Bibliotekbussen 50 år

Vi tok forholdsvis tidlig i bruk dataløsninger på bokbussene, og tilpasset oss raskt den nye tid. «Kortstokken» ble
en saga blott, og vi fikk nesten uvirkelig mange søkeinnganger til katalogen som var «på data» etter hvert.
Purringene ble automatisert, noe som ikke alltid ble sett på som et framskritt fra lånernes side... men for
personalet hadde det en enorm rasjonaliseringsgevinst.
Nye medier gjorde sitt inntok i bussene. Lydbøker, film, musikk, kulørte magasiner. Bussene gikk over til å hete
Bibliotekbussene, for å understreke mangfoldet i tilbudet. Nå har også dataspill for lengst blitt en del av det vi
låner ut i bussene, og e-bøkene gir vi drahjelp etter beste evne, både med bruksanvisninger for nedlasting og
med formidling av innholdet.
Men det er noe som er ganske så uforandret: brukernes glede over å kunne møtes et sted der folk snakker
sammen om «ordentlige» ting. Bibliotekbussen er fortsatt et møtested i grenda, vellet, borettslaget, boligfeltet.
Personalets formidling av litteratur og informasjon er fremdeles den delen av tjenesten som verdsettes aller
høyest, i tillegg til leseopplevelser og kulturopplevelser vi stadig deler oss i mellom. Brukerundersøkelser
nderstreker nettopp dette aspektet ved den mobile bibliotektjenesten i Akershus. Flere sier dessuten at de blir i
godt humør når de besøker bibliotekbussen! Dette synes vi ikke kan undervurderes: at vi har et arbeid som gjør
mennesker lette og glade til sinns er i seg selv en gave!
Jeg har gjennom snart 40 år hatt den store glede å samarbeide med fem sjåfører som alle har bidratt til godt
teamarbeid, både når det gjelder «indre oppgaver» og ikke minst ute på bussen. Jeg gikk «læretida» mi hos Willy
Keiserud som hadde kjørt bokbussen i flere år da jeg ble ansatt. Hans rolige vesen og publikumstekke var
enestående egenskaper, - men han var samtidig en stor spøkefugl. Utallige var de vitsene vi utvekslet på turen:
«har du hørt om…», og han sto ikke tilbake for å erte meg når jeg sa at jeg måtte et nødvendig ærend, og han
stoppet langs veien ved en liten pjuskete granbusk og sa jeg kunne sette meg bak den.
Ansgar Jørgensen kjørte den andre bussen. Han viste en veldig entusiasme og interesse for oppgavene våre, han
var svært belest og kunnskapsrik. Jeg minnes med stor glede våre samtaler om for eksempel Martin Beck-serien
av Sjöwall og Wahlöö som vi begge syntes var fantastisk. Vi delte passasjer og sitater fra bøkene og fantaserte
også om at vi sammen skulle skrive en skikkelig underholdningsserie som ville revolusjonere kiosklitteraturen.
Vi hadde tittelen klar, den skulle hete «Bomvokterens datter» og inspirasjonen fikk vi på ruta til Hurdal der
vi måtte kjøre bomveier opp til stoppene i åsen.