Synnøve Skåksrud gikk til Roma!

TESTIMONIUM.
Det var høytidelig
å komme inn i
Vatikanet for å få
pilegrimsbeviset.
– Det var mange øde steder og lang avstand
mellom folk. Det var litt tungt å gå i Tyskland
alene, men jeg fortsatte å gå, sier Synnøve
bestemt.
For selv om det til tider var ensomt, tenkte
hun aldri på å bryte.
– Du må tørre å være alene for å klare en
sånn tur. Du må tørre å kjenne på tomhet og
utmattelse, understreker Synnøve
Hver dag gikk hun godt og vel to mil, med
en pause midtveis. Som den målbevisste
personen hun er, holdt hun seg til planen -
selv om hun ofte gikk i både åtte og ni dager
før hun tok seg en hviledag.
– Det var akkurat som om hele kroppen var
innstilt på at den skulle ut og gå idet jeg tok
på meg ryggsekken, erindrer Synnøve.
Ja, for kroppen spilte på lag, og Synnøve fikk
erfare at så lenge hun fulgte sin egen rytme og
lyttet til seg selv, gikk alt så meget bedre.
ENGLEVAKT OG GODE MØTER
Etter å ha forlatt kongeriket Norge, fulgte
Synnøve regnværet på Hærveien i Danmark.
Så dårlig vær hadde ikke danskene sett på
mange herrens år. Men Synnøve gikk og gikk,
møtte noen mennesker her og andre der.
Innimellom fikk hun besøk av venninner
hjemmefra. Snart befant hun seg i Nord-
Tysklands dypeste skoger, uten å ane at det
fantes både ulv og villsvin gjemt blant trærne.
Heldigvis kom hun seg helskinnet gjennom.
– Jeg har følt at jeg har hatt englevakt hele
veien, smiler hun.
Og selv om Synnøve ikke møtte ville dyr på
sin vei, møtte hun mange vilt fremmede
mennesker. I løpet av de første ukene som
pilegrim, traff hun blant annet fire tyske
vandrere. De skulle bli viktige for henne.
– Etter å ha gått sammen i fire dager, tror jeg
at jeg kan si at vi har blitt venner for livet, sier
hun.
For man møtes på en annen måte når man
vandrer side om side på en landevei.
– Man er på vei mot noe. Det hele er på en
måte enklere. Vi skulle jo bare gå, spise og
hvile. Da de dro, ble det et tomrom, samtidig
som jeg hadde fått med meg en trygghet på at
det var greit å gå på den måten, sier Synnøve.
Å VÆRE MED SEG SELV
Ettersom fellesferien i Europa gled over, ble
det glissent på veiene nedover i Tyskland.
KLOVN TIL UNNSETNING
I blant så det mørkt ut for Synnøves vandring.
En av disse dagene var dagen da hun ikke fant
veien. Via Romea-skiltet hadde blitt fjernet.
Google Maps var heller ikke til særlig hjelp.
Det fantes verken buss eller tog i mils omkrets.
Det var nummeret før Synnøve la seg i grøfta.
– Da så jeg at det sto en rød bil like ved. Jeg
husker at jeg lurte på hvorfor den sto der.
Plutselig ble vinduet rullet ned, og en mann
spurte om jeg trengte hjelp. Han sa han hadde
sett meg tidligere og at han hadde snudd, fordi
han tenkte at han måtte hjelpe, sier Synnøve.
Mannen jobbet som klovn på et kreftsykehus
for barn, og hadde ringt til jobben og
sagt at han ble forsinket da han så Synnøve.
– Han kjørte meg i nærheten av der jeg
skulle overnatte, og så ga han meg en klovnenese,
smiler Synnøve.
Hendelsen bidro til at hun fikk tillit til at
det alltid dukker opp hjelp når ting ikke går
helt som det skal.
– Med en gang jeg kjenner at jeg får bekymringer,
som jo ofte er fordi jeg begynner å
tenke på det som kan skje i fremtiden, så
skjønner jeg at det egentlig ikke kan skje noe.
Jeg møter de menneskene jeg skal møte og
ting ordner seg, sier hun.
Å TA IMOT KJÆRLIGHET
I løpet månedene på veien fikk Synnøve
mang en gang øve seg på å ta imot fra andre –
uten nødvendigvis å kunne gi noe tilbake.
64 VI OVER 60 ✱ SEPTEMBER 2018