Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

Eksempel på bokprat
Elise Kristensen ved Hamar bibliotek gjør i forbindelse med Kulturfondstafetten en bokprat om
Kirsten Thorups bok Til vanvidd, til døden. Elise har gitt tillatelse til å gjengi bokpraten, og til at
den kan brukes som eksempel. Bokpraten kan også ses på YouTube (Innlandet
fylkeskommune, u.å.).
Elises bokprat er beregnet på bibliotekarer, men kunne også vært holdt for andre målgrupper.
Bokpraten virker dynamisk og fengende, den er kort og fyndig (litt over to minutter), og er
likevel tilstrekkelig lang. Mange tilhørere vil bli nysgjerrige og få lyst til å lese denne boka. Det
er en interessant bokprat av flere grunner. Den viser oss hvordan Elise bruker og setter
sammen ulike komponenter fra verktøykassen. Siden vi trenger noen konkrete eksempler for å
kunne forklare flere mulige fremgangsmåter i en bokprat, skal vi se på hva som eventuelt
kunne vært gjort annerledes. Bokpraten til Elise står støtt slik den er, så forslag til forandringer
gjøres her kun av pedagogiske grunner.
En av styrkene ved Elises bokprat, er at den er muntlig i formen. Det kan godt være at Elise har
planlagt hvert ord, men det virker ikke sånn. Bokpraten virker planlagt i innhold, men likevel
forfriskende spontan i muntlig språk og form. Det anbefales å oppleve bokpraten på YouTube,
men for at vi skal kunne diskutere elementene i bokpraten, er den her gjengitt tilnærmet
korrekt skriftlig.
Kirsten Thorup, snart 80 år, har skrevet en rasende, intelligent, intens og fantastisk
bok fra andre verdenskrig, ulikt noe annet jeg har lest fra andre verdenskrig.
Her møter vi danske Harriet som nettopp har blitt enke etter at mannen hennes
styrtet da han meldte seg til tyske Luftwaffe. De var ikke sånn supernazister, litt sånn
halvnazister, det var enkelte sider ved nazismen de likte. Han ville beskytte finnene
mot Sovjet, så han meldte seg til tjeneste for Luftwaffe og ble skutt ned. En
offiserskollega av ham, en høyerestående offiser fra München, inviterer derfor Harriet
til et rekreasjonsopphold i München, og Harriet plasserer de to små sønnene sine på
et barnehjem for å dra til München i 1942.
Boka starter direkte, rett på toget, det stinkende, fæle toget fulle av soldater og piss,
for å si det rett ut, og stank, og hun tar toget ned til München, og der skal hun bo hos
overklassefruen Gudrun, som også er dansk. En helt forferdelig dame, også veldig
morsom på mange måter, pillemisbruker og alkoholiker. Holder fasaden for enhver
pris, og er fullstendig del av det skuespillet som nazismen ønsket at man skulle være.
Det er ikke lov å si meningen sin, man skal støtte Hitler fullt og helt. Man skal
behandle østarbeiderne, Ludmillaene, som slaver, noe Harriet er alt for frittenkende
og selvstendig til å klare å gjøre.
Boka er intens, uten kapitler, uten avsnitt, og du er i tankestrømmen til Harriet hele
tida. Dette er en bok for alle kanskje litt mer viderekomne lesere, men også for de
som er interessert i 2. verdenskrig. Også Elena Ferrante-lesere kan lese denne her,
alle som liker historiske romaner, liker romaner om sjelekval og etiske dilemmaer og
hvordan det er å være menneske.
Jeg anbefaler også Kirsten Thorups bok "Erindringer om kjærlighet" som hun fikk
Nordisk råds litteraturpris for i 2017.
42