Les mer... - Universitetet i Bergen

SOMALIA: Islamistene erobret viktig havneby. SIDE 13 

Tirsdag 26. september 2006. Nummer 222. Uke 39. Årgang 38. Løssalg: 15 kroner 

A-avis 

Venstresidas 

dagsavis 

Skolen svikter gutter fra arbeiderklassen; 

middelklassen syter om 

sitt. HOMO POLITICUS, SIDE 3 Knut Kjeldstadli 

Viljen til kunnskap om vold mot homofile 

er ikke tilstede i alle deler av rettsvesenet. 

MED ANDRE ORD, SIDE 16 OG 17 Janne Bromseth 

Høyresida har gravlagt gammel kampsak: 

KARENS- 

Helvete heller 

Det ser dystert ut i Kristin 

Ribes roman «Drikke det 

vannet som ormene hadde 

ligget i». 

KULTUR, SIDE 18 OG 19 

DAGER ER 

UAKTUELT 

To tips 

Spis maten og lær deg 

språket, da blir du en ydmyk 

og flink korrespondent, sier 

stjernejournalist Ryszard 

Kapuscinski. 

KULTUR, SIDE 20 

SYKELØNN: Høyre, Frp og Venstre har 

tidligere gått inn for karensdag eller 

andre former for egenandel ved 

sykdom, men har nå snudd. – Jeg har 

På svenskehandel 

SVERIGE: Hvis den nye svenske regjeringen velger 

å selge seg ut av flere statsselskaper, deriblant SAS, 

må Oljefondet kjøpe seg inn, mener SVs næringspolitiske 

talskvinne, Ingvild Vaggen Malvik. SIDE 4 

endret syn på bruk av karensdager, så 

lenge dette betyr et tiltak som ensidig 

veltes over på arbeidstakerne, sier 

Venstres Lars Sponheim. SIDE 5 

Pris på papir 

Papirfabrikken Norske Skog i 

Skogn har redusert sjukefråværet 

frå 7,1 prosent til 4,4 

prosent. No kan bedrifta få 

pris for godt arbeidsmiljø. 

SIDE 6 OG 7 

FOTO: SAS/SCANPIX

2 Tirsdag 26. september 2006 KOMMENTAR 

KLASSEKAMPEN 

Ansvarlig redaktør: Bjørgulv Braanen 

Daglig leder: Marga van der Wal 

Utgitt av © Klassekampen AS 

Ettertrykk og elektronisk videredistribusjon 

forbudt uten etter særskilt avtale. 

Forskjeller 

■ OECD har funnet ut at Norge er 

det landet i Europa der det lønner 

seg minst å ta høyere utdanning. 

Det har fått en rekke representanter 

for akademiske fagforeninger 

til å rykke ut med krav om større 

lønnsforskjeller. «Det er flaut for et 

land som sier at det satses mye på 

utdanning og at vi skal bli et kunnskapssamfunn, 

at vi ikke verdsetter 

kunnskapsarbeidere bedre,» 

sier nestleder i Utdanningsforbundet, 

Per Aahlin. Men her er vi mer 

på linje med kunnskapsminister 

Øystein Djupedal, som mener det 

er positivt for det norske samfunnet 

at det er små lønnsforskjeller. 

Arild Rønsen har tidligere vært 

inne på det samme her i avisa, og i 

Aftenpostens i går skriver Ottar 

Brox at vi ikke trenger flere incentiver 

for at folk skal ta høyere utdanning, 

sannsynligvis er det heller 

slik at en for stor del av ungdomskullene 

allerede velger en 

akademisk karriere. I stedet burde 

Norge stimulere til at flere tok yrkesutdanning, 

for eksempel som 

håndverker, bilmekaniker eller 

sveiser. 

■ Det OECD-rapporten forteller er 

at lønns- og klasseforskjellene i andre 

land, for eksempel USA og Canada, 

er mye større enn i Skandinavia. 

Det er liten tvil om at det 

fremdeles lønner seg å ta universitetsfag 

i Norge. En nordmann med 

høyere utdanning tjener i snitt 37 

prosent mer enn en som bare har 

videregående/yrkesskole. Kanskje 

lokkes altfor mange derfor til å ta 

akademisk utdannelse fordi «alle 

andre gjør det». Hvis man hevet 

lønna og statusen for industriarbeidere 

og andre manuelle yrker ville 

kanskje den reelle valgfriheten for 

de fleste ungdommer i realiteten 

øke. 

■ Det unike med den nordiske modellen 

er at akademikere, relativt 

sett, er lavere betalt enn i mange 

andre land. Det bør vi se på som en 

komparativ fordel. I den grad lønna 

bør opp, må det være for utvalgte 

grupper av akademikere som samfunnet 

mener det er viktig å øke rekrutteringen 

til og statusen for. 

Lektorene er kanskje en slik gruppe. 

Det bør også diskuteres hvordan 

Norge i enda større grad enn i 

dag kan stimulere til utdanning av 

forskere på virkelig toppnivå. Det 

er tvilsomt om en generell økning 

av lønnsforskjellene i samfunnet er 

veien å gå for å oppnå dette. 

BJØRGULV BRAANEN 

En gang må være den første 

Kalenderen 

26. SEPTEMBER 

Han var bare 20 år, og ikke ennå 

den musikalske legenden han 

skulle vise seg å bli i årene som 

fulgte. Etter noen år i band som 

The Shadow Blasters og The Golden 

Cord, dro unge Robert Allen 

Zimmerman i 1961 til New York for 

å besøke sin store helt og musikalske 

forbilde Woody Guthrie på et 

Jeg må innrømme at jeg av og til 

blir overmannet av svartsyn. Den 

omseggripende antimuslimske rasismen 

sprer sin gift hver eneste 

dag, og det er vanskelig å ikke se 

skriften på veggen. Etter et intervju 

med Hege Storhaug på dagbladet.no 

i forrige uke, raste for eksempel 

innleggene inn før debattredaktøren 

til slutt måtte stenge 

sidene, med henvisning til at slike 

diskusjoner «utvikler seg dårlig 

om natta». Før strek var satt fikk vi 

likevel et lite innblikk i tankene 

som råder der ute. En Per Kristiansen 

skrev at «islamistene er tidenes 

femtekolonnister», og 

underskriveren Thomas kunne 

fortelle at «islamistene må sparkes 

ut og nektes innvandring før det er 

for sent. I tillegg bør antidemokratiske 

krefter og motstandere av ytringsfrihet 

nektes innflytelse ved 

valg». Og fortsetter det rødgrønne 

eventyret som i dag, er det ikke 

vanskelig å regne seg fram til at 

Siv Jensen og Frp overtar regjeringsmakta 

om tre år. 

For noen er svartsynet blitt en 

uunnværlig følgesvenn. Karsten 

Johansen, en flittig bidragsyter på 

nettstedet KK-forum, skrev for eksempel 

i forrige uke: «Det må nok 

sykehus i New Jersey. 

Det ene ledet tydeligvis 

til det andre, og i løpet av 

høsten spilte han flere 

ganger på små klubber for 

nærmest en slikk og ingenting 

– den første av opptredenene 

fant sted på denne 

dag for 45 år siden. 

Men spillejobbene skulle 

bli viktige: Etter en positiv 

omtale i The New York Times 

allerede samme høst, 

fikk Zimmerman kontrakt med 

plateselskapet Columbia. 

dessverre en verdenskrigs bitre 

oppvåkning og erfaringer til for at 

menneskene skal våkne bare en 

anelse til realitetenes verden, og 

femti år etter 3. verdenskrig ville 

den sjølsagt være like rablegal 

igjen: alt historien viser oss er at 

menneskeheten ikke duer til annet 

enn dumskap og ødeleggelse, 

inklusive selvødeleggelse.» 

Det er en ikke så sjelden intellektuell 

posisjon å trekke seg tilbake 

til elfenbenstårnet eller studérkammeret, 

der man kan ironisere 

over verdens dumhet, mens man 

reserverer sannheten for seg selv i 

sin elitistiske ensomhet. En annen 

intellektuell posisjon er den selvpålagte 

umyndiggjøringen, som 

Tom Egil Hverven drøfter så interessant 

i lørdagens anmeldelse av 

«Det er mulig å glede 

seg over kjærligheten, 

over høstregnet eller 

over et rent laken» 

De først spillejobbene 

var numre med 

kjente visesanger, 

samt blues- og gospelmateriale 

i kombinasjon 

med noen egne 

sanger. Dette er lett 

gjenkjennelig også på 

debutalbumet. 

I august i 1962 tok 

Zimmerman turen til 

USAs høyesterett og 

endret navnet sitt permanent 

til Robert Dylan. Resten er, 

som man sier, historie. 

MS 

Ung og lovende 

Er du 17 år og på vei inn i livet, er ikke apokalyptisk gammelmannspreik 

greia. 

Svartsyn og lys 

Bjørgulv Braanen 

FOKUS 

Doonesbury 

av G.B. Trudeau 

TONY, HVIS EN HØYERE 

RETTSINSTANS OPPHEVER 

KJENNELSEN OG DET VISER 

SEG AT USA FAKTISK ER ET 

”ARVELIG MONARKI” ... 

HVA VIL NAVNET TIL BUSH BLI? VIL 

HAN BLI KALT GEORGE IV, FOR Å 

TREKKE LINJENE BAKOVER? 

ELLER VIL HAN BLI KONG 

GEORGE I, SOM ET 

TEGN PÅ EN NY 

BEGYNNELSE? 

Dag Solstads nye bok. Hverven 

skriver: «Solstad skildrer voksne, 

myndige personer som i varierende 

grad gjør seg selv umyndige. 

De går den motsatte veien av filosofen 

Kants oppskrift: ‘Opplysning 

er menneskets vei ut av dets 

selvforskyldte umyndighet’. De 

stiller seg på utsiden av demokratiet, 

samtidig som de er fulle av avsky 

overfor den veien demokratiet 

tar. De har stemmerett, men de 

bruker ikke sin egen stemme.» 

Jeg kjenner altså igjen dette 

hjelpeløse svartsynet, men jeg er 

like sikker på at det må bekjempes, 

både i en selv og som dominerende 

intellektuell posisjon. Livet 

går videre, nye barn bringes inn i 

verden, og for en 17–18-åring på 

vei inn i livet, har en slik posisjon 

lite eller ingenting å tilby. Da har 

man ikke annet valg enn å møte 

verden med håp og forventninger. 

Og det er mulig å glede seg over 

kjærligheten, over høstregnet eller 

over et rent laken. Over et barn 

som begynner å gå. Og det kan alltid 

bli verre, utrolig mye verre. Det 

er rasisme og manglende integrering, 

men det er ikke pogromer og 

rasekrig. Folk støtes ut av arbeidslivet, 

men de fleste av oss lever 

gode liv. Det er håp å finne i en 

valgseier, i en ungdom som trer 

inn i verden, i et menneske som 

får omsorg, i en heltegjerning. 

Uten håp og tro på framtida overlever 

vi ikke som mennesker. Livet 

handler om å bruke de mulighetene 

som byr seg, og kjempe for 

det som er godt og riktig. Slik har 

det alltid vært, uansett hvor dystert 

det har sett ut. Slutter vi å arbeide 

for det som er godt, opphører 

også det vi tar for gitt å eksistere. 

Tidene er ikke spesielt umulige eller 

vanskelige akkurat nå. Det er 

ikke vanskeligere enn før å ta stilling. 

Tidene har alltid vært vanskelige, 

eller løfterike, alt ettersom. 

Det eneste vi vet for sikkert, er at 

vår tid er nå. Det blir kanskje litt 

klissent dette – vi lever jo i ironiens, 

distansens og sarkasmen tidsalder 

– men det er jo som Nordahl 

Grieg skrev så vakkert i 1936: «Vi 

vil ta vare på/ skjønnheten, varmen/ 

som om vi bar et barn/ varsomt 

på armen». 

Bjørgulv Braanen 

bjorgulv.braanen@klassekampen.no 

DET ER 

UVESENTLIG. 

FORDI? 

FORDI NAVNET 

HANS VIL VÆRE 

HEMMELIG- 

STEMPLET.

KLASSEKAMPEN 

KOMMENTAR 

Tirsdag 26. september 2006 3 

SIDE 3: MENINGER 

Kronikk 

og debatt 

side 9 til 11 

Skolen svikter guttene fra arbeiderklassen, mens øvre middelklasse 

syter om sitt. 

Det store sviket 

PÅ TEPPET 

Knut Kjeldstadli 

HOMO 

POLITICUS 

Dagens skoledebatt er merkelig enøyd. 

Bekymringen gjelder det teoretiske 

kunnskapsnivået, om norsk skole hevder 

seg i en internasjonal konkurranse 

eller om de skoleflinke får nok oppmerksomhet. 

Øvre middelklasse er som vanlig 

opptatt av sitt. 

Men det virkelig store problemet får 

liten oppmerksomhet: Skolen når i dag 

ikke fram til om lag en tredel av elevene. 

Dette er dokumentert, for eksempel i en 

gjennomgang av Reform 1997, sammenfattet 

av professor Peder Haug i Volda. 

Guttene kommer systematisk faglig dårligere 

enn jentene på nesten alle områder. 

Mange elever med et annet språk 

enn norsk som sitt morsmål kommer til 

kort i skolen, og «får mest truleg ikkje 

tilstrekkelege kunnskapar som gjer dei i 

stand til å fungere i vidare utdanning og 

samfunnsliv». Elever fra familier med 

kort utdanning kommer systematisk 

dårligere ut elever med foreldre med 

lang utdanning. «Dette tyder på at 

grunnskulen ikkje slik målet er, gir ei likeverdig 

opplæring til alle elevar uavhengig 

av kjønn, foreldreøkonomi, bustad, 

evner, føresetnader og kulturelle og 

språkleg bakgrunn. Fleire grupper elever 

står i ein skule der deira utgangspunkt 

og bakgrunn gjer at dei sannsynlegvis 

ikkje klarer seg så godt som dei 

kunne ha gjort fagleg.» 

Dersom du er gutt, kommer fra arbeiderklassen 

og eventuelt også har bakgrunn 

fra minoritetene, er sjansen stor 

for at skolen ikke setter deg godt i stand 

til å fungere i arbeidslivet. Dette er et av 

de store svikene som skjer i dette samfunnet, 

ikke fordi noen vil det, men fordi 

andre interesser har fått dominere. 

Mye av problemene ligger i den dominerende 

pedagogikken i skolen. Den er en 

teoriskole, og den bygger på en klassespesifikk 

læremåte, middelklassens 

form: En starter med allmenne prinsipper 

og avleder så det konkrete fra de generelle 

tesene. Dette er i tråd med tradisjonen 

fra det gamle gymnaset, som har 

fått preget hele skolesystemet. 

Det har funnes et alternativ – den tradisjonelle 

pedagogikken i yrkesskolen. 

Om middelklasselæring er lese-høre-orientert, 

har yrkesfagene bygd på en mester-elev-pedagogikk, 

på en se- og gjørelæring. 

Eleven så hvordan det ble gjort 

og prøvde så sjøl. Læringen gikk fra det 

konkrete, og så eventuelt til det mer allmenne. 

Kanskje måtte en så lære seg 

noe kjemi for å forstå hva som skjedde 

under framkalling av bilder; men læringsveien 

og motivasjonen gikk fra det 

konkrete. Sammen med arbeidet lærte 

«Det er liten etterspørsel 

etter tradisjonelle mannsegenskaper 

i det etterindustrielle 

samfunnet» 

en holdninger til arbeidet. Dette har 

vært den folkelige læremåten, arbeiderklassens 

læremåte – ikke fordi det «lå i 

blodet», men fordi dette samsvarte med 

sosialiseringen. Tilsvarende har det vært 

ulike måter å uttrykke seg – ulike språkkoder. 

På mitt middelklassespråk kunne 

det hete «jeg setter ikke pris på Deres 

undervisning», på det mer direkte språket 

til en klassekamerat het det «jævla 

drittlærer»; det ene utsagnet ble akseptert, 

om ikke likt, det andre sanksjonert. 

Dessuten er det her en kjønnsdimensjon, 

ikke på grunn av biologi, men på 

grunn av sosialisering. Større vekt på orden, 

prydelighet og så videre for jentene 

preger dem på en måte som treffer skolen 

bedre. Derfor ligger de jamt over i 

prestasjoner. Både nøyaktigheten som 

kreves i informasjonsyrkene og evnen til 

å relatere til andre, som kreves i omsorgsyrkene, 

høver dem bedre. Det er liten 

etterspørsel etter tradisjonelle 

mannsegenskaper i det etterindustrielle 

ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS 

samfunnet. En skole og et arbeidsliv 

som tråkker på mange gutter, er en kilde 

til mye berettiget agg, men også til høyst 

problematiske svar – kriminalitet, vold, 

aggresjon. 

Derfor er det gledelig at et offentlig utvalg 

ifølge Dagsavisen 30. august har 

sett på noen sider av problemet. Det har 

foreslått praksisbrev etter to år i læra, 

som skal dokumentere hva en kan, som 

alternativ til fagbrev. Videre foreslås en 

prøveordning i tre fylker for å skaffe læreplasser, 

og dessuten yrkesveiledning. 

(At utvalget også foreslår at 13-åringer 

skal drive med «karriereplanlegging», 

får en se vekk fra.) 

Men forslagene er likevel spinkle. Det 

trengs en mye mer radikal gjennomtenking 

av forholdet teori og praksis. LOaktuelt 

rapporterte nyss om interessante 

forsøk med skole på arbeidsplass i samarbeid 

mellom firmaet Veidekke og A- 

etat. I en omfattende utredning må en 

også seriøst diskutere spørsmålet om 

differensiering; hvor langt elevene skal 

gå sammen. Det store sviket, klasseundertrykkingen 

i dagens situasjon, kan 

ikke fortsette. 

Knut Kjeldstadli, 

professor i historie ved Universitetet i Oslo 

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no 

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Bente Aasjord og Arne 

Johan Vetlesen skriver i Klassekampen på tirsdager. 

Konkret 

Kunnskapsminister Øystein 

Djupedal mener det 

haster 

med å 

sette i 

verk konkrete 

tiltak, 

etter 

en rapport 

som 

forteller 

om alvorlige 

Klar tale 

mangler 

ved lærerutdanningen. 

Som for eksempel: 

– Vi trenger en god dialog 

med hele sektoren for å 

nå de resultatene alle ønsker 

om økt kvalitet i utdanningen 

og bedre lærere 

i skolen. 

Endelig en minister som 

ikke prøver å vri seg unna 

med utenomsnakk. 

Illsint 

De fleste departementene 

bryter fra tid til annen Stortingets 

tidsfrister for å 

svare på skriftlige spørsmål 

fra representantene. 

VG forteller at stortingspresident 

Thorbjørn Jagland 

har påtalt dette i brev 

til Statsministerens kontor. 

Brevet avsluttes slik: 

– Dette anses som uheldig, 

og en ber derfor om at 

Statsministerens kontor 

innskjerper overfor departementene 

at den siterte 

bestemmelsen etterleves. 

For uøvde øyne kan dette 

virke som en ganske høflig 

henvendelse. Men ifølge 

VG var det et illsint brev. 

I knappe tider gjelder det 

å heve stemmen. 

Danse macabre 

En vaskebjørn har på mystisk 

vis kommet inn i Norge, 

og har de siste dagene 

vært på frifot i Sirdal-traktene 

i Vest-Agder. 

Men i går var norgesbesøket 

over, og den lille bjørnen 

ble skutt. 

– Den er nå skutt og skal 

fryses ned, sier Jørgen Tjørhom, 

miljøvernleder i Sirdal 

kommune. 

Miljøvernere har jo ellers 

ord på seg for å være godlynte 

mennesker. Med slike 

venner, hva skal vaskebjørner 

med fiender? 

teppet@klassekampen.no

4 Tirsdag 26. september 2006 

NYHETER 

Statoil vil 

ikke svare 

Statoil vil ikke svare på om 

det er mulig med en parallell 

utbygging av renseanlegg og 

gasskraftverk på Mongstad, 

slik SV krever. 

– Det er vanskelig å se konsekvensene 

av SVs forslag. Vi 

avventer et mer helhetlig svar 

fra norske myndigheter før vi 

kan vurdere dette, sier informasjonsdirektør 

Cathrine 

Torp i Statoil til NTB. ©NTB 

Klare for Libanon 

– Dere har det norske folk og 

regjeringen i ryggen, sa forsvarsminister 

Anne-Grete 

Strøm-Erichsen da hun ønsket 

mannskapene 

som skal tjenestegjøre 

på MTB-fartøyene 

utenfor 

Libanon 

Anne-Grete 

Strøm-Erichsen 

god tur. 

Rundt 120 

offiserer og 

menige reiser 

tirsdag til Middelhavet 

der de om en måneds tid skal 

begynne tjenestegjøringen 

om bord på de fire motortorpedobåtene 

som allerede er 

sendt sørover med et transportskip. 

©NTB 

Kjemper om 

Nord-Norge 

Flyselskapet Kato Airline har 

lagt inn et konkurrerende anbud 

for å overta Widerøes regionale 

flyruter i Finnmark 

og Nord-Troms i en treårsperiode 

fra april 2007. 

Kato og Widerøe er de eneste 

selskapene som har kommet 

med anbud etter en åpen 

utlysing 24. august i år, der 

flyselskap i alle EØS-land ble 

invitert til å levere inn anbud 

på to ruteområder i Finnmark 

og Nord-Troms. 

Beslutningen om hvilket 

flyselskap som får tilslaget 

blir tidligst tatt 23. november, 

skriver Samferdselsdepartementet 

i en pressemelding. 

©NTB 

Advarer mot 

«lotterigevinster» 

Nordmenn slutter aldri å la 

seg lure av utenlandske lotterier. 

Nok en gang går Forbrukerombudet 

ut og advarer 

mot falske lotterigevinster. 

Denne gangen advarer Forbrukerombudet 

mot svindlere 

som prøver å få folk til å 

tro at de har vunnet store gevinster 

i spanske, nederlandske 

eller engelske lotterier. 

Meldingene om «gevinst» 

sendes ut både som vanlige 

brev og som e-post. 

I en pressemelding skriver 

Forbrukerombudet at det de 

siste dagene er kommet 

mange henvendelser fra forbrukere 

som har fått brev fra 

Spania der det påstås at de 

har vunnet i lotterier. ©NTB 

Ny radardekning 

STATLIG 

EIERSKAP 

Av Anders Horn 

– Hvis den svenske regjeringen 

insisterer på å selge offentlig 

eiendom over en lav 

sko, er det ingen grunn til at 

ikke oljefondet skal kjøpe 

seg inn. Vi må vurdere alle 

selskapene som legges ut for 

salg. Penger har vi nok av, 

sier SVs næringspolitiske 

talskvinne på Stortinget, Ingvild 

Vaggen Malvik, til Klassekampen. 

I Sverige går nå spekulasjonene 

høyt om hvilke selskaper 

den borgerlige regjeringen, 

under Fredrik Reinfeldts 

ledelse, kommer til å 

selge først, når de får satt seg 

til rette på statsrådstaburettene. 

Reinfeldts kommende 

NYHETER 

Avinor skal fram til 2012 bruke vel 389 millioner 

kroner på en radarplan som har som mål å 

bedre sikkerheten i norsk luftfart. Radarplanen, 

som har fått navnet NORAP (Norwegian 

Radar Programme), har som overordnet mål å 

forbedre radardekningen for flyene. ©NTB 

firepartiregjering har planer 

om å selge statlige selskaper 

for 50 milliarder kroner årlig, 

totalt 200 milliarder. 

SAS 

Her hjemme har et mulig 

salg av SAS fått mye oppmerksomhet, 

ikke minst fordi 

den danske regjeringen 

lenge har ønsket å selge sin 

14,3 prosents eierandel i flyselskapet 

(like stor som den 

norske). I tillegg er det kommet 

svært ubekreftede meldinger 

om at Lufthansa er 

interessert dersom de får kjøpe 

både den svenske, danske 

og norske aksjeposten. Sverige 

eier 21,4 prosent av SAS, 

slik at de tre skandinaviske 

landene til sammen 

eier 50 prosent. 

Resten av aksjene 

omsettes fritt på 

børs. 

Eierskapsavtalen 

mellom Norge, Sverige 

og Danmark om 

SAS-konsernet skal 

være svært intrikat, 

og binder i praksis 

de tre landene til 

eierskapet så lenge 

de ikke er enige om et nedsalg. 

Dersom Sverige og Danmark 

ønsker seg ut, vil Norge 

bli satt under et voldsomt 

press fra nabolandene for å 

tillate et nedsalg. En andel på 

14,3 prosent i et børsnotert 

selskap, som Norge eventuelt 

ville bli stående med alene, 

er ikke nok til å drive noen 

reell politisk styring over selskapet. 

Overfor Klassekampen er 

Vaggen Malvik klar på at 

Norge bør vurdere et kjøp av 

den svenske og eventuelt 

danske statens aksjer i SAS, 

dersom de to landene ønsker 

seg ut av selskapet. 

– Det er riktig å 

gjøre investeringer 

som ikke bare er av 

økonomisk art, men 

som også gagner 

norske interesser. Å 

ha et flyselskap 

under politisk kontroll 

er viktig blant 

annet av distriktshensyn, 

sier SVeren. 

Hun vil ikke gå inn på om 

Norge bør kjøpe hele eller 

bare deler av de svenske og 

eventuelt danske eierandelene, 

men mener derimot at 

regjeringen bør vurdere alle 

selskaper som Sverige vil selge 

seg ned i. 

– Hele kaka! 

Men det er altså ikke bare 

SAS SV-eren vil kjøpe aksjer 

i dersom den svenske regjeringen 

inviterer til loppemarked. 

Vil selge for 200 milliarder 

Fredrik Reinfeldts borgerlige 

regjering tar sikte på å selge 

statlige eierandeler for 200 

milliarder kroner. De fire partiene 

som inngår i regjeringen, 

har alle sluttet opp om 

målsettingen i deres felles 

valgmanifest, men ennå er 

det uklart hvilke selskaper 

som blir lagt ut for salg – i første 

omgang, og i det hele tatt. 

Det som synes ganske 

klart, er at den borgerlige regjeringen 

vil selge seg ned i 

TeliaSonera, der Sverige i 

dag eier 45 prosent av aksjene. 

Det er også aktuelt å 

selge 20-prosentposten i 

KLASSEKAMPEN 

Norskskurs for innvandrerbarn 

Minoritetsspråklige fire- og femåringer i Oslo uten 

barnehageplass skal få gratis norskopplæring 20 timer 

i uken. Om nødvendig vil barna bli hentet hjemme. 

Byrådet i lanserer en massiv satsing på norskopplæring 

før skolestart når neste års budsjett for Oslo 

kommune legges fram i morgen. 

©NTB 

– Kjøp svenske 

statsselskaper 

NEDSALG: Sveriges nye borgerlige 

regjering vil selge statlige eierandeler 

for 50 milliarder i året. SVs Ingvild 

Vaggen Malvik mener Norge må stå 

klar med oljekroner. 

FAKTA 

Svensk nedsalg: 

■ De fire borgerlige partiene 

Moderaterna, Centerpartiet, 

Folkpartiet og Kristdemokraterna 

vant valget i Sverige 10. september, 

og danner nå regjering 

under Fredrik Reinfeldts ledelse. 

■ Partiene har i sitt felles valgmanifest 

slått fast at de skal selge 

statlige eierandeler for 200 

millioner kroner over fire år. 

■ TeliaSonera står øverst på lista, 

men det snakkes også om 

andre selskaper, som Posten, 

Statens Järnvegar, Nordea og 

SAS. 

VIL KJØPE: 

Ingvild Vaggen 

Malvik, SV 

SAS: Norge bør vurdere et kjøp av den svenske statens aksjer i 

SAS om det blir aktuelt for salg, mener SVs Ingvild Vaggen Malvik. 

Her fra en protestaksjon mot nedleggelse av verkstedet ved 

Sola. 

FOTO: ALF OVE HANSEN, SCANPIX 

Nordea, og 21,4 prosentposten 

i SAS. 

Sveaskog, Vin & Sprit (tilsvarende 

Arcus) og Systembolaget 

kan bli solgt, det 

samme gjelder det statlige 

tippeselskapet Svenska Spel. 

Blant de virkelig store statsselskapene 

som kan havne i 

– Generelt mener jeg alle 

typer nedsalg må vurderes. I 

og med at den svenske regjeringen 

signaliserer en rekke 

salg, må den norske regjeringen 

gå gjennom alle selskapene 

det er snakk om og 

vurdere om vi skal kjøpe eierandeler. 

Jeg forventer en 

nær kontakt mellom den norske 

og den svenske regjeringen 

om dette, sier Vaggen 

Malvik. 

Nøyaktig hvilke selskaper 

det kan være aktuelt for 

Reinfeldt-regjeringen å selge 

er fortsatt uklart, og SV-eren 

vil derfor ikke mene så mye 

om hvilke selskap Norge 

eventuelt bør kjøpe aksjer i. 

Men dersom ryktene om at 

Sverige vil selge gigantselskapet 

Vattenfall, som står 

for den altoverveiende delen 

av kraftproduksjonen i Sverige, 

er Vaggen Malvik klar: 

– Hvis den svenske regjeringen 

er så dumme at de selger 

Vattenfall, mener jeg vi 

bør ta hele kaka! 

anders.horn@klassekampen.no 

private hender er Posten og 

Statens Järnvegar (SJ). Og så 

er det ikke minst energikjempen 

Vattenfall, men 

Centerns leder Maud Olofsson 

sier dette salget ikke blir 

aktuelt.

KLASSEKAMPEN 

NYHETER 


NEI: – Vi har fjernet forslag om karensdager 

fra partiprogrammet, sier Frps 

Kenneth Svendsen. FOTO: ERLEND AAS, SCANPIX 

NEI: – En foreldet ordning, mener Høyres 

nestleder Per-Kristian Foss om bruk 

av karensdager. FOTO: KNUT FALCH, SCANPIX HELOMVENDING: Venstre-leder Lars Sponheim går imot bruk av såkalte karensdager. 

FOTO: TOR RICHARDSEN, SCANPIX 

Karensdag på is 

SKIFTE: Det er 

tverrpolitisk enighet 

om at karensdager 

er et uaktuelt 

tiltak for å få 

ned sjukefraværet. 

Enn så lenge. 

ARBEIDSLIV 

Av Alf Skjeseth 

Høyresida har gravlagt sin 

gamle kampsak om at arbeidstakerne 

bør vente en eller 

flere dager før de får full 

lønn under sjukdom, såkalte 

karensdager. Men dersom avtalen 

om et inkluderende arbeidsliv 

(IA) bryter sammen, 

kan forslaget komme på bordet 

igjen før neste stortingsvalg. 

Høyre, Fremskrittspartiet 

og Venstre har tidligere gått 

inn for karensdag og/eller 

egenandel på sjukelønn, men 

nå er det ingen i Stortinget 

som går inn for dette. 

– Jeg har endret syn på 

bruk av karensdager, så lenge 

dette betyr et tiltak som ensidig 

veltes over på arbeidstakerne. 

Venstre og jeg har 

gradvis kommet til den erkjennelsen 

at karensdager og 

egenandeler er lite egnet dersom 

vi skal ha et arbeidsmarked 

der det skal være plass til 

FAKTA 

Karensdager: 

■ Karensdag betyr egentlig 

ventedag, og brukes om en 

eller flere dager som går før en 

får innfridd en rettighet. 

■ Begrepet brukes mest i debatt 

om arbeidstakere skal miste 

eller få redusert lønn under 

sjukdom en eller flere dager. 

■ Kamp mot karensdager har 

vært den viktigste enkeltsaken i 

fagbevegelsens forsvar av sjukelønnsordningen. 

■ Under IA-avtalen har spørsmålet 

om innføring av karensdager 

vært lagt på is. 

flere enn dem som er 100 prosent 

friske og arbeidsføre. Vi 

trenger også dem som kan yte 

50 eller 75 prosent, og derfor 

er vi blitt langt mer skeptiske 

til å gi partene regningen, sier 

Venstres leder Lars Sponheim 

til Klassekampen. 

Fjernet forslag 

– Vi har fjernet forslag om karensdager 

fra partiprogrammet, 

og holder fast på at IAavtalen 

bør videreføres for å 

få ned sjukefraværet. Så 

lenge avtalen gjelder, vil vi 

ikke gi oss inn på noen diskusjon 

om alternativer til dagens 

sjukelønnsordning. Her 

driver Jens Stoltenberg 

skremselspropaganda mot 

Fremskrittspartiet, sier Frps 

arbeids- og sosialpolitiske 

talsmann, Kenneth Svendsen. 

Han er nestleder i arbeids- 

og sosialkomiteen. 

Mens de store sammenslutningene 

med NHO og LO i 

spissen er enige om å forsvare 

både arbeidstakerne og arbeidsgiverne 

mot svekkelser 

av sjukelønnsordningen, mener 

Bedriftsforbundet at karensdager 

er veien å gå. Forbundet 

organiserer mange 

små og mellomstore bedrifter. 

Nylig ble det gjennomført en 

undersøkelse for Næringsliv24 

som viste at nærmere 50 

prosent vil støtte en karensdag. 

Men politisk er dette en 

kald potet. 

Høyres nestleder og tidligere 

finansminister Per-Kristian 

Foss sa nylig til NTB at 

innføring av karensdager er 

utenkelig, fordi dette «er en 

foreldet ordning som heller 

ikke vil få sykefraværet ned». 

Det er mulig å spare inn én 

milliard kroner årlig i utgifter 

til sykepenger hvis man endrer 

reglene for delvis friskmelding, 

mener NHO. 

NHO mener at en forkortelse 

av perioden for delvis 

Fritt grunnlag 

Vi spør Kenneth Svendsen 

om dette også er Fremskrittspartiets 

syn. 

– Vi legger til grunn at en 

videreføring av IA-avtalen vil 

få sjukefraværet ned. Det vil 

ikke bli aktuelt å foreslå karensdager 

i denne stortingsperioden. 

Men jeg vil ikke gå 

så langt som Foss, hvis han vil 

avskrive karensdager på prinsipielt 

grunnlag. Dersom hele 

avtaleverket skulle bryte sammen, 

må alle tiltak kunne diskuteres 

på fritt grunnlag, sier 

han. 

Høyres Ivar Kristiansen, 

som nå sitter i energi- og miljøkomiteen, 

var i forrige stortingsperiode 

blant kritikerne 

av at Bondevik-regjeringen 

fredet sjukelønnsordningen. 

Han er mindre kategorisk 

enn Foss i avskrivingen av karensdag. 

– Dette har ikke vært noe 

politisk tema på flere år, fordi 

IA-avtalen har beskyttet sjukelønnsordningen. 

Men når 

regjeringen nå sørger for at 

hele avtalen kommer i spill, 

mener jeg det er helt urimelig 

å ville sende hele regningen 

til arbeidsgiverne, sier han til 

Klassekampen. 

«Jeg har endret 

syn på bruk av karensdager, 

så 

lenge dette betyr 

et tiltak som ensidig 

veltes over på 

arbeidstakerne» 

LARS SPONHEIM, VENSTRE-LEDER 

– Er du enig med Foss i at 

karensdag er en foreldet ordning? 

– Vi har ikke diskutert dette 

i partiet på lang tid. Så lenge 

IA-avtalen fungerer, er det en 

fordel med ro om sjukelønnsordningen. 

Men når en del av 

ordningen angripes, slik regjeringen 

har gjort, må det 

være rimelig å se på alle deler 

av den, sier Kristiansen. 

Ris bak speilet 

Høyres program nevner ikke 

karensdag eksplisitt, men har 

et ris bak speilet. 

– Høyre vil understreke at 

partene i arbeidslivet har et 

særlig ansvar for å få fraværet 

ytterligere ned. Dersom dette 

ikke lykkes, vil Høyre vurdere 

å ta i bruk virkemidler 

som styrker den økonomiske 

motivasjonen for både arbeidstakere 

og arbeidsgivere 

til å revurdere sjukefraværet, 

heter det. 

Vi fikk ikke kontakt med 

KrFs talsmenn i går. Under 

Bondevik-regjeringen var 

KrF IA-avtalens og sjukelønnsordningens 

sterkeste 

garantist på borgerlig side. 

alf.skjeseth@klassekampen.no 

NHO: Mulig å spare inn én milliard 

friskmelding fra åtte til seks 

uker, kan føre til en reduksjon 

i sykefraværet på årsbasis på 

720.000 dagsverk. 

I alt legger NHO og LO 

fram 22 konkrete forslag for å 

få ned sykefraværet. Forslagene 

er et alternativ til regjeringens 

forslag om at arbeidsgiverne 

skal betale mer for å 

spare inn 2,5 milliarder kroner 

i syketrygden neste år. 

©NTB

6 Tirsdag 26. september 2006 NYHETER KLASSEKAMPEN 

– Sjukefråværet 

MILJØ: Norske Skog i Skogn har redusert 

sjukefråværet frå 7,1 prosent til 4,4 

prosent. – Lenger ned bør det kanskje 

ikkje, seier bedriftssjukepleiar Reidun 

Rønningen. No kan bedrifta få pris for 

godt arbeidsmiljø. 

ARBEIDSLIV 

Av Magnhild Folkvord (tekst og 

foto), Skogn 

I morgen skal Den norske arbeidsmljøprisen 

2006 delast 

ut på Arbeidsmiljøkongressen 

i Bergen. Ein av tre kandidatar 

til prisen i år er Norske 

Skog i Skogn i Nord-Trøndelag. 

Her har ein arbeidd med å 

laga eit inkluderande arbeidsmiljø 

lenge før IA-avtalen (avtalen 

om inkluderande arbeidsliv) 

vart utforma av partane 

i arbeidslivet. 

Bedriftssjukepleiar Reidun 

Rønningen og hovudverneombod 

Kjell Bullen fortel om 

eit langvarig og systematisk 

arbeid som forklaring på at 

sjukefråværet i verksemda 

har gått ned frå 7,1 prosent til 

4,4 prosent. 

– Sjukefråværet skal ikkje 

vera mykje lågare enn dette. 

Det skal vera lov å vera sjuk, 

og ein del sjukdommar er 

ikkje foreinlege med å vera på 

jobb, seier Rønningen. 

Norske Skog i Skogn produserer 

avispapir, og med moderne 

teknologi går det fort 

unna. Frå flisa kjem inn i den 

eine enden av den store papirmaskinen 

går det femten sekund 

til papiret kjem ut på 

rull i den andre enden. Årsforbruket 

av papir til lokalavisa 

Levanger-Avisa, som kjem ut 

tre gonger i veka, er produsert 

i løpet av 37 minutt. Det aller 

meste av produksjonen blir 

eksportert. 

Papirmaskinen går døgnet 

rundt, og vel halvparten av 

dei 516 tilsette arbeider fem 

skift. 

KRAN: Camilla Hallan styrer 

krana som flyttar fulle papirrullar 

frå papirmaskinen. 

FAKTA 

Norske Skog Skogn: 

■ Den største avispapirfabrikken 

i Noreg, ein av dei største i 

Europa, og ein del av konsernet 

Norske Skog. 

■ Har 516 tilsette, av desse 

arbeider om lag 270 fem skift. 

■ 90 prosent av produksjonen 

går til eksport. 

■ Har eiga bedriftshelseteneste: 

Sjukepleiar i full stilling, 

fysioterapeut i 80 prosent 

stilling, lege i 20 prosent stilling. 

■ Første IA-bedrift i Trøndelag. 

Arbeidsmiljøprisen: 

■ Blir i år delt ut for 45. gong. 

Utdeling på Arbeidsmiljøkongressen 

i Bergen 27. september. 

■ Styret i If Skadeforsikrings 

fond for premiering av verneog 

miljøtiltak i arbeidslivet er 

ansvarleg for utdelinga. 

■ Kriterium for tildeling: «Prisen 

skal være en påskjønnelse 

for systematisk og målrettet 

innsats for å utvikle og forbedre 

arbeidsmiljøet. […]. 

■ Dei nominerte er: Norske 

Skog i Skogn, Eidsberg kommune 

i Østfold og hovudverneombod 

Knut Myhrer i Osloskolane. 

Arbeidsmiljøarbeidet på 

Norske Skog går føre seg på 

fleire vis. Kanskje er prosjektet 

«Koffer itj?», i regi av bedriftsidrettslaget, 

som kan 

omfatta både fisketurar, skiturar 

og bowlingturneringar, 

like viktig som tilrettelegging 

av arbeidet for den som ikkje 

er hundre prosent effektiv. 

Skepsis 

I 1994 dukka «minigruppene» 

opp på Norske Skog, og dei 

vart møtt med ein viss skepsis. 

Ei minigruppe er ein trekantsamtale 

mellom arbeidstakaren, 

den næraste leiaren 

og ein frå bedriftshelsetenesta, 

vanlegvis sjukepleiar eller 

fysioterapeut. 

– Det heilt avgjerande er at 

den tilsette sjølv ønskjer ein 

slik samtale, forklarer Rønningen. 

Tema for slike samtalar er 

kva som kan gjerast for å leggja 

til rette dersom den tilsette 

har helseproblem av eitt eller 

anna slag. Ho understrekar 

at det aldri skal haldast 

slike møte utan at den tilsette 

sjølv er til stades, og det er 

den tilsette som avgjer om det 

skal sendast ei melding til 

fastlegen om kva som har 

vore diskutert. 

Det var mykje skepsis, 

PRODUKSJON: Avispapirfabrikken Norske Skog i Skogn er den einaste produksjonsverksemda som er nominert 

både frå arbeidstakarane og 

leiarane på den tida dette starta. 

Blant arbeidarane var den 

vanlege haldninga at «er du 

sjuk, så er du sjuk, det er 

ikkje noko arbeidsgivaren har 

noko med». Også arbeidsleiarane 

vegra seg for å gå inn i 

slike diskusjonar, dei var vane 

med at helsespørsmål var 

noko ein skulle snakka med 

helsepersonell om. 

Mykje tid vart brukt til systematisk 

opplæring av leiarar, 

verneombod og tillitsvalde for 

å få dette til å fungera. 

Respekt for teieplikt 

Rønningen understrekar at 

det må vera klart definert 

kven som har ansvar for 

kva, og at ein ikkje må trø 

over grenser for teieplikt og 

kva som er fortruleg informasjon. 

– Avdelingsleiarane skal ha 

eit oversyn. Men dei har ingen 

rett til å vita kva diagnose 

som gjer at ein arbeidstakar 

er sjukmeld, eller årsaka til 

sjukdommen, men dei har 

rett til å få informasjon om i 

«Femskiftarbeid er ikkje det mest 

freistande når folk nærmar seg pensjonsalderen» 

KJELL BULLEN, HOVUDVERNEOMBUD 

kva monn vedkommande kan 

utføra arbeid, og kva slag arbeid 

han ikkje kan gjera, forklarer 

ho. 

Eit resultat av langvarig og 

systematisk arbeidsmiljøarbeid 

er at det no finst tilrettelagde 

arbeidsplassar på alle 

avdelingar. Den som ikkje er 

hundre prosent frisk, får eit 

tilbod om å bli omplassert for 

ein periode, dersom det er 

foreinleg med helseplagene. 

Rønningen og Bullen er 

samde om at dei har oppnådd 

mykje, når det gjeld nivået på 

sjukefråværet. Men IA-avtalen 

har fleire målsettingar. 

Den skal også føra til at arbeidstakarar 

som står i fare 

for å bli skuva ut, eller kanskje 

aldri har vore i lønna arbeid, 

skal kunna vera yrkesaktive. 

Og den skal vera med 

på å heva den reelle pensjoneringsalderen. 

Fem skift 

– Om vi har lykkast bra med å 

tilretteleggja for dei som er 

tilsette, har vi nok eit forbetringspotensial 

når det gjeld å 

tilsetja folk som har ymse plager, 

seier hovudverneombodet. 

– Det har heller ikkje vore 

gjort noko aktivt for å rekruttera 

arbeidstakarar blant våre 

nye landsmenn, legg han til. 

I produksjonshallane finn 

vi stor sett kvite menn, kvinnene 

utgjer eit svært lite mindretal. 

Når det gjeld pensjoneringsalderen, 

er det ikkje forventingar 

om store endringar. 

Dei fleste som fyller 62 år, vel 

å gå av med AFP (avtalefesta

NYHETER 

lågt nok 

KLASSEKAMPEN 

GLOBALISERINGSKONFERANSEN 

Globaliseringskonferansen er for deg som 

søker kunnskap fordi du vil forandre Norge 

og verden. FrP stormer frem, og regjeringen 

må presses til en ny kurs. Endringene må 

komme nedenfra. Vi møtes på Folkets Hus i 

 

teater og konserter. 

til Den norske arbeidsmiljøprisen som skal delast ut i morgon. 

ARBEIDSMILJØ: – Vi er blinde om vi ikkje trur mobbing går føre 

seg i eit så stort arbeidsmiljø, seier bedriftssjukepleiar Reidun 

Rønningen, her i lag med hovudverneombod Kjell Bullen. 

pensjon). 

– Det er kanskje ikkje så 

merkeleg. Femskiftarbeid er 

ikkje det mest freistande når 

folk nærmar seg pensjonsalderen, 

og kan vera slitne etter 

å ha jobba skift i mange år, 

seier Bullen. 

Det er ikkje lett å tilby andre 

arbeidstidsordningar i 

produksjonen. Den som måtte 

ønskja å arbeida redusert 

tid, er avhengig av at det er to 

som kan dela ei stilling. 

Men om dei ikkje har lykkast 

å auka pensjoneringsalderen, 

er dei nøgde med at dei 

aller fleste står i jobb til dei 

kan gå av med AFP, svært få 

har blitt uførepensjonerte i 

seinare tid, berre 0,3 prosent, 

ifølgje sjukepleiaren. 

Rett utstyr 

Med ein så gjennomautomatisert 

produksjon, er mykje 

gjort som fjernar tunge manuelle 

løft. Og når nytt utstyr 

skal kjøpast inn, blir det lagt 

vekt på å få det best mogeleg 

ergonomisk, og det er alltid 

nokon frå golvet med på vurderingane. 

Bullen nemner 

som eksempel at ein har fått 

elektriske truckar med knappestyring, 

det sparar mange 

skuldrer og armar for einsidige 

påkjenningar. 

Men der maskinane overtar 

for dei menneskelege «hestekreftene», 

er det eitt problem 

som er vanskeleg å løysa. Maskinar 

bråkar. Hørselsvern er 

obligatorisk i produksjonslokala, 

og det hjelper noko. 

– Mykje er gjort, men støyfri 

produksjon kan vi nok 

ikkje rekna med å få til med 

det første, seier hovudverneombodet. 

magnhild.folkvord@klassekampen.no 

19. - 22. 

oktober 

Erik Solheim og Bolivias 

vannminister Abel Mamani om retten til 

vann. Jonas Gahr Støre, Shalmali 

Guttal fra Focus on the Global South og 

Fagforbundets leder Jan Davidsen om 

WTO. Helen Bjørnøy og Frederic 

Hauge om fremtidens miljøvern. 

Khalida Jarrar fra Palestinas nasjonalforsamling 

og leder av Fredsinitiativet 

Ingrid Fiskaa 

Laila el-Haddad, småbarnsmor, 

journalist og blogger fra Gaza, om kreativ 

motstand i Palestina. Statssekretær 

Espen Barth-Eide møter tidligere 

Venstre-leder Gunnar Garbo til debatt 

om NATO. Tidligere UDI-direktør Trygve 

Nordby om innvandring og ny utlendingslov. 

EU-parlamentariker Eva-Britt 

Svensson og Kartinka Liotard fra det 

nederlanske Sosialistpartiet om EUs 

tjenestedirektiv og sosial dumping. 

Queendom med musikalsk politisk satire. 

Knut Nærum på stand up-kveld. 

GLOBALISERINGSKONFERANSEN 

Les mer og meld deg på via 

www.globalisering.no 

Globaliseringskonferansen arrangeres 

av Norges Sosiale Forum

8 Tirsdag 26. september 2006 NYHETER KLASSEKAMPEN 

Helene Næss 

I GOD TRO 

Det er en talende tilfeldighet at 

filmen «Reprise» slippes parallelt med 

høstens konfirmasjonssesong. 

Rites de passage 

Jeg føler alltid at det er noe eget over den jevne og trygge 

rytmen man finner hos ordentlig voksne mennesker, 

de som vet hva det vil si 

å ha kjempet for livet 

og tapt. Og som nettopp 

derfor eier erfaringen 

av at livet – uansett – 

bærer deg videre, selv 

med betydelige skrammer 

og sår. I lys av dette 

er det en talende tilfeldighet 

at den norske 

filmen «Reprise» slippes 

parallelt med åpningen 

av høstens konfirmasjonssesong. 

For 

på et plan gir filmen et 

PERSPEKTIV: Karakterene i «Reprise» 

har ikke fått opprettet 

dette mørke rommet som skal 

gi mening til vanlige hendelser. 

FOTO: FILMWEB 

bilde på hvordan det føles å være veldig stor, men uten å 

ha gjennomgått et ordentlig pubertetsritual som kan 

lede deg over i en reel voksen verden. 

Filmen får meg til å tenke på den klassiske greske myten 

om Persefone. Her fortelles det om ungjenta som lekte 

på en blomstereng da dødsguden Hades dukket opp fra 

en revne i jorden, bortførte og voldtok henne, og gjorde 

henne til dronning i sitt dødsrike. Hennes mor Demeter 

ble fra seg av sorg, og ettersom hun var en mektig fruktbarhetsgudinne, 

fikk hun stanset all fruktbarheten på 

jorda, som et pressmiddel for å få sin datter opp til de levende 

igjen. Men fordi Persefone da allerede hadde inntatt 

eplefrø nede i dødsriket, så måtte hun for evig tilbringe 

en tredjedel av sin tid der nede. 

I utgangspunktet er dette en myte som assosieres 

med jordens fruktbarhet, og avlingenes veksling mellom 

vinter og sommer. Men i et lag under dette handler myten 

også om det å bli voksen. Om å oppdage forholdet 

mellom fruktbarhet og død, mellom suksess og depresjon. 

Vi vet lite om mysterieritualene som fulgte med 

denne myten, men det ble hevdet at den som hadde 

gjennomgått en slik innvielse, ble beskyttet mot angst 

for døden. 

Det er nettopp angsten for og erfaringen med døden 

som tematiseres i mange pubertetsritualer, som finnes i 

såkalt primitive kulturer. Disse ritualene er stjerneeksempelet 

i teorien om «rites de passage», altså om ritualer 

som tar deg fra en tilstand og over i en annen, via et 

traumatisk og kaotisk mellomstadium. Det er dette ubehagelige 

mellomstadiet som åpner seg som en revne i 

jorden, lar deg smake døden, og etterlater et mentalt og 

følelsesmessig rom som kan gi perspektiv og dybde til 

mange av livets senere opplevelser. 

Filmen «Reprise» portretterer unge voksne som ikke har 

fått opprettet dette mørke rommet som skal gi mening 

til helt vanlige hendelser. Effekten er at den skalaen av 

tilstander som normalt skal ligge mellom banalitet og 

nevrosekollapser mangler, og de to hovedpersonene holdes 

fanget i et uhyre trangt rom der nettopp mangel på 

perspektiv gjør at ingen prestasjoner oppleves som store 

nok. 

Slik kommer filmen til å si noe om de eksistensielle 

problemene ved det å få utdelt for mange ressurser – noe 

som gjelder mange av de nå voksne barna av sekstiåttergenerasjonen 

– men som også er et mer allment trekk 

ved vår tid. Når man er sterk nok til å beskytte seg mot 

ubehagelige angrep fra omverdenen, går man også ofte 

glipp av en skapende motstand. En initiasjon i klassisk 

forstand krever bare én ting; at man faktisk er for svak 

til å avverge de innledende overgrepene. For bare mot 

sin egen vilje kan man tvinges til å kjempe seg den farefulle 

veien igjennom dødsriket, for så å komme ut igjen 

på den andre siden. 

Helene Næss 

he.naess@online.no 

Helene Næss er religionshistoriker og skriver om religionsrelaterte emner 

på tirsdager i Klassekampen. 

FØRETAKSMØTE: Lærdal sjukehus er einaste punkt på dagsorden når Sylvia Brustad kallar inn til 

føretaksmøte fredag. 

FOTO: GREG RØDLAND BUICK 

– Striden er 

ikkje over 

LÆRDAL: Striden 

om kva som skal 

bli att av sjukehuset 

i Lærdal er 

ikkje over. No kallar 

helseministeren 

inn til føretaksmøte 

i Helse Vest. 

SJUKEHUS- 

STRIDEN 

Av Magnhild Folkvord 

Lærdal sjukehus er einaste 

punkt på dagsorden for føretaksmøtet 

i Helse Vest, som 

helseminister Sylvia Brustad 

har innkalt til førstkommande 

fredag. Innkallinga 

kom noko overraskande på 

styret i Helse Vest. Styreleiar 

Oddvar Nilsen vil ikkje spekulera 

i kva som kan bli innhaldet 

i møtet, utover at det 

handlar om sjukehuset i Lærdal. 

– Føretaksmøtet er eigaren 

– det vil seia helseministeren 

– sin måte å styra på, og vi må 

retta oss etter dei pålegga som 

blir gitt frå eigaren, seier Nilsen 


Det vekte sterke protestar 

da Helse Førde tidleg i juli 

vedtok ei kraftig nedbygging 

av ortopediklinikken ved sjukehuset 

i Lærdal. Lokalt fryktar 

ein at ein slik reduksjon av 

ortopediklinikken vil gå hardt 

ut over akuttfunksjonane ved 

sjukehuset. 

Andre kutt? 

Etter signal frå departementet 

kom denne saka på dagsorden 

i styremøtet i Helse 

Vest 6. september, men fleirtalet 

valde å oppretthalda vedtaket 

frå styret i Helse Førde. 

Kari Oftedal Lima er den 

eine av to styremedlemmer 

som røysta imot nedlegginga 

av ortopediklinikken. 

– Eg røysta imot nedlegginga, 

og meiner dette må sjåast 

i samanheng med både 

Nasjonal helseplan, som enno 

ikkje er behandla i Stortinget, 

og statsbudsjettet for 2007, 

seier Oftedal Lima. 

Ho legg til at ho også undrar 

seg over at ei så viktig 

sak vart behandla i eit styremøte 

der heile tre av representantane 

hadde forfall. 

– Dersom helseministeren 

vil gi pålegg om at ortopediklinikken 

ikkje skal reduserast, 

risikerer ein da at det må 

gjennomførast andre kutt? 

– Dersom ortopediklinikken 

skal oppretthaldast, er 

det å håpa at det følgjer pengar 

med, slik at ikkje Helse 

Førde blir nøydd til å skjera 

ned på andre delar av verksemda, 

seier Oftedal Lima til 

Klassekampen. 

Fødeavdelinga 

Styreleiaren i Helse Førde, 

Clara Øberg (A), har i lokalpressa 

signalisert at det å oppretthalda 

ortopediklinikken 

kan stå i motsetnad til eit godt 

fødetilbod i Lærdal. 

Bente Øien Hauge, leiar for 

den lokale sjukehusaksjonen 

i Lærdal, er glad for at det no 

kan vera håp om ei vidareføring 

av ortopediklinikken. 

– Men eg har ein klump i 

magen for fødetilbodet i Sogn. 

Eg blir uroleg over styreleiaren 

sin kommentar, og fryktar 

at det skal bli fødekvinnene 

som må betala prisen for å 

oppretthalda ortopedien, og 

dermed akuttfunksjonane i 

Indre Sogn, seier Øien Hauge 


Dei seinare åra har talet på 

fødslar i Lærdal gått ned frå 

250 til 50–60 i året. Frå den lokale 

sjukehusaksjonen er det 

framleis eit krav at sjukehuset 

skal ha ei fødeavdeling, 

ikkje berre ei forsterka fødestove. 

magnhild.folkvord@klassekampen.no 

6000 i demonstrasjon i Mosjøen 

Demonstrasjonen til forsvar 

for lokalsjukehuset i Mosjøen 

i går samla om lag 6000 menneske. 

I strålande sol, med byens 

beste musikarar, og ein 

nyskriven versjon av visa 

«Kor e hammaren, Edvard?» 

markerte dei frammøtte sin 

protest mot framlegget om å 

leggja ned det akuttkirurgiske 

tilbodet ved sjukehuset. 

– Anten må helseminister 

Sylvia Brustad gjera om vedtaket 

om nedlegging av akuttkirurgien 

i Mosjøen, eller så 

må ho gå, var meldinga frå 

Ap-ordførar Jann Arne Løvdahl, 

som leia folkemøtet. 

LO i Mosjøen og omland 

hadde oppmoda til generalstreik, 

og det meste av skolar 

og arbeidsliv i Mosjøen stod 

stille frå klokka 12 til 14 i går. 

MF

KLASSEKAMPEN MENINGER 


MENINGER 

KRONIKK: 

E-post: kronikk@klassekampen.no 

Maks: 6000 teikn inkl. mellomrom. 

Legg ved portrettfoto. 

DEBATT: 

E-post: debatt@klassekampen.no 

Innlegg over 3000 teikn inkl. 

mellomrom kan bli korta ned. 

Kronikk- og 

debattredaktør: 

Håkon 

Kolmannskog 

Global oppvarming vil gi mer ekstrem nedbør i våre områder. 

Helt mot normalt 

Sigbjørn Grønås 

KRONIKK 

Det er ikke lenger tvil blant klimaforskere 

om at vi har en global oppvarming 

på gang; den skyldes menneskers 

utslipp av klimagasser. Men når 

forskerne anslår hvor stor oppvarminga 

vil bli, er resultata av flere 

grunner hefta med betydelig usikkerhet: 

vi vet ikke nøyaktig hvordan klimasystemet 

vil svare på en økt drivhuseffekt, 

vi vet ikke helt hvor store 

utslipp av klimagasser det vil bli i 

framtida, og vi vet ikke nok om hvordan 

andre pådriv på klimasystemet – 

naturlige og menneskeskapte – vil 

modifisere oppvarminga. 

Scenarier for endringer i ekstremvær 

– beregnet i klimamodeller – er 

spesielt usikre. Men når modellresultata 

kombineres med kunnskap om 

ekstreme hendelser som har funnet 

sted og tenkning basert på fysikkens 

lover, vet vi en del om hva som kan 

skje. 

Fra målinger og nedtegnelser vet vi at 

Storofsen i 1789 er den største flommen 

vi veit om på Østlandet, og at 

ingen flom på Vestlandet kan måles 

med Storeflaumen i 1743. Begge hendelsene 

var preget av mye nedbør 

over tid samtidig med stor smelting 

av snø i fjellet. 

Mangel på sikring og tilpassing til 

ekstreme værsituasjoner kunne tidligere 

gi grufulle katastrofer. Et 

skrekkeksempel er oversvømmelsene 

i Hoangho i 1887 der 900.000 kinesere 

omkom. Det kan også nevnes at 

stormflo over flate landskap i Tyskland 

og Nederland tidligere kunne ta 

flere titusen menneskeliv – så seint 

som i 1953 omkom 1795 personer. 

I våre dager er vi ofte bedre tilpasset 

ekstremvær. Nyttårsorkanen i 

1992 – den kraftigste vi veit om over 

Norge – tok bare ett menneskeliv, 

men trolig mest fordi uværet kom tidlig 

om morgenen 1. nyttårsdag, mens 

folk sov. Mangelfull sikring mot katastrofer 

i utviklingsland gir fortsatt 

store katastrofer: I november 1970 

omkom 300.000 mennesker i en 

stormflo i Bengalbukta knytta til en 

tropisk orkan. 

Vi vet også at farlig ekstremvær ofte er 

knytta til høy fuktighet i atmosfæren. 

Fuktighet representerer det vi kaller 

latent varme, som frigjøres ved kondensasjon 

til skydråper. Det mulige 

innholdet av fuktighet i atmosfæren 

øker mye med økende temperatur. 

Under ellers like meteorologiske forhold, 

øker nedbørmengdene betydelig 

med økende fuktighet. 

PARKERT: Økningen i regnbør som er forventet på Vestlandet gir tilsvarende økning i ekstremnedbør, skriver artikkelforfatteren; 

bildet er fra Bergen etter kraftig nedbør. 

FOTO: MARIT HOMMEDAL, SCANPIX 

Frigjøring av latent varme er den 

viktigste energikilden for tropiske sykloner, 

og på våre bredder forsterker 

kondensasjonsvarmen lavtrykk. I 

nyttårsorkanen sto slik varme for 50 

prosent av utviklinga av lavtrykket og 

70 prosent av den sterke vinden. 

Målinger viser økende intensitet i 

«Mer fuktighet i luftmasser 

om sommeren 

vil kunne gi mer uvær 

knytta til sommer 

byger» 

nedbøren ettersom klimaet blir varmere, 

bare det er tilstrekkelig tilgang 

på fuktighet. Store nedbørmengder er 

typiske for Vestlandet når fuktig luft 

fra havet heves over fjella. Rekorden 

for målt nedbør over 24 timer er 229,6 

mm fra Matre i Sunnhordland i 1940. 

I tropene overstiger liknende rekorder 

hele 1000 mm flere steder. I de siste 

åra har vi flere eksempler på kraftig 

nedbør og sterk vind over relativt 

kort tid i kraftige bygeskyer om sommeren. 

Den 31. august 1997 kom det 

nær 400 mm over 12 timer i et kraftig 

uvær i Fulufjell, Sverige, like ved 

grensa til Trysil. 

Og denne nedbøren vil øke i våre 

områder: Ifølge Forskningsrådets prosjekt 

RegClim (RegClim.met.no) blir 

økningen opp mot 25 prosent på Vestlandet 

om høsten for gjennomsnittlig 

nedbør for perioden 2071–2100 i forhold 

til 1961–1990. En slik økning gir 

tilsvarende økning i ekstremnedbør. 

RegClim finner for eksempel at maksimalnedbør 

med varighet gjennom 

et døgn, som forventes en gang i året i 

dagens klima på Vestlandet og i Nordland, 

kan forventes to til tre ganger i 

året ved slutten av århundret. 

Mer fuktighet i luftmasser om sommeren 

vil kunne gi mer uvær knytta 

til sommerbyger. Her kan Østlandet 

bli mest ramma. Kombinasjonen ekstreme 

nedbørmengder og smelting av 

snø i fjellet vil fortsatt være tilstede, 

men trolig i mindre grad om høsten 

slik som i Storestraumen i 1743. 

Den mulige effekten av latent varme i 

utvikling av lavtrykk på våre bredder 

er størst på ettersommeren og tidlig 

på høsten, når sjøtemperaturen er 

høyest. Men de sterkeste stormene 

kommer likevel seinere på høsten og 

tidlig på vinteren. På denne tida er de 

storstilte meteorologiske forutsetningene 

for dannelse av lavtrykk 

mest gunstige (sterkere polarfront). 

Et varmere klima vil gi mer fuktighet 

i luftmasser over hav. En vurdering 

om dette gir sterkere stormaktivitet, 

må ta hensyn til både endringer i de 

ytre storstilte forholdene og mulighetene 

for forsterkning av lavtrykk ved 

kondensasjonsvarme. 

Resultater fra RegClim gir litt færre 

sterke lavtrykk i området fra Island 

og inn i Norskehavet for perioden 

2071–2100 i forhold til 1961–1990. Økt 

fuktighet gir likevel en mulighet for 

Klassekampen honorerer normalt ikkje innsendt stoff. Innsendaren si e-postadresse blir trykt med mindre innsendaren reserverer seg mot dette. 

For Klassekampen sine generelle vilkår for publisering, sjå www.klassekampen.no/ kk/index.php/news/home/generelle_vilkaar 

at enkelte stormer kan bli spesielt 

sterke. Mange mener at vi har opplevd 

spesielt mange stormer over 

Vest-Europa de siste 15 åra i en tid 

med litt varmere klima, men med ytre 

meteorologiske forhold for lavtrykksdannelse 

som ennå ikke har endret 

seg. 

En liknende tankegang kan brukes 

om tropiske sykloner. Vi vet her lite 

om hvordan nødvendige ytre meteorologiske 

forhold vil endre seg. Men 

sjøtemperaturen vil stige og dermed 

høyst sannsynlig også fuktigheten. 

De siste forskningsresultata tyder på 

litt færre tropiske sykloner i framtiden, 

men at noen sykloner likevel kan 

bli kraftigere enn i dagens klima. 

I tillegg til ekstrem nedbør og vind i våre 

områder – fenomener knytta til økt 

fuktighet i atmosfæren – fins sjølsagt 

andre former for ekstremvær som 

kan endre seg under global oppvarming, 

slik som hetebølger og tørke. 

Sjøl om vi trolig vil kunne tilpasse oss 

klimaendringene den første tida, vil 

det ukontrollerte klimaeksperimentet 

Vestens folk har satt i gang, kunne gi 

uante endringer på lengre sikt. 

Vi bør gjøre det som står i vår makt 

for å redusere utslipp av klimagasser. 

Sigbjørn Grønås, 

professor i meteorologi ved 

Universitetet i Bergen 

Sigbjorn.Gronas@gfi.uib.no 

DEBATT 

➥

10 Tirsdag 26. september 2006 MENINGER KLASSEKAMPEN 

MENINGER 

«Eg er komen til at det er bra med pavar som 

held førelesingar. Og at han sa det han sa» 

PATER ANFINN HARAM, DAG OG TID, 22. SEPTEMBER 

Gledelig 

erkjennelse 

INTE- 

GRERING 

Å lese Bjørgulv Braanens 

kommentar i 

Klassekampen 19. 

september var mer 

enn gledelig, det ga også et berettiget 

håp om at brede lag av venstresiden 

i norsk politikk vil snu i et av 

vår samtids mest betente spørsmål; 

hvordan optimalt forhindre tvangsekteskap 

av unge i Norge, og hvordan 

sikre en bedre integrasjon. 

Braanen har lest boken min, «Men 

størst av alt er friheten – om innvandringens 

konsekvenser», der det 

legges frem bred dokumentasjon 

knyttet til blant annet transkontinentale 

ekteskap, og de tragediene 

som ofte følger i kjølvannet av slike 

giftermål. Boken belyser også hvordan 

barns lange opphold i foreldrenes 

opprinnelsesland, hemmer 

integrasjonen. 

Braanen har, i motsetning til svært 

mange andre samfunnsdebattanter, 

latt føleri vike for rasjonalitet; vi 

trenger en ny utlendingslov, mener 

Braanen, der alderen for familieetablering 

(innvandring) ved giftermål 

settes til 24 år, samt at dette følges 

av et tilknytningskrav for blant annet 

å holde innvandrerbarna i Norge 

og forebygge dumping av ungdom. 

I det etablerte media i Norge 

går således redaktør Braanen foran 

som et eksempel til etterfølgelse. 

Når Braanen går til det «modige» 

skrittet å være enig med mine synspunkter 

på dette temaet, er det 

skuffende at han må markere kraftig 

avstand til min religionskritikk 

og mitt påståtte ståsted ideologisk. 

Jeg defineres som «nykonservativ» 

og (dermed) som en del av «aggressive 

anti-islamske krefter». Jeg har 

aldri definert meg som nykonservativ, 

ei heller med andre ideologiske 

etiketter. 

Men jeg har ingen problem med å 

bli kalt det samme som den danske 

politikeren Naser Khader (Radikale 

Venstre), for en fanatisk sekulær demokrat, 

den eneste formen for ideologisk 

fanatisme han og jeg kan stille 

oss bak – og det med stolthet. 

Mange i de aller siste årene har dessverre 

utviklet et problematisk forhold 

til religionskritikk. Når religionen 

er islam. 

Vi som tenker og arbeider i ånden 

til våre vestlige verdens historiske 

kjettere, kjettere som blant annet 

fastholdt at jorden ikke var flat, 

men rund, og som derfor ble brent 

på bålet, eller som kritiserte kirka 

og mørkemennenes klamme hånd 

over vanlige folk og fornuften, slik 

Arnulf Øverland tillot seg, vi blir, 

særlig av ytterste venstrefløy (men 

også fra høyresiden), fort stemplet 

for å være syke (fobi), og hatefulle. 

Det er her jeg mener Braanen biter 

seg selv i halen ved å støtte 24- 

«Vi trenger å kjenne 

alle mekanismer, også 

de religiøse, som kan 

stenge for individets 

frihet og rettigheter» 

årsregelen for å beskytte de unge 

mot tvangsekteskap. Kultur og religion 

lever ikke atskilt, men veves 

sammen, og praksiser som eksisterte 

før en religion så dagens lys, kan 

avvikles, videreføres eller styrkes 

gjennom religiøs legitimitet. Dette 

er kjent fra vår kultur, ikke minst 

for kvinner, og dette gjelder i særdeleshet 

i den muslimske verden og i 

mer eller mindre avsondrede muslimske 

miljø i Norge og Europa. 

Derfor er det viktig, i lys av ufrivillige 

ekteskap, også å problematisere 

elementer i islam som stenger for 

individets frihet, lykke og grunnleggende 

menneskerettigheter. 

Et grunnelement som jeg peker på i 

boken er at konservativ islam (som 

dessverre er svært utbredt) advarer 

mot kjærlighetsekteskap. Et annet 

moment er den religiøst begrunnede 

segregeringen av kjønnene som 

stenger kjønnene fra å møte hverandre 

i naturlige omgivelser og utvikle 

vennskap som kan gå over i 

kjærlighet og derav ekteskap. Et 

tredje, som henger sammen med 

forrige moment, er synet på kvinners 

seksualitet – at menn må beskyttes 

mot hennes seksuelle kraft 

(derav eksempelvis tildekning av 

kvinner). 

At det også finnes klassiske islamske 

tekster som tillater fedre/bestefedre 

å gifte bort barna mot deres 

vilje (kilde: Kari Vogt), viser ytterligere 

hvor viktig også religionskritikk 

er relatert til ufrivillige ekteskap. 

Nettopp derfor har et kapittel 

i boken tittelen «Det handler også 

om islam», både relatert ekteskap, 

til kjønnslemlestelse fordi de fire 

sunnilovskolene omtaler praksisen 

(én lovskole påbyr overgrepet, de 

tre andre anbefaler det, kilde: eksempelvis 

Anne Sofie Roald), og relatert 

til såkalte æresdrap. 

Ved slike henrettelser av kvinner 

kan islams strenge lydighetsplikt, 

pålagt kvinner overfor ektemannen, 

jenter overfor fedre og brødre, og 

særlig det rigide og absolutte kravet 

til seksuell renhet, være sentrale 

forklaringsvariabler. 

Nei, ikke alle som giftes bort ufrivillig 

er muslimer, men den store majoriteten 

i Norge som tvinges til ektesengen 

er dokumenterbart muslimer. 

Derfor trenger vi å kjenne alle 

mekanismer, også de religiøse, som 

kan stenge for individets frihet og 

rettigheter. Dette kan vanskelig kalles 

hatefullt. Det handler vel heller 

om kjærlighet – kjærlighet til individets 

ukrenkelighet, og kjærlighet 

til den fantastiske friheten majoriteten 

har i Norge. En frihet jeg mener 

alle bør kunne nyte godt av, uavhengig 

av hvilken religion man tilfeldigvis 

er født inn i. 

Bjørgulv Braanen: Min bok er således 

ikke et hatefullt skrift, men et 

skrift i opplysningstidens ånd. Det 

er derfor også et skrift til full støtte 

for praktiserende sekulære muslimer. 

Et skrift mot at religiøse dogmer 

skal få innpass på våre politiske 

arenaer og helt inn i den personlige 

og private sfæren. Jeg opplever 

deg som en rasjonalitetens mann. 

Jeg tror derfor vi er ganske enige – 

også om religion. 

Hege Storhaug, 

informasjonsansvarlig i Human Rights 

Service (HRS) 

hege.storhaug@rights.no 

Der Audun 

tar feil 

Jeg har stor sympati 

med SVs nestleder 

SV 

Audun Lysbakken, 

når han i Klassekampens 

«Fokus»-spalte (16. september) 

veier for og imot fortsatt regjeringsdeltakelse 

for sitt parti. Lysbakken 

medgir ærlig at en slik avveining 

ikke er lett, og viser til den 

rødgrønne regjeringas isolasjon av 

palestinernes lovlig valgte regjering 

og tvangsutsendelsene av flyktninger 

i strid med FNs anbefalinger 

som et par gode grunner til tvil. 

Han viser også forståelse for fagbevegelsens 

raseri etter regjeringas 

oppsiktsvekkende angrep på sykelønnsordningen 

nylig. 

Det er derfor ingen grunn til å trekke 

Lysbakkens motiver i tvil, når han 

på tross av dette konkluderer med 

at fortsatt regjeringsdeltakelse er 

riktig, framfor å forlate prosjektet. 

Argumentasjonen skurrer likevel 

stygt, når Lysbakken som del av forsvaret 

for sitt politiske valg skriver: 

«Norge har noe så sjeldent som en 

regjering som konsekvent avviser 

privatisering av offentlig virksomhet.» 

Det gjør denne regjeringa nemlig 

ikke. For hver dag, uke, måned og 

år som går, medfører de rødgrønnes 

uvilje mot å reversere den dyptgripende 

markedsreformen som ble 

innført for norske sykehus i 2002 at 

stadig flere offentlige helsetjenester 

overføres til private. 

Et eksempel så vi nylig på Aker 

sykehus, da en sentralisert forsyningsløsning 

for sykehusene i 

Helse Øst ble presset gjennom i styret, 

mot de ansattes stemmer. Resultatet 

vil bli færre offentlige ansatte 

og en mer usikker, minst like 

kostbar og privatisert forsyningsmodell. 

Ser vi på statistikken, viser den 

at antallet private sykehus i Norge 

har økt fra seks i 2001 til 24 i 2005. I 

samme periode har helseforetakenes 

totale utgifter til private sykehus 

økt fra 332 millioner til svimlende 

7800 millioner kroner (Aftenposten 

20.04.06). Det burde være 

unødvendig å tilføye at det er de offentlige 

sykehusbudsjettene som i 

alt overveiende grad skaper de private 

sykehusenes livsgrunnlag. 

At det er slik, bør ikke overraske noen 

– langt mindre en sentral politiker 

som Audun Lysbakken, som sikkert 

vet like godt som meg at helseforetakene 

er pålagt å styre etter maksimalt 

samarbeid med private tjenesteytere. 

Den rødgrønne regjeringa 

har ikke endret denne politikken 

nevneverdig. 

Mer generelt er det vesentlig at 

Lysbakken tar med i sitt politiske 

regnskap at det massive presset 

mot privatisering som fantes i norsk 

politikk i mange år før den rødgrønne 

regjeringsdannelsen, har befestet 

en nærmest automatisk markedsdynamikk 

i offentlig sektor. 

Skal dette snus, kreves langt mer 

enn fravær av nye markedsreformer. 

Da kreves aktive mottiltak. 

Her har den rødgrønne regjeringa 

ikke innfridd, og på sykehusområdet 

har den sviktet totalt. 

For sin egen og sitt partis troverdighets 

skyld, bør Audun Lysbakken 

nyansere sin vurdering av regjeringas 

politikk på privatiseringsområdet. 

I sympati med og tiltro til 

Lysbakkens åpenhet, inviteres likevel 

SV-ledelsen til samarbeid med 

Fagforbundets sykehustillitsvalgte, 

som daglig står i kampen mot nedbygging 

og privatisering av velferdsstaten. 

Are Saastad, 

leder i Gaustadklubben, Fagforbundet 

Aker universitetssykehus 

are.saastad@online.no 

Filosofens 

vrengebilde 

STAM- 

CELLE 

Descartes sa at man 

ikke kan forestille 

seg noe som er så 

utrolig at ingen filosof 

på alvor har hevdet det. Filosof 

Christian Torseth gjør en slags omskriving 

(Klassekampen 6. september), 

idet han synes å mene at ingen 

standpunkt er så tåpelige og selvmotsigende 

at de ikke holdes av organisasjonen 

Menneskeverd. 

Vi hevder ganske riktig at mennesket 

er et mål i seg selv. Men av 

dette følger ikke at vi alltid må gjøre 

alt vi kan for å forlenge ethvert 

menneskeliv. Derimot betyr det at 

mennesket er et meget verdifullt 

vesen, og denne verdien har det 

nettopp i kraft av at det er et menneske, 

uavhengig av egenskaper og 

utviklingstrinn. Og en handling 

som krenker menneskets integritet, 

er derfor alltid gal. 

Torseth spør hvorfor foreldrene til et 

befruktet egg ikke kan bestemme at 

det skal benyttes til forskning, når 

andre foreldre kan bestemme hva 

som skjer når deres barn dør. Svaret 

er at befruktede egg, for å kunne benyttes 

til forskning, må avlives – og 

å bli fratatt livet er den største krenkelsen 

av menneskets integritet. 

Torseth sammenligner videre 

overtallige befruktede egg med en 

kritisk skadd person. Når vi høster 

organer til transplantasjon fra den 

sistnevnte, hvorfor kan vi ikke høste 

celler til forskning fra den første? 

Men situasjonene lar seg ikke 

sammenligne; det foreligger minst 

tre etisk relevante forskjeller. 

Først og viktigst, den kritisk skadde 

er døende. Det er ikke organhøstingen 

som tar livet av ham. Derimot 

er det stamcellehøstingen som 

tar livet av det befruktede egget. 

Dernest, den skadde har gitt sitt 

samtykke til organhøstingen (eller 

hans pårørende gjør det). Til sist, 

det befruktede egget har blitt til ved 

vårt valg, og ved våre aktive handlinger. 

Da plikter vi også å ivareta 

dets integritet. 

Når Torseth implisitt tillegger oss 

det syn at befruktede egg trygt kan 

destrueres etter en tid, er dette også 

galt – og de karikerte synspunktene 

han utleder av dette likeså. Vi er 

«En handling som 

krenker menneskets 

integritet, er derfor 

alltid gal»

KLASSEKAMPEN 

MENINGER 


«Vi er født inn i en kultur, det er Welhavens idé. Vi kan forbedre oss, 

forverre oss, men vi må ikke begynne å drømme om å bli Parisere» 

ASBJØRN AARNES, PROFESSOR EMERITUS I EUROPEISK LITTERATURHISTORIE, MINERVA 3/2006 

imot at overtallige befruktede egg 

blir til. Men er de først blitt til, er 

det galt av oss å avlive dem. 

Menneskeverds argumentasjon 

er rasjonell og logisk konsistent. 

Derimot er vi meget betenkt over 

følgene av Torseths menneskesyn, 

der høyt utviklede egenskaper må 

til for å bli anerkjent som et fullverdig 

menneske. 

Christina Ek, 

informasjonsansvarlig i 

organisasjonen Menneskeverd 

Morten Magelssen, 

lege og styremedlem i 


Liv Kjersti Skjeggestad, 

generalsekretær i 


Kva er «nyttig 

arbeid»? 

Hilde Bojer held i 

Klassekampen 22. 

ØKONOMI 

september fast på 

at det ikkje er fornuftig 

å skilje mellom nyttig og produktivt 

arbeid, ettersom også statleg 

og privat undervisning og forsking 

bidrar til økonomisk vekst. 

Eg skal vere den første til å vedgå 

at fråvær av utdanna arbeidskraft 

ville få negative verknader for levestandarden. 

Men Bojer hoppar over 

det viktige formskiljet mellom statleg 

produserte tenester og privatkapitalistisk 

vare- og tenesteproduksjon. 

(Det er dette formskiljet som 

er føresetnaden for kapitalistiske 

krisar). Ho svarar ikkje på korleis 

«verdiane» som blir produsert av 

teologiske, filosofiske og sosialøkonomiske 

institutt blir realisert, når 

dei berre skaper bruksverdiar. Kvifor 

er det slik at statleg tenesteverksemd 

er avhengig av overføringar 

via statsbudsjettet? 

Det er også uklart for meg kva slags 

verdiar hushjelper, husmødrer og 

butlarar i hennar system skaper. At 

dei alle er nyttige for mannen i huset, 

er vi samde om. Men er dei 

anna enn utgifter for at han skal ha 

ein viss komfort i sitt privatliv? Enklare 

sagt: Kva er Hilde Bojers definisjon 

av «nyttig arbeid»? I den 

samanhengen er det sjølvsagt avgjerande 

også å bestemme seg for 

om kapitaleigaren, som eigar eller 

administrator, utfører produktivt arbeid, 

og om aksjespekulantar gjer 

det same. Kanskje det ikkje finst 

parasittiske element i Bojers teoretiske 

system? 

Slik Bojer argumenterer, er det i 

prinsippet ingen vesensskilnad 

mellom vareproduksjon og produksjon 

av statlege tenester. Begge står 

fram som vilkår for økonomisk 

vekst. Da er følgjande konklusjon 

uunngåeleg: Ein kan oppnå den 

same levestandarden ved å legge 

ned all vareproduksjon og i staden 

tilsvarande auke innsatsen innan 

den statlege (og kommunale) tenesteproduksjonen. 

Det er ein sympatisk tanke at alt 

nyttig arbeid er produktivt. Men det 

føreset eit anna samfunn. Eit kapitalistisk 

organisert massasjeinstitutt 

er i dag produktivt. Men når 

Kjartan Fløgstad eller Dag Solstad 

leverer romanmanus til Gyldendal 

eller Aschehoug forlag, er dei ikkje 

produktive. Men så er det heller 

ikkje meininga at fornufta skal rå 

på dette området. 

Jon Langdal, 

lærar og bokkritikar i Klassekampen 

jlangdal@chello.no 

Sjukehus, ikke 

brustadbuer 

«Vi finner oss ikke i at 

kvaliteten på behandlinga 

skal reduseres 

dramatisk for budsjettdisiplin» 

Helseforetakene har 

ikke pengene for å 

HELSE 

drive i balanse, men 

helseministeren og 

regjeringa har penger nok. Likevel 

snakker helseminister Brustad bare 

om balanse og beordrer kutt. Lokalsjukehusenes 

akuttmottak skal 

først og fremst stabilisere pasientene 

for videresending til sentrale 

sjukehus. Hun skal spare penger på 

arbeidsfordeling og legger opp til at 

lokalsjukehusene i innhold bare 

skal være Distriktsmedisinske sentre, 

og fødeavdelingene i vår region 

blir betegna som fødeavdelinger 

mest uten fødsler. Helseministeren 

lover at lokalsjukehusene ikke skal 

legges ned, men antyder at sjukehusene 

skal tømmes for innhold. 

Helseministeren påstår at Helse Nord 

har drevet uforsvarlig og brukt mer 

penger enn det de har til rådighet. 

Konsekvensene er nye kutt sier 

hun, for hun skal ikke «belønne» de 

som har drevet med underskudd. 

Sjukehusreformen som AP dreiv 

gjennom i Stortinget med jublende 

støtte fra Frp, har innført økonomiske 

målsettinger fra industrien for 

sjukehussektoren. Og AP har plassert 

næringslivsledere som styreledere 

i de regionale helseforetakene. 

«Lønnsomheten» i sjukehusene 

måles ikke i kynisk budsjettbalanse 

eller «inntjening». Sjukehusenes 

verdiskapning ligger lengre ute i 

verdikjeden enn snevre markedsliberalistiske 

økonomer kan måle. 

Verdiene som skapes, er trygghet 

for ivaretakelse, gode akutte sikkerhetsnett 

for lokalsamfunnene, ofte 

tilbakevending til aktivt liv, aktivt 

arbeid og et liv med mindre sjukdom 

og smerte. Det var dette vanlige 

folk kjempa fram som velferdsstatens 

bærebjelke: Trygg hjelp der 

folk bor når skade eller sjukdom 

rammer, uavhengig av bosted, egen 

økonomi og status. 

Vi finner oss ikke i at kvaliteten på behandlinga 

skal reduseres dramatisk 

for budsjettdisiplin. Det er ikke økonomien 

som skal bestemme vår 

helse, det er fag. Vi må forberede en 

ny og hard omgang med folkelig 

kamp for å forsvare lokalsjukehusene 

våre. 

Sjukehusdrift kan sjølsagt ikke 

drives uten penger. Det akkumulerte 

underskuddet er et resultat av 

underbudsjettering fra regjering og 

Storting. Slett sjukehusgjelda nå. 

Det akkumulerte underskuddet på 

7,4 milliarder er ikke mer enn hva 

Gardermobanen kosta ekstra. Vi 

snakker om velferdsstatens helsetilbud 

til det norske folk. Forsvar lokalsjukehusene, 

slett sjukehusgjelda. 

Frode Bygdnes, 

leder for Troms RV 

bygdnes@online.no 

Retting 

Ved ein glipp var følgjande nest 

siste avsnitt falt ut av Harald 

Berntsen sin replikk mot Kåre 

Verpe på debattsida 20. september:«Verpe 

kjenner også veldig 

godt til at det ikkje var arbeidarar 

flest som ikkje ville ha kommunistar 

som arbeidskameratar. 

Det var derimot personalkontoret 

og Haakon Lie-tilhengarar 

ved for eksempel 

Norsk Hydro på Herøya som i 

nært hemmeleg samarbeid med 

Overvakingspolitiet – og stikk i 

strid med den rettstryggleiken 

og dei demokratiske rettane 

som dei offentleg hevda å forsvare 

– ved tilsettingar søkte å 

gjennomføre yrkesforbod for 

kommunistar og alle som kunne 

mistenkast for å sympatisere 

med eller ha anna samband 

med kommunistar.» 

Red. 

✓ 

Ja, jeg ønsker å abonnere på 

Jeg ønsker følgende abonnement (sett kryss): 

Levering hver dag: Levering bare hver lørdag: 

3 mnd. kr 720,- 6 mnd. kr 525,- 

6 mnd. kr 1.399,- 12 mnd. kr 999,- 

12 mnd. kr 2.599,- 

Navn: 

Adresse: 

Klassekampen 

Svarsending 0370 

0090 OSLO 

Postnr./sted: Hus nr.: Oppgang: Etasje: 

Tlf. priv.: 

E-post: 

Dato: Sign: Utfordrer det etablerte

12 Tirsdag 26. september 2006 UTENRIKS KLASSEKAMPEN 

UTENRIKS 

Vil straffe USA 

med gassalg 

Russland vil straffe USA ved 

å gi europeiske land tilgang 

til en betydelig del av gassen 

fra Stockman-feltet i Barentshavet, 

skriver en Moskvaavis. 

Gassen var tidligere øremerket 

for det amerikanske 

markedet. 

Nå vil russerne i stedet selge 

den til Europa, skrev avisen 

Vedomostij mandag. Årsaken 

skal være den amerikanske 

regjeringens nei til å 

slippe Russland inn i Verdens 

handelsorganisasjon (WTO) 

og amerikanske sanksjoner 

mot russisk våpeneksport. 

©NTB 

Chomsky ble 

bestselger 

Noam Chomskys bok «Hegemoni 

eller overlevelse» troner 

på toppen av nettbutikken 

Amazons bestselgerliste 

etter 

panegyrisk omtale 

fra Venezuelas 

president 

Hugo Chávez. 

– Dette er en 

utmerket bok 

som hjelper oss 

å forstå hva som er skjedd i 

verden gjennom 1900-tallet – 

og den største trusselen som 

reiser seg over vår planet, sa 

Chávez under en tale i FNs 

hovedforsamling. 

©NTB 

Brown roser Blair 

Britenes finansminister Gordon 

Brown overøser statsminister 

Tony Blair med ros. Alt 

snakk om splittelse og uvennskap 

mellom de to er tøv, sier 

finansministeren. 

I en tale til landsmøtet i det 

britiske regjeringspartiet Labour 

i går sa Brown at det har 

vært et privilegium å samarbeide 

med Blair. Blair har 

hatt større suksess som partisjef 

og statsminister enn 

noen annen Labour-politiker, 

framholdt han. 

Hensikten med Browns 

landsmøtetale var åpenbart 

todelt, sa politiske observatører 

på landsmøtet i Manchester. 

Finansministeren ville 

dels svekke ryktene om en 

feide mellom ham selv og 

Blair, og dels styrke sine egne 

sjanser til å overta når Blair 

går av neste år. 

©NTB 

Sender flere 

soldater til Darfur 

Den afrikanske union (AU) 

utvider sin fredsbevarende 

styrke i Darfur i Sudan med 

4000 soldater og politifolk. 

Styrkens mandat ble nylig 

forlenget ut året, og AU vil etter 

utvidelsen ha totalt 11.000 

soldater og politifolk i den 

kriserammede regionen. 

De nye mannskapene kommer 

fra Nigeria, Rwanda, Sør- 

Afrika og Senegal, ifølge en 

talsmann for AU. 

©NTB 

Lover å gi fra seg makten 

Thailands kuppmakere vil gi fra seg makten 

til en sivil statsminister så snart en midlertidig 

grunnlov kommer på plass senere denne 

uken, sier general Winai Phattiyakul. 

Han er med i det militære rådet som tok 

makten fra statsminister Thaksin Shinawatra 

sist tirsdag. 

©NTB 

EU 

Av Espen Løkeland-Stai, Paris 

Glem det franske non og det 

nederlandske nee. Ett og et 

halvt år etter at EUs statsledere 

stupte inn i en selvpålagt 

«refleksjonsperiode» etter 

at de Frankrike og Nederland 

gjennom folkeavstemninger 

hadde avvist EUgrunnloven, 

lanseres det stadig 

nye forslag for å vekke 

grunnloven til live. 

Frankrikes innenriksminister 

Nicolas Sarkozy og Italias 

statsminister Romano 

Prodi står nå sammen om følgende 

løsning for EU-grunnloven: 

Slank den og få den på 

Pave Benedikt XVI 

plass. Kort fortalt ønsker de 

to å bruke den allerede eksisterende 

teksten for å utarbeide 

en «minitraktat» der sentrale 

deler beholdes, mens 

andre fjernes. 

Sarkozy var først ute da 

han under en konferanse i 

Brussel tidligere i denne måneden 

ifølge nyhetstjenesten 

EUobserver lanserte ideen 

om en «minitraktat», som 

kan bli ratifisert av det franske 

parlamentet, trolig vel vitende 

om at det vil bli dundrende 

flertall i parlamentet, 

slik det også var da grunnloven 

ble avvist gjennom folkeavstemningen 

29. mai 2005. 

VIL HA MINITRAKTAT: Nicolas Sarkozy (til venstre) og Romano 

Prodi vil slanke EU-grunnloven for å få den vedtatt. FOTO: AFP/SCANPIX 

Egen utenriksminister 

Får Sarkozy viljen sin vil en 

slik «minitraktat» inneholde 

en rekke sentrale deler av 

grunnloven, deriblant voteringsregler 

og planene om å 

få på plass en egen utenriksminister 

for EU. Samtidig 

foreslår Sarkozy å skrape den 

omstridte del 3 i den opprinnelige 

grunnloven. Dette 

var en av de delene som møtte 

hardest motstand i forkant 

av den franske folkeavstemningen. 

Kritikerne anklagde 

kort sagt denne delen for å 

være et ideologisk manifest 

som medførte en grunnlovsfesting 

av nyliberalismen 

som førende for politikken. 

Italias statsminister Romano 

Prodi fulgte få dager etter 

i Sarkozys fotspor i et intervju 

med den franske avisa Le 

Monde. Også Prodi ønsker en 

«minitraktat», og også Prodi 

mener det er nødvendig å 

gjøre noe med del 3 av grunnloven. 

Prodi ønsker riktignok 

ikke å fjerne hele denne delen, 

men uttaler at dette kapittelet 

ikke kan beholdes «i 

sin nåværende form». 

I tillegg til å beskrive politikken 

i Unionen inneholder 

del 3 av grunnloven en liste 

over politikkområder der den 

nasjonale vetoretten fjernes. 

Prodi mener det er nødvendig 

å følge opp denne siden 

ved grunnlovens tredje del. 

– Islam fortjener respekt 

Kristne og muslimer må stå sammen om å avvise 

vold. Dialog mellom ulike religioner og 

trosretninger er livsviktig, og islam fortjener 

dyp aktelse og respekt, sier pave Benedikt 

XVI. 

Paven holdt i gåret historisk møte med 

muslimske utsendinger til Vatikanet. ©NTB 

Ønsker å slanke 

EU-grunnloven 

MINITRAKTAT: Franske Nicolas Sarkozy 

og italienske Romano Prodi har 

funnet en ny utvei for EU-grunnloven: 

Slank den, og press den på plass. 

FAKTA 

EU-grunnloven: 

■ «Traktaten om en forfatning 

for Europa» ble undertegnet i 

Roma i 2004 og var ment å 

skulle erstatte de eksisterende 

traktatene og bli en konstitusjon 

for Den europeiske union. 

■ Traktaten er så langt ratifisert 

av 13 land, og av EU-parlamentet. 

Ratifiseringsprosessen 

stanset opp etter at et klart 

flertall stemte nei til traktaten 

gjennom folkeavstemninger i 

Frankrike og Nederland i månedsskiftet 

mai/juni 2005. 

■ Etter folkeavstemningene 

ble det vedtatt at det skulle 

gjennomføres en «refleksjonsperiode» 

for å finne ut hva som 

skal skje med traktaten. Etter 

planen skal grunnlovstraktatens 

skjebne avgjøres i 2007. 

EU-kommisjonen 

En «minitraktat» som kan 

bankes gjennom av det franske 

parlamentet er imidlertid 

ikke Sarkozys eneste forslag 

for Den europeiske union, 

den franske innenriksministeren 

ønsker i tillegg å endre 

reglene for valg av leder for 

EU-kommisjonen. Ifølge Sarkozy 

bør lederen av EU-kommisjonen 

– en rolle Prodi 

hadde fra 1999 til 2004 – bli 

valgt av EU-parlamentet. 

I tillegg ønsker Sarkozy å 

gi lederen av den mektige 

kommisjonen makt til å sette 

sammen kommisjonen. I den 

gjeldende Nice-traktaten heter 

det at hvert medlemsland 

har rett til å peke ut et medlem 

av kommisjonen, mens 

EU-grunnloven la opp til at 

dette skulle endres i et utvidet 

EU ved en rotering av 

plassene mellom EU-land. 

Som EUobserver påpeker, 

vil forslaget neppe bli særlig 

godt mottatt av mindre EUland. 

De mindre landene kan 

raskt risikere å bli satt på sidelinjen, 

mens ingen leder av 

EU-kommisjonen vil våge å 

sette sammen en kommisjon 

uten representanter for store 

EU-land som Frankrike, 

Tyskland og Storbritannia. 

Bedre blir det ikke av at Sarkozy 

nå gjentar et forslag han 

har fremmet tidligere, om at 

de seks største landene i EU 

skal gis en ledende rolle i 

Unionen. 

På toppen av dette gjenoppliver 

Sarkozy en gammel 

idé om å gjennomføre flernasjonale 

lister foran valgene til 

EU-parlamentet, med felles 

politiske programmer og 

kampanjer. 

espen.laukeland@klassekampen.no 

Legger fram rapport om Romania og Bulgaria 

EU-kommisjonen skal i dag 

legge fram en statusrapport 

for Romania og Bulgarias 

inntreden i Den europeiske 

union. Ifølge nyhetsbyrået 

Reuters, som skal ha sett rapporten 

som blir presentert i 

dag, vil de to landene få grønt 

lys for å komme inn i EU i 

2007, slik at EU blir utvidet til 

27 land. 

Men selv om de to landene 

får klarsignal for å bli en del 

av EU vil de ifølge Reuters 

samtidig bli stilt overfor de 

hardeste kravene som noen 

gang er blitt stilt overfor land 

som skal bli en del av Unionen. 

Dersom landene ikke 

følger kravene fra EU-kommisjonen 

kan de ifølge nyhetsbyrået 

bli straffet for eksempel 

ved at de blir utelatt 

fra deler av EUs felles politikkområder, 

samt få frosset deler 

av landbruksstøtten. 

Konkret hvilke krav som 

vil bli stilt er uklart, men ifølge 

Reuters handler det blant 

annet om krav om at landene 

skal få bukt med korrupsjon 

og organisert kriminalitet. 

Med sine 22 millioner innbyggere 

vil Romania ble det 

sjette mest folkerike landet i 

EU.

KLASSEKAMPEN 

UTENRIKS 


TAR OVER: Islamistene i Foreningen av islamske domstoler (ICU) har nå kontroll over mange strategisk viktige byer i Somalia. 

FOTO: REUTERS/SCANPIX 

Rykker framover 

EROBRING: Islamistene inntok søndag 

havnebyen Kismayo i Somalia uten å 

løsne ett skudd. Frammarsjen har en 

rekke likhetstrekk med Talibans maktovertakelse 

i Afghanistan 1994–96. 

SOMALIA 

Av Peter M. Johansen 

Somalias hovedstad Mogadishu 

ble i juni erobret at en islamistisk 

gruppe, etter måneder 

med harde kamper. Gruppen, 

som nå kontrollerer store 

deler av det østafrikanske landet, 

inntok på søndag også 

den havnebyen Kismayo sør i 

landet. Kismayo er landets 

tredje største by og den viktigste 

havna i sør. 

Styrken til forsvarsministeren 

i den vaklende interimsregjeringen, 

oberst Abdelkadir 

Adan Shire, alias Barre Hiraale, 

valgte å trekke seg og 

overgi byen i går. Islamistene 

har dermed festet grepet om 

det meste av kystlinjen fra 

grensa mot Kenya til Puntland, 

den nordlige tippen av 

Afrikas Horn. 

Splittet 

Kismayo falt på samme måte 

som en rekke byer etter erobringen 

av hovedstaden fra 

USA-støttede krigsherrer i 

juni. Byen ble omringet av islamistene, 

og militsen til forsvarsminister 

Shire, Juba Valley 

Alliance (JVA), splittet seg 

og valgte ikke å gå i konfrontasjon. 

I stedet sluttet mange 

seg umiddelbart til islamistene, 

som nå trolig vender 

blikket nordover mot Bardera 

ved Juba-elva lenger opp i dalen. 

Når Bardera faller, vil interimsregjering 

være innringet 

i Baidoa, med ryggen mot 

Etiopia. 

Også i Kismayo har flere 

sluttet seg til islamistene. 

– Jeg er glad for den nye 

forandringen, jeg hilser den 

velkommen. Politisjefen og 

jeg vil arbeide med Foreningen 

av islamske domstoler 

(ICU), sier visepolitisjefen i 

Kismayo, Abdi Mohamed, til 

Reuters. 

Krigsherrene faller 

Utviklingen i Somalia har nå 

flere likhetstrekk med situasjonen 

før Taliban inntok hovedstaden 

Kabul i oktober 

1996. Etter første å ha gitt 

motstand mot Talibans framrykking 

fra Kandahar i sør, 

mistet den såkalte Mujahedin-regjeringen 

grepet, og 

stadig flere lokale kommandanter, 

pashtunere, gikk over 

til Taliban. 

Splittelsen i JVA skyldes 

ifølge Reuters at den dominerende 

klanen i havnebyen 

har forbindelser til islamistene. 

Folk i Somalia er utmattet 

av borgerkrigen, som har 

ridd landet siden militærdiktatoren 

Mohamed Siad Barre 

ble fordrevet fra Mogadishu i 

1991. Mange ser nå islamistene 

som en samlende «lov 

og orden»-styrke, bekrefter 

Andreas Kamm, generalsekretær 

i Dansk Flyktningehjælp 

i en kronikk i Information. 

President Abdullahi Yusuf 

kastet i juli sin forrige regjering 

for å kvitte seg med belastede 

krigsherrer som CIA 

støttet bak ryggen på interimsregjeringen. 

Han befinner 

seg nå i en svært presset 

situasjon. Islamistene er 

åpenbart ikke innstilt på å gå 

inn i Yusufs interimsregjering, 

og regjeringen ser erobringen 

av Kismayo som et 

brudd på avtale som ble inngått 

i Khartoum i Sudan om 

en våpenhvile som også gjelder 

forbud mot framrykkinger. 

Islamistlederen sjeik Sharif 

Ahmed sier derimot til al- 

Jazeera at innbyggerne i Kismayo 

ventet på dem. 300–600 

FAKTA 

ETIOPIA 

Somalias 

islamiser 

inntar havneby 

MCT/Bulls 

DJIBOUTI 

200 km 

Mogadishu 

Kismayo 

SOMALIA 

Indiske 

hav 

AFRIKA 

flyktninger har daglig kommet 

fra Kismayo til flyktningleiren 

Dadaab i Kenya, ifølge 

FN. 

Regionalt 

Afrikaunionen har vedtatt å 

sende en styrke på 8000 soldater 

til Somalia for å støtte 

interimsregjeringen. Dersom 

det skjer, vil den raskt kunne 

havne i en langt skarpere situasjon 

enn i Darfur i Sudan. 

Likevel ser det ut til at Etiopia 

er beredt til å kaste seg 

inn i kampen, mens Eritrea 

blir anklaget for å støtte islamistene. 

USA har dessuten en Joint 

Task Force stående i den tidligere 

franske Fremmedlegionkolonien 

Djibouti. JTF-styrker 

ble satt inn under flommen 

i Sør-Etiopia tidligere i 

år. Her har den etiopiske regjeringshæren 

vært i trefninger 

med opprørsstyrker i 

Ogaden, den sørlige regionen, 

som er dominert av somaliere. 

Det er derfor fare for en regional 

forgreining av konflikten 

dersom det ikke kommer 

til en politisk ordning i Somalia, 

hvor allerede Somalialand 

splittet ut i 1991 etter klanskriger. 

ICU-bevegelsen 

Islamistenes ICU er en 

sammensatt bevegelse, som 

spenner fra sjeik Hassan Dahir 

Aweys som har bakgrunn i 

al-Ittihad al-Islamiya, den første 

islamistiske organisasjonen 

som dukket opp under 

klankrigene på 90-tallet, men 

som aldri vant fotfeste, til lokale 

klanledere som nå har 

sluttet seg til i opposisjon mot 

krigsherrene som har herjet i 

Mogadishu og distriktene. 

Kamm i Dansk Flyktningehjælp 

advarer det internasjonale 

samfunnet mot å avvise 

ICU på samme måte som med 

Taliban i 1995. Å isolerer ICU 

vil gi islamistene overtaket og 

skyve ut moderate krefter, 

slik som i Taliban, mener 

han. 

Det er i dag ICU som kontrollerer 

de viktigste slusene 

for internasjonal hjelp. I slutten 

av august ble havna i Mogadishu 

åpnet for første gang 

på elleve år. 

peter.m.johansen@klassekampen.no

14 Tirsdag 26. september 2006 UTENRIKS KLASSEKAMPEN 

Banken som gjø 

KVINNER: I Venezuela, som i resten av 

verden utenfor Vesten, har fattigdommen 

et kvinneansikt. Banmujer, eller 

«Kvinnebanken», gir kvinner en mulighet 

til å forsørge seg selv og familien. 

VENEZUELA 

Peter M. Johansen (tekst og foto) 

og Olaf Svorstøl Sierraalta (tekst), 

Boca de Río 

Eriberta Yata og Florina Valerio 

bor på Macanao, den vestre 

halvøya av ferieøya Margarita. 

Eriberta Yata er 56 år og lager 

sko. Florina Valerio er 46 

og driver med søm. De har 

begge konto i Banco de Desarrollo 

de la Mujer – eller bare 

Banmujer, «Kvinnebanken». 

«El Banco Diferente» er bankens 

slagord – banken som 

gjør en forskjell. Det er ingen 

påtrengende dårlig reklame – 

Kvinnebanken gjør en forskjell. 

De to kvinnene er begge i 

gang med å betale ned sitt andre 

lån i Banmujer. Eriberta 

begynte å lage sko og sandaler 

i 1986, lenge før banken ble 

opprettet. I dag er hun kjent 

over hele Margarita, og hun 

«eksporterer» til fastlandet, 

til Puerto La Cruz og Cumaná. 

– Jeg tok opp lån i Banmujer 

i 2001 og har nedbetalt to 

lån og holder på med mitt tredje. 

Jeg har brukt banklånene 

til å kjøpe materialer, forteller 

hun. 

I dag er hun med i nettverket 

som sprer Banmujers 

virksomhet til andre kvinner 

på Margarita. I kommunen 

Boca de Río er det i dag 179 

créditos, kvinnebankbrukere. 

60–70 prosent av dem deltar 

aktivt i nettverket. 

Mennene til Eriberta og 

Florina er begge fiskere, med 

små båter med påhengsmotorer, 

som ofte må stole på at det 

er von i hengende snøre. Begge 

er velvillige til hustruenes 

engasjement, men det er ingen 

selvfølge, understreker de. 

Men hvorfor tar de opp lån 

til råvarer når produksjonen 

ellers går rundt? 

– Jeg vil selge til lave priser 

fordi folk her har dårlig råd, 

sier Flocirna. 

Hun syr bluser til 10.000 bolivares 

som koster 20.000 i butikken. 

Eriberta selger sko for 

15.000 bolivares som koster 

20.000 i butikken, men som 

ikke har hennes snitt. 

– Vi er bare i begynnelsen, 

Venezuela 

Venezuela er verdens 5. største oljeeksportør 

likevel lever mer enn 50% av befolkningen i fattigdom. 

Folketall: 24 millioner 

Karibiske hav 

Befolkning under 

fattigdomsgrensen: 67% 

BNP per innbygger: 45 000 kr 

Inflasjon: 13% 

Caracas 

Arbeidsledighet: 14% 

VENEZUELA 

Olje: Står for 80% av 

eksportinntektene og 50% av 

statsinntektene 

COLOMBIA 

Styrt av militæret 

200 km 

fram til det første valget 

i 1959 

KRT/Bulls 

KILDER: CIA World Factbook, AP, BBC 

FAKTA 

Den bolivarske 

revolusjonen: 

■ Betegnelse på den politiske 

prosessen som Venezuelas president 

Hugo Chávez har satt i 

gang. Den er inspirert av frigjøringshelten 

Simon Bolivar, og 

går ut på omfattende omlegging 

av den økonomiske og politiske 

strukturen i landet. En sosialisme 

for det 21. århundret, er 

slagordet. 

Klassekampen 4. september 

■ Klassekampen belyser i en serie 

reportasjer fra Venezuela ulike 

sider ved den bolivarske revolusjonen. 

Klassekampen 7. september 

TRINIDAD 

OG 

TOBAGO 

BRASIL 

GUYANA 

BRUKERE: Eriberta (til høyre) og Florina har nå sitt tredje lån i 

Banmujer og er sentrale i Kvinnebankens nettverk på ferieøya 

Margarita. 

LEDER: Yaneth Vicuña (til venstre), visepresidenten i Banmujer, 

lytter og lærer av kvinnebankbrukerne. 

men en av målsettingene er at 

det skal bli mulig å ansette 

andre kvinner slik at vi kan 

danne kvinnekooperativer, 

sier Florina som syr undertøy, 

badetøy og folkedrakter og 

kostymer til de mange seremoniene. 

Hun har drevet 

virksomhet i over tolv år. 

Hennes andre lån gikk til å 

bytte ut den gamle symaskinen 

med en industrimaskin. 

Hun og Eriberta har vært med 

i de fem årene som Banmujer 

har eksistert. De bidrar til å forsørge 

familien. Fisket kan gå 

skeis. Deres inntekter er faste. 

Årskonferanse 

Utgangspunktet for satsingen 

er at 70 prosent av de fattige i 

Venezuela er kvinner. Flere av 

prosjektene som den bolivarske 

revolusjonen (se faktaboks) 

har satt i gang, har spesifikke 

mål som primært er 

innrettet på kvinner. Dette 

gjelder både utdanningsprogrammene, 

helse- og ernæringsprogrammene. 

I tillegg 

til dette er det gjort særegne 

tiltak som bare angår kvinner. 

Det er her Banmujer kommer 

inn. Hovedoppgaven til 

banken er å yte mikrokreditter 

med gode betingelser for 

lånetakeren, og i tillegg er 

Banmujer med på å forme, 

veilede og på andre måter 

støtte opp om kvinnene som 

får lån. 

Representanter for Banmujer 

besøker regelmessig 

149 av de fattigste områdene 

for å tilby sine tjenester til 

kvinnene og informere om 

hvilke betingelser som gjelder 

for å få støtte fra banken. 

En kan forlede seg til å tro 

at Boca de Río på Macanao er 

en idyllisk havnelandsby med 

velfylte restauranter, men det 

meste som har skyllet i land 

her, er problemer. Langs 

strandpromenaden ligger det 

ranchos, slumhus. 

På årskonferansen i Banmujer 

i Boca de Río forklarer 

mannen fra Ministerio para la 

Economía Popular (Departementet 

for offentlig økonomi, 

Minep) i Caracas viktigheten 

av å delta og ikke overlate 

ting til myndighetene. Han 

maner kvinnene til å presse 

på når det gjelder de store 

problemene på Margarita, og 

særlig på Macanao. 

Folk må spille en hovedrolle 

para ejércer el protagonismo 

(utøve sin ledelse). Banmujers 

leder, Nora Castañeda, 

krever at ethvert offentlig 

budsjett har et kjønnsperspektiv. 

Mannen fra ministeriet 

ARBEIDERE: De fleste ansatte i de nyoppre 

«‘Kvinnebanken’ 

gir bedre livskvalitet 

til kvinner og 

deres familier» 

YANETH VICUÑA, VISEPRESIDENT I 

KVINNEBANKEN BANMUJER 

bruker flittig det vakre ordet 

igualidad, likhet. Kvinnene 

på konferansen har aldri vært 

vant med å få hjelp til noe. 

Det første lånet i Banmujer er 

på 1750 kroner. Det andre lånet 

på vel 6000. 

Mannen fra ministeriet 

snakker om Banmujer som et 

redskap til å karre seg ut av 

fattigdom og hjelpe på andre 

problemer, en byggekloss, 

ved å koble sammen flere av 

regjeringens misiónes. Banmujer 

spiller en hovedrolle, el 

banco diferente. 

Støtte 

Den viktiste betingelsen for å 

få støtte er at flere kvinner går 

sammen om å opprette et kooperativ 

og utarbeider et felles 

prosjekt. Banken gir støtte til 

dette og til tilpasningen til arbeidsformene 

som kreves. 

I den andre etappen får 

kvinnene opplæring for å

KLASSEKAMPEN 

UTENRIKS 


ør en forskjell 

ettede kooperativene som får lån fra Banmujer, Kvinnebanken, er kvinner. Her fra tekstilfabrikken på núcleo «Fabricio Ojeda». 

kunne sette i gang og strukturere 

den prosjekterte arbeidsplassen. 

Den tredje etappen 

består i oppfølging inntil kredittene 

er nedbetalt. Når dette 

er oppnådd kan en eventuelt 

søke om en ny kreditt. 

I tillegg til kredittene gis 

det også sosial opplæring, i 

form av verksteder som tar 

opp personlig utvikling, kvinners 

rettigheter, forebyggende 

helsearbeid, kvinners 

verdighet og vold i hjemmet. 

Fra 2001 til 2005 har 60.114 

créditos hentet ut lån fra banken. 

1600 av dem er minoriteter: 

Wayú, añu, piároa, hivi, 

yekuana, permón, kariña, warao, 

yaruro. 

Lånene beløper seg til 

151.483 millioner bolivares, og 

de har skapt 217.000 arbeidsplasser. 

I alt er det 1,1 millioner 

som er begunstiget av lånene. 

Visepresidenten i Banmujer 

har kommet til Boca de Río for 

å lytte, forteller hun. Yaneth 

Vicuña glir lett inn blant de 

unge kvinnene, førstegangslånerne 

fra Margarita. 

– Den viktigste diskusjonen 

i Banmujer nå er økonomien i 

«sosialisme for det 21. århundret». 

Med våre fem års erfaring 

er Banmujer en viktig 

del av diskusjonen fordi vi 

støtter opp om utviklingen av 

kooperativene som vokser 

fram. Samtidig skal vi selvsagt 

fortsatt finansiere 

kvinner med mikrolån. Dessuten 

er de fleste i kooperativene 

kvinner. De har dermed 

erfaring i kollektiv økonomi 

og organisering i solidariske 

økonomiske enheter med ansvar 

for hverandre. 

Banmujer kobler dette 

sammen med utdanning av 

kvinner på mange områder 

gjennom Misiónes Robinsón 

(alfabetisering og grunnskole), 

Ribas (videregående) og 

Sucre (høyere utdanning) og 

Misiónes Cultura og Ciencia 

(Vitenskap) for å utvikle og 

trygge arbeidsplassene, forteller 

hun. 

Bakgrunn 

De aller fattigste i verden 

utenfor Vesten er alltid 

kvinner. Det lå til grunn for at 

president Hugo Chávez åpnet 

Banmujer 8. mars 2001 som et 

ledd i demokratiseringen av 

økonomien, opplyser Banmujers 

Vicuña. Hun betegner seg 

som marxistisk økonom og 

var politisk aktiv som student 

i opposisjonen. 

Med «den bolivarske revolusjonen» 

åpnet det seg en 

mulighet for å bidra. 

– Jeg ble med, forteller hun. 

Tradisjonelt er et flertall 

kvinner hjemmeværende. 

Mange avslutter sin yrkeskarriere 

når de gifter seg. Mange 

avbryter studiene av samme 

årsak, eller fullfører studiet 

uten å gå ut i arbeidslivet. 

– Vi har også mange enslige 

mødre som sliter hardt for å 

kunne hjelpe ungene framover 

slik at de kan få seg utdanning. 

Tidligere hadde ikke 

fattige tilgang til banklån, særlig 

ikke kvinner. Banmujer ble 

opprettet for å gi kvinner et 

humanistisk og solidarisk lån. 

Kjemper for rettigheter 

Instituto Nacional de la Mujer 

(INA Mujer) ble opprettet i 

2000 og erstattet en liknende 

institusjon fra Den 4. republikken 

(perioden fra 1958 til 

1998). INA Mujer tiltrekker 

mange kvinner som langt fra 

har vært feminister og krever 

en lovgivning som er mer effektiv 

mot familievold og som 

kan relansere husmødrenes 

rett til sosialtrygd. 

I begynnelsen av 2006 ble 

det vedtatt av venezuelanske 

myndigheter at cirka 200.000 

av de fattigste husmødrene 

skulle få 372.000 bolivar per 

måned (cirka 1148 kroner). 

INA Mujer krever også lik 

kvinnerepresentasjon i alle 

valgte organer og en demokratisering 

av familielivet. 

INA Mujer har 15.000 lokalkontakter, 

men har ikke nasjonal 

eller regional organisasjon. 

Kvinnenes deltakelse i arbeislivet 

i dag er neste like 

stor som menns, men Venezuela 

har flest kvinner i den 

uformelle sektoren, en sektor 

hvor det ikke finnes formelle 

Lånene er til for å organisere 

solidariske grupper eller kooperativer 

og gjøre det mulig å 

investere i produksjonsmidler 

for å øke produksjonen. Det 

gir bedre livskvalitet til 

kvinner og deres familier. 

Kvinner har kommet inn i produksjonen, 

sier Vicuña. 

Hun forsøker å komme seg 

mest mulig rundt i landet for 

å følge opp kvinnene og se at 

lokale myndigheter deltar og 

tar ansvar. Hun besøker kooperativer 

og er med å utvikle 

programmer. 

– Jeg har lært mye av kvinnene 

og har fortsatt mye å 

lære, sier den tidligere læreren 

i matematikk og økonomi 

på universitetet i Caracas. 

Kvinner i framgang 

Til tross for at machismo fortsatt 

eksisterer i stor grad, opererer 

grunnloven med kjønnsbestemte 

titler for å synliggjøre 

kvinner, for eksempel presidente 

for en mann og presidenta 

for en kvinne, juez 

(dommer) for menn og jueza 

for kvinner. 

Likeledes godkjenner 

grunnloven hjemmearbeid 

som produktivt arbeid, og gir 

sosiale rettigheter for hjemmearbeidende 

kvinner. 

Kvinner er representert med 

en viss tyngde både i regjeringen 

og nasjonalforsamlingen, 

samt fagbevegelsen. Men 

særlig i grunnplansbevegelsene 

er kvinnedeltakelsen 

så stor at vi kan si at den bolivarianske 

revolusjon er en feministisk 

revolusjon. 

Det nasjonale valgstyret 

CNE har anbefalt at nominasjonsprosessene 

til partiene 

skal inneholde en kvinnedeltakelse 

med minst 50 prosent. 

Til tross for dette har 

fortsatt kvinnene i Venezuela 

de dårligst betalte jobbene, er 

overrepresentert i den uformelle 

sektoren, har mindre 

fritid, har dobbelt arbeid og 

er utsatt fra vold fra menn. 

Bryr seg ikke 

Det stille Boca de Río er langt 

fra megamylderet i Caracas. 

Nueva Esparta er én av to delstater 

som opposisjonen holder. 

Myndighetene fikk 20 invitasjoner 

til Banmujer-konferansen. 

16 sa ja, bare seks 

møtte opp. 

– De er åpenbart ikke interesserte. 

Politikken blir ikke 

felles med hensyn til å utvikle 

ting. Andre delstater bidrar 

med lokaler til produksjon og 

transport. Her får de ingenting, 

konstaterer Vicuña. 

Det blir opp til Eriberta, 

Florina og de andre i nettverket 

som nå tar fatt på arbeidet 

med å utvikle turisme i Macanao 

med sine fantastiske 

strender og sin særpregede 

natur. 

peter.m.johansen@klassekampen.no 

olaf.svorstol@so.uio.no 

sosialrettigheter. 

I 2006 ble det opprettet et 

nytt program innen INA Mujer, 

Madres del Barrio. Dette 

programmet har tre mål: 

■ arbeide mot narkotikamisbruket 

i bydelene. 

■ arbeide mot trakassering av 

unge enslige mødre og gravide. 

■ gi økonomisk støtte til 

kvinner i ekstrem fattigdom. 

De siste to punktene er av 

særlig interesse for fattige 

kvinner.

16 Tirsdag 26. september 2006 NYHETER 

KLASSEKAMPEN 

Hva kan Norge lære av Sverige når det gjelder hatmotiverte 

Se til Sverige, 

Janne Bromseth 

MED ANDRE 

ORD 

Medieoppslagene om vold mot 

homoseksuelle i Oslo den siste tiden 

er i ferd med å få politiske 

konsekvenser. Justisminister 

Knut Storberget (Ap) har tatt til 

orde for straffeskjerpelser for trakassering 

og vold motivert av at 

den utsatte er homo- eller biseksuell, 

på linje med rasistisk motivert 

vold. Politiet skal endelig 

starte en spesifikk registrering 

av hatmotivert vold. 

Men vil det i praksis føre til 

straffeskjerpende dommer? 

«Det bemerkelsesverdige 

er imidlertid at 

kun to av dommene 

resulterte i straffeskjerping 

med bakgrunn 

i hetsloven» 

FAKTA 

Saken: 

■ Tidligere i sommer tok justisminister 

Knut Storberget til orde for at 

trakassering og vold motivert av at 

den utsatte er homo- eller biseksuell, 

skal føre til straffeskjerpelser. 

Men vil det i praksis føre til straffeskjerpende 

dommer? 

■ I Sverige har homofobisk motiverte 

overgrep i flere år vært straffeskjerpende, 

og alle forbrytelser som 

mistenkes å være motivert av 

homofobi, blir registrert av sikkerhetspolitiet. 

Artikkelforfatteren diskuterer 

her de svenske erfaringene. 

Forfatteren: 

■ Janne Bromseth er dr. art, frilansskribent 

og prosjektutvikler i stiftelsen 

Friends. 

I Sverige er homofobisk motiverte 

overgrep straffeskjerpende 

ifølge loven, og alle forbrytelser 

som mistenkes å være motivert 

av homofobi, har siden 1997 blitt 

registrert av sikkerhetspolitiet. 

Dermed er det altså grunnlag for 

statistikk for denne typen av lovbrudd, 

statistikk politiet i Norge 

har etterlyst. 

Fra 2003 til 2004 steg antall anmeldelser 

av lovbrudd med 

homofobiske motiv med 117 prosent 

i Sverige. Men hvilke utfall 

får anmeldelsene? Den nye rapporten 

«En studie av homofobiska 

hatbrott», skrevet av Forum 

for levande historia, tar for seg 

hvordan det har gått med de sakene 

som omfatter homofobi – 

fra de anmeldes til politiet og deretter 

på deres vei gjennom rettssystemet. 

Hovedspørsmålet rapporten 

forsøker å besvare, er om 

straffeskjerpingsregelen faktisk 

kommer til anvendelse, og hvordan 

loven ser ut til å tolkes av politi, 

tiltalemyndigheter og domsstol. 

Andre spørsmål handler om 

hvem de mistenkte er, hvor forbrytelsen 

begås og hvilke relasjoner 

den mistenkte har til de utsatte. 

Materialet som den svenske 

undersøkelsen baserer seg 

på, er et utvalg av 367 av 614 anmeldelser 

som det svenske sikkerhetspolitiet 

SÄPO har registrert 

under rubrikken homofobiske 

hatbrudd i 2004. 

Kriminolog Eva Tiby har ledet 

arbeidet og jobbet med hatvold 

mot homoseksuelle i 

mange år. Hennes gruppe valgte 

bevisst ut et gjennomsnitt av saker 

som ikke omfatter de groveste 

tilfellene – dette for å bryte 

ned mediemyten (karakteristisk 

for voldtektssaker) om at overgriperen 

er en fremmed og at 

overgrepet skjer på et offentlig 

sted – en myte som stemmer 

dårlig overens med virkeligheten. 

I over 60 prosent av sakene 

har politiet både navn og personnummer 

på de(n) mistenkte. 

Av 367 tilfeller gikk derimot 

bare 10 prosent av sakene videre 

til påtalemyndigheten, og resulterte 

i 24 dommer. 

Det bemerkelsesverdige er 

imidlertid at bare to av dommene 

resulterte i straffeskjerping med 

bakgrunn i hetsloven. 

Sammenlignet med andre typer 

av lovbrudd er altså antallet anmeldte 

tilfeller som resulterer i 

fellende dom usedvanlig lavt. 

Hva kan årsakene til dette være, 

og hva kan gjøres? Temaet ble 

diskutert på et seminar under 

Stockholm Pride 4. august i år. I 

panelet satt rapportens forfattere; 

Eva Tiby, medforfatter og 

frilansjournalist Anna-Maria Sörberg, 

samt leder for HomO (ombudsmannen 

for diskriminering 

av homo-, bi- og transpersoner), 

Hans Ytterberg – og sjef for 

Stockholmspolisen, Carin Götblad. 

Et av problemene i behandlinga 

av homofobimotiverte saker 

hos politi og rettsmyndigheter 

er at grunnlaget for hva som 

skal defineres innenfor denne loven, 

er uklart. Politi, tiltalemyndighet 

og domstol har ikke samme 

definisjon av hva et hatbrudd 

er. I rapporten framgår det at 

håndteringen av anmeldelser hos 

politiet varierer stort mellom de 

ulike fylkene i Sverige. Det er 

stor forskjell på hvor mange anmeldelser 

som defineres som hatmotivert 

hos politiet. 

Materialgrunnlaget er imidlertid 

for lite til å kunne gi sikker 

statistikk prosentvis. Men ifølge 

Eva Tiby er det overveiende 

sannsynlig at man hadde funnet 

det samme mønsteret dersom 

materialgrunnlaget var større. 

«Vi ser at i de fylkene der politiet 

har vel utarbeidede metoder for å 

håndtere anmeldelser der man 

mistenker et hatmotiv på bakgrunn 

av seksuell legning, er det 

langt flere saker som går videre i 

rettsvesenet.» 

I paneldebatten understreket 

Tiby at dette er viktig: «Det 

handler om ulike filter som en 

anmeldelse må ta seg gjennom. 

Det er som oftest langt ute i forhøret 

at den utsatte selv antyder 

at overgrepet kan være koblet til 

at personen er homo-, bi- eller 

transseksuell. Her har politiet for 

lite kunnskap for å kunne kjenne 

igjen mønster, og hvordan man 

får fram denne typen informasjon 

i forhøret, og definere det 

som relevant i anmeldelsesrapporten.» 

Et annet problem er hva som 

egentlig skal defineres som et 

hatbrudd. Politi, tiltalemyndigheter 

og dommere benytter seg av 

en snever definisjon, som innebærer 

at det må være svært tydelig 

at bruddet er homofobisk motivert 

– og at den utsatte definerer 

seg som homo-, biseksuell eller 

transperson (hbt-person). Sikkerhetspolitiet, 

SÄPO, og rikstiltalemyndigheten 

opererer 

derimot med en bredere definisjon: 

så lenge motivet er homofobisk, 

spiller det ingen rolle om 

personen som blir utsatt for det, 

er homo-, biseksuell eller transperson 

eller ikke. 

Den svenske rapporten slår 

fast at det er en mediemyte at 

homofobiske hatbrudd handler 

om høyreekstreme personers 

grove vold mot homoseksuelle 

på offentlig sted. I så måte kan 

det minne om mytene som eksisterer 

om voldtekt; det er lettere 

for folk flest å tro at overgriperen 

er en psykotisk overfallsmann 

enn en person blant den 

voldtattes kolleger, venner og familie. 

Homofobi gir seg utslag i mobbing 

på arbeidsplassen så vel 

som trakassering i skolen, i 

hjemmet – eller på Internett. 

Rapporten stiller dermed også 

LANGT FRAM: Knut Storberget, her sammen med politimester 

viktigste tiltaket, mener artikkelforfatteren. 

spørsmålstegn ved om det bare 

er visse typer av grov vold på offentlig 

sted som skal omfattes av 

hatbruddsloven, eller om den i 

større grad også bør inkludere 

hverdagshomofobien. Om et 

overgrep i Sverige blir hatbruddsdefinert 

eller ikke, varierer 

i dag i stor grad fra domstol 

til domstol, ifølge Tiby. Det viser 

seg at mens unge menn er de 

som i størst grad utsettes for 

grov vold i offentlig rom, er 

homofobisk trakassering på jobben, 

i hjemmet eller på nettet en 

Under vignetten «Med andre ord» presenterer Klassekampen lengre tekstar frå eksterne skribentar, om aktuelle emne innan politikk, kultur og samfunn. Kronikk- og debattredaktør Håkon Kolmannskog vurderer bidrag 

til sidene: Send tekstframlegg til hakon.kolmannskog@klassekampen.no. Maksimal lengd: 10.000 teikn inkludert mellomrom. Legg ved bilete av artikkelforfattaren. Klassekampen honorerer normalt ikkje innsendt stoff.

KLASSEKAMPEN 

NYHETER 

Holdningsendringer og kunnskap 

blant de som jobber med ungdom, 

er en annen viktig utfordring. 

Journalist og paneldeltaker 

Anna-Maria Sörberg intervjuet 

blant annet moren til en gutt 

som hadde blitt utsatt for homoovergrep 

mot homoseksuelle, spør Janne Bromseth. 

Storberget 


fobisk trakassering på skolen og i 

fritiden i over ett år – uten at skolen 

grep inn. «Til slutt så hun ingen 

annen utvei enn å gå til politiet, 

men hovedproblemet, slik 

hun så det, var jo at skolen og andre 

foreldre forholdt seg helt passive 

til medelevenes trakassering 

av sønnen. Både denne hendelsen, 

og mange andre, handler 

mer om redsel enn om hat,» uttalte 

Sörberg. 

Rapporten hun har skrevet sammen 

med Eva Tiby viser at over 50 

prosent av de mistenkte i anmeldelsene 

er under 18 år. Også politisjef 

Götblad uttrykte stor bekymring 

for den yngre generasjonen, 

og for skolen – særlig fordi ungdom 

mishandler andre ungdommer 

i mye større grad enn før. 

Homofobisk motiverte hatbrudd 

handler i stor grad om kjønnsnormer, 

hvor kjønnsoverskridende 

oppførsel fører til trakassering og 

vold fordi man ikke ser ut eller 

oppfører seg som «rett» – les: 

heteroseksuell – jente eller gutt. 

Kjønns- og seksualitetsnormer 

må derfor tas opp tidlig, ifølge 

politisjef Götblad: «For å kunne 

forebygge homofobi må vi ta opp 

spørsmål om kjønn og seksualitet 

allerede i barnehagen». 

i Oslo Anstein Gjengedal, må innse at en lov om straffeskjerping mot hatkriminalitet bare er et skritt på veien – holdningsendringer er det 

FOTO: LISE ÅSERUD, SCANPIX 

mer vanlig opplevelse blant jenter 

og kvinner. 

Behovet for økt kunnskap om 

homofobi så vel som heteronormativitet, 

både i forebyggende arbeid 

så vel som i politi- og rettsvesen, 

ble understreket av alle paneldeltagere 

på Pride-seminaret. Carin 

Götblad, sjef for Stockholmspolisen, 

gjør et imponerende arbeid og 

er godt i gang med sine ansatte, 

kunne hun fortelle: Etaten har hittil 

utdannet 2600 av sine 6000 ansatte 

i hbt-spørsmål, og regner 

med å ha hatt alle på kurs innen 

en toårsperiode. 

Viljen til kunnskap er imidlertid 

ikke tilstede i alle deler av 

rettsvesenet. Diskrimineringsombud 

Hans Ytterberg, som selv 

har jobbet som dommer, kom 

med et hjertesukk over domstolene 

og deres generelle negative 

holdning i forhold til videreutdanning 

– også når det gjelder 

heteronormativitet og homofobiske 

hatbrudd: De «ser» jo ikke 

heteronormativiteten når de 

dømmer. Ytterberg viste til utformingen 

av en dom mot en drapstiltalt, 

hvor en heteroseksuell 

mann drepte en homoseksuell 

mann med 64 knivstikk etter et 

barbesøk. At offeret skulle ha forsøkt 

å sjekke opp tiltalte, ble i 

domsutformingen behandlet som 

en formildende omstendighet 

heller enn en skjerpende. «Tenk 

om det hadde vært en heteroseksuell 

kvinne som ble myrdet på 

vei hjem fordi hun prøvde å sjekke 

opp mannen. Det hadde neppe 

blitt sett på som en formildende 

omstendighet,» sukket Ytterberg 

under debatten. 

Om Knut Storberget og hans rødgrønne 

regjering skal lære noe av 

de svenske erfaringene, er det altså 

at en stort apparat må settes i 

sving dersom målet om å bekjempe 

homofobisk motiverte overgrep 

skal oppnås. En straffeskjerpingsregel 

utgjør bare en brøkdel 

av prosessen. En slik lov vil være 

en symbolsk markering som signaliserer 

at det norske samfunnet 

har nulltoleranse for homofobi. 

Den viktigste innsatsen ligger 

imidlertid i holdningsendringer 

og forebyggende arbeid gjennom 

bevisstgjøring om normer og økt 

kunnskap om problematikken. 

Dette må skje i politi- og rettsvesen 

så vel som i andre myndigheter, 

i skolen, arbeidslivet og i 

helse- og sosialvesenet. Heteronormativiteten 

– som muliggjør 

diskriminering og overgrep mot 

homo-, bi- eller transseksuelle i 

utgangspunktet – og dens homofobiske 

konsekvenser må på timeplanen! 

Endring krever en 

prioritert og systematisk arbeidsinnsats 

som strekker seg utover 

festtaler i mediene – og det er 

viktig at det skjer noe i denne regjeringsperioden. 

For dersom Fremskrittspartiet 

kommer til roret ved neste korsvei, 

blir det vel segregerte strender 

for homo- og heteroseksuelle 

i stedet. Ifølge deres kommentar 

til Storbergets utspill skal ikke 

vold mot «vanlige folk» straffes 

mildere enn vold mot minoriteter. 

Det hadde jo vært å rokke ved 

hierarkiene. 

Janne Bromseth 

janne.bromseth@hf.ntnu.no

18 Tirsdag 26. september 2006 

KULTUR&MEDIER 

God på 

helvete 

Dante var best i 

helvete, det er Kristin 

Ribe også. Bare 

at hennes helvete 

ikke er religiøst allegorisk. 

BØKER 

Av Nils-Øivind Haagensen (tekst 

og foto) 

Kristin Ribe sier «sånn»: hun 

møter meg på Godt Brød i 

Trondheim sentrum, men i og 

med at stedet stenger akkurat 

idet hun kommer inn, beslutter 

hun at vi skal forflytte oss 

til kaffebaren Dromedar i 

Nordre gate; jeg skynder meg 

med maten min, pakker sammen 

sakene (den nye romanen 

til Ribe, Emo’s journalistblokk, 

to penner), kommer 

meg inn i frakken og opp å 

stå; i det samme sier Kristin 

Ribe «sånn», ikke undertegnede, 

hun har åpenbart levd 

seg inn i ritualet mitt (tålmodig, 

utålmodig, vanskelig å si) 

i så stor grad at et «sånn» føles 

naturlig. 

Sånn. Nå er vi klar. 

Poenget? Det er noen 

mange som snakker for andre 

og Kristin Ribe er en av dem. 

Jeg kan ikke si annet enn at 

jeg liker akkurat det. 

Vel framme på Dromedaren 

i Nordre gate sier jeg til henne 

det jeg har hatt lyst å si til 

henne hele veien gjennom 

boka hennes «Drikke det vannet 

som ormene hadde ligget 

i», at det er noe av det mørkeste 

jeg har lest, at jeg måtte 

slenge boka fra meg flere 

Klassekampen 

retter 

I fredagens Klassekampen oppsto en lei 

ordfeil. Mens Hannah Wozene Kvam 

uttalte at hun ville kvitte seg med 

ordet «fremmedkulturell», ble det i 

avisa gjengitt som «flerkulturell». Vi 

beklager. 

RED. 

ganger, det ble tidvis for mye, 

og spørsmålet er selvsagt: 

hvorfor måtte det bli sånn? 

Dragning 

– Det har noe med den dragningen 

alle, tror jeg, kjenner 

mot offentlige henrettelser. 

Det var et samlingssted for 

folk i tidligere tider. Jeg tiltrekkes 

også av det, sier Ribe. 

Ikke jeg, sier journalisten. 

– Nei, nei, men jeg gjør det. 

Og så har hvorfor-spørsmålet 

ditt noe med det valget et 

menneske til enhver tid tar 

om hvorvidt det skal leve eller 

dø. Fortsette å leve eller dø. Vi 

tar det hver dag. Noen bevisst, 

men mange ubevisst, og jeg 

tror jeg ville si noe om hvor 

aktive, egentlig, vi er på den 

fronten kanskje uten å være 

klar over. I boka er dette valget 

problematisert ytterligere 

ved at en vilje til å overleve 

ikke nødvendigvis er nok. Det 

er ikke alltid vi kan overleve, 

og da hjelper det jo fint lite å 

ville. 

Noen detaljer er sikkert ønskelig 

på dette tidspunkt: 

«Drikke det vannet som ormene 

hadde ligget i» handler 

om en ung jente som først bli 

ignorert av faren sin, mister så 

mora si i en trafikkulykke og 

reagerer med et voldsomt raseri 

mot faren. Faren vil nærmere 

etter ulykken, dattera vil 

ikke. Hun blir destruktiv. Hun 

går kanskje i stykker. Hun lever 

mer i hodet enn i det vi er 

vant til å kalle virkeligheten. 

Hele tida 

Ribe:– Jeg er lei av bøker som 

viser et selvmord som en naturlig 

konklusjon av en serie 

hendelser. Bøker som spør: 

hvordan kunne dette skje. Jeg 

har ikke hatt til hensikt å 

knytte noen spenning an til 

spørsmål om jenta akter å ta 

livet av seg. Eller la det bli et 

slags klimaks. Meningen er at 

det skal være der, fra side 1, 

som en mulighet blant andre 

muligheter. Verken mer eller 

mindre. Vi har alle tenkt tanken, 

ikke sant? Vi kjenner 

alle noen som har gjort det. Vi 

har det tettere på oss enn vi 

som regel er villig til å innrømme. 

Hvorfor er det sånn? 

FAKTA 

Kristin Ribe: 

■ Født 1972 

■ Debuterte i 2003 med romanen 

«Forsnakkelser» 

■ Aktuell med «Drikke det vannet 

som ormene hadde ligget i» 

■ Bor i Trondheim 

MED ANDREBOK: Kristin 

Ribe. 

Hvorfor forholder vi oss ikke 

annerledes til det? 

– Du vil åpenbart ikke foretrekke 

å leve som såkalt lykkelig 

uvitende? 

– Nei, det er mye bedre å 

være seg alvoret bevisst. Valget. 

Det gjennomsyrer jo dagen 

min og handlingene 

mine. Som går på det at hvis 

jeg velger å leve, må jeg også 

velge livet på en måte som lar 

seg gjøre: jeg må både kunne 

og ville leve. 

MØRKT: Det mørke og livet etter døden skal hele tida være stede som en 

helvetesmotiver i Pieter Bruegels maleri «Dulle Griet» (1652). 

Modernist 

– Ja, men du, om ikke dette 

kommer til å se veldig dystert 

ut på trykk. Som om du lurer 

på å ta livet av deg hele tiden… 

Kristin Ribe gjør ikke det. 

– Ja, du sier noe. Så la oss 

snakke litt om mimesis i stedet. 

Innskutt: mimesis er et 

grunnleggende litteraturvitenskapelig 

begrep. I videste 

forstand betyr det «etterlikning» 

og er blitt brukt i flere 

teoretiske retninger eller skoler: 

Marxistisk litteraturteori 

er blant annet opptatt av mimesis-begrepet, 

da den betrakter 

kunsten som en etterlikning 

av gitte samfunnsmessige 

forhold og den tilhørende 

historiske situasjon. 

Ribe er i langt større grad en 

klassisk modernist som, delvis 

inspirert av den franske 

nyromanen fra 1950/60-tallet, 

betrakter kunsten mer som 

en etterlikning av den moderne 

menneskelige forfatning. 

Psyke. Tilstand. 

– Jeg har villet finne et mimetisk 

uttrykk for vår moderne 

livserfaring. Den konkrete 

opplevelsen av et gjentatt 

valg mellom liv og død. 

Og da blir, for meg i alle fall, 

fantasier, forestillinger og 

drømmer langt viktigere enn 

den gode historien, tradisjonelt 

fortalt. Vi sover som du 

vet en tredel av livet, lever en 

firedel i vår egen forestillingsverden 

og skal vi ikke 

ikke forholde oss det også 

kunstnerisk? Finne et uttrykk 

som gjenskaper det? 

Forstår det? Griper den moderne 

erfaringa? For meg er 

gode historier rein tidtrøyte. 

Et greit begynnerstadium, 

kanskje, for bokinteresserte, 

men ikke noe mer. 

Noe annet 

Å gjenskape virkeligheten, 

altså, ikke erstatte den. Ikke 

fortelle nattahistorier. Ikke 

fortelle eventyr. Det er det 

Kristin Ribe snakker om.

«De andre er et speil for vår kultur, og hvis vi vil leve i 

fred, må vi kjenne til dem» Ryszard Kapuscinski, journalist 

KULTUR, SIDE 20 


Fra folkebibliotek 

til Norgesbibliotek 

Bibliotekene må samarbeide 

på tvers av type 

og geografisk plassering, 

konkluderer utredningen 

«Bibliotekreform 

2014». Reformen 

krever 380 millioner 

kroner ekstra i årlige 

bevilgninger. 

FAKTA 

Bibliotekreform 

2014: 

■ ABM-utvikling la i går fram 

utredning med tiltak og målsetninger 

for biblioteksektoren 

fram mot 2014. 

■ Sentralt står samarbeid på 

tvers av geografisk plassering 

og type bibliotek, samt digitalisering. 

mulighet i Kristin Ribes siste roman. – Det mørke er ikke én side blant flere, det er alltid i oss, sier Ribe. Her 

«Jan Kjærstad er kanskje flink på lys, 

Dante klarer bare det mørke» 

KRISTIN RIBE, FORFATTER 

– Ta Jan Kjærstads «Erobreren». 

Som skal være den mørke 

romanen om Jonas Wergeland. 

For det første er den ikke 

mørk i det hele tatt og for det 

andre forholder den seg til det 

mørket som en side ved menneskene. 

Som en slags fiks 

idé. Og det blir feil. Det mørke 

er ikke en fiks idé, og det er 

ikke én side blant flere, det er 

alltid i oss, alltid til stede. 

Kjærstad er kanskje flink på 

lys, men ikke mørke. På den 

andre siden har du Dantes 

«Guddommelige Komedie», 

som egentlig bare er god i helvete. 

Dante klarer bare det 

mørke. 

– Dante er god på helvete, 

altså. Det er kanskje du også? 

Ribe smiler:– Jeg er god på 

helvete, ja. 

Journalisten har allerede 

innrømmet at det tok på å lese 

«Drikke det vannet…», mot 

slutten av intervjuet er det 

forfatterens tur: 

– Det har vært vanskelig å 

skrive boka. Jeg orker nok 

neppe noe sånt en gang til. 

Men det særegne uttrykket 

sitt, gjerne korte tekstbrokker 

dominert av forestillinger og 

drømmer, ser ikke Ribe noen 

grunn til å gå bort fra. 

– Jeg ser egentlig for meg at 

uttrykket mitt kan brukes til 

alt. På alle områder. 

Et øyeblikk ser journalisten 

for seg alle romanene til Ribe, 

et tenkt forfatterskap, og en 

forfatteren ved siden av, hun 

sier: «sånn». 

nilsoh@klassekampen.no 

KULTUR 

Av Christiane Jordheim Larsen 

Det er en ambisiøs utredning 

av biblioteksektoren 

som ble overlevert statsråd 

Trond Giske i går. «Bibliotekreform 

2014» er utarbeidet 

av ABM-utvikling på 

oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet 

og Kunnskapsdepartementet 

(2004) 

og omfatter hele bibliotekfeltet, 

med folke-, skole-, 

fag- og forskningsbibliotek. 

Målsetningen er at 

«biblioteksektoren i 2014 

skal bestå av et samhandlende 

nettverk av sterke og 

samhandlende bibliotek». 

Det innebærer blant annet 

at alle brukere skal ha lik tilgang 

til innhold og tjenester 

uavhengig av bosted. 

Utredningen består i en 

rekke strategier og målsetninger 

knyttet til tre omfattende 

punkter: Bibliotekenes 

innhold og tjenester, 

deres struktur og organisering, 

samt kompetanse og 

forskning. 

Digitalisering 

Viktige foreslåtte tiltak har 

med publikums tilgang til 

digitalisert materiale og 

nettbaserte tjenester å gjøre. 

Et slikt er opprettelsen 

av en nasjonal abm-portal 

som felles inngang til kultur- 

og kunnskapsressurser 

og iverksettelsen av et program 

kalt Norsk digitalt 

bibliotek. Dette vil gjøre 

det mulig å utføre fellessøk 

og -bestillinger av materiale 

fra fag- og folkebibliotek. 

Tilgang til kunnskapskilder 

som ordbøker, leksika 

og digitale avisarkiv kan 

gjøres tilgjengelig gjennom 

lisenser og vederlagsordninger. 

Tilgjelig forskning 

Et beslektet område er tiltak 

knyttet til selve digitaliseringen. 

To målsetninger er 

at det skal etableres et program 

for digitalisering av 

materiale i arkiv, bibliotek 

og museer i løpet av 2008 og 

at all norsk offentlig forskning 

skal være tilgjengelig i 

åpne institusjonsarkiv 

innen 2010. 

Det pekes også på at 

biblioteket har samfunnsansvar 

i forhold til integrering 

og kulturelt mangfold, og 

det settes fram som mål at 

alle fengsler skal tilby 

bibliotektjenester innen 

2009. 

Regionale folkebibliotek 

Utredningen vektlegger at 

reform av folkebibliotekets 

organisering er nødvendig 

for at kompetansen skal 

kunne styrkes. Herunder 

foreslås det at flere kommuner 

innen et geografisk 

område skal gå sammen 

for å etablere et felles konsolidert 

bibliotek med minimum 

6-8 årsverk. Slike 

prosesser foreslås iverksatt 

i alle fylker i løpet av 

2008. 

Under gårsdagens pressekonferanse, 

understreket direktør 

i ABM-utvikling Jon 

Birger Østby at dette ikke 

innebar nedlegging av tilbud. 

Investeringer i lokaler 

og trådløse nettverk er andre 

tiltak brukere raskt vil 

merke om de følges opp. 

På tross av digitalisering, 

pekes det også på behovet 

for å etablere en egen transportordning 

for distribusjon 

av materiale. Ifølge 

Østby tilsier erfaringer fra 

Danmark at dette er nødvendig 

fordi digitalisering 

tar tid. 

For å styrke internkompetanse, 

opphavsrett og personvern, 

foreslås etablering 

av kompetanse utviklingsprogram. 

I tillegg skal norske 

bibliotekansatte få mulighet 

til å hospitere i utenlandske 

biblioteker. 

Fram mot 2014 

Tiltakene vil koste. I dag bevilges 

det ifølge Østby 2,2 

milliarder kroner til biblioteksektoren 

årlig. Skal det 

gjøres alvor av utredningens 

tiltaksplan, vil det innebære 

økte bevilgninger på 380 

millioner kroner årlig. 

– Jeg fikk ingen klare løfter 

fra Giske, men positive 

signaler, sa Østby i går. 

Utredningen sendes nå ut 

til høring. Eventuelle bevilgninger 

til reform vil komme 

ved budsjettet neste høst. 

christiane@klassekampen.no

20 Tirsdag 26. september 2006 KULTUR&MEDIER KLASSEKAMPEN 

FAKTA 

Ryszard Kapuscinski: 

■ Født i 1932 i Polen. 

■ Var eneste utenrikskorrespondent i det polske 

pressebyrået i ti år – med ansvar for femti land. 

Fra 1958 til 1980 opplevde han 27 revolusjoner og 

kupp. Han har blitt dømt til døden fire ganger – 

og skrevet en rekke bøker. 

■ I boka «Ibenholt» reiser Kapuscinski fra Ghana 

til Eritrea og forteller om de afrikanske landenes 

avkolonialisering. 

■ «Fotballkrigen. Reportasjer fra Afrika og Latin- 

Amerika» skriver seg fra 1969, da Kapuscinski var 

eneste journalist i Honduras da det brøt ut krig 

mot El Salvador med utgangspunkt i en fotballkamp. 

■ Aktuell med boka «Reiser med Herodot» på Aschehoug, 

oversatt av Ole Michael Selberg. Holdt 

i går foredrag hos Fritt Ord. 

Herodot: 

■ Gresk historiker fra antikken som tok 

for seg persernes invasjon av Hellas og 

Trojanerkrigen, skrev om ulike kulturer. 

■ Regnes som historiefagets far – noe 

blant annet Cicero kalte ham. 

■ Hans «Historie» er gitt ut på Aschehoug, 

oversatt av Henning Mørland. 

Kilder: Wikipedia, Aschehoug. 

Reiser i respekt 

Den polske historikeren 

og journalisten 

Ryszard Kapuscinski 

er viden 

kjent for sine reportasjer. 

Selv 

lærte han sin ydmyke 

tilnærming 

av den greske historikeren 

Herodot. 

BØKER 

Av Karin Haugen (tekst) og 

Tom Henning Bratlie (foto) 

Omtrent det aller første Ryszard 

Kapuscinski gjør, er å 

fortelle oss en reisehistorie. 

På vei fra Oslo til Trondheim, 

i bil, for flere år siden, kjørte 

han seg vill. Det var mangelfull 

skilting, det begynte å 

mørkne, og vår mann kjørte 

rundt i skogen helt til han 

kom over et hus. Ikke en 

klynge hus, ikke en bygd, 

understreker han, nei, bare 

dette ene huset – hvor de som 

bodde der, hjalp ham videre. 

Historien munner ikke ut i 

noe spektakulært, den er rett 

og slett et eksempel på hvor 

interessert Kapuscinski virker 

i alt. Når fotografen må videre, 

spør intervjuobjektet: Å 

ja, du har kanskje sykkel her? 

Nehei, du skal ta trikk? 

– Vet du, sier han, åpenbart 

fascinert: 

– Det er så stillegående trikker 

her, at jeg tror aldri jeg har 

sett på maken. 

Dette er usedvanlig sympatisk 

mann. 

Husk to ting 

Og akkurat det er ikke irrelevant 

i denne sammenhengen. 

Som ung reporter fikk Kapuscinski 

med seg den antikke 

historikeren Herodots verk 

«Historie» på reise til India, et 

land Kapuscinski i panikk 

innså at han ikke kunne noe 

om. Han tok også med seg Herodot 

på seinere reiser til India. 

Nå er han aktuell med 

boka «Reiser med Herodot» i 

norsk utgave. 

Så hvordan kan en over to 

tusen år gammel bok være relevant 

for møtet med dagens 

verden? 

REISTE MED HERODOT: Polske Ryszard Kapuscinski har reist til India, Kina og den greske historikeren Herodots hjemtrakter. 

– Vi vet veldig lite om Herodots 

biografi, men han var en 

ydmyk mann. Snill. Vi kan se 

det i måten han møtte folk på, 

og snakket med dem. 

– Du kaller Herodot en fullblods 

reporter? 

– Ja, han samlet materiale 

som en reporter. For å få kilder, 

oppsøkte han folk; Herodot 

forsto at man må reise til 

de andre for å få kunnskap, 

historier de er villige til å gi 

«Herodot forstod 

at folk er materialet 

for kunnskap» 

RYSZARD KAPUSCINSKI 

oss. Som reporter er man totalt 

avhengig av andre og det 

de vil si deg. «Somehow we 

are slaves,» blunker Kapuscinski. 

På reiser i andre kulturer 

har han erfart at man alltid 

må være spesielt ydmyk – 

uten å være falsk – på to områder: 

– Det er to sensitive spørsmål: 

Aksepterer du maten deres? 

Av og til er det tøft, men 

avviser du maten, er du ferdig, 

folk lukker seg. En annen 

nødvendighet er å lære seg 

litt av språket, bare noen få 

ord. Viser du vilje til dette, viser 

du respekt. 

REPORTER: 

Herodot 

En globalist 

Herodots historieverk innledes 

slik: «Herodot fra Halikarnassos 

fremlegger her resultatene 

av sine undersøkelser 

(...) særlig for at de årsaker 

som gjorde at de førte 

krig mot hverandre, skal bli 

husket.» 

Kapuscinskis verk starter 

kanskje på samme 

felt, nemlig i hans 

studietider i Warszawa. 

Det er bare fem 

år siden verdenskrigen, 

og byen ligger i 

ruiner: Biblioteker 

har gått opp i flammer, 

bøker er mangelvare 

– sensur er utbredt. 

På universitetene 

er det størst 

sjanse for å komme inn dersom 

du er barn av arbeidere 

eller bønder. Da fikk man sitte 

i utrangert militærfrakk og 

hullete genser og bli fortalt 

om en greker som for to og et 

halvt tusen år siden skrev en 

bok. Som likevel var relevant: 

– Herodot lagde denne helt 

unike boka i verdenshistorien, 

og det viktigste vi kan 

lære av ham, er hans syn på 

verden: Han var den første 

globalisten som forsto at vår 

planet er befolket av mange 

forskjellige grupper med ulik 

tro, ulike kulturer og skikker. 

Han forsøkte å gjøre vår forståelse 

av verden mye større – 

og fikk det til. 

Alt! 

I «Reiser med Herodot» oppsøker 

Kapuscinski også Herodots 

verden – og da forstod 

han Herodot enda 

bedre, skriver han. 

– Hva, nøyaktig, 

er det som gir 

en bedre forståelse? Å 

se for eksempel geografien 

på stedet? 

– Alt! Å oppleve 

klimaet, se den 

geografiske konteksten, 

hvordan havna 

ser ut, oppdage maten. Jeg 

ville finne ut hva slags omgivelser 

som formet Herodot. 

Han kom fra en del av Hellas 

som nå er tyrkisk, et krysningspunkt 

mellom øst og 

vest. Han levde i et åpent territorium 

med handel og bevegelse 

av skip. Klart det gir et 

ungt menneske ideer: hvor 

kommer skipene fra? Hvor 

går de til? 

På dette punktet begynner 

Kapuscinski å interessere seg 

for sin samtalepartner igjen, 

(«Kommer du fra Oslo? Å nei? 

Hvor liten bygd er det?»), så 

vi vender spørsmålet tilbake 

til han: 

– Jeg er fra en polsk småby 

som befolket av polakker, jøder, 

tyskere, russere, armenere 

– en smeltedigel av nasjoner, 

religioner og raser. Det 

har gitt meg en forståelse av 

at vi ikke er alene og at planeten 

er rik på kulturer. Som 

Herodot viste oss: for å forstå 

oss selv må vi forstå de andre, 

de er et speil for vår kultur, og 

hvis vi vil leve i fred, må vi 

kjenne til dem. 

karin.haugen@klassekampen.no 

■■ Styret i Stavanger Aftenblad 

har med fem mot fire 

stemmer sluttet seg til etableringen 

av Media Norge. Det 

ble avgjort på et møte i går. 

Intensjonsavtalen omfatter nå 

styrene i Bergens Tidende AS, 

Fædrelandsvennen AS, Aftenposten 

AS, og konsernstyret i 

Schibsted ASA. Eiermessig 

skal selskapene integreres og 

det skal etableres et nytt børsnotert 

selskap. 

©NTB

KLASSEKAMPEN 

KULTUR&MEDIER 


Må vi vente 150 år for å se hva ny musikk sier om Norge i dag? 

Vår ukjente samtid 

Egil Bauman 

MUSIKALSKE 

FENOMENER 

Det er ganske fint å tenke på 

at også i høst kommer det 

komponister, musikere og andre 

toneglade mennesker fra 

fjern og nær til Ultimafestivalen 

i Oslo for å spille, lytte og 

snakke om samtidsmusikk – 

eller ny musikk, som jeg oppfatter 

det som. 

For selv om Ultima definerer 

seg selv som «en årlig 

internasjonal festival for samtidsmusikk 

og relaterte 

kunstarter», så er det først og 

fremst den nye musikken 

som dominerer festivalen. 

Begrepet samtidsmusikk er 

altfor intetsigende og nøytralt. 

Det dekker all musikk 

som komponeres i samtida, 

og det er vel litt vanskelig å si 

at all den musikken hører 

hjemme på Ultima. Nylaget, 

ja vel, men ikke ny. 

For «ny» indikerer et 

sprang og et brudd fra tidligere 

musikk. Gjerne også slik 

at den musikken som var før, 

blir ugyldig. Ny musikk vil 

ødelegge den foregående musikken 

– slik sett er ny en betegnelse 

på en kvalitet. Ordet 

ny brukt i forbindelse med 

musikk peker på at musikken 

åpner opp mot det ukjente og 

fremmede, forhåpentligvis 

det uforståelige, kanskje til 

og med det sjokkerende. Reaksjonen 

som bør komme etter 

et vellykket møte med «ny 

musikk», er «jeg vet ikke hva 

dette er for noe». Dette i motsetning 

til det blott konstaterende 

«dette var vakkert», 

som gjerne sies etter at man 

har hørt Dvoraks niende symfoni, 

eller kanskje enda verre: 

«dette var interessant», som 

man sier etter å ha lyttet til 

flink samtidsmusikk på tomgang 

eller en eller annen improvisasjonsøvelse 

på festival. 

Kanskje går det an å si at 

forskjellen på ny musikk og 

all annen musikk er den samme 

som på god og dårlig? 

Selv liker jeg å forstå ny musikk 

på denne måten, selv om 

perspektivet i dag virker veldig 

gammeldags og tilbakeskuende. 

Det kan minne om 

tenkningen til (musikk-)filosofen 

Theodor Adorno, kanskje 

(se faktaramme). Men 

jeg ser vel noe utopisk i denne 

forståelsen av ny musikk, 

et slags håp om å møte et nytt 

verk eller ikke-verk eller noe 

jeg ikke aner hva jeg skal kalle 

og bli forvirra – ja, rett og 

slett satt ut. 

Et verk som gjør det samme 

med meg som det gjorde 

VIKTIG? Forstår vi Norge bedre i dag ved å lytte til ny norsk musikk på Ultima-festivalen enn om vi 

ikke gjør det? Her accordeonist Frode Haltli og sangerne Trio Mediæval (under) i aksjon på fjorårets 

festival. 

FOTO: ANN IREN ØDEBY/HÅKON STYRI. 

med dem som for første gang 

hørte Arnold Schoenbergs 

«Fem orkesterstykker» (opus 

16, fra 1912) eller Pierre Boulez’ 

«Le marteau sans maître» 

fra 1956, eller Helmut Lachenmanns 

«Schwankungen 

am Rand» fra 1975. Sånn sett 

blir ny musikk også en forholdningsmåte 

til ukjent musikk, 

selv om begrepet er utformet 

i møte med de radikale 

verkene fra første delen av 

1900-tallet og fram til cirka 

1960. 

Sånn må det være, tenker 

jeg, selv om jeg innrømmer at 

jeg føler meg litt retro her jeg 

sitter og skriver dette en 

knapp uke før «ny musikk»- 

festivalen Ultima 2006 sparkes 

i gang i Oslo 28. september. 

Årets Ultimafestival har mottoet 

«musikk som erindring», 

kan man lese på Ultimas 

hjemmeside. Videre står det å 

lese at kunsten «utgjør en 

spesifikk form for hukommelse 

i et gitt samfunn». «Vi 

‘forstår’ 1800-tallets Wien på 

«Det er å håpe at 

‘jeg-aner-ikke-hva- 

dette-er-for-noe’- 

følelsen inntreffer» 

en annen og mer subtil måte 

ved å høre Beethoven enn å 

lese om Fyrst Metternich», 

skriver festivaldirektør Geir 

Johnson. 

Et viktig spørsmål blir da: 

Forstår vi Norge bedre i dag 

ved å lytte til ny norsk musikk 

på Ultima enn om vi ikke gjør 

det? Holder det ikke å lese avisen? 

Hva er det vi forstår mer 

av hvis vi åpner oss for vår tids 

mest avanserte verker – i motsetning 

til for eksempel norsk 

country eller rap? Riktignok 

får vi vite hva norske og utenlandske 

komponister holder 

på med nå, og fra før vet vi at 

Ultima tross alt er for de få, 

men formidler den «nye» musikken 

noe om dagens samfunn 

som ikke kan formidles 

på andre måter? 

Et slikt syn betinger at musikken 

er historisk tvers 

BARE 

KLASSISK 

Theodor Adorno: 

Music and New Music i «Quasi 

una fantasia» 

London, Verso, 1992. 

■ Når jeg slår 

opp på New 

Music i «Encyclopedia 

of 

20-century 

music», får 

jeg vite at begrepet 

gjelder 

avantgardemusikken 

rundt cirka 1960 og at 

begrepet nesten umiddelbart 

gikk ut på dato. Dette er interessant, 

fordi Adornos klassiske essay 

«Musikk og ny musikk» er 

skrevet omtrent samtidig – og 

det er skrevet som et forsvar for 

betegnelsen «ny musikk». Adorno 

ønsker å skille ny musikk fra 

«samtidsmusikk» – contemporary 

Music – som han mener er for 

nøytralt og lite polemisk og 

egentlig bare en kronologisk betegnelse. 

Adornos hovedpoeng 

er at det som skjedde med 

kunstmusikken i begynnelsen av 

1900-tallet, ikke bare var en forandring 

i stil, men noe kvalitativt 

helt nytt. Å sammenligne 

med tidligere stilistiske skifter 

mener han ikke treffer saken, og 

jeg må innrømme at jeg liker å 

klynge meg til dette synet. Den 

arrogante favorittsetningen min 

i essayet kommer helt til slutt: 

«Forskjellen mellom ny musikk 

og musikk generelt er blitt til 

forskjellen mellom god og dårlig 

musikk som sådan.» Dette er 

selvfølgelig ikke sant sånn rent 

allment, men det kan være sant 

for en kort stund, i et lyttende 

nå. 

Pierre Boulez: 

Eclat, Sur incises. 

Ideale Audience 

DVD 9DS15 

■ To filmer om to verker av Pierre 

Boulez som gir et fascinerende 

innblikk i denne komponistens 

arbeidsmåte og tenkning. 

Særlig «Sur incises», som 

er en forelesning Boulez holdt 

for et bredere publikum om 

hvordan dette verket ble til, er 

svært opplysende. 

gjennom, noe den utvilsomt 

er. Men hva «historisk» helt 

nøyaktig innebærer når det 

gjelder for eksempel skriftlige 

utlegninger av musikken, 

er jeg litt mer usikker på. Er 

det da slik at publikum ikke 

er i stand til å tyde nye verker 

i dag, men må overlate det til 

lytterne om hundre og femti 

år? At de får en innsikt i vår 

tid som vi ikke er i stand til å 

tilveiebringe i dag og at vår 

eneste glede derfor blir å 

drømme om hva framtidas 

fortolkere vil finne på å si om 

Norge i år 2006? 

Dette ble nok litt for mange 

spørsmål på en gang, men 

kanskje vil den som stikker 

en tur innom konsertene på 

Ultima, få noen svar. I hvert 

fall er det å håpe at «jeg-anerikke-hva-dette-er-for-noe»-følelsen 

inntreffer. 

Lykke til. 

Egil Baumann 

kultur@klassekampen.no

22 05 95 00 

Tips til nyhetsredaksjonen: nyhetsleder@klassekampen.no. Åpningstider: 08.30-16.00 (man-fre). 

Besøksadresse: Grønlandsleiret 31, Oslo. Postadresse: Boks 9257 Grønland, 0134 Oslo. Abonnement: 22 05 95 72 

perspektiv 

Steinum og Gjevjon Videostill fra utstillingen «De 7 Psykoser», som 

åpner på Galleri Boa 28. september i Oslo. Utstillingen er et samarbeid 

mellom Jan Steinum og Tonje Gjevjon. 

Det er håp, sann 

Stein Buan 

I DAG 

Vi sitter ute i den niende måned og 

har sommer. Det er ikke rektig, men 

godt. AØ som driver sitt enmanns mekaniske 

verksted nedved elva vår, er 

skeptisk til klimautviklinga og har en 

egen teori. 

– Det blir styggkaldt til vinter’n. 

Sjøl om gjennomsnittstemperaturen 

har stigi litt, skal allikevel snitt-tempen 

i året være omtrent som før, sier 

han. 

Med en så varm sommer er det klart 

det blir styggkaldt til vinteren. Og 

styggkaldt her nede ved elva, vil si at 

vi får se 30-tallet noen mårrar. Ja, ja, 

det får gå. 

AØ er ikke en raring, men han har 

my rart for seg. Han er helt bestemt på 

at han skal jobbe hvitt. Det nytter ikke 

å komme dit og tru du skal få reparert 

snøfreseren uten å betale skatt. Mange 

vil det, men AØ er stri og holder på 

sitt. Og dessuten jobber han gratis for 

lag og foreninger. 

– Jeg pleier ikke å ta stort for slikt, 

sier han og mumler noe om «til allmennyttige 

formål, sann», når velet 

har fått spesiallaga bolter til badebrygga, 

korpset har fått reparert notestativ, 

teatergruppa har fått scenerigg og 

bergverksmuseet har fått ny port foran 

den nederste gruveinngangen. 

AØ er en flott fyr, kjempeflott, men 

han er ikke enestående, det er det som 

er poenget. Det rusler tusenvis av 

AØere rundt. De betaler sin skatt fordi 

det er nødvendig for fellesskapet og 

deler ut av tid og penger til «allmennyttige 

formål, sann». 

For oss er AØerne bevis. Folks erfaringer 

og kunnskaper er vitenskapelig 

nok for oss. Men, siden det finns folk 

som ikke stoler på sjølsyn, egne erfaringer, 

idrettslag, samfunnshus og vel, 

nevner vi at det finns vitenskapelige 

bevis og. I boka Tredje Venstre, som er 

god sjøl om det ikke tas hensyn til 

marxismens verditeori, grunnrentas 

betydning og kjønnsperspektivet i 

hvert eneste kapitel, referer M. E. 

Marsdal og B. Wold til vitenskapelige 

forsøk gjort etter vitenskapelige metoder 

med vitenskapelige kontrollerbare 

resultater. 

Og disse beviser det samme. Folk 

velger ikke alltid egoistisk. Fryktelig 

mange velger slett ikke egoistisk. Og 

det under samfunnsforhold der du utspekulert 

blir oppfordra til å velge 

egoistisk hver time, hver dag. 

Det varmer å ha AØ og andre AØer 

ruslende rundt, der vi jobber og der vi 

bor, så får det ikke hjelpe om det blir 

fryktelig kaldt til vinteren. Det er håp, 

sann. 

Stein Buan, 

altmuligmann 

stein.buan@hebb.no 

– utfordrer det etablerte 

AKKURAT NÅ 

Spade 

Ulike miljø, ulike koder. Ei 

uke i året lever jeg under et 

prinsipp som er helt ulikt det 

jeg til daglig fungerer under, 

men som likevel virker naturlig 

under kampens hete. Koden: 

ikke å kalle en spade for 

en spade. 

I ei stupbratt fjellside i 

Nordfjord: rundt regnet et dusin 

jegere på jakt etter hjort, 

plassert utover i terrenget etter 

loddtrekning. Fire sittere 

på post i den ene enden, og de 

resterende jegerne på linje 

oppover i motsatt ende. Utfra 

denne posisjonen begynner 

jaget der jagerne skal trekke 

inn mot sitterne, og på den 

måten jage hjorten fram til en 

potensiell død. 

Denne jakta er en fysisk 

anstrengelse uten sidestykke. 

På grunn av orkanen som 

herjet for en del år siden, er 

halvparten av trærne revet 

opp og ligger igjen som et 

sperrenettverk av stammer, 

greiner og røtter hele fjellsida 

gjennom. Under er sleipe 

steiner, bregner og alt som er 

umulig å trå på. Jagerne klatrer 

og forserer framover. Etter 

hvert er de så slitne at de 

ikke går, men kryper og 

klamrer seg fast med hendene. 

Etter enda flere timer i et 

heseblesende tempo kommer 

jagerne fram som prustende 

okser. Sannsynligvis har flere 

spydd av utmattelse, men det 

har de gjort i det skjulte. Ingen 

sier et ord om at de er slitne. 

Kode. Ingen sier et ord om 

at de vil hjem, legge seg langflat 

på sofaen og bli liggende 

der i ei uke. Om en er så utkjørt 

at tunga henger ut av 

munnen, armen er for slapp 

til å dra vekk slevjet og beina 

er så møre at ei ekstra bør på 

ett kilo ville fått dem til å 

knekke, da kan en til nød 

unnskylde seg med: «Ja, nå 

kjenner jeg det i beina.» Men 

som regel er det uhørt å gå 

lenger enn: «Ja, nå hadde det 

smakt med kaffe.» 

Så blir det til det, at vi tar 

en kaffepause før vi trekker 

lodd om et nytt jag og holder 

det gående til mørket melder 

sin ankomst. Sliten, du liksom. 

pling 

Wok-sausen en familie 

kjøpte på Obs! i Tromsø lørdag, 

viste seg å inneholde store 

mengder levende larver. Sausen 

var av typen So-tan Wok Essentials 

Teriyaki, skriver Nordlys. Familiefar 

Stig Hansen sier det må 

ha vært minst 100 larver i glasset. 

Larvene som ble funnet, er 

hvite og er to-tre millimeter 

lange. Glasset hadde ikke vært 

åpnet før familien skulle lage 

middag lørdag ettermiddag. ©NTB

Les mer... - Universitetet i Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?