Hospitalet 2004 Nr 3.pdf - Helse Bergen

Et tidsskrift for deg som jobber i Helse Bergen
NR3 04
Håndtering av
legemidler
Dyr i medisinens tjenestes.3
Lite papir letter arbeidet
s.10
Høy puls i Isdalens.22
- en kalkulert risiko
s.6

En
sommerbukett
Jeg vil gjerne gi en sommerbukett med rosende ord
til alle medarbeidere i Helse Bergen. Det fortjener
dere. Vi er inne i en utfordrende tid med omstilling,
nedbemanning og store budsjettunderskudd. Mitt
ansvar som administrerende direktør i Helse Bergen
er å sette ut i praksis de vedtakene som styret fatter.
Med de vanskelige økonomiske rammene sykehusene
har, betyr det at jeg har brukt mye tid på å snakke om
budsjettdisiplin og kostnadskutt den siste tiden.
Det har blitt mindre tid enn jeg skulle ønske til å
besøke de ulike avdelingene i Helse Bergen. Mindre
tid til å prate med ansatte om den hverdagen de
har, og sist men ikke minst, se hvordan den store
organisasjonen vi alle er en del av, daglig bidrar til at
pasientene får den pleie og behandling de har behov for.
Men jeg vet det skjer mye positivt ute på avdelingene. Det får jeg stadige rapporter om.
Og jeg er stolt hver gang jeg leser artikler eller ser fjernsynsreportasjer om hvordan
Helse Bergen har bidratt til å gi pasienter en bedre hverdag. Det er det dere som skal
ha æren for.
Men det skjer selvsagt også at vi gjør feil, det skal ikke stikkes under en stol. Det får
ofte stor oppmerksomhet i mediene, og det er naturlig. Vi har et stort ansvar, og feil
kan få katastrofale følger. Det er viktig at vi har et kontinuerlig arbeid i gang for å sikre
oss best mulige systemer som kan minske faren for menneskelige feil.
Men vi må likevel ikke miste av syne at de aller, aller fleste av de mange hundre
tusen pasientene som besøker oss årlig, får en god behandling, både medisinsk og
menneskelig.
Samtidig som dere klarer dette, er dere med på store omstillinger og effektivisering
av driften. Ja, jeg vet at det er tøffe tider for mange. Og jeg vet også at det ikke er alle
som er like innstilte på å gå i gang med omstillingsprosessen.
Men summen er likevel at det gjøres en formidabel jobb ute i avdelingene.
”- Alt handler om mennesker”. Det handler om at dere greier å se pasientene som det
viktigste, tross tøffe tider med omstilling og stramme økonomiske rammer.
”- Alt handler om mennesker”.
Alt handler om innsatsen til hver enkelt av dere.
Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer!
Anne Kverneland Bogsnes
Administrerende direktør
2
Kristin Hauge Klemsdal
Redaktør / journalist / foto
Mona Høgli
Ansv. redaktør / journalist
Frilanser:
Hege Fantoft Andreassen
Vi i redaksjonen håper du er fornøyd med
Hospitalet. Men for at vi skal kunne lage et
godt internblad, er vi avhengig av å få vite
hva dere lesere synes. Send ros og ris og tips
til gode saker til info@helse-bergen.no eller
som brev til Informasjonsavdelingen.
God lesning!
Ansvarlig redaktør:
Informasjonsdirektør Mona Høgli
Redaktør:
Informasjonskonsulent Kristin Hauge Klemsdal
Redaksjon: Eli Gunnvor Grønsdal &
Ole-Christian Amundsen
E-post: info@helse-bergen.no
Grafisk design: Ole-Christian Amundsen
Annonsesalg: Media Bergen
Trykk: MGH Grafisk
Opplag: 10.500
© Informasjonsavdelingen, Helse Bergen 2004
Redaksjon
Eli Gunnvor Grønsdal
Journalist / foto
Ole-Chr. Amundsen
Grafisk / foto
Gris nummer 2368 er klar. Han skal bidra til at
kirurger og sykepleiere får trene på akutte og
livstruende skader. Skader de aldri ellers ville få
trent seg på. 2368 er med på å redde liv, men det
er han uvitende om der han snøfter rundt.
”Grisete”
innsats for
menneskeheten
Tekst & foto: Eli Gunnvor Grønsdal
3

Kursleder og kirurg Kari Schrøder
Hansen tegner på tavlen. Det skal
forestille en gris. På benkene i Birkhaugsalen
sitter lydhøre kirurger, operasjonssykepleiere,
anestesileger og anestesisykepleiere
fra forholdsvis små sykehus
rundt om i Norge. I to dager skal de lære
om å stoppe blødninger i forbindelse
med stikkskader, trafikkulykker og andre
alvorlige hendelser som fremkaller store
og livstruende skader.
Gris er egnet
- Grisen er egnet til å trene seg på
fordi den anatomisk sett er svært lik
mennesket, sier Schrøder Hansen, mens
hun peker og forteller deltagerne hva de
skal gjennom av praktiske øvelser.
- Nå får dere mulighet til å trene slik
at dere tør å gjøre noe når dere får inn
pasienter med livstruende skader. Dere
vil få anledning til å trene på blødninger
både i buk, lunge, hjerte, lever og andre
steder i kroppen. Husk at det viktigste
er å stoppe blødningen, og å se til at
pasienten er ok med hensyn til kroppstemperatur.
Dessuten må andre basale
funksjoner, for eksempel surhetsgraden
i kroppen, være stabil. De store tingene
kan pasienten opereres for senere.
- Jeg håper å få senket min terskel for
å gå løs på slike dramatiske blødninger,
sier ortoped Henrik Støren fra Sentralsykehuset
i Vestfold. Han er på kurset
sammen med andre kirurger og anestesisykepleiere
fra samme sykehus.
I Dyrestallen
I gangen tasser gris nummer 2368
rundt. Den har fått bedøvelse og går litt
ustøtt omkring.
- Grisen har vært her en hel uke i
forkant for å bli kjent med miljøet og
folkene rundt, sier veterinær Aurora
Brønstad, som har ansvar for alle dyrene
i Dyrestallen.
- Den er vokst opp på en bondegård i
området og skal ende sine dager her hos
oss, forteller hun.
2368 tusler fritt rundt og får snuse sin
siste lukter. Den grynter fornøyd og liker
å bli klødd bak øret.
På operasjonsbordet
Snart ligger 2368 i narkose på
operasjonsbordet. Hele teamet fra Sentralsykehuset
i Vestfold ankommer.
Fakta om dyr i
forskningens tjeneste
Alle som skal gjøre forsøk med
dyr eller bruke levende dyr
i undervisning må innhente
spesiell tillatelse.
Forsøksdyravdelinger skal være
godkjent av forsøksdyrutvalget.
De må ha tilknyttet en navngitt
veterinær som skal gi råd om
stell og behandling av dyrene.
I dag er det andre dagen de skal trene
på grisen.
– Denne treningen har vært svært utbytterik
for meg. Etter dette er det ingen
grunn til ikke å utføre blødningsstopp,
sier ortoped Støren. I dag skal han blant
annet trene på skader i lever og hjerte.
Kursleder
Kari påfører grisen en typisk skade.
Teamet er i gang. Det jaktes på skaden.
Atmosfæren er rolig. Teamet står tett
over ”pasienten”. De konfererer med
hverandre. Snart oppdager de skadene i
leveren og klarer å stoppe blødningen.
- Dette var en stor og utfordrende
skade, sier Schrøder Hansen, der hun
beveger seg mellom for å se hvordan de
utfører arbeidet.
– Tarmene har det ikke helt bra,
kommenterer hun.
Et bankende hjerte
- Hva vil dere øve på spør hun så.
- Dere må benytte sjansen nå som dere
har muligheten, sier hun henvendt til
teamet.
- Vi tar hjertet sist, det er det vanskeligste
og mest risikable.
Teamet går i gang med å åpne ”pasientens”
brystkasse for å få tilgang til
det bankende hjertet. – Det er ikke
nødvendigvis vanskelig å sy på et
bankende hjerte, sier Schrøder Hansen.
Kirurgene får prøve i tur og orden.
Å sy på et bankende hjerte krever trening
og konsentrasjon
- Det hender en sjelden gang at vi får
inn pasienter med stikkskader eller andre
skader i hjertet. Uten trening i å sy på
et bankende hjerte, er det svært få som
tør å begi seg ut på en slik livreddende
behandling. Det kreves både trening
og mot. Men team Vestfold klarer
saken. Kirurg Schrøder Hansen tar frem
skalpellen og kursdeltakerne får nye
utfordringer.
– Nå blir de litt stresset igjen, sier hun
fornøyd.
2368 har gjort sitt. Etter oppholdet på
operasjonsbordet får grisen sovne inn,
uvitende om sin heroiske innsats.
Fakta om Vivarium og
Dyreavdelingene
Vivarium er et moderne biomedisinsk
forskningssenter, som
sammen med dyreavdelingene
på Gade og Biologiske Basalfag
(BB) utgjør dyreavdelingene
ved det Medisinske fakultet ved
Universitetet i Bergen.
Vivarium har to moderne
operasjonsstuer for store dyr
bygget og innredet etter samme
prinsipp som operasjonsstuer for
mennesker.
4
Ved siden av gris brukes mus,
rotter og kaniner.

Tekst & foto: Kristin Hauge Klemsdal
- Man må ha hodet med seg på medisinrommet.
Håndtering av medisiner krever ofte litt
regning, sier sykepleier Kjersti Berentsen ved
Post 4 på Barneklinikken.
Sertifisering skaper
trygghet
Håndtering av legemidler:
En kalkulert
Det skal ikke skje, men likevel skjer det altfor ofte. Medisin byttes om, glemmes
eller feildoseres. Noen ganger kan det få fatale konsekvenser. Håndtering av
legemidler er helsevesenets største sikkerhetsrisiko.
- Det er en betydelig underrapportering
av mindre alvorlige hendelser knyttet til
feilmedisinering, mener overlege Sidsel
Aardal, leder for Skadeutvalget i Helse
Bergen.
Få hendelser rapporteres
Skadeutvalget arbeider med saker
der avvik har fått eller kunne ha fått
konsekvenser for pasienten. I 2003 fikk
utvalget inn 346 meldinger. 11 av disse
omhandlet medisinering.
- Dette er et latterlig lavt tall i forhold til
hvor mange pasienter vi behandler, sier
Aardal.
Bytter om medisin
Ifølge overlegen er ombytting av
medisiner den vanligste årsaken til
feilmedisinering.
- Det er utrolig viktig å forsikre seg om
at man gir rett medisin til rett pasient,
sier hun og viser et utdrag fra skademeldingene.
”Jeg trodde pasienten var
en annen,” ”jeg ga medisin til galt rom”
6
og ”tok feil seng”, heter det i noen av
forklaringene.
- Ansatte i helsevesenet har en travel
hverdag, men det er skummelt hvis det
blir mye slums. En dag kan det smelle.
Vi har veldig gode skriftlige rutiner, så
dette går på menneskelige feil. Man kan
kanskje kalle det uoppmerksomhet. For
eksempel ser vi at dobbeltkontrollene
ikke er gode nok. Det tar tid å sjekke
ordentlig, men man må ta den tiden
som trengs. Når vi har gode rutiner og
følger disse, beskytter vi oss selv, sier
Aardal.
Ønsker god meldekultur
Hun mener det er viktig at avdelingene
følger opp når det kommer en skademelding.
- Avdelingslederen må finne ut hva som
har sviktet, og se om det er behov for
å endre på rutiner eller gi opplæring.
Ansatte som har vært innblandet i
episoder hvor noe har gått galt, må få
nødvendig hjelp og støtte, sier Aardal,
risiko
som etterlyser mer åpenhet rundt
temaet feilmedisinering.
- Det verste er når noe skyves under
teppet, mener hun.
- Det er krevende for en sjef å skape
et miljø hvor det er tillatt å feile. Men
det må være lov å innrømme at man
er usikker. Vi har arbeidet mye med
å begrense feil ved håndtering av
legemidler og er blitt bedre til dette de
siste årene. Men vi har fremdeles en vei
å gå når det gjelder å innrømme at vi
gjør feil. De fleste meldingene vi får inn
fordeler seg på få avdelinger. Jeg tror
ikke at disse avdelingene er dårligere
enn de andre. Forklaringen er vel snarere
at de har en bedre meldekultur, sier
overlege Sidsel Aardal.
I 2003 førte feilmedisinering til
betydelig personskade hos to
pasienter som ble behandlet
i Helse Bergen. I 2002 var det
tilsvarende tallet en pasient.
Kilde: Skadeutvalgets årsmelding
S
tudier
og rapporter viser at barn er spesielt utsatt for feilmedisinering.
Ved Barneklinikken, Haukeland Universitetssykehus har man arbeidet
systematisk for å hindre feil og avvik de siste 10 årene.
- Vi har en grundig opplæring av
nyansatte sykepleiere. Målet er at alle
skal ha nødvendig kompetanse til å
gjennomføre legemiddelhåndtering på
en forsvarlig måte. For å dokumentere
kunnskapsnivået til den enkelte
sykepleier, ble det i fjor tatt i bruk
sertifisering i legemiddelhåndtering,
der alle kvitterer for eget kunnskapsnivå
på et spørreskjema. Spørsmålene
kan besvares i grupper, og dette har
ført til gode diskusjoner om praksis
på postene, forteller assisterende
oversykepleier Berit Båtsvik ved
Barneklinikken.
- Vi har som mange andre avdelinger
rutiner for avviksregistrering, men
vi mener at sertifisering er et minst
like viktig tiltak for å hindre feilmedisinering.
Det ansvarliggjør den
enkelte sykepleier, og kan fange opp
uklare punkter i rutinene før eventuelle
feil oppstår. Sykepleierne opplever det
som positivt med fokus på legemiddelhåndtering,
både av hensyn til pasientsikkerhet,
men også for egen trygghet i
jobben, sier Berit Båtsvik.
I 2003 ble 163 meldinger sendt til
Norsk Pasientskade Erstatning
(NPE) – åtte av disse skyldes feilmedisinering.
Året før var det bare
to av 143 NPE-meldinger som følge
av dette.
Kilde: Skadeutvalgets årsmelding
De fleste medisinrom har sjekklister som hjelper
sykepleierne med å huske på viktige ting når det
gjelder medisiner og medisinering.
7

Registrerer avvik
I
8
på Intensiven
1997 innførte Intensivavdelingen på
Haukeland et system for rapportering
av avvik. Formålet var blant annet å finne ut mer om årsakene til feilmedisinering.
Tekst: Kristin Hauge Klemsdal
Foto: Ole-Christian Amundsen
Rapporteringen foregår anonymt, ved
at den som oppdager avviket fyller ut
et skjema og legger det i en postkasse.
Avvik som fører til skade på pasienten
meldes som vanlig på skademeldingsskjema.
- Våre ansatte har vært positive til dette.
De har tillit til at systemet blir brukt
for å forbedre, og ikke for å straffe, sier
seksjonsoverlege Hans Flaatten, som tok
initiativ til registreringen. Han forteller
at det hittil er rapportert om 2200 avvik.
Rundt 40 prosent er knyttet til medisinering
og infusjon.
- Nå vet vi mye mer om hva som
Seksjonsoverlege Hans Flaatten ved
Intersivavdelingen forteller at de
ansatte har vært positive til å registrere
avvik.
skaper avvikene. Når det gjelder feilmedisinering,
så er det vanligvis uoppmerksomhet
som ligger bak. Mennesker
gjør feil, så enkelt er det. Forskning viser
at databaserte medikamentforordningssystemer
gir en tryggere håndtering av
medisiner. Personlig tror jeg dette er
løsningen på problemet, sier Flaatten.
- Avvik: Mangel på oppfyllelse
av spesifisert krav
I 2003 fikk ni pasienter
mindre alvorlig
personskade på grunn av
feilmedisinering i Helse
Bergen, en pasient mer
enn i 2002.
Kilde: Skadeutvalgets årsmelding
-
Underbemanning
kan true
sikkerheten
V
ed
flere avdelinger og poster i Helse Bergen er
det fremdeles vanlig at bare en sykepleier er på
vakt om natten. Dermed blir det umulig å utføre
dobbeltkontroll av medikamenter.
Tekst & foto: Kristin Hauge Klemsdal
- Det må karakteriseres som en
systemsvikt når det ikke er bemanning
nok til at våre sykepleiere kan
utføre en forskriftsmessig håndtering
av legemidler, sier foretakstillitsvalgt
for sykepleierforbundet i Helse
Bergen, Britt Sissel Frøyen.
- Da jeg jobbet som sykepleier
selv for en del år tilbake, var det
ikke uvanlig at man var alene som
sykepleier vakt. Men de senere årene
er kravene til sikkerhet skjerpet. Blant
annet skal det utføres dobbeltkontroll
ved medisinering. Problemet er at
kravene har økt mer enn ressursene,
påpeker Frøyen.
Hun viser til dokumentasjon som hun
har mottatt fra ulike avdelinger, både
på Haukeland og fra andre enheter i
Helse Bergen.
- Jeg får en del tilbakemeldinger om
at dobbeltkontroll ikke kan utføres på
grunn av at det bare er en sykepleier
på vakt. Dette er et såpass stort
problem at noe bør gjøres med det.
For få dager siden var jeg på møte
på en avdeling på Haukeland, og det
som kom frem var ganske ille. Jeg må
innrømme at jeg er veldig bekymret
over situasjonen.
Ønsker bedre bemanning
- Årsaken til feilmedisinering er
verken latskap eller sløvhet, mener
Frøyen.
- På nattestid er årsaken som oftest
- Dessverre er det ikke uvanlig at
sykepleiere ikke får utført dobbeltkontroll
fordi det bare en en sykepleier
på vakt, sier hovedtillitsvalgt
for sykepleierforbundet i Helse
Bergen, Britt Frøyen.
underbemanning, noe som resulterer
i at dobbeltkontroller ikke utføres.
Man bør jo helst ikke forlate posten
når man har ansvaret. Det bør være
minst to sykepleiere på vakt hele
tiden, slik at man kan kontrollere
hverandres arbeid, mener hun.
- Om dagen er det flere på vakt,
men da kan stort tidspress gjøre det
vanskelig å gjennomføre kontrollrutiner.
Nøkkelen til å få bukt med
feilmedisinering ligger nok i en bedre
bemanning, selv om det kanskje
virker rart å si dette nå. Vi vet jo alle
at det går motsatt vei.
Nødvendig
med stor
årvåkenhet
Viseadministrerende direktør
Stener Kvinnsland er ansvarlig
for kvalitetssystemene i
Helse Bergen.
- Legemiddelhåndtering
representerer en potensiell
sikkerhetsrisiko, fastslår han.
- Vi har gode systemer og rutiner for
håndtering av legemidler. Men det
krever at ansatte følger opp. Mange
medikamenter har en smal terapeutisk
bredde. Det skal lite til før en for lav
eller høy dose kan få konsekvenser
for pasienten. Derfor kreves det gode
rutiner og stor årvåkenhet når man
omgås legemidler, sier Kvinnsland.
Han tror ikke feilmedisinering er et
omfattende problem i Helse Bergen,
- Vi er en stor virksomhet og gjør
stort sett en god jobb. Men så lenge
det gjøres feil, kan vi bli bedre. Dette
går på tilrettelegging av gode rutiner,
opplæring og at de ansatte følger opp.
Vi må i tillegg ha en årvåkenhetskultur
når det gjelder håndtering av legemidler.
Jeg ser av Skadeutvalgets saker at en del
episoder dreier seg om feilmedisinering,
derfor må vi ta dette på alvor. I denne
sammenhengen vil jeg få understreke
hvor viktig det er at feil rapporteres.
Poenget er ikke å avstraffe enkeltmennesker,
men å avdekke svakheter
i rutiner og systemer slik at vi kan
gjøre noe med det, sier Kvinnsland, som
presiserer at ansvaret for korrekt legemiddelhåndtering
hviler på den enkelte
helsearbeider.
- Dette forutsetter selvfølgelig at
retningslinjer finnes og er kjent, og at
det er et linjeansvar å påse at disse blir
fulgt.
Hva mener du om feilmedisinering Si din mening i debattforumet på Innsiden!
9

- Haukeland Universitetssykehus er et av de første sykehusene i Norge
som tar i bruk elektroniske journaler, forteller prosjektleder for skanningprosjektet
i Helse Bergen, Bente Saltnes Nedrebø.
Den digitale tidsalder har for alvor
inntatt Helse Bergen, og omleggingen
fra papirjournal til elektronisk pasientjournal
er i full gang. Målet er en
mer effektiv og trygg kommunikasjon.
Tekst & foto: Hege Fantoft Andreassen
Lite papir
- Formålet med PapirLite sykehus er å
opprette et fullt integrert system, med
en komplett elektronisk journal, sier
Bente Saltnes Nedrebø, prosjektleder for
skanningprosjektet i Helse Bergen.
Stadig flere avdelinger avslutter nå
opprettingen av nye papirjournaler, og
som en mellomløsning er det satt i gang
skanning av journaler.
Diskusjon om ressurser
– Hittil er det bare Arkivavdelingen som
har arbeidet med å skanne historiske
journaler. Det kan bli aktuelt å legge til
rette for dette på flere avdelinger hvis
vi får midler til det, sier Nedrebø. Hun
legger ikke skjul på at det er en svært
omfattende jobb å skanne allerede
opprettete papirjournaler. I disse dager
pågår diskusjoner med ledelsen om
det kan skaffes ressurser til slik sentral
skanning.
– Vi har ikke ambisjoner om å skanne
alt som finnes av papirjournaler, bare de
10
- mindre arbeid
som tilhører aktive pasienter, presiserer
hun.
Haukeland tidlig ute
Flere sykehus i landet har planer om å
gå over til elektroniske journaler.
– I vår har vi hatt besøk av Rikshospitalet,
Ullevål universitetssykehus og Helse
Fonna. De ønsket å se hvordan systemet
fungerer. Selv har vi vært på befaring i
Arendal. Der er de kommet svært langt
med innføringen av fullelektroniske
journaler, så vi fikk noen ideer fra dem.
St. Olavs Hospital og enkelte andre
sykehus er også så smått i gang med
skanning, forteller Nedrebø.
Fakta om
skanningprosjektet:
Skanningprosjektet er et ledd i
PapirLite sykehus.
IT-avdelingen har et tett
samarbeid med Arkivavdelingen
som har utført all skanning av
historiske journaler.
I november startet et pilotprosjekt
på Medisinsk avdeling.
I løpet av våren har skanning
også blitt innført på Nevroklinikken,
KK, Hjerte-, Hud-, Øye-,
Lunge- og Kreftavdelingen.
Utover høsten er planen at alle
sykehusets avdelinger skal ta i
bruk skanning.
Fornøyde
leger
Tekst:
Seksjonsoverlege Nina Langeland ved Infeksjonsseksjonen
ved Medisinsk avdeling, har erfaring med
bruk av fullelektroniske journaler.
Seksjonsoverlege
Nina Langeland ved
Infeksjonsseksjonen
på Medisinsk avdeling
er flittig bruker av fullelektroniske
journaler.
Fakta om PapirLite sykehus:
Formålet med programmet
PapirLite sykehus er å redusere
papirbruk og effektivisere rutiner
knyttet til pasientjournalen
i Helse Bergen. Programmet
består av flere prosjekter, blant
annet skanning, digital diktering
og elektronisk sykepleiedokumentasjon
(Spl-IT).
Hege Fantoft Andreassen
Foto: Ole-Christian Amundsen
– Jeg er veldig fornøyd med at vi får
større tilgang til opplysninger via data,
som f.eks. pasienthenvisninger, prøvesvar
og analyser som er utført andre
steder enn på vår egen avdeling. Dette
gjør at vi slipper å ta telefoner hit og
dit for å få nødvendig informasjon. Ved
bruk av papirjournaler opplevde vi ofte
mangel på opplysninger og mye arbeid
for å få tak i disse, sier Langeland.
Mindre rydding i papir
– En annen fordel er at oppdateringen
av opplysninger er bedre, og at vi slipper
å rydde så mye i papirer, sier seksjonsoverlegen,
og legger til at det hun nå
anser som den ideelle pasient er en
som ikke har vært registrert i systemet
tidligere.
– Da slipper vi å forholde oss til gamle
journaler, og kan opprette alle data
elektronisk. Hun medgir at den nye
løsningen likevel ikke går smertefritt.
– Vi blir nok mer fornøyd jo mer vi får
direkte integrert i DokuLive. Foreløpig
må vi også bruke mange papirjournaler
og da er det tungvindt å måtte logge
seg på flere steder og ikke ha alle data
samlet. Det går dessuten litt langsomt å
bla i elektroniske data, sier hun.
Mange fordeler
For pasientene vil det nye systemet
gi større sikkerhet. Dette er spesielt
betryggende for dem med sensitive
diagnoser, som ønsker å føle seg trygge
på at papirer og journaler ikke er synlige
eller kommer på avveie. Legene vil også
få bedre oversikt over hver enkelt pasient,
noe som kan gi bedre behandling.
Alle oppslag i elektronisk journal blir
loggført. Dermed kan man se hvem som
har vært i journalen, på ulike steder og
til ulike tidspunkt.
11

-Den stadige usikkerheten gjør noe
med oss. Det gjelder jo fremtiden vår,
og vi snakker mye om det, sier Anita
Sundli, tillitsvalgt for de 20 sekretærene
på Radiologisk avdeling. De tar seg av
timebestillinger og alt annet papirarbeid
i forbindelse med de ulike radiologiske
undersøkelsene.
Det er torsdag, og klokken er halv
to. Tross tøffere tider og usikkerhet:
Torsdagstradisjonen med felleskaffe
holdes i hevd. Kanskje er det ekstra
viktig i usikre tider å holde fast på slike
møteplasser.
Kaffe og kake står klart, rundt bordene
og pultene summer praten. Denne dagen
er det omstillingsprosessen og kravet
om at Radiologisk avdeling må redusere
med seks årsverk som er temaet.
-Det argumenteres med at digitaliseringen
i fremtiden vil effektivisere driften.
Men det er i fremtiden, ikke akkurat i
dag. Jobben må jo gjøres uansett om
vi blir færre. Derfor frykter vi at vi får
en svært stresset hverdag når arbeidsmengden
til hver enkelt øker, sier Torunn
Holstad.
12
Tekst: Mona Høgli
Foto: Ole-Christian Amundsen
- Frykter dårligere
arbeidsmiljø
Digitalisering og effektivisering. Nedbemanning og
omstilling. Sekretærene på Radiologisk avdeling er
usikre på hvordan fremtiden blir og hvem som får
beholde jobben.
Usikkerheten er den samme hos alle.
Også frykten for at arbeidsmiljøet skal
bli dårligere, at kolleger skal begynne å
skule på hverandre: Hvem må gå Hvem
forsøker å innynde seg hos ledelsen
Til tross for usikkerheten er sekretærene
fornøyd med informasjonen de har fått
underveis. Tillitsvalgte, verneombud og
representanter for ulike yrkesgrupper
har vært med på idédugnad.
-Og vi har fått fortløpende informasjon,
forteller verneombud Monica Haugen.
Alle har vært på allmøter, eller fått
referater fra allmøtene.
-Men ennå har vi ikke fått vite konkret
hva nedbemanningen vil bety for vår
avdeling. Det eneste som er sikkert, er at
vi går en usikker fremtid i møte. Vi føler
vel litt at merkantilt personale er en
spesielt utsatt gruppe. Men noen må jo
gjøre denne jobben også, det er ikke alt
som kan effektiviseres og digitaliseres,
sier tillitsvalgt Anita Sundli.
5Føler du at du blir involvert i
omstillingsarbeidet
1.
2.
3.
Hvordan opplever du omstillingen
Får du nok informasjon om det
som skjer
Elisabeth Buanes,
sekretær ved
Øyepoliklinikken,
Øyeavdelingen
Haukeland
1.- Her hos oss i ekspedisjonen
på Øyepoliklinikken
skal vi egentlig være
tre fulle stillinger, men nå
er vi nede i 1 ½ stilling. Vi
har to langtidssykemeldte
og får ikke inn vikarer på grunn av innsparingene.
Det sier seg selv at det er mer å gjøre enn vanlig,
og vi er ganske sårbare nå. Egentlig skulle vi ha
begynt å skanne pasientjournaler, men det rekker
vi ikke. Dermed må skrivestuen ta seg av skanningen,
så dette har ringvirkninger.
2. Nei. Men det er vel uansett folk lenger oppe i
systemet som tar avgjørelsene her.
3. Ja, det synes jeg. Ledelsen vår informerer etter
møter, og jeg finner en del på nettet.
Gudveig Spilde,
bioingeniør på
laboratoriet, Voss
sjukehus
1. Jeg er jo redd for at
jeg skal miste jobben. Tror
ikke jeg har en sikker jobb
i fremtiden.
2. Føler ikke at jeg er involvert direkte. Vi på
golvet er jo ikke akkurat med på å bestemme hvor
det skal skjæres ned.
3. Ja, jeg synes opplysningen er god. Det kommer
stadig vekk e-post fra ledelsen her på huset, med
informasjon om det som skjer.
på gangen om omstilling
Vibeke Dreyer, leder for
Fysioterapiavdelingen på
Barneklinikken, Haukeland
1. - Det føles litt utrygt. Siden jul
har Fysioterapiavdelingen som helhet
mistet 3,5 stillinger. Vår fremtidige
bemanning er også usikker på
grunn av nye krav om innsparinger.
Fysioterapiavdelingen hadde som
første prioritet på virksomhetsplanen
å få opprettet en 60 prosent
stilling ved Barneklinikken for
behandling av barn med den dødelige
sykdommen cystisk fibrose. På
grunn av innsparingene fikk vi ikke
ressurser til dette. Vi opplever at vi
har pasienter med behov som ikke
blir dekket godt nok på grunn av
økonomien.
2. - Ja, vi har deltatt i prosessen
hele veien. Det har vært en åpenhet
om det som skjer.
3. - Vi er blitt svært godt informert
av ledelsen ved Fysioterapiavdelingen
hele veien. De har gjort en
god jobb, og jeg vil derfor benytte
anledningen til å gi en honnør til
vår sjeffysioterapeut.
Seksjonsoverlege Leif
Aanderud, Yrkesmedisinsk
avdeling, Haukeland
1. Avdelingen har ubesatte
stillinger som medfører lange
ventelister, og som helhet blir
avdelingen stående på stedet hvil
hvis slike innsparinger skal bli
permanente. Vår seksjon har en
ubesatt assistentlegestilling, og
det er nødvendig med et tilsig av
friske krefter. Vi føler at administrasjonen
gjør en stor innsats for
sykehuset, men kveles av nedskjæringskrav.
2. - Det har vært mye møter i
forbindelse med nedskjæringene.
På ledelsesplan går det mye energi
med til dette.
Eirik Lindhjem, spesialarbeider
og tillitsvalgt ved Sentralforsyningen,
Haukeland
1. - Jeg har ikke merket så mye
til det ennå. Vi skal snart begynne
med ombyggingsarbeid, men det
har egentlig ikke med omstillingen
å gjøre. Dette går vel mer
på nedbemanning, og det rammer
ikke oss denne gangen. Sentralforsyning
er en liten avdeling, og vi
kan ikke miste noen. De siste årene
har det blitt stadig mer å gjøre her,
uten at bemanningen har økt.
2. - Vi føler vel noen ganger at
ting skjer over hodene på oss, og
man kan føle seg litt tilsidesatt.
I forbindelse med at det skulle
nedbemannes har det gått en del
rykter om at også vår avdeling
ville bli rammet. Folk har vært litt
redde for å miste jobben. Det har
ødelagt litt og skapt usikkerhet om
fremtiden.
3. - Hverdagen er hektisk, og det
er ikke alltid det blir tid til å sjekke
Intranettet. Det har vært mange
møter vedrørende økonomien, men
vi får egentlig ikke vite så mye.
3. - Ja, det synes jeg. Både på
Intranettet og i Hospitalet er det
mye informasjon om hva som
foregår.
Hva mener du om feilmedisinering Si din
mening i debattforumet på Innsiden!
-
De ansatte
har vært
Tekst: Mona Høgli
Radiologisk avdeling
har fått pålegg om
å redusere med seks
årsverk i denne runden.
- De ansatte har vært
usedvanlig lojale i den
prosessen vi nå er inne i,
sier avdelingsleder Aslak
Aslaksen.
I alt skal Helse Bergen redusere
med 150 årsverk innen nyttår.
Det er vedtaket fra styret.
Radiologisk avdeling har 187
ansatte og må nå redusere med
seks.
-Vi har fått beskjed om å
redusere med forholdsvis
mange årsverk. De skyldes nok
at det ligger en mulighet for
effektivisering i innføringen av
RIS og PACS. Men det er jo en
viss usikkerhet knyttet til hvor
vidt IT-systemer kan gi den forventede
innsparingen så raskt,
sier Aslaksen.
Avdelingen har nettopp redusert
staben og i tillegg lagt om
driften slik at det var mulig å
bemanne en ny MR-maskin og et
nytt ultralydlaboratorium uten å
øke antall ansatte. De seks årsverkene
det nå gjelder, kommer
på toppen av disse.
-Jeg har hele veien vært opptatt
av at dette skal foregå på
en skikkelig måte. Vi startet
prosessen med workshop hvor
lederne og de tillitsvalgte var
med. Der kom det mange innspill
til ulike måter å rasjonalisere
lojale
driften på, innspill som jeg har
tenkt å bruke. Underveis bruker
jeg mye møter for å holde de
ansatte informert. Jeg har tro på
direkte kommunikasjon, å bruke
meg selv. Skriftlig informasjon
blir så lett misforstått, jeg liker
best å formidle det muntlig.
Men vi bruker også Intranettet
vårt som informasjonskanal, sier
Aslaksen.
Han berømmer de ansatte for at
de har vært lojale medspillere i
prosessen.
-Både lederne og de tillitsvalgte
har vært gode samarbeidspartnere.
Men til syvende og sist
er det mitt ansvar, og det blir
jeg som må skjære igjennom og
bestemme hvor disse årsverkene
skal tas, sier Aslaksen.
Å være leder i en nedbemanningstid
er ingen ønskesituasjon.
-Nei, det er klart det er vanskelig
å stå på allmøter og informere
om dette. Det er vanskelig å se
folk i øynene og si at vi håper
dette skal ordnes ved naturlig
avgang, og at eventuelle overtallige
vil bli omplassert. Særlig
med tanke på at alle avdelinger
skal omplassere.
Prosessen tar tid, og det blir mye
usikkerhet mens det står på.
Jeg forstår godt at de ansatte
er usikre. Dette er ikke kjekt for
noen parter, men med den
økonomiske situasjonen Helse
Bergen er inne i, så må vi ta
denne omstillingsprosessen, sier
Aslaksen.
13
omstilling

Et brennende
helvete
Brannmannen Kenneth
er omgitt av flammer.
Han vet ikke lenger hvor
han er. Kjenner bare
en intens brennende
smerte bre seg over hele
kroppen. Han ser at noe
drypper, det er hjelmen
som smelter. Kenneth
tror hans siste time er
kommet.
Tekst: Eli Gunnvor Grønsdal
På Poliklinikk for Plastikkirurgi sitter
Kenneth Wangen (31) og forteller
om sitt livs mareritt. I dag er han inne
til kontroll. En ung tobarnspappa fra
Lillestrøm. Det eneste godt synlige bevis
på det han har gjennomgått er spesialhanskene
han har på seg. Han tar av seg
den ene hansken, og til syne kommer
en hånd der det ytterste laget med hud
er borte. Borte er også fingertupper.
Fingrene er nærmest grodd sammen.
- Mens det brant som verst rundt meg,
tok jeg av meg hansken for å klare å
14
trykke på alarmknappen jeg hadde på
innsiden av jakken, forteller Kenneth.
Det ødela hånden, men reddet livet
hans.
Familie savnet
Det var en sommerdag i fjor at brannalarmen
gikk. Et kombinert industri og
bolighus sto i full fyr. En familie var
savnet. Kenneth, som er utdannet røykdykker,
gikk inn i det brennende huset.
Plutselig hører han et kraftig smell.
- Jeg ser en flammevegg kommer mot
meg, og snur meg for å gå ned. Så faller
jeg i trappen. I løpet av noen sekunder
begynner det å svi over hele kroppen, og
jeg er sikker på at jeg skal dø.
Ønsker å dø
Kenneth setter seg på huk. Som røykdykker
vet han at bør oppholde seg
lengst ned mot gulvet.
- Det brant over alt. Jeg tittet ned på
gulvet og oppdaget at skoene mine
var smeltet! Kenneth klarer å få av
seg hansken og trykker på alarmen på
innsiden av jakken. Kort tid etter dukker
en kollega opp og får dratt ham med
seg ut.
- Han kom akkurat tidsnok til å redde
livet mitt. På dette stadiet vurderte jeg å
ta av meg masken for å få en rask slutt
på det hele.
Ut av branninfernoet
Kenneths kollegaer tar imot ham, men
har ennå ikke oppfattet hvor skadet han
er.
- Jeg kjenner ikke hendene mine og
løper til en brannbil. Der river jeg til
meg alt av vann og kraner. Kenneth
klarer ikke å få av seg jakken. Ambulansepersonell
hjelper han.
- Jeg så på ansiktene at dette ikke var
hverdagskost. Det var tydelig at det de
så var det rene marerittet. Og det skulle
vise seg riktig. Kenneth var brent på 70
prosent av kroppen. 28 prosent 3. grads
forbrenning.
Skar opp uten bedøvelse
Kenneth ble fraktet til Akershus
universitetssykehus.
- Jeg husker at to sykepleiere holdt meg
nede mens den ene skar opp hånden
min – uten bedøvelse! Det var utrolig
smertefullt, men reddet trolig hånden
min fra amputasjon.
Deretter blir Kenneth dopet ned og
fløyet til Brannskadeavsnittet. Han
våkner etter en uke.
- Jeg husker ikke noe fra den første
tiden. Jeg var nær ved å dø flere ganger,
og familien ble forberedt på det verste.
Takknemlig for behandlingen
- Jeg vil påstå at hadde det ikke vært
for Brannskadeavsnittet hadde jeg ikke
sittet her i dag. Plastikkirurg Hallvard
Vindenes og teamet hans lot ingenting
være uprøvd. Jeg er dem evig takknemlig,
sier Kenneth.
Støtten fra kolleger og arbeidsgiveren
Nedre Romerike brann -og redningsvesen
har også vært viktig.
- Gutta på jobben har hjulpet meg og
har en enorm ”guts” på å få meg tilbake.
På spørsmål om han virkelig ønsker seg
tilbake til brannvesenet svarer han:
- Mitt mål er å bli kroppslig rustet til
å kunne jobbe som røykdykker. Jeg vil
nemlig ha muligheten til selv å takke nei
til jobben.
Travle timer
Tore for
Tekst og foto: Hege Fantoft Andreassen
- I løpet av dagen kan det bli litt mye frem og tilbake og ut og inn. Du får henge
med så godt du kan, sier bioingeniør Tore Eikeland, og viser vei gjennom blodbank
og kjølerom.
15

- Det meste går automatisk etter 25 år
i samme yrke. Blodgiverne er i trygge
hender når Tore skal tappe.
Klokken har knapt passert 9.00. Ved
laboratoriet på Voss sjukehus er arbeidsdagen
allerede godt i gang. Tore tar meg
med til plasmapressen, og finner frem
en gjennomsiktig blodpose som presses
hardt sammen i maskinen. Han viser
entusiastisk hvordan plasma og blod
skilles ut i hver sine slanger og poser, før
de veies og registreres på pc. Plasmaposene
hurtigfryses i et kar med minus
35 graders sprit. Blodet derimot skal
aldri fryses, men plasseres i lagerskapet.
– Du lærer mye nytt i dag, kommenterer
Tore og ler. Vi går til fryseboksen, hvor
det ligger dypfryst plasma fra Østerrike,
nøye sortert etter blodtype. Det går fort
unna når trente hender kutter slanger
og printer strekkoder.
Gode rutiner
- Jeg er glad vi har en turnusordning
her ved laboratoriet. Selv om det meste
går automatisk etter alle årene her, så
skjer det mye nytt. Derfor er det viktig
med jevnlige oppdateringer, sier Tore.
Han klistrer merkelapper på blodposene,
vel vitende om hvor katastrofalt det kan
være å registrere, måle eller blande feil.
- Vi har knallharde rutiner, og systemer
og maskiner er gode, forsikrer han.
Tores arbeidsdager begynner vanligvis
med en runde hos pasientene, hvor det
tas blodprøver etter bestillinger laboratoriet
får inn. I dag må han likevel ut
igjen på et ekstra oppdrag like før lunsj.
– Kom, vi skal ned på sengeposten, sier
han og tar med seg en liten kurv før han
raskt er ute av døren.
På oppdrag med blodprøvekurv
– Oppi her er alt jeg trenger. Han peker
på nåler, slanger og en rekke fargerike
reagensrør som systematisk er plassert
i blodprøvekurven, og forklarer meg om
forskjellen på rørene og internasjonale
fargekoder. Målrettet går han gjennom
sengeposten og banker forsiktig på en
dør. Innenfor ligger en eldre dame i
sengen, som tydelig gjenkjenner Tore fra
dagen i forveien. Uten å nøle strekker
hun ut armen og lar seg stikke. Tore
setter seg ned, slår av en prat, og utfører
jobben med største ro.
Så er det tid for lunsj. Tore og damene
samles på laboratoriets pauserom. Her
traktes kaffe og kokes tevann.
Trives blant damene
Tore har jobbet på laboratoriet på Voss
sjukehus i 25 år. Etter ti år fikk han lederansvar
og har siden vært sjef for åtte
damer. Men hva synes han om å være
avdelingens eneste mann
– Veel, jeg overlever, smiler han brydd,
men legger fort til at han ikke tenker
mye over det. Etter mange år er det blitt
en vane, og fordi det blir mye fagprat,
opplever han ikke det store savnet etter
mannlige kolleger. Foruten enkelte
sommervikarer, har han bestandig vært
eneste mann på laboratoriet.
En uforstyrret lunsj er imidlertid
fremmed for de laboratorieansatte. Det
piper i klokker og ringer i telefoner. Litt
ut og inn, og avbrutte samtaler.
– Nå må jeg ta meg tid til litt kontorarbeid,
sier Tore etter at matpakken er
unnagjort. Som sjef blir det mye arbeid
foran pc’en. Foruten verv i styrings- og
prosjektgrupper, har han ansvar for
bestillinger og innkjøp. Han forteller at
det ofte blir vanskelig å avgjøre hva han
skal prioritere, og at papirarbeidet gjerne
kommer i andre rekke. Å være en del av
turnusordningen krever også sitt.
Blodtypereagens på ville veier
– Tore, vi er tom for blodtypereagens!
Et lyst hode dukker frem i døråpningen,
og labsjefen får et nytt problem å løse.
Han rister oppgitt på hodet, gnir seg i
øynene.
– Du skjønner… firmaet vi får blodtypereagens
fra, gjorde en feil her forleden.
Vår bestilling ble sendt til Finnmark, og
vi har fått varene som egentlig skulle
til sykehuset i Hammerfest. Så nå er vi
altså tomme. Han snur seg kjapt rundt,
tar en telefon og diskuterer seg frem
til en nødløsning. Så fortsetter han å
fortelle meg om arbeidsoppgaver og en
blodbank-konferanse han deltok på i
Tromsø. Men vi avbrytes igjen.
– Tooore, kan du hjelpe til her ute
Så bærer det tilbake til blodbanken. Bra
med korte avstander. Voss sjukehus har
heldigvis ingen uendelig lange korridorer
eller fulle heiser. Tempoet er avslappet
og stemningen god. Tore smiler og hilser
på de hvitkledde vi passerer i gangen.
Trofaste blodgivere
– Det er egentlig ikke min uke i
blodbanken, men jeg må ta en ekstra
turn, hjelpe til litt hvis det trengs,
sier Tore. Hjemmevant henter han
instrumenter fra skuffer og skap, flytter
seg fra den ene pc’en til den andre,
plotter inn og printer ut. I gjennomsnitt
har sykehuset besøk av fire til fem blodgivere
hver dag. En gammel traver sitter
og venter. Tore måler blodprosenten
hans og gjør klar slanger og blodposer.
Han registrerer giveren i databasen og
påpeker at han i dag er her for 48. gang.
– Har du fått sølvnålen spør han og ser
nesten litt bekymret ut. Det tar seg ikke
ut å glemme å gjøre stas på en pålitelig
giver. Det nikkes bekreftende fra
liggestolen. Sølvnålen deles ut etter 40
gangers tapping, og Tore slår fast at det
er blitt gitt bort en del av dem. Blodgiverne
er trofaste, mange har kommet
regelmessig i en årrekke. 450 milliliter
blod tappes og veies. Mens giveren
etterpå slapper av med en brus, går Tore
bort til et stort dobbeltskap.
FÆRØYENE OG SHETLAND PÅ EN UKE
NYHET!
– Hva vil du ha i dag da Håndklær
og paraplyer, sekker og kopper kan
skimtes i hyllene. Det vanker alltid en
påskjønnelse fra blodbanken. Han finner
frem en polstret lue med øreklaffer.
– Denne er grei vettu, fin å ha på hytten.
Det prøves og nikkes. Jo, det blir en lue
denne gangen.
Varierte oppgaver og godt samhold
Det er på tide å gi travle Tore litt tid på
kontoret igjen.
– Her på labben er vi en tett gruppe med
godt samarbeid, det setter jeg stor pris
på. Det er veldig ålreit å være en del av
en helhet, der vi diagnostiserer og følger
opp pasientene. Jeg har opplevd en del
episoder hvor det var helt avgjørende
for en pasient å få blod så raskt som
mulig. I slike tilfeller får jeg virkelig
følelsen av at jobben min er betydningsfull.
Å jobbe på et lite sykehus gir også
god oversikt, det meste er innen rekkevidde
og dagene er varierte og allsidige,
smiler Tore.
Nå kan du oppleve både
Færøyene og Shetland på en
uke. Du får 2 netter på
Færøyene, 3 på Shetland og
2 om bord i cruisefergen
“Norröna”. Hotell med frokost
er inkludert begge steder.
HVER TIRSDAG I HELE SOMMER! Priseksempler pr pers. med reise og hotell:
Lavsesong: Med innv. 4- sengs lugar kr 4.590. Med utv.2- sengs lugar kr.5.230.
Høysesong: Med innv. 4- sengs lugar kr 5.160. Med utv.2- sengs lugar kr.5.990.
Tillegg for enkeltrom på hotellene: kr.1.320. Ta bilen med for kr.900 i lavses. og kr.1.200 i høyses.
www.smyril-line.no
55 59 65 20
Norge - Danmark - Shetland - Færøyene - Island
17

- Ungene fikk
slite av meg
håret
Ute i solskinnet på Sentralblokkens takterrasse treffer vi Vidar. Han går litt målløst
omkring med cellegiften i en pose hengende i et stativ. Vidar har kreft. Vidar har tre
små barn. Barna er Vidars pårørende.
rot i virkeligheten. Derfor er det svært
viktig at ungene får konkret og forståelig
informasjon både om sykdommen og
om utsiktene fremover.
Barn er velkommen
Noen foreldre oppholder seg over lengre
tid på Kreftavdelingen.
- Det er viktig at også barna får et trygt
forhold til stedet hvor mamma eller
pappa oppholder seg. Vi vil vise at barn
og unge er velkomne og har innredet
et tidligere pasientrom til et sted hvor
ungene kan spille, lese, se TV eller video
eller bare være sammen med foreldre
eller personale. Noen ganger baker vi
pizza eller finner på andre hyggelig ting
på avdelingen.
Aleneforeldre får også kreft
Anne Lise Elholm nevner spesielt
foreldre som er alene om omsorgen når
de blir syke.
- Dette er en gruppe som kanskje ikke
har så stort nettverk. Noen trenger
avlastningsforeldre i en periode, eller
andre former for støtte og hjelp.
Kreftforeningen er en god samarbeidspartner
i forhold til denne foreldregruppen.
I tillegg samarbeider vi også med
Sosionomavdelingen.
På Montebello
Sykepleieren på Kreftavdelingen brenner
for å hjelpe barn kreftrammede familier.
Annenhver sommer arbeider hun som
gruppeleder på Montebello. Hit kommer
familier fra hele landet som har opplevd
at en av foreldrene har fått diagnosen
kreft.
- Jeg har fått god trening i å være åpen
og ærlig, og ”pirker” stadig borti både
personale og pasientene slik at barna
blir ivaretatt. Samtidig skal vi også trø
varsomt i slike tilfeller. Vi må lytte oss
frem til hva hver enkelt familie har
behov for og vi må respektere de valg de
gjør, sier Anne Lise Elholm.
.
Tekst & foto: Eli Gunnvor Grønsdal
Vidar ble første gang syk for 16 år siden.
Diagnosen var lymfekreft. Nå har han
fått en annen type kreft (sarkom), som
følge av strålingen han ble utsatt for.
Sist har var syk hadde Vidar bare seg
selv å tenke på. Nå må han ta hensyn til
at han er pappa til tre små barn.
- Vi har valgt å være svært åpne med
ungene som nå er ett, tre og seks år
gamle, sier Vidar. Han forteller at barnas
bestemor døde av kreft, slik at barna
allerede var kjent med sykehuset.
- Den eldste datteren vår var med
da bestemoren døde. Det var en
lørdag. Påfølgende tirsdag startet jeg
behandling med cellegift. Dette var
selvfølgelig tøft for henne, så vi måtte
forklare at noen også ble frisk av kreft.
Fikk hjelp
- Vi ønsket å få litt veiledning om
hvordan vi best mulig skulle ivareta
ungene i en slik situasjon. Derfor henvendte
vi oss til sykepleier Anne Lise
Elholm, som var kontaktperson når det
gjelder barn som pårørende på min
avdeling. I tillegg har Kreftforeningen
inne i bildet, forteller Vidar.
– Vi hadde flere samtaler med både
Anne Lise og Kreftforeningen, og de
stilte også opp på skolen for å fortelle
hvordan situasjonen var og hvordan
skolen kunne håndtere det inntrufne.
Kjemomannen Casper
Vidars barn fikk blant annet se i boken
om Kjemomannen Casper. Denne lille
boken forklarer ungene hvordan cellegiften
(Kjemomannen) spiser kreftceller.
- Plutselig ble hele sykdommen bare
stas, men skuffelsen ble stor da de kom
for å se da jeg fikk cellegift. De kunne
slett ikke se Kjemomannen Casper gjennom
slangen, smiler Vidar.
Fikk slite av pappas hår
Allerede etter første cellegiftkur mistet
Vidar håret.
- Ungene var med i hele prosessen.
De fikk lov til å slite av meg håret når
det allikevel skulle falle av. Vi har hele
tiden valgt å være åpne både ovenfor
ungene og omgivelsene. Jeg tror det har
resultert i at vi nå har unger som stoler
på oss voksne.
Vidar forteller at det ser lyst ut med
hensyn til å bli frisk.
- Jeg har en god prognose. Det er ingen
tegn til spredning, så det skal nok gå bra
også denne gangen, sier trebarnspappaen
Vidar.
Barn som pårørende
Anne Lise Elholm er en av pådriverne
når det gjelder prosjektet ”Barn som
pårørende” på Kreftavdelingen post 2
syd på Haukeland.
- Vi har jobbet med å få personalet til
å SE ungene til pasientene. Nå føler vi
at arbeidet begynner å bære frukter,
forteller Elholm.
- Hver pasient får en kontaktperson,
som har som ansvar å kartlegge eventuelle
barn og deres situasjon. Det er
dessverre ikke alltid at foreldrene ønsker
hjelp til å ivareta ungene. Jeg husker
godt de ungene som fikk beskjed om at
”mamma har bare litt vondt i magen”. To
måneder senere, døde hun.
Mye tabu og mystikk
Elholm forteller at barn som opplever
at mamma eller pappa får kreft, ofte
assosierer ordet kreft med død.
- Unger har en egen evne til å forestille
seg ting basert på fantasi og med liten
18

Godt jobbet!
april, mai & juni 2004
Kjenner du en hverdagshelt
En eller annen som gir litt ekstra av seg selv til glede for pasienter eller kolleger Hver måned skal vi
nå gi ”Godt jobbet!”-prisen til en ansatt i Helse Bergen. Prisen består av diplom til å henge på veggen,
bilde i Hospitalet og et eksemplar av de svært eksklusive ”Godt jobbet!”-krusene! Kandidater til ”Godt
jobbet!” sendes til info@helse-bergen.no. Vi trenger navn, avdeling og selvsagt en god begrunnelse
for hvorfor akkurat denne medarbeideren fortjener ”Godt jobbet!”-prisen.
Trond Høstmark
MAI
APRIL
Overmontør, Elektrogruppen
Teknisk avdeling
Fra XXXXXX: Er ikke Trond
Høstmark en verdig kandidat til
Godt jobbet-tittelen Alltid
positiv, prøver i det lengste
å få ting til, sitter igjen hver
dag for bare å bli ferdig.... Mer
kan nevnes, problemet jeg kan
komme opp i er at jeg ”setter en
foran andre”....
Godt jobbet!
Karin Grung
Førstekonsulent
Serviceseksjonen, Pers. og
organisasjonsavdelingen
Godt jobbet!
Fra XXXXXX: Karin har
lang arbeidserfaring og høyt
kunnskapsnivå som brukes til
å finne løsninger som gagner
arbeidstakere og arbeidsgiver.
Hun viser interesse for alle
yrkesgrupper, formulerer seg
godt og lettforståelig både
skriftlig og muntlig, har godt
humør og er lett og samarbeide
med. Kari setter seg alltid godt
inn i sakene hun arbeider med
og er en person som verdsettes
høyt på sykehuset.
Godt jobbet!
JUNI
Berit Anita Larsen
Kontorsjef
Klinikk for Hode-hals
Fra XXXXXX: Berit Anita
har jobbet her i over 25 år.
Hun er alltid til å stole på,
hun har godt humør og stor
arbeidskapasitet. Berit Anita
prøver alltid å finne løsninger
og er en motiverende
person. Hun kommuniserer
med alle og er lojal mot alt
og alle, til og med budsjettet.....
Vi henter
avfallet på
Haukeland
Universitetssykehus
BIR Bedrift AS
Møllendalsveien 31
5009 Bergen
Tlf.: 815 33 030
Fax: 55 29 58 48
e-mail: bedrift@bir.no
21

Hva er det som får en gjeng haukelandsatte i sin beste alder
til å slite seg opp bakkene i Isdalen tre ganger i uken, i
allslags vær, året rundt Hospitalet ble med på trening for å
finne svaret.
Høy puls i
Isdalen
Tekst & foto: Kristin Hauge Klemsdal
Ved bommen nedenfor Svartediket står
en gjeng og småprater. De fleste er kledd
i blått treningstøy. Klokken er blitt 16.20,
og tiden er inne for å starte på den
første av ukens tre økter. Gjengen samler
seg i en halvsirkel rundt trener Bjørn
Ove Mæhle, som til daglig er overlege på
Patologen.
- Har alle fått den nye treningsplanen
Den skal vi følge frem til uke 35. Dere
vil se at det blir mindre full-fart løping
utover sommeren, sier treneren.
- I dag satser vi på 4 x 400 meter etter
oppvarmingen. Den siste gangen løper vi
uten håndveske, kommenterer han.
Gode resultater
HSI-løperne gjør det bra i konkurranser.
Spesielt har de kvinnelige løperne
utmerket seg. Holmenkollstafetten er
årets sportslige høydepunkt, og i år vant
damene i klassen for bedriftsidrettslag
for 14. gang.
- Det å vinne Holmenkollstafetten
handler om å arbeide langsiktig. Det er
utrolig hvilken treningseffekt man kan
få av folk som er litt opp i årene, sier
Bjørn. Han har lang erfaring med å få
folk i gang, og vet hva han snakker om.
- De fleste som er med hos oss har
begynt å løpe i voksen alder. På grunn
av at vi gjør det bra, har vi fått et slags
elitestempel på oss. Det vil vi gjerne bli
kvitt. Alle er velkommen på treningene
våre, understreker Bjørn.
- Vi tar godt vare på de nye og er veldig
strenge med at de ikke får slite seg ut.
Noen ganger tar det litt tid før fremgangen
kommer. Men den kommer.
Nesten som familie
I Isdalen er oppvarmingen over og de
første 400 meter tilbakelagt. Nå venter
enda ny 400 meter med intervalltrening.
På tross av den krevende treningen har
løperne nok luft igjen i lungene til å
prate i de små pausene, og smilene sitter
løst.
- Treningene her i Isdalen er blitt et
sosialt samlingspunkt. For mange er
løpegruppen nesten som familie. Vi tar
vare på hverandre og har et veldig bra
samhold. Dette er nok en viktig grunn til
at folk er med år etter år, sier Marit Vorland,
sekretær ved Sentraloperasjonen
på Haukeland. I idrettssammenheng er
hun leder for friidrettsgruppen i HSI og
fast innslag på løpetreningene.
Marit Vorland (t.v.) og Anna Ersland er bitt av løpebasillen
Allianser knyttes
Trener Bjørn mener mye av forklaringen
på det gode sosiale miljøet ligger i at
gruppen har fellestreninger.
- Vi må ha guttene og jentene sammen.
Det er halve moroen, og det eneste
fornuftige. De beste jentene får god
drahjelp av guttene. Dessuten har vi en
del sosiale aktiviteter utenom trening.
Man blir kjent med folk fra ulike miljø
på Haukeland, og på jobb er det lettere å
ta kontakt når man kjenner noen rundt
om i systemet. For mange av dem som
ikke har stiftet familie er løpegruppen en
viktig del av nettverket. Faktisk har vi en
del par som har truffet hverandre her,
sier Bjørn og smiler lurt.
Treningsglede
For tiden teller løpegruppen rundt 50
medlemmer. Det er omtrent like mange
kvinner som menn, og aldersmessig er
det en spredning fra tjueårene til rundt
60.
- Selv om vi er i god form, så er vi det på
ulike alderstrinn. Her er det alltid noen
å matche seg med, kommenterer Kjell
Johannesen, på vei bort til resten av
gjengen. Nå venter siste intervall. Klar,
kjør! ropes det. Vi er i gang igjen. Trener
Bjørn følger med fra sidelinjen.
- Å, kom igjen no! roper Bjørn. Han
klapper ivrig i hendene for å få opp
tempoet. - Så legger vi bort håndvesken!
Løperne gir alt på siste 400 meter. De løper
så grusen spruter. Så kan de endelig
puste ut. Treningen er over, og vi går
tilbake til bommen. Løperne er svette og
fornøyde med dagens prestasjon.
- Du må få med at Bjørn er en fantastisk
trener. Han har gjort en utrolig innsats
her i mange år, sier Anna Ersland, som
har trent med løpegruppen i 18 år. Etter
treningsøkten er det litt tøyning for dem
som ikke allerede er dratt hjem. Om to
dager er det bare å møte opp på samme
sted til samme tid.
Har du lyst til å trene med
løpegruppen
Kontakt med trener Bjørn Ove
Mæhle tlf: 55972566 eller møt
opp ved bommen i Isdalen
mandag, onsdag eller fredag
kl. 16.20. Du finner også
informasjon på Intranettet til
Helse Bergen. Klikk deg inn på
”lag og foreninger”. Under ”trim,
trening og trivsel” finner du
linken til friidrettsgruppen.
23

B-post
Returadresse:
Helse Bergen
Haukeland Universitetssykehus
5021 Bergen
Grilldag i
sykehusparken på
Haukeland
Bioingeniørene Lisa Stokke
(t.v.) og Kristin Jakobsen ved
AMI tok seg tid til sol, grillmat
og drømmer om sommerferie,
da Op10mistgruppen ved
Hospitaldrift arrangerte grilldag i
sykehusparken på Haukeland den
første onsdagen i juni.
- Hva er planene for sommeren
- Jeg kom hjem fra Syden i går.
Så det eneste jeg skal er å færa
en tur til Mexico som ikke ligger
så langt unna Hamarøy, der jeg
kommer fra, forteller Kristin.
- Jeg skal grille, sykle, klatre i
veggen på Sentralblokken og
jobbe litt. Må jo stå på i disse
nedbemanningstider...., kommer
det fra Lisa.