– det lokale næringslivsbladet for Agderfylkene

Agdernæring startet i 2005 en
presentasjon av kvinner som
har gjort seg synlige i nær ings -
liv og ledelse. Til nå har vi presentert
seks av Agders engasjerte
kvinnelige profiler.
Agdernæring
nr. 3 - 2005
Tine Sundtoft
Agdernæring
nr. 1 - 2006
Tulla Wahlstedt
Agdernæring nr.
3 - 2006
Anne Gro
Smith
6
Agdernæring
nr. 2 - 2005
Agnes
Berntsen
Agdernæring
nr. 4 - 2005
Torhild
Brandsdal
Agdernæring nr.
2 - 2006
Torhild Rolstad
Larsen
Agdernæring nr.
1 - 2007
Dagny Anker
Gevelt
Det er ikke alltid store ambisjoner
som driver en til å komme dit man
ender. Noen ganger råder tilfeldighetene,
og gjennomgangstemaet i
disse kvinneportrettene har dreid
seg om nettopp dette; å ta sjansen
når den byr seg. Jeg har snakket
med Søgnes ordfører gjennom
flere år, Eli Løite, og det ble en
fruktbar samtale om kvinner, kvinneroller
og karriere.
Eli startet sin yrkesmessige karriere som
utdannet førskolelærer, og jobbet lenge
som vikar i barnehage og skole mens
ung ene var små. Jeg valgte å prioritere
døtrene mine framfor full jobb, og er glad
for at jeg fikk muligheten til å velge det
jeg hadde mest lyst til. Ikke alle har det,
og det er et privilegium å få lov, sier Eli.
Når jentene ble større, begynte jeg som
styrer i en barnehage, og fikk brukt kompetansen
min der. Jeg jobbet også endel
som veileder for førskolelærerstudentene
på HIA, og der ble engasjementet
for organisasjonsaktivitet vekket. Jeg var
aktiv i det som den gangen het Lærer -
laget (nå Utdanningsforbundet), og etter
hvert ballet det på seg med mer politisk
aktivitet. Jeg hadde faktisk ikke vært
høyrepolitisk aktiv før jeg ble spurt om
jeg kunne tenke meg å stille som kandidat
på Høyres liste til kommunevalget.
Jeg meldte meg inn i partiet som en følge
av det. På et tidspunkt ble Søgnes
daværende ordfører valgt inn på Stor tin -
get, og hun som ville være en naturlig
etterfølger til vervet, takket nei. Da ble
jeg spurt. Jeg tok utfordringen, og følte
nok at jeg kastet meg ut på litt dypt
vann, men har hatt mange gode og dyktige
medspillere i prosessen.
– Du har vel en travel arbeidsdag for
en toppleder i kommunen?
–Ja, det er det, men likevel opplever
jeg nok at tiden er mer min nå enn da
jeg var hjemme med småbarn. Da føltes
ansvaret mye større. Småbarn kan man
ikke si til at: dessverre, så passer det
ikke nå. De krever hele deg, hele tiden.
Nå kan jeg være selektiv når jeg må,
selv om ordførervervet krever tilstedeværelse
i større grad enn mange andre
stillinger.
–Hva tenker du om at Agder kom
nederst på likestillingstoppen nylig?
– Det er trist, og jeg har fundert endel
på det. Jeg tror grunnen er sammensatt.
At det er en følge av kjønnsroller, men
også at det kan også ha noe med interesser
å gjøre. Kvinner velger omsorgsyrker
fordi mange kanskje føler at det er
det de er flinke til, og at de mestrer det.
Mestring er viktig, og det er også viktig
at man gjør noe man liker. Kvinner tenker
vel ikke like økonomisk taktisk som
menn, og tar gjerne omsorgsyrker fordi
de har en ektefølt glede ved å gjøre det,
forteller hun. Dessuten tror jeg at de føler
et stort ansvar når de tar på seg en
oppgave. Hvis det er ti punkter på en stillingsinstruks,
så føler kvinnene at de må
mestre alle veldig godt. Menn tenker
kanskje mer slik at hvis de er flinke på
et par punkter, så lærer de seg resten
underveis. Den måten å tenke på kan
nok kvinner lære noe av. Jeg følte meg
ikke kvalifisert på absolutt alle punkter
da jeg ble ordfører, men jeg ble jo spurt,
og da var det noen som stolte på at jeg
kunne. Det gikk fint, det.
–Har du hatt noen negative opplevelser
som har å gjøre med at du er
kvinne?
– Ikke mange. Veldig få faktisk. Men
en gang da ordførerne i landsdelen ble
invitert til et arrangement, så ble alle geleidet
inn en bakvei. Alle i blå, høytidelig
kapper, og Torhild (Bransdal, ordfører i
Vennesla) og jeg kom sist. Vi ble stoppet
av en mannlig vakt som proklamerte at
dette var bare for ordførere. Jeg ble litt
overrasket, men Torhild ble umiddelbart
lynende sint. Hun hadde opplevd motbør
tidligere på grunn av kjønn, og avdekket
med en gang den fordomsfulle holdningen
hos vakten.
– Er den holdningen du skisserer her,
like levende i dag?
– Vel, det kommer an på. Jeg tror at
holdninger henger sammen med hva du
er vant til. En liten gutt sa, da Gro ble avløst
av en mannlig statsminister etter 16
år ved roret, at: «Jammen, går det an,
med mannlig statsminister?» Han hadde
jo ikke opplevd noe annet enn at statsministeren
var en kvinne, og det speilet
seg i holdningen hans. Jeg opplevde det
samme da en av døtrene mine tok med
seg noen venner til middag hjem som
var utenbys fra, og de fikk høre fra drosjesjåføren
at de var kommet til ordførerens
hus. «Oi,» sa den ene, «skal vi spise
middag med ordføreren og kona?» Er
man vant til at noe er sånn eller slik, så
blir holdningene også deretter.
–Hva ville du si til unge jenter i dag
om det å være i en toppstilling?
–Først og fremst at man får til det
man vil. Dernest at man ikke trenger å
være noen andre enn seg selv. Å være
et alminnelig menneske er mer enn godt
nok. Det er ingenting som skal bevises.
Det krever litt mot, men det er mot til å si
«ja, jeg gjør det», som er vesentlig. Det
er da man kommer videre. Å se potensialet
i dem man jobber sammen med, er
også et viktig poeng. Samarbeid og ulike
innspill gir gjerne de beste resultatene.
Det er ikke for ingenting at personer med
androgyn psyke ofte er de beste lederne.
De har evne til å forstå både menn
og kvinner, og klarer å vise både en
sterk og en myk side av seg selv.
Eli ønsker seg flere kvinner inn i politikken.
Med mange ulike personligheter
og begge kjønn godt representert, får
man den konstellasjonen som kan generere
de gode løsningene. Vi vil jo, på
tvers av partier, kjønn og interesser, gjerne
nå de samme målene i samfunnet.
Man skisserer bare ulike måter å nå
dem på. Snakker og lytter man, kan man
få bedre ideer. Men det fordrer at også
kvinnene er til stede, smiler Eli.
Vi skal bare vekke interessen til
mange nok!
AV ELISABETH SMITH - FOTO: BEINT FOSS