Håvard Rem

Håvard Rem 

Et intervju om kjærlighet, 

som ender med dødsfall. 

Tekst og foto: André Løyning

Print ut + stift her og her så blir det lettere å lese 

Nysgjerrighet, del 3. 

Oslo, 18, juli 2010 

Hva er kjærlighet? Hvorfor vet man så lite om det? Og hvorfor er den så 

vanskelig? 

For å finne svar oppsøkte jeg Håvard Rem, som forfatter har jobbet med 

disse spørsmålene i nærmere 35 år, blant annet ved å oversette Shakespeare-klassikeren 

Romeo og Julie til norsk. 

Det tok fire måneder fra vi gjorde intervjuet til jeg orket å høre på opptaket 

og begynne utskrivingen. Det var store ord som ble sagt, som gjorde 

enormt inntrykk. 

Når jeg nå skriver dette, føles det som om det var i går. Lyden fra diktafonen 

tar meg rett tilbake til spisestuebordet på Notodden, med rødvinsklunk, 

cigar-hoste og lav visesang i bakgrunnen. Lite viste vi da om hvor 

fatal slutten skulle bli... 

God lesning! 

André Løyning 

Dette intervjuet har ingen oppdragsgivere og er skrevet kun for å 

publiseres bloggen min. Les flere intervjuer på andreloyning.com

Notodden, en februarkveld 2010: Et par begynner å krangle på et utested. Noen 

timer seinere dreper han henne. Har de noe til felles med Romeo og Julie? 

- Jeg vokste opp på søttitallet på et industristed 

hvor folk giftet seg når de var tjue år gamle. Det 

var normen. Nå ser jeg at i dag er det ikke så enkelt 

for mange unge mennesker. De utsetter de valgene 

til de blir tredve og mer. Da jeg giftet meg 

første gangen, og fikk barn første gangen, så hadde 

jo jeg med meg hele den bagasjen om at sånn er 

det. Dette skal vare hele livet, og man skal forplikte 

seg på hverandre inntil døden skiller en ad. Men 

man kommer jo til dette «Romeo og Julie»-møtet 

med ganske forskjellig bagasje. Min personlige 

bagasje var på mange måter ganske tøff. Jeg ville 

nok forplikte meg, men jeg hadde også noe i meg 

som gjorde at jeg ikke stolte på andre mennesker og 

ikke var til å stole på selv. Kanskje fordi du ikke er 

laget for den type livslangt forpliktende forhold. I 

dag er folk mye mer oppmerksom på at de kanskje 

ikke er laget for sånt. Derfor reserverer de seg, og 

går kanskje aldri inn i noe. Det er også ganske trist. 

Jeg tenker: Det er bedre å mislykkes enn aldri å 

våge det. Hva er grensen for å gå inn i det? Det 

er ikke når vi sier ja til en prest eller sorenskriver. 

Grensen for å gå inn i det er når vi lager barn. Når 

blir forholdet forpliktende? Er det når vi setter en 

ring på fingeren? Nei, det er ikke det. Det er når vi 

får et barn som vi har felles ansvar for. Jeg har de 

siste årene reist i et 20-30-talls land i Afrika, Asia 

og Sør-Amerika, der fødselsraten ikke er som i Europa, 

1,2 i Italia og 1,9 i Norge, men der den er 5 

og 6, i land som Angola, Rwanda og så videre. Det 

er ingen grunn til å ikke romantisere det. Når faktorer 

som sult og sykdom var blitt fjernet, møtte jeg 

mange lykkelige mennesker. Hvorfor? Jo, når man 

møter mennesker som har kommet langt i livet og 

oppnådd ganske mye, ting man kanskje bare kan 

drømme om, så er det viktigste for dem ofte barna. 

I dag er det sosioøkonomiske nåløyet for trangt. Vi 

kan ikke ha et samfunn hvor potensielle svangerskap 

blir tvunget gjennom samme slags aerodynamiske 

vindtunnel som moderne biler. La oss lage et 

samfunn hvor vi har en lav terskel for at barn blir 

skapt. 

n 

Intervjuet starter for omtrent et halvt år siden, en 

kald januarkveld nær Grünerløkka i Oslo. Det er 

snø i lufta og is på bakken. Det summer utenfor et 

gammelt fabrikklokale nede ved Akerselva. Årets 

største hype skal vise seg å innfri forventningene 

på konsertstedet Blå. Det er de skolerte musikerne i 

jazzbandet Shining som for en tid tilbake begynte å 

fikle med metall-sjangeren, og de siste to månedene 

har det knapt vært snakket om annet i hovedstadens 

musikkmiljø. Før konserten spiser jeg middag med 

en av bookingsjefene på utestedet. Midt under middagen 

ringer mobilen hans. 

«Billettsystemet har falt sammen. Hvor mye tror 

du vi har forhåndssolgt?» 

Lokalet tar 350 gjester. Han gjetter 250. 

«Ok, da selger vi 100 billetter på døra». 

Det selges 150 billetter på døra. Litt seinere er 

billettsystemet tilbake. Det forteller at lokalet 

egentlig var utsolgt. Nærmere 500 mennesker 

fyller Blå til randen. Utenfor er det 20 kuldegrader. 

Inne nærmer temperaturen seg 40 grader. 

Det er umulig å bevege på seg. Svetten renner fra 

veggene. Det er rett og slett ikke mulig å komme 

seg bort til baren for å kjøpe øl eller vann. 

Shining har under ledelse av vokalist, gitarist 

og saksofonist Jørgen Munkeby tidligere vært 

Håvard Rem: Om kjærlighet - side 3

et anerkjent jazzband med utspring fra Musikkhøgskolen 

i Oslo. Bandet har tette bånd til Jaga 

Jazzist, blant annet gjennom en del utveksling av 

bandmedlemmer. Men alltid med Munkeby i spissen. 

Shining har tre-fire album bak seg, har turnert i 

Europa og spilt litt rundt omkring. Nå er de noe annet. 

Et annet Shining. Munkeby har utforsket svartmetallsjangeren 

og tilført den jazzens elementer. 

Han har tatt det beste fra fire tiår med metall, tilført 

det den musikalske perfeksjonismen fra jazzen og 

skapt sin egen sjanger: Black Jazz. Med seg har han 

noen av landets mest rutinerte musikere. Platen har 

blitt mastret i David Lynchske omgivelser i Mulholland 

Drive, av mannen som har satt prikken 

over ien for internasjonale storsuksesser som Marilyn 

Manson og Nine Inch Nails. 

En av de første musikkanmelderne som fikk høre 

platen var min tidligere kollega Harald Fossberg. 

Etter å ha hørt de to første låtene, reiv han av seg 

hodetelefonene og utbrøt: 

«Fyyyy faaaaen! Dette er det villeste jeg har hørt. 

Mer!!!». Terningkast seks. Og nå, et overfylt konsertlokale 

som koker. Det er metallfolk, jazzfolk, 

nerder med allværsjakke, musikkbransjefolk og andre 

nysgjerrigperer. Bandet går på scenen. 

«Hello. We are Shining from Norway», introduserer 

Munkeby. Er det litt rart at han skal introdusere 

bandet på engelsk? Ikke i det hele tatt. Ryktene har 

spredd seg langt utenfor landets grenser. 

Foran den ene baren møter jeg forfatter Håvard Rem. 

Han er ikledd frakk lang frakk og skjerf. En måned 

i forveien hadde Dagsavisens Bernt Erik Pedersen 

skrevet en sak om Rems neste bokprosjekt. Norsk 

svartmetalls historie. 

Rem drar fram en av sine mange små, gule notatbøker 

og spør meg om jeg vet hvor mange som er 

i lokalet. Av sikkerhetsmessige grunner tror jeg det 

tallet ble holdt tilbake, men jeg sladret likevel. Han 

var her for å avslutte boken sin. Shining var siste 

kapittel, og også en milepæl i metallhistorien. Når 

selv flinkiser fra musikkonservatoriet hadde begynt 

å tukle med en sjanger som tidligere kun var 

forbundet med kirkebrenning og drap, ble det en 

naturlig plass å avslutte boken «Innfødte skrik». 

- Skal jeg prøve å ordne deg et intervju, spør jeg. 

Han blir overveldet og takker ja. Gjennom felles 

bekjente viste det seg at jeg kjenner manageren til 

Shining. Det ordner seg. Han møter bandet etter 

konserten, og gjør et lengre intervju med Munkeby, 

som blir siste kapittel i boken. 

Drøyt et halvt år senere har Shining vunnet en 

million kroner av A-ha, fått et internasjonal hype, 

turnert store deler av verden, blitt hyllet i verdens 

største musikkmagasiner. «Innfødte skrik» har fått 

mye oppmerksomhet i norsk media, spesielt etter at 

Varg Vikernes gikk ut og slaktet den og pekte på en 

rekke faktafeil. Et par faktiske feil ble rettet, men 

de fleste avvist. Kranglen gikk åpent i store aviser 

som Verdens Gang, Dagbladet og Bergens Avisen. 

Det hindret likevel ikke Kulturrådet å kjøpe inn boken 

til landets biblioteker, hvilket sikrer forfatteren 

et betydelig mye bedre honorar. 

Håvard Rem spør hvordan han kan få takke for intervjuavtalen. 

Takken er det intervjuet du nå leser. 

7. februar 1977. Samme året som Frp blir grunnlagt, 

Star Wars har premiere, og USA sender Voyager 

1 og 2 opp i rommet. Håvard Rem fyller 18 år. 

Han går til rektor og gir beskjed om at han slutter 

på skolen. Nå er han myndig. Han skal bli forfatter. 

Samme året utkommer hans første diktsamling 

«Kall på heltene». Trettitre år seinere kan han konstantere 

at det gikk slik han hadde planlagt. 

Hvem er han egentlig? De fleste har hørt om Håvard 

Rem i en eller annen sammenheng, men har 

vanskelig med å plassere ham. Det er kanskje 

ikke så rart. Som forfatter er hans karriere svært 

uhåndgripelig. Han har språket som sitt verktøy, og 

har gjort alt tenkelig med det. Han har en lang rekke 

bøker på samvittigheten, en enda lengre rekke 

sangtekster for landets mest profilerte musikere, i 

tillegg til å ha oversatt en del dramatikk. 

Det siste året har Håvard Rem utgitt tre bøker: En 

bok om togreiser rundt hele verden, en bok om prestesønnen 

Bjarte Baasland som gamblet bort 60 

millioner på kort tid, og en bok om norsk svartmetalls 

historie. Men det slutter ikke der. 

I slutten av januar har Rem booket to netter på 

Grand Hotel i Oslo, til seg og sine to barn. De er 

på bytur for å se teater. På fredagen er det premiere 

på den velkjente Shakespeare-stykket «Romeo & 


Julie» på Nationaltheatrets hovedscene. På scenen 

står de fremste skuespillerne i teatrets ensemble. 

Dagen etter er det ny premiere, men denne på Oslo 

Nye Teater. Også her på hovedscenen. Stykket er 

musikalen «Spring Awakening». Begge disse stykkene 

har en ting til felles. De er oversatt av Håvard 

Rem. Seinere samme året har han to nye teaterpremierer 

på samvittigheten. 

Det var på midten av nittitallet Håvard Rem tok 

steget ut fra litteraturen og inn i rampelyset. Han 

var allerede en anerkjent lyriker, med et femten års 

forfatterskap bak seg. Rem ble utgitt av anerkjente 

Cappelen og hadde figurert som hovedanmelder i 

Aftenposten. Noen av hans prosjekter som hadde 

fått mest oppmerksomhet var hans gjendiktninger 

av Leonard Cohen og Bob Dylan. Med sangernes 

personlige godkjennelse. I tillegg har han også 

et par biografier bak seg, blant annet om fotballspilleren 

Erik «Myggen» Mykland som solgte over 

40 000 eksemplarer. 

Så kommer Morten Harket. a-ha-vokalisten er 

Norges første verdenskjente superstjerne, med millioner 

av solgte plater. Siden gjennombruddet på 

midten av 80-tallet har gruppa toppet alle verdens 

hitlister og turnert i land man aldri har hørt om. a-ha 

var så store at man nå, over tredve år seinere, knapt 

makter å forstå det. I 2009 melder a-ha at de planlegger 

å legge opp, i 2010. Dette blir andre gangen 

de legger opp. Men først skal de på verdensturné. 

I løpet av året skal de spille for over 100 000 publikummere 

bare i Norge. I tillegg kommer USA, 

Russland, Tokyo, Mexico... 

Men tilbake på 90-tallet har bandet fått en knekk. 

Suksessen er fallende. Bandet preges av mye uenighet 

og krangling. Vokalist Morten Harket lukter 

på en solokarriere. 

Dette er midt i platebransjens absolutte gullalder, 

og bandet som har vært pengehester gjennom et 

tiår er på synkende kurs. Trolig er det mye penger 

involvert når a-has frontfigur prøver å gå solo. 

Gjennom tiden i a-ha har han vært under ledelse av 

Paul Waktaar-Savoy, som har skrevet det meste av 

musikk og tekster. Paul har allerede gått solo med 

bandet Savoy, sammen med sin kone, og gjør en 

viss suksess med dette. Vel, produsenter kan kjøpes 

og musikere kan leies. Det er bare ett problem. 

Sangtekstene. 

I 1991 utga Rem diktantologien Poetenes evangelium, 

en evangelisk diktsamling som siden ble tonesatt 

av Øivind Varkøy og sunget av Morten Harket. 

Platen med sammen navn ble utgitt i 1993 i regi av 

av Kirkelig Kulturverksted. Det var slik de møttes 

første gangen. Platen ble ingen suksess (altså platen 

solgte ikke mer enn antologien), men samarbeidet 

ga tydeligvis mersmak. Da Harket blir spurt om å 

gjøre en soloplate på engelsk, er Håvard Rem en av 

de første han ringer. Duoen etablerer en base i Los 

Angeles der de drar for å skrive låter og tekster. Resultatet 

er platen «Wild Seed» som kom ut i 1995. 

Den selger 200.000 eksemplarer i Norge, noe som 

er veldig mye. Men internasjonalt funker det ikke 

helt. Her til lands blir det spellemannspris blant annet 

for låta «A Kind of A Christmas Card», skrevet 

av Rem og Harket. Rem er tilbake i rampelyset. 

Året etter følger Harket opp med den norskspråklige 

«Vogts Villa», også denne i samarbeid med Rem. 

Platen blir ingen suksess. Samarbeidet slutter her, 

mens vennskapet fortsetter. Siden skal Rem sette 

ord til toner fra artister som Vamp, Sivert Høyem 

og Jan Ove Ottesen fra Kaizers Orchestra. 

Blant personene som har blitt portrettert av Håvard 

Rem finner vi i tillegg til «Myggen», predikanten 

Aril Edvardsen og den omstridte advokaten Tor Erling 

Staff. I tillegg har Rem forfattet bøker om den 

danske forfatteren Søren Kierkegaard, eks-biskopsønn 

og svindler Bjarte Baasland og den ikke helt 

ukjente sangeren Bob Dylan. 

Uansett, mest sentralt i hans forfatterskap er det som 

gir minst oppmerksomhet og minst inntekt. Diktene 

og versene. Lyrikken. Det har blitt nærmere femten 

diktsamlinger siden debuten «Kall på heltene» i 

1977. Siden den gang har Håvard Rem utgitt alt fra 

tekstmeldinger til sangtekster, poesi, dramatikk, 

biografier, og sakprosa. Men aldri fiksjon. 

En måned før møtet med Rem på Blå, hadde jeg 

møtt en jente. Jeg trodde jeg var forelsket, men visste 

ikke helt. Hvordan vet man egentlig det? Hva er 

egentlig kjærlighet? Og hvem vet sånt? 

En av de som i hvert fall forholder seg mest til 

temaet må vel være forfattere? Jeg utfordrer Håvard 

Rem på et intervju om emnet, med utgangspunkt 

i hans forfatterskap. Seks uker etter møtet 

på Blå sitter jeg på bussen til Notodden. 


Timeekspressen fra Oslo passerer over Meheia. 

Solen er på vei ned bak skogen i horisonten. Himmelen 

er i ferd med å brenne ut, men akkurat nå 

er den flammende oransje og rosa. Den siste delen 

av turen, etter Kongsberg, er nesten bare skog. Det 

ligger et litt skummelt mørke over Notodden, ikke 

bare på kvelden meg også på dagtid. Det er nok 

ikke uten grunn at mye mørk musikk kommer herfra. 

Notodden, kjent for blues og svartmetall. Rånere 

og barbråk. Mandagsutgaven av lokalavisen 

Telen skal som vanlig inneholde notiser om fyll og 

vold. Men den kommende mandagen skal den også 

omtale et drap begått denne lørdagskvelden. 

Turens ærend er en prat om kjærligheten. Det føles 

merkelig at svar på store spørsmål kan befinne seg 

her, omgitt av bekmørke skoger. 

Bussen er halvfull av fraflyttede notoddeninger på 

vei hjem denne lørdags ettermiddagen. Denne dagen 

er spesiell for Håvard. Det er finalen i Melodi 

Grand Prix. Metallbandet Keep of Kalessin er blant 

favorittene. Dersom de vinner, blir de historiske. 

Da må det selvfølgelig med i boken. «Innfødte 

skrik» kan ferdigstilles etter denne kvelden, og nå 

butikkhyllene i rute i midten av mars. Den store 

bunken A3-ark på bordet er det siste utkastet av 

boken. Coveret er klart. Rem har brukt samme de- 

«Litteraturen har den 

enkleste logistikken 

av all kunst» 

signer som lagde coveret på Shining-platen «Black 

Jazz». Tilfeldig? Neppe. Det er enda en grunn til at 

denne dagen er spesiell. Dagen etter fyller Håvard 

Rem 51 år. 

Han serverer komper. Av den vestlandske sorten. 

Til tross for hans opphav på Sørlandet har han aldri 

lært seg å lage komper. Noe han tydeligvis angrer 

på. Rem er født i Oslo, med mor fra Vennesla 

utenfor Kristiansand. Han er oppvokst i Eydehavn 

og Arendal. Han har bodd store deler i Oslo, men 

har omsider trukket seg tilbake til endestoppet på 

Timeekspressen: Notodden i Telemark. 

n 

Er din fornemmelse av lykke annerledes 

enn fabrikkarbeiderne som aldri forlot 

Eydehavn? 

- Noe av det vanskeligste jeg har opplevd i livet 

har vært mennesker som har hatt behov for å sammenlikne 

seg selv med andre, for eksempel meg. 

Da føler jeg at slaget er tapt før det er begynt. I mitt 

liv med teksten har jeg sluppet å sammenlinke meg 

selv med andre. Jeg har fått lov til å ha gleder og 

sorger som jeg er aleine om, som har en egenverdi 

som jeg ikke trenger å sammenlikne med noen. 

Har du møtt gamle kjente som har forsøkt å 

imponere deg med noe de selv har skrevet? 

- Ja. Litteraturen har den enkleste logistikken av 

all kunst. Du trenger ikke et band og et studio. Du 

trenger ikke et svært filmteam. Du trenger ikke engang 

staffeli. Derfor er litteraturen lavterskel. Også 

fordi vi alle har minst ni år med systematisk undervisning 

i skrivekunst. Vi har ikke tilsvarende ni 

år med tonekunst-, filmkunst- eller malerkunstopplæring. 

Alle kan i prinsippet skrive, og alle har 

tilgang på den logistikken som skriving krever. Det 

er en omvei til spørsmålet. Selvfølgelig, skriving er 

nettopp noe folk tyr til i vendepunkter i livet sitt. 

Når en som har vært ingeniør i tjue år kommer opp 

i en eksistensiell krise, så begynner han ikke å lage 

en spillefilm, men han begynner kanskje å skrive. 

Dette er et vel så spennende utgangspunkt for 

skriving som karriereforfatterens. Det finnes gode 

eksempler på folk som har begynt å skrive i godt 

voksen alder, og levert bra ting. Heldigvis. Men igjen, 

det blir litt som å skulle stake ut en ny karriere 

når du er førti. Du har disse invisteringsårene, for 

akademikere er det de fem-seks årene med studielån. 

For en kunstner er det ofte den etableringsfasen, 

hvor du lever fra hånd til munn. Det er ikke 

alle førtiåringer som kan leve fra hånd til munn, 

fordi de har en mye mer krevende livssituasjon. 

Hva hadde det gjort med litteraturen dersom 

man som forfatter måtte skrive i syv år før 

man i det hele tatt ble vurdert av forlagene? 

- Sånn var det en gang. Da jeg debuterte på 70-tallet 

var det helt annerledes. Folk gikk ikke rundt og ville 

bli kunstnere. Det har skjedd en veldig forandring 

på dette området, og den begynner å bli så merkbar 

også fordi den begynner å rokke ved hele tilbudet 

og etterspørselen. Tilbudet på litteratur, tilbudet på 

musikk, tilbudet på visuelle uttrykk begynner snart 

å bli større enn etterspørselen. 


Hadde man andre hensikter med å skrive 

den gangen? 

- Jeg husker en voksen person i mitt nærmiljø, da 

jeg tok valget om å slutte på skolen for å bli forfatter. 

Han tok meg til side og sa «Håvard, du er ikke 

idealist, du er individualist». Så jeg tror nok ikke 

motivene var annerledes. Det var like mye egotripp 

fra min side. Forskjellen er at i dag er det mange 

flere som har den egotrippen. Hvis du hører på unge 

folk som i Idol-sammenheng, så virker det som om 

flertallet har den kunstner- og celebritetsdrømmen. 

Vil Karl Ove Knausgårds kamp sette et punktum 

for den selvutleverende litteraturen eller 

vil den frambringe mer? 

- Jeg tror han vil åpne for mer. Da tenker jeg ikke på 

det negativt eller positivt, men mer deskriptivt. Jeg 

tror Knausgårds prosjekt allerede har vært i gang 

lenge, men kanskje utenfor Kulturråds-litteraturen. 

I blogger og sånt. Kanskje er hans prosjekt bare et 

uttrykk for at skillene mellom seriøs litteratur og 

blogging er i ferd med å viskes ut. Noe som er en 

naturlig utvikling. Til det bildet hører det også at 

Norge har vært spesielt tilbakeholdent med selvutleverende 

litteratur. 

Hva skyldes det? 

- En litt lavere temperatur i den kollektive kommunikasjonen. 

Fordi vi er for snille eller for flinke? 

- Eller fordi vi er for få? 

Vi klunker i en ny runde vin. Rød. En australsk 

Banrock Station, treliter. I bakgrunnen summer 

svenske Oscar Danielson. Klokken har så vidt 

passert midnatt. Kvelden har så vidt begynt. 

Hvordan ble det til at du oversatte Shakespeare? 

- Det begynte i 1985 da jeg utga en samling egne 

dikt, «Bak dør på gløtt» med blant annet gjendiktninger 

av Bob Dylan. Dikt i bunden form. Den fikk 

oppmerksomhet, og da fikk jeg forespørsel fra et 

teater om å prøve meg på Sheakespeare fordi det 

også er i bunden form. Det var på et tidspunkt der 

jeg var en av de få i en ny generasjon som skrev i 

bunden form. 

Du hadde knapt skrevet i ti år før du blir bedt 

om å oversette en av verdens største dramatikere? 

- Mm. Dette var midt på åttitallet. Etter tyve år med 

modernistisk kunst, poesi og malekunst, begynte 

en tilbakevending til de klassiske uttrykkene. Du 

fikk Odd Nerdrum som gjenopplivet det figurative 

i malerkunsten. Du fikk Erik Fossnes Hansen som 

grep tilbake til den klassiske romanen. Den gamle 

sørlandshus-arkitekturen fikk sin tilbakekomst. Jeg 

ble en liten brikke i det åttitalls-bildet ved at jeg 

førte de gamle versformene tilbake i poesien. Derfor 

hadde jeg gode forutsetninger for å gyve løs på 

Shakespeare. Det er nå tjuefem år siden. Jeg har 

puslet mye med gjendikting i alle disse årene, som 

et slags sideprosjekt. Også mye på grunn av at jeg 

har håndverket inne. Det er litt som scrabble for 

viderekomne. 

Hva har «Spring Awakening» og «Romeo & 

Julie» til felles? 

- Den umulige kjærligheten. 

Hva gjør den så umulig? 

- Hvis vi skal se på det i et stort historisk perspektiv, 

så handler det om platonisme. Den platoniske 

kjærlighetstanken handlet om at man forestilte seg 

at i ideenes verden så fantes mann og kvinne som 

et helt vesen. Men når dette vesenet skulle bli født 

på jorden, måtte det splittes i to; som en mann og en 

kvinne. Derav uttrykket «den ene rette». Når disse 

to som hadde vært en enhet i ideenes verden så 

hverandre, da skjedde det samme som i Romeo og 

Julie. Da visste de at «dette er den enheten jeg en 

gang var en del av». Så er moralen i begge stykkene 

at på jorden så lar ikke den totale kjærligheten seg 

virkeliggjøre. Det er en veldig vestlig tankegang. I 

hebraisk og arabisk så har du ikke denne oppdelingen 

i sjel, kropp, ånd og legeme. Det hebraiske 

ordet for ånd og sjel er pust. Det fysiske. Denne 

veldige platonske ideen om at det egentlig finnes en 

åndelig og en jordisk virkelighet, som aldri som kan 

bli så perfekt som den ideelle, det er en tankemåte 

som du ikke finner for eksempel i Midtøsten. Der 

finner du også en mye mer praktisk tilnærming til 

kjærligheten, som jeg tror vi har mye å lære av. 

Den finner du også på bygda. En av de viktigste 

erfaringene mine var som nittenåring, da jeg flyttet 

til Nordfjord og var gårdsgutt ett år på et ganske 

gammeldags gårdsbruk. Jeg så arbeidsfordelingen 

mellom bonden og bondekona, hvordan de utfylte 

hverandre og hvordan de begge var nødvendige for 

at dette prosjektet skulle gå rundt og gå videre fra 


forrige generasjon til neste. Både forrige og neste 

generasjon var representert i storfamilien, med 

bestemor og barn. Da skjønte jeg at kjærligheten 

er veldig mye hva livet og omgivelsene legger opp 

til. 

Statistikken tyder på at folk ikke klarer å holde 

sammen. Det til tross, er likevel «Romeo 

og Julie»-kjærligheten fra 1595 et større ideal 

enn den gang. Ble vi for individualistiske? 

- Vi har blitt individualistiske, men jeg vil ikke 

si at vi har blitt for individualistiske. Vi har fått 

mange flere valgmuligheter, og det må vi glede 

oss over. Det er forresten et så gammelt stykke at 

man har lov til å lage hva som helst ut av det. Noen 

burde lage en versjon av Romeo og Julie der de 

får hverandre, der Capulet- og Montages-slektene 

forsones og alle er enige i at de skal få gifte seg. 

Så gifter de seg, så får de barn, så er det våkenetter 

med spedbarnskrik, så er det tidsklemme og litt 

utroskap. Hverdagen. Isteden har vi på en måte laget 

oss et samfunn hvor Romeo og Julie-tiden bare 

skal vare og vare. Fra femten til førti. Man skal veldig 

få generasjoner tilbake før folk var konfirmert 

da de var 15, og før de var 20 var de ute i arbeid og 

kanskje også involvert med felles barn og et slags 

ekteskap. Ungdomstiden varte i to-tre år, fra femten 

til atten, så var man i gang med voksenlivet. Fra at 

ungdomstiden varte i to-tre år, så varer den nå i 25 

år. Fra man er femten til man er 39. Da har man 

fått en tredjedel av livet sitt til å leke Romeo og 

Julie, i den uforpliktende fasen før alt blir virkelig. 

Virkeligheten den venter, og for Romeo og Julies 

del endte det med at de døde. Alternativet er at man 

skal virkeliggjøre det de ikke fikk virkeliggjort, og 

det handler jo om å få barn og sette i gang og takle 

alle de tingene som kanskje ikke er så vakkert som 

Romeo og Julies død. 

«Er kjærligheten det 

høyeste gode i livet?» 

Jakter vi en kjærlighet som ikke finnes? 

- Er kjærligheten et mål i seg selv? Er den det 

høyeste gode i menneskelivet? Jeg mener at den 

ikke er det. Jeg tror det fortsatt henger igjen mye av 

den vestlige platonske måten å tenke på. At kjærligheten 

nesten er en religiøs størrelse som vi skal 

virkeliggjøre i våre liv. Men er den det? Nei. Der 

tror jeg vi lever i en tid hvor det er så mange nye 

premisser. Du har individualismen, du har migrasjonen, 

du har så mange måter å se livet på, som 

lever side om side bare i en liten by som Oslo. Nå 

må vi nullstille oss. Den kjærligheten vi snakker 

om er en relativt ny oppfinnelse. Det at det som i 

Romeo og Julie bare skal si «pang!» også vet man 

at vi skal ha hverandre til heller ikke døden skiller 

ad. Ære være de som opplever det, og lykkes med 

det eller mislykkes med det. Fordi religionene våre 

begynner å dø, så kan vi ikke opphøye tosomheten 

til en ny erstatningsreligion. Det som er bottom line 

er sex. Vi lever i en generasjon og populasjon som 

enten fornyer seg eller som ikke fornyer seg. Hvis 

den ikke fornyer seg så dør den. Sex er nødvendig. 

Er sex avhengig av kjærlighet? 

- Historisk sett er den på ingen måte det. Grunnen 

til at du og jeg sitter her nå, 3000 år etter bronsealderen, 

er fordi folk har hatt sex. Hvis den sexen kun 

hadde forekommet i en forelskelsessammenheng, 

så tror jeg ikke vi hadde sittet her. Sex er bottom 

line i livet. I en periode av livet så er sex like nødvendig 

som mat, for enkeltindividet. For befolkningen 

så er sex like viktig som mat hele tiden. Hvis 

man ser historisk på det, så har sex aldri først og 

fremst vært knyttet opp til den store tosomheten 

eller kjærligheten. Sex har forekommet i alle mulige 

sammenhenger, for å sikre reproduksjon. Det 

som er interessant er at i et Europa hvor fødselstallene 

synker og hvor flere og flere velger bort reproduksjon 

av barn, og hvor vi på en måte prøver å 

skille sex og reproduksjon, er det likevel reproduksjonens 

symboler som omgir oss over alt. Det er 

puppene, de som skal sørge for mat til det nyfødte 

barnet, det er hoftene som skal føde barnet. Vi har 

noen europeiske land der fødselsraten begynner å 

nærme seg halvparten av det som må til for å holde 

et befolkningstall. Reproduksjonen går i glemmeboka, 

mens vi har et tilsvarende fokus på reproduksjonssymboler. 

Det er en merkelig situasjon. 

Så, vi har mer sex enn noen gang men lager 

færre barn? 

- Jeg er ikke sikker på om vi har mer sex, men 

vi er mer sexfikserte enn noen gang. Det fører til 

færre barn. I utgangspunktet er det ikke et problem 

at folk bytter partnere eller finner ulike måter 

å leve sammen på. Men det at folk ikke får barn er 

et problem. 


Hvordan da? 

- I en viss forstand, på individnivå, er det å få barn 

like naturlig som å bli kjønnsmoden. Du kan godt si 

at du kan ha et fullverdig liv uten å bli kjønnsmoden. 

Selvfølgelig kan man det. Man kan bli bussjåfør 

eller komponist uten å være kjønnsmoden, men de 

fleste vil nok regne kjønnsmodningen som en veldig 

naturlig del av menneskelivet sitt. Hadde vi sittet 

her på våren og sett på epletrærne ville vi sett at de 

får veldig fine blomster, som alle synes er vakre. 

Men det er like naturlig at de får epler også. Det er 

på individnivå. På individnivå mener jeg at det å få 

barn er en grunnleggende livserfaring på linje med 

det å bli kjønnsmoden. På kollektivnivå er også 

det å få barn like viktig som at det produseres mat, 

ellers så dør befolkningen. Derfor synes jeg at når 

vi skal snakke om kjærlighet er det et godt utgangspunkt 

å begynne å snakke om det å få barn. 

Håvard har fått to. Velskapte og vakre sådan. 

De nevnes ikke videre her. 

To av fjorårets store debatter var om de 

frivillige barnløse og enslige som ønsket å 

adoptere. 

- Først, de frivillige barnløse. Der er min mening 

at ethvert noenlunde sunt samfunn har masse plass 

til de frivillige barnløse, og det har de alltid tatt. 

Munkevesenet og nonnevesenet. Et samfunn som 

ikke er helt på jeger- og samlenivå er så differensiert 

at naturligvis er det plass til alle dem som ikke 

ønsker barn. Problemet er de som ønsker barn men 

hvor det får 2., 3. eller 4. pri, fordi «det passer liksom 

ikke». Der skulle jeg ønske en mer fandeniv- 

oldsk innstilling, at barn bare er noe man lager. Der 

må livet få lov til å gå å sin gang. Der må livet 

få lov til å leve. Det tror jeg hadde vært en fordel 

for samfunnet, både på individnivå og på kollektivnivå. 

At folk fikk mange flere barn. 

Noen utsetter livsløpet etter endt bachelorgrad 

ved å ta enda en bachelorgrad, mens i 

andre miljøer virker det nærmest trendy å få 

barn. 

- Det er fint. Jeg skulle ønske vi hadde et samfunn 

der det å få barn ikke var noen big deal. Hvor det 

var bare noe som skjedde. Vi er tilbake til at jeg 

ikke tror at meg og deg hadde sittet her dersom det 

siden bronsealderen kun fikk barn i den og den livssituasjonen 

– for eksempel når den store forelskelsen 

hadde oppstått. 

Men, med barnetrygd, permisjoner og støtteordningene 

man har i dag, er det ikke lettere 

å få barn nå enn noen sinne? 

- Det er ikke helt riktig. Vi skal ikke rote oss for 

langt inn i det politiske, men Kåre Willoch og flere 

har påtalt den urettferdigheten som ligger i at folk 

som er i studieløpet nesten ikke får fødselspenger. 

Norge ligger nesten på fødselstoppen i Europa, og 

det skyldes de gode fødselspengeordningene vi har. 

Men de ordningene slår veldig skeivt ut, og det er 

goder som ikke kommer studenter til gode. Derfor 

skjer det også at i Stor-Oslo så har du et veldig høyt 

antall selvbestemte, men likevel uønskede aborter 

– nettopp blant studentene. Det skyldes at de er i 

tyveårene, en fase av livet der det er naturlig å få 

barn, men det er ikke gode økonomiske ordninger 

for dem. Det er nå ikke først og fremst tenåringsjenter 

som aborterer, men jenter i tyveårene. Kvinnelige 

studenter. Det er en politisk utfordring. Men 

hvis vi ser bort ifra det, så er Norge mer og mer, i 

vestlig sammenheng, et reproduskjonsmessig lykkeland. 

Vi pusher nesten to blank i reproduksjonsrate, 

mens Italia for eksempel ligger på 1,2. Men 

vi har fortsatt en del å gå på. Hvis vi kun skal få 

barn når det passer i forhold til trygdeordninger, så 

blir det for smått. Noe av det jeg synes er viktig 

med det er det kollektive, et samfunn som ikke reproduserer 

seg dør ut. Like viktig er individnivået, 

at det ikke er sånn at livet slutter når man får barn. 

Man kan like gjerne si at det er da det begynner. 

Som fjortis oppsøkte du mørket ved å gå fra 

søndagsskolen til Leonard Cohen. Hva slags 

mørke? 

- Det var det mørket som lå i den tradisjonen jeg 

selv var vokst opp i. Mange år senere hadde jeg 

gleden av å få lange samtaler med Cohen. Jeg 

husker ett bilde han brukte, som jeg festet meg 

ved. Han har jo en veldig sammensatt bakgrunn, 

canadisk-amerikansk med jødisk opprinnelse med 

foreldre fra et russisk-ortodoks Russland. Han har 

tilbringt halve livet sitt på zen-buddhistiske klostre. 

Han sammenliknet erkjennelse/visdom med et hus 

man skal gå inn i, men han sa «man skal gå inn i 

det gjennom den døren som er i det rommet man 

kommer fra, man skal ikke prøve å komme seg inn 

i huset gjennom andre dører». Det han sikter til er 

på en måte den tradisjonen eller kulturen man er 

vokst opp i. For han så ble det vel jødedommen 


som var hans bakgrunn, som ble hans vei inn til 

visdommen. Jeg er vokst opp i et veldig bibelsk 

miljø på Sørlandet, og møtet med Cohens univers 

var en dør inn til min egen bakgrunn og min egen 

bibelske oppvekst. På den tiden jeg var fjortis og 

ble eksponert for utrolig mye musikk, 73-74 var en 

gullalder, jeg hørte alt fra Pink Floyd til Led Zeppelin 

og The Doors. Jeg hadde en storebror som var 

veldig musikkinteressert, og som sørget for at jeg 

fikk møte det som fantes av oppegående musikk. 

Ikke bare vestlig musikk, alt fra norsk folkemusikk 

til indisk musikk. Men, de to artistene som jeg festet 

meg mest med var Leonard Cohen og Bob Dylan. 

Jeg har spurt meg selv, hvorfor det? Jeg tror det 

er to svar. Det ene var at Cohen og Dylan er artister 

som også er poeter og forfattere. Hvor det tekstmessige 

er jevnbyrdig med det musikalske. Men de 

er også to artister som springer ut av den samme 

bibelske tradisjonen, som jeg selv vokste opp i. På 

et ubevisst plan så tror jeg det var med på å trekke 

meg mot dem. 

Hva førte deg bort fra det kristne miljøet? 

- Du er kanskje ikke klar over at du sitter og snakker 

med en 300 år gammel mann. Det vil si, jeg 

kommer fra før opplysningstiden. Den slo inn for 

200 år siden i de øvrige lag. Jeg er vokst opp i et 

miljø der man bokstavelig talt trodde at jorden ble 

skapt for 6000 år siden, på syv dager. Hvor det var 

den gjengse oppfatning, som på 60-tallet kanskje 

ikke ble hamret igjennom hver dag men den ble 

heller ikke motsagt. Jeg ble opplært til å se på Darwin 

som en løgner. Jeg vokste opp i et miljø hvor 

man så på Bibelen som Guds ord, der den var ut- 

talt sann. I dag kan dette virke helt sykt fjernt, men 

samtidig har jeg fått nye venner som er vokst opp 

i tilsvarende settinger fra før opplysningen. Folk 

som er oppvokst i muslimske miljøer. I 2010 er 

dette plutselig mye nærmere oss enn det har vært 

på lenge. Og da kan jeg svare på ditt spørsmål, om 

hvorfor jeg søkte bort. Fordi jeg var en våken gutt. 

Ennå mens jeg var 7-8 år gammel og min sosiale aksjonsradius 

var ganske liten, så skjønte jeg at dette 

var bullshit. Jeg skjønte det på et tidspunkt hvor jeg 

ikke kunne gjøre noe med det. Så du kan si, fra jeg 

var åtte til jeg var femten, i nesten halve mitt liv da, 

så levde jeg i en slags parallell virkelighet hvor jeg 

levde i dette bibelske miljøet og deltok i det sånn 

som det var sosialt forventet, men samtidig hadde 

en hjerne som sa at dette var tull. 

«Det er ingen grunn 

til å forlate Bibelen. 

Skulle jeg slutte å 

lese Shakespeare?» 

Ga det snevre samfunnet en trang til å 

uttrykke deg? 

- Ja. Apropos gjendiktning, jeg tror det lærte hjerne 

min til å fortolke og gjendikte. Jeg var skoleflink, 

jeg har en veldig analytisk og matematisk hjerne 

som veldig tidlig fortalte meg at dette jeg satt og 

hørte var bullshit. Men det var på et tidspunkt der 

jeg ikke bare kunne ta skreppa på ryggen og si at 

«jeg vil heller vokse opp i et annet miljø». Isteden 

lærte jeg meg å oversette det som ble sagt og til å 

tenke dobbelt rundt det. Det var også veldig dobbelt 

for meg, for jeg gikk veldig inn i det. De siste 

fem årene har jeg brukt mye tid på 2011-revisjonen 

av Bibelen. Selv om den overbygningen miljøet laget 

seg om Bibelen var bullshit, så var det likevel 

en gullgruve som fantes under den overbygningen. 

Nemlig de bibelske fortellingene. Noen av de 

eldste og mest verdifulle fortellingene i menneskets 

historie, som jeg da også fikk med meg. Når 

jeg da kommer hjem fra møter hvor jeg har hørt 

predikantene ramle om som tomme tønner over at 

jorden ble skapt for 6000 år siden, og kom hjem 

på gutterommet og fikk høre Cohen og Dylan, som 

har de samme skriftene som utgangspunkt. På den 

ene siden var det noe helt annet, men på den andre 

siden, så var det de samme kildene. 

Du har forlatt det kristne Sørlandet og det 

kristne miljøet, men du har ikke forlatt 

kristendommen. Mye av ditt forfatterskap 

har hatt en religiøs undertone. Hvorfor det? 

- Det er ingen grunn til å forlate Bibelen. Skulle jeg 

slutte å lese Shakespeare? Det er mye større grunn 

til å forholde seg til de bibelske fortellingene som 

er 2-3000 år gamle fortellinger, der mange av dem 

er hentet fra enda eldre mytologier. Som fortellingen 

om vannflommen, som jødene tok med seg fra 

Babylon og inkorporerte i Bibelen. Bibelen er en 

slags fellesbase for tre religioner. Det gamle testamentet 

er jødenes bibel, det nye testamentet er de 

kristnes bibel og koranen er i veldig stor grad en 

sammensmelting av de to mytologiene. Ett menneskeliv 

er altfor kort til å gjøre seg ferdig med det 


stoffet. 

Har du noen gang tvilt? 

- Jeg er litt tilbøyelig til å nesten si det motsatte. 

Har jeg noen gang trodd? Det der er veldig dobbelt 

for min del. Fordi, allerede som 8-9åring så følte 

jeg at jeg hadde gjennomskuet den føropplysningstidsverdenen 

jeg vokste opp i. Men det var jo bare 

med fornuften. Emosjonelt var jeg langt, langt inne 

i de religiøse tingene. Jeg har hatt hele spekteret 

av dommedagsfrykt, helvetesfrykt, frykt for Jesu 

hjemkomst. Når jeg har hatt den frykten, da sier det 

selv at jeg må ha trodd på de tingene jeg var redd 

for. Det var akkurat som jeg bare trodde med halve 

meg, og at den andre halve visste noe annet. 

Du er en kristen, men ingen predikant? 

- Nei. Jeg vet heller ikke om jeg vil kalle meg en 

kristen i vanlig forstand. Men det er faktisk ikke så 

interessant, fordi vi forbinder jo ofte religion med 

det hindsidige. Livet etter døden. Men den delen av 

religionen er en nokså moderne del. For eksempel 

jødedommen og til dels islam, så er det hindsidige 

veldig underordnet. Religionen har først og fremst 

en funksjon i livet på jorden. Det er også der religionen 

er viktig for meg. Den har blitt mitt vindu 

inn i andre mytologier. Den har gitt meg en følelse 

av historie. Når jeg blir kjent med muslimskfødte 

mennesker så er det jo de religiøse mytene som er 

vår fellesnevner. Jeg ville følt meg veldig fattig 

uten dem. Det er et viktig korrektiv til vår egen tid. 

Vi lever i en sekulær kulturrevolusjon. Bare på 30- 

40 år så er så mange grunnleggende verdier i vårt 

samfunn endret eller snudd på hodet. Stort sett så 

er dette bra, men religionene gir meg et historisk 

perspektiv på det som jeg synes er viktig. 

Så, du synes man burde kjenne til Bibelen 

uansett om man er kristen eller ikke? 

- Ja. 

Bør Koranen også bli en del av norsk 

grunnskoleopplæring? 

- Ja, helt klart. 

Når skjer det? 

- Det skjedde vel egentlig for to år siden da KRL gikk 

over til å bli RLE (Religion, Livssyn og Etikk). Den 

K’en hang igjen helt fra Bibelhistorie var blitt Kristendomsundervisning 

og kristendomsundervisning 

var blitt «Kristendom, Religion og Livssyn». Jeg 

har barn som har gått gjennom disse pensummene, 

på barne- og ungdomsskole. Men utfordringen for 

muslimene ligger i å finne andre identiteter enn sin 

religiøse identitet. Du kan si, på de 30 årene vi har 

hatt migrasjon til Norge så har det kommet omtrent 

like mange katolikker som muslimer. Men de katolikkene 

er jo ikke katolikker, de er chilenere og 

vietnamesere og lar seg representeres som chilenere 

og vietnamesere. Det er den identiteten de velger å 

møte oss med. Det blir et større og større problem i 

samfunnet at alle irakere, pakistanere og afghanere 

ikke lar seg representere med de identitetene, men 

mer og mer lar seg representere med sin muslimske 

identitet. Dette skaper en ond dynamikk ved at jo 

mer de lar seg representere ved sin religiøse identitet 

jo mer identifiserer vi dem med deres religiøse 

identitet. Så blir det en selvforsterkende dynamikk 

som ikke er noe positiv i det hele tatt. Vi nordmenn 

har ingen tydelig religiøs identitet. For mange er 

også familie/slekts-identiteten veldig svekket. Det 

vi ser eksempler på er at jobben blir den fremste 

identiteten, mens familierelasjonene kanskje svekkes. 

Og mens man kanskje går inn og ut av forskjellige 

kjæresteforhold, så er det jobben som blir den 

stabile kontinuerlige relasjonen i livet. Det er jo en 

veldig praktisk og pragmatisk identitetsutforming. 

Jan Erik Vold skrev i Vinduet at Håvard Rem 

har en skrivebegavelse som kan føre tankene 

mot Hamsun, Mykle og Axel Jensen. 

Du skrev i 1982 en bok som het «Et lykkelig 

år av min ungdom», som kan sees som en 

parallell til dagens blogger. Er du enig i det? 

- Ja. Det var jo egentlig en helt selvbiografisk bok, 

som begynner med «jeg». Sjangermessig er den en 

hybrid; roman-partier, dikt-partier, sangtekster, dagboksnotater. 

Den ble skrevet da jeg var 22 år gammel, 

full av liv og lyst. Men med den samme skrivegleden 

som jeg hadde da jeg var 15, som gjorde at 

hvis jeg hadde vært i Arendal på hybelen hos noen 

venner hvor vi pleide å oppholde oss, hvor det var 

skrivemaskin som jeg hadde skrevet en tekst på og 

hadde en mil å sykle hjem, så hendte det at jeg halvveis, 

midt på natta, stanset under en gatelykt og tok 

fram arket og ble stående å lese. Den gleden som 

jeg hadde som 15åring hadde jeg også da jeg skrev 

«Et lykkelig år av min ungdom» da jeg bodde i en 

svær villa i Oslo med masse unge studenter og bohemer, 

hvor det var festing hele tiden. I 7-8 tiden 

om morgenen, når alle de andre skulle sove ut rusen 

noen timer, så satte jeg meg på balkongen i morgensolen 

og skrev noen sider. Den egoistiske gleden 


ved å leke med språket det er den jeg fortsatt har. 

Har dagens bloggere har noen litterær verdi 

for ettertiden? 

- Ja. Helt klart. Men, det er jo mitt litteratursyn. 

Samtidig så sprenger bloggingen og de nettet de 

strukturene vi har for litteratur. Det er ikke noe 

negativt, men en utfordring. Fordi, jeg kan sitte to 

uker på Nationalbiblioteket og gjøre research til en 

bok. Det er et velordnet flott totalt system. Men så 

sitter jeg på bussen hjem og går på internett, og der 

ligger et bibliotek som er større enn Nationalbiblioteket 

– men uten det systemet for å ta vare på og 

systematisere ting. 

Ville den norske litteraturscenen vært 

annerledes dersom bloggerne heller 

hadde skrevet bøker? 

- Ja, det er klart. Men det hadde likevel bare blitt å 

skyve problemet en generasjon fram i tid. Vi kan 

bruke en sammenlikning som er nærliggende for 

min del: den muntlige teksten. Nylig så har platebransjen 

skiftet navn. Det heter ikke lengre platebransjen. 

Det heter musikkbransjen. I et historisk 

perspektiv, så er ikke det noen stor katastrofe. Tvert 

imot, det er en riktig justering i forhold til hvordan 

det har vært historisk. For 200 år siden hadde du 

ikke platebransjen, da hadde du musikkbransjen. 

Det samme vil nå skje i det vi i dag kaller bokbransjen. 

Om x antall år vil ikke det lengre hete 

bokbransjen. Det vil hete litteraturbransjen. Det vil 

også være en historisk riktig korrigering. For 300 år 

siden, eller 700 år siden, hadde du ikke bokbransjen 

men du hadde litteraturbransjen. Men bokbransjen 

bør ikke ha monopol på litteraturen. Et godt eksem- 

pel er den muntlige litteraturen: sangpoesien. Til 

dags dato har du ennå ikke fått en Nobelpris i litteratur 

som går til sangpoesi. Innenfor det litterære 

systemet, med bibliotekene og alt det velordnede 

du finner der, så har de problemer med å implementere 

sangpoesien. Og enda større problemer vil de 

få med å implementere den virtuelle teksten. 

Sangteksten har omsider fått sin 

anerkjennelse i en nyopprettet Spellemannspris. 

Når vil den virtuelle litteraturen 

få sin anerkjennelse? 

- Sin Bragepris? Faktisk, det tror jeg vil være veldig 

opp til den selv. Det må skje innenfor institusjoner 

som den selv skaper. Bokbransjen, det vil si 

den papirbaserte institusjoner, vil ikke kunne klare 

å skape institusjoner for den virtuelle teksten. Slik 

den ikke har klart å skape institusjoner for den muntlige 

teksten. På den samme måten som TV-mediet 

har måtte skape sine egne institusjoner og priser, så 

må også den virtuelle teksten gjøre det. Da jeg fikk 

min første jobb i Agderposten, så var det blysats. 

Jeg jobbet på setteriet sammen med gutta, og da 

gikk det i blysats. Det er 35 år siden. På de årene 

husker jeg den elektriske skrivemaskinen kom. Så 

husker jeg at kulehode-skrivemaskinen kom. Og så 

videre. Overgangen fra blysats til der vi er i dag, 

det er likevel bare peanuts i forhold til det vi står 

foran nå. 

Du debuterte i 1977 i en alder av 18 år. Sluttet 

på skolen og flyttet hjemmefra med eneste 

mål å bli forfatter. Hvor kom drømmen fra? 

- Den forteller om en dobbelhet ved meg. På den 

ene side har jeg levd ekstremt i nuet og sjeldent 

klart å planlegge ting. Blitt fanget opp av det som 

skjer her og nå. Det er den ene delen, der jeg kanskje 

har misunnet folk som 25åringer kan ta et langt 

huslån og vite at når de er 50 så er det nedbetalt. 

Planlegge livet sitt. Den andre halvdelen har hatt en 

veldig intuisjon på hva livet er. Da jeg var søtten så 

skjønte jeg at jeg ikke ville klare å leve et ni til fireliv. 

Jeg tror jeg har spart det norske trygdesystemet 

for mange kroner ved at jeg tok konsekvensen av 

den forståelsen. Dersom jeg hadde blitt presset inn 

i et ni til fire-liv, så hadde det gått ut over helsen 

min. På 18årsdagen min, myndighetsdagen, så 

gikk jeg på gymnaset og sa «jeg slutter i dag», så 

satt jeg hjemme på gutterommet i to måneder og 

gjorde ferdig det første manuskriptet mitt. Posta det 

til Cappelen 1. april, samme dag som jeg dro til 

Middelhavet. Etter å ha vært der i halvannen måned 

fikk jeg beskjed fra forlaget om at de ønsket å utgi 

det. Så var det i gang. 

«Da jeg var søtten 

skjønte jeg at jeg ikke 

ville klare å leve et ni 

til fire-liv» 

Bak på debuten trykkes Håvards brev til forlaget: 

«Har arbeidet fem år som avisbud og bruker nå 

tiden på å reise. Ingen stilling. Ingen tittel. Guds 

barn.». 

Hva mener du med det? 


- Her er det 70-tallet som taler. Her hadde du ennå 

et siste pust av motkultur og hippie-ånd. Man skulle 

ikke underlegge seg systemet, bli materialistisk, 

planlegge en karriere. Man skulle leve i nuet, reise. 

Det var veldig få heltidsforfattere den gangen. 

Derfor svarte jeg «ingen stilling», «ingen tittel». Så 

føyde jeg til «Guds barn». Som ikke først og fremst 

var en konvensjonell bekjennelse til en bestemt religion, 

men mer en livsholdning. Jeg kom veldig 

fort i fiendeskap til det som var den dominerende 

generasjonen, m-lerne. Jeg var jo et spøkelse for 

dem. Jeg hadde kristen bakgrunn og skrev i bunden 

form. Alt det de hatet. Det som var enda verre 

var at jeg var yngre enn dem. Jeg skulle vært eldre 

enn dem, så de hadde noe de kunne utdefinere. Det 

var en generasjon jeg bare... har hatt et elendig forhold 

til, for å si det veldig fint. Generasjonen før 

dem var mine helter. De fikk jeg blitt kjent med og 

møte. Folk som nå er døde for lenge siden, Gunvor 

Hofmo, Rolf Jacobsen, Hans Børli... 

Hva tenker du nå om det du skrev da, 

for over 30 år siden? 

- Den debutboken har noe urørt opprinnelig ved seg 

som jeg liker. Og noen av tekstene har jo også overlevd 

i form av sangtekster, blant annet «Jeg kjenner 

ingen fremtid». 

Du har hele tiden hatt en dragning mot det 

pompøse. Hvorfor det? 

- Nå finnes det jo andre ord man kunne brukt for 

«det pompøse». «Det pompøse» er jo negativt 

ladet, men greit. Det pompøse er vårt morsmål. 

Hvis vi skulle prøve oss med et mer nøytralt ord, 

som «det storslåtte» eller «det alvorlige». Enda en 

ting som gjorde at jeg kunne identifisere meg med 

svartmetall. I tusenvis av år har det vært litteraturens 

morsmål. Tre minutter en kveld før Dagsrevyen 

fikk jeg sett et repriseklipp av Lille Lørdag fra 

90-tallet. Det sto et sjarmløst, iskaldt, harry gufs fra 

det som bare for noen år siden var så kult at vi ikke 

visste hvilket bein vi skulle stå på. Det var så tydelig 

at det var helt uten hjerte. Det var kanskje greit 

nok den gangen, kanskje det var det kule. Men nå 

var det også uten sjarm. Det var dumt og teit og ekkelt. 

De viste også et klibb av Team Antonsen med 

han derre Datsun (Kristopher Schau, journ.anm). 

Han var utilpass. De andre var onanistisk lykkelige 

over å få være på TV, men han var synlig utilpass. 

Enkelte hevder at Kristopher Schau er vår tids 

største samfunnskritiker og performance-kunstnere, 

noe han selv ikke ønsker å identifisere seg med. 

- Jeg kan strekke meg langt i å være enig i det. Nå 

fremstår han jo også som en spennende forfatter. 

Men han virket utilpass, og forsvant jo etter hvert 

ut av TV-en. Det jeg prøver å si med dette er at, 

hvis vi ikke er så nærsynte at vi kun forholder oss 

til språk og uttrykk i vår nærmeste samtid, så er det 

pompøse vårt morsmål. Det er religionenes språk. 

Det er sangtekstenes språk. Det var inntil for et par 

tiår siden poesiens språk. Veldig ofte når jeg har 

vært pompøs er det ikke fordi jeg har ønsket å være 

det. Men bare ved å si det jeg har på hjertet, det 

jeg føler, uten å gi det en ironisk drakt, så kan det 

fremstå som pompøst. 

I en alder av 18 år skriver du mye om bibel- 

ske referanser, om kjærlighet og eksistens. 

Hva gjorde at du måtte uttrykke deg om så 

store ting? 

- Det var farget av flere ting. For det første, så er 

jo tenårene en tid hvor man stiller seg livets store 

spørsmål. Det er da man står ute om kvelden, ser 

på stjernene og spør seg «hvem er vi?», «hvor går 

vi?». Det er det allmennmenneskelige. I tillegg var 

jeg oppvokst i et miljø som var veldig apokalyptisk 

og eksistensielt. Hvor vi hele tiden forholdt oss til 

at dommedag var like rundt hjørnet. I det siste har 

jeg begynt å skjønne at det også er noe allmennmenneskelig. 

Når jeg ser Dagsrevyen sammen med 

tenåringer som eksponeres for apokalyptiske bilder 

av Antarktis, klimatrussel og global oppvarming, 

så forstår jeg at de også har sin dommedag. Det 

tredje var at jeg var vokst opp i en mytologi som 

jeg delvis forlot, en veldig kristen tankegang, det er 

noe som kjennetegner folk som lever i mytologisk 

oppbrudd, da settes tankene i sving. 

Er det apokalyptiske nødvendig for å få en 

generasjon til å utrette noe? 

- Igjen, så tror jeg vi må dele det opp på individnivå 

og kollektivnivå. Evolusjonistisk så må vi nok innrømme 

at mennesket har vært en suksesshistorie, 

nå er vi syv milliarder. Vi har klart oss bra. Ett av 

våre evolusjonistiske fortrinn som gjør at vi overlever, 

er frykten. Evnen vår til å simulere worst 

case scenarios. For mange mennesker i dag har den 

evnen blitt en forbannelse som har invalidisert dem 

som mennesker i form av angst. Men egentlig er 

den en styrke, noe av det ypperste vi har som art. 


Håvard peker ut av stuevinduet. 

- Tenk deg denne dalen for 2000 år siden. Det kommer 

en jeger- og samlerstamme, en liten flokk som 

skal slå leir for natten. De vet, gjør de en feilvurdering 

så finnes de ikke i morgen. Da er det enten 

fiendtlige stammer eller rovdyr. Det er i ferd med 

å mørkne. Lederne i gruppen må ta en beslutning. 

«Er det trygt å slå leir her?». Det som gjør at de 

antakelig lever neste morgen er evnen til å simulere 

et worst case scenario. Selvfølgelig kan man 

være naiv og tenke «ja, dette går bra. Vi slår leir og 

forhåpentligvis kommer det ikke noen og tar oss». 

Men tvert imot, de tar på seg det ubehaget det er å 

simulere et worst case scenario. Hvis det scenarioet 

ikke gir dem ro deep down, så finner de et annet 

og tryggere sted. Evnen til å simulere worst case 

scenario er det som får oss til å overleve både som 

individer og som kollektiv. I vårt trygge polstrede 

samfunn så har vi fortsatt den driften i oss til å 

simulere worst case scenarios. 

Bilder av et nærmest uslettet Haiti når aldri 

helt inn til hjerteroten. Hva er worst case 

scenarios i vårt samfunn? 

- Det er jo det som er paradokset. Jo flere reelle 

worst case scenarios som fjernes, jo flere fiktive 

worst case scenarios vil vi lage oss. Da kommer vi 

til det punktet der frykten blir angst. Det som er en 

sunn frykt for å ikke overleve mørket, blir en angst 

for noe du ikke kan sette fingeren på. 

Osama Bin Laden trenger nødvendigvis ikke 

å eksistere, men er likevel et nødvendige for 

å vedlikeholde et worst case scenario? 

- Ja. På samme måte som kristensosialisten Erik 

Solheim som utviklingsminsiter nærmest skapte 

en religiøs kategori av den globale oppvarmingen. 

Hvis du ikke tror på den globale oppvarmingen, 

eller hvis du ikke tror den er menneskeskapt, så 

er du nesten en utstøtt. Ikke sant? Vi har det behovet 

for å fastholde fryktscenarier. Derfor er jo 

velferdssamfunnet en såpass stor utfordring for 

individet. Der hvor de reelle fryktsituasjonene har 

blitt fjernet av et velmenende samfunn, så vil på 

en måte underbevisstheten fremkalle fiktive fryktsituasjoner. 

Tilsvarende gjelder også selve overlevelsesdriften. 

Av og til har folk spurt «hvordan 

klarer du å leve uten sikkerhet om hvor pengene 

kommer fra om to måneder?». Men jeg mener, det 

å leve fra hånd til munn har skånet meg fra mange 

bekymringer. Det kan lyde paradoksalt, men igjen: 

steinaldermennesket hadde verken sykeforsikring 

eller faste månedlige lønnsutbetalinger. Hvis man 

garanterer to års økonomisk sikkerhet for et menneske, 

så bare flytter man disse spørsmålene til et 

annet område, som kanskje ikke er noe lettere å 

håndtere. Det dypeste eksistensielle skriket vi har 

i oss er «hvordan skal jeg få mat i morgen?». På en 

måte, heldig er det mennesket som kan leve i det på 

en så enkel måte. Dersom man blir forsørget vil de 

samme eksistensielle spørsmålene flytte seg over 

på andre ting. 

Håvard tar ofte lange pauser fra spørsmålet 

stilles til han åpner munnen og slipper løs et svar. 

Det er som om han smatter på ordene en ekstra 

gang, bare for å smake om de er riktig formulert. 

Kanskje sender han de en ekstra runde gjennom 

hjernen og veier de riktig. 

I din nyere litteratur skriver du i stor grad i 

flertall. Stiller du spørsmål på vegne av flere 

enn deg selv? 

- I norsk sammenheng har vi tre typer «vi». Vi har 

det kongelige «vi», som jeg ikke føler meg noe 

særlig hjemme i. Vi har det redaksjonelle «vi», og 

vi har salmenes «vi». Det er nok det «viet» jeg står 

«Her hjemme i Norge 

har mine beste venner 

en tendens til å være 

fremmedkulturelle» 

nærmest. 

Hvem er det? 

- I utgangspunktet er det menigheten. Men for meg 

blir det menneskeheten. Det er nok uttrykk for at 

som type så er jeg universell. Kanskje må vi igjen 

tilbake til niåringen som har skjønt at det han 

skal høre de neste fem årene er bullshit. Så må han 

finne sin identitet i bullshiten. Da finner han kanskje 

noe universelt og allmennmenneskelig. Jeg 

har reist jorden rundt, jeg har veldig lett for å føle 

meg hjemme på et nytt sted, og komme i kontakt 

med folk. Også her hjemme i Norge har mine beste 

venner en tendens til å være fremmedkulturelle. 

Hvorfor det? 

- Det er nok fordi jeg er litt fremmedkulturell selv. 


Føler du deg ikke hjemme i det norske 

samfunnet? 

- Der fikk det en litt negativ valør. Jeg føler meg 

hjemme i å ikke føle meg hjemme. Det å ikke føle 

seg hjemme er ikke for meg noe negativt. 

Men nødvendig? 

- Ja, eller mer en okei tilstand. På samme måte som 

jeg ikke følte meg hjemme i det bibelmijøet jeg 

som niåring følte var bullshit, så må jeg også si at 

jeg får veldig mye den samme følelsen som en del 

av Kultur-Norge. Det er mye bullshit. På samme 

måte som jeg ikke følte meg hjemme i pinsebevegelsen, 

har jeg aldri følt meg hjemme i Kultur- 

Norge. Grunnen til at jeg da får fremmedkulturelle 

venner er kanskje ikke fordi de kommer fra Bagdad 

eller Peru, men fordi de er fremmedkulturelle. Da 

er vi igjen tilbake på det at jeg føler meg hjemme i 

det å ikke føle meg hjemme. Derfor føler jeg meg 

hjemme med folk som ikke føler seg hjemme. Men 

det er ikke et problem. 

Da kronprinsparet giftet seg var Håvard Rems opplistet 

i VG som deres vennekrets. Da han bodde i 

Oslo var han med i «Gutta på snurr»-gjengen med 

Per Heimly, Ari Behn og Morten Abel. Nå har han 

trukket seg tilbake til Notodden. 

Hva skjedde? 

- Oslo er en fin by å ikke føle seg hjemme. Det er 

mange som ikke føler seg hjemme der. Det var nok 

også en viktig grunn for meg til å bo mange år i 

Oslo. Jeg følte meg ikke hjemme der. Problemet 

mitt med Oslo begynte da jeg begynte å føle meg 

hjemme. Plutselig var jeg på innsiden av miljøer. 

Det er et slags reality-facebook der du plutselig har 

700 venner. Det var jo fancy. Men, jeg måtte bare 

bryte med det av mange forskjellige grunner. Jeg 

fikk ikke tid til å skrive, og det var en veldig bohemaktig 

livsstil som ikke var sunn i det hele tatt. 

Ordene sitter lengre inne nå. 

To av dere har siden flyttet fra byen, 

og en har tok steget inn i Kongefamilien. 

- Nå var jo det nettverket veldig mye medieskapt. 

I et ønske om å ha et hoff? 

- Ja, helt klart. I norsk offentlighet vil alt som kan 

knyttes til kongehuset på en måte eksplosivt. Men 

det var absolutt realiteter i det. Jeg mistrivdes veldig 

med det. På det tidspunktet hadde jeg en viss erfaring 

i å deale med A-kjendiser. Før dette oppstod 

hadde jeg jobbet tett med både Morten Harket og 

Erik Mykland, og vært i Se&Hørs kikkert. Selv om 

jeg lever veldig mye i nuet, har jeg hatt en følelse 

av hva livet mitt skal være. Jeg debuterte da jeg er 

18, og jeg håper å skrive en bok når jeg er 88. Vi 

snakker om 70 år. Jeg vet at i et 70-års perspektiv 

blir ting som Se&Hør og TV ofte destruktivt. 

Det overeksponerer ting. Før dette med Kongehuset 

kom inn i bildet hadde jeg forholdt meg til Akjendiser 

og visst intuitivt at jeg ikke skal inn i det 

lyset. Jeg er forfatter. 

Men du har allikevel hele tiden levd ganske 

tett på rampelyset? 

- Ja. Helt klart. 

Som forfatter er man kanskje til en viss grad 

avhengig av å være i nærheten? 

- Mm. Og jeg er også fascinert av det. Fordi det 

mer og mer blir en menneskelig erfaring som 

på en måte er så sentral, og som jeg er nysgjerrig 

på. Dessuten, mange av de menneskene som 

havner i et sånt søkelys er ikke uten grunn. De har 

kvaliteter på godt og vondt. Men jeg ble veldig 

tidlig oppmerksom på at jeg ikke skulle dit. Jeg 

var tidlig ute med å vise Se&Hør en veldig kald 

skulder. Jeg jobbet kanskje med de samme menneskene 

som de jaktet på, men jeg skulle ikke bli 

en del av den eksponeringen. Derfor ble også det 

med Kongehuset noe veldig fort skygget unna, 

som jeg følte ble veldig feil. Og destruktivt. 

Men du pleier likevel kontakt med den 

samme gjengen nå som den gang? 

- Med noen av dem ja. 

Hva hadde livet vært uten Erik Mykland og 

Morten Harket? 

- Det hadde vært litt fattigere. Fordi det er to mennesker 

jeg kjenner meg igjen i. Selv om jeg har 

sluppet å opptre i det sirkuset hvor de har måtte 

opptre, det rampelyset, så kjenner jeg meg igjen i 

dem som to gærne individualistiske typer. 

Hva trakk deg inn i manesjen? 

- For Harkets del så var det en henvendelse fra ham 

om å delta i noen musikkprosjekter. For Myklands 

del så var det motsatt. Det var jeg som oppsøkte 

ham, etter at forlaget hadde spurt om jeg ville skrive 


en bok om ham. Det ville jeg. Jeg visste han var 

hard to get, men så dro jeg noen uker til Athen hvor 

han bodde. Så endte det som det måtte gå, at vi ble 

sittende og ta noen øl sammen. Så var vi i gang. 

Er det en forfatters privilegium å kunne 

vandre uforstyrret i offentligheten? 

- Ja. Jeg vil si som forfatter står du litt utenfor de 

kategoriene. Du er litt libero. 

Du er like mye en vandrer nå som for 30 år 

siden. Hva har du oppdaget underveis? 

- Det viktigste er takknemmeligheten for å være i 

live og få holde på med sine egne ting. Å kunne 

bestemme over sitt eget liv. At det er de helt elementære 

tingene som betyr noe. At det sosiale livet 

ikke er så viktig. I tillegg til det fokuset på den ene 

store kjærligheten, som man nesten ikke engang 

tror på, så er folk hysterisk opptatt av vennene sine 

og vennekretsen sin. For mange handler det kanskje 

ikke engang om vennskap, men om nettverk. 

Det virker som om noen har et religiøst forhold til 

det. Hvis de ikke har nok venner så får de angst 

for at hele tilværelsen deres skal klappe sammen. 

Jeg tror kanskje mine sosiale behov er lavere enn 

mange andres. 

Må man ikke omgås en viss type mennesker 

for å inspireres og komme seg videre? 

- I dag synes jeg utfordringen er nesten det motsatte. 

Pågangen av impulser, pågangen av inspirasjon, 

pågangen av mennesker, pågangen av kontakter, er 

så enorm at det mer handler om å kutte ut ting. For 

å kjempe fram det minimumet av rom man trenger 

til seg selv. Det er en dypt egoistisk tanke, det ligger 

ingen etikk i det fra min side. Jeg er egoist. Men 

når jeg ser på kalenderen min for 2010 handler det 

om å få nok tid til å bare unngå alle de andre, unngå 

alt det andre. 

Et privilegium? 

- Det kan du si. For det sitter sikkert mennesker som 

har det helt motsatt, som sitter med kalenderen sin 

og lurer på hvordan de skal få fylt den opp. Jeg kan 

ikke snakke på vegne av dem. Kanskje der ligger 

det en utfordring i forhold til disse store drømmene 

om den ene kjærligheten og de gode vennskapene. 

Kanskje man heller skulle starte med å bli veldig 

glad i seg selv? Bli trygg og glad i det man selv 

«Du har et samfunn 

hvor det gis økonomisk 

rom for at mennesker 

kan holde på med sitt» 

holder på med. Det er kanskje det området i livet 

som man må bygge ut, hegne om og forsvare. 

Andelen utbrente unge mennesker i dag er 

kanskje et bilde på at kjærligheten til seg 

selv er nærmest fraværende? 

- Det er så trist. Man kan mene hva man vil om 

Norge 2010, men det er et samfunn som legger til 

rette for individualitet. Du har et samfunn hvor det 

gis økonomisk og annet rom for at mennesker kan 

holde på med sitt. Det er noe av det jeg har blitt så 

glad i med svartmetallerne. Deres første bud er «la 

oss være i fred så vi kan holde på med vårt». Det er 

noe jeg identifiserer meg veldig mye med. Når vi 

lever i et samfunn som legger til rette for det, så er 

det synd at unge mennesker skal føle seg utbrente. 

I «Et lykkelig år av min ungdom», med utgangspunkt 

i ditt bohemliv i Oslo, dukker det opp en 

del kvinneskikkelser. 

Kvinnefiguren har fascinert deg gjennom 

hele ditt forfatterskap. Hvorfor det? 

- Da er vi igjen helt nede på basic: det basale med 

mat og sex. Skjønnhet. Det som er annerledes enn 

en selv. Jeg har jo blitt kjent med noen av Norges 

fremste kokker og gourmetspesialister. Jeg har 

selvfølgelig respekt og glede av deres håndverk. 

Men, de er jo ikke så naive at de lurer seg selv til å 

tro at vår fascinasjon for gode smaker på tungen er 

et isolert fenomen. At det ikke skyldes at kroppen 

vår bare forlanger å få i seg de næringsstoffene for 

å overleve. Så kamuflerer de den hungeren med at 

vi har sansen for østers og sjampanje. Tilsvarende 

er det med sex. Jeg har i perioder av livet mitt vært 

veldig sex-besatt. Men jeg har jo også forstått at det 

også er en drift som er kamuflert som mitt ønske 

om å få barn. I perioder har det vært en sult, akkurat 

som sult i forhold til mat blir voldsom så kan dette 

også bli voldsomt. 

Hvis mennesker er så enkle, hvorfor er vi 

ikke ærligere mot oss selv? 


- Det er jo det som er noe av livets skjønnhet, at 

vi klarer å kamuflere dette her. Hvis vi hadde et så 

kynisk forhold til vår sult og vårt ernæringsbehov, 

at vi bare kunne starte dagen med å putte i oss de 

og de vitamintablettene, så hadde vi gått glipp av 

noe. Vi hadde gått glipp av de store måltidene på 

Bagatelle, eller å stå i en kebab-kø klokka 04 om 

morgenen og glefse i seg shawarma. Hele skalaen. 

Sånn er det også med sex. Også sexlivet dekker alt 

fra Bagatelle til kebab-køen. Det er det teatret vi lager 

ut av det, om det er måltider istedenfor vitaminpiller, 

eller om det er kjærlighetshistorier istedenfor 

inseminasjon. Vi må innrømme at det teateret har 

en egenverdi. Det er vakkert og det er stygt. 

Har du på noe tidspunkt mistet lesegleden? 

- Ja. 

Hva leser du? 

- Nesten utelukkende sakprosa, til egne bokprosjekter. 

Det som driver meg til lesing er sult på 

kunnskap og sult på informasjon. Når du er vokst 

opp med Mosebøkene i stedet for Kaptein Sabeltann 

får du den verdenshistoriske tidstavlen som en ryggmargsrefleks. 

Du slutter kanskje å tro på den tidstavlen 

du opprinnelig ble presentert for, at jorden 

ble skapt på seks dager for seks tusen år siden. Men 

selve strukturen blir der. Nærmest som et språk 

du forstår verden gjennom. Til ethvert større bokprosjekt 

som jeg igangsetter, om det er svartmetall 

eller Staff, så starter jeg med å bygge opp en enorm 

tidstavle som er eksakt vitenskapelig. Det er den 

tidstavlen som blir en slags Mosebok for disse personene 

eller miljøene. Den er ryggmargsrefleksen 

i det jeg lager. Utgangspunktet for det er at jeg har 

bevart en kausualitetstro, at det er årsak/virkning i 

universet. Når hendelse A skjer før hendelse B, så 

kan det være at det var A som førte til B. Ved å bygge 

opp en slik tidstavle så kommer jeg på sporet av 

sammenhenger og årsaker som kanskje andre har 

oversett. Derfor blir det jeg leser veldig mye sakprosa, 

som jeg mater inn i tidstavlene mine. 

- Har du hatt noen misjon eller agenda for 

litteraturen din? 

- Nei. Det blir pompøst. Jeg kan jo gripe meg selv i 

å tenke at, om hundre år vil kanskje noen se tilbake 

på 00-tallet og se at noen av de mest rike og nyanserte 

menneskeportrettene som ble tegnet da, var 

mine samtidsbiografier. Men det er ikke motivet 

mitt for å gjøre dem. Motivet mitt er... 

- Nysgjerrighet? 

- Tja. Hva annet skulle jeg gjøre? Det er nå jeg lever, 

det er nå jeg har energi og muligheter. Jeg hadde det 

ikke for hundre år siden, og jeg vil antakelig ikke 

ha det om hundre år. Så man må gjøre det beste ut 

av det. 

Diktafonen er tom for strøm. Jeg bytter batterier. 

Håvard Rem skrev åtte av tolv låter på Morten 

Harkets solodebut Wild Seed, tre av dem var hans 

egne dikt oversatt fra norsk til engelsk. «A Kind of 

Christmas Card» lå nesten et halvt år på VG-lista. 

Det samme gjorde albumet. Låta vant Spellemannspris 

mens albumet solgte 200.000 eksemplarer, 

i platebransjens (ikke musikkbransjens) 

absolutte gullalder. Flere av tekstene ble skrevet 

allerede på 70-tallet. 

- Det begynte i 86-87, da jeg fant ut at jeg ville 

oversette Leonard Cohens dikt til norsk. Det var 

ikke blitt gjort før. De hadde blitt oversatt til svensk 

og andre språk, men ikke norsk. Grunnen til at jeg 

ville oversette diktene hans til norsk gikk tilbake til 

fjortisalderen da jeg hadde blitt kjent med musikken 

hans. Han spilte på de bibelske strengene 

mine, som jeg hadde hatt fra da jeg var to år. Hans 

musikk ble på en måte for meg å beholde kontakten 

med min egen oppvekst. Det bibelske. Så oppdaget 

jeg etter hvert at han ikke bare hadde utgitt 

musikk, men også dikt. De var ikke blitt oversatt til 

norsk. Han var karrieremessig da nedi en dyp dal, 

så han var ikke noe hett navn i det hele tatt. Jeg fikk 

likevel forlaget med på at jeg skulle gjøre det. Fikk 

dem gitt ut. I 89, da jeg fikk utgitt diktene hans, så 

fikk han en kjemperenessanse i Norge. Han fikk sin 

første førsteplass på en hitliste, nemlig VG-lista. 

Det hjalp meg litt i det prosjektet med å få gitt ut 

diktene hans, at han hadde begynt å få et navn igjen. 

Jeg husker at forlaget skrev i katalogen, da de 

skulle presentere min bok med hans dikt, «Leonard 

Cohen er også en habil lyriker». Det var en skam å 

si noe sånt, for det var jo som lyriker han begynte. 

Det at jeg oversatte disse diktene førte til at Tom 

Sjeklesæther, en edderkopp innen rootsmusikk, 

spurte om jeg også ville oversette sangtekstene 

hans. Det hadde jeg jo drevet med i ledige stunder, 

så det var jeg klar for. Fordi jeg hadde oversatt diktene 

hans, så fikk Cohen tiltro til meg og han ga 

meg derfor også lov til å oversette sangene hans, 


noe han i utgangspunktet var skeptisk til. Det resulterte 

i en plate som het «Cohen på norsk». Opprinnelig 

var det tenkt som et dobbeltalbum med både 

mannlige og kvinnelige artister. Blant de mannlige 

var Bjørn Eidsvåg, Morten Harket og så videre. Jeg 

møtte Morten litt i den forbindelse, og han hadde en 

Cohen-sang som han ville «sikre seg». Men vi som 

jobbet med prosjektet gikk bort fra det konseptet 

og fant ut at vi kun ville ha kvinnelige artister. Det 

hadde også noe å gjøre med at Cohen på den tiden 

var blitt så populær i Norge at mannlige artister 

kunne bli sett på som «etterlikning». Platen kom 

ut, og det ble en veldig bra plate. Den solgte nesten 

100.000. Morten Harket var veldig begeistret for 

denne platen. Det gjorde at Morten tok kontakt med 

meg og spurte om jeg ville være med på å skrive 

sanger til et soloalbum. 

- Hvor mye kontakt har du hatt med Leonard 

Cohen gjennom ditt arbeid med hans verk? 

- Ikke annet enn at vi har møttes to-tre ganger og 

hatt lange samtaler, og noen ganger snakket sammen 

på telefon. Han har sendt meg noen bøker 

og... 

- Hva gjorde det med deg som mangeårig fan 

å få møte Cohen? 

- Jeg husker godt... Jeg er jo systematiker og excelnerd. 

Da jeg skulle møte han, utkledd som Aftenposten-journalist 

(formålet med samtalen var å få 

tillatelse til å oversette sangene hans), som en del 

av researchen til et møte i Henrik Ibsen-suiten på 

Grand Hotel i november 1991 så hadde jeg oversatt 

to utgaver av diktene hans. I den forbindelse hadde 

jeg også laget en database over alle egennavn som 

han bruker i bøkene sine. Da oppdaget jeg at han 

ikke hadde brukt ordet Gud, selv om han skriver 

veldig mye om religion. Da jeg skulle møte han 

hadde han utgitt ti bøker og ti plater – uten å bruke 

ordet Gud. Første gangen han bruker det, så er det 

på det albumet jeg skal intervjue han om. Når han 

da bruker ordet Gud bokstaverer han det uten vokal. 

G-D. Da jeg kom opp i suiten har det vært søtten 

journalister før meg, fra Det Nye og VG og alle har 

fått søtten minutter. Alle har åpnet med det samme 

spørsmålet: «Leonard Cohen, why are you so depressed?». 

Han sitter litt på autopilot og gjentar seg 

selv, på samme måte som journalistene gjentar seg 

selv. Jeg setter meg i journaliststolen, og ser at han 

ikke virker veldig tilstede. Men i stedet for at den 

attende journalisten stiller det samme spørsmålet 

igjen sier jeg: «På ditt siste album bruker du for 

første gang i din 25-årig karriere bruker du egennavnet 

Gud, da bokstavert uten vokal. Hva skyldes 

det?»? Jeg merker at han våkner veldig, og må tenke 

seg om. Så finner han ut at «ja, det er sant». Så 

må han forklare årsaken. Det er selvfølgelig at han 

kommer fra en religion, en jødedom, der man ikke 

har lov til å uttale Guds navn. Så, når han endelig 

skal gjøre det, skal han i hvert fall signalisere at det 

ikke er en vestlig gud han snakker om, men han 

skriver Gud på hebraisk. Det hebraiske og arabiske 

alfabetet er jo uten vokaler. Dette blir utgangspunktet 

for en veldig lang og spennende samtale. Når 

jeg så nærmer meg spørsmålet om jeg kan få oversette 

sangene hans til norsk, så har jeg med meg de 

to utgavene av diktene hans som jeg allerede har 

oversatt til norsk. De to bøkene pluss samtalen vi 

har hatt overbeviser ham om at dette er seriøst. Da 

er dette prosjektet i gang. 

Mellom «Hadde månen en søster. Cohen på 

norsk» og «Wild Seed» kommer «Poetenes evangelium», 

en plate utgitt av Kirkelig kulturverksted, 

«Det var en enkelhet 

som hadde gått tapt, 

fordi jeg var blitt så 

flink til å skrive norsk» 

der Morten Harket synger Håvard Rems tekst. 

Dette ble starten på deres mangeårige samarbeid, 

der de på et tidspunt var bosatt i Los Angeles. 

- Vi hadde mange reiser. Da vi ble enige om å skrive 

et soloalbum, ble det utstrakt reisevirksomhet. 

Først til Jerusalem, så to turer til Maldivene, to turer 

til Los Angeles og... Det var mange reiser. I den 

første fasen tok vi utgangspunkt i mine tekster, helt 

tilbake til 1977. Men så skjedde det noe interessant. 

Da var de eldste tekstene 15 år gamle, som for eksempel 

«Jeg kjenner ingen framtid» fra Kall på heltene. 

Det var tekster jeg ikke hadde forholdt meg 

til på femten år, og da merket jeg at jeg begynte 

å savne den enkelheten jeg uttrykte jeg med som 

17-18åring. Jeg begynte å savne den. Det var en enkelhet 

som hadde gått tapt i min egen norsk, fordi 

jeg var blitt så flink til å skrive norsk. Så gjenfant 

jeg den enkelheten ved å begynne å skrive på engelsk. 

Det å da skrive på engelsk ble en dobbelhet. 


Jeg fant tilbake til det enkle, litt naive uttrykket jeg 

hadde som tenåring. Samtidig ble det veldig målrettet, 

da jeg kunne skrive tekster som var aktuelle 

for et Harket-album. Det førte til at det endret litt 

karakter ved at jeg begynte å skrive tekster direkte 

på engelsk. 

You waited for me, when I was strong. 

You never called, you waited long. 

Now I come back, to sleep with you. 

You love me still, I love you too. 

I flere av tekstene er det en mannsstemme 

som befinner seg langt nede og henvender 

seg til en kvinne. 

- Ikke nødvendigvis at han befinner seg langt nede, 

men at han befinner seg langt borte. Eller langt 

oppe. Jeg var ikke lengre 17 år. Jeg var 33. I veldig 

god form, og med masse drag på damene. Også 

hadde jeg lyst til å utforske det. Eller bare gi en 

stemme til et så tidløst og universelt faktum som at 

en mann kan være veldig sterk og attraktiv. Og at 

en kvinne kan lengte veldig. Litt sånn tradisjonelle 

kjønnsroller, som da kanskje ikke hadde preget poesi 

eller sangtekster på mange år. Sikkert fordi det 

ble sett på som sexistisk eller gammaldags eller utdatert. 

Men igjen, akkurat som jeg vendte tilbake til 

de gamle verseformene når de var gått av moten, så 

var dette tekster hvor jeg ville være så ærlig at jeg 

ville skrive fra mitt ståsted som mann. 

- Det er vel fundamentet i den ideelle, platoniske 

kjærligheten? Dette savnet... 

- Mitt utgangspunkt var mye mer konkret. Min situ- 

asjon var at jeg var i et ekteskap med en kvinne jeg 

elsket veldig, og vi hadde barn sammen. 

- Dere reiste bort for å skrive disse låtene. 

Var det for å fremkalle savnet? 

- Nei, det var mer praktisk. Pluss at Harket satt 

agendaen for hvor vi skulle jobbe. Jeg var uansett 

mye på reisefot i min jobb som forfatter. Men det 

var også for å tillate meg selv å beskrive hvordan 

det er å være mann, og den sterke, i et forhold. 

Selvfølgelig med full visshet over at i andre perioder 

kunne det være annerledes. Og det å tillate seg 

å ta opp disse klisjeene om at det er kvinnene som 

sitter og venter, akkurat som Solveig i Peer Gynt, 

det er en klisjé. Samtidig så er det noe sant i det. 

Og det er noe sant i det for mange kvinner. Mange 

kvinner har det kvinnelige elementet, at de er den 

varme trygge havna som mannen kan vende hjem 

til. Kanskje noen av dem hater dette elementet ved 

seg selv, men at det bare sitter i kroppen deres. 

Året etter kom «Vogts villa» som i forhold til «Wild 

Seed» solgte minimalt. Platen var på norsk med 

blant annet teksten «Jeg kjenner ingen framtid» 

fra debutboka di, fra 1977. 

Selv sunget av norsk popmusikks fremste 

mann, selger den knapt plater. Hvorfor det? 

- Det er flere forklaringer på det. Den riktigste er 

at det ble ingen god plate. Jeg ønsker ikke å uttale 

meg på Mortens vegne, eller noe han kanskje mener 

noe helt annet om. Men «Vogts villa» ble til dels 

et hastverksarbeid. 

Framprovosert av et plateselskap? 

- Ja. 

Det er sentrale ting fra din lyrikk. Du er 

likevel misfornøyd med resultatet? 

- Ja, det er vel egentlig alle. Men det var et veldig 

godt utgangspunkt. I Los Angeles hadde vi møtt 

Locomotives, og de ble hentet inn for å være husband 

og til dels for å produsere «Vogts villa». Det 

må ha vært en av de første produsentjobbene for 

Kåre Vestrheim. Alt lå til rette for noe som kunne 

blitt et spennende album. Formelen var at nå hadde 

«Wild Seed» solgt et par hundre tusen, og Morten 

ble snakket inn i en avtale om et oppfølgeralbum 

med BMG. Når først det var et faktum at han skulle 

laget et album på et år, kom muligens jeg med 

ideen om et album på norsk. Det har alltid vært min 

kjepphest å synge på norsk. Da ble vel også noe av 

tanken at en del av sangene på «Wild Seed» hadde 

utgangspunkt i mine norske tekster som så ble 

oversatt til engelsk. Hva med å synge de i originale 

versjon? Du finner en del av «Wild Seed»-sangene 

på «Vogts villa» men da i sin originalform. 

- Nesten litt ironisk? 

- Ja. Men altså. Det ble konseptet. På en øy uten 

strøm. Det ble fraktet ut dieselaggregater. Ideen 

med at det skulle være på en øy var at Morten ikke 

ville ha en studioinnspilling der folk kunne flykte 

på pub etter endt session. Han ville låse alt inn i 

et fangeskap der ingen kunne gå på pub. Men så 

skjedde det mye rart under innspillingen som gjorde 

at mye av fokuset forsvant og at det ble en tidsnød. 

De ble ikke et optimalt album. 


Hvordan var det å jobbe med Morten Harket? 

- Det har både og. Jeg ville aldri vært det foruten. 

Men han kan også være en veldig krevende person. 

Jeg vil se tilbake på det som et helt sykt morsomt 

kapittel i livet. Jeg husker ukene på Jamaica der vi 

var i reggae-studio. Alle disse reisene til Borneo. 

«Vi er født i samme år, 

vi giftet oss i samme år, 

vi fikk barn i samme år, 

vi skilte oss i samme år» 

Det har vært veldig veldig morsomt. Han er ingen 

kjedelig person. 

Dere virker som to personer med stor 

respekt for hverandre. 

- Vi er født i samme år, vi giftet oss i samme år, 

vi har barn som er født i samme år, vi skilte oss i 

samme år. På tross av at det var popstjerne og poeten, 

og at vi befant oss i hver vår ytterkant av bransjene, 

så hadde vi veldig veldig mye til felles. 

Dere ender på samme gamlehjem? 

- Ja, hehe. God idé. Det hadde jeg ikke tenkt på. 

Hvem andre vil du møte på gamlehjemmet? 

- Helt klart Jan E. Hansen. Han er også 59-modell. 

Aftenposten-legende, som fortsatt skriver i Aftenposten. 

Kommer du noen gang hjem? 

- Jeg er hjemme nå. 

Hvordan da? 

- Nå er jeg 51 år. Jeg har regnet ut at det stedet jeg 

har bodd lengst var i fem år. Til neste år setter jeg 

ny pers dersom jeg fremdeles bor i dette huset. Det 

regner jeg med at jeg gjør. Det har også andre aspekter. 

Jeg bodde på Notodden på 50-tallet. Eldste 

broren min ligger begavet bare 400 meter oppi her. 

Den andre broren min bodde her og døde for kort 

tid siden. Barna mine bor her. Her føler jeg meg 

hjemme. 

Har du kvittet deg med frykten for å finne ro? 

- Ja, helt klart. Det har jeg visst selv, det er det rare. 

Da jeg var tyve, så likte jeg veldig godt å være tyve. 

Jeg hadde grunn til å like det. Jeg hadde utgitt to 

bøker, jeg hadde en nydelig kjæreste, og jeg bodde 

på en øy nede på Sørlandet. Men jeg hadde et problem: 

jeg klarte ikke å lage noe bilde av meg selv 

som førtiåring. Men sekstiåringen derimot så jeg 

veldig klart. Peisen, snadda, hele pakka. Når man 

er tyve er seksti veldig mye, så det var kanskje en 

søttiåring jeg så. Men førtiåringen hadde jeg ikke 

noe bilde av. Det var bare et hvitt felt. Det stemmer 

faktisk til en viss grad. Som førtiåring... det var 

turbulente år. Til ditt spørsmål, så må jeg svare ja. 

Men også med tilføyelsen at det har jeg på en måte 

visst hele tiden. 

Ole Paus sa «det begynner å likne et liv». 

Er du enig i det? 

- Ja, bortsett fra at jeg har sett det livet på en måte 

hele tiden. Det liknet et liv også for lenge siden. Nå 

er det på en måte mer spennende enn noen gang. 

Jeg får lov til å holde på med det lille jeg kan. Det 

lille jeg kan, det skjer innenfor en bransje som er i 

dyp strukturell endring. Jeg har vært så heldig at jeg 

ikke har bundet meg opp i bokbransjen. Poesien er 

mitt utgangspunkt, og den er bransjeløs. Den knytter 

seg til ethvert teknologisk medium som oppstår. 

Samtidig så er det store institusjoner i min bransje 

som er i ferd med å avvikles; bokklubbene, Dagbladet... 

som siden 70-tallet har vært pilarer i bransjen. 

Før jeg bestemte meg for å bli forfatter, hadde jeg 

som alle de andre guttene i klassen drømt om å bli 

profesjonell fotballspiller eller popstjerne. Hadde 

jeg blitt en av de delene ville jeg som femtiåring 

nok følt meg litt på hell. Som forfatter gjør jeg ikke 

det, heller tvert imot synes jeg det er et spennende 

landskap som åpner seg. Hvor også de strukturelle 

endringene i bransjen er mer utfordringer enn problemer. 

De siste årene har man ihjelanalysert en ny 

mannsrolle båret fram av likestillingsjaget og 

mannens frustrasjon knyttet til dette. Gjennom 

Håvard Rems tredve år lange forfatterskap har 

mannens syn på kvinnen vært sentral. 

Hva førte til disse debattene? 

- Det er svære ting. I sta sa jeg at jeg er 300 år gammel, 

men av og til i forhold til det du nå skisserer så 

føler jeg at jeg er 5000 år gammel. En patriarkalsk 

struktur, som du historisk kan føre 5000 år tilbake i 

tid opphører nå. Jeg som vokste opp i et ganske patriarkalsk 

miljø, mine søstre har aldri tilgitt meg for 


det for jeg ble jo favorisert, jeg sitter på stupebrettet 

og ser at jeg kommer ut av en 5000 årig tradisjon 

som smuldrer foran øynene på meg. 

Vi må kunne slå fast at kvinnen har fått en ny 

posisjon i dagens samfunn. 

- Vet du hva? Det er det som er den største kulturendringen. 

Fordi. I 1980 lider venstresida, 

kommunismen og sosialismen, egentlig det totale 

nederlaget. 70-tallet er over. Reagan, Thatcher og 

Willoch overtar som regjeringsledere i USA, England 

og Norge. Den internasjonale sosialismen, 

Sovjet, får sine første baugskudd. Den delen av 

venstresida er over i 1980. Du får jappetid, markedsliberalisme. 

Så hva er det da fra motkulturen og 

radikalismen som overlever? Det er feminismen. 

Åttitallet innvarsler feminismens gjennombrudd, 

og har vært den viktigste ideologien siden. Nå 

snakker vi tredve år. På tredve år har venstresida og 

sosialismen hatt marginal innflytelse. Den ideologien 

som har vært den kulturrevolusjonære i Norge 

og Skandinavia har vært feminismen. Da må jeg 

tilføye, nå uttaler jeg meg ikke normativt. Det vil 

si at jeg ikke mener om det er bra eller ikke bra. 

Men jeg uttaler meg deskriptivt registrerende. Den 

feministiske revolusjonen går også dypere enn det 

den eventuelle sosialistiske revolusjonen ville gått, 

fordi den ikke rører kun ved økonomiske strukturer 

som kanskje er 200 år gamle. Den rører ved 5000 

år gamle strukturer. Sånn er det. Vi står midt oppi 

det. Hvilke referanser har vi? Jo, vi har referanser 

til en del muslimske land, hvor du ikke har hatt den 

feministiske kulturrevolusjonen. Det du ser av de 

samfunnene er kanskje ting vi ikke ønsker oss. Det 

er samfunn i økonomisk stagnasjon, det er samfunn 

i kulturell stagnasjon, det er samfunn på vill flukt 

tilbake til 1500 år gamle skrifter. Men det har veldig 

mange implikasjoner, og det er en kulturrevolusjon 

som kanskje avløser et 5000 år paradigme, 

og som avløser det på veldig kort tid. Jeg kommer 

på slutten av dette 5000 årige paradigmet, og dere 

kommer på begynnelsen av det nye og jeg tror ikke 

det er veldig lett. 

Mine muslimske venninner mener at den 

norske mannen er tafatt og uinteressant. 

At han har mistet seg selv i et likestillingsspørsmål, 

som handler mer om rettigheter 

enn kjønnsroller. 

- Da tenker jeg, til syvende og sist, som samfunnsutvikling 

er det ikke så veldig mye man kan 

gjøre med det. Ens eneste utfordring er å finne en 

løsning på sitt eget liv oppi det. Der ville jeg jo 

tro at til syvende og sist så handler det bare om å 

finne det ene mennesket man kan leve livet med 

og få barn med. Og at det ikke lengre kan skje i 

en svart/hvitt fasttømret virkelighet. Bonden som 

går ute på åkeren og bondekona som holder fortet 

hjemme. Men at det må skje i en mye mer differensiert 

virkelighet. Er det et problem? Nei, kanskje 

heller tvert imot. Kanskje det er en fordel. Så kan 

hver finne sin. Det er jo ikke tusen damer man skal 

finne og gifte seg med. Det er jo den ene. Sjansen 

for å finne det ene mennesket har kanskje aldri vært 

større enn i en så differensiert og nyansert situasjon 

som vi har i dag. Dette handler jo også om innstilling. 

Når det gjelder dine muslimske venninner, så 

vil jeg si at en langt større utfordring står jo mange 

av de muslimske unge mennene ovenfor. De skal 

jo nå slepe med seg sine gamle kjønnsroller inn i 

et nytt paradigme, hvor de vil ha veldig store problemer 

med å opprettholde sine verdier. Om de nå 

kommer fra en landsby i Punjab eller fra Tøyen. 

Der ser vi de virkelig store konfliktene, nettopp ved 

muslimsk ungdom i Norge begynner man å få en 

kjønnssegregering hva gjelder utdannelse, intellekt 

og så videre ved at den gruppen av norsk ungdom 

som i dag tar mest utdannelse og som er mest kvalifisert 

til å lede det nye Norge er muslimske jenter. 

Mens de som tilsvarende faller mest ut, er muslimske 

gutter. All sosiologi taler for at det vil føre til 

ganske katastrofale kjærlighetsrelasjoner. 

Tror du identitetskrisen vil ramme de 

muslimske guttene enda hardere? 

- Ja, absolutt. 

Er det nødvendig for muslimske gutter 

å tilpasse seg? 

- Ja. Nød lærer naken kvinne å spinne. De må rett 

og slett tilpasse seg motparten, som er de muslimske 

jentene som integreres best og tar mest utdannelse. 

Det du også risikerer er å få den japanske 

modellen. Jeg har vært i Japan og sett den individualismen 

som plutselig bryter frem i et så kollektivisert 

samfunn som det japanske. Litt med den 

samme kjønnspolariseringen, der japanske jenter 

tar mye utdannelse og er veldig karrierebevisste, 

mens gutta henger etter. Det det har ført til i Japan 

har fødselstall som stuper under én blank-streken. 

Fordi de høyt utdannede og individualiserte japanske 

jentene ikke orker å inngå i forpliktende relasjoner 

med japanske unge menn, som bare ønsker 


seg en husmor. Det fører til at folk blir single og 

barnløse. Det samme skjer i de europeiske middelhavslandene. 

Det blir veldig interessant å se i 

den muslimsk-norske befolkningen når man kommer 

over på tredje generasjon, om hjemlandsverdiene 

i form av foreldre skal overstyre valg. Hvis du 

da får en overvekt av unge muslimske jenter med 

«Ser du historisk på 

det, så er den tidløse 

kjærligheten en ganske 

moderne oppfinnelse» 

høy utdanning og unge muslimske menn som er 

drosjesjåfører, da kan fort den japanske modellen 

bli gjeldende. 

Hvorfor er kjærligheten så vanskelig? 

- Det er våre egne forestillinger om den. For å si det 

på en annen måte. Det er kunnskapsløshet. Fordi, vi 

har et bilde litt utafra sånn som kjærligheten stilles 

opp i Romeo og Julie eller Spring Awakening, om 

den ene store nesten tidløse kjærligheten. Vi har et 

bilde av at det er idealet. Sånn oppstod det i edens 

hage og sånn har det alltid vært. Så plutselig i vår 

tid bryter det sammen. Det er bare tull. Ser du historisk 

på det, så er den tidløse kjærligheten en ganske 

moderne oppfinnelse. Går du tilbake i tid finner 

du alle former for relasjoner: polygami, en mann 

har fem-ti koner. Jeg har selv bodd med noen av 

de siste samler- og jegerfolkene i Afrika, og du har 

ikke den «nå er du og jeg forelsket og vi skal være 

sammen resten av livet»-holdningen. Disse relasjonene 

som forhåpentligvis skal føre til reproduksjon 

tilpasser seg det som er omstendighetene. 

Drømmene har tatt over for realiteten? 

- Ja. Derfor har vi også noe å lære. Fordi vi har 

vært gjennom denne sinnsyke kulturrevolusjonen, 

der det nesten har blitt tabu å snakke om verdier 

som er fra før 1960. Og hvor våre store ikoner som 

kronprisen og Støre går på autopilot og reproduserer 

alle holdninger som er kommet de siste 30-40 

årene, så har vi helt mistet oss. Derfor har vi også 

mye å lære av alle innvandrerne som har kommet 

til Norge. La alle få leve hvert sine liv, men barn må 

vi lage for å få dette systemet til å fortsette. Og for 

å lage noen rammer rundt de barna så gjør vi noen 

valg. Det er noe å lære av den innstillingen. La oss 

ikke gjøre det så vanskelig. 

n 

Nøyaktig samtidig som intervjuet er over dør en 

ung dame på sykehuset i Notodden. Et par timer 

tidligere har en politipatrulje besøkt et hus like i 

nærheten. En mann har selv tipset om at han har 

skadet kjæresten sin. Det hadde startet med en krangel 

på et utested. Da politiet ankom leiligheten fant 

de kvinnen livstruende skadet. Hun ble erklært død 

tre timer seinere. I følge obduksjonsrapporten døde 

kvinnen av kveling. 40-åringen erkjenner at han sto 

bak drapet, men hevder han ikke husker hva som 

skjedde den aktuelle natten. Kvinnens syv år gamle 

sønn var ikke tilstede da drapet fant sted. Mannen 

er ikke tidligere straffedømt. Han dømmes til ni års 

fengsel for drapet. 

Kanskje skyldes det, som i Romeo og Julie, den 

umulige kjærligheten? Kanskje var det en kvinne 

som ville ut av et dårlig forhold, kanskje hadde hun 

danset med andre menn på dette utestedet, kanskje 

var det ikke så bra som han trodde? Kanskje var 

det «den rette» som plutselig viste seg å ikke være 

«den rette» likevel? Kanskje skyldes det en sykelig 

sjalusi? Kanskje ble det lettere å ta livet at kjæresten 

sin enn å se henne sammen med en annen? Kanskje 

han ikke kunne leve med tanken på å kunne miste 

henne? Kanskje derfor mistet han henne? 

Takk for at du tok deg tid til å lese intervjuet. 

n

Håvard Rem

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?