Nummer 3 - Kongshaug Musikkgymnas

skoletur tilTekst: SMoi - Bilde: Kristoffer EkneslondonVi sitter under kuppelen i St. Pauls i London. Hele skolen er påtur. 109 elever og lærere.Elevene hvisker høykirkelig til hverandre, og kikker opp påtakmaleriene i gull 65 meter over gulvet der vi sitter og venterpå Evensong. Hva tenkte de på som bygde denne giganten istein og marmor, utover at de ville ha det størst mulig?Det går en mann mot prekestolen. Skrittene hans gir katedralskgjengklang. Stive kirketjenere i kjole og hvitt marsjerer i innøvdebuer og med haken i forskriftsmessig vinkel i forhold tilhals og adamseple. Mannen på prekestolen ønsker oss velkommen.En varm og sakralt syngende stemme. Han forteller ossat det har blitt feiret gudstjeneste på denne plassen i 1400 år.Mens han snakker videre regner jeg meg fram til at det harvært avholdt 509 000 søndagsgudstjenester her. Jeg prøver ogå regne meg fram til hvor mange det har vært av de dagligeevensong-messene, men mine oppbyggelige tanker blir avbruttav guttekoret som kommer kappekledd og selvsikkert marsjerendefram til sine korstoler.Nå starter guttene å synge. Tindrende guttesopraner går somen søyle av glass - rett opp 65 meter, før de blander seg medgull og bibelske motiver, og så drysser ned over oss som sitteri stolene.Simeons lovsang tilhører ikke lenger en gammel mann medrustne stemmebånd itempelet i Jerusalem, menflerstemt og velfrisert godlydav gutter.Jeg kan ikke for det – det ernoe høytidsstemt søvndyssendeover hele situasjonen.Kanskje har det noe medat vi har vært på farten gatelangsi London i to-tre dagerallerede. Det har kanskje noemed den litt monotone liturgiskestemmen – gjenklangenmellom kirkeveggene.Jeg kjenner at haken presserseg ned mot brystet – drattned av søvnens ubarmhjertigetyngdekraft. Jeg må ikkeduppe av – alle elevene sermeg. Jeg dupper. Det er godtmulig de bare tror at jeg sitterandektig med haken nedmot brystet.