nordmøne

ÅRBOK FOR
nordmøne
museum
2002
Utgitt av Nordmøre Museum
KRISTIANSUND 2002

Utgitt av:
Nordmøre Museum, Kristiansund, 2002
Redaksjon:
Sverre J. Svendsen (Ansv. red)
Marit Holme Mehlum, (Hovedred.)
Stein Bach (Bildered.)
Redaksjonens adresse:
Nordmøre Museum, Knudtzondalen, 6511 Kristiansund N.
Tlf. 71 67 15 78. Fax 71 67 13 84
E-post: post@nordmore.museum.no
Hjemmeside: www.nordmore.museum.no
Grafisk produksjon:
HOLM Kristiansund, tlf. 71 67 69 11
Forsidebilde:
Bark «Marie», bygget på Vinjeøra 1855. Byggmester Peder Wullum.
Bildet er malt av Jose Pineda Guerra, Barcelona 1873, på oppdrag av
kaptein Bothner. Maleriet ble gitt til Nordmøre Museum
av Anne Marie Grønningsæter 2001.
Sverre J. Svendsen Forord
INNHOLD
Hans Martin Neeraas "Spanjoran". En blodig julekveld.
B accalaovise.
Chr. Loennechen En middelhavstur med barkskibet
"Catharina" av Christiansund 1879.
Med "Marie" av Christiansund N til
Spania med klipfisk i 1880.
Henri Tuxen Werring Ukronet dronning av Kristiansund.
Caroline W. Knudtzon (1849-1935) in memoriam.
Gunnar Kulø Glimt fra bacalao-land.
Alfred 0. Bech Trålrederier på Nordmøre 1930-65.
Pål Farstad "Fiskerihistorie i intervju og bilder".
Rapport fra arbeidet.
Jon Godal Geitbåten i tid og rom.
Edvard Vatn og Fiskebåtar, buder- og —hjeller. Svar på Ord og
P.O. Gimnæs Seds spørreliste fra 1937.
Margrete Seter Geitbåtmuseet i Halsa.
Ole Didriksen Fra morse til bredbånd
— et telehistorisk tilbakeblikk.
Glimt fra aktiviteter/begivenheter ved Nordmøre Museum 2002
Årsmelding 2001
Årsregnskap 2001, Nordmøre Museum og Norsk Klippfiskmuseum
Regnskap for Mellemværftet 2001
Medarbeidere i årbok for Nordmøre Museum 2001
2 3
Side
5
6
32
49
66
79
86
97
100
106
125
137
149
157
165
179
183
186

ABINA
ECH
E EDE TIL2AO
Spansk graffiti fra det gamle Vardetårnet. Bygningen er opprinnelig bygd som vaktstue
for den optiske telegrafen mellom Kristiansund og Trondheim i 1808. I perioden 1840
til 1860 sto tårnet åpent for alle og ble bl. a. hyppig brukt til kortspill og dans. Mange
besøkende fant veien opp til Varden da som nå og disse har etterlatt sine merker på
veggene: årstall og navn, initialer m.m. finnes på alle seks veggene, deriblant flere
spanske navn. Både "Abina" og "Arecha" er spanske slektsnavn, ankeret er skåret inn
av samme person som skar "Abina" ; "Mercedes de Bilbao" er et skipsnavn.
Skipsrisset er et utrolig vakkert stykke knivskunst, utført med en stødig hånd, god
proporsjonssans og en inngående kjennskap til skipsrigg. Vi kan ikke si med sikkerhet
at det er en spansk hånd som har utført arbeidet, men skipet er en skonnertbrigg. Dette
var den vanligste skipstype blant de spanske skutene som anløp Kristiansund på midten
av 1800-tallet. Originalen er 9 cm. høy fra vannlinje til mastetopp.
4
FORORD
Nordmøre Museum har i sine arkiver en del stoff som vi lenge har ønsket å publisere.
Dette er alt fra håndskrevne manus til gamle avisartikler. Noe av dette materiale gir
detaljerte beskrivelser av klippfiskhandelen med Spania og Portugal, både i seilskutetida
og i nyere tid; noe av det gir et innblikk i den kulturelle kontakten som klippfiskhandelen
førte med seg; noe av det beskriver tradisjonene rundt båtbygging og båtbruk
på Nordmøre. I årets årbok gjør vi noe av dette materialet tilgjengelig.
I årets årbok har vi også flere nyskrevne artikler rundt de samme temaene. Disse
artiklene omhandler blant annet temaer som kulturkontakt og tradisjonsoverføring. I
tillegg er flere av dem førstehåndsskildringer av situasjoner og forhold som i dag er helt
borte. Vi arbeider allerede med oppfølgende artikler som vil utdype og forklare stoffet
som legges fram i årets årbok.
Kristiansund ble i løpet av 1800-tallet sterkt preget av klippfiskhandelen med Spania,
ikke minst på grunn av de mange spanske seilskutene som kom til byen hvert år for
å laste fisk. Mange av skipene kom igjen år etter år. Noen av skipene ble liggende
lenge i byen på grunn av havari eller dårlig vær. En sjelden gang i blant overvintret
noen skip. I artikkelen "Spanjoran" av H.M. Neeraas, får vi høre om et dramatisk kulturmøte
mellom kristiansundere og spanske sjøfolk. Artikkelen er skrevet i 1920 og
baserer seg på minnene til de som da ennå var i live og hadde vært med på begivenhetene
i 1869. Selv om Neeraas nok legger noen av sine egne'holdninger i teksten og gir
beskrivelsene et komisk tilsnitt, er dette likevel en svært god beskrivelse av miljøet i
den internasjonale klippfiskhavna Kristiansund var i seilskutetida.
Chr. Loennechen har skrevet om sjømannslivet på seilskutene fra Kristiansund som
seilte til Spania med fisk og kom hjem med salt og vin. Her får vi oppleve hvordan miljøene
i Bilbao, Gibraltar, Barcelona og Trapani var med på å påvirke gutter og menn fra
Kristiansund. Artiklene er skrevet i en tid da forfatteren kunne ta det for gitt at mange
hadde inngående kjennskap til seilskuter og livet om bord. På grunn av de mange
detaljerte beskrivelser av seilføring, arbeidet om bord og i havn med mer, kommer det
en oppfølgende og forklarende artikkel til neste år som vil ta for seg situasjoner som er
beskrevet i Loennechens tekster.
Museet fortsetter med å publisere kildemateriale som ble samlet inn av Nemndi til
gransking av norsk nemningsbruk (Ord og Sed) — senere Norsk Etnologisk gransking.
Det ligger svært mye kildestoff om forholdene på Nordmøre i dette og andre sentrale
arkiv. Det er viktig for de som er opptatt av Nordmøres kulturhistore at slikt stoff oppspores
og offentliggjøres. Vi tar gjerne imot tips fra publikum om kildemateriale, både
offentlig og privat, som kan gjøres tilgjengelig for allmennheten.
Sverre J. Svendsen, ansv. red.
5

«Spanjoran» En blodig julekveld i 1867
Av HANS MARTIN NEERAAS
Del I, Romsdalsposten 2.10.1920
Naar Spanierne først begyndte i egne Skibe at komme hid til vor By, for
selv at hente sin Klipfisk, har jeg endnu ikke faat rigtig Greie paa. Det
maa ha været nok saa tidlig i forrige Aarhundrede, for i 1840 Aarene
var Trafikken allerede i fuld Gang og byen havde stødt og stadig Besøg
af spanske Skibe. Dette varede til omkring 70 Aarene, og Grunden til
Fartens Ophør er mig meddelt at ha været den, at indtil da havde al Fisk
indført til Spanien i spanske Skibe en Importpræmie, den gjorde Fragtfarten
lønsom, men i 70 Aarene inddrog den spanske Regjering Importpræmien,
og Trafikken standsede for så vidt, som Fragtfarten derefter
gikk helt over til norske Skibe, hovedsagelig til den indenbys, den gang
meget betydelige og prægtige Seilflaade, der senere afløstes af Dampskibene.
Det sidste spanske skib, som gikk her var vistnok Dampskibet
"Yurre" så vidt jeg husker.
Kristiansund havn omkring 1870. Foto: Nordmøre Museums fotoarkiv.
De spanske Skibe, som i det nævnte Tidsrum gikk paa Kristiansund,
var som Regel ikke ret store. Det var smaa Skonnerter og Skonnertbrigger,
og rent undtagelsesvis kunde en enkelt Tremaster slænge med.
I Almindelighed var Fartøierne noen gamle Holker, og ikke noe at
skryde af i nogen Retning, og de Greier, de havde indenbords var ikke
af det Slag, kristiansundske Sjøfolk syntes var til at gaa i en slig Trade
med. De var vant til gamle Skibsbyggmester Mæhles trauste, solide og
vakre skuter med en staaende og løbende Rig, som var til at ta i og lide
paa, som kunde holde en Tørn naar det kneb, og hvor alt var komplet
og intet manglede. Men Spanierne? Man kom ret som det var, naar
man saa dem, til at tænke paa Visen' om den berømte "Brig fra Permarento",
om hvilken det som bekjendt hedder:
Det var i Permarento, der laa
en gammel Brig
i stykker var dens Skrog og i
filler var dens Rig.
kompasset var i Knas og den
hadde ikke Rat,
den styrtes efter Pullen i en
gammel Flossehat.
Den manglet hver en Vevling
og hadde ikke Vant
(at Forfatteren som en mer personlig Bemærkning tilføier, at "Skipperen
hedte Larsen og var en Svinefant" hører egentlig ikke hid). Naa,
fuld saa elendige var de nu ikke, men kyndige folk undret sig mange
Gange paa at de kunde klare sig saapas, som de gjorde, paa alle Aarsens
Tider, den lange og vanskelige Vei frem og tilbage, men greie sig
gjorde de som oftest. Jeg har ikke Forutsædninger for at kunne dømme
om de var saa særdeles framifrå Sjøfolk, men man syntes nok at de ialfald
var modige og dristige Folk, som kunde lægge tilfjords med slig
Børnskab, som de havde.
Jeg husker exempelvis, at jeg engang sammen med en 4-5 jævnaldrende,
var nede paa Herlofsenkajen, for at se paa en spansk Skonnert
som laa der. Fire af Gutterne, som vilde være "Sjømænder", gikk om
7

ord og var i Tillid til at Greierne om bord paa Spanieren var ligesaa
gode som paa vore egne Skuter, øieblikkelig op i Riggen og ud paa
Fokkeraaen. 2 Minutter efter laa de alle hylende og jeg tror — desværre
ogsaa bandende, paa Dækket, medens Stumperne af Pertlinen dryssede
om Ørene. Da havde de mistet ethvert Fnug af Tillid til spansk Skibsindredning
og sin Mening herom tilkjendegav de, ogsaa ganske utvetydig
og paa godt kristiansundsk, medens de hinkede opover Bakken
og tillagde, da de var kommen i passende Afstand ogsaa en Del mindre
pynterlige Bemærkninger om Spanierne selv, der sad paa Rækken og lo
som de skulde revne til de uheldige "Sjømænder".
Naar Fisken var indlastet, pleiet Fiskberggutterne til Afslutning at
kravle op i Vanterne for at gi et trefoldig Hurra. Ved en slig Anledning
hændte det engang, at Vevlingerne brast nedover, og til sjøs bar det med
hele Bølingen, saa det grønned efter, medens Hurraraabene skiftede til
andre lidt mindre begeistrede Udraab, dels paa spansk og dels paa
norsk.
Naturligvis hændte det heller ikke saa sjeldent, at Spanierne kom ind
her i en saare misserabel Forfatning som Havarister eller der kunde
drive Vraggods med spanske Navn og Mærker ind på Smølen og andre
Steder, der da havde sit Bud af en endnu alvorligere Art at meddele.
Smaat Stell var det jo ogsaa den gang med Fyrbelysningen, den var
spredt og utilstrækkelig, der glimted ikke den gang som nu, veiledende
Lys for hvert Løb, og Spaniernes karter var vel bare ogsaa saa middels.
Hvidløg
Men vel komne i land, lod de til at befinde sig særdeles bra her, og blev
under tiden ogsaa liggende noksaa længe. Kapteinerne var "caballeros"
og fik uden Vanskelighed Adgang til Byens bedre Selskab, og
Mandskabet fandt sig ogsaa godt til rette i land. Det hændte ofte, at de
havde hele sit Madstel i land, enten leiede de seg ind, eller de fik overladt
sine Kjøbmænds Ildhuse og Baarstuer til at stelle sig i, og her rodet
de da af Hjertens Lyst, kogte og braste, saa Duften af Hvidløg og branket
Olie stod tæt opigjennem alle Smug. En Ret lavet de godt, og Kunsten
at lave den lærte ogsaa de indfødte af dem. Det var den senere saa
høit skattede "Baccalao".
Men ellers sagdes det, at deres Kost var af ymse Art og til dels en del
anderledes end den hos os brugelige. Det fortaltes at de spiste "Bohund"
(Snegl), Blaaskjel og anden Skjæl, og at de til og med ikke gikk
af veien for at spise Rotter, men især havde de et slemt Ord paa sig for
at være svært lystne efter Katter, hvorfor Kvindfolkene, naar der var
Spaniere i Farvandet, var meget omhyggelig for at faa gjemt og lukket
inde disse sine kjære Husdyr. Alligevel var Historierne om mystisk
Forsvinden af en eller anden Pus, ved slige Leiligheder noksaa mange.
Det blev fortalt og troet, at Spanierne betraktede dem som rene Lekkerbiskener,
og spiste dem med god Appetit efter at ha slagtet dem paa den
Maade, at de gav dem et Krydssnit over Snuden, hængte dem op efter
Halen og piskede dem til de fløi du af Skindet. Det er vel ikke Tvivl
om, at selv den seigeste Kat behandlet saaledes, vilde bli endog særdeles
mør, men jeg har vanskelig for at tro, at det gik for sig paa den Maade,
og set det har jeg helder aldrig. Hva jeg derimod skulde hat Lyst til at se
var, hvorledes den Mand, som uden at være Expert paa Omraadet foretog
Operationen, saa ud efter et slikt Basketag med en Kat 2 .
En Langfredag saa vi dem imidlertid hænge en udstoppet Figur af en
Mand op i Riggen og tampe løs paa ham af alle Kræfter. Vi troede
først, der blev foretaget en Execution om bord, men blev jo snart klar
over det virkelige Forhold. Det blev for klaret, som en symbolsk Afstraffelse
af Forræderen Judas. Om dette er rigtig eller ej, kjender jeg
ikke til.
De havde med den Sydlændingen medfødte mimiske Evne, ikke saa
vanskelig for at gjøre sig forstaaelig for de Indfødte, og disse gjorde
paa sin side prisværdige Anstrængelser, for at lære sig saapas spansk, at
de kunde forklare sig for dem. De som kom mest i Berøring med dem
var selvfølgelig Fiskarbeiderne og mange af dem blev ogsaa efterhaanden
ganske flinke i Sproget, og det var ikke saa faa, som talte det
rigtig godt, hvad de senere havde god Nytte af som Matroser, Styrmænd
og Kapteiner, Men hvad der var merkværdigere, der var ogsaa en hel
Del Piger iland som heller ikke var uefne til at tale spansk, hvad nu
Grunden kunde være. De glemte imidlertid som Regel sine Kundskaber,
naar de senere var gift og hjemfarse, og benegtede oftest helt, at de
overhodet nogensinde havde kunnet det. De mørkhudede, sorthaarede
8 9

Spanske matroser på 1800-tallet. Fra boka "En torno a la memoria
maritim." Utgitt av Museo Naval, San Sebastin 2001.
Fremmede med de funklende øine, havde ellers ikke vanskeligt for at
finde Veninder iland. Jeg ved imidlertid ikke, om Befolkningsprocenten
i disse Aar viste nogen usedvanlig Stigning, og ikke er det jo heller
sagt, at mørkøiede og sortøiede Børn som kunde komme, var af andalusisk
Afstamning allesammen.
Som Sydlændinger flest var de forholdsvis maadeholdne i Drik, og man
saa dem aldrig paa de den gang noksaa talrige Brændevinssjapper. De
holdt sig som oftest til de mange Øl- og Vin-stuer, og lod især til at finde
Behag i det noksaa stærke, men ganske usedvanlig bedske Bayer Øl, som
Ølbrygger Christensen paa Indlandet dengang forsynte Byen med. (se
foto side 36).
..■■■■■••
- tir ' • •
- • -
" • • • • " - • • - - - •
•• • •
ølsalg var det over alt i byen på 1800-tallet. Tegning fra Kristiansund,
1869. Fra C. F. Diriks, «Fyrdiriks, Tegner og forteller» Oslo 1969.
Faksimile fra Christiansunds Adresseavis 28.5.1870.
Fra Nordmøre Museums arkiv.
dra Rjcerber Un n Stirt
refanbet af mit gnier=
- .
øbt i(, 93otti‘f ‘)rt) perilm iis43'
vg for : citibtere ?(wr af femme.
(tyr.funb, ben 9'totbr. 1S70.
Db. - Gbriftenfen•
•" "
......
(

Toldbodbakken i 1886. Nederst til venstre i gata er området der skjenkingsstedet
«Lich - Helvete» sto, ifølge Neeraas. Hvis man i dag går
opp den lange trappa fra Torget ved siden av Rådhuset, har man kommet
til «Lich-Helvete» når man når toppen.
Foto: Ranheimsæter, Nordmøre Museums fotoarkiv.
Ellers vankede de, vistnok noksaa flittig, paa de Dandsehus, som dengang
existerte, paa "Dunderhop" oppe paa Haugene, paa Stedet med
det megetsigende Navn "Lich-Helvete", der laa der, hvor Doktor Gjessings
Gaard nu staar (det kan forresten ikke jeg mindes, det var før min
Tid) og saa paa Indlandet hos Byens store Original John Bjømæs —
"Hotel de Helikon", som han havde døbt det for.
Paa disse dg flere Steder var der da et muntert Liv, især naar der,
hvad ogsaa kunde hænde, samtidig laa andre Nationers Skibe — engelske,
franske, danske eller hollandske — i Havnen. Da var der, som Digteren
siger:
"Liv ved den lille Bugt
oppe paa Salen gik Dandsens flugt
til Fløiter og Kastagnetter
Danskenes Viser, Spanjolens Sang
Engelsk Hornpipe og fransk Cancan
broget sig sammenfletter"
Mandolin og gitar
Og her morede de sig da, uden synderlige Rivninger, ogsaa sammen
med dem af de indfødte, som vankede paa disse Steder, Livlige muntre
og godmodige var de, og yderst sjelden krakilske, med mindre de blev
i særlig Grad fornærmede, hvad man i Almindelighed passede sig vel
for, eftersom ordet gik, at Spanierne var svært fingernemme i Retning
af at behandle Kniv. Nogen egentlig større Konflikt havde de dog ikke
med Byens Folk, før det hændte, som senere skal fortelles. De var gode
Kunder, og omgikkes dem fredligt og venskabeligt, og naar de en Sommeraften
i store Flokke, med sine fremmedartede Dragter, Skjærf med
stærke Farver om Livet, og med en Mandolin - eller Guitarspiller i
Spidsen, syngede sit Hjemlands vakre Sange - tildels ogsaa dandsende
- drog frem kan det nok hænde, at de fik Følge baade af store og smaa,
medens Folk stod i Døre og Vinduer eller gjennem Havesprinkler kiggede
ud paa de muntre og livlig gestikulerende Sydlændinger, der saaedes
lavede Fest i den lille Bys trange Gader. Det var eventyret som drog
forbi.
Knudtzon III
Spansk Konsul her var dengang som bekjent Nicolay H. Knudtzon.
Han var Far og Forsyn for sine fremmede Mandanter og det skal siges,
at han var Konsul for dem ikke bare i Navnet, men ogsaa i Gavnet. Han
blev da ogsaa fra sine Klienter mødt med en Respekt, som laa langt
udenfor det almindelige, og grænsede tæt op til Ærefrygt.
Naar noget skal fortælles om eller fra Kristiansund i den her omhandlede
Tid, kan man neppe nogen Gang undgaa at støde paa denne
overordentlig mærkelige Mands Navn. Og dog var han ikke bare en
12 13

stor Kjøbmand i en Smaaby. I Virkeligheden var han en Storkjøbmand
af europæisk Snit, en fremragende og usædvanlig fremsynt Handelsfyrste
af saa store Dimensjoner, at hans Samtid neppe havde Evne til
helt ud ret at vurdere ham eller hans omfattende Virke. Det skal der
Aars Afstand til. Derimod havde den lettere for at beskjæftige sig med
hans Svagheder. Jeg nævner ham her, fordi hans Forhold til det, der
senere skal berettes i sin Tid blev adskillig klandret, som det vil vise
sig, dog ganske uden Grund.
Del II, Romsdalsposten 11.10.1920
Forholdet mellem de Indfødte og Spanjerne var, som det av det foregaaende
vil fremgaa, lidt reserveret uden at være uvenskabeligt, men
ellers korrekt. Naar Gutterne i Forbigaaende raabte "Buenos diaz, signor",
svarte de altid venligt igjen "buenos diaz", og en Anmodning om
"gallieta" blev som Regel besvaret med en rundhaandet Ydelse af den
udmerkede spanske Kjæx, de brugte til Skibsbrød. Paa den anden Side
kunde det jo ogsaa hænde, at en eller anden af en mere sprogkyndig
Skøier var blit instrueret om at rope: "Grande caballero ! Mucho piojo,
pocco dinero" (Store Herre! Mere Lus end Penge) , og da blev det som
oftest en lidt spænende Jagt paa Synderen, som saa næsten sprang Livet
av sig for at komme unda, uden rigtig at forstaa, hvad det var Spanieren
var blit hvidglødende af, fordi han sendte ham en, som han trodde
udsøgt høflig Hilsen paa godt castiliansk.
Og Tiden gik. Men saa tog Idyllen rigtignok en Ende, og det en
Ende med Forfærdelse.
I September 1867 kom der ind her en spansk Havarist, Skonnertbrig
"Pillar", Kaptein Jose Mendez fra Rivardero og forhalte uopholdelig op
paa "Krana", det gamle Skibsværft i Vaagen, hvor nu Gasværket ligger.
Lidt senere løb der ind nok en spansk Skonnertbrig "Puerto Caballo",
der laa for Indlastning i Holmasundet. Begge Skibe blev liggende udover
Høsten og til helt over nyttaar, og da hvert af Skibene havde en 8-9
Mands Besætning blev der jo noksaa folksomt med Spaniere udover,
og man hørte de rullende spanske rr' er støt og jamt allesteder. "Pillar"s
Mandskab havde tat sig Logi i land, og boede i Vaagen hos Enkemadame
Elisabet Thoresen. Kaptein Mendez boede et andet Sted sam-
men med en yngre Landsmand Donato Ansuasequi, der opholdt sig her
for Sprogets Skyld, og som man, da hans Farsnavn fandtes uudtalelig
for nordisk Tunge, simpelthen bare kaldtes Donato. Spanierne fordrev
Tiden iland saa godt de kunde og saaes jævnlig i Gaderne, skravlende
og gestikulerende, uden at Politiet havde noget videre at udsætte paa
dem og altid behandlet dem meget roligt og rimeligt.
Politistyrken
Politistyrken paa Kirkelandet bestod den gang av 2 — to — Mand, Politi
Mokkelbost og Politi Hansen. Denn - første var en lidt sær, tilknappet og
streng Mand, den anden hans diamentrale Modsætning, tyk og rund og
gemytlig, dertil en stor Barneven. Men en stærk Plug og en ret uforfærdet
Kar, naar det gjaldt et Tag. Ellers et Stykke af en Original, som nok
kunde fortjene et eget Kapitel. Jeg maa her før jeg gaar videre forudskikke
et par "orienterende" Bemærkninger.
Den eneste Forbindelse med
Vaagen var den gang veien opover
"Hauan" og ned Vaagebakken, forsaavidt
man ikke tog Sjøveien,
hvad der ogsaa var noksaa almindeligt.
Men Haugegaden var dog den
mest benyttende, og Færdselen
gjennem den var dengang overmaade
livlig. Fra Hollahaugen til
Hauan var forresten ogsaa Byens
mest benyttede Spadservei. Nyveien
fra Kranen til Øvervaagien var
bare saavidt færdig. Den blev bygget
1866. Men Haugegaden var paa
Politi-Hansen.
Foto fra Kristiansunds historie
Bd. V side 591
14 15

langt nær saa bred og forholdsvis bekvem dengang, som nu den er.
Byen var dengang i Virkeligheden en Haveby. Da der var Haver mest
til hvert Hus opover Haugegaden indtog Haverne en god Del af den
nuværende Gades Plads, og deres Stakitter stod langt ud i Gaden, som
derved blev baade noksaa smal og noksaa kroget. Fra "Hauan" og nedover
mod Kobberslager Olsens Gaard var der ogsaa adskillig brattere
end den nu er. Oppe paa Hauan og der omkring laa en hel Del af de
Ølstuer jeg før nævnte. — "Dunderhopp" laa paa den Grund hvor O.H.
Furru byggede det store Hus, der senere er blit Kommunens Eiendom.
Der tæt ved laa ogsaa et lidet 2 Etages Hus hvor Enke Gunhild Mathisen
havde Øl- og Vinhandel og strax nedenfor den, hvor Skomager
Christensens Hus nu staar, laa indi en Have østergaards Hus, hvor der
ogsaa var en lignende Ølforretning, og der var flere af samme Slags.
Længere nede laa Brændevinshandler Huuns Gaard ogsaa med Have
baade foran og bag. Den eies nu af Sagfører Maalstad. Til denne Eiendom
hørte ogsaa en Keglebane, der laa inde i Haven, og staar vistnok
endnu, og her fløi af og til Kuglerne lystigt. Det gjorde de forresten
ogsaa i 1808 paa dette Sted, men det var Kugler af en anden Slags. Her
laa nemlig under Engelskmændenes Angreb paa Byen det aar, Tønders
Batteri, med en ganske god Bestykning af Kanoner, og her faldt den
eneste, som blev dræbt ved den Leilighed, Ole Hansen Kanonr.
Med Gadebelysningen var det skralt paa den Tid. Der stod hist og
her en og anden osende Parafinlygt og der var langt imellem dem. Paa
Hauan var der en, ellers var der ingen før man kom nedover til Doktor
Werrings Hus, og det mellemliggen Afsnit af Gaden laa derfor selvfølgelig
i dybeste Mørke om Aftenen.
De spanske Matroser havde adskilligt Tilhold paa disse Øl-stuerne
deroppe, mest som det synes hos Gunhild Mathisen, men hun gav dem
det Lov, at de altid opførte sig pent og skikkeligt hos hende, og at de
aldrig gav Grund til Spetakkel og Ufred. Hun var ellers en myndig
Dame, som nok kunde holde Kustus paa dem.
16
Julaften 1867
Og Tiden gik. Det blev Høst og det begyndte at lakke til Jul. Julaften
1867 var det snebart, frossen Mark med lidt Holkis hist og her og ellers
godt Vær. Folk begyndte at lage sig til Jul. Om Kvælden ved halv otte
Tiden — Butikkerne stængte dengang selv Julaften ikke før 9 — kom vor
Bryggeformand Auden Rosbach, som havde været i Byen med Varer,
styrtende ind paa Kontoret til Far. Den ellers saa rolige og sindige
Mand var hvid i Andsigtet og saa rædselsslagen, at han knapt kunde
snakke. "No maa Di ut, Neeraas," sa han, "for no heil Spanjoran paa
aa dræp for Ende op paa Hauan. Dem ha stokke mindst en 4-5 Mand,
og mest Ødelagt han Politi Hansen. Aa dem e sværta i Ansigte aa
utklæd og Kniver aa Dolker har dem allesammen!" Naa, saa farligt var
det vel ikke mente Far, skjønt han jo forstod, der maatte være noget
særligt paafærde, naar en Mand som Rosbach kunde gaa saa aldeles fra
Koncepterne. Og der kom Bekræftelse fra Folk, som efterhvert kom ind
paa Butikken, bragte den ene Rædselsmeldingen verre end den anden.
Det var ikke maade paa de Blodbad, som de rasende Spaniere havde
anrettet paa Byens Borgere deroppe paa Hauan. Saa gik da Far ud, efter
først indtrængende at ha indprentet alle os Barn, ikke at understaa os til
at komme udenfor Dør — Yngelen maatte først og fremst værnes, selvfølgelig.
Han blev længe borte, og var meget alvorlig da han endelig
kom tilbage. Saa galt som Rygtet gik, var det nu ikke, men det var da
galt nok alligevel.
Spanierne var af en eller anden ukjendt Grund blit aldeles rasende,
de havde overfaldt og stukket med Dolke to af Byens ansete Borgere,
og saaret flere. Hattemager Sjøberg havde faat et dybt Dolkestik i Ryggen,
og Kobberslager Olsen et lige ved Hjertet. Om han kunne staa det
over var nok uvist, det hang mellem Liv og Død. Politi Hansen havde
de ogsaa faret ilde med, han var blit stygt skamslaat, men vistnok ikke
stukket. Og det havde en Stund set farligt ud, men saa havde en del af
Byens yngere Sjømænd kommet til og grebet ind, de fleste af Spanierne
var jaget afsted og et Par af de værste var slaat ned og arrestert
efter et voldsomt B asketag. Man havde havt den største Møie med at
faa vristet Dolken fra den ene af dem, for Spanieren var aldeles rasende
og en bomsterk Fyr, som det maatte mange Mand til at faa kneblet.
Denne Mand skulde hedde Domingo og blev kaldt Kontramester af
17

sine Kammerater. Men ellers var det ikke saa greit at faa nogen klar
Besked om Slagsmaalet, det havde været stupmørkt deroppe i Strøget
udenfor Kobberslager Olsen, hvor den vilde Kamp foregik, og Folk var
ganske forstyrret af Rædsel. Hele Byen stod i et eneste Kog, for Beretningen
spredtes øieblikkelig overalt. Man kunde ikke forklare sig
Grunden til, at de ellers saa omgjængelige Spaniere saa pludselig
skulde være blit greben af et saa ustyrligt Raseri, at de ganske umotiveret
gik løs paa fredelige Borgere med Vaaben i Haand, og det til og med
paa en høi Helligaften — en Julekveld. Men noget lumsk og fordækt
havde det nu altid været ved disse sortmuskede Fyrer, og engang
maatte det vel komme. Det var jo dem som slog paa, at de vist ikke var
langt fra at være Afgudsdyrkere heller.
Spanske Gadelege
Det blev en trist Julekveld over hele Byen. Lysene blev slukket og
Dørene lukket og laast forsvarlig. Folk kunde jo ikke være tryg, saalænge
endnu saa mange af Knivstikkerne gik løs omkring. Mest trist
var det naturligvis i de Hjem, hvor Forsørgerne laa farlig saarede svævende
mellem Liv og Død. I den Avis, der kom ut 4de Juledag staar følgende
Beretning om Tumulten:
"Juleaften gjorde det spanske Skibsmandskab et afskyeligt Spetakkel
gjennem Gaderne, som bevirkede en ualmindelig Sammenstimling
af Mennesker. Spanierne var alle forklædte, forsynede med Dolke og
med sværtede eller malede Ansigtei De teede sig som Vilde eller Vanvittige,
spillede, sang, og udstødte gyselige gjennemtrængende Skrig.
De larmede paa Dørene, brækkede ind i Husene og yppede Slagsmaal.
Endelig blev en Politibetjent tilkaldt, men forgjæves. De angreb ham,
holdt ham mellem sig, skrigende ham ind i Ørene og slog og mishandlede
ham. To Borgere, som blev tilkaldt for at assistere Politibetjenten,
fik saa alvorlige Dolkestik, at det kan siges blot at være tilfældigt, at det
ikke øieblikkelig medførte Døden. Flere blev mindre farligt saarede.
Endelig blev to af de vildeste Dolkedragere overmandede og arresterede
og Forhør paabegyndtes igaar.' Aarsagen til slige og lignende
Optrin formener vi for vor Del har sin Grund i den udstrakte Frihed
spanske Sjøfolk har været tilstaat her i Byen med sine Gadelege. Det
hoender ikke sjeldent, at man sent paa aftenen hører hele Hobe spanske
Sjøfolk med sin Sang, Guitar og vilde Skrig drage gjennem Gaderne.
Slige spektakler kan og bør ikke taales, men har længe været taalt som
sagt af Spanierne, og vi antager, at naar Politiet altid havde forhindret
disse spanske Gadelege, vilde optrin og ulykker som de afvigte Juleaften
været undgaaet".- Saavidt Bladet.
Stemningen var absolut mod Spanierne, og det var almindelig antaget,
at hele Tumulten var planlagt, og at man kunde prise sig lykkelig,
at man var sluppet saapa - s heldig fra det som skeet. Ingen fandt et Ord
til Forsvar for dem, uden en. Det var den spanske Vice-konsul. Paa telegrafisk
Ordre fra Amtmanden begyndte Forhørene den 27de December
allerede og fortsattes hver Dag, Formiddag og Eftermiddag til 4de
Januar. Politimester Collins . der egentlig skulde lede Forhørene var svagelig
og sygmeldt, hvorfor disse administrerede af daværende Byfoged
Meidell, en usædvanlig klog, retsindig og indsigtsfuld Embedsmand, -
han døde senere i høi alder paa Lillehammer som Sorenskriver,- og
Ledelsen af denne kinkige Sag, kunde vel neppe været blit lagt i bedre
Hænder. Han sees selv personlig at have protokollert Vidneudsagnene.
— Som Lagrett fungerte Toldbetjent Daae, der talte og forstod Spansk
og Martin Helsing, der ogsaa var det spanske sprog mægtig. Derhos var
tilsagt som offentlig authorisered Tolk Kjøbmand Oluf Herlofsen, en
Mand som sad inde med usædvanlige Sprogkundskaber og mestrede
baade tysk, engelsk, fransk og spansk, Konsul Knudtzon var i egenskab
af spansk Konsul tilstede under samtlige Forhør. Men Almenheden var
udestængt fra Forhørene, hvad man var ikke saa lidt muggen over, og
hvad der gav Anledning til al Slags Snak.
Ved Velvilje fra Hr. Politimester Sveen, er jeg blit sat istand til at faa
gaa igjennem Forhørsprotokollen, og jeg skal da paa Grundlag af de
deri framkomne Oplysninger søge at gi en saavidt objektiv Fremstilling
som mulig af denne ulykkelige Historie, som for lange Tider helt forstyrrede
Forholdet mellem de Indfødte og Spanierne.
18 19

Del III, Romsdalsposten 23.10.1920
Det var et lystigt Selskab, som hin Julaften for 53 Aar siden var samlet
oppe i Vaagen i Madame Thoresens lavloftede Stue. Hele "Pillar"s
Besætning. Der var Matroserne Rafael Garcia Buskato, Luiz Gonzales
y Blanco, Armandor Guiterrez, Baldomero Mendez, Jose Fernandez,
Franzisco Conde og Skibsgutten Rammon Fernandez. De havde spist
til kvelds ved 6 Tiden og havt det rigtigt festligt med forhøiet Ration af
den gode spanske Vin, de var i godt Humør og lidt vinglade, uden at
være berusede, og Skravlen gik paa dem alle. Nu var de snart færdige,
Kapteinen havde ment de kunde være seilklar strax over Nytaarsdag,
saa gik det hjem igjen til det skjønne Spanien, bort fra dette kolde Sted
og alle disse kjølige Mennesker med de uforstyrrelige rolige Ansigter
og det uforstaaelige Sprog. "Viva l'Espana". De fik Ild paa Cigaretterne
og Rafael begyndte paa sin Mundharmonika at spille Hjemlandets velkjendte
Melodier, der strax ledsagdes af de unge Mænds kraftige Røster.
Og Jubelen og Humøret steg.
Solens Sønner
Det var da Julekveld og de vilde følge sit Hjemlands Skik, og se til efter
Evne at faa istand en "grande feria" paa den Vis de kunde. Saa fandt de
paa at klæ sig ud, vrængte sine Trøier, en trak en hvid Skjorte udenpaa
sine Klær og Madame Thoresen, som selv syntes dette var evig Moro,
fandt frem et Par ældgamle Hatte, en tog en Kurv paa Hovedet, - og for
at forhøie Effekten sværtede enkelte af dem hele Ansigtet, andre bare
Halvdelen. Og slig udstafferet troppede de da op ind i Værelset ved
Siden af, hvor to af Skibsofficerene spiste. Det var Styrmand Diego
Lonza, og en Mand med den noget underlige Tittel Kontramester, hvad
der svarer til Baadsmand. Han hed Domingo Mendez, og var en høi og
statelig Fyr. Han var ellers Bror af Skibets Kaptein. Af begge de to
sidstnævnte er vedføide Fotografier, der velvilligst er stillet til Raadighed
3 . Her blev Jubelen ikke mindre, den stod snart høit i Taget, og
begge Officerer deltog, og gav Vin over det hele. De havde ikke Tanke
paa at gaa ud, de morede sig saa storartet hjemme, men Sjauen og
Spektaklet paa alle disse 9 livlige, lidt opglødede Solens Sønner blev
dog omsider vel drøit, og da en anden af Madam Thoresens Logerende,
kom ned og protesterede mod slig Larm paa en Helligaften, fandt de i al
Godslighed paa at de saa kunde gjøre sig en Sving ud i Gaderne før de
gik til køis. Og det gjorde de saa, og Domingo gik med idet han kastede
et Seildugsstykke over Skuldrene, men han var ikke sværtet i Ansigtet.
Styrmand Lonza vilde ikke følge, og blev hjemme. Udenfor Døren stillede
de saa op. Rammon gik i Spidsen med et par Messingskiver, som
han slog paa, efter ham kom Rafael med Mundharmonikaen, og derefter
alle de andre syngende af fuld Hals. Som rimelig var vakte Optoget
Opmerksomhed, og en Del Børn og Ungdom sluttede sig til.
Christi Vandspring
Ved Reberbanen traf de en Skomagersven Even Røsset, som forbauset
stoppede op og saa paa det underlige Optog. Rammon, der gik først,
troede han vilde slaa, og det gjorde nok ogsaa et par af de efterfølgende
Spaniere, hvorfor de lidt truende nærmede sig Skomageren, der forfærdet
tog Flugten og forsvandt bag Banen, medens Spanierne leende fortsatte.
Ved Vandspringet udenfor Christies Gaard havde de passeret to
Mænd som stod og pratede. Den ene var en yngre Gudbrandsdøl — ham
kommer jeg til senere, - den anden var en lidt forfyldt Bagersvend, Petter
Hagen, han var heller ikke nu helt ædru, - der forsøgte at overtale
Gudbrandsdølen til at ægle lidt med Spanierne, hvad denne dog ikke
havde synderlig Lyst til, men han fulgte da til slut Hagen alligevel.
Hagen gik nu midt ind blandt Spanierne og slog begge Armene ud og
Spanierne veg uden videre ud til Siderne, for at la disse to komme
igjennem. De kom saaledes foran dem, og skyndte sig op Vaagebakken.
Politi Mokkelbost som boede i Vaagen, havde hørt Larmen og var gaat
ud, men holdt sig i forsigtig Afstand, han talte dog oppe i Vaagebakken
til et par af dem og sa, at han var "Police" og at de maatte være rolige,
men de lo bare godmodig, og lod ham, saavidt han kunde skjønne, forstaa
at det var bare Moro det hele og ikke noget at gjøre Væsen af.
20 21

Ind i Privaten
Hagen og hans Kammerat havde imidlertid paa Tæften, hvor Spanierne
vilde hen, og de skyndte sig derfor op paa Haugene, til Gunhild Mathisens
øludsalg, satte sig i "Bua" og fik et Glas Vin. Kort efter kom
Spanierne, som beregnet, ganske rigtig ind, leende og syngende. De gik
lige gjennem "Bua" og ind i Madam Mathisens bagenfor liggende private
Rum. De var gode Kunder og godt kjendt. Idet den sidste Spanier
passerte Hagen, reiste denne sig, og slog uden videre Hatten af ham, det
samme gjorde han ogsaa med en af de andre Spaniere, men ingen af
dem tog det ilde op, de tog det med i Morroa. Det synes at ha krænket
Hagen, som var oplagt til Kjvl, at Spanierne skulde faa komme ind i
Privaten medens han og hans Kammerat, bare skulde faa sidde i "Bua",
hvorfor disse to uden videre ogsaa gik ind blandt Spanierne. Men dette
taalte ikke Gunhild, og med stor Myndighed kommanderte hun de to
samt en Søring, som ogsaa var kommen til, til øieblikkelig at forlade
hendes Hus. Det gjorde de nu ikke, men satte sig, under Udvexling af
en Del Elskværdigheder, murrende ud i "Bua" igjen, for at finde en
Anledning til at "tærge Spanjoran", og den Anledning kom. Spanjerne
spilte og sang inde i Stuen og bad tilsidst om Tilladelse til at faa
dandse, men dette nægtede Gunhild afgjort. Det var da Helligaften, det
maatte de forstaa.
Det blev tilslut noksaa varmt ind i den lille Stue, og Jose tog sig da
en Tur ud enten for at trække frisk Luft, eller for inde hos Ølhandler
Østergaard at faa Tilladelse til at dandse der. Han gik gjennem "Bua"
o.g forbi de 3 sammensvorne ud gjennem Døren og de tre fulgte øieblikkelig
efter. — Strax efter gik ogsaa Spillemanden Rafael ud. Jose var
neppe kommen udenfor, før han blev greben om Livet af den efterfølgende
Peter Hagen, der forsøgte at bryde ham ned, hvad der dog ikke
lykkedes med den smidige Spanjer, og umiddelbart derefter kom
Rafael, der ogsaa blev angrebet af en af de to andre Nordmænd, men
han fikk slidt seg løs, løp ind igjen og varslede Kammeraterne som øieblikkelig
for ud til Hjælp, selvfølgelig helt rasende over det lumske og
lumpne Overfald. Hagen blev ræd da han saa overmagten, slap Spanieren
og løb ind i Østergaards Hus, hvis Dør han stængte forsvarlig, og
med Ryggen mod den blev han tappert staaende og raabe: "Kom an,
porkoperros, kom an!" Gudbrandsdølen forsvandt opover Hauan og
Søringen stak sig ind blant den nu tilstrømmende Menneskemasse.
23

Eder og Skjældsord
Spanierne, som havde set Hagen springe ind til Østergaard rendte nu
løs paa dennes Dør. Og nu blev der Huskestue. De spændte og slog mot
Døren saa det dundrede og prøvede paa at sprænge den, mens de hylte
af Raseri og sendte Stormbyger af udsøgt velvalgte spanske Eder og
Skjældsord ind over Forbryderen, hvis Liv vistnok ikke havde været
særdeles meget værd, om de havde faat Tag i ham. Døren holdt imidlertid,
men dette Helvedesspektakkel bragte jo folk paa Benene. Vinduer
sloges op, og Døre stængtes, fra alle Kanter strømmed Folk til og
i et Øieblikk var Gaden i hele sin Længde fyldt af rædselsslagne Mennesker,
som i Munden paa hverandre skreg omkap med Spanierne,
raabte om Hjælp og brølte paa Politi. Stupmørk var Gaden, og man fik
kun sparsomt Lys fra Vinduerne rundt om. Etpar af de mere besindige
af Spanierne fik endelig overtalt sine Kammerater til at forlade Østergaards
Hus og de drev da lidt længere nedover Gaden, og kom noget fra
hinanden. Men pludselig hørtes en del af dem raabe igjen: "Aqui, aqui!
Verre aqui!" Det trak op til nyt Uveir.
Politi Mokkelbost som havde fulgt dem opover Vaagebakken og set
de gik ind til Mathisen, troede derved den hellige Grav vel bevaret, og
ruslet udover Kirkelandet, hvorfra der var sendt Bud, at det ogsaa var
endel Uro. Imidlertid kom Politi Hansen opover mod Haugene og fik
høre Sjauen. Han fik Tag i et Par af Spanierne, prøvde at snakke godt
med dem, klappet dem paa Skuldren og sa "Police, mi Police" , nævnte
ogsaa "Consulo", men nu var Spaniernes Blod kommen i Kog. De
kunde, saa paastod de, ikke i Mørket se at Hansen bar Politihue, de saa
bare en tyk Mand som fægted med en Stok, og troede saa at staa foran
en ny Fiende. Og dermed røg de paa ham, rev Stokken fra ham og
brækket den, og kjørte ham selv op mod Huuns Have-stakit, hvor to af
dem holdt ham medens de andre efter Tur dasket han med Kytnævene
alt de formaaed og hylte ind i Ørene paa ham: "You, Police, you
Police". Saa raabte Hansen om Hjælp. Reberslager Johan Sundt kom
netop opover og hørte Raabet. Det var en usædvanlig kraftig og dertil
en uforfærdet Kar.
Han trængte sig ind paa Spanierne, hvoraf to da holdt Hansen i Skuldrene
og to i Brystet, og rev dem fra ham hvad der indbragte ham en
kraftig Ørfigen fra den ene af dem, mens de andre stimlet om ham. Saa
trak han Kniv og fik holdt sig dem fra Livet, medens Hansen saavidt
slap løs, hvorpaa Sundt sprang ned paa Politikontoret, der dengang var
i det nuværende Gamlehjem, for at prøve at faa mere Politihjælp.
Medens Sundt holdt paa at bakse med Spanierne kom Hattemager Sjøberg,
hvis Hus laa lige overfor Huuns, det er nu ombygget til et større,
-ud, lokket af den djævelske Spektakkel, og vilde, da han saa den farlige
Situation Hansen var i, ile ham tilhjælp. Han fik strax af en storvoxen
Spanier et Slag i Hovedet, og lige efter endnu et Slag af den mindre
Fyr, hvem han saa, rask og smidig som han var, øieblikkelig slog til
Marken, men ble i samme Moment ramt af et Dolkestik i Ryggen af
den store Spanier. Han blev ikke strax opmerksom paa, at han var saaret,
men det vared ikke længe, før han blev det og maatte vakle hjem
for at bli forbunden. Det var et stygt Stik og gik lige ind til Benet.
Medens hans Kone i største Forfærdelse holdt paa at forbinde ham kom
3 af Spanierne stormende ind i hans Hus, men Kvinderne fik resolut
stængt og barikadert Døren, saa de slap ikke ind i Stuen.
Politi og Brandmester
Omtrent samtidig med Hattemager Sjøberg var ogsaa Kobberslager
Olsen kommet ud af sit Hus. Hans søn var kommet ind og havde meddelt
ham, at Spanierne holdt paa at kværke Politi Hansen. Den gamle
Bergenser fik øieblikkelig paa sin Uniformshue som Brandmester, tog
en Stok med og ilet ud i Mørket og Menneskemyldret for at gjøre hvad
man kunde. Han fandt Politi Hansen ind i Sværmen omgivet af ra sende
Spanier, og sang paa sin bergensk ud: "Finds der da ikke Politi i Kristiansund,
siden slige Optøier kan foranstaltes", hvortil Hansen svarte:
"Di sjer da vel æ gjør ka æ kann, kann di it hjælp mæ".- Olsen stødte da
paa en stor Spanier og gav ham uopholdelig et Drag over Nakken med
sin Stok. Olsen var en haandfast Kar, og Stokken var af Jern, det var
den der brugtes ved Brandvisitation, saa Spanieren vistnok kjendte Slaget.
Han gav sig lidt og stak ind i Mængden, men pludselig stod han
igjen lige foran Olsen, der med et kjendte som et Stød lige under Hjertet,
og umiddelbart derefter forstod at han havde faat et Dolkestik,
hvorefter han skyndte sig hjem for at bli forbunden. Saavidt Olsen i
Mørket kunde se, var denne Spanier sværtet i Ansigtet.
24 25

Del I V Romsdalsposten 27.10.1920
Handelsbetjent, senere Mægler Peter Hessen, hørte inde paa Jullums
Boglade (senere Harholdts Bageri) Levenet oppe i Gaden og da han var
flink i Spansk sprang han strax ud for at tale Spanierne til rette. Han
kom gjennem Menneskesværmen op paa Haugene, hvor han traf paa en
ny Forstærkning af Spaniere. Det var Mandskapet paa den anden spanske
Skonnertbrig "Puerte Caballo", en 6-7 Mand og disse formanede
han til at vende om, da dens Kammerater fra "Pillar" var kommen i
Klammeri med Politiet og det tegnede til at bli en styg Historie.
Ordre fra konsulen
Disse Spaniere, som kjendte Hessen, gjorde strax som han sa, og lige
bagefter traf han Spillemanden Rafael Buskato, som han ogsaa formanede
til at gaa hjem, hvad denne ogsaa gjorde, idet han lystig truttende
paa sin Harmonika, gik nedover Vaagebakken. Luiz, Francisco og Baldomero
var lykkelig sluppet ud af Folkestimmelen, og møttes oppe paa
Hauan, hvor en av dem kunde meddele de andre at han havde hørt, der
var kommet Ordre fra Konsulen om, at de strax skulde forføie sig hjem,
og dette gjorde de saa uopholdelig alle tre: Armador Guiterrez, som
blev slaat ned af Sjøberg synes at ha været den skikkeligste af dem alle,
han var gaat hjem før, efter at ha været indom og varslet Kaptein Mendez
om Opløbet. Tilbage var nu Skibsgutten Rammon, Jose og Kontramesteren
Domingo. De trak sig efterhaanden opover mod Hauan, de to
sidste fremdeles lige rasende, medens Skibsgutten var blit ræd, og prøvede
at snakke beroligende til dem for at faa dem med hjem, hvad der
dog indbragte ham en kraftig Lusing af Domingo. Og Folkemængden,
blandt hvem Rygtet om, at to av deres Medborgere var stukket ned,
hurtig havde spredt sig, fulgte forbitret og truende efter. Peter Hessen
havde flere Gange søgt at tale Spanierne til rette, men det var nu umulig
at høre Mands Mæle i det øredøvende Spektakkel.
Fra Krigen i Chili
Oppe paa Hauan standsede Kontramesteren og hans to Kammerater og
det var nu synlig for enhver, at han havde en blinkende Dolk i Haanden,
som han fægtede om sig med, og som holdt Mængden i respektfuld
Afstand. Han rev Trøien af sig, viklede sit Livskjærf om venstre Arm
som en Torreador og gjorde sig klar til den Kamp, han vidste nu ikke
var til at undgaa, og ukjendt med Kamp var han ikke, han havde etpar
Aar i Forveien deltaget i Krigen i Chili. Modig og uforfærdet var han,
en Ætling af de gamle Conquistadores, og nu saa han rødt. Jose og
Rammon kom til at staa noget fra ham, saa han en kort Tid stod ganske
alene med hele Folkemassen omkring, uden at nogen vovede at angribe
ham. Hessen gjorde endnu et Forsøg paa at tale ham til rette og raabte
paa spansk til ham, at han ikke opføte sig som caballero ved at optræde
slig paa en Helligaften, og at Politiet var tilstede og vilde ha Orden.
Herpaa svarte Spanieren studs, at han kunde ha Lyst til at aarelade et
Dusin, og gjorde det ogsaa, hvis nogen nærmede sig.
En lidt bedugget Søring, Skipper Absalonsen, var i dette Øieblik
kommen op paa Siden af Spanieren, og da han saa Folkemængden vige
tilbage for den rasende Mand, yttrede han mens han rolig blev staaende,
at det dog var for galt, at saamange Nordmænd skulde flygte for
en Spanier. Domingo maa ha forstaat Meningen, for han drev øieblikkelig
til Søringen i Panden med Dolkeskaftet, saa Manden vaklede,
men tabte i det samme Dolken, og idet han bøide sig efter den, kvitterede
Søringen for Dasken med et velrettet Næveslag. Idet Spanieren nu
reiste sig ramtes han samtidig af et Steinkast og et Slag i Hovedet, af en
Stakitspildre og styrtede halvt bedøvet til Jorden. Politi Hansen var
over ham som et Lyn, fik Tag om Haanden som holdt Dolken og vendte
dens Spids mod Jorden, medens etpar yngre Sjømandsskoleelever, Iver
Solem, der forresten ogsaa havde faat et omend ubetydelig Dolkestik,
og Olaus Monge, hjalp til at faa Dolken vristet fra ham, hvad der var
vanskelig nok.
Heri fik de ogsaa Hjælp af Nicolai — eller Lai — som vi kaldte ham —
Nerland, der forresten senere blev udpeget som den, der slog Spanieren
ned med Stakitspildren, hvad han dog ikke oplyste om under Forhøret.
(Denne Mand meldte sig 3 aar senere, under den fransk-tyske Krig, til
den franske Fremmedlegion, og faldt i Slaget ved Orleans). Og nu styrtede
Folkemængden sig over den ulykkelige Spanier, som fik en slem
Medfart, og næsten halvdød med Klæderne revet af Kroppen af altfor
26 27

villige Hænder blev ført i Arrest. Jose var forsvundet, men Skibsgutten
Rammon vilde ikke forlade sin Overordnede, og fulgte med Sværmen,
hvad der førte til, at ogsaa han blev puttet i Arresten. I Fængslet var den
spanske Konsul og Kaptein Mendez mødt op, og Konsulen prøvede,
vistnok for første og eneste Gang i sit Liv, at tale til Mængden og
snakke den til rette, saa den ikke rev Spanieren i Filler, hvad man
aabenbart havde mest Lyst til, men det havde antagelig kun frugtet lidt,
hvis ikke Synderne uopholdelig var blit stængt ind i Cellerise, for
Fængselsgaarden, Fængslet og Gaden udenfor var fyldt af en aldeles
rasende Sværm af Folk, som trængte paa fra alle Sider.
Slig endte den Juleaften.
Forhørene
Forhørene begyndte som før nævnt allerede 4de Juledag. Og nu hændte
der noget mærkeligt. Der var flere Vidner, som havde set en høi Spanier
kjøre Dolken i Sjøberg. Der var hans Stedsøn, som stod ganske nær, og
som i øieblikket efter kastede en Murstein efter Knivstikkeren, og der
var Sjøbergs Tjenestepige, som fra et Vindu, havde set det samme,
endelig var der Sjøberg selv, som efter at ha faat Dolkestikket vendte
sig om lige mod Spanieren, men ingen af dem kunde med Sikkerhed si,
at det var den fangede Domingo, der var Gjerningsmanden. Kobberslager
Olsen, der havde Spanieren klods indpaa sig, da han fik Stikket,
vilde heller ikke paatage sig at gjenkjende den Spanier, der havde git
ham det og sa endog at al Konfrontation var unødvendig. Han paastod
ogsaa, at Spanieren var sværtet i Ansigtet, hvad efter flere Vidners samstemmeige
Udsagn, Domingo ikke havde været. Hvem var saa Knivstikkeren
? Det viste sig, at der havde været flere end en Dolk i Virksomhed
Juleaften, for Dagen efter fandt en Malergut en spansk Dolk
med Messigskaft paa Slagmarken, og samme Dags Morgen fandt Conrad
Engvik en Dolkeslire, som rigtignok to tilfældig forbipasserende
Spaniere tog fra ham. Politi Hansen hadde nok Mistanke til Jos, for
han "var en af de værste", sa han, men Forhøret bragte ingen ydrligere
Oplsning. Baade Sjøberg, Solem og Skipper Absalonsen udtalte, at de
ikke ønskede Tiltale eller Straf over Angjældene, men Kobberslager
Olsen fastholdt, at den, der havde stukket ham, skulde tiltales og straffes.
29

De to arresterede blev for hvert nyt Vidne ført ind i Retssalen for at
konfronteres, og de ulykkelige Spaniere troede selvfølgelig hver Gang,
at deres sidste Time var slagen. Stor var derfor vistnok Glæden hos
Skibsgutten Rammon, hvem Vidnerve fritog for Delagtighed i Spektaklet,
da han i det næstsidste Retsmøde blev sat paa fri Fod efterat Konsul
Knudtzon havde stillet Garanti for ham. Domingo vilde eller kunde
under Forhøret intet udtale. Han forklarede, at han absolut intet huskede
af det hele, fra han kom ind til Gunhild Mathisen, og til han Juledags
Middag, syg og ynkelig forslaat vaagnede i Arresten. De øvrige
spanske Matroser udtalte ellers enstemmig, at de ikke havde havt
Begreb om, at den tykke Mand, der vilde slaa dem med sin Stok, var
Politi og de havde heller ikke set, at han havde Politidistiktioner paa
Huen, hvad der hørtes rimelig nok, da det jo var bælgmørkt der, hvor
Slagsmaalet stod, og de desuden havde slaat Huen af ham. Ingen af
dem vilde kjendes ved den af Malergutten fundne Dolk. Styrmanden
vidnede ogsaa, at det var forbudt spanske Matroser at bære Dolk eller
andet Vaaben om bord eller iland. Sjøberg mødte allerede i første Forhør,
medens Kobberslager Olsen først den 30te December var saapas,
at han kunde fremstille sig til Afhøring.
Efter Forhørets Afslutning udbad Konsulen sig Udskrift, som han
vilde ledsage med en Betænkning til Overøvrigheden, Amtmanden, der
dengang var Paatalemyndighed, og han reiste selv til Molde med
Dokumenterme. Amtmanden har sandsynligvis ikke fundet Bevisets
Stilling saadan, at Tiltale kunde reises mod nogen specielt, og han lod
derfor Sagen mod Spanierne falde. Det der snakkedes, om at Konsul
Knudtzon skulde ha kjøbt Spanierne fri for Tiltale, er bare Fabel og har
intet med Virkeligheden at gjøre, men han har høist andsynlig været
dem en god Advokat.
En Dag strax over Nytaar i graalysningen stod "Pillar" for en frisk
Bris ud af Sørsundet. Da var alle Mand om bord. Ogsaa Kontramesteren
Domingo Mendez.
30
Tegning av Ole Ranheimsæter fra 1883. Nordmøre Museums arkiv.
Jeg traf forleden Dag den, saavidt jeg ved eneste overlevende af de
aktive Deltagere i Slaget den omtalte Juleaften. Det var den før nævnte
Gudbrandsdøl. Jeg spurgte om han husket denne Historie? "Husker
den ja" sa han, "det var rettelig, real Slaassing det!" sa den gamle Døl,
som formelig straalte ved Erindringen, "men", sa han, "det var Petter
Hagens Skyld altsammen!" Og "da flammed hans Blik, da saa han tilbage
og mindtes med Fryd sine Ungdomsdage". Og den gamle Gudbrandsdøl
er saamænd ingen anden, en Musæets Bevogter, den snille,
agtværdige gamle Jørgen Brækken.
NOTER:
Sjømannsvisa som Neeraas her assosierer til, er internasjonalt kjent og tradisjonsrik.
Den er opprinnelig norsk, fra tidlig 1800-tall, og kalles ofte «Svineper» etter kapteinen
som omtales. Det er en gangspill- eller pumpesjanti, brukt for å holde takten i arbeidet
om bord, som fins nedtegnet i utallige varianter, opplyser Norsk Visearkiv. Enkelte
versjoner har med vers på fem ulike språk. Mange alternative melodier er brukt, bl. a.
irske folketoner. Neeraas legger handlingen til «Permarento», et sted nede i klippfiskspiserland,
mens andre foretrekker den like lite eksisterende byen «Parmerent» eller
«Permula» i Holland. Sjantien har forresten et vers om å ha grisepurke med om bord,
jfr. Loennechens artikler her i årboka.
En variant finnes i en artikkel i Tidens havs julenummer 1935, i en artikkel av Einar
Thurn Christensen. Denne er trykt i Nordmøre Mållags Visebok «Enno så segla ho
Magnill» (2002), s. 68 med tittel «I Daatrecht i Holland».
2 Det som her egentlig beskrives er tradisjonen med «å slå katten av tønnen», som fortsatt
praktiseres i symbolsk variant f.eks. i Danmark. Ved fastelaven ble katter brutalt
myrdet rundt om i hele Europa, som syndebukker for alt ondt. I Frankrike kunne katter
bli kastet på St.Hansbålet; i Tyskland på påske-bål eller ut fra kirketårn.
3 Det er teknisk umulig å gjengi fotografiene fra avisartikkelen.
31

32
13accala °rise
jikil.M. - tAreeraas 1899
(Sra Xordmøre Museums arkiv)
Udenfor er bare Sne og Is
fier vi . rer op med Surnett pils
1;accalao
Olje fra Saba()
Pimientos og Tomatisis
Xonrad han er tel mand
Slige Ting han radi faar istand
Jejcempeme har stillet tiVppel
Jeg beskedent nærmerførst mig selv
flans hin Skaldespiller
Xlinker lidt paallarpen sin ikvceld
Xaar han tar i
Og vil noe si
Maa det gaa paa Vers med Melodi
Gjceve Xjcemper her red buden hord!
..(ad mig si noen simple Ord
gler i Port JCalas
Vi tømmer vore Glas
'Du til hunden, thi vor Sryd er stor!
JVu paastand
brik og bland
Skaalen gjcelder kasmus Sysselmand!
'Denne Jgcempe som nu her øe ser
9)onjIntonio, kaldet JCvindekjcer
an vil 'Dagen feire
derfor ifra &ise
j-lid han reiste og tog Åikvarter
Men den Syr Sør Dagen gryr
flan modfijemmetsArne atter flir
M I Vå
alam Mathisen
Kbiverslagffpfsen
.Kattemaker Sjøberg
.13,isenn jzhandler,
ouun lirb‘ kjeglebane
e ge'bakken
< i nderiop
‹di
I kk< Lich-helv ete»
,
as tig'
Kjeglkbanen til
PfefferkCirn
•
Herja: «Pilar» til rep'arasjo '
Madam Thoresens losjihus
.. - Holmasundet. Her lå
«Puerto Caballo»
.
og lastet fisk
i, ,,s , , . ..../ A.
e"'•
J
•
:e;
4
«kk
t•
s,
ø
t

idet viser et spansk skip slik det kan ha sett ut på havna i Kristiansund i det forrige århundre. Skonnert Margarita, bygd 1892
) ndorroa, Spania. Bildet er hentet fra boka "Itsas aurrean. El Pais Vasco y el mar a trave de la historia. Utgitt av Museo
sval, San Sebastian 1995. (Se artikkel om «Spanjoran».)
idet viser et spansk skip slik det kan ha sett .ut på havna i Kristiansund i det forrige århundre. Skonnertbrigg Cid Campeador,
gd 1870 i San Sebastian, Spania. Bildet er hentet fra boka "Itsas aurrean. El Pais Vasco y el mar a trave de la historia."
gitt av Museo Naval, San Sebastian 1995. (Se artikkel om «Spanjoran».)

1Ø1iiiiiimittinummummutg!
arken Conchita, bygd 1860 i Aginaga, Spania. Bildet er hentet fra boka "Itsas aurrean. El Pais Vaxco y el mar a trave de la
toria". Utgitt av Museo Naval, San Sebastian, Spania 1995. (Se artikkel om «Spanjoran».)

4. . ',".. '*-...' ....." '
1 4 ■ •• .. ./... •.
,. . 1,ii:::••••■• ..
' . It i ,..... ' ..... 7 i
ii...›7 .,..;44...
....«
.4•-■ , ."', 4
' ,.... 41:27. • - ..*
i .. .e' .h. .., . .... 5:
",:. „..... ).... .,,,, ,,,,,„, j• .,
. . ...41,..,...~ 4,/,_.,• ‹ ,
...)::
.
,gr„..,.. . -. ,
-." , 4,,,,,iiimmi • 41.. w ....,
!.....,.. #94 , 44779. gir,,,. °. x ":',4,7.1.4_. '
/si , t, 1:" i A amdki_
a , A
- 4 I • ' „,, • , y .4,p m , _ „,
,,•`•"
,i - r I.
•
i. . . . - ..
.. 4 +j .. ..... i : ••• .:t4 5 : 444
. : ii ::':(• i; , 41..4
' . . 1 t : : . .7. • " ,.. "' ilif
..61• • •-• . •
2 ,, ,, • , , ........«,, ,4•, -
),„ft..4.: ,-,.... .... -. ;,.. .,, .. •
i,j, ,,,f, .. . :. ..; ,.. • : t-■
.ai
:
,• •
:...1
,.
.,..-
,,,,,-• -
""Z
jsr •
7 4 , I j /*. X/i - j,'"Z
' •-••
. „„ tri
ti
\
•
/—/-7
1 .0 1 , ■ 1 / 4
En gammel bryggeprotokoll fra en av Nicolay H. Knudtzons brygger I
denne protokollen ser vi at 3 spanske skip har lastet klippfisk etter hverandre
fra brygga i løpet av juni 1861. Skonnertbriggen "Pilar"ført av
Capt. Echevarria, skonnertbriggen "Jesus" ført av Capt. Tremoia og
briggen "Esperanza" ført av Capt. San Martin lastet til sammen 433
tonn klippfisk. I tillegg gikk det med 1774 kg. never og 624 lm. plank til
å beskytte fisken i lasterommene. Nordmøre Museums samlinger
J.DEruENTESPARRILLA
JEREZ BELA F - RONTERA
Vinetiketter
"Da likte vi oss i ruffen, vi havde
nemlig rødvin til middagen i
længre tid, og officererne vand".
Den tette kontakten med Spania
skapte et marked for rødvin og
heivin i Kristiansund. Vin ble
hjemført i fat og tappet her for
salg av flere handelshus i byen.
Ett av de mest kjente av disse var
Joh. P. Clausens Enke. Fra Nordmøre
Museums samlinger
(Se art. om «Catharina» s. 56.)
9 CLA ►ES QUE ELABORAMOS •
RIOJA SELECTO BLANCO FINO CORRIENTE
P1OJA CLARETE F1NO - BLANCO FINO EXTRA
R1OJA CEPA MEDOC - BLANCO FINO EJ:fito'iedado en su 4'.' Pirj
RIOJA CEPA BORG&lA -BLANCO CEPA SAUTERNES
PiDANSE EN TODAS LAS PARTES
BODEGAS EN HARO c RIOJA ALTA ESPA14A
39

ffipskipet "Caroline" ble bygd i 1873. Den gikk utelukkende i klippfiskfart til Spania. Båten forliste i 1887 ved Dunvegan og
!e mannskapet omkom. Maleri utfØrt i 1881 i Barcelona av J. Pineda. Gave fra Anne Marie Grønningsæter. Nordmøre
tseums samlinger (Se artikkel om "Marie" side 69.)

onnertbriggen "Punctum" ble bygd i Moss i 1877 for Kristiansundsrederiet Parelius & Lossius. Skipet seilte både på Middelvet
og Sør-Amerika. Den ble solgt fra Kristiansund i 1899. Båten forliste - i 1927 og var da den siste norskbygde treskute i
ersjøisk fart. Nordmøre Museums fotosamling. (Se artikkel om "Marie" side 73.)
ordmØre Museum har en del gjenstander fra Kristiansunds seilskutetid. Her ser vi langkikkerter, en sekstant, en parallellinjal,
nålhus, en klokkestjert, et pinnekompass og «Haandbog for søfarende». Foto: Stein M. Bach.

z
ro
O
onnertbriggen "Oscar" ble bygd på Vestnes av skipsbyggmester Hammeraas i 1870; Den seilte på Vest-India, Spania og Nord
',sika. Skipet forliste i 1891 i uvær på Hustadvika i forsøket på å søke nødhavn i Askevågen. Hele mannskapet omkom. Av vraklene
som fløt i land er både denne biten av hekksornamenteringen og gallionsfiguren bevart. Her ser vi at hekken var dekorert
?cl både "Tre Kronor" og "Den norske Løven" slik man kunne forvente av et skip som var oppkalt etter den svensk-norske konn.
Nordmøre Museums samlinger. Foto: Stein M. Bach.

?ansk leirkrukke funnet på Kristiansund havn av samme Kopi av krukke produsert som reiseminne av Handelshuset
pen som Ku1Ø så i bruk i Bilbao. (Se artikkel om «Glimt Patrick Volckmar AS. Foto: Stein M. Bach.
Bacalaoland» side 89.) Foto: Stein M. Bach.
Tålsundkanalen 100 år. 24.06. 2001. Foto: Odd Williamsen.

Se nærmere opplysninger om skipet i begynnelsen av
EN MIDDELHAVSTUR MED
BARKSKIBET "CATHARINA"
AV CHRISTIANSUND I 1879
A‘ CHR. LOENNECHEN '
Manuskriptet er hentet fra Nordmøre Museums arkiv.
Det var de første dage av Juli 1879, barkskibet "Catharina" lå under
lastning av klipfisk ved Devoldbryggen i Holmasundet. Forhyring av
mandskap foregik. Og jeg fik hyre som dæksgut. Tirsdag den 8. Juli
blev vi påmønstret. Lørdag den 12te tok jeg middelskoleexamen, og
mandag, den 14de kl. 6 morgen begyndte jeg "på sjau" om bord.
"Catharinas" mandskapsliste lød på: Carl F. Musæus (captein), Steen
fra Trondhjem (styrmand), Henrik Dahl (stuert), Johan Svensen (bådsmand),
Gustaf Pettersen (matros), Knut P. Frei (matros), Henrik Kjørsvig
(letmatros), Johan Fostervold (jungmand), Thore Andersen (jungmand),
Martin Sakshaug (jungmand), Chr. Loennechen (dæksgut).
Mønstringskontoret var den gang i losoldermand Lous' gård, nuværende
Skolegaten 4. Da lasten, løs klippfisk, var inde onsdag formiddag
den 16de, ble lukerne skalket, fortøiningerne tat ind, og skibet haltes —
naturligvis under sjømandssang — agterover ut Holmasundet halvveis
op mot ballastkaien.
4
49

Barkeskipet Catharina ble bygd i Hemne i 1868 for Nicolay Knudtzon i
Kristiansund. Båten var på 244 tonn. Av kapteiner kan nevnes Carl
Herman Stuhr (reder Knudtzons morbror, utelukkende Havanatrafikk i
6 år), A. Ofstad, Carl Musæus (i 14 år), Joh. Kjørsvig, C.M. Holm og
0. Gaarder. Det fantes ferdiglagde reserver av samtlige stenger og klyverbommen
om bord, noe som var svært sjeldent. Kaptein Musæus gikk
alle grader i Knudtzons rederi, fra kahytsgutt på briggen «Frey» til
fører i Christiansunds Dampskibsselskab. Catharina Il ble solgt til
Trondheim i 1894, kaptein Oluf Holm. Se faksimile av avisnotis i Årbok
for NordmØre Museum 2000,s. 19. Knudtzon hadde tidligere en brigg
med samme navn som forliste ved La Plata-elva i 1856, på vei hjem
med en last huder. (Opplysningene er hentet fra H. Loennechens bok
"Kristiansunds gamle Flaade II», 1904)
50
Lasting av klippfisk ved Milnbrygga i 1880-årene. Fisken ble pakket løst
i rommet uten emballasje, noe som var vanlig med klippfisklaster som
skulle til Spania på 1800-tallet. Garneringen, dvs. plankene i lasterommet
ble gjerne fornyet før fisken ble tatt om bord, og når lasterommet
var fylt med fisk ble det lagt et beskyttende lag med bjørkenever oppå.
Bevarte protokoller i NordmØre Museums samlinger viser at det kunne
gå 3-500 kg bjørkenever for å beskytte en skipslast med klippfisk!
Særlig indhivningen av fortØiningerne
og strækning av seil fordret
sang, og der avlevertes den
ene efter den anden såsom:
"Så seiler vi til Rio hen
min kjære pige står igjen
Sing sailor oh,
Gråt ei for mig du kjære Stine
i Rio møter jeg piger så fine
Sing sailor oh,"
En anden, riktig frisk en, lød: så
vidt jeg husker:
"Hurra for Jonas Anton Hjelm,'
han var ingen skjelm,
Sing sailor oh
Han talte sjØmands sag,
som om det var hans fag,
Sing sailor oh...
51

Barkeskipet Catharina ble bygd i Hemne i 1868 for Nicolay Knudtzon i
Kristiansund. Båten var på 244 tonn. Av kapteiner kan nevnes Carl
Herman Stuhr (reder Knudtzons morbror, utelukkende Havanatrafikk i
6 år), A. Ofstad, Carl Musæus (i 14 år), Joh. Kjørsvig, C.M. Holm og
0. Gaarder Det fantes ferdiglagde reserver av samtlige stenger og klyverbommen
om bord, noe som var svært sjeldent. Kaptein Musæus gikk
alle grader i Knudtzons rederi, fra kahytsgutt på briggen «Frey» til
fører i Christiansunds Dampskibsselskab. Catharina II ble solgt til
Trondheim i 1894, kaptein Oluf Holm. Se faksimile av avisnotis i Årbok
for Nordmøre Museum 2000,s. 19. Knudtzon hadde tidligere en brigg
med samme navn som forliste ved La Plata-elva i 1856, på vei hjem
med en last huder (Opplysningene er hentet fra H. Loennechens bok
"Kristiansunds gamle Flaade II», 1904)
50
Lasting av klippfisk ved Milnbrygga i 1880-årene. Fisken ble pakket løst
i rommet uten emballasje, noe som var vanlig med klippfisklaster som
skulle til Spania på 1800-tallet. Garneringen, dvs. plankene i lasterommet
ble gjerne fornyet før fisken ble tatt om bord, og når lasterommet
var fylt med fisk ble det lagt et beskyttende lag med bjørkenever oppå.
Bevarte protokoller i Nordmøre Museums samlinger viser at det kunne
gå 3-500 kg bjørkenever for å beskytte en skipslast med klippfisk!
Særlig indhivningen av fortøiningerne
og strækning av seil fordret
sang, og der avlevertes den
ene efter den anden såsom:
"Så seiler vi til Rio hen
min kjære pige står igjen
Sing sailor oh,
Gråt Bifor mig du kjære Stine
i R1 - 6-n'tøter jeg piger så fine
Sing sailor oh,"
En anden, riktig frisk en, lød: så
vidt jeg husker:
"Hurra for Jonas Anton Hjelm, 2
han var ingen skjelm,
Sing sailor oh
Han talte sjømands sag,
som om det var hans fag,
Sing sailor oh...
51

Seilet strekkes. "Særlig indhiv-
ningen av fortøiningerne og
strækning av seil fordret sang:
Gråt ei for mig du kjære Stine,
I Rio møter jeg piger så fine
Sing sailor oh".
Teg' ingen er hentet fra boka
"Songs o American sailormen" av
Joanna C. Colcord. N. Y 1964.
Hvad sjømandssanger angik, så var de avpasset efter arbeidets art,
tunge sanger for den tunge ankerhivning, lettere for gangspillet, og for
eks. strækning av mersseilene, likeledes for hiving av håndwinchen
under udlosning av lasten etc.
"Catharina" var bygget på Vinjeøra i slutten av 60-årene, og skulde
være bygget specielt for hurtigseilads i klipfisktraden oversjøisk. Den
var et vakkert fartøi, oprindelig flot utstyret med forgyldte forsiringer
forut og agter og likeledes forgyldt langskibslist. Dens rig var oprindelig
for høi og måtte senere reduseres.
52
P
Seilet heises. "Da det blåste en frisk nordenvind blev seilene kastet løs
og delvis sat, hvorpå de siste fortøininger ble kastet løs, resten av seilene
sat, og "Catharina" stod for en frisk nordenkuling ut Sørsundet og ut til
sjøs for fulde seil og med en fin fart". Tegningen er hentet fra boka
"Songs of American sailormen" av Joanna C. Colcord. N.Y 1964.
Ut til sjøs
Da det blåste en frisk nordenvind blev seilene kastet løs og delvis sat,
hvorpå de siste fortøininger ble kastet løs, resten av seilene sat, og
"Catharina" stod for en frisk nordenkuling ut Sørsundet og ut til sjøs for
fulde seil og med en fin fart. Eftermiddagen gikk med for å klare op og få
alt ryddigt på dæk, hvorefter en krukke Genever fra kapteinen gik rundt.
53

Da lodsen, Iver Andersen, var gået fra borde, åpnede kapteinen de
forseglede ordre fra rederen, som viste sig at lyde på at vi skulde seile
til Tarrangona med den ene halvpart av ladningen og til Neapel med
den anden halvpart, og det var jo fint. Utover kvelden svandt landet av
syne, og "Catharina" pløiet av sted sydvestover.
Ruffen
I ruffen var vi 7 mand og agter var de 4 mand, og det viste sig at være
kjekke karer og gode kamerater alle sammen. I ruffen var de fleste ganske
unge folk, omkring 20 års alderen, og kaptein Mu . sæus var en kjæk,
respektert og avholdt fører. Kapteinen var ældstemand, 32 år, og dæksgutten
yngstemand, 15 år.
Ruffen var, som almindeligt, i et dækshus på fordækket, en del av det
var avpanelet til bysse. Resten optokes av mandskapet; altså, der var 4
køier i 2 høider på hver side, fremfor køiene stod de 7 sjømandskister,
og da var det ikke nogen særlig stor plads igjen på dørken, antagelig ca.
4 m? Nogen skap eller lignende bekvemmeligheder fandtes ikke, heller
ingen ovn. Det eneste inventar var en lampe under skylightet midt i
taket, samt en stor spyttebakke av træ midt på gulvet, så den var like
lett eller vanskelig at sikte på for alle mand. Dette var som almindeligt
på alle seilskibe den tid.
Kistene vore var spisebord, arbeidsbord og sitteplads, det var det
hele, og vi greiet os godt med det, ingen følte noget savn av komfort.
Ruffen blev et hyggeligt sted, der var mang en munter episode, og der
blev ikke spart på konfekten, så latteren stod ofte høit i taket
Noget sådant som et W.C. fandtes ikke nødvendigt for os som oppholdt
os i ruffen, "but never mind", var ikke veiret for stygt gik turen
fremover til forpiggen et eller annet sted. Som før sagt, det var skik og
bruk den tid, senere ble det jo forbedringer på mange vis om bord på
seilskibene også. Ruffdøren sto åpen døgnet rundt og året rundt.
Vi havde godt veir på hele nedturen, bramseilsfaldene var ikke løsnet
fra vi satte dem fast i Sørsundet til vi kom ind til Tarragona. Et herligt
veir altså, og livet gikk lett og livligt både på dæk og i ruffen med
mange slags oplevelser og moro på frivakterne.
"Hør her, dæksgut," sa styrmand Steen en dag til mig, idet han pekte
på for-bramseils-fald, "dette tauget og de andre taugene på naglebæn-
kene skal du ta på i mørke og ikke ta feil, for ellers kan det gå galt".
Der var mange ting at iagtta og selvfølgelig en masse ting at lære. Det
var mange ting at ha rede på på de 4 lange naglebænker ved vantene,
dessuten på naglebænkene rundt mastene og ved mesanriggen.
Kapteinen var en flink harpuner. Han harpunerte den ene "springer" 3
efter den anden, så vi havde ferskt springerkjøt, som var en kjærkommen
afveksling i den ensformige saltmatkost. Springerme så ut til at
more sig med at kapspringe tvert for baugen, særlig når skuten havde
god fart, og der var en masse av dem.
Vi seilte "vestenom" som det kaldtes, vestenom Skotland altså. Man
seilte nødig Canalen, da det var greiere at seile "vestenom". Kommet
nedover kysten av Portugal lå vi an for Cap St. Vincent for at få landkjenning
og vi skulde vente at ha fyret på Cap'en i sikte en kveld. Vi
havde skarp "landlukt" hele dagen. Utkiken havde ordre til spesielt at
holde utkik for fyret. Jo, ret som det var, lød det fra bakken: "Fyr på
babord baug". Ordren gik straks videre til kapteinen som da han kom
på dæk, spurgte vedkommende hvor han havde fyret henne, der sto
nemlig da kanten av en stor fuldmåne over horisonten på babord baug
og intet fyr, hvortil denne flau svarte: " Æ trud' de' va' fyret, æ", hvorpå
han fikk en saftig attest av kapteinen. Denne episoden blev han
mang en gang mindet om. "Har du nogen måne på babord i kveld", og
lignende tilrop lød der ret som det var, men da var han ikke blid.
Vi fik ingen kjending av St. Vincent og fortsatte mot Gibraltar. Det
var vakkert at seile ind gjennom strædet ved Gibraltar med det stolte
Gibraltar på babord side, og Afrika med de gule sandstetter på styrbord
side, med en samling av skipe fra alle verdens hav, og enda vakrere ble
det langs den vakre, frodige sydspanske kyst med fjeldene høyt mot
himlen, delvis snedækte, og fremdeles vakkert langs Øst-Spanien oppover
til Tarragona. Og med en herlig duft av land, som varslet om at der
ande måtte det være mangt og meget godt.
Tarragona var en ganske pen by med en imponerende havnemolo
med lagere og prægtige kaier på indsiden. Skibene lå akterfortøiet i
moloen, hvorfor losningen av fisken foregikk over agterenden av fartøiet
og ind på kaien. Vi lå der en ukes tid under losning og havde god
anledning til at forsyne os med billig frukt av mange slags, og landlov
havde vi flere gange.
54 55

Rødvin
Det var skik og bruk at mandskapet fik til delings en halv tønde rødvin
fra mottageren av fisken efter endt losning. Efter officerernes rådslagning
om bord skulde vi heller ta et tomt sirupsanker og hente på i to
ganger for at utnytte anledningen bedre. En halvtønde var nemlig 60
liter, men to ankere vilde bli 80 liter. Vi var derfor op med ankeret og
fik det påfyldt og derpå delt i ruffen, for den næste skulde officererne
agterut dele. Men da vi kom opp med ankeret for anden gang, fik vi til
svar at vi havde fåt en gang og mer var ikke at få. Officererne ble altså
uten rødvin. Da likte vi oss vi i ruffen, vi havde nemlig rødvin til middagen
i længre tid, og officererne vand. (se foto side 39 og 40.)
Under vort ophold i Tarragona ankom skonnertbrig "Oscar' av
Christiansund dit for at laste vin for Brasilien. Fra Tarragona seilte vi
en vakker søndag morgen med kurs for Bonifaciostrædet, som passertes
for en fin bris nogen dage efter. Det var meget interessant at passere
dette smale stræde med Corsica på den ene side og Sardinia på den
anden, men en masse vulkanske topper på begge sider.
En mørk nat kom vi opunder den italienske kyst, som merket sig
tydelig nok med svære blus fra vulkanen Vesuv, idet denne sendte stadige
ildsøiler tilveirs, så der var et godt fyrtårn der. Om formiddagen
seilte vi ind gulfen til Neapel for en liten bris i et herligt veir, det var en
opplevelse som aldrig glemmes, at de så meget vakkert både på sjø og
land, det var et eldorado. I den anledning var "Catharina" flaggsmykket
på alle topper.
Straks vi havde ankret vrimlet dækket av frugtsælgere og "Kunsthandlere",
så de var iveien for os under arbeidet med fortøiningerne. Vi
havde herlige dage i Neapel, men stekende varmt var det. Av klær
havde vi kun hat, skjorte og bukse. Om aftenen havde vi vakker musik
fra en kvartet, som lå i en båt ved skibssiden. For en klipfisk spilte de
både lenge og vel. Landlov havde vi og fliret gjorde vi, men det blev
naturligvis snart formeget vin for os som N ar vant med bare vatten, så
det ble en dag et sjøslag, men ikke indbyrdes. Utpå kvelden var hele
gjengen samlet i god behold i ruffen igjen, og latteren stod høit i taket.
SkibskOsten
Kosten var den gang spartansk, klipfisk og saltkjøt andenhver dag, undtagen
fredag var der erter, kjøt og flesk, og lørdagen spekesild. Morgen
og aften "Jakob" og svart kaffe eller the, intet sukker, men derimot
sirup. Søndagene i havn fersk kjøt, som i ruffen deltes i 7 rationer, som
fordeltes til hver mand efter bestemmelse av "blindbukken", for at alle
skulle få mest mulig ligt av den knappe ration. Ingen grønsaker, undtat
poteter, ikke en billig kålrabi engang. Smøret vi fik var av det den gang
såkaldte "Finsksmør", et meget simpelt stof, vi smurte mindst mulig av
det på kavringene. Som man ser var det en enkel husholdning, som ikke
skaffet stuerten meget hodebry. Man kunde jo en gang imellem laget
plukfisk av klipfisken og lapskaus av saltkjøtet, men det blev ikke gjort.
Men slik var det almindeligt den tid, og ingen klaget over det, når man
bare fik nok av det som var, og det fik vi, men det var ikke tilfælde
ombord i alle skuter den tid, fortalte man.
Under oppholdet i Neapel blev vi endelig færdig med både "Finsksmøret"
og "Grøv-Jakoben"; stor mørk skibskavring baget av samfængt
rugmel sandsynligvis. Til erstatning fik vi fine biscuiter og
olivenolje til å dyppe dem i, så det blev en stor forbedring i matveien,
som vi satte megen pris på.
Jeg blev en søndag budet med kapteinen en tur til Pompeji, hvor vi
beså de huse og gjenstande som var gravet frem efterat ha været begravet
av lavaen i næsten to tusen år. Der var meget interessant at se. Så
blev vi da utlosset og fikk ballasten ind og kom oss på , vei fra det
skjønne Neapel til Trapani på Cicilien, hvor "Catharina" skulde ta in en
ladning salt for Christiansund. Vi havde en vakker reise nedover. En
dag passerte vi en stor havskilpadde, den lå og sov eller solte sig, og
den var så stor som en stor kveite.
En dag, veiret var svært varmt og trykkende og nesten stille, begynder
pludselig skuten at rette sig opp og seilene at slå og skuten at gå
overstag. Mandskabet som havde vakt, var optat med arbeide på dæk
og ante ingenting, men der kom liv i gutterne i en fart — brase rundt i en
fei og få skuten over på ny baug. Heldigvis var veiret fint, så intet uheld
skede. Varmen havde nok blitt for trykkende for rorgjengeren, og han
fik senere ofte høre: "Næste gang må du synge ut: «Klar til at vænde,»
før du lar henne gå overstag".
56 57

Seilende bark og lektere med saltlast i Trapani i Italia. Fra boka
"Salt" av Bernt Lorentzen. Bergen 1952.
Salt fra Trapani
Trapani var en liten, meget gammel by omgivet av svære gamle mure,
rimeligvis til beskyttelse mot røveriske anfald i gamle dage. Høit oppe
på toppen av det straks ovenforliggende fjeld lå den aller ældste by,
som således var lett at forsvare. Nede ved sjøen var der kaier utenfor de
høie mure, og skibene lå fortøiet med baugen mot kaien, så forriggen
delvis rak indover den. Saltet langedes over hækken i kurver fra lækterne.
Snart havde vi fått ballasten ut og saltlasten ind og var seilklar.
En liten gris havde vi også fåt om bord efter en del viderværdigheter.
En vakker morgen seilte vi fra Trapani. Ved avseilingen havde jeg at
kaste løs store-røil — stormastens øverste seil — det var nemlig dæksguttens
specielle seil: dæksguttens seil var "røilen", det øverste seil på
toppen, det havde han at kaste løs og gjøre fast. Han havde også å ta sin
rorstørn og tørn som utkik som de andre. Da jeg kom op på råen, havde
Lossing av salt i Kristiansund i 1940-årene. Helt til vår tid har salt
blitt losset i Kristiansund på denne måten som var vanlig i spansketida.
Salt blir spadd opp i saltmål og hivd opp med kran. Et tungt arbeid.
Nordmøre Museums fotosamling.
jeg et storartet rundskue over byen og omegnen med de store laguner
syd for byen, omkring hvilke der lå en masse store salthauger, så det så
ut som en by av store hvite hus. Vi havde bra, omendskjendt kontraligt,
veir ut Middelhavet, så det tok nokså lang tid førend vi passerte Gibraltar.
Kommet ut Gibraltar fikk vi storm og styggeveir en tid, så "Catharina"
blev liggende for stumperne og tog overvand, så den ofte var
halvfuld mellom rækkerne.
58 59

Haifiske
En søndag i stille veir lå vi og drev og fisket hai på høide med Lissabon,
vi fik et stort best på kroken og en lignende på harpunen, halen på den
ene kuttet vi av og spikret den fast fremst på nokken av klyverbommen
som skik og bruk var. Halen av den andre prydet mesanbommen. Haien
følges alltid av to små fiske, som sjøfolk kaller "Hailodser". De går en
på hver side tæt bak dens brystfinner. Disse småfiske holder haien ren
for snyltedyr, hvorfor haien til gjengjæld beskytter disse småfisk mot
større fiender. Haien holder sig gjerne i skibenes kjølvand for at snappe
op avfald, klipfiskskibene fanget kanskje særlig dens opmerksomhed
av den grund, da de alltid slæpte på en "Fiskstok", en uthulet stok med
lok som benyttedes til at vande ut den klipfisk i, som skulde på neste
dags middagsbord. Ferskvand kunde man selvfølgelig ikke flotte sig
med til det bruk.
Fiskeredskaperne til haien var ikke netop nogen laksegreier akkurat.
De bestod av en passende kjetting med en stor hok, av samme størrelse
som kroken til en heiseindrætning, forsynt med et par kg. flesk. Haien
hiver sig rundt og hug i med lynets fart og grundig fast var den. Den
havde nok ingen erfaring med hensyn til slikt lureri. "Hailodserne" er
lys rødlige og af størrelse som en almindeli2 hyse. Den haien som blev
harpunert fik først harpunen i nakken, men prellet av og tok ingen notis
av det, men så fik den dødsstødet. Vi havde stadig nogen haier gående
under agterenden, de ventet vel at nogen skulde gå over bord.
Mens vi holdt på med dette haifisket, fikk vi skonnert "Ego" av
Christiansund i sigte. Den kom i nærheden av os, og kaptein Dahl kom
om bord til os med en kasse appelsiner, som han bad vor kaptein om at
bringe til hans hustru, ifald vi kom hjem før ham. "Ego" var nemlig på
vei hjem saltlastet fra St.Ybes. 5
Vi lå mange skibe der og drev i vindstillen. En natt fikk vi høre en
vakker norsk stemme som sang den ene vakre sjømandssang efter den
anden, og vi undret os naturligvis på hvem den kunde være. Om morgenen
viste det sig, at stemmen kom fra briggen "Augusta" av Christiansund,
«Christiebriggen» som var kommet til i samme klyngen.' Den
kom også fra St.Ybes med saltladning og skulde hjem. Men det ble
snart slutt på stillen, og vi fikk en storm av nord, så det blev at ligge på
siderne og presse bidevind opover portugiskysten, og opover franskebukten
ble det storm av nordvest og overvand.
Uvær
"Catharina" lå ofte tildreiet for en av stumperne, og somme tider med
tillæg av for-stagseil og sviktet mesan. Grisen stakkar var sjøsyk, og en
dag kom den seilende i huset sitt agterover til halvdækket, men de agterut
vilde ikke ha noget naboskap med den, så den ble flyttet forut igjen
såsnart det blev gjørligt. En sjø havde nemlig revet surringerne løs fra
bratspillet, hvortil grisehuset var gjort fast, og tat det med sig helt agterover.
Kapteinen valgte efter veirsituasjonen at gå kanalen, og gjennem
den engelske kanal havde vi bra veir. Men kommen ut i Nordsjøen fik
vi storm og svineveir igjen med regn og hagl, det var jo blit October.
Utkiken måtte ofte fly fra bakken op på forkant av ruftaket, for på bakken
var det ikke muligt at opholde sig, og jamen fik vi vand i støvlerne
når vi sat oppe på ruftaket også, og sjøsprøyten stod opunder merset,
når hun satte baugen nedi. "Catharina" var nemlig svært skarpbygget
både hvad baug og bund angik. Vi havde i lang tid så meget overvand
på dækket at det ret som det var måtte sandskrubbes for at få grønsken
og sleipen bort, så man ikke deiset overende. Men da vi kom opp blant
sandbankerne nedi Nordsjøen, brøt sjøen så meget sand med sig, at
dækket holdt sig stadig rent selv. Uveiret blev så vedvarende og kraftigt,
at vi måtte bænde under både stagfok og apen. En morgen eftei -
sterkt seilpres om aftenen og natten viste det sig at begge storestængebarduner
om babord var sprunget, og måtte straks repareres. Heldigvis
var ingen anden skade derved skeet.
Karene er for længe siden blit læns for både tobak og de tobaksausede
veste-lommer. Efter at ha basket i Nordsjøen for storm og kontraligt
(veir) længere tid fik vi en kveld endelig Ekerø på Jæderen i sikte.
Efter at ha fåt landkjending her sattes tilhavs igjen og nordover utenfor
kysten, indtil vi kom på høide av Stad, hvorefter søgtes land, og fik land
utenfor Svinøen, og derefter lods fra Skorpen ved Stad. I en nordost
storm krydsedes opover til vi kom på høide av Breisund, hvor vi bar av
og ind Breisund, hvorpå vi krydsede op til Valderhaug hvor ankredes.
Efter at seilene var gjort fast, og medens officerene agterut sat og
skaffet, kom der en fisker på siden og faldbød småsei, som naturligvis
var svært kjærkommen, og som vi i ruffen straks kjøpte mot bytte i
biscuiter, da vi ingen penger havde, og fiskeren mottog forresten med
glæde dette vederlag. Fisken blev straks sat på i byssen, og vi i ruffen
kunde for en gangs skyld være ovenpå og nyte deilig ferskfisk, mens de
60 61

agterut måtte nøie sig med tørmat. Det var et herlig måltid, efter at vi i
over 9 uker ikke havde smakt stort andet end klipfisk og saltkjøt til
middag, og ferskfisk havde vi ikke smakt siden vi seilte hjemmefra.
Efter at ha ligget over en dag på Valderhaug var vinden blit såpas
syd-østlig at vi kunde fortsætte opover kysten næste morgen. Utpå natten
var vi var vi utfor Christianssund, men da vind og strøm var imot
kunde vi ikke komme ind Bremsnesfjorden, hvorfor vi fortsatte nordover,
rundet Haaskjærene og "Catharina" stod ind Nordsundet og ankret
på havna kl. 2 om morgenen den 15de November 1879, efter godt og
vel 9 ukers reise fra Trapani. En lang tid at være uavbrudt "i sjøen",
men man blir kjendt med hverandre og kan vurdere hverandre. Man
havde begynt at "frygte" for oss.
"Ego" kom hjem en uke efter os, og gamle "Augusta", som ikke var
nogen særlig seiler, kom tre uker senere. Disse to havde seilt "Vestenom"
— vestenfor Skotland. Kaptein Musæus bragte altså kaptein Dahls
familje appelsinkassen på forhånd.
Catharina-Grisen
I Trapani kjøpte capteinen en halvvoksen gris, som en mand kom på
siden av skuta med. Vi tok da et pælstik omkring den og begynte å
heise den op, men kommen halvveis op gled den utav tauget og drattet
ned i båten igjen, men den drattet ned på baken, så den var like god. Så
blev det ordnet med bedre greier, og vi fik den om bord og ledsaget den
ind i et grisehus, som var om bord fra før, og det blev surret godt fast til
bratspillet i ly av bakken.
Capteinen havde kjøpt store brune bønner til mat til den, og så fik
den avfaldet fra byssa naturligvis, så den vokste seg stor og fet, men da
vi fik høststormene utenfor kysten av Portugal blev den sjøsyk, stakkar.
En dag i et uveir stod vi 2 mand midtskips og ordnet op noget taugværk
ved stormasten, skuta dumpet ned i en bølgedal og tok som vanlig
en stor sjø indover baugen og bakken, sjøen rev løs surringene til grisehuset,
så grisen i sin enebolig kom seilende med sjøen forbi os og helt
agterover til halvdækket. "Der får de en kjæk kahytsgut agterut", sa
min kamerat, en svensk matros, idet grisen seilte forbi, men officerene
vilde ikke ha noget å gjøre med den, så den ble befordret forover igjen
ved første anledning og huset surret godt fast på ny.
Det var vanlig å ha med
bl.a. griser og høner
om bord i skipene for å
sikre tilgangen på
ferskmat. Tresnitt etter
Chr. Balche: "Ude og
Hjemme" (1877-78).
Ved hjemkomsten
skulde grisen bringes
på land og leveres inde
i Smedvika, hvorfor
den i huset sit blev sat
ned i storbåten, og vi
rodde indover med den,
men da vi hadde fåt
strop om grisehuset og begyndte å heise den op i vippen på den gamle
råtne kaien, så knak den råtne vippa, og hele greia havnet nedi båten
igjen. Det var da intet andet å gjøre end at få herren ut av huset, og så
leiet den op på land i nærheden, men det var lettere sagt end gjort, vi
var 4 mand, 2 trak grisen i ørene, og 2 skubbet på den agterfra, der var
nemlig dører i begge ender av huset, men grisen strittet imot av alle
kræfter så vi fik den ikke fra. Da gikk der et lys op for en som foreslo
at vi skulde trække den den motsatte vei, agterover altså, så satte vel
grisen op farten forover, og som sagt så gjordt, vi tok fat i bakpartiet
hvor vi kunde få noget fæste og halte den agterover med den følge at
grisen, som beregnet, presset på forover med en sådan fart at vi slap
taket og den jumpet over båtkanten og i sjøen så det grønte efter, og vi
så den fare av sted som en undervandsbåt, så kom den da op til overflaten
igjen og svømte mot fjæra, hvor den blev mottatt av 4 mand og
endelig bragt i havn, i badet og fin-fin stand.
Men vi var ikke færdig med grisen med det. Ilandbringelsen av grisen
var blit iagtatt av Toldboden — vi lå nemlig agterfortøiet under
"hammeren" — og næste dag kom der besked fra Toldboden at det var
forbudt å føre i land levende griser fra utlandet, hvorfor vi måtte hente
den om bord igjen, og så blev dens endeligt å bli slaktet og saltet om
bord.
62 63

NOTER
' Se biografi bakerst i boka
' Dette er Henrik Wergelands «Gangspilvise om Briggen «Jonas Anton
Hjelm», fra Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand, som
utkom 1839. J. A. Hjelm (1782-1848), jurist og politiker, var for sin
innsats under unionsstriden, og spesielt flaggsaken, blitt stående som
en høyt fortjent forkjemper for det frie Norges rettigheter.
3 springer = delfin eller tannhval
4 Se «Gamle Flaade II» s. 24: 58 commercelæst. Det første fartøy som
førte løs fisk fra Labrador. Forliste ved Hustadvika 1891. Gallionsfiguren
fins på Gamle Kvernes Bygdemuseum.
5 «Gamle Flaade I», side 48 og II, side 12; Den skonnertriggede galeasen
«Ego», siste kaptein 0. Sandvold, tilhørende rederiet Parelius og Lossius,
forsvant med mannskap 1889. Bygd i Tingvoll, for Havanafart.
6 «Gamle Flaade II»: Skonnertbriggen Augusta, 60 commercelæst, ble
kjøpt fra Sverige 1852, av Parelius & Co. Seilte på Havana og Rio, forliste
ved Valdersund.
Billedtekst til side 65:
1. Krydsseilskib eller fuldrigget Skib. 3 Maste, med Mers og Rær paa dem
alle.
2. Barkskib. 3 Maste, men det har verken Mers eller Rær paa den agterste
Mast, der kun er rigget med Sneiseil.
3. Brig. 2 Maste, der ere riggede med Mers og Rær.
4. Skonnert. 2 Maste men ingen Mers, og kun Rær paa den forreste Mast.
5. Brigantine. En Brigs Foremast og en Skonners Agtermast.
6. Skonnerskib. 4 Master, ingen Mers og kun Rær paa den forreste Mast.
7. Sneiseilskonner. 2 Maste. Ingen Mers eller Rær.
8. Galeas. Har ligesom en Skonner to Maste, men Dens agterste Mast er
mindre enn den forreste.
NB: Teksten og illustrasjonene er hentet fra «Haandbog i det praktiske
sØmandskab», Christiania 1867. (Samme tidsrom som Loennechens manuskripter
er fra). Terminologoen kan derfor avvike noe fra nåtidens benevnelser.
64
7.
(i .

MED «MARIE» AV
CHRISTIANSUND N TIL SPANIA
MED KLIPFISK I 1880
Av CHR. LOENNECHEN
Manuskriptet er hentet fra Nordmøre Museums arkiv.
Barkskipet "Marie". Et skip omspunnet av myter. "Marie" ble bygd på
Vinjeøra i 1855. Byggmester var Peder Wullum. Bildet er trolig malt
kort tid etter at «Marie» ble bygd. Nordmøre Museums fotosamling. (Se
fargebilde på omslag.)
Mandag morgen kl. 6 den 9de februar 1880 gjenlød Christiansunds
havn av sjømandssang. Det var opsangen fra mandskaperne om bord i
barkskibene "Marie" og "Framfart,", skibe, som var under uthiving for
at gå til sjøs.
Den ene muntre shanty avløste den anden; der var liv og raske gutter
over alt, ved det svære tunge ankerspil og ved gangspillene.
Begge skibe var lastet med klipfisk, Nicolay H. Knudtzons "Marie",
capt. Kjørsvig, var bestemt til Santander, og Christian Johnsens "Framfart",
capt. Gærtner, til Havana. "Marie" var lastet med klipfisk løs i
rummet, "Framfart" med fisk i kasser.
Begge skibe blev, på grund av motvind, buksert ut Sørsundet og til
sjøs av N.H. Knudtzons dambskib "Christiansund", capt. Anton Bothner,
og kommet ut på Gripfjorden øket vinden så meget, at "Christiansund"
ikke klarte at buksere begge skibe, hvorfor "Framfart" måtte
kaste løs, den satte seil og gikk ind igjen og ankret først ved Fausken,
senere på havnen. "Christiansund" fortsatte deretter med "Marie" ut til
sjøs, og fri av skjærgården. "Marie" satte seilene til og stod vestover,
hvoretter vakten sattes efter at alt var klart og ryddig.
Sørsundet i Kristiansund ca. 1875. Nordmøre Museums fotosamling.

"Marie" duvet makelig av sted i dønningene for fulde seil og gjorde
en pen fart. Anledningen blev benyttet til at hente op med snøret nogen
skrei. Johan F. var vant fisker, han, så vi havde ferskfisk nogen dager,
da den traditionelle klipfisk nok vilde indfinde sig tidsnok på middagsbordet.
Dagen efter havde vi østlig vind og godt vær. Resten av uken
bare storm av syd og sydvest, så "Marie" lå undertiden for bare en
stump og tryseilene, og det bar nordvestover. Mersseilene blev revet og
gjort fast gang på gang. Utpurring av frivakt tilkøis for hurtig bjergning
av seil, dag og nat. En dag mens vi holdt på at gjøre fast store
mersseil, slo spilet op og havde vel kastet os av råen, ifald vi ikke
havde benyttet oss av strektauene bak ryggen.
Søndag den 15de befinder vi os nord for Færøyene og har hat godt
vær med vind av syd-sydøst. Luften har været mild hele uken. Vi er 9
mand i ruffen, kjekke karer, godt kameratskap og moro. Akterut er de 4
mand.
Søndag 22de februar:
Fra forrige søndag til onsdag samme storm som før, så "Marie" måtte
ligge tildreiet for stumpene og tryseilene. Prektig sjøskute, når jeg
måtte bruke sjøstøvler om bord i "Catharina", kan jeg bruke tøfler her
om bord. Vi havde en kveld Førøyene i sikte. Onsdag morgen fik vi
nordvest og godt vær, og siden den tid har vi kun havt god vind og gåt
for fulde seil, for det meste aldeles plat i seilene, så at "Marie" gjorde
optil 8 mil i vakten. For plat vind er hun temmelig ustyrlig, vil gjerne
gire, så det var en varm tørn at være til rors da. Luften har hittil været
overmåte mild, især siden onsdag, vi har havt et par regnbyger hver dag
og undertiden også om nætterne. En eftermiddag havde vi en svart
hump av Irland i sikte, og i dag befinder vi os omtrent vest for Scillyøeme.
Jeg var en måneskinsnat oppe og kastet løs store-bramseil. Det var
et storartet syn at ligge der høit oppe på råen og betrakte det veldige
hav i et glitter av måneskin og morild, og "Marie" nedenunder pløiende
sig gjennom sjøen med fin fart med følger av morild ut fra stevn og
sider. Det var et hav av perlemor. Et uforglemmeligt syn.
68
Søndag 29de februar
Vi har fremdeles havt god vind, så bramseilene for det meste har førtes.
Luften overmåte mild både om dagen og om natten. Fredag kl. 3 om
eftermiddagen fik vi cap Major i sikte og kl. 6 fik vi se indseilingsfyret
til Santander, som vi havde hele nat ti] lørdag, da vi lå og krydset. Vi lå
fremdeles for stille og motvind indtil middag, da kom bukserdamper
"Hercules" ut efter os og trak os ind. Vi ankret kl. 3 eftermiddag på
Santander red.
Da "Marie" var under indseiling til Santander, passerte vi N.H.
Knudtzons damper "Caroline", capt. Søren Bothner, for utgående, og
vekslet hilsener. Den havde været inde og losset fisk. (Se foto side 41.)
Tirsdag 2den Marts halte vi ind til kaien og losset til Fredag aften
den Ste 11000 voger. Lørdag den 6te halte vi ut på reden, og om middagen
fik vi ordre til at seile til Bilbao. Mandag den 8de gikk vi fra
Santander og onsdag den 10de kl. 9 morgen ankret vi ved indseilingsfyret
til Bilbao. Hele tiden havde vi motvind. I dag Torsdag ligger vi
fremdeles til ankers på samme sted og venter på at en bukserbåt skal
komme ut efter os. Været er overmåte godt og stille. I går havde vi flag
til efter bukserbåt og setter det vist i dag også.
Mandag 15de Marts
Torsdag eftermiddag kom en bukserbåt kl. 5 og trak os ind over havnen
og op til der hvor visitten kommer om bord, hvor den slap os, da det var
så mørkt at den ikke vilde trække længere den aften. "Marie" hugget to
ganger ret dyktig på barren i det samme hun for over den, og hun stanset
så meget at vi trodde at kabelen hadde sprunget da bukserbåten
attertøiet i den. Vi var nær ved at stupe i dækket av støiten. Fredag morgen
kom bukserbåten, som het "Hector", igjen, og trak os så langt op
som vi skulde, nemlig til Olaveaga, som ligger omtrent 1/2 norsk mil
fra sjøen og omtrent 1/4 norsk mil nedenfor Bilbao, her lossedes nemlig
fisken.
I går, Søndag, var jeg med kapteinen ned til Portugalet ved Flodmundningen.
Det brøt da ofte på barren, flere dampskibe og mindre
seilskibe gikk til sjøs, seilskibene med slæpebåt naturligvis, vi så ofte
bare riggen av dem mellom sjøene. De tre skib, som lå på reden sidst vi
lå der, lå der endnu og ventet på spring igjen, da de var for dyptstik-
69

Skonnerten Iil ble bygd for Havanafarten og seilte bl.a. på Spania og
England. Nordmøre Museums fotosamling.
kende. Skonnert "Iil" av Christiansund ligger her endnu og vænter på
tørn for at komme ut, den skal gå til Vigo med resten av fisken. I går
havde styrbords vakt landlov og vi var oppe i Bilbao og så os om.
Torsdag 18de Marts blev fisken utlosset og Lørdag 20de havde vi fåt
ind ballasten og var om aftenen seilklar. "Marie" skal gå i ballast til St.
Ybes, hvor hun skal laste salt for Christiansund.
Onsdag før Skjærtorsdag kom der ordre fra havnemyndighetene til
alle skibe om at kaie rærne — korsform — i anledning høitiden, som tegn
på sorg.
Som arbeidere for losning av fisken (løs klipfisk) bruktes kvindfolk,
selv oppe på stilladsene. En dag kom to ældre sjøfolk om bord, de var
norskfødte, men havde al sin tid fart med utenlandske skibe, så de snakket
dårligt norsk. De berettet, at de havde rømt i Santander fra en
Nova-Skotia skonnert og havde vandret til fots til Bilbao for at søke
hyre. De fik arbeide og mat om bord hos os nogle dager, indtil capteinen
fik dem anbrakt om bord i en norsk brig, som skulde til England.
Babord vakt havde landlov, men ikke alle kom om bord igjen om kvelden.
Næste dag stod et par på kaien og ropte "Marie", hoi! Vi kjendte
dem ikke først, for de havde fåt nye hodeplag, de gamle var gåt tapt,
men så hentet vi dem da og fik høre deres meritter, og latteren stod høit
i taket.
Skjærtorsdag og Langfredag fik vi landlov og fik således anledning
til at se katolikernes store, vakre processioner i anledning høitiden, og
de vakre pyntede kirker, noget ganske annerledes vakkert og høitidelig
end hos os.
Indtil første påskedag lå vi og væntet på tørn til at komme ut til sjøs
og at lodsen skulde komme med bukserbåten, han kom straks over
middag. Da vi kom klar av barren, fik vi vestlig vind, men godt veir. De
tre lastede barkeskibe, som lå sammen med os utenfor barren før vi
blev bukseret ind, lå der endnu og væntet på høivand (spring). I går
havde vi godt veir og god vind, i dag er vinden en kuling av vest-nordvest,
motvind.
Lørdag 10de April
Fra forrige onsdag indtil sidste torsdag morgen den 8de ds. Havde vi
storm av vestenvind og nordvest, som var så sterk, at vi hele tiden lå for
bare stumpene og med sådanne regn- og haglbyger at det var forfærdeligt.
Under stormen kom der en dag en fordreven heire flaksende og
satte sig i riggen og pusset sine fjær en stund, derefter tvang sulten den
ned på dæk, hvor den gik og spankulerte som en officer. Den og hunden
gik og kjek på hverandre. Efter at være blit matet fløi den op i riggen
igjen, og næste morgen var den forsvundet.
Ballasten slingret "Marie" voldsomt i den svære sjø, men var rolig
på roret, så man kunde gjerne surre det når hun lå pådreiet.
Har som yngstemand jobben at fylde kavringbakken. Da kavringkøien
ligger indenfor biscuitkøien, som tilhører officerene, blir resultatet som
oftest, når ingen særlig fare er på færde, at biscuitkøien besøkes først,
hvorefter kavringen blir anvendt som dække. Stor begeistring ved
ankomsten til ruffen og øieblikkelig deling. Flere matroser i ruffen har
hver sin spesialitet i reparationer etc, så vi hjelper hverandre.
70 71

Torsdag morgen forandret vinden seg til nord, men var hele døgnet
meget ustadig. Fredag gik den om til østenvind, som vedvarer fremdeles.
"Marie" har gjort en fart av 7, 8 og 9,5 mil siden i går morges. I
dag tror vi at kunne få passere Cap Finisterre.
Søndag den l8de April
Da vi kom forbi Cap Finisterre, fik vi nordenvind, som vedvarte indtil
nat til mandag, da forandrer vinden sig til sydvest storm, straks efter at
vi havde fåt fyret på Roca Lisabon i sigte. Nu måtte vi ligge vestover
for stumperne. Torsdag morgen blev den mer og mer østlig og senere
blev den nordost, men den var fremdeles stormende. Torsdag fik vi
fyret Roca Lissabon atter i sigte, og fredag eftermiddag ankret vi på St.
Ybes red efter 19 døgns reise fra Bilbao.
Søndag den 2den Mai
Den 20de April fik vi ballasten ut, og den 21 de fik vi saltlasten ind. Den
hivtes ind med forbausende hurtighet med træskuffer fra lækterne, og
resten av uken brukte vi til at male og pusse opp.
Vi, styrbords vakt, havde landlov en av dagene og koset os på forskjellig
vis og gjorde lidt indkjøp. Det var særlig vakkert at se de vakre
blankgrønne appelsintrær fulde av gylden frukt. Vi var i godt humør
ved ankomsten om bord igjen. Særlig en var blit styrket, og måtte ha
avløp for sin kraft. Dette gik utover kruskoppene og bliktallerknene
vore, som stod opvasket i bakken på bordet i ruffen. Resultatet var
sørgeliga at skue både på krus og næver. "Forsyne mæ, trur æ ikkje han
e tullat", sa stuerten, da han fik se valplassen. Men ingen ufred, bare
latter. Senere slingret bliktallerknene, selv om skuta lå rolig.
En dag vi lå og ventet ved kaien, kom der en dæksgut bærende på en
stor hank med høns, sammenbundne efter benene, og som vi trodde var
døde, men da han fra den høie kaikant kastet bundten nedi båten sin,
kom der liv i flokken, det blev et svare leven i luften og i båten, de vilde
til hver sin kant.
En gut, 12-14 år, kommer gående utover kaien, bærende på en
krukke i hånden. Kommen til et madonnabillede, som stod indmuret i
væggen på hjørnet, sætter han krukken foran sig, knæler og læser en
længre bøn, reiser sig igjen synlig oppkvikket og fortsætter videre plystrende
en melodi. Det så ut som han bad den hellige jomfru om at krukken
hans måtte bli fyldt. .
Skonnertbriggen "Punctum" av Christiansund lå her tillastet med
salt ved vor ankomst, den seilte hjem et par dage senere. (Se foto s. 42.)
Mandag den 26de April gikk vi fra St. Ybes for vind av nord, som
tiltog til storm og gikk om lidt efter lidt til nordost. Det meste av uken
har vi ligget for stumperne og revete underseil. I dag, søndag, fremdeles
storm men vi går dog for revede underseil. Vinden går i dag mer og
mer nordlig. "Marie" trasker i den høie sjø, og hun holder sig tør under
nesen, og vil likesom vise sin overlegenhet.
Officerene har hver lørdag kveld en portion pannekaker, men i går
aftes, mens stuerten var optat agterud, havde en fra ruffen set sit snit til
å ta med sig brorparten av pannekakerne fra byssa. Efterpå stor opstandelse
og moro. Hemmeligheden blev ikke opklaret. Stuerten var sinna.
Søndag den 9de Mai
I den forløpne uke har vi fremdeles kun havt storm av nord og nordost
og stærke regnbyger, så vi like til fredag har ligget for det meste for
stumperne og revede underseil, og undertiden har vi havt revede mersseil
til. Fredag tog stormen lidt efter lidt av og gikk om til nord. I går og
i dag har vi havt godt veir og ligget an fra nord til nord-nord-ost. I formiddag
styrer vi nord-ost som kurs på kanalen, skibet gjør liten fart og
der er ikke liten sjø. Nogen av karene er blit læns for tobak, så nu går
det løs på fôret i vesterlommene, som må gjøre samme nytte, det er
nemlig godt sauset fra det daglige bruk.
Den 16de Mai (iste Pinsedag)
Til onsdag havde vi ingen stødig vind, men den varierte fra forskjellige
kanter, og var undertiden stille og undertiden en frisk bramseilskuling.
Mandag havde vi nordvest, og tirsdag og onsdag søndenvind og sydost,
som nat til torsdag tiltog til storm, så vi torsdag og fredag lænset for
stumperne og revet fok med nogen strek i seilene. Disse to dager var
sjøen meget stor, og den ene efter den anden gikk indover skibet, så det
både braket og knaket efter dem. I går havde vi ost-nord-ost vind og
72 73

østenvind og satte da bramseilene til. I dag har vi østenvind, overmåte
pent veir og smult hav, og har sat reilen til.
Søndag 23de Mai
Hele mandag og tirsdag havde vi fuldkommen stille, så at skibet ikke
styrede, og sjøen var som et speil. Et hvaltræk passerede så nær skibet,
at vi kastede kulklumper på ungene deres. Onsdag og torsdag flau bris
av god vind og smukt veir. Fredag lænsede vi for en frisk kuling av god
vind, styrede nord-nord-ost, som om aftenen tiltog, så vi måtte ta alle
seil undtagen mersseilene, stumperne og fokken.
Lørdag morgen kl. 1 fik vi St. Kilda, en liten ø uti Atlanteren, vest for
Hebriderne, i sigte på luv baug, da vi kom under øen på østsiden skralle
vinden til nord, så vi måtte vende. Utpå formiddagen rømmede vinden,
og da vi atter vendte om middagen, styrede vi nord-nord-ost som kurs
med en fart av optil 7 mil. I dag styrer vi nord-nord-ost for en flau bris
av sør-sør-vest. Himlen er overskyet og luften fuld av regn, vi har nu
passeret Rona.
Fredag den 28de Mai.
Over Nordsjøen havde vi en kuling av vest, lige til onsdag morgen, da
blev vinden ost. Vi var da 15 mile fra Norge (Stad). Lidt efter lidt gikk
vinden sig sydlig og med stærk tåke, så vi måtte vænde og ligge vestover
en vakt. Torsdag morgen kl. 1 fik vi Norge i sigte, og da vi kom
nærmere under, fik vi se, at vi var ret ut for Svinøen straks nordenfor
Stad. Nu satte vi nordover, var under Ronde og Ona for at få lods, men
fik ingen på grund av storm og sjø, førend vi kom under Smørholmen,
hvor vi måtte hale ham om bord med en line.
Ved Ona fik vi skonnertbrigg "Oscar" av Christiansund i sigte, den
gikk for mersseil, stump og fok, "Marie" gikk for begge stumpene og
fok. Vi kom ind til Christiansund kl. 4 torsdag den 27de Mai, og
"Oscar" nogle minutter før.
Gangspill i bruk. "Den ene muntre
shanty avløste den anden:
Der var liv og raske
gutter over alt, ved
det svære tunge
ankerspill og
ved gangspillene".
Slike gangspill
ble
brukt til å
heise
ankeret og til
forhaling av
skipet. Fra
boka: "Songs of
american sailormen"
av Joanna
C. Colcord. N.Y
1964.
Barkeskibet "Marie"
Barkeskibet "Marie" var bygget på Vinjeøren i Hemne i 1855, den var
malt med kanonporter, og det siges, at der i tidligere dage, da den gikk
i mer risikabel fart, var påspikret kanonmundinger utenpå portene, for i
avstand at kunde indgyde mer respekt. I den rummelige kahytsgang var
væggene fulde av våben, væsentlig gamle flintelås, geværer og sabler.
Ligeledes havde der vært 4 kanoner fortelles der.
"Marie" var den gang velkjent under navnet "Stor-Marja", den var
nemlig den gang i hjemlige farvand anset som et stort skib. "Marie" var
en utmærket sjøskute og en ualmindelig god seiler, den indehavde
rekorden fra St. Ybes til Christiansund på 11 døgn.
Det stod blant folk en vis glorie om "Marie" og dens fart både i tidligere
og senere tider. Det fortjente det ærværdige fartøi også, den havde
traditioner, og den førte alltid sine ladninger og sine besætninger vel
frem.
74 75

Saltforsyningen den gang til Christiansund blev hovedsagelig seilet
hjem fra St. Ybes og Cadiz, hvorfor seiladsen fra disse byer hertil var
meget almindelig, og "Marie" var en gammel kjending i disse havne og
i klipfiskhavnene på den pyreneiske halvø, den havde losset mang en
klipfisklast der og tat ind mang en saltlast og bestandig seilt heldig. En
og anden trelastladning havde den også bragt nedover.
I kahytten der om bord havde der vært mang en alvorlig rådslagning,
og i ruffen mang en munter episode blant den skiftende ungdom. I den
tid da "Marie" havde enkle mersseil var der 12 mand i ruffen — i et lite
rum altså — og de var nok ikke hengehoder.
Kostholdet
Kostholdet var den gang meget spartansk. Man fandt sig i det, for således
havde det været for og således var skikk og bruk, dermed basta.
I fald nogen klaget, blev han så vel av overordnede som kamerater
betragtet som en mindreværdig person, en forvant fyr, han kunde snart
komme om bord i en anden skute, hvor der var ration på alt, og da vilde
der bli .smalhans for ham.
Vi seilte for et godt rederi, som ikke benyttet sig av rationer, man fik
så meget man trengte av det som skulde være.
Om bord i klipfiskskutene herfra veksledes til middag med klipfisk
og saltkjøt, en dag av hvert, undtagen fredag, da havde vi erter, kjøt og
flesk, og lørdag havde vi spekesild, dessuten poteter og grynsuppe
naturligvis. Ingen forandring for søndagen, undtagen når vi lå i havn.
Da fik vi om søndagen ferskt kjøt. Når vi var 9 mand i ruffen måtte
ferskkjøtet først deles i 9, mest mulig like store dele, derpå måtte
yngstemand være blindbuk, ældstemand pekte derpå på de forskjellige
stykkene, hvorefter blindbukken nævnte vedkommende som skulde ha
det og det stykket. Det var naturligvis de lovlige rationer. Forresten var
det kavring ("Jakop"), svart kaffe eller svart the.
Da smøret var slut, og vi fik olivenolje til at dyppe kavringen i, syntes
vi, at vi levde godt. Av ingredienser var det salt og pepper, sirup og
eddik, ikke sukker.
På de lange reiser med seilskibene den gang blev naturligvis dette
kosthold ensformig. Der blev da også senere en stor forandring.
S j Ømandslivet
Sjømandslivet om bord i seilskutene den tid var en utmærket skole,
hvor man lærte omtanke, nøisomhet og diciplin, - tre gode ting: havde
gutten vært storsnutet, fik han snart vænne sig av med det om bord. Han
lærte snart at holde mund og holde sig "på matta" nede ved døra. Der
fandtes nemlig ingen sykelig humanitet om bord, der var frisk luft. og
kontant oppgjør.
Hva omtanke angår, må jeg som et exempel nævne, at noget av det
første styrmand Sten om bord på bark "Catharina" sa til mig, i det han
viste mig et av bramseilsfaldene, var: "Dette og de andre taugene her
på naglebænken skal du ta på i mørke og ikke ta feil". Når man betænker,
at der var 4 sådanne store naglebænker med hver mindst 10-15 taug,
tet i tet, foruten de mindre naglebænker rundt masterne i mesanriggen,
bestående av fald, gitaug, gordinger, skjøter etc, så måtte man ikke la det
gå rundt for sig, det kunde bli skjæbnesvangert i et kritisk øyeblikk. Og
mangt og meget andet fordret, at man var til enhver tid våken.
I ruffene fandtes der ikke ovn, intet WC for mandskapet.
Som mans-kjønner er der stor forskjel på sjømandslivet og sjømænds
vilkår før i seilskibenes tid og nu i dampskibenes, det er fuldstændig
som nat og dag. Det var ikke at gå og skrape rust og vaske og
pusse, ha varme to-mands-lugarer og leve flodt. Der sattes store krav til
ens dugelighet og energi.
Jeg tror, at mange ældre sjømenn satte mer pris på livet om bord i
seilskibene allikevel end dampskibslivet. Det første førte med sig mer
interesse, spending og romantikk, naturligvis også mange skuffelser og
anstrengelser, men dog mange flere seire og overraskelser, kort sagt
mer interessanthed. Der fulgte en stolthed med seilskibene.
Barkskibet "Marie"s mandskab denne tur var: Johan Kjørsvig, Captein,
Bang, Styrmand, Knut Nyland, Båtsmand, Johan Arntsen, Stuert,
Severin Olsen, Tømmermand, Knut Brakstad, Matros, Peder Judvig
Matros, Johan Fostervold, Letmatros, Johan Rode, Letmatros, Edvard
Rian, Jungmand, Arvid Arvidsen, Jungmand, Johan Marsten, Jungmand,
Chr. Loennechen, Dæksgut.
Ovennævnte skipstømmermand Severin Olsen, som har fart som
tømmermand med "Marie" i 5 år, har fortalt mig at "Marie" blev fortømret
ved det da ganske store værft i øvrevågen, som da lededes av en
svenskfødt værftsmester Larson, som overtok værftet efter Wullum.
76 77

Da "Marie" efter denne fortømring, blev opmålt, viste det sig at den
var ca. 11 commerce-læster mindre end før på grund av anvendelsen av
sværere materialer etc. Olsen opplyser at "Marie" havde 4 kanoner, og
at der i al hans tid om bord stod en kasse med kanonkugler i kahytskj
ælderen.
Olsen meddelte at "Marie" har aldrig ført slaver, den har fåt ordet
"slaveskib" på sig av den grund at den i sin tid fraktet en ladning (kanskje
to) — 300 kulier fra China til Vestindien. Der var heller ikke noen
øiebolter eller andre mærker efter fæstigheder for lænker om bord, i så
fald måtte han ha mærket det i de 5 år han var tømmermand om bord.
Olsen meddelte også at der for turen med kulierne blev oppbygget en
barrikade foran kahytten og halvdækket til forsvar mot eventuelt opprør,
og det viste sig også senere, at det var nødvendig.
UKRONET DRONNING AV KRISTIANSUND
CAROLINE W. KNUDTZON
(1849-1935) IN MEMORIAM
Av HENRI TUXEN WERRING
For Caroline W. Knudtzon gjelder det samme som for så mange betydelige
mennesker: livet var livsverket. Når nå undertegnede gir seg i
kast med å skrive boken om hennes liv, melder spørsmålet seg naturlig:
Hva skal en biografi om henne være godt for? Caroline Knudtzon er for
mange i dag bare et navn. For en stor del av våre samtidige er hun ikke
det en gang. En ny generasjon kristiansundere har levd opp etter at hun
falt bort og vet snaut at hun har levd, nordvestlandets store mesen og
velgjører, gift med Norges rikeste mann - en av klippfisknæringens
store pionrer og grunnleggere. Og enda er hun en av det nordlige Norges
sikkert mest betydningsfulle kvinneskikkelser. Det monumentale
livsverk som hun og hennes mann i fellesskap stod for, kjenner nok
mange av hennes bysbarn bare av løselig omtale (men synes kanskje
det får greie seg). At hennes mann Nicolay Knudtzon III var en stor og
banebrytende forretningsmann, opptar kanskje heller ikke mange i
dag? Først og fremst lever dog hennes minne i kraft av sin egen lysstyrke.
«En nå bortglemt kvinneskikkelse fra Victoria-tiden,» har en av
mine referanser kalt henne. Men likevel evnet hun å få virkeliggjort
noe av det innerste i seg, hun hørte til de få og utvalgte som aldri synes
å ha fulgt «akkordens ånd». Beskjemmet står vi, hennes nærmiljø tilbake
- hennes ettertid, som kanskje ikke helt har evnet å nå ned til
malmleiene i dette rike menneskesinnet. Caroline Knudtzon er en av de
fullbårne kvinneskikkelsene, «som det hev vore skort på ei øykt», som
Odd Solumsmoen uttaler i en ganske annen sammenheng. Hun var en
av de rike kvinnesinnene som syner faret etter sann storhet.
78 79

Bokprosjekt
Min planlagte bok om henne er nettopp tenkt som er nærportrett av
mennesket Caroline Knudtzon og hennes miljø. Den skal bygge på
etterlatte minner om henne, og ellers på samtaler med mennesker som
har kjent henne - ja, først og fremst det. En barndomsvenninne, Kari-
Sofie Ask, født Tomter, skriver til forfatteren: «Caroline Knudtzon og
Knudtzon-gården fengslet meg fra min første tid i Kristiansund. Da var
jeg fem år, og tilbragte mange stille stunder for meg selv med bare å
henge på gjerdet der oppe i Storgaten og kikke ned på det mystiske, tilsynelatende
livløse, store huset. Huset var malt gråhvitt med okergule
karmer. Restene av en stor
park lå på den annen side av
gaten, med stakitt rundt. Av
og til kunne man se de to søstrene
på bytur, svært høytidelig
og gammeldags antrukket.
Man senset en
svunnen storhet, og nærmet
seg ikke i det hele tatt. Caroline
Knudtzons begravelse
var storslått. Først i følget
spilte Frelsesarmen Håndels
«Largo» langs hele ruten,
tungt og pompøst. Hele byen
var på bena. Jeg fulgte med
på sidelinjen, så langt det var
mulig. Siden har jeg forbundet
mye av Victoria-tidens
storhet med Caroline Knudtzon.»
Caroline W Knudtzon fotografert i
1894 i Martin Tuxen Werrings begravelse.
80
Et dikt ført i pennen av
Robert Jæger Loennechen og
publisert ved begravelsen,
supplerer dette bildet :
Det hulker fra Hustadviken, -
fra sundenes by i nord.-
Der nævnes et navn i natten:
Død er vår gavmilde mor! -
Jeg så hende hØireist vandre
Langveien op så tidt.
Hun elsket «Vanddamman», - Varden
og havet som bølget hvidt.
Og som hun stod der og stirret
mot Tustnastabs buskede bryn
steg hav-byens stolte historie
og saga for hendes syn!
Og byen der nord ved havet
blev hendes ett og alt !
Åpne stod hjertets døre
når dens ve og dens vel det gjalt.
Hun var dens årvåkne Øie,
selve godhetens ånd!
De som ondt måtte dØie
hjalp hun med gavmild hånd !
Det hulker fra Hustadviken.
Det nynner en sang av savn, -
en by står bøiet ved båren
og nevner et elsket navn !
Det toner fra tang og tare
det hvisker fra skjær og sjø:
« Dit minde vi vil bevare,dit
navn, det kan ikke dø !
81

Den siste aristokrat
Nico Muller uttrykker seg slik i en avisartikkel: «Videre knyttet det seg
til våre følelser en stille resignasjon over at nå var også hun, den siste
fremstående representant for forrige århundres handelsaristokrati og
for de stolte minner som knytter seg til det, borte. Det står ry, og det vil
alltid stå ry om kongen Nicolay H. Knudtzon og hans livsverk. Men det
vil kanskje også stå et like stort ry om hans hustru Caroline Knudtzon
knyttet såvel til hennes representative egenskaper som vertinnen i det
store handelshus som til hennes omfattende velgjørenhet og til den
inderlige godhet som herunder preget henne, hun gav ikke fordi hun
anså det som sin plikt, men hun gav fordi hun ville gjøre vel. Konsul
Nicolay Knudtzon er for oss yngre iallfall blitt noe av en sagnfigur. Han
og hans verk hørte hjemme i en tid som visstnok for alltid vil være
forbi.- Men erindringen om fru Caroline Knudtzon vil i vår by bli stående
som et alltid levende minne, fordi det er grunnet på egenskaper
som alltid, hvordan fremtiden enn blir, vil ha livets rett.»
Fru Caroline Knudtzon var født i Kristiansund i 1849. Hennes foreldre
var distriktslege Martin Tuxen Werring og hustru Anne Kirstine,
født Møller. Fru Knudtzon var det niende i rekken av 17 barn. I 1872
ble hun gift med konsul Nicolay H. Knudtzon. Siden konsul Knudtzon
døde i 1895 bodde fruen sammen med sin søster Hilda Werring i familiens
tradisjonsrike hjem i Storgaten.
Legatstifter
11906 opprettet fru Knudtzon et legat til verdige trengende i Kristiansund.
Legatet bærer hennes foreldres navn. Kapitalen var opprinnelig
på 50 000 kroner, men ble senere fordoblet. Siden har fru Knudtzon gitt
tusener på tusener til veldedige formål i byen og omegn.
I 1914 ble fru Knudtzon for sine store fortjenester belønnet med kongens
fortjenstmedalje i gull. Hun har også mottatt en plate med en
inskripsjon som gir uttrykk for byens befolknings takk for den store
offervilje hun alltid viste, når det ble stilt krav til henne. Fru Caroline
Knudtzon var også en av de få kvinner i Norge som har fått borgerdådsmedaljen
i gull.
Joda, det kan ikke herske noen tvil om at fru Caroline Knudtzons
innsats og personlighet fortjener å minnes fremdeles i dag. Og jeg vil
altså gjøre et forsøk på å gjehoppvekke hennes minne gjennom et bokprosjekt,
som skal vurdere innsatsen etter fortjeneste. For meg står det
som en forsømt og særdeles viktig kulturoppgave - ikke bare av hensyn
til familie, men i like høy grad for byen som hun elsket og for hele landet.
Mitt ønske om å trekke frem og lyssette hennes minne springer
dypere sett frem av en erkjennelse som har vokst seg sterk hos meg i
senere år: nødvendigheten av å styrke norsk næringslivs renomme
gjennom å lete frem eksempler på etisk ryggrad og sosial bevissthet av
den art som fru Caroline Knudtzons liv så tydelig viser oss.
Det var sorg i distriktet den dag hun gikk bort - dyp, ekte sorg som
det alltid er når en mor er død. Fru Knudtzon var jo hele byens og distriktets
«mor», den som alle betrengte henvendte seg til, den som alle
stolte på når det knep i en vanskelig situasjon, den som hadde et hjerte
som slo varmt for alle i hennes kjære by.
Gjennom generasjoner var fru Caroline W. Knudtzon det strålende
midtpunkt i byen. Hennes hjem var alltid åpent, for høyfornemme
fremmede gjester, og for den ringeste blant de små - til alle hadde hun
noe å gi. Byen led et stort tap ved hennes bortgang, som hennes bysbarn
egentlig ikke fattet før de litt etter hvert fikk føle savnet av at det gjestfrie
hjem for alltid var lukket, de offervillige hender lagt til side.
Hennes nærmeste kunne nok forstå at det gikk mot slutten, men utover
byen spredte nyheten om dødsfallet seg som en stor og sår overraskelse,
det ble liksom så ufattelig at den gamle ærverdige frue ikke
mer skulle ferdes i byens gater. Hvert barn i byen kjente fru Knudtzon,
hun hadde et vennlig ord, et smil og nikk til alle hun møtte på sin vei,
det lyste formelig godhet ut av hennes blikk hvor hun enn vendte det.
Hennes gjerning har satt spor etter seg: fra hennes hånd er det flytt
rike gaver til byens forskjellige institusjoner og ved alle anledninger,
hvor det ble appellert til byens borgerånd gikk hun i spissen og tegnet
seg med store beløp, så også her gav et stort og følelig savn seg til
kjenne ved hennes bortgang. Selv nå såvidt lang tid etter at hun endte
82 83

sin gjerning bør hun minnes i dyp takknemlighet for hva hun utrettet -
og denne minnekrans vil og bør aldri visne og falme. Dette er den
erkjennelse jeg vil søke å levendegjøre i min biografi.
Fru Knudtzon reiste seg et verdig minne gjennom sitt testamente, et
gavedryss som kan tjene til å vise hennes omfattende omtanke og veldedighetsinteresse:
Testamentet ble opprettet ved hennes død i 1935 og
inneholdt en rekke bestemmelser som i høy grad kom hennes kjære by
og distrikt til gode. Etter at den nærmeste familie var tildelt bestemte
beløp, opprettet hun et legat som skulle bære hennes avdøde mann konsul
Nicolay H. Knudtzons og hennes eget navn. Dets styre skulle bestå
av byens magistrat (nå politimester) og sogneprest samt et medlem av
Werring-familien. Rentene skulle utdeles hvert år på fruens fødselsdag
8de juni med en halvdel til eldre, i Kristiansund bosatte menn eller
kvinner, som hadde sett bedre dager og som grunnet alderdomssvakhet,
sykdom eller av annen årsak var kommet i nød og som ikke hadde
understøttelse av det offentlige fattigvesen. Den annen halvdel skulle
anvendes til beste for enker med uforsørgede barn etter sjømenn og fiskere
bosatt i Kristiansund, døde under utøvelse av sitt yrke. Legatet
utgjorde enda i 1996 kr 803.746,- og var byens største. Fra 1997 utgjør
det grunnstammen i kommunens «Storlegat I»; «Legat til økonomisk
støtte for vanskeligstilte gruppert- personer fortrinnsvis over myndighetsalder
og eldre.» (red.anm.) Videre bestemte fru Caroline at disse
navngitte institusjoner skulle få porsjoner av fondet: Institusjonen Det
Knudtzonske hus, Sjømannshjemmet i Vågen, Barnehjemmet, Den norske
sjømannsmisjon i fremmede havner, Det norske misjonsselskap, Diakonisseanstalten
i Oslo, Ynglingeforeningen, Fondet for eldre tjenestepiker,
UKKF i Kristiansund, Det lappiske barnehjem i Kvænangen, Norsk
selskap til Skibbrudnes Redning, Omstreifermisjonen i Svanviken, Sanitetsforeningen,
Aldershjemmet, Menighetspleien og Sykehuset.
Appell
Denne artikkelen er først og fremst ment
som en appell til de mange som har kjent
fru Knudtzon og følt noe ved dette bekjentskap.
Jeg er interessert i å komme i kontakt
med mennesker som har kjent henne og sitter
inne med personlige minner. De er hjertelig
velkomne til å ta kontakt med meg på
adresse Rosendalsveien 38, 1166 Oslo, eller
telefon 22 29 65 80, eventuelt e-mail werring@online.no
Samtidig vil jeg takke alle
dem som underhånden er blitt kjent med
mitt prosjekt og allerede har kontaktet meg.
Responsen har så langt vært enestående, og
har bekreftet for meg at Caroline Knudtzons
minne fremdeles lever.
Forfatteren Henri Tuxen
Werring.
(Redaksjonen viser også til Odd W Williamsens biografi over Nicolay
Heinrich Knudtzon III i Årbok for Nordmøre Museum 2000.)
84 85

GLIMT FRA BACALAO-LAND
Kristiansunder på Middelhavstur med "Bergamo".
Fra Romsdalsposten, 23. og 24. desember 1958
Av GUNNAR KULØ
Siden Jappe Ippes i 1690-årene fra Kristiansund N sendte soltørket
klippfisk med sin galiot (galeas) "Den forgyldte klippfisk" og hukertsen
"Jomfru Cathrina" til "Spania, Portugal, Frankrike og den Middellandske
Sjø", kan det skrives historie fra den tid våre seilskuter trosset
vær og vind, krysset i motvinds storm og orkan. Senere ble de etterfulgt
av dampskipene, og etterpå kom motorskipene. Kristiansunderne
vil huske "Stromboli", San Andres", "Segovia", "San Miguel", "Sardinia"
o.s.v., når de ankret på Grunden og akterfortøyde i skjæret ved
Knudtzonholmen. Lekterne som kom sigende lastet til skandekket,
blankpussede fine lektere slept av nymalte motorbåter. Motorbåter som
bruktes i helgene til å frakte eksportørene og familiene til og fra landstedet.
Det var den gang galeaser og jakter seilte nordover og kom
søkklastet tilbake med saltfisk fra Lofoten og Finnmarken. En tid med
sin egen sjarme, med liv om havn og sund.
Nå er de kommet de moderne motorskipene i Middelhavslinjen:
"Braga", "Burgos", "Bergamo", "Bismillah", "Bolzano" og hva de
heter. Det er lenge siden Middelhavslinjen lastet på Grunden. Nå har
de tatt plassen til "Driva" og "Hankø", men lekterne siger fremdeles til
skipssiden når skipene kommer, og selv om slepebåter og lektere ikke
lengere er så nyskrapet og pusset og om de har i sitt følge svarte jernlektere,
så lastes det fremdeles bunt i standardpakning til Bilbao, Porto,
Lisboa, Genova o.s.v.
Dikterspirer
Klippfiskbunter sendes fra klippfiskens by hvor seklers tradisjoner
fremdeles opprettholdes. Stuvador Enge bruker fremdeles kjeft og får
alt til å gli, like godt likt av skipper som av sjauer. Mangen unggutts
drøm har gått ned gjennom Kanalen, over Biscaia-bukten, rundt Gibraltar
og inn i det blå Middelhav. Halvutviklede dikterspirer har besunget
Barcelona og Genova, flammende dikt til senoritanes hyldning i Vigo.
Noen har drømmen blitt til virkelighet for. De har tatt turen. Andre har
blitt hjemme.
følge en av Middelhavslinjens moderne båter nedover i dag er en
fest. "Bergamo" forlot Kristiansund en forsinket sommerdag først i
oktober. Los Schrøen som tok skipet ut til Grip om kvelden, sa at slike
kvelder var det ikke mange av selv på høyeste sommer. På utovertur
seg solen varm i speilblankt hav og månen tittet fram bak Tustnastab-
-bene. Før vi nådde Grip fyr og kvittet losen sto månen full og blid på
østhimmelen. Det ble å seile på månebro sydover, mens blinkene fra
fyrlysene inne på norskekysten ble mattere og mattere.
Morgenen etter var mannskapet i full gang med forefallende arbeid
på dekk. Båsen, Sigv. Storsæther fra Kristiansund, hadde litt av hvert
han ville ha i orden. Han hadde seilt ute en stormdag før og visste at
etter stille kommer storm, så det var best at skuta var helt sjøklar. Vi
skulle både gjennom Kanalen og over Biscaya, så best å være føre var.
Festlig med disse guttene som kommer på hjemmebane når skuta kommer
i rom sjø. Kristiansundere om bord i Middelhavslinjen er like
gammelt som begynnelsen i denne fart. En av matrosene, Jon Hjelberg,
var fra Skomsøyvåg på Smøla. Dekksgutten, Helge Hansen, var fra
Gløsvågen og byssegutten, Einar Ørsal, var fra Straumsnesset.
Bilbao
Vaktskifte og ro faller over skuta. Det tar 6 døgn til Bilbao, som er første
havn. Skipper og styrmann tar sine observasjoner og peilinger, gjør
sine notater. Krysspeilinger over Lekasystemet. På med radaren når det
er regntykke. Alt er presisjon og nøyaktighet, så nøyaktig at vi måtte
svinge unna for ikke å gå på kjenningsbøya som en får i Kanalen. Det er
virkelig "stail" om bord på de norske handelsskip i dag. Vi kan med
stolthet vise fram flagget både på fremmede hav og i fremmede havner.
86 87

Vel framme i Bilbao møter losen opp utenfor moloen for å ta skipet
til kai. Det er et veldig moloanlegg, med kjempemessige steinblokker
utenfor, beregnet på å ta kraften fra den voldsomme havsjø som kan gå
på her. Bare en liten brøkdel av denne kjempemolo har vært nok til å
oppfylle hele skipper Astads ønskedrøm i Sørsundet. Ja, ja. Forresten
enig med Astad. Men det blir kanskje som Paul Ohrvik sa: "Blir det
bro, blir det alltids molo. Da kan jo de som Ønsker det spasere på høybro
i sydvesten, mens innlendingene går molokaia i ly av overbygget
skjerm". Men det var losen jeg så mest på. For en himmelvid forskjell
fra den norske los vi kvittet ved Grip, og hans ønske om god reise, og
han som med sotete fingrer ønsket oss velkommen til Spania. Man
skulle tro det var feieren i morgen som var kommet i dag. Så snart skipet
var kommet til kai, kom det om bord to carrabineros med gevær og
gode greier. Det er noe uvant for oss med militærvakt om bord så snart
et skip legger til kai, men det har vel kanskje også sine fordeler.
Derpå følger en meget myndig tolloffiser. Over landgangen har han
følge av 3-4 kontrollører i kjeldress. Ja, her skal bli undersøkelse. Offiseren
minner om julen hjemme (juletreet). Han triner verdig inn i kapteinens
salong, mens følget hans forsvinner nedenunder. Imidlertid tar
han det nokså gemytlig. Det hender jo at skinnet bedrar. Om ikke så
lenge kommer gjengen hans etter. De har fått med seg en liten smak på
"bacalao". Det er jo nordmenn som kommer, og alle er ferdig til å gå
på land igjen.
Så entrer lossegjengen om bord. Snille, forekommende mennesker
lossearbeiderne i Bilbao. De er ikke så mye forskjellige fra oss, mange
av dem. Det kan jo tenkes det går visse linjer tilbake til fortiden som
binder oss sammen.
Vin og kaffe
Om bord arbeider menn. På land er det for det meste kvinner som overtar.
Det forekommer en nordboer at det foregår særlig mye unødig prat
hos disse senoritaene, men de triller buntene inn på kjølelageret på sine
sekketraller, og munnen går i kapp med hjulene.
Ut på formiddagen kommer matpakkene frem. Mens lossingen går
uavbrutt, putter de brød i munnen og sekketrallene med klippfiskbunten
vandrer i jevnt tempo inn - på kjølelageret mens de inntar frokosten. Det
eneste de stopper for en mens de tar en slurk vin av en lerkrukke. Det
kan ofte være flere som deler på en slik krukke. Krukken har vanligvis
en liten tut oppe ved halsen. Når de løfter krukken opp foran munnen
og helder på den, presterer de å få strålen til å lande på rett plass og
balanserer akkurat av slik at når munnen er full er krukken på vei ned
på kaien igjen. Tuten er lagt fra munnen under operasjonen og hvis en
ukyndig skulle forsøke seg på eksperimentet kunne han tatt med seg
slips og skjorte for å skifte med det samme. (Se foto side 46.)
Ellers er det om morgenen før man går til arbeid i Spania ikke noe
annet enn en kopp kaffe og muligens en kjeks eller et lite stykke brød,
og så sukker, da. Kaffe — ja — cafe con lexche — halvparten er noe som
påståes å være kaffe og den andre halvparten kokt melk. Drikker en
nordboer vinen frivillig, gjør han det gjerne ikke med kaffen. Senere
på dagen kan en få "Cafe Exprs". Den serveres i små kopper. Så nær
rottegift på smak som tenkelig. Slipper man de to sukkerbiter nedi,
koker de og bobler, i livseleksiren. Når en har fått tyllet sakene til livs,
kjenner man hvor hele inventaret i maven går i barking.
Almuerzo - lunsj får en i Spania ved 13-tiden. Vanlig er suppe-fiskerett
og kjøtt med brød og rødvin til.
Comida — middag serveres fra kl. 21. Det virker noe sent å spise
middag da, men slik er brukvisen. Middagen er et kraftig måltid med
grønnsakssuppe, fiskerett og kjøttrett, dessert i form av en slags pannekake
eller noe slikt og så frukt.
Kl. 23 er det forestilling på teatrer og kinoer og etterpå går folket
gjerne ut på kafeer og barer som er åpne så godt som hele natten. Langt
utover natten kan en se fullt av folk i gatene og på fortauskafeene eller
de slenger innom barene som det er nesten en av i annethvert hus.
Været er jo som oftest mildt og deilig etter våre forhold, men hvis det
regner så regner det skikkelig.
Miljøet, maten, døgnrytmen og forholdene ellers er uvant og fremmedartet
for den som kommer nedover for første gang.
88 ■ 89

Det er jo rart i gatene å se esler som drasser på store kløv eller trekker
på store tohjulsvogner, mens en ferm bondekone går foran og leier.
Ellers omkring klemter trikkene og to etasjes busser vil forbi. I Nord-
Spania får en inntrykk av at det er om å gjøre å bråke mest mulig i trafikken.
Samtlige motorkjøretøyer er utstyrt med minst dobbelt sett horn
og de brukes mest mulig. Første dag en ferdes i trafikken, og det er en
voldsom trafikk etter våre forhold, blir en nærmest ør. At det går så
godt som det gjør får en takke trafikklysene og trafikk-konstablene for.
Sistnevnte er ikke nådige og politifløyta plistrer jevnt. Er det en stakkar
som ikke er oppmerksom på rødlyset eller tyvstarter på hvitt/ grønt så
er det som selve nordvesten med haggelbyger er over ham. Resten får
han når han møter opp på stasjonen.
Werring & Sønns klippfiskbrygge på Vikanholmen i Kristiansund (nå
Vestbase) 1962: Arbformann Einar Kvendseth, generalagent i Portugal
for de norske eksportørene Arthur Paiva (lys hatt, vest), disponent
Waldmar Werring. Foto utlånt av Pero Paiva
Vigo
Skipet går videre og den gamle havneby Vigo med sin utmerkede havn
har vært en gammel kjent losseplass for norske skip i fiskefarten. I dag
er her stort saltfisktørkeri med moderne utstyr. Parttrålerne sørger for
råstoffet og flere er under bygging på spanske skipsverft. Spania er et
merkelig land. Mange gamle og foreldede bruksmåter side om side
med hypermoderne ting.
Det er nå akkurat i sardinsesongen og selv om det er søndag formiddag
kommer sardinfiskerne opp med sine fangster. Det blir nok
enda en tid før det kan komme på tale å bygge ut en fiskeriorganisasjon
som vi har med regulerende bestemmelser for helgedagsdrift osv. Nede
i Berbes, den moderne fiskerihavna i Vigo, foregår lossing og ising av.
sardiner som om det skulle være hverdag. Her er store fiske- og pakkehaller,
islager, direktespor for jernbanelasting. Store semitrailere kjører
til rampen for lasting, men selve lossingen fra båtene foregår i små kurver
som langes fra en mann til den andre. Arbeidspengene er små i Spania
og folk er det nok av. Minst dobbelt så mange mann om bord i en
spansk snurper som i en norsk: Når en imidlertid ser den primitive og
tungvinte arbeidsmåten i rammen av en slik fiskerhavn som det ikke
finnes maken til hos oss, kommer det så mer tydelig fram i bildet.
Mat og handel
Markedet — der det selges fisk, frukt, grønnsaker, levende høner, kaniner,
ender osv. er åpent som en vanlig hverdag. Konene kommer i dag
som de andre dager. Utenfor kirken går handelen livlig. Gateselgerne
har funnet fram sine bord og friluftshandelen går som på lørdag ettermiddag.
Her får man alt fra delikatesser som blekksprut og skjell til
lebestift, hårvann og hjembakakake. De kjerringene som har fått ferdig
store traug med nystekte kaker må ha vært tidlig oppe. Det var ikke alle
som var interessert i en hel kake og så brøt bare bakerkona dem i to
eller fire og prisen ble taksert etter vekten i hånden. Det var heller ikke
alle som kom til at prisen som ble forlangt var akseptabel og stykkene
hadde vært taksert ganske mange ganger og vurdert nøye både med øye
og med luktesansen før en endelig bestemte seg til å ta stykket. Det er
kostbart papiret der nede så hjembakakakestykket havnet helst i et
91

skjerf eller i en nettinglignende veske sammen med andre matvarer før
det tok veien hjem.
Selv om det er stille der nede så finnes det gatestøv. Noen er det forresten
bestandig som driver med å koste. Så har man den spanske flue.
Noe så innpåslitende og oppetende fortærende finner en ikke maken til,
og så har man katter da — den spanske katt.
På hotellet får en ikke skoene pusset i Spania. For å få det gjort må
man helst gå på en kafe eller finne frem til de faste plasser ute, hvor
skopusserne har etablert seg. Det er et eget fag i Spania å være skopusser
og en finner dem i et utall. De er autoriserte og bærer med stolthet et
nummerskilt på brystet.
På en kafe har en ikke før satt seg ved et bord før en svart kar kommer
med sin lille krakk og pusseutstyr. Faget mestrer de. Er sålene slitt
risikerer du at de snører opp skolissene og før du vet ordet av det har de
klistret under nye gummisåler. Det er vanskelig å protestere når en ikke
kan språket. Selv gamle, slitte sko ser ut som nye når de har fått brukt
sverte og pusseskinn. Når det gjelder betalingen har de imidlertid ingen
sprogvansker.
Første gang en er inne på en kafe på ettermiddagen eller især i helgene
blir en forundret over en egen knippende lyd som kommer fra bordene
hvor gjestene sitter. Det er folk som med små benbrikker spiller -
Domino - Antakelig er det taperen som skal betale for iveren er aldeles
makeløs. Er en heldig hender det at det kommer en gitarspiller inn på
kafeen eller baren. Det er helst ut på kveldene. Han plasserer ene foten
på en stol og så får du en spansk serenade eller et spansk gitarstykke.
Hatten kommer av hodet. Han gjør en rundgang blant gjestene og forsvinner
ut til neste operasjonsfelt.
Kirken
Tilbake til kirken, så preker presten like godt om det handles utenfor.
Det handles jo innenfor veggene også. Det er vanligvis lite med stoler
og benker i de katolske kirker. Menigheten står for det vesentlige. Mens
en prest leser prekenen fra prekestolen er det en annen som forretter
nadverden sammen med en del korgutter. Hver gang en av korguttene
ringer med en liten bjelle stanser presten på prekestolen sin ordflom og
han foran alteret tar en slurk•av vinen, så fortsetter han på prekestolen
igjen. Ellers er det jo mye stas og juggel i disse kirkene med de kjolekledte
menn. De har imidlertid et sterkt grep om folket og holder krampaktig
på det. De tør selvfølgelig ikke slakke så pass på taket at det blir
anledning til en aldri så liten norsk eller skandinavisk sjømannskirke.
Det vil bli farlig. Imidlertid tar de gjerne opp konkurransen med statskirken
hjemme i Norge og det ser da ut til å gå bra. Hvis en spør om det
ikke finnes en protestantisk kirke noen plass, ser de nærmest på utlendingen
som noe forferdelig kjetterisk og ugudelig.
Vi skulle gjerne vite litt mer om bacalao og stanser i Barcelona og
vandrer på Calle del Rech og Calle de Calders hvor klippfiskhandelen
har sitt sentrum. Her selges det ikke bare norsk bacalao, men også
klippfisk fra de andre klippfiskproduserende land. Forretningen avgjøres
for en stor del på gaten og forretningsmenn er de til fingerspissene
disse karene.
Columbus
Når en er nede i havneområdet kan en ikke unngå å legge merke til den
kjempestore statue av Columbus. Han som oppfant Amerika. Opp
gjennom sokkelen kan en ta heis, og fra hodet på den berømte sjøhelt
ha en betagende utsikt over millionbyen med sine bekjente åpne plasser
og høye kirkespir med tilsvarende kupler. Det er ikke bryet verd å
begynne å legge ut til en spanjol om at det var Leiv Eriksøn som kom
først til Vinland, så vi innstiller med det. Noe komisk er det imidlertid
når man kommer til Genova og ser den store statue også der av Columbus
og høre at han ikke var spanier, han var italiener.
I en av parkene i Genova har de på et stort grøntareal plantet ut et
blomsterarrangement som nærmest i naturstørrelse viser de tre skipene
han brukte: Santa Maria, Nina og Pinta. Hvis du sånn aldeles forsiktig
slår inn på at var ikke Columbus spanjol får du kontant beskjed om at det
er sprøyt. Kjekt med slike nasjonalhelter som kan fordeles i flere land.
92 93

En kristiansunder i Barcelona
være i Barcelona uten å hilse på kristiansunderen, generalkonsul Ole
Løkvik, ville være å gi slipp på mer opplysninger om klippfisk. Han har
snart vært der nede en menneskealder og kunne man det han vet om
klippfisk og omsetning trengte en ikke mer foreløpig. En festlig type.
Om han varierer med språkene ettersom det passer ham; når han snakker
norsk så er det kristiansundsk. Er det ikke greit å møte slike mennesker?
En må tenke på kristiansundere som knapt har vært en tur i
Oslo og spist frokost og som har så vanskelig med språket når de kommer
hjem.
Nede på fiskemarkedet i Barcelona, eller riktig sagt — på ett av markedene,
som herr Løkvik tok spørsmålstegnet med til, utbredte deg seg
et broket liv. Det var her Martin Forbord i sin tid demonstrerte flekking
av fisk på norsk vis og lærte hvorledes det gjøres på spansk. Jeg hadde
med hilsen til "kollega" fra halve markedet. De ville vite om Martin
hadde solgt mye venstrehandsflekket og sidelangs skåret utvannet
bacalao. Det er jo bare "bisnis" de tenker på disse karer, ja det gjør
selvfølgelig Martin også.
Løkvik mente at nu måtte Martin altså slå et slag for salg av virkelig
god klippfisk i Norge. Oppskrifter for alle mulige måter å tilberede den på
kan han få fra Spania og Portugal. Ja, det er et spørsmål det nu når kamerat
Rolf skal begynne å propagandere for klippfiskens utbredelse i Norge.
Disse to karer i hvitt forklæ til å utdele smaksprøver skulle sikkert
kunne åpne øynene på noen og hver for at det er helse i hver pakke,
mest i klippfisken.
Tyrefekting og fotball
En reiser ikke til Spania uten å bli innviet i Spanias største folkeforlystelse:
Tyrefekting. Det er imidlertid en forlystelse som det ser ut til
at de får beholde for seg selv. De veldige arenaer som tar et menneskehav
som vi har vanskelig for å ane og hvor sinnene er i et slikt kok at
det må oppleves for å forstå hvorledes den blodige stemningen tar dem,
er ikke noe for oss nordboere. Vi har vennet oss til å se på dyrene på en
annen måte.
Fotballen er nu imidlertid kommet opp på siden av tyrefektingen som
en stor konkurrent. De fantastisk store delvis overbygde tilskuerplasser
vil få hvilken som helst fotballentusiast til å gispe, og for et spill — og
hvilke spillere, men så et det jo gullgutter da. Den som ikke har dilla blir
mest imponert over publikum. Helt spenna "kreisi". At folk kan bli så
gærne, uten å være gæm'. Det falt seg slik at jeg befant meg på bussen
mellom Allicante og Valencia da hovedkampen mellom Madrid og Barcelona
ble kringkastet. Det var lett å se på sjåføren at han var mer i
Madrid enn han var på den dårlige veien vi kjørte. Det var bare å holde
seg fast, det, for når det var oppløp foran et av målene og reporteren sto
bare og hakket tenner, kjente vi på farten og bussen hvor spennende det
var. Når det ble mål var det klampen helt i bunnen og så omsider seg vi
som i transe tilbake til den hompede landevei igjen. Heldigvis at kampen
var ferdig før det ble mørkt, ellers har det sikkert ikke gått bra.
Når en er på reise i Ost-Spania får en også anledning til å se salinerne
hvor middelhavssaltet blir produsert. Her var det salt i suppa. Veldige
arealer utlagt til grunne innsjøer, hvor sol og vind tørker sjøen inn og
hvor saltet så kan sankes sammen. Skipslast etter skipslast går til Norge
og det har vært sikker returlast og sammen med appelsiner, sydfrukter
og vin et byttemiddel mot norsk klippfisk.
Skal en følge med til Bacalaoland må en også ta med Portugal.
stanse i Porto og hilse på Art. Paiva er en opplevelse. 13. november var
det 50 år siden Paiva kom til Kristiansund første gang. Senere har han
vært der ofte og lenge. Frisk kar. Han kan alt om klippfisk og Portugal
på fingrene. Det bar om bord på en av hans fiskekuttere som nettopp var
kommet tilbake fra Newfoundlandsfiske, for å spise lunsj. For et måltid.
Det er forresten typisk for portugisere. Skal det spises så skal det
være slik at man snakker om det mange dager etterpå. Da vi var ferdig,
sa Paiva: "Æ e mett, kor e hua mi?". (Se foto side 90.)
De portugisiske fiskekuttere har med seg seksti til sytti fiskere og en
liten fiskebåt til hver fisker. På fiskefeltet ror så fiskerne ut fra moderskipet
hver morgen og kommer tilbake om kvelden med fangsten.
Portugiserne bygger også moderne klippfisktørkerier og legger vinn på
å bli selvhjulpne. Morsomt er det å se kvinnene i Portugal hvor lyst de
94 I 95

har å plassere alt de skal bære på hodet. Enda i dag er det felles vaskeplasser
langs elvene, og kvinnene møtes der og vasker sitt tøy og
henger det opp til tørk. Når de kommer med sine kurver eller baljer er
det å plassere tingene på hodet. Hendene må de ha fri, for dem trenger
de når de skal snakke. Med bare å bruke munnen får de liksom ikke
sagt det slik som de vil.
Å være med Paiva på Rua Mousinho da Silveira eller en annen fiskegate
som heter Rua Sau Jeno og få se klippfisk og få svar på alle mulige
og umulige spørsmål, det er lærerikt. Hjemme hos Paiva der snakkes
det kristiansundsk så ekte som det går an, fruen er jo kristiansunder, og
barna har jo lært norsken sin der. Ja, hvorfor i all verden skulle man forresten
ikke snakke kristiansundsk. Er det ikke en festlig dialekt kanskje?
A komme til Paivas landsted er en drøm. For alle de som har vært
der, har det vært en opplevelse.
reise med de spanske jernbaner er noe for seg selv. Er man så uheldig
å komme med et såkalt somletog, må man ha god tid. De stopper titt
og jevnt og det er ikke noe som haster. Ett tog som går fra Spania til
Portugal tar 2 timer pause på grensen kl. 13.00. Siesta (lunsjpause) må
det være. Portugal har sin klokketid en time senere enn vi andre i
Europa. Det vil si, når toget kjører over grensen må det vente enda en
time. Imidlertid er det et bråket og interessant reisefølge man har. Tar
de fram sitt brød og sin vin, kan du være sikker på at du blir budt.
Kamerater alle sammen der. Først tror de at du er engelskmann, men
når de får vite at du er fra Norge, så får du deg et dunk både her og der.
Norge kjenner de. "Bacalao" sier de, og de er et eneste smil. — De liker
Bacalao. De liker Noruega.
96
TRÅLREDERIER
PÅ NORDMØRE 1930 - 1965
Av ALFRED 0. BECH
Under forberedelsen av et større prosjekt om tråldriften fra 1930 til
1965, ble det ganske snart klart at det var nødvendig å sette opp en
oversikt over de rederiene, med tilhørende trålere, som eksisterte i
denne perioden.
Dette for å kunne ha noe konkret å forholde seg til i arbeidet med å
samle mest mulig kildeopplysninger.
Nedenfor presenteres en slik oversikt over de rederi og trålere som
var i distriktet (Averøy - Kristiansund - Smøla) i denne perioden.
Det er også satt opp en kortfattet spesifikasjon av trålerne. I denne
oversikten kan det være feil eller mangler. Det er derfor av stor interesse
om det er personer som sitter inne med opplysninger, som ka:n
være med å korrigere eller utfylle denne oversikten.
Oppfordringen går derfor til alle som har noe å fortelle om trålerne
og driften av disse, til å melde seg til Nordmøre Museum telefon:
71671578, for å bli registrert. Det vil deretter bli tatt kontakt for avtale
om intervju.
Damptråleren Borgenes på
Kristiansund havn omkring 1950.
Foto: Sigrid Wirum Gundersen.

z
< •
CD
CD .
punsuupsgN
d
C . ) CfQ CD c'f2 g
0 -••
cr
CD
CfC;
TRÅLERE PÅ NORDMØRE
0/Q
II &) I M• 1~1A1
Auul-i" 'V 5' 2 'H *I
• - C/3 CI)
■-t
r=1 Z
Z Z > CID CP
P
0 0 C17 S 0
CfQ 5'
AD AD Cl .CD
- ) ' (D
C C
cl, R.
CD
» England 1930 140x 365
LHXU Utheim Nils Utheim part. Kårvåg Aberdeen 6/1942 138x24x13 274 880
LGBO Bjogna » » Beverley 6/ 1955 152x26x11 412
LLEB Bracon C. Rangoy parti - . Ljøsøy Aberdeen 3/1943 1.38x24x13 295 550
cl, 0
("D •
ci)
CD
vp
CD
O
Ø

«FISKERIHISTORIE I INTERVJU
OG BILDER» RAPPORT FRA ARBEIDET
Av PÅL FARSTAD
Innledning
Prosjektet "Fiskerihistorie i intervju og bilder" har pågått fra sommeren
1999 til årsskiftet 2001/2002. I denne perioden er det gjort intervju med
fiskere, fiskarkvinner og andre med tilknytning til fiskeriene og fiskerfamilienes
liv. I tillegg er det samlet fotografier som dokumenterer
utviklingen i fiskerinæringa fra 1930-årene og fram til år 2000. Det
geografiske nedslagsfelt for prosjektet er Averøy kommune.
Konkretisering av prosjektet ble gjort under et møte 3. mai 1999 i Averøy.
Der møtte personer med spesiell interesse for fiskerihistorie, og det
ble satt sammen en styringsgruppe:
• Pål Farstad, Nordmøre Fiskarlag
• Odd Williamsen, Nordmøre Museum
• Anne Marie Folde / Ole T. Olsen, Gamle Kvernes Bygdemuseum
• Berit Hannasvik, Averøy kommune
• Arvid Slettvåg, Fiskerikontoret Averøy
I løpet av prosjektperioden er Anne Marie Folde erstattet av Ole T.
Olsen, som representant for styret i Gamle Kvernes bygdemuseum.
Bestyrer Kåre Bøe fra samme museum har møtt som observatør i sluttfasen
av prosjektet.
Inge Rangøy, tidligere fisker med en spesiell interesse for fiskerihistorie,
har foretatt intervjuarbeid og utført arbeidet med å samle fotografier.
Nordmøre Fiskarlag v/ Pål Farstad tok på seg ledelsen og koordineringen
av arbeidet, herunder søknader om midler til gjennomføringen av
prosjektet og regnskapet for prosjektet.
Det er avholdt 16 møter i styringsgruppen fra det første møte ble
avholdt 1. juni 1999, til det siste 15. januar 2002.
Bakgrunn
Prosjektet kom i gang etter initiativ fra Nordmøre Fiskarlag, som var
opptatt av å få samlet verdifull fiskerihistorikk fra 1930-årene og fram
til vår tid. A få samlet bildemateriale og intervju med fiskere - og andre
med tilknytning til fiskerinæringa - ble vurdert som særlig viktig. Intervju
med fiskere som selv opplevde de vanskelige mellomkrigsårene, og
som senere fikk være med på de mer oppløftende årene etter andre verdenskrig,
var særlig viktig. A fange opp den nærmest eksplosive utvikling
i fiskerinæringa fra tiden rundt andre verdenskrig og utover etterkrigstida
ble vurdert som spesielt interessant. Det gjelder utviklinga på
så vel båt, bruk og utstyr, som levekår, økonomiske rammebetingelser
og lovverk.
En erkjennelse av svært begrenset intervjumateriale fra fiskere som ,
opplevde disse store omveltningene i fiskerinæringa i tiårene før og
etter midten av 1900-tallet, og det faktum at det begynner å tynnes i
rekkene av fiskere som selv var aktive i mellomkrigstida, var grunnlaget
for ønsket om å dokumentere denne tida. I tillegg til fiskernes og
fiskerinæringens egen interesse for fiskerihistorien, er fiskerihistorie
også kysthistorie og nasjonal historie.
Averøy kommune og museene som er involvert i "Fiskerihistorie i
intervju og bilder", var raskt ute med støtte og anmodning om å få realisert
prosjektet. Den 1. juni 1999 var det klart for det konstituerende
møte, riktignok under arbeidstittelen "Foto- og intervjuarkiv på Nordmøre".
Finansiering / økonomi
Kostnadene ved prosjektet ble satt til kr. 310.000,-. Det ble søkt om kr.
155.000,- fra Norsk Kulturråd, og like stort beløp til sammen fra fiskerinæringa
og lokale aktører for øvrig for å dekke inn denne kostnad.
100 101

Tilsagnet fra Norsk Kulturråd lød på kr. 100.000,- under forutsetning
av at restfinansieringa ble dekket lokalt. Fullfinansiering ble oppnådd
etter bidrag fra:
• Maritech AS
• Nordmøre Gjensidige Båttrygdelag
• Nordmøre Museum
• Averøy kommune
• Sparebank 1 Nordvest
• Fiskerikontoret i Averøy
• Tranvåg Averøy AS
• Henden Fiskeindustri AS
• Brødr. Aandahl AS (fiskebåtrederi)
• Nordmøre Fiskarlag
Hva er oppnådd?
Intervju
Det er foretatt intervjuopptak av 30 personer, 29 fra Averøy kommune
og en person fra Eide kommune. Alle intervjuene er gjort av prosjektmedarbeider
Inge Rangøy. Flere personer er intervjuet mer enn en
gang, slik at det totalt er gjort rundt 50 intervjuopptak.
Det er utarbeidet en oversikt over hvem som er intervjuet, når intervjuet
ble foretatt, intervjuets lengde, samt intervjuobjektets fødselsdato
og bosted. Det som mangler er en detaljert oversikt over hva det enkelte
intervju omhandler.
Sett under ett favner intervjuene et bredt spekter av tema. Bl.a:
• selve utøvelsen av fisket
• forholdene om bord i fiskebåten
• fiskebåten og båtbygging
• hvordan ny teknologi og nytt utstyr ble tatt i bruk
• sosiale betingelser
• fiskarfamiliens situasjon
• rekruttering til fiskerinæringa
• skolering
• fiskepriser
• økonomisk situasjon og økonomisk utvikling for fiskere.
102
Båten «Kornstadfjord», en 60 fots snurper med mannskap. Snurpefiske etter feit-

Fotografi
Det er systematisert et noe lavere antall intervjuer enn det som ble forutsatt
i prosjekt-beskrivelsen. Likevel er det styringsgruppens oppfatning
at det bildemateriale som er samlet utgjør et godt grunnlag for bildepresentasjoner.
Underveis i arbeidet med prosjektet har innsamlede
bilder blitt presentert ved flere anledninger. Det gjelder under arrangement
ved Gamle Kvernes bygdemuseum i 2000 og 2001, samt under
Nordmøre Fiskarlags 75 års jubileum i november 2000. I tillegg er bilder
utlånt til utstillinger i regi av "Kystrekruttering 2000" og Opplæringskontoret
i fiskerifag for Nordmøre og Romsdal. Flere bilder er
nyttet i boka "Nordmøre Fiskarlag gjennom 75 år".
Til flesteparten av bildene foreligger det tekst. Det gjenstår et visst
arbeid med tekst for å bygge opp en struktur i bildepresentasjonen etter
tema.
I tillegg til det som systematiseres gjennom prosjektet, innehar Inge
Rangøy en samling fotografier som han selv har tatt eller innsamlet
over tid.
Økt bevissthet om fiskerihistorien
Foruten de konkrete resultater i form av intervju og bilder, synes det
klart at prosjektet har bidratt til å øke bevisstheten om fiskerihistorien.
Tilbakemeldinger fra de som på ulik måte har vært i kontakt med prosjektet,
har lest presseoppslag om prosjektet og de som har sett utstilte
bilder, tyder på at prosjektet har fått fram noe som har vært savnet.
I etterkant av prosjektet, vil Averøy Fiskarlag gå inn i et samarbeid
med prosjektmedarbeider Inge Rangøy for å videreføre enkeltdeler av
det prosjektet har satt i gang.
Bruk av prosjektets arbeid / samling
I styringsgruppens prosjektbeskrivelse av november 1999 er det sagt
følgende om "Sluttprodukt, oppbevaring og presentasjon": Prosjektet
skal ende opp med en base av fotografier og intervjuer på bånd. Det
mest verdifulle stoffet må så langt det er mulig skrives av. Et utvalg
fotografier vil bli framstilt i hefteform, og det legges til rette for en
vandreutstilling. Styringsgruppen ser det som særs viktig at det innsamlede
materiale blir gjort tilgjengelig i en slik form at det uten store
praktiske problemer kan tilpasses behov som skoler, museer, bedrifter,
organisasjoner m.v. har. Det legges vekt på å følge museums-faglige
kriterier for oppbevaring.
I prosjektarbeidet har styringsgruppen vært spesielt opptatt å få fram
et intervju- og fotomateriale som er tilgjengelig etter prosjektbeskrivelsens
intensjon.
• Det er laget en fast flyttbar utstilling (stand) som gjennom bilder
med tekst viser hovedtrekk i fiskerinæringens utvikling fra 1930-tallet
og fram til i dag (40 bilder). Når utstillingen ikke er på vandring,
oppbevares den hos kulturetaten hos Averøy kommune
• Fra en base på ca 2000 bilder vil det være mulig å få tak i bilder hos
Inge Rangøy (Averøy) på forespørsel.
• Bildene vil være tilgjengelig som film for kopiering etter avtale.
Filmsett oppbevares hos Nordmøre museum, med papirkopier hos
Nordmøre museum og Gamle Kvernes bygdemuseum.
• Intervjuene oppbevares hos Nordmøre Museum og GKB.
• Intervjuene foreligger med oversikt over hvem som er intervjuet,
når det ble foretatt, lengde, intervjuobjektets fødselsdato og bosted
og detaljer om intervjuets innhold.
104 105

GEITBÅTEN I TID OG ROM
Av JON GODAL
Alderen på typen?
Den første som vi veit om at nemner ordet geit i høve til båt er Ahmed
Ibn Fadland frå Bagdad. Han skriv i 921: Dette skib var magen til det,
vi tidligere hadde sejlet med, blot større. Nordboerne kaldte det hosbokun,
hvilket betyder "Havged", fordi skibet går op mod bølØgerne som
en ged der stanger, og også fordi skibet sejlede sterkt — disse mennesker
forbinder nemlig geden med hurtighed — (Ibn Fadland/Michael Crichton
921/1987).
Vi kan neppe konkludere at den geitbåten Ibn Fadland segla med var
den same den Geitbåten som vi kjenner frå Nordmøre. Poenget er at
geit som nemning på båt er gammal. I Noreg er det Nordmøre der
denne nemninga har sitt sterkaste fotfeste. Men vi finn henne også i
Nord-Hordaland (Arne Høyland pers medd) og Hardanger (Nils Georg
Brekke pers. medd). Sørlendingane kunne kalle vestlandsbåtar for
Geitbåtar (Færøyvik 1987).
Ein av dei eldste båtane vi kjenner til er Fjordamerra frå Årvågsfjorden,
no Trøndelag Folkemuseum og inntil vidare deponert i Geitbåtmuseet.
Fjordamerra var kyrkjebåt for Arvågsfjorden. Når ho vart bygd er
det ingen som veit. Årstalet 1842 står skrive i seglbandet, men det kan
like gjerne vera årstalet då ho vart restaurert. Det var heilt uvanleg å
skrive byggjeår i båtar. Då er Fjordamerra, til liks med dei hine kyrkjebåtane
som fanst, bygd i 1700-åra. Vi får ikkje svar på dette før det er
gjort årringdatering.
Til så lenge kan vi seia at Fjordamerra ikkje er bygd seinare enn
1842 og som type er ho mykje eldre. Guttorm Bugen (upublisert notat)
gjev opp alderen på kyrkjebåten som var i Engdal til før 1787 og han
gjekk av bruk i 1923. Engdalsbåten var svært lik Fjordamerra.
106

Fyringen på Gresset (vår båt nr 252) er kanskje enno eldre enn Fjordamerra.
Han har hogne bord og det er heilt klart at både kjempa og
remma er vindhogne. Det er ein detalj som ikkje er vanleg på Geitbåtar
elles. Stamnfornia skil seg frå Geitbåtar elles mellom anna ved at dei er
litt høgare og dei blir markert tjukkare oppover. Ut over dette ter heile
båten seg som svært gammal. Vi trur han er 200 år eller meir. Den
måten som båt nr 252 skil seg frå andre Geitbåtar er lite synleg for dei
som ikkje granskar båten nøye.
På bakgrunn av eksisterande båtar og tradisjonen kring desse kan vi
nokså sikkert seia at Geitbåten har eksistert i den forma som vi kjenner
han attende til før hundreårsskiftet 1700 - 1800. På den tida er han
endra ved at rem og kjemper vart saga, mot tidlegare hogne i fasong,
men sjølve forma og konseptet elles er nær på det same som før. Det er
endring i byggjeteknikk, men lite i form.
Lenger attende har vi få haldepunkt. Koparstikk laga av Maschius
frå Trondheim 1674 (No i Statsarkivet Trondheim) syner båtar med
geitbåtsteming. Saman med detaljar elles kan det sjå ut som om desse
båtane har mykje til felles med den Geitbåten som vi kjenner. Før den
tid finst det restar av båtar funne på ymse plassar.
Mest interessant er truleg reg nr 61094 Riksantikvaren Trondheim.
Det dreiar seg om del av kjøl og bord frå ein båt som truleg er frå siste
helvt av 1500-åra. Båten har breie bord og Y-kjøl, slik som Geitbåten
har det, men vi kan førebels ikkje seia noko nærare om form og bordlegging
elles på den båten restane kjem frå. Vi har heller ikkje vurdert
om det er grunnlag for slike analysar. Om det er ein båttype som vi kan
kalla Geitbåt eller ein type vi kan seia han ættar frå er uvisst. Vi ser'
skuldskap. Båten har y-forma kjøl, men manglar ørhu. Kjølfjærene er
så store at dei er kjøl og ørhu i eitt stykke. Bordbreidder og dimensjonar
elles dreg tanken mot storleik som fyring, femring eller lettbygd
Fyring frå Engdal, Aurgjeldsbåt med tverrsegl (firskore råsegl),
kollarar, vaterbord, styrkult og styrgrind. I form er han Geitbåt,
men i rigging liknar han mest på ein Åfjordsbåt. Fullstendig teikningssett
kan kjøpast hos NHU, Maihaugen, 2609 Lillehammer.
Same båt. Geitbåtstamn med
lyrodd og styre med kult. Vi
ser også at det er hol for styrvolltunge.
Båten kan styrast
på båe måtar, slik som det
også var vanleg på mellomstorleikane
i Trøndelag.

seksrøing. Inntil vidare lyt vi halde oss til ca 1750 som sikkert dat&bar
alder på Geitbåt, men han kan vera eldre.
Det som leier tanken mot ei endring av Geitbåten før det vi i dag har
oversyn over gjeld i første rekkje halsane fram og den skeive bordlegginga.
Framhalsen når ikkje fram til framstamnen. Det gjer at ein hals
til blir lagt oppå og som heiter overhalsen. Namnet gjer han til noko
påklistra ei tilføying. Nemninga rem på det bordet som går overhalsen i
møte med mellomstykket «utmedika» dreg tanken i same lei. Her har
det så vidt vi får oss til å tru gått for seg ei omorganisering. Vi har ein
indikasjon på noko, men vi veit ikkje.
Det kan sjå ut til at omorganiseringa heng saman med eit behov for å
gjera botn breiare. Vi vil av grunnar vi ikkje kjem vidare inn på her,
gjera sannsynleg at det skjer noko med båtane i første helvt av 1700åra
og at dette har å gjera med ei omlegging frå ull til lin i segla.
Framover i tid fekk Geitbåten konkurrentar til ulike tider. Først ute
var Åfjordsbåten som tevla seg innpå frå nord. På Nordmøre var det i
første rekkje på Smøla og i Aure at det fanst Åfjordsbåtar. Nokre av
desse har teke opp i seg drag som vi elles reknar typisk for Geitbåten.
Det gjeld til dømes rigging med urve i band og vantnål. Svaret på dette
frå Geitbåten si side vart at Aurgjeldsbåten tok opp i seg drag frå
Åfjordsbåten. Det gjeld til dømes vaterbord med skvettrip, tverrsegl
(symmetrisk råsegl), styrkult og styrgrind.
Så vidt vi kan sjå av båtar som vi kjenner gjekk denne omorgainseringa
av Aurgjeldingen for seg før 1870. Båten i Engdal (vår båt nr
169) er frå før 1869. Han har teke opp i seg alle dei endringane som vi
ser som påverka av Åfjordsbåten, mellom anna vaterbord, styrgrind,
tverrsegl, dragkne og signat. Førebels kan det sjå ut som endringane i
Aure gjekk for seg i tida 1840-1860-åra.
Nye impulsar
I 1865 lanserte Rolf Jensen Sjøasæter eit nytt konsept. Det heiter i
utstillingsrapporten frå Den internationale Fiskeriudstilling i Bergen
1865: En Forandring til det bedre og, som det siges, med Held på
Nordmøre, hvor Baadebygger Rolf Jensen SjØasæter i de to siste Aar
har bygget et halvt Snees Baade af en Konstruktion, hvori den nordlandske
og den Østlandsker Baads Former og Rig ere kombinerede.
Han havde til Udstillingen fremsat en Model deraf, hvoraf tegning findes.
110
,
Stikk i katalogen frå den internasjonale fiskeriutstillinga i Bergen 1865. Det er båten til
Rolf Jensen SjØasæter vi ser. Båten har mange detaljar felles med Åfjordsbåten, men
riggen er helst henta frå større farkostar (jakter eller bomseglarar). Listerbåten hadde
på denne tida sprisegl.
Han var altså tidleg ute, kanskje den aller første, med det som etter
kvart fekk nemninga lystring. Lystringen fekk litt ulike namn. Sunnmøringa
kalla den listerinspirerte båten sin for Møring (Færøyvik 1987).
Han vart utvikla i 1870 — åra. Åfjordingane kalla han Geitbåt eller
Åfjordsgeit og denne kom til utvikling frå 1880 og utover. I Nord-
Noreg vart nemninga spisse. Ho kom sistpå i 1800 åra, men ho slo ikkje
for alvor i gjennom før motoriseringa skapte nye behov.
Det er interessant at den prosessen vi etter kvart kallar listrifisering
ser ut til å vera lansert på Nordmøre. Der starta denne overgangen tidleg
i 1860 åra, men det tek 70 år før geitbåtbygginga heilt ebbar ut.
Måten som Geitbåten blir omsett til lystring er eit mykje interessant
kapittel og som vi kjem attende til i ein nærare gjennomgang.
1 1 1

Det var i to samanhengar at lystringen synte seg tevlefør. Den eine
var i torskegarnsdrifta. Det kan ha med prisen å gjera. Vi kan rekne
med at prisen var lågare samstundes som båtbyggjarane tente meir.
Lystringen var nok atskilleg enklare å byggje enn Geitbåten. Attåt var
det svært mykje enklare å skaffe material. Mangel på stor nok og god
nok skog til bygging av Geitbåtar kan ha vore grunn nok til skifte av
maksel, slik som det etter utgreiinga vår skjedde i Åfjorden eit hundreår
tidlegare.
I Aure etablerte det seg også ein tradisjon med ein variant av Nordfjordsbåten.
Det var ein aurgjelding, Kristen Haugen som bygde slike
båtar attåt Aurgjeldsbåtar. Han starta med dette kring 1900 og heldt på
som båtbyggjar til i 1934. Nordfjordsbåtane hans vart rekna som særskilt
lettrodde, men også gode under segl (Etter Guttorm Bugen, upublisert
notat).
112
Kristiansund Fiskerforening
si fane syner ein torskegarnsbåt
seglande på
Bremsnesfjorden. Båten
er svært lik Sjøasæter sin
"Nordmørebåd af ny konstruktion",
både i skroget
og riggen, med den eine
skilnaden at han fører klyver
i tillegg til fokk. Fana
er truleg mala av Ole 0.
Ranheimsæter og er å finne
i Nordmøre Museums
sine samlingar.
_
•

Lystringen held fram i nyare typar
Når motoriseringa sette inn var Lystringen eit betre utgangspunkt enn
Geitbåten, og det var difor Lystringen som utvikla seg til den vanleg
motorbåten på Nordmøre og i Romsdal. Båtane fekk eit bord til og
stamnen vart skøytt på.
Seinare gjekk den høgare bordinga inn som standard. Det er lystringen
slik han kom til utvikling i Romsdalsfjorden som er bakgrunnen
for den seinare og svært populære Tresfjordbåten. Han var truleg den
mest populære klinka småbåten for motor i heile landet. Han vart
avløyst av plastbåtane i laupet av 1980- åra.
Større farkostar
Utover etter 1850 kom det til utvikling havfiske med garn og line frå
dekka skøyter utanfor Mørebygdene. Desse var ikkje særskilt godt
skikka for slik drift. Det var lite om plass for bruket på atterdekket og
det hadde lett for å henge seg opp under setning. Brødrene Hammerås
frå Hardanger hadde etablert seg med fartybygging på Vestnes. Kring
1880 fann dei på å plassere ein rundhekk på skøytene for at det skulle
bli betre plass for bruket og under setning i sær (Upubliserte notat etter
Bernhard Færøyvik).
Med dette var den norske fiskekutteren skapt. Han vart svært populær
og ein dominerande farkosttype i norsk fiskeri dei neste 70 åra.
Etter 1950 auka bruksmengda på nytt. Det førde til at kutteren vart
endra til kryssar. Denne har om lag same konstruksjon, men han er
spiss i atterstamnen og har framfor alt meir bæring atter. Kryssarane ser
ut til å koma frå båtbyggjarmiljøet i Risør tilsynelatande i 1930 - åra,
jamvel om spreidde døme på kryssarskrog bygde i Saltdalen kan vera
frå sistpå i 1920-åra. I Møre og Romsdal kjem denne overgange i 1950åra
(Båtbyggjar Olav Dahlen pers medd). Kryssaren vart den dominerande
fartytypen frå midt i femtiåra og fram til 1980 då han vart
avløyst av tverrhekkarar som oftast var bygde i plast eller jarn.
114
G.)
C.n
(),C,
•
t)+0
• o
•
(=' , 0
262
c'D p j
c> 2
C,D ,
,••• d
"ZJ •
t40 Z•0
. •4■1
r')
Z.".. •
.
•ti )
C , ] t.()
•
"z3
Z`.. )
°C3
•
•
C

Kor Geitbåten vart bygd og bruka
Geitbåten vart bygd og bruka på Nordmøre frå grensa mot Fosen (Sør-
Trøndelag) i Nord med unnatak av Vinjefjorden der det var Geitbåtar
også i Vinje (no Hemne) kommune, og så langt sør som til i Romsdalsfjorden.
Både sør for og nord for dette området er det svært få Geitbåtar
å sjå. Vi finn dei ikkje i gamle naust og heller ikkje på gamle fotografi,
når vi ser bort frå deltaking i sildefiskeria som kunne gå for seg
både i Fosen og på Sunnmøre. På hi sida finn vi ein del båtar av annan
typar innafor Geitbåten sitt område.
Vi finn Snidbetningar (Sunnmørsbåtar) i heile Romsdal. Der overlappar
Geitbåten og Snidbetningen ein annan. Det ser også ut til at så
vel Geitbåten som Snidbetningen har ei eiga utforming i dette området.
Vi kan truleg tala om ein romsdalsvariant av båe typar. Grensa mellom
dei to typane går om lag langsetter fjorden. På nordsida er det mest av
Geitbåtar, men på sørsida finn vi Snidbetningar. Likevel er det slik at
Snidbetningen snik seg inn på nordsida av fjorden i Fræna kommune.
Det ser ut til at Snidbetningen har vore på ekspensjon nordover, heller
enn at Geitbåten har ekspendert sørover. Vi finn fleire Snidbetningar
nord for grensa mellom dei to enn Geitbåtar sør for.
Ved den nordlege grensa av utbreiingsområdet, på Smøla, i Aure og
i Hemne var det Geitbåt og Åfjordsbåt som gjekk litt om ein annan. Der
heiter Åfjordsbåten Grisbåt. Det finst mellomtypar både av båe, Grisbåtar
som er påverka av Geitbåt og Geitbåtar som er påverka av Grisbåt.
På Hitra og Frøya er det svært få Geitbåtar å finne, men dei finst.
Utbreiinga ter seg som om Åfjordsbåten har vore i ekspensjon sørover.
Dette er understreka også av at dei eldste Aurgjeldsgeitene (den nordlege
varianten) er meir lik Søfjordsgeita (frå det sentrale Nordmøre)
enn dei yngre. Til dømes ser det ut til at dei eldste Aurgjeldingane har
vore rigga for ein eigen variant lårsegl, medan dei nyare har firskore
råsegl.
NÆRE BÅTAR I TID OG ROM
Byggjeteknikk skyldskap
OM SKYLDSKAP
Vi har sett at Geitbåten endrar seg mot grensene for utbreiingsområdet.
Mot sør tek han opp ein del nye drag og han tek til dels opp i seg detaljar
som vi elles reknar som karakteristisk for Snidbetningen på Sunnmøre.
Det gjeld til dømes leppa for skautet bak hammelbandet. Samstundes
er det slik at det finst Snidbetningar bygde i Romsdalsfjorden
og som har eit anna preg enn dei som er bygde lenger sør i fylket. I
desse tilfelle dreiar det seg så vidt vi kan sjå om ymsesidig påverknad
mellom ulike typar som grensar opp til kvarandre i tid og rom.
Det same gjeld grensa mot nord. Dei nordlegaste Geitbåtane,
Aurgjeldsbåtane, har mangt som er felles med Åfjordsbåten. Det gjeld
til dømes tverrsegl, vaterbord og faste skottdrigler. På tilsvarande vis
har dei sørlegaste Åfjordsbåtane teke opp i seg detaljar som vi elles
reknar typisk for Geitbåten.
Samstundes har vi ei historisk utvikling. Det vert slutt med å byggje
Geitbåtar. Annan maksel tek over. Til dels får vi heilt nye konsept for
båtar til fiske. I Møre og i Romsdal har vi ei vidtfemnande soge å fortelje
om i så måte. Historia stoppar ikkje.
Dei første sikre spor etter radikale omleggingar av båtskapnad og
byggjeteknikk får vi for ca 200 år sidan. Det ser ut til at Åfjordsbåten
oppstår som båttype kring 1800 og at det før den tid fanst ein båt som
var nokså lik Geitbåten både i Fosen, Uttrøndelag og på Innherad. Om
dette er rett, er Åfjordsbåten barn av Geitbåten.
Straks etter 1800 ser det også ut til at jakta oppstod (Hoem 1982).
Det skjedde i samvirke mellom byborgarar i Kristiansund og jektebyggjarar
i bygdene kringom. Etter at handverkslovene vart endra i 1840,
og det vart lovleg å byggje farty også på bygdene, fekk vi mange plasser
det vart bygd jakter både på Nordmøre og i Hardanger. Kven av dei
som var først ute skal vi ikkje vera kategoriske om. Utviklinga er nokså
parallell på Nordmøre og i Hardanger, og dei to store i jaktebygging
påverka tvillaust ein annan. Det kom hardingar nordover og det kom
nordmøringar sørover.
Viktig hending for utviklinga av båtbygginga var nyskapinga Listerbåt.
Det var ein harding, Gjert Gunnersen som slo seg ned på Lista. Han
tok til å eksperimentere og fann fram til ein ny båttype som kopla
116 117

eigenskapar og byggjetekniske drag frå ymse typar (Sundt 1865).
Typen ser ut til å vera ferdig utvikla i andre helvt av 1830-åra. Det er
samstundes med at Nordlandsbåten står midt oppe i ei omfattande fornying.
Listerbåten har mange av særdraga frå den litt eldre nyskapningen
Åfjordsbåten; saga bord og vaterbord. Øvste bordgangen er
måla og med kvit ripsud. Har han sett ein Åfjordsbåt eller er dette noko
som båe typane har henta frå jekta? Forma på Listerbåten er som ein
mellomting mellom Hardanger og Austlandet (Agder). I samanhengen
båt er Agder å sjå på som ein del av Austlandet.
Vi får neppe svar på graden av påverknad mellom typane frå dei ulike
bygdene langsetter kysten. Dette at ting skjer nært kvarandre i tid og at
det er kikka over skuldra til grannen tyder på eit behov for endring. For å
gå nærare inn på dette temaet trengst det omfattande drøftingar både av
teknologiske, økonomiske og naturgjevne rammevilkår.
Listerbåten er rekna som ferdig utvikla i laupet av 1830-åra. Båten er
lettvint å byggje, og han stiller ikkje så store krav til materialen som dei
eldre typane. Samstundes er Listerbåten både lettsegla. sjødyktig og
brukbar som robåt. Denne koplinga av eigenskapar gjorde Listerbåten
til førebilete for ei lang rad lokale etterlikningar. Desse lokale listerliknande
båtane går gjerne under namn Listing, men kan lokalt også ha andre
nemningar; Harding (Hardanger), Møring (Sunnmøre), Geitbåt (Åfjord),
Spisse (Nord-Noreg). På Nordmøre heiter dei Lystring eller Lysterbåt.
Frå midten av 1800-åra tek det offentlege til å blande seg inn i diskusjonen
om båtar og båtbruk. Det var den rådande oppfatninga at båtane sørpå
var meir utvikla og betre til fiske og segling enn båtane i nord. For å teste
eigenskapar og reklamere for utvikling vart det arrangert utstillingar og
kappseglingar på ulike stader langsetter kysten. Den første utstillinga og
med prøvesegling var i Bergen 1865. Den neste var i Stavanger 1868. I
1892 var det fiskeriutstilling med arrangert kappsegling i Kristiansund.
Til utstillinga i Bergen 1865 kom det ein nyskaping, kanskje den første
av det slaget som seinare fekk nemninga Lystring. Det er den modellen
av ein torskegarnsbåt bygd av Rolf Jenssen Sjøasæter (Surnadal kommune)
som vi har nemnt ovanfor. Likevel ser det ikkje ut til at det store
gjennomslaget for Lysterbåten kom før i 1890-åra, og då var det som torskegarnsbåt.
Vi veit at Brubækkarane som i første rekkje bygde færingar,
la om til å byggje Lystringar i 1903 (eigne notat). Lystringen tek med seg
både ein del av formkonseptet, målesystemet og byggjeteknikken frå
Geitbåten.
119

93 Y
f7O 1.53,J
20 1
S
ø37
4 , 4".
g3 .
k .P.L.W.
I (tie .6,4:)
2o.s .
J .
go.
177,2 38 .
49
37 1 V.S.
2.
24. .4.
.2,
/94
/992
LSD
3
3
3 - 32.
37 .
22.
134-4...
_ -
Zi
c
e
-
p., I
S I
224 4, 1
/95 3 2o•
2,1 2 4"
4,3 I d Y/.
4
/9.
.3"
4 ,
3
2/2
1 4,$ ) i 42 7
s -
Sir ss -
lot
.31..
..nr•
233 q 3,
flo 3 27 .
2o3,2 25.
5. i
6
• ,J [1 '1 — - -
(,G) - 51a0

Nordmørslystringen er barn der både Geitbåten, Åfjordsbåten og Listerbåten
kan ha vore med på å gi impulsar til utforminga. Hovudforma
og innreiinga er slik som Geitbåten var for tilsvarande føremål. Førebels
målingar tyder på at båten også er bygd på geitbåtmål.
Frå Åfjordsbåten ser vi detaljar som faste skottdrigler, høge skvettbord,
krystokk, styrgrind, flatkeip og måla rip. Frå Listerbåten eller jekter
og jakter ser vi stamnkne, vaterbord som går heilt til stamns og ein
atterstamn som går ned i kjølen i staden for mot eit lodd (lott). Modellen
har gaffelrigg. På Nordmøre blir denne kalla Lysterrigg. Kvifor veit vi
ikkje. Listerbåtane hadde sprisegl. Kan gaffelseglet koma frå jaktene som
det var så mange av på Nordmøre på den tida og bomseglarar før det?
Alt i alt finn vi fleire detaljar som minnar om Åfjordsbåten enn om
Listerbåten. Er Rolf Sjøasæter sin torskegarnsbåt ei oppfinning som
meir baserer seg på kontakt med Trøndelag (Åfjordsbåt) og jaktemiljøet
på Nordmøre enn på impulsar sørafrå? Rolf Sjøasæter var frå Surnadal.
Vegen til Trøndelag er kort, men til Lista er han ganske lang. Det
gjeld både geografisk og kulturelt. Er det slik at Nordmørslystringen er
eit barn Rolf SjØasæter har fått med Åfjordsbåten, men for å tildekke
fakta og å tilfredsstille styresmaktene sitt ønskje om ekteskap med
andre tradisjonar fekk båttypen eit namn som tilfredstilte deira ønskje?
Andre farkostar
KRAVELLBYGDE FARKOSTAR
Som noko ein stad mellom båt og farty/skip har vi slike farkostar som jekt,
jakt, skute og store skøyter, etter kvart også store kutterar og store kryssarar.
Vi tek ikkje med kravellbygde båtar i denne framstillinga, jamvel om
emnet er interessant nok. Bygging av kutterar og skøyter for fiske og
føring i tillegg til jakter var i lang tid ein omfattande aktivitet på Nordmøre
(Hoem 1982). Denne delen av historia på havet fortener ei eiga
framstilling, og det er andre som er i gang med slikt arbeid. Vi held oss
difor til det som er klinkbygd.
Jektene var klinka til ein stad midt i andre helvt av 1800-åra. For Nordmøre
sin del ligg den klinka jekta attom den store aktiviteten med kravellbygde
farty som gjekk for seg frå ca 1830 og fram til motoriseringa
kom i gang for kring 100 år sidan. Klinka jekter og tendringar frå Nordmøre
har vi ikkje funne stoff om, anna enn om somme tilfelle der tidlegare
klinka jekter er spikra opp og gått over til å sjå ut som dei er kravellbygde.
r
SIC
F
SUA/N:Y.45E1K.
.4 air lian s $.1.11).
1,13
kr o...'
I442tokk CAL
Døme på vassbåt. Både i Rauma, Driva og Surna var det eigne tradisjonar for eiker.
Teikning av Åsmund Kristiansen syner Sunndalseike bygd av Hans SaltrØ. Fullstendig
teikningssett kan kjøpast hos NHU, Maihaugen, 2609 Lillehammer.
På sørsida av Romsdalsfjorden kom det til ein omfattande aktivitet
med bygging av motorbåtar for fiske frå ca 20 — ca 30 fot. Tresfjordbåt
er omgrep i denne samanhengen. Vi ser stortida for dette i første rekkje
som typisk for tida 1950 — 1970. Desse båtane fell difor utanfor denne
framstillinga.
Vassbåtar og kunter
i Romsdal og på Nordmøre er det fleire slags båtar som har vore i bruk
som vassbåtar, prammar (pramå) og ferjer.
Pram, kunte, flatbotning
Til å ro på utfaret med og til dels som joller om bord i skuter var det
vanleg med flatbotningar som kunne bli kalla pram eller kunt. Desse
hadde stamn fram og tverrskott att. Mellom sidene var det spikra bord
på tvers, slik at dei var heilt flate i botn og flaut over alt om berre sanden
var våt. Vi veit ikkje alderen på typen, men gjennom heile 1900-åra
var dei svært populære både til å ro på utfaret med, og til småfiske
122 I 123
e.:xt 711
...ia I

heime i fjæra. Dei vart også nytta i ein versjon tilpassa frakteskutene.
Då var dei etter måten breie og laga slik at dei sto på gavlen bak styrhuset
og surra fast inntil dette.
Vassbåtar i Surna. I Surna kallar dei flatbotningane eike. Dei er i prinsippet
bygde som flatbotningar, og botnborda ligg på tvers. Utforminga
elles er ganske lik den som vi finn i Skauga i Rissa (Sør-Trøndelag),
men der ligg botnborda på langs. Dei største var så store at dei i nyare
tid er nytta for ferjing av traktor.
Vassbåtar i Driva. I Driva er det ein eigen vassbåt som vert kalla Sunndalseike.
Det er ein flatbotning men som også er tverr framme. Det er ei
brei fjøl som stikk opp noko høgre enn sideborda. Ho kastar vekk dei
krappe skavlane i elvestryka. Bygging er dokumentert og typen er
teikna av Asmund Kristiansen (for NHU).
Vassbåtar i Rauma. I Romsdalen har dei felles tradisjon med Gudbrandsdalen
når det gjeld åfløy. Åfløyer av om lag same type som heilt
ned i Fåberg vert bygd for bruk i Rauma og dei siste båtbyggjarane vi
veit om budde på Lesja. Til fiske etter laks har også ferjer (i tyding vanleg
pram rundbygd og tverr både fram og att) vore populære. Sigurd
Brubæk, 1914, har bygd mange. Slike prammar går i heile Nordmøre
og Romsdal ofte under namn av ferje, lik eins som i Trøndelag.
Båtar i Nord-Gudbrandsdalen. Vi har i avsnittet ovanfor nemnt at Romsdalen
og Gudbrandsdalen ha felles eller svært lik tradisjon for åfløy.
Difor er det i samanhengen på sin plass også å nemne dei gamle båtane
bygde og brukt i Vågå. Dei eldste er Båt-Iva båtane som vart bygde i
1700-ka. Desse har stor byggjeteknisk likskap både med Geitbåten og
med båtfunn gjort i bygrunnen i Trondheim. (Nemd side 109.) Det kan
hende vi av Båt-Iva båtane kan gjera sannsynleg at Geitbåtar før vår tid
kan ha hatt detaljar lik dei vi ser på dei eldste båtane i Vågå. Båten på
Gresset (vår båt nr 252) styrkjer ein slik teori. dette kjem vi attende til.
Seinare båtar i Vågå er forenkla ved at botn er laga av flate bord slik som
i åfløyene. Båtane er likevel spisse i båe endar. Båtane etter Sjugurd
Kvite dei såkalla Kvitebåtane i Vågå er slik.
124
FISKEBÅTAR, -BUDER OG
-HJELLAR PÅ STRAUMSNES OG
I GJEMNES
Svar på spørreliste nr. 34 (1937) utgitt av Nemndi til gransking av
norsk nemningsbruk (Ord og Sed).
Fortalt av EDVARD VATN, Straumsnes og
P. 0. GIMNÆS, Gjemnes
Nordmøre Museum fortsetter sin serie med å publisere kildemateriale
om Nordmøre som tidligere ikke har vært offentliggjort. Av
hensyn til stoffets kildeverdi er det ikke foretatt redigering av stoffet,
og det gjengis slik det står i spørrelistematerialet. Av temaer
som vil være aktuelle for kommende år kan nevnes: Flere ulike
temaer innenfor emnene fiske og fiskemetoder, gardsbruk, handverk
og folkeminne.
Kort om Ord og Sed
I perioden 1934-47 ble det sendt ut ca. 100 spørrelister til informanter over
hele landet. Initiativtaker var Nemdi til Gransking av Norsk Nemningsbruk.
Denne institusjonen ble ledet av Nils Lid, som i 1940 ble vår første professor
i det nyopprettede universitetsfaget folkelivsgransking (senere etnologi).
Nemdi gav ut et tidsskrift, Ord og Sed, og her ble spørrelistene trykt. Nemdi
var nær knyttet til Norsk Folkemuseum og aktiviteten der.
Etterfølgeren til Nemdi til Gransking av Norsk Nemningsbruk var
Norsk Etnologisk Gransking (NEG) som fortsatte med innsamlingen
av kildemateriale ved hjelp av spørrelister. De overtok også en god del
av det informant-nettet som var bygd opp av Nemdi. I fjor trykte vi svarene
på ei spørreliste som NEG hadde gitt ut om gamal engkultur.
Både Ord og Sed og NEG hadde som målsetning å samle inn materiale
om hvordan folk levde under "den gamle naturalhusholdning", dvs.
emner knyttet til den gamle bondekulturen i Norge.
Marit H. Mehlum. (red.)
125

Ord og Seds spørreliste nr 34 (1937):
FISKEBÅTAR, -BUDER OG —HJELLAR
Svarene er gjengitt så ordrett som mulig og er skrevet med store islett
av dialektord. Det må tas forbehold om at enkelte ord kan være feil stavet
eller oppfattet. Materialet er å anse som kildemateriale, og det er
viktig at en leser både spørsmålene og svarene for å få en sammenheng
i materialet.
Spørsmål 1: Namni på fiskebåtane er ofte upplysande om mange tilhøve
ved fisket. Og dei ulike namni på dei kan skrivast upp so nær uttalen
som råd er. Til døme nemner me: Ask, bask, byrding, båtkjæve,
dunk, eike, fembøring, ferje, fjørefar, fløy, fyring, færing, geit, gurja,
jekt, kjeks, kjyla, kobberoing, kunte, morkoidde, ottring, pram, skjekte,
skotkeiping, skøyt, slagkeiping, smakke, snadde, snekke, spissa, traumbåt,
tendring, trekeiping, båtsbåt, åfløy.
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ferje, fjørnfar (var også kalla sambøring), vengebåt, skøyte, seksrøng
eller seksroing, femrøng eller femrøing, fyrøng eller fyrøing, trirøng
eller trirøing, færing, kunte. Alle desse undanteke ferje, skøyte, vengebåt
og kunte er bygd etter den nordmørske geitbåttypen. Torskganbåten
var og av same type, men var meir førbygd og mest so stor som seksrøingen.
P 0. Gimnæs, Gjemnes:
Seksrøing (torskegarnsbåt — 12 årer) inndelt i 8 rum: Bakskott, hammelrom,
lilleseglå, storseglå, kroprome, kjæmpå, honne, framstavn (stamn).
Bemannes med 8 mann: 2 mann i storseglån og 2 mann i kropromet.
En i hver av de andre rom.
Femrøingen (linebåt) — 10 årer — inndelt i 7 rom: Bakskott, hammelrom,
seglå, kroprom, kjempå, honne, forstavn (stamn). Bemannet med
4 mann under torskfeske. I honnromet ingen mann.
126
Spørsmål 2. Korleis kan ein karakterisera dei ulike båtslagi?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ferje: Tver (spegel) i båe endane med sterk krumning mot framenden
eller med vanleg båtstamn i framenden.
Fjørnfar: Stor rors- og seglbåt 7-8 par keipar. Sterkbygd gjerne eit 4 - 5
tommar breidt bord vatsrett på innsida av æsinga med små hol i til a
setja vaterbord (skottbord eller driglar i) for sjøskvett.
Vengebåt: Litt større enn fjørnfar, med lita kahytt bak med høg framstamn
som på ei jekt og tverskot utan dekk. Eit par keipar framst og var
soleis mest seglfarty.
Seksrøingen: Seksrømingsbåt hadde seks rorsrom, likevel slik at i
framromet var lagt laus tofte, so ein kunde bruke han for fem sterke
kara.
Femrøingen: Ein femrømingsbåt — fem rorsrom. Elles lik seksrøingen.
Fyrøingen: Ein firrømingsbåt — fire rorsrom.
Trirøingen: Ein trirømingsbåt — tri rorsrom.
Færing: Ein tvorømingsbåt — tvo rorsrom.
Kunte: Lita ferje eller jolle.
Skøyte: Seglfarty, skil seg frå ei vanleg jakt ved at atterstamnen er spiss
som framstamnen med dekket tvert og utoverbygd på kvar sida bare so
det ser ut som dekket på ei vanleg jakt.
Torskgarnsbåten var stor og sterkbygd, var på storleik mest som seksrøingen.
Hadde tvo par keipar i framenden, eit åpent lasterom i midten
og eit rom til hamleårar bak. På torskgarnsbåten var det ogso eit vatsrett
bord langsmed æsinga innvendes til å setja vaterbord eller driglar på,
som på fjørnfaret. Dei som rodde torskgarnsfiske på Gripværet hadde
oftast keipar på heile langsidene, for der var ikkje hamn og dei måtte
setja båtane på land mest kvar kveld, og då var keipane gode for handtaket.
Men på Smøla (Bratværet, Veidholmen og Hopen) — var det gode
hamner.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Gjeitbåter lettare å ro — snar under seil i rum sjø. Lystring (spritbåt)
Bedre i bidevind.
127

Fisketrappa i Kristiansund fotografert i 1890 og i 1930. I 1890 ser vi at
geitbåtene dominerer fullstendig, bare to lystringer synes. Den ene av
disse er for Øvrig Tollvesenets lettbåt. I 1930 er geitbåtene borte. Lystringer,
med eller uten motor, har overtatt fullstendig. Foto: Sverdrup,
Nordmøre Museums samlinger.
Spørsmål 3: Vert det nytta ulike slag båtar til dei ulike fiske, t.d. til fiske
på opne havet, til fiske på grunt vatn og inne ved land, til ljostring o.s.b.
(t.d. lettbåt, sambØring, strandebarming)?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ferja var og er framleis mest brukt i ferskvatn. Fjørnfar var mest bruka
til kyrkjebåt og fraktebåt til Kristiansund. Alle fraktebåtane til Kristiansund
var støtt kalla "Fosnabåtar". Varone "Fosnavaror". Karane — "Fosnakarar"
og reisa "Fosnareis", og so galdt det å få godt "Fosnaver" osv.
Alt avdi staden, før H.M. Chr. Sekstus i nåde kalla byen Christiansund
N, heitte Fosna. Desse Fosnanemningane held no på å gå ut, avdi varone
jamt vert send med dampbåtar og motorbåtar. Likevel er det sjeldan at
folk reiser til Kristiansund, men oftast til "By'n".
Vengebåt hev eg høyrd sagt av berre ein, og han var m.a. bruka til å
frakta taksteinen til kjyrkja i Straumsnes fra Sundalsøyra i 1863.
Skøyta var fraktefarty.
Seksrøingen, kunde vera bruka til fraktebåt men serleg var han bruka
til snørebåt under skreifisket på Smøla og Gripshavet.
Femrøingen var ymse bruka til frakte- og kyrkjebåt, men mest under
sildegarnfiske uti skjergarden.
Fyrøingen var og bruka til mindre "fosnafarn", men jamnast til snørebåt
på skreifiske for eit 4-manns lag.
Trirøingen, passande båt til fjordafiske eller småsildfiske.
Færingen: Lett robåt, heimefiske, småfiske.
Kunta brukte dei å taka med til fiskeværet for å ru frå og til "storbåten"
når han låg på hamna. Torskegarnsbåten var bruka under torskefisket/
skreifisket dei åra fisken helst gjekk på torskegarna ute på Griphavet
eller på Smølahavet, men var og ymse bruka som "Fosnabåt".
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
På åpent hav benyttedes båten som i pkt. 1. under torskefiske om vinteren.
Til havfiske om sommeren benyttedes både 5 —4 og 3-røinger. Til
hjemmefiske brukes færinger, prammer, kunte.
129

Spørsmål 4: Kva utrusting (utanom årar og ausfat) førde dei med seg?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ei "rye" eit slag teppe, skindstakk eller skindbrok, ofte ei tom tunne.
Dei tulla rya kring seg og kraup etter hovudet inn i tunna skiftvis når
dei låg på drivsildfiske. I store båtar hadde dei eit "bordauskar" med
vidjehanke tvers over. Flatbrød, havremjøl og byggmjøl, smør og ein
ankar med heimlaga syre til syrsupa, litt potet og nokre skiver turr ved.
På lengere turar hadde dei med litt meire sengklede.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Utenom årer og auskar - ripa (dregla ). På torskegarnsbåt 3 på hver
side, på femrøing (linbåt) 2 på hver side som regel , (seggel) seil og
master, styre, styrvål, seggeltre — bådshaka — pumpe også til dels garnspill.
Spørsmål 5 : Var fiskebåten når han ikkje var i bruk fest til ein påle
eller ein forankra bøye utanfor strandi, ved ei bryggje eller i eit
utgrave lægje i strandkanten, eller uppdregen på land?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Når dei kom heim frå fiskja drog dei båtane inn i store tømmernaust.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Alle båtar på vinterfiske festet til bøye. Båtar brukt til hjemmefiske —
dregne på land.
Spørsmål 6 : Kva meiner ein med ordet hamn?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ei logn bukt der det var god ankerbotn og du kunde liggja trygt i uver.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
I ly av sjø og vind mest mulig.
130
Spørsmål 7: Kva namn har ein på dei stader der båtane la til lands
(båtstod, • hop, lending, sto, oppdrag, vor, åburd)?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Båtstøa, stø. Lending er vel helder ein stad der det er fint å legge til land
for å lasta eller lossa eller å legg til land av ein eller annan grunn.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Båtstø
Spørsmål 8: Kjenner ein til stadsnamn som er sammansette med slike
ord?
I I Edvard Vatn, Straumsnes:
Gjengstøa — gardnamn. Sildvolneset, (Sieldvorneset).
Ingen svar fra Gjemnes:
Spørsmål 9: Gjev ei skildring av ei båtlending: Var det rennor, inngravne
i strandi av samme breidd og længd som båten? Låg det bryggjor
(bryggje, vor) av tre eller stein på den eine eller på begge sidor av
båten? Vart bryggja nytta som bylgjebrytar eller til å gå på og stiga i
land på ? Meiner ein med ordet vor sjølve bryggjone eller romet milloin
dei?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ei båtstø (eller lending) var ein stad der det var passe djupt inn mot
land, så ein kunde flyta godt inntil med båten. Helst med eit lite nes
som stakk ut mot versida, og gjorde støa logn.
All stor stein i støa var rydja til kvar side og rausa upp til ein slags
steinmur som rakk utover so langt til båten flaut på fjæra sjø. Desse
steinmurane kallast vorane. Desse båtstøene var ofte so breide at tvo
båtar kunde stå i breidda. Lengda på støa var noko ymse. Var stranda
bratt upp frå sjøen, la dei gjerne støa litt på skrå upp etter fjæra, so vart
det lettare å "dra båt" eller "sett båt" som det og heitte. Var det sers ver-
131

hardt laga dei ein stor, høg vor på versida som var umbygd med tømmer
so ikkje dragsuge av båra dro steinen ut. Dei gjorde då nytte som
bylgjebrytar. Nausta var da bygd beint framfor støa. Voren vart vanleg
landgang frå båten. I støa var det lagt lunnar heilt upp til naustet. Bryggja
er ikkje det same som vor, men eit sjøhus t.d. notbryggja for sild og
feskbryggja. Men eg hev høyrd at dei sume stader kalla voren bryggja
t.d. "Prestebryggja" i Ullensvang — Hardanger.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
En bred renne i fjæra slik at man kan gå på begge sider. Nedlagt lunner
(stokker) med ca. 1,5 m. mellemrum — en stenvor på hver side av båtstøen
— men den ene er noget bedre enn den andre, som nærmest tjener
til å holde lunnene på plass.
Spørsmål 10: Kunde dei hengja upp og turka fiskereidskapen på bryggja
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ja, bryggja var sjøhuset for garn, not, snøre, tyskar, kaggar, segl osv.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Under hjemmefisket brugte man stenger ved siden av naustet for å
tørke redskapen og under torskefisket om vinteren en grind bygd i en
firkant av planker som sættes opp på bryggen. Ca. 4 m lange sider
hadde grinden.
Spørsmål 11: Kva nemningar hadde dei på å dra fiskebåten på land
(t.d. bryne) og setja han på vatnet (t.d. flota)?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Det heitte "å dra båt" eller "å sett båt" når dei skulde ha han på sjøen.
ha han ut heitte "å sett ut båt". Når han flaut, sa dei " han var flot".
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Å ta båten på land. Dra op båten — Dra ut båten.
Spørsmål 12: Drog dei båten upp med for- eller atterenden fyrst?
Brukte dei rullar, stokkar o. likn. til å dra båten over (lunn)?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Dei drog alltid båten upp etter framenden, og brukte alltid lunnar.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Ved forenden, brukte stokka, lunna.
Spørsmål 13: Kva styttor sette dei upp under båten på land (bordbakk,
bordbakke, bordbikkje eller bordknakk) ? Kva kalla dei det å setja styttor
under båten (brynne)?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Bordbikkje — det heitte "å støtta upp båten". Bordbikkja var gjord av
ein grand trestokk med tvo skrevande kvistar.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Spennara (runde trestokker).
Spørsmål 14: Finst det serskilde skjol til å setja båten inn i (naust)?
Kva kalla dei det å dra dra båten inn i huset og taka han ut?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ja. Naust. Som spm. 11.
P 0. Gimnæs, Gjemnes:
Naust. Dra inn båten. Dra ut båten.
132 133

Spørsmål 15: Har dei nytta særskilde merke på land eller i hamnen
(tre, steinrØysar o.likn.) for å finna fram med båten? Gjev ogso upplysningar
om dei merke (med) ute på sjøen som fiskaren bruker til å firma
fram til fiskeplassane.
Edvard Vatn, Straumsnes:
Eg hev ikkje høyrd um slike merke. Men fiskemed brukte dei å taka,
det var skjeringspunktet millom tvo liner etter visse merkepunkte på
land eller holmar og skjer t.d. Ute på havet brukte dei fjelltindane som
med.
P. O. Gimnæs, Gjemnes:
Kjenner ikke til det . Odder, hus, trær, fjell, skar osv.
Spørsmål 16: Finst det serskilde skjol eller buder til å ha fiskereidskapen
i (naust, skjå, sjøbud, notbud eller sjøhus) ? Gjev ei utgreiding
um dette huset, korleis det er bygt og dei einskilde luter av det (helst
med teikning). Korleis ligg denne budi i tilhøve til bryggja? Vert budi
nytta som turkeplass for reidskapen? — Er ho til forvaring av både reidskap
og båtar?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Her var bruka berre naust med naustsval som ymse var ope eller attklædd.
Bruka for både båt og reidskap.
P 0. Gimnæs, Gjemnes:
Naust, skjå. Avpasset efter båtenes eller båtens størrelse. Består som
regel av reisverk med bjelkelag og lem for redskapene. I øverste kant
av brygga står naustet og er benyttet til båt og redskap.
134
Spørsmål 17: Kva kallar ein dei hyllone, stengene, trekrokane o. likn.
som finst i budi (eller utanpå) til å hengja upp fiskereidskap på?
• •
Edvard Vatn, Straumsnes:
Nabbar og krokar. Anna namn har eg ikkje høyrd.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Garnstenger, ilkroker - garnkroker.
Spørsmål 18: Har dei buder til reingjering, salting og forvaring av
fisk?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Nei.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Finnes kun enkelte steder.
Spørsmål 19: Kjenner ein til rorbuder (til å sova i) som vart nytta samstundes
av fiskarar frå fleire bygder? Kvar låg desse?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Nei ikkje her, men eg kjenner dei frå Nordland.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Ikkje til hjemmefiske.
135

Spørsmål 20: Kva namn har ein på heile det umrådet ved strandi der
fiskarane har båtstødene, sjØhusi, turkeplassane for reidskapen og ofte
stovone sine liggjande (vær, fiskevær)? Gjev ei skildring av kva slag
bygnader o. likn. Som høyrde med.
Edvard Vatn, Straumsnes:
Straumsnes har ikkje slik fiskeplass.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Fiskevor, våningshus, vedbod, WC, skjå.
Spørsmål 21: Nytta dei spesielt uppbygde apparat til å turka fiskereidskap
på (t.d. galge, garnhenge, garnhjell, hjell, nothjell, nothenge)?
Gjev upp namn på ulike slag apparat og dei einskilde luter av desse
(helst med teikning).
Edvard Vatn, Straumsnes:
Garnheng. Dei turka ogso garn i naustsvala når ho var opa.
P.O. Gimnæs, Gjemnes:
Ja garngrind for båtlag som nevnt i pkt. 10.
Spørsmål 22: Turka dei garn (not) direkte på berget (marki) ? Hadde
dei noko serskilt namn på dette (denne metoden)?
Edvard Vatn, Straumsnes:
Ja . Sildnøter og laksenøter turka dei enda på slette berg - notberg.
P 0. Gimnæs, Gjemnes:
Not og garn tørkes på mark og berg, notvold - notberg.
GEITBÅTMUSEET I HALSA
Av MARGRETE SETER
En visjon om et levende museum
Mange setter likhetstegn mellom begrepet museum og en samling
gamle hus, båter eller gjenstander. Slik var det kanskje en gang, og
fremdeles er det å ta vare på verdier for ettertida en viktig oppgave for
alle museer. Men vi ønsker mer av et museum nå; vi vil at et museum
skal leve, være en aktiv formidler av kulturhistoriske kunnskaper og et
sted der også håndverk og ferdigheter blir holdt levende og brakt
videre. Vi er heller ikke så redde for å blande forretning og kulturhistorie
lenger, et museum kan gjerne by på spisesteder og butikker, på
underholdning og salgsboder - så lenge det er del av en helhet.
Hva kan vi så få til på Geitbåtmuseet - når vi har pusset opp bygningen
ute og inne og ryddet rundt? Vi kan gjøre uteområdet til en virkelig
perle med forholdsvis enkle midler. Den prektige gamle steinmuren
mot fjorden, det store og planerte området der kveldssola
forsvinner først sent på kvelden om sommeren, må være velegnet til alt
fra markedsplass til utendørsforestillinger eller bare en trivelig møteplass
for båtfolk og lokalbefolkning. Otnesbrygga veteranbåtklubb eier
den gamle kraftstasjonen like ved og disponerer nabotomta til museet
ved sjøen. Her ligger det an til et godt samarbeid om uteområde, flytekai
- og kanskje arrangement. Veteranbåtklubbens mange og aktive medlemmer
skulle borge for at det vil bli stor maritim aktivitet i området.
«Halsabrura», en kirkebåt av nyere dato som er i flittig bruk i sommerhalvåret,
mangler egentlig egen bolig. A føre opp et naust etter
gammel mal på museumstomta, har vært nevnt som et fint tilskudd til
miljøet, likeens er det vedtatt å sette opp en gammel rammesag som
museet har sikret seg i et eget saghus på området. En slik sag bør til en
viss grad kunne drives forretningsmessig, da den er egnet for å produsere
trematerialer av uvanlige dimensjoner.
136 137

Kanskje noen av materialene ikke trenger fraktes så langt før bruk,
for inne i museet bør det selvsagt bygges båter, som det også har vært
gjort tidligere. Utstillingen er fin og innholdsrik, og gjøres stadig mer
attraktiv ved litt omorganisering og nye plakater. Museet bør også fortelle
historien om museumsbygningen, det gamle sliperiet, og om
industristedet Enge. For å formidle historien til den oppvoksende slekt,
bør det legges opp til oppgaver og et praktisk opplegg som unger kan
delta i når de besøker museet i klasser eller grupper. Vi trenger også
hefter eller bøker som kan fortelle den historien vi ønsker å formidle i
enkle og lettfattelige vendinger.
Framfor alt trenger et museum engasjement og interesse, det trenger
folk som kan sy sammen arrangement og museumsdager, det trenger
omvisere og undervisere, det trenger publikum og deltakere.
Visjonen er et velholdt museumsområde med et levende museum
som formidler kunnskap og som er et positivt bidrag til aktiviteter i
lokalsamfunnet.
Museumsbygningen til Geitbåtmuseet: Tresliperiet på Enge
Tresliperiet på Enge ble tatt i bruk på januar i 1913. Byggherren,
kommanditselskapet Garberg & Co, eide fra før sagbruket Enge Bruk.
Sagbruket hadde hatt elektriske turbiner siden det ble bygd like før
århundreskiftet, men i 1912 ble det bygd ny rørgate fra det oppdemte
Englivannet og vannkrafta overført til sliperiet, mens maskinene på
sagbruket fra da av ble drevet med dampkraft.
Tida fra 1912-1920 var Enges storhetstid med stor nybygging og tilflytting,
rundt 200 mann arbeidet på sliperiet og bruket. I 1920 ble Garberg
& Co oppkjøpt av en konkurrent, og sagbruksdrifta ble omgående
lagt ned. Sliperiet ble drevet videre, men uten å bli modernisert. Drifta
der stoppet i 1940. Enge hadde en kort periode «i solen» som industristed
med et yrende kultur- og foreningsliv, en fortid som fremdeles setter
sitt preg på Valsøyfjord-området.
I tresliperiet ble tømmer vasket, kappet i passe lengder og malt til
papp-masse. Massen ble presset til plater som så ble tørket og pakket
sammen i store baller. Disse gikk på et transportbånd over til pakkhuset,
bygningene som nå huser BKW Enge Bruk. Etter 1940 har det
vært drevet forskjellig industriproduksjon i lokalene, bla.a. har det vært
138
Geitbåtmuseets fasade mot sjøen i 2002: Taket er under maling.
Foto: Lars Olav Lillebø.
Tresliperiet, ca. 1915. Fra boka «ValsØyfjordbilder» 1986.
139

laget rørmøbler, silobånd og plastbåter. Bygningen ble kjøpt av Halsa
Kommune i 1993 for å huse Geitbåtmuseet.
Huset er murt opp i teglstein, og de opprinnelige vinduskarmene var
av jern. De fleste av disse er senere skiftet ut med vinduskarmer i tre.
Taket ble båret oppe av jernkonstruksjoner, og loftet ble senere himlet
av og taket isolert. Den store murbygningen er godt egnet som magasin
for gamle båter som hverken må ha det for varmt eller tørt, men med
den gjennomtrekkingen av støv og fuktighet via vegger og vinduer som
vi nå har, er nok klimaet heller ikke så gunstig for båtene lengre, det er
rett og slett for rått. Både for bygning og båter sin del er det altså viktig
at noe blir gjort med bygningen nå.
Pedagogiske tiltak ved Geitbåtmuseet: Fortellingen som formidler
av kunnskap
Kunnskap finnes overalt, og kunnskapsmengden folk har tilgang på,
har aldri før vært så stor. Alle har i dag tilgang til det trykte ord, i tillegg
finnes store, ja, uoverskuelige mengder kunnskap lagt ut på internett.
Lyd og bilder fra fjernsyn og videofilmer representerer også store informasjonsmengder.
Hadde kunnskap vært proporsjonalt med tilgjengelig
kunnskapsmengde, skulle vår tids mennesker hatt et voldsomt kunnskapsnivå.
Men vi har neppe lagret mer kunnskap enn før, kanskje fører tvert
imot det såkalte «flimmersamfunnet», der vi hele tiden bombarderes
med nye inntrykk, til at kunnskap ikke så lett fester seg og blir varig.
Skal vi kunne forstå verden og lagre kunnskap om den, er det viktig at
vi som grunnlag har en kunnskapsbase om det nære, om det vi ser rundt
oss til daglig.
Men den kunnskapen kommer heller ikke av seg selv, den må formidles,
og den må mottas. A gjøre, å være med på, å se på, å ta på, å
erfare er den beste måten å lære om de nære ting på, men fortellingen er
heller ikke av veien. Fortelleren er en underkjent rase, som vi kanskje
innbiller oss er umoderne og lite effektiv. Men den engasjerte fortelleren
er ofte en svært effektiv kunnskapsformidler. Kombinert med en
enkel tegning eller lysbilder er fortellingen ofte like god som alskens
mer moderne læremåter. En gjennomgangsfigur eller to og noen litt
140
Geitbåten ble også brukt til fjordfiske og småturer. I Halsa ble det bygd
slike båter helt fram til 1930. Foto fra Halsaboka.
artige eller spennende hendelser er med på å gjøre fagstoff levende for
elever i førskole- og småskole-alder.
En av geitbåtmuseets satsinger for høsten 2002 er derfor en liten bok
med fortellinger og tegninger som tar opp tema fra båt- og sjøliv, som
forteller om vær og vind, om fiskeslag og gamle dager. I fortellingene
vil vi møte Jon og Snurrbart; en pensjonert fisker og den selvbevisste
katten hans. Boka bør bli egnet for undervisning i småskolen og på
mellom-trinnet, og det kan bli en trivelig liten bOk å ha hjemme, til
høytlesning eller «selvstudium». Fortellingene er skrevet av Margrete
Seter.
Her er en liten smakebit, noen avsnitt fra fortellingen «På fiskmeet».
Emil, som Jon er gammelonkel til, har lurt Snurrbart til å bli med ut i
båt for første gang.
For første gong i sitt liv er Snurrbart med på fisketur. Det er Emil si
skyld, tenkjer Snurrbart, der han ligg i framskotten på jakken til Jon.
Han likar seg ikkje. Berre ikkje båten går rundt, eller det blir vind og
store bårer. Emil har redningsvest, til og med Jon har, fordi Emil ville
det. Snurrbart har ikkje vest. Urettferdig i grunnen, at ingen har tenkt
på å laga rednings-vestar for katter.
De tre i båten får nok av fin småsei, og nesten en kjempediger torsk,
da Jon plutselig får det travelt.
Før Jon er heilt ferdig med å sule opp, får dei høyre som ein slags
svak dur lenger ute i fjorden. - Uff da, seier Jon, her er det visst best å
141

få ut årene. Ta over snøret, gut. Emil forstår ikkje kva som plutseleg
hastar, så fin og stille som sjøen ligg no. Bruset, eller duren, blir sterkare.
Emil trur det er eit fly som durar, og ser opp mot himmelen. Ingenting
der men på sjøen er det noko, ei mørk stripe som sakte nærmar
seg. - Der har vi'n, ja, seier Jon, og ror det han maktar - no floa'n skikkeleg,
du! Det er godt dei er komne nær land, for no ser Emil kva det
mørke på sjøen er. Det er store bårer, ein heil flokk med bårer, mørke og
skumle, med ein liten skumdott på toppen. Når bårene når den vesle
båten, blir han kasta avstad som eit nett-skal. Emil held seg fast i tofta,
Jon bit sammen tennene og ror. Og Snurrbart? Han er redd, så redd
som han aldri har vore før. Han må mjaua litt og fortelje kor frykteleg
dette er. Våt blir han også, bårene sender små fossar med saltvatn over
han.
Selvsagt går det godt til slutt, helter berger seg alltid, om det er
Snurrbart og Jon, Askeladden eller agent 007.
Vern av geitbåten
Geitbåten er berget for ettertida. På museer og i naust er det tatt vare på
rundt 200 eksemplar av den gamle båttypen.
Men kunnskapen var også delvis forsvunnet, hvordan bygge og
bruke båtene. Ved å bruke de få levende kildene vi ennå hadde for noen
år siden, ved å studere båtene, og - ikke minst - ved mye prøving og feiling,
har noen entusiaster i dag funnet igjen kunsten å bygge geitbåt.
Kirkebåten ble i eldre tid, som navnet sier, bygd for og brukt til å
skysse folk til kirke. Båten var derfor en stasbåt, og hadde gjerne litt
ekstra pynt, f. eks. på framstavna. Det er bevart noen få kirkebåter, den
største og flotteste av disse er uten tvil «Fjordamerra» fra Årvågsfjorden
i Aure, som har plass for hele fjorten roere i tillegg til høvedsmannen.
Når karfolket rodde og kvinnfolk og unger satt på, tok båten rundt
tredve personer. At slike båter fraktet et brudefølge, var slett ikke uvanlig
kost. Kirkebåten på Valsøybotn i eldre tid hadde navnet «Botnabrura»,
kanskje viser det til bruken som brudebåt.
142
«Botnabrura» finnes dessverre ikke lenger, men i 1997 ble «Halsa-

Denne gamle geitbåten fra Fjærvika i Halsa har fem par årer og et ekstra
rom for last, et fjørnfar. Den er 9,5 m lang og 2,15 m bred på midten.
Den gamle båten var romdryg og i veien, og så lang at den stakk ut. av
naustet. Den stod flere ganger i fare for å bli hugget opp eller brent. men
gardkjerringa gikk hver gang i forbønn, og båten ble spart.
På en gard med mange gamle bygninger og mangt som er verneverdig,
blir det ikke tid og råd til å ta vare på alt. Dette var før geitbåtmuseets
dager, så folket i Fjærvika var derfor tilfreds med at en båt-interessert
ingeniør fra Trondheim sa seg villig til å ta vare på båten videre.-
Båten står nå i et notnaust på Romundset i Aure. Båten er tegnet av
Edvard Otnes. (Se dikt til båten på neste side.)
brura», en kopi av den gamle «Fjordamerra», bygd på Geitbåtmuseet i
Halsa med Jon Godal som primus motor og byggmester. Samtidig ble
det bygd en kopi av samme båt i Rissa i Sør-Trøndelag. Denne hører nå
til i Aure og lyder navnet «Fjordamerra».
Siden det altså finnes to helt like og så store båter, har det etter hvert
utviklet seg til faste kapproinger mellom lag fra Halsa og Aure, to for
året og for både herre- og damelag. Båtene er ellers i bruk til representasjonsoppdrag
og reiselivsopplegg - og de har vært brukt som bryllupsskyss.
Sommeren 2001 ble begge rodd hjemmefra. (fra h.h.v.
Stemshaug og Otnes) til Forbundet Kystens landsstevne på Bud i
Romsdal.
Et annet eksempel på nybygde geitebåter er fyringen Valsøygeita.
Byggeprosjektet har vært et samarbeid mellom Geitbåtmuseet, Nordmøre
Museum, Norsk Håndverksutvikling på Maihaugen og Otnesbrygga
Veteranbåtklubb. Båten ble bygd i Rissa av Einar Borgfjord, en
10
145

av de få som behersker å bygge denne krevende båttypen. De som innviet
årer og tofter under sjøsettingen i forbindelse med kronprinsparbesøket
høsten 2001, sier at båten var utrolig lett og god å ro.
Skal geitbåten leve også framover, må det bygges nye båter som vi
kan bruke i tillegg til «læreboka» av gamle båter som skal vernes for
ettertida.
Diktet nedenfor er laget til geitbåten på side 145:
Et gammelt fjørnfar
Av MARGRETE SETER
Det stod ein storvaksinj båt ni nausta,
en gammel femrøring, færtælt'n far.
Eit gammelt fjørnfar, ein sjeldå skapning,
ei svartbreidd sjydronning frå «forna dar».
Ein geitbåt laga med sommå tankå
og likeins redskap i tusen år,
ein farkost bruka te frakt og fiskje
så skaffa inntekt og levekår.
Ein geitbøggar ti gammel tollskog,
så læta stamnkroka og lytfritt tre
så rundskor-borda vart fæt og kvistfri
og kjøl og halsa kunn øksast te.
Ein kunsthandtverkar med teft og aumål,
ein hendt og høgakta arbeidskar.
Med øks og handsag og nysmidd nagla
så skaft'n nå tå de best' vi har.
Ti selskinnskistå låg slagna flatbrød,
Dem ha-med gråball og tettemjølk.
Ti skinnstakk, skystøvle, gråe votta
Dem va'kje kledd fær nå jul-besøk
Ein nybøgd geitbåt kunn flyg på båra
og kliv og klatter slik så navnet sa
Dem rodd og segla-se uti verran
Der skreia fantes, ja, der gullet va
Så kom det båta færuttå seggel,
så bruka maskinkraft og ikkje vind,
og fiskarkallan dem sparra navvan,
og fem par årå vart snart lagt inn
Nå korte tura med for og krøtter,
meir så ein honnør og takk for sist,
men robåtnaustet vart snart garasje
og fjørnfar-båten vart pensjonist.
Og naustet va vel ein ått-ni meter,
men gammelbåten, han gikk ikkje inn
dem tok-ut fjøle og tok og sett-opp
ei gressåa påbøgd-skrepp mot ver og vind.
Og tida rusla og båten gjesna
og sprakk og rotna så smått «på rot»,
ein bykar va det teslutt så berga' n,
så tok' en med se og flidd'n opp
Det stod ein storvaksinj båt ni nausta,
en gammel femrøring, færtælt'n far.
Eit gammelt fjørnfar, ein sjeldå skapning,
ei svarbreidd sjydronning frå «forna dar».
med bord så brei så ei lita bord-plat'
ei einsle blekkbot og glessinj saum.
Ni nausta no står ein einsle færring,
fær gammel-kjellå - ho e'kje heim!
(Sangen er spilt inn på CDen «Månin dre'» av Kolbjørn Bøtten.
(Vers 4 og 5 er ikke med der).
146 147

Naustet i Fjærvika ligg lunt til i eit søkk i berget. Her tilbrakte fjørnfaret
mange «pensjonistår». Foto: Jarle Romundstad Herje ca. 1975.
Farvel til Fjærvika. Foto: Jarle Romundstad Herje ca. 1975.
148
FRA MORSE TIL BREDBÅND
— ET TELEHISTORISK TILBAKEBLIKK
Av OLE DIDRIKSEN
Når vi i dag sitter og sender e-post med elektroniske bilde- og lydfiler
som vedlegg til personer verden over, og ergrer oss over at hastigheten
ville vært bedre med ADSL og bredbånd, er det på tide å stoppe opp et
øyeblikk og tenke seg om. Det er ingen selvfølgelighet at teknikken i
dag er kommet så uendelig langt, selv om vi nå tilsynelatende ikke kan
greie oss en dag uten.
Oppfinnelsene som forandret verden
"Den syngende tråd" kalte indianerne den for, telegraflinjen som startet
det hele. Amerikaneren Samuel Morse var egentlig kunstner, men fikk
en brennende lidenskap for forskning innen det elektriske område. I
1837 fant han opp den elektromagnetiske telegraf, men han fikk patent
først sju år senere. Siden fant han opp både morsenøkkelen og det etter
hvert så kjente morsealfabetet. I 1844 ble det første telegrammet sendt
fra Washington til Baltimore. Ikke mange år senere hadde USA, samt
de fleste land i Europa, bygget ut sine telegrafisamband på de viktigste
strekningene. I Norge kom Telegrafverket i gang rundt 1855. Globaliseringen
var i gang, med slike muligheter ble ikke verden som den
engang var.
Men oppfinnelsen til Morse skulle komme til å blekne i sammenligning
med den oppfinnelsen som skotten Alexander Graham Bell
gjorde 38 år senere. Oppfinnelsen med overføring av menneskelig tale
besto av en skinnmembran som hadde et jernstykke festet til midten.
Når lydbølger traff membranen, vibrerte den og fikk jernstykket til å
svinge. Dette induserte elektrisk strøm i en magnetspole. I mottakeren-
149

den satte en elektromagnet en membran i svingninger, og den gjenga
tilnærmelsesvis den opprinnelige lyden. Bell reiste snart rundt i Europa
og viste fram oppfinnelsen sin. Telefonen, som man kalte den, mente
mange var et morsomt leketøy som aldri ville få noen praktisk betydning.
Også her i traktene hadde vi demonstrasjon av det nye vidunderet.
Tirsdag 5. februar 1878, knappe tre år etter at telefonen var oppfunnet,
kunne man lese i Romsdalsposten:
Prøve af Telefonen mellem Molde og Kristiansund.
Forleden Dag havde man en Prøve med Telefonen mellem Kristiansunds
og Moldes Telegrafstationer. Udfaldet var meget heldigt. Man
kunde tydelig høre saagodtsom hvert Ord, de forskjellige Stemmer og
Forandringer i samme. Aller tydeligst kunde man høre Sang. Således
blev ved Molde Station afsungen: "Min lille vrå" og "Yderst mot Norden",
hvilket her i Kristiansund blev aldeles nøiaktig hørt, saa nøiaktig,
som en klar Stemme skulle have staaet kun nogle faa Skridt borte
og sunget med dæmpet Røst. Ordene kunde ikke under Sangen altid
høres saa tydeligt. Ved Kristiansunds Station havde man 2 Telefonapparater
som man forbandt med Linien; og man afsang en Duet, der
ved Molde Station godt blev opfattet som saadan.
Kristiansund tidlig ute
Nye ideer og meningsutvekslinger fulgte i kjølvannet av skipstrafikken
langs kysten vår. Enten det var fremmedfolk som kom reisende hit, eller
det var førstereisgutten som kom hjem og fortalte om alt det fantastiske
han hadde sett ute i den store verden. Slik ble vi trolig åpnere for nye
oppfinnelser og for ny teknologi. Kristiansundeme ville ha telefon så
snart som mulig. Men Telegrafverket kom ikke på banen. De stilte seg
heller avventende til den nye oppfinnelsen den første tiden, så det ble
overlatt til det private initiativ å begynne telefondrift her i landet.
I 1888 ble telefonen et faktum i Kristiansund, i det "Telefonselskapet"
ble stiftet. I konsesjonen for Kristiansunds Telefonaktieselskab
står skrevet: "Mellom Kristiansund og de gaarde af Bremsnes sogn,
som ligger paa Nordlandsøen." Dette telefonselskapet ble gradvis bygd
opp til å bli et av de beste bytelefonselskapene i Norge. Det ble automatisert
så tidlig som 1923, som en av de aller første byene i Norge.
150
De såkalte telefonistinner kom ofte fra «kondisjonerte» familier den
første tiden. De måtte skrive under ei erklæring på at de ikke skulle
gifte seg. Gjorde de det, måtte de slutte. «Ti mens den ugifte har anledning
til at hvile ut og samle krefter i sin fritid, må den gifte derimot
vareta sine pligter i hjemmet, som krever sin fulde hengivelse og
arbeidskraft. Dette vil uværgelig kræve mer og mer permission og
svække hendes interesse for etatsarbeidet,» het det i begrunnelsen.
Dette bildet er fra Kristiansund telegrafstasjon i 1923. Foto: Henrik
Rossbach.
Telegrafverket ønsker monopol
Parallelt med bytelefonselskapene begynte Telegrafverket å bygge ut
sine telefonstasjoner. Dette var rikstelefonen, og den ble et supplement
til telegrafen, som ble innført i Norge allerede i 1855. Telegrafverket
måtte dessuten sørge for samband stasjonene imellom. Den tradisjonelle
telegraf fikk etter hvert en stor konkurrent i alle privattelefonene.
151

Statens og Telegrafverkets
interesse ble nå vakt og et
forsøk på å benytte seg av
en lovlig hjemmel til innløsning
ble satt i verk.
Mange private selskaper
ble tvangsinnløst, til folks
store ergrelse. Misnøyen
skyldtes ikke ene og alene
tvangsinnløsninga, men
først og fremst at statens
overtagelse i høy grad fordyret
telefonen. Dette i en
tid hvor folks lønninger var
sterkt fallende. Det endelige
dødsstøtet fikk de private
bytelefonselskapene ved
Stortingsvedtaket om "Innstilling
fra samferdselskomit&n
om innløsing av de
gjenværende private bytelefonanlegg"
i des. 1950.
Kristiansund Telefonselskap
var blant de aller siste
på skansen som sto imot
innløsning av Telegrafver-
ket. I mai 1966 var det kun
Telefonmontør i stolpe ved Rensvikholmen
i 1922.
Foto: Henrik Rossbach.
to gjenværende bytelefonselskaper igjen i Norge, Mandal og Kristiansund.
Men en avtale med Telegrafverket var allerede undertegnet.
Der sto følgende: "Avtale med Telegrafverket om innløsning 1. januar
1967 for en kjøpesum av kr. 6.000.000,-. Telefonselskapet skal i tiden
før overtagelsen montere en ny 4000-nummers hovedsentral. Utgiftene
til sentralen dekkes av Telegrafverket etter regning." Det kan nevnes at
gevinsten etter salget av telefonselskapet dannet grunnlaget for Norsk
Finans, et finanseventyr som dessverre brast på tampen av åttitallet.
Så, i 1967, var monopolet et faktum. Telegrafverket var enerådende
innen telekommunikasjon og skulle komme til å bli det i mange år.
Telegraf og rikstelefon de første årene
Telegrafverket flyttet inn i nye lokaler i Langveien 2a våren 1909. De
følgende 14 årene besto rikstlefonen av 2 sentralbord med 4 ekspedisjonsplasser.
En utvidelse i 1923 i forbindelse med Kristiansund Tele-
fonselskaps overgang til automatisk drift var ikke nok. Årene fremover
bød på så store tekniske fremskritt at materiellet ikke lenger tilfredsstilte
de krav en moderne rikstelefonekspedisjon hadde. Så, i 1938
begynte man monteringen av tipp, topp moderne utstyr etter datidens
standard. Stasjonen ble utstyrt med alle tekniske hjelpemidler, som
telefonforsterkere, 3 høyfrekvenskanaler, elektriske tidsur for periodeberegningen
og transportbane for bestillingssedlene mellom ekspedisjonslokalene.
Antallet av ekspedisjonsplasser var ikke øket til mer enn
10, men systemet var så elastisk, at hver enkelt funksjonær kunne klare
et langt større antall ekspedisjoner pr. vakt enn før. Stasjonen var nå
den mest moderne i landet, selv telegramkorrespondansen hadde blitt
overtatt av et nytt teknisk hjelpemiddel, nemlig fjernskriveren. Det
øvrige Norge måtte vente med dette til etter krigen.
Bombene faller
Kristiansundsbrannen ble særdeles tøff for personalet ved telegrafstasjonen.
Det var ikke tillatt for mer enn halvparten av personalet å forlate
sitt arbeid for å søke dekning i sikringsrommene når fly gikk over
byen. Mandag 29. april 1940 ble nabohuset Bondeheimen flammenes
rov og telegrafstasjonens lokaler måtte evakueres på grunn av røyk.
Man greide å berge en del materiell, samt fjernskriverutstyret til Sanitetsforeningens
Søsterhjem i Myra. Alle sentralbord, høyfrekvenspaneler,
telefonforsterkere og kraftutstyret ble satt inn i Bedehuset i Parken,
men gikk tapt, da også dette huset brant. Hele nettet var nå nede for telling.
Man prøvde å opprette et provisorium mellom kabeltårnet nedenfor
Varden og Søsterhjemmet. Men linjemateriellet strakk ikke til mer
enn 3 forbindelser, som måtte taes inn på hvert sitt telefonapparat.
Dette var så lite tilfredsstillende at man heller opprettet en base på
Bremsnes. Derfra lyktes man å knytte en forbindelse via sjøkabelen
over Bremsnesfjorden. Slik fikk man opprettet kommunikasjonen mellom
Kristiansund og resten av Nordmøre, samt Molde via sydgående
linjekurs på Bremsnes. Et par måneder senere ble de gamle sentral-
152 153

Telegrafist på S/S Sterkodder ca. 1920
Foto: Henrik Rossbach.
bordene som ble utskiftet i
1938, hentet tilbake til byen
fra Oslo, hvor de hadde
stått lagret. Utpå høsten
flyttet telegrafstasjonen inn
i brakke, hvor permanent
drift ble gjenopptatt. Denne
brakka sto på skoleplana,
omtrent hvor Folkets Hus
ligger. "Det må vel sies å
være noe henimot enestående
at ikke en eneste av de
ca. 40 funksjonærer og bud,
som alle arbeidet under
høytrykk og ofte vanskelige
forhold, ikke tapte motet og
gikk ut av rekkene. Selv
branndagen den 29. april,
meldte alle seg hos meg ute
i Søsterhjemmet, men av
forskjellige grunner måtte
jeg be en hel del om selv å
sørge for sin egen sikkerhet
på beste måte og senere la
meg få vite hvor vedkommende
hadde tatt opphold."
skrev Olaf Svardal i sin rapport i 1941. Sammen med fullmektig Torjuul
og telefonformann Pedersen gjorde han en stor innsats for å få linjenettet
intakt igjen de første krigsdagene.
For telefonselskapet gikk det bedre, i det de greide å slukke brannen
i selskapets bygg i Langveien 36. Det brant lystig i et par værelser,
heter det. Men takket være bestyrer Holmgrens dyktige arbeide, lyktes
det å redde bygningen, det for byen livsviktige telefonanlegg, og samtidig
stanse brannens framrykking på denne front. Antallet telefonabonnenter
ble redusert med 800 på grunn av brannen, men skadeomfanget
var ikke større enn at telefonanlegget kunne drives som normalt
for de gjenværende abonnenter i løpet av 2-3 uker.
Etterkrigsåra
Gjenreisningsårene besto av en gedigen utbygging på mange felt. Flere
"farende lag" reiste rundt fra bygd til bygd og satte opp nye linjekurser.
Tekniske framskritt meldte seg , radiolinjene ble tatt i bruk i 1950.
Utbyggingen av fjernvalgsnettet startet året etter og fjernsynet gjorde
sitt inntog på begynnelsen av 60-tallet. Telegrafveket fikk i oppgave å
bygge ut sendernettet. Så tidlig som i 1966 ble mobiltjenesten innført,
men dette første systemet var så som så, med dårlig dekning i store
deler av landet. Dessuten måtte man kalle opp en operatør for så å bli
satt over. Alle kunne høre hva som ble sagt og det hendte folk kom
"innpå" og kommenterte. Automatiseringen var ferdig i de fleste kommuner
og de røde funkis telefonkioskene var å finne på nærmest ethvert
gatehjørne. I 1976 ble det nasjonale satellittsystemet NORSAT satt i
drift. Først og fremst var dette utbygd for å knytte oljeindustrien i
Nordsjøen til telenettet på fastlandet. Foruten kommunikasjon brukes
satellittene til værvarsling, navigasjon og spionasje. Et annet unikt forsøk
startet på slutten av syttitallet. Man mente man kunne overføre telefonsamtaler
gjennom optiske fibre. Nummerskiva ble etter hvert historie,
da de første tastafonene kom i 1980. Året etter fikk vi også
telefaksen, som revolusjonerte og førte til sterk nedgang av brevpost.
Vi fikk NMT, nordisk mobiltelefonsamband hvor vi kunne ringe
direkte innenfor de nordiske landene og vi fikk personsøkere som pep
og pep når du ikke hadde en telefon i nærheten.
Uro og omorganiseringer
På midten av åttitallet vedtok Stortinget den såkalte tredelingen, hvor
TB K (konkurransedelen) og Statens Teleforvaltning (forvaltningsdelen)
skulle skilles ut fra resten av Televerket (basisorganisasjonen).
Dette var første skrittet mot en kraftig nedbemanning, samtidig som
man skulle åpne for fri konkurranse. TBK ble utskilt som eget aksjeselskap
og møtte en svært turbulent tid med masse oppsigelser. Ikke
mange år senere tok Tormod Hermansen over roret og fikk tittel administrerende
direktør, etter mønster fra det private næringsliv. Perioden
som forvaltningsbedrift var over og Televerket ble et statlig eid aksjeselskap
etter Statoilmodellen. I 1995 skifter selskapet navn til Telenor.
Samtidig gjøres "det som er nødvendig" for å gjøre Telenor til et mar-
154 1 55

kedsrettet telekonsern. Selskapet "smuldrer opp" til masse aksjeselskaper,
hvor inntjening står i fokus. Oppsigelser og frustrasjoner følger i
kjølvannet. Mislykkede fusjonsforsøk hindrer ikke Hermansen i å nå
sine mål. I 2000 blir Telenor børsnotert. Og spises det ikke opp av et
utenlandsk gigantkonsern, så kan kanskje arven etter Telegrafverket og
telefonselskapet få bestå i noen år til. For konkurransen øker etter hvert
som teknologien skyter fart. Med microchipen smelter moderne teleteknologi
og datateknikk sammen, og gir et hav av muligheter. Digitale
sentraler med viderekoplingsmuligheter, telefonmøter, bildetelefon og
betalingsterminaler. I dag kan man faktisk sitte i Kristiansund og utføre
programmering og feilretting på sentraler om bord i cruiseskip mens de
seiler i Karibien. Man kan med andre ord utføre driftstjenester hvor
som helst i verden, bare man får en linje fram dit. Og med dagens satellittkommunikasjon
er ikke det noe problem. Bravida i Kristiansund har
vært pionerer og stått for en betydelig del av arbeidet med å utvikle
denne fjerndriftsløsningen. Små, snertne GSM mobiltelefoner med
mulighet for å sende tekstmeldinger er blitt allemannseie. ISDN med
internett og e-post er kommet til de tusen hjem. Men nedlastningstid og
utålmodige unge, krever i dag at bredbånd er nødvendig. "Vi bare MA
ha ADSL, pappa." sier sønnen. "Kommer ikke på tale!" svarer jeg, vel
vitende om at det kun er et spørsmål om tid før jeg henger med på karusellen.
Og snart kommer UMTS og sikkert en hel del andre teknologiske
nyvinninger som vil berike det norske språk med nye ord på fire
bokstaver.
Red.anm.:
Se også kapittelet om telefon i «Kulturhistorie for Frei», 3. hefte (1986).
Sivilarbeider Eirik Roksvåg og regionkonservator Odd W. Williamsen har utarbeidet
arkivliste for privatarkivet for Kristiansund Telefonselskap som oppbevares på Nordmøre
Museum.
156
GLIMT FRA AKTIVITETER
OG BEGIVENHETER VED
NORDMØRE MUSEUM 2001/2002
Årsmøtet 2002 ble som vanlig avholdt i Christiegården i Håndverkeren.
Vår trofaste regnskapsfører, Ole Lystad, (t.v.) gikk av etter mangeårig
innsats for museet. Han fikk overrakt gave og hedersbevisning. - Æresmedlem
Egil Husby (i midten) fylte år denne dagen og fikk overrakt
blomst. Til høgre styrefomann Andreas Sandvik. Foto: Odd Williamsen.

Kåringen av årets beste klippfisk foregikk i Milnbrygga 5. juni 2002.
Jahn Otto Johansen tar skikkelig grep om en av klippfiskene som skal
vurderes. Foto: Odd Williamsen.
Etter kåringen av årets klippfisk fikk ca. 100 personer lunsj i vaskehallen.
Foto: Marit Holme Mehlum.
Skoleelever fra Altanengen skole får innføring i hvordan fiskevasking
foregår av Sverre J. Svendsen. Milnbrygga, 28. mai 2002. _Foto:
Marit Holme Mehlum.
Skoleelever fra Allanengen skole får innføring i røyting av klippfisk ved
Knut Garshol. Milnbrygga, 28. mai 2002. Foto: Marit Holme Mehlum.

Aktivitetsdag 22. mai 2002. Olav Torske lærer bort hvordan bandhjul
skal lekes for ivrige skoleelever. Milnbrygga. Foto: Stein M. Bach.
I 2002 fikk museet omsider i gang ei lenge påtenkt gruppe av pensjonister
som i første omgang kaller seg „Leikegruppa" ved museet. Formålet
er å ta vare på kunnskapen om gamle leiker. Her ser vi fra venstre:
Sverre J. Svendsen, Jan Sedsbøe med munnspill og Marit H.
Mehlum. Foto: Stein M. Bach.
Leikegruppa samlet etter innsats for skoleelever på Milnbrygga. Fra
venstre. Ida S. Ryther, Britt Jensen, Jan SedsbØe, Stein M. Bach,
Edvard Fladseth og Olav Torske. Foto: Marit Holme Mehlum.
Museet arrangerte St. Hansfest ved Handelshuset - Patrick Volckmar
23.6.02. Det var en enorm publikumsoppslutning, og det viste seg at
det fort gikk tomt for rømmegrøt!. Foto: Ole bidriksen.

Regionrådsmøte for museene på Nordmøre på Straumsnes bygde-
museum 22.5.01. Foran: Oddbjørn Svisdal. Foto: Odd Williamsen.
Fra museumsstafetten 2002 i Hjelkrembrygga. Her stod bl.a.gamle
barneleiker på programmet. Fotografi Stein M. Bach.
Nils Eikrem demonstrerer sponklyving på Viken gård, Frei under Miljøvernuka,
10.6.01. Foto: Odd Williamsen.
Erling Sæther og Tuva Brænne Wathne demonstrerer kaffemaling på
Dale barneskole 7.11.01. Foto: Odd Williamsen.

Straumsnes utrorslag deltar på Geitbåtens dag 27.6.02 under Kystfesten
i Vågen. Foto: Odd Williamsen.
Ole Lystad ble 27. august 2002 tildelt H. M. Kongens fortjenestmedalje
av ordfører Dagfinn Ripnes, ved en tilstelning på Skolemuseet. Lystad
har vært museets regnskapsfører i 37 år og var også med i nemnda som
fikk utgitt Kristiansunds Historie i 6 bind. Foto: Tidens Krav.
ÅRSMELDING FOR
NORDMØRE MUSEUM 2001
Styret for Nordmøre museum har etter årsmøtet 2001 hatt følgende
sammensetting:
- Valgt av årsmøtet for Nordmøre museum: Leder Andreas Sandvik
(fylkeskommunen), nestleder Ivar Løkvik. Styremedlemmer: Per
Arne Westavik, Jan Sedsbøe, Fredrik Aandahl, Stein Bach, (ansattes
representant). Vararepresentanter: Bodil Lystad, Gunnar Rakstang,
Osvald Bae (ansattes representant).
- Valgt av Kristiansund kommune: Arnt Wærnes. Vararepresentant
Else Leren
- Valgt av Møre og Romsdal Fylkeskommune:
Vararepresentant for Sandvik: Harald Nymoen.
Styret hadde i 2001 12 styremøter.
Juleavslutning på museet 19.12.01 med servering av spekemat.
Medlemstall: Nordmøre Museum hadde i 2001 ca. 140 medlemmer.
Arbeidet med å få opp medlemsantallet samt å aktivisere medlemmene
til fordel for museet må fortsette med øket intensivitet. Det er laget en
vervebrosjyre som er lagt ut ved alle museumsarrangement i løpet av
året.
165

Ansatte ved Nordmøre Museum har vært:
Museumsdirektør/konservator: Sverre Johan Svendsen
Konservator: Marit Holme Mehlum.
Regionkonservator: Odd W. Williamsen
Preparant/fotograf: Stein Bach.
Sekretær: Anita Paulsen. (Til 31.05.01)
Regnskapsfører: Ole Lystad
Håndverker: Osvald Bae
Sivilarbeider: Eirik Roksvåg (fra 11.4.01)
Timeansatt/foto/reg. i april/mai: Kari Aronsen
Deltid på Patrick Volckmar A/S: Tuva Brænne Wathne, Liv Lervik,
Monica Berg
Vaskehjelp: Snefrid Bach.
Guider/ekstrahjelp: Jane Wiik, Synnøve Marie Kvam, Hege Iren Dyrseth,
Erik Aukan, Skage Svendsen Spjelkavik, Kristin Holme Mehlum,
Line Holme Mehlum.
Publikumsbesøk:
Det totale besøket i 2001 for alle anlegg tilhørende Nordmøre Museum
var 15.733 personer.
Økningen i forhold til fjoråret (7415) skyldes godt besøk i museets
nye avdeling Handelshuset Patrick Volckmar, "markedsdager" og godt
oppmøte på større arrangement som bl.a. kulturminnedagen og klippfiskfestivalen.
I tillegg er det i år tatt med "brukere" av museet, dvs.
folk som bruker Mellemværftsområdet i løpet av året. Klippfiskmuseet
og Hjelkrembrygga har omtrent hatt det samme besøket som i fjor, men
her er det en del ubenyttet kapasitet, slik at det må gjøres en mer aktiv
innsats for å føre besøkende til Klippfiskmuseet/Milnbrygga og Hjelkrembrygga
i sommersesongen.
Antall skoleelever på klassebesøk viser fortsatt vekst 2000 til 2001.
Økningen skyldes bedre informasjon til skolene, men særlig videreutviklingen
av tilbudet i Almskårstua (julearrangement) og Hjelkrembrygga/Woldbrygga/Milnbrygga
(håndverksdager, opplæring i gamle leiker).
Dette er prioriterte arbeidsområder for museets formidlingsarbeid.
Selv om besøkstallene viser en kraftig forbedring i forhold til fjoråret
i en sesong der øvrige museer i fylket melder om stagnasjon og tilbake-
166
gang, må det arbeides videre for å forbedre publikumstilbudene. Det
må arbeides aktivt for å bedre kvaliteten på tilbudet samt å markedsføre
det bedre i året som kommer dersom vi skal ha håp om å øke det betalende
publikum til museet -.først og fremst må vi tilstrebe en større grad
av familieprofil på større arrangement. Det bør også arbeides mer målrettet
mot reisearrangører og lignende slik at blant annet Milnbrygga og
Patrick Volckmar kommer med på "kartet". Det må for øvrig understrekes
at den største økningen kommer fra besøkende under arrangement
der adgang til anleggene er gratis.
Interessen for besøk i hovedhuset er stadig synkende, samtidig som
utstillingen der i større grad tas i bruk til skoleklasser. Behovet for et
nytt bygg med større os mer tidsmessige utstillingslokaler gjør seg
gjeldende mer og mer. A gjøre utstillingen i Knudtzondalen egnet for
besøk av grupper å 30-40 personer ville kreve en total ombygging av
hele utstillingen. Dette er ikke aktuelt i dagens økonomiske situasjon.
Museet må vurdere å demontere en del av utstillingen for å bedre
magasinkapasiteten. De resterende utstillingene vil da i større grad tilpasses
skoleklasser og formidling i tråd med L97, gjeldende læreplan
for grunnskolen.
Dokumentasjon/forskning
-Arbeid med innsamling av intervjumateriale. Bl.a fra Orvikan-området:
Jan Leithe tok i 2001 initiativet til en gruppe personer som skulle
samle inn ulikt kildemateriale fra dette området som nå skal legges ut
til industriformål. Marit H. Mehlum og Stein M. Bach har deltatt i dette
innsamlingsarbeidet, som kommer til å fortsette i tida framover. Det ble
også foretatt arkeologiske utgravninger i 2001 i hele området v/arkeologer
fra Vitenskapsmuseet i Trondheim i.f.m. utvidelse av Vestbase.
-Dokumentasjon av blikkenslagerhåndverket. For å bevare kunnskapen,
planlegges det våren 2002 opplæring av museets ansatte (Stein Bach og
Osvald Bae) i utvalgte produkter og teknikker innenfor håndverket.
-Planlegging av et dokumentasjonsarbeid om gamle barneleiker i
Kristiansund. En gruppe pensjonister med Jan Sedsbøe i spissen har
deltatt på flere arrangementer med skoleklasser og lært bort "bandhjul",
forskjellige ball-leiker og "kaste på strek". En utflyttet kristiansunder
(Jørgen Hoff-Jenssen) har sendt oss en detaljert beskrivelse over de
167

arnelekene han husker. Arbeidet bør prioriteres, i og med at kunnskapen
innehas av eldre folk.
-Oppstart av dokumentasjonsarbeid om de gjenværende bryggene i
Kristiansund. I kjølvannet av at Lossiusbryggene brant 16.11.01, har
museet tatt initiativ til at det gjennomføres et forprosjekt til en verneplan
om bryggene i Kristiansund. Dette har kommunen bevilget kr.
30.000 til. Prosjektansvarlig er Sverre J. Svendsen, og prosjektleder
Marit H. Mehlum. Arbeidet med dette starter over nyttår.
G j enstandssamlingen
Mus&t driver ikke aktiv innsamling av gjenstander på grunn av den
prekære magasinsituasjonen. Museet har tatt imot gaver i den grad det
har vært forsvarlig. Det er kommet inn ca. 200 gjenstander fordelt på
17 innkomstnumre. Når det gjelder registrering, har det ikke vært kapasitet
til å gjøre et systematisk arbeid her. Til dette arbeidet trenger vi
økte ressurser i form av innleid arbeidshjelp eller omprioriteringer. Det
blir gjerne gjenstandsregistreringen som får "lide" når mange prioriterte
arbeidsoppgaver venter. Antall gjenstander som ikke er registrert i
samlingene anslås til ca. 2000.
En stor utfordring i gjenstandsmassen er konservering av gjenstander
av jern og metall i bryggemiljøet. Den saltholdige luften fører
til korrosjon, og gjenstander kan ikke stå lenge på gulvet før de ruster.
Her må man sikre gjenstandene i kontrollerte omgivelser samtidig som
man overvåker nøye tilstanden på det som man av formidlingsmessige
grunner må være i bryggene. Det er gjort en del konserveringsarbeid i
blikkenslagerverkstedet i Hjelkrembrygga. Osvald Bae, Stein Bach og
Eirik Roksvåg har deltatt i å konservere metallgjenstander.
Fotosamlingen
Det har i 2001 vært en tilvekst på 225 bilder. Kari Aronsen ble engasjert
til å scanne bl.a. Sverdrupsamlingen og andre fotografier, og til nå
er ca. 3.500 bilder lagret digitalt. Arbeidet med å registrere og avfotografere
Ida Knudtzons deponerte fotoalbumer fortsetter. Et særdeles
viktig bidrag til samlingene er albumene med navngitte portretter som
er av uvurderlig lokalhistorisk betydning.
168
Arkiv og bibliotek
Pr. i dag har museet registrert ca. 470 arkivnummer. De store bedrifts-
arkivene kommer i tillegg til dette. Museet rår over ca. 150 hyllemeter
arkiv i alt. Tilgjengeligheten til arkivene er varierende, men må som
helhet sies å være svært dårlig. Oppbevaringssituasjonen er kritisk for
en del av arkivene, som av mangel på tilfredsstillende lokale ligger
oppbevart på bryggeloft og i uthus.
Det er opprettet kontakt med IKA's representant i Kristiansund,
(Inter-kommunalt arkiv) som har fått i oppgave å registrere sensitivt
kommunalt materiale i første omgang. IKA har imidlertid søkt om prosjektmidler
for å registrere også privatarkivene i fylket. Vi kan ikke forvente
oss for mye på denne fronten i den nærmeste framtid, men vi ser
dette som starten på et framtidig Arkiv- Bibliotek- og Museums-
samarbeid.
Museet har tidligere drevet planmessig innkjøp av eldre litteratur om
Kristiansund og Nordmøre, og eldre litteratur utgitt i Kristiansund.
Trange økonomiske rammer begrenser slike innkjøp.
Undervisning / Utstilling
Undervisning
Det ble arrangert to temadager for skoleklasser i Hjelkrembrygga og
Woldbrygga med tittelen "Håndverksdager" i juni. Over 100 elever
korn Massevis og deltok i et opplegg med ulike poster som inneholdt
både orientering om materialene, utprøving av forskjellige maskiner av
elevene selv, gamle barneleker med utgangspunkt i blikkenslageravfall,
«blekkskiv». Dette var veldig populært. I tillegg var det orientering i
Woldbrygga om bøkkerhåndverket samt demonstrasjoner. Pensjonistene
som deltok var Edvard Fladseth, Jan Sedsbøe, Britt Jensen, Olav
Torske og Olav Larsen.
Museet gjennomførte også i år "klippfiskdagen" for 7. klasse ved
Allanengen skole.
For å holde kostnadene nede ble bare en liten mengde saltfisk inn-
kjøpt og vaskinga ble demonstrert for elevene ved Sverre J. Svendsen.
Anton Klubben som døde tidligere i 2001 har hjulpet oss med disse
arrangementene i mange år. Hans bortgang minner oss om hvor viktig
169

det er å sikre kontinuiteten i arbeidet. Knut Lie overtok i år Klubbens
arbeid med å demonstrere kuttemaskin og røyting. Arrangementet var
som vanlig vellykket, og det deltok to lærere fra skolen som også hadde
sørget for å ta med bacalao til barna som ble servert i vaskehallen i pausen.
Den første uken i desember har i flere år vært konsentrert om aktiviteter
i Almskårstua. Vi hadde i år hele 260 elever innom stua til eventyrstund
og nissebesøk. Vi kunne ha mottatt flere elever/barnahagebarn
dersom vi hadde kapasitet. Eventyropplesere var Marit Holme Mehlum
og Tuva Brænne Wathne.
Utstillinger
- Museet i Knudtzondalen hadde i 2001 utstilling av funn fra de arkeologiske
utgravningene i Orvikan-området. Vi hadde et godt samarbeid
med leder for utgravningen, arkeolog Anne Haug fra Vitenskapsmuseet
i Trondheim, og fikk stille ut gjenstandene etter hvert som de ble gravd
ut. Gjenstandsmaterialet var først og fremst flintredskaper, steinøkser
og slipesteiner fra Fosnakulturen, noe også fra yngre steinalder.
Museet kommer til å ta initiativ til at en del av gjenstandene kan bli
utlånt til museet igjen når de er blitt registrert og katalogisert. Dette har
vi fått positive tilbakemeldinger på.
- I Hjelkrembrygga har Nils Aukan kommet med flere gjenstander
fra "havets dyp", noe som gjør at museet må tenke nøye gjennom hvordan
disse gjenstandene skal oppbevares tilfredsstillende. I første
omgang og av mangel på plass andre steder, har Osvald Bae bygd en
monter i en av buene i 3. etasje. Her er en del av gjenstandene plassert.
Noe av det mest verdifulle er sikret i hovedbygget. Gjenstandene kan
danne utgangspunktet for meget interessante utstillinger, og fortjener
en bedre plassering enn i dag.
Sikring
Sikringsarbeidet har i år blitt konsentrert om Milnbrygga. Hovedformålet
har i år vært å få lagt inn ny vannledning til brygga. Løsningen
ble å ta vann fra vannkummen i Grendahlsenga og føre det ned over
klippfiskbergene i isolert rør og inn i brygga gjennom fyrhuset. Det skal
i tillegg bygges bedre rømningsveger fra 3. og 4. etasje. Til slutt vil det
bli lagt inn en del-sprinkling av veggen mellom brygga og vaskehallen.
Jan Haraldseth, BT-Brannteknikk, har prosjektert arbeidet, rørleggerarbeidet
er utført av rørleggerfirmaet Johnny Andresen. Arbeidet var
kostnadsberegnet til kr. 456.965,-..og av disse midlene fikk vi tildelt kr.
380.000 av Stiftelsen Uni, Norsk Museumsutvikling, Kristiansund
kommune og Møre og Romsdal fylkeskommune. Helt på slutten av året
fikk vi tildelt kr. 100.000 ekstra fra Riksantikvaren til arbeidet med
grøft inn til brygga og til en såkalt thermofotografering av det elektriske
anlegget i Milnbrygga. Dette er en teknikk som går ut på å fotografere
el-anlegget med et varmefølsomt kamera som kan oppdage
mulige branntilløp eller forstadier til brann. Dette arbeidet kan karakteriseres
som brannforebyggende. Ved hjelp av Riksantikvarens midler
ble prosjektet fullfinansiert.
Arbeidet med sikringsplanen fortsetter og har tatt forholdsvis mye
arbeidskapasitet i år. Ikke minst også fordi vi fikk endel ekstraarbeid
med søknader og planlegging av forprosjekt til bryggeplan etter bran-
nen i Lossiusbrygga.
For neste år har vi søkt om midler til innlegg av vann i Hjelkrem-
brygga, Woldbrygga og Strandhuset, samt montering av brannslanger
og brannkum i og mellom disse bygningene. Vanninnlegget er første
del av en plan om å del-sprinkle disse bygningene.
Bygninger / anlegg:
Hjelkrembrygga
Innredningen av blikkenslagerverkstedet fortsatte med bl.a. rydding av
boder og reparasjon av maskiner.
Østsiden ble malt av sivilarbeider Eirik Roksvåg med midler fra fjor-
årets bevilgning fra Kristiansund kommune og Møre og Romsdal fylkeskommune.
Strandhuset
Her har det vært gjort tildels store oppussingsarbeider for å få i stand
leilighet til vår sivilarbeider. Det ble lagt nytt bad, og det har vært gjort
store investeringer i å utbedre det elektriske anlegget. Sivilarbeider Eirik
170 171

Roksvåg flyttet inn i høst. Nå har museet en leilighet som en kan leie ut
senere.
Nå gjenstår å renovere badet i 2. etasje slik at denne kan aktiviseres i
samarbeid med Kristiansund Husflidslag. Husflidslaget har vasket
huset innvendig, og har sagt seg interessert i å kunne bruke huset bl.a.
til kurs/møter m.m. etter avtale.
Mellemvæiftet
Ny daglig leder Klaus Karlsen tiltrådte 3. september 2001. Trebåtbyggerlærling
Hogne Danielsen begynte 17. september.
Milnbrygga
Maling av sør-fasaden.
Oppstart med å flytte snekkerverkstedet fra 4.etasje og ned i indre del
av vaskehallen.
Start/planlegging av ny kjølebu.
Graving av grøft for innlegg av vatn fra Grindahlsenga.
Utbedring av kai, oppretting av båter og bygging av vugger til disse.
Reperbanen
Fredningsdokumenter er utarbeidet, inkl.kostnadsberegning for utbedring
og oppretting av fundament ved Brunsvikens Reperbane.
Ny port innsatt i nedre ende av reperbanen.
Nybygg
Nordmøre Museum viser til arbeidet som byggekomit&n har nedlagt
for å få til et nybygg i Øvervågen. Det er brukt ikke ubetydelig kapital
for å skissere et nybygg i området. Styret arbeider videre med å få til
prosjektet. Fylkeskommunen har et nybygg ved Nordmøre Museum på
prioriteringslista.
Kurs/seminar
Ansatte ved museet har bl.a. deltatt på følgende:
Kurs i gjenstandsregistrering ved Sunnmøre Museum: Marit, Odd,
Stein. Kurs i kommunikasjon/konfliktløsning (arr: Forskerforbundet):
172
Marit. Diverse kurs i regi av HSH og Forskerforbundet i forbindelse
med omleggingen av lokale forhandlinger: Marit, Anita, Sverre
Forskerkurs i museumsstudier (Arr: Bergen museum): Marit
Lederkurs, oppfølging: Sverre
"B åt-Iva"-prosjektet, Maihaugen: Osvald
Managementprogram i scenarolæring, BI: Odd
Fagdag MIMR — Skriftlige kilder: Odd
Fagdag Kommunikasjonsforeningen — Omstilling: Odd
Prosjektarbeid/utviklingsarbeid:
Formidlingsplan
Formidlingsplan for Nordmøre Museum: Marit Holme Mehlum har
startet arbeidet med å lage en formidlingsplan for museet. Planen
omfatter beskrivelse av de pedagogiske oppleggene i de benyttede
anlegg, ressursbruk og planer framover. Planen er et dokument som stadig
bygges ut etter hvert som arbeidet endrer seg, på lik linje med sikringsplanen.
Patrick Volckmar als
PV har holdt åpent i hele sommersesongen og i helgene utover høsten.
I tillegg til Tuva Brænne Wathne har også Liv Lervik arbeidet her i
åpningstiden. PV har vist seg å fungere bra for endel museumsarrangementer
som møte- og kurslokaler. Fylkeskulturutvalget hadde
møte her i september. To kaffikonserter er arrangert, med Gro Kjelleberg
Solli og Bjørn Aksdal. Varde-kaffe er blitt en populær artikkel, og
Willy Larsen brenner kaffe ca. en gang i måneden.
Markedsdager
Det har vært avholdt 5 markedsdager ved Patrick Volckmar A/S. Ideen
har vært å trekke til seg folk som har ting de vil selge, mot å betale en
liten avgift. Museet har også tatt på seg å selge markedsting for folk
mot en liten provisjon. Markedene har vært holdt den siste lørdagen i
hver måned i sommerhalvåret, og har tiltrukket seg ca. et par hundre
mennesker hver gang. Dette har gitt et godt salg av kaffe og vafler i
kafeen, og gitt folk kjennskap til hva vi holder på med. Tiltaket har vært
såpass populært at det kommer til å bli gjentatt i 2002.
173

Årbok for Nordmøre
Museets femte årbok i
Marit Jorid Brennskag
Kristian Høvik og
Olaf Sogge
Marit H. Mehlum
Odd Williamsen
Arne Snildahl
Sverre J. Svendsen
Museum 2001
egen regi hadde følgende innhold:
Prost Erling V. Leigre Gata mi va' grønn.
Subjektive momenter til et kulturbilde fra
Kristiansund i 1930-årene.
Surnadal Bygdemuseum.
Gamal engkultur i Surnadal og på Tustna:
Svar på Norsk etnologisk granskings spørreliste
fra 1948.
Bevaring og formidling av gamle handverk.
Noen muligheter og begrensninger.
Planer om skiproduksjonavdeling ved Rindal
Bygdemuseum
Sofie, en kone fra Vågen. En skildring fra
gamle Kristiansund. Romsdalsposten 1958.
Fra Nordmøre Museums gjenstandssamling:
Ei kas fra Averøy.
Befaringer, møter, foredrag m.m.:
Av de tekniske oppdrag museet har utført på Nordmøre i løpet av 2001
kan nevnes:
Oppmåling/kostnadsberegninger for Rosvoll prestegard, Smøla
Utbedring/reparasjon av tak, port og lunner ved Kråksundet notnaust
og sjøbruksmuseum, Tustna.
Geitbåtmuseet, Halsa: Oppstart, renovering av fasader.
Foredrag
Kristiansund kommune var i år lokal arrangør for de landsomfattende
Forskningsdagene. Alle arrangementer ble holdt i Caroline kinosenter i
september. Dette var tredje året museet deltok i arrangementet.
Museets tilbud var som følger:
Sverre J. Svendsen: Fotografiet som kilde.
Marit H. Mehlum: Intervjumateriale som kilde til lokalhistorisk og
etnologisk forskn ing.
Odd Williamsen: Scenariometoden. (Samarbeid med Ole Knut
Alnæs fra Bølgen Næringshage).
Andre arrangement
Tro og tradisjon
Arrangementet i år fant sted søndag 10. juni. Programmet bestod av en
vandring/orientering ved Sverre Svendsen, orientering om "Madsens
Gravsted" ved Asbjørn Jordahl, orientering om Tordis Maurstads gravsted
ved Eldbjørg Hogstad. Til slutt ble det orientert om glassmaleriene
i kapellet ved Kirsti Gran.
Klippfiskfestivalen
Klippfiskfestivalen ble avholdt 28.6-1.7.01. Av tilbudene kan nevnes:
Utstilling av arkeologiske funn fra Orvikan-området (Knudtzondalen),
tønneproduksjon i Woldbrygga på dagtid og også som ettermiddagstilbud.
I Hjelkrembrygga ble det arrangert "handverkets dag" med bl.a.
demonstrasjon av blikkenslagerhandverket, glassmesterhåndverket og
utprøving av gamle leiker som "rennarband" og "kaste på strek". I tillegg
var det utstilt en del gjenstander fra Nils Aukans samling av marinarkeologiske
funn. I Patrick Volckmar var det arrangert kaffebrenning
og på Milnbrygga ble den tradisjonelle bacalaokonkurransen arrangert
lørdag 30.6. med godt besøk. Egges Mannskor fikk kulturprisen. Dagen
etterpå var det grilling av klippfisk ved kokkene fra Rica Hotell Kristiansund
og foredrag ved Stig Hammersland fra Norsk Tradisjonsfisk.
Kolbjørn Bottens kabaret "Viså Vår" ble spilt i vaskehallen i Milnbrygga
28.6.01.
Kulturminnedagen
Tema for dagen var tradisjoner i tre. Kulturminnedagen ble gjennomført
i samarbeid med Kristiansund kommune, Kristiansund Husflidslag
og Posten. De "postene" som hadde mest besøk var Hjelkrembrygga og
Handelshuset. På Hjelkrembrygga var det flere aktører, bl.a. Husflidslaget
som solgte grøt, demonstrerte knivmaking m.m. På PV var det
undervisning av gamle barneleiker fra Kristiansund under kyndig veiledning
av ivrige pensjonister. Mellemværftet hadde stor aktivitet med
bl.a. trebåtbygging for store og små.
174 175

HØsttakkefesten
Museet inviterte sine hjelpere, ansatte, styret og andre til høsttakkefest i
Handelshuset Patrick Volckmar. Sverre J. Svendsen holdt foredrag om
fotografiet som kilde. Oppmøtet var svært bra, og det var bare så vidt at
alle fikk plass. Serveringen bestod av rundstykker, Varde-kaffe og kaker.
Adventsarrangement
2. desember ble det årlige julearrangementet i Almskårstua avholdt.
Oppmøtet i år var bedre enn i fjor, og det ble solgt bra med vafler og
kaffe. Medhjelpere her var Sverre J. Svendsen, Marit H.M. og Kristin
Mehlum. Ca. 100-150 personer deltok enten ved besøk i hovedbygningen
eller i Almskårstua eller begge deler. Bibliotekar Elin Linge Hermanson
kom også i år på besøk, og gjentok suksessen for femte gang.
Dette j ulearrangementet har etter hvert blitt en hyggelig tradisjon.
Årsrapport fra Regionkonservatoren 2001
Regionrådsmøter har vært arrangert på Straumsnes bygdemuseum 22.
mai (med 12 museer/kommuner) og Nordmøre Museum (Handelshuset)
17. oktober (11 museer/kommuner). Begge møter var samordnet
med fylkeskommunale møter om omorganisering av museumsarbeidet
(ABM-prosessen). Regionkonservatoren er også sekretær i MIMR
(Musea i Møre og Romsdal), som har arrangert fagdager om kildebruk,
informasjonsarbeid og ABM og har hatt årsmøte og seks styremøter.
Av nye brosjyrer er distribuert «Museene på Nordmøre» og «Museumsstafetten
- fortellinger fra Nordmøres historie», begge i 15.000
eks., samt «Klippfiskfestivalen» i 6000 eks.
Disse museer er besøkt:
Gamle Kvernes Bygdemuseum: 7.9.
Gjemnes kommune: 22.3., 8.5.
Norsk Myrmuseum: 14.12.
Rindal bygdemuseum: 20.3., 2.5., 23.8. og 9.11.
Smøla Museum: 3.5.
Stiftelsen Geitbåtmuseet (Halsa): 11.6., 28.8. og 13.11.
Straumsnes bygdemuseum: 22.5.
Surnadal bygdemuseum: 9.11.
Viken gård, Frei: 8.6.
176
FylkesFOTOarkivet ble besøkt 20. og 28.3., og Skimuseet i Holmenkollen
26.2., i forbindelse med utredning om skiproduksjonsavdeling
ved Rindal Bygdemuseum. Klimaovervåkingsutstyr er utplassert i Rindal,
Straumsnes og Gjemnes.
• •
Museets håndverker har arbeidet på Kråksundets og Geitbåtmuseets
bygninger.
Det har vært arbeidet med prosjektet «Fiskerihistorie fra Averøya»
(utstilling presentert på Nordmøre Fiskarlags årsmøte), klippfiskfestivalene,
diverse mindre utstillinger i byen og regionen, gatenavnleksikon,
lokal musikk- og slektshistorie, bistand til lærere, skoleelever, studenter
og forfattere, fredning av Brunsvikens Reperbane, innsamling
av arkivsaker og noe rådgivning til media (for eksempel om 17.mai og
brygger) og private (for eksempel William Vold-biografi). Fire kafekonserter
med alternativ formidling er arrangert. Omorganiseringsprosessen
(ABM inkl. MDs «kommunesatsing») har tatt mye av
oppmerksomheten. Arbeidet har mer enn før vært hemmet av trange
økonomiske rammer.
Regionkonservatoren har holdt foredrag om ballastplanter (Fortidsminneforeningen
+ Barmanhaugen), Kongens plass (Bølgen Næringshage),
Knudtzon som vampyr (Klippfiskfestival), scenariometode
(Forskningsdagene), frivillig kulturminnevern (Nålsundkanalen 100
år), byvandring på Innlandet, lutnakka, åpning av Kulturminnedagen
og stod for demonstrering av smørkjenning og kaffemaling på Dale barneskole,
i grunnskoleuka. Det er skrevet seks artikler i Tidens Krav, tre
i «Jul på Nordmøre». Regionarbeidet ble presentert for fylkeskulturutvalget
i september.
177

178
Bacalao :festivalen 2001
Det knirker i brede planker,
nedslitt av arbeidssko.
Samtidig går våre tanker
til porter, der iskald sno
presser seg inn i loftet
der folka står «last og brast».
Heng i! For ingen kan skofte
når «vinda» har hyppig last!
Fisken skal velges og vrakes
i størrelse og kvalitet.
Nennsomt behandles og takes
i yrkesstolt kjærlighet.
For fisken skal ut på reise
i fargerik firmaboks.
Snart skipet skal vimpel heise
i vinder og underskjær-rocks.
Fra Rio og spansk Bilbao
brakte man skikken hjem!
den krydrede bacalao,
og oppskrifter vokste frem:
med oljer og smakstilsetning, —
en hver med sin egen vri.
Privatfolk og fiskeforretning, —
nå kan du vurdering gi!
Av HEDVIG WIST
Når festprogrammet skal legges,
vi vet hvem vi ringer til!
Da må vi ha med «Egges»,
kom og syng, vær så snill!
Som rødvinen og akevitten
de gjør oss varm og bli',
de skjerper appetitten,
den rosen må vi gi!
For her i den gamle brygge
det årlige «Bata-nal».
Kulinarisk glede og hygge
i opprinnelsens egen sal.
Vi fremelsker tradisjonen
og lovpriser havets gull
Hermed jeg slår an tonen:
flaske og gryte er full!
ÅRSREGNSKAP 2001
NORDMØRE MUSEUM
DRIFTSINNTEKTER OG DRIFTSKOSTNADER:
Billett- og salgsinntekter
Leieinntekter
Offentlige tilskudd:
Kulturdepartementet
Fylkestilskudd
Fylkestilskudd ekstra
Kommunetilskudd
Andre offentlige tilskudd
Andre driftsinntekter
Sum driftsinntekter
Varekostnader
Lønns- og personalkostnader
Andre driftskostnader
Tilskudd til særregnskap
Sum driftskostnader
FINANSINNTEKTER OG FINANSKOSTNADER
Renteinntekter
Andre finansinntekter
Sum finansinntekter
Rentekostnader
Investeringsinntekter
Investeringskostnader
Avsatt mottatte inv.midler
Bruk av avsatte inv.midler
Årets resultat/tilført disposisjonsfond
Sum
2001 2000
188.683 108.615
18.500 18.500
1.344.000 1.301.481
1.288.000 1.278.519
50.000 110.000
376.150 376.200
100.000 31.000
58.000 86.350
3.423.333 3.310.665
9.005 7.296
2.026.856 1.901.503
1.112.570 1.138.815
392.000 392.000
3.540.431 3.439.614
110.320 108.377
0 265.673
110.320 374.050
48.085 38.294
321.000 1.423.000
756.155 1.617.875
341.111 1.422.961
496.171 1.414.342
÷ 334.961 3.313
3.423.330 3.310.665
179

EIENDELER
Omløpsmidler
Kontanter, bank m.v.
Bundne midler innestående i bank
Kortsiktige fordringer
Varebeholdning
2001
84.107
1.466.570
184.173
585
Sum omløpsmidler 1.735.435
ANLEGGSMIDLER
Aksjer og andeler
Bygninger
Andre anleggsmidler
50.000
1.552.239
413.740
Sum anleggsmidler 2.015.979
2000
228.219
1.666.772
85.935
2.080
1.983.006
50.000
1.052.238
0
1.102.238
Sum eiendeler 3.757.414 3.085.241
GJELD
Kortsiktig gjeld
Udisponerte investeringsmidler
EGENKAPITAL
Bundne fond
Andre fond
Disposisjonsfond
Udekket underskudd
Kapital
467.238
854.679
75.000
382.643
241.308
÷ 334.961
2.065.507
Sum gjeld og egenkapital 3.751.414
Kristiansund N., 31. desember 2001 / 3. januar 2002
Sverre Johan Svendsen Andreas Sandvik Ole Lystad
direktør formann regnskapsfører
Revidert og funnet i orden. Kristiansund N., 4. januar 2002
Eivind Glærum, reg. revisor
164.064
1.002.568
75.000
362.624
226.581
0
1.254.407
3.085.244
ÅRSREGNSKAP 2001
NORSK KLIPPFISKMUSEUNI 2001 2000
INNTEKTER:
3010 Billettinntekter
3410 Tilskudd fra fylket
3411 Tilskudd fra kulturdep.
3420 Tilskudd fra Kristiansund kommune
3610 Salg klippfisk
3611 Salg kart, krus, hefter m.m.
3612 Salg servering
3710 Tilskudd fra Nordmøre Museum
20.030,00 19.146,50
54.494,00 110.000,00
57.506,00 0
20.000,00 20.000,00
7.560,00 15.660,00
21.438,00 6.761,00
15.265,20 12.890,00
30.000,00 30.000,00
Sum inntekter 228.293,20 214.457,50
INNKJØP VARER:
4010 Varer for salg 33.688,12 40.897,81
Sum innkjøp varer
DRIFTSUTGIFTER:
6210 Vedlikehold bygning
6220 Vedlikehold anlegg
6230 Lys og varme
6250 Avgifter, trygder, forsikr.
6410 Inventar og utstyr
6430 Vedlikehold til samlingene
6450 Utstilling / undervisning
6480 Vedlikehold inv/utstyr
6490 Transport
6491 Sikring
6510 Nordmøre Museum — ref. lønnsk.
6710 Kontorrekvisita
6720 Annonser
6740 Reklame
6810 Telefon
6820 Porto/gebyr
Sum driftsutgifter
FINANSINNTEKTER:
8010 Renter av bankinnskudd
8090 Nordmøre Museum - Kulturfondet
Sum finansinntekter
33.688,12 40.897,81
15.272,82 40.908,18
28.888,26 - 1.673,00
31,399,50 2.357,00
23.727,00 16.187,00
19.936,45 15.315,30
0,00 430,50
3.555,40 3.764,50
6.547,50 360,00
609,00 1.660,50
18.366,79 12.086,00
81.616,00 82.754,00
453,50
977,50 0,00
3.386,00 246,00
2.923,50 1.861,50
135,00 196,50
240.740,72 180.253,48
213,09 794,00
34.661,81
34.874,90 794,00
180 181

GITTE TILSKUDD:
8620 Nordmøre Museum — Lønnstilsk. 15.000,00 15.000,00
Sum gitte tilskudd
15.000,00 15.000,00
RESULTAT — Årets overskudd
26.260,74 20.899,79
AVSLUTNINGSKONTI EGENKAPITAL:
8990 Årets underskudd
Sum avslutningskonti
RESULTAT
EIENDELER:
Omløpsmidler:
1030 Nordmøre Sparebank 54.56474 0,00 600,34
1035 Nordmøre Sparebank 23.62681 8.329,81
1510 Varebeholdning 15.109,00 2.171,00
Sum eiendeler 23.438,81 9.699,55
KORTSIKTIG GJELD:
2610 Nordmøre Museum
Sum kortsiktig gjeld
EGENKAPITAL:
2940 Udekket tap
2945 Disposisjonsfond
26.561,19
0,00
0,00
300,45
182
Sum gjeld/egenkapital 26.561,19 300,45
RESULTAT 0,00 0,00
Kristiansund N., 31. desember 2001 / 3. januar 2002
Sverre Johan Svendsen Andreas Sandvik Ole Lystad
direktør formann regnskapsfører
Revidert og funnet i orden. Kristiansund N., 4. januar 2002
Eivind Glærum, reg. revisor
26.260,74 20.899,79
26.260,74 20.899,79
0,00 0,00
50.000,00 10.000,00
50.000,00 10.000,00
MELLEMVÆRFTET 2001
Driftsregnskap pr. 31.12.2001
HITTIL
I ÅR
847 389
509 550
HITTIL
I FJOR
1 622 144
526 324
Salgsinntekter
Andre driftsinntekter
Kr
Kr
AVVIK
(774 756)
(16 774)
Sum driftsinntekter
Kr 1 356 939 2 148 468 (791 530)
Forbruk av innkjøpte varer Kr
Lønn
Kr
Arb.g.avg./sos. kost./ref. Kr
Avskrivninger
Kr
Tap på fordr. og avg. driftsmi Kr
Andre driftskostnader Kr
137 324
499 215
58 670
34 300
194 445
288 993
511 067
917 964
(248 867)
34 300
184 104
604 816
(373 742)
(418 749)
307 536
0
10 341
(315 823)
Sum driftskostnader Kr 1 212 947 2 003 384 (790 437)
Driftsresultat Kr 143 992 145 085 (1 093)
Renteinntekter Kr 8 002 5 649 2 352
Rentekostnader Kr 74 161 79 243 (5 083)
Overf. resultat Kr 0 (71 491) 71 491
Resultat hittil i år Kr 77 833 0 77 833
165
110
55
0
-1 10
Feb A pr
Driftsresultat - i 1000 kroner
Jun
F.
Aug Okt Des
Centrum økonomiservice AS, Konsul Knudtzons gt. 5, 6505 KRISTIANSUND N Org.nr.: 933879895
I år
I fjor
Budsjett
183

Bygninger
Inventar
Finansielle anleggsmidler
Sum anleggsmidler
Varelager
Kundefordringer
Avsetning tap på fordringer
Tilgode merverdiavgift
Andre fordringer
Kasse, Bank
Sum omløpsmidler
Sum eiendeler
Egenkapital
Årets resultat
Sum egenkapital
Annen langsiktig gjeld
Sum langsiktig gjeld
Kassakreditt
Leverandørgjeld
Skattetrekk og andre trekk
Skyldig merverdiavgift
Skyldig arbeidsgiveravgift
Skyldig lønn
Skyldige feriepenger
Påløpte kostnader m.m.
Annen kortsiktig gjeld
Sum kortsiktig gjeld
Sum egenkapital og gjeld
Mellemværfict avd. Nordmøre Museum Perioderegnskap pr. 31 12.2001
184
Balanse
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kr
Kur
Kr
HITTIL
I ÅR
1 653 410
21 700
2 087
1 677 197
131 384
418 409
(32 811)
0
48 309
23 527
588 817
2 266 014
870 325
77 833
948 158
921 751
921 751
136 590
67 503
23 311
70 178
21 551
0
54 215
22 756
0
396 105
Centrum Okonomiservice AS , Konsul Knudtwns gt- 5 , 6509 KRISTIANSUND N Org.nr.: 933879895
HITTIL
FJOR
i 684 610
24 800
2 087
1 711 497
168 773
473 876
(189 104)
34 359
42 007
28 782
558 692
2 270 189
870 325
0
870 325
974 232
974 232
221 208
39 730
22 190
0
19 563
4 263
72 326
18 845
27 507
425 632
Kr 2 266 014 2 270 189
ENDRING
(31 200 )
(3 100)
0
(34 300)
(37 389)
(55 467)
156 293
(34 359)
6 302
(5 255)
30 125
(4 175)
0
77 833
77 833
(52 481)
(52 481)
(84 618)
27 773
1 121
70 178
1 989
(4 263)
(18 111)
3 911
(27 507)
(29 527)
(4 175)
Perioderegnskap pr. 31.12.2001
Mellemværftet avd. Nordmøre Mu seum
6509 KRISTIANSUND N
Regnskapsførers kommentar:
Endelig regnskap for 2001.
Regnskapet er basert på fremlagte bilag og revidert.
Årets drift ga et overskudd på kr 77,833. - av en samlet inntekt på kr 1,356,939.
(2000: kr 2,148,468 - ned 36,84%)
Overskuddet vil bli tillagt annen egenkapital som med dette har økt fra kr
257,352 til kr 335.185. Ut over dette er det en bokført egenkapital i
bygningsmassen på kr 612,974 - etter oppskriving.
Kristiansund N., den 8.april 2002.
Med hilsen
Centrum Økonomiservice AS
Autorisert Regnskapsførerkontor
Rein Jen
Centum økonomiservice AS, Konsul Knudtzons gt. 5,6509 KRISTLANSUND N Org.nr... 933879895
185

MEDARBEIDERE I ÅRBOK FOR
NORDMØRE MUSEUM 2002
Bech, Alfred 0., f. 1934 i Kristiansund. Utdannet maskin - og
skipsingeniør. Disponent Storvik Mek. Verksted A/S og Norpro A/S.
Diverse styreverv p. t. Nestleder i styret for Sparebank 1 — Nordvest.
Pensjonist siden 1998.
Didriksen, Ole, f. 1956. Telemontør, radio/TV, Kristiansund. Meget
aktiv i Kristiansund Kameraklubb.
Farstad, Pål: Daglig leder i Nordmøre Fiskarlag fra 1990. Bosatt i
Kristiansund. Cand. mag. og adjunkt med bl.a. historie i fagkretsen.
Leder av ulike prosjekt og utvalg innenfor fiskeri, kystkultur, utdanning
og næringsutvikling. Har skrevet Nordmøre Fiskarlag gjennom 75 år
(2000). Leder av styringsgruppen for prosjektet Fiskerihistorie i intervju
og bilder, som ble avluttet i januar 2002.
Godal, Jon: f. 1937. Har siden 1970 arbeidet med utforskning av båttradisjoner,
og med offentlig støtte til slikt arbeid fra 1979. Fra 1987
har han vært tilknyttet Norsk handverksutvikling, NHU, (tidligere
Håndverksregistret) som er lokalisert til Maihaugen, men med nasjonalt
ansvar. Hovedansvarsområde har i denne sammenhengen vært
dokumentasjon og videreføring av handverkstradisjoner, særlig knyttet
til materialet tre. I praksis vil det først og fremst si ulike slags tømring
og båtbygging. En del av dette arbeidet har været knyttet til Møre og
Romsdal, mellom anna med bygging av geitbåt (Ole Skålvik, Halsa),
Nordmørslystring (Sigurd Brubæk, Nesjestranda, Romsdal) og Bremsneskrysser
(Olav Dahlen, Bremsnes, Nordmøre), reising av bukkehus
(Erling Åfløy Kleive, Romsdal ) og stavline (Olav Haugen, Kvanne,
Nordmøre). Jon Godal har skrevet flere bøker om emnet, bl.a. et fire-
bindeverk om Nordlandsbåten og Åfjordsbåten (1990, Tre til kleding
og kleding (1994), Beresystem i eldre norske hus (1994), Tre til laft og
reis (1997), Skisser og fabuleringer kring handverkspedagogikk (stensil
NHU 1999) Tre til båtar (2001). Fra august 2002 prosjektansatt ved
Nordmøre Museum.
Gimnæs, Peder Olaus (1879-1966)
Underoffiser og fanejunker. Bosatt på Gjemnes på garden Solstad, og
ble derfor også kalt Peder Solstad. Han var slektsinteressert og samlet
mange opplysninger om slekten. Han hadde en militær løpebane og tok
i 1895 eksamen ved Trondhjems Underoffiserskole. Han var med i herredsstyre
og formannskap, var revisor i Gjemnes kommune og hadde
mange verv.
Kulø, Gunnar (1914-1988)
Født på Wangsholmen i Herøy kommune i Nordland. Kom til
Kristiansund sammen med sin mor 7 år gammel. Arbeidet ved flere
fiskeribedrifter i Kristiansund (bl.a. Backer og Heide) som kontorist i
mange år, og var fiskeoppkjøper i Lofoten under krigen. Ansatt i Feitsildfiskernes
Salgslag i Kristiansund . I 1956 ansatt som overvraker i
Ålesund ved Statens Vrakervesen fram til 1962, da han ble overvraker i
Kristiansund ved Statens Vrakervesen (senere tittel: Distriktsinspektør
ved Fiskeridirektoratets kontrollverk avd. Kristiansund) til han gikk
av for aldersgrensen 1985. Representant for Kristelig Folkeparti både i
formannskap og bystyre rundt 1966.
Loennechen, Christian (Harald) (1863-1956)
Oppvokst i Loennechengården, der Kristiansund Rådhus i dag står. 9
søsken. Han var først jungmann på Knudtzons barker Catharina og
Marie, og gikk seinere inn i sin fars forretning, som han overtok 1898,
etter utdannelse i Hull i England. Han drev tønnefabrikk, trandamperi
og klippfiskproduksjon, og var den første som begynte med eksport av
fersk fisk til Hull og Hamburg. Hans far Iohan Christian Loennechen
(1836-1924) var skipsreder, klippfiskhandler og bøkkermester i Kristiansund,
selv bøkkersønn fra Bergen.
1 86 187

Neeraas, Hans Martin (1858-1923)
Likningssjef i Kristiansund, leilighetsdikter og lokalhistoriker. Kasserer
i Spareskillingsbanken, kommunerevisor, formannskapsmedlem for
Ap. Har utgitt bl.a. Kristiansund Arbeiderforening 1850-1900, Kristiansund
i ældre og nyere tid, 1906, Christiansunds Mandssangforening
gjennom 50 år, 1922. Hans privatarkiv er på Nordmøre Museum. Hans
far var kjøpmann, politiker og redaktør Hans 0. Neraas (1825-1891).
Seter, Margrete
f. 1953, Lærer, hobbyskribent og lokalpolitiker fra Halsa. Oppvokst i
Fjærvika ytterst på Halsahalvøya, som voksen bosatt på Hendset i Valsøyfjord.
Har bidratt med petit-artikler i Tidens Krav og vært kåsør i
lokalradioen. Har skrevet mange visetekster med tema fra kyst og sjø,
som Kolbjørn Botten har satt tone til og brukt i kystkabareter og på CD.
Aktiv i ro- og veteranbåtmiljøet i Valsøyfjord, jobber dette skoleåret
deltid med prosjekt Geitbåtmuseum.
Svendsen, Sverre J., f. 1949 i USA. Mag. art. etnologi UiO 1988.
Direktør ved Nordmøre Museum fra 1992.
Werring, Henri Tuxen f. 1926. Oppvokst i Kristiansund, filologisk
embedseksamen, journalist i Møre Dagblad og Morgenbladet, adm. dir.
ved Bankakademiet 1982-89, leder for flere høgskoler innen informasjon
og teknologi. Rektor ved KA-skolen, personaldirektør i Kreditkassen.
Forfatter av mer enn 30 bøker, bl.a. biografier og fagbøker innen
personaladministrasjon og ledelse samt yrkesetikk. Rådgiver for International
Biographical Centre, er tildelt "The american order of excellence".
Arbeider med en doktorgrad om dikteren Alf Larsen.
Vatn, Edvard, f. 1885, d. 1953. Kom fra Vatn i Straumsnes. Arbeidet
som lærer bl.a. i Frei, Sunndal og Kjerringøy, før han ble ansatt som
lærer i Kamsvåg skolekrets i Straumsnes i 1919. Her arbeidet han til
1947.
188
Nordmøre Energiverk AS
NORDMØRE
ENERGIVERK
Hovedkontor:
Postboks 2260, 6503 Kristiansund N.
Telefon: 71 56 55 00
Telefaks: 71 58 15 21
E-post: neas@neas.mr.no
www.neas.mr.no
Helt naturlig
Tollåsenga Produkter
Politimester Bendixens gate 49
Postboks 392
6501 Kristiansund N
Tlf. 71 67 49 52
E-post
tollasenga@kristiansund.kommune.no
189

190
Kom og se
vår store utstilling av sanitærutstyr.
Her finner du nettopp det du skal hai
Bademiiila
ØIVIND LYSTA AS
INDUSTRIVEIEN 4B - 6517 KRISTIANSUND
TLF. 71 57 25 10
1(1.11 3 1 5 1:151(13t1T11(1(1EN AS
BØIFOT
BØIFOT
~11~14« a‘t
auroRistar tliNsrAllATØR
AUT. ELEKTROENTREPRENØR • AUT. TELEINSTALLATØR
Installasjon, vedlikehold og service:
BOLIG • INDUSTRI • SKIP
Freiveien 24, 65 I I KRISTIANSUND N.
Telefon: 71 67 09 55
ETFIRMAI BØIFOT - 9 , ~~
LOKALHISTORIEBØKER
fra Kristiansund og Nordmøre
får du hos oss
ARK Sverdrup
Kaibakken
Telefon 71 57 09 60 — Fax 71 57 09 70
E-post: sverdrup@arkbokhandel.no
www.sverdrupbok.no
191

192
'i.swerestaurant
Spisestedet med det beste fra havet
og den hyggeligste atmosfære
SPESIALITET: BACALAO - BLANDABALL
• Klippfisk i mange varianter
• Fersk fisk etter tilgang • Kjottretter og Pizza
UTESERVERING OM SOMMEREN
Tlf. 71 67 87 78
Catering: Smorbrod og småretter til moter. servering ved overtid og hjemmeselskap.
Snitter - Middager - Koldtbord - Havets Festbord - Sildeanretninger -
Laksefat / roket, gravet - Spekemat - Bolinos
E-post: loevold@online.no / www.sjostjerna.no
Regionbanken
Banken ble etablert i 1835 som den første mellom
Bergen og Trondheim. Opp gjennom årene har vi vært
en sentral støttespiller for utviklingen på Nordmøre. I dag
er SpareBank 1 Nordvest regionbank for Møre og Romsdal.
Telefon: 71 58 00 00
E-post: nordvestgsnv.sparebank1.no Internett: www.snv.no
SpareBankr)Nordvest
-(4T INDUSTRIKOPI A.S
KONTORVEIEN 2, 6517 KRISTIANSUND N.
TLF. 71 58 14 82 — FAX 71 58 14 40
FOTO
Alt i kopiering - også i farger
Nedre Enggt. 19, 6509 Kristiansund N.
Telefon/fax: 71 67 29 78
HOTELL KRISTIANSUND
R A I N B O W
H O T E L S
6509 Kristiansund N., Norway
Telefon (47) 71 57 03 00 Fax (47) 71 57 03 10
GLASSMESTER
ANTON SOLBJØR
HAUGGT. 21, 6509 KRISTIANSUND N. — TELEFON 71 56 67 60
193

fotografen
ROGER HASSELØ
SKOLEGT. 10 , 6509 KRISTIANSUND N.
TELEFON 71 58 75 80 • TELEFAX 71 58 75 81
_ Tiohus
HOPEN PÅ GOIVIA
ÅPEN: KL. 10-19 (15)
TELEFON 71 58 84 00
Comfort
Comfort Hotel Fosna
Kristiansund
Telefon 71 67 40 11 - E-post: booking.fosna@comfort.choicehotels.no
Den norske Bank
Vi har muligheten — du har valget!
Besøksadr.: Nedre Enggt. 6, Kristiansund
Hauggt. 15, 6509 Kristiansund N.
Telefon 71 67 17 70
Silketrykk på Glass,
Porselen, T-skjorter,
Vinyl og Tekstiler.
i 6 - 7 -162 ? . ,.
1
10 ›- KRISTI Hjemmeside:
'
http://homac2i.net/michpott
FISKEREDSKAPSFABRIKK
6520 RENSVIK, Postboks 27, 6501 Kristiansund N.
Telefon 71 52 51 55 — Telefax 71 52 53 10
egur nyviy
1 ()4 195

Vågeveien 4,
6509 Kristiansund N.
❑❑ I013❑❑ [ o< LI
iN❑❑❑ IO❑❑❑ C
Luo❑❑❑❑❑❑❑ 1k
- deg i By n -
I
ISTIANSUND
SENTRUM
KLÆR FOR HELE FAMILIEN
CUBUS
Sentralbord
71 58 73 70
NISJA STORGT. NS
STORGATEN 2,
6509 KRISTIANSUND N.
TELEFON 71 67 20 88
MIDT I KAIBAKKEN
BACKER
Telefon 71 58 08 00
Nordmorskafeen
Inneh. Inger J. og Geir Gimnes
Fosnagt. 3, 6509 Kr.sund N.
Telefon: 71 67 45 47
Postboks 750, 6501 Kristiansund
Telefon 71 58 78 50 • Fax 71 67 71 82
agee
GULLSMEDEN I GÅGATA
6509 KRISTIANSUND N. — TLF. 71 67 14 27
SMIA
Fiskerestaurant
Smia Restaurant og Catering AS
Fosnagt. 30b, 6509 Kristiansund
Telefon: 71 67 11 70 - Telefax: 71 67 11 58
196 197

SOUVENIR & GAVEARTIKLER
Stort utvalg i souvenirer, T-skjorter.
sten og stensmykker, flagg, merker,
skinn og kongetinn.
Kaibakken i — Tlf. 71 67 06 64
nordmøne museum
Bøker /heftet til salgs
ved Nordmøre Museum
Årbøker for Nordmøre Museum 1995-2001 pr. stk. ............. kr 1 30,-
Gjertsen, Karl Ragnar 1992: Bacalao superior -
sin espinas. Om tilvirkning av klippfisk.
(Nytt opplag av særtrykk 1999) ................................................ kr 35,-
198 199

200
Bøker /hefter til salgs
ved Nordmøre Museum
Husby, Egil 1981:
Reperbaner og repslageri i Kristiansund (innbundet) ............. kr 100,-
Uinnbundet utgave .................................................................... kr 40,-
Hoem, Arne I. 1977:
Kristiansund og Nordmøre i gamle dager ............................... kr 60,-
Nordmøre Museums temabok 1998:
God gedigen musikk av Odd Williamsen.
Kristiansund Symfoniorkesters historie ................................. kr 130,-
Årbok for Nordmøre Museum 1998 og
God gedigen musikk, samlet ................................................... kr 200,-
Mehlum, Marit Holme 1994:
Blikkenslagerhåndverket i Kristiansund ................................. kr 30. -
Mehlum, Marit Holme 2000:
Seterbruket på Nordmøre .......................................................... kr 200,-
Svendsen, Sverre J. 1994:
Bøkkerhåndverket i Kristiansund 1865-1940 ........................ kr 250.
Ep1 14.4,
Reperbaner og repslageri
i Kristiansund
Blikkenslagerhånduerket i
Kristiansund
Blåtkenslager Arne Eim,.
Bliktonder
KRISTIANSUND
OG NORDMØRE
r GAMLE DAGER
SETERBRUKET
PÅ NORDMØRE
11,1111' .■11 /IIIIIA 11
ODD W. W1.1.151,4
GOD GEDIGEN MUSIKK
`Xxisii4misnu,S,Imuolhes.
8 , 0 ÅR 1999
I KRI I'1
1• 1f)