De fleste turister som besøker Oslo vet at ... - Riksantikvaren

More documents

Recommendations

Info

fremtiden, ble alternativet skrinlagt på grunn av kostnadene med å anlegge broforbindelse og egen bane. Ikke minst ble arkitekturen tillagt stor betydning ettersom den ville danne utstillingens ytre ramme. Komiteen fremholdt ”at den antikke stilart hadde mange fortrinn, naar det gjaldt bygninger med stort areal og svære flater, og at der paa den maate vilde oppnaaes en heldig helhetsvirkning ved bebyggelsen, idet den faste antikke vilde bidra til, at hver enkelt bygning lettere kunde passes ind i hele anlægets karakter.” Utstillingskomiteen hadde allerede i 1908 engasjert Henrik Bull som komiteens arkitekt og byråsjef. Han utformet utstillingens forprosjekt i henhold til dette. Redaksjonen i arkitektenes tidsskrift, Teknisk Ugeblad, var imidlertid av en annen oppfatning. De slo fast at ”med klassisk stil har Frognerkomiteen villet ha en kjedelig, upersonlig, intetsigende, internasjonal stil som kan passe hvorsomhelst kun ikke ved en national utstilling i 1914…Det blir normannafolkets mønstring. En saadan utstilling bør derfor ikke bli en kopi av de dusinutstillinger, som i de sidste decennier har gjort verden utstilingstræt. Den maa være original norsk fra først til sist…”. Tidens søken etter en nasjonal arkitektur var ikke noe særnorsk fenomen, men var en naturlig følge av de tankene som art nouveau eller jugendstilen brakte med seg omkring 1900. For Norges vedkommende kom dette ”gjennombruddet” med arkitektene Arnstein Arneberg og Ole Sverres urealiserte utkast fra 1907 til Kongevillaen på Voksenkollen, i dag kjent som Kongeseteren. Arkitektkonkurransen for utstillingen ble lyst ut i oktober 1911 og ble vunnet av arkitekt Adolf Jensen, mens arkitektene Rudolf Emil Jacobsen og August Nielsen fikk 2. premie og Henrik Bull 3. premie. Oppdraget ble delt mellom arkitektene med Henrik Bull som bygningssjef og eneansvarlig for Skarpsnoavdelingen. På Frogner fikk han dessuten ansvaret for den 9600 m2 store Industribygningen, den 4050 m2 store Maskinhallen foruten Hovedbroen over dammene. Med unntak av Maskinhallen ble samtlige bygninger oppført med bærekonstruksjoner av tre. Så vel Industribygningen, Maskinhallen og utstilingens øvrige ”murbygninger” fikk en ytre kledning av forskalingsbord dekket med grov murpuss, mens trebygningene for en stor del ble kledd med tømmermannspanel. Av bygningene var det kun Maskinhallen til Henrik Bull som uformet i den tiltenkte ”antikke stil” mens arkitektene Jacobsen og Nielsen ble vurdert å ha et ”nasjonalt tilsnitt”. De mest populære av deres bygninger var broen med ”de stolte Frognertårnene” som rommet Hoved- og Folkerestauranten på øvre dam. Disse to tvillingtårnene ble selve symbolet på utstillingen og festet seg i folks bevissthet. I tillegg til arkitekturen ble også den hage- og parkmessige bearbeidelsen av området ble tillagt stor betydning. De nye strømningene innen europeisk hagekunst hentet på denne tiden inspirasjon fra renessansen og barokkens tuktede og symmetriske idealer. Dermed ble også utstillingen et viktig forbilde for spredningen av de nye hageidealene her til lands. Som nasjonal mønstring var utstillingen bredt anlagt der de fleste områder av det norske samfunn anno 1914 var representert fra næringsliv til kunst og kultur. Men også det utflyttede Norge var representert med egen paviljong for å ”illustrere vore utvandrede landsmænds liv og virksomhet i det fremmede.” Dessuten fantes det en egen fornøyelsesavdeling der ”Kongolandsbyen” var en av attraksjonene. Utstillingens offisielle beretning kunne fortelle: ”Den som ikke viste bedre, men hadde hørt tale om de 80 negre fra Kongo, skulde ha trodd, at de skingrende hyl, som hver dag lød fra Fornøielsesavdelingen var krigsrop fra disse vilde. Men det var det ikke. Det var bjergbanens passagerer, som paa den maate utløste sin frydefulle angst”. Oslos tidligere ordfører Brynjulf Bull var en av mange barn som fikk besøke Kongolandsbyen. Han kom i følge med sine tante, som konverserte med landsbyens innbyggere på fransk. Da 4
Bull kom tilbake på skolen kunne han stolt fortelle sine medelever om sin tante som snakket ”negerspråket” flytende. I nasjonal sammenheng ble utstilingen en mønstring uten sidestykke. I løpet av de 6 månedene utstillingen varte fra den åpnet 15. mai ble det registret 1 345 595 betalende, mens den offisielle beretningen antyder et totalt besøkstall på vel 2 700 000 eller mer enn landets samlede befolkning på det tidspunkt. Den 11. oktober var ”eventyret på Frogner” definitivt forbi. Den siste kvelden lå anlegget illuminert i høstmørket av tusener av små lyspærer og et storslagent fyrverkeri til glede for de 100 000 som var møtt frem. Norge var fortsatt i festrus, mens det øvrige Europa grov sine første skyttergraver. Første verdenskrig var i gang. EN KUNSTNER OG HANS VERK Vigelandsanlegget er historien om fontenen som vokste. Anlegget dekker et areal på ca. 330 dekar og inneholder i underkant av 200 skulpturer i granitt og bronse. Selve historien startet i 1906 da billedhuggeren Gustav Vigeland skapte sensasjon da han stilte ut modellen av et fonteneprosjekt, som han hadde arbeidet med en årrekke. Båret frem av en sterk opposisjon og betydelige private bidrag bestilte Kristiania kommune fontenen til oppstilling på Eidsvoll plass foran Stortinget. Vigelands prosjekt vokste imidlertid i omfang og i 1916 ønsket han å utvide fonteneanlegget med en serie skulpturgrupper hugget i granitt. Dermed var det ikke lenger plass til å realisere prosjektet på Eidsvoll plass. Etter mange års diskusjon om mulig plassering vedtok Bystyret i 1924 at fontenen med skulpturene, som nå også omfattet Monolitten, i stedet skulle oppføres på Frognerjordene på tomten der Jubileumsustillingen hadde stått 10 år tidligere. Selv om stillheten hadde senket seg over området sammenlignet med den hektiske jubileumssommeren var parkområdet nå tatt i bruk som rekreasjonsområde for byens befolkning. Samtlige utstillingsbygninger var for lengst revet, men for enden for utstillingspromenaden foran broen var Frognerparkens Café blitt bygget i 1918. Vigeland hadde allerede i 1921 inngått en avtale med Kristiania kommune, der kommunen sikret han gode arbeidsforhold ved å bygge et stort atelier med bolig for han, mot at han tilgjengjeld skjenket kommunen hele sin kunstneriske produksjon og originalmodellene til fremtidige arbeider. Bygningen – i dag kjent som Vigeland-museet ble oppført nær Frogner Hovedgård og sto ferdig i 1924. Vigelands skulpturpark bygde i all hovedsak videre på strukturen i det tidligere utstillingsområdet. Da Vigelandsanleggets inngangsparti fra Kirkeveien ble godkjent i 1928 fikk denne samme plassering som jubileumsutstillingens hovedatkomst. Tilsvarende kom utstillingens hovedakse fra Kirkeveien, over Hovedbroen og opp til Industribygningen til å danne skulpturparkens hovedakse. Vigeland erstattet Hovedbroen over de to dammene med en ny bro med 58 skulpturer i bronse, inkludert den populære Sinnataggen. Videre fikk den monumentale fontenen en strategisk plassering der inngangen til Industribygningen hadde vært og med Monolitten tronende bakenfor i forlengelsen av den 850 meter lange aksen, som avsluttes av Livshjulet. Tilsvarende ble den tidligere utstillingspromenaden i forkant av anlegget beholdt som en tverrakse i skulpturparken. Skulpturparken ble hans livsverk og Vigeland fortsatte arbeidet med å skape og planlegge nye skulpturer for anlegget helt frem til sin død i 1943. Oslo Bystyre vedtok 5
Page 1 and 2: Fra storgård til turistattraksjon
Page 3: skal Wegner ha flyttet den åttekan

De fleste turister som besøker Oslo vet at ... - Riksantikvaren

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?