Nummer 3 - Kongshaug Musikkgymnas

kongshaugb l a d e tnummer 3 - 2010

:tanker fra rektors kontor - Denne gangen gjengir vHjertelig velkommen til den 12.åpningsfesten i Kongshaug Musikkgymnassin historie. Den første åpningsfesten vari dagligstua i 1999 med 31 spente eleversom bare forlot Kongshaug når skolen blestengt i de lange feriene. Jeg tror de etterhvert hadde en hemmelig avtale om at debare skulle gifte seg med noen fra sammekull. Det lyktes ikke for alle, av naturligegrunner. Det var bare 10 gutter, men 8 stkfant hverandre og er i dag fire flotte par.Etter hvert har dette normalisert seg.Mange har innsett at det kanskje finnesnoen utenfor porten som kan værespennende å bli kjent med. En annengrunn kan være at skolen gir gode ogtydelige råd om at det ikke er lurt å blikjæreste før eventuelt våren i tredjeklasse. Det er normalt et godt råd sominspektøren har vært en varm forkjemperfor.Du lurer gjerne på hva som er galt medrektor når han starter med å snakke omet så utenomfaglig tema. For dette eren skole. Men mange fag, innleveringer,prøver og forventninger som kan opplevesutfordrende og krevende. Sammen meddeg er vi opptatt av at du skal få mest muligfaglig utbytte av å være her. Vi ønsker å gideg et vitnemål som du er fornøyd med. Viønsker at du får oppleve at du er ”Skapt tilutfoldelse”.Men Kongshaug er mer enn en skole! Herskal de aller fleste også bo. Du skal læreå bo sammen med noen du ikke kjenner.Du skal lære å ta hensyn til noen somer annerledes enn deg. Du skal lære årespektere et internatreglement. Du skallære å ta ansvar for de oppgaver du får.Du skal lære å re opp sengen, vaske klær,henge til tørk og ikke minst hente det nårdet er tørt. Du skal lære å vaske gulv, tørkestøv, dekke bord og vaske opp. Du skal læreå kle deg etter været, forstå forskjellenpå mitt og ditt. Du skal lære å gi trøst ogomsorg, og du skal lære å sette grenser, ogta imot hjelp når du trenger det. Du skallære å ikke alltid kjempe for å komme førsti køen når det er noe ekstra til lunch. Å deleUtgitt av Kongshaug musikkgymnas, eid av Norsk Luthersk MisjonsambandI Utgitt redaksjonen av Kongshaug for dette musikkgymnas, eid av Norsk Luthersk Misjonsambandnummeret:I redaksjonen for detteKongshaug musikkgymnas, 5216 LepsøyKongshaug musikkgymnas, 5216 LepsøyKristoffer nummeret: HåvikTelefon/fax: 56 30 54 50 56 30 64 24Telefon/fax: 56 30 54 50 - 56 30 64 24Gunhild Marie Settemorotvik@kongshaug.noDanielSindreVMindeWindtorotvik@kongshaug.nosmoi@kongshaug.noSveinungKristofferMoiEknessmoi@kongshaug.nowww.kongshaug.noOlav Brennsæterwww.kongshaug.noLayout:SveinungSveinungMoiMoi ”abonnement” og gaver til kongshaug:”abonnement” og gaver til kongshaug:Trykk: Grafisk Forum AS bankgiro: 8220.02.90468Layout: Sveinung Moi bankgiro: 8220.02.90468Forsidebilde Trykk: Grafisk og bilder Forum side 2: Veslemøy AS Furuseth

gir vi rektors tale ved åpningsfestenmed andre er en viktig øvelse og en kunnskapsom fort blir borte på veien. Du vil modnesog vokse som menneske. Gå fra å være barn/ungdom til å bli voksen.Vi skal gjøre det vi kan for at det fagligeutbytte skal bli så godt som mulig. Men vi erikke likegyldig til hvordan du utvikler deg sommenneske. Hvordan du bygger din karakter.Vitnemålet er for mange av oss en skjulthemmelighet som vi sjelden tar fram.Men din personlige karakter som bygges imøte med de du lever sammen med, dener ikke skjult. Det møter vi hver dag. Dublir ferdig med videregående etter tre år,også Kongshaug, men du blir aldri ferdigmed å arbeide på din egen karakter ellerpersonlighet. I et tett internatmiljø har dugode forutsetninger for å slipes, formes ogutrustes slik at uttrykket gangs menneske fårmening og innhold.utfordringer du møter nå og senere i livet.Å gjøre sin plikt før en krever sin rett gjørnoe positivt med deg selv og de du omgås.Å ta ansvar, vise respekt, være til å stole påog kunne be om tilgivelse og starte på nytt,er verdier som aldri vil går ut på dato. Dettefår du god anledning til å øve på mens dugår på Kongshaug. Lykke til med å skaffe deget vitnemål med gode karakterer og glemikke at det viktigste er det vanskelig å settekarakter på, men det verdsettes av alle sommøter deg.OddvarRektorMin påstand er at internatskole gir viktigtrening i å mestre mange av de dagligeinnhold:side tre: Rektorside fire: Levende lysside seks: Ole Bull i 200side åtte: londonside ti: Hva gjør du nå Trygve?side tolv: Nye fjes i personaletside fjorten: Nye eleverside seksten: MiljøteametForsidefoto: Kristoffer Eknes -trommeslageren er Sondre Veland VG3

Tekst: SMoiet julekort med L

Levende lysDa englene hadde forlatt demog vendt tilbake til himmelen, sagjeterne til hverandre: «La oss gå inntil Betlehem for å se dette som harhendt, og som Herren har kunngjortfor oss.» Og de skyndte seg av stedog fant Maria og Josef og det lillebarnet som lå i krybben. Da de fikkse ham, fortalte de alt som var blittsagt dem om dette barnet. Alle somhørte på, undret seg over det gjeternefortalte. Men Maria tok vare på altsom ble sagt, og grunnet på det i sitthjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovetog priste Gud for alt de hadde hørt ogsett; alt var slik som det var sagt dem.(Lukas 2)Det er kanskje historiens mest kjente motiv- den unge moren, som ikke bare er blittmor, men mor til Guds sønn. Det har ikkesunket helt inn for henne ennå. Hvorforhenne? Den praktiske faren. Holder lysetog føler seg litt i veien. Ser på gutten sinsom jo ikke helt... allikevel... Nei - det erikke lett for Josef. Hyrdene fra markene. Dehar nettopp hørt tidenes gospelkonsert påslettene utenfor Betlehem - de klappet ogba om ekstranummer, men en forunderliglysende skikkelse ba dem om å dra til enstall i nærheten - og når de er her blir defylt av en avklaret ro. Og barnet da. Detlyser. Det ligger og lyser. Det folket somvandrer i mørket får se et stort lys; overdem som bor i skyggelandet stråler lysetfram.Motivet er kjent. Denne gangen hetermaleren Georges de La Tour, og var enfransk barokkmaler. Hans bilder kan duhenge over sofaen hvis du har 20-30 millonertil overs...Det er en statisk ro i bildet - en stilleinderlighet. Det eneste som blafrer erlyset som Josef beskytter med sin hånd.Personene er hverdagsmennesker, medarbeidshender, men uten glorier. Menneskerav kjøtt og blod som møter Gud ihøyet. Gutten ligger der med en glødendeåndelighet. Det lille barnet som er bådeGud og menneske - møtet mellom himmelog jord. Et bilde på selve inkarnasjonen.Det er en sterk kontrast mellom denro som preger Jesus i krybben og dendramatiske utgangen livet hans fikk. Det ernoe stille-før-stormen-aktig over scenen,som understrekes av lammet som står ogstrekker halsen mot barnet. Hva skal dettelammet symbolisere mon tro?

200BullTekst: Olav BBilde: SMoiPå bildet: SondreEngesæth VG2

I fjor var det Mendelssohn-, Haydn- og Hamsun-år.For ikkje å snakke om 2008, då detvar Wergeland-, Tveitt- og Hauge-år.Det er faktisk veldig ofte eit «år».Det viser seg at kjendisar vertfødt, eller dør, relativt ofte. Somdu sikkert har skjøna, er det eit«år» i år også. Ole Bull-året. OmOle Bull hadde levd i dag haddehan vore 200 år. Så det gjer hanheldigvis ikkje.Når det alltid er ein komponisteller forfattar som har eit jubileum,er det jo ikkje så lett å få det med segkvar gong. Men når Ole Bull, norskheitasjølve, nasjonalromtikken personleg, ein avfedrelandets tidlegaste superkjendisar, og dessutan mannensom oppdaga Edvard Grieg, - når sjølvaste Ole Bull harjubileum då må det markerast. Det må prentast inn i hugen.Det meinte i alle fall lærarane på Kongshaug Musikkgymnas.Men korleis skal ein gje ungdommar i alderen 16-18 eitforhold til denne mannen som levde for over 200 år sida? - såveldig lenge før iPod og andre former for nanoteknologi vartein naturleg del av kvardagen.Svaret var berre så alt for innlysande. For ikkje langt fråKongshaug ligg Lysøen. Også kjent som Ole Bull si private øy,med ein sumarvilla av typen overdådig. Hit skulle lærarane taelevane med, så fort dei starta skuleåret. Der kunne elevanesjølve få oppleve korleis Ole Bull budde på 1870-talet. Høyrepå akkustikken i konsertsalen. Sjå på utskjeringane i takbjelkene.Kjenne på luktene. Stryke fingrane over møblene.Nei, forresten. Stryk det siste, det om å stryke fingrane påmøblene, altså. Det måtte vere løysinga. Og dermed var detbestemt. Kongshaug skulle på tur til Lysøen.Det er onsdag 25. august. Skuleåret er på sin tredje dag.Tida er inne. Ein passe stor båt nærmer seg Lysøen. Båten ersprekkfull av Kongshaug-elevar. Så brakar det laus.I løpet av knappe to timar rakk elevane å utforske Lysøen,lytte til ein konsert i Ole Bull sin eigen konsertsal, og få eingjennomgang av livet hans. Dette var det dei fann ut: Lysøenvar full av stiar og fine plassar, konserten var full av godmusikk av Ole Bull og hans samtidige, og livet til Ole Bullvar faktisk fullt av gode historiar. Visste du for eksempel atvillaen på Lysøen erbygd på honoraretfrå berre ein avkonsertanehans? Ogvisste duat hankjøpte 45kvadratkilometeravfor 10 000dollar, forå oppretteein koloni forskandinaviskeimmigrantar? Ellerat Ole Bull investertestore summar i å fåkonstruert eit flygelsom aldri skulle vertaustemt, samme kormykje ein flytta på det?No høyrer det medtil historia, at etter tokonsertar var flygeletforferdelig ustemt. Detvar rett og slett ikkjelaga med tanke påstemming, og dermedvar det ubrukeleg. Ogdet vart aldri nokonskandinavisk koloni iPennsylvania. Prosjektetgjekk konkurs.Men så måtte elevanemed eitt skunde segtilbake til båten somventa. Og det heile varover, for denne gong.Men kanskje, - berrekanskje, ville dei hugseat dei var ein tur heimehjå Ole Bull, det årethan runda to-hundre.

skoletur tilTekst: SMoi - Bilde: Kristoffer EkneslondonVi sitter under kuppelen i St. Pauls i London. Hele skolen er påtur. 109 elever og lærere.Elevene hvisker høykirkelig til hverandre, og kikker opp påtakmaleriene i gull 65 meter over gulvet der vi sitter og venterpå Evensong. Hva tenkte de på som bygde denne giganten istein og marmor, utover at de ville ha det størst mulig?Det går en mann mot prekestolen. Skrittene hans gir katedralskgjengklang. Stive kirketjenere i kjole og hvitt marsjerer i innøvdebuer og med haken i forskriftsmessig vinkel i forhold tilhals og adamseple. Mannen på prekestolen ønsker oss velkommen.En varm og sakralt syngende stemme. Han forteller ossat det har blitt feiret gudstjeneste på denne plassen i 1400 år.Mens han snakker videre regner jeg meg fram til at det harvært avholdt 509 000 søndagsgudstjenester her. Jeg prøver ogå regne meg fram til hvor mange det har vært av de dagligeevensong-messene, men mine oppbyggelige tanker blir avbruttav guttekoret som kommer kappekledd og selvsikkert marsjerendefram til sine korstoler.Nå starter guttene å synge. Tindrende guttesopraner går somen søyle av glass - rett opp 65 meter, før de blander seg medgull og bibelske motiver, og så drysser ned over oss som sitteri stolene.Simeons lovsang tilhører ikke lenger en gammel mann medrustne stemmebånd itempelet i Jerusalem, menflerstemt og velfrisert godlydav gutter.Jeg kan ikke for det – det ernoe høytidsstemt søvndyssendeover hele situasjonen.Kanskje har det noe medat vi har vært på farten gatelangsi London i to-tre dagerallerede. Det har kanskje noemed den litt monotone liturgiskestemmen – gjenklangenmellom kirkeveggene.Jeg kjenner at haken presserseg ned mot brystet – drattned av søvnens ubarmhjertigetyngdekraft. Jeg må ikkeduppe av – alle elevene sermeg. Jeg dupper. Det er godtmulig de bare tror at jeg sitterandektig med haken nedmot brystet.

Den varme og syngende stemmen igjen. Velsignelsen. Så går viut, velsignet, sammen med resten av turistene.Det er søndag i London.Evensong, som er en slags liturgisk sangstund med hymner ogbønn og bibellesning, er unnagjort. Kirkene i England opplevernå for første gang siden opplysningstiden at kirkebesøketer økende. Mange kirker innenfor den statlige angelikanskeChurch of England har blitt revitalisert. Det er også mange storeselvstendige kirker som opplever en sterk tilstrømning – særligav unge mennesker. Vi er på vei til en av disse: Hillsong.Hillsong arrangerer møtene sine i en stor teatersal midt isentrum av London. Hver søndag overtar de Dominion Theatermed plass til 2000 sjeler og fyller lokalet fire ganger på en søndag.På vei inn i salen blir vi ønsket velkommen fire-fem ganger,og på vei ut blir vi takket for at vi kom – fire fem ganger. Vennligefolk. På scenen siver røyken ut av røykmaskinene. Dennerøyken må ikke forveksles med røkelse brukt i ortodokse kirker,men ligner ganske mye på røyken som smyger seg langs gulvetpå en rockekonsert. Det er i det hele tatt ganske mye som minnerom en rockekonsert. Lysriggen – storskjermene og forsangbandet.I likhet med guttekoret i St.Paul, så synger også dissesangerne om Jesus – utenom det er det meste ulikt. Musikernehar sin egen kapellmester.Han har et kledelig tredagerskjegg,boots, og gitar– og har publikum i sin hulehånd. Vi klapper og ber oglovsynger og sier amen omhverandre. Det er imidlertidet par ting som minner liteom rockekonserter, nemliget krystallklart fokus påJesus, og en tale på nestenen time.På samme måte som påEvensong er formen hernøye planlagt og profesjoneltgjennomført.I etterkant av møtet påHillsong brøt det ut enheftig debatt i lærerkollegietom hva en gudstjeneste skalvære. Vi ble ikke enige, oggodt er vel kanskje det.

: hva gjør du nå?For de fleste elver v/ Kongshaug musikkgymnas er detnok vanlig å ha store ambisjoner om å kunne starteband, gi ut plate og holde konserter rundt om i vårtvidstrakte land. En tidligere elev som virkelig har fåttdet ønske oppfylt er Trygve Skaug, som er vokalist(medmer.) i bandet St. Morritz. Jeg ringte Trygve for å få vitemer om bandets opphav og framtids planer.St.Morritz oppstod nærmest som en tilfeldighet.Trygve, hadde fått en jobb som oppvarmingsband foren visesanger. Da det var ca en uke til de skulle spille,samlet han sammen sine favorittmusikere Maria BrandalBerstad(Trommer og sang), Bjørnar Sangolt(Gitar)og Thomas Birkeland(bass og sang). Navnet ble ogsågitt litt i hu og hast. ”Det var kona som kom inn åforeslå navnet St. Morritz, og det synst vi var et koselignavn”, seier Trygve. De fleste forbinder det med noepositivt, som gode skiopplevelser og lignende, i tilleggvar Sankt Mauritz en meget folkelig og likenes kar. Ogdet er akkurat det St. Morritz ønsker å være, en godopplevelse og håps formidlere.”Det er jeg som skriver tekst og melodi, og levererresten av bandet en ganske ferdig skisse av sangene”,sier han. Når det gjelder utforming av låter, så er deten prosses som alle deltar i. Låta plir presentert forresten av bandet, og så begynner de å spille på den i caen halvtime. ”Derfra snakker vi sammen om hvordanlåta høres ut, og om det er bra eller ikke. Dersom denikke er bra, så er det bare å spille litt til.”, oppsumerersangforfatteren.Bandets folkelige musikalske uttrykk gjenspeiler seg ipersonene som utgir bandet. Deres ønske er å formidleat det alltid er grunn til forventning om bedre tider.”Det ligger nok et sterkt ønske i bandet, om å ikke værenoen andre enn seg selv, uavhengig om en er hjemmeeller på scenen”, sier Skaug.Noen forandringer har det blitt siden oppstarten. Teksteneer ikke lenger på engelsk, men på norsk. Dessutenhar Thomas gitt bassen, og koringen, videre til ErlendVesteraas, som jo også har gått på Kongshaug. Detsom likevel førte til den største forandringen var nokplatekontraktenmed Sony BMG.Plata ”Tusenvis avting” er blitt kjentog kjær for mange,og er nok nøkkelentil en fullbrakt kosekveld.St.Morritzble også plassertpå kartet ved etrekordforsøk sommeren2010. På 48timer fikk de holde40 konserter overhele landet. Fordet var nemlig påflyplasser, og i flyde hadde konsertenesine. Det varheile 15 konserteri luften, noe somvi syns fortjernerbåde kort applausog jubel!St. Morritz harstore fremtidsplaner,de trår nemligtil med innspillingav en ny plate inovember. ”Det erden kritiske andreplata, så det blirspennende”, fortellerSkaug. Plataskal være ferdig iløpet av sommeren2011.Det er bare å ønskeSt: Mauritz ogresten av gjengenlykke til!

trygveTekst: Kristoffer Eknes Foto: SonyTrygve SkaugKongshaug2001-2004

: nye fjes i personaletPå lektorprogrammet ved Universitetet i Bergen lærte deblant annet å tørke av tavlen med svamp. Alt skal læres.På Kongshaug har Sigrun Risa Kalvenes nå unnagjort ethalvt år av sitt yrkesaktive liv. Hun var en rev til å tørkeav tavlen allerede før hun kom, men nå har hun fått stilbunkene,prøvebunkene, vurderingsskjemaene, lærermøtene,elevsamtalene, foreldresamtalene, fraværsføring,internatvaktene og en strøm av timer som skal forberedesi tillegg. De som synes at lærerne har for lang ferie, kan taen telefon til Sigrun.Sigrun kommer fra Sykkylven via studier i Bergen, (kommunikasjonog livssyn, interkulturell forståelse, religionsvitenskap,spansk og mastergrad i norsk) og er en av denye lærerne her på Kongshaug i høst.Alle som har tatt fatt på sin første lærerjobb, og det harjo alle lærere en gang gjort, vet at det er spesielt travelt deførste årene.-Jeg hadde en lærer på universitetet som mente at hunhadde en etisk forpliktelse åformidle hvor mye arbeid detvar med retting i norskfaget, sierSigrun. – Og hun hadde helt rett;det er mye arbeid. Retting ogtilbakemelding og andre administrativeoppgaver tar mye av dentiden jeg tenkte at jeg skulle bruketil å forberede spennende undervisningsopplegg,sier Sigrun.Vi lurer jo litt på hvordan overgangenfra humanistisk fakultetved universitetet i Bergen til denkristne privatskolen Kongshaugmusikkgymnas har vært?-Det er givende å få jobbe i etkristent miljø. Ideelt sett er norskfagetannerledes på en kristen

Tekst: SMoi - Bilde: Kristoffer Eknessigrunskole enn på en vanlig videregående skole. Det er godemuligheter til å få formidle et verdisyn gjennom de tekstenevi leser, og de samtalene som vi har rundt disse tekstene.Det er viktig å gjøre elevene bevisst på hvilken ideologi ogtankebygning som ligger under de tekstene vi leser. I tillegger det viktig å inspirere elevene med et godt norskfag, slik atvi kan rekruttere flere kristne lærerspirer inn på humanistiskfakultet.Men Sigrun, til slutt, har du en god bok å anbefale somjulelektyre:-Hmm, det var vanskelig – det er jo så mange bra bøker i verden…En av mine favorittbøker er Historien om Pi, av YannMartel. Det handler om et lasteskip fullt av dyr som forliser.Om bord i livbåten havner den dypt religiøse gutten Pi, sammenmed en sebra, en orangutang, en hyene, en rotte, noenkakerlakker og en bengaltiger. Etter en kort stund er det barebengaltigeren og gutten igjen. Det ser svart ut for Pi, men…nei – resten får dere lese selv.ANDRE NYE:INGRIDgrøvaner egentlig en gammeltraver på Kongshaug.Siden hun var her sist,har hun gjort seg ferdigpå Griegakademietog viderutdannet segsom sanger i Tyskland.I år underviser hun isang og musikkhistorieLINDAhauglandhar bakgrunn somorganist i Os, ogskal dette året værevikar på orgel og piano.ØYSTEINludvigsenhar fått uriasposten somdataansvarlig. Foreløpighar det ikke vært nei ihans munn når vi kommerog spør. Når hansitter foran dataskjermenmed et drømmendeblikk, så kan det ha noemed at han er nybaktfar, og synes det er veldigkjekt å være på jobb.

Tekst og bilde: Olav B

BINGRID KRISTINE MELVÆRNytt skoleår, nye muligheter, nye prosjekter, nye fag og ikke minst: Nyeførsteklassinger! Også i år kom det 30 nye fjes seilende inn porten i august. Menhvordan oppleves det egentlig å begynne på Kongshaug og være én av de 30? Vihar tatt en prat med en av de “nye”; Ingrid Kristine, fra Hobøl i Østfold.Hvordan fant du på å begynne på Kongshaug?Jeg søkte egentlig på mange internatskoler, og kom inn på alle sammen. Jeg hardrevet en del med idrett i tillegg til musikken, så valget stod vel egentlig mellomKongshaug og Lundeneset. Jeg kjenner en del venner av Yngvild som går i tredjeklasse her, og hadde hørt at det var veldig bra miljø på skolen. Men jeg landa påmusikken, og jeg hadde ikke lyst til å gå på musikklinja hjemme. Dermed bledet Kongshaug!Jeg har ikke tenkt så mye på utdanning og jobb ennå, men jeg ser for meg at detkan handle om barn, eller kanskje misjon. Så jeg har ikke valgt musikklinja pågrunn av framtidig utdanning.Hvordan var det å komme hit?Veldig kjekt, rett og slett! For eksempel var åpningsfesten veldig artig. Jeg haren bror som går på en annen internatskole, og åpningsfesten der var egentligganske kjedelig, så jeg hadde ikke så store forventninger akkurat. Men her vardet jo masse spennende program.Jeg er vant til smale vestlandsveier, men vi begynte likevel å lure på om vi haddekjørt feil da vi skulle ut hit. Men det er veldig fint her ute, og det ligger jo egentligikke så langt fra sentrale strøk. Det er bussforbindelsene som skremmer meg!Er det fint å bo på internat?Det funker bra. Jeg deler rom med Thea Marie fra Jæren. Vi hadde aldri setthverandre før den dagen vi skulle bo på samme rom, og det er jo ganske spennende.I begynnelsen var det litt lite prating, bortsett fra når vi spurte hverandreom lov til å gjøre den minste ting. Men nå er vi veldig gode venner, og det virkersom om så godt som alle i klassen kommer godt overens med romkameratenesine. Jeg tror innstilling har mye å si. Når du vet at du skal bo et helt år påsamme rom som noen, så må du faktisk prøve å bli venn med romkameraten,og da går det nok helst bra.Ellers så følger det jo en del plikter med å bo på internat. Kjøkkentjeneste erjo ikke akkurat noe høydepunkt. Det tar ganske lang tid å vaske opp etter nittistykker. Men det går jo greit, og nå er jeg ferdig med uka mi for i år.Og du trives?Miljøet var absolutt så bra som jeg hadde forventet. Det er veldig naturlig åbli kjent med alle når det er så få elever. Og folk er veldig åpne og inkluderende,du trenger aldri å bli sittende aleine. Samtidig kan nettopp det være littutfordrende; å aldri få tid for seg selv. Det er litt deilig å få rommet for seg selv eihelg av og til.Også er det veldig kjekt med et godt kristen-miljø. Det virker som om folk lesermer i Bibelen og er mye mer opptatt av hva de tror på enn mange av de kristnehjemme. Da blir det lettere å kunne snakke om ting, selv om ikke alle er kristne.

B - post AbonnementReturadresse:Kongshaug musikkgymnas5216 LEPSØY MILJØFYRTÅRNI årets miljøteam finn vi Kristoffer Eknes (KE), Olav Brennsæter, Sindre Mindeog Anker Gunnar Turøy. Olav og KE er tidlegare elevar medan Sindre er åretsnykomling. Troppen blir leia av Anker som er ungdomsarbeidar og samtidigteamet sin desidert beste kokk.Då ein har registrert at internatlivet kan ha uheldige utslag på elevane, manifestertgjennom ein jamn synkande formkurve frå første til tredjeklasse, har KMGhyra inn Sindre til å vere ein pådrivar for meir fysisk aktivitet. Han er oppvokstbak eit fjell, og han lærte seg tidleg at kollektivtrafikk kan vere eit flyktig og ustabiltfenomen.I hausten som har gått har me bak oss mang ein vaffelkveld, K-liga, torsdagsmøter,innebandy, paintballturnering, fingermalingskveld og lista fortset.No ser me ser fram til vinteren der me skal få boltra oss ute i snøen og kanskjelitt inne òg. - seier Sindre