Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

Jeg-fortelling
Om en jeg-fortelling kan kalles et anslag, kan diskuteres. En jeg-fortelling går utover rammene
for hva som kan kalles en kort innledning. Men en jeg-fortelling passer heller ikke helt inn i
hoveddelen av bokpraten, siden den fungerer som en innledning til ei bok og utgjør en egen
fortelling. Jeg-fortellingen blir derfor her omtalt mellom anslag og hoveddel.
En jeg-fortelling krever tid og plass. Den er personlig og kan på sitt beste skape interesse og
troverdighet for innholdet i ei bok. Den kan også vekke tilhørernes empati og innlevelse. Bøker
handler ofte om noe som mange har opplevd, som forelskelse, flytting, å ha et kjæledyr, miste
en venn, problemer i nære relasjoner eller fysiske og psykiske påkjenninger. Dette kan vi
fortelle om og bruke som innledning dersom vi har opplevd noe av det samme.
Man kan også, hvis man klarer å gjøre det troverdig, bruke en jeg-historie som man ikke
nødvendigvis har opplevd i sin helhet selv, men som kunne vært selvopplevd. Følgende lille
fortelling har faktisk skjedd i virkeligheten:
Undertegnede skulle presentere ungdomsboka Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad for en
gruppe lærere i videregående skole. Om denne boka skriver forlaget blant annet: “To brødre
vokser opp i et indianerreservat, i en verden som ikke levner dem særlig håp for fremtiden. Det
er dop, alkoholisme, familievold, kriminalitet og rasisme midt iblant tenåringsforelskelser og
familie- og søskenkjærlighet.”
29