Brev fra Distriktslege Knut Schrøder, juni 1936 - Skjøtningberg Vel

DISTRIKTSLEGE
KNUT SCHRØDER
Kjære venn.
Kjøllefjord Juni 1936
Motto: ”Ligesom den varme Golfstrøm fører Varg og Rækved nordover,
således har Strømningerne i de menneskelige forhold i de sidste
århundreder også satt indunder Nordlands og Finnmarkens Kyster de
forskjelligste Vrangtilværelser fra Livet sydpå.”
”- - og på et avsides Sted i Nordlandene har vistnok mangen begavet
mann i Ubemerkethet henlevet Resten av et knekket Liv.”
Jonas Lie i Tremasteren ”Fremtiden”
Tross alt har jeg ikke glemt mitt løfte om en liten fellesepistel med løst og fast fra den
daglige liv i Finnmark i det tyvende århundre efter Kristi fødsel, og i al beskjedenhet i det
enogtredevte etfter min egen. Hvad jeg nu enn kommer til å prestere på de kommende ark, vil
det i alle tilfeller bli et yderst utilfredstillende og avbleket billede. Verken naturen, folket, dets
lynne eller tilværelsen i sin almindelighet lar sig uten videre sammenligne med tilsvarende
forhold sydpå.
Jeg har tidligere ment eller du har hørt mig si at Norge kunde kappes av noget
nordenfor Lofoten. Dette ikke til alvorligere diskusjon, men nærmest for i det hele tatt å mene
noget, - og da helst noget annet. (For å snakke med Johan.) Tenk dig: ”Finnmark for Lappene,
Norge for Nordmenn.” Kan du høre hvor besnærende det lyder. Det er farlig med slike
salgord. (”Hele forlket i arbeid”) Tenk dig om dette lannet engang kunde få plass på et
anstendig veggkart med samme målestokk for syd og nord. –Og tenk om det da kunde
administreres efter samme og felles regler, uten unnan tak for Finnmark. –Jeg skal ta og dette
spørsmålet ved en senere leilighet. Det kan lett hende at Russland eller Finland gjør
spørsmålet aktuelt for oss. Eller i en håndvending gjør det ganske overflødig.
Egentlig kunde du ennu ventet litt, så skulde jeg illustrert denne epistel, og laget en
slags "”Onkel tegner og forteller” like fra det øieblikk hurtigruten forlater Honningsvåg og
slenger ut i havdønningene fra selve Nordishavet mellem Nordkap og Nordkyn. Hvor
Porsangerfjorden og derefter Laksefjorden åpner sig på landsiden, ikke som normale fjorder,
men som glupske havtunger inn i det gode norske fastland. Rettelig burde den hete
”Laksehavet” som Inger stønnet, da hun blev grønn i soldønningene utenfor ”Finnkjerka” og
på sin jomfrutur første gang skuet ”distriktet”. Som så meget annet her oppe står ikke navnet i
overensstemmelse med de virkelige forhold.
På østsiden av Laksefjorden, og nesten på spissen av fastlandet, står som to fantastiske
obelisker ”Finnkjerka” og ”Kvitnakken”, truende mot havet, innbydende mot havbukten
innenfor. I bunnen av denne, en halv mil inne, liger Kjøllefjord som salige Jonas Lie skrev
om:
”Fortiden er Kjøllefjord kun et godt Fiskevær med en liten rødmalet” Kirke-den ældste i
Finnmarken. Levninger langs den vanskelige ”Strand efter borttagne Bygninger forteller
1

Stedets Historie.” Kirken er nu hvit, så hvit som en bygning kan bli her ute ved havet hvor
sjørokk og storm tar al slags maling. Om stedets historie skriver han videre:
”I den Tid da Bergenserne eiede Eneretten til Finnmarkhandelen” så vel som senere i årene
efter 1750, da denne Handel på Grund av Misbrug forsøgtes drevet som dansk Regale, var
især Kjøllefjord ved Nordkyn et blomstrende Sted.
”Som Oplagssted for de finmarkske Produkter, der hentedes av bergenske, senere danske
Skibe, - som Havn for russiske Lodjen der lå og tuskede langs Kysten og som Nødhavn for
fremmede Skibe i Hvidehavsfarten til Arkangel-herskede der altid meget Liv og Rørelse.
Kjøllefjord stod den gang som Handelsplass unden Sammenligning over Vardø og det
begynnende Vadsø.”
Det var hit tremasteren ”Fremtiden” skulde i novemberstormene i 1807. Dette er
Brøggelmann og Stuwitz sted. Men kom du hit, vilde du neppe, likesålitt som jeg, føle noget
historiens vingesus om din panne. –Det vilde blåse omkring dig med så mange friske og
nærværende impulser til Iste hjernenerve at de finere hjernecentrers virksomhet blev
fullstendig lammet. Og jeg har nær sagt: du skulde forbanne deig på at nogen vilde leve,
bygge og bo her uten å være nødt til det, på grund av den relative gode havn og havets rikdom
på fisk. En levende illustrasjon av ”struggle for life.”
Innerst i vågen ligger den lille, nesten hvite kirke. Bak denne igjen den ennu mindre,
og ennu litt mindre hvite sykestue med ”Kirkelvdalen”. Her finnes nogen mål grønt gress,
noget mindre grønt og noget mindre av utstrekning enn på en middels sætervoll sydpå. Disse
grønne flekkene er omhyggelig inngjerdet med skigard og utenpå denne utslitte stormaskete
fiskegarn, sandsynligvis for å fiske gjeter og sauer som lar sig friste av det grønne paradis
innenfor og senere ikke kan få trukket hodet tilbake, uten ved min og andre behjertete
menneskers hjelp. Det er for øvrig det eneste grønne i denne steinuren som ellers er grå, -
mørk grå, nesten sort i uvær, -lys grå i somskinn.
Rundt vågen parallelt med strandlinjen går hovedveien gjennem hele været. Det er i alt tre
kilometer fra den ene enne hvor den begynner umerkelig på en fiskebrygge, et såkaldt bruk, til
den annen enne hvor den slutter like umerkelig i en rullestensur. Uten savn verken for sig selv
eller eventuelle spaserende som da har fått mer enn nok. Hvorfor den kalles hovedveien er en
gåte selv for de innfødte, da her ikke finnes nogensomhelst annen vei.
På østsiden er det kanskje femti meter mellem strandlinjen og uren, og her ligger
fiskebrygger, ”bruk” som de kalles, fiskegjeller, lager, skur og beboelseshus i broget blanning,
så nesten hver meter plass er optatt. På vestsiden er det noget rummeligere, men det vil ikke si
så meget. Ytterst ligger ”Galgenesset” kaldt så fordi det i eldre tider var henrettelsesplass for
forbrytere, men dessverre nedlagt nu –men en veldig glacial rullestensur, og et par store
pramidegjeller til å henge sommerstrøket sei på. De otti-nitti husene som utgjør stedet
Kjøllefjord ligger i et tilfeldig og kaotisk virvar, hvor de best kan kommet til, grå, svarte,
røde, gule, hvite, ganske små -fremforalt små- og stygge. På Galgenesset er der et par
gammer, litet for øiet, men lune og varne.
Selv bor jeg på østsiden av været i et litet gråhvitt byggmesterhus, med melkebutikk i
kjelleren og papp på taket. Kloss i veien med fiskegjeller og bruk foran, og steinuren kloss i
ryggen. Med pumpe på kjøkkenet, (hvor vannet fryser om vinteren med do i uthuset (hvor
bryggerhus mangler.) Med petroleumslamper overalt, batterier for radioen, dobbelvinduer om
vinteren og ovnsfyring. Bislag, entre, anretning, kjøkken og to værelser i Iste, tre værelser i
annen, venteværelse og kontor i ”melkebutikken” som jeg har funnet ubrukelig og som derfor
2

står tom, men som Fylket er bunnet til kontraktsmessig og betaler 500,- kr. året for. Innvortes
er rummene ganske hyggelige og luftige, - fremforalt luftige. En deilig sno vifter sagte
gardinene i uvær, kryper nedover nakken, snart på høire, snart på venstre side, og kryper
kjælent opover buksene fra gulvet. Den har gitt mig ideen til et ennu ubenyttet (kanskje
eneste) medicinske tema: Soveposens berettigelse og anvendelse i såkaldte beboelseshus. Det
blir kanskje min eneste vitenskaplige publikasjon, men den skal bli opsiktsvekkende. (En
vidunderlig varme om sommeren, (ca. 3-5 grader over den normale legemstemperatur, som
gjør enhver interessert i medicinske emner såsom: Dyspnoe og dens årsaker. Asthmatiske
tilstander i relativt ung alder. Romerbad (tørr varme) kontra kvænbad (fuktig varme).
Klornatriums forhold til legemets vandtap, etc.)
Når vinduene åpnes og de står ofte åpne, strømmer værets vidunderlige dufter inn.
Ikke så meget (ja nesten ikke) duften av salt sjø, hav og tang, men duften av fisk på gjell
tørkete torskehoder, guano og grakse.
En vidunderlig duft ”strøymar på meg so eg knapt kan andas” når jeg kommer til Kjøllefjord
fra Laksefjorden, som vifter i nesen oppe i åsen når jeg kommer fra fjellet, som sitter i klærne
når jeg skifter ren skjorte fra lintøiskapet. En eiendommelig duft, kanskje noget skarpere enn
duften av bjørkeskog efter regn, av våt myr, av blomstrende kløvereng, av nyslått høi, av
syrener i have, av popler i alleen, av tare ved havet, -- men hvorfor mindreværdig? Det er da
virkelig duft, - sogar en meget sterk sådan. En ozænapatient vilde på ingen måte genere i disse
omgivelser. Men atter engang: hvorfor mindreværdig? Kanskje på grund av dens mengde og
massive styrke, og værdiansettelsen og forekomstmengden er i alle livets forhold omvendt
proporsjonale. Kanskje fordi den bringer så få og så ubehagelige illusjoner. Den minner på
ingen måte om deilige sommernetter, om ”Wien, Weib und Gesang”, eller om tilværets
”Dolce farniente”. Den beretter med påtrengende stolthet selv hverdagens drama om havets
rikdom tilranet av menneskehender i mørke dager og mørke netter, i storm og uvær, i ufattelig
slit og strabaser under kamp for tilværelsen. – Den må vel kunde dufte i al retfærdighets navn.
Datter av ”Store Robertson” i Hammerfest sa engang: ”Her lukter gull”. Men det gjør
det ikke mer. Jeg tror ikke for nogen og i et hvert fall ikke for fiskerne, som får maksimum to
øre pr. kg. Her henger nu bare i Kjøllefjord ca. 2 ½ million kg. Vinter og vårfisket torsk,
tørket i sol og storm, inneholder utrolig mange kalorier, og så er det mer enn vanskelig med
omsetningen. Under slike forhold vil resonnementet lett forsumpes og man vet ikke hvad man
skal si om disse forbannete italienerne og restriksjonens ophevelse. Ialfall er det sikkert av
verden er ”overbematet” og neppe overbefolket.
- - - - - - - - - -
Et par kilometer lengere ut i Kjøllefjorden finnes der små ovale havbukter mellem
fantastisk forrevne klippestykker, hvor stranden er skinnende hvit av rullesten, slipt trillende
runde av selve storhavet gjennem århundreder. Vi er av og til derute Inger og jeg, og synes
oss hensatt til sydligere himmelstrøk. Tiltross for vi ser Nordkapsilhuetten 5 mil i Nord-vest,
og selve Nordishavets dømming rasler i rullestenene, sier vi: ”Middelhavet” og er skjønt
enige.
Tvers over Laksefjorden stikker ”Sværholtklubben” en spiss nest ut i havet som grense
mot Porsangerfjorden. Det er et av landets største fugleberg, og efter min ringe mening
3

fantastisk. Jeg var i land der en solskinsdag i vår og så på alkene, disse kjolekledte
nordlandske pinguinene som sitter rett op og ned og grynter mot de langhalsete svarte
skarvene. For øvrig gjorde gråmåse, svartbak, blåmåse, terner etc. sitt aller beste for å
formørke solen, skrike høiest, og slippe dritt i hodet på oss fra større og mindre høide, omtrent
som et middels regnvær sydpå. Tiltross for at alle fugl syntes å være på vingene, var der
allikevel tusenvis igjen på hyllene i fjellet, sittende i rad og rekke på geledder, smukke,
kurrende og kurtiserende, og utrolig maleriske.
Laksefjorden er 9 mil lang, og optil et par mil bred. Stort sett en gold fjord. Sykebesøk
i Laksefjordbotten er 172 km., kontordagsreiser er henholdsvis 132 og 154 km. regnet begge
veier. Skyssbåtene går fra II til toppen 15 km. i timen. Oftere mot nedre grense enn øvre, og
forutsatt rimelig vær. I riktig ille motvinn og strøm kan de komme helt ned i 6 km. Alt dette er
selvfølgelig regnet ut for landkrabber sydpå. Vi regner bare i sjømil og knop. Det eneste sted
jeg regner km. er på skyssregningene. – Vestsiden er utrolig værhård og nesten umulig å lande
på i uvær, særlig er Nordvesten slem. Her bor de da, - hist og her. I en revne i fjellet, i en liten
bukt ligger et hus eller to og nogen gammer. Otte familier sammen er under slike forhold et
bra stort sted.
I det hele er denne bebyggelsen litt av et problem for mig. Skal man først bo i en så
karrig fjord som denne, under så hårde livsbetingelser, og i slike hus og gammer, skulde man
tro de vil søke sammen i større kolonier, i små ”landsbyer” til gjensidig hygge og nytte, til
selskap og hjelp av hverandre. Jeg har tenkt en del på dette og tror jeg har nogen av grunnene:
For det første er vel størsteparten sjølapper som ennu har ensomhetstrangen i blodet fra den
tid de var fellviddens frie nomader. De har verken sterkere sociale tendenser eller forståelse.
For det annet: Før krigen blomstret pomorhandelen med russerne over hele Finnmark. Hver
vår kom russeskjøitene inn i alle Finnmarksfjordene, fullastet med russisk rug og hvete,
sukker, fe kaffe og ”trælast” som de solgte for fisk. Vårfisk, vinterfisk og sommerfisk, god og
dårlig vare, torsk, sei, hyse, steinbit, kveite og flyndre. Alt tok russen, ”det er godt nok til
russefisk” var omkvedet. Og russen betalte bra. Med ovennevnte naturalia. (+ en del lues, men
det er det ingen som vet når de skryter av de trygge og blomstrende tider i Laksefjorden før
krigen.) Da var det liv i Finnmarken og liten nød om vinteren. Da kunde lappene gå i sin
gamme som bjørnen i hi og leve om ikke helt sorgløst, så nesten, størsteparten av vinteren.
Den gang gjaldt det bare å ha så kort utror til en eller annen fiskeplass som mulig. Disse
fiskeplasser er ikke nu på langt nær så gode at det på disse lønner sig å drive rasjonelt fiske.
Men gammene er blitt stående. Lappene bor trufast, avler utrolig med unger, og stoler på
Staten, Vårherre, Distrikslæken, og Kommunen. Karfolkene selv ligger forresten ofte i
rorbodene i Kjøllefjord, Dyfjord eller Skjøtningberg og ror fiske derfra, - hvis de da i det hele
ror og bare ligger.
Jeg lå på ”Vestlandet” en mørk natt i vår med skjøite op under land, 5 mils sykebesøk
ens ærend, og ulet som besatt i tåkelur en hel time igjennem. Sjøen var nemlig for grov til å
sette ut båt fra skjøite, men lett for to man å ro fra land. Det var en meget alarmerende
tilkallelse: ”Doktoren må komme straks, hvis han vil finne mig ilive. Døden venter ikke
lenger.”
Men ikke et liv, ikke en bevegelse, ikke et lys på land. Til sist opga jeg det hele og gikk hjem.
Jeg kom dit senere – hun hadde ischalgi og døden må vente ennu i mange år, noget jeg sa
henne eftertrykkelig. Jeg spurte videre om hun ikke visste det var mig som lå utenfor og ulte
hin natt. Joda, det skjønte hun med en gang. Om hun ikke kunde stått op og tendt lys? Hvortil
hun svarte: ”Man kan ikke være oppe når man ligger.” Og hun hadde en voksen ferm datter på
atten år hjemme. Men det er jo ubestridelig, og hvad skal man si til slikt. Om ikke naboene
4

kunde krype av loppekøia og hjelpe? Til dette svarte hun: ”Dem bryr sig ikke noka om det.”
Og dette siste er forbannet typisk: Dæm bryr sig ikke noka større om kværandre.
Det er ikke eneste gang jeg har ult forgjeves efter båt fra land. Det er heller ikke eneste
gang det ”har stått om liv”, men hvor livet ved fremkomsten har været et aldeles utmerket
sådant, - og så langt fra det motsatte. I det hele står det oftest om liv når jeg tilkalles. Likesom
det i Narvik het: ”Må kom med en gang, - frøktelig feber.” Efter at lægen er budsendt inntrer
en tilsynelatende eller virkelig interesseløshet eller initiativløshet, på hvilken enhver
bebreidelse er fullstendig bortkastet og enhver form for finere ironi er kaudervælsk. Ofte
virker de redde og forskremte, ofte lure og underfundige. De slutter nesten alle med å be Gud
velsigne dokteren, en velsignelse de trenger bedre selv. Rare barn.-
76 km. inne i fjorden på østsiden ligger Ifjord, et virkelig vakkert sted med elv og
bjerkeskog. Herfra går riksveien over til Tana og videre forbi Vadsø til Vardø. Den trafikeres
nu med rutebiler. En mil lenger ut ligger Lebesby, hvor distriktslægen tidligere bodde, hvor
Sogneprest og Lensmann fremdeles bor, hvor Statsinternatet og Finnemisjonens Gamle og
Sykehjem ligger. Det siste som en attraksjon i distriktet, med elektrisk lys, varmt og koldt
vand og centralvarme. Her i Lebesby ligger distriktets lægebolig som nu er kjøpt av
Lensmannen. Et i alle deler utmerket og stort hus med vidunderlig beliggenhet i en sydvendt
bjørkeli rent estetisk sett, men bort i veggene beliggende rent geografisk sett. Selvslagt må
distrikstlægen bo …… ….., hvor tyngden av befolkningen bor, hvor sykesuen ligger. Her
burde også Lensmannen bo, men da vilde hans fortjeneste på skyssen bli så minimal at hans
levebrød blev truet. Dessuten lar han betjenten sin reise. Hvis lensmannen bodde her i
Kjøllefjord kunde vi gått sammen om en felles stor 40 fots skyssbåt og fått det utmerket i alle
deler. Men så få reiser jeg har er det håpløst å holde egen båt.
Tidligere i vår reiste jeg en gang i uken, nu er det sjelden utenom kontordagene.
Patientene kommer oftere til mig, noget jeg har opfordret dem til. Jeg synes det er forbannet
utilfredstillende å drive kuffertpraksis. Vanskelighetene med å skaffe båt er et kapitel for sig.
Under vårfisket er det praktisk talt umulig, selv om det ligger 30-40-50-60 skjøiter på vågen
om kvellen. De er sånn, fiskerne. Spillementaliteten: Heller det usikre fiske, men håpet om
storfangst og risikoen for bomtur på feltet, enn den faste sikre fortjeneste på en lang skyss.
(Innerst inne er jeg ikke så helt uenig, derfor blir jeg hver gang like forbannet.) Får jeg så
endelig skyss efter trussler, bønner og forbannelser, forlanger de temmelig ublutt , 70-80 øre
pr. km. og aldri under 60 øre. Slik må jeg ta det som bydes og krype ned i ruffen forut med
paraffinlukt og kullos, stank av bunnvann og fisk og varmt som i en bakerovn. Jeg har alltid
med sovepose og kryper i en av køiene som jeg forer med aviser, både for den direkte skittfiskerne
plier slenge sig direkte i køja med gangklærne på – og for eventuelle husdyr, hvorom
Peter Dass synger så vakkert. Det ruller mer i køja på veggen enn på benken, og det er oftest
så lavt under taket at man bare kan lese små skrifter. Den lave takhøiden har dog igjen den
fordel, -NB, hvis man ikke lider av klaustrofobi – at det er så lett å støtte sig i taket med
hender og knær når det kommer en overhaling.
Ellers er de fabelaktige, både skjøitene og kutterne, til å holde sig svevende på
overflaten. Det finnes ikke den sjø som de går igjennem, de går ovenpå overalt, og har
samtidig bevegelser i sagittal- og frontalplan samt i diverse andre, noget jeg har de største
vanskeligheter med å forklare.
Jeg pleier som sagt å ligge i posen, eller rettere sagt delvis i denne. Hver gang jeg
fryser, - og det er ofte kryper jeg helt ned. Hver gang jeg svetter, - og det er ofte – kryper jeg
5

delvis op, inntil jeg merker at overkroppen blir stiv av gikt, hvorpå jeg atter kryper ned. Slik
kan det være utrolig beskjeftigelse selv i en sovepose. – Innemellem ryker ovnet innvendig
fra. Det hender rett som det er at kaffekjelen går i dørken, og ovensplatene ligger og
småhopper. Men dermed er intet å gjøre. Med små mellemrum kommer en mann ned, med
iskold gufs efter sig og eim omkring sig av våte klær, slenger sig på benken ved ovnen, fyrer
litt mer og varmer kaffen, drikker et par krus skjærer en sleis stump med margarin. Om en
stund klatrer han op, slamrer hyttedøren i, og neste mann kommer så samme måte og i samme
øiemed. Ennu har ingen nogensinne sett en fisker koke frisk kaffe, bare varme på kjelen som
riktignok tar noen liter. Hvis jeg gløtter på et øie sier han som oftest: ”det er heil vinn utpå.”
Hvilket har gjort begrepet ”heil vinn” for mig synonymt med ”liten storm” og verre enn
værvarslingens kulingssignaler. På land er disse fiskerne ikke så meget værdt og synes det er
en heil marsj når de må gå nogen hundre meter, og i mange av landlivets forhold er de nesten
ynkelige. Men på havet, i disse treeskene --- De er fantastisk: Vårherre forstå det.
Bankfiske midtvinters i 40-50 fots skjøøiter, mørket døgnet igjennem, så langt av lann
at kyststripen ikke sees, sno og stadig overvann, tvilsomt utbytte og stort redskapstap.
I vinter kom en båt inn fra banken ille medfart. Skjøen hadde tatt styrbords vegg av
styrehuset, feiet dekket rent blant annetfor et 200 kg’s fat me solarolje forsvarlig surret, slått
inn rekken, og brukket en tversgående bjelke på 8 tommer i skjelettet under dekket. Men
ingen tenket å slutte bankfiske av den grunn, og efter den nødtørftigste reparasjon gikk de ut
igjen.
Selvfølgelig er jeg også ofte på dekk, og kan stå i styrehuset timer ad gangen, særlig
når jeg får roret. Og slik går tiden. Gudskjelov er jeg ikke videre sjøsyk, ialfall har jeg tilgode
å spy. På dekk merker jeg aldri noget, i køja sjelden noget, men jeg egner mig visstnok ikke til
å sitte op og ned og konversere i forrummet. Jeg var ute stormnatten på Finnmark ivår, da en
skjøite måtte stå unda været og havnet i Arkangelsk, og en skjøite gikk ned ved Vardø. Vi
fikk kulingen ved Sværholt om eftermiddagen kl. 13, og nådde ikke nødhavn i Govik før om
natten kl. 1. Så blev jeg liggende værfast i 36 timer, med rikelig tid til å meditere over
skjebnens tilskikkelser.
Nu på sommers tid er det trivelig å reise. I godvær bruker jeg en liten 25 fots motorbåt
her fra stedet. Den er utelukkende innrettet som skyssbåt, ren og pen, og god sjøbåt. Jeg tar
Inger med. Vi sitter på dekk, soler oss og leser, fisker, bader en sjelden gang, lager mat i
kahytten og har det bra. Inger er helt sjømann. Hun trives på dekk i lang havdønning, som er
uundgåelig heroppe selv om havet ligger som et speil. Hun trives i knap solgangsvinn med
skvett over baugen og ripen. Hun er uredd og sover godt og uforstyrrelig på en benk i ruffen,
på dekk eller hvor hun blir lagt, selv om det ruller nokså meget.
Reisene i fjorden begynner jeg på de forunderligste tider: ved midnatt, om morgen kl.
4 eller kl. 6 som oftest, dette for å utnytte dagen inne i fjorden, og helst få inn- og utreise på
normale sovetider, men det hender at jeg kommer til patienten midt på natten eller før de er
stått op om morgenen.
I almindelighet blir jeg vekket ved ottetiden om morgenen. De første timer egner sig
godt til besvarelse av korrespondanse. Man vet plusselig klart hvad man skal svare på alle
disse hersens skrivelsene, selv om man ikke visste det aften iforveien. Og det er en helsikkes
korrespondanse, privat, kommunal, fylkal og departemental etc. Det er ansøkninger i øst og
vest, om bidrag hist og bidrag her, fra melkekort til ”strikkemaskin” som hjelp til selvhjelp, da
det er min lyst” og bygningstømmer til reparasjon av våningshus. Det er sindsyke,
tuberkuløse, vanføre, vergerådsbarn. Det er helserådsklager på søppel, guano, rorboder, og
6

drikkvann, og skolene. Det er rundskrivelser fra departementene, som nu må begynne å
bremse litt hvis nogen idethele skal vite noget, skrivelser fra Fylkesmann og Fylkeslæge og
Rikstrygdeverket, mes om den nye manntallstrygden, etc.
Som jeg tidligere har nevnt, har jeg funnet kontorlokalene i kjelleren i doktorgården
ubrukelige, og flytte kontoret til sykestuen, men der må jeg selv betale kontorleien, en latterlig
urimelighet. Fylket er bunnet av kontrakt og må betale 500 kr. året selv om lokalene står
tomme. Videre er det mer enn tvilsomt om jeg får disponere disse til eventuelt utleie. Hvordan
det nu enn går kommer jeg til å være på sykestuen, både for dennes drift og for min praksis. I
det hele kunde jeg ikke tenke mig arbeidet heroppe uten sykestuen. Den ligger en 5-10 min’s
vei fra doktorgården og gir mig en kjærkommen mosjon fire gange daglig i allslags vær. Den
er ikke stor, men normalt otte opredde senger fordelt på tre sykeværelser, men jeg har hatt
elve patienter. Den betjenes av søster og to piker (anskaffet efter min ankomst.) Sykestuens
historie er for øvrig et sørgelig kapitel. Detter er visstnok den første Røde Korssykestue som
er opsatt, alfall i Finnmark. ca. 10 år siden. Den hadde da været opsatt på et eller annet torv i
Oslo til fremvisning og reklame, blev fraktet hit op i store klak og reist. Nu har jeg inntrykk
av at den vil tilbake til sin gamle tilstand som fraktgods. --- Og en vakker dag trekker den vel
bort over hodet på oss. Den har indlagt vann og vask, brukbar kjeller og loft, ovnsfyret bad,
og for øvrig ovnsfyring, men doet ligger ti meter bort på jordet, og den er ikke inngjerdet.
Hvis ikke alt slår feil, får vi i år formodentlig penger til en nødtørftig reperasjon av
verandaens reisverk som holder på å dette, av døren som er pilråtten, av taket som lekker litt,
og loftsvinduene som er for utette. Å legge bort alt for mange penger i reperasjoner, tror jeg er
bortkastet. Nu, denne sykestuen ble overtatt den lokale krets av N.R.K. til videre drift, som
skikken er med R,K. Sykestuer. Men i de år som er gått, har det været mer enn vanskelig å få
sykestuen til å lønne seig. Den har delvis været helt stengt, og det har været tale om å
nedlegge den helt. Det er umulig innen et distrikt som dette å skaffe direkte bidrag til
sykestuens drift og vedlikehold. Kommunen eier intet, og kan ikke engang betale for sine
egne patienter, de lokale foreninger har ikke stort å fare med. Man kan ikke uten videre
sammenligne forholdene i Finnmark med forholdene i Sydnorge.
Der har aldri været nogen utstyr på Sykestuen utenom senger og sparsomt med patienttøi. Jeg
fikk tusket til meg en stor sending tøi fra overfloden hos R.K.s kjælebarn ”Viking”, samt et
par barnesenger med utstyr fra Oslo. Ellers bruker jeg mine egne instrumenter, egen
Bøckmann, egen instrumentkoker, eget spesialbygget formalinskap, egne handklær,
operasjonslaken, egne kompresser og forbindingssaker, egne narkosemidler og suturmateriale.
Det er ingen billig fornøielse å holde sykestuen igang. Til gjengjell min største
tilfredsstillelse. I hele fjord var belegget 32 patienter, likt og ulikt blev sendt av gårde. På
dette halvår har jeg hatt 76 patienter. Herav 4 appendectomier, 4-5 brokkoperasjoner, en
sterilisatio, et par evacuasjoner, flere tonsillectomier, et par fingeramputasjoner, småtumores,
og talrike incisjoner. Verkefingrene hos fiskerne er gjennemgående stygge og voldsomme
infeksjoner. Jeg bruker både spinalanesthesi, æther, evipan og chloræthyl. Og hittil er
inngrepene –bank i skrivemaskinen – gått så usedvanlig glatt, uten en komplikasjon, ja så å si
uten en ergrelse eller engstelse.
Nu ja jeg vet ialfall nok til ikke å innlate mig på større og tvilsomme saker, og det gir en viss
trygghet.
Jeg har ofte den tilfredstillelse at patienter ber om å få ligge på sykestuen, i stedet for å sennes
til Vardø eller Hammerfest. Og nesten konsekvent gir jeg dem valget. For sykekassen er det
en stor besparelse å ha patientene her på sykestuen. For øieblikkelig hjelp en utrolig lettelse
for patienten, for ikke å si det sterkere. Nærmeste sykehus, Vardø og Hammerfest, er 9 og 10
timers reise med hurtigruten, hvis det da passer med tiden. Vi i Kjøllefjord har anløp av
7

vestgående hurtigrute 4 ganger i uken, av østgående 3. Hertil kommer så eventuelt reisen ut
Laksefjorden. Når så patienten skal hjem efter sykehusopholdet, har det hendt at han er blitt
gående her i Kjøllefjord i 7 dager, før han fikk skyss inn fjorden, en utgift som belastes
trygdekassen. Jeg skal ta et eksempel: En unge skal tonsillectomeres, d.v.s. mor og barn reise
22 eller 25 mil hver vei, begge flere dagers ophold i byen. Ved hjemkomsten hit kanskje flere
dages ophold før skyss inn fjorden. Det blir utgifter. Nu tar jeg ungene på passe dager,
beholder dem et par døgn, og senner dem efterpå, alene hjem med ”Lokalen” som om vinteren
bare går inn fjorden en gang i uken. Slikt med alt.
Ved at kontoret er på sykestuen, har jeg alltid noget å bestille der, om ikke annet så
med de innlagte patienter. Ellers er det jevnt ræk, om ikke annet så tandtrekning, og fortsetter
det som hittil blir det 1000-1500 tenner årlig, dessverre praktisk talt alle på manntallsførte
fiskere som behandles gratis. Så dårlige og forsømte tenner som her i distriktet sees visstnok
ikke ofte.
Jeg har eller et sjeldent pent og godt innredet kontor, med mikroskop og
pneumothoraxapparat, elektrisk otorhinoolaryngoophtalmo-bihulo-fandenoghansoldemoroskop,
elektrisk pandelampe specialbygget formalinskap med sterile instrumenter, nålerå glass
etc., sterile kolber med saltvann og novokain, sterilt suturmateriale, bokser med sterile
kompresser, tupfere, dotter, binn, ”operasjonsbenk” glassbord, armoperasjonsbord,
fremragende instrumenter, overveiende rustfri fra Stille, hvert enkelt uttatt. De er jeg mer enn
fornøiet med.
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Og utenom arbeidet? Ja, hvad utenom arbeidet? Vi farter meget omkring, Inger og jeg.
Og alltid optatt med et eller annet. Det gir en forbannet fin følelse av travelhet og opgaver. En
slik liten livsløgn må vi kunde tillate oss. Og mosjon forskyver kompleksene, selv om den
ikke fjerner dem. Dessuten dreper den ideassociasjonene –en utvilsom fordel, ialfall for
kortere tid. I vinter gikk vi på ski. Temmelig meget og temmelig ofte. Mest for fornøielsens
skyll, undertiden i sykebesøk. Da våren kom sydpå, gikk vi også på ski. I det hele gikk vi på
ski, til det plusselig en dag var sommer.
Da garnfisket sluttet, kapret vi en søndag formiddag en 30 fots motorbåt og drog ut på
vågen med nogen jukser. På 3-4 timer hadde vi 200 kg. stortorsk i rummet, Inger var ellevill
hver gang hun drog og bløgget, og det var ofte. Det var virkelig staselig. Jeg solgte torsken på
et bruk og dekket ekspedisjonens omkostninger.
Vi forlangte oss opført i Fiskemanntallet som profesjonelle fiskere, men fikk efterpå bot for
ulovlig helligdagsfiske, noget der ga mig en virkelig stolt følelse. Og bevisstheten om å ha
bidratt til de 2 ½ million kilo torsk som nu henger i været, forsoner mig den dag i dag med
stanken.
Her er forresten et utrolig liv under vårfisket. I fiskemanntallet var i vår innført 1100
fiskere som hadde fast fiskebasis her i over en uke, og da er ikke medregnet de som lå her
kortere tid og de som undlot å melde av.
På havnen lå da rett som det var 50-60 skjøiter, og da hadde jeg mer enn nok å bestille.
Under normale omstendigheter blir det jo alltid en del skader og sykdomme blant så mange
mann, blant fiskere langt flere. Når så disse p.g.a. den fri lægehjelp også skal ha trukket tenner
8

og undersøkes for overståtte og rådføre sig om fremtidige sykdomme, må det bli meget
arbeid. Undertiden kom hele båtlag, specielt hvis det var landligge.
Nu ja, det var atter en av de talrike digresjoner.
9