Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

Det er ikke nødvendig å være profesjonell skuespiller for å lese høyt godt nok. Teksten i seg
selv gjør ofte mye av jobben så lenge du leser flytende og tydelig. Bevisst bruk av korte og
lengre pauser er et enkelt og effektivt virkemiddel for å variere tempoet og for å fremheve
deler av teksten. Pauser kan også brukes når handlingen blir spennende og når den som
forteller gjerne vil holde tilhørerne på pinebenken lengst mulig for å dra ut spenningen.
Stemmebruk
De som vil, og som kjenner seg trygge på høytlesning, kan benytte stemmen til å fargelegge
teksten i større grad. For eksempel har det en effekt å gradere stemmestyrken. Bibliotekar,
formidler og forteller Marit Hallen, som i flere år reiste rundt i landet og holdt bokpratkurs,
snakket om stemmebruk i tre grunn-nivåer (M. Hallen, personlig kommunikasjon, 2016).
Å snakke/lese i pluss: Bruk høy stemme, gjerne fulgt av tydelig kroppsspråk
og gestikuleringer. Merk at du har mulighet til å variere tempoet, enten ved å
snakke fort med høy stemme, og eller å senke tempoet og fortsatt snakke
høyt, og med trykk på hvert ord. Snakker du fort med høy stemme, vil det
være et sterkt virkemiddel. Da er det gjerne noe som står på spill som virkelig
haster. For eksempel at det brenner! Snakker du langsomt med høy stemme
blir virkningen poengterende; det kan være aktuelt når du vil understreke et
budskap.
Å snakke/lese i null: Snakk så nøytralt som mulig med vanlig stemme i vanlig
tempo. Dette er det nivået vi bruker mest, og som skal danne bakteppe og
kontrast når vi bruker pluss eller minus.
Å snakke/lese i minus: Hvisk eller bruk lav stemme, få ord og mange pauser.
Dette er et godt triks særlig i en barnegruppe, da det får barna til å lytte og
høre etter.
Videre kan du, dersom du er god til å etterligne dialekter, la en av karakterene i boka få snakke
for eksempel trøndersk, nordlending eller bergensk. I NRK Super er det vanlig å høre ulike
dialekter, noe som skaper variasjon og gjør det lettere for tilhørerne å skille karakterene fra
hverandre. Bøker med mye direkte tale og et stort persongalleri er særlig egnet for denne type
variasjoner.
En bokprat som en samtale fra en scene
Noen fylkesbibliotek arrangerer hvert år presentasjoner av årets kulturfondbøker der
målgruppen er bibliotekansatte. Det har vært eksperimentert med form, ved at man blant
annet har prøvd å erstatte en vanlig bokprat med en samtale om ei bok mellom to personer på
en scene, på hver sin stol med et lite bord imellom. Når to personer forholder seg til samme
bok, åpner det lettere for flere tolkninger, og bokpresentasjonen får et mer åpent perspektiv.
En samtale tar mer plass enn en bokprat, bokstavelig talt. Det tar lenger tid, krever mer
personale, mer rigging og utstyr, men det kan det være verdt. Det skaper dynamikk, og fordi
det ligner mer på bokbad gir det kanskje bokpraten et snev av glamour.
36