You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Dette kåseriet ble skrevet til et radioprogram. Bruk det når du svarer<br />
på spørsmålene som kommer etterpå.<br />
Tungvinte gleder<br />
Av Lene Kongsvik Johansen<br />
I helgen oppdaget jeg et litt overraskende trekk ved min person. Jeg var nemlig på besøk<br />
hos min onkel og tante på hytta deres. Det er en liten hytte på en furukolle, som min<br />
<strong>no</strong>kså handlekraftige onkel Arne har forvandlet fra en falleferdig rønne til et hyggelig<br />
feriested. Han har revet vegger og montert inn vinduer, han har satt opp furupanel og<br />
anskaffet hyttekoselige lampetter i smijernsdesign. Han har utstyrt stua med kabel-TV og<br />
DVD og kledd fasaden, bare halve riktig<strong>no</strong>k, men likevel, med kledelig villmarkspanel.<br />
Hytta har rett og slett gjen<strong>no</strong>mgått en ekstrem forvandling siden min onkel la sin<br />
elsk på den, men trass i voldsomme, ytre forbedringer, er det stadig én grunnleggende<br />
egenskap ved hytta som minner oss om dens gamle og gammeldagse jeg: Den har<br />
ikke innlagt vann. Eiere og gjester med middagsgrisete tallerkener og klissete gafler er<br />
derfor nødt til å vaske opp i hyttas kornblå oppvaskbalje, i vann fra regnvannstanken,<br />
som man koker opp i en diger kanne på komfyren. Og det var ved denne balja, mens<br />
jeg tok oppvasken etter kveldsmaten på lørdag, at det plutselig gikk opp for meg: Jeg<br />
liker å vaske opp. For hånd. Jeg liker til og med å vaske opp i vann som er kokt opp<br />
på en komfyr. Og enda mer sjokkerende: Jeg liker selve det å koke opp vannet. Jeg<br />
liker å koke det opp, for så å helle det i balja, med en lang, blank, rykende stråle. Og<br />
å kyle det ut på epletrærne utenfor når jeg er ferdig, med et feiende flott splæsj. Hele<br />
oppvasken på hytta til min onkel og tante fyller meg rett og slett med dyp tilfredshet.<br />
Oppvaskmaskiner, derimot, stresser meg. De blir fulle med en gang, asjetter og<br />
glass velter når man skal sette dem inn, for ikke å snakke om den triste følelsen man<br />
får når det viser seg at teskjeene med bløtkokt egg ikke ble helt rene likevel. Eller<br />
den møkkajobben det er å skulle tømme en oppvaskmaskin. Jeg føler meg alltid snytt<br />
når jeg gjør det, for skulle ikke oppvaskmaskinen sørge for at jeg bare kunne slappe<br />
av og gjøre ingenting? Når man bestemmer seg for å bruke maskiner eller andre<br />
hjelpemidler for å spare tid og arbeid, blir det lille arbeidet som maskinen ikke gjør,<br />
dobbelt irriterende. Har du <strong>no</strong>en gang prøvd å bruke en kjøkkenmaskin til å raspe gulrøtter?<br />
Nemlig. Gulrøttene blir raspet de, det tar ett sekund, men du sitter igjen med<br />
4 grisete deler, og SÅ gøy er det tross alt ikke å vaske opp.<br />
For all del – jeg er ikke en sånn person som gråter over hvordan moderne tek<strong>no</strong>logi<br />
har ødelagt menneskene og fjernet oss fra naturen. Jeg er nemlig oppvokst med en<br />
motorvei ti meter unna soveromsvinduet og lærte tidlig å forbinde suset fra tusen biler<br />
med trygghet og harmoni. Jeg er faktisk hoppende glad for at jeg slapp å oppleve den<br />
tiden da maten hadde fire bein og løp rundt i skogen og gjemte seg. Jeg liker at biffen<br />
ligger i kjøledisken, jeg. Biff i kjøledisken er fryktelig bra og tidsbesparende. Samtidig
Change language