Sagn Viser og Historier fra Allfirda

Sagn, Viser og Historier 

fra Allfirda 

Nr. 4 

En rollespillverden av 

Soria Moria

SORIA MORIA 2 

Innhold 

INNLEDNING ................................................................................................................................................................. 3 

RELATERTE KOMPENDIER............................................................................................................................................. 3 

SORIA MORIA ............................................................................................................................................................... 3 

SAGN & EVENTYR ...................................................................................................................................................... 4 

SAGNET OM SIGRID OG SIGURD .................................................................................................................................... 4 

VISER, MUSIKK, KVAD & STEV.............................................................................................................................. 6 

BRING DEM HJEM .......................................................................................................................................................... 6 

VESTERVÆRS SØNNER ................................................................................................................................................. 7 

MIN SOMMERSOL ......................................................................................................................................................... 8 

SILJAS VISE................................................................................................................................................................... 9 

GLEMTE ÅR................................................................................................................................................................. 10 

RAGNAR ..................................................................................................................................................................... 11 

SALTGRUVA TE HOVE................................................................................................................................................. 12 

ØLMUNKENES VISE ..................................................................................................................................................... 13 

KJØPE MEG EN VISE..................................................................................................................................................... 14 

ENG AV GULL ............................................................................................................................................................. 15 

EI TØNNE ALLFIRDISK ØL!......................................................................................................................................... 16 

DA ELABON MISTA STAVEN... ..................................................................................................................................... 17 

DET LIGG SÅ YMSE...................................................................................................................................................... 18 

VISA OM MIA RAVN ................................................................................................................................................... 19 

LIVEARRANGØRENS BLUES ........................................................................................................................................ 20 

SKUESPILL OG TEATERSTYKKER...................................................................................................................... 21 

DEN FØRSTE ADMIR.................................................................................................................................................... 21 

HISTORIER & NOVELLER...................................................................................................................................... 29 

...FOR JEG HAR INGEN BONDEGÅRD... .......................................................................................................................... 29 

ETTERORD.................................................................................................................................................................. 39 

Dette er 1 versjon av kompendiet Sagn, viser og historier fra Allfirda 4, 2006 

Sagn, viser og historier fra Allfirda 4 V. 1 2006

SORIA MORIA 3 

Innledning 

Selv om Allfirda ikke er av de eldste riker i verden, er det likevel mangt et sagn og eventyr fra dets historie og 

omliggende land, som villig fortelles rundt sene leirbål og i peiskroken på vertshus når høstvinden røsker i 

vindusskoddene, navneskiltet knirker i vindkastene, ulver hyler i natten og svartblod og dystrere ting gjemsøker 

skogene. 

Alle er ikke like skumle som ovennevnte avsnitt! 

Samme vertshus kan mang en lys sommerkveld forstyrres av høylydte latterbrøl etter grove historier eller gjalle av 

ølviser og satiriske ballader. 

Uansett - Innholdet i denne lefsa er til for deg som spiller. Fortell gjerne en av historiene på et vertshus neste gang du 

spiller, eller stem i en vise! Kanskje føler du deg inspirert og dikter en egen historie. Send den da gjerne til oss slik at vi 

kan ta den med i neste utgave av dette kompendiet. 

Det er desverre lenge mellom hver gang det lar seg gjøre å arrangere et spill i Allfirda. Noen får litt abstinens 

innemellom og da kan det være vel så greit å lese litt........... 

Relaterte Kompendier 

I trykk og på hjemmesidene våre: 

• Magi i Allfirda (Kun spesielle roller, Flere bind) 

• Guder og gudetro i Allfirda 

• Sagn, viser og historier fra Allfirda (Flere bind) 

• Riket Allfirda – Hovedkompendium 

I tillegg finnes kun i nettversjon på våre hjemmesider: 

• Den lille klokeboken - Nyttige tips for LRP (I arkivet) 

• Encyclopedia Allfirdica - utdyping av "Riket Allfirda" 

• Infordokumenter og rettningslinjer – utdyping av temaer 

Soria Moria 

 

 

 

http://soriamoria.laiv.org 

soriamoria@laiv.org 

Kontonr.: 9713.34.18958 

Soria Moria består av: 

Egil Moe 90 65 42 50 

Øyvind Moe 97 58 29 10 

Håvard Steinsbekk 909 48 141 

Tord T. Ophus 93 03 98 70 

egilmo3@online.no 

oyvmoe@online.no 

hovardst@pvv.org 

tophus@online.no 

Heder og ære til bidragsytere av Allfirdamateriale: 

Håkon Mosseby for utforming og bakgrunn for Allfirda 

Trofaste bidragsytere, se etterord! 

SM-medlemmers respektive livsledsagere for stor tålmodighet og velvilje under timelange 

arbeidsøkter og rolleskriving... 

Micropopkorn som gjorde dette mulig... 

... og selvsagt alle deltagere som bidrar med å gjøre Allfirda «litt» mer levende for hver spill! 


SORIA MORIA 4 

Sagn & Eventyr 

Sagnet om Sigrid og Sigurd 

Sigurd var fra Fenna og av Grønnhaugs ætt. Hans var det raskeste av ættas havgående skip. Det var 

ikke særlig stort, men ingen kunne seile fra det. "Kvitbåren" het det. Tyve mann kunne ro samtidig 

men oftest var det førti ombord når Sigurd dro på utferd. Sigurd var kjent for sin dyktighet på sjøen 

og beryktet for sin stridskunst. Oftest plyndret han kysten fra Neinus og ned. Allfirdas kyst fikk 

være i fred, fordi hans frender styrte i Vikfirda, og Fjordfirdas mange pirater var farlige selv for 

"Kvitbåren". Sigurds siste utferd var en vellykket tur. De hadde krysset langt sør og det ble sagt at 

et større bytte hadde "Kvitbåren" aldri bert over havet og hjem. Rormann Gudmund påsto 

hardnakket at Sigurd også hadde flere drageegg i lasterommet. Så skjedde det at Sigurd ble hardt 

såret, og på veien hjem måtte de stanse opp for å skaffe rent vann og urter til sårene hans. De seilte 

inn i Storfjord til de kom til et lite samfunn langt inne i fjorden. Her var det en liten landsby anlagt 

ved et sted der skip ofte stanset opp for mat og vann. Her var det også en dyktig seidekone med 

navn Mora Råbakken. Der la de til og bar den sårede Sigurd i land. Så bar de ham gjenom 

landsbyen og til huset til Mora. Hun tak ham inn og lovte å pleie sårene hans, men hun kunne ikke 

love ham livet tilbake. Så ille fart var det med ham. Mora hadde en datter som het Sigrid. Hun 

skulle være den vakreste ungjente i Allfirda på den tiden, og da Sigurd la sine feberhete øyne på 

henne kviknet han til og smilte til henne. Sigrid likte godt den fremmede krigeren og satt vakt ved 

hans leie dag og natt. Når feberen red ham og han skrek ut etter sitt sverd, Urdsbane, var det hennes 

lette hånd som roet ham ned og tørket pannen hans med et fuktig klede. Vakene gikk og Sigurds 

menn begynte å bli urolige. De ville hjem, men Sigurd var ikke sterk nok for den lange ferden over 

havet. Så ble det bestemt at ""Kvitbåren"" skulle reise uten Sigurd. Sigurd ville det slik at byttet 

skulle deles der og da, slik at ingen skulle kives om det på hjemveien, og han lot to tredele av sin 

egen del bære i land. Den tredje delen skulle rormann Gudmund ta med hjem til Fenna og gi til 

Sigurds familie. Så seilte "Kvitbåren" uten Sigurd. 

Sigurd lot Mora få en håndfull av skatten for at hun skjenket ham livet, resten lot han grave ned et 

stykke inne i skogen. Sigrid gjorde dette for ham. Mora så etterhvert hva som hendte mellom de to, 

og hun likte det dårlig. Etter som vinteren led utpå ble Sigurd bedre og bedre. Til slutt ville Mora ha 

ham ut av huset, og Sigurd ble flyttet over til vertshuset Havsulen. Det varte ikke mange dagene før 

Sigrid fulgte etter. Hun begynte å svulme i magen, og Mora ville ikke ha henne der. 

Tiden gikk og det nye året var i anmarsj. Sigrid vokste og Sigurd var tidt og ofte nede i stranden for 

å skue etter "Kvitbåren", men sommermannaen svant uten at "Kvitbåren" viste seg. Sent i 

sensommermanna fødte Sigrid en liten datter. Mora forsvant fra bygden da og ble ikke sett på lang 

tid. Mange var det som lurte på hva som hadde hendt henne. Endelig kom "Kvitbåren", men med 

bare ti mann og Gudmund ved roret. Sigurd gjorde seg klar til å fare. Mens han skulle grave opp 

skatten, bød han Sigrid ta lille Åshild og gå om bord, for han ville seile så snart han kunne. Ute i 

skogen fikk han se Mora stå med en stor gruppe krigere. Pirater som hun hadde lokket med seg for 

å dele skatten med om de gjorde som hun sa. Det kom til kamp da, og en voldsom strid. Sigurd og 

hans menn trakk seg bakover mot "Kvitbåren", men bare seks mann kom seg om bord. De skjøv fra 

og seilte ut fjorden. Sigurd var sikker på at Sigrid og barnet var om bord og hadde ikke tid til å 

forvisse seg om det, da det gjalt å komme langt nok ut før piratskipene dukket opp. 


SORIA MORIA 5 

Sigrid sto i stavnen mens Sigurd var i skogen og da hun fikk bud om at Mora var funnet og båret 

inn i huset sterkt såret, tok hun lille Åshild og løp opp for å se henne, men da hun kom inn i huset, 

ble hun grepet av sterke hender og barnet ble revet fra henne. Der ble hun holdt fanget en stund, og 

da Mora kom inn i huset kunne hun se hatet i øynene hennes. Hun rev seg da løs og stormet ut og 

ned til havet. Hun så at "Kvitbåren" var lagt fra og hun løp ut mot skipsleia. Mora sendte sine menn 

etter henne og de tok henne igjen der ute. Sigrid fikk se "Kvitbåren", og hun prøvde å rope uten at 

noen kunne høre henne. Sigurd så aldri hva som hendte. Da Moras menn tok henne igjen utpå 

holmen tok Sigrid ett fatalt skritt bakover for å unnslippe. Da falt hun ned i et skar som nå kalles 

Sigridsfallet, og der døde hun. Hun slo seg i hjel på steinene og havet tok kroppen hennes før noen 

rakk å få henne opp. 

Som Sigurd trodde lå piratene og ventet ute i fjorden, og "Kvitbåren" ble angrepet av to mindre 

piratbåter. I slaget som fulgte falt Sigurd og alle hans menn. Bare rormann Gudmund sto alene igjen 

på dekk da striden var over. Kvitbåren sto i brann og Gudmund gikk da over i den minste av 

piratbåtene. I den sto han havet over og vendte hjem til Båre. Der ble han tatt vel vare på, og soga 

om Sigrid og Sigurd ble til, men enden gjensto enda å skape. Sommeren etter seilte tre skip ut fra 

Fenna med kurs for Fjordfirda. Sigurds skatt skulle gjenvinnes og ætta hans brente hele landsbyen 

og drepte alle som var der, men noen skatt fant de ikke. De ble sagt at Mora lot skatten bære et 

annet sted og graves ned igjen. Hvor dette var sier sagnet ingen ting om, men en vakker dag dukker 

den nok opp igjen, og da skal Sigrid og Sigurd få hverandre igjen. Vesterværingene herjet 

landsbyen som jeg sa, og Mora tok de levende med seg. De batt henne fast framme i stavnen, og 

hendene hennes hang der fortsatt da båten seilte inn til havnen hjemme. 

Den eneste overlevende fra stedet var Sigrids barn, lille Åshild. Hun ble tidlig satt på en gård et 

stykke borte og de ble ikke berørt av vesterværingenes herjinger. Lille Åshild ble etterpå gitt 

tilnavnet Tåre for at hun skulle huske sitt opphav. Det er snart 80 år siden dette hendte, og noen vil 

ha det til at hun lever enda. 


SORIA MORIA 6 

Viser, musikk, kvad & stev 

Bring dem hjem 

Etter attentatet på Greifir Gaute av Fjellfirda, under Rettergangen på Tingvoll, ble det klart at Greifir Ragnar av 

Høgfirda sto bak et større komplott og flere drapsforsøk med hensikt å tilrane seg makten i Allfirda.… 

Sindre Skaldesvenn, Tåre Lauvasdatter, Brage Bråkebøtte, Einar 

Småvik (Bujengen 04) 

… satt en kveld i Sindres gamle jaktbu og tok en dram. Firdmannen Einar Småvik som var kalt inn til en av firdstyrkene 

som skulle marsjere mot Høgfirda fortalte om fallende moral blant firdmenn som snart måtte trekke skarpt mot gamle 

kampbrødre. Det ble kjapt slått fast at Einar måtte ta med seg en samlende moralsang og med litt påfyll i glasset så 

var den klar... 

%Bring dem all hjem, Bring dem all hjem 

Bring dem all hjem, Bring dem all hjem 

Bring dem hjem!!% 

Hent dem hjem fra Neinus 

Hent dem hjem fra Frei 

Få dem ut av Svitun 

La dem gå den lange veg 




Send dem ned fra fjellet 

Fra landsby og fra hjem 

Blå i admir'ns kjortel 

Send de beste frem 











Bring dem hjem!! 




Vekk dem opp av glemsel 

Grav de døde opp 

Send bud til hver en skanse 

Hent frem Thargons Blokk 

Sal opp hver en krigshest 

Spiss din lanse nå 

Klyng opp hver en sviker 

La oss samlet GÅååå!!! 

(alternativ: "Mot Høgfirda/el. Ragnar) vi 

GÅååår!") 





SORIA MORIA 7 

Vesterværs sønnER 

Det er liten tvil om at avdøde Greifir Sigurd er og var en av Allfirdas mest kontroversielle personer. Til tider en hard 

mann, javel, men også en som fulgte sin overbevisnig i hva han mente var det rette. I ettertidens klokskap er omtrent 

alle enige om at Sigurds innsetting av Vesterværstyrker i 788 var et gedigent feilsgrep som nesten førte Allfirda ut i 

borgerkrig og til slutt kostet ham selv livet. I skyggen av dette hviler og den uorden som fulgte under tilbaketrekningen 

av Vesterværtropper som endte i forfølgelse og drap på begge sider, toppen med stormen som innhentet flåten med 

Langskip på veg hjem til Vestervær og sendte så mange av Vesterværs sønner til bunns. 

Sindre Skaldesvenn 

...møtte Greifir Sigurd flere ganger og kjenner godt til det noe spesielle forholdet mellom Vikfirda og Vestervær. Selv 

om Sindre nok kan dra en nidvise om blant annet Sigurd en gang i blant, så vet han også at Sigurd var en mann som 

hadde sine gode sider. Sigurds største styrke og svakhet var at han var Allfirdagreifir med hodet men Vesterværing av 

hjerte! 

For å hedre den falne Greifir og gi styrke til frender, ætt og lojale folk som stod last og brast med sin Greifir i år med 

motgang, laget Sindre denne lille visa sist trubadurene gjestet Vikfirda. 

{Fingerspill, en gitar, en stemme} 

Vers 

Det e sensommermanna, havet pisket mot land 

Gjennom skumsprøyt og dønning et skip stevner fram 

Venter frender og ætt bakom furukledd nes 

regnet furer i værbitte fjes 

{kor} 

Ref: 

{kor} 

Ref: 

Du e drøm, du e savn, vinden hvisker ditt navn 

mellom holmer og skjær, e du mitt Vestervær 

og når kjølen den skraper, opp på rullestensstrand 

har du fått dine sønner i havn 

Mellomspill: 

{fingerspill, en stemme} 

Du e drøm, du e savn, vinden hvisker ditt navn 

mellom holmer og skjær, e du mitt Vestervær 

og når kjølen den skraper, opp på rullestensstrand 

har du fått dine sønner i havn 

og på blankskurte klipper som mot hav holder stand 

Stiger Vesterværs sønner i land 

Mellomspill 

Vers 

Fram ved baugen helt stille og stirre mot vest 

ligg en som for alltid skal minnes med fest 

La båren få bære siste reise som lønn 

du e hjemme; Sigurd Torsteinssønn 

{kor} 

Ref variant: 

Under åker og eng, sådd med liv, pløyd med sverd 

det e langt ned til bunn i hver farefull ferd 

stormen river i seilet, masta knaker i vind 

sjøen går kvit når vi kjæm fjorden inn 


SORIA MORIA 8 

Min Sommersol 

Geirodd Skvaldre 

En av Allfirdas mest kjente trubadurer! 

Så si meg når, ja når var sommeren her, 

For den har jeg ikke sett 

Og jeg har hør at sommersol 

Skal varme hjertet ditt 

Men vinterfrosten bet seg fast 

Om hjerteroten min 

Og ingen sol kan varme meg 

I mitt tomme vinterhi 

Si meg hvor har sommersolen dratt 

Si meg om har sommersolen tatt med seg min 

skatt. 



skatt. 

Så skjedde det i vinters søvn 

At kulden den krøp inn 

Og sådde tvil og næret nag 

I ditt rene uskylds sinn. 

Og nå har vinterens kalde grep 

Slått kloen i min sjel. 

En gammel mann som blomstret opp 

Har vinter slått i hjel. 

Det var en tidlig sommerdag 

Vi møttes første gang 

Og du tok på ditt sommersmil 

Og sang en sommersang 

Så gikk vi sammen hånd i hånd 

Langs kjærlighetens sti 

Til høsten kom og vi krøp inn 

I vårt lune vinterhi 



skatt. 



skatt. 

Har sommersolen tatt med seg min skatt. 

Har sommersolen tatt med seg min skatt. 


SORIA MORIA 9 

Siljas vise 

Denne visa ble skrevet etter at nyheten om rettergangen over Silja Gripe og Geir Hjertøy nådde 

Midtby. Raskfamilien bestemte seg samtidig for å la det gå litt tid før de reiste til Vikfirda... 

Marguerita Rask og Aurelius Mittigand 

Silja går langs veien, 

til Innfjord skal hun gå. 

Hun danser og hun synger, 

som lerken i det blå. 

Hun er på vei til havna 

for å kjøpe noe mjød, 

og solen stiger varm og rund 

og farger himlen rød. 

Så møter hun en greifir, 

på en hest med vilter man. 

Han sier: "Jeg er admir'ns mann, 

jeg tar det jeg vil ha. 

Og Fjordfirda er vakkert, 

og trenger nok en mann. 

Bli med meg ut til havet skal 

jeg vise hva jeg kan." 

Han roper ut sin hensikt, 

og folket stopper opp. 

Hun ser på han og ber ham, 

for Wedans skyld hold opp. 

Men greifirn bare flirer, 

i grådighetens glød. 

Hun tar en kniv og støter til 

og greifiren er død. 

De drepte Silja Gripe 

hun halshogdes for drap 

mens minnet etter Siggurd, 

det hedres selv i dag. 

Og stormenn de blir helter, 

mens folket det blir dømt. 

Og vi som ser hvordan det skjer, 

får vite vi har drømt..... 


SORIA MORIA 10 

Glemte år 

Greifir Gaute Glittertind ble forsøkt tatt av dage på Tingvoll, greifir Sigurd Torsteinssønn ble drept på grunn av sin 

posisjon i Fjordfirda. Fra Firdfolk til løyfir og kapfir gjør firdfolket det de kan for at Allfirdas folk skal kunne ferdes og 

bo trygt. Alt fra det største offer ved Tormods Skanse til kamp mot ondskapens gud i Innjordbotn i nyere tid. 

Sindre Skaldsvenn & Brage Bråkebøtte 

...følte det var på tide at firdfolket fikk sin egen hyllestsang og etter ei kasse vin og to tønner øl ble dene visa ferdig. 

Firdfolk! - denne er til dere....!! 

Få av fedrenes synder 

Hjemsøke dæ som ung 

Vegen blir til mens vi går 

Selv om børa iblandt er tung 

Når alt er mørkt etter stupe 

Og skygger er alt vi ser 

Holder vi sverdet skarpt 

Vender oss til Thargon og ber 

Vi står skulder ved skulder 

Og marka skal farges rød 

Ingen av oss vil svike 

Ingen av oss vil vike og dø 

De harde år De mørke år 

De øde tomme kalde år 

Dette bli itj de glemte år 

De ville år De dystre år 

De blodig desperate år 

Vi vil huske.... 

[kor]...dette blir itj de glemte år 

Vi kjempe for admir og rike 

Troillpakk og svartblod skal dø 

Vi hilse Morkas velkommen 

Ingen av oss i Marhall vil blø 

Allfirdas varder brenner 

Se mødre og sønner lid 

Samles ved Løyfir'ns banner 

Ruster vår firdblokk til strid 







[kor]...dette blir itj de glemte år 

{liten pause, tell 8} 

Vi hviler i vertshusets varme 

Med mjød, elskov og sang 

HØR! Hornet gjaller 

Kaller oss ut, atter en gang 







De svarte år De verste år 

De lange tapte triste år 


De tapres år De falnes år 

De døde menn på skansens år 










Ragnar 

Det var et hardt slag for mange da det ble klart at Greifir Ragnar av Høgfirda svek sitt land og sin admir. 

Brage Bråkebøtte, Einar Småvik (Bujengen 04) 

… var to av de som alltid hadde holdt Ragnar for å være en gjev kar og i sin skuffelse over gamle helter så laget de 

denne lille visa. 

En liten fyr med sverd og skjold 

Æ så dæ dræp et kjempetroll 

Æ hadd en helt og det va du 

Men æ va mindre da enn nu 

Æ både lo og gråt te dæ 

Men skjønte knapt det du gjorde med mæ 

For ingen offra mer enn du 

Og æ va mindra da enn nu 

Du va en kriger det lot dæm passer 

Men hjertet ditt det va fylt av mer 

Mer enn du villa vi skull tru 


Du ga oss fattigdom og nød 

Du ga oss urett krig og død 

Du prøvd å få mæ til å snu 


Du slo oss ned men aldri ut 

om du forlot ditt land til slutt 

Æ veit du brente kvar ei bu 


For du forstår æ kæm du va 

og æ e større nu enn da 

{trøkk} 



Saltgruva te Hove 

Siden handelshuset Hove fant bergsalt i grunnen sør for Skipakrok har det vokst opp en liten gruvelandsby der, og med 

det kommer mange triste skjebner 


En av Allfirdas mest kjente trubadurer! 

(kursiv = kor) 

Hei, hei, hei, hei 

Det bli mat på bordet mitt. 

Hei, hei, hei, hei 

Det bli penga i pungen min 

Nei livet det behøver ikke alltid være 

enkelt 

Særlig for oss nedi saltgruva te Hove 

Å være fattigkaill med unga som du 

ska forsørg 

Da må nok alle sammen, kjerringa og 

ungan 

Ta i et tak nedi saltgruva te Hove 

Om vi ska få te føda og få værra under 

tak 

Men om æ jobbe natta nedi saltgruva 

Bli det mat på bordet mitt. 

Om æ jobbe natt og dag nedi saltgruva 

Bli det penga i pungen min, hei. 

Hainn Oddvar hainn si: ”at ingenting 

e gratis” 

Sjøl om du jobbe nedi saltgruva te 

Hove 

Husan nedi byn dæm står jo aill på 

hellig grunn 

Å leia for husan stikken Oddvar nedi 

lomma 

Hainn som itj jobbe nedi saltgruva te 

Hove 

Og det som bli igjenn e for lite te å 

levva stort 

Å om saltgruva te Hove itj kainn 

berge oss 

Om haindelshuset Hove itj vill redd 

oss 

(stopp) 

Kæm, ska da berg oss, 

Kæm ska da berg oss 

Kæm ska da berg oss 

Men om æ jobbe natta nedi saltgruva 

Bli det mat på bordet mitt. 

Om æ jobbe natt og dag nedi saltgruva 

Bli det penga i pungen min, hei. 

Vi si det jo sjøl at om vi skulle stupe 

Etter alle år nedi saltgruva te Hove 

Legg oss på et bål og la kroppen få bli 

flammers rov 

For om du skulle grave en grav te meg 

og mine 

Ætter alle år nedi saltgruva te Hove 

Bli vi liggan der te Morkas kaller alle 

hjem 

Å saltskipan dæm seile ut, med mer 

enn lasta si 

Å handelshuset Hove har tatt sjela mi 

Dm 

Å Oddvar si: ”vi må itj klag”, det e et 

levebrød 

Å itj nå e så vakkert som ett høl ner i 

fjell 

(stopp) 

Kæm, ska da berg mæ 

Kæm ska da berg mæ 

Æ ber te aille guda 

Kæm, ska da berg mæ 

Kæm ska da berg mæ 

Vi har itj nå å frykte 

For te slutt kjæm regnet ned 

For te slutt kjem regnet ned 

Vaske rein min sjel for synd og salt. 



Ølmunkenes vise 

De to muntre kumpane, ølmunkene Broder Mack og Broder Dahl, har tømt ølkjelleren til mang en fortvilet 

vertshusholder omkring i Allfirda. De møtte… 

Balder den Kvedelystne, LangeNils Hentevatn 

…under bryllupp på Haug en varm sommerdag. Balder og LangeNils ble umiddelbart grepet av inspirasjonens 

øltrukne vinger og diktet en vise på tampen av en fuktig aften. Neste dag var den glemt og alle trodde visa var tapt 

inntil man plutselig hørte skrål fra bakrommet (og tønnelageret) på vertshuset Haugtussa. Og der, ganske riktig, fant 

de Broder Mack under et bord med ei halvtom tønne, syngende på visa. Balder rakk akkurat å skrive den ned før 

Broder Mack rullet over og begynte å snorke. Det ble umiddelbart tilført et 3'de vers... 

Tapp nok en øl fra tønna 

Kvelden er ennå ung 

Sving seidelen til musikken 

Om dagen har vært tung 

La Grashans ånd deg fylle 

La dine sorger fly 

trill tønnene inn, slipp latteren løs 

for nå er det fest på ny 

Det danser en munk på bordet 

Festen er godt i gang 

Han tar seg en slurk av kruset 

Og stemmer i en sang: 

"Og Grashan du gode milde 

La ølet ditt flyte fritt!" 

Så hever han kruset på ny til en skål 

drikk ut før han tømmer ditt 

Det ligger en munk under bordet 

Han har tatt kveld til sist 

Han har drukket en tønne alene 

Og sunget og festet og spist 

Nå tar han en velfortjent pause 

Til solen går ned i vest 

Så hever han kruset på ny til en skål 

For igjen så er det fest 



Kjøpe meg en vise 

Under rettergangen på Tingvoll i 791 var det mye sang og spill på vertshuset mens man ventet på Greifirenes dom. 

Sent en kveld satt Johan Kruus ved siden av Skvaldre og vaset i fylla om at det var noen som hadde laget en sangom 

han før, men den var litt nedsettende mente han. Han ville derfor at 


skulle skrive en ny sang om han selv, en fin en, og betale for det. 

Vel, her er den! 

Hvem er den mannen i hjørnet 

Kledd i silke og ull 

Han sier har du ikke hørt det 

Og prater du tull, Prater du tull 

Han driver med handel 

I stoffer og tøy 

Han er nok en rik mann 

På tinn og på gøy, tinn og på gøy 

Ref. 

femten tinn for en fin sang 

ei mugge øl og en Kruus 

for å gjøres udødelig 

og ditt handelshus, ditt handelshus 

Jeg hadde en kappe jeg likte 

Jeg hadde kappa lang tid 

Men Johan Kruus ba meg dikte 

En sang om hans liv, en sang om hans liv 

Jeg kan jo late jeg gjør det 

Å skrive sang om han Kruus 

For jeg kan ikke skjønne 

Å synge om et hus, synge om et hus 

Ref. 





Overgang 

Ka kjem etter livet, ka kjem etter død 

Ka kjem etter Tingvoll, ka kjem etter nød 

Ka kjem etter ranet, ka kjem etter dom 

Ka kjem etter sannhet, ka kjem etter flom 

Spørsmål på spørsmål på spørsmål 

Svime rundt i hodet hans 

Her er bare et lite eksempel 

På spørsmålene hans, spørsmålene hans 

Hvem er det som styrer 

Har jeg levd hardt nok 

Æ har fått mine tinn (og no) 

Har æ sunge nok, har æ sunge nok! 

Ref. 





Ref. 





Ref. 





Instr. 



Eng av Gull 


Mange år fra nå vil en sol gå ned 

Og farve gyldne enger 

Der min fot har trådt og jeg la meg ned 

Og jeg sov i eng av gull 

Og om du var der, når en sol gikk ned 

Og glødet over skogen 

Eller vasset du i det kalde vann 

Ved store Langsjøs hvite strand 

Eller ruslet du glad og stille ned 

Dit elven fyller havet 

Så du himmelen farges blodig rød 

Og å gå i eng av gull 

Du kunne vært mange steder 

Men du ville mye heller 

Skaffe deg gård og grunn 

% Enn å gå i eng av gull % 

{Fløyte vers} 

Ser du ned på meg som en fattig fant 

Som reker etter veien 

Uten annet mål enn med mitt instrument 

Og en sang om eng av gull 

Ja jeg savner nok det å spise godt 

Og å tømme Grashans beger 

Jeg bytter aldri bort for en pung så full 

% Å kunne gå i eng av gull % 



Ei Tønne Allfirdisk ØL! 

Skvaldres trubadurer reiser mye omkring i Allfirda, og av og til ut over landets grenser. Mang ei kro og vertshus har 

de besøkt og smakt på stedets "speisaliteter". 


...som er glad i både damer og øl har gjort seg opp noen tanker om hvor ulikt dette er fra sted til sted. 

[Intro 1 - kun fløyte] 

[Intro 2 - fløyte og gitar] 

{Vers 1} 

Har traska rundt og viden om 

til blankstykkpungen var skrapa tom 

Har smakt på alt rundt om som flyt 

så det her det e itj bare skryt 

For Vesterværsk drikke 

e kun stramt træl 

og mjøden fra Østerled 

e skikkelig fæl 

Nei det som duger e ei kagge Allfirdisk ØL! 

[Mellomspill - fløyte & gitar] 

{Vers 2} 

'Høylands-stolthet' fra Duneth 

på "Bastionen"-kro jeg fikk 

og 'Monsigneur Lars´oh' på "Ankeret" 

var begge to jævla god drikk 

Men da æ gikk bort 

på "Konkylien" 

var æ slettes itj 

i nå tvil 

skulle det elskes måtte det rette drikken til! 


[Solo] 

{Bridge} 

Men i glasset kjæm itj skvip ifra Frei 

Piss fra Svitun e vi skikkelig lei 

OG Vin i fra Neinus det e no nå skikkelig søøøøl 

NEI, det vi vil ha! det e ekte Allfirdisk ØL! 


{Siste 1/2 vers x 2 + slutt} 

O, gylne drikke du 

som fyller vårt beger 

vi rikker oss ikke før 

du endelig leger 

vår tørste hals som 

imot deg smiler 

på "Grise-labben" 

vertshus 

- med en liten jeger" og ei tønne Allfirdisk ØL! 

Ja ei tønne Allfirdisk ØL! 

Ei tønne Allfirdisk..... nanananana 

[Mellomspill x 1,5 - fløyte & gitar] 

Nei det vi vil ha, e ei tønne Allfirdisk ØL! 



Da Elabon mista staven... 

Mange lurer på hvorfor magikere vier sitt liv til studier og vandringer fremfor piker, vin og sang... 

Geirodd Skvaldre, Tåre Lauvasdatter, BlygeJonas, Gorm Braute, 


...undret seg over det en kveld og etter litt graving i sakens fakta fant de årsaken for iallefall en av Allfirdas mer eller 

mindre kjente magikere... 

Æ kom hjem og æ va sein 

Dama trudd hu va alein 

Hu hadd foinne magiboka frem 

Hu hadde staven klar 

Bladde opp et formular 

Det gikk i Am InKarleen og slutta på Em 

Ref: 

Da begynt staven å vibrer 

Hu hoppa opp og ner 

Og stønna og skreik mens a rei 

Hu ser ut til å klare sæ 

Ha'kke lenger bruk for mæ (og sa) 

Du kan bare dra din vei 

Ka skoilla æ væl gjøre no 

Av ringa har æ bare to 

Å bytt mæ ut syns æ va slæmt 

Dæm e på et fuktig sted 

Som ikke lenger æ får se 

For antiformularet har a gjæmt 

Ref. 

Tok a med te en præst 

Som ville ha formularet læst 

Hainn villa sjå hvordan det gikk 

Han lette i sin gudetro 

Spurt om det var plass for to 

Og sa no ska du få et skikkelig stikk 

Ref. 

Presten begynt å vibrer 

Rompa hans gikk opp og ner 

Hainn jodla mens han villa ha meir 

Hu sa æ vil ha staven min 

Den e ber enn snoppen din 

Det hjælpe itj om dokk e fleir 

Ref. 

Så saint æ hete Elabon 

Så har æ bailla som e vond 

Så æ dro te Hammarheim 

For å finn det som æ træng 

Kvitt mæ med min baillespræng 

Æ koinna kanskje klart det alein 

Ref. 



Det ligg så ymse 

Akk ja... 

I Allfirda er intet hellig, ei heller varer det evig. 

Bujengen 

Det ligg en Admir 

På si fine seng og ho e dau 

Ho lukter ille, ho e'kje vakker 

Dei kjem og ber ho vekk snart i eit trau 

Ho vart'kje gamal, men ho va mektig 

Men sjå ka hjelpe det at ho va prektig 

Ein admir kan'kje vara evig veit du 

Kan aldri vara evig 

Der ligg eit rike 

Der ut mot havet og så langt mot nord 

Der alle leve i fryg og gaman 

Kor alv og anna pakk får ikjje bo 

Dit skal vi fara og leve lengje 

Og lære alt det som vi ikkje veit 

Eit rike kan'kje vara evig veit du 

Kan aldri vara evig 

Der ligg ein greifir 

Borti graset nære Fjellborg by 

Han skulle ride heilt ned til Neinus 

Han skulle høre kamp og våpengny 

Så skull han fara den vegen heimat 

Men kom'kje heim før han av hesten datt 

Ein greifir kan'kje rida veit du 

Ein griefir kan'kje rida 



Visa om Mia Ravn 

Som kom til under oppholdet på Tingvoll i 790. Forfatterne påberopte seg inspirasjon fra Skvaldre, 

men visstnok bare for å slippe unna Mias vrede. Skvaldre skal vist ha blitt kjeppjaget fra Tingvoll 

av samme Mia Ravn straks etter at Tingfreden var over. Trubaduren må ha oppholdt seg i skogen i 

skjul for Svartblod og Troll, men valget var allikevel lett. 

Tor og Synne Skraillgrenda fra Skraillgrenda, Lovsiger Andrea 

Tveegg, og Maia Nèrting Lovsigerlærling. 

Eg vill bli gardakjærring 

Mitt navn er Mia Ravn 

No skall eg opp til Skraillgrenda 

og finna meg ein mann. 

På vegen var det svartblod 

Så grim og sta og stygg 

Men eg har sverd og brynja mi 

Og føler meg så trygg. 

Og vegen var bratt og den var lang, suddelida 

suddelidi 

Ved enden ventar ei tang, 

suddelida, suddelidei. 

Ein mann det er mitt savn 

Og eg skal ligge i hans favn 

Og Gunnar er hans navn, 

suddelida suddelidei. 

Trallalallallala, fyll opp mitt tomme krus. 

På barmen har eg brynja 

Ho byrjar å bli trang 

Når eg skal ta ho av meg 

Så må eg bruka tang 

Eg er så lei av brynja 

Ein kjole vil eg ha 

Eg vil så gjerne pynta meg 

Så mannen min vert glad. 


suddelidi 








Eg er så lei av vegen 

No vil eg ha et hjem 

Og sverdets kraft er ingenting 

Mot Gunnars sterke lem. 

I heimens lune rede 

Der er eg trygg og varm 

På fellen foran peisens ild 

Eg kviler på hans arm 


suddelidi 








I heimen vi skal byggja 

Der brinn ein kjærlekens eld 

Og den skal gje oss mange born 

Fra leiken under fell. 

Og til min kjære Gunnar 

Den vil gje en ed: 

At eg skal alltid være din 

Og eg skal finna fred. 


suddelidi 










Livearrangørens Blues 

Livet som livearrangør er nådeløst og hardt. 

Det er år med forberedelser og skriving. 

Måneder med organisering og mekking. 

Uker med innspurt og handling. 

Dager uten søvn og arrangering. 

Timer med spenning og fiksing. 

Til det øyeblikk en blåser av spillet og stemningen forhåpentligvis står i taket.. 

Har vi lykkedes med vårt ene store mål? - lage et stemningsfult, gøyalt og minneverdig avbrekk for spillerne? 

Så lenge svaret er ja så fortsetter vi med det.... 


...sitt alter ego i vanlig verden har drodlet noen tanker rundt dette i en liten vise. 

Resten av SM'erne hilser... 

Vi er gutta i fra SM 

som våkner klokka fire 

famler etter knappen på et iltert vekkeur 

snur oss inn mot veggen for å ta en druntelur 

Men tida er det ingen som kan snu 

begynn å rigge, liven starter klokka sju 

For det er livearrangørens blues 

Livearrangørens blues 

fyrer opp med kaffe 

heller'n ned som brus 

og synger livearrangørens blues 

Så sitter vi og skjelver 

halvt i frykt og halvt i søvne 

om utvikling av plot vi mer aner enn forstår 

som gir oss masse glede men enda flere gråe hår 

spillerne har tatt over liven din og du 

har ikke lenger kontroll, grøss og gru! 



Du tenker på et badekar 

en hamburger, en brus 


Det var bedre i fjor sommer 

da vi starta å planlegge 

drodla plot og drakk en masse øl med biff på fat 

Nå sliter vi med teltet 

har kun kald og gammel mat 

Hør! Motordur - første spiller må du tru? 

Løp ned og hent innsjekkingsblokka du! 



magetabletter og hostesaft 

heller vi ned som brus 


NB! 

Dette er snarere enn off-live sang for afterliven enn noe for vertshuset ”i spill” ☺ 



Skuespill og teaterstykker 

Den første Admir 

Et skuespill i 2 avkter. Av og med 

Fam. Rask 

Første akt: 

SCENE 1 

Forteller: Denne historien skjedde før vår tidsregning, og etter sigende et sted i Midtfirda. Kongen 

(viser til seg selv), ja for det var en konge i Allfirda den gangen, var ingen god konge, og han 

regjerte med hard hånd fra sitt slott i Midtby. Barna til kongen dro rundt i riket og utførte trofast 

alle slags oppdrag for sin far. Vår historie starter på slottet nesten 10 år før den første admiren kom. 

Herolden: Herre konge, dine barn er kommet. 

Kongen: (Utålmodig, vifter med hånden) 

Vis dem inn. 

Herolden: Får jeg presentere: Hans kongelige høyhet kronprins Adler! 

(Adler kommer inn og bukker for kongen før han stiller seg ved siden av tronen.) 

Herolden: Hennes kongelige høyhet prinsesse Hermine! 

(Prinsessen gjør sin entre.) 

Kongen: Les opp, herold, og lytt nøye, mine barn. 

(Herolden kremter, ruller ut en papirrull og begynner å lese) 

Herolden: I det ellevte år av Kong Grubers styre fikk jeg, Egil Malle, i oppdrag å kreve inn 

kongens skatter i landsbyen Stav. Som befalt, dro jeg dit i følge med fire soldater. Vel 

fremme kunne jeg se at bøndene hadde samlet seg på en slette utenfor landsbyen. Jeg 

gikk dit, og en av landsbyens menn, en Morten Foss, møtte meg. Han forklarte at årets 

avling hadde vært særdeles dårlig, og at landsbyen ikke kunne oppfylle sine forpliktelser til 

kongen. Da jeg utmerket godt vet hvilke ringe forpliktelser kongen pålegger sine 

undersåtter, og dessuten ikke er ukjent med en slik upatriotisk holdning blant bøndene, la 

jeg lite vekt på bondetampens uttalelser og krevde istedet kongens rett. Bøndene nektet 

imidlertid å utlevere det korn kongen har krav på, og opptrådte så truende at jeg så meg 

nødt til å trekke meg tilbake. Jeg dro selvfølgelig straks hit for å melde fra til kongen, da vi 

ikke kan la en slik holdning spre seg. 



(Herolden ruller papiret sammen igjen og ser på kongen). 

Herolden: Undertegnet Egil Malle, skatteoppkrever. 

Kongen: (Myndig, og henvendt til barna) Dere forstår selvfølgelig alvoret ?! 

Hermine: (Nikker ivrig) Selvfølgelig. 

Adler: (Litt treig) Øh-ja. 

Kongen: (Reiser seg fra tronen og roper. Er tydelig sint) 

En slik holdninger farlig og utålelig, og må stoppes ! Ta med dere førti av mine beste menn 

og utslett denne landsbyen. 

Barna: (I kor) Ja, herre konge. (De snur seg og går) 

Kongen: (Roper etter barna) Og der skal ikke være sten tilbake på sten. Og la bikkjene få 

kose seg med likene til skrekk og advarsel for alle andre. (lavmælt til herolden etter at 

barna er forsvunnet) Disse bøndene blir mer og mer uregjerlige for hvert år... 

SCENE 2 

Forteller:På vei til landsbyen Stav har prinsen og prinsessa slått leir. De samtaler seg imellom... 

Hermine: Var det ikke her i området at du hadde den her lille bondesnuppa, da ? 

Adler: Mmm. 

Hermine: (ler litt) Hva var det nå hun het igjen ? 

Adler: (kort og avmålt) Ida. 

Hermine: (ertende) Var det ikke Ida Foss, da ? 

(Prins Adler svarer ikke, og de sitter en stund i stillhet) 

Adler: Hør her, kjære søster. Hva om jeg rir i forveien og får Ida unna før du og soldatene 

kommer og ødelegger landsbyen ? 

Hermine: (spytter foraktelig i bakken, men virker samtidig litt forferdet) 

Du har vel ikke tenkt å VARSLE landsbyen, har du ? 

Adler: (litt beskjemmet) Neida. Bare Ida. Jeg kan få henne med meg bort fra landsbyen... 

Hermine: Så mye styr for en simpel bondedatter ? 

Adler: (agressivt og avvisende) JA. 

Hermine: (trekker på skuldrene). OK, da. Men husk at hvis soldatene finner ut av dette vil 

de si ifra til far, og da får du IKKE min støtte ! 

(Prins Adler smiler usikkert, men nikker takknemlig til Hermine og går sin vei) 

Forteller: Prins Adler kom frem til landsbyen tidlig på kvelden og snek med seg Morten 

Foss' datter Ida. De overnattet i en liten stue oppe i lia. På morgenen etter kom Prinsesse 



Hermine og kongens soldater frem til landsbyen. Det som deretter skjedde kan knappest 

kalles et slag... 

(En bonde og bondekone springer over scenen med Hermine i hælene. Bonden roper 

"Berg deg sjøl Gunnhild" og forsøker å stoppe Hermine. Hun hugger han ned og forfølger 

bondekona inn bak scenen. Det høres et hyl... NB! Liket av bonden blir liggende til scene 3 

er slutt!) 

SCENE 3 

Forteller: Utpå dagen er Prins Adler og Ida Foss på vei tilbake til landsbyen. Prinsen er bekymret 

for hva som kan skje når Ida får vite om det som har hendt i landsbyen, og forsøker å overtale Ida til 

å bli med tilbake til slottet. 

Ida: (lett og livlig) Nei, jeg må vel se å komme meg tilbake. Bare en klem til, snille deg ! 

Adler: (Klemmer henne, men ser bekymret ut). Men, tror du ikke at det er bedre at du 

kommer med meg... 

Ida: (Litt utålmodig) Dette har vi snakket om før. Hvis du skal ta meg med hjem, så får du 

gifte deg med meg. Eller vil det aldri gå bra. Forskjellen blir alt for stor... 

Adler: (Sukker tungt) Jeg må vel kanskje det da... 

Ida: (Litt overrasket) Vil du virkelig det ? 

Adler: (Sukker enda tyngre) Jeg... jeg... 

Ida: (Smiler ertelystent Men uansett er det jo ikke sikkert at jeg sier ja. Du må nok fange 

meg først ! (Sidestepper Adler) 

Ida: (Plutselig, når hun får se liket, bråstopper Ida. Hun snur seg sakte mot Adler med et 

vantro uttrykk i ansiktet). 

Borte...Helt nedbrent... 

Adler: (Et trist uttrykk, ettersom han bare så alt for godt vet det Ida nettopp har oppdaget). 

Jeg hadde håpet at... 

Ida: (Sint nå, og hun blir stadig sintere utover i scenen) 

Så du vet det ! Så du vet allerede at soldatene dine har svidd av landsbyen min ! OG drept 

alle mine venner og slektninger !! 

Adler: (slår oppgitt ut med armene) Jeg vet... 

Ida: Og likevel sa du ingenting til meg ?! (Det blir helt stille en kort stund, før Ida går helt 

bort til prinsen og dytter ham bakover) 

Svar, din kujon ! Hvorfor kom du ikke og advarte oss ?! SVAR MEG !! 

Adler: (Ser oppgitt ned i marken) Hvordan skulle jeg kunne si noe ? Du vet jo... 

Ida: (Ser bort mens hun sier noe mer lavmælt) Nei, hvordan kunne du. Du er jo en av 



dem... 

(Prinsen gjør mine til å si noe, men tar seg i det. Istedet tar han tak i armen til Ida som for 

å snu henne til seg, men hun rister bare armen hans av seg og går noen skritt unna. Der 

setter hun seg tungt ned på bakken) 

Adler: (Blir stående) Men jeg berget ihvertfall deg... 

(Ingen sier noe på en stund. Ida sitter på bakken og stirrer stivt fremfor seg, mens prinsen 

står usikkert ved siden av). 

Ida: Og jeg mitt fe, som trodde at du var glad i meg. (Liten pause) Og at jeg var glad i 

deg...Nå vet jeg bedre. 

(Stillheten senker seg igjen. Etter en stund er plutselig Ida på bena igjen, sinna som en 

tyrk) 

Ida:Du burde latt meg også dø ! Hva skal jeg leve for når alle jeg kjenner er død?! 

MYRDET på det usleste vis og skjendigste vis av DINE soldater! GÅ DIN VEI, og la meg 

aldri se deg igjen... 

(Prinsen skal til å si noe, men Ida dytter ham bort. Han snur seg og går av scenen, mens 

Ida går andre veien ut av scenen) 

Adler: (Roper etter Ida fra kanten av scenen) Ida, hva som enn har skjedd i dag, så husk 

at jeg for alltid vil elske deg! 

(Ida blir stående en kort stund som lamslått, før hun springer resten av veien ut av scenen) 

SCENE 4: 

Forteller: Etter å ha begravet sin far, plukker Ida opp en vandrerstav fra ruinene av landsbyen og 

gir seg avgårde. Hun vet ikke hvor hun vil, men hun har hørt at det i skogen finnes en gruppe 

fredløse som visstnok skal kjempe mot tyrannen. Kanskje hun der kan finne ro ? Etter flere uker på 

vandring er det en sliten Ida som møter på en svarthåret dame i en glenne i skogen... 

Ida: (til den svarthårete) Goddag. 

Turi: (ser avmålt på Ida og holder sin stav vaktsomt ved siden av seg. Snakker med hånlig 

stemme). 

Er det blitt trygt for bondetamper å ferdes i skogen nå ? Gjør vi så ille dårlig jobb ? 

Ida: (blir også litt avmålt, men ignorerer Turi's forsøk på å terge henne opp) 

Jeg heter Ida Foss, og er på jakt etter en gruppe fredløse som skal være her i skogen. Vet 

du hvor de bor? 

Turi: (lener seg på staven og ser interessert ut) Og hva om jeg vet det ? 

Ida: (Litt irritert) Da kan du kanskje ta meg med dit, for jeg har tenkt å slutte meg til dem ! 

Turi: (rister oppgitt på hodet) Ta deg med dit ? Er det nok krefter i deg til å holde ut som 



fredløs da ? Du SER ganske puslete ut (Turi hever staven til utfordring) 

Ida: Jeg vil ikke slåss. Jeg er bare ute etter noen opplysninger... 

Turi: (Smiler skjevt) Tror du jeg står her med staven hevet for moro skyld ? 

Ida: (Trekker på skuldrene) Så la det bli kamp da. 

(De to kvinnene braker sammen i en voldsom kamp, som ender med at Ida avvæpner Turi 

og tvinger henne overende). 

Ida: (Andpusten og innbitt) Nå som du har fått tilfredsstilt din kamplyst vil du kanskje 

fortelle meg hvor de fredløse er? 

Turi: Slipp meg opp først ! 

Ida: (Lar nølende Turi komme seg på bena) Nå, hva blir det til ? (Etter en kort pause) Må 

jeg banke deg en gang til før du svarer ? 

Turi: (Overraskende vennlig) Neida. Det blir ikke nødvendig. Du har slått meg og er sjefen 

min nå. 

Ida: (Meget overrasket) Mener du at.... 

Turi: (Nikker bekreftende) Akkurat. Jeg var de fredløses leder. Nå har du overtatt. (Hun 

bøyer seg ned etter staven og plukker den opp). Bli med meg bort til leiren vår, så skal jeg 

presentere deg for de andre... 

(Turi tar Ida i armen og drar henne ivrig med seg ut av scenen) 

SCENE 5: 

Forteller: Ida forble de fredløses leder, for ingen av de fredløse kunne måle seg med henne i kamp. 

Aldri hadde de fredløse hatt en bedre leder, for det skulle vise seg at Ida var en dyktig strateg også. 

Få var de rikmenn som slapp fra de fredløses raid og overfall, og det var mang en fattig bonde som 

fikk hjelp fra Ida og hennes fredløse. Likevel var ikke Ida fornøyd med livet sitt. Hun følte at hun 

burde gjøre mere for å motarbeide kongen. Nesten to år etter at Ida kom til de fredløse, traff hun og 

Turi på en gammel kone ingen av dem hadde set før... 

Volven: (Peker på Ida) Hei du. (Hinker bortover mot Ida). Ja du ja. 

(Hun ser granskende på Ida, mens Ida og Turi ser overrasket ut). 

Jeg kjente deg igjen med en gang jeg. Jada, det gjorde jeg for visst, det. Gammel er jeg 

nok, men jeg har da øyne i hodet ennå. 

(Ida og Turi veksler blikk, begge trekker på skuldrene) 

Ida: Jeg kan ikke huske å ha sett deg før. 

Volven: (Gliser) Det kan du nok ikke nei. Å nei da, det kan du nok ikke. Gammel er jeg 

nok, men sett meg før har du nok ikke, så det er ikke så rart at du ikke kan huske å ha sett 

meg før. Å nei da (humrer litt for seg selv). 

Ida: Eh- Nei vel. (Venter litt, men den gamle bare humper rundt henne og humrer for seg 



selv). Hvem er du da? 

Volven: Ja, det skulle du nok ha likt å vite. He-he.Vitebegjærlige er de alltid i den alderen. 

Å ja da. Men navnet mitt er forresten uviktig. Og dessuten er jeg for gammel til å huske 

det. Å ja da. Slik er det. Alt for gammel. (humper rundt Ida og snuser på henne) 

Ida: (Litt utålmodig) Er du ferdig med å se på meg snart ? 

Volven:(Retter seg opp og ser stramt på Ida). Nå vel. Så du er utålmodig. (Mykner litt 

igjen): Ja, ja, det visste jeg jo. Jammen gjorde jeg det, ja. Jeg skal si deg en ting jeg. Det 

er at du er en av de som ikke er din egen, du. 

(Ida og Turi veksler blikk igjen, Turi tar seg til pannen) 

Ida: (Vet ikke helt hva hun skal tro). Tullprat. 

Volven: Hva, fornærmer du meg ? Akkurat som om ikke jeg er gammel nok til å vite hva 

jeg snakker om. Hmmf. Jeg har vært med på dette lenge jeg. Ja det har jeg det. Og jeg ser 

mange ting som du ikke ser. (Hun veiver i lufta over hodet på Ida med staven sin). Se her 

du. Strenger. Usynlige, men like fullt er de der. Joda, mitt barn. Du er Wedans utvalgte og 

ikke din egen. Hører du det ?! 

Ida: Hva mener du med det ? 

Volven: Det jeg sier selvfølgelig. Du er Wedans utvalgte. Han er din herre og mester, for 

du er den første av hans utvalgte. Men han vil også være leder for mange etter deg. Ja 

helt til den siste av dere. Hun blir forresten kvinne hun også, slik som deg. Ja, slik er det. 

For det har jeg sett ja. Gammel er jeg nok, men såpass mye ser jeg. Å ja da. 

Ida: Men... 

Volven:Nei da. Ikke spør. Du skal bare lytte til det jeg sier. (Hun konsentrerer seg. Ida og 

Turi står utålmodig og venter). Du vil bli en mektig kriger. Ja det vil du. For det kan jeg se, 

kan jeg. 

Turi: (skeptisk) Gamla er spik spenna gæern! (Griper tak i Ida og trekker henne med seg) 

Ida: (Stopper og river seg løs fra Turi) 

Nei. Jeg vil høre mer. 

Volven: (Hinker frem og dytter Turi bort fra Ida med staven) Utålmodig er du, Turi. Og 

verre skal det bli. Forræder er du nemlig, og for den tjenesten vil Ida bli din bane. (Hun 

dytter bryskt Turi bort). 

Turi: Ida, nå kommer du for nå gidder jeg ikke å høre mer på denne gamle damen. Hun 

prater jo over seg. 

Ida: (ser usikkert fra Turi til volven og tilbake til Turi igjen). Jeg sier jo at jeg gjerne vil høre 



dette. 

Turi: (Trekker irritert på skuldrene). Da går jeg ! (Snur seg og tramper ut av scenen) 

Ida: (til volven) Fortsett du. 

Volven: Joda. Klokt gjør du i å høre på meg. For selv om jeg er gammel har jeg sett mye. 

Å ja da. (Pause). Dessverre har jeg allerede fortalt deg alt det gode som vil skje. Men det 

er mye vondt å se også. Å ja da. Og du vil ikke være lenge ved maktens tinde. Å nei da. 

Ida: (ettertenksomt) Så jeg vil få min hevn over kongen ? 

Volven: Hevn ja. Joda, jeg ser at du vil det. Ja, alle vil falle. Jammen vil de det. Du og Turi 

og Adler og Hermine og kongen. Joda. Alle vil dere dø. Og du på den verste måten av alle. 

Spist opp innenfra av en sykdom du ikke kan bekjempe. 

Mens hun snakker har volven stadig nærmet seg Ida, og snust på henne. Når hun sier det 

siste stikker hun ansiktet sitt opp i Idas og tar på magen hennes. Ida river seg løs fra 

volven med et skrik. 

Ida: NEII! (hiver etter pusten). Jeg tror ikke jeg vil vite mer allikevel. (Hun går mot kanten 

av scenen). Jeg håper du unnskylder meg når jeg ikke sier på gjensyn ? 

Volven: Neida, mitt barn. Men før du går (Ida stopper opp et øyeblikk) Jeg ser et annet 

valg. Jada det gjør jeg. To kommer til å elske deg. Velger du kjærligheten vil det blir dine 

beste stunder... 

Ida: (skjelver svakt og går). 

Volven: (rister på hodet) Ja, ja. De unge er seg selv like. Alltid bekymret for morgendagen. 

Men i dette tilfellet har hun sannelig grunn til det ! Å ja da. (Reiser seg, tar med seg staven 

sin og hinker av scenen) 

SCENE 6: 

Forteller: Slik gikk det altså til at Ida fikk høre om sin fremtidige skjebne. Den vinteren som kom 

etter denne hendelsen ble uvanlig hard. De fredløse slapp etterhvert opp for mat, og måtte snike seg 

ned til bygdene for å stjele mat. Som den gode leder hun var, delte Ida også denne oppgaven med 

sine folk. Men så gikk det ikke bedre til enn at hun en vinterdag kommer til en landsby der kongens 

soldater nettopp har hengt enn såkalt opprørsk bonde fordi han hadde nektet å betale såkornet sitt 

inn til kongen i skatt. Ida blir så sint at hun velger å konfrontere soldatene og dreper flere av dem. 

Tilslutt er det bare kronprinsens væpner Jomar som er igjen som overlevende. Utfordringen ?? 

Jomar: (Holder seg om armen mens han stønner frem) NÅ vet jeg hvem du er Ida Foss. 

Prinsen har snakket med meg om deg. 

Ida: (Rasende går hun frem og griper om Jomars underkjeve og trekker ham mot seg) Hva 

vet du om Prins Adler ? (Hun slipper taket i Jomar) 

Jomar: (Stammer frem) Jeg-jeg vet bare at jeg er væpneren hans og at han sier at han 



fortsatt elsker deg og at... 

Ida: (Fortsatt rasende) Det holder 

Jomar: ... og at han elsker deg... 

Ida: (Slår til ham) Jeg sa DET HOLDER. (Pause, der både Ida og Jomar hiver etter 

pusten). Og hvis du ser den slampen, så si ham at jeg aldri KAN tilgi ham for hans svik. 

(Hun snur på hælen og marsjerer ut) 

Jomar: (Himmelfallen, roper etter henne) Men, men, han elsker deg jo. Det er helt sant ! 

JOMARS STORE MONOLOG! 

Rolleliste: 

Kong Gruber/Forteller (Tormalin) 

Prinsesse Hermine/Volven (Månestråle) 

Prins Adler/Fredløs/Wedan (Jupiter) 

Ida Foss (Marguerita) 

Turi Elverhøy (Millian) 

Væpner Jomar (Kongens herold) (Aurelius) 

2. Akt får du i neste kompendium; Sagn og viser… nr. 5 

Fra venstre: Tormalin, Månestråle (som planlegger å reise sammen med troppen en stund framover), Aurelius, 

Marguerita, Romulus, Millian og Eirik (altmuligmannen vår). Jupiter mangler, da han var blitt så syk at han måtte reise til 

neste landsby for å få hvile og stell. 



Historier & Noveller 

I 2002 ble det avholdt en novellekonkurranse med tema Allfirda. 

Vinnerbidraget presenterer vi her: 

...for jeg har ingen bondegård... 

En sann historie fra Allfirda 

Av Håkon Mosseby 

S 

ola klatret møysommelig opp over tretoppene i øst. Over møkkhaugen bak uthuset begynte 

fluene å sverme i solveggen. Stampingen fra de to kyrne inne i fjøset ble ivrigere etter 

hvert som de så lyset gjennom glugga bli sterkere og synke nedover mot gulvet. 

Grisene gryntet gryet goddag. En rev stakk hodet fram mellom noen bregner og gløttet på fire 

urørlige skikkelser som lå sovende på ei eng nede ved elva. 

Beingrindtunet begynte å våkne til liv. 

Inne i huset var det likevel rolig. På bordet i stua sto krus og skåler fra gårdsdagens gilde. 

Skinnfeller lå sammenkrøllet som gamle menn i kroker og kriker. Henslengt i en av krokene lå en 

lang stav med noen merkelige utskjæringer og blanke ringer i den øverste enden. Musa som satt på 

bordet og mesket seg med ost ante ikke at staven døsig fulgte hver en liten bevegelse den gjorde. 

En fetter av musa på bordet snuste nysgjerrig på staven nede ved gulvet. Irritert rykket staven til og 

musa pilte forskrekket og indignert tilbake i hullet i veggen. Med hissige pip og opprørt pussing av 

snuten gav den til beste sin sterke mening om den slags behandling så tidlig på morgenen. 

Noe rørte motvillig på seg inne i kammerset. Under ulltepper og pelser merket Tormund Beingrind 

at unevnelige ting ville opp og ut. Med en vel innøvd bevegelse slengte han hodet ut gjennom det 

lille vinduet. Gjensynet med gårsdagens drikk og - det som nå var - andre uhumskheter var ikke 

hjertelig. Slunken og vrengt landet den hengslet kroppen tilbake i senga. Tømmerhoggerlaget som 

mer enn en gang hadde vært og lagt igjen et dugelig arbeid i skallen til Tormund var på plass igjen, 

klar til ny dyst. Med bange anelser så Tormund hvordan de spyttet i neven og gjorde seg klare. Uten 

nølen satte de i gang, og med et jamrende ul sank Tormunds hode tilbake under pelsen. 

Over larmen fra arbeidslaget og gjennom stanken og smaken etter andre gangs bruk av gårsdagens 

øl prøvde Tormund å få skikk på minnene om det heftige gildet i går kveld. I bruddstykker 

gjenopplevde han alt. En overraskende gjest som minnet ham om noen han ikke hadde sett på lenge. 

Flere ukjente fjes som helte i seg av drikke. Ham selv i ivrig samtale med noen. Auda! Plutselig 

snublet minnet om en velplassert knyttneve inn i minnenes tåkelagte skog. Knyttneven hadde landet 

bestemt og med styrke midt på nesa til Tormund. Hvem som befant seg bak den var han slett ikke 

sikker på. Han VAR derimot sikker på at knutneven ikke hadde vært alene, at den hadde hatt 

selskap. Flere ganger. 



Nølende løftet Tormund ei hånd og kjente på nesa. Friske og opplagte horder av smerte raste forbi 

og forstyrret tømmerhoggerlaget. 

Det gikk lang tid før Tormund på nytt prøvde å bevege noen del av kroppen. Ei forsiktig tå stakk ut 

under pelsen. Forsiktig senket tåa og foten seg ned på gulvet. Gulvet var ikke ubehagelig, og etter 

litt betenkning lot Tormund resten av kroppen følge etter. Musa som hadde kost seg med osten på 

bordet hadde merket beveglsene i naborommet. Nå gløttet den ut fra et lite hull i veggen og fikk se 

et forskrekklig syn, selv for ei mus. 

Tormunds bleike kropp sto ustøtt midt ute på gulvet. Ikke en tråd skjulte de mørkeblå flekkene som 

stakk seg ut som kuruker på et snødekt jorde. Noen hadde gjort et dugelig arbeid på Tormund, med 

knyttede never og stor iver så det ut til.Gammelt høy fra senga hang som dekorasjoner i det tjafsete 

håret. Denne kroppen hadde nok sett sine bedre dager. Å jada. 

Mens han omhyggelig unngikk å berøre blåmerkene sine klarte Tormund å få på seg en lang vams 

som dekket til det verste av forskrekkeligheten. Takknemlig for dette trakk musa seg tilbake inn i 

hullet sitt og gikk på utkikk etter kona. Det var tid for å se om ikke slekta kunne føres videre igjen. 

For musa. Ikke Tormund. 

Inne i stua satte Tormund seg ned ved bordet. Øynene gled smale og rødsprengte over slagmarka. 

Flyktig tenkte Tormund at slik må det ha sett ut på skansen den gangen Tormod og hans menn 

gjorde heltedåder sør i landet. En og annen helt kunne man ha hatt godt av her også, her ved myrene 

like vest for Slopen. Men neida, bare eventyrere på vei til Østerled var det eneste som virret forbi 

utenfor husene på vårparten. Nå midt på sommeren var det stille, men Tormund hadde likevel 

følelsen av at gildet i går kveld var til ære for eventyrere, og noen gamle venner. Men hvem? Nei 

det var han ikke i stand til å huske. 

Og hva med denne knyttneven? Og kumpanene dens? Sist noen hadde valgt å behandle Tormunds 

nese, og andre deler av kroppen på denne måten var for et drøyt år siden da han røk uklar med 

Bugge Rorkar. Bugge hadde også plassert knyttneven sin på Tormunds nese, men den gangen 

hadde han da gitt noe tilbake. Hun studerte knokene sine. Avskrapte skinnfiller på knokene og en 

usikker nummenhetsfølelse i fingerleddene talte sitt tydelige språk. Joda, noe hadde han gitt igjen 

tenkte Tormund og var sånn passe fornøyd med seg selv. 

Etterhvert klarte han å rive seg løs fra tankene og subbet ut på tunet. Han grein grelt og gustent mot 

sola før han tuslet ned mot vanntønna på hushjørnet. Merkelig så tørst man blir etter et gilde med 

mye drikke, tenkte han filosofisk mens han helte vann ned gjennom strupen. Han slengte noen 

håndfuller vann over fjeset og kjente at det hjalp. Litt. Arbeidslaget i skallen begynte å tenke på å ta 

tidlig kveld og rusle hjem. 

Fremdeles litt fortumlet og ikke helt på plass i seg selv tok han etterhvert fatt på litt av arbeidet på 

gården. Møkking i fjøset, melking av kuene og utslipp av grisene. Han gikk som en dauing, men 

dyrene var så vant til å se husbonden slik at de ikke gjorde anskrik. Kuene virket tvert i mot ganske 

fornøyd med at tingenes tilstand var slik de alltid hadde vært på morgenkvisten. Men i Tormunds 

hode begynte tanker å rase som antydet at det kanskje ikke var slik likevel. Noe hadde forandret seg 

i går kveld, det var han sikker på men han var ikke kar om å huske hva det var. Irriterende dette, at 

man så lett kan glemme, særlig etter noe som MÅ ha vært en minneverdig kveld etter dagens 

merkbare mangel på øl og annen drikke å dømme 

Ja, for dét var litt rart. Det var ikke tegn til øl verken her eller der, og vanligvis så drakk man da øl i 

et gilde? Gjorde man ikke? Og Tormund husket så tydelig at noe hadde blitt drukket. 



Tilbake i stua ryddet han vekk en del av krusene og satte seg ned og gomlet på en brødskalk og 

drakk en skvett vann. Plutselig fikk han øye på trollmannsstaven som sto i kroken. Tormund fikk 

følelsen av at staven så på ham, og det var ikke så rart, for staven sto faktisk og iakttok ham, selv 

om det ikke kunne kalles å se. Denne staven var faktisk det som etterhvert fikk tankene til Tormund 

tilbake i de riktige banene. Etterhvert kom han på hva som hadde hendt. 

M 

ens han ante fred og ingen fare satt Tormund ute på trappa kvelden i forveien. Han tenkte 

tilbake på den kvelden for mange år siden da Konkylien hadde kommet forbi 

Beingrindtunet. De var på vei nordover, men ved et slumpetreff hadde de gått feil og 

kommet opp gjennom lia til Beingrinddtunet og siden det var ganske sent på ettermiddagen hadde 

de tatt husly for natta. 

DET ble en minneVERDIG kveld. OG en kveld som BLE husket! 

Minnet om Konkyliens besøk var Tormunds yndlingsdagdrøm. Denne kvelden satt han atter der på 

trappa og tenkte tilbake. Tilbake på yndige Yngfrid, deilige Dalila og lekre Lilja som alle tre hadde 

vært mer enn imøtekommende med Ilya Illenias gaver. Så imøtekommende faktisk at Tormund ofte 

lurte på hva - om noe - han hadde gitt til gjengjeld. 

Tormund var så bortreist i drømmene sine at han ikke merket at han fikk besøk før de pluselig sto 

der. De var fire stykker, to av dem så ut som gamle firdkrigere som nå hadde slått inn på eventyret, 

utspjåket i pelser og lær som etterapte ridderrustninger og væpnet til tennene. Jada, allfirdiske 

eventyrere, landets stolthet - med pels og belter, sverd og dolker, og i beltet et trekrus som hadde 

vært ly for alt fra vann til vin og noen ganger andre ting. Mer unevnelige ting. Den tredje var ei 

jente i ganske enkle klær og med liten utrustning. Tormund husket at han mente det var noe kjent 

med henne. Det var imidlertid fjerdemann som var lederen. En høyreist fyr med digert skjegg, langt 

grønn kjortel med merkelige tegn på og en rar hatt på hodet. Men klærne hans var ikke det som 

gjorde mest inntrykk, det var den mannshøye staven med tre kobbersurringer som fikk Tormund til 

å reise seg brått og bukke med hodet nesten ned i gresset. 

- Nånå Tormund Beingrind! Vel er vi gjester og noen av oss har kanskje... uhm... høyere rang enn 

andre, men ta du i mot oss som vanlige reisende. Sa trollmannen og tvinnet barten sin mens han 

smilte skjevt. 

Tormund reiste seg og var litt beskjemmet over seg selv, men når man ser en trollmann for andre 

gang i livet så blir man litt forfjamset. Han hilste høflig på hver og en av de fire reisende, på Ulf 

Bannestor, på Gunnleif fra Vikebukt og på Marja Vandretaus. Trollmannen presenterte seg som 

Terianus. I første omgang merket Tormund seg ikke med at trollmannen hadde tiltalt ham ved navn, 

selv om han var rimelig sikker på at de ikke hadde møttes før. Hvordan det hadde seg at 

trollmannen visste navnet hans kom da også fram etterhvert. 

Som skikken er på disse kanter av Allfirda gav Terianus en lite skjerv til Tormund og ba om å få 

den igjen om morgenen, 



- Så låner du oss leie og jeg låner deg mynt. Om leiet er godt er begge lån blant venner som kan 

innfries hinsides døden, om leiet er illt er mynten skjemt og vil ikke bringe eieren vennskap. Sa 

Terinaus, og gjentok dermed de gamle ordene som folk på vandring langs sjøene alltid brukte 

når de søkte husly hos andre enn vertshus og kroer. 

Tormund hadde budt hele følget inn i stua si og ordnet leier til Terianus og Marja i sengkammeret, 

mens de to krigerne tok til takke med høylåven, sjøl kom Tormund til å sove på brisken ved peisen. 

Helt siden Grumle-Guri, som var kjerringa hans i tre miserable år hadde dratt for lenge siden var det 

to senger der inne i kammeret. 

T 

ormund gløttet bort på staven. Terianus sin stav. Trollmannstaven hans. STAVEN hans. Det 

var noe viktig som manglet; Terianus. Hvor i mørkeste Svitun var han? Og hva med de tre 

andre? Det var noe viktig her, noe Tormund absolutt burde huske. Men nei, han klarte ikke 

å komme på det. 

Tankene hans drev usikkert tilbake til kvelden i forveien. 

D 

e fire gjestene ble vist til bordet og budt brød og epler. Tormund gjorde seg ærender borte 

ved peisen og i kråskapet. Det var ikke mye å by på innomhus. Han tuslet ut i stabburet og 

hentet inn ei skinke og skar av en skalk av osten han hadde der ute. Av drikke var det ikke 

så dårlig stelt. Men Tormund var glad i drikken og lite villig til å gi slipp på særlig mye av ølet sitt. 

På en innskytelse kom han på vintønna som hadde stått uåpnet på stabburet i flere år. 

Litt skeptisk, men likevel nysgjerrig trakk Tormund ut tappen og lot en liten skvett av det som 

måtte være på tønna renne ned i kruset sitt, som hang i beltet hans, som det gjorde i beltet til enhver 

allfirding med respekt for seg selv. Lukta var litt ram, men ikke slem. Nølende tok han en liten 

smak. Vel. Ikke akkurat øl nei. Mer som.... mer som noe annet, kanskje akkurat det slike 

'eventyrere' og trollmenn kunne tenke seg? 

Etter å ha bært inn skinka og osten og satt fram tallerkner gikk Tormund ut igjen og hentet inn den 

tvilsomme tønna. 

Innholdet i tønna fikk bein å gå på utover kvelden. Og de beina fikk gå langt. Lengre enn langt. 

Han og Terianus hadde kommet i snakk, om Grumle-Guri og Marja Vandretaus. 

- Nei, Marja er ikke i slekt med noen av oss, som er gjester her... sa Terianus. 

- Å? Hva mener du, gamle staurkar? Tormund hadde blitt litt mer vennskapelig innstilt til 

Terianus etterhvert, uten at Terianus så ut til å gjengjelde dette. Han stirret på Tormund, og var 

blitt ganske så alvorlig. 

- Marja er... i slekt med deg Tormund, nær slekt. 



- Hæ? 

- Hun er faktisk... avkommet ditt! 

Det ble stille rundt bordet. Både de to krigerne som til da hadde sittet og spilt terning og Marja selv 

stirret forventningsfullt bort på Tormund. Han i sin tur stirret på Terianus, som om et ekstra hode 

plutselig hadde vokst opp ved siden av det første og med klynkende stemme bedt om få servert 

neinusiansk vin fra en gullkopp. 

Det var stille ganske så lenge. 

Og enda litt til. 

Tormund lot blikket gli mot Marja. Nå så han hvorfor han mente å kjenne ham igjen. Det var trekk 

fra hans egne forslitte skilt av et fjes han så. Men Marjas trekk var renere, penere og på alle vis 

venere enn hans. Han syns også han så noen andre der. Yngfrid? Dalila? Lilja? Det MÅTTE være 

en av dem. Riktignok hadde Tormund ligget med andre kvinner etter Grumle-Guri, men disse var 

fra bygdene omkring og hadde nok sørget for å sette barnet ut i skogene, for ingen hadde noen gang 

kommet med sladder om et barn som lignet ham. 

Han smilte forsiktig mot Marja som gjengjeldte blikket hans uten å smile. 

- Marja har kommet for å kreve deg for skammen du har bragt over henne! Terianus sin stemme 

var hard og ikke til å motsi. 

- Hva? Skam? Men- 

- Ti din drukkenbolt av en horebukk! Det var Ulf Bannestor som på såpass uhøvisk vis snakket til 

Tormund. 

Stemningen i stua sank. Langt ned. Ned til det stedet hvor enhver tanke om at det var en fest som 

foregikk var på vill flukt til lysere steder. 

Ulf og Gunnleif hadde reist seg. De trakk ermene på vamsene sine oppover. Spyttet i nevene. 

Terianus snakket igjen. 

- Besøket vårt er ikke vennlig Tormund. Marja er min lærling, og gjennom bøker, samtaler med 

omreisende folk og gamle kart har jeg funnet ut at eiendommen din skjuler en skatt. En skatt 

større enn du kan forstå, som vi kaller galgar. Marja vil heller bli trollkvinne enn å ta over dette 

usle bruket ditt. Om du nå beretter hvor skatten ligger så tar Marja den for tort og svie og du ser 

ingen av oss igjen... 

Tormunds hode svirret. Han skjønte ingen verdens ting. Skatt? På Beingrindtunet?! Han kikket ned 

i koppen sin, som om det fantes en skatt der. Smattet med leppene. De hadde alle drukket av denne 

fremmede drikken fra tønna. Var det noe i den som fikk trollmannen til å vrøvle sånn? Men da 

skulle vel- 

- Tal din niding! Ropte Ulf Bannestor. 

Tormund kvapp til. Krympet seg og løftet sakte på skuldrene. 

- Men, herre Terianus - mine herrer... Marja... jeg vet ikke noe om noen... skatt... 



- Tormund, din slekt har bodd her i snart to hundre år. Bruket har skjult denne hemmeligheten i 

alle disse årene. Din far og faren hans før deg visste om det. Du må også ha fått vite om skatten. 

Ut med det! Sa Terianus. 

Mer enn engstelig nå begynte Tormund å kjenne etter om tollekniven befant seg der den skulle. Ha! 

Lømmelen av en kniv hadde stukket av! Forbannet være ulydige redskaper! De famlende hendene 

til Tormund gjorde Ulf mistenksom. Plutselig sto han bak ryggen til Tormund og bendte armene 

hans tilbake. Grepet var fast og bestemt. Ingen mulighet for å rikke denne karen nei! 

- Snakk Tormund! Og spar deg selv mye smerte. Og jeg mener mye... hvisket Ulf i øret hans. 

Tormund så på Marja, på Terianus, til og med på Gunnleif. Ingen av dem gjorde noe tegn til å ville 

hjelpe ham med å komme ut av knipa. Han hang litt med hodet. Prøvde fortvilt å tenke gjennom den 

grøten av smerte og fyll som hodet hans svømte i. 

Noe demret. Noe lurt. Noe - dristig. 

- Jo... Det finnes kanskje en skatt- begynte han 

Ulf rykket til. 

- Vi vet! Hvor?! 

- Jo altså. Det er faktisk lettere for meg å snakke om jeg... slapper av litt. Slipper å ha armene 

bendt bak på ryggen for eksempel. Sa Tormund. 

Terianus så på Ulf et øyeblikk. Trollmannen viftet med en hånd og Tormunds armer ble sluppet løs. 

De verket og bar seg, men Tormund tvang seg til å overse det. 

- Skatten... Skatten til Beingrindtunet befinner seg ikke på tunet. Hå nei! Gamle-Gubben 

Beingrind som ryddet tunet i sin tid visste hva han gjorde! Oppover bak løa går det en sti. 

Følger du stien en sånn... tja... to hundre og femti skritt så kommer du opp på toppen av en liten 

haug. På denne haugen står det ei gammel bjørk. I bjørka er et hull som man kan se gjennom. 

Sikter du gjennom hullet vil du få øye på en lysning som ligger kinkig og uveisomt til nede ved 

elva. Der er det noen gamle murer som var tufter for husene til alvene som holdt til i disse 

traktene før. Men dette var bare ganske små hus, sjølsagt. Ikke som de store husene, de som 

huset de gjeveste og beste av alvene. De store husene sine bygde de andre steder, i- 

Ulf rygget utålmodig på seg. Tormund skjønte at han måtte komme fram med noe de ville høre. 

- Jada, men Gamle-Gubben mente alvene ville beskytte skatten, så der grov han den ned. Rett bak 

det minste huset, det som lå lengst fra elva. Der gravde han ned skatten, Gamle-Gubben. 

A 

uda! Tenkte Tormund der han satt ved bordet og hørte sin egen stemme lure en trollmann, 

to krigere og sin egen datter opp i stry. Nå begynte ting å henge litt mer sammen. Men hva 

hendte så? Hmmm... 



T 

Terianus og Gunnleif så på hverandre. Gunnleif løftet brynene, trakk på skuldrene - som for 

å si 'Hva vet vel jeg, det kan være sant...'. Tormund satset på dette. Han skulle til å fortsette 

med å fortelle om kista og hvordan man trengte tre nøkler for å åpne den, hvordan en 

nøkkel var i Midtby, én i Valheim og én i Neinus, og en masse annet vrøvl, men heldigvis for ham 

ble han stanset. 

- Ti stille Tormund! Vi skal nå søke opp denne plassen du snakker om. Men tro meg på mitt ord; 

Hvis en tøddel av det du har sagt oss nå er løgn, så forbanner jeg deg og det skjendige livet ditt 

for all den tid du måtte ha igjen! 

Terianus gikk bort til staven sin. Løftet den mot Tormunds fjes hvor et fårete smil begynte å bre 

seg. Smilet svant da Terianus begynte å mumle. Trollmannen mumlet ukjente ord mens han skulte 

på Tormund som nå begynte å bli redd. 

Terianus smalt stavens ene ende hardt i gulvet. Det var som om et blafrende lys fór fra trollmannens 

hode, nedover arma og ut langs staven. Et kort øyeblikk skinte staven blålig. Terianus skalv lett. Da 

han slapp staven sto den der. Rett opp og ned. Av seg selv. 

- Denne skal vokte deg nå. Om jeg ikke vender tilbake, eller om min sjel skulle svinne fra 

kroppen min, da kommer den til å ta gården din Tormund Beingrind! 

Forfjamset ble Tormund sittende og gape mens han stirret på staven som sto der midt ute på gulvet 

hans. Han la ikke merke til at de fire 'gjestene' hans begynte å samle sammen en del av sakene sine, 

sverd og andre nyttige ting. Det var først da Ulf lente seg ned og hvisket ham i øret at Tormund 

kvakk til. 

- Ganske rart ikke sant? Jeg har sett den kjeppen gjøre manns virke på ryggen til en ulykksalig 

vesterværing som eglet seg innpå Terianus, jeg har sett den danse til tonene av ei fløyte i 

Gråkappedal og jeg har sett den fly gjennom lufta med Terianus på ryggen dens som var den 

Rimfakse selv! Nå står den der, jeg tror du gjør klokt i å la den i fred... 

Tormund glante opp mot Ulf, men han fikk seg ikke til å si noe. Hvis Ulf snakket sant så var han 

virkelig langt ute i hengemyra. Hvis Ulf løy, jaja... kjeppen fikk nå bare stå der. Terianus hadde nok 

stukket den ned i et heldig plassert kvisthull eller noe tenkte han. Han snudde seg og så ut gjennom 

vinduet. Månen begynte allerede å klatre opp over Skalleknatten. God og full, akkurat som 

Tormund. De fire ubedte gjestene kom nok til å komme ned til alveskrømtene i tide. 

T 

ormund klødde seg i hodet. Alveskrømtene ja, han hadde sendt en trollmann, to krigere og 

sin egen datter rett i fanget på det som først hadde gitt Beingrindtunet navnet sitt. Han følte 

seg plutselig ikke helt vel. Ganske så uvel faktisk. Jublende og med nye krefter kom 



plutselig frigitt vann og ost boblende opp fra magen hans mens Tormund lente seg sidelengs og 

spydde. 

Framtida hadde sett ganske lys ut et øyeblikk der, men det hadde raskt snudd. Nå så han plutselig 

for seg firdafolk på tunet, han selv svinebundet, og en dommer som nådeløst slo fast at han hadde 

drept fire mennesker sakesløst. 

Minnene ble nå klarere og tydeligere. Han bante inni seg mens han husket det som hadde skjedd. 

U 

ten å nøle særlig lenge hadde de fire skattejegerne kommet seg på beina og skranglende 

forlatt stua til Tormund. Han hadde i sin tur tuslet etter dem, og studert dem mens han så 

lykta de hadde tatt med seg forsvinne oppover haugen bak løa. Han smilte faktisk, ganske 

så fornøyd med seg selv. 

'Selvsagt,' tenkte han, 'jeg kunne forklart dem at man kom seg ned til elva like kjapt om man bare 

gikk til venstre og nedover. Jeg kunne også sagt at det bare var å følge bredden av elva oppover et 

lite stykke så kom man til alvetunet. Jeg kunne også nevnt at alveskrømtene alltid kom fram under 

fullmånenettene. Kunne også fortalt at den jorda de skulle til å grave i, bak det lille huset lengst fra 

elva var jorda bak alvenes gamle utedass. I det minste kunne jeg da ha fortalt dem at alveskrømtene 

er gørrsinte gjengangere som bare venter på en mulighet til å suge vett og liv ut av de som måtte 

forstyrre tunet deres... men gjorde jeg det? Nei...' 

Han hadde sittet stille en stund, mens natta rundt ham liksom holdt pusten og ventet. 

Hva så om Marja var dattera hans? HAN hadde aldri bedt om å bli far! Enn skjønt - det hadde vært 

fint med noen til å ta over Beingrindtunet, sjøl om det ikke var mye å ta over. Bare en liten forblåst 

gård med skrinn jord som fødde på magre kyr som gav pissetynn melk. Nei, ikke mye å samle på 

egentlig. Men et greit og rolig sted å bli gammel, det skal du ha gamle Beingrindtun! 

Det gikk noen øyeblikk mens han satt der og fulgte den lille lysflekken med øynene. Den stanset en 

stund oppe ved den gamle bjørka, før den forsvant bakom den lille åsryggen som løp nedover mot 

elva. 

'Nå varer det nok ikke lenge...' tenkte Tormund. 

M 

innet om de skjærende skrikene som hadde flerret gjennom natta var tydelig nok for 

Tormund der han satt framover bøyd på trappa og angret seg. Angret seg dypt og 

inderlig! Han hadde fire menneskers liv på samvittigheten. Han skalv og hikstet der han 

satt og gjenopplevde grufullhetene fra natta i forveien. Alt som hadde hendt sto klart for ham nå. 

Bortsett fra én ting. 



D 

a det ble stille igjen hadde Tormund reist seg og hyttet med nevene i retningen skrikene 

hadde kommet fra. 

- Der fikk du din kranglevorne trollmann! Kjepphøye 'eventyrere'! Hevngjerrige farshater av ei 

datter! ropte han ut i stillheten. 

Han sjanglet inn i stua igjen for å feire seieren over de ubedte gjestene med et lite krus til. 

Auda. 

Staven sto midt ute på gulvet. Den på en måte skinte mot Tormund. Et blålig lys, splittet her og der 

av et pulserende rødt lys som snodde seg rundt staven og gjennom det blå lyset som en slange. Opp 

og ned langs staven som sto av seg selv kravlet det røde lyset, inntil det liksom samlet seg på 

toppen av staven og ble til ei rød kule. Ut fra denne rant det tre mindre røde kuler som begynte å 

sirkle rundt den største kula. 

Tormund skalv av skrekk der han sto og så på treverkets virke. 

'Tormund! Niding!' tordnet plutselig en stemme som for Tormund virket som om den kom fra den 

største kula, og samtidig fra innsida av hans eget hode. Stemmen var kjent, det var Terianus sin, 

men den var som selve Wedans stemme. Den gjallet som om stua på Beingrindtunet plutselig hadde 

blitt en stor steinhall i Midtby. Men det var ikke bare Terianus' stemme han hørte. Marjas stemme 

var også der, og sa de samme ordene. 

'Du sveik meg! Nå får du høste som du har sådd! Den staven du ser nå kommer til å svinebanke deg 

hver kveld i resten av det skjemte livet ditt! Om du prøver å rømme vil den svimeslå deg og bringe 

deg inn i stua igjen! Du skal få leve her på gården din, men vit at staven vil skremme alle gjester på 

flukt, ingen kan hjelpe deg! Staven kommer ikke til å banke livet ut av deg, men du kommer til å 

ønske at den skulle gjøre det! Når du en gang dør av alderdom skal vi møtes igjen Tormund, og da 

kommer du til å ønske at du levde igjen!' 

Den røde lyskula samlet nå de tre andre i seg igjen. Det blå lyset forsvant, det røde liksom gnistret 

mens det ble sugd inn i staven. Et skarpt hvitt lysblink fylte stua. 

Tormund sto lamslått og så på staven - som så tilbake på ham. Den løftet seg fra gulvet og kom 

svevende mot ham. 

D 

ét var det! Det var den biten som Tormund manglet, som han ikke hadde klart for seg. 

Hvordan hadde han blitt svinebanket? 



Staven hadde banket ham. 

H 

vert slag var som en knyttneve, som et spark, som en kloring. 

Det hadde pågått lenge, men til slutt hadde staven stanset og stilt seg rolig opp i en krok, 

mens Tormund lå og ynket seg på gulvet. 

Jamrende hadde Tormund kravlet inn i kammerset sitt og sovnet. 

T 

ormund ble sittende lenge på trappa og tenke over skjebnen sin. Han tvilte ikke på at 

staven, eller Terianus eller hvem det nå var, var god for sitt ord. Han gikk inn i stua igjen 

og så på staven. 

Mens han iakttok den begynte den sakte å reise seg opp. Den liksom brisket seg litt. Den var herre 

på Beingrindtunet nå. 

M 

ange år etter sitt forrige besøk kom Konkylien tilbake langs den eneste farbare veien 

gjennom myrene ved Slopen. Det var noen der som mintes at det reisende bade- og 

hyggehuset hadde stoppet innom en gård litt utenfor allfarvei. Den kvelden fikk to unge 

jenter det for seg å stikke oppom for å se hvordan det sto til med gubben som hadde bodd der. 

Da de nærmet seg kom en illevarslende følelse over dem. De ble kalde og begynte å skjelve litt. 

Da de kom ut av skogen og så rett inn på tunet ble de stående helt stille. 

Skrekkslagne så de på de fire beindgrindene som sto foran dem på stien. Beingrindene sto først helt 

stille, men begynte så å gå mot dem. 

Jentene løp alt de klarte tilbake til Konkylien og aldri mer ble noen gledespike eller hyggedreng sett 

på stien opp mot Beingrindtunet. Ingen andre heller for den slags skyld, ihvertfall ikke noen med 

kjøtt på beina. 



Etterord 

Sagn og viser..... kommer i flere utgaver. Utgivelsestakten vil i stor grad avhenge av de bidrag vi får 

fra deltagere. Noe av stoffet du finner her er er hentet fra tidligere spill, noe er drypp om Allfirdas 

historie fra oss og noe er rent oppspinn. 

Mange viser er bygget over mer elle mindre kjente melodier slik at de som er musikkfør kan 

klimpre litt og få Allfirdastemning rett inn i stua. (Instant Allfirda - just add water...) Andre kan jo 

pugge viser og fortellinger til nest gang vi møtes på et vertshus.... 

Hvis det er andre som leser dette og som brenner inne med forbedringer av noe eller som mener at 

det er noe som mangler er det bare å ta pennen fatt og sende resultatet til oss (adressen finner du på 

baksiden av kompendiet). Det er mulig at vi tilpasser bidrag slik at det passer med våre tanker om 

Allfirda, men vi er taknemlig for alt vi får. 

Besifring, opphavsrett og forholdet til Tono: 

Selv om sanger og lignende i spill har en svært begrenset utbredelse og kun når et lite utvalg 

interesserte så kan det likevel oppstå problemer i forhold til rettighetshavere. Etter en avklarende 

forespørsel til Tono – som forvalter artisters opphavsrett til sine sanger – så fikk vi følgende 

tilbakemelding som vi retter oss etter: 

Generelt om fremføring så kan hvem som helst spille hvilken som helst sang (der og da) i lukkede 

arrangementer som for eksempel live. Forutsetningen er at det ikke tas betalt for fremførelsen eller 

at det gjøres opptak for salg eller utstrakt distribusjon. Problemet oppstår når tekster/melodier festes 

til trykk som gjøres allment tilgjengelig slik som dette kompendium på internett. 

Tekster 

Gjengivelse av sangtekster skal ikke skje uten samtykke fra den som har skrevet sangen. 

I dette kompendiet er det fleste tekster originalt skrevet til Allfirda/Trubadurene og dette forholdet 

er ivaretatt. For sanger som er lånt fra andre som har skrevet viser som er gjengitt her så har vi ikke 

den samme mulighet til å kontrollere dette. Eventuell plagiatering eller gjentrykk er i så fall helt 

utilsiktet. 

Melodier 

Lån av melodier er en uvanlig problemstilling uten de samme prøvede forhold som rundt gjenbruk 

av tekster. Trykk av besifring/melodilinje eller henvisning til artist/låt er derfor et forhold i 

grenseland og i samråd med Tono ble det derfor besluttet å ikke oppgi dette på trykk, men heller 

meddele dette på forespørsel via e-post eller lignende. 



http://soriamoria.laiv.org

Sagn Viser og Historier fra Allfirda

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?