KABBnytt nr.1. 2021

10
Innspill
Hvor mye ser
en svaksynt?
IRENE BØHN
TIDLIGERE STYREMEDLEM I KABB
Veldig ofte stoler jeg mer på hendene enn på øynene,
og noen ganger glemmer jeg at jeg kan se, sånn som
når jeg hører TV!
Som synshemmet gjennom hele livet har det blitt
mange ting å ta stilling til. Ikke er jeg blind, men heller
ikke fullt seende, så hvilke utfordringer møter jeg i
hverdagen min? Da jeg var 13 år, kom jeg til Dalen
blindeskole i Trondheim, og der møtte jeg for første
gang andre med synshemminger. Det var på en måte
en god opplevelse for meg. Da var jeg ikke lenger
jumbo i alle ting, som jeg var hjemme. Her kunne jeg
være meg selv uten å være redd for å bli den dårligste
i leken. Jeg erfarte etter hvert at å være svaksynt kan
være veldig forskjellig, men vi lærte å omgås hverandre
som de vi var med varierende grad av syn, eller
som blind. Vi leste for hverandre, hørte radio sammen
og spilte kort. Plutselig hadde jeg mange venner.
De sier at jeg har ca. 10 prosent syn, men siden det
er mange forskjellige øyesykdommer, er det mange
grader av synshemming. Jeg er heldig som kan
lese med lupebrille med styrkegrad 35, men ellers
er det mye jeg ikke ser. Når jeg skal sette noe inn i
oppvaskmaskinen, må jeg kjenne med hendene hvor
jeg skal sette tingene. Veldig ofte stoler jeg mer på
hendene enn på øynene, og noen ganger glemmer jeg
at jeg kan se, sånn som når jeg hører TV. Jeg kjenner
ikke igjen personene likevel, og annet blir for detaljert,
så jeg får ikke øye på det. Da velger jeg å lytte i stedet
for å anstrenge meg for å se. Det viktigste er jo å få
med budskapet.
Da man for en del år siden begynte å servere fra
bufé på arrangementer, ble jeg helt fortvilet. Det var
vanskelig å få oversikten over hva som var på bordet,
og hva slags pølse eller ost var det der. Heldigvis går
det bedre nå, fordi jeg er mer kjent med systemet.
Dessuten går det an å spørre en i nærheten. Noen
ganger våger jeg meg på å hjelpe en på KABBstevne.
Da kan det hende vedkommende får seg en liten
overraskelse, men det tas som regel med godt humør.
Vi er jo på KABBstevne.
Hvis jeg ser ca. 10 prosent, hva ser da de som har
tilnærmet 100 prosent syn? Det må være flott å kunne
synge uten å ha notene nær ansiktet. Tenk å kunne se
en fugl i toppen av et tre. Jeg kan ikke se hvordan den
ser ut, men jeg kan i hvert fall høre den synge. Tenk å
ha mulighet til å kjøre bil. Så flott å kunne komme fra
A til B uten å være avhengig av andre. Jeg forundrer
meg over at de kan se så mye. Det er sikkert mange
ting jeg går glipp av, men jeg synes det går greit i hverdagen.
Det er det jeg er vant til og klarer uten å bruke
altfor mye krefter. Men det er noe jeg synes er trist og
upraktisk, og det er at jeg har vanskelig for å kjenne
igjen mennesker. Noen tror at jeg liker å gjette hvem de
er, men det liker jeg slett ikke. Da ber jeg dem si hvem
de er til jeg sier det er greit. Det går som regel bra,
men hvis jeg vil snakke med en spesiell person, må
jeg ha hjelp. I butikken spør jeg også om hjelp. Hvorfor
skal jeg bruke krefter på å løfte på mange suppeposer
før jeg finner den riktige. Det er som oftest hyggelig hjelp
å få, både av ansatte eller andre jeg kan huke tak i.
I de senere årene synes jeg det er mer utfordrende å
være svaksynt. Skal en reise med tog eller buss, er
det automater og digitale oppslagstavler. Jeg kan nok
lese tavlene hvis jeg vet hvor de står, men automatene
er det umulig å bruke. På apotek og andre steder er
det køsystem med tavle som henger høyt, slik at jeg
ikke kommer nær nok. Når jeg skal ha en drosje, har
jeg tatt fram den hvite stokken min, for jeg er redd
sjåføren ikke skal finne meg. Det er ikke sikkert jeg
ser skiltet på taket av bilen. Det var en bøyg å ta fram
den hvite stokken. Jeg bruker den ikke til daglig, men
noen ganger er den god å ha. Det er viktig å bruke
hjelpemidler når man trenger dem.
Alt i alt synes jeg det går bra i hverdagen. Jeg tar imot
hjelp når jeg trenger det, og ellers er det spennende
med det man kan klare selv. Det er om å gjøre å finne
gode løsninger.