Klikk her! - Kristiansands Haandverker sangforening

Konsert for Bjørnson
Det var i 1890-årene og ingen ringere enn
dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson var på
besøk
i byen. Han bodde hos vinhandler Julius
Gundersen på hjørnet av Vestre Strandgate
og
Henrik Wergelandsgate hvor drosjene
står i dag.
Håndverkersangerne møtte fram for å hylle den
store dikter. Bjørnson kom ut på trappen,
lyttet
til sangen og takket for den oppmerksomhet
og
den glede sangerne hadde gitt ham. Han
spurte så hvem som var korets dirigent, og lærer
August Abrahamson, som den gang
svingte
taktstokken,
svarte: ”En gammel
skolemester.”
”Da skulle jeg ønske”, svarte Bjørnson,
”at vi
hadde mange slike gamle skolemestere”.
Galninger på byen
Koret hadde i gamle dager av og til turer hvor
de var sammen i skog og mark som
gode
kamerater.
En slik tur gikk en gang fra Lunds-
broa en tidlig søndags morgenstund. Ferden
gikk over Jegersberg til Gillsvann, som
var
første stopp med litt fiske og soppsanking
– men
med magert resultat. Så ble det
stemt i med
sang, blant annet ”Hvor er det deilig
en
sommerdag, at vandre ind under løvets tag…”
før turen bar videre.
Men
hvor langt ville August Abrahamson ikke
ut med, bare at de måtte være på Kvarstein
i god
tid til å rekke dampbåten ”Torridal” hjem igjen.
Abrahamson hadde denne gang avtalt
med
kaptein Lars Lund at om de ble en
halvtime
senere enn den vanlige avgangstiden,
skulle han vente. Fra toppen av Kvarsteinsheia
stemte
koret i med sine fulltonende og kraftige
mannsrøster: ”Norges beste vern og feste er dets
gamle fjell…”
Under dem, midt i den vakre utsikten, lå Otra
skinnende blank og blå. Folk samlet seg nede på
veien for å få vite hvilke raringer som ga seg til
å synge så vakkert oppe i ville heia,
”Å, - det er bare noen galninger fra byen”,
svarte kapteinen til sine undrende passasjerer.
Da koret omsider kom ned til bryggen, og
”Torridal” gled ut, klang håndverkersangen ut i
den lyse sommerkveld. Da forsto Torridalsbøndene
hva det var for folk de hadde hatt
besøk av, og kvitterte med et rungende hurra
som takk.
Ropte på kongen
Byen var feststemt som aldri før da
Sørlandsbanen ble åpnet 21. juli 1938. Både
Kong Håkon og kronprins Olav var i byen for å
kaste glans over den store begivenhet. Det var
stor fest på Klubben og mange mennesker og
kor var samlet utenfor.
Da var det en eller annen ropte på Kongen, og
kronprins Olav kom ut. ”Det var din far vi ropte
på,” lød det fra flokken. Kronprinsen gikk straks
inn, og ikke mange sekundene etterpå kom en
smilende kong Håkon og vinket til folket og til
korene som sto oppstilt.
Koret har for øvrig sunget flere ganger ved
tilstelninger i byen der både kong Håkon og
senere Kong Olav og kong Harald har vært til
stede.
Kallenavn
I 1930-årene var det et medlem av koret, Bernt
Johnsen het han, som hadde moro av å sette
kallenavn på enkelte i koret. Noen eksempler:
Elektriker Bjarne Svendsen ble kalt
”Smeltestøkke,” kranfører Ommundsen var
naturligvis ”Krana” og blikkenslager Årdal ble
til ”Blekke”.
Ved festlige anledninger hendte det at en kunne
ta en solo. Årdal var en av dem, og han var glad
i å synge ”Sølvet” av Lammers. Da ble han
introdusert slik: ”Nå vil Blekke synge ”Sølvet”.
Høyreiste sangere
Gunnar Håkonsen sang bass og han var en
meget høy mann. Den gang hadde bassen sin
plass i øverste rad og på siste benk. Under en
fotografering sier fotografen til han: ”Du
Gunnar, kan ikke du stå ned på golvet?” ”Æ står
på golve,” svarte Gunnar.
42