LIVET julen 2022

LIVET
Nr 10. 2022
Tanker om livet • Tanker om tro • Møte med mennesker
Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte

Årgang 88
Ansvarlig redaktør: Øyvind Woie
Abonnement 2022: 200 kroner
Utkommer med 10 nummer i året og er også tilgjengelig
på lyd og i punktskrift.
Kontakt KABB: 69 81 69 81 eller kabb@kabb.no
Font: Scala Sans Bold 16/22 pkt
Forsidebilde: pronoia - stock.adobe.com
Innholdet er gjengitt med grunnlag i syns- og lesehemmede
rett til tilrettelagt innhold og informasjon.
INNHOLD
Side 2 Tanker om advent
Side 4 Så tenner vi et lys i kveld av Inger Hagerup
Side 5 Historien bak advent
Side 8 Etter Olga reiste til syden
Side 13 Månedens salme
Side 15 Andakt
Side 19 Josef, tømmermannen fra Nasareth
Side 21 Gull, røkelse og myrra
Side 23 En kristen høytid
Side 24 Nordnorsk julesalme
Side 2

KJÆRE LESER
AV LIVET!
Illustrasjon: aves - stock.adobe.com
Advent har startet, og julen står
for døren. Lys blir tent både
ute og inne. Dufter av kanel,
kardemomme og nellik, ja det
er advent og jul. Denne tiden
som er den mørkeste vi har her
nord, kan også være den beste
for mange, men også tung for
enkelte. Håper denne utgaven av
LIVET kan gi litt lys og selskap i
en ellers mørk årstid. Ønsker deg
en velsignet høytid der du måtte
være.
Kontakt oss på adressen som du
finner i bladet eller send en epost
til: oyvind.woie@kabb.no
Hilsen Heidi Vestbye,
biblioteksekretær i KABB
Side 3

SÅ TENNER VI ET
LYS I KVELD
av Inger Hagerup
Bilde: Marina Grau - stock.adobe.com
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er til stede
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er til stede
Så tenner vi to lys i kveld, to lys for håp og glede
Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede
De står og skinner for seg selv og oss som er til stede
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede
Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred, men mest allikevel for fred
på denne lille jord, hvor menneskene bor
Side 4

ADVENT
Stovner, Ina Louise; Thomassen, Merete: advent i Store norske leksikon
på snl.no. Hentet 31. oktober 2022 fra snl.no/advent
Bilde: vanilnoe_nebo og svetazi - stock.adobe.com
Advent er en periode på omtrent
fire uker før julaften, 24.
desember. Første søndag i advent
inntreffer alltid fire søndager før
første juledag. I den lutherske
og den romersk-katolske kirke
markerer dette starten på det
kristne kirkeåret. Advent regnes
som fastetid og markerer
ventetida fram til jul. Derfor er
den liturgiske fargen for fastetida
fiolett eller blå.
TIDFESTING
Lengden på adventstida er 22
til 28 dager, avhengig av hvilken
dato den første søndagen i
advent faller på.
Første søndag i advent kan
falle mellom 27. november og 3.
desember. Den ortodokse kirkens
advent varer i 40 dager. I den
reformerte kirken i Nederland
markeres ikke adventstiden.
Side 5

HISTORIKK
Det er usikkert når man begynte
å markere advent. På 400-tallet
etablerte biskop Perpetuus av
Tours (461–490) en tre dager lang
faste i tiden mellom 11. november
(Mortensmesse) og julen. I 567
ble adventstiden nevnt i skriftlige
kilder i Tours. Fra 600-tallet har
man hatt liturgiske bøker med
tekster til adventsgudstjenester.
Da var advent slutten på
kirkeåret, og noen ganger varte
den lenger enn fire søndager. På
1000-tallet ble det bestemt at
den skulle være begynnelsen på
kirkeåret, og den ble fastsatt til
fire søndager.
Adventstiden markeres i den
romersk-katolske kirke med
bot og faste. Omkring år 480
besluttet kirkelige ledere at
man skulle faste hver mandag,
onsdag og fredag i adventstiden
for å sikre åndelig forberedelse
til feiringen av Jesu fødsel.
Fastereglene gjelder fremdeles
innenfor den katolske kirke, men
ble ikke overholdt i protestantiske
områder etter reformasjonen
på 1500-tallet. I det gamle
norske bondesamfunnet var det
imidlertid vanlig med et magert
kosthold i ukene før jul.
I enkelte deler av Norge var St.
Clements dag, 23. november,
kjent som «Klemment Klyp i Fu»,
og fra nå av og frem til jul kunne
barna få reduserte matporsjoner.
Årsaken var at de da ville sette
større pris på den fete kosten i
julen. En rest av denne tradisjon
lever også videre i norsk julematskikk.
Fisk var tradisjonelt
fastemat, og det er høysesong for
lutefisk på norske restauranter
i adventstiden. I flere områder i
landet er også rakfisklag utbredt i
advent.
ADVENTSDEKORASJONER
Vi har flere symboler vi markerer
adventstiden med. De vanligste
er adventsstjernen som vi henger
i vinduet, adventskalenderen,
adventskransen og den
firearmede adventsstaken. Man
tenner vanligvis det første lyset
på den første søndagen i advent
og andre på den andre søndagen,
slik at alle lysene er tent på den
fjerde søndagen. Det er også
Side 6

vanlig å framføre en sang eller et
dikt i forbindelse med tenningen.
Dette er skikker som utviklet
seg på 1800- og 1900-tallet. I
dekorasjonene brukes gjerne
«botsfargen» fiolett eller blå
som er den liturgiske fargen for
advent. Bruken av adventskranser
oppsto i Tyskland i 1830-årene
etter en idé av Indremisjonens
grunnlegger Johann Hinrich
Wichern, der de gamle
julesymbolene – eviggrønne
vekster og lys – danner en ring.
Opprinnelig brukte man røde
bånd, livets farge, på kransene,
men det vanligste i dag er å bruke
lilla bånd.
Adventssøndagene gir gjerne
den første forsmak på julen. Da
kommer familien sammen og
tenner adventslysene, alt etter
hvilken søndag det er. Mange
steder holder man ennå gamle
tradisjoner i hevd, for eksempel
høytlesning av julefortellinger og
lignende.
Side 7

FJERDE KAPITTEL
ETTER AT OLGA REISTE
TIL SYDEN OG ANDRE
VIDEREVERDIGHETER
Av Helga Hugdal. Utgitt på Lunde forlag.
Boka er lest inn på KABB
Bilde: kamenuka - stock.adobe.com
Olga har vært i tenkeboksen.
Lenge. Veldig lenge, egentlig.
Et par måneder? Noen år? Nei,
det blir riktigere å snakke om
to-tre tiår. Hvilken tenkeboks,
forresten?
Bilkjøringens kunst og alle
utfordringer som ligger i den
boksen. Ikke det at hun ikke har
greie på bilkjøring, for det har
hun. Egentlig har hun mer greie
på det enn han Ola. Syns hun
selv, i alle fall. Det hender at Ola
overser kyrne som står langt
inne på jordet, eller naboen med
rulator 50 meter fra veien.
Olga syns det er viktig å få med
seg alt. Man kan jo aldri vite ...
Plutselig er det noe som befinner
seg midt i veien. Og da er det
viktig å være beredt. Det er
nesten noe bibelsk over dette,
syns Olga. Emissærene snakker
ofte om dette å «være beredt».
I en noe annen betydning,
riktignok, men det skader ikke å
være beredt i alle betydninger av
uttrykket.
En eneste gang har Ola kjørt ut
Side 8

av veien og ned i ei grøft fordi
hun ropte opp om noen elger
som sprang bort fra veien og inn i
et skogholt ganske så langt unna.
Bort fra veien, som sagt. Men
1 både da, og i ettertid, holder
Olga på samme konklusjon: Hun
kunne da ikke bedømme hvorvidt
elger kan bråsnu og sette opp
farten noe aldeles forferdelig. Og
ett moment til: Hun kunne ikke
vite om akkurat disse elgene var
sinte på biler av en eller annen
grunn. Så jo, hun måtte advare
Ola på denne måten.
Bedre å havne trygt i grøfta i
bil enn å havne under en elg,
sier Olga. Og da, så! Ola fikk
riktignok noen skrammer, og
måtte til undersøkelse. Bilen
også. Men det gikk da ganske
bra, tenker hun. Det kunne ha
gått så mye verre. Og hun hadde
i alle fall hatt øynene med seg og
vært beredt.
Ola er av det tålmodige, rolige
slaget. Overbærende er han
visst også. Men akkurat denne
episoden er litt sår for ham.
Han sier ikke så mye når Olga
legger ut om hvordan hun berga
dem begge fra å bli drept av elg
den gangen. Drept eller er det
antastet det heter?
Det kan være det samme. De
ble berga. Plutselig husker hun
et uttrykk de av og til sa som
barn: «En skjebne verre enn
døden.» Der har vi det! Hun
hadde kanskje berga dem fra en
skjebne verre enn døden. Eller ...
Det streifer henne at dette høres
litt voldsomt ut, men hun lar det
passere. Man blir jo sliten i hodet
hvis man skal tenke for mye over
hva man sier og gjør. Men Ola ble
litt stille - denne gangen også ...
Men altså: Olga er i ferd med
å krype ut av bilkjørings-tenke
boksen. Tenk hvor praktisk det
ville være om hun bare kunne
putte strikketøyet, sangboka
og lommetørkleet (man kan
jo bli beveget og få behov
for en liten snyte-seanse)
ned i ei veske og kjøre på
kvinneforening, misjonsforening
eller Israelsmisjons forening om
Ola er opptatt eller ligger med
lumbago.
«Frening» uttales dette viktige
Side 9

og ofte brukte ordet hos Olga.
Når hun ringer til en nabo og
tilbyr skyss, med Ola som sjåfør,
selvfølgelig, sier hun: «Du skal
vel på frening, du også? Vi har
plass i bilen.» Noen ganger sier
hun «jeg har plass i bilen», for
det høres så fint ut, syns hun. Og
da strømmer tanker og drømmer
på, og hun ser seg selv i
førersetet, syngende på en salme.
Eller en frisk misjonssang om å
gå ut i all verden. El ler kanskje
helst en bibelsang, for eksempel
om å «løfte mine øyne opp mot
fjellene». Nei, forresten. Den kan
hun ikke synge bak rattet. Da skal
hun jo ha øynene festa på veien.
På tur til frening.
Når hun blir sittende og tenke på
dette, føler hun nesten at det må
være en styrelse at hun får slike
tanker. Og styrelser skal man
ha respekt for. Så ja, hun løfter
telefonrøret en dag og slår et av
sitt livs viktigste telefonnummer.
Hun har tatt på seg en litt finere
kjole i anledning den viktige
samtalen, og hun har tatt av
forkleet og lagt det på vedkassen.
«Dette er Olga på Knausen.
Nå vil jeg lære å kjøre bil. Helst
veldig fort.»
Damestemmen i den andre
enden høres ikke helt enig ut.
«Kanskje kan jeg greie meg med
noen få timer. Jeg har jo sittet på
med Ola i mange år.»
Det var da merkelig hvor vrang
den kontordama var. Hun
snakker om en «pakke», igjen og
igjen.
«Nei, takk! Jeg er ikke interessert
i noen pakke. Jeg skal bare få
ordna et sertifikat i en fart.»
«Nå må du vente litt,» sier den
vrange.
«Vi har et fast opplegg- en
’pakke’, som vi kaller detsom
alle må starte med.
Der er grunnopplæringen
inkludert, mørkekjøringskurs,
glattkjøringskurs og ...»
«Nei, dette høres helt
unødvendig ut! Her kommer jeg
til å få mer enn nok glattkjøring
opp bakkene om vinteren, og
mørkt er det, som i en sekk.
Du kan komme hit en tur en
Side 10

egntung høstkveld, så skal du få
se på mørke! Nei, dette kommer
til å gå av seg selv, så du kan
stryke alle disse ekstragreiene.
Jeg er en enkel dame og vil ikke
bruke pengene mine på slike ting.
Jeg er tross alt formann i den
største misjonsforeninga.»
Men nei. Har du hørt på maken
til vrang dame! Fortsatt. Hun
kan ikke være en kristen, tenker
Olga. En kristen skal vende det
annet kinn til og være enfoldig
som en due, står det visst et
sted i den kjære bok. Dette har
kanskje ikke noe med det å gjøre
da, men læll ... Eller hun er en
såkalt «moderne kristen» som
kan gjøre alt hun vil, og som bare
går på møte eller gudstjeneste en
sjelden gang.
«Nå? Hva blir det til?»
Den vrange, muligens-ikkekristne
forstyrrer tankene hennes.
Olga begynner å forstå at hun
ikke har noe valg.
«Ja, ja, jeg får starte med pakken,
da. Men du skal vite at jeg heller
ville ha sendt disse pengene til
foreldreløse barn og evangelister
i Tanzania. Der er det store
behov, der! For ikke å snakke om i
Mongolia! Bare så det er sagt.»
Olga begynner på hele innlegget
sitt en gang til, men blir vennlig
avbrutt:
«Ja, jeg vet litt om det,» sier den
vrange.
«Broren min og kona er
misjonærer. De er i Mongolia på
andre perioden nå. Jeg besøkte
dem midt i første periode. Så
jeg har også et hjerteforhold til
misjonsarbeidet. Så flott at du
er en kristen da, Olga. Ja, det er
godt å møte søsken i troen.»
Olga blir plutselig så merkelig.
Nesten litt svimmel. Det føles
som om all luft har gått ut av
henne. Og hun opplever noe
hun sjelden opplever: Hun blir
Side 11

stille. Hadde det ikke vært for
pusten hennes, ville den kristnetidligere-vrange
ha trodd at hun
ikke var der. Men det er hun. Og
hun nikker bare når det gjentas
at hun kan begynne på dette
pakke-opplegget neste mandag.
Men et nikk eller to høres ikke i
telefonen, så hun må hviske fram
et «ja» og et lite «takk» før de
legger på.
Hun er merkelig stille i flere
timer. Minst to.
«Er du spent på kjøringa,
lille mor?» spør Ola ved
ettermiddagskaffen.
«Neeii ... Ja ... Nei, det er ikke det
...»
Så forteller hun litt om
telefonsamtalen. Og Ola leser
mellom linjene og mellom
snytinga i det blomstrete
lommetørkleet at dette har vært
en krevende telefonsamtale for
hans kjære due. Ikke det at hun
sier det direkte. Men han er ikke
så borte, han Ola, når det gjelder
å forstå.
Han klapper og klapper på Olgas
kraftige, sterke overarmer, og
kjenner at han er litt spent på
hvordan dette blir.
Hvis han skal være helt ærlig mot
seg selv, i all stillhet, så har han
litt vanskelig for å se for seg Olga
bak rattet. Hun sto kanskje ikke
aller fremst i køen da tålmodighet
og bilforståelse ble utdelt, tenker
han. Men, men …
Olga møter til første kjøretime.
Og andre. Og tredje.
Etter den fjerde blir hun og
kjørelæreren enige om at det er
velsigna godt å få være passasjer,
med gode, tålmodige Ola ved
rattet. Offisielt sier hun bare
at hofter og øyne ikke egna
seg spesielt godt for bilkjøring
i hennes tilfelle. Men at hun
«tar det som en mann», selv
om skuffelsen selvfølgelig gjør
dagene litt grå.
Og kanskje var det en styrelse
læll. Kontordama, den
tidligere vrange, sørger for at
misjonærbroren kommer på
freninga de res en høstkveld.
Han viser bilder fra Mongolia
og får servert misjonærmat av ei
strålende opplagt Olga.
Side 12

MÅNEDENS SALME 2022
Presentert av Estrid Hessellund og Sindre Eide
Røster fra himlen bryter nattens fred (N13:71)
T: Eyvind Skeie 1997, fritt etter polsk motiv - M: Polsk folketone
Det bor mange polakker her
i landet. Skulle noen av dem
være på julegudstjeneste i
Norge med Norsk salmebok nr.
71 på salmelisten, vil de nikke
gjenkjennende og kanskje synge
med på polsk: Wśród nocnej ciszy
głos się rozchodzi. Polen har en
rik julesangtradisjon og denne
er av de aller mest populære.
Alle kan den. Den benyttes
blant annet som åpningssalme
på midnattsmessen julaften
i mange polske kirker. Både
tekstforfatter og komponist er
ukjent. Sangen har vært kjent helt
siden begynnelsen av 1800-tallet
og ble første gang publisert i en
sangbok i 1853.
«Røster fra himlen» er en av
flere polske julesanger som
Eyvind Skeie gjendiktet til norsk
på slutten av 1990-tallet. Flere
av dem er publisert i Skeies
egen salmebok, «316 Salmer og
sanger» (2007).
Her er en meningsoversettelse
fra polsk av det første verset: «I
nattens stillhet en stemme sprer
seg: / Stå opp gjetere, Gud er
født for dere! / Gå så fort dere
kan, skynd dere til Betlehem /
for å hilse Herren.» Skeie har
gjendiktet det slik: «Røster fra
himlen bryter nattens fred. /
Gjeterne finner Jesu fødested.
/ Under stjerner barnet hviler /
griper krybbens strå og smiler. /
Det er julenatt.»
Også i de to neste versene er
Skeie ganske fri i forhold til den
polske originalteksten. Men
hovedmotivene fra denne har han
fått med. Både originalteksten og
Skeies gjendiktning understreker
at barnet og frelseren Jesus var
etterlengtet i «mer enn tusen
Side 13

år» (Skeie, vers 3). Både konger
og profeter var blant dem som
ventet og så frem mot Frelserens
fødsel. Dette gir assosiasjoner til
salmen «Hør nå godt nytt som
på jorderik hendte» (N13:89).
Her synger vi med Petter Dass
sin tekst: «Konger og fyrster har
hjertelig lengtet / etter å skue den
herlige dag».
Det er mye teologi, ikke minst i
detaljene i Skeies gjendiktning.
Det tredje verset åpner med
denne korte, men innholdsrike
beskrivelse av barnet Jesus:
«Barn, du som kjente Paradisets
vår.» Med denne enkle og
poetiske beskrivelsen får han
minnet oss om at Jesus var
med allerede ved skapelsen,
slik det uttrykkes i den nikenske
trosbekjennelsen: «Vi tror på
én Herre, Jesus Kristus, Guds
enbårne Sønn, født av Faderen
før alle tider, Gud av Gud, lys
av lys, sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt, av samme vesen
som Faderen. Ved ham er alt blitt
skapt.»
Den polske originalteksten har 3
vers. Skeie har føyet til et fjerde,
med en ekstra oppfordring til
både engleskarer og kirken om
å synge til barnets pris: «Syng
engleskarer, i det store kor! /
Syng, du Guds kirke, overalt på
jord! / Han som troner i det høye,
/ og til jorden lot seg bøye / er i
brød og vin.»
Avslutningen er både
overraskende og genial. Her
trekkes linjen fra inkarnasjonen
til nattverden. Det er ganske
uvanlig i julesangtradisjonen å få
med at han som «ble menneske
og tok bolig iblant oss (Joh 1,14)
«er i brød og vin». Han er virkelig
til stede i nattverden. Her kan
vi møte han igjen og igjen. Flott
at en enkel og folkelig julesang
minner oss om akkurat det.
Norsk salmebok 2013 inneholder
salmer fra flere land i verden enn
tidligere norske salmebøker. Men
bare én er fra Polen. «Røster fra
himlen» er den første polske
sang som er kommet med i en
norsk salmebok. Det er ganske
bemerkelsesverdig, med tanke på
Polens rike sangtradisjon.
Side 14

ANDAKT
av Per Anders Nordengen. Holdt i NRK 15.12.08
Bilde: alinaosadchenko - stock.adobe.com
Advent er blant de nydeligste
tidene i året, synes jeg. Da brytes
høstmørket av alle lysene som
tennes i julegater, på stuebord,
i vinduer og på adventskranser.
Det er som om alle adventslysene
gjør det varmere både innvendig
og utvendig i disse kalde
desemberdagene. Adventslysene
kan også smelte kalde sinn og
tine is-hjerter. Alle lysene vitner
om håp i mørketid.
I går tente vi det tredje
adventslyset. Vi tenner lys i
juletiden for å minnes at Gud
kom med livets lys til vår jord.
Vi tenner lys for å bryte mørket,
vi gjør det for å varme, - og vi
tenner lys for de som trenger en
strime av lys i livsmørket. Derfor
liker jeg så godt en av adventssangene
i den nye salmeboken
som bærer i seg alle lysets gode
perspektiver. Det er Eyvind Skeie
som har satt ord på det når han
sier:
Vi tenner lys for ham som ga oss solen,
Og lar oss leve på den gode jord.
Vi tenner lys for alle barn i verden.
Vi tenner lys for søsken, far og mor.
Side 15

Adventslysene tenner vi med
forventning og i håp. Advent
betyr komme og ankomst. Vi
venter på Han som kom til
jorden som verdens lys, og som
stadig kommer til oss med håp
og tilhørighet. Han kom for
å la det gå opp lys for oss, og
for selv å være et lys som ikke
slukker til håp for alle mennesker.
Han ønsker at mennesker som
opplever livet som en vandring
i mørke, skal få tent varmende
håpslys på livsveien.
Da Gud lot jord og himmel
møtes, tente Han evighetens
lys for alle mennesker. Det er
noe godt og varmt over advent,
--- fordi vi fyller den gode
ventetiden med lys i mørke
desemberkvelder.
Derfor handler denne tiden også
om å tenne lys for hverandre slik
at vi kan gjøre livet litt lysere for
noen av våre medmennesker.
Det er bedre å tenne lys i mørket
enn bare å kritisere mørket. For
ingen kan hjelpe alle, men alle
kan lyse opp livsveien for noen.
I en julebønn sier vi; ”La julen
bringe lys til alle syke, ensomme,
sørgende, lidende og sultne. La
ditt lys smelte frosne sinn. Og
la julens varme tenne lys i vår
verden”.
Profeten Jesaja ordla seg slik
allerede mange århundrer før
Jesu komme om håpslyset som
skulle fødes på vår jord:
Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset fram.
For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt (Jes 9).
Side 16

MORGEN-
ANDAKT
JULEN
Hentet fra NRK 2021
Av Arve Juritzen, journalist,
forlegger, medlem av
Oslo bispedømmeråd
og Kirkemøtet
Bilde: undrey - stock.adobe.com
Tenk deg at du i morgen
sitter stivpyntet og mett etter
julemiddagen og venter på
julenissen. «Har dere vært snille
i år», maser de voksene og titter
mot terrassedøren, der kveldens
nisse er planlagt å ankomme
akkurat nå.
Og der ser de silhuetten av en
skikkelse i lang kledning som
kommer tassende. Men - frakken
er litt sånn skittenhvit og skjegget
er sort, og inn døren kommer
ikke nissen, men Jesus.
Det blir mumling i stua, hva skal
de gjøre nå? Kan de slippe inn
denne fremmede? Han er jo helt
feil kledd, ser ut som en uteligger,
ja, i alle fall er han en innvandrer.
«La de små barn komme til meg,
og hindre dem ikke! For Guds
rike hører slike til», sier Jesus og
stekker ut en hånd mot de minste
i familien.
Side 17

– Nja, hold an litt nå, sier onkel
Thor, hvem er du og hvorfor er
du her, og hvor har du gjort av
sekken med gavene?
Jeg er Jesus, Guds sønn, sier
Jesus.
Et par av de voksne humrer
litt for høyt, og Jesus regner
med at nå kommer det vanlige
spørsmålet om han kan gjøre
vann til vin og bli med på festen.
Men isteden er det Tove på seks
år som frimodig går bort til Jesus.
– Det er jo din bursdag i dag,
så du må jo få både bursdag og
julepresang. Hva ønsker du deg?
Jesus tenker litt, så sier han:
«Vil du være helhjertet, gå da
bort og selg det du eier, og gi det
til de fattige.»
at neste jul skal de begrense
gavene.
Jesus ser at de har en liten anger
og en stor glede over å kunne gi
mye, så han sier:
«Be, så skal dere få. Let, så skal
dere finne. Bank på, så skal det
lukkes opp for dere. For den som
ber, han får, og den som leter,
han finner, og den som banker
på, skal det lukkes opp for.»
Jesus takker for seg og utenfor
hilser han «Guds fred» til en
eldre mann med hvitt skjegg og
rød frakk. Han hilste tilbake. God
jul.
Da onkel Thor hører dette sukker
han bedrøvet, for han eier mye.
For å trøste han litt sier Jesus:
«Det er saligere å gi enn å få.»
Det blir stille i julestua. Alt dette
vet de jo, og hver eneste julekveld
når haugen av esker og papir
vokser pinlig stor, lover de voksne
Side 18

JOSEF, TØMMERMANNEN
FRA NASARET
Bilde: Bianca - stock.adobe.com
Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din
kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun
skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
MATTEUS 1.20-21
Maria, Maria!
Hva er det som skjer med oss?
Jeg ville så gjerne ha deg. Men så
kommer alt dette.
Jeg har ventet på deg så lenge. I
mange år har hjertet mitt lengtet
etter deg.
Gjennom utallige netter har jeg
ligget og pleiet et håp
om at du en dag skulle bli min. At
jeg en dag skulle bli din.
Nå er det blitt slik. Og nå er det
ikke blitt slik.
Jeg fikk deg, Maria, men du er
ikke bare min.
Jeg fikk deg, Maria, men ikke bare
deg.
Du sover nå, Maria. Sov.
Jeg elsker deg.
Du vet det.
Men det er ikke blitt så enkelt
somjeg
en gang trodde. I mine drømmer
var det så enkelt å elske deg
Så ofte har jeg hørt folk si: Om
jeg bare hadde fått se en engel
Jeg har også sagt dette.
Men jeg sier nå:
Det er ikke så enkelt
Jeg fikk besøk av en engel. Derfor
sitter jeg fortsatt her hos deg,
Maria.
Men det er ikke nok med engler
alene. Nå vet jeg det.
Side 19

Jeg elsket deg så, Maria.
Og jeg har hatet deg.
Men jeg elsker deg.
Sov nå, Maria.
Jeg sitter og ser på deg i
lysskjæret. Du er sliten.
Selvfølgelig er du sliten. Du har
beveget verden i natt, Maria.
Du har øst ut deg selv i natt.
Jeg stryker deg over håret.
Om jeg bare kunne gitt deg av
mine krefter!
Eller kanskje - kanskje det er det
jeg har gjort? Kanskje jeg har
gitt deg alt jeg har?
Jeg har gitt deg mitt navn. Du fikk
mitt gode navn og rykte.
Jeg har gitt deg min fremtid. Jeg
har gitt deg mine håp.
Mitt liv fikk du, Maria. For jeg
elsker deg så.
En engel er ikke nok.
Kjærlighet er.
Hva er det som skjer med oss,
Maria?
Inntil deg i sengen ligger barnet
ditt.
Der ligger barnet mitt.
Jeg øver meg på å si det: Barnet
mitt.
Jeg fikk et barn.
Min ulykke og min frelser. Mitt
umulige barn.
Jesus, barnet mitt.
Jeg skal bygge et hjem for deg her
på jord
Du skal vokse opp i mitt hus. Jeg
skal lære deg alt jeg kan,
gi deg det beste jeg har.
Men vil jeg noen gang kunne
lære deg
noe som helst?
Forstår du meg allerede nå?
Hvem er du egentlig?
Fortell meg det en gang, barnet
mitt
Side 20

GULL, RØKELSE
OG MYRRA
Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen
Første søndag i advent, 27. november 2022 - Prekentekst: Matt 2, 1-11
Da Jesus var født i Betlehem i
Judea, på den tiden Herodes var
konge, kom noen vismenn fra
Østen til Jerusalem og spurte:
«Hvor er jødenes konge som nå
er født? Vi har sett stjernen hans
gå opp, og vi er kommet for å
hylle ham.» Da kong Herodes
hørte det, ble han svært urolig,
og hele Jerusalem med ham. Han
kalte sammen alle overprestene
og folkets skriftlærde og spurte
dem ut om hvor Messias
skulle bli født. «I Betlehem i
Judea», svarte de, «for slik står
det skrevet hos profeten: Du
Betlehem i Juda land er slett ikke
den ringeste av fyrstene i Juda.
For, fra deg skal det komme en
fyrste som skal være hyrde for
mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene
til seg i all stillhet og spurte dem
nøye ut om tiden da stjernen
hadde vist seg. Så sendte han
dem til Betlehem og sa: «Dra
av sted og forhør dere nøye
om barnet! Og når dere har
funnet det, så meld fra til meg,
for at også jeg kan komme og
hylle det.» Da de hadde hørt
kongens ord, dro de av sted. Og
se, stjernen som de hadde sett
gå opp, gikk foran dem inntil
den ble stående over stedet der
barnet var. Da de så stjernen,
ble de fylt av jublende glede. De
gikk inn i huset og fikk se barnet
hos moren, Maria, og de falt på
kne og hyllet ham. Så åpnet de
skrinene sine og bar fram gaver
til barnet: gull, røkelse og myrra.
I to av evangeliene møter vi
mennesker som fikk vite om
Jesu fødsel. Matteus forteller om
vismennene fra Østen; Lukas om
Side 21

gjeterne på marken. Vismennene
så en stjerne, gjeterne fikk
englebesøk. Det er kun Matteus
som forteller om vismennene,
og kun Lukas om gjeterne. Slik
nådde budet om Frelserens
fødsel alle samfunnsklasser:
Hverdagsmenneskene i deres
arbeid, men også samfunnets
elite.
Stjernetyderne fra øst hadde med
gaver: Gull, røkelse og myrra. Alf
Prøysen antyder i julekveldsvisa
at gjeterne hadde med seg
«lamunger». Denne teksten
handler om vismennene; vi ser på
deres gaver.
Gullet sier noe om rikdom. Som
kristne sier vi ofte at vi har vår
rikdom i Gud. «Gud være takk
for sin rike gave», skriver Paulus.
Også andre bibeltekster taler om
rikdom, og i sangskatten finner vi
det samme motivet.
Røkelsen er et symbol på vellukt.
Jeg synes ikke røkelse er en
spesielt god lukt. Historisk hadde
den blant annet som oppgave å
«kvele» lukten av forråtnelse og
søppel. Renovasjonsnivået har
ikke alltid vært som nå. Paulus
skriver om de kristne som «en
Kristi-vellukt», «en duft av liv til
liv» (2 Kor 2, 14-16).
Den siste gaven var myrra. Det
er en salve. Ikke en sårsalve, men
en hederssalve. Vi leser om kong
David at han ble salvet til konge
over Israel av profeten Samuel.
Salven var et symbol på at
Guds velsignelse var utøst over
kongen. Den var et symbol på
Den Hellige Ånd.
Denne salven er også Guds gave
til oss. Gud har gitt oss Den
Hellige Ånds gave gjennom troen
på Jesus Kristus.
Jeg håper vi alle skal få gode
gaver til jul, og være i stand til
å gi gaver også. Noen gaver
har vi alt fått. Vismennenes
gaver minner oss om Guds
rikdom, kallet til tjeneste og
den utrustning Gud vil gi. Det
er gaver vi kan ta imot, eller
forkaste. Valget er opp til oss.
Velsignet advent!
Side 22

EN KRISTEN HØYTID
Bø, Olav; Stovner, Ina Louise: jul i Store norske leksikon på snl.no.
Hentet 22. november 2022 fra www.snl.no/jul
Bilde: aves - stock.adobe.com
Julen er den yngste av kirkens
store fester. Den ble til på
300-tallet i Roma der de kristne
begynte å feire Jesu fødselsdag
den 25. desember de første
tiårene etter at kristendommen
ble innført som religion i
Romerriket.
Dette er første gang nevnt
i et dokument fra 336 etter
vår tidsregning. De fleste
kirkehistorikere regner med at
den første gangen man feiret
kristmesse, må ha vært en gang
i løpet av de første to-tre tiårene
av det fjerde århundret. Denne
festen hadde ingen forankring i
jødiske høytider, slik som påske
og pinse.
Flere hundre år etter at kirken i
Romerriket etablerte den kristne
julefeiringen, fortsatte folk i
Norden å feire sin midtvintersfest
i begynnelsen av januar.Håkon
«den gode» påbød på 900-tallet
at landet skulle feire jul den 25.
desember, samtidig med at den
kristne høytiden ble feiret over
hele Europa.
Juletida ble regnet fra julaften
24. desember eller første juledag
og til 6. januar eller 13. januar.
Side 23

B-blad
Returadresse:
KABB, Pb. 333
1802 Askim
NORDNORSK
JULESALME
Velsigna du dag over fjordan
Velsigna du lys over land
Velsigna de evige ordan
Om håp og ei utrakt hand
Verg dette lille du gav oss
Den dagen du fløtta oss hit
Så vi kjenne du aldri vil la oss
forkomme
I armod og slit
Gud fred over fjellet og åsen
La det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
Og ei frossen og karrig jord
Du ser oss i mørketids landet
Du signe med evige ord
Husan og fjellet og vannet
Og folket som leve her nord
Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna
Vi e hardhausa vi som du
Nå har vi den hardaste ria
Vi slit med å karre oss frem
Mot lyset og adventstida
D’e langt sør til Betlehem
Sang av Trygve Hoff
Bilde: asetrova - stock.adobe.com