ferd med å gjenreise folkehelsepolitikken 

for det 21.århundre. Vi skal flytte 

oppmerksomheten fra reparasjon til forebygging. 

Vi skal ruste oss til å møte de nye 



Debatt 

Støtter Psykologforeningen: Som innspill til den nye stortingsmeldingen om folkehelse, har Psykologforeningen skrevet at slike 

utfordringer ikke kan løses i helsevesenet, og at andre arenaer som regel er viktigere. Helseminister Jonas Gahr Støre sier seg her helt 

enig. Foto: Olav Olsen / NTB Scanpix 

globale helsetrendene som følger av overvekt 

og stillesitting. 

Helhet og partnerskap 

Menneskene er hele. Vi har både en fysisk 

og en psykisk helse. De som sliter psykisk, 

må få bedre hjelp. Vi vet at psykiske problemer 

er en voksende årsak til frafall fra 

både arbeid og utdanning. Vi må styrke 

de tidlige tilbudene der vi lever livet vårt: 

fastlegen, helsestasjonen og skolehelsetjenesten, 

der også psykologene bør ha en 

større plass. 

Så er det viktig at pasienten blir sett 

som et helt menneske når hun eller han 

møter psykologen, legen eller sykepleieren. 

Det holder ikke at den eldre kvinnen 

med lårhalsbrudd får fortreffelig behandling 

for bruddet på sykehuset hvis ingen 

oppdager at hun har diabetes eller andre 

kroniske sykdommer som gjør henne ute 

av lage. Helsepersonell møter syke mennesker 

– ikke syke organer. 

For å få til dette er det viktig at helsepersonell 

samarbeider. Her må vi bli 

flinkere, men også på dette området er 

det endringer på gang. I forbindelse med 

Samhandlingsreformen har det blitt opprettet 

lokalmedisinske sentre landet rundt. 

På mange av disse er det tett og godt samarbeid 

mellom ulike faggrupper. Det skal 

vi ha mer av! 

Vi trenger nye og oppfinnsomme partnerskap 

mellom offentlig, privat og frivillig 

sektor i dugnaden for folkehelse. Aktivitetsalliansen, 

som blant annet består av 

Turistforeningen, Syklistenes Landsforening 

og Skiforeningen har kommet med 

mange gode råd til politikere som vil satse 

på folkehelse. Det er flott! Disse foreningene 

er viktige både som premissleverandører 

til oss politikere og som leverandører 

av aktiviteter og god helse til tusenvis 

av mennesker i Norge. 

Riktig retning 

Psykologene mener at vi må bli flinkere 

til å hjelpe folk til å leve med sykdommen 

sin. Jeg er enig med dem også i dette. Men 

også her har vi begynt å gå i riktig retning. 

Lærings- og mestringssentrene ved sykehusene 

arbeider nettopp med å lære pasienter 

til å leve med kroniske sykdommer. 

Med Samhandlingsreformen er det utviklet 

lokale tjenester der kommuner og sykehus 

samarbeider om lærings- og mestringstilbud. 

Slike tilbud i kommunen vil 

gi pasientene tettere oppfølging i nærmiljøet 

og gode verktøy til å håndtere kronisk 

sykdom i hverdagen. 

Vi må styrke de tidlige 

tilbudene der vi 

lever livet vårt: fastlegen, 

helsestasjonen og skolehelsetjenesten, 

der også 

psykologene bør ha en 

større plass 

Psykologene ber meg bidra til at ulike 

helseprofesjoner jobber sammen for å 

fremme helse. Det skal jeg gjøre. Men det 

er ikke nok at bare helsepersonellet bretter 

opp ermene. Skal vi møte helseutfordringene 

i årene som kommer, må vi alle 

jobbe i fellesskap for fellesskapet. Det er 

det som kalles dugnad. 



27

Annonser 

Annonser 


Rådet for psykisk helse ønsker et samfunn 

som bidrar til god psykisk helse for alle! 

Vi jobber for å fremme kunnskap og åpenhet 

om psykisk helse 

Viktige fagbøker i valgåret 2013 

Psykisk helse bør være på dagsordenen uansett hvem som går av med seieren etter valget. I anledning denne 

spesialutgaven vil vi presentere viktige bøker om psykisk helse samt Hva kan jeg fortelle deg om - serien. 

Kommuneforlagets fagbøker 

Vår viktigste oppgave er å utgi 

praksisnær faglitteratur for deg 

som jobber i kommunen. Målet er 

at våre lesere skal finne kunnskap, 

inspirasjon og hjelp til å løse 

utfordringer i sitt daglige arbeid. Vi 

utgir bøker innenfor fagområdene 

Oppvekst og utdanning, Helse og 

sosial og Organisasjon og ledelse. 

Snakk med barn om følelser 

En felleskapsbok for voksne og barn 

Av: Aud Fossen 

Snakk om angst og depresjon 

... med barn og voksne i alle aldre 

Av: Karen Glistrup 

Hva kan jeg fortelle om deg - serien. 

Serien tar opp følgende temaer: selektiv mutisme, tvangslidelser, Asperger syndrom, astma og epilepsi. 

Utviklingsfremmende samtaler 

med ungdom 

Samhandling på tvers 

Av: Kristin Olaisen (RED.) 

Følg oss på Facebook og Twitter! 

Se våre nettsider for flere relevante 

bøker om 

psykisk helse. 

Kommuneforlaget as Postboks 1263 Vika, 0111 Oslo. Telefon: 28 13 28 50. E-post: bestilling@kommuneforlaget.no kommuneforlaget.no/fagbok 



Fra presidenten 

Regjeringen er vag og uinspirert 

Tor Levin Hofgaard 

President i Norsk Psykologforening 

Publisert første gang februar 2013 Etter at Psykologforeningen 

møtte statsråd Jonas Gahr 

Støre rett over nyttår, og etter innlegget 

hans i forrige nummer av Tidsskriftet, er 

vi dessverre ikke imponert. Vi har tidligere 

hørt statsråden hevde at han brenner 

for psykisk helse. Forventningene til 

omtalte innlegg i januar var derfor store. 

Dessverre inneholdt det intet nytt. Det var 

som klippet fra statsbudsjettet fra i forfjor, 

i fjor og i år, ispedd selvfølgeligheter 

alle kan være enige om. Samme utydelige 

inntrykk fikk vi etter et møte med ham i 

Helsedepartementet tidlig i januar. 

Det er knapt mulig å være mer vag. Færre 

føringer og dårligere vilje til satsing 

ville vært helt oppsiktsvekkende. Det er 

selvsagt bra at det er brukt 160 millioner 

kroner på utprøving av psykologer i kommunen. 

Det er fint at forsøksordningene er 

positivt evaluert. Men hva vil regjeringen? 

Det kan man ikke lese ut av det statsråden 

skriver. Gahr Støre var bedt om å svare på 

regjeringens tiltak på psykisk helsefeltet, 

som en opptakt til valgkampen 2013. I desember 

leste vi tilsvarende innlegg fra opposisjonens 

mest sannsynlige samarbeidspartnere 

– Høyre, FrP og KrF. 

Når det gjelder psykologene i kommunen, 

skryter Støre rettmessig av regjeringens 

bevilgninger til pilotprosjektene som 

nå er evaluert. Han mener at psykologer har 

en unik kompetanse som kan komme godt 

med i kommunehelsetjenesten, men nøyer 

seg med å legge til at «dersom den positive 

trenden fortsetter, må vi vurdere å videreutvikle 

tiltaket». Dersom? Vurdere? Har 

regjeringen virkelig ingen selvstendig oppfatning 

av hva slags tjenester kommunene 

bør tilby sin befolkning? Og det i et valgår? 

Psykologforeningens konklusjon er 

klar. Evalueringen av pilotforsøkene med 

psykologer i kommunen viser en klar suksess. 

Både helsefremming, forebygging og 

tidlig intervensjon står høyt på agendaen 

hos alle de evaluerte psykologene. De jobber 

bredt, og samarbeider på tvers og på 

Det kan se ut som det 

er andre enn dagens 

helseminister som 

er nødvendige for at 

befolkningen skal få 

det tilbudet den bør få i 

kommunen 

langs, med alle profesjoner, alle tjenester 

og tilbud – på alle arenaer der menneskene 

lever sitt liv. Evalueringen viser at psykologenes 

samarbeidspartnere i kommunene 

vil ha psykologene, og psykologene vil til 

kommunen. 

Problemet er bare at det fortsatt er 

postnummeret ditt som avgjør om du får 

dette tilbudet. Bare en tredel av kommunene 

har psykolog. Vårt budskap til helseministeren 

var at det nå må komme en 

plan, det må lages en veileder, og det må 

komme på plass et finansieringssystem 

som sikrer bærekraftighet i psykologtjenestene. 

Og det haster. Mange av de velfungerende 

psykologtilbudene som ble 

etablert i pilotfasen står allerede i fare for 

å bli avviklet. Selv om brukerne og samarbeidspartnerne 

i kommunen er godt fornøyde, 

betyr ikke det at kommunene prioriterer 

psykologkompetanse når det ikke 

finnes statlige føringer eller varige finansieringsløsninger 

slik det finnes for andre 

helsetilbud i kommunen. 

Regjeringen vil «evaluere, kunnskapsoppsummere 

og trekke lærdom», sies det. 

En veileder er «vanskelig å lage», og i den 

ideelle verden hadde det jo vært slik at vi 

kunne løse dette», får vi høre. 

Dette er ikke et svar den norske befolkningen 

bør være tilfreds med. Psykologer 

i kommunen er en viktig satsing for 

å bedre folkehelsen, for å redusere ventetid 

til hjelp og for å komme til tidlig. Dette 

vet regjeringen. Men viljen og energien 

til å si «dette gjør vi» oppleves som helt 

fraværende fra statsråden. Det er trist fordi 

vi godt vet hvor energisk spesielt Støre 

kan være når han brenner for noe. Da 

skjer ting. 

Vi vet hva som er til befolkningens 

beste. Det kan imidlertid se ut som det 

er andre enn dagens helseminister som 

er nødvendige for at befolkningen skal 

få det tilbudet den bør få i kommunen. 

Nestleder i Høyre, Bent Høie, som også 

leder Stortingets Helse- og sosialkomite, 

har sagt at psykisk helse kan bli en vinnersak 

for valget 2013. Jeg tror Høie kan 

få rett. Men mangelen på engasjement, 

politisk klarhet og konkrete grep lover 

dårlig for regjeringen når den skal kjempe 

om makten ved valget i 2013. Slik det 

nå ser, ut vinner Høyre denne debatten 

på «walk over». 


29

Fra praksis 

◗◗Helhetlig helse 

Hva er helhetlig behandling når én 

skal dø og én skal fortsette å leve? 

Helsepersonell møter syke mennesker, ikke syke organer. 

Da må vi ivareta både den fysiske og psykiske helsen. 

Elin Fjerstad, Prosjekt Klinisk Helsepsykologi / Revmatologisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus 

Ingrid Hyldmo, Prosjekt Klinisk Helsepsykologi, Diakonhjemmet sykehus 

Kontakt: elin.fjerstad@diakonsyk.no 

Publisert første gang mars 2013 

Mona og Dag – et ektepar i 50-årene midt 

i det gode liv. De har ingen barn, men har 

jobber de trives i, er glade i å reise og glade 

i hverandre. I går kveld spiste de en deilig 

middag sammen med gode venner, og de la 

planer for sommerens utenlandstur. Morgenen 

etter er de midt i kaoset. Dag går ut døren 

som han pleier, men vet plutselig ikke 

hvor han skal gå for å komme til jobben. 

Han skjønner at noe er alvorlig galt, får tak 

i Mona, og sammen drar de på legevakten. 

Dag sendes direkte til sykehus. Nummen av 

sjokk og vantro hører de legens vurdering etter 

MR: Dag har en ondartet svulst i hjernen. 

Trolig kort tid igjen å leve. 

Det er mange som stiller opp for Dag da 

han blir syk, men Mona er der hele tiden. 

Midt i sorgen over å skulle miste ham vet 

hun at hun må holde seg oppe; for ham, for 

seg selv og for dem begge i den tiden de har 

igjen. Hun er førstelinjen for ham. Mona 

kjenner vanene hans, stemningene i ham, 

historien han har levd, og drømmene hans. 

Hun ser hva sykdommen gjør med ham, og 

erfarer hans sorg og mestring på nært hold. 

Helhetlig behandling starter med erkjennelsen 

av at helsevesenet trenger «en godtfungerende 

førstelinje». Pasienter i Dags 

situasjon trenger at deres pårørende har 

krefter til å tåle krisen og samtidig retter 

blikket mot det som kan gjøre den siste 

tiden så god som mulig. Hva trenger pårørende 

da, og hva har pasienten behov 

for utover den medisinske behandlingen? 

Helhetlig behandling innebærer også erkjennelsen 

av at vi som helsepersonell 

først og fremst møter syke mennesker, 

ikke syke organer. Det betyr å ivareta både 

den fysiske og den psykiske helsen; reparere 

det som kan settes i stand, og styrke 

mennesket som skal bære det hele. 

Vi vil belyse hvordan fagfeltet klinisk 

helsepsykologi kan bidra til helhetlig behandling 

ved alvorlig sykdom for pasient 

og pårørende. Dag og Monas historie illustrerer 

feltet. Gjennom artikkelen hører vi 

Monas refleksjoner basert på et intervju 

sju måneder etter at Dag døde. Hun ønsker 

at denne historien skal fortelles. Men 

først, hva er klinisk helsepsykologi? 

Klinisk helsepsykologi 

Klinisk helsepsykologi bygger på studier 

av psykologiske fenomener ved sykdommer, 

og de behandlingsmessige implikasjonene 

av disse funnene. Et eksempel er 

smerte. Det er i dag bred enighet om at 

smerte både er et fysiologisk og et psykologisk 

fenomen. Uavhengig av underliggende 

sykdom eller skade bidrar psykologiske 

mekanismer til å opprettholde smerte, og 

psykologiske intervensjoner er sentrale i 

ikke-medikamentell behandling. 



Fra praksis 

Grunnlaget for klinisk helsepsykologi 

er den biopsykososiale modellen hvor en 

er opptatt av å behandle hele mennesket 

og av å se pasientens ulike livsområder i 

sammenheng. Bio-psyko-sosial handler 

om ulike perspektiver, men først og fremst 

om behovet for koordinerte tilnærminger 

fra ulike profesjoner. Behandling av somatisk 

sykdom er et teamarbeid, der legen, 

sykepleieren, fysioterapeuten, ergoterapeuten, 

sosionomen, ernæringsfysiologen, 

psykologen og andre viktige helseprofesjoner 

bidrar til at pasienten behandles helhetlig. 

Pasienter med for eksempel kroniske 

smerter kan trenge hjelp fra alle disse, 

og de har behov for at hjelperne er samkjørte 

og jobber mot det samme målet. 

Den kliniske helsepsykologen er involvert 

i direkte pasientog pårørendearbeid, 

utredning, undervisning, konsultasjon, 

veiledning, forskning og kvalitetsutvikling, 

og kan ses i hvit frakk i sykehuskorridorer 

og ved pasientens seng, i nært 

samarbeid med de andre helseprofesjonene. 

Den mest utbredte og best evaluerte 

tilnærmingen til psykologisk behandling 

ved somatisk sykdom er kognitiv atferdsterapi. 

Tiltakene er fokuserte, tidsavgrensede 

og retter seg inn mot de utfordringene 

sykdommen gir i pasientens hverdag 

her og nå. Her er noen eksempler: 

Helhetlig helse: Behandling av somatisk sykdom er et teamarbeid hvor legen, 

ergoterapeuten, sykepleieren, psykologen og andre viktige helseprofesjoner sørger for en 

helhetlig behandling. Foto: YAY Micro 

• Bearbeide reaksjoner på tap av helse og 

identitet. 

• Forberedelse eller gjennomføring av 

medisinsk behandling, for eksempel 

behandling av sprøytefobi når sykdom 

krever medikamentell behandling med 

sprøyter. 

• Bearbeide traumatiske opplevelser i 

kjølvannet av sykdom/skade (dramatiske 

operasjoner, postoperativt delirium, 

langvarige opphold ved intensivavdeling). 

• Mestring av smerte og/eller fatigue (utmattelse). 

• Livsstilsendring, aktivitetsregulering 

og stressmestring. 

• Familiesamtaler ved livstruende eller 

kronisk sykdom og oppfølging av barn 

som pårørende. 

Målet med kliniske helsepsykologiske intervensjoner 

er å gi pasient og pårørende 

selvhjelpsverktøy for økt mestring og livskvalitet, 

og bidra til helhetlig behandling. 

Å håndtere angst og 

kognitive endringer 

Dag hadde ondartet kreft i hjernebjelken. 

Svulsten lot seg ikke operere, men 

han fikk strålebehandling og kjemoterapi, 

samt videre oppfølging ved sitt lokalsykehus. 

Etter innleggelsen ble han henvist til 

psykiatrisk vurdering av behovet for medikamentell 

behandling av angst, og psykiateren 

henviste videre til oppfølging 

hos psykolog. Dag hadde vært plaget med 

angst tidligere i livet, og nå dukket angsten 

opp igjen. Han ønsket psykologsamtaler 

med et «her og nå fokus», noe Mona i 

ettertid reflekterte over: 

Psykologen tok på alvor at Dag ikke ville 

snakke om fortiden sin. Hvis hun ikke hadde 

respektert det, ville han nok ikke blitt 

med på samtalene. Han visste at tiden var 

knapp, og han ville rette oppmerksomheten 

mot her og nå, og ikke rippe opp i barndommen. 

Dag var ikke redd for å dø, men for å miste 

grepet mens han levde. Svulsten gjorde at 

han fikk problemer med å orientere seg, 

bedømme situasjoner og å huske. Mona 

hjalp ham huske hva legene og sykepleierne 

sa, og var et vitne til alt det som skjedde 

med ham. Dag ønsket at hun var med i 

samtalene med psykologen, og selv sa han 

det slik: «Mona er hukommelsen min nå, 

og det er liten vits å snakke med meg uten 

henne.» 

Et viktig tema i samtalene var hvordan 

de skulle håndtere den kognitive svekkelsen 

i kjølvannet av svulsten. En huskeliste 

og en dagsplan på nattbordet ble nyttige 

hjelpemidler. Dag skrev ned navnet på sykepleiere 

og andre som skulle komme den 

neste dagen, tidspunkt for når han skulle 

ta hvilke medisiner, hva som skulle skje 

den kommende dagen, og viktige beskjeder. 

Det hjalp ham til å fungere gjennom 

dagen, og det reduserte uro og angst. Avdelingen 

la til rette for at han hadde faste sy- 


31

Fra praksis 


Klinisk helsepsykologi gir pasient og pårørende 

selvhjelpsverktøy for økt mestring og livskvalitet, 

og bidrar til helhetlig behandling 

kepleiere å forholde seg til, noe som bidro 

til trygghet og forutsigbarhet. Det var også 

viktig at konsultasjonene med legen var 

avtalt, slik at Dag kunne ta med seg Mona. 

Dag visste at han hadde behov for ro 

og forutsigbarhet for å føle seg trygg, og 

ba derfor om enerom på sykehuset. Han 

ga Mona fullmakt til å få all informasjon 

om hans sykdom, og til å ta beslutninger 

på hans vegne dersom han ikke evnet dette 

selv. 

MR-undersøkelsene av hjernen innebar 

en påkjenning som trigget angst hos 

Dag. Han fryktet den klaustrofobiske følelsen 

han fikk inne i MR-maskinen, og 

han var usikker på om han ville klare å 

bevare en ro gjennom undersøkelsene. 

For å klare å gjennomføre dem trente han 

på angstmestring sammen med psykolog 

og sykepleier. Det innebar eksponering 

for det han fryktet; gjøre seg kjent med 

hvordan undersøkelsen ville forløpe, og 

besøke røntgenavdelingen sammen med 

sykepleier. Mens han lå i MR-maskinen, 

brukte han visualiserings- og pusteteknikker. 

Visualisering hadde han alt brukt 

i årene som FN-soldat for å takle ekstreme 

situasjoner. Sammen med psykologen 

fant han ut at han kunne bruke den 

samme teknikken nå, nemlig å se for seg 

at han gikk Vasaloppet, en av hans lidenskaper, 

fra start til mål. Slik kom han seg 

igjennom nødvendige medisinske undersøkelser 

i tillegg til at han også opplevde 

mestring. 

Psykologen veiledet sykepleierne på 

hvordan de kunne bidra til å regulere Dags 

angst og uro. Her ble det viktig med ulike 

miljøtiltak satt i system: De kunne hjelpe 

ham ved å la døren stå åpen til gangen, 

minne ham på når Mona kom på besøk, 

og forsikre ham om at de ulike tiltakene 

ble journalført slik at viktig informasjon 

ble delt. I selve dialogen med Dag ble det 

lagt vekt på at sykepleierne brukte færrest 

mulig spørsmål, men heller brukte benevning 

og bekreftelse. For eksempel møte 

Dags uro med: «Nå ser jeg at du er urolig, 

og da vet jeg hva som pleier å hjelpe deg», 

framfor å spørre: «Hvorfor er du urolig nå?» 

Tidligere hadde Dag taklet angst og 

stress med å gå lange turer alene. Det var 

en mestringsstrategi han ikke lengre kunne 

bruke fordi han ikke husket veien tilbake. 

Turer med en fast besøksvenn ble 

det gode alternativet. Det avlastet Mona, 

og var en god løsning for Dag, som ikke 

ønsket å bruke sine egne venner på denne 

måten. 

Dags kognitive vansker påvirket rollefordelingen 

mellom dem som par. Mona 

måtte til tider overstyre ham fordi hans 

evne til å ta beslutninger var endret. Hun 

ønsket ikke frata ham frihet, men samtidig 

trengte han hennes hjelp til å gjøre 

kloke valg. For eksempel kunne han glemme 

at han ikke var så utholdende som før 

og holdt et alt for høyt aktivitetsnivå, noe 

som trigget hodepine. Fellessamtalene 

hjalp Mona til å sette ord på det dilemmaet 

dette ga henne, og Dag kunne gi henne 

tillatelse til «å vurdere mine egne vurderinger». 

Et annet dilemma for Mona var å fordele 

egen tid og egne krefter. Sykdommen 

medførte at den selvstendige, sterke Dag 

ble mer avhengig av henne, og hun ønsket 

å være sammen med ham på sykehuset 

hele tiden. Samtidig trengte hun også 

å samle krefter, og holde en viss kontakt 

med det livet som for henne skulle fortsette. 

Samtalene ble en hjelp til å regulere 

behovet for hverandre, og åpne opp for å 

ta imot hjelp fra andre enn Mona. 

Kognitive teknikker 

Det er krevende å få til gode hverdager 

når fremtiden plutselig er revet bort. For 

hvordan griper man dagen når kropp 

og sinn er fylt med sorg, skrekk og død? 

Mona hadde nytte av å trene opp sine 

mentale ferdigheter gjennom kognitiv terapi. 

Hun jobbet med å bli seg bevisst sin 

indre dialog, og å unngå å la bekymring og 

grubling invadere henne gjennom hele dagen. 

Det betydde å ikke undertrykke eller 

fortrenge tankene, men å være seg bevisst 

hva hun til enhver tid valgte å gi oppmerksomhet. 

For tanker er bare tanker og ikke 

sannheter, og ved store utfordringer må 

vi alle unngå å sløse bort krefter på tankespinn, 

kvernetanker og bekymringer. 

Slik fikk Mona nødvendige pauser fra den 

tunge ventesorgen – sorgen over tapet hun 

ennå ikke led, men som hun visste kom. 

Både Dag og Mona brukte selvinstruksjoner 

for å styre oppmerksomheten, spesielt 

om kvelden. Psykologen hjalp dem 

med å dosere de vonde tankene slik at de 

forstyrret søvnen minst mulig: «Tankene 

om sykdommen og fremtiden har fått sin 

plass i dag, og nå er det tid for at den delen 

av hjernen som styrer søvnen, får plass.» 

Denne holdningen tillot de vonde tankene 

å ta fri, og ga dem begge litt hvile. I tillegg 

innførte de regelen om ikke å ta opp vanskelige 

temer etter klokken åtte om kvelden. 

Begge var glade i musikk, og brukte 

musikk som en måte å gi seg selv avspenning 

på. Det bidro til at de kunne roe ned 

og slippe å gå natten i møte med de vondeste 

tankene. 

En av Monas utfordringer var å være 

passe bekymret for Dag, og å sortere reelle 

bekymringer fra bekymringer som angsten 

hadde festet grepet om. Ville Dag 

mestre å ta taxi til sykehuset for strålebehandling 

alene, eller måtte hun være 

med? Bekymring knyttet til Dags evne til 

å orientere seg og å bedømme situasjoner 

var reelle bekymringer som det var nødvendig 

å ta hensyn til. Samtidig måtte de 

balanseres opp imot Monas kapasitet og 

krefter til å passe på ham, og det faktum 

at ønsket om å beskytte faktisk innebar å 

frarøve ham frihet og livskvalitet. Da var 

det godt å støtte seg på konkrete råd fra 

helsepersonell: 

Det var til god hjelp at sykepleierne sa at 

Dag hadde det bra når jeg ikke var der, og at 

vi i fellessamtalene med psykologen hadde 

snakket om akkurat dette – at jeg også måtte 

ha hvile for å tåle å stå i belastningen og 

ha krefter til å møte angsten med. 

Ankerfeste og bindeledd 

I løpet av tiden på lokalsykehuset fikk vi 

hjelp til å fungere igjen – til å håndtere både 

sjokket og det å leve med endringene sykdommen 

medførte. Det var en trygghet å 

ha åpen retur. For jeg var livredd for ikke å 

ha noe ankerfeste. 

Mona følte at hun var en belastning for 

de snille, men travle sykepleierne. Hun 



Fra praksis 

jobbet selv på sykehus, og visste mye om 

det å ha for mange oppgaver og for liten 

tid. Hun var brydd over at hun ikke alltid 

husket all informasjonen: «Det er jo Dag, 

og ikke jeg som har hukommelsesvansker.» 

Mona ga i ettertid uttrykk for at 

samtalene med psykologen ga en opplevelse 

av helhetlig behandling og trygghet. 

Timene ble et ankerfeste fordi hun visste 

at her var det tid og rom for å ta opp 

vanskelige temaer som de fikk konkrete 

løsningsforslag på. Det ble også et bindeledd 

fordi psykologen bidro til å formidle 

informasjon på tvers av de ulike faggruppene. 

Fellessamtaler med flere faggrupper 

er ofte et godt tiltak som bidrar til å styrke 

helhetlig behandling, men for Dag og 

Mona ble dette for krevende. Derfor ble 

det ekstra viktig at psykologen fungerte 

som bindeledd. 

Etter utskrivelse hadde Dag åpen retur 

og mulighet til å ringe sykehuset når 

som helst. Dag og Mona brukte ikke denne 

muligheten, men vissheten om den var 

det de trengte. Muligheten ble viktig «til 

innvortes bruk» – et ankerfeste som gjorde 

dem mer robuste: «Vissheten om at sykehuset 

var der for oss, ble en viktig støttetanke 

for å håndtere angsten for oss 

begge.» 

For Monas del var også arbeidstilknytningen 

viktig. Hun fikk hjelp til å regulere 

og tilpasse arbeidet etter sin egen kapasitet, 

og dermed kunne hun bevare kontakten 

med arbeidssted og kollegaer gjennom 

den tiden Dag var syk. Sykehuset bidro til 

å opprette kontakt med kreftsykepleier i 

bydelen, og familie og venner var avgjørende 

støttespillere. 

Dag døde et drøyt år etter at han ble syk. 

Det verste hadde skjedd. Mona var alene. 

Hun visste at hun måtte sørge. 

Angst for sorg 

Mona mistet begge sine foreldre i kreft 

noen år før Dag døde. Den gangen klarte 

hun ikke å ta sorgen innover seg, og 

dette var Dags store bekymring: «Jeg er 

ikke redd for døden, men jeg er redd for 

at Mona skal slite med sorgen, så jeg vil så 

gjerne hjelpe henne å tørre å sørge.» Når 

Mona nok en gang måtte forholde seg til 

det å miste, kom angsten: 

Jeg var livredd for å ta sorgen innover meg, 

redd for å tørne og bli fullstendig gal. Så fikk 

jeg heldigvis hjelp til gradvis å slippe sorgen 

inn. Jeg har skjønt at det ikke er farlig å 

sørge, men jeg må ta det i mitt tempo. Foreldrene 

mine døde begge av kreft, skjønner 

du. Jeg tillot meg aldri å sørge. Nå var jeg 

veldig klar for at jeg ville sørge på en annen 

måte denne gangen. 

Samtalene psykologen og Mona hadde, 

hjalp henne til å utfordre katastrofetanken: 

«Dette gjør så vondt at jeg kommer 

til å bli gal.» Mona fikk hjelp til å se denne 

tanken som kun en tanke og ingen sannhet; 

en tanke som forseglet sorgen og forsterket 

angsten. Gradvis erkjente hun at 

hun ikke ble gal av å sørge, snarere tvert 

imot – den vondeste sorgen er den man 

ikke tør sørge. 

En tanke som hadde stengt for sorgen 

mens Dag ennå levde, var: «Det er han 

som er syk, jeg må være den sterke.» Hun 

tenkte at å gi etter for sorgen innebar å 

være svak, og vegret seg en stund for å vise 

Dag hvor trist hun var. I fellessamtalene 

var Dag tydelig på at slikt skuespill ville 

føre til mindre nærhet og mer ensomhet, 

og det ønsket ingen av dem. Etter hvert 

fikk de en rytme på sorgen – når den ene 

gikk ned, gikk den andre opp. Sorgen gikk 

i takt slik at den ikke overveldet begge på 

samme tid, men bare en av gangen. Det 

var en erfaring som bidro til at de ikke 

trengte å skuespille for hverandre. Å våge 

å snakke om døden, dele følelser og tanker, 

ble av stor betydning for henne da 

hun skulle sørge. Det ble dessuten også 

en kilde til støttetanker for Mona etter 

at Dag døde. 

Dere vet hvem jeg sørger over 

Etter at Dag døde, ble det viktig for meg å 

snakke med personer som kjente Dag. Heldigvis 

ble jeg oppringt av sykepleieren i palliativt 

team ved sykehuset. Jeg fikk oppfølgingssamtaler 

hos psykologen vi hadde hatt 

mens Dag levde. At sykepleieren og psykologen 

kjente oss begge, hjalp meg veldig i 

sorgprosessen. 

Mona følte at det var vanskelig å gjenkalle 

hva som skjedde de siste dagene mens 

Dag levde, og det ga rom for vonde kvernetanker 

og tankespinn. Sykepleieren i 

palliativt team og psykologen hjalp henne 

med å lage sammenheng i de vage minnene. 

Når Monas tanker hang seg opp i 

selvbebreidende grublerier, kunne de løfte 

fram Dags stemme: «Hvis jeg skulle gjette, 

ville Dag nå ha sagt til deg – husker du, 

Mona, jeg ville at du skulle vise meg sorgen 

din og ikke spille skuespill for meg.» 

Det hjalp henne å utvikle en støttende indre 

dialog, og gradvis klarte hun å integrere 

Dags kjærlighet og vennlighet inn i 

sin egen holdning til seg selv. Det forebygget 

depresjon og hjalp henne i den videre 

sorgprosessen 

I løpet av de seks ukene Dag var innlagt, 

hadde han og Mona syv samtaler med 

psykolog, samt to oppfølgingssamtaler og 

telefonkontakt i den første tiden etter 

utskrivelsen. Mona hadde behov for litt 

mer hjelp for egen del, og ble henvist til 

Kveldspoliklinikken, Raskere tilbake. 

Selvhjelp for helsevesenet 

Historien til Dag og Mona viser hvor lite 

som skal til for å gjøre en stor forskjell. 

Forskjellen for Mona og Dag var det siste 

året de fikk sammen. Ett år som ikke bare 

forsvant i sykdom og smerte, men som 

også ble fylt med nærhet til hverandre 

og mot til å reise og leve i tråd med «vårt 

vi». Det er en forskjell som betyr alt for 

den som skal avslutte livet og for den som 

skal leve videre. Mental styrke er aldri så 

viktig som når vi har det vanskelig. Vanskeligere 

enn sorg og tap blir neppe livet. 

Da trenger vi hjelp til å komme på sporet 

av vår egen evne til mestring. Mona 

og Dag fikk hjelp til selvhjelp, og det ga 

styrke nok til det livet krevde når døden 

kom. Uten sykehusets helhetlig tilnærming 

til pasient og pårørende ville Mona 

trolig hatt behov for langt mer hjelp fra 

helsevesenet framover. Istedenfor å bli 

«en belastning»,ble Mona en ressurs både 

for Dag og for helsevesenet. Nettopp å se 

pårørende som en ressurs og ikke som en 

belastning er selvhjelp for helsevesenet. 

Monas bidrag var uvurderlig for Dag, og 

dermed også for helsevesenet. God samhandling 

fremmes når vi anerkjenner 

hverandres bidrag. Å inkludere pårørende 

til alvorlig syke mennesker i behandlingen 

er en resept for behandlingen av 

hele mennesker. l 

Prosjekt Klinisk helsepsykologi er et toårig prosjekt 

ved Diakonhjemmet sykehus støttet av Helsedirektoratet 

og ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering. 

En stor takk til Mona Holberg-Petersen. 


33

Kronikk 

Karine Skaret, denne månedens kronikkforfatter, er profesjonsstudent i psykologi ved 

Universitetet i Oslo, og sentralstyrevara i Fremskrittpartiets ungdom (FpU). Sammen 

med Svein Øverland, Arnulf Kolstad, Else-Marie Molund, Ole Jacob Madsen og Siri 

Erika Gullestad er hun invitert av Tidsskriftet som fast kronikør. 

Hvor er psykologene? 

Publisert første gang mars 2013 Noe som har forundret 

meg som psykologstudent, er hvorfor psykologer 

ikke har en større rolle på for eksempel somatiske 

sykehus. For meg virker det som om psykologer generelt 

er for pinglete til å ta sin rettmessige plass i 

det norske samfunnet. 

På Psykologforeningens lederkonferanse i 2011 tok 

psykologene Nina Lang og Elin Fjerstad til orde for 

flere psykologer i hvit frakk. De er en del av prosjektet 

klinisk helsepsykologi som ble etablert ved Diakonhjemmet 

Sykehus i 2011. Et overordnet mål for 

dette prosjektet er å se psykisk og fysisk helse i sammenheng, 

og bidra til en helhetlig behandling av pasienten. 

Diakonhjemmet Sykehus har dermed ansatt 

tre psykologspesialister som skal bidra til å realisere 

visjonen i prosjektet. 

Mennesker med kroniske sykdommer er spesielt utsatt 

for psykiske lidelser, blant annet depresjon, og 

trolig blir flere enn nødvendig sykemeldte og uføretrygdede. 

I Norge har vi en økende andel av befolkningen 

som er avhengig av en eller annen form for 

trygdeytelser. Dersom psykologer på somatiske sykehus 

kan bidra til at flere kommer seg tilbake i arbeid, 

vil dette være veldig bra for det norske samfunnet. 

Jeg synes det er flott at Lang og Fjerstad kjemper 

for at psykologer skal få en naturlig plass også i behandlingen 

av somatisk syke pasienter. Det burde 

ikke være noen tvil om at man trenger all den mentale 

styrke man kan mobilisere når kroppen svikter. 

Lang og Fjerstad fremhever at psykologer kan hjelpe 

kronisk syke til å utvikle god egenomsorg og bli en 

god pårørende for seg selv. Selv om prosjektet ved 

Diakonhjemmet Sykehus er et skritt i riktig retning, 

mener jeg at psykologstanden fortsatt er for lite ambisiøse 

på egne vegne. 

En person som får vite at han eller hun er alvorlig 

eller kronisk syk, får vanligvis god informasjon om 

sykdommen og dens somatiske forløp, men ofte lite 

innblikk i mulige psykologiske følger av sykdommen. 

Dette er noe av det prosjektet ved Diakonhjemmet 

Sykehus har som mål å gjøre noe med. Likevel er det 

viktig å huske at når en person blir alvorlig syk, påvirker 

dette ikke bare den syke, men hele familien og 

nær omgangskrets. Vi ser til stadighet at pårørende 

blir sykemeldte fordi de plutselig kommer i en situasjon 

der livet blir snudd på hodet. De vet rett og 

slett ikke hvordan de skal takle utfordringene den 

nye livssituasjonen fører med seg. 

Psykologer må innse viktigheten av å ikke glemme 

de pårørende. Det er i nettopp denne saken jeg 

synes psykologer har vært pinglete og lite ambisiøse. 

Psykologer må fremheve sin kompetanse og overbevise 

samfunnet om at vi har de beste løsningene for å 

sette pårørende og pasienter bedre i stand til å takle 

sin nye hverdag. Dersom noen timer med en psykoedukativ 

tilnærming kan bidra til at flere pårørende 

for eksempel kommer raskere tilbake i arbeid eller 

aldri har behov for sykemelding, vil dette være bra 

for både familien og samfunnet. 

I januar i år ble det lagt frem en ny offentlig utredning 

om trosog livssynspolitikk som igjen gjør 

debatten om psykologers rolle på sykehus aktuell. 

Utredningen fikk mye oppmerksomhet, men ikke 

på det området som er mest aktuelt for psykologer. 

Rapporten innholder nemlig et kapittel om rollen 



Kronikk 

prester og andre religions- eller livssynstilknyttede 

ledere har i offentlige institusjoner. I utredningen 

fremheves sykehusprestenes funksjon som tilbydere 

av samtaletjenester til pasienter og pårørende. 

I dag har alle helseforetak en prestetjeneste hvor 

sykehusprestene tilhører Den norske kirke, men er 

tilsatt ved og lønnet av sykehuset. Sykehusprestene 

har noe ulike oppgaver avhengig av hvilken institusjon 

de er tilknyttet. For eksempel er sykehusprestene 

representert i nesten alle kliniske etikkomiteer 

ved helseforetakene. Ved enkelte sykehus er prestene 

også medlemmer av tverrfaglige team rundt pasient 

og pårørende, eksempelvis i palliative team. 

Jeg mener at det nå er på tide at psykologer tar sin 

rettmessige plass ved sykehusene. Det bør primært 

være psykologer som tilbyr samtaletjenester til pasienter 

og pårørende, og som tar del i tverrfaglige 

behandlingsteam. Dette innebærer selvsagt ikke at 

sykehusprestene ikke gjør viktig og nyttig arbeid for 

pasienter og pårørende. Men etter hvert som vi får et 

mer sekularisert samfunn hvor færre er medlemmer 

av Den norske kirke, vil ikke sykehusprestene ha den 

samme naturlige rollen innenfor helseinstitusjonene. 

Tros- og livssynsfriheten i Norge gjør at alle skal ha 

frihet til å praktisere egen religion. Dette innbefatter 

også retten til å motta besøk fra egne religiøse ledere 

på sykehus. I dag kan sykehus innkalle imam, pastor, 

rabbiner eller andre religions- og livssynstilknyttede 

ledere dersom pasient eller pårørende ønsker å snakke 

med andre enn sykehuspresten. Dersom man avvikler 

ordningen med sykehusprester, vil det altså 

fortsatt være mulig å motta åndelig vei ledning og 

støtte fra ledere i trosog livssynssamfunn. 

Dersom psykologer på somatiske sykehus kan 

bidra til at flere kommer seg tilbake i arbeid, vil 

dette være veldig bra for det norske samfunnet 

Det skal selvfølgelig fortsatt være mulig å utøve 

sin religion dersom man blir innlagt på sykehus. 

Like vel mener jeg at dette må være opp til hvert 

enkelt trosog livssynssamfunn, og ikke statens eller 

helseinstitusjonenes ansvar. Siden det norske samfunnet 

blir stadig mer multikulturelt, vil det være 

viktig med en dialog mellom helseforetakene og trosog 

livssynssamfunn. Dette er avgjørende for at helsepersonell 

skal være i stand til å ivareta pasientens 

og pårørendes ønsker. Blant annet ved dødsfall hvor 

ulike religioner har forskjellige ritualer. 

Min visjon for profesjonens fremtid er at alle skal 

vite hvor psykologen er, og at psykologer har en viktig 

plass i det norske samfunnet. Som Elin Fjerstad 

har påpekt, er det lettere å få psykologhjelp hvis man 

er redd for en sykdom man ikke har, enn når man har 

angst for den sykdommen man faktisk har. Når jeg 

er ferdig utdannet psykolog, håper jeg at dette ikke 

lenger er tilfellet. Da skal psykologene i større grad 

innta de somatiske sykehusene, og jeg regner med at 

vi forstår viktigheten av å ikke glemme de pårørende. 

Jeg håper at psykologer i hvit frakk også er like selvfølgelig 

som leger i hvit frakk. 

karine@fpu.no 


35

Debatt 

Lavere terskel, tidligere hjelp 

Det er en gåte at ikke psykisk helsepolitikk står høyere på dagsordenen. 

Audun Lysbakken 

Partileder (SV) 

Debatt: 

Stortingsvalget 2013 

Tidsskriftet startet debatten om psykisk 

helse og kommende stortingsvalg. I de 

siste utgavene har sentrale politikere 

og samfunnsaktører deltatt i debatten. 

«Partiene må vise hvilke tiltak de faktisk 

vil gi bevilgninger til», skrev sjefredaktør i 

Tidsskriftet Bjørnar Olsen i forrige utgave. 

Publisert første gang mars 2013 Sjefredaktør 

Bjørnar Olsen har rett i at politikerne 

bryr seg for lite om psykisk helse. Når vi 

vet hvor mange som rammes, og hvor store 

menneskelige og samfunnsmessige kostnader 

psykiske helseproblemer har, er det 

egentlig en gåte at ikke psykisk helsepolitikk 

står høyere på dagsordenen. I dag er 

psykiske helseproblemer folkesykdommer. 

Om lag halvparten av den norske befolkningen 

vil rammes av en psykisk lidelse i 

løpet av livet1. Hvis NRK vil nå velgerne, 

burde de arrangere folkemøte om psykisk 

helsepolitikk i valgkampen. 

Temaet har opptatt meg stadig mer 

etter at jeg gikk inn i helsekomiteen på 

Stortinget i fjor. Psykiske lidelser er blant 

Norges dyreste sykdommer målt i kroner2, 

men det koster mest for dem som rammes. 

Langt igjen 

Noe av det mest slående er hvordan lett tilgjengelig 

hjelp kan bidra til at langt flere 

får taklet sine problemer før de blir virkelig 

alvorlige. Derfor er det bra at ventetidene 

i psykisk helsevern går nedover, at 

regjeringen har bevilget midler til å ansette 

flere psykologer i kommunen, og at 

regjeringen har satset på å utvikle lavterskeltilbud 

blant annet til mennesker med 

lette og moderate angstlidelser. Men det er 

fortsatt langt igjen. 

Etter opptrappingsplanen ble mye bedre 

i det Psykisk helse-Norge. Men det som 

ikke kom på plass, var et tilbud til dem 

med lettere psykiske lidelser3. Resultatet 

er for dårlig hjelp til folk som står i fare for 

å utvikle mer alvorlige problemer. 

Derfor er stikkordene for SVs psykisk 

helsepolitikk lavere terskel og tidligere 

hjelp. Vi må treffe folk der de er. SV 

vil satse på et sterkere lavterskeltilbud i 

kommunene, og styrke satsningen på det 

lokale likemanns- og selvhjelpsarbeidet. 

Likemannsarbeidet betyr mye både for 

enkeltmennesket og for samfunnet. For 

VALGLØFTE: SV mener at alle som 

trenger det, skal sikres poliklinisk 

behandling innen 30 dager, skriver 

partileder Audun Lysbakken. Her 

fra bursdagsfeiring for syv år med 

rødgrønn regjering i fjor høst. 

Foto: Flickr.com 

mange kan det være veien inn i profesjonell 

behandling. 

Maks 30 dager 

Samtidig er det viktig å sikre at de som 

trenger hjelp i det psykiske helsevernet, 

ikke må vente lenge når de er klare for å 

ta imot hjelp. Vi må fjerne køene til poliklinisk 

behandling. SV mener at alle som 

trenger det, skal sikres poliklinisk behandling 

innen 30 dager. 



Debatt 

Det andre området vi må satse på, er vel 

så viktig, men langt mindre synlig: Forebygging. 

God psykisk helse får vi av å ha 

det godt i livet. Barnehage, jobb, skole og 

sykehjem er viktige stikkord. Bedre helsetjenester 

har relativt liten effekt på befolkningens 

helse. Det er det vi gjør ellers 

som teller4. 

Ungdomsgaranti 

Derfor er et inkluderende arbeidsliv et viktig 

folkehelsetiltak. SV arbeider for trygge 

arbeidsplasser og lave terskler for å komme 

inn i arbeidslivet, og vil blant annet innføre 

en ny ungdomsgaranti som gir unge under 

25 år rett til arbeidsmarkedstiltak eller annen 

hjelp de trenger for å komme i arbeid. 

Vi mener også at det er et politisk ansvar 

å gripe tak i den store utfordringen 

det er at mange er ensomme – både hjemme 

og på sykehjem. Vi kan ikke vedta oss 

bort fra eller bevilge oss ut av ensomhet. 

Men vi kan lage strukturer som gjør det 

lettere for eldre å ha et nettverk. 

Opprustning 

Derfor vil vi satse videre på gode og trygge 

barnehager, med strengere krav til kvalitet 

og kompetanse. En god oppvekst varer livet 

ut. SV har i regjering gitt det største 

løftet i kommunalt barnevern på over 20 

år, slik at flere barn skal få den hjelpen 

de trenger. 

Skolehelsetjenesten og helsestasjonene 

har behov for den samme opprustningen 

som barnevernet har fått. SV vil gi skolehelsetjenesten 

og helsestasjonene det 

løftet de trenger. Det er en viktig investering 

i både barns, unges og voksnes liv 

og livskvalitet. 

Psykisk helse bør få større plass i politikken. 

SVs løsning er å satse på forebygging, 

lave terskler og tidlig innsats. 

audun.lysbakken@stortinget.no 

1 Rapport 2011:2 Psykisk helse i Norge. Tilstandsrapport 

med internasjonale sammenlikninger 

(Folkehelseinstituttet, 2011) 

2 Rapport 2009:8 Psykiske lidelser i Norge: Et 

folke helseperspektiv (Folkehelseinstituttet, 2009) 

3 Evaluering av Opptrappingsplanen for psykisk 

helse (2001–2009), (Folkehelseinstituttet, 2009) 

4 Holte, Arne (2012) Ti prinsipper for forebygging 

av psykiske lidelser, Tidsskrift for Norsk 

Psykologforening, Vol 49, nummer 7, 2012. 

Ja takk, begge deler! 

Å satse på psykisk helse er kanskje det 

viktigste vi gjør for god folkehelse. Debatten 

både engasjerer og forplikter. 

Bent Høie 

Nestleder i Høyre, leder av Stortingets helse- og omsorgskomité 

Debatt: 


Publisert første gang mars 2013 Jeg vil takke 

Brita Strømme og Kjersti Hildonen for 

deres kommentar i februarutgaven av 

Tidsskriftet. Ikke minst er jeg glad de er 

så positive til at Høyre har foreslått tilrettelegging 

for flere allmennpsykologer 

i kommunene. 

Ja takk, begge deler 

Strømme og Hildonen reiser imidlertid 

spørsmål om ordningen tilstrekkelig ivaretar 

det forebyggende perspektivet. Jeg 

er glad for spørsmålet. Nettopp forebygging 

av alvorlige lidelser, etablering av 

lavterskeltilbud og tidlig intervensjon er 

et sentralt mål for Høyres satsning på psykisk 

helse. 

Mer presist er Strømme og Hildonens 

innvending hvorvidt fastpsykologer bare 

blir «fastlegenes forlengede arm», og om 

de gjennom refusjonssystemet ender som 

«minipoliklinikker» for etablerte lidelser 

og faste pasienter, og ikke effektiv forebygging. 

De peker på gevinstene ved fast 

ansatte kommune psykologer. 

Til det er mitt svar: Ja takk, begge 

deler. Jeg mener kommunepsykologer 

kan spille en utrolig viktig rolle, og støtter 

helhjertet en utbedring av dette tilbudet. 

Forslaget vårt må derfor ikke ses 

som en konkurrent, men som et supplement. 

La meg understreke at «fastpsykologer» 

blir en for snever betegnelse, som 

begrenser ordningen mer enn vi ser for 

oss. Og vi må huske at mange pasienter 

først kommer til fastlegen med sine psykiske 

problemer. Mange fastleger mener 

selv at standen har for lite kunnskap om 

disse lidelsene. 

Variasjon er bra 

Forskjellige organisering av psykologtjenesten 

vil nå forskjellige grupper, på forskjellige 

tidspunkt – variasjon er bra. Vi 

må også kunne gi mer intensiv oppfølgning 

til dem som trenger mer innsats for 

ikke å utvikle mer alvorlige lidelser. Forebygging 

handler også om å hindre mer alvorlige 

problemer. 

«Fastpsykologer» blir en 

for snever betegnelse som 

begrenser ordningen mer 

enn vi ser for oss 

Målet om «størst mulig helsegevinst ut 

av hver brukte psykologkrone» oppsummerer 

Strømme og Hildonen innlegget 

sitt med. Det er jeg med dem i. Men skal 

vi lykkes, må vi også sørge for at systemet 

legger til rette for at vi ikke bare bruker 

de kronene vi har på psykisk helse smart, 

men at vi også får flere – som kan skape 

et bedre, mer variert og mer helhetlig tilbud. 

Da trenger vi flere allmennpsykologer 

i kommunene. 

Debatten forplikter 

Jeg mener det kanskje viktigste vi gjør for 

god folkehelse, er å satse på psykisk helse 

– på alle arenaer. Mye helseskadelig atferd 

er et symptom, ikke en primær årsak. 

Avslutningsvis er jeg glad engasjementet 

forslaget vårt har fått – og at Høyres 

innsats er lagt merke til av psykologer 

– og Psykologforeningen. Dette er en 

debatt som engasjerer, og som påvirker 

mennesker. Jeg er glad det er lagt merke 

til – for det forplikter. 

bent.hoie@stortinget.no 


37

Debatt 


Psykisk helse må inn 

i barns hverdag 

Lederartikkel publisert første gang april 2013 Psykiske helse 

produseres ikke i helsevesenet, men i folks hverdagsliv. 

Og barn og unges liv leves i familien og på deres 

«arbeidsplasser»: barnehager og skoler. Deres daglige 

ledere er førskolelærere og lærere, og disse trenger 

kunnskap og ferdigheter om psykisk helsearbeid i 

en helt vanlig barnehagehverdag, på en helt ordinær 

skole. Virkeligheten er imidlertid at psykisk helse 

behandles som noe ekstraordinært som helsevesenet 

skal ordne opp i når symptomtrykket blir stort nok. 

Men psykisk helse er noe helt ordinært vi alle har, 

også de på 2 år, 8 år og 16 år. Både helsefremmende, 

forebyggende og oppfølgende psykisk helsearbeid 

må derfor være noe dagligdags som de voksne tar ansvar 

for på barnas helt vanlige livsarenaer. 

Ta barnehagen. Ni av ti barn kan her ses i samspill 

med andre barn og sine foreldre når de hentes. Skal 

man adressere førskolebarns psykiske helse, er det 

her ressursene må settes inn. Som Arne Holte skrev 

her i juli: Gode barnehager er bra både for barnas 

psykiske helse og for samfunnsøkonomien. Det finnes 

knapt bedre anvendte midler å investere enn i 

førskolelærere. For det er førskolelærerne som har 

det faglige ansvaret for å fange opp skjevut vik ling 

og legge til rette for de gode ut vik lings sporene. Da 

trenger de kunnskap om psykisk helse. 

Eller ta skolen, de unges arbeidsplass. Tenåringene 

forteller om økende bekymring, søvnløshet og håpløshet 

med tanke på fremtiden (se side 372 i aprilutgaven 

av Tidsskriftet), og hver femte ungdom har 

så store psykiske plager at det går ut over skolearbeid 

eller andre deler av hverdagslivet. Samtidig ser 

vi at de unge blir friskere av kunnskap om psykisk 

helse. Programmet Veiledning og informasjon om 

psykisk helse hos ungdom (VIP) reduserer mobbingen 

og halverer antall elever med angst, og de anslår 

Psykisk helsearbeid i skole og 

barnehage krever mer enn kampanjer 

og skippertak 

at 1000 elever ville unngått å havne i psykisk helsevern 

hvis tiltaket ble innført på alle landets videregående 

skoler. Likevel hører en at skolene bør satse på 

skolefagene fremfor helsefremmende og sykdomsforebyggende 

tiltak. I disse PISA-tider er det lett å 

se hvorfor det blir slik. Men antagelsen er feil: Godt 

dokumenterte tiltak bidrar både til bedre psykisk 

helse og bedre læringsmiljø. 

Psykisk helsearbeid i skole og barnehage krever mer 

enn kampanjer og skippertak. Det krever ansatte 

med verktøy, kompetanse og ferdigheter som kan 

gjøre psykisk helsearbeid til en del av den daglige 

virksomheten. Mens det finnes masterutdannelser i 

psykisk helsearbeid for helse- og sosialarbeidere, finner 

vi ingen slik fordypning i psykisk helsearbeid for 

pedagoger. Da er det ikke merkelig at psykisk helse 

overlates til helsevesenet fremfor skole og barnehage. 

Fysisk helse er en integrert del av den pedagogiske 

hverdagen. Det er på tide at også psykisk helse blir det. 




Debatt 

Helse er helse: Psykisk helse må like stilles med 

fysisk helse, også i det forebyggende arbeidet og 

i folkehelseperspektivet, skriver Nestleder i Høyre 

ogleder av Stortingets helse- og omsorgskomité, 

Bent Høie. Foto: Høyre/Flickr.com 

Mer om psykisk helse i valgkampen 

Det er flott at Psykologtidsskriftet noterer seg seire og holder telling på om 

vi som er opptatt av feltet, klarer å trekke frem psykisk helse i valgkampen. 

Bent Høie 

Nestleder i Høyre og leder av Stortingets helse- og omsorgskomité 

DEBATT: VALG 2013 

«Vi noterte oss en aldri så liten seier da 

Høyres Bent Høie i desemberutgaven lovet 

å gjøre psykisk helse til en vinnersak 

i valgkampen. Men et søk i medieovervåkingstjenesten 

Retriever gir knapt ett treff 

på hans navn i kombinasjon med psykisk 

helse. Betegnende nok var psykisk helse 

ikke engang nevnt da Dagsavisen spurte 

ham om Høyres viktigste valgkampsaker 

(3. mai)». Dette skrev sjefredaktør Bjørnar 

Olsen i lederartikkelen i juniutgaven. 

Publisert første gang juni 2013 At helse blir en 

viktig valgkampsak, er det liten tvil om, 

slik jeg sa til Dagsavisen i mai. Jeg snakket 

mye om psykisk helse i mitt innlegg til 

Høyres landsmøte, og jeg nevner psykisk 

helse i alle helsedebatter (med mindre temaet 

er svært spesifikt, for eksempel om 

kreftlegemidler). Erna Solberg trakk også 

opp temaet psykisk helse i årets første store 

partilederdebatt. 

Utfordringen 

Som leder av helse- og omsorgskomiteen 

blir jeg ofte spurt om hva som er den 

største utfordringen i Helse-Norge? Det 

er ikke noe lett spørsmål, for selv om mye 

er bra, er det mye som gjenstår. Men hvis 

jeg må velge, vil jeg si at den største utfordringen 

er at mange av dem som har størst 

behov for hjelp, ikke får det de har krav på. 

Verken rusavhengige eller personer med 

psykiske helseplager får god nok hjelp i dag. 

Helsetjenesten redder mange liv, men svikter 

ofte når det er behov for rehabilitering 

og habilitering som gjør det mulig å leve et 

aktivt og godt liv. Det kommer jeg til å si 

til alle som spør, helt frem til valget. Så kan 

jeg jo håpe at jeg etter hvert får like mange 

oppfølgingsspørsmål og mediehenvendelser 

om psykisk helse som på somatikk. 

Likestilling 

Psykisk helse må likestilles med fysisk 

helse, også i det forebyggende arbeidet og 

i folkehelseperspektivet. Milde psykiske 

lidelser må i større grad defineres som 

normalt, noe alle kan oppleve i perioder 


39

Debatt 


Så kan jeg jo håpe at jeg 

etter hvert får like mange 

mediehenvendelser om 

psykisk helse som på 

somatikk 

av livet. Da må vi oppdage og behandle 

psykiske lidelser tidligere, slik at mindre 

lidelser og personlige nedturer ikke får 

utvikle seg til alvorlige sykdommer. Dette 

vil spare mange for alvorlige og tunge 

sykdommer, og også gjøre at spesialisthelsetjenesten 

kan bruke ressursene på dem 

med alvorlige diagnoser. For å oppnå dette 

må vi ha en bedre førstelinjetjeneste med 

både kompetanse og kapasitet til å oppdage, 

diagnostisere og behandle folk på tidlige 

stadier. Dette er bakgrunnen for Høyres 

forslag om allmennpsykologer, bedre skolehelsetjeneste 

og helsestasjoner. 

Utfordre regjeringspartiene 

Jeg skal holde mange taler, innlegg og delta 

i mange debatter før valget 9. september. 

Jeg vil i de fleste av dem også snakke om 

psykisk helse og løfte frem Høyres politikk 

på dette området. Jeg vil også utfordre 

regjeringspartiene på at de fjernet prioritering 

av psykatri og rus i spesialisthelsetjenesten, 

«den gylne regelen» om mervekst 

som skulle sikre resultatene av opptrappingsplanen. 

Samtidig er det lite som skjer 

av seg selv. Viktige fagområder trenger 

sterke fagmiljøer, arbeidsomme pasientog 

pårørendegrupper og fagblader som følger 

opp. Med sitt solide arbeid er Psykologtidsskriftet 

en svært god bidragsyter til å 

få løftet psykisk helse på medienes agenda. 

Perspektiv 

En av utfordringene er at noen av de viktigste 

forebyggende tiltakene ikke ligger i 

helsetjenesten. God politikk på arbeidsliv, 

friluft, idrett, skole og mobbefrie skoler 

vil gjøre mye for folkehelsen. Hvis vi 

som er opptatt av psykisk helse blir flinkere 

til å inkludere dette i våre perspektiver, 

vil kanskje flere oppdage at de egentlig 

er opptatt av psykisk helse. 

Twitter: @BentHHoyre 

Psykisk Har du helse Psykisk gått glipp helse av 

i øvre Psykisk 

tidligere del Psykisk av i øvre helse livsløpet: temanummer? 

Psykisk del helse av helse livsløpet: 

i 

08/06 

øvre i Komplisert øvre del av i del øvre 

sorg 

livsløpet: av del livsløpet: av livsløpet: 

kr 150 

Gode 

08/13 

dager 

Emosjonene 

for eldre, Gode pårørende 

inntar 

dager 

psykoterapifeltet 

for og eldre, helsepersonell. pårørende og helsepersonell. 

kr150 

05/1309/06 Samfunnspsykologi Relasjonell psykoanalyse kr 150 kr150 

Gode 08/12 Gode 

dager 12/06 Kritisk dager 

for eldre, Møter Gode 3. 

psykologi for 

fagseminar pårørende med eldre, 

dager det pårørende 

for erkulturelle og 

og eldre, 3. helsepersonell. fagseminar pårørende Norge helsepersonell. 

og helsepersonell. 

kr 150 kr150 

01/1204/07 Depresjon Søvn og søvnproblemer kr 150 kr150 

9. november 2011 9. november 2011 

08/11 3. fagseminar 

3. fagseminar 

05/07 Klinisk Towards arbeidspsykologi a New Understanding 3. fagseminar 

kr150 

08/10 Airport Mekling Hotel Gardermoen 

9. of november Psychosis 9. november Airport Hotel 

2011 9. november 

2011 Gardermoen 

2011 kr 150 kr150 

12/0903/08 Menneskerettigheter kl. 10–17 

Airport Organisasjonspsykologi Airport 

Hotel Gardermoen 

Hotel 

Airport 

Gardermoen kl. 10–17 

Hotel Gardermoen kr 150 kr150 

09/0806/08 Nevropsykologi Sexologi 

Norsk Psykologforenings kl. hovedsatsningsområde 10–17 

kl. 10–17 

kr 150 kr150 

06/08 kl. 10–17 

09/08 Sexologi Nevropsykologi Norsk Psykologforenings hovedsatsningsområde har som kr 150 kr150 har som 

fokus 03/08 psykologisk Norsk 12/09 

Organisasjonspsykologi 

Psykologforenings lavterskeltilbud Menneskerettigheter fokus psykologisk i hovedsatsningsområde et livsløpsperspektiv. 

lavterskeltilbud i et livsløpsperspektiv. 

har kr som 150 

kr150 

Norsk Fagseminaret 05/07 Psykologforenings er Towards det Norsk Fagseminaret tredje a New hovedsatsningsområde i Psykologforenings rekken Understanding det å tredje fremme of Psychosis hovedsatsningsområde i rekken eldres har som for å fremme eldres kr150 har som 

fokus 08/10 psykologisk Mekling lavterskeltilbud i et livsløpsperspektiv. kr 150 

fokus psykiske 04/07 psykologisk helse. Søvn Tilsvarende lavterskeltilbud og fokus psykiske søvnproblemer psykologisk seminar helse. i Tilsvarende et ble livsløpsperspektiv. 

lavterskeltilbud holdt i oktober seminar i et ble livsløpsperspektiv. 

holdt i oktober kr150 

Fagseminaret 08/11 Klinisk er det arbeidspsykologi tredje i rekken for å fremme eldres kr 150 

Fagseminaret 200912/06 og oktober Møter det 2010, Fagseminaret 2009 tredje med med og det i rekken mer oktober flerkulturelle enn for det dobling 2010, å tredje fremme Norge med av i rekken antall mer eldres enn for dobling å fremme av antall eldres kr150 

psykiske helse. Tilsvarende seminar ble holdt i oktober 

psykiske deltakere. 09/06 helse. Tilsvarende psykiske seminar helse. Tilsvarende ble holdt i oktober seminar ble holdt i oktober 

2009 Porto/eksp.geb. Relasjonell deltakere. psykoanalyse 

og oktober 2010, kommer med i mer tillegg enn til dobling de oppgitte av antall priser. kr150 

2009 08/06 og oktober Komplisert 2010, 2009 med og sorg mer oktober enn dobling 2010, med av antall mer enn dobling av antall kr150 

deltakere. Seminaret 12/05 

deltakere. 

er Bestill tilrettelagt Alle direkte barn deltakere. Seminaret er for på våre psykologer, www.psykologtidsskriftet.no 

barn tilrettelagt leger, for fysioterapeuter 

10/05 og eller beslutningstakere. Positiv på e-post terapeuter psykologi tidsskrift@psykologforeningen.no 

og Seminaret beslutningstakere. søkes godkjent Seminaret søkes kr150 godkjent 

psykologer, leger, fysio- 

kr150 

Seminaret av Norsk 

04/05 

Seminaret 

Psykologforening er tilrettelagt Mannskap tilrettelagt 

Seminaret av Norsk 

Har i ekstreme psykologer, som Psykologforening du for 

fritt tilrettelagt situasjoner gått psykologer, 

spesialkurs leger, glipp leger, 

fysioterapeuter 

vedlikeholdskurs. 

psykologer, som og fritt 

av fysioterapeuter 

spesialkurs leger, fysioterapeuter 

vedlikeholdskurs. og Seminaret beslutningstakere. søkes godkjent Seminaret søkes kr150 godkjent 

kr150 

og 

01/05 og beslutningstakere. Asylet og beslutningstakere. Seminaret søkes godkjent 

av Norsk 11/03 av Norsk 

Psykologforening Religionspsykologi Psykologforening tidligere temanummer? 

som fritt spesialkurs og 

av Norsk som Psykologforening fritt spesialkurs som og fritt spesialkurs kr150 og 

vedlikeholdskurs. 

08/03 vedlikeholdskurs. 

Idrettspsykologi 

Sted og dato: Gardermoen, vedlikeholdskurs. 

kr125 

Sted og dato: 9. november Gardermoen, 2011 9. november 2011 

03/0308/06 Rettspsykologi Komplisert sorg kr 150 kr150 

Påmelding- og avmeldingsfrist: Påmelding- og 12. avmeldingsfrist: september 201112. september 2011 

Sted 06/02 Sted 09/06 

Pris: og kr 600 dato: Helse og dato: Relasjonell 

Gardermoen, Sted på nett Gardermoen, psykoanalyse 9. november kr 150 

Pris: og kr 600 dato: 9. november Gardermoen, 2011 9. november 2011 kr100 

Påmelding- 04/02 Påmelding- 12/06 

Pris overnatting og Mestring Møter og 

fra avmeldingsfrist: 9.–10. Påmelding- depresjon avmeldingsfrist: med det erkulturelle 12. september Norge 2011 kr 150 

Pris overnatting november og 12. fra avmeldingsfrist: for september 9.–10. psykologer november 2011 i 12. for september kr100 

psykologer 2011 

Pris: kr 600 

i 

Pris: 

01/0204/07 kommunen kr 600 

Voldens Søvn 

som deltar Pris: 

psykologi og søvnproblemer kr 150 

kommunen på kr Nettverkskonferanse 

600 

kr 75 

08/01 Pris 05/07 overnatting Kognitiv Towards terapi fra a 9.–10. New som Understanding 

november deltar på Nettverkskonferanse 

for psykologer i kr100 

Pris 10.–11. overnatting november: fra kr 9.–10. Pris 10.–11. 700 overnatting november: fra for kr 9.–10. psykologer 700 november i for psykologer i 

03/01 kommunen Evolusjonspsykologi of som Psychosis deltar på Nettverkskonferanse kr 150 kr125 

kommunen Kursnr.: 928-11 som deltar kommunen Kursnr.: på Nettverkskonferanse 

928-11 som deltar på Nettverkskonferanse 

12/00 10.–11. 03/08 Aids-epidemien november: Organisasjonspsykologi kr i Afrika 700 

kr 150 kr 75 

10.–11. Kontaktperson: november: Nina kr 10.–11. Kontaktperson: 700 Knapper november: Lunde, Nina kr e-post 700 

09/00 Kursnr.: 06/08 Kvinnelige 928-11 Sexologi pionerer i norsk psykologi Knapper Lunde, e-post kr 150 kr150 

Kursnr.: nina.lunde@psykologforeningen.no 

928-11 Kursnr.: nina.lunde@psykologforeningen.no 

928-11 

08/99 Kontaktperson: 09/08 Testpsykologi Nevropsykologi Nina Knapper Lunde, e-post kr 150 kr85 

Kontaktperson: 

08/98 

Nina Kontaktperson: Knapper Lunde, Nina e-post Knapper Lunde, e-post 

nina.lunde@psykologforeningen.no 

12/09 Eldrepsykologi Menneskerettigheter kr 150 kr75 

nina.lunde@psykologforeningen.no 

Påmelding 08/96 via nina.lunde@psykologforeningen.no 

08/10 Helsepsykologi Mekling Påmelding via 

kr 150 kr75 

08/95 Påmelding 08/11 Psykologi Klinisk www.psykologforeningen.no/Kurs-og-utdanning 

via i arbeidspsykologi verden i forandring kr 150 kr 75 

Påmelding via Påmelding via 

www.psykologforeningen.no/Kurs-og-utdanning 

Porto/eksp.geb. www.psykologforeningen.no/Kurs-og-utdanning 

kommer i tillegg til de oppgitte priser. 

Norsk Psykologforening Norsk Psykologforening 

Bestill – direkte utdanningsavdelingen 

på Norsk www.psykologtidsskriftet.no 

Psykologforening 

– utdanningsavdelingen 

eller på 

Norsk Pb. e-post 419 Psykologforening 

Sentrum, tidsskrift@psykologforeningen.no 

0103 Norsk Pb. Oslo 419 Psykologforening 

– utdanningsavdelingen Sentrum, 0103 Oslo 

– Tlf. utdanningsavdelingen 

23 10 31 30, faks – Tlf. 22 utdanningsavdelingen 

Pb. 419 Sentrum, 23 4210 0103 4231 92Oslo 

30, faks 22 42 42 92 

Pb. 419 Sentrum, 0103 Pb. Oslo 419 Sentrum, 0103 Oslo 

Tlf. 23 10 31 30, faks 22 42 42 92 

Tlf. 23 10 31 30, faks Tlf. 2223 4210 4231 9230, faks 22 42 42 92 

UTDANNINGSAVDELINGEN 

TIDSSKRIFTET UTDANNINGSAVDELINGEN 

UTDANNINGSAVDELINGEN 

UTDANNINGSAVDELINGEN UTDANNINGSAVDELINGEN 



Debatt 

Høyst privat 

Lederartikkel publisert første gang mai 2013 

• Over halvparten av de unge som uføretrygdes, blir 

det på grunn av psykiske lidelser 

• Hver dag går minst 40 000 norske elever hjemmefra 

med angst for å bli mobbet av medelever 

• Så mange som halvparten av oss kan få en psykisk 

lidelse i løpet av livet 

• Psykiske helseplager koster Norge 60–70 milliarder 

kroner i året. Det tilsvarer inntektene fra tobakk-, 

bil-, bensin- og alkoholavgifter til sammen 

Likevel løftes psykisk helse sjelden fram i aviser, radio 

og TV. I stedet fungerer mediene som ropert for 

de mest ressurssterke og taleføre, hevder de to professorene 

i medisinsk etikk Reidun Førde og Ole Frithjof 

Norheim (Aftenposten 21. mars). Et søk blant 

de største avisene i medieovervåkningstjenesten Retriever 

tyder på at påstanden har noe for seg: Kun 20 

av rundt 3000 kronikker det siste året omhandlet 


Psykisk helse er viktig for den enkelte, men fraværende 

i det offentlige rom – kanskje nettopp fordi 

psykisk helsearbeid gjerne rettes mot den enkelte. 

Slik privatiseres psykisk helse. Vi trenger derfor et vokabular 

som løfter psykisk helse ut av det private rommet. 

Kanskje psykologien bør gå inn i det tverrfaglige 

rommet, slik Ole Trygve Stigen foreslår i maiutgaven. 

Da kan for eksempel statsvitere og psyko loger 

sammen besvare spørsmålet om hvordan politiske 

beslutninger får betydning for befolkningens helse. 

Så langt har psykologien operert langt inn på den individualpsykologiske 

banehalvdelen, skriver gjesteredaktørene 

for temanummeret om samfunnspsykologi 

i mai. Uten at psykologene nødvendigvis ønsker 

seg en slik rolle. Jon Erling Heggland og kolleger forteller 

at norske kommunepsykologer ønsker å jobbe 

Psykisk helse er viktig for den 

enkelte, men fra værende i det 

offentlige rom 

mindre individrettet enn hva de gjør, mens de i praksis 

nedprioriterer det forebyggende og helsefremmende 

arbeidet til fordel for mest mulig individuell 

behandling til flest mulige (side 42). Slik forblir 

psykisk helse et privat anliggende. 

Folks engasjement for psykisk helse vekkes ikke når 

temaet adresseres på befolkningsnivå, forteller NI- 

BRs evaluering av Opptrappingsplanen. Først når 

man opplever psykiske helseplager hos noen som 

står oss nær, engasjeres vi. Dette visste fagfolkene 

bak den britiske satsningen på psykologisk behandling 

(IAPT) å utnytte. De rettet lobbyarbeidet mot 

politikere som hadde sett psykiske helseplager i egen 

krets. Antagelsen var at disse ville skjønne viktigheten 

av å gjøre psykologisk behandling lettere tilgjengelig. 

Tydeligvis virket det, for flertall for satsningen 

ble skaffet. Det viser den helsepolitiske kraften det 

kan ligge i å gjøre noe privat til et felles anliggende. 



41



Jon Erling Heggland, Kristin Gärtner og Arnstein Mykletun 

Divisjon for psykisk helse, Nasjonalt folkehelseinstitutt 

◗◗Første rapport om kommunepsykologsatsingen 

Kommunepsykologer 

nedprioriterer forebygging 

Bare rundt fire prosent av kommunepsykologenes tid brukes på tiltak rettet mot større 

grupper. Men over halvparten ønsker å bruke mer tid på forebygging, viser resultater fra 

intervjuer med hundre kommunepsykologer. 

Publisert første gang mai 2013 Helsedirektoratets 

tilskuddsordning Psykologer i kommunehelsetjenesten 

– modellutprøving ble lansert i 

2009. Målet var å rekruttere flere psykologer 

til kommunene som en del av kommunens 

lavterskeltilbud for psykisk helse (Helsedirektoratet, 

2012). Lavterskeltilbud innebærer 

å kunne gi direkte hjelp uten henvisning 

eller lang ventetid, tilby tidlige tiltak 

og være tilgjengelig for alle (Rodal & Frank, 

2008). Kommunepsykologene skal behandle 

og forebygge, og deres arbeidsoppgaver 

skal inneholde befolknings-, gruppe-, familie- 

og individrettede tiltak samt veiledning 

av andre personer og tjenester i kommunen 

(Helsedirektoratet, 2012). Dette 

er omfattende arbeidsoppgaver, og antall 

kommunepsykologer i Norge er lavt, noe 

som innebærer at den enkelte kommune 

og kommunepsykolog må prioritere. 

Denne artikkelen presenterer noen 

resultater fra rapporten Kommunepsykologsatsingen 

i Norge i et folkehelseperspektiv 

(Heggland, Gärtner & Mykletun, 

2013). Rapporten baserer seg på intervju 

av hundre kommunepsykologer med det 

formålet å skaffe kunnskap om deres arbeidsoppgaver 

og prioriteringer, spesielt 

mellom forebyggende og behandlende 

oppgaver. 

Bakgrunn 

Psykiske lidelser er utbredt i den norske 

befolkningen. Mellom 10 og 33 prosent 

av befolkningen oppfyller de diagnostiske 

kriteriene for en psykisk lidelse i et 

Fakta: Kommunepsykologi 

• Rundt 300 psykologer i Norge har hovedtyngden av sitt daglige virke knyttet opp til psykisk 

helsearbeid i kommunen 

• Rapporten Kommunepsykologsatsingen i Norge i et folkehelseperspektiv baserer seg på 

intervju av hundre kommunepsykologer 

• Kommunepsykologene bruker 60 prosent av arbeidstiden på klinisk arbeid med individer 

og enkeltfamilier 

• Flesteparten av arbeidsoppgavene ligger i gråsonen mellom behandling og indisert forebygging. 

Lite tid blir brukt på tiltak rettet mot grupper (2 %) eller hele befolkningen (2 %) 

• 66 prosent av de spurte psykologene arbeidet utelukkende med målgruppen barn og unge 




Den ene eller de mange: 

Psykologer i kommunen har en lang 

vei å gå dersom målet er å styrke 

den psykiske folkehelsa. I dag bruker 

de kun 4 prosent av arbeidstiden sin 

på tiltak rettet mot større grupper. 

Illustrasjon: Marie Rundereim 

gitt år, og 25–52 prosent får en slik lidelse 

i løpet av livet (Mykletun, Knudsen, & 

Mathiesen, 2009). Psykiske lidelser koster 

Norge mellom 60 og 70 milliarder kroner 

årlig i tapt arbeidsfortjeneste, sykepenger 

og andre trygdeutgifter, sosiale ytelser 

og behandlingskostnader, og rundt halvparten 

er relatert til angst og depresjon 

(Major et al., 2011). Blant unge mennesker 

som uføretrygdes i alderen 20–34 år, 

gis 55 prosent av uføretrygdene for psykiske 

lidelser, og denne andelen har økt i 

de siste tjue årene (Mykletun et al., 2006; 

Organisation for Economic Co-operation 

and Development (OECD), 2010). Konsekvensene 

er større enn mange tror. Depresjon 

har like høy dødelighet som røyking, 

og er den største enkeltårsaken til 

sykdomsbyrde (DALY), det vil si år tapt 

som følge av for tidlig død eller antall år 

levd i uførhet, i Norge og vestlige land 

(Mykletun, Bjerkeset, Øverland, Prince 

& Dewey, 2009; World Health Organization, 

2004). 

På tross av de negative konsekvensene 

av psykiske lidelser står mange i denne 

gruppen uten et tilbud om behandling 

(Helsedirektoratet, 2009; McCracken et 

al., 2006). Dette gjelder særlig for de mest 

utbredte lidelsene som angst og depresjon. 

Det psykiske helsetilbudet er utilstrekkelig 

utbygd, og et foreslått virkemiddel er å 

satse på forebygging og tidlig hjelp i kom- 


43



munene (St.meld.nr.47, 2008–2009; St.prp. 

nr.63, 1997–1998). 

Hva arbeider 

kommunepsykologene med? 

De hundre kommunepsykologene i denne 

undersøkelsen ble spurt om hvilke oppgaver 

de hadde arbeidet med siste to arbeidsuker, 

og hvor mye tid de hadde brukt 

på hver oppgave. Flertallet (98 %) nevnte 

at de hadde arbeidet med kliniske oppgaver 

som samtaler og psykoterapi med 

enkeltindivider og foreldreveiledning, og 

disse oppgavene opptok 62 % av arbeidstiden. 

Rundt halvparten av psykologene 

nevnte møter (51 %) og veiledning av annet 

personell (47 %), som begge tok rundt 

11 % av arbeidstiden. En mindre andel 

nevnte arbeid med prosjekt (21 %) og undervisning 

(14 %), som opptok henholdsvis 

3 % og 5 % av arbeidstiden. I vårt utvalg 

arbeidet 66 % av kommunepsykologene 

utelukkende med førskolebarn, barn og 

ungdom, mens 7 % av kommunepsykologene 

arbeidet utelukkende med voksne 

og eldre. 

Prioritering av 

behandling og forebygging 

Et fellestrekk ved all behandling er at 

den gis til personer som, enten på egen 

hånd eller av andre, blir vurdert til å ha 

en identifiserbar lidelse. Behandlingen er 

forventet å lette eller ta bort lidelsen og 

forhindre uførhet, tilbakefall eller ut vik - 

ling av en annen lidelse (komorbiditet) 

(O’Connell, Boat & Warner, 2009). Forebygging 

er tiltak som iverksettes før en lidelse 

har oppstått, med mål om å forhindre 

eller redusere risikoen for å utvikle lidelsen 

(Gordon, 1983; Mrazek & Haggerty, 

1994; O’Connell et al., 2009). En skiller 

gjerne mellom forebyggingstiltak som er 

i) universelle og rettet mot hele befolkningen, 

ii) selektive og rettet mot avgrensede 

risikogrupper, og iii) indiserte, som er rettet 

mot enkeltpersoner som har minimale, 

men identifiserbare symptomer som tyder 

på sårbarhet for å utvikle en psykisk li- 

Tabell 1. «Hvis du tenker deg et gjennomsnitt av dine siste to arbeidsuker. Hva brukte du arbeidstiden 

din på?» og «Hvor stor andel av tiden din brukte du på hver oppgave?» Åpne svar som er kodet i 

etterkant. Hver kommunepsykolog kunne avgi flere svar. 

Tabell 2. Andelen av kommunepsykologene som jobber utelukkende med de ulike aldersgruppene. 

Andelen som jobber utelukkende med denne målgruppen (%) 

Barn og unge 66 % 

Førskolebarn 4 % 

Barn og ungdom 11 % 

Voksne og eldre 7 % 

Voksne 3 % 

Eldre 0 % 

N=100 

Andel som har nevnt 

oppgaven 

Andel av arbeidstiden 

brukt på oppgaven 

Klinisk arbeid 98 % 62 % 

Klinisk arbeid 98 % 61 % 

Psykososiale kriseteam 3 % 1 % 

Internettbaserte psykoedukative program 0 % 0 % 

Sosial støtte- og selvhjelpsgrupper 0 % 0 % 

Møter 51 % 14 % 

Møter med andre utenfor tjenesten 31 % 11 % 

Møter innad i tjenesten 24 % 3 % 

Veiledning og kunnskapsformidling 55 % 11 % 

Veiledning av annet personell 47 % 7 % 

Kunnskapsformidling og undervisning 14 % 4 % 

Administrasjons- og systemarbeid 29 % 7 % 

Administrative oppgaver 17 % 4 % 

System- og planarbeid 8 % 2 % 

Ledelsesoppgaver 2 % 1 % 

Prosjekt 21 % 5 % 

Prosjekt 21 % 5 % 

Spesialisering 9 % 2 % 

Spesialisering (kurs, veiledning, oppgaver) 9 % 1 % 

Forskning 2 % 1 % 

Forskning 1 % 1 % 

Befolkningsundersøkelser 1 % 1 % 

N=100 




Prioriteringen av oppgaver 

overlates i stor grad til 

kommunepsykologene selv i 

samhandling med brukerne 

delse, men som ikke oppfyller kriteriene 

for en diagnostiserbar lidelse (Mrazek & 

Haggerty, 1994). 

Vi kodet alle arbeidsoppgavene kommunepsykologene 

nevnte, i en behandlings- 

eller forebyggingskategori. 

Resultatene viste at mesteparten av 

kommunepsykologenes arbeid ligger i 

gråsonen mellom behandling og indisert 

forebygging, med arbeidsoppgaver som 

samtaler og psykoterapi med enkeltindivider 

og foreldreveiledning. Av den totale 

arbeidstiden brukte kommunepsykologene 

55 % av tiden på behandling og 

9 % på forebyggende tiltak. Mesteparten 

av arbeidstiden ble brukt på tiltak rettet 

mot individer og enkeltfamilier (60 %), 

mens lite tid ble brukt på tiltak rettet 

mot grupper (2 %) eller hele befolkningen 

(2 %). 

Diskusjon 

Kommunepsykologenes oppgaver er omfattende, 

og fordrer prioritering. Denne 

prioriteringen overlates i stor grad til 

kommunepsykologene selv i samhandling 

med brukerne. Arbeidstiden går i all hovedsak 

til individrettet arbeid, og kommunepsykologene 

opplever stor pågang av 

mennesker som ønsker kliniske tjenester 

som samtaler og behandling. Når arbeidspresset 

blir stort, nedprioriteres gruppeog 

befolkningsrettede forebyggingstiltak. 

Det er naturlig å ønske å hjelpe personer 

som har det vanskelig, og det ligger kanskje 

i psykologers utdannelse og kultur å 

hjelpe én person og én familie om gangen. 

Problemet er at dette er tidkrevende, og at 

det store flertallet personer med psykiske 

plager og lidelser ikke slipper til hos kommunepsykologene, 

rett og slett fordi disse 

ikke har kapasitet til å hjelpe alle. Gruppeog 

befolkningsrettede forebyggingstiltak 

har den fordelen at de nettopp kan nå ut 

til mange. 

For å oppnå en styrking av forebyggingsinnsatsen 

kan en mulig løsning være 

både å øke antall psykologer i kommunene 

og deres kompetanse på forebyggingsfeltet. 

Tre mulige tiltak for en styrking av 

forebyggingskompetansen kan være økt 

opplæring i psykologutdannelsen, spesifikke 

kurs og spesialiseringsløp, samt å 

utarbeide en oversikt over evidensbaserte 

forebyggende tiltak til bruk i kommunene. 

Kommunen har det overordnede ansvaret 

for det forebyggende arbeidet, og 

kan som arbeidsgiver legge bedre til rette 

for bruk av gruppeog befolkningsrettede 

forebyggingstiltak. Flertallet av kommunepsykologene 

er plassert i kommunale 

helsetjenester, som har klart definerte arbeidsoppgaver 

med fokus på behandling 

og utredning i arbeid med enkeltpersoner, 

familier og mindre grupper. Forebyggende 

tiltak rettet mot grupper eller hele 

befolkningen er et mindre velavgrenset 

arbeidsområde og innebærer tjenesteovergripende 

samarbeid og engasjering av 

kommunens toppledelse. 

Kommunepsykologene bruker i dag 

rundt 4 % av tiden sin på tiltak rettet mot 

grupper og hele befolkningen, så potensialet 

i en styrking av folkehelsearbeidet 

for psykisk helse er stort. Siden over halvparten 

av kommunepsykologene ønsker å 

bruke mer av arbeidstiden sin på forebyggende 

arbeid, er det gode mulighet for å 

utnytte dette potensialet og øke den forebyggende 

innsatsen. l 

Referanser 

Gordon, R. S. (1983). An Operational Classification 

of Disease Prevention. Public Health 

Reports (1974–), 98(2), 107–109. 

Heggland, J. E., Gärtner, K. & Mykletun, A. (2013). 

Kommunepsykologsatsingen i Norge i et folkehelseperspektiv 

(Rapport 2013:2) Nasjonalt 

Folkehelseinstitutt, Divisjon for samfunn og 


Helsedirektoratet. (2009). Nasjonale retningslinjer 

for diagnostisering og behandling av voksne 

med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten. 

Oslo: Helsedirektoratet. 

Helsedirektoratet. (2012). Regelverk: Tilskudd til 

modellutprøving – psykologer i kommunehelsetjenesten. 

Oslo: Helsedirektoratet Nedlastet 

fra http://www.helsedirektoratet.no/tilskudd/ 

Sider/psykologer-i-kommunehelsetjenestenmodellutproving.aspx. 

Major, E. F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., Nord, 

E., Ose, S., Rognerud, M. & Aarø, L. E. (2011). 

Bedre føre var… Psykisk helse: Helsefremmende 

og forebyggende tiltak og anbefalinger (Rapport 

2011:1). Nasjonalt folkehelseinstitutt. 

McCracken, C., Dalgard, O. S., Ayuso-Mateos, 

J. L., Casey, P., Wilkinson, G., Lehtinen, V. & 

Dowrick, C. (2006). Health service use by 

adults with depression: community survey in 

five European countries. The British Journal of 

Psychiatry, 189(2), 161–167. doi: 10.1192/ 

bjp.bp.105.015081 

Mrazek, P. J. & Haggerty, R. J. (1994). Reducing 

Risks for Mental Disorders: Frontiers for 

Preventive Intervention Research: Committee 

on Prevention of Mental Disorders, Institute of 

Medicine. 

Mykletun, A., Bjerkeset, O., Øverland, S., Prince, 

M. & Dewey, M. (2009). Levels of anxiety and 

depression as predictors of morality: The 

HUNT study. The British Journal of Psychiatry, 

195, 118–125. 

Mykletun, A., Knudsen, A. K. & Mathiesen, K. S. 

(2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv 

(Rapport 2009:8). Nasjonalt 

folkehelseinstitutt. 

Mykletun, A., Overland, S., Dahl, A. A., Krokstad, 

S., Bjerkeset, O., Blozier, N., . . . Prince, M. 

(2006). A Population-Based Cohort Study of 

the Effect of Common Mental Disorders on 

Disability Pension Awards. American Journal of 

Psychiatry, 163, 1412–1418. 

O’Connell, M. E., Boat, T. B. & Warner, K. E. 

(2009). Preventing Mental, Emotional, and 

Behavioral Disorders Among Young People: 

Progress and Possibilities. Washington D.C: 

National Research Council and Institute of 

Medicine of the National Academies. 

Organisation for Economic Co-operation and Development 

(OECD). (2010). Sickness, Disability 

and Work. Breaking the Barriers. A Synthesis of 

Findings Across OECD Countries (pp. 63). Paris. 

Rodal, J., & Frank, K. (2008). Psykologer i kommunene 

– barrierer og tiltak for økt rekruttering. 

Oslo: Helsedirektoratet. 

St.meld.nr.47. (2008–2009). Samhandlingsreformen. 

Rett behandling – på rett sted – til rett tid. 

St.prp.nr.63. (1997–1998). Om opptrappingsplan 

for psykisk helse 1999 – 2006. Endringer i 

statsbudsjettet for 1998. 

World Health Organization. (2004). The Global 

Burden of Disease: 2004 Update. www.who. 

org: World Health Organization. 


45



Fortsatt ingen vinnersak 

Lederartikkel publisert første gang juni 2013 Å løfte psykologien 

og psykisk helse inn i det offentlige ordskiftet er 

viktig for Psykologtidsskriftet. Vi noterte oss derfor 

en aldri så liten seier da Høyres Bent Høie i desemberutgaven 

lovet å gjøre psykisk helse til en vinnersak 

i valgkampen. Men et søk i medieovervåkningstjenesten 

Retriever gir knapt ett treff på hans navn 

i kombinasjon med psykisk helse. Betegnende nok 

var psykisk helse ikke engang nevnt da Dagsavisen 

spurte ham om Høyres viktigste valgkampsaker (3. 

mai). Heller ikke helseministerens navn gir særlig 

mange treff når det kombineres med psykisk helse, 

og langt de fleste av dem handler om generelle forebyggende 

tiltak og ønsket om å flytte tjenestene ut 

i kommunene. 

En mulig forklaring er at norsk presse ikke bryr seg om 

psykisk helse på et politisk nivå; altså at politikerne 

ikke kommer til orde om et tema som opptar dem. I 

pressen handler psykisk helse om å gi psykiske lidelser 

et ansikt eller om selvhjelp, sex og samliv. Men sjelden 

som en del av helsepolitikken, av familiepolitikken, av 

arbeidspolitikken, av skolepolitikken. Heller ikke når 

partienes politikk presenteres, nevnes psykisk helse. 

Selv om det eks plisitt er viet plass i Høyres program. I 

Arbeiderpartiets program. I Venstres program. I Kristelig 

Folkepartis program. I Senterpartiets program. 

Det er altså ikke i nyhetsbildet eller på debattsidene 

vi leser om psykisk helse, men i helgebilagene. Og da 

slipper politikerne unna de kritiske spørsmålene om 

deres psykiske helsepolitikk. 

Det er likevel for lett å rette fingeren mot politikere 

og journalister alene. Heller ikke psykologstanden 

har så langt gjort noen imponerende innsats for 

å sette psykisk helse på dagsordenen i valgkampen. 

I Retriever får du null treff hvis du søker på kombinasjonen 

«psykolog» og «valgkamp» fra nyttårsskiftet 

og frem til i dag. Null! Det samme antall aktuelle 

treff du får hvis du søker på begrepene «politikk» og 

«psykolog». 

Det er ikke i nyhetsbildet eller på 

debattsidene vi leser om psykisk 

helse, men i helgebilagene 

Psykologi og psykisk helse er imidlertid svært viktig 

for samfunnsdebatten. Noe professor dr.psychol. 

Arnstein Mykletun tydeliggjør i Aftenposten 16. mai. 

Her forteller han at mer enn halvparten av de unge 

mellom 18 og 40 år som blir uføretrygdet, blir det 

på grunn av psykiske lidelser, og at mange av disse 

ville blitt friskere hvis de ble i jobb. Eller vi ser det i 

denne månedens temasak om unge uføretrygdede: 

«Hver tredje elev dropper ut av videregående skole. 

Psykisk helse har mye å gjøre med det. Bør vi snakke 

høyere om det?» (side 108). Psykologisk kunnskap 

har altså stor samfunnsmessig betydning. 

Som psykologer vet vi hvorfor psykisk helse er en 

vinnersak, ikke bare i valgkampen, men for samfunnet. 

Psykologer er den viktigste faglige premissleverandøren 

på feltet psykisk helse. Det gir et ansvar for 

å bringe premissene til torgs. 


46 



Psykisk helsepolitikk 

Pressgrupper 

mot kutt i 

psykisk 

helsevern 

Opptrappingsplanen bidro 

til et bedre tilbud i psykisk 

helsevern. Den er i de 

siste årene erstattet av en 

nedtrappingsplan. 

Omsorgsfull undervisning 

Mange lærere etterspør en bedre skolehelsetjeneste og 

flere tilgjengelige fagpersoner som kan trå til når vanlig, 

omsorgsfull undervisning ikke er tilstrekkelig. 

Gunn Pound 

Leder Mental Helse Stovner 

Debatt: Stortingsvalg 2013 

Publisert første gang juni 2013 Tiden er moden 

for at alle faggruppene og brukerorganisasjonene 

i psykisk helsevern sammen danner 

kamp- og pressgrupper. Dette må skje 

i alle landets fylker. Opptrappingsplanen 

som bidro til et bedre tilbud i psykisk helsevern, 

ble erstattet med en nedtrappingsplan 

i 2008. Resultatet er kutt i institusjonsplasser 

og psykisk helseverntilbudet i alle 

landets kommuner. I perioden 2008–20011 

forsvant 550 sengeplasser og 300 stillinger 

i psykisk helsevern for voksne. Følgen 

for mange er at de skrives ut til hjemkommuner 

som mangler ressurser. Mens Folkehelseinstituttet 

forteller at fire av fem 

ungdommer som sliter med betydelige psykiske 

helseutfordringer, aldri fanges opp. 

Psykologforeningen bør derfor sammen 

med representanter fra Mental Helse, 

Legeforeningen, Landsforeningen for 

pårørende i psykisk helsevern, Sykepleierforbundet 

og mange andre danne feller 

pressgrupper. Sammen må vi kreve en ny 

opptrappingsplan og at staten øremerker 

midlene til psykisk helsevern i kommunene. 

Og samlet bør vi gå i fakkeltog fra 

Youngstorget til Stortinget, slik at politikerne 

i det som er et valgår, hører «Stopp 

kutt i psykisk helsevern». 

pound70@hotmail.com 

Gro Elisabeth Paulsen 

Leder i Norsk Lektorlag 

Debatt: Psykisk helse 

i barnehage og skole 

Lederartikkelen i april argumenterte 

for at helsefremmende, forebyggende 

og opp følgende psykisk helsearbeid 

må være noe dagligdags som voksne i 

barnehage og skole tar ansvar for. 

Publisert første gang juni 2013 Elementær 

pedagogisk innsikt tilsier at ungdoms 

motivasjon og kapasitet til konsentrert 

og systematisk læring avhenger av psykisk 

overskudd og vitalitet. Skolen som 

pedagogisk institusjon kan derfor ikke 

ignorere elevenes psykiske helse, eller 

overse at psykiske plager går ut over skolearbeid. 

Dersom unge blir friskere av 

kunnskap om psykisk helse, er det nærliggende 

og fornuftig å la skolen være 

førstelinje i arbeidet for å forebygge helseproblemer 

i befolkningen. 

Overfôret 

Opplysningstanken er en av skolens 

grunn steiner. Den knytter an til håpet 

om at mer kunnskap og mer utdannelse 

kan gi oss et rikere liv og et stadig 

bedre samfunn. Tilliten til kunnskapens 

helbredende og foredlende kraft 

fører imidlertid til at listen over små og 

store problemer som skolen skal «ta seg 

av», blir uendelig. I tiår har skolen blitt 

overfôret med handlingsplaner, kampanjer, 

tiltak og strategier med utallige 

aktverdige og uangripelige formål. Jeg 

nevner i fleng: Kampanjer mot narkotika, 

røyking, rasisme, usunt kosthold, 

drukningsulykker, mobbing, tvangsekteskap 

og familievold. Kampanjer for 

miljøvern, brannvern, trafikksikkerhet 

på skolevei, Internett-vett, økt mosjon 

og fysisk aktivitet, om personlig økonomi, 

personlig hygiene, smittevern og 

vaksiner, førstehjelp, prevensjon, seksualitet 

og avverging av seksuelle overgrep. 

Mange av kampanjene har elementer 

som berører og påvirker psykisk helse, 

og alle kampanjene har elevenes beste 

som mål. Når skoler sier de heller vil satse 

på skolefagene, må det sees som en 

reaksjon på totalomfanget av ulike tiltak, 

og fraværet av koordinering og prioritering 

fra myndighetenes side. Helsedirektoratets 

program Veiledning og 

informasjon om psykisk helse hos ungdom 

forsvinner lett i villniset av velmenende 

tiltak som det verken følger struktur, 

penger eller fagpersoner med. 

Urinveisplager og mobbing 

Det er heller ingen selvfølge at barns 

fysiske helse følges opp i norske skoler. 

Etter fire år med målrettet tilsyn konkluderte 

Arbeidstilsynet nylig med at 

en uakseptabel høy andel av kommunene 

tilbyr ikke forsvarlig inneklima i 


47

Psykisk helsepolitikk 


skolene. Enkelte skolebygg har forfalt over 

tiår, og skolebarn risikerer kroniske plager 

med urinblæren fordi de holder seg 

hele dagen for å unngå skolens ufyselige 

doer. Rapporter viser også at mobbing er 

utbredt på tross av jevnlige medieoppslag, 

politikerløfter og tiltak. 

Kampen for et godt skolemiljø, for 

både kropp og sjel, er altså langt fra vunnet. 

Ungdoms psykiske helse er lite synlig, 

og inntil det går riktig galt, overlates den 

derfor lettere til amatørskap og festtaler. 

Respekt, ledelse, kunnskap 

Sterk satsing på skolefagene behøver ikke 

å bety at skolen svikter sin oppgave som 

helsefremmende institusjon. Det er ingen 

grunn til å trekke et kunstig skille mellom 

elevers arbeid med sin egen personlige ut - 

vik ling og arbeid med fagene. Det er heller 

ingen motsetning mellom trivsel, trygghet 

og krav om faglig læring. 

De viktigste kjennetegnene ved den 

gode læreren, forstått som en som skaper 

gode læringsresultater, kan oppsummeres 

i tre punkter: En slik lærer utøver respekt, 

toleranse, empati og interesse for eleven, 

hun tar lederskap og ansvar for regler og 

arbeidsro i klassen, og har faglig viten på 

et så høyt nivå at hun varierer og tilpasser 

undervisningen etter situasjonen. 

Lærere med solid faglig trygghet slipper 

å engste seg for sin egen status. De kan 

konsentrere seg om å møte elevene med 

voksen vennlighet. Gode lærere kjenner 

også sine egne begrensninger og utvider 

ikke lærerrollen til å opptre som terapeut. 

Krav om at elevene skal lære å lese, skrive 

og regne – kall det gjerne resultatet av PI- 

SA-sjokket – har bidratt til en opprydning 

på dette området. 

Mange lærere etterspør en bedre skolehelsetjeneste 

og flere tilgjengelige fagpersoner 

som kan trå til når vanlig, omsorgsfull 

undervisning ikke er tilstrekkelig. 

Mange etterspør også etterutdanning i 

psykologi for praktiserende pedagoger. 

Kunnskap må til, ikke bare rettet mot tilfeller 

av plager og sykdommer, men som 

grunnleggende viten om menneskers 

livsvilkår, våre skrøpelige og sårbare sider, 

både fysisk og psykisk. 

gep@norsklektorlag.no 

Velmenende: Helsedirektoratets program 

Veiledning og informasjon om psykisk helse 

hos ungdom forsvinner lett i villniset av 

velmenende tiltak, skriver Lektorlagets leder 

Gro Elisabeth Paulsen. Foto: YAY Micro 



Debatt 

FRISKE SKOLEBARN: Kompetansen om psykisk helsearbeid i skolen og hos skoleeierne er varierende, skriver Terje Skyvulstad i Utdanningsforbundet. 

Illustrasjonsfoto: Yaymicro.com 

180 millioner gir håp 

Regjeringen skriver i Folkehelsemeldingen at de vil styrke helsestasjonene og 

skolehelsetjenesten. Friske midler i 2014 gir håp for arbeidet med barns psykiske helse. 

Terje Skyvulstad 

1. nestleder i Utdanningsforbundet 

Debatt: Psykisk helse 

i barnehage og skole 

Publisert første gang juni 2013 Vi i Utdanningsforbundet 

kan i all hovedsak slutte oss til 

vurderingene i red aktørens leder i aprilutgaven. 

Kunnskap om psykisk helse inngår 

i dag i rammeplanene for lærerutdanningene 

og er regulert av opplæringslov og læreplanverk, 

men kravene kan med fordel 

Det er derfor ønskelig at 

skolen kan alminneliggjøre 

psykisk helse på samme 

måte som fysisk helse 

presiseres og forsterkes. Kompetansen om 

psykisk helsearbeid i barnehage og skole 

og hos barnehage- og skoleeiere er varierende 

og bør styrkes. Det kan skje ved 

å styrke eksisterende kompetanse og ved 

å åpne for andre yrkesgrupper med helsefaglig 

kompetanse i barnehage og skole. 

Det er dessuten viktig at skolen knytter 

bånd og bygger bruer til skolehelsetjenesten, 

helsestasjoner, pedagogisk-psykolgoiske 

tjenster, barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien, 

basert på tverrfaglig og 

tverrsektoriell tenkning. 

I denne sammenhengen er det positivt at 

regjeringen i den nylig fremlagte folkehelsemeldingen, 

Meld. St. 34 (2012–2013), vil 

styrke helsestasjonsog skolehelsetjenesten 

og sikre bedre samhandling mellom tjenestene. 

Regjeringen foreslår en styrking av 

helsestasjonsog skolehelsetjenesten med 

180 millioner kroner i 2014. Det er bra. Meldingen 

peker på at ressursene som brukes 

på helsestasjoner og skolehelsetjenesten i 

dag, ikke står i forhold til behovene. Utdanningsforbundet 

deler denne vurderingen. 

Psykiske plager og lidelser er dessverre 

i stor grad tabubelagt i det norske samfunnet, 

selv om psykisk helse er noe vi alle har, 

og selv om de fleste kjenner noen med psykiske 

problemer. Det er derfor ønskelig at 

skolen kan alminneliggjøre psykisk helse 

på samme måte som fysisk helse, og slik 

bidra til større kunnskap og mer åpenhet. 

terje.skyvulstad@ 

utdanningsforbundet.no 


49

Debatt 


Elevenes bedriftshelsetjeneste 

Lederartikkel publisert første gang juli 2013 Skolehelsetjenesten 

er elevenes bedriftshelsetjeneste. Men uten krav 

om jevnlig kontroll, og med et tilbud som knapt er 

tilgjengelig på mange skoler. Og som i bedriftshelsetjenester 

flest er det ikke det psykiske som betones. 

I valgprogrammene til de ulike partiene leser vi derimot 

om viktigheten av å styrke skolehelsetjenesten, 

og ikke minst at psykisk helse skal få større plass i 

tilbudet. Fra noen tilfeldig valgte valgprogram sakser 

vi at «skolehelsetjenesten må bli bedre og mer 

tilgjengelig for elevene, og det bør trekkes inn flere 

yrkesgrupper som psykologtjeneste» (KrF); man 

må «styrke skolehelsetjenesten og øke innsatsen mot 

mobbing og sosial isolasjon» (SV); tjenesten må «rustes 

for forebyggende arbeid, særlig for bedre psykisk 

helse og mot fedme» (Ap); man må «bygge ut det 

psykiske helsetilbudet for barn og unge, med vekt 

på både lavterskeltiltak i helsestasjoner og skolehelsetjeneste» 

(H). 

Skolehelsetjenesten ble også trukket frem av helseminister 

Jonas Gahr Støre da Folkehelsemeldingen 

ble lagt fram i april: Det er helsestasjonsog skolehelsetjenesten 

som er spydspissen i det forebyggende 

arbeidet for barn og unge, sa han, og lovet kommunene 

180 ekstra millioner til skolehelsetjenesten. 

Verken Støre selv eller noen andre politikere mener 

at dette er nok, men regjeringen fremhever det som 

en god start. 

I et valgår er det lett å bli skeptisk. For politikerne 

lovte det samme for fire år siden. Før valget i 2009 

spurte Psykologtidsskriftet partilederne hvordan deres 

partier ville fremme elevenes psykiske helse (se 

«Fra arkivet» på side 51). Nær alle partiene trakk 

frem skolehelsetjenesten. Med en så bred politisk 

støtte burde det være en smal sak å bygge en skolehelsetjeneste 

med nok ressurser og kompetanse til å 

adressere de unges psykisk helse. Men først i år loves 

det 180 millioner, et beløp som gir 300 nye helsesøsterstillinger 

– ikke all verden når Helsedirektoratet 

mener det mangler 1550 årsverk på helsestasjonene 

og i skolehelsetjenesten. Og ikke all verden når halvparten 

av frafallet i videregående skole berører psykisk 

helse, når 15 til 20 prosent av de unge sliter med 

psykiske helseplager, når 40 000 barn hver dag engster 

seg for å bli mobbet på skolen. 

De unge selv er heller ikke fornøyd. Sekstenåringene 

Agnes Viljugren og Sigurd Log Røren utfordrer alle 

Norges politikere når de etterlyser en skolehelsetjeneste 

de unge fortjener (Si;D, 13. mai). De ønsker seg 

en helsesøster i full stilling til hver skole, og at tjenesten 

har kompetanse på psykisk helse. For psykisk 

helse opptar de unge. Mens psykisk helse knapt nevnes 

på avisenes tradisjonelle debattsider, er det jevnlig 

bidrag om psykisk helse på de unges debattsider, 

slik som Adresseavisens «Snakk ut», Bergens Tidendes 

«BTbatt» og Aftenpostens «Si;D». 

Det er altså de unge som reiser debatt om psykisk 

helse. Det partiet som setter psykisk helse på dagsorden 

i skoledebatten, vil derfor vinne de unges stemmer. 

Å investere i en skolehelsetjeneste som møter 

de unges psykiske helse er derfor ikke bare en investering 

i befolkningens fremtidige psykiske helse. 

Det er også en investering som kan sikre partiet 

fremtidige stemmer. 


50 


Fra arkivet 

Fra arkivet: 2009 

Hvordan vil ditt parti støtte 

skolene og lærerne med å fremme 

elevenes psykiske helse? 

Publisert første gang juli 2013 

– Skolehelsetjenesten har en unik 

mulighet til å fange opp tidlige tegn på 

livsstilssykdommer, rusproblemer eller 

psykisk sykdom. I dag har ikke denne 

tjenesten kapasitet og ressurser nok til 

å kunne jobbe forebyggende og helsefremmende. 

Arbeiderpartiet går inn for at 

skolehelsetjenesten må bli et tilgjengelig 

tilbud for alle elever fra barneskoletrinnet 

opp til videregående skole. Det må 

settes nasjonale standarder i forhold til 

utbredelse og innhold, og skolene må ha 

tilgang på psykisk helsepersonell. 

Helga Pedersen, Arbeiderpartiet 

- FrP vil styrke skolehelsetjenesten. Et 

viktig element i dette er å iverksette 

tiltak som øker kompetansen knyttet til 

psykiatriske og rusrelaterte problemer 

blant elevene. FrP ønsker videre å øremerke 

midler til psykiatrien, og videreføre 

opptrappingen på dette feltet. Skolehelsetjenesten 

er et viktig lavterskeltilbud 

og har en viktig rolle i det forebyggende 

helsearbeidet. 

Siv Jensen, Fremskrittspartiet 

– Høyre mener at det forebyggende 

helsearbeidet må styrkes, også informasjon 

om psykisk helse i skolen. Vi har 

sett flere gode prosjekter der skolen og 

de frivillige organisasjonene samarbeider. 

Høyre vil fortsatt være en pådriver for 

antimobbearbeidet, som vi satset mye 

på i vår regjeringstid i forrige periode. 

Vi har foreslått å styrke det psykiske 

helsearbeidet i skolehelsetjenesten, PPT 

og helsestasjoner, særlig for barn som 

opplever en vanskelig livssituasjon eller 

har psykiske problemer. 

Erna Solberg, Høyre 

– Gjennom skolehelsetjenesten kan barn 

med ulike problemer fanges opp på et 

tidlig tidspunkt. Skolehelsetjenesten 

og helsestasjon for ungdom må derfor 

bygges ut og styrkes. Det må legges økt 

vekt på tverrfaglig samarbeid med etater 

som skole, barnehage, PPT, helsestasjon, 

utekontakt, fritidsklubber og barnevern 

for å fange opp og hjelpe utsatte barn så 

tidlig som mulig. 

Kristin Halvorsen, Sosialistisk Venstreparti 

– Tilstrekkelig lærertetthet i skolen, slik 

at læreren får mer tid med den enkelte 

elev er vesentlig. (…) Vi tror også vi må få 

flere yrkesgrupper inn i skolen. Lærerne 

bør gjøre det de er best på, nemlig å 

undervise. I skolen, som fellesarena 

for alle barn, kommer barn med mange 

og sammensatte utfordringer. Utvidet 

skolehelsetjeneste og yrkesgrupper 

som sosionomer, psykologer og andre i 

skolehverdagen kan være viktig både for 

å oppdage og hjelpe med løsninger så 

tidlig som råd. 

Dagfinn Høybråten, Kristelig Folkeparti 

– Vi vil at kvart einaste kommunestyre skal 

ha ein årleg debatt om helsetilstanden til 

innbyggjarane, og om tiltak som må setjast 

inn for å betre helsa. (…) I barnehagen og 

i småskulen kan det tidleg bli oppdaga om 

born eller familiar treng ekstra støtte. (…) 

I nokre kommunar må ein styrkje skulehelsetenesta 

for å passe på dette. 

Liv Signe Navarsete, Senterpartiet 

– I dag er det for lav lærertetthet i skolen 

til at hvert enkelt barn kan bli fulgt opp på 

en skikkelig måte. Det svekker elevenes 

læringsmiljø, og fører til at mobbing 

ikke blir tatt skikkelig tak i. (…) I tillegg 

arbeider Rødt for at alle skoler skal være 

knytta en egen helsesøster, som har 

nært samarbeid med psykolog. 

Torstein Dahle, Rødt 

– Skoleledelsen må ha et tydelig ansvar 

for trivsel og læringsmiljø, kamp mot 

mobbing og andre faktorer som truer barnas 

psykiske helse. Tilbud til elever som 

trenger hjelp, må være der elevene er: 

på skolen. (…) Venstres velferdsreform 

med større og mer robuste kommuner vil 

også ha betydning for skolen og helsearbeidet 

der. Mange kommuner har altfor få 

ressurser og for små kompetansemiljøer. 

Bare en styrket psykisk helsetjeneste i 

kommunene kan ha en god nok kontakt 

med den enkelte skole. 

Lars Sponheim, Venstre 

Alle sitatene over er hentet fra juliutgaven 2009 


51

Fra presidenten 


Ditt valg 

Tor Levin Hofgaard 

President i Norsk Psykologforening 

Publisert første gang juli 2013 I år er det valgår. 

Og vi nærmer oss med stormskritt en hektisk 

valgkamp. Agurktiden blir nok kort i 

sommer. Spaltene vil bli fylt av utspill fra 

alle hold i det politiske landskapet. Posisjoneringen 

for å definere hva som blir «saken» 

med stor S i valget er allerede i gang. 

Blir det eldre? Familie? Olje i Lofoten? 

Økonomi? Helse? Utfallet kan bli viktig 

– også for Psykologforeningen. 

Både opposisjon og regjeringspartier 

karakteriserer dette som et retningsvalg. 

Hvilken retning snakker de så om? Mange 

tviler på om vi vil merke så stor forandring 

dersom Høyre & co kommer inn 

i regjeringskontorene. Og mange har gitt 

uttrykk for at «en annen retning» er en bra 

ting, nærmest som prinsipp, etter åtte år 

med samme regjeringskonstellasjon. Jeg 

tviler på om det er det partiene mener når 

de snakker om retningsvalg. Jeg antar at 

de mener er at det som skjer i år vil få store 

konsekvenser for den langsiktige ut vik - 

lingen av Norge. Det er ikke enkeltsakene, 

enkeltoppslagene eller det gode retoriske 

poenget til en politiker som betyr noe. 

Det er hvor pilen peker over tid. De lange 

linjene. Det er valget vi står overfor i år. 

Det ikke er så lenge siden retningsvalg 

til Stortinget var litt utopisk. For frem til 

for åtte år siden hadde vi ikke hatt noen 

stabil flertallsregjering over tid siden 

1960-tallet. Vi hadde vennet oss til å leve 

i «hestehandlernes tid»; der politikk ble 

utformet på nattlige møter i Stortinget 

med skiftende konstellasjoner fra gang 

til gang. Ingen regjering fikk igjennom 

den politikken de gikk til valg på. Intet 

regjeringsparti kunne unngå at små partier 

med knapt fire prosent kunne blokkere 

et flertall. Slik blir det mye sikk-sakkkjøring 

av. I en sak hadde politikken én 

profil og én retning. I en annen sak en annen. 

Vakre valgløfter kunne fort forsvinne 

i en sen nattetime hvis det ble lagt en mer 

attraktiv veistump eller interessant sykehusavdeling 

på bordet. 

Da de rødgrønne fikk flertall i 2007, endret 

dette seg radikalt. Stortinget ble ikke 

lenger en handelsplass der saker skiftet eier 

for en million her og en million der. I stedet 

ble diskusjonen flyttet til en mer eksklusiv 

klubb, der lederne for de ulike regjeringspartiene 

gjorde opp seg imellom. Nå 

Posisjoneringen for å 

definere hva som blir 

«saken» med stor S i valget 

er allerede i gang 

kan man selvsagt si at det ikke er så mye 

bedre – eller mer demokratisk. Med det er 

nå engang slik et representativt demokrati 

fungerer. Klarer partiene som har flertall å 

samarbeide, har de styringen i fire år. Ulempen 

er at den politiske hverdagen blir kjedeligere. 

Fordelen er at den blir stabil. Den 

angir retning. Den gjør det mulig å faktisk 

vite hva som vil skje over en lengere tidsperiode 

enn frem til neste møte i Stortinget. 

Så der er vi altså nå – i følge samtlige 

partier på Stortinget – ved et retningsvalg. 

For vår forening er det viktig med retning. 

Vårt prosjekt er å påvirke samfunnsut vik - 

lingen med utgangspunkt i vårt fag og det 

vi mener er det beste for befolkningen. Vi 

bruker betydelige ressurser på å skape forståelse 

for våre synspunkter. Vi holder seminarer, 

møter beslutningstakere, sitter 

i utvalg, gir råd, kommer med utspill 

i media og direkte til partier, kommuner 

og organisasjoner. Nær sagt alt vi jobber 

for, er langsiktige effektmål. Det er ingen 

rettlinjet prosess å nå slike mål, og alltid 

mange andre aktører som påvirker de samme 

prosessene. Enkelte har de samme mål 

som oss, noen vil litt av det samme, men 

sjelden helt. Alle har gode intensjoner. 

Med et slikt arbeidsfelt kan stabilitet 

over tid fremstå som et tveegget sverd. 

Dersom beslutningstakerne bestemmer 

seg for å lytte mer til dem som har andre 

synspunkter enn oss, kan vi risikere at vi 

havner i en blindgate. Da kan man tidvis 

kanskje ønske seg tilbake til hestehandelstyringens 

tid der alle spørsmål alltid var 

i spill, og alt var til salgs – så lenge prisen 

var god. Samtidig er fordelen med stabilitet 

og langsiktighet at den gir mulighet til 

langsiktige strategier også for oss. Det gir 

tydelige rammebetingelser som gjør at vi 

kan stole på at et mulighetsvindu faktisk 

er verdt å bruke ressurser på. Og selv når 

beslutninger tilsynelatende går på tvers av 

våre oppfatninger, åpner også slike beslutninger 

nye stabile muligheter som vi trygt 

kan basere oss på. 

Psykologforeningen har naturligvis 

ingen mening om hvem du skal stemme 

på ved årets valg. Stemmeurnene blir fylt 

av flere grunner enn av ønsket om å bedre 

helsen i vårt land. Men vi i Psykologforeningen 

må altså forberede oss på alle 

eventualiteter. Det har vi gjort i lang tid allerede, 

ved å opprette nyttige og gode relasjoner 

med samtlige politiske partier. Det 

har vært et langsiktig og målrettet arbeid, 

som ikke er veldig synlig for dere. Men 

den innsatsen håper vi skal komme alle 

våre medlemmer, og samfunnet til gode, 

uansett hvilket utfall årets valg får. 


 


Psykisk 

helsepolitikk 

Mobbing 

Arbeidsliv

Temasak 

◗◗Mobbing blant barn og unge 

Når barn blir 

fritt vilt 

Hver dag går minst 40 000 norske skolebarn 

hjemmefra med angst for å bli mobbet av medelever. 

Hva gjør det med dem? Og hva gjør vi med det? 

Tekst: Nina Strand 

Publisert første gang mars 2013 

Åbli utsatt for mobbing er ydmykende og skremmende. Å bli 

truet og trakassert jevnlig av andre barn er en sterk belastning, 

og setter sine spor. Anne-Kristin Imenes er kommunepsykolog 

i Nøtterøy kommune, og jobbet tidligere i PPT. Hun har møtt 

mange barn som er mobbet og foreldrene deres. 

– Det er en blålys-situasjon. Disse barna har ofte hatt det svært vondt 

i lengre tid før de omsider forteller foreldrene eller en lærer om hva de 

opplever. Mange lever i en grunnleggende utrygghet, de føler seg som fritt 

vilt og er i konstant alarmberedskap fysisk og psykisk. Mobbesaker har 

høy prioritet hos meg, fordi barna lider, og ikke minst fordi sen skadene 

kan bli så store, sier Imenes. 

Mister gleden 

Barn er lojale, også mot medelever som krenker dem, derfor vil de ofte 

vente lenge med å fortelle noen om ydmykelser og en hverdag i frykt, forklarer 

kommunepsykologen. Problemene har fått tid til å utvikle seg, og 

hun snakker med barn som har mistet gleden i hverdagen, som gruer seg 

til å gå på skolen allerede når de legger seg om kvelden, som ikke lenger 

orker å være med på aktiviteter. Foreldrene føler seg maktesløse, de vet 

ikke hvordan de skal hjelpe barnet sitt. Og dessverre opplever noen at skolen 

ikke går ordentlig inn i det barn og foreldre forteller. 

54

Valgspesial 2013: Mobbing 

Temasak 

«Kvart blikk sokk inn i Tyra. Dei la seg på sjela hennar som krympeflekkar. Når sjela vart mindre, vart ho òg mindre. Det må vera noko 

gale med meg, tenkte ho. Kanskje eg sender ut ei slags stråling som dei andre ikkje likar?» Illustrasjon frå Vivaldi (Magikon forlag, 2011) 

av Helge Torvund (tekst) og Mari Kanstad Johnsen (illustrasjoner) 


55

Temasak 


– Disse barna trenger hjelp til å oppdage sitt egenverd, til 

å jobbe med sine symptomer og til å plassere ansvaret der 

det hører hjemme – hos mobberen 

Anne-Kristin Imenes 

– Friminuttene er noe av det verste, barnet 

føler seg ubeskyttet når de voksne ikke 

er der, forteller Imenes. Men også i gymgarderoben, 

når det er gruppearbeid, eller 

når barna er på vei til og fra klasserommet, 

kan mobbing skje uten at lærerne oppdager 

det. Ikke sjelden utvikler barnet trygghetsstrategier 

som tar krefter og oppmerksomhet, 

de opplever seg nederst på stigen 

og føler seg verdiløse. Disse barna trenger 

hjelp til å oppdage sitt egenverd, til å jobbe 

med sine symptomer og til å plassere ansvaret 

der det hører hjemme – hos mobberen, 

understreker kommunepsykologen. 

Men tross hjelp fra familie, lærere og 

helsevesen kan det ta lang tid å lege sårene 

hos mobbeutsatte barn. Man anslår at 

det dreier seg om minst 40 000 barn hvert 

år ifølge forskeren Erling Roland. Mange 

skoler sier de gjør en stor innsats både for 

å forebygge og å sette inn tiltak mot mobbing, 

men likevel kan det se ut til at mange 

av barna som blir utsatt for mobbing, ikke 

blir fanget opp. 

Langvarige plager 

Til nå har man hatt for liten oppmerksomhet 

på de langvarige konsekvensene for det 

enkelte barnet som blir rammet, hevder 

psykolog Thormod Idsøe ved Nasjonalt 

senter for læringsmiljø og atferdsforsk - 

ning (Læringsmiljøsenteret) i Stavanger. 

Han etterlyser systematisk oppfølging av 

mobbede barn. Hjelpen kan gis i skolens 

regi eller i helsevesenet, her vil behovene 

være forskjellige, mener han. 

Ikke sjelden møter psykologer i sin kliniske 

praksis barn eller voksne som har 

vært utsatt for mobbing. 

– Forsk ningen forteller oss at det å bli 

mobbet kan ha langvarige konsekvenser, 

sier Thormod Idsøe til Psykologtidsskriftet, 

og understreker at mobbing i seg selv 

kan være skadelig. For selv om et barn har 

andre problemer som gjør at de lettere 

blir utsatt for mobbing, og selv om noen 

er mer sårbare for det å bli mobbet enn 

andre, viser forsk ningen at det å bli mobbet 

gir økt risiko for plager; eksempelvis 

lav selvfølelse, skolevegring og dårligere 

prestasjoner på skolen. 

– Noen plages av angst og depresjoner, 

de kan gå med selvmordstanker. Andre utvikler 

posttraumatisk stress-symptomer 

(PTSD-symptomer), forklarer psyko logen, 

som selv har forsket på dette. Sammen 

med kollega Ella Idsøe og Atle Dyregrov fra 

Senter for krisepsykologi i Bergen publiserte 

han i fjor en fagartikkel i Journal of Abnormal 

Child Psychology, som undersøker 

sammenhengen mellom det å bli utsatt for 

mobbing og forekomsten av PTSD-symptomer 

blant norske skoleelever. Grunnlaget 

var en kartlegging av mobbing blant 

963 skoleelever i åttende og niende klasse. 

Forskerne fant at en av tre elever som 

rapporterte at de var mobbet hadde høye 

nivåer av PTSD-symptomer: påtrengende 

minner om det som hadde skjedd, aktiv 

unngåelse av steder, personer og tanker 

knyttet til mobbingen. Dette stemmer 

godt med funn i lignende studier, også 

blant voksne mobbeofre. 

– Ett av tre barn? Det er høye tall. 

– Vi vet ikke noe om varigheten av disse 

symptomene, og i noen tilfeller kan det 

være snakk om akutte stressreaksjoner. 

Likevel synes jeg tallene gir grunn til bekymring, 

og vi trenger flere studier som 

undersøker hvordan slike plager utvikler 

seg over tid, svarer Idsøe. 

Og nettopp det er han og kollegene i 

gang med. De deltar nå i en longitudinell 

studie i Finland der man studerer dette 

over tid. 

– Traumer eller belastninger som påføres 

oss av andre mennesker, kan gi mer 

kompliserte og sammensatte konsekvenser 

enn ulykker. Om dette også gjelder nivået 

på symptomtrykket, vet jeg ikke om 

det er forsket på. Vi vet heller ikke om dette 

er noe som kan overføres til grov mobbing, 

sier psykologen. 



Temasak 

«Katten låg og mol. Og den dirrande lyden fylte heile Tyra. Ho lukka augo og kjende at det ikkje var plass til ein einaste tanke i henne. 

Ein malande katt i fanget, og alle tankar vert borte.» Illustrasjon frå Vivaldi (Magikon forlag, 2011) av Helge Torvund (tekst) og Mari 

Kanstad Johnsen (illustrasjoner) 


57

Temasak 


– Først når en vet hva som driver mobberne, kan en utvikle 

presise og effektive tiltak 

Erling Roland 

Terror 

Hva slags mobbing snakker vi om? Psykolog 

og mobbeekspert Dan Olweus har 

definert mobbing blant skoleelever slik: 

Mobbing er gjentatt negativ eller ondsinnet 

atferd fra en eller flere elever rettet 

mot en elev som har vanskelig for å 

forsvare seg. Hvor utbredt er mobbing i 

skolen? Den årlige Elevundersøkelsen gir 

noen svar. Det er en årlig spørreundersøkelse 

blant elever i Norge, som gjennomføres 

i 7. og 10. klasse i grunnskolen og på 

Mobbing 

første trinn i videregående skole. Mellom 

6,8 og 7,5 prosent av elevene fra 2008 til 

2012 svarer i følge Utdanningsdirektoratet 

at de blir mobbet to til tre ganger i måneden 

eller oftere av medelever. Andelen 

elever som oppgir at de har vært med på 

å mobbe to til tre ganger i måneden eller 

oftere, varierer mellom 3,9 (i 2007) og 2,8 

prosent (i 2012). 

Erling Roland, kollega av Thormod 

Idsøe ved Læringsmiljøsenteret, har forsket 

på mobbing i en årrekke. I dag er det 

•«Mobbing er gjentatt negativ eller ondsinnet adferd fra en eller flere rettet mot en elev som 

har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også 

mobbing» (Olweus 1992) 

• Over 45 000 barn og unge i Norge blir utsatt for mobbing og trusler på nett, ifølge Manifest 

mot mobbing 2011–2014 

• Forsk ning har vist sammenheng mellom mobbing og psykiske og fysiske helseplager. 

Loven slår fast at elevene har en individuell rett til ikke å bli utsatt for krenkende ord eller 

• 

handlinger som mobbing, vold, diskriminering, rasisme eller utestenging. Skolen skal 

dessuten aktivt drive et kontinuerlig arbeid for å fremme helse, miljø og trygghet for sine 

elever (opplæringsloven § 9a-3 og § 9a-4) 

• I 2012 fikk en tidligere elev for første gang medhold i Høyesterett, etter å ha saksøkt kommunen 

på grunn av senskader som følge av mobbing på skolen Kommunen ble dømt til å 

betale over 900 000 kroner i erstatning eleven 

Kilder: Statistisk sentralbyrå og regjeringen.no 

mye oppmerksomhet på digital mobbing, 

ikke minst fra politikere og media, og det 

forskes stadig mer på det, opplyser han. 

Digital mobbing skiller seg på vesentlige 

måter fra ansikt-til-ansikt-mobbing. 

Ved mobbing ansikt til ansikt kan man 

selv gjøre noe for å komme seg unna, eller 

prøve å unngå situasjoner der en risikerer 

å bli trakassert. Det kan man ikke 

på digitale medier. I tillegg er tilskuerpotensialet 

så voldsomt, og Internett glemmer 

aldri. 

– Å bli mobbet på nettet eller via mobiltelefonen 

kan sammenlignes med terror, 

sier Roland. 

– Barn og ungdom i dag er jo tilgjengelig 

digitalt nærmest døgnet rundt, de klarer 

ikke å holde seg unna. Dermed kan de også 

nås overalt og alltid. Natt og dag. 

Samtidig understreker Roland at det å 

bli mobbet ansikt til ansikt kan føles enda 

verre der og da. Det er en enorm påkjenning 

å stå overfor den eller de som truer 

og trakasserer, og som kanskje slår og plager 

også fysisk. 

Mobbing ansikt til ansikt og digital 

mobbing kan virke som helt ulike fenomener, 

men likevel viser det seg at det i 

overraskende grad er de samme som rammes 

av begge formene for mobbing og at 

det er de samme som står for mobbingen. 



Temasak 

– Det er en blålyssituasjon. 

Disse barna 

har ofte hatt det 

svært vondt i lengre 

tid før de omsider 

forteller foreldrene 

eller en lærer om hva 

de opplever 

Anne-Kristin Imenes 

Hva driver dem? 

For å vite hvordan en skal forebygge og 

bekjempe mobbing, er det nødvendig å 

forstå mobbingens natur, ifølge Roland. 

Først når en vet hva som driver mobberne, 

kan en utvikle presise og effektive tiltak. 

Her kan en bygge på solid kunnskap. 

Forsk ning viser at aggresjon er en motor 

hos mobbere, men det er avgjørende å 

finne ut hva slags type aggresjon det er 

snakk om. 

Roland skiller mellom reaktiv og proaktiv 

aggresjon. Den reaktive er den som ble 

beskrevet allerede av Freud; den skyldes 

et sinne som bunner i påkjenninger eller 

opplevelser som gjør at aggresjonen tennes. 

Proaktiv aggresjon derimot er ikke 

styrt av sinne, men av utsikt til belønning. 

Som det å kjenne makt gjennom å skape 

avmakt hos en annen; gjerne å se tårer eller 

redsel hos den en ydmyker. Eller det å 

sammen med andre stenge noen ute, trakassere 

og ydmyke, kjenne kicket ved følelsen 

av tilhørighet og ved varmen som 

oppstår innenfor gruppen. 

Roland og kolleger har spurt barn og 

ungdommer om hva de ser etter når de 

får en ny lærer: at læreren er flink, snill, 

svak, sterk? Svarene viste at elever med 

høy grad av proaktiv aggresjon, ser etter 

svakhet hos læreren. 

– Barn og ungdommer med proaktiv aggresjon 

leter etter svakheter hos lærere og 

hos medelever, og de vil utnytte svakhetene, 

forklarer Roland. 

Hva må gjøres? 

I arbeidet mot mobbing gjelder det ifølge 

Roland å utvikle et miljø der gjeldende 

normer ikke tillater mobbing. Hvis 

mobbing likevel skjer, skal de som mobber, 

umiddelbart stoppes. De skal innkalles 

til individuelle samtaler der de får klar 

beskjed om at slik atferd ikke blir tolerert, 

at de vil bli fulgt tett opp i tiden fremover, 

og at foreldrene vil bli kontaktet. Krumtappen 

her er myndige og varme lærere, 

som med autoritet raskt setter ned foten 

mot alle tilløp til utfrysning og mobbing. 

– Du legger vekt på varme også, ikke bare 

fasthet? 

– Ja. Møter man mobbingen med brutalitet, 

sender man paradoksale signaler. Læreren 

må også være varm og støttende, og 

legge vekt på en god relasjon til alle elevene. 

Lærerne er jo rollemodeller for elevene, 

svarer forskeren, og påpeker at selv 

om mange som mobber, selv har det tøft i 

livet, endrer ikke det nødvendigheten av 

å møte dem med fasthet. Det avgjørende 

er å reagere raskt mot mobbing, og å gjøre 

den som er utsatt for dette, trygg på at 

skolen ikke aksepterer denne typen atferd. 

At skolen vil gjøre alt den kan for å stoppe 

mobbingen. Det gjelder å ha god og kontinuerlig 

kontakt med den som rammes, 

og gjøre ham eller henne trygg på at mobbingen 

vil opphøre. 

– Så har det vært en debatt om en kan 

bruke konfliktløsningsmetoder i mobbesaker. 

Men det må en ikke gjøre. Det 

å mobbe noen er et overgrep, og skal behandles 

som det, slår Roland fast. 

Politikerne påvirker 

mobbetallene 

Men det er ikke nok med endringer på 

den enkelte skole, påpeker Roland, som 

mener å ha dokumentert sammenhengen 

mellom politikernes prioriteringer og utvik 

ling i mobbetallene. For halvannet år 

siden publiserte han artikkelen «The broken 

curve: Effects of the Norwegian manifesto 

against bullying» Den brutte kurven 

Roland skriver om viser ut vik lingen i 

antall barn som sier de blir mobbet. Ifølge 

Roland stiger og synker kurven som svar 

på politikernes innsats mot mobbing i 

norske skoler. 

– Forskere hos oss foretok målinger 

hvert tredje år fra 1995 og frem til 2004. 

Frem til 2001 så vi en jevn stigning i mobbefrekvensen. 


59

Temasak 


– En av tre elever som 

rapporterte at de var 

blitt mobbet, hadde 

høye nivåer av PTSDsymptomer 

Thormod Idsøe 

Men undersøkelsen i 2004 viste en klar 

endring. 

– Den negative trenden hadde snudd. 

Mobbingen hadde sunket med 30 prosent. 

Det er en sterk nedgang, konstaterer 

professoren. 

Hva var nytt? Først og fremst en politisk 

vilje til å satse på konkrete tiltak mot 

mobbing, mener Roland. Bondevik-regjeringens 

lanserte et krafttak mot mobbing 

i skolen, og i 2002 kom det første «Manifest 

mot mobbing». Kjell Magne Bondevik 

hadde en «nullvisjon», målet var 

at mobbing blant barn og unge, i barnehage, 

skole og i fritiden ikke skulle skje. 

Manifestet ble underskrevet av statsministeren 

selv, og av Barneombudet, Utdanningsforbundet, 

Foreldreutvalget for 

grunnskolen og av Kommunenes sentralforbund. 

I den første manifestperioden som 

varte fra 2002–2004, hadde alle landets 

grunnskoler fått tilbud om å delta 

i mobbe programmet Zero, utviklet ved 

Senter for atferdsforskning, eller Olweus, 

utviklet av psykolog Dan Olweus. 

Programmene ble brukt i stor stil. Resultatene 

lot altså ikke vente på seg, ifølge 

Roland. Et nytt manifest ble undertegnet i 

2005, men så begynte mobbetallene å stige 

igjen. Til tross for at regjeringen Stoltenberg 

tok opp tråden og lanserte en ny periode 

med Manifest mot mobbing fra 2006, 

steg de jevnt helt til 2008/2009, og siden 

har de vært stabile. 

Å undertegne manifester med vekt på 

tiltaksplaner for et godt lærings- og oppvekstmiljø 

ser altså ikke ut til å være nok. 

Roland mener politikernes oppmerksomhet 

ble rettet mot andre temaer enn mobbing, 

som for eksempel kunnskapsløftet. 

– Fornyelsen av manifestet har ikke 

vært veldig tydelig. Det kraftige fokuset på 

mobbing som man hadde under Bondevikregjeringen 

forsvant på veien, hevder han. 

Alltid alvorlig 

Noen av mobberne vil kunne endre seg, 

hvis de møtes på rett måte, skal vi tro Roland. 

Men det vil være store forskjeller 

dem imellom. 

– Arkitektene, eller kanskje vi skal si 

motorene, for mobbingen skårer nesten 

alle høyt på proaktiv aggresjon. Så har du 

dem som henger seg på, og blir med på 

mobbingen. De behøver ikke ha samme 

personlighetstrekk. Men høy grad av aggresjon, 

enten den er reaktiv eller proaktiv, 

er tungt å endre, viser det seg. Likevel 

– gitt et godt miljø med myndige voksne 

som gir støtte på positiv atferd, kan de 

moderere seg. 

– Ligger løsningene først og fremst i å endre 

mobberen, eller må man også gjøre noe med 

skolemiljøet? 

– Absolutt begge deler. Umiddelbart må 

lærerne vise autoritet og trygghet i på den 

ene siden å beskytte de som er utsatt for 

mobbing, og på den annen side å takle de 

som mobber. Så gjelder det å jobbe med 

miljøet, med normsystemet på skolen, 

med relasjoner mellom voksne og barn 

og barna imellom. Dette er det langsiktige 

arbeidet. 

Tallenes tale er at både de som mobber 

og de som blir utsatt for mobbing i oppveksten, 

risikerer helseplager senere i livet. 

De som mobber, har høyere risiko for 

å få rusproblemer eller å begå kriminelle 

handlinger. De som blir mobbet, risikerer 

psykiske plager som angst og depresjon, 

forklarer Roland, og legger til: 

– Men uansett om den ikke gir langvarige 

skader, er mobbing alltid alvorlig når 

den pågår. Livet leves her og nå, og har sin 

verdi når det leves. 

Lider i stillhet 

Rolands kollega, psykolog Idsøe, legger 

vekt på at barn og unge som har vært utsatt 

for mobbing, i ulik grad vil ha behov 

for støtte og hjelp i tiden etterpå. Noen 

vil trenge oppfølging fra PPT og spesia- 



Temasak 

– Å bli mobbet 

på nettet eller via 

mobiltelefonen 

kan sammenlignes 

med terror 

Erling Roland 

listhelsetjeneste, men mange kan hjelpes 

av familie og lærere uten at de trenger tilbud 

fra helsevesenet. Forutsetningen er at 

de voksne som jobber med barna har kompetanse 

om mulige vansker elever kan ha 

etter mobbing, ifølge Idsøe. 

– De trenger kunnskap om symptomer 

og om hvordan en kan tilrettelegge skolehverdagen 

for å støtte disse elevene. 

Etter hvert kommer det undersøkelser 

som tyder på at mange barn som strever 

etter mobbing, ikke fanges opp. Elevene 

kan få god hjelp umiddelbart etter at 

mobbingen er avdekket, men så forsvinner 

oppmerksomheten ofte, fordi skolen anser 

problemet for løst. Hjelpen stoppes for 

tidlig, og barna lider ofte i stillhet, understreker 

psykologen. 

– Tilstedeværelsen og konsentrasjonen 

om skolearbeidet vil ofte bli dårligere. 

Elever som stadig plages av tanker om 

eller bilder av vonde opplevelser og som 

bruker mye energi på å holde dem på avstand, 

vil ha mindre kapasitet til å konsentrere 

seg om skolearbeidet. 

Nå håper Idsøe at økende kunnskap 

om mobbingens konsekvenser kan gi mer 

bevissthet om at enkelte barn og unge 

trenger støtte og hjelp også etter at mobbingen 

har stanset. For tre år siden skrev 

han en kronikk om dette i VG sammen 

med psykolog Atle Dyregrov ved Senter 

for krisepsykologi i Bergen. Der pekte 

de på at metoder basert på kognitiv atferdsterapi 

har vist seg å ha god effekt i 

behandling av voldsutsatte og traumatiserte 

barn, og at slik behandling kan gis 

i grupper. Idsøe mener det samme i dag, 

og jobber nå for at et slikt tilbud skal realiseres. 

Foreslår nytt tilbud 

Idsøe tenker seg opplegg som sikrer en 

mer systematisk oppfølging av barna, for 

eksempel gjennom gruppeopplegg i skolen, 

ledet av spesialpedagoger, kommunepsykologer 

eller helsesøstre. Gruppelederne 

må få god skolering og veiledning. 

Bieffekten vil være en bonus for skolen. 

For det å øke eksempelvis helsesøstres 

kompetanse i å lede denne typen gruppetilbud 

– ikke bare for mobbeutsatte, men 

også for barn med andre utfordringer – vil 

innebære et løft for utsatte elever i skolen. 

Han betoner at gruppene skal jobbe 

med mestring, det dreier seg ikke om behandling. 

– I gruppene skal barna lære gode strategier 

for å takle sine utfordringer og plager, 

kunnskap de kan ha med seg gjennom 

hele livet. Meningen er ikke å gjøre dypdykk 

i følelser og opplevelser. 

Det finnes lite forsk ning på effekten 

av mestringsgrupper for barn utsatt for 

mobbing. Derimot har en mye kunnskap 

om og erfaring med grupper for barn og 

ungdommer med erfaring fra krig, sorg eller 

overgrep. Nå har Læringsmiljøsenteret 

sammen med Senter for krisepsykologi i 

Bergen søkt om midler for å prøve ut et 

gruppetilbud for barn og ungdom som har 

vært mobbet. Det vil være et nybrottsarbeid, 

samtidig som en kan trekke på årelange 

erfaringer med sorg- og traumegrupper 

ved Senter for krisepsykologi. 

– Klinikere vet at barn og unge som har 

blitt mobbet, kan bære på såre og smertefulle 

historier. Et virksomt tilbud som gir 

symptomlindring til denne gruppen, vil 

kunne bidra til en bedre hverdag både helsemessig, 

faglig og sosialt, noe som igjen 

kan gi positive ringvirkninger og lysere 

håp for fremtiden for barn og unge som 

har det vondt, avslutter Thormod Idsøe. l 

Har du tips eller reaksjoner? 

Kontakt nina@psykologtidsskriftet.no 


61

Debatt 

Felles innsats mot mobbing 

Vi kan aldri tolerere noen form for mobbing eller andre krenkelser 

av barn og unge, verken på skolen eller i fritiden. 

Kristin Halvorsen 

Kunnskapsminister 

Debatt: Mobbing 

Det kraftige fokuset på mobbing forsvant 

etter regjeringen Bondevik, uttalte forsker 

Erling Roland i Psykologtidsskriftets 

marsutgave. Kunnskapsminister Kristin 

Halvorsen er ikke enig. 

Publisert første gang april 2013 Barn og unge 

skal oppleve trygghet og inkludering på 

alle arenaer hvor de er. Å skape et godt 

skolemiljø og bekjempe mobbing og ulike 

typer krenkelser er høyt prioritert. Regjeringens 

nye Manifest mot mobbing ble 

undertegnet av statsminister Jens Stoltenberg 

i 2011. Det er en fireårig satsing 

med nye fokusområder og temaer hvert år. 

Partene i manifestet erkjenner at kampen 

mot mobbing må finne sted der mobbingen 

skjer. For å bekjempe mobbing må det 

være lokale løsninger som er tilpasset situasjonen 

i den enkelte kommune og skole. 

Hovedinnsatsen må komme der barn og 

unge oppholder seg. Da må alle være med: 

barnehage, skole, foreldre, idrett, foreninger 

og lokalt arbeidsliv. Alle ordførere 

i alle kommuner er invitert til å bli med 

som manifestparter og forplikte seg til å 

arbeide mot mobbing ved å utarbeide lokale 

manifest. Over 320 kommuner har 

meldt seg på. 

Positive tegn 

Samtidig må vi ta inn over oss at til tross 

for nulltoleranse for mobbing, er det få 

skoler som klarer å være uten mobbing 

over tid. Til tross for mye og godt arbeid for 

et godt og trygt læringsmiljø i skolen, skjer 

det likevel at barn, unge og voksne både 

opplever eller står bak mobbing, krenkelser, 

trakassering og diskriminering. 

En viktig kilde til vår kunnskap om 

mobbing er Elevundersøkelsen, som gjennomføres 

årlig. Den viser at elevene generelt 

trives godt på skolen. Men samtidig 

er tallene for egenrapportering om mobbing 

relativt stabile. Det er en reduksjon 

fra 4,3 prosent til 3,6 prosent av elevene 

på 7. trinn som oppga at de ble mobbet en 

eller flere ganger i uka, og en nedgang fra 

7,5 % til 6,8 % som oppga at de ble mobbet 

to til tre ganger i måneden eller mer i 

perioden 2008 til 2012. Nedgangen er ikke 

er signifikant, men viser likevel en positiv 

trend som det er viktig å forsterke. 

Et annet funn viser en sterkere positiv 

tendens. En analyse av Elevundersøkelsen 

for periodene 2007–2009 og 2010–2012 for 

7. trinn viser at andelen barneskoler med 

et svært høyt mobbenivå har gått markert 

ned. I perioden 07–09 var det 468 skoler 

som i snitt hadde 15 prosent mobbing eller 

mer. I perioden 10–12 var dette redusert til 

183 skoler. Det indikerer at langt flere skoler 

arbeider godt mot mobbing. 

Læringsmiljøet er avgjørende 

Et godt og trygt læringsmiljø er også av vesentlig 

betydning for elevenes læring. Den 

senere tiden har flere rapporter understreket 

dette. NOVA har sett på hva som kjennetegner 

skoler som har hatt sterkest positiv 

karakterut vik ling etter innføring av 

Kunnskapsløftet. Den viktigste fellesnevneren 

ved skolene er at elevene opplever 

læringsmiljøet som spesielt godt. 

En undersøkelse gjort av Nasjonalt senter 

for vold og traumatisk stress viser at 

elever på skoler med mye mobbing presterer 

i snitt nesten en hel karakter lavere enn 

elever på skoler der mobbing ikke er utbredt. 

Også den internasjonale undersøkelsen 

Trends in International Mathematics 

and Science Study 2011 legger vekt på elevenes 

læringsmiljø som viktig for elevenes 

faglige prestasjoner. Elever som opplever at 

de ikke ertes og plages, presterer signifikant 

bedre i matematikk og naturfag enn elever 

som opplever ukentlig ert ing og plaging. 

Dette understreker svært tydelig at 

arbeidet mot mobbing er og må være en 

inte grert del av skolens arbeid med læring. 

Dersom elevene skal få et godt læringsutbytte, 

må de også ha et trygt og godt 

lærings miljø uten mobbing. 

Arbeidet mot mobbing består av både 

forebyggende innsats før det har skjedd 

mobbing, og konkrete tiltak når mobbing 

skjer. Den viktigste forebyggende innsatsen 

er skolens systematiske og langsiktige 

arbeid med å skape et godt læringsmiljø. 

Skoler som har lite mobbing, kjennetegnes 

av at de ansatte og elevene behandler 

hverandre med respekt, og det oppstår få 

saker hvor noen plager, krenker eller mobber 

hverandre. Det er også sjelden at noen 

opplever at de blir utestengt fra aktiviteter 

eller grupper. Konflikter og uenighet 

oppstår også på slike skoler, men de greier 

å løse de på et tidlig tidspunkt. 



Debatt 

Ledelse og elevmedvirkning 

Skolene som lykkes best i arbeidet mot 

mobbing, har en tydelig ledelse som etablerer 

rutiner som alle ansatte naturlig 

følger opp. Slike ledere henter gode ideer 

og gjør dem til skolens eiendom med både 

en sterk forpliktelse og engasjement for 

tiltakene som blir iverksatt. 

Elevmedvirkning ser også ut til å være 

en nøkkelfaktor for å lykkes. Forskerne 

har pekt på at når ansatte bevisst arbeidet 

med å skape gode relasjoner mellom elevene, 

virket dette på væremåten til elevene, 

og det ble mindre erting, plaging, krenkelser 

og mobbing. Forsk ningen viser at også 

foreldrene og nærmiljøet spiller en viktig 

rolle i antimobbearbeidet. 

I perioden 2006–2013 har det vært 

gjennomført en lang rekke tiltak og blitt 

brukt betydelige ressurser både nasjonalt 

og lokalt. 

Det foregår en bred innsats fra nasjonale 

myndigheter med kompetanseutvikling, 

programmer og støttetiltak, forbedring av 

regelverket og tilsyn med de lokale skoleeierne. 

Skoleledelse er en sentral faktor i arbeidet 

mot mobbing. Det nasjonale programmet 

for rektorutdanning legger vekt 

på arbeidet med læringsmiljø. Interessen 

er stor, og rektorutdanningen er fulltegnet. 

Læreren som leder er også viktig for 

et godt læringsmiljø. Regjeringen innfører 

derfor et skolebasert program for 

kompetanseut vik ling i klasseledelse på 

ungdomstrinnet. 

Satsingen Bedre Læringsmiljø 2010– 

2014 inneholder et omfattende veiledningsmateriell 

til bruk for skoleeier og 

skoler. Det kunnskapsbaserte materiellet 

setter nasjonale standarder. Med sentrale 

områder som klasseledelse, lærerens 

relasjonelle kompetanse, elevrelasjoner, 

samarbeid hjem–skole og godt lederskap, 

utgjør satsningen en overbygning som 

antimobbearbeidet er en del av. 

◗ Mobbing blant barn og unge 

Når barn blir 

fritt vilt 

Hver dag går minst 40 000 norske skolebarn 

hjemmefra med angst for å bli mobbet av medelever. 

Hva gjør det med dem? Og hva gjør vi med det? 


Å 

bli utsatt for mobbing er ydmykende og skremmende. Å bli 

truet og trakassert jevnlig av andre barn er en sterk belastning, 

og setter sine spor. Anne-Kristin Imenes er kommunepsykolog 

i Nøtterøy kommune, og jobbet tidligere i PPT. Hun har møtt 

mange barn som er mobbet og foreldrene deres. 

– Det er en blålys-situasjon. Disse barna har ofte hatt det svært vondt 

i lengre tid før de omsider forteller foreldrene eller en lærer om hva de 

opplever. Mange lever i en grunnleggende utrygghet, de føler seg som fritt 

vilt og er i konstant alarmberedskap fysisk og psykisk. Mobbesaker har 

høy prioritet hos meg, fordi barna lider, og ikke minst fordi sen skadene 

kan bli så store, sier Imenes. 

Mister gleden 

Barn er lojale, også mot medelever som krenker dem, derfor vil de ofte 

vente lenge med å fortelle noen om ydmykelser og en hverdag i frykt, forklarer 

kommunepsykologen. Problemene har fått tid til å utvikle seg, og 

hun snakker med barn som har mistet gleden i hverdagen, som gruer seg 

til å gå på skolen allerede når de legger seg om kvelden, som ikke lenger 

orker å være med på aktiviteter. Foreldrene føler seg maktesløse, de vet 

ikke hvordan de skal hjelpe barnet sitt. Og dessverre opplever noen at skolen 

ikke går ordentlig inn i det barn og foreldre forteller. 

218 

Lider i stillhet: Minst 40 000 norske skolebarn går hver dag hjemmefra med angst 

for å bli mobbet av medelever. Hva gjør det med dem, og hva gjør vi med det? spurte vi 

i marsutgaven. 

Regjeringen bidrar 

Regjeringen vil bidra til å redusere mobbingen 

på skolene som har høy forekomst 

av mobbing over tid. På bakgrunn av resultater 

fra elevundersøkelsen, samt supplerende 

informasjon og vurdering fra 

fylkesmennene, skal skoleeiere med slike 

skoler tilbys oppfølging. Formålet er å tilby 

skreddersydde tiltak til den enkelte skole. 

2. januar 2013 åpnet Nasjonalt senter 

for læringsmiljø og adferdsforsk ning ved 

Universitetet i Stavanger. Senteret skal 

blant annet gjennomføre kvalitetsut viklings 

tiltak og bidra til at det lokalt arbeides 

med å skape et læringsmiljø som fremmer 

faglig, personlig og sosial ut vik ling 

hos barn, elever, lærlinger og voksne, også 

for de som har behov for ekstra tilrettelegging 

og hjelp. 

Departementet har finansiert to stillinger 

hos Barneombudet for å styrke arbeidet 

mot mobbing. Videre er det nylig 

fremmet to lovforslag om psykososialt 

skolemiljø. Målet er å gjøre opplæringsloven 

mer effektiv på skolemiljøområdet 

slik at elevenes rettigheter styrkes. Det 

ene lovforslaget går ut å innføre en erstatningshjemmel 

i opplæringsloven og å 

innføre et prinsipp om delt bevisbyrde når 

det fremmes erstatningskrav. Det vil si at 

terskelen for å gå til sak blir litt lavere ved 

at bevisbyrden ikke bare ligger på eleven, 

Elever som opplever at de ikke ertes og plages, presterer 

signifikant bedre i matematikk og naturfag enn elever som 

opplever ukentlig erting og plaging 

Temasak 

«Kvart blikk sokk inn i Tyra. Dei la seg på sjela hennar som krympeflekkar. Når sjela vart mindre, vart ho òg mindre. Det må vera noko 

gale med meg, tenkte ho. Kanskje eg sender ut ei slags stråling som dei andre ikkje likar?» Illustrasjon frå Vivaldi (Magikon forlag, 2011) 

av Helge Torvund (tekst) og Mari Kanstad Johnsen (illustrasjoner) 

men også på skolen. Det andre lovforslaget 

går ut på å forlenge dagens foreldelsesfrist 

for straffesaker om psykososialt skolemiljø 

fra to år til fem år 

Nye utfordringer 

Vi må hele tiden stille spørsmål ved om vi 

har de riktige redskapene for å avdekke 

krenkelser og mobbing, og revurdere etablerte 

virkemidler. Vi må ta innover oss at 

krenkelser og mobbing kan innta nye former 

i en digital tidsalder. En enkelt krenkende 

handling i et sosialt medium kan 

bli spredt raskt, virkningen mangedobles 

og kan oppleves som svært belastende for 

offeret. Det er ulike kampanjer og tiltak 

som skal forhindre digital mobbing. Undervisningsopplegget 

«Du bestemmer» 

har en egen modul om digital mobbing, og 

har som mål å øke ungdoms kunnskap om 

de ulike valgene man gjør når man bruker 

digitale medier.«Bruk hue» er en kampanje 

som viser hvor ødeleggende digital mobbing 

kan være for de det gjelder, og hvilke 

konsekvenser det kan få for de som utfører 

en krenkende handling. 

Et godt skolemiljø er en avgjørende betingelse 

for at elevene skal lære. Skolens 

arbeid for å bekjempe mobbing er derfor 

viktig, og må derfor være et kontinuerlig 

arbeid for skolen. Kampen mot mobbing 

må foregå hver eneste dag, på hver eneste 

skole. l 

219 


63

Snart på 

hjemvei: Elever 

i 9. klasse 

ved Sunnland 

ungdomsskole 

i Trondheim slår 

av en prat med 

vennene før de 

drar hjem. Men for 

mobbeutsatte elever, 

er skoleveien noe av 

det skumleste. 


◗◗VALG 2013: Hva gjør vi med mobbing? 

Smerten etterpå 

Hvordan greide en skole i Trondheim å stoppe 

mobbingen? Og hvordan hindre at barn går med 

kronisk alarmtilstand i kropp og sjel, selv etter at 

mobbingen tar slutt? 

Tekst: Nina Strand • Foto: Lena Knutli 

Publisert første gang mai 2013 


65

Reportasje 


Vi sprikte i holdninger, reaksjoner og metoder. 

Vi trengte et felles fundament, og så at et 

antimobbeprogram var midt i blinken 

Ingrid Kjelsberg, rektor ved Sunnland ungdomsskole 

Vi står i en skolegård i Trondheim, 

fotografen og jeg. Det er 

dagens siste friminutt på Sunnland 

ungdomsskole, og det syder. 

Ungdommer samler seg i små og store 

grupper, noen småløper, andre står helt 

stille, fordypet i mobiltelefonen eller lesende 

på notater, kanskje til prøven i neste 

time. Vi lytter til suset av unge stemmer 

avbrutt av skarpe utrop og latter fra gutter 

som knuffer og dytter hverandre vennskapelig. 

Eller? Er det konflikter på gang? 

Skjuler de muntre stemmene en styggere 

virkelighet, kanskje at en av dem blir plaget 

av dem som står rundt? Hvordan skulle 

vi i tilfelle se det, med våre amatørblikk? 

For vi vet det jo: Skolegården, det som 

skulle være elevenes fristed, pusterommet 

og arenaen for lek og vennskapelig samvær, 

er for noen elever det mest utrygge stedet 

på skolen. Mens lærerne får ned pulsen 

på sofaen i lærerværelset, går noen elever 

med bankende hjerte ut av klasserommet, 

engstelige for hva som venter av trakassering 

og mobbing. Friminuttet oppleves 

som alt annet enn fritt uten myndige 

voksne som tar ansvar. 

Mann med gul vest 

Loven legger ansvar på kommunene for å 

beskytte elever mot mobbing. I februar i 

år ble Søgne kommune dømt til å betale 

650 000 kroner i en erstatning til en ung 

mann utsatt for årelang mobbing. Sentralt 

i begrunnelsen var opplæringslovens paragraf 

9a, som sier at alle elever har rett 

til et trygt og godt læringsmiljø. Som 

14-åring hadde gutten fra Søgne vært på 

selv mordets rand. Begge de sakkyndige 

psyki aterne konkluderte ifølge NRK med 

at han har en varig invalididet som følger 

av mobbingen han ble utsatt for. 

Psykologtidsskriftet ba om å få komme 

til Sunnland ungdomsskole fordi vi vet at 

skolen har stort trykk på forebygging og 

håndtering av mobbing og atferdsvansker. 

Men også fordi skolen har en dramatisk 

mobbehistorie bak seg, der ledelsen og lærerne 

ble satt på hard prøve og valgte tøffe 

virkemidler for å få slutt på mobbingen. 

En mann i neongul refleksvest dukker 

opp i skolegården. «Respekt», står det på 

vesten. En lærer? Nei, en barne- og ungdomsarbeider, 

viser det seg, som har i oppdrag 

å mingle blant elevene. Være der de er, 

snakke med dem, synlig og tilgjengelig og 

med skarpt blikk, fange opp det som skjer. 

Nå geleider han oss inn til rektor Ingrid 

Kjelsberg og fagleder Robert Flataas, som 

venter på rektors kontor; 

Sunnland er en av ca. 20 skoler i Trondheim 

som bruker det forebyggende programmet 

Respekt, mens om lag ti skoler 

bruker et tilsvarende program, LP-modellen, 

der forbokstavene står for læringsmiljø 

og pedagogisk analyse. Det er fem år siden 

skolen valgte å bli en «Respekt-skole», 

forteller rektor. 

– På den tiden hadde vi en elevgruppe 

som var ganske røff og krevende. Det var 

mye atferdsproblemer, og vi voksne sprang 

mye. Det ble klart for oss at vi lærere reagerte 

ulikt, vi sprikte i holdninger, reaksjoner 

og metoder. Vi trengte et felles fundament, 

og så at et antimobbeprogram var 

midt i blinken. 

Den store styrkeprøven 

En tid senere kom den store styrkeprøven, 

som gjorde at de ansatte til slutt valgte å 

ta i bruk sterkere metoder enn noen gang 

tidligere. Historien som nå følger – om 



Reportasje 

Innenfor–utenfor 1: En god relasjon mellom lærer og elev bidrar til at elevene snakker med lærerne og varsler om eventuell 

mobbing, mener de på Sunnland ungdomsskole i Trondheim. Lærer Jarle Rotås tar seg tid til en prat med elever på 9. trinn. 

den store styrkeprøven og om D-dagen – 

er noe endret, slik at ingen involverte skal 

bli identifisert. Det var en mobbesak som 

hadde gått i flere år. De hadde en elev med 

en alvorlig mobbehistorie fra barneskolen. 

Det hadde foreldrene gitt beskjed om da 

han begynte på Sunnland. Ledelsen hadde 

fått inntrykk av at dette nå var et avsluttet 

kapittel. Men etter hvert var gutten stadig 

innblandet i det skolen først oppfattet 

som konflikter mellom likeverdige elever. 

I virkeligheten var det fortsettelsen av 

mobbingen fra barneskolen. Han var utsatt 

for nettmobbing, og noen hadde kastet 

stein på vinduene hjemme, blant annet. 

– Vi var en skole med stor bevissthet om 

slike problemer, og prøvde ut mye av det 

vi hadde lært gjennom kurs og veiledning, 

forteller rektor. 

De visste at minst ti gutter var involvert. 

De hadde dem under oppsikt, snakket 

med dem enkeltvis og i grupper. 

Lærerne førte logger fra inspeksjonene i 

friminuttene, intervjuet elevene om skoleveien, 

snakket med involverte. Det ble 

holdt møter med foreldrene til den utsatte 

gutten, og forebyggende enhet i politiet 

ble involvert. De forsøkte å alliere seg 

med fotballmiljøet gutten var i, men han 

sluttet med fotball, så den muligheten 

forsvant. De prøvde å skjerme den utsatte 

gutten på ulike måter, og han fikk være i 

gymsalen med venner i friminuttene. 

Men mobbingen fortsetter. Gutten lider. 

Foreldrene fortviler og er sinte på skolen. 

Nå klager de til Fylkesmannen, og får medhold 

i at skolen har brutt opplæringslovens 

paragraf 9a. Ledelsen blir klar over at skolen 

er kommet til et punkt hvor de må finne 

helt nye vinklinger og redskaper. Mobbingen 

må stoppes. De innser at dette klarer de 

ikke alene, de må hente hjelp utenfra. 

Da ledelsen samles etter sommerferien, 

bestemmer de seg for å ta kontakt med 

Erlend Moen i kommunens skoleteam for 

råd om takling av mobberne. Moen er ansatt 

i Trondheim kommune for å lede arbeidet 

mot mobbing i trondheimskolen, 

og for å veilede 52 skoler i arbeidet med 

atferdsvansker og mobbing blant elevene. 

Han blir en nyttig samtalepartner i 

ukene fremover. Og tilfeldigvis er Erling 

Roland fra Læringsmiljøsenteret i Stavanger 

i byen akkurat da. Ham kjenner de 

fra da skolen ble kurset i skoleutviklingsprogrammet 

Respekt, så skolen tar kontakt. 

Kunne de få en prat? Ja, svarer Roland. 

– Hadde jeg ikke fått den samtalen, vet 

jeg ikke om vi ville ha lyktes slik vi gjorde, 

sier faglederen. Roland forstår den alvorlige 

situasjonen skolen er i, og råder til å 

bruke sterk lut. Skolen får detaljerte råd 

om valg av tid, sted, og fremgangsmåte. 

Ledelsen lærer at ferier gir et vindu for 

handling. For etter ferier oppstår et maktvakuum: 

Nå må mobberne re-etablere sin 

status, skaffe seg allierte og finne sine ofre. 

Det blir bestemt at første skoledag etter 

sommerferien skal bli starten på en effektiv 

og målrettet aksjon mot mobberne. 

D-dagen 

To dager før skolestart møter lærerne til 

planlegging av skoleåret. De blir presentert 

for et detaljert opplegg. Med rektor og 

fagleder i spissen forbereder trinnlærerne 

seg mentalt og praktisk på en løype med 

mange ukjente hindre og veivalg. 

– Vi gjennomgikk opplegget gjennom 

«walk through – talk through», slik for eksempel 

alpinister gjør når de forbereder seg 


67

Reportasje 


Innenfor–utenfor 2: Morten Stavensli øver sammen med klassekamerater på å skrive jobbsøknad. Arbeidsform velger de selv, og 

om de vil jobbe sammen eller alene. En utfordrende situasjon hvis ingen vil samarbeide med deg. 

på hver enkelt sving og utfordring i bakken, 

og tenker seg ulike alternativer, sier Flataas. 

Første skoledag strømmer elevene inn 

i skolegården på Sunnland. Fagleder Robert 

Flataas står klar på skoletrappa. Han 

er spent. De aktuelle lærerne er godt forberedt, 

og topp motivert. Men utfordringene 

kan bli store, det er en uoversiktlig 

situasjon. Da Flataas senere holdt foredrag 

om dette på Lerkendalseminaret i Trondheim, 

et årlig møte som fokuserer på mobbing 

og atferdsvansker i skolen, kalte han 

første skoledag for D-dagen. 

– En krigsmetafor fra 2. verdenskrig. Sammenligner 

du kampen mot mobbing med krig? 

– Nei. Parallellen ligger i den nitide 

planleggingen, det å ta høyde for at ting 

kan utvikle seg helt annerledes enn du 

har tenkt, og at du har tenkt igjennom 

hva som da må gjøres. 

– Så dere hadde en plan B? 

– Ikke bare en plan B, men også plan C, 

D, E, F og G, smiler Flataas. 

Som tidligere offiser i Forsvaret var det 

naturlig for Flataas å ta i bruk ledererfaring 

derifra i i planleggingen av den helt 

spesielle skolestarten. 

– Det gjelder å samle seg om en felles visjon, 

ett sluttbilde som viser hvor en vil, og 

hvordan situasjonen skal være da, forteller 

faglederen. Skolen ville ha en øyeblikkelig 

slutt på mobbingen, men de ville samtidig 

ivareta mobberne som del av fellesskapet. 

Så jobbet de med å lage klare delmål: Hva er 

målet etter første time? Første dag? Første 

uke? Og så videre. Men innenfor de rammene 

måtte hver lærer ha frihet og rom for 

å gjøre sine egne vurderinger, løse utfordringer 

slik han eller hun mente var riktig. 

Etter nøye undersøkelser visste ledelsen 

nå at mobberne besto at 16 gutter med 

en kjerne på tre. Blant de tre var en leder, 

av hensyn til anonymiseringen kalt «kongen». 

Og det er nettopp for umiddelbart 

å gripe tak i ham, at fagleder Flataas venter 

på trappa første skoledag. Idet gutten 

dukker opp i skolegården, før han rekker 

å ta kontakt med andre, blir han bedt om å 

følge med på faglederens kontor. Ikke for å 

ha en samtale, som så mange ganger tidligere, 

men for å motta en kraftfull beskjed: 

– Han ble forklart om mobbetrappen, 

som trinn for trinn beskriver konsekvensene 

for dem som mobber, sier Flataas. 

Første trinn er at foreldrene ringes opp. 

De blir bedt om å hente eleven på skolen 

samme dag. Når foreldrene kommer til 

skolen, har de også samtale med trinnleder 

eller fagleder. Hjelper ikke det, er andre 

trinn i mobbetrappa at eleven flyttes 

ned eller opp et trinn, og får tilpasset undervisning 

der. Tiltaket evalueres etter en 

måned. Hjelper ikke det heller, må mobberen 

flytte til en annen skole. Det er et 

vedtak som må gjøres av oppvekstkontoret 

i kommunen. 

Etter møtet med «kongen», henter 

Flataas de to andre hovedmobberne fra 

klasserommet, først den ene og så den andre. 

De skal ikke få snakke sammen. De får 

samme beskjed. Deretter går faglederen 

inn i alle klasserom; snakker med elevene 

om hva som har skjedd, og forteller om 

mobbetrappa. 

Sterkere enn 

gevinsten ved å mobbe 

– Kraftige tiltak. Var det ingen av lærerne 

som protesterte? 

– Nei. Vi hadde ikke gjort dette hvis vi 

ikke var enige, svarer faglederen. 



Reportasje 

Mobbing er overgrep, det nytter 

ikke alltid bare med prat 

Robert Flataas, fagleder ved Sunnland ungdomsskole 

– Hvilke reaksjoner får dere fra andre lærere 

når dere presenterer denne fremgangsmåten? 

– Noen synes det er dramatisk. Men 

tanken er at mobbingen skal koste mer 

enn den smaker. Når jeg møter innvendinger 

fra lærere på andre skoler, pleier 

jeg å spørre dem om tiltakene de bruker i 

dag fungerer. Hvis svaret er nei, må de jo 

gjøre noe nytt. Mobbing er overgrep, det 

nytter ikke alltid bare med prat. Vi hadde 

prøvd mye, men det fungerte ikke. Da var 

det på med stålhanskene, vi måtte vise at 

vi mente noe, at overgrepene måtte slutte. 

En må bruke den kraften som trengs for 

å få slutt på det. 

Mobbingen stoppet. Og på slutten av 

skoleåret fikk ledelsen takk fra overraskende 

hold. 

Villedende mobbetall 

«Under tre prosent av mobbingen oppdages,» 

rapporterte NRK Buskerud 25. september 

i fjor. Bakgrunnen var en undersøkelse 

i Ringerike kommune, som viste 

at bare et lite antall barn som rapporterte 

at de var blitt mobbet, ble oppdaget. Skolenes 

rutiner for å avdekke mobbing er 

åpenbart mangelfulle, kommenterte daværende 

kommunepsykolog Ingrid Sønstebø, 

som mente at de lave tallene ikke var 

unike for Ringerike kommune. 

I den årlige Elevundersøkelsen svarer 

om lag 7 prosent av elevene at de blir mobbet 

mellom to og tre ganger i måneden. 

Kan vi stole på disse tallene? Før intervjuavtalen 

på Sunnland besøkte jeg skoleveileder 

Erlend Moen og kollegaen Geir 

Mosand på kontoret ved det sentrale skoleteamet 

i Trondheim. Her jobber åtte ansatte 

med å veilede og kurse skoleledere 

og lærere, og de mest utfordrende mobbesakene 

vil ofte havne hos dem. Moen 

setter spørsmålstegn ved tallene fra Elevundersøkelsen. 

Det er feilkilder både fordi 

elevene ikke svarer seriøst og overdriver, 

men også fordi de som virkelig blir mobbet, 

skammer seg over det, og ikke orker å 

svare ja. Han erfarer at enkelte av de mest 

alvorlige mobbesakene har skjedd i klasser 

som ikke har rapportert om mobbing 

i det hele tatt. 

– Mobbing er skambelagt. Man skjuler 

det for seg selv og for andre. 

Moen er mer opptatt av at skolene han 

veileder blir flinkere og mer presise i sine 

henvendelser til kontoret hans, at lærerne 

selv er bedre til å oppdage mobbing. 

– Lærerne tar i bruk verktøy for å avdekke 

mobbing, de er bedre til å stoppe den og 

tar lettere kontakt med oss i skoleteamet 

nå enn tidligere. Det er gode tall, sier han. 

Derfor henger han heller ikke med hodet 

over at antall saker som meldes inn 

til kontoret, stiger. Han mener økningen 

gjenspeiler vissheten om at det nytter å få 

bukt med overgrepene. 

– Vi får ofte spørsmål om vi ser nedgang 

i mobbetallene. Nei, ikke nødvendigvis. 

For det som tidligere opplevdes som umulige 

tilfeller, blir nå definert og meldt inn 

til oss. Undersøker man også under sofaen 

etter lørdagsvasken, vil man ofte oppdage 

mer støv. Det er her vi er i Trondheim nå. 

– Vi har metodene 

Det går an å stoppe mobbing. Ganske 

raskt også, ifølge Moen og Mosand. Optimistisk? 

Ja, men først og fremst realistisk, 

mener de. Det finnes gode metoder både 

for å oppdage mobbing og for å stoppe den. 


69

Reportasje 


Lek eller alvor? En glad guttegjeng i skolegården. Men det er ikke alltid lett for en inspiserende lærer å oppdage om noen utsettes 

for negative handlinger. 

Alltid på nett: Berit Mogstad Loktu er livlig til stede med vennene i skolegården og samtidig på nettet via telefonen. Slik kan en pleie 

vennskap, mens andre bruker muligheten til å plage medelever uten å bli sett av voksne. 



Reportasje 

De voksne har ofte sett at eleven blir holdt utenfor, 

uten å sette inn tiltak. Det er på en måte blitt en 

normaltilstand at eleven har gått rundt alene 

Psykolog Hilde Nordstrand, Risvollan helsestasjon, Trondheim 

Det er opp til skolene å lære metodene, 

og ta dem i bruk. Skoleteamet har klokkertro 

på forsk nings baserte programmer, 

som Respekt, LP-modellen, Zero, Olweusprogrammet 

og Pals. Oversatt forskning, 

kaller de programmene, som virker når de 

brukes kontinuerlig og på riktig måte. 

– Det finnes lærere som ikke har mobbing 

i klassene sine. De har kompetanse i 

og interesse for læringsmiljøarbeid. Mobbing 

stopper hvis voksne vet hva en skal 

gjøre, sier Moen. 

Lærere som ikke kjenner til mekanismene 

bak mobbing, kan bli lurt, mener 

de to pedagogene. Kanskje forstår ikke lærerne 

at klassens urokråke egentlig er et 

engstelig og stresset barn som gjør klønete 

forsøk på å få innpass hos de andre, eller 

reagerer når begeret blir fullt. Kanskje ser 

de ikke at det er en kultur i klassen som 

gir rom for plaging av andre, og at de som 

er ekstra sårbare, lider mer enn andre under 

det. Kanskje overser de alvorlig mobbing, 

og lar være å avdekke hva som egentlig 

skjer, slik at barn som har det vondt, 

men kunne vært hjulpet med enkle midler, 

hadde fått det bedre. 

Rask hjelp 

Mosand og Moen forklarer at skoleteamet 

først og fremst skal være en støtte for ledelsen 

ved skolen og for lærerne. Akkurat 

nå står de på farten til en skole som har 

bedt om veiledning for å takle en gutt som 

strever. De voksne er uenige både om hva 

som er problemet, og hvordan barnet skal 

takles. Henvendelsen fra skolen kom i går. 

Dette er helt vanlig. Skoleteamet rykker 

ut på kort varsel til skoler som melder inn 

problemer. 

Så har de jevnlig kurs for lærere. Blant 

temaene er forståelse og håndtering av 

sinte gutter, og barn som strever med tilhørighet 

fordi de har dårlige strategier for 

sosialt samvær. Ungdomsskolelærerne ønsker 

hjelp til å takle elever som trekker seg 

tilbake fra fellesskapet, og gjerne selv definerer 

seg som annerledes enn de andre. 

– De voksne tror at disse ungdommene 

ikke bryr seg. Men blir ungdommene møtt 

på en ordentlig måte, ser en ofte at motivasjonen 

kommer, forteller Moen. 

Barn som har mange dårlige opplevelser, 

vil ofte feiltolke andre og er lette å provosere, 

ifølge Mosand. 

– Det oppstår en vond sirkel i samspillet 

med andre. Barn med en mer positiv 

minnebank vil ofte handle mer hensiktsmessig, 

også når de blir provosert, sier han. 

Kollega Moen nikker enig. I kveld skal 

han holde et foredrag om mobbing for foreldrene 

på en av byens barneskoler, og vil 

gi råd nettopp om hvordan foreldrene kan 

bidra positivt til barnas minnebank. Han 

vil forklare dem hvor viktige de som foreldre 

er for å forebygge mobbing. 

En serie av krenkelser 

De skulle gjerne hatt psykologer mer med 

på laget. For når mobbingen opphører, står 

lærerne tilbake med et barn med lav selvfølelse 

og negative tanker om seg selv. Enkelte 

plages fortsatt med angst, noen har 

mistet tilliten både til de voksne og til andre 

ungdommer. 

Moen og Mosand kjenner godt igjen 

beskrivelsen psykolog og forsker Thormod 

Idsøe kom med i marsutgavens temasak 

om mobbing: Mange av barna har 

posttraumatiske symptomer og trenger 

hjelp for det. Det dreier seg ofte om en 

serie av krenkelser. Mobbingen har pågått 


71

Reportasje 


over flere år, noen ganger uten at barnet 

har sagt fra. Fordi barnet skammer seg, eller 

fordi det ikke vil gjøre foreldrene triste. 

Etter hvert gir barnet plagerne rett: Jeg 

er jo teit. Jeg er stygg. Jeg fortjener ikke 

venner. 

– Vi tror også at mange av barnas foreldre 

vil slite med traumer. Barnet deres har 

hatt det vondt, men noen opplevde å ikke 

bli trodd da de kontaktet skolen. Vi vet at 

søsken også kan få det tungt. Enkelte av 

disse familiene kunne trenge hjelp av psykolog, 

sier Moen. Det samme gjelder mobberne, 

som har fått status og makt gjennom 

å være ekkel. 

– Når mobbingen stoppes, avskjæres 

den sosiale gevinsten disse opplevde ved 

å plage. Hva står de tilbake med da? Vi mener 

det skulle vært automatikk i et helsetilbud 

for mobbeutsatte barn, familiene 

deres og for mobberne. 

Mobbing virker som ringer i vann. Nylig 

ble det publisert en undersøkelse som viser 

at skoler med mye mobbing får dårligere 

faglige resultater. Moen er ikke overrasket. 

Mobbing skaper utrygghet og usikkerhet 

hos alle i miljøet, og det sluker energi både 

hos den som rammes og de rundt. Tilliten 

forsvinner mellom barna, mellom barn og 

voksne på skolen – og i nabolaget, mellom 

foreldre som har barn som er mobbet og 

foreldre med barn som har mobbet. 

Halvorsen eller Støre? 

Moen mener at mobbing er undervurdert 

som grunnmekanisme i psykiske vansker. 

Mobbing skaper psykiske vansker 

i seg selv, samtidig som de som blir ofre 

i utgangspunktet har en sårbarhet. Både 

i møte med fagfolk via jobben og privat 

gjennom kona som er psykolog, hører han 

at mange ungdommer, men også voksne 

med psykiske plager, har en mobbehistorie 

i bagasjen. I et godt og trygt skolemiljø 

kan barn med vanskelig bakgrunn og økt 

sårbarhet likevel greie seg fint. Sårbarheten 

får ikke næring. 

Han synes det er trist å vite at mobbing 

kan forsterke sårbarheten til utsatte barn, 

når en vet det finnes gode metoder for å 

forebygge og stoppe mobbingen. 

– Får man psykologer og politikere til 

å øke sitt engasjement, er jeg overbevist 

om det blir færre elever som trenger psykisk 

helsehjelp. Det er ikke enkelt å endre 

barns erfaringer eller bygge robusthet, i 

alle fall ikke mens deres sårbarhet blir ut- 

Ettertenksom: Rektor Ingrid Kjelsberg liker å observere elevene fra kontorvinduet. Men sverger til forsk nings baserte metoder for å 

avdekke mobbing eller konflikter. 



Reportasje 

nyttet av andre. Gjennom å stoppe mobbing 

vil disse barna få det bedre på skolen, 

og i tillegg legger en grunnlaget for å kunne 

jobbe med deres sosiale ferdigheter og 

psykiske helsevansker, sier Moen. 

Er dette Halvorsens eller Støres bord? 

Ja takk, begge deler, mener Moen. Mobbing 

dreier seg om skole, men i høy grad 

også om psykisk helse. Derfor vil han ha 

psykologene inn i den faste løypa av fagfolk 

som jobber med mobbing og atferdsproblemer 

i kommunen. 

Elevenes talsperson 

Intervjuet må hastig avbrytes, de to pedagogene 

må dra til skolen som trenger 

veiledning om gutten som blir mobbet. 

Samtidig vil de gjerne hjelpe Psykologtidsskriftet 

frem til Risvollan helsestasjon, 

der vi har en avtale med psykologene 

Hilde Taarneby Nordstrand og Mette Jung 

Borgersen. Vi slenger oss i bilen alle tre, og 

journalisten får lytte til de siste drøftingene 

veilederne imellom: Hvordan sørge for 

at de voksne får en felles forståelse av barnet 

og av hva som er gode intervensjoner? 

Jeg slippes av ved helsestasjonen i samme 

øyeblikk som psykolog Hilde Nordstrand 

svinger inn på parkeringsplassen – rett fra 

oppdrag på en av byens ungdomsskoler. 

Nordstrand og Borgersen jobber tett 

med helsesøster når de kobles inn i saker 

ved skolene. Det starter ofte med at lærere 

bekymrer seg for elever som er triste, 

sinte, eller som ikke vil gå på skolen. Noen 

ganger som ettervirkning etter mobbing. 

Andre ganger blir mobbingen avdekket 

i samtaler med psykologene. Eleven har 

ikke villet si noe om dette, og læreren har 

ikke sett at det var problemet. Det kan 

også hende at ungdommen selv har blitt 

plaget lenge, uten at de har innsett at de 

er mobbet, forklarer Nordstrand. 

– De har kanskje hatt sosiale vansker i 

årevis og har vært utestengt så lenge at de 

har blitt vant til det. Dette er barn og unge 

med lav selvfølelse. De voksne har ofte sett 

at eleven blir holdt utenfor, uten å sette 

inn tiltak. Det er på en måte blitt en normaltilstand 

at eleven har gått rundt alene. 

Når elever sliter med angst og depresjon, 

kan det ligge mobbing under, erfarer de to 

psykologene, som bruker kompetansen sin 

i mange sammenhenger. Eksempelvis til å 

forklarer lærere og ledelse at elevens manglende 

konsentrasjon, tristhet eller irritasjon 

er vanlige reaksjoner etter å ha blitt 

Deler kunnskap: Selv ved alvorlige mobbesaker forventer enkelte skoler at eleven raskt legger hendelsene bak seg, erfarer 

psykologene Hilde Nordstrand (t.v.) og Mette Borgersen. Da forklarer de vanlige reaksjoner, og at det er normalt at barnet i ettertid sliter 

med vanskelige følelser. Foto: Privat 


73

Reportasje 


Foreldremøte: I gymsalen på Solbakken ungdomsskole i Trondheim. Erlend Moen fra skoleteamet holder et flammende foredrag og 

forteller hvor viktige foreldrene er for å skape vennskap mellom barna. 



Reportasje 

– Får man psykologer og politikere til å øke sitt 

engasjement, er jeg overbevist om at vil færre elever 

som trenger psykisk helsehjelp 

Erlend Moen, skoleteamet i Trondheim kommune 

mobbet. Psykologene ser at selv etter alvorlige 

mobbesaker forventer enkelte skoler 

at eleven nå vil legge hendelsene bak seg. 

– Vi må forklare at dette kan ta tid, og at 

den som er mobbet, fortsatt kan slite med 

vanskelige følelser for den som mobbet 

dem, forteller Borgersen, som også erfarer 

at de som mobbet, selv får sterke reaksjoner 

i ettertid. De har blitt tatt, og mistet 

status, rolle og posisjon. De kan føle skam 

og få angstreaksjoner. 

Psykologene går gjerne inn i rollen som 

barnets støttespiller i prosessen rundt 

mobbing. De står sammen med barnet, og 

dytter på skole eller foreldre hvis avtalte 

tiltak ikke følges opp. 

– Vi er mye rundt på skolene, og det fører 

til at det er lettere å ta kontakt med oss, 

sier Nordstrand. Likevel skulle de gjerne 

kommet tidligere inn i mobbesaker, og de 

skulle gjerne bidratt mer i det forebyggende 

arbeidet skolene gjør, både overfor elevene 

selv og foreldrene deres. 

Rektor i vinduet 

Rektor Kjelsberg på Sunnland hører til 

dem som gjerne skulle se mer til psykologen. 

Tidligere var Hilde Nordstrand tettere 

tilknyttet skolen, og gjorde en glimrende 

innsats i vanskelige saker, forteller hun. 

– Vi har mange elever som trenger mer 

skolerte samtalepartnere enn lærerne. 

Psykologen hadde andre innfallsvinkler 

og forslag, men hun kunne også trygge lærerne 

i at løsningene de valgte, var gode. Så 

flott at du gjorde dette, kunne hun si. Så 

ga hun oss faglig påfyll og nye innspill til 

intervensjoner og tiltak. 

Rektors lyse og romslige kontor vender 

ut mot skolegården. Ikke sjelden går 

hun bort til vinduet og kikker ut på ungdommene. 

Kan hun oppdage mobbing og 

konflikter på den måten? Bare unntaksvis, 

og først og fremst brukes veldokumenterte 

metoder i antimobbearbeidet, understreker 

rektor, og forteller at skolen jobber 

mye for å få til en kultur der det å si 

fra ikke oppfattes som sladring, men som 

et uttrykk for at de tar vare på hverandre. 

– Jeg synes vi ser endringer her. Ofte er 

det andre elever som forteller om en som 

ikke har det bra. Men dette er noe vi må 

jobbe med hver dag. Blant ungdom vil det 

alltid være kamp om å være øverst i hierarkiet, 

ha flest venner og de kuleste klærne. 

Alle kan ikke være bestevenner, men vi vil 

at alle skal ha det bra, sier hun. 

Én måte å sikre det på er å jobbe for at 

alle bevisstgjøres om sitt bidrag – enten 

det er elever eller voksne. Derfor mannen 

i gul vest i skolegården. Derfor snakkes det 

like mye om de voksne som om lærerne når 

skolen diskuterer atferdsproblemer. Det 

inkluderer kantineansatte, vaktmester og 

assistenter. Derfor ansetter skolen voksne 

med annen kompetanse enn lærerutdanning, 

som miljøarbeidere, barnevernspedagoger 

og barne- og ungdomsarbeidere. 

– Alle barna er våre barn. Slik vil vi at 

de voksne skal tenke, sier fagleder Flataas. 

Hver dag er en antimobbedag 

Å være knyttet til et antimobbeprogram 

er ingen engangshappening. Skal en lykkes 

med å forebygge mobbing, krever det 

innsats hver dag, ifølge Kjelsberg og Flataas. 

Rela sjonen mellom lærer og elev er 

avgjørende, og må jevnlig gis næring. Derfor 

mottas elevene hver time av en lærer 

som hilser på dem i døra, og som gjerne 

kommenter dem positivt: «Så fin du er på 


75

Reportasje 


Ubeskyttet: Korridorene er ofte utenfor lærernes synsfelt og kontroll. Noen elever frykter veien inn til klasserommet. Thomas Åsheim 

og Berit Mogstad Loktu på vei ut til skolegården. 

håret i dag», eller «Gratulerer med gårsdagens 

seier på fotballbanen». Når elevene 

står ved pulten og læreren hilser klassen i 

fellesskap, kan han si positive ting til dem 

som gruppe. Elevene skal merke at læreren 

ser dem og bryr seg. 

– Vi ønsker å skape vi-følelse blant elevene 

og mellom lærere og elever. Det hjelper 

ikke om læreren er faglig og pedagogisk 

dyktig hvis hun ikke greier å skape en 

relasjon til den enkelte eleven, ved å bry 

seg om dem og gi av seg sjøl, sier rektor. 

Elevrådsrepresentant Ingeborg Klungerbo 

bekrefter skolens vekt på det jevne 

arbeidet. Da hun begynte i 8. klasse, ble 

elevene presentert for «respekt-reglene», 

og diskuterte hvordan en skal være mot 

hverandre på skolen. 

Da skolen valgte å jobbe ut fra Respektprogrammet, 

var det viktig å få oppslutning 

fra alle lærerne. Rektor tok derfor en 

grundig runde med lærerkollegiet, som 

enstemmig sluttet seg til. – Vi var enige 

om at vi skulle satse 100 prosent, dette 

kunne ikke være halvhjertet. 

Fra da av skulle dette være fundamentet 

Sunnland skole skulle stå på, sier Kjelsberg. 

Men det krever jevnlig bekreftelse, 

jevnlig oppdatering og jevnlig evaluering. 

Hver vår diskuterer de om det er ting som 

bør endres i måten det jobbes på. Hver 

høst setter ledelsen av en halv studiedag 

hvor personalet minner hverandre om det 

viktigste i arbeidet for et godt og inkluderende 

skolemiljø. Nye lærere blir sendt på 

kurs i Respekt-metodikken. 

– Har ikke nye lærere disse kunnskapene 

med seg fra lærerutdanningen? 

– Det er vel sånn at nye lærere jevnt over 

er gode faglig, men kan for lite om temaer 

som klasseledelse, relasjonsbygging og 

mobbing, kommenterer Flataas. – Men 

dette kan læres. Og de som er faglig dyktige, 

er også tryggere i lærerrollen. 

Lærer empati 

Vi skal få hilse på en klasse, og henger oss 

på Berit Mogstad Loktu og Thomas Åsheim 

fra 9. trinn, som leder an gjennom de 

nakne korridorene. Et ubeskyttet område 

på skolen, ofte utenfor lærernes kontroll 

og oppmerksomhet. En mulighet for de 

som vil plage andre uten å bli oppdaget. 

Elevene leder an til klasserommet, der en 

lærer veileder elever i å skrive jobbsøknader. 

Det er liv og røre: Elever sitter i smågrupper 

eller for seg selv, noen skriver, 

noen fordyper seg i mobiltelefonen mens 

de snakker med elever rundt seg; de får 

nemlig lov til å bruke smart-telefonen for 

å søke informasjon, forteller Flataas. 

Dagens skole er basert på stor grad av 

egenaktivitet, selvstendig arbeid, bruk av 

nettet og samarbeid med medelever. Men 

hvordan kan læreren vite om en elev jobber 

faglig eller skriver slemme meldinger 

på Facebook til henne som sitter i 

nabo rommet? Hvordan fange opp diskré 

kroppsspråk som gir en medelev beskjed 

om at hun ikke er ønsket rundt bordet? 

Læreren kan for eksempel støtte seg til 

sosiometriske undersøkelser som kartlegger 

relasjoner og vennskapsbånd i klassen. 

Da kan hun oppdage hvem som ikke har 

slike bånd, og hvem som er mest populære. 

Men også hvem som liker å jobbe 

faglig sammen. Dette er et godt utgangspunkt 

for å arbeide med læringsmiljøet. 

På Sunnland har de gode erfaringer med 

sosiometrien både i sammenheng med det 

faglige arbeidet og i den generelle klasseledelsen. 

Samtidig er skolen opptatt av å ut vikle 

empatien og egenomsorgen hos elev ene. 



Reportasje 

Foroverlent: I rektors bokhylle står et par elegante joggesko sammen med en pappeske merket «Respekt». Respektprogrammet 

krever innsats hver dag, ifølge rektor Ingrid Kjelsberg og fagleder Robert Flataas. 

På 9. trinn settes det av tre hele dager til 

prosjektet «Alle har en psykisk helse». Her 

kan elevene velge fra mange temaer, få 

forelesninger og delta i aktiviteter. Men 

når det gjelder forståelsen av hvordan det 

er å bli mobbet, og hvilke konsekvenser 

det kan få, trekker Berit og Thomas frem 

dokumentarfilmen «Bully», sett av alle 

Trondheims ungdomsskoleelever i januar. 

Det var Erlend Moen fra skoleteamet som 

sørget for at elevene kom seg til kinoen og 

at de fikk et undervisningsopplegg om filmen 

etterpå. Og filmen gjorde inntrykk, 

forteller Berit og Thomas. De tror mange 

med dem fikk bedre forståelse for hvordan 

føles å bli mobbet, og hva alvorlig mobbing 

kan føre til for noen. 

En uventet takk 

Vi har fått Sunnlands fortelling om D- 

dagen, den vel planlagte storaksjonen mot 

et mobbemiljø på skolen. Hvordan gikk 

det etterpå? Flataas forteller at gutten som 

ble mobbet, aldri møtte opp til skolestart. 

Foreldrene hadde kanskje mistet troen på 

at skolen ville makte å få slutt på mobbingen, 

og meldte gutten inn på en annen 

skole. Men mobbingen tok slutt. 

En av de siste dagene det skoleåret, banker 

det på døra til faglederen. Der står han 

som hadde ledet an mobbegjengen, han 

som Flataas hadde speidet etter på trappa 

første skoledag. Gutten vil takke for at 

han ble hjulpet løs fra rollen som mobber. 

– Han hadde faktisk følt en lettelse. 

Dette var en rolle som hadde gitt ham 

status og tilhørighet, men som hadde sine 

kostnader. Og siden skolen hadde gått så 

hardt ut, kunne han på en måte komme 

ut av mobbingen med æren i behold overfor 

de andre ungdommene, forklarte han. 

Og så levde skolen lykkelig alle sine 

dager? 

Dessverre ikke, svarer Ingrid Kjelsberg. 

Riktignok har skolen utviklet gode og effektive 

metoder for å forebygge og håndtere 

mobbing. Mange utsatte barn går videre 

uten varige mén. Men fortsatt får skolen 

elever fra barneskolen med mobbeerfaringer 

i ryggsekken. Familien varslet, men ble 

møtt med mye prat og lite handling. Nå sitter 

ungdommen på pulten, sterkt preget 

og uten tiltro til voksne. Rektor ser også 

at elever som har blitt mobbet på Sunnland, 

fremdeles er i alarmberedskap etter 

at mobbingen stoppet. Hva betyr det? Kari 

sitter på pulten, hun lukker seg inne. Fortsatt 

med angst for å bli hundset på hjemveien, 

fortsatt livredd for å ta ordet i klassen. 

Per blir rasende når en klassekamerat 

tilfeldig dulter borti ham i korridoren på 

vei inn. Han kjefter, er frekk og tar godlynte 

kommentarer i verste mening. 

– Det er trist å være vitne til, og vi greier 

ikke alltid å gi dem god nok hjelp, sier Kjelsberg. 

– Tenk om vi kunne hatt en psykolog 

nå også som vi kunne benyttet til «lavterskelsamtaler» 

for akkurat disse elevene. 

– Hvem har hovedansvaret for å gi skolen 

bedre betingelser i antimobbearbeidet: Halvorsen 

eller Støre? 

– Her er det ikke snakk om enten– eller, 

men helt klart både–og, svarer rektor. 

Psyko logtidsskriftet kommer tilbake med 

svar fra helseministeren og kunnskapsministeren. 

l 

Valg 2013: Hva gjør vi med mobbing? 

I anledning valgåret ønsker vi å bidra til 

at psykisk helse kommer på politikernes 

dagsorden. Denne reportasjen er en 

del av en serie om mobbing som startet 

i mars. Har du tips eller reaksjoner? 



77

Debatt 


Å gi alle barn en fremtid 

Skolen skal gi barna våre en fremtid. Derfor skal vi ikke 

tåle at noen barn får ødelagt fremtiden sin der. 


Helse- og omsorgsminister 

Debatt: 

Hva gjør vi med mobbing? 

Tidsskriftet har i de siste utgavene hatt 

flere artikler og innlegg om mobbing, 

knyttet opp til Stortingsvalget i september. 

Både kunnskapsministeren og helseministeren 

har hovedansvaret for å gi 

skolen bedre betingelser i antimobbearbeidet, 

sa rektor Ingrid Kjelsberg ved 

Sunnland skole i Trondheim i reportasje 

om mobbing i maiutgaven. Her svarer 

Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre. 

Publisert første gang juni 2013 Mobbing ødelegger 

barns helse og skole gang. Mellom fem 

og ti prosent av alle skole elever utsettes for 

mobbing regelmessig. De gruer seg til å gå 

på skolen. De forsøker å gjøre seg usynlige 

i klasse rommet, og gjemmer seg på do 

i friminuttene. 

Mobbing gjør ikke bare vondt når det 

skjer. Det fører også til at barn får problemer 

med skolegangen, og det øker risikoen 

for frafall. Du greier ikke å pugge til 

matteprøven når gutta i niende har sagt at 

de skal ta deg, eller jentene i klassen kaller 

deg hore på Facebook. 

Helseproblem 

Mobbing er ikke bare et skoleproblem. 

Det er også et helseproblem. Fysisk mobbing 

setter fysiske spor. Ofte setter det 

psykiske spor også. Å bli utsatt for systematisk 

mobbing fører til økt risiko for 

psykiske lidelser og muskel- og skjelettplager 

blant barn og unge. Disse lidelsene 

er også en viktig årsak til sykmelding 

blant voksne. 

Skolehelsetjenesten skal hjelpe skolen 

til å fremme et godt psykososialt miljø. 

Barn og unge som opplever mobbing 

og utestenging, kan søke hjelp hos helsesøster. 

Dette er et viktig tilbud både for å 

forebygge mobbing og for barn som sliter. 

Regjeringen styrker derfor helsestasjonsog 

skolehelsetjenesten med 180 millioner 

kroner til kommunesektoren fra neste år. 

Psykologenes rolle 

Vi har gitt midler til kommunene slik at de 

kan ansette flere psykologer. De fleste av 

dem arbeider med barn og unge. Det har 

også blitt ansatt flere psykologer i helsestasjons- 

og skolehelsetjeneste og på helsestasjon 

for ungdom. Kommunepsykologene 

har en viktig rolle i å forebygge 

psykiske lidelser. De gir også råd og veiledning 

til ansatte i skolen. 

Vi må stoppe mobbingen og hjelpe dem 

som har blitt mobbet. 

Vi har gitt midler til kommunene 

slik at de kan 

ansette flere psykologer. 

De fleste av dem arbeider 

med barn og unge 

Men vi må også finne ut hvem som 

mobber og hvorfor de gjør det. Også mobberne 

kan trenge hjelp. 

Rektor og lærere har et særlig ansvar for 

at det er godt læringsmiljø på skolene våre. 

Men arbeidet mot mobbing må gjøres av 

oss alle. Vi må alle vise nulltoleranse. Vi 

må alle engasjere oss for å skape inkluderende 

miljøer i barnehager, skoler og ikke 

minst i vårt eget lokalsamfunn. 

Slik skaper vi også en fremtid for alle 

barn. 


SNART PÅ 

HJEMVEI: Elever 

i 9. klasse 

ved Sunnland 

ungdomsskole 

i Trondheim slår 

av en prat med 

vennene før de 

drar hjem. Men for 

mobbeutsatte elever, 

er skoleveien noe av 

det skumleste. 

466 tidsskrift for norsk psykologforening • 2013 • 50 



Debatt 

Økt innsats mot mobbing 

Nå skal skoler med mye mobbing få tilbud om ekstra 

oppfølging, og to nye stillinger hos Barneombudet skal 

styrke arbeidet mot mobbing. 

◗ VALG 2013: Hva gjør vi med mobbing? 

Smerten etterpå 

Hvordan greide en skole i Trondheim å stoppe 

mobbingen? Og hvordan hindre at barn går med 

kronisk alarmtilstand i kropp og sjel, selv etter at 

mobbingen tar slutt? 


Kristin Halvorsen 

Kunnskapsminister 

Debatt: 

Hva gjør vi med mobbing? 

Publisert første gang juni 2013 Å skape et godt 

skolemiljø og bekjempe mobbing er avgjørende 

for elevenes trivsel og læring. Regjeringens 

nye Manifest mot mobbing ble 

undertegnet av statsminister Jens Stoltenberg 

i 2011. Det er en fireårig satsing med 

nye fokusområder og temaer hvert år. 

For å bekjempe mobbing må det jobbes 

systematisk over tid, og man må finne 

lokale løsninger som er tilpasset situasjonen 

på den enkelte skole. Reportasjen 

fra Sunnland ungdomsskole viser hvordan 

rektor og lærere på skolen fikk hjelp både 

fra skoleteamet i kommunen og det nasjonale 

læringsmiljøsenteret i Stavanger for å 

løse et alvorlig mobbeproblem. 

Ekstra tiltak 

Regjeringen øker nå innsatsen mot mobbing 

ved å sette inn ekstra tiltak og veiledning 

for skoler som har høy forekomst av 

mobbing over tid. På bakgrunn av resultater 

fra elevundersøkelsen, samt vurdering 

fra fylkesmennene, skal disse skolene 

få tilbud om ekstra oppfølging. Formålet 

er å tilby skreddersydde tiltak til den enkelte 

skole. 

2. januar 2013 åpnet Nasjonalt senter 

for læringsmiljø og adferdsforsk ning ved 

Universitetet i Stavanger. Senteret skal bidra 

til at det lokalt arbeides med å skape et 

læringsmiljø som fremmer faglig, personlig 

og sosial utvikling. 

Kunnskapsdepartementet har også finansiert 

to stillinger hos Barneombudet 

for å styrke arbeidet mot mobbing. Regjeringen 

gikk nylig inn for å endre opplæringsloven 

slik at det blir krav om delt 

bevisbyrde i erstatningssaker som gjelder 

mobbing. Det vil styrke elevenes rettigheter 

og tydeliggjøre skolens ansvar for å 

sette inn tiltak når en elev blir plaget eller 

mobbet på skolen. Foreldelsesfristen for 

straffesaker som omhandler psykososialt 

miljø, blir forlenget fra to til fem år. Disse 

lovendringene skal etter planen tre i kraft 

1. august i år. 

Kamp hver dag 

Et godt og trygt læringsmiljø er av vesentlig 

betydning for elevenes læring. En undersøkelse 

gjort av Nasjonalt senter for 

vold og traumatisk stress viser at elever på 

skoler med mye mobbing presterer nesten 

en hel karakter lavere enn elever på skoler 

der mobbing ikke er utbredt. Dette understreker 

at arbeidet mot mobbing må være 

en integrert del av skolens arbeid med læring. 

Kampen mot mobbing må foregå 

hver eneste dag, på hver eneste skole. 

Twitter: @SVKristin 

tidsskrift for norsk psykologforening • 2013 • 50 

467 

Regjeringen gikk nylig inn for å endre opplæringsloven slik 

at det blir krav om delt bevisbyrde i erstatningssaker som 

gjelder mobbing. Det vil styrke elevenes rettigheter og 

tydeliggjøre skolens ansvar 


79

80 

Temasak

◗◗Valg 2013: Hva gjør vi med mobbing? 

Utenforskapets pris 

Hva gjør det med barn å bli holdt utenfor 

fellesskapet med andre barn? Hvilken pris 

betaler barnet, og hva koster mobbingen oss 

som samfunn? 

Illustrasjonsfoto: Arne Olav L. Hageberg 


81

Temasak 


◗ ◗ Valg 2013: Hva gjør vi med mobbing? 

– Vi kan hjelpe tusenvis av barn 

Mobbing gir mange barn og unge langvarige psykiske plager. Det koster 

samfunnet store summer. Kunnskapsministeren lover nye tiltak. 

– Det hjelper ikke så lenge tilsynet med skolene er for dårlig, sier Dan Olweus. 


Psykologer møter jevnlig pasienter med 

mobbing i bagasjen, enten terapien dreier 

seg om barn, unge, eller voksne. Barn og 

unge utsatt for mobbing risikerer en rekke 

alvorlige helseproblemer. Robuste forskningsfunn 

fra undersøkelser i Norge og i en 

rekke andre land levner ingen tvil: Mobbing 

må ikke forveksles med normal knuffing og 

småkonflikter barn i mellom. For tilsynelatende 

bagatellmessige hendelser i skolegården, 

som når ei jente får blusen tilsølt med 

saft, eller når en gutt opplever at de andre 

går når han prøver å få innpass i gjengen i 

skolegården, kan inngå i en strøm av lignende 

ydmykelser og systematisk trakassering. 

Mobbeforskerne har vist hvordan krenkelsene 

setter seg i både kropp og sinn. 

Mobbingens konsekvenser er dokumentert 

gjennom solid forskning som forteller 

at mobbing er en viktig og selvstendig 

årsak til psykiske vansker i oppveksten 

og hos voksne. Det opplyser mobbeforsker 

Dan Olweus i intervju med Psykologtidsskriftet. 

Han har vært professor i psykologi 

ved Universitetet i Bergen i 30 år og 

er nå tilknyttet RKBU Vest, Uni Helse. 

Myteknuseren 

I 40 år har Olweus tumlet med spørsmål 

som: Hva er det med dem som plager andre 

på denne måten? Er det noe spesielt 

med dem som blir plaget? Hva er det med 

miljøer som tillater mobbing? Hvordan 

stoppe mobbingen og hvem har ansvar for 

at det skjer? Olweus gjorde verdens første 

vitenskapelige undersøkelse av mobbing. 

Det skjedde i 1970. Samtidig er han også 

kjent for å legge vekt på den politiske dimensjonen: 

samfunnets ansvar for å ta fatt 

i lidelsene mobbing medfører. Han sier at 

han alltid har villet drive forsk ning som 

har sosiale konsekvenser. 

Myteknusing har vært en rød tråd i 

forskningen hans. For eksempel ved å dokumentere 

at mobbing foregår i alle sosiale 

lag, ikke bare i utsatte sosiale miljøer. 

Riktignok legger han vekt på at mobbing i 

høyeste grad har med miljø å gjøre: Derfor 

retter antimobbeprogrammet hans seg mot 

både enkeltindivider og mot skolekulturer 

som tillater at elever trakasserer hverandre. 

Det betyr ikke at alle årsaker til mobbing 

nødvendigvis ligger i skolemiljøet. Men når 

mobbingen utfolder seg i skolen, er det her 

en kan stanse og forebygge mobbing – gitt 

nødvendig kunnskap og forskningsbaserte 

metoder, påpeker Olweus. 

Han tilbakeviser også den utbredte 

oppfatningen om at de som blir utsatt for 

mobbing som regel har noen form for ytre 



Temasak 

Utfordrer: – Om det ikke har noen 

konsekvenser for skolene at de ikke følger loven, 

hjelper det lite å endre på lovens formuleringer, 

sier Dan Olweus. Foto: Helge Skodvin 

«avvik» som rødt hår, briller, rare klær eller 

uvanlig dialekt. De fleste mobbeoffer 

har faktisk ikke flere slike «avvik» enn sine 

ikke-mobbede klassekamerater. 

– Selv om for eksempel følsomme og litt 

forsiktige elever har en økt risiko for å bli 

mobbet, så ser det ut til at mobbing under 

visse forutsetninger kan ramme nesten 

hvem som helst. Faktisk er det jo sånn 

at nesten alle har egenskaper eller kjennetegn 

som kunne vært utgangspunkt for 

mobbing, sier Olweus, som legger vekt på 

at mobbing først og fremst handler om 

aggressive medelever som har behov for 

makt, dominans og status. Noen – men 

langt fra alle – har selv hatt problemer, et 

hjem med lite kjærlighet, for slappe grenser 

og kanskje fysisk avstraffelse. 

Viktigst for Olweus var det kanskje å 

knuse myten om mobbing som en naturlig 

del av barndom og oppvekst, noe barn 

måtte lære seg å tåle, og som går over av seg 

selv. I dag er det allment akseptert, både 

i Norge og internasjonalt, at mobbing er 

et betydelig samfunnsproblem. Mobbing 

er en alvorlig trussel mot barns helse og 

velvære – et problem skole og myndigheter 

må gjøre noe med. Den sentrale rollen 

Olweus har hatt i å dokumentere alvoret 

i mobbing ble trukket frem i begrunnelsen 

da den amerikanske psykologforeningen 

(APA) nylig tildelte ham: «The 2012 

Award for Distinguished Contributions 

to Research in the Public Interest». Det er 

han svært stolt og glad for. 

– Men fortsatt har vi et stykke å gå før 

enkelte myndigheter tar inn over seg at 

mobbing kan forebygges og stoppes hvis 

en systematisk tar i bruk metoder med dokumentert 

effekt, sier han. 

Programmer virker 

Sist, men ikke minst, vil han altså knuse 

myten om at forsk nings baserte antimobbeprogrammer 

ikke virker. Tvert om er det 

grundig dokumentert at flere slike programmer 

har god effekt, ifølge forsk eren. 

Olweusprogrammet går ut på å redusere og 

forebygge mobbing gjennom å endre kulturen 

blant elever og voksne til å preges av 

varme og inkludering, med klare regler for 

uakseptabel atferd. Det krever en betydelig 

grad av engasjement og innsats fra ledelse, 

stab, elever og foreldre, understreker 

Olweus. Resultatene viser at mobbetallene 

blir vesentlig lavere når skolene systematisk 

og samvittighetsfullt tar i bruk 

Olweus-programmet, eller andre antimobbeprogrammer 

som kan vise til god effekt. 

I 2009 foretok en forskergruppe fra Cambridge 

en stor metastudie på grunnlag av 


83

Temasak 


59 rapporter om 30 antimobbeprogrammer 

fra hele verden, og fant gjennomsnittlig 

20–23 prosent reduksjon i forekomsten 

av mobbing sammenlignet med kontrollskoler. 

Tallene varierte en god del fra program 

til program, og Olweus er stolt over 

at hans program kom svært godt ut av denne 

undersøkelsen. Selv kan han referere 

til syv store norske evalueringer med mer 

enn 40 000 elever som viser 35–45 prosent 

nedgang i mobbetallene etter åtte måneder, 

og positiv effekt også etter fire år. Han 

legger vekt på at også det andre norske programmet, 

Respekt, fikk positiv evaluering 

i Cambridgestudien. 

Ja, hva med effekten på lengre sikt? Olweus 

gjorde en undersøkelse av 14 osloskoler 

fra oktober 2001 til oktober 2006. Det 

startet med at 14 prosent av elevene oppga 

å være mobbet på disse skolene. Ett år etter 

introduksjonen av Olweusprogrammet var 

tallet sunket til 9,8, og fem år etter oppstart 

var tallet nok en gang sunket, denne 

gangen til 8,4. Det betyr en nedgang på 40 

prosent. Skolene greide altså å få mobbetallene 

ytterligere ned i de fire årene som 

gikk etter første effektmåling. 

– Ut fra disse resultatene og våre andre 

undersøkelser kan vi konkludere med at 

tusenvis av norske barn har fått en bedre 

og tryggere tilværelse takket være systematisk 

bruk av vårt antimobbeprogram. 

Dette opplever vi som en stor belønning 

sier Olweus. 

Fortsatt preget 

Det finnes omfattende forsk ning på langtidseffektene 

av mobbing både for mobbeutsatte 

og for de som mobber. Selv er 

Olweus aktuell med artikkelen «School 

bullying: Development and Some Important 

Challenges» i årets Annual Review of 

Clinical Psychology (03/30/13) og med et 

kapittel I Handbook of Child Well-Being (in 

press), der han sammen med Kyrre Breivik 

skriver om «The Plight of Victims of 

School-Bullying: The Opposite of Well- 

Being». Forsk ningen forteller at barn og 

unge som utsettes for alvorlig mobbing, 

har betydelig økt risiko for å ha problemer 

som depresjon og angst også senere i 

livet. De sliter med dårlig selvbilde, posttraumatiske 

plager og har ofte flere selvmordsforsøk 

bak seg. 

Olweus trekker også frem den norske 

psykiateren Gunilla Klensmeden Fosse, 

som i sin doktorgrad fra 2007 viste at halvparten 

av 160 unge voksne pasienter i en 

psykiatrisk poliklinikk for voksne jevnlig 

hadde blitt mobbet i oppveksten. Det var 



Temasak 

– Det er liten tvil om at mobbing er en direkte 

årsak til mange psykiske og fysiske problemer hos 

dem som blir systematisk utsatt 

Dan Olweus 

tydelig sammenheng mellom graden av 

mobbing og problemene de søkte hjelp for. 

Lav selvfølelse var gjennomgående. Flere 

utenlandske undersøkelser konkluderer 

med det samme, eksempelvis studien 

som viser at mobbing i oppveksten dobler 

sannsynlighet for å gjøre selvmordsforsøk. 

– Men så er det dette med høna og egget. 

Kan det tenkes at de som blir mobbet hadde 

psykiske vansker allerede før mobbingen 

startet? 

– Her er det er gjort en rekke langtidsstudier 

der man også har kontrollert for 

mange andre faktorer som kan bidra til 

psykiske vansker og likevel kommer mobbing 

i oppveksten ut som en sentral faktor. 

Alt tatt i betraktning er det liten tvil om at 

mobbing er en direkte årsak til mange psykiske 

og fysiske problemer hos dem som 

blir systematisk utsatt, svarer forskeren. 

De som mobber 

I samfunnsdebatten om mobbing snakkes 

det sjelden om at også de som mobber, kommer 

dårlig ut på lang sikt – om enn på helt 

• Om lag 13 prosent av elever fra 4. til 10. 

klasse (9–16 år) er regelmessig involvert 

i mobbing 2–3 ganger i måneden eller oftere 

– enten de blir mobbet, mobber selv 

eller både mobber og blir mobbet. Dette 

tilsvarer omtrent 80 000 elever. 

• De som er utsatt for mobbing, utgjør om 

lag 10 prosent eller 63 000 elever. 

• De som selv mobber, utgjør ca 5 prosent 

eller 30 000 elever. 

• De som både mobber selv og blir mobbet, 

utgjør 2 prosent eller 13 000 elever. 

Disse elevene inngår både i gruppen 

Fakta om mobbing 

andre måter enn de som ble utsatt for mobbingen. 

Olweus sier det har vært mindre 

forskning på denne gruppen, men selv gjorde 

han tidlig en langtidsstudie av rundt 800 

som blir mobbet og gruppen som mobber 

(ovenfor) og må derfor trekkes fra en 

gang, (10+5)-2= 13 prosent. 

• Om lag 5–6 prosent, eller ca. 40 000 

elever, er involvert i enda mer alvorlig 

mobbing, som skjer en gang i uka eller 

oftere. 

• Siden undersøkelsene spør om mobbing 

som skal ha skjedd de siste to-tre månedene, 

kan en regne med at tallene for et 

helt år er enda høyere. 

Kilde: Dan Olweus, 2012 


85

Temasak 


– Ingen barn skal gå til skolen med angst for 

å bli ydmyket, trakassert og plaget 

Dan Olweus 

stockholmsgutter fra de var ca.11 til 24 år. 

Han fant at de som mobbet, hadde en tendens 

til å bryte normer og regler både i skoletiden 

og etter at de var ferdige med skolen. 

Da de var 24 år, hadde 55 prosent av de som 

hadde mobbet blitt dømt for minst én kriminell 

handling, og 35 prosent for minst tre 

slike handlinger. Risikoen for alvorlig gjentakelseskriminalitet 

var 3–4 ganger høyere 

for de som mobbet enn for medelever i de 

samme klassene som ikke mobbet andre. 

Senere studier og meta-analyser støtter 

disse funnene: Det å aktivt mobbe andre, 

utgjør en risiko for senere kriminalitet, ulike 

former for antisosial atferd og rusproblemer. 

Hos jenter som mobber finner en 

mindre kriminalitet, men litt andre problemer, 

som angst, rus og kanskje prostitusjon. 

– Men selv om risikoen for en antisosial 

ut vik ling er betydelig forhøyet hos elever 

som mobber, særlig hos gutter, så klarer jo 

mange av dem som mobbet å tilpasse seg 

samfunnet – uten å havne i kriminalregisteret 

i hvert fall, legger Olweus til. 

Skolene bryter loven 

Olweus vil løfte blikket fra individnivået 

og ta et samfunnsperspektiv: 

– Ingen barn skal gå til skolen med 

angst for å bli ydmyket, trakassert og plaget. 

Ingen foreldre skal trenge å bekymre 

seg for om barnet deres blir plaget på 

skolen. Det handler om grunnleggende 

menneskerettigheter dette, sier han, 

og betoner at det eksisterer en form for 

samfunnskontrakt mellom foreldre og 

skolen. Foreldrene sender barnet sitt til 

skolen med forventning om at det skal tilegne 

seg kunnskaper og få utvikle seg i et 

trygt miljø. 

I 1981 foreslo han en lov mot mobbing 

i skolen, men fikk liten politisk støtte for 

det. Dagens paragraf 9a i opplæringsloven 

presiserer imidlertid at alle elever har 

«en individuell rett til et godt psykososialt 

miljø som fremmer helse, trivsel og 

læring». Ved klage fra eleven eller elevens 

foreldre har skolen plikt til å følge forvaltningslovens 

regler. Det innebærer at de må 

gjøre et skriftlig vedtak, og gi svar innen 

fire uker. Er man ikke fornøyd med svaret, 

kan man klage til fylkesmannen. 

I Psykologtidsskriftets juninummer 

lanserte kunnskapsministeren tre nye tiltak 

mot mobbing i skolen: For det første: 

Det skal settes inn skreddersydde tiltak og 

oppfølging av skoler med høy forekomst 

av mobbing over tid. For det andre: Barneombudet 

får to nye stillinger for å styrke 

arbeidet mot mobbing. For det tredje: 



Temasak 

Opplæringsloven skal endres slik at det 

blir krav om delt bevisbyrde i erstatningssaker 

etter mobbing. Det vil si at skolene i 

sterkere grad må bevise at de iverksatte tiltak 

for å få slutt på mobbingen. (Se Kristin 

Halvorsens innlegg i nr 6/2013 side 597). 

Da er vel mobbeforskeren fornøyd? 

– Tja. I utgangspunktet er dette gode 

forslag, og loven legger et klart ansvar på 

skolene og kommunene som skoleeiere for 

å oppdage og sette inn effektive tiltak mot 

mobbing. Delt bevisbyrde er bra. Da må 

skolen dokumentere at de faktisk har gjort 

noe i mobbesaker. Men hvordan skal dette 

følges opp? Vi vet at veldig mange skoler 

i dag bryter loven, svarer Olweus, og viser 

til en undersøkelse publisert i Bergens 

Tidende 14. april i år. Under overskriften 

«Tre år uten ett mobbevedtak» kommer 

konklusjonen: «29 bergensskoler har ikke 

gjort et eneste vedtak i mobbesaker. Dette 

til tross for at flere av skolene har regelmessig 

mobbing.» 

– Om det ikke har noen konsekvenser 

for skolene at de ikke følger loven, hjelper 

det lite å endre på lovens formuleringer. 

Her trengs det systematisk oppfølging av 

skolene, sier Olweus, som etterlyser kraftigere 

initiativ fra kunnskapsministeren 

på dette punktet. 

Store omkostninger 

De langvarige konsekvensene av mobbing 

er altså store, og gir både psykiske og fysiske 

helseproblemer. I tillegg til belastningene 

både for den som blir mobbet 

og for familien kommer kostnadene for 

samfunnet, påpeker Olweus. Det er godt 

dokumentert at både de som blir mobbet 

og de som mobber blir overforbrukere av 

samfunnets sosial- og helsetjenester. Lange 

sykmeldinger, arbeidsløshet eller tidlig 

uførhet er eksempler på utgifter samfunnet 

får når mennesker sliter etter alvorlig 

mobbing. I tillegg kommer tap av skatteinntekter. 

De som mobber, påfører samfunnet 

andre typer kostnader. Om man 

kan forebygge ett slikt «marginalisert 

liv», vil samfunnet spare 12 millioner kroner, 

regnet de svenske økonomene Ingvar 

Nilsson og Anders Wadeskog ut i 2008. 

– Det er viktig at politikere og byråkrater 

er klar over hvor mye samfunnet kan 

vinne rent økonomisk på å bruke forsk - 

nings baserte metoder for å forebygge og 

motarbeide mobbing i skolen. I tillegg 

kommer det aller viktigste, som er å redusere 

lidelse og å gjøre livet for mange 

barn og ungdommer tryggere og bedre, 

kommenterer han. e 


87

Temasak 


Tung bør: – Jeg vet ikke om jeg vil 

greie å bære på historien min, sier 

Kjersti Fagerbakke. – Jeg er redd den 

kan bli så tung at jeg ikke vil mestre det. 

Det har vært mange tøffe dager. 

◗◗Valg 2013: Hva gjør vi med mobbing? 

– Selvbildet mitt – noe er ødelagt 

Hun forteller en historie om årevis med mobbing. Etter 18 år som pasient 

i psykisk helsevern vil Kjersti Fagerbakke for første gang snakke offentlig om det. 


Publisert første gang juli 2013 Dette er Kjersti 

Fagerbakkes (33) egen historie om hvordan 

hun opplevde å bli mobbet gjennom 

hele oppveksten. Psykologtidsskriftet møter 

henne på kafé i Trondheim en solfylt 

dag siste dag i mai. Gågater og kafeenes 

utebord myldrer av sommersugne trøndere. 

Stemmesurr og glad latter rekker så 

vidt bordet vårt innerst i det brune lokalet, 

der Kjersti Fagerbakke formidler sin egen 

mørke historie om et ømskinnet barn som 

følte seg alene og fullstendig utstøtt blant 

medelevene. Hun fortalte ingen, verken 

foreldre eller lærere, om det hun opplevde 

som en årelange trakassering. Tilsynelatende 

var det heller ingen som forsto hva 

jenta som sto alene i kroken av skolegården 

gikk gjennom. Hun kan ikke huske at 

lærere noen gang tok initiativ for å finne 

ut om hun trengte hjelp. 

– De kunne spurt om hvordan jeg hadde 

det, sier hun. 

Et orkidébarn? 

Det første minnet har hun fra da hun var 

tre år. Da døde morfaren som hun hadde et 

helt spesielt forhold til. Hun husker godt 

kjærligheten hun følte fra ham. 

– Mamma forteller meg om da jeg begynte 

å få problemer, jeg var vel rundt fire 



Temasak 

– Jeg var annerledes. Tungsindig. Følsom. 

Det var artig for de andre barna å være 

ekkel for å se hvordan jeg reagerte 

Kjersti Fagerbakke 

år, så opp mot skyene og sa på bokmål: 

«Kan ikke morfar og Gud komme ned fra 

himmelen?» Det var nesten som jeg visste 

at jeg skulle få et vanskelig liv. 

For mobbingen skal ha begynt allerede 

i barnehagen, og da det nærmet seg 

skolestart, spurte Kjersti faren om det 

var sånn at noen kunne slippe å gå på 

skolen? «Det bestemmer kongen,» svarte 

han. «Kan du ikke spørre kongen da,» 

undret hun. 

– Jeg var annerledes. Tungsindig. Følsom. 

Det var artig for de andre barna å 

være ekkel for å se hvordan jeg reagerte. 

Fagerbakke forteller så nært, med små 

episoder som inviterer til innlevelse, samtidig 

som hun reflekterer over seg selv som 

det sårbare barnet. Stemmen er klar og rolig, 

for hun er fast bestemt på å få frem 

hvor alvorlige konsekvenser det kan ha å 

være utsatt for mobbing. En ørliten skjelving 

i stemmen vitner likevel om at det 

er smertefullt å hente frem igjen disse 

barndomserfaringene. Historien hennes 

gjør det nærliggende å assosiere til de som 

kalles orkidébarn, en metafor brukt om 

de tynnhudete barna som med litt ekstra 

omsorg og beskyttelse kan greie seg helt 

fint. I mangel på slik støtte, risikerer de 

problemer. Hva tenker hun selv om disse 

refleksjonene? 

– Jeg liker veldig godt sammenligningen 

med orkidébarn. 

Mistet håpet 

I perioder hadde Kjersti det bra, og særlig 

i feriene. Hun fikk bygd seg opp, og klarte 

å se lysere på livet. Men tilbake på skolen 

var alt ved det samme. Mobbingen startet 

på nytt, og hun opplevde at alt hun hadde 

greid å bygge opp av selvtillit og optimisme, 

raste sammen igjen. 

– Det var utrolig vondt. Jeg husker en 

episode siste skoledag i barneskolen, at 

noen gutter i klassen over mobbet meg. 

Jeg gikk hulkende hjemover. Skal dette 

aldri gå over, tenkte jeg. Det var som om 

jeg allerede da forsto hvordan neste skoleår 

skulle bli, sier hun. 

For året etter, det første i ungdomsskolen, 

skulle bli det verste. 

Mobbingen skal ha pågått gjennom 

hele grunnskolen, bortsett fra det siste 

året. Hun grudde seg til hvert friminutt. 

Da manglet hun den beskyttelsen lærernes 

blikk i alle fall potensielt kunne utgjøre. 

Hun forteller at hun pleide å stille seg i 

et hjørne av skolegården, helt alene. Dermed 

var hun et lett bytte for elever som 

ville plage henne, ser hun i dag. De kunne 

flokke seg rundt henne uten å bli sett av 

inspiserende lærere. Men hun klarte bare 

ikke å bevege seg lenger inn i skolegården 

for å bli med de andre. De få gangene hun 

likevel prøvde, opplevde hun også å bli trakassert. 

e 


89

Temasak 


Forsiktig optimist: – Jeg har alltid hatt en veldig «drive» i meg, en tro på at jeg skal komme meg videre, 

sier Kjersti Fagerbakke 

Lærerne som inspiserte i skolegården, 

så ikke ut til å fatte alvoret i situasjonen. 

Hun husker at en av dem spurte hvorfor 

hun ikke gikk bort til de andre. «Du er jo 

så voksen. Prøv å være litt mer barnslig», 

oppfordret hun, ifølge Kjersti Fagerbakke. 

– Du sier at mobbingen startet allerede i 

barnehagen, og at du ble mobbet i hele grunnskolen. 

Var det ikke noen år eller noen perioder 

som var bedre? 

– Nei. Det var ingen år som var bra. 

– Det modigste jeg har gjort 

Hun skjulte tårene og sa ingenting om 

mobbingen, verken til foreldrene sine og 

eller til lærerne. Men en dag på ungdomsskolen 

brast hun i gråt. Noen gutter hadde 

ødelagt klærne hennes. Da orket hun 

ikke mer, og fortalte hjemme om det som 

hadde skjedd. Faren ville gå til skolen for å 

snakke med klassekameratene, men Kjersti 

ville det annerledes. 

– Gjør du det, blir det bare verre sa jeg, 

og forkynte at det ville jeg gjøre sjøl. Det 

var det modigste jeg noen sinne har gjort, 

men jeg lå våken nesten hele den natta 

og grudde meg. Neste dag sto jeg foran 

elevene på trinnet og fortalte dem hva 

mobbingen hadde gjort med meg, forteller 

hun. 

Det var ikke det at klærne ble ødelagt 

som var det vondeste, med de indre sårene 

slike hendelser skapte, forklarte hun 

medelevene. De lyttet, og deretter ble det 

helt stille, minnes Fagerbakke i dag. Ordene 

hennes gjorde åpenbart dypt inntrykk. 

Så tok en av klassekameratene spontant 

ordet og beklaget at han hadde vært med 

på mobbingen. Tre andre som hadde utsatt 

henne for mye vondt, kom etterpå og 

tok henne i hånda. Fra den dagen tok mobbingen 

slutt. 

Fortsatt er hun stolt over styrken og integriteten 

hun viste den dagen. Håpet er 

at hun oftere skal greie å hente frem disse 

egenskapene i tiden fremover. 

Mobbingen stoppet. Men fremdeles sto 

Kjersti alene i skolegården. Hvorfor? 

– Jeg var så preget av det som hadde 

skjedd at jeg klarte ikke å bryte ut av rollen 

min, det at jeg var alene. Selvbildet 

mitt var ødelagt. Det var uvant at de andre 

var så snille. Jeg sliter ennå med selvbildet. 

Og med det å ha tillit til andre. 

Sammenbruddet 

16 år gammel brøt hun fullstendig sammen. 

Det ble innledningen til 18 år som pasient i 

psykisk helsevern. Hun har fått god hjelp, 

men også opplevd krenkelser som gjør at 

hun i lang tid har brukt en prest som nærmeste 

samtalepartner. 

– Da jeg som ung jente ble syk, fikk jeg 

høre at jeg ikke måtte regne med å bli frisk. 

Det er en tøff beskjed å få fra behandlere. 

Sånt setter seg, det føles som om noen set- 



Temasak 

– En psykolog som kunne se situasjonen min 

med friske øyne, det kunne vært fint 


ter grenser for hva en kan håpe på. Men en 

av psykologene opponerte mot det synet, 

husker jeg. 

I dag synes hun likevel at hun har kommet 

langt. På bakgrunn av hvordan situasjonen 

har vært i mange år, ser hun at 

fremgangen egentlig er fantastisk. Snart 

flytter hun fra bokollektivet hun bor i nå 

til egen leilighet. Presten hun samtaler 

med, legger vekt på at ingen kan si hvor 

langt hun vil komme i livet. 

– Han har tro på meg. Jeg prøver å stole 

litt på den positive spådommen. For jeg har 

alltid hatt en veldig «drive» i meg, en tro på at 

jeg skal komme meg videre, sier Fagerbakke. 

Skjulte smerten 

Vi går ut i sola for å ta bilder. Jeg ser på Kjersti 

Fagerbakke der hun poserer for fotografen, 

sikkert litt anspent, men lydhør for fotografens 

ønsker og tilsynelatende trygg i 

rollen som fotoobjekt. Nå vandrer hun nedover 

brosteinen i gata og passerer skiltet 

med den symbolske tittelen «Ahead». Det 

ligger en eleganse og styrke i måten hun 

fremstår på; kanskje har det ikke vært så 

lett for menneskene rundt henne å se kaoset 

og angsten på innsiden? Hun fikk årevis 

med trening i å skjule for familie og lærere 

hvor tungt hun hadde det. For å spare foreldrene 

for bekymring og smerte, ga hun i en 

periode inntrykk av at hun gikk til venner 

etter skoletid. I stedet gikk hun lange turer, 

alene. Men når hun lukket døra bak seg 

på soverommet kom gråten, forteller hun. 

Faglig greide Kjersti seg stort sett bra på 

skolen. Hun forteller at hun ofte gikk rundt 

med et påtatt smil, i håp om å beskytte seg, 

ved ikke å vise andre hvor tøft hun hadde 

det. Men hun har vanskelig for å tro at lærerne 

ikke så at hun var dypt ensom der hun 

sto alene i hjørnet av skolegården. Hun ble 

åpent mobbet også i skoletimene, sier hun. 

I dag gjør det vondt å tenke på at lærerne 

kan ha sett det, uten å gripe inn. År etter år 

bar hun på drømmen om at læreren skulle 

se smerten, trekke henne til side og vise 

omsorg – og ta fatt i guttene som mobbet. 

Blikket fremover 

18 år som pasient i psykisk helsevern har 

gitt erfaringer hun ikke unner noen. Lange 

perioder med innleggelser gjør at hun 

har mistet verdifulle år og viktige erfaringer. 

Samtidig legger hun vekt på at hun vært 

gjennom ting få andre opplever. Erfaringer 

hun tror har gitt henne menneskelig innsikt 

og empati som hun kan ta med seg både 

privat og i arbeidslivet. Tross problemene 

kjenner hun at hun har pågangsmot og 

krefter. Hun tar nye skritt, ikke minst ved 

å stille til intervju med Psykologtidsskriftet. 

Og hun henter frem i minnet situasjoner 

der hun har vist styrke. Som da hun som 

26-åring møtte opp på tiårsjubileum med 

klassen fra ungdomsskolen. Det var viktig 


91

Temasak 


Jeg sliter ennå med selvbildet. Og med det å 

ha tillit til andre 


å vise de andre at det hadde gått bra med 

henne. Mange kom bort til henne for å prate, 

det var fint. Flere av dem var blant klassevenninnene 

som kom og besøkte henne da 

hun ble innlagt på sykehus etter sammenbruddet 

som 16-åring, noe hun oppfattet 

Psykologtidsskriftet har vært i kontakt 

med rektor på den aktuelle skolen, og en av 

lærerne Fagerbakke hadde da hun gikk der 

for ca. 20 år siden. 

– En trist sak, sier nåværende rektor Kjerstin 

Eithun Vang, og legger vekt på at det er tungt 

for en lærer å vite at en elev har hatt det så 

vondt på skolen. 

Rektor viser til taushetsplikten, og vil ikke 

kommentere saken mer konkret. Selv har 

hun bare jobbet på skolen det siste året, 

men har likevel noen generelle kommentarer. 

Hun understreker at på den tiden Fagerbakke 

gikk på skolen, var det ikke samme 

Dette sier skolen 

som støttende den gangen, uten at hun var 

i stand til å holde på kontakten med dem. 

Men tross fremgangen er hun usikker 

på hvordan fremtiden vil bli. 

– Jeg vet ikke om jeg vil greie å bære 

på historien min. Jeg er redd den kan bli 

kunnskap om og fokus på mobbing som i 

dag. Skolene slo ned på åpenlys mobbing, 

men hadde lav bevissthet om mer skjult 

mobbing og systematisk ekskludering. 

– Heldigvis vet vi mer i dag, både om hva 

mobbing er og hvilke konsekvenser det har 

å bli mobbet, sier hun. Som rektor understreker 

hun viktigheten av støttespillere som 

kan hjelpe skolen til å bli bedre både til å 

forebygge og stoppe mobbing, for eksempel 

lettere tilgang til helsesøster og psykolog. 

– Skolen trenger veiledning og mer kompetanse, 

slik at vi kan komme tidligere inn og gjøre 

en bedre jobb i disse sakene, avslutter hun. 

så tung at jeg ikke vil mestre det. Det har 

vært mange tøffe dager. Og selvbildet mitt 

– noe er ødelagt. 

Fortsatt snakker hun jevnlig med presten. 

Det dreier seg mye om skyld og tilgivelse, 

temaer hun ikke føler psykologer har 

så mye skolering i. Erfaringene med psykisk 

helsevern har dessuten skapt en skepsis i 

henne til at hun kan få god hjelp der. Men 

akkurat i det siste har hun tenkt at en psykolog 

kanskje kunne hjelpe henne videre. 

– En psykolog som kunne se situasjonen 

min med friske øyne, det kunne vært fint. e 

Valg 2013: Hva gjør vi med mobbing? 

Før valget i september ønsker vi å bidra 

til at psykisk helse kommer på politikernes 

dagsorden. Denne reportasjen er en 

del av en serie om mobbing som startet 

i mars. Har du tips eller reaksjoner? 




Temasak 

◗ ◗ Valg 2013. Hva gjør vi med mobbing? 

Etterspør krav og sanksjoner 

Psykologer og brukerrepresentanter er enige: Mobbing kan ha alvorlige 

følger, men vi vet mye både om forebygging av skader og leging av sår. 

– Fylkesmennene må få hjemmel til å iverksette sanksjoner overfor skoler 

som bryter loven, sier barneombudet. 

Av: Nina Strand 


Anne Lindboe, Barneombud 

Opplæringsloven forbyr krenkelser, og gir elever rett 

til et godt skolemiljø. Likevel mottar Barneombudet 

daglig saker om barn som plages på skolen. Ressurssterke 

foreldre som har fått støtte fra fylkesmannen, 

forteller at de ikke når frem overfor skolene. 

I rapporten «Bekymringsmelding» avdekker vi at 

skoleeiere ignorerer pålegg fra fylkesmannen om å 

rette opp lovbrudd. Det kan de gjøre uten risiko for 

reaksjon, fordi Fylkesmannen ikke har noen sanksjonsmulighet 

overfor skoler som bryter loven. 

Elever har opplæringsplikt, og foreldre kan straffes 

for å holde barna borte fra skolen. Det er i lys av 

dette man må se statens ansvar. Kampanjer og forebyggende 

innsats er bra, men det er ikke nok. Staten 

må sette makt bak skoleeiers plikt til å oppfylle 

elevenes rettigheter. Fylkesmennene må få hjemmel 

til å iverksette sanksjoner overfor skoler som bryter 

loven. De må sette korte tidsfrister, og stille krav om 

konkrete og målbare tiltak som evalueres i samarbeid 

med eleven. 

Adrian Lorentsson, Landsleder, Mental Helse Ungdom 

Mental Helse Ungdom er en organisasjon for barn og ungdomsarbeiderne, kulturen og idretten et ansvar 

unge som har egne erfaringer knyttet til å slite med for å sørge for at det er nulltoleranse for mobbing, 

psykiske helseproblemer. Mange av de som velger å og at de som sliter blir sett og gitt muligheten til et 

melde seg inn, har erfaringer med å bli mobbet. Historiene 

er mange, og legger grunnlaget for Mental tementet har et langt større ansvar enn Helse- og 

bedre liv. Dette innebærer også at Kunnskapsdepar- 

Helse Ungdoms politikk. For å skape en best mulig omsorgsdepartementet for at færrest mulig barn og 

psykisk helse i befolkningen er det mye som må på unge blir syke og trenger helsehjelp. Mental Helse 

plass. Høyt oppe på listen over ting som må prioriteres, 

står mobbing. Både fordi det er så alvorlig for nes arbeid for gode læringsmiljø, herunder arbeid 

Ungdom ønsker at det stilles sterkere krav til skole- 

de som blir utsatt for det, men også fordi det er konkret 

og relativt enkelt å gjøre noe med, sammenlig- 

helse. Ikke om psykisk sykdom, men om hvordan vi 

mot mobbing, og vi ønsker et eget fag om psykisk 

net med andre risikofaktorer. 

er skrudd sammen og hvordan vi best tar vare på oss 

God psykisk helse skapes ikke i helsevesenet, men selv og dem rundt oss. e 

der hvor folk lever og er. Derfor har også skolene, 


93

Temasak 


– Vi er forundret over at forslaget vårt 

vekker så liten interesse hos myndighetene 

Atle Dyregrov 

Anders Skuterud, Fagsjef i Norsk Psykologforening 

Arbeidet med å forebygge og stoppe mobbing må begynne 

allerede i barnehagen. Fra barn er 1–2 år gamle delbar slutt på det, og løsninger på individplan er 

Når mobbing skjer, er det aller viktigst å få umid- 

er det kommunalt ansatte rundt barna i foreldrenes ikke nok. Lærerne ser ungene mest, men de har allerede 

mange oppgaver. Vi tror veiledning og støtte 

sted, disse har jo som oppdrag å se barna og ungdommene. 

Det må utnyttes bedre. Foreldre trenger kompetanse 

i å hjelpe barna sine til å bli samarbeidengen 

mener vi trenger en skolenær, foreldrenær og 

fra en psykolog ville fungert bra. Psykologforeninde 

og medfølende, og her kan helsesøstre og lærere barnenær tjeneste, med psykologer som kan forholde 

seg direkte til det enkelte barnet, men også 

spille en viktig rolle i å støtte foreldrene. Men helsesøstre 

og lærere bør selv ha tilgang på veiledning. til foreldre, skole, lege og barnevern. I dag har kommunepsykologene 

for liten tid til for eksempel å 

Kommunepsykologer kan trå til og veilede foreldre 

og lærere i hvordan de kan hjelpe barnet med å bygge jobbe med hele skolen, eller med tiltak for sårbare 

selvfølelse og relasjonell kompetanse. 

grupper. 

Guro Øiestad, psykolog og universitetslektor ved Psykologisk Institutt, UiO 

Mobbing rammer et menneskes selvfølelse på det Selvfølelsen – opplevelsen av å kunne uttrykke 

groveste, og er derfor et alvorlig psykisk helse-problem. 

Systematisk mobbing er ensbetydende med likeholdes i anerkjennende relasjoner. Og selve fun- 

det man føler sammen med andre – skapes og ved- 

systematisk opplæring i lav selvfølelse. Barnet får damentet bygges i barndommen. Vennskap og fellesskap 

med jevnaldrende gir næring til følelsen av 

hamret inn: Jeg er mindre verdt, de liker meg ikke, jeg 

må skjule meg, jeg er aldri trygg. Den grunnleggende 

opplevelsen av egenverd og den like grunnleggen- 

flokkdyr som mennesket. Alle voksne som omgås 

å ha en naturlig plass i flokken – livsviktig for et 

de tilliten til andre skades i en livsfase der verdighet barn bør følge med, og aktivt forebygge og stoppe 

og tillit skal støttes og bygges. Reparasjon kan være mobbing. Ikke bare i form av antimobbeprosjekter, 

vanskelig hvis mobbingen har foregått over lang tid, men som en del av den daglige omsorgen for alle 

fordi utrygghet og tilbaketrekking etter hvert blir en barn og unge. 

automatisert del av barnets måte å være i verden på. 

Atle Dyregrov, Senter for krisepsykologi, Bergen 

Tross mye godt arbeid med å forebygge og stoppe 

mobbing, vet vi at vi aldri vil kunne redusere mobbetallene 

ned mot 0. Samtidig vet vi at en av tre elever 

som har blitt alvorlig mobbet, sliter med posttraumatiske 

plager. Angst og depresjon er andre langtidseffekter 

av mobbing. 

Tallenes tale viser at enhver skole av en viss størrelse 

bør ha et opplegg for å følge opp disse barna, og det 

er en mangel at vi ikke har systematisk satsing på dette 

i dag. Sammen med Thormod Idsøe ved Læringssenteret 

i Stavanger har jeg foreslått for utdanningsmyndighetene 

at disse barna får tilbud om oppfølging 

i grupper. Vi skisserte et gruppetilbud ledet av helsesøstre, 

gjerne i samarbeid med kommunepsykologer 

og andre fagfolk. Her kunne deltakerne møte andre i 

samme situasjon, og få opplevelsene sine normalisert 

og bekreftet av de andre deltakerne og av gruppelederen. 

I tillegg skulle de lære strategier for å takle sine utfordringer 

og plager, og å få hjelp til å bedre selvtilliten. 

Til nå har vi ikke fått noe svar på vår henvendelse. 

Vi er forundret over at forslaget vårt vekker så liten 

interesse hos myndighetene. l 


Gjesteskribent 

Ragnhild Lied 

Leder i Utdanningsforbundet 

Plikt til å sjå – evne til å handle 

Publisert første gang april 2013 

alt som uten baktanker 

uten skepsis, umaskert 

og uvettig vergeløst 

går ut til livet med tilliten 

som et kostbart gulleple i hendene 

er hellig. 

Så god tur med deg, skolepike. 

Slik avsluttar Kolbein Falkeid sitt dikt 

om den vesle jenta som står framfor sin 

fyrste skuledag. Ho kjem til fellesskapen 

med tillit, og ho er klår til å by på seg sjølv. 

Slik så mange små jenter og gutar er det, 

kvar haust ved skulestart. Det står uendeleg 

mykje på spel. Desto viktigare at dei 

vert tekne godt imot. Falkeid brukar orda 

«går ut til livet». Det er ein fin metafor for 

skulestart. Skule er også ein viktig del av 

livsreisa. I kva grad det enkelte barn – eller 

for den del den enkelte ungdom – trivst, 

er avgjerande for kva som skal kome ut av 

både skulegangen og livet. Mobbing kan 

skade båe delar uboteleg. 

Om ein elev fortel om hendingar som 

tyder på mobbing, må alarmen ringe. Det 

er svært skadeleg om elevar i ein slik situasjon 

møter vaksne som ikkje anerkjenner 

opplevinga dei fortel om. Alle må takast 

på alvor. Mobbing, eller tendensar til 

mobbing, vil alltid kunne utvikle seg der 

grupper av menneske er samla. Det finst 

ingen vaksine mot dette. Mange barn fortel 

ikkje om det som skjer. Det einaste som 

nyttar, er ein permanent beredskap, ut frå ei 

erkjenning av at mobbing før eller sidan 

vil kunne dukke opp og fordre handling. 

I vår eiga profesjonsetiske plattform 

slår Utdanningsforbundet fast at vi skal 

fremje barnas beste. Å arbeide med barn 

og unge inneber at vi er forplikta til å sjå. 

Vi må alltid vere opptekne av om vi gjer 

nok, og om vi gjer det rette for å ha god 

kunnskap også om det som ikkje syns på 

overflata, og som vi ikkje utan vidare får 

høyre om. Dette er krevjande i ei tid da 

mykje kommunikasjon mellom barn og 

unge går føre seg på nett. Lærarane må 

også ha evne til å handle på grunnlag av 

det dei ser. Det er ei plikt. Skuleleiarane 

har eit særskilt ansvar for å skape eit klima 

der den som reagerer og bryr seg får støtte. 

Å ta tak i mobbing krev noko av læraren, 

som kan omtalast som kompetanse 

for å handtere det konfliktfylte. Slik kompetanse 

kan vi ikkje lese oss til. Vel så viktig 

som teori er praktisk erfaring og tid 

til å reflektere over praksis, åleine og saman 

med kollegaer og andre fagfolk, til 

dømes psykologar. Det handlar om å lære 

noko om oss sjølve i pressa situasjonar. Kva 

skjer med oss når vi vert utfordra, opplever 

stress, sprikande forventningar, rådville og 

kanskje frykt? Kva strategiar vel vi då for 

å ha kontroll og for å oppretthalde eigen 

tryggleik? 

Lærarar skal bruke seg sjølve som ressurs 

i arbeidet med å identifisere og ta fatt 

i destruktive prosessar. Korleis gjer dei 

det? Her er fire element eg sjølv meiner 

er viktige: 

Det aller første er at læraren fangar opp 

og forstår kva som skjer, nok til å kunne 

avgjere om det skal handlast. Berre dette 

er krevjande. Eg har sett lærarar som beskyttar 

seg sjølve ved ikkje å sjå. Fordi dei 

er smerteleg klår over at tek dei røynda 

inn over seg, blir det neste uunngåeleg at 

dei må gjere noko med det – og det har dei 

dårlege erfaringar med. 

Det andre handlar om å tore å involvere 

seg i den aktuelle situasjonen. Setje ord på 

det som skjer. Ta styring og klårgjere kva 

som skal skje vidare nett no. Syne at ein er 

ein leiar og tek i bruk sin autoritet. Signalisere 

at ein er trygg også i dette. 

Det tredje handlar om å tole stress og 

muleg motbør. Viktigast er kanskje evna til 

å vise at ein ikkje er fastlåst sjølv om ein 

har sett foten ned, men framleis er i stand 

til å fange opp og forstå dei mange motstridande 

bodskap og signal som strøymar 

på. Opptre slik at ein er både uthaldande 

og tålmodig, men utan å vakle og bli uføreseieleg. 

Det fjerde handlar om innleving. Læraren 

må skilje sak og person og, i tillegg til 

å ivareta offeret, faktisk også anstrenge seg 

for å nå fram til den som mobbar. Det krev 

store kommunikasjonsferdigheiter og mykje 

nestekjærleik. For å seie det svært kort: 

Vi kan summere dette til antenner, autoritet, 

tålmod og innleving. 

Heile kollegiet må engasjere seg i arbeidet 

for å motverke mobbing. Ein vesentleg 

del av dette må vere å arbeide for 

å styrke lærarane sin kompetanse for å sjå 

og handtere mobbesituasjonar. Det føreset 

at skuleleiinga gir prioritet og set av 

tid. Ikkje som ein kampanje. Då får vi berre 

midlertidige resultat. Kompetansen og 

beredskapen må vidareutviklast heile tida. 

Det tyder at dette arbeidet må løftast fram 

minst éin gong kvart år. Eg trur psykologar 

kan spele ei viktig rolle her, i tillegg til 

den jobben dei gjer i det direkte arbeidet 

med enkeltbarn som opplever mobbing. 

Då tenkjer eg spesielt på å bidra i det førebyggjande 

arbeidet og å rettleie lærarar. 

Meir av det! l 


95

Annonser 


KOMMUNIKASJON 

INTERAKTIV 

DEKOR 

PRINT 

DESIGN 

WEB 

REKLAME 

SKILT 

07 Media er Skandinavias ledende 

kommunikasjons- og publiseringshus 

innenfor områdene design, interaktiv, 

print og kommunikasjon. 

Vi hjelper våre kunder med å formidle 

historier og skape oppmerksomhet rundt 

arrangementer, tjenester og produkter. 

For mer informasjon 

– kontakt oss på www.07.no 

ann.aktuelle.bøker_Layout 1 28.06.13 12.52 Side 1 

07 media as Peter Møllers vei 8–12, 0585 Oslo www.07.no 

Aktuelle bøker fra Universitetsforlaget 

Anne Kari Hoel, Ragnhild Onsøien, Bibi H. Schjødt 

Psykisk helse som kommunal 

utfordring 

Forfatterne presenterer bredden og mangfoldet 

i psykisk helsearbeid i kommunene og beskriver 

konkrete muligheter for utvikling og styrking av 

dette viktige arbeidet. • Kr 349,– 

Anne Line Bretteville-Jensen (red.) 

Hva vet vi om cannabis? 

De siste årene har en rekke nye syntetiske 

stoffer som etterligner effekten av tradisjonell 

cannabis, kommet på markedet. Denne boken 

formidler kunnskapsstatusen rundt bruken av 

cannabis. • Kr 299,– 

Gerd Kvale, Odd E. Havik, Einar R. Heiervang , 

Bente Storm Mowatt Haugland, Tone Tangen (red.) 

Hvordan sikre angstpasienter 

kunnskapsbasert behandling? 

Ledende fagfolk oppsummerer kunnskapsstatus 

for angstlidelser og deler egne erfaringer og 

synspunkter på hva som skal til for å sikre god 

hjelp. • Kr 329,– 

Kjetil Johnsen og Hans Otto Engvold (red.) 

Klinisk kommunikasjon i praksis 

Erfarne klinikere og forskere gir gode og utfyllende 

svar på hvorfor god kommunikasjon mellom 

kliniker og pasient fører til bedre helse. 

Bidragene er basert på forskning og klinisk 

hverdag. • Kr 389,– 

Inger Eggen 

Fra traumer til vonde minner 

Om dissosiasjon og integrering 

Dette er historien om veien tilbake til å bli et helt 

menneske, etter oppveksten i en dysfunksjonell 

familie med psykisk og seksuell mishandling. 

• Kr 299,– 

Arnhild Lauveng 

Noe mye mer annet 

Ungdom og psykisk helse 

I denne boken finner du fortellinger om ungdom 

og psykisk helse, faktaopplysninger om psykisk 

sykdom, hvem som kan hjelpe når man får 

problemer, taushetsplikt og mye annet. • Kr 349,– 

Kjøp bøkene i bokhandelen eller på vår nettside 



Psykisk 

helsepolitikk 

Mobbing 

Arbeidsliv


Kjell Vaage 

Professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen 

Er sjukefråværet (for) høgt i Noreg? 

Publisert første gang januar 2013 Ingen av trygdeordningane 

våre er så mykje debattert 

som sjukeløna. Sjølv om sjukefråværet for 

tida går ned, har trenden sidan tidleg på 

90-talet vore stigande. Nivået har knapt 

vore høgare verken i historisk eller internasjonalt 

perspektiv. Det mest påfallande 

er likevel at dette har skjedd i ein periode 

då folkehelsa jamt over har betra seg. 

I tillegg har pensjonsalderen gått ned, og 

tilstrøyminga til uførepensjon har auka. 

Også dette skulle ein venta førde til at 

den attverande arbeidsstyrken skulle vera 

friskare, ikkje sjukare. 

Tiltaka for å få ned fråværet har vore 

mange og omfattande. Men stort sett 

manglar det vitskapleg dokumentasjon på 

at dei har nokon effekt, og prislappen er 

ukjend. Dette gjeld også for den desidert 

største satsinga, Inkluderande arbeidsliv 

(IA), som regjering og forvaltning i desse 

dagar gir æra for at sjukefråværet går ned, 

framleis utan vitskapleg dokumentasjon 

på at så er tilfellet. 

Men kor bekymra skal vi vera for sjukefråværet 

her til lands? Nivået er høgt, ja 

vel, men statsfinansane er gode, situasjonen 

på arbeidsmarknaden er god og stabil, 

det same gjeld som sagt folkehelsa. Kva er 

då problemet? 

Det kjem an på kva som er årsak til det 

nivået vi observerer. La meg lansera to sett 

av argument: Det er eit ganske utbreidd 

syn at det høge fråværet langt på veg kan 

forklarast med at vi har mange eldre og 

mange kvinner i arbeidsstyrken. Kvinner 

har gjort sitt inntog i yrkeslivet – og det 

har vore ei ønskt ut vik ling – men dei har 

hamna i fråværsfremmande yrke, først og 

fremst pleie og omsorg. Sjukdom i samband 

med graviditet og fødsel drar også 

opp fråværet, det same gjer den doble byrden 

mange kvinner opplever i form av hovudansvar 

i heimen og yrkeskarriere. 

Dersom dette er forklaringa, kan det 

seiast at høgt sjukefråvær er ein pris vi 

betalar for høg sysselsetjing. Då er det 

Sjenerøse ordningar med svak kontroll set tilliten på prøve 

og undergrev alt det gode tilretteleggingsarbeidet som 

foregår rundt om på arbeidsplassane 

ikkje opplagt at det høge fråværet er eit 

velferdsproblem, og økonomisk innstraming 

i sjukelønsordninga er neppe vegen 

å gå. Nettopp ei sjenerøs sjukelønsordning 

å falla tilbake på om sjukdom rammar, kan 

ha vore viktig for å få kvinner ut i arbeid. 

Og sidan det er kvinner i lågtlønsyrke som 

toppar fråværsstatistikken, vil også omsynet 

til ei rettferdig fordeling tala for å la 

dagens sjukelønsordning bestå. 

Argumenta over stiller sjukefråværet i 

eit ganske forsonande lys, men dei har lite 

støtte i forsking. Andre land med mindre 

sjenerøs sjukelønsordning og lågare fråvær 

greier å rekruttera ein minst like stor andel 

kvinner og eldre – Sverige er eit nærliggjande 

døme. Det manglar tung dokumentasjon 

på at det er dobbeltarbeidsbyrden 

som driv det høge fråværet blant kvinner. 

Yrke er heller ikkje avgjerande: menn i typiske 

kvinneyrke har lågt fråvær, kvinner 

i typiske mannsyrke har høgt. 

Så la oss sjå på eit anna sett av argument, 

som er meir kritisk til ut vik linga dei siste 

tiåra. Mange samfunnsøkonomiske analysar 

underbyggjer at det aukande sjukefråværet 

heng saman med at vi har opplevd 

vedvarande gode tider her til lands, som gir 

mindre negative konsekvensar av å vera 

borte frå jobb. I tillegg har den norske 

sjukelønsordninga ei uheldig utforming: 

100 % kompensasjon i inntil eitt år, frå dag 

ein for arbeidstakar og frå dag 17 for arbeidsgivar, 

og svært liten grad av kontroll. 

Internasjonale samanlikningar gir klare 

indikasjonar på at dette påverkar fråværsnivået. 

Det kan også sjå ut til at normene 

er i ferd med å endra seg. Forskarar dokumenterer 

at holdningar til fråvær smittar 

mellom kollegaer, nabolag, osv., og rapporterer 

om aukande førekomst av sjukmeldingar 

pga. problem på jobben, livskriser, 

svangerskap, osv., med andre ord at tålegrensene 

ser ut til å vera reduserte. 

Med slike forklaringar blir det høge nivået 

eit meir eintydig velferdsproblem, reduksjon 

vil meir eintydig fremma effektiviteten. 

Heller ikkje fordelingsomsyn 

talar for eit høgt fråværsnivå: Dei som er 

mest borte og har lågast terskel for fråvær, 

er ikkje nødvendigvis dei mest trengande. 

Økonomiske insentiv blir då meir eigna 

verkemiddel for å redusera fråværet. 

Gjennom IA-avtalen er sjukelønsordninga 

«freda», og dermed har styresmaktene 

fråtatt seg sjølve det mest sentrale 

verkemiddelet for å redusera fråværet. Likevel 

går fråværet no ned, i bedrifter både 


Valgspesial 2013: Arbeidsliv 


Beate Brinchmann, psykologspesialist ved Nordlandssykehuset HF 

Arnstein Mykletun, seniorforsker ved Nasjonalt folkehelseinstitutt1 

med og utan IA-avtale. Forklaringa synest 

å vera gradering. Nye retningslinjer 

mobiliserer arbeidsgivar, arbeidstakar, 

lokale trygdekontor og – ikkje minst – 

allmennlegar og psykologar, for i kvart 

einskilt tilfelle å leggja forholda til rette 

for delvis sjukemelding/jobb. Dette er 

å ta konsekvensen av den faktiske utforminga 

av sjukelønsordninga: den er 

ikkje ei forsikring mot sjukdom, men 

mot sjukdom som hindrar oss i å gå på 

jobb. Det går sjølvsagt an å ha fått ein 

diagnose som kvalifiserer for sjukeløn, 

men samstundes ha ei betydeleg restarbeidsevne. 

Og fleire studiar trekkjer 

fram det helsebringande ved å ha tilknyting 

til arbeidsplassen. 

Prinsippet med gradering krev eit 

sterkt og vedvarande fokus på restarbeidsevne 

og tilrettelegging. Dette er 

ressurskrevande, samstundes som presset 

mot sjukelønsordninga vedvarer så 

lenge vi held fast på 100 % dekningsgrad. 

At ordninga har bestått til no, tyder på 

høg grad av tillit og høg trygdemoral. 

Men sjenerøse ordningar med svak kontroll 

set tilliten på prøve og undergrev 

på den måten alt det gode tilretteleggingsarbeidet 

som foregår rundt om på 

arbeidsplassane. Med mindre noko blir 

gjort på dette området, er det vanskeleg 

å tenkja seg anna enn at fråværet i Noreg 

også i framtida blir (for) høgt. 

◗ ◗ Psykologi og samfunn 

Vil individuell jobbstøtte 

gi færre uføre? 

Flere får i dag uføretrygd for psykiske lidelser enn for 

muskel og skjelettsykdommer, viser ferske tall fra Nav. 

Virker myndighetenes foretrukne modell for jobbstøtte? 

Fakta: Individuell jobbstøtte 

• Psykiske lidelser er den viktigste årsaken 

til uføretrygd i Norge 

• Den høye forekomsten av milde psykiske 

plager gjør dette til samfunnets 

største trygdebelastning 

• For å få flere i arbeid, har Nav og Helsedirektoratet 

finansiert en rekke tiltak 

inspirert av Individual Placement and 

Support-modellen 

• IPS-modellen er utviklet for alvorlige 

psykiske lidelser, så effekten ved 

moderate og milde lidelser er derfor 

usikker. Flere av de norske tiltakene 

forholder seg dessuten nokså fritt til 

prinsippene for modellen 

• Myndighetene har lagt til rette for effektstudier 

av noen av tiltakene 

Publisert første gang desember 2012 Befolkningens 

psykiske helse er trolig ganske stabil 

(Mykletun, Knudsen & Mathiesen, 2009). 

På tross av dette øker andelen uføretrygd 

innvilget for psykiske lidelser (Brage, 

Nossen, Kann og Thune, 2012). Opptrappingsplanen 

for psykisk helse var fokusert 

på de alvorligste psykiske lidelsene (Brofoss 

& Larsen, 2009), men det er lettere 

psykiske lidelser som angst og depresjon 

som flesteparten av uføretrygdene er innvilget 

for. Risikoen for uføretrygd blant 

mennesker med alvorlige psykiske lidelser 

ser altså ikke ut til å ha blitt redusert, 

selv om behandlingstilbudet er forbedret 

som følge av opptrappingsplanen. Noe av 

dette kan skyldes at det bedrede behandlingstilbudet 

retter seg mot bare et min- 

1 

Forfatterne skriver for egen regning, og ikke på 

vegne av arbeidsgiverne. 


99



dretall av de som uføretrygdes for psykiske 

lidelser. Risikoen for uføretrygd er mye 

lavere ved milde symptomnivå av vanlige 

psykiske lidelser. Men siden forekomsten 

er så høy, har de milde symptomene likevel 

størst påvirkning på samfunnets trygdebelastning 

(Knudsen, Øverland, Hotopf, 

Mykletun, 2012). 

Individuell jobbstøtte 

Både Arbeids- og velferdsdirektoratet og 

Helsedirektoratet satser i økende grad på 

Individual Placement and Support (IPS) – 

på norsk Individuell jobbstøtte. Denne 

modellen for arbeidsrehabilitering ble 

utviklet på 1990-tallet. Rehabilitering tilbake 

til arbeid blir her knyttet til behandlingstilbudet 

i psykisk helsevern, i stedet 

for å organiseres som en atskilt tjeneste 

(Becker, Drake & Knoedler, 1994). IPS er 

en manualisert og systematisk tilnærming 

for å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske 

lidelser å oppnå arbeid i det ordinære 

arbeidslivet (Becker & Drake, 2003). 

Tilnærmingen står ideologisk i opposisjon 

til en såkalt tradisjonell tilnærming, som 

har fokus på symptomer og å skjerme pasienten 

fra arbeid under behandling i påvente 

av friskmelding. 

IPS bygger på åtte grunnleggende prinsipper 

(Drake, Bond & Becker, 2012): 

• Ordinært arbeid er målet 

• Tilbudet gis basert på klientens eget 

ønske; man kan ikke ekskluderes med 

bakgrunn i diagnose, symptomer, rus 

eller sykdomshistorie 

• IPS integreres i team med klinikere 

med vanlig fokus på den psykiske 

helsen 

• Arbeidssøk skal basere seg på den enkeltes 

interesser og ferdigheter 

• Oppfølgingen inkluderer rådgivning 

om søknader om offentlige ytelser og 

trygd 

• Hurtig jobbsøk: Man skal ikke ha lengre 

perioder med forberedelse, trening 

eller rådgivning før man prøver seg i 

arbeid 

• Systematisk Jobbutvikling: IPS-jobbspesialisten 

bruker en stor andel av tiden 

sin på å bygge nettverk blant arbeidsgivere 

basert på finne aktuelle 

jobber som passer den enkelte 

• Individuell oppfølging uten tidsbegrensning 

Det er godt dokumentert at IPS modellen 

virker best dersom man forholder seg lojalt 

til prinsippene. Modellen er operasjonalisert 

gjennom en Fidelity scale (Bond, 

Becker, Drake & Vogler 1997). 

Adler arbeidet mannen eller er 

det belastende for mennesker 

med psykiske lidelser? 

Klassisk arbeidsmiljøtilnærming har fokusert 

på hvordan arbeid kan være skadelig 

eller belastende. Nordmenn har i yrkeslivet 

besvart utallige arbeidsmiljøkartlegginger 

med konkrete spørsmål om hva 

som eventuelt oppleves belastende ved arbeidet. 

Dette er et viktig fokus, og har nok 

ført til at vi i dag har et forholdsvis trygt 

arbeidsliv. Samtidig har denne tilnærmingen 

en ideologisk slagside, som illustreres 

med et eksempel i Statistisk sentralbyrås 

Helse- og Levekårsundersøkelse. Her ble 

det inkludert spørsmål om hvorvidt du har 

blitt sykmeldt på grunnlag av forhold ved 

arbeidet, mens det mangler spørsmål om 

hvorvidt arbeidet har hatt noen positive 

effekter på helse eller velvære. 

IPS har også en tydelig ideologisk forankring 

i dette spørsmålet, ettersom modellen 

bygger på den forutsetningen at 

lønnsarbeid vil være mer oppbyggelig enn 

skadelig for flertallet av pasienter, og at 

dette er uavhengig av symptomer og sykdomshistorie. 

Det er etter hvert god dokumentasjon for 

at betalt arbeid er bra for både den fysiske 

og psykiske helsen, blant annet fordi arbeid 

gir økonomisk trygghet, sosial tilhørighet 

og identitet (Waddell & Burton, 2006). Arbeidsløshet 

er vist å øke helseproblemer og 

kan føre til psykiske lidelser. En tredjedel av 

mennesker med psykiske lidelser under 35 

år som tar sitt eget liv er arbeidsledig eller 

langtidssykemeldt på tidspunktet for selvmordet 

(Appleby et al., 2006). 

Mange mennesker som selv har alvorlige 

psykiske lidelser ønsker betalt arbeid 

(Marwaha & Johnson 2004). Om lag 30 

prosent av befolkningen vil tilfredsstille 

kriterier for en psykisk lidelse i løpet 

av et år (Mykletun, Knudsen & Mathiesen, 

2009), og bare et mindretall av disse 

vil motta helserelaterte trygdeytelser. 

Normaltilstanden ved psykiske lidelser 

er altså å være i lønnsarbeid uten sykmelding, 

og ofte også uten noen form for behandling 

(Roness, Mykletun & Dahl, 2005) 

Virker IPS? 

Det er godt dokumentert at IPS er effektivt 

for å få mennesker med alvorlige psykiske 

lidelser i lønnet arbeid. Pasienter 

som tilbys IPS kommer i større grad i ordinært 

arbeid enn pasienter som får tilbud 

om andre tilnærminger (Bond, Drake 

& Becker, 2008; Crowther, Marshall, Bond 

& Huxley 2007; Twamley, Jeste & Lehman, 

2003). Det er også dokumentert at pasienter 

med alvorlige psykiske lidelser som 

kommer i betalt arbeid ved IPS, opplever 

bedret selvfølelse, livskvalitet, reduserte 

symptomer og færre reinnleggelser (Bond 

et al., 2001; Burns et al., 2009; Kukla, Bond 

& Xie 2012; Mueser et al., 1997), men en 

gjennomgang av randomisert kontrollerte 

studier viser at helsegevinsten av IPS 

ikke er helt entydig (Bond, Drake & Becker, 

2012). På den annen side tyder ikke 

studiene på at IPS og lønnsarbeid fører til 

en forverret helsesituasjon blant mennesker 

med alvorlige psykiske lidelser. Dette 

er viktig informasjon til klinikere som er 

engstelig for at arbeid kan være for stressende 

for deres pasienter. 

Barrierer for å komme i jobb 

Selv om flertallet av folk med vanlige psykiske 

lidelser er i lønnet arbeid, er det også 

en urovekkende høy risiko for sykefravær 

og uføretrygd blant mennesker med selv 

enkle symptomer på angst og depresjon 




Angst er assosiert med økt unngåelse, og 

det å stå utenfor jobb frarøver mange naturlige 

anledninger til eksponering. Videre 

er det ikke umulig at holdninger blant 

klinikere og folk flest kan representere en 

barriere for å komme tilbake til jobb. 

Det er her også viktige systemfaktorer 

som trolig fortjener mer oppmerksomhet: 

I disse New Public Management-tider kan 

man stille spørsmål ved hvem som egentlig 

måles på hvorvidt vi unngår uføretrygd 

blant mennesker med psykiske lidelser. 

NAV måles på produksjon av vedtak innen 

tidsfrister, ikke hvorvidt vedtakene forebygger 

uføretrygd. Helsesektoren er ofte fokusert 

på helse, og skolesektorens ansvar stopper 

når dropout er et faktum. Kommunene 

må ikke selv dekke utgiftene til uføretrygd, 

den tar staten. Det er altså en risiko for at 

mennesker som blir uføretrygdet på grunn 

av psykiske lidelser faller mellom stoler. 

Utenfor: Selv om flertallet av folk med vanlige psykiske lidelser er i lønnet arbeid, er det 

også en urovekkende høy risiko for sykefravær og uføretrygd blant mennesker med selv 

enkle symptomer på angst og depresjon. Illustrasjon: Marie Rundereim 

(Mykletun et al., 2006; Knudsen, Harvey, 

Mykletun & Overland, 2012). For personer 

som blir sykemeldt er det betydelig økt 

mulighet for å komme tilbake i jobb dersom 

fastlegen anvender gradert sykmelding 

(Markussen, Mykletun, Røed, 2012). 

Hvis man først faller utenfor arbeidslivet 

er det mange barrierer for å komme 

seg i jobb. Dersom det er kjent at man har 

en psykisk lidelse er stigma en utfordring. 

I tillegg gir for eksempel depresjon en viss 

kognitiv svikt (Biringer et al., 2007), sosial 

tilbaketrekning og negative forventninger. 

Hvor er vi om 5 år? 

Som en del av opptrappingsplanen for 

psykisk helse initierte Nav aksjonen «Vilje 

Viser Vei – satsing på arbeid og psykisk 

helse» (2004–2007). Erfaringer herfra ble 

ført videre gjennom en Nasjonal Strategiplan 

for arbeid og psykisk helse som utløper 

nå i 2012. NAVs Senter for jobbmestring 

og Jobbmestrende oppfølging er en 

del av denne strategiplanen. 

Begge disse satsninger har elementer fra 

IPS ved seg, men vil nok ikke skåres som 

høy på fidelity, altså vurderinger av hvor 

tro tiltakene er til IPS metoden. Men Nav 

fortjener ros for at de lar tiltaket evalueres 

ved et randomisert kontrollert design, og 

foreløpige resultater gir enda ikke sikkert 

statistisk grunnlag for å si at tiltaket er mer 

effektivt enn ordinær oppfølging for å få 

folk tilbake i jobb (Lie et al., 2012). 

Det norske tilbudet som sannsynligvis 

ligger tettest opp til IPS modellens krav er 

Jobbresept, som er organisert under Stavanger 

universitetssjukehus med finansiering 

både fra Helsedirektoratet og Nav. 

Her gjennomføres en RCT studie som 

vil vise om unge mennesker med første- 


101



gangspykose har utbytte av et slikt tilbud 

i like stor grad som de med mer vedvarende 

lidelser. 

Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet 

satser videre på IPS-lignende 

tiltak, og det er gitt støtte til 17 prosjekter 

rundt om i Norge og startet seks 

nasjonale piloter for utprøving av IPS. 

Tilgjengelig forsk ning fra andre land om 

effekter av IPS gir grunn til håp om at dette 

vil kunne føre til at flere med alvorlige 

psykiske lidelser får deltidsjobb i ordinært 

arbeidsliv. Om det vil redusere behovet for 

uføretrygd eller gi noen helsegevinster, er 

mer usikkert. Det er også vanskelig å spå 

om IPS-inspirerte tiltak vi ha effekt for 

personer med angst og depresjon, siden 

modellen ikke er dokumentert effektiv utover 

alvorlige psykiske lidelser. Men dette 

er et empirisk spørsmål, og myndighetene 

har lagt til rette for effektstudier av disse 

tiltakene med randomisert kontrollert 

design. Om noen år vil vi altså ha kunnskapsgrunnlag 

for å vite om den norske 

IPS satsningen er rett vei å gå. l 

Referanser 

Appleby, L., Shaw., J., Kapur, N., Windfuhr, K., 

Ashton, A., Swinson, N. et al. (2006). Avoidable 

Deaths: Five Year Report by the National 

Confidential Inquiry into Suicide and Homicide 

By People with Mental Illness. University of 

Manchester. 

Becker, D.R., Drake, R.E. (2003). A working life 

for people with severe mental illness. New York: 

Oxford University Press. 

Becker, D.R.., Drake, R.E. & Knoedler, W. (1994). 

Individual placement and support: a community 

mental health center approach to 

vocational rehabilitation. Community Mental 

Health Journal, 30,193-212. 

Biringer, E., Mykletun, A., Sundet, K., Kroken, R., 

Stordal, K.I. & Lund, A. (2007). A longitudinal 

analysis of neurocognitive function in unipolar 

depression. Journal of Clinical Experimental 

Neuropsychology, 29(8):879-91 

Bond, G.R., Becker, D.R., Drake, R.E. & Vogler, 

K.M. (1997). A fidelity scale for the individual 

placement an support model of supported 

employment. Rehabilitation Counseling Bulletin, 

40, 265-284. 

Bond, G.R., Rescnick S.G., Drake, R.E., Xie, H., 

McHugo, G.J. & Bebout, R.R. (2001). Does 

competitive employment improve non-vocational 

outcomes for people with severe mental 

illness? Journal of consulting and Clinical 

Psychology, 69, 489-501. 

Bond, G.R., Drake, R.E., & Becker, D.R. (2008). 

An update on randomized controlled trials of 

evidence-based supported employment. Psychiatric 

Rehabilitation Journal, 31, 280-290. 

Bond, G.R., Drake, R.E., & Becker, D.R. (2012). 

Generalisability of the individual Placement 

and support (IPS) modell of supported employment 

ouside the US. World Psychiatry,11, 

32-39. 

Burns, T., Catty, J., White, S., Becker, T., Koletski., 

M., Fioritti, A. Et al. (2009). The impact of supported 

employment and working on clinical and 

social functioning: Results of an international 

study of Individual Placement and Support. 

Schizophrenia Bulletin, 35, 949-958. 

Brage, S., Nossen, J. P., Kann, I. C., Thune, O. 

(2012). Sykefravær med diagnose innen 

psykiske lidelser 2000-2011. Arbeid og velferd 

nr 3-2012. 

Brofoss, K.E. & Larsen, F. (2009). Evaluering av 

opptrappingsplanen for psykisk helse 2001- 

2009. Sluttrapport - Syntese og analyse av 

evalueringens delprosjekter. Forsk nings rådet 

2009. 

Crowther, R.E., Marshall, M., Bond, G.R. & 

Huxley, P. (2001). Helping people with severe 

mental illness to obtain work: systematic review. 

British Medical Journal, 322, 204-208. 

Drake, R.E., Bond, G.R., Becker, D.R. (2012). IPS 

Supported Employment : An evidence- based 

approach. New York: Oxford University Press. 

Knudsen, A.K., Harvey, S.B., Mykletun, A. & Overland, 

S. (2012). Common mental disorders 

and long-term sickness absence in a general 

working population. The Hordaland Health 

Study. Acta Psychiatrica Scandinavica. Epub. 

ahead of print. 

Knudsen A.K, Øverland S., Hotopf M., Mykletun 

A. (2012) Lost Working Years Due to Mental 

Disorders: An Analysis of the Norwegian Disability 

Pension 

Registry. PLoS ONE 7(8): e42567. doi:10.1371/ 

journal.pone.0042567 

Kukla, M., Bond, G.R., & Xie, H. (2012). A prospective 

investigation of work and nonvocational 

outcomes in adults with severe mental 

illness. Journal of Nervous and Mental Disease, 

200, 214-222. 

Lie, S.A. ,Løvvik, C., Grasdal, A., Øverland, S., 

Ludvigsen, K. & Reme, S.E. (2012). Delrapport 

3 - Evaluering av Senter for jobbmestring: 31. 

August, 2012. Uni Helse og Uni Rokkansenteret. 

Markussen, S., Mykletun, A. & Røed, K. (2012). 

The case for presenteeism — Evidence from 

Norway’s sickness insurance program. Journal 

of Public Economics, 96, 959–972. 

Marwaha, S. & Johnson,S. (2004). Schizophrenia 

and employment - a review. Social Psychiatry 

and Social Epidemiology, 39(5):337-49. 

Mykletun, A., Knudsen, A. K. og Mathiesen, K. S. 

(2009): Psykiske lidelser i Norge: Et folkehel- 

seperspektiv. Folkehelseinstituttet. Rapport 

2009:8. 

Mykletun, A., Overland, S., Dahl, A.A., Krokstad, 

S., Bjerkeseth, O., Glozier, et al., (2006). A 

population-based cohort study of the effect 

of common mental disorders on disability 

pension awards. American Journal of Psychiatry, 

163(8):1412-8. 

Mueser, K. T., Becker, D. R., Torrey, W. C., Xie, H., 

Bond, G. R., Drake, R. E. & Dain, B. J.(1997). 

Work and nonvocational domains of functioning 

in persons with severe mentall illness; a 

longitudinal analysis. Journal of Nervous and 

Mental disease, 185, 419-426. 

Roness A, Mykletun A, Dahl AA. (2005). Helpseeking 

behaviour in patients with anxiety 

disorder and depression. Acta Psychiatrica 

Scandinavica, 111(1):51-8. 

Twamley, E.W., Jeste, D.V. & Lehman, A.F. (2003). 

Vocational rehabilitation in schizophrenia and 

other psychotic disorders: A literature review 

and meta-analysis of randomized controlled 

trials. Journal of Nervous and Mental Disease, 

191, 515-523. 

Waddell, G. & Burton, A.K. (2006). Is work good 

for your health and well-being? Norwich. The 

Stationary Office. 




Arbeidspolitikk 

Lederartikkel publisert første gang mars 2013 Psykisk helse 

nevnes knapt i den arbeidspolitiske debatten. Et søk 

på NHO, LO eller arbeidsminister Anniken Huitfeldt 

i kombinasjon med ordene psykisk helse eller 

psykiatri gir få treff. Og treffene du får, virker merkelig 

utdaterte og off target. 

Heldigvis, ikke alle er like tafatte. Arbeidsgiverorganisasjonen 

Virke og arbeidstakerorganisasjonen YS 

har sammen med Rådet for psykisk helse satt psykisk 

helse og arbeidsliv på agendaen (se gjesteskribent 

Marte Buaas fra Virke, side 104). Men langt flere 

burde vært på banen når vi vet at mellommenneskelige 

og psykologiske faktorer får stadig større betydning 

for både sykefravær og produktivitet. 

Tausheten er ikke mindre forunderlig når vi samtidig 

hører de samme aktørene – regjeringen inkludert 

– fortelle at dagens velferdsnivå trues av manglende 

arbeidskraft. Det er flere svar på spørsmålet om hvordan 

få nok hender til å sørge for velferdsstatens finansiering 

i fremtiden. Men ett viktig svar er at flere av 

de som nå står utenfor arbeidslivet, må få gjøre det de 

ønsker: arbeide. Da må psykisk helse tas på alvor. For 

vi vet at flere – ikke minst flere unge – uføretrygdes 

på grunn av psykiske lidelser, og vi har sett en kraftig 

økning i sykefraværet for lettere psykiske lidelser. 

Psykiske lidelser gir dessuten flere tapte arbeidsår enn 

andre lidelser fordi uførepensjonen kommer opp til 9 

år tidligere, ifølge Ann Kristin Knudsens ferske doktorgradsavhandling. 

Det er svært lønnsomt å sette inn ressurser for å motvirke 

psykisk uhelse, både for samfunnet og for arbeidslivet. 

Likevel etterlyser arbeidsministeren mer 

kunnskap før en strategi kan legges. Trenger hun 

kunnskap, kan hun gå til økonomen Richard Layard, 

som for lengst har vist at lett tilgjengelig psykologisk 

behandling er selvfinansierende. Ikke minst fordi 

folk kommer tilbake i arbeid. Og nylig fortalte forsker 

Torill Tveito til Aftenposten (20. januar) at det 

for de 10 prosentene som står for 80 prosent av sykefraværet 

ikke er nok med forebyggende tiltak – de 

trenger tilpasset, målrettet hjelp. Som kognitiv atferdsterapi. 

At psykologiske intervensjoner har effekt i et arbeidsliv 

med høye krav til sosial, emosjonell og kognitiv 

fungering, er knapt overraskende. Veksten i lederutvikling 

og coaching forteller alt om lønnsomheten i 

å ta det psykologiske på alvor, mens økningen i antall 

sykemeldinger reflekterer hvordan psykiske plager 

påvirker nettopp det sosiale, emosjonelle og kognitive. 

Både menneskelige og økonomiske hensyn tilsier 

derfor at vi må få vite hvordan de politiske partiene 

skal ta fatt på utfordringene psykisk helse i arbeidslivet 

gir. Det handler tross alt om velferdsstaten. 



103


Marte Buaas 

Rådgiver, Hovedorganisasjonen Virke 

Å spille hverandre gode 

Publisert første gang mars 2013 Fra 2000 til 2011 

økte det legemeldte sykefraværet grunnet 

psykiske lidelser med 20 prosent. For 

lettere psykiske lidelser økte det med 145 

prosent. En av åtte sykmeldinger skyldes 

psykiske lidelser. Disse tallene er vanskelig 

å forstå når forsk ning viser at arbeid er 

et viktig supplement til behandling og at 

isolasjon øker både angst og grubling. Behandlere, 

NAV og arbeidsgivere kan bidra 

til at færrest mulig faller ut av arbeidslivet 

på grunn av psykiske lidelser. Dette gjør vi 

best ved å samarbeide. 

«Hvordan fange opp at han sliter?» 

I dagens arbeidsmarked er det tjenesteytende 

næring som har høyest vekst, en ut - 

vik ling vi som arbeidsgiverorganisasjon 

følger nøye med på. Det vil si at vi beveger 

oss i retning av et arbeidsliv hvor kommunikasjon 

er sentralt, vekk fra samlebåndet 

på industribedriften, hvor du kan «gjemme 

deg bort». Tunge løft og mye støy erstattes 

med relasjonsbygging og «smalltalk». 

En god psykisk helse blir med dette enda 

viktigere. Disse endringene i arbeidslivet 

setter også nye krav til ledere, og mange 

arbeidsgivere er usikre på hvordan de skal 

gripe an problemstillinger som omhandler 

psykisk helse. Her trenger arbeidsgiverne 

dere psykologers kompetanse. Et godt 

eksempel på slik kompetanseheving var 

da en av våre medlemsvirksomheter ble 

undervist av blant annet sjefsredaktør i 

Psykologtidsskriftet gjennom prosjektet 

«Psykisk helse på mannsdominerte arbeidsplasser» 

i regi av YS, Virke og Rådet 

for psykisk helse. Da hadde 27 ledere og 

tillitsvalgte satt av dagen til to psykologer. 

Dette sier mye om interessen og behovet 

for kunnskap. Men denne type opplæring 

kan alle psykologer bidra med ved å inkludere 

arbeidsgiver i hvilke utfordringer klienten 

har forbundet med jobben. 

«La meg bidra til å tilrettelegge» 

Sitatet har jeg hørt mange versjoner av 

som rådgiver for medlemsvirksomhetene 

våre, men akkurat dette kom i forbindelse 

med en sak som kunne vært løst mye 

bedre ved hjelp av samarbeid. Eksempelet 

er fra en bolig for personer med psykisk 

utviklingshemning hvor en ansatt ble 

fulltids sykmeldt grunnet angst. Angsten 

ble utløst av en skilsmisse, og trigget av 

at den ansatte jobbet med beboere som 

hadde utagerende adferd. Hun greide derfor 

ikke komme seg på jobb, men fortalte 

heller ikke arbeidsgiver at det dreide seg 

om angst. Resultatet ble en lang sykmelding 

hvor barrieren og redselen for å vende 

tilbake til arbeid ble høyere og høyere. Lederen 

opplevde situasjonen ubehagelig, og 

forsøkte å la den ansatte være mest mulig 

i fred. Et mye bedre alternativ enn å holde 

seg tilbake hadde vært å ha en samtale 

mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og psykolog. 

Der kunne man i åpenhet ha drøftet 

hvilke muligheter som lå i tilrettelegging 

på akkurat den arbeidsplassen – som eksempelvis 

å jobbe med beboere som ikke 

hadde utagerende adferd, eller å jobbe 

med kontorarbeid i en periode. 

Dere psykologer har her 

en mulighet til å bidra til 

at personer med psykiske 

lidelser får en best mulig 

arbeidshverdag 

«Medarbeiderne bør 

komme til meg først» 

Mye avhenger av den gode lederen. Hun 

har et ansvar for å etablere en relasjon til 

sine ansatte slik at de føler trygghet nok til 

å kunne åpne seg. Mye kan løses internt, og 

mye dreier seg ikke om sykdom. Hvis leder 

og ansatt har tillit til hverandre, er det 

mulig å komme frem til løsninger før den 

ansatte går til legen. Men tross åpenhetskultur 

kan det være tabubelagt for mange 

å fortelle om sine psykiske problemer. Det 

kan være vanskelig nok å innrømme overfor 

seg selv at det ikke primært er ryggen 

eller magen som er vond. Her må psykologene 

på banen. 

«Kan jeg snakke med 

arbeidsgiveren din?» 

For at vi sammen skal komme frem til løsninger, 

har dere som psykologer en unik 

mulighet til å motivere klientene til åpenhet 

overfor arbeidsgiveren. En setning jeg 

tør påstå brukes alt for sjelden av psykologer 

er «Kan jeg snakke med arbeidsgiveren 

din?», eventuelt «Skal vi snakke med 

henne sammen?». Arbeidsgivere må involveres 

for å kunne bidra, ikke minst for å 

skape en god tilbakekomst til arbeidet etter 

et sykefravær. Arbeidsgivere er ikke 

terapeuter og skal heller ikke være det. 

Den gode samtalen bør ikke foregå bak 

lukkede dører på psykologens kontor med 

spekulasjoner om hva som vil skje når klienten 

forsøker seg i arbeid igjen. Når psykiske 

lidelser er et så stort samfunnsproblem 

og sykefraværet er alt for høyt er det 

på tide å tenke annerledes, det er på tide å 

prøve noe nytt, på tide å åpne døren og la 

flere hoder tenke klokere sammen. Dere 

psykologer har her en mulighet til å bidra 

til at personer med psykiske lidelser 

får en best mulig arbeidshverdag. Ikke la 

den gå fra dere! 



Debatt 

LO, psykisk helse og arbeidsliv 

LO har i over 100 år hatt arbeid til alle som en sentral målsetting. Personer 

med psykiske lidelser er ikke unntatt. Derfor er heller ikke LO så tafatt som 

lederartikkelen om arbeidspolitikk i Tidsskriftet påstår. 

Trine Lise Sundnes 

Førstesekretær i LO 

Debatt: Arbeidspolitikk 

Psykisk helse nevnes knapt i den arbeidspolitiske 

debatten, skrev sjefredaktør 

Bjørnar Olsen på lederplass i mars, og 

etterlyste LO, NHO og arbeidsministeren. 

Publisert første gang april 2013 Det er flott at YS, 

Virke og Rådet for psykisk helse samarbeider 

gjennom prosjektet «Psykisk helse på 

mannsdominerte arbeidsplasser». Arbeidsgiverne 

og deres organisasjoner, alene eller 

i samarbeid med arbeidstakerne og deres 

organisasjoner, er avgjørende for at personer 

med psykiske lidelser kan få arbeid, eller 

kan beholde det arbeidet de har. Vi hilser 

derfor alle gode initiativ velkommen. 

LO har to sentrale mål knyttet til området 

psykisk helse: 

1. Et godt forebyggende arbeid på arbeidsplassen 

som bidrar til å unngå utvikling 

av psykiske problemer/lidelser som har 

sin årsak i arbeidet 

2. At arbeidsplassen, med de nødvendige 

tiltak, skal kunne inkludere alle, også 

personer med psykiske lidelser. Dette 

gjelder de som er i arbeid, og de som 

prøver å komme i arbeid. 

Forebygging 

Et godt arbeidsmiljø er en forutsetning for 

trivsel og helse for alle arbeidstakere. Både 

arbeidsgivere og arbeidstakere og deres representanter 

opplever at det å gripe fatt 

i problemer knyttet til det psykososiale 

arbeidsmiljøet er krevende. Det oppfattes 

nok at fysisk arbeidsmiljø er enklere 

å håndtere. Derfor har LO, både aleine og 

sammen med myndighetene og organisasjonene 

på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, 

i mange år arbeidet med å sette psykososialt 

arbeidsmiljø på dagsorden. For 

noen år tilbake ble det for eksempel utviklet 

et verktøy for å håndtere mobbing på 

arbeidsplassen. Fokus ble også rettet mot 

det å håndtere situasjoner på et så tidlig 

stadium at det kunne forhindre at mobbing 

utviklet seg, og dermed kunne skape 

en risiko for ut vik ling av psykiske problemer 

hos arbeidstakeren. 

Oppbygging av kunnskap hos tillitsvalgte 

og verneombud er en sentral del i 

det å forebygge arbeidsrelaterte psykiske 

lidelser, og å skape et arbeidsmiljø som 

gjør det lettere å være på arbeidsplassen 

og ha en psykisk lidelse. 

«Sees i morgen» 

LO har vært aktiv på flere ulike områder 

innen for arbeid og psykisk helse-feltet. Vi 

har vært sterkt engasjert i utviklingen av 

«Sees i morgen»- kursene som arrangeres av 

NAV. «Sees i morgen» er et viktig verktøy. 

Ofte er det mest fokus på arbeidsgiverne. 

Det er de som tilsetter, og det er de som 

har kontroll på virkemidlene. Når en person 

med psykiske problemer / lidelser har 

behov for tilrettelegging på arbeidsplassen, 

skjer ikke det i et vakuum. Tilrettelegging 

kan påvirke kollegers arbeidsforhold i større 

eller mindre grad. Å sikre at ikke tilrettelegging 

forårsaker gnisninger og misnøye, 

kort sagt ha fokus på arbeidsplassen, 

er nødvendig. Derfor har vi lagt stor vekt på 

at når det utlyses kurs, bør verneombud og 

tillitsvalgte delta sammen med sin arbeidsgiver. 

Opplæring samtidig er et mål i seg selv. 

IA-avtalen 

Gjennom IA-avtalen har vi vært opptatt 

av å få til økt oppmerksomhet på forebyggende 

arbeidsmiljøarbeid og på delmål 2 

om arbeid for personer med redusert 

funksjonsevne. Gjennom forbundene og 

lokale tillitsvalgte i virksomhetene, skal vi 

Også psykisk: Mange tenker at det fysiske 

arbeidsmiljøet er enklere å håndtere. 

– Derfor har LO, både aleine og sammen 

med myndighetene og organisasjonene 

på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, 

i mange år arbeidet med å sette psykososialt 

arbeidsmiljø på dagsorden, skriver 

førstesekretær i LO, Trine Lise Sundnes. 

Foto: Flickr. 

få til aktivitet på arbeidsplassene. Vi forventer 

at våre tillitsvalgte skal kunne bidra 

ved nødvendig tilrettelegging, og å være 

pådrivere for at nettopp deres arbeidsplass 

skal rekruttere personer som sliter med 

sin psykiske helse. 

Arbeid og psykisk helse – et 

felt der det skjer noe? 

Arbeid og psykisk helse er et område der 

det skjer mye. Myndighetene har gjennom 

flere år satt i gang en rekke tiltak som for 

eksempel arbeidsgiverloser og utvikling av 

modellen «Individual Placement and Support», 

som forutsetter tverrfaglige team 

der arbeid kommer inn så tidlig som mulig 

sammen med behandling. Samtidig er ut - 

vik lingen av kognitiv atferdsterapi et tiltak 

som er til stor hjelp for mange. 

LO ser med glede på denne utviklingen, 

og vi vil fortsatt bidra med vårt til 

«Arbeid for alle». 

lo@lo.no 


105

Forsk nings intervjuet 

Positive utsikter: – Jeg 

er interessert i hvilken rolle 

forventningene om mestring spiller for 

sykefraværet. Det ser nemlig ut til at 

mestringsforventninger kan bidra til å 

forklare hvorfor det er så store sosiale 

forskjeller i helse, sier Magnus Odéen. 

– Trening på jobb senker ikke sykefraværet 

Norske myndigheter og bedrifter setter i gang tiltak mot sykefravær 

for millioner av kroner uten først å vite om de har dokumentert effekt 

hevder Magnus Odéen. 

Tekst: Nina Strand • Foto: Marianne Lind 

Publisert første gang april 2013 Bakgrunnen for 

politikernes og næringslivets engasjement 

er de enorme økonomiske kostnadene 

dagens sykefravær medfører. Odéen 

er likevel mest opptatt av hva samfunnet 

taper av verdifull kompetanse og godt arbeid, 

særlig i offentlig sektor. 

– Gode lærere, førskolelærere eller sykepleiere 

gjør en viktig jobb for samfunnet. 

Hvis flere klarer å holde seg i jobb, bidrar 

det også til at de viktige tjenestene 

de leverer, blir bedre, sier han, og viser til 

stadig flere studier som viser at sykefravær 

over lang tid også ser ut til å være negativt 

for helsen til den enkelte. Til syvende 

og sist mener han at en reduksjon i sykefraværet 

vil være en vinn–vinn-situasjon 

både for samfunnet og for den enkelte. 

Testet tiltak 

Psykologen har lenge interessert seg for 

mestringsforventninger og hvilken betydning 

de har i livet vårt. 

– Mennesker former stadig forventinger 

om hvorvidt de er i stand til å mestre 

utfordringer, og jeg er interessert i hvilken 

rolle disse forventningene spiller for 

sykefraværet. 

Det han først og fremst ville undersøke 

i doktorgradsarbeidet, var hvorvidt det 

finnes effektive arbeidsplasstiltak som er 

aktive, det vil si tiltak hvor den ansatte 

spiller en aktiv rolle i tiltaket. Derfor ble 

han glad da kysthospitalet i Stavern ved 

Aage Indahl og kolleger ønsket ham velkommen 

for å teste ut en helt ny måte å 

håndtere ryggsmerter på, 

– Ryggsmerter er den viktigste enkeltårsaken 

til sykefravær i dag, og dette fagmiljøet 

har skapt tiltaket iBedrift, som handler 

om å styrke de ansatte trygghet og mestring, 

og gi dem støtte og hjelp slik at man kan 

gå på jobb selv om man har vondt i ryggen, 

forklarer Odéen. Han mener at det krever 

betydelig mot å la en forsker gjøre en randomisert 

studie av et tiltak. I mange tilfeller 

er resultatet ingen effekt. Men så viste 

det seg at tiltaket reduserte sykefraværet. 



Forsk nings intervjuet 

– Vi må godta at sykefraværsreduksjon handler om å klare å 

gå på jobb selv om man ikke er hundre prosent 

– Hva var de viktigste funnene? 

– At mange sykefraværstiltak ikke gir effekt. 

Trening på arbeidsplassen, undervisning 

i løfteteknikk og andre tiltak som har 

vært populære i arbeidslivet i årevis, hadde 

ingen effekt på sykefraværet, svarer 

psykologen. 

Derimot var tiltak effektive dersom de 

involverte flere parter på arbeidsplassen, 

var målrettet mot individer i risikosonen 

for sykefravær, og dersom de startet tidlig 

i sykefraværsperioden. 

Tiltaket Ibedrift bygde ifølge Odéen på 

en ny tilnærming, som går vekk fra tanken 

om at man skal kurere akutte uspesifikke 

ryggplager. I stedet gjøres deltakerne 

trygge på at aktivitet er sunt når man har 

normale ryggvondter. Dette tiltaket reduserte 

sykefraværet, på samme måte som et 

lignende tiltak har gjort det i klinikken. 

Et annet funn var at mestring ikke er 

likt fordelt blant de som er best og verst 

stilt i samfunnet. De som hadde høyere 

utdanning, høyere inntekt og opplevde 

seg som høyere i «samfunnsstigen», hadde 

også sterkere mestringsforventninger. 

Mestringsforventningen hadde dessuten 

sterkere sammenheng med helse enn det 

sosioøkonomisk status hadde. 

– Det ser altså ut til at mestringsforventninger 

kan bidra til å forklare hvorfor 

det er så store sosiale forskjeller i helse, 

også i land som Norge og Sverige, hvor alle 

har tilgang til helsevesenet. 

Vanskelig å måle mestring 

På spørsmål om utfordringer i forsk nings - 

prosjektet trekker doktoranden fram at 

mestring er svært vanskelig å måle. Det 

endte med at han forkastet eksisterende 

spørreskjemaer og lagde sitt eget i stedet. 

En annen utfordring var at forsk nings - 

prosjektet omfattet over hundre arbeidsenheter 

i to kommuner. 

– Jeg undervurderte nok hvor krevende 

det ville bli. Heldigvis hadde jeg fantastiske 

medarbeidere fra kysthospitalet og 

i kommunene, og dyktige veiledere, sier 

Odéen. 

Mer arbeidskrevende enn ventet var 

det også å lage en systematisk oversikt over 

tiltak mot sykefravær, fordi så mange tiltak 

er så omfattende og komplekse at det 

er vanskelig å forstå hva resultatet skyldes. 

Dersom man gir 4–5 ulike tiltak til den 

samme gruppen, vet man ikke om alle fire 

tiltakene var nødvendige, eller om kanskje 

bare en liten del av tiltaket var effektivt. 

Liten gruppe med stort fravær 

I løpet av arbeidet ble han overrasket over 

hvor stabilt sykefraværet i Norge faktisk 

er. Media og politikerne gir oss inntrykk 

av at det stadig skjer dramatiske endringer 

i sykefraværet, men statistikken viser at 

sykefraværet har vært stabilt innenfor et 

intervall på bare 2 prosentpoeng over en 10 

års periode, opplyser forskeren, som også 

ble overrasket over å lese funnene til sin 

kollega Torill Tveito, som fant at bare 10 

prosent av arbeidsstokken står for 82 prosent 

av sykefraværet. 

– Korttidssykefraværet, som så mange 

er opptatt av, er et mindre problem. Nøkkelen 

for å redusere sykefraværet er å 

stoppe rekrutteringen til den lille gruppen 

med høyt langtidsfravær som står for 

så stor del av fraværet. 

– Hvorfor er forsk ningen din viktig? 

– Ingen ville i dag godtatt at leger på norske 

sykehus foretok operasjoner på pasienter 

uten vitenskapelig dokumentasjon på at 

disse var effektive. På samme måte forventer 

brukere i psykisk helsevern at psykologen 

kan vise til dokumentert effekt av behandlingsmetoden 

sin. Dette er en god og 

viktig ut vik ling som jeg er sikker på vil gi 

oss bedre behandling. Da er det et paradoks 

at norske myndigheter og bedrifter setter i 

gang tiltak mot sykefravær for mange millioner 

kroner uten først å vite om tiltaket 

har dokumentert effekt. Det er et tankekors 

for meg, svarer Odéen, som mener 

denne forsk ningen er viktig fordi den sier 

noe om hvilke tiltak som gir effekt på sykefraværet 

og hvilke som ikke gjør det. Brukt 

riktig tror han denne kunnskapen kan føre 

til at flere satser på effektive tiltak. 

Magnus Odéen 

• Fra 2008 til 2013 forsker ved Uni 

helse og sykehuset i Vestfold, avdeling 

kysthospitalet. 

• I dag ph.d. og konsulent hos cut‐e 

Norge 

• Forsvarte 15. februar 2013 avhandlingen 

Coping at work. The role of 

knowledge and coping expectancies 

in health and sick leave for ph.d.- 

graden ved Universitetet I Bergen 

Kontakt: magnus@odeen.priv.no 

– Samtidig peker forsk ningen min på 

hvor viktig mestringsforventninger er for 

helse og sykefravær. Jeg tror ikke vi kommer 

utenom mestringsforventninger om 

vi skal ha en helhetlig forståelse av sykefravær 

og helse, slår psykologen fast. 

Litt syk – men på jobb 

Nå mener han at en må se mye nøyere på 

de individene som ligger i grenselandet 

mellom sykefravær og arbeid. Særlig på 

dem som har vært igjennom intervensjoner 

og kommet tilbake til arbeid. Hva kan 

vi lære av disse for å lage bedre tiltak? 

Flere fagmiljøer er i gang med interessant 

forsk ning på dette feltet, ifølge Odéen. 

Ved Uni helse er det nå satt i gang et 

prosjekt som skal se på hvordan deltakerne 

opplever å delta på iBedrift-intervensjonen, 

og å følge opp deltakerne over et 

litt lengre tidsrom. Samtidig forsøker man 

ved sykehuset i Vestfold å undersøke om 

noen av de effektive prinsippene, som det 

å få hjelp og støtte til å kunne gå på jobb 

selv om man ikke er føler seg helt frisk, 

også kan brukes i for eksempel psykisk 

helsevern. Et tredje spennende prosjekt 

skal undersøke om man kan ta noen elementer 

fra vellykkede sykefraværsintervensjoner 

og lære disse bort til fastlegen, 

slik at de kan brukes innenfor de tidsrammene 

fastlegen har. 

– Skal vi redusere sykefraværet, må vi 

satse på tiltak som kan dokumentere effekt. 

Og vi må godta at sykefraværsreduksjon 

handler om å klare å gå på jobb 

selv om man ikke er hundre prosent, for 

mange av de lidelsene som står for mesteparten 

av sykefraværet, har ikke noen 

kur, og er ofte gjentakende, avslutter 

forskeren. l 


107

Temasak 

Temasak 


◗ ◗ Valg 2013: Frafall, sosiale forskjeller og unges psykiske helse 

18 år 

og snart uførepensjonist 

Hver tredje elev dropper ut av videregående skole. 

Psykisk helse har mye å gjøre med det. Bør vi snakke høyere om det? 

Tekst: Serina Fuglestad Sikveland 

Foto: Henning S. Pettersen 

Publisert første gang juni 2013 



Temasak 

I RISIKO: 

Gutter fra ressurs svake 

familier er i særlig risiko for 

ikke å fullføre videregående 

skole. Disse barna har gjerne 

dårlige grunnferdigheter helt 

fra barneskolen av. 

Personen på bildet har 

ingen tilknytning til 

saken. 


109

Temasak 


Så ligger han der, på rommet. Låser 

gjerne døren. Nekter å dra på 

skolen. Tiden går, og plutselig 

har han ikke vært på skolen på et 

halvt år. Han kommer ikke tilbake. Han 

dropper ut. 

En tredjedel av elevene fullfører ikke 

videregående skole, viser statistikken1. 

Samtidig har vi et arbeidsmarked som i 

økende grad krever formell kompetanse 

av sine arbeidstagere. Ny norsk forsk - 

ning viser også at flere unge enn før får 

uførepensjon på grunn av en psykisk lidelse2. 

De unge uføre og de unge «dropoutene» 

er i samme sårbare situasjon: De 

står utenfor arbeidslivet og på siden av 

samfunnet. 

Frafall kan ikke forstås som noe som 

plutselig inntreffer etter noen måneder, 

eller etter et år eller to på videregående 

skole. Det er en samfunnsutfordring som 

krever forebyggende tiltak over hele ut - 

vik lings løpet til barn og ungdom. 

Psykisk helse glemmes 

De unge som faller ut av videregående 

opplæring, er en heterogen gruppe. Det 

finnes likevel noen sårbarhetsfaktorer: 

– Det er elever med dårlige skoleprestasjoner, 

med foreldre med lav utdanning, 

minoritetsspråklige, gutter og yrkesfagelever 

som har størst risiko for ikke å fullføre 

videregående opplæring. 

Dette opplyser forsker og utdanningssosiolog 

Sabine Wollscheid, som på vegne 

av Norsk institutt for forsk ning om 

oppvekst, velferd og aldring (NOVA ) har 

skrevet en rapport om tiltak mot frafall i 

videregående opplæring3. 

NOVA -rapporten er en stor sammenfatning 

av norsk og internasjonal forskning, 

og skal forklare frafall, men «psykisk 

helse» nevnes ikke med et eneste ord. Av 

alle forebyggende satsninger mot frafall 

her til lands de siste ti til femten årene, er 

ingen rettet direkte mot ungdommenes 

psykiske helse. 

Wollscheid forklarer dette med at det 

kan være vanskelig å skille ut psykisk helse 

som enkeltfaktor i frafallsproblematikken. 

– Det er vanskelig å si hva som er årsak 

eller virkning med tanke på frafall. 

De elevene som faller inn i de ulike risikogruppene, 

skårer ofte også dårligere på 

helsefaktorer, men det er vanskelig å isolere 

psykisk helse som en egen risikofaktor, 

mener Wollscheid. 

Hun tror dette kan være årsaken til at 

forebygging av frafall rettes mot globale 

samfunnsmessige risikofaktorer heller enn 

mot den psykiske helsen til den enkelte. 



Temasak 

ALLE KOM IKKE MED: Arbeiderpartiets 

slagord for valget i 2009 var «Alle skal 

med». Forsk ning viser at de sosiale 

forskjellene i Norge øker, og unge med 

lav sosioøkonomisk bakgrunn er særlig 

utsatt for ikke å fullføre videregående 

opplæring og for å bli utestengt fra 

arbeidslivet. Personen på bildet har 

ingen tilknytning til saken. 


111

Temasak 


Spørsmålet er om psykisk helse glemmes, når det 

ikke påpekes eksplisitt som en faktor som har 

betydning for frafall 

UFØREPENSJON OG PSYKISK HELSE 

• I dag er hver tiende person i arbeidsfør alder ufør. 

• Andelen uførepensjoner innvilget for psykiske lidelser har økt det siste tiåret, og dette 

gjelder særlig blant unge fra 16 til 29 år. 

• Muskel- og skjelettlidelser er det vanligste i uførepensjonstatistikken, fulgt av psykiske 

lidelser. 

• Sammenlignet med alle andre grupper av lidelser gir psykiske lidelser flest tapte arbeidsår. 

Kilder: Mykletun, A. & Knudsen, A. K. (2009). Tapte arbeidsår ved uføre pensjonering for psykiske 

lidelser. Rapport 2009:4. Folkehelseinstituttet. 

Knudsen, A. K., Øverland, S., Hotopf, M. & Mykletun, A. (2012) Lost Working Years Due to Mental Disorders: 

An Analysis of the Norwegian Disability Pension Registry. Plos One, Volume 7, Issue 8, e42567. 

Spørsmålet er om psykisk helse glemmes, 

når det ikke påpekes eksplisitt som 

en faktor som har betydning for frafall. 

Ole Melkevik arbeider ved Folkehelseinstituttet, 

og han er i gang med en kunnskapsrapport 

om sammenhenger mellom 

psykisk helse og frafall. Han mener at forebyggingsarbeidet 

på dette området svikter. 

– Det gjøres for lite forebygging med 

tanke på psykisk helse til ungdom og unge 

voksne. Dette er ikke politisk prioritert 

hverken i Norge eller i andre europeiske 

land, advarer Melkevik. 

Han mener at hvis vi ser på rapporter 

fra OECD og EU, eller de norske tiltakene 

som er gjort for å snu frafallsstatistikken, 

er det sterkt fokus på strukturelle 

faktorer ved skolen, ressurssvake foreldre 

og marginalisert ungdom. Men ikke på 

psykisk helse direkte. 

Dermed mener Melkevik at mange 

unge som sliter psykisk, ikke blir fanget 

opp i forebyggingen mot frafall. Et viktig 

felt blir dermed oversett. 

– Klart de som har psykiske vansker, 

gjerne er marginalisert, men betydningen 

av psykisk helse blir ikke skrevet om 

i tydelige store bokstaver. 

Dette til tross for internasjonal forskning. 

At psykisk helse har en viktig betydning 

for frafall, har vært synlig i internasjonal 

litteratur siden 1990-tallet og utover 

på 2000-tallet4 og 5. En amerikansk studie 

anslår at over halvparten av de som faller 

fra videregående opplæring, har en diagnostiserbar 

psykisk lidelse4. Europeiske 

studier har knyttet frafall til både angst-, 

depresjons- og atferdsforstyrrelser og til 

rusproblematikk6. Også i Norge er psykisk 

helse en viktig faktor for frafall. Flertallet 

av norske «drop-outs» oppgir forhold ved 

skolen, og motivasjonsmangel, som årsak 

til at de sluttet på skolen. På andreplass 

kom psykiske vansker/lidelse7. 

Det er sannsynligvis en underrapportering 

av psykiske vansker når det er ungdommen 

selv som skal rapportere hvorfor 

de har droppet ut. Ungdom kan gjerne forklare 

frafall med «dårlige lærere» eller at de 

selv «mangler motivasjon». Det kan være 

en høyere terskel for å si at man har vært 

plaget av depresjon eller angst. 

Når hverken lærere eller elever blir 

bevisst gjort på at psykisk helse kan påvirke 

mestring og trivsel, risikerer de som 

sliter, å få mindre hjelp, eller de blir oppfattet 

som late eller dumme. Dermed kan 

skole systemet være med på å produsere 

frafall, fordi det ikke settes inn tiltak for 

å gi kunnskap om psykisk helse. I stedet 

er videregående skole i dag utformet som 



Temasak 

et selvstendighetsløp hvor det er «sink or 

swim» for den enkelte som gjelder, med 

stort ansvar for egen læring. Dette er en 

stor overgang fra ungdomsskolen, som er 

mer ivaretagende og tilrettelagt. Mange 

av de med psykiske vansker får pro blemer 

med å holde hodet over vannet. Det gjør 

også de skolesvake. Da er det ikke så merkelig 

at mange som slutter, oppgir frustrasjon 

over skolen som årsak. Bak mange 

ungdommers mislykkede forsøk på å 

mestre videregående skole ligger det psykiske 

vansker som ingen snakker om og 

som den enkelte sliter med alene, ser det 

ut til. 

Sosialepidemiologisk effekt 

Psykiske vansker rammer barn og unge 

i alle typer familier. Flertallet av barn og 

unge med psykiske vansker kommer fra 

«vanlige» familier8, men barn i vanskeligstilte 

familier og barnevernsbarn9 er overrepresentert 

når det kommer til frafall, 

arbeidsledighet og behov for sosialhjelp. 

Trolig tilbyr ressurssterke familier flere beskyttende 

miljøfaktorer som gjør at unge 

fullfører videregående opplæring og mestrer 

arbeidslivet, tross psykiske vansker. 

Det er et paradoks at sosiale forskjeller 

øker i Norge parallelt med utbyggingen av 

velferdsstaten. En forklaring er hvordan 

mennesker med ulik sosioøkonomisk bakgrunn 

bruker de gratis velferdstjenestene. 

Velferdstjenester som utdanning og kulturtilbud 

er i prinsippet tilgjengelige for 

alle, men sannsynligvis er det forskjeller 

både i holdninger og kjennskap til slike tilbud. 

Når 85–90 prosent av barn av foreldre 

med høyere utdanning fullfører videregående10, 

er dette en pekepinn på at både velferd 

og foreldrenes kunnskap og holdninger 

betyr noe. Foreldre som selv kjenner 

UNGE OG PSYKISK HELSE 

utdanningssystemet, kan hjelpe barnet til 

å mestre dette. Høyt utdannede foreldre 

formidler positive og kanskje til og med 

formanende holdninger knyttet til utdanning. 

Motsatt har foreldre med grunnskole 

som høyeste utdanningsnivå mindre 

kjennskap til utdanningssystemet og er i 

mindre grad en støttende ressurs gjennom 

barnets skolegang. Resultatet: Den kulturelle, 

den helsemessige og den materielle 

arven går videre i familieleddene. 

• Ca. 8 prosent av barn og unge har en diagnostiserbar psykisk lidelse. 

• Angst og depresjon er de hyppigste psykiske lidelsene i barne- og ungdomsårene, etterfulgt 

av atferdsforstyrrelser. 

• Mellom 15 og 20 prosent har psykiske vansker, det vil si symptomer som i betydelig grad 

går ut over trivsel, læring, sosial fungering og dagliglivet generelt, uten at disse symptomene 

oppfyller kriteriene for en diagnose. 

• Nyere forsk ning kan tyde på at gruppen med psykiske vansker har økt de siste årene, 

mens andelen med psykiske lidelser antas å være stabil. 

• Kunnskapen vi har om psykisk helse blant barn og unge i Norge, kommer særlig fra TOPPstudien, 

en longitudinell studie initiert av Kristin Schjelderup Mathiesen i 1992. 

Kilder: Mathiesen, K. S., Karevold, E. & Knudsen, A. K. (2009). Psykiske 

lidelser blant barn og unge i Norge. Nasjonalt Folkehelseinstitutt 

Forskning.no. (2013). Nettartikkel: Oslo-ungdom har fått dårligere psykisk helse 

Folkehelseinstituttet (2007). Nettartikkel: TOPP studien 


113

Temasak 


Vil prøve på nytt 

Rebekah (16) 

Hun har droppet ut av videregående skole. De tingene hun hadde slitt litt med på ungdomsskolen, 

ble mangedoblet på videregående. De store faglige kravene og dårlig trivsel gjorde 

dagene mørke. Hun vil prøve på nytt, og hun håper å finne en annen skole hvor hun ikke trenger 

å grue seg for å sitte alene i alle friminutter. 



Temasak 

– Det gjøres for lite forebygging med tanke på 

psykisk helse til ungdom og unge voksne. Dette er 

ikke politisk prioritert hverken i Norge eller i andre 

europeiske land 

Ole Melkevik, Folkehelseinstituttet 

Forebygging tidlig 

Når en ungdom ikke mestrer kravene som 

videregående opplæring innebærer, og faller 

ut av både utdanning og arbeidsliv, er 

dette et resultat av et langt løp. Løpet 

starter allerede før skolestart. Ut vik ling 

av kognitive ferdigheter i førskolealder 

får betydning for senere utdanningsutfall. 

Førskolebarn av foreldre med høy utdanning 

har gjerne både et bedre vokabular og 

er mer vant med høytlesning og bruk av 

bøker enn barn av foreldre med lav utdanning. 

Dermed får barn fra en ressurssterk 

bakgrunn et faglig forsprang allerede i andre 

og tredje klasse på barneskolen3. Mens 

barn av foreldre med lav utdanning stiller 

svakere allerede fra første klasse. 

Barnehager av høy kvalitet styrker barnas 

kognitive og sosiale ferdig heter11 og 12. 

I førskolealder er det relativt små 

forskjeller i barns læringsevner, og ordninger 

som sikrer barn fra alle samfunnslag 

deltagelse i barnehager av høy kvalitet, 

kan hindre at barnets ferdigheter blir sosialt 

betingede13. Dermed kan man forebygge 

sosiale forskjeller allerede før de oppstår. 

I dag er det likevel slik at de som kan 

ha mest utbytte av å gå i barnehage, ofte 

holdes hjemme. 

– Forsk ning viser at barnehage av høy 

kvalitet kan utjevne sosiale forskjeller 

tidlig i oppveksten, for eksempel i språkferdigheter, 

sier forsker Sabine Wollscheid, 

men hun understreker at de 

barna som ville ha størst utbytte av et 

barnehage tilbud, for eksempel barn av 

foreldre med dårlige norskferdigheter, 

og barn i fattige familier, ofte er underrepresentert 

i barne hagene. 

En annen viktig forebyggingsarena 

er psykisk helse i familien. Trolig er det 

i førskolealder at miljømessige faktorer 

har størst påvirkning på barnets psykiske 

helse. Dermed er dette en viktig forebyggingsfase 

og en viktig periode for å 

sikre beskyttelsesfaktorer rundt barnet14. 

Småbarn som har foreldre med mye 

stress-, angst- eller depresjonssymptomer, 

har større risiko for selv å oppleve angstog 

depresjonssymptomer i tenårene15. 

Mer oppfølging av foreldre med småbarn, 

med øye for både foreldrenes og barnets 

psykiske helse, kan derfor gi en gunstig 

forebyggende effekt mot psykisk uhelse 

blant tenåringer14. Samtidig må alle ledd i 

skolen ta ansvar for forebygging av frafall. 

Forsk ning tyder på at særlig overgangsfasene 

mellom barneskole og ungdomsskole 

og mellom ungdomsskole og videregående 

er sårbare faser3. Sosiale omveltninger og 

endringer i faglige krav kan påvirke både 

trivsel og motivasjon hos elever. 

Mobbing er også en viktig sosial forebyggingsarena 

for skolen. En norsk studie 

fant at om lag halvparten av pasientene 

innenfor psykisk helsevern har opplevd 

mobbing på skolen. Erfaringer som kan 

være med på å prege den psykiske helsen 

deres mange år senere 16. 

Unge uførepensjonister 

Sammen med økende frafall i videregående 

skole finner vi også at i de siste årene 

har det vært en økning i antall uførepensjoner 

som gis på bakgrunn av psykiske 

lidelser2. Dette kan skyldes både større 

åpenhet om psykiske lidelser, men også 

større krav til høy fungeringsevne17 i 

arbeids livet. 

– Angst og depresjon er de mest utbredte 

psykiske lidelsene i Norge i dag. Disse 

lidelsene kjennetegnes av svekkelser i kognitiv, 

emosjonell og sosial fungering. Nettopp 

disse tingene stilles det også høye krav 

til i dagens arbeidsliv. 

Dette mener Ann Kristin Knudsen, 

som nylig ble ferdig med en doktorgrad 

om sykefravær og uførepensjon som følge 

av angst og depresjon. 

Hun mener at arbeidslivet har forandret 

seg de siste generasjonene, og at det i 

dag er vanskeligere å fungere i arbeidslivet 

dersom man har psykiske vansker. 


115

Temasak 


«Hva gjør du her?» 

Ine-Berit (18) 

Hun har forsøkt seg på to forskjellige videregående skoler. I begge tilfellene droppet hun ut. 

Hun har en bipolar lidelse og mener hun møtte liten forståelse for at hun skiftet mellom stort 

engasjement og dyp depresjon. Hun forteller at etter perioder med mye fravær kunne hun 

bli møtt med kommentarer som «Hva gjør du her? Er du tilbake igjen nå? Vi trodde du hadde 

sluttet». Til slutt gjorde hun det: sluttet. 



Temasak 

Den kulturelle, den helsemessige og den materielle 

arven går videre i familieleddene 

– Hvis du sliter med angst eller depresjon, 

kan det være vanskelig å fungere i et 

arbeidsliv som krever at du omgås mange 

mennesker, tar raske beslutninger, har 

høyt energinivå og høy effektivitet, sier 

Knudsen. 

Hun påpeker at det i dag er større åpenhet 

rundt psykiske lidelser, og at flere får 

sykemelding og uførepensjon for psykiske 

lidelser. Hun er samtidig bekymret for 

at mange får altfor lite oppfølging og behandling. 

– Før i tiden krevdes det nok en større 

psykisk funksjonsnedsettelse før det ble 

anerkjent som grunnlag for uførepensjon, 

mener Knudsen, som i dag ser en større 

åpenhet om betydningen vår psykiske 

helse har for funksjonsnivået vårt. 

– Problemet er at mange med angst og 

depresjon kun får sykemelding, og i altfor 

liten grad oppfølging i form av psykologisk 

behandling, sier hun. 

En norsk studie av Øverland og kollegaer18 

fant at om lag en tredjedel av de som får 

uførepensjon på bakgrunn av en psykisk 

lidelse, aldri har mottatt noen behandling 

for lidelsen. Forskerne påpeker at det ligger 

et åpenbart forebyggings potensial i å 

behandle flere og øke individets sjanse til å 

bli inkludert i arbeidslivet. Studien fant at 

særlig depresjon var underbehandlet. 

Ser man på gjennomsnittsalderen til 

de som mottar uføretrygd, er den betydelig 

lavere for psykiske lidelser enn for 

andre lidelser. Psykisk uhelse gir dermed 

flere tapte arbeidsår enn somatiske helseproblemer19. 

Politisk sett er sysselsetting viktig fordi 

det er samfunnsøkonomisk gunstig. Arbeidsdeltagelse 

er samtidig av stor betydning 

for den psykiske helsen til den enkelte, 

fordi arbeidslivet er en viktig arena 

for å oppleve mestring, sosial tilhørighet, 

struktur og mening i hverdagen20. 

En nyere rapport om helsefremmende 

og forebyggende tiltak for psykisk helse i 

befolkningen fremhever nettopp høy sysselsetting 

som en av de viktigste anbefalingene21. 

Tilgjengelig hjelp 

Dersom vi skal unngå at mennesker med 

psykiske lidelser får uførepensjon uten 

at behandling er forsøkt, må behandling 

være lett tilgjengelig. 

I 2010 skrev Mykletun, Skogen og 

Knudsen i Psykologtidsskriftet om «Den 

kronglete veien frem til effektiv behandling» 

og hvordan flere flaskehalser gjør at 

mennesker kommer sent, eller ikke i det 

hele tatt, til behandling. Forskerne påpeker 

at kunnskap om god og effektiv behandling 

finnes, og at utfordringen ligger 

i å klare å effektivisere behandlingssystemet 

slik at hjelpen når ut til dem som 

trenger den22. 

En oversikt fra Statistisk sentralbyrå 

viser at i hvor stor grad folk benytter helsetjenester, 

både psykologisk og somatisk, 

er sosialt betinget. Særlig middelaldrende 

menn med lav utdanning mottar i svært liten 

grad hjelp fra psykologer i spesialisthelsetjenesten23. 

En legitim bekymring er 

at mennesker med psykiske lidelser som 

har lite kjennskap til helsesystemet, ikke 

blir fanget opp før på et sent stadium i sykdomsutviklingen. 

Da har kanskje både pasienten 

og fastlegen mindre tro på at det 

finnes behandlings- og rehabiliteringsmuligheter 

som kan gjøre pasienten arbeidsfør. 

For at helsetjenester skal komme de som 

trenger det, til gode på et tidlig tidspunkt, 

er utfordringen at helsevesenet organiseres 

på en måte som i større grad tilbyr hjelp, i 

stedet for å være noe man må oppsøke. 

Ann Kristin Knudsen mener at noe av 

årsaken til at det er sosiale forskjeller i 

hvem som benytter spesialisthelsetjenesten, 

er at det er pasienten selv som må «stå 

på kravet» om behandling. Det er gjerne 

personer med høy utdanning som klarer 

dette best. Dermed er det ikke nødvendigvis 

de mest hjelptrengende som får hjelp. 


117

Temasak 


HØYE KRAV: Både videregående skole 

og arbeidslivet stiller krav til høy psykisk 

fungeringsevne, rask beslutningsevne, 

høyt energinivå, effektivitet og sosial 

omgjengelighet. Angst og depresjon kan 

gjøre det vanskelig å fungere optimalt etter 

disse kravene. 

– Diagnosesystemet vårt blir jevnlig 

utvidet, vi setter flere og flere navn på 

ting som tidligere kanskje ble sett på som 

normalt. Stadig flere «milde psykiske vansker» 

blir definert som en lidelse. Siden 

velferdsordningene våre er slik at en diagnose 

gir rett til behandling, men at du 

selv må gjøre krav på denne oppfølgingen, 

risikerer vi at det er de ressurssvake som 

taper kampen om behandlingsplasser i et 

presset Helse-Norge, mener Knudsen. 

Politisk betydning? 

I arbeidet for å utjevne sosiale ulikheter og 

forebygge frafall i skolen har helsevesenet 

en viktig rolle som «premissleverandør for 

politiske beslutninger ved å dokumentere 

sammenhengen mellom samfunnsforhold 

og helse», heter det i Folkehelseinstituttrapporten 

om forebygging, «Bedre 

føre var» (s25)21. Med over 100 personer ansatt 

på Folkehelseinstituttet sin divisjon 

for psykisk helse og omtrent like mange 

på NOVA produseres det i dag en hel del 

kunnskap både om hvem som står i risiko 

for å falle utenfor utdanning og arbeidslivet, 

hvordan dette er sosialt betinget, og 

hvordan forebygging kan være med på å 

snu trenden. 

Spørsmålet er om kunnskapen får noen 

betydelig innflytelse på myndighetenes 

politikk, og i hvilken grad psykologer og 

forskere vil engasjere seg i å få disse temaene 

på agendaen frem mot valget. 

Det mangler ikke på kunnskap, men 

kanskje det mangler «guts» blant fagfolk 

til å fronte sine meninger i det offentlige? 

Ann Kristin Knudsen mener at psykologer 

gjerne er litt tilbakeholdne med å uttale 

seg i media. 

– Gjennom studiet lærer vi at vi ikke 

skal være bastante, og at det alltid er flere 

sider av en sak. Mange forskere og psykologer 

ser ut til å vegre seg for å uttale seg 

til journalister fordi journalister ofte lager 

overforenklede påstander, sier Knudsen 

og fortsetter: 

– Hvis vi ikke våger å påstå noe, så blir 

det jo heller ingenting å debattere! 

Psykisk helse er i liten grad en del av 

dagens forståelsesramme for frafall. Det 

blir heller ikke prioritert innenfor forebyggingsarbeidet. 

Det tyder på en sterk 

undervurdering av betydningen psykisk 

helse har for dem som står i fare for å falle 

ut av videregående opplæring og bli ekskludert 

fra arbeidslivet. 

Arbeiderpartiet sitt slagord for valget 

i 2009 var «Alle skal med». Frafallsstatistikken 

viser likevel tydelig at det er sosialt 

betinget hvem som kommer «med» 

i utdannings- og arbeidslivet. Ungdom 

med psykiske vansker, fra en lav sosioøkonomisk 

bakgrunn, står i risiko for å falle 

utenfor et høyeffektivt arbeidsliv, som 

suser av gårde. Samfunnet raser fremover 

mens mange unge sitter bak lukkede dører, 

hjemme. 

Reaksjoner eller tips? 

Denne temasaken er et samarbeid mellom 

studenttidsskriftet Speilvendt og Psykologtidsskriftet. 

Speilvendt trykker også 

intervjuene med Rebekah og Ine-Berit. 

Ta gjerne kontakt med Serina Fuglestad 

Sikveland: serina.fuglestad@gmail.com 

eller redaksjonen@psykologtidsskriftet.no. 

Se også kommentar av Ingrid Tande 

Ditlefsen på side 122, og debattinnlegg 

av Marianne Bjørnestad på side 124. 



Temasak 

Referanser 

1. Markussen, E. (red.) (2010). Frafall i utdanning 

for 16–20-åringer i Norden. Nordisk 

Ministerråd. TemaNord, 517. 

2. Mykletun, A. & Knudsen, A. K. (2009). 

Tapte arbeidsår ved uførepensjonering 

for psykiske lidelser. Rapport 2009:4. 

Folkehelse instituttet. 

3. Wollscheid, S. (2010). Språk, stimulans 

og læringslyst – tidlig innsats og tiltak mot 

frafall i videregående opplæring gjennom 

hele oppveksten. NOVA – Norsk institutt for 

forsk ning om oppvekst, velferd og aldring. 

Rapport NR 12/10. 

4. Vander, S. A, Weiss, N. S., Saldanha, K. E., 

Cheney, D. & Cohe, P. (2003). What proportion 

of failure to complete secondary 

school in the US population is attributable 

to adolescent psychiatric disorder? Journal 

of Behavioral Health Services & Research, 

30(1), 119–124. 

5. Haynes, N. M. (2003). Addressing 

Students' Social and Emotional Needs. 

Journal of Health & Social Policy, 16(1–2), 

109–123. 

6. Couffignal, S., Grass, M., Lair, M-L., Lehnert 

T., Fond-Harmant, L. & Ansseau M. (2011). 

Psychosocial risk and protective factors of 

secondary school dropout in Luxembourg: 

the protocol of an exploratory case-control 

study. BMC Public Health, 11, 555. 

7. Markussen E. & Seland I. (2012). Å redusere 

bortvalg – bare skolens ansvar? NIFU 

– Nordisk institutt for studier av innovasjon, 

forsk ning og utdanning, Rapport 6:12. 

8. Folkehelseinstituttet (2007). Nettartikkel: 

Flest barn og unge med psykiske plager i 

vanlige familier. http://www.fhi.no/eway/ 

default.aspx?pid=239&trg=Content_646 

5&Main_6157=6261:0:25,6736&Conte 

nt_6465=6178:66057::0:6268:5:::0:0 

9. Clausen, S-E. & Kristofersen L.B. (2008). 

Barnevernsklienter i Norge 1990–2005 En 

longitudinell studie. NOVA - Norsk institutt 

for forsk ning om oppvekst, velferd og 

aldring. Rapport 3/2008 

10. Steffensen, K. & Ziade, S. E. (2009). 

Skoleresultater 2008. En kartlegging av 

karakterer fra grunnskoler og videregående 

skoler i Norge. Oslo: Statistisk sentralbyrå. 

11. Broberg, A. G., Wessels, H., Lamb, M. E. & 

Hwang, C. P. (1997). Effects of day care on 

the development of cognitive abilities in 

8-year-olds: a longitudinal study. Developmental 

Psychology, 33, 62–69. 

12. Peisner-Feinberg, E. S., Burchinal, M. 

R., Clifford, R. M., Culkin, M. L., Howes, 

C., Kagan, S. L. & Yazejian, N. (2001). The 

Relation of Preschool Child-Care Quality to 

Children's Cognitive and Social Developmental 

Trajectories through Second Grade. 

Child Development, 5, 1534–1553. 

13. Snow, C., Porche, M., Tabors, P. & Harris, S. 

(2007). Is Literacy Enough Pathways to Academic 

Success for Adolescents. Baltimore: 

Brookes Publishing Company. 

14. Mathiesen, K. S., Karevold, E. & Knudsen, 

A. K. (2009). Psykiske lidelser blant barn 

og unge i Norge. Nasjonalt Folkehelseinstitutt. 

15. Folkehelseinstituttet (2008). Nettartikkel: 

Familiebelastninger og barnets temperamentstrekk 

bidrar til angst og depresjon 

hos barn og unge. http://www.fhi.no/eway/ 

default.aspx?pid=239&trg=Content_646 

5&Main_6157=6261:0:25,6736&Conte 

nt_6465=6178:69563::0:6268:4:::0:0 

16. Fosse, G. K. (2006). Mental health of 

psychiatric outpatients bullied in childhood. 

NTNU – Norwegian University of Science 

and Technology. 

17. Øverland, S., Knudsen, A. K. & Mykletun A. 

(2011). Psykiske lidelser og arbeidsuførhet. 

Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 

48, s 739–744. 

18. Øverland, S., Glozier, N., Krokstad, S. & Mykletun, 

A. (2007). Undertreatment Before 

the Award of a Disability Pension for Mental 

Illness: The HUNT Study. PSYCHIATRIC, 58, 

1479–1482. 

19. Knudsen, A. K., Øverland, S., Hotopf, M. & 

Mykletun A. (2012). Lost Working Years 

Due to Mental Disorders: An Analysis of 

the Norwegian Disability Pension Registry. 

Plos One, 7(8), e42567. 

20. Ditlefsen, I. T. (2012). Arbeidslivet som 

terapiarena. Speilvendt, 3(12), 18–19. 

21. Major, E.F., Dalgard, O. S., Mathisen, K. S., 

Nord, E., Ose, S., Rognerud & M., Aarø, L. 

E. (2011). Bedre føre var… Psykisk helse: 

Helsefremmende og forebyggende tiltak og 

anbefalinger. Nasjonalt folkehelseinstitutt, 

Rapport 11:1. 

22. Mykletun, A., Skogen, J. & Knudsen, A. 

K. (2010). Den kronglete veien frem til 

effektiv behandling. Tidsskrift for Norsk 

Psykologforening, 47, 444–446. 

23. Jensen A. (2009). Sosiale ulikheter i bruk 

av helsetjenester. Statistisk sentralbyrå, 

Rapport 09:6. 

◗◗VALG 2013: Frafall, 

sosiale forskjeller og 

unges psykisk helse 

Hvordan bruke 

kunnskapen 

som finnes for 

å motvirke at 

elever dropper 

ut av skolen? 

Hver tredje elev faller ut 

av videregående skole. 

Psykiske vansker er en 

viktig grunn. Les seks 

kommentarer om hva 

som kan gjøres. 

Av: Øystein Helmikstøl 

▲ 


119

Enquete 


Foto: Marit Fonn, Sykepleien. 

Astrid Grydeland Ersvik, leder, Landsgruppen av helsesøstre NSF 

Forebygging av frafall i videregående skole starter 1,2 millioner barn og unge og deres foreldre. Disse tiltakene 

gir i sum størst effekt. 

lenge før skolealderen! Derfor må man se bort fra 

skolepulten for å finne de gode tiltakene. 

Dette må kombineres med tiltak rettet mot de 

Psykiske vansker hos barn og unge viser seg oftest 

som atferdsvansker hos småbarn, angst i barnets 

første leveår. Her er helsestasjonsog skolehel- 

mest utsatte, og starte allerede i svangerskap og barneskoletiden 

og som at depresjon øker i frekvens i setjenesten sentral. En fersk undersøkelse viste at 

ungdomsalderen. 

helsesøstre ikke spør om mulige psykiske problemer 

Tidlig forebygging på ulike nivåer er derfor viktig, på grunn av manglende tid til å følge opp, eller mangel 

på apparat å henvise til. Det sier oss at tjenesten 

for den enkelte og for samfunnet som helhet. Innsatsen 

må settes inn tidlig og bredt nok: effektive, universelle 

tiltak, som retter seg mot hele målgruppen frafallet i videregående 

må styrkes betydelig om den skal bidra til å motvirke 

skole. 

Linda Alzaghari, daglig leder, Minotenk – Minoritets politisk tenketank 

Vi må få en omfattende bevisstgjøring på betydningen 

av god psykisk helse fra et tidlig stadium i barnas den enkelte. Individuell oppfølging er et nøkkel ord. 

tydning at det innføres tiltak som er bedre tilpasset 

liv. Å snakke om psykiske plager er fortsatt i altfor Vi mener at ved siden av en generell bevisstgjøring 

er lavterskeltilbud som «kompis/mentor» -ord- 

stor grad tabubelagt, og det er også store kunnskapshull 

på dette området hos dem som jobber med barn. ning og samtalegrupper viktige hjelpemidler for å 

Det må være et like sterkt fokus på mental helse som motvirke frafall. I et stadig mer konkurransepreget 

på fysisk helse. 

samfunn er det viktig at de psykiske aspektene ved å 

Minotenk har lenge vært bekymret for den høye mestre en skolehverdag ikke undervurderes – samtidig 

som det er viktig å normalisere det «å slite» – slik 

frafallsprosenten spesielt blant gutter med minoritetsbakgrunn, 

og vi mener det er av avgjørende be- 

at flere vil tørre å søke hjelp. 

Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof og rådgiver, Civita 

For velferdsstatens tilhengere er ut vik lingen alvorlig, 

fordi den kan true dens legitimitet. 

aksepteres når det ikke er strengt nødvendig. Psykisk 

presjon bør få hjelp, men også krav om at frafall ikke 

«Psykisk helse» som forklaringsfaktor på frafall syke må tas på alvor, men man tar ikke elever på alvor 

hvis man ikke stiller rimelige og tilpassede krav. 

er underkommunisert. Likevel er det viktig at ulike 

psykiske lidelser ikke blir brukt som en unnskyldning 

for frafallet. 

ikke tilpasset ulikheten blant elevene. De relativt 

Dagens videregående med høye krav til teori er 

Manglende tilknytning til arbeidsliv eller utdanning 

kan snarere forsterke psykiske lidelser enn å kompetanse, og ikke alle klarer å henge med. Vi bør 

høye lønningene vi har i Norge, stiller høye krav til 

bedre dem, men her må man skille mellom alvorlige tillate større forskjeller i utdannings- og arbeidslivet. 

Det kan paradoksalt nok virke mer og lettere lidelser. Elever med for eksempel lettere de- 

inkluderende. 



Enquete 

Liv Holm Heide, påtroppende leder, Elev organisasjonen 

Psykisk helse må ikke lenger være et tabu belagt tema Trygghet og følelsen av et fellesskap er også viktig 

i skolen. Det må bli mer åpenhet og dialog blant elever 

og lærere om dette, og det er viktig at skolen har et og elever er helt essensielt, og det er viktig at elever 

for å skape god helse i skolen. Dialog mellom lærere 

appa rat som fungerer. Det må bli satt mer fokus på skolehelsetjenesten, 

rådgivning og miljøarbeidere i skolen. stress og usikkerhet. Lærere må samarbeide med råd- 

får medvirke i det som skjer i skolen for å motvirke 

Én dag i uken med lange køer utenfor helsesøsters kontor 

er ikke optimalt for noen. Samtidig må terskelen for vere på alle skoler. Elevene må ha tilgang til noen å 

givere, og det må innføres sosialpedagogiske rådgi- 

å ta en tur til skolepsykologen bli senket. Elever skal snakke med til enhver tid. 

ikke føle skam ved å bruke disse ressursene, men da må 

det ikke være en vanskelig prosess å nå frem til dem. 

Liv Mjelde, professor emeritus 

For 30 år siden skrev Erling Kokkersvold og jeg boka 

Yrkesskolen som forsvant. Hvorfor, hvorledes og med hvilke 

konsekvenser? Den ble ingen bestselger den gang, 

men nå dukker den opp igjen i utdanningsdebatten. 

Boka var et resultat av forsk nings samarbeid mellom 

yrkesskolene i Oslo, behandlere i psykiatriske institusjoner 

og lærere i fengsler. 

Elever begynte å droppe ut av ungdomsskolen allerede 

på 1960-tallet, og de fikk en ny sjanse ved yrkesskolene 

fordi yrkesskolen var annerledes og praktisk 

orientert. Forskningsprosjektet «Behandlingsklientell 

i yrkesskolen» undersøkte hva som hadde skjedd med 

tre årskull elever etter yrkesskolen. Resultatene viste 

at 70 prosent av elever tatt inn på spesielt grunnlag 

var i skole eller arbeid. De sa at de hadde «kommet 

hjem» da de begynte i verkstedene i yrkesskolen. Integreringen 

av yrkesskoler og gymnas, og nedbyggingen 

av verkstedene i yrkesutdanningen, har imidlertid 

ført til store frafallsproblemer fra yrkesutdanningen. 

Utdanningseksplosjonen i de siste førti årene har 

satt nye spørsmål på dagsordenen om undervisning 

og læring. Psykologi har vært i en rivende ut vik ling i 

denne perioden, og innsikten rundt læring og kunnskap 

om den kognitive psykologen Lev Vygotskijs arbeider 

og hans forståelse av mennesket som et sosialt 

lærende vesen gir håp for glede ved å lære for alle. 

Solveig Osborg Ose, forsk nings leder, SINTEF Teknologi og samfunn 

Forsk ning på frafall har i liten grad inkludert helse, fordi de har psykiske lidelser eller problemer. Forebygging 

av psykiske helseproblemer krever satsning 

og det finnes derfor lite kunnskap om helseårsaker 

til frafall fra videregående utdanning. 

i barnehager, helsestasjoner, PP-tjenester, skolehelsetjenester 

og generelt i kommunalt psykisk helse- 

Nyere forsk ning på skolefrafall og helse viser at 

ungdom med dårlig selvrapportert helse har betydelig 

mer skolefrafall enn de med bedre helse. En Å identifisere psykiske helseproblemer og gi adearbeid. 

omfattende spørreundersøkelse blant 6000 elever kvat hjelp i en tidlig fase er sannsynligvis avgjørende 

i videregående skole gjennomført i 2012 viste at 13 for utfallet. Opprustning av forebyggingsarbeidet i 

prosent av elevene vurderte sin psykiske helse til å kommunene bør derfor være et prioritert område 

være dårlig eller veldig dårlig. 

for å redusere frafall fra videregående skole – dersom 

Tiltak på videregående skole vil sannsynligvis man skal bruke kunnskapen som finnes. l 

bety lite for elever som ikke fullfører videregående 


121

Kommentar 

Ingrid Tande Ditlefsen 

Skribent i tidsskriftet Speilvendt og psykologstudent 

Psykisk helse på pensum 

Psykisk helse er folkehelse, og må inn på både politikernes 

og elevenes timeplan. Det vil lønne seg. 

Publisert første gang juni 2013 God folkehelse 

handler om mer enn å leve lenge. Det 

handler også om muligheten til å leve et 

godt liv. Men for svært mange nordmenn 

utgjør psykiske plager en trussel mot dette: 

Halvparten av oss opplever å ha en psykisk 

lidelse i løpet av livet. Hver tredje i 

løpet av ett år. 

Psykiske plager er blant de viktigste 

årsakene til frafall i både utdanning og 

arbeidsliv. I Norge faller nå hver tredje 

ungdom ut av videregående skole, og et 

økende antall unge erklæres uføre, eller 

langtidssykemeldes på grunn av psykiske 

lidelser. Psykiske plager hos unge er dermed 

både en trussel mot folkehelsa og en 

samfunnsøkonomisk utfordring. 

Hvorfor er psykisk helse da ikke på læreplanen 

i grunnskolen og videregående skole? 

Her har vi en unik mulighet til å nå ut 

til alle landets barn og unge, med forebyggende 

tiltak som vil spare enkeltindivider 

for lidelse og samfunnet for store kostnader. 

Vi kan forebygge psykiske lidelser, og tidlig 

intervensjon gir bedre prognoser. Mange 

opplever psykiske plager for første gang 

i skolealderen. Derfor må det forebyggende 

arbeidet settes inn her. 

Ifølge Folkehelseinstituttet har så mange 

som åtte prosent av alle barn og unge i 

Norge plager som oppfyller kriteriene til 

en psykisk lidelse. Hver femte unge under 

18 år har nedsatt funksjon på grunn av psykiske 

vansker. Likevel er det kun 20 prosent 

av de med betydelige psykiske symptomer 

som har kontaktet helsevesenet for plagene 

sine i løpet av de siste tolv månedene. 

Dette kan skyldes tabuer knyttet til 

psykiske plager, eller rett og slett mangel 

på kunnskap. Som at de unge ikke kan nok 

om psykiske lidelser til å skjønne at de selv 

eller en venn er syk, eller de ikke vet hvor 

de kan søke hjelp. Åpenhet og kunnskapsformidling 

kan dermed være viktige forebyggende 

tiltak. En naturlig arena for dette 

er skolen. 

Helseministeren uttalte til Dagbladet da 

han tiltrådte, at «gamle honnørord som 

forebygging og folkehelse må gis ny verdi». 

Honnørordene gjentas i flere innlegg 

og dokumenter, men gjenspeiles dette i 

handling? 

Den politiske intensjonen om å satse på 

forebygging ses også i samhandlingsreformen. 

Reformen legger opp til at kommunene 

skal bli flinkere til å forebygge enn 

å reparere. Tiltak tidlig er bedre enn sen 

innsats. 

Dette er imidlertid virkeligheten: Det 

forebyggende psykiske helsearbeidet nedprioriteres 

av mange kommuner, viser en 

fersk SINTEF-rapport. Og arbeidet blant 

barn og unge ser ut til å lide spesielt. For 

når kommuneøkonomien ikke strekker 

til, prioriterer ikke kommunen dette arbeidet. 

Det gir store variasjoner i det forebyggende 

helsetilbudet, alt avhengig av 

hvilken kommune man bor i. 

Vi ser også store forskjeller mellom de 

enkelte skoler. Noen barn er heldige og har 

en skole eller en lærer som er spesielt engasjert 

og sørger for å få inn forebyggende 

programmer utenfra, i regi av frivillige 

organisasjoner. Når ble det rett at flaks avgjør 

om barn får et forebyggende psykisk 

helsetilbud? 

Helse er ujevnt fordelt i befolkningen, og 

kan henge sammen med sosioøkonomisk 

status. Psykososiale faktorer kan både bidra 

til eller beskytte mot ut vik lingen av 

psykiske lidelser. 

Statistikken viser at de aller fleste barn 

og unge som utvikler psykiske lidelser, 

kommer fra vanlige familier. Men unge 

fra familier med høyere sosial status faller 

likevel sjeldnere ut av skole og arbeidsliv. 

Det er altså ikke et 1:1-forhold mellom 

psykiske lidelser og det å falle utenfor. 

I stedet er det individets ressurser som 

avgjør hvilke konsekvenser plagene skal 



Kommentar 

Når ble det rett at flaks 

avgjør om barn får et 

forebyggende psykisk 

helsetilbud? 

få; ressurser som foreldre med høy utdanning, 

eller familie og venner som gir sosial 

støtte. Men det kan også være det å ha lærere 

eller medelever som bryr seg, eller å 

ha kunnskaper om psykisk helse. 

Mens familiebakgrunn varierer, har 

man en unik mulighet til å gjøre noe med 

de sistnevnte faktorene i skolen. Og tilsvarende: 

Marginalisering, mobbing og sosial 

isolasjon er viktige risikofaktorer for ut - 

vik lingen av psykiske plager. Marginalisering 

har med sosial status å gjøre, mens 

mobbing og sosial isolasjon kan ha noe 

med skolen å gjøre. 

Psykisk helse på læreplanen kan altså 

påvirke viktige psykososiale faktorer utenfor 

hjemmet. Dermed blir færre barn prisgitt 

de ressursene de (ikke) har med seg 

hjemmefra. 

Forsk ning på forebyggingsprogram i 

skolen viser også at det virker. Bror Just 

Andersen skrev sin doktoravhandling 

for et par år siden om effektene av forebyggingsprogrammet 

VIP (Veiledning og 

Informasjon om Psykisk helse), et opplegg 

over fem skoletimer for elever i den videregående 

skole. Han fant betydelige effekter 

på både elevenes kunnskap, adferd og 

symptomer. 

Noe av det mest oppsiktsvekkende var 

de klare effektene opplegget hadde på 

elevenes symptomer: Ett år etter hadde 

forekomsten av angst blant elevene blitt 

halvert, mens mobbing var redusert med 

en tredjedel. Andersen estimerer at dersom 

VIP-programmet hadde blitt innført 

på alle landets videregående skoler, ville 

1000 ungdommer blitt hindret fra å havne 

i psykiatrien. 

Også forskning fra SINTEF konkluderer 

med klare positive effekter av flere av 

skoleprogrammene som finnes, slik som 

Mental Helses Venn1. De finner et bedre 

psykososialt miljø ved skolene, økt grad 

av åpenhet, økte kunnskaper om psykiske 

lidelser, og at flere har søkt hjelp for 

sine plager. 

Effekten er likevel først og fremst på 

kort sikt, noe som ifølge rapporten kan 

skyldes at skolene ikke har faste rammer 

for dette arbeidet, og at det dermed blir 

opp til enkeltpersoner å holde det i gang. 

Når skal skolene få disse rammene? 

I september er det valg. Da bør vi stemme 

på politikere som sørger for at det øremerkes 

midler til dette arbeidet. Hvilke politikere 

tar ansvar? 

Flaks skal ikke avgjøre om man får et 

forebyggende psykisk helsetilbud i oppveksten. 

Det er på tide at dette sikres alle 

landets barn og unge, uavhengig av bostedskommune, 

skole eller sosioøkonomisk 

bakgrunn. 

Forebygging lønner seg. Reparering er 

dyrt. Både helsemessig og økonomisk. Å 

lovfeste at alle landets barn får et forebyggende 

psykisk helsetilbud vil være en 

lønnsom investering i folkehelsa, og bidra 

til sosial helseutjevning. Derfor må 

psykisk helse inn på politikernes timeplan, 

lærernes læreplan og elevenes lekseplan. 

l 

VALG 2013: Frafall, sosiale 

forskjeller og unges psykisk helse 

Tips eller reaksjoner? Kontakt Ingrid 

Tande Ditlefsen på e-post ingridtd@student.sv.uio.no 

eller Psykologtidsskriftet 

på redaksjonen@psykologtidsskriftet.no. 

Se også temasak på side 108 og 119, 

og debattinnlegg side 124. 


123

Debatt 


Illustrasjon: Simen August Askeland 



Debatt 

Svarteperspillet 

Samhandlingsreformen har blitt et svarteperspill. Aktørene på markedet 

konkurrerer om hvordan de best kan unngå å behandle pasienter. 

Marianne Brand Bjørnestad 

Skribent i tidsskriftet Speilvendt og jusstudent 

Debatt: 


Dette innlegget er en del av temasaken 

«Frafall, sosiale forskjeller og unges 

psykiske helse» på side 108 og 119, og 

er et samarbeid mellom Psykologtidsskriftet 

og tidsskriftet Speilvendt. Se også 

kommen taren «Psykisk helse på pensum» 

side 122. 

Publisert første gang juni 2013 Samhandlingsreformen 

har som mål å gjøre helsevesenet 

mer bærekraftig. Offentlige utgifter skal 

reduseres, blant annet gjennom økt satsning 

på forebygging. 

Desentralisere 

Kommunene har derfor fått ansvar for å 

sikre et godt helsetilbud til sine innbyggere, 

pålagt blant annet gjennom ny folkehelselov. 

Tanken er at det er billigere å 

forebygge enn å behandle sykdom, og at 

sykdom behandles best der en bor. 

Desentraliserte helsetjenester er i tråd 

med internasjonale anbefalinger (McDaid 

& Thornicroft, 2005). Tjenestetilbud der 

folk bor, kan lede til økt livskvalitet og bedre 

ivaretakelse av menneskerettigheter og 

er mer kostnadseffektivt enn behandling i 

spesialisthelsetjenesten (WHO, 2001). 

Samfunnsøkonomisk lønnsomt 

Forebyggende tiltak kunne fått positive 

konsekvenser for den enkelte, og samtidig 

spart samfunnet for enorme summer. 

Økonomen Ingvar Nilsson har regnet ut 

at «utenforskap» koster samfunnet mellom 

350 000 og 1 600 000 kroner i året per 

person, avhengig av når en person faller 

utenfor (Nilsson & Wadeskog, 2008). 

Dermed vil én psykolog som årlig hindrer 

én person i å falle ut av arbeidslivet, 

være samfunnsøkonomisk lønnsom. Det 

er derfor underlig at det ikke satses mer på 

forebygging av psykiske lidelser, og særlig 

på tilbud rettet mot barn og unge, siden 

«utenforskap» koster samfunnet mest når 

frafall skjer i ung alder. Dessverre er det 

nettopp i barne- og ungdomstiltak at årsverksinnsatsen 

kuttes mest. Ressursinnsatsen 

i psykisk helsearbeid har ikke vært 

så lav siden kartleggingen startet i 2007. 

«Det er som å stå med øse i havet», for å sitere 

en psykolog jeg har snakket med. 

Europeisk økonomi 

WHO anslår at rundt 20 prosent av sykdomsbelastningen 

på europeisk økonomi 

skyldes psykiske lidelser. Dette samsvarer 

med norske tall; i kroner og øre tilsvarte 

dette i 2011 utbetaling av sykepenger fra 

folketrygden på rundt 6,6 milliarder kroner. 

Varigheten av hvert sykefraværstilfelle 

er ofte lengre, og øker dermed risikoen 

for varig frafall fra arbeidsstyrken. Kun 20 

prosent av de som har gått ut hele sykepengeperioden, 

er tilbake i jobb syv måneder 

senere (Handal, 2010). Mennesker 

med psykiske lidelser blir uførepensjonister 

i yngre alder enn ved somatisk sykdom, 

selv om arbeidsledighet i seg selv er en risikofaktor 

for ut vik ling av psykiske lidelser, 

særlig depresjon (Mykletun, A., Knudsen, 

A. K. & Schjelderup, K. M., 2009). Det 

har vært en økning i antallet unge uføretrygdede 

gjennom hele 2000-tallet (Målene 

om et mer inkluderende arbeidsliv 

– status og ut vik lings trekk nr. 1/2012 ). 

Psykologer: lite tid 

på forebygging 

Det er ikke all psykisk problematikk som 

kan forebygges, men det er mulig å redusere 

virkningene av å leve med en diagnose. 

Ved utbyggingen av kommunehelsetjenesten 

satte Helsedirektoratet i gang prøveordningen 

Psykologer i kommunehelsetjenesten 

– modellutprøving, for å rekruttere kommunepsykologer. 

Hensikten er at psykologene 

skal jobbe mer med forebyggende arbeid. I 

dag utgjør psykologer kun to prosent av helsearbeiderne 

i kommunene, og det blir anslått 

at rundt ni prosent av arbeidstiden går 

til forebyggende tiltak (Slettebak, R. T., Kaspersen, 

S. L., Jensberg, H. & Ose, S. O., 2011). 


125

Debatt 


I dag utgjør psykologer kun to prosent av helsearbeiderne 

i kommunene, og det blir anslått at rundt ni prosent av 

arbeidstiden går til forebyggende tiltak 

Heidi Tessand er kommunepsykolog, 

og hun har gjentatte ganger framhevet at 

helse ikke produseres i helsevesenet, men 

der folk lever sitt liv; i familien, i barnehagen 

og på skolen. En av hovedutfordringene 

synes å være at kommunene mangler 

oversikt både over kompetansen som finnes 

i kommunen, og innbyggernes behov, 

og at det settes inn tiltak på feil nivå. Skolefravær 

er ett eksempel. Vi vet at det er 

sammenheng mellom skolefravær og senere 

frafall og psykiske problemer. Likevel 

settes det i gang få tiltak på forebyggende 

nivå, og hjelperne blir sittende med enkeltsaker. 

«Dette er dårlig ressursutnytting 

av kommunepsykologene, og samtidig et 

dilemma for oss som jobber som kommunepsykologer, 

for vi vil jo også hjelpe og 

fange opp de som virkelig er syke, og vi 

vil ikke avvise enkeltindivider», understreker 

Tessand. 

Samhandlingsreformen: 

• Retningsreform som skal sikre et helhetlig 

behandlingstilbud til pasientene, 

samt bedre koordinering av tjenester. 

• Implementeringen startet 1. januar 

2012, da trådte også nytt lovverk i 

kraft, henholdsvis lov om kommunale 

helse- og omsorgstjenester og lov om 

folkehelsearbeid. 

• Konkrete målsettinger er mer 

forebygging, sikre tidlig innsats, få 

ulike helsetjenester til å samarbeide 

bedre, flytte tjenestetilbudet dit 

folk bor, overføre flere oppgaver til 

kommunene og også ressurser til å 

gjennomføre dem, legge til rette for 

sterkere brukermedvirkning. 

• Det var bred støtte for samhandlingsreformen 

da den ble vedtatt; både 

Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet 

stemte for reformen. 

Psykolog i idrettslaget 

At få oppsøker hjelp for psykiske problemer, 

er en av flaskehalsene innenfor psykisk 

helsevern (Mykletun, A., Knudsen, 

A. K. & Schjelderup, K. M., 2009); selv i 

gruppen med høyest symptomnivå har 

kun halvparten søkt hjelp. Dette illustrerer 

hvor viktig det er med forebyggende 

lavterskeltilbud; utfordringen er ikke bare 

manglende kapa sitet, det er også problematisk 

at mange som har behov for hjelp, 

aldri får det. Vi må tenke nytt om hvordan 

psykologkompetanse kan bli brukt. Hvorfor 

ansetter man ikke i større grad psykologer 

i barnehager og på skoler, på arbeidsplasser 

og i idrettsforeninger? Hvorfor må 

en nødvendigvis ha henvisning fra fastlege 

for å få time hos psykolog? 

Avmakten 

At mange mennesker ikke har tilgang til et 

adekvat behandlingstilbud i sitt nærmiljø, 

er problematisk. Flere som står utenfor arbeidslivet, 

står på samme tid i behandlingskø, 

først og fremst på grunn av mangel full 

tilgjengelighet. Etterspørselen etter psykologbistand 

er generelt høy, terskelen for 

å oppsøke hjelp likeså. Jurist og daglig leder 

i Unge Duer, Cecilia Dinardi (Nettverk 

for ungdom med interesse for menneskerettighetsspørsmål), 

er ofte i kontakt med 

unge med psykiske problemer. Hun påpeker 

at systemet skaper avmakt. «Prosessen 

med å finne en psykolog, en som matcher, 

kan være belastende for en i psykisk 

nød. Jeg opplevde selv prosessen som vanskelig; 

en må lese igjennom lister, finne 

ut hvem som har driftstilskudd, og så, når 

man har funnet en med ledig kapasitet, har 

man kanskje ikke kjemi. Da må man begynne 

prosessen på nytt. Flere unge jeg har 

vært i kontakt med, opplever resignasjon.» 

Det er utfordrende for kommunene å 

prioritere forebygging, tiltakene ender lett 

som salderingspost i budsjettforhandlinger 

fordi effekten er vanskelig å måle. Somatikken 

står i en særstilling i samhandlingsreformen; 

kommunene må betale dagbøter 

om ikke tjenestetilbudet innenfor somatikken 

er godt nok, noe som selvsagt legger 

føringer for hvilke pasientgrupper som 

prioriteres. Samtidig er antall liggedøgn på 

sykehusene kraftig redusert (Helsedirektoratet, 

Samhandlingsstatistikk 2011–2012), 

med påfølgende kommunalt ansvar for flere 

og sykere pasienter. Manglende ressurser 

resulterer derfor i at forebygging ofte ikke 

kan prioriteres lokalt, en utfordring som er 

særlig fremtredende i de store kommunene 

som sliter med å opprettholde årsverksinnsatsen 

i psykisk helsearbeid (Slettebak, R. 

T., Kaspersen, S. L., Jensberg, H. & Ose, S. 

O., 2011). I forbindelse med lanseringen av 

folkehelsemeldingen ble det klart at psykisk 

helse gradvis skal innlemmes i samhandlingsreformens 

finansieringssystem, 

men når det blir en realitet, er riktignok 

ikke konkretisert. 

Svarteper 

Samhandlingsreformen kan minne om 

et svarteperspill, der de ulike aktørene på 

markedet konkurrerer om å slippe å behandle 

pasienter. Kommunikasjonsleder 

i Mental Helse, Tonje Rock Løwer, sa da 

jeg intervjuet henne, at det «i dag skjæres i 

begge ender. Spesialisthelsetjenesten bygges 

ned, og speiles ikke av noen nevneverdig 

økning i årsverksinnsats i kommunehelsetjenesten. 

Det kan se ut til å være to 

ulike regelsett i samme spill.» 

I Arbeiderpartiets partiprogram for perioden 

2013 til 2017 står det at det «trengs 

en mobilisering for folkehelse. Det hand- 



Debatt 

ler om forebygging av fysiske og psykiske 

plager, om menneskers mulighet til å leve 

fullverdige liv, og om å ta i bruk tilgjengelige 

menneskelige og økonomiske ressurser». 

Forebygging er satt på agendaen 

gjennom folkehelsemeldingen, og det er 

allerede iverksatt enkelte tiltak; skolehelsetjenesten 

har fått økte bevilgninger, og 

det er opprettet et rekrutteringstilskudd 

for å få flere psykologer ut i kommunene. 

Bagatellisering 

Dette er steg i riktig retning, ettersom 

for eksempel SINTEF rapporterer (Slettebak, 

R. T., Kaspersen, S. L., Jensberg, H. 

& Ose, S. O., 2011) at mange kommuner 

oppgir økt behov for psykologkompetanse. 

Samtidig påpekes det i folkehelsemeldingen 

at det i statistikk om psykisk helse 

«også inkluderes lettere psykiske forstyrrelser 

som ikke trenger behandling og som 

oftest ikke oppleves særlig belastende» 

(Meld.St.34 (2012–2013).). For meg høres 

det ut som en bagatellisering. 

Det er på det rene at ikke all psykisk problematikk 

trenger behandling, det er heller 

ikke hensiktsmessig å sykeliggjøre friske 

mennesker, men det er likevel mye som 

tyder på at også lettere psykiske forstyrrelser 

gir seg utslag i blant annet sykefravær 

og midlertidig redusert livskvalitet. Dette 

er problematikk det er forholdsvis enkelt å 

gjøre noe med, og det bør derfor kunne forventes 

noe mer håndfast enn at en skal styrke 

kunnskapsgrunnlaget om sosial støtte 

som forebyggende faktor. Og hvordan skape 

infrastruktur for sosial støtte? 

Det åpenbart viktige spørsmålet er 

dette: Hvordan kan målsettingen om mer 

forebygging oppnås, med tanke på at finansieringssystemet 

i samhandlingsreformen 

gir kommunene økonomiske insentiver 

til å prioritere veldig syke pasienter og 

det ikke er snakk om å øremerke midler til 

forebyggende tiltak? Det finnes det fremdeles 

ikke noe godt svar på. Det iverksettes 

nå enkelte gode og viktige tiltak, men det 

er også tydelig at forebygging langt på vei 

er en abstraksjon – de konkrete tiltakene 

er det ikke særlig mange av. 

Psykisk syke er sjelden de som roper 

høyest, derfor er det viktig at psykologene 

selv kommer på banen og gjør psykisk 

helse til en valgkampsak. l 

Kilder 

Allmennlegetjenesten og psykisk helse. Helsedirektoratet, 

2009. 

Handal, J. (2010). Hva skjer med personer som 

går ut sykepengeperioden på 12 måneder? 

Arbeid og velferd, 4. Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet. 

Meld.St.34 (2012–2013). Folkehelsemeldingen. 

God helse – felles ansvar. 

Mykletun, A., Knudsen, A. K. & Schjelderup, K. M. 

(2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. 

Folkehelseinstituttet. 

Målene om et mer inkluderende arbeidsliv – 

status og ut vik lings trekk nr. 1/2012. Rapportering 

fra faggruppen for IA-avtalen, 20. juni 

2012. 

Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse, 

2007–2012. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 

Helse- og omsorgsdepartementet. 

Nilsson, I. & Wadeskog, A. (2008): Det är bättre 

att stämma i bäcken än i ån. Att värdera de ekonomiska 

effekterna av tidiga och samordnade 

insatser kring barn och unga. 

Skandia AB. URL: http.//skandia.se/ideer (lesedato 

27.09.12) 

Slettebak, R. T., Kaspersen, S. L., Jensberg, H. & 

Ose, S. O. (2011). Kommunale tiltak i psykisk 

helsearbeid 2011. Årsverksstatistikk og analyse 

av kommunal variasjon. SINTEF 

Rapport om kommunepsykologer. 

Sjefredaktør: Bjørnar Olsen, 

e-post bjornar@psykologtidsskriftet.no 

Redaktør: Pål Johan Karlsen, 

e-post pal@psykologtidsskriftet.no 

Redaksjonsråd: Marianne Hansen, 

Nasjonalt kunnskapssenter om vold 

og traumatisk stress 

Kirsten Rasmussen, Norges 

teknisk‐naturvitenskapelige universitet 

Frode Thuen, Høgskolen i Bergen og 

Universitetet i Bergen 

Catharina E. A. Wang, Universitetet i Tromsø 

Journalister/redaksjonssekretærer: Nina 

Elisabeth Strand, tlf. 23 10 31 50, Arne Olav 

L. Hageberg, tlf. 95 82 18 95 og Øystein 

Helmikstøl, tlf. 23 10 31 53 e-post redaksjonen@ 

psykologtidsskriftet.no 

Markedskonsulent: Winnie Engevold 

Markedskoordinator: Unni Sandland, 

tlf. 23 10 31 33, e-post tidsskrift@ 

psykologtidsskriftet.no 

Sentralbord: 23 10 31 30 

Omslagsillustrasjon: Laboremus Oslo AS 

Førtrykk: Laboremus Oslo AS 

Trykk: 07 Gruppen AS 

Tidsskrift for Norsk Psykologforening er heleid av 

Norsk Psykologforening, men er et redaksjonelt 

uavhengig organ som styres etter Fagpressens 

redaktørplakat, pressens Tekstreklameplakat og 

Vær varsom-plakat, samt Lov om redaksjonell 

fridom i media. ©Norsk Psykologforening 

OPPLAGSKONTROLLERT 


127

Psykisk helse 

Se mulighetene 

Arbeidsliv og psykisk helse 

Hva du gjør, sier noe om hvem du er. Å delta i arbeidslivet er en kilde til 

opplevelse, anerkjennelse, fellesskap og personlig identitet. Derfor er det 

viktig å utvikle metoder som gjør det mulig for dem som ønsker det, å ha 

en jobb – også når de har psykiske helseproblemer. 

Denne boken beskriver nyttige teoretiske forståelsesmodeller og konkrete 

tiltak som hjelper. En forutsetning for å lykkes er et godt samarbeid mellom 

personen selv og arbeidsplassen, og ofte også mellom helsepersonell og 

personell i NAV. 

I Norge står nesten 700 000 personer i yrkesaktiv alder helt eller delvis 

utenfor arbeidslivet. Personer med psykiske helseproblemer utgjør en stor 

og økende andel av disse, og mange av dem har et sterkt ønske om å være 

i jobb. Arbeid og aktivitet har en positiv virkning på den psykiske helsen. 

Målet er å hjelpe folk til å være i jobb og aktivitet til tross for helseproblemene. 

Boken beskriver metoder for å dempe effekten av psykiske lidelser 

på arbeidsevnen, styrke jobbmestring og redusere sykefravær. I boken 

omtales arbeidsrelaterte problemer knyttet til vanlige psykiske lidelser som 

depresjon og angst, men også vanskene som oppstår når arbeidstakeren 

plages av symptomer på alvorlige psykiske lidelser. 

Torkil Bergen og Erik Falkum 

Kr 469,- 

Tankevirus 

Denne boken handler om negative 

tankemønstre og hvordan man kan 

bryte dem. Vi følger Anna gjennom en 

vanlig dag og ser på hva slags tankevirus 

som dukker opp, og hvordan man 

kan avsløre dem når de gir seg ut for å 

være troverdige. 

Hanne Brorson 

Kr 135,- 

Gyldendal Akademisk | tlf: 22 03 41 00 | www.gyldendal.no/Gyldendal-Akademisk/Psykologi

Valgspesial_2013

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?