TEMA: Radiologi - Utposten

S U N D E – G E I T U N G25Når det gjelder skulder, men også når det gjelder en rekkeandre tilstander,– refr. bla nedenunder,– vil jeg snu på flisaog si at nettopp ultralyd har høy kostnadseffektivitet.Undersøkelsen gjøres her og nå, er pasientvennlig, non-invasivog non-ioniserende, uten kontraindikasjoner, og haroverlegne romlige oppløseligheter. Med i dag gode undersøkelsesprotokollerog bedrede diagnostiske kriterier og artefarktkontrollm.m. bør man etter mitt skjønn snart kunnedempe frykten for den mye omtalte lange lærekurven,–kanskje skulle denne betegnelsen aldri ha vært innført. SærligMR sin følsomhet for signalendringer gjør at metodenlett gir en rekke overinterpreteringer – feks. i form av usikreog uklare beskrivelser som lett supraspinatustendinose,lett bursitt, lett acromioclavicularleddsartrose, minimalcuffrupturering, diverse lettere labrumavvik m.m. Veien erikke lang til klientifisering hvis slike beskrivelser ikkeknyttes opp mot klinikk. En god ultralydundersøkelse – allerhelst bilateral, dynamisk – kan for flere av disse tilstandeneofte på få minutter avdekke relevans eller ikke relevans,–dvs. skille klint fra hvete.PerspektiverLa oss som l. metode bruke ultralyd for tendinopatier oglignende for lett tilgjengelige lange sener som feks. patellarsenerog achillessener, og for videre differensieringer avhudnære strukturer, feks. cyster, hulrom,seneskjeder/bursaeretc. For sener og vanlig tilgjengelige muskelskader børultralyd som oftest være l. valg. Det er tegn i tiden på at revmatologeretterhvert vanskelig kan tenke seg å arbeide utensitt «sonoskop», feks. for distale sener og ledd. Noe annet erat man for majoriteten av kneproblemer, les menisk, korsbånd-,brusk- og ankelproblemer, er best tjent med MRundersøkelser.Min oppfordring til Geitung og nødvendigvis noen flereradiologer vil være: Grip hansken, ta føringen og undervisoss klinikere, slik for eksempel radiolog Arne Heilo hargjort i god regi i godt Trøndermiljø. Derved vil radiologenefortsatt være fagets frontbærere og således bidra til gode kvalitetssikringer,i tverrfaglige miljøer. Den «magiske» her ognå – seansen, ultralyden, bør naturlig nok tidlig inn i anatomiundervisningen,og den representerer en verdifull ogpotent modalitet også innen skjelett- og muskelradiologien.Debatten om hvorledes vi best utnytter våre helseøkonomiskeressurser pågår, det er nok å nevne felter som blåresepter,valg av antihypertensiva, manglende ressurser forsykehjemsplasser, psykiatrisatsing m.m. Derfor må debattenogså taes for hvorledes vi best bruker våre midler innenbilleddiagnostikk. Når det gjelder skulderundersøkelser –og også flere andre felter innen muskel-skjellett kommerjeg altså til mosatt konklusjon av hva Geitung har gjort.Svar fra John Terje Geitung,avdelingsoverlege ved Radiologisk avdeling, Haraldsplass Diakonale SykehusJeg tror ikke Sunde og jeg er så veldig uenigenår det kommer til stykket. Jeg tar for meg noenpunkter. For det første: når man skal gi en generellinnføring i et stort område (jeg hadde en begrensningi ord), så er det ikke plass til detaljer.For det andre: hvis man skal si generelt hva somer beste undersøkelse for muskel- og skjelettpatologi,så er det MR. Det vet også Sunde og allesom har fulgt med i litteraturen. Det forhindrerikke at ultralyd er en god undersøkelse på enrekke tilstander, og hvis man skal fortsette åvære overfladisk, så kan man si at jo nærmereoverflaten man kommer, desto bedre kommerultralyd ut. En høyfrekvent probe vil for eksempelgi bedre resultater av achillessene og patellarligamentenn noe annet. Men, fortsetter dulitt innover i strukturene, så er MRI uovertruffet.Neste punkt er opplæring, her er det mye å si,men jeg skal være kort. Jeg har alltid vært tilhengerav å formidle kunnskap, og mener ogsåat jeg i stor grad har gjort, og gjør, det. Jeg harheller aldri vært opptatt av at vi skal holde påmetoder for å holde på dem. Dette var ikke noepoeng i artikkelen min. Det som derimot var etpoeng, var tilgjengeligheten, og den er dårlig forultralyd av bløtvev. Vi kan forsåvidt være enigeom at det er underlig, men slik er det.Videre til kostnadseffektivitet og økonomi. Hvisvi regner en almenpraktiker som utgangspunkt,så er det selvfølgelig mye dyrere å anskaffe segMR-utrustning og personal til å drive denne, ennå kjøpe et ultralydapparat for 0,5–3,0 millionerkroner. Hvis en allmenpraktiker eller ortopedutenfor sykehus er så interessert i dette at en slikinvestering er aktuell, så er ultralyd eneste muligebilleddiagnostiske hjelpemiddel. Jeg synesabsolutt at en person som investerer så mye ipenger og tid, skal få hjelp til opplæring, men jeglurer på hvor mange radiologiske avdelingersom vil kunne gi mer enn en basisopplæring (jegkan foreslå enkelte svenske avdelinger med myekompetanse på området).Dette var ikke utgangspunktet for artikkelenmin, for det var å se på hvilke tilbud som kan gisU T P O S T E N N R . 7 • 2 0 0 4