Blyttia201301_INNMAT - Universitetet i Oslo

58
Per M. Jørgensen, Per H. Salvesen og Per A. Åsen
Det er mulig lostulipanen har vært dyrket for
produksjon av snittblomster, eventuelt løk til salg.
Fra Kolbjørnsvik (Arendal kommune) og Revesand
(Tromøy kommune) har vi fått opplyst at tulipaner
som står igjen i gamle hager (riktignok andre sorter
enn lostulipanen) tidligere ble solgt med betydelig
fortjeneste. I denne forbindelse er opplysningen
om levering av blomster til torget fra Bastuviga i
Ulvøysund interessant. Det er mulig vi står overfor
en rest av en tulipankultur som tilsvarer den som
er kjent fra 1800-tallet omkring Berlin og Paris (se
over).
Lostulipanen kan være oppstått ved knoppmutasjoner
(«sports») i en hagetulipan, som så er
tatt vare på og delt mellom venner og familie langs
kysten. Slike knoppmutasjoner der en foredlet
form går tilbake (reverterer) til en form som står
nærmere den viltvoksende arten den i sin tid ble
foredlet fra (villtypen), er kjent hos mange av våre
prydplanter, og har lenge vært kjent hos tulipaner.
De ble gjerne kalt «tyvtulipaner», siden de med
sin senere blomstring, mindre og smalere blomster,
manglende fargemønster osv. ble ansett som
mindre verdifulle enn de foredlete og kostbare
sortene. Slike tulipaner ble systematisk luket vekk i
handelsgartneriene og kastet. E. H. Krelage & Sons,
ett av de største tulipanfirmaene i Haarlem, fant dem
likevel interessante nok til å dyrkes, og tilbød dem
blant spesialitetene i sin handelskatalog (Krelage
1881). Lévier (1884a, b) antar mutasjoner av denne
typen kan forklare hvordan de mange neotulipanene
tilsynelatende uten foranledning plutselig opptrer i
grensetraktene mellom Frankrike, Sveits og Italia,
i områder som da allerede var godt undersøkt
botanisk. Tyvtulipaner er da også kjent for å være
vanskelige å skille fra neotulipanene, og føres sammen
med disse til de såkalte «Cottage tulips» (RHS
1917). Opprinnelig ble denne betegnelsen brukt om
mer eller mindre forvillete hagetulipaner som på
midten av 1800-tallet ble samlet inn i gamle hager
i Storbritannia og gjeninnført i handelen under nye
navn (Jacob 1912). Problemet illustreres ved at Tulipa
platystigma, en av de klassiske neotulipanene
(Hall 1940, Wilford 2006), også er regnet som «en
av de mest berømte tyvtulipanene, antakelig den
vanligste» (RHS 1917).
I laboratorieforsøk er det observert at hagetulipaner
kan sette sideløk som når de blomstrer, ser
helt annerledes ut enn morløkens blomster. Karakterer
som blomsterform og -farge kan maskere
de genetiske forholdene. En tulipan med brede,
bolleformete blomster kan få sideløk med liljeformete
blomster, en med brede blomsterdekkblad kan
gi sideløk med smale, og en med purpurfargete
blomster kan gi sideløk med rent røde blomster
(Podwyszyńska 2005). Det er sannsynlig at slike
varianter også kan oppstå i sideløk under naturlige
forhold, og dermed kan det tenkes at vår tulipan
er oppstått fra en hagetulipan med et helt annet
utseende. Det er også mulig at tulipaner som ser
like ut, kan være oppstått fra genetisk forskjellige
utgangssorter! Slike fenomener kan være bakgrunnen
for at blomsterfarge og -utseende ikke stemmer
overens med genetikken i undersøkelser av
tulipaner fra gamle hager i Sverige (Persson 2011).
Den genetiske variasjonen er til dels større enn
plantenes utseende tilsier. Dessuten ser det ut til at
svært like former kan oppstå parallelt fra genetisk
ulike planter (Persson 2011).
Vi vil derfor være forsiktige med å påstå at den
tulipanen vi har funnet på kysten av Sør-Vestlandet
er genetisk enhetlig før dette er undersøkt! Dersom
det likevel skulle vise seg at den norske tulipanen
er homogen og unik og ikke finnes andre steder
enn langs den sørvestlige kysten av Norge, må vi
anta den er oppstått her på kysten, parallelt med og
uavhengig av de sør- og mellom-europeiske neotulipanene
og for så vidt også av de britiske cottagetulipanene.
Endelig svar på dette spørsmålet vil
videre forskning forhåpentlig kunne gi svar på. Men
på spørsmålet om dette er en god art som fortjener
å føres opp i Norges Flora som Tulipa norvegica,
er svaret gitt. Avgjort ikke!
Hvorom allting er, lostulipanen er forbausende
vel tilpasset kystens hager.
Litteratur
Akers, J. & W., Clements, T., Hainsworth, M., Pickering, J., Smales, R.
& Wainright, J. (eds.) 2012. Flames and feathers. English florist’s
tulips. Wakefield and north of England tulip society, Charlesworth
press, Wakefield, 128 s.
Ardène, le Père 1760. Traité des Tulipes. Avignon
Balvoll, G. & Weisæth, G. 1994. Horticultura: norsk hagebok frå 1694
av Christian Gartner. Faksimileutgave med kommentarer, Landbruksforlaget
Duvernay, J.-M. & Perrichon, A. 1961. Fleur, fruits, légumes. Libraire
générale francaise, Le Livre de Poche, 1961 , 608 s.
Eckblad, F.E. 1991. Henrik Høyer og de første tulipanene i Norge.
Blyttia 91: 145-150.
Florilegium Harlemense 1901. Florilegium Harlemense: schönblühende
Zwiebel- und Knollengewächse: manuscriptum. «Nachdruck der
Originalausgabe von 1901» Thomas Hoof, Waltrop 2003, upag.
Gessner, G. 1561. De hortis Germaniae liber recens. Strasbourg.
Glur, S. 2006. Genetic differentiation of the «Neo Tulipae» group revealed
by AFLP. Diploma, fac. Sci. Univ. Neuchâtel, 94 s.
Grey-Wilson, C. & Watson, V. A. 1980. Tulipa, s. 28-31 in: Tutin, T. G. et al.
Flora europaea. Vol. 5, Cambridge univ. Press, 452 s. + map I-V
Hall, A.D. 1940. The tulip. Royal Horticultural Society, London.
Blyttia 71(1), 2013
Blyttia201301_INNMAT 20130317.indd 58 3/17/2013 4:33:09 PM