De fleste turister som besøker Oslo vet at ... - Riksantikvaren

Fra storgård til turistattraksjon
De fleste turister som besøker Oslo vet at Vigelandsanlegget er et must
sammen med Holmenkollen, Vikingskipene og Norsk Folkemuseum. Men få
er klar over er at den verdenskjente skulpturparken kun er en del av et
større parkanlegg, som avslutter en mer enn 1500 år lang historie. For
Frogner Hovedgård har vært åker- og engmark helt siden ca. år 500 etter
Kristus og det er deler av disse markene som i dag utgjør Frognerparken,
med blant annet Vigelandsanlegget og idrettsanlegg som Frogner stadion
og Frognerbadet. Fra å ha vært en viktig jordbrukseiendom knyttet til
kjente eiere er dette i dag en av hovedstadens grønne lunger og et viktig
rekreasjonsområde for byens befolkning.
Enten vi som bor i Oslo skal ta et morgenbad i Frognerbadet, en halvliter på
Herregårdskroa eller vise frem Vigelandsanlegget til våre gjester er det lett å glemme at
disse tilbudene kun er brikker i historiens puslespill. Denne delen av hovedstaden var
opprinnelig bøndenes domene, senere briljerte Christianiapatriciatet her på glitrende
hagefester under skyggefulle trekroner, her feiret det unge Norge sitt 100-års jubileum
med brask og bram i 1914, her fikk Gustav Vigeland realisere sitt livsverk og her har
jubelen stått høyt ved ulike idrettsarrangementer. Fra å være et sted forbeholdt en
utvalgt elite er området i dag allemannseie og fremstår som hovedstadens storstue.
EN STORGÅRD I AKER
Frogner er en av de største og eldste gårdene rundt Oslo, med en jordbrukshistorie som
går tilbake til ca. år 500 etter Kristus. Gården ble etter hvert delt og endte i løpet av
middelalderen som kirkegods under klosteret på Hovedøya, inntil Frognergårdene - som
landets øvrige kirkegods, ble inndratt av kongemakten eller Kronen ved reformasjonen i
1537. I 1659 ble de to Frognergårdene pantsatt til den rike finansmannen og Norges
generalpostmester Selius Marselis. Dette var urolige tider ettersom den dansk-norske
stat involverte seg i stadig nye kriger, som slukte enorme resurser og der rike
privatpersoner ga Kronen betydelige lån mot pant i attraktive eiendommer. For Frogners
del ble lånet aldri innløst og etter Marselis død i 1667 ble gårdene Nordre og Søndre
Frogner solgt til den velstående overhoffrettsassessor Niels Toller i Christiania, hvis
etterkommere ble sittende som eiere de neste hundre år. Dermed ble Frogners historie
knyttet sammen med hovedstadens fremste familiekretser.
Etter Tollers død ble de to Frognergårdene overtatt av hans to svigersønner. Caspar
Herman Hausmann – general under Den store nordiske krig – som var gift med hans
eldste datter Karen Nielsdatter Toller, ble eier av Søndre Frogner. Takket være sitt rike
giftemål slo Hausmann seg opp til å bli en betydelig godseier samt byens største
skipsreder og fjerde største trelasteksportør. Selv om ekteparet hadde sin bybolig i
Tollerfamiliens gamle gård i Tollbugata bodde de dessuten jevnlig i det som hadde vært
middelalderens bispegård i Gamlebyen, i dag bedre kjent som Oslo Ladegård. Svogeren,
general Hans Ernst von Tritschler, som var gift med Anne Cathrine Toller arvet Nordre
Frogner og oppførte den nåværende Mangelsgården eller Prinds Christian Augusts
1

Minde, som sitt landsted. Etter Tritschlers død giftet enken seg på nytt med oberst Johan
Henrik Garmann. Først i 1744 ble de to Frognergårdene samlet på en hånd, da
Hausmanns dattersønn Ulrik Frederik de Cicignon, som hadde arvet Søndre Frogner,
kjøpte Nordre Frogner av sin slektning Johan Henrik Garmann.
TUMLEPLASS FOR OVERKLASSEN
Det var imidlertid med den neste eieren at Frogner for alvor skulle oppleve sin
storhetstid. Allerede i 1747, nesten 100 år etter at hans oldefar Niels Toller hadde kjøpt
eiendommen, solgte Ulrik Frederik de Cicignon Frogner til kammerherre og general
Jacob Scheel. Scheel brukte og bodde en tid på gården. Under Scheel ble Frogner
forvandlet et fornemt anlegg, der hovedbygningen i laftet tømmer ble forlenget og
utstyrt med dagens midtark. I tillegg ble det anlagt et storslagent parkanlegg i
tilknytning til hovedbygningen.
Etter ytterligere noen eierskifter ble gården i 1790 kjøpt av den kjente kammerherre
Bernt Anker, som for øvrig var verkseier, skipsreder og Norges rikeste mann. Nå ble
betegnelsen hovedgård tatt i bruk ettersom Anker la til gården Ullevål som han også
eide, foruten at han solgte unna eiendommen Lille Frogner.
Bernt og hustruen Mathia Anker benyttet Frogner hovedgård som sin sommerresidens
og i løpet av de hektiske sommermånedene sesongen varte, dannet gården ramme
omkring en storslagen selskapelighet. Nå ble Scheels hovedbygning forlenget til sin
nåværende lengde, med et tilbygg på hver side, hvorav det ene tilbygget ga plass til en
staselig festsal. Videre ble uthusene som omkranset gårdsplassen bygget sammen til et
lukket gårdsanlegg, og der sydfløyen ble markert med et tårn. Tilsvarende ble parken
utvidet med en engelsk landskapspark, mens selve gårdsbruket fremsto som et
mønsterbruk.
Den samtidige Conradine Dunker forteller i sine erindringer fra sosietetslivet i 1790årene
at Christianias ”beau monde” hver søndag i sommerhalvåret samlet seg hos Bernt
Anker på Frogner Hovedgård, og hver onsdag hos den rike Bielfeldt i Mangelsgården.
Franskmannen de La Tocnaye var en av mange utlendinger som besøkte Norge på
denne tiden. Under Norgesreisen i 1798-99 fortonet Christianiabesøket seg som ”et
opphold i sus og dus” der: ”..alle slags fornøyelser fulgte slag i slag: dans, teater,
kortspill og god mat – så meget at man kunne miste pusten. Utlendinger som bare
kjenner Norge fra Christiania, hvilket er det alminnelige, får i virkeligheten et helt
feilaktig inntrykk. Den rikdom, luksus og selskapelige tone som hersker her, gjør
Christiania lik større byer. Men hvori består denne luksus? I fire eller fem rike hus –
resten er fattige.”
Den strålende selskapeligheten på Frogner fortsatte helt frem til Bernt Ankers død i
1805. Nevøen, grosserer Morten Anker, overtok deretter gården hvor han bosatte seg.
Her fortsatte han den overdådige livsstilen, der gården fortsatt var ramme omkring
hovedstadens selskapelighet. De gode tidene var imidlertid over og etter Morten Ankers
konkurs i 1836 ble gården solgt til generalkonsul Benjamin Wegner, eieren av
Blåfargeverket på Modum. Selv fikk Morten Anker og hans familie lov av den nye
eieren til å bosette seg på en av gårdens husmannplasser. Wegner var ellers en aktiv
mann. Nå ble den opprinnelige sydfløyen som lukket tunet revet og tårnet herfra ble
flyttet over til hovedbygningen slik vi ser det i dag. Nå ble dessuten den gamle
barokkparken fra Scheels tid omlagt til en romantisk landskapshage. I den forbindelse
2

skal Wegner ha flyttet den åttekantede paviljongen med søyler fra Blåfargeverket på
Modum og til det som hadde vært Bernt Ankers engelske landskapspark. Frogner
opplevde en ny storhetstid og var igjen rammen omkring storslåtte selskaper for
Christianias overklasse, med blant annet utendørs båtfester i dammen nedenfor
hovedbygningen.
EN HOVEDSTAD I VEKST
Gårdens siste private eiere var familien Gade. Bergens-kjøpmannen Fredrik Georg Gade
kjøpte Frogner i 1849 og det var hans sønn konsul Gerhard Gade som i 1896 solgte
gården til Kristiania kommune. I løpet av de nesten 50 årene familien satt som gårdens
eiere gjennomgikk hovedstaden en rivende utvikling. Christiania hadde frem til
begynnelsen av 1840-årene vært en stabil handels- og sjøfartsby, som dannet sentrum
for trelasteksporten fra Østlandsområdet. Fra 1840-årene og fremover ble det anlagt en
rekke nye industribedrifter basert på maskindrift etter engelske forbilder. Christiania var
i ferd med å etablere seg som landets viktigste industriby, der de nye industribedriftene i
all hovedsak var knyttet opp mot den mekaniske verkstedindustri, tekstilindustri og
ølbrygging. Størsteparten av disse nye foretakene ble etablert langs Akerselva, som ga
nødvendig vannkraft. Byen begynte dessuten å skyte fart som landets viktigste
importhavn og handelssentrum. Derfor søkte stadig flere inn til byen på jakt etter
arbeide og en bedre fremtid, noe som førte til en enorm befolkningsvekst.
I 1845 hadde Christiania 25 677 innbyggere og hadde dermed gått forbi Bergen som
landets største by. Tjue år senere var byens innbyggertall fordoblet til 57 832 og
omkring 1900 hadde innbyggertallet nådd 227 626. Dermed var byens innbyggertall
blitt nidoblet i løpet av 50 år. Derfor ble stadig flere av hovedstadens omkringliggende
landbrukseiendommer utparsellert og bebygd. Mot slutten av 1800-tallet ble også store
deler av gården Frogners jordvei utparsellert til bebyggelse, og utgjør i dag bydelen
Frogner. Da familien Gade i 1896 solgte resten av eiendommen til Kristiania kommune
var dette med tanke på videre utbygging og for anleggelse av Vestre Gravlund. Tidens
spekulative boligutbygging resulterte imidlertid i et dramatisk boligkrakk i 1899, noe
som reddet gården fra å bli revet og nedbygd. I årene som fulgte våknet i stedet
interessen for å bevare deler av Frogners jorder som park og rekreasjonsområde.
Samtidig våknet interessen for å bevare hovedgårdens herskapelige bebyggelse og i
1909 åpnet Kristiania Bymuseum sine utstillinger i hovedbygningen.
NORGES MIDTPUNKT
Med Norges Jubilæumsustilling i 1914 ble de gjenværende Frognerjordene for alvor
allemannseie. I ettertid kom det langstrakte fotografiet, som viser utstillingsanlegget en
fredfylt sommerdag, til å henge rundt om i de tusen hjem over det ganske land, som en
påminnelse om den storstilte markeringen av nasjonen og Grunnlovens 100-års
jubileum. Planene om en landsutstilling i Kristiania i 1914 ble initiert av næringslivet.
En utstillingskomité ble nedsatt i 1907 og ved å legge arrangementet til
Grunnlovsjubileet håpet man på en størst mulig nasjonal oppslutning. Om utstillingens
ramme uttalte komiteen at ”en udstilling i 1914 maatte omspænde hele vort produktive,
kulturelle og kunstneriske arbeidsliv”.
Det store spørsmålet var imidlertid hvorvidt utstillingen skulle arrangeres på Hovedøya
eller på jordene ved Frogner Hovedgård. Argumentene mot Frogner var at området ble
ansett å ligge avsides til foruten at utstillingen måtte deles i to avdelinger, med en
separat Fiskeri- og Sjøfartsavdeling på Skarpsno. Selv om man på Hovedøya kunne
samle hele ustillingen på et sted og samtidig etablere et permanent utstillingsområde for
3

fremtiden, ble alternativet skrinlagt på grunn av kostnadene med å anlegge
broforbindelse og egen bane.
Ikke minst ble arkitekturen tillagt stor betydning ettersom den ville danne utstillingens
ytre ramme. Komiteen fremholdt ”at den antikke stilart hadde mange fortrinn, naar det
gjaldt bygninger med stort areal og svære flater, og at der paa den maate vilde oppnaaes
en heldig helhetsvirkning ved bebyggelsen, idet den faste antikke vilde bidra til, at hver
enkelt bygning lettere kunde passes ind i hele anlægets karakter.” Utstillingskomiteen
hadde allerede i 1908 engasjert Henrik Bull som komiteens arkitekt og byråsjef. Han
utformet utstillingens forprosjekt i henhold til dette. Redaksjonen i arkitektenes
tidsskrift, Teknisk Ugeblad, var imidlertid av en annen oppfatning. De slo fast at ”med
klassisk stil har Frognerkomiteen villet ha en kjedelig, upersonlig, intetsigende,
internasjonal stil som kan passe hvorsomhelst kun ikke ved en national utstilling i
1914…Det blir normannafolkets mønstring. En saadan utstilling bør derfor ikke bli en
kopi av de dusinutstillinger, som i de sidste decennier har gjort verden utstilingstræt.
Den maa være original norsk fra først til sist…”. Tidens søken etter en nasjonal
arkitektur var ikke noe særnorsk fenomen, men var en naturlig følge av de tankene som
art nouveau eller jugendstilen brakte med seg omkring 1900. For Norges vedkommende
kom dette ”gjennombruddet” med arkitektene Arnstein Arneberg og Ole Sverres
urealiserte utkast fra 1907 til Kongevillaen på Voksenkollen, i dag kjent som
Kongeseteren. Arkitektkonkurransen for utstillingen ble lyst ut i oktober 1911 og ble
vunnet av arkitekt Adolf Jensen, mens arkitektene Rudolf Emil Jacobsen og August
Nielsen fikk 2. premie og Henrik Bull 3. premie. Oppdraget ble delt mellom arkitektene
med Henrik Bull som bygningssjef og eneansvarlig for Skarpsnoavdelingen. På Frogner
fikk han dessuten ansvaret for den 9600 m2 store Industribygningen, den 4050 m2 store
Maskinhallen foruten Hovedbroen over dammene. Med unntak av Maskinhallen ble
samtlige bygninger oppført med bærekonstruksjoner av tre. Så vel Industribygningen,
Maskinhallen og utstilingens øvrige ”murbygninger” fikk en ytre kledning av
forskalingsbord dekket med grov murpuss, mens trebygningene for en stor del ble kledd
med tømmermannspanel. Av bygningene var det kun Maskinhallen til Henrik Bull som
uformet i den tiltenkte ”antikke stil” mens arkitektene Jacobsen og Nielsen ble vurdert å
ha et ”nasjonalt tilsnitt”. De mest populære av deres bygninger var broen med ”de stolte
Frognertårnene” som rommet Hoved- og Folkerestauranten på øvre dam. Disse to
tvillingtårnene ble selve symbolet på utstillingen og festet seg i folks bevissthet. I tillegg
til arkitekturen ble også den hage- og parkmessige bearbeidelsen av området ble tillagt
stor betydning. De nye strømningene innen europeisk hagekunst hentet på denne tiden
inspirasjon fra renessansen og barokkens tuktede og symmetriske idealer. Dermed ble
også utstillingen et viktig forbilde for spredningen av de nye hageidealene her til lands.
Som nasjonal mønstring var utstillingen bredt anlagt der de fleste områder av det norske
samfunn anno 1914 var representert fra næringsliv til kunst og kultur. Men også det
utflyttede Norge var representert med egen paviljong for å ”illustrere vore utvandrede
landsmænds liv og virksomhet i det fremmede.” Dessuten fantes det en egen
fornøyelsesavdeling der ”Kongolandsbyen” var en av attraksjonene. Utstillingens
offisielle beretning kunne fortelle: ”Den som ikke viste bedre, men hadde hørt tale om
de 80 negre fra Kongo, skulde ha trodd, at de skingrende hyl, som hver dag lød fra
Fornøielsesavdelingen var krigsrop fra disse vilde. Men det var det ikke. Det var
bjergbanens passagerer, som paa den maate utløste sin frydefulle angst”. Oslos tidligere
ordfører Brynjulf Bull var en av mange barn som fikk besøke Kongolandsbyen. Han
kom i følge med sine tante, som konverserte med landsbyens innbyggere på fransk. Da
4

Bull kom tilbake på skolen kunne han stolt fortelle sine medelever om sin tante som
snakket ”negerspråket” flytende.
I nasjonal sammenheng ble utstilingen en mønstring uten sidestykke. I løpet av de 6
månedene utstillingen varte fra den åpnet 15. mai ble det registret 1 345 595 betalende,
mens den offisielle beretningen antyder et totalt besøkstall på vel 2 700 000 eller mer
enn landets samlede befolkning på det tidspunkt. Den 11. oktober var ”eventyret på
Frogner” definitivt forbi. Den siste kvelden lå anlegget illuminert i høstmørket av
tusener av små lyspærer og et storslagent fyrverkeri til glede for de 100 000 som var
møtt frem. Norge var fortsatt i festrus, mens det øvrige Europa grov sine første
skyttergraver. Første verdenskrig var i gang.
EN KUNSTNER OG HANS VERK
Vigelandsanlegget er historien om fontenen som vokste. Anlegget dekker et areal på ca.
330 dekar og inneholder i underkant av 200 skulpturer i granitt og bronse. Selve
historien startet i 1906 da billedhuggeren Gustav Vigeland skapte sensasjon da han stilte
ut modellen av et fonteneprosjekt, som han hadde arbeidet med en årrekke. Båret frem
av en sterk opposisjon og betydelige private bidrag bestilte Kristiania kommune
fontenen til oppstilling på Eidsvoll plass foran Stortinget. Vigelands prosjekt vokste
imidlertid i omfang og i 1916 ønsket han å utvide fonteneanlegget med en serie
skulpturgrupper hugget i granitt. Dermed var det ikke lenger plass til å realisere
prosjektet på Eidsvoll plass. Etter mange års diskusjon om mulig plassering vedtok
Bystyret i 1924 at fontenen med skulpturene, som nå også omfattet Monolitten, i stedet
skulle oppføres på Frognerjordene på tomten der Jubileumsustillingen hadde stått 10 år
tidligere. Selv om stillheten hadde senket seg over området sammenlignet med den
hektiske jubileumssommeren var parkområdet nå tatt i bruk som rekreasjonsområde for
byens befolkning. Samtlige utstillingsbygninger var for lengst revet, men for enden for
utstillingspromenaden foran broen var Frognerparkens Café blitt bygget i 1918.
Vigeland hadde allerede i 1921 inngått en avtale med Kristiania kommune, der
kommunen sikret han gode arbeidsforhold ved å bygge et stort atelier med bolig for han,
mot at han tilgjengjeld skjenket kommunen hele sin kunstneriske produksjon og
originalmodellene til fremtidige arbeider. Bygningen – i dag kjent som Vigeland-museet
ble oppført nær Frogner Hovedgård og sto ferdig i 1924.
Vigelands skulpturpark bygde i all hovedsak videre på strukturen i det tidligere
utstillingsområdet. Da Vigelandsanleggets inngangsparti fra Kirkeveien ble godkjent i
1928 fikk denne samme plassering som jubileumsutstillingens hovedatkomst.
Tilsvarende kom utstillingens hovedakse fra Kirkeveien, over Hovedbroen og opp til
Industribygningen til å danne skulpturparkens hovedakse.
Vigeland erstattet Hovedbroen over de to dammene med en ny bro med 58 skulpturer i
bronse, inkludert den populære Sinnataggen. Videre fikk den monumentale fontenen en
strategisk plassering der inngangen til Industribygningen hadde vært og med Monolitten
tronende bakenfor i forlengelsen av den 850 meter lange aksen, som avsluttes av
Livshjulet. Tilsvarende ble den tidligere utstillingspromenaden i forkant av anlegget
beholdt som en tverrakse i skulpturparken.
Skulpturparken ble hans livsverk og Vigeland fortsatte arbeidet med å skape og
planlegge nye skulpturer for anlegget helt frem til sin død i 1943. Oslo Bystyre vedtok
5

fire år senere å fullføre de urealiserte skulpterer i henhold til Vigelands planer og utkast.
I disse skulpturene har Vigeland synliggjort sin visjon av mennesket i livets ulike faser
og situasjoner, i en veksling av symbolske og realistiske skildringer. Tematisk sett viser
figurene på broen mennesker i alle aldere, som vekselvis er fremstilt i statisk ro eller
dynamisk bevegelse. Fontenen som dannet utgangspunktet for skulpturparken omgis av
en frise som viser livets syklus. Tilsvarende viser de 36 granittgruppene menn, kvinner,
barn, unge og eldre fremstilt i allmennmenneskelige relasjoner. Monolitten i hvit
Iddefjordgranitt eller ”Menneskesøylen”, som Vigeland kalte den, dekkes tilsvarende av
121 figurer som ble hugget på stedet. I ettertid fremstår Vigelandsanlegget som et av
landets fremste kunstneriske monumenter og utmerker seg i internasjonal sammenheng
som et av symbolismens viktigste verker.
REKREASJON I VID FORSTAND
Frogner Hovedgårds parkanlegg og tidligere jorder er i dag et viktig rekreasjonsområde
for hovedstadens befolkning. Frogner stadion fikk sin nåværende plassering her allerede
i 1914, som del av utstillingen. Anlegget fikk raskt betydning for skøytesporten og ble
allerede året etter overdratt fra kommunen til Kristiania Skøiteklub. Derfor kom både
Sonja Hennie og Oscar Mathisen til å feire flere av sine tidligste triumfer på denne
banen. Siden den gang har anlegget skiftet karakter en rekke ganger. Tilsvarende kom
Frognerbadet til i 1956, noe som har gitt Frognerparken ytterligere en attraksjon.
Frognerparken ble dermed en folkepark i vid forstand. Her kan små barn ake akebrett i
vinterhalvåret og hit finner mange veien i de lyse sommerkveldene, enten på spasertur
eller for å unne seg en utepils på en av parkens utesteder.
Slik sett er stedet en viktig duft av Oslo. Frognerparken er med andre ord historien om
stortgården som ble allemannseie.
Geir Thomas Risåsen,
Oslo, 13.2.2009
6