04.05.2013 Views

Denbora eta egia Kojèveren gogoetan Jakintza-arloa ... - Euskara

Denbora eta egia Kojèveren gogoetan Jakintza-arloa ... - Euskara

Denbora eta egia Kojèveren gogoetan Jakintza-arloa ... - Euskara

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

<strong>Jakintza</strong>-<strong>arloa</strong>: Filosofia<br />

<strong>Denbora</strong> <strong>eta</strong> <strong>egia</strong> <strong>Kojèveren</strong><br />

gogo<strong>eta</strong>n<br />

Egilea: MARKOS ZAPIAIN AGIRRE<br />

Urtea: 2004<br />

Zuzendaria: JOSE LORENZO AZURMENDI OTAEGI<br />

Unibertsitatea: UPV/EHU<br />

ISBN: 978-84-8438-151-8


Hitzaurrea<br />

Frantziak Yvan Colonnari leporatu zion bere Gobernuaren Korsikako<br />

ordezkaria, Claude Erignac, garbitu izana. 1998an hil zuten Erignac.<br />

1999an, Frantziako zerbitzu sekretuek Kojèvek KGBrentzat lan egin zuela<br />

zabaldu zuten.<br />

1999ko abuztuan Donapaleura joan nintzen, aste bete, frantxixkotarren<br />

egoitzara, guztiaren oinarriaz hausnartzera. Hamaika ipuin ere zirriborratu<br />

nituen bide batez.<br />

Biziki xarmanta du klaustroa. Donejakueko erromesak bertan gelditzen dira.<br />

Juan Joxe Iturriotz legorr<strong>eta</strong>rra zebilen orduan arduradun. Orain, oker ez<br />

banago, frantsesek komentua ostu digute, <strong>eta</strong> Juan Joxe, Donapaleun “Xanko”,<br />

Arantzazun da.<br />

Otorduak elkarrekin egiten genituen erromesek, etxeko jendeak, noizbehinka<br />

agertzen ziren apaiz batzuek, Xan Casenave besteak beste.<br />

Egun batean, afaltzera berandu agertu nintzen. Iturriotzek “arazo bat izan duk<br />

ordenagailuan, erakutsiko diat” esan <strong>eta</strong> gela batean sartu ninduen: “kontuz,<br />

txorakeria handirik ez bota, Starsky <strong>eta</strong> Hutch zauzkaagu afaltzen”.<br />

Erromesarena egin nahian zebiltzan bi morrosko haiei urrutitik usaintzen omen<br />

zitzaien txakurtasuna.<br />

Biharamun gauez, afalostean, zinerako asmoa nuen. Bazen hirukote aleman<br />

bat heldu berria, neska bi <strong>eta</strong> mutil bat. Mutila <strong>eta</strong> nesk<strong>eta</strong>ko bat amorosten<br />

hasiak izaki, beste neska, Freiburgeko yogi pertxenta, gurekin zebilen gehiago.<br />

Zinera joateko zapatak janzten ari nintzelarik, supituki gelako atea zakarki jo<br />

zuten. Zabaldu <strong>eta</strong> bortz polizia: gela goitik beheiti miatu, karn<strong>eta</strong> eskatu,<br />

zertan nenbilen: “Pentsatzen <strong>eta</strong> liburu bat idazten”.<br />

“Zeri buruz?”. “Guztiaren funtsaz. Globalizazioaren oinarri filosofikoaz.<br />

Kojèvez”. “Nor arraio da hori?” “Filosofo bat”. “Filosofo bat? Gezurra! Filosofia<br />

ikasi nuen Lizeoan: Platon, Descartes, Kant... Kojèverik ez haatik! Ekarri<br />

ordenagailua <strong>eta</strong> zaude hemen miak<strong>eta</strong> egiten dugun bitartean”. “Filma<br />

ordea...” “Ez, gelditu berton!”<br />

Neska alemana, lehenbiziko eguna Euskal Herrian, zuhur <strong>eta</strong> elur zegoen<br />

abuztu gori hartan, Euskal Herriko gauak oro halakoak ote ziren galdezka bere<br />

buruari.<br />

“Zabalik” egoitza xumea xehero-xehero miatu ondoan alde egin zuten; aurretik,<br />

ordenagailua itzultzeaz batera, erromes batek Colonna bertan zela salatu<br />

zielako etorri zirela ziurtatu zidaten. Zehazki, Colonnak erromesei... bazkariafariak<br />

zerbitzatzen zizkiela! Eta Starskyk <strong>eta</strong> Hutchek nirekin nahastu zutela.


Juan Joxe Iturriotzen ustez, berriz, aitzakia merke bat zen hura guztia;<br />

Txalapartakoek, laborariek, emakume idazleek <strong>eta</strong> gisakoek, hainbat bilera<br />

egiten zutenez bertan, ziur zen egoitza mikrofonoz betetzea zutela helburu.<br />

Azaroan, epelago, Xabier Mendiguren Elizegiren “Txakurraren alaba” irakurtzen<br />

ari ziren Bermeoko Institutuko ehun bat ikasle. Pentsatu genuen polita<br />

litzatekeela ikasleek eleberriko gertakizunen ben<strong>eta</strong>ko kokalekuak bertan<br />

ezagutzea, <strong>eta</strong> gainera Mendigurenek berak hitzaldi bat eman ziezaien<br />

nobelaz, aurreko urtean Azkoitian Juan Luis Zabalaren “Galdu arte” mediante<br />

egin bezala.<br />

Koldo Mitxelena Kulturuneko goiko solairuan hitzaldiari zegozkionak erabaki<br />

genituen: abenduaren bosta zen Gabonak arte libre zuten egun bakarra.<br />

Hortaz, <strong>egia</strong>ztaturik ez bazegoen ere, ez baikenekien Mendigurenek egun hori<br />

erabil zezakeenentz, autobusa, hitzaldia, txangoa, pozaldiren bat agian, koma<br />

etiliko franko, izango genuen laster Gipuzkoa aldean.<br />

Zornotzarako trena hartu aurretik banuen astia <strong>eta</strong> gela entxufedun bat bilatu<br />

nuen KMKn bertan, beheko solairuan, Donapaleun guztiaren oinarriaz <strong>eta</strong><br />

beraz globalizazioaz pentsatutakoari azken ukituak emateko, hori uste nuen<br />

orduan behintzat.<br />

Pare bat orduz lanean aritu ondoan, langelatik hamar minutuz desagertu<br />

(komunera, hemerotekara <strong>eta</strong> hantxe bertan zegoen Bixente Ameztoiren<br />

erakusk<strong>eta</strong> bat ikustera) <strong>eta</strong> bueltan ordenagailutik, globalizazioaren mamia ez<br />

ezik beste zenbait ipuinen ernamuina ere bere baitan gordetzen zuen<br />

eramangarritik kablea baino ez zen gelditzen, dardarka oraino.<br />

Ebatsi egin zidaten.<br />

Hats-gabetua, Bermeora itzuli nintzen, trenez: Donostia Amorebi<strong>eta</strong>,<br />

Amorebi<strong>eta</strong> Bermeo, Juan Luis Zabalaren “Agur, Euzkadi” irakurriz. Literaturak<br />

bere lana egin zuen, <strong>eta</strong>, eleberrian Lauax<strong>eta</strong> bezala, berpiztu egin nintzen.<br />

Bermeora iritsitakoan, kontsolamendua aurkitu nuen pentsatuz unibertsoaren<br />

ekonomian eramangarri bat <strong>eta</strong> testu batzuk ez direla ezdeuskeriak baino.<br />

Dena den, baliteke paranoia izatea baina aspaldi hon<strong>eta</strong>n eramangarriak<br />

gorderiko zirriborro maite haiei euskal literato baten obr<strong>eta</strong>n antzeman uste diet,<br />

argitaratu orduko, txukun mozorroturik.


DENBORA ETA EGIA:<br />

KOJÈVEREN GOGOETA<br />

Markos ZAPIAIN AGIRRE


AURKIBIDEA.....................................................................................................2<br />

SARRERA................................................................................................................7<br />

1- ASKATASUNA ETA DENBORA: ONTOLOGIA OINARRIZKOA...........19<br />

1-a-PLATON<br />

1-b-ARISTOTELES<br />

1-c-ESZEPTIZISMOA ETA DOGMATISMOA<br />

1-d-SPINOZA<br />

1-e-KANT<br />

1-f-HEGEL<br />

1-f-1-Kant <strong>eta</strong> Hegel<br />

1-f-2-Oroitzapena<br />

1-f-3-Lana<br />

1-f-4-<strong>Denbora</strong> historiko dialektikoa<br />

1-f-5-Hegel: natura ere dialektikoa da; Kojève: ez da<br />

1-f-6-Hegel <strong>eta</strong> Jainkoa<br />

2-ADIMENA ETA PROIEKTUA..........................................................................58<br />

2-a-Aritze luzea<br />

2-b-Esentziaren hegaldi laburra<br />

2-c-Hegel, umo; bere aurrekoak, ferde<br />

2-d-Lehen Kojève: gizakia, erauzle<br />

2-e-Bereizteko ahalmenak dakar askatasuna<br />

2-f-Ezaren ahala<br />

2


2-g-<strong>Denbora</strong> iraulia<br />

2-h-Proiektua<br />

2-i-Espazioaren erresistentzia<br />

2-j-Axularren pagoa<br />

3-LIBURUA.............................................................................................................77<br />

3-a-Zientzia: gizaki ahitua<br />

3-b-Zikloa <strong>eta</strong> lerroa<br />

3-c-Eternitatea gorpuaren baitan<br />

3-d-Kanpokoaren kontzientziatik burukontzientziara<br />

3-e-Soilik behin ibiliriko biribila<br />

3-f-Ezin berpiztu<br />

3-g-Kontenplazioa <strong>eta</strong> nahia<br />

3-h-Jakitate osoa<br />

3-i-Hilotz jakintsua<br />

3-j-Amaiera aldakorra<br />

4-HERIOTZA...........................................................................................................102<br />

4-a-Mintzoa <strong>eta</strong> heriotza<br />

4-b-Gizakia <strong>eta</strong> heriotza<br />

5-MAGIATIK FILOSOFIARA..............................................................................110<br />

5-a-Orriak destilatu<br />

5-b-Pipila <strong>eta</strong> etik<strong>eta</strong><br />

5-c-Telepatia<br />

5-d-Manatik esentziara<br />

3


5-e-Katuaren esentzia <strong>eta</strong> katuaren existentzia<br />

5-f-Morfema nagusi<br />

5-g-Gauza, nonon dago, nonoiz dirau<br />

6-EGIA..........................................................................................................................126<br />

6-a-1-Abstrakzio orokortzailea<br />

6-a-2-Izana izen bilakatu<br />

6-a-3-Prozesu orokortzailea <strong>eta</strong> gauza: bigarren Kojève<br />

6-a-4-Abstrakzioa, soilik denboraz <strong>eta</strong> espazioaz<br />

6-a-5-Gauza, eraginkor; izena, ez<br />

6-a-6-Banakotze hastapena<br />

6-a-7-Adiera bakar bakoitza, anitz izenek gauzatu<br />

6-a-8-Aldak<strong>eta</strong> indibidualek eragin zailtasunak<br />

6-a-9-Izena <strong>eta</strong> izana, bat <strong>eta</strong> bera<br />

6-a-10-Inon ez dagoen, inoiz ez dirauen izakia<br />

6-b-1-Egia, adiera ulergarri guztien elkargune<br />

6-b-2-<strong>Denbora</strong> <strong>eta</strong> gauza: oraina<br />

6-b-3- Pitxerra apurtukeran<br />

6-b-4- Epikuro<br />

6-b-5- Zentzu hutsa<br />

6-b-6- Zentzu hutsa, betiko <strong>eta</strong> nonahiko<br />

6-b-7- <strong>Denbora</strong>ren lehentasuna<br />

6-b-8- Hemen-orain<strong>eta</strong>tiko bereiztea, dirauen orori gertatzen zaio<br />

6-b-9- Hegazkina<br />

6-b-10- Egia denbora da<br />

4


6-b-11- Egia denbora da: interpr<strong>eta</strong>zio bi<br />

7-POLITIKA.........................................................................................................166<br />

7-a-1-Taldexkakeria<br />

7-a-2-Ezagutza <strong>eta</strong> maitasuna<br />

7-a-3-Onarpena <strong>eta</strong> pedagogia<br />

7-a-4-Sokrates<br />

7-a-5-Filosofo pedagogoa<br />

7-a-6-<strong>Denbora</strong> mugatua<br />

7-a-7-Tiraniaren tentazioa<br />

7-a-8-Aholku filosofikoak <strong>eta</strong> egunerokotasuna<br />

7-a-9-Politika baztertu?<br />

7-b-HITZAK ETA EGINTZAK.............................................................................187<br />

7-b-1-Eztabaidaren amaiera<br />

7-b-2-Alexandroren inperioa<br />

7-b-3-Eliza <strong>eta</strong> gizarte klasebakoa<br />

7-b-4-Erlijiotik politikara<br />

7-b-5-Intelektualak<br />

8-ISPILUA.................................................................................................................199<br />

8-a-Mintzoa<br />

8-b-Oiloa<br />

8-c-Argia <strong>eta</strong> bitasuna<br />

8-d-Gauza <strong>eta</strong> isla<br />

8-e-Jainkoa<br />

8-f-Isla engainagarriak<br />

5


8-g-Espeziea <strong>eta</strong> banakoa<br />

8-h-Platon: ezkerra eskuin, eskuina ezker<br />

8-i-Amaitzeko<br />

ONDORIOAK...........................................................................................................206<br />

ERANSKINAK<br />

1-SEI DENBORA MOLDE........................................................................................225<br />

2-EDERTASUNA.......................................................................................................231<br />

2-a-Zuhaitzaren ederra <strong>eta</strong> ederraren zuhaitza<br />

2-b-Margolan irudikatzailea<br />

2-c-Margolaritza subjektibo <strong>eta</strong> abstraktua<br />

2-d-Margolan konkretu, objektibo <strong>eta</strong> absolutuak<br />

3-MARX ETA FORD.................................................................................................254<br />

4-JAUNA ETA JOPUA..............................................................................................259<br />

OHARRAK................................................................................................................268<br />

BIBLIOGRAFIA.......................................................................................................342<br />

6


SARRERA<br />

Alexandre Kojève, sortzez Alexandre Vladimirovitch Kojevnikov (Mosku 1902-<br />

Bruselas 1968), joan den mendeko filosoforik eraginkorren<strong>eta</strong>koa izan da, <strong>eta</strong> bere<br />

itzala gero <strong>eta</strong> gehiago ari da zabaltzen gure mende hon<strong>eta</strong>n. Haren nortasunaz<br />

Heideggerrek Izateaz zioena esan liteke: ezkutatzearekin batera nabaritzen da, <strong>eta</strong><br />

zenbat <strong>eta</strong> ageriago orduan <strong>eta</strong> gordeago. Bere filosofia ere, filosofia handi guztiak<br />

bezala, anbiguoa da, <strong>eta</strong>, esaterako, politikan <strong>eta</strong> ekonomian, haren gogo<strong>eta</strong>, joera oso<br />

desberdineko pentsalariek erabili izan dute <strong>eta</strong> erabiltzen ari dira.<br />

Tesi hon<strong>eta</strong>n, errusiarraren obra zabalaren giltzarri<strong>eta</strong>ko baten bitartez barneratuko<br />

gara haren pentsaeran: denboraren <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>ren arteko harremanak aztertuko ditugu,<br />

hainbat eremutan, hala nola ontologian, fisikan <strong>eta</strong>, oroz lehen, antropologian -<strong>eta</strong> honen<br />

baitan epistemologian, eskatologian, politikan, historian <strong>eta</strong> estetikan, besteak beste.<br />

"Egia <strong>eta</strong> denbora: <strong>Kojèveren</strong> gogo<strong>eta</strong>" tesia egiteko hainbat motibo dago. Alde<br />

batetik, <strong>egia</strong> bilatu izan du beti filosofiak, <strong>egia</strong>ren kontzeptua <strong>eta</strong> balioa desberdina izan<br />

badaiteke ere filosofia batetik bestera: baten <strong>egia</strong> besteak ezinezkotzat jo dezake.<br />

Nolanahi ere, filosofian, funtsezko gai bat baino gehiago, bultzatzaile nagusitzat har<br />

daiteke <strong>egia</strong>ren bilatzea.<br />

<strong>Denbora</strong>ren inguruko gogo<strong>eta</strong>k, bestalde, eman dizkio filosofiari orrialderik<br />

ederrenak: Aristotelesen Fisika IV-koak, San Agustinen Aitorkizunak-en hamaikagarren<br />

liburukoak, Kanten Arrazoimen hutsaren kritika-koak “Estetika transzendentala”n <strong>eta</strong><br />

“Eskematismoa”n..., Nietzscherenak betiereko itzuleraz...<br />

Beharbada, <strong>Kojèveren</strong> zenbait orrialdek, Introduction à la lecture de Hegel-eko<br />

"Note sur l'éternité, le temps et le concept" atalak, esaterako, edo Le Concept, le Temps<br />

et le Discours liburu osoak, antologia horr<strong>eta</strong>ko leku nabarmen bat bete beharko lukete;<br />

orain arte ez zaie merezi bezainbesteko jaramonik egin, <strong>eta</strong> tesi honek hutsune hori<br />

berdintzen ere lagundu nahi luke.<br />

7


Kojèvek Hegelen bi esaldiok hartzen ditu abiapuntu: "die Zeit ist der Begriff<br />

selbst, der da ist" <strong>eta</strong> "Was die Zeit betrifft,... so ist sie der daseiende Begriff selbst".<br />

Honela itzultzen ditu: aurrenekoa, "Le Temps est le Concept lui-même, qui est là [dans<br />

l'existence empirique]; bigarrena: "En ce qui concerce le Temps [il faut dire qu’]il est le<br />

Concept lui-même qui existe empiriquement."<br />

Hegelen bi baieztapenok barnebiltzen dutena argitzean <strong>eta</strong> garatzean dautza hein<br />

handi batean bai <strong>Kojèveren</strong> lana <strong>eta</strong> bai gure tesiaren ahalegina.<br />

Kojèvek Hegelen gogo<strong>eta</strong> gaurkotu <strong>eta</strong> frantsesez jarri nahi izan zuen; gu<br />

<strong>Kojèveren</strong>a euskaraz berridazten ahaleginduko gara, errusiarrak kontzeptu berak<br />

adierazteko garai desberdin<strong>eta</strong>n erabilitako hitz desberdinak koherentzia ulergarriago<br />

batera bilduz, korapilo <strong>eta</strong> ñabardura zailak argituz <strong>eta</strong>, azken batean, lan pedagogiko<br />

bati ekinez. Begirunezko hermeneutika baten bidez mamituko dugu azterk<strong>eta</strong>, hots,<br />

testuak itzuli, antolatu <strong>eta</strong> interpr<strong>eta</strong>tuko ditugu. Kojèvek berak filosofia zabal dadin<br />

pedagogiak duen garrantzia azpimarratu zuen, <strong>eta</strong> “filosofia” izena merezi duen<br />

gogo<strong>eta</strong>k ez duela eragozpenik edozein hizkuntzatan goitik behera <strong>eta</strong> osotoro azaldua<br />

izan dadin, itzulpenaren bidez. Halatan, <strong>Kojèveren</strong>tzat, alemanetik frantseserako bidean,<br />

zein frantsesetik euskararakoan, <strong>egia</strong>k, al<strong>egia</strong>, <strong>egia</strong>ren adierazpenak, ez du fitsik ere<br />

galtzen.<br />

1-Aurreneko atalean, “Askatasuna <strong>eta</strong> denbora: ontologia oinarrizkoa” izenekoan,<br />

Izatearen gaineko <strong>Kojèveren</strong> gogo<strong>eta</strong>k aztertuz, <strong>Kojèveren</strong> antropologiaren muina ere<br />

ageriko da, “askatasun” kontzeptuaren bitartez. Gaiok errusiarrak Introduction à la<br />

lecture de Hegel-en berregiten duen Filosofiaren Historian jorratu zituen.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, filosofíaren beraren mamia da <strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong> denboraren arteko<br />

harremana; bestalde, filosofia klasikoaren definizioaren arabera -<strong>eta</strong> filosofia<br />

klasikoaren burutze legez ikusten du Kojèvek Hegelen gogo<strong>eta</strong>, <strong>eta</strong> berea Hegelen<br />

jakintza sistemaren gaurkotze legez, hau da, <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> osoaren gaurkotze legez-,<br />

filosofoa <strong>egia</strong>ren bila dabil, <strong>eta</strong>, aurkituz gero, kontzeptuen bitartez adierazi behar du.<br />

8


Ordea, <strong>egia</strong>, agertzekotan, mundu historikoan ageri da, denboran beraz, <strong>eta</strong><br />

ondorioz ikertu beharra dago, <strong>eta</strong> horixe egingo dugu lehenbiziko atalean, zein ote den<br />

<strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong> denboraren arteko harremana.<br />

Bestalde, <strong>egia</strong>, <strong>Kojèveren</strong>tzat, ezin da ukatu, ez aldatu: beti <strong>eta</strong> nonahi da <strong>egia</strong>,<br />

<strong>eta</strong> edonorentzat. Ez da denborazkoa; hala ere, uneren batean agertzen da, denboran,<br />

gizakiaren bitartez existitzen denez. Horrela, denboraren <strong>eta</strong> denbora ez denaren<br />

arteko harremana ere aztertu beharko dugu.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, denboraren, <strong>egia</strong>ren, askatasunaren <strong>eta</strong> Izatearen artean,<br />

soilik zazpi lotura posible dago funtsean. Ikusiko dugu zergatik hobesten duen<br />

zazpigarrena, hots, Hegelena<br />

Lehenbizikoa Platonek azaldu zuen: <strong>egia</strong> ez da eternitatea, baina bai eternala.<br />

Eta <strong>egia</strong> eternala beste zerbaitekin dago harreman<strong>eta</strong>n, beste zerbaiti dagokio:<br />

eternitateari hain zuzen ere. Platonenean, gainera, eternitatea denboraz at dago,<br />

bigarren aukera ordezkatzen duen Aristotelesenean ez bezala, non, Platonenean<br />

bezala, <strong>egia</strong> eternala baita, <strong>eta</strong> eternitateari dagokio, baina, Platonenean ez bezala,<br />

eternitatea denboran bertan kokatzen da, betiereko itzulera kausa banako<br />

suntsikorrak ez bezala espezieak eternitatea direlako.<br />

Aztertuko dugun hirugarren ikuspuntua, eszeptikoena, <strong>Kojèveren</strong> ustez ez<br />

dagokio filosofiari, <strong>egia</strong> aldakortzat <strong>eta</strong> denborazkotzat baitu, erabateko <strong>egia</strong>ren<br />

aukera, filosofia onargarriaren ezinbesteko xede, oinarrian bertan deuseztatzen<br />

duela.<br />

Laugarrenak, Descartesenak, <strong>egia</strong> eternala denborazkoari lotzen dio;<br />

Kojève bat dator jarrera hau ukatzeko Kantek emaniko arrazoiekin.<br />

Ikusiko dugu orobat zergatik den <strong>Kojèveren</strong>tzat absurdua Parmenidesen<br />

<strong>eta</strong> Spinozaren jarrera, bosgarrena: hemen <strong>egia</strong> eternitatea bera da <strong>eta</strong> ez zaio ezeri<br />

lotzen, ezta denborari ere. Egia ez dagokio, horrenbestez, eternitateari, Platonenean<br />

<strong>eta</strong> Aristotelesenean bezala, bera delako eternitatea.<br />

9


Kantentzat, berriz, <strong>egia</strong> eternala da, ez da eternitatea, <strong>eta</strong> beste zerbaiti<br />

dagokio. Baina Platonentzat <strong>eta</strong> Aristotelesentzat beste hori eternitatea baldin bazen,<br />

Kantentzat, berriz, denbora da. Hauxe da, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, kristautasunak<br />

filosofiari egin dion ekarpenik sakonena.<br />

Kantek, ordea, aurreko filosofoen antzera, ezin ditu giza askatasuna <strong>eta</strong><br />

historikotasuna bere sisteman integratu. Eta, ontologiari dagokionez, ezin dute azaldu<br />

Izatearen <strong>eta</strong> zentzuaren arteko harremana.<br />

Hori soilik Hegelek lortuko du, zazpigarren aukerak, azkenekoak, <strong>egia</strong><br />

bera adierazten duen heinean: <strong>egia</strong> ez dagokio eternitateari ez denborari, <strong>eta</strong> ez da<br />

eternala. Egia denbora bera baita. Eta Izatea ere denbora da. Kojèvek dioenez,<br />

hortaz, <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> osoa denbora bera da, Izatea bezalaxe.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, identifikazio honen bidez Hegelek gizakiari buruzko<br />

fenomenologia, ontologia <strong>eta</strong> m<strong>eta</strong>fisika eraberritu <strong>eta</strong> burutu egin zituen. Hala ere,<br />

Kojève Hegelengandik aldenduko da, natura ez dela dialektikoa aldarrikatuz. Ez du<br />

Hegelen natura filosofia onartuko. Aitzitik, Kojèvek fisika garaikidea bere egingo<br />

du.<br />

2-Bigarren atalean, “Adimena <strong>eta</strong> proiektua”, giza adimenaren, mintzoaren<br />

<strong>eta</strong> denboraren arteko harremanak aztertuko ditugu. Filosofoak <strong>egia</strong> osoa adierazi<br />

nahi baldin badu, mintzoz; hori ezin du egon-egonean erdietsi, egin egin beharko du,<br />

aritu, jardun. Zertan da giza adimenaren aritze hori? “Lehen Kojève” deitu<br />

dugunaren ustez, berez loturik dagoena bereizi egiten du gizakiak. Zer da zehazki<br />

bereiztegintza hori? Zergatik Hegelen aitzindariek, zuzen adierazi arren funtsezko<br />

galdera -zergatik dauka dagoenak zentzua? Zergatik esaten dugu bakarrik izena<br />

duenaz izandun ere badela?-, ezin izan zioten auziari erantzun onargarri bat eman?<br />

Erantzunaren alde bat aurreratuko dugu sarrera hon<strong>eta</strong>n: Kojèvek dioenez,<br />

filosofo horiek ez zuten behar bezala aintzat hartu gizakiek denboran idatzi nahiz<br />

pentsaturiko mintzoak direla dauzkagun mintzo zentzudun bakarrak. Kojèvek Izatea<br />

<strong>eta</strong> denbora identifikatzen dituelarik, ez du Izatea historiko egiten, eszeptikoek,<br />

10


erlatibistek <strong>eta</strong> historizistek bezala. Izatea ez dago denboraren baitan, denboran<br />

gaindi sortu, hazi <strong>eta</strong> desagertzen den oilo bat bezala. Izatea bera baita denbora.<br />

Ikusiko dugunez, <strong>Kojèveren</strong> ustez, giza ekintzak Izatearen denboraren<br />

norabide naturala iraultzen du, etorkizunaren nagusitasuna ezarriz. Giza denboran,<br />

Izatea ez da ari, espazio naturala bezala, soilik orainaldian, giza jardueraren orainaldia<br />

etorkizuneko proiektu baten gauzatzea baita. Zelakoa da. Baina, etorkizunaren<br />

presentzia erreala Izatearen baitan? Zergatik esan dezakegu etorkizuna, iragana bezala,<br />

Izatearen ezereza ere badela? Galdera hauei ere erantzungo diegu bigarren atal hon<strong>eta</strong>n.<br />

3-“Liburua” izeneko atalean, hirugarrenean, <strong>Kojèveren</strong> ideiarik ospetsuena<br />

aztertuko dugu, “historiaren amaiera” delakoa (errusiar teologian, sortu zenez geroztik,<br />

erabat arrunta izan omen den gaia, bestalde). <strong>Kojèveren</strong>tzat, izan ere, <strong>egia</strong> denbora<br />

baldin bada, Izatearen hitzezko ulerkuntza zehazki, orduan <strong>egia</strong>k, <strong>egia</strong> azaltzen duen<br />

Izateak, <strong>eta</strong> historiak berak, mugatuak izan beharko dute. Historia unibertsala ere<br />

amaituko da beraz, edo amaitua da honezkero.<br />

Zein da baina denbora historikoaren azken unea? <strong>Kojèveren</strong> ustez, jakintza<br />

absolutuaren agerpena Liburu batean. Horixe izan da, edo izango, etorkizunik<br />

gabeko unea, jadanik denborazkoa ez dena. Zeren, filosofia denboran aldatzen<br />

baldin bada, giza denboran baldin badago, historian..., jakintza biribila, ostera,<br />

historiaz at dago jadanik. Eternitatea bera izan daiteke agian, bere buruari berak<br />

azaldua <strong>eta</strong> agertua. Egia, alde horr<strong>eta</strong>tik, denborak sorturiko eternitatea litzateke.<br />

Ikusiko dugu zelan, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, Hegel baino arinagoko filosofoek,<br />

denbora <strong>eta</strong> duguna aztertzearren, abstrakzioz aritu behar izan zuten. Berez, ezin baitira<br />

errealitatea <strong>eta</strong> denbora bereizi: duguna denboran da, <strong>eta</strong> denbora erreala da.<br />

<strong>Denbora</strong>ren, alde batetik, <strong>eta</strong> errealitatearen, bestetik, azterk<strong>eta</strong> filosofikoa<br />

ahalbidetzeko bereizi izan dituzte; horrela, denboraren baitan dagoenaz abstrakzio egin<br />

ondoko denbora aztertu dute. Horregatik nagusitu izan da denbora kosmikoaren<br />

azterk<strong>eta</strong>: gu bagaramatzanana, guk sortua ez dena.<br />

Hegel baino lehenagoko filosofian, kontzeptua errealitatearen aurrez aurre<br />

zegoen, halaber denbora. Platonen ideia ontzi hutsa zen, bera ez bezalako izaki batek<br />

11


eterikoa, kanpora begiratzen duen giza kontzientziaren aldeari kanpotik azaltzen<br />

zaiona. Honi Kojèvek “denbora abstraktua” deritzo, ez “denbora”. Eta abstraktua da<br />

nahitaez denbora, <strong>egia</strong> bezalaxe, giza denborak diraueino.<br />

Zer gertatuko da ordea jakintza absolutua etortzean, historia amaitzean, giza<br />

denbora ahitzean? Zelan gauzatuko da amaiera hori?<br />

Geroaldian jarri ditugu galderak, <strong>eta</strong> balizkotzat jo dugu historiaren amaiera,<br />

Kojèvek berak, zenbait testutan, paradoxen zale handia baitzen, historia <strong>eta</strong> gizatasuna<br />

bera burututzat eman bazituen ere.<br />

4-“Heriotza” izeneko laugarren atalean aztertuko dugunez, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n,<br />

jakintza sistema ben<strong>eta</strong>koa edo <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> osoa adierazten duen edo adieraziko duen<br />

Liburuaren edukiaren oinarria, heriotza da. Atal hon<strong>eta</strong>n, beste atal batzu<strong>eta</strong>n jorraturiko<br />

zenbait gai heriotzari lotuko dizkiogu. Esate baterako, ea nolatan sor ditzakegun<br />

gizakiok <strong>egia</strong> adieraz dezaketen mintzoak; edota zer harreman ote duen zehazki “zakur”<br />

berbak zaunka dagien zakur errealarekin; edota zer harreman nire ahoak ebakitako<br />

hotsak, gutxi gorabehera neuk nahi bezala interpr<strong>eta</strong>tzeko gai den solaskidearen<br />

gogoarekin. Halaber, azalduko dugu <strong>Kojèveren</strong> ustez zein erlazio duen <strong>egia</strong>z jabetzeko<br />

giza ahalmenak gizakiaren beraren hilkortasunarekin.<br />

Izan ere, <strong>Kojèveren</strong>tzat, mintzoa filosofikoki azaltzea, edo gizakiaren berri<br />

ematea, hiztun den heinean, heriotza inolako aitzakiarik gabe onartzea da, heriotzaren<br />

esanahia <strong>eta</strong> indarra noraino heltzen diren ahalik <strong>eta</strong> zehaztasun zorrotzenaz<br />

deskribatzea. Eta hori, <strong>Kojèveren</strong> ustez, Hegelen aurreko filosofoek ez zuten behar<br />

bezala egin; <strong>eta</strong> ez da harrigarria, heriotza baita, <strong>Kojèveren</strong>tzat, ikaragarriena; hortaz,<br />

heriotza goitik behera onartzea da adorerik tinkoena eskatzen duena. Heriotzaren<br />

zinezko onarpenaren ondorioz, bestalde, Kojèvek Aristotelesen sistema erabiliz<br />

ezinezkoa dena egin ahal izan du, al<strong>egia</strong>, mamutarena bezalako galduriko espezie baten<br />

kontzeptuaren iraupena gizakiongan filosofikoki azaldu.<br />

5-Bosgarrenean, “Magiatik filosofiara” izenekoan, gauzen, esentzien, morfemen<br />

<strong>eta</strong> adieren ezaugarriak aztertuko ditugu, ezinbestekoa baita <strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong> denboraren<br />

arteko harremana artez ulertzekotan. Gure munduan, katu naturala bezain erreala da<br />

12


“katu” izena; biak ikus daitezke, entzun, uki. Katuaren esentzia katu naturalean<br />

existitzen den bezala existitzen da katuaren adiera katu morfeman.<br />

Lehen Kojèvek ez bezala, bigarren Kojèvek dio, gauzaren esentzia, iraun ahala,<br />

<strong>eta</strong> soilik iraute hori dela medio, gauzaren existentziatik bereizten dela. Adierek ere<br />

irauten dute, nolabait, are morfemaren bati loturik ez direnean ere. Atal hon<strong>eta</strong>n,<br />

<strong>Kojèveren</strong> bidez aztertuko duguna izango da ea non, noiz <strong>eta</strong> nola dirauten gauzazko<br />

existentziatik desitsatsiriko esentziak <strong>eta</strong> morfematik bereiziriko adierak. Zein izaera<br />

dute adierek <strong>eta</strong> esentziek halako egoera berezian? Zer gertatzen zaio katuaren<br />

esentziari, jadanik bere existentziatik bereizirik baina oraindik katu morfemari lotu gabe<br />

dagoelarik? Esan izan da esentzia huts nahiz adiera huts gisa dirauela hain zuzen ere.<br />

Baina nolakoa da zehazki “iraupen” hau? Eta zein dira adiera hutsaren <strong>eta</strong> esentzia<br />

hutsaren arteko harremanak? Erabakigarriak baitira auziok, bizi garen mundua mintzoz<br />

ulertu ahal izateko, <strong>eta</strong>, mundu honen baitan, mintzozko geure bizimodua ulertu ahal<br />

izateko.<br />

6-Seigarren atalean helduko diogu azkenik tesiaren izenburuak agintzen duen<br />

gaiari, hots, <strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong> denboraren arteko harremanari.<br />

Aurrena, bada atal hon<strong>eta</strong>n zenbait arazo eguneroko bizitzan zentzumenen bidez<br />

jasotzen dugunari oso lotua. Esate baterako, nola dirau katu errealak, bere existentzia<br />

enpirikoko une jakin baten <strong>eta</strong> existentzia horren beraren hurrengo unearen artean?<br />

Bestela: pitxer bat dugu osorik mahai gainean. Erori <strong>eta</strong> hautsi egin da. Lehen osorik<br />

zegoen baina orain hautsita dago. Zer gertatu da osorik izan den azken unearen <strong>eta</strong><br />

hautsirik den lehenbiziko unearen artean?<br />

Hurrena, Kojèvek eragozpen filosofiko batzuei aurre egin beharko die. Filosofo<br />

askok uste izan baitute izena gutxiago dela izana baino, errealitate naturalak asko<br />

galtzen duela mintzora igaro ahala.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, <strong>egia</strong> izan dadin, izenak izana oso-osorik adierazi behar du.<br />

Eguneroko hizkuntzan “izena izanari dagokiola” esaten dugu. Kojèvek onartu egiten du:<br />

izana izen bilakatzen da. Nola gertatzen da hori baina? Errusiarraren esan<strong>eta</strong>n,<br />

“abstrakzio orokortzaile” deitzen duenaren bidez. Hain zuzen, seigarren atal hon<strong>eta</strong>n<br />

13


abstrakzio orokortzaile hori zertan den aztertuko dugu, hau da, zerekiko <strong>eta</strong> nola egiten<br />

den abstrakzioa, <strong>eta</strong> zergatik esaten duen Kojèvek abstrakzio horrek “orokortzen” duela.<br />

Izena <strong>eta</strong> izana ezin direla bat etorri aldarrikatzen dutenek, Kojèvek proposatu<br />

<strong>egia</strong>ren aukera filosofikoa eragozten dute. Kojèvek onartzen du izen bat sortzean, izen<br />

horri loturiko gauzari dagozkion denboraz <strong>eta</strong> espazioaz abstrakzio egiten dela, baina<br />

uste ustel zabaldu bat eztabaidatuko du, al<strong>egia</strong>, izen bat sortu ahal izateko denboraz <strong>eta</strong><br />

espazioaz gainera beste zenbait osagaiz ere abstrakzio egin behar dela.<br />

Kojèvek onartzen du kontraesanezkoa dirudiela onartzea, alde batetik, izena<br />

gauza osoari egokitzen zaiola, <strong>eta</strong>, bestetik, izena gauzari egokitzean gauzaren zenbait<br />

osagai kendu egiten direla. Kojèvek honela saihestuko du itxurazko kontraesan hau:<br />

izena, dagokion gauza morfema bati lotzearen emaitza da; aurretik, hori bai, gauza<br />

dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> dirauen aldi tartetik bereizia izan da, baina, hala ere, denboraz<br />

<strong>eta</strong> espazioaz kanpo, bere horr<strong>eta</strong>n osorik utzia. Al<strong>egia</strong>, prozesu orokortzaile horr<strong>eta</strong>n<br />

gauzak ez du galtzen dagozkion kokagunea <strong>eta</strong> aldi tartea baino.<br />

Kojèvek oroitaraziko digu, espazio <strong>eta</strong> denbora ororen gunea edo batasun<br />

integratua, filosofiak oro har onartu duenez, gauzaren “banakotze hastapena” dela.<br />

Horrela, balirudike Kojèverekin batera onartuz izena <strong>eta</strong> izana bat etor daitezen<br />

ezinbestekoa dela izana berari dagozkion kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte<strong>eta</strong>tik bereiztea, halaber<br />

onartzen dela izana bere “banakotasunetik” beretik ere bereizi beharra dagoela.<br />

Filosofiak <strong>eta</strong> sen onak diotenez, espazio geometrikoan puntu desberdin<br />

infinitu dago, beren eduki propioari nahiz ben<strong>eta</strong>ko izaerari dagokionez aldiz berdin-<br />

berdinak direnak, soilik beren kokapena dela medio bereizten baitira. Era berean,<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, izaki bakar <strong>eta</strong> bera existi daiteke hala izen baten adiera gisa, nola<br />

gauza baten esentzia gisa, ale kopuru handi batean mamiturik, soilik beren existentzien -<br />

magiko zein natural- kokagune <strong>eta</strong> aldi tartea kausa desberdintzen direnak.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, auzia ikusteko era hau luzaroan izan da egokitzat hartua.<br />

Haatik, garai batean, adiera bakar <strong>eta</strong> berari dagozkion edo esentzia bakarra <strong>eta</strong> bera<br />

duten gauzen anitzak zailtasunak sortu zituen. Zailtasunok soluzionatu nahian, izenen<br />

gainean hitz egin izan da Kojèvek kontraesanezkotzat jotzen duen era batez.<br />

14


Kojèvek onartzen du espezie bereko ale desberdinak ez direla inoiz guztiz<br />

identikoak; <strong>eta</strong> ez direla soilik desberdintzen bakoitzaren kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteagatik.<br />

Batetik, aldak<strong>eta</strong> indibiduala ezin da ukatu; <strong>eta</strong>, bestetik, katuaren adiera, katu<br />

espeziearen definizioa, berez bat <strong>eta</strong> bakarra, <strong>eta</strong> osoa, ezin zaie katu bakoitzaren<br />

berezitasunei egokitu.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, horixe da izen orokorra edukiaren aldetik dagozkion gauza<br />

partikularrak ez bezain aberatsa dela dioen ideia zabalduaren jatorria, hots, gauzaren<br />

zenbait ezaugarriz ere abstrakzio egiten dela izen bilakatzen denean, ez soilik gauza<br />

konkretua dagoen kokaguneaz <strong>eta</strong> dirauen aldi tarteaz.<br />

Kojèvek garbi dauka: arraza bateko katuen neurria aldatu egiten bada, ezin da<br />

aldak<strong>eta</strong> horren abstrakzioa egin arraza horri legokiokeen izena sortzeko orduan.<br />

Horrela, katuaren definizioak katuen neurriari buruzko aipamen bat ekarri beharko du.<br />

Gainera, neurri horren aldak<strong>eta</strong> arraza horrek zehazturiko muga batzuen baitan gertatzen<br />

da ezinbestean. Horrenbestez, katuaren definizioak osagai bat izan beharko du bat<br />

etorriko dena ez soilik neurriarekin oro har, baizik orobat neurri horren aldaketen<br />

mugekin. Halatan, ezin da esan izena sortzerakoan aldaketon abstrakzioa egiten denik.<br />

Ikusiko dugu Kojèvek biologia metriko modernoa erabiliko duela hemen bere<br />

arrazoibidearen alde. Biologoek diotenez, aldak<strong>eta</strong> horiek ez dira arbitrarioak, baizik<br />

lege bati lotuak, lege estatistiko zehatz bati, matematikoki adieraz daitekeena, “Gaussen<br />

funtzioa” edo “Gaussen kurba” deitzen denaren bidez. Aldak<strong>eta</strong> indibidualak, beraz,<br />

lege orokor baten baitan koka daitezke.<br />

7- “Politika” izeneko zazpigarren atalean, <strong>Kojèveren</strong> “Tyrannie et Sagesse”<br />

testua oinarri hartuta, filosofo guztiek erabaki behar izaten duten auzi baten ingurukoak<br />

aztertuko ditugu, al<strong>egia</strong>, ea filosofoak kontzeptu orokorren eremutik jaitsi <strong>eta</strong> errealitate<br />

konkretuari, errealitate politikoari esate baterako, aurre egin ahal <strong>eta</strong> nahi ote dion.<br />

Hogeita hamarreko hamarraldiko Introduction à la lecture de Hegel-en<br />

Kojèvek Hegel ben<strong>eta</strong>ko jakintsu orojakile legez aurkeztu zuen; baina 1952ko<br />

15


“Tyrannie <strong>eta</strong> Sagesse”n, aldiz, jankintsu orojakilea oraingoz ideal filosofiko<br />

hutsa dela dio, <strong>eta</strong> ez, politikoa bezala, errealitate historiko bat. Atal hon<strong>eta</strong>n,<br />

hortaz, definizioaren araberako filosofoa hartuko dugu aintzat, hau da, <strong>egia</strong> <strong>eta</strong><br />

jakituriaren bila dabilena, <strong>eta</strong> ez jadanik aurkitua duena.<br />

Izan ere, definizioz, filosofoa ez da <strong>egia</strong>ren, jakituriaren, orojakintzaren,<br />

gogobet<strong>eta</strong>sunaren jabe, baina, hala ere, aurreratuago dabil jakituriarantz daraman<br />

bidean, ez-filosofo oro, “profano” oro, politikoa barne, baino. Definizioz, halaber,<br />

filosofoak bizitza eman beharko luke jakituriaren bila.<br />

Definizio bikoitz hon<strong>eta</strong>tik abiaturik, Kojèvek itauntzen du ea filosofoak<br />

hiritarren gobernamenduan parte hartu ahal <strong>eta</strong> nahi ote duen, politikoari aholku<br />

konkretuak emanez zehazki.<br />

Auzi honen zailtasuna egitate honi dagokio: gizakia denboraren beharrean da<br />

hausnartu nahiz aritzeko, <strong>eta</strong> haren denbora mugatua da. Horrenbestez, aukeratu<br />

beharra dago. Filosofoak, definizioz, bere bizitza osoa <strong>egia</strong> bilatzeari emango<br />

omen dio; bere helburu gorena <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> jakituria bilatzea denez, <strong>eta</strong> hori filosofoak<br />

definizioz ez duenez inoiz burutzen, bilatze horrek filosofoaren denbora guztia<br />

hartzen du. Ordea, denbora behar da halaber, estatu kontu<strong>eta</strong>n aritzeko.<br />

Ganorazko gobernamendu batek ere agintariaren denbora osoa bereganatzen du.<br />

Gainera, <strong>egia</strong> teoriaren bidez lortzen omen da, kontenplazioaren bidez.<br />

Halatan, ez luke ezinbesteko loturarik ekintzarekin, <strong>eta</strong> filosofoa, nolabait, mundu<br />

historiko <strong>eta</strong> politikotik bereiz biziko omen da. Honi loturik, beraz, beste<br />

eztabaida bati ere aurre egin beharko diogu <strong>Kojèveren</strong> eskutik: esan ohi da<br />

politikoak gizaki guztiek bere ongintzengatik maita dezaten bilatzen duela, <strong>eta</strong>,<br />

filosofoak, berriz, aski duela gutxi batzuek bere perfekzioa mirets dezaten.<br />

Kojèvek ez du uste hori onartzen.<br />

Filosofoek batzu<strong>eta</strong>n idatzizko aholkuak eman izan dizkiote agintariei. Hauek<br />

ez diete jaramonik egin, beren eguneroko jardunean ez dituzte aintzat hartu.<br />

Filosofoek ez dute porrota txarto hartu, denbora larregi kendu ez dien bitartean.<br />

Haatik, aholku politikoak emateaz filosofia zokoratzeraino arduratu izan direnak,<br />

16


txarto hartu izan dute aholkuon baztertzea, uste izan baitute beren denbora galdu<br />

egin dutela.<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat Historia ez da denborazko egintzak <strong>eta</strong> pentsamenduak<br />

denboran txertatzea baino, <strong>eta</strong>, ondorioz, <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> osoaren atal duzu Historia.<br />

Kojèvek dioenez, historiak zentzu bat duela, aurrerapen historiko bat dagoela<br />

onartzen duenak, historia berez amai daitekeela ere onartu beharko du. Gainera,<br />

erabateko <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> jakituria, besteak beste, historia integralaren azalpen nahiz<br />

ulerpenetik sortzen da. Hau mintzo koherente <strong>eta</strong> biribil batean gauzatzen da, datu<br />

<strong>egia</strong>ztagarri<strong>eta</strong>tik abiatuz pentsamendu arrazional logikoaren aukera guztiak<br />

agortzen baititu.<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, Alexandro Handia izan da gobernaririk handiena,<br />

Mendebaldean behintzat; bestalde, Alexandro Aristotelesen ikasle izan zen,<br />

Aristoteles Platonena, <strong>eta</strong> Platon Sokratesena. Alexandro antzinako hiriaren<br />

zurruntasuna <strong>eta</strong> estutasuna askatzen <strong>eta</strong> zabaltzen saiatu zen.<br />

<strong>Kojèveren</strong> itauna: nolatan gertatu ote zen hain zuzen ere nazio estatu<br />

bateko, <strong>eta</strong> ez polis bateko buruzagiak, Grezian <strong>eta</strong> Ekialdean molde<br />

tradizionaleko menperakuntza politiko unilaterala ezartzeko oinarri etniko <strong>eta</strong><br />

geografiko aski zuena, kontzebi zezan estatu ben<strong>eta</strong>n unibertsalaren ideia, edo<br />

konkistatzaileak <strong>eta</strong> konkistatuak elkartuko zituen inperioarena? Ideia politiko<br />

hori guztiz berria zen. Zergatik onartu zuen monarkia herentziaz jasoriko<br />

Alexandrok erbestea? Zergatik ahalegindu zen biologikoki batzen bere sorterriko<br />

noblezia garailea <strong>eta</strong> menperatuak? Zeren ez baitzituen konkistaturiko eremuen<br />

gainean bere arraza zein aberria erreinarazi; aitzitik, bere arraza disolbatu zuen,<br />

<strong>eta</strong> bere aberria bera politikoki ezabatzen saiatu zen. Nolatan baina?<br />

8- Zortzigarren atalean, zeinak “Ispilua” baitu izena, <strong>egia</strong> osoa gauzatzeko<br />

orduan Kojèvek aurkitzen duen eragozpen baten berri emango dugu. Onartu behar<br />

baita <strong>egia</strong>ren adieraztea zailtasunez josirik dagoela. Kojèvek aitortzen duenez, berak<br />

kale egin du: ez baita heldu ispiluaren funtsa zertan den osotoro ulertzera. Platon<br />

behin <strong>eta</strong> berriro ahalegindu zen ispiluaren esentziara hurbiltzen, arrakastarik gabe;<br />

orobat Kojève.<br />

17


Filosofiak larritasunez egin izan dio aurre ispiluaren enigmari: azken batean,<br />

“teoria”, etimologiaren arabera, ez da ikuspen bat baizik, <strong>eta</strong> b<strong>egia</strong> funtsean ispilu bat,<br />

ikusten duena berragerrarazten baitu. Bestalde, ispiluko isla, berregiten duen gauza ez<br />

bezalakoa da, gauzaren eskuina irudiaren ezkerra baita, <strong>eta</strong> islaren eskuinak gauzaren<br />

ezkerra berragerrarazten baitu. Gainera, Platonen mito<strong>eta</strong>n ezkerra okerra edo gaizkia<br />

da, <strong>eta</strong> eskuina zuzena <strong>eta</strong> ongia. Halatan, Kojève aztoratu egiten da islek nolabait gauza<br />

oker <strong>eta</strong> alderantzika dezaketelako, ona txar bilakaraziz <strong>eta</strong> gaizkia ongi gisa irudikatuz.<br />

18


1-ASKATASUNA ETA DENBORA: ONTOLOGIA<br />

OINARRIZKOA<br />

<strong>Kojèveren</strong> filosofia obra osoan gaindi, giza askatasuna egitate bat da. 1<br />

Bestalde, filosofía ororen mamia <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> denboraren arteko harremana da<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat. Izan ere, filosofoak <strong>egia</strong>ren bila ibili izan dira beti, aurkitutzat eman<br />

izan dute maiz, <strong>eta</strong> hitzez, kontzeptuen bitartez, adierazi nahi izan dute. Baina <strong>egia</strong>,<br />

agertzekotan, mundu historikoan ageri denez, beharrezkoa da lehenaz <strong>eta</strong> geroaz,<br />

bilakaeraz, azken batean denboraz, hitz egitea. Egia <strong>eta</strong> errealitatearen arteko<br />

harremanak gaitzat hartuz gero, nahitaezkoa da <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> denboraren artekoak ere azal<br />

ditzagun. 2<br />

Eta <strong>egia</strong>, hitzaren zentzu zehatzenean, edo filosofia tradiziorik<br />

beneratuenean, ukaezina <strong>eta</strong> aldagaitza da: nonahi, edozeinentzat, beti <strong>eta</strong><br />

ezinbestean da <strong>egia</strong>. 3 Filosofia klasikoaren arabera eternala da, ez denborazkoa.<br />

Ordea, aurkitzekotan, noizbait zehatzen batean aurkitzen dugu <strong>egia</strong>, <strong>eta</strong> denboran<br />

zehar existitzen da, gizakia dela medio existitzen baita. Ondorioz, <strong>egia</strong>z oldoztu ahal<br />

izateko beharrezkoa izango da denbora <strong>eta</strong> eternitatea ere aintzat hartzea, edo<br />

denbora <strong>eta</strong> denbora ez dena. 4<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez denboraren, <strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong> eternitatearen artean, ez dago<br />

funtsean zazpi lotura posible baizik. 5<br />

Aurrenekoa Platonek azaldua: <strong>egia</strong> ez da eternitatea, baina bai eternala.<br />

Eta <strong>egia</strong> eternala beste zerbaitekin dago harreman<strong>eta</strong>n, beste zerbaiti dagokio:<br />

eternitateari hain zuzen ere. (Aurrean daukadan Matxitxakoko faroa existitu egiten<br />

da, baina ez da Existentzia. Era berean, “bi gehi bost berdin zazpi” <strong>egia</strong> eternala izan<br />

liteke agian, baina ez eternitatea.) Platonek gaineratzen du eternitatea denboraz at<br />

dagoela, <strong>eta</strong> horr<strong>eta</strong>ntxe erabakitzen da hain zuzen ere bigarren aukerarekiko<br />

desberdintasuna.<br />

19


Izan ere, bigarren ikuspuntuarentzat ere <strong>egia</strong> eternala da <strong>eta</strong> eternitateari<br />

dagokio. Baina eternitatea denboran bertan dago kokatua. Jarrera hau Aristotelesena<br />

litzateke.<br />

Hirugarren jarrera, absurduena <strong>Kojèveren</strong>tzat, eszeptikoena dugu:<br />

denboran murgildua omen dago <strong>egia</strong> aldakorra. Ez-filosofikotzat jotzen du Kojèvek<br />

gaur egungo euskal pentsalari ia guztientzat egokiena den aukera. <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n,<br />

aldiz, eszeptizismoak ezinezko bilakatzen du filosofía oro, <strong>egia</strong>ren muina<br />

deuseztatzen duelako: denborazko <strong>egia</strong> berez baita aldakorra. Ez legoke, beraz,<br />

erabateko <strong>egia</strong>rik, ben<strong>eta</strong>ko jakituriarik. Hau guztiau guztiz onartezina zaio<br />

Kojèveri, bere <strong>egia</strong>ren itzala da. Kojèvek ezin du ikuspuntu hau bere <strong>Jakintza</strong>-<br />

Sistema bakar-osoan integratu, egotzi egiten du.<br />

Laugarrena, Kantek “dogmatismo” izendatu zuenari dagokio: hemen <strong>egia</strong><br />

eternala da, baina denborazkoari zaio lotzen, <strong>eta</strong> ez, Kantenean bezala, denborari<br />

soilik. Descartes <strong>eta</strong> gainerakoen “jaiotzatiko ideien” baieztapenak sartzen ditu<br />

hemen Kojèvek. Absurdua <strong>eta</strong> baztergarria iruditzen zaio Kojèveri. Ez, ordea,<br />

eszeptizismoa bezain absurdua.<br />

Bosgarrena Parmenides <strong>eta</strong> Spinozarena da. Honen arabera, <strong>egia</strong><br />

eternitatea bera da <strong>eta</strong> ez zaio ezeri lotzen. Hortaz, inola ere ez zaio denborari lotzen.<br />

Ezin zaio eternitateari lotu, bera baita eternitatea.<br />

Seigarrena Kantena da, <strong>eta</strong> honentzat, Platonentzat <strong>eta</strong> Aristotelesentzat<br />

bezala, <strong>egia</strong> eternala da, ez da eternitatea, <strong>eta</strong> beste zerbaiti dagokio. Baina<br />

Platonentzat <strong>eta</strong> Aristotelesentzat beste hori eternitatea baldin bazen, Kantentzat,<br />

berriz, denbora da. <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, Platonen <strong>eta</strong> Aristotelesen jarrera antzinako<br />

paganoa, modernizatu <strong>eta</strong> judu-kristautu egiten du Kantek.<br />

Parmenidesen <strong>eta</strong> Spinozaren ikuspuntua ezinezkoa <strong>eta</strong> eroa iruditzen zaio<br />

Kojèveri. Platonena, Aristotelesena <strong>eta</strong> Kantena, aldiz, posiblea baina eskasa.<br />

Zazpigarren ikuspuntuaren arabera, azkenik, <strong>egia</strong> ez zaio ez eternitateari<br />

ez denborari lotzen, <strong>eta</strong> ez da eternala. Egia denbora bera da. Bosgarrena bezala,<br />

20


identifikazio bat da. Hau da aukera ona, <strong>Kojèveren</strong> iritzirako. Hegelek <strong>eta</strong><br />

Heideggerrek antzeman zioten, baina ez ordea behar bezala garatu. Kojèvek bere<br />

gain hartuko du lan hori. Egia esentzial <strong>eta</strong> erabakigarria, horrenbestez, denbora bera<br />

da.<br />

Has gaitezen, bada, Platonekin. 6<br />

21


1-a- PLATON<br />

Platonentzat ikusmen eremua, sentipenen bidez geureganatzen dugun<br />

mundua, aldakorra da berez, denborazko izakia al<strong>egia</strong>. Bestalde, sentipenen<br />

munduaz at ez dago aldak<strong>eta</strong>rik: ikusmen eremua ez baita soilik denborazkoa, baizik<br />

denbora bera. Egia, aldiz, ez da berez aldatzen. Beraz, denborazkoa ez den beste<br />

zerbait da (ez dago denboraren barruan, ez da sortzen hazten heltzen hiltzen), <strong>eta</strong><br />

denboraz bestelakoa litzateke halaber (<strong>egia</strong> ez genuke hortaz Platonenean denbora<br />

bera). <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, tentazioa izango zukeen apika Platonek Parmenidesek<br />

bezala esateko <strong>egia</strong> eternitatea dela. Baina ez zuen esan, uste baitzuen izena, hitz<br />

adieraduna, logos-a, izenaz bestelakoa den zerbaiti dagokiola. Aurrera dezagun<br />

Kojève ez datorrela bat Platon <strong>eta</strong> bere oinordekoekin, Kant barne, beren filosofiek<br />

dakartzaten ondorio antropologiko desatseginak direla medio (giza askatasunaren<br />

ukoa funtsean), besteak beste. Egia kontzeptuzkoa ez da eternitatea, dio Platonek. Ez<br />

da eternala baizik. Ondorioz, beharrezkoa da hausnar dezagun <strong>egia</strong> eternalak<br />

denbora <strong>eta</strong> eternitatearekin dauzkan harremanen gainean. 7<br />

Platonek badaki gizaki errealak adiera duten hitzak esaten dituela.<br />

Horrenbestez, adierak, <strong>eta</strong> adierek osatzen duten <strong>egia</strong>, denboran daude, nahiz <strong>eta</strong>,<br />

funtsean, ez diren denbora bera. Aldatzen den gizakiaren ahotan daude, baina ez dira<br />

aldak<strong>eta</strong>. Aldak<strong>eta</strong> ez den beste zerbait da <strong>egia</strong>. Ordea, hemen zera hartu behar dugu<br />

kontuan: batetik Parmenides <strong>eta</strong> Spinozarentzat, <strong>eta</strong> bestetik Hegelentzat <strong>eta</strong><br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, <strong>egia</strong> soilik bere buruari lotzen bazaio, Platonen ust<strong>eta</strong>n, aldiz, beste<br />

zerbaiti, eternitateari hain zuzen ere, zaio lotzen. Egia eternala da, <strong>eta</strong> eternitateari<br />

dagokio, hortaz. Aristotelesek ere horixe bera esango du. Kantek, haatik, <strong>egia</strong><br />

eternala beste zerbaiti dagokiola onartuko du, baina beste hori Kantenean denbora<br />

izango da, ez eternitatea. 8<br />

Gainera, Platonek dio eternitateak nahitaez egon behar duela denboraz<br />

berex. (Aristotelesek, aldiz, eternitatea denboran berean kokatuko du.)<br />

Bestalde, mintzoen adierek, esanahiek, <strong>egia</strong> nolabait adieraz dezaten, ez da<br />

bizitzan barrena gertatzen den gauza bakarra. Ezta mintzook bizitza bera <strong>egia</strong>zki zer<br />

22


den adieraztea ere. Izan ere, denboraren joaneko edozein un<strong>eta</strong>n ager baitaiteke <strong>egia</strong>.<br />

Ordea, Platonen iritziz, <strong>egia</strong>rekin harreman<strong>eta</strong>n dagoen eternitatea beti berbera da;<br />

<strong>eta</strong> erlazio bera du beti <strong>egia</strong>k eternitatearekin. Horrenbestez, gizakiak munduan <strong>eta</strong><br />

denboran bizi dituen une guzti<strong>eta</strong>n gerta daiteke denboraz at dagoen<br />

eternitatearekiko, eternitate bakar <strong>eta</strong> berarekiko, erlazio berbera. 9<br />

Kojèvek Hegelen filosofía ateismotzat du: hots, azken hitza, <strong>egia</strong>, zientzia<br />

osoa, ez da munduan dagoen gizakiarena baizik. Aitzitik, <strong>egia</strong> ben<strong>eta</strong>ko hitzen<br />

adierez berex dagoen zerbaitekiko harreman gisa interpr<strong>eta</strong>tzen den oro, Platonek<br />

egin bezala, hots, jakintza <strong>egia</strong>zkoan transzendentziaren bat sartzen dugun oro,<br />

monoteismoa dugu. Kristautasuna platonismoaren aldakia da: biek onartzen dute<br />

transzendentzia bakar bat. Gizakiaz landa dagoen horri “jainko” deitu zioten<br />

kristauek. Platonek ere “en”, “agathon”, “theos”, deitu zion. 10 Baina izenak ez du<br />

garrantzirik. Dakusagun zer den <strong>Kojèveren</strong> iritziz hemen ben<strong>eta</strong>n erabakitzen dena.<br />

Lehenik, derragun <strong>egia</strong> dioen mintzoa denboran barrena errepika daitekeela.<br />

Baina errepikapenak ez du mintzoa aldatzen, <strong>eta</strong> eternitatearekiko bere harremana<br />

ere ez du aldatzen: hau da, errepikatzearekin ez da deus ere aldatzen.<br />

Dakusagun orain nolakoa den <strong>egia</strong> eternalaren <strong>eta</strong> eternitatearen arteko<br />

harremana. Harreman hori, Kojèvek dioenez, ez da denborazkoa, eternala baino.<br />

Baina harremana da, al<strong>egia</strong>, bi gauza desberdinen arteko erlazioa. Erlazio hori,<br />

beraz, ez dago denboran. Eta bikoitza da. Izan ere, denboran dagoen mintzo eternala,<br />

azken hitza, <strong>egia</strong> dioen morfema, bere adieraren bitartez agerrarazten duen<br />

eternitateraino igotzen da, alde batetik. Eta, bestetik, adieraren bitartez eternitatea<br />

jaitsi egiten da <strong>egia</strong>zko mintzoraino, eternitateak ematen baitio ben<strong>eta</strong>kotasuna,<br />

soinuzko errealitate aldakor hutsa baino ez zenari. Izenik gabe, ez legoke<br />

eternitaterik denboran, <strong>eta</strong>, ondorioz, ezingo luke gizakiak eternitatea bereganatu.<br />

Baina eternitate barik izenak ez luke ben<strong>eta</strong>ko adierarik, ez luke gizakia denboraz<br />

<strong>eta</strong> aldak<strong>eta</strong>z at igoko: ez legoke <strong>egia</strong>rik gizakiarentzat. 11<br />

Adibidez: “zakur” hitzak zakurraren esentzia adierazten du, <strong>eta</strong> hitz hori<br />

edukiko ez bagenu, gizakiok ez genuke aipatu esentzia geureganatu ahalko. Baina<br />

<strong>egia</strong>zko zakurrak gauzatzen du “zakur” hitza; zakurrak ahalbidetzen du esaldi batean<br />

23


“zakur” hitza erabil dezagun : “ilez estaliriko animalia lau hankaduna da zakurra...”<br />

Honela, izenetik izanera goaz, hitzetik gauzara al<strong>egia</strong>, <strong>eta</strong> gauzatik hitzera itzultzen.<br />

Eta Platonentzat erlazio bikoitz horixe bera da <strong>egia</strong>, errealitatearen azken azalpena.<br />

Gainera, <strong>egia</strong> ez da erlazio bikoitz hori baino: <strong>egia</strong> eternala soilik eternitatearekin<br />

erlazionatzen da, <strong>eta</strong> eternitatea soilik <strong>egia</strong>zko mintzoaren bitartez da ageri.<br />

<strong>Denbora</strong>n dauden arren, ez dute loturarik ez denborarekin, ezta denboran<br />

dagoenarekin ere. Egia eternalaren <strong>eta</strong> eternitatearen arteko erlazio biribilak<br />

denboraren joana hautsi egiten du. Egiazko mintzoak ezin du aldak<strong>eta</strong> bera<br />

bereganatu. Ez dago <strong>egia</strong>rik denboran, ez mintzo eternala baino lehen, ezta ostean<br />

ere. 12<br />

Egiaren bitartez, denboratik eternitateraino igo gaitezke, ostera denboran<br />

jausteko. Baina erori ondoren ere, igo aurretik ginena izaten jarraitzen dugu. Egiaren<br />

baitan bizitzeko, beharrezkoa da denboraz at bizitzea, biribil eternalean. Erabateko<br />

jakintzaren biribil eternala, denboran dagoen arren, ez dago honi loturik. Eta,<br />

Platonenean, zientziaren osotasunak, absolutua izango bada, eternitatearekin<br />

erlazionatzen den biribil eternala izan beharko du. <strong>Jakintza</strong> teologikoa dugu hemen:<br />

sistema teista transzendentalista <strong>eta</strong> monoteista: <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, denboraz at<br />

dagoen eternitatearekin erlazionatzen den zientzia eternaltzat hartzen du<br />

monoteismo orok <strong>egia</strong>. 13<br />

Platonenean badago joera mistiko bat, <strong>eta</strong> beste bat mistikoa ez dena. Mistika<br />

nabarmena da bere zenbait testutan. Mistikan edozeri buruz hitz egin liteke jainkoaz<br />

izan ezik, esanezina baita. Kojèvek dio sistema mistiko koherente zehatz batean<br />

ezinezkoa dela jainkoaz jainkoa dela esatea ere. Gehienez ere, esan liteke<br />

adierazezina dela. Inefabl<strong>eta</strong>suna estasian, musikan, algoritmo<strong>eta</strong>n ager liteke.<br />

Edozertan mintzoan izan ezik. Hitzez hitz dio Platonek delako en agathon hori<br />

kontenplazio isilean ageri dela. 14<br />

Baina gainerako fenomenoei dagokienez, guztia esan daiteke; hemen zientzia<br />

erabatekoa izatera irits daiteke, denbora mugatua baita, <strong>eta</strong> denboran dagoena<br />

mintzoaren bitartez erabat azal baitaiteke. Ordea, gizakiaren <strong>eta</strong> munduaren<br />

errealitate denborazkoa oso-osorik azaldu ostean, haren mugara iristen gara, hau da,<br />

haraindira. Eta haraindia mintzoaren muga gisa agertzeak berak garbi adierazten du<br />

24


ezin ase gaitezkeela mintzoaz, erabatekoa <strong>eta</strong> ben<strong>eta</strong>koa bada ere. Eta hemen<br />

isiltasun mistiko musikazko edo algoritmikoa dugu, hitza ezinbestez atzean utzia<br />

dugula. 15<br />

Kojèvek ondoren aztertzen du mistikoa ez den jarrera teologiko batentzat<br />

zer esan nahi ote duen denboran dagoen mundua <strong>eta</strong> gizona ezagutzeak.<br />

Printzipioz, guztia esan daiteke munduaz <strong>eta</strong> gizonaz. Haatik, denborari <strong>eta</strong><br />

denborazkoari dagokion jakintza moldea ez da erlatiboa baino, doxa al<strong>egia</strong>. Doxa<br />

honek, soilik jakintza eternalarekin erlazionatuz, jakintza hau eternitateari lotzen<br />

baitzaio bere osotasunean, soilik orduan adieraz lezake doxa-k denborazkoaren<br />

gainean beti, nonahi <strong>eta</strong> guztiz onargarria litzatekeen zerbait. 16<br />

Munduari dagokionez, mintzaira teologikoaren arabera munduan gertatzen<br />

direnak <strong>eta</strong> mundua bera kontingenteak direla esan beharra dago: ez dago haiei<br />

buruzko jakintza absoluturik. Baina halako ezusteko batez jainkoaren <strong>eta</strong> bere<br />

borondate sortzailearen burubideak ezagutuko balira, munduaren ben<strong>eta</strong>ko zientzia<br />

baten aurrean geundeke. Mintzaira teologiko sinboliko batez ari beharko bagenu,<br />

munduari buruzko zientzia mundu horrek elementu geometrikoak osagai dituen<br />

heinean baizik ezingo genuke azaldu. Hain zuzen ere, Kantek argi azaldu zigun<br />

algoritmoa mintzo bilakatzeko, ezinbestekoa dela denbora <strong>eta</strong> espazioarekin<br />

harreman<strong>eta</strong>n jartzea. Hemen baztertu dugu, aldez aurretik, denborarekiko<br />

harremana; espazioarekin erlaziona daiteke, <strong>eta</strong> ez besterekin (denboratik kanpoko<br />

espazioa genuke hau). Eta, hain zuzen, geometriaz hitz egin daiteke: “zirkulu”, esate<br />

baterako, izen adieraduna da: zer den adieraz daiteke, algoritmo batez adierazi behar<br />

den espaziotik kanpoko integrala ez bezala, adibidez. Horrenbestez, sistema<br />

teologikoak geometria erreal bat egitura dezake, hots, fisika geometriko bat, <strong>eta</strong> ez<br />

besterik. Alabaina, fisika horren arabera lurra biribila dela esan badezakegu ere, ezin<br />

azal genezake zergatik erakartzen dituen objektu astunak: erakartze indarra, indar<br />

oro bezala, espazio barneko fenomenoa izateaz gainera, denborazko fenomenoa<br />

delako funtsean. Ezin adieraz dezake, beraz, lurraren berezkoa zertan den, lurra den<br />

aldetik, zuhaitzak hazi <strong>eta</strong> gizakiak bizi diren plan<strong>eta</strong> den aldetik. 17<br />

25


Gizakiari dagokionez, egoera berberean gaude haren aurrean jarri orduko. Ez<br />

dago hari dagokion ben<strong>eta</strong>ko zientziarik, ez bada eternitatearekiko erlazioan.<br />

Jainkoaren existentzia azal <strong>eta</strong> froga dezaket: betiereko <strong>egia</strong> eternala da. Ez dezaket,<br />

ordea, eskubide berberaz, neure izatea froga, neure burua jainkoagan mamituriko<br />

ideia eternal baten gisara hartzen ez badut. Neure buruari dagokionez, deus ezin dut<br />

jakin denborazko edo munduko neure izatearen gainean, eternitateari loturiko<br />

jakintza absolutuak berak ezinezko bihurtzen baitu denborazkoari buruzko jakintza<br />

absolutua.<br />

Teologia kristaua hartzen du hemen adibidetzat Kojèvek. Kristaua ben<strong>eta</strong>n<br />

kezkatzen duena da ea munduan (denboran barrena) burutu duen existentziaren<br />

ondoren salbatu edo kondenatuko ote den jakitea. Jainkoa ezagutzera ematen duen<br />

eternitatearen azterk<strong>eta</strong>k argi erakusten du, bestalde, horrelakorik jakitera ez dela<br />

inoiz helduko. Kristauak mistiko izan nahi ez badu, hauxe da, kontzeptuzko<br />

mintzoari erabatean uko egin nahi ez badio, eszeptiko ageriko da ezinbestean bere<br />

denborazko existentziaren aurrean. Zernahi egiteko aukera izango badu ere, ez du<br />

ongi eginaren ziurtasuna sekulan edukiko. (Hala ere, Kojèvek azpimarratzen duenez,<br />

kristautasunak aitortzen du jainkoaren erabakia giza arrazoibideen araberakoa<br />

dela.) 18<br />

Kojèvek honela adierazten du: sistema teologikoan bada jakintza<br />

absolutu bat Bewusstsein edo kontzientziarena, kontzientziak berak bultzatua, baina<br />

ez dago jakintza absoluturik Selbst-bewusstsein edo norberaren kontzientziarena, ez<br />

<strong>eta</strong> Selbst-bewusstsein-ak bultzatua. 19<br />

Aurkez liteke sistema teologikoaren izaera antropologikoa giza<br />

askatasunaren ideiak sistema horr<strong>eta</strong>n zer esan nahi duen azalduz, Kojèvek dioenez,<br />

gizakiari berari baitagokio aipatu ideia; askatasunik gabe gizakia ez baita animalia<br />

hutsa baizik. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, edo “askatasun” hitzak ez du inolako zentzurik,<br />

edo Hegelek azaldu zuen ezeztapena da, edo Descartesek nahiz Kantek zehatz aipatu<br />

gabe gogoan eduki zuten kontzeptua da. 20<br />

Guztiok dugu askatasunari buruzko ideia bat, dio Kojèvek, ez dakigun arren<br />

zer ote den azaltzen. Eta aski dugu ideia hori honako hau esateko: ekintza askea<br />

26


denborazko bilakaeraren marratik berex kokatzen da, nolabait esatearren. Marra<br />

horr<strong>eta</strong>ko puntu batean ageri den hic et nunc delakoa iraganak zehazturik, finkaturik,<br />

mugaturik, dator, <strong>eta</strong> aldi berean geroa mugatzen du. Aldiz, ezin azal daiteke ekintza<br />

askearen hemen <strong>eta</strong> oraina iraganari erreparaturik, ez baitu hartan oinarririk ez<br />

jatorririk. Askatasunez hornituriko izakiak hemen <strong>eta</strong> orainetik bereizteko gauza<br />

behar du izan, haren gainean jarri <strong>eta</strong> haren aurreko jarrerak zehaztu ahal izateko.<br />

Baina tentuz, ekintza askea hemen <strong>eta</strong> orainarekiko loturan garatzen da ezinbestean,<br />

aurrez zehazturiko baldintz<strong>eta</strong>n gauzatzen da. Hots, kontserbatu egin behar da<br />

hemen <strong>eta</strong> orainaren edukia, hemen <strong>eta</strong> orainetik bereizirik egon arren. Baina hain<br />

zuzen ere, sentsazio baten hemen <strong>eta</strong> orainetik bereiziriko pertzepzio baten edukiari<br />

eusten diona ben<strong>eta</strong>ko hitza da, mintzo adieraduna. Honako mahai hau hemen <strong>eta</strong><br />

orainari loturik dago; baina “mahai hau” hitzen adierak beti bat dirau alde <strong>eta</strong> aldi<br />

orotan. Horrexegatik datoz bat hainbeste filosofo, mintzo den izakia baizik ezin<br />

daitekeela libre izan esaterakoan. (Kojèvek, baina. oroitarazten du Hegelek<br />

alderantzizkoa zioela: soilik izaki libreek hitz egin dezakete; hala ere, Hegelek ez du<br />

mintzairaren <strong>eta</strong> askatasunaren arteko lotura hertsi hori hausten.) 21<br />

Kojèvek azpimarratzen du bertutea dialektikaren bidez <strong>eta</strong> dialektika<br />

solasean irakats daitekeela uste duen Platoni dagokionez, bistan dela bere iritziz<br />

ekintza askea <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>zko ezagutza izaera berdinekoak direla; ez direla, beraz, eremu<br />

bakar bateko alderdi osagarri bi baizik. 22<br />

Platonen ust<strong>eta</strong>n <strong>egia</strong> eternala da, lehenik; eternitateari lotzen zaio,<br />

bigarrenik; <strong>eta</strong> denboratik kanpo dago, hirugarrenik. Honako ondoriootara iritsiko<br />

gara, <strong>egia</strong>ren azalpen hau ekintza askeari aplikatuz gero: <strong>egia</strong> doxa nagusi duen<br />

denborazko errealitateari lotzen ez zaion era berberean, ekintza askea ere ezinezko<br />

gertatzen da errealitate denborazkoan. Ekintza askean <strong>eta</strong> ekintza askearen beraren<br />

kariaz, denboraz berex dagoen zerbaiti lotzen zaio gizakia. Halatan, Platonek Er-en<br />

mitoan adierazi bezala: arimak bere patua hautatu egiten du, jaio aurretik. Hautua<br />

delarik, askatasuna ere bada. Baina hautu hau, bilakaerak erabat mugatzen duen<br />

denborazko existentziatik landa burutzen da. Platonek metenpsikosiaren ideia erabili<br />

du bere mitoan: hautua berritu egin daiteke, <strong>eta</strong>, era berean, desberdinak izan<br />

daitezke hautuak. <strong>Kojèveren</strong> ustez, baina, hipotesi honek ez du leku erosorik<br />

Platonen sisteman, denboratik kanpo denak gorabeherarik onartzen ez dituelako<br />

27


sistema horr<strong>eta</strong>n. <strong>Denbora</strong>tik ateko eternitatearen (jainkoaren) <strong>eta</strong> egile askearen<br />

arteko loturak bermaturiko hautu bakarraren kontzepzioa teologian ere ageri ohi da.<br />

<strong>Denbora</strong>tik beretik kanpo jarduteko erabakia behin betiko hartu duen aingeruaren<br />

ideia da, jainkoaren alde (aingeru bertutetsu bilakatuz) nahiz aurka (aingeru erori<br />

edo deabru bilakatuz).<br />

Ikuspuntu hau jatorrizko bekatuaren kontzepzioaren bidez argitzen du<br />

Kojèvek: Adanen baitan dagoen gizatasun oso horrek behin betiko erabakia hartu<br />

du. Ekintza denboran gertatu da; baina ez da denborari loturik ageri, jainkoaren<br />

agindu eternalari, denboratik at dagoen jainkoari baizik. Giza askatasunari<br />

dagokionez, hauxe da, <strong>Kojèveren</strong> iritziz, teologiaren eragozpen handiena, kristau<br />

teologiarena bereziki. Jainkoaren hautua gizonarekin batean egina dela argudiaturik<br />

ere (<strong>eta</strong> hau sekulako heresia litzateke), jainkoak epaitzen ditu, blokean, giza<br />

ekintzak, <strong>eta</strong> horrenbestez ekintza askeak berex dirau, denboratik kanpo <strong>eta</strong><br />

eternitateari lotua. 23<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat ikuspuntu hau, oro har, ez da gizakiaren funtsa, historikotasuna<br />

al<strong>egia</strong>, azaltzera iristen. Lehenbiziko jarrera honen arabera historia komedia da beti,<br />

sekulan ez tragedia; tragedia lehenagoko nahiz ondoko zerbait da, denborazko<br />

bizitzatik atekoa beti ere. Bizitzak aurrez zehazturiko egitaraua betetzen du, <strong>eta</strong>,<br />

horrenbestez, ez du berezko zentzurik edo baliorik.<br />

Izan ere, jakintza sistema absolutu teologiko ororen arabera <strong>egia</strong> izaki eternala<br />

da, eternitatearekin harreman<strong>eta</strong>n. Kojèvek dioenez, <strong>egia</strong>ren gaineko halako<br />

ikuspuntuak ezinbestean darama, garatuz gero, jakintza teologiko batera. Baldin <strong>eta</strong>,<br />

Platonenean bezala, eternitatea denboraz berex kokatzen bada, sistema erabat<br />

monoteista izango dugu, guztiz transzendentalista: Jainkoa funtsean da Jainkoaz<br />

mintzo dena ez bezalakoa; <strong>eta</strong> Jainkoa bat <strong>eta</strong> bakarra da, beti berbera, aldaketez at.<br />

Bestalde, <strong>Kojèveren</strong> iritziz, mundu naturalari dagokionez, sistema honek teoria<br />

soilik geometrikoa azal lezake, gehienez ere soilik inkorporala litzatekeen<br />

“mugimendu” nozioa baliatu ahalko lukeena, Descartesek bezala, baina ez “indar”<br />

nozioa: sistema era honek edo zinematika onartuko luke, mugimendua aztertzen<br />

baitu eragiten duten indarrak kontuan hartu gabe, baina dinamika ez, dinamikak<br />

28


mugimenduaren legeak eragiten duten indarrei lotzen baitizkie. Orobat, Platonen<br />

sistemak ezin ditu azaldu denbora funtsezko duten fenomeno biologikoak. Eta giza<br />

munduari buruz, sistema honek ederki azaltzen du aingeru izaera, baina zentzuz<br />

hustu <strong>eta</strong> baliogabetu egiten du bizimodu historikoa, giza izaera al<strong>egia</strong>. 24 Azken hau<br />

da haatik Kojèvek azaldu nahi duena.<br />

29


1-b- ARISTOTELES<br />

Aristotelesek ezagutzen ditu Platonen zailtasunak. Honentzat ere <strong>egia</strong><br />

eternala da <strong>eta</strong> eternitateari zaio lotzen. Eternitatean dauden ideia eternalek osatzen<br />

duten kosmos-ean bakarrik lor daiteke episteme-a. Baina, Kojèvek dioenez,<br />

Aristotelesentzat eternitatea ez dago denboraz at, denboran berean baizik, <strong>egia</strong><br />

eternala denboran bizi baita. 25<br />

Platonek zioen: zakur erreal oro aldatzen da; zakur adiera, berriz, ez da<br />

aldatzen. Ondorioz, zakur erreal<strong>eta</strong>tik at, denboraz kanpo, dagoen eternitatearekin<br />

beharko du erlazionatu zakur adierak. Eternitate hori zakur esentzia litzateke,<br />

zakurraren ideia, <strong>eta</strong>, gorantz abiatuz, ideien ideia azken batean. 26<br />

Aristotelesen erantzuna: <strong>egia</strong> da zakur adiera eternitateari lotzen zaiola;<br />

baina eternitatea denboran dago, zeren <strong>egia</strong> bada zakur errealak aldatzen direla,<br />

zakur ben<strong>eta</strong>n erreala, zakur espeziea, aldiz, ez baita aldatzen. Espeziea eternala<br />

denez gero, <strong>eta</strong> denboran dagoenez gero, badu <strong>egia</strong>k eternitateari denboran berean<br />

lotzea. Beraz, badago denborazko munduaren gaineko jakintza absolutua, mundu<br />

honek eternitatea barnebiltzen duen heinean. <strong>Kojèveren</strong> hitz ederr<strong>eta</strong>n esateko,<br />

Platonek ahantzi egin du Heraklitoren ibaian badirela zirimola iraunkorrak:<br />

landareak, animaliak, plan<strong>eta</strong>k, kosmos-a. Aristotelesenean, denbora bera da<br />

eternala. Aristotelesentzat, Hegelentzat bezala, denbora zirkularra da. Grekoarentzat,<br />

alabaina, eternalki gabiltza zirkuluan itzuliak egiten, ibili biribilean; Hegelentzat,<br />

berriz, ibilbidea bakarra da. 27<br />

Aristotelesentzat kosmos-ak <strong>eta</strong> animaliek egitura berdina dute. Unibertsoa<br />

era biologistan azaltzen du Aristotelesek. 28<br />

Teologiaren haritik, <strong>Kojèveren</strong> sailkapenaren arabera, politeismoa da <strong>egia</strong><br />

eternala eternitateari denboran lotzen dion ikuspuntua. Izan ere, Aristoteles urrutiegi<br />

dago mentalitate totemikotik, animaliak <strong>eta</strong> landareak jainkoak direla esateko, baina<br />

plan<strong>eta</strong>k jainkoak direla dioenean, bere oinarrizko filosofiarekin bateragarriagoa<br />

30


gertatzen da Platonek horixe bera baieztatzen duenean baino. Nolanahi ere, ez dago,<br />

azken batean, hain alde handia: monoteismoa dela, politeismoa dela, bi<strong>eta</strong>n jakintza<br />

teologiko baten aurrean gaude. Itzuli kosmikoa etengabe errepikatzen da, <strong>eta</strong><br />

errepikatze eternal hau dela kausa, bada kosmos-ari buruzko jakintza absolutu bat.<br />

Eternitate bat <strong>eta</strong> bakar bat ageri da beti denboraren itzulera eternalean <strong>eta</strong> itzulera<br />

eternal horren kariaz. Bestela esanda, bada jaun goren bat, kosmos-ari bere horr<strong>eta</strong>n<br />

eutsi <strong>eta</strong> jakintza mintzozkoa bideragarri bilakatzen duena. Eta jainkozko eternitate<br />

hau, denboran zehar ageri bada ere, denboraren barnean dagoen guztiaz berex dago<br />

beti. Gizakia, azken batean, bere buruaz mintza daiteke, espezie bateko partaidea<br />

den aldetik, jainkoaz ari denean. Baina historian murgilduriko gizabanako horren <strong>eta</strong><br />

mintzagai duen jainkoaren arteko aldea funtsezkoa izango da beti ere. <strong>Kojèveren</strong><br />

esan<strong>eta</strong>n, Platonenean bezala, Bewusstsein-ari dagokion jakintza absolutua da hemen<br />

aintzat harturikoa, <strong>eta</strong> ez Selbst-Bewusstsein-arekikoa (espezieak ez baitu Selbst-<br />

Bewusstsein-ik, ezta Selbst edo “ni”-rik ere; “gu” esango du gehienez ere, egundo ez<br />

“ni”). 29<br />

Halatan, Aristotelesen sistemak gizakiaren existentzia biologikoa argitzen<br />

du, baina ez ben<strong>eta</strong>ko giza existentzia, existentzia historikoa <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n.<br />

Hobeki ikusiko dugu hau antropologia mailara igarotzen bagara, askatasunaren<br />

arazoari ekiten badiogu.<br />

Izan ere, Aristoteles ere mintzo baita askatasunaz. Baina jende oro da<br />

askatasunaz mintzo. Spinoza bera askatasunaz aritu izanak biziki du Kojève<br />

harritzen. Hala ere, hitz jost<strong>eta</strong>n ez hasteko, askatasunaren ben<strong>eta</strong>ko esanahiari<br />

erreparatzen badiogu (Kojèvek ben<strong>eta</strong>kotzat Hegelek Espirituaren Fenomenologia-n<br />

zehazturikoa hartzen duela dio, baina inoiz ez da ahantzi behar <strong>Kojèveren</strong> beraren<br />

interpr<strong>eta</strong>zioa oso berezia dela, <strong>eta</strong> sarritan ez duela zerikusirik Hegelek<br />

idatzitakoarekin), begien bistakoa da ez datozela bat Aristotelesen sistema <strong>eta</strong><br />

askatasuna. Badakigu, hain zuzen ere, sistema horr<strong>eta</strong>tik at geratzen dela, berez,<br />

jainko sortzailea, eternitatea denboran barrena kokatze horrekin munduaren<br />

eternitatea <strong>eta</strong> itzulera eternala adierazten baitira. Eta jakina, jainkoaren askatasun<br />

sortzaileak lekurik ez duen gunean are leku eskasagoa edukiko du gizakiaren ekintza<br />

sortzaileak. Gizakiak pairatu bai, baina ez du historia sortzen; ez da aske denboraren<br />

barnean. Puntu hon<strong>eta</strong>n Aristotelesek ez du Platonek baino harago jo, <strong>eta</strong> bere<br />

31


sistema Platonena baino onartezinago gertatzen da, ekintza aske transzendentea ere<br />

baztertzen baitu. Izan ere, Aristotelesentzat eternitatea denboraren barnean dagoen<br />

heinean, <strong>eta</strong> <strong>egia</strong> eternala denboraren barneko eternitateari loturik, denboratik at<br />

aritzeko bide oro itxirik gelditzen da. <strong>Denbora</strong>z berex jardun ahal izateko<br />

denboraren barnean egon beharra bailegoke aldi berean! <strong>Denbora</strong>tik kanpo aukeratu<br />

ahalko litzatekeen denborazko existentzia, ezagutezina genuke kontzeptu mailan, ez<br />

bailitzateke eternala denboraren barnean. Ordea, Aristotelesen ust<strong>eta</strong>n <strong>egia</strong><br />

mintzozkoa, eternala berez, ezin zaio lotu denboraren barneko eternitateari baizik. 30<br />

Kojèvek laburtu egiten du auzia: Aristotelesen sistemaren arabera, gizakiak,<br />

aldatzen den heinean, ez daki, ez baitaki nondik nora den aldatzen; <strong>eta</strong> ez jakite<br />

horrek askatasunik gabe uzten du berez. Aitzitik, dakien heinean, ez da aldatzen <strong>eta</strong><br />

ez da libre bilakatzen, “libre” hitzaren adiera <strong>Kojèveren</strong>tzat onargarriaren arabera<br />

bederen. 31<br />

Hain zuzen ere, Aristotelesen <strong>eta</strong> Platonen kasu<strong>eta</strong>n, gizakiaren gaineko<br />

jakintza absolutua, ez datorke gizakia <strong>eta</strong> eternitatea lotzetik baizik. Norberaren<br />

arima txiki<strong>egia</strong> da ezagut ahal izan dezagun. Halaxe dio Platonek Politeia-n; ezagutu<br />

ahal izateko neurri handian ikusi beharra dago, hots, hiriari begiratu behar diogu.<br />

Baina Platonen estatu eternala ez da utopia baino Aristotelesenean. Egiari<br />

gagozkiola, estatu guztiak aldatu <strong>eta</strong> iraungitzen dira, batzuk arinago <strong>eta</strong> besteak<br />

luzaroago iraun ostean; ez dago, beraz, estatu molde posible batekiko jakintza<br />

politiko absoluturik. Hala ere, zorionez, bada estatuen bilakaera eternalean<br />

errepikatzen den ziklo itxi bat. Ziklo hau kontzeptuen bidez uler daiteke; era<br />

horr<strong>eta</strong>n jardunez, estatu desberdinak <strong>eta</strong> gizakia bera atzeman daitezke kontzeptuen<br />

bitartez. 32<br />

Halaxe ikusten du arazoa Aristotelesek. Hortaz, Aristotelesen historiak ez<br />

du zerikusirik batere egun “Historia” izenaz ezagutzen dugunarekin. Izan ere,<br />

Aristotelesen historian gizakia zernahi da, aske izan ezik. 33<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, Aristotelesek Platonen sisteman sarraraziriko<br />

aldak<strong>eta</strong>n, biologiak hartzen du geometriaren lekua: gizakia animalia gisa azaltzen<br />

da, baina ez historian murgilduriko gizabanako aske gisa; ezta, Platonenean bezala,<br />

32


aingeru erori gisa ere. 34<br />

33


1-c- ESZEPTIZISMOA ETA DOGMATISMOA<br />

Kojèvek dioenez, filosofia handien alboan beti loratu izan dira teoria hein<br />

batean barbaro edo bihurrikatuak. Egiaren gaineko Platonen <strong>eta</strong> Aristotelesen<br />

ikuspuntua ere bihurrikatu izan da; ukazio arrunt <strong>eta</strong> absurdu baten bitartez nahiz<br />

onarpen desitxuratzaile baten bidez. 35<br />

Ukazio arruntaren arabera, <strong>egia</strong>, eternal izatetik urruti beti ere, denborazko<br />

zerbait da, denboraren barnean dagoen beste zernahi bezala. Lehen aipatu dugun<br />

hirugarren aukera da, <strong>eta</strong> <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n ez du merezi kontuan hartzea, jakintza<br />

erreal edo ben<strong>eta</strong>koari buruzko ideia bera ere baztertzen baitu. Eszeptizismoa edo<br />

erlatibismoa da, Platonek “sofistika”, Kantek “enpirismo” <strong>eta</strong> Husserlek<br />

“psikologismo” gisa kritikatu zutena. 36<br />

<strong>Jakintza</strong> eszeptiko edo erlatibista, <strong>Kojèveren</strong>tzat, jakintzarik eza da<br />

zehazki. Eszeptizismoan <strong>eta</strong> erlatibismoan, <strong>egia</strong> denborazkoari zaio lotzen, al<strong>egia</strong>,<br />

aldak<strong>eta</strong>ri. Baina denbora mugagabea denez, aldak<strong>eta</strong> ez da inoiz gelditzen. Hortaz,<br />

ez dago behin betiko jakintza eternalik, ez dago episteme-rik, ez dago doxa baizik.<br />

Badago orobat eszeptizismoaren molde baikorra. Etengabeko “<strong>eta</strong> hau<br />

zergatik?”aren eszeptizismoa litzateke, “beti ikasten ari den” gizateriarena, inoiz<br />

erdietsiko ez duen helburu baterantz gizaki bakarra balitz bezala abiatzen dena.<br />

Baina orduan <strong>egia</strong> ezin da ezagutu. Kanten “jardun eternala” (ewige Aufgabe) ere<br />

hemen kokatzen du Kojèvek. Edonola ere, eszeptizismoan, filosofia, jakinduriarantz<br />

ben<strong>eta</strong>n daraman bide gisa, ezinezkoa da. 37<br />

Hurrengo aukerarekin, laugarrenarekin, dogmatismoarekin -onarpen<br />

desitxuratzailearekin-, Kojève ez da hain zakarra. Absurdutzat dauka,<br />

eszeptizismoaren antzekotzat, hain absurdutzat ez bada ere, esan bezala.<br />

Dogmatikoentzat <strong>egia</strong> eternala da beti ere. Baina eternala izanik ere, denboraren<br />

34


arnean dago; <strong>eta</strong> halatan, denboraren barnean dagoenari, denborazkoari, lotua omen<br />

dago (ez denborari, Kantenean legez, baizik denborazkoari, denboraren barnean<br />

dagoenari). Edonola ere, hemen <strong>egia</strong> denboran lotuko litzaioke denborazkoari; <strong>eta</strong><br />

denboran existituko litzateke, denborazkoa bera baino lehenago. Kantek<br />

“dogmatismo” izendatu zuenaren arabera, izan ere, <strong>egia</strong> lehenagotik dago<br />

denboraren barnean, denborazkoa bera baino. “A priori” nozioa dugu hau,<br />

esperientziaren aurretik dauden “jaiotzatiko” ideiena. 38<br />

“Apriorismo” honen aurka zuzentzen da Arrazoimen hutsaren kritika-ko<br />

sarreran ageri baieztapen ospetsua: ez da zalantzarik batere, hala dio Kantek gutxi<br />

gorabehera, denboraren barneko esperientzia, denborazko errealitatea al<strong>egia</strong>,<br />

denboran zehar ageri den kontzeptua baino lehenagokoa dela beti, ben<strong>eta</strong>ko<br />

kontzeptu hori neure (gizaki baten) jakintzari dagokion heinean. Bat dator honi<br />

dagokionez Kojève Kantekin. Apriorismo arrunta balizko egitate batetik abiatzen da<br />

ezin atxikizko ikuspuntu batera iristearren, nola maila gnoseologikoan hala<br />

antropologikoan. Aski da apriorismo horr<strong>eta</strong>n sakontzen hastea eszeptizismora,<br />

erlatibismora, Kanten eremura, edo, azken batean, Platonenera edo Aristotelesenera,<br />

iristeko. 39<br />

Kojèvek dio ezen “filosofo” deitura merezi duen gizaki orok bezala, ongi<br />

asko dakiela Kantek <strong>egia</strong> ezin azal daitekeela denborazko zerbait gisa, ezin zaiola<br />

<strong>egia</strong> denborazkoari lotu. Kantenean, Platonenean <strong>eta</strong> Aristotelesenean bezala, <strong>egia</strong><br />

eternala da. Baina eternala denez gero, <strong>eta</strong> ez eternitatea bera, zerbaiti atxiki behar<br />

zaio <strong>egia</strong>, <strong>eta</strong> atxikimendu hori bere zentzu hertsian hartu beharra dago, bere baitatik<br />

at dagoen zerbaiti atxiki behar zaio beraz. Ordea, ikusirik Platonek <strong>eta</strong> Aristotelesek<br />

nolako zailtasunekin egin zuten topo <strong>egia</strong> eternitateari lotzerakoan, Kantek, Kojèvek<br />

dioenez izugarrizko ausardiaz, <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> denbora lotu zituen (uler bedi artez: ez<br />

denborazkoa, denboraren barnean dagoena, baizik denbora bera).<br />

Esaldi hon<strong>eta</strong>ra biltzen du Kojèvek, laburrean, Kanten jarrera:<br />

“kontzeptua hutsa da intuiziorik gabe; intuizioa itsua, kontzeptu barik”. 40<br />

Baina Kanten formula honi buruz aritu baino lehen, aipa dezagun hitz bitan<br />

arazoari eskaini zaion beste soluziobide bat, Spinozarena al<strong>egia</strong>.<br />

35


1-d- SPINOZA<br />

Arestian aipatu bezala, Spinozaren sistema, absurduaren mamitze ezin<br />

bitxiagoa da <strong>Kojèveren</strong>tzat: logika formal edo multzoen teoriaren paradoxa baten<br />

aurrean senti ohi den zorabio sentsazio berak erasaten zion errusiarrari Spinozak<br />

hausnarturikoa bereganatzen saiatzen zelarik. 41<br />

Alabaina, paradoxaz, erru edo absurdu absolutua <strong>egia</strong> bezain biribila da.<br />

Honenbestez, Spinozaren <strong>eta</strong> Parmenidesen jakintza absolutuak zirkulu itxi bat<br />

behar du ikur bezala, zentruko punturik gabea, Hegelenak (<strong>egia</strong>k) bezal-bezalaxe.<br />

Izan ere, Spinozak <strong>egia</strong> eternitatea bera dela badio, <strong>eta</strong> Hegelek, aldiz, denbora dela<br />

badio, biok <strong>egia</strong> lotura ez dela diote aho betean. Izatea <strong>eta</strong> pentsamendua (<strong>egia</strong><br />

kontzeptuzkoa) bat <strong>eta</strong> bera dira, zioen Parmenidesek. Pentsamendua, azken hitza,<br />

Substantziaren atributua da, <strong>eta</strong> Substantzia ez da bere atributu<strong>eta</strong>tik berex ulertzen<br />

ahal, zioen Spinozak. Ez Parmenides-Spinozarenean, ezta Hegelenean ere, ez da<br />

Izatearen gaineko Izatea bera ez den baten hausnark<strong>eta</strong>rik ageri, Izateak berak<br />

hausnartzen baitu bere barnea, pentsamendu ben<strong>eta</strong>koa bera ere den aldetik.<br />

Izatearen osotasunari darion jakintza absolutua hain da bere baitara bildua <strong>eta</strong> itxia,<br />

hain da biribila, Izatea bera ere den bezala, non jakintza horr<strong>eta</strong>tik kanpora ez<br />

baitago deus ere. Izatetik beretik at ere, ez dago deus. Bada, haatik, funtsezko<br />

desberdintasun bat: Parmenides-Spinozaren Izate-<strong>egia</strong> mintzozkoa eternitatea da, <strong>eta</strong><br />

Hegelen Izate-<strong>egia</strong>, berriz, denbora. Horrenbestez, Spinozaren araberako jakintza<br />

absolutuak eternitatea behar du izan. Bazter uzten du denbora, ez dago denboraren<br />

beharrik; Etika begien itxi-ireki batean hausnartu, idatzi <strong>eta</strong> irakurri egin behar da.<br />

Horra, Kojèvek antzemana, honen guztiaren absurdua. (Plotinoren sistemak ere<br />

ondorio <strong>Kojèveren</strong>tzat absurdu hori barnebiltzen du.) 42<br />

Platonek salatua zuen absurdu hau Parmenides elkarrizk<strong>eta</strong>n. Izatea<br />

bakarra bada ben<strong>eta</strong>n; hauxe da: gainerakoa, beste guztia, <strong>eta</strong>, horrenbestez, aldak<strong>eta</strong><br />

oro, baztertzen badu, eternitateak denbora ezdeusean uzten duela esan genezake.<br />

36


Izatea bakarra bada, ezin hitz egin liteke, argudiatu zuen Platonek. Darion Izatea<br />

bezain bakarra behar luke izan <strong>egia</strong> pentsamenduzkoak, <strong>eta</strong> ezin eraman lezake<br />

bakartasun hura. Azken batean, denboraz ari gara etengabean. Egia mintzozkoak<br />

denboratik atekoa behar du izan, dio Spinozak; denborarik gabe, baina, seinalatzen<br />

du Kojèvek, gizakiari ez litzaioke hitzik ere jaulkiko. Izatea bakarra bada, edo,<br />

bestela esanda, <strong>egia</strong> eternitatea bada, jakintza absolutua isiltasun absolutua izango<br />

litzateke gizakiarenean. Zenbait testutan, esana dugu gorago, ikuspuntu hau onartzen<br />

du Platonek: Bakarra adierazezina omen da. 43<br />

Gizakiarentzat adierazezina, nabaritzen du haatik Kojèvek, denboran bizi<br />

den izaki mintzodunarentzat, bizitzeko <strong>eta</strong> mintzatzeko (hau da, kontzeptuen bidez<br />

pentsatzeko) denboraren beharra duen izaki mintzodunarentzat. Baina zenbaitek uste<br />

izan du, ikusi bezala, <strong>egia</strong> bera ez dagoela ezinbestean denborari lotua. Ideien<br />

unibertsoa <strong>egia</strong>ren unibertsotzat har liteke, hots, guztia jasotzen duen <strong>egia</strong><br />

eternaltzat. Horixe dio Plotinok bederen. Eta, hain zuzen ere, balirudike denboratik<br />

ateko harremanak baleudekeela ideien artean: Euklidesen teorema guztiak, adibidez,<br />

axiom<strong>eta</strong>n ageri dira, guzti-guztiak aldi berean. Plotinok behin <strong>eta</strong> berriro dakar hau<br />

gogora. Euklidesen axiomak denboratik ateko <strong>egia</strong> lirateke. Descartesek ere esaten<br />

du badirela denboratik ateko mugimenduak. 44<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, Spinozaren sistemaren ideia ez da berez absurdua: jakintza<br />

absolutuaren ideia da, beste barik. Absurdua zera da, sistema hori lantzen denbora<br />

behar izan duen gizaki batek egituratua izatea ahanzteak ondorioz dakarrena.<br />

Plotinorenean ere, sistema adimen eternalari dagokio. Areago: Kojèvek dioenez,<br />

sistema denboratik at egon daitekeen arren, ez dago bertara sarrera egiteko<br />

denborazko existentziarik. Hau da, Spinozaren sistema Hegelen Logika balitz<br />

ezinezkoa litzateke bide horr<strong>eta</strong>n jarriko lukeen Espirituaren Fenomenologia-rik, <strong>eta</strong><br />

Descartesen sistema balitz, ezin barneratuko ginateke bertara Metodoaren Dis-<br />

kurtsua-z. 45<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, Etika burutu duen metodoak giza mintzairaren bitartezko<br />

azalpenerako bidea ukatzen du. Izan ere, Etika-k oro du azaltzen, denboraren<br />

barnean bizi den gizaki batek idatzia izan dela izan ezik. Eta Espirituaren<br />

Fenomenologia-k Logika historiako une zehatz batean, <strong>eta</strong> ez best<strong>eta</strong>n, zergatik<br />

37


ageri den argitzen duen bitartean, Etika-k denboraren barneko ezein un<strong>eta</strong>n<br />

agertzeko duen ezina erakusten du une oro. Labur esanda, Etika, <strong>egia</strong>zkoa bada, ez<br />

zezakeen jainkoak baizik idatz, giza haragitik ateko jainko batek gainera. 46<br />

Honela adierazten du Kojèvek Spinozaren <strong>eta</strong> Hegelen arteko aldea: Hegel<br />

jainko bilakatzen da Logika hausnartu <strong>eta</strong> idazteko orduan, edo, nahi bada, jainko<br />

bihurtzen ari delarik idatzi <strong>eta</strong> hausnartu du bere liburua. Spinoza, guztiz bestaldera,<br />

jainkoa izan da ezinbestean eternitate osoan bere Etika pentsatu <strong>eta</strong> idatzi ahal<br />

izateko. Eta horra: denboraren emanean jainko bilakatu den izakiak jainko izenik ez<br />

badu merezi, ez baldin bada deitura horren erabilera m<strong>eta</strong>forikoa egiten (erabilera<br />

zuzena, bestalde, <strong>Kojèveren</strong> ustez), betidanik jainkoa den izakia aitzitik jainkoa da<br />

hitzak berezko duen adiera hertsienean. Spinozazale izatea, Spinoza jainko aitaren<br />

lekuan ezartzea da (semerik gabe, gainera), jainkozko transzendentziaren<br />

zuzentasuna bere horr<strong>eta</strong>n atxiki nahi bada; hau da, Spinoza da jainko<br />

transzendentea, gizakiei mintzo zaiena hain zuzen ere, jainko eternal gisa mintzatzen<br />

zaiena.<br />

Eta hau, <strong>Kojèveren</strong>tzat, jakina, absurduaren absurdua da: Spinoza serio<br />

hartzea, ero bilakatzea edo eromenaren bidean abiatzea omen da inolaz ere. 47<br />

Spinozaren pentsaeraren arabera, Hegelenaren antzera, bat <strong>eta</strong> bera dira<br />

gizaki jakintsua <strong>eta</strong> jainkoa. Badirudi, beraz, bi-bion ikuspuntuaren arabera ez<br />

dagoela jainkoa baizik, edo gizakia baizik ez dagoela. Hala ere, baieztapen biok ez<br />

dira ben<strong>eta</strong>n bateragarriak. Spinozak lehenengoa onartzen badu ere, Hegelek ez du<br />

bigarrena baizik onartzen, dio Kojèvek polemika bila. Izan ere, horixe bera<br />

adierazten omen du Hegelek Spinozaren sistema, panteismoa baino, “akosmismo”<br />

molde bat dela esaten duelarik: unibertsoa <strong>eta</strong> jakintza osoa jainkoaren mug<strong>eta</strong>ra<br />

murrizten da, mundurik <strong>eta</strong> gizakirik gabeko jainko batengana hain zuzen. Eta gisa<br />

hon<strong>eta</strong>ko argudioak erabiltzea aldak<strong>eta</strong>, denboraren emana <strong>eta</strong> denbora bera<br />

zientziarentzat hutsa direla esatea da. Etika-n horrelakoak erabiltzen badira, ez<br />

dakigu nolatan <strong>eta</strong> zertaz ageri diren arrazoibide horiek guztiak. 48<br />

Aski da <strong>egia</strong> besterekiko harreman<strong>eta</strong>n egon litekeenik ukatzea, jakintza<br />

absolutuaren ideia, biribila al<strong>egia</strong>, oinarriz hornitu ahal izateko. Izan ere, <strong>egia</strong> beste<br />

38


errealitate bati lotuz gero, <strong>egia</strong> bakan edo isolatu bat <strong>egia</strong>tzat har daiteke, errealitate<br />

autonomo horr<strong>eta</strong>ra egokitzen den heinean. Horrelako<strong>eta</strong>n, ebidentzia edo <strong>egia</strong><br />

partzialen aurrean geundeke. Aldiz, <strong>egia</strong>, ezagutzera emaniko Izatea bera bada,<br />

berak baizik ez dezake bere baitako <strong>egia</strong>tasuna berma. Froga, <strong>eta</strong> frogatu nahi den<br />

hori, bat <strong>eta</strong> bera dira. Honenbestez, Hegelek adierazi bezala, <strong>egia</strong> sistema bat da.<br />

(Kojèvek Spinozak inon ez darabilela “sistema” hitza azpimarratzen du.) Horra,<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, auziaren funtsa: Parmenides alde batera utzirik, Hegel izan da<br />

jakintzaren kasuan “dena ala deus ez” printzipioak balio duela frogatu duen filosofo<br />

bakarra: dena dakigu ala deus ez; dena dakigula ikusirikoan ohartuko baikara<br />

ben<strong>eta</strong>n zerbait dakigula. Horregatik gertatzen zaio Kojèveri hain jakingarria<br />

Spinozaren azterk<strong>eta</strong>, bere ikusp<strong>egia</strong> erabat absurdua bazaio ere: Spinozak jakintza<br />

osoaren ideia plazaratu zuen, hots, jakintza sistematiko edo zirkular baten ideia.<br />

Baina bere sistema hori ezinezko gertatzen da denboraren barnean. 49<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, Hegelen ahaleginak, mundu historikoan bizi den<br />

gizaki batek idatziriko sistema spinozistaren sorreraren berri ematea izan zuen<br />

helburu. Horrenbestez, Spinozarekin batera, <strong>egia</strong> ez dela harremana aldarrikatu<br />

bazuen ere, ez zion <strong>egia</strong> eternitateari lotu, denborari baizik. 50<br />

Kojèvek dioenez, denborazko jakintza bat hel liteke agian bilakaera osoa<br />

barnebiltzera. Baina ezin uler liteke jakintza eternal batek denboran dagoen guztia<br />

xurgatu ahal izatea, arrazoi honexegatik: gu geu ere xurgatu beharko gintuzkeelako.<br />

Hemen Bewusstsein-aren jakintza genuke, Selbst-bewusstsein-a erabat<br />

bereganaturik, barnebildurik <strong>eta</strong> xurgaturik lukeena. Baina <strong>Kojèveren</strong>tzat bistan da<br />

hau absurdua dela. Kojèvek Spinozarena amaitzen du esanez <strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong><br />

eternitatearen arteko identifikazioa zertan den jakiteko, Etika osorik irakurri <strong>eta</strong><br />

ulertu beharko genukeela. 51<br />

39


1-e- KANT<br />

Honela aurkezten du Kojèvek Kanten jarrera: ados dago Platonekin <strong>eta</strong><br />

Aristotelesekin (Parmenides-Spinozarekin <strong>eta</strong> Hegelekin ez bezala): <strong>egia</strong> eternala da,<br />

bere eremutik at dagoen beste zerbaiti lotua. Alabaina, mintzo eternal hau ez da<br />

eternitateari lotua ageri Kantenean, denborari baizik. 52<br />

Bestalde, Kojèvek dioenez, spinozismoaren ezinaz jabeturik azaldu zuen<br />

Kantek mintzo <strong>egia</strong>zkoa erlazio gisa (Platonek eleatismoaren ezina gainditzeko egin<br />

zuen legetxe). Kantek ez zuen agian Spinozarenik irakurri. Baina Spinozak<br />

jakintzari buruz zuen ikuspuntua ezinezkoa dela dio “Kategorien dedukzio<br />

transzendentala”n <strong>eta</strong> “Eskematismoa”n; ezinezkoa da geuretzat, gizakiontzat,<br />

“intuiziorik gabeko kontzeptua hutsa baita”. 53<br />

Parmenides-Spinozaren <strong>eta</strong> Hegelen araberako <strong>egia</strong> ez da bere Izateaz<br />

kanpoko beste ezeinekin erlazioan jartzen; Izate horrek bere burua ematen dio<br />

ezagutzera bere buruari. Parmenides-Spinozaren <strong>egia</strong> horrek “Ni transzendentala”<br />

edo trascendentale Synthesis der Apperception izena hartzen du Kantenean. 54<br />

Hona zelan azaltzen duen Kojèvek “transzendental” hitzaren adiera<br />

Kantenean: esperientzia posible bilakatzen duena da. Alabaina, esperientzia<br />

denborazkoa da izatez, denborazkoa den guztia esperientziaren eremukoa da.<br />

“Transzendental” hitzak, honenbestez, zera adierazten du: denborazkoa,<br />

denborazkoa den aldetik, posible bihurtzen duen oro. Kanten iritzirako, izaki<br />

transzendentala denbora baino lehenagokoa da, edo denboratik atekoa.<br />

Transzendentaltasuna eternala edo betierekoa da, edo, Kantek berak dioen bezala, a<br />

priori, hau da, denborazkoa, denborazkoa den aldetik, baino lehenagokoa. Episteme<br />

edo jakintza absolutua, ben<strong>eta</strong>ko <strong>egia</strong>, azken hitza, badela esatea, kontzeptu<br />

unibertsal <strong>eta</strong> ezinbestean baliozkoak badirela esatea da; baliozko kontzeptuak<br />

denboraren une orotan, alde batetik, <strong>eta</strong> baliozko kontzeptuak denboratik kanpora<br />

ere (ezin aldatuko dira sekulan, al<strong>egia</strong>). Beraz, badira kontzeptu a priori zenbait,<br />

transzendentalak edo eternalak. 55<br />

40


Baina, argitzen du Kojèvek, <strong>egia</strong> eternala, Kantenean, ez da berez eternala.<br />

Eternala da jatorria eternitatean duelako. Eta kontzeptu eternalak “Ni<br />

transzendentalean” edo “Sintesi transzendentalean” du jatorria. Ni hori edo sintesi<br />

hori ez dira eternalak; eternitatea dira. Horrenbestez, Kanten buru-kontzientzia<br />

transzendentala Parmenidesen Izatea da, edo Spinozaren Substantzia, espirituzko<br />

subjektutzat hartua, jainkotzat al<strong>egia</strong>. Eternitate erreala da, mintzo <strong>egia</strong>zkoaren<br />

bitartez bere burua bere buruari ezagutzera ematen diona. Izatea ezagutzera ematen<br />

duten adieren sorburua da, Izatearen mintzozko errebelazio ororen iturria,<br />

denborazko izaki ororen gaineko <strong>egia</strong>ren jatorria. 56<br />

Kanten iritziz, gizakiok “Ni transzendentala”z ez generrake badela <strong>eta</strong><br />

bakarra dela baizik; horixe da, ordea, hari buruz esan dezakegun gauza bakarra.<br />

Bestela esanik, Kantek onartu du Platonek Parmenidesi eginiko kritika: <strong>egia</strong><br />

eternitatea balitz, jakintza absolutua en edo on izatera mugatuko litzateke, bideraezin<br />

gertatuko litzateke <strong>egia</strong> dioen mintzoa.<br />

Baina Kojève oraindik erradikalagoa da Platon zein Kant baino: bere<br />

ustez, hitzen esanahia zorrozki erabiltzekotan, “Ni transzendentala”z ezin esan<br />

daiteke ezta badela <strong>eta</strong> bakarra dela ere. Izan ere, berehala ikusiko dugu, “Ni<br />

transzendentala”ri ezin zaizkio aplikatu Izateari <strong>eta</strong> Kantitateari dagozkion<br />

kategoriak. Gehienez ere, “zerbait” dela <strong>eta</strong> ez “deus ez” generrake; baina ezin esan<br />

daiteke halako <strong>eta</strong> halako ezaugarriak dituen “gauza” bat dela; badela baizik esan ez<br />

dezakegun Izate hori Sein bat baita, <strong>eta</strong> Hegelek esan bezala, Nichts edo deusezetik<br />

ez da bereizten ahal. 57<br />

Parmenides-Spinozaren sistema ezinezkoa da, dio Kantek. Esentziazko<br />

eternitate autokontzientearen batasunak hamabi alderdi ditu, hamabi kategoriaadigai<br />

ospetsuak hain zuzen ere. <strong>Kojèveren</strong> hitz<strong>eta</strong>n esateko, eternitatearen hamabi<br />

alderdi horiek eternalak dira; denboraren barnean dagoen guztia baino<br />

lehenagokoak; baliozkoak dira, beraz, denboraren barneko une orotan, <strong>eta</strong><br />

denboratik bereizten direnean ezin dira aldatu: apriorizkoak dira. Baina Parmenides-<br />

Spinozaren errorea, edo ilusioa, eternitateari darion eternaltasunak, eternitate hori<br />

ezagutzera ematen duela uste izatea da, hura mugatuz <strong>eta</strong> kualifikatuz. Parmenides-<br />

Spinozaren arabera, kategoriak Baden Bakarraren atributuak dira, hari egoki <strong>eta</strong><br />

41


atxik dakizkiokeenak. (Plotinoren ust<strong>eta</strong>n, ezin egoki lekizkioke Bakarrari. Bai,<br />

aitzitik, bere bigarren hipostasiari, adimenari edo kosmos adimendunari.) 58<br />

Kantenean, aldiz, ezinezkoa da hori guztia. Arrazoimen hutsaren kritika-ko<br />

bigarren argitalpeneko hamaseigarren paragrafoan azaltzen du Kantek zergatik.<br />

Hara: 59 soilik aniztasun guztia (das Mannigfaltige) bere buru-kontzientziaren bidez<br />

agerraraziko lukeen adimen batek (Verstand), determinatu ahalko luke eternitatea.<br />

Bestela esanda: irudikaturiko objektuen existentzia, irudikatze horiek berek <strong>eta</strong> ez<br />

bestek gauzatuko lukeen adimen batek, mugatu ahalko luke eternitatea. Al<strong>egia</strong>,<br />

jainkozko adimen batek. Izan ere, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, bere burua gogoan hartzen<br />

duelarik, gogoangarri den oro gogoan hartzen duen Izatea, gogoan hartze horr<strong>eta</strong>n<br />

aintzat harturiko objektu guztiak sortzen dituen Izatea, jainkoa da. Spinozak arrazoi<br />

zuen, jainkoaz, ezagutzera ematen duen mintzoarekin bat datorren Parmenidesen en-<br />

on dela esan zuelarik. Baina, <strong>Kojèveren</strong> ustez, oker ibili zen, nork bere buruari<br />

halako mintzoa aplikatzea ez dela jainkoaren ahala baizik ahantzi baitzuen. Izan ere,<br />

jainko ez garenok geure mintzoa jainkoari egokitzea, mintzoa mintzoa ez den beste<br />

ezeri lotzea baita. Mintzoa erlazioa da, hitzaren adierarik zabalenean, hau da,<br />

besterekiko erlazioa, <strong>eta</strong> eternala da gehienaz ere, baina ez eternitatea bera. Hots:<br />

spinozismoaren oinarria faltsua da (mintzoa ez da eternitatea) edo, bestela, mintzoa<br />

eternitatea bada, jainkoak baizik ez dezake spinozismorik egin. Norbera jainkoa ez<br />

dela onartu ostean Etika idazteak, zertan ari garen ez dakigula adierazten du,<br />

erantzunik onartzen ez duen zerbait<strong>eta</strong>n jardutea da, absurdua egituratzea da. 60<br />

Nolanahi ere, printzipioz, Kantek dioen bezala, jainkoak Etika idatz lezake.<br />

Arazoa zera da, gizaki bat, Spinoza esaterako, jainkoa izan daitekeen jakitea. Kanten<br />

ust<strong>eta</strong>n, ezinezkoa da hori, gizakiak ezin baitu bere buru-kontzientziatik deus ere<br />

atera: bere horr<strong>eta</strong>n, gizakien nia edukirik gabeko puntu bat da, hutsik dagoen<br />

ontzia, <strong>eta</strong> edukiak (anitza) emana behar du (gegeben), beste nonbaitetik etorria<br />

behar du. Edo: ez da aski gizakiak pentsatzea, <strong>egia</strong>zko ezagutza izan dadin;<br />

beharrezkoa da orobat gizakiak gogoan harturiko objektuak existentzia izan dezan<br />

<strong>eta</strong> gogoan hartze horr<strong>eta</strong>tik berex izan dadin. Areago, Kantek dioenez, giza<br />

kontzientziak bi osagarri ditu ezinbestean: Begriff edo adigaia <strong>eta</strong> Anschauung edo<br />

intuizioa, <strong>eta</strong> azken honi dagokio gizakiari emaniko edukia (anitza), gizakiak edo<br />

gizakiarengan sortua ez dena. 61<br />

42


Jainkoa ez den izaki baten mintzo <strong>egia</strong>zkoa, beraz, erlazioa da: beste<br />

hitz<strong>eta</strong>n esanda, eternala izan daiteke, baina ez eternitatea bera. Horregatik da<br />

absurdua spinozismoa. Absurdua da Spinoza jainkoa ez delako. 62<br />

Spinozaren ikuspuntua Kanten haritik aztertu ostean, Kojèvek Platonen <strong>eta</strong><br />

Aristotelesen ikuspuntuei aurre egiten die, Kanten ildotik beti ere. Grekoen arabera,<br />

kontzeptuzko <strong>egia</strong> erlazio bat da, baina eternitateari <strong>eta</strong> ez denborari loturiko<br />

erlazioa. Al<strong>egia</strong>: eternitateak (edo jainkoak) aniztasuna darama bere batasun<br />

horr<strong>eta</strong>n <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>zko mintzoaren bidez ezagutzera ematen duen aniztasuna sortzen<br />

du. Aniztasuna eternitatea bera da, eternitatearen garapen eternala den aldetik; ideiakontzeptuen<br />

mundua da (anitza), espazio-denborazko munduarekin zerikusirik ez<br />

duena. Baina ideien munduan garatzen dena, eternitatea bera da; ideien mundua ez<br />

du gure mintzoak sortzen, hau ez baita eternala baizik. Halatan, ideien mundu hori<br />

emana zaigu; <strong>eta</strong> hari lotu behar diogu gure mintzoa. Hots, gure jakintza absolutua<br />

ez da jainkoak bere buruaz duen jakintza; jainkoaz geuk dugun jakintza da,<br />

guregandik erabat berex den jainko bati, jainko transzendente bati buruzkoa. Honi<br />

“jakintza teologiko” deritzo Kojèvek, <strong>eta</strong> honela definitzen du: “<strong>egia</strong> eternalak<br />

eternitatearekin, <strong>eta</strong> ez denborarekin, duen erlazioan egituraturiko jakintza”. 63<br />

Alabaina, Kantek dioskunez, jakintza mota hau ere ezinezkoa da. Arrazoi<br />

honengatik: eternaltasunaren <strong>eta</strong> eternitatearen arteko erlazioak eternala <strong>eta</strong><br />

denboratik atekoa behar du izan; gure jakintza, berriz, denboran egoteaz gainera,<br />

denborari dago lotua; <strong>eta</strong>, hauxe larriena, denbora behar dugu pentsatzeko. 64<br />

Kanten esan<strong>eta</strong>n, espaziotik <strong>eta</strong> denboratik at intuizio bat (Anschauung)<br />

egon liteke, printzipioz. Emaniko aniztasun orori aplika geniezazkioke, printzipioz,<br />

kategoriak. Jainkozko ez den izaki batek gara lezake, printzipioz, Platonen idei<strong>eta</strong>n,<br />

espaziotik <strong>eta</strong> denboratik kanpora, egituraturiko unibertsoa ezagutzera emango<br />

lukeen jakintza absolutua. Baina “gizaki” izena hartzen duen izaki ez jainkozkoak<br />

ezin du horrelakorik burutu. Spinozismoa ezin bada mamitu jainkoarenean baizik,<br />

platonismoa ezin da mamitu giza adimena ez den adimen ez jainkozko batenean<br />

baino, aingeru adimen batenean esaterako. Izan ere (<strong>eta</strong> hau, Kanten ustez, egitate<br />

ukaezin <strong>eta</strong> azalgaitza da: Kojèvek hogeita batgarren paragrafoaren bukaera aipatzen<br />

43


du froga gisa), gurean, gizakionean, emaniko aniztasun hori espazioan <strong>eta</strong> denboran<br />

emaniko zerbait da ezinbestean. 65<br />

Kant: ezin dugu pentsatu, ez bazaigu anitza ematen <strong>eta</strong> ez badugu anitza<br />

jasotzen. Aniztasunak, gainera, nola osotasunean hala osagai bakoitzean behar du.<br />

Kojèvek dioenez, Parmenidesen Izate bakar <strong>eta</strong> beraren aurrean gaude, Izate<br />

anitzean bereizi behar duena. Ordea, gizakionean, “bakar <strong>eta</strong> bera” hori ezin da<br />

anitza izan, ezin da bere baitan bereizi, espazio ez bada edo espazioan ez bada: bi<br />

puntu geometriko berdin, ez daitezke elkarren artean bereiz, ez bada espazioan duten<br />

kokagune desberdinagatik; <strong>eta</strong> espazioa ez da beren baitan guztiz berdinak diren<br />

(berdintasun honek adierazten du ez dutela berezko ezaugarri bereizgarririk), <strong>eta</strong>,<br />

hala ere, elkarren artean berex diren puntuen multzo mugagabea baizik. Haatik,<br />

ezagutu ahal izateko, aniztasuna bildu edo identifikatu egin behar da: Kantek dio<br />

ezagutza ekintza oro sintesia dela, emaniko aniztasunean batasuna sarrarazten duen<br />

sintesia al<strong>egia</strong>. Eta, gizakiontzat, anitza ezin da berdindu edo identifikatu ez bada<br />

denboran barrena.<br />

Honelaxe argitzen du Kojèvek arazoa: A puntua <strong>eta</strong> B puntua<br />

identifikatzea, puntua A-tik B-ra igaroaraztea da; oro har, gauza desberdin bi<br />

identifikatzea, gauza bat <strong>eta</strong> bera aldatu dela adieraztea da. Eta honela definitzen du<br />

Kojèvek hemen denbora: anitzaren berdintze ororen, edo aldak<strong>eta</strong> ororen, zeinahi<br />

ere diren, multzo infinitua. 66<br />

Gizakiok, hortaz, ezagutza, hots, aniztasunaren atzematea <strong>eta</strong> biltzea, soilik<br />

denboraren barnean gauza dezakegu, aniztasunaren atzematea bera baita denbora.<br />

Sarritan onartu du filosofiak giza <strong>egia</strong> mintzozkoa denboraren une orotan ageri ahal<br />

dela; <strong>eta</strong> gizakiak denbora behar duela pentsatu ahal izateko. Baina Kant<br />

lehenbizikoa izan da, gizakiak hau guztia, akzidentala barik, funtsezko duela<br />

azpimarratzen. Gizakiak gogo<strong>eta</strong>n diharduen mundua, denborazko mundua da<br />

ezinbestean. Eta giza pentsamendua denboraren barnean denari lotzen bazaio,<br />

Kanten analisiak argi erakusten du denbora dela gogo jarduera ahalbidetzen duena.<br />

Hortaz, ezin ditugu geure kontzeptu eternalak, geure kategoriak, erabili, ez<br />

badizkiogu denborari berari lotzen, edo, Kanten mintzamoldean, ez baditugu<br />

eskemen barnean ezartzen. 67<br />

44


Horrenbestez, “Ni transzendentala”, edo buru-kontzientzia, Spinozaren<br />

jainkoa da: <strong>eta</strong> gizakiok ezin dugu deus ere esan hari buruz. “Ni transzendentala”,<br />

denboratik <strong>eta</strong> espaziotik kanpo dagoen aniztasunarekin, hots, aniztasun<br />

eternalarekin, erlazionatzen diren kategorien iturria da, Platonen, Aristotelesen, <strong>eta</strong>,<br />

oro har, Kanten aurreko filosofiaren nia al<strong>egia</strong>. Baina ni hori ez da gizatiarra,<br />

denboratik at ere pentsa bailezake, ustez. Kojèvek fisika darabil bere kritika<br />

zehaztearren: ez baita aski fisika geometria bilakaraztea, Platonek edo Descartesek<br />

egin zuten bezala; beharrezko litzateke, berebat, fisika geometria bilakatze horr<strong>eta</strong>n<br />

ari den filosofoaren pentsamendua bera ere geometriko bilakatzea, hauxe da,<br />

pentsamolde horr<strong>eta</strong>tik denbora egoztea. Kojèvek dioenez, ordea, hori ezinezkoa da.<br />

Egungo Fisika erlatibistak darabilen “tentsore unibertsal” ideala, denboratik ateko<br />

ezagutza baten inguruan ari da: eduki guzti-guztia “tentsore unibertsal” formularen<br />

bidez azalduko litzateke, aldi berean gainera. Hala ere, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, tentsore<br />

hori ezinezkoa ez bada ere, ez da algoritmo bat baizik, <strong>eta</strong> ez mintzo bat.<br />

Pentsamendu erreal oro denboraren joanean garatzen da ezinbestean, predikatua<br />

subjektuari lotzea denborazko ekintza bat izaki. 68<br />

Kanten iritziz, horrenbestez, eskematizaturiko kategorien jatorria den “Ni<br />

transzendentala” bakarrik, hots, denborari loturiko kontzeptuen jatorria bakarrik,<br />

izan daiteke giza “Ni transzendentala”, ben<strong>eta</strong>ko giza pentsamendua ahalbidetzen<br />

duena. 69<br />

Giza pentsamendua, beraz, denboraren barnean burutzen da, denborazko<br />

fenomenoa da. Berez, enpirikoa da erabat, doxa bat. Baina kontzeptu eternala<br />

denborazkoari aplikatu ahal izateko, kontzeptua aurretik eskematizatu beharra dago,<br />

hau da, denborari berari lotu behar zaio ezinbestean. Aplikazio hau denbora baino<br />

lehenago edo denboratik at burutzen da. A priori da, aldaezina, beti <strong>eta</strong> nonahi<br />

onargarri. Halatan, jakintza absolutua kategoria eternalaren <strong>eta</strong> denboraren arteko<br />

harreman multzoa da; Synthetischen Grundsätze delakoa da, Kanten ontologia hain<br />

zuzen ere. 70<br />

Ondotik Kojèvek Kanten kontzepzio honek munduari nahiz gizakiari zer<br />

dakarkion du aztertzen.<br />

45


Kojèvek dioenez, Kanten filosofiaren araberako natura munduan,<br />

mugimenduak hartzen du denboraren lekua, mugimendua da denboraren ordaina,<br />

mugimenduak irudikatzen du denbora. <strong>Denbora</strong>zko bilakaturiko kontzeptu <strong>egia</strong>zkoa<br />

mugimendu errealari dagokio. Eta kategoria eternala denborazko bilakatzea<br />

ahalbidetzen duen hori, al<strong>egia</strong>, eskematismoa, denborazkoa baino lehenagoko<br />

denborarekiko erlazioa, mugimendu erreala ahalbidetzen duenari dagokio, indarrari<br />

hain zuzen ere. Kontzeptu eternala denborari 1otua dela esatea, materiari <strong>eta</strong><br />

munduari buruzko kontzepzio “dinamiko” bat azaltzea da, indarren fisika bat<br />

azaltzea zehazki. Kojèvek dioenez, hortaz, Kanten filosofia bat dator Newtonen<br />

fisikarekin. Ordainez, mundua Newtonen fisikaren araberakoa balitz ben<strong>eta</strong>n, arteza<br />

litzateke Kanten filosofía erabateko <strong>egia</strong>tzat hartzea. 71<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, alabaina, Platonen mundu geometrikoan bizitzea bezain<br />

ezinezkoa zaio gizakiari Newtonen mundu dinamikoan bizitzea. Gainera, akats bat<br />

aipatzen du, natura munduaz Kantek <strong>eta</strong> Newtonek azalduriko kontzepzioan<br />

antzemana. Izan ere, mintzo <strong>egia</strong>zkoa eternitateari lotu ezinak, munduaren ezagutza<br />

geometriko absolutua eskuraezina zaigula adierazten du. Bestela esanda, kosmosaren,<br />

hau da, natura unibertsoaren egitura eternal edo estatikoaren nozioa ukatu<br />

egiten du. Ondorioz, ezin da azaldu munduaren barneko egitura eternalen existentzia<br />

(Platonek egin zuen); ezta ere, espezie biologikoaren funtsa (Aristotelesek egin<br />

zuen).<br />

Kanten <strong>eta</strong> Newtonen ikuspuntuak ezin du azaldu <strong>eta</strong> argitu zertan den<br />

egitura soilik espaziozkoa. Adibidez, indarraren bitartez planeten mugimendua<br />

adieraz daiteke, baina ez eguzki sistemaren egitura. Eta hemengo azaldu ezina<br />

absolutua da: mundu errealean legeak izaki egonkorrei egokitzea, “zori<br />

transzendentala” da Kantentzat. Halaxe dela esan daiteke; <strong>eta</strong> horixe da esan<br />

daitekeen guztia. 72<br />

Egia da, Kojèvek oroitarazten duenez, Kantek izaki biziaren teoria bat<br />

garatzen duela bere hirugarren kritikan. Baina teoria hori “balitz bezala” moldean du<br />

adierazten, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n hirugarren kritikak ez baitu lekurik Kanten sisteman.<br />

Eta hala gertatzen da hain zuzen ere Kanten sistemaren araberako ezagutzak,<br />

46


ezagutza den aldetik, kontzeptuaren <strong>eta</strong> denboraren arteko erlazioa duelako<br />

abiapuntu, <strong>eta</strong> ez kontzeptuaren <strong>eta</strong> eternitatearen artekoa.<br />

Eta Kojèvek animalia partikularraren gaineko Kanten ikuspuntuari egin<br />

kritika, orobat da egokia da animalia orokorra edo kosmos-a aintzat hartuz gero:<br />

Kanten kosmologiak, Leibnizenaren tankerakoa, ez du balio arautzailea baizik.<br />

Beste hainbeste jainkoaren kasuan: jainkoa eternitatea bera izanik, ezinezkoa da<br />

jainkoari buruzko jakintza. 73<br />

Azken batean, Kanten jakintza itxia bada, erabatekoa <strong>eta</strong> betierekoa edo<br />

absolutua den heinean, eskema teista edo platonikoa dugu berriro ere. Baina <strong>egia</strong><br />

eternitateari loturik ageri ez den heinean, eszeptikoen irekitasuna <strong>eta</strong><br />

mugagab<strong>eta</strong>suna dauzkagu ostera ere. Izan ere, mintzo eternala denborari lotua<br />

denez, ezinezkoa da egokitze absolutua. Gehienez ere, baliteke denboraren<br />

mugagab<strong>eta</strong>sun eternalak inoiz asebete, mamitu edo burutu ahal izatea kategoria<br />

eternalak. Baina denbora barnean mamitzen den pentsamenduak ez du inoiz ere<br />

horrelakorik lortuko. Horrexegatik dio Kantek jakintza absolutua unendliche<br />

Aufgabe edo egiteko mugagabe bat dela. 74<br />

Dakusagun oraingoan zer dioen Kojèvek antropologiaren gaineko Kanten<br />

kontzepzioaz, giza askatasunaz zehazki.<br />

Kantenean, esana dugu, <strong>egia</strong> eternala da, baina denborari lotua. Egia<br />

eternala baldin bada, bada gizakiarenean denboraz at kokatzen duen zerbait:<br />

askatasuna da, edo, bestela esanda, “Ni transzendentala”, arrazoi praktiko edo<br />

nahimen huts gisa hartua. Egia <strong>eta</strong> denbora loturik badira, nahimen hutsa ere gauzatu<br />

egiten da denboraren barneko errealitatean. Baina <strong>egia</strong> apriorizkoa den heinean<br />

(ekintza askea, honako hon<strong>eta</strong>n), denbora baino lehenago burutzen da denborarekiko<br />

erlazioa. Askatasunezko ekintza, denborari lotua egon arren, denboraz berex dago.<br />

Kanten “ezaugarri ulergarriaren hautu” ospetsua dugu hemen. Hautu hori ez da<br />

denborazkoa, baina gizakiaren denborazko existentzia guztia erabakitzen du;<br />

existentzia horr<strong>eta</strong>n, horrenbestez, ez dago askatasunik. 75<br />

Er-en mitoa ikusten du hemen Kojèvek berriro, Politeia-ren amaiera. Baina<br />

47


Platonenean <strong>egia</strong> eternitateari lotua ageri da; Kantenean, berriz, denborari. Eta<br />

desberdintasun honen kariaz, “hautu transzendentala” ez da, Platonenean bezala,<br />

gizakia denboratik at denaren, edo izan denaren, arabera, baizik denboraren barnean<br />

denaren, edo izango denaren, argitara. Platonenean, baieztapena da: Kantenean,<br />

aldiz, ukoa. Han eternala denboraren joanera igaroaraztea da puntua; hemen, berriz,<br />

denboraren emanean bilakatu zarena, eternalki ez izatea. Han, natura eternalaren<br />

onarpena: hemen, denborazko naturaren ukazioa. Areago: han, jainkoari atxikiriko<br />

edo jainkoagandik bereiziriko aingeruaren askatasuna; hemen, denboratik ateko<br />

ekintza bakanean bekatua ukatu duen gizaki eroriaren askatasuna. <strong>Kojèveren</strong><br />

esan<strong>eta</strong>n, ekintza kristauak transzendentala behar du izan, jainkoaren grazia<br />

eternalarekin bateragarri behar baitu. 76<br />

Natura munduarekin gertatu bezala, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n Kantek gizakiaz<br />

diharduela ere aurrerapen nabaria gauzatu du. Haatik hemen, han bezalaxe, bada<br />

gabezia nabari bat. Gizakiak azalgaitz dirau, izaki historiko gisa: Kantek ezin du<br />

ulertu gizakiak bizigune duen gauza konkretuen mundua, ezta denborazko ekintza<br />

askeen bidez sortzen duen historia ere. 77<br />

Orain artekoa nolabait laburbilduz, hortaz, hauxe genuke: Spinozaren<br />

aukera ezinezkoa da gizakiontzat; eszeptizismoa ere bai, <strong>egia</strong>ren ideia bera<br />

ezabatzen baitu; Platonek, Aristotelesek <strong>eta</strong> Kantek azalpen partzialak eskaintzen<br />

dituzte, baina ezin dute historiaren izaera azaldu, ezin gizakia denboraren baitako<br />

sortzaile libre gisa azaldu. Izan ere, Kantenean garapen historiko mugagabe bati<br />

buruz berba egin badaiteke ere, ezinezkoa da historiaren gaineko, gizaki<br />

historikoaren gaineko, erabateko jakintza erdiestea.<br />

Ondorioz, garbi egin du hautua Kojèvek: filosofiak gizakiaren gaineko<br />

jakintza osoa lortu nahi badeza, Hegelen aukera onartu beharko du: <strong>egia</strong> denbora<br />

dela al<strong>egia</strong>. Ikus dezagun horrek zer esan nahi duen. 78<br />

48


1-f- HEGEL 79<br />

1-f-1: Kant <strong>eta</strong> Hegel<br />

Jadanik Kantek ondo ikusia zuen ezagutza kontzeptuzkoak oroimena eskatzen<br />

duela, <strong>eta</strong> Hegelek ideia hori bereganatu zuen (Kojèvek ideia hori azken batean<br />

Platonena dela oroitarazten du). Er-innerung delakoa, hots, errealitate objektiboaren<br />

barneratzea, errealitatea ageri duen baina nire baitan dagoen kontzeptuaren bitartez<br />

lortua, Hegelentzat ere oroitzapena da. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, bestalde, oroimena soilik<br />

denbora dagoenean ageri da, errealitate presentea suntsitu <strong>eta</strong> errealitate pasatu<br />

bilakatzen denean zehazki. Oro har, Hegelek, kontzeptuari buruzko bere teorian, Kanten<br />

Schematismus-eko teoria zehaztu <strong>eta</strong> aldatzen du. Kantentzat, kategoriak dagoenari<br />

(Sein) aplikatzen zaizkio, denbora eskema gisa ematen zaigulako, hau da, ararteko edo<br />

bitarteko bezala. Baina bitartekotasun hau pasiboa da, intuizioa. Aldiz, Hegelenean<br />

bitartekotza aktiboa da: Tat edo Tun da, dagoena ezeztatzen duen ekintza, borroka <strong>eta</strong><br />

lanaren aktibitatea. Eta dagoenaren ezeztapen hau, orainaldiaren ezeztapen aktiboa,<br />

proiektuaren denbora da, denbora historikoa. Honela, nola Hegelenean hala Kantenean,<br />

denbora da kontzeptua dagoenari aplikatzea ahalbidetzen duena. Baina hara zergatik<br />

hobesten duen Kojèvek Hegelen ikuspuntua: Hegelek dioenez, pentsamendu<br />

kontzeptuzkoaren denbora-bitarteko hori, gauzatua dago. Mugimendu bat da hain<br />

zuzen, mugimendu dialektikoa, aktiboa, ezeztatzailea, dagoena aldatzen baitu, berria<br />

sortzen baitu. Hegelen ustez, gizakiak Izatea edo dagoena uler <strong>eta</strong> azal dezake,<br />

kontzeptuaren bitartez <strong>eta</strong> beronen arabera Izatea edo dagoena eraldatzen duelako. Giza<br />

proiektua kontzeptuzkoa da funtsean. Dagoena, eman zaiona, kontzeptuzko<br />

proiektuaren arabera bereganatzen du gizakiak. Baina jaso duguna proiektuaren arabera<br />

moldatzea bera da hain zuzen ere ekintza kontziente <strong>eta</strong> borondatezkoa, Arbeit <strong>eta</strong><br />

Kampf den Tun-a. Kantentzat, dagoena kontzeptuarekin bat dator, <strong>eta</strong> denboraren<br />

bitartekotzak batetik bestera bata zein bestea aldatzeke igarotzea ahalbidetzen du soilik.<br />

Eta horrexegatik ezin digu Kantek azaldu dagoenaren <strong>eta</strong> kontzeptuaren arteko<br />

49


adostasuna: harentzat datu bat da, al<strong>egia</strong>, halabeharra, azarea (transcendental<br />

Zufäkigkeit). 80<br />

Hegelek, aldiz, adostasun hori azaldu egiten du: prozesu dialektikoan datza.<br />

Kojèvek dio historia amaitzean hitzezko proiektuarekin bat etortzeraino bilakatzen dela<br />

dagoena, ekintza ezeztatzailearen bitartez dagoena proiektu haren arabera eraldatzen<br />

baitu. Beraz: Kantenean denbora eskema <strong>eta</strong> intuizio pasiboa da; Hegelenean<br />

mugimendua <strong>eta</strong> ekintza kontziente <strong>eta</strong> nahimenezkoa. Ondorioz, Kantenean kontzeptua<br />

edo a priori-a nozio bat da, gizakiari dagoenarekiko adostasuna ahalbidetzen diona:<br />

Hegelenean, aldiz, kontzeptu apriorizkoa proiektu bat da, gizakiari dagoena aldatzea<br />

permititzen baitio. Horrela, dagoena proiektuarekin bat egiteraino bilakarazten saiatzen<br />

da. 81<br />

1-f-2: Oroitzapena<br />

Kojèvek onartzen du errealitateak, errealitate den heinean, denboran dirauela.<br />

Baina zehazten du denboran dirauena errealitatearen oroitzapena dela; une bakoitzean<br />

gauzatzen baitu errealitateak bere esentzia edo zentzua. Horrek esan nahi du orainaldian<br />

gauzatzen duela iraganean suntsitu ondoren bere osotasunetik gelditzen dena, <strong>eta</strong><br />

gelditzen den zera hori <strong>eta</strong> gauzatzen duen zera hori ez da bere izena baino. Errealitate<br />

presentea iraganean erortzen denean, esentzia bere errealitatetik (existentziatik) askatu<br />

<strong>eta</strong> bereizten da. Izena da, kontzeptua, adiera, esentzia hori errealitatetik kanpo<br />

gordetzeko aukera, esentzia izenaren adiera izatera igaro baita. Izen horrek, beraz,<br />

izanaren esentzia darama, hots, bere iragan propioa orainaldian gauzatzen duen<br />

errealitatearena (edo izenean “eternalki” gordetzen den iragan hori bera). Hitz gutxitan<br />

esateko, izenak munduan existentzia enpirikoa eduki dezake (<strong>eta</strong> existentzia hori berori<br />

da giza existentzia, ikusiko dugu hurrengo atal<strong>eta</strong>n), soilik Izatea <strong>eta</strong> denbora bat baldin<br />

badatoz, edo, bestela esanda, proiektuaren denborak munduan existentzia enpirikoa<br />

baldin badu. Horrexegatik esan daiteke, Hegelekin batera, denboraz, enpirikoki<br />

existitzen den kontzeptua dela, edo, euskaraz, denbora izan baden izena dela. 82<br />

50


Egiaztapen m<strong>eta</strong>fisiko edo kosmologiko honi esanahi hau igartzen dio Kojèvek<br />

maila ontologikoan: Izateak egitura hirukoitza izan behar du. Izatea tesia edo<br />

identitatea, antitesiarekin edo ezeztapenarekin biltzen duen sintesia edo osotasuna baita.<br />

Eta, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, baden Izatean ageri den izenen bitartezko Izatearen ezeztapen<br />

hori berori da hain zuzen ere proiektuaren denbora. Hobeto ulertzeko izenaren <strong>eta</strong><br />

denboraren arteko identifikazioa, pentsa dezagun “Izate” izenaren gainean, hau da, izan<br />

badenaren osotasunean. Zein da “Izate” izenaren <strong>eta</strong> Izatearen beraren arteko<br />

diferentzia? Edukiaren aldetik begiratuz gero, berdinak dira, ez delako inolako<br />

abstrakziorik egin. Baina, Parmenidesek pentsatzen zuenaren aurka, “Izate” izena ez da<br />

Izatea (kasu horr<strong>eta</strong>n ez legoke <strong>egia</strong>zko mintzorik, izena ez litzateke logos-a izango).<br />

Izatea <strong>eta</strong> “Izate” izena bereizten dituena da soilik Izatearen beraren izatea; zeren Izatea<br />

bada izan, baina ez da soilik “Izate” izenaren adiera. “Izate” izena lortzen da Izateari<br />

izatea kentzen bazaio: Izatea ken izatea berdin “Izate” izena (<strong>eta</strong> ez berdin ezereza edo<br />

hutsa; zeren A-ren ezeztapena ez da ezereza, baizik “ez A”, hots, zerbait). Baina Izateari<br />

izatea kentze hori, hasiera batean paradoxazkoa <strong>eta</strong> ezinezkoa dirudiena, <strong>egia</strong>tan erabat<br />

ohikoa da; une oro gertatzen da, <strong>eta</strong> “denbora” du izena. <strong>Denbora</strong> baita une bakoitzean<br />

Izateari, hau da, izan badenaren osotasunari, orainaldian bere izatea kentzen diona,<br />

iraganera pasaraziz, non jadanik ez den Izatea. Baina, denbora izango bada, beharrezkoa<br />

da iragana izatea (orainaldi hutsa edo eternala ez da denbora); iragana <strong>eta</strong> iraganean<br />

hondoratu den Izatea (Izate pasatua), ondorioz, ez dira ezereza: zerbait dira. Baina<br />

orainaldian soilik existi daiteke zerbait enpirikoki. Zerbait izango bada, beraz, iragana<br />

<strong>eta</strong> izana orainaldian gorde beharra dago nolabait, nahiz aurrean presente ez egon. Eta<br />

Izate pasatuaren presentzia “Izate” izena da, hots, ezerez huts bilakatu gabe izatea<br />

kendu zaion Izatea. “Izate” izena, nahi baldin bada, Izatearen “oroitzapena” da (esanahi<br />

bikoitzarekin: Izatea bera da “oroitzen dena”, <strong>eta</strong> Izatea bere izateaz “oroitzen da”).<br />

Baina gauden mailan, Kojèvek dioenez, oro har ez da oroitzapenaz hitz egiten. Kontuan<br />

daukagun memoria denbora da (edo, zehazkiago, denboratasuna, Kojèvek “Izatearen<br />

medium” izendatzen baitu, bertan, orainaldiaz gainera, beste zerbait dagoelako: iragana<br />

<strong>eta</strong> etorkizuna; baina geroxeago arituko gara etorkizunaz). Honela, “Izate” izena dugu,<br />

Izatea denbora delako. Esan baitaiteke izena denbora dela, edo, gauza bera dena,<br />

orainaldiaren <strong>eta</strong> iraganaren izankid<strong>eta</strong>suna). Era berean, garbi dago Izatea “Izate”<br />

51


izenarekin bat datorrela, azken hau Izatea bera baita, izatea kendu ostean. Esan liteke,<br />

orduan, Izatea “Izate” izenaren izatea dela. Horregatik, baden Izatea (orainaldian)<br />

pentsa <strong>eta</strong> azal daiteke izenaren bitartez. Edo zehazkiago, Izatea bere izatearen une<br />

bakoitzean da pentsatua. Edo: Izatea ez da soilik izatea, baizik, areago, <strong>egia</strong>, hauxe da,<br />

izenaren <strong>eta</strong> izanaren arteko adostasuna. Hau ulergarria iruditzen zaio Kojèveri, erraza.<br />

Zailago, errorea nondik ote datorren jakitea, nondik sortzen diren gezurrezko adierak,<br />

izanekin bat ez datozen izenak. <strong>Kojèveren</strong> ustez, gezurrezko esanahiak sor daitezen,<br />

beharrezkoa da izena izatetik bereizi <strong>eta</strong> honen aurka jartzea. Sakonduko dugu<br />

errorearen auzia.<br />

Edonola ere, gizakia da hain zuzen ere erratzen <strong>eta</strong> tronpatzen dena;<br />

zehazkiago, gizakia da Izatetik bereizitako izena; edo, hobeto esanda, gizakia, izena<br />

Izatetiko bereizte-ekintza da. Eta hori ekintza ezeztatzailearen bidez egin dezake.<br />

Hemen ageri zaio berriro Kojèveri etorkizuneko proiektua. Bereizte hura desegokitasun<br />

baten seinale da (errare humanum est esamoldearen zentzu sakona horixe da <strong>Kojèveren</strong><br />

iritziz); beharrezkoa izango da aritzea, ezeztatzea, hitzezko proiektuaren <strong>eta</strong> dagoen<br />

Izatearen arteko adostasunera iristeko. Izanaren <strong>eta</strong> izenaren arteko adostasuna,<br />

gizakiarentzat, hortaz, prozesu bat da (Bewegung ), <strong>eta</strong> <strong>egia</strong> (Wahrheit) ondorio bat. Eta<br />

soilik prozesuaren ondorio horrek merezi du “<strong>egia</strong>” izena, soilik prozesu hori baita<br />

mintzoa edo logos-a: Izateak ez du hitz egiten; Izatearen giza ezeztapenak, aldiz, bai;<br />

Kojèvek gizakia Izatetik bereiziriko izen gisa definitzen baitu, mintzoan edo logos-ean<br />

badena, edo mintzoa edo logos-a bera dena. 83<br />

Bestalde, denbora, desberdinaren berdintzea baita, esentzia bat ere bada. Baina,<br />

denbora Izatearen denbora denez <strong>eta</strong> ez hutsarena, hutsa ez baita (edo, bestela esanik,<br />

ezin baitugu definizioz esplizituki aipatu, hots, hartaz mintzatu esanez hau edo huraxe<br />

dela), esan genezake, zehazkiago, denbora Izatearen esentzia dela. Izatea, denbora den<br />

heinean, iragan egiten da, edo ezereztu iraganerantz, une oro, diraueino; <strong>eta</strong> orainean,<br />

geroaren etorrera baino lehen, Izateak ezereztu egiten du, etorkizuneko Izate den<br />

heinean. Orobat, denbora honen kariaz ere Izatearen ezerez iraganekoa <strong>eta</strong> gerokoa,<br />

Izatearen hutsa da, beraz Izatea ere bai, <strong>eta</strong> Izateak berdina izaten jarraitzen du, berdin<br />

52


dirau, oraingo Izatearen <strong>eta</strong> iraganeko edo geroko Izatearen arteko desberdintasunaren<br />

beraren kariaz. Izatea espazioa-<strong>eta</strong>-denbora delako, <strong>eta</strong>, ondorioz, denbora Izatearen<br />

esentzia delako, bada Izatea, Izate berdin osoa, Izate bakar biribila, bere baitan bat <strong>eta</strong><br />

bere generoan bakarra, bere presentea (bere presentzia) <strong>eta</strong> bere iragana, bere<br />

etorkizunari (etorrerari) kontrajartzen dioten desberdintasunak gorabehera.<br />

1-f-3: Lana<br />

Goraxeago azaldu dugu <strong>Kojèveren</strong>tzat ez dagoela <strong>egia</strong> dioen mintzorik<br />

munduan, enpirikoki baden denborarik ez dagoen bitartean. Munduan, bestalde, denbora<br />

giza nahi gisa azaltzen da, al<strong>egia</strong>, ez gauza erreal natural baten atzetik dabilen nahi gisa,<br />

baizik beste giza nahi baten atzetik, soilik honek onar <strong>eta</strong> ezagut baitezake giza nahia ez<br />

dela gauza erreal naturala. Gai hau ere aztertuko dugu sakonkiago.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, beraz, ez dago <strong>egia</strong>ren ulerkuntzarik ez badago nahirik.<br />

Baina giza nahia ekintza ezeztatzailearen bitartez gauzatzen da, <strong>eta</strong>, Hegelek dioenez,<br />

ospearen bilatzeak pizturiko hiltzerainoko borrokak gauzatzen du. Borroka horr<strong>eta</strong>n<br />

garaile suertatzen dena jaun bilakatzen da, <strong>eta</strong> galtzailea jopu, <strong>eta</strong> hau harentzat lanean<br />

hasten da. Jopuaren lan honek asetzen du jabearen nahia. Ez dago <strong>egia</strong>rik lanik gabe:<br />

jopuaren lanak sortzen ditu denken <strong>eta</strong> verstand-a, ulerkuntza <strong>eta</strong> pentsamendua, hau da,<br />

dagoena berben bitartez ulertu <strong>eta</strong> azaldu ahal izatea. 84<br />

Zergatik, baina? Bada soilik lana delako mundua esentzialki aldatzen duena,<br />

ben<strong>eta</strong>n berriak diren gauzak sortuz. Ez balego animalia baino, Aristotelesi eman<br />

beharko genioke arrazoia. Ideia espezie eternalean legoke gauzatua, eternalki berbera<br />

litzatekeen espeziean; ez legoke ideiarik, Platonek nahi bezala, denboratik <strong>eta</strong> mundutik<br />

berex. Haatik, ezingo genuke ulertu nolatan egon daitekeen ideia espezietik berex,<br />

denborazko munduan, hitzean gauzatua. Ezingo genuke ulertu gizakia, hau da, zakur<br />

izateke zakur ideia zakur morfemaren bitartez esan <strong>eta</strong> ulertzen duen izakia. Nolanahi<br />

ere, Kojèvek dioenez, gizakia bizi dadin, hitzek <strong>eta</strong> ideiek azaltzen duten Izateak, <strong>eta</strong><br />

denborak, bat behar dute etorri esentzialki. Eta gizakiak mugatua behar du, denboran<br />

53


hasi <strong>eta</strong> amaitzen dena. Baina gizatasuna ez zaigu berehalakoan <strong>eta</strong> berez ematen, ez da<br />

naturala, gizakia ez baita landare edo piztia: lanaren bitartez egiten da gizakia gizaki.<br />

Marxena bereganatzen du Kojèvek: giza lana da mundu natural espaziala denborazko<br />

bihurtzen duena; lanak sortzen du mundu naturalean ideia, munduaz bestelakoa delako<br />

erabat: lanak sortzen du gizakia, lanak bilakatzen du mundu naturala mundu teknikohistoriko.<br />

Giza lanak eraldaturiko mundua mundu natural izateke munduan enpirikoki<br />

existitzen den ideian agertzen da soilki. Ideia lana da, <strong>eta</strong> lana ideia. Marxek dioenez<br />

Hegelentzat lana des Wesen des Menschen baldin bada, “gizakion esentzia” al<strong>egia</strong>,<br />

Kojèvek dio Hegelentzat gizakion esentzia ideia dela. Horrexegatik Hegelek ez du<br />

bakarrik esaten denbora Begriff dela; Geist ere bada. Zeren lanak espazioa denborazko<br />

egiten badu, lana da mundu hon<strong>eta</strong>ko denbora gauzatua. <strong>Kojèveren</strong>tzat, beraz, gizakia<br />

ideia bada, <strong>eta</strong> ideia lana, gizakia zein ideia denbora dira. 85<br />

1-f-4: <strong>Denbora</strong> historiko dialektikoa<br />

Halatan, ez dago ideien bitartezko ulerkuntzarik ez badago denborazko<br />

errealitaterik. Baina orduan, dio Kojèvek, <strong>eta</strong> hemen hasten da Hegelengandik<br />

aldentzen, bakarrik errealitate denborazko edo historikoa litzateke ideien bitartez azal<br />

daitekeena. <strong>Kojèveren</strong>tzat, bestalde, ideien bitartezko ulerkuntza dialektikoa da<br />

nahitaez.<br />

Zergatik ote da ulerkuntza denborazko edo historikoa ezinbestean dialektikoa?<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, dialektikak Izatearen, dagoenaren osotasunaren egitura hiruzkoa<br />

agertzen du. Hau da, dialektikak ez du errealitatea denboratik berex azaltzen, sub specie<br />

aeternitatis, beti berbera bailitzan, baizik iragana <strong>eta</strong> etorkizunaren artean kokatua<br />

dagoen orainaldi gisa, hots, Bewegung edo mugimendu kreatzaile legez. Bestela esanda,<br />

proiektuaren emaitza edo emaitzaren proiektu gisa, proiektuan sortzen baita emaitza <strong>eta</strong><br />

emaitzak sortzen baitu proiektua. Laburrean: errealitatea, dio Kojèvek, bere ben<strong>eta</strong>ko<br />

dialektikan, sintesi legez ageri da. 86<br />

54


1-f-5: Hegel: natura ere dialektikoa da; Kojève: ez da<br />

Bukatzeko, Kojèvek Hegeli argi egiten dion kritika bakarr<strong>eta</strong>ko bat azalduko<br />

dugu. Kojèvek dioenez, izan ere, aurrekoa <strong>egia</strong> bada, hots, natura soilik espazio baldin<br />

bada, <strong>eta</strong> ez denbora, ezinezkoa ote da naturari buruzko giza ulerkuntza? Zehazki hitz<br />

eginez gero, denbora dagoenean ezagutuko genuke bakarrik. Honela historia besterik ez<br />

genuke geureganatuko ideien bitartez. Azken batean, historia da dialektikoki uler<br />

dezakeguna, <strong>eta</strong>, gizaki garen heinean, ezagutzera behartuak gaudena.<br />

Zehazki hitz egitera. Ordea, hemen datza, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, Hegelen errore<br />

nagusia naturaz ari dela.<br />

Alde batetik, Hegelek dio natura ez dela espazio baizik. Bestetik, berriz, esaten<br />

du bizitza biologikoa fenomeno denborazkoa dela. Hemendik ateratzen du Hegelek<br />

ondorio gisa bizitza (Leben) espirituaren (Geist) agerpidea dela.<br />

Baina orobat dio Hegelek, <strong>eta</strong> aurrenekoa da zehazki azaltzen, bizimodu<br />

ben<strong>eta</strong>n gizatiarra, natura bizitzaren ezeztapenaren bitartez ager daitekeela soilik:<br />

oraindik gizaki-gai huts baino ez denak geroago bere gizatasuna aitor <strong>eta</strong> onar dezaten<br />

ezinbesteko du bizitza hiltzerainoko borrokan arriskatzea. Hau da Leben <strong>eta</strong> Geist-en<br />

arteko aurkakotasunaren oinarria. Ordea, dio Kojèvek, oposizio hau ben<strong>eta</strong>koa baldin<br />

bada, bizitza ezin daiteke historikoa izan. Ez dago, beraz, dialektika biologikorik;<br />

ondorioz, ez dago bizitzari buruzko ulerkuntza kontzeptuzkorik.<br />

Baina Hegelek ulerkuntza hau badela aldarrikatzen du. Schellingi jarraiki<br />

biologia dialektikoa irudikatzen du, <strong>eta</strong> Fenomenologia-ko kapitulu batean (V.A.) berau<br />

azaltzen ahalegintzen da. Egia da azpimarratzen duela ezinezkoa dela errealitate<br />

bizigabearen ulerkuntza kontzeptuzkoa. Eta hemendik ondorio bezala ateratzen du ...<br />

mundua izaki biziduna dela! Hauxe da, Kojèvek dioenez, Hegelen natura filosofía<br />

absurdoaren jatorria, Newtonen aurkako kritika zentzugabeena, Hegelen beraren fisika<br />

55


magikoarena, bere sistemari XIX. mendean entzutea kendu ziona al<strong>egia</strong>. 87<br />

1-f-6: Hegel <strong>eta</strong> Jainkoa<br />

Are gehiago: Kojèvek dio ulerkuntza dialektikoa soilik errealitate historikoari<br />

aplika lekiokeela, hau da, lanak proiektu baten arabera sorturikoari. Beraz, Hegelekin<br />

batera baieztatzea ulerkuntza oro dela dialektikoa <strong>eta</strong> mundu naturala ere ulergarria<br />

dela, mundu hori demiurgo baten obra dela baieztatzea da, gizaki langilea eredu gisa<br />

hartuz irudikaturiko jainko kreatzaile baten obra. Eta horixe bera dio Hegelek: bere<br />

Logika-n azaltzen duenez, Logika hori, hots, Hegelen ontologia, “mundua sortu<br />

aurretiko Jainkoaren pentsamendua” da. Horrenbestez, Hegelek mundua ulertzen du<br />

mundua Hegelen jakintza kontzeptuzkoaren arabera izan delako sortua. Eta hemen,<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, paradoxa bete-betean gaude: Hegelen antropoteismoa ez da jadanik<br />

m<strong>eta</strong>fora hutsa. Hegelen iritziz, hortaz, Hegel Jainkoa da, Jainko kreatzailea, Jainko<br />

eternala. Erotu ez den gizaki batek, haatik, ezin baiezta dezake mundua sortu duenik.<br />

Logika-n azaltzen den pentsamendua mundua sortu duena baldin bada, ez da ben<strong>eta</strong>n<br />

Hegelen pentsamendua, baizik Hegel ez den beste kreatzaile batena: gizaki ez den<br />

Jainkoarena. Hortaz, aipatu Logika ez da logika bakarrik, baizik, Spinozaren Etika<br />

bezala, teologia ere bai, hau da, Jainkoaren logikaren <strong>eta</strong> pentsamenduaren<br />

adierazpena. 88<br />

Dena den, <strong>Kojèveren</strong> ustez, Hegelen sistemaren ondorio larri hau ez da<br />

ezinbestekoa. Haren iritziz, natura mundua ezin da kontzeptuen bitartez ulertu. Honek<br />

esan nahi du natura adibidez algoritmo matematiko baten bidez azal daitekeela, <strong>eta</strong> ez<br />

ideien bitartez, hau da, hitz zentzudunen bitartez. Fisika modernoa ere ez dator bat<br />

Hegelekin, ezin baitugu haren arabera errealitate fisikoaz kontraesanik gabe hitz egin;<br />

algoritmotik hitzezko deskribapen<strong>eta</strong>ra igarotzearekin batera, kontraesanak dauzkagu<br />

(gorpuzkuluak/uhinak, <strong>eta</strong> hori dena). 89<br />

Ez legoke, beraz, Kojèvek <strong>eta</strong> fisika modernoak esaten dutenez, <strong>eta</strong> Hegelen<br />

aurka, errealitate fisiko edo naturala azalduko lukeen mintzo koherenterik. Natura,<br />

56


Galileorenean bezala, gizakiari algoritmoaren isiltasunean zaio ageri. Ezin daiteke<br />

kontzeptualki <strong>eta</strong> dialektikoki ulertu materia fisikoa, ezinezkoa da hari buruz hitz egitea.<br />

Materia fisikoaz zentzuz mintza daiteke soilik giza lanaren ekoizpenaren lehengai den<br />

neurrian. Baina, Kojèvek zehazten duenez, lehengaia ez da ez molekula ez elektroia,<br />

baizik egurra, harria, <strong>eta</strong> abar. Gauzok ez dira berez bizidunak, baina badira zerbait<br />

munduan behinik behin: giza eremuan, gizakia bizidun den heinean, sartuak daude.<br />

Baina balirudike, lehen begiratuan, algoritmoak, denborabakoa denez, ezin duela bizitza<br />

azaldu. Ezta dialektikak ere ordea, aldarrikatzen du Kojèvek. 90<br />

Orduan, arazoak poziño bat konpontzen hastekotan, Kojèvek proposatzen du<br />

konbinatzea Platonen ikuspuntua -munduaren egitura matematiko edo geometrikoa<br />

azaltzen baitu- , Aristotelesena -munduaren egitura biologikoa azaltzekotan-, Kantena -<br />

bere egitura fisiko <strong>eta</strong> dinamikoa azaltzeko-, <strong>eta</strong> Hegelen dialektika, gizakia <strong>eta</strong> historia<br />

ulertzeko beharrezko <strong>eta</strong> aski. 91<br />

Edonola ere, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n Hegelek egundoko aurrerapen filosofikoa<br />

burutu zuen <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> denbora identifikatuz. Bere jakintza dialektikoaren bitartez, izan<br />

ere, historiaren fenomenologia, m<strong>eta</strong>fisika <strong>eta</strong> ontologia finkatzeko bidea urratu<br />

baitzuen, gizakiari buruzko fenomenologia, ontologia <strong>eta</strong> m<strong>eta</strong>fisika era berri <strong>eta</strong><br />

ben<strong>eta</strong>koan pentsatuz. 92<br />

57


2-ADIMENA ETA PROIEKTUA<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat filosofia, definizioz, jakituriaren bilatzea da, <strong>eta</strong> jakituria, berriz,<br />

buru-kontzientziaren bet<strong>eta</strong>suna, asea, askia. Filosofoak, jakituria hori bereganatzeko<br />

ahalegin<strong>eta</strong>n, azken batean bere burua erabat ulertu nahi du, <strong>eta</strong> bere buruaren berri osoki<br />

eman, hots, bera zer den <strong>eta</strong> zertan diharduen argiro azaldu. 93 Alabaina, filosofoaren<br />

<strong>egia</strong>zko giza existentzia filosofiagintzan, jakituriaren bilak<strong>eta</strong>n, erabakitzen denez, haren<br />

mintzoak filosofoa bera zer den <strong>eta</strong> zer ez azaldu nahi badu, batez ere bere mintzo<br />

filosofikoaren beraren berri eman beharko du. Egia osoa adierazi nahi duen mintzo horri<br />

buruz pentsatuz gero, bestalde, filosofoak <strong>egia</strong>ztatuko du ez dela datu pasiboa, baizik<br />

jarduera baten emaitza, lanak ematen dituena. Gainera, kemen handia eskatzen du, gizakiari<br />

adimenak ematen dion kemena hain zuzen. Kojèvek adimena potentzia bat dela<br />

azpimarratzen du, gainerako potentzia guztiak baino kementsuagoa, ben<strong>eta</strong>n harrigarria.<br />

Adimen hau da, berebat, gizakiak duen berezitasuna; berba egiteko gaitasunak<br />

bereizten baitu gizakia animalia nahiz gauz<strong>eta</strong>tik. Eta adimen hauxe omen da filosofo orok<br />

gehien erabiltzen duen atributua. Nolanahi ere, adimen hau zertan den jakitean datza<br />

arazoa. Lehen Kojève honek Hegelena aipatzen du: adimena -hau da, gizakia- erabateko<br />

potentzia da, zeina “bereizte-jardueran”, <strong>eta</strong> beronen bitartez, adierazten den, gizakia berez<br />

“bereizte-ekintza-bera” (Scheiden) den heinean. Kojèvek galdetzen du ea zergatik mintzo<br />

ote zaigun horrela Hegel, zer ote den zehazki adimen hori, <strong>eta</strong> zertan erabakitzen ote den<br />

haren bereiztegintza. 94<br />

58


2-a-ARITZE LUZEA<br />

Eta erantzuten du adimenaren ekimena, hots, giza pentsamendua, funtsean<br />

oldozk<strong>eta</strong>-bide dela, aritze luzea: tximistak ez bezala, gizakiak ez baitu errealitatea une<br />

bakar batean argitzen, ez du mundua hitz bakar batez azaltzen, denboraren beharrean baita.<br />

Gehienez ere, hitz bakartuen nahiz mintzo ez-osoen bidez, errealitatearen osotasuna osatzen<br />

duten elementuak ezagutarazi ahalko ditu banan-banan. Osagaiok hitzen bitartez azaltzeko,<br />

gainera, osotasunetik bereizi beharko ditu. Eta, Kojèvek dioenez, gizakiak denboran<br />

luzatutako mintzo-multzoak baino ez dezake errealitate osoa ezagutarazi. Areago, osagai<br />

horiek, berez, berek osatzen duten osotasun horr<strong>eta</strong>tik ezin dira bereizi. Osagaiok lotura<br />

partzial, material <strong>eta</strong> denborazkoez daude uztartuak beren artean <strong>eta</strong> osotasunarekin, <strong>eta</strong><br />

korapilook, esan bezala, askaezinak dira berez. Korapilook askatzea, beraz, “miraria” da,<br />

<strong>eta</strong> bereizte hau eragiten duen potentzia, jakina, “erabatekoa, harrigarria”.<br />

Lehen <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, adimenaren indarra, guztizko ahal hau, ez da, azken<br />

batean, gizakiaren baitan dagoen abstrakzio gaitasuna baino.<br />

Izan ere, edozein gauza bakartu edo isolatu deskribatzen delarik, unibertsoko<br />

gainerako gauzen abstrakzioa egiten da. Esate baterako, “mahai hau” nahiz “zakur hau”<br />

diogunean, munduan beste ezer ez balego bezala mintzo gara. Haatik, <strong>egia</strong>tan zakurrak<br />

nahiz mahaiak, ben<strong>eta</strong>koak izanik, une zehatz batean ongi zehaztutako tokiak betetzen<br />

dituzte <strong>egia</strong>zko munduan, <strong>eta</strong> ez daitezke berez inguruan dutenetik bereiz. Ordea, gizakiak,<br />

pentsamendua erabiliz, nahi bezala konbina lezake zakurra. Adibidez, mahai azpian koka<br />

lezake, une horr<strong>eta</strong>ntxe ben<strong>eta</strong>n mila kilometroko tarteak aldera ditzakeen arren mahaia <strong>eta</strong><br />

zakurra.<br />

Pentsamenduak gauzak bereizi <strong>eta</strong> birkonbinatzeko duen kemen hori, halaber,<br />

“erabatekoa” da, ezein erakarpenezko nahiz alderapenezko indar naturalik ez baitu kemen<br />

horri aurre egiteko ahalmenik. Potentzia hori ez da, inondik inora, ilusiozkoa edo “ideala”:<br />

izan ere, gizakiak, bere oldozk<strong>eta</strong>-bidezko pentsamoldean gauzak bereizi <strong>eta</strong> birkonbinatuz,<br />

59


ere proiektu teknikoak osatzen ditu, <strong>eta</strong>, hauek gauzatzeko lanak burutu ahala, emaniko<br />

mundu naturalaren itxura funtsean, esentzialki <strong>eta</strong> zinez du aldatzen, kultura mundu<br />

gizatiarra sortuz.<br />

60


2-b-ESENTZIAREN HEGALDI LABURRA<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, gauza erreal baten esentzia -forma, ideia, irudi orokorrasortzen<br />

denean, gauza hori bere kokagunetik <strong>eta</strong> aldi tartetik, bere espazio-denborazko<br />

kokapenetik, desitsasten da, askatzen da, bereizten da. Gauza baten esentzia gauza hori bera<br />

da, gauza horrek duen hemen <strong>eta</strong> orainetik askatua den heinean. Horrenbestez, zakur<br />

esentziaren <strong>eta</strong> beroni dagokion zakur natural zehatzaren artean dagoen desberdintasun<br />

bakarra hauxe da: zakur natural hori hementxe dago orain; haren esentzia, berriz, nonahi<br />

dago, <strong>eta</strong>, aldi berean, ez dago inon, beti dago <strong>eta</strong> ez dago sekulan. Nolanahi ere, gauza bere<br />

kokagunetik <strong>eta</strong> aldi tartetik askatzeak bere euskarri materialetik bereiztea eskatzen du.<br />

Euskarri material hau, dio Kojèvek, bera partaide den jaso dugun espazio-denborazko<br />

unibertsoan dago ezinbestean, nonon <strong>eta</strong> nonoiz al<strong>egia</strong>. Ordea gauza, esentzia bilakatu<br />

ostean, nahi bezala erabil liteke. Beraz, esentzia den heinean, “zakurra” ez da hortxe zaunka<br />

dabilen Pintto hori, “edozein zakur” baizik, hots “zakurra oro har”, “lauzangoduna”,<br />

“animalia”, <strong>eta</strong> abar; baita ere, noski, “izaki” hutsa. Lehen Kojèvek bereizte ahalmen<br />

izugarri hau kokatzen du zientzien, teknikaren, artearen, kulturaren sorburuan. Haren<br />

esan<strong>eta</strong>n, naturak ezin dio inolaz ere aurre egin eraginkorki. 95<br />

Hala ere, esentzia bilakaturiko gauza erreala espaziotik <strong>eta</strong> denboratik at geratzen<br />

dela esatea ez da osotoro zuzena. Aristotelesek arrazoi zuen, ideia platonikorik ez dagoela,<br />

gauza espazial <strong>eta</strong> denborazko material<strong>eta</strong>n ez bada, esaten zuelarik; ideiok, zioen, aipatu<br />

gauzon esentziak edo “entelekiak” dira. Lehen Kojèvek dioenez, adimenaren erabateko<br />

indarrak esentzia bere euskarri naturaletik bereiz dezake; al<strong>egia</strong>, zakur esentzia, orain <strong>eta</strong><br />

hemen lasterka dabilen nahiz zaunka dagien zakurretik bereiz dezake. Kojèvek zehazten<br />

duenez, ezin eraman dezake, dena den, mundu “zerutiarrera”, kokagune nahiz aldi tarte<br />

orotatik at. Esentzia, behin bere euskarri naturaletik bereizirik, gizakiak adiera bilakatzen<br />

du. Adiera, ordea, ez da hutsean murgiltzen, izen nahiz mintzo baten adiera da nahitaez:<br />

izena edo mintzoa esan, idatzi nahiz soilik pentsa daitezke, baina beti izango dira mundu<br />

espazial <strong>eta</strong> denborazkoaren baitakoak. Egia ezin da izan ideia edo esentzia huts, baizik<br />

mintzo koherentea osatzen duen izen andana, adierez gehi morfema materialez osatua.<br />

61


Beraz, lehen <strong>Kojèveren</strong> arabera, adimenaren bereizte kemenak ez du esentzia bere euskarri<br />

naturaletik bereizten, ez bada mintzo baten euskarri materialari -fonetiko, tintazko...lotzeko.<br />

Kojèvek azpimarratzen du mintzoa ere kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteren batean gauzatzen<br />

dela ezinbestean, zeren, besteak beste, mintzo adieraduna izango bada, gizakiren batek<br />

ulertu beharko baitu, <strong>eta</strong> gizakiok espazio-denborazko kokapen zehatz batean baino ezin<br />

dezakegu aditu nahiz ulertu.<br />

Lehen Kojèvek garbi nabaritzen du bigarrenak esango duenaren kontrakoa, hots,<br />

kontuan hartu behar dugula esentzia bere euskarri naturaletik bereiztea ez dela naturaren<br />

baitan berez gertatzen den zerbait, adimenaren jardueraren ondorioa baizik, edo oinarrian<br />

adimenaren erabateko ahalmena duen giza lanarena. Edonola ere, Kojèvek dio ahalmen<br />

ikaragarri horren berri ematea dela filosofiaren nahiz zientziaren eginkizunik<br />

garrantzizkoena.<br />

Laugarren, bosgarren <strong>eta</strong> seigarren atal<strong>eta</strong>n garatu <strong>eta</strong> sakonduko ditugu gaiok.<br />

62


2-c-HEGEL, UMO; BERE AURREKOAK, FERDE<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritzirako, Hegelen aitzindari filosofikoak ez dira egokienak esku artean<br />

dugun mirakulua azaltzeko, aztergaia gaizki ikusi <strong>eta</strong> planteatu baitzuten. Egia da<br />

“Subjektu” orokorraz nahiz “Pentsamenduaz” hitz egin zutela, halaber funtsezko galdera<br />

egin zutela, hots, “nolatan <strong>eta</strong> zergatik da Izatea aldi berean esentzia?” Hau da, zergatik <strong>eta</strong><br />

zelan dauka dagoenak zentzua? Edo, ahozko euskal tradizio filosofikoaren moldean<br />

esatearren, zergatik du izana izena duen orok, <strong>eta</strong> zergatik soilki izena duenaz esan<br />

dezakegu izandun ere badela? Edo, Kojèvek berreskuratu <strong>eta</strong> burutu nahi duen tradizio<br />

filosofiko beneragarriaren -Platon, Aristoteles, Kant, Hegel- berb<strong>eta</strong>n esateko, zergatik<br />

dago inplikatua “dugun” guztian, ageri zaigun guztian, fenomeno orotan, kategoria bat?<br />

Kojèvek dioenez, hala ere, Hegel arte, filosofoek ahantzi egin zuten, oro har,<br />

gizakiek denboran nahiz espazioan esan, idatzi nahiz pentsaturiko mintzoak direla<br />

dauzkagun mintzo zentzudun bakarrak. Aztergaia, hortaz, <strong>Kojèveren</strong> ustez, gehiegi<br />

sinplifikatu zuten. Eta ondorioak, horrenbestez, ez ziren erabat onargarriak izan.<br />

Parmenidesek, esate baterako, Izatea <strong>eta</strong> pentsamendua identifikatu zituen; Aristotelesek<br />

bere buruaz eternalki <strong>eta</strong> osotoro pentsatzen duen Jainkoaz ziharduen; Spinozak,<br />

Descartesen lana inspiraziotzat harturik <strong>eta</strong> Schelling inspiratuz, pentsamendua<br />

Substantziaren atributua dela aldarrikatu zuen.<br />

Hegel, baina, ez dator bat berearen aitzindari diren filosofion ondorioekin, <strong>eta</strong><br />

Hegelekin heldu da filosofia <strong>egia</strong>zko Sofia izatera, Hegelek adierazi du <strong>egia</strong> jakintza<br />

sistema bakar <strong>eta</strong> osoan, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n. Hori bai, Kojèvek dioenez jakintza sistema<br />

“gaurkotu” beharra dago: hau izango da errusiarraren amarru nagusia Hegeli esan ez<br />

zituenak ere esanarazteko, Hegelen izenean bere filosofia propiala aurkezteko, Marx <strong>eta</strong><br />

Heidegger -soilik Sein und Zeit, kehre-az gerokoa ez baitu onartuko, gaizki mozorroturiko<br />

mistikokeriatzat hartuko du- barnebildu agian ez baina bai bederen oso kontuan dituena.<br />

Zehazki: Heideggerrek antzeman zion Hegelen filosofiari, heriotzaranzko gizakiaren<br />

funtsezko proiekzioa, baina ez zuen aintzat hartu lanaren zeregin eraldatzailea: Marxek,<br />

63


erriz, gizarte ezagutzaren bilatzeak eragindako lanaren dinamika ederki azaldu zuen, baina<br />

ez zion behar bezalako garrantzirik eman dinamika horren oinarrian datzan hiltzerainoko<br />

borrokari. Hegelek bai, heriotza, borroka <strong>eta</strong> lana uztartu zituen, gizateriak bere<br />

helbururantz egiten duen mugimenduan. 96<br />

Hegelen aurreko filosofiak aurrez aurre paratu Izatearen <strong>eta</strong> pentsamenduaren<br />

arteko erlazioak, ez daude, esan bezala, osoki garatu <strong>eta</strong> adieraziak. <strong>Kojèveren</strong> ustez, esku<br />

artean dugun erlazioa egoki azaltzeko, Hegelekin batera <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> denbora identifikatzea,<br />

edo, bestela esanda, Izatearen “denboratasuna” onartzea, aski izango zatekeen.<br />

(Argitu beharrekoa da, <strong>Kojèveren</strong> interpr<strong>eta</strong>zioaren arabera, Hegelek Izatea <strong>eta</strong><br />

denbora identifikatzen dituela, edo <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> denbora. Baina honek ez du esan nahi, inolaz<br />

ere, Hegelenean <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> Izatea denboraren baitan daudenik, eszeptikoentzat <strong>eta</strong><br />

erlatibistentzat bezala, hots, <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> Izatea historikoak direnik. Historizistontzat <strong>egia</strong><br />

denborazkoa da, zakur bat edo herri bat bezala, denboran barrena sortu, aldatu <strong>eta</strong> desagertu<br />

egiten baita. <strong>Kojèveren</strong>tzat, aldiz, bigarren atalean ikusi bezala, denbora bera da <strong>egia</strong>.<br />

Geroxeago ere aztertuko dugu gai hau, beste ikuspuntu batetik.)<br />

<strong>Kojèveren</strong> Ontologia-ren funtsa, hortaz, honela azal liteke: <strong>Kojèveren</strong>ean <strong>egia</strong>k,<br />

edo, bestela esanda, Izatearen esentziak, ez du inolako alderik Izatearekin berarekin, ez<br />

bada Izate horren izate erreal naturala Izatearen esentzian ez dela ageri. Hauxe berbera<br />

generrake izan baden edozein gauzaren esentziaz, Izatea baden guztiaren integrazio gisa<br />

definitzen baitu Kojèvek. Hortaz, “Izate” izenaren adiera, gauza guztien esentzia orokor<br />

guztien integrazioa genuke: <strong>egia</strong> al<strong>egia</strong>. Gai hau seigarren atalean sakonduko dugu.<br />

64


2-d-LEHEN KOJÈVE: GIZAKIA, ERAUZLE<br />

Nolanahi ere, honelaxe definitzen du lehen Kojèvek denbora: gizakiak Izateari<br />

eragindako erauzk<strong>eta</strong>. <strong>Denbora</strong>k baitarama Izatea orainalditik, non bai baita, iraganera, non<br />

jadanik izan ez den, ondorengo orainaldi<strong>eta</strong>n esentzia huts baino ez dela, al<strong>egia</strong>,<br />

existentziarik gabeko esentzia. Esentzia hau ez da, beraz, orainaldian baden Izate berria,<br />

antzinako Izatea baizik, iragana horrenbestez. Pasatako Izate horren esentzia orainaldian<br />

adiera gisa existitzen da. Gizakia, gainerako izakiak ez bezala, <strong>egia</strong>-esale ere izan<br />

baitaiteke. Izatea, izan baden heinean, gizakiak denboran erauzi dion esentzia ere bada.<br />

Gizakiak, halatan, helburu bat ematen dio Izateari, hots, etorkizuna orainaldi bilakatzea,<br />

“existentziak esentziari egindako kontzesioa” <strong>Kojèveren</strong> hitz<strong>eta</strong>n esateko. Etorkizuna<br />

orainaldi bihurtzeak oraina bera iraganerantz bultzatzen du, Izatea adiera bilakatzen.<br />

Izateak, hortaz, badu zentzu bat, badu izateko arrazoia, badu zertan izan, <strong>eta</strong> arrazoi hori ez<br />

da Izateari buruzko gizakiaren arrazonamendua baino, oldozk<strong>eta</strong>-bidea, giza<br />

pentsamendua. 97<br />

Honela planteatuta, Izateak <strong>eta</strong> denborak bat egiten badute al<strong>egia</strong>, Kojèvek onar<br />

dezake Izateak pentsamenduarekin bat egiten duela (Parmenides), Izateak bere buruaz<br />

betierekoz pentsatzen duela (Aristoteles), <strong>eta</strong> era berean pentsamendua Substantziaren<br />

atributua dela (Spinoza), edo bere helburua (Schelling).<br />

Hala ere, <strong>Kojèveren</strong> iritziz, Parmenidesen Esferaren baitan, nahiz Aristotelesen<br />

Zirkulu Jainkotiarrarenean, zein Spinoza edo Schellingen filosofi<strong>eta</strong>ko Substantziaren<br />

baitan, nabari den Izatearen <strong>eta</strong> pentsamenduaren arteko erlazioa, ez da batere “miragarria”,<br />

berehalakoa baita, bitartekorik gabea. Alabaina, <strong>Kojèveren</strong> pentsamoldean “berehalako”<br />

berbak “naturala” edo “emana, jasoa” esan nahi du. Eta, jakina, erlazio horrek ez du ezein<br />

jarduera, lan, indar nahiz inolako potentziarik eskatzen, ararteko barik ez baitago esentzia<br />

bere euskarri naturaletik bereizterik: hemen Izatearen esentziak Izatearengan berarengan<br />

dirau, <strong>eta</strong> harengan baino ez; zakurraren esentziak ere zakurraren baitan baino ez dirau. Hau<br />

dela <strong>eta</strong>, sekulako zailtasunak dauzkate filosofiok mahaiak bezalako artefaktuen presentzia<br />

65


filosofikoki azaltzeko orduan. Ez baitugu hemen ekintzarik, lanik nahiz potentziarik<br />

aurkituko, emaniko edo jasotako Izateak geuk jaso bezala irauten omen baitu: berbera,<br />

aldagaitz, beti.<br />

Aitzitik, lehen <strong>Kojèveren</strong>ean, adimenak burutzen duen bereiztea miragarria da<br />

naturak agindutakoaren kontrakoa delako. Kojèvek dio adimen barik zakur esentzia ez<br />

litzaiokeela adiera gisa “zakur” hitzari lotuko; aitzitik, zakur errealak bere existentzia<br />

natural hutsera mugatuko luke esentzia hura unibokoki. Horixe besterik ez litzateke zakur<br />

errealaren <strong>eta</strong> zakur esentziaren arteko erlazio natural edo arartegabea. Ordea, adimenaren<br />

erabateko potentziari esker esentzia adiera bilakatzen delarik, <strong>eta</strong> izen batean gauzatzen,<br />

izen horren <strong>eta</strong> bere euskarriaren artean ez dago jadanik erlazio naturalik; bestela, beren<br />

artean ezein loturarik ez duten izenak, edozein errealitate fonetiko edo grafiko arbitrario<br />

diren heinean (zakur, dog, Hund...), ezin litezke esentzia bakar <strong>eta</strong> beraren euskarri izan,<br />

guztiek antzeko adiera izanda ere. Hemen, honenbestez, Kojèvek emanikoaren edo<br />

jasotakoaren ukoa ikusten du, esentziaren <strong>eta</strong> existentziaren arteko harreman naturalaren<br />

ukoa. Baiezko eran esateko, izen adieradunen sortzea ere badago. Izenok, gainera, berez ez<br />

dute zerikusirik bertan gauzatzen den esentziarekin. Hemen, beraz, esentzia morfeman<br />

gauzatzen duen ekintza daukagu, gizatiarra ezinbestez. 98<br />

Lehen <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, bestalde, Izateak nolatan <strong>eta</strong> zergatik duen adiera azaltzen<br />

duenean, filosofia tradizionalaren Izate-pentsamenduaren kontzepzioak mintzo <strong>egia</strong>zkoaren<br />

posibilitatearen berri ematen badu ere, izan badenaren esentzia ezagutarazten duena, ezin<br />

azal diezaguke, aldiz, nolatan <strong>eta</strong> zergatik bilakatzen den Izatearen <strong>egia</strong> erreal, hots, nolatan<br />

<strong>eta</strong> zergatik gerta daitekeen gizakiak Izatearen esentzia erauztea, <strong>eta</strong> esentzia horrekin<br />

inolako loturarik ez duen izen-multzoan gauzatzea. Zehazkiago esateko, mintzoaren<br />

errealitatea da hain zuzen ere Kojèvek azaltzeke aurkitzen duen mirakulua.<br />

66


2-e-BEREIZTEKO AHALMENAK DAKAR ASKATASUNA<br />

Lehen Kojèvek dioskunez, beste zerbaitekiko ben<strong>eta</strong>n aldentezina denak hala ere<br />

existentzia aldendua <strong>eta</strong> bereizia lortzea miragarria da; areago, noski, errealitate beregain<br />

bilaka dadin.<br />

Izan ere, esentzia, bera bezalako euskarri naturalari loturiko entitatea bada ere,<br />

esentzia bera ez bezalakoa den euskarriarekin -morfema batekin hain zuzen ere- duen<br />

loturan baino ez da objektiboki erreala izatera iritsiko. Adimenak esentzia bereizezina omen<br />

duen bere euskarri naturaletik bereiztea lortzen baitu, orobat esentziari berezko existentzia<br />

enpirikoa eskuratzea, berau pentsatutako, idatzitako nahiz esandako mintzo edo izen batez<br />

gauzatuz. Existentzia enpiriko hori, adiera bihurturiko esentziak berezkoa duena, bere<br />

askatasun banandu edo isolatu propioa ere bada. Kojèvek azpimarratzen duenez, izenean<br />

nahiz mintzoan gauzaturiko adiera ez baitago, gaurgero, zein bere euskarri naturalari<br />

loturiko esentzien ezinbestekotasunari atxikia. Izan ere, euskarri naturalok beren kokagune<br />

<strong>eta</strong> aldi tarteek era unibokoan mugatzen dituzte. Honela, zakur guztiak lur gainetik<br />

desagerturik ere, “zakur” izenaren adiera gauzatuak, esate baterako, iraun dezake bizirik,<br />

baita zakur errealak gaindiezinak dituen oztopoak iragan ere -irrati uhinen bitartez adibidez;<br />

nonahi koka daiteke, halaber, zakur errealak bertan kokalekurik ez badu ere, <strong>eta</strong> abar.<br />

Askatasun banandu <strong>eta</strong> erabateko potentzia hauexek dira errakuntzak ahalbidetzen<br />

dituztenak. Hegelen aurreko filosofoek, dio Kojèvek, ez dute ordea errakuntzaren berri<br />

ematerik izan egundo. Izan ere, aipatu askatasunak adieren <strong>eta</strong> hauek gauzatzen dituzten<br />

izenen arteko konbinamoldeari ematen dizkion aukeren anitzak, zein bere euskarri<br />

naturalarekin loturiko esentzientzat ezinezkoa, ahalbidetzen baitu errakuntza. 99 Egiari<br />

dagokion atalean agertuko da berriro gai hau.<br />

Horrenbestez, lehen Kojèvek dioenez, Izatearen zentzua erauzteko gaitasuna nahiz<br />

esentzia existentziatik bereizteko ahalmena, <strong>eta</strong> esentzia hori izen edo mintzoan gauzatzeko<br />

treb<strong>eta</strong>suna duen jarduera horrek, sorrarazten du filosofiak -nahiz, Hegelen hitz<strong>eta</strong>n<br />

esateko, zientziak edo jakintzak- azaldu beharra duen mirakulua. Hon<strong>eta</strong>n ziharduela, dio<br />

67


Kojèvek, Hegelek ezezkotasunaren edo negatibotasunaren oinarrizko maila, ontologikoa,<br />

aurkitu <strong>eta</strong> zehaztu zuen, <strong>eta</strong> “izaki ukatzaile” izendatu. Negatibotasun hori, esentzia<br />

existentziatik bananduz Izatearen zentzua erauzten duen pentsamenduaren energia da,<br />

<strong>Kojèveren</strong> hitz<strong>eta</strong>n pentsamendua sorrarazten duen “ni abstraktu hutsaren energia”; al<strong>egia</strong>,<br />

adimena <strong>eta</strong> beronen mintzoa. Mintzoa, Kojèvek berreskuratu <strong>eta</strong> burutu nahi izan zuen<br />

tradizio filosofiko beneragarriaren arabera, ez du Espiritu Sainduak paratzen gure aho-mihi<br />

nahiz bolaluman. “Ni” oro, bere pentsamendua adierazten duen ni oro, espazio-denborazko<br />

mundu naturalean enpirikoki existitzen da. Eta giza niak dira ezinbestez. Izan ere, Kojèvek<br />

behin <strong>eta</strong> berriro errepikatzen du, bere maisu Koyrék bezala, Espirituaren Fenomenologia,<br />

Hegelen asmoak gorabehera, Antropologia bat dela funtsean. 100<br />

Kojèvek argitzen du, maila ontologikoan “ni abstraktua” (Ich) dena (ni horren<br />

baitan irauten baitu ezezkotasunak, Identitatean, jasotako Izatean), maila m<strong>eta</strong>fisikoan giza<br />

“ni pertsonala” (Selbst) dela 101 , <strong>eta</strong>, maila fenomenologikoan, ageri zaigun gizakia, hots,<br />

izaki libre historiko hiztuna.<br />

68


2-f-EZAREN AHALA<br />

Mintzoa mirakulua da, <strong>eta</strong> filosofiak honen berri eman beharko du: mintzozkoa<br />

baita gizakiaren bizimodua. Alabaina, Kojèvek maiz nabaritzen duenez, gizakia ere izaki<br />

uztartua da; oinarritzat duen animaliarik gabe hutsaren hurrena litzateke; <strong>eta</strong> mundu<br />

naturaletik berex, ezerez hutsa baino ez. Hala ere, natura mundutik aldendu egiten da, are<br />

mundu horri aurka egiteraino. Gizakiak bere inguruan “berezko existentzia enpirikoa”<br />

sortzen du, <strong>eta</strong> berau naturalak diren existentzia enpiriko guztiak ez bezalakoa da izatez.<br />

Halatan, askatasun hein batean “banandu” <strong>eta</strong> “isolatua” eskuratzen du gizakiak, animaliak<br />

ez bezala, animalia ez baita kontzeptuzko mintzoak sortzeko gai den negatibotasuna. Izan<br />

ere, gizakiarengan indar eraginkor bilakatzen den erabateko potentzia harrigarriaren<br />

jardunak, hau da, lanak edo pentsamenduak, naturak agindutakoaren aurkako mundu<br />

erreala sortzen du, mundu tekniko nahiz kulturala, soziala zein historikoa, <strong>eta</strong> gizakiaren<br />

askatasun banandu horrek berorrek ematen dio existentzia enpirikoa kultura munduari.<br />

Kojèvek dioenez, ez baita gizakia, ezta bere mintzoa ere, emaniko edo jasotako<br />

Izatearen partaide huts, baizik erabateko potentzia baten ahaleginaren emaitza, al<strong>egia</strong>,<br />

gauzatutako negatibotasuna, izaki ukatzailea (das Negative). Negatibotasunak damaio<br />

gizakiari bere mirakuluzko espezifikotasuna, gizakion bereizgarria, errinozeroarena adarra<br />

den ber, berba eginkeran <strong>eta</strong> pentsakeran esentzia bere lotura natural edo jasorikotik<br />

bereizteko ahalmena baita, <strong>eta</strong> mintzoaren <strong>eta</strong> gogo<strong>eta</strong>ren bidez <strong>egia</strong>ren argirantz abiatze<br />

etengabea; bestalde, giza animaliak gizatasunaren funtsa zokoratu <strong>eta</strong> gainerako animalien<br />

antzeko bizimodu soilki biologikoa eraman dezake, astoa bezain asto. 102<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, gogora dezagun, ezezkotasuna maila ontologikoan uko, erauzte <strong>eta</strong><br />

sormen gisa gauzatzen da, <strong>eta</strong> maila honi ni abstraktua dagokio. Maila m<strong>eta</strong>fisikoan, aldiz,<br />

gizatasuna ekintzan datza, <strong>eta</strong> giza ekintza honi indibidualtasuna edo banakotasuna<br />

dagokio. Azkenik, maila fenomenologikoan, gizakia borrokaren bitartez aurkezten da<br />

lehenengoz natura fenomenoen munduan, <strong>eta</strong> bertan, lanaren ondorioz, adimena “ageri” da,<br />

bere pentsamendu <strong>eta</strong> mintzoekin.<br />

69


2-g-DENBORA IRAULIA<br />

Giza ekintzak, bestalde, jasotako Izateak dirauen denbora moldearen norabide<br />

naturala iraultzen du, etorkizunaren nagusitasuna ezartzen baitu denboran. Giza denboran,<br />

hots, proiektuaren denboran, Izatea ez da ari, espazio naturala bezala, soilik orainaldian,<br />

jardueraren orainaldia etorkizuneko proiektu baten gauzatzea baita. Izan ere, dio Kojèvek,<br />

etorkizunak presentzia erreala dauka Izatearen baitan; areago, etorkizuna, iragana bezala,<br />

Izatearen ezereza ere bada, Izatearen esentzia-adiera al<strong>egia</strong>. Geroxeago azalduko dugu<br />

esentziaren <strong>eta</strong> adieraren arteko aldea. Nolanahi ere, esentzia-adiera hori ez dago<br />

orainaldiko edo jasotako existentziarekin erabat loturik. Lehen <strong>Kojèveren</strong> arabera, Izatea<br />

ukatzearen ondorio genuke “berezko” bere existentzia natural zurruna nolabait “aztoratu”<br />

<strong>eta</strong> bertatik esentzia erauzi ahal izatea-, <strong>eta</strong> esentzia mintzoa bezalako existentzia<br />

“artifizial” baterantz zuzendu <strong>eta</strong> beronekin uztartu ahal izatea, mintzozko existentzia<br />

horren adiera bilakatuz -hau guztia, esan dugunez, giza adimenaren kemen miragarriak<br />

buruturiko ekintza da. Etorkizuna, oldozk<strong>eta</strong>-bidezko proiektu den heinean, geroaldian<br />

dago, hasteko. Ordea, proiektua orainaldian burutzen da, <strong>eta</strong>, buruturik dagoen heinean,<br />

iraganean aurki liteke. Baina orainaldia, hots, proiektuaren iragana, etorkizunak<br />

baldintzaturik <strong>eta</strong> barneraturik dago: etorkizun honek mintzo moduan irauten du<br />

orainaldian. Horrenbestez, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, giza jarduerak sortu errealitatea,<br />

pentsamenduak nahiz mintzoak adierazitako errealitatea da. Jokamolde honek sortzen du<br />

etorkizunak menderatutako mundua, zientzien nahiz arteen mundua, orainaldiak -mundu<br />

bizigabea edo materiala- zein iraganaldiak -mundu biziduna- zuzenduriko natura mundu<br />

baten baitan. 103<br />

70


2-h-PROIEKTUA<br />

Iraganetik etorkizunera doan ibai gisa hartu ohi da denbora oro har. Kojèvek, ordea,<br />

gizakioi baino ez dagokigun beste denbora-molde bat aztertu du, Hegelen, Marxen 104<br />

<strong>eta</strong> Heideggerren laguntzaz. <strong>Denbora</strong> honek etorkizuna du abiapuntu <strong>eta</strong> orainaldia<br />

amaiera, <strong>eta</strong> iraganetik igarotzen da: proiektuaren denbora deituko diogu, historia<br />

denbora, jaunaren <strong>eta</strong> jopuaren arteko dialektikak abiarazia.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, animaliaren gurariak -<strong>eta</strong> gizakia animalia ere bada-, mundu<br />

errealeko izaki bat du helburu: ura, adibidez. Gizakiarenak, aldiz, munduan ez dagoen<br />

zerbait nahi du: gurari horrexek abiarazten du hain zuzen etorkizuna sorburu duen<br />

mugimendua. Etorkizuna oraindik ez dena <strong>eta</strong> oraingoz izan ez dena baldin bada, giza<br />

nahiak beste giza nahi baterantz zuzendu beharko du, inon ez dagoen <strong>eta</strong> inoiz ez<br />

dirauen -hortaz, existitzen ez den- izaki baterantz al<strong>egia</strong>. Bestearen nahi hau aipatu<br />

ezagutzaren bila dabil orobat, baldin ben<strong>eta</strong>ko gizaki-gaia bada. Badago, hala ere, giza<br />

itxura izan arren piztia nahiz landare izaera <strong>eta</strong> bizimodua duen izaki franko. 105<br />

Baina zulatu <strong>eta</strong> ezereztaturiko errealitatea, jadanik ez dago, iragana da.<br />

Etorkizunak determinaturiko nahia ez da, orainaldian, errealitate gisa ageri (hau da, nahi<br />

ase gisa) baldin erreala den zerbaitek asetzen ez badu, hots, iraganerantz doan zerbaitek.<br />

Kojèvek dioenez, iragana etorkizunaren arabera negatiboki gauzatua izan den era da,<br />

orainaldi errealaren izaera erabakitzen duena. Eta soilik etorkizunak <strong>eta</strong> iraganak horrela<br />

determinaturiko orainaldia da giza orainaldia, historikoa. Beraz, laburtzeko: giza<br />

mugimendua etorkizunetik abiatzen da, <strong>eta</strong>, iraganetik igarota, orainaldian, orainaldia<br />

denborazkoa den heinean (<strong>eta</strong> ez espaziala, naturala) gauzatzen.<br />

Kojèvek nabaritzen du une bat gizatiartzat edo historikotzat hartzen dugula ekintza<br />

egileak etorkizunaz duen ideiaren arabera gauzatzen denean (hau da, proiektu baten<br />

arabera); etorkizunaren arabera baitihardu batek orduan, zuloek bultzaturik. Baina,<br />

mugimendua ben<strong>eta</strong>n historikoa izan dadin, ezinbestekoa da zulatzeren bat gertatzea<br />

71


errealitatean, aldak<strong>eta</strong>ren bat; beharrezkoa da, bestela esanik, orain aurrean daukaguna<br />

ezezta dezan: etorkizunerako lehergailuak aukeratzen baditugu, daukagun bakearen<br />

aurka egiten dugu aukera. Eta, geroko gerra aukeratuz gero, bakea iragan bihurtzen da.<br />

Kojèvek dioenez, oraingo ekintza historikoa, etorkizuneko ideiak, proiektuak,<br />

pizturikoa, ekintzak berak sortu duen iragan horrek determinatzen du: bakea ziurra <strong>eta</strong><br />

ohorezkoa baldin bada, iraganera bidaliko duen ezeztapena ero edo kriminal baten<br />

ekintza izango da: iraingarria baldin bada, aldiz, buruzagi jakintsu batek erabakirikoa.<br />

Hauxe da, beraz, giza denbora, denbora historikoa: nahimenezko ekintza<br />

ohartiaren denbora, etorkizunerako proiektua orainaldian hezurmamitzen duena.<br />

Iragan gizatiarraz, laburbiltzearren, hauxe esan liteke: alde batetik, proiektu hori<br />

gauzatzeko ahalmena iraganean geureganaturikoak ahalbidetzen du; bestetik,<br />

proiektua orain gauzatzen duen ekintzak iragan bilakaraziriko egoerak eragin du hain<br />

zuzen proiektu horren beharra. 106<br />

72


2-i-ESPAZIOAREN ERRESISTENTZIA<br />

Etorkizunetik abiatzen den denbora ezin da gauzatu ez badago ezeztapenik edo<br />

suntsipenik edo zulatzerik. Ondorioz, proiektuaren denbora izan dadin nahitaezkoa da<br />

beste zerbait denbora ez dena. Jakina, beste hori espazioa da, Kojèvek “geldialdiaren<br />

leku” deritzona. Beraz, ez dago denborarik espaziorik gabe. <strong>Denbora</strong> espazioan dagoen<br />

zerbait da. Nahia, denbora al<strong>egia</strong>, zulo bat baldin bada, nahitaezkoa da zuloa kokatzen<br />

den espazioa. Eraztunak, urrea bezain beharrezko du zuloa. Proiektuaren denbora<br />

espazioaren ezeztatzea da; baina zerbait bada, <strong>eta</strong> ez ezereza, espazioa ezeztatzen<br />

duelako da. Haatik, soilik ezezta, suntsi <strong>eta</strong> zula daiteke ben<strong>eta</strong>n existitzen dena,<br />

erresistitzen duena.<br />

Erresistitzen duen espazioa betea dago: materia hedatua da, mundu naturala,<br />

anitza, espazio erreala. <strong>Kojèveren</strong> ustez, proiektuaren denborak mundu batean existitu<br />

behar du, espazio enpirikoan. <strong>Denbora</strong> molde honek zulatu egiten du mundu hori,<br />

iraganeko ezerezera etengabe botatzen duelarik. Baina askatasunaren denbora ez da<br />

mundu horren suntsitzea baizik; <strong>eta</strong> ez balego suntsigarria den mundu errealik, denbora<br />

hau ez litzateke ezer, ez legoke honelako denborarik. Beraz, baden denbora espazio<br />

erreal edo mundu espazial batean enpirikoki existitzen den zerbait da. 107<br />

73


2-j-AXULARREN PAGOA<br />

Ikusia dugu, ordea, etorkizunak lehentasuna duen mundu errealeko denbora beste nahi<br />

baterantz zuzenduriko nahia dela, <strong>eta</strong> nahi hori gizatiarra dela, <strong>eta</strong> gauzatzen duen ekintza,<br />

gizakiaren muina. Proiektuaren denboraren presentzia errealak “gizaki” izena du. <strong>Denbora</strong>,<br />

ostera ere, gizakia da, <strong>eta</strong> gizakia denbora. Jenako hitzaldi<strong>eta</strong>n Hegelek dio espiritua<br />

denbora dela. Baina Hegelenean, Kojèvek dioenez, espiritua “giza espiritua” da, edo<br />

gizakia, <strong>eta</strong>, zehazki, gizaki kolektiboa, herria edo Estatua; azken batean gizateria bere<br />

osotasun espazio-denborazkoan, hau da, historia unibertsalaren osotasuna.<br />

“Etorkizun-iragan-orainaldi” norabidea duen denbora historikoa, hortaz, gizakia<br />

bera da, errealitate enpiriko edo espazialean: denbora da gizakiaren historia, mundurik<br />

gabe. Izan ere, gizakirik gabe ez legoke denborarik munduan: gizakirik gabeko natura<br />

espazio erreala besterik ez litzateke izango. Animaliak, bide batez esanda, badauzka ere<br />

nahiak, bere nahien arabera dihardu: jan <strong>eta</strong> edaten du, gizakiak bezala. Baina, Kojèvek<br />

dioenez, animaliaren nahiak naturalak dira, dagoenerantz daude zuzenduak, <strong>eta</strong><br />

dagoenak erabakitzen ditu; nahi horien arabera gauzatzen den ekintza ezeztatzaileak<br />

ezin du dagoenaren muina aldatu: berbera izaten jarraitzen du; horrenbestez, espazioa<br />

da animalia-nahia, <strong>eta</strong> ez denbora. Egia da animaliak bizi den mundu naturalaren itxura<br />

aldatu egiten duela, baina hil egiten da, <strong>eta</strong> lurrari hartu diona bihurtzen dio. Eta, bere<br />

oinordekoek modu berberean jarduten dutenez gero, munduan egiten dituzten aldak<strong>eta</strong>k<br />

ere errepikatu egiten dira. Eta naturak, bere osotasunean, berdin darrai. Naturan<br />

denborarik izatekotan, Aristotelesen denbora biribila da, denbora biologikoa: gauza bera<br />

izaten jarraitzeko dena aldatzen duen denbora, eternitatea denboran bertan dagoela.<br />

Alderantziz, gizakiak mundua esentzialki aldatzen du, bere borroka <strong>eta</strong> lanen<br />

ekintza zulatzaileen bitartez. Ekintza hau, Kojèvek dioenez, giza nahi batetik abiatzen<br />

da, <strong>eta</strong> beste giza nahi bati dago zuzendua. Al<strong>egia</strong>, natura munduan ez dagoen zerbait du<br />

oinarri giza jarduerak. 108<br />

74


Axularrek ikusten zuen pagoa <strong>eta</strong> aurrean daukaguna berdinak dira funtsean;<br />

baina Axularren Euskal Herria sekulan orainaldi izango ez den iragana da, <strong>eta</strong> gure<br />

Euskal Herria, Axularrentzat, egundo iragana izan gabeko etorkizuna izan zen. Kojèvek<br />

nabaritzen du gizakiak bakarrik sortu <strong>eta</strong> suntsitzen duela esentzialki. Errealitate<br />

naturalak, beraz, denbora inplikatzen du soilik giza errealitatea inplikatzen duen<br />

heinean. Gizakiak, esentzialki sortu <strong>eta</strong> suntsitu, etorkizunaz duen ideiaren arabera<br />

egiten baitu. Eta etorkizunaren ideia orainaldi errealean beste nahi baterantz<br />

zuzenduriko nahiaren itxurapean ageri da, edo, gauza bera baita, gizarte ezagutzaren<br />

bila dabilen nahi gisa. Nahi honek bideratzen duen ekintzak sortzen du hain zuzen ere<br />

Historia. <strong>Kojèveren</strong> iritziz, hortaz, ez dago proiektuaren denborarik, ez badago<br />

historiarik. 109<br />

75


3- LIBURUA<br />

Aurreko ataleko ideia batetik Kojèvek ateratzen dituen ondorio<br />

eskatologikoen berri emango dugu oraingoan. Esan dugu <strong>Kojèveren</strong>tzat <strong>egia</strong> denbora<br />

dela, hitzezko ulerkuntza dialektikoa zehazki; baina orduan <strong>egia</strong>k, <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>k azaltzen<br />

duen Izateak, funtsean izan beharko dute mugatuak. Ondorioz, historia bera ere<br />

mugatua izango da: gizaki kolektiboak, gizateriak, gizabanakoa hiltzen den ber hil<br />

beharko du: historia unibertsalak erabateko amaiera ukan beharko du. Alles endliches<br />

ist dies, sich selbst aufzuheben, dio Hegelek Entziklopedia-n: honela itzultzen du<br />

Kojèvek gutxi gorabehera: izaki mugatuak ezezta dezake bere burua dialektikoki, ez<br />

bestek.<br />

Kojèvek dio historiaren amaiera Liburu gisa etorriko den jakintza zientifikoak<br />

adieraziko duela 110 ; bestela esanik, jakintsuak seinalatuko du historiaren amaiera,<br />

jakintza absolutuaren mintzabidezko agerkundeak. 111 Erabateko jakintza hori da hain<br />

zuzen ere denbora historikoaren azken unea, etorkizunik gabeko unea, jadanik<br />

denborazkoa ez dena. Izan ere, filosofia denboran aldatzen da, giza denbora da,<br />

historia. <strong>Jakintza</strong> lortua, aldiz, jakintza biribila, ez da jadanik denborazkoa edo<br />

historikoa: eternala da, edo, agian, eternitatea bera, betiera, bere buruari berak azaldu<br />

<strong>eta</strong> agertua. Parmenides <strong>eta</strong> Spinozaren Substantzia da, mintzoaren bitartez, ez<br />

isiltasunaren bitartez, agertua, bilakaera historiko baten emaitza baita: <strong>egia</strong>, orduan,<br />

Kojèvek dioenez, denborak sorturiko eternitatea litzateke. 112 Dakusagun astiroago.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, denbora <strong>eta</strong> duguna aztertzearren, abstrakzioz jardun behar izan<br />

ohi da. Berez <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>z, ezin dira Wirklichkeit-a <strong>eta</strong> Zeit-a elkarr<strong>eta</strong>rik bereizi: duguna<br />

denboran baita, <strong>eta</strong> denbora ez baita posible erreala den heinean baizik. Baina, aztertu behar<br />

direla-<strong>eta</strong>, bereizi egin behar. Lehenbiziko atalean, Hegel baino arinagoko filosofoen<br />

pentsamendua aztertzean, dugunetik bereiziriko denborari heldu behar izan dio Kojèvek;<br />

bestela esanda, denbora abstraktuaz edo “denbora” nozioaz mintzatu da.<br />

77


Gogora dezagun: Kantek pentsatu zuen denbora moldea, filosofoek oro har aztertu<br />

duten denbora era, bere soilean harturiko denbora da, hots, denboraren barnean dagoenaz<br />

abstrakzio egin osteko denbora; bere barnean denborazko errealitatea daukan ontzi hutsa,<br />

hutsik dagoen heinean aintzat hartua den ontzia. Eta denbora hori, dio Kojèvek,<br />

kanpokoaren gaineko kontzientzian azaltzen da, kontzientziatik kanpo dagoen zerbaiten<br />

antzera azaltzen da. Neure denbora -zehazkiago esanik, soilik neure denbora- ez den<br />

denbora da, al<strong>egia</strong>, denbora kosmikoa; izan ere, gizakiak parte hartzen du hartan, baina ez<br />

du hura sortzen. Nigan dagoen “denbora” nozioa da, halaber, nigandik kanpo ere dagoen<br />

denbora beraren kontrakarrean diharduena. 113<br />

Bestalde, batbera egiten ditu Kojèvek denbora <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>: harenean, denbora<br />

abstraktuaz jardutea <strong>egia</strong> abstraktuaz ere jardutea da. Izan ere, denbora abstraktua filosofia<br />

klasikoaren <strong>egia</strong> da. Izan ere, <strong>egia</strong> hau kanpokoaren kontzientziari kanpotik azaltzen zaion<br />

izaki huts gisa ulertu beharra dago. Eta horixe bera da hain zuzen ere <strong>egia</strong>zko<br />

kontzeptuaren ohiko adiera: bere eduki errealetik berex dagoen edo egon daitekeen<br />

kontzeptu “subjektiboa” litzateke, errealitatea barruan daukan ontzi hutsa; <strong>eta</strong> era berean<br />

nigandik kanpo, nigandik berex, legoke. Eta kontzeptua interpr<strong>eta</strong>tzen den era berberean<br />

interpr<strong>eta</strong>tzen ohi da denbora: kontzeptua errealitatearen aurrez aurre badago, hots, jakintza<br />

harremana bada, harremana da orobat denbora, <strong>eta</strong> errealitatearen aurrez aurrekoa. Eta<br />

kontzeptua <strong>eta</strong> errealitatea bereizten diren heinean, bereizi egin behar kontzeptua <strong>eta</strong><br />

gizakia; zakurra <strong>eta</strong> “zakur” kontzeptua desberdinak badira, desberdinak dira halaber<br />

“zakur” kontzeptu hori <strong>eta</strong> zakurraren nire kontzeptua. Kontzeptu hori bat dator Platonen<br />

ideiarekin: izaki ez-enpiriko bat da, ontzi hutsa, ontzi-kontzeptu-ideia hon<strong>eta</strong>z at dagoen <strong>eta</strong><br />

bera ez bezalakoa den izaki batek beterikoa, <strong>eta</strong> kanpora begiratzen duen giza<br />

kontzientziaren aldeari kanpotik azaltzen zaiona. Eta <strong>Kojèveren</strong>tzat denbora <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>zko<br />

kontzeptua ez direnez batbera baizik, kontzeptuaz hau guztia esaten bada, horixe bera esan<br />

beharra dago halaber denboraz. Hain zuzen ere, Kojèvek, filosofiak eskuarki darabilen<br />

denbora molde horri, Hegelen ildotik, die abstrakte Zeit deritzo. Hots, ez da denbora oro<br />

har, edo die Zeit izatera iristen, Kojèvek “denbora erreala bera edo historia” deritzona.<br />

<strong>Denbora</strong> abstraktu hura definitzearren, Hegelen hitzak darabiltza Kojèvek: “eine leere<br />

78


Anschauung, die sich dem Bewusstsein vorstellt”. 114 Giza denborak diraueino, giza denbora<br />

<strong>egia</strong>z badeino, abstraktuak dira denbora <strong>eta</strong> kontzeptua ezinbestean. Halatan, <strong>egia</strong>zkoa da,<br />

dio Kojèvek, hori berresten duen Hegelen aurreko filosofia: <strong>egia</strong>tan dirau jakintza absolutua<br />

etorri arte, historiaren amaiera arte, giza denbora bere berezkoan ahitu arte.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, izan ere, <strong>egia</strong>zko kontzeptua -<strong>eta</strong> horrenbestez denbora- <strong>eta</strong><br />

errealitatea kontrakarrean ezartzen dituen filosofía aurrehegeldarrak ez du huts akzidentalik<br />

egin: historia amaitu aurretiko filosofia lurrean agertu zen garaian, kontzeptua (denbora) <strong>eta</strong><br />

errealitatea kontrakarrean paratzea ez zen errore bat. Egiazkoa zen, garai hartan, kontzeptua<br />

<strong>eta</strong> errealitatea ez baitira bat izan hasieratik: amaieran baizik ez dira bat <strong>eta</strong> bera. Kojèvek<br />

hogeita hamarreko hamarraldian historiaren amaieraz duen ikuspuntuaren arabera, gizakiak<br />

lanaren bidez ezabatu egin du hasieran beraren <strong>eta</strong> mundu naturalaren artean zegoen<br />

oposizioa; bere borroken bidez ezabatu egin du gizabanakoak beraren <strong>eta</strong><br />

unibertsaltasunaren artean, al<strong>egia</strong>, gizarte munduaren <strong>eta</strong> mundu politikoaren artean,<br />

hasieran zegoen oposizioa. Alabaina, lanerako <strong>eta</strong> borrokarako ahalegina ahitzen ez den<br />

bitartean, ben<strong>eta</strong>koa dateke gizabanakoaren <strong>eta</strong> gizartearen arteko aurkakotasuna. Egoera<br />

honek bere horr<strong>eta</strong>n diraueino, arrazoi izango du gizakiak izena <strong>eta</strong> izana bat ez direla<br />

dioelarik. <strong>Kojèveren</strong> ustez, hori guztia horrela izan dadin bitartean, ez dira bat izango<br />

denbora <strong>eta</strong> errealitatea, <strong>eta</strong> denbora gizakiagandik kanpo egongo da.<br />

79


3-a-ZIENTZIA: GIZAKI AHITUA<br />

Kojèvek eskuzabal onartzen du historia amaitu dela ez dakien filosofía ez dela<br />

faltsua izan. Baina Hegelek <strong>eta</strong> berak faltsu bilakarazi omen dute: jakintza absolutua<br />

erdietsi izanaren ondorioz bilakatu da faltsu, jakintza absolutuarenean bat baitira <strong>egia</strong>zko<br />

kontzeptua (denbora) <strong>eta</strong> errealitatea, edo, zehazkiago esatearren, <strong>egia</strong>zko kontzeptuaren <strong>eta</strong><br />

errealitatearen arteko bateratasun hori bera baita jakintza sistema. Seigarren atalean<br />

helduko diogu sakonkiago gai honi. Edonola ere, jakintza absolutua, berez unibertsala <strong>eta</strong><br />

homogeneoa den jakintza absolutua, ezin da azaldu unibertsaltasun <strong>eta</strong> homogeneotasun<br />

horiek berak dituen errealitatean baizik. <strong>Kojèveren</strong>tzat, jakintza absolutuak giza<br />

munduaren, batik bat estatuaren, homogeneotasuna <strong>eta</strong> unibertsaltasuna eskatzen du, <strong>eta</strong><br />

orobat eskatzen du giza munduaren <strong>eta</strong> naturaren arteko oposizioaren ezabatzea. Baina hori<br />

ezin da gertatu giza nahia erabat bete denean baizik. Eta, giza nahia guztiz ase delarik, ez<br />

da ekintza ukatzailerik: gizakiak onezkoak, bakeak, egiten ditu eman zaion edo jaso duen<br />

munduarekin. Mundua, halatan, ahalegin erabat betearen emaitza bihurtzen da. Ondorioz,<br />

bere buruarekin ere onezkoak egiten ditu gizakiak. Baina giza nahia, <strong>eta</strong> giza nahiaren<br />

emaitza den ekintza, giza denboraren agerpena da, denbora historikoarena, proiektuarena.<br />

Berez denarekin onezkoak egin dituen gizakia, dagoeneko ez da ben<strong>eta</strong>n ahalegintzen eman<br />

zaiona gainditzen. Utzi egiten dio orduan historia sortzeari; utzi egiten dio geroan oinarritu<br />

denbora izateari. Hartara, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, estatu unibertsal homogeneoak <strong>eta</strong> berau<br />

azaltzen duen zientziak historia burutzen badute, burutu ere egiten dute giza denbora. 115<br />

Beraz, <strong>egia</strong>zko kontzeptuak, <strong>eta</strong> horrenbestez denborak, errealitatearekin bat etorri<br />

<strong>eta</strong> gizakiarengandik kanpoko zerbait izateari uzten diotelarik, denbora ez da dagoeneko<br />

historia edo giza denbora. Egiazko kontzeptua <strong>eta</strong> denbora batbera dira jakintsuaren<br />

jakintza absolutuarengan, harentzat <strong>eta</strong> harengatik. Alabaina, denboran ageri da jakintsua.<br />

Haatik, denboraren amaierako jakintsuaren etorrerak, historiaren <strong>eta</strong> gizakiaren bukaera<br />

adierazten du. Izan ere, denboran barneko jakintsuaren jarduna, hau da, zientzia, jakintza<br />

sistema, ez baita harrezkero giza denbora. Zientzia, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, bere burua<br />

agerrarazten duen eternitatea baita. 116<br />

80


Zehazkiago esanda, denborak abstraktu izateari uzten dion unean berean uzten dio<br />

giza denbora izateari. Giza denbora, edo denbora historikoa, hogeita hamarreko<br />

hamarraldiko Kojèvek sarritan “denbora bera” deritzona, Hegelen ildotik, abstraktua da<br />

funtsean <strong>eta</strong> ezinbestean. Alde batetik, abstraktua da errealitate objektiboaren aurkakoa den<br />

heinean. Eta hain zuzen ere, gizakiaren errealitate ere den naturaren aurka gizakia bera<br />

jartzen den neurrian, natura espazioa da <strong>eta</strong> ez denbora: denbora gizakiagan <strong>eta</strong><br />

gizakiagandik da, <strong>eta</strong> bestela ez da; denbora subjektiboa da, hala nahi bada. Eta gizakiak<br />

naturan, aurrean, duen oposizioa “ezabatzen” duen unean, ezabatu egiten du halaber<br />

denbora. Bestalde, denbora abstraktua da orobat gizakiarengandik berex delako. Zeren,<br />

gizakiak estatu unibertsal homogeneoa gauzatu ez duen bitartean, unibertsaletik aldentzen<br />

baita banakoa, <strong>eta</strong> banakotik denbora; hots, nire denbora ez da denbora oro har: historia<br />

amaitu aurretik hiltzen naiz <strong>eta</strong> hura sortu ostean jaiotzen naiz. <strong>Kojèveren</strong> ustez, baina,<br />

banakoaren <strong>eta</strong> unibertsalaren arteko oposizioa ezabatzen den unean, bertan behera<br />

geratzen da historia, <strong>eta</strong> denbora ere ezabatu egiten da. 117<br />

Alabaina, <strong>Kojèveren</strong>tzat gizakia bera da denbora. <strong>Denbora</strong> ezabatzea gizakia<br />

ezabatzea da. Izan ere, gizakiak ekintza du -zehazkiago esatearren, ekintza garailea- bere<br />

izaeraren esentzia. Hots, bere ekintzaren emaitza objektiboa da gizakia. Edonola ere,<br />

zientzia da jakintsuaren, al<strong>egia</strong>, giza izaeraren ahalmenak erabat gauzatzen dituen gizaki<br />

integral akats gabearen ekintzaren emaitza. Guztiarekin ere, Kojèvek nabarmentzen du<br />

zientziaren existentzia enpirikoa (Dasein) ez dela gizakia, Liburua baizik. Ez da gizakia, ez<br />

da jakintsua, hezur <strong>eta</strong> mami; zientziak mundura eginiko agerpena (Erscheinung) Liburua<br />

da, <strong>eta</strong> agerpen horixe bera da hain zuzen ere jakintza absolutua. 118<br />

81


3-b-ZIKLOA ETA LERROA<br />

Kojèvek dioenez, egilearengandik aldentzen da beti ekintzaren emaitza objektiboa,<br />

<strong>eta</strong> sarritan hark baino luzaroago irauten du. Baina emaitza hori akatsik gabea, hau da,<br />

unibertsala <strong>eta</strong> homogeneoa -zabalezina <strong>eta</strong> kontraesanik gabea- ez den neurrian, amaikizun<br />

da bera ere, aldatu egiten baita. Horrenbestez, denboran egon ez ezik, denbora ere bada.<br />

Hots, historikoa da, ben<strong>eta</strong>n gizatiarra. Eta horregatik, gizaki baten ekintzaren emaitzak<br />

badu beti bere abagunea <strong>eta</strong> bere zergatia, <strong>eta</strong> sormen lan berri gisa burutzen da. Alabaina,<br />

definizioz, jakintsuaren ekintzaren emaitza akatsik gabea da beti. Hura ez da inoiz aldatzen<br />

<strong>eta</strong> ezin gaindi daiteke sekulan: laburrean esanda, ez du ben<strong>eta</strong>ko etorkizunik. Halatan,<br />

emaitza hori ez da ben<strong>eta</strong>ko gertaera historiko bat, ez da denboran barneko ben<strong>eta</strong>ko une<br />

bat: ez da hortaz giza emaitza bat. Berriro azpimarratzen du Kojèvek: zientziak munduan<br />

duen bizimodu enpirikoa ez da gizakia, ezpabere Liburua. 119<br />

Hain zuzen ere, bizimodu hori “enpirikoa” da, <strong>eta</strong>, hortaz, iraun egiten du. Ezin<br />

esan Liburuak ez duela irauten. Kojèvek seinalatzen duenez, Liburua honda daiteke,<br />

inprima liteke ostera, <strong>eta</strong> abar. Baina n-garren argitalpena ez da deus<strong>eta</strong>n ere lehenengotik<br />

aldentzen: ezin da bertan ezer aldatu; ezin zaio ezer erantsi. Aldaturik ere, berdin dirau<br />

Liburuak. Beraz, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, naturala edo kosmikoa da Liburuak dirauen denbora,<br />

ez historikoa edo gizatiarra. Egitez, gizakiek irakurri <strong>eta</strong> ulertu behar dute Liburua, Liburu<br />

izan dadin, <strong>eta</strong> ez koadernaturiko <strong>eta</strong> tintaturiko papera. Baina ondozka datozen irakurleek<br />

ez dute Liburuan ezer ere aldatzen. Eta Liburua irakurri ahal izateko gizakiak bizi behar<br />

badu, hau da, jaio, hazi <strong>eta</strong> hil, funtsean irakurk<strong>eta</strong> horr<strong>eta</strong>ra mugatu den bizitzak (ez<br />

dezagun ahantz, estatu unibertsal homogeneoaz, guztiz asebete egin dela desira, ez dela<br />

dagoeneko borrokarik ez lanik: historia amaitu denez, ez da zereginik, <strong>eta</strong> gizakiak gizaki<br />

dirau izan den <strong>eta</strong> izan zitekeen guztia azaltzen duen Liburua irakurri <strong>eta</strong> ulertzen duen<br />

neurrian) ez du ezer berririk sortzen: Liburua oraindik irakurri ez duen urliaren etorkizuna,<br />

ez da Liburua irakurria duen sandiaren iragana baizik. Halatan, gizaki Liburu-irakurleak<br />

dirauen denbora Aristotelesen denbora ziklikoa -biologikoa- da, baina ez Hegelen lerrozko<br />

denbora historikoa. 120<br />

82


<strong>Kojèveren</strong> ustez, horrenbestez, jakintza absolutua Liburu baten eran gauzatzea, hots,<br />

<strong>egia</strong>k bere osotasunean harturiko errealitatearekin bat egin dezan, al<strong>egia</strong>, errealitatearen <strong>eta</strong><br />

denboraren arteko aldea ezabatzea, <strong>eta</strong>, horrenbestez, denborak gizakiaren aldera duen<br />

kanpotasuna ezabatzea; hori guztia, denbora bera ezabatzea da. Hortaz, gizakia, denboran<br />

barneko gizabanako libre den aldetik ezabatzea ere bai. Garbi dio Kojèvek denbora<br />

kontzeptua dela, <strong>eta</strong>, beraz, denbora gizakia dela. Gizaki historikoa noski, gizaki<br />

desiratzailea, hots, aurrean duenaz <strong>eta</strong> bere buruaz ase ez den gizakia; labur esanda, eman<br />

zaiona borrokaren <strong>eta</strong> lanaren bidez aldatzen duen gizakia. Horrexegatik, historia amaitu<br />

baino lehen denbora “abstraktua” da funtsean <strong>eta</strong> beti, hau da, gizakiarentzat objektiboa den<br />

naturaz kanpokoa, <strong>eta</strong> baita gizakiagandik beragandik kanpokoa ere. 121<br />

Izan ere, giza denbora amaitu ez den bitartean, <strong>Kojèveren</strong>tzat <strong>egia</strong>, edo, orain<br />

interesatzen zaigun zentzuan, kontzeptua, existentzia enpirikoan dago, <strong>eta</strong> gizakiaren<br />

kanpokoranzko kontzientziari intuizio (Anschauung) huts baten antzera azaltzen (vorstellt)<br />

zaio. Horrela, ezinbestez agertu <strong>eta</strong> azaldu behar du gizakiak <strong>eta</strong> filosofoak -espirituakdenboran,<br />

diosku Kojèvek. Eta denboran agertzen <strong>eta</strong> azaltzen da bere <strong>egia</strong> osoa atzeman<br />

<strong>eta</strong> ulertu (erfasst) ez duen heinean; hots, denbora ezabatu (tilgt) ez duen heinean. Historia<br />

amaitu aurretik, gizakiok denbora intuizioz jasotzen dugu, <strong>eta</strong> erabat atzeman ez ulertzen ez<br />

dugun kanpoko ni pertsonal hutsa gara geure buruarentzat. Era berean, guztizko <strong>egia</strong> ez den<br />

filosofia, denbora intuizioz baino jaso ez dezaketen kontzeptuekin dabil. Bere burua<br />

atzeman <strong>eta</strong> ulertzen duen unean, era dialektikoan ezabatzen du kontzeptuak bere<br />

denborazko forma, al<strong>egia</strong>, kontzeptuz ulertzen (begreift) du intuiziozko kontenplazioa:<br />

kontzeptuz ulerturiko intuiziozko kontenplazioa da orduan <strong>egia</strong>, <strong>eta</strong>, Kojèvek ziurtatzen<br />

duenez, jakintza sistema bilakatua dugu dagoeneko. 122<br />

Hegelek Jenako Hitzaldiak-<strong>eta</strong>n “Geist ist Zeit” zioen, hots, “Espiritua denbora da”.<br />

Fenomenologia-n, berriz, honelaxe dio: “Der Geist erscheint in der Zeit”; “Espiritua<br />

denboran azaltzen da.” Hemen, hala ere, <strong>Kojèveren</strong> ustez, ez dugu iritzi aldak<strong>eta</strong>rik,<br />

terminologia aldatu da soilik. Orduko hartan Geist hitzak Volks-geist adiera zuen; etorkizun<br />

den espiritua zen. Oraingo hon<strong>eta</strong>n, dagoeneko etorria den espiritua da, hots, gauzaturiko<br />

83


espiritu akats gabea, bere burua Wissenschaft (zientzia absolutua) den heinean agertzen<br />

duena, al<strong>egia</strong>, <strong>egia</strong> atzeman <strong>eta</strong> ulertu duen espiritua. Edo, zehatzago: Jenan “gizakia”<br />

adierazten zuen Geist hitzak, <strong>eta</strong> Fenomenologia-n Liburu bati lotzen zaio izen hori. 123<br />

84


3-c-ETERNITATEA GORPUAREN BAITAN<br />

<strong>Kojèveren</strong> interpr<strong>eta</strong>zioaren arabera, jakintsu baten ekinaren ondorio den Liburua,<br />

hau da, zientziaren existentzia enpirikoa den aldetik jakintza absolutua eguneratzen duen<br />

Liburua, ez da, hain zuzen ere, izaki natural huts bat, harri baten pareko, esate baterako, jar<br />

daitekeena. Badu zentzu bat; mintzo bat da; bere zentzua bere buruari dagerkion entitate bat<br />

da. Alde batetik, espirituzko entitate bat da, horrenbestez, Liburua. Eta haren edukia osoa<br />

denez, <strong>eta</strong> bere edukia baizik agertzen ez duenez, bidezkoa da espiritu osoa dela esatea: der<br />

Geist. Baina, beste alde batetik, Liburu hori ez da gizaki bat. Aldatu gabe agertzen du bere<br />

edukia; ez du, beraz, desirarik, ez da ekintza bat. Bestela esanda, berbera dirau sekulan<br />

betikoz, ez du ben<strong>eta</strong>ko etorkizunik. Horrenbestez, ez da denbora. Eta betiereko edukia ez<br />

datxekionez bere buruari baizik, ez da soilik eternala: eternitatea bera da, betikotasuna.<br />

Baina Liburua jakintsuaren ekinaren ondorio da <strong>eta</strong> jakintsu horrek, akatsik gabeko<br />

estatuko hiritar datekeen aldetik, gizateriaren historiaren bilakaera guztia bildu du bere<br />

baitara. Kojèvek dioenez, historia hori, sintesian, ez da Liburuaren historia baizik, edo,<br />

zehazkiago, Liburu horr<strong>eta</strong>ra garamatzan jakintzaren bilakaeraren historia. Eta denbora<br />

Liburuaren historia horixe da. Horrenbestez: Geist-a gizaki integralak edo jakintsuak<br />

sorturiko <strong>eta</strong> berarengandik bereiziriko Liburu gisa gauzatu den espiritua bada, ezin esan<br />

daiteke harrezkero espiritua denbora denik; beharrezkoa da eternitatea dela esatea. Baina<br />

Parmenides <strong>eta</strong> Spinoza okertu ziren eternitatea (logos-aren bidez) denbora gabe agerraraz<br />

zitekeela uste izan zutenean. Eta oker jo zuen Platonek eternitatea denboratik berex dagoela<br />

uste izatean, <strong>eta</strong> era berean huts egin zuen Aristotelesek eternitatea, betikotasun den aldetik,<br />

denboran dagoela adierazi zuenean. Azkenik, makur jo zuen Kantek ere eternitatea<br />

(ontologikoki) denbora baino lehenagokoa dela uste izan zuenean. Ez, dio Kojèvek:<br />

denboraren ondorio da eternitatea, mintzoak erakutsia; berezko heriotzaz, nolabait esateko,<br />

hil den denbora da eternitatea; <strong>eta</strong> eternitate hori, aurretik denbora behar duena, <strong>eta</strong><br />

denboraren ondorio dena, eternitate hori soilik giza mintzoak (logos) agerraraz dezake.<br />

Eternitatea ez dago denboran eternitate den aldetik, zeren denborak diraueino ez baita<br />

denbora baizik, ez baita eternitaterik. Baina eternitatea, espiritu osoa, <strong>egia</strong>, denboran ageri<br />

da. Liburua, izan ere, une jakin batean idatzi da. Zehazki, denboraren azken unean idatzi da,<br />

85


denboraren osotasunetik baitator. Hala ere, Kojèvek zehazten duenez, Liburua dagoeneko<br />

presente dago, izangai, potentzian, denboraren lehen unean bertan. Eta <strong>egia</strong> osoak denboran<br />

duen ahalezko existentzia hori, hau da, denboraren amaierak denboraren hasieran bertan <strong>eta</strong><br />

bere iraupen guztian barrena duen presentzia; edo, zehazkiago, denboraren berezko<br />

amaikortasun horixe bera da, hain zuzen ere, espirituaren agerpena denboraren baitan. 124<br />

Honenbestez, espiritua denboran ageri da espirituak berak bere <strong>egia</strong> atzeman edo<br />

ulertu ez duen heinean, al<strong>egia</strong>, denbora ezabatu ez duen heinean. Eta denboraren ezabatze<br />

hau denboraren amaieran gauzatzen da, zientziaren baitan <strong>eta</strong> zientziak berak edo <strong>egia</strong>k<br />

gauzatua hain zuzen. <strong>Kojèveren</strong>tzat, izan ere, zientziaren baitan, zientziarentzat, bat dira<br />

objektua <strong>eta</strong> subjektua; zientzian, gizakiak ez du hitz egiten bere buruaz baizik; burukontzientzia<br />

bat da, ez kanpokoaren kontzientzia soila. Halatan, gizakia ez da dagoeneko<br />

Gegen-Stand batekin, aurrez aurre duen gauza batekin, erlazionatzen; ez du, era berean,<br />

ukapenaren beharrik existentzian iraun <strong>eta</strong> bere izateari eustearren. Eta gehiago ukatu<br />

beharrik ez duen gizakiak ez du ben<strong>eta</strong>ko etorkizunik (betirako onartu baitu eman zaion<br />

oraina). Hartara, denborarik balitz, ez litzateke dagoeneko giza denbora, denbora<br />

historikoa. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, akatsik gabeko estatuko hiritarra da gizaki hori, estatu<br />

horrek erabat <strong>eta</strong> betirako asea. Ondorioz, ezer ez da aldatzen <strong>eta</strong> ezer ez daiteke alda estatu<br />

unibertsal homogeneo horr<strong>eta</strong>n. Ez da dagoeneko historiarik, etorkizuna izan den iragana<br />

da; bizitza, biologiko hutsa da hartan. Ez da dagoeneko ben<strong>eta</strong>ko gizakirik. Gizakiaren<br />

berezkoa, espiritua, Liburuan ostendu da, historiako gizakia betiko amaitu ostean. Eta<br />

Liburua ez da dagoeneko denbora, eternitatea baizik. 125<br />

Kojèvek dioenez, denboraren amaieran, <strong>egia</strong> dioen mintzoa (logos) gizakiagandik<br />

bereizi <strong>eta</strong> enpirikoki ez giza errealitate baizik Liburu izateak, erakusten du gizakia berez<br />

hilkor dela. Ez da soilik hil den honako edo halako gizakia: gizakia gizaki den aldetik<br />

hiltzen da. Historiaren amaiera gizakiaren berezkoaren heriotza da. Heriotza horren<br />

ondoren honako hauek geratzen dira: alde batetik, giza itxurako gorputz biziak, espiritu<br />

gabeak, hau da, denbora edo sormenik gabeak; <strong>eta</strong> bestetik, existentzia enpirikoa duen<br />

espiritu bat, baina bizirik gabeko errealitate inorganiko baten eran, animalia ere ez dela,<br />

denborarekin zerikusirik bat ere ez duen Liburu baten eran. Horrela, Kojèvek guztiz pareko<br />

86


ikusten ditu jakintsuaren <strong>eta</strong> bere Liburuaren arteko harremana, <strong>eta</strong> gizakiaren <strong>eta</strong> bere<br />

heriotzaren artekoa. Nire heriotza neure-neurea da; ez da besteren heriotza. Baina ez da<br />

neurea etorkizunean baizik; honela esan bailiteke: “hiltzera noa”, baina ez: “hilik nago”.<br />

Beste hainbeste Liburuaz denaz bezainbatean. Neure obra da, ez besterena; <strong>eta</strong> nitaz<br />

dihardu, ez beste inori buruz. Baina ni ez nago Liburuan, ez naiz Liburu hori, idatzi <strong>eta</strong><br />

argitara ematen dudan heinean baizik, al<strong>egia</strong>, oraindik etorkizun -proiektu- den neurrian<br />

baizik. Agertu bezain laster, Liburua nigandik bereizten da, “Ni” izateari uzten dio, hil<br />

ondoan neure gorpuak neure izateari uzten dion moduan. Liburuan <strong>eta</strong> Liburuagatik erabat<br />

gauzatu den espiritua, <strong>egia</strong> al<strong>egia</strong>, heriotza bezain inpertsonala <strong>eta</strong> eternala da, heriotza<br />

bezain inhumanoa. 126<br />

87


3-d-KANPOKOAREN KONTZIENTZIATIK BURU-KONTZIENTZIARA<br />

Era berean, Kojèvek dio denbora intuizioz jasoriko <strong>egia</strong> dela, <strong>eta</strong> ez kontzeptu bidez<br />

ulerturikoa. Izan ere, intuizioak bere egiten duena, intuizioaz at dagoen zerbait da, kanpoko<br />

zerbait jasotzen <strong>eta</strong> bereganatzen baitu intuizioak. Intuizioari dagokiona, kanpokoaren<br />

kontzientziaren egoera bat da, ez buru-kontzientziarena. Baina, hain zuzen ere, denboraren<br />

eremua ez da Bewusstsein delakoarena baino, hots, kanpokoaren kontzientziarena, hitzaren<br />

berezko adieraren araberako giza existentziarena, goitik behera natura munduaren aurka<br />

jartzen den <strong>eta</strong> aldi berean, oposizio hori ezabatzearren, natura mundu hori bera funtsean<br />

aldatzen duen izakiaren existentziarena. Oposizio hori ezabatu orduko, buru-kontzientzia<br />

bilakatzen da kanpokoaren kontzientzia, subjektua <strong>eta</strong> objektua batbera egiten dira, zientzia<br />

agertzen da lurrean, <strong>eta</strong> denbora guztiz ezabatzen da, desira <strong>eta</strong> historia edo giza ekintza<br />

ezdeusean geratu baitira. 127<br />

Horrenbestez, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, osotoro gauzatu ez den edo oraindik akatsik gabe<br />

ez dagoen espirituaren helburu <strong>eta</strong> behar gisa ageri da denbora; al<strong>egia</strong>, kanpokoaren<br />

kontzientziak, bere burua aberastearren, buru-kontzientziarekiko duen behar gisa; edo,<br />

bestela esanda, bere baitan denaren, jaso dugunaren, emanikoaren, berezkoaren,<br />

substantziaren berehalakotasuna dialektikoki mugiarazteko behar gisa; edo, azkenik:<br />

hasiera batean barne-muin<strong>eta</strong>ko sentsazio soil baizik ez dena, nolabaiteko ziurtasun<br />

subjektibo legez gauza <strong>eta</strong> mami dadin behar gisa ere ageri da denbora.<br />

Izan ere, <strong>Kojèveren</strong>ean, denbora historia da; baina historia mugatua da berez. Eta<br />

historia Bewusstsein Selbstbewusstsein arian-arian bihurtzen den bilakaera da; zehazki,<br />

filosofiaren historia. Baina filosofiaren historia horrek historia arrunt bat behar du aurrez,<br />

<strong>eta</strong> historia arrunt horren emanean mugiarazten du emaniko hori, <strong>eta</strong> hasieran barnekoa<br />

baizik ez dena, gauzatzen <strong>eta</strong> agerrarazten du. Halatan, naturaren funtsezko bilakaera <strong>eta</strong><br />

ideia subjektiboaren gauzatze objektiboa ez dira erdiesten borrokaren <strong>eta</strong> lanaren bitartez<br />

baizik. Gizakiak borrokan <strong>eta</strong> lanean diharduen heinean dago historia, denbora; <strong>eta</strong><br />

espiritua ez dago gizakiaren borroka <strong>eta</strong> lan horiek gorpuzturiko denboraz aparte beste<br />

88


inon. Baina historia gauzatu den orduko, edo akatsik gabea (vollendet) bilakatu, hau da,<br />

gizakiak dena gauzatu duen orduko, betirako geratzen da historia <strong>eta</strong> ezabatzen denbora;<br />

gizakia hiltzen edo desagertzen da gizaki gisa; <strong>eta</strong> espirituak gehiago aldatuko ez den<br />

espiritu gisa dirau: alabaina, halakoxea da eternitatea. 128<br />

89


3-e-SOILIK BEHIN IBILIRIKO BIRIBILA<br />

Kojèvek ondoren eternitatearen, denboraren <strong>eta</strong> kontzeptuaren arteko lotura<br />

aztertzeari ekiten dio. Haren esan<strong>eta</strong>n, esperientziatik (Erfahrung) kanpora ezer ezin da<br />

jakin edo ezagutu; edo gauza bera adierazteko: ezin ezer jakin edo ezagutu, <strong>egia</strong> sentitu gisa<br />

eskura (vorhanden) zaigunaz berex, edo norberaren barne-muin<strong>eta</strong>n agertutako izaki eternal<br />

batez berex. Hain zuzen ere, esperientziak badu edukia, <strong>eta</strong> eduki hori espiritua da, <strong>eta</strong><br />

berez bada, substantzia baita; horrenbestez, espiritua kanpokoaren kontzientziaren objektu<br />

ere bada.<br />

Arrazoimen hutsaren kritika-ko Sarreraren hasieran Kantek dio errealitatea ezagutza<br />

baino lehenagokoa dela. 129 Eta bat dator Kojève: kontzeptua denbora den aldetik,<br />

beragandik kanpo dagoen beste zerbait<strong>eta</strong>z ari da, <strong>eta</strong> harreman horr<strong>eta</strong>n kontzeptuaren<br />

aurretik dago gauza, esperientzia, erlijio esperientzia barne. Izan ere, <strong>Kojèveren</strong>tzat,<br />

eternitatea agertu ahal izateko, haren aurretik behar du denborak. Baina, denboraren baitan,<br />

errealitatetik kanpo dago kontzeptua. Beste hainbeste gertatzen da espirituaren<br />

kontzeptuaren kasuan: espirituaren kontzeptua espiritu errealetik kanpokotzat ulertu beharra<br />

dago. Halatan, jainkoa bere kontzeptutik kanpo (hauxe da, gizakiaz kanpo) dagoen espiritua<br />

litzateke. Honen ondorioz: denborak diraueino, hau da, zientzia iritsi bitarte, teologiajakintza<br />

gisa agertzen du espirituak gizakia. Historiak diraueino erlijioa, edo, nahiago bada,<br />

jainkoa, badago ezinbestean. Alabaina, erlijioaren (<strong>eta</strong> jainkoaren) existentziaren azken<br />

kausa <strong>eta</strong> sakoneko arrazoia denboraren edo historiaren, hauxe da, gizakiaren, izatearen<br />

beraren barne muinean datza. (Kojèvek dioenez, jainkoak ez baitu gizakia denbora baino<br />

lehen sortu; aldiz, gizakiak sortu ditu bere jainkoak historian zehar.) Izan ere, erlijio<br />

esperientzia, espiritua kanpokoaren kontzientziaren objektu izatearen ondorio da.<br />

Ezagutzaren <strong>eta</strong> errealitatearen arteko oposizioa da, hain zuzen ere, gizakia. Munduaren<br />

errebelazioaren existentzia enpirikoa (Dasein) da gizakia, zeren errebelazio hori, munduan<br />

egonda ere, ez baita agertzen duen mundua (natura mundua) bezalakoa. Eta kanpokoaren<br />

kontzientzia hori ez da jakituria izatera iristen, objektu batekiko erlazioaren bidez baizik.<br />

Halatan, gizakiak, bere burua ezagutu ahal izatekotan, objektibatu, kanporatu, egin behar du<br />

90


aurretik, mundu bihurtu behar du. Gizakiak egin egin behar du aurrenik, <strong>eta</strong> ekintzaren<br />

bidez objektibatu, bere burua ezagutu baino lehen. Eta gizakiaren objektibotasun hori da,<br />

hain zuzen ere, bere lanen <strong>eta</strong> bere borroken existentzia, hots, denbora den historiaren<br />

existentzia. Alabaina, denborak diraueino, historia deino, subjektutik kanpo dirau objektuak<br />

<strong>eta</strong> gizakiak ez du bere burua ezagutzen bere obra objektibo<strong>eta</strong>n; sortu duen historia<br />

mundua beragandik berex dagoen bestek sorturiko mundu gisa agertzen zaio. Eta hain<br />

zuzen ere, beste hori espiritu bat da, baina beragandik kanpo dagoen espiritu bat, hau da,<br />

jainkozko espiritu bat. Horrexegatik, gizakia historia <strong>eta</strong> denbora den heinean dago<br />

ezinbestean erlijioa (<strong>eta</strong> jainkoa). 130<br />

Halatan, Kojèvek dioenez, erlijioa giza lanaren epifenomeno bat da. Historiako<br />

fenomenoa da berez. Era berean, bere agerpen teologikoan, bilakaera bat da berez espiritua.<br />

Horrenbestez, ez dago historiatik kanpo errebelaturiko jainkorik. Areago, betikotasuna ez<br />

daiteke <strong>egia</strong> bat izan, hau da, gizakiak (giza mintzoaren -Logos- bitartez) agerrarazitako<br />

errealitate bat, bilakaera baten, azken batean denboraren, emaitza bat ez den neurrian.<br />

Horrenbestez, <strong>Kojèveren</strong> espiritu absolutua ez da “jainkoa”, hitz horrek duen adiera<br />

moralaren arabera: espiritu hori bere bilakaera bera da, <strong>eta</strong> mintzoak agerrarazten du osoosorik<br />

bilakaera hori, <strong>egia</strong> bihurturik; <strong>eta</strong> espiritua den bilakaera denbora edo gizakia da,<br />

giza historia.<br />

Bestalde, Kojèvek zehazten duenez, bilakaera bera da, espiritu den<br />

substantziarengan, emana, jasoa, berezkoa, bere baitan <strong>eta</strong> naturala den hori, bere baitarako,<br />

buru-kontziente, islaturiko bihurtzen duena. Eta bilakaera hori bere baitan islatzen duen<br />

heinean baizik, ez da ben<strong>eta</strong>n espiritu. Hegelen Espirituaren Fenomenologia hurbildik<br />

iruzkinduz, Kojèvek dio espirituaren bilakaera, hau da, historia, edo gizateriaren historia, ez<br />

dela espiritu absolutua edo bilakaturiko espiritua den zientziaren bilakaera baizik, hots,<br />

burura eramaniko edo akatsik gabeko espiritua, berak bere buruari berez errebelatua.<br />

Ondorioz, gizakia da, hala nahi bada: baina gizaki hila, edo, bestela esanik, jainko<br />

bilakaturiko gizakia. Izan ere, denboran, edo denbora gisa, gizakiagandik abiaturik,<br />

gorpuzturiko “jainkoa”, ez da berez jainko. Baina “jainko” bilakatu den gizakia ez da<br />

ben<strong>eta</strong>ko gizaki. Nolanahi ere, historia <strong>Kojèveren</strong>ean “espiritu absolutuaren” bilakaera da,<br />

91


al<strong>egia</strong>, zientzian <strong>eta</strong> zientziaren bidez guztiz errebelatu <strong>eta</strong> osatu den espirituaren bilakaera;<br />

beraz, zientziaren bilakaera da historia; horrenbestez, historia funtsean ez da filosofiaren<br />

historia baino. 131<br />

Zeren <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n espiritua mugimendu dialektikoa baita berez, ezagumena<br />

al<strong>egia</strong>, bere baitan dena bere baitarako bilakatzea, substantzia subjektu bihurtzea,<br />

kanpokoaren kontzientziari dagokion objektua, buru-kontzientziari dagokion objektu, hau<br />

da, gauzatu den neurri berean dialektikoki ezabatu den objektu bihurtzea, edo, bestela<br />

esanda, gauza kontzeptu bihurtzea, izana izen.<br />

Hala ere, Kojèvek eransten du denbora edo historia, hau da, giza ezagumenaren edo<br />

filosofiaren historia den mugimendu dialektiko hori, mugimendu zirkular biribil bat dela.<br />

Gauzatu den heinean ageri du zientziak mugimendu hori, <strong>eta</strong>, horrenbestez, zirkulu biribila<br />

da berau ere. Izan ere, mugimendu dialektikoa, espiritua, bere baitara biltzen den zirkulua<br />

da, hasieran <strong>egia</strong> osoa susmatu arren, amaieran baizik erdiesten (erreicht) ez duena.<br />

<strong>Kojèveren</strong> denbora, historia edo giza denbora, zirkulu bat da beraz, biribil-biribila,<br />

<strong>eta</strong> ezaugarri bakar batek bereizten du Aristotelesen denbora biologikotik: ez da ziklikoa.<br />

<strong>Kojèveren</strong> biribila ez da osatzen behin baizik. 132<br />

92


3-f-EZIN BERPIZTU<br />

Izan ere, denbora, historia, duzu mugimendu dialektiko zirkularra. Baina historia<br />

gizakiaren <strong>eta</strong> munduaren (natura munduaren) arteko oposizioa da. Mugimenduaren<br />

hasiera, mugimenduan ez dagoena da; gizakiaren <strong>eta</strong> munduaren arteko oposiziorik eza,<br />

hots, gizakirik eza. Horregatik dio Kojèvek zirkuluak hasiera bat behar duela, edo, bestela<br />

esanda, denborak “aurretik” espazioa behar duela: gizakiak mundua behar <strong>eta</strong> eskatzen<br />

baitu aurretik. Giza animaliaren <strong>eta</strong> munduaren identitatea gizakiaren aurrekoa da. Hau da,<br />

identitate hori munduaren identitate ez-errebelatua da; halatan, mundua orduan mutua da<br />

oraindik, gizakia ez baita aintzat hartua izan. Hala ere, gizakiaren etorki hau ez da<br />

gizakiarentzat existitzen. Zeren “gizakiarentzako izatea” <strong>egia</strong>k errebelaturiko izatea baita,<br />

<strong>eta</strong>, izakia errebelatzen den unetik, bada bere mintzoaren bidez errebelatzen duen gizakia.<br />

Eta gizakia ekintza da, al<strong>egia</strong>, gizakiaren <strong>eta</strong> munduaren arteko oposizioa: mugimendu<br />

dialektikoa edo denbora preseski. Horrenbestez, giza denborak hasiera bat du munduan:<br />

historia, dagoeneko baden natura mundu batean hasten da. Baina, <strong>Kojèveren</strong>tzat, gorago<br />

esan bezala, historia giza ekintzaren historia da, <strong>eta</strong> ekintza hori gizakiaren <strong>eta</strong> munduaren<br />

arteko oposizioaren ezabatze dialektikoa da. Eta oposizioa ezabatzeak, gizakiaren beraren -<br />

historiaren, giza denboraren- ezabatzea dakar. Halatan, mugimenduaren amaiera ere<br />

identitatea da, haren hasiera zen bezalaxe. Amaieran baizik ez du <strong>egia</strong>k identitatea<br />

errebelatzen. Mugimenduak, hau da, historiak, edo, azken batean, mintzoak, izatearen<br />

gainean eginiko errebelazio prozesuak, amaieran baizik ez du iristen (erreicht) bere hasiera:<br />

izan ere, soilik historiaren amaieran ageri da gizakiaren <strong>eta</strong> munduaren identitatea<br />

gizakiarenean, giza mintzoak errebelaturiko zerbait den aldetik. Hasi den historiak amaiera<br />

bat du ezinbestean: <strong>eta</strong> bere hasieraren mintzozko errebelazioa da amaiera hori. Hasiera<br />

hori, gogora dezagun, desira antropogenoa da, <strong>eta</strong> amaiera, desira horren ulerpena. Hain<br />

zuzen ere, desira bera ezabatu egiten du gizakiaren <strong>eta</strong> munduaren identitate errebelatuak.<br />

<strong>Denbora</strong>ren zirkulua behin baizik ezin da ibili; historia bukatu egiten da <strong>eta</strong> ez da sekula<br />

berriro hasten; gizakia hil egiten da <strong>eta</strong> ez da berpizten (gizaki den heinean behinik<br />

behin). 133<br />

93


<strong>Kojèveren</strong>tzat, gizakia bere buruaren kontzientzia da; bere buruaz, bere giza<br />

errealitate <strong>eta</strong> duintasunaz da kontziente, <strong>eta</strong> hori dela <strong>eta</strong> da funtsean animalia ez<br />

bezalakoa, hau ez baita bere buruaren sentimendu soila baizik. Gizakiak bere buruaz<br />

kontzientzia hartzen du aurreneko aldiz “ni” dioenean. Gizakia bere jatorriaren bidez<br />

ulertzea, hortaz, mintzoak azalduriko niaren jatorria ulertzea izango da.<br />

94


3-g-KONTENPLAZIOA ETA NAHIA<br />

Alabaina, pentsamenduaren, arrazoiaren, adimenaren, <strong>eta</strong>, oro har, jarduera<br />

ezagutzaile, kontenplatzaile, pasibo baten analisiak ez du inoiz azaltzen “ni” hitzaren, <strong>eta</strong>,<br />

horrenbestez, bere buruaren kontzientziaren, hots, giza errealitatearen, zergatia <strong>eta</strong> nondik<br />

norakoa. Kojèvek dioenez, kontenplatzen ari den gizakia kontenplatzen ari denak xurgatzen<br />

<strong>eta</strong> bereganatzen du; subjektu ezagutzailea ezaguturiko objektuan galtzen baita.<br />

Kontenplazioak objektua ezagutarazten du, ez subjektua. Objektua da, <strong>eta</strong> ez subjektua,<br />

bere buruari azaltzen zaiona ezagupenaren beraren bitartez. Kontenplatzen ari den<br />

objektuak xurgaturiko gizakiak ezin du bere buruaz jabetu, bere baitara itzuli, ez bada nahi<br />

bat dela medio; jangura dela medio, esate baterako. Izaki baten nahi kontzienteak<br />

egituratzen du izaki hori “ni” gisa, <strong>eta</strong> bere burua ezagutarazten, “ni” esatera bultzatuz.<br />

Nahiak bihurtzen du <strong>egia</strong>zko ezagutzaz bere burua bere buruari azaldutako Izatea,<br />

“subjektu” bati errebelaturiko “objektu”, objektua ez den <strong>eta</strong> objektuaren aurrez aurre<br />

dagoen subjektu batek errebelatua. Gizakia nahiaren bidez <strong>eta</strong> nahi duen heinean, egiten da<br />

<strong>eta</strong> ageri da, bere buruaren aurrean <strong>eta</strong> besteen aurrean, ni gisa, ez-niaz bestelakoa funtsean,<br />

<strong>eta</strong> ez-niaren aurkakoa zinez. Giza nia, <strong>Kojèveren</strong> berb<strong>eta</strong>n, nahi baten nia duzu.<br />

Giza izaerak berak, bere buruaz kontziente den izakiak, nahia behar du oinarri.<br />

Ondorioz, giza errealitatea ezin da egin, <strong>eta</strong> ezin du iraun, ez bada errealitate biologiko<br />

baten baitan, animalia-bizitza baten baitan. Baina baldin animalia-desira norberaren burukontzientziaren<br />

beharrezko baldintza bada, ez da baldintza askia. Animalia-desira hori, bera<br />

bakarrik, <strong>Kojèveren</strong> ustez, ez baita norberaren sentimendua baizik.<br />

Egonean pasibo atxikitzen duen jakintzak ez bezala, nahiak gizakia ezinegon<br />

bilakatzen du, <strong>eta</strong> ekintzara bultzatzen. Kojèvek dioenez, nahia sorburu duela, ekintzak<br />

nahia asetzea du bilatzen, <strong>eta</strong> ezin du egin “ukazioaren” bidez baizik, suntsitzeaz edo nahi<br />

den objektuaren aldatzeaz bederen: gosea asetzekotan, adibidez, beharrezkoa da janaria<br />

suntsitzea, edo, bederen, aldatzea. Halatan, ekintza oro da zelanbait ezeztatzailea. Emana<br />

bere horr<strong>eta</strong>n uztetik urruti, ekintzak suntsitu egiten du; ez baldin bada emanikoaren izatea<br />

95


era, bai bederen bere moldea. Eta emanikoarekiko ezezkotasun ezeztatzaile oro,<br />

ezinbestean da aktibo. Hala ere, ekintza ezeztatzailea ez da suntsitzaile hutsa. Zeren nahitik<br />

sortu ekintzak, hura asetzearren, errealitate objektiboren bat suntsitu egiten badu, haren<br />

ordez sortu egiten du, suntsitze horren bidez hain zuzen, errealitate subjektibo berri bat.<br />

Adibidez, jaten duen izakiak, bere errealitate propioa sortu <strong>eta</strong> atxiki egiten du bestelako<br />

errealitate bat beraren errealitate bihurtuz, kanpoko errealitate arrotz baten bereganatzearen<br />

<strong>eta</strong> barneratzearen bidez. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, nahiaren nia, oro har, huts bat da, eduki<br />

positibo errealik jasotzen ez duena, ez baldin badu desiraturiko ez-nia suntsitzen, aldatzen<br />

<strong>eta</strong> bereganatzen, hots, ez baldin badu nahia asetzen. Hortaz, niaren eduki positiboa,<br />

ukazioak sortua, ukaturiko ez-niaren eduki positiboaren funtzio bat da. Beraz, baldin nahiak<br />

ez-ni natural bat badu xede, nahi horri dagokion nia ere naturala izango da. Halako nahi<br />

baten asetzeak sorturiko niak, desira horrek nahi dituen gauzen izaera bera izango du:<br />

gauzazko ni bat izango da, ni bat soilik biziduna, animalia-nia. Eta, Kojèvek azpimarratzen<br />

duenez, ni natural hau, objektu naturalaren funtzioa, ezingo zaio bere buruari <strong>eta</strong> besteei<br />

errebelatu ez bada sentimentu gisa baizik. Inoiz ez du buru-kontzientziarik erdietsiko.<br />

96


3-h-JAKITATE OSOA<br />

Kojèvek, maila ontologikora igarota, zirkuluaren bakartasunaren bere kontzeptua<br />

ideia honi lotzen dio: izateak berezkoa du eza. Bizitza biologikoak bultzaden <strong>eta</strong> joeren<br />

bidez dihardu; historiak, berriz, ukoen, deuseztatzeen bidez; ezinezkoa da hortaz historia<br />

berregitea, ezen historia-aurrerapen oro badenaren <strong>eta</strong> izan denaren ukoa baita. Eta<br />

historiak aurrera egiten du, ukatzeko aukera (eguneratua) duen neurrian; horrelakorik<br />

ezean, gelditu egiten da betikoz.<br />

Baina ziklikoa ez den arren, Kojèvek dio zirkulua dela ezinbestean denbora:<br />

amaieran erdiesten da hasierako identitatea. Identitate hori gabe -natura mundurik gabehistoria<br />

ezin hasiko da; identitate hori berrosaturik baizik ez da amaitzen; baina ezinbestean<br />

amaitzen da orduan, abiapuntura, gizakiaren ezerezera, itzuliz. 134<br />

Zientziak gizakiaren osotasun integratua errebelatzen du, historiaren orain arteko<br />

emana; horrenbestez, zirkulu biribila izan behar du zientziak ere. Eta zientziaren izaera<br />

biribil hori da bere <strong>egia</strong> absolutuaren froga bakarra, errealitatearen osotasunera akatsik gabe<br />

moldatzen dela erakusten baitigu. Izan ere, giza errealitatea bilakaera bada, haren unean<br />

uneko errebelazio partzialak ez dira “<strong>egia</strong>zkoak”, Kojèvek “<strong>egia</strong>” hitzari asmatu adiera<br />

zehatzari bagagozkio: ekintzak errealitatea aldiro “ezabatzen” badu, errealitatea une jakin<br />

batean zuzen agertzen duen kontzeptua ez da <strong>egia</strong>zkoa izango beste une batean.<br />

Aitzitik, <strong>Kojèveren</strong>tzat mugimenduen multzoa <strong>eta</strong> osotasuna, al<strong>egia</strong>, historiak,<br />

gizakiak <strong>eta</strong> denborak osaturiko multzoa <strong>eta</strong> osotasuna, dugu aldatzen ez dena; bilakaeraren<br />

osotasuna da betiere batbera iraungo duena; <strong>eta</strong> osotasun horren errebelazioa izango dugu<br />

<strong>egia</strong>.<br />

Egiak biribila behar du horrenbestez: zientzia absolutua ez da jakintza-sistema<br />

zirkularra baizik. Halatan, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, <strong>egia</strong> honen etorrera dugu gizakiaren,<br />

historiaren <strong>eta</strong> denboraren amaieraren froga. Giza mintzoa, puntu batetik edo bestetik<br />

97


abiatu <strong>eta</strong> ezinbestean, behar logikoaren arabera, aurrera egin duena, abiapuntura itzultzen<br />

denean, garbi dago mintzo osoa ahitu dela. Eta mintzoa ahiturik, historia, hau da, gizakia<br />

<strong>eta</strong> denbora, ahitu egin da orobat. 135<br />

98


3-i-HILOTZ JAKINTSUA<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, zientziak ere, denborak, historiak <strong>eta</strong> gizakiak bezalaxe, zirkulu<br />

izaera du. Baina historiaren zirkulua behin baizik ibiltzen ez den bitartean, zientziarena<br />

betierekoan errepikatzen den zikloa da. <strong>Kojèveren</strong> jakintza sisteman ez baita ezik: jakintza<br />

absolutuak ez du agertzen duen izakia aldatzen, gizakia badenagatik gogobeterik geratu <strong>eta</strong>,<br />

ondorioz, gehiago jardungo ez duen unean sortzen baita.<br />

<strong>Jakintza</strong> sisteman bada errepikatzeko aukera bat <strong>eta</strong> errepikatze hori ere beharrezkoa<br />

da. Izan ere, <strong>egia</strong>ren edukia ez da erlazionatzen bere buruarekin baizik: Liburua da bere<br />

edukia. Baina, Kojèvek zehazten duenez, Liburuaren edukia ez da osotoro ageri Liburuaren<br />

amaieran baino. Alabaina, eduki hori Liburua bera delarik, edukia ezagutzeko egin den<br />

galderaren ostean emaniko erantzuna, ez daiteke izan Liburu osoa baizik. Halatan,<br />

beharrezkoa da amaiera orduko Liburua berriro irakurtzea (edo berriro pentsatzea); <strong>eta</strong><br />

betierekoan iraungo du ziklo honek. 136<br />

Kojèvek oroitarazten du Hegelen Logik obran Izatea Ideia gisa ageri dela, bukaeran.<br />

Hauxe da 'Zer da Izatea?' galderari emaniko azken erantzuna: 'Izatea Ideia da'. Baina 'Zer<br />

da Ideia' galdetuz gero, beharrezkoa da honako hau erantzutea: 'Sein da, hots, Nichts, hots<br />

Wesen, <strong>eta</strong> abar, <strong>eta</strong> abar...'. Bestela esanik: beharrezkoa da Logik osoa goitik behera<br />

berriro irakurtzea.<br />

Aipatu zentzuan, hortaz, Kojèvek onartzen du zientzia zirkulu ez ezik zikliko ere<br />

badela. Hala ere, zientziaren edozein ziklotan, etorkizuna iragan ere izango da beti. Ez dago<br />

horrenbestez ben<strong>eta</strong>ko etorkizunik. Hau da, ez dago berez denborarik, giza denbora<br />

historikorik. Zientziaren mugimendu dialektikoa denbora dela esan nahi bada, zehaztu<br />

beharko da denbora zikliko bat dela, ez diharduela etorkizunaren arabera; betikotasuna<br />

dugu denbora hau; edo Aristotelesen denbora biologikoa. Horrexegatik, zientziaren<br />

existentzia enpirikoa ez da gizaki historikoa, paperezko Liburu bat baizik, esan nahi baita,<br />

natura izaki bat. Eta hain zuzen ere, Liburua gizakiek irakurri <strong>eta</strong> ulertu behar dute, Liburu,<br />

99


<strong>eta</strong> ez paperezko gauza, izango bada. Baina irakurtzen duen gizakiak ez du deus ere<br />

sortzen, ezta aldatzen ere; ez dugu dagoeneko etorkizunaren edo historiaren baitan dagoen<br />

denbora; bestela esanik, ez dugu gizakirik, “gizaki” kontzeptuari berez dagokion adieran.<br />

Gizaki hori izaki ia naturala edo ziklikoa da halaber: animalia arrazoizkoa da, eternitatean<br />

beti bat iraunez aldatu <strong>eta</strong> ugaltzen dena. Eta animalia arrazoizko hori absoluter Geist da,<br />

espiritu bilakatua edo osatua <strong>eta</strong> perfektua; hau da, hila. 137<br />

Horrenbestez, zientzia, jakintza sistema, ezin da agertu historiaren amaieran baizik.<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, <strong>egia</strong> osoa, gizakia berez hilkorra den heinean baino ezin da agertu. Edonola<br />

ere, espiritua bere baitan osatua <strong>eta</strong> perfektua ez den bitartean, al<strong>egia</strong>, munduko espiritua<br />

(Weltgeist) historia baino ez den bitartean, ez daiteke espiritu buru-kontziente gisa, hau da,<br />

espiritu filosofiko gisa (Selbstbewusstsein Geist), osotasunera edo perfekziora iritsi. 138<br />

Gorago erlijioari edo teologiari buruz aipaturikoa zehaztu egiten du Kojèvek, Hegelek<br />

erdietsiriko jakintza absolutuaz dioenean ezen kristau erlijioaren edukiak, denboran zehar,<br />

giza espiritua Hegelen zientziaren aurretik zena azaltzen duela; baina Hegelen zientzia ei da<br />

giza espirituak bere buruaz duen ben<strong>eta</strong>ko jakintza osotoro mamitzen duen bakarra.<br />

Izan ere, Kojèvek azpimarratzen duenez, denborak, historiak <strong>eta</strong> gizakiak dirauten<br />

bitartean, espiritu transzendente edo jainkozkotzat hartzen baita errebelaturiko izatea. Eta<br />

espirituaren transzendentzia ezabaturik -<strong>eta</strong>, beraz, teologia ezabaturik- amaitu egiten da<br />

denbora, <strong>eta</strong> historia, <strong>eta</strong> gizakia. Edozein gisaz, esan bezala, soil-soilik giza denbora<br />

amaitzen denean azaltzen da errealitatea, ageri <strong>egia</strong>. Ezen, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, betiereko<br />

espiritua, denboraren <strong>eta</strong> historiaren ondorio baita: hildako gizakia da, <strong>eta</strong> ez berpizturiko<br />

jainko bat. Horrenbestez, betiereko espiritu absolutuaren errealitatea ez da zeruan bizi den<br />

jainko transzendente bat, baizik natura munduan bizi den gizaki batek idatziriko Liburu<br />

bat. 139<br />

100


3-j- AMAIERA ALDAKORRA<br />

Kojève historiaren amaieraren inplikazio guztiak ateratzen saiatzen da, zen paradoxa<br />

bati ahalik <strong>eta</strong> zehatzen erantzun behar zaion ber. Zein hots molde sortzen du eskuek topo<br />

egiten ez duten txalo batek? Zein ondorio du Historia joan den mendean Hegelek liburu bat<br />

idatzirikoan amaitu izanak? Kojève umorista bat zen, <strong>eta</strong> biziki gogoko zituen ekialdeko<br />

paradoxa pentsarazleak. Sanskritoz ongi zekien, hagitz maite zituen geishak, batez ere<br />

haiekin solastatzeko. Bestalde, azaldu zuenez geroztik ia urtero aldatu zuen historiaren<br />

amaierak munduan <strong>eta</strong> gizakiarengan eragindako egoeraren deskribapena. Urte batean<br />

Amerikako Estatu Batu<strong>eta</strong>ko animaliatasuna nagusitzen zen historia amaiturikoan;<br />

hurrengoan, Japoniako kitsch-a; ondoren, Queneauren pertsonaia ergel bat zen historiaren<br />

amaierako ben<strong>eta</strong>ko jakintsua; gero ziurtatzen zuen jakintsuaren munduko agerpena ez dela<br />

<strong>egia</strong>ztatu gabeko hipotesia baizik, filosofoarena ez bezala; Kojèvek historiaren amaiera<br />

aurreneko bider adierazi zuenez geroztikako epe laburrean adina aldak<strong>eta</strong> funtsezkorik ez<br />

da inoiz gertatu, ez munduan ez <strong>Kojèveren</strong> garun<strong>eta</strong>n. Historiaren amaiera delakoa hasieran<br />

erabili zuen Stalinen jarduna babestu <strong>eta</strong> hedatzearren; terrorearen beharraz mintzo zen<br />

orduan. Stalin hil ostean, marxismoa mendebaldean gauzatu dela esaten hasi zen, Sobiet<br />

Batasunean XIX. mendeko kapitalismoa indarrean zegoen bitartean. Historia odolak<br />

mugiarazten duela pentsatzeari ez zion ordea inoiz utzi. 68ko maiatzeko gertaerei buruz<br />

hildakorik ba ote zen galdetu zuen aurrena; ezetz erantzun ziotelarik, ezer ez zela aldatuko<br />

ziurtatu zuen. Besteak beste, horrexegatik dio Vincent Descombs-ek “terrorista” dela<br />

<strong>Kojèveren</strong> filosofia.<br />

Zein da baina Liburuaren eduki zehatza? Hegelen jakintza sistema, dio Kojèvek.<br />

Hori bai, eguneratu beharra dago. Hurrengo atal<strong>eta</strong>n, <strong>egia</strong> aukera gisa <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>ren beraren<br />

edukia azaltzen ahaleginduko gara, <strong>Kojèveren</strong> ildotik <strong>eta</strong> frantsesetik euskarara aldatuz.<br />

101


4-HERIOTZA<br />

Liburuaren edukiaren oinarria, heriotza da. Zergatik baina?<br />

<strong>Kojèveren</strong> asmoa zen, bere jakintza sistema osoa azaldu ondoren, eranskin batean,<br />

isiltasuna mintzoaren muga gisa aurkeztea. Eta gero, hitzatze batean, irakurlea<br />

konbentzitzen saiatuko zatekeen, historiaren amaiera “filosofiaz” onartzeko jakituria izan<br />

dezan. 140 Izan ere, <strong>Kojèveren</strong>tzat <strong>egia</strong> uneren batean hasten gara esaten, <strong>eta</strong> beste une<br />

batean amaitu ere egiten dugu <strong>egia</strong>ren azalpena. Eszeptikoentzat, erlatibistentzat,<br />

sofistentzat, historizistentzat, aldiz, etengabe ari gaitezke hizk<strong>eta</strong>n, ez baitago <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong><br />

osorik. Eta mistikoentzat, <strong>Kojèveren</strong>tzat ez bezala, <strong>egia</strong> ez da mintzozkoa, baizik isila,<br />

algoritmikoa, musikala.<br />

Hortaz, atal hon<strong>eta</strong>n aurreko gaiak, al<strong>egia</strong>, ea nolatan sor ditzakegun gizakiok <strong>egia</strong><br />

adieraz dezaketen mintzoak; zer harreman ote duen zehazki “zakur” berbak zaunka dagien<br />

Pintto “errealarekin”; <strong>eta</strong> zer harreman nire ahoak ebakitako hotsak, gutxi gorabehera neuk<br />

nahi bezala interpr<strong>eta</strong>tzeko gai den solaskidearekin; gai horiek, amaierari lotuko dizkiogu,<br />

<strong>eta</strong> saiatuko gara azaltzen zein erlazio duen <strong>egia</strong>z jabetzeko giza ahalmenak gizakiaren<br />

beraren bukakortasunarekin, hilkortasunarekin, <strong>eta</strong>, azken batean, heriotzarekin.<br />

102


4-a-MINTZOA ETA HERIOTZA<br />

Lehenbiziko atalean esan dugu <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n askatasunaren denbora,<br />

munduan dagoen gizakia <strong>eta</strong> bere historia erreala dela. Gizakia denbora molde hauxe<br />

dela besteak beste.<br />

Bestalde, <strong>egia</strong> lortzerik baldin badago, denboran lortzen du gizakiak. Eta <strong>egia</strong><br />

kontzeptuen bitartez lortzen da filosofian. Baina kontzeptuzko ulerkuntza oro heriotza<br />

da, bigarren kapituluan ikusi bezala. Ikus dezagun ideia hura orain arte<br />

geureganaturikoaren arabera.<br />

Esentzia (logos-a, ideia), enpirikoki existitzen den izaki batean gauzatua dagoen<br />

bitartean, esentzia hori, <strong>eta</strong> aipaturiko izakia, bizirik daude. Esate baterako, zakur<br />

esentzia, izaki zehatz batean mamitua den heinean, bizirik dago: zakur erreala da, jan<br />

<strong>eta</strong> edan <strong>eta</strong> lasterka egiten duen zakur biziduna. Baina gizakiok zakur esentzia “zakur”<br />

hitzera pasatzen dugu, adiera abstraktu bilakatzen. “Zakur” hitza, jakina, bere adieraren<br />

bitartez argitzen <strong>eta</strong> ezagutarazten duen zakur erreala ez bezalakoa da, <strong>eta</strong> bertan<br />

esentzia hil egiten da: “zakur” hitzak ez du edaten, jaten, zaunka egiten; esentzia ez da<br />

jadanik zakur errealean bizi, hiltzen da. Horregatik dio Kojèvek errealitate enpirikoaren<br />

ulerkuntza kontzeptuzkoa heriotza dela. Jakina, ez da beharrezkoa zakur bat hiltzea bere<br />

kontzeptuaren arabera ezagutu <strong>eta</strong> definitzeko, ez da nahitaezkoa hil dadin arte itxarotea<br />

haren ezaugarri nagusiez jabetzeko. Hala ere, Kojèvek zorrozki nabarmentzen duenez,<br />

kontuan hartzekoa da zakurra zientifikoki ezagutzeak disekzioa eskatzen duela.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, zakurra hilezkorra izatera, hau da, iraupenari dagokionez<br />

berez finitua edo mugatua ez balitz, ezingo genuke zakur errealean hezurmamiturik<br />

dagoen esentzia hitz bizigabera pasarazi, hitz adieradunera. Zakurrak gauzatzen baitu<br />

esentzia. Baina adiera gizakiarengan existitzen da bakarrik, gizakiak pentsatzen duen<br />

heinean. Ordea, giza adimena, <strong>eta</strong> adimenak izenen adieren bitartez ezagutarazten duen<br />

errealitate sentipenezkoa, ez dira berdinak. Nik daukadan zakur adiera, horrenbestez,<br />

103


zakur biziduna ez den zerbait da, <strong>eta</strong> zakur bizidunarekin kanpoko errealitate batekin<br />

bezala erlazionatzen da. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, “zakur” izen abstraktua, zakur enpirikoa<br />

esentzialki hilkorra izateak ahalbidetzen du, zakurra bere bizialdiko une bakoitzean<br />

hiltzeak. Hain zuzen ere, une oro hiltzen ari den zakurra da denboran dirauen zakurra,<br />

orainaldian hiltzen ari, iraganean amiltzeko.<br />

Hortaz: Aristotelesentzat bada zakur adiera, zakur erreal eternala badagoelako,<br />

hots, “zakur” espeziea, beti orainaldian dagoena; <strong>Kojèveren</strong> iritziz, aldiz, bada zakur<br />

adiera, zakur erreala denboran dagoelako, esentzialki delako hilkorra, une oro ari baita<br />

suntsitzen; <strong>eta</strong> adiera bera da hain zuzen ere errealitate espazial horren suntsitzearen<br />

etengabeko oraina, <strong>eta</strong> suntsitze horixe bera da denbora.<br />

Bestalde, <strong>Kojèveren</strong>tzat adiera dirauen zerbait da (nahi baldin bada “eternalki”;<br />

baina zentzu hon<strong>eta</strong>n: denborak diraueino). Hori bai, zakur adierak baino ez dirau<br />

(adierak, hots, zakur errealaren denborazko suntsipenak): izan ere, suntsitze horrek<br />

denborak adina irauten baitu, denbora berez ez baita suntsitze hori baizik; Aristotelesek<br />

dioenez, berriz, zakur erreala da dirauena, eternalki gainera, betiereko itzulera baitago;<br />

beraz, espezie gisa bederen iraungo du. Horrexegatik azal dezake Kojèvek<br />

Aristotelesenean azalgaitz dena, al<strong>egia</strong>, mamut esentziaren iraupena, gizakiongan,<br />

galduriko espezie batena izan arren. Are gehiago, gizakiok baditugu fosilik gabeko<br />

izakien adierak. 141<br />

Kojèvek nabaritzen duenez, hortaz, “zakur” hitzean zakur erreala hilda dago.<br />

Zakurra eternala balitz, denboraz at existituko balitz, edo denborarik gabe, zakur adiera<br />

ez legoke zakur errealaz berex. Zakur esentziaren existentzia enpirikoa zakur biziduna<br />

litzateke, ez “zakur” hitza (pentsatua edo esana). Beraz, ez legoke mintzorik (logos)<br />

mundu errealean; <strong>eta</strong> enpirikoki existitzen den mintzoa gizakiarena bakarrik denez gero,<br />

ez legoke orduan gizakirik munduan. Egia dioen mintzoa sentipenezko kokagunetik<br />

ateratzen da, baina atera daiteke soilik hemengo kokagunea, hauxe da, izaki espaziala,<br />

denborazkoa ere badelako, iraganean suntsitzen delako. Eta iraganean desagertzen den<br />

errealitateak mintzo legez dirau, jadanik errealitate sentipenezkorik gabe, orainaldian.<br />

104


Kojèvek m<strong>eta</strong>fora hau asmatzen du bere ideia argitzeko: <strong>egia</strong> azaltzen duen<br />

mintzoa, kontzeptua, ortzadar garaikidea da, ur-jauzi baten gainean sortua, <strong>eta</strong> ur-jauzia<br />

denborazko errealitatea da, iraganaren ezerezean suntsituz doana. 142<br />

105


4-b-GIZAKIA ETA HERIOTZA<br />

<strong>Kojèveren</strong> sisteman, maila ontologikoan, gizakia, ezezkotasuna baita funtsean,<br />

birrintze hutsa dela esan behar. Ezerez horrek, ekintza den heinean, Izatea deuseztatu egiten<br />

du. Areago, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, ekintza deuseztatzaile honek, Izatea suntsituz, bere burua<br />

ere deuseztatzen du. Izaterik ez bada, ez baita ezereza baizik. Kojèvek dio ezezkotasuna ez<br />

dela Izatearen bukakortasuna baino -edo ben<strong>eta</strong>ko etorkizun baten presentzia, non sekulan<br />

ez baita ben<strong>eta</strong>ko orainaldirik izango. Giza jarduera funtsean da bukakorra, esentzialki<br />

mugatua. Hau dela <strong>eta</strong>, ekintzak sorturiko mundu historikoak, maila m<strong>eta</strong>fisikoan, hasi <strong>eta</strong><br />

buka egiten da ezinbestean. Honela, maila fenomenologikoan, berez ekintza den izakia,<br />

nahitaez ageri da hilkor gisa, bai bere buruaren aitzinean <strong>eta</strong> bai besteen aurrean. Hon<strong>eta</strong>n<br />

oinarriturik, ezezkotasuna den nolabaiteko “irrealtasunari” Kojèvek, Hegelen <strong>eta</strong><br />

Heideggerren ildotik (Sein und Zeit, lehenxeago esan bezala, handik goitikoa ez baitzuen<br />

aintzat hartu), “heriotza” deritzo. Gizakia ekintza baldin bada, <strong>eta</strong> ekintza heriotza bezala<br />

“ageri” den ezezkotasuna baldin bada, gizakia ez da heriotza baino, gizaki den heinean.<br />

Ondorioz, mintzoa filosofikoki azaltzea, edo gizakiaren berri ematea, hiztun den<br />

heinean, heriotza onartzea da, inolako aitzakiarik gabe, hots, heriotzaren esanahia <strong>eta</strong><br />

indarra noraino heltzen diren hiru maila filosofiko<strong>eta</strong>n -ontologikoa, m<strong>eta</strong>fisikoa <strong>eta</strong><br />

fenomenologikoa- ahalik <strong>eta</strong> zehaztasun zorrotzenaz deskribatzea. Eta hauxe da hain zuzen<br />

ere, <strong>Kojèveren</strong> filosofiaren historia bereziaren arabera, Hegelen aurreko filosofoek egitea<br />

ahantzi zutena.<br />

Nolanahi ere, honek ez du Kojève harritzen, bai baitaki inon den ikaragarriena<br />

heriotza dela, <strong>eta</strong> berau onartzea dela sendotasunik tinko <strong>eta</strong> adoretsuena eskatzen duena.<br />

Adimenak onarpen hori eskatzen du, <strong>egia</strong>zalea den heinean, adimenak mintzoaren bitartez<br />

errealitate osoa eman baitezake aditzera, <strong>eta</strong> baita, beraz, mintzo <strong>egia</strong>zkoa bera zertan den<br />

ere. 143<br />

106


Heriotza bukakortasunetik sortzen denez, heriotzaz pentsatu ahala <strong>eta</strong> mintzatu<br />

ahala bilakatzen da adimena, <strong>eta</strong> mintzo filosofikoa bera, <strong>egia</strong>zko, hau da, bere jatorriari<br />

buruzko mintzo kontziente. Izan ere, Hegelek dioenez, “edertasun antzua” ezin da<br />

adimenaren eskakizun zorrotz<strong>eta</strong>ra moldatu: est<strong>eta</strong>k, erromantikoak nahiz mistikoak ihes<br />

egiten diote heriotzari, <strong>eta</strong> ezerezaz zerbait balitz bezala mintzo dira.<br />

Hegelen gogo<strong>eta</strong> Kojèvek berreskuratuaren arabera, halaber, espiritua ez da<br />

heriotzaren aurrean kikiltzen, ezta hondamenetik gordetzen ere; aitzitik, espiritua heriotza<br />

pairatu <strong>eta</strong> bere aldamenean bertantxe tinko eusten dio. Espiritua mintzoak aditzera<br />

emandako Izatea baita. Espirituaren bizitza filosofoaren edo jakintsuaren existentzia da,<br />

hots, munduaren kontzientzia, nahiz munduari buruzko <strong>egia</strong> adierazten duen mintzoaren<br />

kontzientzia. Eta, bukakorra <strong>eta</strong> hilkorra denez, gizakiak bere bukakortasunaren <strong>eta</strong><br />

heriotzaren kontzientzia hartzen duelarik baino, ez du ben<strong>eta</strong>n <strong>eta</strong> erabat hartzen bere burukontzientzia<br />

bere gain.<br />

Orobat, espirituak osorik <strong>eta</strong> goitik behera beharko du pairatu, jausi <strong>eta</strong> urratu, bere<br />

burua aurkitzera iritsiko bada, <strong>eta</strong>, halatan, <strong>egia</strong> ezagutzera helduko bada. Espiritua<br />

mintzoak aditzera emandako errealitatea baita, <strong>eta</strong> mintzoa naturari uko egiten dion<br />

gizakiak sortua. Borrokan gizakiak bera den animalia naturala ukatzen du, <strong>eta</strong>, lanaren<br />

bitartez, baita egina jaso duen natura mundua ere. Gizakia <strong>eta</strong> natura aurrez aurre dauzkagu<br />

orain hortaz; <strong>eta</strong> errealitatearen urradura horr<strong>eta</strong>tik adimena <strong>eta</strong> honen mintzoa sortzen dira;<br />

hauek errealitatea ematen dute aditzera, <strong>eta</strong>, honela, espiritu bihurtzen dute errealitate hori.<br />

Gizakiaren <strong>eta</strong> jasotako errealitatearen arteko gatazka, dagoeneko lehenbiziko atalean<br />

genioenez, giza mintzoaren errore<strong>eta</strong>n ageri da aurrena. Akatsok zuzentzeko denbora behar<br />

dela azpimarratzen du Kojèvek, <strong>eta</strong> prozesu historikoa jarraian datozen belaunaldiek<br />

osatzen dute, denboran sortu <strong>eta</strong> hiltzen direnek al<strong>egia</strong>. 144<br />

Kojèvek zenbait testutan Hegel errore guztien zuzentzaile gisa aurkezten du, <strong>eta</strong><br />

erabateko <strong>egia</strong>ren esale legez; baina ironiaz dio. Egiatiagoa da, ironikoa izaten jarraitzen<br />

badu ere, Hegel “gaurkotu” beharra aipatzen duelarik. Dena den, irudi luke Kojèvek ezin<br />

duela kristautasuna, erlijioa oro har, gainditu, edo ahaztu, edo utzi, ezin badio gizaki bati<br />

107


atxiki erabateko <strong>egia</strong> adierazteko ahalmena. <strong>Kojèveren</strong>ean, hortaz, gizakia ez dugu soilik<br />

potentzian orojakile, egitezko orojakituria Jainkoari utziz, erlijio askok dagien legez; aldiz,<br />

txiste bat balitz bezala, Kojèvek dio gizaki zehatz bat historiako une zehatz batean gauza<br />

izan dela munduaz, gizakiaz, <strong>eta</strong> munduaren <strong>eta</strong> gizakiaren arteko harremanaz, erabateko<br />

<strong>egia</strong> behin betiko adierazteko. Zertarako orduan Jainkoa?<br />

Itzul gaitezen heriotzara. Beronek txertatzen du gizakia naturan, <strong>eta</strong> heriotzak berak<br />

darama gizakia bere azken helbururaino, hots, jakintsu izateraino, erabat autokontziente,<br />

<strong>eta</strong>, hortaz, bere buruaren bukakortasunaz ere kontziente. Gizakiak, koldarrek bezala,<br />

ezezkotasunik ez dagoenaren itxurak egiten dituen heinean, ez ditu jakituria nahiz burukontzientziaren<br />

gogobet<strong>eta</strong>suna erdietsiko. Ezezkotasuna baita haren giza existentziaren<br />

mamia. Ezezkotasun hau, bestalde, ez zaio borroka nahiz lan gisa soilik ageri, baizik<br />

halaber heriotza edo guztizko bukakortasun gisa. Kojèvek dioenez, gizaki arruntak<br />

heriotzaren aurrean deus ez balitz edo <strong>egia</strong> ez balitz bezala jokatzen du, <strong>eta</strong>, hari bizkar<br />

emanez, lehenbailehen jotzen du telebistara, egunkari<strong>eta</strong>ra, egunerokotasunaren arruntara,<br />

heriotzaz ahazteko, Heideggerrek azpimarratu bezala. Alabaina, filosofoak jakituria erdietsi<br />

nahi badeza, ezezkotasunari aurrez aurre begiratu beharko dio, <strong>eta</strong> haren ondoan egon.<br />

Heriotzaren bitartez aditzera ematen den ezezkotasunari buruz hausnartzeko gaitasunean<br />

nabari da, hain zuzen ere, espiritua ordezkatzen duen jakintsu buru-kontzientearen kemena.<br />

Izan ere, ezezkotasunaren aldamenean egote hori da emaniko Izatea ZENTZU bihurtzen<br />

duen indar magikoa.<br />

Maila fenomenologikoan, esana dugu, aldi berean gauza <strong>eta</strong> animalia ere den<br />

gizakiak, borrokaren bitartez sortzen du munduan gizatasuna, Hegelen arabera, Kojèvek<br />

Espirituaren Fenomenologia-ren bere interpr<strong>eta</strong>zioaren oinarri <strong>eta</strong> abiapuntutzat hartzen<br />

duen laugarren atal ospetsuaren arabera, ezezkotasunaren kemena, borrokan, bizi<br />

arriskuaren borondatezko onarpenaren bitartez -Jauna- ematen baita aditzera, edo<br />

heriotzaren agerpen kontzienteak sorrarazitako larriminaren bitartez -Jopua. Heriotza den<br />

heinean, gizakiak borrokalariaren nahiz langilearen existentzia deuseztatzaile bilakatzen du<br />

ezereza; borrokalaria <strong>eta</strong> langilea izaki historiaren sortzaileak. 145 Gizakiarengan<br />

ezezkotasuna heriotzaren alboan egote horrek gauzatzen du, <strong>eta</strong> gizakiaren bitartez<br />

108


txertatzen da mundu naturalean. Gizakiaren mintzoa heriotzarekiko harreman<br />

antropogenoaren eskarmentuak sakontzen du. Eta, <strong>Kojèveren</strong> ustez, jakintsuak, gizakiaren<br />

ohiko deskribapen okerraren erroreak zuzenduz, <strong>egia</strong> adierazteraino heltzen saiatu beharko<br />

luke.<br />

Izan ere, errealitatearen gaineko pentsamendua <strong>eta</strong> mintzoa (mintzo honen gaineko<br />

errealitatearen adierazpena barnebiltzen duena, jakina), ezerezak Izatea suntsituz burutzen<br />

duen ekintza deuseztatzaile<strong>eta</strong>tik datoz, hots, borrokatik -emaniko giza izatea suntsitzen<br />

baitu-, <strong>eta</strong> lanetik -borrokan pairatu heriotzarenganako izu errealaren ondorioa berau-,<br />

emaniko natura izatea suntsitzen baitu. Eta gizakia bera ez da ekintza hori baino: giza<br />

bizitza bizi duen heriotza al<strong>egia</strong>. 146<br />

109


5-MAGIATIK FILOSOFIARA<br />

Egia osoa guztiz kontzebiezina ez dela ahalik <strong>eta</strong> egokien frogatzearren, urratsez<br />

urrats goaz aitzina; gogora dezagun aurreneko ataleko pasarte batean izena bere<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetik bereiziriko izanarekin identifikatu dugula. Ikuspuntu hau<br />

paradoxazkoa dirudi lehen begiratuan, <strong>eta</strong> ez gintezke hasieratik hipotesi honen<br />

onargarritasunaz, hots, <strong>egia</strong> bilaka dadin ahalmenaz, ziur izan, baldin ezingo bagenio<br />

Kojèvek bizirik iraunarazten duen tradizio filosofiko beneragarri bati lotu.<br />

Gaur egun ere badirauen halako tradizio ben<strong>eta</strong>n filosofikoak, jatorria antzinate<br />

lanbrotsu batean izan zuela dio Kojèvek; Sokratesek azaldu zuen garbi aurrenekoz,<br />

<strong>eta</strong> Tartasentzat "igusquiak iagoiyti lurrian ikhussi dian guiçonik sauantena <strong>eta</strong><br />

subtillena" 147 dugun Aristotelesen izkribu<strong>eta</strong>n iritsi zuen heldutasuna, edo, zenbaiten<br />

ustez, behin betiko azalpena.<br />

Tradizio honek, aurreko atal<strong>eta</strong>n adierazi bezala, errotik bereizten ditu alde<br />

batera gauza “erreal” baten esentzia (ideala, formala, ulergarria), <strong>eta</strong> haren<br />

“existentzia” (materiala, fisikoa, enpirikoa). Tradizio honen arabera, izen baten<br />

existentziak, edo, zehatzago, haren morfemak, ez du inolako zerikusirik izen honi<br />

loturiko gauzaren existentziarekin. Aitzitik, izen honen adieraren <strong>eta</strong> dagokion<br />

gauzaren esentziaren artean lotura arras estua legoke, are identitate osoraino irits<br />

litekeena. 148<br />

Baina azter dezagun hurbilagotik, Kojèverekin batera, ikusmolde filosofiko<br />

tradizional hau.<br />

110


5-a- ORRIAK DESTILATU<br />

Kojèvek oroitarazten duenez, oraindik orain uste ohi zen badagoela gauza erreal<br />

baten esentzia haren existentziatik desitsatsi <strong>eta</strong> bereizi ostean, <strong>eta</strong> bide soilik<br />

mekanikoen bitartez, esentzia hura isolatzea. Halatan, uste ohi zen arrosaren esentzia<br />

alanbike batean arrosen orriak destilatuz lor zitekeela. Orduan, lasai baieztatu ohi zen<br />

honela lorturiko esentzia, zegozkion arrosen aldi tarte<strong>eta</strong>tik garbi bereizia zela, loreon<br />

deuseztapenaren ostean ere bizirik baitzirauen. Arrosak desagertu <strong>eta</strong> askoz geroago<br />

ere, esentziak bertan izaten jarraitzen zuen, nahiz esentzia hau arrosa hai<strong>eta</strong>tik aterea<br />

izan. Era berean, loreon kokagune<strong>eta</strong>tik desitsatsiriko esentzia, orain perfume<br />

flasko<strong>eta</strong>n gorde zitekeen. Behin ongi tapaturiko flasko batean gorderik, edonora<br />

eraman omen zitekeen esentzia, <strong>eta</strong> amaigabe kontserbatu; arrosak berak, berriz,<br />

lurrari loturikoak izaki, epe labur samar baten buruan suntsitzen ziren. 149<br />

Nolanahi ere, antzeko prozeduren bidez lorturikoak ez du inolako zerikusirik<br />

Kojèvek aintzat harturiko tradizio filosofikoak “esentzia” deritzonarekin. Honen<br />

arabera, loreak destilatuz lorturiko olioa, drogistek “esentzia” deritzotena -oraindik<br />

hurbil dugun iraganaldi baten oroimenez, drogistek berek ahantzia badute ere-, egitez<br />

loreen existentziari dagokio, destilaturiko orrien antzera. Dena den, Kojèvek ere uste<br />

du, aipatu tradizio filosofikoarekin batera, esentzia existentziatik “ateratzeko” gai<br />

garela, esentzia bere existentziaren kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte<strong>eta</strong>tik desitsatsiz, edonora<br />

eramateko moldean, nahi bezain luzaro gordetzeko eran, dagokion existentziari<br />

ezarririko espaziozko <strong>eta</strong> denborazko mugak gorabehera. Edozein gisaz, “bereiziriko”<br />

esentziok ez ditugu honezkero flasko<strong>eta</strong>n gordetzen, izen<strong>eta</strong>n <strong>eta</strong> mintzo<strong>eta</strong>n baino,<br />

inprimatuak esate baterako. 150<br />

Bestalde, Kojèvek nabaritzen du guztiok elkartzen dugula, oharkabean bada ere,<br />

izen baten adiera dagokion gauzaren esentziarekin, <strong>eta</strong> nolabaiteko analogia ikusten<br />

dugula aipatu izenaren morfemaren izaeraren <strong>eta</strong> dagokion gauzarenaren artean.<br />

111


Izan ere, egitez, bizi garen munduan morfemak existitzen dira “errealak” deitu<br />

gauzen eskubide berberekin, morfemak berak gauza errealak baitira, beste edozein<br />

gauza bezala hauteman -ikus, entzun, uki- baitaitezke. Hortaz, <strong>Kojèveren</strong> iritziz, esan<br />

liteke arrosa esentzia arrosa errealean existitzen dela geuretzat, arrosa adiera<br />

geuretzat paper hon<strong>eta</strong>n inprimaturiko arrosa morfeman existitzen den bezala. Baina<br />

hemendik aurrera zailagoak <strong>eta</strong> korapilatsuagoak dira Kojèvek aurkitzen dituen<br />

arazoak, esate baterako ea non, noiz <strong>eta</strong> nola dirauten gauzazko existentziatik<br />

desitsatsiriko esentziak <strong>eta</strong> morfematik bereiziriko adierak. Kojèvek itauntzen du<br />

orobat, ea isolaturiko adierek <strong>eta</strong> esentziek nolabait iraun ahal duten ala ez: zer<br />

gertatzen zaio arrosa esentziari, jadanik bere existentziatik bereizirik baina oraindik<br />

arrosa morfemari lotu gabe dagoelarik? Esan izan da esentzia huts nahiz adiera huts<br />

gisa dirauela hain zuzen ere. Baina nolakoa da zehazki “iraupen” hau? Eta zein dira<br />

adiera hutsaren <strong>eta</strong> esentzia hutsaren arteko harremanak?<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, auzi hau erabakigarria da bizi garen mundua mintzoz ulertu<br />

ahal izateko, <strong>eta</strong>, mundu honen baitan, mintzozko geure bizimodua ulertu ahal<br />

izateko. Ordea, auzi hau ez da soilik esentziaren <strong>eta</strong> adieraren gainekoa. Izan ere,<br />

itaun bailiteke halaber zer bilakatzen den <strong>eta</strong> nola dirauen arrosa gauzazko edo<br />

errealak berak, bere existentzia enpirikoko une jakin baten <strong>eta</strong> existentzia horren<br />

beraren hurrengo unearen artean. Itaun liteke, orobat, non, noiz <strong>eta</strong> nola, hots, zein<br />

izaerarekin, makotzen den kurba geometriko bat bere puntuen artean, baldin <strong>eta</strong><br />

kurba, puntu hau<strong>eta</strong>riko bakoitzean, zuzen batekin bat badator, <strong>eta</strong> hau<strong>eta</strong>rik landa<br />

inondik inora “irauten” ez badu. Errazkiago, Kojèvek itauntzen du non ote dagoen <strong>eta</strong><br />

nola dirauen esku azpian -hemen- zuen orrialdea, bost minutu lehenago zuria, <strong>eta</strong><br />

idazten ari den une hon<strong>eta</strong>n -orain- luma tinta urdinezko morfemez erdi estalia, gero<br />

<strong>Kojèveren</strong> irakurleontzat beltz bilakatuko baitira. 151<br />

Auzi zailok hurrengo atal<strong>eta</strong>rako utziko ditugu. Kojèvek hemen nabaritzen du<br />

izenak gauzazko existentzia baten esentziaren <strong>eta</strong> morfema baten adieraren artean<br />

harreman biuniboko bat ezartzen duela, morfema horri adiera izenaren bitartez lotzen<br />

zaiola. Harreman molde hau beti sortzen ohi da izen bat zuzen darabilgularik. Izan<br />

112


ere, baten batek arrosak dauzkan lore-saltzaile bati “emazkidazu arrosak, mesedez”<br />

diotsolarik, lore erreal edo gauzazkoak itxaron ohi ditu, <strong>eta</strong>, lore-saltzailearen aldetiko<br />

gaizkiulertu nahiz erroreren bat ez badago behinik behin, arrosak itxarongo ditu<br />

zehazki, <strong>eta</strong> ez edozein lore. Izenari esker, hortaz, arrosa morfeman existitzen zen<br />

adiera, izen bereko lore<strong>eta</strong>n existitzen den esentziaren truke alda dezakegu, nahiz <strong>eta</strong><br />

egitez, tamalez, dio Kojèvek, “emazkidazu arrosak, mesedez” ahozko morfemari<br />

“banku bilete” izeneko morfema tipografikoa gehitu behar diogun, -lore-saltzaileak<br />

morfema bion adiera artez ulertzea ezinbesteko dugula gainera. 152<br />

113


5-b-PIPILA ETA ETIKETA<br />

Kojèveri arras zirraragarria zaio filosofikoki zenbait kasu bakan<strong>eta</strong>n gertatzen<br />

den gauza baten <strong>eta</strong> izen baten arteko harreman biunibokoa, edo, zehazkiago,<br />

morfema baten adiera ulertuaren <strong>eta</strong> tradizio filosofikoak “existentzia baten esentzia”<br />

deitu izan duenaren artekoa. Biziki da harritzen, adibidez, arrosa-landare bakar <strong>eta</strong><br />

berean aurkitzen duelarik mota zehatz bateko arrosa baten pipila <strong>eta</strong> arrosa mota<br />

horren beraren esentziari dagokion adiera duen morfema idatzia daukan etik<strong>eta</strong>. Kasu<br />

hon<strong>eta</strong>n, esentziari nahiz adierari, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte bera, espazio-denborazko<br />

kokapen bera, hemen <strong>eta</strong> orain bera dagozkie nolabait. Albo-alboan daude aldi berean<br />

biak, <strong>eta</strong> esentziaren gauzazko existentziak -pipilak al<strong>egia</strong>- adieraren existentziak -<br />

morfema daukan etik<strong>eta</strong>k- betetzen duen leku bera betetzen du ia. Eta, txundigarriro,<br />

ez da pipila, hau da, arrosa erreal edo gauzazkoa, etik<strong>eta</strong>ko morfema baino, arrosaren<br />

esentzia adieraz diezagukeena –aldi berean, bere adieraren berri ematen digula.<br />

Gainera, etik<strong>eta</strong>k jakinarazten digu, hemen <strong>eta</strong> orain, ziurrenik datorren urte arte<br />

(denbora) arrosa horrek izango ez duen lorea, arrosa mota ezein etik<strong>eta</strong>ren laguntza<br />

barik ezagutu ahal izateko, aldiz, beste norabait (espazioa) joatea beharrezkoa<br />

litzaigukeela agian. 153<br />

114


5-c-TELEPATIA<br />

Adibide hau, printzipioz, ez da beste edozein baino zirraragarriagoa. Baina egitez<br />

eguneroko bizitzan izenen erabilpenaren kasu arraro samarra denez, errazkiago<br />

ikusaraz lezake erabilpen hon<strong>eta</strong>n ben<strong>eta</strong>n “miragarria” dena. Arrazoi beragatik aipa<br />

liteke halaber telepatiaren kasua. Nola telepatia onartzen dutenak hala gaitzesten<br />

dutenak, ados daude oro har bertan “miragarria” den zerbait dagoela aitortzeko<br />

orduan. Alabaina, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, printzipioz ez dago inolako alderik liburu baten<br />

irakurk<strong>eta</strong>ren <strong>eta</strong> beste gizaki baten pentsamenduaren “irakurk<strong>eta</strong> telepatikoaren”<br />

artean. Izan ere, gaur egun onartu ohi da giza pentsamendu oro garun prozesu erreal<br />

edo gauzazko gisa existitzen dela, “Berger-en uhinak” deitu uhin elektromagnetikoak<br />

sortzen dituena, antza. Hortaz, ez da inondik inora ezinezkoa uhinok sor<br />

ditzaten beste giza garun batean beste pentsamendu prozesu batzuk, irakurririko nahiz<br />

entzuniko hitzek egiten duten bezala. Egitez, gizakiek Berger-en uhinek gauzatzen<br />

duten pentsamendua ulertzea, bat dator gizakiek hotsezko morfema baten soinu<br />

uhinek, edo morfema grafiko batek proiektaturiko argi uhinek (hauek ere<br />

elektromagnetikoak, bestalde), gauzatzen duten mintzoa ulertzearekin. Eta Kojèvek<br />

hemen azpimarratzen du puntua ez dela telepatia onarraraztea, edo telepatiaren<br />

gainean esaten <strong>eta</strong> egiten diren tentelkeriak salatzea, baizik garbi uztea bestearen<br />

mintzoaren ulermena mirari bat dela, <strong>eta</strong> ez diola mirari izateari uzten adimenak<br />

ulertua izanagatik ere. 154<br />

115


5-d-MANATIK ESENTZIARA<br />

Adibideok garbi azaltzen dute kid<strong>eta</strong>sun sakona dagoela izenen <strong>eta</strong> izanen artean,<br />

<strong>eta</strong> izenen adierak estu dagozkiela izanen esentziei. Orain aztertu behar dugu nolakoa<br />

den esentzien <strong>eta</strong> adieren arteko elkarrekikotasun hau, jakin ahal izan dezagun zer ote<br />

diren izenak, <strong>eta</strong>, azkenik, zer ote den <strong>egia</strong>.<br />

Gauza baten esentzia nahitaez dago erabat zehazturiko existentzia bati lotua.<br />

Arrosaren esentzia, adibidez, ezin da existitu, gauzak existitzen diren eran bederen,<br />

arros<strong>eta</strong>n baino. Ezingo litzateke inon <strong>eta</strong> inoiz gauzatu harri batean edo animalia<br />

batean, ezta arrosa ez litzatekeen landareren batean ere. Orobat, esentzia bat ezin da<br />

existitu ez bada beren artean esentzialki desberdinak ez diren gauz<strong>eta</strong>n, <strong>eta</strong><br />

existentziari dagokionez beren artean esentzialki desberdinak ez diren gauzek<br />

esentzia bakarra <strong>eta</strong> bera dutela baieztatzen du Kojèvek.<br />

Egia da gizakiek ez dutela beti horrela pentsatu izan. “Magiko” ohi deritzon<br />

aroan (gaur egun ere bizirik dirauena, bestalde, <strong>eta</strong> gutako bakoitzaren baitan)<br />

onartzen ohi zen zenbait kasutan esentzia bat (edo, zehazkiago, esentzia “magikoez”<br />

ari garenez, “mana” bat) inolako arazorik gabe existi zitekeela esentzialki<br />

desberdintzat jotzen ohi ziren gauz<strong>eta</strong>n ere, oroitarazten du Kojèvek. Halatan,<br />

adibidez, inork ezin izan ditu nahasi, eguneroko bizitzan, gizaki bat <strong>eta</strong> leopardo bat.<br />

Baina zenbait “primitibok” gaur egun ere oraindik uste dute gizaki batzuk,<br />

gizatasunari eutsiz ere, zenbait un<strong>eta</strong>n leopardo ere badirela. Era berean, “mito”<br />

askok, totemikoak zein bestelakoak, hitz egiten digute oraindik animalia dudaezinez,<br />

aldi berean ben<strong>eta</strong>ko gizaki gisa aritzen direnez, animaliak izaten jarraitzen duten<br />

bitartean.<br />

Filosofo grekoek aurkitu zutenean katu oro beti <strong>eta</strong> nonahi dela katu, <strong>eta</strong> ezin<br />

dela izan, inoiz <strong>eta</strong> inon, katu ez den zerbait, <strong>Kojèveren</strong> ustez okerbideokin guztiokin<br />

amaitu egin zuten behin betiko. Hala ere, zenbait primitibok, tropiko<strong>eta</strong>n nahiz<br />

116


Parisen, esentziaren <strong>eta</strong> existentziaren arteko harremanari buruzko ikuskera magikoa,<br />

agerian nahiz ezkutuan, onartzen jarraitzeak, <strong>Kojèveren</strong> salak<strong>eta</strong>ren arabera soilik<br />

frogatzen du giza existentzia historiko, kultural edo mintzozkoak ere fosil bizidunak<br />

sortzen dituela, landareen nahiz animalien existentziak uzten dituen bezala. 155<br />

Errusiarrak dioenez, ben<strong>eta</strong>n iraultzailea izan zen gauza baten esentziaren <strong>eta</strong><br />

gauza horren beraren existentziaren arteko lotura hautsezinaren aurkikuntzaren<br />

ostean, ezein gizaki zentzuzkok -definizioz kontraesanak saihesten saiatzen baita- ez<br />

du harrezkero zalantzan jarri esentzia baten <strong>eta</strong> dagokion gauzazko existentziaren<br />

artean harreman biunibokoa dagoela. Esentzia <strong>eta</strong> existentzia lotura biuniboko<br />

askaezin batez elkartuz, grekoek magiaren aukera bera desagerrarazi zuten, aipatu<br />

loturaren ezeztapenean oinarritzen baita magia. Ordea, antzinako aztien aurkikuntza<br />

handia, hau da, alde batetik haiek “profano” zeritzaten <strong>eta</strong> Kojèvek “enpiriko”<br />

deritzon existentziaren, <strong>eta</strong>, bestetik, manaren -antzinakoentzat “sakratua”, <strong>eta</strong><br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, Platonen ildotik, “ideal”, “ulergarri” <strong>eta</strong> “esentzial” bilakatua- arteko<br />

errotiko bereizk<strong>eta</strong>, gorde egin zuten. Ezabapen horr<strong>eta</strong>n, hortaz, “mana” adigaia<br />

“esentzia” bilakatu da. Egitez, grekoen esentziaren <strong>eta</strong> aztien mana magikoaren artean<br />

ez dago alderik, ez bada esentzia erabat zehazturiko existentzia batean gauza<br />

daitekeela soilki, mana, aitzitik, aztiak nolabaiteko askatasunez aukeraturiko edozein<br />

gauzatan existi litekeen bitartean. “Mana” adigaia, filosofo grekoek “esentzia”<br />

adigaira “igoa”, zientziaren oinarri duzu. Grekoen esentziaren aurkikuntza ezeztatu<br />

<strong>eta</strong> “mana” nozio magikora itzuli nahi izatea, <strong>Kojèveren</strong> salak<strong>eta</strong>ren arabera, zientzia<br />

bera ezeztatu nahi izatea litzateke, haren arrakasta kontaezinak aintzat hartzeke,<br />

zentzun apur baten jabe denarentzat ezinezkoa. 156<br />

Dena den, Kojèvek tradizio beneragarriak ez erabat arbuiatzea aholkatzen digu.<br />

Eta, iraupenari dagokionez, tradizio magikoak marka guztiak hausten ditu. Hala ere,<br />

guztiz beneragarria izan dadin, tradizio batek izan behar du ez soilik oso antzinakoa,<br />

baizik ahalik <strong>eta</strong> desinteresatuena. Ordea, magia beti egon izan da gizakien interesen<br />

mende. Filosofia ez bezala, magia funtsean da interesatua. Hau dela medio, filosofo<br />

grekoek magia ezeztatzeari onargarri deritzo Kojèvek, magiaren antzinatasuna<br />

117


gorabehera. Batik bat kontuan harturik grekoen magia ezeztatzeak izaera dialektikoa<br />

izan zuela, ez zela guztizko gaitzespena izan: aitzitik, esentziak bere baitan gordetzen<br />

du mana, <strong>eta</strong> filosofiak magia. 157<br />

118


5-e-KATUAREN ESENTZIA ETA KATUAREN EXISTENTZIA<br />

Onar dezagun hortaz, Kojèverekin batera, eztabaidaezintzat, jatorri grekoa duen<br />

baieztapen bikoitz hau: gauza baten esentzia gauzazko existentzia bati dago nahitaez<br />

(nonahi <strong>eta</strong> beti) lotua, <strong>eta</strong> era hon<strong>eta</strong>ko existentzia gauzazko guztiek beti <strong>eta</strong> nonahi<br />

(nahitaez) esentzia bakar <strong>eta</strong> bera dute. Aurrerantzean, katu guztiek izango dute,<br />

egitez, guretzat, esentzia bakar <strong>eta</strong> bera, katuarena hain zuzen ere; ez gara saiatuko<br />

esentzia hori katu batean baino bilatzen, <strong>eta</strong> onartuko dugu esentzia honek ez<br />

dezakeela jardun, saguak harrapatuz nahiz teilatu hodi bat zeharkatuz esate baterako,<br />

ez bada katu bizidun arrunt baten bitartez, katuek egin dezaketen guztia egiteko gai,<br />

baina esentzialki ez-gai beste ezer egiteko.<br />

Alabaina, orain katuaren esentziatik “katu” izenaren adierara igarotzen bagara,<br />

ikusiko dugu ez dela inondik inora gauza bera. Katu adiera katu morfeman existitzen<br />

da, katuaren esentzia katu bizidun batean, edo katu batean, zehazkiago, existitzen den<br />

ber. Partikularki, katu morfema hauteman -ikus, entzun, <strong>eta</strong> abar- daiteke, edozein<br />

katu bezala, nahiz beste edozein gauzazko existentzia. Ordea, baldin katuaren<br />

esentzia mamitzen duten gauza guztiak beti <strong>eta</strong> nonahi katuak badira, katu adiera<br />

mamitzen duten morfema guztiek ez dute aldiz katu forma -soinuzkoa, grafikoa, <strong>eta</strong><br />

abar. Munduan orain katu adiera bakar <strong>eta</strong> bera duten morfema guztiak alderatuz<br />

gero, nabaria izango da askoz ere alde handiagoa dagoela beren artean, katu baten <strong>eta</strong><br />

zakur baten artean dagoena baino adibidez. Nolanahi ere, zakur baten <strong>eta</strong> katu baten<br />

arteko aldea aski da katuaren esentzia ezin gauza dadin katuarengan baino, <strong>eta</strong> ez<br />

zakurrarengan. Gainera, emendatzen du Kojèvek, ezer gutxi dute amankomun<br />

soinuzko morfema batek <strong>eta</strong> morfema grafiko nahiz mimiko batek, <strong>egia</strong> bada ere<br />

morfema guztiok eduki dezaketela adiera bakar <strong>eta</strong> bera, hai<strong>eta</strong>ko bakoitzean<br />

existitzen dena.<br />

Dena den, ikusia dugu edukiari dagokionez ez dagoela inolako alderik katu<br />

esentziaren <strong>eta</strong> “katu” izenaren katu adieraren artean. Hortaz, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n,<br />

119


esentzia <strong>eta</strong> adiera errotik desberdintzen dituena hauxe da: esentzia, mota zehatz<br />

bateko gauza bati era unibokoan dago lotua; adiera, aldiz, edozein gauzari lot<br />

lekioke -morfema bat izatekotan. Bestela esanda, adierak jokatzen du mana magikoak<br />

jokatzen omen zuen bezala. Esan liteke adiera izenaren, edo morfema<br />

“adieradunaren”, esentzia dela, onartuz gero esentzia honek magiak aintzat hartzen<br />

duen manak omen dituen ezaugarri guztiak dauzkala. Horrenbestez, esan liteke izena<br />

izaki magiko nahiz sakratua dela, gauza aldiz izaki zientifikoa, naturala, profanoa,<br />

den bitartean. Are gehiago, esan liteke izaki bakar <strong>eta</strong> bera -oraindik ezin dugu esan<br />

zer den- existi daitekeela esentzia legez, gauza natural bati lotua dagoen heinean, <strong>eta</strong>,<br />

aldi berean, baina ez alde berean -ni adiera ez da esentzia bat, geroago ikusiko dugu-,<br />

adiera legez, gauza magiko bati, morfema bati, lotzen zaion neurrian. 158<br />

120


5-f-MORFEMA NAGUSI<br />

<strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, zenbait filosofo grekok hasieran akats larri bat egin zuten,<br />

baieztatu zutelarik lotura biuniboko askagaitza dagoela ez soilik esentziaren <strong>eta</strong><br />

existentziaren artean, baizik halaber adieraren <strong>eta</strong> morfemaren artean. Akats hau, dio<br />

Kojèvek, azal liteke kontuan hartuz grekoek barbaroak mespretxatzen zituztela,<br />

esateraino ez zirela inondik inora mintzatzen, grekeraz mintzo ez zirenez. Kojèvek<br />

dioenez, baten batek azal lezakeen arren antzeko akatsaren jatorria, ezein<br />

arrazoibidek ezin lezake onargarri bilakarazi. Grekoek berek berehala onartu zuten<br />

adieraren <strong>eta</strong> morfemaren arteko lotura arbitrarioa dela (“konbentziozko” deitu<br />

bazioten ere, txarto). <strong>Kojèveren</strong> iritzirako, filosofo grekoen beste akats bat, gainera<br />

iraunkorra <strong>eta</strong> orokorra berengan, gizakia gauza natural batekin identifikatzea izan<br />

zen, <strong>eta</strong>, ondorioz, gizakiarengan, katu bat-edo bailitzan, esentzia “zientifiko” bat<br />

bilatu zuten. 159 Ordea, gai hau ez dagokio atal honi, askatasuna <strong>eta</strong> oro har<br />

antropologia aztertzen dutenei baizik (aurreneko laurak batik bat).<br />

Garbi dago adieraren <strong>eta</strong> esentziaren arteko funtsezko alde horr<strong>eta</strong>z jabetzeak<br />

berebiziko garrantzia izan zuela. Hortaz, beharrezkoa da, uste du Kojèvek, zertxobait<br />

bederen azter dezagun, bere garrantzi osoaz jabe gaitezen, gaur egun <strong>egia</strong>ztapen hari<br />

hutsal nahiz arrunt baderitzogu ere, hots, “nahitaez <strong>eta</strong> erabat onargarri”.<br />

Hori lortzearren, itzul gaitezen arrosara. Arrosa esentzia, arrosa baten existentzia<br />

natural bati lotua, <strong>eta</strong> baita arrosa adiera ere, morfema baten existentzia magikoari<br />

lotua, kokaguneren batean daude <strong>eta</strong> aldi tarteren batean diraute, al<strong>egia</strong>, existitu<br />

egiten dira. Demagun arrosaren kokagunea nire bizilagunaren lorat<strong>egia</strong> dela, <strong>eta</strong><br />

arrosa morfemarena, berriz, orrialde hon<strong>eta</strong>n betetzen duen toki zehatza. Kokagune<br />

biok, seinalatzen du Kojèvek, aldi tarte bakar <strong>eta</strong> berean daude, lerrook idazten ari<br />

naizen une honex<strong>eta</strong>n hain zuzen ere. Egia da arrosa morfema existi litekeela orrialde<br />

hon<strong>eta</strong>z kanpo, <strong>eta</strong> arrosa bat ez bizilagunaren lorat<strong>egia</strong>n; bi-biok existi litezke,<br />

bestalde, aipatu unearen aurretik bezalaxe ostean ere. Ordea, ez morfema ez landarea<br />

121


existi litezke edonon <strong>eta</strong> edonoiz. Morfemaren nahiz landarearen kokaguneek zein<br />

aldi tarteek ezinbestez egon behar dute bizi garen <strong>eta</strong> grekoek "kosmos" zeritzaten<br />

espazio-denborazko munduaren altzoko leku baten baitan, <strong>eta</strong> leku hau, hala deritzo<br />

bederen Kojèvek Aristotelesekin batera, morfemen topos-a, zein landareen topos-a<br />

izan liteke. 160<br />

Alabaina, alderatzen baditugu arrosa morfemaren <strong>eta</strong> gauzazko arrosaren toposak,<br />

<strong>egia</strong>ztatuko dugu, alde batera, ez datozela guztiz bat, <strong>eta</strong>, bestera, bata bestea<br />

baino askoz ere zabalagoa dela. Horrela, esate baterako, arrosaren kokaguneak <strong>eta</strong><br />

aldi tarteak ezinbestean egokitu behar dute besteak beste lurra, ura <strong>eta</strong> airea dauden<br />

topos-era; morfemaren denborak <strong>eta</strong> espazioak, berriz, nahitaez beharko dute besteak<br />

beste papera <strong>eta</strong> tinta dauden topos bat, baina morfemok lurretik, uretik <strong>eta</strong> airetik<br />

berex egon litezke. Al<strong>egia</strong>, arrosak behar-beharrezko duen topos-etik at ere izan<br />

litezke papera <strong>eta</strong> tinta. Hortaz, Kojèvek behar bezala nabaritzen du, begien bistakoa<br />

denez inor gutxik eman baitio merezi duen garrantzia, arrosaren topos-a morfemaren<br />

topos-aren aldean arras mugatua dela. Kojèvek hozberoa <strong>eta</strong> iraupena aintzat hartuz<br />

alderatzen ditu: ziurra da arrosa deuseztatu egingo dela zero azpitiko 180 gradutara,<br />

<strong>eta</strong> zero gainetiko 100 gradutara. Morfemak, berriz, lur erregogorrezko oholtxo<br />

batean idatzirikoa bada esate baterako, aise iraun lezake are aire isurkariaren nahiz<br />

arku elektrikoaren tenperaturen pean ere. Era berean, arrosa bat zerupean zirkulu<br />

polarraz landa iraunaraztea ezinezkoa den bitartean, ezerk ez du eragozten, aldiz,<br />

Hego polotik hurbil izan dadin oraintxe arrosa morfema, Goio “Gorria”k bertan utzi<br />

izan balu esate baterako. Azkenik, ezinezkoa dirudi arrosa batek mende osoa iraun<br />

dezan, morfemak berriz milurteak <strong>eta</strong> milurteak erraz bete ditzakeen bitartean.<br />

Ezelako zalantza barik, dio Kojèvek, gizakiak gaur egun bizi den munduan<br />

erdietsi duen botere harrigarri bezain beldurgarriaren oinarrian dago gizakiak erabil<br />

ditzakeela ez soilik existentzia naturalei nahiz gauzei loturiko esentziak, baizik<br />

halaber existentzia magikoei, morfemei, loturiko adierak. Existentzia magikoaren<br />

topos-aren zabalera mugagabeak ahalbidetzen baitio gizakiari (topos magiko horr<strong>eta</strong>n<br />

aritzeko gai den izaki bakarra, aldi berean gizakia bera den gauza naturalari dagokion<br />

122


topos-ean ere existitzen dela), gauza naturalak nolabait inguratu, setiatu <strong>eta</strong> azkenik<br />

bereganatzea; izan ere, ezin nagusitu ahalko litzaieke gauzoi aurrez aurre erasotuz<br />

gero, baina ez dute defentsa eraginkorrik baliatu zeharkako erasoaldion aurka<br />

(estratega militar handientzat biziki atseginak bestalde, Kojèvek dioenez), zeren<br />

gauza naturalok dagokien topos-aren eremu itxi <strong>eta</strong> estura baitaude mugatuak. Hau<br />

dela <strong>eta</strong>, seinalatzen du Kojèvek bidenabar, egokia da “existentzia magiko”<br />

esamoldea, morfemei loturiko adieren existitzeko era adierazteko. Izan ere, modu<br />

biuniboko <strong>eta</strong> askaezinean lotuz esentzia existentzia naturalarekin, baina adiera <strong>eta</strong><br />

morfema batzen dituen loturaren izaera erabat arbitrarioa atxikiz, zientziak lortu<br />

emaitzak askoz ere harrigarriagoak dira mago onest bat, bere formula magiko hutsen<br />

bidez erdietsirikoaz, bezerorik fidakorrenari inoiz agintzera ausartuko zatekeena<br />

baino. Era berean, zientzia modernoa askoz ere magikoagoa da edozein ohiko magia<br />

baino. 161<br />

123


5-g-GAUZA, NONON DAGO, NONOIZ DIRAU<br />

Baina ez da auziaren alde hau guri orain dagokiguna. Azpimarratu <strong>eta</strong> gogoratu<br />

behar duguna da gauza natural bat dagoen kokaguneak <strong>eta</strong> dirauen aldi tarteak ez<br />

duela inolako zerikusirik izen batenarekin, nahiz azken honen adieraren <strong>eta</strong> gauzaren<br />

esentziaren artean inolako alderik ez dagoen, edukiari gagozkiola.<br />

Uler bedi ongi, errepikatzen du Kojèvek: arrosaren esentziaren existentzia<br />

naturalak ezinbestean behar du, izango bada, egoteko kokagune bat, <strong>eta</strong> irauteko aldi<br />

tarte bat, <strong>eta</strong> ezin ditu aldi berean asko izan, arrosa adieraren existentzia magikoari<br />

ere kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte bat <strong>eta</strong> bakarra dagokion bezalaxe. Baldin arrosa bi ezin<br />

badira aldi berean alde berean ernetu, ez dago era berean inolako aukerarik arrosa<br />

morfema bi, alde berberean koka daitezen, batak bestea ezabatu gabe.<br />

Era berean, gauzazko arrosez <strong>eta</strong> arrosa morfemez ari garelarik, Kojèvek<br />

dioenez ezin da Aristotelesek esana errepikatu baino, al<strong>egia</strong>, izaki bat <strong>eta</strong> bera ezin<br />

existi litekeela aldi berean alde desberdin<strong>eta</strong>n. Ez da harritzekoa, horrenbestez, arrosa<br />

morfema, ernetzen ari den arrosa baten alde <strong>eta</strong> aldi berean ezin existitzea. Edo,<br />

alderantziz, arrosari dagozkion kokagunea <strong>eta</strong> aldi tartea ezin egon <strong>eta</strong> iraun ahal izan<br />

daitezen arrosa morfemari dagozkion kokagune <strong>eta</strong> aldi tartearen topos-ean.<br />

Alabaina, arrosa esentzia <strong>eta</strong> arrosa adiera, antza, izaki bakar <strong>eta</strong> bera dira. Inolako<br />

zalantzarik ez dugu bederen esan ahal izateko esentzia honek <strong>eta</strong> adiera honek zerbait<br />

dutela amankomun, amankomun dutena zer ote den oraingoz ezin esan dezakegun<br />

arren. 162<br />

Nolanahi ere, Kojèverekin batera aurreratuko dugu zer ezezagun honek aldi<br />

berean iraun ahal izan dezan, batetik arrosa esentzia gisa, zeina existentzia natural<br />

bati loturik baita (topos zehatz baten baitan kokagune batean egon baitago, <strong>eta</strong> aldi<br />

tarte batean baitirau), <strong>eta</strong> bestetik arrosa adiera gisa, aipatu topos-arekin inolako<br />

zerikusirik ez duen beste topos baten baitan bere kokagune <strong>eta</strong> aldi tartea dituen<br />

124


existentzia magikoari lotua, beharrezkoa da -nahitaezko baldintza hau aski ez den<br />

arren- aipatu izaki komuna ez dadin egon inolako topos zehatzaren baitako ezein<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteri loturik. Bestela esanda, izaki honi ez dagozkio inolako<br />

kokagune nahiz aldi tarterik, ez dagokio ezein leku-denborazko kokapenik. Zeren<br />

espaziozko <strong>eta</strong> denborazko gune nahiz une zehatzen batean ez dagoena, ezin da a<br />

fortiori izan ez hemen, ez orain; kokagunea <strong>eta</strong> aldi tartea ezinbestez baitaude<br />

espazioaren <strong>eta</strong> denboraren muga zehatzen barruan, hots, topos-en baten mugen<br />

barruan, “topos” izena esanahirik zabalenean harturik.<br />

Kojèvek laburbiltzen du esanez esentziak <strong>eta</strong> adierak komun dutena,<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte<strong>eta</strong>tiko desitsastea dela. Hori bai, ezin esan liteke non <strong>eta</strong> noiz<br />

existitzen den esentziaren <strong>eta</strong> adieraren izaki komuna, arrazoi sinple batengatik: ez<br />

baita inondik inora existitzen. Existentziak ezinbestean du denbora bat <strong>eta</strong> leku bat, ez<br />

dio axola gauza baten existentzia naturala den, ala izen baten existentzia magikoa -<br />

morfema. <strong>Denbora</strong>tik <strong>eta</strong> espaziotik desitsatsirikoa, horrenbestez, existentziatik ere,<br />

existentzia den heinean, bereizten da. Alderantziz, izenei, batetik, <strong>eta</strong> gauzei, bestetik,<br />

beren kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteak dagozkie, <strong>eta</strong> egoteko kokaguneok zein irauteko aldi<br />

tarteok beren existentzi<strong>eta</strong>tik datozkie, <strong>eta</strong> ez adier<strong>eta</strong>tik zein esentzi<strong>eta</strong>tik, halako<br />

eran non beren existentzi<strong>eta</strong>tik desitsatsiz aldi berean beren leku-denbor<strong>eta</strong>tik ere<br />

bereizten baititugu. Aipatu izaki komunaz Kojèvek dio gauza baten esentzia dela, beti<br />

<strong>eta</strong> nonahi funtsean berdinak diren existentzien kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte desberdinei<br />

lotua izan den heinean; orduan, esentzia honen existentzia “naturala” dela esaten du<br />

Kojèvek; baina existentzia desberdinen kokagune zein aldi tarte desberdinei lotua<br />

dagoen neurrian, izaki komuna izen baten adiera dela dio, <strong>eta</strong> izenaren existentzia,<br />

“magikoa” gorago adierazi esanahian, morfema bat dela. 163<br />

125


6-EGIA<br />

6-a-1: ABSTRAKZIO OROKORTZAILEA<br />

Esandakoaren ostean, adieraz dezakegu, apika, nolatan izana izen bilaka daitekeen;<br />

hortaz, izena izanari “dagokiola” ere esan dezakegu. Edo, zehatzago, adieraz dezakegu<br />

nolatan bilaka <strong>eta</strong> izan daitekeen gauza baten esentzia hitz baten adiera, esentzia horixe<br />

bera izateari utzi gabe gainera.<br />

Kojèvek dioenez, izana izen bilakatzen da “abstrakzio orokortzaile” dei<br />

genezakeenaren bidez. Orain hau zertan den ikusiko dugu. Puntua izango da ikustea<br />

zerekiko <strong>eta</strong> zelan egiten den abstrakzioa, <strong>eta</strong> zergatik esaten dugun abstrakzio honek<br />

“orokortzen” duela 164_ .<br />

126


6-a-2: IZANA IZEN BILAKATU<br />

Hemen berriro ere arrosa darabil adibidetzat Kojèvek. Existitzen den heinean,<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte batera dago ezinbestean lotua arrosa. Aska dezagun orain bere<br />

denbora-espaziozko kokapenetik. Hori eginez, arrosa bere existentziatik askatzen dugu,<br />

baina ez dugu hala ere erabat desagerrarazten. Dagoen lekutik <strong>eta</strong> dirauen alditik<br />

bereiziriko gauza ez da ezerezten, ez da ezerez hutsa. Oraindik definitzen ez dakigun<br />

izateko era batean dirau. Dena dela, badakigu izateko era horrek ben<strong>eta</strong>ko existentzia ukan<br />

edo jaso dezakeela, <strong>eta</strong> badakigu halaber bere kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetik bereizi aurretik<br />

gauzak zuen izateko eraz bestelakoa dela jasoriko izaera berria; ordea, bereizk<strong>eta</strong> hori<br />

gorabehera, oraindik definitzen ez dakigun zer hark izateari eusten dio. Bereizk<strong>eta</strong> osteko<br />

bigarren existentzia hori, espazio-denborazko kokapen propioa duena, aurrekoaz guztiz<br />

bestelakoa <strong>eta</strong> independentea, morfema baten existentzia dela dio Kojèvek. Halatan, izana<br />

izen bilakatu dugu, edo, zehazkiago, gauzaren esentzia gauzari dagokion hitzaren adiera 165_ .<br />

Bestela ere adierazten du Kojèvek: adiera bati existentzia egokitu nahi badiogu,<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteren batean atxiki beharko dugu; hau egin dezakegu nola morfema<br />

berri bat sortuz, zeinari aipatu adiera lotuko diogun, hala adiera honezkero badarabiltzagun<br />

morfem<strong>eta</strong>ko bati lotuz; baina adiera hori berori gauza natural bati ere lot diezaiokegu, <strong>eta</strong><br />

halako<strong>eta</strong>n gauza horren “esentzia” deituko diogu.<br />

Horrenbestez, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, honezkero badakigu izana izen prozesu baten<br />

bidez bilakatzen dela; ordea, oraindik ez dugu prozesu horren nolakotasunari buruzko<br />

berririk, baina prozesu honen gainean badakigu dagoeneko ezen izana, <strong>eta</strong>, hortaz, beronen<br />

esentzia, dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> dirauen aldi tartetik -bere existentziatik, beraz- bereizten<br />

duela. Prozesu honek ez du gauza ezerezten; aski du gauza bere existentziatik <strong>eta</strong><br />

horrenbestez dagokion espazio-denborazko kokapenetik bereiztea, baina gauza bera ukitu<br />

gabe bere horr<strong>eta</strong>n uzten duela. Ezerez hutsa izateke, azpimarratzen du Kojèvek, gauza ohi<br />

<strong>eta</strong> esentzia ohi hori ezin da nolanahi ere izan, ez badio ekintza batek (bigarren atalean<br />

azaldu dugu honen nondik norakoa: gogora dezagun oraingoan gizakiari dagokiola)<br />

127


existentzia berri bat atxikitzen, <strong>eta</strong>, horrenbestez, toki berri bat <strong>eta</strong> denbora berri bat,<br />

morfema batenak hain zuzen ere. Halatan, esentzia adiera da bilakatuko. Esentzia bat denez,<br />

hau da, existentzia orotatik, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte orotatik, bereiziriko esentzia bat,<br />

morfema legez berriro existitzen dena, morfema honen existentzia <strong>eta</strong> dagozkion kokagune<br />

<strong>eta</strong> aldi tartea edozein izan daitezke. Haatik, edozein litekeen morfema honen adieratik<br />

esentziara itzuli nahi izatekotan, ezinbestean berraurkituko dugu aipatu gauza, erabateko<br />

zehaztasunez determinaturiko bere existentziaren kokagune <strong>eta</strong> aldi tartearekin, beti <strong>eta</strong><br />

nonahi berbera. Bestela esanda, bere morfemaren existentziaren kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetik<br />

bereiziriko adiera ez da ezerez hutsa <strong>eta</strong> ezin da existitu ez bada gauza natural baten<br />

esentzia gisa, existitzen den heinean era askaezinean kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte zehatz bati<br />

166 _<br />

lotua.<br />

128


6-a-3: PROZESU OROKORTZAILEA ETA GAUZA: BIGARREN KOJÈVE<br />

Bestalde, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, gauza baten esentzia bere existentziatik bereizten<br />

duen prozesuak ez du gauza bera ukitzen, ezta bere esentzia ere, zeinek jarraitzen duten,<br />

bereizte prozesu honen ostean ere, aurretik ziren berberak izaten, <strong>eta</strong>, ondorioz, prozesuaz<br />

landa direna izaten. Gauza natural baten esentzia izan denak, gehitzen du Kojèvek, beti <strong>eta</strong><br />

nonahi esentzia hori bera izaten jarraitzen du, baita aipatu prozesuak bere existentziako<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetik bereizi duenean ere, baita giza ekintza batek beste espaziodenborazko<br />

kokapen batean morfema gisa existitzen den izen baten adiera bilakatu duenean<br />

ere.<br />

Gauza natural bat, hortaz, gauza honi dagokion izen bilakatzen da giza ekintza bat<br />

medio; baina, zehazten du Kojèvek, giza ekintza honek gauza -beronen esentzia- dagoen<br />

kokagunetik <strong>eta</strong> dirauen aldi tartetik -existentziatik- bereizten duen izaera txoil bereziko<br />

prozesu bat eskatzen du aurretik. Prozesu hau da Introduction à la lecture de Hegel-en<br />

aintzat hartu ez zuena. Orduan, lehen Kojèvek, esentzia existentziatik bereiztea bera ere<br />

giza ekintza zela zioen; orain, aldiz, aipatu prozesua berez gertatzen dela dio, <strong>eta</strong> gizakiaren<br />

zeregina esentzia izen bilakatzera du mugatzen. Hauxe litzateke bigarren Kojève deitu<br />

dugunaren jarrera mintzoaren denboraz den bezainbatean.<br />

Nolanahi ere, izena azken batean bereizte prozesu horren emaitza denez gero,<br />

Kojèvek galdetzen du ea prozesuaren izaerak ez ote duen izenarena erabakitzen, halako<br />

eran non definitu ahalko genukeen, Kojèvek bereganatu filosofia tradizioari jarraiki, “izaki<br />

sui generis, abstraktu <strong>eta</strong> orokor” gisa. Bestela esanik, galdetzen du aipatu prozesua ez ote<br />

den ben<strong>eta</strong>n, lehen esan bezala, abstrakzio orokortzaile bat, azkenik tradizioz izenari eman<br />

ohi zaion “orokortasun abstraktua” ezaugarria lortuko lukeena (giza ekintza bat bitarteko<br />

167 _<br />

izan dadin baldintzapean noski).<br />

Izena aurkezteko modu honek ez luke sen ona harritu behar, uste du Kojèvek, gaur<br />

egun nagusi diren aurreiritzi enpirista erlatibista eszeptiko sofista askoren aurkakoa izan<br />

129


arren, Kojèvek frogatu egiten baitu gure tradizio filosofiko beneragarria egunera dezagun<br />

ahalbidetzen digula.<br />

Izan ere, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, baden zerbaiti dagokion izena, gauza hori bera dela<br />

esatea, dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> dirauen aldi tartetik bereizia den heinean, izena abstrakzio<br />

prozesu baten emaitza dela esatea da. Gauza baten denbora-espaziozko kokapenetik<br />

abstrakzio egiten da, gauzatik dagokion izenera igaroz -edo, nahi bada, gauza izen<br />

bilakatuz. Abstrakzio baten emaitza denez, izena abstraktua dela generrake, gauzaren<br />

existentzia ez bezala; abstrakzio orokortzaileak existentzia hori ukitu gabe uzten <strong>eta</strong><br />

168 _<br />

gordetzen baitu.<br />

130


6-a-4: ABSTRAKZIOA, SOILIK DENBORAZ ETA ESPAZIOAZ<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, <strong>egia</strong> da beti jakin izan dela izen bat sortzean dagokion gauzaren<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteetiko abstrakzioa egiten dela. Ordea, sarritan onartu izan da, oker<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritzirako, izen bat sortu ahal izateko denboraz <strong>eta</strong> espazioaz gainera beste<br />

zenbait osagaiz ere abstrakzio egin behar dela.<br />

Izan ere, gorago ikusia dugu kontraesana dela, batetik aldarrikatzea gauza osoari<br />

egokitzen zaiola izena, <strong>eta</strong>, bestetik, izena gauzari egokitzean gauzaren zenbait osagai<br />

ezinbestean kendu egiten direla. Alabaina, Kojèvek kontraesan hau saihestu egiten du<br />

azalduz izena, dagokion gauza morfema bati lotzearen emaitza dela; aurretik, hori bai,<br />

gauza dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> dirauen aldi tartetik bereizia izan da, baina, hala ere, denbora<br />

169 _<br />

<strong>eta</strong> espazioaz kanpo, bere horr<strong>eta</strong>n osorik utzia.<br />

Oro har, gauza erreal baten izena gauza horixe bera dela kontuan hartuz gero, <strong>eta</strong><br />

izenak gauzaren osagaien osotasuna biltzen duela, <strong>eta</strong> soilik dagoen kokagunetik <strong>eta</strong><br />

dirauen aldi tartetik, <strong>eta</strong>, hortaz, bere existentziatik, bereizten duela, hobeki ulertzen da,<br />

pentsatzen du Kojèvek, nolatan <strong>eta</strong> zergatik etor daitezkeen erabat bat izena <strong>eta</strong> izana.<br />

Kojèvek puntu hau zehaztu egiten du: “bat etortze” <strong>eta</strong> erlazio horrek hemen izenaren <strong>eta</strong><br />

izanaren identitatea esan nahi du, adostasun biribila al<strong>egia</strong>, puntu batean izan ezik: izena <strong>eta</strong><br />

izana, biak existitzen diren heinean, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte desberdinak dagozkie, <strong>eta</strong><br />

170 _<br />

desberdinak dira halaber beren topos-ari dagokionez.<br />

131


6-a-5: GAUZA, ERAGINKOR; IZENA, EZ<br />

Baina onartuz gero izena izanaren errealitatetik abiatuz lortzen dela, izanaren<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteetiko abstrakzioa burutzen duen giza ekintza medio, uler daiteke<br />

zergatik baiezten duen <strong>Kojèveren</strong>tzat onargarriena den tradizio filosofikoak, izenak<br />

ezinbestean direla abstraktuak, gauzazko errealitateak ez bezala, hauek beti <strong>eta</strong> nonahi<br />

konkretuak baitira. <strong>Kojèveren</strong> iritziz, konkretua funtsean eraginkorra da; <strong>eta</strong> abstraktua,<br />

berriz, ez-eraginkorra. Alabaina, orain ulertzen dugu zergatik gauza errealen esentziek, beti<br />

berbera den existentzia jakin zehatz baten kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteari askaezinki uztarturik,<br />

batzuek besteen gainean zuzen-zuzenean <strong>eta</strong> berehala eragin dezaketen; aldiz, izen baten<br />

adierak, errealitatearen gainean deus gutxi eragin dezakeen bitartean, baita morfema gisa<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte batean existitzen bada ere: ez baitago ezinbesteko loturarik<br />

adieraren <strong>eta</strong> bere morfemaren artean -morfema edozein izan daitekeenez; morfema,<br />

ondorioztatzen du Kojèvek, ezin izan liteke daraman adieraren eragin zuzen <strong>eta</strong><br />

berehalakoaren bitartekoa. Hortaz, adierak gauzazko errealitatearen gainean eragingo badu,<br />

ezinbestean beharko du existentzia baten kokagune <strong>eta</strong> aldi tartearen bitartekotza,<br />

existentzia hau morfema bezain biunibokoki uztartuko baitzaio adierari; ordea, existentzia<br />

hau bere adierak hala determinatuko luke nola gauzaren existentzia bere esentziak. Hau da,<br />

izen baten adiera ezin da eraginkorki “jardun”, ez badu determinatzen ez bakarrik morfema<br />

baten existentzia, baizik orobat gauza natural batena, hartara magiko bilakatzen dena, gauza<br />

171 _<br />

hau izenaren arabera diharduen izana baita.<br />

132


6-a-6: BANAKOTZE HASTAPENA<br />

Are gehiago, dio Kojèvek, izena abstraktua edo ez-eraginkorra bada, berau<br />

lortzearren dagokion gauzazko errealitatearen kokagune <strong>eta</strong> aldi tartearekiko abstrakzioa<br />

egin baita, esan liteke izena ezinbestean dela orokorra, gauza ez bezala, beti <strong>eta</strong> nonahi<br />

partikularra berau. Izan ere, erraza da ikusten kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetik “abstrakzioa egin”<br />

nahiz “bereizi”, batetik, <strong>eta</strong> “orokortu”, bestetik, gauza bera direla. Bi-biotan egitate bakar<br />

<strong>eta</strong> bera dugu.<br />

Aspaldidanik onartu du filosofiak, oroitarazten du Kojèvek, espazio-denbora,<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte, <strong>eta</strong>, hortaz, orain <strong>eta</strong> hemen ororen errezeptakulua, edo, zehazkiago,<br />

berauen batasun integratua, gauzazko errealitatearen "banakotze hastapena" dela, <strong>eta</strong> ez<br />

dagoela, kontraesanik gabe, beste ezein banakotze hastapenaz mintzatzea. Alabaina, hala<br />

bada, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte<strong>eta</strong>tik bereiztea, espazio-denboratik bereiztea da, <strong>eta</strong>, hortaz,<br />

baita “banakotasunetik” beretik ere, hau da, tradizioak “partikulartasun” deritzonetik hain<br />

zuzen ere. Auzi honen gainean, bestalde, Kojèvek dioenez, filosofia guztiz bat dator sen<br />

onarekin. Inork ez du ukatu nahiko -Leibnizek izan ezik, baina, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, Leibnizi<br />

sen onak ihes egiten zion lantzean behin-, adibidez, espazio geometrikoan puntu desberdin<br />

infinitu dagoela, beren eduki propioari nahiz ben<strong>eta</strong>ko izaerari dagokionez aldiz berdinberdinak<br />

direnak, soilik beren kokapena dela medio bereizten baitira. Hortaz, Kojèveri<br />

ezerk ez dio eragozten onar dezan izaki bakar <strong>eta</strong> bera existi daitekeela hala izen baten<br />

adiera gisa, nola gauza baten esentzia gisa, ale kopuru handi batean mamiturik, soilik beren<br />

existentzien -magiko zein natural- kokagune <strong>eta</strong> aldi tartea kausa desberdintzen direnak.<br />

Alderantziz, dio Kojèvek, ezin da inondik inora ulertu eduki berdineko izaki asko izan<br />

daitezen, baldin izakiok ez badute inolako kokagune <strong>eta</strong> aldi tarterik. Zehazki, ezin uler<br />

daiteke nolatan adiera bakar <strong>eta</strong> bera, zein esentzia bakar <strong>eta</strong> bera, biderka litezkeen,<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte desberdin<strong>eta</strong>n existitu gabe, al<strong>egia</strong>, beren orain <strong>eta</strong> hemenengatik<br />

172 _<br />

desberdindu barik.<br />

133


6-a-7: ADIERA BAKAR BAKOITZA, ANITZ IZENEK GAUZATU<br />

Derragun bada, Kojèverekin batera, izen bakar <strong>eta</strong> bera ale askotan existi daitekeela,<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte desberdin<strong>eta</strong>n existitzen bada. Izen hauen guztien adierari<br />

dagokionez, izenon morfemen kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteak alde batera uzten badira, ez dago,<br />

definizioz, inolako kokagune <strong>eta</strong> aldi tarterik adiera horri berez dagokionik, edozein<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetiko abstrakzioaren emaitza baita. Ezingo genuke, hortaz,<br />

kontraesanik gabe esan, adiera, adiera den heinean, “anitza” izan litekeenik. Alabaina, ezin<br />

esan badaiteke adiera anitza denik, hobe ez esatea “kopuruari dagokionez bat” denik.<br />

Kojèvek uste du zuzenagoa litzatekeela esatea adiera oro ezinbestean (beti <strong>eta</strong> nonahi,<br />

existitzen den heinean) “bakarra” dela bere generoan. Bestela esanda, adiera oro “osoa” da.<br />

Edo, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte desberdin<strong>eta</strong>n existitzen diren genero bereko adiera guztiak,<br />

azken batean ez dira adiera bakarra baino.<br />

Begien bistakoa da, azpimarratzen du Kojèvek, adiera asko beren edukiagatik<br />

desberdintzen direla: “katu” izenaren katu adiera, “arrosa” izenaren arrosa adiera ez<br />

bezalakoa da. Baina ikusi dugu adiera baten eduki zehatza beti <strong>eta</strong> nonahi adiera bakar <strong>eta</strong><br />

bera dela, adiera bat <strong>eta</strong> bakar hau, osoa al<strong>egia</strong>, existitzen den gauzazko errealitate kopuru<br />

handi bati lot dakiokeela, <strong>eta</strong> adiera berdina morfema anitz<strong>eta</strong>n existi litekeela, gauza<br />

hau<strong>eta</strong>riko bakoitzari <strong>eta</strong> morfema hau<strong>eta</strong>riko bakoitzari besteenak ez bezalako kokagune<br />

173 _<br />

<strong>eta</strong> aldi tarteak dagozkiela.<br />

134


6-a-8: ALDAKETA INDIBIDUALEK ERAGIN ZAILTASUNAK<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, auzia ikusteko era hau luzaroan izan da egokitzat hartua.<br />

Haatik, garai batean, adiera bakar <strong>eta</strong> berari dagozkion -edo esentzia bakarra <strong>eta</strong> bera dutengauzen<br />

anitzak zailtasunak sortu ditu. Zailtasunok soluzionatu nahian hitz egin izan da<br />

izenez Kojèveri onartezina iruditzen zaion era batean, kontraesanezkoa iruditzen baitzaio.<br />

Kojèvek zehazten duenez, <strong>egia</strong>ztatua zen (zalantza barik aspaldidanik, baina,<br />

hasieran, ardura nahiz ganora handirik gabe, hots, zegozkion ondorio guztiak atera gabe,<br />

izan zen kontuan hartua) espezie bakar <strong>eta</strong> bereko (hau da, izen desberdin<strong>eta</strong>n, beren<br />

morfemak <strong>eta</strong> hauen kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteak medio soilik desberdintzen diren izen<br />

desberdin<strong>eta</strong>n existitzeko gai den esentzia bakar <strong>eta</strong> bereko) ale desberdinak ez direla<br />

sekulan erabat identikoak, <strong>eta</strong> desberdintzen direla ez soilik bakoitzaren kokagune <strong>eta</strong> aldi<br />

tarteagatik (honek halako zirrara eragin zuen Leibnizengan, haren ikerk<strong>eta</strong> filosofikoa bide<br />

okerretik eraman baitzuen, <strong>Kojèveren</strong> iritziz). Honela, adibidez, dio Kojèvek, arraza nahiz<br />

azpiespezie bereko katuen tamainak desberdinak izan ohi dira nabarmen -muga zehatzen<br />

barruan bada ere. Zalantza barik, Leibnizek esandakoa gorabehera, ezin da esan ezinezkoa<br />

denik, al<strong>egia</strong>, kontraesanezkoa, arraza bereko katu bi oso-oso antzeko tamainakoak izan<br />

daitezen, are berdin-berdinak izan daitezen, espazio-denborazko kokapenari dagokionez<br />

izan ezik. Nolanahi ere, seinalatzen du Kojèvek, aldak<strong>eta</strong> indibiduala egitate ukaezina da.<br />

Alabaina, bistan da adierak, definizioz bat <strong>eta</strong> bakarra, edo osoa, ez duela inolako<br />

aldak<strong>eta</strong>rik onartzen.<br />

Hortaz, irudi luke izen batean ezer ezin zaiela egokitu dagokion gauzaren aldaketei.<br />

Hemendik dator <strong>Kojèveren</strong> ustez, izen orokorra edukiaren aldetik dagozkion gauza<br />

partikularrak ez bezain aberatsa dela dioen ideia zabaldua, hots, gauzaren zenbait<br />

ezaugarriz ere abstrakzio egiten dela izen bilakatzen denean, ez soilik gauza konkretua<br />

174 _<br />

dagoen kokaguneaz <strong>eta</strong> dirauen aldi tarteaz.<br />

135


Alabaina -honez gero <strong>egia</strong>ztatua dugu <strong>Kojèveren</strong> laguntzaz-, jarrera honek<br />

irtenbiderik gabeko zailtasuna <strong>eta</strong> kontraesana dakar. Izan ere, arraza bateko katuen neurria<br />

aldatu egiten bada, ezin da aldak<strong>eta</strong> horren abstrakzioa egin arraza horri legokiokeen izena<br />

sortzeko orduan. Zeren, alde batera, halako izen baten adierak ezinbestean baitakar aipatu<br />

katuen neurriari dagokion osagai bat, <strong>eta</strong>, bestera, neurri horren aldak<strong>eta</strong> arraza horrek<br />

zehazturiko muga batzuen baitan gertatzen baita ezinbestean. Hortaz, arraza honi dagokion<br />

izenaren adierak osagai bat izan beharko du bat etorriko dena ez soilik “neurriarekin” oro<br />

har, baizik orobat neurri horren aldaketen mugekin, <strong>eta</strong>, hortaz, azpimarratzen du Kojèvek,<br />

ezin esan izena sortzerakoan aldaketon abstrakzioa egiten denik.<br />

Izan ere, Kojèvek hemen bere arrazoibidearen alde darabilen biologia metriko<br />

modernoak, aipatu zailtasuna gaindi dezagun ahalbidetzen du, kontraesanik gabe:<br />

biologoek <strong>egia</strong>ztatu baitute aldak<strong>eta</strong> horiek ez direla inondik inora arbitrarioak, baizik lege<br />

bati lotuak, lege estatistikoa, <strong>egia</strong> da, baina ben<strong>eta</strong>n zehatza, matematikoki adieraz<br />

baitaiteke. Egitez, dio Kojèvek, aldak<strong>eta</strong> indibidual oro, grafiko batek adieraz lezake, <strong>eta</strong><br />

orduan ikusten da lege batekin bat datorrela, matematikoki adierazten baita “Gaussen<br />

funtzioa” nahiz “Gaussen kurba” deitzen denaren bitartez. Hau hain da <strong>egia</strong>, ezen ikusten<br />

baldin bada aldak<strong>eta</strong> indibidualez osaturiko multzo baten neurri enpirikoen emaitzak<br />

irudikatzen dituen grafikoak gailur asko dituela, ziur izan baikaitezke arraza anitzen<br />

nahask<strong>eta</strong> bat dugula. Arraza bakoitza "lerro soil" izendatzen du Kojèvek. Kontua da<br />

biologia metriko modernoak arrazon errealitatea frogatu duela “hautak<strong>eta</strong>” ohi<br />

deritzonaren bitartez, arraza batzuk beste<strong>eta</strong>tik bereiziz. Zernahi ere den froga honen<br />

gainean, lerro soil batekin ari garenean, hots, espezie bakar <strong>eta</strong> bereko ale multzo batekin,<br />

orduan aldak<strong>eta</strong> indibidualen mugak enpirikoki zehatz daitezke, <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>zta daiteke aldak<strong>eta</strong><br />

horiek lege orokor batekin bat datozela, lege bakar batekin, aldak<strong>eta</strong> guztientzat berbera,<br />

hortaz “oso” dei genezakeena. (Kojèvek “espezie” dioenean, hitzaren berezko esanahiaz,<br />

aristotelikoaz, ari da: espezie horren aleak definizioz izango lirateke esentzia bakar <strong>eta</strong><br />

beraren existentzia, aleen kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte<strong>eta</strong>n dibertsifikatua, esentzia izen anitzen<br />

175 _<br />

adiera bakar <strong>eta</strong> bera izateko gai dela.)<br />

136


6-a-9: IZENA ETA IZANA, BAT ETA BERA<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritzirako, ondorioz, aski da esatea izen baten adierak dakarrela ez soilik<br />

dagokion gauzazko errealitatearen ezaugarri guztiekin erlazionatzen diren zenbait osagai,<br />

baizik ezaugarrion aldak<strong>eta</strong> indibidual guztiak, edo lege zehatz baten araberakoak<br />

liratekeen aldaketok igaro ezin dituzten mugak; orobat, aldaketok arautzen dituen legeari<br />

dagokion atal bat. Halatan, esan ahalko da gauzazko errealitatearen edukia edo esentzia<br />

erabat datorrela bat errealitate honi dagokion izenaren eduki edo adierarekin, al<strong>egia</strong>, izena<br />

<strong>eta</strong> izana bat <strong>eta</strong> bera direla. Egia da oro har gauza baten ale bakar batek ez duela gauza<br />

horri dagokion izenaren adieraren edukia agortzen. Baina ez egoteko kokagunerik ez<br />

irauteko aldi tarterik duen adiera horri buruz esango badugu “bat” dela -bere baitan-, <strong>eta</strong><br />

“bakarra” -bere generoan-, hau da “osoa”, esan beharra dago orobat aipatu gauzaren ale<br />

guztiak dagozkiola adiera horri, ez ale partikularren bat edo beste, gainerako<strong>eta</strong>rik bakartua.<br />

Alabaina, dio Kojèvek, ezerk ez du eragozten esan dadin osotasun hau, bere edukiari<br />

dagokionez, guztiz bat datorrela aipatu adieraren edukiarekin, halako eran non zuzenagoa<br />

den apika hitz egin dadin “berdintasunaz” edo are “identitateaz”, ezen ez “bat etortzeaz”<br />

176 _<br />

nahiz “korrespondentziaz” edo “harremanaz”.<br />

Izen baten nahiz izen berdin askoren adiera bakar <strong>eta</strong> berak gauza baten ale anitzen<br />

edukiaren berdina izan ahal izateak ez dakar, <strong>Kojèveren</strong> iritzirako, zailtasun berezirik.<br />

Adiera bat <strong>eta</strong> bakarra da, edo osoa, ez baitu kokagunerik ez aldi tarterik, gauzaren espaziodenborazko<br />

kokapenetik abstrakzioz bereizia izan baita. Alabaina, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte<br />

batetik bereizia izan den gauzak, ahal du, <strong>eta</strong> behar du, existituko bada, ondoren lotua izan<br />

dadin beste kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte batera, topos beraren baitan. Halatan, adibidez, erraz<br />

alda daiteke arrosa baten alea; alde desberdin<strong>eta</strong>n aldi berean existiaraz daiteke arrosa<br />

berdina, aldasken bitartez; azkenik, aldaska hau<strong>eta</strong>riko bat landare amaren aldera eraman<br />

liteke, baita ama bitartean hil bada ere. Ezbairik gabe, dio Kojèvek, gauza natural bat soilik<br />

topos natural bakar <strong>eta</strong> berean alda daiteke kokagune <strong>eta</strong> aldi tartez. Aipatu gauzaren<br />

esentzia, definizioz <strong>eta</strong> bere horr<strong>eta</strong>n, gauza horren existentziatik ezin da bereizi, <strong>eta</strong>,<br />

hortaz, ezingo da existitu ez bada topos horren berorren baitan. Baina gauza, edo, nahiago<br />

137


ada, bere esentzia, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte orotatik bereizia izan bada -abstrakzioz-, gauza,<br />

bereiztearen ostean, edozein kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteri izan daiteke lotua. Honexegatik,<br />

ondorioztatzen du Kojèvek, gauza baten esentzia existi liteke ale anitz<strong>eta</strong>n ez soilik gauza<br />

horren berorren topos naturalaren baitan, baizik orobat topos naturalaz oso bestelakoa den<br />

topos magiko baten baitan, morfema gisa, izen baten adiera bilakaturik. Halatan, arrosa<br />

esentzia bakar <strong>eta</strong> bera existi <strong>eta</strong> ugal liteke arrosak bizi daitezkeen orotan; arrosa adiera,<br />

aldiz, “arrosa” izenak existi daitezkeen orotan existi <strong>eta</strong> errepika daitekeen bitartean, hots,<br />

morfema batek, edozein (arrosa, rose, rosa,...) gizaki batentzat arrosa adiera duen orotan.<br />

177_<br />

138


6-a-10: INON EZ DAGOEN, INOIZ EZ DIRAUEN IZAKIA<br />

Kojèvek gogorarazten du Aristotelesek esan zuela ezein izaki arrunt, aldi tarte jakin<br />

zehatz batean existitzen bada, ezin dela aldi berean kokagune desberdin<strong>eta</strong>n existitu. Baina<br />

horrekin ez zuen esan nahi izan izaki bat, gauzazko errealitate gisa existitzen ez dena,<br />

ondorioz ez kokagune batean ez aldi tarte batean existitzen ez dena, ezin dela existitu -edo<br />

gauzatu-, aldi berean, adiera gisa, alde desberdin<strong>eta</strong>n, edo alde berean aldi desberdin<strong>eta</strong>n,<br />

nahiz, azkenik, alde desberdin<strong>eta</strong>n aldi desberdin<strong>eta</strong>n -azken aukera biok gauzazko<br />

errealitateentzat ere posible direla, izan daitezen morfemak izan daitezen gauza naturalak.<br />

Aristotelesek dioena <strong>eta</strong> onartua izan dadin nahi duena, oraindik <strong>Kojèveren</strong>a ere baden<br />

filosofia grekoaren osotasunarekin bat, kontraesanik egin nahi ez dutenek onar dezaten<br />

bederen, edo edozein magia-molde baztertzen dutenek, magiak, gainera, ezin baitio<br />

kontraesanezkoa izateari utzi ez bada isilik gelditzen, Aristotelesek garbi gera bedi gura<br />

duena da, genioen, ezen izaki berezi hori, berez existitzen ez dena, <strong>eta</strong> hortaz inon ez<br />

dagoena <strong>eta</strong> inoiz ez dirauena, ezin dela existitu -gauzatu- ez bada denbora <strong>eta</strong> espazioan<br />

existituz, <strong>eta</strong> bertan existituz gainera halako eran non ezin baitu egon <strong>eta</strong> iraun aldi berean<br />

alde desberdin<strong>eta</strong>n. Halaber, Aristotelesek onartzen du - ados betiere, Kojèvek<br />

azpimarratzen duenez, Hegelen jakintza siteman integratua izan den Filosofiaren Historia<br />

osoarekin- ezen, baldin izenen adiera legez, aipatu izakia existentzia magiko batean gauza<br />

badaiteke, hau da, morfema batean, edozein, ezin du, gauza naturalen esentzia gisa,<br />

existentzia osotoro zehaztua baino ukan, ezin dena bere buruaz bereizi, edo ugaldu, ez bada<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte desberdin<strong>eta</strong>n. Baina honek guztiak ez du eragozten ez gauza<br />

natural anitzek esentzia bakarra ukan dezaten, bakarra gauza berdin guztientzat, soilki<br />

dauden kokaguneengatik <strong>eta</strong> dirauten aldi tarteengatik desberdintzen direnak; ezta ere izen<br />

askok adiera bakarra ukan dezan, nola izenok beren morfema berdinen kokagune <strong>eta</strong> aldi<br />

tarteengatik desberdintzen badira, hala morfema desberdin<strong>eta</strong>n gauzatzen badira; ezta ere,<br />

azkenik, ez du eragozten esentzia bat, definizioz osoa, edo bat <strong>eta</strong> bakarra, adiera batekin<br />

bat etor dadin erabat -berau ere bat <strong>eta</strong> bakarra, edo osoa, definizioz-, halako eran non esan<br />

daitekeen esentzia hori <strong>eta</strong> adiera hori ez direla izaki bakar <strong>eta</strong> beraren osagai nahiz alde<br />

178 _<br />

desberdin baina osagarriak, <strong>eta</strong> hortaz, bereizezinak.<br />

139


Jakiteko geratzen zaigu, dio Kojèvek, zer ote den existentziarik <strong>eta</strong>, hortaz, espaziodenborazko<br />

kokapenik, ez duen izaki hau.<br />

Honen gainean Kojèvek oraingoz soilik dio, aurrekoa laburbilduz, bere baitan bat<br />

dela, bere generoan bakarra, edo, nahi bada, osoa; geuri ageri zaigula “abstrakzio<br />

orokortzaile” dei genezakeen prozesu sui generis baten emaitza gisa; <strong>eta</strong> existi daitekeela,<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte batean, izan dadin gauza naturalen edo gauzazko errealitate<br />

partikular <strong>eta</strong> zehatzen esentzia gisa, izan dadin -giza ekintza baten bitartez- izen orokor <strong>eta</strong><br />

abstraktuen adiera legez. Zehaztasun bat: Kojèvek “partikular”, “zehatz”, “orokor” <strong>eta</strong><br />

179 _<br />

“abstraktu” hitzei, bere egiten duen tradizio filosofikoak eman esanahiak lotzen dizkie.<br />

140


6-b-1: EGIA, ADIERA ULERGARRI GUZTIEN ELKARGUNE<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, berriro oroitaraziko dugu, badaezpada ere, izenak alde batetik<br />

morfema dira, gauza foniko zein tintazko, <strong>eta</strong> abar, <strong>eta</strong>, bestetik, adiera, hau da, esanahi,<br />

kontzeptu.<br />

Eta izenak bereiz daitezke morfemak <strong>eta</strong> berauen kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteak kontuan<br />

hartuz ez ezik, baita beren adieren arabera ere, adiera horiek eduki desberdinak dituzten<br />

heinean. 180<br />

Baina <strong>egia</strong> da halaber, Kojèvek dioenez, adiera jakin bat morfema desberdinen<br />

baitan gauza litekeela. (Esentzia, aldiz, existentzia gauzazko bakar <strong>eta</strong> berean gauzatu<br />

beharra dago, <strong>eta</strong> gauza hau soilik dagoen kokagunean <strong>eta</strong> dirauen aldi tartean <strong>eta</strong> kokagune<br />

<strong>eta</strong> aldi tarteon arabera bereizi ahal izango du bere buruaz, edo ugaldu). Beraz, adiera bat,<br />

printzipioz, edozein morfemaren kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteren baitan gauza daitekeela dio<br />

Kojèvek, edo, beste era batera, edozein orain <strong>eta</strong> hemenaren baitan. Nolabait esatearren,<br />

adiera bat gauza daiteke morfemak -hau da, adiera duten gauza mintzozko nahiz grafikoakbezalako<br />

izaki magikoei dagokien topos magikoaren baitan. Hala ere, hau horrela izanik,<br />

zenbait adiera, edukiari dagokionez desberdin, kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte bakarrean <strong>eta</strong> berean<br />

<strong>eta</strong> are morfema bakarrean <strong>eta</strong> berean gauzatzearen aurkako funtsezko eragozpenik ez du<br />

topatzen Kojèvek. Horrenbestez, ez dago adiera guztiak -bakoitza, definizioz, edukiari<br />

dagokionez, beste guztiak ez bezalakoa- morfema bakar baten baitan, edozein izanik ere,<br />

mamitzearen aurkako arrazoirik. Morfema hori, <strong>egia</strong> morfema izan liteke, tipografikoa<br />

al<strong>egia</strong>, paperezko orrialde hon<strong>eta</strong>n -kokagunea- diraueino -aldi tartea- mamitzen dena esate<br />

baterako. 181<br />

Kojèvek haatik galdetzen du ea non “gauzatzen” ote zen aipatu morfema<br />

“pentsamenduan” bakarrik, “nire buruan”, existitzen zenean. Ziurrenik, pentsamenduan<br />

“soilik” existitzen dena ere gauzatua dago, erantzuten du, <strong>eta</strong>, ondorioz, kokagune batean<br />

dago <strong>eta</strong> aldi tarte batean dirau, nire gorputzaren barnean pentsatzen baitut, ez beste inon,<br />

141


<strong>eta</strong> denboraren une jakin batean pentsatzen baitut. Agian honako kasu hon<strong>eta</strong>n aipatu<br />

morfema ni neu naizela esan beharra dago. Gizaki bat, pentsatzen ari delarik -hitzen<br />

bitartez horrenbestez-, morfema bat duzu gizaki hori, esaten, pentsatzen edo idazten duena<br />

“daramana” hain zuzen ere, zakur morfemak zakur adiera daraman ber. Niaren <strong>eta</strong> ezniaren<br />

arteko muga zehatza non dagoen, hitz egiten dudanean, Kojèvek aztergai gisa<br />

proposatu bai, baina ez zuen soluzionatzeko astirik izan. 182<br />

Edonola ere, errusiarraren pentsaera ez du larregi bortxatzen Laurent Bibardek<br />

iradokitako arrazoibide honek 183 : <strong>egia</strong>k euskarri material bat behar du, giza burmuina.<br />

Gauza enpirikoak, behin adiera bilakaturik, bertara datoz. Giza jolasik sakonena, <strong>egia</strong>ren<br />

bilatzea, norbera “<strong>egia</strong>” hitza bihurtzeko ahaleginean datza hein batean. Horrela, norberaren<br />

gorputza, edo, zehazkiago, norberaren neuronak, adierazle bat izango lirateke, morfema bat,<br />

<strong>eta</strong> beronen adiera, hain zuzen, <strong>egia</strong>, edo esanahi ulergarri <strong>eta</strong> onargarrien garapen posible<br />

guztien artikulazio koherentea. Zentzu hon<strong>eta</strong>n, filosofoaren xedea berba bilakatzea da.<br />

Hortaz, jakintsuaren gorputza litzateke <strong>egia</strong>ren euskarri materiala. Halatan,<br />

jakintsuaren gorputzak Izatearen zentzua barnebilduko luke, <strong>egia</strong> osatzen duten kontzeptu<br />

guztien adiera osoa. Alabaina, zentzua ez da soilik adiera gisa ageri, esentzia gisa ere ageri<br />

baita. Eta esentzia beti gauza baten esentzia izaki. Ondorioz, jakintsuaren gorputzak<br />

unibertsoko gauza guztiak bilduko lituzke. Inork ez baitaki zein den gorputz baten ahala.<br />

Horrelaxe lortzen du Kojèvek aspaldiko esperientzia mistiko bat, norberak guztiarekin bat<br />

egitearena, arrazionalki adieraztea. Honek Hegelen eztabaidea Schellingekin oroitarazten<br />

badu ere, Espirituaren Fenomenologia-ren Hitzaurrean, Kojèvek, Hegelek ez bezala, ez du<br />

ahazten, are gutxiago arbuiatzen.<br />

Nolanahi ere, harira, morfema batek, morfema izango bada, adieraduna izan<br />

beharko du, <strong>eta</strong> adiera honek, Platonen definizioaren arabera, Kojèvek onartzen baitu, bat<br />

<strong>eta</strong> bakarra <strong>eta</strong> osoa izan beharko du. Egia morfemaren <strong>egia</strong> adiera, hau da, “<strong>egia</strong>” izena,<br />

adiera koherente guztien elkargune oso <strong>eta</strong> bakar legez definitzen du Kojèvek, hau da,<br />

burura daitekeen guztiaren osotasun bateratu gisa, esanahi onargarri ororen artikulazio<br />

koherente legez. 184<br />

142


Bestela esanda, definizioz denbora-espaziozko kokapenik ez duen <strong>egia</strong> morfemaren<br />

adiera, morfema bakar hori dagoen kokagunean <strong>eta</strong> dirauen aldi tartean gauzaturik ageri da,<br />

<strong>eta</strong> ez dago <strong>egia</strong> morfema bera izan dadin adiera hori gauzatuko duena eragotziko duen<br />

ezer. “Egia”, beraz, ulergarri den ororen adiera -izenari dagokion definizioa- nahiz<br />

bururagarri den guztiaren osotasun bakarra -izanari dagokiona- bezala definitzen du<br />

Kojèvek. 185<br />

Halatan, “<strong>egia</strong>” izen ulergarrien adiera guztien izankid<strong>eta</strong>sun gisa ageri zaigu, baina<br />

kontraesana sortzen ez duten izenena, jakina, edozein izanik ere, <strong>eta</strong> <strong>egia</strong> morfemaren<br />

kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte bakar <strong>eta</strong> beraren baitan gauzatzen da aipatu izankid<strong>eta</strong>suna. Hortaz,<br />

“<strong>egia</strong>” izenaren <strong>egia</strong> morfema dagoen kokagunea <strong>eta</strong> dirauen aldi tartea izango da<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat <strong>egia</strong> adiera duena. 186<br />

Kojèvek dioenez, alabaina, “<strong>egia</strong>” adieren izankid<strong>eta</strong>sun gisa definitzeak ez<br />

gintuzke asaldatu behar, ez baitago bertan geure filosofia tradiziorako eskandalagarria den<br />

deus. Izan ere, izankid<strong>eta</strong>sun hori ez da Platonek bere Sofista-n aipatzen duen “generoen<br />

interbarnerak<strong>eta</strong>, elkarrekikotasun edo komunitate” ospetsua baizik. Bestalde, Demokritok<br />

Peri Panton izeneko liburu bat idatzi ei zuen, Guztiaz euskaraz.<br />

Eta, Kojèvek dioenez, izankid<strong>eta</strong>sun hori ezinezkoa dela onartuz gero, <strong>egia</strong>zko<br />

mintzo nahiz pentsamendura iristeko aukeraz jardutea ezinezko litzaiguke, hala nola<br />

mintzoaren akatsez <strong>eta</strong> kontraesanez. Adierak, aurkakoak izateraino desberdinak izan<br />

daitezkeenak, morfema bakarraren <strong>eta</strong> beraren baitan gauza daitezkeelako hain zuzen ere,<br />

sor daitezke <strong>eta</strong> sortzen ditugu are adierarik gabeko kontraesanezko izenak ere, hitzen<br />

bitartez gara daitezkeenak, harik <strong>eta</strong> beren baitan dituzten aurkako adierek elkar suntsitzen<br />

duten arte, “Jainko” izenarekin gertatzen den legez. Baina, emendatzen du Kojèvek, zenbait<br />

adiera, desberdinak direnak aurkakoak izatera iritsi gabe, izen bakar <strong>eta</strong> beraren baitan<br />

izankide direlako, izen honen adiera inplizitua -bat <strong>eta</strong> bakarra-, adiera desberdinak dituzten<br />

izen segida baten bitartez defini <strong>eta</strong> gara daiteke. Adiera desberdinak dituzten izenok era<br />

dialektikoan elkar suntsituko dute, suntsiturikoa maila orokorragoa duten izen<strong>eta</strong>n gordez<br />

143


(Aufheben), azkenean <strong>egia</strong> dioen mintzo bakarraren <strong>eta</strong> beraren garapenaren katebegi<br />

ezinbesteko agertuko direla. Eta adiera guztiak izen bakarrean -“<strong>egia</strong>”- izankide izan<br />

daitezkeelako ere, <strong>egia</strong> garatzen duen mintzoa ere bakarra <strong>eta</strong> osoa izango da, al<strong>egia</strong>, bat<br />

bere horr<strong>eta</strong>n <strong>eta</strong> bere generoko bakarra, adieren izankid<strong>eta</strong>sun partzialen akats guztiek<br />

izankid<strong>eta</strong>sun osoan elkar neutralizatzen dutenekoa. 187<br />

144


6-b-2: DENBORA ETA GAUZA: ORAINA<br />

Saia gaitezen orain <strong>Kojèveren</strong> eskutik kontraesanezkoak ez diren izen guztien<br />

adieren izankid<strong>eta</strong>sun gisa definitu dugun “<strong>egia</strong>” zer den oraindik areago zehazten.<br />

Horr<strong>eta</strong>rako, gauza natural bat izen baten adiera bilakatzen duen abstrakzio prozesu<br />

orokorra zelan gertatzen den aztertuko dugu.<br />

Aurrena, gauza bat etorkizuneko izen baten al<strong>egia</strong>zko adiera bilakatzeko, ez da bai<br />

dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> bai dirauen aldi tartetik bereizi beharko, dagoen kokagunetik<br />

bereiztea aski izango baita berez <strong>eta</strong> automatikoki dirauen aldi tartetik ere aldentzeko. Era<br />

berean, aldi tartetik askatzeak, arrazoi beraren ondorioz, kokagunetik ere automatikoki<br />

bereiztea ekarriko du. 188<br />

Puntua ez da izango, noski, darrai Kojèvek, gauza natural bat dagoen kokagune<br />

zehatzetik askatu <strong>eta</strong> beste edozein tokitan kokatzea. Ez baitira gauzak izen bilakatzen<br />

espazioan edozein eratan lekualdatuz. Izen bilakatu ahal izateko, <strong>eta</strong> izen izateko, gauzak<br />

aurrena edozein kokagunetik bereizi beharko du. Bestalde, gauza bera ez da bereizk<strong>eta</strong><br />

honen ondorioz inolaz ere aldatuko. Gauza batek, inon izen gisa existitu ahal izateko,<br />

lehenik inon egon edo existitzeari utzi beharko dio; aldi berean, alabaina, dagoen lekuan<br />

gauza gisa geratu <strong>eta</strong> existitu ahalko du. Hala ere, aldi tarte zehatz baten baitan existitzen<br />

den gauza bat, nonbait existitzen da ezinbestean. Inon existituko ez litzatekeen gauza,<br />

kokagunerik gabea, beraz, ezin existituko litzateke denboraren inolako aldi tarte zehatz<strong>eta</strong>n:<br />

ez legokioke inolako denborazko kokapenik, <strong>eta</strong>, ondorioz, ez litzateke inoiz existituko.<br />

Inon ez existitzekotan, inoiz ez existitzekotan, ez litzateke inolaz ere existituko. Kokagune<br />

zein aldi tarte orotatik berex baina hala <strong>eta</strong> guztiz ere nolabait iraunaraziz gero bakarrik<br />

ahalko du zerbait izan, bere kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetik <strong>eta</strong> edozein kokagune <strong>eta</strong> aldi tartetik<br />

banaturik badago ere. Horrenbestez, gauza bat beste edozein kokagun<strong>eta</strong>n egokitu gabe<br />

bere kokagunetik aldentzea, aski izango da besterik gabe adiera bihurtzeko, <strong>eta</strong> adierak,<br />

izen baten morfemaren kokagune <strong>eta</strong> aldi tartean existitu ahalko du. 189<br />

145


6-b-3: PITXERRA APURTUKERAN<br />

Hauxe da <strong>Kojèveren</strong> adibidea, Aristotelesek Fisika-ko laugarren liburuan denboraz<br />

<strong>eta</strong> uneaz egin azterk<strong>eta</strong>ren laguntzaz garatua: norbaiti pitxer bat erori zaio lurrera <strong>eta</strong><br />

hautsi egin da. Pitxer osoa zeukan eskutan; hondakinak baizik ez daude lurrean. Non dago,<br />

baina, orain, pitxer osoa? Orain ez dago eskutan, eskuak hutsik baitaude. Zoruan ere ez<br />

dago, bertan ez baitugu pitxer hautsia baino. Eta, arr<strong>eta</strong>z bilatuz gero ere, ez dugu lehen<br />

osorik zegoen orain apurturiko pitxerrik inon aurkituko. Hala ere, pitxer osoa nolabait<br />

badago, ez baita ezerez hutsa (hor ez baita pitxerrik, ez osorik ez hautsirik); beraz, puskatu<br />

ostean ere, osorik dago, egon. Pitxer oso hau <strong>eta</strong> hautsitakoa garbi bereiziko ditugu oraindik<br />

ere, baita gainerako pitxerr<strong>eta</strong>tik ere. Eta, bera ez den guzti<strong>eta</strong>tik bereiziz, adiera bakarrez<br />

identifikatuko dugu. Lehen gogoko bagenuen, orain ere izango dugu: “galera” konponezina<br />

izan daiteke, pitxerra ordezkaezina izan baitaiteke, pitxer honexen ordezko beste edozein<br />

pitxer beste bat bailitzateke ezinbestean. Galdu egin dugu. Badakigu ez dugula beste inon<br />

aurkitu ahalko. Hala ere, nolabait badagoela onartu behar dugu, zer den esan baitezakegu;<br />

aldiz, ezerez hutsaren gainean ezin dezakegu deus ere esan. Antzeko kasu<strong>eta</strong>n, dio Kojèvek,<br />

hori dela <strong>eta</strong>, “oroimena gorde” dela esan ohi da, orobat zenduaren izena ez dugula oraindik<br />

galdu. Baina izen honek, beste edozein izenak bezala, adiera bat du. Horrela, pitxer osoak,<br />

hautsi ostean inon existitzen ez denak, izen baten adiera gisa dirau, zegoen kokagunetik <strong>eta</strong><br />

beste edozein kokagunetik ere banatu baita. 190<br />

Ondoren, Kojèvek irudikatzen du gauza bat dirauen aldi tartetik <strong>eta</strong> beste edozein<br />

aldi tartetik bereizi dela. Honen ondorioz, inoiz ez litzateke existituko, beretzat ez baita<br />

existitu ahalko litzatekeen inolako aldi tarterik izango. Izan ere, aldi tarte hori berea izango<br />

litzateke; “dirauen aldi tartea” izango litzateke; baina, hipotesi gisa, inolako aldi tart<strong>eta</strong>n ez<br />

dirauela jo dugu Kojèverekin batera. Hala ere, nonbait existitzen den oro, ezinbestean, aldi<br />

tarte jakin batean existitzen da. Dirauen aldi tartetik bereizitako <strong>eta</strong> beste batean gauzatu<br />

gabeko gauza bat ezin aurkitu ahalko genuke nonbait. Aldi tarteren batean ez iraute hutsa<br />

medio, ezingo litzateke kokaguneren batean egon. Inoiz existitzen ez den gauza, beraz, <strong>eta</strong><br />

arrazoi hori dela kausa, ez da inon ere existitzen. Ez da existitzen, beste barik. Ondorioz,<br />

146


zerbait den <strong>eta</strong> ezerez hutsa ez den heinean, ez da gauza bat, balizko izen baten al<strong>egia</strong>zko<br />

adiera baizik. 191<br />

147


6-b-4: EPIKURO<br />

Itzul gaitezen Kojèverekin batera hautsiriko pitxerraren adibidera. Kojèvek<br />

Epikurok heriotzaz erabiliriko arrazoibidea darabil oraingoan: pitxerra osorik dagoen<br />

bitartean, osorik dago; apurturikoan, aldiz, apurturik dago. Jende orok zekikeen hori, antza,<br />

baina dirudienez Epikuro izan zen azaldu zuen lehenbizikoa. Ordea, Kojèvek susmatzen du<br />

Epikurok bere buruari ez ziola galdetu gizakia, bizirik egon ostean <strong>eta</strong> hil aurretik zer ote<br />

den, <strong>eta</strong> non ote dagoen. Baina, bitarte horr<strong>eta</strong>n, pitxerra -<strong>eta</strong> gizakia- zerbait izatea<br />

beharrezkoa da. Bitartean ezereza bakarrik izango balitz, edo ezer ere ez, hautsiriko pitxerra<br />

ez litzateke hautsi aurreko pitxer horixe bera izango. 192<br />

Kojèvek aurrena frogatzen du aztergai dugun bitarte hori ezinbestekoa dela. Izan<br />

ere, alde batetik pitxer osoak, oso legez, azken orainik izango ez balu, beti osorik lirauke,<br />

baina ez da hau geure kasua. Gainera, pitxer hautsiak lehenbiziko orainik ez balu, inoiz ez<br />

zatekeen izaten hasiko; zoruan gelditu diren hondakinek, haatik, bere izana ziurtatzen dute.<br />

Bestetik, pitxer osoaren azken orainaren <strong>eta</strong> pitxer apurtuaren lehenbiziko<br />

orainaren “artean” zerbait izateari beharrezko deritzo Kojèvek. Zeren ezerezak<br />

bereizirikoak balira, edo ezerk bereiziko ez balitu, bat etorriko bailirateke. Hala ere, ez<br />

datoz inolaz ere bat, batean pitxerra osorik baitago, <strong>eta</strong> bestean puskaturik, <strong>eta</strong> ez dago aldi<br />

berean osorik <strong>eta</strong> hautsirik egon daitekeen pitxerrik. Gainera, elkarren jarraikako orain bi<br />

horien artean zerbait dagoela dirudi, pitxerrak bitarte horr<strong>eta</strong>n bakarrik apurtu ahal izan<br />

baitu. Orain hauek bereizten edo mugatzen dituenari “muga” izena ematea proposatzen du<br />

Kojèvek, edo, muga bakarra bada, “muga komuna”. Edonola ere, baden zerbait izango da,<br />

zalantza barik, <strong>eta</strong> ez ez den zerbait: muga hori zer den esatea zaila den arren, ezin esan<br />

daiteke ezereza denik, edo ezer ez denik. Hala ere, orain biak banatzen dituen muga ezin<br />

izan daiteke orain bat bere horr<strong>eta</strong>n. Oraina -bakarra <strong>eta</strong> bera- izango balitz, pitxerrak<br />

apurturik edo osorik iraun beharko bailuke, Epikurok esan bezala, edozein hirugarren<br />

egoera erabat ezinezkoa baita (Kojèvek diosku horixe bera azpimarratu duela filosofiak<br />

argiki Aristotelesen ostean, <strong>eta</strong> inplizituki existitzen denez geroztik). Horrenbestez,<br />

148


azkeneko <strong>eta</strong> lehenbiziko orainen artean kokatzen den tartea ez da, <strong>Kojèveren</strong>tzat, orain<br />

bat. Gainera, azkeneko <strong>eta</strong> lehenbiziko oraina hain daude garbiro <strong>eta</strong> nabarmenki<br />

bereizirik, esan baitaiteke berak ez diren beste zerbaitek dituela bereizten. Zerbait horrek,<br />

berak ez bezalakoa izaki, bereizirik egoteko nahiz desberdinak izateko bide ematen die,<br />

orain gisa, edukirik gabeko une soil gisa al<strong>egia</strong>, beren artean guztiz berdinak izan arren. 193<br />

Halatan, pitxerra, hausten hasi aurretik baina jadanik osorik ez dagoena, inoiz ez da<br />

existitzen, edo ez da inolako orain<strong>eta</strong>n existitzen, hau da, ez da inolaz ere existitzen.<br />

Bitartea ez da ez denborazkoa ez espaziozkoa. Erraza da inoiz ere zein inola ere ez<br />

existitzeagatik soilik, bitarte hori inon ere ez dela existitzen uler dadin. Zeren pitxerrak oro,<br />

existitzen diren leku guzti<strong>eta</strong>n, osorik ala hautsirik baitaude, <strong>eta</strong> balizko hirugarren egoera<br />

posibleren bat, Aristotelesek azaldu kontzeptuen arabera, esan bezala, ezinezkoa baita<br />

erabat. 194<br />

149


6-b-5: ZENTZU HUTSA<br />

Hala <strong>eta</strong> guztiz ere, inoiz <strong>eta</strong> inon existitzen ez den, <strong>eta</strong>, horrenbestez, inolaz ere<br />

existitzen ez den pitxer hau, hautsiriko gisako existentziarekin oraindik hasi barik, baina<br />

oso gisa existitzeari utzi diolarik, bada, izan, <strong>eta</strong>, ezerez hutsa izan beharrean, pitxer bat da,<br />

<strong>eta</strong> pitxer zehatz horixe bera hain zuzen ere. Guztiz izango ez balitz, pitxer apurtua bat<br />

letorke pitxer osoarekin, pitxer “biok” ez baititu ezerezak elkarrengandik bereizten. Hala<br />

ere, pitxer hautsia inola ere ez dator bat pitxer osoarekin, azken honen barruan, esate<br />

baterako, ardoa sar baitaiteke, <strong>eta</strong> aurrenekoan berriz ez. Orain biren arteko pitxerrak<br />

zerbait izaten jarraituko balu, baina, bitartean, pitxer izateari utziko balio, hautsiriko zerbait<br />

osorik dagoen zerbaitetik bereizi <strong>eta</strong> desberdinduko litzateke. Baina, horrela izanez gero,<br />

“hautsiriko zerbait” hori ez litzateke pitxer hautsia izango, <strong>eta</strong> pitxer bat ez litzateke inoiz<br />

hautsiko, <strong>Kojèveren</strong> hipotesiak <strong>eta</strong> zentzunak dioenaren aurka. 195<br />

Hortaz, jarraikako orain bion arteko bitarte horr<strong>eta</strong>n, pitxerrak kokagune <strong>eta</strong> aldi<br />

tarte batean existitzeari uzten diola esan beharra dago, hala ere zerbait ez ezik pitxer bat edo<br />

are pitxer horixe bera izateari uzteke. Kojèvek azpimarratzen du gizakioi pitxer hori<br />

ZENTZU dela esan barik zer ote den azaltzea, kontraesanik gabe, ezinezko gertatu zaigula.<br />

Zentzua, hortaz, izan liteke alde batetik gauzazko existentzia bati era askaezinean loturiko<br />

esentzia, <strong>eta</strong>, bestetik, edozein morfemari era arbitrarioan loturiko adiera; halatan, zentzua<br />

<strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> osoaren atal litzateke. Eta existitu, nonbait <strong>eta</strong> noizbait gauzatu al<strong>egia</strong>,<br />

morfema gisa existi liteke, adieraren bitartez, <strong>eta</strong> halaber gauza natural gisa, esentziaren<br />

bitartez.<br />

Izan ere, Izatea badena bada, bera, berdina, <strong>eta</strong> hutsa bestelakoa bada, desberdina;<br />

orduan hirugarren osagaia, bitartekaria, Izatetik hutsera <strong>eta</strong> hutsetik Izatera doana, denboraespazioa<br />

izango da <strong>Kojèveren</strong>ean. Espazioa berdinaren desberdintzea baita funtsean; <strong>eta</strong><br />

denbora, desberdinaren berdintzea. Dakusagun: espazioa eratzen duten puntuak, berdinberdinak<br />

dira, puntutasunari dagokionez; soilik bereiz ditzakegu, aldi berean alde<br />

desberdinak betetzen dituztelako. Eta espazioa ez da berdinaren desberdintze osoa baizik.<br />

150


Era berean, berez desberdina dena, leku desberdin<strong>eta</strong>n dauden puntuak adibidez, soilik<br />

denboraren joanean etor litezke bat izatera, berdintzera, identifikatzera. Bestelakoaren<br />

identifikazioa baita denbora. Halatan, denbora <strong>eta</strong> espazioa hain daude uztarturik, Kojèvek<br />

uste baitu Parmenidesek, Izatea esferikotzat jo zuelarik, aldi berean denborabakoa dela<br />

azpimarratuz, lapsus bat izan zuela apika. Izan ere, askoz ere hobeki letorkioke hedadurarik<br />

gabeko puntu izaera Parmenidesen Izateari.<br />

Nolanahi ere, <strong>Kojèveren</strong> ustez, ikusia dugu lehenbiziko atalean, <strong>egia</strong> ez da<br />

eternitatea, ez da bat; ez da eternala, ez da harremana, ez da bi; <strong>egia</strong>, <strong>Kojèveren</strong>ean,<br />

denbora bera da, hiru.<br />

<strong>Denbora</strong> desberdinaren berdintzea baita. Bestalde, esentzia berdina, zaldi esentzia<br />

adibidez, hainbat izaki desberdini dagokio, hainbat zaldi kopuruz mugagaberi. Hemen ere,<br />

hortaz, desberdinaren berdintzea dugu. Orobat, izen jakin bat, izenaren adiera zehazkiago,<br />

hainbat izaki desberdin<strong>eta</strong>n gauza daiteke, zaldi, cheval, caballo berbarako, kopuruz<br />

mugagabeak halaber. Izena morfem<strong>eta</strong>n da gauzatzen <strong>eta</strong> desberdintzen; izenari dagozkion<br />

gauzak, berriz, beren existentzia enpirikoak desberdintzen ditu. Sail bereko gauzaki<br />

desberdinak, esentziak berdintzen ditu; izen bera gauzatzen duten morfema desberdinak,<br />

berriz, adierak ditu berdintzen.<br />

Bestalde, adiera <strong>eta</strong> esentzia bat datoz, bata besteari dagokio. Hortaz, esan liteke<br />

berdinak direla. Hala ere, aldi berean, adiera esentzia ez bezalakoa da, esentziaren<br />

desberdina. Ondorioz, hemen ere desberdinaren berdintzea ageri da. Haatik, esentziaren <strong>eta</strong><br />

adieraren arteko desberdintasuna, honexek erabakitzen du: esentzia, existentzia natural bati<br />

dago lotua; adiera, berriz, izaki magiko bati, hots, morfema bati. Adieraren <strong>eta</strong> esentziaren<br />

desberdintasunean berdina dena, ZENTZUA da, morfematik bereiziriko adiera edo<br />

existentziatik bereiziriko esentzia gisa ager baitaiteke.<br />

151


6-b-6: ZENTZU HUTSA, BETIKO ETA NONAHIKO<br />

Kojèvek pitxer apurtuaren adibidearen analisia amaitzen du nabarituz ezen pitxer<br />

bat inoiz <strong>eta</strong> inon existitzen ez dela esatea, beti <strong>eta</strong> edonon dagoela esatea bezalakoa dela.<br />

Izan ere, inola ere ez balego, ez litzateke deus ere, edo ezerez hutsa litzateke, <strong>eta</strong>, beraz, ez<br />

litzateke pitxer bat. Honako hau, haatik, ezin liteke, erokerian nahiz isiltasunean murgildu<br />

gabe, pitxerra pitxertzat hartzen ari baikara geure mintzoaren joanean gaindi.<br />

Auzi honi gagozkiola, Kojèvek Descartesi buruz dio sor litekeen edozein<br />

zalantzarik eza ongi aztertu zuela, baina gaizki interpr<strong>eta</strong>tu. Izan ere, ez dago, printzipioz,<br />

“ni” izenaren <strong>eta</strong> “pitxer” izenaren arteko inolako desberdintasunik. Izen hauek “ulertzen”<br />

direnean, “pitxer” izenaren pitxer adiera, orobat “ni” izenaren ni adiera, badirela ziurtzat<br />

jotzen dugu. Ni adieraren izateak ez du denboran <strong>eta</strong> espazioan kokaturik legokeen NI<br />

baten existentzia behartzen, <strong>eta</strong> pitxer adieraren izateak ez du nonbait legokeen <strong>eta</strong> noizbait<br />

liraukeen PITXER baten existentzia derrigortzen. Pitxer baten edo ni baten existentzia,<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, hautemateak ezagutaraziko digu, besteak beste, pertzepzioak, edo, Uliko<br />

Eskolastikoren hitza erabiltzearren, oharmenak. 196<br />

Nolanahi ere, pitxerrarekin jarraituz, pitxerra inoiz <strong>eta</strong> inon ere existitzen ez dela<br />

esana dugu, oso izateari utzi diolarik <strong>eta</strong> hautsi izaten hasi aurretik. Hortaz, pitxer hori<br />

edozein kokagunetik berex dagoen eremu enigmatikoren batean dago, <strong>eta</strong> edozein aldi<br />

tartetik at “dirau”. Inoiz existitzen ez den pitxerrak “bitartean” bakarrik iraun ahalko luke,<br />

al<strong>egia</strong>, “jarraikako” orain biren artean, orain hauek bereizirik baitaude “orain” gisa, baina<br />

ez orainen batek bereizirik. Inon existitzen ez den pitxerra, elkarren ondorengo nahiz<br />

ondoko diren hemen biren artean bakarrik egon daiteke, hemen gisa bereizirik daudenen<br />

artean, baina ez hemenen batek bereizirik. Hala ere, hemen biren “artean” baina bitarteko<br />

hemenen batean existitu barik dagoen pitxerra ez da inolako hemenari loturik egongo, ezta<br />

bi hemen horiei ere, edozein izanik ere, orain biren artean baina bitarteko orainen batean<br />

existitu barik dirauen pitxerra, orain bi horiei loturik ez dagoen legez. Hau da, pitxer hau<br />

edozein bi hemenen <strong>eta</strong> edozein bi orainen artean koka daiteke. Ondorioz, <strong>Kojèveren</strong><br />

152


arrazoibideari jarraiki, bi orain <strong>eta</strong> hemen zehatzen artean kokatuz gero, hemen <strong>eta</strong> orain<br />

guztien artean kokatuko da, hauek edozein izanik ere. Beste era batera esanda, inoiz <strong>eta</strong><br />

inon existitzen ez den pitxerra, beti <strong>eta</strong> edonon dago. Ezein hemenaren baitan, ezta ezein<br />

orainaren baitan ere, existitzen ez denez, existitzen diren hemen guztien <strong>eta</strong> orain guztien<br />

artean dago <strong>eta</strong> dirau hurrenez hurren. 197<br />

Pitxerra, orain <strong>eta</strong> hemen orotatik berex dagoena, beti <strong>eta</strong> edonon dagoelako hain<br />

zuzen ere, existi daiteke beti <strong>eta</strong> edonon, al<strong>egia</strong>, edozein kokagune <strong>eta</strong> aldi tart<strong>eta</strong>n, izen<br />

baten adiera gisa. Baina, dio Kojèvek, hic et nunc “jakin” batean kokaturikoan bakarrik<br />

existituko da “errealitatean gauzatua”, <strong>eta</strong> espazio-denborazko kokapen hau pitxer adiera<br />

duen morfema bat izango da. 198<br />

153


6-b-7: DENBORAREN LEHENTASUNA<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, gauza bat dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> dirauen aldi tartetik<br />

bereizteko ez da beharrezkoa bai dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> bai dirauen aldi tartetik bereiztea.<br />

Dagoen kokagunetik bereiziriko gauza bat, dirauen aldi tartetik <strong>eta</strong> edozein aldi tartetik ere<br />

bereizten da. Dirauen aldi tartetik bereizteak, dagoen kokagunetikoa <strong>eta</strong> edozein<br />

kokagunetikoa ere badakar berez. <strong>Denbora</strong>ren <strong>eta</strong> espazioaren arteko harremana horren<br />

estua izaki, gauza bat ezin koka daiteke tokiren batean, ez badu irauten aldi tarteren batean,<br />

ezta aldi tarteren batean iraun, tokiren batean kokatu barik. Alderantziz, inon kokatzen ez<br />

dena, inoiz ez da existitzen, <strong>eta</strong> inoiz existituko ez litzatekeena ezin koka liteke nonbait.<br />

Kojèvek, hortaz, ikertu beharko du ea gauza bat bere hemen <strong>eta</strong> orainetik askatzen<br />

duen abstrakzio prozesu orokortzailea, dagoen kokagunetik bereizteaz edo dirauen aldi<br />

tartetik banantzeaz has daitekeen edo hasi behar ote duen.<br />

Baina gauza dagoen kokagunetik bereizteak ezinezko dirudi baldin dirauen aldi<br />

tartearen baitan badirau, edo beste edozein aldi tarteren baten baitan. Zenonek, bereizte hori<br />

guztiz ezinezkoa zela frogatu zuela uste izan zuen, inor konbentzitu ez zuen arren; nolanahi<br />

ere, <strong>Kojèveren</strong> ustez, inoiz ez dira Eleakoaren argudioak hitzen bitartez <strong>eta</strong> arrakastaz<br />

“gezurtatu” ahal izan. 199<br />

Dena den, gauza bat dagoen kokagunetik bereizi dela <strong>eta</strong> dirauen aldi tartearen<br />

baitan geratu dela esatea kontraesanezkoa dela frogatu zuen Zenonek. Mugimenduaren<br />

ezinezkotasunari buruzko Eleatarraren froga onartu ala ez, dena den, gauza bat ez da izen<br />

baten adiera izateko gai bilakatzen espazioan lekualdaturik soilik, arestian azaldurikoa<br />

kausa. Zeren, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, gauza bat, aldi tarte zehatz baten baitan, dagoen<br />

kokagunetik bereiztea (bereizk<strong>eta</strong> hori egin ahal izatekotan, noski), ez da lekualdak<strong>eta</strong><br />

hutsa baino, edo lekualdatze hasiera gehienez ere.<br />

154


Aitzitik, bere kokagunean nahiz edozein kokaguneren baitan dirauen gauza bat bere<br />

aldi tartetik bereiz daitekeela baiezta genezake kontraesanik egiteko beldurrik izan gabe;<br />

zeren, kontraesanezkoa dena da aldi tartetik egitez bereizten dela ukatzea, orobat bereizte<br />

hau ezinbestean gertatzen dela, al<strong>egia</strong>, beti <strong>eta</strong> edonon, edo gauza existitzen den hemen<br />

guzti<strong>eta</strong>n <strong>eta</strong> orain guzti<strong>eta</strong>n. Izan ere, ukatuz gero, gauzak ez dirauela denboran gaindi<br />

baieztatuko genuke. Eta, nabaritzen du Kojèvek, irauten ez duenari ezin emango genioke<br />

“gauza” izena, hitzaren berezko <strong>eta</strong> ohiko adieran. 200<br />

Gauza batek, horrenbestez, denboran barrena iraun behar du. Hala ere, gauzak dirauen<br />

denboran zehar, gauza, kokagune baten baitan existitzen den orain bakoitzean, orain<br />

horr<strong>eta</strong>tik bereiziko da. Bere orainetik bereiziriko gauza bat bere kokagunetik ere bereizirik<br />

dagoela azpimarratuz, irauten duen edozein gauza bai dagoen kokagunetik <strong>eta</strong> bai dirauen<br />

aldi tartetik bere iraupenaren une bakoitzean bereizten ari dela nabaritzen du Kojèvek.<br />

Halatan, denbora espazioa baino oinarrizkoagoa dela dioen Kanten ikuspuntua bere egiten<br />

du. Izan ere, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, dirauen gauza, bere iraupenaren une jakin batean orain<br />

existitzeari utzitakoan, hau da, orain batetik bereizirikoan, bere iraupen horren beraren<br />

jarraikako unean berehala existituko da. Hala ere, edozein orain<strong>eta</strong>n existitzeari utzi dio<br />

“bitartean” (“bitarte” hau existitzen ez delako, <strong>eta</strong>, ondorioz, orain bat ez delako, hain<br />

zuzen ere), <strong>eta</strong>, ondorioz, edozein hemen<strong>eta</strong>n existitzeari ere bai (guztia ezinbestean orain<br />

batean existitzen delako). Hori dela medio, bide batez, dirauen gauza (al<strong>egia</strong>, bere orainetik<br />

bereizten dena, ez baita orain horri ezinbestez loturik, Zenonen balizko “gauza” ez bezala)<br />

jarraikako orainean existi daiteke, aurreko orainean existitzen zen hemena ez den beste<br />

hemen edo kokagune batean; dena dela, beste hemen hori, orainarekiko bere harreman<br />

bereizezina dela-<strong>eta</strong>, “aurreko” ere dei dezakegun hemena bezalakoa ere izan daiteke. 201<br />

Ordea, dio Kojèvek, hemen gisa, <strong>eta</strong> ez “hemen-baten-baitako-gauza” legez, harturiko<br />

“aurreko” hemen hori, “jarraikako” hemenaren berdina da hain zuzen ere -orain gisa, <strong>eta</strong> ez<br />

"orain-baten-baitako-gauza" gisa harturiko orainak, beren artean berdinak diren bezalaxe.<br />

Edozelan ere, beren iraupenean “jarraikakoak” diren orain bikote bakoitzaren “artean”<br />

dirauen izakia, orain orotatik, <strong>eta</strong>, ondorioz, hemen orotatik bereizirik geratuko da. Baina,<br />

155


azaldua digu dagoeneko Kojèvek, bere hemen <strong>eta</strong> orainetik <strong>eta</strong> hemen <strong>eta</strong> orain orotatik<br />

bereizirik dagoen heinean, izaki hori, izen baten adiera bilakatzeko <strong>eta</strong> izateko gai den izaki<br />

berezia da (baita adiera gisa existitzeko ere, bere bereizte bitarte horr<strong>eta</strong>n, ekintza batek,<br />

soilik gizakiak gauza dezakeenak, edozein morfemaren existentziaren hemen <strong>eta</strong> orainari<br />

lotu badio). 202<br />

Gauza bat izen baten adiera, edo gizaki batek igorririko nahiz ulerturiko morfema<br />

baten hemen <strong>eta</strong> orainarekin loturiko adiera, bilaka dezakeen abstrakzio prozesu<br />

orokortzailea, lehen esan bezala, izaera bereziko prozesu bat da, <strong>eta</strong> gauzak denboran<br />

gaindi duen iraute prozesuan erabakitzen da.<br />

156


6-b-8: HEMEN-ORAINETATIKO BEREIZTEA, DIRAUEN ORORI<br />

GERTATZEN ZAIO<br />

Le Concept, le Temps et le Discours idazten duen <strong>Kojèveren</strong>tzat, berrogeita<br />

hamarreko hamarraldian, hortaz, prozesu orokortzailea gauza orok beti <strong>eta</strong> edonon<br />

ezinbestean <strong>eta</strong> pasiboki “jasan” behar duen prozesu bat da, ez da gauzaz at den edonork<br />

nahiz edozerk aktiboki “ezarririkoa”, Introduction à la lecture de Hegel idatzi zuen<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat ez bezala. Kojèvek orain dioenez, existitze hutsak eragiten dio gauzari<br />

prozesu hori. Izan ere, gauza, hemen <strong>eta</strong> orain baten baitan kokaturik dago; baina, aldi<br />

berean, bere existentziaren edo iraupenaren une bakoitzean, hemen <strong>eta</strong> orain hori<strong>eta</strong>tik<br />

bereizi egiten da, iraute hutsaren kariaz. Beste era batera esateko, gauza batek denboran<br />

zehar irautea aski izango da, abstrakzio prozesu orokortzaile horrek gauza hori izen baten<br />

adiera izateko gai bilaka dezan. Baina gauza bera da prozesua jasaten duena, irauten hasten<br />

denetik <strong>eta</strong> denboran barrena dirauen bitartean, <strong>eta</strong> iraute hutsa dela zio gainera.<br />

Horrexegatik esan dezakegu hain zuzen ere, nabaritzen du Kojèvek, dirauen gauzari lotzen<br />

zaion izenari “dagokiola” gauza bera. 203<br />

Gauza, hemen <strong>eta</strong> orain orotatik bereizirik dagoelarik, definizioz, inoiz ez da<br />

existitzen, ezta inon ere. Baina inongo hemen <strong>eta</strong> orainek mugatzen ez duenez, <strong>eta</strong>, hala ere,<br />

ezerez garbia ez denez (zeinaz ezin esan baitaiteke ezer, ezer ez dela izan ezik), gauza beti<br />

<strong>eta</strong> edonon dago, osoa da, <strong>eta</strong>, bere generokoen artean, bat <strong>eta</strong> bakarra. Baina, gauza,<br />

definizioz, dirauen edo existitzen den heinean bakarrik denez, <strong>eta</strong> hemen <strong>eta</strong> orain baten<br />

baitan existitzen denez, ez dago ezer gauza bestelako zenbait hemen <strong>eta</strong> orain desberdinen<br />

baitan existi dadin aurka. Kojèvek zehazten du hemen <strong>eta</strong> orain horiek desberdinak izan<br />

daitezkeela beren artean, hemena dela kausa <strong>eta</strong> oraina dela kausa, biak batera, nahiz<br />

hemena dela kausa bakarrik, edo oraina dela kausa bakarrik. Bereiziriko gauza, edo gauza<br />

oso, bakar <strong>eta</strong> bera, existi daiteke, beraz, bestelako hemen <strong>eta</strong> orain desberdin hau<strong>eta</strong>ko<br />

bakoitzaren baitan, <strong>eta</strong> hemen <strong>eta</strong> orain desberdin hau<strong>eta</strong>ko bakoitzak ere “gauzaren hemen<br />

<strong>eta</strong> orain” izena jaso ahalko du. Gauzarenak diren hemen <strong>eta</strong> orain hau<strong>eta</strong>n guzti<strong>eta</strong>n, gauza<br />

osoa esentzia gisa existituko da, <strong>eta</strong> bere hemen <strong>eta</strong> orain hauek, bere existentzia naturaleko<br />

157


edo gauzazko hemen <strong>eta</strong> orain naturaltzat hartuko ditugu. Baina, gauzak denboran<br />

diraueino jasaten duen abstrakzio prozesu orokortzaileak edozein hemen <strong>eta</strong> orain<strong>eta</strong>tik<br />

aldentzen duenez gero, berari dagozkion hemen <strong>eta</strong> orain<strong>eta</strong>tik nahiz bereak ez diren hemen<br />

<strong>eta</strong> orain guzti<strong>eta</strong>tik ere aldentzen du. <strong>Kojèveren</strong> ondorioa: gauza banandu edo osoan ez<br />

dago ezer eragotziko dionik berari dagozkion hemen <strong>eta</strong> orainen aldean desberdinak<br />

liratekeen beste orain <strong>eta</strong> hemen batzuen baitan existi dadin. Baina, definizioz, gauzaren<br />

baitan ez dago ezer zehatz dezakeenik berea ez den orain <strong>eta</strong> hemen hau, berea ez den<br />

existentzia baten hemen <strong>eta</strong> oraina baino izan ez daitekeen orain <strong>eta</strong> hemen hau. Halatan,<br />

ekintza bat beharko da, gauzatik landako ekintza, gauzarena berarena ez litzatekeena,<br />

gauzari berari berez ez legokiokeena, denboran barrena irauteak dakarren abstrakzio<br />

prozesu orokortzailea dela medio, bereak diren hemen <strong>eta</strong> orain orotatik banandutako<br />

gauza, existi dadin bereak ez bezalakoak diren, <strong>eta</strong>, ondorioz, naturalak edo gauzazkoak ez<br />

diren beste hemen <strong>eta</strong> orain zenbaiten baitan. Baina giza ekintza hau aiptaua dugu<br />

dagoeneko: iraganetik datorkigun edo sortu berria den morfema baten ulermena duzu,<br />

gauza bereizi <strong>eta</strong> osoa adiera gisa duena, morfema hauxe, hain zuzen ere, gauzaren<br />

existentzia magikoa izaki. Ekintza horren bidez, <strong>eta</strong> abstrakzio prozesu orokortzaileak<br />

bereiziriko gauza bakar-osoa “erabiliz”, eratutako morfema baten edozein orain <strong>eta</strong> hemen<br />

izan daiteke zentzuforoa. Al<strong>egia</strong>, Kojèvek azaltzen duenez, morfema hori zer izango ote<br />

den ez dute askatutako gauzak, ezta gauza honen existentzia naturalaren hemen <strong>eta</strong> orainek<br />

ere, erabakiko, baizik giza ekintza magiko horrek. Izan ere, hemen <strong>eta</strong> orain berria ez<br />

daiteke naturala izan, magiko edo nozionala baizik, dirauen gauzari berez dagozkion<strong>eta</strong>tik<br />

at dagoena, azken hauekin ez baitator bat. Gizakiak, gauzaren esentziari dagokion adiera,<br />

gauzari berez dagozkion orain-hemen<strong>eta</strong>rik landa dirauten <strong>eta</strong> dauden hemen <strong>eta</strong> orain<strong>eta</strong>n<br />

ageri den morfema batera darama. Hori, gauza berezko bere hemenetik bereiziz, zein<br />

berezko bere orainetik bereiziz, nahiz biotatik bereiziz bakarrik gerta daiteke. Kojèvek bere<br />

arrazoibidea biribiltzen du erantsiz izana izena baino lehenago ageri ohi dela, edo, bere<br />

hitz<strong>eta</strong>n, morfemaren existentzia magikoaren hemen <strong>eta</strong> orainak aurretik adimenezko giza<br />

ekintza eskatzen duenez, <strong>eta</strong> ekintza horrek aurretik abstrakzio prozesu orokortzailea, hots,<br />

denboran gaindiko gauzaren irautea, eskatzen duenez, orduan morfemaren oraina, dirauen<br />

gauzari lotzen zaion izena osatzen duen elementua baita, ezin ager daitekeela inoiz <strong>eta</strong> inon,<br />

morfema honen adierari dagokion gauzaren lehenbiziko oraina baino lehen. Gainera, orain<br />

158


magiko hau gauzaren iraupenaren edozein orain natural baino askoz ere geroagokoa izan<br />

daiteke. 204<br />

159


6-b-9 : HEGAZKINA<br />

Hala ere, Kojèveri ez zaio ahanzten aintzat hartzea kontu jakina dela (<strong>eta</strong>, haren<br />

ust<strong>eta</strong>n, Hegel iritsi arte tradizio filosofikoak ez zuen jakintza hau behar bezala gogo<strong>eta</strong>tu,<br />

Hegel izan baitzen Aristotelesek erakutsi <strong>eta</strong> inork kontuan hartu nahi izan ez zuena frogatu<br />

zuen lehenbizikoa), zenbait izen, aipagai duen gauza baino lehen existitzen dela. Esate<br />

baterako, “hegazkin” izena, gauzazko hegazkina heldu aurretik agertu zen. Kasuotan,<br />

Kojèvek dioenez, gauzaren existentziak aurretiazko giza ekintza eskatzen du, izena izanetik<br />

ateratzen duen ekintzaren alderantzizkoa nolabait. Bestalde, Kojèvek, dagokion gauza sortu<br />

baino lehen ageri den hitza ez du izentzat. Hemen, bere esan<strong>eta</strong>n, izenen funtzioak ditugu.<br />

Funtzio hau<strong>eta</strong>ko bakoitzak, gainera, abstrakzio prozesu orokortzailea eskatzen du aurretik.<br />

Eta gizakiak, azkenik, ezin du halako izenen funtziorik sortu, baldin mintzo koherente<br />

batek (ez-kontraesanezkoa behinik behin) <strong>egia</strong> den osotasun integratua (bere atalen bat<br />

bederen), ez badu adiera ulergarri bilakatzen (partzialki bada ere). 205 Nolanahi ere,<br />

gaurdaino argitara emaniko <strong>Kojèveren</strong> liburu <strong>eta</strong> artikulu<strong>eta</strong>n, arazo honi ez zaio erantzun<br />

osorik ematen. Hil zenez geroztik, baina, etengabe argitaratzen dituzte haren paperen artean<br />

aurkituriko obrak, bizi zela plazaratu zituen liburu<strong>eta</strong>ko korapiloak askatzen sarritan<br />

lagungarri direnak. Ikus bibliografia.<br />

160


6-b-10: EGIA DENBORA DA<br />

Baina ez dugu izenen gaia gehiago sakonduko, bila ibili ondoren, Kojèvek berriro<br />

aurkitu baitu <strong>egia</strong>. Gogora dezagun honela definitzen zuela Kojèvek <strong>egia</strong> gauzak hartzen<br />

zituelarik aintzat: “bururagarri denaren osotasun bateratua.”<br />

Baita honela ere, azken batean aurreko ideia bera, baina hitzak zirela kontuan<br />

harturikoa: “ulergarria den guztiaren adiera”.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, osotasun bateratu hori, adiera ulergarri bilaka daitekeena, ezin<br />

izan daiteke hemen <strong>eta</strong> orain orotatik, <strong>eta</strong>, beraz, berari dagozkion hemen <strong>eta</strong> orain<strong>eta</strong>tik,<br />

bereiziriko gauzen osotasun bateratua baizik, denboran gaindiko gauzon irauteak dakarren<br />

abstrakzio prozesu orokortzailean <strong>eta</strong> prozesu hori dela medio (gauzak hartuz hemen <strong>eta</strong><br />

orain orotatik banaturikotzat, <strong>eta</strong> ez beren existentzia-iraupen natural edo gauzazkoaren,<br />

nahiz izenezko edo magikoaren hemen <strong>eta</strong> orainei loturikotzat).<br />

Ondorioz, <strong>egia</strong> orain <strong>Kojèveren</strong>tzat bada. <strong>Kojèveren</strong> hitz<strong>eta</strong>n, diren edo dirauten<br />

gauzen multzoa da, denboran zehar dirauen beren gauzazko edo izenezko izanaren hemen<br />

<strong>eta</strong> orain orotatik banaturikoa.<br />

Kojèvek dioenez, multzoa bere horr<strong>eta</strong>n bat <strong>eta</strong> bere generoan bakarra da, bakarra<br />

<strong>eta</strong> osoa, bere osotasunean bateraturikoa, gauzak, hemen <strong>eta</strong> orainetik bereizirik, guztiak<br />

batera edonon daudela ikusi baitugu, “inon” ez baitira existitzen, <strong>eta</strong> beti, “inoiz” ez baitira<br />

existitzen. 206<br />

Nolanahi ere, aurrerago ere badoa Kojève. Hona aurkikuntza: baldin gauza guztiek<br />

denboran zehar badiraute, <strong>eta</strong> beren irautearen denbora osoan barrena hemen <strong>eta</strong> orain<br />

orotatik aldendu badira; baldin gauza baten iraupena haren existentziaren orainen multzoa<br />

bada <strong>eta</strong> haren orain guztiak denboraren baitan badaude, gauzak denbora horr<strong>eta</strong>n zehar<br />

161


iraungo baitu; orduan, irautea osatzen duten orainen “artean” dagoenaren multzoa, ez da<br />

dirauten gauzen multzoaren denbora baizik, iraupen gisa existitzen den aldetik.<br />

Kojèvek gaztigatzen duenez, denbora aurkezteko era honek, edo, zehatzago<br />

esatearren, “denbora” izena aurkezteko erak, desegoki samarra irudi lezake. Tentuz aztertuz<br />

gero, haatik, lehen begiratuan dirudiena bezain desegokia ez dela nabaritzen du Kojèvek.<br />

Izan ere, <strong>egia</strong> kontraesanik egin gabe zer den esatekotan, ez dela denbora baizik, dio<br />

Kojèvek. Bestalde, “denbora” izena “bere horr<strong>eta</strong>n” aurkeztu beharrean, “<strong>egia</strong>” izenari<br />

loturik aurkezten du hemen Kojèvek, tradizio filosofikoak izenen gainean dioena aintzat<br />

hartuz beti ere. Guztiarekin ere, ez dirudi tradizio filosofikorik beneragarrienaren araberako<br />

“denbora” izenaren adiera, <strong>eta</strong> “berehalakotasunez” ezagutzen dugun “denbora” izenaren<br />

adiera "arrunta", bat ez datozenik. 207<br />

Hemen <strong>eta</strong> orain orotatik bereiziriko esentzia-adieren osotasun bateratuak, orain <strong>eta</strong><br />

hemen desberdin<strong>eta</strong>n existitzen direnez denboran zehar dirauten gauzen multzo gisa<br />

existitzen denak, Kojèvek “<strong>egia</strong>” dei diezaiogun ahalbidetu digunak, ezin har dezake<br />

“izaki” izena -ezerez hutsa ez bezalakoa den beste zerbait, ezerezaz ezin baitaiteke ezer<br />

esan-, ez baldin bada esaten “denbora” dela. 208<br />

Horrela, Kojèverekin batera aurreko guztia laburbilkeran, <strong>egia</strong> honelaxe defini<br />

dezakegu: <strong>egia</strong> denbora da. Hain zuzen ere, zentzua, adieren <strong>eta</strong> esentzien arteko<br />

desberdintasunaren berdintzea den heinean, <strong>egia</strong>ren osagaia da, <strong>egia</strong> morfem<strong>eta</strong>tik<br />

bereiziriko adiera guztien izankid<strong>eta</strong>suna, edo existentzi<strong>eta</strong>tik bereiziriko esentzia guztien<br />

artikulazio koherentea baita. Halatan, <strong>egia</strong> desberdinaren berdintze gisa ere defini liteke.<br />

Eta, denbora desberdinaren berdintze gisa definitu dugunez, <strong>egia</strong> denbora dela esan daiteke.<br />

162


6-b-11: EGIA DENBORA DA: INTERPRETAZIO BI<br />

Nolanahi ere, Kojèvek <strong>egia</strong>ren bere definizioa interpr<strong>eta</strong>tzeko aukera bi ikusten ditu.<br />

Lehenbiziko interpr<strong>eta</strong>zioaren arabera, denborari esker bakarrik, edo, zehatzago,<br />

gauzak denboran dirauelako, gauza horren esentzia bere hemen <strong>eta</strong> orain zehatz bateko<br />

existentzia ez bezalakoa litzateke, <strong>eta</strong> esentzia une oro bereiziko litzateke existitzen den<br />

gauza horren hemen <strong>eta</strong> orainetik. Halatan, zentzu-esentziak, “bitartean”, hots, beti <strong>eta</strong><br />

nonahi, izango luke existitzen den gauzaren hemen <strong>eta</strong> orainetik bereiziriko iraute banandu<br />

edo hutsa. Zentzu izateak, beste edozein hemen <strong>eta</strong> orain<strong>eta</strong>n existitzeko gaitasuna emango<br />

lioke esentziari; <strong>eta</strong> ez soilik gauzaren esentzia gisa, baita izenaren adiera gisa ere.<br />

<strong>Denbora</strong>rik ez balitz, gauzek denboran gaindi iraungo ez balute, beren esentziak beren<br />

gauzazko existentziei era bereizezinean leudeke loturik, <strong>eta</strong> ezingo genituzke bestelako<br />

hemen <strong>eta</strong> orainei lotu, ez legoke adiera zein esentzia bilaka daitekeen zentzurik. Hartara,<br />

esentziaren <strong>eta</strong> existentziaren arteko desberdintasunak berak ez luke inolako zentzurik; are<br />

larriago, ez legoke inolako adierarik, ezta, horrenbestez, morfemarik ere. Eta, Kojèvek<br />

dioenez, morfemarik gabe ezin da izenik izan. 209<br />

Esate baterako, filosofiak aspaldi onartu zuen -oker, <strong>Kojèveren</strong>tzat- “Betiereko<br />

Izakia”n, al<strong>egia</strong>, denboran gaindi dirauela uste den “Errealitatea”n, Esentzia<br />

Existentziarekin bat datorrela, <strong>eta</strong>, ondorioz, “Izaki” honek existentziarik ez duela esan<br />

daitekeela, ez dela existitzen hots, esentzia “hutsa” baita, orobat ez duela esentziarik, ez<br />

dela “esentziala” al<strong>egia</strong>, existentzia “hutsa” baita. Baina filosofia horrek inoiz ez du<br />

Betiereko Izaki nozioa Betiereko Izaki morfemari nola <strong>eta</strong> zergatik lot dakiokeen esaterik<br />

izan. Bistan da izen honen existentziak, hau da, Betiereko Izaki morfemak, ez duela inolako<br />

zerikusirik definizioz existentzia bera omen den Betiereko Izaki horren existentziarekin.<br />

Baina, Betiereko Izaki nozioak Betiereko Izaki morfemarekin lotzerik ez duela esatea,<br />

zentzurik ez duela adieraztea da. Ondorioz, Betiereko Izaki balizko adiera ez da<br />

zentzuzkoa, ez da hortaz <strong>egia</strong>zko adiera. Hala ere, “izaki” <strong>eta</strong> “betiereko” izenek, bereizirik<br />

harturik, adiera badutenez, Betiereko Izaki adiera bere horr<strong>eta</strong>n kotraesanezkoa dela esan<br />

behar da (zirkulu karratu adiera, esate baterako, kontraesanezkoa den bezala). Betiereko<br />

163


Izaki morfema, adieragabetzat harturik, ez da morfema bat, ezta izen bat ere, baizik,<br />

<strong>Kojèveren</strong> terminologian, “sinbolo” bat, hau da, besteak beste, adierarik gabeko<br />

morfema. 210<br />

Egia denbora dela dioen baieztapenaren lehenbiziko interpr<strong>eta</strong>zioaren arabera,<br />

hortaz, denboraren batasun espezifiko edo generikoari esker bakarrik, edo, zehatzago<br />

esateko, dirauten gauza guztiek denbora bakarrean <strong>eta</strong> berean dirautelako, gauzon<br />

esentziak, beren existentzi<strong>eta</strong>tik bereizirik, <strong>eta</strong>, bereizte horren beraren kariaz, gauzokin<br />

lotzen diren izenen morfem<strong>eta</strong>tik bereiziriko adierekin bat datozelako, esentziak <strong>eta</strong> adierak<br />

“<strong>egia</strong>” dei dezakegun osotasun bakar <strong>eta</strong> berean bateratzen direla ere esan genezake.<br />

<strong>Denbora</strong>rik ez balego, gauzazko errealitateek denboran zehar iraungo ez balute, beren<br />

artean, ezinbestean, desberdinak izan beharko lukete, beren existentziaren hemenak direla<br />

medio besterik ez bada ere, <strong>eta</strong>, ondorioz, ezer ez litzaioke “osotasun bateratu” gisa<br />

definituriko “<strong>egia</strong>” izenaren adierari egokituko: izen honek ez luke inolako adierarik<br />

izango, <strong>eta</strong>, beraz, ez litzateke “izen bat” izango bere horr<strong>eta</strong>n -osotasun bakarrean izen<br />

guztien adiera guztiak bildu behar omen baititu, adierok edozein izanik ere. Izan ere, esan<br />

bezala, kontraesanezko adiera duen morfema bati Kojèvek ez dio “izen” deitzen, “sinbolo”<br />

baizik (berbarako, matematika zenbakiak ere sinboloak dira <strong>Kojèveren</strong>tzat, adierarik ez<br />

dutelako). 211<br />

“Egia denbora da” definizioaz Kojèvek egindako bigarren interpr<strong>eta</strong>zioari<br />

dagokionez, lehenbizikoaren alderantzizkoa da zelanbait. Interpr<strong>eta</strong>zio honen arabera,,<br />

badaudenez izenak zeinen adierak -morfemak ez bezalakoak- gauzekin lotzen diren, gauzon<br />

existentziak izateke, gauzon esentziak beren existentzi<strong>eta</strong>tik desberdintzen dira,<br />

existentzion hemen-orain<strong>eta</strong>tik bereizten dira, <strong>eta</strong> bereizte hau ez da gauza horiek denboran<br />

zehar duten iraupena baizik. Izenik ez balego, ez legoke esentzian <strong>eta</strong> existentzian<br />

desberdinduriko gauzarik, ezta bere hemen <strong>eta</strong> orainetik bereizitakorik ere; beraz, ezerk ez<br />

lirauke denboran barrena: ez genuke, azken batean, denborarik.<br />

Bigarren interpr<strong>eta</strong>zioaren arabera, halaber, Kojèvek dioenez, gauza guztien izenen<br />

adierak, morfem<strong>eta</strong>tik bereizirikoak, osotasun bakar <strong>eta</strong> berean bateratzen direnez, denbora<br />

164


akar <strong>eta</strong> berean diraute, <strong>eta</strong>, hortaz, bere horr<strong>eta</strong>n bat den denbora bat bada, bere generoan<br />

bakarra. Kontraesanezkoak ez diren izen guztien adierak, <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> berean elkartuko ez<br />

balira, ez genuke “denbora” dei genezakeen osotasun integraturik.<br />

Interpr<strong>eta</strong>zio bion artean ez dago inolako kontraesanik, baina bigarrena da<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat atal honen testuinguruan zuzena den bakarra. Atal honek, izan ere, “<strong>egia</strong>”<br />

izena aurkeztu du, <strong>eta</strong> ez “denbora” izena. Beraz, denbora, gure mintzoan, <strong>egia</strong>ren alde<br />

bakar gisa sartu da soilik. Zehatzago, “denbora” izena, “<strong>egia</strong>” izenaren erak<strong>eta</strong>rako osagai<br />

gisa aurkeztu digu Kojèvek, “<strong>egia</strong>” izenaren adieraren mintzozko garapenean zehar. 212<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, haatik, horrek ez du lehenbiziko interpr<strong>eta</strong>zioa baliagarria ez<br />

denik esan nahi. Bigarren atalean, kasurako, non “denbora” izena “<strong>egia</strong>” izenaz berex<br />

samar aurkezten saiatu garen, <strong>eta</strong> “askatasuna” izenari lotuago, “<strong>egia</strong> denbora da”<br />

definizioaren bigarren interpr<strong>eta</strong>zioa hartu dugu oinarri gisa, ez lehenbizikoa. Baina<br />

bosgarren atal hon<strong>eta</strong>n, berriz, lehenbiziko interpr<strong>eta</strong>zioa izan da aintzat hartutakoa.<br />

Kontuan izan beharreko interpr<strong>eta</strong>zioa edozein izanik ere, definizio bion artean<br />

inolako kontraesanik ez dagoela erakusten du Kojèvek<br />

Nolanahi ere, Kojèvek, atal honen amaieran, hasierako zailtasunak konpondu ahal<br />

izan ditu. Gogora ditzagun: alde batetik, izena <strong>eta</strong> honi dagokion gauza erabat<br />

desberdintzeko zailtasuna zuen, <strong>eta</strong>, bestetik, haien artean lotura zentzubakarreko <strong>eta</strong><br />

elkarrekikoa ezartzeko zailtasuna. Zailtasunok, gauzek <strong>eta</strong> hitzek denbora bakar <strong>eta</strong> berean<br />

dirautela esanez konpondu ditu Kojèvek; orobat, denbora honek gauzen esentziak beren<br />

existentzi<strong>eta</strong>tik bereizi <strong>eta</strong> izenen morfem<strong>eta</strong>n adiera gisa existitu ahal izateko gai<br />

bilakatzen dituela esanez. 213<br />

165


7-POLITIKA<br />

Egia bilatzea ez dela tentelkeria, helburu zentzuduna <strong>eta</strong> eskuragarria baizik,<br />

azaldu ostean, Kojèvek zenbait ondorio aterako du gizaki guztiok, mintzatze hutsa<br />

dela medio, <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> osoa geureganatzera hel gaitezkeela dioen baieztapenetik<br />

abiatuz; aukera hori gizakiaren -filosofoa nahiz politikoa- amaikortasunak zelan<br />

baldintzatzen duen ere aintzat hartuko du. Izan ere, filosofiazaleak oinarrizko auzi bat<br />

erabaki behar izaten baitu, Senekak bezala: alde batera ea filosofoak, filosofo den<br />

heinean, ideal politiko bati buruz mintzatzeaz gain beste ezer egin ahal ote duen, <strong>eta</strong>,<br />

bestera, ea utopia <strong>eta</strong> ideia orokorren eremutik irten <strong>eta</strong> errealitate konkretuari aurre<br />

egin nahi ote dion, politikoari errealitateaz aholku errealistak emanez adibidez. 214<br />

“Tyrannie et Sagesse” testua idatzi garaian, 1952 inguruan, Kojèvek dio,<br />

Introduction à la lecture de Hegel-en erradikaltasuna bareturik, hogeita hamarreko<br />

hamarraldian Hegel ben<strong>eta</strong>ko jakintsu orojakile legez aurkezten baitzuen, jankintsu<br />

orojakilea oraingoz ez dela ideal filosofiko bat baizik, <strong>eta</strong> ez politikoaren aurrez aurre<br />

jarri ahalko genukeen errealitate historiko bat. Kojèvek orain, horrenbestez,<br />

definizioaren araberako filosofoa hartuko du aintzat, hau da, <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> jakituriaren bila<br />

dabilena, <strong>eta</strong> ez jadanik aurkitua duena. 215<br />

Izan ere, definizioz, filosofoa ez da <strong>egia</strong>ren, jakituriaren, orojakintzaren,<br />

gogobet<strong>eta</strong>sunaren jabe, baina, hala ere, aurreratuago dabil jakituriarantz daraman<br />

bidean, ez-filosofo oro, “profano” oro, politikoa barne, baino. Ederki dio Luis<br />

Berrizbeitiak “<strong>egia</strong> non dagoen ez dakit, baina badakit hurbilago duela bila<br />

dabilkionak” 216 . Definizioz, halaber, filosofoak bizitza eman beharko luke<br />

jakituriaren bila. 217<br />

Definizio bikoitz hon<strong>eta</strong>tik abiaturik, Kojèvek itauntzen du ea filosofoak<br />

hiritarren gobernamenduan parte hartu ahal <strong>eta</strong> nahi ote duen, politikoari aholku<br />

166


konkretuak emanez zehazki, politiko bihurturiko filosofoa ez baita agian jadanik<br />

filosofo 218 .<br />

Kojèvek aurrena aztertzen du ea ahal duen, edo, zehazkiago, ea, filosofo den<br />

heinean, ben<strong>eta</strong>n aurreratuago ote dabilen profanoa baino, gobernamenduari loturiko<br />

arazoez aritzeko orduan (<strong>eta</strong> politikoa, esan bezala, profano bat da definizioz<br />

filosofiaren aurrean, ezjakina filosofiari dagokionez).<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, hemen beti agian arinegi ematen den ezezko erantzunak<br />

filosofia <strong>eta</strong> filosofoaren funtsa gaizki ulertzea du oinarri. 219<br />

Izan ere, filosofoa profanoaren aurrez aurre jartzen duten hiru ezaugarri<br />

bereizgarriok ez datoz ezezko arrunt horrekin bat: Kojèvek gogorarazten digu,<br />

aurrenik, filosofoa adituagoa izan ohi dela dialektika <strong>eta</strong> eztabaida kontu<strong>eta</strong>n. Hobeki<br />

ikusten ditu solaskide profanoak berak baino beronen argudiak<strong>eta</strong>ren gabeziak, <strong>eta</strong><br />

profanoak baino hobeki daki edozein argudio besteri onarrarazten.<br />

Hurrenik, dialektikak aurreiritziak profanoak baino lehenago uxatzea errazten<br />

dio filosofoari: hortaz, zabalagoa da errealitatea den bezala bereganatzeko orduan, ez<br />

dago gehiengoak une historiko jakin batean errealitateaz irudikatzen duenaz profanoa<br />

bezain menpe. Azkenik, zabalagoa denez errealitatearen aurrean, gehiago hurbiltzen<br />

zaio konkretuari profanoa baino, hau abstrakzioez fidatzen baita, berauen izaera<br />

abstraktuaz, hots, irrealaz, konturatzeke.<br />

Filosofoaren hiru ezaugarri bereizgarriok, gobernatzeko orduan, printzipioz,<br />

profanoaren gainetik dauzkan hainbat abantaila dira <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n. 220<br />

Politiko profanoa, hortaz, filosofoaren nagusitasun dialektikoaz jabeturik, ez da<br />

hon<strong>eta</strong>z fio, lehiakidegai beldurgarritzat baitu filosofoa. Eta politiko profanoa zuzen<br />

dabil. Izan ere, jadanik eraturiko estatu baten baitako gobernugintza mintzozkoa baita<br />

batik bat, <strong>eta</strong> mintzoaren <strong>eta</strong> dialektikaren maisu izatera iritsi dena,<br />

167


gobernamenduaren maisu ere bilaka liteke bereberki. Filosofoa profanoari beren<br />

hitzezko borrokan nagusitzen bazaio, nahi bezala nahas, erabil <strong>eta</strong> bidera badezake,<br />

politikagintzan ere nahasi, erabili <strong>eta</strong> bideratu ahalko du, <strong>eta</strong>, nahi izanez gero,<br />

ordeztu ere bai, gobernari legez adibidez. <strong>Kojèveren</strong>tzat, berriz, puntua da, esan<br />

bezala, ea, filosofo den heinean, nahi ote dezakeen. 221<br />

Nolanahi ere, filosofoak, dialektikaren bitartez, boterea bereganatuko balu,<br />

hobeki baliatuko luke, ziurtatzen du Kojèvek, edozein profanok baino, gainerako<br />

ezaugarriei dagokienez antzekoxeak balira. Eta hori ez soilik hizk<strong>eta</strong>n trebeagoa<br />

delako: filosofoaren gobernamendua hobea litzateke aurreiritzien gabezia erlatibo<br />

baten kariaz <strong>eta</strong> haren pentsamenduaren izaera konkretuagoaren kausaz. 222<br />

Bestalde, egitekoa ez delarik ezarririko egoera iraunaraztea baizik, egituren<br />

iraultzarik abiarazi gabe, oro har onartuak diren aurreiritzi inkontzienteen aplikazioak<br />

ez du berebiziko arazorik sortzen. Hau da, honelako egoeratan, boterean, edo hurbil,<br />

leudekeen filosoforik gabe ere aurrera jo ahalko genuke, dio Kojèvek, galera handirik<br />

gabe. Aldiz, egituren aldak<strong>eta</strong>k garbi direnean beharrezkoak, <strong>eta</strong>, horrenbestez,<br />

ezinbestekoak direlarik, filosofoa bereziki da gai haiek gauzatzeko nahiz hai<strong>eta</strong>z<br />

aholkatzeko, zeren, gobernatzaile profanoak ez bezala, filosofoak betidanik jakin izan<br />

baitu erreformatu edo borrokatu behar dena ez direla aurreiritziak baino, al<strong>egia</strong>,<br />

irreala den zerbait, <strong>eta</strong>, hortaz, gehiegi erresistitzen ez duena. 223<br />

Azkenik, hala iraultza garaian nola aro kontserbadorean, hobe da beti, Kojèvek<br />

dioenez, gobernariek ez dezaten bistatik gal errealitate konkretua. Errealitate hori,<br />

<strong>egia</strong>tan, arras da zaila <strong>eta</strong> zarratua. Honen kariaz, hura ulertzeko, gero mendean<br />

hartzeko asmotan, ekintzailea beharturik dago -denboraren joanean barrena<br />

pentsatzen baitu, <strong>eta</strong> jarduten- hura abstrakzioen bitartez sinpletzera: bertan<br />

ebakuntzak egiten ditu, zenbait zati nahiz zenbait alde bakartu, besteez “abstrakzio<br />

egiten duela” <strong>eta</strong> “beren baitan” hartzen dituela aintzat. Baina filosofoak ere beste<br />

hainbeste egin lezake. Ezinezkoa litzateke, oro har egin ohi den bezala, ideia<br />

orokorrenganako zal<strong>eta</strong>suna aurpegiratzea filosofoari, ideia orokorrok profanoak<br />

168


“kasu konkretu” oker deritzen abstrakzio partikularrak ikustea eragotziko baliote<br />

baino. Baina, halako erantzuki bat, justifikatua balitz, ez litzateke urlia filosofoaren<br />

akats kontingente bat baino, <strong>eta</strong> ez filosofo izaerari berari datxekiona. Filosofo den<br />

heinean, honek profanoak bezain ongi baitaki, edo agian hobeki, abstrakzioa<br />

erabiltzen. Baina, ohartzen denez abstrakzio bat sortu duela, “kasu partikularra”<br />

profanoak baino hobeki erabili ahalko du, profanoak uste baitu gainerako<br />

errealitatetik bakartua dagoena errealitate konkretua dela, <strong>eta</strong>, hortaz, beste barik<br />

aurre egin diezaiokeela, errealitate den heinean. Hartara, ondorioztatzen du Kojèvek,<br />

filosofoak profanoari itzuri egiten zaizkion arazo partikularraren inplikazioak ikusiko<br />

ditu: hark baino harantzago ikusiko du, nola espazioan hala denboran. 224<br />

Arrazoi hauengatik guztiengatik, <strong>eta</strong> Kojèvek ziurtatzen du beste asko gaineratu<br />

ahalko lituzkeela, baiezta liteke, oro har onarturiko iritziaren aurka, filosofoa gai<br />

datekeela aginteaz jabetu <strong>eta</strong> gobernatzeko, edo gobernuan esku hartzeko, adibidez<br />

gobernariari politikaren gaineko aholkuak emanez. 225<br />

169


7-a-1: TALDEXKAKERIA<br />

Kojèvek, hortaz, ea zinez <strong>eta</strong> ben<strong>eta</strong>n egin nahi ote duen aztertuko du. Ordea,<br />

auzi hau paratu <strong>eta</strong> filosofoaren definizioarekin lotzen saiatzen delarik, arazoa arras<br />

korapilatsua dela da ohartzen, konponezina ia.<br />

Auzi honen konplexutasun <strong>eta</strong> zailtasuna egitate arrunt honi dagokio: gizakia<br />

denboraren beharrean da pentsatu nahiz aritzeko, <strong>eta</strong> haren denbora mugatua da.<br />

Horrenbestez, aukeratu beharra dago. Filosofoak, definizioz, bere bizitza osoa <strong>egia</strong><br />

bilatzeari emango dio; gainera, <strong>egia</strong> ez omen da b<strong>egia</strong>ren teoria baino, antza,<br />

kontenplazio hutsa al<strong>egia</strong>, <strong>egia</strong>ren bilatzea b<strong>egia</strong> erabiliz -euskarak garbi uztartzen<br />

ditu <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> b<strong>egia</strong>, <strong>eta</strong> Platonentzat ikusmena da zentzumenik nobleena-, ekintzarekin<br />

ezinbesteko loturarik ez duena horrenbestez. Hau dela <strong>eta</strong>, munduaz berex biziko ei<br />

da filosofoa. 226<br />

Jarrera hau errefusaezina dugu lehen begiratuan, baina, <strong>Kojèveren</strong> ustez, lehen<br />

begiratuan baino ez. Zeren filosofo bakartuak “ziurtasun subjektiboa”, “ebidentzia”,<br />

bereganatu behar baitu derrigorrez. Eta, <strong>egia</strong> bada ere ebidentzia filosofo<br />

“arrazionalista” guztiek onartu izan dutela irizpide gisa, Platonengandik<br />

Husserlenganaino, Descartesengandik igarota, irizpide hau, berez batere ebidentea ez<br />

dena, baliogabetu egiten du munduan beti argiturriak <strong>eta</strong> prof<strong>eta</strong> faltsuak jardun<br />

izanak hutsak, eromenaren existentzia hutsak; eromena sistematikoa zein logikoa izan<br />

baitaiteke, subjektiboki “ebidenteak” diren datu<strong>eta</strong>tik abiaturik. 227<br />

Lehen zailtasun hau oro har gutxi batzuen arteko elkarrizk<strong>eta</strong>ren, eztabaidaren<br />

<strong>eta</strong> komunikazioaren tradizioak konpondu izan du. Onartu izan da jakintsuak aski<br />

duela “duinenen” -<strong>eta</strong> ezin hauek asko izan- onarpenaz. Halaber, filosofoak<br />

irakaskuntza esoterikoa -ahozkoa, ahal izanez gero- baliatuko du, arima “mugatua”,<br />

disimuluzko aipamenak nahiz inplikazio ezkutuak ulertzen ez dakiena, besteak beste,<br />

uxatzearren.<br />

170


Baina <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, tradizio hau aurreiritzi batean oinarritzen da -herri<br />

konkistatzaileen bereizgarri, ziur aski. <strong>Kojèveren</strong> iritzirako “elite intelektualaren” ideia <strong>eta</strong><br />

praktikak arrisku larria dakarte, <strong>eta</strong> filosofoak, filosofo den heinean, arrisku hau kosta ahala<br />

kosta saihesten saiatu beharko luke. 228 Zergatik ote da filosofikoki arriskutsua<br />

taldexkakeria?<br />

Ziur aski, gizarte batean eraturiko taldexka giroak eromena bazter dezake, berau<br />

asoziala baita funtsean, baina ez du erabat lortzen, ezta hurrik eman ere, aurreiritziak<br />

baztertzerik. Aitzitik, dotrina baten irakaskuntzaren arabera aukeraturiko elite orok,<br />

elit<strong>eta</strong>sunak inplikatzen dituen aurreiritziak sendotzeko joera du. Zehazki, taldexken<br />

bizimodua onartezina da uste duenarentzat gizakia ez dela aldagaitza, berdina <strong>eta</strong><br />

berbera, baizik historian barrena aldatu egiten dela. Hortaz, <strong>Kojèveren</strong>tzat puntua<br />

izango da gizakiaren denborazko bilakaeran esku hartzea, bizitza publikoan <strong>eta</strong><br />

garapen historikoan. 229<br />

171


7-a-2: EZAGUTZA ETA MAITASUNA<br />

Kojèvek uste du, bestalde, elite filosofikoaren auzia sakonki aztertzekotan,<br />

filosofoaren onarpen <strong>eta</strong> ezagutza bilak<strong>eta</strong>ren arazo orokorragoa behar dela aintzat<br />

hartu.<br />

Haatik, Kojèvek ikusten du sarritan honela izan dela paratua auzia: suposatu ohi<br />

da politikoak nahiko lukeela gizaki guztiek maita dezaten, filosofoak, berriz, gutxi<br />

batzuen mirespena, omenaldiak <strong>eta</strong> onarpena askietsiko lituzkeen bitartean. Horixe<br />

bera litzateke politikoaren <strong>eta</strong> filosofoaren arteko funtsezko aldea, antza. Politikoak<br />

bere subjektuen ongi-egile bilakatzea beharrezkoa luke, haien maitasuna<br />

erdiestearren; filosofoak mirets dezaten utziko luke, horr<strong>eta</strong>rako deus ere egiteke.<br />

Bestela esanda, filosofoa bere perfekzioagatik baino ez lukete maitatuko; politikoa,<br />

aldiz, bere ongintzengatik miretsiko lukete, baita bera perfektua izateke ere. Hau dela<br />

<strong>eta</strong>, miretsiak izan gaitezen nahia, maitatuak izatearen nahitik bereizia, norberaren<br />

perfekzio nahiaren oinarri naturala genuke; maitasun beharrak, berriz, ez luke<br />

norberaren perfekziorantz bultzatuko, <strong>eta</strong>, hortaz, ez litzateke nahi filosofiko bat.<br />

Kojèvek ez deritzo onargarri filosofoaren <strong>eta</strong> politikoaren arteko<br />

desberdintasunari buruzko kontzepzio honi. 230<br />

Goethe <strong>eta</strong> Hegelen ildotik onartzen baldin bada maitea, izate hutsagatik dela<br />

maitatua, <strong>eta</strong> dagiena kontuan hartzeke (amak haurra maite du akasduna izanagatik<br />

ere), <strong>eta</strong> aitzitik, mirespena, miresten denaren egintzei dagokiola; orduan bistan da<br />

politikoek oro har mirespena bilatzen dutela, onarpena, <strong>eta</strong> ez maitasuna. Izan ere,<br />

<strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, maitasuna sendian bizi da, baina estatuko hiritarren ezagutza <strong>eta</strong><br />

onespena bilatzearren uzten du gazteak sendia <strong>eta</strong> murgiltzen da gizarte bizitzan.<br />

Orobat, filosofoak maitasuna bilatuko zukeen, nahi balu aitor dakion baliorik<br />

guztizkoena bera bila lebilkeen izate perfektuari, ez bere egintzei. Baina, egitez, ez da<br />

inondik inora horrela. Filosofoak nahi du mirets dezaten bere ekintzen<br />

172


perfekzioagatik, ez bere izate hutsagatik. Alabaina, maitasunak ezaugarri du, hain<br />

zuzen ere, maitearen izateari arrazoi barik, arrazoimenaz at, aitortzen diola baliorik<br />

garaiena. Labur: filosofoa bere perfekzioaren ezagutzaren bila dabil, ez bere izatea<br />

maita dezaten, bila dabilen perfekzioaren kariaz nahi du ezagutua <strong>eta</strong> onetsia izan.<br />

Ordea, nahia ekintzek dute mamitzen, ekintza ezeztatzaileek zehazki, puntua dagoen<br />

inperfekzioa ezeztatzea baita. Izan ere, filosofoak ez du perfekzioa bilatu baizik<br />

egiten, definizioz, baina ez erdietsi. Hortaz, filosofoak, perfekzioaren bila dabiltzan<br />

bere ekintzen arabera nahi du ezagutua <strong>eta</strong> onartua izan, politikoak legetxe. 231<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, ez da <strong>egia</strong> politikoa besterik gabeko edozein ezagutzak<br />

gogobetetzen duenik: filosofoak bezala, onarpena merezi nahi du, besteen aurrean,<br />

kanporantz, ageri gura duen irudia, bere baitan <strong>eta</strong> ben<strong>eta</strong>n izanez, edo bilakatuz.<br />

Onarpena bilatzen duen politikoak ere ahaleginak egingo ditu perfekzionatzeko, bere<br />

burua zaintzearren besterik ez bada ere: izan ere, iruzurtiak zein hipokritak noizbait<br />

mozorroa galtzeko arriskuan bizi baitira.<br />

Halatan, ez dago inolako oinarrizko alderik politikoaren <strong>eta</strong> filosofoaren artean:<br />

biok bilatzen dute onarpena, <strong>eta</strong> berau merezitzearren dihardute. 232<br />

173


7-a-3: ONARPENA ETA PEDAGOGIA<br />

Erabakitzeko geratzen zaiguna da ea <strong>egia</strong> den politikoak masa handiaren<br />

onarpena bilatzen duela, <strong>eta</strong> filosofoak, berriz, “aukeraturiko” gutxi batzurena baino<br />

ez.<br />

Kojèvek ez du uste, aurrena, hori politikoari ezinbestez aplikatzen ahal zaionik,<br />

hots, politiko den heinean. Oro har <strong>egia</strong> da, egitez, buruzagi demokratikoei<br />

gagozkiola: gehiengoaren iritziaren menpe baitaude. Baina tiranoek, esate baterako,<br />

ez dute beti masen txaloa bilatu (Tiberio jartzen du adibide Kojèvek); sarritan lagun<br />

politikoz osaturiko taldexka baten onespenaz konformatu behar izaten dute. Bestalde,<br />

ezerk ez du frogatzen jendetzaren txaloak <strong>eta</strong> adituen onespena bateraezinak direnik;<br />

halaber, ez da derrigorrezkoa politikoak nahiago izan ditzan txalo haiek onespen hau<br />

baino. Orobat, Kojèvek ez du garbi ikusten zergatik esaten den filosofoak muzin egin<br />

beharko liekeela sistematikoki masen laudorioei -atseginak zaizkio, zalantza barik.<br />

Garrantzitsua dena da filosofoak ez diola “aukeraturikoen” onespenari uko egiten<br />

txaloaldi “popularra” lortzearren, <strong>eta</strong> ez duela bere jokabidea “okerrenen”<br />

eskakizun<strong>eta</strong>ra egokitzen. Baina honi dagokionez filosofoak ez bezala jokatuko<br />

lukeen politikoa -tiranoa zein ez- demagogotzat genuke; ezerk ez du frogatzen,<br />

alabaina, politiko oro definizioz demagogo bat denik.<br />

Egitez, Kojèvek dioenez, gizaki bat ez du erabat gogobetetzen gizaki horrexek<br />

bera onartzeko duintzat onartzen dituenen onarpenak baino. Eta horrelaxe<br />

funtzionatzen dute nola politikoek hala filosofoek. 233<br />

Horrenbestez, gizakiak, onarpena bilatzen duen heinean, ahal duena egin beharko<br />

luke “duinen” kopurua ahal bezain ugari bihur dadin. Ohartuki zein ez, politikoak<br />

sarritan aritu izan dira pedagogia politikozko eginbehar hon<strong>eta</strong>n -despota ilustratua,<br />

tirano pedagogoa. Eta filosofoek oro har antzeko zerbait egin izan dute, beren<br />

denbora tarte bat pedagogia filosofikoari eskainiz. Baina <strong>Kojèveren</strong>tzat ez dago<br />

174


atere garbi zergatik izan behar duen filosofoaren jarraitzaile <strong>eta</strong> dizipuluen kopuruak<br />

ezinbestean mugatua, txikiagoa beti ere politikoaren miresle adituena baino. Baldin<br />

filosofo batek artifizialki mugatuko balu kopuru hori, baieztatuz inola ere ez lukeela<br />

jarraitzaile askorik nahi, honela azalduko luke ez dela politiko “profanoa” bezain bere<br />

buruaz kontziente, beronek ohartuki jotzen baitu onarpenaren hedatze<br />

azkengaberantz. Eta a priori baieztatuko balu, horren esperientzia egiteke, ezen<br />

filosofia bereganatzeko gai den jende kopurua urriagoa dela dotrina nahiz<br />

politikagintza molderen bat ganoraz epaitzeko gai den jende kopurua baino, frogatu<br />

gabeko iritzi baten arabera mintzatuko litzateke, <strong>eta</strong>, halatan, aurreiritzi baten menpe<br />

eroriko, gehienez ere zenbait egoera sozial<strong>eta</strong>n <strong>eta</strong> une historiko zehatz batzu<strong>eta</strong>n<br />

onargarria berau. Kojèvek dioenez, kasu biotan, hortaz, ez litzateke ben<strong>eta</strong>ko filosofo.<br />

Elitearen aurreiritzia, bestalde, are larriagoa da, egoeraren erabateko iraulk<strong>eta</strong>n<br />

amai daitekeelako. Printzipioz, filosofoak ez luke bilatu behar bera onartzeko duintzat<br />

jotzen dituenen onespena baino. Baina filosofoak ez baditu egundo uzten “jakituriaz”<br />

erreklutaturiko taldexka, nahita aski estua den “elitea”, lagunak, garuna astinduz<br />

aukeratuak… arriskua du amai dezan duintzat hartuz bakarrik bera miresten dutenak,<br />

<strong>eta</strong> miresten duten guztiak. Eta <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, historiak erakusten du ezen elkar<br />

onartze mugatu bereziki petral hau taldexka intelektual frankotan nagusitu ostean<br />

berehala bilakatu zaiela hondamen bide. 234<br />

175


7-a-4: SOKRATES<br />

Garbi dago: onartzen bada filosofoak funtsean ezagutza <strong>eta</strong> miresmena bilatzen<br />

duela, politikoak bezalaxe, begien bistakoa da ez dagoela funtsezko alderik<br />

politikoaren <strong>eta</strong> filosofoaren artean. Ordea, ondorio hau auskalo zergatik ezin<br />

onarturik, ohikoena da aurreko arrazoibidea baztertzea. Eta zokoratze hau gauzatzeko<br />

Sokratesen izaera <strong>eta</strong> bizimodua aipatu ohi dira: Sokrates ez omen zen inondik inora<br />

besteen laudorioen zale, geuk margoturiko filosofoa <strong>eta</strong> politikoa ez bezala. Oro har,<br />

onartua bide dago balizko Sokrates honek eutsi egin ziola "ben<strong>eta</strong>ko" ohi deritzon<br />

jarrera filosofikoari: al<strong>egia</strong>, filosofoak onarpena bilatu behar izatekotan, filosofoak<br />

berak bere buruaren gaitasunak onartzeaz arduratu beharko lukeela soilik. 235<br />

Hemen, hala ere, zailtasun bat nabaritzen du Kojèvek, ezin baitu garbi ikusi<br />

nolatan adieraziko lukeen aipatu iritzi txoil zabalduak filosofoaren <strong>eta</strong> politikoaren<br />

arteko funtsezko ezberdintasuna.<br />

Izan ere, testu liburu<strong>eta</strong>n helarazi zaigun Sokratesen jarrera hitzez hitz hartuz<br />

gero, berari buruzko gainerako gizakien iritziaz erabat desinteresaturiko filosofo<br />

bakartuaren kasua genuke. <strong>Kojèveren</strong> ustez jarrera hau ez litzateke bere baitan<br />

kontraesanezkoa edo absurdua, filosofoak onartuko balu <strong>egia</strong> beregana dezakeela<br />

ben<strong>eta</strong>ko Izatearen agerkunde pertsonal <strong>eta</strong> zuzen baten bitartez, nahiz Jainko<br />

transzendenteren baten ikuspen indibidual baten bidez. Baina hori onartzen badu, ez<br />

du inolako arrazoi filosofikoki baliagarririk bere jakintza gainerakoei ahoz nahiz<br />

idatziz komunikatzeko -ez bada beren ezagutza edo mirespena lortzearren; baina hau<br />

printzipioz du baztertzen aipatu uste txoil zabalduak. Horrenbestez, ben<strong>eta</strong>ko<br />

filosofoa bada, ez digu bere jakintza helaraziko, ben<strong>eta</strong>ko filosofoak ez baitihardu<br />

arrazoi barik. Hortaz, ez dugu hari buruzko deus ere jakingo, ez dugu ezta bizi den<br />

ere jakingo, <strong>eta</strong>, beraz, are gutxiago filosofoa den ala ero hutsa. Behar bada ez du ezta<br />

hark ere jakingo, inolako gizarte kontrolik gabe biziko baita, baina kontrol horixe<br />

bera da hain zuzen ere kasu patologikoak zein diren erabakitzeko irizpide bakarra.<br />

176


Kojèvek dioenez, nolanahi ere, haren jarrera solipsista, eztabaida saihesten duena,<br />

guztiz antisokratikoa litzateke.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz onartu beharra dago, hortaz, Sokratesi, eztabaidatzen baitu,<br />

interesatzen zaizkiola, biziki, solaskideen iritziak, aditutzat hartzen dituen heinean<br />

bederen. Baldin Sokrates ben<strong>eta</strong>ko filosofoa bada, aurrerapausoak egingo ditu <strong>egia</strong><br />

<strong>eta</strong> bertutea uztartzen dituen jakituriarantz, <strong>eta</strong> aurrerapausooz ohartu egingo da.<br />

Baldin umilkeria molderen batek ez badu galbideratu hipokrita bihurtzeraino,<br />

aurrerapausook poztu egingo dute. Kojèvek garbi dio bere burua nolabait miretsi ere<br />

egingo duela -batik bat gainerakoak baino aurreratuagotzat hartzen duelarik. Hari<br />

buruzko iritziak ematen dituztenak adituak badira, hura estimatuko dute hark bere<br />

burua estimatzen duen legez (bere burua engainatzen ez badu behinik behin): hau da,<br />

adituok, bekaizkeriak ez baditu itsutzen, miretsi egingo dute, hark bere burua<br />

miresten duen ber. Eta, umilkeriak gaixotu ez duenez, Sokratesek aitortu egingo du -<br />

bere buruari zein besteei- besteen mirespenak nolabaiteko gogobet<strong>eta</strong>suna <strong>eta</strong><br />

nolabaiteko atsegina sortzen diotela. 236<br />

177


7-a-5: FILOSOFO PEDAGOGOA<br />

<strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, hortaz, munduaz <strong>eta</strong> hiriaz ateko filosofoaren kontzepzioa ez<br />

dator bat gizaki guztiontzat onargarri litzatekeen <strong>egia</strong> printzipioz ezinezkoa ez dela<br />

dioen ikuspuntuarekin. Izan ere, munduaz bereiziriko filosofoaren jarrera kolokan<br />

geratzen da <strong>egia</strong> erabakitzeko irizpideaz gorago egin eran hausnartu orduko; <strong>eta</strong><br />

eztabaidagarri bihurtzen da orobat, ikusi berri dugu, baldin filosofoak bilatzen duen<br />

ezagutza <strong>eta</strong> onespena kontuan hartzen badira.<br />

Filosofoak eztabaidan -elkarrizk<strong>eta</strong> <strong>eta</strong> dialektika uztartzen baititu eztabaidakikerk<strong>eta</strong><br />

metodo bat <strong>eta</strong> <strong>egia</strong> erabakitzeko irizpide bat ikusten duen heinean,<br />

ezinbestean saiatu beharko du bere solaskideak hezten. Eta, <strong>Kojèveren</strong> iritziz, ez dago<br />

inolako arrazoirik solaskide posibleen kopurua a priori mugatzeko. Hau da,<br />

filosofoak pedagogo izan beharko du, <strong>eta</strong> bere jardun pedagogikoa -zuzena ala<br />

zeharkakoa- mugagabe zabaltzen saiatu. Hori eginkeran, haatik, nahitaez inbadituko<br />

du gobernariaren alorra, berau ere nolabait hezle baita.<br />

Kojèvek azpimarratzen du filosofoaren <strong>eta</strong> gobernariaren pedagogiagintzen<br />

interferentziak gatazka sortu izan duela betidanik. Honela, gazteak galbideratzea izan<br />

zen Sokratesen aurkako salak<strong>eta</strong> nagusia. Horrenbestez, filosofo pedagogoak berezko<br />

joera izango du politikoaren -<strong>eta</strong>, oro har, gobernuaren- gainean eragiten saiatzera,<br />

gobernariarengandik lortzearren pedagogia filosofikoaren jarduna bideratuko duen<br />

egoera sortu nahiz sendotzea. Kojèvek nabaritzen duenez, alabaina, egitez, estatua<br />

beti da erakunde pedagogiko bat. Gobernuak erabili <strong>eta</strong> kontrolaturiko pedagogia,<br />

gobernu jarduera orokorraren berezko atala da, <strong>eta</strong> estatuaren egiturak berak du<br />

erabakitzen. Eta gobernuaren gainean eragin nahi izatea, pedagogia filosofiko bat<br />

ezar edo onar dezan, gobernuaren politika orokorra erabaki nahi izatea da. Baina<br />

Kojèvek beste arrazoi bat adierazten du, filosofoak zergatik ez lukeen pedagogia<br />

baztertu beharko azpimarratzeko: pedagogia filosofikoaren arrakasta da filosofoaren<br />

dotrinaren <strong>egia</strong>z -antropologiaren gaineko atalaren <strong>egia</strong>z bederen- erabakitzeko<br />

178


irizpide objektibo bakarra. Izan ere, dizipuluak izatea, batetik, eromen arriskuaren<br />

aurkako bermea da, <strong>eta</strong> dizipuluen arrakasta, bestetik, bizitza pribatuan nahiz<br />

publikoan, dotrinaren <strong>egia</strong>ren froga zehatz bakarra, dotrina errealitate historikoari<br />

noraino egokitu zaion azaltzen baitu nolabait. 237<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, hortaz, ez baldin badira askiesten “ebidentzia” nahiz<br />

“agerkundearen” irizpide subjektibo hutsak, ez baitute eromen arriskua baztertzen,<br />

ezinezkoa izango da filosofo izatea, aldi berean pedagogo filosofikoa izan nahi gabe.<br />

Eta filosofoak ez badu bere egintza pedagogikoaren zabalera artifizialki <strong>eta</strong> duinezki<br />

mugatu nahi, ezinbestean izango du gobernamenduan nolabait esku hartzeko joera,<br />

filosofoaren beraren pedagogia estatuan eraginkor izan dadin, taldexkaren<br />

aurreiritzien arriskuan ez erortzearren, besteak beste.<br />

Kojèvek uste du ziurrenik arrazoi honengatik filosofo gehienek, handienak barne,<br />

uko egin izan diotela munduaz ateko bakartzeari, <strong>eta</strong> politikan saiatu izan direla, nola<br />

eskuhartze pertsonalen bidez, hala izkribuen bidez. Platonen bidaiak Sirakusara <strong>eta</strong><br />

Spinoza <strong>eta</strong> de Witt-en arteko lankidetza eskuhartze zuzeneko adibide ezagunak dira.<br />

Eta jakina da ia filosofo guztiek argitaratu dituztela estatuaren <strong>eta</strong> gobernamenduaren<br />

gaineko izkribuak. 238<br />

179


7-a-6: DENBORA MUGATUA<br />

Baina hementxe ageri da gizakiaren denborazkotasunak <strong>eta</strong> bukakortasunak<br />

dakarren gatazka, lehen aipatua. Alde batera, filosofoaren helburu gorena <strong>egia</strong> <strong>eta</strong><br />

jakituria bilatzea da, <strong>eta</strong> bilatze honek, filosofoarenean definizioz egundo burutzen ez<br />

denez gero, haren denbora guztia bereganatzen du. Bestera, denbora behar da halaber,<br />

<strong>eta</strong> denbora luzea, estatu bat, den txikerrena ere, gobernatzeko. Izan ere, estatu baten<br />

gobernamenduak gizaki baten denbora guztia hartzen du.<br />

Kojèvek dioenez, filosofoek, oro har, ezin diotenez beren denbora guztia aldi<br />

berean filosofiari <strong>eta</strong> gobernamenduari eskaini, konpromisozko soluzioren bat bilatu<br />

izan dute. Politikaz arduratu nahi izan dutelarik, ez dute haatik beren zeregin<br />

filosofiko zehatza baztertu, <strong>eta</strong> filosofiari eskainiriko denbora pittin bat mugatzea<br />

baino ez dute onartu izan. Halatan, estatuaren gobernua berenganatzearen ideia<br />

baztertu, <strong>eta</strong> garaian garaiko gobernariei ahoz nahiz idatziz aholkuak emateari eskaini<br />

izan diote filosofiari kenduriko denbora urria.<br />

Uste ohi da, ordea, konpromiso honek ez duela deus<strong>eta</strong>rako balio izan. Batetik,<br />

filosofiak ez du gauza handirik galdu filosofoen “distrazio” politikoen kariaz. Baina,<br />

ordainez, filosofoen aholku politikoen eragin zuzena ezdeusa izan da.<br />

Egia esatera, aholku idatzi hutsak eskaintzera mugatu izan diren filosofoek, ez<br />

dute beren porrota tragikoki hartu izan. Kojèvek dioenez oro har aski zentzudunak<br />

izan dira ez itxaroteko beren mundualdiko boteretsuek beren idatziak irakur ditzaten,<br />

<strong>eta</strong>, are gutxiago, boteretsuok eguneroko jardunean idatziotan inspira daitezen. Idatzi<br />

hutsezko arik<strong>eta</strong>n etsita, aurretik onartu izan dute idatzion berehalako eragin politiko<br />

zuzenaren ezdeusa. Aldiz, aholku politikoak emateaz filosofia baztertzeraino arduratu<br />

izan direnak, gaizki hartu izan dute aholkuok kontuan hartzeko boteretsuen ganora<br />

exkaxa, <strong>eta</strong> uste izan dute beren denbora galdu egin dutela. 239<br />

180


7-a-7: TIRANIAREN TENTAZIOA<br />

Geuk ez ditugu ezagutzen Siziliako porrotaren osteko Platonen erreakzioak.<br />

Geldiaraziriko ahalegina berritu izanak azaltzen bide digu ezen, agian, Platonentzat<br />

errua ez zela soilik besteena izan, <strong>eta</strong>, bestela ekinez, hobeki eragin <strong>eta</strong> gehiago lor<br />

zezakeela. Baina, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, filosofiaren inguruan dabiltzanen iritzi<br />

komunak mespretxatu egiten ditu oro har gobernu fidagaitzak. Gobernariak daudela<br />

oker sinisteari eusten zaio oro har.<br />

Hasteko, sarritan salatzen da aholku filosofikoekiko sorgorra den gobernuaren<br />

izaera tiranikoa. Alabaina, <strong>Kojèveren</strong> ustez, filosofoa bereziki gaizki dago paratua<br />

tirania, tirania den heinean, kritikatzeko. Alde batera, aholkulari filosofoa, definizioz,<br />

arras presatia da: estatuaren aldak<strong>eta</strong> bultzatu nahiko luke, baina egin nahiko luke<br />

ahalik <strong>eta</strong> denborarik laburrena galduz. Ordea, lehenbailehen amaitu nahi badu, hobe<br />

du tiranoarenera jotzea, <strong>eta</strong> ez lider demokratikoarenera. Izan ere, tiraniak beti<br />

erakarri izan ditu orainaldiaren gainean eragin nahi izan duten filosofoak. Filosofoa<br />

bizi delarik tirano boteretsu <strong>eta</strong> eraginkorren bat indarrean baldin bada, beronengana<br />

zuzendu izan ditu filosofoak bere aholkuak, tiranoa atzerrian bizi bada ere. Bestera,<br />

zaila da gobernari bilakaturiko filosofo bat irudikatzea, ez bada tirano gisa.<br />

Politikarekin amaitu <strong>eta</strong> zeregin nobleago<strong>eta</strong>ra itzultzeko presaz, ez da preseski<br />

berebiziko egonarri politikoaz hornitua izango. Masa <strong>eta</strong> jendaila mespretxatuz,<br />

beronen laudorioekiko sorgor, ez du militanteen <strong>eta</strong> oldeen iritzi <strong>eta</strong> nahiekiko erne<br />

dagoen gobernari demokratikoaren rola antzeztu nahi izango. Bestalde, nolatan<br />

gauzatu ahalko lituzke filosofoak lehenbailehen bere aldak<strong>eta</strong> proiektuak, ezinbestean<br />

erradikalak <strong>eta</strong> ideia zabalduenen aurkakoak, betidanik tiraniatzat hartu izan den<br />

jardunbide politikora jo barik? Gainera, gogorarazten du Kojèvek, filosofoa bera ez<br />

delarik estatu arazoez arduratu izan, baina bai berriz bere dizipuluren bat ardura hori<br />

bereganatzera bideratu, dizipulu horrek, Altzibiadesek esate baterako, berehala jo<br />

izan du ohiko jardunbide tiraniko<strong>eta</strong>ra. Alderantziz, gobernariren batek bere burua<br />

dotrina filosofikoren bateko kide gisa aurkeztu izan duelarik, tirano legez aritu izan<br />

da hura praktikan gauzatzeko orduan. Eta garrantzitsuak izan diren tiranoek,<br />

181


ereberki, jatorri filosofikoak izan dituzte oro har, kasu batzu<strong>eta</strong>n beste<strong>eta</strong>n baino<br />

zuzenago, kontzienteago <strong>eta</strong> aitortuago.<br />

Halaxe laburtzen du Kojèvek auzia: gobernari posible guztien artean, tiranoa da<br />

zalantza barik filosofoaren aholkuak jaso <strong>eta</strong> kontuan hartzeko gaiena. Baldin <strong>eta</strong>,<br />

jaso ostean, ez baditu aintzat hartzen, arrazoi onargarriak izango ditu apika horrela<br />

jokatzeko. Eta, <strong>Kojèveren</strong> ustez, arrazoiok oraindik onargarriagoak lirateke tiranikoa<br />

ez litzatekeen gobernu baten kasuan. 240<br />

182


7-a-8: AHOLKU FILOSOFIKOAK ETA EGUNEROKOTASUNA<br />

Arrazoiok, dagoeneko agertu dira. Alde batetik, gobernariak ezin ditu aholku<br />

utopikoak ben<strong>eta</strong>n aintzat hartu: ezin duenez jardun orainaldian baino, egokitu zaion<br />

egoera zehatzarekin zerikusi zuzena ez duten ideiak ezin ditu kontuan hartu. Jaramon<br />

egin diezaioten, filosofoak eguneroko arazoei loturiko aholkuak eman beharko<br />

lituzke. Baina horr<strong>eta</strong>rako nahitaezko luke arazoez egunero arduratzea, arazooi<br />

denbora guztia eskaintzea. Alabaina, horixe bera da filosofoak egin nahi ez duena.<br />

Filosofo den heinean, gainera, ezin du. Hala jokatzea, filosofo bilakatzen duen<br />

<strong>egia</strong>ren bilak<strong>eta</strong> zokoratzea litzateke, <strong>eta</strong> filosofoa tiranoaren aholkulari filosofiko<br />

bilakatzen duen kausa bakarra bilak<strong>eta</strong> horixe da hain zuzen ere. Orobat, aholkulari<br />

profanoari, den bezain argi <strong>eta</strong> trebea dela ere, dagozkionak baino eskubide gehiago,<br />

<strong>eta</strong> bestelakoak -bereziak-, mereziarazten ohi dizkio <strong>egia</strong>ren bilak<strong>eta</strong>n aritzeak<br />

aholkulari filosofikoari.<br />

Kojèvek dioenez, bestalde, ez da hori tiranoaren gainean eragin zuzena izateko<br />

filosofoaren ahalegina beti putzura botatzen duen arrazoi bakarra. Demagun,<br />

adibidez, Platon Sirakusan zendu arte geratu zela, <strong>eta</strong> erabakiak hartu <strong>eta</strong> norabide<br />

politiko orokorraren gainean eragina izateko ahalmena ematen duen goi kargura<br />

daramaten mailak eskalatu zituela -agudo, noski. <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, ia erabat ziurra<br />

da kasu hon<strong>eta</strong>n tiranoak Platoni entzungo ziokeela <strong>eta</strong> beronek haren politika<br />

eraginkorki gidatu ahalko zukeela. Baina orduan ondokoa gertatuko zatekeela<br />

irudikatzen du Kojèvek: alde batera, Platonek seinalaturiko aldak<strong>eta</strong> erradikalak<br />

gauzatzeko presaren presaz, Dionisosek bere gobernuaren izaera tiranikoa gero <strong>eta</strong><br />

gehiago sendotu beharko zukeen. Honen aholkulari filosofikoak orduan kontzientzia<br />

eragozpenekin egingo zukeen topo, estatu “idealean” gauzatu “<strong>egia</strong> objektibo” baten<br />

bilak<strong>eta</strong>k, gatazka sortuko baitzukeen bortxaren aurkako Platonen bertutearen<br />

kontzepzioarekin, bertutetsu jarduten jarraitu nahiko zukeelarik alabaina. Bestalde,<br />

bere jakintzaren mugez kontziente -Dionisos ez bezala-, Platonek berehala jakingo<br />

zukeen mugotara heldua zela: orduan aholkuak zalantzaz ematen hasiko zatekeen,<br />

183


aurrerantzean hortaz ezin emango zituzkeelarik garaiz. Gainera, filosofiaz<br />

arduratzeko denbora gehiagorik ez izateak sorturiko kontzientzia zimikoa oinarrian<br />

zukeela, zalantza teorikoak <strong>eta</strong> gatazka moralak berehala nahigabetuko zuketen<br />

filosofoa politikagintza zuzen <strong>eta</strong> zehatz ororekin. Bien bitartean ulertuko zukeelarik<br />

tiranoari ideia orokorrak helaraztea <strong>eta</strong> aholku utopikoak ematea aldi berean<br />

barregarria <strong>eta</strong> hipokrita dela, filosofoak, dimitituz, tiranoa bakean utziko zukeen, <strong>eta</strong><br />

aholku oro, kritika oro, baztertuko: batik bat jabetuko zatekeelarik bere aholkulari<br />

aldian, borondatez porrot egin berria <strong>Kojèveren</strong> hipotesian, bilatzen zuen helburu<br />

berdina bilatzen zuela tiranoak berak ere.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, politikoaren aurrez aurre paratu filosofoaren gatazka,<br />

egintzaren, edo, zehazkiago, jarduteko ap<strong>eta</strong>ren <strong>eta</strong> beharraren aurrean paratu<br />

intelektualarena da. Gatazka hauxe da, Hegelek dioenez, mundu kristau edo<br />

burgesean antzezten den ben<strong>eta</strong>ko tragedia bakarra: Hamleten <strong>eta</strong> Faustoren tragedia.<br />

Gatazka tragikoa da, ez baitu irtenbiderik, soluzio posiblerik gabeko arazoa baita. 241<br />

184


7-a-9: POLITIKA BAZTERTU?<br />

Filosofiari uko egiteke politikoki jardutearen ezintasunaren aurrean paraturik,<br />

filosofoak muzin egiten dio politikagintzari. Kojèvek haatik itauntzen du ba ote duen<br />

honela jokatzeko arrazoirik.<br />

Eta azpimarratu egiten du aurreko gogo<strong>eta</strong>k inolaz ere ezin direla baliatu<br />

politikagintzaren zokorak<strong>eta</strong> zuritzeko. Definizioz, filosofoak ez lituzke, arrazoirik<br />

gabe, pentsamendu koherentezko sistema baten baitan justifikaezinak liratekeen<br />

jarrerak hartu behar. Baina, nolatan justifikatu ahalko luke filosofoak, bere buruaren<br />

aurrean, jardun politikoa baztertzea?<br />

Kojèvek nabaritzen duen aurreneko justifikazio tentagarria hauxe da: arazo bat ez<br />

soluzionatzeak ez du filosofoa zertan kezkatu. Jakintsua ez denez, biribilki itxi<br />

gabeko arazoen munduan bizi da definizioz. Filosofo izateko, aski du auzion<br />

existentziaz jabetzea <strong>eta</strong> soluzioa bilatzea. Soluzioon bila metodorik egokiena,<br />

platonzaleentzat bederen, dialektika da, elkarrizk<strong>eta</strong>k kontrolatu <strong>eta</strong> bizkorturiko<br />

gogo<strong>eta</strong>, eztabaida. Kojèvek aurkeztu auzian, gobernariari aholku politikoak eman<br />

edo gobernua kritikatu barik, filosofoak konformatu ahalko zukeen<br />

eztabaidatzearekin ea berak gobernatu behar ote duen ala soilik gobernariari aholkuak<br />

eman, edo, hobeki, politikagintza oro baztertu behar ote duen <strong>eta</strong> gobernuaren<br />

aurkako kritika zehatz oro ere zokoratu, bere denbora guztia zeregin teoriko<br />

“garaiagoei” <strong>eta</strong> ez hain “arruntei” eskainiz. Alabaina, auzi honen gainean<br />

eztabaidatzea da hain zuzen ere filosofoek betidanik egin izan dutena. Hortaz, dena<br />

ongi doala dirudi.<br />

Nolanahi ere, Kojèvek ezin du apur bat zapuzturik sentitzea eragotzi, arazo<br />

honen eztabaidak, bi mila urtez indarrean egon ostean, ez baitu inolako soluziorik<br />

aurkitu.<br />

185


Agian arazoa soluzionatzen saiatu beharko genuke filosofoekiko eztabaida utzi<br />

<strong>eta</strong> Hegelek soluzio bere ustez eztabaidaezin<strong>eta</strong>ra heltzeko baliatu zuen metodo bere<br />

ustez objektiboa erabiliz, <strong>egia</strong>ztapen historikoaren metodoa al<strong>egia</strong>, Kojèvek ondoren<br />

era ikusgarrian erabiliko baitu. 242<br />

186


7-b- HITZAK ETA EGINTZAK<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, elkarrizk<strong>eta</strong>ren, dialektika klasikoaren emaitza, hau da,<br />

arazo bati buruzko eztabaida soilik hitzezkoan lortu garaipena, ez da <strong>egia</strong><br />

erabakitzeko nahikoa irizpide, <strong>eta</strong>, honen kariaz, mintzozko dialektikak ezin du berez<br />

behin betiko -al<strong>egia</strong>, ondoren datorren denbora epe osoan barrena aldatzen ez densoluzioraino<br />

bideratu. Zeren mintzatzeaz konformatzen bada, ezingo baita egundo ez<br />

kontraesalea ezta, ondorioz, kontraesana bera behin betiko eliminatu, norbait<br />

gezurtatzeak ez baitakar ezinbestez hura konbentzitzea. Kojèvek dioenez, kontraesana<br />

nahiz eztabaida -gizakiaren <strong>eta</strong> naturaren artekoa alde batera, gizakien artekoa, al<strong>egia</strong>,<br />

gizaki baten <strong>eta</strong> bere inguru sozial <strong>eta</strong> historikoaren artekoa, bestera-, ezin dira<br />

dialektikoki ezeztatuak izan -hau da, oker dauden heinean ezabatuak, baina <strong>egia</strong><br />

dioten neurrian gordeak, <strong>eta</strong> eztabaidaren maila garaiago batera jasoak-, ez bada<br />

bizitza aktiboaren eremu sozial historikoan antzezten diren neurrian, non argudiatzen<br />

baita lan egintzez -naturaren aurkakoak- <strong>eta</strong> borroka egintzez -gizakien aurkakoak.<br />

187


7-b-1: EZTABAIDAREN AMAIERA<br />

Abiapuntu hori aintzat hartuz, Kojèvek aztertzen du ea geure iragan historikoak<br />

ahalbidetzen ote digun jakituriaren <strong>eta</strong> tiraniaren arteko harremanen arazoa soluziona<br />

dezagun, <strong>eta</strong>, halatan, filosofoak gobernuaren aurrez aurre izan beharko lukeen<br />

jarduera arrazoizkoa, hots, filosofikoa, zertan den zehatz dezagun. 243<br />

Kojèvek, hala ere, argitu egiten du, "<strong>egia</strong>" ez dela elkarrizk<strong>eta</strong> aktibo<br />

hon<strong>eta</strong>tik sortzen, dialektika historiko hon<strong>eta</strong>tik, berau amaitzen denean baino, hau<br />

da, historia bukaeraraino iristen den unean, estatu unibertsal <strong>eta</strong> homogeneoaz,<br />

zeinak, hiritarren gogobet<strong>eta</strong>suna dakarrenez, egintza ezeztatzaile oro baztertzen<br />

baitu, <strong>eta</strong>, horrenbestez, baita ezeztapen oro ere, <strong>eta</strong>, ondorioz, ezarria dagoenari<br />

buruzko eztabaida berri oro ere bai. Baina <strong>Kojèveren</strong> zenbait testuren ildotik historia<br />

gaur egun birtualki amaitua dagoela onartu nahi gabe ere, baliteke arazo baten<br />

soluzioa, egitez, historikoki nahiz sozialki, gaur egun arteko denbora osoan barrena<br />

baliagarria izan bada, eskubidea badugula, aurkakoaren froga -historikoa- heldu arte,<br />

filosofikoki baliagarri kontsidera dadin, arazo honi buruzko filosofoen eztabaiden<br />

jarraipena gorabehera. Halatan, baliteke historia bera arduratzea, abagune egokian,<br />

egitez isilarazi <strong>eta</strong> amaiarazteaz, bere kasa utziz gero mugagabea litzatekeen<br />

eztabaida filosofikoa, historiak berak birtualki soluzionatu duen edozein arazori<br />

buruzkoa hitzaren zentzu klasikoaren arabera, zeren historia, <strong>Kojèveren</strong> definizioaren<br />

arabera, denborazko egintza <strong>eta</strong> pentsamenduen denborarekiko integrazioa baino ez<br />

baita, <strong>eta</strong>, ondorioz, <strong>egia</strong> bakar-osoaren atal. Baina onartzen bada -<strong>eta</strong>, <strong>Kojèveren</strong><br />

ustez, historian zentzu bat <strong>eta</strong> progreso historiko bat onartu ahal nahi luketen guztiek<br />

puntu honi dagokionez ados egon beharko lukete- historia berez amai daitekeela, <strong>eta</strong><br />

onartzen bada gainera erabateko <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> jakituria besteak beste historia integralaren<br />

azalpen nahiz ulerpenetik sorturikoa dela, mintzo koherente <strong>eta</strong> biribil batean<br />

gauzatua, datu <strong>egia</strong>ztagarri<strong>eta</strong>tik abiatuz pentsamendu arrazional logiko ezkontraesanezkoaren<br />

posibilitate guztiak -bukakorrak, definizioz-, agortzen baititu;<br />

hau guztia onartzen bada, genioen, historia -mintzozko <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> jakiturian amaitu <strong>eta</strong><br />

188


integratua- <strong>eta</strong> betikotasuna batera litezke, “betikotasun” hitzaz “denboraren<br />

osotasuna” ulertuz gero -giza denbora historikoa, hau da, edozein eztabaida barnebil<br />

dezakeena, nola hitzezkoa hala egintzezkoa-, ez soilik gizaki partikularren batek ezin<br />

gaindi lezakeena, baizik ezta gizakiak berak ere, gizaki huts den heinean. Laburtzeko,<br />

gizabanakoak berak interesatzen zaigun arazo hau ezin izan badu honezkero<br />

soluzionatu, konponezina baita arazo hau gizabanako hutsarentzat, ezerk ez du<br />

eragozten giza historiak aspaldidanik soluzionatu izana, <strong>eta</strong> osotoro, gizabanako<br />

gehienak oraindik ohartu ez badira ere. 244<br />

189


7-b-2: ALEXANDROREN INPERIOA<br />

Kojèvek hortaz historiak gobernarien <strong>eta</strong> filosofoen harremanez erakusten diguna<br />

aztertzeari ekiten dio -onartuz lurrean oraingoz jakintsurik ez izana, Kojèvek honen<br />

gainean zalantzak baditu ere.<br />

Kojèvek nabaritzen du lehen begiratuan historiak iritzirik zabalduena <strong>egia</strong>ztatzen<br />

bide duela. Ez soilik oraindik ezein filosofok ez du ben<strong>eta</strong>n estatu bat gobernatu,<br />

baina gainera gobernari guztiek, tiranoak buru, beditanik mespretxatu izan dituzte<br />

filosofoen ideia orokorrak, <strong>eta</strong> muzin egin beren aholku politikoei. Horrenbestez,<br />

filosofoen jardun politikoa, antza, hutsaren hurrena izan da, <strong>eta</strong> historiatik atera ahal<br />

izan duten irakatsia, dirudienez, kontenplaziora, <strong>egia</strong>ren bila dabilen b<strong>egia</strong>ren teoria<br />

hutsera bultzatu izan ditu, arduratu gabe bien bitartean “gizaki ekintzaileek”, <strong>eta</strong>,<br />

zehazki, mota guzti<strong>eta</strong>ko “gobernariek”, egiten nahiz desegiten dutenaz.<br />

Baina, hurbilagotik aztertu ondoren, Kojèvek berak historiatik ateratzen dituen<br />

ondorioak bestelakoak dira.<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, mendebaldeko filosofiaren eremu geografikoan, Alexandro<br />

Handia izan da ziur aski gobernaririk “handiena”: geure munduko tirano handienek<br />

mende<strong>eta</strong>n barrena imitatu nahi izan dute bederen hura. Napoleon bera Zesarren<br />

imitatzaile izan zen, <strong>eta</strong> Zesar Alexandrorena. Garbi dago Alexandro Aristotelesen<br />

ikasle izan zela, Aristoteles Platonena, <strong>eta</strong> Platon Sokratesena. Zalantza barik,<br />

Alexandrok, zeharka, Altzibiadesek baliatu ikasbide berari onura atera ahal izan zion<br />

horrenbestez. Politikari dagokionez Altzibiades baino sendoagoa, edo, soilki, abagune<br />

egokian agertuz, Alexandrok arrakasta lortu zuen Altzibiadesek lur jo zuen arlo<br />

berdinean. Baina batak zein besteak antzeko ametsa izan zuten, <strong>eta</strong> antzinako hiriaren<br />

zurruntasuna <strong>eta</strong> estutasuna askatzen <strong>eta</strong> hedatzen saiatu ziren.<br />

190


<strong>Kojèveren</strong> iritziz, baliteke saioaldi politiko biok Sokratesen irakaskuntza<br />

filosofikoa izatea jatorri. Egia da hori ez dela hipotesi historiko huts bat baino. Baina,<br />

<strong>Kojèveren</strong> irakurk<strong>eta</strong>ren arabera, Alexandroren egintzek hipotesi hau onargarri<br />

bilakatzen dute. Errusiarrak dioenez, Alexandroren politika jardunaren berezitasuna,<br />

greziar aurretiko nahiz garaikide guztienaz bereizten duena, inperioaren ideiak<br />

bultzatu zuela da, al<strong>egia</strong>, estatu unibertsalarenak; zentzu hon<strong>eta</strong>n unibertsala: estatu<br />

honek ez zuen a priori emandako mugarik -geografikoak, etnikoak, hizkuntzari<br />

dagozkionak nahiz bestelakoak-, ezta aurretik ezarririko hiribururik ere, hau da,<br />

geografikoki, etnikoki zein linguistikoki finkaturiko erdigunerik, periferia politikoki<br />

mendean hartzera destinatua. Kojèvek onartzen du beti izan direla beren konkisten<br />

agindupeko lurrak mugagabe zabaltzeko gertu izan diren konkistatzaileak. Baina beti<br />

izan dute xede konkistatzaileen agintea sendotzea, herri konkistatuak xurgatuz. Aldiz,<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat begien bistakoa da Alexandro prest zegoela, Espainia nahiz Frantzia<br />

edo Ingalaterra inoiz izan ez diren bezala, bere konkistak sortu eremu politiko berrian<br />

Mazedonia <strong>eta</strong> Grezia osoa disolbatzeko, <strong>eta</strong> eremu hori osotasun berriaren arabera<br />

askatasunez (arrazoiaren arabera) aukeraturiko gune geografiko batetik gobernatzeko.<br />

Are gehiago, mazedoniarrak <strong>eta</strong> greziarrak barbaroekin ezkontza mistoak egitera<br />

behartuz, begien bistakoa da orobat bere asmoa gobernari talde berri bat sortzea zela,<br />

jasoriko oinarri etniko zurrun guztiez independente.<br />

<strong>Kojèveren</strong> itauna: nolatan gertatu ote zen hain zuzen ere nazio estatu bateko (ez<br />

polis bateko) buruzagiak, Greziaren <strong>eta</strong> Ekialdearen gainean molde tradizionaleko<br />

menperakuntza politiko unilaterala ezartzeko oinarri etniko <strong>eta</strong> geografiko aski zuena,<br />

kontzebi zezan estatu ben<strong>eta</strong>n unibertsalaren ideia, edo inperioarena, hitzaren zentzu<br />

zehatzaren arabera, konkistatzaileak <strong>eta</strong> konkistatuak elkartuko zituena? Berria zen<br />

ideia politiko hura: Caracalla-ren ediktuarekin baino ez zen gauzatzen hasi; gaur egun<br />

oraindik ez da gauzatu, ezta hurrik eman ere; orduz geroztik, gainera, atzera egin du<br />

nabarmenki bolada anitz<strong>eta</strong>n, <strong>eta</strong> eztabaidatua izaten jarraitzen du. Kojève: zergatik<br />

onartzen du erbestea Alexandrok, monarkia herentziaz jaso baitu? Zergatik nahi ditu<br />

elkartu bere sorterriko noblezia garailea <strong>eta</strong> “menperatuak”? Mundu osoaren gainean<br />

191


ere arraza zein aberria erreinarazi barik, ganora harrigarriz ahalegindu baitzen bere<br />

arraza disolbatu <strong>eta</strong> bere aberria bera politikoki ezabatzen.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, ez-ohiko gurari politiko honen erantzule apika Aristotelesen<br />

hezik<strong>eta</strong> <strong>eta</strong> filosofia sokratiko-platonikoaren eragin orokorra izan litezke, filosofia<br />

horixe bera baitago gainera Alexandrok baliatu zuen sofisten irakaskuntza zehazki<br />

politikoaren oinarrian. Aristotelesen ikasleak uste ahal izan zuen beharrezkoa zela<br />

ezkontza mistoen bidez inperioaren batasunerako oinarri biologiko bat sor zedin.<br />

Baina Sokratesen <strong>eta</strong> Platonen dizipuluak soilik kontzebitu ahal izan zuen batasun<br />

hau filosofia grekoak garaturiko “gizaki” ideian oinarrituz. Gizaki orok ahal du<br />

estatu-inperio bakar <strong>eta</strong> bereko hiritar bilakatu, gizaki guztiek baitute -edo berengana<br />

dezakete, elkark<strong>eta</strong> biologikoen bitartez- esentzia bakarra <strong>eta</strong> bera. Eta gizaki guztiek<br />

komun duten esentzia bakar hau, azken batean logos-a da, hizkuntza, zientzia,<br />

arrazoimena, gaur egun “zibilizazio” edo “kultura” -grekoak, Kojèvek nabarmentzen<br />

duenez- deritzoguna. Alexandrok proiektatu inperioa, espainolena <strong>eta</strong> frantsesena ez<br />

bezala, ez da herri nahiz kasta baten adierazpen politikoa. Aitzitik, <strong>Kojèveren</strong> iritziz,<br />

zibilizazio baten adierazpen politikoa da, izaki logiko, unibertsal <strong>eta</strong> bakar baten<br />

gauzatze materiala, logos-a bera unibertsala <strong>eta</strong> bakarra denez. 245<br />

(Ez da harritzekoa, beraz, Alexandre Kojèvek berak, Frantziako kanpo<br />

arazo<strong>eta</strong>rako goi mailako funtzionario gisa ziharduela, <strong>eta</strong> aipatu idei<strong>eta</strong>n<br />

oinarrituriko inperio zentzudun baten bila lanean, txosten sekretu batean Franco<br />

garbitzea eskatzea -il faudra tout pour éliminer le Caudillo-, Espainia oztopo baitzen<br />

zentzuna munduan zabaltzeko orduan. 246 )<br />

192


7-b-3: ELIZA ETA GIZARTE KLASEBAKOA<br />

Kojèvek uste du Alexandrok baino askoz ere lehenago Eknaton faraoiak ere<br />

inperioaren ideia, etniaz <strong>eta</strong> nazioz gaindiko politika batasuna, kontzebitu zuela ziur<br />

aski. Izan ere, Amarniako baxu-erliebe batek irudikatzen ditu asiar, nubiar <strong>eta</strong> libiar<br />

tradizionalak, ez egipziarrek kateaturik, baizik <strong>eta</strong> egipziarrekin batera, <strong>eta</strong> berdinak<br />

bezala, Jainko bakar <strong>eta</strong> bera, Aton al<strong>egia</strong>, adoratu <strong>eta</strong> gurtzeko tenorean. Haatik,<br />

Kojèvek nabaritzen du hemen inperioaren batasunak jatorri erlijiosoa (teista) zuela,<br />

<strong>eta</strong> ez filosofikoa -antropologikoa-: batasunaren oinarrian Jainko bakarra zetzan, <strong>eta</strong><br />

ez izaki arrazoidun gisa harturiko gizakien batasun esentziala; han hiritarrak ez zituen<br />

elkartzen beren arrazoimenaren <strong>eta</strong> beren kulturaren -logos- batasunak, beren<br />

jainkoaren batasunak <strong>eta</strong> gurtzaren elkarrekikotasunak baizik.<br />

Eknatonez geroztik (erreka jo baitzuen, <strong>Kojèveren</strong>tzat tamalez), batasun oinarri<br />

transzendentea (erlijiosoa) duen inperioaren ideia sarritan izan da berriro aintzat<br />

hartua. Prof<strong>eta</strong> hebreoen bitartez, san Pablok <strong>eta</strong> kristauek berenganatu zuten, alde<br />

batera, <strong>eta</strong>, bestera, Islamak –Kojèvek ez ditu aipatzen oihartzun handieneko saioaldi<br />

politikoak baizik. Baina gaur egun arte iraun duena, historiako ezbeharren aurrean<br />

erresistituz, ez da ez musulmanen teokrazia, ez germaniarren inperio santua, ezta Aita<br />

Santuaren botere sekularra ere, Eliza unibertsala baizik; baina berau, <strong>Kojèveren</strong><br />

ust<strong>eta</strong>n, estatu arruntaz txoil bestelakoa da. Horrenbestez, Kojèvek uste du arazo<br />

barik baiezta daitekeela Sokratesenean jatorria duen ideia filosofikoa izan dela<br />

munduan politikoki sakonkien eragin duen ideia, <strong>eta</strong> oraindik ere jarraitzen duela<br />

estatu unibertsalerantz nahiz inperioaren gauzatzerantz zuzenduriko jardun <strong>eta</strong> gune<br />

politikoak bultzatzen.<br />

Baina Kojèvek dioenez, zenbait talderen bilaketen, edo, hainbat kasutan,<br />

borroken, helburu politikoa, gaur egun, ez da soilik estatu politikoki unibertsala;<br />

helburu dute halaber estatu sozialki homogeneoa, edo, orain dela zenbait urte esaten<br />

zen bezala, klaserik gabeko gizartea, berdintasun ekonomikoa; Rousseauk zioenez,<br />

193


erdintasun ekonomikorik gabeko legearen aurreko berdintasuna hutsala baita, <strong>eta</strong><br />

iruzurra.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, hemen ere ideia politikoaren jatorri urruna jadanik<br />

Eknatonenean aurkitzen den kontzepzio unibertsalista erlijiosoan dago, san<br />

Pablorenean burutua berau. Jainko bakar bat sinisten dutenen arteko sortzetiko<br />

berdintasunaren ideia da. Haatik, Kojèvek nabaritzen du berdintasun sozialaren<br />

kontzepzio transzendente hau esentzia inmanente berdina duten izakien identitatearen<br />

kontzepzio sokratiko-platonikoa ez bezalakoa dela. Alexandrorentzat, filosofo<br />

grekoen dizipulu izaki, greziarrek <strong>eta</strong> barbaroek inperioaren baitan eskubide berberak<br />

dituzte, hiritartasunari dagokionez berdinak baitira. Izan ere, alde batetik, giza izaera,<br />

esentzia, ideia, forma, <strong>eta</strong> abar arrazional, logiko, mintzozko berdina dute; <strong>eta</strong>,<br />

bestetik, jaiotzazko berezitasunak elkar nahasiz, biologia batzeen bidez, desegin<br />

egiten dira, <strong>eta</strong> azkenean esentzialki identifikatu egiten dira grekoak <strong>eta</strong> barbaroak.<br />

Halaber, San Pablorentzat ez dago ezberdintasun esentzialik -menperaezinikgrekoaren<br />

<strong>eta</strong> juduaren artean, biok bilaka baitaitezke kristau, <strong>eta</strong> hau ez berezitasun<br />

grekoa <strong>eta</strong> judua nahasiz, baizik bi-biok ezeztatuz, <strong>eta</strong> ezeztapen honen bidez batasun<br />

homogeneo batean sintetizatuz; batasuna, hortaz, ez da jaiotzatikoa edo jasoa, baizik<br />

“askatasunez” sortua, konbertsioaren bidez. Sintesi kristauaren izaera ezeztatzailea<br />

kausa, ez dago honezkero berezitasun bateraezinik, al<strong>egia</strong> kontraesanezkorik -elkar<br />

baztertzen duenik. Alexandrorentzat, filosofo grekoa izaki, ez zegoen nahaste<br />

posiblerik jaunen <strong>eta</strong> jopuen artean, jauna jopuaren aurkakoa baitzen berez. Halatan,<br />

arrazak ezabatzen zituen haren estatu unibertsala, ezin zen homogeneoa izan, ez<br />

baitzituen klaseak ere ezabatzen. Aitzitik, San Pablorentzat, paganoen jauntzaren <strong>eta</strong><br />

joputzaren arteko aurkakotasunaren ezeztatzeak -aktiboa, fedea ekintza bat den<br />

heinean, hila baita fedea ekintzarik gabe-, batasun kristau esentzialki berria sor<br />

zezakeen. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n batasun berri hau, bestalde, aktiboa edo eraginkorra<br />

omen zen, al<strong>egia</strong>, emoziozkoa, ez soilik arrazionala, mintzozkoa <strong>eta</strong> logikoa, <strong>eta</strong> gai<br />

omen zen ez bakarrik unibertsaltasun politikoaren oinarri izan zedin, baizik orobat<br />

estatuko gizarte homogeneotasunarena.<br />

194


Kojèvek haatik nabaritzen du egitez oinarri transzendente, teista, erlijiozko<br />

unibertsaltasunak <strong>eta</strong> homogeneotasunak ezin izan dutela, ez zezaketela, estatu bat,<br />

hitzaren zentzu zehatzean, sor. Ez dute balio izan eliza unibertsal <strong>eta</strong> homogeneoaren<br />

oinarri gisa baino, <strong>eta</strong> ezin izan dira erabat gauzatu haraindian baizik, zeruan. Baina,<br />

Kojèvek oroitarazten duenez, zeruak beti <strong>eta</strong> nonahi du alboan infernua. Antzinako<br />

filosofia paganoaren <strong>eta</strong> kristau erlijioaren eragin bakar <strong>eta</strong> bikoitzaren pean,<br />

politikak egitez estatu unibertsala baino ez du helburutzat hartu. Hala ere, oraindik ez<br />

du gauzatu. 247<br />

195


7-b-4: ERLIJIOTIK POLITIKARA<br />

Baina egun estatu unibertsal <strong>eta</strong> homogeneoa xede politiko bilakatu da. Alabaina,<br />

hemen ere politika filosofiaren zordun duzu, <strong>Kojèveren</strong> ustez. Egia da filosofia hori,<br />

kristau erlijioaren ezeztapena izaki, bere aldetik san Pabloren zordun dela -aintzat<br />

hartzen du, ezeztatzen baitu. Ordea, <strong>Kojèveren</strong> ustez, soilik filosofia modernoak giza<br />

homogeneotasunaren ideia erliljioso kristaua sekularizatu (arrazionalizatu, mintzo<br />

koherente<strong>eta</strong>ra aldatu) duen unetik aurrera hartu ahal izan du ideia honek ben<strong>eta</strong>ko<br />

garrantzi politikoa.<br />

Gizarte homogeneotasunaren kasuan, filosofia <strong>eta</strong> politikaren arteko lotura ez da<br />

unibertsaltasun politikoaren kasuan bezain zuzena, baina, berau ez bezala, Kojèvek<br />

erabat ziurtzat dauka. Unibertsaltasunaren kasuan, bakarrik dakigu aurreneko<br />

aurrerapauso eraginkorra gauzatu zuen gobernaria, Alexandro Handia, Sokrates hasle<br />

teorikoaren bigarren eskuko dizipulu batek hezi zuela, hots, Sokratesen dizipulu<br />

Platonen dizipulu Aristotelesek, <strong>eta</strong> ideien filiazioa suposatu baino ez dezakegu egin.<br />

Homogeneotasunaren kasuan, aitzitik, Kojèvek ziurtzat du ideien filiazioa izan zela,<br />

ahozko tradizio zuzenik ez badago ere. <strong>Kojèveren</strong> ustez, ben<strong>eta</strong>ko mugimendu<br />

politikoa abian jarri zuen Lenin tiranoa, ohartuki jarraitu zitzaion Marx<br />

intelektualaren irakaskuntzari; beronek, bere aldetik, aplikazio politikoaren kariaz,<br />

halako eran aldatu zuen Hegel filosofoaren gogo<strong>eta</strong>, non ideal utopiko (bestalde,<br />

orduan indarrean zegoen errealitate politiko baten -Napoleonen inperioa- deskribapen<br />

gisa kontzebitua -<strong>Kojèveren</strong> iritziz, oker-) izateari utzi <strong>eta</strong> tiranoei hauek aintzat<br />

hartzeko moduko aholkuak eman ahal izatea ahalbidetzen zuen teoria politiko<br />

bilakatu baitzen. Halatan, Kojèvek tiranoak ideia filosofikoa faltsutu egin zuela<br />

onartzen badu ere, uste du ez zuela egin abstrakzioaren eremutik errealitatearenera<br />

egokitzearren baino.<br />

Kojèvek adibide historiko bi baino aipatzen ez baditu ere, halako anitz direla du<br />

uste. Hala ere, aipatu adibide bion artean, <strong>Kojèveren</strong> ustez, sakonean, historiako gai<br />

196


politiko handiak azaltzen dituzte. Eta onartzen bada kasu biotan Alexandro errege<br />

tiranikoak <strong>eta</strong> Lenin tiranoak berak Sokrates <strong>eta</strong> Hegel filosofoen irakatsia -bien<br />

bitartean Aristoteles <strong>eta</strong> Marx intelektualek behar bezala prestatua- praktikan jartzera<br />

mugatu direla, <strong>Kojèveren</strong> iritziz esan liteke filosofoen aholku politikoak funtsean<br />

aintzat hartuak izan direla. 248<br />

197


7-b-5: INTELEKTUALAK<br />

Egia da filosofoen irakatsia, politika eremukoa barne, ez dela egundo zuzenki<br />

aplikatzerik izan. Horrenbestez, irakaskizun hau berez aplikagaitz kontsidera liteke,<br />

ez baitu lotura zuzenik izan agertu deneko errealitate politiko zehatzarekin. Kojèvek<br />

haatik uste du bitartekari intelektualek beti berenganatu dutela irakaskizun hau, <strong>eta</strong><br />

errealitate garaikidearekin alderatu, bien artean zubi bat bilatzen nahiz eraikitzen<br />

saiatu direla.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n ez legoke aurrerapen historikorik, ez legoke historiarik<br />

hitzaren zentzu zehatzean, filosofoek ez balizkiete inoiz aholku politikorik eman<br />

gobernariei, ezinezkoa balitz beren gogoet<strong>eta</strong>tik irakaskizun politikoren bat ateratzea,<br />

zuzenki zein zeharka. Alabaina, gobernariek ez balituzte eguneroko jardun<br />

politikoaren bitartez filosofian oinarrituriko aholkuak inoiz gauzatu, ez legoke<br />

filosofia aurrerapenik (jakituriarantz edo <strong>egia</strong>rantz), <strong>eta</strong>, hortaz, ezta filosofiarik ere,<br />

hitz honen zentzu zehatzean.<br />

Horrenbestez, Kojèvek dio, Historiatik ateratako irakatsiok kontuan hartuz,<br />

filosofoaren <strong>eta</strong> politikoaren arteko harremanak beti izan direla franko arrazoizkoak<br />

<strong>eta</strong> zentzuzkoak historian barrena, “politiko” izena merezi izan dutenek beti gauzatu<br />

nahi izan baitituzte filosofoen aholku arrazoizko <strong>eta</strong> zentzuzkoak, unibertsaltasun<br />

politikoa <strong>eta</strong> homogeneotasun ekonomikoa al<strong>egia</strong>. 249<br />

198


8-ISPILUA 250<br />

Tradizioak dioenez <strong>egia</strong>ren bilatzean datza filosofiaren funtsa, <strong>eta</strong> Kojèvek <strong>egia</strong><br />

zentzu ulergarri guztien artikulazio gisa definitzen du, hau da, denbora gisa. Bestela esanda,<br />

filosofiak betidanik bilatu du hitzen bitartez gauza zer den adieraztea, izana izenez azaltzea.<br />

Kojèvek “frogatu” nahi du, hortaz, filosofiaren betidaniko asmoa ez dela berez absurdua, ez<br />

baita ezinezkoa <strong>egia</strong>ren definizio zentzudun bat osatzea. Tentelkeria litzateke, alabaina,<br />

helburu beneragarri hau zailtasunez josirik ez dagoela ezkutatzea. Kojèvek dioenez,<br />

lortutako jakintza sistema bezain osoa izan daiteke kale egindako jakintza sistema. Eta<br />

bereak huts egin duela onartzen du, besteak beste ez delako ispilua zertan den era egokian<br />

ulertzera iritsi. Zelan azaldu zehazki ispiluak dagiena?<br />

Ez baitzen txiripaz Platon bera behin <strong>eta</strong> berriro saiatu ispiluen enigma<br />

desestaltzen. 251<br />

Kojèvek luzaro hausnartu omen zuen Platonek ispiluen gainean idatzitakoaz, <strong>eta</strong><br />

umorez azaltzen digu Essai d’une histoire raisonnée de la philosophie païenne-ko bigarren<br />

liburukian. Hara:<br />

8-a- MINTZOA<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat <strong>egia</strong>, ostera ere esango dugu, mintzozkoa da, kontzeptuzkoa,<br />

definizioz, filosofian, ez dugu emozio isilean geureganatzen.<br />

Gogora dezagun, bestalde, batetik kontzeptuak dauzkagula, ideiak -oiloarena,<br />

mahaiarena- <strong>eta</strong> bestetik kontzeptu horien islak liratekeen gauzak –oiloa, mahaia. Edo<br />

alderantziz: gauzak jatorrian <strong>eta</strong> ideiak isla.<br />

199


Era berean, aintzat hartu behar da ezen bitasunik gabe, ez legokeela ez adierarik ez<br />

gauzarik, ezta mintzorik ere, ezin baita hitz egin esaten dena <strong>eta</strong> aipagaia bikoiztuz baino.<br />

Izan ere, mintzatuz gauzak <strong>eta</strong> adierak aipatzen ditugu, baina ez gatoz beti bat gauzen <strong>eta</strong><br />

adieren gainean ari garelarik, batzuek besteek diotenaren aurkakoa esaten ohi dute.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, bestalde, esaten denaren zentzua bakarra da, edo, gehienez ere,<br />

bikoitza: <strong>egia</strong> ala gezurra. Baina zentzu honi dagokiona -gauzak, adierak- ez da soilik<br />

bakuna edo bikoitza, mugagabe anitza baino. 252<br />

8-b- OILOA<br />

Demagun aipatzen dugun edo aipa dezakegun oiloa: ez dago soilik bigarren<br />

osotasun bat, hau da, oiloa ez den gainerako guztia, osotasun hau bestalde zehaztugabea<br />

bezain anitza dela; badugu gainera oiloen beren multzo zehaztugabea -ez azkengabea-,<br />

multzoaren osagai bakoitza oilo bat baita. (Oilook osatzen duten multzoa, ordea, ez da oilo<br />

bat.)<br />

Era berean, mintzoak bitara bikoizten du. Alde batera, gogora dezagun, bereizten<br />

ditu aipagai denaren esentzia <strong>eta</strong> aipatutakoari buruz esaten denaren adiera; bestera,<br />

aipagaia biderkatu egiten du, <strong>eta</strong> mintzatuz bikoiztu egiten duenez, esan liteke<br />

bikoizk<strong>eta</strong>ren bitartez gauza biderkatu egiten duela. 253<br />

8-c- ARGIA ETA BITASUNA<br />

Baina ez ote du ispiluak mintzoak dagienaren antzeko zerbait egiten?<br />

Izan ere, aipagai dugun zerbait ispilu bakar baten aurrean jartzean, gela argi batean,<br />

ez dugu irudi bakar bat baino lortzen, aipagaia islatzen duena: irudi-isla horixe bera har<br />

liteke hain zuzen ere aipagai dugun zerbait horri buruz esaten denaren adieratzat. Halatan,<br />

ez genituzke gauza bi baino lortuko, edo, zehazkiago, bikoizturiko gauza bat: aurrena,<br />

gauza bera; <strong>eta</strong>, hurrena, haren irudia ispiluan eratua -edo ispiluaren atzealdean. Isla,<br />

bestalde, bakarra <strong>eta</strong> bera da, islatzen duena bezainbat, <strong>eta</strong> osotasunak, halatan, bi egiten<br />

200


du; argia kontuan hartu barik, noski, argia bakarra <strong>eta</strong> bera baita halaber: zeren bestela<br />

osotasuna hiru bailitzateke, edo, hobeki esanda, bat -argia- gehi bi; edota, zehazkiago, bat -<br />

argia-, gehi bat -gauza- <strong>eta</strong> beste bat -gauzaren isla. Argia bat denez, esan liteke argiari<br />

esker bikoizten dena ere bat <strong>eta</strong> bakarra dela, zentzu hon<strong>eta</strong>n bederen: bi bihurtzen bada,<br />

bitako bakoitzak bat izaten jarraituko du ezinbestean. 254<br />

8-d- GAUZA ETA ISLA<br />

Har ditzagun orain ispilu bi, <strong>eta</strong> bereiz ditzagun, <strong>eta</strong> para dezagun bien artean -argiz<br />

beteriko tartean- bakarra <strong>eta</strong> trinkoa den zerbait. Supituki, hiru gauza ikusiko ditugu: gauza<br />

bakarra <strong>eta</strong> isla bi, berdinak, zerbait hura bikoizten baitute bere horr<strong>eta</strong>n erreproduzituz. Ez<br />

dio axola, bestalde, hiru gauzak ikuskeran, egitez gauza bera hiru bider ikusteak. Zeren<br />

ikusten dena bederen diferentea baita: bereiz baititzakegu bakarra <strong>eta</strong> bata den gauzaren <strong>eta</strong><br />

bere berragerpenaren artean, bakoitza ere bere aldetik bakarra, baina elkarrekin bi egiten<br />

dutenak. Ez bata ez bestea bestetik ezin bereiz badaiteke ere, biak -bi diren neurrian-, <strong>eta</strong><br />

hortaz bakoitza -bi<strong>eta</strong>ko bat den heinean- islatzen duen gauzatik beretik bereizten dela<br />

baiezta dezakegu -bi izateke bat den zerbait baita gauza. Horrenbestez, hiru gauzak mintzoz<br />

bereiz ditzakegu, bat baino ez den bata “gauza” izendatuz, <strong>eta</strong> bi den besteari, hau da, beste<br />

bi<strong>eta</strong>ko bakoitzari, “isla” deituz.<br />

Izan ere, esan dezakegu argi bakarraren bitartez <strong>eta</strong> bere baitan, elkartu egiten direla<br />

gauza <strong>eta</strong> bere irudia, bai, baina aldi berean bata zein bestea bat <strong>eta</strong> bakar gisa dirautela:<br />

islak gauza irudikatzen duenez, isla <strong>eta</strong> gauza bat <strong>eta</strong> bera dira, <strong>egia</strong> da, baina bikoizturik<br />

ere badaude, islaren bidez gauza berregin egiten den heinean. 255<br />

8-e- JAINKOA<br />

Ordea, baldin <strong>eta</strong>, argi barik, ez balego ezer ikusgarririk, <strong>eta</strong>, hortaz, inondik inora<br />

ez birik, ispiluan ez legoke deus ere. Horrenbestez, ispiluak gauza bikoizten badu ere, argi<br />

barik ez litzateke deus ere ikusiko, argiari esker ikusten baitira bi-biak, hots, ez soilik<br />

201


lehenbiziko bat hura, baizik baita islaturiko beste bat hori ere. Esan liteke, ondorioz, gauza<br />

bikoizten duen ispilua bera ere nolabait bi ere badela.<br />

Baina baldin <strong>eta</strong> ispilu bakarra nolabait bi bada, ikus dezagun zer gertatzen den<br />

ispilu bi aintzat hartuz gero. Izan ere, bikoitza den neurrian, ispilua funtsean da bata <strong>eta</strong><br />

bakarra den argia ez bezalakoa. Bata <strong>eta</strong> bia edota argia <strong>eta</strong> ispiluaren arteko lankidetzaz<br />

gogo<strong>eta</strong> egitearren, hortaz, para ditzagun aurrez aurre paraleloki ispilu bi, <strong>eta</strong> heda dezagun<br />

argi monokromatiko barreiatu bat bien artean, besterik sartu barik. Eta zuzenean <strong>eta</strong><br />

berehala ikusiko dugu -ez dakigu oso ondo nola <strong>eta</strong> nondik- bitasun azkengabea, geuri<br />

aurkeztuko baitzaigu -argiari esker- deusez infinitu gisa; infinitu <strong>eta</strong> amaigabea, bai, baina<br />

gainera, <strong>eta</strong> oroz gain, hutsa. Zalantza barik, baldin <strong>eta</strong> ispilu biak lauak <strong>eta</strong> perfektuak<br />

badira, <strong>eta</strong> perfektuki paraleloak, ez dugu deus ere ikusiko ez batean ez bestean. Baina<br />

ezerez hori bera ikusi ahalko dugu, bere buruaz bestelakoa den heinean, argi homogeneo<br />

hedatu <strong>eta</strong> iraunkor gisa<br />

Soilik ispilu biak hurbilduz, elkar ukiarazirikoan, ez dugu dagoeneko ezer ikusiko,<br />

ezta argia bera ere, ez bailegoke tokirik argiarentzat. Baina apika gabezia molde hau,<br />

al<strong>egia</strong>, ezer ez ikustea bera, mistikoen Jainko Bat, Oso, Bakarraren “irudirik” egokiena<br />

genuke. 256<br />

8-f- ISLA ENGAINAGARRIAK<br />

Demagun orain gauza bat txoil itsaskorra dugula, <strong>eta</strong> erabat xeheak, malguak <strong>eta</strong><br />

likatsuak liratekeen ispilu bi hurbildu egiten zaizkiola, gauzaren azalarekin bat egin arte:<br />

bat-batean ez genuke honezkero gauza hori erreproduzituko ligukeen islarik, baizik -ongi<br />

egingo bagenu- gauza horixe bera baino ez. Zalantza barik, guztia argiturik balego ere,<br />

ikuskizun zail samarra genuke halakoa. Nolanahi ere, ezingo luke zuzena edo<br />

bitartekobakoa baizik izan, <strong>eta</strong> ez islatua. Eta agian islarik gabeko ikuskizun hau filosofiak<br />

mintzoz adierazi nahi lukeen gauza banako <strong>egia</strong>zkoa litzateke.<br />

202


Edozein gisaz, orain arte aipatu <strong>eta</strong> irudikatu ahal izan dugun guztiak, ez du inolako<br />

zerikusirik ispiluaren ohiko islekin. Zeren islok ez dira soilik bikoitzak, baizik anitzak.<br />

Muga batekin: ezin dute amaigabe elkar biderkatu ez badira azkengabe elkar bikoizten -beti<br />

<strong>eta</strong> nonahi bikoteka elkartu <strong>eta</strong> ugaltzen baitira.<br />

Bestalde, telebista iragarki<strong>eta</strong>ko isla distiratsuen berri ematearren, ispilu bi irudikatu<br />

behar ditugu, bata bestearekiko makurturikoak. Kasu hon<strong>eta</strong>n, bakarra izango da<br />

erreproduzituriko gauza. Eta gauza berragerrarazten duten islak, kopuru zehaztugabekoak,<br />

baina ez azkengabeak.<br />

Izan ere, gauzaren bikoizk<strong>eta</strong>ren <strong>eta</strong> erdibitzearen bitartez lorturiko islon biderk<strong>eta</strong>,<br />

zehaztugabea izango da apika kopuruari dagokionez, baina egitez inoiz ez da azkengabea<br />

izatera iritsiko, ezta argiak gauza erreproduzitzeko denborarik beharko ez balu ere.<br />

Bestalde, gauzatik urrutiratu ahala, islek gero <strong>eta</strong> antza <strong>eta</strong> hurbiltasun handiagoa<br />

dute beren artean, gero <strong>eta</strong> ilun <strong>eta</strong> lanbrotsuagoak bihurtzen dira, harik <strong>eta</strong> azkenik beren<br />

artean goitik beherainoko anabasan nahasten diren arte, hedabide irensleon garunak <strong>eta</strong><br />

kritika gaitasuna bezala. 257<br />

8-g- ESPEZIEA ETA BANAKOA<br />

Islok banakoaren <strong>eta</strong> espeziearen arteko harremanen m<strong>eta</strong>foratzat ere har ditzakegu.<br />

Orain zenbait ispilu han <strong>eta</strong> hemen paratuko ditugu, ispilu ez erabat lau ez islatzaile<br />

perfektu. Orduan, islak urrutiratu egingo dira, espazioan, beren baitan <strong>eta</strong> beren bitartez<br />

biderkatzen den gauzatik. Eta, espezie zein generotzat hartzen badugu gauza, <strong>eta</strong><br />

ispilu<strong>eta</strong>ko islak espezie zein generoen aldakitzat, esango ahal dugu genero <strong>eta</strong> espezie<br />

bakoitzeko aldaki asko ikusiko ditugula, <strong>eta</strong>, horrenbestez, banako ugari. Orobat, denboran<br />

proiektaturikotzat hartzen badugu espazioa, banakoen eboluzio anitza ikusiko dugu. 258<br />

8-h- PLATON: EZKERRA ESKUIN, ESKUINA EZKER<br />

203


Dena den, izan dadin ispilua laua zein ez, isla dezan zati bat xurgatuz zein osotasuna<br />

itzuliz, berarentzat ezer gorde barik, isla ezinbestean izango da berregiten duen gauza ez<br />

bezalakoa, gauzaren eskuina irudiaren ezkerra izango baita, <strong>eta</strong> islaren eskuinak gauzaren<br />

ezkerra berragerraraziko baitu. Gainera, Platonen mito<strong>eta</strong>n ezkerra okerra edo gaizkia da,<br />

<strong>eta</strong> eskuina zuzena <strong>eta</strong> ongia. Hortaz, esan genezake islek gauza okertu <strong>eta</strong> alderantzikatu<br />

egiten dutela, ona txar bilakaraziz <strong>eta</strong> gaizkia ongi gisa irudikatuz.<br />

Hau Platonek berak dio -alderantziz, noski, geure gauza Platonen ideia baita, <strong>eta</strong><br />

geure isla Platonen gauza; desberdintasun horrek ez du hala ere geure arrazoibidea ukitzen-,<br />

<strong>eta</strong> gustura errepikatzen du, berton aurkitu uste baitu gauzaren <strong>eta</strong> ideiaren arteko<br />

diferentzia esentziala, are gauza ideiari erabat egokituko litzaiokeen kasu<strong>eta</strong>n ere. Ordea,<br />

baldin <strong>eta</strong> aurreneko isla bigarren ispiluan islatzen bada, berriro alderantzikatuko da, halako<br />

eran non gauzaren bigarren erreprodukzioan ezkerra <strong>eta</strong> eskuina jatorrizko gauzan bertan<br />

zirena izango baitira -<strong>eta</strong> zuzena berriro oker bihurtuko da hirugarren islan, <strong>eta</strong> era berean<br />

etengabe.<br />

Ez ote da harrigarria? Izan ere, erreprodukzioen inbertsio txandakatzeek gauzari<br />

bere bakuntasuna kentzen baitiote. Zeren, esan bezala, islaren okerra ez da soilik gauzaren<br />

zuzena; halaber, isla okerra bera, ispiluan aurrenekoz bigarren irudi gisa islatzen delarik,<br />

berriro ageri da zuzen <strong>eta</strong> perfektu.<br />

Bestalde, halabeharrez ispilu biren zati bi erabat paraleloak balira, <strong>eta</strong> gauza ispiluak<br />

bezain handia, edo handiagoa, <strong>eta</strong> bigarren ispilua lehenbizkoa baino geroago jarriko<br />

bagenu, orduan gauzaren isla, ispilu horr<strong>eta</strong>n edo bere atzealdean, ez litzateke berregingo<br />

aurreko ispiluan, edo bere atzean, zeren isla gauzan proiektatuko bailitzateke, gauza<br />

zeharkatu barik, noski. Kasu berezi <strong>eta</strong> aparteko hon<strong>eta</strong>n, ez legoke gauza berregingo<br />

lukeen isla bakar bat baino, <strong>eta</strong> isla gauza ez bezalakoa litzateke esentzialki, ezkerra <strong>eta</strong><br />

eskuina bertan okerturik <strong>eta</strong> alderantzikaturik leudekeela. Baina orduan esan beharko<br />

litzateke islak ez duela gauza galbideratzen ez bada gauzaren erreprodukzio erabat<br />

perfektua den heinean. Eta horrelako bitxikeriarik ez diezu entzungo ez egungo hedabideen<br />

etsaiei ezta Platoni ere; izan ere, ezin onartuko luke honek zenbat perfektuagoa izan<br />

204


edertasunaren isla munduan, hainbat lasterrago eramango gintuzkeela dandarrez putzura,<br />

heretiko izateke beraren dotrinarekiko.<br />

Nolanahi ere, makurtu <strong>eta</strong> ximurturiko ispilu bi gauza bakar <strong>eta</strong> bera mugagabe<br />

ugalduz, <strong>eta</strong> desitxuratuz: irudi hau bat dator Platonek ideien <strong>eta</strong> gauzen arteko harremanez<br />

dioenarekin, <strong>eta</strong> gauza zuzenean esperimentatu nahi duten hedabide<strong>eta</strong>ko isla nahasgarrien<br />

aurkakoen ereduarekin. 259<br />

8-i- AMAITZEKO<br />

Ispiluen enigmak larriak dira filosofian, zeren, azken batean, Kojèvek<br />

azpimarratzen duenez, “teoria” ikuspen bat baino ez da, etimologiaren arabera -euskarak<br />

ere, gorago esan bezala, <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> b<strong>egia</strong> lotzen ditu-, <strong>eta</strong> b<strong>egia</strong> azken batean ispilu bat baino<br />

ez, ikusten duena berragerrarazten baitu.<br />

Bestalde, Kojève larritu egiten du ezker eskuin <strong>eta</strong> eskuin ezker aldak<strong>eta</strong>ren<br />

iluntasunak.<br />

Gainera, islaturiko irudia ispiluaren atzealdean ikusten dugu, berton ezer ez egon<br />

arren, edo, zehazkiago esanda, ispiluari begira ikusten dugun irudia ez den zerbait. Zer ote<br />

da hori, espazioaren laugarren dimentsioa izan liteke, ala espazio-denboraren bosgarrena?<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, isla argitsua erreala da, zalantza barik, <strong>eta</strong> objektiboa. Baina ba ote<br />

irudi islaturik, baldin <strong>eta</strong> ikus dezakeen begirik ez balitz, edo inolako begirik ez balitz?<br />

Alabaina, esan bezala, ikusten duen b<strong>egia</strong> ere, nolabait, ispilu bat da... 260<br />

205


ONDORIOAK<br />

Tesiaren ondorioen berri emango dugu hurrengo orrialde<strong>eta</strong>n. Ulergarritasuna xede,<br />

tesian berean bereiziriko atalen hurrenkerari jarraituz emango dugu ondorio horien berri,<br />

sarreran egin dugun bezala. Hona hemen:<br />

1- <strong>Kojèveren</strong>tzat, tradizio filosofiko klasikoaren araberako “denbora” izenaren<br />

adiera, <strong>eta</strong> berehalakotasunez edo zuzenki, eguneroko bizitzan, ezagutzen dugun “denbora”<br />

izenaren adiera arrunta, bat datoz. Hori bai, bat etortze hau zertan datzan sakonki aztertuta,<br />

ondorioak aski ezohikoak dira, aski harrigarriak.<br />

“Askatasuna <strong>eta</strong> denbora: ontologia oinarrizkoa” izeneko lehenbiziko atalaren<br />

ondorioei dagokienez, ikusi dugu Kojèvek ez dituela onartzen Hegelen aurreko filosofoen<br />

jarrerak, antropologian giza askatasuna ukatzen dutelako, <strong>eta</strong> ontologian ezin dutelako<br />

azaldu zergatik duen Izateak zentzua, nolatan datozen bat izena <strong>eta</strong> izana.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ontologiaren arabera, berriz, Izatearen esentziak -<strong>egia</strong>k- ez du inolako<br />

alderik Izatearekin berarekin, hau ez baldin bada: Izatearen izate erreal naturala Izatearen<br />

esentzian ez da ageri. Edozein gauzaren esentziaz esan daiteke hori, Kojèvek Izatea baden<br />

guztiaren integrazio gisa definitzen baitu. Egiaren mintzozko adierazpenean ez daude<br />

gauzak, baizik <strong>eta</strong> gauzak adierazten dituzten hitzen adierak. Hortaz, “Izate” izenaren<br />

adiera, gauza guztien esentzia orokor guztien integrazioa genuke: <strong>egia</strong> al<strong>egia</strong>. Eta <strong>egia</strong><br />

denbora da.<br />

Bestalde, erakutsi dugu <strong>Kojèveren</strong> iritziz Hegelek <strong>egia</strong> bakar <strong>eta</strong> osoa adierazi<br />

duela, <strong>eta</strong> <strong>Kojèveren</strong> ahalegina Hegelen jakintza sistema hori, filosofia erabateko <strong>egia</strong><br />

bilakatzen duena, gaurkotzea <strong>eta</strong> frantsesez jartzea dela. Hain zuzen, gaurkotze horrek<br />

Hegelen ikuspuntu bat, hots, natura kontzeptuen bitartez uler daitekeela, baztertzea<br />

eskatzen du. <strong>Kojèveren</strong> ustez, izan ere, natura algoritmo matematikoen bidez azal daiteke,<br />

baina ez ideien bitartez, hau da, hitz zentzudunen bitartez. Fisika modernoa ere ez dator bat<br />

206


Hegelekin, Fisikaren arabera ezin baitugu errealitate fisikoaz kontraesanik gabe hitz egin;<br />

algoritmotik hitzezko deskribapen<strong>eta</strong>ra igarotzearekin batera, kontraesanak datozkigu<br />

(gorpuzkuluak/uhinak, <strong>eta</strong> hori dena).<br />

Ez legoke, beraz, Kojèvek <strong>eta</strong> Fisika modernoak esaten dutenez, <strong>eta</strong> Hegelen<br />

aurka, errealitate fisiko edo naturala azalduko lukeen mintzo koherenterik. Gizakiari natura,<br />

Galileorenean bezala, algoritmoaren isiltasunean zaio ageri. Materia fisikoa ezin daiteke<br />

kontzeptualki <strong>eta</strong> dialektikoki ulertu, ezinezkoa da hari buruz koherentziaz solastatzea.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, materia fisikoaz zentzuz mintza daiteke soilik giza lanaren ekoizpenaren<br />

lehengai den neurrian. Lehengai hori, haatik, ez da ez molekula ez elektroia, baizik egurra,<br />

harria, <strong>eta</strong> abar. Gauzok ez dira berez bizidunak, baina, behinik behin, badira zerbait<br />

munduan: giza eremuan, gizakia bizidun den heinean, sartuak daude. Edonola ere,<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, dialektikak ezin du bizitza azaldu.<br />

Hala ere, Kojèvek uste du berea baino lehenagoko ikuspuntuak jakintza sistema<br />

bakar osoan integra daitezkeela, zein bere kokagunean egokituz gero. Halatan, Platonen<br />

ikuspuntuaz munduaren egitura matematiko edo geometrikoa azalduko genuke;<br />

Aristotelesenaz munduaren egitura biologikoa; Kantenaz, berriz, munduaren egitura fisiko<br />

<strong>eta</strong> dinamikoa; <strong>eta</strong>, Kojèvek dioenez, azkenik, Hegelen dialektika aski da gizakia <strong>eta</strong><br />

historia ulertzeko.<br />

2-Bigarren atalean, “Adimena <strong>eta</strong> proiektua”, gauzaren existentzia <strong>eta</strong> esentzia<br />

bereizteaz “lehen Kojève” izendatu dugunak duen ikuspuntua aztertu dugu. Lehen<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, hogeita hamarreko hamarraldian Introduction à la lecture de Hegel<br />

hausnartu <strong>eta</strong> azaldu zuenarentzat, giza ekintza batek erauzten dio esentzia existentziari;<br />

bigarren Kojèvek, aldiz, berrogeita hamarreko hamarraldian Le Concept, le Temps et le<br />

Discours idatziko duenak, esentzia existentziatik bereiztea berez gertatzen dela baieztatuko<br />

du, <strong>eta</strong> gizakiaren zeregina berez bereiziriko esentzia hori izen bilakatzera du mugatuko.<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, une bat gizatiartzat edo historikotzat jo dezakegula ekintza egileak proiektu<br />

baten arabera gauzatzen duenean. Baina, mugimendua ben<strong>eta</strong>n historikoa izan dadin,<br />

207


ezinbestekoa da aldak<strong>eta</strong>ren bat gertatzea, orain aurrean daukaguna ezeztatzea. Kojèvek<br />

dioenez, oraingo ekintza historikoa, etorkizuneko ideiak pizturikoa, ekintzak berak sortu<br />

duen iraganak determinatzen du. Giza denbora, denbora historikoa, beraz, nahimenezko<br />

ekintza ohartiaren denbora da, etorkizunerako proiektua orainaldian hezurmamitzen duena.<br />

Iragan gizatiarraz, berriz, hauxe generrake: alde batetik, proiektu hori gauzatzeko ahalmena<br />

iraganean geureganaturikoak sortu du; bestetik, proiektua orain gauzatzen duen ekintzak<br />

iragan bilakaraziriko egoerak eragin du hain zuzen proiektu horren beharra.<br />

3-“Liburua” izeneko hirugarren atalean Kojèvek gizatasunaren amaiera posible bat<br />

zelan irudikatzen duen ikusi dugu. Historiaren bukaerari buruzko orrialdeak umore beltzaz<br />

<strong>eta</strong> paradoxez bet<strong>eta</strong> daude; hala ere, literalegi izan dira hartuak. Globalizazioaren aldekoek<br />

uniformizazioa sustatzeko manipulatu dituzten arren, <strong>Kojèveren</strong> gogo<strong>eta</strong>ri <strong>eta</strong> jarduerari<br />

arr<strong>eta</strong>z erreparatuta bistan da mundu mailan berdintasun ekonomikoa <strong>eta</strong> unibertsaltasun<br />

politikoa indartzea zutela helburu. Globalizatzaile neoliberalen inspiratzailea, hortaz,<br />

hurbilago dabil hirugarren munduari zinez lagundu nahi diotenengandik kapitalismo<br />

basatiaren aldekoengandik baino. Edonola ere, ez da ahantzi behar “Liburua” atala, hein<br />

handi batean “filosofia fikzio” generoari dagokiola.<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, denborak, abstraktu izateari uzten dion unean berean uzten dio giza<br />

denbora izateari. Izan ere, giza denbora, edo denbora historikoa, hogeita hamarreko<br />

hamarraldiko Kojèvek sarritan “denbora bera” deritzona -Hegelen ildotik-, abstraktua baita<br />

funtsean <strong>eta</strong> ezinbestean. Alde batetik, abstraktua da errealitate objektiboaren aurkakoa den<br />

heinean. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, hain zuzen ere, gizakiak naturaren aurka jotzen duen<br />

neurrian, natura espazioa da <strong>eta</strong> ez denbora: denbora gizakiagan da, subjektiboa da. Hortaz,<br />

gizakiak aurrez aurre duen natura “ezabatzeaz” batera, denbora molde hori ere ezabatu<br />

egingo luke. Hori soilik erabateko jakintza <strong>eta</strong> estatu unibertsal homogeneoa gauzatzean<br />

gertatuko litzateke; bien bitartean, gizakia unibertsaltasunetik bereizirik da: nire denbora ez<br />

da denbora orokorra, historia sortu ostean jaio naiz <strong>eta</strong> historia amaitu aurretik naiz<br />

zenduko. Aldiz, banakoaren <strong>eta</strong> unibertsalaren arteko oposizioa ezaba dadinean, bertan<br />

behera geratuko omen da historia, <strong>eta</strong> denbora ere ezabatu egingo omen da.<br />

208


<strong>Kojèveren</strong> hitz<strong>eta</strong>n, estatu unibertsal homogeneoarekin batera, Liburu berezi<br />

baten agerpenak adieraziko du denboraren amaiera, zientziaren existentzia enpirikoa izango<br />

den aldetik jakintza absolutua eguneratuko duen Liburu baten argitalpenak. Jakina, Liburua<br />

ez da izaki natural huts bat izango, mintzo zentzuduna baino, <strong>eta</strong> bere edukia osoa izango<br />

da, guztiaren funtsaren berri emango baitu, baita hortaz bere buruaren berri ere. <strong>Kojèveren</strong><br />

iritziz, zentzu horr<strong>eta</strong>n bidezkoa da Liburuak espiritu osoa barnebildu <strong>eta</strong> adieraziko duela<br />

esatea. Tentuz baina: Liburu hori ez baita gizaki bat izango. Aldatzeke erakutsiko du bere<br />

mamia; ez du nahirik izango, ez da ekintzailea izango. Bat bera iraungo du beti, ez du<br />

ben<strong>eta</strong>ko etorkizunik izango. Bestalde, bere edukia bere buruari dagokionez soilik, esan<br />

daiteke ez dela -Platonen, Aristotelesen <strong>eta</strong> Kanten <strong>egia</strong>k bezala-, eternala soilik, baizik <strong>eta</strong><br />

eternitatea bera.<br />

Hala ere, Liburua jakintsu baten ahaleginen ondorio izango da, <strong>eta</strong> jakintsu horrek,<br />

akatsik gabeko estatuko hiritar datekeen aldetik, gizateriaren historiaren bilakaera guztia<br />

bilduko du bere baitara. Kojèvek dioenez, historia hori, sintesian, ez da Liburuaren historia<br />

baizik izango, edo, zehazkiago, Liburu horr<strong>eta</strong>ra eramango gaituen jakintzaren bilakaeraren<br />

historia. Zentzu horr<strong>eta</strong>n, Liburuaren historia horixe bilakatuko da atzekoz aurrera denbora.<br />

Horrenbestez: Geist-a gizaki integralak edo jakintsuak sorturiko <strong>eta</strong> berarengandik<br />

bereiziriko Liburu gisa gauzatuko den espiritua bada, ezingo dugu esan espiritua denbora<br />

denik, baizik eternitatea.<br />

Halatan, Parmenides <strong>eta</strong> Spinoza tronpatu egin ziren, eternitatea (logos-aren bidez)<br />

denbora gabe agerraraz zitekeela uste izan zutelarik. Platonek ere oker jo zuen, eternitatea<br />

denboratik berex dagoela uste izan zuelako; era berean Aristotelesek, eternitatea denboran<br />

dagoela adierazi zuenean. Azkenik, makur jo zuen Kantek ere eternitatea (ontologikoki)<br />

denbora baino lehenagokoa dela uste izan baitzuen. Ez, dio Kojèvek: denboraren ondorio<br />

izango da eternitatea, mintzoak erakutsia; berezko heriotzaz, nolabait esateko, hilko den<br />

denbora izango da eternitatea; <strong>eta</strong> eternitate hori, aurretik denbora behar duena, <strong>eta</strong><br />

denboraren ondorio dena, eternitate hori soilik giza mintzoak (logos) agerraraz lezake.<br />

Eternitatea ez dago denboran eternitate den aldetik, zeren denborak diraueino ez baita<br />

denbora baizik, ez baita eternitaterik. Baina eternitatea, espiritu osoa, <strong>egia</strong>, denboran<br />

209


agertuko da. Liburua, izan ere, aldi jakin batean idatziko da. Zehazki, denboraren azken<br />

unean agertuko da, denboraren osotasunetik baitator.<br />

Nolanahi ere, Liburua dagoeneko presente ei dago, izangai, potentzian, denboraren<br />

lehen unean bertan. Eta <strong>egia</strong> osoak denboran duen ahalezko existentzia hori, hau da,<br />

denboraren amaierak denboraren hasieran bertan <strong>eta</strong> bere iraupen guztian barrena duen<br />

presentzia, edo, zehazkiago, denboraren berezko amaikortasun horixe bera ei da, hain zuzen<br />

ere, espirituaren agerpena denboraren baitan.<br />

Honenbestez, espiritua denboran ageri da espirituak berak bere <strong>egia</strong> atzeman edo<br />

ulertu ez duen heinean, al<strong>egia</strong>, denbora ezabatu ez duen heinean. Eta denboraren ezabatze<br />

hau denboraren amaieran gauzatuko da, zientziaren baitan <strong>eta</strong> zientziak berak edo <strong>egia</strong>k<br />

gauzatua hain zuzen. <strong>Kojèveren</strong>tzat, izan ere, zientziaren baitan, zientziarentzat, bat izango<br />

dira objektua <strong>eta</strong> subjektua; zientzian, gizakiak ez du hitz egingo bere buruaz baizik; burukontzientzia<br />

bat izango da, ez kanpokoaren kontzientzia soila. Halatan, gizakia ez da<br />

dagoeneko Gegen-Stand batekin, aurrez aurre duen gauza batekin, erlazionatuko; ez du, era<br />

berean, ukapenaren beharrik izango existentzian iraun <strong>eta</strong> bere izateari eustearren. Eta<br />

gehiago ukatu beharrik ez duen gizakiak ez du ben<strong>eta</strong>ko etorkizunik izango (betirako<br />

onartuko baitu eman zaion oraina). Hartara, denborarik balitz, ez litzateke dagoeneko giza<br />

denbora, denbora historikoa. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, akatsik gabeko estatuko hiritarra izango<br />

da “gizaki” hori, estatu horrek erabat <strong>eta</strong> betirako asea. Ondorioz, ezer ez da aldatuko, ezer<br />

ez omen daiteke alda estatu unibertsal homogeneo horr<strong>eta</strong>n. Ordurako ez baita historiarik<br />

izango. Etorkizunak izan den iragana errepikatuko du; bizitza, biologiko hutsa izango da.<br />

Ez da ben<strong>eta</strong>ko gizakirik izango. Gizakiaren berezkoa, espiritua, Liburuan ostenduko da,<br />

historiako gizakia betiko amaitu ostean. Eta Liburua ez da denbora izango, eternitatea<br />

baizik.<br />

<strong>Kojèveren</strong> denbora, historia edo giza denbora, zirkulu bat da beraz, biribil-biribila,<br />

<strong>eta</strong> ezaugarri bakar batek bereizten du Aristotelesen denbora biologikotik: ez da ziklikoa.<br />

<strong>Kojèveren</strong> biribila ez da osatuko behin baizik<br />

210


4-“Heriotza” izeneko atalean, laugarrena, aurreko hiru atal<strong>eta</strong>ko zenbait<br />

baieztapen osatu dugu. Esana genuen <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n askatasunaren denbora<br />

munduan dagoen gizakia dela, bere historia erreala. Gizakia denbora molde hauxe dela<br />

besteak beste.<br />

Orobat genioen <strong>egia</strong> lortzerik baldin badago, denboran lortzen duela gizakiak.<br />

Eta <strong>egia</strong> kontzeptuen bitartez adierazten dela filosofian. Ordea, bigarren atalean<br />

aurreratu dugunez, kontzeptuzko ulerkuntza oro heriotza da. Zergatik?<br />

Izaki baten ideia edo esentzia, existitzen den zerbaitek gauzatzen duenean, bai<br />

esentzia <strong>eta</strong> bai zerbait hori bizirik daude. Esate baterako, zakur esentzia, izaki zehatz<br />

batean mamitua den heinean, bizirik dago. Aldiz, zakurraren esentzia gizakiok “zakur”<br />

hitzaren adiera bilakarazten dugunean, zakur erreala hil egiten dugu nolabait. “Zakur”<br />

hitzak ez du zaunka egiten. Zakurraren esentzia ez baita jadanik zakur errealean<br />

gauzaturik bizi, <strong>eta</strong> horregatik dio Kojèvek errealitate enpirikoaren ulerkuntza<br />

kontzeptuzkoa heriotza dela.<br />

Kojèvek dioskunez, zakurra ez balitz hilkorra, ezingo genuke zakur errealean<br />

hezurmamiturik dagoen esentzia atera <strong>eta</strong> hitz adieradun baina bizigabera pasarazi.<br />

Esentzia zakur errealak gauzatzen baitu, baina soilik gizakiarengan existitzen da<br />

zakurraren adiera. Hain zuzen, zakurra bere bizialdiko orainaldi bakoitzean hiltzen ari<br />

delako, iraganerantz amilduz, hots, denboran dirauelako, sor dezake gizakiak zakurraren<br />

kontzeptua.<br />

Aristotelesentzat zakur adiera sor dezakegu zakur erreal eternala badagoelako,<br />

hau da, “zakur” espeziea, beti orainaldian dagoena; <strong>Kojèveren</strong>tzat, ostera, bada zakur<br />

adiera, zakur erreala denboran dagoelako, funtsean delako hilkorra, une oro ari baita<br />

suntsitzen; <strong>eta</strong> adiera bera da hain zuzen ere errealitate natural horren suntsitzearen<br />

etengabeko oraina, <strong>eta</strong> suntsitze horixe bera da denbora.<br />

211


Itzul gaitezen heriotzara. Beronek txertatzen du gizakia naturan, <strong>eta</strong> heriotzak berak<br />

darama gizakia bere azken helbururaino, hots, jakintsu izateraino, erabat autokontziente,<br />

<strong>eta</strong>, hortaz, bere buruaren bukakortasunaz ere kontziente. Gizakiak, koldarrek bezala,<br />

ezezkotasunik ez dagoenaren itxurak egiten dituen heinean, ez ditu jakituria nahiz burukontzientziaren<br />

gogobet<strong>eta</strong>suna erdietsiko. Ezezkotasuna baita haren giza existentziaren<br />

mamia. Ezezkotasun hau, bestalde, ez zaio borroka nahiz lan gisa soilik ageri, baizik<br />

halaber heriotza edo guztizko bukakortasun gisa. Kojèvek dioenez, gizaki arruntak<br />

heriotzaren aurrean deus ez balitz edo <strong>egia</strong> ez balitz bezala jokatzen du, <strong>eta</strong>, hari bizkar<br />

emanez, lehenbailehen jotzen du telebistara, egunkari<strong>eta</strong>ra, egunerokotasunaren arruntera,<br />

heriotzaz ahazteko, Heideggerrek azpimarratu bezala. Alabaina, filosofoak jakituria erdietsi<br />

nahi badeza, ezezkotasunari aurrez aurre begiratu beharko dio, <strong>eta</strong> haren ondoan egon.<br />

Heriotzaren bitartez aditzera ematen den ezezkotasunari buruz hausnartzeko gaitasunean<br />

nabari da, hain zuzen ere, espiritua ordezkatzen duen jakintsu buru-kontzientearen kemena.<br />

Izan ere, ezezkotasunaren aldamenean egote hori da emaniko Izatea ZENTZU bihurtzen<br />

duen indar magikoa.<br />

Orain artekoa laburbilduz, horrenbestez, ondoriook dauzkagu: Kojèvek giza<br />

askatasuna aldarrikatzen du. Askatasunaren kontzeptua zehazteko orduan, denbora, heriotza<br />

<strong>eta</strong> <strong>egia</strong> kontzeptuak ere erabili behar dira. Giza denborak geroa du sorburu, asmo <strong>eta</strong><br />

proiektu baita funtsean. Baina etorkizunean heriotza dugu ezinbestean. Heriotza erabat<br />

onartzeak abiarazten du gizakia jakinduriaren bidetik. Egiak, bestalde, giza adimenaren<br />

ahal itzela du oinarri, berez bereizezina dena, gauza errealaren existentzia <strong>eta</strong> esentzia,<br />

bereizi egiten baititu, gauzaren esentzia, ondoren, adiera bilakatua, morfema bati lotu <strong>eta</strong><br />

hitza <strong>eta</strong> mintzoa sortzeko. Egiak ere, hortaz, heriotza du oinarri, zakurraren esentziak ez du<br />

zaunka egiten: zakur erreala, adiera izatera igarotzean, hil egin baita. Egia ortzadarra da,<br />

iraganerantz doazen gauzen ur-jauziaren gainean ageri.<br />

5- Bosgarren atalean, “Magiatik filosofiara” izenekoan, izaki enigmatiko bat<br />

aurkeztu dugu <strong>Kojèveren</strong> eskutik, aldi berean irauten baitu esentzia gisa, beti <strong>eta</strong> nonahi<br />

funtsean berdinak diren existentzia naturalen kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte desberdinei lotua izan<br />

212


den heinean; <strong>eta</strong> adiera gisa, existentzia magiko desberdinen kokagune zein aldi tarte<br />

desberdinei lotua dagoen neurrian.<br />

Adieraren <strong>eta</strong> esentziaren izaki komun hori, hortaz, ez dago topos zehatzen baten<br />

baitako ezein kokagune <strong>eta</strong> aldi tarteri loturik, ez dagokio ezein leku-denborazko<br />

kokapenik.<br />

Zer ote da?<br />

Kojèvek dioenez, esentziak <strong>eta</strong> adierak komun dutena, kokagune <strong>eta</strong> aldi<br />

tarte<strong>eta</strong>tiko desitsastea da. Hori bai, ezin esan liteke non <strong>eta</strong> noiz existitzen den<br />

esentziaren <strong>eta</strong> adieraren izaki komuna... ez baita inondik inora existitzen!<br />

Existentziari nahitaez baitagokio denbora bat <strong>eta</strong> leku bat, bai gauza baten existentzia<br />

naturalari <strong>eta</strong> bai izen baten existentzia magikoari. <strong>Denbora</strong> <strong>eta</strong> espaziotik<br />

desitsatsirikoa, horrenbestez, existentziatik ere, existentzia den heinean, bereizten da.<br />

Izan ere, Izatea badena bada, bera, berdina, <strong>eta</strong> hutsa bestelakoa bada, desberdina;<br />

orduan hirugarren osagaia, bitartekaria, Izatetik hutsera <strong>eta</strong> hutsetik Izatera doana, denboraespazioa<br />

izango da <strong>Kojèveren</strong>ean. Espazioa berdinaren desberdintzea baita funtsean; <strong>eta</strong><br />

denbora, desberdinaren berdintzea. Dakusagun: espazioa eratzen duten puntuak, berdinberdinak<br />

dira, puntutasunari dagokionez; soilik bereiz ditzakegu, aldi berean alde<br />

desberdinak betetzen dituztelako. Eta espazioa ez da berdinaren desberdintze osoa baizik.<br />

Era berean, berez desberdina dena, leku desberdin<strong>eta</strong>n dauden puntuak adibidez, soilik<br />

denboraren joanean etor litezke bat izatera, berdintzera, identifikatzera. Bestelakoaren<br />

identifikazioa baita denbora. Halatan, denbora <strong>eta</strong> espazioa hain daude uztarturik, Kojèvek<br />

uste baitu Parmenidesek, Izatea esferikotzat jo zuelarik, aldi berean denborabakoa dela<br />

azpimarratuz, lapsus bat izan zuela apika. Izan ere, askoz ere hobeki letorkioke hedadurarik<br />

gabeko puntu izaera Parmenidesen Izateari.<br />

213


Nolanahi ere, <strong>Kojèveren</strong> ustez, ikusia dugu lehenbiziko atalean, <strong>egia</strong> ez da<br />

eternitatea, ez da bat; ez da eternala, ez da harremana, ez da bi; <strong>egia</strong>, <strong>Kojèveren</strong>ean,<br />

denbora bera da, hiru.<br />

<strong>Denbora</strong> desberdinaren berdintzea baita. Bestalde, esentzia berdina, zaldi esentzia<br />

adibidez, hainbat izaki desberdini dagokio, hainbat zaldi kopuruz mugagaberi. Hemen ere,<br />

hortaz, desberdinaren berdintzea dugu. Orobat, izen jakin bat, izenaren adiera zehazkiago,<br />

hainbat izaki desberdin<strong>eta</strong>n gauza daiteke, zaldi, cheval, caballo berbarako, kopuruz<br />

mugagabeak halaber. Izena morfem<strong>eta</strong>n da gauzatzen <strong>eta</strong> desberdintzen; izenari dagozkion<br />

gauzak, berriz, beren existentzia enpirikoak desberdintzen ditu. Sail bereko gauzaki<br />

desberdinak, esentziak berdintzen ditu; izen bera gauzatzen duten morfema desberdinak,<br />

berriz, adierak ditu berdintzen.<br />

Bestalde, adiera <strong>eta</strong> esentzia bat datoz, bata besteari dagokio. Hortaz, esan liteke<br />

berdinak direla. Hala ere, aldi berean, adiera esentzia ez bezalakoa da, esentziaren<br />

desberdina. Ondorioz, hemen ere desberdinaren berdintzea ageri da. Haatik, esentziaren <strong>eta</strong><br />

adieraren arteko desberdintasuna, honexek erabakitzen du: esentzia, existentzia natural bati<br />

dago lotua; adiera, berriz, izaki magiko bati, hots, morfema bati. Adieraren <strong>eta</strong> esentziaren<br />

desberdintasunean berdina dena, ZENTZUA da, morfematik bereiziriko adiera edo<br />

existentziatik bereiziriko esentzia gisa ager baitaiteke.<br />

“Zentzua” da beraz Kojèvek bilatzen zuen izaki enigmatiko horren izena.<br />

Eta hurrengo atalean, seigarrenean, “Egia” izenekoan, <strong>egia</strong>ren, denboraren <strong>eta</strong><br />

zentzuaren arteko harremanak aztertu ditugu.<br />

6- Kojèvek gauza naturala dagokion kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte<strong>eta</strong>tik bereizten duen<br />

prozesuari, “prozesu orokortzaile” deritzo. Berrogeita hamarreko hamarraldian Le Concept,<br />

le Temps et le Discours idazten duen “bigarren” <strong>Kojèveren</strong>tzat, gorago aurreratu dugunez,<br />

prozesu orokortzaile hori gauza orok beti <strong>eta</strong> edonon ezinbestean <strong>eta</strong> pasiboki “jasan” behar<br />

duen prozesu bat da, ez da gauzaz at den edonork aktiboki “ezarririkoa”, hogeita hamarreko<br />

214


hamarraldian Introduction à la lecture de Hegel idatzi zuen “lehen” <strong>Kojèveren</strong>tzat bezala.<br />

Bigarren Kojève horrentzat, existitze hutsak eragiten dio gauzari prozesu hori. Izan ere,<br />

gauza, hemen <strong>eta</strong> orain baten baitan kokaturik dago; baina, aldi berean, bere existentziaren<br />

edo iraupenaren une bakoitzean, hemen <strong>eta</strong> orain hori<strong>eta</strong>tik bereizi egiten da, iraute<br />

hutsaren kariaz. Beste era batera esateko, gauza batek denboran zehar irautea aski izango<br />

da, abstrakzio prozesu orokortzaile horrek gauza hori izen baten adiera izateko gai bilaka<br />

dezan <strong>eta</strong> esan ahal dezagun dirauen gauzari lotzen zaion izenari “dagokiola” gauza bera.<br />

Edonola ere, gauza bera da prozesua jasaten duena, irauten hasten denetik <strong>eta</strong> denboran<br />

barrena dirauen bitartean, <strong>eta</strong> iraute hutsa dela zio gainera.<br />

Gauza oro, une jakin batean <strong>eta</strong> leku jakin batean dago <strong>eta</strong> dirau. Gauza oro, beraz,<br />

nahitaez -beti <strong>eta</strong> nonahi- dago, <strong>eta</strong> dirau, hemen <strong>eta</strong> orain bati uztarturik.<br />

Horrenbestez, existitzen den gauza oro dago espazioan <strong>eta</strong> dirau denboran. Ordea<br />

gauza, iraunkeran, une bakoitzean une horr<strong>eta</strong>tik, orain horrex<strong>eta</strong>tik, bereizi egiten da. Izan<br />

ere, jarraian datozen orain hori<strong>eta</strong>n dirau gauzak, <strong>eta</strong> leku jakinen batean, hemenen baten<br />

baitan, dago. Bere orainetik bereiztean, gauza, era berean, bere hemenetik ere bereiziko da.<br />

Iraunkeran, horrenbestez, gauza, dirauen aldi tartetik <strong>eta</strong> dagoen kokagunetik, naturalak bibiok,<br />

bereiziko da.<br />

Gauza, dagozkion kokagune zein aldi tarte natural<strong>eta</strong>tik bereiz daitekeen heinean,<br />

esentzia da. Hemen <strong>eta</strong> orain horiei loturik dagoen heinean, berriz, existentzia da<br />

(existentzia hau, esentziaren existentzia izaki beti <strong>eta</strong> ezinbestean).<br />

<strong>Denbora</strong>n iraunez bere hemen <strong>eta</strong> orain naturaletik bereizirikoa, <strong>eta</strong>, bigarren atalean<br />

ikergai izan dugun giza adimenaren ahal miragarria medio, morfema baten hemen <strong>eta</strong> orain<br />

magikoari loturikoa, adiera da. Adiera hau dagoen izena, adierarekin bat datorren esentziari<br />

loturiko existentziari, hots, gauza naturalari, lotzen zaio: halatan, izena <strong>eta</strong> izana bat<br />

datozela esan dezakegu.<br />

215


Dagozkion kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte natural<strong>eta</strong>tik jadanik bereiziriko izakiak, aldi<br />

berean inolako kokagune <strong>eta</strong> aldi tarte magikori oraindik elkarturik ez dagoenak, ez du<br />

inolako hemen <strong>eta</strong> orainik, <strong>eta</strong>, beraz, inoiz ez <strong>eta</strong> inon ere ez da existitzen. Hala ere, ezerez<br />

hutsa ez denez, ezinbestean beti <strong>eta</strong> nonahi dirauen <strong>eta</strong> dagoen izaki berezi bat da, zentzua<br />

al<strong>egia</strong>.<br />

Zentzu bakoitza beti <strong>eta</strong> nonahi badago, zentzu guztien multzoa ere beti <strong>eta</strong> nonahi<br />

egongo da <strong>eta</strong> iraungo du. Multzoan harturik, zentzuok osotasun bakar <strong>eta</strong> bera, integratua<br />

<strong>eta</strong> koherentea, eratuko dute.<br />

Osotasun honen osagai bakoitza, zentzu bakoitza, aldi berean gauzen esentzia gisa<br />

<strong>eta</strong> izenen adiera gisa existi daitekeen heinean, gauzei “bururagarri” deritze Kojèvek.<br />

Halatan, osotasun hori, bururagarria denaren osotasun bateratu gisa definitzen du Kojèvek.<br />

Gainera, gauzak bururagarritzat hartzen dituen era berean, Kojèvek izenak “ulergarritzat”<br />

ditu, adiera koherentea duten heinean. Ondorioz, <strong>egia</strong> den osotasun bateratua, bururagarri<br />

nahiz ulergarri diren zentzu guztien artikulazio koherente gisa definitzen du Kojèvek.<br />

Beraz, “<strong>egia</strong>” izen bat dugu, hemen <strong>eta</strong> orain <strong>egia</strong> morfema tipografiko gisa<br />

existitzen dena, orrialde hon<strong>eta</strong>n inprimaturikoa al<strong>egia</strong>, <strong>eta</strong> balizko irakurleak nahiz idatzi<br />

duenak ulerturikoa.<br />

Hortaz, <strong>Kojèveren</strong>tzat <strong>egia</strong>, bururagarriak <strong>eta</strong> ulergarriak diren zentzu koherente<br />

guztien elkargune bakar <strong>eta</strong> osoa da. Edo, bestela esanda, <strong>egia</strong> denbora da. Hegelek<br />

berdindu zituen aurrenekoz <strong>egia</strong> <strong>eta</strong> denbora, <strong>eta</strong>, Kojèvek dioenez, baina ez da komeni<br />

hitzez hitz hartzea, horrexek eraman zuen jakintza sistema osoa artez aurkeztera, zenbait<br />

ñabardura gorabehera.<br />

Kojèvek dioenez, <strong>egia</strong> morfemaren <strong>eta</strong>, beraz, “<strong>egia</strong>” izenaren <strong>egia</strong> adiera ez da<br />

ulergarri den ororen adiera bateratua baizik, hau da, izen adieradunen osotasuna (ezen ez<br />

adierarik gabeko sasimorfemena, ezta beren baitan kontraesanezkoak diren adierak dituzten<br />

morfemena ere, Kojèvek “sinbolo” izendatzen baititu). Baina izenen adierek gauza<br />

216


ururagarriak izanarazten dituzte, gauzon esentziak existentzia (magikoei) lotzen dizkieten<br />

neurrian. “Egia” izenaren adiera ulergarria, ondorioz, ez da, azken batean, bururagarria<br />

denaren osotasun bateratua baizik.<br />

Egiaren euskarri materiala <strong>Kojèveren</strong>tzat giza burmuina da. Gauzak, adiera bilakatu<br />

ostean, giza garun<strong>eta</strong>ra datoz. Filosofoak definizioz bizitza eskaini behar dion <strong>egia</strong>ren<br />

bilatzea, nolabait, bat dator filosofoa bera “<strong>egia</strong>” hitza bihurtzeko ahaleginarekin.<br />

Jakintsuaren neuronak adierazle bat izango lirateke, morfema bat, <strong>eta</strong> morfeman honen<br />

adiera, hain zuzen, <strong>egia</strong>, edo esanahi ulergarri <strong>eta</strong> onargarrien garapen posible guztien<br />

artikulazio koherentea.<br />

Esan liteke jakintsuaren gorputza dela <strong>egia</strong>ren euskarri materiala, Izatearen zentzua<br />

barnebiltzen baitu, al<strong>egia</strong>, <strong>egia</strong> osatzen duten kontzeptu guztien adierak. Baina zentzua<br />

adiera gisa bai, baina esentzia gisa ere ageri da. Eta esentzia beti gauza jakin baten esentzia<br />

da. Halatan, esan liteke jakintsuaren gorputzak unibertsoko gauza guztiak biltzen dituela.<br />

Inork ez daki zehazki zeintzuk diren giza gorputzaren ben<strong>eta</strong>ko gaitasunak. Hauxe da<br />

Kojèvek darabilen bide arrazionala, mistikak sarritan azaldu duen norberak guztiarekin bat<br />

egiteko esperientzia adierazteko.<br />

Egiak, edozein osotasun bateratuk bezala, bere burua barnebiltzen du.<br />

“Egia” izenak, horrenbestez, beste adiera guztien artean, <strong>egia</strong> adiera ulergarria ere badakar<br />

bere baitan. Hartara, “<strong>egia</strong>”, adiera guztien bateratze bakar-osoa da, edo, ideia bera baita,<br />

gauza bururagarriek <strong>eta</strong> gauzokin lotzen diren izen ulergarriek, batera dirauteneko denbora<br />

da, denboran barrena gauzen esentziak, beren existentzien hemen <strong>eta</strong> orain<strong>eta</strong>tik<br />

bereizirikoak, osotasun bakar <strong>eta</strong> berean bateratzen baitira, <strong>eta</strong> “<strong>egia</strong>” izenean mamitzen.<br />

Bestalde, baldin gauza guztiek denboran zehar badiraute, <strong>eta</strong> beren irautearen<br />

denbora osoan barrena hemen <strong>eta</strong> orain orotatik aldendu badira; baldin gauza baten<br />

iraupena haren existentziaren orainen multzoa bada <strong>eta</strong> haren orain guztiak denboraren<br />

baitan badaude, gauzak denbora horr<strong>eta</strong>n zehar iraungo baitu; orduan, irautea osatzen duten<br />

217


orainen “artean” dagoenaren multzoa, ez da dirauten gauzen multzoaren denbora baizik,<br />

iraupen gisa existitzen den aldetik.<br />

Hemen <strong>eta</strong> orain orotatik bereiziriko esentzia-adieren osotasun bateratua, orain <strong>eta</strong><br />

hemen desberdin<strong>eta</strong>n existitzen direnez denboran zehar dirauten gauzen multzo gisa<br />

existitzen dena, hau da, <strong>egia</strong>, ezin da izan denbora bera baino.<br />

Ondorioz, <strong>Kojèveren</strong>tzat, <strong>egia</strong> denbora da. Eta zentzua, hain zuzen ere, adieren <strong>eta</strong><br />

esentzien arteko desberdintasunaren berdintzea den heinean, <strong>egia</strong>ren osagaia da, <strong>egia</strong><br />

morfem<strong>eta</strong>tik bereiziriko adiera guztien izankid<strong>eta</strong>suna, edo existentzi<strong>eta</strong>tik bereiziriko<br />

esentzia guztien artikulazio koherentea baita. Halatan, <strong>egia</strong> desberdinaren berdintze gisa ere<br />

defini liteke. Eta, denbora desberdinaren berdintze gisa definitu dugunez, <strong>egia</strong> denbora dela<br />

esatea ez da desegokia.<br />

Azkenik: kristau teologiarentzat, kosmosa baino lehen logos infinitua dago; honek<br />

ez du haren beharrik. <strong>Kojèveren</strong>tzat, aldiz, logos-a finitua da, <strong>egia</strong> has <strong>eta</strong> buka adieraz<br />

daiteke. Egiaren adierazpen horren aurretik, kosmosa isilik egon da, <strong>eta</strong> <strong>egia</strong> adierazi<br />

ondoren berriro isilduko da kosmosa. Gogo<strong>eta</strong>k, hortaz, isiltasuna hausten du, baina soilik<br />

epe jakin batean zehar.<br />

7-"Politika" izeneko zazpigarren atalean <strong>egia</strong>ren, denboraren <strong>eta</strong> agintearen<br />

arteko harremanak aztertu ditugu. <strong>Kojèveren</strong> ustez, gobernariek, filosofoek bezalaxe,<br />

errealitate konkretua aintzat hartu behar dute. Oso nahasia izaten denez, gobernariak, hura<br />

ulertzekotan, ondoren aldatu ahal izateko, sinpletu behar izaten du errealitate hori.<br />

Sinpletze hori abstrakzioen bidez egiten du.<br />

Gobernariari beste barik onartzen zaiona, filosofoari "leporatu" egiten zaio.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, baina, erantzuki hau zentzuzkoa litzateke soilik baldin filosofoari<br />

abstrakzioak erabiltzeko joera horrek "kasu konkretu”deitzen direnak zuzen ulertzea<br />

eragotziko balio. Hori ordea ez da ohikoa. Izan ere, filosofoak, filosofo den aldetik, ez du<br />

abstrakzioa filosofo ez denak baino kaxkarkiago erabiltzen. Aitzitik, Kojèvek dioenez,<br />

218


filosofoak normalean arazo zehatzen ondorioak <strong>eta</strong> zergatiak "profanoak" baino<br />

sakonkiago atzematen ditu; halatan, profanoak baino harantzago ikusten du, denboran<br />

nahiz espazioan, <strong>eta</strong> egokiago egiten die aurre kasu konkretuei. Nola ez da bada orduan<br />

filosofoa gobernatzeko gai izango.<br />

Are gehiago, Kojèvek dioenez, filosofoak politikan, gizartean <strong>eta</strong> historian esku<br />

hartu beharko luke. Gizakiaren denborazko bilakaerari eragin beharko lioke. Bada baina<br />

jarrera filosofiko bat, aski duena adiskide taldea, politika baztertzen duena. Taldexkak,<br />

ordea, ez du filosofoarentzat funtsezkoa den zerbait lortzen: aurreiritziak baztertzea. Esate<br />

baterako, <strong>Kojèveren</strong> iritzirako, dotrina baten irakaskuntzaren arabera aukeraturiko eliteek,<br />

aurreiritziak sendotzeko joera dute. Kojèvek, gizakia historian barrena aldatzen dela uste<br />

duenez, ez du epikurozaleena bezalako taldexken bizimodu isolatua onartzen.<br />

Hala ere, Kojèvek onartu egiten du arazo korapilatsua dela: filosofoek ezin diote<br />

beren denbora osoa aldi berean filosofiari <strong>eta</strong> politikari eman. Halatan, ben<strong>eta</strong>ko<br />

filosofoek konpromisozko soluzioren bat bilatu izan dute: politikaz arduratu bai,<br />

baina filosofia ahantzi gabe. Oro har, filosofiari eskainiriko denbora apur bat mugatu<br />

baino ez dute egin. Horrela, estatuaren gobernua eskuratzeko aukera zokoratu <strong>eta</strong><br />

agintariei aholkuak emateari eskaini izan diote filosofiari kenduriko denbora urria.<br />

Kojèvek nabaritzen du jendeak oro har uste duela filosofoen konpromiso horrek,<br />

denbora gehiegi galdu gabe agintariari aholkuak ematekoak, ez duela deus<strong>eta</strong>rako balio<br />

izan. Alde batetik, filosofiak ez du gauza handirik galdu filosofoen "denbora-pasa"<br />

politikoen erruz. Baina, ordainez, filosofoen aholku politikoen eragin zuzena ezdeusa izan<br />

omen da.<br />

Bestalde, errusiarraren iritziz, filosofoen aholkuen aurrean sorgor den gobernua<br />

tiranikotzat jotzen bada ere, filosofoa gaizki kokatuta dago tirania, tirania den aldetik,<br />

kritikatzeko. Izan ere, filosofo aholkulariak, definizioz, presa izaten baitu: estatuaren<br />

aldak<strong>eta</strong> bultzatu nahi du, baina ahalik <strong>eta</strong> denborarik laburrena galduz. Eta,<br />

lehenbailehen amaitu nahi duenez, hobeto etorriko zaio tiranoa lider demokratikoa<br />

219


aino. Kojèvek nabarmentzen du tiraniak maiz erakarri izan dituela orainaldiaren<br />

gainean eragin nahi izan duten filosofoak. Kojèveri zail zaio gobernari bilakaturiko<br />

filosofo bat irudikatzea, ez bada tirano gisa. Politika kontuak bukatu <strong>eta</strong> zeregin<br />

garrantzitsuago<strong>eta</strong>ra itzultzeko presaz, filosofoa ez da politikan oso egonarritsua<br />

izaten. Zenbait<strong>eta</strong>n masa mespretxatu izan du, bost axola izan zaizkio jendailaren<br />

laudorioak nahiz irainak, <strong>eta</strong> ez du herri xehearen iritziekiko erne dagoen gobernari<br />

demokratikoaren rola antzeztu nahi izan. Kojèvek dioenez, filosofoak ezingo lituzke<br />

bere proiektuak lehenbailehen gauzatu, ezinbestean erradikalak <strong>eta</strong> ideia zabalduenen<br />

aurkakoak baitira proiektuok, tiraniara jo barik. Sokratesen <strong>eta</strong> Altzibiadesen kasua<br />

gogorarazten du hemen Kojèvek, batzu<strong>eta</strong>n filosofoa bera estatu arazoez arduratu<br />

beharrean, bere dizipuluren bat arduratu izan baita. Altzibiadesek berehala baliatu<br />

zituen jardunbide tiranikoak. Era berean, gobernariren batek bere burua dotrina<br />

filosofikoren bateko kide gisa aurkeztu duenean, tirano legez aritu izan da maiz, hura<br />

praktikan gauzatzeko orduan. Oro har, tirano garrantzitsuen jatorria filosofikoa izan<br />

da, hori dio behintzat Kojèvek; edonola ere, zenbait kasutan best<strong>eta</strong>n baino zuzenago<br />

<strong>eta</strong> kontzienteago.<br />

Horrenbestez, denbora kontuak kausa, tiranoa duzu filosofoaren aholkuak entzuteko<br />

egokiena. Hala ere, aholkuok ia inoiz ez ditu aintzat hartzen. Eta arrazoi <strong>Kojèveren</strong>tzat<br />

onargarriak izaten ditu horr<strong>eta</strong>rako tiranoak. Eta oraindik onargarriagoak dira gobernua<br />

tiranikoa ez bada. Arrazoiok ere denborari lotu dizkio Kojèvek.<br />

Alde batetik, gobernariak ezin ditu aholku utopikoak ben<strong>eta</strong>n aintzat hartu: ezin<br />

denez jardun orainaldian baino, egokitu zaion egoera zehatzarekin zerikusi zuzena ez duten<br />

ideiak ezin ditu kontuan hartu. Jaramon egin diezaioten, filosofoak eguneroko arazoei<br />

loturiko aholkuak eman beharko lituzke. Baina horr<strong>eta</strong>rako nahitaezko luke arazoez<br />

egunero arduratzea, arazooi denbora guztia eskaintzea. Haatik, horixe da hain zuzen<br />

filosofoak egin nahi ez duena. Filosofo den aldetik, gainera, ezin du. Hala jokatzea, filosofo<br />

egiten duen <strong>egia</strong>ren bilatzea baztertzea litzateke, <strong>eta</strong> filosofoa tiranoaren aholkulari<br />

bilakatzen duen kausa bakarra ez da bilak<strong>eta</strong> horixe baizik.<br />

220


Baina bada beste zio bat, filosofoaren ahalegin pedagogikoa beti zapuzten duena.<br />

Kojèvek irudikatzen du Platon Sirakusan hil arte geratu zela, <strong>eta</strong> erabakiak hartu <strong>eta</strong><br />

norabide politiko orokorraren gainean eragina izateko ahalmena ematen duen goi<br />

kargura daramaten mailak igo zituela (arin, noski, ziztu bizian). <strong>Kojèveren</strong> fikziozko<br />

narrazio historiko-filosofikoaren arabera, kasu hon<strong>eta</strong>n Dionisosek Platoni entzungo<br />

ziokeen <strong>eta</strong> filosofoak tiranoaren politika eraginkorki gidatu ahalko zukeen. Kojèvek<br />

uste du, baina, orduan ondokoa gertatuko zatekeela: batetik, Platonek aholkatu<br />

aldak<strong>eta</strong> erradikalak gauzatzeko presaz, Dionisosek bere gobernua gero <strong>eta</strong><br />

tiranikoagoa egin beharko zukeen. Platonek, ondorioz, zimiko etikoak sentituko<br />

zituzkeen: helburu zuzenak, hots, <strong>egia</strong> objektiboa estatu ideal batean gauzatu nahiak,<br />

gatazka sortuko baitzukeen bertutearen gaineko Platonen kontzepzioarekin, bortxaren<br />

aurkakoa. Politikan bertutetsu jardun nahia zein alferrikako den <strong>egia</strong>ztatuko zukeen<br />

besteak beste. Filosofoa, halaber, bere jakintzaren mugez ohartuta (Dionisos ez<br />

bezala), berehala jakingo zukeen mugotara heldua zela: orduan aholkuak zalantzaz<br />

ematen hasiko zatekeen, <strong>eta</strong> ondorioz aurrerantzean ezin emango zituzkeen garaiz.<br />

Azkenik, filosofiaz arduratzeko behar adina denbora ez izateak sorturiko erru<br />

sentimendua oinarri, zalantza teorikoak <strong>eta</strong> gatazka moralak berehala nahigabetuko<br />

zuketen filosofoa politika zehatz ororekin <strong>eta</strong> filosofoak, dimitituz, tiranoa bakean<br />

utziko zukeen, <strong>eta</strong> aholku <strong>eta</strong> kritika politikoak ahantzi.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, filosofoaren <strong>eta</strong> politikaren arteko gatazka hauxe da<br />

Hegelek mundu kristau edo burgesean antzezten den zinezko tragedia bakartzat<br />

duena, Hamleten <strong>eta</strong> Faustoren tragedia: intelektualaren tragedia, jardun beharraren<br />

aurrean. Gatazka tragikoa da, ez baitu soluzio posiblerik, mintzoaren esparrura<br />

mugatzen bagara bederen.<br />

Izan ere, <strong>Kojèveren</strong> ustez, elkarrizk<strong>eta</strong>ren <strong>eta</strong> dialektika klasikoaren emaitza,<br />

hau da, arazo bati buruzko eztabaida soilik hitzezkoan lorturiko garaipena, ez da <strong>egia</strong><br />

zein ote den erabakitzeko aski. Ondorioz, mintzozko dialektikak ezin du berez behin<br />

betiko soluzioraino bideratu. Al<strong>egia</strong>, ezin du ondotik etorriko den denbora epe osoan<br />

barrena aldatuko ez litzatekeen konponbiderik aurkitu edo sortu. Zeren, hitz egin<br />

221


aizik ez bagenu egingo, ezingo genuke inoiz kontraesana desagerrarazi, norbait<br />

gezurtatzeak ez baitakar ezinbestez hura konbentzitzea. Kojèvek dioenez, kontraesana<br />

nahiz eztabaida (batetik, gizakiaren <strong>eta</strong> naturaren artekoa, <strong>eta</strong> bestetik, gizakien<br />

artekoa, al<strong>egia</strong>, gizaki baten <strong>eta</strong> bere inguru sozial <strong>eta</strong> historikoaren artekoa), ezin dira<br />

dialektikoki ezeztatuak izan (hau da, oker dauden heinean ezabatuak, baina <strong>egia</strong><br />

dioten neurrian gordeak, <strong>eta</strong> eztabaidaren maila garaiago batera jasoak), ez bada<br />

historia aktiboan mamitzen diren neurrian. Eta historia aktiboan bi eratan<br />

“argudiatzen” da funtsean: lan eginez (naturaren aurka), <strong>eta</strong> borroka eginez (beste<br />

gizakien aurka).<br />

Ondorioz, Kojèvek eztabaida filosofikoa utzi <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>ztapen historikoaren bila<br />

jotzen du filosofiaren <strong>eta</strong> politikaren arteko harremanak ben<strong>eta</strong>n nolakoak izan diren<br />

ezagutzeko. Alexandro Handiaren kasu esanguratsua interpr<strong>eta</strong>tzen du. Errusiarraren<br />

hipotesi deigarriaren arabera, Alexandro Handiaren inperioak Sokratesen irakaskuntza izan<br />

zuen sorburu. Alexandroren jardunaren berezitasuna, izan ere, inperioaren ideiak erabaki<br />

zuen, estatu unibertsalarenak. Baina ohiko inperioak ez bezalakoa duzu Alexandrorena:<br />

alde batetik, ez zuen berez jasotako mugarik onartzen, ez geografikoak, ez etnikoak, ez<br />

hizkuntzari dagozkionak. Bestetik, ez zuen aurretik hiribururik ezarri, al<strong>egia</strong>, ez zuen<br />

onartzen geografikoki, etnikoki zein linguistikoki finkaturiko erdigunerik, periferia<br />

mendean hartzera destinatua. Egia da historiak konkistatzaileak ematen dituela, beren<br />

konkisten agindupeko lurrak mugagabe zabaldu nahi izaten dituztenak; bai, baina beti izan<br />

dute helburu konkistatzaileen agintea sendotzea <strong>eta</strong> herri konkistatuak harrapatzea. Aldiz,<br />

Alexandrok Mazedonia <strong>eta</strong> Grezia osoa bere konkistek sorturiko eremu politiko berrian<br />

disolbatu zituen, <strong>eta</strong> eremu hori Alexandriatik gobernatu zuen, hots, osotasun berriaren<br />

arabera askatasunez, hau da, zentzunez, aukeraturiko gune geografiko batetik. Are gehiago,<br />

mazedoniarrak <strong>eta</strong> greziarrak barbaroekin ezkontza mistoak egitera behartu zituen.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, horrek gobernari talde berri bat sortzeko asmoa adierazten du, jatorri<br />

etnikoez libre.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, baliteke proiektu horien erantzule Aristotelesengandik<br />

jasoriko hezik<strong>eta</strong> <strong>eta</strong> Sokrates <strong>eta</strong> Platonen ideien eragin orokorra izatea. Kojèvek<br />

222


ereizk<strong>eta</strong> bat egiten du: alde batera, Aristotelesen ikasleak uste ahal izan zuen<br />

beharrezkoa zela ezkontza mistoen bidez inperioaren batasunerako oinarri biologiko<br />

bat sor zedin. Bestera, baina, Sokratesen <strong>eta</strong> Platonen dizipuluak kontzebitu ahal izan<br />

zuen batasun hau beraiek sortu “gizaki” ideian oinarrituz: ideia honen arabera, izan<br />

ere, gizaki guztiak inperio bakar <strong>eta</strong> bereko hiritar bilaka baikaitezke, gizaki orok<br />

dugulako -edo geuregana dezakegulako, elkark<strong>eta</strong> biologikoen bitartez- esentzia bera.<br />

Eta gizaki orok komun dugun esentzia bakar hau logos-a da, arrazoia, gaur egun<br />

“zibilizazio” edo “kultura” deritzoguna. <strong>Kojèveren</strong> iritziz, Alexandroren inperioa,<br />

espainolena, frantsesena edo ingelesena ez bezala, ez da herri nahiz kasta baten<br />

adierazpen politikoa. Aitzitik, zibilizazio baten adierazpen politikoa da, logikoa,<br />

unibertsala <strong>eta</strong> bakarra izan nahi duen pentsaera baten gauzatze materiala, Sokratesen<br />

<strong>eta</strong> Platonen logos-ak unibertsala <strong>eta</strong> bakarra izan nahi baitu.<br />

Azkenik, Kojèvek giza historiaren prozesua funtsean unibertsaltasun politikoaren<br />

<strong>eta</strong> homogeneotasun ekonomikoaren zabaltze gisa ikusten duenez, esan daiteke<br />

errusiarraren ust<strong>eta</strong>n gogo<strong>eta</strong> filosofikoak eragin handia izan duela, ideia filosofikoak<br />

etengabe gauzatuz doazela, filosofoen pentsamendua, intelektualen bitartekaritzaz, mamitu<br />

egin dela historian zehar <strong>eta</strong> filosofoek politikaz pentsatu izan dutena erabakigarria izan<br />

dela historian.<br />

8-“Ispilua” izeneko zortzigarren <strong>eta</strong> azken atalaren ondorioei dagokienez, ikusi dugu<br />

zelan ispiluaren funtsaren berri osotoro emateko zailtasunak, kale egin duela aitortzera<br />

behartzen duela Kojève. Porrota leuntzearren edo, Kojèvek errepikatzen du Platonek berak<br />

ere huts egin zuela ispiluaren enigma azaltzeko orduan.<br />

Edonola ere, errusiarrarentzat ispilua <strong>eta</strong> mintzoa berdintsu dabiltza: bi-bien funtsa<br />

bikoiztea baita: islaren bidez zein adieraren bidez. Bitasunik gabe ez legoke mintzorik, ezta<br />

ispilurik ere. Zehazkiago, mintzoak bitara bikoizten du: alde batetik, esentzia <strong>eta</strong> adiera<br />

bereizten ditu; bestetik, aipagaia biderkatu egiten du, <strong>eta</strong> mintzatuz bikoiztu egiten duenez,<br />

esan liteke bikoizk<strong>eta</strong>ren bitartez gauza biderkatu egiten duela.<br />

223


Zortzigarren atalean Kojèvek erakutsi digu orobat dagiela ispiluak. Ispilu bi aurrez<br />

aurre jarririk, islak ez dira soilik bikoitzak, baizik anitzak. Elkar biderkatzen dute,<br />

amaigabe, elkar bikoizten duten heinean. Izan ere, aurrez aurre jarririko ispiluotako islok<br />

bikoteka ugaltzen dira. Hala ere, Kojèvek zehazten duenez, gauzaren bikoizk<strong>eta</strong>ren bitartez<br />

lorturiko islon biderk<strong>eta</strong>, zehaztugabea izango da kopuruari dagokionez, baina ez<br />

azkengabea. Argiak gauza erreproduzitzeko denborarik beharko ez balu ere, kopuru hori ez<br />

litzateke azkengabea izatera iritsiko.<br />

Kontua da <strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong> denboraren arteko harremanei buruzko tesi hau, jakintza<br />

sistema oso bat gauzatzeko ahalegin baten berri ematen duena, erantzunik gabeko galdera<br />

arrunt batzuekin amaitu beharra dagoela: <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, isla ispiluaren atzean ikusten<br />

dugu. Ordea, berton ez dago ispiluari begira ikusten dugun irudia, baizik <strong>eta</strong> beste zerbait.<br />

Zer ote da hori, espazioaren laugarren dimentsioa? Espazio-denboraren bosgarrena, apika?<br />

Kojèvere ustez, isla erreala da, <strong>eta</strong> objektiboa da. Ordea, ispiluari begira diezaiokeen<br />

begirik ez balitz, edo ezein begirik ez balitz, ba ote legoke islarik? Alabaina, esan bezala,<br />

ikusten duen b<strong>egia</strong> ere, nolabait, ispilu bat da...<br />

224


LEHENBIZIKO ERANSKINA: SEI DENBORA MOLDE<br />

Kojèvek Essai d’une histoire raisonnée de la philosophie païene obraren bigarren<br />

liburukian, Platon <strong>eta</strong> Aristotelesen gainekoa, adierazten du erarik garbienean denbora<br />

norabideez bere ikuspuntua, 110-115 orrialde<strong>eta</strong>n zehazki. Bertan, jakintza sistemaren<br />

fenomenologia zehatza jarraian datozen hiru esparrutan sailkatzen du Kojèvek:<br />

Aurrena, kosmologiak monada bizigabeez dihardu. Monada bizigabe edo mineralez,<br />

hots, monada soilik henomenalez (estoikoen henomenon hitzetik eratorritako kontzeptua<br />

berau); ez oraindik fenomenalez (fainomenon), ezta ere, hortaz, nozionalez, hau da,<br />

noumenalez (noumenon).<br />

Monada orok bezalaxe, henomenoak ere barne egitura propiala du, <strong>eta</strong> henomeno<br />

bakoitzaren osagai bakoitza, hau berau ere egituratua, gainerakoak ez bezalakoa da,<br />

kualitatiboki. Hortaz, henomeno bakoitza hemen <strong>eta</strong> orain zaigu ageri. Bestela esanda,<br />

henomeno bakoitza aldi berean alde batetik luze-zabaltzen den “hemen” bat da, goiko aldea<br />

<strong>eta</strong> behekoa, aurre <strong>eta</strong> atzealdea, ezkerra <strong>eta</strong> eskuina dauzkana; <strong>eta</strong>, bestetik, dirauen<br />

“orain” bat: presente dena iragan denaren ondoren ageri da, <strong>eta</strong> etorriko denaren aurretik.<br />

Gainera, orain hirukoitz hon<strong>eta</strong>n dagoeneko presente ez den iragana <strong>eta</strong> oraindik presente<br />

ez den geroa, zehaztugabeak diren heinean, henomenoaren hemen <strong>eta</strong> orain zehatzaz kanpo<br />

daude.<br />

Nolanahi ere, monadaren orainaren hiru osagaiek, sei (=2x3) konbinazio sortzen<br />

dituzte:<br />

1a) ORAINA>IRAGANA>GEROA<br />

1b) (ORAINA>GEROA>IRAGANA)<br />

225


2a) IRAGANA>GEROA>ORAINA<br />

2b) (IRAGANA>ORAINA>GEROA)<br />

3a) GEROA>ORAINA>IRAGANA<br />

3b) (GEROA>IRAGANA>ORAINA)<br />

Talde bakoitza orainaren, iraganaren <strong>eta</strong> geroaren lehentasunak karakterizatzen du<br />

(Dugunaren erritmo osoa, horrenbestez, ORAINA>IRAGANA>GEROA da).<br />

Fenomenoen osotasunak, beraz, aurreneko taldeko lehenbiziko egitura du, 1a) egitura<br />

al<strong>egia</strong>, hau da, monada minerala edo henomenoarena. Unibertsoa, honenbestez, ez da<br />

fenomeno bat, ez baitzaio beraren gainean hitz egin lezakeen baina unibertsotik “at”<br />

legokeen izakiren bati ageri (jainkoari, tradizioaren arabera; “jainko” izena, haatik, ikusi<br />

dugu, kontraesanezkotzat du Kojèvek).<br />

Hiru taldeotako bakoitzak konbinazio bi onartzen ditu, a) <strong>eta</strong> b) al<strong>egia</strong>. Konbinaziook<br />

“ziklikoak” dira, hau da, unibertsoaren funtsezko zikloaren norabidea barnebiltzen <strong>eta</strong><br />

adierazten dute:<br />

1a) konbinazioak ziklo hau bere horr<strong>eta</strong>n errepikatzen du, hots, orainetik abiatzen da; 2a)<br />

konbinazioak, aldiz, iragana du abiapuntu, <strong>eta</strong> 3a)k, azkenik, geroa.<br />

b) konbinazioak, beraz, “antiziklikoak” dira, funtsezko zikloaren erritmoaren norabidea<br />

aldatu egiten baitute. 1b)n zentzu aldak<strong>eta</strong> orainetik abiaturik gertatzen da; 2b)n, berriz,<br />

iraganetik, <strong>eta</strong> 3b)n, azkenik, gerotik abiaturik.<br />

1a) konbinazioa: ORAINA>IRAGANA>GEROA<br />

226


Konbinazio honek monada bakoitzaren egitura erabakitzen du; honenbestez, baita<br />

monaden osotasunarena ere, monadak beren artean desberdintzat hartzen ez diren heinean.<br />

Ez dugu hemen oraindik kosmosa, nozioaren zentzu zehatzean, baizik “arrautza kosmikoa”,<br />

“Brownen higidurak” bultzatua, “ziklikoa” dena, nahi bada, baina zentzu hon<strong>eta</strong>n: etengabe<br />

birsortzen da bere horr<strong>eta</strong>n, epe zehatzen arabera.<br />

Arrautza honen oraingo egoerak berehalakoan, bitartekorik gabe, erabakitzen du<br />

iraganeko egoera, <strong>eta</strong>, iraganaren bitartez, geroko egoera ere determinatzen du. Hortaz,<br />

geroa iragana bezalakoa da, <strong>eta</strong> bi-biok <strong>eta</strong> oraina berdinak. Bestela esanda, arrautza<br />

kosmikoaren “entropia” konstantea da, <strong>eta</strong> Brownen higidura, beraz, errebertsiblea.<br />

Ordea, ez balego arrautza <strong>eta</strong> dagokion Brownen higidura baino, ez legoke bizitzarik<br />

(ez bailegoke heriotzarik), are gutxiago mintzorik. Azken hau azaldu ahal izateko, beraz,<br />

onartu beharko dugu 1a) konbinazioa 1b) konbinazioarekin batera ageri dela.<br />

1b) konbinazioa: ORAINA>GEROA>IRAGANA<br />

Hemen orainak berehalakoan erabakitzen du geroa. Geroak, beraz, ez du iragana<br />

bezalakoa izan beharrik. Higidurak hemen “zentzu” bat du, “atzeraezina” da, <strong>eta</strong> “entropia”<br />

aldi <strong>eta</strong> alde oro doa handituz. Hemen dugu, hortaz, kosmosa, hitzaren zentzu zehatzean.<br />

Kosmosa, osatu ostean, aldatu egiten da, desitxuratu. Berrosatu ere egiten da, haatik. Hauxe<br />

da monada mineralaren edo henomenoaren egitura. Ordea, ez bagenu kosmos hau <strong>eta</strong> bere<br />

higidura norabidetua baizik, ez genuke bizitzarik (ez legoke-<strong>eta</strong> sortzerik, “birsortze”<br />

zentzuan); are gutxiago, ondorioz, mintzorik. Beraz, azken hau azaltzekotan, onartu beharra<br />

dago aurreneko konbinazioa bigarrenarekin batera ageri dela.<br />

2a) konbinazioa: IRAGANA>GEROA>ORAINA<br />

Hemen iragana da geroa berehalakoan determinatzen duena, <strong>eta</strong>, geroaren bitartez,<br />

orobat oraina. Geroan <strong>eta</strong> geroaren bitartez birsortzen da iragana, <strong>eta</strong> geroa <strong>eta</strong> iraganaren<br />

227


identitateak determinatzen du oraina. Bizitza dugu hemen, al<strong>egia</strong>, bizitza zikloa, baina<br />

soilik landare bizitzaren (Physis) egitura duen ziklo “higiezina”.<br />

Ordea, ez bagenu hau baizik, ez genuke fenomenorik (nozioaren zentzu zehatzean,<br />

fenomenook eremutik bakarturiko hemen <strong>eta</strong> oraina baitira), are gutxiago mintzorik<br />

(bakartutako fenomenoaren hemen <strong>eta</strong> orainetik bereiztea baitakar mintzoak). Ezinbestekoa<br />

da, mintzo garenez gero, 2a) <strong>eta</strong> 2b) konbinazioak aldi berean ageri direla onartzea.<br />

2b) konbinazioa: IRAGANA>ORAINA>GEROA<br />

Hemen iraganak oraina berehalakoan determinatzen du, <strong>eta</strong> geroa orainaren bitartez<br />

determinatzen du. Orainak, horrenbestez, geroa iraganaren arabera aldatzen du; halatan,<br />

geroa iragana ez bezalakoa da. Oraina, hortaz, bere iragan <strong>eta</strong> gerotik bakartu egiten da, <strong>eta</strong><br />

bere buruari fenomeno gisa ageri zaio.<br />

Animalien monada edo fenomenoaren -nozioaren zentzu zehatzean- egitura da hau.<br />

Ordea, ez bagenu hau baizik, ez legoke mintzorik, mintzoak fenomenoa iraganak<br />

erabakiriko orainetik bereizten baitu. Bestela esanda, mintzoak fenomenoa gerora<br />

proiektatzen du. Honenbestez, onartu behar da hirugarren konbinazioa lehenbizikoarekin<br />

<strong>eta</strong> bigarrenarekin batera ageri dela.<br />

3a) konbinazioa: GEROA>ORAINA>IRAGANA<br />

Hemen geroak arartegabe erabakitzen du oraina, <strong>eta</strong>, honen bitartez, baita iragana ere.<br />

Oraina, beraz, ez du iragan horrek determinatzen: proiektu huts da, oraindik gauzatu gabea.<br />

Nahiaren nahia, ekintza ezeztatzaileak oraindik mamitu gabeko utopiaren, poesiaren <strong>eta</strong><br />

maitasunaren egitura da: nahi antropologikoa dugu hemen, gizakiaren promesa.<br />

Ordea, <strong>egia</strong>k zentzu bat izan dezake, mintzoz gara daitekeena, soilik baldin zentzu hori<br />

berekin bat datorren esentzia bati lotzen bazaio. Baina nahiarekin bat datorrena artefaktua<br />

228


da. Nahia artefaktuari proiektu den heinean zaio lotzen. Baldin nahia badago, nozioaren<br />

zentzu zehatzean, ezinbestekoa izango da 3a) konbinazioa 3b) konbinazioarekin batera ager<br />

dadin.<br />

3b) konbinazioa: GEROA>IRAGANA>ORAINA<br />

Hemen geroak oraina iraganaren bitartez erabakitzen du. Monada pentsatzailearen<br />

egitura da, noumenoarena, hitzen bitartez gara daitekeen <strong>egia</strong>rena. Fenomeno <strong>eta</strong> henomeno<br />

den heinean, gizakia hemen morfema bat da. Eta morfema hau era arbitrarioan dago hemen<br />

adierari lotua. Adiera hau, gainera, berekin bat datorren esentziari dagokio. Eta esentzia hau<br />

da artefaktua (oraingo eremutik bereizia, artefaktua iraganean izan baita gauzatua proiektu<br />

baten arabera).<br />

Ordea, noumeno hau, garatzen ari garen mintzoaren adierari dagokion <strong>egia</strong> dugu,<br />

besteak beste. Honela, noumenoak bere burua hitzen bitartez azaltzen du, baina ezin du<br />

kontraesanik gabe azaldu ez baldin badu esaten aldi berean 2b) egitura duen fenomeno<br />

batekin ageri dela. Halaber, bere buruari <strong>eta</strong> beste fenomenoei henomeno bat, (1b) egitura<br />

duena, erakusten die, <strong>eta</strong> unibertsoaren baitan bizi da ezinbestean. Oro harturiko<br />

unibertsoak, azkenik, esan bezala, 1a) egitura du, arrautza kosmikoarena: arrautza<br />

kosmikotik sortu zen <strong>eta</strong> bertan hilko da.<br />

----------------------------------<br />

Kosmologiak, biologiak <strong>eta</strong> antropologiak, fenomenologia zehatzaren baitan, garatzen<br />

dituzte orainaren, iraganaren <strong>eta</strong> geroaren lehentasunak, hurrenez hurren, eskatzen dituzten<br />

<strong>egia</strong>zko mintzoak.<br />

Kosmologiak bizi garen kosmosa edo mundua ikertzen du, bizia bertaratu baino lehen.<br />

229


Biologiak mundu hau berau arakatzen du, baina biosfera den heinean, edo Lur, hau da,<br />

oraindik mintzozkoak ez diren bizimodu guztiak.<br />

Antropologiak, azkenik, mintzatuz bizi garen mundua hartzen du aintzat, mintzoaren<br />

unibertsoa edo gizakion mundu historikoa mundua. Mintzoa berton ekintza gisa ageri da,<br />

al<strong>egia</strong>, ekintza oharti, nahimenezko <strong>eta</strong> libre gisa.<br />

230


BIGARREN ERANSKINA: EDERTASUNA<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, gizakiaren <strong>eta</strong> errealitatearen arteko harremanen oinarrian,<br />

ateratzeko gaitasuna dugu; adibidez, giza adimenak errealitatetik ederra ateratzeko duen<br />

ahalmena (hala dio bere estetikan, atal hon<strong>eta</strong>n aztertuko baitugu), edo izakien esentzia bere<br />

existentziatik bereizteko ahalmena, ondoren soinu segida baten esanahi bilakatzeko<br />

(aurreneko atal<strong>eta</strong>n aztertua, haren ontologiaz <strong>eta</strong> epistemologiaz aritu garelarik). Gogora<br />

dezagun: katu errealean, hogeita hamarreko hamarraldian bederen, bereizezinak dira<br />

existentzia <strong>eta</strong> esentzia. Baina giza adimenak, bereizte naturaz gaindiko, mirarizko hori<br />

gauzatu egiten du, <strong>eta</strong> katuaren esentzia katu, chat edo cat soinu segida arbitrarioari lotzen<br />

dio, horrela “katu” hitza osatuz, behin ahoskaturikoan beste gizaki batek uler dezakeena<br />

(<strong>Kojèveren</strong>tzat txundigarria baita, miresgarria). Orobat, arteari buruzko <strong>Kojèveren</strong><br />

filosofiaren sorburuan giza adimen txit kementsuaren ahala dago, errealitatean nahasirik<br />

dagoen edertasun aratza bertan bereizi, bertatik atera, ondoren margolan batera aldatu <strong>eta</strong><br />

bertan iraunarazteko.<br />

Ideiok oinarri dituen <strong>Kojèveren</strong> “Kandinskyren margolan konkretuak” (“Les<br />

peintures concrètes de Kandinsky”) lana aztertuko dugu ondoren. Critique aldizkariak<br />

1936an argitaratu zuen, <strong>eta</strong> haren estetikaren adierazpenik osoena da.<br />

Kojèvek bertan dioenez, ederra izan liteke polit zein itsusi, bare nahiz ikaralarri. Eta<br />

bada ederra artetik landa ere, noski. Erreka, leize-zuloa, zuhaitza, eder izan litezke. Haatik,<br />

zerbait izaten hasten dira, <strong>eta</strong> soilik ostean dira eder. Badira zerbait beren edertasunaz at.<br />

Beren izatearen funtsa ez datza eder izatean. Ederresten dituen gizakiaren soaz berex dira<br />

berez, begirada ederreslea baino lehenagokoak dira.<br />

Alabaina, berezko edertasun hori artelan bilaka daiteke. Margolariak ihiak,<br />

zuhaitzak edo katuak dakartza bere margolan<strong>eta</strong>ra. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, errealitatetik<br />

231


margolanera ederra igaroaraz dezake, errealitatean aukerak <strong>eta</strong> abstrakzioak eginez.<br />

Errealitatearen etengabeko jarioan ebakidurak egin beharrean da, margolanera, ederra<br />

helburu, alde egokiak baizik igarotzen ez uzteko. Hori dela <strong>eta</strong>, ihia, zuhaitza edo katua<br />

margotzen duelarik, margolaritza abstraktua lantzen du margolariak, errealitatetik ederra<br />

lortzen lagunduko dionaz gainerakoaz abstrakzio egiten baitu.<br />

Kojèvek gaineratzen du artearen ederra, natura ederra ez bezala, oroz lehen dela<br />

ederra, ederra ez zaiola eransten. Artean ederra da sorburu zein xede, ederra da lehena, <strong>eta</strong><br />

soilik gero dugu ihia, katua, leize-zuloa, zuhaitza. Natura ordena alderantzikatu egiten da<br />

artean.<br />

232


a-ZUHAITZAREN EDERRA ETA EDERRAREN ZUHAITZA<br />

Artearen <strong>eta</strong> ederraren artean bada harremana, zalantzarik gabe, nahiz gauza berbera<br />

ez diren. Artistaren helburua ederra erakustea izan ohi da. Kojèvek dioenez, haatik,<br />

margolariek, margolaritza klasikoan, margolaritza irudikatzailean, ederra errealitatetik<br />

atera egiten zuten. Kandinskyren ostean, baina, ederra sortu ere egiten dute.<br />

Hala ere, esan bezala, <strong>Kojèveren</strong>tzat bistan da artea <strong>eta</strong> ederra ez direla gauza bera.<br />

“Polita” aintzat hartu gabe ere (edonon, artean zein arteaz landa, “itsusia” <strong>eta</strong> “polita” eder<br />

izan daitezke, nahiz ez-eder), bada ederra artean: musika, margolana, arkitektura, poesia...<br />

<strong>eta</strong> bada ederra artea ez denean ere: landarea, giza gorputza, txoriaren kantua, makina, <strong>eta</strong><br />

abar. Hortaz, ederra <strong>eta</strong> artea ez dira gauza bera. Baina ederra -bere mamitze guzti<strong>eta</strong>n- beti<br />

da eder: hortaz, bada ederra, eder bakarra <strong>eta</strong> bera, eder den orotan, bai artean <strong>eta</strong> bai arteaz<br />

landa. Azken batean, dio Kojèvek, beti dugu hor Platon, ederki jipoi dezagun; baina ez<br />

dakigu Platon gabe pentsatzen.<br />

Izan ere, ederra, <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, Platonen ildotik, mamituz zehazten da,<br />

espezifikatzen da: zuhaitzean, adibidez, zuhaitzaren edertasuna dago; tren batean, trenaren<br />

ederra; margolan batean, margo-ederra; eraikin batean, arkitektura-ederra. Haatik,<br />

espezifikazio hau<strong>eta</strong>n guzti<strong>eta</strong>n, genero bi dira nahasten: ederra artean, <strong>eta</strong> arteaz kanpoko<br />

ederra. Edertasun biak edertasun bera dira. Baina artearen ederra ez da arteaz kanpoko<br />

ederra. Nolatan <strong>eta</strong> zergatik?<br />

Hara <strong>Kojèveren</strong> erantzuna: eder bakar <strong>eta</strong> bera mamitzen da zuhaitz errealean zein<br />

zuhaitz margotuan. Baina ederraren mamitzea zuhaitz errealean, zuhaitz margotuaren<br />

ederra ez bezalakoa da. Zuhaitz erreala “lehenbizi” zuhaitza da; <strong>eta</strong> soilik “gainera” <strong>eta</strong><br />

“ondoren” da eder, ederraren mamitze bat. Zuhaitz erreala “lehenbizi” gauza da, landare,<br />

mendigoizaleari itzala eskaintzen diona, zurgina zurez hornitzen duena, e.a. Eta soilik<br />

“ondoren”, da eder: behatzen dion est<strong>eta</strong>rentzat, margotzen duen margolariarentzat. Zuhaitz<br />

erreala ederra da “gainera”, “orobat”, <strong>eta</strong> zuhaitz da <strong>eta</strong> dirau, nahiz ederra ez izan, nahiz<br />

233


eder izateari utzi. Guztiz bestela, zuhaitz margotua, “Zuhaitza” margolana. Ez da gauza, ez<br />

da landare, ez du inor gerizatzen, ez inor zerbitzatzen: ez du ezertarako balio, ez du gauzek<br />

izaten duten izaera. Eta, ez izaki, ez da zuhaitz eder bat; edertasuna da, zuhaitz gisa ageri.<br />

Ederraren zuhaitza da. Are gehiago: ez da ederra “gainera” <strong>eta</strong> “ondoren”: ez da ederra<br />

baizik –edo deus ere ez. “Zuhaitza” margolana ederra da, <strong>eta</strong> soilik ederra, edo ez da<br />

margolan bat, baizik koloreak azalera baten gainean; mahai gaineko zikinkeria bezala, ez<br />

baita hor ustekabez baizik, garbitzen ez duten bitartean...<br />

Zuhaitz eder bat margotzen duen margolariak, ederra margotzen du, zuhaitz gisa<br />

ageri. <strong>Kojèveren</strong>tzat, gehiago ederraren zuhaitza, zuhaitzaren ederra baino. Izan ere,<br />

zuhaitzean ez du ederra baizik aintzat hartzen, <strong>eta</strong> ez bada ederra irudikatzera heltzen, ez da<br />

zuhaitza margotzera helduko, margolan bat egitera: azalera bat zikindu (koloreztatu) egingo<br />

du soilik. Horrenbestez, zuhaitzaren ederra bezainbat hartu beharko du aintzat ederraren<br />

zuhaitza.<br />

Artea, beraz, <strong>Kojèveren</strong> definizioan, ederra bere mamitze zehatzetik ateratzeko<br />

treb<strong>eta</strong>suna da, <strong>eta</strong> bere soiltasun aratzean iraunaraztearena. Ederra gordetzen duen gauza<br />

hori, esan bezala, eder ere bada, baina “gainera” soilik. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, ederra<br />

iraunaraztearren, arteak berak ere ederra mamitu egiten du, margolan batean adibidez.<br />

Baina margolana ederra da “lehenbizi”, <strong>eta</strong> soilik “gainera” <strong>eta</strong> “ondoren” da oihal, kolore,<br />

<strong>eta</strong> abar... Ez bada eder, ez da ezer: ezertarako ez da egokia, suntsitua izateko baizik.<br />

Zuhaitz erreala zuhaitz bat da, “gainera” ederra dena, baina izan, izan daiteke, eder izateke.<br />

Zuhaitz margotua, aldiz, edertasuna da, zuhaitz gisa, zuhaitz egina, ederraren zuhaitza da,<br />

edo –nahi baldin bada- ederra baino ez den zuhaitza, funtsean beste ezer ez dena, ez baita<br />

ezereza baizik bere ederraz landa.<br />

Ederra, zuhaitz errealean, zuhaitz horren apaindura da. Ederra, zuhaitz margotuan,<br />

bere izatea bera da, zuhaitz margotua ez baita deus ederrik gabe, ederraz berex. Hortaz:<br />

arteaz kanpoko ederra, izaki baten ederra duzu. Ederra artean, berriz, ederraren izatea da<br />

bera, ederra eder gisa baita, ederra berez <strong>eta</strong> bere baitan. Hara <strong>Kojèveren</strong> definizioa: Artea,<br />

ederra berez <strong>eta</strong> bere baitan iraunaraztearen treb<strong>eta</strong>suna da, izaki batean mamituz -<br />

234


margolana, estatua, arkitektura, musika, poesia, <strong>eta</strong> abar-, eder den heinean baizik ez dena,<br />

ederraren mamitzea baita. Zehazki, artea izaki erreal, erabilgarri, <strong>eta</strong> abar, “gainera” <strong>eta</strong><br />

“ondoren” eder den horr<strong>eta</strong>tik, ederra ateratzeko antzea da. Ederra, hortaz, eder baino ez<br />

den izaki batean dugu, <strong>eta</strong> ez zaio eransten, beraz, ateratako <strong>eta</strong> mamituriko ederrari ezer,<br />

eder ez litzatekeena (erreala, erabilgarria edo beste zerbait). Ezin baita esan margolariak<br />

adibidez ederrari bere margolanaren olio <strong>eta</strong> oihala eransten dionik: olioa <strong>eta</strong> oihala ez dira<br />

margolana, <strong>eta</strong> margolana ederraren mamitzea da, besterik ez. Zer ote da arteak gauza<br />

ederretik ateratzen duen eder hori, ondoren bere soil <strong>eta</strong> aratzean mamitzeko, halatan gauza<br />

eder bilakatuz? Balio bat da, erantzuten du Kojèvek. Orobat, balio ezdeusa <strong>eta</strong> irreala.<br />

Ezdeusa, ezertarako balio ez duelako, ezin baita baliatu. Irreala, ez baitu ezer “egiten”; ez<br />

du balantza baten platera jaitsiaraziko, ez du galbanometro baten orratza desbideratuko, ez<br />

du proiektil bat geldiaraziko...; ez du ezer egingo kolpe bat saihesteko..., baina trukean<br />

kolpeak ezingo du ezer egin haren aurka.<br />

Balio izaki, ordea, ederra bada. Bada, gainera, beste gauzaren bati zerbitzatu gabe,<br />

beste gauzaren batek zerbitza dezan gabe, bera ez den beste zerbait sortu edo suntsitu<br />

ezinik, bera ez den beste ezerk ezin duela sortu edo suntsitu. Hortaz, balio hau balio bada,<br />

soilik da bera bera dena delako, berez <strong>eta</strong> bere baitan.<br />

Horrenbestez: <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, ederrak bere izateagatik soilik balio du. Eta izate<br />

hutsagatik balio duen oro, ederra da, baden ederra da, ederra du mamitzen. Ederra egiten<br />

da, artean, soilik ederra egitearren, hots, ederraren izate hutsak balio duelako bakarrik.<br />

Arteak ederra egin egiten du, izan dadin soilik.<br />

Halaxe egiten da margolan bat, adibidez. <strong>Kojèveren</strong>tzat, soilik izan dadin egiten<br />

baita. Eta horrexegatik egin behar da ederra. Bestela, ez du inongo arrazoirik izateko. Eta<br />

izateko inongo arrazoirik gabe, ez da: ez da margolan bat, baizik azalera zikin bat, ez<br />

baitago bertan suntsitua izateko baino (edo, bihar, ikusgaitz, ezerez artistikorantz amildua<br />

izateko).<br />

235


Ederra, izate hutsagatik balio duen izakia da, berez <strong>eta</strong> bere baitan. Ederra izan<br />

dadin, hortaz, izateak berez <strong>eta</strong> bere baitan izaten beharko du iraun. Halaxe iraunez ederra<br />

da, <strong>eta</strong> halaxe iraunez baino ez da ederra. Zuhaitz ederrak berez dirau, bere baitako<br />

egituraz, bere osagaien arteko harremanaz; baina orobat dirau eusten duen lurrarengatik,<br />

elikatzen duten gatz, ur <strong>eta</strong> eguzki izpiengatik, hots, bera ez den beste zerbaitengatik; bere<br />

baitan dirau bere abarr<strong>eta</strong>n, enborrean, sustrai<strong>eta</strong>n, <strong>eta</strong> abar, baina orobat dirau unibertsoan,<br />

<strong>eta</strong> unibertsoa ez da zuhaitza; berez dirau, baina baita abegi egiten dien txorienean,<br />

darabilen gizakiarenean, hots, bera ez den beste zerbaitenean. Hori dela <strong>eta</strong>, ez da eder<br />

gainera <strong>eta</strong> ondoren baizik; ez da eder berez <strong>eta</strong> bere baitan dirauen heinean soilik; hortaz,<br />

bera ez den beste zerbaitengatik dirauen heinean, ez da berez ederra; haatik, hain zuzen ere<br />

horrexegatik iraun dezake baita eder izateke ere, bere eder izatea aintzat hartu behar izan<br />

gabe. Zuhaitz margotua, aitzitik, ez dirau bere eder izateagatik baizik: “Zuhaitza”<br />

margolanak, hortaz, berez <strong>eta</strong> bere baitan soilik behar du iraun; margolanak ez dirau<br />

margolanean baino, ez dago bere laukiaz landa, ez dago gauza errealen unibertsoan (hor, ez<br />

dago margolan den heinean, baizik soilik oihal, olio <strong>eta</strong> abar den heinean); margolanak ez<br />

dirau margolan gisa baizik, ez baita hor, margolan den heinean, berak beregana<br />

ditzakeenentzat baizik, artisten begiekin beha dezaten, margolanean <strong>eta</strong> margolanarentzat<br />

bizi daitezen –behatze artistikoak diraueino bederen. Margolanak, margolan gisa, ez dirau<br />

berez <strong>eta</strong> bere baitan baino, bere osagaien orekagatik, bere barne-bizitzako barnelegeengatik,<br />

berak elikatuak.<br />

Azken batean: ederra soilik berez <strong>eta</strong> bere baitan dirauen hura da, <strong>eta</strong> halaxe dirauen<br />

oro, ederra da. <strong>Kojèveren</strong> ustez, artea, halaxe dirauten izakiak sortzeko treb<strong>eta</strong>suna da,<br />

horrela baizik ez dirauten izakiak. Zehazki, artea izan liteke izaki batetik berez <strong>eta</strong> bere<br />

baitan iraun dezakeen oro ateratzeko treb<strong>eta</strong>suna, ondoren berez <strong>eta</strong> bere baitan iraun<br />

dezakeen zerbait bilakarazteko.<br />

236


-MARGOLAN IRUDIKATZAILEA<br />

Arteaz mintzatu gara, margolaritzaren adibidea erabiliz. Mintza gaitezen<br />

margolaritzaz, arteaz esanikoa erabiliz. Izan ere, Kojèvek margolaritzaz dioena ongi<br />

etorriko zaigu ederraren berezitasuna nabarmentzeko.<br />

Zentzumen bakoitzari bere artea dagokio. Margolaritza, ikusmenaren artea da.<br />

Espazioa <strong>eta</strong> azalera ikusi egiten dira. Eskultura, <strong>Kojèveren</strong>tzat, espazioak hertsiriko forma<br />

bat ikusteko artea da. Eta espazioa hersten duen forma bat ikusteko artea, arkitektura da.<br />

Hori dela <strong>eta</strong>, nabaritzen du Kojèvek, ezin da ikusi estatuaren azalerak gorderiko<br />

espazioa, ez zaitezke estatua batean sar; aldiz, eraikinaren azalerak hertsiriko espazioa ikus<br />

daiteke, eliza barruko aldarea <strong>eta</strong> sainduen estatuak adibidez. Margolaritza, berriz, azalera<br />

ikusteko artea da.<br />

Margolana, dio Kojèvek, azalera hutsa da; hori dela <strong>eta</strong>, margolana funtsean da laua.<br />

Ez oihala (izan bailiteke ahurra zein ganbila, <strong>eta</strong> abar), baizik margolana, margolan den<br />

heinean.<br />

Oro har, margolanak espazio bat irudikatzen du, hots, estatua bat (bizia zein ez), edo<br />

eraikin bat (artifiziala zein naturala). Beraz, margolanean bada perspektiba, sakonera. Baina<br />

margolanaren irautea, margolanaren ederra, margolana margolan edo artelan den heinean,<br />

ez dago irudikatzen duen sakonera horren mendean. Bere irautearen legeak bi dimentsiotan<br />

gauzatzen dira soilik: lauan, lauan bakarrik, mamitu behar da bere irautea baldintzatzen<br />

duen oreka, bere ederra, bere arte balioa: <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, formen <strong>eta</strong> koloreen oreka.<br />

Hortaz, margolanaren ederra azalera hutsaren ederra da, hots, gorputz baten ederraz<br />

gelditzen dena, baldin bere sakonera ezabatzen bada. Ez bada ezer gelditzen, gorputza ezin<br />

da margotua izan, nahiz zizelkatua izan daitekeen, adibidez. Margolaritzaren artea,<br />

horrenbestez, azalera bat egiteko artea da, berez <strong>eta</strong> bere baitan izateko arrazoi bat duena,<br />

237


alio duena soilik badelako, <strong>eta</strong> iraun dezakeena bere buruaz landako beste ezeren beharrik<br />

gabe. Kojevèrentzat, bistan da margolana soilik izan daitekeela azalera laua den heinean,<br />

oihala ezin baita sakona izan. Izan ere, azalera lau bat, zuriz, beltzez edo kolore uniforme<br />

batez estalirikoa, ez da sakonerarik gabeko lau gisa existitzen, ez bada margolantzat hartua<br />

den heinean. Zalantzarik gabe, halakotzat har daiteke: uniformeki beltza den orri bat,<br />

margolan bat da, <strong>eta</strong> soilik gizakiak egin dezake orri uniforme beltz bat, naturak ez baitu<br />

ezer uniformerik egiten. Kojèvek asmaturiko hainbat kolore desberdin uniformez estalitako<br />

orriz bakarrik osatu museo bat, margolanen museo bat litzateke, ezbairik gabe: <strong>eta</strong><br />

margolan hori<strong>eta</strong>ko bakoitza ederra litzateke, are guztiz ederra, polita izateaz edo ez izateaz<br />

aparte, hots, batzuen gustuko <strong>eta</strong> besteen disgustuko izateaz aparte.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, beraz, margolana arte obra bat da, eder aratzaren mamitze bat.<br />

Bere berezitasuna da landuriko azal lau bat dela berez <strong>eta</strong> bere baitan irautera heldu behar<br />

duena, balio bat izatera bere izatearen egitate hutsagatik. Azal eder bat egiten duen gizakia<br />

margolan bat egin duen margolari bat da. Hori erdietsi ez duenak ez du papera edo beste<br />

zerbait zikindu baino egin.<br />

Orain, edertasun ez-artistikoaren eremutik harturiko adibide bat baliatzen du<br />

Kojèvek, izaki baten azaleraren edertasuna zer ote den ulertaraztearren, hots, zertan den<br />

gorputz baten ederra, alde ikusgarria sakoneraren araberakoa ez duena, nahiz <strong>eta</strong> hiru<br />

dimentsiotako izaki bat irudikatu. Edo, bestela esanik, zertan den margolan bat.<br />

<strong>Kojèveren</strong> adibidea: eme bular bat ederra izan daiteke (baita polita izateke ere,<br />

gustagarri izateke). Kasu hon<strong>eta</strong>n, balio bat ematen diogu bere izatearen egitate hutsari,<br />

aintzat hartzeke gorputz osoari ote dagokion, <strong>eta</strong> unibertsoari, bere erabilgarritasuna ere<br />

aintzat hartzeke, ahal duen ala ez, adibidez, haur baten gosea edo gizaki baten sexu desira<br />

arindu. Haatik, bular horr<strong>eta</strong>n mamituriko edertasuna -edertasun ikusgarri gisa hartua- hiru<br />

moldeotan ager daiteke: arkitektura-, eskultura- zein margo-edertasuna.<br />

Bularraren arkitektura edertasuna, azalak gorderiko espazioaren edertasuna, ezin da,<br />

<strong>egia</strong> da, ikusi, hitzaren zentzu zehatzean (ezin bularrean sartu barrutik ikustearren).<br />

238


<strong>Kojèveren</strong> ustez, baina, ukitzeak hemen ikusmenaren eginkizuna bete dezake: eskuak,<br />

larruak gorderiko espazioaren ederra helaraz diezaguke. Hemen kontua ez da ukimen<br />

edertasuna, eskuak halaxe helarazten diguna, baizik guztiz bestelako zerbait: espazio baten<br />

forma geometrikoaren ederra dugu hemen, bular batean mamitua.<br />

Ikusmenari berari dagokionez, eskultura-ederra nabaritzen digu lehenik, inguruko<br />

espazioak hertsiriko forma, forma hitzaren zentzu arruntean, zeinak, hirudimentsioduna<br />

izanik ere, ez dio esku hartzen uzten azalak estaliriko <strong>eta</strong> betiko ezkutaturiko barrualdeari.<br />

Azkenik, ikusmenak azalaren beraren ederra ikusaraziko digu, bularraren azalaren ederra -<br />

edo, zehazkiago, bularraren alde ikusgarriarena. Ederra, bularraren formarekin bat datorren<br />

azalean da mamitzen. Baina eder hori, forma hon<strong>eta</strong>z guztiz independentea da, horregatik<br />

euts dakioke den bezala, azalera lau batean mamituz. Eta soilik larruaren azalera ikusgarri<br />

lau horrexek balio du margolanean.<br />

Kojèvek dioenez, bularraren ederra margotzen duen margolariak, alde ikusgarriaren<br />

osagai lau<strong>eta</strong>tik, <strong>eta</strong> berai<strong>eta</strong>tik bakarrik, ateratzen du ederraren irautea. Jakina,<br />

margolaritzak bularraren forma ere berregin dezake, baina horrek ez du margo baliorik.<br />

Margolaritzak bularraren eskultura <strong>eta</strong> arkitektura berregin dezake, <strong>eta</strong> baliteke berregite<br />

horrek bere margo balioa ez kaltetzea. Baina, margolaritzak ez badu eskultura <strong>eta</strong><br />

arkitektura berregin baizik egiten, ez da margolan bat izango: argazki bat izango da,<br />

berezko balio artistikorik gabeko erreprodukzioa, eskultura batena (koloreztatua zein ez)<br />

edo arkitektura batena. Eta bularraren eskultura- <strong>eta</strong> arkitektura-edertasuna berregingo du<br />

(artistikoki zein ez). Baina berez dagokion margo-ederra, berregin gabe geldituko da.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, kasu hon<strong>eta</strong>n hobe da eskultore bati lan eginaraztea (nahi izango balu,<br />

ondoren estatua kolorezta bailezake), ezen ez margolaritza traizionatu. Halatan,<br />

margolariak trankil <strong>eta</strong> kontent utziko dio eskultoreari forma biribildun bularrak dituen<br />

modeloa, baldin honen azalak ez badu ederra mamitzen.<br />

Aurrekoa laburbilduz: margolaritza arteak, ederra sortu egiten du, edo errealitatetik<br />

ateratzen du, ondoren bi dimentsiotako alde ikusgarrian irudikatzeko, edertasuna azalera lau<br />

horr<strong>eta</strong>n iraunaraziz. Eta balio, margolaritzak eder hori mamitzen duen heinean du balio.<br />

239


c-MARGOLARITZA SUBJEKTIBO ETA ABSTRAKTUA<br />

<strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, margolaritzaren oinarrizko molde biak, ateratzearena <strong>eta</strong><br />

sortzearena dira. Ondoren bereizi egingo ditugu, aurrenekotik hasita, errealitate ezartistikotik<br />

margo-ederra ateratzearen artetik al<strong>egia</strong>.<br />

Ateratzearena, hasieratik beretik beti <strong>eta</strong> nonahi egin izan den margolaritza moldea<br />

duzu, harik <strong>eta</strong> errrealitate ez-artistikoa -gauza, landare, animalia, gizaki, <strong>eta</strong> abarirudikatzen<br />

ez zuen lehenbiziko margolana agertu zen arte.<br />

Kojèvek margolaritza irudikatzailea, margolaritza abstraktu <strong>eta</strong> subjektibo gisa du<br />

definitzen, arte-kritikari <strong>eta</strong> historialari guztiak ez bezala. Halaxe egiten du gustuko duelako<br />

paradoxa, baita pedagogiaren amoreagatik ere, <strong>eta</strong> atentzioa deitzearren. Baina <strong>egia</strong> delako<br />

egiten du batez ere. Ondoren ikusiko dugu zergatik.<br />

Lehenik <strong>eta</strong> behin, margolaritza molde hori abstraktua da, mamitzen duen<br />

edertasuna errealitate ez-artistikotik aterea baita, hots, abstraditua.<br />

Berriro dio Kojèvek zuhaitz eder bat irudikatzen duen margolanak mamituriko<br />

ederra, berez dela <strong>eta</strong> bere baitan. Baina eder hori ez du eder gisa margolariak sortu, aterea<br />

edo abstraditua izan da zuhaitz eder batetik: margolanean agertu baino lehen, zuhaitz<br />

errealean izan da. Bere sorburuagatik, margolaritza irudikatzailearen ederra, horrenbestez,<br />

eder abstraktua da. Halatan, adibidez, “Zuhaitza” margolanaren gauzatu baino lehen;<br />

hortaz, bere jatorriari dagokionez, margolanaren ederra ez da zuhaitzaren ederra bezain<br />

erreala, abstraktuagoa da hura baino. <strong>Kojèveren</strong> iritzirako, zuhaitza margotzen duen<br />

margolariaren jarrera, zuhaitza bere liburuan deskribatzen duen botanikoaren antzeko da:<br />

margozko <strong>eta</strong> hitzeko irudikapenak, ez dira irudikatu zuhaitza bezain errealak,<br />

abstraktuagoak dira.<br />

240


Gainera, bere jatorrian abstraktua izaki, bere izatean berean ere abstraktua da<br />

margolaritza irudikatzailearen ederra.<br />

Kojèvek, azken hau garbi ikus dadin, berriro erabiltzen du zuhaitz errealaren <strong>eta</strong><br />

zuhaitz margotuaren adibidea. Zuhaitz zimur erreala, lehenik zuhaitz da, <strong>eta</strong> soilik ondoren<br />

<strong>eta</strong> gainera eder; zuhaitz margotua, aldiz, lehenik ederra da, <strong>eta</strong> ondoren ez da ezer. Zuhaitz<br />

errealak mamituriko ederra, hortaz, zuhaitz errealari loturik dago funtsean. Zuhaitz<br />

margotuaren ederra, berriz, funtsean dago zuhaitz errealetik bereizirik, egokiago dagokio<br />

apika “ederraren zuhaitza” esamoldea “zuhaitzaren ederra” baino. Zuhaitz errealaren<br />

ederra, eder den heinean berez <strong>eta</strong> bere baitan bada ere, ez da soilik berez <strong>eta</strong> bere baitan,<br />

baizik orobat eder baino gehiago den zuhaitz errealarengatik <strong>eta</strong> zuhaitz horren baitan.<br />

Zuhaitz margotuaren ederra, berriz, berez <strong>eta</strong> bere baitan da, <strong>eta</strong> kito; azken hau, hortaz, ez<br />

da lehena bezain erreala, abstraktuagoa da bere izatean berean.<br />

Izan ere, zuhaitz erreala handia da, sarria, astuna <strong>eta</strong> zimurra, bere abarrak haizearen<br />

eraginez mugi daitezke, bere-berea duen usaina dario, bere hostoek doinuak sor ditzakete,<br />

<strong>eta</strong> horrela jarraian ia amaigabe. Kojèvek dioenez, haatik, hau guztitik ez da deus ere<br />

zuhaitz margotuan: zuhaitz margotua zuhaitz errealaren alde ikusgarri laua da. Are gehiago,<br />

perspektiban margotua ere, zuhaitz margotuak zuhaitz errealaren sakonera errealaren itxura<br />

ikusgarria ematen badu ere, berak ez du sakonera errealik ben<strong>eta</strong>n. Ordea, zuhaitz<br />

errealaren ederra ez dago soilik zuhaitz horren alde lau ikusgarriaren ederrean, baizik<br />

gainera zuhaitz erreal konkretu oso-osoaren ederrean: zuhaitzaren ederra bere sakoneraren,<br />

bere doinuen, bere usainaren, bere enbor zimurraren ederra da orobat. Zuhaitza bera<br />

bezalaxe, zuhaitzaren ederra hiru dimentsiodun ederra da: garaia, zabala <strong>eta</strong> sakona.<br />

Aitzitik, zuhaitz margotuaren ederra ez da margolanaren azaleraren lauaren ederra baizik.<br />

Eta ostean, zuhaitza ez dago hutsean: lurrean dago, zeru azpian, <strong>eta</strong> abar; laburbilduz,<br />

unibertsoaren zati da, <strong>eta</strong> ezin da unibertso horr<strong>eta</strong>tik bakartu, gauza errealen mundu<br />

konkretutik. Ondorioz, zuhaitz errealaren ederra bera ere isolatu gabeko ederra da, bere<br />

baitan ez hertsia, baizik unibertsoaren ederrean kokaturiko ederra, <strong>eta</strong>, lehenik <strong>eta</strong> behin,<br />

paisaiaren ederrean, bere zati baita. Aitzitik, zuhaitz margotuaren ederra, ikusmenezko alde<br />

241


lauaren eremu batean dago kokatua, margolan batean zehazki, zuhaitzaren inguruko paisaia<br />

berregin dezakeena noski, baina laukiaren edo laukizuzenaren mugen barruan betiere.<br />

Halatan, Kojèvek diosku zuhaitz margotuaren ederra askoz ere txiroagoa dela<br />

zuhaitz errealaren ederra baino. Izan ere, ia guztia kendu baitzaio zuhaitz errealari: guztiaz<br />

egin izan da abstrakzio, ikusmenezko alde lauaz izan ezik, <strong>eta</strong> hortik ere zati bat baizik ez<br />

da atxiki margolanean.<br />

Gaizkiulertu posible oro saihestearren, Kojèvek argitzen du margolanaren azalera<br />

lau mugatuaren zati batek eder konkretu, oso, bere baitan hertsi, bere baitan aski bat mami<br />

dezakeela. “Zuhaitza” margolanaren azalera lau mugatuan mamituriko ederra, eder<br />

abstraktu bat da, ez-osoa <strong>eta</strong> irreala, margolan horren ederra zuhaitzaren eder bat delako,<br />

eder hori zuhaitz bat irudikatzen duen margolan baten ederra baita. Zuhaitz baten ederra<br />

margotu nahian, ezinbestean zara bideratua eder horren zenbait osagai interesgarri kentzera,<br />

ateratzera, abstraditzera, <strong>eta</strong> bertatik ikusmenezko alde hutsari eustera, <strong>eta</strong> ikusmenezko<br />

aldetik izaera lau hutsari eustera, sakoneraz abstrakzio egitera, <strong>eta</strong>, oro har, puntu finko<br />

batetik zuzenduriko ikusmenari eskaintzen zaionaz gainerako guztiaz abstrakzio egitera, <strong>eta</strong><br />

alde lauean ebakitzera laukiaren lerro zuzen edo makurrek mugaturiko perimetro bat, al<strong>egia</strong><br />

oraindik beste abstrakzio bat egitera, azkena. Beraz, zuhaitz ederraren eder konkretu <strong>eta</strong><br />

erreala, bere baitan askia, ez da zuhaitz margotuaren eder abstraktua. Honek, izan ere,<br />

erreala izatekotan, zuhaitz errealaren osagai guztien beharrean bailitzateke. Haatik,<br />

margolanean ez dira ageri hai<strong>eta</strong>ko gutxi batzuk baizik.<br />

Kontu bera antzematen du Kojèvek margolaritza irudikatzaile guztian, hots,<br />

margolana baino lehen, margolanaz landa, margolana gabe, objektu erreal ez-artistiko<br />

batean existitzen zen ederra mamitzen duen margolan orotan. Margo-ederrak, margoari<br />

bakarrik ez dagokion ederra irudikatu beharra duenez, margo-ederra txiroagoa da eder<br />

irudikatua baino, ez hain erreala: bestela esanik, eder abstraktu bat da.<br />

<strong>Kojèveren</strong>tzat, margolaritza irudikatzailearen artea, eder osoaren margo-osagaia<br />

abstraditzeko artea da, erreal ez-artistikoan mamitua, <strong>eta</strong> eder abstraktu hori margolanean,<br />

242


edo margolan den heinean, atxikitzearena. Margolaritza irudikatzailea, eder abstraktuaren<br />

margolaritza da: margolaritza esentzialki abstraktua da. Alabaina, abstraktua izanik,<br />

margolaritza hori subjektiboa da ezinbestean. <strong>Kojèveren</strong> ustez halakoa da, lehenbizi, bere<br />

jatorrian <strong>eta</strong> bere jatorriagatik. Izan ere, baldin margolaritza horrek zerbait “ateratzen” badu<br />

beste zerbaitetik, baten bat behar da -subjektu bat- ateratze hori gauza dezan: baldin<br />

margolaritza horrek abstrakzio bat egiten badu, subjektu bat behar da, abstrakzio hori gauza<br />

dezan. Errealitate ez-artistikoaren eder konkretuak, subjektu hori -margolaria- zeharkatzen<br />

du, margolanean, eder abstraktu gisa, mamitu baino lehen. Hortaz, margolanaren ederra<br />

subjektuak adieraziriko ederra da –adierazte horrek subjektibaturiko ederra, eder<br />

subjektiboa. Kojèvek bere egiten du osaba Kandinskyren aldarria: “errealismo hutsa<br />

abstraktua da!”<br />

Ostera heltzen dio Kojèvek zuhaitzaren adibideari. Margolariak dagoen lekutik<br />

ikusten duen eran du margotzen: berak egiten du aldearen aukera, margotu beharreko<br />

zuhaitzaren edertasun osotik berak erabakitzen du zer nahi duen erabili <strong>eta</strong> zer ez, zein<br />

alderen abstrakzioa egin behar duen. Baina subjektuaren esku hartzea ez da ikuspuntuaren<br />

aukeran bukatzen. Behin aukera hori finkaturik, margolariak ezingo baitu inoiz ederraren<br />

osotasuna irudikatu, aukeraturiko alde eder horren zenbait osagairen abstrakzioa egin<br />

beharko du oraindik, <strong>eta</strong> berak egin beharko du berriro. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, margolari<br />

irudikatzaileak ezin du irudikatu beharreko gauzak bere zentzumen<strong>eta</strong>n eraginiko<br />

inpresioaren ederra baizik margotu: margolaritza irudikatzailea, beti da gutxi-asko<br />

inpresionista, al<strong>egia</strong> subjektibista, subjektiboa.<br />

Ordea, hau ez da guztia. Zuhaitza ez da soilik berez <strong>eta</strong> bere baitan; gainera,<br />

zehazten du Kojèvek, beste zerbaiterako, beste norbaitentzat ere bada, batik bat<br />

gizakiarentzat. Horrenbestez, baita margolariarentzat ere, gizaki den heinean: gustuko du,<br />

edo ez du gustuko, hainbat sentimendu eragiten dizkio, erabilgarri zaio, edo kaltegarri, <strong>eta</strong><br />

horrela amaigabe. Hau guztia edozein gauza ez-artistikoz esan liteke, <strong>eta</strong> zuhaitzaz baino<br />

egokiago gorputz biluzi batez, jainko batez, gertaera historiko batez, <strong>eta</strong> abar. <strong>Kojèveren</strong><br />

ust<strong>eta</strong>n, objektu ez-artistikoaren ederra, orobat da objektu hori erabil daitekeen guztiaren<br />

ederra, gainerako gauz<strong>eta</strong>n eragiten duenarena. Bestela esanik, margotu beharreko<br />

243


objektuarenganako jarrera jakin bat du beti margolariak, <strong>eta</strong> objektuaren ederraren<br />

agerkundea, jarrera horien bidez ere gauzatzen da. Noski, margolariak jarrera horien<br />

abstrakzioa egin lezake, berek agerraraziriko eder osoaren zenbait alderena. Baina, Kojèvek<br />

dioenez, egiten badu, lehenbizi, ez du jarrera partikular bat hartu baizik egingo –jarrera<br />

desinteresatua hain zuzen ere-, bere-berea izango dena halaber, <strong>eta</strong>, bigarren, ia ezinezkoa<br />

da abstrakzio hori osotoro egin dezan. Oro har, bere jarrer<strong>eta</strong>ko bati, nahiz hainbati, eusten<br />

die. Objektuaren ederra margotzen du, baina baita ere margotutako objektuarekiko hartu<br />

duen jarreraren ederra: bere jarrera pertsonal horren edertasuna adierazten du, halatan bere<br />

margolana <strong>Kojèveren</strong> iritzirako beti izango da gutxi-asko espresionista: hortaz, berriro ere,<br />

subjektiboa.<br />

Kojèvek dioenez, margolaritza irudikatzailearen ederraren jatorriaz esan daitekeen<br />

guztia, bere izateaz ere esan daiteke: jatorri subjektibo bat izaki (inpresionista nahiz<br />

espresionista), subjektiboa da (inpresionista nahiz espresionista).<br />

Izan ere, “Zuhaitza” margolanaren ederrak zuhaitzaren ederra izan behar du. Haatik,<br />

margolanaren ederra ez da zuhaitzaren ederra, baizik soilik eder horren zati bat: adibidez,<br />

arkatzaz eginiko marrazki batek ez du zuhaitzaren kolorea aintzat hartzen. Hortaz, eder hori<br />

zuhaitzaren ederra ez bezalakoa da. Beraz, hala <strong>eta</strong> guztiz ere zuhaitzaren ederra izan dadin,<br />

beharrezkoa da falta zaizkion osagaiak eranstea, margolanean ez dauden osagaiak,<br />

margolariak abstrakzio egin baitu. <strong>Kojèveren</strong>tzat bistan da, ezin dituela subjektu batek<br />

baizik erantsi, <strong>eta</strong> ezin ditu erantsi bere baitan baino, berarengan margolanak eragiten duen<br />

inpresioan. Azken batean, ikusleak erantsi behar ditu, <strong>eta</strong> egin ahal izateko zuhaitz erreala<br />

ezagutu beharra dauka, <strong>eta</strong> margolanak zuhaitz erreala irudikatzen duela antzeman.<br />

Horrenbestez, ikusleak beti osatu beharko du subjektiboki margolan irudikatzailea, izan<br />

behar duena izan ahal dadin: objektu erreal ez-artistiko baten ederra irudikatzen duen<br />

margolana. Beraz, margolan irudikatzailearen ederraren izatea ez da bere baitan osoa: osoa<br />

izan dadin, osotoro izan dadin, ikusleak emaniko laguntza behar du, subjektu baten ekarria.<br />

Margolan irudikatzailearen ederraren izateak, hortaz, ezinbestean eskatzen du osagai<br />

subjektibo bat: subjektiboa da, subjektibista, <strong>eta</strong> halakoa da, dio Kojèvek, abstraktua<br />

delako.<br />

244


Kojèvek zehaztasun zenbait eransten du, edozein gaizkiulertu saihestearren. Esan<br />

berri dugun horr<strong>eta</strong>n, aintzat hartu dugu ekarri subjektibo margotzezkoa soilik. Egitez, dio<br />

Kojèvek, ikusle-subjektuak margolan irudikatzaileari egiten dion ekarria anitzez<br />

aberatsagoa da. Alde batetik, margolan irudikatzaile baten ederrari behatzean, irudikaturiko<br />

objektuaren eder osoaren eskultura- <strong>eta</strong> arkitektura-osagaiak eransten dizkio oro har, hau<br />

da, ez soilik behaturiko margolanean ez dauden osagaiak, baizik margolaritzarekin oro har<br />

zerikusirik batere ez dutenak. Bestalde, oharkabean erantsi egiten dizkio objektu<br />

irudikatuan funtsean ez-artistikoak diren osagaiak, baina objektuaren irudikatze artistikoan<br />

ezinbestean ez daudenak: Kojèvek biluzi bati eransten zaizkion osagai erotiko edo sexualak<br />

ditu hemen gogoan. Baina margolaritzari ez dagozkion osagai hau<strong>eta</strong>z landa ere, arteari ez<br />

dagozkionak, margolan irudikatzailearen margo-ederraren izateari beharrezkoa zaio ekarri<br />

subjektiboa: margolanaren ederrak objektu erreal ez-artistiko baten margo-ederra irudika<br />

ahal dezan, erantsi egin behar zaizkio objektuan berean dauden margo-osagaiak,<br />

margolanean ezinbestean falta direnak.<br />

Arrazoi berriak dauzka hortaz Kojèvek margolaritza irudikatzailea funtsean dela<br />

abstraktua <strong>eta</strong> subjektiboa esan ahal izateko.<br />

Alabaina, margolaritza irudikatzailean lau molde bereizten ditu Kojèvek,<br />

subjektibotasunaren <strong>eta</strong> abstraktutasunaren arabera: margolan sinbolikoa, errealista,<br />

inpresionista <strong>eta</strong> espresionista.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritzirako, margolan espresionistek, objektu ez-artistikoak<br />

margolariarengan eragiten duen jarrera subjektiboa irudikatzen dute, horrenbestez<br />

objektuaren margo-ederra deuseztatzen dutela. Halatan, adibidez, zuhaitz bat margotuz,<br />

margolariak ez du zuhaitzaren margo-ederra margotzen, baizik zuhaitz horren aurrez aurre<br />

hartzen duen jarreraren ederra. Margolan espresionista, hortaz, margolan posible guztien<br />

artean subjektiboena da: ez du objektua irudikatzen, baizik objektuak eraginiko jarrera<br />

subjektiboa. <strong>Kojèveren</strong> ustez, baina, margolan espresionista guztien artean abstraktutik<br />

gutxien duena da halaber: margolariak bere jarrera ederra oso-osorik irudikatzen baitu, <strong>eta</strong><br />

245


abstrakzioa izan dadin beharrezkoa da aipatu jarrera objektu ez-artistiko baten ederrak<br />

baldintza dezan, azken eder hau ezin baita osotoro irudikatua izan, Kojèvek adierazi legez.<br />

Margolan inpresionistek objektuaren ederrak margolariarengan eragiten duen<br />

ikusmen inpresioa gauzatzen dutela dio Kojèvek. Hortaz, subjektibismo gutxiago dago<br />

margolan espresionist<strong>eta</strong>n baino: baldin hemen ere margolariak gutxiago margotzen badu<br />

objektua bere burua baino, hemen objektuak xurgatu <strong>eta</strong> bereganatu egiten du margolaria;<br />

aldiz, han, margolaria da objektua xurgatu <strong>eta</strong> bereganatzen duena. Bestalde, margolan<br />

inpresionistan abstrakzio gehiago dago: margolariaren inpresioa objektuak <strong>eta</strong> objektuak<br />

soilik eraginikoa denez, inpresioaren ederrak objektuarenaren antzeko abstrakzio prozesu<br />

baten mendean jarri beharko du.<br />

Margolan errealistak artistak ikusiriko objektu ez-artistikoaren ederra mamitzen du.<br />

Hortaz, <strong>Kojèveren</strong> ustez, oraindik subjektibitate gutxiago dago hemen. Ez da unean uneko<br />

inpresioaren ederra margotua dena, baizik objektuaren ederra, artistaren ikusmen azterk<strong>eta</strong><br />

sakonari ageri zaion bezala (margolanak inpresiorik eragiten ez duten, zentzumenek<br />

jasotzen ez duten osagaiak ere berregiten ditu). Haatik, osagai subjektiboa beti dago bertan,<br />

margolariak ikusiriko aldea baita margotua, besterik ez. Subjektibismoaren gutxitzearekin<br />

batera, abstrakzioaren maila handitu egiten da, hortaz.<br />

Azkenik, margolan sinbolikoaren ezaugarriak azaltzen ditu Kojèvek, “antzinako”<br />

deritzon margolan motarenak adibidez. Hemen, margolanaren ederrak ez du era errealistan<br />

objektu ez artistikoaren ederra irudikatzen, baizik era sinboliko edo eskematikoan. Haatik,<br />

horrek subjektibismoaren murrizte berri bat adierazten du, azken txikitzea: eskema ez<br />

dagokio ez margolariaren jarrera pertsonalari, ez objektuak berarengan eraginiko ikusmen<br />

inpresioari, ez objektuak bera ikusten duenari erakusten dion alde ikusgarriari, baizik<br />

objektuari berari; baina, hori bai, edozein ikuspuntu erreali ezin ageri zaion eran. <strong>Kojèveren</strong><br />

adibidea: ezin da Egiptoko margolan batek irudikaturiko aurp<strong>egia</strong> mundu errealean ikusi,<br />

aldi berean b<strong>egia</strong> aurrez aurre <strong>eta</strong> sudurra albora begira.<br />

246


Margolan eskematikoak, azkenik, ikusiriko objektuaren ederra irudikatzen du, <strong>eta</strong><br />

ez objektuaren ikuspenaren ederra. Osagai subjektiboa, hortaz, ahal bezainbat izan da<br />

murriztua. Ordea, bertan da oraindik, ikusiriko objektua baita irudikatua, eskema edo<br />

sinboloa ikuspen osagai zenbaiten konbinak<strong>eta</strong> baita betiere. Eta, jakina, <strong>Kojèveren</strong><br />

mailakatzearen arabera, subjektibismoaren ñimiñoa hemen abstrakzioaren handienarekin<br />

batera doa: sinbolikoki irudikaturiko objektuaren ederra, ez da objektu horren ederraren<br />

alde oso txiki bat baino.<br />

Kojèvek dioenez, lau moldeok margolaritza irudikatzailearen aukerak agortu egiten<br />

dituzte. Baina, noski, moldeok ez dira zehatz-zehatzak teorian baizik. Egitez, badira osagai<br />

sinbolikoak, errealistak, inpresionistak <strong>eta</strong> espresionistak margolan irudikatzaile orotan:<br />

kontua ez da bakoitzaren ugaria edo urria baino. Margolan errealista dugu, baldin beste hiru<br />

osagaiak osagai errealista baino exkaxagoak badira; <strong>eta</strong> abar. Gerta liteke, orobat, bi edo<br />

hainbat osagai antzera nabarmentzea. Horrek margolaritza molde berri baten itxura emango<br />

luke, ben<strong>eta</strong>n izateke haatik.<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, beraz, margolaritza irudikatzaileak ezinbesteko ditu<br />

subjektibismoa <strong>eta</strong> abstrakzioa. Izan ere, margolanaren ederra, objektu erreal ez-artistiko<br />

batek gorderiko ederra atera <strong>eta</strong> ondoren margotuz eder hori irudikatzearen ondorio baldin<br />

bada, nahitaezkoak dira subjektibismoa zein abstrakzioa.<br />

247


d-MARGOLAN KONKRETU, OBJEKTIBO ETA ABSOLUTUAK<br />

Gizakiek, mende<strong>eta</strong>n gaindi, ez dute sortzen jakin margolan irudikatzaileak baizik,<br />

<strong>Kojèveren</strong> hitz<strong>eta</strong>n subjektiboak <strong>eta</strong> abstraktuak. Soilik XX mendean, Europan, agertu zen<br />

lehen margolan objektibo <strong>eta</strong> konkretua, lehen margolan ez-irudikatzailea. Margolaritza ezirudikatzailearen<br />

artea, margo-ederra mamitzearen artea da, beste inon inoiz mamitua izan<br />

ez dena, margolanaz kanpoko inongo objektu erreal<strong>eta</strong>n. Kojèvek arte hau “Kandinskyren<br />

arte” izendatu zuen, Kandinsky izan baitzen haren ustez lehena margolan objektibo <strong>eta</strong><br />

konkretuak margotzen, 1910az geroztik.<br />

Izan ere, arte molde hau, Kojèvek dioenez, konkretua baita lehenengo <strong>eta</strong> behin.<br />

Kojèvek konkretutasun horren zergatia Kandinskyren margolan ospetsu bat aztertuz<br />

azaltzen du, hirukiaren <strong>eta</strong> zirkuluaren arteko konbinazioa ageri duena. Bertan Kandinskyk<br />

eder jakin bat sortu du, hiruki baten <strong>eta</strong> zirkulu baten arteko harremana sorburu duela. Eder<br />

hori ez da objektu erreal ez-artistiko batetik aterea izan, gainera <strong>eta</strong> ondoren ederra<br />

litzatekeena, baina lehenik beste zerbait. Ez. Kojèvek azpimarratzen duenez, “zirkuluhiruki”<br />

margolanaren ederra, margolan horr<strong>eta</strong>z landa ez da inon existitzen. Margolanak<br />

kanpoko ezer irudikatzen ez duen heinean, bere ederra ere ez da inmanentea baizik,<br />

margolanean baino existitzen ez den margolan-ederra da. Eder hori artistak sortu du,<br />

mamitzen duen margolana bezalaxe. Margolana ez da mundu erreal ez-artistikoan<br />

existitzen. Ez da existitzen margolana baino lehen, margolanaz landa, margolanaz berex.<br />

Eder hori margolanak sortu du, edo margolan gisa izan da sortua. Margolanaren sorkuntza<br />

hon<strong>eta</strong>n, <strong>eta</strong> bere bidez, izan da sortua mamitzen duen ederra. Eder hori ez zen margolana<br />

baino lehen existitzen, <strong>eta</strong> ez da margolanaz landa, margolanaz berex, existitzen.<br />

Kojèvek nabaritzen du, bestalde, ederra ez dela halako margolan<strong>eta</strong>n “aterea” edo<br />

“abstraditua” izan, baizik osagaiz osagai “sortua”. Halatan, eder hori, bere izatean berean,<br />

ez da abstraktua, baizik konkretua. Osagaiz osagai izan da sortua, goitik behera, osotoro:<br />

oso den heinean da. Ez zaio deus falta, ezer ez zaio kendu, eder hori ez baita margolanaz<br />

landa existitzen, ezin da margolanean dena baino aberatsagoa <strong>eta</strong> errealagoa izan. Hortaz,<br />

248


margolanean ederra bere izatearen bet<strong>eta</strong>sun osoan dago, hots, bertan da bere zehaztasun<br />

osoz. Kojève: margolanaren ederra eder erreal <strong>eta</strong> konkretua da, margolan erreala<br />

konkretua da.<br />

Zuhaitzaren <strong>eta</strong> “Zuhaitza” margolanaren kasuan, gogora dakar Kojèvek, zuhaitza<br />

da erreala <strong>eta</strong> konkretua. Margolaneko bere irudikapena, aldiz, edo irudikatzen duen<br />

margolana, irreala <strong>eta</strong> abstraktua da. Kontu bera gertatzen da zuhaitzaren ederrarekin <strong>eta</strong><br />

margolanarenarekin. Aldiz, zirkulu-hirukiaren kasuan, zirkulua <strong>eta</strong> hirukia dira hain zuzen<br />

ere errealak <strong>eta</strong> konkretuak, margolana bera. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, hortaz, “zirkulu-hiruki”<br />

margolanaren ederra, zuhaitz erreal <strong>eta</strong> konkretuaren ederra bezain erreala <strong>eta</strong> konkretua da:<br />

“zirkulu-hiruki” margolana, <strong>eta</strong> bere ederra, zuhaitz errealaren errealtasun <strong>eta</strong><br />

konkretutasunaren mailan daude, <strong>eta</strong> ez “Zuhaitza” margolanaren errealtasunaren mailan,<br />

zuhaitza irudikatu baizik ez baitu egiten, bere ederra, halatan, zuhaitzaren <strong>eta</strong> zuhaitzaren<br />

ederraren abstrakzioa izaki.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, zentzu jakin batean, “zirkulu-hiruki” margolana are erreal <strong>eta</strong><br />

osoagoa da, konkretuagoa al<strong>egia</strong>, zuhaitz erreala baino. Izan ere, zuhaitza ez da soilik berez<br />

<strong>eta</strong> bere baitan: lur gainean ere bada, zeru azpian, beste gauzen alboan, <strong>eta</strong> abar.<br />

Laburbilduz, unibertsoan, unibertsoagatik <strong>eta</strong> unibertsoarentzat da, mundu erreal oso-osoan.<br />

Mundu horr<strong>eta</strong>tik ateratzea, ordea, abstrakzio bilakatzea da (halatan egiten du, esate<br />

baterako, orri zuri batean edo margolan nahitaez mugatu batean bakarturik irudikatzen duen<br />

margolariak, ez baitu unibertso osoa irudikatu). Aitzitik, “zirkulu-hiruki” margolana ez<br />

dagokio bere buruari baizik, <strong>eta</strong> ez dago inon, bere baitan baino, al<strong>egia</strong> margolanean<br />

bertan. <strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n, ez dago unibertsoan: unibertso bat da bera, osoa <strong>eta</strong> bere baitan<br />

hertsia; bera da bere buruaren unibertsoa, unibertso horri dagokio bere izate osoa. Bestela<br />

esanik, “zirkulu-hiruki” margolanak ez du unibertsoaren zati bat irudikatzen, unibertso oso<br />

bat baizik. Edo, zehazkiago, margolan horrek ez du ezer irudikatzen; bada, <strong>eta</strong> kito.<br />

Unibertso total bat duzu. Zentzu hon<strong>eta</strong>n, horrenbestez, margolana, baita bere ederra ere,<br />

errealagoa <strong>eta</strong> osoagoa da, hots, konkretuagoa, zuhaitza baino, <strong>eta</strong> zuhaitzak mamitzen<br />

duen ederra baino.<br />

249


<strong>Kojèveren</strong>tzat, Kandinskyren margolan bakoitza unibertso erreal oso bat da,<br />

konkretua al<strong>egia</strong>, bere baitan hertsia <strong>eta</strong> bere baitan askia: unibertso bat, unibertso ezartistikoa<br />

bezalaxe, gauza errealen osotasun bakarra, ez baita berez <strong>eta</strong> bere baitan baizik.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, ezin da esan Kandinskyren margolanek unibertso ez-artistikoaren zatiak<br />

irudikatzen dituztenik: margolanok unibertsoaren zati dira zuhaitzen, piztien, harrien,<br />

gizakien, Estatuen, irudien..., maila berean, unibertsoaren zati <strong>eta</strong> osagai diren gauza erreal<br />

guztiak bezalaxe. Baina Kandinskyren margolanen edertasunari dagokionez, zuzenagoa da<br />

esatea unibertsoaren ederraz <strong>eta</strong> unibertso horren zati diren gauzen ederraz landakoa dela:<br />

margolan bakoitzaren ederra unibertso oso baten ederra da, <strong>eta</strong> eder artistiko horiek<br />

unibertso erreal <strong>eta</strong> bakarreko eder ez-artistikoaren alboan kokatzera datoz nolabait.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritzirako, hortaz, Kandinskyren margolan bakoitza unibertso erreal <strong>eta</strong><br />

oso bat da, hots, konkretua, margolan horren ederra bezalaxe. Hori dela <strong>eta</strong>, Kandinskyren<br />

margolangintza ez-irudikatzailea, “margolangintza oso” edo “oso-bakar” izendatzen du<br />

Kojèvek. Margolangintza mota horren izatea, edertasunak erabakitzen duen unibertsoak<br />

sortzeko artea da.<br />

Margolangintza ez-irudikatzaile edo osoa, funtsean konkretua <strong>eta</strong> ez-abstraktua<br />

izanik, ezinbestean da objektiboa <strong>eta</strong> ez-subjektiboa. Horixe azalduko du azkenik Kojèvek.<br />

Alde batetik, margolangintza osoa ez da jatorriz subjektiboa. Esana du Kojèvek<br />

abstrakzio bat ezin dela egin ez badu subjektu batek egiten, abstrakzioak aukeratzea<br />

adierazten baitu, <strong>eta</strong> aukerak jarrera pertsonala adierazten du, subjektiboa al<strong>egia</strong>. Zuhaitza,<br />

oso-osorik, existitu egiten da, ni gabe. Baina margolanean irudikaturiko zuhaitzaren alde<br />

zehatza nire baitan dago, <strong>eta</strong> ez da existitzen ni banaiz baizik. Aitzitik, Kojèvek nabaritzen<br />

du margolan osoa ez dela abstrakzio bat: “zirkulu-hiruki” margolana bere baitan da osoosorik:<br />

hortaz, ni gabe ere existitzen da, zuhaitz erreala bezalaxe. Eta baldin margolan hori<br />

sortu egin behar bada, zuhaitza hazitik sortzen den bezala da sortzen. Ni gabe sortzen da:<br />

sortze objektiboa da, objektu baten sorkuntza.<br />

250


Bistan da, artistak sortzen du margolana: “zirkulu-hiruki” margolana,<br />

Kandinskyrena, ez litzateke Kandinsky gabe existituko. Kandinsky du guraso. Baina,<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritziz, honek ez du zerikusirik batere subjektibismoarekin, margolan<br />

irudikatzaile baten sorrerarekin. “Zuhaitza” margolanaren sorkuntza bikoitza da nolabait:<br />

lehenbizi, zuhaitzaren eder abstraktuaren sorkuntza dugu, hau da, “zuhaitz” abstrakzioaren<br />

sorkuntza, <strong>eta</strong> ondoren “Zuhaitza” margolanaren sorkuntza, abstrakzio hori mamitzen baitu.<br />

“Zirkulu-hiruki” margolanaren kasuan, berriz, ez dago azken sorkuntza hau baizik,<br />

aurrenekoa ez baita gertatzen, margolan hori ez baita abstraktua. Kojèvek dioenez,<br />

alabaina, bistan da, soilik lehen sorkuntza da subjektiboa. Hortaz, margolan osoaren<br />

sorkuntzan ez du inongo alde subjektiborik esku hartzen.<br />

Izan ere, <strong>Kojèveren</strong>tzat sorkuntza oro ez da ezinbestean subjektiboa: sortzailea<br />

norbait izateak ez du nahitaez adierazten subjektu gisa sortu duenik, <strong>eta</strong> besteren batek<br />

sortua izanak ere ez. Subjektiboa ote da zuhaitza, beste zuhaitz baten hazitik sortu delako?<br />

Haur bat sortzea, subjektiboa ote da? Esan behar ote da unibertsoa subjektiboa dela, egintza<br />

subjektibo batetik datorrela, Jainkoak egina dela onartuz gero? <strong>Kojèveren</strong>tzat garbi dago:<br />

ez, noski. Bada gauza bera esan liteke margolangintza osoaz, Kandinskyren<br />

margolangintzaz.<br />

Kandinsky da “zirkulu-hiruki” margolanaren guraso. Baina, <strong>Kojèveren</strong> ustez,<br />

margolan hori hain da berex harengandik, hain da objektibo, sorkuraz nola izatez, haur bat<br />

objektiboa <strong>eta</strong> gurasoengandik independentea den bezain. Kandinskyk bere margolanak<br />

sortzen ditu, <strong>eta</strong> beren ederra, izaki bizidun batek beste bat sortzen duen bezala, edo<br />

Jainkoak unibertsoa sortzen omen duen bezala, ezerezetik abiatuz baitu sortzen: bere<br />

margolan bakoitzean unibertso konkretu <strong>eta</strong> objektibo bat sortzen du, ex nihilo, aurretik ez<br />

baitziren existitzen, ez baititu inondik atera; gainera, bere baitan dira osoak <strong>eta</strong> bakarrak,<br />

bere buruaz landa ez baitira existitzen.<br />

Halaxe, <strong>Kojèveren</strong> ust<strong>eta</strong>n, esan beharko litzateke ez “Kandinskyren margolana”,<br />

baizik Kandinsky kendu <strong>eta</strong> “margolana” esan, beste barik, subjekturik gabe, ekaitzak<br />

jotzen duen bezalaxe. Margolana ari du, kito. Zeren margolan irudikatzaile oro baten batek<br />

251


ikusiriko gauza baldin bada, halako eran non ez baita alferrikakoa gauza nork ikusten duen<br />

jakitea, norena den margolana al<strong>egia</strong>, margolana gauza bera da, <strong>eta</strong> hain alferrikakoa da<br />

nork ikusi duen gauza hori jakitea, nola jakitea zuhaitz erreal bat norbaitek ikusten ote<br />

duen, <strong>eta</strong>, norbaitek ikusten badu, nork ikusten duen. Baldin <strong>eta</strong>, Kandinsky ezagutzen ez<br />

dutenentzat, Kandinsky ez bada ezer bere artea gabe, bere margolanak diren guztia dira,<br />

Kandinsky gabe. Bere artea, Kojèvek dio, ederra sortzearen artea da, hitzaren zentzu<br />

zorrotzean, <strong>eta</strong> sorkuntza hori, <strong>egia</strong>zko sorkuntza oro bezala, subjektu sortzaileaz berex da,<br />

inpertsonala. Zehazki, margolan horiek ez dira batere intelektualistak: adimena erabili egin<br />

behar bada ere zuhaitz bat irudikatzeko, “zirkulu-hiruki” margolana oiloak arrautza erruten<br />

duen bezala sortzen da, naturak sortzen duen bezala. Eta naturak, sortzeko, ez du<br />

beharrezko pentsatzea.<br />

<strong>Kojèveren</strong> iritzirako, horrenbestez, jatorriari dagokienez, Kandinskyren margolan<br />

konkretuak objektiboak dira. Eta objektibo diraute beren izatean.<br />

Beren sorkuntzan inongo ekarri subjektiboren beharrik ez izaki, beren izatean ere,<br />

bizitzeko <strong>eta</strong> hiltzeko, ez dute halakorik behar batere: badira, badiraute, sortzen diren<br />

bezain objektiboki. Al<strong>egia</strong>, ez daude ikuslearen subjektibitatearen mendean, <strong>eta</strong> horregatik<br />

izan daitezke, badute izateko arrazoi bat, are inork behatzen ez badie ere. <strong>Kojèveren</strong><br />

esan<strong>eta</strong>n, zuhaitz margotuaren ederra ez da izan behar duena –ederraren zuhaitza- ikusleren<br />

batek subjektiboki margo-ederraren abstrakzioa osatzen ez duen arte, eder errealari horrela<br />

hurbilduz: hortaz, “Zuhaitza” margolanak ikuslearen beharra du, izan behar duena izan ahal<br />

izateko, al<strong>egia</strong> zuhaitz bat irudikatzen duen margolan bat (<strong>eta</strong> ikusle horrek jakin beharra<br />

dauka zer den zuhaitz bat, aurretik ikusi behar izan ditu zuhaitz errealak, <strong>eta</strong> abar).<br />

“Zirkulu-hiruki” margolanaren ederra, berriz, berez <strong>eta</strong> bere baitan da izan behar duena, ez<br />

du inoren beharrik bera dena izateko. Bera dena da, subjektu behatzailearen ekarririk gabe<br />

ere, horrexegatik behatzaile horrek ez du subjektu izan beharra, margolanari behatzen diola:<br />

obrari begira, bere burua ahanz dezake, <strong>eta</strong> margolana berarentzat izango da bera gabe ere<br />

badena. Halatan, Kojèvek dioenez, ez dago zirkulu bat edo hiruki bat zer ote den jakin<br />

beharrik, ez dago aurretik ikusi beharrik, <strong>eta</strong> abar. Azken batean, Kandinskyren margolan<br />

baten behatzaileak, objektu erreal bat ikusten duen lagunak bezalaxe du jokatzen.<br />

252


<strong>Kojèveren</strong> ustez, margolan totala ez da objektu baten irudikapena, bera baita objektu<br />

bat. Kandinskyren margolanak ez baitira gauza irudikatuak, gauzak baizik: gauzak dira,<br />

zuhaitzak mendiak, aulkiak, Estatuak gauzak diren bezalaxe: soilik, arte gauzak dira, arte<br />

obra objektiboak. Margolana objektua bezalakoa da, era absolutuan da, ez erlatiboan; bada,<br />

izan, bera ez den beste edozerekin dukeen harremanez landa; bada, Unibertsoa baden<br />

bezalaxe. Hori dela <strong>eta</strong> da margolana era berean arte absolutua.<br />

Bukatzeko, honela laburbiltzen du bere azterk<strong>eta</strong> Kojèvek: margolaritza<br />

irudikatzailea ez bezala, aldaki sinbolista, errealista, inpresionista zein espresionistan<br />

abstraktua <strong>eta</strong> subjektiboa baita, margolangintza ez-irudikatzailea, oso <strong>eta</strong> absolutua,<br />

Kandinskyrena, konkretua da, <strong>eta</strong> objektiboa: objektiboa, ez baitu inongo ekarri<br />

subjektiborik eskatzen, ez margolariarena ez behatzailearena; konkretua, ez baita<br />

abstrakzioa, edozeren abstrakzio, bere buruaz landa existitzen den zerbaiten abstrakzio,<br />

baizik unibertso oso <strong>eta</strong> erreala, berez <strong>eta</strong> bere baitan existitzen dena, unibertso erreal ezartistikoaren<br />

maila berean. Kojèvek, nolabait, unibertso erreal bakartzat hartzen den<br />

unibertsoarekiko paralelotzat ditu Kandinskyren margolanak.<br />

253


HIRUGARREN ERANSKINA: MARX ETA FORD<br />

Kojèvek 1957ko urtarrilaren 16an Dusseldorf-en hitzaldi bat eman zuen, alemanez.<br />

Hitzaldi hura ez zen sekula argitara eman. Kojèvek frantsesezko bertsioa banatu zuen<br />

lagunen artean. "Kolonialismoa, europar ikuspuntu baten arabera" zuen izenburu.<br />

Hitzaldian aurkezturiko gaiak herri kapitalisten <strong>eta</strong> Hirugarren Munduko herrien arteko<br />

harremana zuen mami nagusi. Kojèvek kolonialismoaren heriotza <strong>eta</strong> kolonialismo<br />

emailearen, hau da, garabidean dauden herriei jasotzen dutena baino gehiago ematen dien<br />

kolonialismoaren sorrera iragarri zituen. Kolonialismoaren aldak<strong>eta</strong> honen aurretik,<br />

bilakaera oraindik sakonagoa bizi izan omen zuen kapitalismoak. Aldak<strong>eta</strong> handi horren<br />

ildotik, Marxek arrazoia zuela, bai, baina Ford izan zela bere prof<strong>eta</strong> bakarra aldarrikatu<br />

zuen. Kojèvek zehazten du bere hitzaldiko “hitz jostetek adiera serioa <strong>eta</strong> asmo<br />

pedagogikoa dutela”. Guk Commentaire aldizkariak jaso zuena erabili dugu: hitzaldiaren<br />

lehen atalean aurkeztutakoari dagokio. Izenburua <strong>eta</strong> azpititulu deigarriak (“Marx da<br />

Jainkoa, Ford haren prof<strong>eta</strong> bakarra”, “Arrazoi zuelako jo zuen oker Marxek”, besteak<br />

beste) Commentaire aldizkariakoek erantsi zizkioten. Nolanahi ere, <strong>Kojèveren</strong> umorea,<br />

paradoxekiko zal<strong>eta</strong>suna, <strong>eta</strong>, aldi berean, azalpenak argitasunez egiteko dohaina ederki<br />

antzeman daitezke berton.<br />

Kojèvek hitzaldiari hasiera eman zion gogoratuz “kapitalismo” hitza XIX. mendean<br />

sortu <strong>eta</strong> zabaldu zela, <strong>eta</strong> Marxek adiera zehatz batez, ekonomiko hutsa, hornitu zuela.<br />

Marxen esan<strong>eta</strong>n, hiru ezaugarri nagusi dituen ekonomia sistema da kapitalismoa.<br />

Hona zein diren hiru ezaugarri horiek: oroz lehen, “kapitalista” deituriko ekonomia,<br />

industria ekonomia bat da oinarrian. Ondoren, sistema kapitalistan industriarako produkziobitartekoak<br />

gutxiengo edo elite baten esku daude <strong>eta</strong> ez lanean ari den biztanleriaren<br />

gehiengoaren esku. Gutxiengo horrek ez du lan fisikorik egiten, baina gidatu <strong>eta</strong> kudeatzen<br />

du lurralde bateko ekonomia, politika <strong>eta</strong> kultura. Azkenik, halako eran antolatu da sistema<br />

254


kapitalista non “prol<strong>eta</strong>rioak” deituriko gehiengo langileak ez baitu aurreramendu<br />

teknikoaren, hau da, industrializazioaren, <strong>eta</strong> are produkzioaren arrazionaltasunaren<br />

abantailarik batere jasotzen. Teknikaren aurreramenduak industria emendatu egiten du,<br />

jakina, orobat lanaren ondoko produktua <strong>eta</strong> produktibitatea bera ere. Halatan, lanaren<br />

gainbalio bat sorrarazten du aurreramenduak. Baina gainbalio hau ez doa langile masen<br />

esku<strong>eta</strong>ra: oso-osorik geratzen da produkziorako bitarteko teknikoen jabe den gutxiengo<br />

kapitalistaren esku<strong>eta</strong>n. Honenbestez, oro har aurreramendu teknikoaz, <strong>eta</strong>, bereziki,<br />

industrializazioaren garapenaz, inolako probetxurik bereganatzeke, bizi-maila bertsuan,<br />

hots bizi ahal izateko guztiz oinarrizko mailan, ezin maila baxuagoan al<strong>egia</strong>, dirau<br />

populazioaren gehiengo langileak. Hortaz, aurreramendu teknikoak <strong>eta</strong> industrializazioak<br />

ez dute balio gutxiengo kapitalistaren errenta emendatzeko baizik.<br />

Nahita dio Kojèvek “errenta emendatzeko” <strong>eta</strong> ez “bizi-maila goratzeko”. Izan ere,<br />

bizitzeko oinarrizko maila bat dagoen bezala, bada halaber bizitzeko gorengo maila bat,<br />

edo, zehazkiago esanda, ezin hobeago bat, ezin gaindi daitekeena. Alabaina,<br />

industrializazioa <strong>eta</strong> kapitalismoa bera baino askoz ere lehenagotik lortua zuen eliteak edo<br />

gutxiengo agintariak bizi-maila ezin hobeago hura. Horrenbestez, industrializazioaren edo<br />

produkzioa arrazionalizatzearen ondoko gainbalioak ez zuen populazioaren bizi-maila<br />

goratzeko balio: ez bizitzeko oinarrizkoa baizik ez zuen gehiengo langilearena, ezta bizimaila<br />

ezin hobea lortua <strong>eta</strong> are gainditua zuen gutxiengo agintariarena ere. Bestela esanda,<br />

gainbalioaren garrantzirik gabeko zati txiki bat baizik ez zuten bideratu kapitalistek beren<br />

kontsumorako. Kapitalistek inbertitu egiten zuten berriro jasotzen zuten gainbalioaren zati<br />

handiena <strong>eta</strong> aurreramendu teknikoaren zerbitzuan, hots, industrializazioaren etengabeko<br />

zabalkuntza-hobekuntzaren <strong>eta</strong> nazio ekonomiaren arrazionalizatzearen zerbitzuan,<br />

ezartzen zuten gainbalioa.<br />

Baina, gehitzen du Kojèvek, Marxek begien aurrean zuen kapitalismoa gehiengo<br />

langileak etengabeko aurreramendu ekonomikoaren abantail<strong>eta</strong>tik bakar bat ere ez<br />

jasotzeko eran zegoen antolaturik. Gehiengo hori absolutuki txirotzen ez bazen ere (hori<br />

ezinezkoa da, bestalde: txiro absolutuak ezin baitu lanik egin, hiltzen baita), gero <strong>eta</strong><br />

255


pobreago bihurtzen zen erlatiboki: masen errenta globalaren <strong>eta</strong> elitearenaren arteko aldea<br />

gero <strong>eta</strong> handiagoa zen.<br />

Gainbalioari <strong>eta</strong> kapitalaren sorrerari buruzko teoria ekonomiko horr<strong>eta</strong>n<br />

oinarriturik, atera zituzten Marxek <strong>eta</strong> XIX. mendeko marxistek ongi ezagutzen ditugun<br />

ondorio soziopolitikoak. Gizarte iraultza iragarri zuten behar historiko gisa, honako era<br />

hon<strong>eta</strong>n arrazoituz: gainbalioa soilik kapitalistek berenganaturik eratzen den kapitalak<br />

ezinbestean areagotzen du gizarte klaseen arteko desoreka; sistema kapitalista bera da<br />

horrenbestez bere hondamenaren kausa; oreka hautsi egingo da beraz goiz edo berant; <strong>eta</strong><br />

gizarte klaseen arteko orekaren haustura hori da, hain zuzen ere, gizarte iraultza izenez<br />

deitzen dena.<br />

Kojèvek “inork gezurtatzeko beldur barik” baieztatzen du igarle marxistek oker jo<br />

zutela beren aurreikuspen<strong>eta</strong>n. Izan ere, herri ben<strong>eta</strong>n kapitalist<strong>eta</strong>n -adiera marxista har<br />

beza hitz honek-, ez da gizarte iraultzarik gertatu.<br />

Nolanahi ere, egun historiako <strong>egia</strong> hau serio ukatzerik ez dagoen arren, erraz asko<br />

egin daiteke horr<strong>eta</strong>n interpr<strong>eta</strong>zio oker handi bat, gaztigatzen digu Kojèvek.<br />

Uste bailezake batek edo bestek Marx okertu zela iraultzaren aldeko bere<br />

igarkizun<strong>eta</strong>n, erabili zituen teoria oinarriak <strong>eta</strong> egin zituen aurreikuspenak faltsuak<br />

zirelako. Kojèvek, aitzitik, uste du molde horr<strong>eta</strong>ko interpr<strong>eta</strong>zio bat, erabat okerra izateaz<br />

gainera, guztiz arriskutsua ere izan litekeela. Izan ere, haren ust<strong>eta</strong>n, Marxek huts egin zuen<br />

aurreikuspen<strong>eta</strong>n ez teorian asmatu ez zuelako, baizik arrazoia zuelako.<br />

Izan ere, zein zentzutan esan ote liteke zehazki Marx okertu zela? Kojèvek dioenez,<br />

ez dezakegu esan, esate baterako, mendebaldeko munduan gizarte iraultzarik egon ez denik,<br />

Marxek begien aurrean eduki zuen kapitalismoak bere horr<strong>eta</strong>n iraun duen arren. Ezin esan<br />

dezakegu, arrazoi handiagoz oraingo hon<strong>eta</strong>n, hark aztertu zuen kapitalismoa inon egon ez<br />

denik sekulan. Alabaina, oker jo zuen Marxek: lehenik, bere garaiko kapitalismoa berak<br />

zioen bezalakoa zelako, <strong>eta</strong>, bigarrenik, kapitalismoak bere akats sozio-ekonomikoak edo,<br />

256


nahiago bada, bere barne-kontraesanak gainditu dituelako. Eta aldak<strong>eta</strong> hau Marxek berak<br />

adierazirikoa izan da, diosku Kojèvek, baina ez da iraultza edo diktaduraren bidetik ezarri,<br />

bide baketsu <strong>eta</strong> demokratiko batetik baizik.<br />

<strong>Kojèveren</strong> umorezko esan<strong>eta</strong>n, puntu bakar batean huts egin zuten Marxek <strong>eta</strong><br />

lehen marxistek. Zehazkiago, beren arrazonamendurako premisa bat (espreski adierazi gabe<br />

aurkeztua baina berebiziko garrantzia duena) gertatu da faltsu. Izan ere, marxistek uste izan<br />

zuten kapitalistek, liburu potolo zein meheagoen bidez, Marx guztiz gainditu edo suntsitu<br />

uste izan zuten ekonomista antimarxistak <strong>eta</strong> intelektual burgesak bezain itsu <strong>eta</strong><br />

zentzugabe iraungo zutela beti. Izan ere, gauzak gisa horr<strong>eta</strong>ra gertatu izan balira, Marxek<br />

ez zukeen bere aurreikuspen<strong>eta</strong>n huts egingo. Egiatan gauzak guztiz bestela gertatu ziren<br />

haatik. Kapitalistek liburu antimarxisten argitalpenak finantzatu zituzten; irakurri ere<br />

egingo zituzketen hori<strong>eta</strong>ko batzuk gazt<strong>eta</strong>n, ikasle zirelarik; baina, hala <strong>eta</strong> guztiz ere,<br />

heldu egin zirenean arras bestaldera jokatu zuten <strong>eta</strong> irakurri zituzten liburu haiei zerienaren<br />

aurkakoa egin zuten: kapitalista hauek, Kojèvek dioenez, guztiz teoria marxistaren arabera<br />

berritu baitute kapitalismoa, gehiegi kezkatu barik marxismoa teorian guztiz ezeztaturik<br />

zegoela zioten pentsalari liberalez.<br />

Labur <strong>eta</strong> argi dio Kojèvek, kapitalistek berek ikusi dutela azkenean Marxek ikusi <strong>eta</strong><br />

esan zuen berbera, hots, luzera begira kapitalismoa ezin garatuko <strong>eta</strong> are ezin mantenduko<br />

zela, baldin industria teknikari esker lorturiko gainbalioa ez bazen gutxiengo kapitalistaren<br />

<strong>eta</strong> gehiengo langilearen artean banatzen. Bestela esanda, Marxen ondoko kapitalistek garbi<br />

ulertu dute (beren kabuz, antza denez, Marxek adierazi <strong>eta</strong> errealitateak berak erakutsi<br />

baino beranduago izan den arren, zehazten du Kojèvek) industria maila handia duen<br />

kapitalismo modernoak masa produkzioa ekarri duela (teknika mailako arrazoi batzuk<br />

direla medio), <strong>eta</strong>, posible ez ezik ezinbesteko ere bilakatu dela errentaren etengabeko<br />

emendioa, <strong>eta</strong>, horren ondorioz, erosteko ahalmenaren handiagotzea, <strong>eta</strong> honekin batera,<br />

herri masen bizi mailaren etengabeko gorakada. Eta hala ulertu ondoren, araberan jokatu<br />

zuten ben<strong>eta</strong>ko kapitalistek.<br />

257


Halatan, Kojèvek aldarrikatzen du Ford izan dela XX. mendeko marxista handi<br />

bakarra. Izan ere, Marxen ildotik egin behar zutena egin baitute kapitalistek, gizarte iraultza<br />

ezinezko bihurtzearren; orain hura alferrekoa, helburu gabea, baita, azpimarratzen du<br />

Kojèvek 1957an, Fukuyama <strong>eta</strong> enparauen aitzindari. Lehen kapitalismo haren bilakaera<br />

marxista hori era anonimoan gertatu da oro har. Baina honelako<strong>eta</strong>n beti gertatzen den<br />

bezala, ideologo handi bat egon da honen guztiaren erdian, Kojèvek dioskunez: Henry Ford<br />

al<strong>egia</strong>. Horrenbestez, ozen aldarrikatzen du Kojèvek Ford XX. mendeko ben<strong>eta</strong>ko marxista<br />

handi edo ortodoxo bakarra izan dela.<br />

Nolanahi ere, <strong>Kojèveren</strong>tzat garbi zegoen berrogeita hamarreko hamarraldian (Stalin<br />

1953an hil zen), Marxek deskribatu <strong>eta</strong> kritikatu zuen kapitalismoa, estilo zaharreko<br />

kapitalismo hura, aurreramendu teknikoak eskatzen dituen inbertsioak gauzatu ahal izateko<br />

aukera ukatzen zuen kapitalismoa, kapitalismo klasikoa, ez zegoela inongo industria<br />

herritan, Sobiet Batasunean izan ezik. Bestalde, Sobiet Batasunean kapitalismoak<br />

“sozialismo” izena hartzen zuen, <strong>eta</strong> lurralde horr<strong>eta</strong>n orduan ageri ziren sintoma soziopolitikoek,<br />

polizialak alde batetik <strong>eta</strong> iraultzaileak bestetik, Europako kapitalismoak XIX.<br />

mendean ageri zituenen antz handia zuten.<br />

258


LAUGARREN ERANSKINA: JAUNA ETA JOPUA<br />

Kojèvek bere lntroduction à la lecture de Hegel liburua Hegelen Espirituaren<br />

Fenomenologia-ko pasarterik ezagunenaren itzulpen iruzkinduaz hasten du. Gure tesiko<br />

lehen atala, al<strong>egia</strong>, <strong>egia</strong>ren <strong>eta</strong> denboraren arteko harremanak filosofiaren historian barrena,<br />

Kojèvek aurkeztua, ondo ulertuko bada, lagungarri izango da hortaz jaunaren <strong>eta</strong> jopuaren<br />

arteko xextrak hemen azaltzea, Kojèveri ere ezinbestekoa iruditu baitzitzaion. Ramón<br />

Valls-en Del yo al nosotros ere erabili dugu. Ikus dezagun, beraz, zerk bultzatzen duen<br />

gizakia historiarantz.<br />

Gizakia beste gizaki baten bitartez da gizaki. Gizaki gisa elkar ezagutu <strong>eta</strong> onartu<br />

nahia da gizakiak beren artean uztartzen dituena, beste gizaki baten bitartez soilik jakin<br />

baitezaket ez naizela gauza huts, ezagut baitezaket nire gizatasuna, nire askatasuna. Izan<br />

ere, gauza, ez da bera dena baizik; gizakia, aitzitik, ez dena da <strong>eta</strong> ez da badena, al<strong>egia</strong>,<br />

gauzatuak ez dauden proiektuek egiten dute gizaki; <strong>eta</strong> gauzaz, animaliaz, naturaz at dago<br />

hein batean. Nonbait <strong>eta</strong> noizbait burutzekotan, gizakien arteko elkar onartzean burutuko<br />

litzateke gizakien independentzia <strong>eta</strong> askatasun perfektua. Nire burua ez dezaket onar beste<br />

gizaki baten onarpenaren bitartez baizik, baina beste horren aldetiko nire gizatasunaren<br />

ezagutza <strong>eta</strong> onarpena, kanpoko presiorik gabe beharko da gauzatu.<br />

Gizakiarentzat, hortaz, beste gizaki bat da onarpenari begira berez dagokion lagun<br />

egokia, ez triku bat edo naturan murgilduriko bakardade mistikoa. Animalia historikoa den<br />

gizakia, gainera, natura ezeztatuz egiten da gizaki. Eta natura-bizia ezeztatuz bere burua<br />

baieztatzen duelarik herio bilakatzen da gizakia: izan ere, bizitza mespretxatuz azaltzen<br />

baitu naturarekiko bere independentzia. Giza buru-kontzientziak, hasiera batean, nola<br />

norberaren bizitza hala bestearena mespretxatzen du: gizakiaren ekintza naturaren gainetik<br />

baitago. Bizitza mespretxatuz ageri da gizakia buru-kontzientzia gisa <strong>eta</strong> ahalbidetzen du<br />

aurka egiten dion niaren aurrean buru-kontzientzia legez agertzea. Hiltzerainoko borrokan<br />

259


<strong>egia</strong>ztatuko dute buru-kontzientzia biek naturaren kate<strong>eta</strong>tik aske direla: izan ere, bizitza<br />

mespretxatzen duen ekintza gizakiari dagokio soilik, <strong>eta</strong> ekintza honek bai besteen aurrean<br />

<strong>eta</strong> bai norbere buruaren aurrean gizatasuna damaio ordu arte gizaki-gai soil baino ez<br />

zenari.<br />

Nolanahi ere, azpimarratzekoa da ez dela aski nork bere bizia mespretxatzea;<br />

bestearena ere mespretxatu behar du. Ez da aski nork bere burua arriskatzea, hurkoarentzat<br />

ere zemai izan behar du gizaki-gaiak, bere gizatasuna ezin baitu era bakartian gauzatu.<br />

Horrenbestez, giza ekintza, hasiera batean bederen, nola etsaiaren hala norberaren<br />

bizitzarekiko mespretxua denez gero, onartu behar gizatasuna suizida <strong>eta</strong> homizida dela<br />

jatorrian. Nork bestearen heriotza bilatu behar du bere bizia arriskatzen duenean, ez baitu<br />

besteak nork bere buruarentzat balio duena baino gehiago balio.<br />

Azpimarratzekoa da Hegel giza kontzientzia sortzen ari den uneaz mintzo dela.<br />

Vallsek ondo ikusi duenez, balirudike gizaki basatiaren oihartzunak iristen zaizkigula ideia<br />

hauen bitartez. Agian Hegelen garaian Alemaniako ikasleek egiten zituzten dueluez ere ari<br />

zaigu pasarteotan. Izan ere, odola isurtzeraino borrokatzen omen ziren ikasleok.<br />

Hurkoarena bezala beren bizia ere arriskatzen zuten, halatan gizarteko klase<br />

dominatzailearen kide izateko nahiaren ben<strong>eta</strong>kotasuna garbi uzten zutela.<br />

Hortaz, soilik bizia ben<strong>eta</strong>n arriskatzen delarik ageri da lurrean askatasuna,<br />

frogatzen da giza kontzientziari ez dagokiola bizian hondoraturik, ura ur<strong>eta</strong>n legez, egotea.<br />

Bizia arriskatu ez duen gizakia legeek pertsonatzat hartuko dute, noski, baina ez du bere<br />

burujab<strong>eta</strong>suna besteek <strong>eta</strong> norberak ben<strong>eta</strong>n ezagutu <strong>eta</strong> onar dezaten lortzen, giza<br />

duintasuna zertzeke baitu oraindik, ez du biologiaren gainetik egotea zer den esperimentatu.<br />

Guztiarekin ere, ausardia <strong>eta</strong> hiltzeko gertu egotea ez da aski dialektika honen<br />

ezkutuko helburua, hots, gizakiek elkar ezagutu <strong>eta</strong> onar dezaten, erdiesteko. Hiltzearekin<br />

batera gizabanakoek beren zein besteen bizia arriskatu <strong>eta</strong> mespretxatzen zutela frogatu<br />

dute, ben<strong>eta</strong>koa zela bizitzarekiko beren desatxikimendua; ordea, heriotzarekin desagertu<br />

260


egiten da elkar ezagutzeko aukera. Heriotzak ez du bilatzen zen elkartasuna gauza dadin<br />

uzten. Gizakia hilotz denean gauza inerte izateraino exkaxten da. Hilotzen artean, haatik,<br />

jadanik ez da posible elkar ekintza gizatiarrik.<br />

Elkar onartzea lortzeko Hegelek baldintza bi ditu beharrezkotzat: aurrena, gizakigaiek<br />

beren burua eman dezaten; baina gero berreskuratu ere egin behar dute. Baldintza<br />

biok berton ageri ez direlako porrot egiten du hain zuzen ere hiltzerainoko borrokak<br />

gizakien arteko elkar ezagutza <strong>eta</strong> onarpen gisa.<br />

Hortaz, beharrezkoa izango da gizaki-gaiak bizirik gera daitezen; gizaki-gaiak<br />

gizatasuna lortuko du bere burua hiltzeraino eskaini ostean berriro bere baitaraino itzultzen<br />

bada soilik. Funtsean eskatzen dena, honenbestez, ez da gorputzaren heriotza, baizik<br />

kontzientziarena: birjaiotza bilakatuko den nork bere bizia ematea al<strong>egia</strong>.<br />

Kontua da kontzientzien hiltzerainoko borrokatik jaioko direla jauna <strong>eta</strong> jopua, <strong>eta</strong><br />

historiak gauzatuko duen beren arteko dialektika.<br />

Jopuak, bizia galtzeko beldurragatik, naturarenganako atxikimenduagatik, gauza<br />

huts gisa irten da borrokatik, beste baten propi<strong>eta</strong>te izan daitekeena, etxe abere legez.<br />

Loturik da bizitzari <strong>eta</strong> munduari, ez da oraindik ben<strong>eta</strong>ko gizaki, ez zaio biologiari<br />

nagusitu.<br />

Jauna, aitzitik, bizia arriskatu duenez, naturaren gainetik irten da borrokatik, gizaki<br />

gisa hortaz. Jauna bere buruarekin, jopuaren bitartez, <strong>eta</strong> jopuari loturiko natura munduaren<br />

bitartez, erlazionatzen da.<br />

Gauza naturalek, bere gorputzak esate baterako, menperatzen dute jopua, ez baita<br />

gai izan guduan haiek arriskuan paratzeko. Jaunak, aitzitik, mendean hartzen ditu gauza<br />

naturalak. Hortaz, jopua jaunaren menpe dago: bizitzarekiko menpekotasuna da jopuaren<br />

katea.<br />

261


Gauzak, beraz, jopuaren bitartez iristen zaizkio jaunari. Jopuak betetzen du zereginik<br />

neketsuena, naturari aurre egin behar baitio, <strong>eta</strong> erresistentzia naturalak gainditzen saiatu.<br />

Jaunak, berriz, jopuak landu ostean bereganatzen ditu gauzak; al<strong>egia</strong>, jopuak gauzak<br />

hezi, gizatartu, egiten ditu, <strong>eta</strong> gero jaunari eman.<br />

Jopuak pairatu behar du gauzen gogortasuna; jaunak menperatze hutsa du harreman<br />

era bakar.<br />

Garbi dago, alabaina, jaunak ez duela lortzen ben<strong>eta</strong>ko gizatasuna, honek munduaren<br />

erresistentzia esperimentatu <strong>eta</strong> gainditzea eskatzen baitu. Alde hau jopuaren esku uzten<br />

duenez, jaunak muzin egiten dio ben<strong>eta</strong>ko gizatasunari.<br />

Jopuak, ordea, hasierako bere zeregina ez dirudien arren gizatiarr<strong>egia</strong>, jaunaren <strong>eta</strong><br />

gauzen menpe baitago, menpekotasun horixe bera izango du askabide.<br />

Hasiera batean, jopuak ez du gizatasunera eraman lezakeen bidea aurkitzen: ez du<br />

natura erabat ezeztatuz menperatzen, <strong>eta</strong> jaunarengandik ez du giza ezagutza <strong>eta</strong><br />

onarpenik jasotzen. Haren gauza lantzea materialaren erresistentziak baldintzatzen du, <strong>eta</strong>,<br />

gainera, materia dominatu <strong>eta</strong> gizatartzera iristen denerako, ihes egiten dio<br />

jaunarenganantz. Jopuak ez du bere lanaren fruituaz gozatzen. Jaunarentzat, aldiz, gauza<br />

ez da atsegin hutsa baizik.<br />

Jopuak bere burua ezeztatu egiten du jaunaren aurrean. Jauna da jopuaren lanaren<br />

helburu <strong>eta</strong> bultzatzailea. Guztia da jaunarentzat. Jopuaren lana, ez da jaunak natura<br />

menpera dezan <strong>eta</strong> bere burua ase dezan behar duen bitartekoa baino.<br />

Orain agertuko da jaunak lorturiko gizatasunaren akatsa: izan ere, jaunak giza<br />

kontzientzia bitartekotza ez-gizatiar baten bitartez lortzen du.<br />

262


Bere burua baieztatzeko, ben<strong>eta</strong>ko gizakitzat ezin har dezakeen norbait dauka<br />

aurrean. Ezagutza <strong>eta</strong> onarpena ez du bera bezain libre den beste gizaki baten bitartez<br />

lortzen, baizik menpekotzat <strong>eta</strong> gauzatzat duen kontzientzia baten bitartez. Baina jaunak<br />

jopua behar du, gizaki izango bada. Berak nahi ez bezala, jopuaren menpe dago horrela,<br />

jopuaren jopu.<br />

Ondorioa, horrenbestez, alderantzikatze harrigarria da: jauna jopu bilakaturik <strong>eta</strong><br />

jopua, berriz, orain ikusiko dugunez, askaturik.<br />

Jaunak, ausardiaren poderioz lortua zuen gauzak <strong>eta</strong> jopua menperatzea.<br />

Mespretxatu zuelako dominatu zuen bizitza. Jopua menpean geratu zen beldurti izateagatik.<br />

Beldur hau, alabaina, jopua gizatasunerantz abiaraziko duen esperientzia guztizkoa da.<br />

Jopuari gizatasuna ez zaio bere burua jaunaren menpe jarri zuen unean uste zuen<br />

bezain arrotza. Heriotzaren aurrean bizi izan zuen beldurrak giza maila ematen dio<br />

erabatekoa izan delako, errotik astindu duelako: heriotzaren botere totala sentitu baitu.<br />

Goitik beherako beldur hau jaunarengan gauzatzen da, jaunak islatzen dio<br />

heriotzaren indarra, heriotzari bezainbesteko beldurra dio jaunari. Jaunaren bitartez<br />

ezagutzen du jopuak bere burua, bere beldurra.<br />

Jopuaren kontzientziak beldurraren bitartez irabazi du unibertsaltasuna;<br />

unibertsaltasun hau jaunarekiko menpekotasunean du gauzatua <strong>eta</strong> gainera lanaren bitartez<br />

du mamitzen. Halatan, jopua gizaki konkretu <strong>eta</strong> erreal bilakatzen da. Lan eginez bere<br />

menpekotasuna, <strong>eta</strong>, hortaz, bere beldurra, gauzatu egiten ditu.<br />

Horregatik nagusituko zaio gauzari, gauzaren independentzia naturala gaindituz.<br />

Zerbitzu ekintzak hiru uneok bildu behar ditu: heriotzaren beldurra, jaunarekiko<br />

menpekotasuna <strong>eta</strong> lana.<br />

263


Beldurra da jakituriaren hasiera; hasiera baino ez haatik. Lanak, zerbitzu errealak,<br />

osatu beharko du beldurra, jopua gizaki gisa aska dadin. Jopuak gauzei egin behar die<br />

aurre, beren erresistentzia esperimentatuz. Jaunaren as<strong>eta</strong>suna hutsa da, ahaleginik gabekoa<br />

baita. Gizatasuna mundua menpean hartzean datza, baina jaunari mundua menperaturik<br />

ematen zaio, jopuaren ahaleginari esker. Esfortzurik gabe jasotzen ditu gauzak jaunak.<br />

Oinazearen seriotasuna falta zaio jaunaren bizitzari.<br />

Zuzenean kontsumitzen du jaunak gauza; jopuak, berriz, lanaren bitartez, ez du<br />

kontsumitzen: desira menperatu beharra dauka, <strong>eta</strong> landuriko gauza gorde. Jaunak gauza<br />

gozatu <strong>eta</strong> desagerrarazi egiten du. Lanak berriz ez du gauza desagerrarazten.<br />

Gauza landua <strong>eta</strong> natura gauza ez dira berdinak, itxuraldatua izan baita landurikoa.<br />

Gauza naturala menperatua <strong>eta</strong> gainditua izan da, baina ez da ezereztatua izan, gordea<br />

baizik. Goragoko maila batera izan da altxatua, gizatartua izan baita.<br />

Gauza landua langilearengandik bereizten da, beregain bilakatzen, gauzatasun osoa<br />

bereganatzen du. Ez da, orain langile bilakatu den jopuarentzat, arrotza, gauza naturala zen<br />

bezala, baizik berea den zerbait, langilearen bet<strong>eta</strong>suna: bere burua islaturik ikusten du<br />

langileak, berak egin obraren aurrean. Landuriko gauza aldi berean langilearena da, <strong>eta</strong><br />

independentea, jaunaren esku uzten baitu langileak. Jopua lanaren bitartez bilakatzen da<br />

gizaki. Lanak jopuaren subjektibotasuna objektibatu egiten du gauza lantzea medio, hau da,<br />

gauzaren forma naturala ezabatuz.<br />

Lanaren bitartez gauzaren naturaltasuna suntsitu egiten du jopuak. Naturaltasun<br />

hauxe da hain zuzen ere heriotzaren beldurraren kariaz arriskatu nahi izan ez zuena.<br />

Gizakiari dagokio lana. Natura gainditzeko jopuaren era, lanaren bitartez,<br />

bizitzarekiko jaunaren mespretxua baino biribilagoa da, langileak bere giza nagusitasuna<br />

objektu bilakatzen baitu, itxuraldaturiko gauza konkretu bat dauka aurrean, natura mendean<br />

hartzearen ondorio.<br />

264


Orain, beraz, jopua da jaunari garbi nagusitzen zaiona.<br />

Jauna inorenganaturik gelditzen zen, bere esentzia jopuarengan jartzen zuelako,<br />

jopua arrotz zitzaiolarik. Jopuak, aldiz, giza esentzia, ikaran gauzatua, bere baitan dauka.<br />

Gauza landuaren bitartez jopuaren esentzia mamitu egiten da erabat, jopuak gauza berrian<br />

islaturik ikusten baitu bere burua.<br />

Lanaren bidez jopuak bere barrua azaldu du, kanporatu, baina inorenganatu barik: ez<br />

du gauzaren baitan bere burua galtzen. Kanpoan badago ere, lanaren fruitua langilearena<br />

da. Langilearen <strong>egia</strong> bere lanaren emaitza da. Jopuak bere burua lanaren bitartez aurkitzen<br />

du, nahiz <strong>eta</strong>, hasieran, lanak ez zirudien jaunarentzako zerbitzua baizik.<br />

Ez da nahikoa jopuaren subjektibotasuna, beharrezkoa da orobat lanaren emaitza,<br />

fruitua, objektibotasuna. Menpekotasunaren <strong>eta</strong> beldurraren bitartez lortzen du giza maila<br />

jopuaren subjektibotasunak, baina jopuaren gizatasun hau kanporatuko den lanaren bitartez<br />

burutuko da. Gorpuztu gabe geratuko litzateke, soilik barruan bizi den beldurra.<br />

Langilearen barrua, subjektibotasuna, zertzeke, gauzatzeke, ez litzateke erabat kontziente<br />

izatera ere iritsiko, isla faltako bailitzaioke. Subjektibotasunak, soilik lanaren bitartez<br />

adierazten denean lortzen du bet<strong>eta</strong>suna.<br />

Baina ez litzateke nahikoa beldurrak astindu gabeko subjektibotasun batetik<br />

sorturiko lana. Kasu hon<strong>eta</strong>n lana ez litzateke ben<strong>eta</strong>n gizatiarra, jaunaren zerbitzuan<br />

jarririko aberearen lana litzateke. Menpekotasunetik <strong>eta</strong> beldurretik ez datorren lanaren<br />

fruituan, jopuak ezingo du bere burua gizaki gisa ezagutu.<br />

Ez da aski honen edo haren beldur izatea. Beharrezkoa da, negatibotasunaren<br />

kontzientziaren bitartez gizaki bilakatzeko, beldur absolutu <strong>eta</strong> erabatekoa. Ezinbestekoa,<br />

ezezkotasun honek kontzientzia goitik behera astintzea, sendartasun ezdeusena ere<br />

akabatzeko.<br />

265


Kontzientzia gauza den heinean, beldurrak suntsitu egiten du. Determinazio<br />

konkretuen sasi-tinkotasuna astindu <strong>eta</strong> gizakia gauza ororen gainetik dagoela agertzen du<br />

beldurrak. Guztizko beldur hau ez baldin bada sentitua izan, kontzientziak bere burua<br />

beste gauzen artean dagoen gauzatzat hartuko du, naturan murgildurik jarraituko du, urak<br />

ur<strong>eta</strong>n legez, esan bezala. Etxe aberearena bezalakoa izango da haren zerbitzua. Eta<br />

lanean bere buruaren nolabaiteko baieztapena agertuko balitz, asto kaskagogorrarenaren<br />

antzekoa litzateke.<br />

Hegelek lanaren espiritualtasuna azpimarratzen du. Izan ere, natura funtsean<br />

aldatzen duen lana <strong>eta</strong> abilezia konkreturen bat ez dira gauza bera. Lana gizakiaren<br />

espirituzko kontzientzian sortzen da <strong>eta</strong> gauzak oro ditu menperatzen. Gizakiaren<br />

hizkuntza da, gauza naturala gizartera igotzen duena.<br />

Eta lana, giza ekintza, guztizko menpekotasun <strong>eta</strong> beldurretik dator. Gizakiak ez<br />

dezake erabateko menpekotasunaren bitartez baizik gizaki gisa ekin.<br />

Haatik, lana ez da oraindik gizakiaren errealizazio osoa. Asebete ez den zerbait bada<br />

oraindik: al<strong>egia</strong>, elkar ezagutu <strong>eta</strong> onartzearen <strong>eta</strong> gizarte perfektuaren nahia. Hori lortu<br />

arte bide luze bat igaro beharra dago: historia da bide hau, giza lanaren <strong>eta</strong> elkar onarpena<br />

erdiesteko hiltzerainoko borroken bidea funtsean, Napoleonen gudu<strong>eta</strong>raino <strong>eta</strong> Hegelen<br />

obraraino bideratuko dena, Hegelen obrak, dio Kojèvek, Napoleonen guduen <strong>eta</strong> Hegelen<br />

beraren obraren azalpen osoa erdiesten baitu.<br />

Jauna <strong>eta</strong> jopua agerrarazi dituen lehen borrokarekin batera jaio zen gizakia <strong>eta</strong> hasi<br />

historia. Hots, hasieran gizakia beti da edo jaun edo jopu. Ez dago ben<strong>eta</strong>ko gizakirik ez<br />

baldin badago jaun bat <strong>eta</strong> jopu bat. Gizatasunera heltzeko ezinbestekoak dira gutxienez<br />

subjektu bi.<br />

Eta historia unibertsala, gizakien arteko <strong>eta</strong> hauen <strong>eta</strong> naturaren arteko harremanen<br />

historia, jaun gudarien <strong>eta</strong> jopu langileen arteko historia da funtsean. Halatan, dio Kojèvek,<br />

historia jaunen <strong>eta</strong> jopuen arteko oposizioa desagertzean bukatuko da. 261<br />

266


267


.<br />

1 Lauren Bibard, “Présentation”, L’Athéisme <strong>Kojèveren</strong> liburuaren aurkezpena, Gallimard, 1998, 26<br />

or. Orobat <strong>Kojèveren</strong> beraren Kant, 170-198. orr., <strong>eta</strong> 216. or.<br />

2 ILH, 336. or: “Dès qu’on parle de l’apparition de la Science dans la réalité concrète du Monde<br />

historique, il faut parler d’un avant et d’un après, c’est-à-dire d’un devenir, et par conséquent du Temps. En se<br />

posant la question du rapport entre la Science et la Réalité-objective, il faut donc se poser la question du<br />

rapport entre la Science et le Temps. Et c’est ce que Hegel fait dans la 2° Etape de la 2 e Section de la 2 e Partie<br />

du Chapitre VIII. »<br />

3 Filosofia tradizio klasiko beneratua, Kojèvek bere egin nahi duena, Aristotelesek M<strong>eta</strong>fisika-ren<br />

hasieran adierazi zuen: “Gizaki guztiek berez dute jakiteko guraria. Horren adierazle da sentimenei egiten<br />

diegun estimua, berez baititugu estimatzen, beren baliagarritasuna alde batera utzita, <strong>eta</strong> beste edozein baino<br />

268


gehiago, ikusmena. Eta ez bakarrik ekintzari begira, zeren, ezer egin behar ez badugu ere, nahiago izaten<br />

baitugu ikusmena, esan genezake, gainerako sentimenak baino. Eta hau da arrazoia: sentimen<strong>eta</strong>n berak<br />

laguntzen digula gehien gauzak ezagutzen <strong>eta</strong> horien alderdi ezberdin asko erakusten dizkigula.<br />

Animaliak sentsaziorako berezko gaitasunarekin jaiotzen dira; baina horr<strong>eta</strong>tik ez da batzuengan<br />

oroimena sortzen; beste batzuengan, ordea, bai. Horregatik izaten dira azken hauek oroimenik ez dutenak<br />

baino zuhurragoak <strong>eta</strong> ikasteko gaitasun handiagokoak; zuhurrak dira, ikasi gabe ere soinuak entzuteko gauza<br />

ez direnak (erlea, adibidez, <strong>eta</strong> antzeko beste animaliak, baldin badaude); ikasi, berriz, oroimenaz gain<br />

entzuteko sentimen hau dutenek ikasten dute.<br />

Gainerako animaliak irudiei <strong>eta</strong> oroitzapenei esker bizi dira, esperientzian ezer gutxi parte hartuz.<br />

Baina gizakiak arteari <strong>eta</strong> arrazonamenduei esker ere bizi dira. Izan ere, esperientzia oroimenetik sortzen da<br />

gizakientzat, gauza beraren oroitzapen anitzek esperientzia bat bera osatzen <strong>eta</strong> nabarmentzen baitute. Eta<br />

esperientziak zientziaren <strong>eta</strong> artearen oso antzekoa dirudi, baina zientzia <strong>eta</strong> artea esperientziaren bidez iristen<br />

dira gizakiengana. Izan ere, Polok dioen bezala –<strong>eta</strong> ongi esanda-, esperientziak sortu zuen artea, <strong>eta</strong><br />

esperientzia-ezak asturua.<br />

Esperientziazko pertzepzio anitzen ondorioz antzeko gauzen gaineko nozio orokor bat geratzen<br />

denean sortzen da artea. Izan ere, Kaliasi <strong>eta</strong> Sokratesi, <strong>eta</strong> beste gizabanako askori halaber, gaixotasun jakin<br />

batek jota egonik, erremedio jakin batek on egin ziela jakitea esperientzia-kontua da. Baina arte-kontua da<br />

klase berberean sailkatutako <strong>eta</strong> gaixotasun jakin batek jotako guztiei –hala nola, flematikoek, behazuntsuei<br />

nahiz sukartiei- on egin ziela jakitea.<br />

Badirudi arazo praktiko<strong>eta</strong>rako esperientzia ez dela ezertan artea baino balio gutxiagokoa; aitzitik,<br />

esperientzia dutenek esperientziarik gabe ezagutza teorikoa dutenek baino arrakasta handiagoa ere izaten<br />

dutela ikusten dugu; (honen arrazoia hau da: banakoen ezagutza dela esperientzia <strong>eta</strong> artea, berriz, gauza<br />

orokorrena; <strong>eta</strong> ekintza <strong>eta</strong> genesi guztiak banakoari dagozkio, ez baitu sendagileak gizakia sendatzen,<br />

akzidentalki ez bada, baizik <strong>eta</strong> Kalias, edo Sokrates, edo honela deituriko beste edozein, zeina gainera<br />

gizakia baita; beraz, norbaitek esperientziarik gabe ezagutza teorikoa badu, <strong>eta</strong> orokortasuna ezagutzen badu,<br />

baina honen baitan dagoen banakoa ezagutzen ez badu, askotan huts egingo du sendatzerakoan, banakoa baita<br />

senda daitekeena.) Baina era berean, jakitea <strong>eta</strong> ulertzea esperientziari baino gehiago arteari dagozkiola uste<br />

dugu, <strong>eta</strong> jakintsuagotzat hartzen ditugu arte-gizonak esperientzia-gizonak baino, jakinduria kasu guzti<strong>eta</strong>n<br />

jakiteari dagokiola pentsatuz. Eta hori, lehengoek kausa dakitelako <strong>eta</strong> besteek ez. Esperientzia-gizonek<br />

gertakaria ezagutzen dute, baina ez zergatia; besteek, berriz, zergatia <strong>eta</strong> kausa ezagutzen dituzte. Horregatik,<br />

obra-maisuak kasu bakoitzean langile hutsak baino baliotsuago, ikasiago <strong>eta</strong> jakintsuagotzat ditugu, egiten ari<br />

direnaren kausak badakizkitelako [Besteek zenbait bizigabek bezala egiten dute: jakin gabe egiten dute<br />

egitekoa, esaterako, suak erre; baina bizigabeek berezko joera batengatik egiten dituzte honelakoak <strong>eta</strong><br />

langileek, ohituraz].<br />

Horrela, bada, ez dira haiek jakintsuagotzat hartzen beren treb<strong>eta</strong>sun praktikoagatik, ezagutza<br />

teorikoa dutelako <strong>eta</strong> kausak ezagutzen dituztelako baizik. Orokorrean, dakiena <strong>eta</strong> ez dakiena bereizten<br />

dituena irakatsi ahal izatea da, <strong>eta</strong> horregatik pentsatzen dugu artea zientzia gehiago dela esperientzia baino;<br />

hauek irakasteko gai baitira, <strong>eta</strong> besteak ez. Gainera, sentimen<strong>eta</strong>n ez dugu bat bera ere<br />

jakinduriatzat hartzen, banakoen ezagutza biderik gorena diren arren, ez baitute ezeren zergatia esaten;<br />

adibidez, sua beroa dela , baina ez zergatik den beroa. Beraz, litekeena da sentimenezko<br />

ezagutza arruntaz kanpo lehenengoz arteren bat aurkitu zuena gizakiak mirestua izana, ez bakarrik<br />

aurkikuntza hori<strong>eta</strong>koren bat baliagarria izateagatik, gainerako gizakiengandik nabarmendu zen jakintsua<br />

izateagatik baizik; <strong>eta</strong> litekeena da orobat behin arte ugari aurkituta –batzuk betebeharrak asetzeko, beste<br />

batzuk bizitzaren atsegina lortzeko-, azkeneko arte hauen aurkitzaileak beste haienak baino jakintsuagotzat<br />

hartu izanak, hauen zientzien helburua ez zelako baliagarritasuna. Hemendik aurrera, honelako zientzia<br />

guztiak ezarrita, plazerra edo betebeharrak asetzeko ez diren zientziak aurkitu ziren, gizakiek lehendabiziz<br />

aisia izan zuten leku hori<strong>eta</strong>n. Horregatik osatu ziren lehenengoz matematika-arteak Egipton, han apaizen<br />

kastak aisia bazuen <strong>eta</strong>. [Jadanik esana da Etikan zein den artearen <strong>eta</strong> zientziaren <strong>eta</strong> antzeko ezagutzen<br />

arteko desberdintasuna; izan ere, gure oraingo azalpenaren helburua hau da: jakinduria deritzan hori, denen<br />

ustez, kausa lehenez <strong>eta</strong> printzipioez arduratzen dela ]. Hori dela <strong>eta</strong>, lehen esan bezala,<br />

esperientzia-gizona edozein sentsazio dutenak baino jakintsuagotzat hartzen da; orobat arte-gizona<br />

esperientzia-gizonaren aldean, obra-maisua langile hutsaren aldean <strong>eta</strong> zientzia teoretikoak zientzia ekoizleen<br />

aldean. >Argi dago, bada, jakinduria printzipio <strong>eta</strong> kausa batzuei buruzko zientzia dela.<br />

269


Zientzia honen bila gabiltzanez gero, ikertzekoa litzateke jakinduria zein printzipioren <strong>eta</strong> zein<br />

kausaren zientzia den. Jakintsuari buruz ditugun ideiak kontutan hartzen badira. Baliteke hauen bidez argiago<br />

geratzea.<br />

Hasiera batean, jakintsua, ahal den neurrian, orojakile dela pentsatzen dugu, ezagutza haien zientzia<br />

banan-banan ez badu ere. Ondoren hartzen dugu jakintsutzat zailak diren gauzak -gizakientzat ezagutzen<br />

errazak ez direnak- ezagut ditzakeen hori, sentimenez hautematea denon ahalmena baita <strong>eta</strong>, beraz, erraza,<br />

baina ez da jakinduria. Gainera jakintsuagoa da edozein zientziatan kausak zorrotzago dakizkiena <strong>eta</strong><br />

irakasgarriago erakusten dituena. Eta zientzi<strong>eta</strong>n, hurbilago da jakinduria izatetik berarengatik <strong>eta</strong><br />

jakinminarengatik aukeratua dena emaitzengatik aukeratzen dena baino, <strong>eta</strong> zientzia nagusia hurbilago da<br />

jakinduria izatetik menpekoa baino, ez baitu jakintsuak agindurik jaso behar, eman baizik, <strong>eta</strong> ez beste bat<br />

obeditu, hain jakintsua ez denak jakintsua obeditu baizik.<br />

Honelakoak <strong>eta</strong> honenbeste dira, bada, jakinduriari <strong>eta</strong> jakintsuari buruz ditugun ideiak. Hauen<br />

artean, dena jakitea ezinbestez dagokio zientzia unibertsala goren mailan duenari, honek ezagutzen baititu,<br />

nolabait, haren azpian dauden gauza guztiak.<br />

Eta, hain zuzen ere, unibertsalena da gizakientzat ezagutzen zailena, sentimen<strong>eta</strong>tik urrunena baita.<br />

Bestalde, zientzi<strong>eta</strong>n zehatzenak, printzipio lehenei dagozkienak dira batez ere, printzipio gutxiagotik<br />

abiatzen direnak gehitzaileak deiturikoak baino zehatzagoak baitira, hala nola aritmetika geometria baino.<br />

Gainera, irakasgarriagoa da kausen zientzia, irakasten dutenak kasu bakoitzeko kausak erakusten dituztenak<br />

baitira; <strong>eta</strong> beren baitarako jakitea <strong>eta</strong> ezagutzea ezagungarrien denaren zientziari dagokio bereziki, jakitea<br />

jakite hutsagatik aukeratzen duenak nahiago izango baitu zientzia gorena, hauxe baita zientziarik<br />

ezagungarriena; <strong>eta</strong> ezagungarriena printzipio lehenak <strong>eta</strong> kausak dira, hauen bidez <strong>eta</strong> hau<strong>eta</strong>tik ezagutzen<br />

baitira gainerakoak, ez haiek haien menpe daudenen bidez. Eta zientzi<strong>eta</strong>n nagusiena –<strong>eta</strong> menpekoa baino<br />

nagusiagoa- eginbehar bakoitzaren helburu den hori zein den ezagutzen duena da, hots, gauza bakoitzaren<br />

ongia <strong>eta</strong>, orokorrean, natura osoaren on gorena. Beraz, esandako guztiagatik, azterturiko izena <br />

zientzia berari dagokio, honek printzipio lehenei <strong>eta</strong> kausei buruz ikertu egin behar baitu; <strong>eta</strong> ongia <strong>eta</strong><br />

helburu den hori kausen arteko bat da.<br />

Agerian dago filosofatu zuten lehenengo<strong>eta</strong>tik ere ez dela zientzia ekoizle bat, gizakiak, orain <strong>eta</strong><br />

hasieran, lilurarengatik hasi baitziren filosofatzen: hasiera batean, gauza arruntek sortzen duten harriduraren<br />

aurrean liluraturik; ondoren, pixkanaka-pixkanaka aurrera egin ahala, gauza konplexuagoen aurrean zalantzan<br />

egonik, esaterako ilargiaren, eguzkiaren <strong>eta</strong> izarren <strong>eta</strong> unibertsoaren genesiaren fenomenoen aurrean.<br />

Baina zalantzan <strong>eta</strong> liluraturik dagoenak onartzen du ez dakiela (hortik mitozalea ere, nolabait,<br />

filosofo izatea, mitoa liluraz josita baitago). Beraz, ez-jakitetik ihes egiteagatik filosofatu bazuten, agerian<br />

dago jakiteagatik <strong>eta</strong> ez inongo baliagarritasunarengatik ekin ziotela ezagutzeari. Eta horren lekuko da<br />

gertatutakoa: beharrezko gauza gehientsuak <strong>eta</strong> dibertsioaren <strong>eta</strong> bizitzaren atseginerako ezagutzak lortuak<br />

zirenean ekin baitzitzaion halako diziplina bat bilatzeari. Argi dago, bada, hau ez dugula beste inolako<br />

baliagarritasunarengatik bilatzen; gizaki askea, bere baitarako <strong>eta</strong> ez besteren baitarako dela diogun bezala,<br />

hau da zientzien artean askea den bakarra, zientzia hau bakarrik baita bere baitarako dena. Horregatik pentsa<br />

liteke hura edukitzea ez dela gizakiak bere-bere duen zerbait gizakien natura alderdi askotan baita esklabo;<br />

beraz, Simonidesek dioenaren arabera: “Jainko batek bakarrik izango luke pribilegio hori”, baina gizon<br />

batentzat ez da duina berari dagokion zientzia ez bilatzea. Honela, bada, olerkariek esanak zentzurik balu <strong>eta</strong><br />

jainkozkoa berez bekaiztia balitz, kasu hon<strong>eta</strong>n inoiz baino handiago litzateke , <strong>eta</strong> horr<strong>eta</strong>n<br />

nabarmentzen diren guztiak zorigaitzekoak lirateke. Baina jainkozkoa ezin da bekaiztia izan; aitzitik, esaerak<br />

dioen bezala: “Gezur asko esaten dute olerkariek” <strong>eta</strong> hau baino estimagarriagorik dagoenik ere ez<br />

da pentsatu behar, Jainkozkoena estimagarriena ere bada-<strong>eta</strong>. Honelako zientzia bat bi zentzutan litzateke<br />

bakarra: zientzien artean jainkozkoa delako jainko batek edukiko lukeena nagusiki, <strong>eta</strong> jainkotasunaz<br />

arduratuko litzatekeelako. Eta honek bakarrik betetzen ditu bi ezaugarriok, jainkoa, denen ustez,<br />

kaus<strong>eta</strong>ko bat <strong>eta</strong> printzipioren bat delako, <strong>eta</strong> honelako zientzia jainkoak izango lukeelako, berak bakarrik<br />

edo berak nagusiki. Horrela, bada, guztiak dira hau baino beharrezkoagoak, baina hobea, bat bera<br />

ere ez.” Aristotelesen M<strong>eta</strong>fisika , lehenengo liburua, Klasikoak, 1997, 27 <strong>eta</strong> hurrengo orr.<br />

4ILH, 336-337. orr: “Le problème que nous abordons ici est loin d’être nouveau. On peut dire même<br />

qu’il se pose depuis qu’existe la philosophie. En effet, toutes les philosophies ont recherché, et généralement<br />

prétendent avoir trouvé, la vérité ou du moins des vérités. Or, la vérité au sens propre du mot est quelque<br />

chose qui est censé ne pouvoir être ni modifiè, ni nié: elle est valable “universellement et nécessairement”,<br />

comme on dit. C’est-à-dire qu’elle n’est pas soumise aux changements; elle est, comme on dit aussi: -<br />

270


éternelle ou non-temporelle. D’autre part, il n’y a pas de doute qu’on la trouve à un certain moment du temps<br />

et qu’elle existe dans le temps, parce qu’elle existe par et pour l’Homme qui vit dans le Monde. Dès qu’on<br />

pose le problème de la vérité, même partielle, on pose donc nécessairement le problème du temps, ou plus<br />

particulièrement celui du rapport entre le temps et l’éternel, ou entre le temps et l’intemporel. Et c’est là le<br />

problème que Hegel pose et résout dans la “2e Étape” en question.”<br />

Pour parler avec Hegel, nous pouvons appeler l’ensemble cohérent de la connaissance conceptuelle<br />

qui prétend à la vérité - Begriff, Concept. Et en effet, la vérité est toujours un “concept” au sens large, c’est-àdire<br />

un ensemble cohérent de mots effet la ayantun-sens. On peut alors poser le problème en demandant quels<br />

sont les rapports entre le Concept et le Temps.<br />

Hegel répond à cette question dès les premiers mots de la 2e Etape; et il faut dire qu’il y répond<br />

d’une manière assez inattendue. En eflet, voici ce qu’il dit : “Die Zeit ist der Begriff selbst, der da ist”; “Le<br />

Temps est le Concept lui même, qui est là (-dans-l’ existence-empirique)”. Et il faut souligner qu’en écrivant<br />

cette phrase bizarre, Hegel a bien pesé ses mots. Car il a déjà dit exactement la même chose dans la Préfase de<br />

la PhG, où l’on lit : “Was die Zeit betrifft, so ist sie der daseiende Begriff selbst”; “En ce qui concerne le<br />

Temps (il faut dire qu)il est le Concept lui-même qui existe empiriquement”.<br />

C’est bien net: “Die Zeit ist der daseiende Begriff selbst.”. Et même temps c’est assez<br />

incompréhensible. Pour mieux comendre ce que Hegel veut dire, il est utile de passer briévement en revue les<br />

solutions du problème qu’ont proposées avant lui Platon et Aristote, Spinoza et Kant. C’est ce que je vais<br />

faire dans les conférences VI à VIII.”<br />

5 ILH, 337. or: “Il s’agit d’établir un rapport, positif ou négatif, entre le Concept et le Temps. Or de<br />

toute évidence, il n’y a ici qu’un nombre très limité de possibilités, comme le montrent les formules suivantes:<br />

I. C=E ⎨a. hors du T<br />

II. C=E' / se rapporte à... ⎨-1.E... ⎨b. dans le T<br />

III.C=T ⎨-2.T<br />

[IV.C=T’]<br />

C symbolice le Concept. Non pas tel ou tel concept déterminé, mains le Concept, c’est-a-dire<br />

l’intégration de tous les concepts, le systéme complet des concepts, l’ "idée des idées", ou l’Idée au sens<br />

hégélien (Cf. Logik) et kantien du mot. T désigne le Temps ou la réalité temporelle. E représente le contraire<br />

du Temps, c’est-à-dire l’Éternité, la réalité non-temporelle au sens positif. E’ signifie "éternel", par opposition<br />

à "Éternité". (De même que cette table est, sans être l’Être, le Concept. peut être conçu comme éternel sans<br />

être l’Éternité: il "participe" à l'Éternité, il est une fonction éternelle de l’Éternité, etc.; mais l’Éternité ellemême<br />

est autre chose que le Concept). Enfin, T' est le "temporel", distingué du Temps lui-même comme l’<br />

"éternel" est distingué de l’Éternité.”<br />

6 ILH, 337-38. orr: “Les formules peuvent donc être lues comme suit. - 1re possibilité: Le Concept est<br />

l’Éternité. Il ne se rapporte donc à rien: il ne se rapporte évidemment pas au Temps; et il ne se rapporte pas<br />

non plus à l’Éternité, puisqu’il est l’Éternité. C’est la position de Parménide. (Mais puisque le point de vue<br />

parménidien pleinement développé et vraiment compris ne nous est connu que par Spinoza, c’est de lui que je<br />

parlerai en discutant cette possibilité.) 3e possibilité: le Concept est le Temps, et ne se rapporte donc ni à<br />

l’Eternité, ni au Temps; c’est la position de Hegel. Les possibilités 1 et 3, étant des identifications, ne peuvent<br />

pas être subdivisées. Par contre, la possibilité 2 se subdivise en deux possibilités, dont la première a de son<br />

côté deux variantes; on obtient ainsi trois types de philosophie possibles, et toutes les philosophies autres que<br />

celles de Parménide-Spinoza et de Hegel peuvent effectivement être réparties entre ces trois types<br />

Eta hemen oinohar bat txertatzen du Kojèvek: “Du moins en ce qui concerne le problème qui nous<br />

intéresse. D’ailleurs, ce problème exprime le contenu essentiel de toute philosophie, de sorte qu’on peut dire<br />

qu’il n’y a en général que cinq types philosophiques irréductibles, c’est-à-dire essentiellement différents: un<br />

type impossible (possibilité 1: Parménide-Spinoza); trois types relativement possibles, mais insuffisants<br />

(possibilité 2: Platon, Aristote, Kant); et un type vrai, qu’il s’agit d’ailleurs de développer, de réaliser; car<br />

personnellement je crois que ce n’est pas encore fait (Hegel et Heidegger représentent cette possibillté 3).<br />

Il y a encore la possibililé 4: le Concept est temporel. Mais ce n’est plus une possibilité<br />

philosophique. Car ce type de pensée (sceptique) rend toute philosophie impossible en niant l’idée même de la<br />

271


vérité: le concept étant temporel, il change essentiellement; c’est-à-dire qu’il n’y a pas de savoir définitif,<br />

donc pas de savoir vrai au sens propre du mot. La possibilité 3 est, par contre, compatible avec l’idée de la<br />

vérité; car si tout ce qui est dans le Temps (c’est-à-dire tout ce qui est temporelJ change toujours, le Temps<br />

lui-même ne change pas.<br />

Donc, encore une fois, la 2e possibilité se divise en deux. Étant éternel, et non Éternité, le Concept se<br />

rapporte à quelque chose d’autre que lui. D’où deux variantes: 1° la variante antique ou païenne, selon<br />

laquelle le Concept éternel se rapporte à l’Éternité; variante clairement formulée par Platon et Aristote (qui<br />

sont d’accord sur ce point); et 2° la variante moderne ou judéo-chrétienne, clairement formulée par Kant: le<br />

Concept éternel se rapporte au Temps. De son côté, la première variante implique deux types possibles:1º le<br />

Concept éternel se rapportant à l’Eternité qui est en dehors du Temps (Platon), et 2° le Concept éternel se<br />

rapportant à l’Eternité dans le Temps (Aristote).<br />

Eta honela jarraitzen du Kojèvek oinoharrean: “Il est évident que la deuxième variante (moderne) ne<br />

peut pas être subdivisée de la même façon que la première (antique), parce qu’il ne peut pas y avoir de Temps<br />

dans l’Éternité. Il y a eu cependant des philosophes chrétiens qui l’ont affirmé - explicitement ou<br />

implicitement; mais, ou bien, ils ont fait des jeux de mots dénués de sens, ou bien ils ont - san s’en rendre<br />

compte - réalisé le type hégélien (ou athée) de philosophie.”<br />

Aurrerago honela azaltzen du sailkapena: “A l'aube de la philosophie, Parménide a identifie le<br />

Concept à l'Éternité. Le Temps n'avait donc rien à voir avec le Concept, avec le Savoir absolu, l'épistémé ou<br />

la vérité, avec l'Homme enfin, dans la mesure ou celui-ci étant porteur du Concept, est l'existence empirique<br />

du Savoir dans le Monde temporel. D'ailleurs, cette existence Temporelle du Concept dans le Monde est<br />

inexplicable du point de vue de Parménide. Pour lui, l'existence temporelle de l'Homme est tout aussi<br />

inexplicable que pour Spinoza, qui identifie lui aussi le Concept à l'Éternité.<br />

Avec Platon, l'existence de l'Homme devient nécessaire pour le Savoir. La connaissance vraie, c'està-dire<br />

le Concept, est maintenant une relation. Le Savoir absolu implique donc nécessairement deux éléments,<br />

et l'un d'eux peut à la rigueur être appelé "Homme". Mais le Concept est éternel et il se rapporte à l'IÉternité<br />

située hors du Temps. L'Éternel, certes, n'est pas l'Eternité. Le Concept éternel est autre chose que l'Éternité, il<br />

est déja, si l'on peut dire, p'us près du Temps que le Concept parménido-spinoziste. Mais n'étant pas l'Éternité,<br />

il se rapporte quand même à l'Éternité, et l'Éternité à laquelle il se rapporte n'a rian à voir avec le Temps.<br />

C'est seulement avec Aristote que le Temps pénètre dans le Savoir absolu. L'Éternité à laquelle se<br />

rapporte le Concept (éternel) est maintenant située dans le Temps. Mais le Temps n'entre dans le Savoir<br />

absolu que dans la mesure où le Temps lui-même est éternel ("retour éternel").<br />

Kant est Ie premier à rompre avec cette conception païenne et à tenir compte, dans la métaphysique<br />

elle- méme, de l'anthoropologie judéo-chrétienne de la Bible et de l'Épître aux Romains, qui est<br />

l'anthoropologie de l'Homme historique doué "âme" immortelle. Pour Kant, le Concept -tout en restant éternel<br />

se rapporte au Temps pris en tant que Temps.<br />

Il ne reste donc plus qu'une seule possibilité d'aller plus loin dans le sens du rapprochement entre le<br />

Concept et le Temps. Pour aller plus loin, et pour éviter les difficultés des conceptions antérieures, on doit<br />

identifier le Concept et le Temps. C'est ce que fait Hegel. Et c'est là sa grande découverte, qui fait de lui un<br />

grand philosophe, un philosophe du rang de Platon, d'Aristote et de Kant.”<br />

7 ILH, 338-39. orr: “L’univers des idées, l’idée des idées, - c’est chez Platon ce qui chez Hegel<br />

s’appelle Begriff, Concept (ou dans la Logik, - Idée). Le Monde des phénomènes, - c’est ce que Hegel appelle<br />

Dasein, Existence-empirique. Parlons donc, pour simplifier, de “Concept” et d’”Existence”. L’Existence est<br />

essentiellement changement, c’est-à-dire une entité temporelle. D’autre part, il n’y a changement que dans<br />

l’Existence: c’est-à-dire que l’Existence est non seulement temporelle, mais le Temps lui-même. Le Concept,<br />

par contre, ne change pas, -essentiellement. Il est donc essentiellement autre chose que temporel, et autre<br />

chose que Temps. On serait donc tenté de dire avec Parménide (et Spinoza) qu’il est l’Éternité. Mais Platon ne<br />

le dit pas; car il croit avoir découvert que le Concept (c’est-à-dire le Logos, le mot - ou discours-doué-d’unsens)<br />

se rapporte à quelque chose qui est autre que le Concept lui-même (ou le mot). (C’est ici le point où il<br />

faut attaquer Platon, et les philosophes platonisants, de Platon à Kant, si l’on veut éviter les conséquences<br />

anthropologiques désagréables que leurs philosophies impliquent). Le Concept n'est donc pas l’Éternité. Il est<br />

seulement éternel. Il faut par suite poser le problème des rapports entre le Concept éternel d’une part, et le<br />

Temps et l’Éternité de l’autre.”<br />

8 ILH, 339. or.: “Constatons d’abord un fait que Platon n’ignore pas: l’homme réel, existant<br />

272


empiriquement, prononce des discours qui ont un sens. Donc: les concepts, et par suite le Concept intégral,<br />

subsistent dans le temps, tout en étant pas définition éternels, c’est-à-dire essentiellement autre chose que<br />

temps (Ils sont dans le changeent; mais ne changeant pas ils sont nécessairement autre chose que le<br />

changement). Si nous symbolisons l’existence temporelle (l’Homme-dans-le-Monde) par une ligne, nous<br />

devons représenter le Concept par un point singulier sur cette ligne: ce point est essentiellement autre que les<br />

autres points de la ligne, Or pour Platon, le Concept se rapporte à autre chose qu’à lui même. (C’est sur ce<br />

point que Platon a critiqué Parménide-Spinoza; c’est sur ce point que Hegel critique Platon et tous les autres<br />

philosophes: pour lui, comme pour Parménide-Spinoza, le Concept ne se rapporte à rien, sinon à soi-même).<br />

Or, étant éternel, le Concept doit se rapporter à l’Éternité dit, Platon. (Aristote le suit; mais Kant s’y oppose,<br />

en disant que le Concept éternel se rapporte au Temps.) Mais, dit Platon, l’Éternité ne peut être qu’en dehors<br />

du Temps (ce qui est nié par Aristote, qui découvre l’Éternité dans le Temps)...”<br />

9 ILH, 339-40 orr.: “Allons plus loin. L’apparition des concepts, et même du Concept, dans<br />

l’existence n’est pas un phénomène unique. En tout cas, le Concept peut apparaître à n’importe quel moment<br />

du temps. La ligne qui symbolise l’existence implique donc plusieurs points singuliers éternels. Or par<br />

définition, l’Éternité, c’est-à-dire l’entité à laquelle se rapporte le Concept, est toujours la même; et le rapport<br />

du Concept à cette entité est aussi toujours le même. Donc: à tout instant du temps (de l’existence de<br />

l’Homme dans-le-Monde) le même rapport à une seule et même entité extra-temporelle est possible.<br />

Nous retrouvons ainsi le schéma de la métaphysique du Timée: un temps circulaire, la circularité<br />

duquel (et de ce qui est dans le temps, en étant temporel) étant déterminée par le rapport de ce qui est dans le<br />

Temps à ce qui est hors du Temps. Et en même temps nous retrouvons ce fameux “point central” qu’une<br />

théologie chrétienne, c’est-à-dire selon moi une variante du Platonisme, doit nécessairement introduire dans le<br />

cercle hégélien qui symbolise le savoir absolu ou circulaire. Le cercle dessiné peut évidemment symboliser la<br />

totalité du Savoir: tant du Savoir se rapportant à l’Homme-dans-le-Monde (temporel), que du Savoir se<br />

rapportant à ce qui est en dehors de ce Savoir, c’est-à-dire en dehors de l’Homme-qui-existe-dans-le-Monde,<br />

et du Monde-qui-implique-l’Homme-existant (c’est-à-dire temporel). Ce a point central “(qui apparaît<br />

nécessairement dès qu’on interprète le Concept comme une relation avec quelque chose d’autre que le<br />

Concept, c’est-à-dire dès qu’on introduit l'élément de la transcendance dans le Savoir) a été appelé Dieu.<br />

D’ailleurs, nous avons vu que ce schéma théiste n’a rien de spécifiquement chrétien, puisque nous l’avons tiré<br />

de la conception platonicienne.”<br />

10 ILH, 341. or: oinoharra: “D’une manière générale, c’est le schéma de tout savoir mono-théiste,<br />

c’est-à-dire de tout Savoir qui reconnaît une transcendance, et un seul transcendant. Et l’on peut dire que<br />

toute philosophie roconnaît une transcendance: sauf l’acosmisme de Parménide-Spinoza (possibilité 1), et<br />

l’athéisme de Hegel (possibilité 3).”<br />

11 ILH, 341-42. orr: “Le concept peut se répéter dans le temps. Mais sa répétition ne le change pas,<br />

elle ne change pas non plus son rapport avec l’Ëternité; en un mot, elle ne modifie rien. Nous pouvons donc<br />

supprimer tous le rayons du cercle, sauf un.(Sauf un, car le fait de la présence du Concept dans le Temps a<br />

une importance capitale; or le point sur la circonférense symbolise le Savoir humain qui s’éffectue dans le<br />

Temps.) Et maintenant, voyons ce qui est symbolisé par ce rayon.<br />

Le rayon symbolise le rapport entre le Concept éternel et l'Éternité ou l'Éntité-éternelle. Ce rapport<br />

est donc lui-aussi non-temporel ou éternel. Néanmoins c'est nettement un rapport au sens fort, c'est-à-dire un<br />

rapport entre deux choses différentes. Le rayon est donc, si l’on veut, étendu (dans l’Espace, puisqu’il n’y a<br />

plus en lui de Temps)... Seulement, le rapport en question est incontestablement double. En effet, d’une part le<br />

Concept (-éternel)-situé-dans-le-Temps, c’est-à-dire le Mot, s’élève par son sens jusqu’à l’entité révélée par<br />

ce sens; et d’autre part, - c’est cette entité qui descend par le sens vers le Mot, qu’elle crée ainsi en tant que<br />

Mot à partir de sa réalité changeante sonore, phonétique. Sans le Mot, l'Éternité ne serait pas représentée dans<br />

le Temps, et par suite elle ne serait pas accessible à l’Homme. Et sans l'Éternité, le Mot n’aurait pas de sens et<br />

n’élèverait pas l’Homme au-dessus du Temps et du changement; il n’y aurait pas de vérité pour l’Homme”<br />

12 ILH, 342. or: “Ou, en prenant pour exemple du Concept un concept: le mot “Chien” révèle<br />

l’essence du chien, et sans ce mot cette essence ne serait pas révelée à l’homme; mais c’est l’essence du chien<br />

qui réalise le sens du mot; c’est le chien qui permet de développer le mot “Chien” en un jugement, disant: “le<br />

273


chien est un animal à quatre pattes couvert de poils, etc.”). D’une manière générale: on va du mot à la chose,<br />

et on revient de la chose au mot. Et ce n’est que ce double rapport qui constitue la vérité ou la révélation de la<br />

realité, c’est-à-dire le Concept au sens propre. Et d’autre part, ce double rapport épuise la vérité ou le<br />

Concept: le Concept (éternel) ne se rapporte qu’à l'Éternité, et l'Éternité se révèle exclusivement par le<br />

Concept. Tout en étant dans le Temps, ils sont donc sans rapports avec le Temps et le temporel. Le rapport<br />

double, voire circulaire, du Concept (éternel) et de l'Éternité, coupe donc le cercle temporel. Le changement<br />

en tant que changement reste inaccessible au Concept. Autrement dit, il n’y a pas de vérité dans le temporel:<br />

ni avant le Concept, ni après lui.”<br />

13 ILH, 342. or: “Par le Concept, on peut s’élever du temporel à l'Éternité; et on peut ensuite retomber<br />

dans le temporel. Mais après la chute on est exactement ce qu’on a été avant. Pour vivre dans le Concept,<br />

c’est-à-dire dans la vérité, il faut vivre en dehors du Temps dans le cercle éternel. Autrement dit: le cercle<br />

éternel du Savoir absolu, tout en étant dans le Temps, est sans rapport avec le Temps; et l’ensemble du Savoir<br />

n’est absolu que dans la mesure où il implique un cercle éternel qui se rapporte uniquement à l’Eternité...<br />

Autrement dit, nous retrouvons le schéma du Savoir théo-logique.”<br />

14 ILH, 342-43. orr: “On voit ainsi que la difference entre le Système théologique et le Système<br />

hégélien athée remonte très haut. En parlant le langage métaphysique, on peut dire qu’on a un Système théiste<br />

proprement dit, c’est-à-dire franchement transcendantaliste et mono-théiste, dès qu’on définit le Concept<br />

(c’est-à-dire le Savoir absolu) comme une entité éternelle qui se rapporte à l'Éternité, cette dernière étant en<br />

dehors du Temps.<br />

Voyons ce que ceci signifie pour le Monde temporel des phénomènes. La connaissance de ce Monde<br />

(et de l’Homme qui y vit) est symbolisée par le grand cercle. Supprimons donc le petit cercle du Concept<br />

éternel. Alors, deux interprétations sont possibles. PREMIÈREMENT, on peut dire que l’arc a des limites<br />

fixes, définitives, infranchissables. Nous trouvons ainsi le schéma du Savoir que j'ai appelé “mystique” au<br />

sens large du mot. En supprimant Dieu dans un Système théologique donné, on peut donc aboutir à un<br />

Système mystique, où l’on peut parler de tout sauf de Dieu, qui est essentiellement ineffable. Et si on est<br />

radical, on dira qu’on ne peut méme pas dire de Dieu qu’il est Dieu; on peut dire tout au plus qu’il est<br />

ineffable. Et l’Être ineffable peut se révéler par tout ce que l’on veut: par l’”extase”, par la musique, etc.; sauf<br />

par la Parole.”<br />

15 ILH, 343. or: “Mais en ce qui concerne les autres choses, c’est-à-dire les entités temporelles, on<br />

peut dire tout. En d’autres termes, le Savoir qui s’y rapporte peut, en principe, être total, définitif: puisque le<br />

Temps est limité, on peut l’épuiser, lui et son contenu, par le Discours. Seulement, en disant tout ce qu’on<br />

peut dire de la réalité temporelle (mondaine et humaine), on atteint sa limite, c’est-à-dire de cet au-delà. Mais<br />

la constatation. de sa présence prouve qu’on ne peut pas se contenter du Discours, même total. On se voit<br />

obligé de dépasser le Discours par un silence “mystique”, “extatique”, “algorithmique”, “sonore” ou autre.”<br />

16 ILH, 344. or: “En principe, on peut tout dire du Monde et de l’Homme. Le Savoir qui s’y rapporte<br />

est total. Seulement, le Savoir relatif au Temps et au temporel reste en lui-même relatif: -c’est une doxa. Ce<br />

n’est qu’en le rapportant dans son ensemble au Savoir éternel rapporté à l'Éternité, qu‘on peut dire du<br />

temporel quelque chose de définitif.”<br />

17 ILH, 344-45. orr: “PRENONS LE MONDE. Dans le langage théologique, au sens étroit du terme,<br />

on doit dire que les événements dans le Monde, ainsi que ce Monde lui-même, sont contingents: il n’y a donc<br />

pas de Savoir absolu s’y rapportant. Mais si, par impossible, on connaissait les desseins de Dieu et sa volonté<br />

créatrice, on pourrait avoir une Science véritable du Monde. En parlant un langage théologique symbolique,<br />

on peut dire qu’il n’y a de Science relative au Monde que dans la mesure où ce Monde implique des éléments<br />

géométriques. En effet, Kant nous a montré que pour transformer l’algorithme en Discours, il faut le rapporter<br />

soit au Temps, soit à l’Espace. Ici, le rapporter au Temps étant exclu par définition, on ne peut que le<br />

rapporter à l’Espace (qui, dans cette conception, est un Espace en dehors du Temps). Et en effet, on peut<br />

parler de la géométrie: -”le cercle” est aussi un mot ayant un sens (et on peut dire ce qu’il est), par opposition<br />

à une intégrale non-spatialisée par exemple, qu’on ne peut exprimer que par un algorithme. Donc, le Système<br />

théologique peut fabriquer une géométrie réelle, c’est-à-dire une physique géométrique, et rien d’autre. Or<br />

cette physique peut nous dire que la terre est ronde, mais elle ne peut pas nous dire pourquoi elle attire les<br />

274


objets pesants (parce quela force d’attraction, comme toute force, est un phénomène non seulement spatial,<br />

mais encore essentiellement temporel); et partant, elle ne peut pas dire ce qu’est la terre en tant que Terre, -<br />

planète sur laquelle poussent les arbres et vit l’homme.”<br />

18 ILH, 345. or: “QUANT A L’HOMME lui-même, on est vis-à-vis de lui dans la même situation. Il<br />

n’y a de Science véritable le concernant que dans la mesure où il est rapporté à l'Éternité. Je peux démontrer<br />

l’existence de Dieu: c’est une vérité éternelle. Mais je ne peux pas au méme titre démontrer mon existence,<br />

sinon en me concevant comme une idée eternelle en Dieu. Quant à moi dans mon existence temporelle ou<br />

mondaine, je ne puis rien en savoir. Et il y a plus: c’est précisément le Savoir absolu rapporté à l’Eternité qui<br />

rend impossible un Savoir absolu relatif au temporel. En effet, parlons par exemple de la théologie chrétienne.<br />

Ce qui importe vraiment pour le Chrétien, c’est le fait de savoir s’il est sauvé ou damné par suite de son<br />

existence mondaine ou temporelle. Or, l’analyse du concept éternel révélant Dieu montre qu’on ne peut pas le<br />

savoir, qu’on ne peut jamais le savoir. Si le Chrétien ne veut pas étre “mystique” c’est-à-dire renoncer<br />

complètement au Discours, il doit nécessairement être sceptique quant à son existence temporelle. Il peut faire<br />

ce qu’il veut, il n’aura pas la certitude d’agir bien.” Eta honela segitzen du Kojèvek oinoharrean: “Mais le<br />

Crétien admet que la décision de Dieu est conforme à la raison humaine.”<br />

19 ILH, 345. or: “Bref, dans le Système théologique il y a un Savoir absolu dans et par le Bewusstsein,<br />

mais il n’y a pas de Savoir absolu par et dans le Selbst-bewusstsein.”<br />

20 ILH, 345. or: “En fin, on peut présenter le Système théologique dans son aspect anthropologique en<br />

expliquant ce que signifie en lui l’idée de la liberté humaine (c’est-à-dire l’idée de l’Homme lui-même,<br />

puisque sans liberté l’homme n’est qu’un animal).” Eta, hauxe emendatzen du Kojèvek oinoharrean: “En falt,<br />

ou bien ce mot n’a pas de sens, ou bien c’est la Négativité dont parle Hegel, et qu’un Descartes et un Kant ont<br />

en vue sans en parler explicitement. Mais peu importe.”<br />

21 ILH, 345-46. orr: “Nous avons tous “une idée de ce que c’est”, comme on dit; même si nous ne<br />

savons pas définir la liberté. Et cette “idée” que nous en avons suffit pour pouvoir en dire ceci:<br />

L’acte libre se situe pour ainsi dire en dehors de la ligne de l’évolution temporelle. Le hic et nunc,<br />

représenté par un point sur cette ligne, est déterminé, fixé, défini par le passé qui, à travers lui, détermine aussi<br />

l’avenir. Le hic et nunc de l’acte libre, par contre, est inexplicable, à partir de son passé, il n’est pas fixé ou<br />

déterminé par lui. L’étre doué de liberté, tout en se trouvant dans l’espace-temps, doit pouvoir se détacher du<br />

hic et nunc, s’élever au-dessus de lui, prendre position par rapport à lui. Mais l’acte libre se rapporte au hic et<br />

nunc: il s’effectue dans des conditions déterminées données. C’est-à-dire: le contenu du hic et nunc doit être<br />

conservé, tout en étant détaché du hic et nunc. Or, ce qui maintient le contenu d’une perception tout en la<br />

détachant du hic et nunc de la sensation, c’est précisément le Concept ou le Mot-ayant-un-sens. (Cette table<br />

est liée au hic et nunc; mais le sens des mots: “cette table” est partout et toujours.) Et c’est pourquoi tout le<br />

monde est d’accord pour dire que seul un être parlant peut être libre.” Eta honela jarraitzen du Kojèvek<br />

oinoharrean: “Hegel renverse, il est vrai, cette assertion, en disant que seul un étre libre peut parler; mais lui<br />

aussi maintient la connexion étroite entre le langage et la liberté.”<br />

22 ILH, 346. or: “Quant à Platon, qui croit qu’on peut enseigner la vertu et l’enseigner par la<br />

dialectique, c’est-à-dire par le Discous -il est évident que pour lui l’acte libre a la même nature que l’acte de la<br />

connaissance conceptuelle: ce ne sont là, pour lui, que deux aspects complémentaires d’une seule et même<br />

chose.”<br />

23 ILH, 346. or: “Or, pour Platon, le Concept est (1º) éternel, et (2º) il se rapporte à l’Éternité, qui est<br />

(3º) en dehors du Temps. En appliquant cette définition du Concept à l’acte libre, on aboutit donc au résultat<br />

suivant:<br />

De même que le concept ne se rapporte pas à la réalité temporelle ou règne la doxa, l’acte libre est lui<br />

aussi impossible dans cette réalité. Dans et par l’acte libre, l’homme se rapporte à quelque chose qui est situé<br />

en dehors du Temps. C’est-à-dire, comme Platon le dit dans son mythe bien connu: l’âme choisit son destin<br />

avant sa naissance. Il y a choix, donc liberté. Mais ce choix s’effectue en dehors de l’existence temporelle,<br />

laquelle existence est absolument déterminé dans son évolution. Platon adopte dans son mythe l’idée de la<br />

métempsychose: le choix peut étre réitéré, et les choix diffèrent entre eux. Mais, à vrai dire, cette hypothèse<br />

275


cadre mal avec l’ensemble du Système platonicien, où le non-temporel n'admet pas de variations. Aussi<br />

arrive-t-on assez tôt à la conception (gnostique et chrétienne) d’un choix unique, fixé par le rapport entre<br />

l’Eternité extra-temporelle (ou Dieu) et l’agent libre. C’est l’idée de l’Ange qui se décide une fois pour toutes,<br />

et en dehors du temps proprement dit, pour ou contre Dieu, devenant Ange “vertueux” ou Ange à jamais<br />

“déchu” ou Diable.” Eta honako hau gehitzen du Kojèvek oinoharrean: “Cette conception se fait jour aussi<br />

dans le dogme du péché originel: en Adam l’homme intégral se décide librement une fois pour toutes. L’acte<br />

est ici dans le temps; mais il ne se rapporte pas au temps; il se rapporte au commandement éternel de Dieu, ce<br />

Dieu étant en dehors du temps. Quant à la liberté de l’homme proprement dit, -c’est la pierre d’achoppement<br />

de toute théologie, et en particulier de la théologie chrétienne. Même si l’élection divine est une co-opération<br />

avec l’homme (ce qui est déjà assez “hérétique”), les actes humains sont jugés par Dieu en bloc, de sorte que<br />

la liberté reste un acte unique, situé en dehors du temps et rapporté à l’Éternité.”<br />

24 ILH, 347. or: “D’une manière générale toute cette conception n’arrive pas à expliquer l’existence<br />

temporelle en tant que telle, c’est-à-dire en tant qu’Histoire. L’Histoire est ici toujours une comédie, et non<br />

une tragédie: le tragique est avant ou après, en tout cas en dehors de !a vie temporelle; cette vie elle-même<br />

réalise un programme fixé d’avance et n’a donc aucun sens ni valeur, prise en elle-même.<br />

En définitive, on peut donc dire ceci. -Tout Système du Savoir absolu théo-logique voit dans le<br />

Concept une entité éternelle, qui se rapporte à l’Éternité. Et inversement, cette conception du Concept aboutit<br />

nécessairement, une fois développée, à un Savoir théo-logique. Si, comme chez Platon, l’Éternité est située en<br />

dehors du Temps, le Système est rigoureusement mono-théiste et radicalement transcendantaliste: l’être de<br />

Dieu est essentiellement autre que l’être de celui qui en parle; et cet Être divin est absolument un et unique,<br />

c’est-à-dire éternellement identique à lui-même ou excluant tout changement.<br />

Par rapport au Monde naturel, ce Système donne une théorie purement géométrique, qui peut tout au<br />

plus opérer avec la notion du “mouvement” purement incorporel (comme le fait Descartes), mais non avec la<br />

notion de force: ce Système admet une cinématique ou phoronomie, mais exclut la dynamique. Partant, il<br />

n’explique pas les phénomènes biologiques, où le Temps est constitutif. Et par rapport au Monde humain, ce<br />

Système explique à la rigueur l’existence “angélique”, mais prive de toute espèce de sens et de valeur la vie<br />

historique, c’est-à-dire l’existence temporelle de l’Homme.”<br />

25<br />

ILH, 348. or: “Aristote a vu les difficultés de Platon. Et il a fait en même temps une grande<br />

découverte.<br />

Tout comme Platon, Aristote définit le Concept comme éternel. Cést-à-dire qu’il le définit comme un<br />

rapport à autre chose. Et cet autre-chose est pour lui, comme pour Platon, non pas le Temps mais l’Éternité.<br />

(Il n’y a épistémé que dans le cosmos où il y a des idées, c’est-à-dire des entités éternelles, ayant l’Éternité<br />

pour topos). Mais Aristote a vu ce que Platon semble ne pas avoir vu. A savoir,que l’Éternité est non pas en<br />

dehors du Temps, mais dans le Temps. Tout au moins, il y a de l’éternel dans le Temps.<br />

26 ILH, 348. or: “En effet, Platon raisonnait comme suit: Tous les chiens réels changent; le concept<br />

“chien” reste, par contre, identique à lui-même; il doit donc se rapporter à une Éternité située en dehors de<br />

chiens réels, c’est-à-dire en dehors du Temps. (Cette Éternité est l’ “idée” de chien, et par suite, en fin de<br />

compte, l’Idée des idées).”<br />

27 ILH, 348-49. orr: “A quoi Aristote répondait: certes, le concept “chien” sa rapporte à l’Éternité;<br />

mais l’Éternité subsiste dans le Temps; car si les chiens réels changent, le chien réel, c’est-à-dire l’espèce<br />

“chien”, ne change pas. L’espèce étant éternelle, tout en se plaçant dans le Temps, est possible de rapporter le<br />

Concept à l’Éternité dans le temps. Il y a donc un Savoir absolu relatif au Monde temporel, dans la mesure où<br />

ce Monde implique l’Éternité. En d'autres termes, Platon a oublié qu’il y a dans le fleuve d’Héraclite des<br />

tourbillons permanents. Ce sont, tout d’abord, les animaux et les plantes. L’axe éternel ou immuable des<br />

“tourbillons” est le télos ou l’entéléchie; et c’est cette même entéléchie qui apparaît, par rapport au Concept,<br />

comme l’Idée du “Tourbillon”. Mais il y a aussi les planètes, et finalement le Cosmos. Aristote dit donc: le<br />

Temps lui-même est éternel. Il est cirkulaire, comme chez Hegel, mais le cercle est reparcouru éternellement,<br />

tandis que chez Hegel le parcours est unique.”<br />

28 ILH, 349. or: “Le Cosmos a donc la même structure que l’animal. Le Systéme aristotélicien donne<br />

ainsi une explication de la vie et une conception biologiste du Monde.”<br />

276


29 ILH, 349. or: “Théologiquement parlant, la conception qui rapporte le Concept éternel à l’Éternité<br />

dans le Temps équivant au Polythéisme. Certes, Aristote est trop éloigné de la mentalité totémique pour<br />

affirmer que les animaux et les plantes sont des dieux. Mais lorsqu’il dit que les plantes sont des dieux, il est<br />

beacoup mieux en accord avec son système que Platon. Mais, en fin de comptes, la différence n’est pas très<br />

importante: mono- ou poly-théisme, -dans les deux cas il s’agit d’un savoir théo-logique. La révolution<br />

cosmique se répète éternellement; et c’est uniquement parce qu’il y a une répétition éternelle qu’il y a un<br />

Savoir absolu relatif au Cosmos. Or, c’est une seule et même Éternité qui se manifeste dans et par le retour<br />

éternel du Temps. En d'autres termes, il y a un dieu suprême, le Dieu proprement dit, qui maintient le Cosmos<br />

dans son identité et rend ainsi posible le Savoir conceptuel. Et cette Éternité divine, tout en se manifestant par<br />

le cours du Temps, diffère essentiellement de tout ce qui est dans le Temps. L’homme peut, à la rigueur,<br />

parler aussi de soi, pris en tant qu’espèce, lorsqu’il parle de Dieu. Il n’en reste pas moins qu’entre lui, pris en<br />

tant qu’individu historique, et le Dieu éternel dont il parle, la différence est essentielle. C’est donc encore,<br />

comme chez Platon, un Savoir absolu du Bewusstsein et non pas du Selbst-Bewusstsein. (Car l’espèce n’a pas<br />

de Selbst-Bewusstsein, pas de Selbst ou de Moi-personnel; elle dit tout au plus “nous”, mais point “je”.)”<br />

30 ILH, 349-50. orr: “Le système aristotélicien explique donc l’existence biologique de l'Homme,<br />

mais non son existence vraiment humaine, c’est-à dire historique. Et c’est ce qu’on voit encore mieux en<br />

passant au plan anthropologique, c’est-à-dire en posant le problème de la liberté.<br />

Certes, Aristote parle de liberté. Mais tout le monde parle de liberté. Même Spinoza! Mais si l’on ne<br />

joue pas sur les mots, si on a en vue la notion vraie de la liberté (explicitée dans la conception hégélienne,<br />

telle qu’elle est formulée dans le PhG), il faut dire que le système d’Aristote est incompatible avec elle. En<br />

effet, on sait que ce Système exclut, par définition, un Dieu créateur. (Par définition, car Éternité-dans-le-<br />

Temps signifie: éternité du Monde, retour, et retour éternel.) Or, là où il n’y a pas de place pour l’action<br />

créatrice de Dieu, il y a encore moins de place pour l’action créatrice de l’Homme: l'Homme subit l'Histoire,<br />

mais ne la crée pas; il n'est donc pas libre dans le Temp. Sur ce point, Aristote ne dépasse pas Platon. Mais<br />

son Système est encore moins acceptable que le Système platonicien, car il exclut même l’acte libre<br />

transcendant. En effet, l'Éternité étant dans le Temps, et le Concept éternel se rapportant à l'Éternité dans le<br />

Temps, toute possibilité de sortir hors du Temps est exclue. On n’est hors du Temps qu'en étant dans le<br />

Temps. Une existence temporelle qu’on pourrait choisir hors du Temps serait inconnaissable<br />

conceptuellement, parce qu'elle ne serait pas éternelle dans le Temps, tandis que le Concept ne peut se<br />

rapporter qu’à une Eternité dans le Temps.”<br />

31 ILH, 350. or: “Bref: dans la mesure où l’Homme change, il ne sait pas; et ne sachant pas, il n’est<br />

pas libre (par définition); et dans la mesure où il sait, il ne change pas et n'est donc pas libre non plus, au sens<br />

normal du mot.”<br />

32 ILH, 350. or: “En effet, pour Aristote comme pour Platon, on ne peut avoir un Savoir absolu de<br />

l’Homme qu’en rapportant l’Homme à l’Éternité. L'âme individuelle est trop petite pour pouvoir être connue,<br />

dit Platon dans la “République”: pour la connaître il faut la voir en grand, c'est-à-dire il faut contempler la<br />

Cité. Or pour Aristote, l'État éternel de Platon n’est qu une utopie; en fait, tous les États changent et périssent<br />

tôt ou tard; il n'y a donc pas de Savoir absolu politique se rapportant à une des formes possibles de l’État.<br />

Mais par bonheur, il y a un cycle fermé dans la transformation des États, qui se répète éternellement. Ce cycle<br />

peut donc être compris conceptuellement; et en parlant de lui, on peut saisir par des concepts les différents<br />

États et l’Homme lui-même.<br />

33 ILH, 350. or: “Mais s’il en est ainsi, l'Histoire n'a rien à voir avec ce que nous appelons aujourd'hui<br />

“Histoire”; et dans cette Histoire, l'Homme n'est rien moins que libre.”<br />

34 ILH, 350. or: “La variante aristotélicienne du Système platonicien, en remplaçant la géométrie par<br />

la biologie, explique donc l’Homme en tant qu’animal, mais ne l’explique pas en tant qu’individu historique<br />

et libre; elle ne l’explique même pas - comme le faisait Platon- en tant qu'Ange déchu.”<br />

277


35 ILH, 350. or: “A côté des grandes philosophies il y a toujours eu des théories plus ou moins<br />

barbares ou barbarisées. On a barbarisé aussi la notion platono-aristotéliciene du Concept: soit par une<br />

négation vulgaire et absurde, soit par une acceptation défigurante.”<br />

36 ILH, 350-51. orr: “La négation vulgaire consiste à dire que le Concept, loin d’être éternel, est tout<br />

aussi temporel que n’importe quelle autre chose existant dans le Temps. C'est notre possibilité 4, dont je ne<br />

parlerai pas puisqu’elle supprime l’idée même d’un Savoir vrai ou véritable. C’est le Scepticisme ou le<br />

Relativisme, que Platon a dénoncé sous le nom de “Sophistique”, que Kant a critiqué en l’appelant<br />

“Empirisme”, et que Husserl a redénoncé tout récemment sous le nom de “Psychologisme”. N’en parlons<br />

plus.”<br />

37 ILH, 343- 344 orr.: “Dans ce cas, on a le schéma du Savoir sceptique ou relatif, c’est-à-dire le<br />

schéma de l’absence du Savoir vrai au sens fort du terme. Le Savoir se rapporte au Temps, c’est-à-dire au<br />

changement. Mais le Temps étant maintenant sans limites, le changement ne s’arrête jamais. Il n’y a donc pas<br />

de Savoir éternel ou définitif: il n’y a pas d’épistème, il n’a que la doxa. D’ailleurs, même dans ce cas on peut<br />

dire que le cercle est fermé. On pose alors l’idéal du Savoir absolu hégélien, c’est-à-dire circulaire. Mais cet<br />

idéal reste à jamais un idéal: le cercle du Savoir réel rt’est jamais effectivement fermé.<br />

C’est la forme optimiste du scepticisme. C’est le scepticisme du "pourquoi" éternel, de l’humanité<br />

"qui append toujours", qui sans relàche s’achemine comme un seul homme vers un but qu’elle n’atteindra<br />

jamais. Et la vérité reste "blanche", - d’après la définition du Diable du "Putils de Saite-Claire". C’est aussi la<br />

"tâche éternelle" (ewige Aufgabe) du Criticisme kantien. Dans les deux variantes du Savoir sceptique<br />

d’ailleurs, la pltilosophie en tant que chemin qui mène effectivement à la Sagesse, est évidemment une chose<br />

impossible.”<br />

38 ILH, 351. or: “Disons plutôt quelques mots de l’acceptation défigurante, qui est non moins<br />

absurde, tout en étant moins évidemment absurde. On continue à dire que le Concept est éternel. Mais tout en<br />

étant éternel, il est dans le Temps; ce qui signifie, dit-on, qu’il se rapporte à ce qui est dans le Temps, c’est-àdire<br />

au temporel. (Non pas au Temps, mais au temporel, c'est-à-dire à ce qui est dans le Temps). Et s’y<br />

rapportant, il s’y rapporte dans le Temps, existant -dans le Temps- avant le temporel proprement dit. C’est la<br />

notion bien connue de l’ a priori ou de l’ “idée innée” qui précèdent l'expérience.”<br />

39 ILH, 351. or.: “C’est contre cet “apriorisme” (appelé par Kant “Dogmatisme”) que se dirige la<br />

célèbre première phrase de l’Introduction à la “Critique de la Raison pure”: il n’y a aucun doute, y dit à peu<br />

près Kant, que dans le temps l’expérience, c'est-à-dire la réalité temporelle, précède toujours le concept qui<br />

apparaît dans le temps en tant que mon Savoir. Et en effet il n’y a aucun doute possible à ce sujet.<br />

L'Apriorisme vulgaire ne part d’un prétendu fait que pour aboutir à une conception véritablement intenable:<br />

tant dans le plan gnoséologique, que dans le plan anthropologique (où il est alors question du fameux “libre<br />

arbitre”). Il suffit de développer quelque peu cet Apriorisme pour arriver soit au Scepticisme ou au<br />

Relativisme, soit à Kant; soit, enfin, au retour à Platon et Aristote.”<br />

40 ILH, 351. or: “Kant, comme tout philosophe digne de ce nom, sait fort bien qu’on ne peut ni définir<br />

le Concept comme temporel, ni le rapporter au temporel (ce qui revient, d’ailleurs, au même). Pour lui,<br />

comme pour Platon et Aristote, le Concept est éternel. Or étant éternel, et non l’Eternité, le Concept doit se<br />

rapporter à quelque chose, et se rapporter au sens fort du mot, c'est-à-dire se rapporter à autre chose qu'à luimême.<br />

Mais voyant les difficultés que rencontrèrent Platon et Aristote en rapportant le Concept éternel à<br />

l’Éternité, Kant a eu l’audace inouïe de le rapporter au Temps (et non pas, bien entendu, au temporel c’est-àdire<br />

à ce qui est dans le Temps).<br />

Toute la conception kantienne se résume dans cette phrase célèbre: “le concept sans l’intuition est<br />

vide; l’intuition sans le concept est aveugle”.”<br />

41 ILH, 351-52 orr: “Comme je l’ai déjà dit, le Système de Spinoza est l’incarnation parfaite de<br />

l’absurde. (Et c’est pourquoi lorsqu’on essaie de “réaliser”, comme on dit, sa pensée, on éprouve le même<br />

sentiment de vertige qu’en présence d’un paradoxe de la logique formelle ou de la théorie des ensembles).<br />

278


42 ILH, 352. or: “Or, chose curiouse entre toutes: l’erreur ou l’absurdité absolue est, et doit être, tout<br />

aussi “circulaire” que la vérité. Ainsi, le Savoir absolu de Spinoza (et de Parménide), doit être symbolisé par<br />

un cercle fermé (privé, bien entendu, de point central). En effet, si Spinoza dit que le Concept est l’Éternité,<br />

tandis que Hegel affirme qu’il est le Temps, ils ont en commun ceci que le Concept n’est pas une relation.<br />

(Ou, si l’on veut, il n’est en relation qu’avec lui-même). L’Être et la Pensée (conceptuelle) sont une seule et<br />

même chose, disait Parménide. La Pensée (ou le Concept) est l'attribut de la Substance, qui ne diffère pas de<br />

son attribut, dit Spinoza. Dans les deux cas, c'est-à-dire chez Parménide-Spinoza et chez Hegel, il n’y a donc<br />

pas de “réflexion” sur l’Être. Dans les deux cas c’est l’Être lui-même qui réflechit sur lui-même dans et par,<br />

ou -mieux encore- en tant que Concept. Le Savoir absolu qui reflète la totalité de l’Être est donc tout aussi<br />

fermé en lui-même, tout aussi “circulaire”, que l’Être lui-même dans sa totalité: il n’y a rien en dehors de ce<br />

Savoir, comme il n’y a rien en dehors de l’Être. Mais il y a une différence essentielle: l’Être-concept de<br />

Parménide-Spinoza est Eternité, tandis que l’Être-concept de Hegel est Temps. Par conséquent, le Savoir<br />

absolu spinoziste doit, lui aussi, être l’Éternité. C’est dire qu’il doit exclure le Temps. Autrement dit: on n’a<br />

pas besoin de temps pour le réaliser; l’ Éthique doit être pensée, écrite et lue “en un clin d'oeil”. Et c’est là<br />

l’absurdité de la chose. (Plotin, cependant, accepte cette conséquence.)”<br />

43 ILH, 352. or: “Cette absurdité a déjà été dénoncée par Platon dans son “Parménide”. Si l’Être est<br />

vraiment un (ou plus exactement, l’Un), c’est-à-dire s’il exclut le divers, tout divers, et donc tout changement,<br />

c’est-à-dire s’il est l’Éternité qui annule le Terms; -si l’Être est l’Un, dis-je, on ne pourrait pas en parler,<br />

remarque Platon. En effet, le Discours aurait dû être tout aussi un que l’Être qu’il révèle, et ne saurait donc<br />

dépasser le seul mot “un”. Et encore... Car au fond, c’est toujours du Temps qu’il s’agit. Le Discours doit être<br />

intemporel: or, sans avoir le temps, l’homme ne peut même pas prononcer un seul mot. Si l’Être est un, ou ce<br />

qui revie au même, si le Concept est l’Éternité, -le “Savoir absolu” se reduit pour l’homme au silence absolu.<br />

Platon l’accepte: l’Un est ineffable.”<br />

44 ILH, 352-54. orr: “Je dis: pour l’homme. C’est-à-dire pour l’être parlant qui vit dans le Temps, qui<br />

a besoin de temps pour vivre et pour parler (c’est-à-dire pour penser par le Concept). Or comme nous l’avons<br />

vu, le Concept en tant que tel n'est pas (ou du moins ne semble pas être) nécessairement rattaché au Temps.<br />

L’univers des Concepts ou des Idées peut être conçu comme un univers du Discours: comme un Discours<br />

éternel, où tous les éléments coexistent. (C'est ce que dit Plotin.) Et en effet, il y a (semble-t-il) des relations<br />

non-temporelles, entre les Concepts: tous les théorèmes d’Euclide, par exemple, existent simultanément dans<br />

l’ensemble de ses axiomes. (Et Plotin insiste sur ce fait.) Il y aurait donc un discours non-temporel. Comme il<br />

y a, d’après la juste remarque de Descartes, des mouvements non-temporels.”<br />

45 ILH, 354. or.: “L’idée du Système spinoziste n’est donc pas absurde: c'est tout simplement l’idée<br />

du Savoir absolu. Ce qui est absurde, c'est que ce Système est censé être fabriqué par un homme, qui en fait a<br />

eu besoin du temps pour le fabriquer. (Aussi, chez Plotin, ce système appartient à l’Intelligence éternelle. Ou<br />

bien encore: le Système peut exister en dehors du Temps; mais il n’y a pas d’accès à ce Système à partir de<br />

l’existence temporelle. (Le Système spinoziste, c’est la “Logik” de Hegel, pour laquelle il n’y aurait pas et ne<br />

pourrait pas y avoir de PhG qui y “mène”; ou bien c’est le Système de Descartes, auquel on ne pourrait pas<br />

accéder par un “Discours de la méthode”).”<br />

46 ILH, 354. or.: “L’ “Éthique” est faite d’après une méthode dont on ne peut pas rendre compte dans<br />

un langage humain. Car l’ “Éthique” explique tout, sauf la possibilité, pour un homme vivant dans le temps,<br />

de l’écrire. Et si la PhG explique pourquoi la “Logik” apparaît à tel moment de l’histoire et non pas à un tel<br />

autre l’ “Éthique” démontre l’impossibilité de sa propre apparition à un moment du temps quelconque. Bref<br />

l’ “Éthique” n’a pu être écrite, si elle est vraie, que par Dieu lui-même; et notons-le bien, -par un Dieu non<br />

incarné.”<br />

47 ILH, 354. or.: “On peut donc formuler la différence entre Spinoza et Hegel de la manière suivante:<br />

Hegel devient Dieu en pensant ou écrivant la “Logik”; ou si l’on veut, - c'est en devenant Dieu qu’il l’écrit ou<br />

la pense. Spinoza par contre, doit être Dieu de toute éternité pour pouvoir écrire ou penser son “Éthique”. Or,<br />

si un être qui devient Dieu dans le temps ne peut être appelé “Dieu” qu’à la condition de se servir de ce terme<br />

comme d’une métaphore (d’ailleurs correcte), l'être qui est Dieu depuis toujours est Dieu au sens propre et<br />

fort du mot. Être spinoziste, c’est donc effectivement remplacer Dieu le Père (d’ailleurs sans Fils) par<br />

279


Spinoza, en maintenant dans toute sa rigueur la notion de la transcendance divine; c’est dire que Spinoza est<br />

le Dieu transcendant qui parle, certes, aux humains, mais qui leur parle en Dieu éternel. Et ceci est,<br />

évidemment, le comble de l’absurdité: prendre Spinoza au sérieux, c'est effectivement être ou devenir -fou.”<br />

48 ILH, 355. or.: “Spinoza, comme Hegel, identifie l’Homme (c’est-à-dire le Sage) et Dieu. Il semble<br />

donc que dans les deux cas on pourrait indifféremment dire, soit qu’il n’y a rien d’autre que Dieu, soit qu’il<br />

n’y a rien d’autre que l’Homme. Or en fait, les deux affirmations ne sont pas identiques, et si la première est<br />

acceptée par Spinoza, c'est la deuxième seulement qui exprime la pensée de Hegel. Et c’est ce que Hegel veut<br />

dire en disant que le Système de Spinoza est non pas un pan-théisme, mais un a-cosmisme: c’est l’Univers ou<br />

la totalité de l’être réduit au seul Dieu, mais à un Dieu sans Monde et sans hommes. Et le dire, c’est dire que<br />

tout ce qui est changement, devenir, temps, n’existe pas pour la Science. Car s’il en est, en fait, question dans<br />

l’ “Éthique”, on ne sait ni comment ni pourquoi ces choses y apparaissant.”<br />

49 ILH, 355-56. orr.: “Car nous voyons qu’il suffit de nier que le Concept soit une relation avec autre<br />

chose que lui, pour poser l’idéal de Savoir absolu, c’est-à-dire circulaire. Et en effet, si le Concept se rapporte<br />

à une réalité autre, un concept isolé peut être avéré vrai par l’adéquation avec cette réalité autonome. Dans ce<br />

cas il y a des évidences, voire des vérités, partielles. Mais si le Concept est l’Être révélé lui-même, il ne peut<br />

s’avérer vrai que par soi-même. La démonstration même ne diffère plus de ce qui doit être démontré. Et ceci<br />

signifie que la vérité est un “Système”, comme dit Hegel. Le mot “système” ne se trouve pas chez Spinoza.<br />

Mais la chose y est. En faisant abstraction de Parménide, il est le seul philosophe qui a compris que le<br />

principe du tout ou rien vaut pour le Savoir: ou bien on sait tout, ou bien on ne sait rien; car ce n’est qu’en<br />

voyant qu’on sait tout, qu’on voit, qu’on sait vraiment quelque chose. Et c’est pourquoi l’étude de Spinoza est<br />

si instructive, malgré l’absurdité de son point de vue. Spinoza pose l’idée du Savoir total, voire<br />

“systématique”, voire “circulaire”. Seulement, son Système est impossible dans le Temps.”<br />

50 ILH, 356. or.: “Et tout l’effort de Hegel consiste à créer un Système spinoziste pouvant être écrit<br />

par un homme vivant dans un Monde historique. Et c’est pourquoi, tout en admettant avec Spinoza que le<br />

Concept n’est pas une relation, Hegel l’identifie non pas à l’Éternité, mais au Temps.”<br />

51 ILH, 356. or.: “On comprend qu’un Savoir temporel puisse finalement englober la totalité du<br />

devenir. Mais on ne comprend pas qu’un Savoir éternel puisse absorber tout ce qui est dans le Temps: pour la<br />

simple raison qu’il nous absorberait nous-mêmes. Ce serait le Savoir absolu du Bewusstsein, qui aurait<br />

complètement absorbe le Selbstbewusstsein. Et ceci, évidemment, est absurde.<br />

Je m’arrête. Pour savoir ce que signifie l’identification du concept à l’Éternité, il faut lire l’ensemble<br />

de l’ “Èthique”.”<br />

52 ILH, 356. or.: “Kant est d’accord avec Platon et Aristote pour dire (contre Parménide-Spinoza et<br />

Hegel) que le Concept est une entité éternelle, en rapport avec autre chose qu’elle-même. Seulement, il<br />

rapporte ce Concept éternel non plus à l’Éternité, mais au Temps.”<br />

53 ILH, 354. or.: “On peut dire d’ailleurs que Kant définit le Concept comme une relation précisément<br />

parce qu’il voit l’impossibilité du Spinozisme (de même que Platon l’avait fait pour éviter l’impossibilité de<br />

l’Éléatisme). Il n’a peut-être pas lu Spinoza. Mais dans la “Deduction transcendantale des catégories” et dans<br />

le “Schematismus” il dit pourquoi la conception spinoziste du Savoir est impossible: elle est impossible,<br />

parce que pour nous, c’est-à-dire pour l’homme, -“le concept sans intuition est vide”.”<br />

54 ILH, 356-57. orr.: “Le Concept parménido-spinoziste (et hégélien), qui n’est pas en relation avec<br />

un Être autre que lui, mais qui est l’Être se révélant lui-même à lui-même, -ce Concept parménido-spinoziste<br />

s’appelle chez Kant le “Moi transcendantal” ou la “transcendantale Synthesis der Apperception”.”<br />

55ILH, 357. or.: ““Transcendantal” signifie chez Kant: ce qui rend l’expérience possible. Or,<br />

l’expérience est essentiellement temporelle, et tout ce qui est temporel appartient au domaine de l’expérience.<br />

“Transcendantal” signifie donc: ce qui rend possible le temporel en tant que temporel. Kant dit que l’entité<br />

transcendantale est “avant” le Temps ou “hors” du temps. La transcendantal est donc “éternel” ou, comme dit<br />

Kant lui-même, “a priori”; c’est dire qu’il précède “le temporel pris en tant que temporel”. Dire qu’il y a<br />

280


épistème, Savoir absolu, vérité vraiment vraie, -c’est dire qu’il y a des concepts universellement et<br />

nécessairement valables; c’est-à-dire des concepts d’une part valables à tout moment du Temps, et d’autre<br />

part excluant le Temps de soi (c'est-à-dire ne pouvant jamais être modifiés); c’est donc dire qu’il y a des<br />

concepts a priori, voire transcendantaux, voire éternels.”<br />

56 ILH, 357. or.: “Or le Concept éternel (comme toute entité éternelle) n’est pas éternel en et par luimême.<br />

Il est éternel par sa provenance de l’Éternité, par son origine. Or l’origine du Concept éternel est le<br />

“Moi transcendantal” ou la “Synthèse transcendantale”. Ce Moi ou cette Synthèse ne sont donc pas éternels;<br />

ils sont l’Éternité. La Conscience-de-soi transcendantale de Kant, -c’est donc la Substance de Parménide<br />

conçue comme sujet spirituel, c’est-à-dire Dieu. C’est l’Éternité réelle qui se révèle elle-même à elle-même<br />

dans et par le Concept. C’est la source de tout être révélé par le Concept, et la source de toute révélation<br />

conceptuelle de l’Être; c’est la source éternelle de tout Être temporel.”<br />

57ILH, 357. or.: “Seulement, dit Kant, nous autres hommes, nous pouvons dire du “Moi<br />

transcendantal” qu’il est et qu’il est un; mais c’est là tout ce que nous pouvons en dire. Autrement dit, Kant<br />

accepte la critique platonicienne de Parménide: si le Concept est l’Éternité alors le Savoir absolu se réduit au<br />

seul mot en ou on et il n’y a pas de Discours possible. (D’ailleurs, strictement parlant, on ne peut même pas<br />

dire du “Moi transcendantal” qu’il est et qu’il est un. Car, comme nous le verrons tout à l’heure, on ne peut<br />

pas appliquer dans ce cas les catégories de l’Être et de la Quantité. On peut donc tout au plus dire qu’il est<br />

“Quelque-chose” et non Néant; mais on ne peut pas dire qu’il est une chose ayant telles ou telles qualités; or<br />

cet Être, dont on peut seulement dire qu’il est, -c’est un Sein qui, comme le dira Hegel, ne diffère pas du<br />

Nichts, du Néant).”<br />

58 ILH, 357-58. orr.: “Le Système parménido-spinoziste est donc impossible, dit Kant. -L’unité de<br />

l’Éternité essentielle consciente de soi a douze aspects, qui sont les fameuses douze catégories-concepts. Ces<br />

douze aspects de l’Éternité sont évidemment éternels; ils “précédent” tout ce qui est dans le Temps, ils sont<br />

“avant” le Temps; ils sont donc valables à tout moment du Temps, et excluant le Temps, ils ne peuvent pas se<br />

modifier; ils sont a priori. Or l’erreur (ou l’illusion) de Parménide-Spinoza consistait en ceci qu’ils croyaient<br />

que l’éternel qui provient de l’Éternité révèle cette éternité en la déterminant, c’est-à-dire en la qualifiant.<br />

Pour Parménide et pour Spinoza, les concepts-catégories sont des attributs de l’Un qui est, pouvant être<br />

attribués à lui. Or pour Kant, il n’en est rien. Pour Plotin, ils ne peuvent pas être attribués à l’Un. Mais ils<br />

peuvent l’être à l’Un-qui-est, qui est pour lui la deuxième Hypostase: l’Intelligence ou le Cosmos<br />

intelligible.”<br />

59<br />

ILH, 358. or.: “Il n’en est rien, parce que c’est impossible. Et à la fin du &16 de la 2 éd. de la<br />

“Critique de la Raison pure” Kant explique pourquoi.”<br />

60ILH, 358. or.: “Une détermination de l’Éternité par les concepts-catégories éternels ne serait<br />

possible que par un Entendement (Verstand), “par la Conscience de soi duquel, y dit-il, serait en même temps<br />

donnée toute la Multiplicité (das Mannigfaltige)”; ou bien encore: par un Entendement tel, que les objets de<br />

ses représentations existent par le seul fait de l’existence de ces représentations elles-mêmes; autrement dit, -<br />

par un Entendement divin (ou “archétype”). Car en effet, l’Être qui, en se pensant soi-même, pense tout ce qui<br />

peut être pensé, et qui crée les objets pensés par le seul acte de les penser, -est Dieu. Spinoza avait donc<br />

raison d’appeler “Dieu” le en de Parménide qui coïncide avec le Concept qui le révèle. Mais il a eu tort<br />

d’oublier que, seul, Dieu peut appliquer ce Concept à lui-même. Car pour nous qui ne sommes pas Dieu,<br />

appliquer notre Concept à Dieu, c’est rapporter le Concept à autre chose qu’à ce Concept lui-même. Or, le<br />

Concept qui est rapport au sens propre du mot, c’est-à-dire rapport à autre-chose, est, tout au plus, éternel,<br />

mais non l’Éternité. C’est-à-dire: ou bien la base même du spinozisme est fausse (le Concept n’est pas<br />

l’Éternité); ou bien si le Concept est l’Éternité, Dieu seul peut faire du Spinozisme. Affirmer qu’on n’est pas<br />

Dieu et écrire l’ “Éthique”, -c’est ne pas savoir ce qu’on fait, c’est faire une chose dont on ne peut pas rendre<br />

compte, c’est faire une chose “absurde”.”<br />

61 ILH, 358-59. orr.: “Mais en principe, d’après Kant, Dieu pourrait ecrire l’ “Éthique”. Toute la<br />

question est donc de savoir si un homme (Spinoza) ne peut pas être Dieu. Or, pour Kant, ceci est impossible,<br />

parce que l’Homme ne peut rien tirer du contenu de sa Conscience de soi: pris en lui-même, le Moi humain<br />

281


est un point sans contenu, un récipient vide, et le contenu (multiple) doit lui être donné (gegeben), il doit venir<br />

d’ailleurs. Ou, ce qui revient au même: il ne suffit pas que l’Homme pense qu’il pour y ait connaissance<br />

vraie; il faut encore que l’objet que pense l’Homme existe, et existe indépendamment de son acte de le penser.<br />

Ou bien encore, comme dit Kant: la Conscience humaine a nécessairement deux éléments constitutifs: le<br />

Begriff ou le Concept, et l’Anschauung ou l’Intuition, cette dernière présentant un contenu (multiple ) donné à<br />

l’Homme et non produit par lui, ou de lui, ou en lui.”<br />

62 ILH, 359. or.: “Le Concept qu’a un être qui n’est pas Dieu est donc une relation: autrement dit, il<br />

peut être éternel, mais il n’est pas l’Éternité. Et c’est pourquoi le Spinozisme est “absurde”. Il est absurde<br />

parce que Spinoza n’est pas Dieu.”<br />

63ILH, 359. or.: “Mais il y a encore la conception de Platon-Aristote, qui admet que le Concept<br />

(humain) est une relation, mais une relation qui se rapporte à l’Éternité et non au Temps. C’est-à-dire:<br />

l’Éternité (ou Dieu) implique le multiple dans sa propre unité, et elle crée elle-même le multiple qu’elle révèle<br />

par le Concept. Ce multiple, étant le développement éternel de l’Éternité en elle-même, est donc lui- même<br />

l’Éternité: c’est l’Univers (multiple) des idées-concepts, qui n’a rien à voir avec le Monde de l’espace-temps.<br />

Mais c’est l’Éternité elle-même qui se développe en cet Univers; ce n’est pas notre Concept, seulement<br />

éternel, qui le produit. Cet Univers nous est donc donné; et notre Concept s’y rapporte. Autrement dit, notre<br />

Savoir absolu n’est pas le Savoir que Dieu a de lui-même; c'est le Savoir que nous avons de Dieu, d’un Dieu<br />

essentiellement différent de nous, d’un Dieu transcendant. C’est un Savoir théo-logique au sens propre du<br />

mot, un Savoir qui est le rapport du Concept éternel à l’Éternité (et non pas au Temps).”<br />

64ILH, 359. or.: “Or d’après Kant, ceci encore est impossible. Pour la simple raison que le rapport de<br />

l’éternel à l’Éternité doit lui même être éternel ou non-temporel, tandis que notre Savoir est non seulement<br />

dans le Temps, mais, ce qui est plus grave, il est lui-même temporel: nous avons besoin de temps pour<br />

penser.”<br />

65ILH, 359. or.: “En principe, dit Kant, il peut y avoir une Intuition (Anschauung) non spatiotemporelle.<br />

En principe, on peut appliquer les concepts-catégories à n’importe quelle multiplicité donnée. Un<br />

être non-divin pourrait donc, en principe, développer un Savoir absolu révélant l’Univers non spatio-temporel<br />

des Idées platoniciennes. Mais l’être non-divin qu’on appelle Homme ne le peut pas. Si le Spinozisme n’est<br />

possible que pour Dieu, le Platonisme n’est possible que pour une intelligence non-divine autre que<br />

l’intelligence humaine, pour une intelligence “angélique” par exemple. Car, encore une fois (et c’est un fait<br />

irréductible et inexplicable, selon Kant; cf. la fin du & 21): pour nous autres humains, le multiple donné est<br />

toujours un multiple donné sous forme spatio-temporelle.”<br />

66 ILH, 359-60. orr.: “Nous ne pouvons penser qu’à condition qu’il nous soit donné un multiple. Mais<br />

ce multiple doit être: dans son ensemble et dans chacun de ses éléments. C’est donc l’Être un et unique de<br />

Parménide qui doit se différencier en un Être multiple. Or pour nous, l’identique ne peut être divers qu’à<br />

condition d’être Espace ou d’être dans l’Espace. (En effet, deux points géométriques identiques ne peuvent<br />

différer entre eux que par leurs positions dans l’espace; et l’espace n’est rien d’autre que l’ensemble infini de<br />

points rigoureusement identiques quant à leur caractère intrinsèque (qui est, d’ailleurs, absence de tout<br />

“caractère”) et néanmoins differents les uns des autres.) Mais pour qu’il y ait connaissance, il faut identifier le<br />

divers: tout acte de connaître est une synthèse, dit Kant, qui introduit l’unité dans le multiple (donné). Or pour<br />

nous, le divers ne peut être identique que dans le Temps ou en tant que Temps.” Eta honelaxe jarraitzen du<br />

Kojèvek oinohar batean: “En effet, identifier le point A au point B, c’est le faire passer de A à B; d’une<br />

manière générale, identifier deux choses différentes, -c’est dire que c’est une seule et même chose qui a<br />

changé; et le Temps n’est que l’ensemble infini de toutes les identifications du divers, c’est-à-dire de tous les<br />

changements quels qu’ils soient.”<br />

67 ILH, 360. or.: “Donc pour nous, la connaissance, c’est-à-dire l’identification du divers, ne peut<br />

s’effectuer que dans le Temps, parce que l’identification du divers est déjà Temps. On savait toujours que le<br />

Concept humain apparaît à un moment quelconque du Temps; et on savait que l’Homme a besoin de temps<br />

pour penser. Mais Kant a vu le premier que ceci n’est pas accidentel, mais essentiel à l’Homme. Le Monde où<br />

l’Homme pense est donc nécessairement un Monde temporel. Et si la pensée humaine effective se rapporte à<br />

282


ce qui est dans le temps, l’analyse kantienne montre que c’est le Temps qui rend possible l’exercice effectif<br />

de la pensée. Autrement dit, nous ne pouvons nous servir de nos Concepts éternels qu’à condition de les<br />

rapporter au Temps en tant que tel, c’est-à-dire à condition de les “shématiser”, comme dit Kant.”<br />

68 ILH, 360-61. orr.: “Donc: le “Moi transcendantal” qui est Conscience de soi seulement, -c’est le<br />

Dieu de Spinoza; et nous ne pouvons rien en dire; le “Moi transcendantal”, source des catégories-concepts qui<br />

se rapportent à un multiple non spatio-temporel, c’est-à-dire à un multiple éternel, -c’est le Moi tel que le<br />

concevait la philosophie platono-aristotélicienne ou pré-kantienne en général; or ce Moi n’est pas humain, car<br />

il est censé pouvoir penser en dehors du Temps (2). Eta, oinoharrean, hauxe dio Kojèvek: “Il ne suffit pas,<br />

comme le font Platon ou Descartes, de géométriser la physique; il faudrait encore géométriser la pensée du<br />

philosophe qui opère cette géométrisation, c’est-à-dire exclure le Temps de cette pensée elle-même; or ceci<br />

est impossible. L’idéal du “tenseur-universel” de la Physique relativiste moderne est l’idéal d’une<br />

connaissance non-temporelle: tout le contenu serait donné simultanément dans cette formule; mais même si ce<br />

tenseur est possible, il n’est qu’un algorithme, et non un Discours; toute pensée discursive se développe<br />

nécessairement dans le Temps parce que l’attribution du prédicat au sujet est déjà un acte temporel.”<br />

69 ILH, 360-61. orr.: “C’est donc seulement le “Moi transcendantal” origine de catégories<br />

schématisées, c’est-à-dire de Concepts se rapportant au Temps, qui est le “Moi transcendantal” humain,<br />

rendant possible la pensée humaine effective.”<br />

70 ILH, 361. or.: “La pensée humaine s’effectue dans le Temps, et elle est un phénomène temporel. En<br />

tant que telle, elle est purement empirique: c’est une doxa. Mais pour qu’il soit possible d’appliquer le<br />

Concept (éternel) au temporel, il faut d’abord “schématiser” le Concept, c’est-à-dire l’appliquer au Temps en<br />

tant que tel. Cette dernière application s’effectue “avant” le Temps ou “en dehors” du Temps. Elle est a<br />

priori, c’est-à-dire immodifiable et valable toujours. Le Savoir absolu est donc l’ensemble des rapports entre<br />

le Concept (éternel) et le Temps; c’est l’ensemble des “synthetischen Grundsätze”; c’est l’ontologie de Kant.”<br />

71ILH, 361. or.: “Dans le Monde naturel, le Temps est représenté par le mouvement. Le Concept<br />

temporalisé se rapporte donc au mouvement réel. Et ce qui rend le Concept temporalisé possible, c’est-à-dire<br />

le “schématisme” ou le rapport au Temps “antérieur” au Temps, correspond à ce qui rend réellement possible<br />

le mouvement réel, c’est-à-dire à la force. Dire que le Concept (éternel) est en rapport avec le Temps, -c’est<br />

donc énoncer entre autres une conception dynamique de la matière et du Monde, c’est-à-dire une physique des<br />

forces. La philosophie kantienne retrouvera donc nécessairement la physique newtonienne. Et inversement, si<br />

le Monde est effectivement tel que le dit la physique de Newton, il faut accepter comme une vérité donnée la<br />

philosophie de Kant.”<br />

72 ILH, 361-62. orr.: “Mais même en laissant de côté le fait que le Monde newtonien est tout aussi<br />

inhabitable pour l’Homme que le Monde géométrique de Platon, on peut signaler une insuffisance dans la<br />

conception kanto-newtonienne du Monde purement naturel. En effet, l’impossibilité de rapporter le Concept à<br />

l’Éternité signifie en fin de compte l’impossibilité d’avoir une connaissance géométrique absolue du Monde.<br />

Autrement dit, on nie la notion du Cosmos, c’est-à-dire de la structure éternelle ou statique de 1’Univers<br />

naturel. Et, partant, on n’explique pas l’existence de structures éternelles dans le Monde: en particulier, on ne<br />

peut pas expliquer, comme le fait Aristote, l’espèce biologique. D’une manière générale, on n’explique pas la<br />

structure purement spatiale: on explique par la force le mouvement des planètes, par exemple, mais on<br />

n’explique pas la structure du système solaire. Et l’impossibilité d’expliquer est ici absolue: le fait que dans le<br />

Monde réel les lois s’appliquent à des entités stables est, pour Kant, un “hasard transcendantal”. On peut dire<br />

que c’est comme ça; et c’est tout ce qu’on peut en dire.”<br />

73 ILH, 362. or.: “Certes, Kant développe dans la “troisième Critique” une théorie de l’être vivant.<br />

Mais cette théorie ne vaut que dans le mode du “comme si”, la troisième “Critique” n’ayant pas d’équivalent<br />

dans le “Système”. Ceci précisément parce que la connaissance proprement dite part du rapport entre le<br />

Concept et le Temps, et non entre le concept et l’Éternité. Et ce qui vaut pour l’animal en particulier, vaut<br />

aussi pour l’animal en général, c’est-à-dire pour le Cosmos: ici encore la cosmologie (d’ailleurs leibnizienne)<br />

n’a qu’une valeur “régulative”. Et il en est de même pour Dieu: Dieu étant l’Éternité, il n’y a pas de Savoir<br />

possible relatif à Dieu.”<br />

283


74 ILH, 362. or.: “En défnitive, si le Savoir kantien est fermé, c’est-à-dire total et définitif ou absolu,<br />

on retrouve le schéma théiste ou platonicien des deux cercles. Mais le Concept en se rapportant pas à<br />

l’Éternité, le petit cercle reste à jamais purement hypothétique. Seulement, en le supprimant, on obtient non<br />

pas le cercle fermé unique de Hegel mais le cercle ouvert sans limites fixes du Scepticisme. En effet, le<br />

Concept éternel étant rapporté au Temps, il n’y a pas d’adéquation absolue possible. C’est tout au plus<br />

l’éternel infini du Temps qui peut remplir complètement les cadres des concepts-categories éternels. La<br />

pensée qui est dans le Temps n’y arrive donc jamais. Et c’est pourquoi Kant dit que le Savoir absolu est une<br />

“unendliche Aufgabe”, une tâche infinie.”<br />

75 ILH, 362. or.: “Le Concept est éternel, mais il se rapporte au Temps. Si le Concept est éternel, c’est<br />

qu’il y a dans l’Homme quelque chose qui le place hors du Temps: c’est la liberté, c’est-à-dire le “Moi<br />

transcendantal” pris en tant que “Raison pratique” ou “Volonté pure”. S’il y a rapport du Concept avec le<br />

Temps, il y a aussi application de la “Volonté pure” à la réalité temporelle. Mais dans la mesure où il y a<br />

concept a priori (ce qui signifie ici: acte de liberté), le rapport au Temps s’effectue “avant” le Temps. L’acte<br />

de liberté, tout en se rapportant au Temps, est donc en dehors du Temps. C’est le fameux “choix du caractère<br />

intelligible”. Ce choix n’est pas temporel, mais il détermine toute l’existence temporelle de l’Homme, dans<br />

laquelle il n’y a donc pas de liberté.”<br />

76ILH, 362-63. orr.: “On retrouve ainsi le mythe de Platon. Seulement, chez Platon, le Concept se<br />

rapporte à l’Éternité, tandis que chez Kant il se rapporte au Temps. Et cette difference, se traduit ici par le fait<br />

que le “choix transcendantal” s’effectue non pas, comme chez Platon, en vue de ce que l’Homme est (ou “a<br />

été”) en dehors du Temps, mais en vue de ce qu’il est (ou “sera”) dans le Temps. Chez Platon, il s’agit d’une<br />

affirmation, chez Kant -d’une négation: là il s’agit de devenir dans le Temps ce qu’on est éternellement; ici -<br />

de ne pas être éternellement ce qu’on est devenu dans le Temps; là -acceptation de la Nature éternelle, ici -<br />

négation de la Nature temporelle. Ou bien encore: là -liberté de l’Ange qui adhère à Dieu ou s’en sépare; ici -<br />

liberté de l’Homme déchu qui renie son péché dans un acte unique extratemporel.” Izan ere, <strong>Kojèveren</strong>tzat<br />

“C’est bien ainsi qu’il faut concevoir l’acte chrétien: devant être compatible avec la grâce divine éternelle,<br />

l’acte chrétien doit être “transcendantal”.”<br />

77 ILH, 363. or.: “Ici, comme dans la description du Monde naturel, il y a donc un progrès. Mais là<br />

comme ici, il y a une insuffisance irréductible. L'Homme, comme être historique, reste inexplicable: on ne<br />

comprend ni le Monde des choses concrètes où il vit, ni l’Histoire qu’il crée par des actes libres temporels.”<br />

78ILH, 363. or.: “En définitive nous aboutissons au résultat suivant: La possibilité (I) est exclue,<br />

parce qu’irréalisable par l’Homme. La possibilité (IV) l’est également, parce qu'elle supprime l’idée même<br />

d'une vérité au sens propre du terme. La possibilité (II) donne des explications partielles. Mais dans aucune<br />

des trois variantes elle n’arrive à rendre compte de l’Histoire, c’est-à-dire de l’Homme pris en tant que<br />

créateur libre dans le Temps; en tout cas, si dans la variante kantienne ou “criticiste” on peut à la rigueur<br />

parler d’une évolution historique infinie, il est impossible d’arriver à un Savoir absolu relatif à l’Histoire, et<br />

donc à l’Homme historique.<br />

Par conséquent, si la philosophie veut arriver à un Savoir absolu relatif à l’Homme, tel que nous le<br />

concevons actuellement, elle doit accepter la possibilité (III). Et c’est ce qu’à fait Hegel, en disant que le<br />

Concept est le Temps.”<br />

79 ILH, 365 : « Hegel est le premier à identifier le Concept et le Temps. Et, chose curieuse, il le dit<br />

lui-méme en toutes lettres, tandis que chez les autres philosophes on chercherait en vain les formules<br />

explicites dont je me suis servi dans mon exposé schématique. Hegelle disait déjà dans la Préface de la PhG,<br />

où l'on trouve la phrase paradoxale que j'ai déjà citée: "Was die Zeit betrifft.... so ist sie der daseiende Begriff<br />

selbst"; "En ce qui concerne le Temps, il est le Concept lui-même existant empiriquement ". Et il le répète<br />

textuellement dans Ie Chapitre VIII.<br />

Cette phrase marque une date extrêmement importante dans l'histoire de la philosophie. En faisant<br />

abstraction de Parménide-Spinoza, on peut dire qu'il y a deux grandes périodes dans cette histoire: celle qui va<br />

de Platon à Kant, et celle qui commence avec Hegel. Et j'ai déjà dit (sans pouvoir le démontrer, bien entendu)<br />

que les philosophes qui n'identifient pas le Concept et le Temps ne peuvent pas rendre compte de l'Histoire,<br />

284


c'est-à-dire de l'existence de l'homme que chacun de nous croit être, c'est-à-dire de l'individu libre et<br />

historique. »<br />

80 Hauxe dio 374. orrialdeko oinohar garrantzitsuak : « Déjà Kant a vu que la connaissance<br />

conceptuelle impliquait la Mémoire, et Hegel maintient cette idée (platonicienne, en dernière analyse). Pour<br />

Hegel aussi, la Er-innerung, c'est-à-dire l'intériorisation du réel objectif s'effectuant dans et par le Concept qui<br />

révèle ce réel mais qui est en moi, est aussi Erinnerung, c'est-à-dire souvenir. Or il n'y a Mémoire que là où il<br />

y a Temps, où le réel présent s'anéantit en devenant l'irréel passé. D'une manière générale, dans sa théorie du<br />

Concept, Hegel précise seulement (et par conséquent transforme) la théorie kantienne du Schematismus. Pour<br />

Kant, les Concepts (=Catégories) a'appliquent à l'Être donné (Sein) parce que le Temps leur sert de "Schéma",<br />

c'est-à-dire d'intermédiaire ou de “médiation” (Vermittlung, chez Hegel). Mais cette "médiation" est purement<br />

passive: le Temps est contemplation, intuition, Anschauung. Chez Hegel, par contre, la "médiation" est<br />

active; c'est la Tat ou le Tun, l'Action négatrice du donné, l'activité de Lutte et de Travail. Or cette Négation<br />

du donné (du Sein) ou du "présent" est le Temps (historique), et le Temps (historique) est cette Négation<br />

active. Chez Hegel comme chez Kant, c'est donc le Temps qui permet l'application du Concept à l'Être. Mais<br />

chez Hegel, ce Temps médiateur de la pensée conceptuelle est “matérialisé”: c'est un mouvement (Bewegung),<br />

et un "mouvement" dialectique; c'est-à-dire précisément qu'il est actif, donc négateur, donc transformateur (du<br />

donné), donc créateur (du nouveau). Si l'Homme peut comprendre (révéler) l'Être par le Concept, c'est parce<br />

qu'il transforme l'Être (donné) en fonction de ce Concept (qui est alors un Projet) et le lui rend conforme. Or<br />

la transformation de l'Être donné en fonction du Concept-projet, c'est précisément l'Action consciente et<br />

volontaire, le Tun qui est Arbeit et Kampf. Pour Kant, l'Être est conforme au Concept, et la "médiation" par<br />

le Temps permet seulement de passer de l'un à l'autre sans modifier ni l’un ni l’autre. Et c'est pourquoi Kant<br />

ne peut nous expliquer cette conformité de 1’Être et du Concept: c'est pour lui une donnée, c'est-à-dire un<br />

hasard (transcendantale Zufälligkeit).<br />

81 Hala jarraitzen du 374 orrialdeko oinoharrak : « Hegel par contre explique cete conformité (qui est<br />

pour lui un processus de conformation) par son ontologie dialectique: l'Être devient conforme au Concept (à<br />

la fin de l'Histoire) par la totalité achevée de l'Action négatrice qui transforme l'Être en fonction de ce même<br />

Concept. Donc: chez Kant, le Temps est "schéma" et "intuition" passive; chez Hegel, il est “mouvement” et<br />

“action” consciente et volontaire. Par conséquent, le Concept ou l'a priori est chez Kant une "notion", qui<br />

permet à l'Homme de se conformer à l'Être donné, tandis que chez Hegel le Concept a priori est un “projet”,<br />

qui permet à l'Homme de transformer l'Être donné et de le faire conforme.<br />

82 ILH, 375. or. : « Au moment où le Réel présent sombre dans le passé, son Sens (Essence) se<br />

détache de sa réalité (Existence); et c'est là qu'apparaît la possibilité de retenir ce Sens hors de la réalité en le<br />

faisant passer dans le Mot. Et ce Mot révèle le Sens du Réel qui réalise dans le Présent son propre Passé,<br />

c'est-à-dire ce même Passé qui se maintient “éternellement” dans le Mot-Concept. Bref, le Concept ne peut<br />

avoir une existence empirique dans le Monde (cette existence n'étant rien d'autre que l'existence humaine) que<br />

si le Monde est temporel, que si le Temps a une existence-empirique dans le Monde. Et c'est pourquoi on peut<br />

dire que le Temps est le Concept existant empiriquement. »<br />

Beste leku batean: “Certes, le Réel dure dans le Temps en tant que réel. Mais du fait qu'il dure dans<br />

le Temps, il est son propre souvenir; il réalise à chaque instant son Essence ou son Sens, et c'est dire qu'il<br />

réalise dans le Présent ce qui reste de lui après son anéantissement dans le Passé; et ce quelque chose qui reste<br />

de lui et qu'il re-réalise, - c'est son concept.”<br />

83 ILH, 375-376 orrialde<strong>eta</strong>ko oinoharra : « Sur le plan ontologique, cette constatation<br />

“métaphysique” (ou cosmologique) signifie: l'Être doit avoir une structure trinitaire, étant “synthèse” ou<br />

“Totalité” qui réunit la "Thèse" ou "Identité" à l'"Antithèse" ou "Négativité" (cette présence dans l'Être<br />

existant de la négation de l'Être étant précisément le Temps). Pour mieux comprendre l'identification du<br />

Concept au Temps, il est utile de procéder comme suit. - Formons le concept de l'Être, c'est-à-dire de la<br />

totalité de ce qui est. Quelle est la différence entre ce concept "Être" et l'Être lui-même ? Du point de vue du<br />

contenu, ils sont identiques, puisqu'on n'a procédé à aucune "abstraction". Et pourtant, en dépit de ce que<br />

pensait Parménide, le concept “Être” n'est pas l’Être (sinon i1 n'y aurait pas de Discours, le Concept ne serait<br />

pas Logos). Ce qui distingue l'Être du concept “Être”, c'est uniquement l'Être de l'Être lui-même; car l'Être est<br />

en tant qu'Être, mais il n'est pas dans le concept "Être" ( tout en y “étant” présent par son contenu, c'est-à-dire<br />

285


en tant que sens du concept "Être"). On obtient donc le concept “Être” en sustrayant l'être à l'Être: Être moins<br />

être égale concept "Être" (et non égale Néant ou "zéro"; car la négation de A n'est pas Néant, mais "non-A",<br />

c'est-à-dire "quelque-chose"). Or cette soustraction, à première vue paradoxale voire “impossible”, de l'être de<br />

l'Être est en réalité quelque chose de tout à fait "courant": elle s'effectue littéralement "à chaque instant" et<br />

s'appelle "Temps". Car c'est le Temps qui, à chaque instant, enlève à l'Être, c'est-à-dire à la totalité de ce qui<br />

est (dans le Présent), son être, en le faisant passer dans le Passé où l'Être n'est pas (ou n'est plus). Mais pour<br />

qu'il y ait Temps il faut qu'il "y ait" un Passé (le Présent pur "ou éternel" n'ést pas Temps): le Passé et l'Être<br />

qui a sombré dans le Passé (l’Être Passé) ne sont donc pas Néant; ils sont "quelque-chose". Or on n'est<br />

quelque chose que dans le Présent. Pour être quelque chose, le Passé et l'Être passé doivent donc se maintenir<br />

dans le Présent tout en cessant d'être présents. Et la présence de l'Être passé est le concept "Être", c'est-à-dire<br />

l'Être auquel on a enlevé l'être sans le transformer en Néant pur. Si l'on veut, le concept "Être" est donc le<br />

"souvenir" de l'Être (au double sens: c'est l'Être qui "se souvient" et il "se souvient" de son être). Mais au<br />

niveau où nous nous trouvons on ne parle généralement pas de "mémoire"; la "mémoire" que nous avons en<br />

vue s'appelle "Temps" (ou plus exactement "Temporalité" -ce "medium" général de l'Être, où "en plus" du<br />

Présent il y a autre chose: le Passé -et l'Avenir; mais je ne parlerai pas ici de l'Avenir). Donc: s'il y a un<br />

concept "Être", c'est parce que l'Être est temporel (et on peut dire que le Concept est le Temps, c'est-à-dire la<br />

coexistence du Présent et du Passé). Or, il est évident que l'Être est "corforme" au concept "Être" puisque<br />

celui-ci est l'Être lui-même moins l'être. On peut donc dire que l'Être est l'être du concept "Être". Et c'est<br />

pourquoi l'Être qui est (dans le Présent), peut être “conçu” ou révélé par le Concept. Ou, plus exactement,<br />

l'Être est conçu à "chaque instant" de son être. Ou bien encore: l'Être est non pas seulement Être, mais encore<br />

Vérité, c'ést-à-dire adéquation du Concept et de l'Être. Ceci est simple. Toute la question est de savoir d'où<br />

vient l'erreur. Pour qu'elle soit possible, il faut détacher le Concept de l'Être et le lui opposer. C'est l'Homme<br />

qui le fait; et plus exactement, l'Homme est le Concept détaché de l'Être; ou mieux encore, il est l'acte de<br />

détacher le Concept de l'Etre. Il le fait par la Négativité-négatrice, c'est-à-dire par l'Action, et c'est ici<br />

qu'intervient l'Avenir (le Pro-jet). Ce détachement équivaut à une inadéquation (sens profond de: “errare<br />

humanum est”), et il faut à nouveau nier ou agir pour arriver à la conformité entre le Concept (= Projet) et<br />

l'Être (rendu conforme au Projet par l'Action). Pour l'Homme, l'adéquation de l'Être et du Concept est donc un<br />

processus (Bewegung) et la vérité (Wahrheit) est un résultat. Et c'est seulement ce "résultat du processus" qui<br />

mérite le nom de "vérité" (discursive), car seul ce processus est Logos ou Discours (l'Être, avant sa Négation<br />

par l'Homme, ne parle pas, car c'est le Concept détaché de l'Être qui est dans le Mot ou Logos, ou en tant que<br />

Mot-logos). Hegel dit tout ceci dans un passage de la Préface de la PhG, qui donne la clef pour la<br />

compréhension de tout son système. »<br />

84 ILH, 376 or. : «Donc: pas de Concept dans le Monde tant qu'il n'y a pas, dans ce Monde, de Temps<br />

existant-empiriquement. Or nous avons vu que l'existence-empirique du Temps dans le Monde est le désir<br />

humain (c'est-à-dire le Désir qui porte sur un Désir en tant que Désir). Donc: pas de compréhensionconceptuelle<br />

sans Désir. Or le Désir se réalise par l'Action négatrice; et le Désir humain se réalise par l'Action<br />

de la Lutte à mort de pur prestige. Et cette Lutte se réalise par la victoire du Maître sur l'Esclave, et par le<br />

travail de ce dernier au service du Maître. C'est ce Travail de l'Esclave qui réalise le Désir du Maître en le<br />

satisfaisant. Donc, et Hegel le dit expressement dans le Chapitre IV: - pas de Concept sans Travail; c'est du<br />

travail de l'Esclave qui naît le Denken et le Verstand, l'Entendement et la Pensée, c'est-à-dire la<br />

compréhension conceptuelle du Monde. »<br />

85ILH, 376-377 orr. : « Et nous comprenons maintenant pourquoi. C'est leTravail, et le Travail<br />

seulement, qui transforme le Monde d'une manière essentielle, en créant des réalités vraiment nouvelles. S'il<br />

n'y avait que des animaux sur terre, Aristote aurait raison: le Concept serait incarné dans l'espèce éternelle,<br />

éternellement identique à elle-même; et il n'existerait pas, comme le prétendait Platon, en dehors du Temps et<br />

du Monde. Mais on ne comprendrait pas alors comment le Concept pourrait exister en dehors de l'espèce,<br />

comment il pourrait exister dans le Monde temporel sous forme d'un mot. On ne comprendrait donc pas<br />

comment pourrait exister l'Homme, c'est-à-dire cet être qui n'est pas un chien, par exemple, et en lequel le<br />

Sens (l'Essence) "chien" existe néanmoins tout autant que dans le chien, puisqu'il y a en lui le Mot-Concept:<br />

"chien". Pour que ceci soit possible, l'Être révélé par le Concept doit être essentiellement temporel, c'est-àdire<br />

fini ou ayant un commencement et une fin dans le Temps. Or, ce n'est pas l'objet naturel, pas même<br />

l'animal ni la plante, -c'est uniquement le produit du Travail humain qui est temporel essentiellement. C’est le<br />

Travail humain qui temporalise le Monde naturel spatial; c’est donc le Travail qui engendre le Concept qui<br />

286


existe dans le Monde naturel, tout en étant autre chose que ce Monde: c’est donc le Travail qui engendre<br />

l’Homme dans ce Monde, c’est le Travail qui transforme le Monde purement naturel en un Monde technique<br />

habité par l’Homme, c’est-à-dire en un Monde historique.<br />

C’est uniquement le Monde transformé par le Travail humain qui se révèle dans et par le Concept<br />

existant-empiriquement dans le Monde sans être le Monde. Le Concept est donc le Travail, et le Travail est le<br />

Concept. Et si, comme le remarque très justement Marx, le Travail est pour Hegel "das Wesen des<br />

Menschen", "l’essence même de l’Homme", - on peut dire aussi que pour Hegel l’essence de l’homme est le<br />

Concept. Et c’est pourquoi Hegel dit non seulement que le Temps est le Begriff, mais encore qu’il est le<br />

Geist. Car si le Travail temporalise l’Espace, l’existence du Travail dans le Monde est l’existence dans ce<br />

Monde du Temps, Or, si l’Homme est le Concept, et si le Concept est Travail, l’Homme et le Concept sont<br />

aussi le Temps. »<br />

86 ILH, 377 or. : « S’il en est ainsi, il faut dire premièrement qu’il n’y a compréhension conceptuelle<br />

que là ou il y a une réalité essentiellement temporelle, c’est-à-dire historique, et deuxièmement que c’est<br />

seulement l’existence historique ou temporelle qui peut se révéler par le Concept. Ou en d’autres termes, la<br />

compréhension conceptuelle est nécessairement dialectique. » Eta hala dio orrialde bereko oinoharrak : « Car<br />

la compréhension "dialectique" n’est rien d’autre que la compréhension historique ou temporelle du réel. La<br />

dialectique révèle la structure trinitaire de l’Être. En d’autres termes, dans et par sa dialectique, le réel se<br />

révèle non pas sub specie aeternitatis, c’est-à-dire en dehors du Temps ou en tant qu’éternellement identique<br />

à lui-même, mais comme un Présent situé entre le Passé et l’Avenir, c’est-à-dire comme une Bewegung,<br />

comme un mouvement créateur, ou bien encore comme un résultat qui est un projet et comme un projet qui<br />

est un résultat, -un résultat qui naît du projet et un projet engendré par un résultat; en un mot, le réel se révèle<br />

dans sa vérité dialectique comme une Synthèse. »<br />

87 ILH, 377-378 orr. : « Or s’il en est ainsi et si la Nature est Espace seulement et non pas Temps, il<br />

faudrait en conclure q’il n’y a pas de compréhension-conceptuelle de la Nature. On ne comprendrait au sens<br />

fort que là, où il y a du Temps; c’est-à-dire qu’on ne comprendrait vraiment que l’Histoire. En tout cas, ce<br />

n’est que l’Histoire qu’on peut et doit comprendre dialectiquement.<br />

Il faudrait le dire. Mais Hegel ne le dit pas. Et c’est là, je crois, son erreur de base.<br />

Tout d’abord, il y a chez Hegel un flottement. D’une part, il dit que la Nature est seulement Espace.<br />

D’autre part, il voit bien que la vie (biologique) est un phénomène temporel. D’où l’idée que la Vie (Leben)<br />

est une manifestation de l’Esprit (Geist). Mais Hegel voit aussi, et il est même le premier à le dire en toutes<br />

lettres, que l’existence vraiment humaine n’est possible que par la négation de la Vie (comme nous le savons,<br />

le Risque de la vie dans la Lutte de prestige est constitutif pour l’Homme). D’où une opposition du Leben et<br />

du Geist. Mais si cette opposition existe, la Vie n’est pas historique; il n’y a donc pas de dialectique<br />

biologique; il n’y a donc pas de compréhension-conceptuelle de la Vie. »<br />

88 ILH, 378 or. : « Or, Hegel affirme cette compréhension. Il imagine (à la suite de Schelling) une<br />

biologie dialectique, et il l’expose dans la PhG (Chap. V, A, a.). Certes, il nie la compréhension-conceptuelle<br />

ou dialectique de la réalité non-vitale. Mais ceci le mène seulement à dire que le Monde réel est un être<br />

vivant. D’où sa philosophie absurde de la Nature, sa critique insensée de Newton, et sa propre physique<br />

"magique" qui a discrédité son Système au XIXe siècle.<br />

Mais il y a plus. La compréhension dialectique ne s’applique qu’à la réalité historique, c’est-à-dire<br />

créé par le Travail en fonction d’un Projet. Affirmer, comme le fait Hegel, que toute compréhension est<br />

dialectique et que le Monde naturel est compréhensible, -c’est afirmer que ce Monde est l’oeuvre d’un<br />

Démiurge, d’un Dieu-créateur conçu à l’image de l’Homme travailleur. Et c'est ce que Hegel dit<br />

effectivement dans la "Logik", en disant que sa "Logique" (c’est-à-dire son ontologie) est "la pensée de Dieu<br />

avant la création du Monde". Il s’ensuivrait que Hegel comprend le Monde parce que le Monde est créé en<br />

fonction du Concept qu’a Hegel. Et nous sommes ainsi en plein paradoxe: l’anthropo-théisme hégélien cesse<br />

d’être une image; Hegel est effectivement Dieu, Dieu créateur et Dieu éternel. Or, un homme ne peux pas<br />

affirmer (sans être fou) qu il a créé Ie Monde. Si donc la pensée qui se révéle dans Ia "Logik" est la pensée<br />

créatrice du Monde, ce n’est certainement pas la pensée de Hegel. C’est la pensée d’un Créateur autre que<br />

Hegel, autre que l’Homme en général; c’est la pensée de Dieu. Et la "Logik", en dépit de son titre, n’est donc<br />

pas logique tout court; elle est - comme l’"Ethique" de Spinoza- theo-logie, c’est-à-dire logique, pensée ou<br />

discours de Dieu. »<br />

287


89 ILH, 378-379 orrialde<strong>eta</strong>ko oinoharra : « Personnellement je ne crois pas que cette conséquence<br />

soit nécessaire. Je ne vois aucun inconvénient à dire que le Monde naturel se dérobe à la compréhension<br />

conceptuelle. En effet, ceci signifierait seulement que l’existence de la Nature se révèle par l’algorithme<br />

mathématique par exemple, et non par des concepts, c’est-à-dire par des mots ayant un sens. Or, la physique<br />

moderne aboutit à ce résultat: on ne peut pas parler de la réalité physique sans contradictions; dès qu’on passe<br />

de l’algorithme à la description verbale, on se contredit (corpuscules-ondes, par exemple). Il n’y aurait donc<br />

pas de discours révélant la réalité physique ou naturelle. »<br />

90 ILH, oinohar bera : « Celle-ci (comme le présentait déjà Galilée) ne se révélarait à l’Homme que<br />

par le silence articulé de l’algorithme. On ne comprend conceptuellement ou dialectiquement (on ne peut<br />

parler de) la matière physique que dans la mesure où elle est la "matière première" d’un produit du travail<br />

humain. Or la "matière première" elle-même n’est ni molécule ni électrons, etc., mais bois, pierre, etc. Et ce<br />

sont là des choses, sinon vivantes elles-mêmes, du moins existant à l’échelle de la Vie (et de l’Homme en tant<br />

qu’être vivant). Or il semble bien que l’algorithme, étant non-temporel, ne révèle pas la Vie. Mais la<br />

dialectique ne le fait pas non plus. »<br />

91 Oinohar beraren amaiera : « Il se peut donc qu’il faille combiner la conception de Platon (pour la<br />

substructure mathématique, voire géométrique du Monde) avec celle d’Aristote (pour sa structure biologique)<br />

et celle de Kant (pour sa structure physique, voire dynamique), en réservant la dialectique hégélienne pour<br />

l’Homme et l’Histoire. »<br />

92 ILH, 379. or: “Mais laissons le Monde naturel. Constatons que Hegel a réalisé un ummense<br />

progrès philosophique en identifiant le Concept et le Temps. Car en le faisant, c’est-à-dire en découvrant le<br />

savoir dialectique, il a trouvé le moyen d’établir une phénoménologie, une métaphysique et une ontologie de<br />

l’Histoire, c’est-à-dire de l’Homme tel que nous le concevons aujourd’hui et tel qu’il est en réalité.”<br />

93 ILH, 541. or: “La philosophie est la recherche de la Sagesse, et la Sagesse est la plénitude de la<br />

conscience de soi. En aspirant et en prétendant à la Sagesse, Hegel veut donc, en dernière analyse, se rendre<br />

compte et rendre compte de soi: de ce qu’il est et de ce qu’il fait.”<br />

94 ILH, 541-542. orr.: “Or, son activité, à laquelle se réduit son existence vraiment humaine, est celle<br />

d’un philosophe ou d’un Sage, qui révèle par son discours l’être qu’il est lui-même et qu’il n’est pas. En<br />

philosophant, Hegel doit donc avant tout rendre compte de son propre discours philosophique. Or, en<br />

observant ce discours, Hegel constate qu’il s’agit là non pas d’une donnée passive, mais du résultat d’une<br />

“activité” qui peut être appelée un “travail” et qui exige une très grande “force”, fournie par ce qu’il appelle<br />

ici l’“Entendement”. Il constate donc que l’Entendement est une “puissance”, et il dit que cette puissance est<br />

“plus grande” que toutes les autres, et qu’elle (<strong>Kojèveren</strong> liburuak dakarren “elles” akatsa da) est vraiment<br />

“digne d’étonnement”.<br />

Il est évident qu’“Entendement” signifie ici ce qu’il y a de vraiment et de spécifiquement humain<br />

dans l’Homme, car c’est la faculté du discours, qui le distingue de l’animal et de la chose. C’est aussi ce qu’il<br />

y a d’essentiel dans tout philosophe quel qu’il soit, et donc en Hegel lui-même. Toute la question est de savoir<br />

ce que c’est. Hegel nous dit que l’Entendement (= Homme) est une “puissance absolue”, qui se manifeste<br />

dans et par “l’activité de la séparation”, ou mieux encore, en tant qu’ “acte-de-séparer” (Scheiden).”<br />

95 ILH, 542-543. orr.: “...l’activité de l’Entendement, c’est-à-dire la pensée humaine, est<br />

essentiellement discursive. L’Homme ne révèle pas instantanément, comme dans un éclair, la totalité du réel:<br />

il ne saisit pas cette totalité dans un seul mot-concept. Il révèle un à un, par des mots isolés ou des discours<br />

partiels, les éléments constitutifs de la totalité, en les séparant de celle-ci pour pouvoir le faire, et c’est<br />

seulement l’ensemble de son discours étendu dans le temps qui peut révéler la réalité totale, même<br />

simultanée. Or, en fait, ces éléments sont inséparables du tout qu’ils constituent, en étant liés entre eux par<br />

des liaisons spatiales et temporelles, voire matérielles, qui sont indissolubles. Leur séparation est donc bien<br />

un “miracle”, et la puissance qui l’opère mérite bien d’être appelée “absolue”.<br />

288


La force ou la puissance absolues de l’Entendement que Hegel a en vue ne sont, en dernière analyse,<br />

rien d’autre que la puissance ou la force de l’abstraction que l’on trouve dans l’lHomme.<br />

Lorsqu’on décrit un objet isolé quelconque, on fait abstraction du reste de l’univers. En parlant de<br />

“cette table” ou de “ce chien”, par exemple, on en parle comme s’ils étaient seuls au monde. Or, en fait, en<br />

tant que réels, le chien et la table occupent à un moment donné des lieux bien déterminés dans le Monde réel,<br />

et ils ne peuvent pas être séparés de ce qui les entoure. Mais l’homme qui les isole par sa pensée peut, dans<br />

cette pensée, les combiner comme bon lui semble. Il peut, par exemple, placer ce chien sous cette table, même<br />

si, en fait, ils sont séparés en ce même moment par une distance de mille kilomètres. Or cette puissance qu’a<br />

la pensée de séparer et de recornbiner les choses est effectivement “absolue”, car aucune force réelle de<br />

liaison ou de répulsion n’est suffisamment puissante pour s’y opposer. Et cette puissance n’est nullement<br />

fictive ou “idéelle”. Car c’est en séparant et en recombinant les choses dans et par sa pensée discursive que<br />

l’homme forme ses projets techniques qui, une fois réalisés par le travail, transforment réellement l’aspect du<br />

Monde naturel donné en y créant un Monde culturel.<br />

D’une manière générale, lorsqu’on crée le concept d’une entité réelle, on la détache de son hic et<br />

nunc. Le concept d’une chose est cette chose elle-même, en tant que détachée de son hic et nunc donné.<br />

Ainsi, le concept "ce chien" ne diffère en rien du chien réel concret auquel il se "rapporte", sauf que ce chien<br />

est ici et maintenant, tandis que son concept est partout et nulle part, toujours et jamais. Or, détacher une<br />

entité de son hic et nunc, c’est la séparer de son support "matériel", déterminée d’une manière univoque par le<br />

reste de l’univers spatio-temporel donné, dont cette entité fait partie. C’est pourquoi l’entité peut être<br />

remaniée "ou simplifiée" comme on veut, après qu’elle est devenue un concept. C’est ainsi que ce chien réel<br />

est en tant que concept non pas seulement "ce chien", mais encore "un chien quelconque", le "chien en<br />

genéral", "quadrupède", "animal", etc., et même "Être" tout court. Et encore une fois, cette puissance de<br />

séparation, qui est à l’origine des sciences, des arts et des métiers, est une puissance "absolue" à laquelle la<br />

Nature ne peut opposer aucune résistance efficace.”<br />

96 Perry Anderson, The Ends of History, A Zone of Engagement, Londres, 1992, 66-67 orr.<br />

97 ILH, 543-544. orr: “Il n’est cependant pas correct de dire que l’entité réelle devenue concept se<br />

situe en dehors du temps et de l’espace. Aristote avait raison de préciser que les "idées" platoniciennes<br />

n’existent que dans les choses spatiales et temporelles, "matérielles", dont elles sont les "essences" ou les<br />

"entéléchies". La puissance absolue de l’Entendement parvient à séparer une "essence" de son support<br />

naturel: l’essence "chien", -de ce chien qui court et qui aboie ici et maintenant. Mais elle ne peut pas la<br />

transporter dans un monde pour ainsi dire "hyper-céleste", en dehors de l’espace-temps. Une fois détachée de<br />

son support naturel, l’"essence" devient "sens" ou "idée". Mais le "sens" ne plane pas dans le vide; il est<br />

nécessairement le sens d’un mot ou d’un discours: -prononcés, écrits ou seulement pensés, mais existant<br />

toujours au sein du monde spatial et temporel. Le concept n’est pas une "idée" ou un "sens", mais un motayant-un-sens,<br />

ou un discours cohérent (Logos). Ainsi, la puissance absolue de l’Entendement ne sépare<br />

l’idée-essence de son support naturel que pour la rattacher, en tant qu’idée-sens, au support specifique d’un<br />

discours, qui, lui aussi, est ici et maintenant (puisqu'il n’est discours-doué-d’un-sens que dans la mesure où il<br />

est compris par un homme concret).<br />

Mais il n’en reste pas moins que la séparation de l’"essence" de son support naturel est non pas un<br />

événement qui a lieu spontanément au sein de la Nature, mais le résultat d’une "activité" de l’"Entendement",<br />

ou d’un "travail" qui exige une "force" douée d’une "puissance absolue". Or, on peut bien dire avec Hegel<br />

que cette puissance est "digne d’étonnement", et que la tâche principale de la philosophie ou de la Science est<br />

d’en rendre compte.<br />

Mais les précurseurs philosophiques de Hegel s’y sont mal pris pour répondre à la question qui se<br />

pose, pour expliquer le miracle en question. Ils ont mal vu et posé le problème. Ils ont parlé du "Sujet" en<br />

général ou de la "Pensée" en tant que telle, en se demandant comment et pourquoi l’Être est aussi Concept,<br />

c’est-à-dire pourquoi et comment il peut avoir un sens; mais ils ont oublié de dire qu’il y a aussi les discours<br />

doués d’un sens que les hommes prononcent, écrivent ou pensent dans l’espace et dans le temps. En<br />

simplifiant ainsi le problème, ils arrivèrent, certes, à un résultat. Parménide affirme l’identité de l’Être et de la<br />

Pensée; Aristote parle de l’Être qui se pense éternellement soi-même dans sa totalité; Spinoza, en s’inspirant<br />

de Descartes et en inspirant Schelling, dit que la Pensée est un attribut de la Substance. Hegel ne conteste pas<br />

ce résultat de la philosophie qui précéda la sienne. Il dit seulement que le rapport entre l’Être et la Pensée, que<br />

cette philosophie avait en vue, n’a rien de bien remarquable. Pour rendre vraiment compte du rapport en<br />

289


question, il aurait suffi d’identifier, avec Hegel, le Concept et le Temps; ou ce qui est la même chose,<br />

d’affirmer la temporalité de l’Être lui-même. Car le concept, ou plus exactement le sens de l’Être, ne diffère<br />

en rien de l’Être lui-même, sinon par l’absence dans le sens de l’être de cet Être. Et il en va de même pour le<br />

sens de n’importe quelle chose qui est, puisque l’Être est l’intégration de tout ce qui est, de sorte que le sens<br />

"Être" est une intégration de tous les sens en général. Le sens-essence d’une chose est, comme on dit, cette<br />

chose même moins son existence. Or, la "soustraction" qui enlève l’être à l’Être n’est rien d’autre que le<br />

Temps, qui fait passer l’Être, du present où il est, dans le passé où il n’est pas (n’est plus), et où il n’est donc<br />

que sens pur (ou essence sans existence). Et puisque ce n’est pas un Être nouveau qui est dans le présent, mais<br />

l’Être "ancien" ou passé, on peut dire que l’Être est une essence qui a acquis l’existence; ou, ce qui est la<br />

même chose, que l’être n est pas Être seulement, mais Concept: ou, ce qui est la méme chose encore, que<br />

l’Être a un sens dans la mesure même où il est (en tant que Temps). De même, puisque c’est le méme Être<br />

passé qui est dans le présent et sera dans l’avenir (où, n'étant pas encore, il est aussi essence sans existence),<br />

on peut dire que l’Être a un but (ce but, qui est la transformation de l’avenir en présent ou l’octroi de<br />

l’existence à l’essence, n’étant d’ailleurs rien d’autre que la transformation du présent en passé, c’est-à-dire de<br />

l’Être en Concept): ce qu’on peut exprimer aussi en disant que l’être même de l’Être a un sens; ou, ce qui est<br />

la même chose, que l’Être a une raison d’être (cette "raison" étant la pensée de l’être par l’Être).”<br />

98 ILH, 544-545. orr.: “Ainsi, si l’Être et le Temps ne font qu’un, on peut bien dire que l’Être<br />

coïncide avec la Pensée, qu’il se pense éternellement soi-même, et que la Pensée est l’attribut de sa<br />

Substance, ou si l’on veut - son "but".<br />

Hegel est d’accord pour le dire, lui aussi. Seulement, selon lui, ce rapport de l’Être et de la Pensée au<br />

sein de la "sphère" de Parménide, ou du "Cercle" aristotélicien (que Hegel évoque dans le texte cité), ou de la<br />

"Substance" spinoziste et schellingienne (dont il parle également), n’a rien de "miraculeux". Car ce rapport est<br />

"immédiat", dit Hegel. Or, "immédiat" signife chez lui "naturel" ou "donné". Et en effet ce rapport ne<br />

présuppose aucune "activité", aucun "travail", aucune "force" ou "puissance". Car, ici, l’"essence" n’est pas<br />

séparée de son support "naturel": l’essence de l’Être subsiste dans l’Être lui-même et en lui seulement, de<br />

même que l’essence du chien subsiste uniquement dans le chien (et c’est pourquoi il ne peut pas y avoir dans<br />

cet Être de tables, par exemple, c’est-à-dire d’artefacts). Il n’y a ici ni action, ni travail, ni puissance, parce<br />

que l’Être donné reste tel qu’il est donné, dans son identité immuable avec soi-même.<br />

Ce qui est "miraculeux", par contre, c’est précisment la séparation qu’effectue l’Entendement. Car<br />

elle est effectivement "contre nature". Sans l’intervention de l’Entendement, l’essence "chien" n’existerait<br />

que dans et par les chiens réels, qui la détermineraient en retour d’une manière univoque, par leur existence<br />

même. Et c’est pourquoi on peut dire que le rapport entre le chien et l’essence "chien" est "naturel" ou<br />

"immédiat". Mais quand, grâce à la puissance absolue de l’Entendement, l’essence devient sens et s’incarne<br />

dans un mot, il n’y a plus de rapport "naturel" entre elle et son support; sinon des mots qui n’ont rien de<br />

commun entre eux en tant que réalités spatio-temporelles, phonétiques ou graphiques, d’ailleurs quelconques<br />

(chien, dog, Hund, etc.), ne pourraient pas servir de support à une seule et même essence, ayant tous un seul et<br />

même sens. Il y a donc eu ici négation du donné, tel qu’il est donné (avec ses rapports "naturels" entre<br />

l’essence et l’existence); c’est-à-dire création (de concepts ou de mots-ayant-un-sens, qui en tant que mots<br />

n’ont rien à voir, par eux-mêmes, avec le sens qui s'y incarne); c’est-à-dire action ou travail.”<br />

99 ILH, 545-546. orr.: “Or, si la conception traditionnelle de l’Être-Pensée rend compte de la<br />

possibilité du discours révélant le sens de ce qui est, en expliquant comment et pourquoi l’Être a un sens, elle<br />

ne dit pas comment et pourquoi le discours devient réel, c’est-à-dire comment et pourquoi on arrive<br />

effectivement à "dégager le sens de l’être" et à l’incarner dans un ensemble de mots qui n'ont rien de commun<br />

avec ce sens et qui ont été créés de toute pièce en vue de cette incarnation. Or, c’est précisément la réalité du<br />

discours qui est le miracle que la philosophie devrait expliquer.<br />

Ce qui est miraculeux, dit Hegel, c’est le fait que quelque chose qui est réellement inséparable<br />

d’autre chose obtienne néanmoins une existence séparée; ou bien encore, - qu’un simple attribut ou<br />

"accident" devienne une réalité autonome.<br />

Or, l’essence est une "entité-liée" à son support, et elle n’est “objectivement-réelle” que dans sa<br />

connexion avec “autre-chose” (komatxoak aldatu egin ditugu) qu’elle, c’est-à-dire précisément avec son<br />

support. Néanmoins, l’Entendement réussit à séparer l’essence de son support naturel et à lui procurer "une<br />

existence-empirique propre" en l’incarnant dans un mot ou discours prononcé, écrit ou pensé. Et cette<br />

"existence-empirique" propre de l’essence devenue sens, est aussi sa "liberté séparée-ou-isolée". Car le sens<br />

290


incarné dans le mot et le discours n’est plus assujetti à la nécessité qui régit les essences liées à leurs supports<br />

naturels respectifs, déterminés d’une manière univoque par leur hic et nunc. Ainsi, par exemple, le sens<br />

incarné dans le mot "chien" peut continuer à subsister même après que tous les chiens aient disparu sur terre,<br />

il peut (en étant transmis par T. S. F. par exemple) franchir des obstacles insurmontables pour un chien réel; il<br />

peut se situer là, où il n’y aurait pas de place pour ce dernier; etc. Et c’est cette "liberté séparée", et la<br />

"puissance absolue" dont elle découle qui conditionnent la possibilité de l’erreur, dont les philosophies préhégéliennes<br />

n’ont jamais pu rendre compte. Car cette "liberté" permet aux sens incarnés dans des mots de se<br />

combiner autrement que ne le font les essences correspondantes, liées à leurs supports naturels.”<br />

100 Alexandre Koyré, Études d`histoire de la pensée philosophique, “Hegel à Iéna”, Gallimard, 1971,<br />

179. or.; Kojève, ILH, 39 <strong>eta</strong> 57. orrialdeak, besteak beste.<br />

101 “Nor Bera” itzultzen du Xabier Mendigurenek Selbst hitza Nietzscheren Honela mintzatu zen<br />

Zaratustrako “Gorputzaren arbuiatzaileez” mintzaldian, 53-54. orr. (Klasikoak, 1992, Bilbo).<br />

102 ILH, 546-547. orr.: “C’est cette "activité", capable de dégager le sens de l’Être, de séparer<br />

l’essence de l’existence et d’incarner le sens-essence dans le discours, qui est le miracle dont la philosophie<br />

(ou plus exactement la Science ou la Sagesse) est censée rendre compte. Et c’est en cherchant à en rendre<br />

compte que Hegel a découvert (ou précisé) la catégorie (ontologique) fondamentale de la Négativité, qu’il<br />

appelle ici "le Négatif" ou l’"entité-négative-ou-négatrice". Cette Négativité est "l’énergie de la pensée" qui<br />

dégage le sens de l’Être, en séparant l’essence de l’existene. C’est elle qui est “l’énergie du Moi-abstrait pur”<br />

engendrant la “pensée”, c’est-à-dire l’"Entendement" et son discours. Or, quoiqu’on l’ait parfois dit, le<br />

discours ne tombe pas du ciel, et il ne plane pas dans le vide "au-dessus des eaux". S’il exprime une "pensée"<br />

qui appartient en propre à un "Moi", ce Moi a nécessairement une existence-empirique dans le Monde spatiotemporel<br />

naturel, étant un Moi humain. Ce qui est "Moi-abstrait" (Ich) sur le plan ontologique (ce Moi étant la<br />

forme sous laquelle subsiste la Négativité dans l’Identité ou dans l’Être-donné), est "Moi personnel" (Selbst)<br />

humain sur le plan métaphysique: - c’est l’Homme qui "apparaît", sur le plan phénoménologique, comme un<br />

individu libre historique parlant.<br />

Le miracle de l’existence du discours, dont doit rendre compte la philosophie, n’est donc pas autre<br />

chose que le miracle de l’existence de l’Homme dans le Monde. Et en effet on peut rapporter à l’Homme luimême<br />

la phrase de Hegel que j’ai interprétée en la rapportant au Discours. Car l’Homme est lui-aussi une<br />

"entité-liée" qui n’est "objectivement-réelle que dans sa connexion avec autre-chose": il n’est rien sans<br />

l’animal qui lui sert de support et il est pur néant hors du Monde naturel. Et néanmoins il se sépare de ce<br />

Monde et s’y oppose. Il se crée "une existence empirique propre", essentiellement différente de toutes les<br />

existences empiriques purement naturelles. Et il s’acquiert "une liberté séparée-ou-isolée", qui lui permet de<br />

se mouvoir et d’agir tout autrement que ne l’aurait fait l’animal qui l’incarne, si l’animal n’incarnait pas la<br />

Négativité et n’était donc pas un Moi qui pense et qui parle. Doué d’une "puissance absolue", qui devient en<br />

lui une "force" effective "digne-d’étonnement", l’Homme produit dans l’"activité", ou le " travail" rationnel,<br />

ou pénétré par l’"Entendement", un Monde réel contre-nature, créé par sa "liberté séparée" pour son<br />

"existence-empirique propre": -le Monde technique ou culturel, social ou historique.<br />

Tout comme les discours qu’il prononce, l’Homme n’est donc pas un Être-donné, ni l’"accident"<br />

d’une "Substance". Il est le résultat de l’effort d’une puissance absolue, et il est cette puissance elle-même: il<br />

est Négativité incarnée, ou comme dit Hegel, -"entité-négative-ou-négatrice" (das Negative). Ce n’est qu’en<br />

comprenant l’Homme comme Négativité qu’on le comprend dans sa spécificité humaine "miraculeuse",<br />

faisant de lui un Moi qui pense et qui parle, ou qui "sépare" l’essence de sa "connexion" naturelle ou donnée<br />

avec l’existence.”<br />

103 ILH, 547. orrialdea, <strong>eta</strong> bertako oinoharra: “Nous savons, par ailleurs, que, sur le plan ontologique,<br />

la Négativité s’actualise en tant qu’Acte négateur ou créateur (pour subsister en tant que "Moi-abstrait"). Nous<br />

savons aussi que, sur le plan métaphysique, "l’être vrai de l’Homme est son action" et que c’est en elle<br />

seulement que "l’Individualité est objectivement-réelle" (PhG, p. 236, 1. 10-12). Et nous savons enfin que, sur<br />

le plan phénoménologique, c’est par l’action de la lutte que l’Homme se "manifeste" pour la première fois<br />

dans le Monde des "phénomènes" naturels, et que c’est à la suite de l’action de travail qu’"apparaît" dans ce<br />

Monde l’Entendement avec ses pensées et ses discours. (Eta hona hemen oinoharra:( Hegel le dit dans la<br />

Section A du Chapitre IV de la PhG. Voir plus haut la traduction imprimée En guise d'introduction<br />

291


(<strong>Kojèveren</strong> liburuaren hasierak dakar atal horren itzulpen iruzkindua). -L’action renverse le cours "naturel" du<br />

Temps dans lequel dure l’Être-donné temporel ou ayant un sens. Elle introduit le primat de l’avenir dans le<br />

Temps, où l’Etre n’est et n’est donné que dans le présent. Car le présent de l’Action est la réalisation d’un<br />

projet d’avenir: dans et par l’Action (ou mieux: en tant qu’Action), l’avenir a une présence réelle dans l’Etre.<br />

Or, l’avenir est, lui aussi, comme le passé, le néant de l’être, c’est-à-dire son sens. Mais ce sens n’était pas et<br />

n’est pas rattaché réellement à l’existence présente ou donnée. C’est pourquoi il peut en quelque sorte être<br />

détourné de son existence "naturelle" (dont il serait l’essence) et orienté vers une existence "artificielle" qui<br />

est celle du discours (dont il sera le sens). Et c’est en tant que projet discursif que l’avenir est réellement<br />

présent en tant qu’avenir. Certes, le projet se réalise dans le présent, et il est dans le passé en tant que déjà<br />

réalisé. Mais le présent, et donc le passé, du projet sont pénétrés et déterminés par l’avenir, qui subsiste en lui<br />

sous forme du discours. Le réel créé par l’Action est donc un réel révélé par la pensée, ou la parole. C’est<br />

l’Action (=Homme) qui crée le Monde dominé par l’avenir, le Monde de la Science et des Arts, au sein d’un<br />

Monde naturel dominé par le présent (dans la mesure où le Monde est inanimé ou "matériel") et par le passé<br />

(dans la mesure où le Monde est vivant).”<br />

104 Kojèvek Marxen gainean zehazki pentsatzen duena jakiteko, ikus hirugarren eranskina.<br />

105 ILH, 368 or. : « Or, si le Désir est la présence d'une absence, il n'est pas -pris en tant que tel- une<br />

réalité empirique: il n'existe pas d'une manière positive dans le Présent naturel, c'est-à-dire spatial. Il est, au<br />

contraire, comme une lacune ou un "trou" dans l'Espace: un vide, un néant. (Et c'est pour ainsi dire dans ce<br />

"trou" que l'Avenir purement temporel vient se loger au sein du Présent spatial). Le Désir qui se rapporte au<br />

Désir ne se rapporte donc à rien, Le "réaliser", - ce n'est donc rien réaliser. En se rapportant uniquement à<br />

l'Avenir, on n'arrive pas à une réalité, et par suite on n'est pas réellement en mouvement. D'autre part, si l'on<br />

affirme ou accepte le réel présent (voire spatial) on ne désire rien; on ne se rapporte donc pas à l'Avenir, on ne<br />

dépasse pas le Présent, et par conséquent on ne se meut pas non plus. Donc: pour se réaliser, le Désir doit se<br />

rapporter à une réalité; mais il ne peut pas s'y rapporter d'une manière positive. Il doit donc s'y rapporter<br />

négativement. Le Désir est donc nécessairement le Désir de nier le donné réel ou présent. Et la réalité du<br />

Désir vient de la négation de la réalité donnée. » Honela jarraitzen du Kojèvek orrialde bereko oinoharrean : «<br />

Le désir de boire est une absence de l'eau; mais la qualité de ce désir (la soif) est déterminée non pas par<br />

l'absence en tant que telle, mais par la fait que c'est une absence d'eau (et non pas d'autre chose), et ce désir se<br />

réalise par la négation. de l'eau réelle (dans l'acte de boire). » Ohiko testuan, orrialde berean: « Or le réel nié,<br />

- c'est le réel qui a cessé d'être: c'est le réel passé, ou le Passé réel. Le Désir déterminé par l'Avenir n'apparaît,<br />

dans le Présent, comme une réalité (c'est-à-dire en tant que Désir satisfait) qu'à condition d'avoir nié un réel,<br />

c'est-à-dire un Passé. C'est la manière dont le Passé a été (negativement) formé en fonction de l'Avenir qui<br />

détermine la qualité du réel Présent. Et c'est uniquement le Présent déterminé ainsi par l'Avenir et le Passé qui<br />

est un Présent humain ou historique. »<br />

106 ILH, 368 orrialdeko bigarren oinoharra : « En effet, nous disons qu'un moment est "historique"<br />

lorsque l'action qui s'y effectue s'effectue en fonction de l'idée que l'agent se fait de l'avenir (c'est-à-dire en<br />

fonction d'un Projet): on décide une guerre à venir, etc; on agit donc en fonction de l'avenir. Mais pour que le<br />

moment soit vraiment "historique", il faut qu'il y ait changement; il faut en d'autres termes que la décision soit<br />

négatrice par rapport au donné: en se décidant pour la guerre à venir, on se décide contre la paix régnante. Et,<br />

par la décision pour la guerre future, on transforme la paix en passé. Or l'acte historique présent, déclenché<br />

par l'Idée de l'avenir (par le Projet), est déterminé par ce passé qu'il crée: si la paix est assurée et honorable, la<br />

négation qui la relègue dans le passé est l'acte d'un fou ou d'un criminel; et si elle est humillante, sa négation<br />

est un acte digne d'un homme d'Êtat; etc »<br />

Ohiko testura itzulita, 368-369 orr. : « Donc, d'une manière générale: le mouvement historique naît<br />

de l'Avenir et passe par le Passé pour se réaliser dans le Présent ou en tant que Présent temporel. Le Temps<br />

qu'a en vue Hegel est donc le Temps humain ou historique: c'est le Temps de l'Action consciente et volontaire<br />

qui réalise dans le présent un Projet pour l'avenir, lequel Projet est formé à partir de la connaissance du<br />

passé. »<br />

107 ILH, 369-370 orr. : « Il s'agit donc du Temps historique, et Hegel dit que ce "Temps est le<br />

Concept lui-même qui existe-empiriquement". Laissons pour le moment de côté le terme “Concept”. Hegel dit<br />

donc que le Temps est un X, un quelque chose, qui existe-empiriquement. Or, on peut déduire cette<br />

292


affirmation de l'analyse même de la notion hégélienne du Temps (historique). Le Temps où prime l'Avenir ne<br />

peut se réaliser, il ne peut exister qu'à condition de nier ou d'anéantir. Pour qu'il y ait Temps, il faut donc qu'il<br />

y ait autre chose encore que le Temps. Cet autre-chose est tout d'abord l'Espace (le lieu de l'arrêt, en quelque<br />

sorte). Donc: pas de Temps sans Espace; le Temps est quelque chose qui est dans l'Espace. » Hau dio 370<br />

orrialdeko lehen oinoharrean : « J’ai dit que le Désir, c’est-à-dire le Temps, est un « trou » ; or pour qu’il y ait<br />

« trou », il faut qu’il y ait un espace où le trou existe. » Ohiko testuan : « Le Temps est la négation de l'Espace<br />

(de la diversité); mais s'il est quelque chose et non néant, c'est parce qu'il est la négation de l'Espace. Or, on<br />

ne peut réellement nier que ce qui existe réellement, c'est-à-dire ce qui résiste. Mais l'Espace qui résiste est<br />

plein: c'est la matière étendue, c'est l'Espace réel, c'est-à-dire le Monde naturel. Le Temps doit donc exister<br />

dans un Monde: c'est donc bien quelque chose qui "ist da", comme dit Hegel, qui est là dans un Espace, et qui<br />

est là dans l'Espace empirique, c'est-à-dire dans un Espace sensible ou dans un Monde naturel. Le Temps<br />

anéantit ce Monde en le faisant sombrer à chaque instant dans le néant du passé. Mais le Temps n'est rien<br />

d'autre que ce néantissement du Monde; et s'il n'y avait pas de Monde réel qui s'anéantirait, le Temps ne serait<br />

que néant pur: il n'y aurait pas de Temps. Le Temps qui est, - c'est donc bien un quelque chose qui "existeempiriquement",<br />

c'est-à-dire qui existe dans un Espace réel ou dans un Monde spatial. »<br />

108 ILH, 370-371 orr. : « Le Temps (s'entend: le Temps historique, avec le rythme: Avenir-Passé-<br />

Présent) est donc l'Homme dans sa réalité intégrale empirique, c'est-à-dire spatiale: le Temps est l'Histoire-del'Homme-sans-le-Monde.<br />

Et en effet, sans l'Homme, il n'y aurait pas de Temps dans le Monde; la Nature qui<br />

n'hébergerait pas l'Homme ne serait qu'un Espace réel. Certes, l'animal a aussi des désirs, et il agit en fonction<br />

de ses désirs, en niant le réel: il mange et boit tout comme le fait l'homme. Mais les désirs de l'animal sont<br />

naturels; ils portent sur ce qui est, et ils sont donc déterminés par ce qui est; l'action négatrice qui s'effectue en<br />

fonction de ces désirs ne peut donc pas nier essentiellement, elle ne peut pas changer l'essence de ce qui est.<br />

Dans son ensemble, c'est-à-dire dans sa réalité, l'Être n'est donc pas modifié par ces désirs "naturels", il ne<br />

change pas essentiellement en fonction d'eux; il reste identique à lui-même, et il est ainsi Espace, et non<br />

Temps. Un animal transforme, certes, l'aspect du Monde naturel où il vit. Mais il meurt et rend à la terre ce<br />

qu'il lui a pris. Et puisque sa progéniture le répète identiquement, les changements qu'il opère dans le Monde<br />

se répètent eux-aussi. Et dans l'ensemble, la Nature reste donc ce qu'elle est. » 371 orrialdeko lehen<br />

oinoharra : « S'il y a Temps, c'est le Temps biologique, le Temps circulaire d'Aristote; c'est l'Eternité dans le<br />

Temps; c'est le Temps où tout change pour rester la même chose.” Honela darrai ohiko testuan : “L'Homme,<br />

par contre, transforme le Monde essentiellement par l'Action négatrice de ses Luttes et de son Travail, Action<br />

qui naît du Désir humain non-naturel portant sur un autre Désir, c'est-à-dire sur quelque chose qui n'existe pas<br />

réellement dans le Monde naturel. »<br />

109 ILH, 371 orrialdeko bigarren oin-oharra.: “Ainsi l’olivier du temps de Périchles est “le même”<br />

olivier que celui du temps de Vénizélos; mais la Grèce de Périclès est un passé qui ne redevient jamais un<br />

présent, et Vénizélos représente par rapport à Périclès un avenir qui n’a encore jamais été un passé.”<br />

Hala jarraitzen du ohiko testuan, orrialde berean : « L’Homme seul crée et détruit essentiellement. La<br />

réalité naturelle n’implique donc le Temps que si elle implique une réalité humaine. Or, l’homme crée et<br />

détruit essentiellement en fonction de l’idée qu’il se fait de l’Avenir. Et l’idée de l’Avenir apparaît dans le<br />

présent réel sous la forme d’un Désir portant sur un autre Désir, c’est-à-dire d’un Désir de Reconnaissance<br />

sociale. Or, l’Action qui naît de ce Désir engendre l’Histoire. Il n’y a donc Temps que lá, oú il y a Histoire. »<br />

110 Mallarmé: “Tout au monde, existe pour aboutir à un livre”, Oeuvres complètes, Gallimard,<br />

“Bibliotheque de la Pléiade”, 378. or.; Bernard Hesbois-ek aipatua, <strong>Kojèveren</strong> CTD-ren aurkezpena,<br />

“Présentation”, 12. or.<br />

111 “Les romans de la sagesse” artikuluan margotzen den jakintsua, Berkeleyren “gizateri moltso<br />

eskolagabea”ren antzekoa da, zentzu komunaren errepidetik dabilena: Berkeley, Giza ezagutzaren printzipioei<br />

buruzko tratatua, “Sarrera”, 25 or., Klasikoak, Bilbo, 1993, Alberto Gabikagogeaskoak euskaratua:<br />

“Jakituriaren <strong>eta</strong> <strong>egia</strong>ren estudioa besterik ez delarik Filosofia, arrazoiz espero zitekeen horr<strong>eta</strong>n denbora <strong>eta</strong><br />

ahaleginik ugarien eman dutenak adimendu-sosegu <strong>eta</strong> bar<strong>eta</strong>sun <strong>eta</strong> ezagut-argitasun <strong>eta</strong> ebidentzia<br />

handiagoren jabe izatea, <strong>eta</strong> halaber, zalantza <strong>eta</strong> eragozpenen eragina gorabehera, beste batzuk baino<br />

gutxiago kezkatuta bizi izatea. Hala ere, gizateri moltso eskolagabea da, oso-osoko zentzu komunaren<br />

errepidetik <strong>eta</strong> naturaren esanek gidaturik doana, lasai asko <strong>eta</strong> kezkarik gabe dakusaguna gehienbat. Ohizko<br />

293


gauz<strong>eta</strong>n ezertxo ere ez zaie iruditzen horiei azalgaitz edo ulerkaitz. Ez dira kexu beren zentzuen inolako<br />

ebidentzi faltaz <strong>eta</strong> eskeptiko bihurtzeko arriskutik at daude erabat.”<br />

112ILH, 380 or.: “Alles endliche ist dies, sich selbst aufzuheben”, dit Hegel dans l' "Encyclopédie”.<br />

Ce n'est que l'Être fini qui se supprime dialectiquement lui-même. Si donc le Concept est Temps, c'est-à-dire<br />

si la compréhension-conceptuelle est dialectique, l'existence du Concept -et par suite de l'Être révélé par le<br />

Concept est essentiellement finie. Donc l'Histoire elle-même doit être essentiellement finie; l'Homme collectif<br />

(l'humanité) doit mourir tout comme meurt l'individu humain; l'histoire universelle doit avoir une fin<br />

définitive.<br />

Nous savons que pour Hegel cette fin de l'histoire est marquée par 1'avènement de la Science sous la<br />

forme d'un Livre, c'est-à-dire par l'apparition dans le Monde du Sage ou du Savoir absolu. Ce Savoir absolu,<br />

étant le dernier moment du Temps, c'est-à-dire un moment sans Avenir, n'est plus un moment temporel. Si le<br />

Savoir absolu devient dans le Temps, ou mieux encore en tant que Temps ou Histoire, le Savoir devenu n'est<br />

plus temporeI ou historique: il est éternel; ou si l'on veut, il est l'Eternité révélée elle-même à elle-même; il<br />

est la Substance de Parménide-Spinoza qui se révele par un Discours (et non par le Silence), précisément<br />

parce qu'elle est le résultat d'un devenir Historique; il est l'Eternité engendrée par le Temps.”<br />

113 ILH, 382-383 orr: “En fait, comme nous savons, on ne peut pas séparer la Wirklichkeit et la Zeit:<br />

la réalité-objective est temporelle, et le Temps n’est possible que dans la mesure où il est objectivement-réel.<br />

Mais pour ses besoins d’analyse, Hegel les sépare. Il a parlé (dans la 1e Étape) de la Wirklichkeit sans parler<br />

du Temps, et il parle maintenant (dans la 2e Étape) du Temps distingué de la réalité-objective; autrement dit,<br />

il parle du Temps abstrait ou de la notion du Temps.<br />

La première partie de la phrase se rapporte, comme j’ai déjà dit, au Temps en général, c’est-à-dire<br />

aussi au Temps réel ou à l’Histoire, dont Hegel parlera dans la 3e Étape. Mais la deuxième partie de la phrase<br />

indique qu’ici, c’est-à-dire dans cette 2e Étape, Hegel parle du Temps abstrait. Ici, le Temps est "leere<br />

Anschauung", "intuition vide". C’est le Temps dont parle Kant, dont parlent les philosophes en général: c’est<br />

le Temps pris isolément, "abstraction faite" de ce qui est dans le Temps; c’est le "récipient vide" qui contient<br />

en fait la réalité temporelle, mais qui est considéré en tant que ce récipient vide. Et ce Temps, dit Hegel:<br />

"stellt sich dem Bewusstsein vor". Il se présente à la Conscience-de-l’extérieur; il se présente comme quelque<br />

chose qui est hors de la Conscience. C’est LE Temps, qui n’est pas (ou, mieux, qui n’est pas seulemenl) MON<br />

Temps. C’est le Temps cosmique, auquel l’Homme participe, mais qu’il ne crée pas. Et c’est aussi la notion<br />

du Temps qui est en moi, par opposition au Temps lui-même qui est, aussi, hors de moi.”<br />

114 ILH, 383. or. “Or, Hegel identifie le Temps et le Concept. Pour lui, parler du Temps abstrait, c’est<br />

donc parler aussi du Concept abstrait. Et c’est ce qu’il dit ici: "le Temps (s’entend: le Temps abstrait) est le<br />

Concept lui-même, qui est pris comme une entité uide se présentant à la Conscience-de-l’extérieur du<br />

dehors". Et c’est là la conception ordinaire du Concept: c’est le Concept "subjectif" qui est ou peut-étre séparé<br />

de son contenu réel; c’est le vase vide qui contient la réalité; et c’est aussi le Concept qui existe hors de moi,<br />

indépendamment de moi, etc. On interprète le Temps comme on interprète le Concept: si le Concept est<br />

opposé à la réalité, c’est-à-dire si le Savoir est une relation, alors le Temps est lui-méme opposé à la réalitéi et<br />

inversement. Et dès qu’on distingue entre le Concept et la réalité, on doit aussi distinguer entre le Concept et<br />

l’Homme; si le chien est autre chose que le concept "chien", ce concept est autre chose que mon concept du<br />

chien; le Concept est une "idée" plus ou moins platonicienne, il est une entité non-réelle (un vide rempli par<br />

une entité autre que lui) qui se présente à la Conscience de l’extérieur du dehors. Et puisqu’en fait le Temps et<br />

le Concept ne font qu’un, - dès qu’on dit tout ceci du Concept, il faut le dire aussi du Temps. Et c’est ce qu’on<br />

fait généralement.<br />

Seulement, dans la phrase en question Hegel ne dit pas, comme moi: "Die abstrakte Zeit". Il dit<br />

"Zeit" tout court. Il semble donc que pour lui le Temps en général (c’est-à-dire le Temps réel lui-méme ou<br />

l’Histoire) est "eine leere Anschauung, die sich dem Bewusstsein vor-stellt". Et c’est ce qu’il pense<br />

effectivement, comme le montre la suite.”<br />

115 ILH, 382-383. orr.: “A première vue, la phrase citée contredit donc tout ce que j’a dit auparavant<br />

sur le Temps dans la PhG. Mais en fait il n’en est rien. Et, pour s’en rendre compte, il suffit de développer<br />

quelque peu la phrase elliptique en question. Mais en la développant (et Hegel la développe lui-méme dans ce<br />

294


qui suit) on voit apparaître un aspect essentiel de la conception hégélienne du Temps, que je n’ai fait<br />

qu’évoquer auparavant et qu’il s’agit maintenant d’analyser de plus près.<br />

D’après Hegel, la philosophie pré-hégélienne qui oppose Ia Concept (et par suite le Temps) à la<br />

Réalité, n’est pas une erreur accidentelle. Au moment où elle apparaît sur terre, elle n’est méme pas une erreur<br />

du tout. Elle est vraie, - pour son Temps. Car le Concept et la Realité ne coincident pas dès le début: ils ne<br />

coincident qu’à la lin. C’est par le Travail que l’Homme supprime l’opposition initiale cntre lui et le Monde<br />

naturel; c’est par ses Luttes que le Particulier supprime l’opposition initiale entre lui et l’Universel, c’est-àdire<br />

le Monde social et politique. Et tant que l’effort du Travail et de la Lutte n’est pas achevé, l’opposition<br />

reste réelle. Tant qu’il cn est ainsi, l’Homme a donc raison de dire que le Concept et la chose ne font pas un.<br />

Et tant qu’il en est ainsi, le Temps ne coincide pas lui non plus avec la Réalité, et il est extérieur à l’Homme.<br />

La philosophie pre-hégélienne n’est pas fausse. Mais elle le devient. Et elle Ie devient seulement<br />

dans, par et pour le Savoir absolu, pour qui le Concept (et le Temps) coïncide avec le Réel, ou mieux encore,<br />

qui est cette coincidence. Mais le Savoir absolu, qui est universel et homogène. ne peut apparaître que dans<br />

une Réalité qui l’est également: il présuppose l’honmogénéité et l’universalité de l’Etat, c’est-à-dire du<br />

Monde humain, et la "suppression" de l’opposition entre ce Monde et le Monde naturel. Or ceci a lieu lorsque<br />

Ie Désir humain est satisfait pleinement et définiitivement. Il n’y a alors plus d’Action négatrice: l’Homme est<br />

réconcilié avcc le Monde donné (qui est alors le résullat de son effort entièrement accompli) et avec ce qu’il<br />

est lui-même dnns et par ce Monde. Mais le Désir, et l’Action qui en nait, sont la manifestattion du Temps<br />

humain ou historique, c’est-à-dire du Temps proprement dit. L’Homme réconcilié avec ce qu’il est, ne<br />

dépasse plus le réel donné. Il cesse donc de créer l’Histoire, il cesse, autrement dit, d’être le Temps. Et si<br />

l’Êtat universel et homogèrne, et la Science qui le révèle, achèvent l’Histoire, ils achèvent aussi le Temps.”<br />

116 ILH, 383 or.: “Au moment donc où le Concept, et, par suite, le Temps, coincident avec la Réalitéobjective<br />

et cessent d’être extérieurs à l’Homme, le Temps cesse d’être un Temps historique ou humain, c’està<br />

dire Tcmps au sens propre du mot. Le Concept et le Temps coincident dans, par et pour le Savoir absolu ou<br />

le Sage. Et, certes, le Sage apparaît dans le Temps. Mais son avènement "à la fin des temps" marque la fin du<br />

Temps. Car le résultat de son action temporelle, qui est la Science, n’est plus le Temps; la Science est<br />

l’Éternité qui se révèle elle-même à elle-même.”<br />

117 ILH, 383-384 orr.: “Tant que le Temps dure, tant qu’il y a vraiment temps. Ie Temps et Ie Concept<br />

sont donc nécessairement abstrails. Et la philosophie pré-hégelienne qui l’affirme est, par conséquent, vraie,<br />

non pas seulement pour son temps, mais pour tout le temps: elle reste vraie jusqu’à l’avènement du Savoir<br />

absolu, c’est-à-dire jusqu’à la fin de l’Histoire, c’est-à-dire jusqu’à la fin duTemps en tant que tel.<br />

En d’autres termes, au moment où le Temps cesse d’étre absIrait, il cesse d’être Temps. Le Temps<br />

humain ou historique, c’est-à-dire le Temps proprement dit, est nécessairement et essentiellement abstrait. Il<br />

est abstrait, d’une part en ce sens qu’il est opposé à la Realité-objective. Et en effet, tant que l’Homme<br />

s’oppose à la Nature qui est pour lui la Réalité-objective, la Nature est Espace et non Tcmps: le Temps est<br />

dans l’Homme et par l’Homme seulement; il est donc, sil’on veut, subjectif. Et au momcnt où l’Homme<br />

"supprime" son opposition avec la Nature, il supprime aussi le Temps. D’autre part, le Temps est abstrait<br />

aussi en ce sens qu’il est extérieur à l’Homme. Car tant que l’Homme n’a pas réalisé l’Êtat universel et<br />

homogene, le particulier diffère de l’Universel, et le Temps du Particulier, c’est-à-dire MON Temps, n’est pas<br />

LE Temps en général: l’avenir social et politique n’est pas mon avenir; je meurs avant la fin de 1’Histoire, et<br />

je nais après son commencement. Mais au moment où est supprimée l’opposition du Particulier et de<br />

l’Universel, l’Histoire s’arrête et le Temps est supprimé, lui aussi.”<br />

118 ILH, 384 or.: “Or, le Temps, - c’est l’Homme lui-même. Supprimer le Temps, c’est donc<br />

supprimer aussi l’Homme. En effet: "L’être vrai de l’Homme est son Action", s’entend l’Action qui réussit.<br />

C’est dire que l’Homme est le résultat objectif de son Action. Or, le résultat de l’action du Sage, c’est-à-dire<br />

de l’Homme intégral et parfait qui achève le devenir de la réalité humaine, est la Science. Mais l’existenceempirique<br />

(Dasein) de la Science n’est pas l’Homme; c’est le Livre. Ce n’est pas l’Homme, ce n’est pas le<br />

Sage en chair et ce os, c’est le Livre qui est l’apparition (Erscheinung) de la Science dans le Monde, cette<br />

apparition étant le Savoir absolu.<br />

119 ILH, 384-385 orr.: “Certes, le résultat objectif de l’action se d<strong>eta</strong>che toujours de l’agent et lui<br />

survit. Mais tant que ce résultat n’est pas total ou parfait, c’est-à-dire universel et homogène (inextensible et<br />

295


exempt de contradictions), il a lui-même un avenir, car il change et il périt. Il est donc non seulement dans le<br />

Temps, mais il est Temps. C’est dire qu’il est historique ou vraiment humain. Et c’est pourquoi le résultat de<br />

l’action d’un homme se réalise toujours dans et par, ou mieux encore, en tant qu’une nouvelle action humaine.<br />

Le résultat de l’action du Sage est, par contre, parfait. Il ne change donc pas et il ne peut plus être dépassé:<br />

bref, il n’a pas d’avenir proprement dit. Par conséquent, ce résultat n' est pas.un événement historique<br />

proprememt dit, il n’est pas un véritable moment du Temps. Et le dire, c’est dire qùil n’est plus une réalité<br />

humaine. Encore une fois: l'"existence-empirique" de la Science dans le Monde est non pas l'Homme, mais le<br />

Livre.”<br />

120 ILH, 385 or.: “Certes, cette existence est "empirique"t en tant que telle elle a une durée: le Livre<br />

dure lui-aussi; il se détériore, il est réimprimé, etc. Mais la ième édition ne diffère en rien de la 1'°: on ne peut<br />

rien y modifier; on ne peut rien y ajouter. Tout en changeant, le Livre reste donc identique à lui-méme. Le<br />

Temps où il dure est donc naturel ou cosmique, mais non historique ou humain. Certes, le Livre, pour étre un<br />

Livre et non du papier broché et noirci, doit étre lu et compris par des hommes. Mais les lecteurs successifs ne<br />

changent rien au Livre. Et si, pour lire le Livre, l’Homme doit vivre, c’est-à-dire naître, se développer et<br />

mourir, sa vie réduite dans l’essentiel à cette tecture (car ne l’oublions pas, l’Êtat universel et homogène étant<br />

là, le Désir étant ainsi pleinement satisfait, il n’y a plus de Lutte ni de Travail; l’Histoire est terminée, il n’y a<br />

plus rien à faire, et on n’est Homme que dans la mesure où l’on lit et comprend le Livre qui révèle tout ce qui<br />

a été et pouvait étre fait) - ne crée rien de nouveau: l’avenir de Paul qui n’a pas encore lu le Livre n’est que le<br />

passé de Pierre qu l’a déjà lu. Le Temps où dure l’Homme-lecteur-du-Livre est donc le Temps cyclique (ou<br />

biologique) d’Aristote, mais non le Temps linéaire, historique, hégélien.”<br />

121 ILH, 385 or: “Donc, encore une fois: réaliser le Savoir absolu sous la forme d’un Livre, c’est-àdire<br />

faire coincider le Concept intégral avec le Réel pris dans sa totalité, c’est-à-dire annuler la différence<br />

entre le Réel et le Temps et par cela même supprimer l’extériorité du Temps par rapport à l’Homme, - c’est<br />

supprimer le Temps lui-méme; et c’est, par suite, supprimer l’Homme luiméme en tant qu’individu libre et<br />

temporel. Le Temps est le Concept qui est l’Homme: s’entend l’Homme historique, c’est-à-dire l’Homme-du-<br />

Désir, c’est-à-dire l’Homme non satisfait par ce qui est et par ce qu’il est, c’est-à-dire l’Homme qui<br />

transforme le donné par la Lutte et le Travail. Et c’est pourquoi le Temps est toujours et essentiellement<br />

"abstrait", c’est-à-dire extérieur à la Réalité naturelle qui est objective par rapport à l’Homme, et extérieur à<br />

l’Homme lui-même.”<br />

122 ILH, 385-386 orr.: Hegelen testua itzuli <strong>eta</strong> moldatu egiten du Kojèvek: "Le Temps est le Concept<br />

lui-même qui est là (-dans-l’existence empirlque) et qui se présente (vorstellt) à la Conscience(-extérieurej<br />

comme (une) intuition (Anschauung) vide. A cause de cela l’Esprit apparaît-ou-se-révèle nécessairement dans<br />

le Temps. Et il apparait-ou-se-révèle dans le Temps tant qu’il n’a pas saisi-ou-compris (erfasst) son Concept<br />

pur; c’est-à-dire (tant qu’Il) n’a pas annulé (tilgt) le Temps. Le Temps est le Moi-personnel pur extérieur<br />

contemplé-intuitivement (et) non saisi-ou-compris par le Moi-personnel. (Le Temps est) le Concept (qui<br />

n’est) que contemplé-intuitivement. Au moment où le Concept se saisit-ou-se-comprend lui-même, il<br />

supprime-dialectiquement sa forme-temporelle, comprend-conceptuellement (begreift) la contemplation<br />

intuitive et est contemplation-intuitive comprise-conceptuellement et comprenant-conceptuellement." Amaitu<br />

da <strong>Kojèveren</strong> “itzulpena”.<br />

123 ILH, 386 or.: “Dans les "Conférences d’Iéna" Hegel disait: "Geist ist Zeit ": "l’Esprit est Temps”.<br />

Ici, il dit: "Der Geist erscheint in der Zeit"; "l’Esprit apparaît dans le Temps". A-t-il changé d’avis? Je ne<br />

pense pas. ils’agit, selon moi, d’une simple différence terminologique. Là, Geist signifiait autant que Volksgeist;<br />

il s’agissait de l’Esprit en voie de devenir. Ici, il s’agit de l’Esprit devenu, c’est-à-dire de l’Esprit achevé<br />

et parfait, qui se révèle à lui-même dans et par ou en tant que Wissenschaft (Science absolue), ou comme<br />

Hegel dit ici: "qui a saisi-ou-compris son Concept". Ou bien encore: là "Geist" signifiait "Homme", tandis<br />

qu’ici ce mot se rapporte à un Livre.”<br />

124 ILH, 386 or.: “Le Livre qui est le résultat de l’activité du Sage, c’est-à-dire le Livre qui actualise<br />

le Savoir absolu en étant l’existence-empirique de la Science, n’est certainement pas une entité purement<br />

naturelle, comparable à une pierre, par exemple. Il a un Sens; c’est un Discours; c’est une entité qui révèle<br />

son Sens elle-même à elle-même. D’une part, le Livre est donc bien une entité spirituelle. Et puisque son<br />

296


contenu est total, puisqu’il ne révèle que son propre contenu, il faut dire qu’il est l’Esprit intégral: der Geist.<br />

Mais d’autre part, ce Livre n’est certainement pas un être humain. Il revele son contenu sans le modifier; il<br />

n’a donc pas de Désir, il n’est pas une Action. Autrement dit, restant éternellement identique à lui-même, il<br />

n’a pas d’avenir véritable. Il n’est donc pas Temps. Et puisquc son contenu éternel ne se rapporte qu’à luiméme,<br />

il n’est pas seulement éternel: il est l’Ëternité. Mais le Livre est le résultat de l’activité du Sage, qui,<br />

en tant qu’Homme et Citoyen de l’êtat parfait, intègre toute l’évolution historique de l’humanité. Ainsi, cette<br />

histoire elle-même n’est en fin de compte que l’histoire du Livre, ou plus exactement de l’évolution du Savoir<br />

qui mène à ce Livre. Et c’est cette histoire du Livre qui est le Temps. Donc: si a Geist s signifie l’Esprit<br />

achevé ou existant-empiriquement en tant que Livre (qui se détache de l’Homme intégral ou du Sage après la<br />

chute de celui-ci dans le passé absolu, c’est-à-dire après la fin de l’Histoire), on ne peut plus dire que l’Esprit<br />

est Temps: il faut dire qu’il est l’Ëternité. Mais Parménide et Spinoza ont eu tort de croire que l’Ëternité peut<br />

être révélée (par le Discours-Logos) sans le Temps. Et Platon a eu tort de croire que l'Ëternité est<br />

indépendante du Temps, de même qu’Aristote s’est trompé en disant que l’Eternité existe dans le Temps en<br />

tant qu’Éternité. En fin Kant s’est trompé, lui-aussi, en pensant que l’Éternité précède (ontologiquement) le<br />

Temps. Non, dit Hegel: l’Éternité (révélée par le Discours) est le résultat du Temps, elle est le Temps qui est<br />

mort d’une mort pour ainsi dire naturelle; et c’est seulement cette Éternité, qui présuppose le Ternps et en<br />

résulte, étant son intégration, qui peut être révélée par la Parole (Logos) humaine. Elle n’existe pas dans le<br />

Temps en tar t qu’Éternité, car tant que dure le Temps, c’est lui qui existe et nol l’Éternité. Mais l’Éternité, ou<br />

l’Esprit (intégral), apparaît dans le Temps. Car le Livre est écrit à un moment déterminé du Temps, et il ne<br />

peut être écrit qu’au dernier moment du Temps, car il provient de la totalité du Temps. C’est dire qu’il est<br />

déjà, en puissance, dans le premier moment du Temps. Et c’est cette présence virtuelle de l’Esprit intégral<br />

dans le Temps (c’est-à-dire la présence de la fin du Temps dans son début même et pendant toute sa durée; ou<br />

bien encore: la finitude essentielle du Temps) que Hegel appelle "apparition de l’Esprit dans le Temps". Or<br />

cette "apparition", qui est le Temps, n’est rien d’autre que l’Homme dans son évolution temporelle, c’est-àdire<br />

précisément ce que Hegel a appelé "Geist" dans les "Conférences d’Iéna". Dans cette acception, il faut<br />

donc bien dire: "Geist ist Zeit".”<br />

125 ILH, 387 or.: “Donc, comme dit Hegel: "l’Esprit apparaît dans le Temps tant qu’il n’a pas saisi-oucompris<br />

son Concept c’est-à-dire annulé le Temps". Et cette annulation du Temps s’effectue, au dernier<br />

moment du Temps, dans et par la Science. En effet, dans et pour la Science, l’Objet et le Sujet coincident;<br />

l’Homme n’y parle que de lui-même; c’est une Conscience-de-soi et non une Conscience-extérieure. Or,<br />

l’Homme qui ne se rapporte plus à un Gegen-stand, à un objet-chosiste opposé à lui, n’a plus besoin de nier<br />

pour se maintenir dans l’existence en conservant son identité avec soi-même. Et l’Homme qui ne nie plus n’a<br />

plus d’avenir véritable (puisqu’il accepte à jamais le présent donné). Il a’est donc plus le Temps hégélien ou<br />

historique. Get Homme est le Citoyen de l’êtat parfait, qui est pleinement et définitivement satisfait par cet<br />

êtat. Rien ne change donc plus et ne peut plus changer dans cet Êtat universel et homogène. Il n’y a plus<br />

d’Histoire, l’avenir y est un passé qui a déjà été; la vie y est donc purement biologique. Il n’y a donc plus<br />

d’Homme proprement dit. L’humain (l’Esprit) s’est réfugié, après la fin définitive de l’Homme historique,<br />

dans le Livre. Et ce dernier est donc, non plus le Temps, mais l’éternité.”<br />

126 Oinoharrean dio Kojèvek, ILH, 387-388 orr: “Le fait qu’à la fin du Temps le Mot-concept<br />

(Logos) se détache del’Homme et existe-empiriquement non plus sous la forme d’une réalité-humaine, mais<br />

en tant que Livre, -ce fait révèle la fînitude essentielle de l’Homme. Ce n’est pas seulement tel ou tel homme<br />

qui meurt: l’Homme meurt en tant que tel. La fin de l’Histoire est la mort de l’Homme proprement dit. Après<br />

cette mort il reste: 1º des corps vivants ayant forme humaine, mais privés d’Esprit, c’est-à-dire de Temps ou<br />

de puissance créatrice; et 2° un Esprit qui existe-empiriquement, mais sous la forme d’une réalité inorganique,<br />

non vivante: en tant qu’un Livre qui n’étant même pas vie animale, n’a plus rien à voir avec le Temps. Le<br />

rapport entre le Sage et son Livre est donc rigoureusement analogue à celui de l’Homme et de sa mort. Ma<br />

mort est bien mienne; ce n’est pas la mort d’un autre. Mais elle est mienne seulement dans l’avenir; car on<br />

peut dire: "Je vais mourir", mais non: "je suis mort". De même pour le Livre. C’est mon oeuvre, et non pas<br />

celle d’un autre; et il y est question de moi et non d’autre chose. Mais je ne suis dans le Livre, je ne suis ce<br />

Livre que tant que je l’écris ou le publie, c’est-à-dire tant qu’il est encore un avenir (ou un projet). Le Livre<br />

une fois paru, il se détache de moi. Il cesse d’être moi, tout comme mon corps cesse d’être moi après ma mort.<br />

La mort est tout aussi impersonnelle et éternelle, c’est-à-dire inhumaine, qu’est Impersonnel, éternel et<br />

Inhumain l’Esprit pleinement réalisé dans et par le Livre.”<br />

297


127 ILH, 388 or: “On peut donc dire, comme Hegel le fait dans le texte cité, que le Temps est le<br />

Concept qui n’est que contempIé-intuitivement (angeschaut) et non "compris-conceptuellement (begriffen)".<br />

En effet, l’Anschauuung est la contemplation de quelque chose qui est en delhors de celui qui contemple:<br />

c’est un état de la Conscience-extériere et non de la Conscience-de-soi. Or, effectivement, il n’y a Temps que<br />

là où il y a Bewsstsein, Conscience extérieure, c’est-à-dire existence-Humaine au ses propre du mot, ou<br />

existence d'un être qui s'oppose radicalement au Monde naturel et qui le transforme essentiellement en vue de<br />

"supprïmer" cette opposition. Au moment même ou il reussit, la Conscience-extérieure devient Consciencede-soi,<br />

le Sujet coincide avec l'Objet, la Science apparait sur terre, et le Temps est annulé par l'annulation du<br />

Desir et de l'Action historique ou humaine.”<br />

128 ILH, 388. or; Kojèvek eginiko Hegelen beste testu baten itzulpen-moldatzea duzu: "Par<br />

consequent, le Temps apparaît-out-se-rélève comme le destin et la nécessité de 1’Esprit qui n'est pas achevéou-parfait<br />

(volledent) en lui même; -(comme la nécessité d'enrichir la part que la Conscience-de-soi a à la<br />

Conscience (-extérieure), de mettre en mouvement (-dialetique) l'inmédiateté de l'En soi (qui est) la forme<br />

sous laquelle la Substance se trouve dans la Conscience (extérieure), ou inversement, en prenant 1’ En-soi<br />

comme l'entité-interne-ou-intime, (comme la nécessité) de réaliser et de révéler ce qui n'existe d'abord<br />

qu'interieurement-ou-intimement, c'est-à dire de le vouer à la Certitude-subjective de soi même".<br />

Eta ostean testuaren gaineko <strong>Kojèveren</strong> interpr<strong>eta</strong>zioa: “C'est toujours la même chose. - Le Temps, -<br />

c'est l'Histoire; mais l'Histoire est essentiellement finie. Et l'Histoire, c'est la transformation progressive du<br />

Bewusstsein en Selbstbewusstsein; c'est-à-dire en fin de compte, - c est l'histoire de la Philosophie. Mais cette<br />

histoire de la Philosophie présuppose une Histoire au sens courant du terme, le cours de laquelle "met en<br />

mouvement l’En-soi" et "réalise et manifeste-ou-révèle ce qui n’est d’abord qu’interne-ou-intime". Or, la<br />

transformation essentielle de la Nature et la réalisation objective de l’idée subjective ne se font que par<br />

l’Action de la Lutte et du Travail. Tant que l’Homme lutte et travaille, il y a Histoire, il y a Temps, et l’Esprit<br />

n’est nulle part ailleurs que dans le Temps où il existe en tant que ces Luttes et ces travaux de l’Homme. Mais<br />

au moment où l’Histoire est "achevée-ou-parfaite (vollendet)", c’est-à-dire au moment où l’Homme a tout<br />

réalisé, l’Histoire s'arrête définitivement et le Temps s’annule, l’Homme meurt ou disparaît en tant<br />

qu’Homme historique et l’Esprit subsiste en tant qu’Esprit qui ne change plus et qui est ainsi l’Éternité.”<br />

129 “Daβ alle unsere Erkenntniβ mit der Erfahrung anfange, daran ist gar kein Zweifel; denn wodurch<br />

sollte das Erkenntniβvermögen sonst zur Ausübung erweckt werden, geschähe es nicht durch Gegenstände,<br />

die unsere Sinne rühren und theils von selbst Vorstellungen bewirken, theils unsere Verstandesthätigkeit in<br />

Bewegung bringen, diese zu vergleichen, sie zu verknüpfen oder zu trennen, und so den rohen Stoff sinnlicher<br />

Eindrücke zu einer Erkenntniβ der Gegenstände zu verarbeiten, die Erfahrung heiβt? Der Zeit nach geht also<br />

keine Erkenntniβ in uns vor der Erfahrung vorher, und mit dieser fängt alle an.” Kritik der reinen Vernunft,<br />

Könemann, 1995, 49. or. Honelaxe euskaratu du Ibon Uribarrik paragrafo erabakigarri hau: “Ez dago<br />

zalantzan jartzerik gure ezagutza oro esperientziarekin hasten dela; izan ere, zeren indarrez iratzarriko<br />

litzateke bestela ezagumena arik<strong>eta</strong>rako, gure sentsuak ukitzen dituzten objektuen bidez ez bada, zeinek,<br />

aldez, berenez errepresentazioak sortzen dituzten, aldez, gure adimen-ekimena higitzen duten<br />

errepresentazioak alderatzeko, elkarlotzeko edo bereizteko <strong>eta</strong>, horrela, sentsuen zirraren ekai soila<br />

esperientzia izena duen objektuen ezagutza batean bihurtzeko? <strong>Denbora</strong>ren arabera, beraz, ezein ezagutza ez<br />

doa gugan esperientziaren aurretik, <strong>eta</strong> honekin hasten da dena.” Arrazoimen hutsaren kritika, Klasikoak,<br />

1999, 55. or.<br />

130ILH, 389-390 orr.: Hegelen beste testu bat duzu oraingoan ere: "On doit dire pour cette raison que<br />

rien n’est su-ou-connu (de ce) qui n’est pas dans l’expérience (Erfahrung); ou comme on s’exprime aussi pour<br />

dire la même chose: -(de ce) qui n’est pas présent-ou-donné (vorhanden) comme une vérité sentie, (ou)<br />

comme une entité-éternelle révélée intérieurement-ou-intimement, (ou) comme (un) sacré-auquel-on-croit,<br />

etc. - selon les (diverses) expressions dont on a coutume de se servir. Car l’expérience est précisément le fait<br />

que le contenu, - et ce contenu est l’Esprit, (existe) en soi, (c’est-à-dire qu’il) est substance et par suite objetchosiste<br />

de la Conscience (-extérieure)."<br />

Hara <strong>Kojèveren</strong> interpr<strong>eta</strong>zioa: “C’est, de toute évidence, une paraphrase du début de l’Introduction à<br />

la Critique de la Raison pure. Dans le Temps, y dit Kant, le réel précède la connaissance. Et Hegel l’accepte,<br />

évidemment: tant que le Concept est Temps, il se rapporte à autre chose qu’à lui-même, et dans ce rapport la<br />

298


chose est avant le Concept. Mais Hegel prend le terme "Erfahrung" au sens très large. Entre autres choses il<br />

entend par là l’expérience religieuse. Dans la phrase en question il dit donc, aussi, ceci: pour que l’Éternité<br />

puisse étre révélée, il faut qu’il y ait tout d’abord le Temps. Or dans le Temps, le Concept est en dehors du<br />

Réel. Il doit donc en étre également ainsi pour le concept de l’Esprit: le concept de l’Esprit doit étre conçu<br />

comme étant extérieur à l’Esprit réel. Or 1’Esprit qui est extérieur à son concept (c’est-à-dire extérieur à<br />

l’Homme), - c’est Dieu. Donc: tant que dure le Temps, c’est-à-dire jusqu’à l’avènement de la Science, l’Esprit<br />

se révèle à l’Homme sous la forme d’un Savoir théo-logique. Tant que dure l’Histoire, il y a donc<br />

nécessairement Religion, et si l’on veut - Dieu. Mais la cause dernière et la raison profonde de l’existence de<br />

la Religion (et de Dieu) est impliquée dans la nature même du Temps ou de l’Histoire, c’est-à-dire de<br />

l’Homme. (Ce n’est pas Dieu qui crée l’Homme avant le Temps; c’est l’Homme qui crée ses Dieux au cours<br />

dc l’Histoire). En effet, dit Hegel, l’Expérience (Erfahrung), religieuse et autre, - "c’est le fait que l’Esprit<br />

existe en tant qu’un objet-chosiste de la Conscience-extérieure". Or, l’opposition entre la Connaissance et le<br />

Réel, - c’est précisément l’Homme. Car l’Homme est l’existence-empirique (Dasein) de la révélation du<br />

Monde, laquelle révélation est, tout en étant dans le Monde, autre chose que le Monde (naturel) qu’elle révèle.<br />

Et cette Conscience-extérieure n’arrive au Savoir qu’en se rapportant à un objet-chosiste. Ainsi, pour que<br />

l’Homme puisse se connaître soi-mêmee, il doit d’abord s’objectiver, s’extérioriser, devenir un Monde:<br />

"l’Homme, dit Hegel, doit d’abord se réaliser et s’objectiver par l’Action, avant de pouvoir se connaître". Et<br />

l’objectivité de l’Homme, c’est précisément l’existence de ses Travaux et de ses Luttes, c’est-à-dire<br />

l’existence de l’Histoire qui est le Temps. Or, tant que dure le Temps, tant qu’il y a Histoire, l'Objet reste<br />

extérieur au Sujet et l’Homme ne se recconnaît donc pas dans ses oeuvres objectives, le Monde historique<br />

qu’il a creé lui apparaissant comme un Monde créé par autre chose que lui: par un Esprit, certes, mais par un<br />

Esprit qui n’est pas le sien, c’est-à-dire par un Esprit divin. Et c’est pourquoi il a y nécessairement Religion<br />

(et Dieu) tant qu’il y a Homme, Histoire et Temps.”<br />

131 ILH, 390-391 orr.: “La Religion est donc un épiphénomène du Travail humain. C’est un<br />

phénoméne essentiellement historique. Ainsi, même dans son apparition théo-logique, l’Esprit est<br />

essentiellement un devenir. Il n’y a donc pas de Dieu révélé en dehors de l’Histoire. Ou bien encore, l’Ëternité<br />

ne peut être une Vérité, c’est-à-dire une realité révélée par l’Homme (par le Discours-Logos humain) qu’à<br />

condition d’être le résultat d’un devenir, c’est-à-dire du Temps. L’ "Esprit absolu" hégelien n’est donc pas<br />

"Dieu" au sens normal du mot: cet Esprit est son propre devenir, ce devenir étant révélé dans son intégrité par<br />

la Parole et transformé ainsi en Vérité; et le devenir qu’est l’Esprit, - c’est le Temps ou l’Homme, c’est<br />

l’Histoire humaine.<br />

Hegelen testua dakar ondoren Kojèvek: "Mais cette substance qui est l’Esprit est le devenir de soimême,<br />

(le devenir de l'Esprit) qui devient pour soi ce qu’il est en soi. Et c’est seulement en tant que ce<br />

devenir qui se réfleéchit en lui-même qu’il est en soi en vérité l’Esprit".<br />

Honela interpr<strong>eta</strong>tzen du Kojèvek aurreko testua (390-391 orr.: “Le devenir de l’Esprit qui est<br />

l’Histoire ou le devenir historique de l’humanité, n’est rien d’autre que le devenir de la Science qui est l’<br />

"Esprit absolu" ou l’Esprit devenu, c’est-à-dire achevé ou parfait et révélé lui-même à lui-même par luiméme.<br />

C’est donc encore l’Homme, si l’on veut; mais l’Homme mort, ou si l’on préfère, - l’Homme devenu<br />

Dieu. Certes, un "Dieu" qui s’est constitué dans le Temps ou en tant que Temps, à partir de l’Homme, n’est<br />

pas vraiment Dieu. Mais l’Homme qui est devenu "Dieu" n’est pas non plus vraiment un Homme. Quoi qu’il<br />

en soit, l’Histoire est pour Hegel le devenir de l'"Esprit absolu", c’est-à-dire de l’Esprit parfaitement révélé et<br />

pleinement réalisé dans et par la Science; l’Histoire est donc le devenir de la Science, et c’est dire qu’elle est<br />

l’histoire de la Philosophie.”<br />

132 ILH, 391 or.: Hegelen testua, <strong>Kojèveren</strong> itzulpenean: "L’Esprit est en soi le mouvement (dialectique)<br />

qui est la connaissance; (à savoir) la transformation de l’En-soi mentionné (plus haut) en Poursoi,<br />

de la Substance en Sujet, de l’objet-chosiste de la Conscience(-extérieure) en objet-chosiste de la<br />

Conscience-de-soi, c’est-à-dire en (un) objet-chosiste (qui est) tout autant supprimé-dialectiquement, ou (en<br />

d’autres termes) en Concept".<br />

Or, ajoute Hegel dans la phrase suivante, ce mouvement-dialectique qui est Temps ou Histoire, c’està-dire<br />

en fin de compte histoire de la connaissance humaine ou de la Philosophie, - ce mouvement-dialectique<br />

est un mouvement circulaire. La Science, qui révèle ce mouvement en tant qu’achevé, doit donc être<br />

circulaire, elle-aussi:<br />

299


"Le mouvement (-dialectique qu’est l’Esprit) est le cercle qui revient en soi-même, qui présuppose<br />

son commencement et (qui) ne l’atteint (erreicht) qu’à la fin".<br />

<strong>Kojèveren</strong> esan<strong>eta</strong>n: “Le Temps de Hegel (c’est-à-dire le Temps historique ou humain) est donc un<br />

cercle, et il ne diffère du Temps aristotélicien ou biologique que par le fait qu’il n’est pas cyclique: le cercle<br />

hégélien ne peut être parcouru qu’une seule fois.”<br />

133 ILH, 391-392 orr.: “En effet, le "mouvement-dialectique" circulaire, - c’est le Temps, c’est-à-dire<br />

l’Histoire. Or l’Histoire, - c’est l’opposition entre l’Homme et le Monde (naturel). Le commencement du<br />

"mouvement", - c’est ce qui n’est pas en mouvement; c’est donc l’absence d’opposition entre l’Homme et le<br />

Monde, ou ce qui est la méme chose, - c’est l’absence de l’Homme. Or, Hegel dit: "le Cercle présuppose son<br />

commencement". C’est-à-dire: le Temps présuppose l’Espace; l’Homme présuppose le Monde; l’identité de<br />

l’Homme et du Monde est avant l’Homme. Autrement dit, cette identité est l’identité non-révélée du Monde,<br />

qui est abscons ou muet parce qu’il n implique pas encore l’Homme. Or, cette origine de l’Homme n’existe<br />

pas pour l’Homme. Car l’Être-pour-l’Homme est l’Être-révélé-par-le-Concept, et dès qu’il y a révélation de<br />

l'Être, y a déjà l’Homme qui le révèle par son Discours. Et l’Homme, - c’est l’Action, c’est-à-dire l’opposition<br />

entre l’Homme et le Monde c’est-à-dire, précisément, le “mouvement-dialectique” ou le temps. Le Temps<br />

(humain) a donc un commencement dans le Monde: l’histoire commence dans un Monde (naturel) déjà<br />

existant. Mais l’Histoire est l’histoire de l’Action humain, et cette Action est la "suppression-dialectique" de<br />

l’opposition entre l’Homme et le Monde. Et la "suppression" de l’opposition est la "suppression" de l’Homme<br />

lui-même, c’est-à-dire de l’Histoire et donc du Temps (humain). La fin du "mouvement" est donc elle-aussi<br />

identité, tout comme l'est son commencement. Seulement, à la fin, l’Identité est révélée parle Concept. Le<br />

"mouvement", c’est-à-dire l’Histoire qui est en fin de compte le processus de la révélation de l’Être par le<br />

Discours, n’atteint (erreicht) donc son commencement qu’à la fin: ce n’est qu à la fin de l’Histoire que<br />

l’identité de l’Homme et du Monde existe pour I'Homme, ou en tant que révélée par le Discours humain.<br />

L'Histoire qui a commencé a donc nécessaireinent une fin: et cette fin est la révélation discursive de son<br />

commencement. (Ce "commencement" étant, comme nous savons, le Désir anthropogène, la "fin" est la<br />

compréhension de ce Désir, telle qu’elle est exposée dans la PhG ).Mais si le comrnencement de l’Homme, de<br />

l’Histoire et du Temps n’existe, pour l’Homme, qu’à la fin du Temps et de l’Histoire, cette fin n’est plus un<br />

nouveau commencement ni pour l’Homme ni de l’Homme, mais vraiment sa fin. En effet, l’identité révélée de<br />

l’Homme et du Monde supprime le Désir qui est précisément le commenceinent de l’Histoire, de l’Homme et<br />

du Temps. Le Cercle du Temps ne peut donc être par couru qu’une seule fois; l’Histoire s’achéve, mais ne<br />

recommence plus; l’Homme meurt et ne ressuscite pas (du moins en tant qu’Homme).”<br />

134 Hauxe dio Kojèvek 392. orrialdean, oinoharrean: “En passant sur le plan ontologique, on peut<br />

dire que l’unicité du Cercle provient du fait que l’Être (qui implique l’Homme) implique l’Antithèse ou la<br />

Négativité. La Vie biologique procède par positions; l’Histoire procède par négations; il est donc impossible<br />

de refaire l’Histoire, car tout progrès historique est une négation de ce qui est et a été. Et l´Histoire progresse<br />

tant qu’il y a possibllité (actualisée) de négation; mais lorsqu’il n’y en a plus, elle s’arréte définitivement.”<br />

Eta orrialde berean, ohiko testuan: “Mais tout en n’étant pas cyclique, le Temps est nécessairement<br />

circulaire: à la fin, on atteint l’Identité du début. Sans cette Identité (c’est-à-dire sans le Monde naturel)<br />

l’Histoire n’aurait pas pu cornmencer; et elle ne s’achève qu’avec le rétablissement de cette Identité; mais<br />

alors elle s’achève nécessairement. On revient donc finalement au point de départ: au néant de l’Homme.”<br />

135 ILH, 392-393 orr.: “La Science, qui révèle la totalité intégrée de l’Homme, c’est-à-dire le cours<br />

achevé de l'Histoire doit donc être circulaire, elle aussi. Et cette circularité de la Science est le seul critère de<br />

sa verité absolue, c'est-à-dire de son adéquation parfaite à la totalité de la Réalité. En effet, si le Réel (humain)<br />

est un devenir, aucune de ses révélations partielles ou "instantanées" n'est vraie au sens fort du terme: le Réel<br />

étant chaque fois "supprimé" par l'Action, le Concept qui le révèle correctement à un moment donné cessera<br />

d'étre vrai à un autre moment. Ce n'est que l'ensemble du "mouvement" c'est-à-dire l'ensemble intégré de<br />

1'Histoire de l'Homme et du Temps, qui ne change pas; ce n'est donc que la totalité du devenir qui reste<br />

éternellement identique à elle-méme, et ce n'est, par suite, que la révélation de cette totalité qui est vraiment<br />

vraie.<br />

La Science doit donc étre circulaire, et ce n'est que la Science circulaire qui est la Science achevée ou<br />

absolue. L'avènement de cette Science est ainsi la preuve de la fîn de l'Homme, de l'Histoire et du Temps.<br />

Lorsque le Discours humain, en partant d'un point quelconque et en progressant nécessairement<br />

300


(conformément à la nécessité logique), retourne à son point de départ, on voit que la totalité du Discours est<br />

épuisée. Et l'épuisement du Discours est aussi l'épuisement de l'Histoire c'est-à-dire de l'Homme et du<br />

Temps.”<br />

136 ILH, 393 or.: “Tout comme le Temps, l'Histoire et l'Homme, la Science est donc circulaire. Mais<br />

si le Cercle historique n'est parcouru qu'une seule fois, le Cercle de la Science est un cycle qui se répète<br />

éternellement.<br />

Oinoharrean, orrialde berean: “C'est que dans la Science il n'y a plus de Négativité: le Savoir absolu<br />

ne modifie pas l'Être qu'il révèle, parce qu'il ne nait qu'au moment où l'Homme est satisfait par ce qu'il est et<br />

n'agit donc plus.”<br />

Aurrera jarraitzen du ohiko testuan, orrialde berean beti: “Il y a une possibilité de répétition de la<br />

Science et cette répétition est même nécessaire. En effet, le contenu de la Science ne se rapporte qu'à luimême:<br />

le Livre est son propre contenu. Or, le contenu du Livre n'est pleinement révélé qu'à la fin du Livre.<br />

Mais puisque ce contenu est le Livre lui-même la réponse donnée à la fin à la question de savoir ce qu'est le<br />

contenu ne peut être rien d'autre que l'ensemble du Livre. Ainsi, arrivé à la fin il faut relire (ou repenser) le<br />

Livre; et ce cycle se répète éternellement.”<br />

137 Oinoharrean dio Kojèvek, 393. or. : “Dans la Logik, l’être se révèle finalement comme étant<br />

l'Idée. La réponse finale à la question: "Qu'est-ce que l'Être?" est donc: "L'Être est l'Idée". Mais si l'on<br />

demande: "Qu'est-ce que l'Idée?" Il faut répondre: "Elle est le Sein qui est le Nichts, c'est-à-dire qu'elle est le<br />

Wesen, etc., etc.". Autrement dit, il faut relire l'ensemble de la Logik.” Amaitu da oinoharra.<br />

Ohiko testuan, 393-394 orr.: “La Science est donc non seulement circulaire, mais encore cyclique.<br />

Or, dans un cycle, l'Avenir est toujours aussi un Passé. Il n'y a donc pas d'Avenir véritable. C'est dire qu'il n'y<br />

a pas de Temps proprement dit de Temps humain ou historique. Si l'on veut dire que le mouvementdialectique<br />

de la Science est Temps, il faut dire que c’est un Temps cyclique, c’est-à-dire un Temps sans<br />

primat de l’Avenir; c’est donc le Temps qui est l’Eternité; bref, - c’est le Temps biologique d’Aristote. Et<br />

c’est pourquoi l’ "existence-empirique" de la Science est non pas l’Homme historique, mais un Livre en<br />

papier, c’est-à-dire une entité naturelle. Certes, le Livre doit être lu et compris par des hommes, pour être<br />

Livre, c’est-à-dire autre chose que du papier. Mais l’homme qui le lit ne crée plus rien et il ne change pas non<br />

plus lui-même; il n’est donc plus Temps avec primat de l’Avenir ou Histoire; autrement dit il n’est pas<br />

Homme au sens fort du mot. Cet homme est, lui-aussi, un être quasi-naturel ou cyclique: c’est un animal<br />

raisonnable, qui change et se reproduit tout en restant éternellement identique à lui-même. Et c’est cet "animal<br />

raisonnable" qui est l’"absoluter Geist", l’Esprit devenu ou achevé-et-parfait; c’est-à-dire mort.”<br />

138 Hegelen testu bat, Kojèvek moldatua: "Dans la mesure, donc, où l'Esprit est nécessairement cette<br />

distinction-ou-différenciation à 1’intérieur de lui-même, sa totalité se place, (lorsqu'elle est) contempléeintuitivement,<br />

en-face-de-et-en-opposition-à (gegenüber) sa Conscience-de-soi simple -ou-Indivise. Et<br />

puisque cette totalité (de l'Esprit) est l'entité-distinguée-ou-différenciée, elle est distinguée-ou-différenciée en<br />

son Concept pur contemplé-intuitivement qui est le Temps, et en son contenu qui est l'En-soi. La Substance<br />

(prise) en tant que Sujet a en elle-même une nécessité, (qui est) d'abord interne-ou-intime, de se représenter<br />

(darzustellen) en elle-méme telle qu'elle est en soi; (à savoir) en tant qu'Esprit. Ce n'est que la représentation<br />

(Darstellung) objective-et-chosiste achevée-et-parfaite qui est en même temps la réflexion de la Substance,<br />

c'est-à-dire son devenir (qui la transforme) en Moi-personnel." Bukatu da Hegelen testua.<br />

<strong>Kojèveren</strong> ustez, “Il en va de même pour la phrase qui suit, où Hegel dit en toutes lettres que la<br />

Science ne peut apparaître qu'à la fin de l'Histoire c'est-à-dire qu'il n'y a de vérité absolue que si l'Histoire a<br />

une fin (ce qui veut dire: si l'Homme est essentiellement mortel).”<br />

Hegel berriro, 394-395: "Par conséquent, tant que l'Esprit ne s'est pas achevé-et-parfait en soi, (c'està-dire<br />

tant qu'il ne s'est pas achevé-et-parfait) en tant qu'Esprit-du-monde (-historique), il ne peut pas atteindre<br />

son achèvement-ou-sa-perfection en tant qu'Esprit conscient-de-soi (c'est-à-dire philosophique)".”<br />

Kojève, 395: “"Le "Weltgeist", - c'est l'Histoire de l'humanité. Le "selbst-bewusstsein Geist", - c’est<br />

la Science.”<br />

139 Kojèvek eginiko Hegelen testuaren moldatzea ostera ere, 395 or: "Dans le Temps, le contenu de la<br />

Religion (chrétienne) exprime donc ce qu'est l'Esprit (humain) avant la Science (hégélienne); mais cette<br />

dernière est seule (à être) le vrai savoir que l'Esprit (humain) a de lui-même.".<br />

301


<strong>Kojèveren</strong> interpr<strong>eta</strong>zioa (395): “Tant que durent le Temps, l'Histoire et l'Homme, l'être révélé est<br />

conçu comme un Esprit transcendant ou divin. Et la suppression de la transcendance de l'Esprit (qui entraîne<br />

la suppression de la Théo-logie) marque la fin du Temps, de l'Histoire et de l'Homme. Mais c'est seulement à<br />

la fin du Temps que se révèle la Réalité, qu'apparaît en d'autres termes la Vérité. Car, en réalité ou en vérité,<br />

l'Esprit-Éternité est le résultat du Temps et de l'Histoire: il est l'Homme mort, et non un Dieu ressuscité. Et<br />

c'est pourquoi la réalité de l'Esprit éternel (ou absolu) est non pas un Dieu transcendant vivant dans le Ciel,<br />

mais un Livre écrit par un homme vivant dans le Monde naturel.”<br />

140 CTD, “Presentation”, Bernard Hesbois, 24-25 orr.<br />

141<br />

ILH, 372-373 orr. : « Il me reste donc encore à rappeler brièvement ce qu’est, pour Hegel, le<br />

Concept, le Begriff.<br />

Dans le Chapitre VII de la PhG, Hegel a dit que toute compréhension-cnceptuelle (Begreifen)<br />

équivaut à un meurtre. Rappelons donc ce qu’il avait en vue.<br />

Tant que le Sens (ou l’Essence, le Concept, le Logos, l’Idée, etc) est incarné dans un entité existant<br />

empiriquement, ce Sens ou cette Essence, ainsi que cette entité, -vivent. Tant que, par exemple, le Sens (ou<br />

l’Essence) "chien" est incarné dans une entité sensible, ce Sens (Essence) vit: c’est le chien réel, le chien<br />

vivant qui court, boit et mange. Mais lorsque le Sens (l’Essence) "Chien" passe dans le mot "chien", c’est-àdire<br />

devient Concept abstrait qui est différent de la réalité sensible qu’il révèle par son Sens, le Sens<br />

(l’Essence) meurt: le mot "chien" ne court pas, ne boit pas et ne mange pas; en lui le Sens (I’Essence) cesse de<br />

vivre; c’est-à-dire qu’elle meurt. Et c’est pourquoi la comprehension conceptuelle de la réalité empirique<br />

équivaut à un meurtre. Certes, Hegel sait fort bien qu’il ne faut pas tuer un Chien pour le comprendre par son<br />

Concept, c’est-à-dire pour le nommer ou le définir, et qu’il ne faut pas non plus attendre qu’il meure<br />

effectivement pour pouvoir le faire » 373, lehen oinoharra : «Notons cependant qu’une compréhension<br />

conceptuelle ou « scientifique » du chien mène en fait tôt ou tard à sa dissection. » Ohiko testuan :<br />

« Seulement, dit Hegel, si le chien n’était pas mortel, c’est-à-dire essentiellement fini ou limité quant à sa<br />

durée, on ne pourrait pas détacher de lui son Concept, c’est-à-dire faire passer dans le mot non-vivant le Sens<br />

(l’Essence) qui est incarné dans le chien réel; dans le mot (doué d’un sens), c’est-à-dire dans le Concept<br />

abstrait, dans le Concept qui existe non pas dans le chien (qui le réalise) mais dans l’Homme (qui le pense),<br />

c’est-à-dire dans autre chose que dans la réalité sensible que le concept révèle par son Sens. Le Concept<br />

"chien" qui est mon Concept (du chien), le Concept qui est autre chose, donc, que le chien vivant et qui se<br />

rapporte à un chien vivant comme à une réalité extérieure, -ce Concept abstrait n’est possible que si le chien<br />

est essentiellement mortel. C’est-à-dire: -si le chien meurt ou s’anéantit à chaque instant de son existence. Or,<br />

ce chien qui s’anéantit à chaque instant, c’est précisément le chien qui dure dans le Temps, qui cesse à chaque<br />

instant de vivre ou d’exister dans le Présent pour s’anéantir dans le Passé, ou s’anéantir en tant que Passé. »<br />

373 orrialdeko bigarren oinoharra : « Donc: pour Aristote il n’y a un concept “chien” que parce qu’il y a un<br />

chien réel éternel, à savoir l’espèce “chien” qui est toujours dans le présent; pour Hegel, par contre, il n’y a un<br />

concept “chien” que parce que le chien réel est une entité temporelle, c’est-à-dire une entité essentiellement<br />

finie ou "mortelle", une entité qui s’anéantit à chaque instant: et le Concept est le maintien permanent de ce<br />

néantissement du réel spatial, lequel néantissement n’est lui-même rien d’autre que le Temps. Pour Hegel<br />

aussi le Concept est donc quelque chose qui se maintient (si l’on veut: "éternellement", mais au sens de: tant<br />

que dure le Temps). Mais pour lui c’est uniquement le Concept - chien - qui se maintient (le Concept, c’est-àdire<br />

le néantissement temporel du chien réel, lequel néantissement dure effectivement tant que dure le Temps,<br />

puisque Ie Temps est ce néantissement en tant que tel); tandis que pour Aristote c’est le chien réel qui se<br />

maintient (éternellement, au sens strict, puisqu’il y a retour éternel), du moins en tant qu’espèce. C’est<br />

pourquoi Hegel explique ce qu’Aristote ne peut pas expliquer, à savoir le maintien (dans et par l’Homme) du<br />

Concept d’un animal, par exemple, appartenant à une espèce éteinte (même sans restes fossiles). »<br />

142 ILH, 373-374 orr. : « Si le chien était éternel, s’il existait en dehors du Temps ou sans Temps, le<br />

Concept "chien" ne serait jamais détaché du chien lui-même. L’existence-empirique (Dasein) du Concept<br />

"chien" serait le chien vivant, et non le mot "chien" (pensé ou prononcé). Il n’y aurait donc pas de Discours<br />

(Logos) dans le Monde; et puisque le Discours existant-empiriquement est uniquement l'Homme (parlant<br />

effectivement), il n'y aurait pas d'Homme dans le Monde. Le Concept-mot se détache du hic et nunc sensible;<br />

302


mais il ne peut s'en détacher que parce que le hic et nunc, c'est-à-dire parce que l'être spatial est temporel,<br />

parce qu'il s'anéantit dans le Passé. Et le réel qui disparaît dans le Passé se maintient (en tant que non-réel)<br />

dans le Présent sous la forme du Mot-Concept. L'Univers du Discours (le Monde des Idées) est l'arc-en-ciel<br />

permanent qui se forme au-dessus d'une cataracte: et la cataracte, - c'est le réel temporel qui s'anéantit dans le<br />

néant du Passé. »<br />

143 ILH, 548. or: “La Négativité, prise isolément, est Néant pur (sur le plan phénoménologique). Ce<br />

Néant néantit en tant qu’Action (du -Moi-abstrait) dans l’Être. Mais l’Action néantit en anéantissant cet Être,<br />

et donc en s’anéantissant elle-même, puisque, sans l’Être, elle n’est que Néant. La Négativité n’est donc pas<br />

autre chose que la finitude de l’Être (ou la présence en lui d’un véritable avenir, qui ne sera jamais son<br />

présent); et l’Action est essentiellement finie. C’est pourquoi (sur le plan métaphysique), le Monde historique<br />

créé par l’Action a nécessairement un commencement et une fin. Et l’entité qui est Action dans son être<br />

même, "apparaît" (sur le plan phénoménologique) à elle-même et aux autres comme irrémédiablement<br />

mortelle.<br />

C’est pourquoi, dans le texte cité, Hegel peut appeler Mort l’"irréalité" qu’est la Négativité ou<br />

l’"entité-négative-ou-négatrice". Mais si l’Homme est Action, et si l’Action est Négativité "apparaissant"<br />

comme Mort, l’Homme n’est, dans son existence humaine ou parlante, qu’une mort: plus ou moins différée,<br />

et consciente d’elle-même.<br />

Donc: rendre philosophiquement compte du Discours, ou de l’Homme en tant que parlant, -c’est<br />

accepter sans détours le fait de la mort, et décrire, sur les trois plans philosophiques, sa signification et sa<br />

portée. Or, c’est précisément ce que les philosophes avant Hegel ont omis de faire.<br />

Hegel ne s’en étonne pas. Car il sait que la mort "est ce qu’il y a de plus terrible", et que<br />

l’acceptation de la mort est "ce qui exige le plus de force". Il dit que l’Entendement exige cette acceptation.<br />

Car l’Entendement, par son discours, révèle le réel et se révèle soi-même. Et puisqu’il naît de la finitude, ce<br />

n’est qu’en pensant la mort et en parlant d’elle qu’il est vraiment ce qu’il est: -discours conscient de lui-même<br />

et de son origine.”<br />

144 ILH, 548-549. orr: “Mais Hegel sait aussi que "la beauté impuissante" est incapable de se plier aux<br />

exigences de l’Entendement. L’esthète, le romantique, le mystique fuient l’idée de la mort et parlent du Néant<br />

lui-même comme de quelque chose qui est.<br />

Or, dit Hegel, la "vie de l’Esprit" n’est pas celle "qui s’effarouche devant la mort et se préserve du<br />

ravage, mais celle qui supporte la mort et se maintient en elle". C’est que l’Esprit est l’être révélé par la<br />

parole, et la vie de l’Esprit est l’existence du philosophe ou du Sage, consciente du Monde et d’elle-même. Or<br />

ce n’est qu’en prenant conscience de sa finitude, et donc de sa mort, que l’homme prend vraiment conscience<br />

de soi. Car il est fini et mortel.<br />

D’ailleurs, l’Esprit "n’obtient sa vérité qu’en se trouvant soi-même dans le déchirement absolu". Car,<br />

encore une fois, l’Esprit est le Réel révélé par le Discours. Or le Discours naît dans l’Homme qui s’oppose à<br />

la Nature, ou qui nie: dans la Lutte - le donné animal qu’il est lui-même, et par le Travail -le Monde naturel<br />

qui lui est donné. C’est de ce "déchirement" du Réel en Homme et Nature que naissent l’Entendement et son<br />

Discours, qui révèlent le Réel et le transforment ainsi en Esprit. Cette opposition, ce conflit entre l’Homme et<br />

le Réel donné, se manifeste d’abord par le caractère erroné du discours révélateur humain, et ce n’est qu’à la<br />

fin des temps, au terme de l’Histoire, que le discours du Sage rejoint la réalité. C’est alors qu’on peut dire<br />

que "l’Esprit se retrouve soi-même" et qu'il "obtient sa vérité", qui est la révélation adéquate de la réalité.<br />

Mais il ne se retrouve que dans et par le "déchirement" qui s’est manifesté sous des formes multiples de<br />

l’erreur au cours du processus historique. Et ce processus est celui d’une série de générations qui se suivent,<br />

qui naissent donc et meurent dans le temps.”<br />

145 Ikus laugarren eranskina.<br />

146 ILH, 549. or: “C’est la mort qui engendre l’Homme dans la Nature, et c’est la mort qui le fait<br />

progresser jusqu’à sa destinée finale, qui est celle du Sage pleinement conscient de soi, et donc conscient de<br />

sa propre finitude. Ainsi, l’Homme n’arrive pas à la Sagesse ou à la plénitude de la conscience de soi, tant<br />

qu’à la suite du vulgaire il feint d’ignorer la Négativité qui est le fond même de son existence humaine, et qui<br />

se manifeste en lui et à lui non pas seulement comme lutte et travail, mais encore comme mort ou finitude<br />

absolue. Le vulgaire traite la mort comme quelque chose dont on dit: "ce n’est rien ou c’est faux"; et en s’en<br />

303


détournant au plus vite, il a hâte de passer à l’ordre du jour. Mais si le philosophe veut atteindre la Sagesse il<br />

doit "regarder le Négatif bien en face et séjourner auprès de lui". Et c’est dans la contemplation discursive de<br />

la Négativité se révélant par la mort que se manifeste la "puissance" du Sage conscient de soi, qui incarne<br />

l’Esprit. Hegel dit que c’est ce "séjour" auprès du Négatif qui est "la force magique qui transpose le Négatif<br />

en Être-donné". Il fait allusion, en le disant, à ce qui est, selon lui, la naissance de l’Homme dans le Monde.<br />

Car c’est dans la Lutte, où la puissance du Négatif se manifeste par l’acceptation volontaire du risque de la vie<br />

(le Maître) ou par l’angoisse inspirée par l’apparition consciente de la mort (l’Esclave), que l’Homme crée<br />

son être humain, en transformant ainsi comme par "magie" le Néant qu’il est et qui se manifeste à lui et par<br />

lui en tant que mort, en une existence négatrice du combattant et du travailleur créateurs de l’Histoire. C’est<br />

ce "séjour" auprés de la mort qui réalise la Négativité et l’insère dans le Monde naturel sous forme d'être<br />

humain. Et c’est en reprenant dans son discours ce contact anthropogène avec la mort, que le Sage transforme<br />

le néant de la description erroné de l’Homme en l'être révélé qu’est la vérité.<br />

Cette "force magique", poursuit Hegel, est ce qu’il a auparavant (p.19) appelé le "Sujet" ou le " Moiabstrait"<br />

de l’"Entendement". C’est dire que la pensée et le discours, révélateur du Réel, naissent de l’Action<br />

négatrice qui réalise le Néant en anéantissant l’Être: l’être-donné de l’Homme, -dans la Lutte, et l’être-donné<br />

de la Nature, -par le Travail (qui résulte, d’ailleurs, du contact réel avec la mort dans la Lutte). C’est donc dire<br />

que l’être humain lui-même n’est pas autre chose que cette Action; il est la mort qui vit une vie humaine.”<br />

147 Onsa hilceco bidia, Deustuko Unibertsitatea, 1995, 43 or.<br />

148 CTD, 124-125 orr: “Notre identification, encore hypothétique, de la Notion avec la Chose<br />

détachée de son hic et nunc paraît, à première vue, paradoxale. Dans ces conditions, nous ne pouvons être<br />

sûrs, dès le début, que cette hypothèse n'est pas “absurde” ou, en d'autres termes, qu'elle est apte à être ou à<br />

devenir vraie, que si nous pouvons la rattacher à une tradition philosophique encore vivante et aussi<br />

“vénérable” (c'est-à-dire ancienne et désintéressée) que celle, déjà “reprise” par nous (au double sens de ce<br />

terrue), qui oppose aux Notions “générales” et “abstraites” les Choses “particulières” et “concrètes”.<br />

Une telle tradition authentiquement philosophique existe effectivement et elle s’est maintenue jusqu'à<br />

nos jours, bien qu'elle remonte à la nuit des temps. Elle a été explicitée dès Socrate au moins et elle semble<br />

avoir atteint son point culminant, sinon sa forme délinitive, dans les écrits d'Aristote.<br />

J'ai en vue la tradition que nous avons également déjà utilisée (sans vraiment la “reprendre”) et qui<br />

fait une distinction radicale entre l'Essence (“idéelle”, “formelle”, “intelligible”, etc.) d'une Chose “réelle” et<br />

son Existence (“matérielle”, “physique”, “empirique”, etc.). D'après cette tradition, l'Existence d'une Notion<br />

donnée ou, plus exactement, de son Morphème, n'a rigoureusement rien à voir avec l'Existence de la Chose à<br />

laquelle cette Notion se “rapporte”. Par contre, il y aurait entre le Sens de cette Notion et l'Essence de la<br />

Chose qui lui “correspond” un lien très intime, qui pourrait aller jusqu'à l'identité complète.<br />

Il nous faut maintenant examiner de plus près cette façon philosophique traditionnelle de voir les<br />

choses, en nous demandant si nous ne pouvons pas la “reprendre” pour notre compte de façon à y trouver une<br />

dé-monstration de la vérité de l'hypothèse a laquelle nous a amené l'examen de l'autre tradition, qui oppose le<br />

Général abstrait notionnel au Particulier concret chosiste.”<br />

149CTD, 125 or.: “Il n y a pas encore très longtemps, on a cru pouvoir détacher l'Essence d'une Chose<br />

“réelle” et isoler cette Essence en la séparant de son Existence, par des moyens purement mécaniques. Ainsi<br />

par exemple, on croyait obtenir l’Essence de Rose en distillant des pétales de roses dans un alambic. On<br />

constatait alors avec satisfaction que l'Essence ainsi obtenue était détachée du nunc des fleurs<br />

“correspondantes”, puisqu’elle survivait à leur destruction. L'Essence en question érait encore là longtemps<br />

après qu'ont cessé d'exister les fteurs en question, dont elle a été “extraite”. De même, l'Essence détachée du<br />

hic de ces fleurs, puisqu'on pouvait la mettre dans des flacons. Une fois mise dans un flacon bien bouché,<br />

l'Essence de Rose pouvair être transportée n'importe où et elle se conservait indéfiniment, tandis que les<br />

Roses elles-mêmes étaient liées au sol et périssaient nécessairement au bout d'un temps assez court.”<br />

150CTD, 125-126 orr.: “Nous savons aujourd'hui que ce qu’on obtient par des procédés de ce genre<br />

n'a rien à voir avec l’Essence qu'a en vue la tradition philosophique en question. Pour nous, les huiles qu'on<br />

obtient en distillant des Fleurs et que les Droguistes appellent (en souvenir d'un passé encore proche dont ils<br />

304


ne se souviennent pourtant pas eux-mêmes) “essentielles”, font en fait partie de l'Existence des Fleurs, au<br />

même titre que les pétales distillés. Mais nous continuons tous à croire que nous sommes capables d'extraire<br />

l'Essence de l'Existence et de la détacher du hic et nunc de cette dernière, de façon à pouvoir la transporter où<br />

bon nous semble et de la conserver indéfiniment, malgré les limites spatiales et temporelles imposées à<br />

l'Existence “correspondente”. Seulement, nous conservons ces Essences détachées non plus dans des flacons<br />

ou des boîtes, mais dans des mots et des discours (par exemple imprimés).”<br />

151CTD, 126-127 orr.: “En reprenant la terminologie que nous avons utilisée dès le début, nous<br />

pouvons dire que nous assimilons tous, plus ou moins “inconsciemment” ou “spontanément”, le Sens d'une<br />

Notion donnée à ce qu'on a appelé l'Essence de la Chose “correspondante” et que nous voyons une certaine<br />

analogie entre le mode d'être du Morphème de la dite Notion et celui de la Chose “elle-même” à laquelle cette<br />

Notion se “rapporte”.<br />

En fait, il n'y a nul doute (pour nous) que dans le monde où nous vivons, les Morphèmes existent au<br />

même titre que les Choses dites “réelles”, pour la simple raison que les Morphèmes sont eux-mêmes des<br />

Choses “réelles”, qu'on peut parfaitement percevoir (voir, entendre, toucher) comme n'importe quelle autre<br />

Chose. On peur dire que l'Essence de la Rose existe (pour nous) dans la Rose “réelle” au même titre que le<br />

Sens ROSE existe (pour nous) dans le Morphème ROSE qui est imprimé sur ce papier. Ce qui est beaucoup<br />

plus délicat, c'est la réponse à la question de savoir où, quand et comment subsistent l'Essence séparée de son<br />

Existence chosiste et le Sens détaché de son Morphème. On peut même se demander si un Sens ou une<br />

Essence isolés peuvent subsister d'une façon quelconque. En effet, que devient l'Essence de la Rose qui est<br />

(déjà) détachée de son Existence et non (encore) attachée au Morphème ROSE? On a dit qu’elle subsiste<br />

précisément en tant qu’Essence “pure” ou Sens “pur”. Mais quelle est la nature exacte de cette “subsistance”?<br />

Et quels sont les rapports entre le Sens “pur” et l'Essence “pure”?<br />

Sans nul doute, cette question est capitale pour la compréhension discursive du monde où nous<br />

vivons et de notre vie discursive dans ce monde. Mais nous pouvons ne pas y donner de réponse dans le<br />

contexte présent. Pour justifier cette omission (provisoire), il suffira d'attirer l'attention sur le fait que la<br />

question en cause ne se pose pas uniquement à propos de l'Essence et du Sens. On pourrair, en effet, se<br />

demander tour aussi bien ce que devient et comment subsiste la Rose “réelle” ou “chosiste” elle-même entre<br />

l'instant to de son existence “empirique” dans un hic et nunc donné et l'instant “suivant” de cette même<br />

existence (tout comme on peut se demander où, quand et comment, c'est-à-dire dans quel mode d'être,<br />

s’incurve une courbe géométrique entre ses “points”, en chacun desquels elle coïncide avec une droite et en<br />

dehors desquels elle ne semble pas “subsister” du tout). Plus simplement, je peux me demander où se trouve<br />

et comment “subsiste” la feuille de papier blanc que j'avais ici (hic) sous ma main il y a cinq minutes et qui<br />

est maintenant (nunc) en partie recouverce de morphèmes tracés de ma main à l'encre bleue (qui, d'ailleurs,<br />

“deviendra” noire, on ne sait trop à quel “instant” du temps en dehors duquel ces morphèmes ne semblent<br />

avoir aucune “subsistance”).<br />

152 CTD, 127-128 orr.: “En laissant de côté ces questions embarrassantes, mais nullement<br />

particulières à la question qui nous préoccupe en ce moment et qui a trait aux Notions, nous nous contenterons<br />

de constater que la Notion est censée établir un “rapport” univoque et réciproque (= bi-univoque) entre<br />

l'Essence d'une Existence chosiste donnée et le Sens d'un Phénomène, d'ailleurs quelconque, auquel le Sens<br />

est lié dans et par cette Notion même. Ce “rapport” bi-univoque est un fait qui est, pour nous, incontestable,<br />

du moins dans tous les cas où nous employons une Notion “correctement”. En effet, chaque fois que l'un<br />

d'entre nous dit à une fleuriste (qui a des Roses): “Donnez-moi des roses”, il s’attend à obtenir des Fleurs<br />

“réelles” ou “chosistes” et (sauf incompréhension ou erreur de la part de la fleuriste) il s’attend à obtenir<br />

précisement des Roses et non pas des Fleurs “quelconques”. Grâce à la Notion, on peut donc échanger le Sens<br />

qui existait dans un morphème ROSE contre l'Essence qui existe dans les Fleurs du même nom.”<br />

Honela darrai Kojèvek 128. Orrialdeko oinoharrean: “En fait, pour qu'un tel échange s'effectue, le<br />

morphème vocal: “Donnez-moi des roses” doit être accompagné d'un morphème typographique appelé “billet<br />

de banque” (le Sens des deux morphèmes étant supposé être “compris” par la fleuriste). Mais dans le présent<br />

contexte on peut sans inconvénients faire abstraction de cette complication, par ailleurs fort intéressante et<br />

importante.”<br />

153CTD, 128 orr.: “De même, lorsqu'on appelle quelqu'un au téléphone, il finit généralement par<br />

venir à l'appareil et (sauf erreur ou mauvaise volonté de sa part) c'est bien lui qui répond et non une autre<br />

305


personne “quelconque” (à moins qu'on se soit trompé de nom ou de numéro). Dans certains cas, le “rapport”<br />

bi-univoque entre une Chose et une Notion ou, plus exactement, entre le Sens admis (“compris”) d'un<br />

Morphème et ce que la tradition philosophique a appelé l'Essence d'une Existence “chosiste”, est<br />

particulièrement spectaculaire et impressionnant. Un tel cas se produit par exemple dans une roseraie,<br />

lorsqu'on trouve en même temps sur une seule et même ronce le bouton d'une Rose d'une race déterminée et<br />

l'écriteau portant le morphème dont le Sens “correspond” à l'Essence de cette même race de Roses. Dans ce<br />

cas, l'Essence et le Sens ont en quelque sorte le même hic et nunc. Les deux se trouvent simultanément dans le<br />

voisinage immédiat l'un de l'autre et l'Existence chosiste de l'Essence (à savoir la bouture) occupe à peu près<br />

le même espace que l'Existence du Sens (à savoir l'écriteau porteur du morphème). Et, chose curieuse, dans<br />

l'état actuel de nos techniques, ce n'est pas la bouture c'est-à-dire la Rose “réelle” ou “chosiste”, mais<br />

uniquement le morphème de l'écriteau qui peut nous révéler (en nous révélant au même temps son propre<br />

Sens) l'Essence de la Rose en question et nous faire connaître ici et maintenant la fleur que cet te Rose ne<br />

portera probablement que l'année suivante et qu'on devra peut-être aller voir ailleurs pour pouvoir reconnaître<br />

la race de la Rose sans l'aide d'aucun écriteau.”<br />

154 CTD, 128-129 orrialde<strong>eta</strong>ko oinoharra: “En principe, cet exemple n'est pas plus impressionnant<br />

que n'importe quel autre. Mais en fait, étant, dans la vie courante, un cas relativement rare d'utilisation des<br />

Notions, il peut plus facilement faire voir ce qu'il y a de vraiment “miraculeux” dans cette utilisation. Pour la<br />

même raison on pourrait encore mentionner le cas de la télépathie. Ceux qui la nient ou l'admettent sont<br />

généralement d'accord pour y voir quelque chose de “miraculeux”. Or, il n'y a aucune différence de principe<br />

entre la lecture compréhensive d'une lettre ou d'un livre et la “lecture télépathique” de la “pensée” d'un être<br />

humain. En effet, on admet couramment aujourd'hui que toute “pensée” humaine existe sous forme de<br />

processus cérébraux “réels” ou “chosistes”, qui produisent semble-t-il des ondes électro-magnétiques,<br />

appelées “ondes de Berger”. Rien d'impossible alors que ces ondes engendrent dans un autre cerveau humain<br />

des processus appropriés de “pensée”, tout comme le font des paroles lues ou entendues. En fait, les ondes de<br />

Berger ont tout aussi peu ou tout autant de commun avec la “compréhension” par un autre de la “pensée”<br />

qu'elles “réalisent” que les ondes sonores d'un morphème vocal ou les ondes lumineuses (d'ailleurs elles aussi<br />

électromagnétiques) projetées par un morphème graphique ont ou n'ont pas de commun avec la<br />

“compréhension” par autrui du discouts “réalisé” par les ondes “chosistes” avec tout ce qui peut en résulter<br />

dans le Monde. (Si j'évoque ici la Télépathie, ce n'est ni pour la faire admettre, ni pour montrer sa “banalité”;<br />

je le fais uniquement pour faire voir que la “compréhension” du discours d'autrui est un “miracle”, qui ne<br />

cesse pas d'être “miraculeux” du fait qu'il est “compréhensible”.)”<br />

155CTD, 129-130 orr.: “Ces exemples montrent clairement (sans le démontrer) qu'il y a pour le moins<br />

une analogie profonde de structure entre les Choses et les Notions et que les Sens des Notions<br />

“correspondent” d'une manière intime aux Essences des Choses. Il ne nous reste plus qu'à voir quelle est la<br />

nature exacte de cette “correspondance” entre les Essences et les Sens pour savoir (ou comprendre<br />

discursivement) ce que sont les Notions et donc ce qu'est le Concept.<br />

L'Essence d'une Chose a ceci de particulier qu'elle est nécessairement liée à une Existence<br />

parfaitement déterminée [par elle (?)]. L'essence de la Rose, par exemple, ne peut exister (comme existe une<br />

Chose) que dans les Roses; elle ne saurait jamais et nulle part avoir une existence “chosiste” dans une Pierre,<br />

dans un Animal, ni même dans une Plante quelconque qui ne serait pas une Rose. D'une manière générale,<br />

nous sommes (actuellement) tous d'accord pour dire qu'une Essence donnée ne peut exister que dans des<br />

Choses qui ne diffèrent pas “essentiellement” entre elles et nous admettons que les Choses ne différant pas<br />

“essentiellement” entre elles dans leurs Existences ont une seule et même Essence.<br />

Certes, les hommes n'ont pas toujours pensé ainsi. A l'âge dit “magique” (qui s'est perpétué,<br />

d'ailleurs, jusqu'à nos jours et ceci en chacun de nous) on admettait que, dans certains cas, une Essence (ou,<br />

plus exactement, puisqu'il s'agit d' “Essences magiques”, un Mana) peut fort bien exister dans les Choses<br />

qu'on considère par ailleurs comme “essentiellement” différentes. Ainsi par exemple, personne n'a jamais pu<br />

confondre, dans la vie courante, un Homme avec un Léopard. Mais certains “Primitifs” prétendent de nos<br />

jours encore qu'il y a des hommes qui, tout en étant et restant des Hommes, sont par moments des Léopards.<br />

D'innombrables “mythes” (totémiques ou autres) nous parlent encore d'Animaux incontestables qui,<br />

néanmoins, sont en même temps des Hommes authentiques et se comportent, parfois, en tant que tels, tout en<br />

étant et restant les Animaux qu'ils sont par ailleurs (mais non pas nécessairement ailleurs que là où ils sont<br />

des Hommes à un moment donné).<br />

306


En découvrant qu'un chat est partout et toujours un Chat et qu'il ne peut jamais et nulle part être<br />

quelque chose d'autre, les Philosophes grecs ont inis fin une fois pour toutes à ces errements.”<br />

Eta honela dio Kojèvek 130 orrialdeko oinoharrean: “Le fait que des Primitifs (sous les tropiques ou<br />

à Paris) continuent de nos jours encore à admettre (explicitement ou implicitement) la conception “magique”<br />

du rapport entre l'Essence et l'Existence, prouve seulement que l'existence humaine “culturelle” ou discursive,<br />

voire historique, comporte des “fossiles vivants”, tout comme le fait la vie “naturelle”, végétale ou animale.”<br />

156 Magiari <strong>eta</strong> totemismoari buruzko <strong>Kojèveren</strong> ikuspuntu nolabait mendebalde-zentrista, Sartrek<br />

Critique de la raison dialectique-n bere egina, sakonki eztabaidatu du Claude Lévi-Strauss-ek, La Pensée<br />

sauvage-n (ikus batez ere lehen <strong>eta</strong> azken atalak) besteak beste. “Estrukturalista” deituriko guztiek kritikatu<br />

dituzte <strong>Kojèveren</strong> ikuspuntuak dialektikaz, historia <strong>eta</strong> pentsamendua aurrerapen prozesu gisa hartzeaz,<br />

arrazoiaren zereginaz, hizkuntzaz, denboraren mugimenduaz, idazk<strong>eta</strong>z, mamuaz, eromenaz, iraultzaz <strong>eta</strong><br />

abar. Ikus Txillardegi-Larresororen Hizkuntza <strong>eta</strong> pentsakera. Lévi-Straussen antzeko jarrera agertzen du<br />

Wittgensteinek Frazerren aurkako kritikan, magiaren gaineko ingelesaren ikuspuntu harroxkoak direla <strong>eta</strong>.<br />

Ikus Wittgensteinen hiru lan <strong>eta</strong> auzi honen inguruan zenbait orrialde mamitsu dauzkan Ignacio Ayestaranen<br />

hitzaurre bat biltzen dituen Etika, zientzia <strong>eta</strong> antropoligia liburuan, vienarraren “Frazerren Urrezko abarrari<br />

buruzko oharrak”.<br />

157 CTD, 130-131 orr.: “Depuis cette découverte, vraiment révolutionnaire, du lien indissoluble entre<br />

l'Essence d'une Chose et l'Existence de cette même Chose, aucun homme sensé (qui, par définition, évite de<br />

se contre-dire) n'a plus jamais douté du fait qu'il y a un rapport bi-univoque entre une Essence donnée et une<br />

Existence “chosiste”. En rattachant par un lien bi-univoque et indissoluble l'Essence à l'Existence, les Grecs<br />

ont supprimé la possibilité même de la Magie en tant que telle, fondée sur la négation ou la nonreconnaissance<br />

d'un tel lien. Mais ils ont conservé la grande découverte des Magiciens d'antan, à savoir la<br />

distinction radicale entre l'Existence qu'ils appelaient “profane” et que nous appelons “empirique” et le Mana<br />

(qui était pour eux “sacré” et qui est resté pour nous, depuis Platon, “idéel” ou “intelligible” et en tout cas<br />

“essentiel”) conservante et conservatrice de la Magie pour les Grecs. Dans cette suppression la notion du<br />

Mana a été transformée ou sublimée en celle de l'Essence. En fait et pour nous, l'Essence “grecque” ne diffère<br />

en rien du Mana “magique”, sauf qu'elle ne peut exister que dans une Chose parfaitement déterminée, tandis<br />

que le Mana était censé pouvoir trouver une Existence dans n'importe quelle Chose “librement choisie”, en<br />

quelque sorte, par lui ou par le Magicien. La notion du Mana, ainsi “sublimée” par les Philosophes grecs en la<br />

notion de l'Essence, est la notion de base de toute Science au sens propre du mot. Vouloir nier la découverte<br />

grecque de l'Essence et revenir à la notion magique du Mana, ce serait donc vouloir nier la Science en tant<br />

que telle, en dépit de ses innombrables réussites techniques, ce qui est vraiment impossible pour quelqu'un qui<br />

est censé posséder un minimum de bon sens.”<br />

Halaxe dio Kojèvek 131 orrialdeko oinoharrean: “J’ai dit plus haut que le bon sens nous conseille de<br />

ne pas rejeter complètement les “traditions vénérables”. Or, en ce qui concerne la durée, la tradition magique<br />

bat tous les records. Mais pour être “vénérable”, une tradition doit être non seulement très ancienne, mais<br />

encore (le plus possible) “désintéressée”. Or, la Magie a toujours servi les intérêts des hommes: par<br />

opposition à la Philosophie, la Magie est essentiellement “intéressée”. C'est pourquoi, sans heurter le bon<br />

sens, la Philosophie peut “justifier” les Grecs qui ont tué la Magie en dépit de son grand âge. Ceci d'autant<br />

plus que la suppression de la Magie par les Grecs avait un caractère “dialectique” ou “conservatif” et ne<br />

signifiait donc nullement un “rejet complet”.”<br />

158CTD, 131-132 orr.: “Admettons donc comme une donnée “indiscutable” l'assertion (d'origine<br />

grecque) selon laquelle l'Essence d'une Chose est nécessairement (c'est-à-dire partout et toujours) liée à un<br />

type déterminé d'Existence “chosiste” et que toutes les Existences “chosistes” de ce type ont toujours et<br />

partout (c'est-à-dire nécessairement) une seule et même Essence. Désormais, tous les chats auront en fait, pour<br />

nous, une seule et même Essence, qui est précisément celle du Chat; nous n'essayerons même pas de chercher<br />

cette Essence ailleurs que dans un Chat et nous admettrons que cette Essence ne peut agir, par exemple<br />

attraper des souris ou marcher le long d'une gouttière, que par le truchement d'un Chat vivant “ordinaire”, apte<br />

à faire tout ce que peuvent faire les Chats, mais “essentiellement” incapable de faire quoi que ce soit d'autre.<br />

Or, si nous passons maintenant de l'Essence du Chat au Sens de la notion.CHAT, nous verrons qu'il<br />

n'en va plus du tout de même. Le sens CHAT existe dans le morphème CHAT au même titre que l'Essence du<br />

Chat existe dans l'organisme vivant d'un Chat ou dans un chat tout court. En particulier, un morphème CHAT<br />

307


peut être perçu (entendu, vu, etc.) tout comme peut l'être un chat quelconque ou n'importe quelle autre<br />

Existence chosiste. Mais si toutes les Choses qui “incarnent” l'Essence du Chat sont partout et toujours des<br />

Chats, tous les morphèmes qui “incarnent” le Sens CHAT n'ont pas nécessairement la forme (vocale,<br />

graphique, etc.) CHAT. Si l'on compare tous les morphèmes qui existent actuellement sur terre et qui ont<br />

(pour celui qui les compare) un seul et même sens CHAT, on verra qu'ils diffèrent entre eux beaucoup plus<br />

qu'un Chat ne diffère d'un Chien par exemple. Pourtant, la différence entre un Chien et un Chat suffit pour<br />

que l'Essence du Chat ne puisse avoir une Existence chosiste que dans ce dernier et non dans le premier.<br />

D'ailleurs, qu'y a-t-il de commun entre un morphème vocal et un morphème graphique ou mimique?<br />

Néanmoins, ils peuvent tous avoir un seul et même Sens, qui existe en chacun d'eux.<br />

Par ailleurs, nous avons vu précédemment qu'en ce qui concerne le “contenu”, il n'y a aucune<br />

différence entre l'Essence du Chat et le Sens CHAT de la notion CHAT. Ce qui distingue radicalement<br />

l'Essence du Sens, c'est donc le fait que l'Essence est liée à une Existence chosiste d'un type déterminé d'une<br />

façon univoque, tandis que le Sens peut être lié à une Existence chosiste quelconque (à condition qu'elle soit<br />

un Morphème). En d'autres termes, le Sens se comporte exactement comme est censé se comporter le Mana<br />

“magique”. On pourrait dire que le Sens est l'“Essence” de la Notion (ou de son morphème), à condition<br />

d'admettre que cette “Essence” a tous les caractères qu'est censé avoir le Mana qu'a en vue la Magie. On<br />

pourrait donc dire que la Notion est une entité “magique” ou “sacrée”, tandis que la Chose est une entité<br />

“scientifique” ou “naturelle” (voire “profane”). Ou bien encore, on pourrait dire qu'une seule et même “entité”<br />

(dont nous ne pouvons pas encore dire ce qu'elle est) peut exister en tant qu'Essence, dans la mesure où elle<br />

est liée à une Chose “naturelle” et en même temps, sinon au même endroit [le sens JE n'est pas une Essence,<br />

comme nous le verrons plus tard] en tant que Sens, dans la mesure où elle se rattache à une Chose “magique”,<br />

qui n'est, d'ailleurs, rien d'autre qu'un Morphème.”<br />

159 CTD, 133 orrialdeko oinoharra: “Certains Philosophes grecs ont commis au début une grave<br />

erreur, en admettant qu'il y a un lien bi-univoque indissoluble non seulement entre l'Essence et l'Existence,<br />

mais également entre le Sens et le Morphème. Cette erreur peut s'expliquer par le mépris que les Grecs<br />

avaient pour les Barbares, qui étaient censés ne pas parler du tout, du moment qu'ils ne parlaient pas grec.<br />

Mais aucun argument valable ne peut le justifier. Aussi bien les Grecs eux-mêmes ont-ils rapidement reconnu<br />

le caractère arbitraire (appelé à tort “conventionnel”) du lien qui rattache le Seus au Morphème. Quant à une<br />

autre erreur des Philosophes grecs (cette fois permanente et générale chez eux), qui consiste a assimiler<br />

l'Homme a une Chose “naturelle” et à chercher, par conséquent, en lui, comme s'il était une sorte de Chat, une<br />

Essence “scientifique”, - nous n'avons pas à nous en occuper ici, le sujet devant être traité dans la Troisième<br />

Introduction.”<br />

160 CTD, 133 or., ohiko testua: “Il est clair que la constatation de la différence “essentielle” entre le<br />

Sens et l'Essence a une importance capitale. Il est donc nécessaire de s'y arrêter quelque peu, afin de se rendre<br />

compte de toute sa portée, bien que cette constatation nous paraît aujourd'hui “triviale” ou “banale”, c'est-àdire,<br />

si l'on préfère, “nécessairement et universellement valable”.<br />

Reprenons l'exemple de la Rose. Non seulement l'Essence de la Rose, liée à l'Existence (“naturelle”)<br />

de la rose d'une rose donnée, mais encore le Sens ROSE, lié à l'Existence (“magique”) d'un morphème donné,<br />

ont un hic et nunc déterminé. La rose et le morphème donnés existent ici et maintenant: le hic de la rose est,<br />

disons, le jardin de mon voisin, et le hic du morphème ROSE est l'endroit précis qu'il occupe sur cette feuille<br />

de papier, les deux hic étant supposés se situer dans un seul et même nunc, qui est celui où j'écris ces lignes.<br />

Certes, un morphème ROSE peut exister ailleurs que sur ce papier et une rose ailleurs que chez mon voisin;<br />

les deux peuvent en outre exister avant ou après le moment du temps sus-mentionné. Mais ni le morphème ni<br />

la plante en question ne peuvent exister n'importe où et n'importe quand. Les hic et nunc du morphème et de<br />

la plante ne peuvent se situer qu'à l'intérieur d'un “lieu” déterminé au sein du Monde spatio-temporel où nous<br />

vivons (que les Grecs appelaient “Cosmos”), ce “lieu” pouvant être appelé, avec Aristote, le “Topos” du<br />

morphème ou de la plante qui est une Rose.”<br />

161CTD, 134-135 orr.: “Or, si nous comparons le Topos du morphème ROSE et celui de la Rose<br />

“chosiste”, nous constatons, d'une part, qu'ils ne se recouvrent pas nécessairement, et que, d'autre part, l'un est<br />

beaucoup plus vaste que l'autre. Ainsi par exemple, le hic et nunc de la rose envisagée se situe nécessairement<br />

au sein du Topos, où il y a, entre autres, de la terre, de l'eau et de l'air, tandis que le hic et nunc du Morphème<br />

en question doit se situer dans un Topos, où il y a, nécessairement, entre autres, du papier et de l'encre, mais<br />

308


où la terre, l'eau et l'air peuvent manquer, de même que l'encre et le papier peuvent manquer dans le Topos qui<br />

ne peut pas être dépassé par le hic et nunc à la rose. Or, il est évident que le Topos de la rose est extrêmement<br />

limité en comparaison avec le Topos du morphème. Comparons-les, par exemple, du point de vue de la<br />

température. Une Rose cesse à coup sûr d'exister à 180° au-dessous de zéro et à 100 º au-dessus, tandis qu'un<br />

Morphème, s'il est localisé dans une tablette en terre réfractaire par exemple, peut facilement exister à des<br />

températures comparables à celle de l'air liquide ou de l'arc électrique. De même, s'il est impossible de faire<br />

exister une Rose (à ciel ouvert) au-delà du cercle polaire, rien ne s'oppose à ce qu'un Morphème existe<br />

actuellement aux environs immédiats du Pôle sud (en supposant que Bird, par exemple, l'y ait déposé). Enfin,<br />

il semble impossible qu'une Rose puisse exister pendant plus d'un siècle, tandis qu'un Morphème peut exister<br />

pendant des millénaires.<br />

Sans nul doute, la puissance vraiment extraordinaire dont l'Homme dispose actuellement dans le<br />

Monde où il vit tient au fait qu'il est seul a' y pouvoir manier non seulement des Essences liées à des<br />

Existences “naturelles” ou à des Choses, mais encore des Sens rattachés à des Existences “magiques”, c'est-àdire<br />

à des Morphèmes. C'est l'extension pratiquement illimitée du Topos de l'Existence “magique” qui permet<br />

à l'Homme (seul capable de se situer dans ce Topos, tout en existant aussi dans le Topos propre à la Chose<br />

“naturelle” qu'il est lui-même) de contourner et d'encercler en quelque sorte les Choses “naturelles” qu'il ne<br />

saurait vaincre en les attaquant de front, mais qui sont pratiquement sans défense contre ses attaques<br />

indirectes ou obliques (chères aux grands stratèges militaires), confinées qu'elles sont dans le champ clos et<br />

exigu du Topos qui leur est propre. Et c'est pourquoi, soit dit en passant, le terme “Existence magique” est<br />

approprié pour désigner le mode d'existence des Sens liés à des Morphèmes. En effet, en liant l'Essence à<br />

l'Existence naturelle d'une façon bi-univoque et indissoluble, mais en sauvegardant le caractère absolument<br />

arbitraire (sinon “conventionnel”) du lien qui unit un Sens au Morphème, la Science a fini par obtenir des<br />

résultats qui dépassent de loin tout ce qu'un Magicien tant soit peu honnête, réduit à ses seules “formules<br />

magiques”, a jamais rêvé de pouvoir promettre au plus crédule de ses clients. Aussi bien la Science modeme<br />

est-elle beaucoup plus “magique” que n'importe quelle Magie proprement dite.”<br />

162 CTD, 135-136 orr.: “Mais ce n'est pas cet aspect de la question qui nous intéresse dans le présent<br />

contexte. Ce que nous devons constater, souligner et retenir, c’est te fait que le hic et nunc d'une Chose<br />

“naturelle” n'a rigoureusement rien à voir avec le hic et nunc d'une Notion, même si le Sens de celle-ci ne<br />

diffère en rien (quant à son “contenu”) de l'Essence de celle-là.<br />

Bien entendu, l'Existence (“naturelle”) de l'Essence de la Rose a nécessairement un hic et nunc et ne<br />

peut pas en avoir plusieurs à la fois, de même que l'Existence (“magique”) du Sens ROSE a elle aussi<br />

nécessairement un et un seul hic et nunc. Si deux roses ne peuvent pas pousser en même temps au même<br />

endroit, il n'y a non plus aucun moyen de loger deux morphèmes ROSE dans la même portion de l'espace, par<br />

exemple sur cette feuille de papier. Dès qu'il s'agit de roses “chosistes” et de morphèmes ROSE, nous ne<br />

pouvons faire autrement que de suivre Aristote, qui nous dit qu'une seule et même entité ne peut pas exister au<br />

même moment en des lieux différents. Rien d'étonnant donc qu'un morphème ROSE ne puisse pas exister dans<br />

le même hic et nunc qu'une rose qui fleurit. Ce qui est remarquable, c'est le fait que le hic et nunc d'une rose<br />

peut ne pas faire partie du même Topos que le hic et nunc d'un morphème ROSE. Or, l'Essence de la Rose et<br />

le Sens ROSE sont, semble-t-il, une seule et même entité. Du moins n'avons-nous aucun doute que cette<br />

Essence et ce Sens ont quelque chose de commun ou en commun, même si nous ne pouvons pas dire ce<br />

qu'est l'entité qui leur est commune.”<br />

163 CTD, 136-137 orr.: “Pour que cette entité “inconnue” puisse à la fois subsister en tant qu'Essence<br />

de la Rose, qui est liee à une Existence (“naturelle”) ayant un hic et nunc au sein d'un Topos déterminé, et en<br />

tant que Sens ROSE, rattaché à une Existence (“magique”) ayant un hic et nunc au sein d'un Topos qui n'a<br />

rien à voir avec le Topos précédent, il faut (bien que cette condition nécessaire ne soit pas suffisante) que<br />

l'entité commune en question ne soit elle-même liée à aucun hic et nunc situé au sein d'un Topos déterminé<br />

quelconque. En d'autres termes, cette entité n'a pas de hic et nunc du tout. Car ce qui n'est pas confiné dans<br />

une étendue spatio-temporelle déterminée quelconque ne peut a fortiori être ni ici, ni maintenant, le hic et le<br />

nunc étant nécessairement situés dans des limites déterminées du temps et de l'espace, c'est-à-dire<br />

nécessairement dans les limites d'un Topos, même si la notion du Topos est prise au sens le plus large.<br />

En bref, ce que l'Essence et le Sens ont en commun, c'est le Détachement du hic et nunc. On ne peut<br />

pas dire où et quand existe l'entité commune du Sens et de l'Essence et on ne peut pas le dire pour la simple<br />

raison que, par définition, elle n'existe pas du tout. L'Existence a nécessairement un hic et nunc, peu importe<br />

309


que ce soit l'Existence “naturelle” d'une Chose ou l'Existence “magique” d'une Notion (cette Existence étant<br />

son Morphème). Ce qui est détaché du hic et nunc est donc par cela même détaché de l'Existence en tant que<br />

telle. Inversement, si les Notions et les Choses ont chacune leur hic et nunc, celui-ci tient à ou provient de<br />

leurs Existences et non pas de leurs Sens ou de leurs Essences, de sorte qu'en les détachant de leurs Existences<br />

on les détache du même coup de leurs hic et nunc. Dans la mesure où l'“entité commune” en question est<br />

partout et toujours associée aux divers hic et nunc d'Existences déterminées et identiques entre elles, elle est<br />

dite être l'Essence d'une Chose (dont l'Existence est alors appelée “naturelle”); mais dans la mesure où cette<br />

même “entité” s'associe aux divers hic et nunc d'Existences quelconques et différentes, elle est appelée le<br />

Sens d'une Notion (dont l'Existence, dite alors “magique”, est un Morphème).”<br />

164<br />

CTD, 137. or.: “Après ce qui précède, nous pouvons dire, semble-t-il, comment la Chose peut se<br />

transformer en Notion (qui est dite se “rapporter” à cette Chose) ou, plus exactement, comment ce qui est<br />

l'Essence d'une Chose peut devenir et être ce qu'est le Sens d'une Notion, sans pour autant avoir cessé d'être<br />

cette même Essence.<br />

Nous pouvons dire tout de suite qu'une Chose se transforme en Notion à la suite de ce qu'on pourrait<br />

appeler une Abstraction généralisante. Mais il s'agit de voir ce que c'est. Il s'agit de savoir de quoi et comment<br />

se fait l'“abstraction“ et pourquoi cette abstraction “généralise”.”<br />

165<br />

_ CTD, 137. or.: “Prenons une Chose du genre de celles dont nous avons parlé jusqu'ici (une<br />

Rose, par exemple). Dans la mesure où elle existe, elle est nécessairement liée à un hic et nunc, Détachons-la<br />

de son hic et nunc (sans nous demander pour le moment comment et pourquoi nous pouvons le faire). En le<br />

faisant, nous la détachons de son existence, mais nous ne la faisons pas disparaître complètement. La Chose<br />

détachée de son hic et nunc et donc de son existence ne s'anéantit pas et n'est pas Néant pur. Elle “subsiste”<br />

dans un mode d'être que nous ne savons pas encore définir, mais dont nous savons qu'il est tel qu'il peut avoir<br />

ou recevoir une existence authentique, qui est cependant autre que celle que la Chose avait avant l'opération<br />

de son détachement du hic et nunc et qu'elle continue à avoir indépendamment de ce détachement. Cette<br />

“deuxième“ existence, qui a son propre hic et nunc, absolument différent et indépendant du précédent, est<br />

l'existence d'un Morphème. Nous avons ainsi trans-formé une Chose en une Notion ou, plus exactement,<br />

l'Essence d'une Chose en Sens de la Notion qui s'y “rapporte”.”<br />

166<br />

_ CTD, 137-138 orr.: “ Si nous voulons assigner l'existence à un Sens donné, nous devons lui<br />

associer un hic et nunc; nous pouvons le faire soit en produisant un nouveau morphème auquel le Sens en<br />

question sera lié, soit en rattachant ce dernier à l'un des morphèmes déjà existants; mais nous pouvons<br />

également attacher ce même Sens à une Chose “naturelle“, quitte à l'appeler désormais l'Essence de cette<br />

Chose.<br />

Que peut-on en conclure? Qu'une Chose se transforme en Notion dans et par un processus, dont nous<br />

ignorons encore le pourquoi et le comment, mais dont nous savons déjà qu'il détache la Chose en question et,<br />

par conséquent, son Essence, de son hic et nunc et donc de son Existence. Ce processus n'anéantit pas la<br />

Chose et se contente de la détacher de l'existence et donc du hic et nunc, en la laissant par ailleurs absolument<br />

intacte. Sans être Néant pur, cette ex-Chose et ex-Essence ne peut néanmoins exister que lorsqu'un Acte (dont<br />

nous n'essayerons pas ici de préciser la nature, mais dont nous admettrons, sans le démontrer, qu'il est propre<br />

à l'Homme et ne s'effectue qu'en et par lui) lui assigne une existence nouvelle et donc un nouveau hic et nunc,<br />

qui sera celui d'un Morphème dont cette ex-Essence deviendra le Sens. Puisque c'est une ex-Essence, c'est-àdire<br />

une Essence détachée de toute Existence et de tout hic et nunc, qui existe à nouveau en tant que<br />

Morphème, l'Existence et le hic et nunc de celui-ci pourront être quelconques. Mais si l'on veut revenir du<br />

Sens de ce Morphème “quelconque” à l'Essence qui, ayant été détachée du hic et nunc de l'Existence de la<br />

Chose dont elle est l'Essence, est devenue ce Sens dans et par l'Acte (humain) qui l'a liée au Morphème, on<br />

retrouvera fatalement la Chose en question avec le hic et nunc de son Existence rigoureusement déterminé,<br />

qui est partout et toujours le même. En d'autres termes, le Sens détaché du hic et nunc de l'existence de son<br />

Morphème, tout en n'étant pas Néant pur, ne peut exister qu'en tant qu'Essence d'une Chose “naturelle”,<br />

indissolublement liée dans son Existence à un hic et nunc déterminé.”<br />

310


167<br />

_ CTD, 138-139 orr.: “D'ailleurs, le processus qui détache l'Essence d'une Chose de son<br />

Existence n'affecte pas cette Chose elle-même, ni même son Essence, qui restent, après ce processus de transformation,<br />

exactement ce qu'elles étaient avant lui et ce qu'elles sont, par conséquent, indépendamment de lui.<br />

Ce qui a été l'Essence d'une Chose “naturelle” reste à jamais et partout cette même Essence, même si un<br />

processus de trans-formation l'a détachée du hic et nunc de son Existence et même si un Acte (humain) en a<br />

fait le Sens d'une Notion, qui existe en tant que Morphème dans un autre hic et nunc.<br />

Une Chose “naturelle“ se trans-forme donc en Notion (qui se “rapporte“ à cette même Chose) à la<br />

suite d'un Acte humain qui présuppose le processus de nature très spéciale, qui détache la Chose (ou son<br />

Essence) de son hic et nunc (et donc de son Existence). La Notion étant en fin de compte le résultat de ce<br />

processus, nous devons nous demander si la nature de celui-ci ne détermine pas la nature de la Notion de telle<br />

sorte qu'il soit possible de la définir (conformément à la “vénérable” tradition philosophique que nous avons<br />

“reprise”) comme une entité sui generis, abstraite et générale. Autrement dit, nous devons nous demander si le<br />

processus en question est vraiment, comme nous l'avons dit plus haut, une Abstraction généralisante qui<br />

aurait, étant tel, pour résultat final (à condition d'être médiatisé par un Acte humain) la Généralité abstraite<br />

qu'on appelle traditionnellement une Notion.”<br />

168<br />

_ CTD, 139. or.: “Notre façon de présenter la Notion ne choquerait pas au moins le bon sens<br />

(bien qu'elle soit contraire à maints préjugés du jour), si nous pouvions montrer qu'elle nous permet de<br />

rejoindre la conception traditionnelle que nous avons précédemment “reprise”. Or, c'est ce qui semble être le<br />

cas.<br />

En effet, dire que la Notion qui se “rapporte” à une Chose est cette Chose même en tant que détachée<br />

de son hic et nunc, c'est dire que la Notion est le résultat d'un processus d'abstraction. On fait abstraction du<br />

hic et nunc d'une Chose, en passant de cette Chose à la Notion “correspondante” (ou, si l'on préfère, en<br />

transformant la Chose en cette Notion). Etant le résultat d'une abstraction, la Notion peut bien être dite<br />

abstraite, par opposition à l'existence de la Chose “correspondante“, laissée et restée intacte dans son<br />

intégrité.”<br />

169<br />

_ CTD, 139-140 orr.: “On a, certes, toujours su qu'en formant une Notion on faisait abstraction<br />

du hic et nunc de la Chose “correspondante“. Mais on a souvent admis que pour former une Notion il fallait<br />

faire abstraction d'autres choses encore que hic et nunc.<br />

Nous avons vu plus haut qu'il n'en est rien ou, plus exactement, qu'il est contra-dictoire de faire,<br />

d'une part, “correspondre” la Notion à une Chose prise en bloc et, d'autre part, d'en éliminer des éléments qui<br />

“correspondent” à des éléments constitutifs de cette même Chose. Or, en présentant maintenant la Notion<br />

comme le résultat d'un Acte qui se contente de rattacher à un Morphème la Chose “correspondante“<br />

préalablement détachée de son hic et nunc, mais laissée par ailleurs intacte, nous évitons d'emblée cette<br />

contra-diction.”<br />

170<br />

_ CTD, 140. or.: “D'une manière générale, en admettant que la Notion d'une Chose “réelle“ est<br />

cette Chose elle-même, prise dans l'intégrité de ses éléments-constitutifs “internes” et seulement détachée de<br />

son hic et nunc (et donc de son existence), on comprend mieux comment et pourquoi une Notion peut se<br />

“rapporter” ou “correspondre” exactement à une Chose. On peut maintenant préciser que “rapport” et<br />

“correspondance” entre une Chose et sa Notion signifient ici “identité” des deux c'est-à-dire leur<br />

“coincidence” parfaite, sauf en un point, à savoir que la Chose et la Notion, dans la mesure où elles existent<br />

toutes deux, ont des hic et nunc différents (et différent également quant à leur Topos).”<br />

171<br />

_ CTD, 140-141 orr.: “Mais en admettant que la Notion s'obtient à partir de la réalité de la Chose<br />

dans et par un Acte qui fait abstraction du hic et nunc de celle-ci, on comprend pourquoi la tradition<br />

philosophique affirme que les Notions sont nécessairement abstraites, par opposition à la Réalité chosiste, qui<br />

est partout et toujours concrète. Nous avons vu que le “concret” signifie, en dernière analyse, “efficace” et<br />

311


qu'“abstrait” équivaut en fin de compte à “inopérant”. Or, nous comprenons maintenant pourquoi les Essences<br />

des Choses “réelles” qui sont indissolublement liées au hic et nunc d'une Existence déterminée, qui est<br />

toujours la même, peuvent agir les unes sur les autres d'une façon immédiate, tandis que le Sens d'une Notion<br />

reste essentiellement inopérant même s'il existe dans un hic et nunc en tant que Morphème, vu qu'il n'y a<br />

aucune liaison nécessaire entre le Sens et son Morphème, qui peut être quelconque et qui ne peut pas, par<br />

conséquent, être le véhicule de l'action immédiate de son Sens. L'action du Sens sur la Réalité chosiste doit<br />

donc nécessairement être médiatisée par le hic et nunc d'une Existence, qui serait liée au Sens d'une façon tout<br />

aussi biunivoque que le Morphème, mais qui serait tout aussi déterminée par son Sens que l'Existence de la<br />

Chose l'est par son Essence. C'est dire que le Sens d'une Notion ne peut agir efficacement que s'il détermine<br />

non seulement l'Existence d'un Morphème, mais encore celle d'une Chose “naturelle” (qui devient de ce fait<br />

“magique”), cette Chose étant en fait le corps qui agit en fonction du Sens en question.”<br />

172<br />

_ CTD, 141-142 orr.: “Mais allons plus loin. Si la Notion est abstraite (= inopérante) parce qu'il y<br />

est fait abstraction du hic et nunc de la Réalité chosiste “correspondante”, on peut dire que la Notion est<br />

nécessairement générale, par opposition à la Chose, qui est toujours et partout particulière. En effet, il est<br />

facile de voir que “faire abstraction” ou “détacher” du hic et nunc et “généraliser” ne font qu'un; il s'agit dans<br />

les deux cas d'un seul et même Acte.<br />

La Philosophie a reconnu depuis long temps que l'Espace-temps, qui est le “réceptacle” ou, plus<br />

exactement, l'unité intégrée de tous les hic et nunc, est le Principe de l'individuation de la Réalité chosiste et<br />

qu'il est impossible de parler, sans se contre-dire, d'un autre Principe d'individuation quelconque. Or, s'il en<br />

est ainsi, détacher du hic et nunc, c'est détacher de l'Espace-temps et donc de l'“Individualité” elle-même,<br />

c'est-à-dire précisément de ce que la tradition appelle la “Particularité”. En ce point la Philosophie est,<br />

d'ailleurs, en parfait accord avec le bon sens. Personne (sauf Leibniz, chez qui le bon sens a été parfois<br />

défaillant) ne nie le fait que des entités, par ailleurs rigoureusement identiques, peuvent différer néanmoins en<br />

raison de leur hic ou de leur nunc ou des deux à la fois. Personne (pas même Leibniz) ne voudra nier, par<br />

exemple, qu'il y a dans l'Espace “géométrique” une infinité de points “différents”, qui sont pourtant<br />

rigoureusement identiques quant à leur “contenu propre” ou leur “nature intrinsèque” et qui sont “distingués”<br />

uniquement par leur localisation. Rien ne nous empêche donc d'admettre qu'une seule et même entité puisse<br />

exister, soit en tant que Sens d'une Notion, soit comme Essence d'une Chose, en un grand nombre<br />

d'exemplaires différents, qui diffêrent uniquement par le hic et nunc de leur Existence (“magique” ou<br />

“naturelle”). Inversement, on ne comprend absolument pas comment il peut y avoir plusieurs entités, ayant<br />

exactement le même “contenu”, si ces entités n'ont aucun hic et nunc. En particulier, on ne comprend pas<br />

comment un seul et même Sens ou une seule et même Essence peuvent se multiplier sans exister en des lieux<br />

ou à des moments différents, c'est-à-dire sans se distinguer par leurs hic et nunc.”<br />

173<br />

_ CTD, 142. or.: “Disons donc qu'une seule et même Notion peut exister en plusieurs<br />

exemplaires, à condition d'exister dans des hic et nunc différents. Quant au Sens de ces multiples Notions, pris<br />

indépendamment de son existence dans les hic et nunc des Morphèmes de ces mêmes Notions, il n'a par<br />

définition aucun hic et nunc qui lui soit propre, puisqu'il est le résultat d'une abstraction du hic et nunc quel<br />

qu'il soit. On ne saurait donc dire (sans se contre-dire) que le Sens pris en tant que tel peut être “multiple”. Or,<br />

si l'on ne peut même pas dire que le Sens peut être multiple, il vaudrait mieux ne pas dire qu'il est<br />

“numériquement un”. Il serait plus correct de dire que tout Sens est nécessairement (c'est-à-dire partout et<br />

toujours, dès qu'il existe) “unique en son genre”. C'est dire, en d'autres termes, que tout Sens est “total” ou, ce<br />

qui est la même chose, que tous les Sens qui existent dans des hic et nunc différents “ne font qu’un (Sens)”.<br />

Nous admettons (provisoirement) qu'il y a plusieurs Sens qui different entre eux par leurs<br />

“contenus”: le sens CHAT de la notion CHAT est autre que le sens ROSE de la notion ROSE. Mais nous<br />

avons vu que le “contenu” déterminé d'un Sens donné est partout et toujours un seul et même Sens, ce Sens<br />

“un et unique”, voire “total”, pouvant d'ailleurs “correspondre” ou se “rapporter” à un grand nombre de<br />

Réalités chosistes ou de Choses existantes et exister lui-même dans de multiples Morphèmes, chacune de ces<br />

Choses et chacun de ces Morphèmes ayant un hic et nunc qui diffère de ceux des autres.”<br />

312


174<br />

_ CTD, 142-143 orr.: “Cette façon de voir les choses a longtemps semblé assez satisfaisante.<br />

Cependant, à un moment donné, la multiplicité des Choses qui “correspondent” à un seul et même Sens (ou<br />

qui ont une seule et même Essence) a semblé présenter des difficultés. C'est en essayant de résoudre ces<br />

difficultés qu'on a parlé des Notions d'une façon qui nous a paru inacceptable, parce qu'elle nous a semblé<br />

impliquer une contra-diction.<br />

On avait constaté (sans doute depuis longtemps, mais sans s'en préoccuper, au début, outre mesure)<br />

que les différents “exemplaires” d'une seule et même “espèce” (c'est-à-dire d'une seule et même Essence,<br />

susceptible d'exister également, en tant qu'un seul et même Sens, dans différentes Notions, qui ne diffèrent<br />

entre elles que par leurs Morphèmes et les hic et nunc de ceux-ci) ne sont jamais rigoureusement identiques et<br />

diffèrent entre eux par autre chose encore que par leur hic et nunc respectif (ce qui a impressionné Leibniz, on<br />

ne sait trop pourquoi, au point de l'égarer dans sa recherche philosophique). Ainsi par exemple, les<br />

dimensions des Chats d'une même “race” (ou “sous-espèce”) varient sensiblement (bien que dans certaines<br />

limites déterminées). Sans doute (quoi qu'en ait dit Leibniz) on ne peut pas dire qu'il soit impossible (contradictoire)<br />

que deux chats de la même “race” aient rigoureusement la même dimension et soient même<br />

rigoureusement identiques à tous les points de vue (sauf celui de leur localisation dans l'espace-temps).<br />

Néanmoins, la “variation individuelle” est un fait indéniable. Or, de toute évidence, le Sens, par définition “un<br />

et unique” ou “total”, n'admet aucune variation.<br />

Il a donc semblé que, dans une Notion, rien ne peut “correspondre” aux variations des Choses<br />

auxquelles cette Notion se “rapporte”. D'où l'idée que la Notion “générale” est “moins riche en contenu” que<br />

les Choses “particulières” qui lui “correspondent”, que l'on “fait abstraction” de certaines “qualités” et non<br />

pas seulement du hic et nunc de la Chose “concrète” lorsqu'on la transforme en Notion qui s'y “rapporte”.”<br />

175<br />

_ CTD, 143-144 orr.: “Or, nous avons déjà pu constater que cette façon de voir implique des<br />

difficultés insurmontables et aboutit à une contradiction. En effet, si la taille des chats d'une race donnée<br />

“varie”, on ne peut certainement pas “en faire abstraction” en formant une Notion qui se “rapporte” à cette<br />

race. Car, d'une part, le Sens d'une telle Notion implique nécessairement un élément constitutif qui se<br />

“rapporte” à la taille des chats en question et, d'autre part, la variation de cette taille s'effectue nécessairement<br />

dans certaines limites qui sont déterminées pour ou, si l'on veut, par la race en cause. Il doit donc y avoir dans<br />

le Sens de la Notion qui se “rapporte” à cette race un élément constitutif qui “correspond” non seulement à la<br />

taille “en général”, mais encore aux limites de la variation de cette taille et donc à ces variations elles-mêmes.<br />

Fort heureusement, la biologie métrique moderne permet de résoudre la difficulté mentionnée, sans<br />

avoir recours à une contra-diction. En effet, les biologistes ont constaté que les “variations” en question ne<br />

sont nullement “arbitraires” ou quelconques, mais obéissent à une loi, statistique certes, mais néanmoins<br />

rigoureuse au point d'être “mathématisable”. En fait, toute “variation individuelle” quelle qu'elle soit peut être<br />

représentée sur un graphique et l'on voit alors qu'elle est conforme à une “loi”, qui s'exprime<br />

mathématiquement par une fonction ou une courbe dite de Gauss ou “courbe en cloche”. Ceci est vrai à tel<br />

point, que si l'on constate que le graphique qui reproduit les résultats des mesures empiriques d'un lot de<br />

“variations individuelles” présente des sommets multiples, on peut être sûr qu'il s'agit d'un mélange de<br />

plusieurs “races” (“lignées pures”). En effet, la “réalité” de ces “races” peut généralement être dé-montrée, en<br />

les isolant effectivement les unes des autres au moyen de ce qu'on appelle la “sélection”. Quoi qu'il en soit de<br />

cette dé-monstration, lorsqu'il s'agit d'une “lignée pure”, c'est-à-dire précisément d'un ensemble d'exemplaires<br />

d'une seule et même Espèce au sens propre (aristotélicien) de ce mot (ces “exemplaires” étant, par définition,<br />

l'Existence, diversifiée dans ses hic et nunc, d'une seule et même Essence, susceptible d'être le seul et même<br />

Sens de plusieurs Notions), les limites des “variations individuelles” peuvent être déterminées empiriquement<br />

et on peut constater que ces “variations” elles-mêmes sont conformes à une “loi générale”, c'est-à-dire à une<br />

loi unique qui est la même pour toutes les variations quelles qu'elles soient et qu'on pourrait donc appeler<br />

“totale”.”<br />

176<br />

_ CTD, 144-145 orr.: “Il suffit, par conséquent, de dire que le Sens d'une Notion donnée implique<br />

non seulement des éléments-constitutifs qui se “rapportent” à toutes les “qualités” de la Réalité chosiste<br />

“correspondante”, mais encore un élément-constitutif qui se “rapporte” à la “loi” qui régit toutes les<br />

313


“variations individuelles” de ces “qualités”, ainsi qu’aux limites entre lesquelles ces “variations” se font ou<br />

peuvent se faire conformément à cette loi, pour pouvoir dire que le “contenu” ou l'Essence de la Réalité<br />

chosiste coïncide rigoureusement avec le “contenu” (ou le Sens) de la Notion qui se “rapporte” à cette Réalité.<br />

Certes, un seul “exemplaire” d'une Chose donnée, n'épuise pas, en règle générale, le “contenu” du Sens de la<br />

Notion qui se “rapporte” à cette Chose. Mais si ce Sens (n'ayant pas de hic et nunc) doit être dit “un (en luimême)<br />

et unique (en son genre)”, c'est-à-dire “total”, il faut dire que c'est la totalité des “exemplaires” de la<br />

Chose en question qui lui “correspond”, et non pas tel ou tel “exemplaire” particulier, isolé des autres. Or,<br />

rien n'empêche de dire que cette totalité “correspond” parfaitement, quant à son “contenu”, au “contenu” du<br />

Sens en cause, de sorte qu'il est plus correct de parler d'“identité” que de “correspondance” ou de “rapport”.”<br />

177<br />

_ CTD, 145-146 orr.: “Le fait qu'un seul et même Sens d'une Notion ou de plusieurs Notions<br />

“identiques” puisse être “identique” aux “contenus” de plusieurs “exemplaires” d'une Chose ne soulève pas de<br />

difficultés particulières. Le Sens est “un et unique” ou “total” pour qu'il n'ait pas de hic et nunc, ayant été<br />

détaché (“par abstraction”) du hic et nunc d'une Chose. Or, une Chose qui a été détachée d'un hic et nunc<br />

donné, peut (et doit même, pour exister) être rattachée (ultérieurement) à un autre hic et nunc (à l'intérieur du<br />

même Topos). Ainsi par exemple, on peut facilement transplanter l'“exemplaire” d'une Rose; on peut le faire<br />

exister simultanément en des hic différents au moyen de boutures; on peut, enfin, ramener une de ces<br />

“boutures” au hic de la plante “mère”, même si celle-ci a cessé entre-temps d'exister (de vivre). Sans doute,<br />

une Chose “naturelle” donnée ne peut changer de hic et nunc qu'à l'intérieur d'un seul et même Topos<br />

(“naturel”). L'Essence de la Chose en question, est, par définition, indissolublement liée à l'Existence de cette<br />

Chose, ne peut donc exister qu'au sein du même Topos. Mais dans la mesure où la Chose ou, si 1'on préfère,<br />

son Essence a été détachée (“par abstraction”) de tout hic et nunc quel qu'il soit, elle peut, en principe, être<br />

rattachée (ultérieurement) à n'importe quel hic et nunc. C'est pourquoi l'Essence d'une Chose peut non<br />

seulement exister “en plusieurs exemplaires” dans des hic et nunc différents au sein du Topos “naturel” de<br />

cette Chose, mais encore devenir et être le Sens d'une Notion qui peut exister (en tant que Morphème) “en<br />

plusieurs exemplaires” au sein d'un Topos (“magique”) très différent du Topos “naturel” en cause. Ainsi, une<br />

seule et même Essence de la Rose peut exister et se multiplier partout où peuvent exister (vivre) les Roses,<br />

tandis que le Sens ROSE peut exister et “se multiplier” partout où peuvent exister les notions ROSE (c'est-àdire<br />

partout où un Morphème, d'ailleurs quelconque, peut avoir ce sens pour un être vivant que nous<br />

supposons être un Homme).”<br />

178<br />

_ CTD, 146-147 orr.: “Aristote a vu et dit qu'une entité, quelle qu'elle soit, qui existe à un moment<br />

(nunc) donné, ne peut pas exister en des endroits (hic) différents. Mais il n'a pas voulu dire par là qu'une entité<br />

qui, en tant que telle, n'existe pas du tout et n'existe par conséquent ni à un moment (nunc), ni en un endroit<br />

(hic) quels qu'ils soient, ne puisse pas exister (“= s'incarner”) au même moment (en tant qu'Essence ou en tant<br />

que Sens) en des endroits différents, ou au même endroit à des moments différents, ou enfin en des endroits<br />

différents à des moments différents (les deux dernières possibilités étant ouvertes même aux Réalités<br />

chosistes, peu importe qu'elles soient des Morphèmes ou des Choses “naturelles”). Tout ce qu'Aristote veut<br />

dire (en accord avec l'ensemble de la Philosophie grecque qui est encore la nôtre) et faire admettre (par tous<br />

ceux qui ne veulent ni se contre-dire ni s'adonner à la Magie quelle qu'elle soit, qui ne peut, d'ailleurs, être non<br />

contra-dictoire que dans la mesure où elle reste silencieuse), c'est que l'entité en question, qui n'existe pas en<br />

tant que telle et n'a donc aucun hic et nunc, ne peut exister (“s'incarner”) autrement qu'en existant dans des hic<br />

et nunc et en y existant de telle sorte que ce qui y existe ne puisse pas se trouver au même nunc dans des hic<br />

différents. En outre, Aristote admet (toujours en accord avec l'ensemble de la Philosophie qui a été intégrée<br />

dans le tout cohérent du Système de Savoir hégélien) que si, en tant que Sens des Notions, la dite entité peut<br />

avoir une Existence “magique” (c'est-à-dire un Morphème) pratiquement quelconque, elle ne peut avoir, en<br />

tant qu'Essence des Choses “naturelles”, qu'une Existence parfaitement déterminée, qui ne peut se distinguer<br />

d'elle-même ou “se multiplier” qu'en se situant dans des hic et nunc différents. Mais rien de tout ceci ne<br />

s'oppose ni à ce que plusieurs Choses “naturelles” aient une seule Essence, qui soit la même pour toutes les<br />

Choses “identiques”, c'est-à-dire ne diffèrent entre elles que par leurs hic et nunc; ni à ce que plusieurs<br />

Notions aient un seul Sens, non seulement si ces Notions ne diffèrent entre elles que par les hic et nunc de<br />

leurs Morphèmes “identiques”, mais même si elles ont des Morphèmes différents; ni, enfin, à ce qu'une<br />

Essence (par définition “totale” ou “une et unique”) puisse coïncider parfaitement avec un Sens (lui aussi “un<br />

314


et unique” ou “total” par définition), de façon à ce qu'on puisse dire que cette Essence et ce Sens ne sont que<br />

deux “aspects” ou “éléments-constitutifs”, différents mais complémentaires et donc indissociables, d'une<br />

seule et même entité.”<br />

179<br />

_ CTD, 147. or: “Reste à savoir ce qu'est cette “entité” privée d'existence et donc du hic et nunc.<br />

Tout ce que nous pouvons en dire pour le moment (en résumant tout ce qui précède), c'est: qu'elle est une (en<br />

elle-même) et unique (en son genre) ou, si l'on veut, totale; qu'elle se présente à nous à la suite (ou comme<br />

résultat) d'un processus sui generis qu'on peut appeler un processus d'Abstraction généralisante; et qu'elle<br />

peut exister (dans un hic et nunc), soit en tant qu'Essence de Choses “naturelles” ou de Réalités chosistes<br />

particulières et concrètes, soit (par 1'intermédiaire d'un Acte humain) en tant que Sens de Notions générales<br />

et abstraites, au sens que la tradition philosophique que nous avons “reprise” attribue à ces quatre mots.”<br />

180 CTD, 148 or.: “Nous avons, d'une part, admis que les Notions peuvent se distinguer les unes des<br />

autres par leurs Morphèmes et les hic et nunc de ces derniers, mais encore par leurs Sens (dans la mesure où<br />

ces Sens ont des “contenus” différents).”<br />

181 CTD, 148-149 orr..: “Mais nous avons, d'autre part, reconnu qu'un Sens donné peut exister dans<br />

des Morphèmes différents (tandis que l'Essence ne peut exister que dans une seule et même Existence<br />

“chosiste“, qui n'est susceptible de différer d'elle-même ou “se multiplier” que dans et par ses hic et nunc).<br />

Nous pouvons donc dire qu'un Sens peut exister dans le hic et nunc d'un Morphème (“en principe”)<br />

quelconque ou, ce qui est la même chose, dans un hic et nunc quelconque (au sein du Topos “magique” qui<br />

est le “lieu naturel”, si l'on peut dire, des Choses “magiques” que sont les Morphèmes ou les Choses<br />

“naturelles”, vocales, graphiques ou autres, doués de Sens). Or, s'il en est ainsi, rien ne s'oppose à ce que<br />

plusieurs Sens différents (quant à leur “contenu”) existent dans un seul et même hic et nunc, voire dans un<br />

seul et même Morphème. Rien ne s'oppose donc à ce que tous les Sens (chacun étant, par définition, différent,<br />

quant à son “contenu”, de tous les autres) existent dans un seul Morphème, d'ailleurs quelconque, qui peut<br />

être, par exemple, le morphème (typographique) CONCEPT (par exemple celui qui existe hic et nunc sur<br />

cette feuille de papier).<br />

182 CTD, 149 or., oinoharra: “Même lorsque ce morphème n'existait que “dans une pensée” (“dans<br />

ma tête”), il existait indiscutablement et donc avait un hic et nunc (je “pense” dans mon corps et non ailleurs,<br />

et je “pense” à un moment donné du temps). Il faut dire, dans ce cas, que j'étais moi-même le morphème en<br />

question. Dans la mesure où un homme pense (discursivement), il est un Morphème, au même titre que le<br />

discours qu'il prononce ou écrit. En effet, où est la limite entre le “moi” et le “non-moi” quand je “pense en<br />

parlant”?! Mais je n'ai pas à m'occuper de cet aspect de la question dans la présente Introduction.”<br />

183<br />

Alexandre Kojève, L’athéisme; guri dagokigun testua Laurent Bibard-en “Aurkezpena”ren 81.<br />

oinoharra da, 62-63 orr.<br />

184 CTD, 149 or.: “Or, un morphème n'est Morphème que dans la mesure où il a un Sens et ce Sens<br />

est par définition “un et unique” ou “total”. On peut donc dire que le sens CONCEPT du morphème concept,<br />

c'est-à-dire de la notion CONCEPT, est l'“unique unité”, ou la “totalité”, ou la “totalité intégrée”, ou l'“unitotalité”,<br />

etc., des Sens, c'est-à-dire de “tout ce qui est concevable, pris en tant que concevable ou conçu”. Et<br />

nous retrouvons ainsi la définition du Concept qui a servi de point de départ ou de projet au présent discours<br />

et qui résume maintenant tout ce qui y a été dit jusqu'ici.”<br />

185 CTD, 149 or.: “Prise en tant que Sens, par définition privé de hic et nunc, l'“entité” que nous<br />

avons trouvée dans notre discours, se révèle, par ce discours, comme susceptible d'exister dans le hic et nunc<br />

d'un seul Morphème, que rien n'empêche d'être le morphème CONCEPT, qui a le sens CONCEPT,<br />

précédemment défini. Ainsi, on peut dire que cette “entité” est le Concept et qu'elle peut, par conséquent, être<br />

(discursivement) définie, par exemple, comme étant<br />

315


ou<br />

-le Sens compréhensif de tout ce qui est compréhensible;<br />

- l'Uni-totalité de ce qui est concevable (pris en tant que concevable).”<br />

186 CTD, 149-150 orr.: “Nous avons ainsi retrouvé le Concept sous la forme d'une co-existence de<br />

tous les Sens des Notions (non-contra-dictoires) quelles qu'elles soient dans un seul et même hic et nunc, qui<br />

est (pour nous, ici et maitenant) le hic et nunc du morphème CONCEPT de la notion CONCEPT, ayant (pour<br />

nous) le sens CONCEPT, qui n'est précisément rien d'autre que la totalité intégrée des Sens quels qu'ils soient<br />

et qui n'a, par conséquent, aucun sens autre que ces Sens pris dans leur ensemble.”<br />

187 CTD, 150 or.: “Nous ne devons nullement être choqués d'avoir retrouvé le Concept sous cette<br />

forme de la co-existence des Sens. Car il n'y a là rien de choquant pour la tradition philosophique qui est la<br />

nôtre. En effet, cette “co-existence“ n'est rien d'autre que la faineuse “interpénétration, communauté ou<br />

communion des genres” (koinonia ton genon) dont Platon parlait dans le Sophiste.<br />

Sans admettre la possibilité de cette “co-existence”, il est impossible de rendre discursivement<br />

compte de la possibilité du Discours (ou, si l'on préfère, à tort d'ailleurs, de la Pensée) et de sa Vérité, ainsi<br />

que de l'Erreur discursive et de la Contradiction. C'est parce que des Sens, différents au point d'être contraires,<br />

peuvent exister dans un seul et même Morphème, qu'il peut y avoir des Notions contra-dictoires, qui n'ont pas<br />

de sens (discursivement développable) précisément parce que les Sens contraires qùelles impliquent se<br />

détruisent mutuellement. Mais c'est aussi parce que des Sens, qui sont différents sans être contraires, coexistent<br />

dans une seule et même Notion que le Sens “implicite” (un et unique) de celle-ci peut être “défini” ou<br />

“développé discursivement” en une suite de notions ayant des sens distincts, qui se “suppriment”<br />

mutuellement d'une façon dite “dialectique”, c'est-à-dire en se concevant et en se sublimant en le sens<br />

“développé” d'un seul et même Discours cohérent. Et c'est parce que tous les Sens peuvent coexister en une<br />

seule Notion (CONCEPT), que le Discours qui la “développe” est uni-total, c'est-à-dire un en lui-même et<br />

unique en son genre, qui est précisément la Vérité discursive, où les Erreurs des co-existences partielles des<br />

Sens se neutralisent mutuellement dans la co-existence totale.”<br />

188 CTD, 151 or.: “Pour y arriver, le mieux semble être de voir comment s'effectue le processus<br />

d'abstraction généralisante qui transforme une Chose “naturelle” en ce qui peut devenir (à la suite d'un Acte<br />

fini) le Sens d'une Notion.<br />

Notons d'abord qu'il n'est pas nécessaire, pour trans-former une Réalité chosiste en Sens (virtuel)<br />

d'une (future) Notion, de la détacher séparément de son hic et de son nunc. Il suffit, en effet, qu'elle soit<br />

détachée du hic pour qu'elle se détache par cela même, pour ainsi dire “d'elle-même” ou “automatiquement”,<br />

du nunc. Inversement, la détacher du nunc, c'est la détacher automatiquement, par cela même, du hic.”<br />

189 Martin Heidegger-ek ere hauxe dio. “Zwischen Zeitlichkeit und Sprache aber besteht ein<br />

wechselseitiger Wesenszusammenhang”, hau da, gutxi gorabehera, “denboratasunaren <strong>eta</strong> lengoaiaren artean,<br />

ordea erlazio funtsezko <strong>eta</strong> koerlatiboa dago”, in Lógica, 90. orr., Anthropos, Bartzelona, 1991. <strong>Kojèveren</strong><br />

testuak, CTDeko 151-152 orrialde<strong>eta</strong>n, honela darrai: “Bien entendu, il ne s'agit pas de détacher une Chose<br />

(“naturelle”) de son hic donné pour la situer dans un autre hic quelconque. Ce n'est certainement pas en<br />

déplaçant les Choses d'une façon quelconque dans l'espace, qu'on les transforme en Notions. Pour qu'elle<br />

puisse devenir (et être) Notion, la Réalité chosiste doit (d'abord) être détachée de tout hic quel qu'il soit (la<br />

Réalité chosiste elle-même n'étant, d'ailleurs, nullement affectée par ce “détachement”). Pour qu'une Chose<br />

puisse exister quelque part en tant que Notion, elle ne doit (d'abord) être (exister) nulle part (tout en pouvant<br />

rester et exister, en tant que Chose, là où elle est). Or, une Réalité chosiste qui existe dans un nunc donné<br />

existe nécessairement quelque part. Une Réalité qui n'existerait nulle part, qui n'aurait pas de hic, ne pourrait<br />

donc exister à aucun moment donné du temps: elle n'aurait pas de nunc et n'existerait donc jamais. N'existant<br />

nulle part, n'existant jamais, elle n'existerait pas du tout. Elle ne peut être “quelque chose” qu'en subsistant<br />

“en dehors” du hic et nunc, en tant que “détachée” de son hic et nunc et de tout hic et nunc. Il suffit donc<br />

qu'une Chose soit “détachée” de son hic sans être située dans un autre hic quelconque pour qu'elle se<br />

transforme de ce seul fait en Sens, susceptible d'exister dans le hic et nunc du Morphème d'une Notion.”<br />

316


190 CTD, 152 or.: “Considérons un exemple familier. Quelqu'un laisse tomber un vase qui se brise.<br />

Le vase entier était dans la main; les débris sont sur le plancher. Mais où est le vase entier? Plus dans la main,<br />

puisqu'elle est maintenant vide. Pas non plus sur le plancher, puisque c'est le vase brisé qui est là. Et on aura<br />

beau chercher, on ne trouvera le vase (précédemment) entier (maintenant brisé) nulle part. Pourtant, ce vase<br />

entier est d'une façon quelconque, puisqu'il n'est pas Néant pur (où il n'y a pas de vases, ni entiers, ni brisés):<br />

il continue donc à être entier après avoir été brisé. On continue à distinguer nettement ce vase entier du vase<br />

brisé, ainsi que de tous les autres vases; - l'“identifier” d'une façon univoque en le distinguant de tout ce qui<br />

n'est pas lui; si on l'a “aimé”, on l'aime encore; sa “perte” est “irréparable”, car il est lui-même<br />

“irremplaçable”, vu que tout vase “de remplacement” serait un autre vase. On l'a bien “perdu”; mais on sait<br />

ne pouvoir le retrouver nulle part. Cependant, il faut bien admettre qu'il est, d'une certaine façon, puisqu'on<br />

peut dire ce qu'il est, tandis qu'on ne peut rien dire du Néant pur. C'est pourquoi l'on dit qu'on en a “conservé<br />

le souvenir” et qu'on “a une notion” de ce qu'il est. Or, la notion en question, comme toute Notion, a un Sens.<br />

Ainsi, le vase entier, qui n'existe nulle part après avoir été brisé, subsiste, en tant que détaché de son hic et de<br />

tout hic, comme Sens d'une Notion.”<br />

191 CTD, 152-153 orr: “Supposons maintenant qu'une réalité chosiste soit détachée de son nunc et de<br />

tout nunc quel qu'il soit. C'est dire qu'elle n'existera jamais, puisqu'il n'y aura plus pour elle aucun moment<br />

auquel elle aurait pu exister. Un tel moment lui appartiendrait, en effet, en propre; il serait son nunc; mais, par<br />

définition, elle est censée ne pas en avoir. Or, tout ce qui existe quelque part y existe nécessairement à un<br />

moment donné. Une Réalité chosiste détachée de son nunc et n'en ayant plus du tout ne saurait donc être<br />

trouvée quelque part. Du seul fait de ne plus avoir de nunc, elle ne saurait plus avoir de hic. Une Réalité<br />

chosiste qui n'existe jamais n'existe donc, de ce seul fait, nulle part. Elle n'existe pas du tout. Par conséquent,<br />

dans la mesure où elle est “quelque chose” et non Néant pur, elle est non pas une Chose, mais tout au plus le<br />

Sens virtuel d'une éventuelle Notion.”<br />

192 CTD, 153 or.: “Reprenons l'exemple du vase brisé et appliquons-lui le raisonnement qu'Epicure a<br />

fait à l'occasion d'un même genre d'événement (qui, cependant, en règle générale, frappe davantage les<br />

hommes, même quand ils sont Philosophes).<br />

Tant que le vase est entier, il est entier; dès qu'il est brisé, il est brisé. Tout le monde savait ça. Mais<br />

Epicure semble avoir été le premier à le “remarquer”. Quoi qu'il en soit, il en a tiré certaines “conséquences”<br />

qui ne nous intéressent d'ailleurs pas dans le présent contexte. Mais on n'a pas l'impression qu'il s'est posé la<br />

question de savoir ce qu'est le vase et où est le vase “après” avoir été entier et “avant” d'avoir été brisé. Or, il<br />

faut bien qu'“entre-temps” ce vase soit “quelque chose”. Car s'il n'y avait “entre-temps” que du Néant, ou<br />

“rien du tout”, le vase brisé ne serait pas un vase brisé, ni encore moins ce vase brisé.”<br />

193 CTD, 153-154 orr.: “Constatons d'abord que l'“entre-temps” en question est indispensable. D'une<br />

part, si le vase entier n'avait pas un dernier nunc, il resterait toujours entier, ce qui n'est pas le cas, et si le vase<br />

brisé n'avait pas de premier nunc, il ne commencerait jamais d'exister, tandis que les débris sur le plancher<br />

montrent bien qu'il existe. D'autre part, il faut bien qu'il y ait quelque chose “entre” ce dernier nunc du vase<br />

entier et ce premier nunc du vase brisé. S'il n'y avait rien qui les sépare ou s'ils n'étaient séparés par rien, ils<br />

coïncideraient. Or, en fait, ils ne coïncident nullement, puisque dans l'un le vase est entier et dans l'autre -<br />

brisé et puisqu'aucun vase ne peut être “en même temps” entier et brisé. En outre, il faut bien qu'il y ait<br />

quelque chose “entre” ces deux nunc “consecutifs”, puisque ce n'est que dans cet “intervalle” que le vase a pu<br />

“se briser”. Ce qui “sépare” ou “délimite” les nunc en question peut s'appeler leurs “limites” ou, si ces<br />

“limites” n'en font qu'une, leur “limite commune”. Quoi qu'il en soit, il s'agit certainement de quelque chose<br />

qui est et non de ce qui n'est pas: s'il est difficile de dire ce qu'est une “limite”, on ne peut certainement pas<br />

dire qu'elle n'est rien du tout. Seulement, la “limite” qui sépare les deux nunc en question ne peut être ellemême<br />

un nunc. Car s'il s'agissait d'un (seul et même) nunc, le vase aurait dû y être (comme l'a “fait<br />

remarquer” Epicure) soit brisé soit entier, tout “tiers état” étant toujours exclu (comme la Philosophie le dit<br />

explicitement au moins depuis Aristote et, implicitement, depuis qu'elle existe). L'“entre-temps”, qui se situe<br />

entre le dernier et le premier nunc en question, n'est donc pas un nunc (et on pourrait dire que si ces nunc sont<br />

séparés aussi nettement et radicalement qu'ils le sont, c'est précisément parce qu'ils sont séparés par quelque<br />

317


chose qui n'est pas eux-mêmes; ce “quelque chose”, étant “autre chose” qu'eux, leur permet d'être “séparés”<br />

ou “différents” bien qu'ils soient rigoureusement “identiques” entre eux en tant que nunc).<br />

193 CTD, 154 or.: “C'est pourquoi le vase, qui a déjà cessé d'être entier sans avoir (encore) commencé<br />

d'être brisé, n'existe jamais (ou n'existe dans aucun nunc), c'est-à-dire n’existe pas du tout. Et il est facile de<br />

voir que de ce seul fait de n'exister jamais ou pas u tout, il n'existe nulle part. Car partout ou les vases<br />

existent, ils sont soit entiers, soit brisés, le “tiers état” étant partout exclu (conformément à la conception<br />

philosophique précitée, explicitée par Aristote).”<br />

195 CTD, 154 or.: “Or, ce vase qui n'existe nulle part ni jamais, qui n'existe donc pas du tout, ayant<br />

cessé d'exister en tant qu'entier sans avoir commencé d'exister en tant que brisé, est néanmoins et, loin d'être<br />

Néant pur, il est un vase et même ce vase. S'il n'était pas du tout, le vase brisé coïnciderait avec le vase entier,<br />

ces “deux” vases n'étant séparés par rien l'un de l'autre. Or, le vase brisé ne coincide nullement avec le vase<br />

entier, puisque l'on peut, par exemple, conserver un liquide dans celui-ci, mais non dans celui-là. Si le vase<br />

d'“entre-deux-nunc” continuait à être “quelque chose”, mais cessait, pendant cet “entre-temps”, d'être un<br />

vase, quelque chose de brisé serait, certes, séparé et distinct de quelque chose d'entier. Mais, dans ce cas, le<br />

“quelque chose de brisé” ne serait pas un vase brisé et un vase ne pourrait jamais se briser, ce qui est contraire<br />

à notre hypothèse (et au bon sens).”<br />

Oinoharrean, 155 orrialdean, dio Kojèvek: “Cette absence de tout doute possible a été bien vue, mais<br />

mal interprétée, par Descartes. En fait et pour nous, il n'y a aucune différence de principe entre la notion JE et<br />

la notion VASE. Dès qu'on “comprend” les notions en question, on est certain, sans nul doute possible, que le<br />

sens VASE de la notion VASE, tout comme le sens JE de la notion JE est (“quelque chose” et non pas “rien“).<br />

L'être du sens JE n'implique ni plus ni moins l'existence d'un Je dans hic et nunc que l'être du Sens VASE<br />

n'implique l'existence d'un Vase dans un hic et nunc. L'existence, ici et maintenant, d'un Vase ou d'un Je ne se<br />

révèle que dans et par la Perception (qui implique, entre autres, ce qu'on appelle “sens proprioceptif”). Quant<br />

à la question de savoir ce qu'est un Je qui existe dans un hic et nunc, et si ce Je est autre chose encore que le<br />

sens JE de la notion JE qui existe (en tant que Morphème) dans le même hic et nunc, je n'ai pas à m'occuper<br />

dans cette Introduction.”<br />

196 Patxi Zabal<strong>eta</strong>, Ukoreka, Txalaparta, Tafalla, 1994, 365 or. : «Ezer denak nor <strong>eta</strong> zer aitortzen<br />

duenean, norbera dela aitortzen du. Nork norbera aitortzea zer izatea da. Norbera dela ohartzea izatea<br />

aitortzea da. Izatea ohartzea da.<br />

Badenak norbera dela ohartzeak, badenak orain <strong>eta</strong> hemen norbera zer izatea biribiltzea <strong>eta</strong><br />

inguratzea da. Norbera dela ohartzea izatea aitortzea da. Izatea ohartzea da.» Patxi Zabal<strong>eta</strong>, Ukoreka,<br />

Txalaparta, Tafalla, 1994, 365 or.<br />

197 CTD, 154-155 orr: “On est donc obligé de dire que dans l'“entre-temps” qui sépare les deux nunc<br />

“consécutifs” en question, le vase cesse d'exister dans un hic et nunc, sans pour autant cesser d'être non<br />

seulement “quelque chose“, mais encore un vase et même ce vase. Or, il a été jusqu'à présent impossible aux<br />

hommes de dire (sans se contre-dire) ce qu'est ce vase, s'ils ne voulaient pas dire qu'il est un Sens “pur”, qui,<br />

en tant que tel, fait “partie intégrante“ du Concept uni-total et qui n'existe que dans la mesure où il est le Sens<br />

d'une Notion qui existe en tant que Morphème, d'ailleurs quelconque.<br />

Notons, pour terminer l'analyse discursive de notre exemple, que dire d'un vase qu'il n'existe nulle<br />

part ni jamais, équivaut à dire de lui qu'il est partout et toujours. En effet, s'il n’était pas du tout, il ne serait<br />

rien ou serait Néant pur et ne serait donc certainement pas un vase. Il est donc, sans nul doute possible,<br />

puisque nous en parlons comme d'un Vase. Mais nous avons dit que ce Vase n'existe nulle part ni jamais.<br />

C'est donc que ce Vase est “ailleurs” que quelque part et “en dehors“ de tout moment quel qu'il soit. Le Vase<br />

qui n'existe jamais ne peut être qu' « entre-temps », c'est-à-dire entre deux nunc “consécutifs“, ces nunc étant<br />

séparés en tant que nunc sans être séparés par un nunc quelconque. De même, le Vase qui o'existe nulle part<br />

ne peut être qu'entre deux hic « contigus » ou « voisins », qui sont séparés en tant que hic sans être séparés<br />

par un hic quelconque. Or, le Vase qui est « entre » deux hic sans exister dans un hic « intermédiaire » n'est<br />

lié à aucun hic, ni par conséquent aux deux hic en cause, de même que le Vase qui est “entre” deux nunc sans<br />

exister dans un nunc “intermédiaire” n'est pas lié aux deux nunc en question. C'est dire que ce Vase peut se<br />

situer “entre” deux hic et deux nunc.<br />

318


198 CTD, 155-156 “quelconques. Par conséquent, s'il se situe "entre" deux hic et nunc donnés, il sera<br />

situé "entre" tous les hic et nunc quels qu'ils soient. C'est dire, en d'autres termes, que le Vase qui n'existe<br />

nulle part ni jamais, est partout et toujours. N'existant "dans" aucun hic, ni "dans" aucun nunc, il est "entre"<br />

tous les hic et tous les nunc qui existent.<br />

C'est précisément parce que le Vase, détaché de tout hic et nunc, est toujours et partout, qu'il peut<br />

exister partout et toujours, c'est-à-dire dans n'importe quel hic et nunc, en tant que Sens d'une Notion. Mais il<br />

n'existe effectivement, en se situant dans un hic et nunc "particulier", que si ce hic et nunc est celui d'un<br />

Morphème ayant le sens VASE.<br />

Sans nous poser, dans cette Introduction du Concept, la question (capitale et difficile entre toutes) de<br />

savoir comment un Sens peut parvenir à l'existence en se liant à un Morphème, pourquoi l'Homme est le seul<br />

être susceptible d'établir une telle liaison et par quel Acte il est capable de le faire, voyons comment et<br />

pourquoi les Choses "naturelles" se détachent de leurs hic et nunc respectifs de façon à devenir susceptibles<br />

d'exister, en tant que Sens des Notions, dans les hic et nunc des Morphèmes. Car dans et par la présente<br />

Introduction nous ne voulons introduire dans notre discours que le Concept et non la Notion. C'est<br />

uniquement pour introduire le Concept en tant que tel que nous avons utilisé notre connaissance "immédiate"<br />

des Notions (d'ailleurs "médiatisée", au cours de cette introduction, par notre connaissance de la tradition<br />

philosophique qui s'y rapporte). Or, le Concept en tant que tel s'introduit par le seul processus d'abstraction<br />

généralisante que nous avons en vue, et non pas par l'Acte humain qui constitue une Notion, en liant la Chose<br />

détachée de son hic et nunc par ce processus d'abstraction, au hic et nunc d'un Morphème (émis ou compris).”<br />

199 CTD, 156-157 orr.: “Nous avons vu que pour détacher une Réalité chosiste de son hic et nunc, il<br />

n'est pas nécessaire de la détacher séparément de son nunc et de son hic. Une Chose détachée de son hic se<br />

détache par cela même de son nunc et de tout nunc. De même, le détachement du nunc entraîne pour ainsi dire<br />

automatiquement le détachement du hic et de tout hic. La liaison entre le hic et le nunc est telle qu'une Chose<br />

ne peut ni se situer dans un hic sans exister dans un nunc, ni exister dans un nunc sans se situer dans un hic.<br />

Inversement, ce qui ne se situe nulle part n'existe jamais et ce qui n'existerait jamais ne pourrait pas se situer<br />

quelque part.<br />

Toute la question est donc de savoir si le processus d'abstraction généralisante qui détache une Chose<br />

de son hic et nunc peut et doit s'amorcer par un détachement du hic ou prendre son origine dans un<br />

détachement du nunc.<br />

Or, un détachement du hic semble impossible tant que la Chose se maintient dans son nunc ou dans<br />

un nunc quel qu'il soit. Zénon déjà a cru avoir dé-montré (sans réussir à "convaincre" qui que ce soit, mais<br />

sans jamais avoir été discursivement "refuté" d'une façon vraiment satisfaisante) qu'un tel détachement est<br />

rigoureusement impossible.”<br />

200 CTD, 157 or.: “Plus exactement, il a montré qu'on se contre-dit lorsqu'on dit qu'une Chose se<br />

détache de son hic "pendant" qu'elle se maintient dans son nunc. Quoi qu'il en soit de cette dé-monstration<br />

éléatique de l'impossibilité du mouvement (dont nous n'avons pas à nous occuper en ce lieu), ce n'est pas<br />

(comme nous l'avons déjà fait remarquer) en déplaçant une Chose dans l'espace qu'on la rend apte à devenir le<br />

Sens d'une Notion. Or, on ne voit pas que le détacheinent d'une Chose de son hic, dans un nunc donné (en<br />

supposant qu'un tel détachement soit possible), puisse être discursivement défini autrement qu'en disant qu'il<br />

s'agit d'un déplacement (ou d'un "début" de déplacement) spatial.<br />

Par contre, non seulement on ne se contre-dit pas en disant qu'une Chose qui se maintient dans son<br />

hic ou dans un hic quelconque peut être détachée de son nunc, mais on se contredirait si l'on voulait nier<br />

qu'elle s'en détache effectivement, voire "nécessaireinent", c'est-à-dire partout et toujours ou dans tous les hic<br />

et dans tous les nunc où elle existe. En effet, en le niant, on aurait dit que la Chose ne dure pas dans le temps.<br />

Or, ce qui ne dure pas du tout ne saurait être appelé "Chose" au sens propre (et "immédiat") de ce mot.<br />

201 CTD, 158 or.: “Une Chose "proprement dite" doit être dite durer dans temps. Or, pendant tout le<br />

temps que dure une Chose, elle se détache à chaque instant de 1'instant (du nunc) où elle exist (dans un hic).<br />

Etant rappelé qu'une Chose détachée de son nunc l'est aussi de son hic, il faut dire que toute Chose qui dure se<br />

détache à chaque instant de sa durée, de son hic et nunc. Sans doute, en cessant d'exister dans un moment<br />

(nunc) donné de sa durée, c'est-à-dire en se détachant d'un nunc, la Chose qui dure existe "immédiatement"<br />

dans le moment "consécutif" de cette même sienne durée. Néanmoins, elle a "entre temps" cessé d'exister<br />

319


dàns un nunc quel qu'il soit (précisément parce que cet "entre temps" n'existe pas et n'est donc pas un nunc) et,<br />

par conséquent, dans un hic quelconque (puisque tout est ou existe nécessairement dans un nunc). C'est<br />

pourquoi, soit dit en passant, la Chose qui dure (c'est-à-dire qui se détache de son nunc, au lieu d'y être<br />

irrémédiablement liée, à l'instar de la prétendue "Chose" éléatique) peut exister, dans le nunc "consécutif",<br />

dans un hic "autre" que celui où elle existait dans le nunc "précédent", cet "autre" hic pouvant, d'ailleurs, tout<br />

aussi bien être identique au hic qu'on peut également appeler "précédent" à cause de sa liaison indissoluble<br />

avec son nunc.*<br />

Quoi qu'il en soit, "entre" chaque couple de nunc "consécutifs" de sa durée, la Chose qui dure est par<br />

définition détachée de tout nunc et donc de tout hic. Or, nous avons vu que c'est précisément en tant que<br />

détachée de son hic et nunc et de tout hic et nunc que la Chose est cette "entité" sai generis dont nous avons<br />

pu dire qu'elle est apte à être (ou à devenir) Ie Sens d'une Notion (et d'exister en tant que Sens, si "entre<br />

temps" ou dans l'"entre temps" de son "détachement", un Acte, que nous considérons, par pure hypothèse,<br />

comme exclusivement et "spécifiquement" humain, l'a liée au hic et nunc de l'existence d'un Morphème,<br />

d'ailleurs "quelconque").<br />

202 CTD, 158 orrialdeko oinoharra: “En tout état de cause, le hic "précédent", pris en tant que hic et<br />

non en tant que Chose-dans-un-hic, est rigoureusement identique au hic "consécutif" (de même que sont<br />

identiques entre eux les nunc pris en tant que tels et non comme Chose-dans-un-nunc). D'où la "Relativité du<br />

mouvement ", dont nous n'avons, d'ailleurs, pas à nous occuper ici.”<br />

Ondoren, <strong>Kojèveren</strong> ohiko testuarekin jarraituko dugu, 159 or.: “Le Processus d'abstraction<br />

généralisante, qui trans-forme une Réalité-chosiste ou une Chose en ce qui est susceptible d'être le Sens d'une<br />

Notion et d'exister en tant qu'un tel Sens dans ,le hic et nunc d'un Morphème (émis ou "compris" par un<br />

homme), est donc bien, comme nous l'avons dit, un Processus de "nature spéciale" ou sui generis, puisqu'il<br />

est effectivement "unique en son genre". C'est le processus de la Durée d'une Chose dans le temps.<br />

203 CTD, 159 or.: “Le Processus en question n'est donc rien de moins qu'un Acte, C'est un processus<br />

que Chaque Chose "proprement dite" doit "subir" passivement "partout et toujours" (c'est-à-dire<br />

"nécessairement"), sans qu'il lui soit toutefois "imposé" activement par qui que ce soit ou quoi que ce soit<br />

d'autre qu'elle-même. La Chose "subit" ce processus du seul fait qu'elle existe, c'est-à-dire se situe dans un hic<br />

et nunc et dure en se détachant "à chaque instant" de son existence ou de sa durée, de ce hic et nunc. En<br />

d'autres termes, il suffit qu'une Chose dure dans le temps pour qu'un Processus d'abstraction généralisante la<br />

rende apte à être le Sens d'une Notion qui se "rapporte" à cette Chose qui dure. Mais, c'est la Chose elle-même<br />

qui "subit" le Processus en question, du seul fait qu'elle dure, c'est-à-dire dès qu'elle commence à durer et<br />

pendant tout le temps qu'elle dure dans le temps. C'est pourquoi on peut dire que la Chose elle-même (qui<br />

dure) "correspond" à la Notion qui s'y “rapporte”.<br />

204 CTD, 159-160 orr.: “ Etant détachée de tout hic et nunc, la Chose, par définition, n'existe "nulle<br />

part", ni "jamais". Mais n'étant limitée à aucun hic et nunc et n'étant pourtant pas Néant pur (dont on ne peut<br />

rien dire, sauf qu'il n'est rien), la Chose est "partout et toujours" (c'est-à-dire "nécessairement"). Etant "partout<br />

et toujours", elle est "totale", voire une "en elle-même" et unique "en son genre". Mais, puisque, par<br />

définition, elle n'est telle que dans la mesure où elle dure ou existe, en existant dans un hic et nunc, rien en<br />

elle ne s'oppose à ce qu'elle existe dans plusieurs hic et nunc "différents". Or, les hic et nunc eux-mêmes<br />

peuvent différer les uns des autres soit à la fois par le hic et par le nunc, soit par le hic seulement ou seulement<br />

par le nunc. Une seule et même Chose "détachée" ou "totale" peut donc exister dans chacun de ces hic et<br />

nunc "différents" et chacun de ces différents hic et nunc devra être appelé "son hic et nunc". Dans tous ces hic<br />

et nunc qui sont "siens", la Chose "totale" existera en tant qu'Essence et ces siens hic et nunc pourront être<br />

appelés les hic et nunc "naturels" de son Existence "naturelle" (ou "chosiste"). Mais puisque le Processus<br />

d'abstraction généralisante de la durée de la Chose dans le temps la détache de tout hic et nunc quel qu'il soit,<br />

il la détache aussi du hic et nunc qui est sien et de toas les hic et nunc qui sont siens. Rien dans la Chose<br />

"détachée" ou "totale" ne l'empêche donc d'exister dans un hic et nunc qui serait autre que ceux qui sont siens.<br />

Mais, par définition, rien en elle ne peut déterminer le hic et nunc qui n'est pas sien et qui ne peut être que le<br />

hic et nunc d'une Existence qui n'est pas sienne, C'est pourquoi il faut un Acte, et un Acte extérieur à la<br />

Chose, un Acte qui ne serait pas sien, pour que la Chose "détachée" de tout hic et nunc, qui est sien, dans et<br />

par le Processus d'abstraction généralisante qu'est sa durée dans le temps, existe dans un hic et nunc autre que<br />

le sien et donc autre que "naturel" ou "chosiste". Or, cet Acte nous est connu (d'une manière "immédiate" et<br />

320


"médiatisée" par la tradition philosophique) comme l'Acte humain de la "compréhension" d'un Morphème<br />

(créé ou préexistant) qui a pour Sens la Chose "détachée" ou "totale" en question, ce Morphème étant<br />

l'Existence "magique" (ou "notionelle") de celle-ci. Le hic et nunc d'un Morphème constitué (à partir de la<br />

Chose "détachée") par un tel Acte peut être "quelconque" en ce sens qu'il n'est "déterminé" ni par la Chose<br />

"détachée", ni par les hic et nunc de l'Existence "naturelle" de cette Chose (c'est-à-dire de l'Existence qu'est<br />

sienne ou "chosiste"), mais uniquement par l'Acte (ou par l'Homme) qui la constitue. Mais ce hic et nunc ne<br />

peut être "non-naturel", voire "magique" ou "notionnel", c'est-à-dire autre que ceux qui "appartiennent en<br />

propre" à la Chose (qui dure), que s'il diqère de ces derniers, ce qu'il ne peut faire qu'en différant d'eux soit<br />

par le hic, soit par le nunc, soit par les deux à la fois. Enfin, puisque le hic et nunc de l'Existence "magique"<br />

ou "notionnelle" qu'est le Morphème pré-suppose l'Acte humain "compréhensif" et puisque cet Acte<br />

présuppose lui-même le Processus d'abstraction généralisante qu'est la durée de la Chose dans le temps, le<br />

nane du Morphème (qui est un élément-constitutif de la Notion se "rapportant" à la Chose qui dure) ne peut<br />

nulle part ni jamais être antérieur au "premier" nunc de la durée de la Chose qui "correspond" au Sens du<br />

Morphème en cause, bien que ce nunc "magique" puisse être indéfiniment postérieur à tout nunc " naturel "<br />

de la durée de la Chose en question.<br />

205 CTD, 161 orrialdeko oinoharra: “Nous savons, certes, d'une manière "immédiate" (qui n'est,<br />

d'ailleurs, vraiment "médiarisée" par la tradition philosophique qu'à partir de Hegel, qui fut le premier à démontrer<br />

ce qu'Aristote avait montré sans que personne n'ait voulu le voir), que certaines Notions existent<br />

avant les Choses auxquelles elles se "rapportent". Ainsi par exemple, la notion AVION a existé avant que<br />

n'existe l'Avion lui-même. Mais nous ne pouvons pas aborder ce problème dans l'Introduction. Disons<br />

seulement que dans ces cas l'existence de la Chose pré-suppose un Acte humain, qui est en quelque sorte<br />

l'inverse de l'Acte "notionnel" dont nous avons parlé dans le texte. Disons encore que dans ces cas il ne s'agit<br />

pas de Metiens proprement dites, mais d'une "Fonction de Notions" (dont chacune pré-suppose le Processus<br />

sus-mentionné) qui ne peut être constitué (par l'Homme) que dans la mesure où (une partie de) la Totalitéintégrée<br />

qui est Comcept est devenue Sens (Partiellement) compréhensif dans et par un Discours<br />

(fragmentaire) cohérent (au moins au sens de non-contra-diction).”<br />

206 CTD, 161-162 orr: “Mais nous n'avons pas à nous occuper davantage des Notions ni de quoi que<br />

ce soit d'autre, puisque nous avons déjà trouvé ce que nous cherchons, à savoir le Concept.<br />

En effet, nous cherchons le Concept qui a été discursivement défini, dans le projet même de notre<br />

recherche, comme<br />

- Totalité-intégrée du Concevable (pris en tant que concevable)<br />

ou, ce qui s'est révélé être la même chose, comme<br />

-Sens-compréhensif de tout ce qui est compréhensible.<br />

Or, nous avons montré entre temps (en supposant que nous ayons réussi à le faire sans l'avoir démontré)<br />

que cette "Totalité-intégrée" (qui peut, en principe, exister aussi en tant que ce "Sens-compréhensif")<br />

ne peut être rien d'autre que la Totalité-intégrée (c'est-à-dire l'ensemble un en lui-même et unique en son<br />

genre) des Choses détachées de tout hic et nunc (et donc de leurs hic et nunc) dans et par le Processus<br />

d'abstraction généralisante qu'est la durée de ces Choses dans le temps, ces Choses étant prises en tant que<br />

détachées de tout hic et nunc et non en tant que liées ou "rattachées" aux hic et nunc de leur Existence (=<br />

durée) "naturelle" (= " chosiste ") ou "magique" (= " notionnelle ").<br />

Le Concept est donc maintenant, pour nous. Il est, pour nous, l'ensemble des Choses qùt sont ou<br />

"subsistent (en tant que détachées de tout hic et nunc de leur Existence ("chosiste" ou "notionnelle") qui dure<br />

dans le temps. Pour nous, l'ensemble est un (en lui-même) et unique (en son genre), c'est-à-dire unitotal (voire<br />

intégré dans sa totalité), parce que nous avons vu que les Choses, détachées des hic et nunc, sont toutes à la<br />

fois partout, puisqu'elles n'existent "nulle part", et toujours, puisqu'elles n'existent "jamais".<br />

207 CTD, 162 or.: “Or, si toutes les Choses durent dans le temps et qu'elles se détachent de tout hic et<br />

nunc pendant tout le temps qu'elles durent; si la durée d'une Chose est l'ensemble des nunc de son existence et<br />

si tous ses nunc sont dans le temps (pendant lequel dure la Chose en question), - l'ensemble de ce qui est<br />

321


"entre" les ouoe qui constituent, dans leur ensemble, la durée, n'est rien d'autre que le Temps lui-même qui<br />

existe en tant que durée de l'ensemble des Choses qui durent en lui.”<br />

Eta halaxe darrai 162 orrialdeko oinoharrean: “Cette façon d'introduire le Temps dans notre discours<br />

ou, en d'autres termes, cette manière d'introduire la notion TEMPS, peut paraître quelque peu "cavalière”. En<br />

y regardant de plus près on peut voir qu'elle l'est moins qu'elle ne paraît à première vue. Quoi qu'il en soit, il<br />

ne faut pas perdre de vue que ce n'est pas la notion TEMPS, mais uniquement la notion CONCEPT que nous<br />

voulions introduire dans et par la présente Premiére Introduction (la notion TEMPS devant être introduite par<br />

et dans la Deuxième Introduction). Tout ce que la présente Introduction prétend montrer (sans le dé-montrer<br />

),c'est qu'en essayant de dire (sans se contredire) ce qa'est le Concept, on est finalement amené à dire qu'il<br />

n'est rien d'autre que le Temps. Certes, la notion TEMPS est ainsi introduite non pas a en tant que telle a, mais<br />

en tant que "médiatisée a par la notion CONCEPT (elle-même "médiatisée" par la tradition philosophique<br />

relative aux Notion, dont nous avons par ailleurs une connaissance "immédiate"). Toutefois, le sens de la<br />

notion TEMPS ainsi "médiatisée" semble ne pas être en contra-diction avec celui de la notion TEMPS que<br />

nous connaissons d'une manière "immédiate” (encore que cette connaissance "immédiate" est, en fait,<br />

"médiatisée" pour chacun de nous par l'ensemble des connaissances discursives qu'il possède).”<br />

208 CTD, 162-163 orr.: “La "Totalité-intégrée" des Choses détachées de tout hic et nunc (qui existe en<br />

tant qu'ensemble des Choses qui durent dans le temps en existant dans les hic et nunc différents), que nous<br />

pouvons maintenant appeler "Concept", ne peut être dite être (autre chose que Néant pur dont on ne peut rien<br />

dire) que si l'on dit qu'elle est "Temps".”<br />

209 CTD, 163 or.: “Ainsi, en résumant tout ce qui précède, nous pouvons déjinir discursivement le<br />

Concept, que nous avons cherché et trouvé, en disant que.<br />

- Le Concept est le Temps.<br />

Quant à son "contenu", la Définition-résumé du Concept qui vient d'être donnée ne diffère en rien de<br />

la Définition projet de ce Concept même. Mais elle peut s'interpréter de deux façons différentes, dont l'une<br />

seulement est "correcte" dans le contexte de la présente Introduction.<br />

La première interprétation consisterait à dire que c'est uniquement grâce au Temps ou, plus<br />

exactement, grâce au fait que la Chose (= Réalité chosiste) dure dans le Temps, que 1'Essence de cette Chose<br />

se distingue de son Existence (dans un hie et nuoe donné) et se détache du hic et nunc de cette Existence (ou<br />

de la Chose qui existe) "à chaque instant", de façon à avoir "entre temps", c'est-à-dire "toujours" (et<br />

"partout"), une subsistance "détachée" (du hic et nunc de l'Existence ou de la Chose qui existe) ou "pure", qui<br />

la rend apte à exister dans un ou plusieurs "autres" hic et nunc, non seulement en tant qu'Essence de Choses,<br />

mais aussi en tant que Sens des Notions (= Réalités notionnelles). S'il n'y avait pas de Temps, si des Réalités<br />

chosistes ne duraient pas dans le Temps, leurs Essences seraient indissolublement attachées aux hic et nunc de<br />

leurs Existences (chosistes) et ne pourraient pas exister, dans d'"autres" hic et nunc, en tant que Sens de<br />

Réalités notionnelles: la distinction même entre Essence et Existence n'aurait ainsi aucun sens et il n'y aurait<br />

pas de Sens du tout, ni donc de Morphèmes hors desquels aucune Notion ne peut exister.”<br />

210 CTD, 163-164 orrialdeak hartzen dituen oinoharra: “La Philosophie a reconnu depuis longtemps<br />

que dans l'"Être-Éternel", c'est-à-dire dans la "Réalité" (chosiste?) qui est censé ne pas durer dans le Temps,<br />

l'Essence coïncide avec l'Existence, de sorte qu'on peut tout aussi bien dire que cet "Être" n'a pas d'Existence<br />

(= n'existe pas), étant Essence "pure", qu'affirmer qu'il n'a pas d'Essence (= n'est pas "essentiel"), étant<br />

Existence "pure". Mais la Philosophie n'a jamais pu dire pourquoi et comment la notion ÊTRE-ÉTERNEL<br />

peut se "rapporter" à cet "Être-éternel", vu que l'existence de cette notion, qui est le morphème ÊTRE-<br />

ÉTERNEL n'a "de toute évidence" rien à voir avec l'existence de cet "Être-éternel" (qui est, par définition,<br />

cette existence même). Or, dire que la notion ÊTRE-ÉTERNEL ne peut pas se "rapporter" à l'"Être-éternel ",<br />

c'est dire qu'elle n'a pas de sens. Le prétendu Sens ÊTRE-ÉTERNEL n'en est donc pas un. Mais puisque les<br />

notions ÊTRE et ÉTERNITE, prises isolément, en ont un, il faut dire que le "Sens" ÊTRE-ÉTERNEL est<br />

contra-dictoire en lui-même (comme l'est, par exemple, le "Sens" CERCLE-CARRÉ. Pris en tant que dénué<br />

de Sens, le "morphème" ÊTRE-ÉTERNEL est no pas Morphème d'une Notion, mais Symbole.”<br />

211 CTD, 164 or.: “On pourrait dire en outre que c'est uniquement grâce à l'unité "spécifique" ou<br />

322


"générique" du Temps ou, plus exactement, grâce au fait que toutes les Choses (qui durent) durent dans un<br />

seul et même Temps, que les Essences de ces Choses, détachées de leurs Existences (et coincidant, du fait de<br />

ce "détachement", avec les Sens détachés des Morphèmes des Notions qui se "rapportent" à ces Choses),<br />

s'intègrent en un seul et même Tout, qui peut être appelé "Concept". S'il n'y avait pas de Temps, si les Réalités<br />

chosistes ne duraient pas dans le Temps, elles seraient irréductiblement différentes (ne serait-ce que par les hic<br />

de leur existence) les uns des autres, de sorte qu'il n'y aurait rien qui puisse "correspondre" au sens de la<br />

notion CONCEPT, défini comme "Totalité-intégrée": cette notion n'aurait ainsi aucun sens et ne serait donc<br />

pas une Notion proprement dite (censée intégrer en un seul Tout les Sens de toutes les Notions quelles qu'elles<br />

soient), à moins qu'on ne veuille appeler "Notion" un "Morphème" dont le "Sens" est contra-dictoire (au lieu<br />

de l'appeler "Symbole").”<br />

212 CTD, 164-165 orr: “Quant à la deuxième interprétation possible de la Définition résumé: "Le<br />

Concept est le Temps", elle est en quelque sorte l'inverse de la première. Cette interprétation consiste à dire<br />

que c'est parce qu'il y a des Notions dont les Sens (distincts de leurs Existences que sont les Morphèmes) se<br />

"rapportent" à des Choses, que les Essences de ces Choses se distinguent de leurs Existences et se détachent<br />

des hic et nunc de ces Existences, ce détachement n'étant rien d'autre que la durée des dites Choses dans le<br />

Temps. S'il n'y avait pas de Réalités notionnelles, aucune Réalité chosiste ne se distinguerait en Essence et<br />

Existence, aucune ne se détacherait de son hic et nunc, aucune ne durerait donc dans le Temps et il n'y aurait<br />

pas de Temps du tout.<br />

En outre, on pourrait dire que c'est parce que les Sens des Notions, détachés de leurs Morphèmes,<br />

s'intègrent en un seul et même Tout, que toutes les Choses (qui "correspondent" aux Notions) durent dans un<br />

seul et même Temps, de sorte qu'il y a un Temps un en lui-même et unique en son genre. Si les Sens de toutes<br />

les Notions (non contra-dictoires) ne s'intégraient pas en un seul et même Sens-compréhensif, il n'y aurait pas<br />

de Totalité-intégrée qu'on pourrait appeler "Temps". Sans nul doute, c'est cette deuxième interprétation qui est<br />

la seule "correcte" dans le contexte du discours qui constitue la présente Introduction. Car cette Première<br />

Introduction introduit (à partir de notre connaissance "inmédiate", "médiatisée" par l'ensemble de nos<br />

connaissances discursives qui implique une connaissance de la tradition philosophique) la notion CONCEPT,<br />

et non pas la notion TEMPS. Le Temps n'a donc été introduit dans notre discours qu'en tant qu'un "aspect" du<br />

Concept. Plus exactement, la notion TEMPS s'est présentée à nous comme un *élément-constitutif" de la<br />

notion CONCEPT, au cours du développement discursif du sens de cette notion, défini dans une Définitionprojet.<br />

Et cet élément-constitutif s'est révélé être tel qu'il peut à lui seul suffire pour définir la notion en<br />

question dans une Définition-résumé, qui dit que<br />

- Le Concept est le Temps.”<br />

213 CTD, 166-167 orr.: “Mais rien ne dit que la première interprétation n'est pas valable. Elle peut fort<br />

bien s'avérer être licite, voire inévitable, dans la Deuxième Introduction, dans et par laquelle nous essayerons<br />

d'introduire la notion TEMPS, indépendamment de la notion CONCEPT.<br />

Quoi qu'il en soit de l'interprétation à retenir, notre discours a montré (en supposant qu'il a réussi à le<br />

faire sans l'avoir démontré) que notre Définition-résumé "coïncide" avec notre Définition-projet. En d'autres<br />

termes, nous avons montré qu'il n'y a aucune "contra-diction" entre ces deux Définitions. Et puisque la<br />

deuxième a été "déduite" de la première dans et par notre discours, ce discours a montré qu'il. n'est pas "<br />

contradictoire" en lui-même.<br />

Or, à la fin de ce discours nous avons pu "résoudre" la difficulté qui s'est présentée à nous à son<br />

début, à savoir la difficulté de distinguer radicalement la Notion de la Chose ("correspondante") et d'établir un<br />

rapport univoque et réciproque entre elles. Et nous n'avons pu résoudre cette difficulté qu'en disant que les<br />

Choses et les Notions durent dans un seul et même Temps, qui détache les Essences des Choses de leurs<br />

Existences et les rend aptes à exister en tant que Sens dans les Morphèmes des Notions.”<br />

214 Atal hau idazteko erabili dudan <strong>Kojèveren</strong> testua Critique aldizkarian agertu zen aurrenekoz,<br />

“L’action politique des philosophes” izenburuaz, zati bitan banatuta, 41 <strong>eta</strong> 42 zenbaki<strong>eta</strong>n, 1950 urtean.<br />

Gerora, <strong>Kojèveren</strong> adiskide Leo Strauss-ek bere De la tyrannie (Gallimard, Paris, 1954) liburuan jaso zuen,<br />

“Tyrannie <strong>eta</strong> Sagesse” izenburuaz. Hemengo erreferentziak liburuari dagozkio, eskuraerrazagoa baita<br />

aldizkaria baino.<br />

Kojèvek halaxe dio liburuko 235 orrialdean: “La question de principe qu'il nous reste à résoudre est<br />

celle de savoir si le Sage, en tant que Sage, peut faire autre chose que parler d'un “idéal politique”, et s'il veut<br />

323


sortir du domaine de l' «utopie» et des «idées générales», voire «abstraites», et affronter la réalité concrète en<br />

donnant au tyran des conseils «réalistes».”<br />

215 “TS”, 235 or.: “Afin de pouvoir répondre à cette double question, il faut soigneusement distinguer<br />

entre le Sage proprement dit et le philosophe, car la situation est loin d'être la même dans ces deux cas. Pour<br />

simplifier les choses, je ne parlerai que de ce dernier. D'ailleurs, ni Xénophon ni Strauss ne semblent admettre<br />

l'existence du Sage proprement dit.”<br />

216 Luis Berrizbeitia, Eremu karroinduak, Elkar, Donostia, 1992, 120. or.<br />

217 “TS”, 235 or.: “Par définition, le philosophe ne possède pas 1a Sagesse (c'est-à-dire la plénitude<br />

de la conscience de soi, soit -en fait- I'omniscience); mais (un hégélien devrait préciser: à une époque donnée)<br />

il est plus avancé sur le chemin qui mène à 1a Sagesse que tout non-philosophe, que tout «profane», le tyran y<br />

compris. Par définition également, le philosophe est censé «consacrer sa vie» à la recherche de la Sagesse.”<br />

218 “TS”, 235 or.: “C'est en partant de cette double définition qu nous devons nous demander: le<br />

philosophe peut-il et veut-il gouverner les hommes ou participer à leur gouvernement, en donnant en<br />

particulier de conseils politiques concrets au tyran?”<br />

219 “TS”, 235-236 orr.: “Demandons-nous d'abord s'il le peut ou, plus exactement, s'il a, en tant que<br />

philosophe, un avantage sur le «profane» (et le tyran est un profane) lorsqu'il s'agit de questions qui ont trait<br />

au gouvernement.<br />

Je crois que la réponse négative qu’on donne habituellement repose sur un malentendu, sur<br />

l’incompréhension totale de ce que sont la philosophie et le philosophe.”<br />

220 “TS”, 236-237 orr.: “Pour les besoins de la cause, il me suffira de rappeler trois traits distinctifs<br />

du philosophe par opposition au «profane». Premièrement, 1e philosophe est plus expert dans l'art de la<br />

dialectique ou de la discussion en général: il voit mieux que son interlocuteur «profane» les insuffisances de<br />

l'argumentation de ce dernier et il sait mieux que lui faire valoir ses propres arguments et réfuter les<br />

objections des autres. Deuxièmement, l'art de la dialectique permet au philosophe de se libérer davantage que<br />

le «profane» des préjugés: il est donc plus ouvert à la réalité telle qu'elle est et il dépend moins de la façon<br />

dont les hommes, à un moment historique donné, s’imaginent qu'elle est. Troisièmement enfin, étant ouvert<br />

au réel, il se rapproche davantage du concret que le «profane» qui se confine dans les abstractions, sans se<br />

rendre compte, d'ailleurs, de leur caractère abstrait, voire irréel.<br />

Or ces trois traits distinctifs du philosophe sont autant d'avantages qu'il a, en principe, sur le<br />

“profane” lorsqu'il s'agit de gouverner.”<br />

221 “TS”, 237 or. : “Strauss relève qu'Hiéron, en constatant la supériorité dialectique de Simonide, se<br />

méfie de lui, en voyant en lui un redoutable concurrent éventuel. Et je pense qu'Hiéron a raison. En effet,<br />

l'action gouvernementale au sein d'un État déjà formé est purement discursive à sa souree, et celui qui est<br />

passé maître du discours ou de la «dialectique» peut également devenir maître du gouvernement. Si Simonide<br />

a pu battre Hiéron dans leur joute oratoire, s'il a pu le «manoeuvrer» comme il lui plaisait, il n'y a aucune<br />

raison pour qu'il ne le batte pas et ne le manoeuvre pas dans le domaine politique et ne le remplace pas, en<br />

particulier, à la tête du gouvernement, - s'il en éprouvait le désir.”<br />

222 “TS”, 237 or. : “Or, si le philosophe s'emparait du pouvoir au moyen de sa «dialectique», il<br />

l'exercerait mieux, toutes choses égales d'ailleurs, qu'un «profane» qu'il soit. Et ceci non pas seulement en<br />

raison de sa plus grande habileté dialectique. Son gouvernement serait meilleur en raison d'une absence<br />

relative de préjugés et à cause du caractère relativement plus concret de sa pensée.”<br />

223 “TS”, 237 or. : “Certes, lorsqu'il s'agit simplement de faire durer un état établi des choses, sans<br />

procéder à des «réformes de structure», ni à une «révolution», l'application inconsciente des préjugés<br />

généralement ne présente pas d'inconvénients majeurs. C’est dire que, dans de telles situations, on peut se<br />

passer, sans grand mal, de philosophes au pouvoir ou auprès du pouvoir. Mais là où les «réformes de<br />

structure» ou l' «action révolutionnaire» objectivement possibles et donc nécessaires, le philosophe est<br />

324


particulièrement apte à les mettre en oeuvre ou à les conseiller, puisqu'à l'encontre du gouvernant «profane» il<br />

sait que ce qu'il s'agit de réformer ou de combattre ne sont que des «préjugés», c'est à-dire quelque chose<br />

d'irréel et donc de relativement peu résistant.”<br />

224 “TS”, 238 or. : “Enfin, tant à l'époque «révolutionnaire» qu'en période «conservatrice», il est<br />

toujours préférable que les gouvernants ne perdent pas de vue la réalité concrète. Cette réalité est, certes,<br />

extrêmement ardue et touffue. C'est pourquoi, pour la comprendre en vue de la dominer, l'homme d'action est<br />

obligé (puisqu'il pense et agit dans le temps) de la simplifier par des abstractions: il y fait des coupures, il<br />

isole certaines parties ou certains aspects en «faisant abstraction» du reste et en les traitant «en eux-mêmes».<br />

Mais rien ne dit que le philosophe ne saurait pas en faire autant. On ne pourrait, comme on le fait<br />

généralement, lui reprocher sa prédilection pour les «idées générales» que si celles-ci l'empêchaient de voir<br />

les abstractions particulières que le «profane» a le tort d'appeler «des cas concrets». Mais un tel reproche, s'il<br />

était justifié, ne saurait s'appliquer qu'aux défauts contingents de l'homme et non à la qualité même de<br />

philosophe. En tant que tel, celui-ci sait manier l'abstraction aussi bien, sinon mieux, que le «profane». Mais<br />

en se rendant compte du fait qu'il a procédé à une abstraction, il pourra traiter le «cas particulier» mieux que<br />

le «profane» qui croit qu'il s'agit là d'une réalité concrète réellement isolée du reste et pouvant être traitée<br />

comme telle. Le philosophe verra ainsi les implications du problème particulier qui échappent au «profane»: il<br />

verra «plus loin» que celui-ci, tant dans l'espace que dans le temps.”<br />

225 “TS”, 238-239 orr. : “Pour toutes ces raisons, auxquelles on aurait pu ajouter beaucoup d'autres, je<br />

crois, avec Hiéron, Xénophon et Strauss, et contrairement à une opinion communément admise, que le<br />

philosophe est parfaitement capable de prendre le pouvoir et de gouverner ou de participer au gouvernement,<br />

en donnant, par exemple, des conseils politiques au tyran.”<br />

226 “TS”, 239 or: “Toute la question est donc de savoir s'il veut le faire. Or il suffit de poser cette<br />

question (en se référant à la définition du philosophe) pour s'apercevoir qu'elle est extrêmement<br />

complexe,voire insoluble.<br />

La complexité et la difficulté de cette question tiennent au fait banal que l'homme a besoin du temps<br />

pour penser et pour agir, et que le temps dont il dispose se trouve en fait très limité.”<br />

14 "TS", 243-244: "Autrement dit, le philosophe isolé doit nécessairement admettre que le critère<br />

nécessaire et suffisant de la vérité consiste dans le sentiment d' «évidence» qu'est censée donner l' «intuition<br />

intellectuelle» du réel et de l'Être, ou qui accompagne les «idées claires et distinctes», voire les «axiomes», ou<br />

qui s'associe, d'emblée, aux révélations divines. Ce critère de l' «évidence» a été admis par tous les<br />

philosophes «rationalistes», de Platon à Husserl, en passant par Descartes. Malheureusement, il n'est luimême<br />

nullement «évident», et je pense qu'il est invalidé par le seul fait qu'il y a toujours eu sur terre des<br />

«illuminés» et des «faux prophètes» qui n'ont jamais eu le moindre doute au sujet de la vérité de leurs<br />

«intuitions» ou de l'authenticité des «révélations» qu'ils ont reçues sous une forme ou sous une autre. En bref,<br />

l' «évidence» subjective que peut avoir un penseur «isolé» est invalidée, en tant que critére de la vérité, par le<br />

seul fait de l'existence de la folie, qui peut être «systématique» ou «logique» en tant que déduction correcte à<br />

partir de données premières subjectivement «evidentes».”<br />

228 “TS”, 241-242 orr.: "En effet, pour justifier l'isolement absolu du philosophe, il faut admettre que<br />

l'Être est essentiellement immuable en soi et éternellement identique à lui-même et qu'il est complètement<br />

révélé de toute éternité dans et par une intelligence d'emblée parfaite, cette révélation adéquate de la totalité<br />

intemporelle de l'Être étant la Vérité. L'homme (le philosophe) peut à tout moment participer à cette Vérité,<br />

soit à la suite d'une action venant de la Vérité elle-même («révélation divine»), soit par son propre effort<br />

individuel de compréhension (l' «intuition intellectuelle» platonicienne), effort qui n'est conditionné par rien<br />

d'autre que par le «talent» inné de l'homme qui l'entreprend et qui ne dépend ni de la localisation de cet<br />

homme dans l'espace (dans l'État), ni de sa position dans le temps (dans l'histoire). S'il en est ainsi, le philosophe<br />

peut et doit s'isoler du monde changeant et tumultueux (qui n'est qu' «apparence» pure), et vivre dans<br />

un «jardin» tranquille ou, à la rigueur, au sein d'une «République des lettres», où les disputes intellectuelles<br />

sont quand même moins «troublantes» que les luttes politiques du dehors. C'est dans la quiétude de cet<br />

isolement, c'est dans ce désintéressement total envers ses semblables et toute «société» en général qu'on a le<br />

325


plus de chances d'atteindre la Vérité à la recherche de laquelle on a décidé de consacrer toute sa vie de<br />

philosophe absolument égoïste.”<br />

242 orrialdeko oinoharrean Kojèvek dio: “Strauss, en accord avec Xénophon, semble admettre cet<br />

égoïsme radical de l'existence philosophique. Il dit en effet que “le Sage se suffit à lui-même autant qu'il est<br />

humainement possible”. Le Sage est donc absolument “désintéressé” vis-à-vis des autres hommes.”<br />

Eta honela darrai orrialde bereko ohiko testuan: “Mais si l'on n'accepte pas cette conception théiste<br />

de la Vérité (et de l'Être), si l'on admet l'athéisme radical hégélien d'après lequel l'Être lui-même est<br />

essentiellement temporel (Être = Devenir) et se crée, en tant que révélé discursivement, au cours de l'histoire<br />

(ou en tant qu'histoire: Être révélé = Vérité = Homme = Histoire), et si l'on ne veut pas sombrer dans le<br />

relativisme sceptique qui ruine l'idée même de la Vérité et donc de sa recherche ou de la Philosophie, il faut<br />

fuir la solitude et l'isolement absolus du «jardin» ainsi que la société restreinte (solitude et isolement relatifs)<br />

de la «République des lettres» et fréquenter, comme Socrate, non pas les «arbres» et les «cycades», mais les<br />

«citoyens de la Cité» (cf. le Phèdre). Si l'Être se crée («devient») au cours de l'Histoire, ce n'est pas en<br />

s'isolant de celle-ci qu'on peut le révéler (le transformer par le Discours en Vérité que l'homme «possède»<br />

sous forme de Sagesse). Pour le faire, le philosophe doit au contraire «participer» à l'histoire et on ne voit pas<br />

alors pourquoi il ne devrait pas y participar activement, en donnant par exemple des conseils au tyran, étant<br />

donné qu'il est, en tant que philosophe, plus apte au gouvernement que n'importe quel «profane». La seule<br />

chose qui pourrait l'en empécher est le manque de temps. Et nous arrivons ainsi au problème fondamental de<br />

l'existence philosophique, que les épicuriens ont cru, à tort, avoir écarté.<br />

Je reviendrai plus loin sur cette problématique hégélienne de l'existence philosophique. Pour le<br />

moment il nous faut voir d'un peu plus près l'attitude épicurienne. Car on pourrait la critiquer même en<br />

admettant la conception théiste de l'Être et de la Vérité. En effet, elle implique et présuppose une conception<br />

au plus haut point contestable (quoique généralement admise par la philosophie préhégélienne) de la Vérité,<br />

selon laquelle la «certitude subjective» (Gewissheit) coincide partout et toujours avec la «vérité objective»<br />

(Wahrheit) : on posséderait effectivement la Vérité (ou une «Vérité») dès qu'on serait subjectivement «sur et<br />

certain» de l'avoir (en ayant une «idée claire et distincte», par exemple).<br />

229 “TS”, 244-5-6-7 orr.: “Strauss semble suivre Xénophon (et la tradition antique en général) en<br />

justifiant (expliquant) l'indifférence (l' «égoïsme») et la superbe du philosophe isolé par le fait que celui-ci sait<br />

plus et autre chose que le «profane» qu'il dédaigne. Mais le fou qui se croit être en verre ou qui s'identifie à<br />

Dieu le Père ou à Napoléon croit lui aussi savoir quelque chose que les autres ne savent pas. Et nous pouvons<br />

taxer son savoir de folie uniquement parce qu'il est rigoureusement seul à prendre ce Savoir (subjectivement<br />

«évident», d'ailleurs) pour une vérité, les autres fous eux.mêmes se refusant à y croire. De même, ce n'est<br />

qu'en voyant nos idées partagées par les autres (ou tout au moins par un autre) ou admises par eux en tant que<br />

discutables (même au titre d'idées erronées) que nous pouvons être sûrs de ne pas nous trouver dans le<br />

domaine de la folie (tout en n'étant nullement sûrs d'être dans le domaine de la vérité). Par conséquent, le<br />

philosophe épicurien rigoureusement isolé dans son «jardin» ne pourrait jamais savoir s'il a atteint la Sagesse<br />

ou sombré dans la folie et, en tant que philosophe, il devrait donc fuir le «jardin» et sa solitude. En fait, en se<br />

souvenant de ses origines socratiques, l'épicurien ne vit pas dans la solitude absolue et reçoit dans son<br />

«jardin» des amis philosophiques pour discuter avec eux. De ce point de vue il n'y a donc pas de différence<br />

essentielle entre le «jardin» aristocratique et la «République des lettres» des intellectuels bourgeois: la<br />

différence ne porte que sur le nombre des «élus». Le «jardin» et la «République» où l'on «discute» du matin<br />

au soir donnent tous deux une garantie suffisante contre le danger de la folie. Bien que par goût et en raison<br />

de leur profession même, les «citoyens lettrés» ne soient jamais d'accord entre eux, ils seront toujours<br />

unanimes lorsqu'il s'agira, avec raison, d'envoyer l'un d'eux dans un asile d'aliénés. Aussi peut-on être assuré<br />

de ne rencontrer dans le «jardin» ou dans la «République», en dépit peut-être des apparences, que des<br />

personnes quelquefois bizarres, mais essentiellement saines d'esprit (et ne mimant parfois la folie que pour<br />

paraître «originales»).<br />

Mais ce qu'il y a de commun entre le «jardin» et la «République», ce n'est pas seulement le fait qu'on<br />

n'y est jamais seul. C'est aussi le fait que la «foule» en est écartée. Certes, une «République des lettres» est<br />

généralement plus peuplée qu'un «jardin» épicurien. Mais dans les deux cas il s'agit d'une «élite» relativement<br />

peu nombreuse, qui a une tendance marquée à se renfermer sur elle-même et à écarter les «non-initiés».<br />

Ici encore Strauss semble suivre Xénophon (qui est en accord avec la tradition antique) et justifier<br />

cette façon de se comportar. Le Sage, dit il, «se contente de l'approbation d'une petite minorité». Il ne<br />

recherche que l'approbation des «dignes» et ceux-ci ne peuvent qu'être très peu nombreux. Aussi le<br />

326


philosophe aura-t-il recours à l'enseignement ésotérique (de préférence oral) qui lui permettra, entre autres, de<br />

choisir les «meilleurs», en éliminant le «borné» qui n'est pas capable de comprendes les allusions dissimulées<br />

et les implications tacites.<br />

Je dois dire qu'ici encore je m'écarte de Strauss et de la tradition antique qu'il voudrait suivre et qui<br />

repose à mon avis sur un préjugé aristocratique (qui caractérise, peut-être, un peuple conquérant). Car je crois<br />

que l'idée et la pratique de l'«élite intellectuelle» impliquent un danger très sérieux que le philosophe en tant<br />

que tel devrait vouloir éviter à tout prix.<br />

Le danger que courent les habitants des divers «jardins», «académies», «lycées» et «Républiques des<br />

lettres» provient de ce qu'on appelle l' «esprit de chapelle». Certes, la «chapelle» qui est une société exclut la<br />

folie qui est essentiellement asociale. Mais loin d'exclure les préjugés, elle tend au contraire à les cultiver en<br />

les perpétuant: il peut facilement arriver qu’on n’admette au sein de la «chapelle» que ceux qui acceptent les<br />

préjugés dont elle croit pouvoir s'enorgueillir. Or, la Philosophie est par définition autre chose que la Sagesse:<br />

elle implique nécessairement des «certitudes subjectives» qui ne sont pas la Vérité, ou en d'autres termes, qui<br />

sont des «préjugés». Le devoir du philosophe est de se détourner de ces préjugés le plus rapidement et le plus<br />

complètement possible. Or, toute société fermée sur elle-même qui adopte une doctrine, toute «élite»<br />

sélectionnée en fonction de l'enseignement d'une doctrine, tendent à consolider les préjugés que cette doctrine<br />

implique. Le philosophe qui fuit les préjugés devrait donc essayer de vivre dans le grand monde (sur le<br />

«forum» ou «dans la rue», comme Socrate) plutôt que dans une «chapelle» quelle qu'elle soit, «républicaine»<br />

ou «aristocratique»<br />

Dangereuse en toute hypothèse, la vie en «chapelle» est rigoureusement inacceptable pour le<br />

philosophe qui admet, avec Hegel, que la réalité (ne serait-ce que la réalité humaine) n’est pas donnée<br />

d’emblée, mais se crée au cours du temps historique). Car s'il en est ainsi, les habitants de la “chapelle”, isolés<br />

du reste du monde, et ne prenant pas vraiment part à la vie publique dans son évolution historique, seront<br />

nécessairement tôt ou tard «dépassés par les événements». Ainsi, même ce qui était «vrai» à une époque<br />

donnée peut devenir «faux» plus tard, se transformer en “préjugé”, et la «chapelle» sera seule à ne pas s'en<br />

apercevoir.”<br />

230 “TS”, 247-248 orr.: “Mais la question de l' «élite» philosophique ne peut être traitée à fond que<br />

dans le cadre du problème général de la «reconnaissance», rapporté au philosophe. C'est d'ailleurs dans cette<br />

perspective que la question est posée par Strauss lui-même. Et c'est de cet aspect de la question que je<br />

voudrais maintenant parler.<br />

D'après Strauss, la différence essentielle entre Hiéron le tyran et Simonide le philosophe réside en<br />

ceci. Hiéron voudrait «être aimé par les êtres humains en tant que tels», tandis que Simonide «est satisfait par<br />

l'admiration, les hommages, l'approbation d'une petite minorité». C'est pour conquérir l’amour de ses sujets<br />

qu'Hiéron doit devenir leur bienfaiteur; Simonide se laisse admirer sans rien faire pour obtenir cette<br />

admiration. Autrement dit, Simonide est admiré uniquement en raison de sa propre perfection, tandis<br />

qu'Hiéron pourrait être aimé pour ses bienfaits, même sans être lui-même parfait. C'est pourquoi le désir de<br />

l'admiration, séparé du désir d'amour, est «le fondement naturel de la prédominance du désir de sa propre<br />

perfection», tandis que le besoin d'amour ne pousse pas à l'auto-perfectionnement et n'est donc pas un désir<br />

«philosophique».<br />

Cette conception de la différence entre le philosophe et le tyran (qui n'est d'ailleurs pas celle de<br />

Strauss, ni même, selon lui, celle de Xénophon) ne me paraît pas satisfaisante.”<br />

231 “TS”, 248 or.: “Si l'on admet (avec Goethe et Hegel) que l'homme est aimé uniquement parce<br />

qu'il est et indépendamment de ce qu'il fait (la mère aime son fils en dépit de ses défauts), tandis que l' «admiration»<br />

ou la «reconnaissance» sont fonction des actions de celui qu'on «admire» ou «reconnaît», il est<br />

évident que le tyran et l'homme d'État en général recherchent la reconnaissance et non l'amour: l'amour<br />

prospère dans la famille, et c'est pour rechercher non pas l'amour, mais la reconnaissance des citoyens dans<br />

l'État que le jeune homme quitte sa famille et se voue à la vie publique. C'est plutôt Simonide qui<br />

rechercherait l'amour s'il avait vraiment voulu qu'on attribue une valeur positive, voire absolue, à son être<br />

(parfait) et non à ses actes. Mais, en fait, il n'en est rien. Simonide voudrait être admiré en raison de sa<br />

perfection et non pas pour son être pur et simple quel qu'il soit. Or l'amour est caractérisé précisément par le<br />

fait qu'il attribue sans raison une valeur positive à l'aimé ou à l'être de l'aimé. C'est donc bien la<br />

reconnaissance de sa perfection et non l'amour de son être que recherche Simonide : il voudrait être reconnu<br />

en raison de sa perfection et il désire donc sa perfection. Or le désir se réalise par l'action (négatrice, puisqu'il<br />

327


s'agit de nier l'imperfection existante, la perfection n'étant que désirée et non déjà acquise). C'est donc en fait<br />

en fonction de ses actes (d'auto-perfectionnement) que Simonide est et veut être reconnu, tout comme Hiéron<br />

l'est et veut l'être en fonction des siens.”<br />

232 “TS”, 248-249 orr. “Il n'est pas vrai que le tyran et l'homme d'État en général se contentent par<br />

définition d’une admiration ou d’une reconnaissance l «gratuites»: tout comme le philosophe, ils voudraient<br />

«mériter» cette admiration et cette reconnaissance, en étant ou devenant vraiment tels qu'ils apparaissent aux<br />

autres. Le tyran qui recherche la reconnaissance fera donc, lui aussi, des efforts pour se perfectionner, ne<br />

serait-ce que, par souci de sécurité, tout imposteur ou hypocrite courant toujours le risque d'être «démasqué»<br />

tôt ou tard.<br />

De ce point de vue, il n'y a donc aucune différence de principe entre l'homme d'État et le philosophe:<br />

tous les deux recherchent la reconnaissance et agissent en vue de la mériter (l'imposture pouvant se<br />

rencontrer, en fait, dans les deux cas).”<br />

233 “TS”, 249-250 orr.: “Reste la question de savoir s'il est vrai que l'homme d'État recherche la<br />

reconnaissance par la «grande masse», tandis que le philosophe ne veut se faire reconnaitre que par un petit<br />

nombre d' «élus».<br />

Tout d'abord, ceci ne semble pas s'appliquer nécessairement à l'homme d'État en tant que tel. C'est<br />

généralement vrai, en fait, pour les «leaders démocratiques» qui dépendent de l'opinion de la majorité. Mais<br />

les «tyrans» n'ont pas toujours recherché la «popularité» (Tibère, par exemple) et ils ont souvent dû se<br />

contenter de l'approbation d'un petit cercle d' «amis politiques». Rien ne dit, d'ailleurs, que les acclamations<br />

par la foule sont incompatibles avec l'approbation des juges compétents, et il n'est nullement nécessaire que<br />

l'homme d'État préfère ces acclamations à cette approbation. Inversement, on ne voit pas pourquoi le<br />

philosophe devrait systématiquement se soustraire aux louanges des «masses» (qui lui font, sans nul doute,<br />

plaisir). Ce qui importe, c'est que le philosophe ne sacrifie pas l'approbation des «élus» aux acclamations<br />

«populaires» et qu'il n'adapte pas sa conduite aux exigences des «pires». Mais l'homme d'État (tyran ou non)<br />

qui agirait, en ce point, autrement que le philosophe serait qualifié de «démagogue», et rien ne dit que, par<br />

définition, tout homme d'État en soit un.<br />

En fait, l'homme n'est pleinement satisfait que par la reconnaissance de ceux qu'il reconnaît lui-même<br />

comme étant dignes de le reconnaître. Et ceci est vrai tant pour l'homme d'État que pour le philosophe.”<br />

234 “TS”, 250-251 orr.: “Or, dans la mesure où l'homme recherche la reconnaissance, il devrait faire<br />

tout ce qui est en son pouvoir pour rendre le nombre des «dignes» aussi grand que possible. Consciemment ou<br />

non, les hommes d'État se sont souvent attelés à cette tâche de pédagogie politique (le «despote éclairé», le<br />

tyran «pédagogue»). Et les philosophes en ont fait généralement autant, en consacrant une partie de leur<br />

temps à la pédagogie philosophique. Or on ne voit pas pourquoi le nombre des adeptes et des disciples du<br />

philosophe doit être nécessairement restreint et en tout cas plus petit que celui des admirateurs compétents de<br />

l'homme politique. Si un philosophe limitait artificiellement ce nombre en affirmant qu'en tout état de cause il<br />

ne voudrait pas avoir beaucoup d'adeptes, il montrerait par là qu'il est moins conscient de soi que l'homme<br />

politique «profane» qui tend consciemment à une extension indéfinie de sa reconnaissance par des juges<br />

compétents. Et s'il affirmait a priori, sans en avoir fait l'expérience, que le nombre des gens capables<br />

d'accéder à la philosophie est inférieur à celui des gens capables de juger en connaissance de cause une<br />

doctrine ou une action politiques, il parlerait en fonction d'une «opinion» non démontrée et serait ainsi la<br />

proie d'un «préjugé», tout au plus valable dans certaines conditions sociales et à un moment historique<br />

déterminé. Dans les deux cas, il ne serait donc pas vraiment un philosophe.<br />

Le préjugé de l' «élite» est d'ailleurs d'autant plus grave qu'il peut aboutir à un renversement total de<br />

la situation. En principe, le philosophe ne devrait rechercher que l'admiration ou l'approbation de ceux qu'il<br />

estime être dignes de le «reconnaître». Mais s'il ne quitte jamais le cercle volontairement étroit d'une «élite»<br />

savamment recrutée ou d' «amis» judicieusement choisis, il court le risque de ne considérer comme «dignes»<br />

que ceux et tous ceux qui l'approuvent ou l'admirent. Et il faut avouer que cette forme particulièrement<br />

déplaisante de la «reconnaissance» réciproque restreinte a toujours sévi dans les «jardins» épicuriens et les<br />

«chapelles» intellectuelles.”<br />

235 “TS”, 251 or.: “Quoi qu'il en soit, si l'on admet avec Simonide que le philosophe recherche la<br />

reconnaissance (ou l'admiration) et si l'on reconnaît avec Hegel que l'homme d'État en fait autant, il faut dire<br />

328


que, de ce point de vue, il n'y a pas de différence essentielle entre le tyran et le philosophe. C'est probablement<br />

pour cette raison que Xénophon (d'après Strauss) et Strauss lui-même ne se solidarisent pas avec<br />

Simonide. D'après Strauss, Xénophon oppose à Simonide Socrate, qui ne serait nullement intéressé par<br />

«l'admiration ou les louanges des autres», tandis que Simonide ne s'intéresse qu'à elles. Et on a l'impression<br />

que Strauss est d'accord avec cette attitude «socratique»: dans la mesure où le philosophe recherche la<br />

reconnaissance et l'admiration, c'est uniquement à la reconnaissance de sa propre valeur par lui-même et à<br />

l'admiration pour soi-même qu'il est censé penser.”<br />

236 “TS”, 251-2-3 orr.: “Quant à moi, j'avoue ne pas très bien comprendre et je ne vois pas comment<br />

ceci pourrait permettre de trouver une différence essentielle entre le philosophe (ou le Sage) et le tyran (ou<br />

l'homme d'État en général).<br />

Si l'on prend l'attitude du Socrate de Xénophon-Strauss à la lettre, on retombe dans le cas du<br />

philosophe isolé qui se désintéresse complètement de l'opinion qu'ont de lui les autres hommes. Cette attitude<br />

n'est pas contradictoire en elle-même («absurde») si le philosophe admet que la Vérité peut être atteinte par<br />

lui soit par une vision personnelle directe de l'Être, soit par une révélation individuelle provenant d'un Dieu<br />

transcendant. Mais s'il l'admet, il n'aura aucune raison philosophiquement valable de communiquer son savoir<br />

(oralement ou par écrit) aux autres (à moins de le faire en vue d'obtenir leur «reconnaissance» ou admiration,<br />

ce qui est exclu par définition) et il ne le fera donc pas s’il est vraiment philosophe (celui-ci n'agissant pas<br />

«sans raison»). Nous ne saurons donc rien de lui; nous ne saurons même pas s'il existe et, partant, s'il est<br />

philosophe ou simplement fou. A mon avis, d'ailleurs, il ne le saura même pas lui-même, puisqu'il sera privé<br />

de tout contrôle social, seul capable d'éliminer les cas «pathologiques». En tout cas, son attitude «solipsiste»,<br />

qui exclut la «discussion», serait foncièrement antisocratique.<br />

Admettons donc que «Socrate», qui «discute» avec les autres, s'intéresse au plus haut point à<br />

l'opinion que ces autres ont ou auront de ce qu'il dit et fait, dans la mesure tout au moins où íls sont, selon lui,<br />

«compétents». Si «Socrate» est un vrai philosophe, il fait des progrès vers la Sagesse (qui implique le savoir<br />

et la «vertu») et est conscient de ses progrès. S'il n'est pas perverti par le préjugé de l'humilité chrétienne au<br />

point d'être hypocrite envers lui-même, il sera plus ou moins satisfait par ses progrès, c'est-à-dire par luimême:<br />

disons, sans craindre le mot, qu'il aura plus ou moins d’admiration pour soi-même (surtout s’il se juge<br />

plus «avancé» que les autres). Si ceux qui émettent des opinions sur lui sont «compétents», ils l’apprécieront<br />

de la même façon dont il s’apprécie lui-même (en supposant qu'il ne se trompe pas), c'est-à-dire que, s'ils ne<br />

sont pas aveuglés par l’envie, ils l'admireront dans la même mesure où il s'admire lui-même. Et si «Socrate»<br />

n'est pas «chrétien», il avouera (à lui-même et aux autres) que l'admiration des autres lui procure une<br />

(certaine) «satisfaction» et un (certain) «plaisir».”<br />

237 “TS”, 253-4-5-6-7 orr.: “Certes, ceci ne veut pas dire que le seul fait de faire (consciemment) des<br />

progrès sur le chemin de la Sagesse ne procure pas à «Socrate» de «plaisir» et de «satisfaction»<br />

indépendamment de ceux que lui donne le fait de pouvoir s'admirer soi-même et d'être admiré par les autres:<br />

tout le monde sait ce qu'est la «joie pure» que procure la connaissance qu'on acquiert et la «satisfaction désintéressée»<br />

que donne le sentiment du «devoir accompli». Et l'on ne peut pas dire non plus qu'il soit en principe<br />

impossible de rechercher la connaissance et d'accomplir le devoir sans avoir pour mobile le «plaisir» qui en<br />

résulte. Ne peut-on pas, en effet, s'adonner au sport par seul «amour» du sport et sans rechercher spécialement<br />

le «plaisir» que donne la «gloire du vainqueur» dans une compétition sportive?<br />

Ce qu'on peut dire, par contre, c'est qu'en fait tout ceci est absolument indissociable. «En théorie» on<br />

peut, certes, faire des distinctions subtiles, mais «en pratique» il n'y a aucun moyen d'éliminer l'un des<br />

éléments en maintenant les autres. C'est dire qu'on ne peut faire aucune expérience vérificatrice dans ce<br />

domaine et qu'on ne peut donc rien savoir sur la question, au sens «scientifique» du terme.<br />

On sait qu'il y a des plaisirs qui n'ont rien à voir avec la connaissance ou la vertu. On sait également<br />

que des hommes ont parfois renoncé à ces plaisirs pour se consacrer entièrement à la recherche de la vérité ou<br />

à l'exercice de la vertu. Mais comme, en fait, cette recherche et cet exercice sont inséparablement liés à des<br />

«plaisirs» sui generis, on ne peut absolument pas savoir si, en fait, c'est un choix entre des «plaisirs»<br />

différents qui les fait agir ainsi ou un choix entre le «plaisir» et le «devoir» ou le «savoir». Or les «plaisirs»<br />

sui generis en question sont de leur côté inséparablement liés au «plaisir» spécifique que donnent la<br />

satisfaction de soi-même ou l'admiration qu'on éprouve pour soi: quoi qu'en disent les chrétiens, on ne peut<br />

pas être sage et vertueux (c'est-à-dire, en fait, plus sage et plus vertueux que les autres, ou du moins certains<br />

autres) sans en tirer une certaine «satisfaction» et une sorte de «plaisir».<br />

329


D'ailleurs, les chrétiens ne réussirent, en fait, à «gâcher ce plaisir» qu’en jouant sur le sentiment désagréable<br />

qui apparaît entre autres sous la forme de «jalousie» ou d’«envie»: on est mécontent de soi (on se<br />

méprise même parfois) quand on est «pire qu'un autre». Or, le chrétien a toujours à sa disposition un autre qui<br />

est mieux que lui, cet Autre étant Dieu luimême, qui s'est fait homme pour faciliter la comparaison. Dans la<br />

mesure où cet homme auquel il se compare et qu'il essaie en vain d'imiter est pour lui un Dieu, le chrétien<br />

n'éprouve ni «envie», ni «jalousie» envers lui et se limite au «complexe d'infériorité» pur et simple, qui suffit<br />

cependant pour l'empêcher de reconnaître sa propre sagesse ou vertu et de se «réjouir» de cette reconnaissance.<br />

On ne peut donc pas savoir si, en fait, le mobile dernier du comportement est la «joie pure» que<br />

procure la Sagesse (connaissance + vertu) ou le «plaisir», parfois réprouvé, que donne l'autoadmiration du<br />

Sage (conditionnée ou non par l'admiration qu'ont, pour ce Sage, les autres).<br />

La même ambiguïté apparaît quand on considère «Socrate» dans ses rapports avec les autres. Nous<br />

avons admis qu'il s'intéresse à l'opinion qu'ont de lui les autres, dans la mesure où elle lui permet de contrôler<br />

le bien-fondé de l'opinion qu'il a de lui-même. Mais tout le reste est ambigu. On peut affirmer, comme<br />

semblent le faire Xénophon-Strauss, que «Socrate» ne s'intéresse qu'aux jugements «théoriques» portés sur lui<br />

par les autres et se désintéresse complètement de l'admiration qu'ils peuvent éprouver pour lui: il ne tirerait<br />

son «plaisir» que de la seule auto-admiration (qui determine, ou accompagne seulement, son activité<br />

philosophique). Mais on peut dire également que l'auto-admiration d'un homme qui n'est pas fou implique et<br />

présuppose nécessairement celle des autres, qu'un homme «normal» ne peut pas être vraiment «satisfait» avec<br />

soi-même sans être non seulement jugé, mais encore «reconnu» par les autres ou tout au moins par certains<br />

autres. On pourrait même aller plus loin et dire que le plaisir de l'auto-admiration est relativement sans valeur<br />

si on le compare au plaisir que procure le fait d'être admiré par autrui. Ce sont là des analyses psychologiques<br />

possibles du phénomène de la «reconnaissance», mais faute de pouvoir faire des expériences de dissociation,<br />

il est impossible de trancher définitivement en faveur de l'une d'elles.<br />

Il serait, certes, faux de croire que «Socrate» recherche la connaissance et exerce la vertu uniquement<br />

en vue de sa «reconnaissance» par les autres. Car l'expérience montre qu'on peut faire de la science par pur<br />

amour sur une île déserte sans espoir de retour et être «vertueux» sans témoins (humains ou même divins), par<br />

seule crainte de déchoir à ses propres yeux. Mais rien n'empêche d'affirmer que, lorsque «Socrate»<br />

communique avec les autres et exerce sa vertu en public, il le fait non pas seulement pour se contrôler soimême,<br />

mais aussi (et peut-être même surtout) en vue de la «reconnaissance» extérieure. De quel droit<br />

pouvons-nous dire qu'il ne recherche pas cette «reconnaissance», puisqu'il la trouve, en fait, nécessairement ?<br />

A dire vrai, toutes ces distinctions n'ont de sens que si l'on admet l'existence d'un Dieu qui voit clair<br />

dans le coeur des hommes et les juge conformément à leurs intentions (qui peuvent, d'ailleurs, être<br />

inconscientes). Si l'on est vraiment athée, tout ceci n'a plus aucun sens. Car de toute évidence, seule<br />

l'introspection pourrait alors donner des éléments de réponse. Or, tant qu'un homme est seul à savoir quelque<br />

chose, il n'est jamais sûr de le savoir vraiment. Si, en athée conséquent, on remplace Dieu (compris en tant<br />

que conscience et volonté dépassant la conscience et la volonté humaines individuelles) par la Société (l'État)<br />

et l'Histoire, il faut dire que tout ce qui est, en fait, soustrait à la vérification sociale et historique est à jamais<br />

relégué dans le domaine de l'opinion (doxa).<br />

C'est pourquoi je ne suis pas d'accord avec Strauss lorsqu'il dit que Xénophon a posé, d'une manière<br />

radicale, le problème du rapport entre le plaisir et la vertu. Pour la simple raison que je ne pense pas que (du<br />

point de vue athée) il y ait là un problème susceptible d'être résolu par un savoir (epistèmè). Plus exactement,<br />

ce problème admet plusieurs solutions possibles, dont aucune n’est vraiment certaine. Car il est impossible de<br />

savoir si le philosophe (le Sage) recherche la connaissance et pratique la vertu «pour elles-mêmes» (ou «par<br />

devoir»), ou s'il le fait en raison du «plaisir» (joie) qu'il éprouve en le faisant, ou, enfin, s'il agit ainsi en vue<br />

d'éprouver de l'admiration pour soi-même (celle-ci étant conditionnée ou non par une admiration de la part<br />

des autres). Cette question ne peut visiblement pas être tranchée «de l'extérieur», et on n'a donc aucun moyen<br />

d'avérer la «certitude subjective» que peut donner l'introspection, ni de départager ces «certitudes» si elles<br />

sont discordantes.”<br />

Halaxe dio Kojèvek 257 orrialdeko oinoharrean: “L'observation du «comportement» ne peut pas<br />

trancher la question. Mais il n'en reste pas moins qu'en observant les philosophes (à défaut de Sages) on n'a<br />

vraiment pas l'impression qu'ils soient insensibles aux louanges, ni même à la flatterie. On peut même dire<br />

qu'ils sont, comme tous les intellectuels, en moyenne plus «vaniteux» que les hommes d'action. On comprend<br />

d'ailleurs facilement pourquoi il en est ainsi. Les hommes font quelque chose pour réussir ou «remporter un<br />

succès» (et non pour échouer). Or, le «succés» d'une entreprise à base d'action peut se mesurer par sa<br />

330


«réussite» objective (un pont qui ne s'écroule pas, une affaire commerciale qui rapporte, une guerre gagnée,<br />

un Etat qui est fort et prospere, etc.), 1indépendamment de l'opinion qu'en ont les autres, tandis que le<br />

«succès» d'un livre ou d'un discours d'intellectuel n'est rien d'autre que la reconnaissance de leur valeur par<br />

autrui. L'intellectuel dépend donc bien plus que l'homme d'action (le tyran y compris) de l'admiration des<br />

autres et il est plus sensible que ce dernier à l'absence de cette admiration. Sans elle, il lui est absolument<br />

impossible de s'admirer soi-même avec une raison valable, tandis que l'homme d'action peut s'admirer en<br />

raison de ses “réussites” objectives (voire solitaires). Et c'est pourquoi, en règle générale, l'intellectuel qui ne<br />

fait que parler et écrire est plus “vaniteux “ que l’homme qui agit au sens fort du terme.”<br />

Eta honelaxe jarraitzen du ohiko testuan: “Ce que l'on peut retenir de tout ce qui précède, c'est que la<br />

conception «épicurienne» de certains philosophes n'est nullement justifiée par un système de pensée total et<br />

cohérent. Cette conception devient contestable dès que l'on tient compte du problème de la «reconnaissance»,<br />

comme je viens de le faire, et elle est sujette à caution même lorsqu'on se limite au problème du critère de la<br />

vérité, comme je l'ai fait au début.<br />

Dans la mesure où le philosophe voit dans la «discussion» (dialogue, dialectique) une méthode<br />

d'investigation et un critère de la vérité, il doit nécessairement «éduquer» ses interlocuteurs. Et nous avons vu<br />

qu'il n'a aucune raison de limiter a priori le nombre de ses interlocuteurs possibles. C'est dire que le<br />

philosophe doit être un pédagogue et essayer d'étendre indéfiniment son action pédagogique (directe ou<br />

indirecte). Or, en le faisant, il empiétera toujours tôt ou tard sur le champ d'action de l'homme d'État ou du<br />

tyran, qui sont eux aussi (plus ou moins consciemment) des «éducateurs».<br />

En règle générale, l'interférence des actions pédagogiques du philosophe et du tyran prend la forme<br />

d'un conflit plus ou moins aigu. Ainsi, la «perversion de la jeunesse» a été le principal chef d'accusation porté<br />

contre Socrate. Le philosophe-pédagogue sera donc naturellement enclin à essayer d'agir sur le tyran (et le<br />

gouvernement en général) afin d'obtenir de lui la création des conditions qui permettent l'exercice de la<br />

pédagogie philosophique. Mais, en fait, l'État est lui-même une institution pédagogique. La pédagogie exercée<br />

et contrôlée par le gouvernement fait partie intégrante de l’activité gouvernementale en général, et elle est<br />

déterminée par la structure même de l'État. Par conséquent, vouloir agir sur le gouvernement en vue de<br />

l'établissement ou de l'admission d'une pédagogie philosophique, c'est vouloir agir sur le gouvernement en<br />

général, c'est vouloir déterminer ou codéterminer sa politique en tant que telle. Or le philosophe ne peut pas<br />

renoncer à la pédagogie. En effet, le «succès» de la pédagogie philosophique est l'unique critère «objectif» de<br />

la vérité de la «doctrine» du philosophe: le fait d'avoir des disciples (au sens étroit ou large) est la garantie<br />

contre le danger de folie, et la «réussite» des disciples dans la vie privée et publique est la preuve «objective»<br />

de la «vérité» (relative) de la doctrine, au moins dans le sens de son adéquation à la réalité historique donnée.”<br />

238 “TS”, 257 or.: “Si l'on ne veut pas se contenter des seuls critères subjectifs de l’«évidence» ou de<br />

la «révélation» (qui n'écartent pas le danger de la folie), il est donc impossible d'être philosophe sans vouloir<br />

être en même temps pédagogue philosophique. Et si le philosophe ne veut pas restreindre artificiellement et<br />

indúment l'étendue de son action pédagogique (et courir ainsi le risque des préjugés de «chapelle»), il aura<br />

nécessairement une tendance marquée à prendre part, d'une façon quelconque, au gouvernement dans son<br />

ensemble, afin que l'État soit organisé et gouverné de telle sorte que sa pédagogie philosophique y soit<br />

possible et efflcace.<br />

C'est probablement pour cette raison (plus ou moins consciemment admise) que la plupart des<br />

philosophes, les plus grands y compris, ont renoncé à l'isolement «épicurien» et tenté des actions politiques,<br />

soit par des interventions personnelles, soit au moyen de leurs écrits. Les voyages de Platon à Syracuse et la<br />

collaboration entre Spinoza et de Witt sont des exemples bien connus d'intervention directe. Et l'on sait que<br />

presque tous les philosophes ont publié des écrits où ils traitent de l'État et du gouvernement.”<br />

239 “TS”, 259-260 orr: “Mais c'est ici qu'apparaît le conflit determiné par la temporalité et 1a finitude<br />

de l'homme, dont j’ai parlé plus haut. D’une part, le but suprême du philosophe est la recherche de la Sagesse<br />

ou de la Vérité, et cette recherche, par définition jamais achevée chez un philosophe, est censée prendre tout<br />

son temps. D’autre part, il faut du temps également, et beaucoup de temps, pour gouverner un État, aussi petit<br />

qu’il soit. A dire vrai, le gouvernement d'un État prend, lui aussi, tout le temps d'un homme.<br />

Ne pouvant pas à la fois consacrer tout leur temps à la philosophie et au gouvernement, les<br />

philosophes ont généralement cherché une solution de compromis. Tout en voulant s'occuper de la politique,<br />

ils ne renonçaient pas à leur occupation proprement philosophique et consentaient seulement à limiter quelque<br />

peu le temps qu’íls y consacraient. Ceci étant, ils ne renonçaient à l’idée de prendre en main le gouvernement<br />

331


de l'État et se contentaient de consacrer le peu de temps qu’ils enlevaient à la philosophie aux conseils qu'ils<br />

donnaient (oralement ou par écrit) aux gouvernants du jour.<br />

Malheureusement, ce compromis s'est révélé être inopérant. Certes, la Philosophie n'a pas<br />

grandement souffert des «distractions» politiques des philosophes. Mais l'action directe et immédiate de leurs<br />

conseils politiques a été rigoureusement nulle.<br />

À dire vrai, les philosophes qui se sont contentés de donner des conseils écrits, voire livresques, n'ont<br />

pas pris leur échec au tragique. Ils avaient, généralement parlant, assez de bon sens pour ne pas s'attendre à ce<br />

que les puissants de leur monde lisent leurs écrits et, encore moins, s'en inspirent dans leur labeur quotidien.<br />

En se résignant à l'activité purement scripturale, ils étaient résignés d'avance à la voir, dans l'immédiat,<br />

politiquement inefficace. Mais ceux qui ont daigné se déranger personnellement pour donner des conseils<br />

politiques ont pu prendre fort mal le peu d'empressement qu'on a mis à suivre ces conseils, et ils ont pu avoir<br />

l'impression d'avoir vraiment «perdu leur temps».”<br />

240 “TS”, 261-2-3 orr.: “Certes, nous ne connaissons pas les réactions de Platon après son échec<br />

sicilien. Le fait qu'il ait renouvelé sa tentative avortée semble montrer que, selon lui, les torts ont été partagés<br />

et que lui-même, en agissant autrement, aurait pu faire et obtenir mieux. Mais l'opinion commune des<br />

intellectuels plus ou moins philosophiques accable généralement les gouvernants réticents de leur opprobre et<br />

de leur mépris. Or je persiste à croire qu'ils ont parfaitement tort de le faire.<br />

Tout d'abord, on a tendance à accuser le caractère «tyrannique» du gouvernement insensible aux<br />

conseils philosophiques. Or il me semble que le philosophe est particulièrement mal placé pour critiquer la<br />

tyrannie en tant que telle. D’une part, le conseiller-philosophe est, par définition, extrêmement pressé: il<br />

voudrait bien contribuer à la réforme de l'État, mais il voudrait le faire en perdant le moins de temps possible.<br />

Or, s'il veut aboutir rapidement, il devra s'adresser de préférence au tyran, et non au leader démocratique.<br />

Effectivement, les philosophes qui ont voulu agir dans le présent politique ont, de tout temps, été attirés par la<br />

tyrannie. Lorsqu'il y avait un tyran puissant et efficace contemporain du philosophe, c'est précisément à lui<br />

que ce dernier prodiguait ses conseils, même si le tyran résidait en terre étrangère. D’autre part, on s'imagine<br />

mal un philosophe devenu lui-même (par impossible) homme d’État autrement que sous la forme de «tyran»<br />

d’un genre quelconque. Pressé «d'en finir» avec la politique et de revenir à de plus nobles occupations, il ne<br />

sera pas doué d'une patience politique exceptionnelle. Méprisant la «grande masse», indifférent à ses<br />

louanges, il ne voudra pas jouer patiemment le rôle d'un gouvernant «démocratique» attentif aux opinions et<br />

aux désirs des «foules» et des «militants». D'ailleurs, comment pourrait-il réaliser rapidement ses projets de<br />

réformes, nécessairement radicaux et opposés aux idées communément admises, sans avoir recours aux<br />

proeédés politiques qui ont toujours été taxés de «tyrannie»? En fait, dès qu'un philosophe, ne s'occupant pas<br />

lui-même des affaires de l'État, orientait vers celle-ci l'un de ses disciples, ce dernier - tel Alcibiade - avait<br />

immédiatement recours à des méthodes typiquement «tyranniques». Inversement, lorsqu'un homme d'État se<br />

réelamait ouvertement d'une philosophie, c'est en «tyran» qu'il agissait en fonctíon d'elle, de même que les<br />

«tyrans» d'envergure ont généralement eu des origines philosophiques, plus ou moins directes et plus ou<br />

moins conscientes et avouées.<br />

En bref, de tous les hommes d'État possibles, c'est le tyran qui est incontestablement le plus apte à<br />

recevoir et à appliquer les conseíls du philosophe. Si, les ayant reçus, il ne les applique pas, c'est donc qu'il a<br />

de très bonnes raisons pour ne pas le faire. A mon avis, ces raisons seraient, d'ailleurs, encore plus valables<br />

dans le cas d'un gouvernant non «tyrannique».”<br />

241 “TS”, 262-3-4 orr.: “Ces raisons, je les ai déjà indiquées. L'homme d'État, quel qu'il soit, ne peut<br />

matériellement pas suivre des conseíls «utopiques» : ne pouvant agir que dans le présent, il ne peut pas<br />

prendre en considération les idées qui sont sans lien direct avec la sítuation concrète donnée. Pour pouvoir<br />

être écouté, le philosophe aurait donc dú donner des conseils se rapportant aux «affaires courantes». Maís<br />

pour pouvoir le faire, il faut suivre les affaires au jour le jour et y consacrer donc tout son temps. Or c'est<br />

précisément ce que le philosophe ne veut pas faire. En tant que philosophe, il ne peut même pas le faire. Car,<br />

le faire, ce serait abandonner cette recherche de la vérité qui fait de lui un philosophe, et qui est, à ses yeux,<br />

son seul titre authentique de conseíller phílosophique du tyran, c'est-à-dire de conseiller ayant droit à plus et<br />

autre chose encore qu'à ce qui est du ressort du conseiller «profane», aussi intelligent et capable qu'il soit.<br />

Consacrer tout son temps au gouvernement, c'est cesser d'être philosophe et donc perdre tout avantage sur le<br />

tyran et ses conseillers «profanes».<br />

332


D'ailleurs, ce n'est pas là l'unique raison qui rend nécessairement inefficace toute tentative d'action<br />

directe du philosophe sur le tyran. Supposons, par exemple, que Platon soit resté à Syracuse jusqu'à la fin de<br />

ses jours, qu'il ait gravi (rapidement, bien entendu) les divers échelons qui mènent au poste dont le títulaire<br />

peut prendre des décisions et influencer ainsi l'oríentation politique générale. I1 est pratiquement sûr et certain<br />

crue, dans ce cas, Platon aurait en l'oreille du tyran et aurait pu effectivement guider sa politicrue. Mais<br />

qu'arriverait-il dans ce cas là? D'une part, pressé d'effectuer les réformes «radicales» índiquées par Platon,<br />

Denys aurait certainement dú renforcer de plus en plus le caractère «tyrannique» de son gouvernement. Son<br />

conseiller philosophique se trouverait alors rapidement en présence de «cas de conscience», sa recherche<br />

d'une «vérité objective» incarnée dans l'État «idéal» entrant en conflit avec sa conception d'une «vertu»<br />

opposée à la «violence», qu'il voudrait cependant continuer à exercer. D'autre part, conscíent (à l'encontre de<br />

Denys) des limites de son propre savoir, Platon se serait bientôt rendu compte qu'il les a atteintes : il<br />

commencerait alors à hésiter dans ses conseils et donc à ne plus pouvoir les donner à temps. Or, sur l'arriérefond<br />

de la «mauvaise conscience» provoquée par le fait de n'avoir plus de temps pour s'oceuper de la<br />

philosophie, ces incertitudes théoriques et ces conflits moraux auront tôt fait de dégoûter le philosophe de<br />

toute action politique directe et concrète. Et ayant entre-temps compris qu'il est soit ridicule, soit hypocrite, de<br />

soumettre au tyran des «idées générales» et de lui donner des conseils «utopiques», le philosophe, en<br />

démissionnant, laisserait le tyran «en paíx» et lui, epargnerait tout conseil, ainsi que toute critique :<br />

notamment dans le cas oú il saurait que le tyran poursuit le même but que celui qu'il poursuivait lui-même<br />

pendant la durée de sa carriére de conseiller, volontairement ratée.<br />

C'est dire que le conflit du philosophe placé en face du tyran n'est pas autre chose que le conflit de<br />

l'intellectuel mis en présence de l'action ou, plus exactement, de la velléité, voire de la nécessité d'agir. Ce<br />

conflit est, d'après Hegel, la seule tragédie authentique qui se joue au sein du monde chrétien ou bourgeois :<br />

la tragédie d'Hamlet et de Faust. C'est un conflit tragique parce que c'est un conflit sans issue, un problème<br />

sans solution possible.”<br />

242 “TS”, 264-265 orr.: “Étant mis en présence de l'impossibilité d'agir politiquement sans renoncer à<br />

la philosophíe, le philosophe renonce à l'action politíque. Mais a-t-il des raisons pour le faire ?<br />

Les considérations qui précédent ne peuvent nullement servir à «justifier» ce choix. Or, par définition,<br />

le philosophe ne devrait pas se décider sans «raison suffisante», ni prendre une attitude «injustifiable»<br />

dans le cadre d'un système de pensée cohérent. I1 nous reste donc à voir comment le philosophe pourrait<br />

«justifier» à ses propres yeux son renoncement à l'action politique au sens précis du terme.<br />

La première «justification» qu'on serait tenté de donner est facile. Le fait de n'avoir pas résolu un<br />

problème ne doit pas inquiéter le phijosophe. N'étant pas un Sage, il vit par définition dans un monde de<br />

questions qui restent, pour lui, ouvertes,<br />

Pour être philosophe, il lui suffit de se rendre compte de l'existence de ces questions et de... chercher<br />

à les résoudre. La meilleure méthode a employer (d'après les platoniciens tout au moins) est la «dialectique»,<br />

c'est -à-dire la «méditation» contrôlée et stimulée par le «dialogue». En d'autres termes, la meilleure méthode<br />

est celle de la «discussion». Dans notre cas, au lieu de donner des conseils politiques au tyran du jour ou de<br />

renoncer au contraire à toute critique du gouvernement actuel philosophe pourrait donc se contenter de<br />

«discuter» la question de savoir s'il doit gouverner lui-même ou seulement conseiller le tyran ou s'il doit<br />

plutôt s'abstenir de toute action politique et renoncer néme à toute critique concrète du gouvernement, en<br />

consacrant tout son temps à des oceupations théoriques d'un caractére plus «élevé» et moins «mondain». Or,<br />

discuter de cette question, c'est ce que les philosophes ont fait depuis toujours. C'est en particulier ce que<br />

Xènophon a fait dans son Dialogue, Strauss dans son livre, et moi-même dans le présent essai critique. Tout<br />

semble donc aller très bien.<br />

Toutefois, on ne peut pas s'empécher d'être quelque peu dèçu par le fait que cette «discussion» du<br />

problème qui nous préoccupe, ayant duré plus de deux ans, n'a pas abouti à une solution quelconque.<br />

Peut-être pourrait-on essayer de résoudre la question, en dépassant la discussion avec les philosophes<br />

et en employant la méthode «objective» dont Hegel s'est servi en vue d'arriver à des solutions «indiscutables».<br />

Cette méthode est celle de la vérification historique.”<br />

243 “TS”, 266-267 orr.: “Pour Hegel, le résultat de la «dialectique» classique du «dialogue». c'est-àdire<br />

la victoire remportée dans une «discussion» purement verbale, n'est pas un critère suffisant de la vérité.<br />

Autrement dit, la «dialectique» discursive ne peut, selon lui, aboutir en tant que telle à la solution définitive<br />

(c'est-à-dire restant invariable pendant toute la durée du temps qui la suit) d'un problème. Pour la simple<br />

333


aison que si 1'on se contente de parler, on ne pourra jainais «éliminer» définitivement ni le contradicteur, ni<br />

par conséquent la contradiction elle-même, car réfuter quelqu'un n'est pas nécessairement le reconvaicre. La<br />

«contradiction» ou la «controverse» (entre l'Homme et la Nature d'une part, entre les hommes, voire entre un<br />

homme et son milieu social et historique, d'autre part) ne peuvent être «dialeetiquement supprimées» (c'est-àdire<br />

supprimées dans ce qu'elles ont de «faux», mais conservées dans ce qu'elles ont de «vrai» et élevées à un<br />

niveau supérieur de la «discussion») que dans la mesure où elles se jouent sur le terrain historique de la vie<br />

sociale active, où l'on argumente par des actes de Travail (contre la Nature) et de Lutte. Certes, la Vérité ne<br />

surgit de ce «dialogue» actif, de cette «dialecticrue» historique, qu'au moment où celle-ci s'achève, c'est-à-dire<br />

au moment aú l'histoire arrive à son terme final dans et par l'État universel et homogène, qui, impliquant la<br />

«satisfaction» des citoyens, exclut toute possibilité d'action négatrice, donc de toute négation en général et,<br />

par conséquent, de toute nouvelle «discussion» de ce qui est déjá établi. Mais même sans vouloir supposer,<br />

avec l'auteur de la Phénoménologie de l'Esprit, que l'histoire est déjà de nos jours virtuellement «achevée», on<br />

peut dire que si la «solution» d'un problème a été en fait historiquement ou socialement «valable» pendant<br />

toute la durée du temps écoulé jusqu'ici, on a le droit, jusqu'à preuve (historique) du contraire, de la<br />

considérer come «valable» Philosophiquement, en dépit de la poursuite de la «discussion» de ce problème par<br />

les Philosophes. En le faisant, on peut supposer que l'Histoire se chargera elle-même de mettre un terme, au<br />

moment opportun, à la poursuite indéfinie de la «discussion philosophique» du problème qu'elle a déjà<br />

virtuellement «résolu».<br />

Voyons donc si la compréhension de notre passé historique permet de résoudre le problème du<br />

rapport entre la Sagesse et la Tyrannie et de déterminer ainsi la conduite «raisonnable», e'est-à-dire<br />

«philosophique», que doit avoir le Philosophe en face du gouvernement.”<br />

244 “TS”, 267-268 orr.: “ A priori, il parait plausible que l'histoire puisse résoudre la question ou le<br />

conflit que les méditations individuelles des philosophes (la mienne y compris) n'ont pas su trancher jusqu'à<br />

présent. En effet, nous avons vu que ce conflit lui-même, ainsi que son caractère «tragique», provient du fait<br />

de la finitude, c'est-à-dire de la temporalité finie de l'homme en général et du philosophe en particulier. Si<br />

celui-ci était éternel en ce sens qu'il n'aurait pas besoin de temps pour agir et pour penser ou qu'il disposerait<br />

d'un temps illimité pour le faire, la queítion ne se poserait même as (comme elle ne se pose pas pour Dieu).<br />

Or, l'histoire transcende la durée finie de l'existence individuelle de l'homme. Certes, elle n'est pas «éternelle»<br />

au sens classique du terme puisqu'elle n'est que l'intégration, par rapport au temps, des actes et des pensées<br />

temporelles. Mais si l'on admet avec Hegel (et tous ceux qui voudraient pouvoir admettre cornme lui un sens<br />

de l'histoire et un progrès historique auraient dû être d'acocrd avec lui sur ce point) que l'histoire peut<br />

s'achever par et en elle-même et que le «Savoir absolu» (= Sagesse ou Vérité discursives) qui résulte de la<br />

«compréhension» ou de l' «explication» de l'histoire intégrale (ou intégrée dans et par ce Savoir même) par un<br />

«discours cohérent» (Logos) qui est «circulaire» ou «uni-total» en ce sens qu'il épuise toutes les possibilités<br />

(supposées finies) de la pensée «rationnelle» (c'est-à-dire non contradictoire en ellemême), si l'on admet tout<br />

ceci, dis-je, on peut assimiler l'Histoire (achevée et intégrée dans et par le Savoir discursif «absolu») à<br />

l'éternité, en entendant par ce mot la totalité du temps (historique, c'est-à-dire humain, c'est-à-dire apte à contenir<br />

une «discussion» quelconque, active ou verbale) qui ne pourrait pas être dépassée non pas seulement par<br />

tel honime en particulier, mais encore par l'Homme en tant que tel. En bref, si l'índividu proprement dit n'a<br />

pas encore pu résoudre le problème qui nous intéresse parce que ce problème est insoluble à l'échelon<br />

individuel, rien n'empêche a priori que le «grand individu» dont parle Pascal (qui n'apprendra pas toujours,<br />

mais qui apprend certaines choses au sens propre du mot) l'ait résolu depuis longtemps et d'une façon<br />

«définitive» (même si aucun individu ne s'en est encore aperçu).”<br />

245 “TS”, 268-9-270-1 orr.: “Voyons donc ce que nous apprend l'histoire sur les rapports entre les<br />

tyrans et les philosophes (en admettant qu'il n'y ait pas encore eu de Sage sur terre).<br />

A première vue, l'histoíre confirme l'opinion r,ourante. Non seulement un philosophe n'a encore<br />

jamais effectivement gouverné un État, mais tous les hommes politiques, les «tyrans» en premier chef, ont<br />

toujours méprisé les «idées générales» des philosophes et fait fi de leurs «conseils» politiques. L'action<br />

politique des philosophes semble donc avoir été nulle et la leçon qu'ils pourraient tirer de l'histoire semble les<br />

inciter à se consacrer à la «contemplation» ou à la «théorie pure», sans se préoccuper de ce que font entretemps<br />

les «hommes d'action» et en particulier les «gouvernants» de toute sorte.<br />

Mais lorsqu'on y regarde de plus prés, la leçon qu'on peut tirer de l'histoire apparaît toute différente.<br />

334


Dans le domaine géographique de la philosophie occidentale, l'homme d'État le plus grand peut-être, en tout<br />

cas celui que les grands tyrans de notre monde ont imité pendant des siècles (et qui a été imité encore tout<br />

récemment par l'intermédiaire de Napoléon qui imitait César, imitateur lui-même) a été Alexandre le Grand.<br />

Or, Alexandre a peut-être lu les dialogues de Xénophon. Il a certainement été l'élève d'Aristote, lui-même<br />

élève de Platon, élève de Socrate. Sans nul doute, Alexandre a donc indirectement profité du même<br />

enseignement dont a bénéficié Alcibiade. Politiquement mieux doué que ce dernier, ou simplement venu «au<br />

bon moment», Alexandre a réussi là où Alcibiade a échoué. Mais l'un comme l'autre ont voulu la même chose<br />

et ont essayé de dépaaser le cadre rigide et étroit de la Cité antique. Rien n'empéche de supposer que c'est à<br />

l'enseignement philosophique de Socrate que remontent ces deux tentatives politiques, dont l'une seulement<br />

s'est soldée par un échec.<br />

Certes, ce n'est là qu'une simple hypothèse historique. Mais l'analyse des faits relatifs à Alexandre<br />

rend cette hypothèse plausible.<br />

Ce qui caractérise l'action politique d'Alexandre, en la distinguant de celle de tous ses prédéces-seurs<br />

et contemporains grecs, c'est le fait qu'elle a été déterminée par l'idée de l'empire, c'est-à-dire d'un État<br />

universel, en ce sens tout au moins aiue cet État n'avait pas de limites (géographiques, ethniques ou autres)<br />

données a priori, ni de «capitale» préétablie, voire de noyau géographiquelment et ethniquement fixe, destiné<br />

à dominer politiquement sa périphérie. Certes, il y a en de tout temps des conquérants prêts à étendre<br />

indéfiniment le domaine de leurs conquêtes. Mais il s'agissait généralement d'établir entre les conquérants et<br />

les conquis une relation du type de celle qui existe entre le Maître et l'Esclave. Alexandre était, par contre,<br />

visiblement prêt à dissoudre la Macédoine et la Grèce tout entière dans la nouvelle unité politique créée par sa<br />

conquête et à gouverner cette unité à partir d'un point géographique librement (rationnellement) choisi par lui<br />

en fonction du nouvel ensemble. De plus, en obligeant les Macédoniens et les Grecs à faire des mariages avec<br />

les «Barbares», il avait certainement en vue de créer une nouvelle couche gouvernante qui serait indépendante<br />

de tout support ethnique rigide et donné.<br />

Or, comment se fait-il que ce soit précisément le chef d'un État nacional (et non d'une «ville», d'une<br />

polis) disposant d'une base ethnique et géographique suffisante pour pouvoir exercer sur la Grèce et l'Oríent<br />

une domination politique unilatérale du type traditíonnel, qui ait conçu l'idée d'un État vraiment universel on<br />

d'un Empire au sens propre du mot dans lequel fusionnent conquérants et conquis ? Idée politique nouvelle<br />

entre toutes, qui n'a reçu un début de réalisation qu'avec l'édit de Caracalla et qui aujourd'hui encore n'est<br />

nulle part réalisée dans toute sa pureté, ayant subi entre-temps (et tout récemment) des éclipses retentissantes<br />

et continuant à être «discutèe». Comment se fait-il que ce soit un monarque héréditaire qui ait consenti à<br />

s'expatrier et qui aít voulu fusionner la noblesse victorieuse de son pays d'origine avec les vaincus du jour ?<br />

Au lieu d'établir la domination de sa race et de faire régner sa patrie sur le reste du monde, il a tout fait pour<br />

dissoudre la race et supprimer politiquement la patrie elle-même.<br />

C'est ici qu'on est tenté de rendre responsable l'éducation d'Aristote et l'influence générale de la<br />

philosophie «socrato-platonicienne» (qui est également à la base de l'enseiguenient proprement politique des<br />

sophistes dont bénéficia Alexandre). C'est l'éléve d'Aristote qui a pu croire nécessaire de créer (par des<br />

mariages mixtes) une base biologique de l'unité de l'Émpire. M'ais ce n'est que le disciple de Socrate-Platon<br />

qui a pu concevoir cette unité en partant de l' «idée» ou de la «notion générale» de l'Homme dégagée par la<br />

philosophie grecque. Tous les hommes peuvent devenir citoyens d'un seul et même État (= Empire) parce<br />

qu'ils ont (ou acquièrent par suite d'unions biologiques) une seule et même «essence». Et cette<br />

«essence»unique et commune à tous les hommes est en derniere analyse le «logos» (langue-science), c'est-àdire<br />

ce que nous appelons aujourd'hui la «civilisation» ou la «culture» (grecque). L'Empire projeté par<br />

Alexandre n'est pas l'expression politique d'un peuple ou d'une caste. C'est l'expression politique d.'une<br />

civilisation, e est la réalisation matérielle d'une entité «logique», universelle et une comme est universel et un<br />

le Logos lui-même.”<br />

246 “Esquisse d’une doctrine de la politique française”, argitaragabea, 1945an idatzia, Dominique<br />

Auffret-ek aipatua: Alexandre Kojève, la philosophie, l’État, la fin de l’Histoire, Grasset, Paris, 1991, 10 <strong>eta</strong><br />

287. orr.<br />

247 “TS”, 271-2-3-4 orr. “Longtemps avant Alexandre, le pharaon Ekhnaton a probablement conçu<br />

lui aussi l'idée de l'Empire au sens d'une unité Politique trans-ethnique (trans-nationale). Un bas-relief<br />

amarnien représente en effet l'Asiatique, le Nubien et le Libyen traditionnels non pas comme enchaînés par<br />

l'Égyptien, mais comme adorant avec lui en qualitè d'égaux un seul et même dieu : Aton. Seulement, l'unité<br />

335


de l'Empire avait ici une origine religieuse (théiste) et non pas philosophique (anthropologique) : la base de<br />

l'unité était un dieu unique et non pas l'unité «essentielle» des hommes pris en tant qu'êtres humains (=<br />

raisonnables); ce n'était pas l'unité de leur raison et de leur culture (Logos), mais l'unité de leur dieu et la<br />

communauté de leur culte qui unissaient les citoyens.<br />

Depuis Ekhnaton, qui a lamentablement échoué, l'idée de l'Empire à base unitaire transcendante<br />

(religieuse) a été souvent reprise. A travers les prophétes hébreux, elle a été adoptée par saint Paul et les<br />

chrétiens d'une part, et par l'islam d'autre part (pour ne parler que des tentativas politiques les plus<br />

retentissantes). Mais ce qui a résisté à l'épreuve de l'histoire en se maintenant jusqu'à nos jours, ce ne sont ni<br />

la théocratie musulmane, ni le Saint-Empire germanique, ni même le pouvoir séculier du pape, mais l'Église<br />

universelle, qui est tout autre chose qu'un État proprement dit. On peut donc díre que c'est uniquement l'idée<br />

philosophique remontant à Socrate qui agit, en fin de compte, politiquement sur terre et qui continue de nos<br />

jours à déterminer les actes et les entités politiques visant la réalisation de l'État universel ou de l'Empire.<br />

Mais le but politique que poursuit (ou combat) actuellement l'humanité n'est pas seulement celui de<br />

l'État politiquement universel; c'est également celui de l'État socialement homogéne ou de la «Société sans<br />

“classes”.<br />

Ici encore les origines lointaines de l'idée politique se trouvent dans la conception universaliste<br />

religieuse qu'on rencontre déjà chez Ekhnaton et qui culmine en saint Paul. C'est l'idée de l'égalité foncière de<br />

tous ceux qui croient en un seul Dieu. Cette conception transcendante de l'égalité sociale diffère radicalement<br />

de la conception socrato-platonicienne de l'ídentité des êtres ayant la même «essence» immanente. Pour<br />

Alexandre, disciple des philosophes grecs, l'Helléne et le Barbare ont le même titre à la citoyenneté politique<br />

au sein de l'Empire dans la mesure oú ils ONT la même «nature» (= essence, idée, forme, etc.) humaine<br />

(d'ailleurs rationnelle, logique, discursive) ou s'identifient «essentiellement» les uns aux autres par suite d'un<br />

«mélange» direct (= «immédiat») de leurs «qualités» innées (réalisé au moyen d'unions biologiques). Pour<br />

saint Paul il n'y a pas de différence «essentielle» (= irréductible) entre le Gree et le Juif parce que les deux<br />

peuvent DEVENIR chrétiens, et ceci non pas en «mélangeant» les «qualités» grecque et juive, mais en les<br />

niant toutes les deux et en les «synthétisant»dans et par cette négation même en une unité homogène non pas<br />

innée ou donnée, mais (librement) créée par la «conversion». En raison de ce caractère négateur de la<br />

«synthèse» chrétienne, íl n'y a plus de «qualités» incompatibles, voire «contradictoires» (= s'excluant<br />

mutuellement). Pour Alexandre, philosophe grec, il n'y avait pas de «mélange» possible entre Maîtres ¿ et<br />

Esclaves, car les uns étaíent le «contraire» des autres. Ainsi, son État universel, qui supprimait les «races», ne<br />

pouvait pas être homogéne en ce sens qu'il supprimerait également les «classes». Pour saint Paul par contre, la<br />

négation (active dans la mesure où la «foi» est un acte, étant «morte» sans les «actes») de l'oppositíon entre la<br />

Maîtrise et la Servitude païennes pouvait engendrer une unité chrétienne «essentiellement» nouvelle<br />

(d'ailleurs active ou agissante, voire «émotionnelle», et non pas purement rationnelle ou discursive, C'est-'adire<br />

«logique») apte à servir de base non pas seulement à l'universalité politique, mais encore à l'homogénéité<br />

sociale de l'État.<br />

Mais en fait, l'universalité et l'homogénéité à base transcendante, théiste, religieuse n'ont pas pu et ne<br />

pouvaient pas engendrer un État proprement dit. Elles n'ont servi de base qu'au «corps mystique» de l'Église<br />

universelle et homogène et elles ne sont censées se réaliser pleinement que dans l'au-dela (dans le «Royaume<br />

des Cieux», à condition de faire abstraction de l'existence permanente de l'enfer). Sous la seule et double influence<br />

de la philosophie païenne antique et de la religion chrétienne la politique n'a en fait poursuivi que le<br />

but de l'État universel, sans d'ailleurs l'avoir jamais atteint jusqu'à nos jours.”<br />

248 “TS”, 274-275 orr.: “Mais de nos jours l'État universel et homogène est devenu lui aussi un but<br />

politique. Or, ici encore, la politique est tributaire de la philosophie. Certes, cette philosophie (étant la<br />

négation du christianisme religieux) est tributaire à son tour de saint Paul (qu'elle présuppose puisqu'elle le<br />

«nie»). Mais ce n'est qu'à partir du moment oú la philosophie moderne a pu séculariser (= rationaliscr,<br />

transformer en discours cohérent) l'idée religieuse chrétienne de l'homogénéité humaine que cette idée a pu<br />

avoir une portée politique réelle.<br />

Dans le cas de l'homogénéité sociale, la filiation entre la philosophie et la politique est moins directe<br />

que dans le cas de l'universalité politique, mais elle est en revanche absolument certaine. Dans le cas de<br />

l'universalité nous savons seulement que l'homme d'État réalisateur du premier pas effectif a été élevé par un<br />

disciple de seconde main de l'initiateur théorique et nous ne pouvons que supposer la filiation des idées. Dans<br />

le cas de l'homogénéité nous savons par contre qu'íl y a eu une filiation des idées, en dépit de l'absence d'une<br />

tradition orale directe. Le tyran qui ínaugure ici le mouvement politíque réel a suivi consciemment<br />

336


l'enseignement de l'intellectuel qui, en vue d'une application politique, a transformé volontairement l'idée du<br />

philosophe de façon qu'elle cesse d'être un idéal «utopique» (conçu, d'alleurs, à tort comme description d'une<br />

réalité politique déjà existente : l'Empire de Napoléon) et devienue une théorie politique à partir de laquelle<br />

on puisse donner des conseils concrets aux tyrans, susceptibles d'être suivis par eux. Ainsi, tout en constatant<br />

que le tyran a «faussé» (verkehrt) l'idée philosophique, nous savons qu'il ne l'a fait que pour la «transposer<br />

(Verkehren) du domaine de l'abstraction dans celui de la réalité».<br />

Je ne voudrais citer que ces deux exemples historiques, bien qu'il serait facile d'en multiplier le<br />

nombre. Mais à eux deux ils épuisent, au fond, le grands thèmes politiques de l'Histoire. Et si l'on admet que<br />

dans ces deux cas le roi «tyrannique» et le tyran proprement dit se sont bornés à mettre en pratique politique<br />

l'enseignement de philosophes (dûment «préparé» entre-temps par des intellectuels), on peut dire que, dans<br />

l'essentiel, les conseils politiques des philosophes ont été suivis.”<br />

249 “TS”, 275-6-7-8-9-280 orr: “Certes, l'enseignement des philosophes, même à allure politique, n'a<br />

jamais pu être appliqué directement ou «immédiatement». On peut donc considérer cet enseignement comme<br />

par définition inapplicable, parce que sans liens directs ou «immédiats» avec ce qu'était la réalité politique<br />

concrète le jour de son apparition. Mais des «médiateurs intellectuels» se sont toujours saisis de cet<br />

enseignement et l'ont confronté avec la réalité contemporaine en essayant de trouver ou de construire un pont<br />

entre les deux. Ce travail de rapprochement purement intellectuel entre l'idée philosophique et la réalité<br />

politique pouvait durer plus ou moins longtemps. Mais tôt ou tard un tyran venait toujours pour s'inspirer dans<br />

son action quotidienne des conseils applicables qui émanaient (oralement et par écrit) de ces «médiateurs».<br />

Vue sous ce jour, l'histoire apparaît donc comme une suite continue d'actions politiques guidées plus ou moins<br />

directement par l'évolution de la philosophie.<br />

Par conséquent, du point de vue hégélien basé sur la compréhension de l'histoire, les rapports entre la<br />

Tyrannie et la Sagesse peuvent être décrits comme suit.<br />

Tant que, par la réflexion discursive philosophique, l'homme n'a pas prís complètement conscience<br />

d'une situation politique donnée à un moment quelconque de l'histoire, il n'a aucune «distance» vis-à-vis<br />

d'elle. I1 ne peut pas «prendre position», il ne peut pas se décider consciemment et librement pour ou contre.<br />

11 «subit» simplement le monde politique, comme 1'animal subit le monde naturel oú il vit. Mais la prise de<br />

conscience philosophique s'étant effectuée, l'homme peut distinguer entre la réalité politique donnée et l'idée<br />

qu'il s'en fait «dans sa tête», cette «idée» pouvant alors faire fonction d'un «idéal». Toutefois, si l'homme se<br />

contente de comprendre (= expliquer ou justifier) philosophiquement la réalité politique donnée, il ne pourra<br />

jamais dépasser ni cette réalité elle-même ni l'idée philosophique qui correspond à celle-ci. Pour qu'il y ait<br />

«dépassement» ou progrés philosophique vers la Sagesse (= Vérité), il faut que le donné politique (qui peut<br />

être nié) soit nié effectivement par l'Action (de la Lutte et du Travail), de façon à ce qu'une réalité historique<br />

ou politique (c'est-à-dire humaine) nouvelle soit d'abord créée dans et par, cette négation active nême du réel<br />

déjà existant et philosophiquement compris, et ensuite comprise dans les cadres d'une philosophie nouvelle.<br />

Cette nouvelle philosophie ne conservera que la partie de l'ancienne qui aura survécu à l'épreuve de la<br />

négation créatrice politique de la réalité historique qui lui correspondait et elle transformera ou «sublimera» la<br />

partie conservée en la synthétisant (dans et par un discours cohérent) avec sa propre révélation de la réalité<br />

historique nouvelle. Ce n'est qu'en procédant ainsi que la philosophie s'acheminera vers le Savoir absolu ou la<br />

Sagesse, qu'elle ne pourra atteindre que lorsque seront effectuées toutes les négations actives (politiques)<br />

possibles.<br />

En bref, si les philosophes ne donnaient pas du tout de «conseils» politiques aux hommes d'État, en<br />

ce sens qu'il serait impossible de tirer de leurs idées (directement ou indírectement) un enseignement politique<br />

quelconque, il n'y aurait pas de progrés historique et donc pas d'Histoire au sens propre du mot. Mais si les<br />

hommes d'État ne réalisaient pas un jour par l'action politique quotidienne les «conseils» à base<br />

philosophique, il n'y aurait pas de progrés philosophique (vers la Sagesse ou la Vérité) et donc pas de<br />

Philosophie au sens précis de ce terme. On écrirait, certes, indéfiniment des livres dits «philosophiques», mais<br />

on n'aurait jamais le livre («Bible») de la Sagesse qui pourrait remplacer définitivement celui que nous<br />

possédons sous ce titre depuis près de deux mille ans. Or, là où íl s'agissait de nier activement dans son<br />

«essence» même une réalité politique donnée, on a toujours vu apparaître au cours de l'histoire des tyrans<br />

politiques. On peut dire, par conséquent, que, si l'apparition du tyran réformateur est inconcevable sans<br />

l'existence préalable du philosophe, l'avénement du Sage doit nécessairement être précédé par l'action<br />

politique révolutionnaire du tyran (qui réalisera l'État universel et homogène).<br />

337


Quoi qu'il en soit, lorsque je confronte les réflexions inspirées par le Dialogue de Xénophon et par<br />

l'interprétation de Strauss avec les enseignements qui se dégagent de l'histoire, j'ai l'impression que les<br />

relations entre le philosophe et le tyran ont toujours été «raisonnables» au cours de l'évolution historique :<br />

d'une part, les conseils «raisonnables» des philosophes ont toujours été réalisés tót ou tard par les tyrans;<br />

d'autre part, les philosophes et les tyrans se sont toujours comportés les uns envers les autres «conformèment<br />

à la raison».<br />

Le tyran a parfaitement raison de ne pas essayer d'appliquer une théorie philosophique utopique,<br />

c'est-a-dire sans liens directs avec la réalite polítique à laquelle a affaire le tyran : car il n'a pas le temps de<br />

combler la lacune théorique entre l'utopie et la réalité. Quant au philosophe, il a, lui aussi, raison lorsqu'il se<br />

refuse de pousser ses théories jusqu'au point oú elles rejoindront les questions soulevées par les affaires<br />

politiques conrantes : s'il le faisait, il n'aurait plus de temps pour s'occuper de philosophie, il cesserait d'être<br />

philosophe et n'aurait donc plus aucun titre pour donner des conseils politico-philosophiques au tyran. Le<br />

philosophe a raison de laisser à une pléiade d'intellectuels de toutes nuances (plus ou moins étendue dans le<br />

temps et dans l'espace) le soin de rapprocher, sur le plan théorique, ses idées philosophiques de la réalité<br />

politique les intellectuels ont raison de s'atteler à cette tâche et de donner le cas échéant des conseils directs au<br />

tyran lorsqu'ils ont atteint, dans leurs théories, le niveau des problèimes concrets posés par les affaires<br />

politiques courantes; le tyran a raison de ne suivre (et de n'écouter ) ces conseils qu'à partir du moment où ils<br />

ont atteint ce niveau. En Bref, tous se comportent d'une façon raisonnable dans la réalité historique, et c'est<br />

en se comportant d'une façon raisonnable que tous obtiennent, en fin de compte, directement ou<br />

indirectement, des résultats réels.<br />

I1 serait par contre parfaitement déraisonnable pour l'homme d'État de vouloir nier la valeur<br />

philosophique d'une théorie uniquement parce qu'elle ne peut pas s'appliquer telle quelle à une situation<br />

politique donnée (ce qui ne veut pas dire, bien entendu, que l'homme d'État ne puisse pas avoir de raisons<br />

politiques valables pour interdire cette théorie dans le cadre de cette situation). Il serait tout aussi<br />

déraisonnable pour le philosophe de condamner «pour des raisons de principe» la Tyrannie, puisqu'une<br />

«tyrannie» ne peut être «condamnée» ou «justifiée» que dans le cadre d'une situation politique concrète.<br />

D'une manière générale, il serait déraisonnable si le philosophe, en fonction de sa seule philosophie, voulait<br />

critiquer, d'une facon quelconque, les mesures politiques concrètes prises par l'homme d'État, tyran ou non,<br />

surtout dans le cas où celui-ci les prend afin que soit réalisé dans l'avenir l'idéal même que préconise le<br />

philosophe. Dans l'un comme dans l'autre cas, les jugements portés sur la philosophie ou sur la politique<br />

seraient incompétents. Or, en tant que tels, ces jugements seraient plus excusables (mais pas plus justifiés)<br />

dans la bouche de l'homme d'État ou du tyran «profanes» que dans celle du philosophe, «raisonnable» par<br />

définition. Quant aux intellectuels «médiateurs», ils seraient déraisonnables s'ils ne reconnaissaient pas le<br />

droit du philosophe de juger la valeur philosophique de leurs théories, ou le droit de l'homme d'État de choisir<br />

celles d'entre elles qu'il juge réalisables dans les circonstances données, en écartant les autres même d'une<br />

façon «tyrannique».<br />

D'une manière générale, c'est l'histoire elle-même qui se charge de «juger» (par la «réussite» ou le<br />

«succès») les actes des hommes d'État ou des tyrans que ceux-ci exécutent (consciemment ou non) en<br />

fonction des idées des philosophes, adaptées pour la pratique par les intellectuels.”<br />

250 Atal hau idazteko Alexandre <strong>Kojèveren</strong> Essai d’une histoire raisonnée de la philosophie païenne,<br />

bigarren tomoa, Gallimard, Paris, 1972, 121-127 <strong>eta</strong> 181-182 orr., erabili dut<br />

251 EHRPP, 121-122 orr: “Encore une fois, les variations (indefinies) des phénomènes d’une même<br />

“espèce” au cours de la Durée (infinie?) importent plus, pour la Phénomenologie de Platon, que leur variété<br />

(indéfinie) dans l’Étendue (infinie?). Mais lorsqu’il s’agit de transposer cette Phénoméno-logie en une<br />

Phénoméno-graphie ou de parler des Phénomènes en tant que tels dans le langage “imagé” du “mythe”, c’est<br />

moins la durée que l’étendue du Monde phénoménal qui est mise en vedette, pour montrer pourquoi et<br />

comment ce Monde des hic et nunc diffère du tout au tout du Cosmos noetos, éternel et “utopique”, voire<br />

“supracéleste”. De même que les Nombres mathématiques diffèrent des Nombres idéels du seul fait d’exister<br />

en de multiples exemplaires, les Phénomènes se distinguent, dans ces “mythes”, des Idées surtout parce qu’ils<br />

ne peuvent ni re-produire ni re-présenter celles-ci qu’en multipliant indéfiniment chacune de ces Idées<br />

uniques dans une Durée essentiellement étendue.<br />

338


Cette préponderance de l’étendue sur la durée dans les Mythes phénoméno-graphiques de Platon<br />

tient au fait qu’il s’y sert avec prédilection de l’image du Miroir, en y parlant des images qui se reflètent dans<br />

un miroir. Or, il faut reconnaître que cette image du Miroir mythique correspond assez bien à ce que Platon<br />

veut dire dans <strong>eta</strong> par sa Phénoméno-logie. Nous avons donc tout intérêt à nous en servir nous aussi. Sans<br />

oublier, cependant, que cette image a un sens tout aussi temporel que spatial (cf., pour la phénoméno-graphie<br />

du Miroir, par exemple: Tim., pass.; Rép., X, 596, d; Soph., 233, d).”<br />

252 EHRPP, 122 or: “Sans la Dyade-indéfinie, il n’y aurait, d’après Platon, ni Cosmos idéel, ni<br />

Monde sensible, ni Discours quel qu’el soit. Car on ne peut parler que de ce qui se dé-double en Oui et en<br />

Non ou, tout au moins, qu’en dé-doublant ce que l’on dit de ce dont on parle. Or, le fait est que l’on parle du<br />

Monde sensible et des Phénomènes qui le constituent, les uns disant d’eux le contraire de ce qu’en disent les<br />

autres. Par ailleurs, le sens de ce que l’on dit est un ou, tout au plus, double: vrai ou faux. Mais ce qui<br />

correspond à ce sens n’est pas seulement simple ou dé-doublé, mais encore indéfiniment multiple.”<br />

253 EHRPP, 122 or.: “En regard de la Poule dont on parle ou peut parler, il n’y a pas seulement un<br />

duxième Tout, à savoir tout ce-qui-n’est-pas-une-poule, ce Tout étant d’ailleurs indéfiniment multiple, mais<br />

encore une multitude indéfinie de poules, dont chacune est une Poule, sans qu’elles soient une Poule pris dans<br />

leur ensemble, ni donc la Poule dont on a parlé. Autrement dit, le Discours dé-double doublement. D’une<br />

part, il dé-double en ce sens qu’el distingue [l’essence de] ce dont il parle [du sens] de ce qu’il en dit. D’autre<br />

part, el multiplie ce dont il parle, et puisqu’il dé-double en parlant, on peut dire qu’el multiplie en dé-doublant<br />

(indéfiniment).”<br />

254 EHRPP, 122-123 orr.: “Or, si l’on place un Quelque-chose dont on parle devant un seul Miroir (le<br />

tout baignant dans une Lumière diffuse et diffusée), on n’obtient qu’une seule Image qui re-présente le<br />

Quelque-chose dont on parle et qui peut être considerée comme [le sens de] ce qu’on en dit. On n’obtiendrait<br />

ainsi que deux Quelque-chose ou, si l’on préfère, un Quelque-chose simplement dé-doublé: premièrement le<br />

Quelque-chose “lui-même” et, deuxièment, son Image (conforme) dans ou plutôt dirrière le Miroir. La reproduction<br />

est, d’ailleurs, tout aussi une et unique que ce qu’elle re-produit et le tout ne fait ainsi que deux.<br />

Du moins sans compter la Lumière qui est et reste unique et une: car autrement le tout serait trois ou, plus<br />

exactement, un (Lumière) plus deux ou plus un (Quelque-chose) et encore un (son Image). La lumière étant et<br />

restant une, on peut dire que c’est grâce à elle que ce qui se dédouble est un, du moins en ce sens que s’il<br />

devient deux, chacun des deux reste un.”<br />

255 EHRPP, 123 or.: “Rien n’empêche de dire dans un langage imagé que la Lumière unique et une<br />

provient de l’Un-tout-seul qui, dans et par elle ou en tant que celle-ci, re-unit le Quelque-chose et son Image<br />

par leur “identité” ou “conformité”, en maintenant l’une et l’autre en tant qu’unités: dans la mesure où<br />

l’Image re-produit quelque chose, elle et ce Quelque-chose ne sont qu’une suele et même chose, il est vrai dédoublée<br />

en tant que re-produite dans et par son reflet.<br />

256 EHRPP, 123-124 orr.: “Or, si, sans Lumière, il n’y avait aucune chose visible et donc<br />

certainement pas deux, il n’y en aurait qu’une seule sans le Miroir. C’est donc à cause du Miroir qu’on voit<br />

double, bien que sans Lumière on ne verrait rien du tout et que c’est grâce à elle qu’on les voit toutes deux,<br />

c’est-à-dire non pas une seulement, mais encore une autre. On peut dire, par conséquent, dans un langage<br />

imagé, que le Miroir qui double ou dé-double quelque chose est lui-même Dyade ou Deux.<br />

Mais si le Miroir “est” Deux, il ne peut être qu’en étant deux Miroirs. Et c’est en tant que double ou<br />

lui-même dé-doublé en lui même, que le Miroir est “essentiellement” autre chose que la Lumière elle-même<br />

unique et une en elle-même, tout comme l’est l’Un unique et un. Pour “imaginer” l’Un et la Dyade dans leur<br />

co-opération, plaçons donc parallèlement deux Miroirs l’un en face de l’autre, et introduisons une Lumière<br />

monochromatique diffuse entre les deux, sans rien y introduire d’autre. Et nous verrons [avec on ne sait trop<br />

quoi et en nous plaçant on ne sait trop où] “inmédiatement” que la Dyade est in-définie, car elle se montrera à<br />

nous (grâce à la Lumière) comme une Espèce sans fin ou “infini”, d’ailleurs “vide”. Sans doute, si les deux<br />

Miroirs sont parfaits et parfaitement parallèles, nous ne verrons rien ni dans l’un ni dans l’autre et nous ne<br />

verrons même aucun des deux. Mais nous verrons ce rien en tant que différent de lui-même ou comme<br />

Lumière homogène étendue [et, d’ailleurs, indéfiniment “durable”]. Ce n’est qu’en rapprochant les deux<br />

Miroirs jusqu’à les faire se toucher que nous ne verrons plus rien, pas même la Lumière pour laquelle il n’y<br />

339


aurait donc plus de place, les deux Miroirs n’en font plus qu’un. Mais dans notre langage imagé nous<br />

pourrons dire que le tout (c’est à dire le fait que l’on ne vo l’uit plus rien) n’est désormais rien d’autre que<br />

l’image de l’Un-tout-seul.<br />

Mais remettons les deux Miroirs “en place”, en les ‘ecartant (aussi peu que l’on voudra, ou<br />

indéfiniment), et plaçons dans l’entre-deux (rempli de Lumière) un Quelque-chose d’unique et d’uni. Du<br />

coup, on verra trois choses: un unique Quelque-chose et deux Images, d’ailleurs “identiques”, qui dé-doublent<br />

ce Quelque-chose en le re-produisant tel quel, ou dans son identité avec lui-même. Peu importe, d’ailleurs,<br />

qu’en voyant ces trois choses on ne voie, en fait, que trois fois la même chose. Ce qu’on voit est quand même<br />

différent. Car nous pouvons distinguer entre la chose “elle-même” qui est unique et nous et ses reproductions,<br />

dont chacune est aussi une, mais qui ensemble sont deux. Bien qu’aucune des deux ne puisse se<br />

distinguer de l’autre, les deux (en tant que deux) et donc chacune (en tant que l’une des deux) se distinguant<br />

de la chose elle-même (en tant qu’une chose qui est une sans être deux). Rien ne nous empèche donc de<br />

distinguer discursivement les trois choses, en appelant Idée l’une qui n’est qu’une et Phénomène l’autre qui<br />

est deux, voire chacune des deux autres.”<br />

257 EHRPP, 124-125 orr.: “En supposant que l’Idée soit infiniment mince et absolument plate et en<br />

rapprochant d’elle les deux Miroirs au point de la toucher, nous ne verrons plus de Phénomènes re-produisant<br />

cette Idée, mais uniquement (et nous y prenant bien) cette Idée elle-même. Sans doute, même avec lumière, la<br />

vision est assez malaisée dans ces conditions. En tout cas, elle ne peut être que directe ou immédiate, et non<br />

réfléchie. Et nous pouvons dire que cette vision sans images est lìmage du Cosmos noetos. A moins de dire,<br />

en ne voyant plus rien du tout, qu’on imagine ainsi à nouveau l’Un-tout-seul.<br />

Quoi qu’il en soit, tout ce que nous avons pu voir (dans notre imagination) jusqu’à présent n’a rien à<br />

voir avec le Monde sensible de Platon proprement dit. Car ces Miroirs sont non pas seulement doubles, mais<br />

encore multiples. Bien qu’ils ne puissent se multiplier indéfiniment qu’en se dé-doublant sans fin (étant ainsi<br />

partout et toujours accouplés ou re-produits par couples). Pour obtenir l’image du Cosmos aisthetos, nous<br />

devons imaginer deux miroirs inclinés l’un rapport a l’autre.<br />

Dans ce cas, l’Idée re-produite aura beau être unique: les Phénomènes que la re-produisent telle<br />

quelle sont en nombre in-défini, pour ne pas dire “infini”. Car en s’eloignant de ce qu’ils re-produisent, les<br />

Phénomènes seront de moins en moins distincts ou séparés et finiront par se confondre “à la limite”. La<br />

multiplication des Phénomènes (par leur doublement, voire par le dé-doublement de l’Idée re-produite) sera<br />

donc bien “indéfinie”, sans jamais être “infinie” en acte [même si l’on fait abstraction du temps que met la<br />

Lumière pour re-produire l’Idée].”<br />

258 EHRPP, 125 or.: “Mais il faut raffiner encore pour obtenir une image adéquate du Monde<br />

phénoménal. Il faut imaginer (ce que n’est pas difficile) des miroirs qui ne seraient ni absolument plans ni<br />

parfaitement réfléchissant. Alors, les Phénomènes deviendront de plus en plus flous et obscurs en s’éloignant<br />

[dans l’espace et dans le temps] de l’Idée multipliée en et par eux. Et nous atteindrons ainsi une grande variété<br />

de genres et d’espèces, voire d’individus [et aussi, si nous considérons l’étendue comme une “projection”<br />

dans la durée, une évolution multiple et variée d’individus, d’espèces ou de genres de ce qui reste en soi ou en<br />

tant que tel, absolument unique et un].”<br />

259 EHRPP, 125-126 orr.: “Mais que le Miroir soit plat ou non, qu’el réfléchisse en absorbant en<br />

partie ou en renvoyant le tout, sans rien garder pour soi, le Phénomène sera nécessairement autre chose que<br />

l’Idée qu’il re-produit. Car ce qui est dextre de la chose elle-même sera sinistre dans l’Image et une Gauche<br />

phénoménale re-produira la Droite en soi. Or, rien n’empêche de dire dans notre langage imagé que la Gauche<br />

est le Sinistre ou le Mal, la Droite étant le Droit ou le Bien. Et nous devons dire alors que le Phénoménal<br />

pervertit ou renverse l’Idéel ou l’Idéal, en trans-formant le Bien en Mal et en re-présentant le Mal comme un<br />

imaginaire Bien.<br />

Nous devons le dire d’autant plus que Platon le dit lui aussi et semble aimer le redire, en croyant<br />

avoir trouvé un moyen d’établir une différence “essentielle” entre le Phénomène et l’Idée, même dans le cas<br />

où le premier serait absolument conforme à cette dernière. Seulement, si le Phénomène se re-produit à son<br />

tour dans le miroir d’en face, il se renversera à nouveau, de sorte que dans la deuxième re-production de<br />

l’Idée la Gauche et la Droite seront celles mêmes que dans l’Idée elle-même (la dextre redevenant sinistre<br />

dans la troisième re-production, et ainsi de suite).<br />

340


Je ne sais pas si Platon s’est prononcé sur ce phénomène optique bien connu qu’il ne pouvait certes<br />

ignorer. L’ennui, c’est que l’alternance des renversements phénoménaux prive l’Idée de sa situation unique.<br />

Car la sinistre dans le Phénomène est non pas seulement dextre “en soi” dans l’Idée, mais encore re-produit<br />

comme tel dans un autre Phénomène qui, s’il est, par ailleurs, conforme, doit être dit parfait ou idéal. Sans<br />

doute, si par hasard deux portions dans deux miroirs étaient absolument parallèles, la re-production<br />

phénoménale de l’Idée dans ou derrière cette partie ne se re-produirait plus dans ou derrière la partie parallèle<br />

d’en face, car le reflet se projetterait sur l’Idée sans la traverser (par définition). Dans ce cas privilégié et,<br />

somme toute, exceptionnel, il n’y aurait qu’un seul phénomène re-produisant l’Idée et la re-production<br />

phénoménale différerait essentiellement de celle-ci, la Gauche et la Droite y étant perverties ou inverties.<br />

Mais il faudrait dire alors que le Phénomène ne pervertit l’Idée que dans la mesure où il est une re-production<br />

absolument parfaite de celle-ci. Et je ne suis pas sûr que c’est là quelque chose que Platon aurait dit lui aussi.”<br />

260 EHRPP, 126-127 orr.: “Mais si l’on fait abstraction de la question de la Gauche et de la Droite,<br />

voire du Mal et du Bien, l’image des deux miroirs, inclinés et rugueux qui re-produisent indéfiniment et en la<br />

dé-formant, une seule et même chose idéelle ou idéale, correspond bien à ce que Platon veut dire en nous la<br />

présentant discursivement. Et, à dire vrai, ce que nous connaissons de la Phénoméno-logie platonicienne ne<br />

nous montre guère plus, ni autre chose que ce que nous font voir les Miroirs imaginés par Platon dans sa<br />

Phénoméno-graphie imaginaire et imagée, voire “mythique”.”<br />

341


BIBLIOGRAFIA<br />

Bibliografia hau osatzeko, Michael Roth Kaliforniako Scripps College-eko<br />

irakasleak osatutakoa erabili dut, Bernard Hesbois-ek Le Concept, le Temps et le Discoursen<br />

erabilia; orobat Dominique Auffret-ek <strong>Kojèveren</strong> L’idée du déterminisme dans la<br />

physique classique et dans la physique moderne-ren argitalpenean paratua; baita<br />

L’athéisme-n agertzen dena ere. Azken berriak Interneten bilatu ditut.<br />

Aurrena, <strong>Kojèveren</strong> idazkiak aipatuko ditut, bizirik zela argitaraturikoak, hil ostean<br />

argitaratuak <strong>eta</strong> baita argitaratu gabekoak ere. Ondoren, Kojèveri buruzko literatura dator.<br />

Hauek dira erabiliriko laburdurak :<br />

BSFP = Bulletin de la Société française de Philosophie<br />

RMM = Revue de Métaphysique et de Morale<br />

RP = Recherches philosophiques<br />

RPFE = Revue philosophique de la France et de l'étranger<br />

TM = Les Temps modernes.<br />

I. KOJÈVEren LANAK<br />

342


1920-1921<br />

Religion philosophie Wladimir Solowjews, diss. de Philosophie, Heidelberg.<br />

1929<br />

Iruzkina: K. Ambrozaitis, «Die Staastslehre Wladimir Solowjews », Archives für<br />

Socialwissenschaft und Socialpolitik I, n° 1, otsaila.<br />

1930<br />

“Die Geschichtsphilosophie Wladimir Solowjews: Sonderabdruck”, Der russische<br />

Gedanke: Internationale Zeitschrift für russische Philosophie, Literaturwissenschaft und<br />

Kultur I, 3. alea, Bonn.<br />

1931<br />

Iruzkina: R. Grousset, “Les philosophies indiennes”, Revue d'histoire de la philosophie 5,<br />

uztaila-abendua 1931, 416-418 orr.<br />

1932<br />

Iruzkina: H. Gouhier, «La Vie d’Auguste Comte», Zeitschrift für Socialforschung I, 1-2<br />

aleak<br />

1932-1933<br />

1-Iruzkina: J. Kraft, Von Husserl zu Heidegger, RP 2, 475-477 orr.<br />

1932-1933<br />

2- Iruzkina: N. Hartman, Zum Problem der Realitätsgegebenheit RP 2.<br />

1932-1933<br />

3- Iruzkina: G. Misch, Lebensphilosophie und Phänomenologie RP 2, 470- 475 orr.<br />

1932-1933<br />

343


4- Iruzkina: R. Zocher, Husserls Phänomenologie, RP 2, 477-480 orr.<br />

1932-1933<br />

5- Iruzkina: R. Ingarden, Das literarische Kuntswerk, RP2, 480-486 orr.<br />

1933<br />

6- Iruzkina: R. Poirier, «Essai sur quelques caractères des notions d’espace et de temps»,<br />

Deutsche Literaturzeitung I, urtarrila, 12-17 orr.<br />

1933<br />

7- Iruzkina: R. Poirier, «Remarques sur la probabilité des inductions», Deutsche<br />

Literaturzeitung XVI, apirila, 726-729 orr.<br />

1933-1934<br />

1- Iruzkinak: W. Illemann, Husserls vor-phänomenologische Philosophie; <strong>eta</strong> F. Weidauer,<br />

Kritik der Transzendental-Phänomenologie Husserls; «La phénoménologie: Joumées<br />

d’études de la société thomiste», RP 3, 428-431 orr.<br />

1933-1934<br />

2- Iruzkinak: A. Eddington, The Expanding Universe; J.Jeans, The New Background of<br />

Science; <strong>eta</strong> H. Weyl, The Open World: Three Lectures on the M<strong>eta</strong>physical Implications of<br />

Science, RP 3, 464-466 orr.<br />

1934<br />

1- Iruzkina: M.B. Bavink, «Résultats et problèmes des sciences de la nature, la philosophie<br />

des sciences», Revue de synthèse 8, 2. alea, urria.<br />

1934-1935<br />

2- Iruzkina: G. Kraenzlin, Max Schelers phänomenologische Systematik, RP 4, 398-400<br />

orr.<br />

344


1934-1935<br />

3- Iruzkina: A. Sternberger, Der verstandene Tod : Eine Untersuchung zu Martin<br />

Heideggers Existentialontologie, RP 4, 400-402 orr.<br />

1934-1935<br />

4- Iruzkina: H. Dingler, Philosophie der Logik und Arithmetic, RP 4, 430- 433 orr.<br />

1934-1935<br />

5- Iruzkina: M. Granet, «La Pensée chinoise», RP 4, 446-448 orr.<br />

1934-1935<br />

6- Iruzkina: W. Sesemann, Die logischen Gesetze und das Sein, RP 4, 402-403 orr.<br />

1934-1935<br />

7- Iruzkina: Fr. Weidauer, Objectivität, voraussetzungslose Wissenschaft und<br />

wissenschaftliche Wahrheit, RP 5, 419-420 orr.<br />

1935<br />

1- “La Métaphysique religieuse de Vladimir Soloviev”, Revue d'histoire et de philosophie<br />

religieuses 14, n° 6, 534-554 (<strong>eta</strong> ez 544, Le Concept, le Temps et le Discours-eko<br />

bibliografiak dakarren moduan), <strong>eta</strong> 15, 1-2 aleak, 110-152 orr..<br />

1935-1936<br />

2- Iruzkina: A. Delp, Tragische Existenz, Zur Philosophie Martin Heideggers, RP 5, 415-<br />

419 orr.<br />

1935-1936<br />

3- Iruzkina: F. Kluge, Aloys Mullers Philosophie der Mathematik und der Naturwissenschaft,<br />

RP 5.<br />

1935-1936<br />

345


4- Iruzkina: E. Thomomatsu, « Le Bouddhisme », RP 5, 400 or.<br />

1936<br />

1. Iruzkina: Archives d'histoire des sciences et des techniques de Léningrad, in Thalès,<br />

recension annuelle des travaux de l' Institut d'histoire des sciences et des techniques, Paris,<br />

vol. 5 : 1. H.I. Garber; 2. S.F. Vassiliev; 3. V.V. Celmcev; 4. N.A. Cholpo; 5. L.S. Polak; 6.<br />

A.N. Krylov; 7. M.A. Gukovskii; 8. N.N. Dormidontov; 9. N.M. Raskin; 10. E.A. Ceilin;<br />

11. S.G. Strumilin; 12. P.P. Zabarinsky; 13. S.A. Lurie; 14. A.G. Grum-Grjimailo; 15. V.A.<br />

Kamenski; 16. P.P. Zabarinski; 17. V.P. Taranovic; 18. F.A. Kudriavcev; vol.6: 1. S.F.<br />

Vasiliev, 2. G. Harig; 3. M.A. Vvgodski; 4. I.I. Liubimenko; 5. N.M. Raskin; 6. I.A.<br />

Rostovcev; 7. P.F. Arhangelski; 8. D.I. Kargin; 9. E.A. Ceitlin; 10. I.N. Sivercev; 11. A.V.<br />

Macinski; 12. A.A. Adjian; 13. G.A. Kniazev; 14. V.A. Kamenski; 15. P.P. Zabarinski.<br />

1936<br />

2- “Les peintures concrètes de Kandinsky”, 1966ko abenduan argitaratua “Pourquoi<br />

concret?” izenburuaz, XX siècle aldizkarian, 27 zenbakian (Kandinskyren ingurukoa).<br />

1936<br />

3- Iruzkina: M. Guéroult, « Dynamique et métaphysique leibnizienne », Archiv für<br />

Sozialforschung.<br />

1936-1937<br />

1- Iruzkina: A. Fischer, « Die Existenzphilosophie Martin's Heideggers », RP 6, 395-396<br />

orr.<br />

1936-1937<br />

2- Iruzkina: J. Hessing, Das Selbstbewusstwerden des Geistes, RP 6, 395-396 orr.<br />

1939<br />

Iruzkina: D. Stremoonkhoff, “Wladimir Soloviev et son oeuvre messianique”, Revue de<br />

philosophie, 8. alea<br />

346


1943<br />

Esquisse d’une phénoménologie du droit, Marseillan idatzia <strong>eta</strong> 1981ean Parisen<br />

Gallimard-ek argitaratua, 588 orrialde.<br />

1944<br />

Koegile: Aussenpolitische Blätter, Neue Folge, I, urria.<br />

1946<br />

1- “Hegel, Marx et le Christianisme”, Critique, 3-4 alea, 339-366 orr.,1946<br />

2- “Christianisme et communisme”, Critique, 3-4 alea, 308-312 orr.<br />

1947<br />

Introduction a la lecture de Hegel, “École pratique des hautes études” delakoan 1933tik<br />

1939ra emaniko ikastaroak, Raymond Queneau-k bildu <strong>eta</strong> argitaratuak, Paris, NRF,<br />

Gallimard; 2. argitalpena, hornituagoa, 1962 (1968, 1971).<br />

1949<br />

« Difficultés et espoirs de l’OECE », France Illustration 206, 310, irailaren 24. Lan hau ez<br />

da izenpeturik ageri aldizkarian, baina eskuizkribua <strong>Kojèveren</strong> paperen artean kausitu<br />

zuten.<br />

1950<br />

1- “Préface à l’oeuvre de Georges Bataille”, maiatzeko eskuizkribua, 1971ko maiatzean<br />

argitaratua, L'Arc, 44. alea<br />

1950<br />

2- « L’Action politique des philosophes », Critique, 41. alea, 46-55 orr, <strong>eta</strong> 42 alea, 138-<br />

155 orr. Leo Straussen De la tyrannie-n argitaratua, 1954.<br />

347


1951<br />

Iruzkina: G.R.G. Mure, “A Study of Hegel's Logik”, in Critique, 54. alea, 1003-1007 orr.<br />

1952<br />

« Les Romans de la sagesse », Critique, 60. alea, 387-397 orr.<br />

1954<br />

“Tyrannie et sagesse”, Leo Strauss-en De la Tyrannie-ren (Hélène Kem-ek ingelesetik<br />

frantseseratua) hitzatzea, Paris, Gallimard, “Les Essais” bilduma, 387- 397 orr.<br />

1953-1955<br />

1- Essai d'une histoire raisonnée de la philosophie païenne, 3 liburukitan, Gallimard, NRF,<br />

Paris:<br />

1968, lehen liburukia, Les Présocratiques.<br />

1972, bigarren liburukia, Platon-Aristote.<br />

1973, hirugarren liburukia, La Philosophie platonicienne, les néoplatoniciens.<br />

1953-1955<br />

2- Kant, Vanves-en Essai d’une histoire raisonnée delakoaren ostean idatzitako<br />

eskuizkribua. Kojèvek guztia argitaratu nahi izan zuelarik, zati hau desagertu zela ikusi<br />

zuen. Bera 1968an hil ondoren aurkitu zuten, <strong>eta</strong> 1973an Paris-en argitaratu, Gallimard-en<br />

eskutik.<br />

1955<br />

“Le Concept et le Temps”, Deucalion, 5. alea, urrian, 11-20 orr.<br />

1956<br />

“Le Dernier Monde nouveau”, Critique, 111-112 aleak, 702-708 orr.<br />

348


1958<br />

L’Empereur Julien et son art d’écrire, J .H. Nichols-ek itzuli zuen ingelesera, <strong>eta</strong> 1964n<br />

argitaratu zen, “The emperor Julian and his art of writing”, in Ancients and Moderns :<br />

Essays on the Tradition of Political Philosophy in Honor of Leo Strauss, J. Cropsey-ren<br />

ardurapean, New York. Frantsesez Fourbis-ek argitaratu zuen 1990.ean.<br />

1964<br />

1. “Nécessité d’une révision systématique des principes fondamentaux du commerce<br />

actuel”, Développement et civilisations, 19 zenbakia, iraila, 44 or.<br />

1964<br />

2. “L’Origine chrétienne de la science moderne”, Mélanges Alexandre Koyré-n, 2, Paris.<br />

1964an ere argitaratu zuten: Sciences, 31 alea, maiatza-ekaina.<br />

1968<br />

“Entretien avec Gilles Lapouge: -Les philosophes ne m’intéressent pas, je cherche des<br />

sages-”, La Quinzaine littéraire, 53 zenbakia, uztaileko 1-15, 18-19 orr. Aldizkari bereko<br />

500. alean berrargitaratua, urtarrileko 1-15, 1988, 2-3 orr.<br />

1970<br />

“Lettres à Georges Bataille”, Texture-n, 6. alea, Bruselas, 69-71 orr.<br />

1980<br />

1-“La Spécificité et l’autonomie du droit”, Commentaire-n, 9 zenbakia, 122-<br />

130 orr., Paris, Julliard.<br />

1980<br />

2- “Préface a la mise à jour du Système hégélien du savoir”, Commentaire, 9, 131-135 orr.<br />

Bernard Hesbois-ek prestatutako zatia, argitaratu gabeko Essai d'une mise a jour du<br />

système du savoir hégélien-tik aterea.<br />

349


1980<br />

3- “Capitalisme et socialisme, Marx est Dieu, Ford est son prophète”, Commentaire, 9,<br />

135-137 orr. Kojèvek Düsseldorf-en 1957ko urtarrilaren 16an alemanez emandako hitzaldi<br />

batetik ateratako testua. Hitzaldi osoa, frantsesez “Le Colonialisme dans une perspective<br />

européenne”, oraindik ez da argitaratu.<br />

1980<br />

4- “Una lettera di Kojève su Platone”, Quaderni di storia, 12, uztaila-abendua, 223-237 orr.<br />

1984<br />

“Deux lettres inédites d'Alexandre Kojeve à Vassili Kandinsky”, Kandinsky: Album de<br />

l'exposition, Paris, Centre Georges-Pompidou, Musée national d'art moderne, 64-74 orr.<br />

1985<br />

“Les Peintures concrètes de Kandinsky”, RMM, 90, 2. zenbakia, 149-171 orr.<br />

1990<br />

L’Idée du déterminisme dans la physique classique et dans la physique moderne, 1932ko<br />

izkribua, Le Livre de Poche.<br />

1993<br />

“Logique de l’éthique”, Rue Descartes, 7 zenbakia, ekaina (izkribua 1936koa da)<br />

1998<br />

L’athéisme, 1931ko izkribua, Gallimard<br />

2-KOJÈVEREN GAINEKO LITERATURA<br />

350


1. Asveld, Paul, «Zum Referat von Walter Bimel uber die Phanomenologie des Geistes und<br />

die Hegelrenaissance in Frankreich», Hegel-Studien, Beiheft II (1974), 657-664 orr.<br />

2. Bataille, Georges, «Hegel, la mort et le sacrifice», Deucalion, 5 (1955), 21-43 orr.<br />

3. Besnier, Jean-Michel, La politique de l’impossible: l’intellectuel entre révolte et<br />

engagement, Paris, 1988.<br />

4. Bloom, Allan, «Introduction», in Introduction to the Reading of Hegel, A. Bloom-ek<br />

argitaratua, J. Nichols-ek itzulia (New York 1969), VII-XII. Commentaire-n frantseseratua,<br />

9. alean (1980ko udaberria), 116-119 orr.<br />

5. Bonnel, Pierre, «Hegel et Marx à la lumière de quelques travaux contemporains»,<br />

Critique, 34 (1949ko martxoa), 221-232 orr.<br />

6. Butler, Judith, Subjects of Desire: Hegelian Reflections in 20th Century France,<br />

Columbia, 1987.<br />

7. Butler, Judith, «Geist ist Zeit: French Interpr<strong>eta</strong>tions of Hegel's Absolute», Berkshire<br />

Review, 21, 1985, 66-80 orr.<br />

8. Canguilhem, Georges, «Hegel en France», Revue d'histoire et des philosophies<br />

religieuses, 28-29 aleak, 4 (1948-1949), 282-297 orr.<br />

9. Clemens, Eric, « L'histoire (comme) inachevement », RMM, 76 (1971), bigarren<br />

zenbakia, 206 orr.<br />

10. Commission de critique du cercle des philosophes communistes, «Le retour a Hegel:<br />

dernier mot du révisionnisme universitaire», Nouvelle Critique, 2. Alea, 20 (1950ko<br />

azaroa), 43-54 orr.<br />

351


11. Cooper, Barry, The End of History: an essay on modern hegelianism (Toronto, 1984).<br />

12. Darbon, Michel, «Hégélianisme, marxisme, existentialisme», Les études<br />

philosophiques, 4. alea, 3-4 (1949ko uztaila-abendua), 346-370 orr.<br />

13. Darby, Tom, The Feast, Toronto, 1982.<br />

14. Desanti, Jean, «Hegel, est-il le père de l’existentialisme», La Nouvelle Critique, 6.<br />

liburukia, 56 (1954ko ekaina), 91-109 orr.<br />

15. Descombes, Vincent, Le Même et l’Autre: quarante-cinq ans de philosophie française<br />

(1933-1978), Paris, 1979.<br />

16. Dufrenne, Mikel, «Actualité de Hegel», Esprit, 17. liburukia, 9 (1948ko iraila), 396-408<br />

orr.<br />

17. Feraud, H., «Un commentaire de la Phénoménologie de l'esprit de Hegel», La revue<br />

internationale, 3. liburukia, 17 ( 1947).<br />

18. Fessard, Gaston, «Deux Interprètes de la Phénoménologie de Hegel: Jean Hyppolite et<br />

Alexandre Kojève», Études, 255 (1947), 368-373 orr.<br />

19. Fetscher, Iring, «Hegel in Frankreich», Antares: Franzosische Hefte fur Kunst Literatur<br />

und Wissenschaft, 3 (1953), 3-15 orr.<br />

20. Fetscher, Iring, «Vorwort, des Herausgebers» in Kojève, Hegel: Eine<br />

vergegenuwartigung seines Denkens, Stuttgart, 1958, 7-10 orr.<br />

21. Gandillac, Maurice de, «Ambiguïté hégélienne», Dieu Vivant, 11 (1948).<br />

22. Gans, Éric, «Méditation kojévienne sur la critique littéraire», Critique,<br />

352


294 (1971ko azaroa), 1009-1017 orr.<br />

23. Goldford, Dennis J., «Kojève’s Reading of Hegel», International Philosophic<br />

Quarterly, XXII liburukia, 4 (1982), 275-294 orr.<br />

24. Gourevitch, Victor, «Philosophy and Politics», The Review of M<strong>eta</strong>physics, 22<br />

liburukia, 1 <strong>eta</strong> 2 (1968ko iraila <strong>eta</strong> abendua), 58-84 <strong>eta</strong> 281-328 orr. hurrenez hurren..<br />

25. Guibert, Bernard, «Hegelianism in France», The Modern Schoolman, XXVI liburukia, 2<br />

(1949ko urtarrila), 173-177 orr.<br />

26. Heckman, John, «Hyppolite and the Hegel Revival in France», Telos, 16 (1973ko uda);<br />

hitzaurrea, Genese et Structure de la Phénoménologie de l'esprit de Hegel-ren ingelesezko<br />

itzulpenari, Evanston, 1974.<br />

27. Hondt, Jacques d`, Hegel et l'hégélianisme, Paris, 1982.<br />

28. Kanapa, Jean, «Chronique philosophique», La pensée, 17 (1948ko apirila), 117-121 orr.<br />

29. Kanapa, Jean, «Les interprètes de Hegel», La pensée, 16 (1948ko otsaila), 117-121 orr..<br />

30. Lacroix, Jean, «Hegel et Marx», Le Monde (1947ko urriaren 27), 3.<br />

31. Lichtheim, George, “Review of on Tyranny”, Commentary (1963ko azaroa), 412-416<br />

orr.<br />

31 bis. Macherey, Pierre «Queneau, scribe et lecteur de Kojève», Europe, 650-651 aleak<br />

(1983).<br />

32. Maurer, Reinhart K., Hegel und das Ende der Geschichte, Freiburg, 1980.<br />

353


33. Niel, Henri, «L’interprétation de Hegel», Critique, 18 (1947ko azaroa), 426-437 orr.<br />

34. Patri, Aime, «Dialectique du maître et de l’esclave», Le contrat social, 5. liburukia, 4<br />

(1961ko uztaila-abuztua), 231-235 orr.<br />

35. Patri, Aime, <strong>Kojèveren</strong> Introduction à la lecture de Hegel-en gaineko iruzkina, Paru, 34<br />

(1947ko iraila), 98-99 orr.<br />

36. Picon, Pierre, <strong>Kojèveren</strong> Introduction à la lecture de Hegel-en gaineko iruzkina,<br />

Fontaine, X liburukia, 62 (1947ko urria).<br />

37. Pinard-Legry, J.L., «Kojève, lecteur de Hegel», Nouvelles Éditions Rationalistes, 68<br />

(1983), 57-67 orr.<br />

38. Pitkethly, Laurence, Hegel in Modern France (1900-1950), doktoretza tesia, University<br />

of London, 1978.<br />

39. Poster, Mark, Existential Marxism in Postwar France: From Sartre to Althusser,<br />

Princeton, 1975.<br />

40. Queneau, Raymond, « Premières confrontations avec Hegel », Critique, 195-196<br />

(1963ko abuztua <strong>eta</strong> iraila), 694- 700 orr.<br />

41. Regnier, Marcel, «Hegelianism and Marxism», Social Research, 34 liburukia, I<br />

(1967ko udaberria), 31-46 orr.<br />

42. Richir, Marc, «La fin de l'histoire: notes préliminaires sur la pensée politique de<br />

Georges Bataille », Textures, 6 (1970), 41-47 orr.<br />

43. Riley, Patrick, « Introduction to the Reading of Alexandce Kojève », Political Theory, 9<br />

liburukia, I (1981ko otsaila), 5-48 orr.<br />

354


44. Rosen, Stanley, <strong>Kojèveren</strong> Essai d'une histoire raisonnée de la Philosophie païenne, I,<br />

Les présocratiques-en gaineko iruzkina, Man and World, 3 liburukia, I (1970),<br />

120-125 orr.<br />

45. Rosen, Stanley, Hermeneutics as Politics, New York, 1987.<br />

46. Roth, Michael S., « A Note on Kojève's Phenomenology of Right », Political<br />

Theory, vol. II, 3 (1983ko abuztua).<br />

47. Roth, Michael S., Knowing and History: the Resurgence of French Hegelianism from<br />

the 1930's through the Post-War period, Dokotoretza tesia, Princeton University, 1983.<br />

48. Roth, Michael S., Barcy Cooper-en The End of History; An essay on modern<br />

Hegelianism-en gaineko iruzkina, Political Theory, 13 liburukia, 2 (1985ko otsaila).<br />

49. Roth, Michael S., Knowing and History: Appropriations of Hegel in 20th Century<br />

France, Ithaca, N. Y., 1988.<br />

50. Salvadori, Roberto, Hegel in Francia: Filosofia e politica nella cultura francese del<br />

novecento, Baris, 1974.<br />

51. Strauss, Leo, « Restatement on Xenophon's Hiero », in On Tyranny, zuzendua <strong>eta</strong><br />

luzatua, Glencoe, 1963.<br />

52. Tran-Duc-Thao, « La Phénoménologje de I'esprit et son contenu réel », TM, 36 (1948),<br />

493-519 orr.<br />

53. Vuillemin, Jules, <strong>Kojèveren</strong> Introduction a la lecture de Hegel-en gaineko iruzkina,<br />

RPFE, CXL (1950), 198-200 orr.<br />

355


54. Wahl, Jean, « À propos de l'Introduction a la Phénoménologie de Hegel<br />

par A. Kojève », Deucalion, V. Études hégéliennes (1940ko urria), 80- 99 orr.<br />

356

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!