Varderekken over Sognefjell - Oppland fylkeskommune

ForordVarderekken over Sognefjellet har gjennom århundrer forbundet Østlandet ogVestlandet. Dagens riksveg 55 har tatt over for vardenes bruk. En økende satsing pådette fjellområdet gjennom kommunenes næringsutvikling, Statens vegvesen sinetablering av Sognefjellsvegen som nasjonal turistveg og engasjement fra reiselivsbedriftene,har ført til en økende interesse for områdets kulturhistorie. I denneforbindelse har Lom og Luster kommuner og reiselivsbedrifter ytret ønske om tilretteleggingfor økt bruk av den gamle vegen som følger varderekken.Rapporten er utarbeidet av Statens vegvesen, Norsk vegmuseum og Opplandfylkeskommune. Arkeolog Cathrine Thorstensen fra Norsk vegmuseum, arkeolog IreneSkauen Sandodden og naturgeograf Kari Møyner fra Oppland fylkeskommune harutført registreringene og skrevet rapporten.Reiselivsbedriftene langs Sognefjellsvegen har tatt godt imot registratorene og vist storinteresse for arbeidet. Resultatene som har fremkommet vil kunne danne grunnlag forytterligere arbeider og en bedre forvaltning av kulturminnene. Arbeidet med registreringeneog kildegranskingen har gitt ny kunnskap. Vi håper denne rapporten vil bidra til åspre kunnskap om de gamle vegfarene og vardene, og at vegene vil bli mer aktivt brukt iopplevelse og friluftsliv på en måte som ikke forringer disse flotte kulturminnene.LillehammerJanuar 2006Dagfinn ClaudiusfylkeskonservatorGeir Paulsrudmuseumsdirektør3

Innhold1 Sammendrag .......................................................................................................................... 72 Innledning og bakgrunn ......................................................................................................83 Områdebeskrivelse ............................................................................................................... 94 Historikk .............................................................................................................................. 114.1 Vardene........................................................................................................................ 114.2 Rideveg og kjøreveg ................................................................................................... 154.3 Dagens riksveg 55 ...................................................................................................... 154.4 Andre kulturminner ................................................................................................... 164.5 Stedsnavn ....................................................................................................................174.6 Berømte personer på veg over Sognefjellet ............................................................ 175 Feltarbeid ............................................................................................................................. 185.1 Målsetting og problemstillinger................................................................................ 185.2 Metode ......................................................................................................................... 185.3 Resultat og analyse ..................................................................................................... 205.4 Konklusjon .................................................................................................................. 356 Forslag til videre oppfølging ............................................................................................ 367 Kilder ................................................................................................................................... 37Vedlegg 1 Kart med registrerte varder og andre kulturminnerVedlegg 2 Oversikt over registrerte kulturminnerVedlegg 3 RegistreringsskjemaerVedlegg 4 Diplomatarium Norvegicum5

1 SammendragI uminnelige tider har folk trosset naturfarer og lagt i veg til fots og med hest for åkomme over Sognefjellet. Mange handelsvarer har vært fraktet fra kysten i vest til fjellogdalstrøkene i øst og motsatt veg. Ferden har vært gjort tryggere med varder langsvegfaret. Ved hjelp av godt oppbygde varder, gjerne med solide staur i midten som ruverlangt over varden, har de reisende kunne se fra varde til varde også når skodde og uværhar kommet raskt sigende innover fjellmassivet.Ut fra skriftelige kilder tyder det på at de fleste av vardene var bygd på midten av 1800-tallet, men vegen over fjellet kan ha gått i samme trasé i mange hundre år. Kilder viser atvegen trolig har gått i samme spor fra forhistorisk tid. Det er sannsynlig at det også harvært varder før 1850, og vi har tolket flere varder til å tilhøre en eldre varderekke.Høsten 2005 ble det registrert 306 varder mellom Krossbu og Turtagrø. Vardene er måltinn med GPS, fotografert og gitt en beskrivelse av form og størrelse samt beliggenhet iterrenget, jfr vedlegg. Etter vår vurdering er det en sommerrute og en vinterrute, noesom også blir bekreftet i skriftlige kilder (Brenna 1939, Tønsberg d.y. 1980). Den registrertesommervarderekken er på vel 16 km. Riksveg 55 krysser den gamle vegen langssommervarderekken på 14 steder.Vi mener å kunne se at vardene har hatt ulike funksjoner og har kalt dem ledevarder,siktevarder og pekevarder. Det er flest av såkalte ledevarder som viser vegen fra den enevarden til den andre. På enkelte høydedrag står høye siktevarder. Disse synes gjerne pålang avstand fra flere himmelretninger og ligger slik til at de kan sees i mot himmelen.Pekevardene har «pekearm»; en stein som stikker ut fra varden og peker i den retningman skal gå. Enkelte pekevarder står plassert på områder der det er bratte skrenter ellerpå steder man lett kan ta feil av retningen på vegtraseen. Mange av vardene har i dagstaur eller en steinhelle i toppen. Rester etter gamle staur kan sees i flere av vardene.Vardene varierer i form og størrelse. Vi har valgt å dele dem i A, B, C og D-varder. Deter flest av A-type varder (165 stykker) som er kvadratiske og oftest stramt oppbygd. 59varder er kategorisert som runde B-varder. B-vardene er i mindre grad bygget avbearbeidede steiner. De varierer i diameter og høyde. Variasjonene er større hos B-vardene enn hos A-vardene. Da vardene har noe ulik form på hver side av fylkesgrensen,kan det tenkes at vardebyggingen har vært utført av forskjellige veginspektører. På 1850-tallet het fylkene henholdsvis Christians Amt i øst og Nordre Bergenshus Amt i vest. Utfra kilder vet vi at veginspektør Kvåle fra Lom hadde ansvaret på østsiden. Vi har fleststramt oppbygde A-varder på østsiden, mens det er registrert flere runde varder påvestsiden av fylkesgrensen.7

De aller fleste vardene er i god stand. Enkelte har skader eller utglidninger og noenmener vi kan være intensjonelt revet. I nærheten av tilrettelagte parkeringsplasser er detbygget mange nye små varder, og enkelte gamle varder er her endret i nyere tid.Vegen langs varderekka varierer fra ingen synlige spor til en vel to meter bred oppbygdveg. Vi har også registrert enkelte andre kulturminner langs varderekken, som hellere, etsteinbrudd og flere nyere tids hustufter.Registreringene av vardene har resultert i at vi nå har varderekken inntegnet på kart.Fortsatt gjenstår en del registreringer, spesielt av vintervarder. Da det er vanskelig åtidfeste både gamle veger og varder har vi skissert noen forslag til videre oppfølgingsom muligens kan gi nærmere opplysninger om alder.2 Innledning og bakgrunnOver Sognefjellet snor det seg en viktig forbindelseslinje mellom Østlandet ogVestlandet. I uminnelige tider har folk trosset naturfarer og lagt i veg til fots og med hestfor å komme over denne fjellovergangen. Mange viktige handelsvarer har vært fraktetover fjellet, fra kysten i vest til fjell- og dalstrøkene i øst og motsatt veg. Historierforteller om farefulle ferder. For å gjøre ferden tryggere ble det i sin tid bygget en rekkesteinvarder.Når man i dag kjører riksveg 55 over Sognefjellet kan man se mange varder langs vegen.Vegen og varderekken er et nasjonalt verneverdig kulturminne og er med i Statensvegvesens verneplan ”Vegvalg - Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelatertekulturminner” fra 2002.8Vardene har vært etnødvendig hjelpemiddel for åkomme seg trygt over fjellet iall slags vær.

I forbindelse med næringsutvikling i tilknytning til den nasjonale turistvegen overSognefjellet, ble kulturvernmyndighetene spurt til råds om eventuelle tiltak langs dengamle varderekken. I et brev fra avdøde Ole Drægni ved Turtagrø (sept 2004) ble detytret ønske om å ta den gamle Sognefjellsvegen med vardene aktivt i bruk igjen. Et møteble holdt i desember 2004 med reiselivsaktører på Sognefjellet, Statens vegvesen turistvegprosjektet,Statens vegvesen Norsk vegmuseum og Oppland fylkeskommune,fagenhet for kulturvern.For å få mer kunnskap om vardene og de gamle vegfarene og dermed lettere ta stillingtil tiltak, besluttet Norsk vegmuseum og Oppland fylkeskommune å gjøre en grundigregistrering av vardene. I samråd med Sogn og Fjordane fylkeskommune ble det avNorsk vegmuseum og Oppland fylkeskommune foretatt registreringer i august ogseptember 2005.Denne rapporten er i første rekke en dokumentasjon av mange av vardene på Sognefjellet,som et grunnlag for et videre arbeid med varderekken. Det gjenstår fortsattregistreringsarbeid og ytterligere kildegranskning både av muntlige og skriftlige kildersom vil kunne gi et enda bedre bilde av vardenes utbredelse og kompleksitet.3 OmrådebeskrivelseSognefjellsvegen er en viktig kommunikasjonsåre mellom en innlandsdal og et vestlandskkystmiljø. Ved å følge denne vegen får man en sjelden variert og vakker naturopplevelsesamtidig som man ser at menneskers liv og virke gjennom tiden har satt sittpreg på landskapet. Det er store kontraster; fra karakteristiske fjordbygder vedSognefjorden til fjellgårder og mektig høyfjell i innlandet.I dag snor riksveg 55 seg over Sognefjellet, mellom Lom sentrum i øst og Vadheim ivest, over fylkesgrensen mellom Oppland og Sogn og Fjordane. Enkelte små rester avvegen som ble bygget i 1938 er bevart der dagens riksveg ikke følger den gamle traseen.Mellom Krossbu og Turtagrø kan man mange steder se den gamle varderekken fradagens riksveg.Fossbergom i Lom ligger på ca 470 moh, mens Fortun ligger på ca 20 moh. Det høyestepunktet langs Sognefjellsvegen er på 1435 moh og ligger litt øst/sørøst forSognefjellshytta ved et område som i dag kalles Fantesteinen. Høydeforskjellene er storeog for gående og ridende med frakt av handelsvarer må stigningen ha vært stor og tung.Turisthyttene som ligger langs riksveg 55 og på samme strekning som den registrertevarderekken, er Krossbu, Sognefjellshytta og Turtagrø. Statsskog er grunneier i detteområdet.9

Rv 55 er vinterstengt i perioden fra omkring 1.-15. november (avhengig av været) og til1. mai. Siste uken før påske brøytes det imidlertid frem til Rustasæter fra øst og tilOscarshaug i vest slik at varer til turisthyttene kan bli kjørt frem.Kartillustrasjonen fra 1939 viserstigningsforhold påSognefjellsvegen. Meddelelser fraVeidirektøren 1939:22.Når man følgervarderekken ser manmektige fjellområder i flerehimmelretninger. Her erdet godt utsyn utoverPrestesteinsvatnet medSmørstadbreen ibakgrunnen.10

4 HistorikkDen historiske presentasjonen er en sammenstilling av de kilder som bl.a. er innhentetfra Turtagrø hotell, fylkeskommunene i Oppland og Sogn og Fjordane og Statensvegvesen. Presentasjonen er på langt nær uttømmende, men gir en oversikt over dekilder og det hendelsesforløp på Sognefjellet som vi mener er av betydning for dennerapporten.4.1 VardeneDet har vært ferdsel og frakt av varer over Sognefjellet i uminnelige tider, og innlandetsjaktprodukter, smør og jern har vært byttet med kystens salt og fisk. Bergen, som varmiddelalderens handelsby fremfor noen, lå langt nærmere for norddøler enn Oslogjorde. ”Vegaleida over Sognefjelle vart lenger fram i medelaldren den vanlegesamferdsleveigen millom Bergen, Gudbrandsdalen og andre luter av austlande.”(Kleven 1923:4).Et skinnbrev som antas å være fra 1400-tallet viser en opptegnelse over hvilke gårder iLom som skulle holde veger og bruer i stand over fjellet mot Sogn og Fjordane (DN s.289), og der står det bl.a. at ”…3.nør“ste gar“n i graffer og alle bøndann paa baae strondom uppatt galde, skal gjera veigen faaraandest te me“ Sygnefjells og halde uppe Høyarbrue og Hardhynna brueog gjera døm faarandest paa – nytt og føre daue menn (aat kyrkjegare) om de trengst..” (Tønsberg1980:89). Hva slags vegvedlikehold det her var snakk om er ukjent, men Kleven skriverat det neppe var snakk om annet arbeid enn bygging og vedlikehold av varp og varder(Kleven 1923).Eiliv Brenna skriver at det fra midten av det 10. hundreåret var murt fine firkantedevarder med stenger i, både etter hestvegen og for vinterferdselen over tjern og vann.Videre skriver han at det var Ola Kvåle som sto for dette arbeidet mens han var veginspektøri Lom (Brenna 1939:96). Vi antar at Brenna med ”midten av det 10. hundreåret”må mene midten av 1800-tallet sett i lys av Signe Tønsberg d.ys artikkel. Hunskriver at det var først på midten av 1800-tallet, da Ola Kvåle var veginspektør i Lom, atde murte firkantede vardene med jernstenger i ble bygget (Tønsberg d.y. 1980:187).Videre skriver hun at det også før dette var varder langs de to vegene (en vinterveg ogen sommerveg), men at disse først bare besto av enkle steiner og siden av større røysvarder.Før jernstengene ble satt ned i de store firkantede vardene brukte man langestaker av einer som skulle synes i mange meters dyp snø og stå så tett at selv i skodde oguvær skulle man kunne se fra den ene til den andre (Tønsberg d.y. 1980:187).11

Tønsberg beskriver også reiseruten langs vardene. Sommerstid gikk ferdselen opp tilOpptun og over Sognefjellet, men vinterstid og tidlig på vårparten var den vanligstevegen fra Herva midt oppe på Sognefjellet om Høydalen (se figur neste side). OverSognefjellet gikk derfor to rader med varder som begge førte til Hervabui (Hervassbua)hvor grensen mellom Gudbrandsdalen og Luster gikk. Hestevegen, som også var etannet navn på sommervegen, gikk fra Kvanndalsvoll, langs Bøvra til Høydalsvatnet,videre til Bøvertunvatnet og gjennom Breiseterdalen til under Krosshø. Videre gikk denlangs vannene under Fannaråken til Herva, videre over Oscarshaug, ned til Turtagrø ogtil gården Opptun i Fortun som også fungerte som gjestgiveri. Vinterruten gikk sammeveg fra Kvanndalsvoll, men isteden rett frem over alle tjern og vann opp til Herva. Dertok den imidlertid av og inn til Høydalen, Nørdstedalen, ned til gården Ormelid ogvidere til Skjolden (Tønsberg d.y. 1980:187). Øyjord skriver om at det i tillegg tilsommervegen fra Kvanndalsvoll og videre til Bøvertunvatnet også gikk en alternativrute gjennom Høydalen og opp Slampeløyfti og innpå fjellet ovenfor Krosshø (Øyjorde1966:70). Av hans beskrivelse kan det virke som om denne vegen i større grad var i brukvinterstid.Beretninger om frakt av korn over fjellet er kjent fra 17-1800-tallet, men da mest iforbindelse med uår. Det ble nemlig sagt at kornet fra vest hadde ”skipssmak” - det vil siat det hadde kommet salt på kornet (Øyjorde 1966). Trafikken har til tider vært stor, ogen trafikktelling fra 1878 forteller om at 1350 hester med slede, 820 kløvhester, 488løshester og 16 525 personer passerte over Sognefjellet (Nordstrand 1994). I 1889 vartallet på antall hester som passerte Opptun på 1600 (Øyjorde 1966, Tønsberg 1980).Selv om fjellområdet ikke er langt (vegen mellom Kvandalsvoll og Fortun ble regnet for5 gamle mil – dvs. 55 km) finnes det historier om mange farefulle ferder (Kleven 1923).Spesielt galt gikk det med seks mann fra Bøverdalen som i mars 1813 dro over fjellet forå kjøpe korn i Luster. De kom ut for et fryktelig uvær under Krosshøa, og bådemennene og deres hester omkom (Reimers 1922, Brenna 1939, Øyjorde 1966, Tønsberg1980). Det førte til stor sorg i bygda, og historien lever enda i form av minnesteiner ogminneplakett ved rasteplassen Mefjellet/Kammerherren.Minneplaketten med navnet på de omkomne ble satt opp av Åmund Elvesæter i 1997,men vi vet ikke når minnesteinene ble satt opp. Deres plassering stemmer imidlertid ikkemed de skriftlige kildene som knytter hendelsen til Krosshøa lengre øst (Øyjorde 1966).Stedsnavnet Kammerherren stemmer heller ikke overens med reisebeskrivelser fra 1922der H. Foss Reimers kaller en stor steinheller for Kammerherren (Reimers 1922).12

Kart som viser vår tolkning av sommerveg (rød) og vinterveg (blå) basert på historiske kilder, jfr tekst over.13

En minneplakett er sattopp over seks menn somomkom da de skulle overfjellet for å kjøpe korn iLuster. Stedet er kaltKammerherren. Dengamle varden inngår somen del av minnesmerket.Løpenr. 86.I en reisebeskrivelse fra 1922beskrives Kammerherren somen stor steinhelle. Figur fraReimers DNT 1922s. 121.14En heller som vi har tolket somKammerherren. Kulturminne 5mellom løpenr. 70 og 71.

4.2 Rideveg og kjørevegI sak nr. 62 i Amtsforhandlingene til Nordre Bergenshus Amt av 13. juli 1885 står detom bevilgning til istandsettelse av to bruer på ridevegen mellom Optun og amtsgrensen;Herva bru som ligger to mil fra Optun mot amtsgrensen og Jesenge eller Ry bru somligger 6 km ovenfor Optun (Amtsforhandlinger 1885:71).En god kilde om vegen over Sognefjellet er Reimers reisebeskrivelse fra 1922. Dendagbokpregede beskrivelsen forteller at vegen var som en opptråkket sti/veg som delvisvar gruset og som varierte i bredde. Kjøreveg var det riktignok ikke. Han skriver at detlangs vegen lå tett med svære firkantede steinvarder med kort innbyrdes avstand, og hanmente at vardene på dette tidspunkt var gått ut av funksjon og at de primært må ha værtbygget for vinter-vegfarende. Det fortelles om en seterveg vestfra fra Fortun til Turtagrøog en kjøreveg østfra til Krossbu. Denne smale kjørevegen fra Leirbru til Krossbu ble istor grad bygget av Telegrafvesenet i 1915, som på denne tiden bygget telefonlinje fraLom over Sognefjellet til Turtagrø. Turtagrø hadde allerede telefon fra Luster. Videreskriver han at setervegen fra Turtagrø en gang mellom 1917 og 1922 ble videreført fraDjupvatne til Galdeberg ca 2 km vest for Hervabui (Hervassbu) (Reimers 1922).Fra 1929 finnes det et kart som viser bygdeveg inn fra Lusterfjorden og opp til Optun,og offentlig rideveg fra Optun til Turtagrø og videre over Sognefjellet mot Bøverdalen.På kartet er det også inntegnet stukket ny kjøreveg fra Fortun til Turtagrø (Kart 1929).4.3 Dagens riksveg 55Planleggingen av en kjøreveg over Sognefjellet startet allerede på midten av 1800-tallet,og vegdirektør Hans Hagerup Krag (vegdirektør fra 1873-1903) som ivret forsambindingsveger, skal ha mye av æren for av vegen til slutt ble påbegynt i 1936. EilivBrenna skriver at han selv tok kontakt med Krag i 1896 for å oppfordre til å bygge vegover Sognefjellet (Brenna 1939:101). Det fortelles også at Krag i 1903 sammenkalteLuster Herredstyre på en søndag enda vegdirektøren var svært religiøs. Etter at lustringenehadde diskutert og ikke kommet til enighet om vegens plassering skal Krag haslått protokollen sammen og sagt at han hadde håpet dette skulle være hans siste storelivsoppgave, men i og med uenigheten som oppsto kunne ikke lustringene få vegen(Rosenlund 1989:25)Sognefjellsvegen fra Leirbru til Sogn og Fjordane grense ble nevnt i vegbudsjettprp. fra1936. I og med vegen fra Leirbru var smal kunne man med noen omlegginger og utbedringerfå vegen bedre skikket for bilkjøring. Ifølge en arbeidsrapport av 31. oktober1939 ble det i budsjettårene 1936 til 1939 anvendt over kr 500.000 til Sognefjellsvegen iOppland av midler bevilget til ungdomsarbeid. Ifølge denne rapporten ble det planert ialt 16876 m med kjørebredde dels 2,5 og dels 3,5 m. Fra 1. juli 1938 ble Sognefjellsvegenfra Leirbru til fylkesgrensen (31,5 km) opptatt til vedlikehold av staten som15

høyfjellsveg (Nagell 1950, 1. del:279). Vegparsellen Optun-Turtagrø ble opptatt påvegbudsjettet 1936-1937. Ved avlevering i oktober 1939 ble vegens lengde oppgitt til5590 m. Ca 2 km ble bygget av ungdomsarbeidet. Parsellen Turtagrø-Opplands grenseble også opparbeidet for statsmidler bevilget til «arbeidstiltak for beskjeftigelse av arbeidsledigungdom». Til dette arbeidet ble det ikke krevet annet distriktsbidrag enngrunn og gjerde. Vegdekke var grus og vegens bredde varierte fra 3 m i kostbart terrengtil 5 m på partier hvor en økning ikke førte til særlig fordyrelse. Kurvaturen var god, ogman anså at det ville bli forholdsvis billig å forbedre vegen etter som trafikken krevdedet. Vegen ble åpnet for trafikk i 1938 og samme år opptatt som riksveg (Nagell 1950,2. del:116-117).Ola Solheim (1911-1991) som var vegarbeider og jobbet på vegen over Sognefjellet harfortalt at timelønnen gikk fra 40 til 60 øre i byggeperioden. Hvert arbeidslag besto avfem ungdommer som ble ledet av en erfaren bas. Brakker ble bygget for 200 mann ogdet vanligste var 8-mannsbrakker. Kvinnelige kokker ordnet med maten. Redskapenesom ble brukt under byggingen var hakke, spade, feisel og bor. Mye foregikk medhåndmakt og spett, men hest og balansetralle ble også brukt under vegbyggingen(Handeland 1989, Nordstrand 1994).I forbindelse med byggingen av Øvre Hervavatn-demningen i 1958 ble daværenderiksveg 170 (dagens riksveg 55) omlagt i utløpet av vannet. Reguleringen ble tatt i brukved oppstart av Skagen/Herva kraftstasjoner i 1960-61, og med dette ble da deler avvegen fra 1938 liggende under vann. Først 50 år etter vegen var ferdig bygget, 29. juli1989, ble Sognefjellsvegen offisielt åpnet.4.4 Andre kulturminnerDet er få kjente andre kulturminner fra forhistorisk tid eller middelalder i området. Detskal være funnet en bronsespenne fra 900-tallet ved Leiråsen i Lom, mellom Bøverdalenog Leirdalen (Eide 1980). Denne kan være fra en grav. Videre er det registrert mindrefangstanlegg med dyregraver og bågåstøer i fjellområdene på begge sider av varderekken.Fangstgraver finnes i sørøstenden av Prestesteinsvatnet ca 2,5 km fra varderekka,ved Rundhaugan og i sørenden av Storevatnet nord for Dyrhaugslogane(Mølmen, udatert) og ca 3 km nord for varderekka.På Sognesiden er det funnet en ringnål ved Preststeinsvatn og et sverd ved Skålavatn.Videre er det registrert en gravrøys inne i Rydalen, om lag 500 m nord for Turtagrø(Hovland 1997). I forbindelse med tunnelarbeider ved Turtagrø, trolig mellom Turtagrøog Fortun, er det funnet en øks av jern og en spydspiss. Det skal også ha ligget enhustuft i området som ble overfylt av masser fra tunnelen (Historisk museum, Universiteteti Bergen 1961).16

4.5 StedsnavnLangs vegene over Sognefjellet kommer man til steder som har fått navn etter spesiellehendelser eller personer. Vi kan her nevne Fantesteinen, Galgeberget, Kammerherren,Prestesteinen, Huldrehaugen, Daumannviki, Hervabui, Oscarshaug m.fl.. Ved Krossbuskal man ha ofret til de vegfarenes skytshelgen, den hellige Kristoffer for å få farefrifjellferd (Eide 1980). I Fortun er det et sted som har gått under navnet Lomsvollene derlomværene skal ha hatt frihavn for ride- og kløvhestene sine (Øyjorde 1966).Det er flere fortellinger om Fantesteinen. I følge tradisjonen risikerte man å bli overfaltav ransmenn og røvere, eller fanter som de kaltes (Eide 1980). Reimers forsøkte å finneut av den opprinnelige betydningen på navnet Kammerherren, og viser til Ola Bergesom mente at steinen ”.. har tjent som et slags herberge eller hvilested…”. (Reimers1922:120). I Lom gikk det imidlertid sagn om en virkelig kammerherre, som for lengesiden skulle ha reist over Sognefjellet og tatt herberge under steinen (Reimers 1922:120).Navnene Hervabui (Herrevassbu) og Hervavatnet (Herrevatnet) skal også ha sitt navnetter denne herre (Reimers 1922:120). Daumannviki og Galgeberget knytter seg henholdsvistil drapet av Jo Visp og til hengingen av Kollute-Henrik (Øyjorde 1966:69).Oscarshaug bærer sitt navn fra reisen til arveprins Oscar Fredrik i 1860. Fra en haug i1100 meters høyde, rett før nedstigningen på Sognesiden, ble prinsen så betatt avutsikten at stedet siden fikk hans navn. Det ble satt opp en stor varde, og navnet hansble risset inn i en plate på toppen av den (Tønsberg d.y. 1980).4.6 Berømte personer på veg over SognefjelletVandring over Sognefjellet har og vært en viktig inspirasjonskilde for mange kjentfolk,diktere og andre kunstnere. Av navn kan nevnes Henrik Wergeland (1832), Peder Chr.Asbjørnsen, kong Karl 15., kronprins Oscar Fredrik (senere Oscar 2.) (1860), HenrikIbsen, Aasmund O. Vinje og Theodor Caspari (Øyjorde 1966, Tønsberd d.y. 1980,Gjems 2003). Det sies at Henrik Ibsen måtte overnatte i Hervabui på grunn av dårligvær over fjellet (Lustranytt 1999).Mange sagn og fortellinger har sitt utspring i naturen og hendelser som har skjedd. Kjartan Kvien har gitt navntil «Mimes hode» (fra jotunen Mime i norrøn mytologi) Ved første øyekast fra vegen langs varderekka ser manikke profilen, men fra en annen vinkel kommer hodet tydelig fram (kulturminne 10 før løpenr. 154).17

5 Feltarbeid5.1 Målsetting og problemstillingerMålsettingen med feltarbeidet har vært å få registrert vardene over Sognefjellet og fåavmerket dem på kart; dette for å registrere hvor vegfarene har gått. Vi har vurderttilstanden på vardene, vurdert ulike vardetyper og forsøkt å finne systemer for bruken avde forskjellige vardetypene. Videre har vi også registrert hvordan selve veglegemet liggeri landskapet. Det var også et mål å se på og vurdere andre kulturminner langs varderekkene/vegfaret.Problemstillinger som har vært reist er: Kunne vardenes beliggenhetindikere noe om sommerveg kontra vinterveg, og kunne deres spesifikke plassering sinoe om deres funksjon i vardesystemet? Videre var det mulig å skille mellom eldre ognyere varder, og kunne vi finne måter å få datert vardene på?5.2 MetodeMåten registreringene ble utført på utviklet seg noe underveis etter som vi fikk erfaringog ble kjent med variasjonen i vardetyper. Registreringene er i hovedsak gjort der det ersynlige rekker med varder. Det registrerte området har vært ca 20 m til hver side forvardene. Vi prioriterte å registrere sommervarderekka, men har tatt med vintervarderder disse har ligget nær sommervardene eller riksveg 55. Resultatet presenteres i sinhelhet i de vedlagte registreringsskjemaene. Skjemaene er inndelt i ulike strekninger ogpå hvert skjema er følgende opplysninger notert for alle innmålte varder, anlegg ellerpunkt: Løpenummer, dato, type, beskrivelse, fotografier.Innmåling og fotograferingHver enkelt varde er målt inn med GPS (Global Positioning System). Andre kulturminnersom hellere og tufter har også fått egne løpenummer. GPS-innmålingen er gjortmed håndholdt GPS, slik at innmålingen vil kunne ha et avvik på mellom +/- 3 – 15 m.GPS-punktene er avmerket på kart. Nesten alle vardene ble fotografert; oftest med etnærbilde og et som viser vardens beliggenhet i terrenget. Stedvis er det tatt bilde også iforhold til tilliggende (neste/forrige) varder.Vardene er målt inn med GPS. Høyde, bredde og diameter er målt på mange av vardene.18

Registrering av vardeneVardenes fysiske mål som høyde og bredde, og i flere tilfeller diameter ble notert. Etteret klassifikasjonssystem som utviklet seg underveis og som primært var basert påvardenes fysiske utforming, ble vardene inndelt i typer. Skissene viser en skjematiskform på vardene sett fra siden og sett ovenfra.AA1Kvadratisk vardeKvadratisk, eller tilnærmet kvadratisk varde.Stramt oppbyggetSett frasidenSettovenfraA2Kvadratisk varde. Mindre stramt oppbyggetBB1Rund vardeRund varde, to meter eller høyereB2ABRund varde, lavere enn B1 (vardetypen kan ligge påen høy stein/steinblokk og således fungeresom en B1-varde)Kombinasjon av kvadratisk og rund varde. Kvadratiski bunn, rund høyere oppe.C Udefinert form. Haug med stein. Kan være firkanteteller rund. Kan være utrast og kan ha sett annerledesut da den ble bygget.D ”Tabernakkel” varde (DNT kaller også dennetypen for siktevarde)Vardenes tilstand ble vurdert i forhold til graden av opprinnelighet. Denne vurderingenble i stor grad gjort ved hjelp av lavforekomster eller mangel på sådanne. En del varderviste tydelige tegn på at det nylig var lagt på stein i øvre del av varden, og dette så vitydelig ved at varden i hovedsak hadde en stram form, enten kvadratisk eller rund, og atde øverste steinene var løselig og uryddig lagt på toppen. Hvorvidt vardene haddepekearmer, eller staur/stein i toppen ble også notert. Dersom varden hadde seget ellervar veldig utrast ble dette beskrevet. Det ble også gitt en enkel beskrivelse av vardensbeliggenhet i terrenget i form av om den lå på bart fjell, inntil store steinblokker ellerlignende. Videre registrerte vi også om antall varder økte der varderekkene lå i nærhetenav rasteplasser langs riksvegen.19

Registrering av siktlinjeFlere steder registrerte vi siktlinjer mellom vardene, og spesielt der terrenget tilsa atdette måtte ha vært viktig i dårlig vær.Registrering av veg/vegfarMellom vardene som delvis går parallelt med riksveg 55 fulgte vi en sti hele vegen. Stienvarierte imidlertid både i bredde og i utseende, og der det var store endringer ble detteregistrert spesielt.Registrering av andre kulturminnerUt fra hypotesen om at vardene er bygget av tilliggende stein i området, ble det registrertetter mulige steinbrudd og steinuttak. Selv om fjellovergangen er relativt kort(ca 55 km) må vi anta det har vært steder som har vært mer attraktive for rast og overnattingenn andre dersom uværet skulle komme. Av den grunn ble det foretatt observasjonerav slike aktuelle steder, og likeledes ble det gjort sporadiske undersøkelser for å seetter eventuelle symboler, tegn eller inskripsjoner som de reisende kunne ha etterlatt seg.DateringDet ble gjort tilfeldig overflatesøk ved hellere etter mulig gjenstander og lignende somkunne si noe om en aldersdatering. Videre ble lavforekomster på vardene delvis registrertmed tanke på om mye lav kunne indikere høy alder og lite lav at vardene var avnyere dato.5.3 Resultat og analyseAlle notater og foto er ført inn i skjemaer som ligger vedlagt. GPS målingene er kobletmed digitale kart og vises i vedlegg. På kartene er det kun skilt mellom vardetypene A, B,C og D (og ikke mellom A1, A2 etc) og vintervarder.Registrering av vardene - vardetyperVardene ligger mellom Krossbu og Turtagrø. Totalt er det registrert 306 varder. Av dissehar vi definert 284 som sommervarder, mens 22 er definert som vintervarder. Det er etbetydelig antall vintervarder som ikke er registrert, da det er tidkrevende å komme tildisse. Den registrerte sommervarderekka er på over 16 km. Dagens riksveg krysser dengamle vegen langs varderekken på 14 steder.20

Oversikt over registrerte varder (blå punkter).21

Type Form AntallA Kvadratiske varder 180B Runde varder 60C Varder med udefinerbar form 29 (herav 7 mulige vintervarder)D «Tabernakkelvarde» 1Usikre varder 36Totalt 306Det er registrert desidert flest kvadratiske varder. På deler av strekningen dominerer dekvadratiske, mens på andre strekninger dominerer de runde vardene. Vardenes mål ogfysiske utforming resulterte i følgende antall varder innenfor hver vardetype:A Kvadratisk vardeA-type vardene er som nevnt stramme og kvadratiske i formen. De fleste har tilnærmetlik bredde, lengde og høyde. En karakteristisk A-varde har ca. bunnmål på 1 x 1m,toppmål på 0,6 x 0,6m og høyde på 1m. De bærer preg av å ha vært murt opp av enperson med kunnskap om tørrmuring. Steinene er godt tilpasset hverandre, og som regeler de tilhugget i form. Deres utseende samsvarer svært godt med beskrivelsene tilhenholdsvis Brenna og Tønsberg d.y. om at det på midten av 1800-tallet ble bygget finefirkantede varder av veginspektør Kvåle fra Lom (Brenna 1939:96, Tønsberg d.y.1980:187). A-vardene har en noe ulik form på hver side av fylkesgrensen. Det kantenkes at vardebyggingen på Sognesiden har vært utført av en annen veginspektør ennDet finnes variasjoner iutforming av A-varden.Denne er også stramtmurt, men har storegjennomgående steiner.Løpenr. 51.22Karakteristisk og klassisk kvadratisk A varde. Løpenr. 117.

Kvåle da vegen går over to ulike fylker som på den tiden var Christians Amt i øst ogNordre Bergenshus Amt i vest. Da det er størst antall av A-varder kan det bety at dennevardeformen i stor grad er det vi har kalt for ledevarder; dvs at de er bygd for å visehvor vegen går.B Rund vardeB-vardene er runde i formen og består i mindre grad av bearbeidede steiner ennA-vardene. Innbyrdes varierer de både i diameter og høyde, og her er det langt størrevariasjon enn i A-vardene. B-vardene ligger ofte på steder der enten terrenget faller ellerstiger, og en tolkning av disse vardene er at de i rekken av varder kan ha hatt en spesiellfunksjon, som eksempelvis å symbolisere fare (fallende/stigende terreng). Flere av disseB-vardene kan muligens også høre innunder kategorien ”siktevarder” eller ”hovedvarder”som DNT kaller de og som de anbefaler at bygges på rygger og gjerne oppåstore flyttblokker. De bør også være store slik at de kan sees mot himmelen på langEnkelte runde varder er høye og synesgodt fra mange kanter. Vi har kaltdisse for B-varder og siktevarder.Løpenr. 185.De runde B-vardene varierer i størrelseog utforming. I området Huldehaugen –Turtagrø dominerer runde varder.Løpenr. 267.23

avstand (DNT 1993: 10). Løpenummer 27, 28 og 30 er eksempler på runde varder somligger høyere i terrenget enn de kvadratiske. Mange av de runde vardene er bygd opp avflatere steiner enn de kvadratiske. Steinene er lagt slik at de heller svakt innover motmidten av varden, som oftest er hul. Dette binder varden sammen, slik at den blir merstabil.AB Kombinasjon av kvadratisk og rund vardeAB-vardene er relativt få i antall og de aller fleste har en kvadratisk form i bunnen ogrundere form høyere oppe. En tolkning av disse vardene kan være at vardene i utgangspunkteter A-varder, og at de pga utrasning er blitt bygget opp igjen av mindre murerkyndigepersoner. Således har man fått en blanding av en kvadratisk og en rund varde.Noen få varder er enblanding av rund ogfirkantet. Løpenr. 60.C Udefinert formGruppen av C-varder er en samlekategori for de vardene som ikke klart har kunnetdefineres inn i de foregående kategoriene. Vi har derfor valgt ikke å tolke dennegruppen da vi ser at det vil være mange feilkilder.D ”Tabernakkel” varde (siktevarde)Siste hovedkategori er D-varder, som vi kun har registrert én av. Vardens form fikk osstil å sammenligne denne med varder bygget av DNT, og tabernakkel-varde var noe somvi mente var DNTs betegnelse på disse vardene. En henvendelse til DNT ble gjort, ogde kunne bekrefte at de brukte dette begrepet men også at denne typen varde ble kaltfor siktvarde. Ut fra vardens beliggenhet langs en DNT løype som her går parallelt medvarderekken, samt dens plassering på en stor flyttblokk, har gjort at vi har tolket dennesom en DNT siktvarde (DNT 1993:10)24

Tabernakkelvarde har ensæregen form og er åpen/luftig. Løpenr. 44.VintervarderDet er registrert 15 sikre vintervarder og 7 mulige vintervarder (klassifisert som C,gjelder nr 289 - 295). Vest for Hervavatnet er en varde med to pekearmer som kan værekrysningspunktet mellom vinter og sommmervardene, løpenr. 195. De fleste vintervardeneer kvadratiske og stramt oppbygde, type A. Vardene tolkes som vintervarderpga plasseringen; ved at de leder ned til begge sider av et vann. Vardene er gjerne ikkehøyere enn 1,2 m. For å synes må de ha vært markert med staur i toppen. Det har troligogså vært satt opp staur på de islagte vannene, mellom steinvardene som ligger på land.Det er flere vintervarder som ikke er registrert. Dette skyldes at det er mer tidkrevende åkomme til disse vardene som ligger lengre fra riksvegen.Vintervardene kan ligge ytterst på nes som her ved Fantesteinsvatnet. De fleste vintervardene er A-varder.Løpenr. 284.25

Staur eller stein i toppen av vardenDe vardene som har stein eller staur i toppen er ofte omtalt i tabellen. Ingen systematiskopptelling av antallet stein og staur ble imidlertid gjort. Tønsberg d.y. skriver at det medOla Kvåles vardebygging ble satt i jernstenger i toppen mot de tidligere einestaurene(Tønsberg 1980:187). Vi registrerte ingen varder med jernstenger i toppen, og Reimersnevner også kun at vardene er ”…oventil forsynet med høie stænger av storvoksenener….”. (Reimers 1922:120). Hvorvidt ”toppunktet” har vært av stein, tre eller metallmener vi må ha noe med terrenget og omgivelsene å gjøre. Vi observerte bla vedGjuvvatnet at trestaur i langt større grad enn steiner var synlige på en viss avstand i detellers så steinete terrenget. I DNTs ”Regler for varding” som ble fastsatt av direksjoneni juni 1909, blir dette aspektet tatt opp i form av at det under pkt. 3 står at det i ur måbygges varder som skiller seg ut i farge fra resten av omgivelsene (DNT 1909:206). Vedenkelte varder som i dag ikke har staur, kunne vi se rester av treverk nede i varden.Ved enkelte av vardene er de øverstesteinene formet til for å få god plass til ensolid staur. Sett oveni fra, løpenr. 118.Både staur og stein erbrukt i toppen påvardene for at de skalsynes bedre. Løpenr. 42.26

PekearmNoen av vardene har såkalt pekearm. Pekevardene ser ut til å være plassert spesielt påsteder der man kan ha vært i tvil om retningen på vegen. Pekearmer finnes både på A(eksempelvis løpenr. 40 og 45) og B-varder.Enkelte varder har”pekearm”. En steinstikker ut fra vardenog peker i denretningen man skalgå. Pekearmer finnesbåde på runde ogfirkantete varder.Løpenr. 40.Denne varden ligger ikrysningspunktet mellomvintervarderekken ogsommervarderekken.Pekearm både til øst ogvest. Løpenr. 195.Noen steder der det er enbratt skrent, er det bygd enpekevarde. Varden har enpekearm som viser den«trygge veien». Løpenr. 4.27

Tilstand og alderDe vardene (eksempelvis løpenr 34 og 35 samt løpenr. 93 og 95) som både har et noeavvikende utseende (spesielt små av størrelse og bygget av lite bearbeidet stein) og enavvikende beliggenhet i forhold til linje på varderekkene, har vi tolket til å være av enannen alder, og da fortrinnsvis eldre. Dette fordi vi finner det sannsynlig at vardebyggingensom fant sted på midten av 1800-tallet kan ha vært den siste større satsningenpå vardebyggingen, jf Reimers som skriver at det neppe er behov for vardene i 1922(Reimers 1922:120). Med den gode tilstand som langt de fleste A-varder befinner seg i idag 150 år etter byggingen må vi anta at behovet for vedlikehold har vært minimalt.Likeledes skriver Tønsberg d.y. at det for eldre varder var vanlig å legge en stein på hvervarde man passerte (Tønsberg d.y. 1980:189). Dette tilsier at verken bygningskyndigheteller byggemateriale har vært av særlig stor betydning ved bygging av disse vardene. Gårman til Færøyene har vardebygging foregått på lignende måte der det med årene er”….hist og her blevet lagt en sten…”, og sannsynligvis ”…at disse først mer eller mindretilfældigt placerede sten med tiden er vokset til varderne…”. (Olsen 2005:3). I følgeDNTs retningslinjer for vardebygging fra 1909 står det imidlertid at det er viktig atgamle varder rives når veger legges om. At det da skal kunne finnes gamle og nye varderparallelt kan virke noe rart, da vi må anta at lignende regler også var gjeldende forvardebyggingen på Sognefjellet. Samtidig kan dette tyde på at de er av høy alder, og atman den gang muligens ikke hadde rutiner på å fjerne gamle varder.Enkelte varder har vi tolket som nye til tross for at de både utseendemessig og kvalitetsmessigkunne ha tilhørt A-vardene. Eksempler på slike varder er løpenr. 23 og 24 somligger overfor parkeringsplassen øst for Sognefjellshytta. Deres plassering er avvikende iforhold til linjen på varderekken.Vardene er tolket til åvære bygget i uliketidsepoker. Her er eteksempel på en vardesom kan væreintensjonelt revet da enny rekke medstrammere oppbygdevarder ble bygget.Løpenr. 265.28

Varde som kan være eldreenn de stående vardene.Løpenr. 251 i områdetmellom Huldrehaugen ogTurtagrø.De fleste vardene har en godtilstand men enkelte harskader. Noen varder harsteiner som er i ferd med å gliut, mens noen varder er endamer utrast som denne.Løpenr. 103.Bygging av riksveg 55 ogtilrettelegging av rasteplasserhar ødelagt enkelte varder.Riksvegen kryssersommervarderekken 14ganger. Løpenr. 130.29

I nærheten av parkeringsplassene,som her vedOscarshaug, er det mange smånye varder. Noen eldre varderer endret ved at stein er flyttetpå og nye steiner er lagt på dengamle varden. Løpenr. 274.Registrering av siktlinjeMellom mange av vardene er det var god siktlinje. Dette underbygger at disse vardenemå ha vært bygget spesielt med tanke på at man skulle kunne se fra den ene varden tilden andre.Langs varderekken kan en som oftest se fra varde til varde. Med hjelp av staur eller stein i toppen synes de godtpå avstand, også der varden ikke kommer i horisonten. Her sees fire varder på rad og rekke. Løpenr. 97 iforgrunn.30

Registrering av veg/vegfarVeg/vegfaret som følger mellom vardene er av ulik karakter og varierer mellom smal stitil oppbygget veg med en bredde på vel to meter. Enkelte steder er vegen gruslagt ogdet kan virke som om at vegen har fått påført masser i senere tid. Imidlertid stemmervegens utforming ganske godt med Reimers beskrivelse fra 1922 med varierende breddeog stedvis gruslagt (Reimers 1922:118). Ved enkelte elve/bekke-krysninger ble detregistrert mulige hoppesteiner, men her har nok vann og is flyttet mye på tidligere”vegbane”.Vegen som følgervarderekken varierer ibredde og hvor tydelig denframstår i dag. Ned motGjuvvatnet sees vegentydelig. Her var setervegenvidereført en gang mellom1912 og 1922 (JfrReimers s 11). Dennestrekningen blir bruktaktivt av turgåere også idag. Ved løpenr. 212.Enkelte steder er vegenoppbygget. Her vedHuldrehaugen mellomløpenr 247 og 248 ervegen murt opp.31

På andre strekninger er vegen lite eller ikkesynlig. Noen steder som her mellomSognefjellshytta og Kammerherren kan manfølge en sti langs varderekka. Både menneskerog sau er med på å opprettholde stien. Mellomløpenr 44 og 45.Her sees vegen tydelig mellomløpenr 113 og 114.32Registrering av andre kulturminnerAv andre kulturminner er det bla registrert fem hellere (to av de som også Reimersbeskriver), to steinbuer og et steinbrudd. Ved en varde så vi spor etter en borpipe(kulturminne 4), hvor det antas at det er tatt ut steinblokker til bruk i vardebyggingen.Stående stein/steinhelle (kulturminne 6) ble registrert ved Kammerherren. På en oddeved demningen ved Hervavatnet, på nordsiden av riksvegen, ble det registrert en reist,smal bautastein som så ut til å være kilt fast i fjellet (kulturminne 13). Bautaen står likeved det som må ha vært et naturlig krysningspunkt over Hervavatnet før kjørevegenkom. Muligens var det bygget bru her allerede på 1800-tallet, og at det er denne Hervabru som nevnes i Amtsforhandlingene fra 1885 og som det bevilges penger til å istand-

sette (Amtsforhandlinger 1885:72). Da Reimers passerte her i 1922 var det en tømmerbruover elven (Reimers 1922:121). Det ble også registrert åtte tufter langs varderekkensom ligger i nær tilknytning til riksvegen. En av tuftene målte 5,5 x 11 meter (kulturminne7). Vi har tolket de til å være tufter etter brakkene som ble bygget i forbindelsemed vegbyggingen i 1938 og som skulle huse til sammen 200 mann (Handeland 1989,Nordstrand 1994).Helleren ved Prestesteinenmå ha gitt god ly for mangefarende gjennom årene.Kulturminne 8 vedløpenr. 128.Ved en varde ble det registrert spor etter en borpipe. Viantar at stein til bygging av varden er tatt ut her.Kulturminne 4 ved løpenr. 56.33

Ved demningen vedHervavatn står det en reistbautastein. Kulturminne 13før løpenr. 182.Hervabui (Herrevassbui) skalha navn etter en kammerherresom for lenge siden reiste overSognefjellet (Reimers 1922).Det sies at Henrik Ibsenmåtte overnatte i Hervabui pågrunn av dårlig vær(Lustranytt 1999).Kulturminne 12 etterløpenr. 181.DateringVed hellere ble det foretatt tilfeldig overflatesøk etter mulig gjenstander. Dette ga imidlertidikke resultater. Dersom metoden skal kunne gi det må man gå langt grundigere tilverks. Lavforekomstene på vardene ble også såpass sporadisk og usystematisk utført, atheller ikke dette ga resultater vi kan bruke i denne rapporten. Vi mener imidlertid atdette er en metode man kan jobbe videre med. Bruken av lavforekomster som dateringsmetodemå likevel vurderes med stor forsiktighet da lav, som består av to organismer (ensopp og en alge), ofte kan være svært hardføre. Lavens vekstfart bestemmes av lokaleforhold som fuktighet, temperatur og lys og dette tilsier at når vekstforholdene er avsåpass stor betydning for lavens vekstfart, så vil også dette kunne gi svært ulike resultatermed hensyn til alder (Johansen 1992).Mange av vardene er dekket av forskjellig typer lav.34

På en del av vardene er mangelpå lav på de øverste steinenetolket dit hen at det er lagt påstein i nyere tid. Løpenr. 250.KildekritikkVardenes utseende slik de fremstår i dag kan selvsagt ha vært endret over tid slik at vårekategoriseringer blir fiktive. Innbyrdes i hver kategori finnes også store ulikheter hvagjelder form og størrelse som gjør at antallet i hver kategori også må brukes med forsiktighet.Tilgangen på byggemateriale varierer pga ulik geologi (mineraler og steinenesform), noe som igjen kan ha påvirket formen på vardene og gitt geografiske variasjoner.Da det har vært et stort materiale som er bearbeidet, kan det forekomme forskyvninger iforhold til tekst, løpenr. og bilder i resultatlistene.5.4 KonklusjonUt fra vardenes beliggenhet og sammenstilt med de skriftlige kildenes beskrivelser avvegruten, ser vi at vardene representerer både en sommerrute og en vinterrute. Vardeneer klassifisert etter ulike typer der de såkalte A-vardene som er kvadratiske er i stortflertall. Vi har også tolket vardene til å ha hatt ulike funksjoner som siktevarder, pekevarderog ledevarder. Naturlig nok er det registrert flest ledevarder. Ut fra vardenesplassering har vi stedvis tolket at det finnes både eldre og nyere varder som ligger parallelt,og vi har også brukt mengden lav på vardene som en indikator for høy alder. Vi erimidlertid kjent med feilkilder dette kan gi, så dette vil man måtte se nærmere på vedvidere oppfølging. Ut fra kilder har det trolig vært andre ruter over Sognefjellet, jf.tidligere karttegning. Det er sannsynlig at også disse rutene har vært vardet.35

6 Forslag til videre oppfølgingRegistreringsarbeidet og bearbeidingen av materialet som er utført er ikke fullstendig.Etter som vi har arbeidet med vardene og den gamle vegen, har vi sett flere temaer somkan være interessant å studere nærmere. Vi har følgende forslag per i dag.Mulig oppfølging:• Mer kildegransking• Ytterligere registreringer av vintervardene. De registreringene som er gjort av vintervardeneer de vi lett kom til og som vi så enten fra sommervegen eller riksvegen. Enmulighet er å supplere registreringene på vinterstid ved å kjøre scooter langs vintervegen.• Ytterligere registreringer av sommervarder bør også gjøres. Spesielt gjelder detteområdet ved Gjuvvatnet og området sør for riksveg 55 mellom Sognefjellshytta ogPrestesteinsvatnet. Registreringene som er foretatt er kun i ca 20 meters avstand fravegfaret og det kan derfor være mange flere varder eller rester etter dem.• Gjøre bruk av metalldetektor på vegfaret langs vardene. Må utføres av kulturvernmyndighetenei samarbeid med Norsk metalldetektorforening.• Graving av en eller flere varder. Få kunnskap om hvordan den/de er fundamentertog bygget. Se etter eventuelle gjenstandsfunn. Må utføres av kulturvernmyndighetene.• Grave en eller to hellere. Se etter funn som eventuelt kan si noe om tiden de har værti bruk. Må utføres av kulturvernmyndighetene.• Lavdatering36

7 KilderLitteraturAmtsforhandlinger til Nordre Bergenshus Amt1885. Sag no. 62. Om Bevilgning til Istandsættelse af Herva og Jesenge-eller Ry-Bro paaRideveien Optun-Amtsgrænsen. Amtsforhandlinger for Nordre Bergenshus Amt.Brenna, Eiliv1939 Vegen og Sygnefjellet. Årbok for Gudbrandsdalen 1939.Diplomatarium Norvegicum (volumes V) (DN)DNT1909 Instruks for hyttebestyrere. Regler for varding. DNT 1909DNT1993 Merkeinstruks. Retningslinjer for tilrettelegging og merking av turruter i fjellet.DNT 1993Eide, Hans Jacob1980 Tankesprang langs en ferdaveg. DNT 1980 s. 198- 202.Gjems, Sven R.2003 Vår siste unionmonarks møte med Sognefjellet. Årboka for Sogn 2003 s. 143-147.Handeland, Olav1989 Sognefjellet var en god arbeidsplass. Vegstubben, Bedriftsblad for Statens vegvesenSogn og Fjordane 1989.Historisk museum, Universitetet i Bergen1961 Innberetning om arkeologisk-topografisk undersøkelse i Fortun – Grandfastevassdragetsommeren 1961. Upublisert rapport i Historisk museum, Universitetet i Bergensarkiver.Holtedahl, Olaf1953 Norges geologi. Bind I.Hovland, Terje1997 Rapport frå kulturminneregistrering, Gjesingane, Luster kommune (utbygging av tilkomstveg tiltipp på Gjesingane, ved Turtagrø). Upublisert rapport i arkivene tilSogn og Fjordane fylkeskommune.Johansen, Arne B.1992 En gammel vei til Sollia. Hemgrenda 1992.Lustranytt1999 Hervabu. Lustranytt nr. 3-4 99. 199937

Kart 1929Fortun, Berge, Optun, Turtagrø. Sigurd Ese, januar 1929, Hermansverk.Kleven, I.1923 Samferslevegjer og samferdsle. DNT årbok 1923.Meddelelser fra Veidirektøren1939 Vår nyeste høifjellsvei Sognefjellsveien. Meddelelser fra Veidirektøren nr. 2 1939.Mølmen, ØysteinUdatert kart over kjente kulturminner på kartblad 1518 III Sygnefjell.I Oppland fylkeskommunes arkiv.Nagell, Otto1950 Det norske vegvesens historie 1820-1940. III, 1. og 2. del.Nordstrand, Ingemar1994 Vegminne frå Sogn og Fjordane. Vegfolk forteller. Statens vegvesen 1994.Olsen, Heini2005 Grindefangstens effekt på Økonomisk Fond og vejbygning på Færøerne. DanskVejhistorisk Selskab 2005Oppland fylkeskommune2004 Kulturminner i nasjonalt verdifulle kulturlandskap. Bøverdalen Lom kommune iOppland. Kulturhistorisk rapport nr 3-2004. ISSN 150-5390.Reimers, H. Foss1922 Over Sognefjeld. DNT årbok 1922.Rosenlund, Oddvar1989 Sognefjellsvegen. Vegstubben, Bedriftsblad for Statens vegvesenSogn og Fjordane 1989.Slettbakk, Nils1971 Fjelloverganger. DNT årbok 1971 nr 2, s. 64 – 65.Statens vegvesen2002 Vegvalg – Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.ISBN 82-91130-20-5Statens vegvesen1999 Registreringer av Sognefjellsvegen (kjøreveg) mellom Fortun og Oppland grense avSigmund Bødal i forbindelse med Nasjonal verneplan. Upublisert.Statens vegvesen1999 Registreringer av Sognefjellsvegen (varderekke) mellom Bøvertun og Sogn og Fjordane grense avLillian Trinterud i forbindelse med Nasjonal verneplan. Upublisert.38

Statens vegvesen2004 Sognefjellet Over Norges tak. ”Høgt til fjells langs blåis og spisse tinder”. Brosjyre forNasjonale turistveger.Tønsberg d.y., S. I1980 Fant og ferdafolk på Sognefjellet. DNT årbok 1980.Øyjorde, Ola1966 Sognefjellsvegen – frå slitarveg til ferieveg. Årbok for Gudbrandsdalen 1966.Muntlige kilderKvien, Kjartan2005 Beskrivelser, både av steinen og beliggenhet av ”Mimes hode”. September 2005.Vole, Kåre ved Krossbu Turiststasjon2005 Enkelte historiske opplysninger. Orientering om tilbud som Krossbu har, ogbetraktninger og tanker omkring fremtidig bruk av varderekken og Sognefjellet.August 2005.Havik, Lisa ved DNTs hovedkontor i Oslo2006 Svar på spørsmål om såkalt ”tabernakkel” varde. Sendte brosjyre om DNTsmerkeinstruks fra 1995. Januar 2006.Fuglesteg, Birger ved Hydro, Luster2006. Svar på spørsmål om demningen ved Øvre Hervavatn. Januar 2006.39