Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

Anslag
Vi ser at Elise velger et anslag som er en blanding av superlativer og forfatterrelatert anslag.
Dette gjør at vi blir hektet på bokpraten helt fra starten av.
Bakgrunnsramme
Etter anslaget gir hun et kort riss av bakgrunnen for handlingen. Hun gjør dette effektivt og
elegant i én sveip. Bakgrunnsrammen gir informasjon som danner grunnlag for plottet,
intrigen og senere handling. Det er essensielt å vite at Harriet nylig har blitt krigsenke etter
mannen som var flyver i Luftwaffe, og at hun og mannen har vært på nazistisk side under
krigen. Det er også essensielt at paret ikke har vært ledende og helt overbeviste nazister, men
litt halvveis med. Med dette vet publikum nok til å henge med videre.
Men som sagt, vi skal av pedagogiske grunner se hvordan elementene i Elises bokprat kunne
vært bygget videre ut. Dersom bokprateren hadde valgt en lenger bokprat for akkurat denne
boka, kunne man gått dypere inn i Harriets bakgrunn, for å forklare hvordan ekteparet havnet
på nazistisk side, om tvilen, troen og hvordan tilfeldigheter og bekvemmelighetshensyn får
mennesker til å gjøre valg.
Sansebeskrivelser
Etter bakgrunnspresentasjonen får vi et eksempel på en scene som er beskrevet med
sanseopplevelser. Vi hører om det stappfulle toget på vei til München, stinkende av urin. Disse
sansebeskrivelsene kunne vært utvidet dersom bokprateren hadde valgt en lenger bokprat.
Man kunne man dvelt lenger ved togscenen. Vi kunne hørt om anklene til Harriet som hadde
hovnet opp fordi det var så varmt, og fordi hun måtte stå hele veien. Vi kunne hørt mer om
lydene på toget, tuting, hvining fra bremser eller rytmen fra toghjulene på skinnegangen. Vi
kunne hørt mer om luften inne i toget; i boka er den beskrevet som ulidelig varm, klam og
innestengt. Og kanskje hadde vi i enda større grad fornemmet krigsstemningen dersom det
hadde vært nevnt at togvinduene om natten var totalt nedblendet for at ikke toget skulle
oppdages av engelske bombefly.
Handling
Vi ser at Elise ikke røper mye av handlingen. Hun bygger nesten hele bokpraten på det som
skjer før Harriet kommer til München. Riktignok får vi noen hint om hva som kan skje videre;
vertinnen viser seg å ha sider som Harriet ikke visste om. I det hele tatt er det mye i München
som Harriet ikke visste noe om, fordi mye foregår bak en pyntelig fasade. For eksempel kan
hushjelpene fra Øst-Europa, Ludmillaene, ifølge nazismen behandles som undermennesker.
Elise har vært sparsom med handlingsreferat, men det virker tilstrekkelig: Leseren blir veldig
nysgjerrig på hva som skjer videre!
Avslutning
Elise avslutter bokpraten med en anbefaling og med å nevne at Kirsten Thorup har fått
Nordisk Råds litteraturpris. Det er en fin måte å sette punktum på som gir troverdighet og
status til både forfatteren og den omtalte boka, og som også sier noe om bokpraterens utvalg.
En kunne avslutningsvis også føye til noe om hva en sitter igjen med etter å ha lest boka;
ettertanken. Boka trigger leseren til å gjøre seg noen refleksjoner om nazismen og hva den
gjør med mennesker.
Tusen takk til Elise Kristensen for at vi fikk lov å bruke eksempelet.
43