Partisaner i Finnmark
Partisaner i Finnmark
Partisaner i Finnmark
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
"Partisanenes innsats i Troms og <strong>Finnmark</strong><br />
under den andre verdenskrig"<br />
- Kort historikk ved Bjørnulv Jenssen og Andreas Raaum<br />
Sommeren 1939 hadde Tyskland og Sovjetunionen inngått en "ikkeangrepspakt". Det<br />
forhindret ikke at Sovjet kom til å føle et sterkt behov for informasjon om det som<br />
foregikk i Øst-<strong>Finnmark</strong> etter at Norge var blitt okkupert av tyskerne i 1940. Alt<br />
sommeren 40 ble store tyske styrker beordret til <strong>Finnmark</strong> og spesielt Sør-Varanger. Derfor<br />
sendte NKVD de første nordmenn som lot seg verve som partisaner, over til Sør-Varanger og<br />
Varangerhalvøya allerede høsten 1940. (NKVD er den russiske forkortelsen for<br />
"Folkekommissariatet for innenrikske saker”, og var den ene av de to russiske<br />
etterretningsorganisasjonene som hadde den operative ledelsen over de norskrussiske<br />
partisanene i <strong>Finnmark</strong>/Nord-Troms.)<br />
Hovedoppgaven var å finne ut hvilke troppeforflytninger som fant sted, og ikke minst knytte<br />
kontakter med sivile i området med tanke på fremtidige operasjoner. På grunn av "ikkeangrepspakten"<br />
fikk de første agentene ikke med seg skytevåpen eller radiosendere. Ble de<br />
tatt med våpen og/eller radiomateriell, ville dette kunne komplisere forholdet mellom Sovjet<br />
og Tyskland. Den sjansen ville ikke Stalin ta, og derfor måtte de norske agentene nøye seg<br />
med matvarer og annet utstyr av ikke- offensiv karakter.<br />
De første ble fengslet..<br />
Kort tid etter at de norske styrkene i Nord-Norge hadde lagt ned våpnene - 10.juni 1940 - dro<br />
seks ungdommer fra Øst-<strong>Finnmark</strong> over til Murmansk. Fem var fra Jakobsnes: Håkon<br />
Sneve, Per og Ragnvald Figenschou, Albert Amli og Henry Pettersen. Den sjette var fra<br />
Kirkenes, Jørgen Dahl. Hensikten med turen var at Dahl skulle prøve å overtale russerne til<br />
å la han få ta over til Sovjet en del trykkeriutstyr fra NKP-avisen "<strong>Finnmark</strong> Fremtid".<br />
Planen var å få redigere og trykke en avis som skulle distribueres illegalt i <strong>Finnmark</strong>. Dette<br />
ble blankt avvist av de russiske myndigheter - under henvisning til "ikke-angrepspakten".<br />
Deretter ble de seks fengslet. Etter fem-seks dager i fengsel fikk de besøk av major<br />
Berkovitsj fra NKVD. Han ønsket at Sneve og Amli skulle dra til<br />
Kirkenes-området og undersøke hva som foregikk der. De to påtok seg oppdraget, og fikk<br />
noen få dager på seg til å planlegge turen sammen med folk fra NKVD-hovedkvarteret. De<br />
daglige møtene ble ledet av kaptein Jersov ved hjelp av tolk. Sikkerhetsreglene ble<br />
innprentet: De to måtte ikke under noen omstendighet røpe at de var på oppdrag fra<br />
Sovjet eller at de arbeidet for NKVD.<br />
Dette_ er det første kjente tilfelle hvor nordmenn ble sendt tilbake til Norge for å utføre<br />
etterretningsoppdrag for Sovjetunionen under den annen verdenskrig. Turen til Norge startet<br />
antakelig omkring 6.-7-august med retur den 16. august. Dette var nesten et år før det tyske<br />
angrepet på Sovjet fant sted.<br />
Den neste turen startet en av de første dagene i september, denne gang med Sneve og Per<br />
Ragnvald Figenschou. De blir fraktet over med en båt fra Kiberg M/K "Prøven" som var<br />
blitt oppbrakt bare dagen før på grunn av mistanke om ulovlig fiske på sovjetisk område.<br />
Skipper på turen ble Albert Amti som hadde Kåre Figenschou som mannskap. De to<br />
agentene ble satt i land i Holmengråfjorden og måtte ta seg til fots innover til<br />
Jakobsnes. Med seg tilbake til Murmansk hadde de både opplysninger og nye<br />
flyktninger. Det var opplysninger om de tyske Waffen SS styrkene som var kommet på plass i<br />
Kirkenes, og om de første avdelingene fra 2. Gebirgs Divisjon. Personene var Alf, Dagny og<br />
Oddvar Siblund, alle fra Jakobsnes, og to fra Vardø, Solveig og Gunnar Berg.<br />
NKVD registrerte med stigende uro hva som skjedde i Øst-<strong>Finnmark</strong>. Stalins forbud om
spionasje rettet mot Tyskland skapte lojalitetsproblemer. I oktober 1940 beordret major<br />
Berkovitsj to nye operasjoner, en til Vardø-Kibergområdet og den andre til Kirkenesområdet.<br />
Til Vardø ble Gunnar Berg sendt, og til Kiberg Thorleif Utne. Berg oppholdt seg hos<br />
venner og bekjente i Vardø, og fikk samlet opplysninger om Ortskommandaturet og de<br />
tyske styrkene som kom til Vardø i august. Etter fire uker ble Berg og Utne ført over til<br />
Fiskerhalvøya av Alfred Mathisen fra Kiberg.<br />
Til Kirkenes ble sendt Richard Johansen fra Sør-Varanger og Henry Pettersen fra Jakobsnes.<br />
De kom tilbake til Sovjet omtrent samtidig med Berg/ Utne.<br />
Det kunne ikke være tvil om at de to ekspedisjonene hadde brakt verdifull informasjon til<br />
russerne, men major Berkovitsj hadde gått for langt. "Ikkeangrepspakten" skulle etterleves,<br />
i hvert fall av russerne. Berkovitsj hadde handlet mot Stalins ordre, og ble fjernet. Det var<br />
omtrent på den tid da Hitler, i dypeste hemmelighet, signerte angrepsordren på Sovjetunionen,<br />
"Operasjon Barbarossa" den 18. desember 1940...<br />
Tyskerne angriper!<br />
Natt til 22. juni, 1941 kastet tyskerne seg over sin "allierte" - fra Ishavet i nord<br />
til Svartehavet i sør. Styrkeoppladningen i Sør-Varanger hadde vært formidabel.<br />
Hovedmålene på nordfronten var Murmansk, Arkhangelsk og flåtebasen Polyarnyy i<br />
nærheten av Murmansk. Klarte tyskerne å skaffe seg kontroll over begge sider av<br />
Murmanskfjorden, ville de beherske innseilingen til Kvitsjøen. Dermed ville Sovjet være<br />
utestengt fra isfrie havner i nordområdet. Med kontroll over jernbanen som forbandt<br />
Murmansk med resten av Sovjet ville den militære suksess være sikret. En livsviktig åre<br />
for russerne ville være avskåret, og tyskerne' ville kunne bruke jernbanen fra Kola til<br />
transport av materiell og soldater sørøstover i Sovjet. Det var mye som sto på spill - for<br />
begge parter.<br />
Spionasjens betydning<br />
Det tyske angrepet ble kjørt fram på bred front - med Kirkenes som utgangspunkt. Men ikke<br />
minst på grunn av opplysninger som norske partisaner hadde innhentet på sine korte turer i<br />
Øst-<strong>Finnmark</strong>, var ikke sovjetstyrkene i området helt uforberedt. De var tallmessig<br />
underlegne, men hadde fordelen av å kjempe i forberedte stillinger. De tyske styrkene<br />
forserte elva Titovka og fortsatte frem til Litza før de ble stoppet. Da var avstanden fram<br />
til Murmansk drøye 50 kilometer i luftlinje... Trolig hadde offensiven kostet mer enn<br />
den tyske generalstaben hadde regnet med. Området fra Pasvikelva og østover bestod for<br />
det meste av myrlendt terreng og egnet seg dårlig for mekanisert krigføring. Dette medførte<br />
betydelige tap av verdifullt tyngre krigsmateriell som vanskelig lot seg erstatte.<br />
Churchills løfte<br />
Samme dag som Tyskland startet angrepet på Sovjet, lovet den britiske statsminister<br />
Winston Churchill over BBC å hjelpe Sovjet med forsyninger og krigsmateriell. Dette<br />
kunne bare skje ved å sende konvoier forbi Nordkapp og gjennom arktiske farvann til<br />
Murmansk og Arkhangelsk. Mens det tidligere var sendt partisaner til Øst-<strong>Finnmark</strong> på<br />
kortvarige ekspedisjoner, ble det nå livsviktig å plassere små grupper med radiosender langs<br />
kysten_ av Troms og <strong>Finnmark</strong>. Hovedoppgaven ble å identifisere og oppgi posisjonen til<br />
tyske skip og skip som gikk i tysk tjeneste. Av frykt for allierte krigsskip holdt disse seg<br />
relativt nær kysten slik at de lettere kunne fa assistanse fra tyske fly. Agentenes meldinger<br />
skulle gi det etterretningsmessige grunnlaget for angrep fra luft eller sjø. I tillegg skulle<br />
partisanene skaffe opplysninger om militære installasjoner og troppebevegelser på<br />
landjorda.
Vant til tøffe tak...<br />
Når man i ettertid vurderer partisanenes innsats på den barske finnmarkskysten, får man<br />
problemer med å forstå hvordan det var mulig. At de sa ja til trening og oppdrag kan gå på<br />
ungdommelig blåøydhet. At de holdt ut, må mye skyldes deres tidligere livssituasjon. De<br />
fleste var fiskere som var vant til å kjempe mot værgudene - og svart hav. De var herdet av<br />
slitet i fiskebåten, og preget av den nøysomhet som fattigdom og sult fører til. I dagliglivet<br />
hadde de utviklet egenskaper som gjorde dem i stand til å overleve på det umuliges premisser<br />
da Norges frihet skulle gjenerobres.<br />
Hard militær trening<br />
Det var selvfølgelig viktig at de hadde en militær opplæring bak seg før de ble sendt på<br />
oppdrag. Opplæringen var relativt kortvarig, men hard. Den var lagt til Lavna, på vestsiden av<br />
Murmanskfronten. Fra leiren kunne partisanrekruttene være vitne til de tyske<br />
bombeangrepene på Murmansk. De kunne se de svarte skyene som steg opp mot himmelen,<br />
og høre de dumpe drønnene fra eksplosjonene. Dette gjorde et sterkt inntrykk på den enkelte,<br />
og understreket alvoret i situasjonen. Treningen foregikk fra tidlig om morgenen til sent på<br />
kvelden. De forberedte seg på å ta seg inn i Norge fra ubåt eller via fallskjerm. De fikk<br />
opplæring i å overleve under ekstreme forhold, og i å behandle våpen og bruke sprengstoff.<br />
Mye tid gikk med til pugging av stedsnavn og studier av kart. Enkelte fikk<br />
telegrafistutdanning, men i hovedsak kom det til å bli russiske agenter som tok seg av<br />
sendearbeidet på ekspedisjonene. Chiffrering var dog "pensum" for alle.<br />
De første ....<br />
Det første "kullet" var på 34 nordmenn, de fleste fra Kiberg - og partisanbevegelsen i det hele<br />
kom til å bli dominerende preget av unggutter fra det lille fiskeværet en mils vei sørvest for<br />
Vardø.<br />
6 av de 34 blir plukket ut til tjeneste som fremtidige ubåtloser og ble overført til Nordflåten<br />
der det ble bygd opp en egen partisanavdeling. Gruppa fikk navnet "Flåtegruppe 4090" og<br />
bestod av: Alfred og Åge Halvari, Frans Juoperi, Oskar Olsen samt Harald og Thorleif Utne -<br />
alle fra Kiberg. De ble utstyrt med spesielle losuniformer, og skulle være kjentmenn ombord i<br />
ubåter ved landsetting av partisanere. Det var disse losene som skulle avgjøre om vær - og<br />
vindforhold tillot en forsvarlig landsetting av personell og materiell.<br />
9 nordmenn ble i første omgang gitt telegrafstutdanning. Det gjaldt Ingolf og Rikard Eriksen,<br />
Gunnar Halvari, Ragnvald og Erling Mikkelsen, Gunnar Søderstrøm og Leif Falch Utne, alle<br />
syv fra Kiberg. I tillegg kom to fra Jakobsnes utenfor Kirkenes, Kåre Figenschou og Oddvar<br />
Siblund.<br />
Etter hvert kom- det fire norske jenter til leiren, fra den lille norske kolonien i byen Sjadrinsk<br />
bak Uralfjellene. Det var Borgny Eriksen og Oddny Johansen fra Kiberg som begge hadde<br />
lært seg brukbart russisk på noen måneder, og det var Dagny Siblund fra Jakobsnes og Helen<br />
Aspås fra Tromsø. Sistnevnte var russer, gift med Leonard Aspås fra Tromsø. Denne var blitt<br />
kalt til Moskva av Komintern og skulle brukes som hallomann i Moskva radio. Alle fire<br />
jentene ble utdannet til telegrafister, og delen skulle i fortsettelsen først og fremst brukes som<br />
tolk i Murmansk-området.<br />
De russiske offiserene<br />
Det var offiserer fra Nordflåten, Den røde arme og NKVD, spesialister på hvert sitt, felt som<br />
stod for instruksjonen i Lavna. Sjefen var en 28-årig kapteinløytnant, Sergej Sutjagin. Tross<br />
sin unge alder var han en bereist mann. Han hadde besøkt Tyskland, Danmark og Norge, og<br />
fikk etter kort tid et meget nært forhold til nordmennene. Ofte snakket han deres sak overfor<br />
offiserer i leiren som hadde langt mer militante holdninger. Kapteinløytnant Lobanov var en
meget erfaren kampflyver og leder for fallskjermavdelingen. Også han sto for hard trening og<br />
disiplin, men i vennskapelige former. Lobanov var en av dem som fikk hovedansvaret for de<br />
norske partisanene når de skulle slippes i fallskjerm et eller annet sted i <strong>Finnmark</strong>.<br />
Løytnant Arkardi var spesialist på sabotasje, og sto for opplæring i bruk av sprengstoff.<br />
Den som kanskje fikk størst betydning for nordmennene var imidlertid en kvinne, Nina<br />
Krymova, avdelingens tolk og bindeledd mellom nordmenn og russere. Det ble med tiden<br />
hennes -oppgave å dechiffrere meldingene fra ekspedisjonene.<br />
En avtale og et løfte<br />
Før nordmennene var ferdig med opplæringen, gjorde de en avtale med Nordflåtens stab. Et<br />
viktig punkt her var at ingen ilandsetting - eller henting - skulle finne sted i tidsrommet<br />
mellom 15. april og 15. september. I disse fem månedene var det lyst hele døgnet, og<br />
risikomomentet for stort. Videre het det i avtalen at ekspedisjonssjefen skulle være norsk.<br />
Språk - og lokalkunnskap samt kjennskap til seder og skikker i befolkningen ble avgjørende i<br />
den forbindelse.<br />
Deltakerne måtte også skrive under på et bindende taushetsløfte som senere er blitt kalt<br />
"Murmanskeden", og som i følge Otto Larsen hadde følgende ordlyd:<br />
Jeg undertegnede erklærer herved å arbeide frivillig for Sovjetunionens<br />
etterretningsvesen og aldri røpe for noen hva jeg enn måtte se eller høre der, og skal aldri<br />
glemme at Sovjetunionens straff vil nå meg hvor jeg enn er i verden hvis jeg bryter denne<br />
kontrakt som jeg undertegner med mitt hemmelige navn … og mitt virkelige navn ……"<br />
Utstyret<br />
Når partisanene. var på oppdrag i Norge, var de kun utstyrt med lette håndvåpen. Hver enkelt<br />
fikk en pistol, og i tillegg besto fellesutrustningen av 1-2 maskinpistoler, 1 automatrifle og<br />
håndgranater. Matforsyningene måtte ut fra oppdragets type og varighet for det meste bestå<br />
av konsentrerte næringsmidler. Det vanligste var kjøtthermetikk, sjokolade, sukker, te samt<br />
mel i poser. Tobakk og fyrstikker ble tatt med i rikelige mengder. Betydelige mengder vodka<br />
hørte også med til standard utrustningen. Vodkaen skulle man "varme seg på", noe underlig<br />
når man tenker på det temperaturtap man kunne bli utsatt for på finnmarkskysten vinterstid.<br />
Bekledningen besto foruten av uniformseffekter også av sivile norske klær av vanlig<br />
krisekvalitet. I slike klær kunne man bevege seg mer upåaktet blant den lokale befolkning,<br />
om det skulle bli nødvendig. I den forbindelse var gruppene utstyrt med til dels betydelige<br />
pengebeløp, levert av den norske regjering i London. For oppdrag av kortere varighet var det<br />
vanlig med 5 000-6 000 kroner, og for lengre opphold inntil 48 000. Pengene skulle brukes til<br />
kjøp av varer og tjenester etter behov. Dessuten skulle verdifulle kontakter gis en økonomisk<br />
påskjønnelse.<br />
En oversikt: 1941-44<br />
Krigstilstanden mellom Sovjet og Tyskland fra juni 41 kom trolig til å øke den sovjetisk<br />
ledete spionasjen i <strong>Finnmark</strong> og Troms. Trolig har vi bare brokker av kunnskap om<br />
spionasjevirksomhet det første halve året de to landene var i krig med hverandre. Aktuelle<br />
arkiv har ennå ikke vært tilgjengelige for åpen forskning.<br />
Osvald Harjo forteller i sin bok "Moskva kjenner ingen tårer" (1957) at han var agent fra<br />
oktober 40 - og til han ble arrestert i 42 - med Øst-<strong>Finnmark</strong> og Finland som operasjonsmark.<br />
Ut på høsten i 41 hoppet kibergsværingen Gunnar Søderstrøm ut over Pasvikdalen sammen<br />
med to russere. Oppgaven deres var å rapportere om tyske troppebevegelser.<br />
Vi har også bare begrenset kjennskap til den ververunden som en kurer, Simon Bliksberg,<br />
foretok i Troms høsten 41. Han fikk i hvert fall en kontakt, med lærerskoleelev Alfred<br />
Henningsen - etter krigen AP-mann på Stortinget - og Torstein Raaby, telegrafist på
Værvarslinga i Tromsø. De forsøkte forgjeves å sende fra Harstad, og flyttet så til Tromsø.<br />
Fra tidlig i januar 42 var senderen i drift, men ikke svært lenge.<br />
Den ekspedisjonen vi vet mest om, ble satt i land på Langbunes den 15. september 1941. Den<br />
skal vi se nærmere på senere (se s. 10 ff)..<br />
1942<br />
Året 1942 innholder en åpenbart planmessig utsendelse av agenter og ekspedisjoner.<br />
Hovedmålet for radiogruppene langs kysten var den tyske skipsfarten. Opplysninger om<br />
fartøytype, fart, posisjon og kurs ble sendt hurtigst mulig over radio - i kode. Dessuten samlet<br />
partisanene inn opplysninger om befestninger, troppestyrker, bygningsarbeider og andre ting<br />
av militær interesse. Den enkelte stasjon hadde et større eller mindre nett av informanter.<br />
Noen av disse opplysningene var det viktig at kom fort av gårde, eventuelt i en kortversjon.<br />
Det vanlige var at et omfattende informasjonsmateriale ble brakt til Murmansk når agentene<br />
vendte tilbake til basen.<br />
Enkelte av ekspedisjonene i det hektiske året 42 vet vi mindre om. Det gjeldet absolutt den<br />
gruppen som ble opprettet tidlig i 1942 i Pasvikdalen, og som returnerte til Sovjet med Harjo<br />
høsten 42. Denne stasjonen ble bemannet igjen siden, med skiftende personell og var den<br />
sørøstligste stasjonen i 43.<br />
På en av de aller første dagene i januar 42 kom en gruppe til Nålnes ved Berlevåg. I slutten av<br />
februar/ begynnelsen av mars ble det landsatt en gruppe på Arnøya i Nord-Troms, og omtrent<br />
på samme tid en gruppe på Opnan på Magerøya, 10 kilometer øst for Nordkapp. Natt til 1.<br />
april kom en radiogruppe til Sørøya i Vest-<strong>Finnmark</strong>, og ca 10 dager senere en gruppe til<br />
Syltevika mellom Båtsfjord og Vardø. Om høsten kom en gruppe til Persfjord som bare lå 16<br />
kilometer unna i østlig retning, altså nærmere Vardø, men de to gruppene hadde ikke samme<br />
oppdragsgiver. En nærmere beskrivelse av aktivitetene - og skjebnen - til de seks nevnte<br />
radiostasjonene (Arnøya, Sørøya, Opnan, Berlevåg, Syltevik og Persfjord) følger nedenfor -<br />
etter at denne innledende oversikten er gjort ferdig.<br />
1943<br />
Dette var året for opprullingene. Hele nettet av stasjoner langs kysten som var blitt opprettet i<br />
42 røyk over ende i juni/ juli med alvorlige konsekvenser for agentene og deres norske<br />
medhjelpere og kontakter. Senderen i Pasvikdalen kom heller ikke mer på lufta.<br />
I "opprullingsåret" ble det imidlertid også sendt ut et par, tre nye ekspedisjoner. I mars/april<br />
43 hoppet Hjalmar Pettersen fra Jakobsnes og Reidar Mikkelsen fra Kiberg ut i fallskjerm<br />
over Neiden. De skulle primært skaffe opplysninger om tysk aktivitet i Sør - Varangerområdet.<br />
De var utstyrt med ski, og skulle om nødvendig ta seg rundt til Varangerhalvøya og<br />
videre derfra til Murmansk. De to agentene tok inn i en koie ved Hankijærva i Øvre Neiden.<br />
Her ble de oppdaget, og falt i kamp med tyske styrker i april 43.<br />
Sommeren 43 ble en tremannsgruppe satt i land i Bugøyfjord. Det var Henry Pettersen og<br />
Oddvar Siblund fra Jakobsnes og Oskar Nystrøm fra Kirkenes. Siblund var sjef for gruppa<br />
som skulle rapportere all inn - og utseiling fra Kirkenes, og skaffe opplysninger om<br />
troppebevegelser og stillingsutbygging i Kirkenes og Sør-Varanger. Det ble raskt etablert et<br />
stort agentnett i området, og da gruppa dro tilbake til Murmansk i august, var det med mye<br />
informasjon i bagasjen. Nesten tre måneder etter at partisanene hadde forlatt området, slo den<br />
tyske Sicherheitsdienst til og arresterte storparten av informantnettet. Like før jul ble tre av<br />
dem dømt til døden, sju andre fikk lange tukthusstraffer for medvirkning til spionasje og<br />
støtte til fiendtlige agenter.<br />
Høsten 43 kom det to ekspedisjoner, en til Bakfjord i september og en til Nordkynhalvøya<br />
trolig litt senere på høsten. Bakfjordsenderen skal vi omtale senere (se s.32), mens det ikke er<br />
så mye vi vet om den gruppa som ble satt på land i Oksefjorden nordligst på Nordkynhalvøya
og som ble der over vinteren. Gruppa besto av Sverre Søderstrøm og Franz Juoperi, begge fra<br />
Kiberg, og Eilif Dahl fra Kirkenes. Sverre var trolig gruppas leder. I 42 hadde han vært ved<br />
stasjonen i Syltevik (se s.24 ff), og han døde i oktober 1944 på en ekspedisjon til Kvaløya i<br />
Vest-<strong>Finnmark</strong> (se s.9). Da han kom tilbake fra Syltevik til Murmansk, ble han høyt dekorert<br />
- med Den Røde Fanes orden. Det var lite gruppa på Nordkynhalvøya kunne berette om tyske<br />
anlegg der ute, men fartøy og konvoier er uten tvil både sett og rapportert. Vi vet ikke hvor<br />
gruppa oppholdt seg, men mye tyder på at de brukte en hule mellom Striptinden og<br />
Engelskskjæret som basis stasjon. I så fall dreide det seg om en hule som i årtier var brukt<br />
som oppbevaringssted for laks av laksenotfiskerne, rene kjøleskapet! Gruppa hadde i hvert<br />
fall kontakt med familien Sagene i Oksevåg og med en familie på Hopseidet.<br />
Det er grunn til å tro at det også var en russisk tomannsgruppe i aktivitet i 1943 i området<br />
rundt Makkaur. Det var kanskje et slipp til denne gruppa som tyskerne fant i mai 43 og som<br />
førte til at de utvidet leteområdet mot øst til å omfatte også Syltevik (se s. 27). De to unnslapp<br />
neppe massakren på det norsk /russiske etterretningsnettet på kysten av Øst-<strong>Finnmark</strong><br />
sommeren 43.<br />
1943 var et katastrofeår for den norsk-russiske etterretningsvirksomheten på finnmarkskysten.<br />
Motsatt var operasjon "Mitternachtsonne" en stor suksess for tyskerne. Et samspill av flere<br />
omstendigheter ligger bak denne utviklingen. Konkurransen mellom NKVD og Nordflåten<br />
satte stasjonsnettet under et ekstra press. Flere av partisanene hadde vært uforsiktige i sin<br />
omgang med nordmenn på stedet. Betydelige mengder vodka ble konsumert, og svekket<br />
sansen for sikkerhetsregler. De fleste steder var for mange sivile involvert. Meldinger og<br />
direkte angiveri fra nazister og andre nordmenn lå til grunn for mange arrestasjoner: Med<br />
hjelp fra nordmenn fant tyskerne også fram til en del fallskjermslipp som styrket deres<br />
mistanke om at noe foregikk. Sending fra samme sted over lengre tid skulle øke faren for å bli<br />
peilet inn, men det ser ikke ut til at tyskerne benyttet seg av peileutstyr i noen vesentlig grad<br />
under opprullingene i 43. Tyskerne satte inn betydelige ressurser i form av personell og<br />
materiell for å tilintetgjøre et eventuelt etterretningsnett, og det åpne og nakne landskapet var<br />
intet pluss for partisanene.<br />
1944<br />
I april 44 kom en gruppe på to eller tre russere til det samme området som Søderstrøm, Dahl<br />
og Juoperi hadde oppholdt seg i over vinteren. Oppholdet i Oksefjord ble ikke langvarig.<br />
Russerne ble sett av to laksefiskere, og vinket til dem fordi de. trodde det var kontakter som<br />
Søderstrømgruppa hadde hatt. Nordmennene rodde bort uten å ha hatt kontakt med russerne,<br />
og den ene av de to ringte og varslet fra om hva de hadde sett. Kort tid etter ble russerne tatt<br />
til fange inne på fjellet mellom Oksefjord og Mehamn.<br />
Trygve Eriksen fra Kiberg var to ganger i Alta i 1944 for å skaffe opplysninger om Tirpitz.<br />
Den andre gangen - i september - traff han tilfeldig sambygdingen Ivar Moe som jobbet for<br />
britene, også han ute på oppdrag i forbindelse med Tirpitz. De ble enige om å holde tett om<br />
dette møtet som kunne bli oppfattet som et brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Eriksen ble<br />
satt i land fra ubåt, ute i Altafjorden, og ble hentet på avtalt sted og til avtalt tid etter fullført<br />
oppdrag. Leseren vil ikke finne Trygve Eriksens rekognoseringsturer til Alta blant de<br />
ekspedisjoner vi senere gir separat omtale. Kildemangel er den åpenbare grunn. Det gjelder<br />
også de øvrige ekspedisjonene vi omtaler fra det siste krigsåret i <strong>Finnmark</strong>.<br />
Det var etter Eriksens andre tur til Alta at Oddvar Siblund fra Jakobsnes og Sverre<br />
Søderstrøm fra Kiberg ble sluppet ned på fjellet ved Risvåg på Kvaløya. Oppgaven til de to<br />
var trolig å rapportere om tyske troppebevegelser. Etter å ha blitt omringet av tyske styrker<br />
inne på fjellet, valgte de to å ta sitt liv, den 9. oktober 1944.<br />
Like før tyskerne forlot Varangerhalvøya i oktober 1944, ble Trygve Eriksen sluppet ned i
fallskjerm i utkanten av Vadsø. Sammen med ham var Dagny Siblund, den eneste norske<br />
kvinnelige partisan som ble satt inn i <strong>Finnmark</strong>. Tyskerne trodde det var en større<br />
invasjonsstyrke som var på vei, og våget ikke å rykke ut. Det reddet nok deres liv, for de to<br />
var alene og landet mye nærmere tyskerne enn man hadde planlagt. Agentene kom seg bort i<br />
ly av mørket, og ble deretter liggende i ro i flere dager før de tok seg ned til Vadsø.<br />
Eriksen/Siblund ble de første allierte soldater som kom til Vadsø etter at tyskerne hadde<br />
trukket seg ut, og ble følgelig mottatt som helter.<br />
Vi er kommet til den siste norsk-russiske ekspedisjonen til det besatte Norge. 27. oktober<br />
gikk 65 russiske marinesoldater i land på Langbunes og samtidig ble en 10-manns-gruppe<br />
sluppet ned fra fly i Komagværdalen. Blant de ti var to nordmenn, kibergsværingene Thorleif<br />
Utne og Gunnar Søderstrøm. Gruppa i Komagværdalen fikk problemer ved "Porten" og ba<br />
om forsterkninger. Det hadde vært et kraftig uvær under uthoppingen, flere var blitt skadet og<br />
Lobanov, lederen av_ fallskjermavdelingen i Lavna i Murmansk, drept. Den første november<br />
kom marinesoldatene og de som var igjen av fallskjermgruppa, ned til Komagvær. For<br />
lokalbefolkningen ble dette det første møtet med sine befriere. For disse var det siste<br />
oppdraget fullført. Det var fred.<br />
Landgangen i Langbunes<br />
Etter krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjet ønsket Stalin en militær operasjon i<br />
<strong>Finnmark</strong> for å lette trykket på de sovjetiske styrkene på nordfronten. Planen ble drøftet med<br />
britene og de allierte, men etter nederlaget på kontinentet året før så de seg ikke i stand til å<br />
delta. Likevel bestemte russerne seg for aksjon. Etableringen av tyske støttepunkt i <strong>Finnmark</strong><br />
var ennå ikke kommet så langt at det umuliggjorde en landgangsoperasjon, mente russerne.<br />
I første omgang skulle det sendes en fortropp til Varangerhalvøya for å rekognosere. De<br />
skulle også etablere kontakt med sivile for å skaffe opplysninger om tysk styrke og aktivitet i<br />
de aktuelle områdene. De norske deltakerne ble rekruttert fra dem som hadde meldt seg til<br />
tjeneste for å kjempe mot tyskerne og som var blitt sendt til opplæring i Lavna. Opprinnelig<br />
var det meningen at ekspedisjonen skulle bestå av 7 russere og 7 nordmenn, altså 14, men<br />
tallet ble redusert til 13 da Frans Juoperi fra Kiberg ble sjuk straks før avreise og innlagt på<br />
sjukehus i Murmansk. De som deltok fra norsk side var Gunnar Berg fra Vardø, Håkon<br />
Halvari og Hilmar Heikkilæ fra Kiberg, Richard Johansen fra Sør-Varanger, Ingvald<br />
Mikkelsen fra Komagvær og Ragnvald Mikkelsen fra Kramvik. De fleste var ca 30 år,<br />
Ragnvald Mikkelsen yngst med sine 20 år. Russiske offiserer ledet ekspedisjonen, men blant<br />
de russiske deltakerne var to norskrussere, brødrene Håkon og Kåre Ølen fra Tsypnavalok på<br />
Fiskerhalvøya. De snakket utmerket norsk, på en dialekt som kunne minne om<br />
tromsøværingenes.<br />
Om kvelden den 15. september 1941 ble gruppa satt i land fra ubåten "M-173" ytterst ute på<br />
Langbunes, mellom Kramvik og Komagvær. Selve ilandsettingen ble foretatt med gummibåt,<br />
og foregikk uten uhell av noe slag. I tillegg til våpen, ammunisjon og to radiosendere, hadde<br />
ekspedisjonen med seg mat og forsyninger for 14 dager. Rikard Lind var russernes<br />
kontaktmann i området, men han var ikke varslet om når landingen skulle finne sted. Dette<br />
var typisk for russerne under hele krigen. De unnlot - av sikkerhetsmessige grunner -å å oppgi<br />
eksakt tid i forbindelse med landing fra sjø eller luft. Rikard Lind hadde nok sine anelser, og<br />
noen dager etter landsettingen i Langbunes dro han og Ingolf Eriksen oppover<br />
Komagværdalen med ulovlige våpen i ryggsekken, men med fiskeutstyr som kamuflasje.<br />
I Kirunjænkæ møtte de soldatene som lå i Frostbu, en hytta som var brukt av slåttefolk om<br />
sommeren og jegere om høsten og vinteren. Den russiske sjefen orienterte om oppgaven som<br />
besto i oppklaring og forberedelse til landgang. Etter dette dro soldatene opp til<br />
Bjørneskarhytta som ligger på vestsiden av Komagværelva ca 25 km frå sjøen. Det ble holdt<br />
jevnlige møter oppe i dalen, og alt fungerte som det skulle.
Den 7. oktober gikk Lind og Eriksen opp til nytt møte med gruppa. De traff fire- mann i<br />
Frostbu, den russiske sjefen og hans nestkommanderende samt Håkon Ølen og Håkon<br />
Halvari. Resten av gruppa var oppe i Bjørneskaret. De fire som var kommet til Frostbu<br />
kvelden før, fortalte ikke at de om natta hadde hatt besøk av en som ikke var blant de<br />
informerte. Derimot ble det studert kart, og diskutert om hvilke opplysninger som trengtes.<br />
De to russiske offiserene merket seg mulige landgangsområder, og ville ha greie på veier og<br />
kaier i fiskeværene med tanke på senere bruk.<br />
Men dette pågikk, meldte vakten om folk i nærheten. Det ble raskt fastslått at det var<br />
tyskere, og at gruppa nærmest var omringet. Det ble beordret klargjøring av pakning og<br />
ladning av våpen med tanke på å skyte seg gjennom. På dette tidspunkt var de nærmeste tyske<br />
soldatene ca 100 unna. Det førte skuddet ble løsnet fra et skar på nordsiden av gammen og slo<br />
i bakken ved siden av gruppa. Etter dette ble det startet det som på militært fagspråk kalles<br />
"ild og bevegelse". For å komme ut av ringen som tyskerne hadde lagt rundt hytta, måtte<br />
gruppa over en åpen myr. Her ble Håkon Ølen truffet i beinet nedenfor kneet, og det var<br />
umulig å få Ølen med seg slik situasjonen var. Han fikk to ekstra håndgranater av Halvari<br />
som selv måtte komme seg ut. Ølen lå igjen - med de to håndgranatene pluss to han hadde<br />
hatt fra før samt en pistol..<br />
Før utbruddet startet, var det gjort avtale om å møtes ved Bjørneskarhytta, og den enkelte<br />
måtte regne med selv å finne veien dit. Lind og Halvari holdt sammen og kom ut av området<br />
via en trang dal og tok stilling på en kolle. Herfra så de at tyskerne nærmet seg for å ta Ølen<br />
til fange. Men de så også at Øien løftet pistolen til hodet og falt sammen. Etter at Håkon Øien<br />
var død, forlot de området og bega seg mot Bjørneskaret.<br />
Oppe på Ryggefjellet traff de Ingolf Eriksen, og da ble Lind og Eriksen orientert om hva<br />
som hadde skjedd på Frostbu natta før. Ifølge Halvari var planen at de først skulle møte<br />
Alfred Mathisen og deretter Lind på hytta. Men da de kom fram til Frostbu, fant de ikke bare<br />
Mathisen, men også en som ikke hørte til kontaktnettet. Dette skapte problemer. Var det ikke<br />
sikrest at mannen ble likvidert? Hva med å holde han som fange? De valgte å la han gå, men<br />
først etter at han hadde skrevet under på at han ikke ville røpe noe av det han hadde hørt eller<br />
sett.<br />
Verken dette eller trusler om straff forhindret at tyskerne ble orientert. Alfred Mathisen som<br />
noe senere på natta tok seg tilbake til Kiberg, ble arrestert hjemme i senga av lensmannen og<br />
tysk politi. Først etter måneder med avhør og tortur tilsto han å ha hatt kontakt med russerne.<br />
Han påtok seg all skyld for å spare andre impliserte. Han ble dømt til døden, som den første<br />
fra Varangerhalvøya under okkupasjonen, og henrettet den 23. juni 1942 etter nesten et år i<br />
tysk fangenskap.<br />
Etter at gruppa, minus Håkon Øien, var samlet i Bjørneskaret, bestemte man seg for å flytte<br />
til en hytte bak Skipskjølen som kraftlaget hadde satt opp i 30-åra en gang. En<br />
tremannsgruppe lokaliserte hytta, Kjølbu etter store anstrengelser. Snøen lå dyp i fjellet, og<br />
gruppa hadde ikke vinter - og skiutstyr. Ragnvald Mikkelsen ble igjen i hytta, mens Lind og<br />
den russiske sjefen dro tilbake for å hente resten av gruppa. Tilbaketuren til Kjølbu ble et<br />
mareritt. Vinden økte til kuling fra nord med snøfokk. Men med Rikard Lind som kjentmann<br />
greide man også den turen.<br />
Over radio tok gruppa nå kontakt med Murmansk, og avtalte slipp av mat og forsyninger<br />
dagen etter. To fly passerte slippstedet som avtalt, men uten at noe slipp ble registrert. Det var<br />
den 10. oktober, og vinteren var kommet for fullt. (En del av slippet ble funnet av Rikard<br />
Lind flere år etter krigen i en liten dal flere kilometer fra slippstedet.) Med full vinter og<br />
mangel på forsyninger og utstyr var det ingen ting man kunne gjøre - annet enn å forsøke å<br />
komme seg tilbake til Murmansk. De laget seg provisoriske ski av plankene i den gamle<br />
hestestallen ved Kjølbu, og la i vei mot Langbunes, 35 km unna, en marsj som ble beregnet til<br />
ca 20 timer. Før de dro, ble det. avtalt med Murmansk at de skulle bli hentet på Langbunes
17. oktober kl. 24.00. Og en time før dette - klokka 23.00 - sto gruppa på berget der ubåten<br />
skulle plukke dem opp. Ingen ubåt kom, og etter 4 timers venting tok de inn i et forlatt hus ca<br />
1 km fra odden. De var dødstrette og uten mat, men fant til alt hell ett kilo sukker som de<br />
blandet ut i vann. Dette ga nye krefter og nytt mot. De holdt seg i ro om dagen, og ventet bare<br />
på at det skulle bli natt. Da ville ubåten komme og hente dem.. Men det ble en ny natt med<br />
sult, frysing og forgjeves venting.<br />
Matmangelen var nå prekær. Det ble derfor bestemt at Ingvald Mikkelsen og Richard<br />
Johansen skulle gå til Komagvær etter mat, mens Lind, Halvari og Ragnvald Mikkelsen<br />
skulle gå til Kiberg for å skaffe båt. Tidlig om morgenen den 20. kom Mikkelsen og Johansen<br />
tilbake fra Komagvær med kjøtt og poteter. De tre som skulle til Kiberg, hadde tatt kontakt<br />
med Albert Mikkelsen, bror til Ragnvald, i Kramvik. Han advarte dem på det mest bestemte<br />
mot å dra til Kiberg, og lovet selv å undersøke mulighetene for å skaffe båt. De fire ble<br />
sittende å snakke utover natta, så lenge at de ikke kunne bruke mørket til å komme seg tilbake<br />
til Langbunes. I dagslys var det altfor farlig å bevege seg ute, og de tre ble plassert under<br />
golvet i huset på Kramvik.<br />
Samme dagen, den 20. om formiddagen, kom Erling Malin til huset på Langbunes hvor resten<br />
av soldatene oppholdt seg, elleve i tallet på det tidspunkt. Malin ba dem forlate huset og dra<br />
til en hule som lå på nordvestsiden av veien mellom Vardø og Vadsø. Men de måtte vente til<br />
det begynte å mørkne. De tre under golvet i Kramvik lå også og ventet på mørket så de kunne<br />
ta seg tilbake til Langbunes...<br />
Der ute. hadde imidlertid situasjonen endret seg radikalt etter at Malin hadde forlatt dem., Det<br />
dukket opp flere tyskere, og snart var gruppa på Langbunes omringet. Det kom til<br />
skuddveksling, og to russere, en av dem var gruppas sjef, og en nordmann, Gunnar Berg fra<br />
Vardø, ble skutt. Hva med de øvrige? Hilmar Heikkilæ hadde forlatt Langbunes under<br />
skytingen, og tatt seg inn til Kiberg. Her ble han tatt hånd om av kjenninger, og oppholdt seg<br />
der til det verste oppstyret hadde lagt seg. Deretter dro han over til Persfjord, og sluttet seg til<br />
fire andre som var kommet dit direkte fra Langbunes. Det var nemlig slik at Richard Johansen<br />
og tre russere hadde skutt seg ut av huset på Langbunes. De hadde med seg en radiosender,<br />
og av Lind hadde Johansen både fått kart og instrukser for det tilfellet at gruppa ble splittet<br />
opp. De fire la kursen mot Persfjord hvor de tok kontakt med Gudvar Olsen. Etter en tid fikk<br />
de selskap av Heikkilæ, og alle fem ble deretter hentet av ubåt til Murmansk.<br />
Ingolf Eriksen hadde blitt alene igjen i huset på Langbunes da de andre dro. Han plasserte seg<br />
opp under taket, og unngikk skuddsalvene som tyskerne sendte gjennom veggene. Da<br />
tyskerne hadde trukket seg tilbake, tok han kontakt med familien Malin på Grunnes, og ble<br />
tatt vel vare på. Igjen var lykken på hans side, for bare kort før han kom til Grunnes, hadde<br />
tyskerne vært der på husundersøkelse uten å finne noe. Senere ble han flyttet til Kramvik - og<br />
gjemt under golvet i huset til Albert Mikkelsen.<br />
Da Ingolf kom, var det allerede blitt flere enn de opprinnelige tre. De siste to av den<br />
gjenværende gruppa på Langbunes hadde også unnsluppet i løpet av kampene der ute. Det var<br />
Kåre Øien og Ingvald Mikkelsen, og de rømte til Kramvik. Der hadde man registrert skyting<br />
ute på Langbunes, og de tre under golvet fikk beskjed om å holde seg der. Senere på kvelden<br />
ble det mye tramping på golvet over dem, plankene som dekket gjemmestedet revet opp, og<br />
to mann dumpet ned til dem. Det var Kåre og Ingvald. Nå var de fem. Med Ingolf Eriksen ble<br />
det til slutt seks.<br />
Fra Kramvik rømte de til Fiskerhalvøya og Sovjet. De hadde blitt enige med Albert<br />
Mikkelsen om å bruke Jakob Mikkelsens nordlandsbåt til overfarten. 600 kroner ble betalt for<br />
segl og båt, en symbolsk sum. Utpå kvelden den 21. oktober dro de. Erling Malin og broren<br />
Einar så dem vel av gårde. Vinden var spak og det var natt uten måne. Ute på Storskjæret tok<br />
de ombord stein som ballast før de satte kursen mot øst. Kursen ble holdt ved hjelp av et<br />
lommekompass og lyset fra Hornøy fyr.. Etter en stund begynte det å blåse svakt fra østlig og
det betød i verste fall at de ville få motvind over Varanger orden. Men omtrent midtfjords<br />
kom vinden med full tyngde, og da fra nord. Den økte til kuling samtidig som det begynte å<br />
snø. Det ble ikke lenger mulig å bruke Hornøya. som referanse, og man ble helt avhengig av<br />
lommekompasset - og av Håkon Halvari som satt med styrvollen. Det var han som hadde<br />
mest erfaring fra slike forhold. Sjøen tok til å grave seg opp, og selv i mørket så den hvite<br />
bremmen når bårene brøt rundt dem. Halsekaren foran masta kontrollerte forover, og ropte ut<br />
når det var fare på ferde. Det var ikke råd å se noe, men de h ø r t e når brottene brøt. De<br />
hadde satt kurs mot Vaidaguba som var det nærmeste stedet på Fiskerhalvøya, men også et av<br />
de vanskeligste landingsstedene i uvær. Det var en kyst med urent hav og sterk strøm utenfor<br />
de stevnet mot. De kom fram til Fiskerhalvøya idet det sparsomme dagslyset var i ferd med å<br />
bryte gjennom. Det siste stykket syntes' farligst, men det var bare å la det stå til. Takket være<br />
godt sjømannskap og ikke så lite hell la de seks personene til kai ca klokka åtte om morgenen<br />
den 23. oktober. Det var etter en seilas på elleve timer i uvær over åpent hav i en åpen<br />
nordlandsbåt... I sannhet en bragd det står respekt av!<br />
Arnøya.<br />
Rekkefølgen i framstillingen av de enkelte stasjonene kan kanskje virke litt tilfeldig. Vi<br />
startet den mer detaljerte gjennomgangen med ekspedisjonen til Langbunes/Komagværdalen<br />
fordi den i tid ligger forut for de stasjonsberetningene vi nå skal ta fatt på. I den forbindelse<br />
akter vi å følge radiostasjonene slik de har ligget etter hverandre langs kysten, fra Nord-<br />
Troms til Kirkenes og omland, uavhengig av etableringsdato. Oversiktskapitlet (fra s. 6 ff) er<br />
skrevet for at leseren ikke skal gå seg vill under lesningen om de enkelte stasjonene, - vi får<br />
håpe de viktigste! Det startet i alle fall på Arnøya i Nord-Troms...<br />
I slutten av februar, begynnelsen av mars 42 ble det satt tre mann i land på Arnøya. 3 mann<br />
skulle operere i lag: to nordmenn og en russer. Ingolf Aspås fra Tromsø var<br />
ekspedisjonsleder, telegrafisten "Volodya Omsk", han virkelige navn var Vladimir<br />
Tsjisjevskij. Den tredje var Ingvald Mikkelsen fra Kiberg. Under landsettingen gikk det galt.<br />
Det var tung sjø og kraftig drag. Gummibåten med Mikkelsen og Aspås ble slengt rundt oppe<br />
i brottene ved Moldfarvika, der to av fem kasser utstyr havnet i sjøen. Tre av kassene ble<br />
reddet, en innholder tørre klær, en annen hermetikk. Sjøen var så grov at det var umulig å<br />
fullføre landsetting av telegrafist og resten av utstyret. Ubåten bakket ut og forlot området, og<br />
kom ikke tilbake. Der sto: de to partisanene, uten radiosamband og telegrafist og dårlig<br />
utrustet for å overleve i besatt område.<br />
De tok seg fram til folk, og i Nord-Rekvik ble Simon Albrigtsen den første de tok kontakt<br />
med. Da var de gjennomvåte. Riktignok hadde de skiftet til tørre klær etter forliset, men<br />
vinden var isnende og hadde tvunget dem til å trekke utenpå de saueskinnspelsene som de<br />
hadde hatt på seg da de gikk rundt i brottene. De fortalte at de hadde forlist med en båt, men<br />
dette trodde ikke Albrigtsen noe på. Han tok og loset dem fram til Årviksand der de to avga<br />
forklaring for lensmannen. Heller ikke han trodde på historien deres, men unnlot å rapportere.<br />
hendelsen videre, et klart brudd på hans lensmannsinstruks.<br />
Alf Jørgensen var den som skulle bistå de to mest. Han hadde et gårdsbruk, sentralt<br />
beliggende i Årvikstrand. Med hans hjelp kom de seg til Tromsø. Derifra håpet de å kunne<br />
komme til partisangruppa på Sørøya. Dette lot seg ikke realisere, og de to tok seg tilbake til<br />
Arnøya og Alf Jørgensen. Jørgensen var mot at de skulle legge seg i Moldfarvika og vente på<br />
ubåt. Han ville ha dem bort fra øya. I så fall ønsket partisanene at Jørgensen skulle føre dem<br />
til Fiskerhalvøya med sjarken sin. Jørgensen vegret seg. En slik tur var altfor risikabel. Det<br />
var for langt på våren til at man kunne krysse Varangeren uten at tyskerne merket det. Men til<br />
Persfjorden var det greit nok for Jørgensen. Her kunne han foregi at han skulle på vårfiske i<br />
Øst-<strong>Finnmark</strong>.<br />
Turen startet 3. mai. Aspås betalte utrustningen og to tusen kroner for turen. De to
partisanene var mannskap på sjarken. Uten uhell kom de fram til Persfjord, vest for Vardø.<br />
Vel fremme la de seg til ro på fjorden, men da varte det ikke lenge før Gudvar Olsen fra<br />
Persfjord kom roende for å undersøke hva slags båt det var. Det ble snakket om en del<br />
dagligdagse ting til å begynne med, for Mikkelsen og Gudvar Olsen kjente ikke hverandre.<br />
Men da Mikkelsen røpte navnet sitt, var Gudvar så godt orientert at han kjente igjen navnet<br />
blant dem som året før hadde vært med ekspedisjon til Langbunes og Komagværdalen.<br />
Hva kunne gjøres? Gudvar Olsen hørte til informantnettet for den radiogruppa som opererte<br />
fra Syltevika. Han tok de to med dit, og hele sommeren og høsten ble de to liggende der - før<br />
ubåt kom og hentet dem. "Vertskap" for Syltefjordgruppa var Andreas Bruvoll og kona,<br />
Alfhild som bodde tett ved hula hvor senderen var. Andreas Bruvoll har fortalt at det hersket<br />
en veldig dårlig stemning mellom de to partisanene, de snakket nesten ikke sammen, og heller<br />
ikke han kom overens med Aspås, av en eller annen grunn.<br />
Det forbauser derfor litt at nettopp Aspås og Mikkelsen kom tilbake til Arnøya som agenter i<br />
februar 1943, og den russiske telegrafisten var også den samme. Igjen var landingsstedet<br />
Moldfarvika, og igjen var det dramatikk under landsettinga. Etter at de kom på land brøt<br />
uværet for alvor løs, og gruppa ble liggende værfast. I denne fasen av oppholdet ble.<br />
Mikkelsen skutt av Aspås. Dennes versjon var at Mikkelsen hadde fått nerveproblemer, og<br />
måtte skytes av sikkerhetsmessige grunner.<br />
Igjen ble Alf Jakobsen kontaktmannen, og ved hjelp av ham_ ble det bygget opp et<br />
omfattende nett som rapporterte til gruppa. Under en omlasting mistet de to gjenværende<br />
agentene mye utstyr, men ikke radioen. For å få mat og andre forsyninger. måtte de ut på<br />
"svartebørsen", og dette gikk neppe upåaktet hen. Penger hadde Aspås nok av.<br />
Tyskerne hadde sine mistanker om en sender på Arnøya eller i nærheten. Om sommeren var<br />
imidlertid opprullingen på Varangerhalvøya prioritert. Åpningen for tyskerne kom da en 26<br />
årig kvinnelig nazist anmeldte sin onkel Alf Jørgensen til politiet. Et munnhuggeri dem i<br />
mellom på en båttur til Tromsø fikk henne til å begå den skjebnesvangre handlingen. Alf ble<br />
arrestert, og tvunget til å vise vei til agentene. Han førte dem imidlertid på villspor, og greide<br />
selv å rømme unna. Etter en ytterst dramatisk flukt kom han til Sverige.<br />
Hjemme på Arnøya visste etter hvert tyskerne sånn omtrent hvor agentene befant seg. Etter å<br />
ha mishandlet Jørghild Rotvåg, brukte de henne som veiviser - med håp om at hun skulle<br />
overtale dem til å overgi seg. Jørghild hadde vært kjæresten til Aspås siden sommeren, og<br />
hun valgte å kjempe sammen med de to. En tysker falt, det var gruppens leder, SS offiseren<br />
som hadde latt Jørghild smake knyttnevene sine. Han ble trolig skutt av Jørghild selv.<br />
Det var ikke så lett å få de tre i hula på skuddhold. Til slutt brukte tyskerne flammekaster, og<br />
da var kampen fort over. Vi har bevart en lapp fra Jørghild. På den står det bl.a.: "Vi vet at<br />
døden venter oss hvert øyeblikk. Vi har bøyd våre knær og bedt den allmektige Fader om<br />
hjelp. Vi er alle i håpet om at Jesus vil tilgi våre synder og gi oss et evig liv. Vi ville gjøre<br />
altfor vårt fedreland. Altfor Norge."<br />
Hele 24 personer ble arrestert for delaktighet i partisangruppas virksomhet. 8 av dem ble<br />
henrettet, den 23. oktober om morgenen noen hundre meter fra den tyske fangeleiren,<br />
Krøkebergsletta ved Tromsø.<br />
SØRØYA<br />
Det var landsatt norsk/russiske agenter flere steder enn på Arnøya da 3 nordmenn ble sendt av<br />
NKVD til Sørøya. De var alle fra Kiberg: Otto Larsen (leder), Emil Isaksen og Ragnvald<br />
Mikkelsen. Mikkelsen var telegrafisten, den eneste nordmann som til da var ferdig med<br />
telegrafistutdannelsen i Sovjet. Natt til 1. april 1942 ble de landsatt fra ubåt. Opprinnelig<br />
skulle de vært landsatt på sørsiden av Sørøya, men angivelig ble ubåten beskutt under<br />
ilandsettingen. I stedet gikk da man da til Åfjord - på utsiden av Sørøya. Der gikk<br />
ilandsettingen uten uhell av noe slag. Utstyret ble fraktet opp i betryggende avstand fra havet,
og radiosenderen rigget opp. Meldingene til Murmansk ble imidlertid ikke besvart, og man<br />
flyttet senderen opp på fjellet. Da kom det svar: Man hadde oppfattet kallesignaler, men ikke<br />
fått med innholdet i meldingen.. I dagene som fulgte, ble det sendt meldinger om skip som<br />
passerte, men ingenting ble oppfanget i Murmansk. Derimot fikk de fint inn de russiske<br />
sendingene. Muligens var agentenes sender for svak, muligens var sendeforholdene spesielt<br />
ugunstige, muligens var det feil på senderen.<br />
Få dager etter landsettingen ble agentene oppdaget av en nordmann. Han lovet at han ikke<br />
skulle røpe dem for noen. Dagen etter kom imidlertid broren hans, og ba dem komme seg<br />
vekk øyeblikkelig. Tyskerne var blitt varslet = tross alle løfter. Før. de tyske letemannskapene<br />
rakk fram, hadde de tre flyttet alt utstyr i sikkerhet til en fjellhule, og tyskerne fant dem ikke.<br />
Hele sommeren samlet gruppa inn informasjon, ikke minst takket være kontakter i<br />
sivilbefolkningen som reiste rundt og skaffet opplysninger. Kontaktene ble betalt av de 8.000<br />
kronene gruppa hadde med seg. Men ingen meldinger kom fram til Murmansk over radioen...<br />
Gruppa ble lenge på Sørøya. Den 20. september 1942 skulle de ha vært hentet av ubåt på<br />
avtalt sted. Ubåten kom ikke, og de tre ble faktisk værende på Sørøya helt til neste høst. Den<br />
13. september 1943 dro de fra Sørøya etter å ha ligget der i nesten 18 måneder. Turen til<br />
Sverige gikk via Nordreisa og Finland. Som andre norske flyktninger havnet de til slutt på<br />
Kjesæter, oppsamlings - og oppbevaringssted for norske flyktninger. Ekspedisjonen på<br />
Sørøya hadde vært mislykket fra først til sist.<br />
Etter krigen, sommeren 1945, kom alle tre tilbake til Kiberg. De ble bedt om å komme til<br />
Sovjet. Muligens var de blitt forespeilet belønning. Kanskje var de bedt om å avgi rapport.<br />
Hvordan det var eller ikke var, i Murmansk ble de. stilt for retten og dømt etter<br />
"spionparagrafen" (§ 59, pt 6). Straffene var 8 og 10 års tukthus. I skjerpende retning ble det<br />
lagt vekt på at de under forhørene i Sverige hadde gitt opplysninger om oppdrag og<br />
oppdragsgiver. Det ble vurdert som spesielt graverende at de hadde opplyst at Mikkelsen var<br />
telegrafist.<br />
Først lenge etter krigen, 28. oktober 1953, ble Otto Larsen løslatt etter press fra norske<br />
myndigheter, Emil Isaksen noe senere. Ragnvald Mikkelsens skjebne ble en annen. Ifølge<br />
Otto Larsen ble han skutt 20. juli 1946 under fluktforsøk fra fangeleiren Jorojei, 16 kilometer<br />
fra Kodina.<br />
Opnan på Magerøy<br />
Den gruppa som ble satt i land lengst nord, havnet i Opnan på Magerøy, 10 km øst for<br />
Nordkapp. Leder var Oskar Kartla fra Kiberg, og med seg hadde han Arne Eriksen, også han<br />
fra Kiberg, og den russiske telegrafisten het Sergej, kjent fra ekspedisjonen til<br />
Komagværdalen året før. Dette var på overgangen februar/mars, omtrent på det tidspunkt da<br />
gruppa på Arnøya ble landsatt første gang.<br />
Opnan ligger ubeskyttet mot storhavet og det er normalt vanskelig a komme i land på grunn<br />
av kombinasjonen tungsjø og strøm. Forholdene var ikke bedre ved denne anledningen! De<br />
tre havarerte i et forsøk på å ta seg i land med en gummibåt. De mistet utstyret, og de to<br />
norske agentene omkom i den strie og tunge sjøen. To russiske marinesoldater kom seg ikke<br />
tilbake til ubåten i tide, og dermed var det bare russere - tre i tallet - som oppholdt seg ut mot<br />
storhavet, uten forsyninger og uten å kunne snakke norsk...<br />
Ca. en måned etter landsettingen kom to russere til Skarsvåg, noen kilometer fra Opnan. De<br />
var meget slitne og tydelig sultne. Med tegn og lyder forsøkte de å gjøre seg forståelig. De ga<br />
inntrykk av å være overlevende fra et skip som hadde gått på en mine. De ble tatt med til<br />
handelsbestyreren i Skarsvåg, og han lot russerne få spise så mye de klarte, men de fikk ikke<br />
ta med seg noe. Ble de tatt til fange, skulle det ikke være mulig å spore varene tilbake til<br />
forretningen. Etter å ha spist la de seg for å sove.<br />
En eller annen i Skarsvåg hadde imidlertid varslet fra om russerne. Det kom tyske soldater til
Skarsvåg, og huset hvor de sov, ble stormet og de to tatt til fange. Den tredje russeren, trolig<br />
telegrafisten, var blitt drept ute på Opnan.<br />
Den 9. juni ble de to russerne framstilt i Stortingssalen for radio og presse. Russerne fortalte<br />
at de hadde skutt og spist de tre partisanene i Opnan. Det var renheklet propaganda som<br />
skulle vise nordmennene hvem de allierte seg med, nemlig kannibaler!<br />
Det er slett ikke sikkert at det virkelig var russerne fra Opnan som ble vist fram for media.<br />
Det er også sannsynlig at bilde og beskrivelse av den hytta som russerne angivelig skulle ha<br />
bodd i, var et falsum. I veggene og i døra var det kulehull, og en del klær med størknet blod lå<br />
slengt rundt omkring. Nede i fjæra var det blitt funnet menneskeknokler...<br />
Også Opnanekspedisjonen skulle få tragiske følger for folk i lokalsamfunnet. Mens russerne<br />
hadde ligget ute på Opnan, hadde de fått mat av nordmenn. En dag hadde de anropet en sjark<br />
som dro forbi, og fått mat der. Det var sjarken til Gustav Søderholm fra Kamøyvær. Også<br />
andre båter hadde vært innom med mat. Under forhøret røpet russeren registreringsnummeret<br />
til Søderholms sjark. Samme dag som de to russerne ble "vist frem" i Oslo, ble Søderholm og<br />
hans mannskap på tre arrestert. Sammen med en Markus Karlsen ble Søderholm og hans 23<br />
år gamle sønn Ragnar ble dømt til døden for å ha bistått russerne med mat. 10. august ble de<br />
skutt i Trondheim. Gustavs 16 år gamle sønn slapp dødsstraff fordi han var så ung, og ble i<br />
stedet sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland<br />
Berlevåg<br />
Partisankrigen på kysten startet den første eller andre januar 1942. Da ble den første<br />
partisangruppa landsatt - på Nålneset utenfor Berlevåg. Leder for gruppa var den nå<br />
legendariske Trygve Eriksen fra Kiberg. Med seg hadde han sambygdingen Frans Mathisen<br />
og russeren Fedje Grållov som telegrafist. Nålneset er et navn som passer godt til stedet. Det<br />
stikker som en nål ut i havet, øde og forrevet, et par mils vei sydøst for Berlevåg., På grunn<br />
av revner i fjellet og tallrike bergskorter var det vanskelig å ta seg fram for "uvedkommende".<br />
Det var vanskelig å kryssperle sending fra Nålneset, og det var lett å komme inntil med ubåt,<br />
selv om stedet lå utsatt til for vær og vind. Det var tydelig at stedet var valgt med omhu.<br />
Landsettingen gikk godt. Utstyret kom uskadd i land, deriblant radiosender og batterier;<br />
`våpen og ammunisjon. Straks etter at utstyret var brakt i sikkerhet, ble det opprettet kontakt<br />
med Murmansk og gitt status så langt. Det neste var å lage et oppholdssted for vinteren. Det<br />
ble valgt å bygge et steinhus under en hengeskavel ute på neset. Til tak ble det trukket en<br />
presenning. Huset ble ca 70 centimeter høyt, og man kunne ikke bevege seg oppreist.<br />
Agentene frøs mer enn de hadde godt av, selv om de hadde rikelig med klær på seg. De<br />
manglet ovn, og kunne ikke tenne bål. Røyk ville kunne røpe dem. En primus ga den eneste<br />
kokemuligheten. Men fordi man hadde lite parafin, var det sjelden at agentene kokte/stekte<br />
mat. Hermetikken var for det meste bare tint før den ble spist. Mel hadde ekspedisjonen fått<br />
med seg, og inne i Berlevåg fikk de bakt brød. Men det var senere - etter at illegale kontakter<br />
var opprettet.<br />
Kort tid etter landsettingen tok Eriksen kontakt med konas familie som bodde i Berlevåg.<br />
Dermed startet oppbyggingen av kontakt - og informasjonsnettet. Informantene samlet<br />
opplysninger om stillingsutbygging og annen byggevirksomhet, samt antall og<br />
sammensetning av den tyske avdelingen i Berlevåg. Men viktigst var det å passe på<br />
skipsfarten! Når været tillot det, hadde gruppa obervasjonsvakt hele døgnet. Konvoiene seilte<br />
for det meste om nettene, og det var anstrengende å stirre time etter time i kikkerten etter<br />
fartøy som seilte uten lys. Det var vanlig med daglig radiokontakt med Murmansk, og ved<br />
observasjon av fartøy ble antall, kurs, fart og peiling oppgitt.. De fleste angrep på skipene<br />
som Nålnesgruppa hadde gitt melding om, ble foretatt utenfor synsvidde fra Nålneset.<br />
To ganger ble det sendt anmodning fra Murmansk om at en av partisanene måtte dra til Tana<br />
for å undersøke om det ble bygget flyplass på sandmoene i nedre Tana. Trygve Eriksen valgte
å dra selv. Uten ski eller annet spesialutstyr krysset Eriksen Varangerhalvøya vinterstid. Han<br />
holdt seg på høydedragene hvor lange strekninger var avblåst for snø. Turen ble gjennomført<br />
om natta ved hjelp av kart og kompass. Om dagen holdt han seg i ro av frykt for å bli<br />
opp¬daget av fly eller streifpatruljer. Han fotograferte stedet oppe fra fjellet, og gikk deretter<br />
så nært som mulig for å observere. Konklusjonen hans ble at det ikke var noe flyplassarbeid<br />
på gang. Tilbaketuren tok 3 døgn, og gikk uten uhell.<br />
Noe senere ba Murmansk om ny undersøkelse av samme område. Også denne gang dro<br />
Trygve Eriksen selv. Konklusjonen ble den samme som på den første turen, men denne gang<br />
holdt det på å gå galt. På tilbaketuren gikk Eriksen gjennom isen, klarte å komme seg opp,<br />
men sto søkk våt inne på Varangerhalvøya. Til alt hell fant han en hytte i nærheten. Eriksen<br />
brøt seg inn, fikk fyr på ovnen og tørket klærne. Etter dette gikk turen videre uten flere<br />
dramatiske innslag.<br />
På Nålneset sto det imidlertid dårlig til. Både Mathisen og Grullov hadde vært utsatt for<br />
forfrysninger, og verst hadde det gått ut over føttene. I begynnelsen av april ble gruppa<br />
hentet. Den hadde ikke avløsningsmannskap - med den følge at Berlevåg hele sommeren 42<br />
ble uten norsk/ russiske agenter på overvåkingsoppdrag. Frans Mathisen havnet på sykehus i<br />
Sovjetunionen p.g.a. av forfrysningene, og et helt år måtte han holde seg borte fra Norge.<br />
Etter den første vinteren på Nålneset ble gruppa hentet 5. april 1942. Egentlig skulle de vært<br />
hentet den 1., men tungsjø og uvær hadde umuliggjort operasjonen. Om høsten - 2. oktober -<br />
kom en ny ekspedisjon til Nålneset. Igjen var Trygve Eriksen leder. Han hadde med seg<br />
sambygdinger fra Kiberg, Harald Utne og dennes 18 år gamle nevø, Leif Falch Utne som var<br />
gruppas telegrafist. Altså hadde man denne gang en nordmann til å betjene radiosenderen.<br />
Det tidligere kontaktnettet ble reaktivisert, og hele arbeidet gikk som før. Enkelte sivile ble<br />
sendt rundt for å avdekke tysk virksomhet og aktivitet - fra Alta i vest til Kirkenes i øst.<br />
Gruppe nummer to valgte seg et nytt oppholds - og sendested. Leiren ble flyttet fra Nålneset<br />
til en kløft i fjellet ved Løkvik. Stedet ga bedre utsyn for observasjon av fartøy, samtidig som<br />
det lettet kontakten med sivile. Avstanden til bebyggelsen var nå bare 1 km, mot 4-5 fra<br />
Nålneset.<br />
Nærheten hadde også en ulempe. Det ble mye "trafikk", flere ble involvert, og dette økte<br />
sjansen for lekkasje. Dessuten ble det sendt radiomeldinger hele vinteren fra samme posisjon,<br />
og man fryktet tyske peilestasjoner. Fra april og ut over våren 43 var det mange som regnet<br />
med at det bare var et tidsspørsmål før tyskerne kunne slå til.<br />
6. april ble Trygve Eriksen avløst. Han skulle vært hentet den første, men ubåten kom først<br />
fem dager senere. Med seg hadde den Frans Mathisen som avløser. Da Eriksen kom tilbake til<br />
Sovjet, ble han dekorert med Den Røde Stjernes orden - og et år senere fikk han en enda<br />
høyere orden, Den Røde Fane.<br />
Faren for at radiostasjonen skulle bli oppsporet, ble etter hvert vurdert som overhengende. I<br />
juni ble derfor partisanene bedt om å forlate Løkvika. Kristian Jensen fra Kongsfjord førte de<br />
tre østover til Bjørnevika ved Båtsfjordnæringen. Rundt 10. juli trakk de innover mot Gednjetraktene.<br />
Den 14. juli opplevde tyskerne gjennombrudd for leteaksjonen sin i berlevågområdet. De<br />
fant rester av en russisk sender i Løkvik. De første arrestasjoner ble foretatt om formiddagen<br />
samme dag. Anton Stenmann og Osvald Loe - fra Løkvik var de første som ble tatt. Kona til<br />
Osvald, Dagny slapp unna i første omgang fordi hun skulle ha barn. Hun fødte i august, og<br />
ble deretter arrestert. Kort tid etter døde babyen. .<br />
Funnet i Løkvik hadde gitt tyskerne blod på tann. Leteaksjonen som i begynnelsen - var<br />
begrenset til Kongsfjord-Berlevåg ble utvidet til Syltevik-Persfjorden (se s. 24 ff). Stasjonen i<br />
Bjørnevika hadde vært en reserve for Løkvik, og da Frans Mathisen og karene hans forlot<br />
Bjørnevika - på flukt - med kurs for Gednjetraktene - etterlot de seg en sender som tyskerne<br />
fant den 23. juli. (3 dager senere fant tyskerne enda en reservestasjon, inne ved Store
Buevann på Kongsfjordfjellet.)<br />
Etter en tid fikk den flyktende gruppa til Mathisen et flyslipp med nye forsyninger ved<br />
Oardovjavri inne på vidda. Men slippet ble sett av noen fiskere, og en av dem ga beskjed til<br />
tyske myndigheter. Igjen kom gruppa seg unna tyskerne, og satte over vidda med kurs for<br />
Komagværdalen for å søke hjelp hos venner og slektninger i Kiberg. Det var i<br />
moltebærsesongen, og flere av plukkerne så de tre, men uten at det ble tatt kontakt. Vel<br />
hjemme i Kiberg om kvelden med dagens fangst ble det mye snakk om hva man hadde sett.<br />
Folk var redde. Få dager tidligere var det kommet opp plakater som fortalte at 11 mann var<br />
skutt for å ha hjulpet fienden i Berlevåg og området omkring. Saken hadde vært ført for den<br />
tyske feltkrigsretten i Kirkenes. Ved siden av 11 dødsdommer ble det gitt 5 lange<br />
tukthusstraffer - og ytterlige 5 slike straffer noen dager senere. Den 18. august ble de<br />
henrettet, men ikke skutt slik som tyskerne selv oppga. De ble slått i hjel med spade - og<br />
kastet i en fellesgrav. Bakgrunnen var at en av fangene plutselig hadde fått nok av<br />
trakasseriene til en av vaktene og slo han i hjel - med en spade...<br />
Om det var ufrivillig "lekkasje" eller simpelt angiveri, vet vi ikke, men tidlig neste morgen -<br />
den 27. august - ble i hvert fall de tre oppe i Komagværdalen angrepet av en tysk tropp. De<br />
hadde holdt seg i ro i samme området som de var sett i. Tyskerne var først og fremst<br />
interessert i å ta partisanene til fange og få opplysninger ut av dem slik at et eventuelt<br />
agentnett kunne rulles opp. På dette tidspunkt hadde man riktignok tatt i hvert fall 5 sendere<br />
på strekningen Berlevåg-Vardø, men det kunne jo være flere! Frans Mathisen valgte å ta sitt<br />
eget liv. De tre var omgitt av tyske soldater på alle kanter, og Frans visste hva som var hendt<br />
broren, Alfred som etter måneder med tortur var blitt henrettet. Harald Utne og Leif Falch<br />
Utne ble tatt til fange. Harald var uskadd, Leif var blitt truffet av et skudd i helen.<br />
Etter avhør ble Harald Utne sendt til Sydspissen fangeleir i Tromsø. Julen 43 rømte han etter<br />
å ha fått vite at - han skulle henrettes innen kort tid. Etter mange viderverdigheter kom han til<br />
Vadsø. Fra Vadsø til Kiberg hadde han valget mellom to ruter: følge fjæra eller gå oppe i<br />
fjellet. Han valgte den letteste veien, langs fjæra og ble tatt bare tre kilometer fra Vadsø. Utpå<br />
nyåret ble han henrettet, muligens et sted mellom Kirkenes og Boris Gleb. En annen kilde sier<br />
at han ble henrettet allerede i desember, på Elvenes.<br />
Harald Utnes navn står på støtta i Kiberg. Det gjør ikke navnet til Leif Falch Utne, og årsaken<br />
er denne: Leif ble tvunget til å sende falske meldinger - forfattet av tyskerne - til Murmansk.<br />
Dette "Funkenspiel", som tyskerne kalte det, begynte alt i september, og trolig hadde russerne<br />
ikke lagt inn noen ord eller bokstavkombinasjoner som kunne avsløre en falsk melding. Det<br />
ble således sendt falske etterretningsrapporter uten at Murmansk oppdaget det.<br />
Det var andre meldinger som fikk alvorligere konsekvenser. Gjennom Falch Utne bestilte<br />
tyskerne et slipp med forsyninger, og ba også om at agentene måtte bli hentet med ubåt fra<br />
Persfjorden. Forsyningene ble sluppet på avtalt sted, høyde 637 ved Skipskjølen, og funnet.<br />
Leif måtte imidlertid sende et telegram om at sendingen ikke var funnet, og ba om et nytt<br />
slipp. Det kom - sammen med to mann, Oscar Nystrøm (som nettopp hadde returnert til basen<br />
i Murmansk etter en ekspedisjon til Bugøyfjord) og en russisk telegrafist, Korowin.<br />
Etter landing i fallskjerm nordøst for Bjørneskaret øverst i Komagværdalen, tok de to kontakt<br />
med Murmansk og oppga at de gikk mot Bjørneskarhytta for å møte gruppen der. Dette var<br />
den eneste melding de sendte. Etter krigen ble grava til russeren funnet ca 100 meter fra hytta.<br />
Oskar Nystrøm ble aldri funnet. Folk som var i Bjørneskarhytta i 1944, kunne fortelle at<br />
hytteveggene var gjennomhullet av kuler, og at det var mye størknet blod der. Dette kan tyde<br />
på at tyskerne hadde ventet på de to, og at de ble skutt i køyene.<br />
Tyskerne fortsatte sitt radiospill med Leif Falch Utne. Over radio ble det avtalt at en russisk<br />
ubåt skulle hente agentene. 18. oktober 43 kom ubåten "M¬105" til området ved Persfjorden<br />
for å hente agentene. Dette var noen få dager før tragedien i Bjørneskaret. Åge Halvari fra<br />
Kiberg og Henry Pettersen fra Jakobsnes var ombord og hadde som oppgave å oppspore
gruppa og hente den med gummibåt. I to netter finkjemmet de området mellom<br />
Blodskytodden og neset ved Makkaur fyr - uten positivt resultat. Etter midnatt 20. oktober<br />
fikk ubåtfolkene endelig øye på det avtalte signal. Stedet var ca 3 km øst for Finnvika. Åge<br />
og Henry rodde til land med gummibåter for å ta opp gruppen. Etter ca 40 minutter kom de<br />
tilbake. De hadde ikke _sett gruppen. Henry dro tilbake på land før ubåten bakket ut. Neste<br />
dag lå ubåten neddykket i påvente av mørket. Om kvelden gikk den mot land, mot samme<br />
sted som sist. Klokka 2200 så man igjen det avtalte signal inne på land, og Åge ble sendt av<br />
gårde i en gummibåt. Han tok med seg en maskinpistol og noen reservemagasiner. Etter en<br />
snau halvtime hørte de på broen et svakt rop fra Åge: "Avsted! Dykk”! Samtidig ble det skutt<br />
et hvitt signallys som lyste opp vidt omkring, og det ble åpnet ild mot- ubåten' med antitank<br />
kanon. Alt tydet på et bakholdsangrep, og ubåten forsøkte å dykke. Den ble imidlertid stående<br />
på en grunne med halve tårnet stikkende opp av sjøen. Oppholdet på grunnen ble kortvarig,<br />
ubåten kom seg løs og dykket. Omtrent samtidig som dette lyktes for ubåten, gikk et tysk<br />
vaktfartøy til angrep med dypvannsbomber. Tross store skader greide "M-105" å ta seg<br />
tilbake til basen i Murmansk. Der regnet man med åt både Åge Halvari - og Henry Pettersen<br />
var døde.<br />
Det var de, imidlertid ikke - ikke ennå. Det vi vet er at Åge Halvari ble tatt til fange etter<br />
kort tid. Han ble sendt til Kirkenes for avhør og var der til høsten' 44. Henry Pettersen ble<br />
fengslet noe senere. Han unnslapp tyskerne i første omgang, og var en stund på leiting etter<br />
gruppa til Frans Mathisen - uvitende om at denne var død og de to andre tatt til fange. Berit<br />
Svendsen fra Hamningberg hadde evakuert til Sandfjorden, og bodde der da det ble skutt på<br />
M-105 ute i Finnvika. Noen dager etter skytingen la hun merke til en fremmed mann i<br />
området. Han var flere ganger hos en kvinne som bodde i en gamme i Sandfjorden, og fikk<br />
seg mat. En kveld han var der, hørte de larm og tilrop fra tyskere på den andre siden av<br />
Sandfjordelva, og da sprang han ut og gjemte seg i potetåkeren før tyskerne kom. Hvor han<br />
ellers skjulte seg, visste ikke Berit Svendsen. Men en morgen - etter at snøen hadde lagt seg -<br />
kom han ned til Sandfjorden - og overga seg til tyskerne. Vinterstid og uten forsyninger og<br />
uten forbindelse med Murmansk følte han seg maktesløs. Også Henry Pettersen ble sendt til<br />
Kirkenes.<br />
Deres videre skjebne har vi bare usikker viten om. Muligens ble de begge henrettet på<br />
Kirkenes i juni 44. Det er imidlertid også en mulighet for at de ble drept i Finland under<br />
gjennomreise til Tyskland. Der skulle de muligens utveksles med tyske spioner i engelsk<br />
fangenskap eller bli utdannet innen kontraspionasje. De kom imidlertid ikke lenger enn til<br />
jernbanestasjonen i Rovaniemi. Der ble de enten skutt av finske soldater som neppe hadde<br />
noe til overs for sovjetiske spioner, eller de mistet livet i et sovjetisk luftangrep på<br />
byen.<br />
Etter hvert ble russerne klar over at de hadde mistet agentene sine langs kysten i Øst-<br />
<strong>Finnmark</strong>. De forsto også at Leif Falck Utne sendte radiomeldinger for tyskerne. I <strong>Finnmark</strong><br />
var det derfor ikke lenger behov for Falck Utne, og han ble satt på et videreutdanningskurs i<br />
avansert telegrafi og meteorologi. Etter kurset ble hans sendt til Bjørnøya, sammen med<br />
russeren Ivan Pasjkurov, for å sende meteorologiske data derifra. Han omkom på østsiden av<br />
Bjørnøya i 1944 etter at gummibåten han var i, gikk rundt.<br />
Syltevik og Persfjord.<br />
Det dreide seg om to forskjellige ekspedisjoner til området nordvest for Vardø, 23 en til<br />
Syltevik og en' til Persfjord. De kom ikke på samme tid, og de hadde hver sin oppdragsgiver.<br />
Syltevikgruppa sorterte under Nordflåten, mens de i Persfjord var knyttet til _NKVD.<br />
Gruppene samarbeidet, og de ble revet opp samtidig. Tragedien ble felles.<br />
Rundt 10. april 1942 hadde Sverre Søderstrøm og Oskar Johnsen, begge fra Kiberg blitt satt<br />
på land i Ytre Syltevik - sammen med den russiske telegrafisten Volodnij Omsk. Denne var<br />
identisk med telegrafisten som snaue to måneder tidligere ikke hadde kommet seg på land på
Arnøya. Han hadde tjenestegjort på tråler som telegrafist, og ble regnet som en av<br />
Nordflåtens dyktigste telegrafister.<br />
Ca en uke etter landsettingen blir Gudvar Olsen i Persfjord oppsøkt av Søderstrøm. Det<br />
gjaldt å finne et høvelig sted for radiostasjonen og dens folk. Resultatet ble at de to dro til<br />
Syltevik og oppsøkte Alfhild Bruvoll. I uka bodde hun alene, for mannen, Andreas var på<br />
arbeid for tyskerne i Hamningberg.( Det var nå praktisk talt alle - unntatt de som var på<br />
fiske.) Dette ble begynnelsen til et samarbeid med ekteparet Bruvoll. Hula de valgte som<br />
oppholdssted, lå et par hundre meter fra Bruvolls hus, og det var ca 10 km i luftlinje til<br />
nærmeste nabo - i steinet og uveisomt terreng.<br />
Et halvt år etter landsettingen i Syltevik, ble en ny gruppe - den siste - satt i land i<br />
Persfjorden. Bortsett fra denne gruppa og den på Sørøya tilhørte alle gruppene Nordflåten.<br />
NKVD-gruppa i Persfjord ble stasjonert bare 16 kilometer i luftlinje fra Nordflåtens stasjon i<br />
Syltevik.. Til overmål hadde de to senderne samme oppgave. Dette ga dobling av<br />
radiotrafikken, og økt sjanse for å bli peilet inn av tyskerne.<br />
De tre som kom til Persfjord og tok i bruk en hule på Segelodden, var Richard Johansen fra<br />
Sør-Varanger, norsk-russeren Følstad og en russisk telegrafist som het Boris Vlassov.<br />
Syltevikgruppa hadde fungert utmerket helt fra den ble ilandsatt, og skaffet verdifulle<br />
opplysninger om tysk militær utbygging fra Båtsfjord og rundt kysten til Vadsø. Fra Syltevik<br />
hadde gruppen ypperlig utsikt nordvestover langs kysten, og rapporterte all skipstrafikk med<br />
hovedvekt på konvoi og marineaktivitet tilbake til Murmansk. Allerede tidlig på våren 42 ble<br />
det første fartøyet senket etter deres varsel. (Totalt regner man med at mer enn 100 skip gikk<br />
til bunns takket være posisjonsangivelser fra norsk-russiske agenter på finnmarkskysten.)<br />
Partisanene var avhengig av rapporter fra sivile kontakter langs kysten. Disse rapportene ble<br />
overlevert i møter som fant sted på øde og utilgjengelige plasser. Flere ganger måtte de to<br />
agentene, Søderstrøm og Johnsen, gå lange veier for å møte hjelpesmenn fra Persfjord og<br />
Kiberg, mens telegrafisten var ved hula og holdt utkikk. Den 15. juni hadde Søderstrøm og<br />
Johnsen et møte med Erling Malin oppe i Vesterelvdalen i Persfjord. Malm hadde syklet<br />
strekningen fra Vadsø til Vardø og registrert all tysk bygge- og anleggsvirksomhet samt<br />
plassering av kanoner på strekningen. Det var beskrivelse av stillingene i Kiby og Ekkerøy,<br />
samt batteriet i Skallneset. Utbygningen av Kibergneset med montering av langtrekkende<br />
artilleri ble viet spesiell oppmerksomhet.<br />
Det var ikke første gang Erling Malin var i virksomhet. Han hadde vært innblandet -i<br />
forbindelse med landsettingen på Langbunes i august -september.1941 (se s. 12). Han var<br />
godt innforstått med den faren han utsatte seg for. Da han dro for å møte partisanene 15. juni,<br />
startet han klokka 05 om morgenen for å dra opp i Komagværdalen og "se etter egg." Det var<br />
en plausibel forklaring i en matknapp tid. Straks han var ute av syne fra husene i bygda, la<br />
han kursen mot Persfjorddalen. Der møtte han sine to sambygdinger Søderstrøm og Johnsen<br />
som han ikke hadde sett siden 1940.<br />
Avsnittet ovenfor forteller om hvordan informasjon ble samlet og overlevert. Det var farlig<br />
for partisanene å bevege seg ute i område med spredt bebyggelse, og hvor alle kjente alle. De<br />
kunne risikere å treffe folk som ikke var innvidd, og derfor kunne komme til å røpe ting,<br />
direkte eller ved forsnakkelse.<br />
Da Syltevikgruppa noe tidligere fikk besøk av de to agentene som var på flukt til Sovjet fra<br />
Arnøya, Aspås og Mikkelsen, i mai 1942, fikk den store problemer med både mat og<br />
sikkerhet. Det var Gudvar Olsen som kom med dem. Søderstrøm som var sjef for<br />
Syltevikgruppa, var fortvilet. "Toppen av tullskap", kalte Alfhild Bruvoll det. Gruppen hadde<br />
forsyninger for 5-6 måneder. Noen nye forsyninger før 15. september var uaktuelt, altfor<br />
risikabelt i den lyse årstid. Det var knapt med mat til tre personer. Hvordan skulle det da gå<br />
med to personer til i kosten? Alfhild Bruvoll tok sjansen på at hun skulle greie det. Det lille<br />
gårdsbruket deres hadde for til noen sauer og ei ku, og i sjøen var fisk. Hun greide det. Uten
hennes hjelp hadde partisanene hatt små sjanser til å overleve.<br />
Så var det sikkerheten. Å gjemme tre mann bød på problemer. Å gjemme fem var nesten<br />
umulig. To ganger var det på nippet til å gå galt. I begge tilfeller var Alfhilds snartenkthet det<br />
som reddet dem. En gang kom en kar fra Vardø på uanmeldt besøk. Han hadde sett to mann<br />
nede i fjæra, og lurte på hva slags folk det var. Jo, det var to fra Persfjord som lette etter en<br />
hest som hadde kommet bort. Det holdt! Spørgeren hadde hørt om d e n hesten...<br />
Et av de farligste problemene Søderstrøm hadde og hanskes med, var tråkking til og fra hula.<br />
Med to mann ekstra ble det ekstra belastning på den sparsomme og skrinne vegetasjonen.<br />
Snart viste det seg dannelse av en svak sti i lyngen. Det kunne være nok til å røpe<br />
tilholdsstedet. Mot slutten av det fem måneder lange oppholdet til Aspås og Mikkelsen og<br />
som varte. fra mai til oktober, fikk Syltevikgruppa forsyninger sluppet i fallskjerm oppe på<br />
Romsdalsbrona. En del av forsyningene ble ødelagt under landingen. En melsekk nærmest<br />
eksploderte da den tok bakken. Toppen ble hvit av mel, men på litt avstand minnet det om<br />
snø. I dette slippet var det forresten en pakke til Alfhild som hadde kodenavnet, Cippora.<br />
Pakken var fra kaptein Lobanov, som selv var med på slippet, og inneholdt et kilo sukkertøy.<br />
På forskjellig vis skapte de to karene fra Arnøya uro i systemet. At de nærmest var uvenner,<br />
gjorde ikke saken bedre. Endelig - i oktober - kom en ubåt og hentet dem. Alfhild Bruvoll ble<br />
med ombord for å hilse på ubåtsjefen. Her fikk hun to pakker fra Murmansk som<br />
påskjønnelse for godt utført jobb. Ingvald Mikkelsen ga henne pistolen sin. Den kunne hun få<br />
bruk for. Hun gjemte den senere i en bergsprekke 20-25 meter fra huset. Der ble den<br />
liggende, et år - til høsten 43 - da den ble tatt med som siste og eneste livsforsikring på<br />
flukten etter opprullingen av partisanvirksomheten.<br />
Da agentene fra Arnøya forsvant, vendte "hverdagen" tilbake i Syltevik. Heldigvis bedret<br />
forsyningssituasjonen seg, og vinteren 42-43 hadde folkene nok mat. De fikk flere<br />
fallskjermslipp med utstyr og proviant. Det skjedde et mannskapsbytte i forbindelse med<br />
ubåtbesøket i oktober, men etterretnings-virksomheten fortsatte i kjente spor.<br />
Den måtte i størst mulig grad tilpasses dagliglivet. Når Alfhild Bruvoll en gang i uka gikk til<br />
butikken i Hamningberg, brukte hun øynene godt. Veien gikk langs fjæra - over rullesteiner<br />
og bergknauser. Alt som ble sett eller observert, ble behørig meldt videre til Murmansk. To<br />
landgangsprammer med materiell til batteriet på Hardbakken ble ødelagt etter rapport fra<br />
Syltevik, og det var mange slike episoder.<br />
Det hender at folk blir syke, uansett hvor robust en er. Slik var det også i Syltevik denne<br />
vinteren. En dag ble Oskar Johnsen syk, og slik Alfhild og de andre så det, kunne det stå om<br />
livet. Alfhild fikk med seg en unggutt og rodde Johnsen til Syltefjord for om mulig å få<br />
legehjelp. Sykehuset i Vardø var blitt flyttet til Havna i Syltefjord etter bombingen i Vardø.<br />
Overlege var Sverre Sørsdal, kanskje mest kjent som medaljevinner i boksing i to<br />
olympiader. Søster Martha var oversøster, vel kjent for vardøværinger etter sin innsats under<br />
sykhusbrannen i 43. Hun forsto at det ikke var en hvilken som helst pasient Alfhild hadde<br />
brakt til sykehuset. Hun konfererte med Sørsdal som ikke fant det tilrådelig å legge inn<br />
Johnsen selv om det var snakk om blindtarmbetennelse. De hadde en sykepleier fra Kiberg<br />
som ville kunne kjenne igjen Johnsen, og den sjansen ville man ikke ta. Etter at Johnsen<br />
hadde fått medisin, ble han rodd tilbake til Syltevik. Utrolig nok klarte han seg bra.<br />
Utpå våren 1943 ble den tyske aktiviteten langs finnmarkskysten trappet, kraftig' opp. I 42<br />
trodde ennå tyskerne at skipstapene skyldtes effektiv russisk rekognosering. I begynnelsen av<br />
43 satt man med opplysninger som tydet på at fiendtlige, grupper opererte fra land. Det hadde<br />
dannet seg et mønster med hensyn til hvor de sovjetiske fly - og ubåtangrepene kom, og dette<br />
ble oppfattet som et resultat av systematisk rapportering av skipstrafikken langs kysten. Ennå<br />
tidlig på sommeren 43 hadde tyskerne ikke fått peilet inn noen illegal radiostasjon, men de<br />
var på storstilet leting fra våren 43. Gjennombruddet for denne aksjonen kom I4. juli 1943. I<br />
Løkvika ved Berlevåg fant man da restene av en sovjetisk sender (se s. 20). Det var beviset!
Før dette en dag i mai - kom en hel del tyske soldater inn til Syltevika. De lette intenst langs<br />
land. Foranledningen var funn av et fallskjermslipp ved Makkaur. Et sovjetisk fly hadde<br />
sluppet lasten på feil sted. Slippet styrket tyskernes mistanke/visshet om at det var<br />
etterretningsgrupper i området. Det store spørsmålet var hvor de oppholdt seg?<br />
Da partisanene i Syltevik denne maidagen så tyskerne komme i stort antall til stedet, stakk de<br />
til fjells. De var forberedt på at de ville måtte forlate stedet på korteste varsel, og hadde derfor<br />
en liten hule inne i Romsdalen som reservested. Etter at tyskerne hadde forlatt Syltevik,<br />
returnerte agentene og gjenopptok virksomheten.<br />
Det var altså den 14. juli at tyskerne fant restene av en sender i Løkvika. Dette førte til topp<br />
beredskap og sterk optimisme med hensyn til sjansene til å få knekket fiendens<br />
etterretningsnett. Uheldigvis kom et russisk fly innover Syltefjorden om formiddagen samme<br />
dag. Det hadde åpenbart problemer. Plutselig slapp det ut to pakker, og to fallskjermer foldet<br />
seg ut. Litt etter falt flyet ned, eksploderte og sank. En nazist i Syltefjord hadde sett det som<br />
hendte, og anmeldte saken til Ortskommandanten på stedet. Tyskerne slo full alarm.<br />
Dette ble den avgjørende hending som førte til at det tyske leteområdet ble utvidet østover. Så<br />
langt hadde tyskerne konsentrert seg om Berlevåg/Kongsfjorden, og i utgangspunktet faktisk<br />
lett etter en russisk ubåtstasjon(!) i Kongsfjorden. I en periode anså tyskerne en slik base som<br />
den mest sannsynlige forklaring på den høye senkningprosenten til de russiske ubåtene. Nå<br />
ble også Syltevik/Persfjorden interessante områder for de tyske letemannskapene som<br />
omfattet både marine- og infanteriavdelinger - foruten spesialavdelinger som SD<br />
(Sicherheitsdienst).<br />
Samme dag som det russiske flyet hadde falt ned i fjorden ikke langt fra Syltevik, kom det<br />
flere fartøy med direkte kurs for Syltevik. Alfhild forsto at nå var gode råd dyre-, og fortet<br />
seg for å varsle agentene i hula. De var imidlertid alt borte. Deretter tok hun veien opp til<br />
partisanenes reservehule i Romsdalen. Heller ikke der fant hun dem, og intet tydet på at de<br />
hadde vært der heller. Trolig hadde de dratt rett til gruppa i Persfjord da "alarmen" gikk.<br />
Etter dette gikk Alfhild til Hamningberg for å varsle mannen som arbeidet der. Så flest mulig.<br />
hørte det, ba hun han komme hjem fordi kua var blitt syk. På hjemveien ble de stoppet av en<br />
tysk patrulje som undersøkte deres identifikasjonspapirer. De spurte om det var i orden at de<br />
fortsatte hjem til Syltevika? Svaret var greit: "Ja visst, bare gå hjem." Ved Munken, det siste<br />
skaret de måtte over før Syltevik, fikk de se tyske soldater overalt. Noen av dem var i ferd<br />
med å gå i stilling rundt det lille huset deres.<br />
Problemet var at de bak seg hadde den tyske patruljen som hadde undersøkt deres papirer.<br />
Etter å ha vurdert sjansene gikk de i dekning på fjellskrenten på østsiden av Syltevika hvor<br />
det var minst sannsynlig at tyskerne ville lete etter dem. Litt etter kom patruljen som hadde<br />
kontrollert dem. Det ble med en gang hektisk aktivitet, og storparten av leteaktiviteten ble<br />
konsentrert i området rundt Munken. Etter en stund ble partisanhula funnet, og det utløste ny<br />
roping og skriking under fjellskrenten. Nå ble de to redde for at hunden skulle røpe dem. Så<br />
tungt det enn var, måtte Andreas slå den i hjel med en stein, mens Alfhild holdt den. Det var<br />
som å drepe et familiemedlem, men det var ingen annen utvei...<br />
De to våget ikke å vende tilbake til sitt hjem i Syltevika. Nå begynte en flukt som skulle<br />
vare i nesten et og et halvt år og bringe dem mange mørke og tunger stunder. Men de berget i<br />
hvert fall livet. Det gjorde ikke de andre som holdt til i området Syltevik/ Persfjorden.<br />
Etter at Alfhild og Andreas Bruvoll hadde sett hva som foregikk i Syltevika, trakk de seg<br />
lengre innover fjellet og la seg i ro der. Fire døgn etter at de hadde rømt, den 19. juli, dro de<br />
til Seglan via Sandfjordalen. Meningen var at de skulle lure seg ned til partisanhula på<br />
Segelodden hvor Håkon Halvari og hans karer holdt til. De nærmet seg hula med all<br />
forsiktighet, og det berget etter all sannsynlighet livet deres. De så en brunkledt person<br />
utenfor hula som de antok var Håkon, og snek seg litt nærmere for å være helt sikre. Da reiste<br />
det seg en tysker like ved, og den brunkledte personen var i alle fall ikke Halvari. Til alt hell
hadde de sola i ryggen, og unngikk således å bli sett. Etter dette regnet de med at partisanene<br />
var tatt.<br />
I virkeligheten var det ikke kommet så langt - ennå Den 14. hadde tyskerne gått på land med<br />
store styrker både i Syltevika og i Persfjorden. Observasjonene om flystyrten og<br />
fallskjermene indikerte intet nøyaktig leteområdet. Om kvelden den 14. arresterte tyskerne<br />
den russiske telegrafisten i Persfjord, den 20-årige Vasily Jessepov. (Opprinnelig var det<br />
Boris Vlassov som hadde betjent senderen, men etter 5-6 måneder hadde det vært et regulært<br />
mannskapsskifte.) Det ble imidlertid observert flere som kom seg unna. Det tyder på at<br />
Syltevikgruppa på dette tidspunkt hadde slått seg sammen med dem fra Persfjord. Dagen etter<br />
- om morgenen den 15. - fant tyskerne to sendere, ingen av dem i gruppas hule, men ute i<br />
terrenget, først en, så en til 100 meter unna.<br />
Etter at ekteparet Bruvoll så vidt hadde unngått å falle i den tyske fella på Segelodden,<br />
prøvde de å få kontakt med Gudvar Olsen i Persfjord. Det vrimlet imidlertid av tyskere i<br />
området, så noen hjelp av folkene i Persfjord kunne de ikke regne med. Moder natur kom<br />
dem til hjelp i form av havskodde som kom sigende inn tykk som en vegg og ga dem<br />
mulighet til å komme tilbake til Sandfjordalen uten at noen så dem. Maten var i ferd med å ta<br />
slutt, og Alfhild måtte gå barbeint fordi skoene var ødelagt. Da kom de til å tenke på en<br />
bortgjemt fallskjermcontainer fra et tidligere flyslipp og som kanskje kunne være til nytte.<br />
Det var en amerikansk container som var laget av tykk seilduk, i motsetning til de russiske<br />
som var laget av galvaniserte jernplater.<br />
Containeren ble deres redning. Her fant de mat nok til å stille sulten, og seilduk til å lage sko<br />
av. Og sko trengtes! Det var kalt denne ettersommeren, survær og regn dagstøtt, og de to frøs<br />
kolossalt. Flere ganger så de tyske soldater ved Syltevikvannet, men heldigvis ble de ikke<br />
oppdaget selv om det flere ganger var nære på. Det var aldri tale om å gi opp. De ville bare<br />
vente til det meste oppstyret hadde gitt seg, og så prøve å få tak i en motorbåt som kunne ta<br />
dem til Murmansk.<br />
Det var ikke lenge etter at Alfhild og Andreas Bruvoll hadde forlatt Persfjorden, før<br />
tragedien der ble fullført. Den 28. juli kom tyskerne overraskende tilbake til Persfjorden med<br />
marinefartøy. Nå ble det kamp med partisanene, tre ble drept, to slapp unna.<br />
Tidlig på kvelden den 28. lå det tre norske fiskebåter utenfor Segelodden. Det var en båt fra<br />
Berlevåg, videre "Luna" av Kongsfjord med Jarle Olsen som skipper, og den tredje var "Einar<br />
II" fra Vardø. Denne hadde flyndretrålen ute da den ble bordet av tyskerne. Mannskapet på<br />
"Einar II" ble beordret ombord i marinefartøyet og fiskebåten fortøyd langs siden, mens<br />
tyskerne foretok kontroll av fartøy og papirer. Anton Sedolf Andreassen var skipper ombord<br />
på "Einar II", og sønnen Arthur var yngstemann ombord. De så to livbåter og en gummibåt i<br />
fjæra i bukta rett sør for Sørkjeila på Segelodden. Tre sekker ble dratt ned til fjæra og lastet<br />
ombord i gummibåten. Soldatene - 20 til 40 mann - gikk så ombord i båtene, og rodde ut til<br />
marinefartøyet.<br />
De ble beordret under dekk, men unge Arthur rakk å feie blikket over innholdet i fire<br />
ryggsekker (bergendalsmeiser) som tyskerne hadde tatt fra partisanene og tømt ut over<br />
dekket. Der var norsk margarin, Viking boksmelk, uniformsplagg, ullundertøy, våpen og<br />
håndgranater samt norske gummistøvler. Noe radioutstyr så de ikke bli tatt ombord. Men<br />
ifølge tyske kilder ble det funnet to komplette radiosendere (se ovenfor) og masse<br />
dokumenter som ga opplysninger om den illegale virksomheten. Noen av disse var kanskje<br />
knyttet til informantnettet, og var i så fall med på å besegle manges skjebne. Men tyskerne<br />
hadde også en fange, den russiske telegrafisten som trolig ble truet til å fortelle det han visste.<br />
Kort etter at de tyske soldatene hadde forlatt Segelodden og var blitt tatt ombord, ble. det<br />
startet opp og satt kurs mot Østerelva i Persfjord der letemannskapene igjen gikk i livbåtene<br />
og rodde i land. Vaktfartøyet fortsatte deretter til Vardø - og "Einar II" og de to andre norske<br />
fiskebåtene måtte følge med. I en hel uke ble de tre båtene holdt i forvaring. Far til Arthur ble
eordret til å identifisere likene etter at de var blitt lagt ut på Langkaia nedenfor Vardø<br />
Turnhall. Til tyskerne sa skipper Anton at han ikke dro kjensel på noen av de døde. Til Arthur<br />
sa han at den ene var Oskar Johnsen (leder for Syltevikgruppa etter Gunnar Søderstrøm), den<br />
andre Håkon Halvari (Persfjordgruppas leder under siste del av ekspedisjonen) mens den<br />
tredje personen var helt ukjent for, han, naturlig nok etter som det dreide seg om Kåre Øien<br />
fra Fiskerhalvøya, (og som hadde hørt til Syltevikgruppa.) Også andre vardøværinger ble bedt<br />
om å identifisere de drepte fra Segelodden, men de var ukjent for alle...<br />
Når det gjelder de to som unnslapp, har navnene ikke alltid vært de samme hos dem som har<br />
skrevet om tragedien på Segelodden. Holder vi oss til Andreassens observasjoner, må det ha<br />
vært Richard Johansen fra Sør-Varanger og Kåre Figenschou fra Jakobsnes som unnslapp - i<br />
første omgang, Førstnevnte hørte til gruppa på Segelodden helt fra starten av, mens Kåre<br />
Figenschou var kommet til som telegrafist i Syltevik etter at Vladimir Tsjisjevskij var tatt ut<br />
av området for å bli sendt til Arnøya for andre gang. Richard Johansen var en ypperlig<br />
fjellkar som hadde gjort seg bemerket i Komagværdalen i 41. Figenschou var den yngste av<br />
stasjonsmedlemmene, noen og tjue år. Men oppgaven - å ta seg over til Sovjet - ble for stor.<br />
De kom så langt som til Litzafronten, hvor de ble skutt, sannsynligvis i august 43.<br />
I kjølvannet til de nevnte hendingene på Segelodden ble det foretatt i alt 41 arrestasjoner av<br />
folk som hadde gitt husrom eller ytt annen støtte til fordel for en "fiendestat". Erling, Leif og<br />
Gudvar Olsen ble arrestert i sine hjem natta til 31. juli, og Ingolf Johannesen litt ut på<br />
formiddagen samme dag. Det ble avsagt 11 dødsdommer, blant dem over de tre i familien<br />
Olsen i Persfjord, 8 fikk lange tukthusstraffer - fra 8 til 15 år, for resten av de arresterte kunne<br />
skyldspørsmålet ikke fastslås, og de ble sendt til arbeidsleir for resten av krigstiden.<br />
Dødsdommene ble fullbyrdet utenfor Kirkenes 18. august, og straks gjort kjent for<br />
offentligheten. Det var litt etter dette at Frans Mathisen skjøt seg oppe i Komagværdalen, og<br />
de to andre agentene som var sammen med han på flukt, ble arrestert (se s. 21).<br />
I denne perioden holdt Bruvolds seg hele tiden i traktene innenfor Sandfjorden. 2. september<br />
tok de seg ned til egen slåttehytte ved Garjok, som ligger på vestsiden av Syltevikvannet, men<br />
de gikk ikke bort til hytta med en gang. Det stod slåtteredskap reist opp langs veggen, og det<br />
betød at det var folk i eller i nærheten av hytta. De oppholdt seg i to døgn i nærheten og<br />
vaktet på hytta før de så livstegn. Da var det to personer som forlot hytta, og de hadde med<br />
seg hund. Den kjente de igjen. Det var hunden til Marie Klævik fra Båtsfjord. Marie kom<br />
også selv ut av hytta, hadde bærspann med, og skulle antakelig bare rundt hytta for å se etter<br />
moltebær. De fikk signalisert til henne at de var der, men at de ikke kunne komme frem fra<br />
skjulestedet. Det var et par mennesker på andre siden av vannet, og de ville ikke røpe seg for<br />
dem. Marie plukket seg rolig bortover til skjulestedet. Av henne fikk de høre siste nytt og hva<br />
som hadde hendt siden de rømte på fjellet. Deretter gikk hun tilbake og hentet mat, et halvt<br />
brød og et stykke salt fisk.<br />
Ifølge Marie hadde tyskerne forlatt Syltevik. Derfor var det kanskje mulig å gå dit og hente<br />
utstyr for videre opphold ute? De to mennene som var sett på østsiden av vannet, hadde gått<br />
rundt nordenden og var nå på tur mot Garjok. Det var to tyske soldater på pass - og<br />
personkontroll. Maries pass ble kontrollert og funnet i orden. Deretter forlot tyskerne Garjok -<br />
i retning Moan. Litt senere lurte Alfhild og Andreas seg hjem til Syltevik og grov opp en del<br />
poteter av åkeren. Samtidig hentet Alfhild pistolen hun hadde fått av Mikkelsen og som hun<br />
hadde gjemt i en bergsprekke 20-25 meter fra huset. Inn i huset sitt turde de ikke gå. Etter<br />
dette dro de opp til en hule i Sandfjordalen og oppholdt seg der en tid. De traff Marie flere<br />
ganger ved hytta på Garjok, og fikk mer mat av henne. De ble også enig om at når Marie,<br />
rundt midten av september, forlot hytta, skulle de to vente et par døgn og så komme over til<br />
henne og mannen i Båtsfjord. Der skulle de ta seg inn i fjøset og slå seg til på høylåven.<br />
Nøkkel skulle stå i fjøsdøra. Den 17. september kom Alfhild og Andreas til Båtsfjord og i<br />
mørket smøg de seg frem til Marie og Johan Klæviks fjøs hvor det var blitt laget et eget
skjulested for dem. Her skulle de bo i fjorten måneder, helt frem til 11. november 1944.<br />
Den tyske opprullingsaksjonen sommeren 1943 fra Berlevåg til Persfjorden, et par mils vei<br />
vest for Vardø, var nådeløst effektiv. Ekspedisjonen under kodenavnet "Mitternachtsonne"<br />
hadde radert ut det viktigste - og i praksis vel det eneste - etterretningsnettet på kysten av Øst-<br />
<strong>Finnmark</strong>. (For å gjøre opprullingsbildet komplett: 26. juli hadde tyskerne funnet en<br />
radiostasjon ved Store Buevann på Kongsfjordfjellet, en reservestasjon for gruppa i Berlevåg)<br />
Mange nordmenn døde og enda flere måtte utholde lange straffer for sin delaktighet i den<br />
norske frihetskampen. Man spør seg uvegerlig hvorfor ikke mange flere rømte unna - mens<br />
det ennå var tid? Det spørsmålet besvarer vi med et annet spørsmål: Hvor og med hva? I juli<br />
og august var det lyst døgnet rundt, og på aktuelle flukttidspunkt skjerpet overvåking på land<br />
og sjø og fra lufta Sjansen for en vellykket flukt til Sovjet - var nærmest lik null. Og hvem<br />
skulle ha dratt? Det var så mange involvert i apparatet rundt partisanene at det ville ha vært<br />
umulig å berge alle uansett. Bare Alfhild og Andreas Bruvoll kom seg unna i<br />
Syltevik/Persfjord området. De var ekstremt forsiktige, og kontakten med Marie Klævik fra<br />
Båtsfjord ble trolig deres redning.<br />
Bakfjord.<br />
Stasjonen i Bakfjord på vestsiden av Porsangerhalvøya ble etablert i september 1943. Arnulf<br />
Mathisen fra Kiberg og to russere, Pavel Bogdanov og telegrafisten Nikolai Sisov ble satt i<br />
land fra ubåt ved Lille Latøya. De hadde med seg forsyninger og utstyr for et halvt år. Dette<br />
ble brakt opp fra fjæra til et første gjemmested før de valgte seg ut en bergklippe oppe i lia<br />
som tilholdssted. Radiosenderen fikk plass i en steinbu som de bygget oppe på f ellet Hesten.<br />
De brukte ski og staver til takbjelker og dekket over med torv. Inne i bua satte de opp et telt<br />
slik at de var beskyttet mot vind og sno. Straks bua var ferdig, startet flyttingen av provianten<br />
fra det første gjemmestedet. Mathisen spådde uvær og ville ha flyttingen fullført. Russerne<br />
som ikke var vant til forholdene ved havet, ville imidlertid ikke gå mer enn et par, tre<br />
vendinger, og mente at resten fikk ligge til neste natt. Utpå dagen kom uværet inn fjorden<br />
med full tyngde, og storparten av det som ennå ikke var båret opp, ble ødelagt. Gruppa måtte<br />
derfor be om fallskjermslipp av forsyninger så snart været tillot det. Slippet ble foretatt, men<br />
havnet på feil sted, i fjæra ved Selvika, ikke så langt fra bebyggelsen. Av frykt for å bli sett av<br />
stedets befolkning våget ikke agentene å hente slippet.<br />
Radioforholdene var brukbare og rapporteringen av trafikken gjennom Rolvsøysundet gikk<br />
uten problemer. På forhånd hadde man avtalt at de tre agentene skulle hentes i februar 1944.<br />
To netter var de nede i fjæra på det avtalte stedet og slet seg tilbake til hula i dyp snø. Først<br />
tredje natta kom ubåten, men da hadde de ikke klart å ta seg ned til møtestedet ... Situasjonen<br />
var nå svært kritisk. Et par plater sjokolade var alt som fantes igjen av mat. Nå måtte man<br />
bare ta sjansen! Mathisen tok seg derfor ned til fjæra, og gikk langs fjæresteinene til<br />
Bakfjord. Her kom han i kontakt med Edmund Nilsen og Haldor Lindvall som ble spurt om<br />
de ville hjelpe han med å slepe sjarken flott. Den historien bet de ikke på, og spurte rett ut om<br />
han var en av "spionene fra Kiberg". Mathisen svarte ja, og hadde flaks. Han behøvde ikke å<br />
ha kommet til de rette folkene. Kontakten med befolkningen i Bakfjord ble deres redning.<br />
Meldinger tikket i fortsettelsen jevnt og trutt til Murmansk. Da tvangsevakueringen også kom<br />
til Bakford, rømte agentene samt Lindvall og Nilsen til Murmansk på en skøyte fra Gjesvær.<br />
Hva som senere skjedde i Bakfjord, er en annen historie! En helt annen historie..<br />
(8. mai 95)
Nordmenn som fikk partisan-opplæring i Sov jet<br />
Kiberg og omegn<br />
Arne Eriksen* Henry Pettersen*<br />
Ivar Eriksen' Hjalmar Pettersen*<br />
Ingolf Eriksen* Alf Siblund<br />
Sigvard Eriksen Dagny Siblund<br />
Trygve Eriksen Oddvar Siblund''<br />
Emil Isaksen Kirkenes<br />
Oskar Johnsen* Håkon Sneve<br />
Frans Juoperi Oskar Nystrøm'<br />
Håkon Halvari* Eilif Dahl Age Halvari*<br />
Hilmar Heikkilä, Gamvik<br />
Oskar Karila* Magnus Olsen<br />
Otto Larsen Alf Thorstensen Arnulf Mathisen<br />
Frans Mathisen* Bugøyfjord<br />
Invald Mikkelsen* Richard Johansen*<br />
Ragnvald Mikkelsen<br />
Reidar Mikkelsen* Skogfoss i Pasvik<br />
Bjarne Nilsen Karl Fredrik Komeros Oskar Olsen<br />
Gunnar Søderstrøm Tromsø<br />
Rolf Søderstrøm* Ingolf Aspås<br />
Sverre Søderstrøm*<br />
Harald Utne* Vardø<br />
Thorleif Utne Gunnar Berg<br />
Leif Falck Utne*<br />
Silsand på Senja<br />
Jakobsnes i Sør-Varanger Rasmuss Rydningen Arthur Amli (ble i Sovjet<br />
etter krigen)<br />
Kåre Figenschou* Ekkerøy i Varangerfjorden<br />
Per Ragnvald Figenschou Aksel Bogdanoff<br />
Dette er de nordmenn som fikk spesialopplæring i våpenbruk, kartlesing, sabotasje,<br />
sprengstoff, telegrafi og fallskjermhopping.<br />
Det var også andre som ikke hadde denne form for opplæring, men som var med i Den<br />
Røde Arme eller ble brukt som telegrafister eller til andre gjøremål i Sovjet under krigen.<br />
De var ikke sendt ut som partisaner.<br />
De med *' ved navnet, ble drept i kamp eller døde i Sovjet.