Partisaner i Finnmark

"Partisanenes innsats i Troms og Finnmark
under den andre verdenskrig"
- Kort historikk ved Bjørnulv Jenssen og Andreas Raaum
Sommeren 1939 hadde Tyskland og Sovjetunionen inngått en "ikkeangrepspakt". Det
forhindret ikke at Sovjet kom til å føle et sterkt behov for informasjon om det som
foregikk i Øst-Finnmark etter at Norge var blitt okkupert av tyskerne i 1940. Alt
sommeren 40 ble store tyske styrker beordret til Finnmark og spesielt Sør-Varanger. Derfor
sendte NKVD de første nordmenn som lot seg verve som partisaner, over til Sør-Varanger og
Varangerhalvøya allerede høsten 1940. (NKVD er den russiske forkortelsen for
"Folkekommissariatet for innenrikske saker”, og var den ene av de to russiske
etterretningsorganisasjonene som hadde den operative ledelsen over de norskrussiske
partisanene i Finnmark/Nord-Troms.)
Hovedoppgaven var å finne ut hvilke troppeforflytninger som fant sted, og ikke minst knytte
kontakter med sivile i området med tanke på fremtidige operasjoner. På grunn av "ikkeangrepspakten"
fikk de første agentene ikke med seg skytevåpen eller radiosendere. Ble de
tatt med våpen og/eller radiomateriell, ville dette kunne komplisere forholdet mellom Sovjet
og Tyskland. Den sjansen ville ikke Stalin ta, og derfor måtte de norske agentene nøye seg
med matvarer og annet utstyr av ikke- offensiv karakter.
De første ble fengslet..
Kort tid etter at de norske styrkene i Nord-Norge hadde lagt ned våpnene - 10.juni 1940 - dro
seks ungdommer fra Øst-Finnmark over til Murmansk. Fem var fra Jakobsnes: Håkon
Sneve, Per og Ragnvald Figenschou, Albert Amli og Henry Pettersen. Den sjette var fra
Kirkenes, Jørgen Dahl. Hensikten med turen var at Dahl skulle prøve å overtale russerne til
å la han få ta over til Sovjet en del trykkeriutstyr fra NKP-avisen "Finnmark Fremtid".
Planen var å få redigere og trykke en avis som skulle distribueres illegalt i Finnmark. Dette
ble blankt avvist av de russiske myndigheter - under henvisning til "ikke-angrepspakten".
Deretter ble de seks fengslet. Etter fem-seks dager i fengsel fikk de besøk av major
Berkovitsj fra NKVD. Han ønsket at Sneve og Amli skulle dra til
Kirkenes-området og undersøke hva som foregikk der. De to påtok seg oppdraget, og fikk
noen få dager på seg til å planlegge turen sammen med folk fra NKVD-hovedkvarteret. De
daglige møtene ble ledet av kaptein Jersov ved hjelp av tolk. Sikkerhetsreglene ble
innprentet: De to måtte ikke under noen omstendighet røpe at de var på oppdrag fra
Sovjet eller at de arbeidet for NKVD.
Dette_ er det første kjente tilfelle hvor nordmenn ble sendt tilbake til Norge for å utføre
etterretningsoppdrag for Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Turen til Norge startet
antakelig omkring 6.-7-august med retur den 16. august. Dette var nesten et år før det tyske
angrepet på Sovjet fant sted.
Den neste turen startet en av de første dagene i september, denne gang med Sneve og Per
Ragnvald Figenschou. De blir fraktet over med en båt fra Kiberg M/K "Prøven" som var
blitt oppbrakt bare dagen før på grunn av mistanke om ulovlig fiske på sovjetisk område.
Skipper på turen ble Albert Amti som hadde Kåre Figenschou som mannskap. De to
agentene ble satt i land i Holmengråfjorden og måtte ta seg til fots innover til
Jakobsnes. Med seg tilbake til Murmansk hadde de både opplysninger og nye
flyktninger. Det var opplysninger om de tyske Waffen SS styrkene som var kommet på plass i
Kirkenes, og om de første avdelingene fra 2. Gebirgs Divisjon. Personene var Alf, Dagny og
Oddvar Siblund, alle fra Jakobsnes, og to fra Vardø, Solveig og Gunnar Berg.
NKVD registrerte med stigende uro hva som skjedde i Øst-Finnmark. Stalins forbud om

spionasje rettet mot Tyskland skapte lojalitetsproblemer. I oktober 1940 beordret major
Berkovitsj to nye operasjoner, en til Vardø-Kibergområdet og den andre til Kirkenesområdet.
Til Vardø ble Gunnar Berg sendt, og til Kiberg Thorleif Utne. Berg oppholdt seg hos
venner og bekjente i Vardø, og fikk samlet opplysninger om Ortskommandaturet og de
tyske styrkene som kom til Vardø i august. Etter fire uker ble Berg og Utne ført over til
Fiskerhalvøya av Alfred Mathisen fra Kiberg.
Til Kirkenes ble sendt Richard Johansen fra Sør-Varanger og Henry Pettersen fra Jakobsnes.
De kom tilbake til Sovjet omtrent samtidig med Berg/ Utne.
Det kunne ikke være tvil om at de to ekspedisjonene hadde brakt verdifull informasjon til
russerne, men major Berkovitsj hadde gått for langt. "Ikkeangrepspakten" skulle etterleves,
i hvert fall av russerne. Berkovitsj hadde handlet mot Stalins ordre, og ble fjernet. Det var
omtrent på den tid da Hitler, i dypeste hemmelighet, signerte angrepsordren på Sovjetunionen,
"Operasjon Barbarossa" den 18. desember 1940...
Tyskerne angriper!
Natt til 22. juni, 1941 kastet tyskerne seg over sin "allierte" - fra Ishavet i nord
til Svartehavet i sør. Styrkeoppladningen i Sør-Varanger hadde vært formidabel.
Hovedmålene på nordfronten var Murmansk, Arkhangelsk og flåtebasen Polyarnyy i
nærheten av Murmansk. Klarte tyskerne å skaffe seg kontroll over begge sider av
Murmanskfjorden, ville de beherske innseilingen til Kvitsjøen. Dermed ville Sovjet være
utestengt fra isfrie havner i nordområdet. Med kontroll over jernbanen som forbandt
Murmansk med resten av Sovjet ville den militære suksess være sikret. En livsviktig åre
for russerne ville være avskåret, og tyskerne' ville kunne bruke jernbanen fra Kola til
transport av materiell og soldater sørøstover i Sovjet. Det var mye som sto på spill - for
begge parter.
Spionasjens betydning
Det tyske angrepet ble kjørt fram på bred front - med Kirkenes som utgangspunkt. Men ikke
minst på grunn av opplysninger som norske partisaner hadde innhentet på sine korte turer i
Øst-Finnmark, var ikke sovjetstyrkene i området helt uforberedt. De var tallmessig
underlegne, men hadde fordelen av å kjempe i forberedte stillinger. De tyske styrkene
forserte elva Titovka og fortsatte frem til Litza før de ble stoppet. Da var avstanden fram
til Murmansk drøye 50 kilometer i luftlinje... Trolig hadde offensiven kostet mer enn
den tyske generalstaben hadde regnet med. Området fra Pasvikelva og østover bestod for
det meste av myrlendt terreng og egnet seg dårlig for mekanisert krigføring. Dette medførte
betydelige tap av verdifullt tyngre krigsmateriell som vanskelig lot seg erstatte.
Churchills løfte
Samme dag som Tyskland startet angrepet på Sovjet, lovet den britiske statsminister
Winston Churchill over BBC å hjelpe Sovjet med forsyninger og krigsmateriell. Dette
kunne bare skje ved å sende konvoier forbi Nordkapp og gjennom arktiske farvann til
Murmansk og Arkhangelsk. Mens det tidligere var sendt partisaner til Øst-Finnmark på
kortvarige ekspedisjoner, ble det nå livsviktig å plassere små grupper med radiosender langs
kysten_ av Troms og Finnmark. Hovedoppgaven ble å identifisere og oppgi posisjonen til
tyske skip og skip som gikk i tysk tjeneste. Av frykt for allierte krigsskip holdt disse seg
relativt nær kysten slik at de lettere kunne fa assistanse fra tyske fly. Agentenes meldinger
skulle gi det etterretningsmessige grunnlaget for angrep fra luft eller sjø. I tillegg skulle
partisanene skaffe opplysninger om militære installasjoner og troppebevegelser på
landjorda.

Vant til tøffe tak...
Når man i ettertid vurderer partisanenes innsats på den barske finnmarkskysten, får man
problemer med å forstå hvordan det var mulig. At de sa ja til trening og oppdrag kan gå på
ungdommelig blåøydhet. At de holdt ut, må mye skyldes deres tidligere livssituasjon. De
fleste var fiskere som var vant til å kjempe mot værgudene - og svart hav. De var herdet av
slitet i fiskebåten, og preget av den nøysomhet som fattigdom og sult fører til. I dagliglivet
hadde de utviklet egenskaper som gjorde dem i stand til å overleve på det umuliges premisser
da Norges frihet skulle gjenerobres.
Hard militær trening
Det var selvfølgelig viktig at de hadde en militær opplæring bak seg før de ble sendt på
oppdrag. Opplæringen var relativt kortvarig, men hard. Den var lagt til Lavna, på vestsiden av
Murmanskfronten. Fra leiren kunne partisanrekruttene være vitne til de tyske
bombeangrepene på Murmansk. De kunne se de svarte skyene som steg opp mot himmelen,
og høre de dumpe drønnene fra eksplosjonene. Dette gjorde et sterkt inntrykk på den enkelte,
og understreket alvoret i situasjonen. Treningen foregikk fra tidlig om morgenen til sent på
kvelden. De forberedte seg på å ta seg inn i Norge fra ubåt eller via fallskjerm. De fikk
opplæring i å overleve under ekstreme forhold, og i å behandle våpen og bruke sprengstoff.
Mye tid gikk med til pugging av stedsnavn og studier av kart. Enkelte fikk
telegrafistutdanning, men i hovedsak kom det til å bli russiske agenter som tok seg av
sendearbeidet på ekspedisjonene. Chiffrering var dog "pensum" for alle.
De første ....
Det første "kullet" var på 34 nordmenn, de fleste fra Kiberg - og partisanbevegelsen i det hele
kom til å bli dominerende preget av unggutter fra det lille fiskeværet en mils vei sørvest for
Vardø.
6 av de 34 blir plukket ut til tjeneste som fremtidige ubåtloser og ble overført til Nordflåten
der det ble bygd opp en egen partisanavdeling. Gruppa fikk navnet "Flåtegruppe 4090" og
bestod av: Alfred og Åge Halvari, Frans Juoperi, Oskar Olsen samt Harald og Thorleif Utne -
alle fra Kiberg. De ble utstyrt med spesielle losuniformer, og skulle være kjentmenn ombord i
ubåter ved landsetting av partisanere. Det var disse losene som skulle avgjøre om vær - og
vindforhold tillot en forsvarlig landsetting av personell og materiell.
9 nordmenn ble i første omgang gitt telegrafstutdanning. Det gjaldt Ingolf og Rikard Eriksen,
Gunnar Halvari, Ragnvald og Erling Mikkelsen, Gunnar Søderstrøm og Leif Falch Utne, alle
syv fra Kiberg. I tillegg kom to fra Jakobsnes utenfor Kirkenes, Kåre Figenschou og Oddvar
Siblund.
Etter hvert kom- det fire norske jenter til leiren, fra den lille norske kolonien i byen Sjadrinsk
bak Uralfjellene. Det var Borgny Eriksen og Oddny Johansen fra Kiberg som begge hadde
lært seg brukbart russisk på noen måneder, og det var Dagny Siblund fra Jakobsnes og Helen
Aspås fra Tromsø. Sistnevnte var russer, gift med Leonard Aspås fra Tromsø. Denne var blitt
kalt til Moskva av Komintern og skulle brukes som hallomann i Moskva radio. Alle fire
jentene ble utdannet til telegrafister, og delen skulle i fortsettelsen først og fremst brukes som
tolk i Murmansk-området.
De russiske offiserene
Det var offiserer fra Nordflåten, Den røde arme og NKVD, spesialister på hvert sitt, felt som
stod for instruksjonen i Lavna. Sjefen var en 28-årig kapteinløytnant, Sergej Sutjagin. Tross
sin unge alder var han en bereist mann. Han hadde besøkt Tyskland, Danmark og Norge, og
fikk etter kort tid et meget nært forhold til nordmennene. Ofte snakket han deres sak overfor
offiserer i leiren som hadde langt mer militante holdninger. Kapteinløytnant Lobanov var en

meget erfaren kampflyver og leder for fallskjermavdelingen. Også han sto for hard trening og
disiplin, men i vennskapelige former. Lobanov var en av dem som fikk hovedansvaret for de
norske partisanene når de skulle slippes i fallskjerm et eller annet sted i Finnmark.
Løytnant Arkardi var spesialist på sabotasje, og sto for opplæring i bruk av sprengstoff.
Den som kanskje fikk størst betydning for nordmennene var imidlertid en kvinne, Nina
Krymova, avdelingens tolk og bindeledd mellom nordmenn og russere. Det ble med tiden
hennes -oppgave å dechiffrere meldingene fra ekspedisjonene.
En avtale og et løfte
Før nordmennene var ferdig med opplæringen, gjorde de en avtale med Nordflåtens stab. Et
viktig punkt her var at ingen ilandsetting - eller henting - skulle finne sted i tidsrommet
mellom 15. april og 15. september. I disse fem månedene var det lyst hele døgnet, og
risikomomentet for stort. Videre het det i avtalen at ekspedisjonssjefen skulle være norsk.
Språk - og lokalkunnskap samt kjennskap til seder og skikker i befolkningen ble avgjørende i
den forbindelse.
Deltakerne måtte også skrive under på et bindende taushetsløfte som senere er blitt kalt
"Murmanskeden", og som i følge Otto Larsen hadde følgende ordlyd:
Jeg undertegnede erklærer herved å arbeide frivillig for Sovjetunionens
etterretningsvesen og aldri røpe for noen hva jeg enn måtte se eller høre der, og skal aldri
glemme at Sovjetunionens straff vil nå meg hvor jeg enn er i verden hvis jeg bryter denne
kontrakt som jeg undertegner med mitt hemmelige navn … og mitt virkelige navn ……"
Utstyret
Når partisanene. var på oppdrag i Norge, var de kun utstyrt med lette håndvåpen. Hver enkelt
fikk en pistol, og i tillegg besto fellesutrustningen av 1-2 maskinpistoler, 1 automatrifle og
håndgranater. Matforsyningene måtte ut fra oppdragets type og varighet for det meste bestå
av konsentrerte næringsmidler. Det vanligste var kjøtthermetikk, sjokolade, sukker, te samt
mel i poser. Tobakk og fyrstikker ble tatt med i rikelige mengder. Betydelige mengder vodka
hørte også med til standard utrustningen. Vodkaen skulle man "varme seg på", noe underlig
når man tenker på det temperaturtap man kunne bli utsatt for på finnmarkskysten vinterstid.
Bekledningen besto foruten av uniformseffekter også av sivile norske klær av vanlig
krisekvalitet. I slike klær kunne man bevege seg mer upåaktet blant den lokale befolkning,
om det skulle bli nødvendig. I den forbindelse var gruppene utstyrt med til dels betydelige
pengebeløp, levert av den norske regjering i London. For oppdrag av kortere varighet var det
vanlig med 5 000-6 000 kroner, og for lengre opphold inntil 48 000. Pengene skulle brukes til
kjøp av varer og tjenester etter behov. Dessuten skulle verdifulle kontakter gis en økonomisk
påskjønnelse.
En oversikt: 1941-44
Krigstilstanden mellom Sovjet og Tyskland fra juni 41 kom trolig til å øke den sovjetisk
ledete spionasjen i Finnmark og Troms. Trolig har vi bare brokker av kunnskap om
spionasjevirksomhet det første halve året de to landene var i krig med hverandre. Aktuelle
arkiv har ennå ikke vært tilgjengelige for åpen forskning.
Osvald Harjo forteller i sin bok "Moskva kjenner ingen tårer" (1957) at han var agent fra
oktober 40 - og til han ble arrestert i 42 - med Øst-Finnmark og Finland som operasjonsmark.
Ut på høsten i 41 hoppet kibergsværingen Gunnar Søderstrøm ut over Pasvikdalen sammen
med to russere. Oppgaven deres var å rapportere om tyske troppebevegelser.
Vi har også bare begrenset kjennskap til den ververunden som en kurer, Simon Bliksberg,
foretok i Troms høsten 41. Han fikk i hvert fall en kontakt, med lærerskoleelev Alfred
Henningsen - etter krigen AP-mann på Stortinget - og Torstein Raaby, telegrafist på

Værvarslinga i Tromsø. De forsøkte forgjeves å sende fra Harstad, og flyttet så til Tromsø.
Fra tidlig i januar 42 var senderen i drift, men ikke svært lenge.
Den ekspedisjonen vi vet mest om, ble satt i land på Langbunes den 15. september 1941. Den
skal vi se nærmere på senere (se s. 10 ff)..
1942
Året 1942 innholder en åpenbart planmessig utsendelse av agenter og ekspedisjoner.
Hovedmålet for radiogruppene langs kysten var den tyske skipsfarten. Opplysninger om
fartøytype, fart, posisjon og kurs ble sendt hurtigst mulig over radio - i kode. Dessuten samlet
partisanene inn opplysninger om befestninger, troppestyrker, bygningsarbeider og andre ting
av militær interesse. Den enkelte stasjon hadde et større eller mindre nett av informanter.
Noen av disse opplysningene var det viktig at kom fort av gårde, eventuelt i en kortversjon.
Det vanlige var at et omfattende informasjonsmateriale ble brakt til Murmansk når agentene
vendte tilbake til basen.
Enkelte av ekspedisjonene i det hektiske året 42 vet vi mindre om. Det gjeldet absolutt den
gruppen som ble opprettet tidlig i 1942 i Pasvikdalen, og som returnerte til Sovjet med Harjo
høsten 42. Denne stasjonen ble bemannet igjen siden, med skiftende personell og var den
sørøstligste stasjonen i 43.
På en av de aller første dagene i januar 42 kom en gruppe til Nålnes ved Berlevåg. I slutten av
februar/ begynnelsen av mars ble det landsatt en gruppe på Arnøya i Nord-Troms, og omtrent
på samme tid en gruppe på Opnan på Magerøya, 10 kilometer øst for Nordkapp. Natt til 1.
april kom en radiogruppe til Sørøya i Vest-Finnmark, og ca 10 dager senere en gruppe til
Syltevika mellom Båtsfjord og Vardø. Om høsten kom en gruppe til Persfjord som bare lå 16
kilometer unna i østlig retning, altså nærmere Vardø, men de to gruppene hadde ikke samme
oppdragsgiver. En nærmere beskrivelse av aktivitetene - og skjebnen - til de seks nevnte
radiostasjonene (Arnøya, Sørøya, Opnan, Berlevåg, Syltevik og Persfjord) følger nedenfor -
etter at denne innledende oversikten er gjort ferdig.
1943
Dette var året for opprullingene. Hele nettet av stasjoner langs kysten som var blitt opprettet i
42 røyk over ende i juni/ juli med alvorlige konsekvenser for agentene og deres norske
medhjelpere og kontakter. Senderen i Pasvikdalen kom heller ikke mer på lufta.
I "opprullingsåret" ble det imidlertid også sendt ut et par, tre nye ekspedisjoner. I mars/april
43 hoppet Hjalmar Pettersen fra Jakobsnes og Reidar Mikkelsen fra Kiberg ut i fallskjerm
over Neiden. De skulle primært skaffe opplysninger om tysk aktivitet i Sør - Varangerområdet.
De var utstyrt med ski, og skulle om nødvendig ta seg rundt til Varangerhalvøya og
videre derfra til Murmansk. De to agentene tok inn i en koie ved Hankijærva i Øvre Neiden.
Her ble de oppdaget, og falt i kamp med tyske styrker i april 43.
Sommeren 43 ble en tremannsgruppe satt i land i Bugøyfjord. Det var Henry Pettersen og
Oddvar Siblund fra Jakobsnes og Oskar Nystrøm fra Kirkenes. Siblund var sjef for gruppa
som skulle rapportere all inn - og utseiling fra Kirkenes, og skaffe opplysninger om
troppebevegelser og stillingsutbygging i Kirkenes og Sør-Varanger. Det ble raskt etablert et
stort agentnett i området, og da gruppa dro tilbake til Murmansk i august, var det med mye
informasjon i bagasjen. Nesten tre måneder etter at partisanene hadde forlatt området, slo den
tyske Sicherheitsdienst til og arresterte storparten av informantnettet. Like før jul ble tre av
dem dømt til døden, sju andre fikk lange tukthusstraffer for medvirkning til spionasje og
støtte til fiendtlige agenter.
Høsten 43 kom det to ekspedisjoner, en til Bakfjord i september og en til Nordkynhalvøya
trolig litt senere på høsten. Bakfjordsenderen skal vi omtale senere (se s.32), mens det ikke er
så mye vi vet om den gruppa som ble satt på land i Oksefjorden nordligst på Nordkynhalvøya

og som ble der over vinteren. Gruppa besto av Sverre Søderstrøm og Franz Juoperi, begge fra
Kiberg, og Eilif Dahl fra Kirkenes. Sverre var trolig gruppas leder. I 42 hadde han vært ved
stasjonen i Syltevik (se s.24 ff), og han døde i oktober 1944 på en ekspedisjon til Kvaløya i
Vest-Finnmark (se s.9). Da han kom tilbake fra Syltevik til Murmansk, ble han høyt dekorert
- med Den Røde Fanes orden. Det var lite gruppa på Nordkynhalvøya kunne berette om tyske
anlegg der ute, men fartøy og konvoier er uten tvil både sett og rapportert. Vi vet ikke hvor
gruppa oppholdt seg, men mye tyder på at de brukte en hule mellom Striptinden og
Engelskskjæret som basis stasjon. I så fall dreide det seg om en hule som i årtier var brukt
som oppbevaringssted for laks av laksenotfiskerne, rene kjøleskapet! Gruppa hadde i hvert
fall kontakt med familien Sagene i Oksevåg og med en familie på Hopseidet.
Det er grunn til å tro at det også var en russisk tomannsgruppe i aktivitet i 1943 i området
rundt Makkaur. Det var kanskje et slipp til denne gruppa som tyskerne fant i mai 43 og som
førte til at de utvidet leteområdet mot øst til å omfatte også Syltevik (se s. 27). De to unnslapp
neppe massakren på det norsk /russiske etterretningsnettet på kysten av Øst-Finnmark
sommeren 43.
1943 var et katastrofeår for den norsk-russiske etterretningsvirksomheten på finnmarkskysten.
Motsatt var operasjon "Mitternachtsonne" en stor suksess for tyskerne. Et samspill av flere
omstendigheter ligger bak denne utviklingen. Konkurransen mellom NKVD og Nordflåten
satte stasjonsnettet under et ekstra press. Flere av partisanene hadde vært uforsiktige i sin
omgang med nordmenn på stedet. Betydelige mengder vodka ble konsumert, og svekket
sansen for sikkerhetsregler. De fleste steder var for mange sivile involvert. Meldinger og
direkte angiveri fra nazister og andre nordmenn lå til grunn for mange arrestasjoner: Med
hjelp fra nordmenn fant tyskerne også fram til en del fallskjermslipp som styrket deres
mistanke om at noe foregikk. Sending fra samme sted over lengre tid skulle øke faren for å bli
peilet inn, men det ser ikke ut til at tyskerne benyttet seg av peileutstyr i noen vesentlig grad
under opprullingene i 43. Tyskerne satte inn betydelige ressurser i form av personell og
materiell for å tilintetgjøre et eventuelt etterretningsnett, og det åpne og nakne landskapet var
intet pluss for partisanene.
1944
I april 44 kom en gruppe på to eller tre russere til det samme området som Søderstrøm, Dahl
og Juoperi hadde oppholdt seg i over vinteren. Oppholdet i Oksefjord ble ikke langvarig.
Russerne ble sett av to laksefiskere, og vinket til dem fordi de. trodde det var kontakter som
Søderstrømgruppa hadde hatt. Nordmennene rodde bort uten å ha hatt kontakt med russerne,
og den ene av de to ringte og varslet fra om hva de hadde sett. Kort tid etter ble russerne tatt
til fange inne på fjellet mellom Oksefjord og Mehamn.
Trygve Eriksen fra Kiberg var to ganger i Alta i 1944 for å skaffe opplysninger om Tirpitz.
Den andre gangen - i september - traff han tilfeldig sambygdingen Ivar Moe som jobbet for
britene, også han ute på oppdrag i forbindelse med Tirpitz. De ble enige om å holde tett om
dette møtet som kunne bli oppfattet som et brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Eriksen ble
satt i land fra ubåt, ute i Altafjorden, og ble hentet på avtalt sted og til avtalt tid etter fullført
oppdrag. Leseren vil ikke finne Trygve Eriksens rekognoseringsturer til Alta blant de
ekspedisjoner vi senere gir separat omtale. Kildemangel er den åpenbare grunn. Det gjelder
også de øvrige ekspedisjonene vi omtaler fra det siste krigsåret i Finnmark.
Det var etter Eriksens andre tur til Alta at Oddvar Siblund fra Jakobsnes og Sverre
Søderstrøm fra Kiberg ble sluppet ned på fjellet ved Risvåg på Kvaløya. Oppgaven til de to
var trolig å rapportere om tyske troppebevegelser. Etter å ha blitt omringet av tyske styrker
inne på fjellet, valgte de to å ta sitt liv, den 9. oktober 1944.
Like før tyskerne forlot Varangerhalvøya i oktober 1944, ble Trygve Eriksen sluppet ned i

fallskjerm i utkanten av Vadsø. Sammen med ham var Dagny Siblund, den eneste norske
kvinnelige partisan som ble satt inn i Finnmark. Tyskerne trodde det var en større
invasjonsstyrke som var på vei, og våget ikke å rykke ut. Det reddet nok deres liv, for de to
var alene og landet mye nærmere tyskerne enn man hadde planlagt. Agentene kom seg bort i
ly av mørket, og ble deretter liggende i ro i flere dager før de tok seg ned til Vadsø.
Eriksen/Siblund ble de første allierte soldater som kom til Vadsø etter at tyskerne hadde
trukket seg ut, og ble følgelig mottatt som helter.
Vi er kommet til den siste norsk-russiske ekspedisjonen til det besatte Norge. 27. oktober
gikk 65 russiske marinesoldater i land på Langbunes og samtidig ble en 10-manns-gruppe
sluppet ned fra fly i Komagværdalen. Blant de ti var to nordmenn, kibergsværingene Thorleif
Utne og Gunnar Søderstrøm. Gruppa i Komagværdalen fikk problemer ved "Porten" og ba
om forsterkninger. Det hadde vært et kraftig uvær under uthoppingen, flere var blitt skadet og
Lobanov, lederen av_ fallskjermavdelingen i Lavna i Murmansk, drept. Den første november
kom marinesoldatene og de som var igjen av fallskjermgruppa, ned til Komagvær. For
lokalbefolkningen ble dette det første møtet med sine befriere. For disse var det siste
oppdraget fullført. Det var fred.
Landgangen i Langbunes
Etter krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjet ønsket Stalin en militær operasjon i
Finnmark for å lette trykket på de sovjetiske styrkene på nordfronten. Planen ble drøftet med
britene og de allierte, men etter nederlaget på kontinentet året før så de seg ikke i stand til å
delta. Likevel bestemte russerne seg for aksjon. Etableringen av tyske støttepunkt i Finnmark
var ennå ikke kommet så langt at det umuliggjorde en landgangsoperasjon, mente russerne.
I første omgang skulle det sendes en fortropp til Varangerhalvøya for å rekognosere. De
skulle også etablere kontakt med sivile for å skaffe opplysninger om tysk styrke og aktivitet i
de aktuelle områdene. De norske deltakerne ble rekruttert fra dem som hadde meldt seg til
tjeneste for å kjempe mot tyskerne og som var blitt sendt til opplæring i Lavna. Opprinnelig
var det meningen at ekspedisjonen skulle bestå av 7 russere og 7 nordmenn, altså 14, men
tallet ble redusert til 13 da Frans Juoperi fra Kiberg ble sjuk straks før avreise og innlagt på
sjukehus i Murmansk. De som deltok fra norsk side var Gunnar Berg fra Vardø, Håkon
Halvari og Hilmar Heikkilæ fra Kiberg, Richard Johansen fra Sør-Varanger, Ingvald
Mikkelsen fra Komagvær og Ragnvald Mikkelsen fra Kramvik. De fleste var ca 30 år,
Ragnvald Mikkelsen yngst med sine 20 år. Russiske offiserer ledet ekspedisjonen, men blant
de russiske deltakerne var to norskrussere, brødrene Håkon og Kåre Ølen fra Tsypnavalok på
Fiskerhalvøya. De snakket utmerket norsk, på en dialekt som kunne minne om
tromsøværingenes.
Om kvelden den 15. september 1941 ble gruppa satt i land fra ubåten "M-173" ytterst ute på
Langbunes, mellom Kramvik og Komagvær. Selve ilandsettingen ble foretatt med gummibåt,
og foregikk uten uhell av noe slag. I tillegg til våpen, ammunisjon og to radiosendere, hadde
ekspedisjonen med seg mat og forsyninger for 14 dager. Rikard Lind var russernes
kontaktmann i området, men han var ikke varslet om når landingen skulle finne sted. Dette
var typisk for russerne under hele krigen. De unnlot - av sikkerhetsmessige grunner -å å oppgi
eksakt tid i forbindelse med landing fra sjø eller luft. Rikard Lind hadde nok sine anelser, og
noen dager etter landsettingen i Langbunes dro han og Ingolf Eriksen oppover
Komagværdalen med ulovlige våpen i ryggsekken, men med fiskeutstyr som kamuflasje.
I Kirunjænkæ møtte de soldatene som lå i Frostbu, en hytta som var brukt av slåttefolk om
sommeren og jegere om høsten og vinteren. Den russiske sjefen orienterte om oppgaven som
besto i oppklaring og forberedelse til landgang. Etter dette dro soldatene opp til
Bjørneskarhytta som ligger på vestsiden av Komagværelva ca 25 km frå sjøen. Det ble holdt
jevnlige møter oppe i dalen, og alt fungerte som det skulle.

Den 7. oktober gikk Lind og Eriksen opp til nytt møte med gruppa. De traff fire- mann i
Frostbu, den russiske sjefen og hans nestkommanderende samt Håkon Ølen og Håkon
Halvari. Resten av gruppa var oppe i Bjørneskaret. De fire som var kommet til Frostbu
kvelden før, fortalte ikke at de om natta hadde hatt besøk av en som ikke var blant de
informerte. Derimot ble det studert kart, og diskutert om hvilke opplysninger som trengtes.
De to russiske offiserene merket seg mulige landgangsområder, og ville ha greie på veier og
kaier i fiskeværene med tanke på senere bruk.
Men dette pågikk, meldte vakten om folk i nærheten. Det ble raskt fastslått at det var
tyskere, og at gruppa nærmest var omringet. Det ble beordret klargjøring av pakning og
ladning av våpen med tanke på å skyte seg gjennom. På dette tidspunkt var de nærmeste tyske
soldatene ca 100 unna. Det førte skuddet ble løsnet fra et skar på nordsiden av gammen og slo
i bakken ved siden av gruppa. Etter dette ble det startet det som på militært fagspråk kalles
"ild og bevegelse". For å komme ut av ringen som tyskerne hadde lagt rundt hytta, måtte
gruppa over en åpen myr. Her ble Håkon Ølen truffet i beinet nedenfor kneet, og det var
umulig å få Ølen med seg slik situasjonen var. Han fikk to ekstra håndgranater av Halvari
som selv måtte komme seg ut. Ølen lå igjen - med de to håndgranatene pluss to han hadde
hatt fra før samt en pistol..
Før utbruddet startet, var det gjort avtale om å møtes ved Bjørneskarhytta, og den enkelte
måtte regne med selv å finne veien dit. Lind og Halvari holdt sammen og kom ut av området
via en trang dal og tok stilling på en kolle. Herfra så de at tyskerne nærmet seg for å ta Ølen
til fange. Men de så også at Øien løftet pistolen til hodet og falt sammen. Etter at Håkon Øien
var død, forlot de området og bega seg mot Bjørneskaret.
Oppe på Ryggefjellet traff de Ingolf Eriksen, og da ble Lind og Eriksen orientert om hva
som hadde skjedd på Frostbu natta før. Ifølge Halvari var planen at de først skulle møte
Alfred Mathisen og deretter Lind på hytta. Men da de kom fram til Frostbu, fant de ikke bare
Mathisen, men også en som ikke hørte til kontaktnettet. Dette skapte problemer. Var det ikke
sikrest at mannen ble likvidert? Hva med å holde han som fange? De valgte å la han gå, men
først etter at han hadde skrevet under på at han ikke ville røpe noe av det han hadde hørt eller
sett.
Verken dette eller trusler om straff forhindret at tyskerne ble orientert. Alfred Mathisen som
noe senere på natta tok seg tilbake til Kiberg, ble arrestert hjemme i senga av lensmannen og
tysk politi. Først etter måneder med avhør og tortur tilsto han å ha hatt kontakt med russerne.
Han påtok seg all skyld for å spare andre impliserte. Han ble dømt til døden, som den første
fra Varangerhalvøya under okkupasjonen, og henrettet den 23. juni 1942 etter nesten et år i
tysk fangenskap.
Etter at gruppa, minus Håkon Øien, var samlet i Bjørneskaret, bestemte man seg for å flytte
til en hytte bak Skipskjølen som kraftlaget hadde satt opp i 30-åra en gang. En
tremannsgruppe lokaliserte hytta, Kjølbu etter store anstrengelser. Snøen lå dyp i fjellet, og
gruppa hadde ikke vinter - og skiutstyr. Ragnvald Mikkelsen ble igjen i hytta, mens Lind og
den russiske sjefen dro tilbake for å hente resten av gruppa. Tilbaketuren til Kjølbu ble et
mareritt. Vinden økte til kuling fra nord med snøfokk. Men med Rikard Lind som kjentmann
greide man også den turen.
Over radio tok gruppa nå kontakt med Murmansk, og avtalte slipp av mat og forsyninger
dagen etter. To fly passerte slippstedet som avtalt, men uten at noe slipp ble registrert. Det var
den 10. oktober, og vinteren var kommet for fullt. (En del av slippet ble funnet av Rikard
Lind flere år etter krigen i en liten dal flere kilometer fra slippstedet.) Med full vinter og
mangel på forsyninger og utstyr var det ingen ting man kunne gjøre - annet enn å forsøke å
komme seg tilbake til Murmansk. De laget seg provisoriske ski av plankene i den gamle
hestestallen ved Kjølbu, og la i vei mot Langbunes, 35 km unna, en marsj som ble beregnet til
ca 20 timer. Før de dro, ble det. avtalt med Murmansk at de skulle bli hentet på Langbunes

17. oktober kl. 24.00. Og en time før dette - klokka 23.00 - sto gruppa på berget der ubåten
skulle plukke dem opp. Ingen ubåt kom, og etter 4 timers venting tok de inn i et forlatt hus ca
1 km fra odden. De var dødstrette og uten mat, men fant til alt hell ett kilo sukker som de
blandet ut i vann. Dette ga nye krefter og nytt mot. De holdt seg i ro om dagen, og ventet bare
på at det skulle bli natt. Da ville ubåten komme og hente dem.. Men det ble en ny natt med
sult, frysing og forgjeves venting.
Matmangelen var nå prekær. Det ble derfor bestemt at Ingvald Mikkelsen og Richard
Johansen skulle gå til Komagvær etter mat, mens Lind, Halvari og Ragnvald Mikkelsen
skulle gå til Kiberg for å skaffe båt. Tidlig om morgenen den 20. kom Mikkelsen og Johansen
tilbake fra Komagvær med kjøtt og poteter. De tre som skulle til Kiberg, hadde tatt kontakt
med Albert Mikkelsen, bror til Ragnvald, i Kramvik. Han advarte dem på det mest bestemte
mot å dra til Kiberg, og lovet selv å undersøke mulighetene for å skaffe båt. De fire ble
sittende å snakke utover natta, så lenge at de ikke kunne bruke mørket til å komme seg tilbake
til Langbunes. I dagslys var det altfor farlig å bevege seg ute, og de tre ble plassert under
golvet i huset på Kramvik.
Samme dagen, den 20. om formiddagen, kom Erling Malin til huset på Langbunes hvor resten
av soldatene oppholdt seg, elleve i tallet på det tidspunkt. Malin ba dem forlate huset og dra
til en hule som lå på nordvestsiden av veien mellom Vardø og Vadsø. Men de måtte vente til
det begynte å mørkne. De tre under golvet i Kramvik lå også og ventet på mørket så de kunne
ta seg tilbake til Langbunes...
Der ute. hadde imidlertid situasjonen endret seg radikalt etter at Malin hadde forlatt dem., Det
dukket opp flere tyskere, og snart var gruppa på Langbunes omringet. Det kom til
skuddveksling, og to russere, en av dem var gruppas sjef, og en nordmann, Gunnar Berg fra
Vardø, ble skutt. Hva med de øvrige? Hilmar Heikkilæ hadde forlatt Langbunes under
skytingen, og tatt seg inn til Kiberg. Her ble han tatt hånd om av kjenninger, og oppholdt seg
der til det verste oppstyret hadde lagt seg. Deretter dro han over til Persfjord, og sluttet seg til
fire andre som var kommet dit direkte fra Langbunes. Det var nemlig slik at Richard Johansen
og tre russere hadde skutt seg ut av huset på Langbunes. De hadde med seg en radiosender,
og av Lind hadde Johansen både fått kart og instrukser for det tilfellet at gruppa ble splittet
opp. De fire la kursen mot Persfjord hvor de tok kontakt med Gudvar Olsen. Etter en tid fikk
de selskap av Heikkilæ, og alle fem ble deretter hentet av ubåt til Murmansk.
Ingolf Eriksen hadde blitt alene igjen i huset på Langbunes da de andre dro. Han plasserte seg
opp under taket, og unngikk skuddsalvene som tyskerne sendte gjennom veggene. Da
tyskerne hadde trukket seg tilbake, tok han kontakt med familien Malin på Grunnes, og ble
tatt vel vare på. Igjen var lykken på hans side, for bare kort før han kom til Grunnes, hadde
tyskerne vært der på husundersøkelse uten å finne noe. Senere ble han flyttet til Kramvik - og
gjemt under golvet i huset til Albert Mikkelsen.
Da Ingolf kom, var det allerede blitt flere enn de opprinnelige tre. De siste to av den
gjenværende gruppa på Langbunes hadde også unnsluppet i løpet av kampene der ute. Det var
Kåre Øien og Ingvald Mikkelsen, og de rømte til Kramvik. Der hadde man registrert skyting
ute på Langbunes, og de tre under golvet fikk beskjed om å holde seg der. Senere på kvelden
ble det mye tramping på golvet over dem, plankene som dekket gjemmestedet revet opp, og
to mann dumpet ned til dem. Det var Kåre og Ingvald. Nå var de fem. Med Ingolf Eriksen ble
det til slutt seks.
Fra Kramvik rømte de til Fiskerhalvøya og Sovjet. De hadde blitt enige med Albert
Mikkelsen om å bruke Jakob Mikkelsens nordlandsbåt til overfarten. 600 kroner ble betalt for
segl og båt, en symbolsk sum. Utpå kvelden den 21. oktober dro de. Erling Malin og broren
Einar så dem vel av gårde. Vinden var spak og det var natt uten måne. Ute på Storskjæret tok
de ombord stein som ballast før de satte kursen mot øst. Kursen ble holdt ved hjelp av et
lommekompass og lyset fra Hornøy fyr.. Etter en stund begynte det å blåse svakt fra østlig og

det betød i verste fall at de ville få motvind over Varanger orden. Men omtrent midtfjords
kom vinden med full tyngde, og da fra nord. Den økte til kuling samtidig som det begynte å
snø. Det ble ikke lenger mulig å bruke Hornøya. som referanse, og man ble helt avhengig av
lommekompasset - og av Håkon Halvari som satt med styrvollen. Det var han som hadde
mest erfaring fra slike forhold. Sjøen tok til å grave seg opp, og selv i mørket så den hvite
bremmen når bårene brøt rundt dem. Halsekaren foran masta kontrollerte forover, og ropte ut
når det var fare på ferde. Det var ikke råd å se noe, men de h ø r t e når brottene brøt. De
hadde satt kurs mot Vaidaguba som var det nærmeste stedet på Fiskerhalvøya, men også et av
de vanskeligste landingsstedene i uvær. Det var en kyst med urent hav og sterk strøm utenfor
de stevnet mot. De kom fram til Fiskerhalvøya idet det sparsomme dagslyset var i ferd med å
bryte gjennom. Det siste stykket syntes' farligst, men det var bare å la det stå til. Takket være
godt sjømannskap og ikke så lite hell la de seks personene til kai ca klokka åtte om morgenen
den 23. oktober. Det var etter en seilas på elleve timer i uvær over åpent hav i en åpen
nordlandsbåt... I sannhet en bragd det står respekt av!
Arnøya.
Rekkefølgen i framstillingen av de enkelte stasjonene kan kanskje virke litt tilfeldig. Vi
startet den mer detaljerte gjennomgangen med ekspedisjonen til Langbunes/Komagværdalen
fordi den i tid ligger forut for de stasjonsberetningene vi nå skal ta fatt på. I den forbindelse
akter vi å følge radiostasjonene slik de har ligget etter hverandre langs kysten, fra Nord-
Troms til Kirkenes og omland, uavhengig av etableringsdato. Oversiktskapitlet (fra s. 6 ff) er
skrevet for at leseren ikke skal gå seg vill under lesningen om de enkelte stasjonene, - vi får
håpe de viktigste! Det startet i alle fall på Arnøya i Nord-Troms...
I slutten av februar, begynnelsen av mars 42 ble det satt tre mann i land på Arnøya. 3 mann
skulle operere i lag: to nordmenn og en russer. Ingolf Aspås fra Tromsø var
ekspedisjonsleder, telegrafisten "Volodya Omsk", han virkelige navn var Vladimir
Tsjisjevskij. Den tredje var Ingvald Mikkelsen fra Kiberg. Under landsettingen gikk det galt.
Det var tung sjø og kraftig drag. Gummibåten med Mikkelsen og Aspås ble slengt rundt oppe
i brottene ved Moldfarvika, der to av fem kasser utstyr havnet i sjøen. Tre av kassene ble
reddet, en innholder tørre klær, en annen hermetikk. Sjøen var så grov at det var umulig å
fullføre landsetting av telegrafist og resten av utstyret. Ubåten bakket ut og forlot området, og
kom ikke tilbake. Der sto: de to partisanene, uten radiosamband og telegrafist og dårlig
utrustet for å overleve i besatt område.
De tok seg fram til folk, og i Nord-Rekvik ble Simon Albrigtsen den første de tok kontakt
med. Da var de gjennomvåte. Riktignok hadde de skiftet til tørre klær etter forliset, men
vinden var isnende og hadde tvunget dem til å trekke utenpå de saueskinnspelsene som de
hadde hatt på seg da de gikk rundt i brottene. De fortalte at de hadde forlist med en båt, men
dette trodde ikke Albrigtsen noe på. Han tok og loset dem fram til Årviksand der de to avga
forklaring for lensmannen. Heller ikke han trodde på historien deres, men unnlot å rapportere.
hendelsen videre, et klart brudd på hans lensmannsinstruks.
Alf Jørgensen var den som skulle bistå de to mest. Han hadde et gårdsbruk, sentralt
beliggende i Årvikstrand. Med hans hjelp kom de seg til Tromsø. Derifra håpet de å kunne
komme til partisangruppa på Sørøya. Dette lot seg ikke realisere, og de to tok seg tilbake til
Arnøya og Alf Jørgensen. Jørgensen var mot at de skulle legge seg i Moldfarvika og vente på
ubåt. Han ville ha dem bort fra øya. I så fall ønsket partisanene at Jørgensen skulle føre dem
til Fiskerhalvøya med sjarken sin. Jørgensen vegret seg. En slik tur var altfor risikabel. Det
var for langt på våren til at man kunne krysse Varangeren uten at tyskerne merket det. Men til
Persfjorden var det greit nok for Jørgensen. Her kunne han foregi at han skulle på vårfiske i
Øst-Finnmark.
Turen startet 3. mai. Aspås betalte utrustningen og to tusen kroner for turen. De to

partisanene var mannskap på sjarken. Uten uhell kom de fram til Persfjord, vest for Vardø.
Vel fremme la de seg til ro på fjorden, men da varte det ikke lenge før Gudvar Olsen fra
Persfjord kom roende for å undersøke hva slags båt det var. Det ble snakket om en del
dagligdagse ting til å begynne med, for Mikkelsen og Gudvar Olsen kjente ikke hverandre.
Men da Mikkelsen røpte navnet sitt, var Gudvar så godt orientert at han kjente igjen navnet
blant dem som året før hadde vært med ekspedisjon til Langbunes og Komagværdalen.
Hva kunne gjøres? Gudvar Olsen hørte til informantnettet for den radiogruppa som opererte
fra Syltevika. Han tok de to med dit, og hele sommeren og høsten ble de to liggende der - før
ubåt kom og hentet dem. "Vertskap" for Syltefjordgruppa var Andreas Bruvoll og kona,
Alfhild som bodde tett ved hula hvor senderen var. Andreas Bruvoll har fortalt at det hersket
en veldig dårlig stemning mellom de to partisanene, de snakket nesten ikke sammen, og heller
ikke han kom overens med Aspås, av en eller annen grunn.
Det forbauser derfor litt at nettopp Aspås og Mikkelsen kom tilbake til Arnøya som agenter i
februar 1943, og den russiske telegrafisten var også den samme. Igjen var landingsstedet
Moldfarvika, og igjen var det dramatikk under landsettinga. Etter at de kom på land brøt
uværet for alvor løs, og gruppa ble liggende værfast. I denne fasen av oppholdet ble.
Mikkelsen skutt av Aspås. Dennes versjon var at Mikkelsen hadde fått nerveproblemer, og
måtte skytes av sikkerhetsmessige grunner.
Igjen ble Alf Jakobsen kontaktmannen, og ved hjelp av ham_ ble det bygget opp et
omfattende nett som rapporterte til gruppa. Under en omlasting mistet de to gjenværende
agentene mye utstyr, men ikke radioen. For å få mat og andre forsyninger. måtte de ut på
"svartebørsen", og dette gikk neppe upåaktet hen. Penger hadde Aspås nok av.
Tyskerne hadde sine mistanker om en sender på Arnøya eller i nærheten. Om sommeren var
imidlertid opprullingen på Varangerhalvøya prioritert. Åpningen for tyskerne kom da en 26
årig kvinnelig nazist anmeldte sin onkel Alf Jørgensen til politiet. Et munnhuggeri dem i
mellom på en båttur til Tromsø fikk henne til å begå den skjebnesvangre handlingen. Alf ble
arrestert, og tvunget til å vise vei til agentene. Han førte dem imidlertid på villspor, og greide
selv å rømme unna. Etter en ytterst dramatisk flukt kom han til Sverige.
Hjemme på Arnøya visste etter hvert tyskerne sånn omtrent hvor agentene befant seg. Etter å
ha mishandlet Jørghild Rotvåg, brukte de henne som veiviser - med håp om at hun skulle
overtale dem til å overgi seg. Jørghild hadde vært kjæresten til Aspås siden sommeren, og
hun valgte å kjempe sammen med de to. En tysker falt, det var gruppens leder, SS offiseren
som hadde latt Jørghild smake knyttnevene sine. Han ble trolig skutt av Jørghild selv.
Det var ikke så lett å få de tre i hula på skuddhold. Til slutt brukte tyskerne flammekaster, og
da var kampen fort over. Vi har bevart en lapp fra Jørghild. På den står det bl.a.: "Vi vet at
døden venter oss hvert øyeblikk. Vi har bøyd våre knær og bedt den allmektige Fader om
hjelp. Vi er alle i håpet om at Jesus vil tilgi våre synder og gi oss et evig liv. Vi ville gjøre
altfor vårt fedreland. Altfor Norge."
Hele 24 personer ble arrestert for delaktighet i partisangruppas virksomhet. 8 av dem ble
henrettet, den 23. oktober om morgenen noen hundre meter fra den tyske fangeleiren,
Krøkebergsletta ved Tromsø.
SØRØYA
Det var landsatt norsk/russiske agenter flere steder enn på Arnøya da 3 nordmenn ble sendt av
NKVD til Sørøya. De var alle fra Kiberg: Otto Larsen (leder), Emil Isaksen og Ragnvald
Mikkelsen. Mikkelsen var telegrafisten, den eneste nordmann som til da var ferdig med
telegrafistutdannelsen i Sovjet. Natt til 1. april 1942 ble de landsatt fra ubåt. Opprinnelig
skulle de vært landsatt på sørsiden av Sørøya, men angivelig ble ubåten beskutt under
ilandsettingen. I stedet gikk da man da til Åfjord - på utsiden av Sørøya. Der gikk
ilandsettingen uten uhell av noe slag. Utstyret ble fraktet opp i betryggende avstand fra havet,

og radiosenderen rigget opp. Meldingene til Murmansk ble imidlertid ikke besvart, og man
flyttet senderen opp på fjellet. Da kom det svar: Man hadde oppfattet kallesignaler, men ikke
fått med innholdet i meldingen.. I dagene som fulgte, ble det sendt meldinger om skip som
passerte, men ingenting ble oppfanget i Murmansk. Derimot fikk de fint inn de russiske
sendingene. Muligens var agentenes sender for svak, muligens var sendeforholdene spesielt
ugunstige, muligens var det feil på senderen.
Få dager etter landsettingen ble agentene oppdaget av en nordmann. Han lovet at han ikke
skulle røpe dem for noen. Dagen etter kom imidlertid broren hans, og ba dem komme seg
vekk øyeblikkelig. Tyskerne var blitt varslet = tross alle løfter. Før. de tyske letemannskapene
rakk fram, hadde de tre flyttet alt utstyr i sikkerhet til en fjellhule, og tyskerne fant dem ikke.
Hele sommeren samlet gruppa inn informasjon, ikke minst takket være kontakter i
sivilbefolkningen som reiste rundt og skaffet opplysninger. Kontaktene ble betalt av de 8.000
kronene gruppa hadde med seg. Men ingen meldinger kom fram til Murmansk over radioen...
Gruppa ble lenge på Sørøya. Den 20. september 1942 skulle de ha vært hentet av ubåt på
avtalt sted. Ubåten kom ikke, og de tre ble faktisk værende på Sørøya helt til neste høst. Den
13. september 1943 dro de fra Sørøya etter å ha ligget der i nesten 18 måneder. Turen til
Sverige gikk via Nordreisa og Finland. Som andre norske flyktninger havnet de til slutt på
Kjesæter, oppsamlings - og oppbevaringssted for norske flyktninger. Ekspedisjonen på
Sørøya hadde vært mislykket fra først til sist.
Etter krigen, sommeren 1945, kom alle tre tilbake til Kiberg. De ble bedt om å komme til
Sovjet. Muligens var de blitt forespeilet belønning. Kanskje var de bedt om å avgi rapport.
Hvordan det var eller ikke var, i Murmansk ble de. stilt for retten og dømt etter
"spionparagrafen" (§ 59, pt 6). Straffene var 8 og 10 års tukthus. I skjerpende retning ble det
lagt vekt på at de under forhørene i Sverige hadde gitt opplysninger om oppdrag og
oppdragsgiver. Det ble vurdert som spesielt graverende at de hadde opplyst at Mikkelsen var
telegrafist.
Først lenge etter krigen, 28. oktober 1953, ble Otto Larsen løslatt etter press fra norske
myndigheter, Emil Isaksen noe senere. Ragnvald Mikkelsens skjebne ble en annen. Ifølge
Otto Larsen ble han skutt 20. juli 1946 under fluktforsøk fra fangeleiren Jorojei, 16 kilometer
fra Kodina.
Opnan på Magerøy
Den gruppa som ble satt i land lengst nord, havnet i Opnan på Magerøy, 10 km øst for
Nordkapp. Leder var Oskar Kartla fra Kiberg, og med seg hadde han Arne Eriksen, også han
fra Kiberg, og den russiske telegrafisten het Sergej, kjent fra ekspedisjonen til
Komagværdalen året før. Dette var på overgangen februar/mars, omtrent på det tidspunkt da
gruppa på Arnøya ble landsatt første gang.
Opnan ligger ubeskyttet mot storhavet og det er normalt vanskelig a komme i land på grunn
av kombinasjonen tungsjø og strøm. Forholdene var ikke bedre ved denne anledningen! De
tre havarerte i et forsøk på å ta seg i land med en gummibåt. De mistet utstyret, og de to
norske agentene omkom i den strie og tunge sjøen. To russiske marinesoldater kom seg ikke
tilbake til ubåten i tide, og dermed var det bare russere - tre i tallet - som oppholdt seg ut mot
storhavet, uten forsyninger og uten å kunne snakke norsk...
Ca. en måned etter landsettingen kom to russere til Skarsvåg, noen kilometer fra Opnan. De
var meget slitne og tydelig sultne. Med tegn og lyder forsøkte de å gjøre seg forståelig. De ga
inntrykk av å være overlevende fra et skip som hadde gått på en mine. De ble tatt med til
handelsbestyreren i Skarsvåg, og han lot russerne få spise så mye de klarte, men de fikk ikke
ta med seg noe. Ble de tatt til fange, skulle det ikke være mulig å spore varene tilbake til
forretningen. Etter å ha spist la de seg for å sove.
En eller annen i Skarsvåg hadde imidlertid varslet fra om russerne. Det kom tyske soldater til

Skarsvåg, og huset hvor de sov, ble stormet og de to tatt til fange. Den tredje russeren, trolig
telegrafisten, var blitt drept ute på Opnan.
Den 9. juni ble de to russerne framstilt i Stortingssalen for radio og presse. Russerne fortalte
at de hadde skutt og spist de tre partisanene i Opnan. Det var renheklet propaganda som
skulle vise nordmennene hvem de allierte seg med, nemlig kannibaler!
Det er slett ikke sikkert at det virkelig var russerne fra Opnan som ble vist fram for media.
Det er også sannsynlig at bilde og beskrivelse av den hytta som russerne angivelig skulle ha
bodd i, var et falsum. I veggene og i døra var det kulehull, og en del klær med størknet blod lå
slengt rundt omkring. Nede i fjæra var det blitt funnet menneskeknokler...
Også Opnanekspedisjonen skulle få tragiske følger for folk i lokalsamfunnet. Mens russerne
hadde ligget ute på Opnan, hadde de fått mat av nordmenn. En dag hadde de anropet en sjark
som dro forbi, og fått mat der. Det var sjarken til Gustav Søderholm fra Kamøyvær. Også
andre båter hadde vært innom med mat. Under forhøret røpet russeren registreringsnummeret
til Søderholms sjark. Samme dag som de to russerne ble "vist frem" i Oslo, ble Søderholm og
hans mannskap på tre arrestert. Sammen med en Markus Karlsen ble Søderholm og hans 23
år gamle sønn Ragnar ble dømt til døden for å ha bistått russerne med mat. 10. august ble de
skutt i Trondheim. Gustavs 16 år gamle sønn slapp dødsstraff fordi han var så ung, og ble i
stedet sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland
Berlevåg
Partisankrigen på kysten startet den første eller andre januar 1942. Da ble den første
partisangruppa landsatt - på Nålneset utenfor Berlevåg. Leder for gruppa var den nå
legendariske Trygve Eriksen fra Kiberg. Med seg hadde han sambygdingen Frans Mathisen
og russeren Fedje Grållov som telegrafist. Nålneset er et navn som passer godt til stedet. Det
stikker som en nål ut i havet, øde og forrevet, et par mils vei sydøst for Berlevåg., På grunn
av revner i fjellet og tallrike bergskorter var det vanskelig å ta seg fram for "uvedkommende".
Det var vanskelig å kryssperle sending fra Nålneset, og det var lett å komme inntil med ubåt,
selv om stedet lå utsatt til for vær og vind. Det var tydelig at stedet var valgt med omhu.
Landsettingen gikk godt. Utstyret kom uskadd i land, deriblant radiosender og batterier;
`våpen og ammunisjon. Straks etter at utstyret var brakt i sikkerhet, ble det opprettet kontakt
med Murmansk og gitt status så langt. Det neste var å lage et oppholdssted for vinteren. Det
ble valgt å bygge et steinhus under en hengeskavel ute på neset. Til tak ble det trukket en
presenning. Huset ble ca 70 centimeter høyt, og man kunne ikke bevege seg oppreist.
Agentene frøs mer enn de hadde godt av, selv om de hadde rikelig med klær på seg. De
manglet ovn, og kunne ikke tenne bål. Røyk ville kunne røpe dem. En primus ga den eneste
kokemuligheten. Men fordi man hadde lite parafin, var det sjelden at agentene kokte/stekte
mat. Hermetikken var for det meste bare tint før den ble spist. Mel hadde ekspedisjonen fått
med seg, og inne i Berlevåg fikk de bakt brød. Men det var senere - etter at illegale kontakter
var opprettet.
Kort tid etter landsettingen tok Eriksen kontakt med konas familie som bodde i Berlevåg.
Dermed startet oppbyggingen av kontakt - og informasjonsnettet. Informantene samlet
opplysninger om stillingsutbygging og annen byggevirksomhet, samt antall og
sammensetning av den tyske avdelingen i Berlevåg. Men viktigst var det å passe på
skipsfarten! Når været tillot det, hadde gruppa obervasjonsvakt hele døgnet. Konvoiene seilte
for det meste om nettene, og det var anstrengende å stirre time etter time i kikkerten etter
fartøy som seilte uten lys. Det var vanlig med daglig radiokontakt med Murmansk, og ved
observasjon av fartøy ble antall, kurs, fart og peiling oppgitt.. De fleste angrep på skipene
som Nålnesgruppa hadde gitt melding om, ble foretatt utenfor synsvidde fra Nålneset.
To ganger ble det sendt anmodning fra Murmansk om at en av partisanene måtte dra til Tana
for å undersøke om det ble bygget flyplass på sandmoene i nedre Tana. Trygve Eriksen valgte

å dra selv. Uten ski eller annet spesialutstyr krysset Eriksen Varangerhalvøya vinterstid. Han
holdt seg på høydedragene hvor lange strekninger var avblåst for snø. Turen ble gjennomført
om natta ved hjelp av kart og kompass. Om dagen holdt han seg i ro av frykt for å bli
opp¬daget av fly eller streifpatruljer. Han fotograferte stedet oppe fra fjellet, og gikk deretter
så nært som mulig for å observere. Konklusjonen hans ble at det ikke var noe flyplassarbeid
på gang. Tilbaketuren tok 3 døgn, og gikk uten uhell.
Noe senere ba Murmansk om ny undersøkelse av samme område. Også denne gang dro
Trygve Eriksen selv. Konklusjonen ble den samme som på den første turen, men denne gang
holdt det på å gå galt. På tilbaketuren gikk Eriksen gjennom isen, klarte å komme seg opp,
men sto søkk våt inne på Varangerhalvøya. Til alt hell fant han en hytte i nærheten. Eriksen
brøt seg inn, fikk fyr på ovnen og tørket klærne. Etter dette gikk turen videre uten flere
dramatiske innslag.
På Nålneset sto det imidlertid dårlig til. Både Mathisen og Grullov hadde vært utsatt for
forfrysninger, og verst hadde det gått ut over føttene. I begynnelsen av april ble gruppa
hentet. Den hadde ikke avløsningsmannskap - med den følge at Berlevåg hele sommeren 42
ble uten norsk/ russiske agenter på overvåkingsoppdrag. Frans Mathisen havnet på sykehus i
Sovjetunionen p.g.a. av forfrysningene, og et helt år måtte han holde seg borte fra Norge.
Etter den første vinteren på Nålneset ble gruppa hentet 5. april 1942. Egentlig skulle de vært
hentet den 1., men tungsjø og uvær hadde umuliggjort operasjonen. Om høsten - 2. oktober -
kom en ny ekspedisjon til Nålneset. Igjen var Trygve Eriksen leder. Han hadde med seg
sambygdinger fra Kiberg, Harald Utne og dennes 18 år gamle nevø, Leif Falch Utne som var
gruppas telegrafist. Altså hadde man denne gang en nordmann til å betjene radiosenderen.
Det tidligere kontaktnettet ble reaktivisert, og hele arbeidet gikk som før. Enkelte sivile ble
sendt rundt for å avdekke tysk virksomhet og aktivitet - fra Alta i vest til Kirkenes i øst.
Gruppe nummer to valgte seg et nytt oppholds - og sendested. Leiren ble flyttet fra Nålneset
til en kløft i fjellet ved Løkvik. Stedet ga bedre utsyn for observasjon av fartøy, samtidig som
det lettet kontakten med sivile. Avstanden til bebyggelsen var nå bare 1 km, mot 4-5 fra
Nålneset.
Nærheten hadde også en ulempe. Det ble mye "trafikk", flere ble involvert, og dette økte
sjansen for lekkasje. Dessuten ble det sendt radiomeldinger hele vinteren fra samme posisjon,
og man fryktet tyske peilestasjoner. Fra april og ut over våren 43 var det mange som regnet
med at det bare var et tidsspørsmål før tyskerne kunne slå til.
6. april ble Trygve Eriksen avløst. Han skulle vært hentet den første, men ubåten kom først
fem dager senere. Med seg hadde den Frans Mathisen som avløser. Da Eriksen kom tilbake til
Sovjet, ble han dekorert med Den Røde Stjernes orden - og et år senere fikk han en enda
høyere orden, Den Røde Fane.
Faren for at radiostasjonen skulle bli oppsporet, ble etter hvert vurdert som overhengende. I
juni ble derfor partisanene bedt om å forlate Løkvika. Kristian Jensen fra Kongsfjord førte de
tre østover til Bjørnevika ved Båtsfjordnæringen. Rundt 10. juli trakk de innover mot Gednjetraktene.
Den 14. juli opplevde tyskerne gjennombrudd for leteaksjonen sin i berlevågområdet. De
fant rester av en russisk sender i Løkvik. De første arrestasjoner ble foretatt om formiddagen
samme dag. Anton Stenmann og Osvald Loe - fra Løkvik var de første som ble tatt. Kona til
Osvald, Dagny slapp unna i første omgang fordi hun skulle ha barn. Hun fødte i august, og
ble deretter arrestert. Kort tid etter døde babyen. .
Funnet i Løkvik hadde gitt tyskerne blod på tann. Leteaksjonen som i begynnelsen - var
begrenset til Kongsfjord-Berlevåg ble utvidet til Syltevik-Persfjorden (se s. 24 ff). Stasjonen i
Bjørnevika hadde vært en reserve for Løkvik, og da Frans Mathisen og karene hans forlot
Bjørnevika - på flukt - med kurs for Gednjetraktene - etterlot de seg en sender som tyskerne
fant den 23. juli. (3 dager senere fant tyskerne enda en reservestasjon, inne ved Store

Buevann på Kongsfjordfjellet.)
Etter en tid fikk den flyktende gruppa til Mathisen et flyslipp med nye forsyninger ved
Oardovjavri inne på vidda. Men slippet ble sett av noen fiskere, og en av dem ga beskjed til
tyske myndigheter. Igjen kom gruppa seg unna tyskerne, og satte over vidda med kurs for
Komagværdalen for å søke hjelp hos venner og slektninger i Kiberg. Det var i
moltebærsesongen, og flere av plukkerne så de tre, men uten at det ble tatt kontakt. Vel
hjemme i Kiberg om kvelden med dagens fangst ble det mye snakk om hva man hadde sett.
Folk var redde. Få dager tidligere var det kommet opp plakater som fortalte at 11 mann var
skutt for å ha hjulpet fienden i Berlevåg og området omkring. Saken hadde vært ført for den
tyske feltkrigsretten i Kirkenes. Ved siden av 11 dødsdommer ble det gitt 5 lange
tukthusstraffer - og ytterlige 5 slike straffer noen dager senere. Den 18. august ble de
henrettet, men ikke skutt slik som tyskerne selv oppga. De ble slått i hjel med spade - og
kastet i en fellesgrav. Bakgrunnen var at en av fangene plutselig hadde fått nok av
trakasseriene til en av vaktene og slo han i hjel - med en spade...
Om det var ufrivillig "lekkasje" eller simpelt angiveri, vet vi ikke, men tidlig neste morgen -
den 27. august - ble i hvert fall de tre oppe i Komagværdalen angrepet av en tysk tropp. De
hadde holdt seg i ro i samme området som de var sett i. Tyskerne var først og fremst
interessert i å ta partisanene til fange og få opplysninger ut av dem slik at et eventuelt
agentnett kunne rulles opp. På dette tidspunkt hadde man riktignok tatt i hvert fall 5 sendere
på strekningen Berlevåg-Vardø, men det kunne jo være flere! Frans Mathisen valgte å ta sitt
eget liv. De tre var omgitt av tyske soldater på alle kanter, og Frans visste hva som var hendt
broren, Alfred som etter måneder med tortur var blitt henrettet. Harald Utne og Leif Falch
Utne ble tatt til fange. Harald var uskadd, Leif var blitt truffet av et skudd i helen.
Etter avhør ble Harald Utne sendt til Sydspissen fangeleir i Tromsø. Julen 43 rømte han etter
å ha fått vite at - han skulle henrettes innen kort tid. Etter mange viderverdigheter kom han til
Vadsø. Fra Vadsø til Kiberg hadde han valget mellom to ruter: følge fjæra eller gå oppe i
fjellet. Han valgte den letteste veien, langs fjæra og ble tatt bare tre kilometer fra Vadsø. Utpå
nyåret ble han henrettet, muligens et sted mellom Kirkenes og Boris Gleb. En annen kilde sier
at han ble henrettet allerede i desember, på Elvenes.
Harald Utnes navn står på støtta i Kiberg. Det gjør ikke navnet til Leif Falch Utne, og årsaken
er denne: Leif ble tvunget til å sende falske meldinger - forfattet av tyskerne - til Murmansk.
Dette "Funkenspiel", som tyskerne kalte det, begynte alt i september, og trolig hadde russerne
ikke lagt inn noen ord eller bokstavkombinasjoner som kunne avsløre en falsk melding. Det
ble således sendt falske etterretningsrapporter uten at Murmansk oppdaget det.
Det var andre meldinger som fikk alvorligere konsekvenser. Gjennom Falch Utne bestilte
tyskerne et slipp med forsyninger, og ba også om at agentene måtte bli hentet med ubåt fra
Persfjorden. Forsyningene ble sluppet på avtalt sted, høyde 637 ved Skipskjølen, og funnet.
Leif måtte imidlertid sende et telegram om at sendingen ikke var funnet, og ba om et nytt
slipp. Det kom - sammen med to mann, Oscar Nystrøm (som nettopp hadde returnert til basen
i Murmansk etter en ekspedisjon til Bugøyfjord) og en russisk telegrafist, Korowin.
Etter landing i fallskjerm nordøst for Bjørneskaret øverst i Komagværdalen, tok de to kontakt
med Murmansk og oppga at de gikk mot Bjørneskarhytta for å møte gruppen der. Dette var
den eneste melding de sendte. Etter krigen ble grava til russeren funnet ca 100 meter fra hytta.
Oskar Nystrøm ble aldri funnet. Folk som var i Bjørneskarhytta i 1944, kunne fortelle at
hytteveggene var gjennomhullet av kuler, og at det var mye størknet blod der. Dette kan tyde
på at tyskerne hadde ventet på de to, og at de ble skutt i køyene.
Tyskerne fortsatte sitt radiospill med Leif Falch Utne. Over radio ble det avtalt at en russisk
ubåt skulle hente agentene. 18. oktober 43 kom ubåten "M¬105" til området ved Persfjorden
for å hente agentene. Dette var noen få dager før tragedien i Bjørneskaret. Åge Halvari fra
Kiberg og Henry Pettersen fra Jakobsnes var ombord og hadde som oppgave å oppspore

gruppa og hente den med gummibåt. I to netter finkjemmet de området mellom
Blodskytodden og neset ved Makkaur fyr - uten positivt resultat. Etter midnatt 20. oktober
fikk ubåtfolkene endelig øye på det avtalte signal. Stedet var ca 3 km øst for Finnvika. Åge
og Henry rodde til land med gummibåter for å ta opp gruppen. Etter ca 40 minutter kom de
tilbake. De hadde ikke _sett gruppen. Henry dro tilbake på land før ubåten bakket ut. Neste
dag lå ubåten neddykket i påvente av mørket. Om kvelden gikk den mot land, mot samme
sted som sist. Klokka 2200 så man igjen det avtalte signal inne på land, og Åge ble sendt av
gårde i en gummibåt. Han tok med seg en maskinpistol og noen reservemagasiner. Etter en
snau halvtime hørte de på broen et svakt rop fra Åge: "Avsted! Dykk”! Samtidig ble det skutt
et hvitt signallys som lyste opp vidt omkring, og det ble åpnet ild mot- ubåten' med antitank
kanon. Alt tydet på et bakholdsangrep, og ubåten forsøkte å dykke. Den ble imidlertid stående
på en grunne med halve tårnet stikkende opp av sjøen. Oppholdet på grunnen ble kortvarig,
ubåten kom seg løs og dykket. Omtrent samtidig som dette lyktes for ubåten, gikk et tysk
vaktfartøy til angrep med dypvannsbomber. Tross store skader greide "M-105" å ta seg
tilbake til basen i Murmansk. Der regnet man med åt både Åge Halvari - og Henry Pettersen
var døde.
Det var de, imidlertid ikke - ikke ennå. Det vi vet er at Åge Halvari ble tatt til fange etter
kort tid. Han ble sendt til Kirkenes for avhør og var der til høsten' 44. Henry Pettersen ble
fengslet noe senere. Han unnslapp tyskerne i første omgang, og var en stund på leiting etter
gruppa til Frans Mathisen - uvitende om at denne var død og de to andre tatt til fange. Berit
Svendsen fra Hamningberg hadde evakuert til Sandfjorden, og bodde der da det ble skutt på
M-105 ute i Finnvika. Noen dager etter skytingen la hun merke til en fremmed mann i
området. Han var flere ganger hos en kvinne som bodde i en gamme i Sandfjorden, og fikk
seg mat. En kveld han var der, hørte de larm og tilrop fra tyskere på den andre siden av
Sandfjordelva, og da sprang han ut og gjemte seg i potetåkeren før tyskerne kom. Hvor han
ellers skjulte seg, visste ikke Berit Svendsen. Men en morgen - etter at snøen hadde lagt seg -
kom han ned til Sandfjorden - og overga seg til tyskerne. Vinterstid og uten forsyninger og
uten forbindelse med Murmansk følte han seg maktesløs. Også Henry Pettersen ble sendt til
Kirkenes.
Deres videre skjebne har vi bare usikker viten om. Muligens ble de begge henrettet på
Kirkenes i juni 44. Det er imidlertid også en mulighet for at de ble drept i Finland under
gjennomreise til Tyskland. Der skulle de muligens utveksles med tyske spioner i engelsk
fangenskap eller bli utdannet innen kontraspionasje. De kom imidlertid ikke lenger enn til
jernbanestasjonen i Rovaniemi. Der ble de enten skutt av finske soldater som neppe hadde
noe til overs for sovjetiske spioner, eller de mistet livet i et sovjetisk luftangrep på
byen.
Etter hvert ble russerne klar over at de hadde mistet agentene sine langs kysten i Øst-
Finnmark. De forsto også at Leif Falck Utne sendte radiomeldinger for tyskerne. I Finnmark
var det derfor ikke lenger behov for Falck Utne, og han ble satt på et videreutdanningskurs i
avansert telegrafi og meteorologi. Etter kurset ble hans sendt til Bjørnøya, sammen med
russeren Ivan Pasjkurov, for å sende meteorologiske data derifra. Han omkom på østsiden av
Bjørnøya i 1944 etter at gummibåten han var i, gikk rundt.
Syltevik og Persfjord.
Det dreide seg om to forskjellige ekspedisjoner til området nordvest for Vardø, 23 en til
Syltevik og en' til Persfjord. De kom ikke på samme tid, og de hadde hver sin oppdragsgiver.
Syltevikgruppa sorterte under Nordflåten, mens de i Persfjord var knyttet til _NKVD.
Gruppene samarbeidet, og de ble revet opp samtidig. Tragedien ble felles.
Rundt 10. april 1942 hadde Sverre Søderstrøm og Oskar Johnsen, begge fra Kiberg blitt satt
på land i Ytre Syltevik - sammen med den russiske telegrafisten Volodnij Omsk. Denne var
identisk med telegrafisten som snaue to måneder tidligere ikke hadde kommet seg på land på

Arnøya. Han hadde tjenestegjort på tråler som telegrafist, og ble regnet som en av
Nordflåtens dyktigste telegrafister.
Ca en uke etter landsettingen blir Gudvar Olsen i Persfjord oppsøkt av Søderstrøm. Det
gjaldt å finne et høvelig sted for radiostasjonen og dens folk. Resultatet ble at de to dro til
Syltevik og oppsøkte Alfhild Bruvoll. I uka bodde hun alene, for mannen, Andreas var på
arbeid for tyskerne i Hamningberg.( Det var nå praktisk talt alle - unntatt de som var på
fiske.) Dette ble begynnelsen til et samarbeid med ekteparet Bruvoll. Hula de valgte som
oppholdssted, lå et par hundre meter fra Bruvolls hus, og det var ca 10 km i luftlinje til
nærmeste nabo - i steinet og uveisomt terreng.
Et halvt år etter landsettingen i Syltevik, ble en ny gruppe - den siste - satt i land i
Persfjorden. Bortsett fra denne gruppa og den på Sørøya tilhørte alle gruppene Nordflåten.
NKVD-gruppa i Persfjord ble stasjonert bare 16 kilometer i luftlinje fra Nordflåtens stasjon i
Syltevik.. Til overmål hadde de to senderne samme oppgave. Dette ga dobling av
radiotrafikken, og økt sjanse for å bli peilet inn av tyskerne.
De tre som kom til Persfjord og tok i bruk en hule på Segelodden, var Richard Johansen fra
Sør-Varanger, norsk-russeren Følstad og en russisk telegrafist som het Boris Vlassov.
Syltevikgruppa hadde fungert utmerket helt fra den ble ilandsatt, og skaffet verdifulle
opplysninger om tysk militær utbygging fra Båtsfjord og rundt kysten til Vadsø. Fra Syltevik
hadde gruppen ypperlig utsikt nordvestover langs kysten, og rapporterte all skipstrafikk med
hovedvekt på konvoi og marineaktivitet tilbake til Murmansk. Allerede tidlig på våren 42 ble
det første fartøyet senket etter deres varsel. (Totalt regner man med at mer enn 100 skip gikk
til bunns takket være posisjonsangivelser fra norsk-russiske agenter på finnmarkskysten.)
Partisanene var avhengig av rapporter fra sivile kontakter langs kysten. Disse rapportene ble
overlevert i møter som fant sted på øde og utilgjengelige plasser. Flere ganger måtte de to
agentene, Søderstrøm og Johnsen, gå lange veier for å møte hjelpesmenn fra Persfjord og
Kiberg, mens telegrafisten var ved hula og holdt utkikk. Den 15. juni hadde Søderstrøm og
Johnsen et møte med Erling Malin oppe i Vesterelvdalen i Persfjord. Malm hadde syklet
strekningen fra Vadsø til Vardø og registrert all tysk bygge- og anleggsvirksomhet samt
plassering av kanoner på strekningen. Det var beskrivelse av stillingene i Kiby og Ekkerøy,
samt batteriet i Skallneset. Utbygningen av Kibergneset med montering av langtrekkende
artilleri ble viet spesiell oppmerksomhet.
Det var ikke første gang Erling Malin var i virksomhet. Han hadde vært innblandet -i
forbindelse med landsettingen på Langbunes i august -september.1941 (se s. 12). Han var
godt innforstått med den faren han utsatte seg for. Da han dro for å møte partisanene 15. juni,
startet han klokka 05 om morgenen for å dra opp i Komagværdalen og "se etter egg." Det var
en plausibel forklaring i en matknapp tid. Straks han var ute av syne fra husene i bygda, la
han kursen mot Persfjorddalen. Der møtte han sine to sambygdinger Søderstrøm og Johnsen
som han ikke hadde sett siden 1940.
Avsnittet ovenfor forteller om hvordan informasjon ble samlet og overlevert. Det var farlig
for partisanene å bevege seg ute i område med spredt bebyggelse, og hvor alle kjente alle. De
kunne risikere å treffe folk som ikke var innvidd, og derfor kunne komme til å røpe ting,
direkte eller ved forsnakkelse.
Da Syltevikgruppa noe tidligere fikk besøk av de to agentene som var på flukt til Sovjet fra
Arnøya, Aspås og Mikkelsen, i mai 1942, fikk den store problemer med både mat og
sikkerhet. Det var Gudvar Olsen som kom med dem. Søderstrøm som var sjef for
Syltevikgruppa, var fortvilet. "Toppen av tullskap", kalte Alfhild Bruvoll det. Gruppen hadde
forsyninger for 5-6 måneder. Noen nye forsyninger før 15. september var uaktuelt, altfor
risikabelt i den lyse årstid. Det var knapt med mat til tre personer. Hvordan skulle det da gå
med to personer til i kosten? Alfhild Bruvoll tok sjansen på at hun skulle greie det. Det lille
gårdsbruket deres hadde for til noen sauer og ei ku, og i sjøen var fisk. Hun greide det. Uten

hennes hjelp hadde partisanene hatt små sjanser til å overleve.
Så var det sikkerheten. Å gjemme tre mann bød på problemer. Å gjemme fem var nesten
umulig. To ganger var det på nippet til å gå galt. I begge tilfeller var Alfhilds snartenkthet det
som reddet dem. En gang kom en kar fra Vardø på uanmeldt besøk. Han hadde sett to mann
nede i fjæra, og lurte på hva slags folk det var. Jo, det var to fra Persfjord som lette etter en
hest som hadde kommet bort. Det holdt! Spørgeren hadde hørt om d e n hesten...
Et av de farligste problemene Søderstrøm hadde og hanskes med, var tråkking til og fra hula.
Med to mann ekstra ble det ekstra belastning på den sparsomme og skrinne vegetasjonen.
Snart viste det seg dannelse av en svak sti i lyngen. Det kunne være nok til å røpe
tilholdsstedet. Mot slutten av det fem måneder lange oppholdet til Aspås og Mikkelsen og
som varte. fra mai til oktober, fikk Syltevikgruppa forsyninger sluppet i fallskjerm oppe på
Romsdalsbrona. En del av forsyningene ble ødelagt under landingen. En melsekk nærmest
eksploderte da den tok bakken. Toppen ble hvit av mel, men på litt avstand minnet det om
snø. I dette slippet var det forresten en pakke til Alfhild som hadde kodenavnet, Cippora.
Pakken var fra kaptein Lobanov, som selv var med på slippet, og inneholdt et kilo sukkertøy.
På forskjellig vis skapte de to karene fra Arnøya uro i systemet. At de nærmest var uvenner,
gjorde ikke saken bedre. Endelig - i oktober - kom en ubåt og hentet dem. Alfhild Bruvoll ble
med ombord for å hilse på ubåtsjefen. Her fikk hun to pakker fra Murmansk som
påskjønnelse for godt utført jobb. Ingvald Mikkelsen ga henne pistolen sin. Den kunne hun få
bruk for. Hun gjemte den senere i en bergsprekke 20-25 meter fra huset. Der ble den
liggende, et år - til høsten 43 - da den ble tatt med som siste og eneste livsforsikring på
flukten etter opprullingen av partisanvirksomheten.
Da agentene fra Arnøya forsvant, vendte "hverdagen" tilbake i Syltevik. Heldigvis bedret
forsyningssituasjonen seg, og vinteren 42-43 hadde folkene nok mat. De fikk flere
fallskjermslipp med utstyr og proviant. Det skjedde et mannskapsbytte i forbindelse med
ubåtbesøket i oktober, men etterretnings-virksomheten fortsatte i kjente spor.
Den måtte i størst mulig grad tilpasses dagliglivet. Når Alfhild Bruvoll en gang i uka gikk til
butikken i Hamningberg, brukte hun øynene godt. Veien gikk langs fjæra - over rullesteiner
og bergknauser. Alt som ble sett eller observert, ble behørig meldt videre til Murmansk. To
landgangsprammer med materiell til batteriet på Hardbakken ble ødelagt etter rapport fra
Syltevik, og det var mange slike episoder.
Det hender at folk blir syke, uansett hvor robust en er. Slik var det også i Syltevik denne
vinteren. En dag ble Oskar Johnsen syk, og slik Alfhild og de andre så det, kunne det stå om
livet. Alfhild fikk med seg en unggutt og rodde Johnsen til Syltefjord for om mulig å få
legehjelp. Sykehuset i Vardø var blitt flyttet til Havna i Syltefjord etter bombingen i Vardø.
Overlege var Sverre Sørsdal, kanskje mest kjent som medaljevinner i boksing i to
olympiader. Søster Martha var oversøster, vel kjent for vardøværinger etter sin innsats under
sykhusbrannen i 43. Hun forsto at det ikke var en hvilken som helst pasient Alfhild hadde
brakt til sykehuset. Hun konfererte med Sørsdal som ikke fant det tilrådelig å legge inn
Johnsen selv om det var snakk om blindtarmbetennelse. De hadde en sykepleier fra Kiberg
som ville kunne kjenne igjen Johnsen, og den sjansen ville man ikke ta. Etter at Johnsen
hadde fått medisin, ble han rodd tilbake til Syltevik. Utrolig nok klarte han seg bra.
Utpå våren 1943 ble den tyske aktiviteten langs finnmarkskysten trappet, kraftig' opp. I 42
trodde ennå tyskerne at skipstapene skyldtes effektiv russisk rekognosering. I begynnelsen av
43 satt man med opplysninger som tydet på at fiendtlige, grupper opererte fra land. Det hadde
dannet seg et mønster med hensyn til hvor de sovjetiske fly - og ubåtangrepene kom, og dette
ble oppfattet som et resultat av systematisk rapportering av skipstrafikken langs kysten. Ennå
tidlig på sommeren 43 hadde tyskerne ikke fått peilet inn noen illegal radiostasjon, men de
var på storstilet leting fra våren 43. Gjennombruddet for denne aksjonen kom I4. juli 1943. I
Løkvika ved Berlevåg fant man da restene av en sovjetisk sender (se s. 20). Det var beviset!

Før dette en dag i mai - kom en hel del tyske soldater inn til Syltevika. De lette intenst langs
land. Foranledningen var funn av et fallskjermslipp ved Makkaur. Et sovjetisk fly hadde
sluppet lasten på feil sted. Slippet styrket tyskernes mistanke/visshet om at det var
etterretningsgrupper i området. Det store spørsmålet var hvor de oppholdt seg?
Da partisanene i Syltevik denne maidagen så tyskerne komme i stort antall til stedet, stakk de
til fjells. De var forberedt på at de ville måtte forlate stedet på korteste varsel, og hadde derfor
en liten hule inne i Romsdalen som reservested. Etter at tyskerne hadde forlatt Syltevik,
returnerte agentene og gjenopptok virksomheten.
Det var altså den 14. juli at tyskerne fant restene av en sender i Løkvika. Dette førte til topp
beredskap og sterk optimisme med hensyn til sjansene til å få knekket fiendens
etterretningsnett. Uheldigvis kom et russisk fly innover Syltefjorden om formiddagen samme
dag. Det hadde åpenbart problemer. Plutselig slapp det ut to pakker, og to fallskjermer foldet
seg ut. Litt etter falt flyet ned, eksploderte og sank. En nazist i Syltefjord hadde sett det som
hendte, og anmeldte saken til Ortskommandanten på stedet. Tyskerne slo full alarm.
Dette ble den avgjørende hending som førte til at det tyske leteområdet ble utvidet østover. Så
langt hadde tyskerne konsentrert seg om Berlevåg/Kongsfjorden, og i utgangspunktet faktisk
lett etter en russisk ubåtstasjon(!) i Kongsfjorden. I en periode anså tyskerne en slik base som
den mest sannsynlige forklaring på den høye senkningprosenten til de russiske ubåtene. Nå
ble også Syltevik/Persfjorden interessante områder for de tyske letemannskapene som
omfattet både marine- og infanteriavdelinger - foruten spesialavdelinger som SD
(Sicherheitsdienst).
Samme dag som det russiske flyet hadde falt ned i fjorden ikke langt fra Syltevik, kom det
flere fartøy med direkte kurs for Syltevik. Alfhild forsto at nå var gode råd dyre-, og fortet
seg for å varsle agentene i hula. De var imidlertid alt borte. Deretter tok hun veien opp til
partisanenes reservehule i Romsdalen. Heller ikke der fant hun dem, og intet tydet på at de
hadde vært der heller. Trolig hadde de dratt rett til gruppa i Persfjord da "alarmen" gikk.
Etter dette gikk Alfhild til Hamningberg for å varsle mannen som arbeidet der. Så flest mulig.
hørte det, ba hun han komme hjem fordi kua var blitt syk. På hjemveien ble de stoppet av en
tysk patrulje som undersøkte deres identifikasjonspapirer. De spurte om det var i orden at de
fortsatte hjem til Syltevika? Svaret var greit: "Ja visst, bare gå hjem." Ved Munken, det siste
skaret de måtte over før Syltevik, fikk de se tyske soldater overalt. Noen av dem var i ferd
med å gå i stilling rundt det lille huset deres.
Problemet var at de bak seg hadde den tyske patruljen som hadde undersøkt deres papirer.
Etter å ha vurdert sjansene gikk de i dekning på fjellskrenten på østsiden av Syltevika hvor
det var minst sannsynlig at tyskerne ville lete etter dem. Litt etter kom patruljen som hadde
kontrollert dem. Det ble med en gang hektisk aktivitet, og storparten av leteaktiviteten ble
konsentrert i området rundt Munken. Etter en stund ble partisanhula funnet, og det utløste ny
roping og skriking under fjellskrenten. Nå ble de to redde for at hunden skulle røpe dem. Så
tungt det enn var, måtte Andreas slå den i hjel med en stein, mens Alfhild holdt den. Det var
som å drepe et familiemedlem, men det var ingen annen utvei...
De to våget ikke å vende tilbake til sitt hjem i Syltevika. Nå begynte en flukt som skulle
vare i nesten et og et halvt år og bringe dem mange mørke og tunger stunder. Men de berget i
hvert fall livet. Det gjorde ikke de andre som holdt til i området Syltevik/ Persfjorden.
Etter at Alfhild og Andreas Bruvoll hadde sett hva som foregikk i Syltevika, trakk de seg
lengre innover fjellet og la seg i ro der. Fire døgn etter at de hadde rømt, den 19. juli, dro de
til Seglan via Sandfjordalen. Meningen var at de skulle lure seg ned til partisanhula på
Segelodden hvor Håkon Halvari og hans karer holdt til. De nærmet seg hula med all
forsiktighet, og det berget etter all sannsynlighet livet deres. De så en brunkledt person
utenfor hula som de antok var Håkon, og snek seg litt nærmere for å være helt sikre. Da reiste
det seg en tysker like ved, og den brunkledte personen var i alle fall ikke Halvari. Til alt hell

hadde de sola i ryggen, og unngikk således å bli sett. Etter dette regnet de med at partisanene
var tatt.
I virkeligheten var det ikke kommet så langt - ennå Den 14. hadde tyskerne gått på land med
store styrker både i Syltevika og i Persfjorden. Observasjonene om flystyrten og
fallskjermene indikerte intet nøyaktig leteområdet. Om kvelden den 14. arresterte tyskerne
den russiske telegrafisten i Persfjord, den 20-årige Vasily Jessepov. (Opprinnelig var det
Boris Vlassov som hadde betjent senderen, men etter 5-6 måneder hadde det vært et regulært
mannskapsskifte.) Det ble imidlertid observert flere som kom seg unna. Det tyder på at
Syltevikgruppa på dette tidspunkt hadde slått seg sammen med dem fra Persfjord. Dagen etter
- om morgenen den 15. - fant tyskerne to sendere, ingen av dem i gruppas hule, men ute i
terrenget, først en, så en til 100 meter unna.
Etter at ekteparet Bruvoll så vidt hadde unngått å falle i den tyske fella på Segelodden,
prøvde de å få kontakt med Gudvar Olsen i Persfjord. Det vrimlet imidlertid av tyskere i
området, så noen hjelp av folkene i Persfjord kunne de ikke regne med. Moder natur kom
dem til hjelp i form av havskodde som kom sigende inn tykk som en vegg og ga dem
mulighet til å komme tilbake til Sandfjordalen uten at noen så dem. Maten var i ferd med å ta
slutt, og Alfhild måtte gå barbeint fordi skoene var ødelagt. Da kom de til å tenke på en
bortgjemt fallskjermcontainer fra et tidligere flyslipp og som kanskje kunne være til nytte.
Det var en amerikansk container som var laget av tykk seilduk, i motsetning til de russiske
som var laget av galvaniserte jernplater.
Containeren ble deres redning. Her fant de mat nok til å stille sulten, og seilduk til å lage sko
av. Og sko trengtes! Det var kalt denne ettersommeren, survær og regn dagstøtt, og de to frøs
kolossalt. Flere ganger så de tyske soldater ved Syltevikvannet, men heldigvis ble de ikke
oppdaget selv om det flere ganger var nære på. Det var aldri tale om å gi opp. De ville bare
vente til det meste oppstyret hadde gitt seg, og så prøve å få tak i en motorbåt som kunne ta
dem til Murmansk.
Det var ikke lenge etter at Alfhild og Andreas Bruvoll hadde forlatt Persfjorden, før
tragedien der ble fullført. Den 28. juli kom tyskerne overraskende tilbake til Persfjorden med
marinefartøy. Nå ble det kamp med partisanene, tre ble drept, to slapp unna.
Tidlig på kvelden den 28. lå det tre norske fiskebåter utenfor Segelodden. Det var en båt fra
Berlevåg, videre "Luna" av Kongsfjord med Jarle Olsen som skipper, og den tredje var "Einar
II" fra Vardø. Denne hadde flyndretrålen ute da den ble bordet av tyskerne. Mannskapet på
"Einar II" ble beordret ombord i marinefartøyet og fiskebåten fortøyd langs siden, mens
tyskerne foretok kontroll av fartøy og papirer. Anton Sedolf Andreassen var skipper ombord
på "Einar II", og sønnen Arthur var yngstemann ombord. De så to livbåter og en gummibåt i
fjæra i bukta rett sør for Sørkjeila på Segelodden. Tre sekker ble dratt ned til fjæra og lastet
ombord i gummibåten. Soldatene - 20 til 40 mann - gikk så ombord i båtene, og rodde ut til
marinefartøyet.
De ble beordret under dekk, men unge Arthur rakk å feie blikket over innholdet i fire
ryggsekker (bergendalsmeiser) som tyskerne hadde tatt fra partisanene og tømt ut over
dekket. Der var norsk margarin, Viking boksmelk, uniformsplagg, ullundertøy, våpen og
håndgranater samt norske gummistøvler. Noe radioutstyr så de ikke bli tatt ombord. Men
ifølge tyske kilder ble det funnet to komplette radiosendere (se ovenfor) og masse
dokumenter som ga opplysninger om den illegale virksomheten. Noen av disse var kanskje
knyttet til informantnettet, og var i så fall med på å besegle manges skjebne. Men tyskerne
hadde også en fange, den russiske telegrafisten som trolig ble truet til å fortelle det han visste.
Kort etter at de tyske soldatene hadde forlatt Segelodden og var blitt tatt ombord, ble. det
startet opp og satt kurs mot Østerelva i Persfjord der letemannskapene igjen gikk i livbåtene
og rodde i land. Vaktfartøyet fortsatte deretter til Vardø - og "Einar II" og de to andre norske
fiskebåtene måtte følge med. I en hel uke ble de tre båtene holdt i forvaring. Far til Arthur ble

eordret til å identifisere likene etter at de var blitt lagt ut på Langkaia nedenfor Vardø
Turnhall. Til tyskerne sa skipper Anton at han ikke dro kjensel på noen av de døde. Til Arthur
sa han at den ene var Oskar Johnsen (leder for Syltevikgruppa etter Gunnar Søderstrøm), den
andre Håkon Halvari (Persfjordgruppas leder under siste del av ekspedisjonen) mens den
tredje personen var helt ukjent for, han, naturlig nok etter som det dreide seg om Kåre Øien
fra Fiskerhalvøya, (og som hadde hørt til Syltevikgruppa.) Også andre vardøværinger ble bedt
om å identifisere de drepte fra Segelodden, men de var ukjent for alle...
Når det gjelder de to som unnslapp, har navnene ikke alltid vært de samme hos dem som har
skrevet om tragedien på Segelodden. Holder vi oss til Andreassens observasjoner, må det ha
vært Richard Johansen fra Sør-Varanger og Kåre Figenschou fra Jakobsnes som unnslapp - i
første omgang, Førstnevnte hørte til gruppa på Segelodden helt fra starten av, mens Kåre
Figenschou var kommet til som telegrafist i Syltevik etter at Vladimir Tsjisjevskij var tatt ut
av området for å bli sendt til Arnøya for andre gang. Richard Johansen var en ypperlig
fjellkar som hadde gjort seg bemerket i Komagværdalen i 41. Figenschou var den yngste av
stasjonsmedlemmene, noen og tjue år. Men oppgaven - å ta seg over til Sovjet - ble for stor.
De kom så langt som til Litzafronten, hvor de ble skutt, sannsynligvis i august 43.
I kjølvannet til de nevnte hendingene på Segelodden ble det foretatt i alt 41 arrestasjoner av
folk som hadde gitt husrom eller ytt annen støtte til fordel for en "fiendestat". Erling, Leif og
Gudvar Olsen ble arrestert i sine hjem natta til 31. juli, og Ingolf Johannesen litt ut på
formiddagen samme dag. Det ble avsagt 11 dødsdommer, blant dem over de tre i familien
Olsen i Persfjord, 8 fikk lange tukthusstraffer - fra 8 til 15 år, for resten av de arresterte kunne
skyldspørsmålet ikke fastslås, og de ble sendt til arbeidsleir for resten av krigstiden.
Dødsdommene ble fullbyrdet utenfor Kirkenes 18. august, og straks gjort kjent for
offentligheten. Det var litt etter dette at Frans Mathisen skjøt seg oppe i Komagværdalen, og
de to andre agentene som var sammen med han på flukt, ble arrestert (se s. 21).
I denne perioden holdt Bruvolds seg hele tiden i traktene innenfor Sandfjorden. 2. september
tok de seg ned til egen slåttehytte ved Garjok, som ligger på vestsiden av Syltevikvannet, men
de gikk ikke bort til hytta med en gang. Det stod slåtteredskap reist opp langs veggen, og det
betød at det var folk i eller i nærheten av hytta. De oppholdt seg i to døgn i nærheten og
vaktet på hytta før de så livstegn. Da var det to personer som forlot hytta, og de hadde med
seg hund. Den kjente de igjen. Det var hunden til Marie Klævik fra Båtsfjord. Marie kom
også selv ut av hytta, hadde bærspann med, og skulle antakelig bare rundt hytta for å se etter
moltebær. De fikk signalisert til henne at de var der, men at de ikke kunne komme frem fra
skjulestedet. Det var et par mennesker på andre siden av vannet, og de ville ikke røpe seg for
dem. Marie plukket seg rolig bortover til skjulestedet. Av henne fikk de høre siste nytt og hva
som hadde hendt siden de rømte på fjellet. Deretter gikk hun tilbake og hentet mat, et halvt
brød og et stykke salt fisk.
Ifølge Marie hadde tyskerne forlatt Syltevik. Derfor var det kanskje mulig å gå dit og hente
utstyr for videre opphold ute? De to mennene som var sett på østsiden av vannet, hadde gått
rundt nordenden og var nå på tur mot Garjok. Det var to tyske soldater på pass - og
personkontroll. Maries pass ble kontrollert og funnet i orden. Deretter forlot tyskerne Garjok -
i retning Moan. Litt senere lurte Alfhild og Andreas seg hjem til Syltevik og grov opp en del
poteter av åkeren. Samtidig hentet Alfhild pistolen hun hadde fått av Mikkelsen og som hun
hadde gjemt i en bergsprekke 20-25 meter fra huset. Inn i huset sitt turde de ikke gå. Etter
dette dro de opp til en hule i Sandfjordalen og oppholdt seg der en tid. De traff Marie flere
ganger ved hytta på Garjok, og fikk mer mat av henne. De ble også enig om at når Marie,
rundt midten av september, forlot hytta, skulle de to vente et par døgn og så komme over til
henne og mannen i Båtsfjord. Der skulle de ta seg inn i fjøset og slå seg til på høylåven.
Nøkkel skulle stå i fjøsdøra. Den 17. september kom Alfhild og Andreas til Båtsfjord og i
mørket smøg de seg frem til Marie og Johan Klæviks fjøs hvor det var blitt laget et eget

skjulested for dem. Her skulle de bo i fjorten måneder, helt frem til 11. november 1944.
Den tyske opprullingsaksjonen sommeren 1943 fra Berlevåg til Persfjorden, et par mils vei
vest for Vardø, var nådeløst effektiv. Ekspedisjonen under kodenavnet "Mitternachtsonne"
hadde radert ut det viktigste - og i praksis vel det eneste - etterretningsnettet på kysten av Øst-
Finnmark. (For å gjøre opprullingsbildet komplett: 26. juli hadde tyskerne funnet en
radiostasjon ved Store Buevann på Kongsfjordfjellet, en reservestasjon for gruppa i Berlevåg)
Mange nordmenn døde og enda flere måtte utholde lange straffer for sin delaktighet i den
norske frihetskampen. Man spør seg uvegerlig hvorfor ikke mange flere rømte unna - mens
det ennå var tid? Det spørsmålet besvarer vi med et annet spørsmål: Hvor og med hva? I juli
og august var det lyst døgnet rundt, og på aktuelle flukttidspunkt skjerpet overvåking på land
og sjø og fra lufta Sjansen for en vellykket flukt til Sovjet - var nærmest lik null. Og hvem
skulle ha dratt? Det var så mange involvert i apparatet rundt partisanene at det ville ha vært
umulig å berge alle uansett. Bare Alfhild og Andreas Bruvoll kom seg unna i
Syltevik/Persfjord området. De var ekstremt forsiktige, og kontakten med Marie Klævik fra
Båtsfjord ble trolig deres redning.
Bakfjord.
Stasjonen i Bakfjord på vestsiden av Porsangerhalvøya ble etablert i september 1943. Arnulf
Mathisen fra Kiberg og to russere, Pavel Bogdanov og telegrafisten Nikolai Sisov ble satt i
land fra ubåt ved Lille Latøya. De hadde med seg forsyninger og utstyr for et halvt år. Dette
ble brakt opp fra fjæra til et første gjemmested før de valgte seg ut en bergklippe oppe i lia
som tilholdssted. Radiosenderen fikk plass i en steinbu som de bygget oppe på f ellet Hesten.
De brukte ski og staver til takbjelker og dekket over med torv. Inne i bua satte de opp et telt
slik at de var beskyttet mot vind og sno. Straks bua var ferdig, startet flyttingen av provianten
fra det første gjemmestedet. Mathisen spådde uvær og ville ha flyttingen fullført. Russerne
som ikke var vant til forholdene ved havet, ville imidlertid ikke gå mer enn et par, tre
vendinger, og mente at resten fikk ligge til neste natt. Utpå dagen kom uværet inn fjorden
med full tyngde, og storparten av det som ennå ikke var båret opp, ble ødelagt. Gruppa måtte
derfor be om fallskjermslipp av forsyninger så snart været tillot det. Slippet ble foretatt, men
havnet på feil sted, i fjæra ved Selvika, ikke så langt fra bebyggelsen. Av frykt for å bli sett av
stedets befolkning våget ikke agentene å hente slippet.
Radioforholdene var brukbare og rapporteringen av trafikken gjennom Rolvsøysundet gikk
uten problemer. På forhånd hadde man avtalt at de tre agentene skulle hentes i februar 1944.
To netter var de nede i fjæra på det avtalte stedet og slet seg tilbake til hula i dyp snø. Først
tredje natta kom ubåten, men da hadde de ikke klart å ta seg ned til møtestedet ... Situasjonen
var nå svært kritisk. Et par plater sjokolade var alt som fantes igjen av mat. Nå måtte man
bare ta sjansen! Mathisen tok seg derfor ned til fjæra, og gikk langs fjæresteinene til
Bakfjord. Her kom han i kontakt med Edmund Nilsen og Haldor Lindvall som ble spurt om
de ville hjelpe han med å slepe sjarken flott. Den historien bet de ikke på, og spurte rett ut om
han var en av "spionene fra Kiberg". Mathisen svarte ja, og hadde flaks. Han behøvde ikke å
ha kommet til de rette folkene. Kontakten med befolkningen i Bakfjord ble deres redning.
Meldinger tikket i fortsettelsen jevnt og trutt til Murmansk. Da tvangsevakueringen også kom
til Bakford, rømte agentene samt Lindvall og Nilsen til Murmansk på en skøyte fra Gjesvær.
Hva som senere skjedde i Bakfjord, er en annen historie! En helt annen historie..
(8. mai 95)

Nordmenn som fikk partisan-opplæring i Sov jet
Kiberg og omegn
Arne Eriksen* Henry Pettersen*
Ivar Eriksen' Hjalmar Pettersen*
Ingolf Eriksen* Alf Siblund
Sigvard Eriksen Dagny Siblund
Trygve Eriksen Oddvar Siblund''
Emil Isaksen Kirkenes
Oskar Johnsen* Håkon Sneve
Frans Juoperi Oskar Nystrøm'
Håkon Halvari* Eilif Dahl Age Halvari*
Hilmar Heikkilä, Gamvik
Oskar Karila* Magnus Olsen
Otto Larsen Alf Thorstensen Arnulf Mathisen
Frans Mathisen* Bugøyfjord
Invald Mikkelsen* Richard Johansen*
Ragnvald Mikkelsen
Reidar Mikkelsen* Skogfoss i Pasvik
Bjarne Nilsen Karl Fredrik Komeros Oskar Olsen
Gunnar Søderstrøm Tromsø
Rolf Søderstrøm* Ingolf Aspås
Sverre Søderstrøm*
Harald Utne* Vardø
Thorleif Utne Gunnar Berg
Leif Falck Utne*
Silsand på Senja
Jakobsnes i Sør-Varanger Rasmuss Rydningen Arthur Amli (ble i Sovjet
etter krigen)
Kåre Figenschou* Ekkerøy i Varangerfjorden
Per Ragnvald Figenschou Aksel Bogdanoff
Dette er de nordmenn som fikk spesialopplæring i våpenbruk, kartlesing, sabotasje,
sprengstoff, telegrafi og fallskjermhopping.
Det var også andre som ikke hadde denne form for opplæring, men som var med i Den
Røde Arme eller ble brukt som telegrafister eller til andre gjøremål i Sovjet under krigen.
De var ikke sendt ut som partisaner.
De med *' ved navnet, ble drept i kamp eller døde i Sovjet.