ÅRG. 5 Juni 1999 NR 2 LEBESBY KOMMUNES ... - Skjøtningberg Vel

Medlemmer: Gratis Andre kr 25,-
UTDRAG AV MEDISINALBERETNINGEN
FRA LEBESBY 1897-1928
Lebesby var også med på den store opinionen,
som reistes ute blant folket og nå
ble gjennomførelse av kommunalt selvstyre
gjort til valgprogram. Dette resulterte
så i at regjeringssjefen, Jonas Collett,
tok opp lovnemdens arbeid.
Utkastene ble så behandlet i departementene
og så ble disse sendt på vidvanke til
uttalelser hos amtmenn og fogder. Disse
hvis myndighet den nye lov skulle avløse
eller beskjære, kunne man nu vente sterkt
ville motsette seg institusjonen, men gledeligvis viste
det seg at et flertall av disse embetsmenn nu hadde
forstått folket og tidens krav. 12 amtmenn, 24 fogder
ga forslaget sin tilslutning, også embetsmennene i
Finnmark.
ÅRG. 5 Juni 1999 NR 2
1897
De hygieniske forhold i Lebesby er dårlige. Renligheden
staar lavt. De Fleste lever endnu i Jordgammer. Tømmerhuse
bliver dog efterlivert alminneligere. Fiskeri er
saa godt som eneste Næringsvei, skjønt der er rig Adgang
til udmærker Høavl i Forbindelse med Kvægdrift.
Levemaaden er derfor daarlig: væsentlig Fisk, Bred af
grovt Russemel og Kaffe i Tide og Utide. Hertil kommer,
at Levemaaden er ujevn som Fisket: til sine Tider overdaadig,
til alt for knap. Misbrug af Bræendevin trives
godt, Laddevin er ogsaa kommen, siden Lokalskribet
mistede Brændevinsretten, og Adgang til Smughandel
med Brændevin derved hemmedes. Sædeligheden
staar ikke høit, Kundskap ikke heller.
LEBESBY KOMMUNES HIS-
TORIE
GJENNOM 100 ÅR
Av Harald Barbala
SIDE 7
Innhold:
Lebesby kommunes historie
gjennom hundre år .................. s.
3
Utdrag av
medisinalberetningen................s. 7
Finnmarksminner......................s. 8
Ressursene i havet................... s.
9
Fornminner.............................. s.

Redaksjonens hjørne
Så står sommeren for døra, og vi håper selvfølgelig at den blir akkurat
like flott som fjorårets sommer.
Forleden sommer i midten av juli var jeg på tur fra Skjøtningberg
over til Kjøllefjord. Midt oppe i Molvikhaugen traff jeg en stor jeep
av amerikansk type. Sjåføren blinket med lysene, og jeg stoppet
for å høre hva han ville. Jo, var dette veien til Skjøtningberg?
Han var svensk. Joda, sa jeg, som sant var, dette var veien til
Skjøtningberg, hvordan det. Han fortalte at han var på rundreise
i Finnmark med et tivoli, og hans bror hadde innstendig bedt ham
dra over til Skjøtningberg om han kom til Kjøllefjord. I følge broren,
som hadde vært der en hel sommer, så var Skjøtningberg noe av
det nærmeste en kommer paradis her i det jordiske liv. Som ihuga
Skjøtningbergpatriot ble jeg så stolt over det utsagnet at jeg holdt
på å vokse rett igjennom biltaket.
De av oss som har hytte i Skjøtningberg ser frem til å nyte sommerparadiset.
Ut på fjorden for å hente ei koking. Reke med båten
langs landet, stikke innom Flyndervika, Sommerkjeila, Kjelsvika
eller ei anna vik for å se om storhavet har kastet noe spennende
på land siden sist sommer. Noen foretrekker å gå i fjellet, mens
kanskje andre igjen ser sjarmen med å slå av en passiar på kaikanten
i formiddagssola. I det hele tatt – ferie , ferie, ferie, i eget
tempo, i egen rytme. GOD SOMMER også til dere som dessverre
ikke kommer dere til Skjøtningberg til sommeren.
Nordkyn II
Nordkyn II ble bygget i 1934 i
Rognan.
Det var flere medeiere. Båten var
en såkalt Nygaardsvollbåt - eller
statsbåt. Ny var den 48 fot, men
ble seinere forlenget.
I 1949 overtok Marius Wik båten.
Det ble driftet med nær sagt alle
brukstyper. I tillegg ble Nordkyn
II brukt i lokalfart i en periode.
Den gikk også i legeskyss.
Nordkyn II ble kondemnert i
Nordkyn II på slipp i Sarnes 1942
Redaksjonen:
Jan H. Hansen
Kåre Fjellstrøm
Adr.: PB 430 9790 Kjøllefjord
Tlf.: Jan 78498358
Tlf.: Kåre 78498518
E-post: jan1holm@online.no
2

LEBESBY HISTORIE..............
Fortsatt fra side 1
Annen artikkel 06.01.1937
Men disse hadde tatt endel forbehold i anledning de
spesielle forhold som alltid er tilstede i Finnmark. 2
amtmenn og 2 fogder på Østlandet gjorde også forbehold.
Disse ville at amtformannskapene som svarte til
vårt nuværende fylkesutvalg skulle revideres og sørge
desisjon av kommunenes regnskaper. 3 amtmenn og
4 fogder var enige i forslaget, men trodde ikke at
folket i bygdene, særlig i Nord-Norge og spesielt i
Finnmark, var moden for kommunalt selvstyre. Men 4
amtmenn og 12 fogder fant forslaget aldeles utilrådelig.
Disse presiserte sterkt at folket i Norge - allmuen
- manglet ennå den fornødne dannelse og opplysning
til å styre sine egne anliggender. Endel embetsmenn
fryktet sterkt for at denne makt som ble lagt i folkets
hender ville bibringe til at stortinget ble sammensatt
av uvitende og udannete folk fra det brede lag. Så var
det atter andre embetsmenn som fryktet for at denne
ordning med kommunalt selvstyre ville svekke den
gode forståelse mellom øvrigheten og folket og under
kommunale valg var det å frykte for at de menn i
bygden som hadde innflytelse på grunn av taleevner
og penger lett kunne imponere velgerne og derved
skape ensidig valg.
Enn videre anførtes at embetsmennenes arbeide ville
bli for byrdefullt og forsinket når kommunene selv
skulle få stelle med sakene. Statsråd Collett som nå
satte alt inn på å få gjennomført selvstyret for kommunene
slo alle diss innvendinger ned. Collett hadde i
sin regjeringstid lært å kjenne flere bønder i stortinget
og forsto at disse satt inne med sunt folkevett. Han
kunne heller ikke være med på at det gode forholdet
mellom folket og øvrigheten skulle svekkes om folket
fikk selvstyre.
Når all grunn til misnøye var utelukket kommer alltid
tilfredsheten til sete, var Colletts berømmelige ord i
regjeringskonferansen, da forslagene ble behandlet.
Men da Collett på den norske regjeringens vegne
la fram forslaget for kongen, Carl Johan, møtte han
sterk motstand hos kongen og kongens statsminister
i Stockholm, Lövenskjold. Carl Johan kjempet personlig
tappert mot at kommunene skulle få selvbestemmelsesrett
i slike saker, særlig var kongen meget
imot amtformannskapene idet han mente at det var
for få dannede menn blant allmuen som kunne ta sete
i amtets administrasjon.
Collett måtte atter forandre innstillingene og denne
ble da endelig framlagt atter for stortinget i 1833. I
det forandrete forslag var kommunenes myndighe-
ter avkappet, men nå fikk Collett en kraftig hjelp av
bøndene selv, med Ole Gabriel Ueland i spissen. Nå
ble ved Ueland og bonden John Nergård fra Romsdals
amt kravet om selvstyre tydelig forsterket. Stortingets
justiskomité med formann Lorentz Lange forsøkte seg
på mekling mellom kongen og folket, «bøndene», men
det førte bare til at kravet ble enda mer skjerpet, da det
kom til behandling i Odelstinget den 22. juli 1833. Fra
22. juli til 2. august slåss de gode herrer i odelstinget
omkring folkets krav om selvstyre i våre kommuner,
også vår kommune Lebesby og der fortelles mange rare
episoder som foregikk i de dager i murgården i Oslo.
Kongen hadde gjort krav på viktige paragrafer som levnet
kongen eller regjeringen en stor makt til å gripe inn
i selvstyret, men odelstinget sløyfet alle disse kongelige
ønsker. Behandlingen i odelstinget og lagtinget førte
imidlertid med seg at Collett selv ble betenkelig ved
å frata kongen den makt han ønsket over kommunene
og til slutt bøyde han dessverre helt av og frarådet
kongen å sanksjonere. Carl Johan som just ikke var
svært begeistret for disse norske selvstyretendenser,
fulgte straks sin ministers råd og nektet å skrive under
og dermed var en fremdeles like langt kommet.
Denne sanksjonsnektelse vakte en storm hos den alminnelige
mann i Norge. Fra Lindesnes til Nordkapp
reiste der seg en voldsom opposisjon med krav om at
stortinget skulle gjenta lovbeslutningen i uforandret
form og fremme den etter grunnlovens paragraf 79
uten kongelig underskrift. Ved stortingsvalgene etter
1833 ble kommunenes selvstyre et ennå sterkere valgprogram
og opposisjonen seiret ved valget.
Collett som fremdeles stod i spissen for regjeringen var
atter glødet av kampiver for denne folkesak. Han fikk
atter en kongelig kommisjon nedsatt med stiftsmann
Nils Arentzen som formann og denne kommisjon tok
da atter fatt med den kommunale lovgivning. Så kom
da atter lovforslaget fram for det norske stortinget i
1836. Nå var kravet blitt så sterkt at kong Carl Johan
begynte litt etter litt å bøye seg. Kongen var nå med på
forslaget til stortinget, men statsminister Lövenskjold i
Stockholm hadde ikke tatt eksempel av sin konge. Han
var den standhaftige tinnsoldat fremdeles og ville ha
loven utsatt ennå en tid, men stortingets justiskomite
tok med fornyet kraft fatt på loven og odelstinget
skulle nettopp ta fatt på behandlingen da der hendte
noe uventet og hindringer kom atter i veien.
Kong Carl Johan lot nå plutselig stortinget oppløse.
Dette gjorde kongen visstnok for å få tid til å få noen
forandringer til i forslaget. Den 13. oktober samme år
innkalte kongen imidlertid atter stortinget ekstraordi-3

nært og nå ble loven endelig vedtatt. Kongen hadde
fått inn endel forandringer, men disse var uvesentlige,
men det gjorde sitt til at da loven endelig ble vedtatt
etter flere års kamp var ikke alle fullt fornøyet.
Men nu ville man ikke sette tingene på spissen lengere
og dermed sette hele loven i fare og den 14. januar 1837
fikk loven om kommunalt selvstyre også for Lebesby
(... mangler en linje) kong Carl Johans underskrift.
Denne lov var et veldig fremskritt Den paragraf i
loven som den almene mann satte mest pris på var
selvfølgelig paragraf 27 hvor det står: «Forsåvidt det
ikke er hjemmel ved lov, kan ikke noen utgift pålegges
kommunen eller kommunens avdelinger eller noen
av kommunens kasser eller noen forandringer foretas
ved kommunens offentlige innretninger med mindre
at samtykke er gitt av formannskapet eller kommunestyret
gjennom formannskapet således som ved denne
lov er foreskrevet».
Denne lov gjaldt uforandret i 85 år, men nå hadde
utviklingen ført med seg at vi fikk endel forandringer
mere tidsmessige, 1.juli 1922, den som gjelder den
dag i dag.
På 100 årsdagen 14. januar 1937 skal vi også i Lebesby
med takk minnes våre forfedres kamp for å få selvstyret
for vårt herred. Som man av foregående vil forstå var
det ingen lett sak, men våre forfedre holdt ved og vi
har opptatt arven etter dem. Men vi er forpliktet til å
formere arven til ære for våre forfedre og til gavn for
oss selv og vår kommune. Hvorledes det var i de første
årene etter selvstyrets innførelse i Lebesby har vi, som
før nevnt ikke kunnet bringe helt på det rene.
Folketallet i Lebesby og Kjøllefjord har man ikke
kunnet få rede på med sikkerhet før 1865. Da var det
i Lebesby sogn 446 og i Kjøllefjord sogn 146 innbyggere.
I 1870 var folkemengden gått tilbake i Lebesby
til 392, men steget i Kjøllefjord til 191. Ved 100 årsskiftet
år 1900 er folkemengden steget betraktelig i
begge sogn; Lebesby sogn til 739, Kjøllefjord sogn til
534. 10 år etter, i 1910 er Lebesby sogn gått tilbake til
621, mens Kjøllefjord sogn er steget til 819 innbyggere.
20 år senere, i 1930, var der i Lebesby sogn 653
innbyggere mens Kjøllefjord sogn nå var blitt betydelig
større med 1113 innbyggere. Folketallet i dag (1937)
er omtrent uforandret.
Den første ordføreren vi kan finne fra etter selvstyret er
en sogneprest Hansen (Jørris Sch. Hansen) som bodde
på Lebesby. Han sees å ha vært ordfører i 1845. Men
noen viktige saker kan ikke sees fremmet i hans tid.
(Kommentar: Den offisielle listen over ordførere viser
i ettertid - etter at avisartikkelen ble skrevet - at kjøpmann
Johan Schanche fra Tana var ordfører fra 1839
til 1840. Lebesby kommune besto da av sognene;
Lebesby, Kjøllefjord, Tana, Gamvik og Berlevåg.
Først i 1864 ble Tana, Gamvik og Berlevåg skilt ut fra
Lebesby kommune. Ordfører Schanches etterfølger
som ordfører fra 1840 var gårdbruker Nils Pedersen
fra Bekkarfjord. Først etter hans ordførerperiode ble
sogneprest Jørres Sch. Hansen valgt til ordfører).
I 1847 avløstes sognepresten av en ny ordfører, H.
Brix som også bodde på Lebesby. Når han sluttet som
ordfører har det vært umulig å fastslå, men i 1853 sees
Lebesby herred å være styrt av viseordfører Oliver
Lund, som bodde i Kjøllefjord.
(Kommentar: Henning Briks ordførerperiode varte fra
1846 til 1854).
Hvem som var ordfører i hans tid har vi likeledes
ikke kunnet få rede på. (Kommentar: Svaret er gitt
ovenfor).
I 1855 til 1857 var sees atter herredet å være styrt av
en prest. Presten Larsen på Lebesby. Presten Larsen
avløstes i sin stilling som ordfører av presten Kokk,
Lebesby. Kokk var ordfører 1861 til 1863. I 1865 finner
vi lærer og kirkesanger I. A. Lindstrøm som ordfører.
Han sluttet i 1867. 1868 ble kjøpmann B. T. Aas
ordfører for Lebesby. Han bodde den gang på Bondø,
en liten men vakker øy midt i Laksefjorden. Der drev
Aas handel og kjøpte fisk. Han flyttet straks etter han
ble ordfører, til Mehamn, hvorfra vi ennå husker ham
som den bekjente forretningsdrivende på stedet. Han
var bare et års tid ordfører i Lebesby og betegnes som
en helt gjennom hedersmann.
I den korte tid han var ordfører fikk han utvirket betydelige
nedsettelser av amtsskatten og veibidragene
og jordmødrenes levevilkår betydelig forbedret. I 1869
kommer atter en prest til roret som ordfører. Det var
sogneprest Melbye på Lebesby. Han sees å være ordfører
til 1872. I hans tid var det en svær nedgangstid
for herredet. Fiskeriene slo feil og det sees å ha vært
megen fattigdom tilstede. Hva enten det kom av ordføreren
personlig og hans medhjelpere i herredsstyret
eller av de fortvilte forhold som da hersket, så sees det
ikke noen nevneverdig tiltak å ha vært gjort for sognet
eller herredet.
Tredje artikkel 08.01.1937 4

Mens man hittil ustanselig hadde skiftet ordførere i
Lebesby, var man så heldig etter at sogneprest Melbye
sluttet i 1873 å få en ordfører som holdt ut, nemlig
lærer og kirkesanger Nils Johansen, Lebesby som satt
på ordførertronen helt til 1892 uavbrutt. I hans tid var
det visstnok at interessen for selvstyret for alvor begynte
å vokse. Det manglet ikke på at det var krefter
i virksomhet for å bytte ordfører i disse årene, men
Nils Johansen satt fast og urokkelig på ordførertronen
(taburetten). Folket i Lebesby var
begynt å interessere seg for politikk
og nå var det politikken som
avgjorde valgene. Nils Johansen var
en ivrig venstrefører og hans motstandere
i Høire, var i mindretall.
Der oppsto da også i denne tid et
sterkt motsetningsforhold mellom
Lebesby og Kjøllefjord-sognet. Innbyggerne
i Lebesby sogn trodde at
Kjøllefjord-folket ville arbeide seg
opp kommunalt på Lebesby sogns
bekostning og da der i denne tid var
8 representanter i herredsstyret fra
Lebesby sogn mens kun 6 fra Kjøllefjord
sogn, ble også Kjøllefjord
sogn i mindretall under ordførervalgene.
Mange interessante episoder
og tildragelser fortelles om valg og
valgkamper i denne tid. Folket begynte å bli mere og
mere selvbevisste og interessen for kommunens styre
og stell vokste hurtig. Nå skal det sies til ordfører Nils
Johansens ros at han ikke satt på ordførerkrakken bare
av egoisme og herskesyke. Nei, langt ifra, han betegnes
som meget interessert for sognets ve og vel og mange
reformer ble fremmet i hans tid.
Herredet hadde hittil delt doktor med Kistrand herred
og doktoren bodde der. Johansen gjorde det første skritt
til å få en egen lege til Lebesby. Han fikk også utvidet
bidrag til lærerbolig i Kjøllefjord, fikk kirkegårdene
forbedret, kirkestuen på Lebesby hvor almuen kunne
ta inn i kirkehelgene ble oppført i hans tid. Han fikk
også utvirket et lån på 600 kr av Staten til hjelp i en
hungersnødperiode i 1881. Så stort lån eller bidrag var
nesten utenkelig i den tid - i vår tid er det bagateller,
som ikke nevnes i den store flom av lån og bidrag.
Også for Kjøllefjord sogn ble flere forbedringer gjort.
I 1883 sees å være anskaffet den første bro over Skjøtningbergelven.
Dampskipsfarten på fjorden søkte han
forbedret i 1885 og tok fatt på arbeidet for reingjerde i
1886. i 1888 skaffet han den første brønn i fiskeværet
Sandfjord på Nordkyn. Den første telefon til Lebesby
i 1889 skyldes visstnok også Johansens tiltak. I 1890
utvirket han telefon til Kjøllefjord og samme år fikk
han delt jordmordistriktet i to med særskilt jordmor for
Kjøllefjord. I 1892 kom den første telefon til Skjøtningberg,
som inntil da var betjent av Kjøllefjord stasjon.
Under valget 1892 ble imidlertid Nils Johansen kastet
som ordfører. Om han selv hadde ønsket å gå av eller
om han virkelig ble kastet er ikke så godt å si, men
heller ikke nå fikk Kjøllefjord sogn ordfører. Det ble
igjen en Lebesbymann - venstremannen - kjøpmann
Bøgeberg. Han satt som ordfører til 1895. Bøgeberg
betegnes som en av herredets foregangsmenn. Han
drev en allsidig forretning på Lebesby og hadde filial
i Sandfjord på Kinnarodden. Der står om ham at han
var utrustet med svære legemskrefter og var en sjøulk
av rang. Bøgeberg la særlig an på besparelser på de
kommunale budsjetter.
I 1896 fikk vi atter en embetsmann som ordfører i
herredet, nemlig doktor O. Moen på Lebesby. Nils
Johansen var atter kommet inn i herredsstyret og ble
herredets viseordfører. Doktor Moen ble imidlertid
samtidig stortingsmann for Finnmark og måtte oppholde
seg i Kristiania i lange tider. Det var derfor Nils
Johansen som i kraft av viseordfører atter fikk ledelsen
i herredet. I 1899 fikk Johansen utvirket det første tiltak
til lærerbolig på Lebesby, bro over Torskefjordelven
og forbud mot fangst av sei med garn på visse fjorder
- forresten et dumt forbud, som ikke lang tid etter ble
opphevet. Ved valget i 1899 ble lærer Nils Johansen
atter herredets ordfører og nå satt han som ordfører
helt til 1907.
Det er vel ikke mange i Norges land, som kan oppvise
en så lang tid som ordfører i noe herred. Det var gang
på gang gjort attentat mot hans stilling, men han seiret 5

ved hvert valg. Kjøllefjord sogn ville gjerne ha ordføreren,
men dette sognet var fremdeles i mindretall i
herredsstyret og tapte gang på gang ved valgene. Nils
Johansen fortsatte heldigvis med forbedringer innen
herredet og under hans siste regjeringsår ble antallet
av representanter for Yttersognet forhøyet til 8 i likhet
med Lebesby sogn. Hermed var sognene likestilt.
Han fikk også utvirket bedre lokalfart på fjordene og
forbudet mot seifangst med garn opphevet. I 1908,
etter at begge sogn var blitt likestilt, ble det atter en
strid kamp mellom begge sogn om ordførerplassen og
nå tapte Lebesby. Da var det at Høyres ordfører i herredet,
kjøpmann O. Klykken, Skjøtningberg, kom til
roret som ordfører. Dette betegnes den dag i dag som
en begivenhet for Kjøllefjord sogn, som i alle disse
mange år hadde følt seg tilsidesatt og som et lydrike
av Lebesby. Klykken bodde som bekjent i Skjøtningberg
og drev i sin tid en omfattende forretning, men
han gikk allikevel med liv og sjel opp i de kommunale
anliggender.
Han forsøkte straks å få splittelsen mellom begge sogn
utjevnet. Det første året fikk han doktorgården på Lebesby
ferdigbygget. Klykken la særlig vekt på å få de
kommunale budsjetter og skatteprosenten ned. Han var
av den meningen at store skatter var en forbannelse
for folket. Det sier seg selv at det ofte ble stor strid i
bevilgnigssaker. Klykken tok seg allikevel meget av
forbedringen av folkeskolen og fikk forbedret skolelokalene
i Skjøtningberg og Kjøllefjord. Særlig på
kommunikasjonenes område var Klykken svært interessert
og da Finnmark Fylkesrederi ble startet ble han
en av de første direktører (representerte fylkesstyret
som styremedlem i stedet for stortingsmann Hagbart
Lund) i rederiet.
Forholdet mellom begge sogn ble i Klykkens tid meget
bedre og da han sluttet som ordfører i 1913 var kløften
mellom indre og ytre sogn så og si helt utslettet, et
forhold som betegnes som sunt og klokt. Da laksefisket
tok seg svært opp i hans ordførertid, fikk han på
fylkestinget utvirket ordnede forhold og oppsyn med
laksenøtene. Det var, da det ble bestemt, minst 200
meter mellom hver laksenot. Ved valget i 1914 kom
atter Lebesby sogn med krav om ordføreren og denne
gang ble det atter en prest, nemlig sogneprest Steffensen
på Lebesby, som ble herredets ordfører. Steffensen
ble imidlertid høsten samme år utnevnt til sogneprest
til Beiarn og det ble viseordføreren, kjøpmann Johan
Hustad, Kjøllefjord, som overtok ledelsen med fisker
Nils Andersen, Storfjord, som viseordfører. I Hustads
tid hadde herredet sin store oppgangstid, men det
ble ingen lett sak allikevel å administrere i de dager.
Verdenskrigen brøt ut og med den fulgte alle slags
påbud fra statsmaktene, rasjonering
på matvarer ble innført,
provianteringsråd ble opprettet,
maksimalpriser, dyrtid og knapt
med mat og brensel. Inntektene
var store i alle næringsgrener,
men pengene forsvant like fort.
De kommunale budsjetter ble
enda verre da fisker Wilhelm
Lund, Skjøtningberg, kom på
ordførerplassen etter Hustad i
1918 med viseordfører Georg
Bjørnes som nestkommanderende.
Det var ingen lett jobb
som ble pålagt Wilhelm Lund å
være ordfører i den mest desperate
tid som historien kan oppvise.
Dyrtiden, rasjoneringen,
fortsatte. De politiske bølger i
herredet gikk meget høyt, misnøyen var stor på alle
måter, særlig gikk det stridt utover de menn som satt
ved roret og selvfølgelig verst ut over ordføreren. De
forskjellige nødsforanstaltninger fikk sin administrasjon
i yttersognet og innersognet følte seg brøstholden
og tilsidesatt og gjorde flere ganger attentater mot
dem som stelte med alt dette. De masse forskjellige
overflødige bidrag som staten overøste også Lebesby
med, gjorde folkegemyttene bare verre. Viseordføreren
Georg Bjørnes reiste i denne tiden fra herredet og fisker
Nils Andersen, Storfjord ble viseordfører. Men på tur til
et herredsstyremøte i 1919 kom både viseordføreren og
en annen av herredsstyrets medlemmer bort på sjøen.
Det sier seg selv at i denne opprevne tid var valget i
1920 kjærkomment for opposisjonen for å få renset
bort lederne og da opplevde Lebesby atter å få en prest 6

UTDRAG AV..................
Fortsatt fra side 1
1989
De almindelige hygieniske Forhold er slette,
Boligerne er smaa og daarlige; Urenligheden
er stor, Levemaaden yderst ensformig og
elendig. Misbrug af Spirituosa forekommer
vistnok i stor Skala og særlig blandt den yngre
Slægt af Fjorlapperne. I det Hele maa man
sige, at Befolkningen staar meget lavt baade
i materiell og aandelig Henseende. Her er
meget Jord, som maatte kunne dyrkes med
stor Fordel og bedre Levemaade i høi Grad.
Men Fiskeren foretrækker at gaa og drive og
intet bestille fremfor at arbeide paa den Jord,
der ligger omkring hans Bolig. Saa modig og
tapper han er paa Søen, saa dorsk og doven
er han i Land. Høist eiendommeligt er det, at
han forlanger saa meningsløst meget for at
udfore lidt Arbeide, at man maa frabede sig
Hjælpen. Fiskeren vil i det Hele taget ikke
arbeide udenfor Fisketiden. I daarlige, Aar,
naar Fisket slaar feil, bliver derfor Forholdene
meget triste, og der stilles da store Fordringer
til Fattigvæsenet.
1899
Boligerne er som Regel Jordgammer med
Jordgulv. De bestaar næsten bestandig kun af
et Værlelse, der da maa gjore Tjeneste saavel
til Kjøkken som Sove-, Arbeids- og opbevaringsrum
for klaeder og Madvarer. I Tilfælde
af Udbrudd af smitsom sygdom er tilstrækkelig
Isolation af den Syge omtrent umulig.
1901
Edrueligheds- og Sæelighedstilstanden Lader
meget tilbage at ønske. Særlig i Fiskeværene er
der stor Eftersporgsel hos Lægen efter “Nafta,
Hoffmanns- og Kamferdraaberl”; men i Lighed
med forskjellige Kolleger har jeg i flere Aar gjort
mig det til fast Regel ikke at utlevere disse ting
i Haandkjøb; at man herved paadrager sig specielt
de mindre gode Elementers Uvillie, er en
Selvfølge. Dog synes Ædrueligheden at være
bleven større de siste Par Aar, isar blandt Sjøfinnerne
inde i Fjorden, idet den økonomiske Evne
har været saare ringe paa Grund af det feilslagne
Fiske, der for dette Distrikts
Vedkommende var misligt i det
forløbne Aar. Høavlingen opgives
at have været Middels; Flere fik
ogsaa modne Poteter. Her holder
ikke ganske faa Kreaturer, men de
fodres daarligt, saa at Afkastningen
bliver ubetydelig, om Vinteren
neppe nok til Husbehov.
Befolkningen lever som Følge
heraf usselt, er yderst urenlige og
bor daarligt. Særlig gjelder dette
Fjordfinnerne, idet Tilstanden ude
blandt Kystboerne, der væsentlig
er norske, synes
adskillig bedre.
1902
Vaarfisket gav et daarligt Udbytte for Distriktet,
hvorimod Sommerf.isket i det Hele var godt, saa
man fik tilstrækkeligt Mel til Vinterbrug. Høsten
blev mislig for de Fleste, såa mange
Kreaturer maatte nedslagtes. Vinterfisket i November
begyndte ganske godt, men i Begyndelsen
af December kom Russekobben i store Skarer
ind i Laxefjorden, og al Slags Fisk forsvandt
sporløst. Kobben efterstrebtes imidlertid ivrig af
Sjøfinnerne som i dens Kjød og Spel har sin allerstørste
Delikatesse.
Fattigbudgettet er fremdeles spændt til det Yderste,
og Skattrne følse trykkende for de forholdsvis
faatellige, virkelige Skatteydere. Saameget rosverdiget
er derfor de.
Bestræbelser. der gjøres for at skaffe de fattige
Syge Hjælp.
Fortsettes neste nummer
7

Finnmarksminner
Av Sogneprest Horneman Fortsatt dra forrige nr.
Biskop Skaars kjærlighet til samene, og det han
gjorde for dem, er jo vel kjent og vil aldri bli glemt
Og når han som kun ved visitasen lærte samene
å kjenne, kunne bli så glad i dem at han ikke
glemte dem, men arbeidet for dem til sin død,
så er det jo nokså rimelig at jeg som fikk leve
sammen med dem og dele både deres gleder
og sorger, minnes dem med takk og glede, og er
Gud takknemlig for at jeg fikk ofre de evner og
krefter han ga meg, til beste for dette folk. Det
var også en glede for meg at jeg fikk gi samene
i Lebesby, mens jeg var der, den første frukt av
finnemisjonens arbeid, den hele bibel på deres
eget mål. Det skjedde i 1895. Og det var sannelig
på tide at de fikk den da. De hadde jo ventet på
den i 350 år. Det er nu nøyaktig 100 år siden de
fikk det nye Testamente på lappisk. Men enda
i 1888 var det 50 samefamilier i Lebesby som
ikke hadde nytestamentet.
Men 2 år etter hadde alle det, takket være Bibel.
selskapets og finnemisjonens gave.
Jeg husker jeg stod en natt i mai oppe på Sværholtklubben,
spissen av den tunge som skiller
Porsangerfjord fra Laksefjord. Det jeg da så og
følte, gjorde et så betagende inntrykk på meg
at jeg aldri glemmer det. Midnattssolen lyste
der ute i nord. Havet lå der speilblank og stille
så langt øyet nådde. På begge sider gikk de to
store, brede fjorder inn til høyre og venstre.
Langt der ute i øst stakk Nordkyn sin høye, bratte
nese ut i havet og i vest Nordkapp sin brede og
mektige panne frem. Stillheten, stemningen, fargene
gjorde et betagende inntrykk. Jeg satte kikkerten
for øyet, og hva så jeg der ute i horisonten?
En rad av fiskebåter og store og små fartøyer. Det
var fiskerflåten som for frisk bris fra øst reiste hjem
fra de store fiskevær i Øst-Finnmark. En slik natt
oppe på fjellet og med et sådant utsyn oppveier
hundrer av mørke, kalde, stormfulle vinterdager
og netter. Og vet du hva jeg tenkte? Kan du virkelig
reise fra dette landet! En slik natt vil du aldri
mer oppleve.
Jeg reiste, men kom tilbake ikke en, men mange
ganger senere. 32 år etter stod jeg en sommernatt
på Nordkapp sammen med mange mennesker og
så Ut over havet. Midnattssolen strålte også den
natt, men det blåste en kald vind, og denne opplevelse
gjorde slett ikke det inntrykk på meg som
hin natt jeg stod der alene på Sværholtklubben
og var alene med Gud og den veldige natur jeg
så foran meg.
Jeg har dvelt så lenge ved minner fra min prestetid
i Finnmark i forrige århundre, fordi forholdene i
menighetene der nord og finnmarksprestens virke
den gang var så helt forskjellig fra forholdene som
de har utviklet seg i de siste 30 år, og derfor ukjent
for de fleste av denne juleboks lesere. 8

Resurssene i havet
Fortsatt fra forrige nr.
Forbud mot dragnotfiske etter torsk - fjordfolkets
førsterett
Det var ikke bare innenfor seifisket det ble
reagert mot bruken av aktive redskaper, og argumentert
for at lokale fiskere med passive redskaper
burde ha førsteretten til fisket. Meget illustrerende
i den forbindelse er kravet om forbud
mot dragnotfiske etter torsk i fjordene i Måsøy
kommune, i den såkalte «godtfisktid» i mars og
april. Den saka verserte jevnlig på amtstingene
fra og med 1898 og framover. Bakgrunnen var en
lokal henvendelse til «Maasø Herredsstyrelse»,
som så brakte den videre.
Ønsket om forbud ble grunngitt med den store
skaden som dragnøtene gjorde. I Snefjord og
Lillefjord (Uhcavuonas) hadde det vært et meget
godt garnfiske på grunn av stort fiskeinnsig.
Dette trakk flere «Stængnøter» til fjordene. Disse
tok 30 000 torsk på noen få kast. Etter noen få
dager var det ikke mer å få med noen som helst
slags redskaper.
Særs interessant i denne forbindelse er opplysninger
om at det på grunn av de uheldige virkningene
ved bruk av dragnot forelå et selvpålagt
forbud mot å bruke dette redskapet i fjordene i
Måsøy kommune. Innbyggerne i de ovennevnte
fjordene hadde stadig selv også liknende not-
bruk. Flere års erfaring hadde imidlertid lært dem
at denne fangstmetoden var «mere til skade end
Gavn.» Derfor hadde de to år tidligere «... aldeles
sluttet med at fiske med Not.»
Under henvisning til lov av 3. august 1897 om saltvannsfisket
i Finnmark, slutta herredsstyret seg
til ønsket om fredning og at bruk av slepe- eller
dragnot burde være forbudt «... i Vandfjord, Kobbefjord,
Ryggefjord, Kulfjord, Snefjord, Lillefjord
og Valfjord» i månedene mars og april. (Samiske
stedsnavn: Se stedsnavnlistene.)
Fiskeriinspektøren i Finnmark gav klart til kjenne
at han var oppmerksom på de problemene som
forelå. Han hadde selv vært på befaring i Snefjorden
hvor dette dragnotfisket i første rekke ble drevet.
Likevel hadde han store betenkeligheter ved
å gå inn for et forbud mot et så godt fiskeredskap
som dragnota enkelte ganger kunne være. Iallfall
måtte det være tvingende grunner for det - noe
det syntes å være i den foreliggende saka.
I drøftinga for og i mot anførte han at det ikke
kunne være noen gyldig grunn for å etablere et
forbud at dragnotfisket ble drevet av folk som ikke
hørte hjemme i Måsøy. Likevel så han klart at det
kunne «... være ondt nok for de fattige Fiskere -
væsentlig Finner - inde i disse Fjorde at faa saa
farlige Konkurenter, som disse fremmede Fiskere
med sine store Dragnøter maa være; ... .»
Hensynet til fiskebestanden var det viktigste. Det
kunne nemlig være spørsmål om ikke bruken av
dragnot inne i disse fjordene var ødeleggende
for selve fisket, og av den grunn burde forbys.
Fiskeriinspektøren pekte også på muligheten for
at nøtene kunne skremme fisken bort fra garnene.
Det lokalt avtalte forbudet mot bruk av dragnot var
også et viktig moment.
Etter en samla vurdering anbefalte han at kravet
fra Måsøy herredsstyre om fredning av fjordene
i kommunene, burde tas til følge. Amtstinget på
sin side kunne ikke slutte seg til dette, og hevda
at man generelt sett burde være ytterst varsom
med å tilrå noen innskrenkning i eller noe forbud
mot fiskernes bruk av «... de mere fuldkomne,
tidsmæssige Fangstredskaber.» Bare i unntakstilfeller,
og når det var helt sikkert at fangstredskapet
var absolutt skadelig for fisket i sin alminnelighet,
kunne det innføres en slik tvangsforanstaltning.
Amtstinget så heller ikke bort fra at det muligens
var «nogen Overdrivelse» som lå til grunn for
kravet fra Måsøy. Saka burde utredes nærmere.
Spesielt måtte det bringes helt på det rene om de
fastboende fiskerne, av hensyn til fiskeinnsiget i
fjordene, frivillig hadde slutta å bruke det fiskeredskapet
som man nå ville forby for fremmede 9

fiskere. Hvis det var tilfelle, «... trænger vistnok
Sagen den nøieste Overveielse.» (FAF 1898,
sak nr. 35.)
Etter en god del korrespondanse mellom de ulike
involverte instansene gikk Måsøy herredsstyre
etter hvert med på å innføre en forsøksordning
bare for Snefjords vedkommende, slik at man der
kunne innføre forbud mot dragnot i 10 år. Saka
ble så på ny fremma for amtstinget i 1899, som
mot to stemmer anbefalte en slik forsøksordning
i månedene mars og april (FAF 1899, sak nr.
30). Ut fra dette ble det så utferdiga en kongelig
resolusjon, overensstemmende med vedtaket i
amtstinget.
På lokalt hold ble denne fredninga ansett for å
være helt utilstrekkelig. Folk i Snefjord sendte allerede
i 1902 en henstilling direkte til amtmannen
for å få vedtatt strengere regler. Det ble hevda at
erfaringer fra Kvalsund hadde vist at dragnotfisket
førte til at fisken ble så vár at den ble umulig å
fange med håndsnøre. Det samme hadde skjedd
i Revsbotn i Måsøy, hvor det var brukt dragnot i
to år. Der hadde de fattige og gamle fiskerne som
ikke kunne bruke annet enn «Dorg», ikke lenger
fått noen fangst.
Fjordfiskernes spesielle situasjon i den prosessen
som nå foregikk, med overgang til større
båter på kysten, kom også fram. Det ble hevda
at i fjordene var en stor del fattige med båter som
bare var store nok til å drive fjordfiske. De baserte
sin eksistens på det lokale hjemmefisket, «... af
den grund er ogsaa disses Næring ødelagt, naar
Fjordfiskeriene ødelegges».
Av forklaringer gitt av enkeltpersoner i Snefjorden,
kom det fram at dragnøter ikke bare ble brukt til å
fange gytetorsk om våren. Redskapet var også i
bruk om høsten. De tilreisende notlagene tok da
opp massevis av småtorsk, nærmest yngel, og
bortimot tømte fjorden for fisk. Dette var enkelt på
grunn av at torsken om høsten gikk inn mot strendene
og inn i de buktene hvor åta (seimorten) var
å finne. Det var bare én måte å forebygge dette
på hvis myndighetene ikke ønska at fjordfisket
skulle bli en
saga blott «...
og Befolkningen
hjemfalde
til Hungersnød,
... .» Det
ble anbefalt
snarest mulig
å «... forbyde
dette ødelæggendeRovfiske.»
Gjennom de
forklaringene
som ble opptatt,
kom det
e n d a f r a m
flere opp-lysninger
om det
drag-notfisket
folk i Snefjorden
sjøl
hadde drevet
tid-ligere. En
av de som hadde deltatt i dette hevda at nøtene
deres hadde vært forholdsvis små. Folk hadde
også forstått at dragnotfisket var skadelig. Derfor
ble det heller ikke drevet i større utstrekning. Men
de som begynte å komme utenfra med store gode
nøter, «... gav sig selvfølgelig ikke om at spare
Fisket, men kastede og trak saalænge der var Fisk
at faa.» Lokalbefolkninga karakteriserte dette som
et rovfiske, som år etter år tømte fjorden for fisk.
Den forsøksordninga med fredning i ti år som var
innført, var til liten nytte. Den gjaldt jo kun for en
mindre del av fjorden, og et par måneder i året.
Det er all grunn til å tro at den frykten for framtida
som kom til uttrykk fra folk i Snefjorden, også
var en allmenn oppfatning blant fjordfolket, både
samer og andre i Finnmark i denne brytningstida.
Det var en kjensgjerning, framholdt de, at folk 10

langs fjordene i det vesentlige ernærte seg av det
daglige hjemmefisket. Hvis dette skulle bli enda
mer ødelagt enn det allerede var, ville «... disse
fattige Folk hjemfalde til Hungersnøden.»
Å henvise dem til fiske på det åpne havet ville
være en urimelighet. Ingen av dem var slik stilt
at de kunne makte å skaffe seg den nødvendige
utrustning for havfiske. Håpet var derfor at myndighetene
ikke ville stille seg avvisende til kravet
fra fiskerne, eller vurdere det slik at det var det
samme hvem som tok fisken, bare den ble oppfiska.
Slik kunne nok den resonnere som ikke
visste hva «Nød og Trang» var, mente man, «...
men dette kan ikke Fjordenes fattige Befolkning
gjøre». For dem var det en livsbetingelse at det
daglige hjemmefisket vedvarte, og at utbyttet ble
«... nogenlunde ligeligt fordelt blandt Befolkningen.»
Det var meget stor bitterhet over den situasjonen
som var oppstått. Det var direkte sørgelig at en
fjord år etter år skulle fiskes tom for fisk ved et
ødeleggende «Rovfiske», og sårt å måtte se på
at befolkningas viktigste eller eneste ervervskilde
skulle bli «... herjet og ødelagt omtrent paa
Vikingvis», av folk fra andre steder. Håpet var
derfor at de styrende ville rette på dette før det
var for seint.
Lensmannen gikk sterkt inn for fredning, og regna
opp en lang rekke fjorder i kommunen hvor et forbud
mot dragnotfiske etter torsk burde gjennomføres.
Argumentasjonen hans bygde på prinsippet
om ressursvern, og de lokale fiskernes førsterett
til fisket. Han påpekte at det særlig måtte forbys
fremmede, eller utensokns fiskere, å bruke dragnot
på gyteplassene under skreifisket i månedene
mars, april og mai (FAF 1902, sak 63).
Det ble ingen utvidelse av fredninga, men folk i
Måsøy gav seg ikke. I 1903 var spørsmålet igjen
oppe for amtstinget (sak 10), og det kom på ny
opp i 1909. Argumentene var stort sett de samme
som tidligere, men nå var det også kommet inn
en klar oppfatning av at de økonomiske maktforholdene
førte til interessemotsetninger. Det ble
hevda at de som hadde interesser i notfisket, ville
være uvillige til å ta hensyn til at «...fjordbefolkningen
sættes ut av stand til at ernære sig med
sine smaabaater, ...»(FAF 1909, sak 43).
Resultatet ble at det opprinnelige tomånedersforbudet
mot bruk av «Slæpenot» (dragnot) ble
fastholdt, men forbudet ble på det tidspunkt ikke
utvida til å omfatte andre fjorder i Måsøy, slik
uttrykk for oppfatninga blant folk flest. Der ble det
hevda at forkjemperne for tråldrift stort sett var
likegyldige til om Finnmarks egen befolkning fikk
noe utbytte av fisket. Disse folkene tenkte nemlig
«... kun paa Finnmarkshavet som gjenstand for
rovmæssig udnyttelse.» (Hvalfredningskomitéen
1902: 57.)
Det ble der videre framholdt at fiskeriene i Finnmark
også skaffa brød til en stor del av de som
bodde i Troms og Nordland. Hvis hele riket skulle
kaste seg over Finnmark i kappestrid om en «...
rovmæssig udnyttelse, vil koen melkes til blods.
Nei et havfiske langt fra land kan aldrig fuldt erstatte
kystfisket langs hele Finmarkens fjordrige
kyst.»
Oppsummeringa var meget klar: «Et fjord- og
kystfiske vil være et fiske for alle, et havfiske paa
bankene med dampskibe og dyre farkoster kun
for kapitalister med deres tjenere ...» (Hvalfredningskomitéen
1902: 58).
Antiholdningene mot trålredskaper fant støtte
også hos amtsmyndighetene etter at Vardø fiskeriforening
tok opp saka i 1905. De henstilte til
myndighetene om at det måtte innføres forbud
mot trålfiske, fordi trålfiskere fra andre steder
kom til Finnmark. Der drifta de nært land og inne
i buktene. Det førte til at fisket på disse grunnene
ble ødelagt for de lokale fiskerne. Fiskeriforeninga
i Vardø hadde den sikre erfaring at et trålfiske tett
opp til land, ødela den stasjonære fiskebestanden
(FAF 1905, Sak 67).
Etter at amtet hadde innhenta uttalelser fra alle
kommunestyrene i Finnmark, med unntak av
innlandskommunene, vedtok amtstinget i 1906
at trålfiske langs Finnmarkskysten ansees som
skadelig for de øvrige fiskeriene og fiskebestanden,
særlig bunnfisk. Kongen burde derfor
innføre et helårlig forbud mot trålfiske innenfor
territorialgrensa utenfor Finnmarkskysten. Bare
kontrollert forsøksfiske eller undersøkelser skulle
være unntatt fra dette (FAF 1906, sak 34).
I 1908 ble den første trålerlova vedtatt. Der ble
det satt forbud mot å bruke trål innenfor territorialgrensa.
Samme år ble det også bevilga midler til
å sende ut et marinefartøy for å føre oppsyn med
fiskeriene i Finnmark (Christensen 1991: 623).
Trålersaka hadde i høy grad amtstingets bevåkenhet.
Under en samling i 1912 fikk tinget telegrafisk
melding om at det var påtruffet «trawlere indenfor
11

kravet hadde gått ut på. I 1915 gikk amtstinget
likevel inn for en tidsavgrensa fredningsordning
i «Lillefjord» i Revsbotn, hvor det skulle være
forbudt å bruke not, synkenot, slepenot, posenot
eller trål (FAF. 1915, sak71).Begrunnelsen for å
avslå liknende søknad fra Hasvik, for særlig å
skåne gyteplassene på Breivikfjorden, gikk ut på
at man ikke ville innskrenke næringsfriheta der det
var unødvendig. Dessuten mangla man kjennskap
til hvilken virkning drag- og synkenotfisket hadde
på torskefisket (FAF 1908, sak 26).
Amtstinget hadde likevel ikke noe fasttømra
prinsipp om at fredning mot dragnot ikke skulle
utvides til nye områder. Det fikk man syn for da
et meget vidtrekkende forslag i 1913 ble lagt fram
av Tana herredsstyre, hvor det ble krevd at «...
fangst av torsk med nøter i Finnmark maa forbydes
ved lov». Amtstinget kunne da ikke slutte seg
til et generelt lovforbud, men anbefalte et forbud
mot notfiske etter torsk i gytetida, januar - mars
(FAF 1913, sak 6). Et notforbud ble imidlertid ikke
gjennomført, selv om mange andre kommuner
også fulgte opp kravet året etter (Richter Hanssen
1990: 294).
Disse fredningssakene viser at det ikke bare var
fortvilelse over at det økonomiske grunnlaget for
bosetninga var trua som ligger i spesielt Snefjordfolkets
krav om forbud mot visse redskaper
og lokal førsterett til ressursene. I like høy grad
er det også en økologisk tenkning, en lokal rettsoppfatning
om hvem som burde ha førsteretten
til fjordressursene og hvordan disse ressursene
burde fordeles, slik at alle som hadde behov for
det, skulle få sin rettferdige og rimelige andel til
livsoppholdet. Man kan gjerne si at det klassiske
mønsteret i Finnmark, når det gjelder fjordfolkets
kamp for et vern av de nære fiskefeltene mot
aktive redskaper, ble trukket opp allerede ved
mer mobile. De hadde større båter med innlosjeringsmuligheter.
Dampbåter ble gjerne brukt til å
slepe sildefartøyene. De oppsøkte silda der den
var å finne. En del av finnmarksfiskerne fulgte
dette eksemplet. De første motorfartøyer til bruk
som «losjement» under fisket, ble innkjøpt til
Loppa i 1906 eller 1907. Disse fiskerne fikk nå
aksjonsradius ut over sin egen fjord. Det var et
brudd med den tilpasninga som hadde vært vanlig
fram til da.
Fram til århundreskiftet hadde silda i all hovedsak
gått til konsum. Også det skulle det bli en forandring
på, da kapitalsterke investorer så den mulighet
som lå i å behandle silda industrielt,
og male den opp til mel og olje. I 1898
ble det bygd en slik fabrikk i Svolvær.
Snart ble den også avtaker for sild fra
Finnmark. Allerede i 1903 ble sild fra
Øksfjord frakta til denne fabrikken.
Den første sildoljefabrikken i Finnmark
var visstnok den som ble bygd
i Bergsfjord i Loppa i 1912-13. Den
kjente Njårdfabrikken ble oppført i
Øksfjord noe seinere, i 1917-18. Disse
anleggene var starten, og utgjorde
grunnlaget for den virkelig effektive industrielle
utnyttelse av silderessursene
i Finnmark.
Som for de andre fiskerienes vedkommende
var det imidlertid noen som så faremomentene
ved utviklinga også innen sildefisket.
Et fiskarlag i Lofoten (Lofuohtta) krevde allerede
i 1904 forbud mot industriell utnyttelse av silda.
Hovedargumentet var at slik produksjon ville
skade bestanden, og at det ville bli vanskelig å
få tak i agnsild. Disse tidlige motstanderne av
«industrifisket» skulle som kjent få sørgelig rett
med hensyn til bestanden.
Ny teknologi skaper ulikheter
Den oppgradering av fiskeflåten i Finnmark som
starta med lånefondet av 1905, la grunnlaget
for en ulik utvikling i kyst- og fjorddistriktene.
Kystdistriktene fikk som vi har sett, nesten alle
tildelingene fra det offentlige i forbindelse med
«moderniseringsprogrammet». Dette fikk naturligvis
konsekvenser for hva man etter hvert greidde
å få opp av sjøen.
De som fiska med de mindre båtene uten motor,
mente at driftsforholdene deres ble sterkt forverra,
noe man også gav uttrykk for i mange sammenhenger.
Fra 1909 rapporteres det fra Kiberg at
12

inngangen til 1900-tallet.
Motstand mot trålfiske
Trålen som fiskeredskap har utvikla seg over lang
tid. Men ut fra hensynet til fiskebestanden har det
opp gjennom århundrene vært lagt ulike restriksjoner
på trålfisket i Vest-Europa (Iversen 1937:
7 ff). Redskapet er tidligere blitt definert som «...
en nettpose som slepes langs bunnen av farkost
under gang. Redskapet er beslektet med det danske
snurrevad» (Iversen 1937: 5).
Den moderne tråling med dampskip utvikla seg
or fullt i Storbritannia mot slutten av 1800-tallet. I
år 1900 var det der nærmere 1 350 slike trålere
(Iversen 1937: 14). Også i Norge begynte man
med tråling. Det altoverveiende flertall av fiskerne
så imidlertid med stor uro på denne fiskemetoden.
Omkring århundreskiftet var temaet blitt aktuelt
også i den fiskeripolitiske debatt i Finnmark. Et
lokalt kampskrift gav sikkert amtmannen pålagt å
be regjeringa sende oppsynsskip nordover (FAF
1912, sak 29).
Sildefiske i større skala - industriell utnyttelse
Det er også grunn til å nevne sildefisket i forbindelse
med overgangen til ny teknologi, og de
motsetninger dette skapte i forhold til den lokale
ressursbruken omkring århundreskiftet. Sildefisket
i Finnmark hadde tidligere lite omfang, men
var likevel ikke av ny dato. Allerede på 1740-tallet
kan man for eksempel registrere at Pasviksamene
dreiv kommersielt sildefiske, med «Nod-Garn».
Det var trolig en form for landnot. Dette fisket
foregikk i Pasvikfjorden. Nesten hvert år kom det
russere fra Kola med fra fire til sju jekter på 5/6
lester (1 lest = 2,08 tn.), for å kjøpe sild hos Pasviksamene
(Schnitler III, utg. 1985: 74). Rike sildefjorder,
og mer sporadisk fiske for salg i mindre
skala nevnes også andre steder. Det var likevel
ikke før mot slutten av 1800-tallet at sildefisket
begynte å få dimensjoner.
Som et eksempel på utviklinga velges Loppa (jf.
Samuelsberg 1983: 120-129). Der kom de første
sildenøtene antakelig i bruk lokalt i begynnelsen
av 1880-åra. De var i jevn virksomhet i årene som
fulgte. Men først i 1898 fikk loppaværingene og
de som bodde i kyst- og fjordstrøkene for øvrig,
virkelig føling med det som seinere skulle komme.
Det året slo høstsildefisket til for fullt i Øksfjorden.
Her deltok det 110 notlag og 180 garnbåter,
med til sammen 2 520 mann. Verdien av fisket
ble oppgitt til 858 000 kr. Av dette tilfalt 718 000
kr. tilreisende. I Harald Samuelsbergs bygdebok
for Loppa konstateres det da også at det var «...
fjordfolket og kommunens
egne fiskere ... som fikk den minste lotten i dette
rike fisket.» (Samuelsberg 1983: 121). Årsaken
til dette var blant annet at få hadde sildegarn. De
som eide garn, hadde heller ikke mange slike.
Dessuten var det ikke mer enn 3-4 notbruk i hele
kommunen.
De første landnotbrukene i Finnmark fiska som
oftest bare i egen eller i nærmeste nabofjord.
Innenfor sildefisket hadde man med andre ord det
samme bildet som innen sei- og torskefiskeriene.
Fjordfiskerne drifta fortrinnsvis i sitt nærområde
eller innenfor avgrensa regioner. Det var ikke
vanlig at de dro langt av gårde for å beskatte
fiskeforekomstene.
Fiskerne lenger sørfra, også sildefiskerne, var
fortjenesten likevel hadde vært svært dårlig på
grunn av dårlige priser. Et leserinnlegg i den samiske
avisa «Sagai Muittalægje» mente at dette
var skøytenes og fiskedampskipenes skyld, fordi
de kom med så mye fisk. De kunne seile uansett
hvor stille det var, og dra så langt de ønska. På
denne måten hadde de brakt så mye fisk på land
mens det ennå var gode priser, at seilbåtene så
vidt fikk så de greide seg. De kom seg nemlig
ikke så fort fram, og heller ikke så langt som de
store båtene. Innsenderen mente at folk burde
slutte seg sammen om å arbeide for et forbud mot
disse. Ellers kom de som ikke klarte å skaffe seg
skøyter til å måtte sulte (SM, nr. 15. 1907. Dat.
Kiberg 4.7. s.å.).
Motorfartøyene hørte likevel ennå før 1910 for det
meste hjemme utenfor amtet. Verken lånefondet
for Finnmark av 1905, som heller ikke opprinnelig
var tenkt brukt til motorisering av flåten, eller andre
forhold, kunne bidra til en mekanisering så hurtig
som den som fant sted sørover på kysten. Det var
først fra om lag 1910 at motoriseringa virkelig skjøt
fart også i Finnmark. I 1909 var det 22 båter med
motor i amtet, 49 i 1910, 112 i 1911, 202 i 1912,
294 i 1913, og 450 i 1914. I 1920 var tallet steget
13

* FORNMINNEREGISTRERING FOR ØKONOMISK KARTVERK *
U N I V E R S I T E T E T I T R O M S Ø - I M V, T R O M S Ø M U S E U M
*******************************************************************************
FYLKE: Finnmark KOMMUNE: Lebesby FORNMINNENR:
GNR: 1 GÅRD: Tømmervik
LOKALITET:
ØK-KART: FLYFOTO: R-X-NR:
M711-KART: KSYS: NORD(X): ØST(Y): HOH:
FORNMINNE-ART: Løsfunn
ANTALL: 1 DATERING: Jernalder
FUNN:
Ts. 4454: Jarstein
UNDERSØKELSER:
LITTERATUR:
Jnr. 77/50, Top. ark., Tromsø Museum
ANMERKNINGER:
SKREVET AV: Inger-Helene Nilsen.
*******************************************************************************
* FORNMINNEREGISTRERING FOR ØKONOMISK KARTVERK *
U N I V E R S I T E T E T I T R O M S Ø - I M V, T R O M S Ø M U S E U M
*******************************************************************************
FYLKE: Finnmark KOMMUNE: Lebesby FORNMINNENR:
GNR: 2 GÅRD: Springstein
FORNMINNE-ART: Løsfunn
ANTALL: 2 DATERING: Yngre steinalder
FUNN:
Flintpiler, funnet i torvmyr, 90 cm dypt.
UNDERSØKELSER:
LITTERATUR:
Jnr. 158/67, Top.ark., Tromsø Museum
SKREVET AV: Inger-Helene Nilsen.
*******************************************************************************
* FORNMINNEREGISTRERING FOR ØKONOMISK KARTVERK *
U N I V E R S I T E T E T I T R O M S Ø - I M V, T R O M S Ø M U S E U M
*******************************************************************************
FYLKE: Finnmark KOMMUNE: Lebesby FORNMINNENR:
GNR: 15 GÅRD: Kunes/Adamsfjord
BNR: FNR: BRUK:
LOKALITET: Louz
FORNMINNE-ART: Fangstgravanlegg
ORIENTERING:
Mellom Kunes og Adamsfjord. Kartreferanse: Adamsfjord 2135 I, rute 84,
85 Ø, 08 N.
SPESIALKART:
UTSTREKNING:
FORNMINNEBESKRIVELSE:
Fornminne 1-30: Dyregraver som ligger i et system mellom Kunes og Adamsfjord.
LITTERATUR:
Jnr. 41/85, Top. ark., Tromsø Museum.
SKREVET AV: Inger-Helene Nilsen.
14

SMIL
Blomster som skaptes
i guddommens prakt.
Inn i dens øye,
ble duggdråpen lagt.
Smiler mot solen,
men bøyer seg ned.
Hvorfor en tåre?
Den selv kun vet.
Gå gjennom livet, og
smil deg fram.
Smil i din omgang
og i ditt hjem.
Møter deg motgang
i livets stri.
Gjem da din tåre
og smil på ny.
15

åpnet
Veien til Skjøtningberg ble
den 26. mai. Det var ikke mye
snø, så det var fort gjort å ta
Det har vært mange båter i Kjøllefjord under
vårtorskefisket noe disse bildene viser.
Fisket har vært bra for de aller flest.
Nå kan du få bladet fast tilsendt
Uten å være medlem kan du få hvert nummer av bladet fast tilsendt i posten.
Abonnementet koster kr 90,- for et år og betales inn på kontonr.: 4962 15 03090
v/Kåre Fjellstrøm, 9790 Kjøllefjord. Husk å merke giroen ABONNEMENT
Vi ønsker alle våre
lesere en riktig god
og varm sommer!