Brev fra Distriktslege Knut Schrøder, juni 1936 - Skjøtningberg Vel

More documents

Recommendations

Info

delvis op, inntil jeg merker at overkroppen blir stiv av gikt, hvorpå jeg atter kryper ned. Slik kan det være utrolig beskjeftigelse selv i en sovepose. – Innemellem ryker ovnet innvendig fra. Det hender rett som det er at kaffekjelen går i dørken, og ovensplatene ligger og småhopper. Men dermed er intet å gjøre. Med små mellemrum kommer en mann ned, med iskold gufs efter sig og eim omkring sig av våte klær, slenger sig på benken ved ovnen, fyrer litt mer og varmer kaffen, drikker et par krus skjærer en sleis stump med margarin. Om en stund klatrer han op, slamrer hyttedøren i, og neste mann kommer så samme måte og i samme øiemed. Ennu har ingen nogensinne sett en fisker koke frisk kaffe, bare varme på kjelen som riktignok tar noen liter. Hvis jeg gløtter på et øie sier han som oftest: ”det er heil vinn utpå.” Hvilket har gjort begrepet ”heil vinn” for mig synonymt med ”liten storm” og verre enn værvarslingens kulingssignaler. På land er disse fiskerne ikke så meget værdt og synes det er en heil marsj når de må gå nogen hundre meter, og i mange av landlivets forhold er de nesten ynkelige. Men på havet, i disse treeskene --- De er fantastisk: Vårherre forstå det. Bankfiske midtvinters i 40-50 fots skjøøiter, mørket døgnet igjennem, så langt av lann at kyststripen ikke sees, sno og stadig overvann, tvilsomt utbytte og stort redskapstap. I vinter kom en båt inn fra banken ille medfart. Skjøen hadde tatt styrbords vegg av styrehuset, feiet dekket rent blant annetfor et 200 kg’s fat me solarolje forsvarlig surret, slått inn rekken, og brukket en tversgående bjelke på 8 tommer i skjelettet under dekket. Men ingen tenket å slutte bankfiske av den grunn, og efter den nødtørftigste reparasjon gikk de ut igjen. Selvfølgelig er jeg også ofte på dekk, og kan stå i styrehuset timer ad gangen, særlig når jeg får roret. Og slik går tiden. Gudskjelov er jeg ikke videre sjøsyk, ialfall har jeg tilgode å spy. På dekk merker jeg aldri noget, i køja sjelden noget, men jeg egner mig visstnok ikke til å sitte op og ned og konversere i forrummet. Jeg var ute stormnatten på Finnmark ivår, da en skjøite måtte stå unda været og havnet i Arkangelsk, og en skjøite gikk ned ved Vardø. Vi fikk kulingen ved Sværholt om eftermiddagen kl. 13, og nådde ikke nødhavn i Govik før om natten kl. 1. Så blev jeg liggende værfast i 36 timer, med rikelig tid til å meditere over skjebnens tilskikkelser. Nu på sommers tid er det trivelig å reise. I godvær bruker jeg en liten 25 fots motorbåt her fra stedet. Den er utelukkende innrettet som skyssbåt, ren og pen, og god sjøbåt. Jeg tar Inger med. Vi sitter på dekk, soler oss og leser, fisker, bader en sjelden gang, lager mat i kahytten og har det bra. Inger er helt sjømann. Hun trives på dekk i lang havdønning, som er uundgåelig heroppe selv om havet ligger som et speil. Hun trives i knap solgangsvinn med skvett over baugen og ripen. Hun er uredd og sover godt og uforstyrrelig på en benk i ruffen, på dekk eller hvor hun blir lagt, selv om det ruller nokså meget. Reisene i fjorden begynner jeg på de forunderligste tider: ved midnatt, om morgen kl. 4 eller kl. 6 som oftest, dette for å utnytte dagen inne i fjorden, og helst få inn- og utreise på normale sovetider, men det hender at jeg kommer til patienten midt på natten eller før de er stått op om morgenen. I almindelighet blir jeg vekket ved ottetiden om morgenen. De første timer egner sig godt til besvarelse av korrespondanse. Man vet plusselig klart hvad man skal svare på alle disse hersens skrivelsene, selv om man ikke visste det aften iforveien. Og det er en helsikkes korrespondanse, privat, kommunal, fylkal og departemental etc. Det er ansøkninger i øst og vest, om bidrag hist og bidrag her, fra melkekort til ”strikkemaskin” som hjelp til selvhjelp, da det er min lyst” og bygningstømmer til reparasjon av våningshus. Det er sindsyke, tuberkuløse, vanføre, vergerådsbarn. Det er helserådsklager på søppel, guano, rorboder, og 6
drikkvann, og skolene. Det er rundskrivelser fra departementene, som nu må begynne å bremse litt hvis nogen idethele skal vite noget, skrivelser fra Fylkesmann og Fylkeslæge og Rikstrygdeverket, mes om den nye manntallstrygden, etc. Som jeg tidligere har nevnt, har jeg funnet kontorlokalene i kjelleren i doktorgården ubrukelige, og flytte kontoret til sykestuen, men der må jeg selv betale kontorleien, en latterlig urimelighet. Fylket er bunnet av kontrakt og må betale 500 kr. året selv om lokalene står tomme. Videre er det mer enn tvilsomt om jeg får disponere disse til eventuelt utleie. Hvordan det nu enn går kommer jeg til å være på sykestuen, både for dennes drift og for min praksis. I det hele kunde jeg ikke tenke mig arbeidet heroppe uten sykestuen. Den ligger en 5-10 min’s vei fra doktorgården og gir mig en kjærkommen mosjon fire gange daglig i allslags vær. Den er ikke stor, men normalt otte opredde senger fordelt på tre sykeværelser, men jeg har hatt elve patienter. Den betjenes av søster og to piker (anskaffet efter min ankomst.) Sykestuens historie er for øvrig et sørgelig kapitel. Detter er visstnok den første Røde Korssykestue som er opsatt, alfall i Finnmark. ca. 10 år siden. Den hadde da været opsatt på et eller annet torv i Oslo til fremvisning og reklame, blev fraktet hit op i store klak og reist. Nu har jeg inntrykk av at den vil tilbake til sin gamle tilstand som fraktgods. --- Og en vakker dag trekker den vel bort over hodet på oss. Den har indlagt vann og vask, brukbar kjeller og loft, ovnsfyret bad, og for øvrig ovnsfyring, men doet ligger ti meter bort på jordet, og den er ikke inngjerdet. Hvis ikke alt slår feil, får vi i år formodentlig penger til en nødtørftig reperasjon av verandaens reisverk som holder på å dette, av døren som er pilråtten, av taket som lekker litt, og loftsvinduene som er for utette. Å legge bort alt for mange penger i reperasjoner, tror jeg er bortkastet. Nu, denne sykestuen ble overtatt den lokale krets av N.R.K. til videre drift, som skikken er med R,K. Sykestuer. Men i de år som er gått, har det været mer enn vanskelig å få sykestuen til å lønne seig. Den har delvis været helt stengt, og det har været tale om å nedlegge den helt. Det er umulig innen et distrikt som dette å skaffe direkte bidrag til sykestuens drift og vedlikehold. Kommunen eier intet, og kan ikke engang betale for sine egne patienter, de lokale foreninger har ikke stort å fare med. Man kan ikke uten videre sammenligne forholdene i Finnmark med forholdene i Sydnorge. Der har aldri været nogen utstyr på Sykestuen utenom senger og sparsomt med patienttøi. Jeg fikk tusket til meg en stor sending tøi fra overfloden hos R.K.s kjælebarn ”Viking”, samt et par barnesenger med utstyr fra Oslo. Ellers bruker jeg mine egne instrumenter, egen Bøckmann, egen instrumentkoker, eget spesialbygget formalinskap, egne handklær, operasjonslaken, egne kompresser og forbindingssaker, egne narkosemidler og suturmateriale. Det er ingen billig fornøielse å holde sykestuen igang. Til gjengjell min største tilfredsstillelse. I hele fjord var belegget 32 patienter, likt og ulikt blev sendt av gårde. På dette halvår har jeg hatt 76 patienter. Herav 4 appendectomier, 4-5 brokkoperasjoner, en sterilisatio, et par evacuasjoner, flere tonsillectomier, et par fingeramputasjoner, småtumores, og talrike incisjoner. Verkefingrene hos fiskerne er gjennemgående stygge og voldsomme infeksjoner. Jeg bruker både spinalanesthesi, æther, evipan og chloræthyl. Og hittil er inngrepene –bank i skrivemaskinen – gått så usedvanlig glatt, uten en komplikasjon, ja så å si uten en ergrelse eller engstelse. Nu ja jeg vet ialfall nok til ikke å innlate mig på større og tvilsomme saker, og det gir en viss trygghet. Jeg har ofte den tilfredstillelse at patienter ber om å få ligge på sykestuen, i stedet for å sennes til Vardø eller Hammerfest. Og nesten konsekvent gir jeg dem valget. For sykekassen er det en stor besparelse å ha patientene her på sykestuen. For øieblikkelig hjelp en utrolig lettelse for patienten, for ikke å si det sterkere. Nærmeste sykehus, Vardø og Hammerfest, er 9 og 10 timers reise med hurtigruten, hvis det da passer med tiden. Vi i Kjøllefjord har anløp av 7
Page 1 and 2: DISTRIKTSLEGE KNUT SCHRØDER Kjære
Page 3 and 4: står tom, men som Fylket er bunnet
Page 5: kunde krype av loppekøia og hjelpe
Page 9: og undersøkes for overståtte og r

Brev fra Distriktslege Knut Schrøder, juni 1936 - Skjøtningberg Vel

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?