Brev fra Distriktslege Knut Schrøder, juni 1936 - Skjøtningberg Vel

fantastisk. Jeg var i land der en solskinsdag i vår og så på alkene, disse kjolekledte
nordlandske pinguinene som sitter rett op og ned og grynter mot de langhalsete svarte
skarvene. For øvrig gjorde gråmåse, svartbak, blåmåse, terner etc. sitt aller beste for å
formørke solen, skrike høiest, og slippe dritt i hodet på oss fra større og mindre høide, omtrent
som et middels regnvær sydpå. Tiltross for at alle fugl syntes å være på vingene, var der
allikevel tusenvis igjen på hyllene i fjellet, sittende i rad og rekke på geledder, smukke,
kurrende og kurtiserende, og utrolig maleriske.
Laksefjorden er 9 mil lang, og optil et par mil bred. Stort sett en gold fjord. Sykebesøk
i Laksefjordbotten er 172 km., kontordagsreiser er henholdsvis 132 og 154 km. regnet begge
veier. Skyssbåtene går fra II til toppen 15 km. i timen. Oftere mot nedre grense enn øvre, og
forutsatt rimelig vær. I riktig ille motvinn og strøm kan de komme helt ned i 6 km. Alt dette er
selvfølgelig regnet ut for landkrabber sydpå. Vi regner bare i sjømil og knop. Det eneste sted
jeg regner km. er på skyssregningene. – Vestsiden er utrolig værhård og nesten umulig å lande
på i uvær, særlig er Nordvesten slem. Her bor de da, - hist og her. I en revne i fjellet, i en liten
bukt ligger et hus eller to og nogen gammer. Otte familier sammen er under slike forhold et
bra stort sted.
I det hele er denne bebyggelsen litt av et problem for mig. Skal man først bo i en så
karrig fjord som denne, under så hårde livsbetingelser, og i slike hus og gammer, skulde man
tro de vil søke sammen i større kolonier, i små ”landsbyer” til gjensidig hygge og nytte, til
selskap og hjelp av hverandre. Jeg har tenkt en del på dette og tror jeg har nogen av grunnene:
For det første er vel størsteparten sjølapper som ennu har ensomhetstrangen i blodet fra den
tid de var fellviddens frie nomader. De har verken sterkere sociale tendenser eller forståelse.
For det annet: Før krigen blomstret pomorhandelen med russerne over hele Finnmark. Hver
vår kom russeskjøitene inn i alle Finnmarksfjordene, fullastet med russisk rug og hvete,
sukker, fe kaffe og ”trælast” som de solgte for fisk. Vårfisk, vinterfisk og sommerfisk, god og
dårlig vare, torsk, sei, hyse, steinbit, kveite og flyndre. Alt tok russen, ”det er godt nok til
russefisk” var omkvedet. Og russen betalte bra. Med ovennevnte naturalia. (+ en del lues, men
det er det ingen som vet når de skryter av de trygge og blomstrende tider i Laksefjorden før
krigen.) Da var det liv i Finnmarken og liten nød om vinteren. Da kunde lappene gå i sin
gamme som bjørnen i hi og leve om ikke helt sorgløst, så nesten, størsteparten av vinteren.
Den gang gjaldt det bare å ha så kort utror til en eller annen fiskeplass som mulig. Disse
fiskeplasser er ikke nu på langt nær så gode at det på disse lønner sig å drive rasjonelt fiske.
Men gammene er blitt stående. Lappene bor trufast, avler utrolig med unger, og stoler på
Staten, Vårherre, Distrikslæken, og Kommunen. Karfolkene selv ligger forresten ofte i
rorbodene i Kjøllefjord, Dyfjord eller Skjøtningberg og ror fiske derfra, - hvis de da i det hele
ror og bare ligger.
Jeg lå på ”Vestlandet” en mørk natt i vår med skjøite op under land, 5 mils sykebesøk
ens ærend, og ulet som besatt i tåkelur en hel time igjennem. Sjøen var nemlig for grov til å
sette ut båt fra skjøite, men lett for to man å ro fra land. Det var en meget alarmerende
tilkallelse: ”Doktoren må komme straks, hvis han vil finne mig ilive. Døden venter ikke
lenger.”
Men ikke et liv, ikke en bevegelse, ikke et lys på land. Til sist opga jeg det hele og gikk hjem.
Jeg kom dit senere – hun hadde ischalgi og døden må vente ennu i mange år, noget jeg sa
henne eftertrykkelig. Jeg spurte videre om hun ikke visste det var mig som lå utenfor og ulte
hin natt. Joda, det skjønte hun med en gang. Om hun ikke kunde stått op og tendt lys? Hvortil
hun svarte: ”Man kan ikke være oppe når man ligger.” Og hun hadde en voksen ferm datter på
atten år hjemme. Men det er jo ubestridelig, og hvad skal man si til slikt. Om ikke naboene
4