Sceneliv 4-5/2004 - Norsk teaterråd

Statsbudsjettet – nå i
stortingspolitikernes
makt!
I Sceneliv har Statsbudsjettet blitt
en gjenganger – i positiv forstand. Vi
kan nemlig ikke ofte nok minne de
bevilgende myndigheter på hvor viktig
det er at frivillige organisasjoner får
bedre økonomiske rammevilkår. Men
hvorfor er det sånn at vi må minne
politikerne på å følge opp det de selv
sier – gjentatte ganger?
Senest under Kulturrådets årskonferanse i
Tromsø ble det fra alle hold understreket
betydningen av frivillig innsats på
kulturfeltet. Kulturmeldingen sier det,
statsbudsjettet sier det, partiene sier det,
politikerne sier det, byråkratene sier det
– og vi, frivilligheten selv, sier det, dog
kanskje ikke så rart. Alle sier det, men ingen
gjør noe med det.
Hvorfor er det så vanskelig å gi noen ekstra
millioner til kultur, og i sær det frivillige
kulturfeltet? Hvorfor må Norsk teaterråd
hvert eneste år fortelle om vår syke mor
og ønsket om og viktigheten av mer penger
til våre medlemsorganisasjoner? Hvorfor
er det så vanskelig for politikerne å se
sammenhengene mellom de forskjellige
støtteordningene? Hvorfor er det så lett å
kutte i tilskuddene til de frivillige? Er vi
ikke mange nok?
Nå må de
snart se
sammenhengen!
Teaterrådets
generalsekretær
Christin Sund og
styremedlem Ida Marie
Holmin vandrer i gangene.
(foto: T. Smestad)
4
Jo, vi er mange nok! Og vi blir stadig fl ere!
Norsk teaterråd har vokst med en ny
medlemsorganisasjon i år. Og sammen er vi
sterke – i hvert fall sterkere. Det siste året
har et samlet Kultur-Norge møtt politikere
med samstemte krav.
Forslaget om 1 % av statsbudsjettet
til kultur ble lansert i forbindelse med
Kulturmeldingen. Budsjettforslaget
understreker at dette kravet er
ytterst nødvendig. Det gis for lite til
det frivillige kulturfeltet. Videre har
kulturorganisasjonene tatt til orde for
en egen kulturlov – det vil si at kultur
blir en rettighet. Dette er en spennende
tanke, som vi i Norge ikke er alene
om å diskutere. Politikere i Skottland
diskuterer det samme. Adrian Trickey, leder
av Edinburghs største festival og en av
innlederne på Kulturrådets konferanse, tok
til orde for å gjøre opplevelse av kultur til
en menneskerett. En spennende tanke – tør
norske politikere gå så langt?
Teaterrådets medlemsorganisasjoner
og deres medlemmer igjen legger ned
en betydelig innsats for frivillig teater
og scenekunst. De lokale gruppene er
helt avhengig av den kompetansen de
landsdekkende organisasjonene sitter
på. Det er ikke slik at Frifond løser
alle kulturpolitiske utfordringer – de
landsdekkende organisasjonene tilbyr
lagene en unik
teaterfaglig kompetanse, som ingen har råd
til å kaste bort.
Det er et paradoks at medlemsorganisasjonene
sliter økonomisk med reduksjon
i voksenopplæringsmidler og med overføringer
fra Teaterrådet som ikke speiler
faktisk aktivitet og ønske om aktivitet, mens
Frifond er til stor glede for alle under 26.
år Her er det en sammenheng, som det er
overraskende at politikerne ikke ser.
Stortingspolitikerne jobber nå døgnet
rundt med å få på plass et statsbudsjett.
Komiteene har dragkamp om midlene. I
desember faller dommen. Vi må bare jobbe
videre – kultur er viktig. Tenk for et fattig
samfunn vi vil få uten et bredt kulturtilbud.
Og får vi ikke gehør denne gangen heller,
må vi gå på med nytt friskt mot neste år. Da
er det valg…
Kulturen trenger penger, de frivillige
organisasjonene trenger penger – alle
vet det, alle sier det – nå er det opp til
stortingspolitikerne å vise at det er makt
bak ordene. Og ikke la Hans Henrik
Bugge, tidligere kinosjef i Tromsø og
en ivrig kulturinnleder på Kulturrådets
årskonferanse, få rett i sin spørsmålsstilling:
”Hvor er kulturpolitikeren blant politikerne?
Jeg øyner ingen slik fremtoning…”
Christin Sund