Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

SNAKK OM BOK! 

Ei håndbok om bokprat 

Mona Ekelund 

FORMIDLINGSKOMPETANSE 

I FOLKEBIBLIOTEK

SNAKK OM BOK! 


FORMIDLINGSKOMPETANSE 

I FOLKEBIBLIOTEK

Boka er utgitt av prosjektet Formidlingskompetanse i folkebibliotek 

med støtte fra Nasjonalbiblioteket. 

1. opplag 2023 

Tekst: Mona Ekelund 

Grafisk design: Karine Dalene 

Omslagsdesign: Karine Dalene 

Illustrasjoner: Jens Kristensen 

Layout: Christine Eidset 

Trykk: Byråservice 

ISBN 978-82-692515-6-2 

ISBN 978-82-692515-7-9 (ePub) 

ISBN 978-82-692515-8-6 (PDF)

Innhold 

INNHOLD 

Å snakke om bøker......................................................................................................................................................... 7 

Forord....................................................................................................................................................................................... 8 

Takk............................................................................................................................................................................................ 9 

Innledning............................................................................................................................................................................ 10 

BOKPRAT - HISTORIKK OG DEFINISJON........................................... 11 

Bokprat og andre former for litteraturformidling..................................................................................... 13 

Bokprat før og nå............................................................................................................................................................. 13 

Bokpratkurs på 2000-tallet....................................................................................................................................... 14 

HVORFOR ER BOKPRAT SÅ VIKTIG....................................................... 15 

Folkebibliotekenes forpliktelser........................................................................................................................... 15 

Kulturfondbøker............................................................................................................................................................. 16 

God markedsføring....................................................................................................................................................... 16 

Lesing i et samfunnsperspektiv........................................................................................................................... 16 

Bøker trenger formidling.......................................................................................................................................... 17 

Biblioteket og demokrati.......................................................................................................................................... 18 

Eksempel på hvordan boksamlingen kan være et speilbilde av demokratiet.................... 18 

Bibliotekarrollen.............................................................................................................................................................. 19 

Hvorfor bokprat?............................................................................................................................................................. 19 

BOKPRAT - STEG FOR STEG....................................................................... 20 

Planlegging av bokprat................................................................................................................... 20 

Bestillingen......................................................................................................................................................................... 20 

Antall bøker......................................................................................................................................................................... 21 

Bokutvalg og målgrupper........................................................................................................................................ 21 

Lydbøker............................................................................................................................................................................... 22 

Hvor lenge skal hver bokprat vare?................................................................................................................... 23 

Hvordan kan man øve på forhånd?................................................................................................................... 23 

Manus eller ikke?............................................................................................................................................................ 23 

Oppvarming....................................................................................................................................................................... 24 

Ytre framtoning............................................................................................................................................................... 24 

Tilstedeværelse................................................................................................................................................................ 24 

Bruk av digitale hjelpemidler................................................................................................................................. 25 

Bokpratens ulike deler..................................................................................................................... 26 

Anslag.................................................................................................................................................................................... 26 

Anslag med superlativer eller overskriftsord................................................................................... 26 

Anslag med spørsmål...................................................................................................................................... 26 

Forfatterrelaterte anslag................................................................................................................................ 26 

5

Tabloide anslag.................................................................................................................................................. 27 

Anslag som appellerer til spesielle målgrupper.......................................................................... 27 

Rekvisitter.............................................................................................................................................................. 27 

Dikt............................................................................................................................................................................. 28 

Anslaget skal fenge publikum................................................................................................................. 28 

Jeg-fortellingen............................................................................................................................................................... 29 

Hoveddel av bokprat......................................................................................................................... 31 

Frossen scene - fattigmannskino med sansebeskrivelser................................................................ 31 

Bakgrunnsramme........................................................................................................................................................ 32 

Handling.............................................................................................................................................................................. 33 

Plott......................................................................................................................................................................................... 33 

Personer............................................................................................................................................................................... 34 

Tema....................................................................................................................................................................................... 34 

Høytlesning........................................................................................................................................................................ 35 

Stemmebruk..................................................................................................................................................................... 36 

En bokprat som en samtale fra en scene...................................................................................................... 36 

Avslutning av bokpraten................................................................................................................. 37 

Oppsummering av forfatterskapet.................................................................................................................... 37 

Bilder som ligner............................................................................................................................................................. 37 

Egen vurdering................................................................................................................................................................ 37 

Hva sitter vi igjen med................................................................................................................................................ 38 

Bokprat og helhetsopplevelse..................................................................................................... 38 

Å snakke med publikum om lesing.................................................................................................................. 39 

Tid og rytme...................................................................................................................................................................... 40 

Ekstrasørvis........................................................................................................................................................................ 40 

Eksempel på bokprat........................................................................................................................ 42 

Anslag.................................................................................................................................................................................... 43 

Bakgrunnsramme......................................................................................................................................................... 43 

Sansebreskrivelser......................................................................................................................................................... 43 

Handling............................................................................................................................................................................... 43 

Avslutning........................................................................................................................................................................... 43 

Kom i gang med bokprat!.............................................................................................................. 44 

Noen tips på tampen.................................................................................................................................................. 44 

Litteraturliste.................................................................................................................................................................... 45 

Bøker som nevnes som bokprat-eksempler.............................................................................................. 46 

6

Å SNAKKE OM BØKER 

Å snakke om bøker er noe bibliotekarer gjør ofte og gjerne. Bokprat, 

kaller vi det, når snakken er planlagt og rettet til større eller mindre 

grupper. Spørsmålet som melder seg for den uerfarne er: Hvordan 

kan bokprat gjøres på en engasjerende og profesjonell måte? Eller 

for den mer erfarne: Hvordan kan jeg fornye meg i måten jeg 

snakker om bøker på? 

I utdanningen av bibliotekarer har det lenge vært behov for 

læremateriell om bokprat. Mona Ekelund, som selv er en svært 

erfaren bokprater, og som har vært gjesteforeleser om saken på 

Bibliotek- og informasjonsstudiene ved OsloMet, har nå skrevet en 

innføringstekst i bokpratens kunst. Jeg har vært en av konsulentene 

underveis, og er glad for å kunne si at denne lille boka vil være til stor hjelp for både nye 

og gamle bokpratere. Den blir et viktig tilskudd til pensum på bibliotekarutdanningen og 

til profesjonens faglitteratur. 

Åse Kristine Tveit 

Åse Kristine Tveit er bibliotekar, litteraturviter og har en PhD i bibliotek- og 

informasjonsvitenskap. Hun arbeider som førsteamanuensis ved bibliotekarutdanningen på 

OsloMet – storbyuniversitetet. I mange år har hun undervist studenter i litteraturformidling og 

i barnelitteratur. Tidligere har hun blant annet vært barnebibliotekar og litteraturkritiker. Hun 

har skrevet og redigert flere fagbøker, blant annet Biblioteket i litteraturen (2019). 

7

FORORD 

Gjennom hele mitt yrkesaktive liv som bibliotekar har jeg 

hatt et sterkt engasjement for formidling. Jeg har ønsket å 

formidle bøker og lesing, og jeg har ønsket å formidle det 

moderne folkebibliotekets fantastiske muligheter. Bokprat 

er en måte å formidle begge deler på. Og kanskje er 

bokprat den aller beste måten å formidle bøker på? Bokprat 

er ikke-digital kommunikasjon, ansikt til ansikt med 

øyekontakt, engasjement, opplysningsverdi, underholdning, 

handling og drama. Bokprat kan formidle fortellingene om 

selve livet, om gleder, sorger og alvor som møter alle 

mennesker før eller siden. 

Snakk om muligheter! Vi er mange som vet hvor stille og fint, eller hvor halsbrekkende, 

hårreisende og rystende bøker kan berike oss. Men ikke alle vet dette, for bøkene har 

sterk konkurranse fra mange hold. Bøkene trenger at vi løfter dem ut av hylla og 

snakker om dem, og ikke minst fortjener folk der ute å få vite om alle de fine bøkene 

som finnes. 

Som ansatt ved et fylkesbibliotek gjennom nesten 30 år har jeg hatt det privilegium å 

kunne delta på en mengde kurs. Denne boka viser til noen av kursene som har vært 

relatert til bokprat. I tillegg har jeg tenkt og i praksis selv prøvd ut ulike måter å gjøre 

en bokprat på. Boka om bokprat utgjør en oppsummering av hva jeg har lært av andre 

og erfart selv. 

Mona Ekelund 

Mona Ekelund er utdannet lærer og bibliotekar og har ellers tatt to ulike kompetansegivende 

videreutdanninger for bibliotekarer. Hun har jobbet på folkebibliotek som barnebibliotekar i 10 

år og senere som rådgiver på fylkesbibliotek i nærmere 30 år. Arbeidsfelt har vært formidling i 

mange former; kurs- og møtevirksomhet, arbeid med Den kulturelle skolesekken, arbeid med 

lesestimulering. Hun har sittet i Norsk kulturråds prosautvalg og i juryen for Brageprisen. Mona 

har holdt flere egne kurs og foredrag og har vært gjesteforeleser på OsloMet en rekke ganger. 

8

TAKK 

Takk til Mette Langeland, Linn T. Sunne, Vanja Øyrås og Åse Kristine Tveit i referansegruppen 

som har gitt verdifulle råd og innspill underveis. 

Takk til Christine Eidset og Ingeborg Hagen som tålmodig har lest korrektur og hjulpet fram 

en forbedret språklig versjon. 

Takk også til Kari Ekelund for tips om forskning og pålitelige referanser. 

Takk til Viken fylkesbibliotek for positiv velvillighet samt ryddig ledelse av arbeidet med boka. 

Takk til Åse Kristine Tveit som satte det hele i gang ved å invitere meg som gjesteforeleser til 

OsloMet og som har bidratt med verdifulle innspill fra et særlig nyttig ståsted; nemlig 

bibliotekarutdanningen. 

Takk til prosjektet «Formidlingskompetanse i folkebibliotek» som gjennom midler fra 

Nasjonalbiblioteket har gjort boka mulig. 

9

INNLEDNING 

Bibliotekarer har lang tradisjon for å presentere bøker muntlig for et publikum. Dette er en 

morsom og takknemlig oppgave som gir mye tilbake til den som formidler. Det å presentere 

bøker muntlig kan også ha stor markedsføringseffekt for et bibliotek. En slik aktivitet, som vi 

her kaller bokprat, har likevel opp gjennom årene fått lite oppmerksomhet både i 

bibliotekarutdanningen og i praksisfeltet. Det finnes heller ikke mye litteratur om bokprat. 

I denne håndboka vil vi se nærmere på hva en bokprat er, og hvordan man kan planlegge og 

gjennomføre en bokprat. Målet med håndboka er å inspirere. Det er også et poeng å 

oppsummere mål, metoder og erfaringer fra ulike bokpratkurs som er gjort fra årtusenskiftet 

og fram til nå, samt gi litt teoretisk bakgrunn for bokprat. 

Boka har tre hoveddeler; først en innledende del med blant annet litt historikk og en diskusjon 

rundt definisjonen av begrepet bokprat. Deretter følger en kontekstuell og argumenterende 

del hvor nytten av bokpratvirksomhet i forhold til kostnader og ressursbruk diskuteres. Siste 

del av håndboka gir konkrete råd og tips om bokprat steg for steg, særlig til de som aldri har 

gjort det før. Synes du at denne håndboka gir en overveldende mengde råd og tips, så kan du 

velge ut noen av dem. Følg din egen magefølelse og kjenn etter hva som er riktig for deg. Mer 

rutinerte bokpratere finner kanskje inspirasjon og et og annet tips som kan supplere egne 

arbeidsmåter. 

I håndboka brukes et "vi" som språklig adresserer den til bibliotekarer. Når "vi" brukes i 

håndboka, så er vi bibliotekarer. En grunn til dette er at begrepet bokprat mest sannsynlig 

oppsto nettopp blant bibliotekarer, og at det først og fremst brukes av bibliotekarer. Samtidig 

henvender håndboka seg like gjerne til andre grupper som måtte finne den interessant, både i 

og utenfor folkebibliotekene. 

Håndboka er utgitt med støtte fra prosjektet "Formidlingskompetanse i folkebibliotek", som er 

finansiert av Nasjonalbiblioteket. Prosjektet startet i januar 2021 og har som mål "å styrke 

folkebibliotekenes formidlingskompetanse, ved samordning og videre utvikling av 

kompetansehevende tiltak fra fylkesbibliotekene, utdanningstilbydere og andre 

samarbeidspartnere" (Nasjonalbiblioteket, u.å.). 

10

BOKPRAT - HISTORIKK OG DEFINISJON 

Begrepet bokprat brukes av flere enn bibliotekarer, og det finnes også ulike definisjoner av det. 

For eksempel snakker noen om bokprat som en samtale om bøker mellom to eller flere 

personer, mens bibliotekarer oftest tenker på en formidlingssituasjon der bøker blir presentert 

for et publikum. Siden andre altså gir ordet en annen betydning enn bibliotekarer gjør, må vi 

avklare hva som her menes med bokprat. 

Amerikanske bibliotekarer var tidlig ute med å bruke bokprat for å friste publikum til å lese 

bøker, og booktalk ble etter hvert et begrep i USA. I artikkelen “Booktalking: That Was Then 

and This Is Now” (Bodart, 2010) går det frem at den amerikanske bibliotekaren Amelia H. 

Munson (1893-1972) startet med bokprat ved New York Public Library allerede i 1920-årene. 

11

Hensikten var å få unge mennesker interessert i bøker og lesing. Munson definerte booktalk 

som en kombinasjon av en bokanmeldelse og en begrenset gjenfortelling av boka. Bodart 

mener at dette ligner mye på den definisjonen av bokprat som brukes i dag. 

Hun framholder at det er ikke nok å si om ei bok at "den er meget god, den boka bør dere 

lese". Bokprateren må evne å selge inn boka til publikum uten å virke autoritær eller 

moraliserende, og tilhøreren må finne motivasjonen til å lese den. Dette kan skje ved hjelp av 

spørsmål og forestillinger som kan skape nysgjerrighet og bilder i tilhørerens eget hode. Det 

siste er av stor betydning for hvordan det arbeides med bokprat i dag og for definisjonen som 

danner grunnlaget for denne håndboka. 

Foreløpig har ikke bibliotekfagfeltet i Norge samlet seg om en presis definisjon av bokprat. Vi 

ser at ordet bokprat nok først og fremst brukes innad i miljøet; det vil si bibliotekarer imellom. 

Når folkebibliotek har arrangementer der bøker blir presentert for et åpent publikum, brukes 

vanligvis ikke ordet bokprat. I stedet reklameres det med for eksempel “bokpresentasjoner”, 

“årets nye bøker”, eller lignende. 

Ordet prat indikerer gjerne noe uformelt og muntlig. Med ordet bok før prat kan vi regne med 

at praten gjelder bøker. Dessuten har vi allerede avklart at bibliotekarer som regel ikke bruker 

bokprat om en prat mellom to eller flere personer, men om presentasjon av bøker. I denne 

håndboka er begrepet bokprat derfor definert som følgende: 

En bokprat er en planlagt muntlig presentasjon av en 

eller flere bøker som har som mål å informere om 

bøker og gjerne inspirere et publikum til 

å lese bøkene. 

Bokprat kan altså bety både presentasjon av en enkelt bok og en lengre presentasjon av flere 

bøker etter hverandre. 

Vi kan føye til at noen bokprater først og fremst er ment å skulle gi informasjon om bøker, ofte 

beregnet på spesielle yrkesgrupper som lærere og bibliotekarer. Bokprat kan også være nyttig 

for foreldre slik at de kan veilede videre, uten selv å ha lest bøkene. Vi skal heller ikke se bort fra 

at en bokprat kan være så inspirerende, informativ og underholdende at den er verdt å høre på 

selv om tilhøreren i utgangspunktet ikke har til hensikt å lese boka eller bøkene. 

12

Bokprat og andre former for litteraturformidling 

Litteraturformidling skjer på forskjellige arenaer og plattformer, i både større og mindre 

formater. Det er relevant å snakke om ulike sjangre, både muntlige og skriftlige, innenfor 

litteraturformidling. En baksidetekst på ei bok kan eksempelvis være en egen sjanger. Dette er 

en kort, salgsfremmende tekst uten kritiske motforestillinger. En litteraturanmeldelse i en avis 

er en annen sjanger. En anmeldelse er ikke i utgangspunktet salgsfremmende, men mer en 

oppsummering av kritikerens positive og negative synspunkter på boka, gjerne begrunnet 

med litteraturfaglige argumenter. Et bokbad kan være et tredje eksempel på en 

litteraturformidlingssjanger der både en forfatter og en intervjuer kommer til orde. Det er 

naturlig å regne bokprat som en egen litteraturformidlingssjanger, som er særlig knyttet til 

folke- og skolebibliotekmiljøet. 

Bokprat er en form for litteraturformidling som egner seg godt ansikt til ansikt i et fysisk rom. 

Mens en litteraturanmeldelse er ment for et allerede lesende publikum, er bibliotekenes 

bokpratere på mange arenaer; i biblioteket, på skoler, i lunsjpauser på arbeidsplasser, og i 

foreninger der de møter mennesker med ulike interesser og varierende leseerfaring. Mens 

anmeldere ofte er litteraturvitere som opererer med litteraturfaglige termer som folk flest 

kanskje ikke bruker, er en bokprat i større grad tilpasset forskjellige målgrupper. 

En avgrensning til andre litteraturformidlingssjangere kan være nyttig for enda bedre å kunne 

rendyrke sjangeren bokprat. Dette igjen vil kunne fremheve bibliotekarers rolle innen 

litteraturformidling, og heve interessen for og kvaliteten på bokprat som formidlingssjanger. 

Bokprat før og nå 

I et historisk dokument fra Sarpsborg kommune kan vi lese følgende fra året 1949: "Nic Stang 

var den første som presenterte årets litteratur." (Sarpsborg kommune, u.å.). Dette høres 

definitivt ut som bokprat, og det ligner mye en av aktivitetene som en del fylkesbibliotek i en 

årrekke har holdt på med, nemlig presentasjoner av årets nye kulturfondbøker. 

Det er grunn til å tro at flere folkebibliotek enn Sarpsborg har tilbudt lignende presentasjoner, 

kanskje til og med tidligere enn 1949. Likevel må vi kunne si at tilfeldigheter har preget 

bokprataktivitetene i Norge nesten helt opp til vår tid, fram til revidering av bibliotekloven i 

2013, der aktiv formidling er omtalt som en virksomhet alle folkebibliotek forventes å ha i sin 

portefølje. Det har vært tilfeldig om det har foregått noen bokpratvirksomhet i regi av 

bibliotekene, og det har vært, om ikke tilfeldig, så i hvert fall opp til den enkelte 

bokpratbibliotekar, hvordan det har vært gjort. 

På 1990-tallet var hele bibliotek-Norge opptatt med å legge om til digital drift. Da digitale 

løsninger etter hvert var kommet på plass rundt årtusenskiftet, begynte det å dukke opp kurs 

som handlet om utadrettet virksomhet. Bokprat var et tema som raskt kom på dagsordenen, 

og det vokste frem et uttrykt ønske om kurs i bokprat. På dette tidspunkt fantes det ingen 

som underviste i bokprat, ei heller noen som hadde en oppskrift på hvordan dette kunne 

gjøres. Foregangspersoner måtte derfor lete etter et sted å starte og prøve seg fram. 

13

Bokpratkurs på 2000-tallet 

De aller første kursene i bokprat var bygget på metodikk fra muntlig fortellerkunst. Det vil si at 

man blant annet brukte sansebeskrivelser for å skape bilder i hodene på publikum og jegfortellinger 

for å skape nærhet og identifikasjon. Man lånte fortellergrep fra film og scene og 

bygget en dramaturgi rundt hver enkelt bokprat. Kursleder Marianne Svarstad brukte nettopp 

muntlig fortellerkunst som utgangspunkt for sine kurs rundt årtusenskiftet. I 2012 gav hun ut 

ei bok om dette temaet med tittelen Da sannheten fikk klærne på – en innføring i muntlig 

fortellerkunst (Svarstad, 2012). 

En annen kursholder fra denne tiden er regissør Else Barratt-Due. Med sin erfaring fra scene 

og fra skuespillerfaget holdt hun kurs om fysisk framtoning og tilstedeværelse på scenen, 

stemmebruk og kroppsspråk. Hun har også gitt ut boken På scenen i ditt eget liv - hvordan 

formidle et budskap og trives foran publikum (Barratt-Due, 2011). 

Bibliotekar og forteller Marit Hallen holdt bokpratkurs for bibliotekarer så sent som i 2016. 

Hallen brukte sin praktiske erfaring som bibliotekar og formidler, sammen med 

fortellerbakgrunnen, til å gi konkrete og treffsikre råd for å bli gode bokpratere (M. Hallen, 

personlig kommunikasjon, 2016). 

Det er mye å lære av tidligere kurslederes metodikk. Mange bokpratere har, bevisst eller 

ubevisst, en del av disse første kursledernes råd i sin verktøykasse og tilpasser disse til sin egen 

måte å gjennomføre bokprat på. 

14

HVORFOR ER BOKPRAT SÅ VIKTIG? 

KPR AT? 

De fleste vil trenge tid, trening og helst veiledning via kurs eller fra kollegaer for å bli gode og 

trygge bokpratere som evner å inspirere et publikum. Det er derfor god grunn til å reflektere 

rundt alle de positive ringvirkninger som bokpratvirksomhet gir, sett opp mot ressursbruken i 

bibliotekene. Dette kapittelet argumenterer for hvorfor det er viktig å satse på bokprat. 

Folkebibliotekenes forpliktelser 

Lov om folkebibliotek av 1985 ble endret i juni 2013 og gjort gjeldende fra 01.01.2014. I lovens 

kapittel 1, § 1, som omhandler bibliotekenes formål og virksomhet, heter det blant annet at 

"Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell 

virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til 

disposisjon for alle som bor i landet" (Folkebibliotekloven, 1985, § 1). Formuleringen "aktiv 

formidling" utgjør det viktige tillegget her. Loven forplikter, og det gjør også det faktum at 

folkebibliotekene blir finansiert gjennom offentlige midler. Befolkningen må kunne se at 

bibliotekene bidrar i samfunnsbyggingen. 

15

Kulturfondbøker 

I Norge har vi et kulturfond som støtter utgivelse av norsk og oversatt litteratur ved å 

finansiere innkjøp av årets nye litteratur som så distribueres til folkebibliotekene. Noen 

fylkesbibliotek har gjennom mange år hatt en egen ordning for å formidle kulturfondbøkene. 

Formidlingen skjer ved at utvalgte bibliotekarer, eller lektører, leser seg gjennom 

kulturfondbøkene og deretter formidler dem videre til andre bibliotekarer. Formidlingen kan 

handle om for eksempel innhold, sjanger og hvem bøkene kan passe for. Dette er bokprat 

som krever en del ressurser, men som også har skapt en arena for utprøving og for å skaffe seg 

erfaringer. Kulturfondet muliggjør utgivelse av et bredt utvalg bøker, også bøker man ikke 

forventer høye slagstall på. Det er viktig at disse bøkene også formidles. 

God markedsføring 

Synlighet utad er viktig både for biblioteket som institusjon og for yrkesgruppen bibliotekarer. 

Bokprat er mer enn bokpresentasjoner, da bokprat også utgjør en eksponering av hele vår 

institusjon, vår virksomhet og vårt fag. Bokprat er derfor et viktig markedsføringsverktøy for 

biblioteket som bibliotekarer må være seg bevisst og bruke på best mulig måte. 

Lesing i et samfunnsperspektiv 

Litteraturformidling rettet mot barn, unge og voksne er viktigere enn noen gang. I en tid da 

fritidstilbudene er mange og skjermene frister med stadig nytt innhold, har eksponering fra en 

stillestående bokrygg i en hylle begrenset virkning. Medieundersøkelser viser at både barn, 

unge og voksne oftere velger andre aktiviteter enn lesing (Schiro, 2022). "Hvorfor skal vi lese? 

Jeg gidder ikke lese", kan barn og unge ofte si. De som ikke har fått smaken på hva ei bok kan 

tilby, kan lett tenke slik og heller trykke seg fram til en tv-serie. I og for seg hadde det kanskje 

ikke vært så farlig om ikke alle har lyst til å lese. Folk har forskjellige interesser, og vi kan ikke 

forvente at alle skal interessere seg for skrivekunsten. Det er ikke alle som liker teater eller 

opera heller. 

Litteratur er imidlertid mer enn en kunstform. Bøker representerer et viktig springbrett til å 

kunne mestre lesekunsten som igjen er en forutsetning for utdanning og yrkesliv. I artikkelen 

"En av fem 15-åringer leser så dårlig at de vil få problemer i videre utdanning og yrkesliv" heter 

det blant annet: 

Ved å sammenligne resultater fra 2000 og fram til 2018 finner 

forskerne at de fleste norske 15-åringer har tilfredsstillende eller 

gode leseferdigheter. Forskerne er likevel mest bekymret for at 

hver femte elev presterer under det de betegner som kritisk 

grense: svakere leseforståelse enn det som de antar er 

nødvendig, for å kunne ta videre utdanning og delta i yrkeslivet 

(Heie, 2020). 

16

Vi vet i dag mye om leseferdigheter, hvor viktige de er, hva som skaper leseferdigheter og 

hvordan det står til med leseferdighetene til barn og unge i Norge. Mestrer man ikke 

lesekunsten, vil man støte på vanskeligheter i livet. 

Bøker trenger formidling 

For mange er det enklere å skru på en skjerm og surfe litt rundt enn å finne fram til ei bok som 

treffer. Uansett alder kan det å orientere seg i vrimmelen av bøker være en overveldende 

oppgave. Bok og leser trenger derfor å bli koblet sammen. Bøkene trenger at noen tar dem 

fram, presenterer dem og frister til å lese dem. En bokprat kan tilby publikum fininnstilte 

lesetips fra ulike sjangre og ulike temaer, informasjon om de nyeste bøkene, hva som kan 

passe for den enkelte, og til og med hjelp til å sette ord på egen litteratursmak. 

Alt tyder på at voksne som er i posisjon til å påvirke barn og unge, så som foreldre, lærere og 

bibliotekarer, må stå på for å inspirere til lesing, både for at flere skal oppdage gledene ved å 

lese, og også for at alle skal få den nødvendige lesetreningen. Bokprat kan være en gylden 

mulighet til å generere mer lesing og for å styrke befolkningens leseferdigheter. 

17

Biblioteket og demokrati 

I dag er et folkebibliotek med sine mange og interessante programtilbud så mye mer enn et 

sted å låne bøker. Når biblioteket har gått fra å være en utlånsstasjon til å bli en kulturarena, er 

det relevant å spørre: Hvilken rolle spiller den tradisjonelle kjerneoppgaven, nemlig 

boksamlingen og utlån? Hvilke anledninger har vi til å vise bredden og betydningen av en 

kostbar boksamling? 

Eksempel på hvordan boksamlingen kan være et speilbilde 

av demokratiet 

En fysisk boksamling, selvsagt sett sammen med digitale tilbud, kan sees på som et speilbilde 

av demokratiet. En god samling har bøker av et bredt spekter av forfattere, og innenfor et 

bredt spekter av fag og temaer. En slik boksamling viser mangfold, dybde og bredde. Dette er 

en side ved biblioteket som sjelden løftes fram i dag. Hva betyr en boksamling i et større 

perspektiv, bortsett fra at den utgjør en gratis mulighet for alle til å låne bøker? Det snakkes 

om at demokratiet er truet. En god boksamling speiler mangfold og ytringsfrihet og synliggjør 

at det kan finnes flere synspunkter på en sak. En bokprat er derfor ikke bare en fin mulighet til 

å trekke fram enkeltbøker, men også til å vise bibliotekets hensikt og muligheter. 

I en bokprat kan vi trekke fram ulike bøker som viser en sak fra flere ståsteder. Et kontroversielt 

eksempel kan være abort. Dette er nok ikke et tema som man velger i en hvilken som helst 

bokprat, men som kan passe for et gitt publikum eller i en gitt situasjon. Det kan for eksempel 

være en bokprat for rådgivere i sosial- og helsetjenesten eller ansatte og studenter i helsefag, 

eller en setting der temaet skal debatteres. Abortspørsmålet er fortsatt aktuelt, og det er sterke 

meninger på begge sider av debatten. 

I en bokprat med abort som tema kan vi starte med et historisk tilbakeblikk. Hva er skrevet om 

abort i nær og fjernere fortid? Hvem ønsket abort og hvorfor, og hvordan var mulighetene for 

abort før? Her kan vi for eksempel trekke frem Norske kvinners liv og kamp: 1850-2000: 

utvalgte emner av Bodil Chr. Erichsen, som har et kapittel som beskriver abortstriden på 1970- 

tallet og trekker linjene bakover. Vi kan videre se på bøker og artikler som argumenterer for 

selvbestemt abort som en selvsagt rettighet for kvinner, som Abortboka: vårt liv! Vår kropp! 

som inneholder tekster av Eli Aaby, Camilla Hestvik, Astri Melheim og Jorun Gulbrandsen. 

For å synliggjøre bibliotekets nøytrale posisjon, og samtidig underbygge samfunnets behov for 

en åpen debatt, må vi også presentere bøker som viser et annet syn på saken. Her kan vi finne 

bøker som handler om skepsis til abort, og som kan vise hvilken hjelp og hvilke alternativer en 

kan tilby kvinner som enten tviler eller helst ikke vil ta abort. Når grenser flyttes: om ufødt liv, 

helse og forskning av Ola Didrik Saugstad kan være et eksempel på dette. 

Vi kan også presentere skjønnlitterære bøker der kvinner blir uønsket gravide, og der vi får ta 

del i kvinnenes tanker, tvil og valg. Utgivelser fra noen år tilbake har fått ny aktualitet, slik som 

Hendelsen av Annie Ernaux og Ikke la dem kle deg forsvarsløs naken av Tove Nilsen, som 

handler om kvinners rett til selv å velge abort. I Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det 

ingenting møter vi en kvinnelig hovedperson som etter press fra mannlig partner påfører seg 

selv abort, mens Elin Brodins bok Madonna med barn handler om en jente som vil beholde 

barnet selv om andre presser på for at hun skal ta abort. 

Som vi ser, kan bokprat være en mulighet til å vise boksamlingen tematisk og med forfatteres 

og samfunnsdebattanters ulike syn i et spørsmål. Dette synliggjør dermed et folkebiblioteks 

rolle i et demokratisk samfunn der både store og evige spørsmål, og nye tanker og ideer, kan 

diskuteres fritt. Filosof og professor i rettsvitenskap og etikk Martha Nussbaum hevder at ved å 

18

lese om andre mennesker med andre erfaringer og andre synspunkter, får man innsikt i at 

verden kan se annerledes ut fra et annet ståsted. Slik fostrer lesing empati og i videre 

betydning også demokrati, med aksept for andres meninger (Nussbaum, 2016). 

Bibliotekarrollen 

Hva gjør egentlig en bibliotekar til daglig? Publikum har antakelig noen vage forestillinger om 

dette. Arbeid med bokvalg, innkjøp, klargjøring av bøker, utstillinger, programmering, og 

utvikling av nettsider og digitale tjenester synes i liten grad fra utsiden. I dag er dessuten flere 

publikumstjenester som før innebar kontakt med personale blitt automatiserte eller 

selvbetjente, som reservering, utlån, innlevering og henting av reserverte bøker. 

Stillingsannonser viser at mange folkebibliotek ansetter personale med annen utdanning enn 

en bibliotekfaglig, og det diskuteres om bibliotekaryrket er under press. Dette kommer fram i 

artikkelen "Vi søker deg med relevant høyere utdanning": Kompetansebehov i det 

bibliotekfaglige profesjonsfeltet” (Gjestrum et al., 2018). Med bakgrunn i dette er det relevant å 

argumentere for at bibliotekarer må synes. Vi må synes på lokalnivå både i bygd og i by, og vi 

må synes i massemedia. Bibliotekaren er bibliotekets ansikt utad, og bokprat er en unik 

mulighet til å synliggjøre bibliotekarrollen. 

Hvorfor bokprat? 

Det finnes, som vi ser, rikelig med argumenter for å satse på bokprat i bibliotekene. Bokprat er 

en oppgave som det er lett å knytte til bibliotekarrollen, og som publikum lett skjønner verdien 

av. Når vi lykkes i å gjøre denne jobben bra, blir bokprat et varemerke som kan få både 

biblioteket og bibliotekaren til å skinne. 

19

BOKPRAT - STEG FOR STEG 

Planlegging av bokprat 

Jo ferskere man er som bokprater, jo mer har man å vinne på å planlegge en bokprat godt. 

Planlegging omfatter utvelgelse av bøkene man skal presentere for den aktuelle gruppen, en 

vurdering av hvor mange bøker man skal ta med, og forberedelse av presentasjon av hver 

enkelt bok. 

Bestillingen 

Noen ganger kan bestiller komme med konkrete ønsker for hva bokpraten skal handle om. 

Selvsagt er det både riktig og fornuftig å etterkomme ønsker, men ikke regn med at den som 

bestiller bokpraten alltid kan formulere den mest relevante bestillingen. Det er uansett 

fornuftig å gå i dialog med bestiller for å finne ut hva forventningene er. Når noen sier at de vil 

høre om nye bøker, behøver ikke det alltid å være kun årets bøker, og det trenger ikke å være 

bare romaner og fortellinger. Bokprateren vil uansett bruke sin kunnskap og erfaring for å 

finne de optimale bøkene til en bestemt gruppe. 

20

Antall bøker 

Hvor mange bøker man skal presentere per gang, varierer. Er det en skoleklasse man treffer 

ofte, kan det være nok med bare noen få nye bøker til hver bokprat. Det samme gjelder om 

det er en fast bokprat for voksne på biblioteket til faste tider. Samtidig finnes det bokpratere 

som har lyktes med å snakke seg gjennom mellom 30 og 40 bøker på en interessant måte, 

men vanligvis er dette altfor mange bøker. Det er nok få blant et vanlig publikum som orker å 

høre om mer enn 20 bøker på en gang, så kanskje ligger det ideelle antallet nærmere 10 enn 

20. Uansett er det smart å ta med seg noen flere bøker enn man tror man rekker å snakke om, 

da det gir en mulighet til å improvisere. Man kan velge flere bøker fra en sjanger som man 

opplever at treffer publikum der og da, eller som stemningen innbyr til. Hvis man ser at 

publikum har fått nok, kan man skifte bok og tema eller rett og slett avslutte bokpraten. 

Bokutvalg og målgrupper 

En god bokprat bør kunne begeistre og inspirere publikum. En bokprat skal også bygge bro 

fra en tekst til en leser. Bokprateren bør derfor bruke tid på å prøve å tenke seg inn i de 

forskjellige publikumsgruppenes ønsker og behov. Hvilke temaer kan tenkes å være 

interessante for akkurat denne gruppen? En bokprat kan gjerne være salgsfremmende, men 

innsalget bør avspeile bokpraterens ærlige mening basert på erfaring, faglig begrunnelse og 

skjønn. 

Hva slags bøker tar man med seg til en bokprat? Det sier seg selv at alder er en viktig faktor å 

ta hensyn til når man skal planlegge en bokprat. For barn og unge må ikke bøkene være for 

barnslige for den aktuelle alderen og heller ikke for krevende å lese. For andre målgrupper kan 

alder si noe om hvilken livssituasjon folk er i, og dermed noe om hva man kan forvente at de 

interesserer seg for. Er det en gruppe med studenter eller småbarnsforeldre? Er det 

pensjonister eller tenåringer? I tillegg kommer spesielle interesser hos den gruppen man skal 

snakke til. Det kan være en husflidsgruppe, en turnforening, en jeger- og fiskerforening, en 

Lions- eller Rotary-forening, en lesesirkel eller et idrettslag. Det kan også for eksempel være en 

klasse der mange har samme hobby- eller fritidsaktivitet. Det blir som regel vellykket å ta med 

nytt og spennende lesestoff innenfor gruppens interessefelt. 

Et godt råd er å ta med noen overraskelser også, for eksempel bøker som er helt utenfor hva 

man tenker at gruppen forventer. Dette kan skape en overraskende effekt i bokpraten, samt 

bidra til å utfordre publikum slik kunst og kultur skal gjøre. Dette underbygger også vår 

påstand om at boksamlingen har både dybde og bredde. Det kan være noe som provoserer, 

eller noe som gruppen absolutt ikke visste at de ønsket. Man kan for eksempel ta med en 

diktsamling i en forsamling der man ikke forventer at folk leser dikt, en håndplukket barnebok 

til en pensjonistgruppe for å si litt om hva barn i dag leser, eller noen spennende og velskrevne 

sakprosabøker selv om bestiller forventer romaner. Blant sakprosabøkene er det mye 

spennende og godt lesestoff, og dette er en sjanger som publikum ikke så lett finner fram til 

selv. 

Et tips for å finne fram til de gode bøkene er å ta en titt på bøker som har vært nominerte til 

eller har vunnet bokpriser, som for eksempel Brageprisen, Bokhandlerprisen og Tarjei Vesaas’ 

debutantpris. Det er gode grunner til at noen bøker blir nominerte til disse prisene, og dette 

kvalitetsstempelet forsvinner ikke selv om det har gått noen år. 

Så mange som 20 % av dem som går ut av skolen i Norge, har generelle lesevansker. Dette er 

over en million nordmenn. Av Norges befolkning har ca. 5 % (noen forskere oppgir oppimot 

10%) spesifikke lese- og skrivevansker, kalt dysleksi (Dysleksi Norge, u.å.). Husk derfor også 

21

alltid å ha med noen bøker som er lette og raske å lese, og som samtidig passer for det 

aktuelle publikums alder. For å unngå å stigmatisere kan man for eksempel si at boka er lett å 

lese, at den har gode skrifttyper og at den er på under 50 sider. Det er mange som setter pris 

på bøker som er raske å lese, og som samtidig kan gi en god leseropplevelse og være til 

ettertanke. Grafiske romaner er et godt eksempel på dette. 

Når det gjelder bøker for voksne i denne kategorien, er det verdt å sjekke den såkalte 100-lista 

til foreningen Leser søker bok (Leser søker bok, u.å.). Denne lista inneholder boktips for "de 

som leser i motvind", som det heter på nettsiden deres. Bøkene på lista har god typografi og 

gode illustrasjoner, og de er varierte og interessante for mange. Bøkene er kvalitetssikrede, og 

lista blir stadig fornyet. 

Lydbøker 

Lydbøker ble opprinnelig produsert for personer med dokumentert behov for innlest tekst. I 

dag produseres lydbøker for et stort publikum, og flere og flere oppdager at lydbøker gir 

mulighet til å lese bøker selv om tida er knapp. 

Lydbøker kan gjerne tas med i en bokprat. De kan presenteres som et generelt tilbud som 

muliggjør lesing på nye måter og i nye situasjoner. Det går også å an løfte fram lydbøker som 

fortjener ekstra oppmerksomhet, for eksempel fordi de har en særlig god innlesning, eller fordi 

teksten egner seg ekstra godt som høytlesning. 

22

Hvor lenge skal hver bokprat vare? 

Det finnes ingen regel for den ideelle lengden på en bokprat, men det virker som det er 

enighet om at en bokprat om en enkeltbok kan variere fra under ett minutt til fem minutter, 

en sjelden gang lenger. En kort bokprat kan være like god som en lang. Det samme gjelder 

om vi har en bunke bøker som skal presenteres. Hele bokpratstunden kan vare fra noen 

minutter til en halv time, eller bort imot en time dersom vi opplever at publikum klarer å ta inn 

informasjonen vi gir. 

Hvordan kan man øve på forhånd? 

Ikke alle snakker naturlig og ubesværet foran en forsamling, men øving hjelper. De fleste kan 

bli gode bokpratere hvis motivasjonen er der. Trikset er enkelt og sikkert velkjent: øving i 

enerom, gjerne foran speilet. Prøv å gjenskape situasjonen i eget hode der du som bokprater 

står på en scene, og der publikum sitter foran deg. Øv på å snakke flytende om bøkene. Øv om 

og om igjen, til du er fornøyd. Når du har gjort det mange nok ganger, finner du etter hvert en 

trygghet. Etter øving i enerom, er det lurt å teste ut bokpraten på kollegaer som oppfordres til 

å være kritiske venner. En kritisk venn skal gi ros og positiv oppbakking, men er også forpliktet 

til å si fra om det er noe som kan bli bedre, og særlig om det var noe som fungerte dårlig. 

Manus eller ikke? 

Et spørsmål som dukker opp når vi planlegger en bokprat, er om vi kan bruke manus. Den 

enkelte må avgjøre hva som fungerer best for seg. Noen dyktige bokpratere snakker 

ubesværet i vei, og det virker som om de ikke bruker manus. Kanskje gjør de det likevel, men 

de kan teksten så godt at de ikke trenger å se på den. Det kan også hende at bokpratere 

improviserer, slik at ord og setninger i bokpraten blir valgt i øyeblikket. Dette kan gjøre at 

publikum føler at de er med i prosessen og at de er med på å tenke høyt, noe som igjen skaper 

kontakt og nærvær. Helt improvisert er det nok uansett ikke. Bokprateren har jo lest den 

aktuelle boka og formulert tanker rundt den i hodet, og har dermed gjort en forberedelse, selv 

om ordene som brukes velges der og da. 

Kanskje er det den muntlige og delvis improviserte formen som fungerer aller best overfor et 

publikum. Imidlertid er ikke alle komfortable med å snakke uten manus. Da er det like greit å 

23

ha noe å holde seg til, i hvert fall til man kjenner seg trygg. Et manus behøver ikke 

nødvendigvis formuleres ord for ord. Stikkord på små lapper eller pappbrikker kan være 

en tilstrekkelig hjelp. 

Oppvarming 

For å unngå at stemmen blir hes, sprekker eller blir pipete, er det 

lurt å varme den opp. Alle stemmer fungerer bedre oppvarmet, og 

på nettet finnes det mange gode råd om hvordan dette kan gjøres 

grundig og effektivt. Det hjelper også godt bare å nynne litt med 

munnen lukket. Begynn i lave toneleier og jobb deg gradvis 

oppover. Nynn og la stemmen gli opp og ned. Å knegge som en 

hest med munnen lukket hjelper også. Husk å teste stemmen før 

du begynner ved å snakke litt høyt for deg selv. Det tar noen 

minutter før en stemme er blitt "varm" og fungerer på sitt beste. 

Ytre framtoning 

Før man begynner å snakke, danner publikum seg en 

oppfatning og et førsteinntrykk. Hvordan ser bokprateren ut? 

Hårfarge og frisyre? Hvordan kler vedkommende seg? Noen 

ganger er det planlagt at bokprateren har kledd seg ut. Dette 

gjelder kanskje særlig hvis publikum består av barn og når 

spesielle bøker skal presenteres, for eksempel grøssere med 

spøkelser, hekser og troll. Det går også an å kle seg ut som 

figurer fra kjente barnebøker, for eksempel karakterer fra Harry 

Potter-serien. I slike tilfeller er det iøynefallende utseendet et 

bevisst valg som er gjort for å skape kontakt med publikum og 

for å få til en artig inngang til bokpraten. Dersom vi skal framstå 

som oss selv, kan det være lurt å tenke gjennom hvordan vi ønsker å bli oppfattet. Valg av klær, 

sminke og hårfrisyre kan gjøre at publikum tenker mer på utseendet vårt enn på innholdet i 

det vi sier. Særlig gjelder dette et barnepublikum. Til syvende og sist står vi fritt til å være den vi 

er i klesdrakt og øvrig utseende, men det kan være lurt samtidig å være forberedt på at det 

kan komme mulige reaksjoner fra publikum. 

Tilstedeværelse 

Viktigere enn hår og klær er det å kunne framstå som trygg og med en viss ro, selv om man 

innvendig kan være spent med sommerfugler i magen. Det er naturlig, men en bokprater bør 

fra utsiden se ut som hen mestrer situasjonen. Bevissthet rundt egen pust er en god start. 

Regelmessig pust med gode, dype åndedrag langt ned i magen virker beroligende på 

kroppen. Dette kan man lese mer om i boka På scenen i ditt eget liv: Hvordan formidle et 

budskap og trives foran et publikum (Barrat-Due, 2011). Her står det også noe om at kroppen 

må ha landet når den står på scenen, og hvordan kroppen best faller til ro ved å stå trygt 

plantet med vekta likt fordelt på begge bein. Da er man "jordet" og til stede her og nå, og har 

det beste utgangspunktet for å konsentrere seg om oppgaven. 

24

Før man begynner å snakke, er det lurt å søke øyekontakt med tilhørerne. Innenfor Den 

kulturelle skolesekken eksisterer det et uttrykk som heter "å nå ut over scenekanten". Det 

betyr at det holder ikke å befinne seg på en scene og samtidig være inne i sin egen mentale 

boble når man prøver å formidle noe. Den som er på en scene, må være til stede i øyeblikket. 

Hen må være bevisst kommunikasjonen med salen, og også det ansvaret og de mulighetene 

som ligger i det. Prøv å unngå å flakke med blikket, men møt rolig blikkene til tilhørerne, la 

gjerne øynene gli over salen og møt blikket til så mange som mulig. 

Det er som regel best å formidle stående. Når vi står, framstår vi som mer energiske, samtidig 

som vi kan forflytte oss rundt på scenen. Det går eventuelt an ta et skritt i retning av publikum 

når det er noe spesielt vi ønsker å understreke, eller om vi ser at noen holder på å falle litt ut. 

Kroppsspråk med armer og bein kan også være fint når det passer med det vi skal si, dersom vi 

er av den gestikulerende typen. 

Bruk av digitale hjelpemidler 

Selv om bokprat først og fremst er en muntlig form, kan vi ha god nytte av digitale 

hjelpemidler underveis i presentasjonene. For en bokprater som kjenner seg litt utrygg, kan 

det være fint å lene seg på for eksempel en Power Point-presentasjon. For mer erfarne og 

rutinerte bokpratere er dette en fin variasjon underveis. Det kan kjennes avlastende at 

publikum ser på noe annet enn bokprateren hele tida, og kommer man litt "ut av det", vil 

bildene kunne hjelpe en på sporet igjen. 

Det mest åpenbare er å legge inn bilder av bøkenes forsider i Power Point-presentasjonen. 

Disse hentes lett fra forlagenes hjemmesider. Ved å bruke forsidebilder slipper man å slepe 

med seg en bunke tunge bøker, og publikum vil se forsidene vel så godt som på medbrakte 

bøker. Man kan også vise noen illustrasjoner fra ei bok, dersom boka har dette. 

Bilder av forfattere kan være fint å ta med, men avklar da om bildene er til fri bruk. Finnes 

bildene på forlagenes hjemmesider, er de som regel det. En del kjente malerier er avbildet og 

finnes på nettet. Disse kan også passe i en bokprat, særlig når de gjengir en følelse eller en 

stemning som kan knyttes til den aktuelle boka som omtales. Om det er fri tilgang til å bruke 

slike bilder, avhenger av om maleren eller fotografen har vært død i minst 70 år. 

Musikk, lydeffekter og korte klipp fra lydbøker kan brukes i en bokprat. Videre kan vi lenke til 

boktrailere og vise eksempler på disse. På nettet finnes oppskrifter på hvordan man kan lage 

sin egen boktrailer, med anvisning til hva man har lov til og ikke lov til. Det finnes også ferdige 

boktrailere som kan brukes. 

Når vi bruker tekniske hjelpemidler, eller om vi via Power Point-presentasjon lenker til 

nettsteder med lyd og bilder, må vi være sikre på at alt er tilgjengelig og fungerer. Det er lite 

morsomt i en formidlingssituasjon å oppleve teknikk som ikke fungerer, så det er lurt å ha en 

alternativ plan dersom all teknikk skulle svikte. Vi må også være sikre på at det vi lenker til og 

gjengir er innenfor opphavsrettslige korrekte rammer. 

25

Bokpratens ulike deler 

Begrepet bokprat brukes både om en hel presentasjon av et utvalg bøker og om omtalen av 

en enkelt bok. En bokprat om en enkelt bok kan bestå av flere deler; et anslag som er en 

innledning, en hoveddel og en avslutning. Hver av disse delene kan komponeres på mange 

ulike måter. 

Anslag 

En god måte å starte en bokprat på, er å bruke et anslag. Et anslag er noen få innledende 

setninger som ikke nødvendigvis handler direkte om boka, men som har som oppgave å fange 

oppmerksomheten til publikum. Ideelt sett er anslaget kort og treffende, og gjerne satt litt på 

spissen. Det holder med en til tre setninger. Et anslag kan gjøres på eksempelvis følgende 

måter: 

Anslag med superlativer eller overskriftord 

Dette er en ganske vanlig form for anslag som raskt hever interessen for boka. Bokprateren 

starter med å oppsummere boka med noen få nøye utvalgte ord, som gjerne setter 

leseropplevelsen på spissen. Eksempler på bruk av slike ord, gjerne i innbyrdes kombinasjoner, 

kan være "forfatteren har skrevet en fantastisk, livsbejaende og samtidig provoserende roman” 

eller “forfatteren har denne gangen levert den mest uhyggelige, skremmende og grøssende 

bok jeg har lest på lenge." Bruk gjerne litt tid på å finne de rette og mest presise ordene og 

varier bruken av dem. Her er noen forslag til ord som kan brukes i et anslag: medrivende, 

kvalmende, oppløftende, provoserende, rasende, opprivende, irriterende, overraskende, 

opplysende, livsbejaende, intens, rabiat, bisarr, utmalende, mangfoldig, oppløftende eller 

humoristisk. 

Anslag med spørsmål 

Et retorisk spørsmål som ikke skal besvares høyt, kan være et fint anslag. Det kan være 

spørsmål som går på hva tilhørerne har lest, opplevd eller vet, for eksempel: “Har noen av dere 

vært skikkelig redd noen gang? Da vil dere forstå hvordan hovedpersonen i denne boka hadde 

det da …” Andre eksempler kan være “er det noen her som tror på spøkelser? Når det er mørkt 

og dere ikke får sove? Denne boka forteller merkelige ting …” eller “kanskje har noen av dere 

mistet en venn noen gang? Da skjønner dere …” Vær forberedt på at å stille spørsmål til en 

barnegruppe kan resultere i at noen ikke oppfatter at spørsmålene er retorisk ment, men 

begynner å svare høyt. Dersom det ikke er ønskelig, roer man ned så godt som mulig og går 

videre i bokpraten. 

Forfatterrelatert anslag 

Man kan knytte anslaget til en forfatter som antas å være kjent for gruppen, for eksempel: “Er 

det noen her som har lest noe av Jørn Lier Horst? Nå har han kommet med en helt ny bok, og 

den boka har akkurat kommet til biblioteket” eller “tidligere skrev Vigdis Hjorth mye om 

forelskelse. Denne boka handler om noe helt annet, nemlig ...” Andre eksempler kan være “de 

fleste vet at Gunnar Staalesen er en kjent krimforfatter fra Bergen. Men Bergen har flere 

krimforfattere …” eller “mange her har lest bøkene til Nina Lykke. Hvilken av bøkene hennes er 

til nå den beste? Det vil det være ulike meninger om, men jeg mener i hvert fall …” 

Man kan også bruke ukjente forfattere ved forfatterrelatert anslag: “Dette er en forfatter dere 

nok ikke har hørt om, men jeg tipper at om kort tid vil han eller hun høre til blant 

kjendisforfatterne i Norge." 

26

Noen mener at man ikke skal nevne bokas tittel og forfatter før til slutt i hver enkelt bokprat. 

Da vil publikum lettere beholde engasjementet og nysgjerrigheten for boka. De tenker kanskje 

“har jeg hørt om denne før?” eller “hvem kan ha skrevet dette tro?” Bokprateren kan avslutte 

med å si for eksempel “nå lurer dere sikkert på hvem som kan ha skrevet dette. Er det noen 

som vil gjette?” Dette kan være et poeng å ta med seg, særlig overfor et publikum som har litt 

leseerfaring. 

Tabloid anslag 

Et anslag inspirert av tabloide nyhetsoppslag kan være en skikkelig vekker. Et eksempel på et 

slikt anslag kan være: "I går tok et debattprogram på TV opp problemet med at mange barn 

vokser opp i familier der rus og fattigdom utgjør hverdagen. I boka Stargate av Ingvild Rishøj 

blir vi, midt i førjulstiden, med inn hverdagen til to søstre, skolejenter, og en rusavhengig far.” 

Et annet eksempel på et tabloid anslag kan være: “Dere har sikkert hørt om idrettsstjernen 

som nylig innrømmet bruk av anabole steroider. Denne boka handler om en som gjorde 

akkurat det samme.” Ved tabloide anslag kan vi godt dra på litt. Jo mer tabloid nyheten er, 

desto mer pirrer den og skaper nysgjerrighet. 

Anslag som appellerer til spesielle målgrupper 

Noen ganger kan man starte med et anslag som er ment å treffe spesielle målgrupper direkte, 

for eksempel: “Dette er ei bok for de som tåler en del, de som ikke skygger unna en skikkelig 

grøsser!” eller “dette er ei bok for de som liker rare hovedpersoner.” Et slikt anslag kan også 

handle om publikums interesser, som for eksempel “dette er ei bok for de som liker 

friluftsliv/fotball/historie”, eller om dagsaktuelle temaer, som for eksempel “klimaforandringer 

blir stadig mer synlig. Maja Lunde har nå skrevet en ny viktig bok om akkurat dette.” 

Rekvisitter 

Rekvisitter kan fungere veldig godt som anslag, spesielt for mindre barn. Viser man fram en 

gjenstand til publikum får man oppmerksomhet og man skaper nysgjerrighet. Dersom 

hovedkarakteren i ei bok er en bjørn, kan man ta med en teddybjørn, og starte med å 

presentere den før man bygger bro over til den aktuelle boka. Man kan også kjøpe dokker som 

forestiller kjente karakterer, som NRKs Brillebjørn som man møter i bøkene av Ida Jackson. 

En rekvisitt trenger ikke bare være en hovedkarakter eller en 

gjenstand som får mye oppmerksomhet i boka. Det kan like 

gjerne være noe som har en mindre fremtredende plass, men 

som likevel fører tilhørerne rett inn i handlingen, som en bil, en 

lommelykt, et forstørrelsesglass, et smykke, en nøkkel, en stein, et 

skjell også videre. For mindre barn kan det være spennende hvis 

man samler rekvisittene i en pose som barna kan trekke ut av. 

Barna trekker en gjenstand, og sannelig har bibliotekaren ei bok 

om akkurat det! 

Et bilde eller et fotografi kan være en interessant rekvisitt. Å spille 

et musikkstykke, enten det er klassisk eller moderne, er også 

effektivt for å sette en stemning, dersom musikken er relevant for 

teksten. 

27

Dikt 

Presenter gjerne hele diktsamlinger i en bokprat sammen med andre sjangere. Et enkeltdikt 

kan være et naturlig valg av anslag for en diktsamling. Et enkeltdikt kan også fungere godt 

som anslag for andre sjangere, som en roman eller en sakprosabok, gitt at diktet ikke er for 

langt. Mange romaner problematiserer mellommenneskelige relasjoner, for eksempel 

forholdet mellom mor og datter. Diktet “Si at du stapper moren din opp i en koffert – Hva får 

du da?” fra samlingen Regnværsgåter av Gro Dahle handler om akkurat dette, og kan brukes 

til å ta med publikum inn i den samme tematikken. 

Faren ved å bruke dikt kan være at det tar for mye tid, at framføringen av diktet kan virke 

teatralsk, eller at diktet kan overskygge bokpraten og selve boka som skal presenteres. Korte 

humoristiske dikt fungerer ofte godt. 

Anslaget skal fenge publikum 

Det er helt sikkert mulig å finne flere måter å lage et godt anslag på. Disse eksemplene er 

ment å inspirere, og de kan også kombineres og brukes til å spinne videre på. Poenget er at 

man finner en innledning som raskt får publikum til å spisse ørene. Det er også viktig for 

variasjonens skyld at man ikke bruker samme type anslag for alle bøkene man snakker om. 

28

Jeg-fortelling 

Om en jeg-fortelling kan kalles et anslag, kan diskuteres. En jeg-fortelling går utover rammene 

for hva som kan kalles en kort innledning. Men en jeg-fortelling passer heller ikke helt inn i 

hoveddelen av bokpraten, siden den fungerer som en innledning til ei bok og utgjør en egen 

fortelling. Jeg-fortellingen blir derfor her omtalt mellom anslag og hoveddel. 

En jeg-fortelling krever tid og plass. Den er personlig og kan på sitt beste skape interesse og 

troverdighet for innholdet i ei bok. Den kan også vekke tilhørernes empati og innlevelse. Bøker 

handler ofte om noe som mange har opplevd, som forelskelse, flytting, å ha et kjæledyr, miste 

en venn, problemer i nære relasjoner eller fysiske og psykiske påkjenninger. Dette kan vi 

fortelle om og bruke som innledning dersom vi har opplevd noe av det samme. 

Man kan også, hvis man klarer å gjøre det troverdig, bruke en jeg-historie som man ikke 

nødvendigvis har opplevd i sin helhet selv, men som kunne vært selvopplevd. Følgende lille 

fortelling har faktisk skjedd i virkeligheten: 

Undertegnede skulle presentere ungdomsboka Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad for en 

gruppe lærere i videregående skole. Om denne boka skriver forlaget blant annet: “To brødre 

vokser opp i et indianerreservat, i en verden som ikke levner dem særlig håp for fremtiden. Det 

er dop, alkoholisme, familievold, kriminalitet og rasisme midt iblant tenåringsforelskelser og 

familie- og søskenkjærlighet.” 

29

Jeg startet med å fortelle en episode fra min yngste sønns tid på videregående skole. Vi hadde 

svart ja til å være vertskap for elever fra USA på besøk i Norge. Det viste seg at gutten som kom 

til oss tilhørte urbefolkningen i Amerika, på engelsk gjerne kalt Native Americans. Han kom fra 

et reservat i staten Arizona og het Jessie. Under besøket kom jeg til å spørre hvordan det 

hadde seg at han, av alle elever på en skole, ble en av de heldige som fikk reise helt til Norge 

(reisen ble betalt av en organisasjon). Var det loddtrekning, tro? Han svarte raskt og kort: 

“Because I don’t have a record, and I was the only one in my class” (“fordi jeg var den eneste i 

klassen som ikke har et rulleblad”). 

Den kommentaren ble sittende hos meg. Den sier mye om hvor vanskelig det er å være ung i 

et reservat og hvor vanskelig det er å være Native American i dagens USA. Jeg refererte 

kommentaren og brukte den i en liten jeg-fortelling i starten av bokpraten. Jeg merket at 

sitatet av den korte replikken fra Jessie gjorde inntrykk på publikum. Den skapte interesse og 

empati, i tillegg til at den underbygget troverdigheten og alvoret i ungdomsboka til Kjartan 

Hjulstad. 

Jeg-fortellinger kan være effektive, og på sitt beste skaper de en fin kontakt med publikum. 

Samtidig er dette også en form som kan tippe over og oppleves påtrengende og i verste fall 

ubehagelig for publikum. Metoden bør brukes med måte, og som eksempelet med Jessie 

viser; en jeg-fortelling behøver ikke nødvendigvis dreie seg så mye om bokpraterens egne 

følelser. 

30

Hoveddelen av bokprat 

Mens anslaget godt kan ta utgangspunkt i noe utenfor boka, bør man i hoveddelen i 

bokpraten gå inn i selve boka og mer spesifikt fortelle hva den handler om, for eksempel 

personer, handling og sted. Her kan det være lurt å nyttiggjøre seg av appellfaktorene som er 

beskrevet i Lesersørvishåndboka (Øyrås, 2021). Appellfaktorene bidrar til å beskrive 

leseopplevelsen, og gjør det enklere å trekke ut de aspektene ved boka som kan være 

interessante for leseren. 

I det følgende gis det eksempler på hva du kan ta utgangspunkt i når du kommer til 

bokpratens hoveddel. Velg utfra overskriftene nedenfor hva du synes passer for den aktuelle 

boka, og velg hva du selv har lyst til å ta utgangspunkt i. Er du opptatt av bakgrunnsmiljø med 

tids- og stedskoloritt, legger du mest vekt på det. Synes du personene er det mest interessante 

ved boka, bruker du mest plass til å beskrive disse. 

Frossen scene – fattigmannskino med sansebeskrivelser 

Å skape bilder i hodene på publikum er en nøkkel til innlevelse hos tilhøreren. Hoveddelen av 

en bokprat kan for eksempel starte med en scene fra boka. Målet med dette er å få tilhørerne 

til å se for seg scener fra boka som en film. Et artig navn på dette fenomenet er 

fattigmannskino. For at publikum skal kunne få opp egne bilder, må vi gi dem input. 

31

Da passer det å bruke verktøy og grep fra fortellermetodikken og også by på sansebeskrivelser. 

Vi må fortelle hva vi sanser i den aktuelle scenen, hva vi hører, ser og lukter. Vi må beskrive for 

eksempel lyder, farger, lys, mørke, kulde, lukter og så videre. Når vi forteller om dette uten å si 

så mye om handling, kalles det en frossen scene. Det er delte meninger om hvorvidt 

bokprateren kan være fri til å utvide sansebeskrivelsene slik at de i praksis er mer 

utbroderende enn forfatterens. De som måtte ha betenkeligheter med dette, kan gardere seg 

og eventuelt si: “Jeg husker denne scenen i boka akkurat slik …” Uansett er en bokprat en 

subjektiv sjanger. 

Følgende kan eksempelvis tas med i en frossen scene: 

Når foregår handlingen i den aktuelle scenen (år, årstid, tid på døgnet)? 

Foregår handlingen i Norge eller i et annet land, ute i naturen, i en by eller 

inne i et bestemt rom, på et tog, på en skole, på en kafe? 

Hvilke farger kan sees? På himmelen, i naturen, på bygninger, på biler, i 

interiør? 

Hvilke lyder kan eventuelt høres? Er det fuglekvitter, trafikkstøy, musikk, 

fjerne stemmer, hundebjeff, lyden av regn? 

Hva kjenner vi lukten av? Sigarettrøyk, bålrøyk, parfyme, matlukt, maling, 

urin, utedo, nyslått gress, sjø? Vær så spesifikk som mulig. Er det ute i 

naturen, så fortell hvor. Er det ved sjøen, på fjellet eller i skogen? Lukter det 

blomster, fortell hvilken blomst. Er det roser, syriner, nelliker eller liljer? 

Fattigmannskino er et effektivt virkemiddel, og det skal derfor ikke så mye til før publikum 

oppfatter en stemning og får opp bilder i hodene sine. Det er ikke nødvendig å beskrive lyd og 

lukt ved hver scene. Det er heller ikke lurt å ha sansebeskrivelser av hver bok når man snakker 

om flere bøker. Da blir fremgangsmåten forutsigbar, og bokpraten risikerer å framstå som 

parodisk. 

Bakgrunnsramme 

Noen ganger trenger publikum litt bakgrunnsinformasjon før bokprateren forteller om 

handlingen. Hvor i verden foregår handlingen? Når skjer det? Hva slags miljø er vi i? Er det en 

roman som forteller om kolonitida i Afrika eller India på 1930-tallet? Hvor ligger synsvinkelen; 

hos kolonisatorene eller hos de som er blitt koloniserte? Er vi i Oslo under andre verdenskrig, 

eller er bakgrunnsrammen London på 1960-tallet? Eller kanskje er vi på Stovner i Oslo på 2020- 

tallet? Det kan være en morsom og kreativ prosess å finne, samt beskrive riktig tids- og 

stedskoloritt til ulike miljøer. 

Kanskje er det noe spesielt som allerede har skjedd før bokas egentlige handling starter, og 

som får betydning for den videre handlingen? Hvis forfatteren bruker plass på denne typen 

informasjon i begynnelsen av boka, og særlig hvis det som har skjedd er av skjellsettende 

karakter, oppsiktsvekkende, dramatisk eller traumatisk, bør bokprateren vurdere om det også 

bør være med. For eksempel kan hovedpersonen ha vært utsatt for en alvorlig ulykke eller ha 

mistet nære pårørende, eller noen kan ha mistet alt de eier. Dette er viktig informasjon når det 

skjer rett før eller i starten av bokas handling. 

32

Handling 

Vi vet fra før, for eksempel fra Lesersørvis, at mye handlingsreferat øker tempoet i ei bok. Slik er 

det også med bokprat. Handlingsgjengivelse øker rytmen og skaper dynamikk i bokpraten. 

Hvor mye man skal gjengi av handlingen bør vurderes opp mot helheten i den enkelte bokprat 

og hele bokpratpresentasjonen. Har vi brukt tid på en frossen scene og/eller en beskrivelse av 

bakgrunnsrammen eller en personbeskrivelse, passer det fint med litt action og beskrivelser av 

handlingen. Beskrivelsen under er et eksempel på en sekvens som vil øke tempoet i bokpraten 

og kanskje hanke inn tilhørere i ferd med å falle ut. Her er det naturlig å fortelle i raskt tempo! 

Han reiste seg så brått at stolen veltet, styrtet ut av 

klasserommet, bortover korridoren, tok trappene i tre steg, 

sparket opp utgangsdøra, løp ut og hev seg på sykkelen, 

tråkket i vill fart ned bakken, skrenset i svingen og rakk 

akkurat å bråstoppe foran butikken i det bussen kom. 

Når det gjelder handlingsgjengivelse, er det viktig å stoppe i tide. For mye 

handlingsgjengivelse i bokpraten kan fort minne om en middels god skolestil med mye 

oppramsing. Vi skal heller ikke fortelle hele handlingen, eller for mye av den, slik at det blir 

unødvendig å lese boka! Handlingsbeskrivelsen kan føre oss fram til et av bokas 

høydepunkter, til et punkt der spenningen er bygget godt opp. Der må vi stoppe, selvsagt 

uten å røpe hvordan det går. 

Plott 

I stedet for mye oppramsende handlingsreferat, kan vi beskrive plottet i boka. Plott kan ifølge 

Hallen (2016) defineres som: 

“en kort tolkning av sammenhengen mellom hendelser 

og karakterutvikling i en fiksjonstekst, med vekt på 

hvordan sammenhengen kan skape spenning og 

nysgjerrighet.” 

Begrepet plott er beskrevet av den britiske forfatteren E.M. Forsters i boka Aspects of the 

Novel (1927), og han illustrerer det med følgende eksempel: "Kongen døde, og dronningen 

døde etterpå" er en fortelling eller handlingsrekkefølge. "Kongen døde, og så døde dronningen 

av sorg" er derimot et plott." 

33

Personer 

Hoveddelen av en bokprat kan også ta utgangspunkt i en eller flere karakterer i boka og la 

disse få plass. Det er ikke nødvendigvis alltid best å fokusere på hovedpersonen. Velg en 

person i romanen som du synes virker interessant og beskriv for eksempel utseende, klesdrakt, 

holdning, uttrykk i øynene og kroppsspråk. 

Hvordan ser karakteren ut? 

Har hen spesielle kjennetegn, som fregner, føflekker, 

lange ører, store føtter eller smale lepper? 

Hva slags klær har hen på? 

Gestikulerer karakteren mye? 

Går hen med lange skritt? 

Flakker karakteren med øynene? 

Gjør hen kast med hodet? 

Det går også an å beskrive hvilke relasjoner, følelser og forbindelser det er mellom bipersonen 

og hovedpersonen. Når personen er beskrevet, må vedkommende knyttes til tema eller 

handling. Slike overganger kan lages for eksempel slik: "Denne personen (bruk gjerne navn) er 

hovedpersonens beste venn", "denne personen kommer til å lage mye trøbbel for 

hovedpersonen" eller "denne personen utfordrer leseren med sin …" 

Hvis vi tar utgangspunkt i en av hovedpersonene: 

Endrer personen seg gjennom boka? 

Hvilke følelser vekker personen i meg? Hvorfor? 

Liker vi personen? 

Har personen en venn? 

Er personen selv en god venn? 

Står personen i et dilemma? 

Hvis personen står i et dilemma, kan vi forsterke det ved for eksempel å si: "Hvis Per hadde 

sittet her ved siden av meg i den stolen, hadde han nok trommet med fingrene på låret hele 

tiden. Og det er ikke så rart, hvis dere hadde visst hva han tenkte på, hadde dere forstått det." 

Det er ikke sikkert dette står i boka i det hele tatt, men noe vi eventuelt kan føye til for egen 

regning. Siden vi bruker en hypotetisk form, "hvis Per hadde sittet her ved siden av meg ...", har 

vi vårt på det tørre. 

Igjen kan vi se til Lesersørvis, der karakterer blir beskrevet som en av appellfaktorene. 

Tema 

Potensielle lesere vil vite hva boka handler om, gjerne fortalt i kortform ved å angi tema. Som 

regel har ei bok flere temaer, men det er ikke nødvendig å gå inn på alle. Her gjør vi et utvalg 

utfra hvilke temaer vi selv synes er mest interessante, og/eller hvilke temaer tilhørerne antas å 

mene er de mest interessante. Noen mener at vår tid preges av overfladiskhet og mangler 

arenaer for drøfting av eksistensielle spørsmål. Hvis vi klarer å løfte innholdet opp på et 

34

filosofisk nivå og vise hvordan boka kan inspirere til ettertanke og diskusjon, har vi antakelig 

fått fram det aller viktigste og mest spennende ved boka. Vi får vist hvor viktige bøker er som 

utgangspunkt for dybderefleksjon og diskusjon, blant annet fordi bøker har så mye mer plass 

enn andre medier. 

I stedet for å si at Mio, min Mio av Astrid Lindgren handler om vennskap (noe som ikke er feil) 

og reisen til Landet i det fjerne, kan vi si at den dypest sett handler om lengselen etter foreldre 

og å finne igjen en far, eller at den dypest sett handler om kampen mellom det onde og det 

gode. Kirsten Thorups bok Til vanvidd, til døden handler om andre verdenskrig, og reiser 

essensielle spørsmål om nazisme: “Hva er egentlig nazisme? Hvem blir nazister? Hva gjør 

nazisme med mennesker på det indre plan?” 

Høytlesning 

En høytlesning kan være et forfriskende innslag som skaper variasjon. Ved å la høytlesning 

utgjøre hoveddelen av en bokprat slippes forfatteren av verket til. Vi hører forfatterens egen 

tone, stemme og språk, noe som i seg selv er et poeng. Velg en sekvens fra boka som pirrer 

nysgjerrigheten, gjerne brukt som en cliffhanger, slik at du stopper å lese akkurat i det noe 

spennende er i ferd med å skje. En halv side kan være nok, en sjelden gang kan man lese 

halvannen. Det går også an å lese flere korte biter fra samme bok. Da er det greit å si: "Og her 

hopper jeg litt …" 

35

Det er ikke nødvendig å være profesjonell skuespiller for å lese høyt godt nok. Teksten i seg 

selv gjør ofte mye av jobben så lenge du leser flytende og tydelig. Bevisst bruk av korte og 

lengre pauser er et enkelt og effektivt virkemiddel for å variere tempoet og for å fremheve 

deler av teksten. Pauser kan også brukes når handlingen blir spennende og når den som 

forteller gjerne vil holde tilhørerne på pinebenken lengst mulig for å dra ut spenningen. 

Stemmebruk 

De som vil, og som kjenner seg trygge på høytlesning, kan benytte stemmen til å fargelegge 

teksten i større grad. For eksempel har det en effekt å gradere stemmestyrken. Bibliotekar, 

formidler og forteller Marit Hallen, som i flere år reiste rundt i landet og holdt bokpratkurs, 

snakket om stemmebruk i tre grunn-nivåer (M. Hallen, personlig kommunikasjon, 2016). 

Å snakke/lese i pluss: Bruk høy stemme, gjerne fulgt av tydelig kroppsspråk 

og gestikuleringer. Merk at du har mulighet til å variere tempoet, enten ved å 

snakke fort med høy stemme, og eller å senke tempoet og fortsatt snakke 

høyt, og med trykk på hvert ord. Snakker du fort med høy stemme, vil det 

være et sterkt virkemiddel. Da er det gjerne noe som står på spill som virkelig 

haster. For eksempel at det brenner! Snakker du langsomt med høy stemme 

blir virkningen poengterende; det kan være aktuelt når du vil understreke et 

budskap. 

Å snakke/lese i null: Snakk så nøytralt som mulig med vanlig stemme i vanlig 

tempo. Dette er det nivået vi bruker mest, og som skal danne bakteppe og 

kontrast når vi bruker pluss eller minus. 

Å snakke/lese i minus: Hvisk eller bruk lav stemme, få ord og mange pauser. 

Dette er et godt triks særlig i en barnegruppe, da det får barna til å lytte og 

høre etter. 

Videre kan du, dersom du er god til å etterligne dialekter, la en av karakterene i boka få snakke 

for eksempel trøndersk, nordlending eller bergensk. I NRK Super er det vanlig å høre ulike 

dialekter, noe som skaper variasjon og gjør det lettere for tilhørerne å skille karakterene fra 

hverandre. Bøker med mye direkte tale og et stort persongalleri er særlig egnet for denne type 

variasjoner. 

En bokprat som en samtale fra en scene 

Noen fylkesbibliotek arrangerer hvert år presentasjoner av årets kulturfondbøker der 

målgruppen er bibliotekansatte. Det har vært eksperimentert med form, ved at man blant 

annet har prøvd å erstatte en vanlig bokprat med en samtale om ei bok mellom to personer på 

en scene, på hver sin stol med et lite bord imellom. Når to personer forholder seg til samme 

bok, åpner det lettere for flere tolkninger, og bokpresentasjonen får et mer åpent perspektiv. 

En samtale tar mer plass enn en bokprat, bokstavelig talt. Det tar lenger tid, krever mer 

personale, mer rigging og utstyr, men det kan det være verdt. Det skaper dynamikk, og fordi 

det ligner mer på bokbad gir det kanskje bokpraten et snev av glamour. 

36

Avslutning av bokpraten 

En klassisk fortelling har gjerne hode, kropp og hale. Slik kan det være med bokprat også. 

Anslaget er hodet, hoveddelen er kroppen, og avslutningen er halen. En bokprat kan avsluttes 

på ulike måter. 

Oppsummering av forfatterskapet 

En oppsummering av et forfatterskap kan være en fin avslutning. Her kan man for eksempel si 

"dette er etter min mening den beste boka fra forfatteren til nå.", "for denne boka er forfatteren 

nominert til ..." eller "ringen er sluttet. Her vender forfatteren tilbake til et tema fra hens 

tidligere bøker." 

Bøker som ligner 

Å foreslå bøker som minner om den vi nettopp omtalte, gir publikum en følelse av å få 

ekstrasørvis og et inntrykk av at bokprateren kan mye om bøker. I tillegg til å være en fjær i 

hatten for bokprateren, er dette også en sjanse til å dra nytte av bredden i boksamlingen og 

vise hvor mye biblioteket har å by på. Man kan vise til bøker om samme tema, samme 

tidsepoke, samme bakgrunnsramme, samme type hovedperson eller samme sjanger. "Bøker 

som ligner" er grundig omtalt i Lesersørvishåndboka (Øyrås, 2021). 

Egen vurdering 

Bokpraterens ærlige mening om ei bok vil også være en avslutning av interesse for publikum. 

Hvis vi sier at “dette er en av mine favoritter i år”, “dette er ei av årets beste bøker” eller “dette er 

ei av de beste bøkene jeg har lest de siste ti årene”, vil det være en flott avslutning med tyngde. 

Hvis vi begrunner, bør det være kort. 

Noen mener at man bør unngå å snakke om bøker man selv ikke 

liker. Det kan være vanskelig å etterleve i bibliotekaryrket siden vi 

må forholde oss til hundrevis av nye bøker hvert år. Antakelig 

finnes det lesere til alle bøker, og som profesjonelle må vi også 

forholde oss til bøker vi selv ikke liker og finne måter å formidle 

disse på. Dersom det på samme arbeidsplass finnes flere av de 

ansatte som jobber med bokprat, kan vi overlate bøker vi selv 

absolutt ikke liker til en av våre kolleger. Ellers kan man referere til 

anmeldelser som oppsummerer boka på en positiv måte. Man kan 

også flytte fokus over på mottakerne og snakke om hvem man tror 

vil like boka. 

Det går også selvsagt an også gjøre et nummer ut av det at man ikke likte ei bok, si det rett ut 

og nettopp med det få noen av tilhørerne interesserte. For det første kan det åpne opp for en 

fin dialog med publikum, og for det andre kan det vise at det faktisk er lov å mislike bøker. 

37

Hva sitter vi igjen med 

Avslutningen kan gjerne løftes opp på et filosofisk og eksistensielt nivå ved at vi snakker om 

hvilke moralske og etiske dilemmaer ei bok reiser. Videre kan vi si noe om hvilke tanker og 

spørsmål vi sitter igjen med etter vi har lest boka. Vi kan også si at dette er ei viktig bok, fordi 

den sier noe om livets vanskelige valg. Dette er kanskje den avslutningen som kan gjøre mest 

inntrykk. 

Leseopplevelser kan være så mangt, og folk leser av ulike grunner. Det er selvsagt greit å si at 

“denne boka var en deilig og ukomplisert bok som ga et fint avbrekk i hverdagen” eller at man 

kjente seg løftet og optimistisk etter å ha lest boka. Andre opplevelser av ei bok kan være for 

eksempel “denne boka ga meg frydefulle grøss”, eller “dette var en skikkelig pageturner som 

fikk tida til å gå kjempefort”. En leseropplevelse kan også være at “denne boka passer å lese på 

senga fordi den har et rolig tempo og en varm tone som får pulsen ned.” 

Bokprat og helhetsopplevelse 

Å være publikum på en bokpratstund der flere bøker blir presentert, kan være mer enn en 

bok-for-bok-opplevelse. Publikum vil, i tillegg til å få en rekke boktips, også få en 

helhetsopplevelse. Etterpå gjør de seg kanskje noen refleksjoner og tenker: “Hva fikk jeg 

egentlig vite i dag? Hvilke bøker har jeg fått lyst til å lese? Hvordan opplevde jeg den som 

presenterte bøkene? Virket vedkommende reflektert, troverdig, dyktig i faget sitt? Sitter jeg 

igjen med noe av betydning? Gikk tida fort?” 

Det er kanskje også noen blant publikum som er utålmodige eller kjeder seg og synes at hele 

foredraget er uinteressant. Vi regner ofte med at de fleste mener det samme som oss, nemlig 

at lesing er et gode. Men kommer vi ut av biblioteket, for eksempel til en forening der 

medlemmene møtes på grunn av andre interesser enn litterære, kan det hende at det finnes 

noen som ikke er aktive boklesere. Vær lydhør for at det er ulike oppfatninger om bøker og 

lesing. 

38

Å snakke med publikum om lesing 

En bokprat blir lett mest en enveisformidling fra bibliotekar til publikum. Det er naturlig, da det 

tross alt er bibliotekaren som har forberedt en formidlingsstund, og publikum som har 

kommet nettopp for å høre hva bibliotekaren har å si. I denne settingen kan publikum føle seg 

ekstra ivaretatt dersom man i tillegg til å snakke om tekst og forfatter også evner å flytte fokus 

over på leseren og gi noen innspill som de fleste vil finne nyttige. Da kan det være fint å trekke 

inn konseptet Lesersørvis og nevne de seks appellfaktorene hendelsesforløp, 

bakgrunnsramme, karakterer, språk, tone og tempo. Man snakker ikke nødvendigvis om alle 

på en gang, men utdyper kanskje en faktor som karakteriserer boka. Appellfaktorene utgjør et 

språklig verktøy for leseren til å bli mer bevisst sin egen litterære smak, og dermed til bedre å 

sette ord på hva en liker ved ei bok. Mange vil nok kunne få en aha-opplevelse og glede seg 

over å kunne rydde i begrepene rundt egne preferanser når det gjelder lesing. 

En bokprat er en ypperlig anledning til å snakke om lesing generelt. Vi må prøve å formidle 

noe om hva som er spesielt med å lese. Barn og unge blir ofte oppfordret til å lese bøker fordi 

lesing gir dem bedre ordforråd, man blir bedre på rettskriving, kan utvikle empati for andre, 

kan lære mye gjennom litteraturen og dermed oppnå bedre karakterer på skolen. Dette er 

selvsagt også sant. 

Hva kan ei bok gi oss, hvis vi ser bort fra konkrete nyttehensyn som for eksempel bøker som en 

støtte i skolearbeid? Hva skiller lesing fra å høre på musikk, se teater eller en film? Mens film, 

teater og konserter i stor grad er opplevelser som skjer i et rom sammen med andre, og 

dermed blir en fellesopplevelse, er lesing, bortsett fra høytlesning, noe man gjør alene. Det er 

en stillferdig aktivitet, der leseren opplever en tekst i møte med sitt eget indre. Vi kan si at 

lesing er en ensom aktivitet, men ensom i en positiv forstand. Nettopp fordi man er alene med 

teksten, får man også en helt personlig opplevelse. Akkurat det kan kjennes godt, kanskje 

særlig for en som er ung. De fleste unge mennesker har stunder da de kjenner seg ensomme 

og annerledes enn andre. En leseopplevelse kan gi trøst og styrke, og en får noe fint som er 

bare ens eget og som bygger opp under egenfølelse og selvstendighet. 

Om bokprateren klarer å sette egne ord på hva som er fint med lesing, kan det ha en positiv 

virkning på publikum. Kanskje vi også kan selge inn lesing som en annerledes opplevelse, og 

som et rolig alternativ når man vil være litt alene og ha det stille rundt seg. 

Vi må anta at det kan sitte folk blant publikum som har dårlige opplevelser med lesing. Det 

gjelder både voksne og barn. Kanskje har lesevansker vært en utfordring, eller kanskje det er 

noen som aldri helt har funnet ei bok de har likt. Kanskje har de bøker hjemme de aldri har fått 

lest ferdig, og som nå står der og gir dem dårlig samvittighet. Det skaper neppe leseglede, og 

det er kanskje ikke noen god opplevelse for dem å høre på en bokprat. 

Vi må derfor formidle at lesing og bøker ikke er så alvorlig. Det gjør for eksempel ingenting om 

en ei bok ikke blir lest ferdig! Det kan være mange grunner til at det ikke skjer. Kanskje likte 

man ikke boka, eller den ble for tung å lese. Alle bøker trenger ikke bli lest fra perm til perm. En 

diktsamling inneholder kanskje bare noen få dikt som appellerer. Det samme kan gjelde 

fortellinger eller noveller. Når det gjelder faglitteratur, er det enda mer selvsagt. Har man 

funnet den bruksanvisningen, eller det kapittelet man var på jakt etter, behøver man ikke lese 

gjennom alle de andre. Det er lov å finlese en innholdsfortegnelse og deretter velge ut de 

kapitlene som interesserer, og det også er lov å legge fra seg en roman som ikke treffer. 

39

Tid og rytme 

Hvis tilhørerne opplever at tida går fort, gjør bokprateren antakelig en god jobb. Tilhørernes 

opplevelse av tid underveis kan vi et stykke på vei regulere. En bokprat, både en enkelt bokprat 

og en samlet presentasjon av flere bøker, har tempo og rytme. En bevisst bruk av tempo og 

rytme gir oss også en mulighet til å komponere en helhet og bygge opp dramaturgien i 

bokpraten. En rytme oppstår når man gjentatte ganger begynner å snakke om ei ny bok. 

Dersom hver eneste presentasjon følger de samme punktene når det gjelder anslag, hoveddel 

og avslutning, vil det oppleves monotont. Som bokprater bør man være bevisst progresjon, 

dramaturgi og oppbygging av hele bokpratpresentasjonen. 

Akkurat som hver enkelt bokprat kan ha hode og hale, kan bokpratstunden som helhet også 

ha det. Det vil si at vi bevisst bør velge hvilken bok vi vil starte med, og hvilken vi vil avslutte 

med. Den første boka bør være en som kan gripe fatt i tilhørerne, kanskje noe spennende eller 

oppsiktsvekkende. Deretter kan vi senke intensiteten, ved at de neste bøkene vi snakker om 

ikke trenger å ha samme evne til å vekke oppsikt som den første. Dersom det er mulig, kan vi 

prøve å finne ei bok som kan være et dramaturgisk høydepunkt. Den kan komme et stykke ut i 

rekken, og kanskje kan den aller siste boka være en som vekker ettertanke. 

Det er ikke nødvendig å gi hver bok lik tid og oppmerksomhet. Ikke lag bokpratene like lange! 

Ved å variere lengden på bokpratene skapes det en dynamikk. Ti på topp-forfattere som får 

mye oppmerksomhet i media trenger ikke nødvendigvis lange bokprater. 

Bør man droppe bestselgerne helt i bokprat rettet mot et åpent publikum? Selv om publikum 

også ofte er kjent med bestselgerne, kan det være et poeng å ta med en og annen av disse 

også. Kanskje er publikum nysgjerrig på hva bokprateren mener om akkurat disse. Dessuten 

kan slike bøker skape gjenkjennelse og kontakt med publikum. Velger man å ta med 

bestselgere i bokpraten, så ikke bruk mye tid på dem. Tar man dem ikke med, kan det være et 

poeng å forklare hvorfor. 

Ekstrasørvis 

Det er selvsagt avgjørende for publikums opplevelse at hver enkelt bokprat er godt forberedt 

og vel gjennomført. En bokprat kan med hell bygges ut til noe mer enn å gi en rekke boktips. 

Den kan for eksempel utvides til å bli en helhetsopplevelse som minner mer om et foredrag 

eller et kåseri. 

Voksne som kommer til biblioteket for å høre en bokprat er ofte velutdannede og 

kulturinteresserte mennesker. For dem er det interessant å høre også om det som rører seg 

generelt i bokbransjen. Vi har, som aktører innen litteraturfeltet, formell og uformell kunnskap 

om bokbransjen som vil interessere publikum. Få vil huske alt som blir sagt om alle bøkene. 

Mer sannsynlig er det at de vil huske hva som blir sagt mellom hver bokpresentasjon, dersom 

vi har noe interessant eller pirrende å fortelle. 

Mellom hver enkelt bokprat kan vi derfor fylle på med bransjekunnskap, historier og egne 

opplevelser med bøker eller forfattere, hva bokanmeldere har sagt og skrevet, og kanskje også 

litt sladder. Vi kan ellers fortelle om ferske forfattere som det er verdt å være oppmerksom på, 

detaljkunnskap om enkeltforfattere om hvor de bor, hvor gamle de er, hvilke vaner de har, for 

eksempel hvor de skriver og ellers hva som sies om dem, og hva de forteller om seg selv. Det 

kan være kunnskap om de ulike bokprisene vi deler ut i Norge, hvilken status disse har og 

hvem som har fått priser, eller det kan være sladder fra forlagenes hagefester der noen har 

gjort noe oppsiktsvekkende. Noe av dette blir gjengitt i media, men blir fort glemt av de fleste. 

Vi kan ta vare på slike små historier og anekdoter og fortelle om dem i bokpratsammenheng. 

40

Ikke minst kan det være artig for publikum å få litt sjangerkunnskap. Det er for eksempel ikke 

bare de som jobber i biblioteket som kan synes det er interessant å vite at biografier kan deles 

inn i undersjangre; selvbiografien, romanbiografien, biografien skrevet av en nært beslektet 

person og forskerbiografien. Man kan også tenke litt høyt rundt interessen for biografier. Jo 

eldre man blir, desto mer interessert er man i å lese om levd liv, sies det. Samtidig vet vi at 

biografier også interesserer barn. Hva er det som er interessant med biografier? Hva er det ved 

biografier som pensjonister liker, og hva er det ved biografier som fascinerer barn? Sammen 

med publikum kan vi gjøre oss noen tanker rundt dette. 

En annen sjanger som også vil ha mange lesere er krim. Dette er en sjanger som det er lett å 

finne triggende detaljer om, og lokal krim er et fenomen som kan omtales med eksempler. Det 

er bemerkelsesverdig at så mange byer i Norge, ja til og med daler og tettsteder, har sin egen 

krimforfatter. Det er lenge siden det bare var Bergen og Oslo som hadde egne detektiver som 

fartet rundt i byen for å avdekke kriminelle handlinger. I dag har også Tønsberg, Larvik, 

Fredrikstad, Trondheim, Tromsø, Hamar og Østerdalen, for å nevne noen, slike lokale 

etterforskere som lesere kan følge på skurkejakt i kjente omgivelser. 

Relevant kulturstoff og bransjekunnskap kan nevnes i begynnelsen av bokpraten, det kan 

flettes inn mellom noen av bokpresentasjonene, eller det kan brukes avslutningsvis. Dette vil 

bryte opp rytmen i bokpraten og gjøre den mer dynamisk, samtidig som publikum får et 

innblikk i litteraturfeltet. 

41

Eksempel på bokprat 

Elise Kristensen ved Hamar bibliotek gjør i forbindelse med Kulturfondstafetten en bokprat om 

Kirsten Thorups bok Til vanvidd, til døden. Elise har gitt tillatelse til å gjengi bokpraten, og til at 

den kan brukes som eksempel. Bokpraten kan også ses på YouTube (Innlandet 

fylkeskommune, u.å.). 

Elises bokprat er beregnet på bibliotekarer, men kunne også vært holdt for andre målgrupper. 

Bokpraten virker dynamisk og fengende, den er kort og fyndig (litt over to minutter), og er 

likevel tilstrekkelig lang. Mange tilhørere vil bli nysgjerrige og få lyst til å lese denne boka. Det 

er en interessant bokprat av flere grunner. Den viser oss hvordan Elise bruker og setter 

sammen ulike komponenter fra verktøykassen. Siden vi trenger noen konkrete eksempler for å 

kunne forklare flere mulige fremgangsmåter i en bokprat, skal vi se på hva som eventuelt 

kunne vært gjort annerledes. Bokpraten til Elise står støtt slik den er, så forslag til forandringer 

gjøres her kun av pedagogiske grunner. 

En av styrkene ved Elises bokprat, er at den er muntlig i formen. Det kan godt være at Elise har 

planlagt hvert ord, men det virker ikke sånn. Bokpraten virker planlagt i innhold, men likevel 

forfriskende spontan i muntlig språk og form. Det anbefales å oppleve bokpraten på YouTube, 

men for at vi skal kunne diskutere elementene i bokpraten, er den her gjengitt tilnærmet 

korrekt skriftlig. 

Kirsten Thorup, snart 80 år, har skrevet en rasende, intelligent, intens og fantastisk 

bok fra andre verdenskrig, ulikt noe annet jeg har lest fra andre verdenskrig. 

Her møter vi danske Harriet som nettopp har blitt enke etter at mannen hennes 

styrtet da han meldte seg til tyske Luftwaffe. De var ikke sånn supernazister, litt sånn 

halvnazister, det var enkelte sider ved nazismen de likte. Han ville beskytte finnene 

mot Sovjet, så han meldte seg til tjeneste for Luftwaffe og ble skutt ned. En 

offiserskollega av ham, en høyerestående offiser fra München, inviterer derfor Harriet 

til et rekreasjonsopphold i München, og Harriet plasserer de to små sønnene sine på 

et barnehjem for å dra til München i 1942. 

Boka starter direkte, rett på toget, det stinkende, fæle toget fulle av soldater og piss, 

for å si det rett ut, og stank, og hun tar toget ned til München, og der skal hun bo hos 

overklassefruen Gudrun, som også er dansk. En helt forferdelig dame, også veldig 

morsom på mange måter, pillemisbruker og alkoholiker. Holder fasaden for enhver 

pris, og er fullstendig del av det skuespillet som nazismen ønsket at man skulle være. 

Det er ikke lov å si meningen sin, man skal støtte Hitler fullt og helt. Man skal 

behandle østarbeiderne, Ludmillaene, som slaver, noe Harriet er alt for frittenkende 

og selvstendig til å klare å gjøre. 

Boka er intens, uten kapitler, uten avsnitt, og du er i tankestrømmen til Harriet hele 

tida. Dette er en bok for alle kanskje litt mer viderekomne lesere, men også for de 

som er interessert i 2. verdenskrig. Også Elena Ferrante-lesere kan lese denne her, 

alle som liker historiske romaner, liker romaner om sjelekval og etiske dilemmaer og 

hvordan det er å være menneske. 

Jeg anbefaler også Kirsten Thorups bok "Erindringer om kjærlighet" som hun fikk 

Nordisk råds litteraturpris for i 2017. 

42

Anslag 

Vi ser at Elise velger et anslag som er en blanding av superlativer og forfatterrelatert anslag. 

Dette gjør at vi blir hektet på bokpraten helt fra starten av. 

Bakgrunnsramme 

Etter anslaget gir hun et kort riss av bakgrunnen for handlingen. Hun gjør dette effektivt og 

elegant i én sveip. Bakgrunnsrammen gir informasjon som danner grunnlag for plottet, 

intrigen og senere handling. Det er essensielt å vite at Harriet nylig har blitt krigsenke etter 

mannen som var flyver i Luftwaffe, og at hun og mannen har vært på nazistisk side under 

krigen. Det er også essensielt at paret ikke har vært ledende og helt overbeviste nazister, men 

litt halvveis med. Med dette vet publikum nok til å henge med videre. 

Men som sagt, vi skal av pedagogiske grunner se hvordan elementene i Elises bokprat kunne 

vært bygget videre ut. Dersom bokprateren hadde valgt en lenger bokprat for akkurat denne 

boka, kunne man gått dypere inn i Harriets bakgrunn, for å forklare hvordan ekteparet havnet 

på nazistisk side, om tvilen, troen og hvordan tilfeldigheter og bekvemmelighetshensyn får 

mennesker til å gjøre valg. 

Sansebeskrivelser 

Etter bakgrunnspresentasjonen får vi et eksempel på en scene som er beskrevet med 

sanseopplevelser. Vi hører om det stappfulle toget på vei til München, stinkende av urin. Disse 

sansebeskrivelsene kunne vært utvidet dersom bokprateren hadde valgt en lenger bokprat. 

Man kunne man dvelt lenger ved togscenen. Vi kunne hørt om anklene til Harriet som hadde 

hovnet opp fordi det var så varmt, og fordi hun måtte stå hele veien. Vi kunne hørt mer om 

lydene på toget, tuting, hvining fra bremser eller rytmen fra toghjulene på skinnegangen. Vi 

kunne hørt mer om luften inne i toget; i boka er den beskrevet som ulidelig varm, klam og 

innestengt. Og kanskje hadde vi i enda større grad fornemmet krigsstemningen dersom det 

hadde vært nevnt at togvinduene om natten var totalt nedblendet for at ikke toget skulle 

oppdages av engelske bombefly. 

Handling 

Vi ser at Elise ikke røper mye av handlingen. Hun bygger nesten hele bokpraten på det som 

skjer før Harriet kommer til München. Riktignok får vi noen hint om hva som kan skje videre; 

vertinnen viser seg å ha sider som Harriet ikke visste om. I det hele tatt er det mye i München 

som Harriet ikke visste noe om, fordi mye foregår bak en pyntelig fasade. For eksempel kan 

hushjelpene fra Øst-Europa, Ludmillaene, ifølge nazismen behandles som undermennesker. 

Elise har vært sparsom med handlingsreferat, men det virker tilstrekkelig: Leseren blir veldig 

nysgjerrig på hva som skjer videre! 

Avslutning 

Elise avslutter bokpraten med en anbefaling og med å nevne at Kirsten Thorup har fått 

Nordisk Råds litteraturpris. Det er en fin måte å sette punktum på som gir troverdighet og 

status til både forfatteren og den omtalte boka, og som også sier noe om bokpraterens utvalg. 

En kunne avslutningsvis også føye til noe om hva en sitter igjen med etter å ha lest boka; 

ettertanken. Boka trigger leseren til å gjøre seg noen refleksjoner om nazismen og hva den 

gjør med mennesker. 

Tusen takk til Elise Kristensen for at vi fikk lov å bruke eksempelet. 

43

Kom i gang med bokprat! 

Som tidligere nevnt kreves det tid og trening for å bli en god bokprater. Siden det kommer nye 

bøker hvert år, vil det i et folkebibliotek kreve årlige ressurser til stadig å forberede nye 

bokprater. Denne kostnaden må bibliotekene vurdere opp mot nytte og vinning. 

Å starte med bokprat er ikke bare opp til den enkelte bibliotekar. Bokpratvirksomhet rettet 

mot publikum må avklares med ledelsen. Dersom ditt bibliotek ennå ikke har begynt å jobbe 

systematisk med bokprat kan det være en ide å ta opp temaet med din nærmeste leder og 

foreslå at bokprat blir en sak på flere personalmøter. Da får dere god tid til å finne ut hvordan 

dere best kan komme i gang, hvordan dere best kan drifte en slik virksomhet over tid og i 

hvilke fora dere vil prioritere å bokprate. Diskuter gjerne ressursbruk i forhold til kost-nytte. 

Kompensasjon i form av overtid eller avspasering er også spørsmål som vil komme opp. 

Argumenter for hvorfor dere skal gjøre bokprat til et tilbud fra biblioteket, finnes i rikelig monn. 

Se for eksempel kapittelet “Hvorfor er bokprat så viktig?” 

Noen tips på tampen: 

Dersom ditt bibliotek allerede er i gang med bokprat kan du melde din 

interesse for å bli med i et bokprat-team og foreslå en diskusjon der dere 

kan ta opp hvordan dere kan samarbeide, gjøre hverandre bedre og 

utnytte ressursene best mulig. 

Øvelse gjør mester her som på de fleste andre områder. 

Har du først gjort alt arbeidet med å forberede en bokprat, koster det lite 

å holde den flere ganger. Tenk etter om biblioteket kan tilby den til flere, 

i eller utenfor biblioteket. 

Det er som regel en takknemlig oppgave å snakke om bøker. 

Publikum vil stort sett synes at du er flink! 

44

LITTERATURLISTE 

Barratt-Due, E. (2011). På scenen i ditt eget liv: Hvordan formidle et budskap og trives foran 

publikum. Cappelen Damm. 

Bjørnstad, L. (2016, 26. juli). Skjønnlitteratur kan gjøre oss mer empatiske. 

https://forskning.no/sosiale-relasjoner-psykologi/skjonnlitteratur-kan-gjore-oss-merempatiske/406453 

Bodart, J. R. (2010)Booktalking: That Was Then and This Is Now. The Library Connection. 

ALAN,38(1), https://doi.org/10.21061/alan.v38i1.a.7 

Folkebibliotekloven. (1985). Lov om folkebibliotek (LOV-1985-12-20-108). Lovdata. 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108 

Forsters, E.M. (1927). Aspects of the Novel. Mariner Books. 

Gjestrum, L., Tallerås, K., Tveit ÅK. (2018) “Vi søker deg med relevant høyere utdanning”: 

Kompetansebehov i det bibliotekfaglige profesjonsfeltet. Nordisk Tidsskrift for 

informationsvitenskab- og kulturformidling, 7(3), 22-41. https://oda.oslomet.no/odaxmlui/handle/10642/6450 

Hallen, M. (Red.). (2016). Fortell mer! I N. Aalstad (Red.), Les meg: Håndbok i litteraturformidling 

(s. 52-77). Ena forlag. 

Heie, M. (2020, 27. oktober). En av fem 15-åringer leser så dårlig at de vil få problemer i videre 

utdanning og yrkesliv. https://forskning.no/barn-og-ungdom-kjonn-og-samfunn-partner/enav-fem-15-aringer-leser-sa-darlig-at-de-vil-fa-problemer-i-videre-utdanning-og-yrkesliv/1756917 

Innlandet fylkesbibliotek. (u.å). Til vannvidd til døden av Kirsten Thorup. YouTube. 

https://youtu.be/sxnM5QqRXXs 

Leser søker bok. (u.å). 100-lista. Hentet 18. januar 2023. 

https://lesersokerbok.no/formidling/100lista/ 

Nasjonalbiblioteket. (u.å.). Om prosjektet. 

https://bibliotekutvikling.no/formidlingskompetanse/om-prosjektet/ 

NTB (2022, 22. Juni). Undersøkelse: Dobbelt så mange gutter som jenter leser ikke bøker. 

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/2022/06/22/undersokelse-dobbelt-sa-mangegutter-som-jenter-leser-ikke-boker/ 

Nussbaum, M.C. (2016). Litteraturens etikk: følelser og forestillingsevne. Pax. 

Sarpsborg kommune (u.å.). Fra bokmessen til litteraturuka. https://litteraturuka.com/historikk 

Schiro, E. (2022, 3. mai). Norsk mediebarometer 2021. Statistisk sentralbyrå. 

https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/tids-og-mediebruk/artikler/norsk-mediebarometer-2021 

Svarstad, M. (2012). Da Sannheten fikk klærne på: ei innføring i muntlig fortellerkunst. 

Biblioteksentralen. 

Øyrås, V. (2021). Lesersørvis: Lesersørvishåndbok. Viken fylkesbiblikotek. 

45

BØKER SOM NEVNES SOM BOKPRAT-EKSEMPLER 

Brodin, E. (1996). Madonna med barn. Grøndahl og Dreyer. 

Dahle, G. (1994). Regnværsgåter. Cappelen. 

Erichsen, B. (2017). Norske kvinners liv og kamp: 1850-2000: utvalgte emner. Res Publica. 

Ernaux, A. (2020). Hendelsen (H.M. Solberg. Overs.). Gyldendal. (Opprinnelig utgitt 2000). 

Gulbrandsen, J. (Red.). (2019). Abortboka - vårt liv! Vår kropp!. Forlaget rødt! 

Hjulstad. K. (2015). Minnesota og støvet. Gyldendal. 

Jackson, I. (2017). Den store Brillebjørn-boka – de fire første bøkene i en!. Gyldendal. 

Lindgren, A. (2017). Mio, min Mio (A-M. Bjorvand, Overs.). Cappelen Damm. (Opprinnelig utgitt 

1954). 

Nedreaas, T. (1947). Av måneskinn gror det ingenting. Aschehoug. 

Nilssen, T. (1974). Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken. Cappelen. 

Rishøi, I. (2021). Stargate - en julefortelling. Gyldendal. 

Saugstad, O.D. (2007). Når grenser flyttes: Om ufødt liv, helse og forskning. Avenir. 

Thorup, K. (2021). Til vanvidd, til døden. Gyldendal. 

46


Sulten på informasjon om bøker er stor hos Norges 

befolkning, jamfør populære litteraturprogrammer i radio 

og TV, høye besøkstall både ved de store 

litteraturfestivalene og ved mindre forfattermøter i 

litteraturhus og på bibliotekene. Utnytter folkebibliotekene 

publikums interesse for informasjon om bøker godt nok? 

Bokprat er et formidlingsverktøy som egner seg svært 

godt til å vekke interesse for bøker. Denne håndboka 

argumenterer for hvorfor bibliotekene bør satse på 

nettopp bokprat. Hvordan kan vi bli enda bedre til å 

planlegge og gjennomføre en bokprat? 

Målet er å inspirere til mange gode bokprater både i og 

utenfor bibliotekene, samt plassere bibliotekene enda 

tydeligere på kartet i lesestimuleringens og litteraturformidlingens 

tjeneste.

Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?