Hospitalet 2008 Nr 1.pdf - Helse Bergen

De nærmeste s. 

Rustelefon for de ansatte s. 7 

De aller eldste eldre s. 19 

Fødselshjelp i Malawi s. 24 

9 

Et tidsskrift for deg som jobber i Helse Bergen 

NR1 2008 

1

Hvert år får hundretusener av pasienter 

behandling i de ulike avdelingene i 

Helse Bergen. Men for oss innebærer 

det mye mer enn den direkte kontakten 

med pasientene. En pasient har gjerne 

flere pårørende som opplever små og 

store kriser når et menneske de er glad 

i, blir rammet av sykdom eller ulykke 

og havner på sykehus. Pårørende er en 

del av pasienten og skal tas vare på og 

informeres. 

Dersom pasienten vil, vel å merke. 

Det er pasienten som velger hvem 

som er nærmeste pårørende og 

skal få informasjon om tilstand og 

behandling, og hvor detaljert dette skal 

være. Enten pasienten velger ektefelle, 

bror, venninne eller nabo, så må vi 

forholde oss til det. 

30 år som lege på ulike kreftavdelinger 

i Norge, har gitt meg mye erfaring med 

kreftpasienter og deres pårørende. De 

siste par årene har jeg fått erfaring som 

pårørende da et nært familiemedlem 

ble alvorlig syk. Da hjelper det ikke 

å være helsepersonell og kjenne 

systemet og forstå all fagterminologi. 

Da erfarte jeg til fulle hvor viktig alle de 

”små” tingene er. 

Sykdom påvirker ofte hele familien. 

Pårørende trenger informasjon og 

opplæring i hvordan de best kan bistå 

sin kjære som er rammet av sykdom. 

Pårørende kan være en viktig ressurs 

2 

Pårørende – 

utfordring 

og ressurs 

i arbeidet med å gjøre pasienten frisk 

eller best mulig i stand til å leve med 

sin sykdom. 

Samtidig må de pårørende bli sett, de 

er mennesker i en vanskelig situasjon 

og må bli ivaretatt også for sin egen 

del. 

Dette er ikke alltid like enkelt, 

mennesker reagerer ulikt i 

krisesituasjoner som ulykker og alvorlig 

sykdom. Jeg vet at det gjøres mye bra 

ute på avdelingene. Mange arbeider 

systematisk med å bedre kontakten 

med pårørende. 

Men viktigst av alt er at vi som 

helsepersonell i en travel hverdag 

husker å være medmenneske. 

Pårørende er i en sårbar situasjon, ofte 

er det ikke så mye som skal til. Et varmt 

smil og noen ord er ofte gull verdt i en 

tung stund. 

Administrerende direktør Stener Kvinnsland 

Linda Hilland 

Redaktør / journalist 

Ragnhild D. Olsen 

Journalist / foto 

Ole-Chr. Amundsen 

Grafisk / foto 

Vi i redaksjonen håper du er fornøyd med 

Hospitalet. Men for at vi skal kunne lage 

et godt internblad, er vi avhengig av å få 

vite hva dere lesere synes. Send ros og ris 

og tips til gode saker til 

info@helse-bergen.no eller som brev til 

Informasjonsavdelingen. 

God lesning! 

Ansvarlig redaktør: 

Informasjonsdirektør Mona Høgli 

Redaktør: 

Linda Hilland 

Redaksjon: 

Linda Hilland, Ragnhild Dårflot Olsen, 

Ole-Christian Amundsen og Hilde Sander Meling 

E-post: info@helse-bergen.no Telefon: 55974719 

Grafisk design: Ole-Christian Amundsen 

Annonsesalg: Cox Bergen 

Trykk: Grafisk formidling 

Opplag: 6.500 

Hilde S. Meling 

Journalist 

Forside tegning: Fiona, Intensivavdelingen, 2003 

© Informasjonsavdelingen, Helse Bergen 2007 

Redaksjon 

Mona Høgli 

Ansvarlig redaktør

finnes noen god behandlingsform for 

disse lidelsene, men jeg håper at vi skal 

komme et skritt nærmere med dette forskingsprosjektet. 

Ane ligger bakoverlent 

i en pasientstol på den 

kliniske forskningsposten 

ved Medisinsk avdeling. 

Hun er en av flere 

Diabetes 

Ane Wilhelmsen har type 1-diabetes. Nå stiller hun frivillig opp på en forskningsprosjekt som skal prøve å finne ut hvorfor diabetikere har magebesvær. 

På hodet har hun en EGG-hette som skal måle hjerneaktivititeten. 

Tilbake til arbeidslivet etter 

Elektrisk støt gir svar på 

Tekst: Linda Hilland 

Foto: Ole-Christian Amundsen 

Giardia 

tarmproblemer 

Nærmere 30 prosent av alle med type 1-diabetes har mage- 

tarmproblemer. Ved å gi elektrisk støt i spiserøret, skal 

forskere ved Haukeland finne ut hvorfor. 

Ane Wilhelmsen (28) har hatt type 1-diabetes 

siden hun var 12 år. I likhet med 

mange andre diabetikere har hun fra tid 

til annen mageproblemer. 

– Oppblåst mage, kvalme, avføringsproblemer 

og annen type magebesvær. 

For noen er dette et stort problem, sier 

overlege og prosjektansvarlig Georg 

Dimcevski ved Medisinsk avdeling. 

Magebesværet fører også til at pasientene 

har vansker med å regulere blodsukkeret 

sitt som i sin tur fører til dårlig 

regulert diabetes. 

– Vi prøver nå å finne ut hva det er som 

gjør at så mange har tarm problemer. 

Utfordringen for oss er at det i dag ikke 

3

forsøkspersoner som skal 

være med i prosjektet. Ass. 

lege Eirik Søfteland måler 

blod sukkeret hennes mens 

hun får konsentrert insulin intra venøst. 

På hodet til Ane festes en EEG-hette med 

elektroder. Snart skal hun svelge en elektronisk 

sonde som skal simulere magebesvær 

ved hjelp av elektrisk støt i spiserøret. 

Elektrodene på hodet skal samtidig 

måle hjerneaktiviteten (EEG). 

– Etterpå skal vi ta MR-bilder av hjernen 

og kombinere dem med de elektroniske 

signalene. Da håper vi å kunne si noe om 

hvilke sentre i hjernen som stimuleres. 

Og dermed finne ut hvilke mekanismer 

som gjør at diabetikere har mageproblemer, 

sier Søfteland. 

Rundt 25.000 nordmenn har type-1 

diabetes. Rundt 600 nordmenn får 

diagnosen type 1-diabetes hvert år. Type 

1- diabetes er mest vanlig hos barn, 

ungdom og unge voksne. Norge er på 

verdens toppen når det gjelder barnediabetes. 

– Det er personer som har hatt type 1-diabetes 

i flere år som ofte utvikler det vi kaller 

for diabetes polynevropati. Polynevro pati 

er egentlig et beskrivende ord for at flere 

nerver er syke. Nervene styrer tarmmotorikken 

og når noen nerver er syke gir det 

en forstyrrelse i tarm funksjonen. Vi prøver 

nå å finne ut mer om denne forstyrrelsen, 

sier Dimcevski. 

– Jeg er glad for å være med på forsøket. 

Det er ok å vite at du har vært til nytte i 

et forskningsprosjekt 

som på sikt kan føre 

til bedre behandling 

for mange diabetikere, 

sier Ane. 

Selve forsøkene skjer 

ved sykehusets kliniske 

forskingspost 

som ble opprettet 

høsten 2006. 

– Her på forskningsposten prøver vi å 

legge til rette for kliniske studier fra forskermiljøet 

ved Haukeland og Universitetet 

i Bergen. Vår viktigste oppgave er 

å hjelpe forskere med studier i en tidlig 

4 

” 

Det er ok å 

vite at du har 

vært til nytte i 

et forskningsprosjekt. 

For Arve Stein har det vore gull verdt å møte andre i same situasjon gjennom rehabiliteringsprosjektet 

ved Haukeland. – Det gjer godt å høyre andre sine erfaringar, seier han. 

Overlege Jens Brødum Frøkjær (t.v) prøver å få Ane Wilhelmsen til å svelge sonden som skal 

simulere magebesvær. T.h. ass.lege Eirik Søfteland og overlege Georg Dimcevski. 

fase. Blant annet med å hjelpe til i søknadsprosessen 

med gjennomgang av 

protokoller og ha kontakter med nødvendige 

myndigheter, forteller 

forskningskoordinator Lene 

Markhus. 

På posten har forskere 

anledning til å gjennomføre 

kliniske legemiddelutprøvinger 

og nye behandlingsmetoder 

på pasienter og friske 

frivillige for aller første gang. 

Dette er forsking som frem til nå har hatt 

vanskelige kår på poliklinikker og sengeposter. 

– For oss betyr det mye å ha en post som 

er tilrettelagt for forskingsforsøk. 15 dia- 

betikere og 15 kontrollpersoner er med 

på dette prosjektet. Med alle prøvene vi 

skal ta, rekker vi bare to personer per dag, 

forteller Søfteland. 

Forskningsprosjektet er i samarbeid 

med Aalborg Sygehus ved overlege Jens 

Brøndum Frøkjær og SMI, Center for 

Sensory-Motor Interaction, som har fordypet 

seg i denne problematikken. 

– Vi håper prosjektet vil bringe oss 

nærmere svaret om det er sentralnervesystemet 

eller magetømmingshastigheten 

som gjør at diabetikere sliter med 

mageproblemer, sier Frøkjær.

(Nattparkering er mulig) 

Helse Vest har valgt Rica Hotels... 

Rica Hotel Bergen T: 55 36 29 00 

Neptun Hotel T: 55 30 68 00 

Strand Hotel T: 55 59 33 00 

Rica har tre hoteller sentralt 

plasser i Bergen sentrum. 

Vi tilbyr et bredt spekter av muligheter, 

enten du skal arrangere konferanser 

eller bare overnatte. 

Møtepakker fra kr. 425,- 

www.rica.no 

A R T G A R D E N FOTO© ØYSTEIN KLAKEGG 

5

6 

APOTEKENE VEST HF 

Haukeland sjukehusapotek 

Sjukehusapoteket, litt 

meir 

enn eit vanleg apotek 

• Utvalet vårt av legemiddel og apotekvarer er tilpassa behovet 

til pasientane på sjukehuset 

• Vi gjer klar legemidla dine mens du ventar og gir deg råd om 

korleis du brukar dei på rett måte 

• Vi tek i mot dei gamle legemidla dine og sørgjer for at dei blir 

destruerte på ein trygg og miljøvenleg måte 

• Sjukehusapoteket produserer legemiddel som ein ikkje kan 

skaffe på annan måte. Vi produserer legemiddel til den 

enkelte, til sjukehusa og til apotek over heile landet 

• Vi forsyner dei fl este avdelingane i Helse Bergen med legemiddel, 

apotekvarer og farmasøytiske tenester 

• Vi samarbeider med tilsette i Helse Bergen og kommunehelsetenesta 

for å sjå til at du som pasient får rett legemiddelbehandling 

SJUKEHUSAPOTEKET ER FOR ALLE! 

Haukeland sjukehusapotek fi nn du i Sentralblokka på 

Haukeland Universitetssjukehus i Jonas Lies vei 65 

Telefon 55 97 53 58 Telefaks 55 29 07 40 

E-post: bergen@apotekene-vest.no 

Heimeside: www.apotekene-vest.no

Direkte linje om 

Tilsette i Helse Bergen med rusproblem kan no sjølve ta 

kontakt med Bergensklinikkene og be om utgreiing, anonymt. 

Tekst: Ragnhild Dårflot Olsen 

Det kan dei gjere via to nyetablerte 

telefonnummer som er betjent måndag 

til fredag frå klokka 09 til 14: 55 90 86 90 

eller 55 90 87 95. 

– Det nye tilbodet gjeld alle arbeidstakarar 

og kan brukast anonymt, noko vi håpar 

vil gjere det enklare for tilsette å ta tak i 

eventuelle problem. Tilbodet er eit ledd 

i den utvida satsinga på førebygging og 

oppfølging av tilsette med rusproblem, 

seier personal- og organisasjonsdirektør 

Odd Andrew Storetvedt i Helse Bergen. 

Storetvedt presiserer at det ikkje er noko 

som tyder på at Helse Bergen har større 

problem med rusmisbruk blant tilsette 

enn andre arbeidsgjevarar. Men Helse 

Bergen er ein arbeidsplass der det blir 

stilt heilt spesielle krav til tilsette sin 

konsentrasjon og nøyaktigheit i utføringa 

av arbeidsoppgåver. Misbruk av alkohol, 

narkotika eller andre rusmiddel svekkar 

tilsette si evne til å utføre arbeidet på ein 

forsvarleg og tillitsvekkande måte, noko 

som kan resultere i at det blir gjort feil 

som kan få alvorlege konsekvensar for 

pasientane. Helse Bergen er også ein 

rusproblem 

arbeidsstad der tilsette relativt lett kan få 

tilgang til ulike medikament som kan gi 

ein rusverknad. 

Rusmisbruk er også eit aukande 

samfunnsproblem, som stiller føretaket 

overfor store utfordringar i behandlinga 

av rusrelaterte skadar. 

– Tilsette skal derfor ha ei bevisst haldning 

til rusbruk i allminnelegheit, og vi har 

eit særleg ansvar for å vise måtehald 

i alle samanhengar 

der tilsette opptrer 

som representantar 

for føretaket, seier 

Storetvedt. 

Helse Bergen utarbeida 

nye retningslinjer for 

rusmiddelarbeid i føretaket i fjor. Den 

nye avtalen med Bergensklinikkene, 

inneber også at arbeidsgjevar kan bestille 

kartlegging/vurdering av arbeidstakarar 

når det er mistanke om rusproblem. I 

desse tilfella må arbeidstakar først signere 

ei skriftleg fullmakt for at konklusjonen 

frå vurderinga skal overleverast 

arbeidsgjevar, slik at den tilsette kan få 

riktig intern oppfølging. 

I tillegg til kartlegging etter avtale med 

” 

Vi har eit 

særleg ansvar 

for å vise 

måtehald. 

Rus 

arbeidsgivar, kan altså tilsette sjølve ta 

direkte kontakt med Bergensklinikkene 

og be om ei slik kartlegging, utan at 

arbeidsgivar treng vite om det. Det er ein 

del av avtalen at Bergensklinikkene i desse 

tilfella ikkje skal utveksle informasjon 

med Helse Bergen. Fakturering vil gå til 

arbeidsgjevar som ei statistisk opplysning, 

men då utan namn på arbeidstakar. 

– Kartlegginga skal bidra til at tilsette får 

råd om anten tilvising til behandling og/ 

eller vidare oppfølging 

internt i Helse Bergen, 

opplyser Storetvedt. 

I motsetnad til tidlegare, 

då rusmiddeltestane 

vart utførte og analyserte 

ved Haukeland 

Universitetssjukehus, vil testane no bli 

utførte og analyserte hos eit eksternt 

firma. Også denne avtalen er ny 

– Vi håpar det nye tilbodet vil gjere det 

enklare og tryggare for tilsette som 

ønskjer hjelp til å bli kvitt rusproblema 

sine, seier Storetvedt. 

– Og på den måten gjere Helse Bergen 

til ein endå tryggare stad for pasientane 

våre. 

7

8 

Godt 

jobbet! 

November 

Bjørn Aspevik 

Portør, Hospitaldrift, Transport 

Vi på Kreft 2 syd ynskjer å melde ein kandidat 

til ”Godt jobbet!”-prisen. Vi har ein portør som 

forsyner oss og pasientene med cytostatika. Han 

går i faste ruter med sine ”handleposar” og har alltid 

ein kommentar på lur. Han er alltid blid og positiv 

og inviterar oss stadig vekk på turar, grillkveldar 

-som til nå aldri har blitt noko av. Men vi vel å leve 

i håpet! 

Han er ein inspirator og oppmuntrande medarbeidar 

i ein travel kvardag. 

Navnet er Bjørn Aspevik. 

Du er ein portør til etterlikning, Bjørn! 

Helsing alle pleiarane på Kreft 2 syd 

Januar 

Jorunn Blom og 

Tove Mørk 

Hospitaldrift 4K 

På samme måte som omsorg er mer enn stell 

og pleie har Jorunn og Tove vist oss at det gode 

måltidet er mer enn bare mat på en tallerken. Et 

hyggelig spisemiljø gir matlyst, og folk søker mot 

buffeen. 

Kjenner du en 

hverdagshelt? 

En som gir litt ekstra 

av seg selv til glede for 

pasienter eller kolleger? 

Hver måned skal vi gi 

”Godt jobbet!”-prisen til en ansatt i Helse Bergen. Prisen 

består av diplom til å henge på veggen, bilde i Hospitalet 

og et eksemplar av de svært eksklu sive ”Godt jobbet!”krusene! 

Kandidater til ”Godt jobbet!” sendes til info@helse-bergen.no. Vi trenger navn, 

avdeling og selvsagt en god begrunnelse for hvorfor akkurat denne med arbeideren 

fortjener ”Godt jobbet!”-prisen. 

Desember 

Reidar Gravvold 

Mekaniker, Teknisk 

avd., TDV-seksjonen, 

VVS 

Reidar er en stor ressurs for avdelingen. 

Ingen oppgave er for stor for ham. Han er en 

”tusenkunstner” som ALLTID er behjelpelig 

med å ordne et hvilket som helst problem noen 

måtte ha. 

Reidar er alltid samarbeidsvillig og en meget 

pålitelig person som utfører arbeidet sitt kjapt 

og særs pent. Reidar er en person som er 

godt likt av alle på teknisk avdeling.Vi vet at vi 

snakker på vegne av samtlige kollegaer. 

Det har hendt mang en gang at noen har 

manglet en del, noe har vært vanskelig å få tak 

i pga lang leveringstid, eller pga. ekstremt høy 

pris. Ofte har dette vært deler som Reidar har 

kunnet lage og pga av hans nøyaktighet har 

dette sett ut som det kom rett fra fabrikken. 

Spesielt gjelder det deler til heiser som har hatt 

Finnes det noe mer berikende for en syk kropp 

enn å få næringsrik og velsmakende mat 

servert av en solstråle? En glad latter, -og en 

muffins kanskje? Kvalme og ubehag glemmes 

for et øyeblikk. En kokk med pasientkontakt 

får utfordringer ut over det man lærer på 

kokkeskolen. 

Næringsstoffene i maten er gull verdt for 

pasientene, og det kan være en stor utfordring 

å få maten dit den skal, til pasientens mage. I 

sykehushverdagen er hindrene mange, og alt 

for mye av sykehusmaten kastes. Men det er 

det slutt på i Sentralblokken 4. etg. syd. Her får 

maten fra kjøkkenet profesjonell behandling når 

den kommer til buffeen. Maten er varm og er 

pent lagt opp når den bys fram til pasienten med 

et smil. Den hyggelige serveringssituasjonen 

ved buffeen gir trengsel i spisestuen, og den 

oppsøkende virksomheten med NSB-trallen er 

dagens høydepunkt for de sengebundne, fordi 

Jorunn og Tove omgir seg med varme og hygge, 

samtidig som de effektivt får arbeidet umerkelig 

lang leveringstid. På denne måten må vi vel kunne 

si at Reidar har spart sykehuset for masse penger! 

Vi er alle skjønt enige i at den dagen Reidar forlater 

Teknisk avd. mister vi ikke bare en fantastisk 

kollega og venn, men teknisk avd. mister en stooor 

ressurs. 

unna. Jorunn og Tove gir mer enn man kan forvente 

og har vært førstesidesoppslag i alle landets store 

aviser hvor de har imponert både menigmann og 

ministre.

nærast 

Dei som står pasienten 

Kvart år blir fleire hundre tusen 

pasientar behandla for sjukdom 

eller skade i Helse Bergen. 

Nesten ingen av dei går gjennom 

sjukehusopphaldet åleine. 

Foto: Therese Trandem 

TEMA 

Pårørande 

I denne temadelen ønskjer vi å gi 

eit lite innblikk i dei pårørande sin 

kvardag. Og kva sjukehuset gjer 

for å ta best muleg vare på dei 

som står pasienten nærast. 

9

Viktig å bli 

– Som pårørande i psykiatrien er vi ei gruppe som er saman om vanskelige, familiære problem. 

Vi har opplevd mykje sorg, smerte og redsel, seier Carmen Kvam. 

Tekst & foto: Ragnhild Dårflot Olsen 

Carmen Kvam (47) er mor til ein ungdom 

i byrjinga av 20-åra. Eit ungt menneske 

med psykiske problem, som har vore 

innlagt ved ulike behandlingsplassar i 

Bergen fleire gonger det siste halvtanna 

året. Også på Haukeland Universitets- 

sjukehus, Sandviken. 

Vegen tilbake 

Carmen legg ikkje skjul på 

at det har vore mange tunge 

stunder og tøffe tak. Og ho 

har ikkje alltid vore like fornøgd 

med oppfølginga frå 

sjukehuset si side. Spesielt ønskjer ho 

meir samarbeid i dei tilfella der det er 

muleg. 

– Eg kan ikkje behandle barnet mitt, men 

eg kan ha meiningar og eg føler at eg kan 

bidra, seier ho. 

Blant anna trur ho på mindre medisinering 

og meir aktiv behandling. 

– Dei skal tilbake til kvardagen utanfor 

sjukehuset etter kvart, og der trur eg 

det er mykje som burde vore betre tilrettelagt. 

10 

– Eg fekk kjensla av at vi 

som pårørande var ei gruppe 

som nokon bryr seg om. 

Det er ikkje så ofte, og det 

var godt. 

sett 

Godt av å vere i lag 

Men om det stundom er ting Carmen 

kunne ha ønskt annleis, var pårørandeseminaret 

på Sandviken før jul ei positiv 

erfaring. 

– Eg fekk informasjon om seminaret ein 

gong eg var på besøk på avdelinga, og 

syntest det såg interessant ut. I den situasjonen 

du er i som pårørande, grip du 

” 

Dei må hugse 

at vi som sit 

der ikkje er 

fagpersonell. 

alle halmstrå, du gjer 

alt du trur kan hjelpe. 

Som mor vil du gjere 

alt for barnet ditt. 

I halvtanna år har 

mobilen aldri vore 

lenger vekke enn ei 

armlengds avstand. 

– Eg kjem når som helst, seier ho 

alvorleg. 

Og om ho hadde kunna, så hadde ho 

gjort kva som helst. 

Melodien ”eg ser” med Bjørn Eidsvåg 

legg seg automatisk rundt tankane. 

– Du vil gjere alt og meir til, men det går 

ikkje. Men du kan i alle fall vere der, gå 

saman med. 

Ved seminarstart fekk alle deltakarane ei 

mappe med informasjon. 

Brosjyrar og seminarprogram. Tilbod om 

samtalegrupper. 

– Eg fekk kjensla av at vi vart sett, og vart 

tatt alvorleg, seier Carmen. 

– Som pårørande, og spesielt som pårørande 

i psykiatrien, er vi ei veldig sårbar 

gruppe. Vi har opplevd mykje smerte, og 

eg føler at vi har sterke, usynlege band. 

Eg trur vi har godt av å kunne vere i lag, 

både i samtalegrupper og på eit seminar 

som dette. 

Spesielle omsyn 

At dei er ei spesiell gruppe pårørande, 

synest ho elles vart tatt for lite omsyn til 

under seminaret. 

– Noko av innhaldet var veldig bra, andre 

delar var tungt og tørt. Det var for travelt, 

for mykje. Dei må hugse at vi som 

sit der ikkje er fagpersonell. Vi er triste, 

gjerne redde foreldre og søsken. Det var 

stort sprik mellom det som vart fortalt og 

spørsmåla frå salen. 

Sjølv har Carmen skrive ned pårørande 

sine tankar og kjensler, både eigne og 

a ndre sine. Under seminaret leste ho 

opp ein av tekstane, og fekk god respons. 

Tekstane skal ut i bokform i mai, i samband 

med ei utstilling i Lille Atelier i 

Bergen.

– På denne måten vil eg bidra til å skape 

meir openheit rundt vanskelege livssituasjonar, 

seier Carmen. 

– Vi pårørande har mange tankar og 

spørsmål utan svar. Men det er alltid 

håp! 

Dele kunnskap og erfaringar 

Dei mange spørsmåla pårørande har er 

også bakgrunnen for at Avdeling for psykose 

starta heildags pårørandeseminar. I 

fjor vart det arrangert tre stykk, kvart av 

dei med kring 25 deltakarar. Brør, søstrer, 

foreldre og besteforeldre, nokon heilt frå 

nabofylka. 

– Vi ønskjer at pårørande skal få meir 

kunnskap og informasjon om sjukdommen, 

seier fagutviklingssjukepleiar Tove 

Karin Eikemo. 

– Kva psykose er, kva behandling vi gir, 

kva hjelpeapparatet kan bidra med, kva 

pårørande kan gjere for å støtte pasienten, 

og spørsmål kring teieplikt og 

tvang/frivilligheit, legg sosionom Torill 

Holgersen til. 

Begge tilhøyrer arbeidsgruppa som 

arrangerer seminara. I denne gruppa sit 

både sjukepleiar, sosionom, psykolog, 

psykologspesialist og lege. I tillegg til 

informasjon om sjukdommen ønskjer 

arbeids gruppa òg at dei pårørande skal 

få ei forståing for korleis fagpersonane 

jobbar når pasientane er innlagt. Men 

informa sjonen skal ikkje berre gå ein 

veg. 

– Vi ønskjer også å vite korleis det er å 

vere pårørande. Vi skal utveksle erfaringar 

og kunnskap, understrekar Holgersen. 

Under seminara er det også ein representant 

for pårørandeforeininga til stades. 

Nytt program 

I evaluering etter seminara har mange av 

deltakarane gitt tilbakemelding om at det 

er stort behov for tilbodet. Men at nokre 

endringar må til, slik også Carmen Kvam 

påpeikar. 

– På bakgrunn av evalueringane og 

tilbake meldingane vi har fått, har vi endra 

programmet ein del, fortel Eikemo. 

– Blant anna må deltakarane få meir tid 

til spørsmål, og dei må få betre tid til å 

snakke seg i mellom. 

Målet er at Avdeling for psykose skal 

arrang ere fire pårørandeseminar i året. 

Det første i 2008 blir arrangert i mars. 

Stort behov for informasjon 

Tekst & foto: Linda Hilland 

Psykiatrisk akuttmottak 2 har det siste 

året jobbet systematisk for å bedre kontakten 

med pårørende. 

– Vi har fått til bakemelding på at vi har 

blitt flinkere til å ivareta dem, sier psykiatrisk 

sykepleier Audun Håvik. 

De ansatte har utarbeidet en sjekkliste 

og forbedret rutiner i forhold til 

pårørendekontakt. I tilegg har de intervjuet 

pårørende for å få tilbakemeldinger 

på om de mener de blir tatt hensyn til og 

om de får tilstrekkelig informasjon. 

– Målingene viser at pårørende føler 

at de blir behandlet med respekt, men 

de etterlyser mer informasjon. Noe vi 

må ta til etterretning, sier Håvik som 

er prosjekt leder sammen med Linda 

Skjønberg. 

Psykiatrisk akuttmottak tar imot pasienter 

med alle slags lidelser og ulike 

grader av psykiske lidelser. I 2007 hadde 

PAM1 og PAM2 1807 innleggelser. 

– Både pasient og pårørende er i en sårbar 

fase når de kommer hit. For mange 

pårørende kan det være kaotisk og behovet 

for informasjon og noen å snakke 

med er stort. Ofte er det begrenset med 

informasjon vi kan gi ut da pasienten må 

gi samtykke. Det er flere pasienter som 

ikke vil at pårørende skal få vite hvordan 

de har det. Dette blir en vurdering vi må 

ta i hvert enkelt tilfelle, sier Håvik. 

Han forteller at det før var det litt tilfeldig 

om pårørende fikk tilbud som å snakke 

med en ansatt, uten at de selv tok initiativ 

til dette. Nå er det innført rutiner slik 

at alle pårørende skal få dette tilbudet 

når de er på besøk. Det er også inn- 

Fakta 

Psykose 

TEMA 

Pårørande 

• Psykose er ei alvorleg psykisk liding 

som ofte viser seg alt i tenåra 

• Det finst fleire former for psykose, 

der schizofreni kanskje er den mest 

kjente blant folk flest. 

• Viss ein psykose blir oppdaga tidleg, 

kan den lindrast, mildnast og i beste 

fall gå over ved god behandling 

• Avdeling for psykose i Helse Bergen 

skal stå for utgreiing, behandling 

og pleie av psykotiske pasientar 

i akuttfasen fram til andre delar 

av behandlingsnettverket kan ta 

over. I akuttfasen er symptoma så 

forstyrrande og funksjonsnivået 

så lågt at det er nødvendig med 

behandling og pleie ved sjukehus 

• Avdeling for psykose i Helse Bergen 

hadde totalt 309 innleggingar i 

2007. 47 frå institusjon utanfrå, 259 

frå anna avdeling og tre frå annan 

post. 

– Både vi som helsepersonell og den psykisk 

syke har mye å vinne på å la pårørende bli 

informert, sier Audun Håvik, her sammen 

med Anny Berge. 

ført rutiner for telefonisk kontakt med 

pårørende. 

Prosjektet ved PAM2 er et av de pågåendekvalitetsforbedringsprosjektene 

i Psykiatrisk divisjon. 

11

Sjukepleiar 

og ekssambuar 

12 

Tekst: Hilde Sander Meling 


Som sjukepleiar, mor, ekssambuar, dotter 

og ekssvigerdotter hadde ho mange rollar 

å fylle som pårørande. 

– Det var vanskeleg å finne ut kor eg 

skulle plassere mi rolle, men det var 

noko av det første eg måtte arbeide med 

i denne situasjonen. I ettertid har det vist 

seg å vere veldig lurt, fortel Anne Louise 

Falch. 

I april 2005 fekk ekssambuaren hennar 

og far til son deira (den gong 11 år) diagnosen 

kreft. Eit år etterpå døde han. 

Tøff erfaring 

– Det var utrolig tøft, og ein veldig spesiell 

situasjon. Sambuaren min og eg hadde 

gått frå kvarandre eitt års tid før han 

fekk diagnosen, og vi hadde funne gode 

løysingar for korleis vi skulle gjere ting 

enklast muleg for sonen vår. Vi hadde 

starta på kvar våre liv då eg blei dratt inn 

i denne situasjonen, fortel Falch. 

Ho har hatt det tøft, men samstundes 

har det vore ei svært lærerik oppleving. 

– Eg har fått erfare korleis barn opplever 

sjukdom og død. Mykje av det kan eg ta 

med meg vidare i livet – både i situasjonar 

med barn som pårørande, på jobb og privat. 

Dersom eg ikkje hadde definert mine 

roller tidleg i denne fasen, kunne det blitt 

mykje vanskelegare, meiner Anne Louise 

Falch. 

Blant anna unngjekk ho å lese seg opp 

på krefttypen, diagnosen og behandlinga 

ekssambuaren fekk. 

– Eg unngjekk å spørje kollegaer om 

tilstanden, eg las ikkje journalen og eg 

prøvde å leggje frå meg mykje av sjukepleiaren 

i meg, fortel Falch. 

Likevel er ho i enkelte tilfelle svært glad 

for at ho har kjennskap til faget og 

sjukehuset. 

Anne Louise Falch (53) hadde jobba som sjukepleier 

og einingsleiar på kreftavdelinga i 20 år då ho 

opplevde å bli pårørande til ein kreftpasient. 

– Det var episodar som gjorde at eg 

handla som ein sjukepleiar på vegne av 

pasienten – enten eg blei bedt om det 

eller oppdaga noko mangelfullt, seier 

Anne Louise Falch. 

Konflikt 

I løpet av sjukdomsåret kom Falch i konflikt 

med sitt eige samvit og fag personen. 

Ho tenkte mykje på om ho burde sett 

symptoma tidlegare – ho er jo trass alt 

sjukepleiar. 

– Eg brukte tid på desse tankane, men 

måtte konkludere for å komme vidare. 

Eg kom fram til at det ikkje var noko eg 

kunne ha oppdaga før, og det gjorde 

godt. Eg trur det er mange som går i den 

fella å analysere og klandre seg sjølv for 

at dei burde sett ting tidlegare fordi dei er 

helsepersonell, seier 53-åringen. 

Falch opplevde det mest som positivt å 

vere både pårørande og helsepersonell. 

– Eg kjende sjukehuset, eg kan terminologien 

og visste kva eg kunne krevje 

og spørje om på pasientens vegne. Det 

gjorde ein del ting mykje enklare.

De vanskeligste 

samtalene 

– Stadig flere leger opplever at det å sette grenser for 

behandling er blitt vanskeligere. Spesielt vanskelig er det å få 

til god og riktig kommunikasjon i forhold til barn og familier i 

livskriser, sier professor Trond Markestad ved Barneklinikken. 


For første gang har Legeforeningen 

arrangert kurs 

i etikk, kommunikasjon og 

mestring i forhold til syke barn. 

Kurset ble arrangert ved Haukeland 

Universitetssykehus 20. til 

22. februar hvor Markestad var 

kursleder. 

Markestad, som også er leder 

for Rådet for legeetikk, forteller 

at det undervises lite om dette 

temaet på medisinstudiet, spesielt 

i forhold til syke barn. 

– Haukeland har de siste årene 

hatt flere vanskelige episoder 

med alvorlig syke barn, og har 

på den måten fått viktig erfaring. 

Derfor var det naturlig å 

legge kurset til Bergen hvor flere 

av legene ved sykehuset kunne 

fortelle om sine opplevelse. 

– Dette er et svært viktig tema 

som både leger og ledere må 

ha et bevisst forhold til. Både 

når det gjelder det etiske grunnlaget 

for vanskelige beslutninger, 

men også prosedyrene 

rundt beslutningen, mener 

Markestad. 

Andre emner som ble belyst 

på kurset var: Hva bør barn få 

vite og slippe å vite? Hvordan 

formidle dårlige nyheter til barn 

og familie? Hvordan reagerer 

leger dersom de har gjort en 

alvorlig feil? 

– Det blir ofte svært mye 

følelser rundt forhold som 

gjelder barn. Og spørsmål 

som i hvor stor grad skal 

barnet trekkes inn, både når 

det gjelder kommunika sjon og 

beslutningsprosessen, er viktig 

å ha gode svar på, sier Markestad. 

Rollespel for betre kommunikasjon 

Ved Intensiven vil det snart bli 

halde kurs i kommunikasjon med 

pårørande til kritisk sjuke. Med 

skodespelarar frå Haukeland si 

revygruppe som pårørande vil 

fiktive sjuke historiar bli spelt ut. 

Reelle problem stillingar, som til 

dømes avslutning av aktiv intensivbehandling, 

skal kommuniserast 

til ”pårørande”, noko som 

ofte er vanskeleg. 

– Ved å ta opp ein slik seanse på 

video, og så spele av for legen og 

sjukepleiaren som deltok, håpar 

vi å skape ein læringsprosess 

med tanke på eigne ferdigheiter 

innanfor det å kommunisere, 

seier av delingsleiar Hans Flaatten. 

1-2 eksterne personar skal 

bidra i evalueringa etterpå. – Slik 

trur vi at den enkelte kan få innsikt 

i sterke og svake sider i forhold til 

det å snakke med pårørande til 

kritisk sjuke, seier Flaatten. 

Han sier at selv om leger omtrent 

alltid opplever stor tillit fra 

både pasient og pårørende, har 

flere sykehus hatt situasjoner 

i det siste der familien stiller 

større krav til både informasjon 

og medvirkning i beslutningsprosesser. 

Og det hender at 

de stiller spørsmål ved legens 

kompetanse. 

– Derfor er det så viktig at 

TEMA 

Pårørande 

vi takler de vanskelige situasjonene 

på en god måte. Gjør 

vi ikke det, er vi som leger med 

på å svekke tilliten ytterligere. 

Det viktigste er at vi som leger 

er så profesjonelle, både 

når det gjelder faglighet og 

kommunika sjon, at det skaper 

trygghet for den enkelte 

familie. 

TRAVLE HVERDAGER 

OG VONDE FØTTER? 

- Vi har kompetanse og lang erfaring 

med tilpassing og veiledning! 

Ansatte ved Helse Bergen får 10% ved kjøp av blant annet sko, 

sandaler, innleggsåler, støtte- og kompresjonsstrømper. 

Vi ser frem til å 

kunne hjelpe deg! 

Møllendalsveien 8, 5009 Bergen 

Telefon 55 20 64 60 

www.drevelin.no – drevelin@drevelin.no 

Mandag - Fredag: 08.00 - 16.00 • Lørdag stengt 

13

Skriver dagbok 

14 

om mamma 

- Det verste er usikkerheten. Vi vet ikke om mamma 

blir helt frisk igjen, forteller Mariell (16) og Natalie 

Ledang (14). I fjor sommer ble moren deres påkjørt og 

livstruende skadet da hun forsøkte å stoppe en biltyv. 



4. august: Tyven kom seg unna før noen 

reagerte. Mamma ble fort sendt til syke hus 

i Næstved og ble lagt i resperator… Mamma 

ble scannet en del og fikk mangen aperater 

som telte alt som skjedde med kroppen hennes….. 

Natalie var liv redd gjernings mannen. 

Alle sov veldig lite den natten. 

I fjor sommer ble livet til familien Ledang 

fra Sotra totalt forandret. Mor, far og de 

to døtrene var på vei hjem etter to flotte 

ferieuker i Italia da ulykken skjedde. Familien 

hadde stoppet på et kjøpesenter 

i byen Næstved i Danmark for å kjøpe is 

da de så en mann gå inn i bobilen deres. 

De prøvde å stoppe tyven, men det endte 

med at han desperat forsøkte å rømme i 

en personbil. 

– Han traff meg i den ene foten. Jeg klarte 

ikke reise meg igjen. Jeg så at han kjørte 

over en person, men der og da går det 

ikke opp for meg at det er mamma, sier 

Mariell. 

Nina ble kjørt til sykehuset i Næstved 

og videre til Rigshospitalet i København 

og lagt i respirator. 

” Jeg hadde 

sykehusskrekk, 

og sprang ut 

av rommet til 

mamma. 

Det var veldig mange 

hjemme i Norge som 

ville vite hvordan det 

gikk med familien 

Ledang, men å ringe 

hjem ble fort veldig 

dyrt. Derfor bestemte 

Mariell og Natalie seg 

for å skrive en dagbok 

på nett om den tragiske ulykken og tiden 

etter. 

6. august: Hjernen til mamma hevet seg så 

mye at de måtte operere bort en del av skallen 

slik at hjernen skulle få bedre plass….. 

Operasjonen ble vel lyket og trykket i hode 

ble stabilt igjen(ikke lifsfarlig i værtfall). 

– De første dagene var fæle og ganske 

kaotiske, derfor var det så utrolig godt å 

sette seg ned og skrive. Få ut alt det vonde 

jeg hadde inni meg. Jeg 

Mariell og Natalie fikk 

tilgang til en datamaskin 

ved Rigshospitalet. 

– De åpnet biblioteket 

tror vi fikk bearbeidet 

mange av følelsene våre 

ved hjelp av dagboken. 

Samtidig fikk vi informert 

både venner og 

familie om hvordan det 

gikk med mamma, forteller 

Mariell.

for oss en time før åpningstid slik at vi fikk 

sitte i fred og skrive. Det var og er fremdeles 

godt å få dele ulykken med noen, 

samtidig får vi mange hilsener tilbake på 

nettsiden vår. Fint å vite at noen tenker på 

oss, sier Mariell. 

Etter to og en halv ukes intensivbehandling 

i København, ble Nina sendt med 

ambulansefly til Haukeland 21. august. 

Siden har pappa John Martin og døtrene 

vært på besøk en og to ganger hver eneste 

dag, med et par unntak. Usikkerheten om 

hva som vil skje videre med Nina er fremdeles 

stor. Hun har lammelser og har fått 

skadet taleevnen og enda er det for tidlig 

å si hvordan det vil gå. 

Men jentene og John Martin steller henne 

og snakker med henne flere timer hver 

eneste dag, og er glade for hvert fremskitt 

39-åringen gjør. 

28. august: Mariell var på fotball trening, 

mens Natalie og pappa var oppe hos mamma 

igjen. Da de skulle gå sa pappa hade å 

ga henne et kyss så hadde mamma smilt=) 

Mariell og Natalie er ikke med på møtene 

som John Martin har med ansvarlig lege 

hvor de snakker om hvordan det går med 

Nina. 

– Jeg har likevel valgt å fortelle jentene alt 

jeg får vite om Nina og hennes tilstand. 

Både Mariell og Natalie så moren sin bli 

overkjørt. Den første tiden i Danmark 

hadde vi bare hverandre å snakke med, 

og jeg tror det var viktig for alle at vi fikk 

sette ord på følelsene våre. Når de vet alt 

har de også lettere for å forstå min rolle 

oppi det hele, sier John Martin. 

– Jeg er glad for at pappa forteller oss alt 

om hva som skjer med mamma. Det er 

mye bedre å vite alt, selv om det kan være 

triste og vanskelige ting han forteller oss, 

sier Natalie. 

Familien Ledang føler at de som pårørende 

blir tatt godt vare på ved avdelingene 

der mamma Nina har vært og er. 

- Jeg hadde sykehusskrekk, og sprang ut 

av rommet til mamma i starten da hun 

lå på Nevrokirurgisk avdeling. Da var det 

godt å snakke med en sykepleier som 

skjønte hvordan jeg hadde det. Etter en 

stund gikk det bra å gå inn igjen på rommet 

til mamma, forteller Mariell. 

– Vi kan besøke Nina når som helst på 

dagen, men i hverdagen har hun et ganske 

hardt treningsprogram som gjør at 

hun trenger all den hvile hun kan få. Så 

besøkene blir helst på ettermiddagene, 

sier John Martin. 

Når familien er på besøk pleier de å gå tur 

med Nina på sykehuset, både utendørs 

og inne i de kilometerlange tunnelene. 

– Jeg synes det er greit tilrettelagt for oss 

pårørende her på sykehuset. Vi har muligheter 

til å være sammen med Nina både 

på avdelingen sin stue eller på rommet 

hennes. Men vi liker å komme oss ut på 

tur, sier John Martin. 

Mens John Martin fikk tilbud om å snakke 

med sykehuspresten ved Haukeland, gikk 

det noen uker før jentene ble tilbudt samtaler 

med psykolog ved BUP Fjell. 

– Jeg synes det var godt å få en fagperson 

å snakke med, men etter at vi hadde gått 

dit fem-seks ganger, følte jeg ikke at det 

var nødvendig lenger, sier Mariell. 

Dagbok som terapi 

For fem år sidan starta Intensivavdelinga 

ved Haukeland Universitetssjukehus eit 

dagbokprosjekt. Her fortel sjukepleiarane 

i ord og bilde kva dei gjer med pasienten. 

Dagboka er ei ærleg skildring av pasienten 

sitt liv på Intensivavdelinga, og dermed 

eit hjelpemiddel til å bearbeide traume 

i ettertid. I tillegg kan dagboka fungere 

som mental medisin for pårørande under 

sjukehusopphaldet. –Vi legg vekt på å få 

TEMA 

Pårørande 

Uke 48: var mamma hjemmme på besøk 

på lørdag i 2 timer... Vi koste oss med bananshake, 

sjokolade og kafe og brus. Mamma 

strålte hele tiden. 

– Jeg tror det har hjulpet meg å ha gode 

venner nært hele tiden. Det er godt å ha 

noen å snakke med som jeg vet ikke forteller 

ting videre. Jeg har ikke reagert så 

veldig på ulykken, bortsett fra at jeg har 

veldig lett for å bli ukonsentrert og husker 

ikke så godt ting som er vanskelige, sier 

Mariell. 

Uke 3, 2008: har mamma vært i strålende 

humør og snakket mye mer og sterkere enn 

hun har gjort før. Hun sa til pappa "Jeg vil 

hjem igjen så fort som mulig!" 

Til andre barn som har en mor eller 

far som er syk, vil Natalie og Mariell si 

følgende: 

– Snakk med noen om det tragiske som 

har skjedd så fort som mulig. Vi har heldigvis 

mange venner og en stor familie 

som støtter oss hele tiden. Ikke gå og tenk 

på alt det triste for deg selv, sier Mariell. 

John Martin Ledang og 

døtrene (t.v) Natalie 

og Mariell har besøkt 

mamma Nina på 

Haukeland hver dag etter 

ulykken i Danmark 4. 

august i fjor. 

nære pårørande til å skrive i boka, seier 

intensivsjukepleiar Ann Merete Arntsen, 

som har vore involvert i prosjektet frå 

starten av. 

– For mange pårørande kan dagboka vere 

terapi. Ved å skrive i dagboka kan dei få 

gitt uttrykk for sine tankar til pasienten. I 

dei tilfelle der pasienten døyr kan dagboka 

også vere til hjelp for pårørande i sorgarbeidet. 

15

– Det er spesielt de yngre barna som er 

sårbare for dette. Barn må informeres 

om alvorlig sykdom eller en ulykke, men 

det er viktig å komme med informasjon 

tilpasset barn til riktig tid og i riktig mengde. 

Får barn for mye informasjon blir det 

vanskelig å forstå, og for lite informasjon 

kan gjøre dem usikre. 

Raudeberg jobber som nevropsykolog 

ved avdeling for fysikalsk medisin og 

rehabilitering, men har også et spesielt 

ansvar for barn som pårørende ved avdelingen. 

– Alle som jobber på avdelingen har et 

ansvar for at de pårørende skal bli godt 

ivaretatt. Det første som skjer når vi møter 

pårørende, er å undersøke hva som 

allerede er gjort. Ofte er barna ivaretatt 

av andre avdelinger eller BUP før de 

kommer til oss. - De somatiske avdelingene 

ved Haukeland kan også ta kontakt 

med Seksjon for konsultasjonspsykiatri 

16 

Barna må få 

hjelp til å forstå 


Illutstrasjon: Theodor (4 1/2) 

– Forskning viser at barn som ikke får informasjon i 

krisesituasjoner, lager seg fantasier som ofte kan være mye 

verre enn virkeligheten. Som for eksempel at de er skyld i 

ulykken, sier nevropsykolog Rune Raudeberg. 

som ved behov stiller opp med psykolog 

eller psyki ater som de pårørende kan 

snakke med og få hjelp av videre, sier 

Raudeberg. 

Snakker med foreldre 

– Først vurderer jeg barnets psykiske 

tilstand. De har ofte tanker og fantasier 

som er viktige å få tak i. Hvilke tanker 

er det de gjør seg? Det viktigste vi kan 

hjelpe barn med er å få dem til å forstå. 

Barn ser, hører og legger merke til, men 

forstår ikke alltid så godt. Vi må hjelpe 

dem til å forstå, elles vil de lage sine egne 

forståelses modeller som kan være veldig 

feile, forklarer psykologspesialisten. 

– Ofte er det vel så viktig at vi snakker 

med foreldrene om hvordan de skal 

snakke med barna om ulykken eller sykdommen. 

Voksne kan ha et behov for å 

Nevropsykolog Rune Raudeberg 

understreker hvor viktig det er at både barn 

og voksne snakker, skriver og tegner om det 

som har hendt med dem. 

beskytte barna ved å ikke informere, noe 

som kan gjøre ting vanskeligere. 

Han forteller at voksne ofte er bekymret 

for å gjøre noe feil når de skal snakke med 

barna sine om hva som har skjedd. 

- Men friske barn er robuste, tilpasningsdyktige 

og takler svært mye. Barn har rett 

på å få vite, men det er viktig at de får 

informasjon som de forstår, sier Raudeberg. 

Familiemøter 

Det som er spesielt med Avdeling for fysikalsk 

medisin og rehabilitering er at pasientene 

er hardt skadde med for eksempel

hjerneskade, traumatiske hodeskader 

eller spesielle nevrologiske lidelser. De 

ansatte ved avdelingen jobber tverrfaglig 

over lengre tid for å få pasienten rehabilitert. 

Og pasienten bor ved avdelingen i 

flere uker. 

– Vi har minst et familiemøte der de 

nærmeste, både voksne og barn, deltar. 

På det møtet er hele teamet som jobber 

med pasienten samlet. Her går vi igjennom 

behandling, prognose og planer for 

pasienten videre. De pårørende får stille 

spørsmål og komme med tilbakemeldinger. 

For pasientene som er her lenger enn 

4-6 uker har vi mange slike møter, alt etter 

behovet. 

Tett kontakt med pårørende 

På avdelingen til Raudeberg har pårørende 

anledning til å være døgnet rundt. 

– Vi oppfordrer ofte pårørende til å delta 

på trening og annen rehabilitering. Vi 

ønsker oss en så tett kontakt med pårørende 

som mulig, slik at de kan hjelpe pasienten 

når han eller hun kommer hjem 

TANNLEGEPRAKSIS 

Du finner oss mellom Haukeland sykehus 

og Haraldsplass Diakonale Sykehus, 

vis a vis Rema 1000 i 

Haukelandsveien. 

Ulriksdal Tannlegepraksis 

Ulriksdal 2, 5009 Bergen 

55 29 01 20 

igjen. Som oftest fungerer dette samarbeidet 

utmerket, men det kan være tilfeller 

der vi ikke har kommunisert godt nok 

med pårørende. Noen ganger kan pårørende 

ønske bestemte typer behandling 

eller trening som vi ikke tror pasienten 

har særlig nytte av. I disse situasjonene er 

det utfordrende å ha en god dialog med 

de pårørende, sier Raudeberg 

Trenger rutiner 

Raudeberg understreker hvor viktig det 

er at både barn og voksne både snakker, 

skriver og gjerne tegner det som har 

hendt med dem. Ofte må det gjøres om 

og om igjen. På den måten får man bedre 

struktur på tankene sine og følelsen 

av kaos blir mindre. 

– Og en ting til. Barn trenger rutinene 

sine. Fint om du som voksen, selv om 

det har skjedd en alvorlig ulykke, klarer 

å holde fast på noen av de daglige rutinene. 

Det gir trygghet, og kan være godt 

for både voksne og barn. 

w w w. u t p . n o 

Tannlegene Aud Sveen Nygaard og Saeedeh Bagheri Helland ønsker 

velkommen til vår nye og moderne tannlegepraksis. 

Vi holder til i lyse og trivelige lokaler i det nye helsebygget 

Ulriksdal Helsepark, som ligger i kort gåavstand fra Haukeland Sykehus. 

Nye pasienter er velkommen og akutt hjelp ytes samme dag. 

ÅPNINGSTILBUD til Helse Bergens ansatte: 

Gratis undersøkelse og røntgen. 

Bleking kr. 2000. 

Ulriksdal Tannlegepraksis Ulriksdal 2 5009 Bergen Tlf 55 29 01 20 E-post post@utp.no 

TEMA 

Pårørande 

Kven er pårørande? 

Ifølge Lova om pasientrettar er pasienten 

sin pårørande i utgangspunktet 

den pasienten sjølv peiker ut. Det 

treng ikkje vere ein som er i familie 

med pasienten. Den nærmaste pårørande 

er den pasienten gir opp som 

nærmast. I dei tilfella der pasienten 

ikkje er i stand til å oppgje eller ta 

stilling til spørsmålet om nærmaste 

pårørande, er den nærmaste den av 

dei pårørande som i størst utstrekning 

har varig og løpande kontakt 

med pasienten. Det skal takast utgangspunkt 

i følgjande rekkefølgje: 

ektefelle, registrert partnar, personar 

som lever i ekteskapsliknande eller 

partnarskapsliknande samboarskap 

med pasienten, myndige barn, foreldre 

eller andre med foreldreansvaret, 

myndige søsken, besteforeldre, andre 

familiemedlemmer som står pasienten 

nær, verje eller hjelpeverje. 

17

HAUKELAND 

- Du finn ikkje mange feite portørar, konstaterer Bjørn Westgaard. I travle 

tider går han og kollegaene nærare to mil om dagen. 

Sjølv har ikkje den 51 år gamle arbeidsleiaren 

i Hospitaldrift Transport så 

mange oppdrag ”på golvet” lenger, no 

dirigerer han helst dei om lag 80 andre 

portørane og fagarbeidarane i eininga. 

Men etter over 30 år på Haukeland har 

han trødd sine tilmålte skritt. Dei første 

alt i 1974. 

18 

Mitt yrke 

Tekst: Ragnhild Dårflot Olsen 


Best trent på 

– Eg byrja å køyre pasientar i Gamle 

Hoved bygg, der Nevrologisk og Revmatologisk 

avdeling held til no. Eg var den 

første portøren som jobba berre på det 

bygget, og i starten måtte eg gå rundt og 

minne folk på at eg var der. 

Han smiler. 

– Men då dei først vart vande til å ha meg 

der, vart det travelt. Året etter måtte det 

tilsetjast ein til. 

– Fordi vi går så mykje har vi fått ein 

avtale med leiinga i Hospitaldrift om at vi 

tar ut eit par sko, som oftast joggesko, frå 

Løpslabbet kvart år. Vi får nye sko 1. mars 

i år, fortel Bjørn Westgaard, her på veg opp 

det portørane kaller ”Den verste bakken”. 

Travelt er det framleis. For alle typar portørar. 

Pasienttransport i seng, med truck 

eller bil utgjer nemleg berre ein liten del 

av oppgåvene. I tillegg skal det fraktast 

mat til avdelingane, tomme matvogner 

skal tilbake til kjøkkenet, reint tøy må ut 

til avdelingane, skittent tøy til Vaske riet, 

skap og depot skal til ei kvar tid innehalde 

alt nødvendig utstyr frå Steril sentralen, 

brukt utstyr og anna boss skal fraktast til 

Miljøhallen – og alle avdelingar skal alltid

ha nye, reine senger frå sengesentralen 

medan skitne senger skal tilbake. 

Dei varierte arbeidsoppgåvene gjer ikkje 

berre portørane til ei veltrent yrkesgruppe, 

men også til den yrkesgruppa 

som truleg er best kjend på Haukeland. 

Både i bygning ane og blant folk. 

På ein runde med Bjørn er det helsing 

i nord, syd, aust og vest. Ta Ortopeden, 

til dømes, der han jobba då han var i 

forsynings tenesta på 80- og 90-talet. 

– Så kjekt å sjå deg Bjørn, seier sjukepleiar 

Kari, der han står med hovudet 

inni skapet for å sjå om noko manglar. 

Ho smiler. 

– Dei gamle er framleis eldst. 

Som portør møter du også pasientar 

og pårørande i alle livssituasjonar. Frå 

dei lukkelege, nybakte foreldra til kreftpasientane 

som veit at dei ikkje har lenge 

igjen. Og for enkelte kan det vesle avbrekket 

frå sjukerommet vere kjærkome. 

– Mange pasientar nyttar høvet til å slå 

av ein prat. Eg trur stundom det er lettare 

å opne seg for oss, nikkar Bjørn. 

Vi skal ned i tunnelane igjen og set 

kursen mot heisen. Men det å gå tomhendt 

er ei dødssynd. 

– Jaså, du går ned utan å ta med deg 

senger ja! 

Svein Nordal-Pedersen kjem trillande 

med ei brukt seng som skal ned på 

senge sentralen. Oppfordringa til kollegaen 

er spøkefull, men ingen spøk. Og 

vips, så har vi eit transportoppdrag. 

Med stramme tidsskjema er det få turar 

der portørane går tomhendt. Mest fordi 

vaktleiar på kontoret til ei kvar tid dirigerer 

portørane dit det er mest hensiktsmessig 

i forhold til 

” 

Jaså, du går ned 

utan å ta med 

deg senger ja! 

kor dei til ei kvar tid 

er. Alle går rundt med 

personsøkar der neste 

oppdrag kjem opp. 

Totalt hadde Hospitaldrift 

transport 264 000 oppdrag i 2007. 

Snittet er fem oppdrag i timen. Altså har 

du ikkje spesielt lang tid på ein jobb. 

– Dersom eg er på kontoret og får beskjed 

om å hente ein pasient på Revmatologisk 

avdeling som skal til røntgen, 

De aller 

eldste eldre 

Hvor bør grensen gå for utredning 

og behandling av de aller eldste? 

Vi snakker ikke om eldre generelt, men om 

de som virkelig har levd lenge. Vi snakker 

ikke om en skarp grense, da biologisk alder 

og nytten av ulik behandling kan variere mye 

ved samme kronologiske alder. Vi snakker 

heller ikke om lindrende behandling, som vi 

alltid skal gi etter beste evne uansett alder. 

Det vi likevel må forholde oss til er at når 

mennesker er svært gamle blir nytten av 

behandling ofte mindre og skadevirkningene 

større. Dermed kan behandling som 

er utmerket for yngre og gjerne gitt i beste 

hensikt, gjør mer skade enn gavn. 

Vi blir stadig bedre til å opprettholde vitale 

kroppsfunksjoner ved alvorlig sykdom. 

Derimot er vår evne til å helbrede ofte 

begrenset, spesielt hos de aller eldste. Både 

når det gjelder medisinsk utredning og kommunikasjon 

er det likevel ofte mer krevende 

å stanse aktiv behandling enn å starte eller 

fortsette. 

Samtidig vil beslutninger om å behandle 

eller la være måtte fattes under usikkerhet, 

særlig i akutte situasjoner. Ved kronisk 

sykdom er det ofte et svingende forløp, med 

en gradvis negativ utvikling over måneder 

har eg om lag 12 minuttar på meg, påpeikar 

Bjørn. 

Då må han først skunde seg ned til Gamle 

Hovedbygg og hente pasienten, for så å 

frakte pasienten bort 

igjen i Sentral blokken. 

Ein tur som inkluderer 

den seigaste bakken i 

tunnelsystemet. Også 

kalla Den Verste Turen. 

- Der har du den lange bakken. Senga 

i seg sjølv kan vere 30-40 kilo, og viss 

pasi enten då er 80, truckane er opptatt 

og det hastar… 

Sjølv om Bjørn etterkvart er ein av dei 

absolutte veteranane i faget, kan det 

Etikk 

Overlege Baard-Christian 

Schem er leiar av Klinisk 

etikk-komité i Helse Bergen 

eller år. Mange ansatte og flere enheter kan 

være involvert. Da er det ofte vanskelig å 

vite akkurat når vi bør gå over til å kun gi 

lindrende behandling, og hvem som skal ta 

denne beslutningen. 

Grunnlaget for slike beslutninger er medisinsk, 

men medisinen alene gir ikke svar 

på spørsmål som: Hva er et leveverdig 

liv? Hvor mye lidelse skal vi kunne påføre 

et menneske for å oppnå en mulig, men 

usikker helsegevinst? Hvordan fatter vi 

denne type avgjørelser – til alle døgnets 

tider - hvis hovedpersonen har redusert 

evne til å vurdere situasjonen og gi uttrykk 

for sitt syn? 

Selv om den store eldrebølgen kommer etter 

2020, får vi en klar økning innenfor gruppen 

”de aller eldste” langt tidligere. I Helse 

Bergen bør dette utløse en betydelig tankevirksomhet 

både i forhold til hvor medisinens 

grenser skal gå for denne gruppen, 

hvilke etiske overveielser som skal trekkes 

inn ved slike vurderinger, og hvordan vi skal 

organisere oss så gode forsetter blir til praktisk 

virkelighet. 

framleis oppstå tøffe situasjonar. 

– For nokre år sidan ringte Brannskadeavsnittet 

om hjelp til å løfte ein pasient. 

To av oss gjekk bort dit, skifta til sterile 

klede og hette og venta. Det var veldig 

varmt, og då vi til slutt kom inn og eg såg 

kor skadd pasienten var, tenkte eg: no 

svimar eg av. Eg måtte snu meg vekk og 

ta meg inn igjen før eg kunne halde fram. 

Då hadde eg jobba her i nesten 30 år. 

Han blir alvorleg. 

– Vi er ikkje helsepersonell, men vi omgås 

sjuke menneske kvar dag. Vi brukar 

galgenhumoren mykje, men samtidig 

har vi den respekten som krevst. Vi gir 

den servicen vi sjølve hadde forventa 

som pasient og pårørande. 

19

Mestrar 

balansens kunst 

Magnus Ingebrigt Solheim (67) går som ein draum. Takka 

vere ein god dose pågangsmot, mål om å kome seg ut i 

båten igjen og ei fantastisk oppfølging frå personalet på 

Ortopedisk rehabilitering. 


Båtturen på fjorden utanfor Ølve 10. 

oktober 2006 blei skjebnesvanger for 

67 år gamle Solheim. Ein nydeleg dag å 

dra opp humarteiner på, utvikla seg til 

grov sjø og motorhavari. Den dramatiske 

båtberginga førte til at Solheim måtte 

amputere høgre foten ein knapp månad 

etterpå. 

– Legane på Haukeland gjorde det dei 

kunne for å berge den brekte foten, fortel 

Magnus Ingebrigt Solheim, men etter sju 

operasjonar var det ikkje anna val enn å 

amputere nokre centimeter under kneet. 

Vel Haukeland 

Pasientar som manglar ein arm eller fot 

– enten det er medfødt eller på grunn av 

amputasjon – får så godt tilbod på avdeling 

for Ortopedisk rehabilitering på 

Haukeland at folk frå heile landet søker 

seg hit. 

Avdeling for Ortopedisk rehabilitering 

har spesialkompetanse når det gjeld vurdering, 

opptrening og protesetilpassing 

etter amputasjon. For om lag to år sidan 

flytta dei til Haukeland Universitetssjukehus 

frå Laksevåg sjukehus, og tilbyr i dag 

åtte senger på avdelinga. I tillegg disponerer 

dei åtte senger på pasienthotellet 

om nødvendig. 

– Den tekniske utviklinga i proteseverda 

er god, og auka konkurranse på området 

20 


fører til betre protesar til pasientane. Vårt 

tette samarbeid med ortopedisk verkstad 

gjer at pasientar frå heile landet søker seg 

til oss, seier avdelingssjef Sigrun Solberg 

ved Ortopedisk rehabilitering. 

Beste alternativ 

Solheim var både nedkjølt og alvorleg 

skada etter båtberginga. I tre og ein halv 

time låg han på ein holme og venta på 

hjelp. 

– Då eg ikkje kom heim frå fisketuren, 

drog eldste son min ut for å leite etter 

meg. Det var han som fann meg og fekk 

varsla om ulukka slik at luftambulansen 

fekk henta meg til Haukeland, seier Solheim. 

Han er ikkje i tvil om at amputasjon var 

det beste alternativet då foten ikkje let 

seg operere til å bli bra igjen. 

– Det var ikkje vanskeleg å stole på legane 

sjølv om det var ein vanskeleg situasjon, 

seier Solheim. 

Gode forbilde 

To-tre veker etter amputasjonen, var 67 år 

gamle Solheim på beina igjen. Hard trening 

og god oppfølging gjorde vegen å gå 

litt enklare. 

– Då eg først kom inn på avdelinga her, sat 

eg i ein stol på gangen og såg nok ganske 

nedfor ut. Ein annan med ampu tert fot 

spaserte flott forbi meg utan krykkjer og 

då kom fysioterapeuten bort til meg og 

sa; dette klarer du også snart. 

Berit Thorsen er ein av fysioterapeutane 

på Ortopedisk rehabilitering og driv aktiv 

trening med pasientane der. Ein av dei ho 

har gitt god hjelp er Magnus Ingebrigt 

Solheim. Utan dette tilbodet frå Haukeland 

ville han neppe ha komme seg ut i 

båt igjen – for det har nemleg 67-åringen 

allereie gjort. 

– Ja, eg har vore ute ein tur og prøvd meg 

i båten. Det gjekk berre godt det, 

seier han.


Foto: Dag Thorenfeldt 

Ortopedi 

God modell 

på Haukeland 

- Ideelt sett burde det vore tre til fem slike senter som fins 

på Haukeland i landet. Ein burde kopiert denne modellen. 

Etter mitt skjønn er dette det beste tilbodet som fins, 

fortel styreleiar for Momentum – foreininga for arm og 

beinprotesebrukarar – Nils-Odd Tønnevold (bilete). 

Tønnevold meiner behandlingskjeda frå 

amputasjon via rehabilitering til oppfølging 

krev spesialkompetanse i alle ledd, 

slik det er ved Haukeland Universitetssjukehus. 

- Etter mange år med protesar som fungerte 

dårleg og forårsaka gnagsår og 

smerter og avgrensing kva og kor mykje 

eg var i stand til å klare, blei eg anbefalt 

Haukeland av ein annan protesebrukar. 

Eg bad om ei tilvisning dit av min fastlege 

for å gjennomføre protesetilpassing og 

opptrening. Det var i 2002, og går fram- 

leis der, seier 45-åringen. Tønnevold blei 

påkjørt og måtte amputera begge beina 

(lår og legg) i 1987. 

I dag er Tønnevold i full jobb som formuesforvaltar 

og har fleire verv. Han understrekar 

at eit godt tilbod til denne pasientgruppa 

utgjer forskjellen på om ein kjem 

seg tilbake i jobb eller ikkje, om ein kan 

fungera optimalt i kvardagen eller ikkje. 

- For ikkje å snakke om livskvaliteten. Det 

er betre å tenne eit lys enn å forbanne 

mørket, seier Tønnevold som samstundes 

vil sende ei djup takk til rehabiliteringsteamet 

på Ortopedisk rehabilitering 

ved Haukeland. 

- Dei er fantastiske. 

21

22 

Aktuell 

Namn: Margit Sørhus 

Alder: 54 

Sivilstatus: Gift 

Stilling: Direktør ved Habiliterings- 

og rehabiliteringsklinikken i Helse 

Bergen. 

Aktuell: Fekk nyleg prisen Årets helseleder 

2008, som vert delt ut av 

Norsk sykehus- og helsetjenesteforening 

(NSH). Prisen er ei anerkjenning 

og ei belønning som blir gitt på 

grunnlag av ein leiarkultur og/eller 

filosofi som har hatt positiv innverknad 

på arbeidsmiljø og arbeidsinnsats 

med sikte på effektiv ressursbruk 

og god kvalitet på tenesta. Det 

blir lagt særleg vekt på leiing med eit 

tverrfagleg fokus. 

Aktuell: Årets helseleder 2008 



Torsdag 31. januar fekk klinikkdirektøren 

ved Habiliterings- og rehabiliteringsklinikken 

i Helse Bergen, Margit Sørhus, 

utmerkinga Årets helseleder. 

Kva betyr prisen for deg? 

– Det er ei stor ære og oppmuntring. Ikkje 

minst er det kjekt at det er mine eigne tilsette 

som har sendt inn forslag om meg. 

Samstundes er det vanskeleg å ta innover 

seg at nokon synest du er så flink at du 

fortener ein pris. 

Er det slik at det nærast gir litt prestasjonsangst? 

– Ja, smiler ho. – Men som den som ringte 

om prisen påpeikte; dette er jo ein pris 

for det arbeidet som alt er gjort. Eg veit 

ikkje kva framtida bringer, men prisen gir i 

alle fall inspirasjon, samstundes som det 

er ein aksept for at det du alt gjer er bra. 

I grunngjevinga for prisen blir det lagt 

særleg vekt på leiing med tverrfagleg fokus. 

Kva legg du i det? 

– Innan dette fagfeltet er det tverrfaglege 

samarbeidet reiskapen vår for å gje pasientane 

eit godt tilbod. Når pasientar treng 

rehabilitering i spesialisthelsetenesta er 

sjukdommen eller skaden så komplisert 

at det krevst fleire faggrupper. Derfor må 

vi satse på og bygge opp eit tverrfagleg 

samarbeid både innan klinikken og med 

andre avdelingar. 

Du er utdanna sjukepleiar og vart leiar av 

Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering 

i 2002. Sidan 2003 har du leia 

Habiliterings- og rehabiliteringsklinikken. 

Kva er det som gjer at du synest akkurat 

dette fagfeltet er så spennande? 

- Det å vere i eit miljø der det jobbar så 

mange forskjellige yrkesgrupper, og som 

er nøydt til å jobbe saman for at vi skal få 

god behandling av pasientane, synest eg 

er veldig kjekt og stimulerande. 

Viss vi ser bort frå satsinga på det tverrfaglege. 

Kva personlege eigenskapar har 

du som gjer at dine eigne tilsette nominerte 

deg til prisen Årets helseleder? 

– Dei spontane tilbakemeldingane eg får 

er at eg er inkluderande og gir tillit, slik at 

eg får fram den positive kreativiteten hos 

dei tilsette. 

Har du ein leiarfilosofi? 

– Leiarfilosofien min er nettopp det å vere 

inkluderande, gje tillit, gjere andre gode. 

Eg er enkelttenkande, ler ho. – Eg likar å 

stå bak, gje støtte og rettleiing. Det synest 

eg er grådig kjekt. Har eg gitt nokon ei 

utfordring står eg ikkje og kikkar dei over 

skuldra. 

– Eg skal vere inkluderande, 

gje tillit og gjere andre 

gode. Det er ein enkel 

leiingsfilosofi. 

I 2007 vart det for første gong arrangert 

ei nasjonal rehabiliteringsveke i Noreg, 

og Helse Bergen fekk Regionalt kompetansesenter 

for rehabilitering og habilitering. 

Fagfeltet er i vinden, både nasjonalt, 

regionalt og lokalt. Kvifor? 

– Eg trur det er fleire grunnar. Vi reddar 

fleire, dermed aukar behovet for rehabilitering. 

Det har òg blitt eit auka fokus 

på dei ikkje-akutte pasientane. No er det 

meir fokus på at alle, uansett kva ressursar 

dei har og kva skade eller sjukdom dei 

har, skal ha eit verdig liv. 

Kva er eigentleg forskjellen på habilitering 

og rehabilitering? 

– Enkelt sagt er habilitering det å vedlikehalde 

ein funksjon, eller førebygge at 

funksjonsnivået går ned. Rehabilitering 

er det å gjenvinne ein funksjon. Her er fokus 

retta mot muligheitene pasienten har, 

trass funksjonstap som følgje av sjukdom 

eller skade. 

Kva trur du om utviklinga i åra som kjem? 

– Eg trur vi blir større. Vi merkar at etterspørselen 

aukar. No får vi også ei ny, 

regional spesialavdeling for tidleg rehabilitering 

av personar med alvorleg hjerneskade. 

Generelt er det auka fokus på at 

sjølv om du har fått ein skade eller sjukdom 

som gir funksjonsnedsetjing, så skal 

du framleis ha eit liv som er verdt å leve.

Hva skal skje2008 

i Helse Bergen 

de kommende årene? 

Hvordan skal vi bruke 24 milliarder kroner de neste fire årene? Grunnlaget for svaret ligger i 

strategiplanen for 2008 – 2012 som nylig ble vedtatt. 

Tekst: Mona Høgli 

– Økonomien setter rammene for det vi 

skal gjøre. Men innholdet innenfor de 

rammene vi har til rådighet, det bestemmes 

av de planene for utvikling som ligger 

i strategiplanen, sier administrerende 

direktør Stener Kvinnsland. 

For å være forberedt på de utfordringene 

som vil kreve en løsning de kommende 

årene, er det lagt ned betydelig arbeid i 

å analysere utviklingen både innen befolkningssammensetningen 

og sykdomsutvikling 

i Hordaland. 

– Vi ser at vi må gi et ekstra løft til seks 

pasientgrupper. Enten fordi vi venter en 

kraftig økning i tallet på pasienter, eller 

den teknologiske utviklingen krever spe- 

Strategiske satsingsområder: 

Utvikling av kjernevirksomheten 

• Helse Bergen skal være blant de ledende helseforetakene innen fors- 

kning og innovasjon 

• Helse Bergen skal være et regionalt og nasjonalt tyngdepunkt 

• Helse Bergen skal optimalisere og differensiere omsorgsnivåene 

• Helse Bergen skal forbedre flyt og pasientforløp internt i sykehuset 

(28 konkrete tiltak er knyttet til dette området) 

Ledelse og forvaltning av ressursene 

• Helse Bergen skal være en attraktiv og konkurransedyktig arbeidsgiver 

som tiltrekker seg, utvikler og holder på medarbeidere med rett 

kompetanse 

siell innsats, eller at tilbudet i dag ikke er 

så godt som vi skulle ønske, sier Kvinnsland. 

Han understreker at selv om det nå er 

seks pasientgrupper som blir fremhevet, 

så betyr ikke det mindre oppmerksomhet 

til andre pasientgrupper. 

-Absolutt ikke. Vi vil fortsette å utvikle tilbudet 

til alle pasientene våre, sier Kvinnsland. 

Strategiplanen er utviklet gjennom to 

store strategisamlinger med bred deltakelse 

fra ansatte, tillitsvalgte og eksterne 

sam arbeidspartnere. Planen skisserer 

opp noen av de utfordringene Helse Bergen 

har og hvilke strategiske tiltak som 

må settes i verk. Detaljdelen av planen 

inneholder 59 enkelttiltak som er tenkt 

- 2012 

Fakta 

Pasientgrupper med særlig fokus: 

Kreftpasienter 

Infeksjonspasienter 

Hjerte/hjerne/kar-pasienter 

Høyintensive og multitraumatiserte 

pasienter 

Pasienter med rusproblem 

Barn og ungdom (opp til 23 år) med 

psykiske lidelser 

gjennomført i løpet av kommende fireårsperiode. 

– Planen må selvsagt revideres underveis 

dersom forutsetningene endrer seg, 

men alt i alt er dette strategidokumentet 

veiviseren for utviklingen de kommende 

årene, sier Kvinnsland. 

Vil du lese hele strategiplanen, finnes den på nettet og som brosjyre 

som distribueres til avdelingene og eksterne samarbeidspartnere. 

Vil du ha tilsendt den trykte versjonen av strategiplanen, send en 

mail til info@helse-bergen.no 

• Helse Bergen skal videreutvikle ledelse som et styringsverktøy 

• Helse Bergen skal ha en ressursforvaltning som understøtter de medisinske 

behovene 

• Helse Bergen skal ha en fremtidsrettet og fleksibel infrastruktur 


Samhandling og relasjonsbygging 

• Helse Bergen skal fremstå som en profesjonell og vennlig organisasjon 

• Helse Bergen skal videreutvikle og bedre samarbeidet med sentrale 

samarbeidspartnere. 


23

Stille fødsel i 

– Fordi det kun er ett oksygenuttak på fødestuen måtte jeg 

springe til nyfødtavdelingen med den nylig ankomne. Mens 

jeg jobbet med å få babyen til å trekke pusten, trakk en liten 

gutt sitt siste sukk i sengen ved siden av. Jeg fikk sjokk da jeg 

kom til Malawi, forteller Anne Gro Nordseth (34). 

Hverdagen er en ganske annen ved fødeavdelingen 

på Bwaila/KCH sykehuset 

i Lilongwe i Malawi enn den Anne Gro 

Nordseth er vant til som jordmor ved 

Kvinneklinikken på Haukeland. Kun ett 

oksygenuttak på Fødestuen 

er ikke den eneste 

forskjellen. Mens KK i 

gjennomsnitt har 13-14 

fødsler i døgnet og minimum 

ni jordmødre 

på vakt, kan Bwaila ha 50 fødende inne 

til samme tid. De har plass til 14. Og det 

kan være tider på døgnet da Anne Gro er 

alene på Fødestuen. 

– En dag var det kun meg og en medisinerstudent 

fra England. Da sto jeg ved 

en fødebenk og veiledet studenten til å 

ta imot barnet på nabobenken, forteller 

hun. 

Samarbeidsprosjekt 

Det er store mager over alt i den mørke 

og trange korridoren på Bwaila. En fødekvinne 

ligger på gulvet. Innimellom krøker 

hun tærne og drar beina under seg. 

Ikke en lyd er å høre. På et av rommene 

ligger kvinner tett i tett. Noen i senger, 

andre på gulvet. En ung kvinne kommer 

gående. Mellom brystene kan jeg skimte 

24 

Malawi 

Tekst & foto : Eli Gunnvor Grønsdal 

” 

De tør 

simpelthen ikke 

skrike. 

en gul, liten topplue. Kvinnen er en av de 

heldige, hun er selv frisk og kan forlate 

sykehuset med et levende barn. 

Anne Gro skal være i Malawi i seks måneder. 

Oppholdet er en del av et bistandsprosjekt 

som blir koordinert via Enhet for 

internasjonalt samarbeid i Helse Bergen, 

og er et samarbeid mellom 

kvinneklinikkene 

på Haukeland, Ullevål 

Universitetssykehus og 

Universitetssykehuset 

Nord-Norge. 

Prosjektet skal sørge for å overføre og 

heve kompetanse, hovedsaklig gjennom 

opplæring i Lilongwe. Prosjektet er en del 

av Malawis nasjonale 

” Jordmødrene er 

svært slitne. 

helseplan. 

– Prosjektet skal sende 

ut både jordmødre, 

leger, sykepleiere og 

medisinsk-teknisk personell, forteller 

Britt Eide, prosjektleder og klinikksjef ved 

Kvinneklinikken. 

– Vi fordeler oppgavene mellom sykehusene 

som deltar. Haukeland bidrar først 

og fremst med jordmødre, opplyser hun. 

I tillegg har Ortopedisk klinikk og Kirurgisk 

klinikk prosjekter knyttet til barnekirurgi 

ved samme sykehus. 

To nye Malawi-borgere. 

Liv og død 

På fødeavdelingen ved Bwaila er det 14 

benker på rekke og rad. På benkene finnes 

ikke sengetøy eller noe å holde seg 

fast i. Noen svake klynk høres fra en av 

benkene. 

- Det er kun fire fødende i dag. Pluss en 

kvinne som skal føde dødfødte tvillinger. 

Den ene er allerede født, nå venter vi på 

den andre, forteller Anne Gro. 

Det banker svakt på dø- 

ren. To kvinner trer ydmykt 

inn i rommet. 

- Her er babyen, sier 

Anne Gro og leverer et 

lite stykke blått tøy til slektningene som 

er kommet for å hente det døde barnet. 

Slektningene tuller den lille inn i et blomstret 

tøystykke. Deretter surrer de en tradisjonell 

kanga rundt en av kvinnene for 

å skjule hva hun bærer. I 

det de forlater fødestuen 

høres spede babyskrik. 

Et annet sted på sykehuset 

er en liten, sprell

Anne Gro er den første jordmoren som 

reiste fra Helse Bergen til Lilongwe, 

hovedstaden i Malawi. 

Helse Bergen i verden 

Enhet for internasjonalt samarbeid ble etablert 

i 2003. Enheten koordinerer et stadig 

økende antall bistandsprosjekter for Helse 

Bergen. 

Tekst : Ragnhild Dårflot Olsen 

Internasjonalt 

I alt koordinerer enheten 15 prosjekter. De fleste 

prosjektene er i Afrika: Tanzania, Etiopia, Uganda, 

Botswana og Malawi. Det er pro sjekter 

innen både fødselsomsorg, plastikkirurgi, medisinsk 

teknikk, fysioterapi, kirurgi/ortopedi, 

traumebehandling og drift av blodbank. I flere 

av prosjektene inngår støtte til spesialistutdanning. 

I tillegg kommer Helse Bergen- prosjekter 

i India, Argentina og Russland. Flere prosjekter 

er også under planlegging, blant annet i Sudan 

og Malawi. 

Enhet for internasjonalt samarbeid har 27 ansatte, 

tre av disse på Haukeland Universitetssjukehus. 

Enheten er selvfinansiert gjennom 

eksterne midler, og plassert direkte under sykehusledelsen. 

Den er en operasjonell organisasjon 

for sykehusets prosjekter, og har mye 

kompetanse innen u-landsarbeid. Enheten skal 

også avlaste medisinsk personale for økonomisk/administrativt 

arbeid. 

25

26 

levende malawier født. 

Født på gulvet 

KCH/Bwaila sykehuset 

er et statlig sykehus med 

750 senger. Sykehuset har 12.000 fødsler 

per år, og det er stor mangel på helsepersonell. 

Med bare 14 benker på Fødestuen 

er det også stor plassmangel. 

- En dag var alle fødebenkene opptatt og 

en av kvinnene måtte 

” En av kvinnene 

måtte føde på 

gulvet. 

føde på gulvet, sier 

Anne Gro. 

Hun kan fortelle at hun 

var vel forberedt på 

mangel på utstyr, men 

mindre forberedt på 

hvordan de fødende blir ivaretatt. 

- Å se kvinner som ligger i avføring og blod 

etter en fødsel, er hardt. Her finnes ingen 

laken eller annet utstyr til å stelle den fødende 

med. Jeg forundres også ofte over 

hvor stille det er på fødeavdelingen. De 

tør simpelthen ikke skrike. Skriker de, ber 

jordmødrene dem om å være stille. 

Anne Gro kan se at jordmødrene er svært 

slitne. 

- De har ikke noe overskudd til å ta seg av 

de fødende. Med arbeidsdager på opptil 

ti timer og med en månedslønn på rundt 

700 norske kroner ligger forholdene dårlig 

til rette for et godt arbeidsmiljø. 

Helse Bergen fikk nylig 

43,7 millioner kroner av 

Trond Mohn til ulike tiltak 

ved Haukeland. Av 

disse pengene skal 7,5 

millioner kroner gå til utstyr 

på den nye fødeavdelingen som nå er 

under bygging i Lilongwe, samt til utstyr 

til en ny barnekirurgisk avdeling. 

Arbeidsglede smitter 

Anne Gro har vært ydmyk i møte med 

Internasjonalt 

den nye kulturen hun er blitt en del av. 

- Jeg tror ikke jeg kan forandre et slikt 

system, men jeg skulle ønske jeg kunne 

hjelpe dem til å få et litt mer systematisk 

opplegg når det gjelder ansvarsfordeling. 

I dag kan det synes som om ingen helt 

har ansvaret for noe. 

Å inspirere til økt arbeidsglede er en annen 

oppgave. 

- Jeg ser at jordmødrene lett lar seg inspirere 

når jeg viser arbeidsglede og engasjement. 

Og oppholdet her har nok gjort 

sitt til at jeg setter mer pris på det jeg har 

hjemme. 

Britt Eide, som selv var i Malawi i august, 

er ikke i tvil om at prosjektet er verdifullt 

for KK. 

– Det er et meningsfylt arbeid, som jeg 

håper skal gå over minst fem år og som 

kan gi varige resultater. Vi ønsker å bidra 

til mye mer enn ren brannslukking og det 

å fylle opp tomme vakter på grunn av ekstrem 

personalmangel. Vi ønsker å kunne 

bidra med oppbygging av infrastruktur 

og systemer i den nye avdelingen. 

Eide tror også at KK vil få mye tilbake i 

form av kunnskap og innsikt. 

– Engasjementet er med på å sette våre 

egne utfordringer i perspektiv, sier hun. 

I det jeg forlater fødestuen roper kollegaene 

til Anne Gro: 

- Its nice to have a mzungo (hvitt menneske) 

here. We don’t let her go back to 

Norway. She`s a hard worker, this one. 

I korridoren sitter familien til den fødende 

og spiser.

Kort og godt 

Gilja valgt til leder 

Overlege, Professor dr.med., Odd Helge Gilja, er valgt til leder 

av European Federation of Sociteies for Ultrasound in Medicine 

and Biology (EFSUMB) sin utdanningskomité. 

- Det er en stor ære å bli valgt til leder av EFSUMB sin komite 

for utdanning og profesjonelle standarder. Det er også uttrykk 

for anerkjennelse av Nasjonalt Senter for Gastroenterologisk 

Ultrasonografi sin sentrale internasjonale posisjon. 

Ultrasonografi er en meget viktig bildedannende metode ved 

utredning av mange pasientgrupper, seier Odd Helge Gilja 

som jobber ved Nasjonalt Senter for Gastroenterologisk 

Ultrasonografi ved Haukeland Universitetssjukehus. Han er 

også leder for MedViz, en ny satsing innen avansert medisinsk 

visualisering og bildeanalyse ved HUS; UiB og CMR. 

Kva meiner du om HSI? 

På Innsiden kan du no 

delta i den store Idretts- og 

aktivitetsundersøkinga. Her 

ønskjer Haukeland Sjukehus 

Idrettslag blant anna forslag 

til korleis idrettshallen og 

styrkerommet kan forbetrast 

og du kan kome med 

forslag til idrettsgreiner som HSI burde starte opp. Alle 

tilsette blir oppfordra til å kome med sine meiningar om 

aktivitetstilbodet og idrettslaget. 

Ny avdelingsdirektør ved Lungeavdelinga 

Kahtan Al-Azawy (43) er tilsett 

som ny avdelingsdirektør ved 

Lungeavdelinga ved Haukeland 

Universitetssjukehus. Dette er Noreg 

si største lungemedisinske eining. 

Al-Azawy har vore seksjonsoverlege 

ved same avdeling sidan 2004. Han 

overtar sjefsstillinga etter Alf Henrik 

Andreassen, som 1. januar 2008 vart 

ny fagdirektør i Helse Bergen. Kahtan 

Al-Azawy kjem frå Irak, og var ferdig 

med medisinarutdanninga si der 

i 1989. Han kom til Noreg i 1992. 

Hovuddelen av spesialistutdanninga 

i indremedisin har han frå 

Universitetssykehuset i Stavanger. 

Ved Haukeland har han jobba i 

fleire periodar, først i 1993, deretter i 

1999-2000 og frå 2002 har han vore 

ved Lungeavdelinga. 

Lungeprisen til von Plessen 

Seksjonsoverlege Christian von Plessen ved Lungeavdelinga har fått 

Lungeprisen 2007 for beste publikasjon. von Plessen fekk prisen for 

artikkelen ”Palliative chemotherapy beyond three courses conveys no 

survival or consistent quality-of-life benefits in advanced non-smallcell 

lung cancer” (British Journal of Cancer, 2006). Artikkelen har ført 

til endra praksis for cytostatikabehandling ved Lungeavdelingane i 

Noreg. Lungeprisen var ny i fjor, og er etablert av Norsk Forening for 

Lungemedisin for å stimulere til lungemedisinsk forsking i Noreg og 

dermed bidra til styrka kunnskapsgrunnlag innan faget. Det vart delt 

ut tre likeverdige prisar i 2007, kvar på 10.000 kroner. 

Bestselgerlisten ’07 

Det er rundt 360 førsteforfattere i Helse 

Vest blant de innrapporterte vitenskapelige 

artiklene i 2007. Av de fem førsteforfatterne 

med flest publiserte artikler kommer fire av 

dem fra Helse Bergen. Her er topp fem listen: 

Professor/overlege Per Eystein Lønning, Helse 

Bergen 5, Stipendiat Atle Ulvik, Helse Bergen, 

Professor/overlege Dag Årsland, Helse 

Stavanger 4, Stipendiat Elisabeth Ersvær, 

Helse Bergen 4 og Stipendiat Tone Merete Norekvål Helse Bergen 

4. Dette er artikler som er skrevet på bakgrunn av forskingsprosjekt 

som er finansiert av Helse Vest. 

Nytt søkbart 

forskingsregister 

Opplysninger om forskingsprosjekt som 

er innrapportert og finansiert av Helse 

Vest er nå tilgjengelig i et nytt søkbart 

forskingsregister, som nå inneholder 

data fra og med 2003. Registeret 

er offentlig tilgjengelig på følgende 

nettadresse: http://forskningsprosjekter. 

ihelse.net – Forskingsregisteret er 

tilrettelagt for at samtlige helseregioner 

skal kunne ta det i bruk. Foreløpig er 

det prosjekter fra Helse Vest og Helse 

Nord som er søkbare på registeret, 

sier rådgiver Reidar Thorstensen ved 

Regionalt kompetansesenter for klinisk 

forsking. 

27

28 

Ortopeder på glattisen 

For å bedre trivsel og miljø og i 

tillegg for å gjøre noe helt annet 

på kveldene, samlet Knut Andreas 

Fjeldsgaard sammen en liten gjeng 

fra Ortopeden til ishockeykveld 

i Bergenshallen. Interessen for 

ishockey har vært enorm. Fra en 

sped start er det nå 30 ortopeder fra 

både Haukeland, Kysthospitalet og 

Haraldsplass som møter hverandre 

hver fredag kveld. 

- Noen blåmerker har det blitt, 

men ”bank i bordet”, vi har ikke 

hatt noen skader ennå... Men det 

kan jo komme. Jo bedre man blir, 

samt tror på egne ferdigheter, så 

øker også farten, og da er det lett å 

glemme seg, forteller en smilende 

Fjeldsgaard som tidligere har vært 

profesjonell ishockeyspiller. 

Returadresse: 

Helse Bergen 

Haukeland Universitetssykehus 

Informasjonsavdelingen 

5021 Bergen 

B 

Foto: Ole-Christian Amundsen

Hospitalet 2008 Nr 1.pdf - Helse Bergen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?