fnotat-Likevektsledighet

More documents

Recommendations

Info

Effektivitetslønn I praksis vil en enkelt arbeidstaker vanligvis ha liten forhandlingsstyrke ved individuelle forhandlinger, slik at det reelt sett er bedriften som setter lønnen. Dette vil ha betydning for hvilken lønn som settes – lønnen vil bli lavere enn dersom arbeidstakeren har stor forhandlingsstyrke. Likevel behøver ikke dette bety at bedriftene ønsker å sette så lav lønn som mulig. Effektivitetslønnsteori bygger på at bedriftene tjener på å sette høyere lønn enn det som er nødvendig for å få tak i arbeidskraft. Høyere lønn kan føre til at arbeidstakerne er mer motiverte og derfor jobber bedre. Høyere lønn kan også føre til at færre arbeidstakere slutter i jobben, slik at bedriften får mindre utgifter til rekruttering og opplæring av ny arbeidskraft. Dersom slike effekter er sterke nok, vil lønningene bli høyere enn frikonkurransenivået, og det vil være arbeidsledighet selv om det er likevekt i arbeidsmarkedet. Selv om lønningene fastsettes av bedriften, der det tas hensyn til at lønnsnivået påvirker effektiviteten, er det rimelig å anta at det er en negativ sammenheng mellom reallønn og ledighet, som indikert ved lønnskurven i figur 1. Dersom arbeidsledigheten er høy, vil få arbeidstakere slutte frivillig, og arbeidstakerne vil jobbe godt for å beholde jobben. Dermed behøver ikke bedriften sette så høy lønn. Dersom arbeidsledigheten er lav, må bedriften sette høyere lønn for å motivere og holde på arbeidskraften. Priskurven I bedriftene antar vi at arbeidskraft er den eneste produksjonsfaktoren, og at det er konstant skalautbytte i produksjonen, slik at produktfunksjonen kan skrives som (2) Y = AN der Y er produksjonen og N er sysselsettingen. A er produktiviteten, dvs. hvor mange enheter produkt som blir produsert av en enhet arbeidskraft (f.eks. antall produserte sko per timeverk). Bedriftens kostnader per produsert enhet avhenger av produktiviteten og lønnen. For å bruke en enhet arbeidskraft, må bedriften betale lønnen W, og produksjonen blir A. Dermed blir kostnader per enhet produksjon (enhetskostnadene) W/A. Vi antar at bedriften setter produktprisen basert på sine kostnader. Mer presist antar vi at bedriften vil sette en pris som er et fast påslag på enhetskostnadene W (3) P = ( 1 + μ) , μ > 0 . A μ er påslagsfaktoren, som viser hvor mye høyere prisen er i forhold til enhetskostnadene. 4
Talleks: Anta at en arbeider produserer to par sko på en time, A = 2, og timelønnen W = 100 kr. Da blir kostnadene per enhet = W/A = kr 100/2 = kr 50. Dersom bedriften legger på 50 prosent påslag på enhetskostnadene, dvs. μ= 0,5, innebærer det at bedriften selger skoene for kr (1+ 0,5) * kr 50 = 1,5* kr 50 = kr 75 per par. Ved å multiplisere på begge sider av (3) med A, og dele på begge sider med P, kan bedriftenes prissetting (3) omskrives til (4) W P A = 1 ( + μ) . Vi ser av (4) at prissettingen innebærer at reallønnen W/P er lik et uttrykk, A/(1+μ), som ikke inneholder arbeidsledigheten u. Dette betyr at reallønnen blir lik dette utrykket uansett hva arbeidsledigheten blir. Med andre ord vil reallønnen ikke påvirkes av nivået på arbeidsledigheten. I (u, W/P) diagrammet betyr dette at prissetting kan representeres av en horisontal kurve, dvs. reallønnen er den samme uansett hva arbeidsledigheten er. Vi vil kalle denne kurven for priskurven (PS, price schedule). Talleks forts. Reallønnen blir W/P = A/(1+μ) = 2/(1+0,5) = 1,33. Det betyr at arbeidstakerne kan kjøpe 1,33 par sko for lønnen for en times arbeid. Vi får naturligvis samme svar dersom vi tar utgangspunkt i at lønnen er 100 kr timen, og prisen er 75 kr per par. Merk også at nivået på nominell lønn, W, heller ikke har betydning for hva reallønnen blir. I og med at reallønnen W/P er lik A/(1+μ) uansett hva W er, betyr det at dersom f.eks. W dobles, så må også P dobles, slik at W/P ikke blir påvirket. Bedriftene vil uansett sette prisene slik at reallønnen blir gitt ved (4). Reallønnen gitt i (4) kan tolkes som den reallønn som er mulig å ha i denne økonomien, som en funksjon av produktiviteten A og påslagsfaktoren μ. Denne reallønnen blir høyere, desto høyere produktiviteten er, eller desto lavere påslagsfaktoren er. Produktiviteten vil bl.a. avhenge av tilgangen på realkapital – jo mer og bedre realkapital, desto høyere produktivitet A, og desto høyere reallønn. Påslagsfaktoren μ avhenger bl.a. av konkurransen på produktmarkedet – dersom det er sterk konkurranse i produktmarkedet, dvs at det er flere bedrifter som kjemper om kundene, vil bedriftene normalt være forsiktige med å sette høye priser, fordi dette vil føre til tap av kunder. Da vil påslagsfaktoren μ være liten. Motsatt, dersom det er liten konkurranse i produktmarkedet, vil bedriftene kunne sette høye priser uten å tape så mye salg, og påslagsfaktoren μ være stor – bedriftene setter priser som er mye høyere enn enhetskostnadene. <strong>Likevektsledighet</strong>en <strong>Likevektsledighet</strong>en er det ledighetsnivå som er nødvendig for at det skal være samsvar mellom lønns- og prisfastsettelsen. En kan også tolke dette som det ledighetsnivå som gjør at lønnsfastsetterne ”aksepterer” den reallønn som 5
Page 1 and 2: Forelesningsnotat nr 8, august 2008
Page 3: at det er høy kompensasjonsgrad (t
Page 7 and 8: For det andre påvirkes lønninger
Page 9 and 10: • lavere lønns- og prisvekst kan
Page 11 and 12: Forholdet mellom faktisk ledighet o
Page 13 and 14: W/P A ( 1+ μ) WS un u Figur 3: Lik
Page 15: Inflasjon Inflasjonen i fjor 8 6 4

fnotat-Likevektsledighet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?