Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

Bokprat og andre former for litteraturformidling
Litteraturformidling skjer på forskjellige arenaer og plattformer, i både større og mindre
formater. Det er relevant å snakke om ulike sjangre, både muntlige og skriftlige, innenfor
litteraturformidling. En baksidetekst på ei bok kan eksempelvis være en egen sjanger. Dette er
en kort, salgsfremmende tekst uten kritiske motforestillinger. En litteraturanmeldelse i en avis
er en annen sjanger. En anmeldelse er ikke i utgangspunktet salgsfremmende, men mer en
oppsummering av kritikerens positive og negative synspunkter på boka, gjerne begrunnet
med litteraturfaglige argumenter. Et bokbad kan være et tredje eksempel på en
litteraturformidlingssjanger der både en forfatter og en intervjuer kommer til orde. Det er
naturlig å regne bokprat som en egen litteraturformidlingssjanger, som er særlig knyttet til
folke- og skolebibliotekmiljøet.
Bokprat er en form for litteraturformidling som egner seg godt ansikt til ansikt i et fysisk rom.
Mens en litteraturanmeldelse er ment for et allerede lesende publikum, er bibliotekenes
bokpratere på mange arenaer; i biblioteket, på skoler, i lunsjpauser på arbeidsplasser, og i
foreninger der de møter mennesker med ulike interesser og varierende leseerfaring. Mens
anmeldere ofte er litteraturvitere som opererer med litteraturfaglige termer som folk flest
kanskje ikke bruker, er en bokprat i større grad tilpasset forskjellige målgrupper.
En avgrensning til andre litteraturformidlingssjangere kan være nyttig for enda bedre å kunne
rendyrke sjangeren bokprat. Dette igjen vil kunne fremheve bibliotekarers rolle innen
litteraturformidling, og heve interessen for og kvaliteten på bokprat som formidlingssjanger.
Bokprat før og nå
I et historisk dokument fra Sarpsborg kommune kan vi lese følgende fra året 1949: "Nic Stang
var den første som presenterte årets litteratur." (Sarpsborg kommune, u.å.). Dette høres
definitivt ut som bokprat, og det ligner mye en av aktivitetene som en del fylkesbibliotek i en
årrekke har holdt på med, nemlig presentasjoner av årets nye kulturfondbøker.
Det er grunn til å tro at flere folkebibliotek enn Sarpsborg har tilbudt lignende presentasjoner,
kanskje til og med tidligere enn 1949. Likevel må vi kunne si at tilfeldigheter har preget
bokprataktivitetene i Norge nesten helt opp til vår tid, fram til revidering av bibliotekloven i
2013, der aktiv formidling er omtalt som en virksomhet alle folkebibliotek forventes å ha i sin
portefølje. Det har vært tilfeldig om det har foregått noen bokpratvirksomhet i regi av
bibliotekene, og det har vært, om ikke tilfeldig, så i hvert fall opp til den enkelte
bokpratbibliotekar, hvordan det har vært gjort.
På 1990-tallet var hele bibliotek-Norge opptatt med å legge om til digital drift. Da digitale
løsninger etter hvert var kommet på plass rundt årtusenskiftet, begynte det å dukke opp kurs
som handlet om utadrettet virksomhet. Bokprat var et tema som raskt kom på dagsordenen,
og det vokste frem et uttrykt ønske om kurs i bokprat. På dette tidspunkt fantes det ingen
som underviste i bokprat, ei heller noen som hadde en oppskrift på hvordan dette kunne
gjøres. Foregangspersoner måtte derfor lete etter et sted å starte og prøve seg fram.
13