Snakk om bok - Ei håndbok om bokprat av Mona Ekelund

Jeg startet med å fortelle en episode fra min yngste sønns tid på videregående skole. Vi hadde
svart ja til å være vertskap for elever fra USA på besøk i Norge. Det viste seg at gutten som kom
til oss tilhørte urbefolkningen i Amerika, på engelsk gjerne kalt Native Americans. Han kom fra
et reservat i staten Arizona og het Jessie. Under besøket kom jeg til å spørre hvordan det
hadde seg at han, av alle elever på en skole, ble en av de heldige som fikk reise helt til Norge
(reisen ble betalt av en organisasjon). Var det loddtrekning, tro? Han svarte raskt og kort:
“Because I don’t have a record, and I was the only one in my class” (“fordi jeg var den eneste i
klassen som ikke har et rulleblad”).
Den kommentaren ble sittende hos meg. Den sier mye om hvor vanskelig det er å være ung i
et reservat og hvor vanskelig det er å være Native American i dagens USA. Jeg refererte
kommentaren og brukte den i en liten jeg-fortelling i starten av bokpraten. Jeg merket at
sitatet av den korte replikken fra Jessie gjorde inntrykk på publikum. Den skapte interesse og
empati, i tillegg til at den underbygget troverdigheten og alvoret i ungdomsboka til Kjartan
Hjulstad.
Jeg-fortellinger kan være effektive, og på sitt beste skaper de en fin kontakt med publikum.
Samtidig er dette også en form som kan tippe over og oppleves påtrengende og i verste fall
ubehagelig for publikum. Metoden bør brukes med måte, og som eksempelet med Jessie
viser; en jeg-fortelling behøver ikke nødvendigvis dreie seg så mye om bokpraterens egne
følelser.
30