4/2001 Industribyen - Byarkivet

TOBIAS 

Informasjonsblad fra Oslo byarkiv 

4 

2 

0 

0 

1 

INDUSTRIBYEN

TOBIAS 4/2001 

Kjærlighet og industri 

I Byarkivet har vi nylig markert Arkivenes Dag. Årets tema var 

"kjærlighet", og ved vårt arrangement hadde vi blant annet foredrag om 

"Kjærlighet til Oslo? Til hvilket Oslo?" 

En by som Oslo er nettopp så mye. For Rudolf Nilsen var den 

stedet hvor hans "... hjerte svingte frydefullt ved posthusklokkens 

klang". For dem som kommer utenfra er den kanskje først og fremst 

handlestrøkene i sentrum, Frognerparken og museene på Bygdøy. Og 

en samfunnsgeograf vil kanskje betrakte hele det sentrale Østlandet 

som en del av denne byen. Det som i alle fall er sikkert er at mange ser 

på den som landets største arbeidsmarked. Tidligere var det ofte 

synonymt med fabrikkene. Spinneriene og veveriene ga utkomme til 

hundrevis av kvinner, og Nyland, Kværner og Spigerverket var hver 

morgen blant målene for folkevandringer av karer i blåtøy og sixpence. 

Oslo var gjennom et drøyt hundreår preget av industri. Det var 

forskjell på bylufta en mandagsmorgen og andre ukedager. Og Akerselva, 

verdens flittigste elv, fikk sin kjente grå farge takket være et rikt 

utvalg av utslipp. 

I dag finnes ikke lenger industri langs Akerselva, men elva er 

fortsatt en viktig del av byens identitet. Alle har et forhold til den, i det 

minste til hvilken side av den man bor på. Og vandrer man langs den, 

formelig vasser man i Oslo-historie. Ikke bare står mange av industribyggene 

der fortsatt, ominnredet til ymse nåtidsbehov, men også andre 

kulturminner som eldre boligbebyggelse, gamle veifar og stedsnavn 

med tilknytning til industrialiseringens mange epoker. Men maskinene 

og deres verden av støy og støv er borte. Det eneste stedet man i dag 

finner minner om dette er oppe på Frysja, på Norsk Teknisk Museum. 

På samme måte som arkivene tar vare på de skriftlige kildene, og 

bibliotekene formidler beretningene fra såvel skjønnlitterære forfattere 

som mer eller mindre profesjonelle historieskrivere, tar muséene hånd 

om de flyttbare fysiske minnene og anskueliggjør utvalgte deler av 

fortidslandet. Disse tre institusjonstypene utgjør til sammen en helhet 

når kunnskapen om samfunnet skal formidles. Det er nettopp denne 

tanken om et sektorovergripende verne- og formidlingsarbeid som 

ligger til grunn for Stortingets vedtak om et eget organ for "ABM"- 

utvikling (Arkiv, Bibliotek og Museum). 

Industribyen Oslo befinner seg både i fortidslandet og her i dag. 

Den har vært med på å gi byen rike kulturminner og en identitet, som 

har preget alle som har bodd eller arbeidet her. 

Innhold: 

3 INDUSTRIBYEN OSLO 

Leif Thingsrud 

6 INDUSTRI PÅ GRORUD 

Grethe Flood 

10 BRANNTAKSTER FORTELLER 

INDUSTRIHISTORIE 


12 INDUSTRIENS EKSPERIMENTELLE 

FORMER OG BEHOV 

Line Monica Grønvold 

16 ARBEIDERFAMILIENS HJEM 

Gro Røde 

20 JØTULS STØPERI I OSLO 

MANNSARBEIDSPLASS SOM BLE 

MODERNISERT VEKK 

Ellen Røsjø 

23 NYDALENS COMPAGNIE TIL 

BYARKIVET 

Hilde Lange og Ellen Røsjø 

25 OM OFFENTLIGHET I 

FORVALTNINGEN 

Tore Somdal-Åmodt 

27 ARKIV OG MUSEUM PÅ SHETLAND 

KULTURBYGGING I EUs YTTERSTE 

FJÆRESTEINER 

Dag-Ivar Rognerød 

29 BOKMELDING 

S. AMBLIE: 

ELEKTRONISK DOKUMENTBEHANDLING 

Morten Brøten 

30 NYTT FRA BYARKIVET 

32 ANNO 1901: 

TOBAKK SOM USEDELIGHETENS ROT 


Oslo kommune 

Byarkivet 

TOBIAS 

Informasjonsblad fra Oslo byarkiv 

Adresse: 

Maridalsveien 3, 0178 OSLO 

Telefon: 23 46 03 00 Telefaks: 23 46 03 01 

E-post: postmottak@byarkivet.oslo.kommune.no 

Internett: www.byarkivet.oslo.kommune.no 

Lesesal: 

Åpningstider: 

mandag og fredag: 09.00 – 15.00 

tirsdag og torsdag: 12.00 – 15.00 

onsdag: 09.00 – 18.00 

Redaksjon: 

Leif Thingsrud (red.) 

Bård Alsvik 


Line Monica Grønvold 

Anne Marit Noraker 

Kjetil Mortensen (foto) 

ISSN 0804-2454 

10. årgang 

Trykk: Lillestrøm trykkeri 

Forsidebilde: 

Oline Stokke var blant de første som ble ansatt ved 

spinneriet i Nydalen. 

(Ukjent fotograf for Nydalens Compagnie i 1919. 

Original i Byarkivet A-10093/U0001/059) 

2


Industribyen Oslo 

Kristiania klarte seg i to hundre år uten industri. Det var en liten by, hvor gatebildet ikke 

endret seg mye fra ett tiår til et annet. Da man rundt midten av 1800-tallet begynte å 

bygge industrianlegg rundt byen, gikk den inn i et halvt århundre med voldsom vekst. Så 

falt byen til ro igjen, og var i de store trekk uforandret fram til de første etterkrigsårene. 

Et halvt århundre senere, ved årtusenskiftet, har industrien forlatt byen. Men byen har 

bare fortsatt å vokse, om enn på litt andre måter. 

Av Leif Thingsrud 

Industri som produksjonsform har to røtter. Den 

ene er at enklere produksjon, virksomheter som ikke 

krevde håndverkskunnskap, kunne bli organisert i 

form av at en arbeidsgiver samlet arbeiderne i et 

fabrikasjonslokale. Alternativet var at han leverte 

råvarene til folk som utførte produksjonen i hjemmene. 

Industrigata her i Oslo har navn etter slik 

hjemmeindustri, eller "forlagsindustri" som det ble 

det kalt tidligere. 

Den andre rota er den virksomheten som siden 

middelalderen hadde oppstått der man hadde råstoff 

eller stabil vannkraft; teglverk, møller og sager. 

Kjennskapen til bekkekverner kom antakelig til Norge 

allerede i vikingtida, teglbrenningen ble kjent på 

1200-tallet, og de første vanndrevne sagene, oppgangssagene, 

kom på 1500-tallet. Slik virksomhet 

trakk bosetning med seg. Mens Kristianias regulerte 

murbebyggelse vokste fram bak Akershus’ voller, 

grodde trehusbebyggelsen opp langs veifarene ved 

møllene, sagene og teglverkene. 

Sagbruk og teglbrenning var ikke håndverk, så 

virksomhetene trengte ikke å ha tilhold i byen, slik 

håndverkerne hadde vært pålagt siden middelalderen. 

Det holdt med at eieren hadde sitt borgerskap i 

byen og betalte sine skatter der. Og noe annet ville 

heller ikke ha vært mulig. Teknologien for energioverføring 

var lenge høyst primitiv, slik at man 

flyttet produksjonen til krafta, liksom man for teglverkenes 

del plasserte ovnene så nær leiruttaket som 

mulig. 

Årgangssager og flomsager 

Den første oversikten over alt som fantes av sager, 

møller og teglverk i det som i dag er Oslo, får i vi 

1810. En protokoll fra Akers fattigvesen viser den 

legden bygdas næringsdrivende måtte yte, og her 

var det ingen forskjell på om det var gardsbruk eller 

sagbruk. Samtidige kart tyder på at det ikke fantes 

slike virksomheter innenfor Kristianias handelsterritorium 

eller bymark annet enn et sagbruk på 

Våghalsen, der hvor Graah senere bygde sitt spinneri. 

Protokollen regner opp hele 25 steder i Aker der 

det var sager i 1810 – samt Våghalsen. Noen hadde 

så stabil vannforsyning at de gikk hele året, andre 

måtte innskrenke saginga til vårflommen. Med hensyn 

til legdsplikt ble et blad på ei årgangssag og to 

blad på ei flomsag regnet som likeverdige. Noen 

sagbruk hadde bare ett blad, andre hadde flere. Om 

det i så fall var rammesager, hvor flere blad arbeidet 

parallelt, eller det sto flere enkle sager etter hverandre 

oppetter elva, sier kilden ikke noe om. 

I alt var det 24 årgangsblad og 35 flomblad som 

gikk i 1810. Helårsdrifta begrensa seg til Lysakerelva 

med tre blad og Akerselva med 21 – Våghalsen 

iberegna. I tillegg hadde Lysakerelva tre og Akerselva 

elleve flomblad. Loelva, Ljanselva, Frognerbekken 

og Ellingsrudelva hadde ikke vannføringen 

stor nok til helårsdrift og var innført med henholdsvis 

ni, fem, to og fem flomblad. 

Den samme protokollen regner opp en rekke 

teglverk. I 1810 var det bare seks; Sollerud, mellom 

og nedre Foss, Nes i Maridalen og Hasle. Men i løpet 

av de neste tre årene kom det seks nye til: Ensjø og 

Ris i 1811, Haugerud, Bentsebakken og Smalvollen i 

1813 og Voksen i 1814. I tillegg oppgir protokollen 

tre møllerbruk, tre papirmøller og "Sæbesyderiet og 

Oljemøllen" som alle lå langs Akerselva. 

Noen nye virksomheter kom til i årenes løp, 

mens andre måtte legge ned. Særlig måtte teglverkene 

stadig flytte på seg ettersom leira tok slutt. Men 

de store endringene skjedde ikke før midten av 

1800-tallet. Da kom spinneriene og veveriene og tok 

plass mellom sagbrukene. Samtidig begynte byens 

kraftige vekst, som ga teglverkene grunnlag for en 

voldsom ekspansjon. I 1855 kom jernbanen, og i 

1860 opphørte reguleringene på sagbruksnæringen. 

I løpet av noen få år forsvant nesten alle de gamle 

vannsagene. Kristiania fikk sine planker fra dampsagene 

i Lillestrøm og Fredrikstad tilkjørt pr. tog. 

Arbeiderboligene i Sagveien ble fylt av tekstilarbeidere. 

Fra kraft- til banelokalisering 

Møllene, sagene og teglverkene lå altså alle et lite 

stykke fra selve byen. Noen steder dannet de kimen 

3


Legdsprotokollen 

fra Akers fattigvesen 

viser at 

Teglverket på 

Voksen ble 

oppretta i 

1814. Det fikk 

da samme legd 

som en fullgard, 

to fattige. Men 

tunge klienter 

ble regnet som 

to, og fram til 

1819 var det 

bare et legdslem 

der. 

(Original i 

Byarkivet) 

til små tettsteder, andre steder var de en del av 

jordbrukslandskapet. Den virkelige industrien, som 

kom i løpet av 1800-tallet, tok plass blant disse 

virksomhetene. Tekstilfabrikkene kom langs Akerselva, 

på Bryn og på Grorud, og utnyttet den samme 

vannkraften. Når etterhvert dampmaskinene kom 

inn, fikk de grei kulleveranse ved at det enten var 

kort vei fra kullagrene på havna, eller ved at jernbanen 

gikk rett utenfor veggene. 

Plasseringen av en virksomhet avhenger av en 

rekke faktorer, men innenfor et avgrenset rom som 

Kristiania og Aker, var det transportkostnader, krafttilgang 

og eiendomspriser som betydde noe. For 

teglverkene var beliggenheten ved leiruttakene helt 

avgjørende, men det måtte også være kort vei ned til 

byggeplassene til byen. For tekstilindustrien og den 

mekaniske og metallurgiske industrien som etterhvert 

grodde opp, var krafttilgangen det avgjørende. 

Det trakk virksomhetene først mot fossene, senere 

mot jernbanene inntil elektrisk kraft tok over et 

stykke ut på 1900-tallet. Da ble greie transportutgiftene 

og eiendomsprisene avgjørende på lokaliseringen. 

Kun én industri tok plass i det gamle byområdet; 

verftene. Kristiania hadde to, Akers og Nyland. 

Nærheten til havna og shippingmiljøet var avgjørende 

for dem, men de tok plass på det som den gang 

var ytterpunktene av havnearealet. 

Industrien nøt godt av nærheten til byen og dens 

marked, men den trakk aldri til byen. Derimot trakk 

den byen ut til seg. I 1859 ble Kristianias areal 

utvidet med store områder langs og på østsida av 

Akerselva. Dermed havnet den nederste delen av 

industribeltet langs Akerselva i byen. Ved den neste 

store byutvidelsen, i 1878, kom industrianlegg på 

Kampen, Kværner, Rodeløkka og Bjølsen med. Den 

storstilte boligbyggingen fram mot århundreskiftet 

skapte så en sammenhengende bybebyggelse helt ut 

til disse områdene. 

Samtidig eksisterte fortsatt flere industrisamfunn 

rundt om i Aker. Skøyen vest lå rett utenfor 

bygrensa, og heller ikke Bryn var mange hundre 

meter unna. Industrien langs Akerselva fortsatte 

oppover Nydalen til Kjelsås, mens Sollerud/Lysaker 

på grensa til Bærum og Grorud var små industrisamfunn 

godt unna byen, men med jernbanen rett 

utafor døra. 

Først med arealplanleggingen etter kommunesammenslåingen 

i 1948 ble alle disse slukt av storbyens 

sammenhengende byggeområde. Men på dette 

tidspunktet var også mangelen på plass blitt så iøynefallende 

at industrien lett lot seg dirigere dit planleggerne 

ville ha den. Og de konstruerte et sammenhengende 

industribelte gjennom Groruddalen fra Bryn 

til Rommen. De eldre industrianleggene inne mellom 

boligområdene i indre by, på vestkanten og langs 

Akerselva ble deretter lagt ned. Lokalene er blitt til 

idrettshaller, kontorlandskap og TV-studioer i de 

tilfellene det hele ikke bare er blitt jevnet med jorda 

for å gi plass til moderne datafirmaers kontorpalasser. 

Industribyen – en epoke 

Industrien skapte arbeidsplasser, og selve byggingen 

av fabrikkene og boligene til dem som fikk sitt 

virke der, ga også mange et levebrød. De store 

folkemengdene den trakk til seg trengte også et rikt 

spekter av varer og tjenester. De små melkebutikkene, 

som tidligere fantes på nesten hvert eneste gatehjørne, 

er ett eksempel. De mange små håndverksbedriftene 

som dukket opp i bakgårdene, var 

sysselsettingsmessig adskillig viktigere. En gammel 

tommelfingerregel sier at det for hver arbeidsplass 

som skapes i industrien, skapes minst én arbeidsplass 

til gjennom ringvirkninger. Dette kan vi lese 

tydelig ut av sysselsettingsstatistikken. 

I 1890 hadde 17,2% av Kristianias voksne menn 

arbeid i fabrikkindustri. Adskillig flere, 26,8%, kom 

i kategorien håndverksindustri. 18,5% arbeidet i bank 

eller handelen. Ser man bort fra de ikke yrkesaktive, 

finner man en by hvor drøyt halvparten av den 

mannlige befolkningen hadde sitt utkomme i industri, 

anlegg og håndverk. Sysselsettingen i fabrikker 

økte kraftig fram mot 1920, mens den i håndverket 

kulminerte omkring århundreskiftet og deretter gikk 

tilbake. 

Statistikk er en oppstilling av tall hvor kategoriene 

sjelden er uendrede over så lange tidsrom at man 

kan gjøre presise sammenligninger. Men statistikken 

kan vise oss klare trender. I 1946 var 40,5% av 

Oslos menn sysselsatt i "Industri", mens 19,3% var 

i forretningsvirksomhet, derunder håndverk. Opp- 

4


På vei til fabrikken 

– Nydalens 

Compagnie. 

(Ukjent fotograf. 

Original i 


A-10093/U001/160) 

lysningen om at 50,2% var formenn eller arbeidere 

og 24,7% funksjonærer forteller i så måte mer. Oslo 

var fortsatt en by dominert av industriens tilstedeværelse. 

I løpet av femti år skulle dette endres dramatisk. 

I 1970 sysselsatte industri og bergverk 31,7% av 

mennene, bygg- og anlegg 8,1%. For 1999 finnes 

ikke kjønnsdelt statistikk, men når industrien bare 

står for 8,1% av sysselsettingen mot varehandel, 

hoteller og restauranter med 20,2%, er det tydelig at 

Oslo ikke lenger er en industriby. 

Betydelige nedbemanninger i industrien er ikke 

noe særnorsk fenomen. Men få steder har avindustrialiseringen 

vært så tilnærmet total som i 

Oslo. Andre plasser har bortfallet av stor- og tungindustri 

i stor grad blitt kompensert av økt sysselsetting 

i småforetak som leverer sine produkter på et 

lokalt marked eller av nyetableringer i datateknologi. 

Den økte sysselsettingen i Oslo har kommet i en 

rekke bransjer, men sterkest i offentlig og privat 

tjenesteyting. Fra å produsere varer har man gått 

over til å produsere tjenester. 

Industribyen er en tilbakelagt epoke i Oslos 

historie. Et drøyt hundreår med rykende høye skorsteiner 

ga byen puffet som bragte den fra unnselig 

administrasjonsby til halvmillions administrasjonsog 

konsulentby. For byene er ikke industriens naturlige 

miljø. Arealene er få og dyre, og arbeidskrafta 

må man konkurrere med alskens hvittsnippbransjer 

om. 

Industrien trives bedre litt ute på landet. Den må 

ha muligheter til å få råstoffene inn og produktene ut 

til markedet. For halvannet hundreår siden var Lysaker, 

Nydalen og Bryn ideelle lokaliseringer. I dag 

ligger møbelfabrikkene i Sykkylven, og el-biler produseres 

i Aurskog. Bryggeriene, som det på det 

meste var sju-åtte av, er også borte. En etter en ble 

de lagt ned, og Ringnes sto igjen alene, inntil de for 

to år siden flyttet hele produksjonen til Nittedal. 

Men liksom teglverkene og veveriene i forrige 

århundres Aker var avhengige av kjøpstaden Kristiania 

som sitt marked, er disse "fabrikkene i skogen" 

en del av Oslos økonomi. Enhver by er i grunnen en 

industriby ved at den har behov for industrivarer 

hvor produksjonen har sin optimale lokalisering et 

stykke på vei ut mot byens økonomiske randsone. 

Kilder: 

Utrykte i Byarkivet: 

Akers fattigvesen: Legdsprotokoll 1810 - 1832 

Kommunale folketellinger for Kristiania 

Trykte: 

Kart over Christiania by og dens marker 1794/95 gjengitt i 

Christiania Kommune 1837-1886 

Statistiske årbøker for Kristiania / Oslo by 

5


Industrien på Grorud 

Fra sagbruksdrift til tekstilproduksjon og 

sengefjærer 

Grorud er et gammelt industriområde. Den første bebyggelsen kom i tilknytning til 

sagbruk og steinbrudd. I 1867 ble Lerfossen Klædefabrik anlagt, og det var starten på 

hundre års tekstilindustri på Grorud. En annen viktig hjørnesteinsbedrift er den tidligere 

Grorud jernvarefabrikk, som ble etablert i 1918 av Ragnvald Bratz. I 1996 overtok det 

svenske låskonsernet Assa Abloy fabrikken med det nye navnet Grorud Industrier, som fra 

1999 ble kalt Trio Ving A/S Avdeling Grorud. I dag er fabrikken nedlagt. 

Av Grethe Flood 

Groruddalen brukes gjerne som en fellesbetegnelse 

for Oslos nordøstre bydeler og dekker bolig- og 

industriområdene som avgrenses av Østmarka i sør, 

Gjelleråsmarka i øst, Lillomarka i nord og en tenkt 

linje fra Bjerke via Økern til Bryn i vest. Sentralt i 

dette landskapet ligger Alnaelva, som har spilt en 

viktig rolle for dalens industrielle utvikling. Helt 

siden middelalderen har det vært drevet kverner, 

møller og sagbruk i de største vannfallene ved Grorud, 

Bryn og Kværner. 

Sporer til industri 

Fra 1550 og i tre hundre år framover, var det 

sagbruksdriften som dominerte langs vassdragene 

på Østlandet. Men i motsetning til Akerselva bidro 

ikke Alnaelva til at Grorud-området ble noe sentrum 

for sagbruksdriften. Vannfallene i Alnaelva var for 

få og for små, slik at de sagene som ble anlagt, var 

såkalte flomsager, mens Akerselva hadde årgangssager. 

Sagbruk ved Alnaelva var derfor en sesongsyssel. 

Da sagbruksprivilegiene ble innført i 1688, 

ble antallet sager vesentlig redusert. Men sagene på 

Grorud ble regnet som mellomstore og fikk fortsette 

å skjære. I 1700 hadde for eksempel Grorud-saga en 

kvote på 14000 bord. Sagbruksprivilegiene besto i 

sin opprinnelige form fram til ca 1820. Etter den tid 

ble de gradvis endret til de ble avskaffet i 1860. 

På dette tidspunktet var det imidlertid industriaktivitet 

på en rekke andre områder. Industriutbyggingen 

i Norge var i midt i sin tidligste fase. 

Samtidig begynte man i byene å gå mer og mer over 

til å bruke granitt som byggemateriale. Dette førte til 

en opptrapping av steinindustrien i Aker. 

De første opplysningene vi har om steinindustrien 

er i amtmannens beretninger fra 1840-årene. De 

forteller at det var startet bryting av granitt ved 

Maridalsvannet, opp mot Grefsen og på Rødtvet. 

Steinen hadde en spesiell rødlig farge som ga byg- 

ningene glød. På folkemunne fikk steinen navnet 

Grorudgranitt. Steinbruddene lå gunstig til for eksport, 

og i 1842 ble det brannherjede Hamburg 

gjenoppbygd med store mengder granitt blant annet 

fra Rødtvet og Grorud. Fram til 1870 lå steinindustrien 

nede, men så tok den seg kraftig opp igjen 

på grunn av hektisk byggeaktivitet i Kristiania. I 

1900 vedtok herredsstyret i Aker at det skulle oppføres 

en kirke på Grorud, og kommunearkitekten 

anbefalte at man brukte stedets granitt. Kirken ble 

innviet i 1902, og den står der som et minne om 

steinindustrien på Grorud. 

Tekstilindustri på utenlandske hender 

Etter at sagbruksprivilegene ble opphevet, gikk det 

ikke mange årene før sagbruksvirksomheten ble 

nedlagt. Men bygningene og ikke minst vannhjulene 

skulle komme til å gjøre nytte for seg i tekstilindustrien 

som rykket inn ved Alnaelva på slutten av 

1860-tallet. På dette tidspunktet var imidlertid ikke 

tekstilindustrien noe nytt og uprøvd her til lands. I 

1845 tok brukseier Adam Hiorth initiativet til opprettelsen 

av Nydalens Spinderi, forløperen til Nydalens 

Compagnie. Hiorth dro selv til England for å studere 

bomullsindustrien og kjøpe maskiner. Han tok med 

seg en engelsk spinnerimester tilbake til Norge, og i 

1847 åpnet spinneriet for drift. 

Etter at tekstilfabrikken i Nydalen hadde vært i 

drift i drøyt tjue år, ble en liknende virksomhet 

etablert på Grorud. I 1867 kjøpte tyskeren Ernst A. 

F. Eisfeldt eiendommene Leirfallet, Sagstua og en 

parsell av Øvre Grorud med blant annet to sager og 

vannrettigheter. Eisfeldt oppførte en toetasjes murbygning 

med moderne utstyr, som fikk navnet Lerfossen 

Klædefabrik. Men året etter gikk eieren konkurs, 

og fabrikken ble overtatt av et selskap som tok 

navnet Grorud Klædefabrik, hvor engelskmennene 

Stephen Marmont og George Richardson var hovedaksjonærer. 

Den som kom til å bety mest for klesfabrikken i 

6


de neste tretti årene, var Oskar Rasmussen. Han ble 

ansatt som merkantil leder i 1869, og i 1871 anla han 

Shoddyfabrikken, populært kalt Shoddyen, ved et 

fossefall lenger oppe i Alnaelva. Shoddy er en generell 

betegnelse for gjenvunnet ullmateriale fra opprevne 

ullfiller som ble anvendt som råvarer til produksjonen 

i klesfabrikken. 

Fra 1880 ble Rasmussen eneeier og fram til 

1897 var fabrikken i ekspansjon. En viktig årsak til 

dette var Mellomrikslovene, dvs. de avtalene som i 

årene 1815-1897 regulerte handels- og skipsfartsforholdene 

mellom Norge og Sverige. Mellomrikslovene 

gjorde at varer kunne flyte nesten fritt over 

grensa mot Sverige, og Grorud Klædefabrik hadde 

en ikke ubetydelig eksport til vårt naboland. 

I 1897 solgte så Rasmussen hele anlegget og 

aksjeselskapet Grorud Fabrikker. Men det at Mellomrikslovene 

ikke ble fornyet, fikk negative følger for 

klesfabrikkens avsetning. Da det også ble bygd en 

ny kjoletøyfabrikk med bl.a. vaskeri, garveri og en 

rekke spesialmaskiner, er det ikke så underlig at 

Grorud Fabrikker hadde økonomiske vanskeligheter. 

I 1900 ble selskapet besluttet oppløst etter at 

aksjekapitalen var tapt. 

Imidlertid stabiliserte driften seg igjen, og i 1904 

ble aksjeselskapet Grorud Tekstilfabrikker A/S dannet. 

I årene 1904-1915 var fabrikken i uavbrutt 

økonomisk og teknisk framgang, og det var kjoletøyfabrikken 

som gikk best. Antallet arbeidere økte 

også gradvis i denne perioden, slik at det på det 

meste var ca 200. I 1905 ble det bygd en 50 meter 

høy fabrikkpipe. Den var visstnok en av landets 

høyeste og en godt synlig landemerke på Grorud. 

Pipen ble revet i mellomkrigstiden. 

Denne oppgangen står i sterk kontrast til den 

reduksjon i tekstilvirksomheten som skulle inntreffe 

mot slutten av første verdenskrig. I 1916 gikk Grorud 

Tekstilfabriker A/S inn som en avdeling i De 

Forenede Uldvarefabriker (D.F.U.). To år senere 

brant kjoletøyfabrikken ned til grunnen, og det meste 

av virksomheten ble overført til Jæren. I årene 1916- 

1968 ble det produsert madrasser og vattepper på 

D.F.U. på Grorud, og råvarene kom fra Shoddyfabrikken. 

Etter en brann på slutten av 1950-tallet, ble det 

oppført en ny bygning i teglstein, men en del av den 

gamle teglsteinsbygningen er fremdeles bevart. I 

1968 stilnet maskinene, og hundre års tekstilindustri 

på Grorud var over. På nordsiden av det gamle 

fabrikkområdet, som i dag heter Grorud Industripark, 

finnes også rester av renna som ble brukt til å 

sende shoddyballer ned til madrassfabrikken. 

Låser og sofafjærer 

Det som kom av ny industri i årene 1900-1920 

etablerte seg i all hovedsak i området ved Grorud 

Tekstilfabrikken 

på Grorud slik 

den fremstår i 

2001. En del 

av den gamle 

teglsteinsbygningen 

er 

bevart, og 

tilbygget er fra 

ca. 1960. 

I dag kalles 

området Grorud 

industripark 

(Foto: Kjetil 

Mortensen) 

7


Folketellingsliste 

fra den 

kommunale 

tellingen i Aker i 

desember 

1918. Blant 

beboerne i 

Arbeiderbolig II 

var Karl Hansen 

fra Fet og kona 

Anna fra Nes. 

Alle tre barna 

var født på 

Grorud, men 

siktet mot andre 

karrierer enn 

tekstilfabrikken. 

(Original i 


jernbanestasjon. Allerede rundt 1900 var det tilløp til 

trevareindustri, og på Ulsholt hadde man Grorud 

Damphøvleri. 

En annen viktig bedrift var Grorud Jernvarefabrikk, 

som til og med hadde eget sidespor fram til 

stasjonen. Fabrikkens historie startet i 1912 da A/S 

Fet Jernvarefabrik ble anlagt ved Gansdalen. 

Noen år etter ble den kjøpt av 

Ragnvald Bratz. I 1918 flyttet Bratz 

virksomheten til Grorud, hvor han oppførte 

en ny fabrikkbygning med eget 

sidespor fram til Grorud stasjon og med 

i alt ti arbeidere og funksjonærer. I 

1920 ble navnet endret til Grorud Jernvarefabrikk. 

I 1922 ble søsterfabrikken A/S Grorud 

Sofafjærer anlagt på samme sted, 

og i 1930 ble denne slått sammen med 

jernvarefabrikken med det nye navnet A/S Grorud 

Jernvarefabrikk. Etter en brann i 1931, ble det bygd 

nye og større lokaler, og branntaksten fra 1932 viser 

at anlegget omfattet en fabrikkbygning hvor første 

etasje inneholdt maskinhall, sliperi og smie, mens 

annen etasje besto av kontorer, fjærefabrikk, trådlager 

og spisesal. Selve produksjonen omfattet 

bygningsbeslag, sofafjærer, halvfabrikata for andre 

industrier og jern- og metallartikler for jernvarehandlere. 

Produktene er også blitt eksportert til utlandet, 

noe som har bidratt til å gjøre Grorud-navnet 

kjent også utenfor Norge. Fabrikkens egen logo, G- 

gutten, var selve kvalitetsstempelet. 

Bedriften var i Bratz-familiens helt opp til 1990- 

tallet, og det kan nevnes at administrerende direktør 

Jens-Halvard Bratz var industriminister i 1981-1983. 

I 1996 ble bedriften overtatt av det svenske låskonsernet 

Assa Abloy, og tre år etter ble så Grorud 

Industrier slått sammen med søsterselskapet Trio 

Ving under navnet Trio Ving A/S avdeling Grorud. 

Produksjonen har i disse årene bestått av dør- og 

vindusbeslag samt ulike produkter til industri og 

husholdninger. 

Høsten 2000 besluttet moderselskapet at den 

gamle "Låsen" skulle nedlegges, og etter 

halvannet års nedtrapping med omplassering 

og førtidspensjonering av de ansatte, 

er nå åtti års virksomhet over. 

De kom med toget 

En viktig årsak til at Grorud fra siste 

halvdel av 1800-tallet vokste seg til en 

forstad og et industriområde, var 

jernbaneutbyggingen. Da Hovedbanen 

G-gutten var i mange år mellom Kristiania og Eidsvoll åpnet i 

Grorud jernvarefabrikks logo. 

1854, var Grorud eneste stasjon innenfor 

den nåværende bygrensen. At man valgte Grorud, 

kan skyldes at stasjonsområdet lå nøyaktig 

midtveis mellom hovedstaden og Lillestrøm. Samtidig 

med at jernbanen kom, vokste det fram et ideal 

om egne hjem og villaer. I byen begynte tomtene å 

bli få og dyre, og jernbanen ga nå folk anledning til å 

trekke ut i landlige omgivelser og sette opp egne 

hjem utenfor byen, samtidig som de arbeidet i den. 

Dette førte til en del boligbygging utenom gårdsbrukene, 

særlig i området mellom Trondheimsveien og 

Grorud stasjon. 

Men jernbaneforbindelsen medførte også ny industrivirksomhet 

til Grorud. Så det var ikke her tale 

om en forstad hvor folk bare pendlet til og fra. Den 

nye tekstilindustrien ved Alnaelva tiltrakk seg folk 

som dermed både arbeidet og bosatte seg på stedet. 

Jernbanenettet ble stadig utvidet og førte folk ikke 

bare fra østlandsområdet, men også fra Sverige til 

8


Kristiania og Aker. Mot slutten av 1860-tallet var det 

nødsår i nabolandet, og resultatet var at et stort 

antall svensker innvandret til Østlandet fra områder 

som Värmland og Bohuslän. I årene Oskar Rasmussen 

var direktør, kom det en del svensker til 

Klædefabrikken, blant annet spesialister, og flere av 

disse slo seg ned på Grorud. 

Et rom og kjøkken på Grorud 

De fleste av tekstilfabrikkens arbeidere bodde i bedriftens 

tre arbeiderboliger i Sagstuveien og Grorudveien, 

som er fra ca. 1870. En av dem, Sagstuen, lå 

på fjellet, høyt over fabrikken og ned mot elva på 

oversiden av klesfabrikken. I 1916 gikk tekstilfabrikken 

til innkjøp av eiendommen Utsikten til 

boliger for sine arbeidere. Utsikten ble på folkemunne 

kalt Hanseboligen, etter kjøpmann Hansen 

som bygde huset like før 1900. Alle husene var 

typiske arbeiderboliger i tre etasjer med leiligheter på 

et rom og kjøkken. Hanseboligen hadde ovnsfyring 

og vann måtte hentes fra vannposten utenfor huset. 

Utslagsvasker fantes ikke, slik at alt vannet som var 

båret inn, måtte også bæres ut igjen. 

På adresse Vestbyveien hadde De Forende 

Uldvarefabrikker to arbeiderboliger, kalt arbeiderbolig 

I og II. I 1918 huset disse henholdsvis 19 og 26 

personer. Folk i nr. I hadde stilling som smedarbeider, 

ekspeditør, veveriformann og fargerimester, 

mens det i nr. II var et flertall av fabrikkarbeidere, – 

selv om man også her fant en butikkjomfru, en 

gartnerelev og en kontormann. 

Kilder: 


Branntakstprotokoll Østre Aker, bd. 5 

Branntakstprotokoll Østre Aker, bd. 27 

Kommunal folketelling for Aker - Grorud pkt. I 1918 

Byarkivets fotoarkiv 

Trykte og litteratur: 

Oslo bys historie, bd. 3,1990) 

Oslo bys historie, bd. 4, 1990) 

Aker 1837-1937, bd. V, Oslo 1947) 

Heide, Eivind: Groruddalen (Tiden Norsk Forlag 1980) 

Vandring på Grorud, utgitt av Fortidsminneforeningen Oslo 

Akershus avdeling og Groruddalen historielag, 1995 

Pedersen, Harald B: "Tekstilindustrien på Grorud" 1868-1968 i 

Årbok for Groruddalen Historielag 1996. 

To av de gamle 

arbeiderboligene 

til tekstilfabrikken 

ligger 

i dag med 

adresse til 

Sagstuveien. 

(Foto: Kjetil 

Mortensen) 

9


Branntakster forteller 

industrihistorie 

Byarkivet har flere branntakster over Thunes Mekaniske Værksted på Skøyen. Fire av 

dem er tatt opp over en periode på knappe tolv år og viser i detalj hvordan dette 

industrianlegget ble bygd ut, og hvilke maskiner som befant seg i hver eneste av 

verkstedhallene. 

Flere av Oslos og Akers industrianlegg er dokumentert på samme måte. Sammen 

med eldre fotografier er takstene en sentral kilde til Oslo-industriens tekniske historie. 

Arkiver som kunne fortelle når og hvor bedriftene kjøpte sitt maskineri, er bare unntaksvis 

bevart. 

Branntaksten av 

12. mars 1904 

er vedlagt et kart 

som viser 

plasseringen av 

bygningene på 

Thunes 

Mekaniske 

Verksted. 

(Original i 



Hvis du ser litt nøye på gamle lokomotiver, dampmaskiner 

eller papirmaskiner finner du ofte et ovalt 

lite skilt som forteller at du står foran et produkt fra 

A/S Thunes Mekaniske Værksted på Skøyen. Rett 

ved Sjølystsenteret og jernbanestasjonen ligger fortsatt 

verkstedhallene hvor maskinene ble skrudd og 

klinket sammen. På det meste, på 1950-tallet, arbeidet 

det seks hundre mann her ute. I 1976 ble den 

siste rest av produksjonen flyttet til Tranby i Lier, 

som Kværner-Eureka. Og der er man i ferd med å 

legge ned de siste restene av bedriften i disse dager. 

Lokalene på Skøyen er i stedet blitt fylt av kontorer, 

småindustri, spisesteder og butikker. 

Landsted for apoteker og duer 

Før Thune kjøpte eiendommen Kjellebekk på Skøyen 

hadde stedet i mange år vært landsted for rike 

Kristiania-borgere. På 1830-tallet het eieren Svend 

Mostue. Da den første branntaksten over bygningene 

ble tatt opp i 1876, var det apoteker Hans von 

Ditten som eide stedet. Den faste boligen hans lå i 

Akersgata, der VG-bygget ligger i dag. Og det kalles 

fortsatt Ditten-kvartalet. 

Det apotekeren fikk forsikret i 1876 var en 

hovedbygning, et uthus og et duehus. Hovedbygningen 

var 24 alen lang, 16 alen brei og 9,5 alen høy, 

oppført av furutømmer. På taket var det blå glassert 

takstein. Uthuset var, som uthus flest, av bordkledt 

bindingsverk. Det målte 33 x 16x 7,5 alen og inneholdt 

blant annet stall og vognremisse. Det hele ble 

taksert til 5280 daler species. 

I 1891 døde apoteker Ditten, og i neste takst, fra 

1899, er det verkeier Andreas Thune som står som 

eier. Hovedbygningen var blitt påbygd verandaer og 

et firkantet tårn. Uthuset sto der som før, mens 

duehuset var revet. 

Kjelesmie med 41 maskiner 

Andreas Thune var bare 23 år gammel da han i 1871 

overtok bedriften hans far og bestefar hadde bygd 

opp. Begge to hadde vært smeder, og drev en tradisjonell 

håndverksbedrift, først i Drammen og senere 

på forskjellige adresser i Kristiania. Omkring 1870 

var de i Ruseløkkveien 8 og 10. Andreas Thune 

flyttet straks virksomheten til Munkedamsveien 3b 

og 5b. Der begynte han en storstilt produksjon av 

landbruksmaksiner og etter hvert også dampmaskiner 

og lokomotiver. 

Lokalene i Munkedamsveien ble etterhvert trange, 

og i 1901 begynte Thune å bygge nye verkstedlokaler 

på landstedet sitt. Byen hadde vokst, slik at 

det både ble dyrt og upraktisk å holde til i det som 

10


var i ferd med å bli et bedre sentrumsstrøk. Og på 

Skøyen gikk jo jernbanen like ved. 

Branntaksten fra november 1901 viser at hovedbygningen 

og uthuset sto der som før, men i 

tillegg var det kommet opp tre nye bygninger. Den 

største var ei kjelesmie. Bygningen var oppført i mur 

og tekket med bølgeblikk. Den ble målt til 57,2 x 

30,2 x 6 m med en tre meter høy overbygning i hele 

lengden. På nordsiden var det flere tilbygg: et kjeleog 

maskinhus, et spiselokale med pussede vegger, 

et dreierverksted og et kontorbygg. 

Maskinene er nøye spesifisert. I kjelesmia fantes 

en hydraulisk klinkemaskin (engelsk med akkumulator, 

trykkpumpe og trykkrørledning), skruskjæremaskin, 

fire boremaskiner, dobbelt smergelskive, 

to fresemaskiner, slipestein, rettemaskin, fire 

svingkroner, platevals, platehøvel, lukkemaskin, elektrisk 

travellingkran med løpeskinner osv. Hele 41 

objekter er spesifisert. 

I maskin- og kjelehuset fantes en Bobcok Wilcox 

vannrørkjele, vertikal compound dampmaskin, 

forvarmer, to Worthington damppumper, dynamo 

type SB 110 volt med 550 omdreininger pr minutt 

osv. 

Det andre nybygget var et eget akkumulatorrom 

av mur, det tredje et lokomotivoppstillingslokale. 

Også det var av mur, men i motsetning til de andre 

var det utvendig pusset. I tillegg ble det taksert en 

maskinpipe og utvendige elektriske ledninger. Den 

totale takstsummen ble kr 402 890,-. 

36 siders liste over fast inventar 

Høsten 1903 var all virksomhet i Munkedamsveien 

avviklet, og lokalene leid ut. Et halvår senere ble det 

på nytt tatt opp branntakst på Kjellebekk. Nye 

fabrikkbygninger var kommet til, slik at de utgjorde 

en sammenhengende bygningsmasse. I takstene kan 

vi lese et komplett industrianlegg. Total takstsum 

var kr 961 220,-. 

De to neste takstene er fra oktober 1911 og juni 

1913. De er på henholdsvis 35 og 36 sider med 

detaljert spesifisering av maskineri og andre innretninger. 

Takstsummen ble også stadig skrevet opp. I 

1911 var den kr 1 641 670,-, i 1913 kr 1 959 380,-. 

Takstforretningene var et resultat av takstmennenes 

og de maskinkyndige assistentenes grundige og 

nitidige registreringsarbeider. Hele dagen gikk med 

til gjennomgangen av alle bygningene. Og det kostet. 

I 1913 kom utgiftene til selve takstforretningen 

på kr 508,-. Men da sto anlegget fullt ferdig, og det 

var ikke behov for nye takster. Det ble også lempet 

på kravet til detaljert spesifisering av maskineri. En 

skade- og en utbedringstakst ble tatt opp i 1944, og 

en omtaksering fant sted i 1948, men disse gir ikke 

så detaljerte opplysninger som de tidlige takstene. 

Kilder: 


Branntakstprotokoller for Vestre Aker og Ullern 

Trykte: 

Norsk Biografisk leksikon 

Oslo Byleksikon 

Kristiania Adressebok 

Kjelesmia 

på Thunes 

mekaniske 

verksted er 

utvendig nesten 

uforandret fra 

branntaksten i 

1901. 

(Foto: Anne 

Marit Noraker) 

11


Industriens eksperimentelle 

former og behov 

Industriarkitekturen gjenspeiler ulike tidsepoker. Den viser tydelige forskjeller, avhengig 

av hvilken periode bygningen er oppstått i og hvilken funksjon den skulle ha. Nye tider 

fører med seg annerledes og eksperimenterende former, eller repetisjon av gamle 

motiver. 

Av Line Monica Grønvold 

Flere elementer har medvirket til industrianleggenes 

form og utseende. De er uttrykk for blant annet 

stilretning, ressurser, funksjon, individuelle ønsker, 

spesielle behov og formelle krav. Men også teknisk 

utvikling og beliggenhet spiller sentrale roller for 

utforming av bygningene. 

Først fra 1892, etter omlag ti års forarbeider, 

kom det offentlige med krav til fabrikklokaler og 

arbeidsmiljø. Det skulle være redningstrapper, opplyste 

rom, innhegning/innkapsling av maskinenes 

drivverk og adgang til å varme mat. Loven om tilsyn 

med arbeid i fabrikker m.v. oppfordret til "... saavidt 

gjørligt og paa hensigtssvarende Maade" å sikre liv 

og lemmer. Tyskland var et foregangsland innen 

industrien, og norske tekniske tidsskrifter hadde 

allerede referert om lignende lovtiltak for tyske arbeidere 

flere år før. 

Vann til nytte og besvær 

Industribebyggelsens lokalisering var opprinnelig 

avhengig av direkte tilgang til energikilder og kommunikasjonsmidler 

– langs elvene før elektrisiteten 

kom, senere nær jernbane og hovedveier. Med nye 

energiformer ble industrien mer fristilt med tanke på 

lokalisering, men den ble i tillegg dirigert av byplaner 

og ideer om soneinndeling av byen. Dette har også 

fått betydning for utformingen av enkeltbygninger 

og anlegg. 

Så lenge industrien hadde sitt grunnlag i direkteoverført 

vannkraft, var tomter langs fosser og elvestryk 

de gunstigste byggeplassene. Der det ble fart 

på vannet, var det av naturlige årsaker ulendt terreng 

og bygningene måtte tilpasses deretter. Tomtearealene 

hadde ofte begrenset omfang og tildels store nivåforskjeller. 

Det gjaldt ikke minst å begrense energitapet; 

plassering og eventuelt samlokalisering av 

maskiner kunne være avgjørende. En løsning kunne 

være å bygge i høyden, forutsatt at det var tilfredsstillende 

grunnforhold og det lot seg kombinere med 

tilstrekkelig god energioverføring. Metoder for å 

overføre vannenergi var gamle. Kraften kunne overføres 

gjennom flere etasjer ved bruk av transmisjonsutstyr 

(remdrift). Mot slutten av 1800-tallet avløste 

turbiner vannhjulet som drivkraft, blant annet i Bjølsen 

og Sandaker mølle, for å gi mer effektiv kraftoverføring 

og drift. 

Enkelte bygninger ble lagt kloss inntil elveløpet, 

nærmest uti elven. Grunnmurene kunne tidvis stå 

med flomvannet høyt oppover veggen. Bygninger 

som ikke stod støtt og godt fundamentert, ville 

eventuelt risikere å dras ut i elven. Da seilduksfabrikken 

i 1899 skulle få et tilbygg mot elven, nær 

fossen hvor det var vanskelig grunn, skal flåter eller 

heller ha vært aktuelt til fundamentering. Teknikker 

for fundamentering bygget på gammel kunnskap, 

og var kjent fra forskjellige sammenhenger – for 

eksempel fra pakkhus og sjøboder langs norskekysten, 

og i tillegg en rekke bygg og anlegg formidlet 

gjennom utenlandske forbindelser, litteratur og tekniske 

tidskrifter. 

Hele produksjonslinjer huses 

Mange industrivirksomheter hadde sammensatte og 

kompliserte produksjonslinjer som forutsatte spesielt 

utstyr. Maskiner måtte plasseres på steder i 

bygningen der det var økonomisk og teknisk mest 

fordelaktig. Hele produksjonslinjer skulle huses og 

iblant ble de ferdige produktene lagret på samme 

sted. Inventar som vannhjul, kvernhjul, små og 

store maskiner, remdrift, heisemekanismer osv. var 

enkeltledd i en produksjonslinje, gjensidig avhengig 

av hverandre. Hvert ledd hadde sin plass, i mange 

tilfeller eget lokale med spesielt utstyr – enten det 

var farveri, spinneri, veveri, syderi, kornmølle, oljemølle, 

fyrstikkfabrikk, sjokoladefabrikk, bryggeri, 

verk, mekanisk verksted eller annet. Møllene hadde 

blant annet behov for plass til mottak, korntørking, 

rensing, maling, veiing og lagring. Også bryggeriene 

var blant mange virksomheter med omstendelige 

produksjonsprosesser, som omfattet store mengder 

og bruk av omfangsrikt utstyr. 

Byggkorn skulle fremfor alt renses, vaskes og 

legges utover eller i tromler for å spire; deretter 

tørkes på såkalte kjøller, poleres og transporteres til 

silo for brygging; dernest skulle massene blandes, 

kokes og gjære i store kar. Produktene ble deretter 

tappet, lagret, pakket og kjørt ut. Utkjøring gikk med 

hestekraft før bilen kom – men så ble hestestallene 

12


etter hvert byttet ut med garasjer. Testing av produkter 

ble noen steder utført i virksomhetens eget 

laboratorium. Det ble i tillegg oppført arbeiderboliger 

med plass for mange ansatte, mesterboliger e.l. En 

del større og støyende virksomheter kunne ha egne 

kontorbygninger eller fløyer. Iblant fantes et mindre 

kontorlokale i produksjonsrommet; et innebygget 

rom med vindu, under en trapp eller på en mezzaninetasje, 

hvor det var mulighet for direkte kontroll 

med arbeidsprosessen og arbeidsstokken. 

Nye muligheter og brannsikkerhet med 

forbehold 

Både destruktive brannødeleggelser og forretningsmessig 

optimisme utløste behov for å fornye eller 

utvide produksjonslokaler. Dette medvirket også til 

kopiering og utprøving av nye bygningstyper. Store 

lokaler behøvde lys, for effektivitet og etterhvert for 

økt sikkerhet. Større og tyngre inventar forutsatte 

mer solide bygninger med god bæreevne. Estetikk 

og symbolverdi var også sentralt. Industribygningene 

skulle ikke bare romme arbeidsfolk, produksjonsutstyr 

og bearbeidede produkter, men også være representative. 

Med tiden ble enkle og brannfarlige trebygninger 

fra før- og tidligindustriell periode skiftet ut, når 

virksomhetene var etablert og det økonomiske i 

orden. Det ble istedet ført opp mer kostbare og 

avanserte bygg av tegl, utmurt bindingsverk, granitt, 

betong og jern – til erstatning for mer primitive 

bygninger i bordkledt bindingsverk og tømmer. 

Nye materialer fra den industrielle revolusjonen 

utviklet ingeniørkunsten og byggevirksomheten videre. 

Jern- og stålkonstruksjoner førte til nye muligheter, 

arkitektoniske former og størrelser. Prefabrikasjon 

og standardisering ble stadig vanligere. Ønsker 

om effektivitet og lønnsomhet økte omfanget. 

Byggematerialer og byggemåter var i utvikling. For 

eksempel hadde Christiania seilduksfabrikk, ifølge 

branntakster før 1900, blant annet hvelvede kjellerrom, 

over- og underkjeller langs Akerselven, granittsokkel, 

betongmurer og kombinerte planke- og asfaltgulv. 

Søyler, etasjeskiller og vindussprosser var av 

ildfaste støpejern. 

Det ble tatt i bruk bygningselementer som kunne 

gi lengre, sterkere og mer brannbestandige bygningsstrukturer. 

Sammen med glass gjorde dette tilværelsen 

lysere på flere måter. Men den første optimismen 

ble dempet, når erfaringer viste at heller ikke de 

nye byggematerialene kom uskadet fra brann. Teknisk 

Ugeblad i 1884/86 kunne fortelle om støpejernssøyler 

som knakk ved fabrikkbrann og boligbrann i 

Berlin, og at "bygningspolitiet" der hadde valgt å 

forby materialet. I 1886 ble et forbud innført i 

Norge. Det ble likevel skilt mellom støpejern og 

smijern som byggematerialer. 

Saken om oppførelse av Christian Krohgsgate 

30-36, gir et godt bilde av en byggesituasjon. Bygningen 

ble byggemeldt i 1902 av "Ing. S. Eyde", 

som var den tids mest kjente industribyggherre og 

bygningsingeniør. Det skulle bli seks etasjer med 

stor lagringskapasitet og kai langs Akerselven, for 

Aktieselskabet Kristiania Lagerhuse og Tollvesenet. 

Byggegrunnen av leire var i bevegelse under 

oppføringen og det ble levert særskilte stabiliseringsberegninger. 

Fundamenter/pilarer skulle støpes i 

betong, føres ned til fast fjell og forankres. Søyler 

mot elven måtte isoleres med "Rabitzpuss" eller 

monier – sistnevnte var for øvrig nytt og nyttig i 

militært byggeri. Forblending i granitt måtte forankres 

solid i murverket innenfor. Videre var det ønsker 

om et dekorativt hengende karnapputbygg på 

fasaden. Men fordi det ville bli hengende utover den 

regulerte elvelinjen, måtte det vurderes av Stadskonduktøren, 

Havnestyret og Stadsingeniøren – av 

hensyn til elveløpets båttrafikk og høyden på 

jernbanebroene som krysset elven lenger nede. Ansvarshavende 

var byggmester Lowzow. 

Overlys og tøyde grenser 

Det første Kværner-anlegget i Lodalen startet med 

overtagelse av eldre bygninger fra en mølle på samme 

sted, eventuelt også et gårdsbruk. Med en større 

utvidelse i 1865-69 ble det ført opp flere nybygg i 

mursten. I Byarkivet finnes en udatert tegning av 

dette, signert av Falk Ebbell. Den samme signaturen 

står også på tegninger til Spiker- og valseverkets 

tilbygg. Kværners gamle vannhjul ble beholdt, selv 

om bygningen rundt den skulle skiftes ut. Tegninger 

og branntakster forteller at Kværner var tidlig ute, 

ihvertfall på minst ett område før lovverket. En ny 

støperibygning skulle få innvendig belysning gjennom 

en rekke takvinduer bygget flatt inn i et ordinært 

saltak. I 1867 er det opplysninger i en branntakst 

om 10 stk. takvinduer, flere grunnmurte bygg 

Mange industribygg 

sto tett 

inntil elveløp, 

hvor energien 

opprinnelig ble 

hentet. Solid 

konstruksjon og 

god fundamentering 

var 

viktig når vannmassene 

ble 

truende. 

(Ukjent fotograf 

for Nydalens 

Compagnie. 

Original i 


A-10093/U001/200) 

13


Fundamentering 

med bruk av 

stein på treflåter 

er tydelig på 

denne konstruksjonstegningen, 

signert Falk 

Ebbell, for et 

tilbygg til 

Christiania 

Spigerverk. 

(Kolorert original 

i Byarkivet) 

og bindingsverk. 

Branntakster fra 1879 skilte mellom "solid mur" 

og gråstensmur. I hovedsak var 1800-tallets industrifasader 

oppført i rød tegl, med solid grunnmur av 

granitt eller lignende. Tegl var et hovedelement i en 

romantisk, nygotisk stil som fikk stor utbredelse 

rundt midten av århundret innen flere kategorier. 

Store teglmagasiner ble også bygget for det militære. 

Teglfasadene hadde ofte dekorative teglrelieffer. 

Samtidig som relieffene ga arkitektonisk liv til enkle 

veggflater, blant annet der det ikke fantes vinduer, 

kunne tilbygg enkelt tilpasses når det ble brukt 

gjentatte og rytmiske (additive) dekorasjonsmønstre. 

I 1897 ble det tegnet og byggemeldt en ny 

spinneribygning for Christiania seilduksfabrikk. Litt 

spesielt var den tilsynelatende moderne arkitekturen, 

der teglfasaden skulle krones av et takkete tak med 

overlys. Såkalte shedtak eller sagtak, med vinduer i 

en rekke parallelle skråtak/pulttak, ga muligheter for 

mer dagslys i for eksempel store fabrikklokaler hvor 

sidelys ikke har nok virkning. 

En kan vel undre seg over denne og andre 

"fremmelige" byggeteknikker som kom tidlig i bruk 

på 1800-tallets industribygg i Oslo. Men faktum er 

at mye hadde eldre opprinnelse i Europa. Blant annet 

er prinsipper for overlys og fundamentering kjent 

fra de aller eldste kirkebygg (basilikaer) og romerske 

badeanlegg. 

Elektrisitet, kuber og betongskall 

Materialtyper og teknikker ble prøvet ut og grenser 

tøyet videre inn i et nytt århundre. Med nye bygninger 

og funksjoner måtte man ta opp gamle former eller 

utvikle nye. I kjølvannet kom nye arkitektoniske 

stiler. Da elektrisiteten ble innført, ble industribygninger 

gjort til representative monumentalbygg 

og stolte symboler for den moderne tid. For eksempel 

fikk en transformator på Ris arkitektoniske former 

som kunne forveksles med dens vigslede nabo, 

Ris kirke, tvers over Slemdalsveien. Kraftanleggene 

ble nesten tilsvarende borganlegg. 

Tyske arkitekter var aktuelle inspirasjonskilder 

som førte an nye stilretninger og presenterte nye 

ideer for industriarkitekturen. Fabrikkrom måtte huse 

enorme løpekraner. Tykke, bærende murvegger lot 

seg erstatte med vinduer i kolossalformat. Jernstrukturer 

fikk større glassfyllinger og vindusrammer 

ble skråstilt. Og vegger ble etter hvert modellert 

14


med armert betong. Bygningskonstruksjonene skulle 

heller artikuleres enn skjules og det ble fremfor alt 

enklere å utfordre de tradisjonelle arkitektoniske 

formene. 

Et nytt lagerbygg for Norsk Trelast Industri AS 

ble omkring 1910 oppført med rene linjer og bølget 

kontur i Schweigaardsgate 28, som en moderat 

variant av nye plastiske formidealer fra utlandet. 

Men myke former fikk ikke umiddelbart noen stor 

utbredelse som industriarkitektur. I stedet kom den 

nye stilen med flate tak, strengere og mer kubiske 

former. Fra 1930-tallet kom dessuten enorme, 

nyoppførte silobygg med enkle flater, skulpturelle 

former og betongmembran. De krumme formene 

ble aktuelle igjen mye senere i 1950- og 60-årenes 

nye industribygg, blant annet for elektroniske fabrikker 

og verkstedshaller, med ett eller flere krumme 

betongskall, formet som kappehvelv. 

I nyere tid har ferdige moduler og provisoriske 

lettskur ofte vært fleksible og midlertidige løsninger 

på industrilokaler. Byggemodulene skulle være hurtige 

og rimelige å montere, helst også kunne 

demonteres på tilsvarende måte. Kledninger av bølgeblikk 

på skjelettkonstruksjoner ble tatt i bruk til 

lettskur allerede før 1900 for det militære. Det fikk 

sin "renessanse" nesten hundre år senere – ved siden 

av prefabrikkerte elementer laget av betong eller 

lignende. I 1980-årenes renslige og moderne høyteknologiske 

industribygg kunne glasserte inngangspartier 

gi et mektig inntrykk. Nye tider fører med 

seg annerledes og eksperimenterende former i 

industriarkitekturen, eventuelt repetisjon av gamle 

kjente motiver. 

Fra sjokolade til gamlehjem 

Særlig de siste årene har både tradisjonell tung- og 

småindustri flagget ut av byen. Blant noen pussige 

unntak er Den Norske Eterfabrikk, som i over hundre 

år har ligget straks øst for Østensjøvannet, i 

kanten av det som nå er et naturreservat. 

Forøvrig er mange eldre og tradisjonsrike industribygninger 

blitt bevart og gitt ny bruk. Peik sjokoladefabrikk 

i St. Hallvards gate 28 var forut for sin tid i 

så måte, da bygningen allerede i 1920-årene ble 

omgjort til Gamlebyens hjem for gamle. Opptil flere 

tiår senere har flertallet av byens bryggerier, mekaniske 

verksteder og tungindustrianlegg gjennomlevd 

store hamskifter. 

Noen blir TV-produksjonslokaler eller boligområder, 

Frydenlund bryggeri er blitt høyskole og Akers 

mekaniske ble kjøpesenter, for å ta noen eksempler. 

Og nylig ble en forhenværende kornsilo på Grünerløkka 

gjennomhullet og ombygget til studentboliger. 

Inventaret blir med tiden ryddet bort, og opprinnelige 

interiører blir ikke sjelden ombygget før andre 

og nye virksomheter vil flytte inn. Tilbake står tomme 

skall, som kulisser fra den gamle industrien. Kanskje 

fra utsiden lar vi oss minne om svunne tiders slit – 

om vi ikke lar en ny idyll lure oss. Viktig, og ikke 

minst artig, er det da Byarkivets arkivmateriale kan 

dokumentere virksomhetene og ulike stadier i byens 

utvikling. 

Kilder: 

Branntakster, byggesaker, tegninger og foto i Byarkivet 

Schous bryggeri: Mindeskrift til hundreaarsjubilæet 1921 

Helen Gardner: Art through the ages, San Diego1986 

Paulsen, Thomle og Thomle: Almindelig norsk lovsamling bd. 4 

Polyteknisk Tidsskrift og Teknisk Ugeblad 

Brannbestandige 

byggekonstruksjoner 

og større 

vindusflater var 

viktige 

innovasjoner. 

Fra 1892 ble 

liv og lemmer 

bedre beskyttet 

gjennom lovpålegg 

om lys 

og sikkerhet i 

fabrikklokaler. 


for Nydalens 

Compagnie. 

Original i 


A-10093/U001/106) 

15


Arbeiderfamiliens hjem 

Kristiania og Oslo er en by folk har flyttet til for å arbeide og bo i. Bolighistorien til byen 

er et kapittel om konstant boligmangel og ti-år på ti-år med rein bolignød. Boligtype og 

standard har variert stort for byens arbeiderfamilier. 

Slik så det ut i 

stua hos familien 

Alm i Holsts gate 

10 på Torshov, 

ca. 1912. 

Far i familien 

arbeidet som 

rallar. 


Bildet er samlet 

inn ved en 

lokalhistorisk 

dugnad i Bydel 

Sagene-Torshov) 

Av Gro Røde 

Bakteppet: Kristiania 1870-1900: En hurtigvoksende 

by på alle vis. En by med veldig befolkningsøkning, 

en ung by med 15 år som gjennomsnittsalder for 

befolkningen. En by med behov for arbeidskraft. En 

by folk flyttet til og forble boende i. En by med et 

flytteoverskudd på 14 000 mennesker i 1898. En by 

hvor leiegårder og fabrikker ble bygd i stor stil, en 

by med byggeboom og boligspekulasjon. En by der 

kun fem prosent av boligene i år 1900 var bebodd av 

eier. Kristiania – en by med leieboere. Kristiania – en 

by hvor etterspørselen etter boliger har vært større 

enn tilbudet. Kristiania – en by med bolignød. 

Arbeiderfamiliene vil i denne artikkelen være de 

familiene som brødfør seg ved at voksne i familien 

hentet lønna si fra enten fabrikkanlegg, håndverksindustri 

eller transportnæringen. I år 1900 omfatter 

dette for menn (far) 18 000 i håndverksindustri, 10 

000 i fabrikkindustri og 6 000 i transport. For 

kvinner (mor) gjelder det 4 000 kvinner ved fabrikk- 

anlegg, 9 400 i arbeid med håndverksindustri – og 

over 9 000 i handel, pengeomsetning og herberge/ 

bevertning. 55 000 kvinner står registrert med levevei 

Huslig arbeid – de arbeidet med andre ord i eget 

hjem. 

Kort vei til arbeidet 

Stikkprøver i folketellingsmateriale og adressebøker 

viser at mange arbeidere leide bolig av fabrikkeierne. 

En rask gjennomgang av Sandakerveien, Sagveien 

og Maridalsveien viser at fabrikkene Lilleborg A/S, 

Halvor Schou (Hjula Veveri) og Knud Graah eide 

boliger som arbeiderne bebodde. Arbeiderne følger 

fabrikkenes plassering: Nederst i Sagveien finner vi 

arbeidere som er bryggeriarbeider (Ringnes og Foss) 

maskinoppretter, barkestamper, snekker, formann, 

fabrikkarbeider, pakker (i arbeid for Hjula og Graah) 

– mens det øverst i Sandakerveien finnes flere 

oppført som bødker og oljemøller og vognmann (i 

arbeid hos Lilleborg og Bjølsen Valsemølle). 

I Sarpsborggata 12, 14 og 16 oppe på Bjølsen 

16


bygde A/S Nordre Byggeselskap større leiegårdkomplekser. 

Nummer 12 kom i Hjula Væveris eie, 

nr. 14 i Christiania Spigerverks eie og nr. 16 stod 

registrert som Nydalens Compagnies eiendom. Bedriftene 

kunne dermed tilby sine arbeidere bolig, noe 

som var svært viktig ettersom de trengte fagfolk og 

Kristiania led under boligmangel. En gjennomgang 

av adressebøker for årene fra 1917 til 1928 viser da 

også at det er gjennomgående arbeidere som leier 

leilighetene i nr. 14 og 16, mens det i Hjula Væveris 

leiegård er en mer sammensatt gruppe leietakere. 

Her finnes familier hvor mor eller far ikke arbeider 

på Hjula, eksempelvis en snekker, en drosjeeier, en 

fyrbøter, en forfatter og en sangerinne. 

I en artikkel fra 1917 i St. Hallvard er det 90 år 

gamle Nils Larsen som blir intervjuet hjemme i "det 

ældgamle lille hus i Sandakerveien". Han var av 

gammel arbeiderslekt på Sagene, og kunne fortelle 

om sine forfedre tilbake til begynnelsen av 1700- 

tallet. Om forholdet mellom arbeidere og arbeidsgivere 

sa han at det var godt og fredelig, særlig på 

begynnelsen av 1800-tallet da det fremdeles var 

"noget av det gamle patriarkalske forhold". Noen vil 

kanskje hevde at det var av paternalistiske grunner 

at fabrikkeierne tilbød bolig – at de brød seg om 

sine. 

Dette synet framkommer i intervjuer med arbeidere 

født i perioden ca 1860–1870, men flere presiserer 

likevel at det ikke var slik overalt, og at holdningen 

forandret seg ettersom det ble større fabrikker og 

flere arbeidere. Imidlertid var det uten tvil både 

økonomisk og praktisk å ha arbeiderne boende nært 

arbeidsplassen. Arbeiderne la ned all sin energi på 

arbeidsplassen, og fabrikkeierne fikk en fleksibel 

arbeidsstokk som kunne arbeide lange dager når 

ordrene hopet seg opp. 

I innsamlede arbeiderminner fra 1956 forteller 

noen arbeidere (født ca. 1880) ved Seilduken om 

perioder med arbeidsdager fra klokka seks om morgenen 

til ti om kvelden. For fabrikkeierne var det 

også i "urolige tider" enklere å føre kontroll på hvilke 

aktiviteter – politiske eller annen type – arbeiderne 

bedrev. Arbeiderne selv priste nok selv nærheten til 

arbeidsplassen når de hutret seg ut i høstregnet eller 

snøslapset en februardag – enten det var morgen 

klokken seks eller etter endt arbeidsdag seint på 

ettermiddagen. I tillegg var det jo vanlig å gå hjem i 

middagspausen klokken tolv på formiddagen. I 1875 

bodde fem av seks kvinner som arbeidet i tekstilindustrien 

ti minutter unna arbeidsplassen sin, så det 

var lett å springe hjem for å ordne mat til barn og 

mann. Det var den kvilen! 

Hygge – og hygiene 

Hvilket hjem var det de forlot – eller kom tilbake til? 

Variasjonene var mange, men ett hadde de tilfelles – 

de kom fra trangboddhet og ofte lav standard. 

Trehusene var i dårlig forfatning. De var kalde, 

trekkfulle og det var lavt under taket. De store 

murgårdene, leiekasernene, var tre eller fire etasjer 

høye. De bestod stort sett av små leiligheter som i 

stor grad var overbefolket. Det vanlige var at hver 

familie hadde ett rom og kjøkken. 30 kvadratmeter å 

boltre seg på var normalt. I 1905 fantes det 55 000 

leiligheter i byen, av disse var over 18 000 på kun ett 

rom og 16 500 på to rom. Var man enslig, bodde 

man gjerne sammen med andre enslige eller man 

leide et kammers eller ei seng hos en familie. 

Men man skal vokte seg vel for å mane fram 

bildet av triste, kalde hjem med en forhutlet familie i 

forfall. Dårlig standard kunne skjules med hygge. 

Mors ære lå i å ha en velstelt hjem. Både mor og far 

hadde glede av vakre ting. Man sparte og kjøpte og 

arvet og hadde dermed gjerne: Et innrammet bilde av 

kongefamilien, et stort speil, forseggjorte kommoder, 

nips, pyntehåndklær, sengetepper, broderte duker, 

puter og pidestaller. Pelargonier og Hortensia 

stod i kjøkkenvinduet, flankert av en kritthvit heklet 

gardinkappe. Fattigdom? Kanskje var det først til 

vinteren at standarden ble avslørt når snøen føyk inn 

og la seg langs gulvlista. Forholdene rundt de felles 

utedoene i bakgården var heller ikke så lette å dekke 

til … 

Boliger av mange slag 

Rundt 1880 var Sagene og Nydalen blant industriens 

kjerneområder i Kristiania. Nydalen skilte seg ut 

som et eget samfunn, langt borte fra byen forøvrig. 

Den besøkendes inntrykk av å være i et erkeekte 

industriområde ble forsterket av de mange menneskene 

som ikke bare arbeidet i fabrikkene, men som 

også bodde her. Boliger og skole lå nærmest vegg i 

vegg med fabrikkene. Alt var bygd og drevet av 

fabrikkeierne. 

Arbeiderboligene i Sagene menighet skilte seg ut 

fra Nydalen ved å være lite ensartet – med boliger og 

bygninger av gammel og ny dato. Rundt år 1900 var 

det store variasjoner hvordan arbeiderfamiliene bodde. 

Noen eksempler hvor de kunne få leid husvære var: 

I de større toetasjes trehusene på Sandaker og Sagene, 

eller i de lave, små trehusene som Lilleborg 

fabrikker A/S eide i Åsengata eller i Sandakerveien. 

Halvor Schous arbeiderleiligheter for Hjula Veveri lå 

i en flott teglsteingård i Sagveien 33 C. 

Graahs Spinneris arbeiderkaserne – populært 

kalt "Brenna" – var en tre-etasjes trebygning i Sagveien 

8. Her bodde det til en hver tid både enslige 

arbeidersker (registrert i adresseboka med yrkestittel 

som "Jmfr." – jomfru) og familier. Nok en 

type bolig er representert i "småhusboligene" i 

Hammergata på Bjølsen, bygd etter initiativ av Effata 

arbeiderforenings byggeforbund. 

Den siste – og vel vanligste boligen for arbeiderfamilier 

rundt år 1900 – finner vi i en av områdets 

17


Arkitekt 

F. W. Hollands 

tegninger til 

småboliger for 

Effata Arbeiderforening 

i 

Hammergata fra 

1897. 

Idealet var at 

alle arbeidere 

skulle kunne bo 

slik, med både 

kammer og stue 

og en liten 

forhave. 

I realiteten ble 

det kun bygget 

noen få såkalte 

småboliger, og 

det ble kun det 

øvre sjikt av 

arbeiderne som 

hadde råd til å 

bo slik. 

(Byggesakarkivet 

– 

originaltegninger 

i Byarkivet) 

mange murgårder på Sagene, Bjølsen, Torshov – 

for å ikke nevne leiegårdskonsentrerte Grünerløkka i 

nabomenighetene Paulus, Jakob og Petrus. 

Klassisk leiegårdsliv 

Heimdalsgata 26 på Tøyen er blitt et eksempel på en 

klassisk leiekaserne. I 1895 ble den satt opp. Østkantens 

poet, forfatteren Rudolf Nilsen, har gjort 

den udødelig som "Nr. 13". I adresseboka for år 

1900 står Aktieselskapet De nye Arbeiderboliger 

som eier av bygningen. Gården er stor; hele 74 

meter lang, med fem etasjer, det vanlige var tre og 

fire etasjer. Den inneholdt 107 leiligheter på ett-romog-kjøkken. 

Rundt år 1900 hadde 340 mennesker 

sin adresse hit. Det var ikke uvanlig at leiligheter 

delte felles entré/gang. 

En annen forfatter fra østkanten, Oskar Braaten, 

forteller fra sin oppvekst i murkasernen "Hjemmet" 

i Holsts gate 2 – at to og to familier i bakgårdsbygningen 

til og med delte kjøkken. Rommet ble delt 

med en krittstrek, ovn og vask delte man "broderlig" 

etter behov. Kjøkkendeling var likevel ikke vanlig, 

statistikken for Sagene menighet forteller at åtte 

prosent delte kjøkken rundt år 1900. 

Kommunen og bolignøden 

Fra 1850-årene hadde det vært vist engasjement fra 

ulike miljøer om å hjelpe til med bolignøden. De 

første såkalte Arbeidersamfunn mente dette var en 

oppgave for dem. Likeså var det filantropiske selskap 

som tok byggeinitiativ for å 

skaffe flere arbeiderboliger. Man 

så imidlertid raskt at privat boligbygging 

ble en usikker løsning, den 

var avhengig av konjunkturer – og 

det syntes klart at private utbyggere 

ikke kunne klare å oppfylle behovet 

for boliger. Boligmangelen førte 

også til urimelig høy husleie. 

I 1893 kom Det norske Arbeiderparti 

med en henvendelse til 

kommunestyret om å få utført en 

undersøkelse om boligforholdene i 

byen. I 1895 forelå rapporten som 

kommunalt dokument nr 29, en rapport 

som dokumenterer til fulle hvor 

dårlige boligforhold arbeiderstanden 

hadde i Kristiania. Den konkluderer 

med at det offentlige, kommunen 

selv, var den eneste som kunne 

bygge de nødvendige antall boliger. 

Men, til tross for politisk enighet 

om å ta tak i problemet, ble det 

ikke fortgang i saken. På slutten av 

1890-tallet stoppet boligbyggingen 

opp. I 1899 kom det store boligkrakket 

hvor et overopphetet boligmarked 

eksploderte og førte til at mange byggefirmaer 

og banker gikk konkurs. I perioden 1900 til 

1904 skjer det faktisk en utflytting fra byen. Kristiania 

puster ut, og i disse årene gikk husleien ned fordi 

tilbudet var større enn etterspørselen. Mange arbeiderfamilier 

fikk råd til å leie langt større leiligheter. I 

1905 begynte folketallet å vokse igjen – og det 

vokste raskt. Mange mente at løsningen på boligproblemet 

var å sørge for mange nye og gode ett-romog-kjøkken-leiligheter. 

Det var den boligtype en arbeiderfamilie 

hadde råd til å leie. 

Før kommunen selv tok til som byggherre, var 

de første trinnene tatt ved at kommunen trådte inn i 

private boligprosjekter ved å gi økonomisk støtte. 

Effata Arbeiderforenings Byggeforbunds småboliger 

ved Maridalsveien/Hammergata på Bjølsen/Sagene 

ble satt opp ved hjelp av kommunalt lån. Lånet var 

det første tilfelle av kommunal støtte til kooperativ 

boligbygging, og ble gitt i 1896. I 1899 stod åtte av 

boligene ferdige. I år 1900 hadde familiene til en 

modellsnekker, en mekaniker, en mekanisk arbeider, 

to arbeidere og en jernstøper flyttet inn. To av 

boligene – nr. 14 og 16 – var under innredning. 

Inn i himmelrik 

Det første større boligkomplekset som ble bygget 

med kommunal støtte var Det Rivertzske kompleks 

på Sagene. Sent på året i 1912 kunne de første 

arbeiderfamiliene flytte inn i en av kompleksets 479 

leiligheter. 365 av disse var ett-værelses leiligheter. 

18


Det var himmelrik å flytte inn i Det Rivertzske for 

familiene som kom fra gamle leiegårder med utedo i 

bakgården. Deres nye bolig hadde vannklosett på 

gangen, som de delte med noen få av naboene. Her 

var riktignok ett-værelses, men det hadde sovealkove 

– og kjøkkenet ble brukt som all-rom. 

Ei kvinne forteller fra oppveksten på ett rom og 

kjøkken. Hun var yngst av syv søsken. Faren var 

grunnarbeider innenfor bygningsbransjen og eldre 

søsken hjalp også til med penger: "Ja, det var 

trangt. For det var jo senger overalt. Det var 

flatsenger og det var feltsenger og på kjøkkenet var 

det jo ei feltseng og en svær sofa. Der lå vi tre 

søsknene. Jeg på midten, på pinnen." Mamma og 

pappa lå i en svær seng med messingkuler i den ene 

kroken i stua, og brødrene lå på flatsenger i en annen 

krok. 

Det fantes større familier i komplekset. En annen 

informant kom fra en familie på tolv. I deres 

familie spiste og arbeidet de på skift. Stoler og 

krakker var det til alle tolv, møbler for øvrig var to 

kommoder, to bord og en buffet: "Det var så fattig 

som det kunne blitt, rett og slett, for det at vi hadde 

ikke plass. Det var ikke plass." Men oppveksten var 

god, minnes begge informantene. Leilighetene var 

bygd etter et annet prinsipp 

enn Grünerløkkas mørke 

leiegårdbebyggelse. Ved 

Rivertzske var det sørget for 

å oppfylle nye bolighygieniske 

prinsipper med tilgang 

på masse lys, luft og grøntarealer. 

Slikt gav trivsel. 

Beregninger fra Det statistiske 

kontor i 1918 viste at 

Oslo trengte ca 6000 flere 

leiligheter. Dette skulle tilsvare 

en mengde på 24 000 

mennesker som manglet bolig. 

I tillegg kom de 1200 

leilighetene som Sundhetskommisjonen 

i 1921 betegnet 

som "sundhetsskadelige" 

å bo i. I 1920 hadde 30 prosent 

av familiene i Kristiania 

leieboere, mens tallet for andre 

byer var på 20 prosent. I 

1924 stod nærmere 4500 par 

på leiegårdskontorets liste 

over par som sårt trengte 

bolig, hele 1046 av disse var 

oppløst på grunn av manglende 

bolig. 

I disse årene skrives det 

Norges historie i Kristiania/ 

Oslo, en storstilt kommunal 

utbyggingsplan var i gang. 

De åpne jordene på Ullevål, Lindern, på Torshov, 

Sandaker, Søndre- og Nordre Åsen – blant flere – 

skulle snart bebygges av kommunens sosiale boligbygging. 

Men det er en annen historie. 

Kilder: 


Branntakster Sagveien og Sandakerveien 

Folketellinger Sandakerveien og Maridalsveien – ulike år 

Arbeiderminner innsamlet 1955/56 i regi av 

Norsk folkemuseum ved Edv. Bull – kopier i Byarkivet 

Byggesaksarkivet etter Plan og bygningsetaten 

Trykte: 

Adressebøker for Kristiania – ulike år 

Boligarbeidet 1911-1931 utg. av Oslo kommune, Oslo 1931 

Andre: 

Intervjuer utført i Bydel Sagene-Torshov i 1998 

Litteratur: 

Alsvik, Bård: Hverdagsliv mellom to kriger i Livet langs elva, 

Oslo 2000 

Helland, Amund: Norges Land og Folk. Kristiania I, II, III, 

Kristiania 1917 

Kjeldstadli, Knut : Oslo bys historie, bd. 4, Oslo 1990 

Myhre, Jan Eivind: Oslo bys historie, bd. 3, Oslo 1990 

Møller, Halfdan: "Av en gammel Kristiania arbeiders erindring 

og tradition" i St. Hallvard 1917 

Røde, Gro (red.): Livet langs elva, Oslo 2000 

St. Hallvard nr. 4/1978 – Bevaring på Sagene 

Hus og miljø i 

Mogata på 

Bjølsen. Strøket 

hadde mange 

trehus som ble 

revet på slutten 

av 1960-tallet. 

(Fotografert til 

prosjektoppgave 

av daværende 

arkitektstudent 

Knut Moe 

ca 1963. 

Innsamlet under 

en lokalhistorisk 

dugnad i Bydel 

Sagene-Torshov.) 

19


Jøtuls støperi i Oslo 

Mannsarbeidsplass som ble moderniser 

nisert t vekk 

Nedgangen i antall industriarbeidsplasser har gjort dagens Oslo til en annen by enn for 

40 eller 50 år siden. Det er færre som ikler seg blåtrøya på arbeidet og flere som tar 

på hvit frakk eller vest/dressjakke i omsorgs- og servicejobbene. A/S Jøtuls jernstøperi 

lå i Lodalen i Oslo i Enebakkveien 69. Her drev man serieproduksjon av ovner, peiser 

og husholdningsgods. A/S Jøtul var en typisk jern- og metallbedrift med tradisjoner 

tilbake til 1853 og Norges dominerende ovnsstøperi. Bedriften ble lagt ned 1. oktober 

1982, etter 129 års drift. 

Fotoene til 

denne 

artikkelen er 

tatt av 

B. E. Aasen, 

E. Seland og 

E. Røsjø i 

1982 

Av Ellen Røsjø 

I 1853 ble A/S Kværner Brug grunnlagt. Støperiet 

ble i 1916 skilt ut som A/S Kværner Ovnsstøperi. 

Navnet Jøtul ble første gang brukt i 1920 som navn 

på et salgskontor for ovner. Da Johs. Gahr ble 

direktør i 1929, ble navnet Jøtul tatt i bruk som 

firmanavn. I en overgangsperiode var likevel navnet 

A/S Jøtul og Kværner Ovnsstøperi. Norcem A/S 

overtok bedriften i 1977. 

I 1930 fikk bedriften transportbane, og ifylling 

av formesand og transport av formekasser til støping 

og tømmerist ble mekanisert. Tidlig i 1950-åra 

fikk man formeautomater. Med økende grad av 

mekanisering sank andelen fagarbeidere, fra 75 prosent 

i 1930 til 7 i 1982. Man hadde lenge hatt planer 

om å bygge nytt støperi i Oslo. På 70-tallet var 

støperiet gammelt og nedslitt og med et arbeidsmiljø 

som sårt trengte forbedringer. En ny produksjonsteknologi 

holdt dessuten på å vinne fram innen deler 

av støperiindustrien. 

Fra nybyggingsplaner til flytting av 

produksjonen 

Behovet og planene for å bygge nytt støperi var til 

stede, og egnet tomt ble skaffa til veie på Leirdal 

med Oslo kommunes hjelp. Kommunen var opptatt 

av å beholde de 700 arbeidsplassene og skatteinntektene. 

Eierne vedtok så i 1978 å kjøpe Kråkerøy 

verk, og i 1980 gjorde de vedtak om å bygge ut der. 

Tomta på Kråkerøy var lite utbygd og lett å planlegge. 

Etter en hard drakamp mellom eierne og 

Kjell Hansen, 

Odd Møllevinge 

og Karl 

Sundberg tar 

seg en 

kaffepause i 

støperiet etter at 

ovnen er slått av. 

20


klubben, der myndighetene kom inn og ga etableringstillatelse 

i 1980, fikk Kråkerøy den moderne teknologien, 

mens det ble lovet at støperiet i Oslo skulle 

drives videre. Dette innebar en dobling av kapasiteten 

og høvde godt med en voldsom salgsøkning på 

samme tid. Imidlertid skjedde ikke en videre økning 

i salget slik prognosene forutsa, slik at bedriften 

etter kort tid ble sittende med overskuddskapasitet. I 

denne situasjonen ble det eldste støperiet i Oslo 

bestemt nedlagt fra oktober 1982, på tross av løfter 

om å opprettholde arbeidsplassene. 

Innføring av ny produksjonsteknologi endte med 

nedlegging og flytting av produksjonen. Dette skjedde 

ledd for ledd. Klubben i Oslo forutså utfallet ganske 

tidlig i løpet, men eiersida dementerte at det var 

planen å legge ned anlegget. Jøtul-arbeiderne i Oslo 

mente arbeidsplassene deres burde beholdes og forbedres 

ut fra et rettferdsperspektiv. Det overskuddet 

som skulle investeres i ny teknologi var opparbeidet 

av Oslo-arbeiderne. I stedet ble en tradisjonsrik 

bedrift strøket fra Oslo-kartet, og ytterligere 370 

industriarbeidsplasser forsvant. Da var antall ansatte 

gradvis redusert fra 370 til to skift med ca 200 

høsten 1981 og 150 våren 1982. Jøtul hadde også en 

avdeling på Grønvold i Oslo der emaljering og montering 

av ovnsplatene foregikk og hovedadministrasjonen 

lå. Denne avdelinga og hovedkontoret er 

også seinere flytta til Kråkerøy. 

Hva forsvant? 

Med Jøtuls ovnsstøperi i Oslo forsvant et særegent 

miljø og en tradisjonsrik fagkunnskap. Spennet var 

stort mellom håndverk – modellsnekring og håndforming 

– og høy grad av mekanisering. Her var 

sterk produksjonsstyring, men samtidig lagarbeid. 

Arbeidsplassen var spesiell med mange mann som 

jobba tett sammen i trange lokaler. Alle kjente alle, 

mange utvikla godt kameratskap, og man fikk en 

verkstedklubb med høyt aktivitetsnivå. Klubben hadde 

fått innført et pausesystem og ei likelønnsordning 

som var av stor betydning for det sosiale miljøet. 

Jøtul var en smeltedigel av en arbeidsplass med folk 

fra alle verdenshjørner. 

Import av arbeidskraft 

Fra slutten av 1960-åra begynte det å komme folk 

fra ikke-vestlige land til Norge, særlig fra Tyrkia, 

Pakistan og India. Det var arbeidet som trakk – for 

som resten av Vest-Europa, hadde Norge mangel på 

arbeidskraft. Innvandrerne gikk inn i det nordmenn 

så som dårlig betalte jobber. Mange industribedrifter 

henta arbeidskraft direkte i utlandet. Eksempelvis 

reiste en ingeniør fra Jøtul i 1970 ned til Beograd og 

fikk rekruttert arbeidere via hovedarbeidskontoret. 

Milenko Stretenovic, som var arbeidsløs gårdsarbeider 

i Titovo Uzice, fikk tilbud om jobb på Jøtul 

på arbeidskontoret hjemme på landsbygda i daværende 

Jugoslavia. To måneder før Milenko kom i 

1970, var det kommet ei gruppe på atten jugoslaviske 

arbeidere. Andre gangen ville Jøtul ha arbeidskraft 

fra landsbygda, der det var høy arbeidsløshet. 

Ei gruppe på 25 stykker reiste med ett års kontrakt i 

bagasjen. 

Jøtul betalte billetten til Norge, de ble møtt ved 

mellomlanding i København bl.a. av en jugoslav som 

allerede jobba på bedriften. Så ble de innkvartert i 

hybler på Lørenskog, fikk middag og to hundre 

kroner. I fem dager ble de vist arbeidet i støperiet 

før de begynte. I noen måneder fikk de språkopplæring 

på ettermiddagen. Etter et år reiste noen 

hjem, andre fortsatte og beholdt hyblene som de så 

betalte av egen lomme. 

Norske firmaer åpna også egne arbeidsformidlingsbyråer 

i Pakistan. Når først noen i familien eller 

nærmiljøet hadde etablert seg i Norge og greide seg 

bra, gikk ryktet videre så flere reiste. I 1975 kom 

innvandringsstoppen. På arbeidsmarkedet skjedde 

en tilstramming med økende arbeidsløshet tidlig på 

1980-tallet. Det ble også skjebnen til mange av 

Jøtul-arbeiderne. 

Ovnsplatene til 

ovn 201 med 

tokammerforbrenningssystem, 

som kom 

på markedet i 

1982, monteres 

sammen av 

Milenko 

Stretenovic på 

Jøtuls avdeling 

på Grønvold. 

21


På pusserekka 

blir godset slipt 

utvendig for å 

kunne sette 

delene sammen 

til en ovn og for 

at ovnen skal se 

penere ut. 

Nærmest står 

Mario Morais 

og sliper, 

til sammen står 

det tolv mann 

på pusserekka. 

Når det sliptes, 

sto folk tett på 

hverandre og 

måtte ta hensyn 

til hverandres 

bevegelser. 

Gods som er 

tungt eller 

uhåndterlig, 

måtte de være 

to mann om å 

slipe. 

Kilder: 

T. Engebretsen, E. Røsjø, E. Seland, 

T. Ulsnæs, B. E. Aasen: 

En samtidsdokumentasjon av 

A/S Jøtul. 

En prosjektoppgave ved 

Rådet for arbeidslivsstudier 

våren 1982, Oslo 1982. 

Ellen Røsjø: Hvorfor ble Jøtuls støperi 

i Oslo lagt ned? 

Hovedoppgave. Historisk institutt, 

Oslo 1984 

Intervju med Milenko Stretenovic 

opptatt av E. Røsjø 31.03.1982. 

Samtidsdokumentasjon og nedlegging 

Før Jøtuls støperi ble lagt ned, lagde ei tverrfaglig 

studentgruppe, der Ellen Røsjø var med, en 

samtidsdokumentasjon av industriarbeidsplassen. 

Det var den første samtidsdokumentasjonen av 

en industribedrift i Norge. Studentene og oppdragsgiveren 

Oslo Jern og Metall anså arbeidet 

som viktig fordi industridokumentasjon er et forsømt 

kapittel i norsk kulturhistorie, og en sto på 

terskelen til en ny fase i industrialismens historie. 

Arbeidsoperasjonene ble beskrevet med utgangspunkt 

i produksjonsprosessen. Ved hvert ledd ble 

innholdet i arbeidet der beskrevet i ord og bilder. 

Metoden var partielt deltakende observasjon. Arbeidet 

resulterte i en rapport kalt "En samtidsdokumentasjon 

av A/S Jøtul. En prosjektoppgave 

ved Rådet for arbeidslivsstudier våren 1982", og 

en lysbildeserie om Jøtuls jernstøperi i Oslo. Til 

sammen ble det tatt ca. 2000 bilder og 11 dybdeintervjuer 

som oppbevares på Arbeiderbevegelsens 

arkiv og bibliotek i Oslo. Samtidsdokumentasjonen 

ble raskt et lite stykke industrihistorie. 

Demonstrasjon 

foran administrasjonen 

på 

Grønvold under 

styremøtet 

21.06.1982. 

42 fagforeningsfaner 

stilte opp. 

I en time midt 

på dagen deltok 

mellom 35- og 

40 000 

fagorganiserte i 

en politisk streik 

som var den 

første samorganisasjonen 

i 

Oslo hadde 

arrangert for 

hele Osloområdet 

etter 

krigen. 

22


En industriarbeidsplass for kvinner 

Nydalens Compagnie til Byarkivet 

Byarkivet har vært så heldig å få overta arkivet etter en av de eldste og største 

industribedriftene i Oslo. Nydalens Compagnie var en tid Norges nest største fabrikk ut 

fra antall ansatte. På det meste hadde over tusen personer sitt virke i fabrikklokalene i 

Nydalen, og i all hovedsak var dette kvinner. 

Av Hilde Lange og Ellen Røsjø 

Nydalens Compagnie var landets største tekstilfabrikk 

og ble opprettet i 1845 som et interessentskap under 

navnet Nydalens Spinderi. Firmaet eide etter hvert 

en betydelig andel eiendommer og hadde i 1945 til 

sammen 505 mål. Det første spinneriet var ferdig i 

1847 og ble drevet med arbeidskraft fra England 

som lærte opp norske arbeidere. I 1864 begynte 

Nydalens Compagnie med eget veveri og senere 

fargeri og blekeri. Initiativtaker til spinneriet i Nydalen 

var grosserer Adam Hiorth som ble den første 

fabrikkbestyrer. Det første interessentskapet bestod 

ellers av fogd Ole Gjerdrum, grosserer Hans Gulbranson, 

disponent, og ingeniør Oluf N. Roll. Selskapet 

ble aksjeselskap og fikk navnet Nydalens Compagnie 

i 1867. 

Fra kvinnearbeidsplass til 

eiendomsforvaltning 

I 1896 var det til sammen ett tusen mennesker som 

hadde sitt virke i Nydalens Compagnie. Det var 742 

kvinnelige arbeidere, av disse var 80 under 18 år. 

Ingen kvinner arbeidet som formenn eller i administrasjonen. 

Av mannlige arbeidere var det 164, og 52 

av dem var under 18 år. I 1909 var Nydalens 

Compagnie, med sine 1053 ansatte, Norges nest 

største fabrikk ut fra antall ansatte. 

Utover på 1950-tallet ble tekstildriften trappet 

ned med mer fokus på forvaltning av eiendommer 

og utleie av lokaler på fabrikkområdet. I 1963 var 

det slutt på tekstilvirksomheten, og Nydalens 

Compagnie ble et rent eiendomsselskap. I 1992 ble 

det slått sammen med Investa Eiendom, og i 1996 

Fabrikkanlegget 

i Nydalen lå 

tidligere nesten 

ute på landet. 

I dag dundrer 

trafikken på 

Store Ringvei rett 

over anlegget. 


Original i 

Byarkivet. 

A-10093/U001/003) 

23


I veveriet var 

plassutnyttelsen 

god, og det var 

nærmest en ren 

kvinnearbeidsplass. 


for Nydalens 

Compagnie. 

Original i 


A-10093/U001/105) 

ble eiendommene i Nydalen solgt. Selskapet fusjonerte 

med Linstow Eiendom AS i 1998 og skiftet 

navn til Linstow ASA. 

Kilder nesten tilbake til starten 

Arkivet etter Nydalens Compagnie omfatter perioden 

1846 – 1987 og utgjør åtte hyllemeter. Hovedbøkene 

og en del regnskapsserier går tilbake til 

1846. En sentral kildeserie som forhandlingsprotokoller 

går tilbake til 1849. Det var ikke mulig å 

gjenfinne arkivets opprinnelige ordning, muligens 

har det vært ordnet flere ganger. Noe av arkivet var 

likevel ordnet i esker/permer/pakker påført navn og 

år. I den grad dette var overensstemmende med 

innholdet er denne ordning beholdt. Spesielt sakarkiv, 

eiendomsforvaltning og skatt inneholder enkelte 

avisutklipp og annet som ikke er skilt ut fordi 

det belyser saken. 

Arkivet inneholder for øvrig protokoller, kopibøker, 

sakarkiv fra 1850-1983, med blant annet 

generalforsamlingens korrespondanse (ikke 1948- 

1966), reglement og ordrekorrespondanse (1858- 

1862) og regnskap. Personalforvaltning består av 

attester, pensjonistfondet med navn på mottakere av 

pensjon og lån, korrespondanse med ansatte, rettssak 

angående oppsigelse mm. Blant trykksaker og 

avisutklipp finnes en del større avisartikler om Nydalen 

og Nydalens Compagnie. 

Fotografier, i hovedsak fra perioden ca 1920- 

1980, er tatt ut, avfotografert, registrert og skannet. 

Motivene er for det meste av forskjellige maskiner i 

produksjonshallene. De fleste fotografiene er dessverre 

uten mennesker. Men det er enkelte bilder av 

menn og kvinner i arbeid ved maskinene, på kjøkkenet 

og i utsalget, på vei til jobb og på vedkløyving. Et av 

bildene er av Oline Stokke som var den eldste 

veversken på fabrikken i 1919. Hun begynte på 

Nydalens Compagnie i 1864, 13 år gammel. I tillegg 

er det noen bilder av et litt annet Nydalen enn i dag, 

bl. a. noen fine bilder av arbeiderboliger som fortsatt 

finnes på oversida av Ringveien. Det er også bilder 

av fabrikkens to elektriske lastebiler. Alt i alt er 

fotografiene antakelig mest av interesse for dem 

som er spesielt interessert i ulike maskiner til tekstilindustrien. 

Kilder: 

Nydalens Compagnie 100 år 1845 – 1945 

Årsberetning 1997 for Nydalens Compagnie ASA og Linstow 

Eiendom AS 

www.ssb.no/us 

24


Om offentlighet fentlighet i forvaltningen 

Det er ingen lov som i festtalesammenheng roses så meget som offentlighetsloven – og det 

er ingen lov som mange synes er så vanskelig å praktisere som offentlighetsloven. Det er 

all grunn til det første og liten grunn til det siste. Loven er relativ enkel å forholde seg til 

i det daglige. At den inneholder momenter som gjør den egnet for eksamensbordet, må 

ikke skremme noen fra å ta beslutning om innsyn skal gis eller ikke. 

Av Tore Somdal-Åmodt 

Lov om offentlighet i forvaltningen av 19. juni 1970 

er den viktigste nøkkelen som du og jeg (allmennheten) 

kan bruke for å få tilgang til offentlige tilgjengelige 

dokumenter og saker. Her følger en presentasjon 

av lovens hovedregler og de viktigste endringer 

i den som nylig er gjennomført. 

Hvem gjelder loven for 

Loven gjelder den virksomhet som drives av 

forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i lov 

eller i medhold av lov. Begrepene "forvaltningsorganer" 

og "den virksomhet" må presiseres. Et 

forvaltningsorgan er ethvert organ for stat eller 

kommune. Det lyder jo enkelt og er det også når 

man ser for seg den tradisjonelle måten å innrette 

kommunal forvaltning på. En motsetning til dette er 

private rettsubjekter, og som hovedregel faller disse 

utenfor loven unntatt når disse er tildelt en myndighetsutøvelse. 

Det som ikke er så enkelt er de virksomheter 

som kommunen oppretter som egne rettsubjekter, 

for eksempel en stiftelse eller et aksjeselskap. Det er 

ikke automatisk slik at en organisering av kommunal 

virksomhet som eget rettsubjekt får som konsekvens 

at offentlighetsloven kommer til anvendelse 

eller ikke kommer til anvendelse. 

Det må en konkret vurdering til, blant annet av 

virksomhetens art (næringsvirksomhet, myndighetsutøvelse), 

finansiering/økonomisk tilknytning, 

monopolsituasjon og grad av politisk styring, før en 

konklusjon med sikkerhet kan trekkes. Justisdepartementets 

lovavdeling vurderte AS Oslo Sporveiers 

rolle, funksjon, finansiering med mer slik at det ble 

ansett som et forvaltningsorgan i forhold til offentlighetslovens 

anvendelse. 

Hva med forvaltningsorganets 

privatrettslige disposisjoner? 

Hva slags virksomhet (jf. begrepet "den virksomhet") 

driver et forvaltningsorgan? Den driver all 

slags virksomhet: forvaltning (også egenforvaltning), 

myndighetsutøvelse, administrasjon (også av seg 

selv), innkjøp (også til seg selv). Offentlighetsloven 

kommer i utgangspunktet til anvendelse på alle sider 

av forvaltningens virksomhet – også forvaltningsorganets 

privatrettslige disposisjoner. 

Hva er offentlig? 

Forvaltningens saksdokumenter er offentlige, så langt 

det ikke er gjort unntak i lov eller i medhold av lov. 

Slike unntak er det mange av – ikke minst i 

offentlighetsloven selv, se nedenfor. Forvaltningens 

saksdokumenter er de dokumenter som er utferdiget 

av forvaltningsorganet, eller som kommer inn til 

eller eventuelt lagt frem for forvaltningsorganet. Det 

er disse tidspunkter som også avgjør når dokumentet 

kan kreves gjort offentlig. 

Utøvelsen av forvaltningsorganets oppgaver 

skaper ulike saksdokumenter som alle i hovedsak 

berøres av offentlighetslovens innsynsregler. Dette 

gjelder uansett hvilket medium informasjonen er 

lagret på: papir, lydbånd, film eller elektronisk medium. 

Dokumentbegrepet i loven er endret slik at det 

nå omfatter "en logisk avgrenset informasjonsmengde 

som er lagret på et medium for senere 

lesing, lytting, fremføring eller overføring". Dokumentbegrepet 

er blitt medieuavhengig, noe som igjen 

har ført til at deler av den forskrift som tidligere 

regulerte offentlighetslovens anvendelse på edb-materiale 

nå er opphevet. 

I tillegg til å kreve innsyn i forvaltningens saksdokumenter 

kan man kreve innsyn i forvaltningsorganets 

journal og liknende register, samt møtekart 

til folkevalgte organer. 

En viktig forutsetning for gjennomføring av innsyn 

i forvaltningens saksdokumenter er at journalen 

(eller liknende register) gjøres tilgjengelig. Det vil i 

praksis være vanskelig å skaffe seg kunnskap om 

forvaltningsorganets gjøremål uten en slik oversikt. 

Plikt til å føre journal følger nå også direkte av 

offentlighetsloven. 

Det er det offentlige innholdet i forvaltningens 

saksdokumenter som det skal gis innsyn i. Ordbruken 

henviser her til det innhold som ikke er 

unntatt fra innsyn, enten fordi forvaltningsorganet 

plikter å unnta det eller fordi forvaltningsorganet har 

valgt å unnta det. Begge deler er mulig. 

Det er i loven angitt tre hovedgrupper av unntak. 

For to av gruppene gjelder en valgfrihet: forvaltningsorganet 

avgjør om unntak skal gjennomføres. 

Artikkelen er 

også publisert i 

Bevares 

nr. 4/01 

25


For den siste gruppen, som gjelder taushetsbelagte 

opplysninger, er det ingen valgfrihet. Disse skal 

unntas. 

Unntak for interne dokumenter 

I kommunal sammenheng er det særlig to typer 

interne dokumenter som er av interesse: dokumenter 

som forvaltningsorganet har utarbeidet for sin 

interne saksforberedelse og dokumenter som er utarbeidet 

av særlig rådgivere eller sakkyndige. Begge 

typer interne dokumenter kan unntas fra offentlighet. 

I juridisk teori skrives det mye 

om hva som skal regnes til et 

forvaltningsorgan og hva som skiller 

et forvaltningsorgan fra et annet, 

nettopp for å fastslå hvem som 

er bundet av hvilke offentligrettslige 

regler. Når det gjelder å avgjøre 

hvilke enheter som skal regnes som 

forvaltningsorgan i den hensikt å 

avgjøre hvilke dokumenter som kan 

sees som organinterne, er det vanlig 

å regne kommunen som ett 

forvaltningsorgan. Dokumenter som 

en virksomhet sender til en annen 

er dermed organinterne, forutsatt 

at de er utarbeidet i forbindelse med 

en saksforberedelse. 

Unntak for taushetsbelagte opplysninger 

Opplysninger som er undergitt taushetsplikt i lov 

eller i medhold av lov skal unntas fra offentlighet. 

Det er ikke hele dokumentet som skal unntas fra 

offentlighet, kun de taushetsbelagte opplysningene. 

Hele dokumentet kan likevel unntas dersom offentliggjøring 

av det resterende innhold gir et misvisende 

bilde av saken. 

Det er forvaltningslovens taushetspliktregler i 

forvaltningsloven § 13 flg. som i hovedsak gjelder 

de som arbeider i forvaltningen. Det som er taushetsbelagt 

her er opplysninger om "noens personlige 

forhold" og "tekniske innretninger og fremgangsmåter 

samt drifts- eller forretningsforhold som det 

vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde 

av hensyn til den opplysningen gjelder". 

Hovedmassen av de taushetsbelagte opplysningene 

vil antakelig knytte seg til begrepet "noens personlige 

forhold". Det er gitt en negativ avgrensning 

av hva dette omfatter i forvaltningsloven, dvs. at det 

i loven beskrives hva begrepet ikke omfatter. Som 

en tommelfingerregel kan det sies at alle opplysninger 

som røper et klientforhold og/eller knytter seg til 

personlighet og privatliv er å regne som taushetsbelagte 

etter forvaltningsloven. Slike opplysninger 

skal ikke gjøres offentlig, verken via journal eller 

saksdokumenter. 

Fra Nydalen 


Original i Byarkivet A-100093/U0001/152) 

Unntak på grunn av dokumentets innhold 

Offentlighetsloven lister opp en lang rekke typer 

dokumenter som på grunn av innholdet kan unntas 

fra offentlighet, se offentlighetsloven § 6 og § 6a. 

Noe er endret og noe nytt er kommet til. Opplysning 

om søker til stilling kan nå unntas fra offentlighet 

dersom søker selv ber om det. Det er opp til forvaltningsorganet 

å avgjøre om det skal tas hensyn til 

anmodningen. Tas anmodningen til følge, skal søkerlisten 

likevel oppdateres med riktig antall søkere og 

hvilket kjønn de har. 

Dokument som inneholder opplysninger 

innhentet ved vedvarende 

eller regelmessig gjentatt personovervåking 

kan også unntas fra offentlighet. 

Unntaket er et kunstgrep. 

Slik overvåking er meldepliktig i henhold 

til personopplysningsloven. Utlevering 

av slike data er regulert i 

personopplysningsloven. Når denne 

uttrykkelig gir uttrykk for at den 

ikke begrenser innsyn etter offentlighetsloven, 

må offentlighetsloven 

selv inneholde en unntaksmulighet 

dersom det skulle foreligge behov 

for å unnta fra innsyn. 

Opplysninger hvor unntak er 

påkrevd fordi offentlighet vil lette 

gjennomføringen av straffbare handlinger, kan nå 

unntas fra offentlighet. Et morsomt eksempel er 

tegningene av Norges Bank. Disse kan nå unntas i 

henhold til denne bestemmelse. Et annet og kanskje 

mer realistisk eksempel er sikkerhetsanalyser utarbeidet 

av forvaltningsorganet. Dersom offentliggjøring 

av analysen røper opplysninger som vil gjøre det 

enklere å foreta et innbrudd i lokalene, kan denne nå 

unntas fra offentlighet med klar hjemmel. 

Hvordan dokumentet gjøres kjent 

Forvaltningsorganet bestemmer selv ut fra egen 

arbeidssituasjon og -mengde hvordan dokumentet 

skal gjøres kjent. Det skal i rimelig utstrekning gis 

kopi. Papirkopier skal gis vederlagsfritt. Forskrift 

om offentlighetslovens anvendelse på dokumenter 

som ikke er papir, gir adgang til å ta betalt for kopi 

når dette skjer til annet lagringsmedium enn papir 

(bruk av cd-rom, film etc). 

Begjæring om innsyn skal avgjøres uten ugrunnet 

opphold. Begrepet "uten ugrunnet opphold" gir 

rom for skjønn, men det er likevel akseptert at det 

skal gode grunner til for ikke å avgjøre saken innen 

en til tre dager. Sivilombudsmannen har tidligere 

uttalt at en saksbehandlingstid på åtte dager må bare 

anses som akseptabelt i helt ekstraordinære tilfeller. 

Husk at et avslag på begjæring om innsyn er et 

vedtak som skal begrunnes og som kan påklages. 

26

Arkiv og museum på Shetland 

Kulturbygging i EUs ytterste fjæresteiner 

Asterix tar styrkedråper når han skal kjempe mot romerne. Når man skal styrke innsatsen 

for å bevare bosettingen i EUs ytterste fjæresteiner, satser man på identitet, uten å legge 

skjul på de nordiske bånd. Det lokale arkivet og museet på Shetland er viktige bærebjelker 

i denne kulturbyggingen. 


Av Dag-Ivar Rognerød 

Shetland – eller Hjaltland som det het i eldre tid, og 

ennå heter i firmanavn og det offentlige boligselskapet 

– burde ha en plass i nordmenns bevissthet. For vi 

hadde felles historie i innpå 700 år. Som mange vil 

huske fra skolens historietimer, var både Shetland 

og Orknøyene under "Norgesveldet", et heller løst 

sammenvevd "kolonirike", politisk sett, som forvitret 

sakte men sikkert. 

Men i kulturell forstand, er Shetland et godt 

eksempel på tradisjonenes overlevelseskraft; og suger 

fortsatt næring fra sin fortid, også med mye skotsk 

islett. Men den nordiske ballasten er sterk, i dialekten, 

og helt dominant i stedsnavnene. Den er også 

nærværende i tilvirkning av de berømte ullproduktene 

strikket og vevd med mange norrøne mønstre. Ikke 

mindre bemerkelsesverdig er trebåtbyggingen i velprøvd 

teknikk, som vi kjenner fra våre felles forfedre. 

Bevissthet om bakgrunnen lever hos øyfolket; 

som feirer 17. mai og velger norsk på skolen. 

Kulturbygging for oljekroner 

Under ildfestivalen Up Helly Aa hvert år i januar 

brenner man et selvbygd vikingskip, av det mer 

spektakulære av folklore i sin gate. Arkeologi, vikingkultur 

og nordisk språkarv leser man om alt i turistbrosjyren. 

Maurice Mullay, sjef for turistorganisasjonen, 

forklarer den særlige identiteten med befolkningens 

tøffe fortid, hjaltlendingene mistet både odel 

og rettssikkerheten under et hardt skotsk føydalstyre, 

og de nye jordeiere – The Lairds – fordrev 

leilendingene fra jordlappene for å få mer "rasjonelt" 

sauehold på 1800-tallet. 

Kulturturismen gir i dag inntekter til omlag 950 

av 23 000 innbyggerne. Både fiske og jordbruk 

opplever noe stagnasjon, mens havbruk og tradisjonell 

husflid er vekstnæringer. Shetland Islands Council 

– øyenes fylkesmyndighet – har en sterk rolle i 

skotsk lokalforvaltning, og later til å ha en finger 

med i det meste. På hver lokale fergestrekning, og 

dem er det mange av, står våpenskjoldet på fergepipa: 

med et vikingskip og Magnus Lagabøtes devise: 

"Med lögum skal land byggja". Gammelnorsk 

er god latin her ute i Atlanteren. 

På Shetland sluses olje- og næringslivspenger 

inn i almennyttige formål gjennom et stort velferdsfond, 

uten skjeling til inflatoriske utslag. Blant de 

største avtakerne er The Shetland Art Trust og 

Shetland Amenity Trust, som igjen sluser midler til 

institusjoner, prosjekter og grupper med lokal tilknytning, 

ikke minst med næringsutvikling, lokalhistorie 

og slektsgransking for øyet. 

Den skotske sjefen for biblioteket på Shetland, 

Mr. Garden, forteller om en boom for lokalhistorie 

og familiegransking de siste 20 år. Utenom attraksjoner 

som Jarlshof og Old Scatness på sørspissen, 

ventes de nærmeste år arkeologiske nyheter fra den 

nordligste øya – "The Viking Unst project" – hvor 

danske arkeologer har spilt en viktig rolle. 

Shetland Museum 

Shetland Amenity Trust forbereder en større kulturell 

rokering over en 4-5 års periode, som resulterer i 

at museet og Shetland Archives flytter til et nybygg 

i havnen ved siden av Lerwicks pittoreske 1700-talls 

"Lodberries". Alt i høst flytter biblioteket inn en 

nedlagt kirkebygning, og museet får utvide utstillingene. 

Det lokalt initierte museet ble stiftet i 1966, da 

man fikk reist bygningen ved Hillhead, på høydedraget 

parallelt med havnen og handlestrøket, The 

Commercial Street. Den godt kjente attraksjonen 

Jarlshof, med et stort norrønt langhus, ivaretas av 

den nasjonale organisasjonen Historic Scotland. 

Dag-Ivar 

Rognerød er 

sosiolog og 

kulturskribent. 

Han reiste til 

Shetland med 

stipend fra 

Foreningen 

Norden for å 

undersøke 

mulighetene for 

kulturreiser dit. 

Det prosjekterte 

nybygget til 

Shetland 

Museum and 

Archive i 

Lerwich. 

(fra Design 

Team Report) 

27


Museumstanken hadde bakgrunn i lokal forurettelse 

over at arkeologer tok lokale funn med seg til 

Edinburgh. Og verre ble det, da en sensasjonell 

pikter-sølvskatt kom for dagen i 1958 i den lille 

kirkeruinen på St. Ninians Isle: 28 artefakter med fin 

siselering og form, gjemt under kirken på den tid 

vikingene dukket opp. De utstilte gjenstander er i 

dag replikaer av originalene, men severdige smykkebutikker 

har også laget mange fine kopier. Ellers 

viser museet et tverrsnitt av øyenes historie, og har 

en egen landbruksavdeling lenger sør på Mainland 

(betyr meginland, gn. for stor): "The Croft museum". 

Shetlands-Larsen – en levende historie 

Shetland-Larsen og Marinen med baser på Shetland 

under siste krig, har betydd mye for samfølelsen 

med Norge. Samfølelsen videreføres med en rik 

kontakt, gjennom dagens oljevirksomhet, havbruk 

og fiskerier. Krigsminnet holdes levende ved Lunna 

House – "Norwegian resistance museum" 

– og i det lille muset i Scalloway 

(gn. Skallavág, i eldre tid hovedstad). 

Den siste gjenlevende norske krigsdeltaker, 

som ble her etter krigen, Kaare 

Iversen, har i år utgitt erindringsboka 

"Shetland bus man", som har fått gode 

kritikker. Klassikeren er "Shetland bus" 

av David Howart, som er sjef for Lunna 

House. Sistnevnte har vært salgstopp på 

Shetland i to år. Øysamfunnet leser lokale 

bokutgivelser, med dikt og romaner 

på dialekt og lokalhistoriske bøker, 

og i Shetland Times bookshop nede i 

Commercial Street står samtlige sagaer 

oppstilt i engelsk oversettelse. 

The Shetland Family History Society 

har kontorer i Lower Hillhead i Lerwick, 

like ved biblioteket, og er et funn for slektsgranskere. 

Her har man folketellinger, kirkebøker, 

andre registre og oversikter – om man ikke bare 

ganske enkelt vil slå av en prat. 

På Shetland finnes den 2500 

år gamle steinlabyrinten 

Mousa Broch og rike 

arkeologiske funn. 

(Foto: Dag-Ivar Rognerød) 

Shetland Archives 

Til slutt i denne rundtur til kulturelle merkesteiner 

ute i Atlanteren, banker vi på i et beskjedent ettetasjes 

hus, grått og steinbygd som de fleste her i 

byen. Arkivet er plassert ved en av to hovedgater, 

King Harald Street. Den andre heter betegnende nok 

St. Olafs street, og løper parallelt med førstnevnte. 

Arkivet ble opprettet ved et lovvedtak i 1974 om 

regionale arkiver, og historikeren Brian Smith har 

ledet det nesten fra starten. Her skal man på vegne 

av staten oppbevare lokale myndigheters forhandlinger 

og utredninger. Mye annet materiale samles fra 

institusjoner, foreninger og private, og mye mottas 

som donasjoner. Brian Smith har selv gjort en innsats 

for å hentet lokale dokumenter fra sentrale 

arkiver; og er man komplett? Hva med originaldokumenter 

fra norrøn tid? 

– I dag er hovedmaterialet her hos oss, faktisk 

alt relevant fra 1400-tallet til i dag, sier han. Vi har 

ikke så mye materiale fra før 1469, anslagsvis tyve 

dokumenter på det gamle språket, sier Brian Smith. 

Han er selv aktiv historieforsker og forfatter, og har 

fått utgitt to tekstsamlinger, "Shetland documents". 

Bind 1 dekker 1195-1579. Der gjengis alt det har 

vært mulig å spore opp av med relevans for Shetland 

i arkiver i København, Oslo, London, Edinburgh ... 

Originalteksten gjengis på engelsk. 

Tidligere i år har Brian Smith publisert en antologi 

basert på egen forskning: "Toons and tenants : 

settlement and society in Shetland 1299-1899", der 

odelsforhold og myter knyttet til fordeling av land 

analyseres. Han starter med det eldste kjente dokument 

på "norn" fra 1299, fra den lille øya Papa Stour 

(på gn. = "store prest") nord for Mainland. Hva med 

norske historikeres interesse for disse 

bidragene til en fjern, men felles historie? 

– Noe av vårt materiale burde være 

av interesse for skandinaviske historikere, 

og vi har mye som bør ha verdi for 

generell kulturhistorie, og for språkforskere. 

Av de norske historikerne har 

Steinar Imsen og Knut Helle vist interesse 

for mitt arbeid, og Imsens "Norsk 

bondekommunalisme" har en hel seksjon 

om Orknøyene og Shetland i middelalderen. 

Interessen for den felles 

middelalderbakgrunnen burde vært 

større i hele Skandinavia, og jeg ville 

verdsatt en faglig anmeldelse av "Toons 

and tenants" – i et norsk historietidsskrift. 

Det betydeligste bidraget til å samle 

inn og dokumentere det gamle språket ble gjort av 

den færøyiske språkforskeren Jacob Jacobsen før 

forrige århundreskifte. En samlet utgave utkom i 

1934. Var dette språket mye likt færøyisk, og vet 

man egentlig når folk sluttet å snakke det? 

– På Shetland snakket ingen "norn" etter 1700- 

tallet, sier Brian Smith bestemt. Vi tror ikke det 

liknet mye på færøyisk, men vi kjenner verken uttalen 

eller strukturen på det lenger. 

Når arkivet og museet får nye lokaler i Lerwicks 

havn i 2005, vil begge parter få bedre arbeidsforhold 

og presentasjonsmuligheter. Så fin institusjonsbygging 

med så glatte oljepenger, det bør Norge 

lære av! Lengst ut på bryggekanten vil man finne et 

naustliknende tilbygg, som skal romme en samling 

trebåter, i en stil man kjenner godt på Vestlandet. 

"The Youll in The Noust", det er lokal dialekt 

for: "jolla i naustet!" Slik heter det ennå, her ute i 

"Haaf"-gapet. 

28


Elektronisk dokumentbehandling 

Med boka Elektronisk dokumentbehandling, utgitt av Kommuneforlaget i år, har 

fylkesarkivar Svein Amblie i Oppland lyktes i å skrive en lettfattelig og grei bok om et 

ytterst spennende, men også komplekst tema. 

Elektronisk dokumenthåndtering og arkiv er tidligere 

behørig belyst i for eksempel Noark-standarden, 

Statens generelle kravspesifikasjon (SGK), Arkivhåndboken 

og et stort antall rapporter og utredninger. 

I tillegg kommer selvsagt Arkivloven med forskrifter. 

Behovet for en sammenfatning av tematikken 

har i høyeste grad vært til stede. 

Målgruppen for boken er personer som jobber 

med eller har ansvar for 

dokumentbehandling og arkiv 

i offentlig forvaltning. Hensikten 

er å gi en innføring i og 

en oversikt over temaene elektronisk 

dokumentbehandling 

og arkivering, og dette har 

forfatteren fått til. 

Boken gir leseren innblikk 

i ulike temaer som elektronisk 

journal, elektronisk sakarkiv, 

skanning, bruk av saksbehandlingssystemer, 

e-post 

og elektronisk dokumentutveksling, 

elektroniske fagsystemer/databaser, 

ulike lagringsmedier 

osv. Forholdet 

mellom stat og kommune og 

forskjeller mellom de to, er et 

slags gjennomgangstema i 

boken. Boken gir et godt bilde 

av hvilke utfordringer særlig 

kommunene står overfor når 

det gjelder bevaring og tilgjengelighet til elektronisk 

arkivmateriale i fremtiden. 

Forfatteren har med fått med seg det meste som 

bør stå i en slik bok, dog med noen få unntak. Det 

statlige eRegelprosjektet er for eksempel ikke nevnt. 

Prosjektet har som oppgave å fjerne hindringer som 

finnes i lovverket for elektronisk kommunikasjon. 

De lovendringer som kommer i kjølvannet av dette 

arbeidet, vil trolig også få konsekvenser for elektronisk 

arkivering. Når krav om håndskrevet underskrift, 

skriftlighet etc. faller bort, vil dette kunne 

åpne for elektronisk arkivering på de fleste områder, 

uten at man trenger å arkivere en papirversjon i 

tillegg. 

Videre stiller Riksarkivet krav om at statlige 

virksomheter skal deponere en kopi av Noark-databasen 

til arkivdepot umiddelbart 

etter periodisering. Andre 

arkivdepoter har også lagt 

seg på denne linjen, deriblant 

Byarkivet. Deponering er 

nevnt i boken, men det kan 

synes som om begrepet er 

blitt brukt synonymt med avlevering. 

Det savnes en forklaring 

på hva deponering er, 

og hva som skiller deponering 

fra avlevering. Det man 

også kunne ha tenkt seg som 

leser, er en definisjon av bokens 

tittel innledningsvis; hva 

innebærer egentlig elektronisk 

dokumentbehandling og hvilke 

elementer består det av? SGKs 

definisjon av begrepet er imidlertid 

presentert, men det er 

lenger ut i boken, og med 

liten skrift. 

Til tross for disse manglene 

er dette en bok som anbefales for alle som 

ønsker en innføring i moderne saksbehandling, arkivdanning 

og bevaringsproblematikk, hvilke gevinster 

de nye verktøyene gir oss, og hvilke utfordringer de 

fører med seg. Alt dette samlet mellom to permer 

for kun kr 295,-! 


Ny bok 

Bokanmeldelsen 

er en forkortet 

versjon av en 

anmeldelse trykt 

i Arkivråd 

4/01. 

Doktorgrad på Kristiania-hus 

Sivilarkitekt Lars Roede forsvarte nylig sin doktoravhandling 

"Byen bytter byggeskikk". I denne tar 

han for seg bebyggelsen i Kristiania fra grunnleggelsen 

av byen i 1624 til byfornyelsen på 1850-tallet. 

Murtvangen gjorde at byggmestre, som var fortrolige 

med å bygge med laftet tømmer, måtte gå over 

til å bygge i utmurt bindingsverk. 

Roede viser i sin avhandling at teknikken avvek 

sterkt fra forbildene i Danmark og Nord-Tyskland. 

Ofte ble det tenkt i laft, men realisert i bindingsverk. 

29


Nytt fra Byarkivet 

Betydelige avleveringer i 2001 

I løpet av 2001 har Byarkivet mottatt over femti avleveringer. Disse varierer i størrelse fra 

sytti meter og ned til fem centimeter. Til sammen utgjør de ca. seks hundre hyllemeter. 

Hoveddelen er klientjournaler fra sykehus, sosialsentra og barnevern m.m. 

Fra det tidligere Skogvesenet har vi mottatt ca. 25 meter 

historisk arkiv. Avleveringen omfatter i hovedsak sakarkiv 

og foto fra perioden 1960-1991, men også en del 

eldre kartmateriale, avisutklipp og manuskriptmateriale. 

Av skolearkiv er bare mottatt små mengder: 

Ila skole: fire meter uordna materiale, Sørkedalen: 

protokoller og sakarkiv (noe skriver seg fra tidl. Bogstad 

skole), Grorud: protokoller, Blindernveien: 

standpunktprøver og Oslo kommunale husmorskoler: 

diverse. 

Av andre arkiver nevner vi Oslo 1000 år. Formannskapet 

har avlevert materiale fra ordførerens kontor 

samt henlagte journal- og formannskapsaker, mens 

Bydel Hellerud har avlevert to CDer med ND-Noark 

data. Fra Brannvesenet og Prinds Christian Augusts 

Minde bo- og aktivitetssenter har vi mottatt fotosamlinger. 

Flere nye privatarkiver er også kommet inn. Luftforsvarets 

byggelag har deponert sitt eldre arkiv i Byarkivet, 

mens Solvang kolonihager avd. 4, Lokalhistorisk 

dugnad i Bydel 4, Byggekomitéen for restaurering 

av Schafteløkken, Chr. Hansen & Sønner Entreprenører 

A/S, Toftes Gaves venner samt Grønland og 

Piperviken barneasyler er avlevert. Fra Marienlyst Arkitekter 

har vi mottatt tegninger til Frydenlunds Bryggeri, 

og fra Kirkens Bymisjon eldre arkivsaker etter Peik 

sjokoladefabrikk og Gamlebyen gamlehjem. Et større 

portrettarkiv etter fotograf Vardenær er under overføring 

fra Bymuséet. 

Arkivkurs i Byarkivet i 2002 

Byarkivet har utviklet et revidert kursopplegg fra neste år: 

Modul 1 Grunnkurs i arkivdanning – 4 dager 

26.-27. febr. og 5.-6. mars eller 3.-4. sept. og 

10.-11. sept. Søknadsfrister: 6. febr., 7. aug. 

Modul 2 Offentlighet og innsyn, arkivplan, 

arkivledelse, mv. – 3 dager 

9.-11. april. Søknadsfrist: 20. mars 

Modul 3 Elektronisk arkiv og 

-dokumentbehandling – 2 dager 

21.-22. mai eller 14.-15. okt. Søknadsfrister: 2. 

mai, 25. sept. 

Modul 4 Periodisering, ordning og avlevering 

– 2 dager 

29.-30. okt. Søknadsfrist: 9. okt. 

Arkivkurs for ansatte ved osloskolene – 1 dag 

23. april, 30. mai, 17. sept. og 6. nov. 

Søknadsfrister: 3. april, 8. mai, 28. aug., 16. okt. 

Foredrag om lov om arkiv, forskrift om 

offentlige arkiv og arkivinstruks for Oslo 

kommune – 3 timer 

7. februar, 4. juni, 25. sept., 20. nov. 

Søknadsfrister: 16. jan., 15. mai, 5. sept., 31. okt. 

Påmeldingsskjema og ytterligere opplysninger om 

kursene finnes i Byarkivets kurskatalog og på nettsidene 

www.byarkivet.oslo.kommune.no 

Seminar om bevaring av elektroniske fagsystemer 

Den 4. desember arrangerte Byarkivet et heldags 

seminar om bevaring av elektroniske fagsystemer. I 

alt 56 personer var møtt fram, i hovedsak ansatte i 

Oslo kommune. Representanter fra arkivinstitusjoner 

andre steder i Norge var også tilstede, deriblant 

riksarkivaren og statsarkivaren i Oslo. Foredragsholderne 

var fra Riksarkivet, Byrådsavdeling for 

service- og organisasjonsutvikling, System- og regnskapsetaten 

og Byarkivet. 

En slags konklusjon på seminaret var at det er 

ressurskrevende å bevare elektronisk informasjon 

fra fagsystemer og at den praktiske erfaringen med 

bevaringsarbeidet er relativ beskjeden. Det som allikevel 

fremstod som svært positivt var at det nå 

finnes både regelverk, metoder og delvis også verktøy 

for å kunne bevare og tilgjengeliggjøre slik 

informasjon. Riksarkivet har blant annet laget egne 

bestemmelser for avlevering av elektronisk arkivmateriale 

og gjør i disse dager den siste finpussen på 

programvare for registrering av metadata (Arkadukt) 

og tilgjengeliggjøring av avleverte data (Arkade). 

Byarkivet tar sikte på å arrangere lignende fagseminarer 

også neste år. 

30

Arkivenes dag 

Arkivenes dag ble markert lørdag 10. november, og 

årets tema var "kjærlighet". I Byarkivet var nærmere 

et par hundre mennesker innom for å få omvisning i 

bygget, se film, høre musikk og foredrag og spise 

vaffelhjerter. 

Ørnulf Hodnes foredrag hadde "Sjekketriks og 

kjærlighetsarenaer før i tiden" som tema, mens Leif 

Thingsrud tok for seg "Byen som ekteskapsmarked". 

Knut Kjeldstadli avsluttet med "Kjærlighet til Oslo? 

Til hvilket Oslo?" Kjærlighet til Oslo ble dessuten 

godt illustrert i konserten hvor Kari Svendsen, Jon 

Arne Corell og Carl-Morten Iversen fremførte utdrag 

av sitt Rudolf Nilsen-repertoar. 

Her fikk vi også den lille positive overraskelsen 

at Byarkivets lesesal faktisk er meget god som lokale 

for kammerkonserter. Og det er jo slett ikke noe 

ulogisk sted for historiske toner. 

www-nytt 

Det mye etterspurte undervisningsheftet 

"Fra bygd til by" kan nå lastes ned fra våre 

internettsider. Nytt er også et billedgalleri 

fra Nydalens Compagnie og en web-ustilling 

om de forskjellige baneselskapene som er 

representert i Sporveiens fotosamling, og 

som er avlevert til Byarkivet. Du finner 

dessuten sporveisbildene ved å søke i vår 

fotodatabase på nettet. Rudolf Nilsen-utstillingen, 

som ble åpnet under Arkivenes dag 

den 10. september, har dessuten fått evig 

liv på våre nettsider. 

Av nyheter som kommer, må vi spesielt 

nevne vår database: "Generalregisteret" 

som lanseres 29. januar. En fyldig presentasjon 

av skolearkivene står også på trappene, 

dessuten lansering av en egen "Spørsmål 

og Svar"-side. I tillegg fortsetter vi vår 

serie "aktuelt arkiv", som tar for seg "ting i 

tiden" vist gjennom våre arkiver. 

Vi ønsker deg velkommen til å besøke 

oss på www.byarkivet.oslo.kommune.no. 

Lesesalen 

holdes stengt 

tirsdag 29. januar 

pga. internt arrangement 

tirsdag 5. februar 

pga. konferanse 

Utstilling i Byarkivet: 

Rudolf Nilsen og kjærlighet til byen 

Byarkivet markerer at det er 100 år siden Rudolf 

Nilsen ble født med en utstilling på lesesalen. 

Rudolf Nilsen var arbeiderdikter, men også byog 

kjærlighetsdikter. Diktene har brent seg inn i 

oslosjelen. De fanger opp både mørke og lyse sider 

ved byen og vanlige folk, de er på mange måter 

Oslo. I dem hviler mye av vår identitet. Vi stiller ut 

originale kilder som viser sporene etter Rudolf Nilsen 

i byen. Dessuten presenterer vi hans liv fra 

vugge til grav gjennom dikt, fotografier, gjenstander 

og tekster. 

Tilbud om omvisning for skoleklasser gis etter 

avtale. Du finner også deler av utstillingen på 

www.byarkivet.oslo.kommune.no. 

Byarkivet 10 år: 

Lansering av unik database 

Byarkivet ble opprettet som ny etat 29 januar 1992. 

Etaten vil markere datoen for sitt 10 års jubileum 

den 29. januar 2001 med lansering av en ny database: 

"Generalregisteret". Databasen åpner for søk i 

samtlige behandlede bystyresaker og herredstyresaker 

i henholdsvis Oslo og Aker fra 1837-1980, og 

vil bli lagt ut på våre hjemmsider samme dag. 

Dette er en stor og viktig begivenhet for kommunen, 

for byen og alle som jobber med eller er 

interessert i kommunens og byens historie, og blir 

vår ”jubileumsgave” til alle våre brukere. Lanseringen 

vil finne sted i Byarkivet i et lukket arrangement, 

men du er velkommen til å følge lanseringen på våre 

internettsider www.byarkivet.oslo.kommune.no den 

29. januar 2002. 


Rudolf Nilsenutstillingen 

ble 

åpnet med 

konsert på 

Arkivenes dag. 

(Foto: Kjetil 

Mortensen) 

31

Anno 1901 

Bystyret for 100 år siden 

Tobakk som usedelighetens rot 

En av de lengste diskusjonene i novembermøtet kom på spørsmålet om man i Kristiania skulle få en 

vedtekt for å beskytte barn mot tobakksbruk. Alle helsefarene ved nikotinen var ikke kjent i 1901, men 

at den gjorde de unge sløve og fungerte som en introduksjon til drukkenskap og annen usedelighet, var 

allment kjent. 


I april 1899 kom en lov "til beskyttelse af børn mot brug af 

tobak". Denne innholdt ingen forbud, men ga kommunene 

adgang til å forby salg av tobakk til barn under femten år. 

Dessuten kunne politiet få adgang til å beslaglegge røykesakene 

når barn røykte på offentlige steder. Det saken sto 

om, var om Kristiania skulle innføre en vedtekt med slike 

bestemmelser. 

Før saken kom til politisk behandling hadde den vært 

forelagt skoleinspektøren og politikammeret. Disse hadde 

nokså forskjellig syn på betydningen av saken og hvordan 

den skulle gripes an. 

Skoleinspektøren skrev at skolen merket tydelig hvilken 

påvirkning den økede tobakksbruken hadde på guttenes legemlige, 

åndelig og moralske utvikling. Man sto her "… ligeoverfor 

et af de Forhold, der i første Række lægger Skolen Hindringer 

iveien for at naa sit Maal …". Og det var nesten ikke grenser 

for tobakkens virkninger. Den "… ødelegger Ungdommen, 

og altfor ofte har Drukkenskab og Usædelighed til direkte 

Følge; Skulking, Snaskeri og Tyveri begynder kanske oftest 

paa Grund af Lysten efter Tobak." 

Særlig tvangsskolen, hvor de uskikkeligste guttene ble 

plassert, sto rådløs overfor ondet, ifølge en erklæring fra 

bestyreren der. Av skolens 55 gutter var det bare to som ikke 

hadde brukt tobakk, og bestyreren var "… ganske overbevist 

om, at dette er en af de medvirkende Aarsager til den 

Sløvhed og Interesseløshed for boglig Undervisning, som er 

saa almindelig hos den Slags Gutter, som blir sendt til 

Tvangsskolen." 

Politikammeret hadde derimot liten tro på noen positive 

effekter av en lovregulering og viste til at reguleringene av 

alkoholomsetningen ikke i noen vesentlig grad hadde gitt mer 

edruelighet. Man mente også at "… den ungdommelige 

"Karslighed", som giver sig Udslag paa saa mange Maader, 

deriblandt ved at kunne røge, snarere vil pirres end hæmmes, 

naar Cigaretten eller Piben ogsaa faar den ved Lov og 

Vedtægt forbudne Frugts Tillokkelser." Saken måtte i stedet 

løses av hjem og skole. Og hvis politiet fikk adgang til å gripe 

inn ovenfor unge røykere, ville det bli oppfattet som en plikt 

til å gripe inn, noe som ville sprenge politiets kapasitet 

fullstendig. 

Etter disse og flere sprikende tilrådninger, konkluderte 

Borgermester Horn med at han ikke kunne tilråde at man 

innførte noen vedtekt. 

Saken kom opp i formannskapet i april 1901. Også der 

var synspunktene delte, men et klart flertall vedtok å anmode 

magistraten om å utarbeide forslag til vedtekt med forbud mot 

både salg til mindreårige og adgang til å beslaglegge røykesaker. 

I bystyret tok først Arbeiderpartiets Ole Gjøsteen ordet. 

Han mente at det var helt forfeilet å rette lovgivningen mot 

barna. De var et produkt av sine foreldre. Det var mennenes 

tobakksrøyking som måtte bekjempes, og han regnet med at 

så snart kvinnene kom inn i politikken, så "… forekom det 

ham, at det burde være den første store programsag for dem 

at reformere mændene i dette stykke." Saken burde derfor 

utsettes til kvinnene kom inn i bystyret. Forslaget ble raskt 

nedstemt, men fikk hele elleve stemmer. 

Så begynte den lange debatten. Kjøpmann Berger påpekte 

en del praktiske problemer, blant annet hvordan kjøpmennene 

kunne vite presis alder på guttene. Dessuten ville det lett bli 

slik at de eldre i en kameratflokk ville kjøpe inn til de yngre. 

For å unngå uheldige guttegjenger mente han det var viktigere 

å få en vedtekt som forbød barn å oppholde seg ute i gatene 

på kveldstid. 

Overlærer Pedersen tok utgangspunkt i sine skoleerfaringer, 

og mente at hjem og skole ofte var rådløse i 

forhold til påvirkningen gjennom kamerater. Han støttet seg til 

medisinsk ekspertise som hadde uttalt at "Tobak er for børn 

en sterk gift", og ville ha en vedtekt for å "befri børnene fra 

den fristelse til fald og udskeielser, som brugen af tobakk 

medfører for dem." 

Kjøpmann Alf Bjercke tok opp tråden fra Bergers innlegg 

med de praktiske sidene ved håndhevelsen, og påpekte at 

tobakk slett ikke var det eneste som truet ungdommens helse. 

Hva med kaffe? Det var heller ikke sunt for barn. Han foreslo 

derfor at man ikke skulle utferdige noen vedtekt. 

Før voteringen kom det hele sytten innlegg til. De fleste 

stilte spørsmål ved det praktiske ved håndhevelsen. Skulle 

politiet plukke snus og skrå ut av munnen av guttene? Med 

fem stemmers overvekt ble vedtektsforslaget lagt bort. 

Først i 1973 ble loven fra 1899 erstattet med den nye 

tobakksskadeloven. Den innførte forbud mot salg til mindreårige, 

og aldersgrensen ble satt til atten år. 

www.byarkivet.oslo.kommune.no

4/2001 Industribyen - Byarkivet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?