Brev fra Distriktslege Knut Schrøder, juni 1936 - Skjøtningberg Vel

Stedets Historie.” Kirken er nu hvit, så hvit som en bygning kan bli her ute ved havet hvor
sjørokk og storm tar al slags maling. Om stedets historie skriver han videre:
”I den Tid da Bergenserne eiede Eneretten til Finnmarkhandelen” så vel som senere i årene
efter 1750, da denne Handel på Grund av Misbrug forsøgtes drevet som dansk Regale, var
især Kjøllefjord ved Nordkyn et blomstrende Sted.
”Som Oplagssted for de finmarkske Produkter, der hentedes av bergenske, senere danske
Skibe, - som Havn for russiske Lodjen der lå og tuskede langs Kysten og som Nødhavn for
fremmede Skibe i Hvidehavsfarten til Arkangel-herskede der altid meget Liv og Rørelse.
Kjøllefjord stod den gang som Handelsplass unden Sammenligning over Vardø og det
begynnende Vadsø.”
Det var hit tremasteren ”Fremtiden” skulde i novemberstormene i 1807. Dette er
Brøggelmann og Stuwitz sted. Men kom du hit, vilde du neppe, likesålitt som jeg, føle noget
historiens vingesus om din panne. –Det vilde blåse omkring dig med så mange friske og
nærværende impulser til Iste hjernenerve at de finere hjernecentrers virksomhet blev
fullstendig lammet. Og jeg har nær sagt: du skulde forbanne deig på at nogen vilde leve,
bygge og bo her uten å være nødt til det, på grund av den relative gode havn og havets rikdom
på fisk. En levende illustrasjon av ”struggle for life.”
Innerst i vågen ligger den lille, nesten hvite kirke. Bak denne igjen den ennu mindre,
og ennu litt mindre hvite sykestue med ”Kirkelvdalen”. Her finnes nogen mål grønt gress,
noget mindre grønt og noget mindre av utstrekning enn på en middels sætervoll sydpå. Disse
grønne flekkene er omhyggelig inngjerdet med skigard og utenpå denne utslitte stormaskete
fiskegarn, sandsynligvis for å fiske gjeter og sauer som lar sig friste av det grønne paradis
innenfor og senere ikke kan få trukket hodet tilbake, uten ved min og andre behjertete
menneskers hjelp. Det er for øvrig det eneste grønne i denne steinuren som ellers er grå, -
mørk grå, nesten sort i uvær, -lys grå i somskinn.
Rundt vågen parallelt med strandlinjen går hovedveien gjennem hele været. Det er i alt tre
kilometer fra den ene enne hvor den begynner umerkelig på en fiskebrygge, et såkaldt bruk, til
den annen enne hvor den slutter like umerkelig i en rullestensur. Uten savn verken for sig selv
eller eventuelle spaserende som da har fått mer enn nok. Hvorfor den kalles hovedveien er en
gåte selv for de innfødte, da her ikke finnes nogensomhelst annen vei.
På østsiden er det kanskje femti meter mellem strandlinjen og uren, og her ligger
fiskebrygger, ”bruk” som de kalles, fiskegjeller, lager, skur og beboelseshus i broget blanning,
så nesten hver meter plass er optatt. På vestsiden er det noget rummeligere, men det vil ikke si
så meget. Ytterst ligger ”Galgenesset” kaldt så fordi det i eldre tider var henrettelsesplass for
forbrytere, men dessverre nedlagt nu –men en veldig glacial rullestensur, og et par store
pramidegjeller til å henge sommerstrøket sei på. De otti-nitti husene som utgjør stedet
Kjøllefjord ligger i et tilfeldig og kaotisk virvar, hvor de best kan kommet til, grå, svarte,
røde, gule, hvite, ganske små -fremforalt små- og stygge. På Galgenesset er der et par
gammer, litet for øiet, men lune og varne.
Selv bor jeg på østsiden av været i et litet gråhvitt byggmesterhus, med melkebutikk i
kjelleren og papp på taket. Kloss i veien med fiskegjeller og bruk foran, og steinuren kloss i
ryggen. Med pumpe på kjøkkenet, (hvor vannet fryser om vinteren med do i uthuset (hvor
bryggerhus mangler.) Med petroleumslamper overalt, batterier for radioen, dobbelvinduer om
vinteren og ovnsfyring. Bislag, entre, anretning, kjøkken og to værelser i Iste, tre værelser i
annen, venteværelse og kontor i ”melkebutikken” som jeg har funnet ubrukelig og som derfor
2